Politireformen veien videre: Hva ma kommunene følge med pa og hvorfor?

Transkript

1 Politireformen veien videre: Hva ma kommunene følge med pa og hvorfor? Innlegg på KS Østfolds Høstkonferanse, 11. oktober 2017 Yngve Carlsson Spesialrådgiver, KS

2 Dere har kanskje merket at det står politireformen og ikke nærpolitireformen i programmet. Det er ikke tilfeldig. Grunnen til det vil framgå av innlegget. Politireformen opptar særlig mindre kommuner som frykter at de vil kunne få en dårligere polititjeneste gjennom reformen. Jeg tenker at alle kommuner også de store bør være oppmerksom på hvordan iverksettingen av denne reformen skjer. Grunnen til det er åpenbar: Kommune og politi er felles om en av velferdssamfunnets viktigste oppgaver: Å forebygge kriminalitet og skape trygghet for folk. Politiet har det som sin primæroppgave kommunene som en av mange oppgaver. De siste årene har samarbeidet mellom politi og kommunene utviklet seg betydelig. Dette gjelder særlig forebygging av ungdomskriminalitet, vold i nære relasjoner inkl. vold og overgrep mot barn, utelivsvold, økonomisk kriminalitet, arbeidslivkriminalitet, kriminelle MC-gjenger og voldelig ekstremisme som jo har vært en utfordring her i Østfold - for å nevne noe. Som uttrykningsetater samarbeider politi og kommune om utrykning til brann, ulykker og naturkatastrofer med et klart behov for å koordinere seg med hverandre. Det har vært en åpenbar fordel for dette samspillet at kommune og lokalt politi stort sett har hatt sammenfallende grenser. Politiet har vært til stede i så å si alle landets kommuner når noe skjer. Like viktig har det vært at politiet har vært der når det ikke skjer noe noe som har gitt politiet mulighet til å utvikle relasjoner til innbyggere og kommune, utvikle lokalkunnskap og bygge tillit. Eller rettere sagt: Politiet har vært til stede i de fleste kommuner, inntil mange lensmannskontorer ble tappet for folk etter forrige reform, og kontorene sto igjen som tomme skall. Politireformen er viktig for kommunene fordi politiets organisering og prioritering av ressurser, har stor betydning for innbyggernes opplevelse av trygghet, men også for kommunens eget forebyggende arbeid. Og vice versa. Et godt samspill med kommunene er også av stor betydning for det arbeidet politiet gjør. Kommune og politi er gjensidig avhengige av hverandre. En reform som må balansere en rekke hensyn Hvis vi nå ser på Politireformen innebærer den et forsøk på balansere mange ulike hensyn; forebygging mot det reaktive arbeidet, det lokale mot det grenseoverskridende, generalistarbeidet mot spesialistarbeidet, nye kriminalitetsutfordringer mot etablerte og kjent kriminalitet. Det er liten tvil om at mange kriminalitetsutfordringer fordrer spesialisert kompetanse og en samling av ressurser regionalt og nasjonalt. Ikke minst gjelder dette kriminalitet på nettet økonomisk kriminalitet, arbeidslivskriminalitet, seksuelle overgrep og ekstremisme for å nevne noe. Det er selvsagt gode faglige argumenter for mange av de sentraliseringsgrep som følger av reformen. Dette må selvsagt kommunene ta inn over seg. Alt kan ikke løses av politigeneralister på et lokalt lensmannskontor. Samtidig dreier det seg om en reform som bygger på en politianalyse som kun vektla argumenter for å sentralisere og spesialisere politiet. De kvaliteter som ligger i et lokalt politi med stor lokalkunnskap ble underslått. Det faglige grunnlaget for politireformen fikk f.eks. ikke fram politiets mange hjelpeog serviceoppgaver med stor verdi for publikum og kommuneorganisasjonen. For å løse oppgaver som festende naboer, bjeffende hunder, bistand til kommunale tjenester som må håndtere

3 uberegnelige og aggressive psykiske syke eller utagerende åringer med dårlig impulskontroll, trenger politiet god lokal kunnskap for å utøve godt skjønn. Politireformen har vært gjennom både departement, regjering og gjennom en særdeles grundig behandling i Justiskomité og stortinget. Vi har fått en politireform med tydelige sentraliserende og spesialiserende strukturgrep, men som i ord vektlegger at politiet skal være lokalt tilstedeværende, ha god lokalkunnskap og ha bred kontaktflate mot lokalsamfunn og innbyggere at det skal være et generalistpoliti med et sterkt forebyggende fokus. Ressursene skal ut i nærmiljøene og politidistriktene, og ikke sentraliseres. Dette er ikke bare tomme ord. Det er også lagt inn en rekke krav fra Stortinget som skal mildne eller balansere konsekvensene av strukturgrepene. Men så er det sånn at noe av det sikreste ved reformer er at de sjelden ender opp slik de vedtas. De får ofte konsekvenser som ikke var tilsiktede i utgangspunktet. I møtet med samfunnsutvikling og dramatiske hendelser, og møtet med de mange aktører som har interesser i reformen, kan den dreie vekk fra utgangspunkt og målsettinger. Et godt eksempel på dette er den forrige politireformen som også skulle styrke nærpolitiet, men hvor en i stedet for flere politifolk i gatene, fikk flere på kontorene særlig innenfor Ring 3 i Oslo. En av Skandinavias mest kjente statsvitere, Nils Brunsson, understreket allerede for 30 år siden at politisk styrte organisasjoner som skal forholde seg til mange og motstridende hensyn, ofte vil løse én type hensyn med faktisk handling, og det motstridende hensyn med prat og gode ord. Kan det være slik at det her dreier seg om et bevisst politisk hykleri hvor en sier en ting og gjør noe annet? Jeg tror ikke at det dreier seg om noe bevisst hykleri. Men gjennom å kalle en reform med såpass klare sentraliserende og spesialiserende elementer for nærpolitireformen, forstår jeg at mange blir mistenksomme og at de sarkastisk kaller dette for «nærpolitireformen». Hvis vi ser på reformen slik den ser ut etter behandlingen i Stortinget, er den et kompromiss mellom mange faglige og politiske hensyn. Sånn vil de fleste store reformer med et bredt Stortingsflertall bak seg være. Jeg mener at reformen klarer å balansere de ulike hensynene ganske godt mot hverandre. Det stilles i tillegg uvanlig konkrete krav fra Stortinget til hvordan et nært og forebyggende generalistpoliti skal sikres gjennom å involvere kommunene i endringer i tjenestestedsstrukturen, til hvordan politi og kommune skal samhandle inklusive å drøfte prioriteringen av politiets ressurser til at hver kommune skal ha en fast Politikontakt. Spørsmålet er: Kan de krav som et stort flertall i Stortinget slutter seg til, legge så sterke føringer på reformen at den faktisk blir en nærpolitireform? Eller vil møtet med virkeligheten innebære at andre hensyn allikevel vil være sterkere slik at vi får mer sentralisert, spesialisert og reaktivt politi som kun dukker opp i bilene med nettbrettene sine når det skjer noe men som er lite tilstede i lokalsamfunnenes øvrige liv? Min spådom er at reformen vil møte en virkelighet hvor det er sterke krefter som trekker i sentraliserende retning. Slike krefter kan være et lønnssystem i politiet som belønner stillinger i nasjonale eller regionale spesialenheter og som trekker kompetanse fra lokale enheter. Karriereveiene i politiet peker i retning av spesialisering og vekk fra det lokale.

4 Det kan være ønsker hos regional politiledelse om å samle enda mer politikraft på det sentrale politihuset. (Noe Stortingsflertallet synes å være klar over gjennom «å understreke betydningen av at kompetanse og politikraft spres i det enkelte distrikt og ikke bare sentraliseres nær politimesteren»). Det kan dreie seg om en politikultur hvor forebygging ikke betraktes som ordentlig politiarbeid og som fortsatt har lav status. Og det kan dreie seg om store hendelser som trekker oppmerksomhet og ressurser - slik at ressurser må «sideforskyves» vekk fra forebyggende og lokalt arbeid. NOKAS saken og 22/7 er eksempler på store hendelser som trekker i politiets prioriteringer. Nye store og alvorlige hendelser vil helt sikkert skje. Det grove svaret på det spørsmålet jeg er blitt bedt om å svare på: Hva må kommunene følge med på og hvorfor? Ja, det er å følge med på at reformen i deres kommune og deres region ikke drifter i en sentraliserende og spesialiserende retning som går lenger enn det Stortinget har forutsatt og at de virkemidler som skal balansere opp reformens sentraliserende og spesialiserende elementer faktisk iverksettes helhjertet fra politiets side. Hvis politiet tar for lett på dette, blir ikke de balanserende tiltak plaster på såret ute i kommunene, de risikerer å bli salt i såret. Dette tror jeg de fleste politimestere og lokale politiledere faktisk forstår. Og hvis de ikke skulle forstå det, får dere minne dem på at det vil være lite lurt å ta lett på dette. Nå tenker sikkert mange av dere: Dette var jo veldig overordnet og lite retningsgivende for hva vi faktisk skal se etter. Hva skal vi passe på mer konkret? Jeg kan ikke gi alle svarene på dette fordi det er avhengig om og hvordan denne reformen evt. utvikler seg og om den «driver av» og i hvilken retning den driver. Men jeg kan jo antyde noen konkrete punkter: Kommunal medvirkning i evaluering og kursjustering Stortingets behandling av Politireformen viser at politikerne har vært svært opptatt av å få til gode prosesser mellom politi og kommune. Dette gjelder både i det løpende arbeidet og i forbindelse evalueringen av politireformen. For en reform som bærer i seg så store muligheter for at den driver i feil retning, er det viktig at den evalueres slik at kursen kan justeres. Og reformen skal evalueres. Det skjer en nasjonal og forskningsbasert evaluering. Og det skal skje lokale evalueringer som politiet har ansvar for. Disse lokale evalueringene «kan» behandles i kommunestyret. Jeg synes at dere skal etterspørre en slik evaluering. En forutsetning for at lokale folkevalgte skal kunne gjøre sine vurderinger av hvordan det har gått med reformen, er at politiet er nyanserte både i den empiri de presenterer og i de politifaglige vurderinger som gjøres. Jeg er nok på litt tynn is her men jeg innbilder meg at politiet har en dårligere utredningskultur enn kommunene, og at de enkelte ganger kan være raske med å hoppe på en konklusjon. Dere bør derfor være tydelige på at alle relevante momenter legges på bordet; ikke bare det som taler for reformen, men også der hvor reformen ikke lykkes, og der hvor reformen gir ikke-intenderte effekter. Politianalysen som gikk forut for reformen og hvor noen av våre fremste politiledere deltok, er ikke et eksempel til etterfølgelse. Den stablet opp argumenter som talte for reformen, og utelukket det som talte mot. Sånn kan vi ikke ha det.

5 Og så må dere legge inn i evalueringen hvordan dere fra kommunesiden har opplevd den gjennom å hente inn empiri og vurderinger fra de virksomheter som arbeider tettest opp mot politiet Brann/redning, SLT-systemet, barnevern, skolene og tjenester som arbeider med psykisk helse og rus for å nevne noen. Ha fokus på responstid, men ikke overdriv At politiet kommer raskt til stedet hvis de får melding om en hendelse som krever umiddelbar innsats, er viktig for innbyggernes opplevelse av trygghet. Men det er også viktig for den kommunale brann- og redningsetatens arbeid og trygghet. Politidirektoratet har satt tidskrav ulikt for urbane og mer rurale strøk. Og responstid er enkelt å måle i minutter og endog sekunder. Responstid er kanskje det viktigste målet på det reaktive politiarbeidet, og vil kanskje også bli brukt av politiet og Justisdepartementet som det viktigste målet på om reformen lykkes. Siden responstid både er viktig og lett målbar, er det enkelt å fokusere på nettopp dette. Og i områder med uakseptabel lang responstid, er et slikt fokus riktig. Men der hvor responstiden stort sett er innenfor rimelighetens grenser, bør ikke kommunene henge seg for mye opp i små avvik. Dette fordi responstid måler reaktivt arbeid og må balanseres opp mot Politiets forebyggende arbeid som vanskelig kan måles. Et for sterkt fokus på minutter og sekunder fra kommunens side, vil kunne presse fram et svar fra politiet som f.eks. å bemanne opp en ekstra patrulje og «sideforskyve» personell fra bl.a. forebyggende tjeneste. Derved risikerer en bygge ned den tjenesten som er den viktigste broen mellom kommune og politi, særlig i byene de forebyggende ungdomsgeneralistene. I dette ligger det også et tydelig råd til byene: Pass på at politiets forebyggende arbeid ikke nedprioriteres. Dette er viktig for særlig det kriminalitetsforebyggende arbeidet rettet mot ungdom. Politikontakten Politikontakten spiller en viktig rolle i reformen særlig i de kommuner som ikke lenger har et eget tjenestested. Politikontakten skal være et bindeledd til publikum og ikke minst til kommunens ulike tjenester. Hvis politikontakten skal være en god samspiller med kommunene, forutsetter det særlig at kontaktbetjentene har god lokalkunnskap; om personer, grupper, geografi, sivilsamfunn, offentlig forvaltning og infrastruktur. Slik lokalkunnskap og gode samhandlingsrelasjoner må opparbeides over år. En annen forutsetning for at Politikontaktordningen skal fungere, er at de er fremoverlente og engasjerte og at de ønsker å utvikle en ny rolle med betydelig vekt på forebygging. Hvis denne type kontaktstilling plasseres i bunnen i politiets formelle belønningssystem, på bunn i det uformelle statussystem (dvs. hva som gir ære og betraktes som «egentlig politiarbeid» ) slik at det kun blir en kortvarig treningsarena for tjenestemenn på vei mot mer status-givende og bedre lønnede stillinger, vil ikke dette fungere. Ansvaret for å få Politikontakten til å fungere, påhviler i første rekke politiet, men kommunene vil spille en rolle i hvordan de møter disse betjentene herunder også det engasjementet kommunen selv har i det forebyggende arbeidet. Dere kan bidra til å gjøre disse stillingene interessante og statusgivende

6 Kort oppsummering til slutt: Politireformen er ikke støpt i stein. Den må forholde seg til samfunnsutvikling og hendelser som oppstår og det er ulike interessenter som vil trekke i den. Derfor er det også viktig at dere i kommunene er tydelige på de erfaringer dere gjør, og at dere er tydelige i deres krav og ønsker til politiet. Det tror jeg dere klarer.