Jeg viser til kulturkonferansen på Røros 6 7 oktober 2016, og ønsker å komme med noen betraktninger rundt Norsk Kulturindeks.

Transkript

1 Kultur «f1» «f3» «f4» «f5» «f6» Saksnr. Arkivkode Avd/Sek/Saksb Deres ref. Dato 16/ C00 HK/KNL/RKL NORSK KULTURINDEKS Jeg viser til kulturkonferansen på Røros 6 7 oktober 2016, og ønsker å komme med noen betraktninger rundt Norsk Kulturindeks. Målsettingen med disse betraktningene er å reise en debatt rundt hvordan vi måler kultur og verdien av Norsk kulturindeks i denne konteksten. I forlengelsen av dette har jeg et ønske om at NOKU ser på om det er dags for å drøfte indeksen og virkningen av denne på et bredere grunnlag. Målsetting må være å gjøre indeksen til et bedre verktøy for en kontinuerlig kvalitativ og kvantitativ utvikling av norsk kulturliv. Under kulturkonferansen på Røros oktober, reiste jeg spørsmål om kategori 3, 4 og 10 til Telemarksforsknings representant, Gunn Kristin Aasen, der min påstand er at både min kommune og mange fler er avskåret fra å oppnå scoore i hele eller deler av disse kategoriene. Svaret fra Gunn Kristin Aasen er at det blir for vanskelig og for dyrt å etablere et egenrapporteringssystem. Svaret er like frustrerende som utilfredsstillende. Per i dag er det kommunene selv som rapporterer inn til SSB, KOSTRA, GSI, og vil ut fra dette ikke ha særlige utfordringer med å etablere en tilleggsrapportering. Med bakgrunn i hva Norsk kulturindeks oppfattes å være og hvordan den blir forstått av det brede lag i befolkningen, bør den minste forventningen ligge på et nivå der man tilstreber seg å ha et så korrekt datagrunnlag som mulig, spesielt med tanke på at dette faktisk er lett tilgjengelig. Jeg understreker at jeg er for målinger og evalueringer. Jeg er for konkurranse og har et brennende ønske om at nettopp min kommune skal oppleve et bedre og bedre kulturtilbud for befolkningen, men dette er ikke nødvendigvis ut fra en 10. punkt måling. For min del handler dette om like mye om verdier. Hvilke verdier skal vi måle ut i fra, og hvem skal omfattes av disse verdiene. Svaret er selvfølgelig hele befolkningen. Per i dag har Norsk kulturindeks etablert seg som en «Sannhet» for hvordan det står til med kulturlivet i den enkelte kommune. Resultatet blir kunngjort årlig, og media blåser dette opp som en kåring der beste og dårligste kommune blir ettertrykkelig kunngjort. (Ref. Adresseavisens oppslag om Norsk kulturindeks 2015 under overskriften «Dette er de 10 beste Postadresse Besøksadresse Telefon Bankgiro E-post / Internett Trondheimsveien 1 Trondheimsveien Postmottak@hemne.kommune.no 7200 Kyrksæterøra 7200 Kyrksæterøra Telefax: Organisasjonsnr

2 kulturkommunene og dette er de 10 dårligste kulturkommunene») Til stor glede for «vinnerne» og til sikkert like stor frustrasjon for «taperne» Politikere stiller spørsmål, kjenner seg igjen/kjenner seg ikke igjen. Det må brukes mye tid på å forsvare og forklare for «Taperne». I tillegg skapes det et ufortjent dårlig bilde av tilstanden for mange kommuner. Min påstand er at den etablerte forståelsen av Norsk kulturindeks er at dette er like mye en kvalitativ som kvantitativ «forskning» selv om den etter min mening helt klart er kvantitativt. Ut i fra dette ønsker jeg å komme med noen betraktninger: 1. Hva er/skal være formålet med norsk kulturindeks? Er det tanken at den skal være et verktøy for at kommunene skal bli bedre i stand til å målrette sine kultursatsninger, eller er det viktigst å være et mål på kommunenes etterlevelse av den til enhver tid gjeldende kulturpolitikk? Det siste bør i så fall komme tydeligere frem når indeksen publiseres. 2. Telemarksforskning/Norsk kulturindeks har besluttet å måle kultur innenfor 10 kategorier. (Vi har over 150 måter bare å definere ordet kultur på) Kan vi si at det er dekkende med 10 indikatorer, og er vi sikre på at dette er de riktige indikatorene ut i fra målsettingen/ den etablerte forståelsen av indeksen? 3. Hvordan kan vi i det store og hele «måle» kultur når vi ikke har en omforent forståelse og definering av ordet «Kultur» Jeg er klar over at jeg hiver inn en brannfakkel mot et etablert forskningsmiljø, men for meg personlig blir denne indeksen av mindre verdi om man legger svaret fra Telemarkforsknings reresentant under kulturkonferansen til grunn. Dersom man ikke har interesse av å fange de riktige dataene og grunnlagene fra kommunene innefor flere av kategoriene så blir dette på en måte «Superenkel forskning» og verdien deretter. For å klargjøre hva jeg mener, ønsker jeg å ta en kort gjennomgang av alle kategoriene: Mitt utgangspunkt for denne gjennomgangen vil bære preg av min personlige og subjektive oppfatning av at kulturindeksen påberoper seg, eller har etablert seg som en «sannhet» for den kulturelle tilstanden i de Norske kommunene, og blir oppfattet som et barometer for kvalitet like mye som for kvantitet i det brede lag av befolkningen og også blant pressen. (Ref. Adresseavisens oppslag) Kategori 1. Kunstnere. Bosatt i en kommune, og mottar stipend Med utgangspunkt i at vi ønsker å forbedre oss innenfor denne kategorien. Hvordan skal vi jobbe, og hva skal vi eventuelt prioritere bort for å få en bedre score i indeksen? Kategorien vektes med 10% Det er sikkert ikke dumt å jobbe med å få bosatt kunstnere i et område, men noen kommuner har noen historiske og /eller naturgitte forutsetninger som er bedre. Det er heller ingen garanti for at dette er det beste tiltaket for å øke kvaliteten på kulturlivet. Selv om du skulle være så heldig å score høyt innenfor denne kategorien, så sier indeksen kun noe om kvantitet.

3 Kategori 2. Kulturarbeidere: Kunstnerisk arbeid: Samisk teater i Kautokeino, (Vinner av kategorien 2015) I 1987 ble Beaivváš stiftet som aksjeselskap og kulturinstitusjon, i 1991 ble teateret lagt inn som fast post på det norske statsbudsjettet, og i 1993 ble Beaivváš definert som en av Norges nasjonale teaterinstitusjoner sammen med Nationalteatret, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene. Teatrets årlige tilskudd er i 2014 på 19,1 millioner kroner, og teatret ligger pr i dag under Sametingets budsjettforvaltning. Nordnorsk fartøyvernsenter: Fartøyvernsentrene har fartøyvernkonsulentstillinger finansiert av Riksantikvaren gjennom de såkalte Fellestjenestemidlene. Oppgavene til Fellestjenestene defineres gjennom fartøyvernplaner som utarbeides av Riksantikvaren. Fellestjenestene får også konkrete oppdrag av Riksantikvaren gjennom årlige tildelingsbrev for fellestjenestemidlene. Hovedsakelig utøver fellestjenestene dokumentasjon, rådgivning og utarbeider rapporter, artikler og annet materiell til gavn for fartøyvernet. Jeg understreker at dette kun er tatt ut som eksempler for å synliggjøre en mening. Min personlige oppfatning er at både Samisk teater og Nord- Norsk fartøyvernsenter er viktige kulturinstitusjoner som må ivaretas. (Kautokeino har med stor grad av sansynlighet bedre naturgitte forutsetninger for å huse Samisk teater enn f.eks Smøla) Media: Karasjok har NRK SAPMI Samlet vekting 10 %. Dersom vi ønsker en bedre score i denne kategorien, hvordan skal vi bli i stand til å konkurrere, og hva forteller disse kategoriene oss i et sammenligningsperspektiv? Kategori 3 Museum Hvem er underlagt rapportering til Norsk kulturråd? Hvordan rapporteres det? Vektes 10% Eksempler fra Hemne kommune: Magerøya Wesselgården Kjørseskolen 3000 besøkende (Gratis) 1000 besøkende (Gratis) 200 besøkende (Gratis) Kategori 4 Billettselskaper: Mange små og mellomstore kommuner benytter ikke billettselskaper. Vektes 10%

4 Kategori 5. Kino: Tall fra Film og kino er ok, Under metode: Tall fra KOSSTRA/SSB? Norsk kino Er direkte sammenlignbart for alle kommuner. Kategori 6. Bibliotek: Er direkte sammenlignbart for alle kommuner. Kategori 7 Scenekunst: Like rettferdig for alle kommuner. Her er det den enkelte kommunes valg. Kategori 8 Kultur for barn og unge: Rettferdig for alle kommuner. Kategori 9 Sentrale tildelinger: Krever kanskje noen «Naturgitte forutsetninger» som kan være vanskelig å «Konkurrere» mot? Riksantikvaren og Kulturrådet er ok. Her er det helt opp til kommunene selv. «Alle har noe» Kategori 10 Frivillighet: Medlemstall i kor, korps, historielag og husflidslag. Eksempel fra egen kommune: Hemne har 140 frivillige lag og organisasjoner. (8500 medlemskap) 4200 innbyggere. Forstår at det må gjøres noen valg, men kanskje er den totale andelen frivillig aktivitet like riktig eller mer korrekt for å ta temperaturen på frivillighet. MVA refusjon er ok. Den er rettferdig. Oppsummering: Kategori 1 og 2. Kunstnere og kulturarbeidere stiller jeg spørsmålstegn rundt vektingen: (Samlet 20% av indeksen) Kategori 3 og 4. Museum og musikk ønsker jeg mulighet til å rapporter på slik at det blir med i vårt resultatgrunnlag. (Samlet 20% av indeksen) Kategori og 8 (Kino, Bibliotek, Scenekunst og Kulturskole) (42,5% av indeksen) Disse kategoriene gir et riktig og rettferdig bilde av den kvantitative aktiviteten.

5 Kategori 9. (Sentrale tildelinger). Vektes 10% totalt Kategorien er likevel til å leve med fordi det her er helt opp til kommunene selv hva de vektlegger og jobber med. Men om den fortjener 10% vekting, det er jeg usikker på. Kategori 10. Frivillighet Forstår at det må gjøres noen valg, men kanskje er den totale andelen frivillig aktivitet like riktig eller mer korrekt for å ta temperaturen på frivillighet. (Vektes 10%) 7,5 om man ser bort fra MVA kompensasjon. Konklusjon: Min påstand er at Norsk kulturindeks er forstått som en kvalitativ og kvantitativ måling over tilstanden i kulturlivet til de Norske kommunene. Den har likevel etter min mening for mange svakheter til at den kan hevdes å gi et riktig bilde av tingenes tilstand. Om kategori 1, 2, 5, 6, 7, 8 og 9 aksepteres som akseptable og rettferdige, så står vi igjen med kategori 3 og 4, der min kommune, og mange andre er avskåret fra å melde inn resultat. Det vil si at vi ikke får måling for 20% av vektingen i indeksen. Legger vi til kategori 10, der frivillighet måles, så er min påstand at denne har store mangler i måleparameterne og på ingen måte kan sies å fortelle noe om verdien eller omfanget av den frivillige innsatsen. Samlet sett er min kommune avskåret fra resultatscoore i 20% av indeksen. Selv om vi beviselig har gode tall for disse kategoriene. I tillegg mister alle landets kommuner muligheten til å synliggjøre det riktige bildet av verdien og omfanget av frivillig arbeid. Jeg føler meg rimelig sikker på at disse problemstillingene er gjeldende for svært mange av kommunene, selv om jeg ikke har forsket på dette. Med bakgrunn i hvordan Norsk kulturindeks blir forstått av det brede lag i befolkningen og av pressen, bør man minimum forvente et nivå der man tilstreber seg å ha et så korrekt datagrunnlag som mulig, spesielt med tanke på at dette er lett tilgjengelig. Dersom den eneste hensikten med indeksen er å ettergå etterlevelsen av den statlige kulturpolitikken, så må dette i tilfelle komme mye tydeligere frem når indeksen publiseres. I et slikt perspektiv så kan man vel også stille spørsmål rundt verdien for oss som til daglig jobber med kultur. Avslutningsvis vil jeg gi ros til Telemarksforskning for å etablere en måling for «Kulturattraktivitet» Men også her gjelder det samme prinsippet for datafangst. Alt må med om målingen skal ha verdi. Ref. kategoriene 3,4 og 10.

6 Med vennlig hilsen Hemne kommune Reidar Klungervik Enhetsleder kultur Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen signatur. Kopi til: HK/RÅD/SJF Svein Johny Forren HK/KNL/GOP Gunn-Hilde Opsal