Landsorganisasjonen. i Norge

Transkript

1 Landsorganisasjonen i Norge

2 f

3 BERETNING 1981 Landsorganisasjonen i Norge

4

5 INNHOLDSFORTEGNELSE Side 1 1. TARIFFREVISJONER - ØKONOMISK POLITIKK J Tariffrevisjonen J Oppgjøret for statsansatte Varehandelen J 9t5 1 Kommuneoppgjøret v, Prisstopp og skattelettelser v Prispolitikken i, Oslo-gruppen LO med spørsmål til Høyre Prisregulering på fast eiendom J Tariffrevisjonen Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening Skattlegging a v naturalytelser J I...avlønnsfondet J 2. ARBEIDS- OG NÆRINGSLIVET Oppfølging av arbeidsmiljøloven Sysselsetting og arbeidsmiljø i 80-årene Støy på arbeidsplassen Diverse arbeidsmiljøspørsmål Alexander L. Kielland-ulykken Valg av arbeidstid Arbeid for psykisk utvikllngshemmede Industrifondet Distriktenes utbyggingsfond Bruken av leiefirmaer I...angtldsplan for Televerket Nord-Norge-banen Samarbeidsrådet LO-NAF Bransjerådene Samarbeidsrådet DKT-LO J 3. SOSIALPOLITIKK - FAMILIE- OG FORBRUKERSAKER Inntektsregulering for pensjonistene Deltidspensjon og førtidspensjon Likestllllngsrådet Varafaktakomiteen Ferieloven Arbeidslivets komite mot alkoholisme og narkomani (AKAN). 152

6 J J Side 4. UNDERVISNINGS-OG OPPLYSNINGSVIRKSOMHET Opplysningsarbeidet i fagbevegelsen Landsorganisasjonens skole Sørmarka Arbeiderbevegelsens folkehøgskole Ringsaker Skolen og arbeidslivet Opplysnings-og utviklingsfondetlo-n. A.F INTERNASJONALT ARBEID - UTENRIKSPOLITIKK Innledning Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS) Den Europeiske Faglige Samorganisasjon (DEFS) (Euro-LO) 178 Frie Faglige Internasjonale (FFI) Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite (AIS) Faglig utviklingshjelp Fred, sikkerhet, nedrustning - øst-vest kontakt Polen Sør-Afrika - Apartheid Tyrkia Internasjonalt ungdomsarbeid Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) J 6. FORSIKRINGSSPØRSM Å L Kollektiv hjemforsikring Grunnforsikringen Gruppehjemforsikringen LOs samleforsikring Informasjons- og opplysningsvirksomheten i forsikring Fagorganisasjonens Stønadskasses Fond Den norske Fagorganisasjons Pensjonskasse J 1. A1'U:>RE SAKER Folk og Forsvar Kvinners frivilllge beredskap V 8. ADMINISTRASJON OG ORGANISASJON LOs administrasjon Sekretariatet Representantskapet Kongressen Medlemstallet Representasjon innenlands Representasjon utenlands Diverse styrer og utvalg Samarbeidskomiteen LO-Det norske Arbeiderparti Samarbeidskomiteen LO-NKL Samarbeidskomiteen LO-Norsk Pensjonistforbund Samarbeid med Norsk Skuespillerforbund Stortingsvalget

7 Side LOs internasjonale kontor LOs juridiske kontor LOs miljøkontor LOs personalkontor Presse- og informasjonsvirksomheten LOs revisjonskontor LOs tekniske kontor LOs økonomi ske kontor Z Z11 Z19 Z J LOs faste utvalg: Sekretariatets rådgivende finanskomite LOs utvalg for famlliepolitikk-llkestilllng-llkeverd LOs forskningsutvalg Industri- og energiutvalget Innvandrerutvalget LOs kulturutvalg LOs koordineringsutvalg for skole- og utdannlngsspørsmål Organisasjonskomiteen Sosialpolitisk utvalg LOs ungdomsutvalg LOs oljekartell Folkets Hus Landsforbund Folkets Hus Fond Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Elektronisk databehandling (ED B) LOs husmorsenter Distriktskontorene Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold og Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Z1 Trøndelagsfylkene Nordland Troms Finnmark J 9. STATISTISK OVERSIKT... " Godkjente konflikter

8 Forord Dette er den første beretningen i kongressperioden Den er som tidligere inndelt i hovedkapitler, idet vi håper at det gir en best mulig oversikt over innholdet. Forkortelsen NOU går ofte igjen. Deo står for Norges Offentlige Utredninger. Mange av utredningene har LO deltatt i og/eller uttalt seg om. Oslo i april 1982 LANDSORGANISASJONEN I NORGE Tor Halvorsen Per Haraldsson

9 1. Tariffrevisjoner - Økonomisk politikk Tariffrevisjonen 1981 Ved tariffrevisjonen i 1980 ble partene enig om en tariffavtale på to år. Det ble tatt inn følgende reguleringsbestemmelse for det andre avtaleåret: «Før utløpet av 1. avtaleår (1. april 1981) skal det opptas forhandlinger mellom N.A.F. og LO om eventuell lønnsregulering for 2. avtaleår. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den alminnelige økonomiske situasjon på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår samt prisog lønnsutviklingen i 1. avtaleår. Endringene i tariffavtalene for 2. avtaleår tas stilling til i LOs representantskap og N.A.F.s Centralstyre. Hvis partene representert ved N.A.F.s Centralstyre og LOs representantskap ikke blir enige, kan den organisasjon som har framsatt krav innen 14 dager etter forhandlingenes avslutning, si opp de enkelte tariffavtaler med 1 måneds varsel (dog ikke til utløp før 1. april 1981) for å søke gjennomført en lønnsregulering innen den ramme som er angitt ovenfor.» LO holdt representantskapsmøte 28. januar for å behandle retningslinjene for «det lille tariffoppgjøret». I sitt vedtak tok Representantskapet utgangspunkt i ovenfor siterte reguleringsbestemmelse. Deretter heter det i vedtaket: «IL Som grunnlag for tarifforhandlingene i de senere år har Landsorganisasjonen tillagt følgende målsettinger vesentlig vekt: 1. Sikring av den fulle sysselsetting. 2. Neddemping av prisstigningen og trygge konkurranseevnen. 3. Vedlikeholde kjøpekraften for de brede lønnstakergrupper. 4. Særlige forbedringer for de lavlønte. Innstillingen fra Det tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjøret viser at når vi ser prisstigningen og lønnsutviklingen i sammenheng, har kjøpekraften blitt opprettholdt for brede lønnstakergrupper. De lavtlønte har forbedret sin situasjon. Målsettingene må videreføres under tarifforhandlingene for 2. avtaleår. 7

10 Ill. IV. Siden 1978 er det skjedd betydelige forbedringer i vår konkurranseevne. Sammen med forbedringer i den internasjonale økonomiske situasjon i denne perioden, har dette gitt grunnlag for sterk produksjons- og produktivitetsvekst i de eksportkonkurrerende deler av vår økonomi. Svakere etterspørselsutvikling fra norske forbrukere har imidlertid begrenset produksjons- og produktivitetsframgangen i de øvrige deler av vårt private arbeidsliv. I løpet av siste halvår 1980 har den internasjonale økonomiske situasjon igjen forverret seg. For å sikre full sysselsetting, krever situasjonen en avveining mellom hensynet til konkurranseevnen og behovet for å vedlikeholde etterspørselen etter varer og tjenester fra de skjermede og importkonkurrerende deler av vårt arbeidsliv. For å sikre produksjon og arbeidsplasser i større deler av vårt arbeidsliv, må kjøpekraften sikres for de brede lønnstakergrupper. LOs representantskap understreker myndighetenes ansvar for de økonomiske forutsetningene for tariffoppgjøret. Skatteomleggingen, som Stortinget har vedtatt, innebærer en betydelig nedbygging av subsidier på viktige forbruksvarer. Skattelettelsene er til særlig fordel for lønnstakere med høyere inntekter. Derfor er det fra myndighetenes side forutsatt at årslønnsveksten for de høyere Inntekter begrenses fra 1980til1981. Målsettingen om reelle forbedringer for de lavlønte er et felles ansvar for den faglige og politiske arbeiderbevegelse. Med dette som utgangspunkt, forutsetter LOs representantskap at tariffoppgjørene mellom Landsorganisasjonen og arbeidsgivere i den private og offentlige sektor legges til grunn for oppgjørene for andre grupper. Både som arbeidsgiver og i praktiseringen av inntektsreguleringsloven, må myndighetene utnytte sine muligheter for å utøve innflytelse over lønnsutvikllngen etter disse linjer. Fra 1. januar 1981 er det også gjennomført en grunnleggende omlegging i prispolitikken. LOs representantskap understreker myndighetenes ansvar for prisutviklingen. En forutsetter at det om nødvendig gjennomføres prispolitiske tiltak som sikrer de prispolitiske forutsetninger for V. En gjennomføring av hovedprinsippene i fagbevegelsens tariffpolitikk for alle grupper krever at LO fullt ut utnytter sin slagkraft. LOs representantskap forutsetter derfor at samordningen av tarifforhand11ngene i den private og den offentlige sektor videreføres på tilsvarende måte som under tarifforhand11ngene i VI. LOs representantskap gir Sekretariatet fullmakt til å utforme de mer spesifiserte tariffkrav. Med utgangspunkt i de prinsipielle retningslinjer gjengitt ovenfor, må tariffkravene bygge på følgende elementer: 1. Det må gis et kronetillegg som stablliserer kjøpekraften for brede lønnstakergrupper i 1981 på linje med situasjonen i For ansatte i stat og kommuner gis lønnstillegg som sikrer samme årslønnsvekst som i det private arbeidsliv. Det må dessuten gis kompensasjon for manglende lønnsutvikling i forhold til lønnstakere i det private arbeidsliv. 2. Lavlønnsprofilen fra tariffrevisjonen 1980 føres videre. Pr skal det gis lønnstillegg tilsvarende 85-prosent-regelen i Riksmeklingsmannens vedtatte forslag basert på gjennomsnittlig timefortjeneste for voksne arbeidere eksklusive alle tillegg i industrien og gjennomsnittsfortjenesten for grupper av lønnstakere innen samme over- 8

11 enskomst i den enkelte bedrift. Beregningsgrunnlaget for Garantitillegget er timefortjenesten i 2. kvartal Ut fra prinsippet om at arbeidsgiverne skal ha ansvaret for halvdelen av lønnstillegg som skyldes lavlønnsordningene, justeres størrelsen på arbeidsgivernes andel og lønnsinnbetalingen til Lavlønnsfondet. 3. Det gjennomføres endringer i regelverket slik at innbetalingen til Lavlønnsfondet ikke begrenser beregningsgrunnlaget for overtid, skifttillegg m.v. I det offenwge arbeidsliv tilpasses lønnsregulativene slik at en også her tar hensyn til de lavlønte. 5. Ifølge Nasjonalbudsjettet for 1981 er Regjeringen innstilt på å fremme en proposisjon om endringer i Ferieloven, slik at det fra ferieåret som begynner 1. mai 1982 innføres 5 ukers ferie for alle, med 6 ukers ferie for arbeidstakere over 60 år. Det må gis full lønnskompensasjon for økt ferie og avsetning til feriepenger må ta til fra 1. mai I Nasjonalbudsjettet heter det videre: «For å ta hensyn til de ulike behov i forbindelse med arbeidstidsforkortelsen, bør det gis adgang til andre løsninger enn hovedregelen om økt ferie. På den enkelte arbeidsplass bør det derfor gis adgang til å avtale lokale ordninger om åta ferien ut i form av redusert arbeidstid pr. dag eller uke.» Med dette som utgangspunkt treffes under forhandlingene avtale om den praktiske gjennomføring av utvidet ferie. Vll. LOs krav og tariffpolitiske opplegg bygger på følgende forutsetninger: a) Ut fra forutsetningene bl.a. om pris- og lønnsutviklingen som blir lagt til grunn for tariffoppgjøret, skal det i tariffperioden føres en økono misk politikk som sikrer den disponible realinntekten i 1981 på linje med nivået i Sikring av den fulle sysselsetting må få høyeste prioritet. b) Arbeidsgivere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner utenfor LO-området må vise sterkere vilje til moderasjon ved endringer i, lønns- og arbeidsvllkar. En forutsetter lojal oppslutning om og kontroll med at intensjonene bak loven om inntektsregulering blir fulgt opp i praksis. En viser til forutsetningene for skatteomleggingen i Nasjonalbudsjettet for Hvis de lønnsmessige forutsetninger ikke blir oppfylt, må det skje endringer i skatteopplegget til fordel for lønnstakere med lavere og vanlige inntekter, som forutsatt. c) Det prispolitiske opplegget for 1981 må bidra til å effektivisere arbeidet for å dempe prisstigningen. Om nødvendig må tiltak settes inn. Forbedringer i det økonomiske grunnlaget i konkurranseutsatte bedrifter må styrke disse bedriftene økonomisk, ikke eierinteressene. Fortsatt regulering av aksjeutbyttet er nødvendig. d) Prislovens mulighet for å begrense inntektsutviklingen for leger, tannleger m.v. må utnyttes. e) Moderasjon må også omfatte jordbruksoppgjøret. Ved gjennomføringen av jordbruksoppgjøret 1981, må bredere næringspolitiske og fi. nanspolitiske hensyn tlllegges vekt. Inntektsopptrappingen må anses fullført.» 9

12 Samordning med den offentlige sekt.or I likhet med tariffoppgjøret i 1980 ble det av Sekretariatet i LO oppnevnt et utvalg for samordning av oppgjørene i den private og offentlige sektor. Medlemmer av utvalget ble: Tor Halvorsen og Leif Haraldseth, LO, Finn Nilsen, Bekledningsarbeiderforbundet, Jan Balstad, Norsk Jern- og Metallarbei.derforbund, Albert Uglem, Statstjenestemannskartellet, Torger Oxholm, Norsk Kommuneforbund, og Øistein Gulbrandsen, LOs økonomiske kontor. Til medlemmer av forhandlingsutvalget for den private sektor ble oppnevnt: Tor Halvorsen, Leif Haraldseth, Svein-Erik Oxholm, Liv Buck, Ole Knapp, Yngve Hågensen og Wilhelm Thoresen, alle Landsorganisasjonen, Roar Helgesen, Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer, Ole Flesvig, Norsk Arbeidsmandsforbund, Finn Nilsen, Bekledningsarbeiderforbundet, Odd Isaksen, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Nils H. Johannessen, Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, Arild Kalvik, Norsk Grafisk Forbund, Kåre Dahlberg, Norsk Gullsmedarbeiderforbund, Kåre Hansen, Handel og Kontor i Norge, Eivind Strømmen, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Jan Balstad, Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Arthur Svensson, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Einar Hysvær, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Rolf Hauge, Norsk Papirindustriarbeiderforbund, Henrik Aasarød, Norsk Sjømannsforbund, Svein Morgenlien, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, Walter Kolstad, Norsk Transportarbeiderforbund, Olaf Axelsen, Norsk Treindustriarbeiderforbund, LarsA. Myhre, Norsk Olje-og Petrokjemiforbund, Albert Uglem, Statstjenestemannskartellet, Torger Oxholm, Norsk Kommuneforbund, og Steinar Halvoren, Kai Ekanger, Evy Buverud Pedersen, Ragnar Røberg Larsen, Øistein Gulbrandsen, Egil Ahlsen og Stein Reegård, alle Landsorganisasjonen. Dessuten møter Lars Buer og Richard Trælnes. I oppgjøret mellom LO og N.A.F. ble det innenfor forhandlingsutvalget valgt et «engere utvalg» til å føre forhandlingene med et tilsvarende utvalg fra den annen part. I dette utvalget var disse med: Tor Halvorsen, Leif Haraldseth, Finn Nilsen, Odd Isaksen, Jan Balstad, Arthur Svensson, Kåre Hansen, Rolf Hauge og med Einar Hysvær som varamedlem. Dessuten deltok Øistein Gulbrandsen fra LOs økonomiske kontor og Steinar Halvorsen fra juridisk kontor. Forhandlingene Sekretariatet i LO utformet på grunnlag av vedtaket i Representantskapet et mer detaljert krav, og det første forhandlingsmøtet med N.A.F. ble holdt

13 mars. Etter forhandlingsmøter også 16. og 17. mars ble det klart at forhandlinger ikke ville føre fram. LO sendte oppsigelse av tariffavtalene. Riksmeklingsmannen ble varslet, og han innkalte til mekling 19. mars. Meklingen Også meklingen ble meget vanskelig. Det ble holdt 10 meklingsmøter uten at Riksmeklingsmannen fant grunnlag for å sette fram noe forslag. LO valgte da å utsette videre mekling inntil man hadde fått en nærmere avklaring i oppgjøret for de statsansatte. Den offentlige sektor går foran Oppgjørene i den offentlige sektor er omtalt seinere i beretningen. Her skal vi bare ta med at de førte til en løsning som ble vedtatt. Dermed var det klart for nytt meklingsforsøk i oppgjøret mellom LO og N.A.F. LO varsler arbeidsstans Ny mekling ble holdt 21. mai, og LO hadde varslet plassfratredelse til 22. mai ved arbeidstidas slutt. Det ble ganske fort brudd i meklingen. Det var ikke enighet om tak på lønnsglidningen, og N.A.F. følte seg ikke bundet av at staten og kommunene hadde gått med på en indeksreguleringsbestemmelse for høsten Fra Regjeringens side ble det bebudet at den ville foreslå tvisten løst ved tvungen lønnsnemnd, og LO trakk varslet om arbeidsstans tilbake. To arbeidsrettssaker En må kunne si at forholdet mellom LO og N.A.F. var meget spent. To arbeidsrettssaker viser dette. Vi skal her redegjøre for dem. Den ene saken ble reist av N.A.F. mot LO og gjaldt forståelsen av avsnittet om lønnsglidning i meklingsforslaget fra Den andre saken var reist av LO mot N.A.F. og hadde sin årsak i atn.a.f. mente at bedriftene ikke kunne avtale lønnstillegg for det andre avtaleåret så lenge det ikke var klart hvordan det ble med tak på lønnsglidningen. Vi gjengir begge arbeidsrettsdommene. Landsorganisasjonen i Norge (LO) tok dette spørsmål opp med N.A.F. som sendte sine medlemmer et nytt sirkulære (A.sirkulære nr. 15/1981), datert 20. mars 1981, der det heter: «Landsorganisasjonen i Norge har i dag meddelt oss at det ute på enkelte arbeidsplasser er oppstått misforståelse på grunn av vårt A.sirkulære nr. 2/1981 av 13. mars. I den anledning skal vi få anføre følgende: 1. Sirkulæret bygger på N.A.F.s fortolkning a v Riksmeklingsmannens forslag Det er ikke inngått noen spesiell avtale med LO om de spørsmål sirkulæret omhandler. 2. Etter N.A.F.s oppfatning er partene avskåret fra å inngå avtaler om lønnstillegg for 2. avtaleår inntil den pågående mekling mellom N.A.F. og LO om innføring av et «tå.x» på lønnsglidningen er avsluttet. Bedriftene kan derimot ikke nekte å forhandle om disse spørsmål der det foreligger tariffmessig hjemmel for det. At man er avskåret fra å inngå avtale om lønnstillegg innebærer imidlertid at bedriftene ikke kan fremsette noe lønnstilbud.» I en orientering til medlemsbedriftene av 2. april 1981 (A.sirkulære nr. 7 /1981) i forbindelse med at LO inntil videre hadde utsatt den varslede arbeidsstans og bedt mekling utstå ipå vente av lønnsforhandlingene for staten, minnet N.A.F. om sine tidligere uttalelser vedrørende lokale forhandlinger i følgende avsnitt i sirkulæret: 11

14 «Ved A.sirkulære nr. 2 og nr. 5/1981 av henholdsvis 13. og 20. mars orienterte vi nærmere om forholdet vedrørende lokale (bedriftsvise) forhandlinger. De standpunkter vi ga uttrykk for i disse sirkulærer står fortsatt ved makt, hvilket innebærer at bedriftene er avskåret fra - inntil tariffoppgjøret mellom LO og N.A.F. er avsluttet - å inngå avtale eller fremsette noe lønnstilbud under lokale forhandlinger.» LO tok påny saken opp i følgende brev av 10. april 1981 til N.A.F. «LOKALE LØNNSFORHANDLINGER VEDRØRENDE!. AVTALEÅR Landsorganisasjonen viser til Deres A.sirkulærer nr. 2, nr. 5 og nr. 7 - alle for Vi forstår det slik at Deres forening har inntatt det standpunkt at lokale forhandlinger kan finne sted der det foreligger tariffmessig hjemmel for det, men at bedriftene er avskåret fra å inngå avtale om lønnstillegg og således ikke vil kunne fremsette noe tilbud i forbindelse med forhandlingene. Landsorganisasjonen vil påpeke at Deres forening ikke har noen tariffmessig hjemmel for å gripe inn i de avtalte regulerlngsbestemmelser som gjelder den enkelte bedrift og må derfor påtale de nevnte sirkulærer som tariffstridige. Såfremt disse sirkulærer ikke umiddelbart blir trukket tilbake, må vi be om forhandlingsmøte med sikte på å drøfte saken og eventuelt innbringe den for Arbeidsretten.» Forhandlingsmøte ble holdt den 24. april Protokollen lyder: «LOs representanter henviste til N.A.F.s A.sirkulærer nr. 2/1981, 5/1981 og 7/1981 og til LOs brev til N.A.F. av 10. d.m. De hevdet at N.A.F.s syn vedrørende lokale forhandlinger savnet tariffmessig hjemmel. N.A.F.s representanter fremholdt - under henvisning til avsnitt VI, pkt. 2.i Riksmeklingsmannens forslag vedrørende tariffoppgjøret at det var tariffmessig hjemmel for de standpunkter med hensyn til lokale lønnsforhandlinger for 2. avtaleår som er kommet til uttrykk i de nevnte A.sirkulærer.» LO brakte saken inn for Arbeidsretten ved stevning av 29. april Saksøkeren hevder at N.A.F. ikke har tariffrettslig hjemmel for å instruere medlemsbedriftene til ikke å inngå avtaler eller fremsette tilbud under den tid hovedoppgjøret varer. Det bestrides at Riksmeklingsmannens forslag innebærer en slik hjemmel. Det gjeldende avtaleverk består, herunder også retten til å kreve lokale bedriftsvise forhandlinger etter Hovedavtalens 12. Riksmeklingsmannens forslag, punkt VI.2, inneholder bare en begrensning i den lokale forhandlingsrett, nemlig at det i avtaleperioden bare skal være adgang til lokale forhandlinger en gang i hvert avtaleår. Dette er en helt selvstendig bestemmelse. Det står ikke noe i Riksmeklingsmannens forslag om at denne bestemmelse skal ses i sammenheng med eventuelle forhandlinger om et «tak» på lønnsglidningen for 2. avtaleår (punkt VI.2, siste setning). Det dreier seg her om to separate bestemmelser. Hvis man hadde ment at det skulle være sammenheng, måtte Riksmeklingsmannen ha foreslått at lokale forhandlinger i 2. avtaleår ikke skulle fremmes før det var avgjort om det skul.le settes «tak» på lønnsglidningen. Men det er ikke gjort. Partene har heller ikke diskutert spørsmålet under forhandlingene, hverken i 1980 eller i Det er ikke adgang til utvidende fortolkning i dette tilfelle. Det vises til Voldgiftsrettsdom av 28. november 1979 og Arbeidsrettsdom av 18. januar

15 Hvis Riksmeklingsmannens forslag skulle gi slik hjemmel som påstått av saksøkte, måtte hjemmelen gi N.A.F. adgang til å gripe inn overfor alle former for fortjenesteutvikling, som etter foreningens definisjon er lønnsglidning, jfr. N.A.F.s stevning til Arbeidsretten av 6. aprll 1981 i sak nr. 20/81 - med underbilag 1-3. N.A.F. ville med andre ord kunne velge hvilken form for lønnsglidning som skulle bremses, noe som igjen kunne føre til skjevheter når utformingen av et eventuelt «tak» ble fastsatt. Lokale forhandlinger kan ikke sies å finne sted ved at bedriften møter ved forhandlingsbordet når bedriften av N.A.F. er instruert om ikke å fremsette tilbud eller inngå avtale. Saksøkeren er imidlertid innforstått med at dersom det innføres bestemmelser om tak på lønnsglidningen, gjeldende fra 1. april 1981, vil lokale avtaler som står i strid med dette, måtte stå tilbake for bestemmelsene om «tak». Det anføres også at LO har pekt på at N.A.F. av den grunn kunne tilrå bedriftene ved lokale forhandlinger å ta forbehold med hensyn til slikt tak, eventuelt foreslå en utsettelse av forhandlingene. Saksøkeren har lagt ned slik påstand: «N.A.F. har ikke tariffrettslig hjemmel for sitt standpunkt i sirkulærene 2, 5 og 7 /81 om at medlemsbedriftene - inntil tariffoppgjøret mellom LO og N.A.F. er avsluttet - er avskåret fra å inngå avtale eller fremsette lønnstilbud under lokale forhandlinger.» Saksøkte hevder at Riksmeklingsmannens forslag punkt VI.2 helt klart gir N.A.F. hjemmel til å innta et slikt standpunkt som er kommet til utrykk i A.sirkulærene nr. 2, 5 og 7/1981. Det var to hovedspørsmål som ble fremmet under lønnsforhandlingene i LO fremmet og fikk aksept på en lavlønnsordning, basert på lavlønnstillegg og en garantiordning (Riksmeklingsmannens forslag, punktene Il og III). N.A.F. fremmet forslag om en begrensing av lønnsglidningen og partene ble enige om den bestemmelse som er inntatt i Riksmeklingsmannens forslag punkt VI.2. Spørsmålet om det etter denne bestemmelse skal innføres et «tak» på lønnsglidningen i 2. avtaleår og hvorledes «taket» i tilfelle skal utformes, skal nå avgjøres av Rikslønnsnemnda. Før Rikslønnsnemndas avgjørelse foreligger, er det ikke fastsatt noen endelig avtale mellom partene for 2. avtaleår. Ved den avtale som ble inngått i Riksmeklingsmannens forslag, punkt VI.2 - har partene grepet inn i den lokale forhandlingsrett. Dette inngrep gjelder to forhold som henger nøye sammen. For det første at det bare skal være adgang til lokale forhandlinger en gang i hvert avtaleår. For det annet at det for 2. avtaleår skal innføres et «tak» på lønnsglidningen hvis glidningen har vært over 3 %. Disse to bestemmelser er uløselig knyttet sammen. Skal en oppnå den tilsiktede virkning, må bestemmelsene forstås slik at spørsmålet om et eventuelt «tak» og størrelse_n på dette må avgjøres før det kan inngås avtale om lokale tillegg, jfr. Hovedavtalens 12 nr. 1, annen setning. Hvis ikke vil man - dersom det blir innført et «tak» - komme i en særdeles vanskelig og meningsløs situasjon ved at man på de bedrifter som allerede har inngått avtale enten må revidere denne eller starte forhandlingene på ny. Dessuten vil man kunne komme i den lite tilfredsstillende situasjon at de ansatte må betale tilbake de beløp som er utbetalt i strid med den sentrale avtale. For øvrig kan det ikke sees å foreligge noe reelt behov for å inngå noen avtale om lokale lønnstillegg før grunnlaget for en slik avtale er klarlagt. I A.sirkulære nr. 2/1981 er det uttrykkelig sagt at en utsettelse av de lokale forhandlinger ikke endrer tidspunktet for ikrafttredelsen av vedkommende lokale lønnsavtale. 13

16 Det er riktig at omhandlede spørsmål ikke ble drøftet under forhandlingene i 1980 og N.A.F. anså spørsmålet så selvsagt at man ikke fant grunn til å ta det opp. Hvis Arbeidsretten skulle komme til at ordlyden i Riksmeklingsmannens forslag ikke angir noen bestemt løsning, må det være intensjonen bak bestemmelsen, nemlig at lønnsglidningen skal begrenses, som må være avgjørende. Derfor må en først fastsette den økonomiske ramme og deretter ta de lokale forhandlinger. Det vises i denne forbindelse til Kristen Andersens «Arbeidsretten og organisasjonene», side Hvis saksøkeren skulle få medhold i sin påstand, vil det i realiteten si at det er de lokale parter som kommer til å bestemme «taket». Voldgiftsdommen av 28. november 1979 og Arbeidsrettsdommen av 18. januar 1980 gjelder andre forhold og har ingen betydning for nærværende sak. Det er intet selvmotsigende i at lokale forhandlinger kan ta til uten at det fremsettes noe tilbud. Som regel vil det være nødvendig å drøfte og klarlegge en rekke spørsmål før et konkret tilbud kan fremsettes. Saksøkte har lagt ned slik påstand: «Saksøkte frifinnes.» Arbeidsretten skal bemerke: Riksmeklingsmannens forslag punkt VI.2 inneholder bare en klar begrensning av retten til å kreve lokale forhandlinger etter Hovedavtalens 12, nemlig at det ikke skal være adgang til å kreve slike forhandlinger mere enn en gang i hvert avtaleår. Når det videre heter at det skal innføres et «tak» på lønnsglidningen i 2. avtaleår hvis glidningen i 1980 har vært større enn 3 % og at partene sentralt skal forhandle om størrelsen på dette «taket», gir dette etter rettens mening ingen direkte hjemmel for et krav om at de lokale forhandlinger i 2. avtaleår skal utsettes til «taket» eventuelt er fastsatt. Spørsmålet er så om en slik hjemmel kan innfortolkes i forslaget ut fra det som foregikk under forhandlingene eller ut fra intensjonene bak bestemmel! en. Som utgangspunk legger Arbeidsretten til grunn at en tariffbestemmelse som griper inn i det vanlige avtalesystem ikke må tolkes videre enn ordlyden utvetydig gir dekning for. En kan for så vidt vise til den fremlagte voldgiftsdom av 28. november 1979 der det heter i første avsnitt av premissene: «Loven om inntektsstopp av 17. november 1978 må oppfattes som en ekstraordinær forbudslov som på forskjellige måter griper inn i det vanlige tariffavtalesystem. Denne omstendighet tilsier etter rettens mening at loven ikke tolkes videre eller på annen måte enn dens ordlyd utvetydig gir dekning for.» Riktignok er det her spørsmål om en lovbestemmelse som griper inn i avtaleverket, men det samme fortolkningsprinsipp må etter Arbeidsrettens oppfatning legges til grunn når det dreier seg om en overordnet tariffbestemmelse som fastsetter begrensninger i det lokale avtaleverk med mindre det kan godtgjøres at partene under forhandlingene har ment å gå lenger enn hva ordlyden tilsier. Etter de opplysninger som foreligger om forhandlingene i 1980 og 1981, er det imidlertid på det rene at spørsmålet om utsettelse av de lokale forhandlinger i 2. avtaleår til forholdet vedrørende et «tak» på lønnsglidningen var avklart, overhodet ikke ble drøftet mellom partene. Det ligger altså ikke her noe grunnlag for en utvidende fortolkning. Arbeidsretten finner heller ikke å kunne basere en utvidende fortolkning på intensjonene bak bestemmelsen. Når det henvises til Kristen Andersens «Arbeidsretten og organisasjonene» side skal retten bemerke åt den dom som omtales der (Arbeidsrettsdom av 24. mai 1954) gjaldt et tilfelle der tariffavtalens ordlyd etter en språklig forståelse var tvetydig. Under hensyn til dette fant retten å måtte legge vekt på hvilken forståelse av tariffavtalen som samsvarte best med de intensjoner og det formål den hadde. I nærværende til- 14

17 felle er ordlyden for så vidt klar. Den gir ikke adgang til utsettelse av de lokale forhandlinger. Selv om retten kan være enig 1 at det er adskllllg som tale.r for at forhandlingene utsettes til spørsmålet om «tak» på lønnsglidningen for 2. avtaleår er avklart, kan dette ikke lnntortolkes 1 Riksmeklingsmannens forslag. N.A.F. som fremmet kravet om en begrensning av lønnsglidningen: burde ha søkt dette spørsmål klarlagt under forhandlingene. Når det ikke er skjedd, må foreningen ta belastningen for dette. En viser for øvrig til at N.A.F. 1 A.slrkulære nr. 11/1981 gjengitt i innledningen, har innrømmet at bedriftene har en forhandlingsplikt der det foreligger tarltfmesslg hjemmel for det, men at det ikke kan inngås avtale eller fremsettes lønnstilbud før spørsmålet om «tak» på lønnsglidningen er avklart. Men under disse omstendigheter dreier det seg etter Arbeidsrettens oppfatning ikke om reelle forhandlinger selv om det ofte kan være slik at det er behov for å avklare en del spørsmål før konkrete løsninger kan diskuteres. Etter dette finner Arbeidsretten å måtte gl saksøkeren medhold. Mindretallet, Otto Ruge og Jon Sundnes, er kommet til at de saksøkte må frifinnes. «Riksmeklingsmannens forslag vedrørende tariffoppgjøret 1980», som er vedtatt av N.A.F. og LO, inneholder 1 avsnitt VI pkt. 2 en bestemmelse som har som formål å begrense lønnsglidningen. Det heter 1 pkt. 2: «Partene er enige om at lønnsglidningen i løpet av 1980 ikke skal overstige 3 % 1 gjennomsnitt. Partene vil i fellesskap nøye følge denne utvikllngen, se pkt. 3. I denne forbindelse er partene enige om at det 1 tillegg til de sentrale forhandlinger 1 avtaleperioden bare skal være adgang til lokale forhandlinger en gang hvert avtaleår, og dersom lønnsglidningen blir større enn 3prosent1 gjennomsnitt, skal det for 2. avtaleår innføres et «takj> på glidningen. Størrelsen på dette «taket» blir 1 så tilfelle å forhandle om sentralt pr. 1. april 1981.» Foruten at denne bestemmelse tariffester adgangen til lokale forhandlinger til en gang pr. avtaleår, inneholder den samtidig en bestemmelse om en begrensning av de lønnstillegg som kan avtales lokalt, en begrensning som er gjort avhengig av det «tak» det skal forhandles om såfremt lønnsglidningen har vært mer enn 3 prosent 1 gjennomsnitt. Mindretallet mener at N.A.F er 1 sin rett når den pålegger medlemmene å vente med å avtale lønnstillegg eller å fremsette lønnstilbud før det eventuelle «tak» er fastlagt. N.A.F har 1 denne forbindelse presisert at det bare er tale om forskyvninger 1 tid med selve forhandlingene, og at en slik utsettelse ikke endrer tidspunktet for ikrafttredelse av de lokale lønnsavtaler. Hvis slike forhandlinger skulle resultere 1 lønnstillegg som overstiger det «tak» som måtte bli avtalt pr. 1. april 1981, ville en slik lokal avtale komme 1 strid med den sentrale og overordnede avtale. Konsekvensen ville bli at den lokale avtale måtte revideres og det for meget utbetalte trekkes inn igjen, noe som 1 praksis ville by på så store problemer at det nærmest må betraktes som ugjørlig. Det er for tiden tvist mellom partene om hva som inngår 1 begrepet lønnsglidning, og for såvidt også om andre punkter 1 Riksmeklingsmannens forslag. Det er neppe tvil om at lønnsforhøyelse som følge av lokale forhandlinger er et betydelig element i lønnsglidningen. Det kan videre ikke herske tvil om at intensjonene 1 ovennevnte bestemmelse er å begrense lønnsglidningen. Selv om det måtte være delte meninger om den språklige forståelse av Riksmeklingsmannens forslag, har Arbeidsretten som regel lagt vekt på hvilken forståelse' som svarer best med de intensjoner som bestemmelsen har, kfr. Kristen Andersen «Arbeidsretten og organisasjonene», utgave s. Ull. 15

18 I dette tilfelle er bestemmelsens uomtvistelige intensjon å begrense lønnsglidningen, og Riksmeklingsmannens forslag på nevnte punkt blir nærmest uten mening dersom ikke forhandlinger om lokale lønnsreguleringer skulle utstå inntil det er endelig klarlagt om det skal fastsettes et «tak» på lønnsglidningen. Domsslutning: Norsk Arbeidsgiverforening har ikke tariffmessig hjemmel for sitt standpunkt 1 A.sirkulærene nr. 2/1981, 5/1981 og 7 /1981 om at medlemsbedriftene - inntil spørsmålet om et «tak» på lønnsglidningen for 2. avtaleår er avgjort - er a vakåret fra å inngå avtale eller fremsette lønnstilbud under lokale forhandlinger. Arbeidsrett.ens kjennelse og dom av 22. mai 1981 Saksøker: Norsk Arbeidsgiverforening. Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Arne Jacobsen, Oslo. Saksøkte: Landsorganisasjonen 1 Norge. Prosessfullmektig: Advokat Steinar Halvorsen, Oslo. Dommere: Erling Anger, Finn Midtskaug, Oddvar Berrefjord, Henry lilicolaysen, Jon Sundnes, Otto Ruge og Tor Aspengren. Saken gjelder: I hovedsøksmålet: Tvist om forståelsen av avsnitt VI, punktene 2 og 31 Riksmeklingsmannens forslag vedrørende tariffoppgjøret 1980 mellom Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) og Landsorganisasjonen 1 Norge (LO). I motsøksmålet: Tvist om forståelsen av siste setning 1 avsnitt VI punkt 3 1 foran nevnte forslag fra Riksmeklingsmannen. I Riksmeklingsmannens forslag, slik det ble vedtatt av begge parter, heter det 1 avsnitt VI, punktene 2 og 3: «VI. LØNNSGLIDNING Lønnsglidning er definert som fortjenesteutvikling som ikke direkte følger av de sentrale lønnsforhandlingene. Generelt tillegg, lavlønnstillegg og garantitlllegg er således ikke å anse som lønnsglidning. Partene er enige om at lønnsglidningen 1 løpet av 1980 ikke skal overstige 3 prosent 1 gjennomsnitt. Partene vil i fellesskap nøye følge denne utvikling, se punkt 3. I denne forbindelse er partene enige om at det i tillegg til de sentrale forhandlinger 1 avtaleperioden bare skal være adgang til lokale forhandlinger en gang i hvert avtaleår, og dersom lønnsglidningen i 1980 blir større enn 3 prosent i gjennomsnitt, skal det for 2. avtaleår innføres et «tak» på glidningen. Størrelsen på dette «taket» blir i så tilfelle å forhandle om sentralt pr. 1. april Grunnlaget for beregningen av lønnsglidningen er LO/ N.A.F.-området eksklusive offshoretillegg. Protokolltilførsel: N.A.F.s forhandlere vil understreke at en gjennomsnittlig lønnsglidning på 3 prosent i1980 ikke må gi aksellererende utvikling i 2. avtaleår. Det er spesielt viktig å begrense lønnsglidningen mot slutten av året for å hindre et stort overheng Lønnsøkning blir statistisk i noen tilfelle registrert som lønnsglidning på 16

19 grunn av strukturelle forskyvninger i statistikken ved overgang av arbeidstakere fra bedrifter med lavere til høyere fortjeneste, økt bruk av ulempetillegg m. v. LO og N.A.F. er enige om å sette ned et utvalg som nærmere analyserer endringer i fortj enesteforholdene som fremgår av kvartalsstatistikken for arbeidere i det private arbeidsliv. Utvalget vil også nøye følge lønnsutviklingen i bedriftene gjennom perioden, se punkt 2. Det forutsettes at begge parter har samme tilgang til det statistiske materialet.» N.A.F. hevder at det foreliggende statistiske materiale viser at lønnsglidningen - slik den er definert i Riksmeklingsmannens forslag - i 1980 i gjennomsnitt har vært større enn 3 %. Foreningen har derfor krevet at det skal innføres et «tak» på lønnsglidningen og at det som et ledd i tariffoppgjøret våren 1981 skal forhandles om «takets» størrelse. Under forhandlingene og meklingen ved vårens tariffoppgjør er det imidlertid oppstått uenighet mellom partene om hva som skal anses som lønnsglidning i forhold til den foran siterte begrensning på 3 % i Riksmeklingsmannens forslag. Arbeidsrettens dom av 2. juni 1981 Saksøker : Landsorganisasjonen i Norge, Oslo. Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kolby, Oslo. Saksøkte : Norsk Arbeidsgiverforening. Prosessfullmektig: Advokat Reidar Vigen, Oslo. Dommere : Erling Anger, Finn Midtskaug, Trygve Leivestad, Jon Sundnes, Otto Ruge, Tor Aspengren og Bjørn Sørensen. Saken gjelder adgangen til lokale forhandlinger_i 2. avtaleår etter tariffavtalen 1980 mellom partene. I Riksmeklingsmannens forslag til avtale, vedtatt av partene, heter det i punkt VI 2: «Lønnsglidning er definert som fortjenesteutvikling som ikke direkte følger av de sentrale lønnsforhandlingene. Generelt tillegg, lavlønnstillegg og garantitillegg er således ikke å anse som lønnsglidning. Partene er enige om at lønnsglidningen i løpet av 1980 ikke skal overstige 3 prosent i gjennomsnitt. Partene vil i fellesskap nøye følge denne utvikllng, se puhkt 3. I denne forbindelse er partene enige om at det i tillegg til de sentrale forhandlinger i avtaleperioden bare skal være adgang til lokale forhandlinger en gang i hvert avtaleår, og dersom lønnsglidningen i 1980 blir større enn 3 prosent i gjennomsnitt, skal det for 2. avtaleår innføres et «tak» på glidningen. Størrelsen på dette «taket» blir i så tilfelle å forhandle om sentralt pr. 1. april 1981.» Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) sendte den 13. mars 1981 et sirkulære CA.sirkulære nr. 2/1981) til sine medlemsbedrifter. Etter å ha gjengitt Riksmeklingsmannens forslag punkt VI 2 fortsetter foreningen : «Det fremgår av den siterte bestemmelse at det for 2. avtaleår, som løper fra og med 1. april 1981, skal innføres et «tak» på lønnsglidningen, dersom denne i løpet av 1980 blir større enn 3% i gjennomsnitt. Om dette spørsmålet forhandles det sentralt mellom LO og N.A.F. Inntil forhandlinger/mekling mellom LO og N.A.F. om innføring av et «tak» på lønnsglidningen i 1981 er avsluttet, er partene på bedriften avskåret fra å inngå avtaler om lønnstillegg gjeldende for 2. avtaleår. En slik utsettelse endrer imidlertid ikke tidspunktet for ikrafttredelsen av vedkommende lokale lønnsavtale.» 2. LO beretning 17

20 N.A.F. har utarbeidet en oversikt, basert på foreningens kvartalsstatistikker, over den gjennomsnittlige lønnsglidning for året 1980 og N.A.F.s og LOs standpunkter i saken. Oversikten ser slik ut: «BEREGNING AV LØNNSGLIDNING I H. T. VI, PKT.! I Rmm.s FORSLAG - N. A.F.s og LOs STANDPUNKTER N.A.F.s standpunkt Gjennomsnittlig timefortjeneste eksklusive tilleggene beregnet for identiske bedrifter, omregnet til 40 timers uke for alle arbeidere og standardberegnet med faste vekttall for de enkelte bransjer. Kr Kvartalsstatistikken Kvartalsstatistikken Lønnsøkning ,32 9,5 % (I de 9,5 % er gjort fradrag for 0.3 % glidning p.g.a. strukturelle endringer.) Herav: a) Tillegg gitt ved de sentrale lønnsforhandlinger % Lønnsglidning ,8 % b) Justering for bransjer utenfor kvartalsstatistikk - bransjer med liten lønnsglidning (hoteller og restauranter, innenriks sjøfart, losse. og lastearbeide og rengj.- og vaktselskaper. Det er tatt hensyn til lønnsglidning for losse- og lastearbeidere og for prosentlønnet personale i hoteller og restauranter) 0,3 % Lønnsglidning i LO/N.A.F. området 1979/80 etter korreksjon for bransjer som faller utenfor kvartalsstatistikken ,5 % c) Tillegg gitt i forbundsvise forhandlinger - se LOs oppspaltede oversikt dat Glidning Justert glidning 5,5 % LOs standpunkt 9,8 % (I de 9,8 % er ikke gjort fradrag for glidning p.g.a. strukturelle endringer. Etter fradrag av de nevnte 0,3 % blir også LOs tall for lønnsøkning 9,5 %. ) 4% 5,5% 0,5 % (LOs beregninger gir 0,2 % høyere enn N.A.F.s) ,0 % 1.1 % (38.6 øre) 3,9 % 18