(Foreløpig utgave) NOU. Norges offentlige utredninger. Åpenhet, kontroll og læring. Foreløpig utgave. Et ansvarlig politi

Transkript

1 () NOU Norges offentlige utredninger 2009: 12 Et ansvarlig politi Åpenhet, kontroll og læring

2 () NOU Norges offentlige utredninger 2009: 12 Et ansvarlig politi Åpenhet, kontroll og læring Evalueringsrapport fra utvalget oppnevnt av Det kongelige justis- og politidepartement 5. mars Avgitt til Justis- og politidepartementet 12. mai Statens forvaltningstjeneste InformasjonsforvaltningOslo 2008 Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltning Oslo 2009

3 ISSN ISBN Gruppen AS

4 NOU 2008: 7 3 Kulturmomsutvalget Til Justis- og politidepartementet 5. mars 2008 oppnevnte Justis- og politidepartementet et utvalg som skulle evaluere kontrollmekanismene for politiet med mer. Utvalget legger med dette fram sin utredning om de temaer utvalget har hatt som mandat å evaluere. Både underveis i de enkelte kapitler og samlet i kapittel 13 foreslår utvalget en rekke endringer for å sikre større uavhengighet, effektivitet og kvalitet i måtene politiet kontrolleres på, for slik å styrke tilliten til kontrollmekanismene for politiet. Utvalget har dessuten en rekke forslag når det gjelder erfaringslæring. Utvalgets forslag når det gjelder en ny ordning for kontroll av politiet, er enstemmige. På ett område har imidlertid utvalgsmedlemmene ulike syn, noe som kommer fram i kapittel 8. Utvalgets oppdrag er med dette avsluttet. Oslo, 12. mai 2009 Liv Finstad leder Ivar Danielsen Ellen Katrine Hætta Dag Ingvar Jacobsen Juan Pablo Orieta Ingvild Nordang

5

6 Innhold 1 Sammendrag Bakgrunnen for utvalget, sammensetning, mandat og arbeidsmetode Utvalgets oppnevning og sammensetning Mandat og avgrensning av mandatet Ikke overprøving av enkeltsaker, men evaluering av systemer Evaluering, ikke granskning Utvalgsmøter Utvalgets arbeidsmetoder Lovgivning og instrukser Delprosjekter gjennomført av uavhengige eksperter Et representativt utvalg saker fra Spesialenheten for politisaker Et representativt utvalg saker fra klageordningen for politiet Delprosjekt om 33 saker oversendt i 2007 fra Spesialenheten til politimestrene med anmodning om administrativ vurdering Delprosjekt om mediedekning Klagesaker hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og sivilombudsmannen Litteraturstudier og internettsøk Kontakt med berørte personer og organisasjoner Tillitsundersøkelse Samlet om evalueringsmaterialet Samfunnsøkonomisk analyse Om å evaluere nye ordninger Kontroll av politiet et overordnet perspektiv Kontrollens formål og former Menneskerettigheter og forskningslitteratur om kontroll av politiet Uttalelse fra Europarådets menneskerettskommissær Menneskerettsprinsippene Ulike land ulike forutsetninger.. 26 Eksemplet England Independent Police Complaints Commission (IPCC) Kontrollmekanismer i Danmark og Sverige Et nytt syn på kontrollen av politiet? 30 Ansvarliggjøring av politiet Fra fokus på «råtne epler» til «råtne eplekasser» Rettsapparatets begrensninger når det gjelder å fremme endringer i yrkespraksis Betydningen av å kontrollere daglig skjønnsutøvelse Fra hendelsesstyrt til planmessig ledelse Uavhengig ekstern kontroll og forebyggende intern kontroll Tillit, uavhengighet, effektivitet og kvalitet Utvalgets oppgave Tillit Undersøkelser om tillit til politiet. 37 Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse Den europeiske surveyundersøkelsen sammenlikning mellom Norge og andre land Etniske minoriteter og tillit til politiet Positivt bilde av politiet, men forbedringspotensial Tillitsflukt? Utvalgets undersøkelse om tillit til kontrollen av politiet Undersøkelsens spørsmål Klage- og anmeldelsesviljen er stor, men tilliten mindre Rapportert usikkerhet Vurderingsprinsippene Uavhengighet Effektivitet Kvalitet Hvor store er problemene?

7 5 Kontrollmekanismer for politiet i Norge Mange kontrollmekanismer både innenfor og utenfor politiet Veien mot Spesialenheten for politisaker og politiets klageordning Tiden før SEFO Opprettelse av SEFO i Rønnebergutvalget Endringer i straffeprosessloven 59 a annet ledd og 69 sjette ledd i Påtaleinstruksen kapittel Spesialenheten i dag Den administrative klageordningen Regler for samvirket mellom straffesaksspor og klagespor Vurdering av pretensjon Formelle rammer for iverksettelse av etterforskning der noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiet eller påtalemyndighetens tjenesteutøvelse (ulykkesetterforskning) Ulykker der polititjenestemenn alvorlig skades eller omkommer i tjenesten Formelle rammer for trafikksaker Formelle rammer for rapporteringsplikt i politiet og påtalemyndigheten Spesialenheten etterforsker bare anmeldelser av handlinger begått i tjenesten Saker oversendt fra Spesialenheten til politimestere med anmodning om administrativ vurdering Disiplinære og arbeidsrettslige reaksjoner Sentralt og lokalt arresttilsyn Sentralt arresttilsyn Lokale arresttilsyn Politidirektoratet, Politihøgskolen og riksadvokaten Politidirektoratet Politihøgskolen Riksadvokaten Andre relevante kontrollmekanismer Sivilombudsmannen Likestillings- og diskrimineringsombudet EOS-utvalget Gjenopptakelseskommisjonen CPT Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) Europarådets menneskerettskommissær ECRI FNs torturkomité (CAT) Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) Spesialenheten for politisaker anmeldelsessporet Utvalgets oppgave Utvalgets metoder for å evaluere Spesialenheten Spesialenhetens organisering og endring Fra fem til tre regioner Styrking av rollen til advokater på verv Styrket forankring i menneskerettighetene Spesialenhetens arbeidsmetoder.. 64 Spesialenhetens saksområder Avhør er det viktigste arbeidsverktøy Avhør henger sammen med om etterforskning er iverksatt Avhør henger sammen med bestemte sakstyper Bare i et fåtall saker gjør Spesialenheten ingen undersøkelser Saker som henlegges uten etterforskning, blir undersøkt Tid før avhør Oppfylling av prinsippet om tilstrekkelighet Spesialenhetens brukerorientering 68 Publikums tilgang til Spesialenheten 68 Kontakt med pårørende Utrykningssaker og vaktordningen 69 Utrykningssaker Regler for utrykningssaker Et eksempel Beredskap og arbeidsbelastninger ved utrykningssaker Saksbehandlingstid Saksbehandlingstidens betydning. 73 Saksbehandlingstid før og nå Hva påvirkes saksbehandlingstiden av? Raskere identifisering av saker som henlegges etter strprl ledd? Trenger Spesialenheten å behandle alle saker i to nivåer?

8 6.7.6 Skal Spesialenheten skrive mindre i enkelte saker? Spesialenhetens praktiske uavhengighet Spesialenhetens behov for bistand 7.4 fra politiet Hva bistår politiet med? Problemer ved bistand både for Spesialenheten og politiet Et dilemma om uavhengighet og effektivitet Kompetanse i å bestille og lede 7.5 bistand Behov for en mer selvforsynt Spesialenhet Spesialenhetens kulturelle uavhengighet Et tidløst spørsmål Vanlig med politibakgrunn i andre lands uavhengige organer Bakgrunn fra politi og påtalemyndighet i Spesialenheten Om karantene Habilitetsregler og habilitets vurderinger Verv og kulturell uavhengighet Betydningen av flerfaglighet Betydningen av kompetanse 7.7 heving og organisasjonsutvikling Henleggelsesprosentens betydning for oppfatning av Spesialenhetens uavhengighet Den vanskelige henleggelsesprosenten Paralleller mellom Rønneberg rapporten og utvalgets vurdering av henleggelsesprosent Utforming av statistikken Sammenlikning av henleggelses 8.1 prosent i Norge og andre land Dimensjonering og uavhengighet Dimensjonering både for utrykningssaker og hverdagssaker Spesialenhetens potensial Anbefalinger Politiets klageordning klagesporet Utvalgets oppdrag i evaluering av klageordningen Utvalgets metode for å evaluere 8.3 klageordningen Utvalg av klagesaker Saksbehandlingsrutiner i klagesaker Saksbehandling fra mottak til avgjørelse Registreringskoder Avgjørelseskoder Resultater i utvalgets saksanalyse om inngang, involverte og utfall.. 97 «Gjenstand for henvendelsen» hva gjelder klagene? Hvem er klagerne og hvem klages det på? Resultat av klagesaksbehandlingen 99 Evaluering av saksbehandlingen Instruksens saksbehandlingsregler 100 Politiets plikt til å nedskrive muntlig henvendelse Hvordan er klagen undersøkt? Saksbehandlingstid Politimesterens rolle i klagesaksbehandlingen Det opplyses ikke om ytterligere klageadgang Underretning om utfallet Kortfattet skriftlig svar til klager Uklart om innklaget får informasjon om avgjørelsen Klager får ikke vite avgjørelseskoden Notoritet og erfaringslæring Gjenfinningsproblemer Dokumentasjon i den enkelte klagesak Bør klagesaksbehandlingen fortsatt skje i politiet? Oppsummering og anbefalinger Behov for en mer enhetlig praksis 107 Anbefalinger Samvirke mellom spor Utvalgets oppgave Samvirke i saksinngangen Publikumsmeldte saker Saker meldt på politidistriktets initiativ Innsendingskanaler Vurdering av pretensjon Sporet inn til Spesialenheten er et grovmasket spor Publikums bidrag til at straffesporet blir grovmasket Tid før Spesialenheten får saken Samvirke mellom spor underveis når Spesialenheten etterforsker en sak Varsling ved ulykkesetterforskning

9 8.3.2 Atskillelse av mistenkte i saker som etterforskes av Spesialenheten og debriefing Arbeidsgivers vurdering og tiltak mens en sak etterforskes av Spesialenheten Suspensjon og skjerming Resultat: Saker som oversendes politimester med anmodning om administrativ vurdering Et delprosjekt om saker oversendt til administrativ vurdering Ulike lokale praksiser Et tilbakerapporteringsvakuum? Andre saker der Spesialenheten uttaler kritikk Vil formalisering av annen kritikk bedre det praktiske samvirket mellom spor? Oversikt og gjenfinningsproblemer Gjenfinningsproblemer på saksnivå Gjenfinningsproblemer på personnivå Formelle bestemmelser om saksbestemt arbeidsdeling mellom Spesialenheten og politiet Brudd på taushetsplikt i begge spor Innenfor og utenfor tjenesten Automatisk igangsetting av etterforskning ved arbeidsulykker i politiet? Disiplinærsaker må beholdes i politisporet Oppsummering: Nåværende tosporsordning er ikke tilstrekkelig uavhengig Positive virkninger av en uavhengig silingsmekanisme som førsteinstans Problemer som ikke automatisk løses av å opprette en uavhengig silingsmekanisme Sivilombudsmannens behandling av klager mot Spesialenheten og politiet Anbefalinger Politiets opplæring, rutiner og praksis ved innbringelser, pågripelser og bruk av politiarrest Utvalgets oppgave og metode Erfaringer fra andre land Når konflikter ender i arrest Hvorfor oppstår svikt mellom rutiner og praksis? Klager som handler om pågripelse, innbringelse, bruk av politiarrest Anmeldelser som handler om innbringelse, pågripelse og bruk av politiarrest Positive påtaleavgjørelser Saker hvor Spesialenheten har uttalt kritikk og saker som er oversendt til administrativ vurdering Hjemmelsgrunnlag og notoritet Bruk av håndjern Bruk av hund Bilforfølgelser/torpedering Dødsfall Dødsfall i forbindelse med innbringelser og pågripelser Dødsfall i norske politiarrester Arresttilsyn Arrestlokaler Organisering og ansvarsforhold Lokalt instruksverk Arrestjournal Tilsyn med innsatte Utvalgets kommentar Systemer for opplæring i politiet Overordnete ansvarsforhold Politihøgskolen Opplæring i politidistriktene Opplæring av arrestforvarere Ulike typer svikt ulike oppfølgingstiltak Rutineavvik Rutineuklarhet Rutinemangel Kunnskapsmangel Anbefalinger Generelle anbefalinger Anbefalinger med hensyn til arrest 162 Anbefalinger med hensyn til praksis og nye rutiner for begrensning av skjønnsutøvelse som kan medføre betydelig personskade Diskriminering, klager og anmeldelser Kartlegging av diskriminering i statlig sektor Omfang av diskrimineringssaker hos Spesialenheten og i politiets klageordning

10 Antall diskrimineringssaker i klageordningen Antall diskrimineringssaker hos Spesialenheten Klagesaker hos Likestillings- og diskrimineringsombudet Politidiskurs og rasismediskurs Obiorasakens konsekvenser for saker som pretenderer at politiet diskriminerer Hva kan kontrollmekanismene gjøre? Presisering av klagesaksinstruksen Behovet for oversikt og analyse av klager og anmeldelser som inneholder mulig diskriminering Andre temaer til oppfølging i politiet Anbefalinger Kommunikasjon med offentligheten og mediedekning Offentlighet og gjennomsiktighet Kommunikasjonsklimaet Andre spørsmål i tilknytning til kommunikasjon med offentligheten Spesialenheten og politiet i nyhetsdekningen Medieundersøkelsens forskningsspørsmål Omfattende, men ikke systematisk nyhetsdekning Kritisk vinkling Mest om politiet Ikke ett bilde av Spesialenheten Hovedbildet av politiet enkeltsaker og «råtne epler» Obiorasaken en symbolsak om rasisme i politiet og Spesialenhetens manglende uavhengighet Fortellingen om en politi- og politikkskandale To ulike virkelighetsbilder i media og i anmeldelser og klagesaker Spesialenhetens kommunikasjon med offentligheten Retningslinjer i riksadvokatens rundskriv Inntrykk av mediedekningens omfang ut fra saksanalyse Spesialenhetens mediehåndtering Betydningen av at Spesialenheten profilerer seg som uavhengig politiet Politilederes mediekommunikasjon I saker som Spesialenheten behandler I klagesaker Informasjon på hjemmesidene Spesialenhetens hjemmeside Politiets hjemmeside Annen informasjon til publikum fra Spesialenheten og politiet Behov for økt innsyn Spesialenhetens avgjørelser Klagesakene Disiplinærsaker Anbefalinger Kunnskapsbasert erfaringslæring Erfaringslæring som forebygging. 184 Erfaringskunnskap og erfaringslæring Kunnskapsbasering Fra «fiendtlige handlinger» til nyttig informasjon for politiet Eksemplet England Erfaringslæring i Norge Spesialenheten og erfaringslæring 185 Samarbeid mellom Spesialenheten, Politidirektoratet og politidistriktene Erfaringslæring i utdanningen Erfaringslæring i klagesakene Politidirektoratets rolle i saker oversendt fra Spesialenheten til administrativ vurdering Politidirektoratets tilsynsrolle overfor politidistrikter og særorganer Politidirektoratets metodikk for erfaringslæring Håndbok i krisehåndtering Eksempler på erfaringslæring i Politidirektoratets regi Arbeidsgiveransvaret for å lage god systematikk Kommunikasjonens betydning Betingelser for læring og endring. 191 En ny systematikk Spesialenheten som kompetansesenter

11 Politidirektoratet som kompetansesenter Anbefalinger Samlet vurdering og forslag til endringer Tillitsrisiko Generell tillitsrisiko Tillitsrisiko i samvirke mellom spor Tillitsrisiko i anmeldelsessporet (Spesialenheten) Tillitsrisiko i klagesporet (politiets klagebehandling) Tillitsrisiko ved politiets rutiner og praksis ved pågripelser, innbringelser og bruk av politiarrest Tillitsrisiko i kommunikasjon med offentligheten Tillitsrisiko i erfaringslæringen Fire alternativer for kontroll av politiet Grunnleggende nasjonale forutsetninger Vurderingsprinsippene Én kjent ordning og tre hypotetiske alternativer De fire alternativene Uavhengighet Effektivitet Kvalitet Andre vurderingskriterier Tillit Politiklagekommisjon og nasjonale forutsetninger Utvalgets anbefaling Spesialenheten som førsteinstans og uavhengig silingsmekanisme Spesialenhetens rolle ved sporvalg Servicetorg for politiklager Klageadgang i forbindelse med politiets klagesaksbehandling Helhetlig oversikt over politiets klagesaksbehandling Administrative og økonomiske konsekvenser av utvalgets anbefalinger Administrative konsekvenser Dilemmaet sentralisering og desentralisering i politietaten Økonomiske konsekvenser Spesialenhetens ressursbehov Politidirektoratets og politidistriktenes ressursbehov Forslag til endringer i påtaleinstruks, klageinstruks og rundskriv Regelendringer som følge av Spesialenheten som førsteinstans Regelendring som følge av lønnet karantene Regelendringer med hensyn til erfaringslæring Regelendring med hensyn til Spesialenhetens behov for bistand fra politiet Regelendringer med hensyn til offentlighet Litteratur Vedlegg 1 Analyse av saker behandlet av Spesialenheten Registreringsskjema gjennomgang av saker fra Spesialenheten Analyse av klagesaker innkommet til politiet i Registreringsskjema for klagesaker Mediebilder av politikritikk Saker fra Spesialenheten til administrativ vurdering i Samfunnsøkonomisk analyse av kontrollmekanismer for politiet

12 NOU 2009: 12 Et ansvarlig politi Kapittel 1 11 Kapittel 1 Sammendrag Utvalgets vurderinger framgår både i de enkelte kapitlene og i en samlet vurdering i kapittel 13. I kapittel 2 redegjøres det for utvalgets mandat, hvordan dette er konkretisert og hvilke arbeidsmetoder utvalget har benyttet. Det presiseres bl.a. at utvalget ikke har hatt som oppgave å overprøve enkeltsaker, men evaluering av systemer for kontroll. I kapittel 3, Kontroll av politiet et overordnet perspektiv, redegjøres det først for en uttalelse fra Europarådets menneskerettskommissær som konkretiserer prinsippene for uavhengig og effektiv kontroll av politiet i overensstemmelse med menneskerettighetene og avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), rapporter utarbeidet av Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) og Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI). De fem prinsippene er uavhengighet, tilstrekkelighet, effektivitet, offentlighet og offerinvolvering. I tillegg til Stortingets forutsetninger for opprettelse av Spesialenheten for politisaker og politiets klageordning, har utvalget også trukket inn denne uttalelsen i evalueringen. Deretter beskrives et eksempel på en ordning som ofte framheves som et uavhengig og effektivt kontrollorgan, Independent Police Complaints Commission (IPCC) i England. I den siste delen av kapitlet redegjøres det for nyere forskningslitteratur om kontroll av politiet. Temaene som tas opp er betydningen av å ansvarliggjøre politiet, at fokus i kontrollen dreies mer mot systemer og rutiner og ikke bare mot individuelle tjenestefeil, at rettsapparatets begrensninger når det gjelder å fremme endringer må kompenseres ved politiinterne kontrollog endringsmekanismer, betydningen av planmessig ledelse i politiet og betydningen av å kontrollere daglig skjønnsutøvelse. Kapittel 4, Tillit, uavhengighet, effektivitet og kvalitet, redegjør for hvordan utvalget har konkretisert de nevnte begreper. Tillit kan sees både som noe publikum «har» mer eller mindre av og hva tillitsgivere «gir» i form av hvordan praksis samsvarer med fastsatte og erklærte prinsipper. Siden utvalget har vurdert ikke bare Spesialenheten, men også politiet som tillitsgiver, redegjøres det for noen undersøkelser om tillit til politiet. Spørreundersøkelser om tillit til politiet gir i hovedsak et positivt bilde, men det er forskjell i tillit mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Tillitsundersøkelser kan imidlertid ikke fortelle noe om tilliten til politiets egenkontroll eller tillit til eksterne kontrollmekanismer for politiet. Utvalget har derfor gjennomført en egen undersøkelse om tilliten til kontrollmekanismer for politiet. Undersøkelsen viser at publikums klage- og anmeldelsestilbøyelighet er stor, men tilliten til at man vil få rettferdig behandling ved en klage eller anmeldelse er mindre. Bare 52,3 % trodde de ville få rettferdig behandling hvis de klaget på politiet. Det var 56,2 % som trodde de ville få rettferdig behandling hvis de anmeldte politiet. Undersøkelsen er et tydelig signal om publikumsrapportert usikkerhet og dermed tillitsrisiko. Utvalget konkretiserer deretter hva som legges i begrepene uavhengighet, effektivitet og kvalitet. Uavhengighet konkretiseres i dimensjonene strukturell, juridisk, praktisk, kulturell og symbolsk uavhengighet. Kapitlet avsluttes med en refleksjon om hvor ofte det begås kritikkverdig eller straffbart arbeid i politiets tjenesteutøvelse. Dette vet man ikke, men sammenliknet med de millioner av «politihandlinger» som utføres hvert år, utgjør tilfellene som ender som klager til politiet eller anmeldelser til Spesialenheten et meget lite antall selv om det skulle være en betydelig underrapportering. Problemene trenger imidlertid ikke være omfattende statistisk sett for at samfunnet skal ta i bruk effektive og tillitvekkende kontrollmekanismer overfor politiets myndighetsutøvelse. Kapittel 5, Kontrollmekanismer for politiet i Norge, tar for det første opp at det finnes mange ulike slike mekanismer både innenfor og utenfor politiet. Noen er eksempler på direkte kontroll av politiet, som Spesialenheten og arresttilsynene. Andre har kontroll av politiet som én av flere oppgaver, som domstolene, Politidirektoratet og sivilombudsmannen. Også internasjonale kontrollmekanismer er relevante, som Europarådets menneskerettskommissær og FNs torturkomité. Kapitlet beskriver deretter veien fram mot opprettelsen av Spesialenheten og innføringen av politiets klageordning og redegjør for Spesialenhetens organise

13 12 NOU 2009: 12 Kapittel 1 ring i dag. I den tosporete norske ordningen skal klager over kritikkverdig og uheldig tjenesteutøvelse saksbehandles av politiet og anmeldelser etterforskes av Spesialenheten. Spesialenheten igangsetter dessuten automatisk etterforskning når noen dør eller alvorlig skades som følge av politiets tjenesteutøvelse eller mens de er tatt hånd om av politiet. Siden klager på den ene siden og anmeldelser på den annen skilles allerede ved saksinngangen, redegjøres det for en rekke formelle bestemmelser som skal sikre «samvirke mellom spor», også når det gjelder erfaringslæring i politiet. Også reglene for disiplinære og arbeidsrettslige reaksjoner mot tjenestepersoner beskrives, i tillegg til ordningen med sentralt og lokale arresttilsyn. Kapittel 6, Spesialenheten for politisaker anmeldelsessporet. Spesialenheten framstår i evalueringen som en administrativt veldrevet organisasjon med hensyn til saksbehandlingsrutiner og notoritet. Det konkluderes med at omorganiseringen fra fem til tre regioner har vært positiv. Rollen til advokater på verv er blitt styrket, noe utvalget mener er meget viktig siden advokater på verv medvirker til å styrke uavhengigheten. Avhøret beskrives og analyseres som Spesialenhetens viktigste arbeidsverktøy. Det kommer fram at Spesialenheten også undersøker saker som henlegges uten at etterforskning er iverksatt. Spesialenheten skal bruke etterforskningsbegrepet slik det er presisert i riksadvokatens rundskriv om etterforskning (nr. 3/1999). Man kan foreta undersøkelser for å bringe på det rene om en sak skal etterforskes, men uten at disse undersøkelsene kalles etterforskning. Etter slike undersøkelser kan en sak henlegges med koden «henlagt, ikke rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold». Dette innebærer at saker undersøkes selv om det ikke iverksettes formell etterforskning, noe som kan være noe forvirrende for offentligheten som risikerer å få inntrykk av at saker ikke undersøkes. Etterforskning iverksettes mye oftere i anmeldelser om ulovlig maktbruk enn i andre saker. Utvalget oppsummerer at Spesialenheten oppfyller prinsippet om tilstrekkelighet på en god måte, men reiser spørsmål om enheten bør gjennomføre avhør av anmelder enda oftere enn i dag. Utvalget konkluderer at Spesialenheten ikke er tilstrekkelig dimensjonert for å håndtere både utrykningssaker og «hverdagssaker». Saksbehandlingstiden har stadig gått ned, men problemet med for lang saksbehandlingstid er ikke varig løst. Utvalget legger også vekt på betydningen av kompetansehevende tiltak og organisasjonsutvikling. Vaktordningen må styrkes og utvalget anbefaler Et ansvarlig politi flere stillinger til Spesialenheten. Evalueringen gir et positivt bilde av Spesialenheten som tillitsgiver i forhold til uavhengighet, effektivitet og kvalitet. Utvalget framhever imidlertid det grunnleggende dilemma mellom uavhengighet eller oppfatninger om uavhengighet på den ene siden og praktiske løsninger på en rekke enkeltforhold på den andre siden, som behov for praktisk bistand fra politiet, ansettelse av personer med bakgrunn fra politi- og påtalemyndighet og habilitetsvurderinger. Summen av de praktiske eller pragmatiske løsningene som hittil er valgt, innebærer tillitsrisiko fordi Spesialenheten framstår som mindre uavhengig enn enheten bør være og også oppfattes som. Utvalget har derfor flere anbefalinger som vil styrke Spesialenhetens uavhengighet ytterligere, som at nytilsatte i Spesialenheten som kommer direkte fra et ansettelsesforhold i politiet, har 3 måneders lønnet karantene før tiltredelse i stillingen, at Spesialenheten får myndighet til å rekvirere bistand fra særorganer uten å måtte stå i kø, at Spesialenheten prioriterer sonderingene om et skandinavisk samarbeid, at habilitetsvurderinger skriftliggjøres i den enkelte sak, ytterligere styrking av rollen til advokater på verv og at Spesialenheten knytter til seg flere personer på verv som ikke har juridisk bakgrunn bl.a. for å utvikle enhetens arbeid med analyse og erfaringslæring. Kapittel 7, Politiets klageordning klagesporet, redegjør for og drøfter politiets klagesaksbehandling i forhold til klagesaksinstruksen som legger vekt på en betryggende og ensartet behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold i tjenesteutøvelsen, hensyn til sakens opplysning, saksbehandlingstid på 1 mnd., at saken skal avgjøres av politimestrene eller sjef for særorgan og at politiets klagesaksavgjørelse kan forelegges Politidirektoratet for ny vurdering. Ordningen trådte i kraft i 2006 og er således nokså ny. Utvalgets evaluering av saksbehandlingen viser at forbedringer er helt nødvendig. Bare i 13 % av det representative utvalg klagesakene fra 2007 som utvalget analyserte, ble det opplyst i svarbrev til klager at klager kunne bringe saken videre til Politidirektoratet. Politimestrene må i større grad framstå for klageren som den som har fattet avgjørelsen. Klager får heller ikke vite hvordan politiet har avgjort saken (om hendelsen ble avgjort å være kritikkverdig, uheldig, men ikke gir grunnlag for kritikk, ikke grunnlag for kritikk, avvist). Utvalget oppsummer at selv om det finnes mange eksempler på god klagesaksbehandling, er det nødvendig med en mer enhetlig og kvalitativt bedre saksbehandlingspraksis på landsbasis. Klageordningen er dessuten lite kjent for offentligheten og til dels for dårlig kjent også

14 NOU 2009: 12 Et ansvarlig politi Kapittel 1 13 innad i politiet. Utvalget påpeker at klagesaksbehandlingen ikke tilrettelegger godt nok for nasjonal erfaringslæring. I forbindelse med utvalgets innhenting av klagesaker, framkom det et behov for bedre arkivsystemer for gjenfinning av saker og bedre notoritet med sikte på rutiner som legger godt til rette for erfaringslæring. Utvalget konkluderer at politiet fortsatt bør saksbehandle klager som gjelder påstått kritikkverdig tjenesteutøvelse, men anbefaler at politimestrenes rolle styrkes, at klagesaksinstruksen gir mer veiledning for å legge bedre til rette for enhetlig og kvalitativt god saksbehandling i politidistriktene, at klager og innklaget må få vite hvordan politiet har avgjort klagen, at politiet bør vurdere større allsidighet i klagesaksbehandlingen som dialogpregete møter og at det utarbeides en «nasjonal sjekkliste» som vil være til hjelp for å sikre en kvalitativt god saksbehandling. Kapittel 8, Samvirke mellom spor, beskriver og drøfter regler og rutiner for å få sakene i riktig behandlingsspor, samvirke underveis mens Spesialenheten etterforsker en sak og hvordan politidistriktene håndterer avgjørelser fra Spesialenheten som erfaringslæring. Også spørsmål som varsling i ulykkesetterforskning, atskillelse før avhør og suspensjon og skjerming tas opp. Kapitlet peker på en rekke problemer med dagens regler og det praktiske samvirket mellom spor. I meldingsbaserte ordninger som både Spesialenheten og klageordningen representerer, vil publikum være en viktig saksleverandør. Siden man ikke kan forvente at publikum har kjennskap til når et forhold er mulig straffbart og skal til Spesialenheten eller mulig kritikkverdig og skal behandles av politiet, mottar politiet mange saker som vurderes av politiet og deretter oversendes til Spesialenheten. Utvalgets analyse viser at politiet har vært «vurderende postkasse» for 44 % av innkomne saker til Spesialenheten. Utvalget konkluderer at sporet inn til Spesialenheten er et grovmasket spor, også fordi mange saker kommer direkte til Spesialenheten fra publikum. Utvalget mener det er grunn til å oppsummere at det finnes en slags frykt i politisystemet for å bli mistenkt for å beskytte politiet, slik at politiet legger terskelen for oversendelse lavt. Spesialenheten framstår som et lavterskeltilbud, noe som blir resultatet av politiets romslige pretensjonsvurdering. På den annen side, og dette er det overordnete i utvalgets evaluering av samvirket mellom spor, innebærer dagens tosporsordning en risiko for at mulige straffbare forhold ikke kommer til Spesialenheten. Dagens ordning er ikke tilstrekkelig uavhengig. Utvalget er enstemmig i anbefalingen at det må innføres en uavhengig felles mottaks- og silingsmekanisme som vurderer alle publikumshenvendelser om misnøye med politiet og om saken skal behandles av Spesialenheten etter påtaleinstruksen eller politiet etter klagesaksinstruksen. Utvalget har også sett på hvordan Spesialenhetens påtaleavgjørelser i saker som oversendes politimestrene til administrativ vurdering blir brukt som erfaringslæring i kvalitetsforbedrende øyemed. Det finnes ulike lokale praksiser i politidistriktene. Utvalget stiller også spørsmål om hvordan Spesialenhetens kritikk i saker som ikke uttrykkelig oversendes til administrativ vurdering, blir håndtert i politidistriktene. Evalueringen har avdekket at arkivsystemene skaper gjenfinningsproblemer og i noen sammenhenger problemer med å rekapitulere hvordan saken ble vurdert og hva som ble gjort. Utvalget anbefaler derfor at Politidirektoratet utvikler felles arkiveringsrutiner for å løse gjenfinningsproblemer for saker oversendt fra Spesialenheten. Utvalget anbefaler at ordningen med oversendelse til administrativ vurdering brukes oftere for eksplisitt å gjøre politidistriktene oppmerksom på betydningen av å vurdere saken. Utvalget anbefaler videre at Spesialenheten bør ha mulighet til å sende også frifinnende dommer til administrativ vurdering. Berørte instanser må dessuten finne en løsning på problemet med gjenfinning av klager og anmeldelser på personnivå. Utvalget foreslår videre at mistanke om brudd på taushetsplikt alltid skal behandles av Spesialenheten. På ett punkt i dette kapitlet har utvalgsmedlemmene ulike syn; det gjelder spørsmålet om Spesialenheten også bør få mandat til å etterforske mistanke om mulig straffbart forhold begått utenfor tjenesten. Kapittel 9, Politiets opplæring, rutiner og praksis ved innbringelser, pågripelser og bruk av politiarrest, gir først en beskrivelse av hva særlig klagesaker, anmeldelser og Spesialenhetens ulykkesetterforskning forteller om kritikkverdig og straffbar tjenesteutøvelse. Innbringelser, pågripelser og bruk av politiarrest er i særlig grad områder der tjenestefeil, sviktende rutiner og ikke fullgod praksis risikerer å føre til betydelig helserisiko og død for pågrepne og innbrakte. Innbringelser og pågripelser representerer dessuten en del av politiets tjenesteutøvelse som kan innebære de største rettighetstap. I kapitlet forstås «rutiner» som pålagte og anbefalte framgangsmåter som er fastsatt i lov- og instruksverk, mens «praksis» forstås som den faktiske tjenesteutøvelsen. Når praksis avviker fra rutiner, kaller utvalget dette for «svikt». Utvalget oppsummerer bl.a. at opprettelsen av arresttilsynene var et viktig tiltak for å forebygge helserisiko og hjemmelsbrudd i forbindelse med arrest, og

15 14 NOU 2009: 12 Kapittel 1 Et ansvarlig politi trekker fram arbeidet som både Politidirektoratet og Politihøgskolen gjør i forbindelse med opplæring og utdanning. Kapitlet bør derfor sees i sammenheng med kapittel 12 om erfaringslæring. Dilemmaer som oppstår når hensynet til helse/omsorg skal veies mot sikkerhet/egensikkerhet, må fokuseres tydelig i utdanning, opplæring og i den daglige skjønnsutøvelsen. Utvalget påpeker at praksis for når håndjern brukes, må bringes i samsvar med reglene for håndjernspåsett. Utvalget anbefaler også at det utarbeides regler for bruk av patruljehund og torpedering. Utvalget anbefaler for øvrig innføring av obligatorisk grunnutdanning for arrestforvarere. I forbindelse med etterforskning av dødsfall i arrest har Spesialenheten i flere saker konkludert at tjenestemenn ikke hadde gjort noe straffbart, men at det tydelig er svakheter ved rutiner og organiseringen av arresten. Siden arrestfunksjonen berører helt sentrale menneskerettsspørsmål og Spesialenheten har erfaringer som har betydning for å se svakheter og risikofaktorer ved arrestopphold, anbefaler utvalget at det etableres faste rutiner mellom arresttilsynene og Spesialenheten slik at Spesialenheten kan formidle erfaringer og synspunkter direkte til arresttilsynene. Det foreslås også at det sentrale og de lokale arresttilsyn knytter til seg sakkyndig deltakelse med representanter for det sivile samfunn. Kapittel 10, Diskriminering, klager og anmeldelser, oppsummerer at saker som påstår diskriminering på etnisk eller annet grunnlag er sjeldne både i anmeldelses- og klagesporet. Inntrykket man får av diskrimineringstemaets omfang er imidlertid totalt forskjellig når man trekker inn resultater fra en medieanalyse som utvalget tok initiativ til å få gjennomført. Obiorasaken representerer et veiskille. Dette innebærer, slik utvalget ser det, at det vil være av stor betydning framover med hensyn til tilliten til kontrollmekanismene, hvordan Spesialenheten og politiet håndterer diskrimineringspåstander og særlig påstått etnisk diskriminering. Utvalget stiller spørsmål om dagens verktøy er gode nok, og anbefaler at klageinstruksen konkretiseres med bakgrunn i diskrimineringsloven. Utvalget peker på behovet for oversikt og analyse av klager og anmeldelser som inneholder mulig diskriminering, og at politiet må holde oversikt over om det finnes problematiske mønstre i politiets tjenesteutøvelse. Anmeldelser og klager som inneholder diskrimineringspåstander må bli grunnlag for nasjonal erfaringslæring. Utvalget anbefaler også at politiet og Spesialenheten videreutvikler det konsultative samarbeid med organisasjoner og myndigheter som arbeider med spørsmål i tilknytning til diskriminering og menneskerettigheter, for å styrke samfunnsdialogen og erfaringslæringen. Kapittel 11, Kommunikasjon med offentligheten og mediedekning, tar utgangspunkt i medieundersøkelsen som viser at nyhetsdekningen om Spesialenhetens virksomhet er omfattende, men ikke systematisk. Det er først og fremst ulykkesetterforskning og saker der politiansatte er anmeldt for noe kritikkverdig, som ulovlig maktbruk, korrupsjon, tyveri, promillekjøring og seksuell trakassering som dominerer. Noen ganger er det sammenfall, og tydeligst er dette i Obiorasaken. Det er sjelden at Spesialenhetens arbeid og avgjørelser er hovedsaken, det viktigste er politiets handlinger og anklager mot politiet. Fokus rettes i stor grad mot individuelle feiltrinn og «råtne epler» i politiet. Spesialenheten kritiseres sjeldnere enn politiet, men i nesten hvert femte oppslag er det en eller annen form for kritikk. Kritikken mot Spesialenheten rettet på nyhetsplass handler i stor grad om lang saksbehandlingstid og ikke om Spesialenhetens arbeid, men også i denne sammenheng med unntak av Obiorasaken. Medieundersøkelsen konkluderer at man ikke kan snakke om ett bilde av Spesialenheten. Bildet er delvis nøytralt, dels positivt i den forstand at Spesialenheten framstår som institusjonen som skal rydde opp, har vilje til å ta tak i misforhold og til å forfølge sakene, også gjennom å anke frifinnende dommer. Også her er Obiorasaken et unntak, og Spesialenheten blir framstilt som eksempel på et gammelt problem: Politiet etterforsker seg selv. Obiorasaken er en symbolsak om rasisme i politiet og Spesialenhetens manglende uavhengighet. Medieundersøkelsen gir en helt annen virkelighetsbeskrivelse enn det som framkommer ved gjennomgang av anmeldelser og klagesaker, slik at dette kapitlet må sees i sammenheng med kapittel 10. Kapitlet tar også opp at politiledere har problemer med å uttale seg i saker som Spesialenheten etterforsker i frykt for å skade etterforskningen, og oppsummerer det generelle problemet at offentligheten har liten innsikt i kontrollmekanismenes eksistens og virkemåte. Utvalget har flere anbefalinger for å styrke både Spesialenhetens og politiets kommunikasjon med offentligheten, bl.a. at innsynsrett som hovedprinsipp bør gjelde i påtaleavgjørelser og at regelen om økt åpenhet når det gjelder klage- og disiplinærsaker må praktiseres liberalt. Utvalget anbefaler at Spesialenheten profilerer seg tydeligere som rettssikkerhetsgarantist uavhengig av politiet og styrker kommunikasjonen med offentligheten både generelt og på saksnivå, og at politiet må gi mer aktiv

16 NOU 2009: 12 Et ansvarlig politi Kapittel 1 15 informasjon om klagesaksbehandling og saksbehandlingsresultater. Kapittel 12, Kunnskapsbasert erfaringslæring, framhever at anmeldelser og klager er viktig informasjon for politiet i det kvalitetsforbedrende arbeidet, og ikke bør sees som «fiendtlige handlinger» mot politiet. Utvalget slutter seg til uttalelsen fra menneskerettskommissæren at man kan lære noe av alle politiklager, og ikke bare de mest alvorlige. Klager, anmeldelser og ulykkesetterforskning er generelt et viktig materiale for at politiet lærer av feil og forebygger nye alvorlige og uønskete hendelser. Utvalget understreker betydningen av å utvikle politiet som en lærende organisasjon, og at man legger til grunn at erfaringslæring som regel ikke skjer bare ved hjelp av nye instrukser og rundskriv. Kapitlet framhever at Spesialenheten i løpet av få år har opparbeidet betydelig kompetanse ikke bare om straffbar, men også om kritikkverdig og uheldig tjenesteutøvelse. Spesialenheten er derfor et viktig «kompetansesenter» som politiet har bruk for i det kvalitetsforbedrende arbeidet. Utvalget anbefaler at denne rollen framheves og presiseres i Spesialenhetens mandat, og at enheten gis ressurser til å utvikle seg videre som et slikt kompetansesenter. Også Politidirektoratet har metodikk og erfaring med erfaringslæring, men her understreker utvalget at direktoratets rolle må styrkes slik at nasjonal erfaringslæring blir mer systematisk. Som tilsynsmyndighet for politiet har Politidirektoratet en særlig viktig rolle i nasjonal erfaringslæring. Utvalget anbefaler dessuten at Spesialenhetens og klagebehandleres kompetanse i å fremme «god politiskikk» utnyttes bedre i politiutdanningen, og at det opprettes en elektronisk og søkbar kunnskapsbank for Spesialenhetens avgjørelser som kan ha interesse ut over den foreliggende sak, for eksempel på Lovdata. Kapittel 13, Samlet vurdering og forslag til endringer, innleder med å påpeke den tillitsrisiko som finnes ved dagens ordninger for behandling av klager, anmeldelser og erfaringslæring. Kontrollmekanismene er ikke og framstår ikke som tilstrekkelig uavhengige. Dette skyldes særlig at tosporsordningen ikke sikrer en uavhengig og rettssikker behandling av om en sak skal behandles av Spesialenheten eller politiet. Det er videre ingen instans, verken eksternt eller internt, som har oversikt over hvordan kontrollmekanismene for politiet fungerer som helhet. Dessuten omsettes hendelsesstyrt og reaktiv kontroll i for liten grad til nasjonal erfaringslæring og forebyggende kontroll. Offentligheten har mangelfull kunnskap om kontrollmekanismene for politiet, og særlig gjelder dette politiets interne kontrollmekanismer. På bakgrunn av denne tillitsrisikoen drøfter utvalget deretter fire ulike alternativer for kontroll av politiet. «Forbedret tosporsordning» bygger på dagens ordning, men inneholder en rekke forslag til forbedringer. Utvalget kan ikke anbefale at dagens ordning videreføres uten endringer hvis denne modellen blir valgt. «Førsteinstansmodellen» innebærer at Spesialenheten utvikles til å bli en uavhengig vurderings- og silingsmekanisme, som mottar, registrerer og vurderer alle politiklager og avgjør om saken skal behandles av politiet i henhold til klageinstruksen eller Spesialenheten i henhold til påtaleinstruksen. «Kommisjonsmodellen» innebærer opprettelse av en politiklagekommisjon etter mønster fra Independent Police Complaints Commission (IPCC) i England. Det fjerde alternativet er «tilsynsmodellen», som innebærer opprettelse av et uavhengig polititilsyn. Alle alternativene vurderes i forhold til uavhengighet, effektivitet, kvalitet og dermed tillit. Utvalget anbefaler at «førsteinstansmodellen» velges. «Førsteinstansmodellen» vil etter utvalgets vurdering klart sikre den uavhengighet som menneskerettsforpliktelsene forutsetter. Kapittel 14, Administrative og økonomiske konsekvenser av utvalgets anbefalinger, tar særlig opp at «førsteinstansmodellen» i en viss forstand vil innebære en sentralisering og et noe forflyttet tyngdepunkt i forholdet mellom politidistriktene og Spesialenheten og mellom politidistriktene og Politidirektoratet. Utvalget har i flere av de foregående kapitlene lagt vekt på at Politidirektoratet må ta en mer aktiv rolle, ikke minst når det gjelder erfaringslæring. Utvalget konkluderer at Politidirektoratets rolle som kompetansesenter for norsk politi og en styrking av direktoratets rolle på de områder utvalget har evaluert, ikke innebærer en uheldig sentralisering, men derimot en styrking av Politidirektoratets støttende tiltak som både politidistriktene og publikum vil ha betydelig nytte av. Kapitlet angir videre de ressursbehov som «førsteinstansmodellen» innebærer. Til slutt i kapitlet følger en oppsummering av de regelendringer som er nødvendige dersom utvalgets anbefalinger tas til følge.

17 16 NOU 2009: 12 Kapittel 2 Et ansvarlig politi Kapittel 2 Bakgrunnen for utvalget, sammensetning, mandat og arbeidsmetode 2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning «Utvalget som skal evaluere kontrollmekanismene for politiet mm.» ble oppnevnt 5. mars 2008 av Det kongelige justis-og politidepartement. Utvalget fikk følgende sammensetning: Liv Finstad (utvalgsleder), professor, Universitetet i Oslo. Ivar Danielsen (utvalgsmedlem), lagdommer, Agder lagmannsrett. Ellen Katrine Hætta (utvalgsmedlem), statsadvokat, Troms og Finnmark Statsadvokatembeter. Dag Ingvar Jacobsen (utvalgsmedlem), professor, Universitetet i Agder. Juan Pablo Orieta (utvalgsmedlem), rådgiver, Tollregion Oslo og Akershus. Cand. polit. Ingvild Nordang ble ansatt som utvalgssekretær/rådgiver 15. april Utvalgssekretariatet har hatt kontorer i Møllergata 16 i Oslo. 2.2 Mandat og avgrensning av mandatet Utvalget har hatt dette mandat: «I forbindelse med behandlingen av forslag om lovendringer for ny organisering av et eget etterforskningsorgan for politiet og påtalemyndigheten (Innst. O. nr. 15 ( ) uttalte Justiskomiteen: «Komiteen viser til at politiet er gitt stadig flere metoder for å oppklare kriminalitet. Politiet er gitt større mulighet for å anvende tvangsog maktmidler. Komiteen innser at fremtidens kriminalitetsutvikling vil kreve ytterligere metoder og maktmidler for å kunne demme opp for kriminalitet. Dette fordrer at kontrollapparatet overfor politiets virksomhet er effektivt, uavhengig og at det har tillit i befolkningen. Slik vil et effektivt kontrollapparat i seg selv være en viktig faktor for å styrke politiets rolle». På denne bakgrunn ble Spesialenheten for politisaker opprettet , jf. lov av 5. mars 2004 nr. 13. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 96 ( ) og Innst. O. nr. 15 ( ) uttrykker Stortinget videre et ønske om en smidig, rasjonell og effektiv landsdekkende organisasjon som kan sikre god kvalitet på etterforskningen av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten. I tillegg ba Stortinget Regjeringen gi regler om behandlingen av klagesaker på embets- og tjenestemenn i politi og påtalemyndighet slik at kritikkverdige forhold i politiet kan følges opp og endres. En slik klageordning trådte i kraft Stortinget understreket nødvendigheten av et kontrollapparat som har tillit i befolkningen. Regjeringen ønsker nå en gjennomgang og en vurdering av Spesialenheten for politisaker og den administrative klageordningen i politiet, hver for seg og samlet, for å belyse i hvilken grad en har lykkes med å nå målene som er gitt av Stortinget. Med bakgrunn i den senere tids kritikk av politiet i forbindelse med pågripelser/innbringelser, ser regjeringen i tillegg et behov for en nærmere gjennomgang og vurdering av politiets rutiner og praksis. 1. Gjennomgang av Spesialenheten for politisaker Utvalget skal undersøke om Justisdepartementets og Stortingets forutsetninger for opprettelsen av Spesialenheten er oppfylt. Undersøkelsen skal omfatte enhetens organisering, herunder dens dimensjonering, regionale organisering, kompetansesammensetning, forholdet mellom fast ansettelse og verv. Videre skal enhetens arbeidsmetoder, saksbehandlingsrutiner, saksbehandlingstid gjennomgås. På dette grunnlaget skal utvalget vurdere om det er sider ved organiseringen eller virksomheten som hindrer eller fremmer en god oppgaveløsning i tråd med intensjonene. 2. Gjennomgang av klageordningen i politiet Utvalget skal vurdere om dagens klageordning i politi- og lensmannsetaten oppfyller de mål for en klageordning som er oppstilt av Stortinget, jf. Innst. O. nr. 15 ( ). Utvalget