Effekt av høstetidspunkt og fôringsregime på tyggetid hos melkekyr i automatiske melkesystem.

Transkript

1 Masteroppgave 2017 Fakultet for Biovitenskap 30 stp Effekt av høstetidspunkt og fôringsregime på tyggetid hos melkekyr i automatiske melkesystem. Effect of harvest time and feeding regime on chewing time in dairy cows in an automatic milking system. Karoline Holte Husdyrvitenskap

2

3 Forord Denne oppgaven ble skrevet våren 2017 ved Institutt for Husdyr- og Akvakulturvitenskap ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås. Denne oppgaven avslutter fem fantastiske år som husdyrstudent på Ås. Nå kan jeg endelig si meg ferdig som student og få tittelen sivilagronom. Jeg hadde lyst å skrive en oppgave innenfor drøvtyggerernæring. Med god hjelp fra veileder ble denne oppgaven utformet. Oppgaven ble skrevet fra AMS-forsøk utført ved Senter for Husdyrforsøk (SHF) på Ås gård fra september 2016 til mars En stor takk til alle som har jobbet med forsøket på SHF og Stoffskifteavdelingen på Ås. I tillegg takk til Kennet for godt samarbeid med datamaterialet fra dette forsøket. En liten takk til alle kyrne som deltok i forsøket også, dere var stort sett veldig greie å jobbe med. En stor takk til veileder Egil Prestløkken for hjelp med både utforming av oppgaven og den statistiske modellen. Takk til Elisabeth, Karoline, Marte Marie og Tonje for godt selskap på lesesalen. Det har vært veldig trivelig og motiverende å sitte sammen med dere. En ekstra takk til Karoline Hol for lån av PC de siste dagene, da min PC kortsluttet. Videre en stor takk til Ole Johnny, venner og familie for korrekturlesing av oppgaven. Til slutt takk til alle som har gjort studietida på Ås til en fantastisk opplevelse. Spesielt takk til alle fistelkyr og ansatte på Stoffskifteavdelingen som jeg har hatt den glede av å få jobbe sammen med de siste fire årene. Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU. Ås, mai 2017 Karoline Holte I

4 Sammendrag Denne oppgaven består av en litteraturdel og egne undersøkelser. Litteraturdelen inneholder en generell gjennomgang av fordøyelsen til drøvtyggere og en beskrivelse av hvorfor det er viktig med god struktur i rasjonen. Begrepet tyggetid er utviklet som et mål for å vurdere rasjonens innhold av struktur. Tyggetid er et godt mål på strukturverdien av en fôrrasjon og dermed hvordan rasjonen kan påvirke kyrs helse og produksjon. Hovedmålet med oppgaven var å undersøke effekt av høstetidspunkt og fôringsregime på tyggetid hos melkeku i et automatisk melkesystem (AMS). To surfôrkvaliteter, høstet ved tidlig (31.mai og 1. juni) og normalt (9.juni) utviklingsstadium ble benyttet i forsøket. Fôringsregimene var statisk fôrtildeling der mengden kraftfôr i rasjonen ble gitt etter standard laktasjonskurver fra NorFor og dynamisk fôrtildeling der kraftfôrmengden i rasjonen ble justert ukentlig etter observert ytelse, vekt og grovfôropptak. Forsøket ble utført på 61 kyr av rasen NRF fra 7 dager før kalving og til 120 dager etter kalving. Kyrne ble delt inn i tre laktasjonsgrupper: førstekalvskyr, andrekalvskyr og eldre kyr. Tyggetid ble registrert ved 21-28, og dager etter kalving. Trådløse grimer fra RumiWatch (Itin + Hoch GmbH, Liestal, Sveits) med en trykksensor i nesebåndet ble benyttet til dette. Tyggetidsregistreringene ble satt i sammenheng med tørrstoffopptak og NDF-opptak. Observert tyggetid i forsøket ble validert opp mot verdier i NorFor. Resultatene viste at surfôr høstet ved normalt høstetidspunkt ga en signifikant lengre drøvtyggingstid sammenlignet med gras høstet tidlig (p<0,05). Denne effekten ble vist på daglig drøvtyggingstid i minutter (min/dag), i forhold til tørrstoffopptak (min/kg TS) og i forhold til NDF-opptak (min/kg NDF). Effekten av høstetidspunkt var tydeligst hos andrekalvskyr og eldre kyr. Surfôr høstet tidlig ga signifikant høyest grovfôropptak (p<0,05). Det var ingen klar effekt av fôringsregimene, men i forhold til tørrstoffopptak ga dynamisk fôrtildeling signifikant lengere drøvtyggingstid og total tyggetid enn statisk fôrtildeling. Denne effekten var klarest for førstekalvskyr. Konklusjonen er at høstetidspunkt har en effekt på tyggetiden, gjennom økt drøvtyggingstid for seinest høstetidspunkt. Det ble ikke funnet noen klar effekt av fôringsregime, men det var en tendens til at kyrne tygger fôret mindre effektivt ved dynamisk fôring enn statisk fôring. II

5 Abstract This thesis consists of a literature study and an experimental part. The literature part gives a general review of ruminant digestion and the importance of structure in the feed-ration. The term chewing time is used for assessing the structure value in the feed-ration. Chewing time is a god measure of structure value of the ration and thereby is a god indicator for assessing how a feed-ration affects a cow s health and production. The main objective of this study was to investigate the effect of harvest time and feeding regime on chewing time in dairy cows in an automatic milking system (AMS). Two qualities of grass silage was used, one harvested early (May 31 and June 1) and one at normal (June 9) stage of maturity. The feeding regimes was static feeding allocation where feed is offered according to pre-set NorFor standard lactation curves and dynamic feeding allocation where the ration was adjusted weekly according to observed milk yield, live weight and silage intake The trial was performed on 61 Norwegian red (NRF) dairy cows from 7 days before calving to 120 days after calving. The cows were divided into: first-lactation, second-lactation and older cows. Chewing time was recorded 21-28, and days after calving. Wireless halters from RumiWatch (Itin + Hoch GmbH, Liestal, Switzerland) with a noseband pressure sensor were used to record chewing time. The recordings of chewing time were linked up to dry matter uptake and NDF uptake. Observed chewing time in the experiment was validated against values calculated in NorFor. The results showed that normal harvesting time significantly increased rumination time compared to grass harvested early (p <0,05). This effect was shown on daily rumination time in minutes (min/day) relative to dry matter intake (min/kg DMI) and relative to NDF uptake (min/kg NDF).The effect was most apparent for cows in second-lactation and older cows. Gras harvested early yielded a significantly highest silage intake (p<0,05). No clear effects of feeding regimes were observed, but in regard to dry matter intake dynamic feed allocation yielded significantly longer rumination time and total chewing compared to static feed allocation. The effect was clearest in first-lactation cows. The conclusion from this study is that harvesting time influences chewing time, through increased rumination time at latest harvesting time. No clear effect of feeding regimes was observed, but the cows on dynamic feeding tend to chew the feed less efficient than cows on static feeding. III

6 Innhold Forord... I Sammendrag... II Abstract... III 1.0 Innledning Litteraturdel Generelt om fôret til en drøvtygger Fordøyelse i formagene Fordøyelse av næringsstoffer i vom Vommiljø Betydningen av nok struktur i rasjonen Fôropptak Regulering av fôropptak Faktorer som påvirker fôropptak System for bestemmelse av fôropptak Tyggetid Faktorer som påvirker tyggetid Metoder for å måle tyggetid Beregning av tyggetid Egne undersøkelser Material og metode Forsøksdyr Fôrrasjoner Registrering av fôropptak Registrering av tyggetid Prøvetaking og analyser Beregninger og statistikk IV

7 3.2 Resultater Kjemisk innhold i fôr Fôropptak Gjennomsnittlig tyggetid alle dyr Tyggetid i de ulike periodene Tyggetid i de ulike laktasjonsgruppene Sammenligning med NorFor Diskusjon Konklusjon Litteraturliste V

8 1.0 Innledning Norge er et land med et klima og en topografi som gjør at store områder bare kan benyttes til grovfôrdyrking. Drøvtyggere har en fordøyelse som gjør at de kan spise grovfôr og omsette en i utgangspunktet utilgjengelig ressurs til produkter i form av kjøtt og melk. Årsaken til dette er at fordøyelseskanalen til drøvtyggere er spesialtilpasset for å fordøye tungnedbrytelig plantematerialet. Første del av fordøyelsen består av et stort forgjæringskammer hvor ulike mikroorganismer fermenter fôret til komponenter som drøvtyggeren kan utnytte. Utfordringen med å fôre ei melkeku i høy produksjon er å møte energibehovet og samtidig sørge for en god helse (Zebeli et al. 2007). Energidekningen skjer oftest ved fôring med store mengder kraftfôr bestående av lettfordøyelige komponenter. Slike komponenter vil føre til en rask fermentering og høy syreproduksjon i vom. Dette kan hemme forholdene for mange av mikroorganismene og gi en endring av fermenteringsmønsteret. En slik endring av vommiljøet kan føre til flere negative konsekvenser blant annet sur vom som gir redusert fiberfordøyelighet og dermed redusert fôreffektivitet. For å unngå problemene knyttet til sur vom er det derfor viktig at fôrrasjonen inneholder tilstrekkelig med struktur. Struktur får kyrne fra strukturelle komponenter som fiber i grovfôret. Struktur i fôret stimulerer drøvtygging, spyttproduksjon og regelmessige vomkontraksjoner, noe som er essensielle prosesser for god fordøyelse av fôret hos en drøvtygger. Fôring med tilstrekkelig mengder grovfôr kan forebygge helseproblemene knyttet til sur vom siden strukturelle fôrmidler gir en mer langsom fermentering og syreproduksjon. I tillegg vil nok grovfôr kunne motvirke lavt fettinnhold i melk og sikre en høy melkeytelse (Beauchemin 1991). Strukturrike komponenter gir et godt vommiljø, men tar stor plass i fordøyelseskanalen. Dette hindrer videre opptak og er en av de største begrensningene for produksjon. Det er derfor viktig å bruke fôrvarer og fôringsstrategier som gir en optimal utnytting av fôret til produksjon uten at det går negativt utover dyras helse. For å ha en effektiv fordøyelse av fôret hos drøvtyggere er det nødvendig med tilstrekkelig tygging, først under selve fôropptaket og deretter gjennom drøvtyggingen (Beauchemin 1991). Drøvtygging er en essensiell del av fordøyelsesfunksjonen til en drøvtygger og behovet for å drøvtygge er stort. En drøvtygger bruker vanligvis over halve døgnet på å ete og drøvtygge. Kua tygger og drøvtygger fôret for å findele partiklene for videre fordøyelse. Denne partikkelreduksjonen gir en større overflate for mikrobene å virke på, noe som fremmer fordøyelsen i vom. Det er i hovedsak strukturelle fôrmidler som gras som fremmer 1

9 denne drøvtyggingen. Drøvtygging fremmer også sekresjonen av store mengder basisk spytt som har en essensiell rolle i å bufre produserte syrer i vom (Owens et al. 1998). Tyggetid er et begrep som omhandlet den totale tiden brukt til tyggeaktivitet. Den totale tyggetiden varierer med type og mengden fôr, men generelt vil økt struktur bety en høyere tyggetid (Nørgaard 2003a). Tyggetid er dermed et godt mål på rasjonens innehold av strukturelle komponenter. Grovfôret er vanligvis den komponenten som fører til størst variasjon i tyggetid (Garmo et al. 2007). Ulike typer og kvaliteter av grovfôr har ulik motstandskraft for tygging. Gras høstet på et senere utviklingsstadium har et økt innhold av tungnedbrytelige fiberkomponenter og dette øker motstanden for fysisk nedbrytning. Det vil dermed være behov for mer tyggeaktivitet under fôropptak, men spesielt under drøvtyggingen (Byskov et al. 2014). Registrering av tyggeaktivitet er svært nyttig for å se på forholdet mellom selve tyggetiden, fôrrasjonen, vommiljøet, fôrutnyttingen og melkeproduksjonen (Beauchemin et al. 1989; Beauchemin 1991). Bruk av begrepet i fôrmiddelvurderingen kan dermed benyttes for å unngå rasjoner med for lite struktur og de negative konsekvensene som ofte følger med en slik fôring. Begrepet tyggetid er med den bakgrunn implementert i rasjonsvurderingssystemet NorFor (Volden 2011). Hovedmålet med denne oppgaven er å se på effekt av ulik surfôrkvalitet og fôringsregime på tyggetid på melkekyr i et automatisk melkesystem. Gras høstet ved tidlig og normalt utviklingsstadium vil bli benyttet i tillegg til en statisk og dynamisk tildeling av kraftfôr. Som en validering av resultatene vil tyggetiden sammenlignes med verdier beregnet i NorFor. Oppsatte hypoteser er: 1. Seint høstet surfôr gir lengre tyggetid i form av mer tid brukt til drøvtygging sammenlignet med tidlig høstet surfôr. 2. Dynamisk fôring gir lavere tyggetid på grunn av mer nøyaktig fôrtildeling til behovet sammenlignet med statisk fôring. 3. Etetid og drøvtyggingstid vil bli målt, og som validering av resultatene vil de bli vurdert opp mot verdier beregnet i rasjonsvurderingssystemet NorFor. 2

10 2.0 Litteraturdel 2.1 Generelt om fôret til en drøvtygger En drøvtygger er fra naturens side tilpasset å fordøye mye plantemateriale. En normal rasjon til ei melkeku består av en viss andel grovfôr, supplert med kraftfôr. Grovfôret er vanligvis en form for grasblanding, konservert som surfôr for å bevare kvaliteten over tid (Mo 2005). Kvaliteten og næringsverdien av grovfôret varierer blant annet ut fra dyrkingsforhold, botanisk sammensetning og høstetidspunkt (Tabell 1). Kraftfôret består av en blanding av ulike karbohydratfôrmidler og proteinfôrmidler tilsatt fett, mineraler og vitaminer. De viktigste karbohydratfôrmidlene er korn i form av bygg, havre og hvete, mens de viktigste proteinfôrmidlene er ulike produkter basert på soya eller raps (Tabell 1). Sammenlignet med grovfôr er kraftfôrblandinger relativt standardiserte med et forutbestemt næringsinnhold. Tabell 1 Næringsinnhold (g/kg tørrstoff) i ulike vanlige fôrmidler til drøvtyggere, (NorFor feedtable). Tørrstoff Aske Råprotein Råfett NDF Stivelse Grassurfôr Høy fordøyelighet Middels fordøyelighet Lav fordøyelighet Bygg Havre Soyamel Rapsmel Karbohydrater er det kvantitativt viktigste næringsstoffet i fôret til drøvtyggere og utgjør omtrent 70 % av rasjonen (Weisbjerg et al. 2003). Grovfôret inneholder en stor andel strukturelle karbohydrater, mens kraftfôret har et høyt innhold av ikke-strukturelle karbohydrater. De strukturelle karbohydratene er i hovedsak cellulose og hemicellulose og i tillegg lignin som er assosiert med disse. I analyse av fôret betegnes denne fraksjonen som NDF (Neutral detergent fiber) ut i fra analysemetoden. NDF er restene etter ekstraksjon i kokende vann med nøytral såpe. Innholdet av NDF påvirker kvaliteten av grovfôret og utnyttelsen av det (Van Soest 1992). De ikke-strukturelle karbohydratene er hovedsakelig stivelse i korn og enkle sukkerarter i gras og grovfôr. Gras kan inneholde mer enn 20 % 3

11 sukker, mens korn og da særlig havre inneholder en del strukturelle karbohydrater i form av skall. Innholdet av stivelse og sukker kan bestemmes ved bruk av enzymer og kolorimetri. Protein utgjør normalt % av tørrstoffet i rasjonen. Selv om gras og korn inneholder protein (Tabell 1), blir proteinfôrmidler tilsatt kraftfôrblandingen for å dekke proteinbehovet til høytytende kyr og dyr i vekst. Innholdet av råprotein blir tradisjonelt bestemt ved Kjeldahlmetoden. Metoden finner innholdet av nitrogen og multipliseres med en N-faktor på 6,25 for å beregne proteininnholdet. Faktoren 6,25 forutsetter at råprotein i gjennomsnitt inneholder 16 % nitrogen. Fôret til en drøvtygger består naturlig av lite fett og det tilsettes normalt relativt små mengder fett i rasjonen. Normalt fettinnhold i rasjonen er omkring 5 % på tørrstoffbasis. Innholdet av råfett kan bestemmes ved ekstraksjon med et løsemiddel. 2.2 Fordøyelse i formagene En drøvtygger har evnen til å fordøye fiberrike fôrmidler gjennom en omfattende og relativ langsom mikrobiell fermentering i formagene. Formagene er vom, nettmage og bladmage og de ligger som navnet tilsier før den egentlige magesekken som er løpemagen (Figur 1). Fôret kommer først inn i vomma. Vomma er den største av formagene. Vomma er tett sammenbundet med nettmagen og disse to utgjør i praksis en funksjonell enhet. Passasje av fôrmaterialet over til bladmagen og videre til løpemagen og tarm skjer fra nettmagen (Bondi & Drori 1987). Figur 1 Skisse over formagene hos en drøvtygger (Gjefsen 1995). 4

12 Det er tre hovedklasser av mikroorganismer i formagene. Disse er bakterier, protozoer og sopp. Bakterier er den største gruppen med en koloni på omtrent 1*10 10 pr. ml vominnhold og utgjør dermed % av den totale biomassen i vom (Sjaastad et al. 2010). Det finnes forskjellige typer bakterier tilpasset ulikt fôrmaterialet (Kristensen et al. 2003). To hovedklasser i karbohydratnedbrytningen er amylolytiske og cellolytiske bakterier. Det finnes også egne protolytiske (protein), lipolytiske (fett) og metanogene (metan) bakterier. Mengden og antallet av de ulike typene bakterier er avhengig av fôringen, fordi mikrobepopulasjonen tilpasser seg substrattilgangen (Yokoyama & Johnson 1988). Eksempelvis vil en rasjon med mye stivelse gi en større populasjon av amylolytiske bakterier i vom. Protozoer og sopp finnes i mye mindre antall enn bakterier, henholdsvis 4*10 5 og 1*10 4 pr. ml. vominnhold. Protozoene er mye større enn bakteriene slik at i forhold til den totale biomassen utgjør de mellom %, mens sopp utgjør 5-10 % (Sjaastad et al. 2010). Protozoene er hovedsakelig tilpasset å fordøye lettfordøyelige karbohydrater. Sopp har en viktig rolle i nedbrytningen av ytterste del av celleveggen til planter. Mikroorganismene bryter ned næringsstoffene i fôret for å skaffe energi til seg selv. Denne prosessen fører til dannelse av flyktige fettsyrer (VFA), CO 2, metan (CH 4) og ammoniakk (NH 3 ). De flyktige fettsyrene blir absorbert over vomveggen og VFA absorbert fra vomma står for % det totale energibehovet for en drøvtygger. De kvantitativt viktigste syrene er eddiksyre, propionsyre og smørsyre (Agarwal et al. 2015). Normalt utgjør eddiksyre 70 % av VFA, mens propionsyre og smørsyre normalt utgjør henholdsvis ca. 20 og 10 % av VFA. Produksjonen av syrene avhenger av fôret og rasjonssammensetningen (Owens & Goetsch 1988). En rasjon med mye grovfôr vil normalt gi høy andel av eddiksyre, mens en rasjon med mye kraftfôr vil gi en høyere andel av propionsyre. Energien mikrobene henter ut fra fôret i forbindelse med produksjonen av VFA blir sammen med ammoniakk fra nedbrytningen av protein brukt av mikrobene til å danne eget mikrobeprotein. Mikroorganismene inneholder omtrent 50 % protein på tørrstoffbasis og når de vaskes ut av vom kan drøvtyggeren fordøye dette som protein (Hveplund et al. 2003). Mikrobeproteinet blir sammen med protein i fôret som ikke blir fordøyd i formagene fordøyd i magesekk (løpemage) og tarm slik som hos enmagede dyr. Daglig produseres store mengder gass i vom, hovedsakelig metan og CO 2. Mikrobenes metabolisme og produksjon av VFA fører til et overskudd av H + -ioner i vom. Metanogene bakterier bruker hydrogen og CO 2 som substrat til å danne metan (Baker 1999). Produserte gasser blir skilt ut gjennom utåndingslufta og raping, da en opphopning i vomma ville være 5

13 svært skadelig for dyret. Mengden metan varierer med rasjonsstørrelse og rasjonssammensetning, av den daglige produksjonen av gass utgjør metan normalt % (Sjaastad et al. 2010). Ved fôring på vedlikeholdsnivå blir totalt 7-9 % av bruttoenergien i fôret tapt som metan, ved høyere fôrnivå vil andelen reduseres (McDonald et al. 2011). Fermenteringsmønsteret i vom påvirker produksjonen av metan, da de ulike flyktige syrene gir ulikt overskudd av H + -ioner. En rasjon som gir en høyere andel propionsyre senker metanproduksjonen (Baker 1999), på grunn av at dannelsen av propionsyre gir et netto forbruk av H + -ioner. Drøvtyggere har utviklet en evne til å gulpe opp materiale fra vomma for videre tygging, også kalt drøvtygging. Under drøvtygging vil de grove partiklene i fôret bli delt opp for å fremme fordøyelsen av dem i vom. Små partikler får en større relativ overflate enn store partikler og dette gir større område for mikrobene å virke på. Partiklene i vom fordeler seg lagvis etter størrelse (Figur 2). Øverste lag i vom består av gass produsert gjennom fermenteringen av næringsstoffer. Grove og store partikler legger seg øverst i flytelaget i vomma. I nylig opptatt fôr vil det være en aktiv fermentering som fører til produksjon av gass. Denne gassen vil bidra til å holde fôrpartikler langt opp i vomma. Når partiklene blir findelte og den mest aktive fermenteringen er over vil de holde på mindre gass og synke nedover i vomma og dermed øke sjansen for passasje ut av vom (Weisbjerg et al. 2003). Figur 2 Laginndeling og kontraksjoner i vom (Sjaastad et al. 2010). 6

14 Fordøyelsen i formagene er avhengig av kontinuerlige vomkontraksjoner. Kontraksjonene er viktig for fordøyelse i vom blant annet på grunn av at de gir mikrobene bedre tilgang på fôrmaterialet og gjør at produserte syrer kan komme i kontakt med vomveggen for absorpsjon. Opptak av fôr stimulerer kontraksjoner i vom og nettmage (Waghorn & Reid 1983). Frekvensen vil derfor være størst under og rett etter et måltid. De mest hyppige kontraksjonene er primære kontraksjoner. Dette er kraftige kontraksjoner som sørger for blanding av vominnholdet etter et fast mønster av kontraksjoner og avslapping i vomveggen (Figur 2). I tillegg er det egne kontraksjoner assosiert med selve drøvtyggingen og oppraping av gass. Kontraksjonene som fører til oppraping av gass kalles sekundære kontraksjoner (Kristensen et al. 2003). Disse kontraksjonene sørger for at gassen forflyttes framover i vom mot spiserørsåpningen, slik at den kan rapes opp. Kontraksjonene er også sentrale for å sørg for en jevn flyt av materialet ut av vomma gjennom bladmageåpningen (Beauchemin 1991) Fordøyelse av næringsstoffer i vom De ulike næringsstoffene i fôret fordøyes og omsettes ulikt i vom. Oppbygging av hvert enkelt næringsstoff er avgjørende for hvordan det blir fordøyd og omsatt i dyret. Karbohydrater er en mangfoldig gruppe næringsstoff med ulike egenskaper. De strukturelle karbohydratene cellulose og hemicellulose er viktige bestanddeler i celleveggen til planter. Cellulose er bygd opp av glukosemolekyler bundet sammen med β 1-4 bindinger. Hemicellulose er en kompleks gruppe med ulike polysakkarider. Det ikke-strukturelle karbohydratet stivelse er et viktig lagringskarbohydrat i planter. Stivelse er bygd opp av glukose som finnes i to former. Disse er amylose som utgjør omtrent 20 % og amylopektin som utgjør omtrent 80 % av stivelsemolekylet. Amylose er et rettlinjet molekyl og består av glukoseenheter bundet sammen med α 1-4 bindinger, mens amylopektin er forgreinet og består av både α 1-4 og α 1-6 bindinger (Weisbjerg et al. 2003). Karbohydrat er hovedsakelig det næringsstoffet mikrobene benytter til å produsere energi i sin egen metabolisme. Fordøyelsen av karbohydrater i vom kan deles inn i to steg. Først blir de komplekse karbohydratene brutt ned til enkle sukker. Dette skjer ekstracellulært ved at mikrobene skiller ut enzymer. Eksempelvis vil cellolytiske bakterier skiller ut cellulaser som bryter opp bindingene i cellulose, mens amylolytiske bakterier skiller ut amylaser som bryter opp bindingene i stivelse. Neste steg går ut på at mikrobene bruker de enkle sukkerne i sin egen metabolisme. Denne metabolismen kan minne om den som foregår i dyret selv, hvor komponentene i fôret omdannes til pyruvat (McDonald et al. 2011). Dannelsen av pyruvat 7

15 fører til et overskudd av energi som mikrobene utnytter. Reststoffer etter mikrobenes metabolisme er som tidligere nevnt blant annet VFA, som vertsdyret kan utnytte. Proteintildelingen til en drøvtygger er påvirket av proteinomsetningen i vom. Drøvtyggere har ikke direkte behov for protein i fôret, da mikrobene kan utnytte en enkel nitrogenkilde til å danne mikrobeprotein. I fôret finnes to kilder til nitrogen, renprotein og ikke-protein nitrogen (NPN). Protein er komplekse molekyler bygd opp av ulike aminosyrer bundet sammen med peptidbånd (Mathews et al. 2013). Ikke-protein nitrogen kan eksempelvis være urea, ammoniakk og nukleinsyrer. Proteolytiske bakterier i vom bryter opp proteinet til korte peptider, aminosyrer og ammoniakk. Overskuddet av ammoniakk kan mikrobene utnytte til å danne mikrobeprotein, men de er også avhengig av energi fra hovedsakelig karbohydratnedbrytningen i vom. Proteinet som passerer til tarmen blir dermed en blanding av ikke-nedbrutt fôrprotein, mikrobeprotein og noe endogent protein (Hveplund et al. 2003). Lipider, ofte kalt fett i dagligtalen, er en mangfoldig gruppe. Fett i fôr består hovedsakelig av triglyserider og galaktolipider. Triglyserider er den viktigste gruppen ernæringsmessig. Triglyserider består av alkoholen glyserol med tre fettsyrer bundet til seg. Galaktolipider finnes i gras og kløver, og består av glyserol med karbohydratet galaktose og to fettsyrer bundet til seg (McDonald et al. 2011). Mye av det naturlige fettet i gras og korn består av umettede fettsyrer, med en eller flere dobbeltbindinger. I vom blir fettet først hydrolysert til frie fettsyrer, glyserol og eventuelt galaktose. Glyserol og galaktose blir omsatt av mikrobene til VFA. De frie fettsyrene blir ikke fermentert av mikrobene, men blir biohydrogenert i vom. Biohydrogenering i vom er prosessen hvor de umettede fettsyrene blir gjort mettede, det vil si at dobbeltbindingene fjernes. De nå mettede fettsyrene føres deretter videre til tarm hvor de kan absorberes. For mye fett i fôret og spesielt umettet fett vil virke hemmende på mikrobene i vom. De frie fettsyrene kan binde seg til fôrpartikler i vom, dette kan hindre tilgang for mikrobene og senke fordøyeligheten av fôret. Mye umettede fettsyrer i fôret har spesielt en hemmende virkning på fordøyelsen av celleveggs-karbohydratene (Børsting et al. 2003) Vommiljø Mikrobene er avhengig av et optimalt miljø for å kunne omsette fôret effektivt (Van Soest 1992). I vomma er det vanligvis ph mellom 6 og 7. Mengden produserte syrer har en stor innvirkning på ph i vom. Vanligvis ligger konsentrasjonen av syrer mellom mmol/l, med et gjennomsnitt på omtrent 100 mmol/l (McDonald et al. 2011). Konsentrasjonen av flyktige syrer varierer blant annet med fôret. En diett bestående av mye stivelse vil føre til en 8

16 raskere fordøyelse i vom og dermed en høyere syreproduksjon og lavere ph i vomvæska sammenlignet med en diett med mye fiber. Både konsentrasjonen av syrer og ph kan variere kraftig gjennom døgnet. Rett etter fôring vil ph vanligvis synke grunnet en hurtig syreproduksjon fra nylig inntatt fôr (Figur 3). Etter hvert som syrene absorberes vil ph normaliseres. Slike svingninger skjer gjennom hele døgnet og blir kraftigere ved færre utfôringer. Flere utfôringer gir en jevnere syrekonsentrasjon og ph i vom. For lav ph vil spesielt kunne hemme de cellolytiske bakteriene og dermed gi en reduksjon i fordøyelsen av celleveggs-karbohydratene (Russell & Wilson 1996). Drøvtyggere har ulike mekanismer for å opprettholde en god ph i vom. De to viktigste er en konstant absorpsjon av syrer over vomveggen og produksjonen av bufferholdig spytt. Tyggeatferd er assosiert med produksjon av spytt (Balch 1958). Når drøvtyggere tygger fôr produseres spytt fra flere kjertler i munnen som blandes sammen med fôret. Spyttet har en viktig rolle i å bløtgjøre fôret før svelging. Spyttet er tyktflytende med en ph på omtrent 8,2 og et osmotisk trykk nært blodets verdi (Sjaastad et al. 2010). Spyttet inneholder flere ulike ioner, blant annet natrium (Na + ), bikarbonat (HCO3 - ), fosfat (HPO 4 2- ), kalium (K + ) og klor (Cl - ) (Nørgaard 2003a). Det er bikarbonat og fosfat som står for at spyttet er basisk. Daglig produserer ei melkeku mellom 100 og 200 liter spytt. Spyttet vaskes konstant ut av vom og det er derfor nødvendig med en konstant produksjon. Spyttet har en viktig rolle i å opprettholde et godt vommiljø gjennom sin buffrende effekt, da for lav ph i vom er uønsket. Mengden produsert spytt varierer med fôrslag. Fôrslag med høyt fiberinnhold gir en lengre etetid og en større spyttproduksjon (Bailey 1961; Beauchemin et al. 2008). Fôrslag som stimulerer tyggeaktivitet er derfor med på å sørge for et godt vommiljø gjennom en stimulering av spyttproduksjonen. Figur 3 Endringer i ph, syrekonsentrasjon og NH 4 + i vom etter fôring (Sjaastad et al. 2010). 9

17 2.2.3 Betydningen av nok struktur i rasjonen For lite struktur i rasjonen til drøvtyggere kan ha flere negative helse- og produksjonsmessige konsekvenser. En av farene er at det kan føre til sur vom (vomacidose). Det er en tilstand som oftest rammer høytytende melkekyr på dietter med mye lettnedbrytbare karbohydrater og lite grovfôr. Sur vom oppstår som en konsekvens av høy syreproduksjon i vom uten tilstrekkelig mekanismer for å hindre en senkning av ph (Plaizier et al. 2008). Sur vom kan enten være akutt, eller subakutt. Den akutte tilstanden observeres vanligvis hos dyr som har inntatt store mengder kraftfôr over kort tid. Dette er en alvorlig tilstand hvor ph blir så lav at de naturlige mekanismene i vom stopper opp. En forverring av tilstanden vil oppstå hvis lav ph fører til at melkesyrebakterier tar over for de ønskede bakteriene i vom. Melkesyre er en sterkere syre enn de flyktige fettsyrene og vil føre til en videre senkning av ph. Akutt vomacidose kan i verste fall føre til død, men ph kan også bli så lav av store områder av vomepitelet skades og selv om tilstanden normaliseres kan dyret ha hemmet absorpsjon av næringsstoffer i ettertid (Owens et al. 1998). Den subakutte tilstanden er en mer kronisk tilstand og går ut på at dyra har lav ph i vom i store deler av døgnet. Denne tilstanden kan gi nedgang i fôropptaket, samt redusert fiberfordøyelighet og melkeproduksjon. En av løsningene for å unngå sur vom er å tildele tilstrekkelig med struktur i rasjonen, eksempelvis i form av grovfôr, eller mer fiberrikt kraftfôr (Krause & Oetzel 2006). Strukturrike fôrmidler består av fraksjoner som fordøyes forholdsvis langsomt. En fôring med slike fôrmidler vil dermed gi en mer langsom produksjon av syrer i vom uten kraftige fall i ph. Fett er den komponenten i melk som er lettest å endre gjennom fôring. Lite grovfôr kombinert med store mengder kraftfôr i rasjonen kan føre til en reduksjon av fettprosenten i melk. Årsaken til dette er en endring av forholdet mellom de ulike flyktige syrene i vom (Latham et al. 1974). Omtrent halvparten av fettet i melk stammer fra De novo fettsyntese i juret. Hos drøvtyggere er blant annet eddiksyre produsert i vom en viktig forløper til denne fettsyntesen (Sjaastad et al. 2010). Produksjonen av eddiksyre i vom er størst ved rasjoner med mye strukturelle karbohydrater og synker ved rasjoner med lite struktur og lettfordøyelige komponenter. Grant et al. (1990) fant at ved å redusere partikkelstørrelsen på grovfôret fra 3,1 mm til 2,0 mm ga dette en reduksjon av fettinnholdet i melk fra 3,8 % til 3,0 %. Innholdet i fett kan dermed benyttes for å vurdere om rasjonen inneholder tilstrekkelig med struktur, da en reduksjon av fett i melk kan skyldes for lite struktur i rasjonen. 10

18 Kontraksjoner i vom og nettmage er en viktig del av fordøyelsesfunksjonen hos drøvtyggere. Fôrtype og fysisk form er faktorer som påvirker disse kontraksjonene (Colvin et al. 1978). Kontraksjonene stimuleres av fylde i vom, mens dietter med liten partikkelstørrelse gir svakere og mindre hyppige vomkontraksjoner (Ruckebusch 1988). Kontraksjonene hemmes også av lav ph og ved akutt vomacidose kan ph bli så lav at vomkontraksjonene stopper helt opp (Sjaastad et al. 2010). Færre og svakere kontraksjoner vil føre til en dårligere blanding av fôrmaterialet i vom. Dette kan igjen påvirke fordøyeligheten i vom og passasjen ut av vom negativt. Flere ulike systemer er utviklet for å vurdere om fôrrasjonen inneholder tilstrekkelig med struktur. Begrepet «kritiske grovfôrandel» introdusert av De Brabander et al. (1996) og beskrevet av Nørgaard (2003b) er et mål for den laveste mengden grovfôr som kan tildeles i en rasjon uten markant fall i melkeproduksjon og melkens fettinnhold, eller uten at kyrne vraker fôret og viser tegn på vomacidose. Den kritiske grovfôrandelen varierer med type grovfôr, da grovfôr er en svært heterogen gruppe med fôrmidler med ulikt kjemisk innhold og fysisk form. Eksempelvis vil den kritiske grovfôrandelen varierte fra 21 % av tørrstoffet for rasjoner med grassurfôr til 47 % av tørrstoffet for maisensilasje. Tilstrekkelig med NDF i rasjonen er nødvendig for å opprettholde et godt vommiljø. Likevel er ikke NDF-innholdet i fôret aleine tilstrekkelig for å vurdere om rasjonen inneholder nok fiber. Begrepet fysiske effektive fiber er utviklet for å ta hensyn til den fysiske formen i tillegg til kjemisk sammensetning. Fysiske effektive fiber (pdndf) defineres som andelen av NDF av tørrstoffet som holdes tilbake på en sikt med hulldiameter 1,18 mm (Nørgaard 2003b). Mertens (1997) foreslår at minimum 22 % av rasjonens tørrstoff bør bestå av fysiske effektive fiber for å sikre god ph i vom og holde fettinnholdet i melk oppe. Ved å øke innholdet av fysiske effektive fiber i dietten til melkekyr vil dette øke tyggetiden, spesielt drøvtyggingstiden, og sørge for en optimal ph i vom (Beauchemin et al. 2003). Begrepet tyggetid innebærer en vurdering av rasjonens innhold av struktur ut i fra tid brukt til tyggeadferd. Balch (1971) foreslo at tyggetiden, som en sum av tid brukt til eting og drøvtygging, er et godt mål for å vurdere de fysiske egenskapene til fôret. Tyggetid påvirkes både av fôrets kjemiske sammensetning og fysiske form, i tillegg til forhold ved dyret og eksterne faktorer. Dette gjør tyggetid til et komplekst mål som tar hensyn til mange faktorer og gir et godt bilde på hvordan fôret påvirket dyret. Tyggetiden kan beregnes ved ulike metoder, ofte blir innholdet av NDF og fôrets fysiske struktur benyttet i beregningen. Tyggetid vil bli nærmere omtalt i avsnitt

19 2.3 Fôropptak Frivillig fôropptak kan defineres som den mengden et dyr spiser når det får fri tilgang på fôr (Campling 1964). Fôropptaket bør oppgis i kg tørrstoff, da innholdet av vann kan variere betraktelig mellom fôrmidler. Høyt fôropptaket er en viktig faktor for å oppnå gode produksjonsresultater. Det er en positiv sammenheng mellom tørrstoffopptak og melkeproduksjon (Dado & Allen 1994) og en god styring av fôropptaket er derfor viktig for å optimere produksjonen. God kjennskap til hvilke reguleringsmekanismer som påvirker og styrer fôropptaket er derfor viktig Regulering av fôropptak Den overordna reguleringen av fôropptak skjer gjennom appetitt og er styrt av sult- og metthetssenteret i hypothalamus i det sentrale nervesystemet (Sjaastad et al. 2010). Både nerve og hormonelle stimuli påvirker dette området og en tolking av mottatte signaler bestemmer om dyret føler sult eller ikke. Mekanismene som styrer fôropptaket kan i hovedsak deles inn i en fysisk og en metabolsk regulering (Ingvartsen & Kristensen 2003). Den fysiske reguleringen skjer når opptaket begrenses av fordøyelseskanalens kapasitet (Forbes 1995). Det er strekkreseptorer i store deler av fordøyelseskanalen som registrerer fylde. Ved strekk i disse reseptorene vil det sendes signaler til det sentrale nervesystemet. Store mengder fôr i vom vil derfor begrense videre fôropptak (Campling & Balch 1961). Den fysiske reguleringen er tett bundet sammen med egenskaper ved fôret. Alle faktorer som forlenger fôrets oppholdstid vil øke fylleverdien i vom og dermed redusere fôropptaket. Den metabolske reguleringen er et resultat av ulike signaler fra vev og stoffskifte (Ingvartsen & Kristensen 2003). Eksempler på slike signaler er hormoner, næringsstoff og ulike metabolitter. Hos drøvtyggere er spesielt tilstedeværelsen av ulike næringsstoffer i formagene viktige for reguleringen av fôropptak (Faverdin 1999). Det finnes blant annet spesielle kjemoreseptorer i vomveggen som reagerer på konsentrasjonen av VFA i vom. En høy konsentrasjon av VFA i vom kan redusere fôropptaket (Forbes 1995). En effekt av høy syrekonsentrasjon i vom er vanligvis lav ph, som også vil være med på å hemme videre opptak gjennom stimuleringen av ph-sensitive reseptorer i vomveggen. Flere ulike hormoner påvirker fôropptaket. Blant annet vil produksjonen av kjønnshormoner endres gjennom drektigheten og laktasjonen og dette har en innvirkning på fôropptaket. 12

20 Flere av reguleringsmekanismene virker sammen. Feite dyr får en reduksjon i fôropptak delvis på grunn av mindre plass i bukhula på grunn av mye bukfett. Samtidig vil store fettreserver føre til økt utskillelse av hormonet leptin som også senker fôropptaket (Ingvartsen & Boisclair 2001) Faktorer som påvirker fôropptak Frivillig fôropptak av fôr påvirkes av interaksjoner mellom dyret, fôret og miljøet (Mertens 1987). Faktorer som omhandler dyret har ofte sammenheng med dyrets størrelse og fysiologiske status (Bines 1976). Vom og nettmagens kapasitet øker lineært med dyrets levendevekt, noe som gir potensial for større fôropptak. Større volum i vom gir mer plass til fôr før reguleringsmekanismene senker dyrets sultfølelse. Frivillig fôropptak endres gjennom laktasjonen og drektigheten (Cheeke 2005). Ytelsen i seg selv har en sterk sammenheng med fôropptaket. Da et høyere energibehov gjør at det aksepteres en større vomfylde ved at strekkreseptorene tåler mer strekk før de sender signaler om å senke opptaket til sentralnervesystemet. Høyt fôropptak gjør det enklere å dekke energibehovet og normalt oppnås høyest fôropptak i topplaktasjonen for å så avta utover i laktasjonen når energibehovet til melkeproduksjonen går ned. I siste del av drektigheten vil det vanligvis skje en reduksjon i fôropptakskapasiteten (Journet & Remond 1976). Noen av årsakene til dette er økt utskillelse av hormonet østrogen og at kalven tar større plass i bukhula, slik at det vil være mindre plass til fôr. Samme effekt vil dyrenes feitningsgrad ha, men selv om dyra ikke ser feite ut kan de ha mye fett i bukhula som begrenser den fysiske kapasiteten til vomma. Eldre kyr har normalt potensial for større fôropptak enn yngre kyr, hovedsakelig på grunn av størrelsen, men også på grunn av ytelsesnivå (Beauchemin & Rode 1994). Ulike melkekuraser har også ulikt potensial til fôropptak (Oldenbroek & Van Eldik 1980), men variasjonen mellom raser skyldes hovedsakelig forskjeller i levendevekt (Breivik 2008). Sammensettingen av fôrrasjonen og egenskaper ved fôret har stor innvirkning på fôropptaket. Fordøyeligheten av fôret er en av de faktorene som har mest å si for frivillig fôropptak. Hvor fort materialet i vom forsvinner bestemmes av forholdet mellom passasje ut av vom og nedbryting i vom (Campling 1964). Materialet fjernes ikke fra vom før det enten er fordøyd eller brutt ned til små nok partikler for videre passasje i tarmkanalen. Høyere fordøyelighet 13

21 betyr at fordøyelseskanalen tømmes raskere og dette fremmer høyere opptak (McDonald et al. 2011). Partikkelstørrelsen på fôret har en betydning for opptaket, spesielt med tanke på opptak av grovfôr (Mo 2005). Opptaket av grovfôr reduseres med økt partikkelstørrelse, fordi langt grovfôr tar større plass i vomma og dyra trenger lengre tid på å ete og drøvtygge langt fôr. Mer finmalt og oppkuttet fôr øker overflaten for mikroorganismene å virke på, noe som i tillegg øker fordøyelseshastigheten i vom. Større partikler trenger lengre tid i vom for fordøyelse og nedbrytning til mindre partikler for å kunne passere ut av vom. Gjæringskvaliteten på surfôret påvirker opptaket (Dulphy & Van Os 1996). Gjæringskvaliteten er viktig på grunn av at dagens kyr får mesteparten av grovfôret som surfôr (Sørlie 2014). Innholdet av melkesyre, smørsyre og ammoniakk i surfôret kan ha forholdsvis stor effekt på fôropptaket (Mo 2005). Smørsyre er den enkeltkomponenten som har størst negativ effekt på opptaket. Alvorlig feilgjæring vil ha en negativ effekt på fôropptaket, delvis på grunn av dårlig smak og lukt (Cheeke 2005). På den andre siden kan fôr med god smakelighet øke opptaket. Konsentrasjonen av NDF er alene den best beskrivende kjemiske komponenten for bestemmelse av frivillig fôropptak hos drøvtyggere (Waldo 1986). De strukturelle karbohydratene krever lengre oppholdstid i vom for å bli fordøyd og dette begrenser potensialet for videre opptak av fôr. Kløver inneholder mindre NDF enn gras, noe som gjør at kløver normalt omsettes raskere i vom. Et lavere innhold av celleveggstoffer gir også generelt mindre fylde i vom, noe som fremmer opptak. Korn inneholder hovedsakelig stivelse og omsettes raskt i vom. I tillegg til kjemisk innhold, vil opptaket også påvirkes av selve tørrstoffinnholdet i fôret. Opptaket av surfôr øker med økt tørrstoffinnhold opp til omtrent 30 % tørrstoff (Gjefsen 1995). Dette er på grunn av at mye vann i fôret fyller vomma og hindrer videre opptak. I tillegg betyr økt tørrstoffinnhold en større sannsynlighet for god gjæringskvalitet. Ulike eksterne faktorer vil også påvirke fôropptaket. En fysiologisk respons ved høye temperaturer er lavere varmeproduksjon, som i hovedsak oppnås ved en reduksjon i fôropptak (Seif et al. 1979; Lough et al. 1990). På den andre siden vil lave temperaturer øke opptaket (Brouček et al. 1991), da dyra må bruke mer energi på å holde en konstant kroppstemperatur. Forhold ved selve fôringen påvirker også eteatferden og fôropptaket. Maksimalt opptak av grovfôr oppnås ved ad libitum fôring. Ad libitum fôring kan defineres ved at dyra fri tilgang 14

22 på fôr i minst 22 timer av døgnet og at det alltid er minst 5 % rester (Ingvartsen & Kristensen 2003). Alternativet er restriktiv fôrtildeling, hvor et fôrmiddel tildeles i mindre mengde enn dyret kan ete ved ad libitum fôring. Mange fôringer i døgnet betyr ofte tilførsel av nytt fôr, noe som kan stimulere til høyere opptak. I tillegg har selve rasjonssammensetningen en effekt på opptaket. Substitusjonseffekten er et begrep for hvordan ekstra kraftfôr i rasjonen senker opptaket av grovfôr. For hver ekstra kilo med kraftfôr vil opptaket av grovfôr gå ned med 0,2-1,0 kg tørrstoff (Randby 2004). Hvor stor denne nedgangen blir, er avhengig av kvaliteten på grovfôret, bedre kvalitet på grovfôret gir en større substitusjonseffekt. Dyr oppstallet i løsdrift har et høyere fôropptak sammenlignet med de oppstallet på bås. Det antas at dette er en effekt av økt energibehov på grunn av mer bevegelse. Mange ulike faktorer påvirker eteatferden i løsdrift, for eksempel gruppesammensetning, rangordning og sosialt stress (Grant & Albright 2001). I en situasjon med konkurranse om eteplasser vil de dominante dyra tilbringe mer tid ved eteplassen (Friend & Polan 1974; Friend et al. 1977). En slik fôringssituasjon vil normalt føre til at de dominante dyra får et høyere fôropptak enn de dyra som er lenger ned på rangstigen System for bestemmelse av fôropptak Styring og forutsigelsen av fôropptaket er en sentral del i optimeringen av produksjonen. Det er ønskelig med et system som kan forutsi fôropptaket mest mulig nøyaktig. På grunn av at fôropptaket har en komplisert regulering og påvirkers av mange faktorer vil det være behov for å inkludere mange faktorer i en fôropptaksmodell. Flere ulike systemer er utviklet, og de varierer i kompleksitet og hvilke variabler som tas med i beregningen. Mertens (1987) utviklet et system som både tar hensyn til den fysiske reguleringen gjennom fôrets egenskaper og en metabolsk regulering gjennom dyrets energibehov. Det nordiske rasjonsvurderingsprogrammet NorFor har utviklet et system som i hovedsak forutsetter en fysisk regulering. Systemet går ut på at alle dyr har en inntakskapasitet (IC) og alle fôrmidler har en fylleverdi (FV) (Volden 2011). Fôropptaket kan dermed predikeres ved å sette IC=FV. Inntakskapasiteten og fylleverdien er ikke konstante, men varierer med ulike faktorer knyttet til dyret og fôret. Fylleverdien for kraftfôr er konstant ved 0,22. Fylleverdien for grovfôr varierer med gjæringskvalitet og en substitusjonseffekt i forhold til hvor mye kraftfôr det er i rasjonen. Dyras inntakskapasitet beregnes ut ifra dager i laktasjonen, melkeproduksjon (EKM) og kroppsvekt. Med justeringer for oppstallingsforhold (beite, bås 15

23 eller løsdrift) og andel appetittfôring av grovfôr. NorFor har satt fylleverdien til å være over 0,6 for å gi et optimalt vommiljø og god fordøyelse i vom (Volden 2011). 2.4 Tyggetid Tyggetid kan beskrives som den samlede tiden en drøvtygger bruker til eting og drøvtygging. Ei melkeku vil normalt bruke 4-7 timer i døgnet til eting og 5-9 timer til drøvtygging, avhengig av rasjonens sammensetting og fysiske form (Beauchemin 1991). Varigheten av etetiden er normalt % av den totale tyggetiden. Totalt gjennomfører ei melkeku mellom til tyggebevegelser i løpet av et døgn (Nørgaard 2003a). Tyggetiden oppgis vanligvis i tidsenhet som min/dag eller timer/dag, men også i forhold til dyrets fôropptak av tørrstoff (min/kg TS) og NDF (min/kg NDF). Dietten til en drøvtygger består av ulike fôrmidler som bidrar med store variasjoner i tyggetid (Figur 4). Dette er blant annet på grunn av ulik kjemisk sammensetning og partikkelstørrelse. Tyggetid, min/kg TS Ubehandlet halm 115 Grassurfôr, lav fordøyelighet 82 Grassurfôr, middels fordøyelighet 75 Grassurfôr, høy fordøyelighet 66 Beite, tidlig utviklingsstadium 56 Bygg/Havre Figur 4 Tyggetid (min/kg TS) for ulike fôrmidler (NorFor feedtable). Etetid vil si den tiden dyret bruker på fôropptak. Under fôropptak blir fôrpartiklene oppdelt tilstrekkelig til å kunne forme en bolus som kan svelges. Tyggebevegelsene under eting står for omtrent 25 % av partikkelreduksjonen som skjer med store partikler (McLeod & Minson 1988). Etetiden kan variere betraktelig mellom fôrmidler, fra finmalt kraftfôr som gir 4 min/kg TS til 30 min/kg TS for halm (Nørgaard 2003a). 16

24 I løpet av et døgn har ei ku flere store og små måltider. Antallet måltider er avhengig av flere faktorer, blant annet fôringsprinsipp. Måltidsfordelingen ved ad libitum fôring kan karakteriseres ved et stort måltid rett etter at fôring og flere mindre måltider resten av dagen (Albright & Timmons 1981; Heinrichs & Conrad 1987). Vasilatos og Wangsness (1980) fant at kyr fôret ad libitum hadde i gjennomsnitt 12 måltider hver dag og måltidene varte i gjennomsnitt 21 minutter. Ved restriktiv fôring vil måltidene ofte vare lenger av gangen fordi dyra eter når de har tilgang på fôr slik at den totale etetiden normalt ikke vil gå ned. Etehastigheten kan beskrives som andel fôr konsumert per tidsenhet, eksempelvis i gram/minutt. Hastigheten er raskest i starten av et måltid og avtar mot slutten (Suzuki et al. 1969). Dette er delvis på grunn av sult, da sult øker etehastigheten. Kjevebevegelsene under fôropptak er forholdsvis uregelmessige og raske (Figur 5), med en frekvens på 70 til 90 tygg per minutt (Welch & Hooper 1988). Etehastigheten er avhengig av flere faktorer blant annet egenskaper ved fôret og utfôringen. Fôrmidler med lang fysisk form senker etehastigheten. Kraftfôr konsumeres derfor raskere enn grovfôr (Beauchemin et al. 2008). Friskt gras etes raskere enn fôrmidler med forventet dårligere smaklighet som halm (Baumont 1996). Figur 5 Frekvens og styrke av kjevebevegelsene under fôropptak (Zehner et al. 2012). Drøvtygging er den prosessen hvor dyret gulper opp en porsjon med vominnhold(bolus) til munnen for å tygge det igjen. Drøvtygging står for mesteparten av partikkelreduksjonen av fôret. McLeod og Minson (1988) viste at 50 % av partikkelreduksjonen av store partikler skjer gjennom drøvtyggingen. Drøvtygging stimuleres av grove partikler i området rundt spiserørsåpningen (McDonald et al. 2011). Drøvtyggingen skjer ved hjelp av spesielle 17

25 vomkontraksjoner. Rett før oppgulping skjer det en trippelkontraksjon i nettmagen og det dannes et vakuum som trekker materialet mot spiserørsåpningen (Ruckebusch 1988). Antiperistaltiske bevegelser fører materialet opp spiserøret til munnen. Den oppgulpede bolusen tygges i sekunder før den svelges igjen. Drøvtyggingen skjer vanligvis i perioder på noen få minutter til 2 timer av gangen. Hvert døgn drøvtygger ei melkeku vanligvis i 10 til 20 perioder (Beauchemin 1991). I hver drøvtyggingsperiode oppgulpes det typisk 30 til 60 boluser. I løpet av et døgn kan en drøvtygger gulpe opp mellom 100 og 600 boluser (Nørgaard 2003a). Kjevebevegelsene under drøvtyggingen er regelmessige og har en langsom frekvens med et klart skille mellom to boluser hvor det blir et opphold i kjevebevegelsene (Figur 6). Frekvensen er vanligvis mellom tygg per minutt (Welch & Hooper 1988). Stimuleringen av spyttsekresjon under drøvtygging skjer på den siden i munnen som bolusen tygges på (Church 1988). Drøvtygging kan foregå når dyra er oppreist, men skjer hovedsakelig når dyra ligger og hviler (Schirmann et al. 2012). Figur 6 Frekvens og styrke av kjevebevegelsene under drøvtygging (Zehner et al. 2012). 18

26 Tilstrekkelig med drikkevann er nødvendig for å oppnå god produksjon hos melkekyr (Murphy 1992). Store mengder vann trengs til både spytt- og melkeproduksjon, da spytt og melk består av henholdsvis 99 og 87 % vann (Beede 2005; McDonald et al. 2011). Ei ku bruker vanligvis bare noen få minutter av et døgn på drikkeaktivitet (Huzzey et al. 2005). Drikkeatferd har et karakteristisk langsomt kjevemønster (Figur 7). Kyrne vil ofte drikke rett etter et måltid, men mengden vann konsumert varierer med blant annet ytelse, fôropptak og lufttemperatur (Cardot et al. 2008) Faktorer som påvirker tyggetid Daglig tyggeaktivitet påvirkes av ulike forhold ved dyret, fôret og miljøet. Mange av faktorene som påvirker fôropptaket har tett sammenheng med tyggetiden. Tyggetiden kan derfor benyttes for å estimere fôropptaket (Pahl et al. 2016). Faktorer som gir høyt opptak av fôr vil normalt også gi en lengre tyggetid. Tyggetid kan variere betraktelig mellom dyr. Individuelle forskjeller oppstår normalt på grunn av variasjoner i produksjonspotensial, kroppsvekt og fysiologisk stadium (De Boever et al. 1990). Blant annet kan større dyr bryte ned partikler gjennom drøvtyggingen mer effektivt enn mindre dyr (Welch & Hooper 1988). Dette gir forskjeller mellom dyr avhengig av laktasjonsnummer, da førstekalvskyr normalt er mindre enn eldre kyr. Eldre kyr eter også raskere enn førstekalvskyr (Burt 1957). Forskjellene mellom dyr i effektivitet i tyggetiden er størst for finmalte fôrmidler som kraftfôr og varierer mindre for ubehandlet grovfôr (Beauchemin 1991). Figur 7 Frekvens og styrke av kjevebevegelsene ved drikkeaktivitet (Zehner et al. 2012). Lengden av etetiden og drøvtyggingstiden er tett sammenbundet, da en lang etetid normalt fører til en lang drøvtyggingstid. Dette kan delvis forklares med at drøvtyggingen forutsetter 19

27 at det er et fôropptak. Likevel kan en fôrtildeling som gir en kort etetid kompenseres med en lengre drøvtyggingstid (Freer & Campling 1965). Tyggetiden er tett sammenbundet med mengden fôr som konsumeres. En høy melkeproduksjon har som tidligere nevnt en positiv sammenheng med fôropptak. Økt fôrnivå vil øke den totale tyggetiden, men gir mindre drøvtygging per kg tørrstoff (Welch & Smith 1969). Årsaker til dette er at drøvtyggingen blir mer effektiv ved høye fôrnivåer eller at den mikrobielle nedbrytningen i vom får en større rolle i partikkelreduksjonen (Bae et al. 1979; Van Soest 1992). Selve etehastigheten kan påvirke den totale tyggetiden på flere måter. En raskere etehastighet kan fremme et høyere opptak (Chase et al. 1976), men kan også redusere den totale tyggetiden. Fysiologisk stadium kan påvirke dyras etehastighet, som igjen vil ha en innvirkning på den totale tyggeaktiviteten. Campling (1966) observerte at lakterende kyr åt raskere enn ikke-lakterende kyr. Dette kan være som følge av ulikt energibehov. Drektige kyr åt saktere og brukte lengre tid på å ete og drøvtygge sammenlignet med kyr som ikke var drektige (Campling 1966). Den totale tyggetiden er sterkt avhengig av fôrets kvalitet. Mengden NDF og partikkelstørrelsen er de faktorene ved fôret som har størst påvirkning på tyggetiden. Tiden brukt til eting og drøvtygging øker lineært i forhold til innholdet av NDF i rasjonen (Beauchemin & Buchanan-Smith 1989). Innholdet av både NDF og indf har sammenheng med høstetidspunkt. indf er den ufordøyelige fraksjonen av NDF og er assosiert med økt lignifisering av NDF fraksjonen i planter (Weisbjerg & Søegaard 2008). Innholdet av indf er avgjørende for fôrets energiverdi, men denne fraksjonen er også viktig for fôrets strukturverdi. Økt innhold av NDF og indf vil gjøre den fysiske nedbrytningen av fôret vanskeligere og mer tidkrevende. Generelt vil seinere høstetidspunkt gi en lengre daglig tyggetid (De Boever et al. 1993) og dette er hovedsakelig på grunn av det økte NDF innholdet i gras ved senere utviklingsstadium (Byskov et al. 2014). Redusert partikkelstørrelse på fôret gir lavere tyggetid. Denne effekten er spesielt tydelig på finmalte fôrmidler som kraftfôr. Kraftfôr bidrar generelt i svært liten grad til drøvtygging. De karakteristiske trippelkontraksjonene i nettmagen kan observeres ved rasjoner med lite struktur, men uten at det skjer noe videre drøvtygging (Freer & Campling 1965). Dette er på grunn av at kraftfôret har en partikkelstørrelse som ikke behøver videre bearbeiding og vil derfor ikke stimulere til drøvtygging. Redusert kuttelengde av surfôr har samme effekt på 20

28 tyggetid. Ved å redusere den gjennomsnittlige partikkelstørrelsen på grovfôret fra 51 mm til 31 mm kan dette senke den totale tyggetiden med nærmere 2 timer, og dette er hovedsakelig gjennom en reduksjon i drøvtyggingstiden (Santini et al. 1983). Et forsøk gjennomført av Garmo et al. (2007) studerte effekten av ulikt høstetidspunkt i sammenheng med kuttelengden på surfôret. Resultatene viser at total tyggetid er generelt lavere for gras høstet tidlig sammenlignet med gras som er høstet ved normalt utviklingsstadium, og en reduksjon av partikkelstørrelsen gir en nedgang i tyggetid for begge surfôrkvaliteter (Figur 8). Etetid og drøvtyggingstid for grovfôr Normalt høstet(23 mm) Normalt høstet (53 mm) Normalt høstet (153 mm) Tidlig høstet (24 mm) Tidlig høstet (57 mm) Tidlig høstet (184 mm) Etetid Drøvtyggetid Figur 8 Etetid og drøvtyggetid for grovfôr i fôrrasjoner med ulikt høstetidspunkt og partikkelstørrelse på surfôret (Garmo et al. 2007). Som tidligere nevnt vil økt tørrstoffinnhold i grovfôret fremme et høyere opptak og et høyere opptak kan føre til en lengre total tyggetid. Teller et al. (1989) fant at ved å øke tørrstoffinnholdet fra 20 til 40 % ga dette et høyere tørrstoffopptak og en høyere total tyggetid i minutter, men tyggetiden i forhold til tørrstoffopptak (min/kg TS) var lavere for det surfôret med høyest tørrstoffinnhold. Dette tyder derfor på at økt tørrstoffinnhold øker tyggetiden, men den blir ikke mer effektiv per kg tørrstoff. Det er sammenheng mellom tyggetiden og energiverdien av rasjonen. Varigheten av den daglige tyggetiden ved ad libitum fôring kan benyttes som indikator på dyrenes energistatus (Nørgaard 2003a). En svært høy daglig tyggeaktivitet, opp mot 20 timer, kan indikere en utilstrekkelig energiforsyning. Dette kan eksempelvis skje med høytytende melkekyr på rasjoner med mye grovfôr med lav fordøyelighet. På den andre siden kan lav total tyggetid 21

29 indikere en høy energiforsyning med fare for vektøkning og sur vom. Dette vil typisk være en rasjon bestående av store mengder kraftfôr. I en rasjon bestående av ulike fôrmidler vil tyggetiden påvirkes av samspillet mellom fôrmidlene. Balch (1971) viste at en rasjon med surfôr ga en tyggetid mellom min/kg TS og at tyggetiden varierte for finmalt kraftfôr med 4 min/kg TS opp til halm som ga over 2 timer/kg TS med tyggetid. Ved å gi store mengder kraftfôr i rasjonen vil dette senke den totale tyggetiden. Dette er på grunn av at kraftfôr generelt gir lite tyggetid og at kyrne vil få et lavere opptak av grovfôr på grunn av substitusjonseffekten. Et lavere opptak av grovfôret senker tyggetiden, da grovfôr er den komponenten i rasjonen som hovedsakelig bidrar til tyggetiden. Flere ulike eksterne faktorer kan påvirke tyggetiden til drøvtyggere, deriblant kyrnes oppstallingsforhold. Colenbrander et. al. observerte at kyr oppstallet på bås hadde flere måltider enn de i løsdrift, men den totale tyggetiden var den samme (1991). Melin et. al viste at selv om dyr av lav og høy rang hadde samme fôropptak i et løsdriftssystem, brukte dyra av høy rang mer tid på tygging under fôropptak (2007). Noe som kan tyde på at dyr med lav rang var mer effektive under fôropptak. Det er forventet at mange ulike faktorer i et løsdriftssystem påvirker tyggetiden til enkeltindivider, deriblant rang og antall tilgjengelig eteplasser Metoder for å måle tyggetid Flere ulike metoder er utviklet for å registrere tyggetid. Den enkleste metoden er manuelle registreringer. Det vil si bruk av direkte observasjoner eller videoovervåking. I dag har det blitt det mer vanlig å bruke automatisert utstyr for å registrere eteatferd, hovedsakelig på grunn av at manuelle registreringer av atferd er svært arbeidskrevende (Elischer et al. 2013). Likevel blir manuelle registreringer fortsatt benyttet, ofte for å validere at ulike automatiske metoder fungerer korrekt (Rutter et al. 1997; Lindgren 2009; Braun et al. 2013). Det er utviklet flere ulike typer utstyr for automatisk registrering av tyggetid. Metodene varierer hovedsakelig i hva som benyttes for å detektere kjevebevegelsene og hvordan data lagres og leses av (Luginbuhl et al. 1987). Flere metoder bruker grimer med ulike typer sensorer for å registrere kjevebevegelser. Bevegelsene kan omdannes til ulike signaler som kan lagres og tolkes som eting, drøvtygging eller andre kjevebevegelser. Eting og drøvtygging har som tidligere nevnt et karakteristisk kjevemønster som gjør det lett å skille mellom de ulike atferdene. Stobbs og Cowper (1972) benyttet en mikrobryter festet på ei grime. Denne mikrobryteren var følsom for kjevebevegelser og lagret disse endringene på en egen opptaker. Rutter et al. 22

30 (1997) benyttet ei grime med sensorer som registrerte elektrisk resistans. Resistansen i båndet rundt kjeven endret seg når dyret beveget kjeven og disse endringene ble lagret på et minnekort. Målingene kan i ettertid leses av og analyseres på en PC gjennom en egen programvare kalt Graze (Rutter 2000). Braun et al. (2013) og Zehner et al. (2012) benyttet grimer med en trykksensor i nesebåndet. I dette nesebåndet var det en oljefylt tube som registrerte trykkendringer som skjedde når dyret beveget kjeven. Disse trykkendringene kunne tolkes som forskjellig atferder ut i fra styrke og frekvensen på kjevebevegelsene gjennom en tilhørende programvare. Dette programmet benytter egne analysealgoritmer til å klassifisere de ulike trykkendringene til verdier for dyras aktivitet (Zehner et al. 2017). Registrering av karakteristiske lyder i sammenheng med eting og drøvtygging kan benyttes for å bestemme tyggetiden. Ulik frekvens og styrke av lydene benyttes for å skille mellom ulike atferder. En stor fordel med denne metoden er at den kan observere eteatferd og fôropptak på beitende dyr uten å forstyrre den naturlige atferden (Clapham et al. 2011). Laca og WallisDeVries (2000) benyttet en trådløs mikrofon festet i pannen på beitende kastrater for å finne tyggetiden. Samme metode ble benyttet av Galli et al. (2011) på beitende søyer. Her ble i tillegg opptakene synkronisert med videoovervåking for å sikre at rett atferd ble registrert. Registrering av de karakteristiske vomkontraksjonene assosiert med drøvtygging kan benyttes for å finne tyggetiden. For å detektere disse kontraksjonene kan det benyttes en trykksensor og en vannfylt gummislange som registrerer trykkforandringer i nettmagen (Dado & Allen 1993). Denne måleren vil registrere trippelkontraksjonene som skjer i nettmagen før oppgulping av en bolus. For å finne den totale tyggetiden kan kontraksjonene benyttes i tillegg til ulike metoder for å måle etetiden. Eksempelvis kan registrering av vektendring i fôrkar benyttes for å finne etetiden (Dado & Allen 1993) Beregning av tyggetid For en bonde ville det være problematisk og arbeidskrevende å måle tyggetiden selv. Det er derfor nyttig å ta i bruk et fôroptimeringsprogram som kan beregne tyggetiden. Slike programmer benytter ulik informasjon om selve dyret og fôret for å beregne tyggetid for et fôrmiddel eller en fôrrasjon. Bruk av tyggetid i fôroptimeringen kan være spesielt nyttig ved vurdering av rasjonssammensetningen. Ulike metoder kan benyttes for å beregne forventet tyggetid. I rasjonsvurderingsprogrammet NorFor er tyggetid et viktig begrep i fôroptimeringen. Tyggetid er en av 23

31 optimeringsvariablene som vurderer om rasjonen inneholder tilstrekkelig med struktur. Tyggetidssystemet som benyttes i NorFor er en videreutvikling av det danske systemet utviklet på 1980 og 1990-tallet, blant annet beskrevet av Nørgaard (1986). I systemet tildeles hvert fôrmiddel en tyggetidsindeks (CI) oppgitt i min/kg TS. Denne tyggetidsindeksen er igjen beregnet som summen av etetidsindeksen (EI) og drøvtyggingstidsindeksen (RI) for hvert fôrmiddel (Volden 2011). Flere forsøk ble gjennomført for å finne tyggetiden for ulike fôrmidler og ut i fra dette de beste ligningene for å beregne tyggetiden. Alle disse forsøkene ble relatert til ei standard ku slik at resultatene kan sammenlignes og relateres til hverandre. Denne standard kua med en fast kroppsvekt, gjennomsnittlig fôropptak og tyggetid benyttes i dagens beregninger av tyggetid i NorFor, da drøvtyggingstiden beregnes ut ifra en standardisert drøvtyggingstid og etetiden beregnes ut ifra en standardisert etetid (Volden 2011). Tyggetid for hele rasjonen blir beregnet ved å addere tyggetiden for hvert enkelt fôrmiddel som inngår i rasjonen. Finmalt kraftfôr har en fast tyggetid på 4 min/kg TS i NorFor, hovedsakelig på grunn av liten partikkelstørrelse som ikke drøvtygges. Fôrmidler med større partikkelstørrelse og høyere innhold av strukturelle komponenter vil få en lengre tyggetid. NorFor anbefaler at tyggetiden for ei melkeku bør ligge på minst 32 min/kg TS. Dette vil sørge for en god fiberfordøyelse, godt vommiljø og ønskelig fettinnhold i melk (Volden 2011). 24

32 3.0 Egne undersøkelser 3.1 Material og metode Forsøket ble utført ved Senter for Husdyrforsøk(SHF) på Ås gård i perioden august 2016 til mars Forsøksdyr I alt deltok 61 kyr av rasen NRF i forsøket. Dyra deltok i forsøket 7 dager før forventet kalving og fram til omtrent 120 dager etter kalving. Kyrne gikk i løsdrift på spaltegolv og ble melket i DeLaval melkerobot. Kyrne ble gruppert etter laktasjonsnummer som førstekalvskyr, andrekalvskyr eller eldre kyr (Tabell 2). Ei ku i gruppen med eldre kyr ble slaktet før forsøket ble avsluttet. I utgangspunktet skulle 64 kyr delta i forsøket, men flere kyr ble slaktet eller tatt ut av forsøket uten at den kunne erstattes, slik at antall kyr i forsøket ble 61. Tabell 2 Oversikt over antall forsøksdyr. Antall dyr Førstekalvskyr 23 Andrekalvskyr 16 Eldre kyr 22 Totalt Fôrrasjoner Grovfôr To kvaliteter av surfôr ble benyttet i forsøket. Et ble høstet ved tidlig utviklingsstadium og et ved normalt utviklingsstadium, de vil i oppgaven bli omtalt som surfôr ved henholdsvis tidlig normal høstetid. Det tidlig høstede graset ble slått like før skyting på timoteiplantene. Det med normal høstetid ble slått når mesteparten av timoteien hadde skutt. Det tidlige høstede graset ble slått 31/ og 1/ Det normalt høstede graset ble slått 9/ Den botaniske sammensetningen av graset hadde sterk overvekt av timotei, med noe innblanding av engsvingel. Alt gras ble høstet ved skiftene Vollhaugen og Sørås på Ås og presset i rundball. Innholdet av tørrstoff varierte noe mellom høstetid og høstested (Tabell 3). For å jevne ut forskjellene ble grovfôret blandet i en fullfôrmikser av merket Siloking ved å blande sammen rundballer fra de to skiftene innen høstetid. For graset høstet ved normal høstetid ble 25

33 det tilsatt vann i fullfôrmikseren for å gi et tørrstoffinnhold på omtrent 35 %. Utfôring av nytt grovfôr skjedde normalt to ganger om dagen, ca. kl og Tabell 3 Generell informasjon om surfôret som inngikk i forsøket. Høstedato Høstested Høstetid Antall baller Tørrstoffinnhold 31. mai 2016 Vollhaugen Tidlig % 1. juni 2016 Sørås NLH Tidlig % 9. juni 2016 Vollhaugen Normal % 9. juni 2016 Sørås NLH Normal % Kraftfôr Kraftfôr av typen FORMEL Energi premium 70 fra Felleskjøpet ble benyttet i forsøket. Fôringsregime Innenfor hver surfôrkvalitet ble det benyttet to fôringsregimer (Tabell 4). Den ene gruppa fikk statisk tildeling etter standard laktasjonskurver fra NorFor. Den andre gruppa fikk en dynamisk tildeling, hvor fôrtilgangen ble justert etter faktisk produksjon og opptak av fôr. Tabell 4 Oversikt over forsøksledd. Tidlig høstet surfôr, høy kvalitet. Ledd 1 Statisk fôrtildeling Ledd 2 Dynamisk fôrtildeling Normalt høstet surfôr, middels kvalitet. Ledd 3 Statisk fôrtildeling Ledd 4 Dynamisk fôrtildeling Fôrplaner ble satt opp for begge grupper, med utgangspunkt i ytelse på 7500 EKM for førstekalvskyr, 8500 EKM for andrekalvskyr og 9000 EKM for eldre kyr. Oversikt over antall dyr i hvert forsøksledd er presentert i Tabell 5. 26

34 Tabell 5 Antall kyr i hvert forsøksledd. Forsøksledd 1.kalskyr 2.kalvskyr Eldre kyr Statisk tidlig Dynamisk tidlig Normal statisk Normal dynamisk Totalt En uke før forventet kalving ble kyrne satt på tildelingen av de respektive kvaliteter av surfôr. Før kalving og de første tre ukene av laktasjonen ble kraftfôr tildelt etter standard laktasjonskurver fra NorFor med basis i de to surfôrkvalitetene. Kyrne ble trappet opp med 0,5 kg kraftfôr/dag til planlagt nivå fra dag 1 etter kalving. Kraftfôrnivået ved kalving var 2 kg/dag. Den statiske gruppa fulgte anbefalingene fra NorFor i hele forsøksperioden. Fra 21 dager etter kalving ble tildelingen av kraftfôr i den dynamiske gruppa justert ukentlig etter rullende gjennomsnitt over behov basert på levendevekt, produksjon (EKM) og opptak av energi fra grovfôr. Tildelingen ble ikke justert hvis fôrbehovet ikke hadde endret seg mer enn 5 % fra forrige endring. Justeringene ble gjort relativt konservativt ved at endring på 0,5 kg ble gjort over 10 dager, justeringer mellom 0,5 og 1,0 kg ble gjort over 14 dager, og endringer på mer enn 1,0 kg/dag ble gjort over 21 dager Registrering av fôropptak Grovfôret ble tildelt i totalt 46 separate fôrkar med veieceller. Kyrne fikk bare tilgang til fôrkarene med den surfôrkvaliteten de tilhørte. Fôrkarene var lukket med en port som åpnet seg når ei ku ble identifisert ved porten. Vektendring i fôrkarene før og etter besøk ble betegnet som fôropptaket og disse registeringene ble gjort fortløpende gjennom dagen og summert til daglig opptak i kilo. To ganger hver uke ble fôrkarene tømt for rester og en gang hver uke ble karene rengjort og vektene kalibrert. Kraftfôr ble tildelt i melkeroboten og tre egne kraftfôrautomater med bakport. Fôropptak av kraftfôr ble registrert som den mengden systemet utfôret. 27

35 3.1.3 Registrering av tyggetid Tyggetid ble registret ved trådløse grimer av merket RumiWatch (Itin + Hoch GmbH, Liestal, Sveits). Nesebåndet i grima bestod av en oljefylt silikontube tilkoblet en trykksensor. Trykksensoren var koblet sammen med en datalogger på høyre sida og et batteri på venstre side av grima (Figur 9). Figur 9 Til venstre et bilde av ei RumiWatch-grime, til høyre ei ku med grima festet på. Trykksensoren i grima var følsom for trykkendringer i den oljefylte tuben og alle registrerte endringer ble lagret på et minnekort. Lagrede data ble hentet ut ved hjelp av en USB kabel. Råfilene ble behandlet gjennom det tilhørende programmet RumiWatch Converter (Itin + Hoch GmbH, Liestal, Sveits). Egne algoritmer i dette programmet klassifiserte datamaterialet inn i fire atferder: eting, drøvtygging, drikking og annen aktivitet. To ulike output over tyggeaktivitet ble benyttet for videre bearbeiding av data. Det første var et sammendrag over minutter hver time benyttet til ulike tyggeaktiviteter. Her ble tilgjengelig tyggetidsdata for hele døgn benyttet for å relatere tyggetiden til fôropptak og opptak av NDF. Videre ble det laget et mer detaljert 10 minutters sammendrag av alle tyggetidsdata. Disse dataene ble benyttet til å lage figurer over gjennomsnittlig tid brukt til ulike tyggeaktiviteter. Tyggetid ble registret ved tre stadier i laktasjonen i ei uke av gangen (Tabell 6). 28