Ketil Bjørnstad Verdens ende. Roman

Transkript

1

2 Ketil Bjørnstad Verdens ende Roman

3 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN (ugle) Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Til Fanny og Catharina

5 Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget. Så langt det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede land. Være sammen hele tiden. Aldri komme fram. Fra Kjærlighet av Hanne Ørstavik. Hvorfor gir Han de lidende lys, hvorfor lar Han de ulykkelige leve? Fra Jobs bok, 3:20

6 PROLOG

7 I drømmen har jeg ingen forutanelser om det som snart skal skje. Det er en nesten lykkelig drøm, triviell og ufarlig. Jeg drømmer om Emma, som ligger ved siden av meg. Det er en drøm uten stress, uten gråt og motløshet, uten skole og lekser og altfor tidlige morgener. Vi er på en strand, kanskje den samme stranden på Lanzarote som vi var på alle sammen, to år tidligere, før Hanne valgte å flytte nordover. Hanne holder meg i hånden. Vi står i solnedgangen og ser at Emma rir på en liten hest. Den er så liten at vi nesten ikke tror det er sant. Og så kan den snakke, akkurat som dyrene i alle animasjonsfilmene som Emma elsker. Hesten har den samme munnen som sebraen i Madagaskar. Den snakker spansk, og allikevel forstår vi hva den sier. Det er da vi begynner å le. Den sier så mye morsomt. Ord som bare er begripelige i drømme, men ikke i våken tilstand. Den springer omkring med Emma på ryggen og gjør plutselige sprang opp i luften. Da ler Emma enda mer. Hun ler slik hun lo for to år siden. Den frydefulle latteren som bare syv år gamle jenter kan le, ikke babylatter, ikke voksenlatter, men akkurat denne jentelatteren. Hesteeieren er gammel, men snill. Han heter José Saramago. Vi stikker til ham en euroseddel. Han bukker

8 dypt, nesten overdrevent. Og jeg merker på blikket som Hanne sender meg, at vi begge er lettet, usigelig lettet, i hvert fall for en stund. Fordi vi er på en gyllen strand. Fordi Jade ikke finnes i dette landskapet. Fordi Emma ler. Da jeg våkner, ser jeg rett på det digitale vekkeruret og hører de aller første morgennyhetene på radioen. Det er tidlig, altfor tidlig, og Emma sover. Den triste følelsen har vært med meg gjennom natten, vissheten om at det er i dag høstferien starter og jeg skal følge henne opp til Hanne, helt til Sandnessjøen, at jeg skal avlevere henne og ikke engang forlate flyplassen, men sette meg på samme flyet tilbake igjen, for sånn er det blitt mellom Hanne og meg nå. Hva Emma tenker, vet jeg ikke. Hun sover ennå, sover nesten på trass, nå som jeg skrur radioen høyere, setter over på NRK Alltid Klassisk, etter å ha merket meg, med en følelse av håp, at det visstnok er tåke på Gardermoen, og at flyreisende må kunne vente seg forsinkelser. Fra radioen hyler en symfoni av Honegger. Men de rasende blåserne og de skrikende fiolinene klarer ikke å gjøre noe med Emma. Jeg må røske i henne og si at nå, jenta mi, nå skal vi ut og fly, helt opp til mamma. Mamma? sier hun, åpner øynene, et tegn på at hun husker at det er ferie, at hun ikke skal på skolen. Gleder du deg, skatten min? Ja, jeg gleder meg, pappa, sier hun solidarisk, fordi hun vet at det er dette både Hanne og jeg vil at hun skal si, selv om hun også vet at jeg egentlig ikke vil at hun skal si det. Alt er pakket og klart. Jeg merker, selv etter det iskalde

9 vannet jeg alltid avslutter morgendusjen med, at jeg var oppe altfor lenge dagen før. Arbeidet jeg alltid tar med meg hjem. Manuskriptet til Tuva, med de siste korrigeringene. Tuva Skrede. Som i flere år har vært en venn. De lange middagene, med et bokmanus mellom oss. Hun drikker for mye. Vi drikker for mye, begge to. Alle betroelsene. Måten hun lytter på. Som om hun er tilgjengelig, hvis jeg vil. En farlig tanke. En innbilsk tanke. Hun som har klart å bryte med sin mann, fått seg egen leilighet, fått seg voldsalarm. Og deretter: pakkingen, de bestandige overraskelsene, at jeg hadde glemt å vaske ullundertøyet, enda det sto øverst på Emma-huskelappen. Altså må jeg si det til Hanne, eller til moren hennes, at Emmas lyseblå koffert med Tigergutt-klistremerket ikke er komplett, at det er visse mangler som de straks vil merke seg og bruke mot meg ved neste anledning, selv om situasjonen er uavklart, selv om det på ingen måte er avgjort at Emma skal flytte nordover neste år. Vi spiser frokosten i full fart. Emma protesterer ikke på noe når hun først er i siget. Den grenseløse tristheten som så ofte streifer henne når hun skal på skolen, er ikke synlig denne morgenen. Emma er alltid mindre ensom når hun vet at hun skal være sammen med en av oss hele dagen, at hun skal slippe å virre rundt i skolegården i hele skolefri, uten en eneste å leke med, alt som fortsatt er uutholdelig, som det må gjøres noe med, men som hverken jeg, læreren eller de andre foreldrene klarer å gjøre noe med. Maktesløsheten, å være Aslak Timbereid, en overarbeidet forlagsredaktør i førtiårsalderen, delvis

10 alenepappa med en jente som trenger mer hjelp og støtte enn det som er normalt. Og hva er normalt? tenker jeg mens jeg lurer i henne melken, legger ekstra syltetøy på frokostblandingen, sier at vi må komme oss ned til Flytoget nå, for bilen er på verksted. Dessuten er det tåke på Gardermoen. Tåkete oktobermorgen i Oslo også, visstnok forsinkelser i lokaltrafikken, kjøreledninger som detter ned på alle kanter av byen. Gleden ved at i hvert fall flytoget går, når Hanne og jeg tross alt har bestemt oss for dette, gleden ved at jeg fortsatt klarer å beholde leiligheten i Sorgenfrigaten, med gangavstand til alt. Emma er kledt i nye klær fra topp til tå, en levende reklame for Hennes & Mauritz, bortsett fra skoene som jeg i et svakt øyeblikk kjøpte hos Agnar Hagen. Hun er nydelig uten at hun vet det selv. Har ikke denne bevisstheten ennå som så mange av de andre jentene i klassen hennes allerede har, der de i smug sniker seg rundt i skolegården, flokker seg rundt hverandre i et fellesskap Emma ikke slipper inn i, uvisst av hvilken grunn. Den faste hånden hennes i min, der vi står i rulletrappen ned til Nationaltheatret stasjon, den mellomstore kofferten hennes, med alle vinterklærne, selv om de sikkert er for varme. Den lille, lyseblå sekken med blomsterklistremerkene, som hun har på ryggen. Finn fem feil. Nei, finn én: Pappaen har ikke pakket sin egen koffert for å være sammen med henne. Men han lar seg ikke merke. Selvsagt gir jeg henne følelsen av at dette er villet, også fra min side. Hun må i hvert fall ikke skjønne at jeg gruer meg til å slippe henne