Sjekk. posten. Den usynlige krigen. Pårørendearbeid i NVIO. Drar vi nå går det veldig galt. Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

Transkript

1 Sjekk posten NR Den usynlige krigen Side 6 Pårørendearbeid i NVIO Drar vi nå går det veldig galt Side 8 Side 12 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

2 :innhold: Den usynlige krigen Side 6-7 Aktuelt Leder...4 Aktuelt hjemme: Sikrer uavhengig helsetilsyn...5 Aktuelt ute: Den usynlige krigen Aktuelt hjemme: Pårørendearbeide i NVIO Aktuelt ute: Gir forsvaret utholdenhet, får kompetanse tilbake Aktuelt ute: Drar vi nå går alt veldig galt Aktuelt ute: Situasjonen ved inngangen til 2010 i Afghanistan Aktuelt hjemme: Kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader...16 Aktuelt hjemme: World Veterans Federation...17 Kommentar: Trodde du det var fred på Gazastripen?...18 Aktuelt ute: Oppdrag utført...19 Kommentar: Med kurs mot undergangen Tilbakeblikk: Kongo Aktuelt hjemme: Bæreia i ny drakt...26 GS har ordet...27 Lokalforeningene Aktuelt hjemme: Direktiv for etablering og drift av veterankompanier...28 ROGALAND: Veterankompani i gang i Stavanger...28 Reisebrev fra Sør-Libanon ROGALAND: Sverre Diesen med foredrag i Vatneleiren...35 BODØ: Hedret for heltemot...36 BERGEN OG OMLAND: Juletrefest...36 BERGEN OG OMLAND: Tildelt Kongens Fortjenstmedalje...37 MOSJØEN OG OMEGN: Mental Helse i Mosjøen...37 Resultat av Vervekampanjen...37 Kontakt med leserne Amerikanske deltidssoldater i internasjonale operasjoner...38 Veteransenteret på Bæreia/en viktig påminnelse...39 Erindringer fra siste DANOR bataljon...40 Gaza 50 års jubileum...41 Nye bøker INVITASJONER: Dovrefjellalliansen/Påskeferien Medlemsservice Nr ISSN: Ansvarlig utgiver: NVIO Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Informasjonssjef/redaktør: Kristin Bjerkli Tlf.: e-post: kbjerkli@nvio.no Neste nummer av Sjekkposten (nr ) kommer ut i april med deadline 30. mars. Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse Mediainformasjon: Opplag: Lay Out: Høegh as Ansvarlig for produksjon og annonser: Høegh as Annonsesalg: Per Ellef Amble, tlf: , e-post: per-eamb@online.no Trykk: Norby Grafisk as Redaktør kbjerkli@nvio.no Amerikanerne er godt kjent med de sosiale problemene som er direkte konsekvenser av psykiske skader i kamp. 3 til 4 av 10 amerikanske soldater som har vært i Irak har fått fullt utviklet posttraumatisk stressyndrom. (PTSD). Boots for Books, eller Fra støvler til bøker er ett nytt interessant konsept som er kommet i gang i USA, for på en positiv måte hjelpe veteraner over i det sivile samfunnet etter endt tjeneste. Opplegget er tenkt å ta fatt i veteraner FØR de utvikler PTSD for alvor. Les om dette spennende konseptet i en av dette nummerets hovedartikler (s. 6). I 2009 oppnevnte Forbundsstyret to arbeidsutvalg som skulle ta for seg to større interne utredninger i NVIO. Den ene var Organisasjonsutvalget, som skulle se på mulig ny organisering av NVIO, og den andre var Pårørendeutvalget som skulle se på modeller for hvordan NVIO best kan organisere sitt pårørendearbeid. Begge arbeidsgrupper la frem sine innstillinger for Forbundsstyret rett før jul I nr ble Organisasjonsutvalgets innstilling presentert i Sjekkposten. I dette nummeret er turen kommet til Pårørendeutvalgets innstilling. Les mer om denne i artikkelen Pårørendearbeid i NVIO på s. 8. Med et nytt årsskifte følger gjerne oppsummeringer og statusvurderinger. I dette nummeret ser vi på situasjonen i Afghanistan ved årsskiftet på s.14, og syv norske offiserer med lederroller bak seg i Afghanistan, kommenterer situasjonen der ut fra sine erfaringer på s.12. I romjulen i 2008 eksploderte det på nytt på Gazastripen. Fredrik Græsvik og Kåre Willoch oppsummerer situasjonen på Gazastripen og i Midt-Østen ett år etter i dette nummerets kommentar artikler (på s. 18 og 22). En ny utenlandsoperasjon har terminert. Fregatten KMN Fritjof Nansen har vendt tilbake fra piratjakt i Adenbukta, og du kan lese en oppsummeringen av dette oppdraget på s.19. Forsvarets Veteransenter, og mange veteraners kjære Bæreia, har fått nødvendig oppgradering, og fremstår i ny drakt. Se vår billedreportasje på s.26, og leserinnlegget på s. 39 om Veteransenteret i dag. Har du internett kan du også gå inn på Forsvarets Veteransenter (FVS) og Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) sine nye felles hjemmesider på og se deres flotte videopresentasjon av stedet slik det nå fremstår. Kameratstøtte.no Velkommen til nettjenesten Kameratstøtte.no Mange opplever utenlandstjenesten som en positiv erfaring, men for noen kan tjenesten føre til ulike problemer senere i livet. Snakk om dine opplevelser med en likemann. Gå inn på eller ring vår landsdekkende Kameratstøttetelefon:

3 :aktuelt: hjemme Leder Det er etter min mening på høy tid at Sjef FSAN griper inn og snarest gir de styringer som er nødvendig... Sikrer uavhengig helsetilsyn i utenlandsoperasjoner Forsvarsdepartementet og Helsedepartementet skrev 11. Desember 2009 under en avtale som skal sikre et uavhengig tilsyn med helsetjenestene som norske soldater får under utenlandsoppdrag. Gulfveteraner venter fortsatt I min leder i Sjekkposten nr. 5/2009 (okt) slo jeg fast følgende: Det er på høy tid vi nå kommer i gang ti måneder etter at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slo fast at de kvinner og menn som deltok i Gulfkrigen 1991 til 1994 skulle bli gitt en medisinsk oppfølging gjennom en helseundersøkelse. Disse har nå i snart 20 år ventet på en skikkelig medisinsk oppfølging, samt anerkjennelse for den jobben de utførte under Gulfkrigen og også senere. Mange har hatt alvorlige medisinske symptomer i hele denne perioden. I Bergens Tidende av 23 jan i år kan en lese om gulfveteranenes frustrasjon, fortvilelse og oppgitthet over at svært lite har skjedd hva angår helsemessig oppfølging, en oppfølging de var lovet for nærmere 14 måneder tilbake. Denne frustrasjon og fortvilelse deler jeg fullt ut med gulfveteranene og også deres pårørende. Hvorfor tar dette arbeidet så lang tid? Oppdraget og til dels handlingsrommet er gitt fra FD til Forsvaret og FSAN alene. Jeg er kjent med at det innad i FSAN er forskjellige krefter som har ulik tilnærming til problemstillingen og ikke ønsker å komme videre med den helsemessige oppfølging, fordi en ikke har særlig tro på dette. Det skal ikke være slik at gulfkrigundersøkelsens troverdighet skal utgå fra enkeltpersoners i FSANs personlige synsing eller ansvarsfraskrivelse. Det er i så fall misbruk av politisk og organisatorisk tillit og tålmodighet. Det er etter min mening på høy tid at Sjef FSAN griper inn og snarest gir de styringer som er nødvendig, slik at den helsemessige oppfølging får den troverdighet som denne oppfølgingen krever. Og om nødvendig bør den eller disse personer skiftes ut. Jeg forstår godt at svært mange gulfveteraner som sliter har mistet troen på FSAN og gjennomføringen av denne viktige medisinske oppfølging. Til tross for dette oppfordrer vi alle Gglfveteraner til å melde seg til undersøkelsen. Forsvarsdepartementet nedsatte en medisinskfaglig arbeidsgruppe oktober 2009, der NVIO er med. Disse skal kartlegge nyere internasjonal forskning på gulfkrigssyndromet hvilke giftstoffer, medisiner og påkjenninger veteranene ble utsatt for. Arbeidsgruppens sammensetning og målsetning har stor respekt og tillit blant gulfveteranene fordi de arbeider medisinskfaglig uhildet og med et selvstendig mandat. Vi ser frem til å se resultatet av arbeidsgruppens arbeid ved årsskiftet Lykke til med dette viktige arbeidet! Av Kristin BjerKli Jeg er glad for at vi nå kan undertegne denne avtalen om tilsyn med helsetjenester som tilbys norsk personell under militære operasjoner i utlandet. At Statens helsetilsyn nå skal føre tilsyn, vil være et tiltak som bidrar til at personellet i utenlandsoperasjoner og vi her hjemme kan føle oss enda tryggere på at den helsehjelpen som mottas er forsvarlig, uttalte Strøm- Erichsen under signeringen. Deltakelse i utenlandsoperasjoner er en viktig del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og stadig flere av Forsvarets medarbeidere vil gjennomføre tjeneste i utlandet. Når norske kvinner og menn sendes ut i tjeneste for fred og sikkerhet, skal de være trygge på at de får gode og nødvendige helsetjenester før, under og etter endt oppdrag. Tilsynet skal sikre at helsetjenestene til norske soldater blir kontrollert, og dermed kvalitetssikre den standarden soldatene har på helsetjenestene under operasjoner i utlandet, uttalte forsvarsminister Grete Faremo. TILSYN I UTLANDET Avtalen som inngås mellom Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet vil gjelde i tre år. Formålet med avtalen er å gi grunnlag for, og å regulere tilsyn med helsetjenester som tilbys norsk personell i militære operasjoner i utlandet. Helsetilsynet har allerede lovebestemt tilsyn med Forsvarets sanitets helsetjenester i Norge. STYRKER RETTIGHETENE Regjeringen har de siste fire årene lagt stor vekt på å styrke veteranenes rettigheter, og dette er ytterligere et tiltak for å sikre at personell i utenlandsoperasjoner blir godt tatt vare på. De aller fleste kommer hjem med positive erfaringer, styrket kompetanse og gode minner. Samtidig vet man at deltakelse i operasjoner medfører risiko for at noen kan få både fysiske og psykiske skader. Det er en prioritert oppgave å sikre at norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner får en rask og forsvarlig medisinsk behandling, fortsatte Faremo. BREDT VETERANARBEID Stortinget vedtok våren 2009 St.meld. nr. 34 ( ) «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for å følge opp og konkretisere det videre arbeidet for å styrke ivaretakelsen av veteraner. Det vil spesielt bli lagt vekt på forebyggende tiltak, kompetansebygging, samarbeid på tvers av sektorer, forskning og utvikling samt tiltak som styrker anerkjennelsen av våre veteraner. 4 5

4 :aktuelt: ute :aktuelt: ute Den usynlige krigen Mens krigen mot terror raser i Afghanistan og Irak så kjemper de allierte i etterkant mot en usynlig fiende bak sine egne linjer. For en del av soldatene som kommer hjem derfra blir i stadig større grad rammet av det som ligger innenfor begrepet kamptraumer. Også kalt combat stress En fiende de ikke ser men bare føler. Av roger Helmers roger@helmers.no 3 til 4 av 10 amerikanske soldater som har vært i Irak har fått fullt utviklet posttraumatisk stressyndrom. (PTSD) Det vil si at de ikke lenger fungerer som soldater og er således ikke kampdyktige. Hver femte amerikaner som tar livet sitt har vært eller er soldat. Det innebærer at 120 amerikanske soldater tar livet sitt hver uke. I 2008 fikk i underkant av 3 millioner soldater uføretrygd. Amerikanerne har allerede kjent på de sosiale problemene som er direkte konsekvenser av psykiske skader i kamp. Alkohol og narkotika er sentrale ingredienser i veteranenes forsøk på å flykte fra det de bærer på netthinnen eller på trommehinnen. Vold og overgrep i hjemmene. Skilsmisser som relateres direkte til dette. Resultatet er mange splittede familier og ødelagte enkeltmennesker. Storbritannia har også deltatt i operasjoner i disse konfliktområdene og kjenner også i stor grad på prisen av det. Selvmordsraten er tredoblet på kort tid. Antall uteliggere i London øker, i vesentlig grad med bidrag fra det britiske militære. Norge er ikke der ennå, men når kommer vi dit? FRA STØVLER TIL BØKER Tiltakene er mange og kjærkomne for den allerede hardt prøvede Veteranadministrasjonen i USA. En av dem som jobber der er Manuel Manny Martinez en krigsveteran fra de amerikanske operasjonene i Vietnam på 60 og 70-tallet. Han har jobbet med utfordringene rundt PTSD i 22 år. Han tok med seg en tanke om et konsept og dro rundt til forskjellige utdanningsinstitusjoner. Og ble ikke tatt på alvor før han havnet på Citrus College i California, hos den norskættede professoren Bruce O Solheim. Med seg hadde han et konsept som han kalte Boots To Books. Symbolikken i navnet ligger i at man leverer inn feltstøvlene sine og får ut bøker for så å sette seg i en utdanningssituasjon. I et forsøk på å skape en positiv overgang for til det sivile samfunnet for soldater. Solheim, som er reserveoffiser selv fra nasjonalgarden, og med en bror som lider sterkt etter to turer i Vietnam, synes det var en god ide. Han ble med på å utvikle det videre sammen med Martinez og den profesjonelle helikopterpiloten Ginger De Villa-Rose. SLØVENDE OG USTRUKTURERT Vi spør Bruce Solheim hvilke utfordringer en kommer inn med: -De fleste soldater kommer tilbake godt trent på den jobben de har gjort i det militære. De er slitne og ser som oftes på det sivile liv som sløvende, ute av kontroll og ustrukturert i forhold til der de kommer fra, sier han. Han fortsetter: -Mennesker som har levd tett på døden er veldig sterkt knyttet til hverandre dette skaper et unikt militært skjebnefellesskap, noe en sjelden finner i det sivile liv. Boots To Books skal da forsøke å få frem de hjemkomne soldatenes evner og gode energi slik at det skaper en forandring og er myntet på både dem og menneskene i deres nærmeste omgivelser. Kurset er på 16 uker og foregår til dels i klasserom og til dels på internett. Opplegget er tenkt å ta fatt i veteraner FØR de utvikler PTSD for alvor. Og kurset har fått en rekke utfall. FORNØYDE ELEVER Sersjant Eward F. Hahn fra Crestline California er en av de som deltok på oplegget i 2006, på det absolutt første kurset. Han er er veteran fra flere operasjoner både i Irak, Saudi Arabia og Kuwait. -Mitt utbytte av kurset var at jeg fikk kombinert noen av mekanismene jeg hadde lært i det militære, med det sivile livet. Jeg fikk også etablert et svært så tett nettverk med andre veteraner. Vi utvekslet til og med spisevaner, smiler han. Carla Lynn Mc Graw fra Truckee California dro fra sin jobb i militærpolitiet i Tyskland og inn til Irak i Hun fullførte kurset høsten 2009 og er ikke lenger i det amerikanske forsvaret. -Det beste jeg kan trekke ut av kurset var hva mine veterankollegaer gikk gjennom fra dag til dag. Det var absolutt en glimrende måte å lære det på, sier hun. McGraw sluttet seg til kampen mot terror med samme grunn som mange av hennes landskvinner og menn, nemlig etter tragedien den 11 september Og etter erkjennelsen av at hun var en guttejente, forteller hun. I DAG ER HUN STUDENT. -Men jeg hadde gjort alt dette ennå en gang dersom det var påkrevd, sier hun. For viljen til å slåss i en av verdens mektigste nasjoner er sterk. Amerikanerne har vært et krigersk folk og betalt prisen for det en rekke ganger. Også i moderne tider. Boots To Books har ekspandert i USA og er nå på vei ut i verden. -Selv Norge kan, på tross av noen kulturforskjeller, etter alt å dømme høste noe herfra, avslutter professor Solheim. Se også: : f a k t a : Kamptraumer (Combat Stress): Følelsesmessig konflikt forårsaket av et ønsker om å gjøre jobben men hindres av en overveldende følelse av døsfrykt og angst. Innenfor dimensjonen er det en rekke psykiske symptomer som oppstår både i løpet av deltagelsene i militære høyintensitetsoperasjoner så vel som etterpå. Eksempler er PTSD, traumatisert hjerneskade, Sorg, selvmordstanker, sexproblemer og tilpasningsvansker til samfunnet, med mere. (Kilde: Boots To Books og Deployment Health Clinical Center) PTSD PTSD er en forkortelse for den internasjonale betegnelsen for posttraumatisk stresslidelse; posttraumatic stress disorder. PTSD er en diagnose på kroniske psykologiske virkninger av å bli utsatt for overveldende livspåkjenninger. Kropp og sjel er krenket. Det som er skjedd er en invasjon og brudd på de grenser som ethvert individ trenger for å ta vare på autonomi (selvstyre) og integritet. Den akutte reaksjonen på et traume blir noen gang kalt posttraumatisk stressreaksjon, for å understreke at det er et resultat av en traumatisk opplevelse. PTSD rammer i løpet av livet om lag 10 % av alle kvinner og 5 % av alle menn. Symptomene kan omfatte mareritt og «flashbacks», følelsesløshet og at vedkommende distanserer seg fra omgivelsene, søvnproblemer, «vær på vakt»-holdning, og at man unngår situasjoner som minner en om det en har opplevd. Symptomene kan bli ekstremt stressfulle når man opplever slike situasjoner som minner om traumet, dette kalles ofte for gjenopplevelser. Gjenopplevelser kan noen ganger være så kraftige at det vedkommende kan føle seg re-traumatisert. (Kilde: Wikipedia) 6 7

5 :aktuelt: hjemme :aktuelt: hjemme Av Kristin BjerKli Etter at Pårørendegruppa for FN- og NATO-veteraner på sitt årsmøte i mars 2009 på ny besluttet å fortsette som en frittstående organisasjon, nedsatte Forbundsstyret en arbeidsgruppe for å utrede hvordan NVIO skal organisere sitt pårørendearbeid. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 1. desember 2009 med anbefaling om hvordan pårørendearbeidet i NVIO bør organiseres. Denne rapporten er nå ute på høring i lokalforeningene. Pårørendearbeid i NVIO Arbeidsgruppen, som har bestått av Elsa Marie Grøtting (leder), Roald Sølvik (sekretær), Herdis Smines og Eli Espen, deltok på NVIOs seminar for pårørende i Bergen august 2009 og fikk mange synspunkter og innspill til sitt arbeid. I tillegg har arbeidsgruppen fått tilbakemelding fra 5 lokallag, som ble tatt med i gruppens videre arbeid. Arbeidsgruppens oppdrag var å: 1. Beskrive ulike grupper pårørende, deres kjennetegn og særlige behov som pårørende. 2. Med utgangpunkt i NVIOs vedtekter og virksomhetsplan, beskrive ulike modeller for organisering av pårørendearbeidet med sikte på å møte så mange av de ulike behovene som mulig. 3. Skisser konsekvensene av de ulike modellene for NVIOs nåværende lokale og sentrale organisasjon. 4. Anbefale hvordan NVIO bør organisere sitt fremtidige pårørendearbeid. 5. Foreslå nødvendige endringer i NVIOs vedtekter og virksomhetsplan for å ivareta de pårørendes interesser på en tilfredsstillende måte. ULIKE GRUPPER PÅRØRENDE, DERES KJENNETEGN OG SÆRLIGE BEHOV. NVIO har en vid definisjon av pårørende, som ikke bare omfatter nære slektninger (ektefelle/partner, foreldre, barn søsken, besteforeldre), men også ernere slektninger og andre (venner, arbeidskamerater) som anser seg selv som pårørende til en soldat som skal delta, deltar, eller har deltatt i en internasjonal operasjon, enten soldaten blir/er skadet eller ikke. Pårørendebegrepet omfatter også etterlatte etter soldater/veteraner som har mistet livet i tjenesten eller som følge av tjenesten. Det er rimelig å anta at de ulike gruppene av pårørende har svært ulike behov og forventninger til forbundets pårørendearbeid. Mens det er den enkelte pårørende som selv definerer seg som pårørende, er det den enkelte soldat/veteran som definerer hvem som er den nærmeste pårørende, sml pasientrettighetsloven 1-3. Dette gir ulike grupper pårørende med ulike behov. 1. Pårørende til soldater/veteraner som er i tjeneste, skal tjenestegjøre ute eller har tjenestegjort ute. I denne forbindelse kan også pårørende defineres i forhold til veteraner/soldater i en bestemt avdeling, kontingent og/eller misjon. 2. Pårørende til soldater som har omkommet i tjenesten. 3. Pårørende til soldater/veteraner som har blitt skadet (fysisk og/eller psykisk) i tjenesten eller som følge av tjenesten. 4. Pårørende til soldater/veteraner som har tatt sitt eget liv eller står i fare for å gjøre det. 5. Pårørende til soldater som sendes hjem før fullført kontraktsperiode (repatrieres) fra utenlandstjeneste. Hva kjennetegner disse gruppene av pårørende Liten kunnskap om/mangel på informasjon om tjenesten før, under og etter Ukjent med rettigheter og hvor/hvorledes få nødvendig hjelp Mangel på anerkjennelse/aksept for tjenesten fra nærmiljøet og samfunnet Kjenner ikke faresignalene for å kunne reagere før det er for sent Sinne og frustrasjon mot alt og alle Skam, nederlag Problemer i familieforhold Dårlig økonomi Nedsatt arbeidsevne Ikke forberedt på at soldaten/veteranen kan komme hjem påvirket/ syk av opplevelsene ute eller at dette kan gi store problemer senere i livet Belastende å være omsorgsgiver spesielt over tid Kommunikasjonsproblemer med veteranen, med omverden og det offentlige Særlige behov pårørende har? Noen å kontakte for å få råd, hjelp og støtte (her kan lokallaget komme inn) Bli kjent med andre pårørende i samme situasjon (nettverk og likemenn) før, under og etter tjenesten Koble tjenester for pårørende sammen med kammeratstøtteordningen lokalt og sentralt Etablere egne pårørendegrupper i lokallagene etter behov Arbeide for å få kunnskap om problematikken, som kan ramme soldater/veteraner og deres pårørende, kjent blant helsepersonell, utdanningsinstitusjoner og lignende. Dette for kunne fange opp problemene på et tidligst mulig tidspunkt og sette inn aktuelle tiltak før det har utviklet seg for alvorlig særlig viktig i forhold til barn til veteraner ULIKE MODELLER FOR ORGANISERING AV PÅRØRENDEARBEIDET OG KONSEKVENSER FOR NVIO Arbeidsgruppen har grundig vurdert følgende alternativer for å etablere/organisere det fremtidige pårørendearbeidet i NVIO: Egen gruppe/egne grupper for pårørende i NVIO (landsomfattende evt. lokalt) Pårørende inkludert i NVIOs daglige arbeid lokalt og sentralt Pårørende ikke inkludert i NVIOs arbeid Arbeidsgruppen er entydig kommet til den konklusjon at den beste måten å ivareta veteraner og deres pårørende er å inkludere de pårørende i det daglige arbeidet i NVIO sentralt, men først og fremst i lokallagenes daglige arbeide. Dette kan gjøres uten vesentlige endringer i NVIOs organisasjon og vedtekter. De ulike kategorier pårørende kan på grunn av spesielle forhold og særinteresser på kort sikt se seg best tjent med å være organisert i egne grupper, men arbeidsgruppen har vurdert det slik at alle vil, i det lange løp, være best tjent med å være inkludert i NVIOs daglige arbeid. Dette for å kunne nyte godt av NVIOs erfaringer gjennom sitt mangeårige virke som landets største organisasjon for veteraner fra internasjonal tjeneste. I arbeidet med å koordinere tiltakene for veteraner og pårørende best mulig, både lokalt og sentralt, vil dette være formålstjenlig. En egen pårørendegruppe i NVIO vil kreve unødig store ressurser og vil ikke på noen måte ha den effekten en ønsker, verken for den enkelte soldat/veteran og/eller den pårørende. Fagfolk på om rådet anbefaler at soldaten/veteranen og den pårørende ivaretas som en helhet. Erfaringene tilsier også at en egen pårørendegruppe har lett for å bli opphengt i enkeltsaker, bli tilbakeskuende og konsentrere seg i hovedsak om veteranens problemstillinger/behov i stedet for helheten. Både veteranen og dens pårørende, vil i langt større grad få en positiv effekt av et fellesskap som bidrar til å forebygge, før problemene blir for store/uoverkommelige. Ikke å inkludere de pårørende i NVIOs fremtidige virke vil derfor være helt uaktuelt, dersom en skal ivareta soldaten/veteranen på en best mulig måte. Dette innebærer at det må legges til rette for at lokallagene kan inkludere pårørende i sine aktiviteter der dette er formålstjenlig og naturlig, at det etableres kontaktpersoner/nettverk for pårørende med spesielle behov, for å ivareta og støtte disse i det daglige. Lokallagene bør stå fritt til å etablere egne grupper/aktiviteter for pårørende. Kameratstøtteordningen og pårørendearbeidet bør ha et nært samarbeid, slik at de som trenger det får hjelp, støtte og veiledning når behov oppstår, og dermed bidra til å fange opp på tidligst mulig tidspunkt eventuelle faresignaler hos soldaten/veteranen og/eller dennes pårørende, slik at tiltak kan settes inn i tide. Pårørendearbeidet kan bidra til å danne nettverk for pårørende til soldater som skal ut eller er ute i internasjonal tjeneste til gjensidig informasjon, støtte og hjelp, og formidle likemenn (veteraner og/eller pårørende), som kan være til stor hjelp og støtte for soldater som skal ut, er ute eller har vært ute og/eller deres pårørende. NVIO kan være en pådriver for å bedre de pårørendes vilkår/rettigheter/situasjon gjennom å initiere konstruktive forslag til endringer av lover og regler og ikke minst praktiseringen av disse. Sentralt må det oppnevnes en styringsgruppe for innføringen/etableringen av pårørendearbeid i NVIO, som bidrar til at dette blir etablert og organisert optimalt. Styringsgruppen bør bestå av 3 5 personer gjerne med bakgrunn fra de ulike pårørendekategoriene arbeidsgruppen har definert. Ved behov kan det oppnevnes faggrupper (for eksempel 3 medlemmer) for enkeltkategorier pårørende (før/under tjeneste, døde, selvmord, sykdom ) for å ivareta tiltak for disse spesielt. Videre må det etableres en ordning hvor pårørende kan henvende seg med sine problemstillinger og spørsmål pr tlf eller e- post. På lik linje med ordningen for veteraner (kameratstøtte.no) eller i samarbeid med denne. Det er viktig at de kan henvises til riktig instans for å få den hjelp/støtte de har behov for. Arbeidsgruppen ser det som naturlig og kosteffektivt at dette etableres sammen med eksisterende ordninger. ARBEIDSGRUPPENS INNSTILLING TIL FREMTIDIG ORGANISERING AV PÅRØRENDEARBEIDET. Arbeidsgruppen anbefaler at NVIO definerer pårørende som foreslått ovenfor. Med utgangspunkt i dette inkluderer NVIO pårørende i sitt daglige virke både lokalt og sentralt. Arbeidsgruppen ser det også som avgjørende at pårørendearbeidet koordineres og skjer i samvirke med forbundets øvrige aktiviteter, men kanskje spesielt samkjørt med kameratstøtte. Dette er to alen av samme stykke og har oftest tilknytningspunkter til hverandre på en eller flere måter. Soldaten/veteranen og dennes pårørende må fungere som en enhet/helhet for at de skal kunne leve/fungere optimalt. Temaet pårørende må bli en naturlig del av aktuelle kurs og seminarer i NVIOs regi. Det må utvikles kurs for pårørendekontakter/-ledere i lokallagene for å tilrettelegge for arbeidet lokalt. Aktuelle personer må gis nødvendig kompetanse for å kunne besvare spørsmål og veilede pårørende som har behov for dette (jfr kameratstøtteordningen). NVIO bør samarbeide med Forsvaret om å initiere nettverk av pårørende før avdelingene reiser ut. Avslutningsvis vil arbeidsgruppen presisere at langt de fleste soldater/veteraner og deres pårørende opplever at tjeneste i internasjonale operasjoner er positiv og det bør fokuseres på å få med langt flere av de med positive opplevelser som medlemmer i NVIO i fremtiden. 8 9

6 :aktuelt: ute HV I MEYMANEH: Bak fra venstre: Hans-Petter Aamodt (HV-02), Hans Wilhelm Storrøsten (HV-02), Anders Holgersen (HV-08), Oddbjørn Pedersen (HV-17) Foran fra venstre: Dag Kåre Ditløv (HV-12), Carl Fredrik Donjem (HV-16), Alf Sæthre (HV-14). Foto: Forsvaret Gir Forsvaret utholdenhet, får operativ kompetanse tilbake MASAR E SHARIF: Hjemme i Norge er de lege, ingeniør, elektriker og økonom, i tillegg til å være HVsoldat. I Afghanistan utgjør de et viktig bidrag til den norske styrken. Heimevernet er Forsvarets styrkebrønn, og leverer spesialister som det er vanskelig å rekruttere andre steder. Av rune HAArstAd, informasjonsoffiser for de norske styrkene i AfgHAnistAn En viktig andel av de norske styrkene i Afghanistan er rekruttert på grunnlag av både sivil og militær erfaring, mange tjenestegjør som HV-soldat hjemme i Norge. De er i Afghanistan fordi de norske styrkene trenger deres sivile og militære kompetanse. SPESIALIST OG SOLDAT At de er soldater i Heimevernet gjør at de kan fylle jobben som spesialister her nede. I tillegg til stetoskop, voltmeter og programmer for økonomistyring, er de her nede bevæpnet med HK-416, og har de grunnleggende ferdighetene som soldat. For tiden har Heimevernet sendt ut 88 enkeltsoldater. Av disse er 23 yrkesbefal, mens resten er områdesjefer, personell fra innsatsstyrkene, eller soldater fra Forsvarets mange lokale HV-områder. Halvparten av de som nå utgjør den norske kontingentledelsen (NCC), som er et fremskutt ledelseselement fra Forsvarets Operative Hovedkvarter, kommer fra Heimevernets 13 distriktsstaber (Gstaber) eller fra mobiliseringsstillinger i HV. HV ER EN STYRKEBRØNN - Vi er svært godt fornøyd med det økende bidraget HV gir til operasjoner i utlandet, sier generalinspektøren for Heimevernet, generalmajor Kristin Lund, og legger til, det oppfyller også den klare målsetningen til Stortinget om å utvide ordningen med frivillig deltagelse av HVs befal og mannskaper. Dette understreker den naturlige rollen HV nå har som Forsvarets styrkebrønn. Hele Heimevernets operative struktur på soldater er i utgangspunktet tilgjengelig for å delta i operasjoner der de er faglig kvalifisert og ønsker en tur ut som soldat i internasjonal tjeneste. Denne type tjeneste kvalifiserer enkeltpersoner i organisasjonen vår, og gir verdifull kompetanse og operasjonserfaring inn i våre avdelinger, sier generalmajor Kristin Lund. Dette er spesielt viktig i en periode hvor vi har redusert treningsaktivitet. - Kanskje de trenger en mikrobiolog? Stig Bjarte Haugen jobber med drift av eksisterende sambandssystemer og innfasing av nye systemer, samt krypto- og sikkerhetsarbeid i Afghanistan. Det er en spennende stilling fordi jeg jobber med sambandsmidler som enda ikke har blitt tatt i utstrakt bruk hjemme i Norge. I tillegg deltar jeg på eskorter som vognkommandør, sier Haugen, og legger til, de fra HV her nede som jeg kjenner, til har militær erfaring av god kvalitet, men det viktigste blir ofte at mange av oss også har en sivil utdanning eller et fagbrev som det er bruk for her nede. Hjemme i Norge er Haugen seksjonssjef for samband i Innsatsstyrke Bjørn West som vi finner i Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 Haugen forteller at han har trivdes veldig godt det året han har vært i Afghanistan, men at han nå ser frem til å komme tilbake til Norge og Innsatsstyrke Bjørn West. Tjenesten i Afghanistan har gitt meg mange utfordringer og erfaringer jeg kommer til å ta med tilbake til HV, men det er ikke tvil om at erfaringen min fra HV også har gjort meg meget bra rustet til tjenesten i ISAF. Hjemme i Bergen venter det nå en mastergrad i mikrobiologi som må fullføres. Med en tur ut i Kosovo, to Fordelt på HV-distrikt HV-01: 10 HV-02: 8 HV-03: 8 HV-05: 2 HV-08: 7 HV-09: 16 HV-11: 4 HV-12: 9 HV-14: 7 HV-16: 16 HV-17: 1 turer til Afghanistan, samt en ny kontingent i vente til neste år, er Haugen et personlig eksempel på den styrkebrønnen HV alltid har vært. Kanskje Forsvaret har bruk for en mikrobiolog her nede neste gang, smiler Haugen. Det kan se ut som om I-styrke Bjørn West har et svært oppegående sambandsmiljø. I NCC-staben finner vi Kaptein Geir Skogeng som er assisterende G6. Stillingen innebærer at Skogeng har et overordnet ansvar for alt av taktisk samband for norske styrker i hele Afghanistan. Dette er kapteinens andre tur hit ned. BÅDE MILITÆR OG SIVIL ERFARING I nasjonalt forsyningselement (NSE) jobber Ronny Gabrielsen fra HV-16 som etterretningsoffiser. Jobben min går i hovedsak ut på å innhente, og bearbeide etterretningsdata, for så å holde kolonner/eskorter oppdatert på situasjonen i området. Dette med tanke med på opprørsgruppenes aktivitet på forsyningsaksene og områdene NSE opererer i. Jeg brifer også sjefen for NSE om den generelle situasjonen i RC Nord og Afghanistan. Kapteinen har vært her nede i snart seks måneder. Jeg trives så godt med jobben, at jeg tar en kontingent til i samme stilling, forteller han. I HV-16 er Gabrielsen assisterende S-2 i innsatsstyrke Claymore. Før det jobbet han fast som etterretningsoffiser i Forsvaret. Jeg opplever at det er mye bra personell fra Heimevernet i Afghanistan. Folk fra Heimevernet stiller ikke tilbake for noen av de andre forsvarsgrenene, mener Gabrielsen. Personell fra HV har ikke bare med seg militær erfaring, men gjerne også en sivil utdannelse i tillegg. Gabrielsen er ikke tvil om at Heimevernet sitter på viktige personellressurser. Forsvaret bør i større grad benytte seg av Heimevernets kvinner og menn. Hæren forteller jo oss at slitasjen på yrkesoffiserene er svært stor på grunn av vårt bidrag ute i NATO-operasjoner. Her kan vi bidra. Foto: Forsvaret DØGNET HAR IKKE NOK TIMER Fra innsatsstyrken til HV-11 finner vi Jørn Olsen, hjemme i Norge er han lærer på yrkesskolen, men er tilknyttet Archery som MP. Her i Afghanistan er jeg assisterende S3 teknisk, og passer på at ting flyter lett fra Norge ut til brukere i hele AO. Dette gjør at jeg også kommer meg ut en del og får sett mye av Afghanistan sammen med andre norske og utenlandske styrker, forteller Olsen Som kan fortelle at tiden flyr her nede, og en hverdag med utfordringer både mentalt og fysisk. I neste kontingent skal han fungere som ass S3 transport. Det er aldri noe problem med å få fritiden til å gå heller. Døgnet har stort sett ikke nok timer til alt man har lyst til, som trening, sosialt samvær med nordmenn og utlendinger samt alenetid i kabinen, smiler Løytnant Olsen. : f a k t a : Et utvalg av HV-personell i PRT Meymaneh Carl Fredrik Donjem: Lege hjelpeplass/innsatsstyrke Claymore Hans-Petter Aamodt: Controller/områdesjef Lørenskog og Rælingen HV-område Oddbjørn Pedersen: Battle captain/innsatsstyrke Ida&Lyra Hans Wilhelm Storrøsten: Psyopsoffiser TPT Alf Sæthre: Admoff MEDCOY PRT XIV/Evaklagfører innsatsstyrke Heron Dag Kåre Ditløv: VK Sisu/Innsatsstyrke Rype Anders Holgersen: Forlegningsoffiser/geværlagfører innsatsstyrke Osprey 10 11

7 :aktuelt: ute :aktuelt: ute «Drar vi nå, går alt veldig galt» Tilstandene vil bli mer groteske enn de var før krigen mot Taliban startet. Det er konsekvensene om Afghanistan nå overlates til seg selv. sveinung Berg Benzerød, Aftenposten foto: dag w. grundseth, Aftenposten BARDUFOSS Det er syv norske offiserer som står bak konklusjonen. De har alle på nært hold, og gjennom syv år, fulgt utviklingen i Afghanistan. De har alle hatt lederroller, først og fremst ved den norske basen i Meymaneh i Nord-Afghanistan, men også ved kommandosentre i hovedstaden Kabul og andre steder. Når Aftenposten har samlet dem, er det fordi de mener at medienes fremstilling av utviklingen i Afghanistan ikke stemmer med virkeligheten. De syv spør: Hvorfor er det slik at eksperter, forskere, forståsegpåere, som ikke er til stede, vet best hva som skjer i Afghanistan? Hvorfor er det slik at budskap om håpløshet og undergang får dominere når Afghanistan ikke er til å kjenne igjen fra få år tilbake? Hvorfor tillegges Taliban så voldsomme fremganger når det er et utall grupper med høyst forskjellig ståsted som hver for seg truer sikkerheten til alliert styrker og lokalbefolkning rundt om i landet? De sier de sitter på bred og ugjendrivelig kunnskap. I et land de beskriver som så forskjellig fra Norge at man knapt kan fatte det, har de møtt lokalbefolkning på alle plan, av ulike folkegrupper, fra ulike kulturer. De har møtt ledere, fra familieog slektsoverhoder til stammeledere, religiøse ledere, krigsherrer, lokale utsendinger fra myndighetene i Kabul og representanter for Hamid Karzais regjering. De har med egne øyne sett et føydalsamfunn bevege seg i retning av moderne sivilisasjon. De har sett afghanere endre levesett, konstatert at mer eller mindre døde landsbyer og byer har fått liv. De har sett håpet og forventningene vokse hos lokalbefolkning som de har et militært ansvar for å beskytte. Og sett håpløshet og mistillit få fotfeste igjen, når de ikke har klart å ivareta sikkerheten, og motstanderne av utviklingen i Afghanistan har gjeninnsatt frykten, med trusler, vold og bomber. Flere av offiserene har besøkt Afghanistan over flere år. De holder god kontakt for å holde innsikten ved like. Ikke minst mener de å vite hva som vil skje om norske og allierte soldater nå trekker seg ut. - Drar vi nå, går det til helvete så fort at du ikke rekker å snu deg. Tilstanden vil bli ØKENDE MOTVILJE I flere land øker motviljen i befolkningen mot å ha egne soldater i Afghanistan. Bakgrunnen er at utviklingen i det krigsherjede landet ifølge ulike analytikere synes å gå feil vei. Flere av dem hevder at bruken av militærmakt forsterker konfliktnivået i Afghanistan. Samtidig konstaterer Nato at strategien som er fulgt ikke har gitt ønskede resultater. President Barack Obama teller på knappene om USA skal sende nye soldater til Afghanistan, slik øverstkommanderende for den allierte styrken (ISAF) Stanley McChrystal ønsker. I Norge har Forsvaret i høst kjørt en kampanje for å informere om engasjementet i Afghanistan, bl.a. med videoinstallasjonen «Våre demokratiske krigere». Regjeringspartiet SV mener at norske soldater bør trekkes tilbake fra Afghanistan umiddelbart. mer groteske enn den var før krigen mot Taliban ble startet, sier oberstløytnant Ivar Knotten (47), som kom tilbake fra Afghanistan i juni. - Det blir kollaps. Et utall grupperinger vil slåss om makten. Ikke Taliban, men forskjellige grupper som hver for seg har interesse av å ødelegge for sentralmyndighetene. Deretter blir det alliansebygging og borgerkrigslignende tilstander. De afghanske sikkerhetsstyrkene, hæren og politiet, er ikke klare til å stå imot, de er ikke selvgående, sier Knotten. - Politiske partier, som tidligere var kommandostrukturer, militære enheter, vil finne frem igjen våpnene. De har dem på lager, sier oberst Arne Opperud (44). OM FREMSKRITTENE. I de over to timene som diskusjonen går, og der de understreker at de snakker på vegne av seg selv, veksler stemningen fra fortvilelse over at fremgangene ikke står i forhold til forventningene, hverken hos afghanerne eller i nasjonene som sender sine soldater, til konstateringer av at fremskrittene likevel er store. - På meg virker det som om kampen nå mer foregår i den vestlige medieverden enn på bakken i Afghanistan. På bakken skjer det utrolig mye bra som folk aldri får høre om. I mediene heter det at alt går til helvete. DET GJØR DET IKKE. Seks millioner afghanske barn går nå på skole. Nesten 90 prosent har et helsetilbud. For fire år siden hadde under åtte prosent et slikt tilbud. I en by som Mazar-e Sharif var det tidligere svart om natten. Nå er det en funklende by. Likevel synes vi å tape i opinionen, sier oberst Ole-Bjørn Fauske. Han vendte tilbake fra Afghanistan i august. - Det utgjør en voldsom forskjell at vi nå deltar sammen med afghanske soldater, ikke i stedet for dem eller som ledere for dem. I dag er vi der som støtte for dem, i «vårt» område i Afghanistan, sier Fauske. - Da vi fikk et afghansk kompani opp til oss, turde de nesten ikke dra ut på egen hånd om morgenen for å kjøpe nan-brød. Nå leder de selv offensiver mot opprørere, sier Knotten. OM HVORFOR DET HAR GÅTT GALT. Offiserene lager følgende liste over hvorfor fremskrittene ikke er større: - I overenskomsten som ble gjort i Bonn i 2002, fikk USA ansvaret for den militære sikkerheten. Tyskland skulle jobbe med politiet. Italia fikk ansvar for det juridiske, Storbritannia for narkobekjempelse og Japan for å mobilisere afghanerne selv. Alle tok fatt på sine ansvarsområder, uten å koordinere noe med de andre. Konsekvensen var at tiltakene spriket i alle retninger. Det ble en helt ukontrollerbar situasjon, sier Oberst Roar Laugerud (54). - Ingen har sittet med masterhånden. Alle har villet koordinere, men ingen har villet bli koordinert, sier han. - I 2003 og 2004 var utsiktene gode. Det var skapt store forventninger. Om økt levestandard, lov og orden. Nasjonene løp skoene av seg for å love støtte... som ikke kom! Den sivile innsatsen, men også den militære, har vist seg å være altfor liten, sier Fauske. - Man trodde også at Taliban var slått. Man trodde på en lett seier. Man tok feil. Vi må også ta selvkritikk på at vi ikke forsto at sivile hjelpeorganisasjoner trenger lengre tid på å forberede seg enn militære avdelinger. De var to-tre måneder unna å være klare da vi gikk inn i det fattige Ghowrmach-området for å dytte opprøre ut, sier Ivar Halset. - Det er kastet inn voldsomt mye penger, i en masse prosjekter. Men som i vårt område, i Meymaneh, med en befolkning på , er det uhyggelig få som har 9-årig skolegang. Da er det begrenset hva du kan få til av prosjekter, sier oberst Leif Petter Sommerseth (47). OM KAMPEN OM SANNHETEN. Arne Opperud tror han delvis kan forklare hvorfor opinionen så ofte får overtaket i det vestlige mediebildet. For også i Afghanistan er det andre som styrer nyhetsbildet. - Det er alltid våre motstandere som er først ute når bombene faller. De forteller hva som har skjedd. Og dette er et muntlig samfunn, overleveringene går uhyggelig fort. En episode fra en lille julaften, da det ble gjort noe gravearbeid utenfor Meymaneh, illustrerer dette. Et par lokale arbeidere oppdaget noe som kunne være levninger av et menneske. Det spredde seg raskt at det kunne være en massegrav. Dagen etter visste «alle» om saken, hundrevis var på plass. Det viste seg å være et hundekadaver. Halset forteller om en situasjon der en norsk avdeling i problemer fikk hjelp av amerikanske fly, som angrep motstanderne. - Det ble raskt påstått at det hadde gått med sivile. Etter 48 timer kunne vi konstatere at dette ikke var tilfelle. Men da var ikke vår versjon interessant lenger. - Lokale mullaher leverer sannheten til folket fem ganger om dagen. Det nytter ikke at vi forteller at vi graver skyttergraver for å beskytte et område, hvis mullahen har fortalt at vi er tyver som graver etter gull, sier Sommerseth. OM TIDEN SOM KREVES. - Av og til lurer jeg på ambisjonsnivået vårt. Som at Afghanistan skal heves til et stabilt demokrati, gjenkjennbart for Vesten. Ingen land i nærheten har dette, og ingen land i området har et verre utgangspunkt enn Afghanistan, sier Laugerud, og fortsetter: - Vi sier vi skjønner lite av Afghanistan. Men hvor lite skjønner ikke de av oss? La oss si at vi hadde fire år på å gjøre nordmann av en afghansk 18-åring. Hvor lang tid ville det ikke tatt å gjøre afghaner av en norsk ungdom? OM FORSKJELLEN DANMARK-NORGE. Norge har mistet fire soldater i Afghanistan, én av dem er skutt og drept. Danmark har mistet nesten 30, mange er skutt mens de har vært ute på patrulje. Ville fortsatt norsk tilstedeværelse være mulig om vi hadde hatt de samme tapstallene? - At vi har tapt færre, har å gjøre med at danskene har hatt helt andre utfordringer enn oss. Vi er ikke bedre soldater enn danskene, sier Laugerud. - Danskene har tatt en debatt vi bare har begynt på. De gjorde valget fullt ut, de sa: Ja, vi deltar i en krig, sier Knotten. - Mens de var åpne og bevisste på dette, ble den norske innsatsen tidlig gitt et mer humanitært tilsnitt. Det er en lang vei å gå fra å sende soldater til fredsbevarende operasjoner, til det vi gjør nå. Vi gjennomfører offensive operasjoner. Det er et betydelig problem at debatten i Norge har vært for tynn, sier Knotten. : f a k t a : Aftenpostens Afghanistan-panel Disse var med på Aftenpostens rundebordskonferanse om Afghanistan, i Bardufoss: Oberst Roar Laugerud (54). Tilknyttet hovedkvarteret i Kabul i to omganger, i og i Oberst Leif Petter Sommerseth (47), sjef ved basen i Meymaneh fra juni til desember Oberst Arne Opperud (44). Sjef ved basen i Meymaneh fra desember 2006 til juni Oberstløytnant Tore Ketil Stårvik (45), stabssjef i basen i Meymaneh fra desember 2007 til juni Oberst Ivar Halset (46). Sjef for de norske styrkene i Afghanistan, minus spesialsoldatene, fra juli 2008 til januar 2009, med base i Mazar-e Sharif. Oberstløytnant Ivar Knotten (42). Sjef ved basen i Meymaneh fra desember 2008 til juni i år. Oberst Ole-Asbjørn Fauske (48). Sjef for de norske styrkene i Afghanistan, minus spesialsoldatene, fra 26. januar 2008 til 5. august 2009, med base i Mazar-e Sharif

8 :aktuelt: ute :aktuelt: ute Situasjonen ved inngangen til 2010 AFGHANISTAN Det ble ikke fred i Afghanistan i 2009 og heller ikke i år synes det å være utsikter til en løsning som gjør at NATO kan overlate Afghanistan til afghanerne selv. I Kabul sliter president Hamid Karzai med å få godkjent de enkelte medlemmer i den nye regjering etter valgene i I USA har president Barak Obama i mellomtiden gitt grønt lys for avsendelse av den første gruppen av soldatene i den nye manns styrken, mens i Norge bekrefter vår utenriksminister Støre at vi ikke har noen exit-strategi. Som det heter vi gikk inn i Afghanistan med våre allierte, og vi går ut med våre allierte. Med andre ord, intet er bestemt bortsett fra at USA mener det er mulig å trekke seg helt ut i løpet av 2011; det gjenstår å se. Av lars reiermark Et grunnleggende spørsmål for NATO-alliansen ved årsskiftet er om hvorvidt alliansens fortsatte tilstedeværelse i Afghanistan har den nødvendige legale bakgrunn. Sagt på en annen måte, er man i Afghanistan i.h.t. den demokratiske valgte statsledelsens ønske og uttrykte vilje, eller deltar man i en uavklart borgerkrig? FNs spesialutsending til Afghanistan, den norske diplomaten Kai Eide, mente som kjent at på grunnlag av første valgrunde av det afghanske presidentvalget høsten 2009, så burde verdenssamfunnet, tross en del kritiske merknader, kunne godkjenne valget og heller overlate til Karzai selv å rede ut de motsetninger som så tydelig kom til syne under valgprosessen og ikke minst under opptelling og kontroll av de avgitte stemmer. Hvis den påståtte seierherre,dvs Karzai, tross valgresultatet likevel klarte å etablere et regime av ministere som kunne gi regjeringen i Kabul den nødvendige legalitet som igjen kunne gi NATO og ikke minst USA grunnlag for ytterligere tilstedeværelse i Afghanistan også i 2010 og eventuelt også i 2011, så ville valgresultatet likevel kunne forsvares. Den prosessen er som kjent fortsatt uavklart og i mellomtiden har Taliban ved gjentatte aksjoner styrket sin posisjon i sentrale deler av landet, og hatt hell til å påføre både NATO-styrkene og spesielt USA relative store tap. Infiltratører, og ikke minst medlemmer av det afghanske politiet, har ved flere anledninger snudd sine våpen mot flere NATO-avdelinger og har derved vist en heller tvilsom lojalitet. Generelt har utviklingen i Afghanistan opp mot årsskiftet klart vist at krigsstrategien er under press og både koalisjonspartene bak Foto: Forsvaret Afghanistan-intervensjonen, så vel de NATO-ledede som de USA-ledede styrker har fått bekreftet sine værste bekymringer for utviklingen i landet. Både freden og demokratiet synes å la vente på seg, og av de to synes afghanerne selv å foretrekke fred fremfor demokrati, i hvert fall et demokrati etter vår vestlige modell. Forslag om å innlede forhandlinger med Taliban med tanke på et overgangsstyre har hittil ikke vunnet tilstrekkelig tilslutning, men spørsmålet er om man i det lange løp likevel ikke er nødt til å innlede forhandlinger med det som i dag oppfattes som fienden. I mellomtiden forsøker man å styrke det afghanske maktapparat ved hjelp av rekonstruksjons-og opplæringspersonell både i hæren (AA) og i politiet (AP). Den nye strategi som går ut på å bygge opp den afghanske hær så vel som det afghanske politi til selv å kunne hanskes med Taliban, har utvilsomt mye for seg, men utviklingen i 2009 har vist at det er langt frem. Noen tall og erfaringer fra den første afghanske krig er ikke spesielt oppløftende. Sovjet-Unionen hadde i sin tid som mål, at den daværende kommunistiske afghanske hær skulle kunne klare seg selv da den Røde Hær forlot Afghanistan i Den gang, for 20 år siden var det på det meste afghanske soldater under våpen mot den samme fiende, men det holdt kun i to år før Taliban igjen var tilbake. Spørsmålet er om hvorvidt NATO og USA kan gjøre det bedre, ekspertene mener kanskje, men er slett ikke sikre. Sjefen for NATO-styrkene i Afghanistan, general Stanley McChrystal uttalte riktignok ved årsskiftet at hans mål for 2010 er å kunne medvirke til å stille opp en styrke på afghanske soldater og politifolk, som han regner for minimum for at afghanerne en gang i fremtiden skal kunne klare seg uten NATO. Ved årsskiftet er det ca soldater i en hær under oppbygging og ca lojale politifolk, men hvor langt lojaliteten strekker seg er et åpent spørsmål. For politiets vedkommende synes det i mange tilfeller å ha en klar sammenheng med regulariteten av utbetalt lønn, og for hærens vedkommende så er det ingen hemmelighet at flere av de gamle stridsherrer eller klanledere i dag innehar høye offisersposter i sentralregjeringen med den usikkerhet det fører med seg i spørsmålet om lojalitet. I en analyse av situasjonen ved årsskiftet stiller NATO opp en syv-punkts status liste til vurdering av situasjonen for 2010; den gir grunn til ettertanke. 1. presidentvalget Valget som skulle bekrefte NATOs legale tilstedeværelse, ble en katastrofe både for Vesten og for president Hamid Karzai. Valgdeltakelsen var meget svak og mange steder i landet ble velgerne utsatt for trusler og angrep. Etter en langtrukket undersøkelse av flere tusen anklager om valgsvindel ble Karzai presset av FN til å akseptere en ny valgrunde. Imidlertid, da hans motkandidat trakk seg i protest mot manglende garantier for et fair valg, kunne en tydelig svekket Karzai likevel fortsette som president, i hvert fall foreløpig. En demokratisk basis for regjeringen Karzai og dermed for NATOs tilstedeværelse er i beste fall tvilsom. 2. risiko for innblanding i interne afghanske maktkamper Situasjonen, både politisk og militært, skifter fra område til område. Flere steder forsøker lokale makthavere å spille NATO ut mot Taliban. I mange tilfeller har dette ført til tragiske feilangrep og drap på sivile. Opp til presidentvalget utnyttet kandidatene de mange lokale motsetninger i valgkampen, spesielt NATOs støtte til Karzai som innblanding i indre afghanske forhold; spørsmålet er uavklart og utnyttes, spesielt i den muslimske verden for hva det er verd; d.v.s. kampen mot de vantro.. 3. Dårlig sikkerhet vanskeliggjør sivil utvikling Året som gikk (2009) var det blodigste år siden krigens start, oppgjort i antall ofre både militære og sivile, og verken FN eller uavhengige organisasjoner er i stand til å arbeide normalt i storparten av landet. På tross av dette er det økonomiske fremskritt både i by og land, og flere skoler er gjenåpnet, også pikeskoler som tidligere hadde blitt stengt. Den videre utvikling er imidlertid avhengig av stabile forhold, men dårlig sikkerhet vanskeliggjør sivil utvikling. 4. manglende utvikling av menneskelige og institusjonelle kapasiteter Det går kun meget langsomt med oppbyggingen av en velfungerende afghansk administrasjon, både sentralt i Kabul og ute i distriktene hvor det mange steder Foto: Forsvaret ikke finnes noen myndighet som representerer sentralmakten. 5. Korrupsjon og manglende tillit til sentralregjeringen Korrupsjon og dårlig styring fra regjeringens side underminerer befolkningens tillit til sentralregjeringen. På Transparency Internationals liste over korrupe land er det bare i Somalia at forholdene er verre enn i Afghanistan. Hamid Karzai har vært, og er under sterk kritikk for ikke å ha grepet effektivt inn mot korrupsjonen; det gjelder både nasjonale og internasjonale avtaler vedrørende omsetning av varer og tjenester, pengeoppgjør, valutatransaksjoner, inngåelse av kontrakter og ansettelse av personell i sentrale stillinger. Etter valget har presidenten annonsert en ny særlig enhet til bekjempelse av korrupsjon. Det er tredje gang det skjer, og det er intet som tyder på at dette nye forsøket skulle lykkes bedre enn de to foregående. Det er ting som tyder på at NATOs tilstedeværelse i Afghanistan heller øker enn demper korrupsjonen; det er et problem. FORTS NESTE SIDE 14 15

9 :aktuelt: hjemme :aktuelt: hjemme Situasjonen ved inngangen til 2010 AFGHANISTAN Forts. fra forrige side 6. narkoøkonomien Narkoøkonomien undergraver fortsatt sikkerheten og regjeringens autoritet. Ifølge UNDOC (FNs antinarkotika organisasjon) falt opiumsproduksjonen i Afghanistan i 2009, og produksjonen ventes fortsatt å falle, også i Men narkoøkonomien svarer fortsatt til omkring en tredjedel av Afghanistans offisielle brutto nasjonalprodukt. Årsaken til dette er at korrupsjon og såkalt svart økonomi er svært utbredt, og når det gjelder narkotika spesielt, så skyldes dette ifølge CIA at både lokale og sentrale embetsmenn helt opp til regjeringsnivå er innblandet. 7. situasjonen i pakistan Situasjonen i nabolandet Pakistan, hvor pakistansk Taliban står bak en bølge av selvmordsangrep mot myndighetene og alminnelige mennesker, er bekymringsfull. NATOs bombeangrep bl.a. med førerløse fly (droner) har fått den pakistanske regjering til å ta situasjonen alvorlig og selv angripe terroristenes baser langs grensen til Afghanistan. Faren er at hvis denne aksjonen mislykkes, kan hele grenseområdet ytterligere destabiliseres med derpå følgende fare for regional krig mellom Afghanistan og Pakistan hvor også andre stater i regionen kan intervenere. Det kan være av interesse å se på noen sammenlignende tall. Sovjet-Unionen hadde i perioden til sammen soldater i Afghanistan, og minst drepte, sårede ikke medregnet. USA og NATO hadde pr. 22. Oktober 2009 til sammen mann i Afghanistan, herav var USA ansvarlig for mann fordelt på innen den NATO-ledede styrke (ISAF) og ca soldater i den amerikanskledede antiterrormisjonen Operation Enduring Freedom. I tillegg kommer så nå i 2010 ytterligere amerikanske soldater, som etter planen skal trekkes ut igjen i 2011, d.v.s. til sammen har Vesten nå snart soldater i Afghanistan. Tapene har vært forholdsvis store, men likevel små sammenlignet med Sovjet-Unionens tap for 20 år siden. Siden 2001 har USA og NATO hatt et tap på ca soldater; tallene var pr. 22. Oktober 2009 på drepte, sårede ikke medregnet. I tallet er også medregnet de norske tap som hittil er på 4 drepte; det er fire for mye, når får vi det neste norske tap? Til sammenligning har våre danske venner hatt et tap på 30 drepte og over 70 sårede, herav 20 såkalte hardt sårede, d.v.s. personell med amputasjoner og/eller en fremtid i rullestol. Man kan ved årsskiftet saktens spørre seg selv, er det innsatsen verd? Kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader Forskriften om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner ble godkjent i Forsvarsdepartementet 22. desember 2009 og trådte i kraft 1. januar i år. Av vidar falck Faksimile av forskriften Forskriften skal gi en kompensasjon på inntil 35 G (for tiden kr ) til veteraner som har blitt varig helt eller delvis arbeidsuføre på grunn av psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner fra 1978 og til utløpet av Det er bevilget kr 50 mill over forsvarsbudsjettet til denne ordningen i Hovedregelen er at kompensasjonen utbetales som et engangsbeløp, men dersom skadelidte ønsker det og kompensasjonen utgjør mer enn 9 G, kan den utbetales helt eller delvis i terminer. Kompensasjonen er skattefri, uansett utbetalingsform. De som ønsker å søke om kompensasjon etter denne forskriften må henvende seg til Statens pensjonskasse og opplyse at de ønsker å søke, og be om informasjon om den videre fremgangsmåten. Personer som har vært helt eller delvis arbeidsuføre pga psykisk skade etter intops og som nå er pensjonister vil også kunne søke om kompensasjon etter forskriften. Det vil bli stilt strengere krav til årsakssammenheng enn for billighetserstatningen, så det vil bli nødvendig med en ny spesialisterklæring før kompensasjonen kan godkjennes. De som har saker som ikke ar avgjort liggende i Forsvarsdepartementet og som ønsker å benytte kompensasjonsordningen, må også sende søknad om kompensasjon til Statens pensjonskasse. De bør også sende melding om dette til departementet slik at saksdokumentene kan oversendes, noe som vil kunne redusere behandlingstiden. Forskriften er lagt ut på Lovdata og på Forsvardepartementets hjemmesider under erstatnings- og forsikringsordninger: regjeringen.no/nb/dep/fd.html World Veterans Federation Danmark den oktober 2009 Den norske delegasjonen, representert ved NVIO, bestod av president Odd Helge Olsen, styremedlem Anne Kari Andreassen og organisasjonssekretær Jan W. Steen. jan w. steen Utover dette deltok følgende medlemmer fra NVIO, æresmedlem Vigar Aabrek som varamedlem til den økonomiske komité, Elisabeth Sveri som visepresident og leder i Standing Committee on Womens Affairs (SCWA) og Dan Viggo Bergtun som Norges og NVIOs kandidat til ny leder av Standing Committee on European Affairs (SCEA). Den norske delegasjonen møtte opp og deltok på alle arrangement fra første dag. Det tok tid å få møtet ordentlig på plass, da det var litt forskjellige mangler på dokumenter og en del problemer rent teknisk. Samt at åpningsseremonien tok sin del av tiden. Den norske delegasjonen hadde som mål å få Dan Viggo Bergtun innvalgt som leder av SCEA, og dagene frem mot selve valget av de ulike presidenter, ble godt benyttet til å fortelle om Dan Viggo Bergtun og de mål NVIO og han selv anså som viktige for fremtiden. WVF understreket klart at den største utfordringen for fremtiden var økonomien og aspekter av dette problemet gjenspeilet seg i nesten alle diskusjoner vedrørende fremtidig drift av WVF. Situasjonen vil om kort tid bli prekær om ikke det tas bestemte og produktive endringer i måten WVF ledes og administreres på. Det ble brukt relativt mye tid rundt dette temaet og mange forslag om hvorledes WVF kan innhente ytterligere midler uten at det ble vedtatt en endelig plan rundt dette. En del nasjoners veteranforeninger søkte om innpass i WVF og av de mest interessante kan nevnes våre finske kollegaer gikk fra å være observatører til fullverdige medlemmer. Det samme med Martyrenes Veteranforening fra Iran, derimot ble det en langdryg prosess når det gjaldt veteranforeningen fra Kosovo. Deres søknad ble stanset og protestert mot fra andre representanter fra Balkan. Gjennom de ulike møtene ble det behandlet ulike vedtektsforslag og forslag til endringer av vedtektene i WVF. Norge stemte med god samvittighet og var med på å nedstemme forslag av litt tvilsom karakter, på denne måten fikk kvinnenes egen representant i WVF styret beholde sin visepresidenttittel. Ved flere anledninger, gjennom delegasjonens leder Odd Helge Olsen, fikk Norges standpunkt på mange viktige saker for fremtiden komme klart frem. I hvilken grad våre forslag og kommentarer vil ha innvirkning vil vi finne ut av i tiden som kommer, da spesielt med tanke på Dan Viggo Bergtuns nye rolle i WVF. Den norske delegasjonen har med sin deltagelse på den 26. verdenskongress for WVF vist seg sterk og velansett som både nasjon og en forkjemper for veteraners rettigheter. Dette er en underliggende forklaring på hvorfor vi Norge har 4 ulike Fra konferanserommet personer i relativt fremtredende verv i ulike komiteer i WVF. Vi fikk flere ganger forklart av andre delegasjoner, at de ser på den norske veteranorganisasjonen som ett av lysene som driver dem selv fremover i sitt eget veteranarbeide. WVF har som nevnt en del utfordringer i vente, det første er økonomien som det må finnes en løsning på. En annen utfordring er at slik situasjonen er i dag er sekretariatet i Paris for lite til å ivareta over 80 lands ulike veteranorganisasjoners behov. Dette er igjen sterkt knyttet til de økonomiske utfordringer som WVF står ovenfor. Gjennom hele kongressen ble det invitert til ulike sosiale møter og arrangement i regi av det danske vertskap og forsvar. Det var spesielt hyggelig at H.H Prins Fredrik av Danmark var æresgjest under åpningen av kongressen og tok seg god tid med de fleste av deltakere under de innlagte pauser. Mange av aktivitetene var lagt opp slik at det ble god tid til sosialisering og til å få nye bekjentskaper og kontakter. Det varmeste været uteble, men det var en høstklar København som sammen med vertskapet bidro til en meget hyggelig og velregissert uke. Alt i alt en meget vellykket kongress, hvor den Norske delegasjonen deltok på alle møter, og tilstelninger. Odd Helge Olsens motto ble fulgt, den Norske stol skal aldri stå tom! 16 17

10 :kommentar: Trodde du det var fred på Gazastripen? Oppdrag utført fredrik græsvik, tv2 Trodde du krigen i Gaza var over? Vel, det er den ikke. Ikke på langt nær. Inngangen til 2009 hilste jeg i Israel. Til lyden, terroren og frykten av palestinske raketter på vei mot israelske byer. Og til lyden av erne, drepende drønn på Gazastripen. Årets første dag i 2010 slipper jeg å tilbringe i dekning for bomber og granater. Men så heldige er ikke de som bor i Midtøsten, og som må oppholde seg i regionen også mellom de kraftigste slagene. Gazakrigen var på sitt mest intense fra 3. juledag 2008, og de neste tre ukene. 13 israelere ble drept i palestinske angrep. De sivile tapene kunne vært unngått om de sivile hadde flyktet. De fleste av de drepte var soldater. Over 1300 palestinere ble drept. De fleste sivile. Rundt 400 palestinske barn ble drept i de israelske angrepene. Palestinerne kunne ikke flykte. De var innestengt i krigssonen. Disse realitetene og proporsjonene er det viktig å huske på. De sier noe om hvem som bærer det største ansvaret. Om hvem som har den reelle makten. Israel angrep fordi palestinerne skjøt raketter. Palestinerne skjøt raketter som svar på den årelange ulovlige israelske blokaden som har bidratt til å utsulte den hardt prøvede befolkningen på Gazastripen. Det er kanskje ikke noe poeng i å bruke mye ressurser på å finne ut hvem som startet krigen. Ikke finnes det et klart svar, og ikke blir partene enige om det. Det mest interessante er å finne ut hvordan den kan avsluttes. Hadde alle internasjonale krefter som brukes til å fordømme den ene eller andre parten, heller vært konsentrert mot en løsning, ville det kanskje vært fred i regionen. Også vi som profitterer på krig og elendighet vil ønske en fredsavtale mellom Israel og palestinerne velkommen. Men krigen er altså ikke over. Raketter blir fortsatt skutt mot Israel. Israel bomber fortsatt Gaza. Og dette kommer til å fortsette. Helt til begge parter føler at de kan leve i sikkerhet, uten fiendtlige angrep. Løsningen er selvfølgelig en likestilt frihet for begge folkeslag. En frihet som innebærer at palestinerne får mulighet til å danne sin egen stat. At de får de samme rettigheter som andre folkeslag, og at den årelange israelske okkupasjonen av de palestinske landområdene opphører. Det er lenge siden det var kontroversielt å flagge slike tanker. Den ene israelske administrasjonen etter den andre, fra begge politiske hovedleire, har forstått at en fremtidig palestinsk stat er nødvendig for at staten Israel skal overleve som en jødisk stat. Demografien i området tvinger frem en tostatsløsning også for de som var innbitte motstandere mot palestinsk frihet. Alternativene er et arabisk folkeflertall i Israel, eller et Holocaust rettet mot palestinerne. Om ikke i form av massedrap, så i form av terror med det mål å tvinge palestinerne på flukt. Vekk fra sine egne hjem, nok en gang. På Gazastripen er rundt halvparten av de arbeidsføre arbeidsledige. Befolkningen har for lite mat. Israel nekter palestinerne fortsatt å importere mat og andre livsnødvendige varer. Israelerne nekter fortsatt palestinerne å fiske i sitt eget farvann. Israel fortsetter å likvidere palestinske geriljaledere uten noen form for domfellelse. Israel holder fortsatt flere tusen palestinere fanget i konsentrasjonsleire. Og denne uanstendige behandlingen av et folk som har vært undertrykt i flere tiår, skaper nye farlige fiender hver dag. Derfor er det et økende krav blant israelere om at undertrykkingen stanses. Det vokser opp nye generasjoner på begge sider. Unge mennesker som har lært å hate hverandre, men som også vil ha fred. Som vil leve normale liv, uten frykt for å bli rammet av neste rakett eller bombe. Ved inngangen til oråret traff jeg mange offere for krigen. Også i Gaza, til tross for at israelske myndigheter gjorde det de kunne for å hindre oss journalister i å rapportere djevelskapen. Israelerne ville ikke at du skulle få vite hva som skjedde på Gazastripen. Jeg håper vi, med de reportasjene vi laget i bakkant av krigen, klarte å ødelegge den mediestrategien. Jeg ønsker mine venner i regionen, jøder og arabere, israelere og palestinere, et riktig godt og fredfullt nyttår. Tidligere publisert på Fredriks bloggside: fredrik.tv2blogg.no Foto: Forsvaret Onsdag 13. januar 2010 ble EUflagget firt på KNM Fridtjof Nansen. Dette symboliserer slutten på det seks måneder lange oppdraget i Adenbukta. Av nesanet HAilemAriAm, presse- og informasjonsoffiser Knm fridtjof nansen Det er gått nesten seks måneder siden fregatten la fra kai i Bergen. Mannskapet ser tilbake på et annerledes oppdrag; et oppdrag som har gitt nyttige erfaringer og kunnskap. Besetningen stod onsdag oppstilt på flaggdekk for å ta siste symbolske avskjed med resten av styrken. DEDIKERT OG PROFESJONELL Vi har nå offisielt avsluttet vår deltagelse i operasjon ATALANTA. Jobben dere har gjort i operasjonen er uvurderlig. Dere har stått på til siste sekund og hatt fokus på rett sted til rett tid. På grunn av vårt bidrag er det mange sjøfolk i dette som har fått en tryggere hverdag, sa skipssjef kommandørkaptein Ole Morten Sandquist. Et enormt havområde er blitt gjennomsøkt, og det norske orlogsflagget har vaiet i mange nye land på Afrikas horn og de arabiske statene i regionen. En betydelig marinestyrke som består av Nato, EU, den arabiske koalisjonen og andre styrker har jobbet sammen for å trygge skipstrafikken i Adenbukta. I følge styrkesjefen for operasjon ATALANTA, admiral Giovanni Guimero, har den norske representanten i EUstyrken gjort seg bemerket på mange måter. Dere har vært lenge borte hjemmefra, men det har aldri påvirket dere i å utføre oppdraget på den beste måte. KNM Fridtjof Nansen har gjennom operasjonen framstått som svært dedikert og profesjonell med tanke på en effektiv bekjempelse av piratvirksomheten til Adenbukta, sa styrkesjef Guimero. KNM Fridtjof Nansen har ved sin oppdragsløsning, bidratt til en bedret humanitær situasjon for de trengende i Somalia kombinert med at tilstedeværelsen har hatt stor betydning for sivil skipsfart, sier kontreadmiral Trond Grytting ved Forsvarets operative hovedkvarter. SKIPSSJEFEN FORNØYD Det er en tydelig stolt skipssjef som forteller om de mange patruljene som er gjennomført. Han forteller om mange høydepunkter, men noen oppdrag har gjort spesielt inntrykk på kommandørkapteinen. Det å komme til unnsetning for handelsskip som er under angrep, betyr mye for oss. Det å hele tiden se resultater av jobben man gjør, er alltid motiverende, sa Sandquist. I tillegg har KNM Fridtjof Nansen gjennom denne operasjonen vist norsk evne og vilje i samarbeid med allierte i kampen mot piratvirksomheten i Adenbukta og området rundt Somalia, påpekte skipssjefen. Trygg eskorte av FNs nødhjelp til befolkningen har vært en av primæroppgavene til EU-styrken, oppdrag som har hatt en spesiell betydning. En tredjedel av Somalias befolkning er avhengig av nødhjelpen som kommer sjøveien. Å bidra til en trygg og presis eskorte av skip tilknyttet FNs matvareprogram er svært meningsfylt, understreket han og fortsatte: I tillegg har Nansen gjennom denne operasjonen vist norsk evne og vilje til samarbeid med allierte i kampen mot piratvirksomheten i Adenbukta og området rundt Somalia. KNM Fridtjof Nansen har nå satt kursen hjemover, og ankom hovedbasen i Bergen 29. januar

11 Profilartikler til salgs NY! Alle produkter kan også bestilles direke på vår nettbutikk

12 :kommentar: :kommentar: En ytterligere hindring for fred er den fikse idé at man ikke må snakke med folk som man selv utpeker som terrorister. Det var lenge vestlige makters holdning til frihetskjempere i deres kolonier, til tross for at kolonimaktene selv brukte terror når det passet dem. Med kurs mot undergangen At Israels kyniske umoral overfor Gaza møter forståelse fra kretser i Vesten, medvirker nok til andre folks oppfatning av hva vestlig moral egentlig er. Kåre willoch Ufattelige forbrytelser mot jødefolket med europeere som de verste overgripere må være en del av forklaringen på at Israel ikke viker tilbake for brudd på folkeretten og menneskerettighetene, når de tror at hensynsløs maktbruk kan styrke deres stilling. Men når vestlige krefter støtter denne politikken, viser de at Vestens ord om fred, demokrati og rettferdighet for alle folk dekker over meget dobbeltmoral. Slik svekker Vesten sine muligheter både til spredning av egne verdier, og til å beskytte egne interesser. Og man svekker presset for en omlegging av en politikk som sprer hat mot Israel blant hundrevis av millioner. Når Vestens evne til å medvirke til sikkerhet for Israel blir mindre, kan dette hatet føre til en ny katastrofe for jødefolket. Det haster med å få en fred som kan innlede den tidkrevende prosess som må til for å gjøre hatet mindre farlig. De som forsvarer Israel i tykt og tynt og dermed motarbeider de israelere som krever slutt på undertrykkelse av andre folk gjør den jødiske staten en farlig bjørnetjeneste. Men villedning om fortiden har hindret en bredere forståelse for hvorfor nabofolk reagerer så sterkt mot Israel. Et eksempel på forvrengning av historien er Siv Jensens ord i boken «Med Israel for fred»: Hun skriver: «14. mai 1948 proklameres Israel som selvstendig stat & Dagen etter begynner bråket». Virkeligheten var helt annerledes. Den israelske historikeren Benny Morris har prøvd å unnskylde jødiske grusomheter mot palestinere, men erkjenner at jødiske kampgrupper begikk to dusin massakre mot palestinske barn, kvinner og menn før etableringen av Israel i 1948 (VG i år). Om den mest kjente jødiske massakren, i Deir Yassin, skriver han i en bok om det palestinske flyktningproblemet at den «økte presset mot de arabiske statenes ledere for å hjelpe de angrepne palestinerne og styrket deres hensikt å invadere Palestina». Senere erklærte den jødiske organisasjonen Stern at «alle vet at det var Deir Yassin som slo redsel inn i hjertene på de arabiske masser og forårsaket masseflukten». Grunnleggere av Israel drev med vold og makt ut palestinere fra det som skulle bli den nye jødiske staten. Noen velger likevel å tro på usannheter om at de palestinske flyktningene forlot sine hjem frivillig, efter oppfordring fra arabiske ledere. Man nekter å erkjenne fortidens overgrep. Men slik erkjennelse er viktig for arbeidet for fred. Et eksempel på det er frigjøringsprosessen i Sør-Afrika, under ledelse av Nelson Mandela. Han oppnådde at fortidens brutalitet ble erkjent og derefter langt på vei tilgitt. Men så lenge Israel nekter å erkjenne sine forbrytelser mot palestinerne, vedlikeholder de en barriere mot gjensidig forståelse mellom de to folk. Flyktningproblemet ble enda større efter krigen i Israel trosset da FNs krav om tilbaketrekning til grensene fra før krigen startet. Senere har Israel forlatt Gaza, men for øvrig gått den motsatte vei, og beslaglagt stadig mer palestinsk land. Her ligger en hovedårsak til at striden med palestinerne ikke har latt seg løse. Israels invasjon i Gaza for et år siden ble et nytt tilfelle av meningsløs brutalitet overfor et lidende folk, og forsøk på bortforklaring av krigens grunn og ansikt. Man har fått mange i Vesten til å tro at invasjonen var nødvendig for å forsvare Israel mot raketter fra Gaza. Den amerikanskjødiske lederskikkelsen Henry Siegman opplyser at forholdet var omvendt. Tross en våpenhvile mellom Israel og Hamas gikk israelere i november i or inn i Gaza og myrdet seks palestinere. Hamas svarte med raketter mot Israel, men tilbød samtidig ny våpenhvile. Et vilkår var at Israel skulle oppheve sin blokade av Gaza. Det ville Israel ikke (London Review of Books i år). I stedet for å godta en ny våpenhvile, drepte Israel nærmere palestinere, av dem halvparten ubevæpnede sivile, mer enn 250 barn. 13 israelere ble drept (Aftenposten 14.10). Om denne krigen sier en FN-kommisjon at den var «et bevisst uforholdsmessig angrep med sikte på å straffe, nedverdige og terrorisere en sivil befolkning, radikalt svekke dens lokale økonomiske evne både til å arbeide og å sørge for seg selv, og å påtvinge den en stadig sterkere følelse av avhengighet og sårbarhet». Det nytter ikke å avfeie dette som antisemittisme, fordi kommisjonens leder dommer Richard Goldstone er jøde. Efter disse krigsforbrytelsene fortsetter Israel blokaden av Gaza, som skaper en overveldende nød. Det er bare én troverdig forklaring på dette, nemlig den som det anerkjente ukeskrift Economist brakte allerede før invasjonen: Ved å forbedre levekårene på Vestbredden, der Fatah styrer, og samtidig skape nød i Gaza, der Hamas styrer, ville Israel og USA under Bush få palestinerne til å velge Fatah fremfor Hamas. Man skaper nød for uskyldige medmennesker i Gaza som et middel til å øke motstand mot dem som styrer der. At slik kynisk umoral møter forståelse fra kretser i Vesten, medvirker nok til andre folks oppfatning av hva vestlig moral egentlig er. En ytterligere hindring for fred er den Slektninger ved en minnetavle over de mer enn 100 palestinerne som ble massakrert i landsbyen Deir Yassin i 1948, før staten Israel ble opprettet. «Grunnleggere av Israel drev med vold og makt ut palestinere fra det som skulle bli den nye jødiske staten», skriver Kåre Willoch. Foto: AP/Scanpix fikse idé at man ikke må snakke med folk som man selv utpeker som terrorister. Det var lenge vestlige makters holdning til frihetskjempere i deres kolonier, til tross for at kolonimaktene selv brukte terror når det passet dem. Først da denne taktikken slo feil, skiftet de linje, og forhandlet frem avtaler med sine tidligere fiender. De erkjente omsider det som Nelson Mandela senere satte ord på: Skal det bli fred, må fiender snakke sammen. Vestens støtte til Israels nei til forhandlinger med Hamas er en lysende gjentakelse av fryktelige historiske feilgrep. Det er liten tvil om at en fred mellom Israel og palestinerne ikke kan bli varig uten at man får en fullt selvstendig stat for palestinerne med grenser mot Israel som før krigen i Det er fremdeles håp om at Obama kan bidra til å presse frem en slik løsning, når andre av hans problemer er løst. Men det vil koste en kamp mot dem som misbruker Bibelen til støtte for undertrykkelse

13 :tilbakeblikk: :tilbakeblikk: Som bakgrunnsopplysninger til det forestående ONUC 50 år jubileum i 2010 bringer vi her ett historisk tilbakeblikk. KONGO Den demokratiske republikk Kongo fikk sin selvstendighet fra Belgia i juli Selvstendigheten som var uventet og som slett ikke var forberedt, kom nærmest over natten, - det måtte gå galt. De første dagene etter at landet ble selvstendig hersket det derfor full forvirring, frykt og uro som følge av mytterier i Hæren, kongonesiske soldaters voldshandlinger over for hvite europerne, hvorav mange hadde bodd i landet i generasjoner, overgrep mot skoler, kirker og misjonsstasjoner herunder mot prester og nonner samt masse-utvanding av utenlandske teknikere og akademikere. Av lars reiersmark Belgia svarte med å sende fallskjermtropper fra moderlandet for å beskytte og evakuere de truede europere. Det syntest som om den nye staten skulle gå i oppløsning nesten før den var etablert. Sentralregjeringen i Kongo anmodet derfor først USA, deretter FN om militær bistand for å beskytte Kongos nasjonale territorium mot angrep utenfra, mot det man kalte utenlandsk aggresjon. I motsetning til tidligere internasjonale konflikter, som feks Korea, Suez og Gaza, var stormaktene i Kongo-spørsmålet fullt ut enige om at noe måtte gjøres. Det igjen gjorde det mulig for Sikkerhetsrådet å bli enig om en resolusjon, hvor man lot Generalsekretæren være den ansvarlige for operasjonen. FN-styrken ble kalt ONUC, den franske forkortelsen for Organisation des Nations Unies au Congo. Det man i første omgang var enig om var flg av i alt fire (4) resolusjoner; Å opprettholde republikken Kongos territoriale integritet og politiske uavhengighet FIRE RESOLUSJONER I løpet av operasjonen ble det pga utviklingen nødvendig å endre mandatet og der ble vedtatt i alt fire resolusjoner. De tre andre var som følger; Å støtte den Kongonesiske sentralregjeringen i den bestrebelser på å gjenopprette lov og orden Å forhindre borgerkrig i Kongo Å gjennomføre en øyeblikkelig tilbaketrekning og evakuering fra Kongo av alt fremmed militært og halvmilitært personell inklusiv sivile rådgivere,som ikke var underlagt FNs kontroll samt alle typer leiesoldater KONGO 1960: Indisk militære ingeniører leter etter miner på en flystripe i nærheten Kongolo, nord i Katanga, Kongo UAVHENGIGHET Oppgaven med å opprettholde Kongos territoriale integritet og politiske uavhengighet ble i vid utstrekning utført i samarbeid med FNs sivile rådgivere i Kongo. Det vanskelige var Belgias inngripen, selv om formålet var å beskytte den sivile (hvite) befolkningen dvs mest belgiere mot mytteristenes overgrep. Det forhold at den tidligere kolonimakt, Belgia intervenerte, kunne nemlig brukes eller misbrukes av andre stater som påskudd for selv å intervenere.det var derfor av vital betydning av FN snarest mulig fikk til rådighet militære styrker på bakken slik at verdensorganisasjonen også fikk etablert en ren fysisk tilstedeværelse, som om nødvendig, også kunne sette makt bak sine ord. FNstyrkenes viktigste oppgave ble derfor å sette de belgiske styrker i stand til å trekke seg tilbake. Samtidig hndret FN-styrkenes tilstedeværelse andre stater i å finne unskyldninger for å gripe inn. LOV OG ORDEN Den belgiske intervensjonen kom etter at lov og orden var brudt sammen som følge av mytteri i den nasjonale hær Force Publique. Gjenoprettelse av lov og orden var derfor en nødvendig betingelse for de belgiske styrkers tlbaketrekning. Derfor vedtok Sikkerhets-rådet Å støtte den kongonesiske senralregjering i dens bestrebelser på å gjenopprette lov og orden I klartekst betød det at FN-styrken skulle beskytte liv og eiendom mot ulovlig vold, avvæpne elementer som utviste aktiviteter som truet den indre lov og orden samt støtte reorganiseringen av den nasjonale kongonesiske hær. Beskyttelse av liv og eiendom kom til å bli FN-styrkenes viktigste fungsjon gjennom hele perioden. Bakgrunnen var ikke bare mytteri og uro i den nasjonale hær, men like mye de mange stammekriger. Forhandlinger med lokale sjefer for kongonesiske nasjonale enheter var ofte tilstrekkelig til å få dem til å holde sine styrker inne i de forskjellige leirer og kaserner. Men, kunne FN ikke på denne måten oppnå kontroll md såkalte upålitelige elementer, så samlet man befokningen i områder som det var mulig å beskytte med FN-tropper. FORHINDRE BORGERKRIG Delstaten Kataga, lengst sør i landet var og er den rikeste delen av Kongo med store kobber og tinngruver hovedsakelig finansiert og drevet av belgisk, fransk og britisk kapital gjennom gruveselskapet Union Miniere og beskyttet av lokale katangesiske gendarmerer, den gang under ledelse av hvite offiserer. Da delstatens leder, Moise Tshombe erklærte Katanga som selvstendig republikk, og myrdet statsminister Lumumba,gikk det mot full krig. Sovjet-Unionen fordømte drapet og krevde FN-styrken trukket tilbake og Generalsekretærens avskjed. Katanga stengte sine grenser og krevet selvstendihet samtidig som man nektet å bidra til fellesskapet. Dette ville imidlertid erne den økonomiske grunnlaget for den unge republikkens eksistens, og sentralregjeringen i hovedstaden Leopoldville kunne derfor ikke godkjenne noen som helst form for lokal selvstendighet. FN støttet dette synspunktet. For at FN skulle kunne gripe inn fikk man så resolusjon nummer tre; vedtatt av Generalforsamlingen i februar 1961; Å forhindre borgerkrig i Kongo Denne resolusjonen ga FN mandat til å pågripe og utvise alle leiesoldater og rådgivere og dermed tvinge Tshome til å etterkomme Sikkerhetsrådets resolusjon om landets integritet. Det holdt hardt, men etterfølgende så støttet ikke Sovjet- Unionen lenger ONUC, og striden med Tshombe om Katanga-spørsmlet ble heller ikke løst. Et halvt år senere forøkte FNs Generalsekretær, Dag Hammarskold selv å ta opp saken med sombe, men ble drept i en flystyrt nær Ndola i daværende Nord- Rhodesia. Avbevæpningsaksjonene endre nå karakter, fordi de nå skulle forhindre borgerkrig gjennom å pågripe og utvise alle utenlandske leiesoldater. Da ONUC ble etablert var det ikke borgerkrig i Kongo. Resolusjonen om å forhidre borgerkrig ble vedtatt etter henstilling fra sentralegjeringen. Derved ble det nå mulig å pågripe og hjemsende alle utenlandske offiserer og leiesoldater fra Katanga, og det igjen førte til at full bevegelsesfrihet freedom of the roads igjen ble gjenopprettet, men ikke uten at FN styrken ble nødt til å anvende våpenmakt. ØYEBLIKKELIG TILBAKETREKNING Hvorvidt den etterfølgende FN aksjonen kan betegnes som regulære militære operasjoner med det formål å bekjempe og nedkjempe den opprørske Kataga-styrken, eller om det var handlinger utført i selvforsvar i et forsøk på Å gjennomføre den øyeblikkelige tilbaketreknigen og evakuering fra Kongo av fremmed militært og halvmilitær personell som ikke var under FNs kontroll,samt alle leietropper er stadig gjenstand for en del dskusjoner, også nå som vi står foran 50 års jubileet for FNs ingripen

14 :aktuelt: hjemme Bæreia i ny drakt Rett før jul kunne nestkommanderende ved FVS Major Arnstein Hestnes presenterer Forsvarets veteransenters (FVS) nye møblement. Det har vært en omfattende og helt nødvendig oppgraderingsprosess, og det er en flotte ny fremtoning av Bæreia VS major Hestnes har fått til på kort tid. Se selv. Se mer på G.S har ordet vfalck@nvio.no En annen viktig oppgave blir å følge opp arbeidet med Regjeringens handlingsplan for videreutvikling av personell- og veteranarbeidet på tvers av samfunnssektorene, og alle de andre tiltakene som er tatt opp i Stortingsmelding nr 34 ( ) Biblioteket har fått nye møbler, Aquarium og nye fliser på gulvet Nytt år - nye utfordringer Konferanserom Sarajevo fremstår nytt med nytt konferansemøblement for inntil 60-personer. Ny projector og fisbasis på plass Grupperommet Saqi er vårt første multimediarom av svært høy standard. Her er alt nytt og tilpasset mindre arbeidsgrupper, inklusiv de som har behov for fisbasis Peisestuen har fått nye sittegrupper og storskjerm Stort sett samtlige forlegningsrom har fått nye senger og møblement Dagligstuen har fått nye spisebord, spisestoler og nye sofagrupper Bildene er tatt av O. Tomter, Forsvaret Inngangen på 2010 markerer et langt skritt fremover i arbeidet for å styrke veteranenes rettigheter. Den 1. januar trådte endringene i forsvarspersonelloven i kraft, og dermed er det personellet som tjenestegjør nå og i fremtiden mye bedre sikret dersom de skulle bli skadet eller syke som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner. Samtidig trådte den særskilte kompensasjonsordningen for personell med psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner i kraft (se egen sak). Denne ordningen vil forhåpentligvis være et godt tilbud til mange veteraner som hittil har falt utenfor de vanlige erstatningsordningene. En viktig oppgave i tiden som kommer vil være å finne frem til tilfredsstillende løsninger for veteraner med fysiske skader eller sykdommer, som ikke har fått yrkesskadeerstatning fordi de ikke har fått skaden eller sykdommen godkjent som yrkesskade. En annen viktig oppgave blir å følge opp arbeidet med Regjeringens handlingsplan for videreutvikling av personell- og veteranarbeidet på tvers av samfunnssektorene, og alle de andre tiltakene som er tatt opp i Stortingsmelding nr 34 ( ). Arbeidet med handlingsplanen har kommet i gang. Foreløpig har det vært arbeidet innenfor forsvarssektoren, men vi regner med at arbeidet på tvers av samfunnssektorene kommer i gang i nær fremtid, og at veteranorganisasjonene blir tatt med i denne viktige delen av arbeidet. Det er tross alt våre medlemmer som vet "hvor skoen trykker", og som dermed kan bidra til at handlingsplanen blir det verktøyet for bedre veteranarbeid som vi ønsker oss. Når dette leses er årsmøtesesongen i full gang. På årsmøtene gjør lokalforeningene opp status for det som er gjort og ugjort i året som har gått, det legges planer for aktiviteten i året som kommer, tillitsvalgte til styrer og utvalg, og delegater til landsmøtet i Alta velges. Både i forbindelse med årsmøtene og ellers i året er det verdt å trekke frem de mange hundre ildsjelene som er villige til å bruke av sin fritid for å planlegge og gjennomføre aktiviteter i lokalforeningene, delta i kameratstøttegrupper og bemanne kameratstøttetelefonen. Det er grunn til å takke de som går av etter en eller flere perioder som tillitsvalgte, og til å gratulere og ønske lykke til for de som er nyvalgte eller er gjenvalgt for en ny periode. Uten tillitsvalgte og andre ildsjeler blir det ikke mye aktivitet i forbundet. En viktig forutsetning for forbundets aktivitet er sikre og forutsigbare økonomiske rammer. Som frivillig organisasjon er vi privilegert fordi vi hvert år mottar betydelig støtte fra Forsvaret. Denne støtten er ikke noe som kommer automatisk, men noe vi må gjøre oss fortjent til gjennom hvordan vi bruker pengene og hvilke resultater vi oppnår. La det være en spore til fortsatt innsats og godt arbeid. Med veteranhilsen 26 27

15 :aktuelt: hjemme Direktiv for etablering og drift av veterankompanier signert REISE Kontingenttur med norske BREV offiserer fra MFO til Sør-Libanon 14. januar 2010 ble Direktiv for etablering og drift av veterankompanier signert av sjef FAKT, Brigader Geir Holmenes og President i NVIO, Odd Helge Olsen. Av Kristin BjerKli Det første veterankompaniet ble etablert sommeren 2007 i Oslo av Major Kjell E. Kalbakk fra NVIO avd. Oslo, og dette ble raskt ett populært veteran tiltak. Etter hvert som nye veterankompanier har blitt etablert rundt omkring i NVIO, har det blitt behov for felles retningslinjer om organisering, riktig uniformsbruk osv. Etter anmodning fra lokalforeningsstyret i NVIO avd. Kristiansand satte forbundsstyret i gang en arbeidsgruppe, ledet av Visepresident Jon Birger Berntsen, for å utarbeide slike retningslinjer. Arbeidsgruppen har i nært samarbeid med FAKT utarbeidet direktivet som i dag ble signert. Berørte kan finne Direktiv for etablering Drilleder Stein Martin Lassesen overleverer avdelingen til kp.sjef Jarl Pedersen (utenfor bildet) Veterankompani i gang i Stavanger Av jarl pedersen Enda et Veterankompani er i gang, denne gang er det NVIO avd Rogaland i Stavanger som har fått sin tropp. Avdelingens navn er Vesterlenske Garnisons Compagnie No 1. Kompanisjef er Jarl Pedersen, NK og depoansvarlig Torkel Gausland. Flere i stab, og to troppssjefer vil bli utnevnt etter hvert. Hver 2. onsdag har de øvelse i hangar nr. 2 på Sola Flystasjon, og mann møter hver gang. og drift av veteran kompanie på våre hjemmesider under menyvalg Om NVIO, Vedtekter og virksomhetsplan. Eller ta kontakt med sekretariatet for å få den tilsendt. Kompaniet tar sikte på å gradvis øke til rundt 50 i avdelingen. I forbindelse med et arrangement på Sola Flystasjon fredag 6. november, så deltok vi med NVIO avd Rogalands fane, samt norsk flagg, ved kransenedlegging ved minnesteinen over falne i verdenskrigene. Vi hadde en liten oppvisning i marsjering med 5 appeller. Tross kun én øvelsesdag på forhånd, gikk det bra og flystasjonens sjef, major Bjørn Vikås var fornøyd! Norbatt museet i Saqi, fra v maj Andestad, oblt Flatli, fenr Greve og ob Johnsen Norge har siden opprettelsen av Multinational Forces & Observers (MFO) i 1982, hatt stabsoffiserer tjenestegjørende i Sinai. Høsten 2009 består den norske kontingenten av Force Commander generalmajor Kjell Narve Ludvigsen, Chief Operations oberst Einar Johnsen, Military Executive Assistant oblt Robert Flatli, 2x liaison offiserer major Beathe Kristin Andestad (forøvrig den første kvinnelige liaison i MFO) og major Bjørn Hugo Hansen samt fenr Rune Greve som FC sjåfør/assistent. Høsten 2009 fant vi ut at samtlige nordmenn i MFO tidligere også har tjenestegjort i en eller flere kontingenter i UNIFIL. Hva var da mer naturlig enn å få til et gjensyn med det gamle UNIFIL, Normaintcoy og Norbatt AO. Tjenestelige årsaker gjorde at det dessverre ikke klaffet for alle å delta, men med 4 av 6 offiserer kunne turen gjennomføres. Det viste seg at både hjemme i Norge og lokalt i Sør-Libanon er det mange gode hjelpere. Kontakter ble opprettet, avtaler ble gjort og ikke minst ble de nødvendige dokumenter og tillatelser fremskaffet for å kunne ferdes på landeveiene i Sør- Libanon. Reisefølget besto av følgende: Oberst Einar Johnsen Norbatt I i 1978 som transportbefal Oblt Robert Flatli Norbatt VII i 1981 som VO/BN OPS Fenrik Rune Greve Norbatt XXVI, XXVIII og XXIX i som lagfører i KpB Major Beathe Kristin Andestad Normaintcoy IX, X og XX, XXI samt UNTSO, OGL som observatør okt 2005-okt 2006 Gjensyn med UNIFIL AO i tiden 29/10-11/ Vi reiste med bil fra NC til Kairo for å ta et Egypt Air fly til Beirut. Turen NC- Kairo gjennom Sinaiørkenen tar ca 5-6 timer. Så det ville, om det var mulig, vært langt raskere å kjøre bil direkte gjennom Israel. Imidlertid er det nå ingen åpne grenseoverganger mellom Libanon og Israel så derfor ble den enkleste måten å fly fra Kairo til Beirut. Ved ankomst Beirut samme kveld ble vi møtt på flyplassen av Louis Assi som skulle være vår sjåfør, tolk og guide de neste dagene. Louis er sikkert kjent av mange Norbatt veteraner. Han er født og oppvokst i Ebel el Saqi og ble ansatt som tolk av Norbatt i Som ung gutt fikk han en sterk tilknytning til de norske FN soldatene helt fra 1978, han lærte seg norsk ganske raskt. Louis var tolk for Norbatt fra 1987 til og med siste kontingent i En bedre kjentmann kunne vi således ikke fått både med tanke på hans lokale tilknytning og ikke minst at han både snakker og skriver flytende norsk. Neste morgen bar det ut av Beirut i Louis sin noe tilårskomne, men solide Mercedes. Bilen passet perfekt for oss siden den gled inn i det lokale trafikkbildet uten å vekke oppsikt. Med tre voksne i baksetet ble vi som en skikkelig sammensveiset libanesisk familie, det manglet bare noen sittende i bagasjerommet. Louis fortalte oss under kjøreturen om dagens politiske situasjon i Libanon og ikke minst de utfordringene landet har med å holde et fungerende statsapparat gående med så mange motstridende interesser og ikke minst påvirkninger utenfra. Han fortalte også om bryllupet sitt i Saqi FORTS NESTE SIDE 28 29

16 REISE BREV hvor den norske kontingenten hadde hatt innsamling til en bryllupsreise for han og kona til Hellas. Videre var han meget takknemlig for at han hadde fått delta på orårets 30 års markering for UNIFIL som ble holdt i Oslo. Under det besøket hadde han også fått den store ære å hilse på Kong Harald, sammen med noen av veteranene, noe som hadde gjort stort inntrykk. Historien om hvordan han som ung gutt i Saqi var blitt påkjørt av en Norbatt lastevogn inne i byens trange gater ble fortalt. Han kom syklende og havnet uheldigvis under hjulet på lastevognen, benene hans ble klemt inn i eikene og sykkelskjermen. Han blødde stygt, det ble straks iverksatt førstehjelp og organisert med evakuering inn til Israel hvor han ble operert. Guttungen som var påkjørt av Norbatt fikk førsteklasses behandling og har i dag kun noen arr som vitner om ulykken som ellers kunne fått langt verre konsekvenser. På vei mot Sør-Libanon fulgte vi kystveien og fikk se noen av ødeleggelsene etter krigen i Imidlertid var det positivt å se at de mange gårdene med banan-/og fruktplantasjer var i god stand slik at økonomien tydeligvis var i bedring. Tross siste krigs ødeleggelser hadde veiene en overraskende bra standard. Langs veien måtte vi også passere flere CP er som var bemannet av den Libanesiske hæren (Leb Army). Vi krysset Litani rett nord for Tyr og kom inn i UNIFIL AO. VI KJENTE OSS IGJEN De gamle CP ene var som før, bemannet med blue berets. I Tyr tok vi oss tid til en stopp hvor flere av oss besøkte vår gamle venn skredder Ibrahim i hans forretning som fortsatt bugnet av hilsener og ikke minst bilder fra diverse FN-kontingenter gjennom de siste 30 årene. De fleste bilder med nordmenn på var etterhvert gulnet noe, men det var tydelig å gjenkjenne norske uniformer og es. Deretter ble kursen satt østover mot Tibnine, Qana, Marjayoun og Norbatt AO. Underveis passerte vi flere Leb Army CP er. Det så vi på som meget positivt, det at Leb Army nå var fysisk tilstede er et stort fremskritt. Etter Libanonkrigen i 2006 hvor Israel angrep Hizbollah-baser Fra minnelunden i Saqi ved Norbatt Square og gikk inn i Sør-Libanon endte konflikten med at FN justerte mandatet til UNIFIL (FN res 1701) som ble mere robust samt innebar en økning i personelltaket til mann, som deretter i hovedsak ble organisert i to brigader. Vi kjørte innledningsvis gjennom vestre brigades teig hvor veiene hadde fått nylagt asfalt. Det var en meget hektisk byggeaktivitet både i småbyene vi passerte og ikke minst på landsbygda. Det var tydelig at det var sprøytet mye penger inn i lokalsamfunnene. Vi fortsatte østover gjennom Haris, mot Tibnine hvor Normaintcoy holdt til i Camp Scorpion. Camp Shamrock var flyttet til den andre siden av veien, hvor ghanesere i dag holder til. I samme området har belgierne etablert et sykehus og polakker drifter nå Camp Scorpion. Det var ikke vanskelig å kjenne seg igjen i området. Noen nye hus og sjapper, men ellers er området det samme. Beathe hadde flere nostalgiske tilbakeblikk da Camp Scorpion kom til syne, med verkstedhallen, aggregatverksetedet og tungt verksted som ble bygd på utsiden av leiren, samt husene 1, 2 og 3. STRENGT BEVOKTET GRENSE På veien videre mot Saqi måtte vi passere det høyeste punktet på veien 930 m.o.h. På det høyeste punktet ligger OP Mar hvor team X-Ray var stasjonert og hvor Beathe hadde tilbragt mye av sin tid som FN-observatør i 2005/06. Vi stoppet ved en gruppe indonesiske soldater som var svært vennlige og glade for å få besøk av gamle UNIFIL veteraner. De forklarte oss gladelig om situasjonen i nærområdet. Dessverre var det tåke og regn så det var ikke mye vi fikk sett av landskapet rundt oss. Vi nordmenn måtte dra litt på smilebåndet da indoneserne hadde kledd seg som om de var på vinterøvelse i Nord- Norge, mens vi stort sett stilte i T-skjorte og syntes temperaturen var relativt behagelig årstiden og høyden tatt i betraktning. RESTAURANTEIER FRA SVERIGE Vi fortsatte videre østover på en nylagt vei langs den israelsk-libanesiske grensen, forbi Fatima gate og Metulla på vår høyre side, videre mot Marjayoun. Grensen var meget strengt bevoktet og ikke minst sperret med flere lag med piggtråd og gjerder med sensorer som overvåkningskameraer og lyskastere. Vi hadde opprinnelig planlagt en tur innom gamle ærverdige Chateau Beaufort, men det måtte utgå grunnet tidsfaktoren. Imidlertid kunne vi se konturene av festningen i det erne mellom tåkebankene når vi nå nærmet oss det gamle Norbatt AO. I utkanten av Marjayoun gjorde vi en stopp på en restaurant vi ble anbefalt for lunsj. Et meget godt valg da det viste seg at restauratøren og kona hadde bodd flere år i Sverige slik at det var greit å ordne bestillingen med lokale retter. I tillegg ble det en hyggelig gjenforening mellom Beathe og en av hennes tidligere UNTSO-tolker, Norma. Hun ble selvfølgelig invitert til å dele middag med oss senere på kvelden i Saqi, noe hun gledesstrålende aksepterte. Vi fortsatte gjennom Marjayoun og kom ned til olivenlunden og den nedlagte bensinstasjonen hvor den første Norbatt kontingenten holdt til i telt de første månedene mens husene i Ebel-el Saqi ble mineklarert og forberedt for innflytting i juli Utfordringen var at Saqi var betydelig skadet etter kamphandlinger under israelernes Operation Litani som medførte UNIFILs opprettelse med grunnlag i FN res 425. I flere av husene hadde beboerne sabotert vann- og kloakkledningene ved rett og slett å fylle sement og andre uhumskheter i avløpsrørene samt at deler av nærområdet var minelagt. Våre ingeniør-og pionersoldater gjorde en kjempejobb med å klarere byen før Stabskp et og bnstaben kunne flytte inn. Mange av de lokale libaneserne beklaget sabotasjen da de etterhvert begynte å vende tilbake utover høsten, det var jo slett ikke oss nordmenn eller FN sabotasjen var myntet på. ENKLE LATRINEFORHOLD Nede i olivenlunden under Marjayoun var det meget hektisk de første månedene, man levde så absolutt under feltforhold med forlegning i 14m2 og amerikanske 48m2 telt, med spisesal og befalsmesse i sammenkneppede 22m2 telt. Kapokmatte rett på bakken og sovepose var natteleiet, historiene om merkelige nattlige krypdyr som kravlet rundt huskes sikkert fortsatt av mange. Latrineforholdene ble organisert på enkleste vis ved å benytte bakgraveren på en traktor til å lage en renne med 50 cm bredde og ca 2 m dybde. Over rennen ble det lagt jernstenger, egentlig ment som piggtrådstolper, til slutt ble det lagt europaller oppå jernstengene hvor det var skåret ut passe store hull med jevne mellomrom hvor man stående på huk kunne gjøre sitt fornødne. I et slikt miljø fant selvfølgelig fluer og andre insekter sine lekkerbiskener. Flueplagen ble etterhvert så stor at vi måtte fyre opp grøften flere ganger daglig ved å dynke på parafin/bensin og til sist lesket kalk. Deretter var det å fylle igjen og grave videre nedover jordet. På den måten ble flueplagen holdt sånn nogenlunde i sjakk. Imidlertid er det en episode som har brent seg fast, det var når en kaptein var så uheldig å tråkke feil på den ene av europallene slik at den tippet over og han ramlet ned i den stinkende grøften. Det var litt av et styr å få ham opp igjen. Vi hadde ikke fått noen vannslanger/dusj på det tidspunkt slik at den illeluktende kapteinen ble plassert bakerst på planet til en M-621 og kjørt til Metullah gate hvor de israelske grensesoldatene fikk seg en god latter da de fikk høre historien. Det endte med at kapteinen ble spylt med vannslange og fikk skiftet antrekk inne på et hotell i Metullah mot en klekkelig bestikkelsessum. LUKSUS HJEMMEFRA De første 3 ukene etter ankomst til en ny FN-misjon som UNIFIL var det den enkelte nasjons ansvar å sørge for forsyninger av alle klasser før FN systemet var klare til å overta. Hovedutfordringen var proviant da det ikke fantes noen muligheter for hverken nedfrysing eller kjøling av mat og drikke. Løsningen var at forsyningssystemet hjemmefra hadde utstyrt oss med Wasa knekkebrød og porsjonspakninger med syltetøy for 3 uker samt noen bokser RSP. Det ble således 3 uker med frokost, lunsj og middag hvor hovedretten var knekkebrød. Innledningsvis kunne vi bytte mellom jordbær, bringebær og appelsinmarmelade som pålegg. Imidlertid varte ikke den luksusen lenge, etter en uke var det kun appelsinmarmelade igjen. Jeg er overbevist om at det var mange som ikke smakte knekkebrød på lang tid når vi omsider mot slutten av april fikk våre matleveranser igang gjennom FN-systemet. Stemningen nede i olivenlunden var meget høy under feiringen av 17 mai i 1978, selv om det var meget spartanske forhold. Vi hadde fått innkjøpt nytt Manilla FORTS NESTE SIDE Fra middagen på Dana hotel i Saqi, fra v Beathe, Rune, Robert, Einar og tolken Norma REISE BREV 30 31

17 REISE BREV møblement både inne og ute til evenementet som var meget vellykket med besøk fra bla Force Commander, generalmajor Emanuel Erskine fra Ghana og en hel del andre UNIFIL notabiliteter fra HQ i Naqura. Befalsmessen av sammenknyttede 22m2 telt hadde fått navnet Dovrehallen malt med store bokstaver over inngangen. Hver morgen var Norbatt teigens veier delt inn i patruljesoner som måtte klareres før første kjøretøy kunne starte på dagens oppdrag. Det betød tidlig revelje for patruljene som startet ved soloppgang og rett og slett fotgikk sin veistrekning for å sjekke at det ikke var lagt ut miner eller minefeller (IED) for våre kjøretøy ila natten. Her måtte samtlige ta sin tørn, inkludert befalet i bnstaben, noe som ble sett på som meget positivt, byrdene måtte fordeles blant samtlige. Ved flere anledninger ble det funnet improviserte innretninger ment for vår morgentrafikk. Ingeniørsjefen major Andersen fikk etterhvert en meget rikholdig samling av improvisert fandenskap. Mye av dette materiellet ble tatt med hjem til Hvalsmoen og benyttet i undervisningen der i mange år. STOR AKTIVITET Vårt følge fortsatte fra olivenlunden videre mot Ebel el Saqi mens minnene strømmet på. Vi passerte gamle H-5 hvor vi så mange ganger ble stoppet og hadde noen ubehagelige konfrontasjoner på våre turer til og fra Metaullah gate i Her ble bla en av Norbatt sine Landrovere hijacket, strippet for utstyr og senere tilbakelevert meget redusert i form av et ratt og 3 pedaler. Det var nå stor aktivitet med byggearbeid på veien fra Marjayoun ned mot Kaukabakrysset. Veien var i ferd med å bli utvidet og få nytt asfaltdekke. Vi kjørte innledningsvis rett forbi Saqi for å rekke opp til Rachaya el Foukhar og andre posisjoner før det ble mørkt. Over det gamle Kpko til KpA (OP 3-4, Tel Quezi) vaiet det indiske flagget med god oversikt over Hasbani dalen videre nordover mot Ferdiss og ned mot Kaukaba. Vi fortsatte på den nye flotte asfaltveien og stoppet i Kaukabakrysset for å ta bilder av gamle gode posisjoner i nærområdet. Dette krysset som i 1981 ble bemannet av en ghanesisk CP, ble ofte kalt for god påske krysset. Hver gang nordmenn kjørte gjennom krysset ble de hilst med god påske etter at en eller annen humoristisk nordmann tydeligvis hadde moret seg med å lære ghaneserne noen norske gloser. Tankene gikk nok en gang tilbake i tid til den første konfrontasjonen med PLO i 1978 hvor daværende lt Petter Kjendlie fikk ilddåpen med troppen sin i åssiden over Kaukaba. Utfallet gikk heldigvis i norsk favør og PLO fikk seg en blodig nese. Stemningen i Norbatt var spent i dagene og ukene etter den konfrontasjonen, men PLO tok det hele meget rolig og øyensynlig som et bevis på at nordmennene var dyktige soldater som ikke nølte med å bruke sine våpen dersom det var påkrevet. TATT SOM GISSEL Vi fortsatte videre over Hasbani elven og opp mot Pi-høyden hvor man fortsatt kan se hvor bygningene sto, ikke minst ligger badebassenget fortsatt der. Det var vel på Pi-høyden det i sin tid ble svidd av en kanon (i stedet for å pusse rent røret med diesel/bensin ble det avfyrt en 84 mm RFK blåmann til stor oppstandelse). Vi fortsatte videre østover og oppover, Rune var meget fornøyd da vi ankom Kafr Hamam, hvor Tr 3/Kp B hadde sitt HQ. Leiren var ikke der lengre, men den umiskjennelige lukten og ikke minst den Rune og Beathe på besøk hos skredder Ibrahim i Tyr Det gamle HQ til Kp A, OP 4-3 (Tel Quezi). Merk det indiske flagget i sentrum hyggelige lokalbefolkningen tok i mot oss med åpne armer. Turen forsatte videre tilbake retning Rachaya. Vi stoppet i krysset hvor 4-11 hadde sin mobile CP. Rune fortalte om den den gangen i 1991 hvor hans lagfører fenrik (med kallenavn nikknikk ) og en tolk ble tatt som gissel av GSS. FMR med sitt internasjonale bidrag hadde sendt to Sisu er til området for å gi nordmennene støtte. Da situasjonen eskalerte forsvant FMR gutta. De tre nordmennene ble alene igjen for å ta seg av utfordringen, noe som ble heftig med skuddløsning og amper stemning før man fikk løst situasjonen. Turen fortsatte ned til Rachaya og de trange gatene hvor Kp B hadde tilhold. Vi var også innom noen forretninger i Krukkebyen hvor vi ble mottatt med åpne armer da vi fortalte hvem vi var og at vi var på gjensynstur. Oblt Flatli er forøvrig æresborger av Rachaya el Foukar (nr 8 i rekken), en tradisjon/ordning som daværede kompanisjef Osvald Westli hadde innført. Det var alltid svært hyggelig å komme til Kp B hvor det ble servert tunge lunsjer, gode historier og mange påfunn, iscenesatt av hans admoff Roy Mikkola. De lokale ville tydeligvis svært gjerne ha oss nordmenn tilbake. De husket med vemod hvor bra de hadde hatt det dengang vi var der, ikke minst gikk forretningene strykende. BESØK PÅ NORBATT-MUSEET Dagen ble avsluttet med en tur opp på Falkehøyden som ble etablert som nytt Norbatt HQ i Oppe på Falkehøyden måtte vi parlamentere litt med de indiske vaktene før vi ble innvilget adgang til kjente trakter for mange av oss. Det ble en tur opp til minnesmerket for fotografering. Inderne hadde ikke gjort så mye med infrastrukturen, Bnko bygget var fortsatt det samme, hvilket også idrettsplassen og øvrige bygg var. Nå var mørket i ferd med å senke seg og det var på tide å komme seg inn til Saqi. Siste post på dagens sight-seeing var Norbatt-museet som lå oppe i området hvor Santroppen og sykestua holdt til i de første kontingentene. Louis ordnet åpning av museet ved å kontakte sin bror som beleielig nok var lensmann i Saqi. Museet var ikke så stort, men det ga mange minner for samtlige av oss. Fotoapparatene ble flittig benyttet. Steinmyra stadion ligger fortsatt der, dog omkranset av nye bygninger, hvor oppstillinger, medaljeparader og heftige fotballkamper pleide å finne sted. Mang en FN-soldat har nok slitt med infeksjoner i skrubbsår etter harde taklinger på den banen. Nå var det tid for å sjekke inn på Dana Hotel i Saqi, hotellet ble bygget i Vi ble meget vel tatt imot da vi var de eneste overnattingsgjestene på denne tiden av året. En liten handlerunde i sentrum av Saqi ble det for noen, mens andre valgte å teste ut litt libanesisk rødvin i en av restaurantene før middagen ble servert på hotellet. Vi fikk vite at det i Saqi nå bodde ca 2600 innbyggere. Fortsatt var UNIFIL en stor lokal arbeidsgiver med den nye spanske leiren som den største hvor det var ansatt ca 150 personer fra Saqi. I byen var det kommet flere mindre kafeer og forretninger både for lokalbefolkningen og for UNIFIL, primært var det de spanske soldatene som nå svidde av sine euro/dollar i butikkene i Saqi. Prisnivået var faktisk som før, billig, dog var svært mye Chinese made. Vi fikk servert en utsøkt middag på hotellet den kvelden som besto av tradisjonell og særdeles velsmakende libanesisk Meze. Før avreise måtte vi ta en runde i Saqi for å se byen i lyse, turen ble tatt opp til vannhøyden, deretter Norbatt Square med minnesmerket over de norske falne samt kirken. Underveis traff vi på vår gamle venn Disko George som smilte fra øre til øre når han fikk se nordmenn igjen i Saqi. Imidlertid var garasjen hans tom, han brøt ut i høy og godmodig latter da han ble spurt av oss om han kunne fremskaffe noen Bang&Olufsen produkter! Han driver nå forøvrig med landbruk, geiter ble det sagt, men han stilte i jakke og slips! MANGE GODE HISTORIER Den gamle syersken, som idag visstnok er over 90 år, så vi spasere i gaten. Det ble også et gjensyn med befalsmessen fra de første kontingentene som nå igjen var blitt et bolighus, forøvrig var det samme tilfellet for lille Trandum, Lykkeboden, postkontoret, hundetroppens område, PX en, Bnko og Ops en, villa Karam og andre bygninger i sentrum som var tilbakeført sine eiere. Husene er for de flestes del pusset opp og all gammel FN merking var ernet. Vi så Saqi forsvinne bak oss når vi i enden av alleen svingte nordover og ut på hovedveien, videre forbi Tel Quezi, Kaukaba, Hasbaya og nordover mot Bekaa dalen med Hermon ellene i horisonten mot øst. Fortsatt var veien meget bra med nylagt asfalt. Historier ble fortalt underveis, en av de bedre omhandlet dengang eskorten kom fra Beirut via Bekaadalen og ble stoppet av PLO da den kom rundt en sving. Årsaken FORTS NESTE SIDE REISE BREV 32 33

18 :lokalforeningene REISE BREV Gjensyn med UNIFIL AO Forts. fra forrige side var at de var i ferd med å klargjøre et Katusha batteri for avfyring. Kort etter satte de igang, hvor mange raketter vites ikke, men det ble et inferno av røyk, støv, sand og noice. Umiddelbart etter avfyring kjørte de som gale avgårde med lastebilen i retning Bekaa, nordmennene skar også hurtig avgårde, dog i motsatt retning, inn i trygt Norbatt område. Deretter bar det videre nordøstover opp i Bekaa-dalen mot Baalbek og de gamle romerske ruinene der oppe. Det var tydelig at Hizbollah tilhengerne var tallrike i dalen da de gule og grønne flaggene deres vaiet fra mange bygninger. Ruinene i Baalbek er de største og best bevarte fra Romerriket i Midtøsten. Ganske imponerende i all sin prakt. Etter en minnerik sightseeing i ruinene hvor Bacchus tempelet til ære for vinguden karakteristisk nok var det best bevarte, var det tid for returen til Beirut. Vi prøvde å lokalisere Captains Room, en restaurant som var et meget populært stoppested på 1980-tallet når det ble hentet proviant til Norbatt i Zahle, men lyktes ikke. Turen over ellet i mørket ble en flott opplevelse. Her ble det i sin tid kjørt et uttall av eskorter til og fra Beirut, alt fra leavetil posttransporter under til dels røffe forhold. En gang tidlig på 1980-tallet kom man sent ut av Beirut grunnet uroligheter og mye skyting som bare tiltok. På tur over ellet måtte kolonnen snu og returnere til flyplassen for så å ta kystveien sørover til Saida og deretter østover gjennom UNIFIL AO. Det var en tur som tok lang tid og ikke minst det å kjøre i ukjente områder var en nifs opplevelse. Uansett, frem til Saqi og Norbatt kom kolonnen, safe and sound. Vel fremme i Beirut og hotellet tok vi farvel med vår eminente guide, tolk, sjåfør og altmuligmann, Louis. En meget flott gjensynstur hvor Louis var nøkkelen til vår suksess, han kan så absolutt anbefales kontaktet av øvrige veteraner forut for besøk til UNIFIL AO. Rune, Beathe, Robert og Einar Gen. (P) Sverre Diesen holdt foredrag i Vatneleiren NVIO avd. Rogaland var så heldige å få vår nylig avgåtte forsvarssjef til å holde foredrag ved et veterantreff i Vatneleiren 21. Januar Til stede var veteraner fra NVIO og andre veteranorganisasjoner. Av jarl pedersen, nestleder nvio Avd. rogaland Etter velkomstord av NVIO avd. Rogalands leder, Kjell Brosten, ble Diesen gitt ordet. Han fortalte at han overraskende nok holdt omtrent like mange foredrag nå som i tjenestetiden. Mange misforstår omleggingen i Forsvaret, innledet Diesen. Det er to ting som skjer samtidig. Det er riktig at Forsvaret er blitt mindre, men også annerledes. Det har sammenheng med kostnadseksplosjonen. Samtidig sender vi mange ut, men Forsvaret hjemme hadde vært like lite om vi ikke hadde folk ute. Før hadde vi et forsvar mot angrep i nord av Sovjet, og Sovjets ønske om kontroll av havner i nord som en del av kampen om Atlanteren. = Storkrigscenariet. Poenget for Sovjet var å sette i gang en krig for å ta resten av Europa. Da måtte Atlanteren med norske havner sikres. Dette scenariet tror ikke Forsvaret på lenger. Så lenge Russland ikke lenger kan, eller vil ta Europa, er det ingen hensikt å ta deler av Norge. I fred hadde vi før vernepliktige som etter utdanning ble satt i mobiliserings-beredskap. Kystartilleriet var mobiliserings-disponert, mens Marinen og flyvåpenet var operativ. Man mente å kunne gi mobiliseringsordre tidsnok, selv om dette ville være et problem. For å utruste disse avdelingene måtte man ha forhåndslagret materiell. Men det var ikke lenger økonomisk mulig å fornye mobiliseringsforsvarets materiell, selv om utstyret var relativt enkelt. I dag dreier det seg stadig mer om avansert og krevende materiell, som kombinert med kort strategisk varslingstid gjør gjenoppøving (repetisjon) av ordinære ferdigheter unødvendig, da det nå kreves fast, vervet personell til disse oppgavene. FORSVARETS DIMENSJONERENDE UT- FORDRING ER I DAG: En bilateral konflikt, for eksempel tvinge en norsk regjering til å endre standpunkt i stridsspørsmål, eller bøye seg for konkrete krav. Dette tilsier sannsynligvis: Begrensede styrker, begrenset geografisk omfang, militære og økonomiske mål, høy intensitet (kort varighet), kort strategisk varsel (timerdøgn), mest utsatt hos oss i sjø- og luftdomenet. Hvis ovenforstående er målet for Forsvaret; hvordan bør da organiseringen være? Det må omgjøres til stående avdelinger. Kystforsvaret er derfor nedlagt. Nå har vi kystjegerkommando, stående marinefartøy-enheter og stående flyskvadroner. Et godt rakettluftvern (norsk) skal beskytte jagerflyenes baser. HV er ikke lenger å kjenne igjen. Nå er HV redusert, væpnet om, og vi trener og bruker det på en annen måte. Det er ikke bruk for mann lenger, og er derfor nede i Strategisk gjelder det å opprettholde et tilstrekkelig høyt konfliktnivå så lenge at våre allierte er nødt til å involvere seg. Får vi konflikt med naboen i nord, må vi sørge for at konflikten blir så omfattende at allierte er nødt til å aksjonere(!) KOSTNADSUTVIKLINGEN I FORSVARET Kostnadene har steget med 3,5% per år. Det er nå 4 ganger så dyrt som for 20 år siden. Hvert 20. år bør og materiell fornyes. Nå kjøper vi maks 56 nye jagerfly. Forsvaret har ikke råd til -, og heller ikke bruk for mer For USA og andre store stater, gjelder fremdeles at de er sterke, selv med store reduksjoner. Vi får reduksjon fra et lite utgangspunkt. - Men vi nærmer oss en kritisk masse; vi kan ikke komme under visse minsteverdier. Da blir det for smått og kompetansen forsvinner, understreket Diesen. Diesens budskapet til politikerne da han tiltrådte, var at det måtte legges på 2% mer enn normal prisstigning på forsvarsbudsjettet. Om bevilgningen fortsatte som fra midt i 90-tallet med stadig krymping av forsvarsbudsjettet, da krymper også Forsvaret; = nedlagt om ca 30 år. Nå forstår politikerne dette, og følger noenlunde opp. Men det er ennå problemer. Det skylles at det nå koster 2,9 mrd mer enn budsjettert på 90-tallet. Politikerne ville ha MTBene og en del flere baser. Etterslepet per 2008 skulle man ordne med påslag i budsjettet (800 mill). Disse tildeles dog over flere år. I 2012 bør budsjett være i balanse hvis politikere holder mål. Men, dette går ut over vedlikehold og øvelser etc. Ca 900 mill i året er nå underfinansiert. PREMISSER FOR VIDERE STRUKTUR- UTVIKLING: M.h.t teknologi- og kostnadsutvikling, er moderne utstyr fremdeles helt operativt avgjørende, og. utviklingen innenfor informasjonsteknologi dominerer bildet. Det er fortsatt sterk kostnadsvekt på moderne materiell. Nå kan vi i Afghanistan, åpne ild på lang avstand = lite egne tap. Datalink og annet samband som før ble linket sammen via Awacs etc, radarer med mer, kan nå koples sammen med moderne datautstyr. Mot konvensjonell fiende med enkle våpen er avanser utstyr avgjørende. Til sammenlikning: 50 stridsvogner mot mann til hest: Tanksene vinner. Effektivitetsforbedring; I 1990 trengte man 3 fly for å ta ut ett mål i løpet av et tokt. I 2010 trenger man ett fly for å ta ut tre mål i løpet av ett tokt. =9 ganger mer effektivt. Så med færre Ubåter og fly etc., får man faktisk bedre effekt enn før. Men kommer man ned i for lite antall våpen blir ikke enhetene lenger bærekraftige. Flyene må uansett ha basefunksjoner etc. Så med færre enheter enn kritisk masse, vil støttefunksjoner bli borte. 3.- parten av enhetene i dag er nå på et så lite nivå at tas det bort mer, forsvinner mye annet. Selv om regjeringen holder løftet om fortsatt bevilgning på dagens nivå, vil Forsvaret fortsatt bli mindre. Logistikk i bunn, så trening og øvelser = mindre og mindre operativ innsats. Men kjøpes samme materiell i Norden, så kan noen sitte med støtteenheter, slik at operativ innsats blir relativt større og bedre. Eks. Stormpanservognene bruker kun vedlikehold i Norge. Mer avansert:; kjør de på tog til Sverige for rep der. = Systemlikhet. = Flernasjonal forsvarsintegrasjon. = Felles logistikk, infrastruktur, trening og øvelser. Vi har lik organisasjon, konsept og doktrine og felles forband som resultat. = Felles operativ innsats. Det er langt mer fornuftig. Land med færre enn 10mill mennesker kan ikke lenger opprettholde et eget fullt forsvar, og må inngå flernasjonalt samarbeid. Forsvaret har to hovedoppgaver; Hjemme og ute. Forsvaret bør da ha en begrenset konvensjonell liten styrke og asymmetrisk. Det blir for omfattende med høyt styrkenivå. Tar vi høyde for utekonflikter er det dog farlig, fordi vi da ikke vil ha nok styrker for begrenset konflikt hjemme. Det er universelle premisser for alle oppgaver. Vernepliktsmodellen i et stående forsvar får i dag problemer, og Mobiliserings-forsvaret er nå avviklet. Før kunne mannskapene brukes i stående avdeling etter 6 mndr. Nå spiser opplæring så mye av tjenestetiden at lite går til effektiv bruk av kunnskapen. Snart går hele vernetiden til opplæring, og så kommer dimmitering. Alle ting kan altså ikke bestemmes politisk. Nå bruker Forsvaret 9 måneder med trening før vi har kampklare bataljoner! Brigaden i Nord Norge er reelt ikke annet enn én bataljon i Nord. I mellom innrykk, er det ingen(!) Hadde vi hatt vervet personell ville de vært stridsklar hele tiden. Bakkebasert luftvern er sårbart, derfor behøves flere baser i Nord Norge. Men da må vi sende med dem raketter for forsvar. Men også de trenger lang læretid, og blir derfor lite stridsdyktig. To 3-måneders kampperioder. En av bataljonene i nord vil nå miste kjøretøyene, og får mindre pansrede. blir derfor ikke kampdyktige. Derfor har vi kun en bataljon i årets siste måneder! Satt på spissen: Dagens modell: 3 måneder til 1 mrd, mot vervet personell: 12 mndr til 700 mill. Det mange ikke har forstått er at den teknologisk, økonomisk og operativ utvikling har forskjøvet det optimale balansepunkt mellom innsatsfaktorene, kapital, kompetanse og antall avdelinger. Forsvarets reelle operative evne til enhver tid begrenses ikke av antall tjenestegjørende mannskaper og befal, men av kombinasjonen av materiellinvesteringer og kompetansekrav. Etablerer vi flere slike som ovenfor, synker forsvarsevne. Foredraget ble avrundet med en spørrerunde før treffet fortsatte med pizza og brus som grei avrunding på en vellykket kveld

19 :lokalforeningene :lokalforeningene Hedret for heltemot 16 år etter at oberstløytnant Bent Ove Jamtli reddet kollega Roberto Fenu ut fra et minefelt i Sør- Libanon, mottok han Forsvarets medalje for Edel dåd. Av marthe Berge, Benedicte eggesvik (video) og torbjørn Kjosvold (foto), forsvarets mediesenter Vinteren 1994 var Jamtli ute på patrulje som observatør for Untso i Sør- Libanon sammen med den italienske kollegaen Fenu. Få dager tidligere hadde de mottatt opplysninger om at flere veibomber hadde eksplodert i området, og den lille patruljen var ute for å sjekke kratrene. Vi var i et israelsk sikkerhetsområde og hadde ingen mistanker om at det kunne befinne seg miner her. På den tiden hadde vi heller ikke ressurser til å drive minesøk, så det var ikke noe vi tenkte på. Midt under patruljeringen trår Jamtlis kollega på en mine som eksploderer. Jamtli ser ikke hva som skjer, men kjenner en kraftig steinsprut som treffer ansiktet. Uten tanke på at han selv kan tråkke på nærliggende miner, springer han inn i minefeltet for å redde kameraten ut. Jeg hørte at minen gikk av, og det første jeg tenkte var at jeg måtte få Fenu ut av mineområdet og ringe etter medisinsk assistanse. Fenu hadde sprengt bort halve foten, og jeg måtte derfor bandasjere ham før jeg kunne frakte ham videre, forteller Jamtli. Med sykehuset like i nærheten måtte Jamtli gjøre en kjapp vurdering på om han skulle vente på assistanse eller frakte kameraten selv i bil direkte til sykehuset. Jeg tok en kjapp avgjørelse på å frakte ham til sykehuset selv. Der måtte han amputere foten, men han overlevde, sier han. For sin innsats den gangen ble oberstløytnanten i dag hedret med Forsvarets medalje for Edel dåd. SKREV NED ALT I ETTERTID Husker du mye fra hendelsen nå? Kort tid etter hendelsen skrev jeg ned alt for at jeg ikke skulle glemme. Når du stå oppi en slik situasjon pumper adrenalinet veldig fort, og man glemmer mange detaljer. Jeg var aldri redd, men veldig stresset. Men jeg kan ikke huske at jeg en gang vurderte at det kunne ligge miner i området som jeg kunne tråkke på, sier han. Hvordan er det å komme hjem etter en slik opplevelse? Bergen og omland: Juletrefest! Det var ca 50 forventningsfulle barn og voksne som nok en gang møtte opp på Kronstad Hovedgård til foreningens juletrefest for veteraner med familie. Det er kameratstøtte gruppen med Astri og Svein oppgaven med og arrangere festen. Det var brus, kakemann, julekaker og hotdogs til barna. De voksne får kaffe, julebrød og kaker, mens alle får se klovnen som underholder før vi går rundt juletreet noen ganger. Så roper vi på nissen også han tar en tur rundt juletreet med barn og voksne, før det blir gave utdeling. Her får vært barn en liten gave pluss en stor pose med godterier. Som en av medlemmene får bedriften han arbeider i til å sponse oss med. Så etter to og en halv til tre timer er alle fornøyd og går hjem hver til sitt. Kameratstøttegruppen. Det kan noen ganger være litt frustrerende fordi det er vanskelig for andre folk å forstå hva vi har opplevd. Noen ting vi opplever er ganske dramatiske og setter litt spor. Men etter noen måneder så kommer man fort tilbake i gammel rytme igjen, sier han. Jamtli og Fenu har hatt god kontakt i ettertid av oppdraget i Sør-Libanon, og til tross for hendelsen sier Jamtli at han har mange gode minner og erfaringer fra tiden som observatør. Bent Ove Jamtli er medlem i NVIO avd. Bodø og omegn (red). Fem andre soldater ble også hedret den 5. januar 2010 (red) for sin innsats i internasjonal tjeneste. De mottok henholdsvis Militærkorset og Forsvarets innsatsmedalje med rosett. Erik-Andreas Tangedal tildelt Kongens Fortjenstmedalje I Kommandantboligen på Bergenhus med generalmajor Jan Blom som vert, tildelte fylkesmann Svein Alsaker 9. desember Kongens Fortjenstmedalje i Sølv til Erik-Andreas Tangedal. Fylkesmannen la i sin tale vekt på Tangedals store arbeid for FN-veteranene og for hans innsats gjennom mange år som formann i stiftelsen Krigsveteranenes Minne Kronstad Hovedgård. Han ble også berømmet for sitt generelle samfunnsengasjement. Tidligere president i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) den gang FN-Veteranenes Mental Helse i Mosjøen Av trond erik vollen Leder i Mental Helse i Vefsn, Grane og Hatt elldal, Per Hansen, holdt foredrag på veterantreffet på Milano i Mosjøen 4. februar. Mental Helse er en interesseorganisasjon som jobber for økt åpenhet om psykiskhelse, forebygging av psykiske problemer og et bedre psykisk helsetilbud. Målet er at alle innbyggere i Norge skal ha en best mulig psykisk helse. Deres viktigste virkemiddel er brukermedvirkning på individog systemnivå. Per Hansen fortalte om Landsforbund (FNVLF), Vigar Aabrek, overbrakte hilsen og gratulasjon fra nåværende presidenten i NVIO, Odd Helge Olsen. Aabrek takket også på egne vegne og sa bl.a: Din innsats for Forbundet er allerede nevnt av Fylkesmannen, men jeg kan ikke unngå å nevne det gode samarbeidet vi hadde i den tiden du var formann i Bergen og Hordaland FN-veteranforening mens jeg ledet Forbundet. Siden er jeg vel kjent med din innsats som Forbundstyremedlem i Jan Erik Karlsens og Lorentz Boxaspens tid som presidenter, ikke minst i kontrollkomiteen i en turbulent tid, og i ditt arbeid med en uoversiktlig medaljesak. Ditt arbeid for Forbundet er preget av pågåenhet og søken etter resultater. hvordan lokallaget jobber og om hvordan Mental Helse er organisert. Han vektla også det sosiale nettverket. Leder i NVIO avd. Mosjøen og omegn, Roy Brubakk, takket for foredraget og overrakte gave til foredragsholderen. De månedlige veterantreffene i Mosjøen er normalt godt besøkt. Denne gangen ble det nærmest fullt, men der det er hjerterom er det husrom. Etter foredraget ble det som vanlig servert velsmakende pizza i forskjellige varianter. Tangedal mottar Kongens Fortjenstmedalje Resultat av vervekampanjen 2009 Vervekampanjen for 2009 er nå avsluttet. Vi gratulerer Sigurd Hjalmar Forsberg i Askim med å ha vervet 5 nye medlemmer, og Caps og t-shirt vil bli oversendt. Vi gratulerer også Tore Hatlebakk i Fjelldalen med å ha vervet 3 nye medlemmer. Vår medlemsnål i gull vil bli oversendt. Ellers var det flere som vervet 1 eller. 2 nye medlemmer i løpet av 2009, men ingen klarte å verve toppgevinsten. For vervekampanjen i 2010 (se baksiden av Sjekkposten) har vi derfor besluttet å endre litt på antallet som må verves til 2, 5 og 7 for å oppnå de ulike gevinster (nye gevinster). Sjekkposten korrigerer Vi beklager at det i artikkelen "20-års gjensynstreff og minnestund" på s. 36 i nr , ikke kom frem at det var Forsvarets Veteranadministrasjon som sponset dette gjennsynstreffet

20 :kontakt: med leserne :kontakt: med leserne Amerikanske deltidssoldater i internasjonale operasjoner Amerikanerne trapper opp med soldater i Afghanistan. Hvor mange av dem vil være deltidssoldater? Amerikas Nasjonalgarde og Reserve spiler en stadig viktigere rolle i internasjonale operasjoner. I 2005 utgjorde Nasjonalgarden og Reserven en større prosentandel av mannskapene ved fronten enn ved noen annen krig i USAs historie. De representerte 43 prosent av styrkene i Irak og 55 prosent i Afghanistan. Ved utgangen av 2007 utgjorde de 28 prosent av de amerikanske styrkene i disse krigsteatrene. Eksempelvis tjenestegjorde Nasjonalgarden i Wisconsin i 2007 med en infanteribrigade i Irak, mens et kompani var på oppklaring i Afghanistan. Over soldater fra Nasjonalgarden deltok i Dessert Storm. De har deltatt i fredsbevarende operasjoner i Somalia, Haiti, Saudi Arabia, Kuwait, Bosnia og Kosovo. Slagordet en helg i måneden to uker i året har mistet noe av sin relevans. Jevnfør våre hjemlige forhold der rundt 100 av HVs personell nå er med på rullering i utenlandsoperasjoner i Afghanistan. Nasjonalgarden har stolte aner i Amerika. Faktisk kjempet Nasjonalgarden for USAs uavhengighet lenge før uavhengighetserklæringen ble skrevet. Den ble etablert i 1636 som en milits med slagordet alltid klare alltid til stede. I 1903 ble de ulike delstaters milits organisert i dagens Nasjonalgarde. Erfaringene fra Uavhengighetskrigen og senere kriger viste at regulære soldater og milits sammen kunne være svært effektive når de jobbet sammen som et team. Og med en liten stående hær bidro militsen Nasjonalgarden har en viktig rolle i internasjonale operasjoner, skriver Rasmus Falck som selv har vært instruktør i Nasjonalgarden i Wisconsin. med hovedtyngden av styrken. I den annen verdenskrig utgjorde Nasjonalgarden 19. divisjoner ble mobilisert under Korea-krigen. Marineinfanteriet har reserve Amerika har også reservestyrker. Et godt eksempel er Marine Korpset. Dette består av litt over i aktiv tjeneste og en reserve på omlag kvinner og menn. Enhver marine infanterist er en geværmann. Marine Korpset er meget kostnadseffektivt. Kostnadene pr. soldat er om lag NOK mindre enn kostnadene pr. soldat i de øvrige våpengrener. Gripbarheten til amfibiestyrken muliggjør rask utrykning i forbindelse med regionale kriser og har gitt korpset en viktig rolle i gjennomføringen av USAs utenrikspolitikk. I dagens nye strategi i Afghanistan er Marinekorpset i fremste linje med soldater fra 2nd. Marine Expeditionary Brigade (Leatherneck) der oppgaven primært er å beskytte sivilbefolkningen mot Taliban. De skal bo og ikke minst drikke te og spise geitekjøtt sammen med lokalbefolkningen. Presidenten kan kalle opp Nasjonalgarden for opp til 24 måneder i forbindelse med internasjonale operasjoner. Forsvarsministeren har uttalt at det langsiktige mål må være at utenlandstjenesten ikke skal overskride 12 måneder i løpet av fem år. ENDRET ROLLE Rollen til Nasjonalgarden og Reserven har endret seg. I dag representerer de 1,3 millioner personer eller nesten halvparten av Amerikas militære styrker. Samtidig står de for i underkant av 10 prosent av Forsvarsbudsjettet. De gir altså god verdi for pengene. Som en konsekvens av 11. september 2001 har man trappet opp bruken av Nasjonalgarden og Reserven. I perioden ble mobilisert. En stor del av disse arbeider til daglig i det offentlige enten det er på føderalt, delstat eller kommunalt nivå. Om lag halvparten av reserven er ansatt i næringslivet. De fleste av dem er ansatt i bedrifter med over 500 ansatte. Mange jobber imidlertid i bedrifter med under 100 ansatte. Til tross for å ha endret seg fra å være helgekrigere til å bli en funksjonerende styrke er arbeidsgiverne positive. Dette er ikke minst takket være organisasjonen Employer Support of the Guard and Reserve. Organisasjonen ble etablert som en konsekvens av at tvungen militærtjeneste ble ernet i 1972 (draft) og har som målsetting å strebe etter og utvikle en kultur der alle sivile arbeidsgivere støtter og verdsetter de frivillige enten de bidrar til en tryggere hverdag, bistår ved naturkatastrofer eller deltar i erntliggende strøk som i Afghanistan. Rasmus Falck Veteransentret Bæreia For over 30 år siden ble jeg med i den første Unifilstyrken til krigsherjede Libanon. Det ble en tøff opplevelse for oss. Mange klarte dette på et vis, mens andre måtte gi etter og ble syke, noen igjen måtte reise hjem, men der sto ikke noe støtteapperat for å ta vare på disse. De måtte klare seg selv så best de kunne. Mange ønsket seg nok en plass de kunne dra til for å ta seg igjen. NÅ har vi fått denne plassen. BEREIA ved Kongsvinger. Her har Forsvaret og enkeltpersoner virkelig lagt seg i selene for å legge til rette for et flott veteransenter. Mye penger er det også brukt. Jeg har gått på kurs der, og i to år på rad har jeg nå fått feiret Jul og Nyttår på Bereia. Å, for en flott feiring. Der er alt en kan tenke seg for å få en avslappende ferie. : Single og doble rom med bad. Oppvarmet Svømmebasseng. Spill og En viktig påminnelse Lars Reiermark har i Sjekkposten 6/2009 en bred omtale av de norske FN-beredskapsstyrker. Dette er en viktig påminnelse som han har kalt Fra tanke til handling Reiermark gir her en fyldig orientering og vurdering av Forsvarets planverk og gjennomføring av oppsetningene til Norges 1. generasjons fredsbevarende styrker i Gaza, Kongo og Sør-Libanon. Med utgangspunkt i ettertidens kommentarer og vurderinger av Norges deltakelse i internasjonale operasjoner er dette kunnskap som tilsynelatende er gått i glemmeboken. Reiermark gir selv eksempler på historieløshet, og når Forsvarsdepartementet presterer å si i St. meld. nr. 38 ( ): "Det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner har tradisjonelt demonstrert betydelig utholdenhet over tid, men i mindre grad evnet å reagere raskt og tilpasset i en akutt krisesituasjon." er det på sin plass med en påminnelse. I dagens forsvarsdebatt blir den lille og gode Hær ofte fremhevet som motstykket til vår gamle mobiliseringshær. Nye forhold krever nye organisasjoner, og det må ikke glemmes at vår gamle Hær var en organisasjon for sin tid. Når Norge i den tiden stilte styrker til disposisjon for internasjonal fredstjeneste var det avdelinger formet for vårt hjemlige forsvar som ble tillempet kravene til fredstjenesten, ikke som i dag hvor avdelinger organisert og trenet for internasjonale operasjoner skal tillempes forsvaret av Norge. Når Beredskapsstyrken i Påsken 1978 ble kalt inn var det en liten mobilisering, en mobilisering som viste at vårt filmrom med et unikt lyd og framvisningsannlegg. Turtereng for en hver lyst. Kinosal. Et kjempestort bibelotek. Treningssal med alt av mulig utstyr. Solsenger. Masasjestol. 4 plasser en kan se på TV. Biliardbord. Gangveier og sykkelløyper. Fiske, padle og badevann til sommeraktiviteter. Bussturer til Kirke, Festningen, Kongsvinger by og Sverigehandel. Ja, den som ikke finner noe her som en kan drive med, skjønner ikke jeg meg på. Og kommer du med egen bil utvider jo oppholdet seg vesentlig mer. Og sist men ikke minst selve oppholdet; Maten er noe for seg selv. Av de ca 100 måltid jeg til nå har spist der har det ikke vært noe en kunne sette fingeren på. Bare helt utrolig. Kjøkkenet legger alt inn på at Du skal like maten, og at Du skal trives ved matbordet. Gjennom oppholdet gjør hele betjeningen alt for at Du skal trives. De er utrolig oppegående, vennlige, hjelpsomme og høflige. Det er virkelig en opplevelse å være på Bereia. Her må jeg også få nevne Forsvarets innsats. De har satset mye penger på dette og har virkelig lyktes. Her har Forsvaret satset og jeg håper inderlig at Norges veteraner tar i mot dette tilbudet og bruker det. Der er plass til mange. I julen var vi over 30 personer i alle aldrer. Bl.a. Unifilveteraner. Gazaveteraner, Krigsveteraner. Mennesker med en fantastisk bakgrunn og godt humør, som forteller villig fra sin fortid, og lytter til andres opplevelser. Om kvelden sitter man i en av de tre stuene og prater, spiller kort eller ser på TV. Ja, det er en fantastisk opplevelse å besøke Bereia. Jeg håper at alle som kan støtter opp om denne juvelen vi har fått slik at den kan være et senter for oss veteraner i all framtid. M.v.h Asbjørn Olaussen veteran Nor Med Coy kontingent 1. Nacura 1978 mobiliseringsforsvar fungerte i henhold til det konseptet vårt Forsvar var bygget på. Det tok ca 14 dager fra Norge fattet vedtak om å stille beredskapsstyrken til disposisjon for FN, til NORBATT Is hovedstyrke landet i operasjonsområdet. Bataljonens fremparti hadde da allerede vært der i ca en uke. Og vi hadde et mobiliseringsforsvar som fulgte opp med personell til UNIFIL gjennom 20 år. Det er ikke tvil om at dagens Hær er god, men har den utholdenhet til å etterkomme den politiske målsetningen om deltakelse på den internasjonale arenaen? Blir oppholdet mellom utenlandsbeordringene kortere enn den enkeltes ønske, vil personellet miste den motivasjon som er avgjørende i Internasjonal tjeneste, og danne grunnlag for personlige problemer. Dette er et område NVIO må være oppmerksom på. Vigar Aabrek 38 39