Allmänna mötet, Åbo 2012: Om valgfrihet og segregation innom social-og helsevården

Transkript

1 58 Nordisk Administrativt Tidsskrift nr. 1/2013, 90. årgang Allmänna mötet, Åbo 2012: Om valgfrihet og segregation innom social-og helsevården Tove Strand, viseadministrerende direktør, Oslo Universitetssykehus. Nordisk Administrativt Tidsskrift nr. 1/2013, 90. årgang Tove Strand Artikler: Allmänna mötet, Åbo Innledning om NÅ-situasjonen Den nordiske modellen har hatt som mål å sikre frihet, trygghet og like muligheter gjennom fellesskapsløsninger. Det er imidlertid avstand mellom mål og resultater. Ser vi for eksempel på Health Statistics for the Nordic Countries 2011 (Nomesco 2011), er det vanskelig å finne data som sier noe som helst om likeverd eller om utviklingstrekk i forhold til de mer grunnleggende målene. Til tross for at dette er en trykksak på flere hundre sider, har det ikke vært plass til denne type data. Det sier noe om prioritering, hva som tillegges vekt når det skal foretas sammenlikninger på nordisk nivå. Imidlertid foreligger det en rekke utredninger som gir informasjon om dagens situasjon, på landnivå. Et viktig dokument i denne sammenheng er den danske utredningen som har tittelen Ulighed i sundhet årsager og indsatser, (Sundhedsstyrelsen 2011) Denne utredningen, som mange tilsvarende arbeider, viser at de nordiske land i stor grad er parallellsamfunn. Med det mener jeg at vi lever side om side, samtidig som det er store ulikheter mellom bydeler, mellom kommuner og mellom grupper av befolkningen. Vi ser det samme i andre land. Selv har jeg hatt anledning til å se litt nærmere på blant annet Gøteborg, Leicester og Oslo og vi finner det samme: Barn med foreldre med fullført utdannelse har større sjanse for å begynne i barnehage tidlig; og motsatt; barnetilsynsundersøkelsen fra statistisk sentralbyrå (moafi og bjørkli 2011) viser at barnehagedeltakelsen i 2010 er lavere jo lavere inntekt og utdanning foreldrene har. arbejderbevægelsens ervervsråds rapport»den sosiale arv tynger danmark«(2011) dokumenterer at foreldrenes utdanning også er avgjørende for barnas utdanning. Blant annet framgår det av rapporten at 18 % av unge med ufaglærte foreldre er i gang med eller har fått videregående utdanning ved 25 års alder. Det tilsvarende tallet er 77 % når foreldrene har lang videregående utdanning. Tilsvarende undersøkelser i Norge bekrefter denne nære sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og sannsynligheten for at barna tar høyere utdanning. Sæther

2 Artikler: Allmänna mötet, Åbo (2009) viser at nær halvparten av barn av foreldre med høy utdanning starter på studier, mot under 10 % hvis foreldrene kun har grunnskoleutdanning. Det er også store lokale forskjeller i forventet levealder. I Oslo indre Øst er forventet levealder som i Bulgaria og Polen. I Oslo ytre vest kan de sammenlikne seg med Frankrike og Island. Forskjellene i forventet levealder for menn er på 8-12 år i Oslo og disse forskjellene har vi kjent til lenge. Og menn lever kortere enn kvinnerog særlig i Oslo indre øst. (Oslospeilet 2011) 2. Politikk for likeverd? I Norge har vi organisert oss slik at det i praksis er krevende å orientere seg for en potensiell pasient. Alle har en fastlege, men ikke alle fastleger er lette å komme i kontakt med. Noen har kort telefontid og mange pasienter på listene sine. En pasient må imidlertid innom fastlegen for å få resept eller henvisning til spesialist eller sykehus. Når henvisningen foreligger, må ofte pasienten selv skaffe seg en avtale hos spesialisten. Også her kan det være meget krevende å komme gjennom og det er heller ikke lett å få avtale innen rimelig tid. Hvis du ikke har anledning til å ringe på formiddagen eller du ikke har nødvendige norsk-kunnskaper er dette en tung runde. En studie som sammenliknet tilgangen til legetjenester i 11 land, ga Norge klar tilbakemelding om en meget komplisert struktur. (The Commonwealth 2011) Det hører også med i bildet at de fleste allmennleger og spesialister har sine kontorer i de deler av byene der utfordringene er minst. Den danske utredningen Ulighet og Sundhet viser at situasjonen har mange felles trekk med den norske. (Jfr Nasjonal strategi for å utjevne sosiale forskjeller, 2007) I forbindelse med den danske utredningen ble det også sett på hvordan allmennlegene kommuniserer med pasientene. Ikke uventet snakket legene bedre med pasienter med høy utdanning. De fikk også bedre oppfølging. Sagt med andre ord kan det se ut som fastlegene er med på å bidra til ulikheter i behandlingen. Vi vet at kunnskap om hvordan forebygge sykdom er ulikt fordelt og henger sammen med sosial og kulturell bakgrunn. I Norge ser vi for eksempel at kvinner med innvandrerbakgrunn i liten grad går til mammografiscreening. Vi ser også at de kommer mye senere til behandling og derfor også har dårligere prognoser i forhold til overlevelse. Lovfesting av pasientrettigheter er heller ikke noe godt middel til et mer likeverdig helsetjenestetilbud. Så langt ser vi i Norge at retten til fritt sykehusvalg brukes av en liten andel av pasientene. Brukere av slike rettigheter blir lett de som i utgangspunktet er best til å»stå på krava«. Jeg har noen ganger sagt at dette er en klasselov. Nå planlegges det at sykehusene skal sjekke alternative behandlingsmuligheter hvis ventetiden er lang for behandling. Det kan redusere ulikhetene i mulighetene til å bruke hele systemet, hele behandlingstilbudet og følgelig bidra til større reell likhet i tilbudet. I flere nordiske land ser vi nå en økende privatisering av tjenester som før var finansiert i fellesskap. Det gjelder skoler, sykehus, helsesentre, omsorgstjenester, forsikring. Sverige leder an. Jeg er redd denne utviklingen vil forsterke forskjellene i tilbud og i mulighetene for å benytte tilbud. Jeg er også redd for at det kan gjøre noe med villigheten til å løse oppgaver i fellesskap. Hvis de med best økonomi og mest ressurser selv dekker sine behov for skoler, helsetjenester og forsikring blir det mind-

3 60 Tove Strand re oppslutning om felles løsninger og færre ressurssterke som bruker kreftene til å bedre fellestjenestene. Jeg håper de endringene som nå skjer i Sverige følges opp med forskning/evaluering og at de måler effektene i forhold til likeverdighet i tilbud, i bruk av tjenester og i likeverdighet i resultater. 3. Spesielt om helsesektoren Vi vet at kunnskap om tilbud og muligheter varierer. Vi vet også at det er store forskjeller i kunnskap og evne til å forebygge sykdom og til å mestre sykdom. Vi vet også at det er sammenheng mellom helse, sosioøkonomiske forhold, bosted, kvalitet på bolig og utdanning. Vi vet også at så vel ressurser som mangel på ressurser går i arv. Den som mangler kunnskap om landets språk og kultur har ytterligere utfordringer. Samtidig har vi klare mål om likeverdige helsetjenester. Dvs. at det skal være like god tilgang til tjenestene, tjenestene skal være av like god kvalitet og tjenestene skal gi resultatlikhet. Dette krever at tjenestene skal være tilpasset den enkeltes behov. For å få til dette, må vi jobbe på tre fronter, i forhold til å få gjort kjent at tjenestene finnes, i forhold til måten tjenestene utformes og utføres på og i forhold til oppfølging etter en behandling. Vi har ved Oslo universitetssykehus jobbet mye for å få gjort tjenestetilbud kjent. Det har vært mammografikampanjer, diabetesstands på kjøpesentra og i moskeer, utvikling av spesielt dataprogram for barn med diabetes, radioprogram med helseinformasjon på ulike språk, systematisk arbeid for forebygging av ulykker i hjemmet, med fokus på barn frivillig poliklinikk der det tilbys helseinfo/familieplanlegging/prevensjon informasjonsmateriell på mange språk. Det første møtet mellom helsesektoren og pasienten er viktig for tillit og trygghet hos pasienter og pårørende. Og dette møtet kan være krevende. Ulike kulturer og sosialt mangfold gir utfordringer gjennom ulikt syn på helse, sykdom og behandling. Mennesker med ulik bakgrunn beskriver og forklarer symptomer og sykdom ulikt. Det er ulikhet i reaksjonsformer, i kunnskap og innsikt. Og det er store ulikheter i ønske om og erfaring med medvirkning fra pasienten i valg av behandling og behandlingsforløp. Kulturforståelse og språk er nøkler til god dialog. Vi trenger først av alt bevisste ansatte som ser den enkelte pasient som et individ, ikke som representant for en gruppe. I Oslo universitetssykehus jobber vi for å gjøre medarbeidere kultursensitive gjennom en egen kulturveilederutdanning og ved at temaet inkluderes i lederprogram og nyansatteprogram. Vi forsøker også å bruke kunnskap hos flerkulturelle medarbeidere og vi har gjennomført egne lederutviklingsprogram for å få flere med flerkulturell bakgrunn inn i ledelse. Når sykehuset lyser ut stillinger, skal det innkalles minst en med utenlandsk bakgrunn til intervju, forutsatt at kompetansekrav er innfridd. Det åpner for en bredere rekruttering.

4 Artikler: Allmänna mötet, Åbo Det er også viktig at pasienten forstår hva som skjer når han eller hun er på sykehuset. Her er både talemåte og eventuell bruk av tolk viktig. Pasienten har også rett til informasjon om rettigheter og til å medvirke i egen sykdomsbehandling. Pasientene er ofte opptatt av maten og matens kvalitet. Måltidet bør være noe å se fram til. Skal dette være situasjonen, må mattilbudet inkludere mat tilpasset ulike religioner og grupper- og den må ha god kvalitet! Noen pasienter har en alvorlig sykdom og ønsker en samtalepartner. Tradisjonelt har dette tilbudet vært gitt av prester, dersom pasienten ønsker å snakke med andre enn helsepersonell. Oslo universitetssykehus har nå utvidet dette tilbudet til å omfatte også andre tros- og livssyn som Islam, hindu, human-etikk med mer. Dette er så langt en pilot, men i den nylig framlagte Tros-og livssynsutredningen»det livssynsåpne samfunn, (NOU 2013:1) anbefales det at tros-og livssynsbetjening nettopp bør utvikles i tråd med intensjonene i OUS-piloten. For en helhetlig god behandling er det også viktig å sikre gode overganger til andre sykehus eller til kommunehelsetjenesten. Dette er særlig viktig for pasienter som ikke selv har krefter eller kunnskaper til å sikre et samlet sett godt forløp. Sammenhengende og gode forløp er med andre ord særlig viktig i et likeverdsperspektiv. En mest mulig likeverdig helsetjeneste i våre mangfoldssamfunn krever en særlig satsing på gode tolketjenester. Vi gjennomførte en undersøkelse av kvaliteten på tolketjenesten ved Oslo universitetssykehus og to samarbeidende sykehus i Det viste seg at situasjonen var verre enn vi fryktet. Bare en liten andel av tolkene hadde kvalifikasjoner i samsvar med avtalen med leverandør. (Jfr Nå jobber vi med mulighetene for å opprette en tolketjeneste i egenregi. Vi vet at god tolketjeneste er avgjørende for et likeverdig tilbud. Det er også godt dokumentert at god tolketjeneste betyr økt pasientsikkerhet og kortere liggetid. 4. Oppsummering, er økt likhet mulig? Ja, jeg tror det. Det forutsetter imidlertid at det på alle nivåer markeres at dette er viktig! Vi må også følge utviklingen nøye, gjennom forskning og rapportering. Og vi må dele erfaringer. «Steal with pride» sa vi til hverandre den gangen jeg jobbet med bistand. Et eksempel der de andre nordiske land bør stjele med stolthet, er den modellen Finland har valgt for grunnskolen. Der klarer de tydeligvis å gjøre ungene i stand til å bryte opp fra en vanskelig sosial arv. Og grunnskolen i Finland er fellesskolen og uten nasjonale prøver. Hvis vi skal kunne bygge videre på idealene for den nordiske modellen, kreves holdningsarbeid og intervensjoner. Intervensjoner må følges med evalueringer og vi må dele erfaringene. Vi må også ha ledere og medarbeidere som speiler mangfoldet i samfunnet i forhold til så vel kulturelt mangfold som sosiale forskjeller. Og de må være motivert for likeverdsarbeid. Målet om likhet og likeverd må også innarbeides i strategier og plandokumenter og strategier på en forpliktende måte. Her kan vi låne verktøy fra Skottland. Skottland har lovfestet bruk av asessments før det fattes vedtak. Der sjekkes blant annet effekten av et tiltak på minoritetsgrupper. Min konklusjon er derfor at vi kan få til mye hvis vi vil.

5 62 Tove Strand Referancer Arbejderbevægelsens Ervhvervsråd (2011): Den sosiale arv tynger Danmark. Fordeling og levekår København: Arbejderbevægelsens Ervhvervsråd. Moafi, Hossein og Elin Såheim Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten Statistisk Sentralbyrå: Rapport 2011/34. Oslo-Kongsvinger: Statistisk Sentralbyrå. Nomesco (2011): Health Statistics in the Nordic Countries. Oslo kommune (2011): Oslospeilet 2011, Årgang 21, nr. 1. Oslo kommune: Utviklings- og kompetanseetaten. Sundhedsstyrelsen (2011): Ulighed i Sundhed årsager og indsatser. København: Sundhedsstyrelsen. Sæther, Jan-Petter (2009): Sosial arv utdanning, yrke og materielle kår. Rapport 2009/1. Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. The Commonwealth Fund (2011): 2011 Commonwealth Fund International Health Policy Survey. International-Survey.aspx