Å dele troen Kvinner som pilarer Rektor med major-grad

Transkript

1 juni/juli / årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Å dele troen Kvinner som pilarer Rektor med major-grad

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (60 %) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (80 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) faste spalter Kjære lesar Min vei til Jesus Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Bokomtaler Sommerkryssord Rundturen Nytt NMS U-sidene forsiden: sirinan boonperm fra thailand, les mer side 4 foto: eivind hauglid 6 Misjon er hele kirkens hovedoppgave. Vi er døpt til tjeneste, sier daglig leder i Samarbeidsråd for Menighet og Misjon (SMM), Knut Hallen. Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 380,- Studenter kr 190,- Utlandet utenom Skandinavia kr 440,- (med fly kr 540,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 380,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og resirkulert papir hos Bryne Stavanger Offset AS. i dette nummer Neste nummer kommer i månedsskiftet august/september norge: Bønnesvar på scenen norge: Misjon hele kirkens sak skotland: Fra Edinburgh 1910 til Edinburgh 2010 madagaskar: Å dele troen fra Oslo til Madagaskar norge: Sendt ut på ny fra Edinburgh madagaskar: Rektor for grønt program madagaskar: Kvinnene som pilarer i samfunnet norge: Rektor med major-grad: Klart oppdrag thailand: Norgesmester i Thailand frankrike: Fra joggesko til undervisning kamerun: Å krysse grenser norge: Et år av en annen verden norge: På nett med NMS lausanne 9: Evangeliet ansikt til ansikt, avstand til døden

3 8 Misjonskonferansen i Edinburgh i Den nye rektoren på Misjonshøgsko- 19 Han har løpt et ultraløp i Frankrike for å 26 Les hva fem elever fra Hald Interna- er blitt kalt den bety- len (MHS) spør: Hva er samle inn penger til dø- sjonale Senter i Mandal deligste i det 20. år- Guds misjon i verden? vearbeidet i Kamerun. sier om hvordan det hundre. Les om den- Hvilken rolle skal MHS, Finn ut mer om dette har påvirket dem å ar- ne store begivenheten. NMS og kirken ha i det når du leser historien. beide i misjonens tje- oppdraget? neste på feltene. kjære lesar helsing frå redaktøren Eg veit eg har skreve om det før, men eg gjer det igjen. I alle åra eg budde og arbeidde i Thailand hende det ikkje ein gong at eg fekk høyre noko negativt om det at eg var komen til Thailand som misjonær. Snarare tvert i mot. Forklaringa til det kan ligge på fleire plan, blant anna språkleg. Ordet misjonær i det thailandske språket kan best omsetjast eivind hauglid andre kulturar. I vårt eige land kan det sjå ut til at mange helst ønskjer at religion skal bort. For mange er religion eit ikkje-tema. For få dagar sidan varsla statsminister Jens Stoltenberg Stortinget at regjeringa nå vil setje ned eit utval som skal føreta ein gjennomgang av heile den norske trus- og livssynspolitikken. med lærar i religion. Og religion for ein thai handlar for det meste om å gjere det rette og vere eit godt menneske. Buddha var ein vegvisar, og så er det opp til den enkelt å følgje i Buddha sine fotspor. Den viktigaste oppgåva til ein religion er derfor i denne samanhengen å hjelpe folk til å bli gode menneske. Med andre ord var eg ein person som hadde ei viktig oppgåve, og i ein buddhist sine auge utførte eg ei god gjerning. DagenMagazinet kommenterte det slik: Vi lever i ei tid der religion er i ferd med å gjere eit slags comeback i samfunnet. Det har ikkje blitt slik mange spådde, at trusaspektet ville miste sin påverknad. Religionen sin plass i samfunnet er eit viktig tema som fortener stor merksemd. Eg vil ynskje utvalet lukke til, og minne om at også her har vi mykje å lære av våre trus-søsken i andre land. Ein kan seie mangt og mykje om andre religionar, men det eg vil fram til her er kor høgt respektert religion er i mange misjonstidende 6/

4 Bønnesvar på scenen I løpet av gudstjenesten ble jeg klar over at det sto et bønnesvar på scenen, sier domprost David Gjerp i Tønsberg. Han sikter til Sirinan Boonperm fra Thailand, som dette året har vært student ved Connect, NMS-linjen på Hald Internasjonale Senter i Mandal. tekst: eivind hauglid foto: alfhild steinsbø hauglid I mange år har menighetene i Tønsberg domprosti, sammen med Samarbeidsråd for menighet og Misjon (SMM), arrangert fellesgudstjenester på Slottsfjellet i Tønsberg andre pinsedag. I år var det Det Norske Misjonsselskap (NMS) sin tur til å være med, og da skulle Sirinan delta med både Thaidans og fortelle om første gangen hun hadde hørt om Jesus og om hvordan hun ble kristen. Bønnesvar Jeg hørte om Jesus første gangen da jeg gikk i daghjemmet i Immanuelkirken i Bangkok. Noen år senere var lillesøsteren min så syk at hun holdt på å dø. Da foreldrene mine hadde gjort alt de kunne, tok de til slutt kontakt med lederne i Immanuelkirken, som de kjente godt fra tiden jeg gikk i daghjemmet. Presten i menigheten ba for lillesøsteren min i en hel uke, og da ble hun frisk. Etter denne hendelse bestemte foreldrene mine seg for å tro på Jesus. Sirinans historie gjorde naturlig nok inntrykk på de nesten 700 frammøtte, men mange vil nok også huske at domprosten senere i gudstjenesten sa: Da vi for mange år tilbake hadde Immanuelkirkens daghjem som misjonsprosjekt i domprostiet, ba vi helt sikkert for Sirinan og familien hennes. I dag har vi sett bønnesvaret med egne øyne. Vitnesbyrdet hennes var utrolig flott og kjempemeningsfullt, sier Gjerp i etterkant. Fellesskap og misjon Domprosten forteller at helt siden starten har temaet for fellesgudstjenesten vært Fellsskap og misjon. Da jeg startet som domprost for ti år p Sirinan Boonperm danset og vitnet på gudstjenesten 4 misjonstidende 6/7-2010

5 Fellesskap og misjon Dette var tema da menighetene i domprostiet i Tønsberg igjen var samlet til felles utegudstjeneste på Slottsfjellet 2. pinsedag. Under en åpen himmel fikk vi oppleve misjon og fellesskap gjennom ord og toner, thaidans, tale og nattverdsfellesskap. siden, var det en begynnende tradisjon med en fellesgudstjeneste, men det var flere av menighetene som ikke var med. Jeg ønsket at alle de tolv menighetene i domprostiet skulle være med. Erfaringen var at det i flere av menighetene var vanskelig å samle folk til gudstjeneste på denne dagen. Vi er stolte over å ha lykkes med dette, andre pinsedag har blitt en dag til inspirasjon og glede. Kanskje en ide til andre steder i Norge? SMM I begynnelsen var SMM-organisasjonene med like mye med hver gang. Men så begynte de å la det gå på rundgang. Det betyr at nå er den respektive organisasjon med, med full tyngde gjennom tale, sang, presentasjon av p Øverst: Nesten 700 var møtt fram på Slottsfjelet på 2. pinsedag Nederst: Ramiharimanana Felicite leser Joh 3,16 på gassisk. Domprost David Gjerp står ved siden av henne. arbeidet, og så får de hele offeret. Og det blir gode offer, understreker Gjerp. Jeg vil gjerne understreke at vi legger mye arbeid ned i forbønnen på disse gudstjenestene. Noen ganger har vi snudd oss i de ulike himmelretningen når vi har bedt. Thailand I 1988 besøkte David Gjerp selv Immanuelkirkens daghjem, og på slutten av 90-tallet arrangerte bispedømmet en studietur til Thailand. Sirinan ga oss opplevelsen av at hun var et bønnesvar. Det er flott når misjon blir så konkret, avslutter domprosten. Vennskap over grenser Det var en glede å få være med på et så innholdsrikt og inspirerende gudstjenestefellesskap, og kjenne gleden over at vi er en stor familie i et verdensvidt oppdrag. Som kirke er vi brobygger i ord og i handling. Noen av oss fikk også gleden av å møte kjære misjonsvenner fra andre land, vennskap som har oppstått fordi man en gang fikk muligheten til å reise ut, og som i ettertid har skapt vennskap over grenser. NMS sitt arbeid stod i fokus i år, og det var Eivind Hauglid fra Det Norske Misjonsselskaps hovedkontor i Stavanger som talte. Lokale sangkrefter ledet oss gjennom lovsangen og dagens prekentekst fra Joh 3.16 ble lest på fire forskjellige språk; gassisk, tysk, norsk og thai. SMM-samarbeid Denne fellesgudstjenesten er et fellesprosjekt mellom Tønsberg Domprosti og organisasjonene i Samarbeidsråd for Menighet og Misjons (SMM) og hvert år er det en ny organisasjon som samarbeider med en lokal komité i prostiet. Det var den ellevte gangen denne gudstjenesten ble arrangert, og det var nesten 700 mennesker til stede. Kollekten på over 32000, gikk til arbeidet som NMS driver i Mukdahan i Nordøst-Thailand. Vi sitter igjen med glede og takknemlighet etter pinsefesten på Slottsfjellet. Dette var en fin måte å profilere NMS til nye mennesker i Tønsberg Domprosti. Birgitte Bugaard Ørnes (tidligere NMS-ansatt) Inger Marie Andersen (komitémedlem og tidligere NMS-ansatt) misjonstidende 6/

6 misjon hele kirkens sak Misjon er hele kirkens hovedoppgave, ikke bare for særskilt interesserte. Misjon er alle døptes ansvar og livsoppgave. Vi er døpt til tjeneste, ikke til å være oss selv nok! tekst: eivind hauglid foto: pr ivat norge: Daglig leder i Samarbeidsråd for Menighet og Misjon (SMM), Knut Hallen er tydelig når spørsmålet dreier seg om misjon. Som kirke og som enkeltpersoner skal vi dele det mest verdifulle vi har fått! Evangeliet kan nemlig skape forvandling i enkeltmenneskers liv og være med på å endre samfunnet, sier Hallen videre. Feiloppfatning Som daglig leder for SMM, uttaler Hallen seg på vegne av seks misjonsorganisasjoner. I tillegg til å holde fram kirkens hovedoppgave, er han samtidig opptatt av rydde av veien en utbredt misoppfatning: Langt inn i vår kirke sitter en foreldet, lite saksvarende og lite oppdatert misjonsforståelse, og det er at misjon er kulturimperalisme. Denne misoppfatningen må ikke få leve videre. Det er faktisk det motsatte våre misjonsorganisasjoner driver med, understreker Hallen. Begge veier Misjon i dag handler i stor grad om å stå sammen med søsterkirker i andre land om vårt felles oppdrag: Å gi alle mennesker og samfunn muligheten av å bli berørt av Jesus Kristus. Misjon handler om å dele, og det er ikke bare vi som skal dele. Våre søs- 6 misjonstidende 6/7-2010

7 t Knut Hallen, daglig leder i Samarbeidsråd for Menighet og Misjon (SMM). t I Thailand arbeidet Knut Hallen sammen med Wandee Wajanathawornchai i Laksi menighet i Bangkok. terkirker rundt om i verden har så mange rikdommer som vi trenger og som de gjerne vil dele med oss. Når vi tør utsette oss for påvirkning fra dem blir partnerskapet likeverdig, spennende og nyskapende. Vi må tenke misjonsavtaler og vennskapsmenigheter inn i kjernen av menighetens arbeid, og ikke som en ekstra byrde eller noe som kommer i tillegg. Edinburgh I september skal det markeres at det er 100 år siden konferansen om verdensmisjon ble holdt i Edinburgh. SMM er medarrangør og Knut Hallen sitter i komiteen. Hvordan skal vi i Norge feire på en slik måte at vi sammen spør om retningen for misjon og kirke i et nytt århundre? Et hovedelement ved den norske feiringen blir en evaluering av norsk misjon og kirkens rolle i den, foretatt av en geografisk og kirkemessig bredt sammensatt gruppe fra det globale Sør. Vi ønsker oppriktig å be om konstruktiv tilbakemelding på misjonens rolle. Ikke bare historisk, men først og fremst for sammen å kunne bli et enda bedre redskap i Guds globale misjon! Og hva tror du representanter fra Sør- Korea, Madagaskar, Hellas og Hongkong har å si om norsk misjonsinnsats de siste 100 år? Jeg vet ikke om jeg vil tro så mye. Jeg ønsker å være mest mulig åpen for det de har å komme med. Men jeg håper de tør å være ærlige og si hva de mener om for eksempel: Misjonærers rolle i dagens misjon, forholdet til penger, makt, gjensidighet etc. Trenger vi hverandre på tvers av kulturer, eller blir evangeliet mest autentisk integrert i kulturen hvis lokale tar hånd om den prosessen alene? Hvis vi trenger hverandre, på hvilken måte kan vi støtte hverandre og ikke stå i veien for Guds vekst? Erfaring Knut Hallen har flere år bak seg som misjonsprest i Thailand, hvor han både underviste på Den evangelisklutherske kirkens teologiske seminar og var prest i en menighet. Hva har du tatt med deg tilbake til Norge fra tiden i Thailand? Jeg lærte mange ulike ting og gjorde mange ulike erfaringer. Jeg erfarte en teologi som er nært knyttet til livet som leves, noe som var en god motvekt til det ofte litt akademisk og baktunge hos oss. Så opplevde jeg et sterkt fokus for alle kristne på det å tjene Gud. Og så betyr det mer hva du har på hjertet enn hva du har på papiret. Med andre ord: En fri holdning i forhold til skriftlig manus i ulike sammenhenger, smiler Hallen, før han fortsetter: I en buddhistisk sammenheng med lite dekkende ord for de bibelske synds- og nådebegrepene, var det en lang prosess å bli rotfestet i Guds nåde. Jeg har fått en større bevissthet på at evangeliets møte med ulike kulturer, inkludert vår egen, er en tilsvarende lang, men spennende prosess som vi daglig står midt oppe i. Hva i mitt liv og i min kultur bekrefter Guds gode vilje for livet, og hva bryter den ned? La ditt rike komme Jeg synes bønnen som Det Norske Misjonsselskap har i logoen er svært meningsfull. Misjon er å ta den bønnen på alvor. Vi kunne gjerne bedt slik: La ditt rike komme, Gud, mer og mer, i mitt liv, i min familie, i vårt samfunn og i vår verden, som jo egentlig er Din, avslutter Hallen, som ser fram til misjonskonferansen i september. Samarbeidsråd for Menighet og Misjon (SMM) består av seks misjonsorganisasjoner: Tibetmisjonen, Israelsmisjonen, Misjonsalliansen, Areopagos, Normisjon og Det Norske Misjonsselskap. Stiftet i misjonstidende 6/

8 fra edinburgh 1910 edinburgh 2010 til Den betydeligste misjonskonferansen i det 20. århundre er konferansen i Edinburgh i 1910 blitt kalt. Nå, hundre år senere, samles verdens kirker seg på nytt i Edinburgh under temaet: Å vitne om Kristus i dag. tekst: jan- martin berentsen foto: wikipedia skotland: Tirsdag 14. juni 1910 var forsamlingssalen i the United Free Church of Scotland, Edinburgh, fullsatt. Etter års forberedelser var de der, de 1215 delegatene som skulle utgjøre den betydeligste misjonskonferansen i det 20. århundre. Møtets dirigent var den amerikanske evangelisten John R. Mott, på talerstolen sto erkebiskopen av Canterbury, Randall Davidsson. I datidens kirkelige klima var det slett ingen selvfølge at en kirkeleder med den anglikanske erkebiskopens posisjon holdt åpningstalen for en konfesjonelt mangfoldig forsamling som dette til og med i en frikirkelig forsamlingssal. Det var et tydelig uttrykk for den sterke misjonsinteressen som rørte seg i mange kirkesamfunn ved århundreskiftet. Den knyttet an til en optimistisk stemning i tiden, og erkebiskopen anvendte interessant nok et meget spesielt ord av Jesus på forsamlingen: Kanskje vil det være slik at noen av dere her i kveld ikke skal smake døden før dere ser Guds rike komme i kraft. Dermed var tonen satt for en konferanse som ikke bare ble katalysator for det gryende århundrets misjonstenkning, men et avgjørende utgangspunkt for den moderne økumeniske bevegelse. Verdens evangelisering Nå skal vi umiddelbart merke oss at navnet konferansen fikk The World Missionary Conference, Edinburgh er en smule villedende. Representativ for verden var konferansen slett ikke. Av de 1215 deltakerne kom hele 1000 fra Storbritannia og Nord- Amerika, 169 fra det europeiske kontinentet og bare 19 fra den ikke-vestlige verden. Konferansen var med andre ord i høy grad et hvitt, protestantisk og anglosaksisk arrangement. Men om verden ikke var møtets horisont med hensyn til representativitet, var den det hva målsettingen angikk: å gjøre evangeliet kjent for alle mennesker. Å bidra til det er den første oppgaven for en verdensmisjonskonferanse. Enkel deling I forlengelsen av denne målsettingen viste Edinburgh-møtet seg i neste omgang som et ektefødt barn av sin tid. For det første deles verden enkelt i to: den kristne verden med kristne land, og den ikke-kristne verden med ikke-kristne land. Utfordringen var grovt sagt å bringe evangeliet fra den første del av verden til den andre. Møtets mange dyktige delegater var saktens klar over at en slik klassifisering hadde sine problemer. Faktisk hadde uenighet om hvilke land som kunne rubriseres kristne, nesten torpedert konferansen før den var kommet i gang. Men todelingen ble beholdt, på linje med inngrodde forestillinger i tiden. Ved misjonen(e)s evangelieforkynnelse og innsats på ulike samfunnsområder skulle den ikke-kristne verden kristianiseres. Dernest finner vi klare uttrykk for forestillingen om et sivilisasjonenes hierarki. Det var liten tvil i Vesten om at nasjonene i denne del av verden representerte sivilisasjonens krone, frambrakt av utviklingen og etter manges mening formet av kristendommens verdier. Misjonsstrategien i det nye århundret måtte nå tilpasses det sivilisatoriske nivå de ulike raser og ikke-kristne land befant seg på, fra de siviliserte til de usiviliserte og barbariske. For det tredje var delegatene relativt samstemte i å se kristendommen som de store verdensreligioners fullkommengjørelse, deres fulfilment. Ikke som forventet Stålsatt med populære tanker i tiden og oppmuntret av de økonomiske og menneskelige ressursene i den kristne verden, var optimismen stor. Nå skulle evangeliet gjøres kjent for alle mennesker, den ikke-kristne verden skulle kristianiseres, og religionene skulle vike for deres oppfyllelse i kristendommen. Delegatene dro fra hverandre i bevisstheten om at møtet burde få sin oppfølging. Den skulle bli mer betydningsfull enn de kunne ane. Etter ti år ble Det internasjonale misjonsråd (IMR) etablert, og møtets økumeniske impulser førte omsider til dannelsen av Kirkenes verdensråd (KV) i Før den tid hadde imidlertid den politiske utviklingen gjort ende på møtets optimistiske forestillinger. To verdenskriger smadret stoltheten på vegne av den kristne verdens sivilisasjon. Misjon på seks kontinenter Da IMR i 1952 kalte sammen til første konferanse etter krigen, var en tvunget tilbake til de fundamentale spørsmålene: Hva er evangeliet? Hva er 8 misjonstidende 6/7-2010

9 troen? Hva er kirken? Hva sier Gud til oss i denne situasjonen? Det var tid for realistisk selvransakelse. I tiåret som fulgte utkrystalliserte det seg både nye, samstemte overbevisninger på den ene siden, og synsmåter som fremkalte dyp uenighet og konflikt på den andre. Mest betydningsfullt var det kanskje at misjon nå ikke i første rekke ble forstått som en kirkens forpliktelse, men som en grunnleggende side ved dens vesen. Hvor i verden kirken enn befinner seg, er den sendt for å vitne om Kristus - i sine nære omgivelser, til jordens ender og til tidens slutt. Dermed var Edinburghs tale om den kristne og den ikke-kristne verden borte. Mens IMR hadde vært opptatt av Afrika, Asia og Latin-Amerika, ble perspektivet utvidet ved KVs generalforsamling i Vi er opptatt av seks kontinenter, ikke tre, het det nå. Dermed var et nytt slagord i emning. Misjon på seks kontinenter er for ettertiden spesielt knyttet til verdensmisjonsmøtet i Mexico City i 1963, hvor tanken ble utdypet. I sin sendelse med evangeliet til jordens ender skal kirken ganske riktig krysse grenser, men disse løper ikke langs kontinentale skillelinjer. De to tredjedelene av verdens befolkning som er uten kjennskap til Kristus, fins på alle kontinenter. Dermed er det klart at alle kirker, gamle som unge, har sin plass i denne sendelsen, og så langt mulig må en søke å finne felles grep i oppdraget. Misjonstanken og enhetstanken ble koplet tettere sammen enn før. Tolking Samstemmigheten hadde imidlertid sine grenser. Særlig problematisk ble det å enes om hvordan Guds gjerning kan sies å komme til uttrykk og lokaliseres i verden. Etter to ødeleggende verdenskriger var det blitt maktpåliggende å forsøke å tolke Guds tale gjennom tidens begivenheter. Hvordan forstå hans gjerning i verden i forhold til det frelsende evangelium kirken er gitt å formidle? Med andre ord, hvordan er kirkens misjon i verden egentlig å forstå? Under konferansen i Mexico City sprikte meningene på dette punktet. De sterkt politiserte svar på spørsmålene som etter hvert ble gitt av toneangivende representanter for den økumeniske bevegelse, skapte dyp uro i mange kirker. Det nye slagordet - Misjon på seks kontinenter kunne en saktens komme til rette med selv om det skapte debatt, ikke minst i Norge. Vanskeligere var det å akseptere at det nå i så liten grad ble fokusert på de 2-3 milliarder som var ukjente med evangeliet de unådde folkeslag. Disse hadde Edinburgh vært opptatt av, men nå syntes andre ting å ha langt høyere prioritet i kirkene. Dermed møttes 2700 misjonsledere fra alle kontinenter i Lausanne i 1974 med ett sentralt anliggende: Hele kirken med hele evangeliet til hele verden. Det skulle pustes nytt liv i glørne fra Edinburgh. Møtet i Lausanne ga gjenklang verden over. Lausanne-bevegelsen som fulgte, fikk innflytelse på misjonstenkningen både i og utenfor den økumeniske bevegelse. Edinburghs sterke engasjement for evangeliets forkynnelse for alle mennesker ble på sett og vist restituert. Parallelt opplevde verden fram mot årtusenskiftet nye, sterke åndelige strømninger og en kirkevekst i Sør av dimensjoner ingen hadde forutsett, og som på mange måter satte ny dagsorden for misjonstenkning og økumenikk verden over. Å vitne om Kristus i dag Når det nå i sommer er invitert til hundreårsmarkering for Edinburgh 1910 under temaet Å vitne om Kristus i dag, er følgelig både verdenskartet, kirkekartet og misjonskartet p Fra verdenskonferansen om misjon i Edinburgh, ganske annerledes enn den gangen. Mens kirken i siste generasjon har vært på retur i Edinburgh-møtets kristne verden, befinner kristendommens tyngdepunkt seg nå der Sør hvor de ikke-kristne land var å finne. Den kristne verdensmisjonen som i 1910 fortonte seg - litt lettvint sagt - som en sendelse fra Vesten til resten, er i dag en global prosess med linjer på kryss og tvers i samme ærend: å gjøre evangeliet kjent for alle mennesker. Så er det ikke merkelig at den første målsettingen ved Edinburgh 2010 er å feire (celebrate) det Gud har gjort i kirkens verdensvide vekst gjennom det siste hundreåret. Heller ikke er det rart at Edinburgh 2010 representerer mer enn ett enkelt arrangement i Skotland. Begrepet er paraply over en rekke arrangementer rundt om på kloden dette året. Og slett ikke er det overraskende at selve den sentrale konferansen i Edinburgh by denne gangen er representativ for hele verden. Innbyderne tilhører kirker fra romersk-katolske og ortodokse over anglikanske, reformerte og lutherske til pinsevenner og adventister. I den andre målsettingen gjenkjenner vi arven fra Det bibelske kallet til misjon skal bekreftes, og det skal utmyntes som verdensmisjon i vår tids kontekster med særlig fokus på evangelisering. Så vil tiden vise om Edinburgh 2010 blir preget av større realisme i sine mange analyser av kontekstene enn tilfellet var i Hundreåret har vist oss at også for kristen misjon i verden gjelder det at mennesket spår, men Gud rår. For kirkens sendelse er hans misjon. misjonstidende 6/

10 å dele troen fra Oslo til Madagaskar Misjon er ikke utløpt på dato med hensyn til det å dele sin tro med overbevising og respekt. Samtidig er ordet misjon vanskelig. For svært mange er det et veldig ladet ord. tekst: lillian r. våje foto: lar s kristian gylver madagaskar: Dette sier prest Sunniva Gylver når hun blir spurt om misjon fortsatt er aktuelt i dag, 100 år etter den første misjonskonferansen i Edinburgh. Mange bruker nå ordet sharing å dele heller enn misjon, forteller hun. Det føler Sunniva seg hjemme i. Mennesket må ikke bli redusert til et evangeliseringsobjekt. En må se hele mennesket og bry seg om hvordan folk har det, sier Gylver. Fra Grønland til Antananarivo Vi sitter ved kjøkkenbordet hos familien Gylver i Andavamamba, et slumstørk i Madagaskars hovedstad Antananarivo. På folkemunne kalles området Le quartier des gangsters Gangsterkvartalet. Sammen med sine tre barn brøt Lars Kristian og Sunniva Gylver opp fra Oslo i september i fjor. Ekteparet jobber som volontører for KFUK KFUM Global på Madagaskar i et år. Mens eldstemann på elleve år har hjemmeskole, går de to yngste barna på ni og sju på en gassisk skole like i nærheten av hjemmet. I møte med folk i Norge før utreise, var det viktig for Sunniva å si at hun ikke skulle ut som misjonær. Men hun forkynner gjerne og deler frimodig sin tro, og hun er opptatt av dialog. Ekteparet Gylver Lars Kristian er 44 år og kommer fra Asker. Han er utdannet grafisk designer og gipsmaker. Han har gründet to bedrifter innen gipsmakerfaget. Utover det å være del av en familie på fem, er det foto, løping og båt som opptar tiden hans. Sunniva er utdannet teolog fra Menighetsfakultetet, og hun har arbeidet som prest siden Hun har vært kapellan i Røa og Voksen menigheter i Oslo, vært deltidsansatt i TV-Inter som TV-prest og vært studentprest i Oslo. Videre har Sunniva gitt ut bøkene Åpen himmel (2000) og Søndager med Sunniva (2009). Siden 2003 har hun vært kapellan i Grønland menighet i Oslo, en jobb hun har permisjon fra mens hun er på Madagaskar. I 2006 ble hun den første kvinne som fikk tale i en norsk moské. 10 misjonstidende 6/7-2010

11 Hva er deres erfaring med misjon og med NMS sitt arbeid på Madagaskar? Sunniva forteller at hun ikke har noen misjonsbakgrunn. Men jeg var med i en NMS barnegruppe som liten. Jeg husker at vi spiste kjeks og drakk saft og hørte på historier, røper hun, og fortsetter. Misjon er en del av Kirkens vesen, og Jesus sender oss ut for å forkynne. Det er måten det gjøres på som vi må tenke nøye gjennom. Vi må alltid begynne med oss selv; hvem er jeg, hva tror jeg, hva tenker jeg om de andre? Jeg tror på en skapende, levende, korsfestet og oppstanden Gud. Jeg tror på nåden. Jeg tror Gud er glad i meg og i alle mennesker og alt som lever, og at det forplikter meg på kampen for rettferdighet. Jeg kan aldri gi videre noe jeg selv ikke har tatt imot. Jeg kan heller ikke vise til et liv som jeg ikke selv lever, sier Sunniva. Jeg visste veldig lite om hva misjot Sunniva har aerobictime på YMCA (KFUM) - senteret i Antananarivo. u Familien Gylver. Hvorfor et år på Madagaskar? Eventyrlyst, svarer Lars Kristian fornøyd. Dessuten ønsket vi mer tid og å oppleve noe sammen som familie. Det var Lars Kristian som plutselig ville reise ut i mars i fjor, opplyser Sunniva. Hun var på konfirmantleir da en sms om reiseplanene kom tikkende inn fra mannen. Det passet meg ikke i det hele tatt å tenke reising da. Jeg var bl.a. midt oppi en bokutgivelse. Likevel ble deres respektive jobber avviklet, barnas skolegang organisert, boken Søndager med Sunniva utgitt i august, og en måned etterpå var familien på plass i Antananarivo. Blant flere aktuelle organisasjoner og opplegg, endte ekteparet opp med å reise som volontører for KFUK KFUM til Madagaskar. Oppgaver som volontører for KFUK KFUM Foruten å være hjemmearbeidende far, er Lars Kristian engasjert som fotograf. Han skal bedre bildebanken i KFUK-KFUM. Bildene skal brukes bl.a. i møte med sponsorer, samarbeidspartnere og medlemmer. Sunnivas jobb går ut på å bedre kommunikasjonen mellom KFUK-KFUM i Norge og på Madagaskar, bidra til bedre og mer informasjon til Norge, samt å bidra til organisasjonsutvikling lokalt. I tillegg ivrer hun for lokal nettverksbygging. Det har bl.a. resultert i en link mellom KFUK-KFUM på Madagaskar og Den gassisk-lutherske kirken, gjennom en workshop som utviklingskontoret FANILO i kirken la til rette for. Som prest har Sunniva fått jobbe med forkynnelse og styrking av den teologiske plattformen til organisasjonene. Ellers har det blitt engelskundervisning, aerobic og en del forefallende arbeid på aerobicinstruktøren fra Grønland, som synes hun har altfor god tid på Madagaskar. Familieliv sosial urettferdighet Familien får mye oppmerksomhet når vi snakker om dagliglivet i Andavamamba. Jeg hadde tre ambisjoner for familien før utreisen. Jeg tror de er oppfylt, sier Sunniva. Det første var at barna skulle få en grunnleggende forståelse av urettferdigheten i verden. Året har skapt mange viktige samtaler med barna, bl.a. om solidaritet og om det å hjelpe. Det andre var at vi skulle få oppleve på kroppen hvordan det er å leve som minoritet i et samfunn. For det tredje ønsket jeg en felles opplevelse for familien, noe jeg tror vil styrke familiebåndene enda mer. Lars Kristian, på sin side, er fornøyd med at han har fått mye tid sammen med barna og Sunniva. I Norge er det mange som vil ha av hennes tid, sier han. Og begge to er stolte over at barna har klart seg bra i den gassiske skolen. misjonstidende 6/

12 p Gylverbarna på vei hjem etter endt skoledag. nærer gjør før jeg kom til Madagaskar, skyter Lars Kristian inn. Etter å ha møtt flere av dem, er jeg dypt imponert over det NMS gjør og over kompetansen misjonærene har her ute. Vi er blitt varmt inkludert i NMS-miljøet. Jeg synes mange kritiske røster i Norge bør komme ut for å oppleve misjonærenes hverdag, sier han, før han løper ut for å handle inn mat til lunsj, mens Sunniva nikker samtykkende. Å dele sin tro hjemme Sunniva er prest på Grønland i Oslo, i en av Norges mest multikulturelle og flerreligiøse bydeler. I området rundt ligger det moskéer. Kirkemedlemmene er i mindretall. Da melder spørsmålet seg, sier hun, om hva en misjonerende kirke på Grønland er? Som prest i en menighet forkynner jeg frimodig det glade budskap i det rommet. I møte med mine muslimske venner er det ikke proklamasjonen, men den jevnbyrdige samtalen som er viktig for meg dialogen. Grønland menighet er en av flere menigheter i Gamle Oslo, som står i spennende dialogarbeid med flere av de største moskéene i nærmiljøet. Dialogen har skjedd i borettslaget, i matlagingsgrupper, gjennom husbesøk, middager på menighetshuset, dialognettverk og felles natteravn-vandring i Oslos gater. Felles for møtepunktene er gode samtaler om store og små ting i tro og hverdag. Gjennom natteravnkontakten kom en imam og en gruppe unge frivillige på besøk til en gudstjeneste i Grønland kirke i 2006, der imamen hadde en hilsen til menigheten. Senere var en gruppe fra Grønland og Vålerenga menigheter på gjenvisitt i moskéen, der prest Sunniva ble invitert til å tale. Besøkene opplevdes positivt for begge parter. Noen har stilt spørsmålet om jeg er nok opptatt av at muslimer skal bli frelst. Jeg tenker at jeg er kalt til å peke på Jesus Kristus oppstanden og dele min tro så frimodig og sannferdig som mulig, og dele Guds kjærlighet med andre mennesker rundt meg, enten de er muslimer, kristne eller noe helt annet. Så må resten være Guds sak. Det nytter ikke å true eller lokke folk til himmels. Men vi kan vise fram den skatten vi har! Gjennom å ta imot Guds kjærlighet, holde fast på de høye idealene Jesus har gitt oss, og samtidig hvile i nåden. Evangelium, lov og evangelium det er en livgivende og livsforvandlende dynamikk, avslutter prest Sunniva Gylver. 12 misjonstidende 6/7-2010

13 sendt ut på ny fra edinburgh kar i stor stein haug Misjonskonferansen i Edinburgh hadde to mål. For det første å feire at det er 100 år siden den epokegjørende misjonkonferansen i Edinburgh i 1910, og for det andre å diskutere utfordringene misjonen står overfor i dag, forteller førsteamanuensis Kari Storstein Haug. tekst: siv ane nerhus norge: Storstein Haug underviser i misjonsteologi ved Misjonshøgskolen og var en av 300 delegater som deltok på konferansen i Edinburgh fra 2-6.juni i år. Programmet under konferansen bar preg av et sterkt ønske om å vende blikket framover, men med et mer nyansert og variert blikk enn i 1910 da konferansen sist ble arrangert i Edinburgh. Et nytt blikk I 1910 var så godt som alle deltakerne middelaldrende, protestantiske menn fra Europa og Nord-Amerika. På samme kongress, 100 år senere, var det en bred deltakelse fra den globale kirke. Protestanter, katolikker, gresk-ortodokse og pinsevenner fra alle verdensdeler var representert og satte sitt preg på konferansen. En tredjedel av deltakerne var kvinner og sju prosent var ungdom under 30 år. Arrangørene av konferansen hadde et ønske om at halvpartene av deltakerne var kvinner og at over 20 % var ungdom, men dette målet ble dessverre ikke nådd. Det er likevel en framgang. Variert program Selv om programmet inneholdt både gudstjenester, andakter og appeller hvor både musikk og liturgiske ledd gjenspeilet den verdensvide kirke, var store deler av dagene avsatt til diskusjon rundt sentrale tema innen misjon. I forkant av konferansen har det de siste 2-3 årene pågått studieprosesser av akademisk karakter hvor fagfolk har jobbet i grupper med aktuelle misjonsspørsmål. I god tid før konferansen ble disse tankene og idéene samlet i en bok (Witnessing to Christ Today) som alle deltakerne fikk tilsendt. Tre samtaleopplegg Under kongressen kunne deltakerne velge blant ni tema fra boken, som var fordelt på tre samtaleopplegg. Storstein Haug valgte et samtaleopplegg som fokuserte på følgende tre tema: Mission and post-modernities (misjon og postmodernismen), Christian Mission among other faiths (kristen misjon i andre trossamfunn) og Theological education and formation (teologisk utdannelse). Hver av de tre samtaleoppleggende hadde ca. 100 deltakere som igjen ble delt inn i grupper på 8-10 medlemmer som studerte ett tema hver dag. Alle gruppedeltakerne hadde lest rapporten tilhørende sine tema på forhånd. Gruppene jobbet med ulike innspill, diskuterte enigheter og uenigheter og presenterte til slutt sine forslag for veien videre i plenum. Fordelen med denne arbeidsmetoden var at absolutt alle de 300 deltakerne på konferansen ble involvert og hørt. Et felles opprop Under konferansen var tankeprosessene halve målet, resten av målet besto av å utforme en felles uttalelse som både kunne fremstå som et produkt av konferansen, men også som en utfordring til den globale kirken. På konferansen i Edinburgh klarte man den utfordrende oppgaven det er å få 300 mennesker til å enes om en felles uttalelse om misjon. Arbeidet er likevel ikke gjort, forklarer Storstein Haug. Vi må fortsatt utvikle hvordan vi tar denne uttalelsen og arbeidet med studieprosessene videre. Hvordan får vi disse tankene inn i menighetene? Hvordan kan idéene konkretiseres? Jobben var ikke gjort det øyeblikket vi reiste hjem fra konferansen. Og før neste konferanse må vi jobbe mot et enda større ungdomsnærvær, flere kvinnelige deltakere og en like sammensatt deltakerbase. Misjonalt & sosialt lærerikt Det var ikke mye tid til avslapping på konferansen, avslutter Kari Storstein Haug med et smil. Men midt oppi det tette programmet og i tillegg til gudstjenester, foredrag og samtaler, ble det også arrangert sosiale aktiviteter. I gruppene knyttet vi faglige bånd til for eksempel en ortodoks prest fra Egypt på den ene siden og en lekkvinne fra Kenya på den andre siden, men på kveldene fikk vi også anledning til å vise andre sider av oss selv. Spesielt populært var det da irene arrangerte Céilidh-kveld. Det var mye sang og spontane opptredener fra deltakere fra bl.a. Japan, Korea, Latin-Amerika og Sverige. Konferansen ble avsluttet med gudstjenester i lokale menigheter i Edinburgh og en festsamling i samme lokaler som Edinburgh 1910 konferansen ble holdt. En siste påminnelse om at vi ikke skal leve den kristne tro alene, men sammen med andre lokalt og ute i verden. misjonstidende 6/

14 rektor for grønt program NORAD ynskte ein misjonær til oppgåva som rektor på den nye jordbruksskulen som skulle etablerast, men det var mademoiselle Ramiharimanana Felicite som fekk oppgåva. t Ramiharimanana Felicite er rektor, med i leiinga av Manakarasynoden på Aust-Madagaskar og innvigd hyrde. I mai og juni var ho i Noreg for å fortelje og inspirere. tekst & foto: eivind hauglid madagaskar: I 1982 vart Ramiharimanana Felicite tilsett i Den gassiske lutherske kyrkja sitt jordbruksdepartement på Madagaskar. Ho arbeidde då i staten med eit silkeprosjekt, og hadde vore i Nord-Korea på studieopphald. Ho skulle og til Japan og Italia, men så langt kom ho ikkje. I staden vart ho tilsett i kyrkja, og fekk i 1983 utfordringa til å ta stillinga som rektor på den nye jordbruksskulen Fihaonana i Vohipeno på Aust-Madagaskar. I løpet av snart 27 år som rektor har meir enn 1000 studentar, gjennom teori og praksis, fått endra livstilhøva for seg sjølv, familien og lokalsamfunnet. Ungdomssenter I Vohipeno sto det bygningar som ikkje var i bruk. Dei var bygd som eit ungdomssenter, gitt i gåve frå KFUM/KFUK. Med støtte frå synodepresidenten vart det søkt NORAD om støtte til å starte ein jordbruksskule i eit område av Madagaskar med stor folketettleik. Då NORAD sa dei ynskte ein misjonær til å byggje opp jordbruksskulen, sa vi at vi hadde ei dyktig dame som er sivilagronom, fortel Arne Dragsund, som på den tida var leiar for kyrkja sitt jordbruksdepartement. Det godtok NORAD. For få jenter Sjølv om det er kyrkja som driv skulen er det ikkje eit krav at elevane må vere kristne. Alle får lov til å gå på skulen. Alderen på studentane har variert frå 18 til 48 år. Altfor få av dei er jenter, smiler Felicite, og held fram: I år er det 10 jenter av totalt ca. 60 studentar. Grøn skule Elevane lærer også mykje av å leve og bu saman på internatet. Dei må stå tidleg opp for å stella dyra, vaske tøy og lage mat. Elevane får med seg allsidig erfaring og mykje kunnskap. Dei siste åra har vi byrja skuleåret i november og avslutta i august. Då får elevane med seg heile dyrkingssyklusen, frå planting til hausting. Undervegs lagar vi mat av det vi haustar. Mange har t.d. ikkje smakt grønsaker før dei kjem hit. Og så har vi eit grønt perspektiv på alt vi gjer, og er oppteken av å ta vare på naturen. Elevane plar seie at dei får med seg mykje meir enn berre det faglege. Kvart år er det fleire som vert kristne, og då blir dei også kvitt ulike former for tabu, som det er så mykje av på Aust-Madagaskar. Tabu Rektor Felicite fortel vidare om mange ulike former for tabu. I enkelte områder er det tabu å arbeide på bestemte dagar. Og det kan t.d. vere tabu å ete enkelte fiskeslag. Ja, til og med eigne born kan vere tabu, og då får ikkje borna leve opp. I enkelte område er det tabu å fø tvillingar. Ei anna stor utfordring er det for dei elevane som er aleine frå sin landsby. For dei kan det vere vanskeleg å kome heim att med ny lærdom. Difor prøver vi også å følgje opp elevane etter at dei har avslutta skuleåret. Ein av lærarane har eit særskilt ansvar for dette, men dette er noko vi gjerne skulle gjort meir av. Økonomi Skulen ligg i eit område av Madagaskar som er svært fattig, difor er det ikkje så mange kronene det kostar for elevane å gå på skulen. I mange år vart skulen støtta av NORAD. To gonger (2005 og 2008) har KG i Oslo hatt skulen som prosjekt og samla inn fleire hundre tusen kroner. Nå er skulen med i det grøne programmet og får støtte til drift gjennom Den norske ambassaden på Madagaskar. Når skuleåret er over, får elevane med seg ulike typar frø heim. Med frø i lomma, kunnskap i hovudet og erfaring i hendene er det mange som har fått ein ny kvardag og ein betre situasjon for familien, avsluttar mademoiselle Felicite. 14 misjonstidende 6/7-2010

15 kvinnene som pilarar i samfunnet Då eg fortalte foreldra mine at eg ville studere teologi, ropa mor mi etter meg og sa: Du er sjølvoppteken og egoistisk! t Hélène Ralivao var ei av dei fire fyrste kvinnene som fekk lov å studere teologi på SALT. tekst & foto: eivind hauglid madagaskar: Det er Hélène Ralivao som fortel dette. I mai var ho i Noreg for å vere med på ein kvinnekonferanse i Oslo. Ho var også invitert til å tale i Oslo domkyrkje. Grunnen til at mor mi ropa etter meg var nok at vi var elleve sysken, og at ho rekna med at eg som nr. to i rekka skulle hjelpe til i heimen. Dessutan trudde ho ikkje at eg kom til å tene noko med ei slik utdanning. Fyrste kvinneleg student på SALT Då Hélène starta på Teologisk Fakultet Ivory (SALT) i 1974, var ho ei av dei fire fyrste kvinnene som fekk lov til å studere teologi. Fleire hadde oppfordra meg til å søke. I oppveksten hadde eg god kontakt med hyrderørsla i Den gassisk-lutherske kyrkja på Madagaskar (FLM), og eg byrja tidleg å tale. Etter studiet arbeidde eg tre år som søndagsskulesekretær. Frå 1981 til 1987 underviste eg konene til studentane på seminaret. Så fekk eg stipend og reiste til USA for å ta ein mastergrad. I 1989 var eg tilbake på Madagaskar og fekk då i oppgåve å leie kvinnerørsla i kyrkja. Hélène fortel at ho i desse åra reiste over heile øya, og fleire stader måtte ho gå til fots for å kome fram. Pilarar i samfunnet Hélène er glad i kyrkja si, men synes ikkje at kvinnene får sleppe nok til. Kyrkja er mannsdominert, seier ho, og held fram: Det er ein vanleg tanke på Madagaskar at kvinnene er hendene som får ting gjort, medan mennene skal ta seg av tankearbeidet og sitje i styrer og råd. Resultatet blir at vi kvinner mister sjølvtilliten, blir redde og flaue, og vågar ikkje å prate offentleg. Vi er redde for å få høyre: Det du tenkjer er feil. Ti stille heller. Men vi er alle skapt i Guds bilete! Vi har hjerne og tanke, og vi kvinner er pilarar i samfunnet, seier Hélène. Kyrkja må sleppe kvinnene til, så dei får bruke sine talent, både i leiinga og i ulike komitear. Men vi treng oppmuntring og tillit for å våge oss frampå. Korleis går de fram for å hjelpe kvinnene? Eg trur det er viktig at vi pratar mykje om dette. Eg har t.d. blitt invitert til å undervise om kjønnsbalanse (gender balance) og styrking av kvinners makt og påverknadskraft (women s empowerment) når prestane har sine kurs og samlingar. Kvifor har ikkje kyrkja opna for ordinasjon av kvinneleg prestar? Personleg trur eg det helst er kulturelle grunnar til at kyrkja ikkje har opna for ordinasjon av kvinner, men nå er det nokre av synodane som er positive. Kyrkje-leiinga er redd for at det vil splitte kyrkja, og seier at vi må vente. Kor lenge må vi vente, spør eg då. Jesus er håp Hélène kjem stadig attende til kor viktig hyrderørsla har vore for henne. I hyrderørsla vart eg lært opp til å legge livet mitt i Guds hender, og det forma mitt åndelege liv. Kva trur du det gassiske folk treng å høyre ut frå Guds ord i dag? Dei treng å få høyre at Gud tek vare på dei, trass i økonomisk vanskelege tider, politisk ustabilitet og at folk mister jobben. Gud er trufast, både i små og store ting. Folket treng ikkje ty til heksedoktoren, dei har ein levande Gud, som ser dei og gir dei krefter. Eg trur folket vårt treng å vite dette. Der er ingen annan som bryr seg slik som han, avsluttar Hélène, og minnar heilt til slutt om bibelverset: Jesus Kristus er i går og i dag den same, ja, til evig tid. (Hebr 13.8) misjonstidende 6/

16 Rektor med major-grad: klart oppdrag Vi må hele tiden tenke gjennom hva misjon vil si i dag. Hva er Guds misjon i verden, og hvilken rolle skal Misjonshøgskolen, NMS og kirken ha i det oppdraget? tekst & foto: eivind hauglid norge: Det er Bård Mæland, den nye rektoren ved Misjonshøgskolen i Stavanger, som sier dette til Misjonstidende. Han er klar på at han vil drive en oppdragsbasert ledelse. For oppdraget er klart og tydelig, og medarbeiderne vet hva de skal gjøre. Da Mæland kom til MHS for fem år siden, kom han fra Forsvaret. Der hadde han vært både prest og forsker. På spørsmål om hva han har med seg fra Forsvaret til misjonen, svarer han slik: En god kollega på Sjøkrigsskolen sammenlignet Forsvaret og misjonsbevegelsen utfra ledelsesfilosofi. Begge har en oppdragsbasert ledelsesfilosofi. Dvs. oppdraget er så klart formidlet og forklart at enhver vet hva han skal gjøre. Soldaten vet hva han eller hun skal gjøre, men det vet misjonæren og foreningsmedlemmet i enda større grad. Misjonsbefalingen er utfordrende, men veldig enkel og lett å forstå. Begge organisasjoner er samtidig svært komplekse, og kan vanskelig styres i enkeltdetalj. Utfordringen blir derfor å blankpolere oppdraget for å skape inspirasjon og gi retning. Misjonshøgskole Hvordan er det å være rektor på en skole eid av en misjonsorganisasjon? Vi er heldige som har en ideologisk tydelig eier. Det gir rammebetingelser som er greie å forholde seg til. Når vi i staben diskuterer hva vi skal gjøre, må vi alltid stille spørsmålet: Hva vil det si å drive undervisning og forskning i tilnytning til det globale misjonsoppdraget? Selv om vi har ulike fag og mange studieprogrammer, må vi hele tiden tenke gjennom hva misjon vil si i dag. Hva er Guds misjon i verden, og hvilken rolle skal MHS, NMS og kirken ha i det oppdraget? Dette innebærer f.eks. forskning på det historiske oppdraget om hvordan kirken kan være misjonerende i dag, og hvordan utdanne mennesker som kan virke som misjonærer, krysse grenser og fortolke budskapet i Norge og hele verden. Dette spørsmålet har praktiske sider, men er dypest sett et teologisk spørsmål. Når man vil være utadrettet og krysse grenser i verden og si noe gammelt på en ny måte, møter man språk og kultur som er i endring. Dette er krevende i Norge hvor mange ting ikke er selvsagte lenger. Her sitter MHS og misjonsbevegelsen på store ressurser fra det man har vært med på i den verdensvide kirken i over 160 år. 16 misjonstidende 6/7-2010

17 Bård Mæland: Vokste opp ved Fjellhaug skoler i Oslo Gift med sykehusprest Leni Mæland Tre barn Startet i 2002 verdens første internasjonale tidsskrift i militær etikk. Ble i 2005 tildelt prisen Fangenes Testamente av organisasjonen Aktive Fredsreiser for arbeidet med å fremme gode etiske holdninger blant norsk militært personell. Globalt knutepunkt Jeg tror vi vil høre mer om misjon i vår del av verden, og jeg tror at MHS fremover vil bli mer relevant og mer etterspurt. Vi har bred og høy kompetanse og et godt rykte internasjonalt. Jeg tenker at MHS vil bli viktigere og viktigere som et globalt knutepunkt i kompetanseutvikling og forskning på misjon. I land som Madagaskar, Tanzania og Kamerun har MHS vært med på å bygge opp lokalt lederskap gjennom utdanning av et stort antall kirkeledere. Dette er svært motiverende for ansatte ved skolen. Kirkeledere kommer til oss for å utvikle sitt lederskap. Vår kompetanse er etterspurt, og vi utgjør en positiv forskjell. I denne sammenhengen tror jeg det er viktig at kirkelederne faktisk kommer til et annet land. Jeg tror de trenger avstand fra hverdagen for å kunne tolke sin situasjon bedre. Her kan de fordype seg teologisk og kulturelt, og få med seg en viktig ballast til den verdensvide kirken. Godt lederskap Mæland forteller at skolen fra høsten av starter opp et nytt kurs i kirkelig lederskap, og utlyser samtidig en forskerstilling i temaet Kirkelig lederskap i en internasjonal kontekst. Poenget er å la internasjonale kirkeledere møtes og utvikle teologiske og samfunnsmessige perspektiver på lederskap. Dette er viktig for kirkenes liv, men ikke minst når det gjelder forvaltning av menneskelige, økonomiske og materielle ressurser. Jeg har en drøm om at MHS vil utgjøre en forskjell når det gjelder å utvikle godt lederskap. Dette stemmer dessuten også godt overens med NMS og programmet Bygging. Kirkelig lederskap blir også viktig i den nye studieplanen for teologistudiet ved MHS. Vitenskapelig høyskole I fagene teologi, kulturkunnskap og religionsvitenskap er MHS på universitetsnivå. Mæland sier at det er krevende å opprettholde en så høy akademisk status. Det krever at vi er aktive i forskning og publisering av forskning. Å være en vitenskapelig høyskole gjør skolen attraktiv for kirker og institusjoner. Nå har f.eks. Uppsala universitet henvendt seg til oss om et samarbeid når det gjelder misjonsforskning. Vi har mange samarbeidsavtaler med ulike høyskoler og universiteter. For tiden opplever vi et trykk på samarbeid i høyskolesektoren. Juvel Når det gjelder internasjonalt samarbeid og forskning har vi en unik ressurs i arkivet. Svært mye av materialet er ennå ikke forsket på. Dette er viktig for skolen og for NMS, men vi vil svært gjerne i enda større grad ha en vertsfunksjon slik at vi kan tilby arkivet til andre. Mange kommer for å forske, og vi har begynt å tilbakeføre materiale til våre samarbeidskirker og gjort deler tilgjengelig for nasjonale forskere. Misjonsarkivet, som mottar statsstøtte fra Kulturdepartementet, er en juvel som vi så vidt har begynt å slipe, sier Mæland. Endret verdensbilde Til de som lurer på hvor mange misjonærer dagens MHS utdanner, har rektoren svaret klart: Aldri før har MHS utdannet så mange misjonærer. Hvert år er vi med og utdanner misjonærer, både misjonærer til vanlig tjeneste, men også med vekt på bistand. I stigende grad kommer studentene også fra andre organisasjoner, skolen er nærmest blitt et nasjonalt kompetansesenter. Kirkeledere kommer her, og vi har til enhver tid studenter fra fire kontinenter. Akkurat nå har vi studenter fra 18 land. Over tid har vi vært med på å utdanne svært mange kirkeledere til samarbeidskirker i Sør. Det betyr at det er attraktivt å komme til oss. Enveisproduksjon av hvite misjonærer til Sør er erstattet av et mer sammensatt bilde. Noen norske drar fortsatt til Sør, men også til Europa, ja, til og med til England har NMS sendt misjonærer. Det er ikke slik at MHS ikke utdanner misjonærer, men det skjer på en annen måte. Folk kommer til oss for å dra til alle steder. OK med misjon Jeg opplever nå at flere og flere tar ordet misjon og misjonalt på sine lepper. Å tjenestegjøre i et land langt borte eller i sekulariserte land som Norge eller England, oppleves ikke som så veldig ulikt lenger. Men MHS ønsker også å være tydelig på at de sosiale utfordringene i en del av våre samarbeidsland er svært annerledes enn det vi opplever i vår del av verden, og kaller oss til å fremstå med et helhetlig engasjement. Våre gjerninger blir veid på en annen måte enn i et overflodssamfunn som det norske. I Norge er dette aspektet også viktig, men det vil være andre behov, som ensomhet, relasjonsproblemer, opplevelse av tomhet, manglende opplevelse av mening osv. Det kristne budskapet er et budskap om et godt liv. Det er en stor diakonal oppgave å gi folk et godt liv. Hevde oss kulturelt Mæland forteller at Misjonshøgskolen nettopp har arrangert en internasjonal konferanse om misjonstalene i Apostlenes gjerninger. Paulus og Peter gjorde den kristne tro og den oppstandne Jesus Kristus gjeldende der hvor de opptrådte. Dette skapte interesse, samtidig som folk ble provosert. I den offentlige samtalen må vi snakke om det som har med Gud å gjøre. Det krever mot og intellekt, men jeg tror det er viktig at vi gjør det. Kanskje har vi som kristne trukket oss for mye tilbake. Vå oppgave er å forkynne den oppstandne Jesus Kristus, som en gang ble offer for makten, men som vant ved avmakten. Vi kan anbefale, og vitne enkelt om den kristne tro. Det vil skape tilslutning og tro ved Den hellige ånd, eller provokasjon og avstand, avslutter Mæland. misjonstidende 6/

18 norgesmester i thailand p Knut Johannessen ble norgesmester i wakeboarding i sin klasse, Jeg kjenner det inni meg, det er både spennende og skummelt, sier Knut Johannessen (15 1/2 år). I fritiden vil han helst drive med vannskisporten wakeboarding. tekst & foto: eivind hauglid thailand: Da Knut var nesten fire år gammel flyttet han til Bangkok sammen med foreldrene som er misjonærer for Det Norske Misjonsselskap (NMS). 12 år senere bor han fremdeles i Bangkok. Jeg liker meg godt i Thailand. Det er kjekt å bo her, og så er det varmt, sier Knut og smiler. Sammen med storesøster Kari og lillebror Ola går Knut på Bangkok Patana School, en stor internasjonal skole med over 2100 elever fra 53 land. Wakeboard De siste tre årene har Knut hatt en litt spesiell hobby, og det er wakeboard. Wikipedia omtaler sporten slik: En kombinasjon av vannski-, snowboard- og surfeteknikker. En sport som vokser, og blir bare mer og mer kjent verden over. For tre år siden ble jeg invitert hit av en venn, og da ble jeg hektet. Jeg har fått mange venner her, og miljøet er svært godt. Sponset Knut forteller videre at det viktige i denne sporten er å holde seg stående og ikke miste taket i kabelen som drar deg rundt banen. Og så må en være dristig og utføre forskjellige triks. En gang jeg gjorde et svært vanskelig triks var det en representant for et utstyrsfirma som så det. Han kom rett bort til meg etterpå og sa han ville sponse meg. Så nå slipper jeg å betale for alt utstyret jeg trenger. Jeg håper å bli så god at også reisene til konkurranser i Asia, blir sponset, sier Knut. Norgesmester Da familien var i Norge sommeren 2009, valgte Knut og en kamerat å bo i telt utenfor Flekkefjord, nær Rixen Vannsportanlegg. Dette er Norges første kabelbane for vannski og wakeboard, og den eneste av sitt slag i Skandinavia med internasjonale mål. Da ble jeg norgesmester i min klasse. Den beste plasseringen her i Asia fikk jeg i Filippinene i høst. Der ble det en andreplass i min klasse, forteller Knut. 18 misjonstidende 6/7-2010

19 fra til joggesko undervisning Et vennskap mellom misjonær Tom Sverre Tomren og sambygdingen fra Meland, Per Audun Heskestad, har både ført til penger til døveprosjekt i Kamerun og trøtte bein i Frankrike. tekst: per audun heskestad redigert: siv ane nerhus foto: runar heskestad fr ankr ike: mai deltok nemlig Heskestad i et 24-timer langt sponset ultraløp. Han løp inn i overkant av kr. Et beløp som gikk til Tomrens døveundervisning. Ultraløp varer lenger enn en maraton og reglene er enkle. Løp rundt en løype så mange ganger du klarer i løpet av 24 timer. Du kan ta pauser, spise og drikke som du vil men klokka går, og den som har flest meter til slutt er vinner. Det er kun to konkurranseklasser, menn og kvinner. Alder har ikke noe å si. Løypen inneholder både matstasjoner, de enkelte nasjoners servicestasjoner og tilskuerplasser. Og tilskuere er det hele døgnet. Utraløp Folk flest vil nok synes at deltakelse i en maraton er en større utfordring enn det er verdt å begi seg ut på. Ultraløp er enda mer krevende, og siden få av oss noen gang kommer til å delta på et ultraløp, lar vi Per Audun Heskestad fortelle fra sine 24 timer i joggesko i Frankrike: Da jeg var ung var jeg ikke spesielt god i noe, og da jeg ble eldre var jeg ikke lenger ung nok. Jeg har derfor aldri hatt noen drøm om å delta på et norsk landslag. Men nå gjør jeg det likevel i byen Brive la Gaillard i Frankrike med Norges friidrettsforbunds offisielle landslagstøy på. Det er VM med et deltakerantall på 151 menn og 78 kvinner fra 32 ulike land. Presis kl den 13. mai gikk startskuddet. Planen min var å bruke 7.30 min per runde fra starten av. Det holdt greit og kjentes egentlig ganske sent ut, særlig når nesten alle de andre løp forbi meg om og om igjen. Løpende informasjon Etter passering hver runde var det en stor tavle der diverse info kom opp. Den viste en negativ utvikling for min del. Etter en time var jeg nr 112 og dårligste norske. Timene etter sank jeg ytterligere til 122 og på det laveste var jeg helt nede som nr 140, dvs. nesten sist. Jeg bekymret meg ikke over dette. Det var en del av planen min om å nå 118 km etter 12 timer. Det ble bare snaut 116 km, men likevel var det gøy å fortsette klatringen på listene. Jeg konsentrerte meg bare om time for time. Etter 19. time var det egentlig slutt for min del. Jeg følte meg totalt utslitt p Per Audun Heskestad kom inn på en respektabel 79. plass. og hvert steg var et ork og en smerte. Jeg valgte å pine meg gjennom den 22. timen med løp. Jeg tok inn sju runder og fire plasser, så det gikk tydeligvis minst like sent for de fleste andre. Siste timen ble det gange, men jeg la inn 200 meter løp hver runde og slapp ikke flere forbi meg. 166 runder ble passert da det var snaut fem minutter igjen. Jeg spanderte på meg en rask spurt. Det gikk helt fint og gav en km ekstra. Det var altså krefter til stede, men det var umulig å ta dem ut på skapelig vis. Så var det gratulasjoner og jubel. Masse mennesker var igjen samlet i området de siste timene og det var veldig kjekt. Men etter dette løpet var det kjekkeste av alt at jeg klarte å samle inn over kr. til NMS døveprosjekt i Kamerun. Om DU ønsker å støtte døvearbeidet i Kamerun, sender du ditt bidrag til kontonummer og merker innbetalingen med prosjektnummer misjonstidende 6/

20 å krysse grenser Diop er senegaleser av kongeleg avstamming og muslimsk bakgrunn. Men han gjekk på katolsk skule i Senegal i oppveksten, og sjølv om han ikkje hadde kristendomsundervisning, gjorde dei kristne inntrykk på han med korleis dei levde og var mot kvarandre. Nå er han teologistudent i Meiganga i Kamerun. Han skal bli prest. tekst og foto: trude tomren kamerun: Diop er innom og helsar på oss i Ngaoundéré. Han presenterar stolt kona si, Marie Rose, og eg er fornøgd med meg sjølv som hugsar namnet hans; Job. Muslimsk bakgrunn Job? Nei, eg heiter Diop El Hadji Ousmane. Du skjønar, eg kjem ikkje frå ein kristen familie. Så feil kan ein ta. Eg hadde aldri sett namnet hans på papiret, men gjekk ut ifrå at det var Job, ettersom det er omlag slik det vert uttala. Men ingenting er sjølvsagt når det gjeld studentane på det teologiske instituttet i Meiganga (ILTM) dette året; ikkje alle er frå Kamerun, og ikkje alle har kristen bakgrunn. El Hadji seier meir enn at ein ikkje er kristen. Det indikerer at nokon i familien har vore i Mekka, og at dei kjem frå islamsk tradisjon. Eg må spørje: Er du av fulanarslekt? Har du tid til å fortelje litt om deg sjølv? Diop gliser bredt. Sjølvsagt har han tid. Vi er jo i Afrika! Faren min var heilt mørk, men mor var nesten like kvit som deg. Nesten, seier Diop. Han skildrar ein god Diop El Hadji Ousmane og kona Marie Rose. 20 misjonstidende 6/7-2010