Venstresida i Latin-Amerika

Transkript

1 REVOLUSJONS SKRIFTSERIE 11 Venstresida i Latin-Amerika Utfordringer og perspektiver

2 Voldens hverdag i Rio de Janeiro. Foto: Carlos Latuff

3 Venstresida i Latin-Amerika Utfordringer og perspektiver

4 Innhold Revolusjonens problemer i Latin-Amerika... side 5 Brev fra MPD til organisasjonene og folket i Colombia... side 11 Latin-Amerika og proletariatets samfunnsrevolusjon... side 13 Om det iberisk-amerikanske toppmøtet... side 33 Internasjonal anti-imperialistisk og antifascistisk ungdomsleir i Brasil juli-august side 35 Omslagsillustrasjon Forsideillustrasjonen viser Bolivias nyvalgte president Evo Morales som forsvarer landets suverenitet og krever kontroll med egne ressurser. Baksideillustrasjonen viser kreftene bak avskoginga av Amazonas. De fleste bilder og illustrasjoner i dette heftet er velvillig stilt til rådighet av den brasilianske tegner og fotograf Carlos Latuff. Revolusjon 2008 ISBN Dette heftet er utgitt med informasjonsstøtte fra NORAD gjennom Populus studieforbundet folkeopplysning.

5 Forord Det syder i Latin-Amerika. Det har det i og for seg gjort lenge. Men noe nytt har skjedd: USA er ikke lengre i stand til å holde samme kustus på sin «bakgård» som før. En rekke progressive og venstreorienterte regjeringer har kommet til makta i en rekke av landa på kontinentet, løftet fram av svære folkebevegelser og opprør. De nyliberale prosjektene er flere steder slått tilbake. Kamp mot imperialismen og for nasjonal frigjøring foregår på flere kontinenter. Men et særdrag ved Latin-Amerika er at sosialismen som idé og referansepunkt har fått ny massetilslutning etter år med desillusjonering og politisk apati stilt overfor imperialismens voldsomme antikommunistiske offensiv i kjølvannet av Berlinmurens fall. De revolusjonære kreftene i Latin-Amerika nøyer seg ikke med krav om sosial avlat og gjeldslette: de vil ha en virkelig forvandling, dvs. sosialisme. De etter hvert årvisse seminarene «Revolusjonens problemer i Lain-Amerika» i Quito samler en stadig breiere vifte av revolusjonære partier, bevegelser og organisasjoner fra hele kontinentet, og er blitt et forum for erfaringsutveksling, gjensidig solidaritet og teoretisk og praktisk videreutvikling. Slutterklæringa fra møtet er særlig interessant, og viser at de progressive bevegelsene i Latin- Amerika ikke er seg sjøl nok. Her oppmuntres det i klartekst til å danne en verdensomspennende antiimperialistisk front. Sett fra Europa, er det lett å se på de latinamerikanske landa som et sammenhengende hele. Men, som Pablo Miranda fra PCMLE sier i sin gjennomgang av kontinentets historie, dets særtrekk og de revolusjonære utfordringene: «Det som er felles for de latinamerikanske landa, er at de er forskjellige». Med dette heftet forsøker vi å gi norske lesere et innblikk i så vel forskjellighetene som likhetene, og inspirere til ny kunnskap og solidaritet med de latinamerikanske folkene. Ungdomsleiren i Brasil 2008 (se bakerst i heftet) er en unik anledning til å lære enda mer og møte ungdom fra dette og andre kontinenter på nært hold. Revolusjon, januar 2008

6 6 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 Revolusjonens problemer i Latin-Amerika Det XI Internasjonale seminaret Revolusjonens problemer i Latin-Amerika fant sted i Quito, Ecuador i dagene 9. til 13. juli Årets tema var Venstresida i Latin- Amerika: Problemer og perspektiver. I løpet av disse konferansedagene som ble tilrettelagt av MPD og PCMLE, pågikk det en viktig internasjonalistisk debatt med venstreorganisasjoner og -partier fra ti amerikanske land: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk, Mexico, Peru, USA, Venezuela og vertslandet Ecuador. Alle holdt innledninger om utviklinga på den latinamerikanske venstresida både når det gjelder analyser og praktisk handling. Det som forente alle organisasjonene var ønsket om å gjøre ende på kapitalismen og å gjøre hurtige framsteg mot etablering av en vitenskapelig sosialisme, den eneste garantien for å bygge et nytt, mer rettferdig og mer humant samfunn. Som del av dagsorden ble det holdt to rundebordssesjoner, den ene om «Arbeidernes og folkenes kamp mot imperialismen og oligarkiene» og den andre om «De alternative mediene og prosessene for forandring». Debatten belyste framskrittene i den sosiale kampen i hvert av deltakerlanda, viktige erfaringer ble utvekslet i den vedvarende kampen mot imperialismen og borgerskapet i hvert av de latinamerikanske landa. Forbundet av folkekunstnere i Ecuador holdt en musikalsk lyrikkopplesning til ære for de internasjonale og nasjonale delegatene, de framførte vers og sanger av latinamerikanske forfattere og spesielt av den revolusjonære dikteren Rafael Larrea. Dette XI internasjonale seminaret ble avsluttet med suksess, og det ble oppnådd enighet om punktene som er omtalt i teksten som følger. 18. juli 2007

7 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 7 Fellesuttalelse fra det XI internasjonale seminaret For seks år siden i oktober 2001 falt de første rakettene over Kabul. Det markerte begynnelsen på en ny krig som USA imperialismen har sluppet løs på verdens folk, denne gangen under påskudd av å skulle «bekjempe internasjonal terrorisme». Så kom turen til Irak, og trusselen ble utvidet til Iran, Nord- Korea, Venezuela og Cuba. Det som imperialismen trodde skulle bli en seiersmarsj gjennom Midtøsten ble et mareritt. Angrepshæren har kjørt seg fast og har blitt tilført harde slag av den irakiske motstanden, som har solidariteten og støtten fra verdens folk i ryggen. Det amerikanske militærmaskineriet har vekket til live en folkelig bevegelse over hele verden, ei rørsle som ikke bare har fordømt den militære intervensjonismen og oppfordret til solidaritet med folkene som var blitt angrepet, men også klart viste at gjenopplivningen av massebevegelsen omfattet alle kontinenter og har sådd tvil om sjølve strukturene i det herskende systemet. Krisa for imperialismen er enorm. Det kommer til syne i vanskelighetene med å stabilisere økonomien; i problemene med å opprettholde kontroll og styring med de avhengige folkene og landene, i de rasende inter-imperialistiske kampene og kranglene om kontrollen over markedene, over de strategiske naturressursene og for en nyoppdeling av verden. De forente stater spiller rollen som verdensgendarm, men like sikkert er det at det finnes andre imperialistiske land og blokker som slåss for å flytte sine posisjoner framover, for å åpne markeder for sine kapitaler og for å utvide sine innflytelsessfærer, skjønt de for øyeblikket enten har sammenfallende interesser med USA-imperialismen eller blir tvunget til å være med på dens politisk-militære planer. Krisa til det kapitalistiske-imperialistiske systemet er ikke til å ta feil av, og kampen til arbeiderne og folket mot dets skadelige virkninger finner sted i alle regioner. Ikke minst i Latin-Amerika, der folkene gjennom bruk av høyst varierte kampformer har vendt seg imot, og i noen tilfeller slått tilbake, politikken for strukturtilpasning og de regionale planene til USA-imperialismen slik som forsøket på å knytte våre økonomier til USA gjennom Frihandelsavtalen eller den mislykka FTAA [Den amerikanske frihandelsavtalen red. anm.]. Den nyliberale politikken har blitt isolert gjennom handlingene fra massene i by og land; det lokale pro-imperialistiske borgerskapet har lidd harde tilbakeslag og høstet politiske tap, som har gitt dem svekket handlingsrom. I denne regionen pågår det en endring av styrkeforholdet mellom samfunnsklassene og deres politiske krefter. Et hovedtrekk ved denne endringa ser en i utviklinga og veksten av en demokratisk, progressiv og venstreorientert strømning prega av bredde og mangfold, og der den

8 8 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 revolusjonære venstresida er til stede og representerer et alternativ. Denne strømninga er blitt skapt i heten av kampene som er ført av arbeidere, ungdom, urfolk, i boligkvarterer og på landsbygda, av menn og kvinner fra de arbeidende klassene, som har reist seg mot utbytting og for sosial forandring. Den viser seg i blokader på riksveiene, i regionale og landsomfattende streiker, i jordokkupasjoner, i mobiliseringene for å jage ut de transnasjonale selskapene som utnytter våre ressurser og for å kaste ut USA-tropper fra basene som er bygd forskjellige steder på kontinentet, i sammenstøt med statlig terrorisme og dens undertrykkende anti-terrorist -lover, i de nasjonale kravene som blir formulert av urfolkene, i konfrontasjonen med de militære planene til George Bush-administrasjonen og hans allierte, og på mange andre områder. Samtidig har den vært grunnlaget for valgseirene og kontinuiteten til progressive og demokratiske regjeringer som den til Hugo Chávez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador. Perspektivet og vissheten om samfunnsmessig forandring kommer til syne i arbeidernes og folkets bevissthet, det oppmuntrer dem til politisk handling og til å fortsette kampen. Denne nye realiteten skaper bedre handlingsrom og vilkår for organisasjonene og partiene på den revolusjonære venstresida, for å trekke massene med i kampen for revolusjonen «Det strategiske målet for partiene og organisasjonene på den revolusjonære venstresida er ikke å avhjelpe arbeidernes lidelser og langt mindre å skape ro og orden i det kapitalistiske systemet. Vi slåss for å gjøre slutt på lønnsslaveriet, noe som bare kan skje ved å ta makta.» og sosialismen. Sannheten er på samme tid at det i denne nye situasjonen også finnes krefter og organisasjoner med planer som tilsynelatende er radikale eller som gir inntrykk av at de vil undergrave den borgerlige orden, men som ikke slutter med å løpe det kapitalistiske systemets ærend. Det vil si at de ikke går ut over systemets rammer, men søker mulighet for maktdeling med den ene eller den andre borgerlige fløyen eller nøyer seg med å kreve utvidelse av demokratiet. Det strategiske målet for partiene og organisasjonene på den revolusjonære venstresida er ikke å avhjelpe arbeidernes lidelser og langt mindre å skape ro og orden i det kapitalistiske systemet. Vi slåss for å gjøre slutt på lønnsslaveriet, noe som bare kan skje ved å ta makta, ved å ødelegge den gamle kapitalistiske staten og å bygge arbeiderklassens samfunn: sosialismen. Det foreligger ikke andre alternativer til å løse menneskehetens store problemer. Dette er sjølsagt mulig hvis våre organisasjoner og partier handler i samsvar med revolusjonære posisjoner og prinsipper, ved at de holder vårt program og vår revolusjonære politikk i hevd; hvis vi kan vinne og bevare hegemoniet i massebevegelsen ved å sette vårt stempel med et strategisk revolusjonært innhold på deres handlinger og kamper. Vi slåss for revolusjonen og sosialismen; vi påpeker at revolusjonen i sitt innhold har verdensbetydning, men i sin

9 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 9 form er den nasjonal. Vi arbeider under forhold som er særegne for hvert av våre land, forhold og problemer som vi må gi svar på gjennom forslag og handlinger. Vi støtter oss på alle kampformer som lar oss samle krefter for revolusjonen, som rammer fienden og som fører oss nærmere seier for våre mål, idet vi innser at bare bruken av massenes organiserte vold vil gjøre det mulig å rette de avgjørende slagene som skal til for å beseire det borgerlig-imperialistiske herredømmet og gripe makta. Det er åpenbart at det i løpet av det siste år har skjedd vesentlige forandringer i verden og i det kapitalistisk-imperialistiske systemet sjøl. Disse forandringene har imidlertid ikke eliminert den historiske rolla til arbeiderklassen som grunnleggende og ledende kraft i den revolusjonære prosessen en prosess som under veiledning og ledelse av dens politiske redskap, det revolusjonære partiet til proletariat, sørger for å trekke med seg de øvrige arbeidene klassene, særlig fattigbøndene, i kampen for makterobring. Ungdommens rolle er overordentlig viktig. De unge har i stort omfang og med energisk kampvilje tatt del i de folkelige kampene, de viser vilje til å heve fanene for samfunnsmessig forvandling. Følgelig er våre politiske organisasjoner forpliktet til å jobbe sammen med dem for at de skal utvikle seg ideologisk og politisk, for å styrke deres masse- og politiske organisasjoner og for å utvikle kadrer fra deres rekker. I dem ligger revolusjonens reserver og dens framtid; i dag er de en kraft av ytterste viktighet. På feltene revolusjonær handling og i den demokratiske og progressive kampen reiser våre forskjellige organisasjoner politiske og programmatiske forslag som i mange aspekter er sammenfallende. Vi erkjenner behovet for å arbeide for enhet i handling for å styrke massenes kamp og for å rette hardere slag mot revolusjonens fiender. Denne oppfordringa er grunna på en prinsipiell politikk som vi også ønsker skal gjelde på internasjonalt plan. Omstendighetene som verden gjennomlever, utviklinga til den folkelige bevegelsen og av de progressive, venstreorienterte, revolusjonære og marxist-leninistiske politiske organisasjonene, krever mer aktiv internasjonalistisk handling av oss. I hvert av våre land jobber vi for å bygge en revolusjonær massebevegelse som kan gi næring til en tilsvarende bevegelse på internasjonalt plan som heiser anti-imperialismens og anti-kapitalismens fane. Vi stadfester behovet for å danne en Verdens anti-imperialistiske front som kommer til uttrykk og faktisk er dette i ferd med å skje i handling, i mobilisering av arbeiderne og folket. Fra denne internasjonalistisk plattformen uttrykker organisasjonene som deltar i dette seminaret vår solidaritet med hele verdens folk som slåss for å vinne sosial og nasjonal frigjøring og for sine spesielle krav og politiske rettigheter: med de demokratiske prosessene som utfolder seg i Venezuela, Bolivia og Ecuador; med kampen til opprørsbevegelsene i Colombia, Filippinene og Nepal; med immigrantene som slåss for sine rettigheter i magen på det imperialistiske dyret; med de revolusjonære og folkelige lederne som sitter fengslet og som vi krever frihet for. Vi framhever

10 10 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 det kubanske folkets motstand mot USAs blokade og deres tiltak for å forsvare sin revolusjon; vi støtter motstanden til det irakske folket for å jage ut okkupantene og med den heltemodige kampen som Palestinas folk fører mot den israelske sionismen. Vi lover arbeiderne og folkene at vi vil fortsette kampen; vi er sikre på at vi vil komme seierrike ut av dette slaget, fordi vi har historien på vår side og fordi vi har tiltro til folkets styrke. Quito, 13. Juli 2007 Det revolusjonære kommunistpartiet (Argentina) Det revolusjonære kommunistpartiet (Brasil) Den patriotiske fronten Manuel Rodriguez (Chile) Folkeforsamlingsbevegelsen (Colombia) Colombias kommunistiske parti (Marxist-Leninister) Colombias kommunistiske parti maoistisk (PCC-M) Folkemakt og enhet (Colombia Nariño-avdelinga) Folkets Frigjøringshær (EPL, Colombia) Den nasjonale frigjøringshæren, Internasjonal avdeling (Colombia) Colombias revolusjonære væpna styrker FARC-EP Arbeidets kommunistiske parti (Dominikanske Republikk) Bevegelsen for uavhengighet, enhet og forandring (MIUCA Dom. Republikk) Den revolusjonære folkefronten (Mexico) Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninister) Den demokratiske folkefronten i Peru Perus proletariske parti Perus marxist-leninistiske kommunistiske parti Bevegelse av den revolusjonære venstresida (Peru) Perus kommunistiske parti Patria Roja Gruppa Ray O light (USA) Proletariatets stemme Gayones (Venezuela) Utopi (Venezuela) Sosialistisk Plattform (Venezuela) Folkets demokratiske bevegelse (MPD, Ecuador) Ecuadors revolusjonære ungdom Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti Kvinneligaen for forandring (Ecuador) Universitetstudentenes forbund i Ecuador Elevorganisasjonen i Ecuador Ecuadors faglige landsorganisasjon Folkefronten (Ecuador) Føderasjonen tilknyttet Bondevelferden (Ecuador)

11 Vedtak og resolusjoner Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 11 Solidaritet med og støtte til kampen som folkene i Irak og Midtøsten fører mot yankeeimperialismen og den israelske sionismen. Solidaritet med og krav om løslatelse av de revolusjonære politiske fangene og imperialistenes krigsfanger. Solidaritet med og frihet for de fem patriotene [de såkalte Miami Five overs. anm.] som holdes fanget i Florida, USA, for at de slåss mot anti-kubanske terroristhandlinger. Krav om utlevering til Venezuela av terroristen og CIA-agenten Luis Posada Carriles. Fordømmelse av de konspiratoriske handlingene fra de store desinformasjonsmediene i Venezuela i forhold til Chavez-regjeringas stengning av RCTV-kanalen. Vedtak om å organisere tilstelninger i samband med 90-årsdagen for den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Russland. Fordømmelse og krav om utlevering til Peru og straffeforfølgelse av den tidligere diktatoren og folkemorderiske herskeren Alberto Fujimori. Avtale om å organisere minnemøter i tilknytning til at det er 40 år siden Comandante Che Guevara og hans kamerater falt i kamp. Markeringer i februar av 160-årsdagen for offentliggjøringa av Det kommunistiske manifest. Brev fra MPD til organisasjonene og folket i Colombia At seminaret i Quito blir lagt merke til, viser seg gjennom rasende angrep fra Uribe-regimet i Colombia som også inkluderte trusler mot myndighetene i Ecuador. Vi gjengir brevet som Folkets demokratiske bevegelse [MPD i Ecuador] skrev til folket og organisasjonene i Colombia og som tilbakeviser forsøkene fra Uriberegimet på å kriminalisere seminaret. Quito, 23 Juli 2007 Kamerater og ledere for: SINTRATELEFONOS [Teleansattes forening i Colombia], SINTRA UNICOL [Forbundet for universitetsansatte i Colombia], SINTRAEMCALI [Foreninga for kommunalt ansatte i Cali], Bevegelsen for en folkets grunnlovgivende forsamling, Bogota Cali, Colombia. I navnet til arrangørene av det XI Internasjonale seminaret Revolusjonens problemer i Latin-Amerika, med temaet «Venstresida i Latin-Amerika, Problemer og Perspektiver» og med henblikk på de feilaktige fremstillingene som presidenten og visepresidenten i Colombia har gitt om dette seminaret såvel som om deltakerne og slutterklæringa, bekrefter vi overfor deg og medlemmene av din organisasjon og

12 12 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 overfor folket i Colombia, med den respekten du fortjener og med forståelse for at emnet er følsomt, følgende: 1) At dette internasjonale seminaret har blitt organisert i elleve år i all offentlighet og åpent for folk fra alle folkelige og venstreorienterte politiske organisasjoner. 2) at arrangør av dette seminaret er Folkets demokratiske bevegelse, et lovlig registrert politisk parti i Ecuador, som har eksistert i 29 år. 3) At det i år var 32 organisasjoner fra ti land, blant dem Colombia, som deltok, enten direkte eller med rapporter. 4) At det på slutten av møtet ble lest opp en erklæring som hva denne saken angår ikke ble undertegnet av noen organisasjon fra Colombia, fordi to av dem, SINTRATELEFONOS og SINTRAEMCALI, hadde reist to dager i forveien fordi de måtte overholde andre forpliktelser og avtaler de var bundet av i sitt eget land, mens delegatene fra SINTRAUNICOL og Bevegelsen for den Populære Vesentlige Montasjen valgte ikke å underskrive. 5) At delegater fra FARC og ELN aldri ble akkreditert til seminaret, men sendte to rapporter som ble lest opp på seminaret av ecuadorianere. 6) At navnene som ble publisert på slutten av erklæringen, inkluderer navnene på partiene og organisasjonene som sendte delegater eller rapporter, og dette er grunnen til at navnene på colombianske organisasjoner står på dokumentet som sirkulerer på internett. 7) Derfor er uttalelsene fra presidenten og visepresidenten i Republikken Colombia falske og misvisende fordi de insinuerer at denne begivenheten var et slags hemmelig møte for gerilja og fagforeninger fra landet eller en unnskyldning for terrorisme. 8) At vi fordømmer forsøket på å bruke seminaret som påskudd for å undertrykke colombianske fagforeningskamerater, som vi uttrykker vår solidaritet med; i tillegg til forsøket fra Colombias regjering på å utnytte seminaret som et røykteppe som skal overskygge anklagen som regjeringa i Ecuador legger fram for Domstolen i Haag for de uopprettelige skadene som er forårsaket ved Plan Colombia og bruken av sprøytemidler på den nordlige grensen av Ecuador. 9) At vi fordømmer forsøket fra Alvaro Uribe på å presse myndighetene i Ecuador til å erklære de colombianske geriljagruppene for å være terrorister, noe regjeringene i mer enn 160 stater har avvist å gjøre, i motsetning til et mindretall stater som har samlet seg rundt Bush og landene i Den europeiske union. 10) At vi gjentar vår forpliktelse til å fortsette å kjempe for den sosiale og nasjonale frigjøringa av vårt folk for å befri dem fra de virkelige terroristene som har dynket Amerika, Afrika, Irak, Palestina og hele verden i blod. Broderlig Ciro Guzman Aldaz Nasjonal leder for MPD

13 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 13 Latin-Amerika og proletariatets samfunnsrevolusjon Av Pablo Miranda, Partido Communista Marxista-Leninista de Ecuador (PCMLE) Dagens virkelighet i Latin-Amerika er et spørsmål som må utforskes på et djupere og mer objektivt sett. Det første vi kan slå fast er at dette er et kontinent med likhetstrekk, men også med større og mindre ulikheter. Latin-Amerika består av mer enn 20 De latinamerikanske landa har som fellestrekk at de er ulike. land, hvert av dem konstituert som nasjonalstat, med ulik økonomisk utviklingsgrad, og med sin særegne kultur. Latin-Amerika består av forskjellige spansktalende land som ble erobra og kolonisert av Spania, ett stort portugisisktalende land, og noen fransktalende stater. De spansktalende landa gjennomlevde mer enn tre århundrer med kolonialisme etter at de blei påtvunget spansk språk og kultur. De fleste av dem vant sin uavhengighet tidlig på 1800-tallet. Frigjøringskrigene foregikk over hele regionen på et koordinert vis, i noen tilfeller og på noen steder forente de seg, ettersom dagens land og statsgrenser ikke fantes den gang. Statene oppsto som følge av uavhengigheten fra den spanske kolonialismen. Denne felles forhistoria satte spor i form av enhet, identitetstrekk som forener folk og land, men ikke under noen omstendigheter kan vi snakke om et «latinamerikansk fedreland». En metafor som inneholder mye sannhet, er at de latinamerikanske landa har som fellestrekk at de er ulike. Det er nok å peke på at urinnvånerne både tallmessig og når det gjelder livskrafta i egen kultur, inntar en ærerik plass i land som Ecuador, Bolivia, Peru, Guatemala og Mexico, blant flere. Land i den karibiske regionen, som Cuba, Den dominikanske republikk, Haiti, Panama og Colombia, har en anselig svart befolkning. I Sør-Amerika er Brasil et annet land med en stor svart befolkningsgruppe. En nasjonal kultur er blitt forma i det enkelte land ut fra dets spesielle forhistorie. Framfor alt avdekker forskjellene i produktivkreftenes utvikling, økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller som en må ta med i vurderinga. Dette viser at en må se på Latin-

14 14 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 Amerika som ei gruppe av land, og ikke som en felles enhet. Enkelte politiske krefter blant det revolusjonære småborgerskapet går inn for en latinamerikansk revolusjon. De forestiller seg den som kamper som omfatter hele kontinentet, som organisering av politiske og militære krefter på kontinentalt nivå osv. Disse tesene har blitt satt fram siden 60-tallet. I dag, i og med globaliseringa, kunne det se ut som om denne teorien har fått et bedre grunnlag med mer sannhet i seg. Vi kommunister og marxist-leninister er av natur en internasjonalistisk politisk sammenslutning, vi slåss for proletariatets internasjonale revolusjon og vi er overbeviste om at bare på denne måten vil det bli mulig å opprette sosialisme og kommunisme i verden. Men vi tar også hensyn til virkeligheten. Proletariatet oppstod som klasse i hvert enkelt land der det har ansvaret for å bli organisator og leder av den samfunnsmessige revolusjonen. Kommunistpartiet deltar i denne prosessen og representerer de sosiale og nasjonale interessene til arbeiderne og folkene. Vi tar også hensyn til den kjensgjerning at det eksisterer imperialistisk dominans og at ønsket, behovet og viljen til å fri seg fra dette hegemoniet utvider de revolusjonære kreftene til også å omfatte andre klasser og sosiale lag. Det finnes alle mulige slags faktorer: økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske, som viser den ujamne utviklinga til Ansvaret og anstrengelsene for å organisere og utvikle revolusjonen fram til seier hviler på arbeiderne og folkene i det enkelte land landa og dermed spesifikke forhold som gjør den «kontinentale revolusjonen» ugjennomførbar. Sjøl om Latin-Amerika utgjør USA-imperialismens bakgård, så er ikke dens slavebindende lenker like godt festet og forankra i alle landa. I noen land er disse lenkene sterkere enn i andre. I noen land er de svekka og kan bli brutt. Det er historisk erfaring, dette er en av de leninistiske tesene om imperialismen. Av disse grunner sverger vi kommunister og marxist-leninister til tesen om nødvendigheten av og muligheten for å gjøre revolusjon i Latin-Amerika, behovet for gjensidig støtte og koordinering av de revolusjonære og av kampene i Latin-Amerika, vi har endog viljen til og til en viss grad praktisk erfaring med å føre kampen ut over de nasjonale grensene, ved å organisere alle mulige former for bidrag til støtte for revolusjonen i andre land. Men vi erkjenner at revolusjonen ikke lar seg eksportere, ansvaret og anstrengelsene for å organisere og utvikle den fram til seier hviler på arbeiderne og folkene i det enkelte land. På den andre sida er det klart at vilkåra i Latin-Amerika har visse særdrag: som territorial enhet og kontinuitet; en nær og en ikke fullt så nær fortid som viser felles materielle og åndelige problemer; framtredende kulturelle likhetstrekk; en tradisjon for felles revolusjonær kamp i uavhengighetskrigene; de latinske språka spansk og portugisisk

15 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 15 som gjør det enkelt for folk å kommunisere; ei historie prega av undertrykking og dominans fra imperialismen, i hovedsak USA-imperialismen; en tradisjon for solidaritet mellom folkene og andre felles karaktertrekk. Alle disse omstendighetene skaper gunstige vilkår og gjør det påkrevd for revolusjonære i Latin- Amerika å jobbe for enhetsbånd og gjensidig samarbeid. Imperialistisk dominans i Latin-Amerika Av geografiske årsaker, men mest på grunn av tilbakeliggenheten og avhengigheten til landa i Latin-Amerika, har de nordamerikanske 1 regjeringene som alltid har vært representanter for monopolene og USA-imperialismen sett på Latin-Amerika som del av sin «formue», som sitt eksklusive område, som sin «bakgård». USA gikk ut fra at det hadde fått som oppdrag fra «Gud og historien» å regjere verden, å bli sterkere og utstrekke seg fra Latin-Amerika. Her ligger kilden til doktrinen om «skjebnebestemt misjon», og tesen om «Amerika for amerikanerne». De tvang Puerto Rico til kolonial underkastelse, invaderte flere land i Sentral- Amerika og Karibia gjentatte ganger, og reiv Mexico i biter. I det 20. århundre la de nykoloniale lenker over alle landa i regionen, med økonomiske og politiske bånd som ga dem retten til å bestemme over økonomien og politikken til statene 1 I oversettelsen brukes «nordamerikansk» som synonym for USA (ikke Canada). sør for Rio Grande. Det store flertallet av landa som Spania erobret og koloniserte på det amerikanske kontinentet kjempet blodige kriger for uavhengighet tidlig i det 19. århundret. Den spanske kronen måtte kapitulere etter slagene ved Junin og Ayacucho, i det som i dag er Peru. Kreolene barn av spanjoler født i Amerika deltok sammen med håndverkere, handelsfolk, bønder, mestiser, urinnvånere og svarte i frigjøringskrigene som strakte seg fra Mexico til Patagonia. De dannet hærer som sveipet over kontinentets fjell og sletteland. USA, Storbritannia og Frankrike var på den tida de militære stormaktene, og de blanda seg inn på mange ulike vis: ved hjelp av lån, våpensalg, militær bistand, og også med noen bataljoner og offiserer. Denne deltakelsen hadde ikke noe med solidaritet å gjøre, men dreide seg om den begynnende rivaliseringa mellom de europeiske maktene og USA om oppdeling av de spanske dominions 2 i Amerika. Liknende omstendigheter fant sted seinere, da Brasil kjempet for sin uavhengighet. Da Cuba vant sin sjølstendighet viste USA igjen sin innflytelse. Dette historiske bakteppet og den langsomme og ujevne utviklinga av økonomien i de latinamerikanske land viser at disse nasjonalstatene aldri fikk utvikle seg på en fullt ut uavhengig måte. De nasjonale borgerskapene var svake i utgangspunktet, og det har de fortsatt med å være hvis vi ser bort fra de brasi- 2 Dominions = egentlig brukt om sjølstyrte stater i det britiske samveldet, her om de spanskdominerte. O.a.

16 16 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 lianske, meksikanske og argentinske oligarkiene. 3 De vendte seg alltid mot utenlandske krefter, som de underordna seg. Til og med storborgerskapet i Mexico, Brasil og Argentina har utvikla seg under imperialistiske staters overoppsyn, framfor alt fra USA. Etter 2. verdenskrig konsoliderte USA hurtig og på mangesidig vis sitt økonomiske og politiske hegemoni i alle de latinamerikanske landa. Fascismens nederlag og svekkelsen av de europeiske imperialistmaktene åpna for USA-imperialistisk ekspansjon, ikke bare i Latin- Amerika, men i hele verden. Siden har Latin-Amerikas historie vært preget av utviklinga av økonomien og politikken til monopolselskapene 3 Oligarki = fåmannsvelde, mye brukt uttrykk i Latin-Amerika om de herskende rike elitene. i USA. Sånn er det fortsatt, med unntak for Cuba etter revolusjonsåret Denne situasjonen utelukker ikke tilstedeværelsen fra andre internasjonale monopoler og andre imperialistiske land i Latin-Amerika, i hovedsak England, Frankrike, Tyskland og Spania fra Europa, samt Japan og nå også Kina fra Asia. Dette innebærer at hovedkjennetegnet ved de latinamerikanske økonomienes natur er at de er kapitalistiske og avhengige, uavhengig av det aktuelle utviklingsnivået i det enkelte land. Tar vi et raskt blikk på de sosiale, økonomiske og politiske hendelsene i Latin- Amerika siden 50-tallet, kan vi slå fast at de nordamerikanske monopolenes økonomiske planer er som en mektig og voksende bølge som skyller over de forskjellige landa og setter preg på dem alle, om enn i ulik grad og under ulike forhold. De ideene som pompøst blir kalt

17 «utviklingsmodeller», er i virkeligheten omdreiningspunktet for økonomien og samfunnslivet. Disse «utviklingsmodellene» blir pressa på hvert land i tett forbund og i allianse med de herskende klassene, som spiller rolla som imperialismens partnere og tjenere naturligvis basert på at de arbeidende klassene og folkene blir holdt nede. Ett av de første forslaga var i tråd med dette den såkalte modellen for «import erstatning». Den betydde i grove trekk å framskynde en industrialiseringsprosess som tok høyde for de tilgjengelige råvarene og markedet. Forslaget ble utvikla av utenriksdepartementet i den nordamerikanske regjeringa og ble satt igjennom av ECLAC (Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika og Karibia). Tanken var å styrke de nasjonale borgerskapene overfor godseierne, samtidig som den skulle underbygge avhengigheten av USA. Den skulle dessuten bidra til å utvide det indre markedet og gi et systemlojalt svar innenfor kapitalismens rammer på de nasjonale og patriotiske følelsene i folket. Denne modellen for økonomisk dominans sto ikke i veien for en påtvunget monokultur eller en ensidig utvinningsindustri i flere av landa som bananrepublikkene eller landa med ensidig gruve- eller oljeutvinning. Dette var de to pilarene den imperialistiske plyndringa støttet seg på. Siden ble den såkalte «økonomiske Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 17 Med sammenbruddet for «realsosialismen» ble politikken med nyliberalisme kraftig satt ut i livet i Latin-Amerika. utviklingsmodell» innført som en innbakt del av den imperialistiske politikken, sjøl om den framsto som et alternativt forslag fra de latinamerikanske borgerklassene sin side. Det var et forslag om modernisering av produktivkreftene, om en begrensa og kontrollert industrialisering, om gjennomføring av jordreformene for å holde i sjakk oppsvinget i kampen til fattigbøndene som truet med å sette alt over styr. Det var en prosess som bidro til å styrke hjemmemarkedet og som skapte en forestilling om materiell framgang og utvikling. Iverksettinga av utviklingsprogrammet var et forsøk på et mottrekk overfor den seierrike kubanske revolusjonen og de revolusjonære kampene som var under utvikling i Latin-Amerika. Med sammenbruddet for «realsosialismen» ble politikken med nyliberalisme kraftig satt ut i livet i Latin-Amerika. Borgerskapet i de forskjellige landa omfavnet straks disse ideene og satte i gang med å iverksette dem med alle nødvendige midler. De satset på å utnytte ebben i den sosiale og revolusjonære kampen, svekkinga av arbeiderklassen og den ideologiske og politiske oppløsninga av den revolusjonære bevegelsen. For tida pågår det en avindustrialisering, ettersom industrikompleksene må legges til steder eller land der profitten er størst på kort sikt. Politikken for privatisering av strategiske bedrifter som olje, elektrisitet og telefoni er satt igjen-

18 18 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 nom i et flertall av landa. Det samme har skjedd i forhold til statens ansvar for helse, utdanning og sosial trygghet. Det fleksible arbeidsmarkedet ble innført og tilførte fagbevegelsen harde slag. Den fullstendige åpninga av latinamerikanske land for direkte investeringer er ei kjensgjerning som er slått fast i lover og forfatninger. Det blir endog framsatt bønner om utenlandske investeringer som «den eneste mulige formen for utvikling». Forslaget om et fritt marked, for eliminering av tollavgifter er i utvikling. FTAA (Free Trade Agreement of the Americas) er ikke fjernet fra USAs dagsorden, det er bare den folkelige motstanden som har forhindret at den er blitt satt ut i livet. USA forsøker å nå de samme måla gjennom bilaterale avtaler eller frihandelsavtaler med grupper av land, som avtalen med de sentralamerikanske landa og med Den dominikanske republikk. Bortsett fra den økonomiske innblandinga gjennom politikken som vi kort har skildret i det foranstående, må vi legge til at direkte investeringer i de viktigste latinamerikanske landa og framfor alt i de strategiske viktige områdene, er i hendene på de nordamerikanske monopolene. Imperialismens politikk Avhengig av forholdene, har USA brukt politikken med «pisk» og «godt naboskap» om hverandre for å sikre sine økonomiske interesser. De går i bunn og grunn ut på ett: å gjennomføre monopolenes planer. Før den kubanske revolusjonen i 1959 innsatte eller støtta USA diktatorer og stattholdere som herjet flere land og kjørte fram seg sjøl og interessene til oligarkiet og monopolene: Trujillo i Den dominikanske republikk, Perez Jiminez i Venezuela, Somoza i Nicaragua, Stroessner i Paraguay og Batista på Cuba. Folkets kamp veltet de fleste av disse diktatorene. I noen tilfeller sørget USA for at de ble fjernet, av frykt for enda en revolusjon etter kubansk mønster som ville gjøre ende på denne typen diktatur.

19 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 19 På samme tid støttet eller tolererte de varianter av populisme som spredte seg gjennom Latin-Amerika, slik som med Peron i Argentina og Vargas i Brasil. I 60- og 70-åra vokste folkets kamp i Latin-Amerika og resten av verden. Nasjonale frigjøringskriger i Afrika og Asia, den mektige ungdomsbevegelsen på alle kontinenter, også i det imperialistiske Europa og USA. Som svar på dette ble det, med unntak for Colombia, Venezuela og Mexico, innsatt antikommunistiske militærdiktaturer som prøvde å knuse de revolusjonære kreftene gjennom forfølgelse og tortur. Disse diktaturene ble planlagt, organisert og styrt av CIA. Militærdiktaturene i Brasil og Argentina skilte seg ut med sin villskap. Diktaturet til Pinochet i Chile kom i søkelyset for dets fascistiske natur og lange varighet. Da folkenes demokratiske og antifascistiske kamp truet med å velte disse diktaturene og tilby et revolusjonært perspektiv, ble overgangen til representativt demokrati iscenesatt. Fra 80-tallet av har det representative demokratiet vært den imperialistiske styringsmodellen for de latinamerikanske landa. Ettersom kommunismen skulle være nedkjempet, lå vilkåra til rette for et levedyktig demokrati som kunne sikre imperialismens økonomiske interesser uten at en måtte ty til militærdiktaturer. Det kan se ut som om runddansen konstitusjonelt styre militærdiktatur konstitusjonelt styre som lenge var et kjennetegn for de latinamerikanske republikkene, har opphørt. Under de nåværende forholdene kommer pro-imperialistiske regjeringer til makta gjennom valg. Men situasjonen er i ferd med å endre seg, valgprosessene fører nå til et viktig omslag i noen latinamerikanske regjeringer. En kan være viss på at USA vil ta høyde for denne situasjonen. Som kjent utarbeider USA langsiktige politiske strategier for å opprettholde og utvide sitt verdenshegemoni. Latin- Amerika inngår i denne tenkinga som et område der USA har direkte innflytelse, en sone der USA er enerådende, som en «bakgård». De velkjente Santa Fe-planene nummer en, to, tre og fire utgjør en del av denne politikken. Den demokratiske, antiimperialistiske og revolusjonære kampen i Latin-Amerika Arbeiderklassen og folkene i Latin- Amerika har ikke forholdt seg passive i møtet med oligarkienes og imperialismens plyndrings- og undertrykkingspolitikk. Gang på gang, i forskjellig grad i forskjellige land, har kamper for suverenitet og nasjonal uavhengighet, for demokrati og sosiale rettigheter for de arbeidende massene kommet til uttrykk. Som følge av disse kampene har diktatoriske regjeringer blitt styrtet, og noen imperialistiske traktater og avtaler er slått tilbake. Det som er oppnådd av vesentlige demokratiske og sivile rettigheter for folket og arbeiderne i de latinamerikanske landa er resultat av faglig og politisk organisering og kamp, de har aldri blitt gitt som frivillige innrømmelser fra de herskende klassene og imperialismens side.

20 20 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 Arbeiderklassens kamp for sine rettigheter og framtidshåp har utvikla seg, og den fortsetter i åpen konfrontasjon med bedriftsherrene og de sittende regjeringene. Organisering av fagforeninger, mobiliseringer, streiker, oppstander og opprør måtte til. Ingen borgerlig regjering har noensinne gitt noe gratis til arbeiderklassen. På samme måte kom og kommer kampen for jord til uttrykk i fattigbøndenes mange og varierte former for organisering. Når det trengtes, overtok de jorda med makt, de lot seg ikke jage vekk, men gikk til offensiv. I noen land startet de svære opprør. Arbeidere og bønder, mellomliggende klasser og lag og endatil visse deler av borgerskapet, har i lang tid deltatt i kampen mot imperialismen. I disse kampene har borgerskapet i Latin-Amerika imidlertid alltid inntatt ei forsonlig holdning, de har alltid redusert krava sine til reforhandling av betingelsene for avhengighet og de har alltid innordnet seg under USA sine planer. De viste at de ikke representerte folket, de forsvarte ikke sine lands interesser. Tvert imot, deres avtaler og forretninger kretset rundt det å verne om sine gruppeinteresser. Ingen del av borgerskapet har inntatt ei holdning i tråd med nasjonale og patriotiske idealer. Den kubanske revolusjonen heiv den revisjonistiske tesen om «geografisk fatalisme» på dynga Deltakelsen til de mellomliggende klassene og laga har veid tungt i historia til de latinamerikanske landa. Radikaliserte deler av småborgerskapet har inntatt og forsvarer konsekvente patriotiske holdninger, de er del av den samfunnsmessige kampen, kampen for rettferd og likhet. Noen av disse sektorene heiser endog sosialismens fane og har vært aktive i revolusjonær væpnet kamp i bygeriljaen og på landet. De utgjør en del av kreftene for proletariatets sosiale revolusjon. Gjennom den kubanske revolusjonen klarte 26. juli-bevegelsen 4 å samle det store flertallet av kubanske arbeidere og folket og lede dem mot Batista-diktaturet. Ved hjelp av revolusjonær væpnet kamp klarte de å seire i januar Seinere var de i stand til å lede revolusjonen i retning av sosialismens idealer. Seieren til den kubanske revolusjonen har også stor historisk betydning. Den klarte å seire 150 km fra den største militærmakta historien har sett, og den har blitt ført videre på tross av mer enn førti år med økonomisk og kommersiell blokade. Dette viser at et lite land kan gjøre revolusjon, at det kan vinne og opprettholde seieren hvis det støtter seg på massemobilisering og en rettferdig revolusjonær politikk. 4 Movimiento 26 de Julio ( M-26-7) var en revolusjonær organisasjon ledet av Fidel Castro, og som i 1959 styrtet regimet til diktatoren Fulgencio Batista på Cuba. Den gikk seinere sammen med andre organisasjoner til det som ble Cubas kommunistiske parti.

21 Den kubanske revolusjonen heiv den revisjonistiske tesen om «geografisk fatalisme» 5 på dynga, ei tese som hevdet at revolusjonen ikke kunne seire i Latin- Amerika og at vi kommunister måtte innskrenke oss til å kjempe for demokrati og fred. I virkeligheten har mange av småborgerskapets politiske organisasjoner aktivt tatt del i den sosiale og nasjonale kampen. I noen land og prosesser har de Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 21 Med den kubanske revolusjonens seier gikk en revolusjonær bølge over Latin-Amerika på 60-tallet. tatt ledelsen og til og med vunnet hegemoni i den nasjonale frigjøringsbevegelsen. En god del av den revolusjonære væpna kampen som var inspirert og ledet av denne typen organisasjoner var påvirket av voluntaristiske 6 forestillinger om focogeriljaen. 7 Derfor ble de knust politisk og militært av de reaksjonære væpna styrkene i de forskjellige landa med rådgivning og assistanse fra USAs politiske myndigheter, den militære overkommandoen, CIA og UD til tross for tilhengernes hengivenhet og heltedåder. En politisk kraft av denne typen, Sandinistenes nasjonale frigjøringsfront, oppnådde seier i Nicaragua i Som de historiske kjensgjerninger har vist, hadde den ikke den politiske og samfunnsmessige evnen til å føre denne revolusjonen fram 5 Fatalisme = skjebnebestemt. De sovjetiske revisjonistene var opptatt av fredelig sameksistens og ville ikke provosere USA. 6 Voluntaristisk = viljebestemt. En idealistisk forestilling som undervurderer eller ser bort fra de materielle forutsetningene og nivået i massenes kamp. 7 Foco (av spansk foquismo) er en teori som hevder at ei lita kjerne av geriljakadre kan igangsette en væpnet oppstand også når de objektive forholdene ikke er modne, det vil si før massene er innstilt på å gå til omfattende opprør og væpnet kamp.

22 22 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 til det endelige målet, å sikre nasjonal sjølråderett. En må huske på at sandinistene heller ikke i ord hadde som mål å bygge sosialismen. I et flertall av landa gjennomførte bondemassene store mobiliseringer og deltok aktivt i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Store grupper av fattige bønder organiserte seg for å overta jorda, og en betydelig del av disse sektorene skjønte at kampen de førte var forbundet med kampen til arbeiderklassen og folkene. Store mobiliseringer og oppstander fant sted, plantasjer ble overtatt, og det ble iverksatt viktige politiske aksjoner. En god del geriljaorganisasjoner fylte sine rekker med titusener av fattigbønder. Arbeiderklassen er en av hovedkreftene i kampen de latinamerikanske folkene fører imot imperialistisk herredømme. Fra de første tiår i det 19. århundre ble proletariatet aktivt dratt inn i kampen for sosial frigjøring. De første streikene og aksjonene til arbeiderne ble slått brutalt ned i mange land, tusener av kjempende arbeidere ble massakrert. Vi minner med omsyn til arbeiderklassens historiske hukommelse om «den tragiske uka» i Argentina, oljearbeiderstreiken i Mexico, generalstreiken den 15. november 1922 i Ecuador, og massakren på bananarbeiderne i Uraba, Colombia, blant en rekke andre merkedager for arbeideraksjon. 8 FMLN var frigjøringsbevegelsen i El Salvador (Mellomamerika). Revolusjonen i Latin- Amerika utfordrer kapitalismen og imperialismen Med denne blodsdåpen begynte arbeiderklassen sin kamp for sosialismen i Latin- Amerika. I alle aksjonene: protester, streiker, mobiliseringer, marsjer, oppstander, opprør og borgerkriger, har arbeiderklassen vært del av opprørskreftene. I og 1930-åra ble det dannet kommunistiske partier i mange land. Den latinamerikanske seksjonen av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) var svært aktiv i organisering av arbeiderklassens faglige organisering og i etableringa av kommunistiske partier. Med den kubanske revolusjonens seier gikk en revolusjonær bølge over Latin- Amerika på 60-tallet. Arbeiderklassens kamp steg til et nytt nivå parallelt med bøndenes kamp for jord. Mellomklasser og -lag ble aktivt trukket med i organisering og i den folkelige kampen. I mange land utvikla den væpna revolusjonære kampen seg, i hovedsak i form av en gerilja på landsbygda, men og med erfaringer fra bygerilja. Oppsvinget i den revolusjonære kampen skjedde med vekslende mellomrom i alle landa. De arbeidende massene sa også sin mening gjennom valg: slik var det at Salvador Allende vant i Chile. I 1979, etter en periode med væpna kamp og folkelig oppstand i Managua mot Somozadiktaturet, seiret sandinistrevolusjonen. På tross av enkelte nederlag, fortsatte oppsvinget i den revolusjonære kampen i flere land fram til slutten på 80-tallet,

23 Latin-Amerika: Problemer og perspektiver 23 da den nasjonale frigjøringsfronten Farabundo Marti (FMLN) 8 forhandlet om å innlevere sine våpen, noe som inntraff samtidig med at revisjonismen og «realsosialismen» kollapset. Denne revolusjonære bølgen påvirka de latinamerikanske samfunnene: - et anselig antall revolusjonære organisasjoner fra småborgerskapet oppsto, som proklamerte at de var krigere for sosialismen og noen av dem ble aktivt involvert i den væpna revolusjonære kampen og viste at de handlet i samsvar med disse idealene. - revisjonistklikkene i de gamle kommunistpartiene ble avkledd, noe som ga opphav til organiseringa av marxistleninistiske partier som i teori og praksis satte seg fore å anvende ML på virkeligheten i sine land, å organisere for og gjennomføre revolusjonen i tråd med disse prinsippene. - det ga opphav til en revolusjonær massebevegelse i by og land som førte omfattende sosiale og politiske slag, som ble til ei antiimperialistisk kraft og, i stor grad, til en revolusjonær kraft. - den åpna for radikalisering blant studentene, som hurtig skjerpa sin årvåkenhet og gikk raskt framover fra protestaksjoner til direkte revolusjonær handling. - den ble arena for alle former for kamp: gatemobiliseringer, streiker og manifestasjoner, oppstander, opprør, jordokkupasjoner, geriljabevegelser i by og på landet samt for tilfeller av individuell terror. - forskjellige ideologiske og politiske strømninger viste seg i kjølvannet av de sosiale, politiske og revolusjonære kampene som styrket seg i Latin- Amerika. De erklærte seg som alternativer i kampen for sosial rettferd, noen av dem jamvel for revolusjon og sosialisme, og fikk innflytelse på organiseringa og kampen til arbeiderklassen, til fattigbøndene og til studentene. Blant disse regner vi castroisme, bolivarisme 9, det kristne venstre [«frigjøringsteologien» o.a.], strømninger blant indianerne og urfolkene, maoisme og trotskisme. Vi marxist-leninistiske kommunister var aktive på denne scenen, vi var til stede i organiseringa av arbeiderklassen, av fattigbøndene og studentene, i den politiske kampen og i noen sammenhenger også i den væpna revolusjonære kampen. Disse holdningene og vår aktive handling til tross, hadde vi ikke politiske muligheter og de nødvendige kreftene til å virke ledende i disse prosessene. Ledelsen over de folkelige sosiale kreftene i Latin-Amerika under denne bølgen var det de revolusjonære organisasjonene til småborgerskapet som innehadde. Disse omstendighetene forklarer hvorfor denne aktive perioden med revolusjonær kamp ble slått politisk og militært tilbake i noen land, mens den på steder hvor den vant framgang, ikke hadde evnen til å føre revolusjonen til ende. Revolusjonen i Latin-Amerika utfordrer kapitalismen og imperialismen, spesielt USA-imperialismen. Det er en revolusjon av sosial og nasjonal karakter. Revolusjonen kan bare vinne seier og bygge sosialismen hvis den blir ledet av proletariatet og klassens parti. 9 Etter frigjøringshelten Simon Bolivar, brukes flittig som symbol i Venezuela under Chávez og er navn på landets valuta.

24 24 Marxist-leninistiske hefter nr. 11 Vi kommunister ser ikke på oss sjøl som ufeilbarlige og som de eneste som kan lede folkets revolusjonære kamp fram til seier. Nei, vi er tydelige på at det er plass for mange revolusjonære krefter og folk i denne kampen. Det dreier seg om at vi kommunister ønsker proletariatets samfunnsrevolusjon, at vi er standhaftige forkjempere for sosialisme og kommunisme, og at vi har marxismenleninismen som revolusjonær rettesnor. Disse kjensgjerningene gjør det mulig for oss å oppfylle våre forpliktelser. De andre sosiale og politiske kreftene som har interesse av revolusjonen, dersom de har vilje og besluttsomhet til å kjempe for sosialismen, må forene seg med marxismen-leninismen og slå sine krefter sammen med arbeiderklassen og dens parti. Vi foreslår ikke, og langt mindre forlanger vi, at de skal underordne seg proletariatets parti; vi foreslår å gjøre felles sak i forhold til disse måla og langs disse linjene for at vi skal vinne fram. Den antikommunistiske offensiven og ebben i klassekampen Kapitalistene og de reaksjonære slo seg på brystet med at de hadde gravlagt sosialismen og kommunismen. På slutten av 80-tallet kom det ei endring i utviklinga av den sosiale og revolusjonære kampen på verdensplan, på alle kontinenter og i alle land. Berlinmuren falt, den sovjetiske sosialimperialismen og «folkedemokratiene» i Øst-Europa raste sammen. Disse hendingene markerte ikke sosialismens fall eller marxismen-leninismens nederlag. Dét var noe som fant sted tidligere, på 60-tallet. Ikke desto mindre hadde store lag av arbeiderklassen, folkene og blant de revolusjonære tro og forventninger til Oktoberrevolusjonen og det som den hadde oppnådd. De forsto ikke klart den revisjonistiske degenereringa som hadde fortært disse partiene og statene. Og derfor oppfattet de disse hendingene som et nederlag for kommunismen og revolusjonen. Sosialismen i Albania gikk under i den samme perioden. Trykket fra imperialismen og den internasjonale reaksjonen, fra innenlandske borgerlige krefter, forræderiet til klikken rundt Ramiz Alia i tillegg til kommunistenes feil og svakheter knuste proletariatets diktatur og sosialismens sosiale, politiske og kulturelle landevinninger. Forskjellige framgangsrike revolusjonære bevegelser ble slått tilbake politisk og militært, mens andre resignerte og sjuknet hen av smitten fra revisjonismen og opportunismen. Vi snakker om en allmenn ebbe i arbeiderbevegelsen, i den revolusjonære kampen. Som følge av dette falt flere organisasjoner fra hverandre, noen oppløste seg sjøl. Kapitalistene og de reaksjonære slo