Selvhjelp en vei mot varig livsstilsendring?

Transkript

1 Selvhjelp en vei mot varig livsstilsendring? Prosjektrapport Lærings- og mestringssenteret, Helse Nordmøre og Romsdal oktober 2008

2 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn 2. Idé og forankring 3. Kort om prosjektet 4. Beskrivelse av tiltak Selvhjelpsgrupper Støttetiltak 5. Evalueringens hensikt og formulering av problemstillinger 6. Evalueringsmetode Intervju Selvrapporteringsskjema 7. Resultater 8. Oppsummering og tanker om videreføring Litteraturliste Vedlegg Intervjuguide, brukere Intervjuguide, helsepersonell 2

3 1. Bakgrunn Som en del av Helse Midt-Norges oppbygging av tilbud til personer med sykelig overvekt, søkte Lærings- og mestringssenteret (LMS) i Helse Nordmøre og Romsdal Sosial- og helsedirektoratet om midler til gjennomføring av prosjektet Selvhjelp en vei mot varig livsstilsendring. I oktober 2006 mottok prosjektet kr ,- i støtte. Prosjektets hovedmål var å utvikle et gruppebasert tilbud for overvektige, basert på Norsk selvhjelpsforums selvhjelpsideologi. Delmål var å bidra til utvikling av en stabil gruppe igangsettere av selvhjelpsgrupper. Prosjektets forventede resultater var som følger: 1. Varig livsstilsendring og vektnedgang hos deltakerne. Fem år ble satt som ramme for å vurdere langtidseffekt. 2. Gjøre erfaringer med bruk av selvhjelp som metode i overvektsbehandlingen. 3. Forankre selvhjelpsgrupper som mulighet for ulike grupper som benytter helseforetakets tjenester. 4. Opprettholdelse av de igangsatte selvhjelpsgruppene ut over prosjektperioden. For å vurdere måloppnåelse av hovedmål og delmål skal evalueringen konsentreres rundt resultatmål nr 2, 3 og 4. Det vil gjøres foreløpig rapportering i forhold til resultatmål 1. Evalueringen er gjennomført som et samarbeid mellom LMS/Helse Nordmøre og Romsdal og Regionalt senter for sykelig overvekt ved St. Olavs Hospital. 2. Idé og forankring 2.1 Sykelig overvekt Sykelig overvekt 1 er en tilstand som er forbundet med økt risiko for utvikling av en rekke sykdommer (Mårvik m fl 2007). I tillegg opplever mange en betydelig psykisk belastning av å være stor, fordi overvekt og fedme er et stigma i vårt samfunn (Stunkard og Wadden 1992). Vektreduksjon gjennom livsstilsbehandling (endring av kost- og treningsvaner) skal utgjøre fundamentet i all behandling av sykelig overvekt i Norge (Mårvik m fl 2007). Lærings- og mestringssentrene (LMS) er gitt en sentral rolle både når det gjelder forberedelse til, og oppfølging etter gjennomført behandling for sykelig overvekt (Ibid). Dette understreker at fokus i behandlingen ligger på at den enkelte utvikler styrke og konkrete strategier for å håndtere hverdagslivets utfordringer. Selvhjelpsgrupper anses for å være et egnet verksted for å få i gang gode prosesser knyttet til vanskelige endringer og omlegginger i eget liv (Selvhjelp Norge i Mestringsmagasinet). Bruk av selvhjelpsgrupper nevnes også i de nasjonale anbefalingene for behandling av sykelig overvekt i norske helseforetak (Mårvik m fl 2007). Da Lærings- og mestringssenteret i Helse 1 Overvekt klassifiseres ift BMI (body mass index). BMI er et tall man får ved å foreta følgende utrekning: vekt (kg) / høyde høyde (m). Sykelig overvekt er definert som BMI 40 eller BMI 35 med alvorlige tilleggsproblemer. Diagnosen sykelig overvekt gir rett til behandling i tråd med Lov om spesialisthelsetjenester. 3

4 Nordmøre og Romsdal ikke hadde erfaring med bruk av selvhjelpsgrupper fra tidligere, var det naturlig å søke støtte hos Selvhjelp Norge for å utvikle ny kompetanse. Prosjektet er gjennomført som et samarbeid med Selvhjelp Norge. Dette innebærer både at prosjektet bygger på deres definisjoner av sentrale begrep som empowerment og selvhjelp, og at Helse Nordmøre og Romsdal har fått praktisk hjelp til etablering av selvhjelpsgrupper i form at opplæring av igangsettere. Vi vil i dette avsnittet kort presentere Selvhjelp Norge, dernest vil vi redegjøre for idégrunnlaget prosjektet hviler på. 2.2 Selvhjelp Norge Selvhjelp Norge drives av Norsk Selvhjelpsforum (NSF) på oppdrag fra Helsedirektoratet, og er et toårig prosjekt finansiert over opptrappingsplanen for psykisk helse. NSF er rådgivnings og samarbeidspartner for offentlige myndigheter/etater, interesse- og frivillige organisasjoner, fag- (forsker) miljøer, offentlige bedrifter og enkeltmennesker. Prosjektet har til hensikt å styrke anvendelsen av selvhjelp i psykisk helsearbeid. Selvhjelp Norge har som hovedoppgave å stimulere til selvhjelpsaktivitet, samt å utvikle og videreformidle kunnskap. Opplæring av igangsettere av nye grupper er en av Selvhjelp Norges aktiviteter, og er den delen av Selvhjelp Norges virksomhet LMS i Helse Nordmøre og Romsdal har benyttet seg av. 2.3 Empowerment Det helsefremmende arbeidet har endret seg i tråd med omveltninger i samfunnet og endringer i sykdomsbildet (Sørensen m fl 2002). Skillet mellom ulike former for sykdom (kroniske, infeksiøse og sosiale) viskes ut, helsegapet mellom fattige og rike øker, det blir mindre homogene og mer sammensatte populasjoner og velferdssamfunnet endres (Ibid). Dette har medført et behov for å stimulere folks evne til å finne løsninger på sine problemer fremfor å løse problemene for dem (Ibid s 2379). Håndtering av sykdom dreier seg nå i stor grad om hvordan den enkelte forholder seg til egen sykdom og helse i det daglige. Det er ikke lenger på legekontoret og på sykehuset at den viktigste behandlingen skjer Du er din egen helseminister! som daværende helseminister Dagfinn Høybråten formulerte det (Fugelli 2003). Det er mot dette bakteppet at helsemyndighetene fokuserer på empowerment som mål og metode i folkehelsearbeidet og i behandlingssammenheng (NOU 1998:18, St.meld nr ). Empowermentbegrepet kan føres tilbake til stigmatiserte gruppers kamp for menneskerettigheter og respekt i 60-tallets USA (Thesen og Malterud 2001). Begrepet brukes i dag i mange ulike sammenhenger. Det som kan synes å være felles er at empowerment dreier seg om den enkeltes mulighet til å ha aktiv innflytelse over sin situasjon, enten det er sitt arbeid, sin bedrift eller sin helse (Gulbrandsen 2000). Motsetningene til empowerment kan være kraftløshet, lært hjelpeløshet, fremmedgjøring og manglende kontroll over livet (Walseth og Malterud 2004). I Norge har ulike oversettelser av begrepet empowerment blitt lansert; styrking (Gulbrandsen 2000), maktstyrking (Vogt 2000) og mestringsstyrking (Gedde-Dahl 2001). De to siste begrepene er problematiske fordi de i for stor grad forutsetter at det er en mektig part (helsearbeideren) som gir makt til den svake part (pasienten). Begrepet egenkraftmobilisering, som er den oversettelsen Selvhjelp Norge bruker, fokuserer eksplisitt på at det er den enkeltes prosess som er i sentrum (Selvhjelp Nytter). Forståelsen som ligger i denne oversettelsen, er 4

5 at makt ikke nødvendigvis skal overføres fra den ene til den andre. Det er den enkeltes iboende krefter som skal mobiliseres. Uten denne mobiliseringen er ingen myndiggjøring utenfra mulig (Ibid). Definisjonen på egenkraftmobilisering blir da: ( ) den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere menneskets egenkraft til å bli kjent med egne problemer, og erverve seg nødvendige ressurser for å kunne håndtere hverdagen (Talseth 2000) Selv om fokuset på empowerment umiddelbart synes både politisk viktig og sosialmedisinsk fornuftig, advares det mot at det blir brukt for å individualisere helseproblemer som i stor grad utvikles som en følge av krefter utenfor det enkelte individ, og for å ensrette den enkeltes måte å håndtere kronisk sykdom på (Fugelli 2003, Thesen og Malterud 2001). Kritikerne trekker særlig de såkalt livsstilsrelaterte sykdommene fram som eksempel, og problematiserer bruk av empowermentbegrepets relevans når det er snakk om å nå mål som allerede er bestemt av noen andre. Når helsemyndighetene med stort trykk sier at sykelig overvekt skal behandles gjennom mer trening og mindre mat, slik at vekta går ned, gis det ikke stort rom for individet selv til å finne ut hva som er riktig og viktig, i eget liv. Helsemyndighetenes framstilling av overvekt, livsstil, helse og sykdom har sterk normativ kraft i det norske samfunnet, noe som gjør det vanskelig å hevde andre fortolkninger (Fugelli 2003). I prosjektet er det på bakgrunn av dette valgt å skille selvhjelpsarbeidet fra konkrete tiltak knyttet til mat- og treningsvaner for å oppnå vektreduksjon. Målet er at selvhjelpsgruppene skal bidra til den enkeltes egenkraftmobilisering, slik at hun eller han blir ( ) kjent med følelsene bak et symptom og/eller hva fysisk sykdom eller skade kan medføre av utfordringer for vår mentale helse. Det kan handle om følelser som skyld, avmakt, uro, angst, ensomhet, frustrasjon osv., og ikke minst hva du lar disse følelsene gjøre med deg dersom du ikke våger å forholde deg aktivt til dem, eller kjenne på dem i det hele tatt (Selvhjelp nytter s 6). Fokus ligger altså på å håndtere og leve med et problem å ikke resignere, gi opp eller la seg passivisere (Ibid). 2.4 Selvhjelpsideologi i tråd med Selvhjelp Norge I følge SN, er selvhjelp med på å gi et innhold og en praksis for begrepet egenkraftmobilisering, og definerer fenomenet på følgende måte: Selvhjelp er å ta utgangspunkt i opplevelsen av eget problem, gå inn i en prosess sammen med andre, for gjennom denne å erverve innsikt som aktiverer bruk av egne erfaringer for å oppnå forandring (Ibid s 3). Selvhjelp anses som verktøyet, og selvhjelpsgruppen verkstedet; En selvhjelpsgruppe er et sted å øve seg på å drive selvhjelp. Et mentalt treningsstudio, der verdien av arbeidet den enkelte gjør for seg selv har verdi også for de andre. Det handler om å trygge seg selv i samhandling med andre mennesker (Ibid s 7). 5

6 Viktige elementer i selvhjelpsprosessen er: Erkjennelse av eget (livs-)problem en forutsetning for endring Motivasjon for å endre Eget aktivt valg om å forandre Våge å være til stede her og nå Våge å stå i kontinuerlig endring, en prosess Selvhjelpsgrupper utgjøres vanligvis av mennesker med et felles problem, sykdom eller lidelse. Erfaringer viser imidlertid at de virksomme elementene i en selvhjelpsgruppe er de samme, uavhengig av diagnose eller problem. Fordi mange brukere, pga omfattende erfaringer med stigmatisering, har uttrykt et sterkt ønske om å være sammen med andre i samme situasjon, er det i dette prosjektet valgt å opprette selvhjelpsgrupper spesifikt for personer med overvekt. 3. Kort om prosjektet Prosjektet kom i gang i januar Det første som ble gjort var å opprette en prosjektgruppe bestående av en brukerrepresentant (etter hvert utvidet til 2 brukerrepresentanter), klinisk ernæringsfysiolog, fysioterapeut samt to fra Lærings- og mestringssenteret (prosjektleder for overvektsprosjektet samt leder for senteret). Deretter ble det, i samarbeid med Selvhjelp Norge, arrangert et kurs for igangsettere av selvhjelpsgrupper. Dette foregikk den 28. og 29. nov. og 11. og 12. des Den 6.februar 2007 ble det invitert til et orienteringsmøte med fokus på selvhjelpssforståelse for overvektige som ønsket å delta i selvhjelpsgrupper. Den 1. mars ble 3 selvhjelpsgrupper opprettet, med til sammen 20 deltakere. Tilbudet om deltakelse i selvhjelpsgruppe ble gitt til voksne mellom år som har hatt overvektsrelaterte problemer over tid. Etter ønske fra deltakerne ble det fra april 07 også satt opp en aktivitetsplan med ulike tiltak som ernæringslære, ulike treningstilbud, temakvelder om bl.a. spiseforstyrrelser, motivasjon og selvbilde. Dette kom som et tillegg til selvhjelpsgruppene, og blir i det videre omtalt som støttetiltak. 11 av deltakerne har i tillegg deltatt på to programopphold ved Aure rehabiliteringssenter. 4. Beskrivelse av tiltak 4.1 Igangsetterkurs I en selvhjelpsgruppe er det kun deltakere, ingen ledere. I tråd med Selvhjelp Norges måte å organisere selvhjelpsgrupper på må gruppen få starthjelp av en igangsetter, som bl.a. har som viktigste oppgave å formidle erfaringsbasert kunnskap om selvhjelp og vise gruppen betydningen av rammene i arbeidet. (Et hefte om igangsetting av selvhjelpsgrupper). Igangsetteren er vanligvis med på de første 4-6 møtene i en gruppe. Å utdanne igangsettere var derfor et av delmålene i prosjektet. 6

7 Selvhjelp Norge arrangerte som tidligere nevnt et 2x2 dagers kurs vinteren Deltakere var 8 fagpersoner fra ulike avdelinger i Helse Nordmøre og Romsdal. Innholdet i kurset var bl.a. teori om selvhjelp, selvhjelpsgrupper og igangsetterrollen og en mer praktisk del om hvordan arbeide i selvhjelpsgrupper. Målet med kurset var både å sette den enkelte i stand til å være igangsetter i en selvhjelpsgruppe, og å ta i bruk selvhjelp som metode på den enkeltes arbeidsplass. 4.2 Selvhjelpsgrupper for overvektige Som tidligere beskrevet er en selvhjelpsgruppe et verksted for endring i et gjensidig arbeidsfellesskap og kan bestå av mennesker med lignende problem og med ulike problemstillinger. I dette tilfellet var gruppene for personer som har overvekt som et problem. Selvhjelpsgruppene ble markedsført i media, gjennom lokalpressen, i tillegg til at vi hadde et orienteringsmøte, 6.feb. 2007, om hva selvhjelp og selvhjelpsgrupper er, for å gi de en forståelse for hva dette var. Interessen var stor, og 20 personer meldte sin interesse til å delta, 18 kvinner og to menn. Det ble satt i gang tre grupper, inndelt etter alder, begge menn i den ene gruppen og en igangsetter i hver gruppe. Gruppene startet 1. mars 2007 og møttes ukentlig de første 6 gangerne, videre hver 14. dag. Igangsetter deltok de første 6-7 gangene i hver gruppe. Gruppene ble selvstendig etter at igangsetter trakk seg ut, men likevel har igangsetter har vært inn i gruppene to-tre ganger etter at de gikk ut for å bistå gruppene. Alle tre gruppene pågår ennå, men tre deltakere har selv valgt å slutte av ulike grunner. 4.3 Støttetiltak Selvhjelp handler bl.a. om å sette seg i stand til å be om hjelp, og til å nyttiggjøre egne krefter og erfaringer. I prosjektet valgte vi derfor å be deltakerne om å etterspørre ulike tiltak for å nå målet om varig livsstilsendring, i stedet for at vi skulle sette opp tiltak som vi trodde at de hadde behov for. I utgangspunktet hadde mange av deltakerne mye kunnskap om både riktig kosthold og trening kom det frem i gruppene. Vi valgte bevisst å skille støttetiltakene fra selvhjelpsgruppene, som var stedet hvor de skulle arbeide sammen om utfordringene de møtte på vei til målet som var varig livsstilsendring. Støttetiltakene var bl.a. temakvelder om ernæring, selvbilde, motivasjon og spiseforstyrrelser i tillegg til trening i basseng, etter musikk, med ball etc., hvor det ble leid inn andre fagpersoner i tillegg til at fagpersonene fra prosjektgruppa bidro. Deltakelsen på støttetiltakene var ikke obligatorisk, og som følge av dette varierte oppmøteprosenten noe. 7

8 5. Evalueringens hensikt og formulering av problemstillinger 5.1 Hensikt med evaluering Evalueringen har et tredelt fokus. På den ene siden skal den undersøke erfaringer knyttet til utvikling av selvhjelpsgrupper for personer med overvektsproblematikk. Selvhjelpsgrupper for overvektige er relativt nytt i Norge, og det er lite kunnskap om hvordan gruppene kan være en støtte for den enkelte i prosessen med å endre livsstil. Metoden er imidlertid anbefalt som en del av oppfølgingen av pasienter med sykelig overvekt (Mårvik m fl 2005 og 2007), og det er derfor viktig å utvikle kunnskap om hvordan dette mest hensiktsmessig kan gjennomføres. På den andre siden skal evalueringen se på prosessen med å forankre selvhjelpsmetodikken i helseforetaket mer generelt. I tråd med anbefalinger fra Norsk Selvhjelpsforum, er opplæring av igangsettere av selvhjelpsgrupper viktig for at selvhjelpsgruppene skal kunne fungere optimalt ( Kunnskap og erfaring som igangsetter er knyttet til metode og ikke til diagnosespesifikke faktorer. Evalueringen vil som følge av dette undersøke hvordan, og i hvor stor grad, prosjektet har lykkes med å engasjere og stimulere til kunnskapsutvikling om selvhjelpsgrupper også utenfor overvektsarbeidet. Til slutt skal evalueringen også se på foreløpige resultater knyttet til livskvalitet for personene som har deltatt på selvhjelpsgrupper for å oppnå varig livsstilsendring. 5.2 Problemstillinger I tråd med målene som ble valgt for prosjektet, har evalueringen en tredelt problemstilling: 1. Belyse subjektive erfaringer med gjennomføring av selvhjelpsgrupper for personer med overvekt, både fra deltaker og helsepersonells perspektiv. 2. Belyse erfaringer med å forankre selvhjelp som metode i helseforetaket generelt. 3. Hvilken effekt har deltakelse i selvhjelpsgruppe hatt på deltakernes livskvalitet (målt ved hjelp av Moorehead-Ardelt Livskvalitetsskjema)? 6. Evalueringsmetode Evalueringen er ikke gjennomført som et vitenskapelig forskningsarbeid, men må ses på som en oppsummering eller systematisering av erfaringer. Evalueringen er gjennomført som et samarbeid mellom LMS v/ prosjektleder Toril Kvisvik og Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO) v/ Kjersti Hognes Berg. Begge parter har vært involvert i alle fasene av arbeidet: planlegging, praktisk gjennomføring av intervjuer, systematisering av erfaringene som er gjort samt framstilling av prosjektrapport. 8

9 6.1 Intervju Det ble gjennomført fokusgruppeintervju med alle de tre selvhjelpsgruppene, samt med de tre igangsetterne. I tillegg ble det gjennomført individuelle intervju på telefon med tre brukere som ikke hadde anledning til å delta den dagen fokusgruppeintervjuene ble avholdt. Det ble også gjort et oppfølgingsintervju på telefon med en av brukerne i den ene selvhjelpsgruppa for utdyping av enkelte tema. Igangsetterne deltok også i fokusgruppeintervjuene med brukerne. Dette kan ses på som en begrensning for brukernes mulighet til å uttrykke seg fritt, og at de kan ha justert sine formuleringer for ikke å sette igangsetterne i et dårlig lys. På den andre siden kan det innvendes at evalueringen ikke skal gjøre dyptgående analyser av deltakernes erfaringer av en utenforstående person, men heller gi igangsetterne mulighet til å oppsummere erfaringene som er gjort i prosjektet på en systematisk måte. På den måten blir det nettopp et poeng at igangsetterne deltar i samtalen med brukerne om hvordan gruppa har fungert og hvorfor den har utviklet seg til å bli slik eller sånn. Fokusgruppeintervjuene må derfor ses på som en anledning for både brukere og igangsettere til sammen å reflektere over prosessen som har vært. Intervjuene ble ledet av representanten fra RSSO på bakgrunn av en intervjuguide som ble utviklet i samarbeid mellom denne og prosjektleder. Igangsetterne på de respektive gruppene gjorde notater underveis, disse foretok også en systematisering av notatene i etterkant. Intervjuene ble også tatt opp på minidisc. Dette ble gjort for at det skulle være mulig å gå tilbake til hva som ble sagt i ettertid. Intervjuene er ikke transkribert. Telefonintervjuene er gjennomført av representanten fra RSSO. Umiddelbart etter både fokusgruppe- og telefonintervju ble det nedskrevet refleksjoner. Materialet fra intervjuene har således bestått av notater fra intervjuene, opptak samt refleksjoner i etterkant av hvert intervju. Intervjuene er basert på informantenes samtykke. Det ble gitt både skriftlig og muntlig informasjon om målet med evalueringen samt om gjennomføring og framstilling av intervjuene. Både lydopptak og skriftlig materiale (notater og lignende) destrueres når rapporten ferdigstilles. 6.2 Livskvalitetsskjema Prosjektet har hatt fokus på selvhjelp som metode for å nå målet om varig livsstilsendring. Vi har bevisst utelatt fysiske målinger som BMI og livvidde, BT etc. siden dette korrelerer med selvhjelpsforståelsen. Prosjektet ønsket heller å se på evt. konsekvenser dette hadde på deltakernes livskvalitet. Vi har brukt skjemaet Moorehead-Ardelt Quality of Life Questionnaire 2. Spørreskjemaet er validert og har vært brukt i mange ulike studier internasjonalt (Obesity Surgery, ). Skjemaet ble delt ut ved start, etter et halvt år og etter ett år, og vil bli delt ut videre årlig til det har gått 5 år siden oppstart av gruppene. 9

10 6.3 Analyse Intervjumaterialet er gjennomgått av prosjektleder i samarbeid med RSSO-representanten. I fellesskap er det sett etter sammenheng og mønster i materialet og det er gjort fortolkninger knyttet til disses relevans når det gjelder det videre arbeidet med selvhjelpsgrupper, både for gruppen med sykelig overvekt, og mer generelt i helseforetaket. Selvhjelp Norges anbefalinger og beskrivelser har i hovedsak dannet bakteppet for fortolkningene (Selvhjelp Nytter). 7. Resultater 7.1 Selvhjelpsgrupper deltakere og igangsetters erfaringer I dette avsnittet vil vi presentere både deltakere og helsepersonells (igangsettere) erfaringer knyttet til det å opprette og gjennomføre tre selvhjelpsgrupper. Fokus vil i hovedsak ligge på brukernes erfaringer, men disse vil bli supplert av erfaringer som igangsetterne har gjort seg. Hovedinntrykket er at deltakerne i to av de tre gruppene (benevnes i det videre som gruppe en og to) har svært gode erfaringer med å delta i selvhjelpsgruppe, og opplever at gruppa har betydd mye for deres måte å håndtere livet som overvektig på. Den tredje gruppa (gruppe tre) sliter i større grad med å få gruppa til å fungere, og uttrykker ambivalens i forhold til om selvhjelpsprosessen har noe for seg, eller om de i stedet skulle hatt et strammere opplegg med planer og kontroll av trening og kosthold. Denne gruppa var på intervjutidspunktet i ferd med å splittes opp, men besluttet å gi gruppa en ny sjanse, og ble enige om å ta inn igangsetteren for en form for reetablering. Vi vil i den videre framstillingen dele erfaringene opp i tre undergrupper; motivasjon, praktisk gjennomføring og betydningsfulle erfaringer. Inndelingen tilsvarer temaene som spørsmålene i intervjuguiden ble sortert under Motivasjon Motivasjon var en av den viktigste forutsetningene for å delta i selvhjelpsgruppene for overvektige. Selvhjelp Norge beskriver på sine netsider at den enkelte deltaker opplever et behov for å bearbeide sitt problem, er motivert og har foretatt et valg om å delta aktivt ( Motivasjon var også vektlagt mye på orienteringsmøtet før oppstart. Det betydde at de som var interessert i å delta måtte være motivert til å arbeide aktivt sammen med andre i selvhjelpsgruppene for å nå målet om varig livsstilsendring. Vi spurte deltakerne om hvorfor de var motivert til å delta på nettopp dette tilbudet. I intervjuene påpekte mange at de ønsket å delta i selvhjelpsgruppene for at dette var noe annet enn de tidligere hadde deltatt på. Det var noe nytt som vekket nysgjerrigheten. Noen sa at endelig stilte også helsevesenet opp. Det offentlige tok ansvar. Noen følte at dette var en bekreftelse på at det ikke kun var den enkeltes ansvar men også et offentlig ansvar. Noen sa at de hadde mer tro på dette pga at det var langsiktig oppfølging, og at de ble motivert til å delta av den grunn. Det at en bruker deltok i prosjektet og stod frem på orienteringsmøtet og fortalte sin historie gjorde også veldig inntrykk på mange. Det var flere som kjente seg igjen og hadde lyst til å delta sammen med denne brukeren som hadde opplevd mye av det samme som dem. 10

11 Det fenget flere at fokuset var på helsegevinsten og ikke på vekt og målemetoder. Her kan vi konkludere med at det var ulike grunner til at deltakerne ønsket å delta, men annerledesheten i dette tilbudet ift andre tilbud gjorde at så mange var motivert til å delta på nettopp dette Praktisk gjennomføring Gruppesammensetning Et sentralt spørsmål når gruppene skulle settes sammen var hvilke kriterier som skulle legges til grunn for delingen. Kjønn var ikke en relevant kategori å dele etter, da det var 18 kvinner og to menn som meldte seg på tilbudet. Også grad av tilleggsbelastning, som for eksempel psykiske vansker ble vurdert, men man anså likheten som ligger i det å ha overvekt som det mest sentrale, og at det kunne være gjensidig utbytterikt at deltakerne for øvrig var ulike. Gruppene ble til slutt inndelt etter alder, med en gruppe hvor deltakerne var mellom 24 og 40 år, en mellom 33 og 48 år, og tilslutt en mellom 45 og 57 år. Blant deltakerne gav begge de to eldste gruppene uttrykk for at sammensetningen av gruppa hadde fungert bra. Deltakere i den yngste gruppa, som også var den som generelt sett hadde vanskeligheter med å få til en god prosess, var i større grad kritiske til sammensetningen av sin gruppe. Fra deres erfaringer kan det se ut som at livssituasjon, mer enn alder, er et relevant kriterium å dele inn etter. Med livssituasjon forstår vi særlig forpliktelser som jobb og ansvar for små barn eller syke familiemedlemmer. Noen av deltakerne gav også inntrykk av at andres psykiske tilleggsbelastning var en faktor som kunne vanskeliggjøre muligheten til å sette seg inn i den andres situasjon og gi støtte og hjelp til utvikling. Dette gjaldt spesielt deltakere som opplevde at livet i det store og hele var ok, og at overvektsproblemet ikke overskygget hele tilværelsen. Vi ser dette i sammenheng med at pasienter med sykelig overvekt er en utpreget heterogen gruppe, og at tidlig eller sen utvikling av overvekt har mye å si for hvordan overvektsproblemet oppleves. Har overvekt vært et problem fra barneårene, er det for mange vevd sammen med dårlig selvfølelse og skam (Buhl 1996). Personer som har vært overvektige hele livet har på bakgrunn av dette også i større grad psykiske plager enn de som utvikler overvekt i voksen alder (ref). For noen vil målet om livsstilsendring og vektreduksjon ligge kort fram i tid, for disse vil selvhjelpsgruppa fungere som støtte for å finne strategier for konkrete endringer i vaner knyttet til mat og trening. Andre vil ha mye å vinne på å bruke selvhjelpsgruppa til å få mer klarhet i hvordan det å leve med overvekt har påvirket og påvirker livet, målet om livsstilsendring vil for dem komme lengre bak i rekka etter mål som for eksempel større grad av selvaksept. Dette henger sammen med behovet for at deltakerne i gruppa bruker tid på å finne relevante mål for sin prosess, og er noe av det vi skal belyse nærmere i Vi forstår deltakernes erfaringer knyttet til gruppesammensetning som et uttrykk for at gjenkjennelse og identifikasjon med hverandres erfaringer og støtte på veien mot endring, ble vanskeligere når livssituasjon og grad av psykisk belastning opplevdes som svært ulik. 11

12 Etablering av struktur I følge Selvhjelp Norge er igangsetterens oppgave å skape en trygg plattform slik at gruppa kan klare seg selv. Et viktig moment i denne sammenhengen er at rammene for arbeidet i selvhjelpsgruppen formidles tydelig. Stikkord for denne ramma er taushets- og meldeplikt, betydningen av å ha realistiske forventninger til selvhjelpsarbeidet, opparbeidelse av trygghet gjennom respekt og alminnelig høflighet, fokus på her-og-nå og ikke på forutbestemte tema, dele opplevelser, speiling. Vi skal nå se hvordan gruppene har erfart dette med utvikling av en form/ramme for selvhjelpsarbeidet. Når det gjelder opparbeiding av en struktur som fungerer, går det klare skillelinjer mellom de to gruppene som uttrykker at selvhjelpsgruppa har vært til stor hjelp på den ene siden, og gruppa som var truet av oppsplitting på den andre. Mens gruppe en og to forteller om stabilt oppmøte og gode rutiner for å melde fravær, forteller den tredje at gruppa på en måte er ny hver gang, fordi oppmøtet er så varierende, og at det gjør gruppa utrygg. De to første sier videre at de har gitt seg tid til å bli trygge på hverandre, og til å finne ut hva selvhjelp er, noe de var usikre på i starten. Den tredje gruppa snakker om sin utålmodighet ift å oppnå konkrete vektresultater, og at når de snakker om erfaringer er for overfladiske med hverandre ; når noen har sagt noe om hvordan hun eller han har det, er det ingen som gir respons. Gruppa som var på randen av oppsplitting hadde to ulike tilnærminger til mangelen på struktur og en felles plattform for selvhjelpsarbeidet, en av deltakerne sa: Vi trenger å avklare mer oss i mellom hva er selvhjelp og hva skal gruppa bidra til? Vi må tenke langsiktig, ikke være utålmodige og ha fokus på rask vektreduksjon. En annen sa: Vi må begynne å veie oss regelmessig, og en tredje: Jeg ønsker meg et strammere regime når det gjelder mat. I følge Selvhjelp Norge handler selvhjelp om gjensidig deling av erfaring og ikke rådgivning. Det er psykisk helse, håndtering og mestring som skal stå i fokus, ikke ytre påført kontroll. De tre sitatene ovenfor viser hvor vanskelig det kan være å opprettholde fokus på prosess og deling av erfaring når stemningen i gruppa er utrygg. Det kan da bli lett å be om at noen utenfra overtar kontrollen og sier hva gruppa skal gjøre, og definere suksess eller mangel på suksess i forhold til klare effektmål som vekt. Også igangsetteren i gruppa sa at fagpersonen i meg ønsket å gi konkrete livsstilsråd når gruppa slet. En fortolkning av denne erfaringen er at fordi overvektsfeltet i stor grad preges av en normativ, medisinsk basert livsstilsdiskurs, så vil løsningen og de gode rådene alltid ligge like under overflaten (Fugelli 2003 og Andersen og Funnell 2005). Oppsummert kan vi si at gruppenes arbeid i oppstartfasen ser ut til å skape selvforsterkende sirkler for det videre arbeidet. Et godt forarbeid, hvor alle i gruppen enes om en ramme for arbeidet ser ut til å skape trygghet og forutsigbarhet, noe som igjen skaper kontinuitet i prosessen. I disse gruppene har igangsetters tilbaketrekking etter noen samlinger gått helt greit. I den tredje gruppa har mangelen på enighet om form og innhold skapt utrygghet og deltakelse på gruppesamlingene har hatt varierende prioritering, noe som har skapt stadige brudd i gruppeprosessen. Flere i denne gruppa sier at igangsetters tilbaketrekking har gjort arbeidet i gruppa vanskeligere. På tross av at gruppene i ulik grad oppsummerer selvhjelpsarbeidet som vellykket, formidler alle tre gruppene at de har fått noe ut av det å delta. Det neste avsnittet tar for seg det deltakerne nevner som betydningsfulle erfaringer. 12

13 7.1.3 Betydningsfulle erfaringer Det som framstår som deltakernes viktigste erfaring, er å møte andre i samme situasjon og følelsen av godhet og ansvarlighet for hverandre det har skapt. Det er med utgangspunkt i fellesskapet med de andre at de øvrige betydningsfulle erfaringene har grodd fram. Selvhjelp Norge skriver at gjensidighet, det at alle skal ha utbytte av felles innsats, er det viktigste prinsippet en selvhjelpsgruppe bygger på. I denne rapporten kaller vi dette prinsippet for virksomme relasjoner. Virksomme relasjoner Et viktig moment når det gjelder utvikling av trygghet i gruppa ser ut til å være raushet i forhold til tid. En av deltakerne formulerer seg slik: Jeg skjønte ikke helt hva selvhjelpsgruppa kunne hjelpe meg med, jeg var den som var minst gira i gruppa, minst flink, men jeg hang med, bestemte meg for å la det første halve året være prøvetid. Hun forteller videre at hun på et tidspunkt skjønte hva selvhjelp dreide seg om, og begynte da å utforske egne erfaringer sammen med de andre. Det at hun ble mer åpen gjorde i følge henne at også de andre begynte å åpne seg mer. Det er flere om forteller om viktigheten av å bruke tid på å bli kjent; fortelle sin historie, men at også utenomsnakk og syklubbtendenser har vært nødvendig for å opparbeide tillit til hverandre. Etter at tillit har blitt etablert forteller deltakerne at de i større grad tør være direkte i tilbakemeldingene til hverandre, og at de kan si noen sannhetens ord. Dette er det Selvhjelp Norge omtaler som speiling; gjennom å se de andre og selv bli sett, synliggjøres egne problemer og muligheter for valg. En del av speilingen handler også om å glede seg over at det går bra for andre i gruppa. Deltakerne uttrykker imidlertid at speiling ikke alltid er enkelt. Noen sier at samlingene kan også bli preget av at det er for hyggelig, og at det da er viktig å dvele ved det som fortelles. Deltakere i gruppe en og to uttrykker at gruppene er tilstrekkelig trygge til at de tør utfordre hverandre. I gruppe tre er det annerledes. Her sier deltakerne at de er usikre på i hvor stor grad de har vært ærlige med hverandre. En av deltakerne sier at hun er redd for å gå for nære, er redd for å såre. En annen knytter mangelen på oppriktighet til at deltakerne i ulik grad klarer å reflektere over egen prosess, og at dette har med alder og livserfaring å gjøre. Det kan altså se ut til at forventningene om hva som vil komme ut av en mer åpen samtale for noen er ganske lave. Men betydningen av å være sammen med andre kan ikke bare forstås på bakgrunn av innholdet i samtalene. Det dreier seg også om den faktiske tilstedeværelsen. I ett av fokusgruppeintervjuene skjedde det en ordveksling mellom tre av deltakerne som illustrerer nettopp dette: A: Jeg er usikker på om jeg skal komme mer fordi jeg føler det gikk bedre med meg før enn nå når jeg er i selvhjelpsgruppa B: Det er viktig for oss at du kommer. C: Dette handler om at du er verdifull for oss. Jeg kjenner at det betyr noe for meg at jeg er viktig for de andre, at jeg er verdifull for noen. Her blir det tydelig at det å forplikte seg overfor noen andre er en verdi i seg selv, og at denne er en kime til økt selvfølelse. 13

14 Jeg tar meg lettere inn etter en sprekk Selvhjelp Norges erfaringer tilsier at det er viktigere å se etter forandringer enn fremskritt, de formulerer seg på denne måten For å se virkeligheten klarere, må man vende seg bort fra det man har vendt seg til å betrakte som virkeligheten (s 9). Når deltakerne i selvhjelpsgruppene, spesielt gruppe en og to, forteller om hva som har vært betydningsfullt er ikke det bare kiloene de har tatt av de nevner. De forteller snarere om andre ting som for eksempel at de i større grad prioriterer seg selv og at de er mer rause med seg selv. Det ser ut som at den aksepten de føler fra de andre i gruppa gjør det lettere for dem å akseptere sider ved seg selv som de tidligere hadde problemer med å integrere i sin selvoppfatning. Dette kan fortolkes som at de gjennom deltakelse i selvhjelpsgruppa kan se gamle situasjoner på en ny måte. Det å ta seg inn igjen etter å ha hatt en periode med lite aktivitet og mye god mat er et eksempel på at de har forandret oppfatning av kjente situasjoner. Mens reaksjonen tidligere ville vært, nå gir jeg opp, jeg har tapt og klarer ikke å endre på noe i livet mitt, er tanken nå mer ok, så klarer jeg ikke alt hele tiden, men det har sine grunner, og jeg skjønner hva som har skjedd, derfor vet jeg at jeg får en ny sjanse i morgen!. Å kunne anerkjenne slike forandringer handler om evnen til å formulere andre mål for deltakelse i selvhjelpsgruppa enn vekt. Når det å tåle mer av seg selv på godt og vondt kan bli et eget mål, er det mye lettere å arbeide med forandring av gamle perspektiv på eget liv. Når målet bare er vektreduksjon blir man i større grad hengende fast i det man har vendt seg til å betrakte som virkeligheten det er kun vekttap som utgjør et aktuelt mål. Vi skal i neste avsnitt se at det å formulere eller få øye på andre mål og milepæler enn de knyttet til vekt, mat og trening blir viktig for at arbeidet i selvhjelpsgruppa skal oppleves som nyttig. Jeg har gått over noen terskler Selvhjelpsgrupper skal i følge Selvhjelp Norge fungere som et verksted for utforsking av tanker, følelser eller væremåter som har rot i en annen kontekst. En av kvinnene sier at hennes overvektsproblem har gjort henne alt for snill og ettergivende i mange sammenhenger. Det å føye seg for andre har vært en måte å håndtere det hun har opplevd som manglende respekt fra andre. Sammen med gruppa har hun blitt bedre kjent med dette mønsteret, og hun har kjent på hva det gjør med henne å gjøre egne behov usynlige. Etter å ha fått støtte fra gruppa har hun så gjort noen markeringer overfor andre som hun tidligere ikke ville turt å sette ned foten overfor. Hun omtaler dette som å gå over en terskel, og at det har gjort mye for selvfølelsen hennes, og for opplevelsen av at selvhjelpsgruppa hjelper henne til å gjøre relevante forandringer i hverdagen. Andre forteller at de i gruppa tør være seg selv og at det er nytt for dem å tørre å vise seg i sosiale sammenhenger. Flere knytter dette til opplevelsen av å være normal, eller som de andre. Denne erfaringen framstår som en svært viktig erobring, som vi setter i sammenheng med at fokus er på egenkraftmobilisering og ikke på livsstilsendring og vekt. Det er nettopp når deltakerne kan legge fra seg kravet om å bli som alle de andre, og at fellesskap med de andre baseres på en allerede tilstedeværende gjensidighet, likeverd og toleranse, at skuldrene kan senkes og deltakerne tør slippe seg selv til. Det ser ut som om denne typen erfaring krever mye trygghet i gruppa. Det er ingen fra gruppe tre som har fortalt om erfaringer av denne typen. 14

15 Det å oppnå likeverd først når vekten er redusert med så og så mange kilo er et sårbart prosjekt hva om vekta går opp igjen? Det at deltakerne kan oppleve likeverd uavhengig av vekt ser vi på som et av de viktigste funnene i denne evalueringen, og et viktig poeng å bygge videre på både når det gjelder selvhjelpsgrupper for personer med sykelig overvekt, og for andre. 7.2 Forankring av selvhjelp som metode i Helseforetaket I forbindelse med søknadsprossessen ble enhetleder og avdelingssjef orientert om prosjektet og godkjente søknaden, og er også i ettertid gjort kjent med fremdriften i prosjektet. Enhetsleder er som tidligere nevnt med i prosjektgruppa Vi søkte om prosjektmidler med fokus på selvhjelp som en metode for å nå målet om varig livsstilsendring for overvektige, men vi så også for oss at selvhjelp kunne brukes ift andre grupper med ulike problemstillinger. Lærings- og mestringssenteret arbeider med opplæring av pasienter og pårørende og har mye fokus på mestring av ny tilværelse, og å ta i bruk selvhjelp overfor andre målgrupper var også noe vi vurderte i fremtiden. Som nevnt i 4.1 deltok 8 fagpersoner fra ulike avdelinger fra Helse Nordmøre og Romsdal på igangsetterkurset. Målet for kurset var både å få en felles forståelse i helseforetaket om hva selvhjelp er, å sette den enkelte i stand til å være igangsetter i en selvhjelpsgruppe, og å det å ta i bruk selvhjelp som metode på den enkeltes arbeidsplass. Resultater som vi ser så langt er at 3 fagpersoner har drevet hver sin gruppe for overvektige. To fra Lærings- og mestringssenteret og en fra Fysikalsk avdeling. Det at det var flere som skulle starte opp grupper samtidig var nyttig. Igangsetterne hadde flere felles møter med fokus på selvhjelp og hvordan drive gruppene. Dette styrket den enkelte til å sette i gang gruppene og underveis når gruppene var i gang. Ansatte ved Psykiatrisk avdeling i helse Nordmøre og Romsdal som deltok på igangsetterkurset hadde planer om å starte en ny virksomhet i tett samarbeid med brukere. De har nå etablert enheten Front kompetansesenter som har selvhjelp som sin arbeidsideologi: De fokuserer på brukernes ressurser og prøver å se muligheter i stedet for begrensninger, hvor et av målene er at brukeren skal være aktiv deltaker i eget liv og bli i stand til å ta egne selvstendige valg på alle områder i livet. Det er også blitt ansatt 3 medarbeidere med brukererfaring. Lærings- og mestringssenteret arbeider tett sammen med de andre avdelingene i helseforetaket, og har brukt og bruker til daglig selvhjelpsforståelsen i møte med disse. Det kan bl.a. være å hjelpe kolleger til å få større tro på seg selv, f. eks til å takle det å undervise for pasienter og pårørende, og det å tore være ærlig overfor andre i ulike sammenheng. Vi har derfor sett at selvhjelp er svært nyttig i både ift. kolleger og brukere Etter som prosjektet har blitt kjent i helseforetaket, har vi også blitt forespurt av flere avdelinger til å fortelle noe om prosjektet, og dette har igjen vekket nysgjerrigheten om selvhjelp hos andre ansatte i Helse Nordmøre og Romsdal. I løpet av prosjektperioden har vi også startet opp et annet tilbud for overvektige, hvor det er betraktelig større frafall enn i selvhjelpsgruppene. Vi har derfor valgt å oppfordre deltakerne til å starte selvhjelpsgrupper. 15

16 7.3 Effekt av deltakelse, livskvalitet Effektmålet for prosjektet er varig livsstilsendring, et subjektivt mål i tillegg til at en må mange år frem i tid før en kan se om dette kan føre til varig endring. Vi skal følge gruppen i 5 år. Vi har likevel valgt å dele ut Moorhead Ardelt Quality og Life 2 skjemaene etter et halvt år, ett år og videre til det har gått fem år siden oppstart. Etter gjennomgang av besvarelsene til nå etter ett år ser ingen signifikant endring på livskvaliteten til deltakerne. 8. Oppsummering og tanker om videreføring Hovedinntrykket fra prosjektet er at selvhjelp er en metode som kan være nyttig å bruke overfor overvektige og andre grupper. Vi har sett at det å delta i selvhjelpsgrupper for overvektige kan gi mange gevinster for deltakerne, spesielt det å styrke den enkelte til å takle ulike utfordringer som de møter i hverdagen ift problemet med overvekt og andre problemstillinger. Kanskje det viktigste for mange er fellesskapet de opplever i gruppene og på tvers av gruppene. Tryggheten de opplever å vite at de andre er der og støtter dem i ulike situasjoner. Selv om at det er ennå tidlig å si om dette vil føre til varig livstilsendring og bedring av livskvalitet for deltakerne, beskriver mange en mer aktiv hverdag, gjerne sammen med familien, og glede over å kjenne at kroppen fungerer. Igangsetterne er også blitt styrket på flere måter og kanskje den største gevinsten er at den enkelte er blitt styrket både som hjelper og kollega; tør å bruke seg selv mer som menneske. I tillegg er det en styrke å ha vært igangsetter i en gruppe, og sett at ved hjelp av faste rammer så kan gruppa greie seg selv. Vi er usikker på om selvhjelp som metode skal være forankret i helseforetaket, men gjennom å ha kunnskap og erfaringer om selvhjelp kan vi støtte opp under brukere og andre til å ta del i selvhjelpsgrupper og fremme selvhjelpsforståelsen blant ansatte. 8.1 Selvhjelpsgrupper som støtte i behandlingen av personer med sykelig overvekt Svært mange av de som henvises til behandling for sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten, har utallige mislykkede slankeforsøk bak seg, og omtaler gjerne seg selv som jo-jo-slankere eller verdensmestere i slanking, og at de ser på behandling som siste utvei etter å ha prøvd alt. Utfordringen ligger som regel ikke i det å gå ned i vekt, men å opprettholde vekttapet over tid (Byrne m fl 2004, Campos 2004, Ikeda m fl 2005). På grunn av de mange nederlagene, har mange av brukerne dårlig selvfølelse og uttrykker usikkerhet ift om de kan klare det denne gangen. Det er i helsevesenet og medias framstilling av overvekt og fedme skapt sterke forbindelser mellom riktig livsstil, slank kropp, helse, ansvarlighet og kompetanse (Skelton 1997). Pasientenes mål om varig vektreduksjon, og vurdering av egne nederlag, kan derfor forstås i lys av den normative kraft som livsstilsdiskursen har i vårt samfunn (Ibid). Dette er svært 16

17 viktige poeng å merke seg når vi skal vurdere anvendelsen av selvhjelpsgrupper, basert på målet om egenkraftmobilisering, i behandlingstilbudet til personer med sykelig overvekt. På bakgrunn av funnene gjort i denne evalueringen, ser ut til at det skal en del til for å opprettholde både målet om generell egenkraftmobilisering og spesifikk livsstilsendring i form av nye mat- og treningsvaner. Dette representerer en utfordring både for deltakere og igangsettere. Tydelighet fra igangsetternes side, og enighet i gruppa om hva selvhjelp og selvhjelpsgrupper er og kan bidra til, ser ut til å være sentrale stikkord for at gruppa skal lykkes. Videre kan det være verdt å problematisere Selvhjelp Norges anbefaling om heterogene grupper både når det gjelder alder og erfaringsbakgrunn. Ut fra det deltakerne har fortalt kan det være enklere både å gi og ta når andres utfordringer er gjenkjennbare. Igangsetter kan også fokusere ekstra på at det er en prosess, at det kan ta tid å etablere trygghet i gruppa, og at dette er noe det må arbeides aktivt med, både gjennom forpliktelse til å møte opp, og til å bidra ut fra egne erfaringer. Godt utviklet trygghet i gruppa ser ut til å gjøre det enklere for deltakerne å få øye på, og rose hverandre, når det gjelder mål som grensesetting, å kunne være seg selv, og å kunne være raus med seg selv. Evalueringen viser at det kan være vanskelig å balansere jobben som igangsetter, og det å stimulere til at det etableres rammer for gruppas videre arbeid, med iveren etter at deltakerne skal oppnå vektreduksjon. Det er svært viktig at helsepersonell ikke havner i fella med å komme med råd basert på medisinsk kunnskap om fordelene med sunn mat og riktig trening. Dette kan innebære at deler av egen fagkunnskap og metodikk må settes i parentes for å kunne gi deltakerne rom til å bygge opp rundt egenkraftmobilisering en egenkraftmobilisering som er generell (strekker seg ut over prosjektet med å gå ned i vekt). Dette stiller imidlertid store krav til helsepersonell, fordi det å hjelpe andre på bakgrunn av egen, spesialisert kunnskap, er så dypt forankret i den enkeltes fagidentitet (Skelton 1997 og Anderson og Funnell 2005). Det å drive selvhjelpsgrupper med mål om egenkraftmobilisering krever derfor stor grad at helsepersonell er refleksive rundt egen rolle (Ibid, Anderson og Funnell 2008, Tang og Andersen 1999). 8.2 Forankring av selvhjelpsideologi i helseforetaket. Å starte med noe nytt i en organisasjon som i en årrekke har hatt fokus på å behandle og ikke forebygge er ikke en enkel snu-operasjon. Kritikere har bl.a. vært opptatt på om dette er en spesialisthelsetjenesteoppgave, og er ikke dette noe brukerorganisasjoner og brukere skal arbeide med? Vi har også stilt oss disse spørsmålene selv og konkludert med at om dette kan gi gevinst for deltakerne er dette en veldig rasjonell måte å arbeide på siden igangsettere av selvhjelpsgrupper er inne i gruppa for en kortere periode, og at gruppen kan fungere videre på egen hånd. I tillegg har vi som igangsettere blitt styrket som både fagpersoner og mennesker i arbeidet vi står i til daglig. Selvhjelp kan være et viktig supplement til det offentlige ved å få mennesker til å oppnå varig livsstilsendring, og selvhjelpgrupper kan godt være et tilbud til pasienter/pårørende i etterkant av tradisjonelle opplæringstiltak Så langt kan vi konkludere med at selvhjelp er gjort kjent hos flere enheter i helseforetaket og tatt i bruk hos enkelte som en ny tilnærming. Likevel kan vi vel si at selvhjelp ikke er forankret på et overordnet nivå i helseforetaket slik at selvhjelp vil være en naturlig del av virksomheten i fremtiden. Dette betyr konkret at selvhjelp ikke er noe som skal slå rot i bare et helseforetak, men selvhjelpforståelsen er et positivt redskap som fagfolk kan ta med seg i det daglige arbeidet både i kommune og helseforetak, eller der folk er. 17

18 Lærings- og mestringssenteret vil derfor bistå med at selvhjelp skal implementeres i helseforetaket og i kommuner. Det vil derfor være viktig å finne engasjerte samarbeidspartnere som ønsker å spre selvhjelpsforståelsen. I denne sammenhengen er det av stor betydning at Selvhjelp Norge kan bistå og at det etableres et nettverk av folk som er opptatt av selvhjelp i regionen. Det er viktig at Selvhjelp Norge trener opp flere igangsettere, eller gjør andre lokalt i stand til å trene opp igangsettere. Å sette fokus på selvhjelpsforståelsen er en viktig oppgave framover. Vi ser på selvhjelpsforståelse som en videreføring av forståelsen av brukermedvirkning. For å oppnå en slik videreføring, må det jobbes målrettet framover. 18

19 Litteraturliste Anderson, R.M og Funnell, M.M (2005): Patient empowerment: reflections on the challenge of fostering the adoption of a new paradigm, i: Patient Education and Counceling 57 s Anderson, R.M og Funnell, M.M (2008): The Art and Science of Diabetes Education. A Culture Out of Balance, i: The Diabetes Educator 34 s Buhl, C (1996): Overvekt og slanking. Psykologisk forståelse og behandling av overvekt. Universitetsforlaget, Oslo Byrne m.fl (2004): Psychological predictors of weight regain in obesity, i: Behaviour Research and Therapy 42 s Campos, P (2004): The obesity myth. Why America s obsession with weight is hazardous to your health, Gotham Books, New York. Fugelli, P (2003): 0-visjonen. Essays om helse og frihet. Universitetsforlaget, Oslo Gedde-Dahl, T (2001): Empowerment styrking av mestring?, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 5:121 s 628 Godager, E.V (2006): Selvhjelp en mulighet for en bedre hverdag, i: Mestringsmagasinet, deseember 2006, Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring, Aker Universitetssykehus. Guldbrandsen, P (2000): Styrking det rette norske begrepet for empowerment?, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 19:120 s 2330 Ikeda, J. m.fl (2005): The national Weight Control Registry: A Critique, i: Journal of Nutrition education and behaviour, 37:4 s Mårvik, R m.fl (2005): Behandling av sykelig overvekt hos voksne. Rapport fra interregional arbeidsgruppe nedsatt i samtlige RHF. Mårvik, R m fl (2007): Utredning og behandling av sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten, voksne. Revisjon av rapport fra Norges offentlige utredninger: Det er bruk for alle. NOU 1998:18, Statens forvaltningstjeneste, Seksjon statens trykking, Oslo. Selvhjelp Norge: Selvhjelp nytter. Et hefte om igangsetting av selvhjelpsgrupper Skelton, A.M (1997): Patient education for the millenium: beyond control and emancipation?, i: Patient Education and Counceling, 31 s Stortingsmelding nr 16 ( ): Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken. 19

20 Stunkard, A.J og Wadden, T.A (1992): Psychological aspects of severe obesity, i: American Journal of Nutrition, 55 s Sørensen, M m fl (2002): Empowerment i helsefremmende arbeid, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 24: 122 s Talseth, S og Hoel K (2000): Selvhjelpsboken, Frisam, Oslo Tang, S.Y.S og Andreson, J.M (1999): Human agency and the process of healing: lessons learned from women living with chronic illness re-writing the expert, i: Nurcing Inquiery 6 s Thesen, J og Malterud, K (2001): Empowerment og pasientstyrking et undervisningsopplegg, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 13: 121 s Vogt, J (2000): Empowerment maktstyrking, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 26:120 s 3195 Walset, L.T og Malterud, K (2004): Salutogenese og empowerment i allmennmedisinsk perspektiv, i: Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 1: 124 s