Mitt Liv Psykisk helse Arbeidsmåter til inspirasjon og utprøving

Transkript

1 Mitt Liv Psykisk helse Arbeidsmåter til inspirasjon og utprøving FORANDRINGSFABRIKKEN

2 Innhold Mitt liv psykisk helse... 3 God behandler... 8 Familie, nettverk og trygg foreldreinfo Årsaker før diagnose og medisin Medbestemmelse i behandling, dokumentasjon og tilbakemelding Innleggelse og tvang

3 Mitt Liv Psykisk helse I utviklingsarbeidet Mitt liv Psykisk helse samarbeider unge med erfaring fra psykisk helsevern PsykiskhelseProffer - med fagfolk fra sykehus 10 steder i Norge. Målet er at unge og fagfolk sammen bidrar til a utvikle et psykisk helsevern og psykisk helsearbeid som kjennes mest mulig trygt og nyttig for barn og unge. PsykiskhelseProffene deler erfaringer fra møte med systemene. De gir også ra d til hvordan systemene kan bli bedre. Med dette som grunnlag, åpnes det for dialoger mellom fagfolk og proffer. Bygd på dialogene, finner de sammen fram til viktige bidrag til kvalitetsutvikling i tjenestene. Det legges fram for nasjonale myndigheter. Sykehus som deltar, de fleste med både sengeposter og poliklinikker: Finnmarkssykehuset, Universitetssykehuset i Nord-Norge, St. Olavs hospital, Helse Førde, Haukeland Universitetssykehus, Helse Fonna, Stavanger Universitetssykehus, Diakonhjemmet sykehus, Oslo Universitetssykehus, Sykehuset Innlandet Arbeidsmåter i Mitt Liv PsykiskhelseProffene har forslag til måter å arbeide på som de mener kan gjøre psykisk helsevern mer trygt og nyttig. Gjennom inspirasjonsdager rundt om i landet, har det kommet tilbakemeldinger og viktige innspill fra dere fagfolk. Arbeidsmåtene her er forslag fra proffene til måter å gjøre arbeid i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) på, som er samarbeidende med barn og unge. De kan prøves ut, deretter kan vi utvikle dem videre sammen. Arbeidsmåtene er knyttet til fokusområdene: 1. God behandler 2. Familie og nettverk - og trygg foreldreinfo 3. Årsaker før diagnose og medisin 4. Medbestemmelse i behandling, dokumentasjon og tilbakemelding 5. Innleggelse og tvang Velge arbeidsmåter Hver avdeling som er med i Mitt Liv Psykisk helse har valgt tre fokusområder. Vi ber om at dere under hvert fokusområde, velger 2-3 arbeidsmåter til utprøving i hver avdeling. De ulike avdelingene i hver BUP, kan prøve ut ulike arbeidsmåter. Logge erfaringer Ideen med arbeidsmåtene er at ansatte og avdelinger skal få prøve ut måter å gjøre arbeid på, som bygger på kunnskap fra barn og unge om hva som er nyttig hjelp og som oppleves samarbeidende for barn og unge. Dette skal kunne gå direkte inn i arbeidet dere gjør hver dag, ikke være en ekstraoppgave. For at vi skal kunne vite hvordan arbeidsmåtene oppleves for dere, ber vi dere om å gjøre en svært enkel logging. Hver BUP eller avdeling i BUP, beskriver erfaringene med å bruke de ulike arbeidsmåtene. Dette gjør dere gjennom å svare på noen spørsmål, en gang pr måned. Loggingen gjennomføres januar juni

4 Barnesyn og verdier PsykiskhelseProffene foreslår i Mitt Liv Psykisk helse at BUP drives med et barnesyn og noen verdier, som grunnmur for det arbeidet som skal gjøres. Barnesynet er det synet barn og unge ber om at fagfolkene har på dem og møter dem med. Med verdier mener proffene her holdninger som hver ansatt i psykisk helsevern bærer inni seg og møter barn og unge med. De foreslår fire verdier, bygd på hovedsvar fra barn og unge rundt om i landet. Proffene ber om at alle voksne prøver å inkludere barnesynet og verdiene som del av god profesjonalitet. De opplever at disse verdiene i altfor liten grad er del av dagens praksis, men at de må være det for at BUP skal kjennes trygt og nyttig. Når vi skriver om barn her og i arbeidsmåtene, mener vi alle barn og unge under 18 år. Barnesyn: Barn og unge har mye kunnskap om livet sitt De er like mye verdt som voksne De trenger kjærlighet De må bli trodd på og tatt på dypt alvor Verdier som del av profesjonalitet: Åpenhet Vi i BUP, deler om oss og fra vårt liv, for å bli kjent og lage trygghet. Dette er grunnleggende og avgjørende for at barn og unge skal kunne fortelle. Vi gir åpen og ærlig informasjon om hva som er oppgavene til psykisk helsevern, hva vi tenker er barnets utfordringer og våre muligheter for å hjelpe. Vi er ærlige om hvordan vi som behandlere vil dele informasjonen videre, til foreldre og til andre fagfolk. Medbestemmelse Vi i BUP jobber med barnet som vår nærmeste samarbeidspartner. Vi forstår betydningen av å lage trygge rom, for at barnet skal kunne beskrive sin virkelighet sånn som den kjennes for barnet. Vi tar barnet med på avgjørelser, med på å dokumentere og ber barnet om tilbakemelding på hvordan vi kan jobbe for at det skal kjennes enda mer nyttig for barnet. Kjærlighet Vi i BUP møter barnet med menneskevarme, gjennom et varmt og åpent kroppsspråk, varme øyne og en stemme og ord som gjør at barnet kan oppleve trygghet. Vi viser engasjement for barnets liv og at vi ønsker at hjelpen fra BUP skal gjøre en forskjell. Vi ser hele barnet og løfter frem barnets styrker og interesser. Ydmykhet Vi i BUP lytter med hodet og hjertet og lar barnet snakke helt ferdig. Vi jobber hardt for å forstå hvordan virkeligheten kjennes for barnet. Vi tror på barn og tar det de prøver å fortelle oss, på dypt alvor. Vi viser naturlige følelser og reaksjoner, for at barnet skal oppleve at det som blir fortalt, har betydning. Vi forteller barnet at de voksne alltid har hovedansvaret, hvis noe vondt har skjedd. Vi innrømmer egne feil. 4

5 Trygg foreldreinfo Trygg foreldreinfo er helt grunnleggende for alt arbeid i psykisk helsevern. Gjennom mange års arbeid har barn og unge formidlet at hvordan informasjonen går fra den barnet forteller til og videre til andre voksne, ofte avgjør om barnet får til å fortelle det viktigste til hjelpesystemene. Mange barn og unge merker at voksne snakker sammen og det gjør at de lukker seg. Dette gjelder særlig når informasjonen går videre til foreldre og andre omsorgspersoner, uten at barnet vet. I prosjekter om vold og overgrep forteller barn og unge at de har villet si fra om vonde ting til voksne. De har først forsøkt å fortelle noen små, ikke så alvorlige ting. De har fortalt til en voksen på skolen, i barnevernet eller i BUP. Mange har opplevd at foreldrene med en gang fikk vite hva de har sagt. Så har de blitt stille, og har levd med vold og overgrep i mange år før de igjen har fortalt noe. Så alvorlig kan det være hvis informasjon går rett videre fra behandlere og hjelpesystemer til foreldre, uten at barnet vet hva som blir sagt. Andre barn og unge forteller at det ikke er foreldrene som gjør at de har det vondt inni seg. Allikevel synes de det er vanskelig at foreldrene skal få vite - de er bekymret for at foreldrene skal bli urolige eller triste. De fleste barn og unge vet ikke hva Bup sier videre til foreldrene og da holder de mye inni seg, for å være sikre. Foreldre kan være gode og viktige støttespillere for barna sine, men vi kan ikke vite hvem som er det eller om de ikke er det. De stedene der «åpen journal» er praksis, kan foreldre til barn under 12 år, lese på internett hva barnet har sagt til legen eller psykologen allerede når barnet er på vei hjem fra en time. Det kan skje når barnet ikke engang vet at det barnet har sagt til helsepersonell er skrevet ned eller at det er noe som heter journal. Hva kan gjøres FNs barnekonvensjon og Norges Grunnlov sier tydelig at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De sier også at barn har rett til beskyttelse. Dette er de høyeste lovene i Norge, og de andre lovene skal bygge på dette. Da må pasient- og brukerrettighetsloven ha tydelige regler om hvordan informasjon fra barn beskyttes. Å beskytte informasjon fra barn er en del av det å beskytte barn. Når barn snakker med psykisk helsevern (BUP) må de barnet snakker med, alltid avtale med barnet hvilken informasjon som skal gå videre, og hvordan dette skal gjøres. De som snakker med barn må samarbeide med barn på en trygg måte. For at det skal være trygt, kan alle i tjenesten i praksis bruke denne fremgangsmåten: 1. Avtale med barnet hva det selv kan si videre til foreldre/andre voksne 2. Avtale med barnet hva BUP og barnet sammen kan si til foreldre/andre voksne 3. Fortelle barnet hva BUP tenker de er nødt til å si videre og hvorfor. Hvis barnet sier nei til at noe skal fortelles videre, må den voksne finne ut hvorfor. Dette er BUP sitt ansvar, for at barnets rett til beskyttelse skal ivaretas. Først etter at grunnene til at barnet nekter er kommet fram, kan noe fortelles videre. 5

6 Ord vi bruker Det er viktig hvordan barn og unge blir møtt, og ord har makt. PsykiskhelseProffene foreslår at BUPene som er med i Mitt Liv har retningslinjer for språket, som er: Vi i BUP kaller de som vi ønsker å hjelpe for barn og ungdom, ikke pasient eller sak. I møte med hvert enkelt barn eller ungdom, bruker vi navnet deres. Vi passer på at ordene vi bruker i kommunikasjonen med barn, unge eller familier er forståelige og at de ikke oppleves stigmatiserende. Dette gjør vi i brev, informasjon, journal og når vi snakker med barn, unge, foreldre eller andre fagfolk. Rammer for god BUP PsykiskhelseProffene foreslår at BUPene i Mitt Liv Psykisk helse jobber med å inkludere barn og unge i rammene for BUP, gjennom disse tiltakene: Et godt sted å komme til Hvordan en poliklinikk eller sengepost ser ut, kan være viktig for hvordan behandlingen fungerer. Noen steder kjennes det koselig, men mange proffer har sagt at poliklinikker og sengeposter kan oppleves skumle å komme til. Vi lar barn og unge være en del av å gjøre våre lokaler til et koselig sted, for at de skal ønske å komme dit og få god hjelp. Vi spør barn og unge hva de ønsker. Noen forslag er: - Tegninger, bilder, quotes (sitater), planter - Farge på veggene - Kakao på venterommet - Hyggelige kontorer, som sier noe om behandlerne - Sofaer med puter og pledd - Noe godt på bordet (frukt, sjokolade, kjeks, kakao) Barn og unge med i veiledning Vi bruker verdiene åpenhet, medbestemmelse, ydmykhet og kjærlighet når vi veileder de ansatte i vår BUP. Vi snakker med de ansatte om hvordan de jobber med verdiene, og hva som skal til for at barn og unge i vår BUP merker at dette er verdiene vi bærer med oss. Vi kan invitere unge med erfaring fra BUP til å bidra i veiledningen. Behandlerne kan da lufte problemstillinger med de unge og de unge kan få gi de rådene de synes er aller viktigst å få gitt. 6

7 Barn og unge med i ansettelser Vi involverer barn og unge når vi skal ansette nye folk i BUP. Vi bruker verdiene i utlysningsteksten. Vi legger vekt på verdiene i dialoger som del av intervjuet og i selve vurderingen av kandidater. Involveringen kan gjøres på forskjellige måter: - Snakke med barn og unge om hva det er viktig at vi ser etter når vi skal ansette nye fagfolk - Få tips fra barn og unge på hvilke spørsmål det er viktig å stille - Ha med barn og unge når vi treffer/intervjuer kandidater og bruke deres innspill når vi bestemmer hvem vi skal ansette Informasjon i ventetiden Vi tar systematisk kontakt på telefon eller sms, med barn og unge som blir henvist til oss. Vi forteller om hva som vil skje og hvor lang tid vi tror det vil ta før barnet eller ungdommen får treffe noen hos BUP. Vi lar barnet stille spørsmål - om BUP eller om noe annet barnet lurer på. Vi snakker med barnet om hva som er viktig for barnet i møtet med BUP. Vi tilpasser informasjonen ut fra om det er bestemt om barnet får tilbud hos BUP eller ikke. Den som ringer, må ha varm stemme og forståelige ord. Dette kan gjerne være en i resepsjonen/skranken - eller en annen med dette ansvaret. Invitere med hyggelige meldinger Når vi skal invitere barn og unge til time hos oss inviterer vi med hyggelige meldinger på sms, som viser at vi gleder oss til å se dem. Et eksempel på en koselig melding: Hei "barnets navn"! Jeg sender deg en melding for å minne deg på at vi skal møtes her i morgen kl xx. Jeg håper du kommer, og gleder meg til å se deg. Ha en fin dag :-) Hilsen "navn på behandler" Bli kjent-bilder Vi har bilder på veggene i venterommet der det står fornavnet vårt og litt om oss selv og hva vi er glad i. Bildene er av alle de ansatte som jobber i poliklinikken eller på sengeposten, ikke bare av behandlerne. Dette er fordi barnet eller ungdommen kan kjenne igjen ansiktene og vite hvem de som jobber i BUP der. Behandlere med egne kontorer, kan ha bilde av oss selv hengende utenfor kontoret. På bildene prøver vi å se ut som vi gjør når vi møter et barn eller ungdom. Vi viser at vi er imøtekommende, trygge og hyggelige. Det kan være morsomme bilder, aller viktigst er det at det er lett å kjenne oss igjen og at øynene våre kommer tydelig fram. 7

8 Fokusområde 1 God behandler Vi viser åpenhet, ydmykhet og kjærlighet i samarbeidet med barnet Vi skaper tillit og blir litt kjent før vi snakker om det viktige Arbeidsmåte 1 Forankre i verdier I utprøvingen av alle arbeidsmåtene er det grunnleggende å møte barnet med åpenhet, ydmykhet og kjærlighet og å inkludere barnet i beslutninger. Som del av dette er det viktig å lytte godt til barnet og ta det på dypt alvor. For at hver av oss ansatte skal kunne bære verdiene og møte hvert barn med verdiene i hjertet, snakker vi om hva det vil si å jobbe etter verdier. Noen innspill: Snakke i fellesmøter om hvordan hver enkelt kan jobbe med verdiene Ha dialoger om en verdi i hvert fellesmøte - og hvordan vi kan jobbe etter denne verdien. Muligheter, utfordringer og hvordan tenke for å få det til Spør barn og unge vi jobber med om hva de tenker om hver enkelt voksens, og BUPen som helhet, sitt arbeid med verdiene Arbeidsmåte 2 Godt første møte Vi sikrer et godt første møte når barnet kommer til BUP (poliklinikk eller sengepost). Vi viser tydelig at vi er tilstede for barnet, og at barnet er vår nærmeste samarbeidspartner. Det første møtet gjennomfører vi uten skjemaer og kartlegging. Når vi skal bli kjent med et barn lar vi også barnet bli kjent med oss. Vi forteller om hvem vi er, noe om interessene våre og om noe som betyr mye for oss. Når vi møter barnet igjen, forteller vi om noe vi har opplevd eller tenkt på siden sist. Når barnet kjenner oss, er det lettere for barnet å være trygg og snakke om det vonde. Det første møtet med BUP kan være veldig viktig for hva barnet tenker om BUP og for samarbeidet videre. Derfor legger vi vekt på at møtet er varmt og trygt, uansett om vi tror barnet kommer til å ha lite eller mye med BUP å gjøre. Må vi stille spørsmål til barnet om annet enn for å bli kjent eller vite hva barnet synes er viktig, forklarer vi nøye hvorfor og hva vi skal gjøre med svarene videre. Vi gir god informasjon med ord barn kan forstå, om hva BUP er og hvorfor barnet er hos BUP. Vi gir den mest relevante informasjonen først. Vi gir informasjonen direkte fra en behandler, ikke fra papirer. Vi gir barnet tid og rom til å stille spørsmål hvis det er noe barnet lurer på. Vi forsikrer oss gjennom oppfølgingsspørsmål at barnet har forstått det vi forteller og ser på det som vårt ansvar fordi vi ikke kan vite om andre voksne har fortalt barnet hva BUP er og hvorfor vi skal snakke med barnet. 8

9 Arbeidsmåte 3 Tryggest mulig Snakke med barnet alene Vi snakker alltid med barnet i utredning og behandling. Som utgangspunkt snakker vi alltid med barnet først. Dette gjelder også små barn. Vi har dette som rutine, og forklarer til foreldre eller andre som er med barnet at det er sånn vi gjør det her på vår BUP eller sengepost. Vi spør barn uten foreldre tilstede (så langt det er mulig) om hvordan de tenker at det er lurt å samarbeide med foreldrene. Vi legger vekt på å møte barnet med åpenhet, kjærlighet og ydmykhet og å vise at vi vil samarbeide med barnet. En du er trygg på Barnet får alltid muligheten til å ha med en barnet er trygg på i kontakten med BUP. Vi snakker alltid med barnet alene og hører om barnet vil ha med en person barnet stoler på og er trygg på, og som gjør at barnet vil og tør beskrive hvordan livet kjennes. Vi spør barnet om hvem dette kan være for dem. Den trygge personen kan være en voksen barnet kjenner, en venn, en forelder eller en annen i familien. Det trenger ikke være den samme personen hver gang. Vi avtaler med barnet i forkant hvordan vi skal samarbeide med den barnet velger å ha med. Vi dokumenterer alltid på hvilken måte barnet har fått mulighet til å ha med en barnet er trygg på, hva barnet har svart på dette og hvordan vi legger til rette for godt samarbeid med den trygge personen for barnet. Arbeidsmåte 4 Trygt behandlerbytte Hvis barnet ønsker å bytte Fra barn og unge starter hos BUP, får de informasjon om at det er mulig å bytte behandler, hvis det er nyttig for barnet. Samtidig gir vi informasjon om at det er viktig å bli litt kjent først. Vi legger til rette for at barn og unge skal kunne gi tilbakemelding til behandler regelmessig. Hvis det blir aktuelt med et bytte av behandler, snakker vi med barnet om at det å bytte er greit og at vi som behandlere ikke vil bli lei oss hvis det blir et bytte. Vi lager overgangen trygg. Hvis BUP må bytte Hvis det er nødvendig for BUP å bytte behandler, for eksempel ved sykmelding eller permisjon, involverer vi barnet og skaper en sammenheng. Hvis det er mulig og barnet ønsker dette lar vi alltid barnet møte både sin tidligere og kommende behandler i en felles prat for å snakke om det som har vært og det som skal komme. Vi forklarer alltid hva som er grunnen til at det er nødvendig å bytte. Vi snakker alltid med barnet om hvordan et bytte skal skje. Vi spør hva som er viktig for barnet når det skal få en ny behandler. Vi spør barnet om den nye behandleren skal lese journalen før første møte, eller om behandleren skal møte barnet først og høre fra barnet, før de leser papirene. 9

10 Fokusområde 2 Familie, nettverk og trygg foreldreinfo Vi viser åpenhet, ydmykhet og kjærlighet i samarbeidet med barnet Vi skaper tillit og blir litt kjent før vi snakker om det viktige Arbeidsmåte 5 Trygg foreldreinfo Vi skal alltid sikre at informasjon barnet har gitt til BUP, trygt går videre til foreldre eller andre med foreldreansvar. I følge pasient- og brukerrettighetsloven 3-4 skal både barn og foreldre eller andre med foreldreansvar, få informasjon når barnet er under 16 år. For barn år, skal opplysninger ikke gis til foreldre eller andre med foreldreansvar når barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Helse- og omsorgsdepartementet har nå foreslått en ny bestemmelse: Uavhengig av pasientens eller brukerens alder og uavhengig av første, annet og tredje ledd, skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret, dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det. (er pr nov 2016 ute på høring). Til PsykiskhelseProffene sa helseministeren at en tungtveiende grunn er hvis barnet svarer nei på om informasjonen kan gis videre. Vi må da først sammen med barnet finne ut hvorfor barnet sier nei. Her forslag til praksis for at informasjonen går trygt videre og dere samtidig øver inn lovendringen. Snakk alltid med barnet om trygg foreldreinfo Vi i BUP er ærlige om hva vi tenker om foreldres rett til informasjon og BUPs meldeplikt. Vi forklarer hva det går ut på og sjekker at barnet har forstått. Deretter forklarer vi hvordan det barnet forteller, kan fortelles videre tryggest mulig. I slutten av praten gjør vi konkrete avtaler om hva som skal sies videre til foreldrene eller andre med foreldreansvar, når og av hvem. Vi: 1. Avtaler med barnet hva barnet selv kan si videre til foreldre/andre voksne 2. Avtaler hva behandler og barn sammen kan si til foreldre/andre voksne 3. Forteller barnet hva behandleren tenker BUP er helt nødt til å si videre og hvorfor. Hvis barnet sier nei, er det vår oppgave å finne ut hvorfor barnet ikke vil noe skal fortelles videre. Ikke noe må fortelles videre før vi forstår hvorfor og kan planlegge videre derifra. Vår viktigste jobb er å beskytte barnet. Arbeidsmåte 6 Trygt samarbeid med de viktige Som utgangspunkt snakker vi alltid med barnet først når et barn eller en familie kommer til BUP. Vi har rutine for å alltid snakke med barnet alene i starten, se arbeidsmåte 3. Vi gjør det tydelig at når et barn skal gå til BUP er det barnet som er BUPs viktigste samarbeidspartner og at vi vektlegger å gjøre situasjonen mest mulig trygg for barnet. Dette gjør vi uavhengig av alder. 10

11 Vi snakker med barnet om hvordan samarbeidet med foreldre og andre viktige personer i barnets liv skal være: Hvem er viktig for barnet? Hvem ønsker barnet at vi skal samarbeide med? Og hva er det viktig at vi samarbeider med de ulike om? Hva mener barnet at de ulike kan hjelpe barnet med? Hvordan ønsker barnet at vi skal samarbeide? Vi dokumenterer alltid hva vi har avtalt om samarbeidet med familie og andre viktige personer. Arbeidsmåte 7 Info til søsken, venner og andre viktige Vi spør barnet om hvem det er viktig at vi snakker med og gir informasjon til. Vi snakker med barnet om søsken, venner og nettverk. Vi spør barnet om hvem som er viktige for barnet, i hverdagen og når ting blir vondt. Vi lytter godt for å forstå hvem som er viktige for barnet. Vi spør alltid barnet alene om hva slags informasjon det ønsker at søsken og andre personer i barnets familie og nettverk bør få. Barnets prioritering av hvem som er viktig for seg og av hva som skal fortelles, er utgangspunkt for kontakt. Vi følger opp barnets ønsker så langt som mulig og forklarer hvorfor hvis vi ikke kan gjøre det på den måten vi avtalte. Vi tar ikke kontakt med familie eller nettverk uten at barnet vet at vi gjør det. Arbeidsmåte 8 Veiledning sammen Vi snakker med barnet og får råd om hva det kan være lurt at viktige personer i barnets liv får hjelp til fra BUP. Dette kan være foreldre, søsken, venner, andre viktige personer for barnet eller samarbeidspartnere som barnevern eller skole. Vi spør barnet om disse bør få veiledning fra en annen behandler på BUP, eller om det bør være den samme som barnet snakker med. Vi snakker med barnet om hvilke tips og verktøy vi kan gi til foreldre og andre viktige personer for at de skal kunne støtte barnet på en best mulig måte. Vi gir alltid barnet god informasjon om veiledningen, så barnet vet hva som skjer. Vi gir barnet tilbud om å være med å veilede. Vi snakker alltid med barnet i forkant av veiledning, og i etterkant om hvordan det gikk. Viktige spørsmål å stille kan være: Hva trenger barnet fra foreldre eller andre som er viktige for barnet? Hvordan kan foreldre og andre viktige personer være så det blir hjelpsomt for barnet? 11

12 Arbeidsmåte 9 Familieprat Vi finner måter å snakke med barn og voksne sammen på som er trygge og nyttige for barnet. En fremgangsmåte er en familiesamtale. Målet vil da være å lage forståelse mellom barn og familie. Første møte: med behandler og barn. Barnet og behandler planlegger sammen hva vi skal snakke med foreldrene om. Vi avtaler hvordan møtet skal være og hvor vi skal møtes. Vi avtaler hva som er viktig for at det skal bli en bra prat for barnet, og hvilke regler barnet vil ha. Hvis barnet vil, avtaler vi et trygghetstegn barnet kan vise, hvis praten ikke oppleves god for barnet eller barnet trenger en pause under møtet. Andre møte: med foreldre, barn og behandleren. Vi tar opp de temaene barnet og behandler har blitt enige om på forhånd og snakker med foreldre om dette. Vi viser ydmykhet og kjærlighet gjennom hele timen, for å gjøre det trygt for barnet. Tredje møte: med behandler og barn. Vi snakker om hvordan møtet sammen med foreldrene gikk. Vi gir barnet støtte og ros og lytter til barnets tanker om møtet. Vi oppsummerer sammen med barnet og snakker hva som skal skje videre. 12

13 Fokusområde 3 Årsaker før diagnose og medisin Vi viser åpenhet, ydmykhet og kjærlighet i samarbeidet med barnet Vi skaper tillit og blir litt kjent før vi snakker om det viktige Arbeidsmåte 10 Utredning sammen Vi skal alltid bli kjent med barnet og la barnet bli kjent med oss før vi starter en utredning. I utredningen snakker vi alltid med barnet alene. Vi forklarer barnet at vi starter en utredning, hva en utredning er og hva som skal skje. Vi viser tydelig at det viktige med en utredning er at vi sammen skal finne ut hva som gjør vondt og hva som kan hjelpe for å få det bedre. Vi avtaler alltid med barnet hvordan samarbeidet med foreldre og fagfolk i utredningen skal være, og lar barnet si sin mening om dette. Vi samarbeider med barnet gjennom hele utredningen, holder barnet oppdatert om hva vi tenker om situasjonen for barnet nå og om hva vi vil gjøre framover. Barnet og behandler finner sammen ut hva som gjøres videre. Barnets tanker og ønsker tar vi imot - med åpenhet, ydmykhet og kjærlighet. Arbeidsmåte 11 Klok bruk av skjema Mange barn og unge beskriver at de får veldig mange skjemaer som ikke kjennes nyttige og som det er lett å ikke svare ærlig på. De fleste ønsker å fortelle på andre måter. Vi jobber for at barn og unge skal få minst mulig skjema. Hvis vi må bruke det, forklarer vi hvorfor. Vi forklarer litt om spørsmålene vi må stille og hvorfor vi må stille dem. Vi unngår unødvendige spørsmål og bruker ikke skalaer. Hvis vi selv tenker spørsmål er unødvendige, så er vi ærlige om dette. Prat om det vonde Vi stiller helst spørsmål gjennom prat, med mulighet for oppfølgingsspørsmål. Da kan også barnet be om forklaringer. Vi lager en samtale rundt spørsmålene, for at svarene kan hjelpe akkurat dette barnet. Målet er å snakke om viktige ting, ikke bare spørsmålene på skjemaet. Når vi snakker om smerteuttrykk (symptomer), sier vi at vi vet at det nok er noe som gjør vondt bak uttrykket (nevn uttrykket barnet har). Vi spør alltid hva som egentlig er grunnen til at barnet har det så vondt. Gode rammer for utfylling Mange barn og unge forklarer at det å få med seg skjemaer hjem eller å få vonde spørsmål på et skjema på internett kan være vanskelig og kjennes utrygt. Hvis vi må bruke skjema er vi oppmerksomme på hvordan det oppleves for barnet å få spørsmålene som er i skjemaet, og lager gode rammer. 13

14 Snakker med barnet om det andre har fylt ut Vi samarbeider med barnet hvis BUP skal be voksne om å fortelle om oss gjennom skjemaer. Vi forteller at vi gir skjemaene, hva skjemaene er og hva det skal brukes til. Når vi har fått svar fra andre voksne i skjemaer snakker vi med barnet om det som har kommet frem og hva barnet tenker om dette. Arbeidsmåte 12 Forklare BUP Mange barn og unge beskriver at de ikke vet hvorfor BUP gjør som BUP gjør i møte med barn og unge. Mange vet ikke hvilken funksjon skjema og diagnoser har i arbeidet i BUP og at det er noen rammer for BUP som gjør at dette skjer på en bestemt måte. Barn og unge beskriver at det kan kjennes veldig vondt å oppleve at noen du ikke kjenner eller har fått snakket ordentlig med, gir deg en merkelapp som skal si hva som er feil. For at barn skal vite hvorfor BUP gjør som vi gjør gir vi god og ærlig informasjon om hva som er BUP sin oppgave og hvilke muligheter BUP har til å hjelpe. Vi forteller om hvorfor BUP bruker skjemaer, og hva det er tenkt at skjema kan hjelpe med. Vi forteller at det vi kaller diagnoser er navn på måter vi kan se at barn og unge har det vondt på (smerteuttrykk) og hvilke muligheter vi har for å samarbeide om at barnet skal få det bedre uten at diagnoser skal være i fokus. Hvis vi ikke kan unngå å sette en diagnose må vi forklare ærlig hvorfor vi gjør det, hva en diagnose sier noe om - og hva det IKKE sier noe om. Arbeidsmåte 13 Hva er godt for barn Mange barn og unge forklarer at de ikke har lært hva andre barn eller voksne har lov og ikke lov til å gjøre. Vi i BUP snakker derfor alltid med barn om hvordan barn skal ha det når de vokser opp - og hva som er lov og ikke lov å gjøre mot barn i Norge. Dette burde de fått vite i barnehagen og på skolen, men mange får ikke denne informasjonen. Derfor må vi i BUP gi disse forklaringene. Et barn kan for eksempel ikke svare på spørsmålet blir du utsatt for vold? hvis barnet ikke vet hva vold er. Vi forklarer hva vonde ting som utestenging og stygge ord, omsorgssvikt, vold og overgrep kan være, at dette er noe flere barn i Norge lever med, at det er alvorlig, og ikke lov. Vi vektlegger at uansett om det er mye eller lite, eller hvem som gjør at barn får vondt, så er det viktig å snakke med noen voksne. Vi snakker med enkelt språk og stiller spørsmål for å sikre at barnet forstår. Vi viser tydelig at vi tror på barn, at vi ønsker å lytte og tar barnet på alvor. Vi gir grundig og ærlig informasjon om hva vi kommer til å gjøre med det barnet sier hvis barnet forteller noe til oss, og avtaler med barnet om hvem vi kan snakke med hvis det er noe vi i BUP må ta videre med andre voksne. 14

15 Hva er godt for barn Eksempel på hvordan det kan sies, i følge proffene: Jeg skal fortelle litt, du kan spørre hvis du ikke forstår eller det er noe du lurer på. Noen ganger når man er barn kan foreldre eller andre si ting til barnet som gjør at barnet får det vondt inni seg. Det har de ikke lov til. De har heller ikke lov til å si stygge ting til hverandre, sånn at barnet blir veldig lei seg. Voksne har ikke lov til å gjøre ting som gjør vondt, som for eksempel å dytte, dra, slå eller klype. Noen barn opplever at de blir plaga eller mobba på skolen eller i barnehagen at andre unger eller voksne ikke er snille med dem. Dette kan skje sånn at mange vet det eller det kan gjøres mer i skjul sånn at ingen eller nesten ingen voksne vet. Uansett er dette ofte veldig vondt for det barnet som opplever det. Det kan og kjennes veldig vondt for barn som plager andre, fordi de kan ha det vondt inni seg selv og derfor blir det lett sånn at det går utover andre. Uansett, det er de voksne på skolen sitt ansvar å hjelpe elevene der med å forstå hvorfor noen gjør vonde ting mot andre. De voksne skal prøve å forstå både den som plager andre og den som blir plaget. Alle barn skal ha det trygt på skolen. Noen barn opplever at voksne tar på dem på måter som gjør at det er vondt. Her er noen eksempler på hvem barn har fortalt at det kan være: Det kan være en mamma, en pappa, en tante, en onkel, noen som jobber i skolen eller barnehagen, en fotballtrener. Det kan og være en voksen som barnet ikke kjenner Noen opplever også at andre barn sier eller gjør ting som gjør vondt uten å si unnskyld eller uten at barnet kjenner at det blir bra igjen. De har heller ikke lov til det. Det kan være barn som er eldre, yngre eller samme alder. Det kan være noen i barnehagen eller på skolen, eller en søster eller bror. Det kan også være andre. Mange barn kan bli gående med vondt inni seg, når noen andre har sagt eller gjort dumme eller vonde ting. Mange kan bli veldig sinte, de blir lei seg eller vil gråte. Barn skal ikke ha det sånn, og det er ikke noe rart at det kommer følelser. Noen barn kan slutte å tenke gode tanker om seg selv når voksne eller andre barn gjør vonde ting. Men sånn skal ikke barn ha det. Om vi nå skal stille barnet spørsmål, må vi først avtale med barnet hva vi gjør med informasjonen om barnet forteller noe se arbeidsmåte 5. Hvis barnet forteller om voksne som er sinte, strenge, slitsomme, bråkete: finn ut hva barnet legger i dette, og hva det egentlig betyr. Har du hørt om noen eller kjenner du noen som har det sånn? Eller har du opplevd noe sånn? Hvis du kjenner igjen noe av dette, hvordan kjennes det inni deg? Her kan mange flere undrende spørsmål stilles Det er viktig at dette gjøres med åpenhet, ydmykhet og kjærlighet 15

16 Arbeidsmåte 14 Inn til årsaker Når vi møter et barn med smerteuttrykk jobber vi alltid for å finne årsakene til at barnet har det vondt. Vi forstår at ingen barn er slemme eller gjør noe for at de vil være det. Vi møter barnet med åpenhet, ydmykhet og mye varme. Vi undrer oss oppriktig over hva som kan ligge bak - også hvis barnet har medfødte diagnoser eller noe forklart som fysiologiske årsaker og også når vi tror vi kjenner årsakene. Barn og unge mener at hvis vi i BUP ikke finner årsakene i bunnen til at et barn har det vondt, er det lite sannsynlig at barnet får nyttig hjelp. Det kan bli hjelp med altfor overfladiske ting. Mange får det da ikke bedre. Barnet kan i stedet bli gående med det vonde inni seg - eller få det mer vondt. En del barn mister også tilliten til oss voksne. Hvis barn ikke får snakket om det som gjør mest vondt, kan de uttrykke seg med språk eller uttrykk som sinne, være stille, aggresjon, spiseforstyrrelser, selvskading eller rus. Dette er oftest symptomer på at barnet har det vondt inni seg. Med fokus på symptomer, opplever mange at de viktige spørsmålene om hva det er som gjør vondt helt inne i hjertet og hvorfor de uttrykker seg med språk, ikke blir stilt. BUP må derfor ikke ha fokus på å ta vekk symptomer, uten først å ha fokus på at vi forstår at det handler om noe vondt inne i hjertet. Hva gjør vi For at barnet tryggest mulig kan fortelle om det som gjør vondt innerst inne, møter vi det med varme øyne og varmt kroppsspråk. Vi forteller hvordan det kan bli tryggest mulig videre, om barnet forteller noe veldig vondt. Vi er ikke anklagende. Vi forklarer at mange har opplevd vonde ting og at ingen da er alene. Vi er modige og viser med øyne og kroppsspråk at vi vil og tåler å høre hvis barnet har noe alvorlig å fortelle. Vi kan kort dele erfaringer vi har med vonde følelser og opplevelser, for å gjøre det tryggere for barnet og gi håp. Vi spør direkte og med varme, hvis vi tenker at noe vondt har skjedd eller skjer med barnet. Hvis barnet forteller oss noe vondt, reagerer vi ved å vise tydelig følelser og kroppsspråk. Vi forteller ærlig hvordan det kjennes å høre på, så de skjønner at det som har skjedd er vondt og alvorlig. Vi forklarer barnet at vi ønsker å høre, og at det ikke er farlig for oss, men at det gjør vondt å høre at barnet har opplevd vonde ting. Tips til spørsmål Jeg vet at det er en grunn til at du ikke spiser/skader deg selv/blir så sint/annet uttrykk. Hva er det som gjør så vondt at du ikke spiser/skader deg selv/blir så sint/annet uttrykk? Hva betyr det at du gjør dette nå? Kan du kjenne hva det vonde inni deg handler om? Er det noe som har skjedd før som gjør at du har det vondt? Er det noe i livet ditt nå som gjør at det gjør så vondt? 16

17 Arbeidsmåte 15 Snakke om medisiner Vi jobber med hovedfokus på å komme inn til årsakene til at et barn har det vondt og viser smerteuttrykk. Før vi tenker på å gi medisiner må vi ha snakket godt med barnet, for å komme inn til det som gjør vondt. Alle andre alternativer må også være vurdert. Som utgangspunkt gir vi ikke medisiner til barn fordi de har det vondt. Vi har stor respekt for at det å begynne med medisiner kan ha veldig store og alvorlige konsekvenser for barn. Hvis vi mener det kan være til hjelp at barn får medisiner, gir vi barnet grundig og ærlig informasjon om hva medisinene er, hva det skal hjelpe for, hvorfor vi mener dette kan være til hjelp, hvilke bivirkninger medisinene kan ha, og hva som er alternativ til medisiner. Vi lytter godt til barnets mening, og tillegger den stor vekt. Arbeidsmåte 16 BUP uten diagnoser Grunnlag for dette forklares i arbeidsmåte 14. Med denne kunnskapen, vil vi nå prøve å drive vår BUP uten å jobbe ut fra diagnoser. Vi vet at diagnosene er symptomuttrykk for noe som gjør vondt, og vi tar konsekvensene av dette. Dette gjelder alle diagnoser også de vi kan tro er medfødte - som autisme, psykisk utviklingshemming og ADHD. I møte med barn, legger vi stor vekt på å nå inn til det barnet bærer på inne i hjertet. Diagnoser setter vi kun fordi BUP må det rapportering, og det gir vi barnet informasjon om. Vi som behandlere trygger barnet på at dette gjøres kun fordi vi må, men at det ikke er viktig i arbeidet for å hjelpe barnet. I vår BUP er det viktigste å få snakke om det vonde og å ta tak i årsakene bak. Arbeidsmåte 17 BUP uten medisiner Vi har fokus på å komme inn til årsakene til at et barn har det vondt og viser smerteuttrykk. Derfor bruker vi ikke medisiner for å døyve, stabilisere eller for en periode ta bort det som kjennes vondt. Vi gir ikke medisiner til barn, fordi vi heller vil lære barn å prate om det vonde. Barn og unge opplever at medisiner har bivirkninger, som er med på å gjøre vondt verre. Vi vil i vår BUP derfor arbeide uten medisiner. Vi tar tak i barns naturlige reaksjoner på unaturlige opplevelser og vil i stedet snakke med barna om det som gjør vondt. Vi vil ikke gjøre noe som kan gi barn avhengighet til medisiner og har stor respekt for at det å begynne med medisiner kan ha veldig store og alvorlige konsekvenser for barn. 17

18 Fokusområde 4 Medbestemmelse i behandling, dokumentasjon og tilbakemelding Vi viser åpenhet, ydmykhet og kjærlighet i samarbeidet med barnet Vi skaper tillit og blir litt kjent før vi snakker om det viktige Arbeidsmåte 18 Samarbeid om trygghet For at BUP skal være nyttig må barnet være med å bestemme hvordan hjelpen skal være. Vi spør derfor barnet om hva som er viktig for at pratene skal være trygge og nyttige og for at det skal ønske å gå til BUP. Vi har respekt for at hjelpen kan være viktig for barnet sitt liv og at barnet derfor må få være med å bestemme. Helt i starten av samarbeidet med et barn, spør vi barnet hva slags hjelp det tror vil være bra å få og om det er noe det er viktig at vi jobber med. Spørsmålene kommer før vi forteller om muligheter vi ser for å hjelpe. Hvis barnet ikke har noen svar, spør vi igjen senere. Vi er åpne for å lytte til barnet - og ta det på dypt alvor. Fine steder å snakke Barn og unge mener at for å kunne beskrive virkeligheten slik de opplever den, må det være veldig trygt. Å gjøre noe barnet liker, kan være mye tryggere enn å sitte på et kontor eller møterom. Mange barn og unge synes det er lettere å snakke fra hjertet sitt andre steder enn på et kontor. Vi spør derfor barnet om hvor det vil prate. Vi kan komme med konkrete forslag, for å vise barnet at vi virkelig mener at det fins valgmuligheter: Gå en tur, sitte i en park eller på en cafe, kjøre en biltur, treffes et hjemmekoselig sted utenfor sykehuset. Fine ting å gjøre under snakking Vi vil gjøre det vi kan for at det skal bli trygt å fortelle til BUP. Vi spør barnet om det er noe vi kan gjøre under praten som gjør det lettere å snakke. Det må være noe barnet liker, som å tegne, høre på musikk, ta bilder, se på bilder, gjøre håndarbeid, spille kort eller spille dataspill. Kanskje har barnet enda mer treffsikre forslag. Arbeidsmåte 19 Barnets plan = behandlingsplan Vi lager en plan sammen med barnet (ex. Julies plan). Planen lages bygd på barnets tanker og konkrete ønsker. Planlegging gjøres med utgangspunkt i et blankt ark, der ikke noe er utfylt på forhånd. Vi legger vekt på hvordan barnet opplever situasjonen her og nå, hvilke endringer barnet ønsker fremover og på hvilken måte barnet vil at dette skal skje. Vi inviterer barnet til å uttrykke sine egne mål i planen, og sikrer at deres stemme kommer klart og tydelig frem. Hvis planen inneholder tiltak behandleren mener er riktig, men som barnet ikke er enig i, står det tydelig i dokumentasjonen. Planen brukes aktivt videre i prat med barnet. 18

19 Arbeidsmåte 20 Barnets møte = samarbeidsmøte Når vi skal ha møter med andre voksne, heter det barnets møte (ex. Julies møte). Når vi samarbeider med andre voksne, som de som jobber på skolen, barnevernet eller andre legger vi til rette for møter som er trygge og nyttige for barnet. Barnet inviteres til å si hvem som skal være med på møtet og til å velge møtested. Behandleren kan foreslå konkrete alternativer. Vi snakker med barnet om hva som skal til for at møtet blir trygt og tar ansvar for at det som er viktig for barnet blir tatt hensyn til i møtet. Vi planlegger tema for møtet sammen. Når vi er i møtet snakker vi og de andre voksne til barnet - ikke om det. I etterkant snakker vi med barnet om hvordan det opplevde møtet og om hva som skal skje videre. Vi har aldri møter barnet ikke vet om. Hvis det er andre enn BUP som inviterer til møtet (som skole, barnevern, e.l.) forsikrer vi oss om at barnet har fått informasjon og mulighet til å delta. Hvis barnet ikke er med i møtet, forbereder vi uansett møtet sammen med barnet og snakker med barnet etterpå om hva som ble sagt, hvem som har fått og får informasjon - og hva som kommer til å skje videre. Vi passer alltid på at barnet får informasjonen vi har, også når det er andre enn oss som har hovedansvaret for prosessen. Barnet skal alltid vite hva vi i BUP gjør og hva vi tenker framover. Arbeidsmåte 21 Frisk verktøykasse Mange unge som går til BUP eller har vært innlagt har beskrevet at de trenger mer fokus på det som er friskt enn det som er sykt. De vil snakke mer om muligheter og mindre om begrensninger. Samtidig som vi i BUP finner ut hva som gjør vondt og årsak til barnets smerteuttrykk, jobber vi med verktøy for livet. Sammen med barnet finner vi verktøy. Dette gjør vi ut fra barnets opplevelse av hva det trenger for å få det bedre ikke knyttet til et smerteuttrykk eller symptom. Dette bygger på barn og unges forklaring om at et barn kan forandre måten det uttrykker samme smerte på. Og at ulike barn som med samme uttrykk viser at de har det vondt, men kan trenge helt ulike verktøy for å få det bedre. Verktøy 1: Kjenne på følelser Vi jobber med følelser. Mange barn som kjenner på vondt inni seg og har det vanskelig, kan ikke så mye om hva følelser er og hva de kan bety. Vi snakker om hva følelser er, hvordan de kjennes, når de kan dukke opp og hva vi da kan gjøre. Vi lærer bort at det er lov å ha det vondt, og at det ikke er farlig. Det kan være en sunn reaksjon på noe som har skjedd. Vi lærer barn at følelser er lov, noen har aldri lært dette. Vi øver på å kjenne på og kjenne igjen følelser. Sammen med barnet tenker vi høyt om når de ulike følelsene kan kjennes og hvorfor de kjennes i ulike situasjoner. Vi øver på å ta imot ulike følelser og hvordan vi kan finne plass til og rydde i følelsene når de kommer. 19

20 For at barn skal lære dette, må vi i BUP selv vise følelser, så barnet kan se. Vi viser naturlige følelser når barnet forteller. Et barn kan ikke forstå at noe de forteller er alvorlig, hvis voksne ikke reagerer på det de forteller. Hvis vi blir sinte, lei oss eller glade under praten med barnet viser vi dette og vi prater om følelsene vi kjenner på. Verktøy 2: Lete etter styrker Vi jobber med å finne styrker. Mange barn har tatt inn i seg ord og setninger som forteller at de gjør feil, er dumme eller at de ikke strekker til. Det kan derfor være veldig godt og nyttig for barnet å øve på å finne styrker hos seg. Dette kan være egenskaper ved barnet, noe barnet liker å gjøre, noe barnet er flink til - eller noe barnet drømmer om. Vi kan lære barnet at dette er styrker du kan ha med deg hele livet og som kan hjelpe barnet i mange situasjoner. Derfor er det veldig viktig å vite godt om dem, passe godt på dem og utvikle dem videre. Vi kan gjøre dette på ulike måter, for eksempel ved å bruke en myk ball og kaste den til hverandre. For hver gang en av oss kaster, skal vi si noe vi liker å gjøre, noe som kjennetegner oss, eller noe vi drømmer om. Vi kan hjelpe barnet om det står fast. For hver gang en styrke er sagt, stopper vi opp og snakker litt om den. Verktøy 3: Håp og muligheter Vi jobber med å finne fram til håp og muligheter. Noen barn strever bare med å tenke på dagen her og nå... Det å tenke på fremtiden kan da kjennes altfor vanskelig. Vi kan derfor sammen med barnet jobbe med å finne håp og fremtidstro. Dette kan hjelpe barnet som kjenner mye på vondt til å finne lyspunkter og å vise at det ikke trenger sitte fast i det som gjør vondt. Viktig for å finne håp og muligheter, kan være å ta utgangspunkt i noe som ikke er altfor stort og umulig. Det kan være lurt å starte med noe som kan være mulig å få til, om ikke altfor lenge og som da ikke er å gape over altfor mye på en gang. For å finne håp og muligheter, kan det være lurt å finne fram til hva barnet er glad i og kanskje også flink til. Utgangspunktet kan også være noe som betyr mye for barnet. Sammen med barnet kan vi snakke om hvordan ønsker og drømmer kan bli til konkrete muligheter. Dette kan tenne lys i barnet og lyse gjennom det vonde. Verktøy 4: Glad i seg selv Vi jobber med at barnet kan bli glad i seg selv. Mange barn leter etter at noen skal bry seg om dem og være glad i dem, men vet ikke at de også kan hjelpe seg selv og at det kan være livsviktig. En PsykiskhelseProff har delt dette som inspirasjon vi kan dele denne inspirasjonen videre til barn hos oss og hjelpe dem til å prøve: Prøv å si noe pent om deg selv i speilet. Klarer du det? Tenk over om du noen ganger sier eller tenker ting om deg selv som du ikke ville tenkt om eller sagt til noen du er glad i. Hvis du skader deg selv, kan du også prøve å spørre deg selv om du ville gjort det mot noen du er glad i. Si pene ting til deg selv i speilet. Er det vanskelig, kan du i starten prøve på et annet språk. Eksempler kan være: Du er så god, så snilt av deg å hjelpe klassekameraten din med oppgaven i går, så fin du var i den nye 20

21 kjolen din og så videre. Tips: Det hjelper også å inkludere navnet ditt når du sier fine ting, det gjør det mer personlig og enda mer effektivt. Prøv å legge merke til når du sier eller tenker vonde ting om deg selv. Husk at du kan være så vant til det at du ikke lenger helt legger merke til det. Da kan det igjen hjelpe å tenke på om du ville gjort det mot noen du er glad i. Du kan også spørre noen andre om de mener det er stygt og hvorfor. Snakk med deg selv! Hvis du føler at du ikke har noen å snakke med, kan du være din egen beste venn. Min erfaring er at det er veldig hjelpsomt å faktisk snakke høyt, og ikke bare tenke det. Still gjerne de spørsmålene du lurer på høyt: Det kan hende at du egentlig vet svaret. Svar gjerne akkurat det du tenker, da starter du en tankestrøm som til slutt kan gjøre deg klokere. Dette kan være vanskelig å gjennomføre, men ikke gi opp. Du kan klare det, og du vil takke deg selv senere. Øvelse gjør mester! Husk å kose deg. Det høres kanskje litt rart og vagt ut, men å ha det fint med seg selv er en viktig del av dette. Tenn lys, rull deg inn i et godt og varmt pledd, se en god film, les en bok, tegn, spis is hva enn nå det er du synes er koselig. Poenget er at du skal være snill mot deg selv når ting er litt vanskelig. Har det vært en lang dag? Gjør noe hyggelig mot deg selv, sånn at du har noe å smile av når du skal legge deg til å sove. Husk at det er sunt å uttrykke følelser alle følelser! Det er viktig å uttrykke følelser slik at de ikke blir sittende fast inne i deg og samler seg opp det kan bli veldig vondt og belastende. Da kan det kjennes ut som at alt er vondt og ille. Lær deg gode måter å uttrykke følelser på, som verken skader deg eller andre. Hvis du er sint, kan du for eksempel si det med ord. Det hjelper. Vit at det ikke er meningen at man skal være glad hele tiden. Det kan virke som om noen er det, men sannheten er at det ikke går an. Det er helt umulig. Derfor må du ikke bekymre deg om du har en dårlig dag. Det kan hende du bare trenger noen å snakke med. Eller at du har veldig mye å gjøre på skolen eller mye å tenke på. Det finnes mange grunner til å være lei, frustrert og stressa, men viktigst er det at det ikke er farlig å kjenne på sånt. Bare helt naturlig. Før tenkte jeg at noen skulle komme og redde meg. Jeg trodde jeg trengte at noen utenfra helt plutselig skulle bestemme seg for å være glad i meg, og så leve lykkelig alle mine dager. Sånn er det ikke lenger. Jeg ble min egen redning, og det kan du også være. Det er utrolig viktig å være glad i seg selv. Hvis ikke kan du vel egentlig ikke forvente at noen andre skal være glad i deg. Tips til andre ting barn og unge har sagt at hjelper: Gå tur og komme seg ut i frisk luft Kontakte gode folk som er gode til å lytte, ærlige og kan se løsninger Synge, gjøre aktiviteter 21

22 Arbeidsmåte 22 Plan for vondt Vi snakker med barnet om at det å ha det vanskelig i livet, er noe alle mennesker opplever, og at vi alle trenger noen verktøy som vi kan bruke når noe blir vondt. Sammen med barnet, kan vi finne ut hva som kjennes riktig for barnet å gjøre når barnet opplever mørke dager. Vi jobber sammen med barnet for å gi verktøy til å håndtere vonde situasjoner. Vi lager en plan med barnet der det står konkrete ting som hjelper når man får det vanskelig. Planen skal ikke handle om å ta bort følelser, men om å finne klokest mulige måter å håndtere følelser på. Som den planen, finner vi frem til hvilke voksne utenfor BUP barnet kan og vil ha som trygghet når livet er vanskelig. Del 1: Kontakt med andre Inneholder navn på mennesker som betyr mye i livet. Hvem er gode folk som barnet kan gå til, når noe blir vanskelig? Vi skriver sammen ned navn på 2-3 barnet kan gå til eller ringe og snakke med når barnet er veldig lei seg eller redd for å gjøre noe dumt med andre eller seg selv. Vi skriver også ned navn på noen som kan hjelpe barnet til å få til hverdagsrutiner og unngå å gjemme seg vekk, når livet er vanskelig. Del 2: Gjøre selv Inneholder ting barnet kan gjøre i vanskelige situasjoner. Vi spør med varme og ydmykhet om det er noe barnet har kjent at det har vært godt og hjelpsomt å gjøre når det kjenner på vonde følelser. Hva kan barnet gjøre istedenfor noe som skader? Vi skriver i planen hvilken rolle BUP poliklinikken og andre hjelpesystemer kan ha når det blir vanskelig. Vi oppdaterer planen underveis, med nye ting barnet har tenkt eller opplevd kan fungere. Hvis behandleren ser noe som ser ut til å fungere kan behandleren foreslå å legge det til i planen. Arbeidsmåte 23 Skrive sammen Vi samarbeider med barnet om å skrive referater, rapporter, i journalen eller annet, for at det som står skal være riktig og nyttig. Vi er et team sammen med barnet, som skal finne ut hvordan barnet kan få det bedre. Vi snakker med barnet om hvordan barnet vil samarbeide om skriving, fordi vi vet at de fleste barn og unge har meninger om det som blir stående i papirene, hvis de blir spurt på kloke måter. Vi avtaler med barnet hvordan samarbeidet om dokumentasjon skal være: vil barnet skrive noe selv eller vil det snakke mens vi skriver. Vi sier og viser tydelig at vi ønsker at barnet skal være med i skrivingen og at det er viktig. Uansett om barnet ønsker å være med på å skrive, forklarer vi alltid hvorfor vi skriver. Vi skriver bare det som er nyttig og relevant for senere. Vi skriver fra det vi har snakket om, hva som skal følges opp, barnets opplevelse av praten og hva vi kan tenke på til neste gang. Tips til skriving: Vi skriver oppsummeringer sammen, i slutten av samtalene 22

23 Vi skriver alltid barnets beskrivelse av det vi har snakket om først Vi forklarer vanskelige ord vi bruker, så barnet kan forstå det som står. Det gjør også det vi skriver mer nyttig når journalen skal leses senere Vi ser til slutt over det som er skrevet, og barnet får mulighet til å rette opp Vi stiller spørsmål for å kvalitetssikre: har jeg forstått riktig? Var det sånn du mente det? Arbeidsmåte 24 Hvordan hjelpe bedre Hvordan opplever barn og unge hjelpen de får, og samarbeidet med BUP? Hver behandler kan stille spørsmål til barnet i slutten av hver time, for å få tilbakemeldinger. Ansatte på sengepost kan spørre i løpet av en dag. Det er viktig at vi ber om tilbakemeldinger underveis, ikke bare når et barn er ferdig med å gå til BUP eller skrevet ut fra innleggelse. Det klokt å virkelig kjenne etter om vi VIL ha tilbakemeldinger, både gode og dårlige. Barn kjenner fort om dette er noe vi virkelig vil. Ber vi om det, må vi greie å ta det i mot med varme øyne og et åpent og positivt kroppsspråk. Vi må be om tilbakemelding, fordi BUP vil bli bedre og for at flere barn får bedre hjelp. Får vi tilbakemeldinger som det er vanskelig eller vondt å ta imot, må vi huske at dette er barnets opplevelse, ikke en objektiv beskrivelse. Likevel er den viktig å ta på stort alvor, for å kunne gjøre deg og BUP-systemet bedre og tryggere for barnet til å få den hjelpen den trenger. Vi journalfører at barn er bedt om å gi tilbakemelding. Svarene fra barn kan dokumenteres i internt arbeidsnotat og brukes i veiledning. Tips til spørsmål: Vet du hvorfor du går til BUP/hvorfor du er innlagt? Tenker du at det er bra at du går til BUP/er innlagt? Hvordan er det for deg å prate med meg?...hva er bra? hva kan gjøres bedre? Hvordan må en voksen være for at du skal kunne si noe veldig vondt? Har du fått være med å bestemme hvordan vi skal hjelpe deg? Er du med å skrive etter samtaler? Hva kan jeg gjøre annerledes for å hjelpe deg bedre? Hvis du skulle lære meg å hjelpe andre barn, hva ville du lært meg? Hvis du bestemte over BUP, hva ville du forandret her? 23

24 Arbeidsmåte 25 Spørsmål på nettbrett Hvordan opplever barn og unge hjelpa de får og samarbeidet med BUP? Vi kan spørre alle ved hjelp av nettbrett, etter de har vært til prat hos oss. Eller vi kan velge en gruppe unge som får spørsmålene, for eksempel: Alle i en bestemt aldersgruppe Alle som har vært der en liten periode Alle som har vært der en lang periode Alle som har byttet behandler flere ganger (flere enn 2) Alle som har mottatt en bestemt type behandling Vi må velge noen viktige spørsmål, ikke for mange. Forslag til spørsmål som kan stilles på nettbrett: Får du kontakt med BUP når du trenger det? Forklar gjerne Får du god nok informasjon og forstår du informasjonen du får? Vet du hva som skrives ned etter en samtale? Kjenner du deg trygg i samtalen med behandleren? Forklar gjerne Hjelper det å gå til BUP for å få det bedre? Forklar gjerne svaret ditt Kjenner du deg trygg på sengeposten? Forklar gjerne Har du forslag til hvordan vi på BUP kan jobbe bedre? Hvis du var leder for BUP, hva var det første du ville forandret? Arbeidsmåte 26 Barn- og ungekontakt i BUP En BUP som ønsker systematiske tilbakemeldinger, kan raskere bli en bedre BUP. Det kan være mye lettere å si hvordan BUP oppleves til en litt uavhengig person. BUP kan ansette eller peke ut en person som alle barn i BUP (poliklinikk eller sengepost) har kontaktinfo til. Alle barn i BUP skal vite mobilnummeret, hvor kontoret er og når det går an å komme innom. Utenfor døra til kontoret kan det henge en postkasse eller stå et nettbrett der barn og unge kan komme med tekst, tegninger eller andre tilbakemeldinger eller råd til BUP. Barn- og ungekontakten har som utgangspunkt taushetsplikt til andre voksne i tjenesten, når ikke annet er avtalt med barnet. Personen har direkte kontakt til ledelsen og det lages et regelverk for hvordan denne personen skal arbeide. Dette regelverket er kjent for alle i BUP. Oppgaver for barn- og ungekontakten: Få tilbakemeldinger fra barn og unge gjennom mobil, nett og direkte kontakt Oppsummere og systematisere tilbakemeldingene fra barn Formidle tilbakemeldingene til ledelsen. Ta opp viktige spørsmål for hele BUP hvis det er tilbakemeldinger som går igjen Følge opp behandlere og andre ansatte på hvordan samarbeide med og få tilbakemeldinger fra barn, bygd på barns kunnskap om hvordan gjøre det Kan også ha disse oppgavene: Ta første kontakt med barn som blir henvist til poliklinikk eller sengepost, for å fortelle om BUP, og snakke med barnet om hva som er viktig for barnet 24

25 25 Lage informasjon til barn om de ulike måtene barn kan få hjelp på Jobbe med å informere barn og unge om rettighetene deres Være tilgjengelig for barn og unge på poliklinikken/sengeposten og på telefon Involvere seg når barn og unge opplever at samarbeidet med behandleren ikke fungerer, og finne løsninger sammen med barnet og behandleren eller ansvarlig leder Ringe barn og unge som ikke møter til timer i BUP og snakke om det er noe som kan gjøre annerledes Høre om det er noen av behandlerne barnet særlig kan tenke seg å snakke med (match making)

26 Fokusområde 5 Innleggelse og tvang Vi viser åpenhet, ydmykhet og kjærlighet i samarbeidet med barnet Vi skaper tillit og blir litt kjent før vi snakker om det viktige Sengeposter er forskjellige, både i målgruppe, formål og arbeidsmåter. Men hovedsvarene fra unge om hva som er viktig for at innleggelse skal være nyttig ligner på tvers, og måten å tenke innleggelse på som ligger i disse arbeidsmåtene kan brukes på alle sengeposter. Arbeidsmåte 27 Første prat (inntakssamtalen) Vi jobber for å få en trygg første prat når barnet kommer til sengeposten. Vi viser tydelig at vi er tilstede for barnet, og at barnet er vår nærmeste samarbeidspartner. Vi møter barnet med varme og sier litt om oss selv som mennesker, så barnet vet litt om hvem vi er. Vi blir litt kjent med barnet før vi begynner med skjema og kartlegging. Dette gjør vi uansett om praten skal være kort eller lang, og om vi skal møte barnet igjen senere eller ikke. Vi snakker alltid med barnet alene og hører om barnet vil ha med en person barnet stoler på og er trygg på, og som gjør at barnet vil og tør beskrive hvordan livet kjennes. Vi spør barnet om hvem dette kan være for dem. Den trygge personen kan være en voksen barnet kjenner, i familien eller i nettverket. Det trenger ikke være den samme personen hver gang. Vi avtaler med barnet hvordan vi skal samarbeide med den barnet velger å ha med. Vi gir informasjon med ord barn kan forstå, om hva sengeposten er og hvorfor barnet er der. Vi forsikrer oss om at barnet har forstått det vi forteller. Vi ser på dette som vårt ansvar, for vi kan ikke vite om andre voksne har fortalt barnet hva sengeposten er og hvorfor barnet er der. Vi gir informasjon om hva som er målet med at barnet skal være på sengepost, hva som er oppgavene til de voksne, hvordan vi jobber, hva som er barnets rettigheter og klagemulighet. Målet med den første praten er å skape trygghet og gi informasjon. Vi forteller om vi kommer til å treffe barnet igjen, eller om vi bare ses denne gangen. Når vi stiller barnet spørsmål, forklarer vi nøye hvorfor vi må stille spørsmålene, og hva vi skal gjøre med svarene. Hvis vi prater med foreldre eller andre voksne uten at barnet er til stede, forklarer vi til barnet hvorfor vi gjør dette. Vi forklarer også hva vi skal snakke med foreldrene om og hva svarene fra foreldrene skal brukes til. Vi gir barnet tid og rom til å stille spørsmål hvis det er noe barnet lurer på. Hvis vi bestemmer etter den første praten at barnet ikke skal bli innlagt forklarer vi hvorfor. 26

27 Arbeidsmåte 28 Viktige prater Når et barn kommer til sengepost, setter vi av godt med tid helt i starten til å gi informasjon og til å snakke om det som er viktig for barnet. Vi deler våre tanker om utredning og behandling. Det er viktig for oss at barnet blir tatt med i alt som skjer. De voksne har ansvaret for å tilpasse etter barnets alder. Hva som skal skje utover i innleggelsen, skal bestemmes sammen med barnet. Gir god informasjon Vi gir informasjon barnet trenger. Vi gir også barnet mulighet til å stille spørsmål. Det er viktig for oss å høre med barnet om hva det ønsker hjelp til, før vi forklarer hva BUP eller den som har henvist barnet, ønsker for oppholdet. Vi stiller varme og åpne spørsmål om hva barnet selv tenker er det viktigste. Ukeplan Vi lager en ukeplan sammen med barnet, for viktige ting som skal skje når barnet er på posten. Ukeplanen skal inkludere oppgaver som det må settes av tid til: Lære å snakke om følelser og finne verktøy sammen Finne ut hvem som er viktige i livet til barnet og hvorfor Prate om det som gjør vondt Snakke om hvordan barn skal ha det, vold og overgrep og andre vonde opplevelser Vondt viktigst først Vi som jobber på sengeposten tar initiativ til å ha viktige prater med barnet om vonde ting og hva som kan være årsakene til at barnet har det vanskelig. Dette kan være både miljøarbeidere og behandlere. Vi er modige og spør direkte. Vi forteller barnet om hvordan et barn skal ha det, og hva som er lov og ikke lov å gjøre mot barn (se arbeidsmåte 13). Vi tilpasser det vi sier til barnets alder. Vi tar imot det barnet sier med naturlige reaksjoner - også med tårer eller sinne, på barnets vegne. Vi forklarer hvordan det kjennes for oss å høre det barnet forteller. Å vise følelser gir barnet bekreftelse på at det har opplevd noe det ikke skulle oppleve. Om barnet forteller, takker vi barnet. Hvis vi er urolige for eller mistenker at barnet ikke har det bra hjemme, må vi avtale med barnet hva som skal gjøres med denne informasjonen. Vi må bli enige med barnet om hvordan det kan skrives og barnet må vite hvordan det som skrives går videre til foreldre og andre voksne. Arbeidsmåte 29 Skrive sammen på post Vi informerer barnet om hva en journal inneholder, hva den skal brukes til, hva som kan skrives der og hvem som kan lese den. Vi samarbeider med barnet om å skrive journal, referater og rapporter, for at det som står skal være riktig og nyttig. Vi samarbeider med barnet. Vi spør barnet om det vil skrive noe selv, eller om barnet for eksempel vil snakke mens behandleren skriver. Vi vet at de aller fleste barn har en mening om hva som skal stå i papirene som handler om dem. Vi sier og viser tydelig for barnet at vi ønsker at barnet skal være med i skrivingen og at det er viktig. Vi finner en måte å samarbeide om skriving på, 27

28 som passer for barnet. Uansett om barnet ønsker å være med eller ikke, forklarer vi alltid hvorfor vi skriver. Vi skriver det som er nyttig og relevant. Vi husker også å skrive det som er fint. Vi skriver direkte sitater fra barnet og de tolkes ikke. Vi forklarer alltid vanskelige ord, så barnet kan forstå det som står. Tips for skriving: Vi skriver oppsummeringer sammen med barnet i slutten av samtalene Vi skriver først barnets beskrivelse av det vi har snakket om, deretter vår Vi ser sammen med barnet på det vi har skrevet, og barnet kan rette opp feil Vi spør barnet om vi har forstått barnet riktig, for å kvalitetssikre Arbeidsmåte 30 Barnets møte = teammøte Istedenfor teammøte har vi barnets møte (ex Julies møte) om behandling. Vi gir barnet tilbud om å være med i møtene. Vi viser tydelig at det er barnet som er vår hovedsamarbeidspartner og at det er viktig at barnet er med. Vi snakker med barnet i forkant og spør barnet om hva som skal til for at møtet blir trygt. Barnet får være med å bestemme hvem som skal være med i møtet. I møtet snakker vi direkte til barnet. Møtene handler om: hvordan barnet opplever virkeligheten, hva som skjer i barnets liv, hva som gjør vondt, hva som er godt, hva som skal skje videre, hvordan barnet opplever å være på posten. Etter møtet snakker vi med barnet om hvordan det opplevde møtet og om hva som skjer videre. Barnets plan I barnets møte snakker jobber vi med barnets plan, som blir del av behandlingsplanen og skal ligge fremst og veie tyngst. Planen lages med utgangspunkt i barnets tanker og konkrete ønsker. Planen starter med et blankt ark, der ikke noe er fylt ut på forhånd. Vi legger vekt på hvordan barnet opplever situasjonen nå, hvilke endringer barnet ønsker fremover og på hvilken måte barnet vil at dette skal skje. Planen brukes i videre i samtaler med barnet. Ønskene fra barnet kan sammen med andre tiltak, fylles inn i den standardiserte malen for behandlingsplan. Vi informerer barnet om tiltakene vi setter inn i malen og gir planen skriftlig til barnet. Hvis planen inneholder tiltak barnet ikke er enig i skal det komme tydelig fram. 28

29 Arbeidsmåte 31 Fint i hverdagen Vi jobber for at det skal bli best mulig å komme tilbake til vanlig liv etter innleggelse. Alle trenger å forberedes på dette. Mulighetsjakt Vi styrker barnet og er stolt av hva det får til. Når vi er sammen med barnet vektlegger vi styrkene deres og hjelper dem å finne egne styrker. Vi finner frem til noe barnet er god til (synge, bake, være snill mot andre, rydde, tegne, spille, osv.) og lar barnet ta dette i bruk på posten, på en måte barnet kan like. Dette gjør vi uansett om barnet skal være lagt inn kort eller lenge. Hverdagsverktøy Vi inkluderer barn og unge i det som gjøres på posten som er nyttig for barnet å kunne i hverdagen - som å rydde, vaske, lage mat, handle, osv. Humor og glede på ukeplanen Vi jobber med humor og glede, for at barn skal føle seg trygge på posten. Forslag til ting å gjøre kan være: en kveld i uka med morsomme innslag, utkledning, Alias eller andre morsomme spill, filmkveld, ansvar hos ansatte: en ansatt har hver uke ansvar for at det skjer noe litt overraskende og gøy på posten for barna og ungdommene. Arbeidsmåte 32 Husmøte for godt fellesskap Vi har felles husmøter med alle barn og unge som er på avdelingen. Husmøtet er barna sitt møte. Vi voksne skal passe på at det er trygt, sånn at alle får snakke. Tema kan være: hvordan det kjennes å bo her, gode eller utfordrende ting som har skjedd, hva er viktig for å ha det fint her, hvilke regler tenker barna er viktige og nyttige, hva er en god voksen på posten, hvilke aktiviteter ønsker vi her, hva kan barn hjelpe til med på posten eller helt andre tema eller spørsmål barna som er der har. Vi vet at gode felles opplevelser, kan styrke barna. Arbeidsmåte 33 Plan for veldig vondt Når et barn kommer til sengeposten, lager vi en plan for hva som er lurt å gjøre hvis barnet får det vondt imens det er på post. Planen skal hjelpe oss å unngå situasjoner der voksne må holde barnet eller på andre måter bruke tvang. Når ting blir vondt vet vi hvordan vi setter grenser, på en måte som føles trygt. Planen inneholder konkrete forslag til hva som har fungert og kan fungere, hvis barnet får det vondt mens det er innlagt. F.eks. kan det i barnets (Julies) plan for veldig vondt stå at Julie trenger voksne som er rolige, varme, og åpne om hva de føler. Hvis barnet ikke vet, kan vi voksne komme med forslag. Vi snakker med barnet om følelser og utrykk og om at voksne ofte ikke alltid helt vet hva vi skal gjøre, i situasjoner når barn får det veldig vondt. Vi spør barnet hvordan det vil bli møtt, når det blir veldig sint eller lei seg. Barnet forteller hva som kan gjøre det tryggere, når alt kjennes vondt. Vi lager en avtale om hvordan vi kan 29

30 stoppe ting som holder på å skje - og hva vi IKKE må gjøre. Vi skriver avtalen ned, så alle de ansatte får kunnskap om hvordan møte barnet. Forslag fra barnet kan være: gå en tur, klem, holde varmt rundt, gi pusterom, slå i en boksesekk, være kreativ, ta en dusj, skrike i skogen, høre på musikk, yoga. På planen skal det komme klart frem hvordan voksne må være, når barnet får det vondt. Vi snakker også med barnet om hvem man kan ringe eller ha rundt seg om man får det vanskelig. Vi lager en liste over trygge voksne, som kan ringes. Arbeidsmåte 34 Varme, ikke tvang eller skjerming Vi bruker ikke tvangsmidler eller skjerming av barn på vår sengepost. Om et barn blir veldig sint eller lei seg, roer vi situasjonen først med varme. Vi følger barnets råd i situasjonen, og gir barnet rom og ro hvis det ber om det. Deretter prøver vi å finne ut hva som gjør vondt inni barnet og hvorfor barnet ble så sint eller lei seg. Vi spør med varme og kjærlighet og viser at vi stoler på at barnet ikke vil gjøre oss noe. Vi viser samtidig at vi gjerne vil høre hva som er vondt, og at vi er der. Vi vet at å fastholde barn, kan gi nye traumer. Derfor vil vi alltid løse vanskelige situasjoner uten å holde barnet fast. Unntaket er kun om vi må redde liv. Vi samarbeider med barnet for å finne gode løsninger i vonde situasjoner og møter barnet med varme og rolige stemmer. Blir vi redde, er vi ærlige om dette, det er viktig at barnet i disse situasjonene husker at vi er mennesker med følelser, ikke kalde personer som kan gjøre dem vondt. Tips til hva som kan gjøres: Holde rundt barnet, forsiktig, si gode ord og at du vet barnet har det vondt. Puste rolig sammen med barnet, prøv evt. pusteteknikker Fortelle at vi er her - og at vi gjerne vil prate Tilby barnet/ungdommen verktøy fra sin egen verktøyplan Arbeidsmåte 35 Skånsom fysisk tvang Om barnet viser sinne eller er aggressiv, må vi huske at det sannsynligvis ligger uro, redsel eller fortvilelse i hjertet. Vi går ikke mot den som er sint, men trekker oss heller litt tilbake. Vi spør barnet eller ungdommen hva som skjer nå, med varme øyne, varm stemme og varme ord. Vi viser følelser og snakker rolig med barnet for å gi både dem og oss trygghet. Vi forklarer følelsene vi har. Blir vi redde, er vi ærlige med barnet om dette, det er viktig at barnet i disse situasjonene husker at vi er mennesker med følelser, ikke kalde personer som kan gjøre dem vondt. Vi holder barnet fysisk fast kun når det er fare for liv, for barnet selv eller andre. Om nødvendig, blokkerer vi eller holder med klemmer mens vi snakker varmt til barnet. Vi dytter ingen ned på gulvet og bruker ikke føtter for å holde dem nede. Vi bruker hele tiden varme ord. Vi holder aldri lenge og slipper straks faren er over. 30

31 Når situasjonen er over snakker vi med barnet om det som skjedde, med varme og åpenhet. Vi forklarer hvordan vi opplevde det og hvordan det kjentes. Vi er ydmyke og sier unnskyld for at vi måtte bruke tvang. Når barnet er helt rolig igjen, ber vi barnet hjelpe oss med å tenke ut hvordan situasjonen kunne vært gjort annerledes. Når vi skriver tvangsprotokoll lar vi barnet eller ungdommen skrive sin versjon av det som skjedde først, før vi skriver hvordan ansatte opplevde det. Vi lar barnet se det ansatte skriver også. Om vi ikke blir enige om innholdet skal begge versjoner stå. En annen person enn den som utførte tvangen forteller om klagemuligheter og hjelper barnet hvis barnet ønsker å klage. Arbeidsmåte 36 Oppfølging etter innleggelse Vi snakker med barnet i løpet av uka etter en innleggelse. I samtalen kan barnet ha med noen barnet er trygg på. Vi får frem tydelig at vi har tenkt på barnet og er nysgjerrige på hvordan det har gått. Vi hører med barnet hvordan det kjentes å bli skrevet ut, og hvilken hjelp barnet får nå. Vi forsikrer oss om at barnet får den oppfølgingen barnet trenger. Vi jobber for å gi barnet håp og styrke og viser at vi har tro på barnet. Hvis barnet er uenig i utskrivelsen eller planen for videre oppfølging skal dette dokumenteres. Arbeidsmåte 37 Tilbakemelding til posten En sengepost som ber om og bruker systematiske tilbakemeldinger, kan raskere bli en bedre sengepost. Vi jobber for å få tilbakemeldinger, viser tydelig at vi vil lære og takker varmt for råd. Se arbeidsmåter 24, 25 og

32 32