Barn i barnevernssaker med foreldrekonflikter deltakelsesmuligheter og utviklingsbetingelser

Transkript

1 Barn i barnevernssaker med foreldrekonflikter deltakelsesmuligheter og utviklingsbetingelser Sammendrag Den overordnede problemstillingen i dette ph.d. prosjekt er: Hvordan kan man forstå barnets sosiale deltakelse og utviklingsbetingelser i et konfliktfylt omsorgssystem der profesjonelle bidrar? Mer spesifisert handler prosjektet om skilsmissebarns 1 dagligliv og utviklingsbetingelser i de tilfeller der barnevernet er en bidragsyter. Dette ansees som en strategisk kontekst å studere barns deltakelsesmuligheter og utviklingsbetingelser mer generelt. Barna som er i fokus i denne studien bor sammen med mor eller far og konfliktene mellom foreldrene er så store at det utgjør en bekymring for barnevernet. Barnevernet inngår slik i barnets utviklingskontekst. Barna utvikler seg i et komplekst og konfliktfylt omsorgssystem, der mange tar del i forvaltningen av omsorgen til barna, bl.a. foreldre i ulike hjem og barnevernet. Profesjonsutøvelsen i disse sakene anses for å være kompleks og utfordrende. Aktuelle konflikttemaer kan for eksempel være mistanke om overgrep under samvær, samværsforelderens bekymring for den omsorg barnet får hos bostedsforelderen eller at konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at dette i seg selv utgjør en bekymring for barnets omsorgssituasjon. Hvordan er disse barnas hverdagsliv? Hvilken rolle har barnevernet i barnas liv og hvilke utviklingsbetingelser utgjør dette? Klarer barnevernet å se barnet, prioritere det og involvere barnet på barnets premisser? Studien baserer seg på kontekstsensitive utviklingspsykologiske teorier, hvor det legges til grunn at barns utvikling skjer gjennom sosial deltakelse i dagliglivet i en gitt sosial, historisk og kulturell kontekst. Et teoretisk premiss er dermed at utvikling og deltakelse ikke kan sees uavhengig av hverandre. Barn og saksbehandlere i barnevernet blir intervjuet og intervjuene analyseres kvalitativt. Studien er del av et større prosjekt Profesjonsutøvelse og barnet deltakelse. Det er et mål at studien kan bidra med psykologisk kunnskap om barns oppvekst, utvikling og familieliv. Det forventes også at studien kan bidra til nyanseringer av forståelser av deltakelsesbegrepet og til at utviklingspsykologisk kunnskap gjøres relevant i forståelsen av deltakerbegrepet. Videre er det et anvendt mål å bidra med kunnskap som kan styrke barnevernets og andre profesjoners arbeid med barn som har foreldre med store konflikter. 1. Innledning Endring i synet på barn i forskning og samfunn Mitt ph.d. prosjekt kan både knyttes til endringer i fokus for utviklingspsykologisk forskning med barn, og endringer i de sosiale betingelsene for barns oppvekst og utvikling i Norge i de senere år. Innen psykologisk teori og forskning har feltet barns utvikling og familieliv blitt viet stor oppmerksomhet, og utviklingspsykologisk kunnskap betraktes som en viktig premissleverandør for profesjoner som arbeider med barn, bl.a. i barnevernet. I de senere år har barns hverdagsliv og subjektive erfaringer i økende grad blitt gjenstand for 1 Skilsmissebarn er ikke et helt dekkende begrep, fordi ca.11 prosent starter livet med foreldre som ikke bor sammen. SSB

2 utviklingspsykologisk forskning og barn er i større grad gjort til informanter i forskning om barn og familieliv (Greene & Hill 2005). Med et fokus på barns hverdagsliv, bygger denne studien også på en forskningstradisjon innenfor norsk utviklingspsykologi der det fokuseres på barns hverdagsliv, omsorg og utvikling i et samfunn i endring (Andenæs 1996, Haavind 1987, Gulbrandsen 1998, Ulvik 2007). Prosjektet kan og knyttes til endringer i de sosiale betingelsene for barns hverdagsliv og utvikling, bl.a. større variasjon i barns familier. I dag har 25 prosent av barn i alderen 0 til 18 år foreldre som ikke bor sammen, mot 18 prosent i Videre: Barneomsorg er ikke lenger bare mors anliggende. Fedre i dag forventes å ta del i barneomsorgen, og tar også i større grad en tidligere del i den praktiske omsorgen for barnet (Haavind 2006, Rønbeck 2008). Dette preger også forståelser av hvordan barns liv skal organiseres når foreldrene ikke bor sammen; i Norge i dag er en allmenn enighet at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd (NOU 2008: 9). Vår samtid er også preget av økt fokus på barns rettigheter. Barn betraktes som subjekter som skal ha innflytelse i sitt eget liv. Mens barn tidligere primært ble sett på som del av en familieenhet, betraktes de nå som rettssubjekter og individer med rettigheter (Qvotrup et al. 1994). Disse nye barnekonstruksjonene kommer blant annet til uttrykk i FNs barnekonvensjon fra Konvensjonen omfatter retten til beskyttelse, forsørgelse og deltakelse. Konvensjonen ble inkorporert og gjort til norsk lov i 2003 og gir ut fra dette noen juridiske rammer for profesjoner som arbeider med barn. Hvordan barns rettigheter skal implementeres og omsettes til praksis, vies derfor stor oppmerksomhet både i offentlig debatt og i barnefaglig virksomhet. 2. Kunnskapssituasjon og relevant forskning Relevant kunnskap om profesjoner som skal bistå barn i konfliktfulle omsorgssystemer Selv om det går bra med de aller fleste barn som har foreldre i to hjem (Öberg & Öberg 1987, Moxnes, Haugen & Holter 1999), viser både norsk og internasjonal forskning at barn skades av å ha foreldre med vedvarende høyt konfliktnivå (Amato 1993, Nævdal & Thuen 2004). Videre viser undersøkelser at konflikter reduserer foreldrenes selvfølelse og foreldrekompetanse (Rød, Ekeland & Thuen 2008). Hvordan disse barna kan hjelpes, hvem som skal hjelpe og hva som skal til for å senke konfliktnivået mellom foreldre er viktige temaer og aktualiserer behovet for forskning på profesjoner som bistår foreldre og barn i konfliktfulle barnefordelingssaker. At stridens kjerne i disse sakene er barn i utvikling, gjør utviklingspsykologisk forskning særlig relevant. Knut Rønbeck (2008) har i sin doktorgradsavhandling bidratt til verdifull psykologisk forskning om hvordan konfliktnivået mellom foreldre i barnefordelingssaker for domstolen kan reduseres ved bruk av modellen konflikt og forsoning. Ekeland og Myklebust (1996) har fokusert på familievernets rolle. Barn av aleneforeldre er overrepresentert i barnevernet (NOU 2000:12). Barnevernet kan derfor være en samfunnsaktør som kan bistå disse barna og bidra til barnets utviklingsbetingelser. I min undersøkelse rettes derfor fokus mot barnevernet. Barnefordelingssaker skal i utgangspunktet løses etter barneloven. Det betyr at foreldre skal bli enige om løsninger knyttet til foreldreansvar, samvær og bosted med utgangspunkt i hva som er best for barnet. Hvis foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for domstolen. At barnevernet også kan ha et ansvar i disse sakene er imidlertid slått fast i en ny veileder fra 2

3 Barne- og likestillingsdepartementet (Q 112b ). Barnevernets rolle i disse sakene er å vurdere om det er behov for å iverksette utviklingsstøttende tiltak (Andenæs 2000, Ulvik 2009), men profesjonsutøvelsen i disse sakene er utfordrende og komplekse (Q 112b 2006, Kvaran 2008). Dette skyldes blant annet skjønnsutøvelsen som foregår i gråsonen mellom foreldres myndighet etter barneloven og barnevernets myndighet etter barnevernloven. Det etterlyses kompetanse om hvordan barnevernet håndterer disse sakene og forsking på barnevernets rolle (Kvaran 2008), noe som aktualiserer forskning om disse barnas hverdagsliv og hvordan barnevernet arbeider i forhold til barn i konfliktfulle omsorgssystemer. Juridiske betingelser for deltakelse Utviklingspsykologiske teorier om barns utvikling er en viktig premissleverandør for barnevernets profesjonelle praksis, en praksis som skal utøves innenfor juridiske rammer. Begge fagdisiplinene - psykologi og juss - tilbyr begrunnelser for barns deltakelse. I et rettighetsperspektiv kan barns rett til deltakelse begrunnes i at det er et sentralt menneskeligrettslig prinsipp, uttrykt i FNs barnekonvensjon artikkel 12. Artikkel 12 gir barn rett til å bli hørt i saker som vedrører det. Barnets meninger skal tillegges vekt etter alder og modenhet. 3 Deltakelse er et flertydig begrep. Som en rettighet for barnet, knyttes deltakelse først og fremst til ord som medvirkning og innflytelse, om barnet har fått mulighet til å få eller gi informasjon, si sin mening eller delta i beslutninger vedrørende egen hverdag. Økt fokus på barns rett til deltakelse har aktualisert forskning på barns deltakelseserfaringer og premissene for disse. I forhold til barnevernet, er det sterke politiske føringer knyttet til styrking av barns muligheter for og rett til deltakelse (St.meld. nr ), men flere undersøkelser viser at det er utfordringer knyttet til å synliggjøre barnet i møte med barnevernet. Det som ofte savnes er barnas egen fortelling og synliggjøring av barnets individuelle interesser. Det etterlyses mer kompetanse og økt bevissthet knyttet til det å snakke med barn (Backe-Hansen & Havik 1997, Oppedal 1997, Seim & Slettebø 2007, Skilbred, Havik & Iversen 2007, Stang 2007). Også i skilsmisseforskning pekes det på utfordringer knyttet til barns deltakelse; at barn opplever å ikke bli hørt, at de voksne ikke vektlegger det barnet sier eller at konflikten mellom de voksne får prioritet over barnas ønsker og behov (Rød, Ekeland & Thuen 2008). Undersøkelser viser at motstand mot å høre barnet blant annet knyttes til saksbehandlernes ønske om å skjerme eller beskytte barnet eller redsel for å sette barnet i en lojalitetskonflikt. Det pekes også på at utrygghet, skam, skyld eller mangel på støtte kan skape hindringer når barnet skal formidle seg. Det advares mot at barnet ansvarliggjøres for avgjørelser eller utsettes for involvering det ikke er modent for eller har ikke har ønske om å delta i (Backe- Hansen & Havik 1997, Hundeide 2003, Skilbred, Havik og Iversen 2007, Stang 2007, Øvreeide 2006). Fra et klinisk psykologisk perspektiv kan samtalen begrunnes i forhold til utviklingsstøtte og terapeutisk potensial. Barn har unik kompetanse om sitt liv. Samtaler vil gi tilgang på 2 Veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær 3 Prinsippet om deltakelse finner vi også i barneloven 31 som pålegger foreldre og domstol å høre barnet før det tar avgjørelser i barnets liv, samt i barnevernloven 6-3 gir videre barn rett til deltakelse i under saksbehandlingen. Barnets mening skal tillegges vekt etter barnets alder og modenhet. 6-3 gir barn over 7 år en ubetinget rett til å få informasjon og uttale seg, men også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter kan bli hørt. 3

4 informasjon en ikke får på andre måter, og tilføre kunnskap hjelpere trenger for å skape gode utviklingsstøttende tiltak for barnet (Andenæs 1997, Øvreeide 2006). Samtalens terapeutiske potensial kan blant annet knyttes til muligheter for bearbeiding og meningsskaping; i samtaler kan barnet få hjelp til å sette ord på sin situasjon, tanker, følelser og erfaringer. Samtaler kan derfor betraktes som utviklingsstøtte (Hundeide 2003, Haavind & Øvreeide 2007). Det er imidlertid de juridiske aspektene som dominerer forskningen og debatten ved barns deltakelse eller mangel på deltakelse. Et psykologisk perspektiv på deltakelse kan bidra til at økt forståelse for at deltakelse handler om mer enn håndheving av rettigheter det handler å fremme barns utvikling. Når intensjonene i barnekonvensjonen skal oppfylles, kan derfor forskning som belyser de psykologiske aspektene ved deltakelse og psykologisk teoretisering av deltakelsesbegrepet være verdifull. En utviklingspsykologisk forståelse av deltakelsesbegrepet utdypes i teoridelen. 3. Teoretiske perspektiver Denne studien vil belyse sammenhengen mellom deltakelse og utvikling i omsorgssystemer der barnevernet bidrar. Barnevernets skjer ut fra faglige vurderinger der bl.a. lover, forskrifter og veiledninger utgjør rammer. Barnets erfaringer og betingelsene for disse må derfor ses i sin sosiale og kulturelle sammenheng, der bl.a. juridiske utgjør disse betingelsene. Teorier med kontekstualiserte utviklingsforståelser kan bidra til dette (Andenæs 1996, Bronfenbrenner 1979, Haavind 1987, Gulbrandsen 1998, Rogoff 2003). Kulturpsykologisk og sosiokulturelle tilnærminger til utvikling Det sentrale i kulturpsykologiske tilnærminger til barns utvikling, er at utvikling forstås som prosesser mellom mennesker innenfor en gitt sosial, historisk og kulturell kontekst, en kontekst som også er foranderlig (Bruner 1990, Rogoff 2003). Litt forenklet kan man si at barn utvikler seg gjennom sosialt samspill med andre i en gitt sosial, historisk og kulturell kontekst. Det betyr at deltakelse og utvikling ikke kan ses uavhengig av hverandre. All interaksjon barnet inngår i betraktes som deltakelse. Barn utvikler seg ved å delta i hverdagslivets ulike praksiser. Det er i interaksjon med andre at barn forhandler sine meninger og sine forståelser. Deltakelseserfaringene blir del av barnets erfaringsverden, utvikling og utviklingspotensial. Disse forståelsene av utvikling gir noen nyttige redskaper til utforsking av og forståelse av deltakelse. For det første blir det viktig å rette fokus mot samspill i barnets hverdagsliv, et hverdagsliv også barnevernet inngår i. For det andre blir det ikke bare interessant å se på hvorvidt barnet deltar eller samarbeider med barnevernet, men også hvordan barnet deltar, hva som er innholdet i deltakelsen, hvordan det å snakke med/ikke snakke med barnet eller samarbeide med barnet begrunnes og forstås. Barnet i en språklig kontekst Psykologisk utvikling skjer innenfor en sosial sammenheng, i en kommunikasjonsramme (Øvreeide 2009). Å gå inn i kommuniserende intersubjektive prosesser med sine sosiale omgivelser, er sentralt i barnets utvikling. Innenfor kulturpsykologiske tradisjoner har språket en sentral plass. Gjennom språket kan både ting og hendelser representeres og deles med andre. Språket er det viktigste hjelpemiddelet vi har for å strukturere og utforske egne tanker og vår indre verden (Vygotskij 1978). 4

5 Mening og meningsskaping er sentrale begreper i sosiokulturell teori (Bruner 1990) og kan være fruktbare begreper i utforsking av deltakelse og utvikling. Ifølge Bruner søker mennesket å etablere meninger som gjør det mulig å orientere seg i verden; handlinger og meninger får betydning når de er forankret i felles forståelsessystemer. Mening skapes i en kontekst, i forhandling og interaksjon med andre og ved bruk av felles forståelsessystemer. Konstruksjon og forhandling av felles mening, kan også sees i sammenhang med utvikling av narrativer. Narrativer betraktes som historier som bidrar til å organisere erfaringer og opplevelser og derigjennom bidrar til forståelse og mening i levde liv (Bruner 1990). Ved å legge til grunn at mening er forståelser som barn konstruerer i samspill med andre, åpnes det for det for at barns forståelser av sine erfaringer og opplevelser både kan være flertydige, og kanskje være forskjellig fra en situasjon til en annen. Barn kan konstruere ulike narrativer om seg selv i ulike sammenhenger. Et narrativt fokus kan også bidra til interesse for barnets forståelser av hvordan ting har kommet til å bli sånn som det er nå, dvs. knytte nåtiden med hva som har skjedd før. Videre kan fokus på meningsskaping bidra til at fokus rettes mot hvordan barn konstruerer forståelser av sine relasjoner og sine erfaringer og hva slags støtte det får til meningskonstruksjon (Ulvik 2009). Dette er teoretiske perspektiver som kan være nyttige i min studie. Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell Den økologiske utviklingsmodellen til Bronfenbrenner (1979, 2005) har fått status som en av de kjente referansemodellene innen utviklingspsykologien. Modellen muliggjør komplekse og dynamiske analyser av menneskelige utviklingsprosesser ved at den omfatter mange aspekter ved utvikling. Bronfenbrenner (ibid.) fokuserer på den gjensidige tilpasningen som foregår mellom barnet og settingen det er aktivt i, og hvordan fenomenene må forstås i sin omfattende kontekst. Modellen kan derfor være nyttig i en analyse av konteksten barnets hverdagsliv og utvikling foregår innenfor. Bronfenbrenner modell deler det økologiske miljøet inn i fire systemer som gjensidig virker inn på utviklingsbetingelsene til barnet; mikro-, meso-, ekso-, og makrosystemet. I senere versjoner av modellen inkluderes også et femte system; et tidssystem bestående av en personlig tidslinje, historisk tidslinje eller generasjonslinje (Bronfenbrenner 2005). I min studie kan det eksempel være interessant å utforske om hvordan eller hvorfor det snakkes med barn (mikronivået) kan ha sammenheng med hvordan en saksbehandler tolker lover og regler eller hvilke kulturelle forståelser av barndom saksbehandler eller barnet selv har (makronivået)? Hvilken betydning kan en avgjørelse fattet av en dommer barnefordelingssak for domstolen ha for barnets kontakt med foreldrene og hvordan kan dette utgjøre en betingelse for barnets utvikling (eksosystemet)? Mange elementer kan favnes ved hjelp av denne modellen når sammenhengen mellom deltakelse og utvikling i en gitt sosial, historisk og kulturell skal utforskes. 4. Mål, problemstilling og forskningsspørsmål Det overordnede målet med denne undersøkelsen er å utforske barnas deltakelsesmuligheter og utviklingsbetingelser i en gitt kontekst; barn som lever i konfliktfulle omsorgssystemer og som er i kontakt med barnevernet. 5

6 Som gjort rede for i teoridelen baserer studien seg på kontekstsensitiv utviklingspsykologisk modell (Andenæs 2006). I kontekstsensitive utviklingsmodeller gjøres den sosiale, historiske og kulturelle konteksten barnet befinner seg i relevant for barnets utvikling (Bronfenbrenner 1979, Haavind 1987, Andenæs 1996, Gulbrandsen 1998, Rogoff 2003). En ambisjon i studien vil også være å utforske rammene barnas utvikling utspiller seg innenfor. Den overordnede problemstillingen i mitt prosjekt er: Hvordan kan man forstå barnets sosiale deltakelse og utviklingsbetingelser i et konfliktfylt omsorgssystem der profesjonelle bidrar? For å forstå barnets utvikling som sosialt vesen, er det nødvendig med en beskrivelse av det sosiale samspillet barnet inngår (Haavind 1987). Ut fra dette kan følgende forskningsspørsmål være relevante: Hvordan beskriver og forstår barn og saksbehandlere barnets aktuelle situasjon og hvordan situasjonen har blitt sånn? Hvordan beskriver og forstår barn og saksbehandlere barnets handlingsrom i et konfliktfylt omsorgssystem? Et teoretisk premiss er synet på at utvikling skjer gjennom sosial deltakelse i dagliglivet, et dagligliv som må tilrettelegges av noen. Disse noen er først og fremst foreldre, men barnevernet kan bidra til å organisere og gi støtte til tilværelsen for barn i konfliktsituasjoner. Det er derfor relevant å spørre: Hvilken omsorgsorganisering og utviklingsstøtte får barnet og hva er barnevernets bidrag til dette? Hvordan begrunnes omsorgsorganiseringen og utviklingsstøtten av barnevernet og hvordan forstås den av barnet? 5. Forskningsdesign og metodisk tilnærming Informanter Prosjektet Profesjonsutøvelse og barns deltakelse har inngått samarbeid med barnevernkontorer i fire ulike bydeler i Oslo. Informantene i mitt materiale vil bli rekruttert fra disse fire barnevernkontorene. Utvalget vil bestå av 16 barn og saksbehandlere, der barna velges ut og rekrutteres av saksbehandlerne. Kriteriet for utvelgelsen av saker er at barna har foreldre som ikke bor sammen og at barnevernet har åpnet en undersøkelsessak eller er inne med frivillige hjelpetiltak. Det er videre et kriterium at barnevernet har bekymringer knyttet til konflikter mellom barnets foreldre vedrørende utøvelse av foreldreansvar, samvær eller bosted. Konflikt presiseres ytterligere til følgende temaer: a) barn som ikke vil ha samvær med en av foreldrene, b) bekymring om overgrep under samvær, c) samværsforeldres bekymring for omsorgssituasjonen hos bostedsforelder, d) situasjoner der konfliktnivået er så høyt at det i seg selv kan svekke omsorgen for barnet. Barna skal være i barneskolealder, altså mellom 6 og 13 år. Jeg vil tilstrebe variasjoner i utvalget m.h.t. alder, kjønn og etnisitet. Utvalget kan sies å være strategisk, det er ikke valgt på grunnlag av representativitet, men med utgangspunkt i disse informantene kan ha 6

7 erfaringer og synspunkter i forhold til fenomenet jeg ønsker å belyse (Kvale 2001, Patton 2002) Metode for produksjon av empiri Utgangspunket for prosjektet er ønsket om å belyse barns erfaringer og forståelser av sin hverdag, og de sosiale interaksjoner barnet deltar i. Dette tilsier et kvalitativt forskningsdesign (Kvale 2001). Når man skal utforske et tema kan ulike fokus bidra til økt forståelse; the researcher needs to present these as complementary perspectives and not seek a single version of the truth (s.7,) (Greene & Hill 2005). Barnet er en viktig kilde til informasjon om sitt eget liv og vil derfor bli intervjuet i min studie. Jeg vil imidlertid basere meg på andre kilder også: kvalitative forskningsintervjuer med saksbehandlere, samt opptak/utskrifter av samtaler mellom saksbehandlere og barn hvor jeg ikke har vært til stede. Intervjuene med barna vil først og fremst basere seg på prinsipper fra livsformsintervjuet (Andenæs 1996, Haavind 1987). Det kan også være en fordel å ta kreative redskap i bruk for å få barnet inn i en samtale, for eksempel tegning (Øvreeide 2009). Livsformsintervjuet er kjennetegnet ved at intervjuet er strukturert rundt en tidsperiodes hendelse, for eksempel gårsdagen. Ved å ta utgangspunkt i barnets beskrivelser av konkrete hendelser i hverdagslivet sitt, kan man videre utforske relasjoner, aktiviteter samt sosiale og kulturelle sammenhenger slik barnet forstår disse (Andenæs 1996). I samtalen vil jeg be barnet bl.a. fortelle om gårsdagen, og med utgangspunkt i dette fokusere på hvordan livet til barnet er organisert, hvilke personer, relasjoner og aktiviteter det rommer, hva som er mulig eller ikke mulig å gjøre. Fokus vil også være på barnets forståelse av forholdene nevnt ovenfor og barnets forståelse for hvordan ting er blitt som de er. Det er et mål å få barnet til fortelle så detaljert og fyldig som mulig. Barnets kontakt med barnevernet vil inngå i det hverdagslivet det snakkes om. I intervjuene med saksbehandlerne vil de bli bedt om å fortelle om hvilke bekymringer de har for barnet, hva de konkret har gjort i forhold til barnet og familien. Videre: hvilke former for kontakt de har med barnet, hva de vet eller ønsker å vite om barnets hverdagsliv, og hvordan de har fått /kan få vite noe om det, samt hvilke utfordringer og dilemmaer de møter i arbeidet med disse sakene. I tillegg til mine intervjuer med barn og saksbehandlere, vil jeg ha tilgang til opptak/ utskrifter fra samtaler som saksbehandlere har med barna i utvalget, hvor jeg ikke er til stede. Dette vil utgjøre en tredje kilde til informasjon om barnets hverdagsliv og samarbeidet med barnevernet. Disse samtalene vil være interessante å analysere med henblikk på hvordan samtaler i barnevernet foregår, hvilke narrativer barnet forteller om i denne settingen og hvordan disse konstrueres i dialog med saksbehandleren. En annen relevant kilde til kunnskap om barns deltakelse og utviklingsbetingelser er barnas foreldre. Jeg ønsker å gjennomføre korte samtaler med foreldrene, for å få nødvendig bakgrunnsinformasjon om barnet, men denne informasjonen vil ikke være en sentral empiri i denne studien. Å utforske barnas perspektiver har prioritet. Ettersom studien er del av et større prosjekt, vil jeg også ha tilgang til datamateriale som jeg ikke selv har produsert. Dette materialet kan gi muligheter for analytisk komparasjon med barn i andre omsorgssituasjoner, for eksempel barn i fosterhjem. Analyse Målet med analysen er å få frem nyanserte forståelser av barns erfaringer og opplevelser. Det er mange mulige måter å analysere et kvalitativt materiale på. De analytiske spørsmålene en 7

8 stiller i analyseprosessen, vil imidlertid henge sammen med og knyttes til de teoretiske forutsetningene for undersøkelsen (Andenæs 1996). Det er et mål at analysen gjøres med et barneperspektiv. Med det mener jeg at fokus rettes mot barnas erfaringer og opplevelser (Tiller 1990). Analysen gjøres både med utgangspunkt i barnets eget perspektiv, men også i lys av andre kilder. Jeg innlemmer dermed barnets perspektiv i et mer omfattende barneperspektiv (Ulvik 2007). Analysen vil videre ha utgangspunkt i fortolkende metode. Intervjuene vil bli analysert som fortellinger, hvor jeg vil søke etter både likhetstrekk og særtrekk ved barnas erfaringer og opplevelser. Diskursanalyse kan også være en fruktbar innfallsvinkel til å konstruere, presisere og nyansere det empiriske materialet. Fokus rettes mot betydningen av at vi tolker våre og andres handlinger innenfor de kulturelle diskurser som er tilgjengelige for oss. Alldred og Burman (2005) argumenterer for at en diskursanalytisk tilnærming i barneforskning kan bidra til å se det enkelte barns uttalelser eller handlinger i lys av den kulturelle forståelse av barndom i en bestemt kontekst. Hva er det mulig for barnet å si? Hva er det mulig for oss å høre barnet si? Relevante temaer i min studie kan for også eksempel være betydningen av makt/avmakt, alder, forståelser av foreldreskap, syn på barn. Etiske vurderinger Innenfor forskningsetikken er barn ansett for å være en sårbar gruppe. Studien omfatter dessuten barn i sårbare livssituasjoner. Begge disse forholdene krever stor bevissthet knyttet til de etiske sidene ved studien. Dette vil blant annet følges opp ved at informasjon blir gitt på en forståelig måte for barnet og at barnet i tillegg til foreldrene skriver under på samtykkeerklæringen. Barns deltakelse vil ikke innbære noen direkte fare eller ubehag, og intervjuene vil bli tilpasset barnets alder og modenhet. Som del av et større prosjekt er nødvendige tillatelser allerede innhentet for denne studien. 6. Teoretisk og anvendt relevans og generaliseringsmuligheter Studien vil kunne gi ny innsikt og kunnskap som både har relevans for psykologisk teori, og ha anvendt relevans for et samfunnsmessig praksisområde hvor utviklingspsykologi er en betydelig premissleverandør. Resultatene vil bidra inn i en utviklingspsykologisk forskningstradisjon om barns oppvekst, hverdagsliv, utvikling og familieliv. Selv om studien er basert på et strategisk utvalg utsatte barn, vil studien være relevant i forhold til en generell forståelse av sammenhengen mellom barns sosiale deltakelse og utviklingsbetingelser og gjøre utviklingspsykologisk kunnskap relevant i forståelsen av deltakelsesbegrepet. Det er også et mål at studien kan ha overføringsverdi til klinisk arbeid med barn. Undersøkelsens samfunnsrelevans, kan for det første knyttes til at studien vil kunne gi kunnskap om hvordan deltakelse ivaretas i barnevernet, og hvordan barns deltakelse kan styrkes. For det andre er det et anvendt mål at studien kan bidra med kunnskap som kan styrke profesjonelle praksiser overfor barn i konfliktfulle omsorgssystemer. 7. Veiledning og forskernettverk Førsteamanuensis dr. psychol. Oddbjørg Skjær Ulvik ved Høgskolen i Oslo (HiO) vil være hovedveileder for prosjektet og førsteamanuensis dr. psychol. Agnes Andenæs ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo vil være medveileder. Begge har stor kompetanse på feltet. Prosjektet er del av det tverrvitenskapelige prosjektet Snakk med oss. Profesjonsutøvelse og barns deltakelse ved HiO, ledet av professor dr. psychol. Liv Mette 8

9 Gulbrandsen. Prosjektet er finansiert av HiO og Norges forskningsråd og har knyttet til seg vitenskapelige ansatte fra flere avdelinger ved HiO. Pr dags dato er seks stipendiatstillinger knyttet til prosjektet. Administrativt er jeg tilknyttet Sosialforsk, hvor det også er forskere og stipendiater som vil utgjøre et faglig nettverk i stipendiatperioden. 8. Fremdriftsplan for prosjektet Jeg tiltrådte stipendiatstillingen i september Stipendiatstillingen skal gå over fire år med 25 % arbeidsplikt. Avhandlingen planlegges å bestå av tre tidsskriftartikler, samt et sammendrag som skal sammenstille problemstillingene og konklusjonene fra artiklene i et helhetlig perspektiv. Artiklene planlegges publisert i internasjonale tisskrifter. Arbeidsoppgaver Pilotundersøkelse Prosjektbeskrivelse Forskerkurs Intervjue barn, saksbehandlere Systematisere data Ferdigstille artikkel 1 Ferdigstille artikkel 2 Ferdigstille artikkel 3 Sammendrag Disputas Høst Vår Høst Vår Høst Vår Høst Vår Høst 9. Litteratur Alldred, P. og Burman, E. (2005). Analyzing children s accounts using discourse analysis. I S. Greene og D. Hogan. (red.) (2005): Researching children s experience. Approaches and Methods. London: Sage publications. Amato, P.R. (1993). Children adjustment to divorce theories, hypotheses, and empirical support. Journal of marriage and the family, 55, Andenæs, A. (1996): Foreldre og barn i forandring. Oslo: Pedagogisk forum. Andenæs, A. (2000): Et barnevern med lydhørhet for barnet : fra generelle risikofaktorer og globale modeller til forståelse av spesifikke, tilrettelagte dagliglivserfaringer. NOVA skriftserie 5/00 Andenæs, A. (2006): Barns beste og utviklingspsykologi i velferdsstaten. Nøytrale formuleringer med kjønnede betydninger. I Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4. Backe-Hansen, E. og Havik, T. (1997): Barnevern på barns premisser? I E. Backe-Hansen og T. Havik (red.) Barnevern på barns premisser. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Bronfenbrenner, U. (1979): The ecology of human development. Cambridge: Harvard university press. Bronfenbrenner, U. (2005) Making human beings human. Thousand Oaks: Sage Publications. Bruner, J. (1990). Acts of meaning. Cambridge: Harvard University Press 9

10 Ekeland, T-J. og Myklebust, V. (1996). Foreldremekling, meklarperspektivet. Forskningsrapport nr. 12, Høgskolen i Volda. Gergen, K. (1985): The Sosial Constructionist Movement i Psychology. American Psychologist, vol. 40, nr. 3, s Greene, S. og Hill, M. (2005). Researchingn children s experiences: methods and methological issues. I Greene, S. og D. Hogan (red.) (2005). Researching children s experience. Approaches and Methods. London: Sage publications. Greene, S. og Hogan. D. (red.) (2005). Researching children s experience. Approaches and Methods. London: Sage publications. Gulbrandsen, L. M. (1998): I barns dagligliv. En kulturpsykologisk studie av jenters og gutters utvikling. Oslo: Universitetsforlaget. Gulbrandsen, L.M. og Ulvik, O.S. (2008). The concept of participation: Legal and sociocultural aspects. Paper presentert på ISCAR konferansen, San Diego sept Upublisert. Haavind, H. (1987). Liten og stor: mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. Oslo: Universitetsforlaget. Haavind, H og Øvreeide H. (2007). Barn og unge i psykoterapi. Oslo: Gyldendal akademisk Hogan, D. (2005): Researching the child in developmental psychology. I S.Greene og D. Hogan (red.): Researching children s experience. Approaches and Methods. London: Sage publications. Hundeide, K. (2003). Barns livsverden: Sosiokulturelle rammer for barns utvikling. Oslo: Cappelen akademisk forlag. Kvale, S. (2001). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk. Kvaran, I. (2008): Skilsmisse sett med barns øyne: barns sårbarhet og håndtering. Doktoravhandling ved NTNU. 2008: 21 Moxnes, K., Haugen, G. M. D. & Holter, T. (1999). Skilsmissens virkning på barn. Foreldres oppfatning av skilsmissens konsekvenser for deres barn. Rapport. Trondheim: Allforsk. NOU 2000:12 Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer. NOU 2008: 9 Med barnet i fokus en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær. Barne- og likestillingsdepartementet. Nævdal, F. og Thuen, F. (2004). Residence arrangements and well-being: A study of Norwegian adolescents. Scandinavian Journal of Psychology, 45, Oppedal, M. (1997): Blir barn sett og hørt ved akutte vedtak? I E. Backe-Hansen og T. Havik (red.) Barnevern på barns premisser. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Patton, M.C. (2002): Qualitative research and evaluation methods. Thousand Oaks: Sage. Qvotrup, J. M. Bardy, G. Sgritta og H. Wintersberger (red.) (1994): Childhood matters. Aldershot: Avesbury. Rogoff, B. (2003): The cultural nature of human development. New York : Oxford University Press Rød,.A., Ekeland, T.J. & Thuen, F. (2008). Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner. Tidsskrift for norsk psykologforening: Rønbeck, K. (20008). Konflikt og forsoning en evalueringsundersøkelse.doktoravhandling. Psykologisk institutt. Universitetet i Oslo. Seim, S. og T. Slettebø (2007) Brukermedvirkning i barnevernet. Oslo: Universitetsforlaget Skilbred, D., Havik, T. og Iversen, A. (2007): Økt deltakelse i barneverntjenestens undersøkelser: Synspunkter og erfaringer. Tidsskriftet Norges Barnevern nr

11 Stang, E.G. (2007): Det er barnets sak. Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven 4-4. Oslo: Universitetsforlaget. Stortingsmelding 40 ( ). Om barne- og ungsdomsvernet. Oslo: Barne- og familiedepartementet. Tiller, P.O (1990): Hverandre: En bok om barneforskning. Oslo: Gyldendal forlag. Ulvik, O.S. (2007). Fosterfamilie som seinmoderne omsorgsarrangement: En kulturpsykologisk studie av fosterbarn og fosterforeldres fortellinger. Universitetet i Oslo: Psykologisk institutt. Avhandling til dr.psycol-graden. Ulvik, O.S. (2009): Barns dett til deltakelse: Teoretiske og praktiske utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn. Under publisering. Vygotskij, L. (1978). Mind in Society. The development of higher Psychological processes. Cambridge, MA: Harvard University Press Öberg, B. & G. Öberg (1987). Skiljas, men inte frå barnen. Båras: Natur och Kultur. Øvreeide, H. (2009). Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i vanskelige situasjoner. Kristiansand: Høyskoleforlaget Øvreeide, H. (2006): Å samtale med barn om barnelovspørsmål. I artikkelsamlingen Samtaler med små barn etter barneloven. Barne- og likestillingsdepartementet. 11