Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser. Nr. 3 - September årgang TEMA: LIVSLYST

Transkript

1 Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser Nr. 3 - September årgang TEMA: LIVSLYST

2 4 ARTIKLER 4 En blå reise (å like seg selv) KJÆRE LESER FAGPRAT 9 Trygg i egen person I Kvinnekraftgruppens årlige planleggingsmøte ønsket vi å ha en utgivelse som spesielt belyser det gode og positive i livet, derfor ble temaet for dette nummeret Livslyst. 16 Eventyret om spiseforstyrrelsen 18 Et meningsfullt liv, med blomster i full blomstring Jeg liker ordet Livslyst. Det er synonymt med sterk kraft og det har en positiv klang. Selv om man sliter med/jobber seg ut av/er frisk fra en spiseforstyrrelse, ligger det masse håp, tro og krefter under overflaten. Livslyst! IKS ARBEIDER FOR: Å støtte og hjelpe kvinner med spiseforstyrrelser. Å spre informasjon om spiseforstyrrelser slik at problemene blir tatt alvorlig. Å få opprettet et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud i offentlig regi, hvor alle som ønsker det kan få fullverdig behandling. 19 Drøm ditt liv, lev din drøm 20 Livskraft av plastikk 22 Skrev seg frisk 24 Dette er kunstterapi 25 Livslyst 26 Nei til slanking og ja til safari 28 Regnbuepiken 30 Du er meir enn kva du veg Når man sliter med en spiseforstyrrelse over en lengre periode spiser den seg også inn på andre områder som gjør at mange ikke lenger er sosiale, studerer eller gjør karriere. Spiseforstyrrelsen overskygger mye, og kan være til hinder for å se det positive og gode i livet. Mange opplever at man ikke er i stand til å kjenne på (livs)lyster og behov når spiseforstyrrelsens indre stemme velger bort mye som innebærer å være tilstede i livet. Lysten til å leve og bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Friheten til å ta egne valg ut fra egne behov. Våge å gi etter for lyster og andre impulser, tørre å ha det godt med seg selv og andre. Overskudd til å leve og til å finne glede. For det er sånne små ting, som en sang, et ord, et bilde eller en tekst som kan få meg til å kjenne på livslyst. Pårørende om tema - ny spalte ILLUSTRATØR: FLU IKS har følgende typer medlemskap: Hovedmedlem: for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. Kr 100 pr. år. Støttemedlem: familie, venner, menn med spiseforstyrrelser, alle andre interesserte. Kr 300 pr. år. Institusjonsmedlem: for helsepersonell, skoler, sykehus osv. Kr 350 pr. år. Bibliotek: egen abonnementsordning. Kr 200 pr. år. Medlemskap tegnes ved innbetaling til konto: , eller du kan lese mer om det på våre internettsider: medlem/meld_deg_inn/ 22 INTERVJU 10 Alle mennesker har sitt. Et møte med gateprest Jan Christian. KREATIV KONKURRANSE 14 Foto- og kreativ konkurranse - resultater BOKANMELDSELSE 24 Vindauga i matsalen vender ut mot fjorden Det handler mye om å bli kjent med egne behov og lyster som kan bidra til å fremme livslyst og livsglede/-kvalitet. Om å finne egne verktøy for hvordan man kan takle stress og utfordringer. Om å se de små ting i hverdagen, alt man er og får til. Vi ønsker å åpne opp for tekster fra pårørende med en fast spalte i hvert nummer. Dette for å nyansere bladet vårt og gjøre det attraktivt for flere å lese. Utformingen av tekst er fri, men den må dreie seg om aktuelt tema. Temaene for de neste utgivelsene er: Nr. Frist Tema KK 4 5. oktober Under overflaten Jubileumsnummer. IKS markerer 25 års jubileum i år. KK 1 5. februar 2013 Fysisk aktivitet/trening For at vi skal få til dette trenger vi ditt innlegg. Vi oppfordrer deg som leser dette å sende inn bidrag, eller kanskje du kjenner noen som du kan utfordre, f.eks. mor, far, samboer, kjæreste, datter, sønn eller venn? Tekster sendes til post@iks.no og man velger selv om man vil være anonym. All post fra IKS kommer i anonym forsendelse. Layout: Solfrid Hartberg Trykk: Aktiv Trykk AS IKS SOMMERLEIR 36 Sommerleir 2012 Vennlig hilsen Solfrid FAST INNHOLD 27 Pårørende om tema 33 Nytt fra lokallagene 37 Kontorets hjørne og de frivilliges møteplass Forsidefoto: Maren Eline Aune 38 Kurs- og aktivitetskalender 39 Nytt fra styret 2

3 En blå reise (å like seg selv) Ved tastaturet finner jeg Björg Thorhallsdottir gjennom grafiske uttrykk og kunstneriske tegninger på nettgallerier. Jeg lar meg bevege mens jeg reiser gjennom vennskap og kjærlighet, døden og livet, sorg og glede. Livet er som å sitte på ryggen til en skilpadde som går sakte mot en målstrek, og bak den målstreken er graven din, sier Björg. Tekst: Helene/Fjær Foto: Yvonne Wilhelmsen Alt Björg gjør, når meg med ett budskap: Hverdagsverdi, på godt og vondt og godt igjen..jeg våger meg kontakt, når henne i Bali, der fremtid og fortid knapt eksisterer, og her og nå er alt. Langsomt leder også et sted, for Björg helt til Bali for et halvt år. Hun tastet inn livets pauseknapp for å få mer tid til nettopp livet; sønnen Tolli (9) og utviklingen av seg selv som kunstner. Livspakken Jeg vil kjenne dette skjøre, vakre, lille, store, mennesket, født på Island, oppvokst i Bærum og Sørøst-Asia. Jeg åpner intervjuet varsomt, vi kjenner ikke hverandre enda, men likevel stort og ambisiøst. Det handler om å tro på seg (lærer jeg snart). - Hva er livet for deg? - Livet er en gave du aldri blir ferdig med å åpne. Jeg tror at vi får utdelt en kropp, om vi liker den eller ikke, den har vi hele livet, i den fysiske kroppen, så får vårt spirituelle «jeg» oppleve verden. Björg forteller mye om hva livet er, men jeg får ikke plass til alt. Jeg kjenner jeg blir ydmyk av livsgnisten lar henne tenne livshåpslyset. Hun forklarer nærmere. - Døden banket på døra hjemme hos oss. Den dagen lærte jeg hvor dyrebart livet er, plutselig er det over. Det går så fort, så utrolig fort, livet er nå, hele tiden det forandrer seg hele tiden forholdet du har til et bestemt medmenneske, det er i endring hele tiden, alt forandrer seg, derfor er hvert øyeblikk så dyrebart. Jeg ser for meg en klokke og hender som danner et hjerte og kanskje en mage som er gravid. Kunne jeg male, skulle jeg laget et portrett. Jeg får nøye meg med å skrive. Male kan Björg best selv. - Hvilken farge skulle livet fått, om det var bare én farge? - Blått for den har så mange valører, og av en eller annen grunn er det alltid blått jeg bruker opp først i akvarellskrinet mitt. Blått er fargen på ansiktet til depresjonen, og fargen på havet i paradis. På godt og vondt Jeg ser på bilder med duse toner og sterke farger. - Hva er godt? - Det beste som finnes, synes jeg er å være 100% prosent tilstede i nuet, det blir kalt for mindfullness, tilstedeværelse, alt mulig, men det å være helt tilstede med alle sansene, kjenne at man puster, høre alle lydene, kjenne hunden på kroppen, lukte... være helt tilstede og kjenne den enorme roen, 4

4 det er det beste som finnes for meg. - Hva er vondt? - Å se mennesker som lider, å svømme i havet og møte på masse søppel, å se et menneske man elsker ikke elske seg selv. Langsomt leder - Hva er tid og hva er kvalitetstid? - Det er ett og samme, uansett hva man gjør, -om man er tilstede, blir det en vakker opplevelse. Om man er tilstede her og nå, så pleier nå alltid å være godt om man er tilstede i nå, det er når man er i fortiden eller fremtiden i hodet sitt at det ikke er godt å være mer. Kvalitetstid er å prioritere de man er glad i når man er med dem. Jeg valgte å reise til Bali for å ha kvalitetistid med min sønn, som vokser og jeg ser at det er bare noen få år jeg får ha han så nære som nå. Björg ville stoppe opp tiden med Tolli, ved bare å ha kvalitetstid i et halvt år. Det er tid for pause. Noen har te-pause, andre kaffepause eller spisepause. Porsgrund Porselen selger kopper jeg vil drikke av. Det er skjøre porselenskopper med håp og søte visdomsord, dekorert av Björg. Hun har mange prosjekter og snakker med både ord og bilder. Hun reiste fra små tegninger til store malerier. Hun har lenge ønsket å male, men på Bali, der tiden står stille, var tiden plutselig inne. Prosessen - Når begynte du å skape kunstnerisk? - Jeg bestemte meg første gang da jeg var 14 år, men ville egentlig gjøre noe så jeg kunne reise ut og redde verden, men det er bare kunst jeg kan holde på med, jeg kan ikke leve uten det, å lage, male.. og heldigvis har jeg hatt foreldre som har støttet meg. Jeg var med på første kollektiv utstilling da jeg var 17 år, og siden da har veien blitt til mens jeg har gått den, har brukt hjertet mitt som kompass, og det har ført meg hit. - Hva inspirerer deg? - Historier, menneskemøter, sitater, bøker, filmer, xkjærester og kjærester, men mest av alt min sønn, han er min største inspirasjon. - Fra stort til lite. Blyant eller pensel? - Begge deler, jeg har med meg pennal overalt med begge deler, men jeg har stor kjærlighet til blyanten, den gir meg slik ro, når jeg sitter og tegner med den. Fremtidskunsten - Hva får vi se av deg fremover? - Maleriene jeg har laget her på Bali blir vist på Elverum kunstgalleri under musikkfestivalen. Jeg maler større og større (skulle ikke så mye til, jeg lagde bare små bilder før). Men de var vakre de og, tenker jeg men lar henne fortsette, spent på alt som kommer. - Jeg har designet smykker, klær og laget skulpturer her på Bali. Jeg har virkelig vært så fantastisk heldig og hatt tid til å utvikle meg som kunstner. Jeg innrømmer at jeg vil ha et slikt smykke. Kunsttalentet og drømmen om livet - Hva er livsverdi? - For meg så gir det en enorm glede å kunne hjelpe andre, hver gang jeg klarer å forandre et liv til å bli bedre føles det som å vinne gullpotten i lotto, ekstrem glede! Og Björg har gjort mye for menneskene. Blant annet gjennom å skape sorgsenteret Lykkehagen i Sandvika. Jeg forteller henne at jeg blir glad av å intervjue. Undrende spør jeg hva kjærlighet er. - Det er å gi uten tanke på å få noe tilbake, det er å være raus i alt du gjør, det er å bry seg. Kjærligheten i hvert menneske vokser fra hjertet, det kommer an på hvor mye hjertet ble vannet som barn, etter hvor mye kjærlighet man har der inne til seg selv, ettersom man bli voksen kan man vanne den kjærligheten selv og la den bli enorm og glede hver nerve i kroppen. Jeg føler meg iakttatt i fortsettelsen: - Jeg tror de med spiseforstyrrelser har blitt møtt på en sånn måte at de ikke føler kjærlighet til seg selv, men heller det motsatte. For at livet skal blomstre, så må kjærligheten gjødsles, det er ikke noens feil at de ikke elsker seg selv og behandler seg selv dårlig. Jeg vet at de med spiseforstyrrelser har det helt grusomt, og de gjør så godt de kan hele tiden, Det er ikke lett å elske seg selv, men hurra, det finnes en vei og det er kjærlighetsveien, å starte å elske seg selv for den fantastiske personen man er. Legge fortiden og det som har blitt sagt og gjort bak seg og begynne å virkelig se hvor begavet, vakker, nydelig en selv er. Menneskemøter Jeg hopper raskt videre. Som om jeg har fått en skyldfølelse for å ikke elske meg, og for all krig i verden og alt annet som er vondt, og må dekke den over. Men så forstår jeg at jeg har misforstått, jeg har ikke gjort noe galt (nå). - Det er helt utrolig, men jeg møter helt fantastiske mennesker hele tiden, som tror at de ikke er verdt noe, Det skjærer meg dypt i hjertet. Jeg tar bort kniven og spør videre. - Hvis du kunne ta bort noe vondt i verden, hva skulle det være? - Selvforakt hos mennesker. Jeg føler meg liten (ofte). - Kan man vokse på sorg? - Sorg kan være en gave med kunnskap om livslyst, for man forstår hvor dyrebart livet er. Jeg kjenner meg rik på nytt, såvidt bekjentskap og vil intervjue en gang til, om noen år, med nye ord og nye bilder og jeg blar over til neste side, livets side sier «Skriv» mens Björg maler, tegner, forklarer. Vi er. Blått er fargen på ansiktet til depresjonen, og fargen på havet i paradis. Finn din egne stjerne Hopp jenta mi 6

5 Trygg i egen person Jeg elsker snøen. Da lager jeg alltid snøengler. Vakre vesener preget i et kritthvitt underlag. Fredfulle og uten fordommer. Akkurat som oss mennesker når vi kommer til verden. Da er vi bare til. Uberørt og følelsesstyrt. Tekst og foto: Elin Men så vokser man opp. Med normer og regler. I et samfunn hvor det å skille seg ut er feil. Du må ikke være for glad eller for trist. Ikke for rask eller for treg. Ikke for snill eller for slem. Du må egentlig være sånn midt på treet i alt. Det er i hvert fall det samfunnet forteller oss. Og selv om vi ikke ønsker det, så blir vi påvirket av de rundt oss. Av hva som blir sakt i nyhetene, hva venninnen din forteller deg eller hva moren din mener. Men hvor ble det av deg i alt dette? I alle meningene og forventningene om hvordan du bør være. Hvor ble det av den personen som var unik fra alle andre, som ikke bare er A4. Ble hun borte på veien, eller er hun der fortsatt? Får din personlighet slippe til? Jeg har alltid strevd etter å være en annen. Og forsøkt ikke å skille meg ut. Bare te meg slik som andre tenker at jeg bør. Ja, helst komplett A4. Men sannheten er at jeg ikke er det. Og det er egentlig greit. Ja, det er faktisk mer enn greit. Det og fullt og helt å kunne få være meg selv, og i tillegg være stolt av det. Men jeg tror ikke helt på det enda. Men kanskje kommer den dagen, hvor jeg bare kan være meg selv. Uten å tenke så mye om hva andre synes om det. Jeg tror det er derfor jeg fortsatt lager snøengler. For å minne meg selv på det unike og vakre som så mange av oss gjemmer bak forventningenes maske. Det uberørte og følelsesstyrte. På kritthvitt underlag... Jeg tror det er derfor jeg fortsatt lager snøengler for å minne meg selv på det unike og vakre 8 Den som intet våger intet vinner

6 - Alle mennesker har sitt. Et møte med gateprest Jan Christian. - Det er noe veldig spontant over livslyst, tenker jeg. Som når en bare blir revet med av en opplevelse, bare er der og da og nyter det som er. Men noen ganger kan bekymringer bli så sterke at en ikke greier å åpne seg for det øyeblikket. Det er ikke alltid livet lar en får lov til å kjenne på det som er fint. Tekst: Mona Skjeklesæther Pettersen Foto: Gunnar Grøsland Det samfunnet vi lever i i dag, medfører at svært mange mennesker kjenner på sterke krav om å mestre, være flinke, få til Jan Christian er gateprest for ungdom i Oslo og holder til i Kirkeristen i Oslo sentrum. Til ham kommer unge mennesker som kjenner at de trenger noen å prate med, noen å dele noe med, noen de kan tenke høyt sammen med rundt ting som skjer i livet, tro og tvil, spørsmål de bærer på. Han er opptatt av å være tilgjengelig, på facebook, telefon, msn, i sitt lille lokale med lav dørterskel og stor aksept. Han får se mye av hvordan det er å være ungdom i samfunnet i dag; hva som er vanskelig, hva som mangler og trengs, hvilke utfordringer man møter. Vi snakker om dette, om å våge å være der for hverandre, om respekt, tro, håp, livslyst. Men egentlig så er det jo fellesskapet, at noen er der og vet om det, som virkelig betyr noe Krav om å mestre - Lyst er ikke så lett å skape eller forberede lyst er noe som oppstår. En slags indre kraft som det ikke er så lett å kontrollere. Og det gjør det jo litt urettferdig også. Noen kan kjenne veldig på lyst og lar seg engasjere, i venner, musikk, politikk, samfunnsliv. De mestrer og får bekreftelse, og har kanskje fått noen bekreftelser tidlig i livet som gjør at de tør å engasjere seg, at ting blir spennende. Andre har ikke fått den tryggheten, på at det er lov å gjøre feil, på at det er fint å involvere seg, på at man har noe å bidra med. Så ja, det er litt urettferdig. Jan Christian mener det samfunnet vi lever i i dag, medfører at svært mange mennesker kjenner på sterke krav om å mestre, være flinke, få til. - Sånn har det kanskje alltid vært, men i dag utsettes man for så mange inntrykk. Alle fremstillingene av det vellykkede livet i reklame og andre steder, alt vi skal gjøre. Vi skal reise og oppleve og få drømmejobben og best karakterer. Det gjør det også vanskeligere å skulle snakke om det som ikke henger sammen, som ikke funker. Noen av de jeg snakker med, forteller for første gang om vonde ting som har skjedd i livene deres de har ikke snakket med noen om det før de kommer hit. Han tenker seg om, fortsetter: - Det gir jo en slags troverdighet også, en dybde, dersom man har hatt det vanskelig og hatt mørke stunder og nå har kommet gjennom det. Det kan også sees på som vellykkethet blant andre. Men da må det jo være bearbeida, da må man jo ha fått hjelp allerede. Og det er mange som ikke er der, men som står midt oppi det, og da tror jeg mange vegrer seg for å sette ord på det selv, og mange vet ikke hvordan man skal ta i mot. Og det er ikke alltid så lett å ta imot en venn eller et familiemedlem som er i krise, det er jo ikke det. Tid Hans erfaring er at det viktigste han gjør når noen kommer til ham med noe som er vanskelig, er å engasjere seg, lytte. Han mener det mangler trygge voksenpersoner, i Oslo og andre steder, som bare er der, bryr seg, har tid. - Det handler jo også om det samfunnet vi er en del av, voksne også, hvor vi skal gjøre mye og være veldig effektive og hvor vi kanskje også har våre egne utfordringer. Det er komplisert å være ungdom når det kommer til relasjoner, mange er i en utbryterrolle, overfor foreldre, lærere og andre. Mange lurer på hvem de kan ha tillit til, og de vet ikke helt hva de skal si om hvordan de egentlig har det. Da er det ikke så lett å skulle åpne seg for noen. - Men det skal kanskje ikke alltid så mye til som det vi gjerne tror? - Nei, kanskje kan det oppstå noen øyeblikk av kontakt, at man blir truffet av en omsorg som det ikke trenger å være så mye ord i, fra noen som man skjønner at er god og vil deg godt. Men for mange tror jeg det likevel er vanskelig å skulle fortelle. Det er viktig å ta seg tid, være interessert, stille gode spørsmål, noe som kanskje gir mot til å fortelle videre. Jeg håper og tror at når man har en annen som tror på historien og som bekrefter, at det da kan være litt lettere å finne livslysten tilbake. Jan Christian forteller at han selv brukte lang tid i Kirkens SOS for virkelig å lære å tro at det han hadde, den han var, var nok. Han ønsker at mange flere hadde en trygghet på at det viktigste er å være der, støtte og tro på, at man ikke trenger å gjøre så mye. - Instinktivt så tenker vi at vi skal løse alt, ordne opp, og hvis noe ikke lar seg ordne opp i, så er det på en måte ulevelig. Men egentlig så er det jo fellesskapet, at noen er der og vet om det, som virkelig betyr noe. Troens betydning - Er det mange som kommer til deg selv om de ikke er kristne eller ikke har en tro? - Ja, det er ofte at jeg ikke snakker om tro med de som tar kontakt. Jeg har en garanti på jeg ikke tar det opp først, at det skal skje på deres initiativ. Det tror jeg er veldig viktig, for det er mange som har opplevd en uforutsigbarhet, uryddighet, i relasjon til troende mennesker. Tro er jo noe veldig personlig for de aller fleste, det skal en ha respekt for. 10

7 Man kan jo si at alle mennesker har en type tro, en type spiritualitet som som ligger der. Og den er ofte preget av det med å være sin egen lykkes smed, av fokus på alt det ytre, det er veldig slående. Kirken har jo vært så opptatt av Bibelen, og hele vår tradisjon er opptatt av det indre i mennesket. Det står ganske lite i Bibelen om kroppsformer og utseende. Det er mennesket, med hvem man er, med verdier og personlighet som er det fremtredende og viktige, mens i dag så lever vi i en kultur hvor det ytre er ekstremt viktig. Det gjør det vanskelig for kirken å snakke om mennesket som er skapt i Guds bilde, at vi alle er skapt fullkomne. Det er så mange som sier det motsatte rundt oss, og det blir litt som å kjempe mot en flodbølge med en teskje. Vi kommer inn på ordet håp, som for meg aldri har vært ukomplisert Om de som har en tro på noe som er større enn dem selv, står stødigere i livet eller har et annet livsmot, enn de som ikke har en slik tro? Ikke nødvendigvis. - Jeg tror det kan funke sånn, når det er en positiv gudstro. Det finnes jo positive og destruktive gudsbilder, forestillinger om en gud, som de fleste mennesker har uavhengig av om de tror det er virkelig eller ikke. Hvis det er noe truende, en trussel om straff og en opplevelse av noe som man ikke har sjanse til å leve opp til og dermed ikke er god nok Det finnes mange sånne destruktive former for tro, og jeg opplever egentlig, i de kirkemiljøene jeg er og har vært, at det nesten er mest fokus på det, å ta oppgjør med det potensielt destruktive i tro eller religion. Hvis man kjenner på og bærer på skam og skyld knyttet til troen, så tror jeg det kan føre til andre vanskeligheter i livet, absolutt. Han peker på at det kan være svært kompliserende, dersom man sliter med psykiske problemer, som spiseforstyrrelser, selvskading, annet, at man tenker at Gud ikke vil en bedre, at det er Gud som har sendt det vonde. At det da vil holde en fast i det, hvis det er en allmektig Gud som står bak. - Jeg opplever i min jobb og i min oppgave som prest å bringe gode gudsbilder, å bekjempe destruktiv tro, å kjempe for det frigjørende, og det er jo en fantastisk mulighet der. Også som prest må man minne seg selv på å søke det påfyllet som det er å tro på en gud som alltid bryr seg og er nær, som vil gi noe, gi en kjærlighet som en kan gi videre. Så jeg tror at tro kan bety noe fantastisk. Men Jan Christian er veldig forsiktig med å gå rundt og reklamere for det å tro. - Kirken har sagt så mye om at mennesker må tro. Jeg tenker at kirkens oppgave må være å si noe om hva som er meningen med troen, og så må mennesker velge om man ser den meningen og om det hjelper dem. Hvorfor skal man tro på noe i det hele tatt? Det er et så stort spørsmål at det bare kan besvares i små biter. Å våge å bekrefte Tro. Håp. Vi kommer inn på ordet håp, som for meg aldri har vært ukomplisert. Noe uformelig, noe det er umulig å stole på, et ord man må bruke med forsiktighet. Man kan da aldri vite at ting vil bli bedre? Samtidig er det viktig å bidra til å skape, holde fast på, håpet, vi kan ikke leve uten. Jeg lurer på hva han tenker om dette. -Jeg kjenner igjen det du sier. Det handler jo om maktesløshet, egentlig. Man har ikke makt til å bringe den andre ut av sine vansker, og da kan ord bli så fattige, ordene kan bli bare noen vendinger, og i det man sier det så merker man at det ikke bærer, at det ikke er noe kraft i det. Han forteller videre om en dansk prest og terapeut, Bent Falk, som er veldig opptatt av at man skal våge å bekrefte også menneskers opplevelse av totalt mørke. - For eksempel, hvis et menneske sier at livet er meningsløst, at livet ikke er verdt å leve, så vil de fleste av oss bare tenke at vi må si noe annet, si noe i mot det, for å redde mennesket ut av den opplevelsen. Falk mener at man skal bekrefte opplevelsen, fordi når man sier ja til det den andre sier, selv om det er et totalt mørke, så blir det et fellesskap, og i det fellesskapet kan noe oppstå. Kanskje er det bare fellesskapet som kan skape håp, mens vi ofte tenker at håp må skapes ved at vi står ovenfor og skal dra noen opp, at vi skal stå på brygga og strekke armen ned til noen som kaver i vannet, men så har vi ikke kraften til det, det går ikke. Så i stedet skal man hoppe uti, hjelpe den andre med å finne fotfeste, være der sammen. Det er jo også noe spontant over håp, sånn som med livslyst, noe som bare oppstår. Sånn sett er det kanskje ofte andre ting enn de vi umiddelbart tenker at skal løse problemer, som faktisk hjelper. Som han poengterer; hvis man argumenterer imot, så viser man jo nettopp at det rommet hvor den andre er, er for farlig å gå inn i, da viser man at man ikke tør å være der den andre er, og da kan det bli enda verre. Mens hvis vi sier ja til å være i det rommet med den andre, så blir ikke kanskje ikke fullt så farlig lenger. Historien gir mening, jeg liker den. Tenker høyt rundt betydningen av trygghet for å våge å leve, relasjoner og fellesskap som kan bidra til denne tryggheten. Mangler man dette, vel, da blir det mer skummelt å kaste seg uti ting, vanskeligere å finne glede. - Ja, man trenger sikkerhetsnett og tryggheten i andre mennesker. Jeg møter mange som ikke får kjenne på det. Kanskje særlig ungdom, en del har så behov for å slippe vekk også, fra så mange. Det er mange ungdommer som kommer til sentrum som kommer for å slippe bort fra noen, samtidig som de ønsker å bli sett her. Man trenger sikkerhetsnett og tryggheten i andre mennesker Kanskje vil de ikke si det, men de lengter etter det. Det er utfordrende, å søke å finne en ny trygghet. Det er vanskelig for mange, hvis de velger feil stil eller fritidsaktiviteter eller ikke har så lett for å relatere seg til andre mennesker. Det er jo ganske alminnelig det også, det finnes mennesker som ikke er så sinnssykt sosiale, og det må være rom for det også. - Alle har sitt Han opplever å se en veldig klar norm på hvordan man skal være i dag, på hva som er greit og ikke. - En del stemmer kjemper imot disse normene. Men det er en så voldsom kraft i budskapet. Vi lovpriser jo i samfunnet vårt friheten til å ta egne valg, til å ha sin egen stil, men i reklame og medier er det en veldig enighet om at det utadvendte, ordrike, det å ha masse venner rundt seg, det å være avslappa, det å ha en god jobb, god økonomi, god utdannelse, det å reise, nyte god mat og vin, er det som er fint. Det er ikke så vanskelig å sette opp en ultimat karakter som de fleste av oss forsøker å nå opp til. Hvor blir det av friheten da? Jan Christian ønsker å se en større respekt i samfunnet for det som skiller seg ut, for at den enkelte må gå sin vei, kjempe sine kamper. - Da jeg lurte på om jeg skulle studere teologi, snakket jeg med en studentprest. Jeg følte jeg hadde kommet så kort da, til å være 23 år, men da husker jeg presten sa at alle har sitt, alle har sitt å streve med. Det beit jeg meg veldig merke i, det ble veldig viktig for meg, man har så lett for tenke at det bare er jeg som ikke fikser noe, som strever med dette, at jeg er dårligere enn alle andre. Man må huske at alle har sitt, og hvis man ikke strever med noe, så lærer man mye mindre av livet også. Man skal ikke føle seg mindre. Det er veldig lett å føle seg mindre i den kulturen som vi lever i, å vurdere seg selv negativt. Og det er kanskje er viktig hinder for å kunne ta tak, at man føler på mindreverdighet og skam i forhold til andre. Det som er vanskelig, kan bli noe annet, noe verdifullt, med tiden, dersom man får hjelp, muligheten til å jobbe med det, sammen med andre mennesker. - Ei jeg kjenner har skrevet masteroppgave om foredlede livserfaringer. Om hvordan det man har opplevd i livet kan, når man får mulighet til å reflektere og tenke rundt det og ta lærdom av det, bli til diamanter, som er helt unike, som man ikke kunne funnet på noen slags annen måte. Det er jo en del som sier at de ikke ville ha vært foruten det vonde, og det er jo noe man ikke kan si til et menneske som står midt i det, som står midt oppi en sorg, at du kan lære av det eller at det kommer til å gi deg mye nytt. Samtidig kan kanskje det være en motivasjon, dette her er mitt liv og min kamp, jeg kan komme meg videre, jeg kan oppdage ting som andre ikke har mulighet for å oppdage. Det går an å snakke om det, om at hvis man har opplevd foreldre som slo, eller overgrep eller mobbing eller andre vonde ting, så har man muligheten til å bety enormt mye for andre mennesker som har opplevd det samme. De aller fleste, og særlig unge mennesker, vil føle en veldig nærhet til andre som har opplevd noe liknende og som har kommet seg gjennom det. Da vil man være mer mottakelig for hjelp og veiledning. Vonde erfaringer kan bli til diamanter som kan skinne for andre, være til hjelp. - Avhengige av andre Han snakker om at det viktigste livet er gratis. Om at det er så lett å bli oppsatt på alt man skal jobbe for og planlegge og oppnå, mens det viktigste er gaver vi får fra andre mennesker. Om tro, det å klare å tro på en gud, som en gave utenfra. - Jeg tror vi trenger å minne hverandre på det, at alt det som vi jobber for å oppnå, ikke er det viktigste. Men det gjør oss jo også maktesløse og sårbare og avhengige av andre. Kirkens bymisjon lagde en avhengighetserklæring for noen år siden, hvor de nettopp snakker om dette, at vi er avhengige av andre mennesker. Vi vil gjerne være uavhengige, men det gir oss også veldig mye tungt ansvar å bære. Det viktigste i livet er gratis 12

8 Foto- og kreativ konkurranse - resultater - For første gang har IKS prøvd seg på en fotokonkurranse- og vi er kjempefornøyd med resultatene. Tekst: Francisca Mathisen Sorte hav Laila Krakeli Under overflaten Ingvild A Føynum Happy Isabel Sandstrøm Vi etterlyste bidrag i form av fotografier, illustrasjoner og/eller andre kunstneriske utrykk som illustrerer «det som er under overflaten», og har fått inn mange flotte bidrag. Det har vært en interessant prosess for oss i fotogruppa (som har fungert som jury), da alle bidrag har hatt et eget og personlig preg over seg. Det har også vært en utfordring å skille mellom forskjellige typer bidrag, og vi har valgt å la illustrasjonen være i sentrum. Mange av bidragene har nemlig hatt en følgetekst, som forklarer/supplerer bildet. Juryen har tenkt at bidrag med tekstandel vil være godt egnet til utstillingsobjekter på fagdagen. Juryen kom frem til en prioritering der de seks beste bidragene vil motta flotte premier. Vinnerbidragene vil også bli trykket i Kvinnekrafts jubileumsnummer., men en liten smakebit presenteres på neste side. I tillegg vil et knippe bidrag bli utstilt på fagdagen på Månefisken (20. september) og siden hengt opp i IKS sine lokaler. Vinnerne/premiene ble: Nr Tittel Artist Premie 1 Sorte hav Laila Krakeli Digitalt speilreflekskamera, Canon EOS 1100D 18-55DCI 2 Under overfalten Ingvild A Føynum Fotokurs og fotobok 3. Happy Isabel Sandstrøm Ett års abonnement av Fotografi 4. Sprekker i glansen Elin Moen Fotobok 5. Lygekors Isabel Sandstrøm Fotobok 6. Minst Monica Ilni Strandbakke Fotobok Takk til sponsorer av premier: Fotografene Stian Schioldborg og Eivind Røhne Magasinet Fotografi Sprekker i glansen Elin Moen Lygekors Isabel Sandstrøm Et av målene med konkurransen var å bruke kreativiteten som en uttrykksmåte for å sette ord på følelser og tanker, som reflekterer det aktuelle jubileumstemaet vårt. Dette som del av et ønske om å gi den (kreativiteten) større plass i IKS. Et annet mål er i større grad å ta i bruk egne illustrasjoner i Kvinnekraft. Dette inkluderer å stimulere til at medlemmer blir bidragsytere til Kvinnekraft, og dermed hverandre (og seg selv). Dere har vist at det lever mye kreativitet i dere! Og konkurranse er noe vi kommer til å fortsette med i kommende år! Minst Monica Ilni Strandbakke Vi takker med dette for deltagelse både fra innsendere og jury. Vi ønsker dere alle lykke til videre og håper på å se mer til deres kreative sider fremover :). Vi har nå åpnet Flickr-kontoen slik at alle bidrag er åpne for de som måtte ønske å ta en titt: Mvh Francisca Mathisen leder for fotogruppa i IKS 14

9 De gikk videre inn i skogen. Det ble mørkere og mørkere. Jentene følte på seg at trærne hadde øyne og fulgte med dem. Kanskje var det slik, eller kanskje var det bare innbilt og noe spiseforstyrrelsen prøvde å lure dem med. Spiseforstyrrelsen var slu og brukte alle midler for og psyke dem ut. Gresset skiftet farge, steinene begynte å synge. Var det innbilning eller var det spiseforstyrrelsen som prøvde å lure dem? De skjønte de var på god vei inn i spiseforstyrrelsens territorium. Brølene ble sterkere og sterkere. Til slutt fant de en mørk, mørk hule, og de skjønte at det var her spiseforstyrrelsen holdt til. De bestemte seg for at Beathe skulle prøve å kvitte seg med spiseforstyrrelsen først. Beathe gikk inn i hulen. Det var mørkt og ekkelt, trangt og klaustrofobisk, men hun fortsatte helt til hun så spiseforstyrrelsen. Kan du bare la oss være i fred? ropte hun til spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen lo høyt. Jeg er mye større og sterkere enn deg, så det kan du bare glemme. Sa den og kastet seg etter Beathe som løp skrekkslagen ut av hulen. Så var det Åshilds tur. Hun gikk inn i den sammen mørke fæle hulen til hun møtte på spiseforstyrrelsen. Kan du slutte å ødelegge livet mitt? ropte hun til spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen lo høyt og rungende. Hahaha jeg er mye større og sterkere enn deg, så glem det. Åshild løp ut av hulen, og sa til Lilja at hun måtte prøve å bli kvitt spiseforstyrrelsen. Lilja gikk inn i hulen, passerte legemene til døde mennesker som ikke hadde klart å bekjempe spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen fikk øye på henne først og ropte: Hva gjør du her i min hule? Lilja svarte: jeg ønsker at du skal slutte å ødelegge livet mitt. Og hva får deg til å tro at jeg vil la deg være i fred? sa spiseforstyrrelsen. Jeg har med meg en mestringsstrategi. Sa Lilja. Mestringsstrategi hermer spiseforstyrrelsen. Hva får deg til å tro at det hjelper? Vel, jeg har med meg løsningsfokusert tilnærming også. Spiseforstyrrelsen begynner å bli litt spak. Men gir seg ikke. Spiseforstyrrelsen hermer sarkastisk etter Lilja, løsningsfokuset tilnærming? Ha ha ha, og det tror du kan hjelpe deg? Lilja gir ikke etter og viser fram dialektisk adferdsterapi til spiseforstyrrelsen. Nå har jeg lært hvordan jeg bekjemper deg. roper Lilja. Kom deg ut av livet mitt, det er jeg som bestemmer over mitt liv, ikke du din dumme spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsen blir så sint at den sprekker. Det ligger bare rester igjen av den inne i hulen. Lilja går smilende ut til Åshild og Beathe. Spiseforstyrrelsen sprakk. sa Lilja. Den er borte. For alltid. Åshild og Beathe ble kjempeglade for å høre dette, og takket Lilja for sitt mot i møte med spiseforstyrrelsen. De dro hjem, fri fra spiseforstyrrelsen. Så levde de friske og lykkelige i alle sine dager. Eventyret om spiseforstyrrelsen Foto: Sofie Spiseforstyrrelsen sprakk. sa Lilja. Den er borte. For alltid Det var en gang i det herrens år 2012 at tre jenter dro til skogs. De het Lilja, Åshild og Beathe og de skulle bekjempe monsteret spiseforstyrrelse. Langt og lengre en langt måtte de ta seg fram i ulendt terreng. Tekst: Tine Løhre Jeg ønsker at du skal slutte å ødelegge livet mitt Langt og lengre en langt måtte de ta seg fram i ulendt terreng. Og de kunne høre spiseforstyrrelsen brøle. De bestemte seg for å gå inn i hulen til spiseforstyrrelsen en og en. På vei dit bøyde plutselig Lilja seg ned. Se hva jeg fant! rope hun. Hva fant du? spurte de andre. Jeg fant en mestringsstrategi. ropte Lilja tilbake. Men hva skal du med den da? Lurte Åshild på. Jo, den kan jeg bruke for å bekjempe spiseforstyrrelsen. ja, ta den med, men da får du bære den selv. De gikk lengre inn i skogen, spiseforstyrrelsen brølte høyere og høyre. Lilja bøyde seg igjen ned til bakken. Se hva jeg fant! ropte hun. hva fant du nå da? spurte de andre. jeg fant løsningsfokusert tilnærming. Hva skal du med den da, Lilja? spurte Åshild. Den kan jeg bruke for å bekjempe spiseforstyrrelsen. Svarte Lilja. ja vel, så ta den med deg da. svarte de andre. Så kom de til en klukkende bekk. Lilja så ned i bekken, og hoppet så ned i den og plukket opp noe som lå på bunnen. Se hva jeg fant! Ropte hun. Hva fant du nå da? sa de andre. Jeg fant dialektisk adferdsterapi. Hva skal du med den da? Spurte de andre. Den skal jeg bruke til å bekjempe spiseforstyrrelsen. Svarte Lilja. ja, ta den med, men du får ta ansvaret for den selv. Sa Beathe og Åshild. Etter en stund kom de til et gammelt småbruk. Beathe banket på døra og der sto det en gammel kone. Beathe spurte den gamle kona om hun hadde sett spiseforstyrrelsen. Gå inn til det innerste i skogen. Der vil dere finne en hule, og lengst inne i mørket vil dere finne spiseforstyrrelsen. Den vil være sterk, så dere må være godt forberedt. Åshild og Beathe lo av kona. Så vanskelig kunne det da ikke være å bekjempe en ussel spiseforstyrrelse. Foto: Kari Jerijærvi 16

10 Et meningsfullt liv, med blomster i full blomstring Tekst og foto: Marthe Alfredsen Drøm ditt liv, lev din drøm Tekst og foto: Marthe Alfredsen Jeg sitter på gulvet med bena trukket godt inntil kroppen. Øynene er lukket og pusten blir langsommere og langsommere i det jeg konsentrerer meg om å puste med magen. Jeg drømmer meg bort med en tankereise som får meg til å kjenne roen i kroppen. Rett foran meg ser jeg en dør laget av store trebjelker. Jeg åpner døren forsiktig og lister meg inn med små, små skritt. - Så fredelig det er her inne, sier jeg høyt til meg selv i det jeg tar et dypt åndedrag. Jeg aner straks blomsterengen rett der borte og aromaene som sprer seg som lynet i luften fremfor meg. Jeg ser på den ene blomsten etter den andre, men det er kun én som blir plukket opp, kun én som virkelig kan beskrive mine følelser. Blomsten, den var som et nytt håp hvor nye drømmer kunne vokse og bli til virkelighet, et håp om å vinne kamp mot en sykdom som har bodd i meg i årevis. Jeg ønsker å fylle opp tomheten i meg med en blomst i full blomstring. Jeg ønsker å bli fri og kunne leve mine drømmer. Leve et like spesielt liv som denne ene blomsten av hele engen. Å leve med en spiseforstyrrelse tar uendelig med krefter. Det er iblant så krevende at alt ser mørkt ut, føles meningsløst og ikke minst håpløst. Jeg har mange ganger tenkt hva er vitsen med å kjempe, hva er vitsen med å få et bedre liv når man kan klare seg tålig greit? Selv om jeg stadig har vært innom de tankene, har jeg innerst inne hatt et sterkt håp, et håp som er verdt å kjempe for. Jeg ønsker ikke å leve et liv hvor jeg kun klarer meg, eller hvor jeg kun er, jeg ønsker å LEVE! Jeg skal ikke bare bli så bra at jeg kan takle å leve med en spiseforstyrrelse i hverdagen, i mine øyne er jeg ikke frisk da, jeg kan ikke forestille meg et friskt liv med en spiseforstyrrelse, den tar for stor plass! Jeg skal bli helt frisk slik at jeg kan leve det livet jeg drømmer om å leve! Selv i mørke stunder har jeg drømt meg bort og bevart mine drømmer om hvordan jeg ønsker å leve, hvordan jeg ønsker å tilbringe min tid og hva jeg vil oppnå med livet. Jeg har store og små mål som skal gjennomføres og overvinnes, med et stort smil om munnen, ikke en maske av godt humør, men med et bredt smil som jeg skal nyte og være til stede i. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve som jeg selv ønsker, og jeg skal leve drømmen. Ordene Drøm ditt liv, lev din drøm betyr veldig mye for meg i min kamp mot friskheten og livet videre. Livet stopper ikke når man blir frisk, det er da begynnelsen fortsetter. 18

11 Med kameraet i hendene, kan jeg bytte fokus Livskraft av plastikk Jeg har ved mine fulle fem funnet noe livløst som gir spirer til dager, kreativitet og skaperlyst. Ja, jeg kan nesten snakke om lyst og skaperkraft. Jeg kan ikke love lyst til all fremtid, den er altfor stor og jeg er altfor liten, men i her og nå lever jeg litt annerledes med enn uten. Tekst og foto: Helene/Fjær - Kan jeg intervjue deg? - Meg? - Ja, du. - Om? Du kommer ikke helt igang. Så jeg begynner med betingelsene føre var: - Du får ikke intervjue meg om anoreksi, sykehus, selvskading, psykiatri eller selvmord. - Men det interesserer meg, sier du, etter snar. - Det interesser ikke meg. Du kan få snakke med meg om dukker. - Dukker? - Ja, Ball-jointed dolls, forkortet BJD-De kommer opprinnelig fra Japan, der hobbyen startet på 90 tallet og senere har spredd seg til resten av verden, og har kuleledd, slik at de kan posere. - Posere? - Ja, de er mine nye fotoobjekter som både kan klatre i fjellet og sitte på stranda. Jeg har tre stykker, og de holder liv i skaperlysten. Som Knut Hamsun skrev:.. «Produktionslysten som slår i mit bryst er som en fugl, der slår desperat med vingene» - Lever dukkene? - Nei, de lever ikke, men de kan gjenspeile litt av menneskene, litt av livet. Jeg har gitt de ulik personlighet og egne navn. - Fortell. - Suzume betyr spurv fra japansk og er jentedukken min. Hun har mange sider. Hun er svak og hun er sterk. Hun er lys og hun er mørk. Hun er sårbar og hun er skarp ala klok. Jeg vrir litt på meg. - Hun sliter med å beholde bakkekontakten og bruker sko i mange varianter. De gir henne en trygghet om at hun enda (be)står, og ikke er en illusjon, selv om hun ikke klarer seg på egenhånd. - Gi meg hånden din når jeg bare ser føtter, tenker jeg, men sier det ikke høyt. - Er det hun som er mest deg? - Hun er kanskje det. Som en fjær blir til høns. - Jeg fortsetter. - Hun er skjør fordi hun ikke vet hvem hun er. Hun trenger trygghet, ro og snille skikkelser. Hun er redd og kald, men også full av omsorg og pågang i all sin motstand. Ofte flyr hun fra seg selv, eller gjemmer alt i et skjørt egg. Hun er svevende, tankefull og har mange ulike uttrykk i dukkeklærskuffen. Hun bytter ofte klær, sko og hårparykker, fordi hun føler seg som ulike personer. Du forsøker å spørre om noe, men den lille verden min er så stor og alle må komme med og jeg har ikke krefter til et langt intervju som dagen er lang. (Vi vet ikke hvor lenge hun lever.) - Sho er kjæresten hennes, forklarer jeg videre. Han synes Suzume trenger noen til å passe på henne. Sho betyr å fly. Kanskje flyr de bedre sammen, i alle fall litt tryggere, litt mindre på flukt. - Flyktige tanker streifer meg og jeg er redd du skal spørre om døden, gripe sjansen mens jeg ser mellom skyene på himmelen og skoene dine på gulvet, vekselsvis. Da griper jeg tak i Tamotsu, alle gode ting er tre. - Tamotsu er den store dukken min. Tamotsu, som også er et japansk navn, betyr «protector», altså beskytter. Han passer på. - Og du oppi dette? - Med kameraet i hendene, kan jeg bytte fokus. Jeg har fått noe å vokse kreativt og uttrykke meg sammen med. Jeg har egen dukkeblogg å skrive og fotodokumentere på. Jeg har fått nettvenner med dukkeinteresse. Jeg har fått dukker å skape klær til, noe som utvikler mine kreative ferdigheter og evner og konkrete fotoobjekter å jobbe med - og til sammen: noen som viser meg hendene når jeg bare ser føtter; uten at jeg blir redd. 20

12 TOK ANSVAR Syk og sliten dro Mette tilbake til Skottland for å fortsette studiene. Et par måneder senere flyttet samboeren til Göteborg for å studere. På den tida spiste jeg så å si ingenting, og jobbet døgnet rundt. Slik fortsatte det i nesten ett og et halvt år før jeg dro hjem på juleferie og broren min satte foten ned. Da veide jeg 37 kilo. Videre fulgte måneder med sykehusinnleggelser og samtaleterapi. I dag er Mette glad for at broren oppsøkte profesjonell hjelp. I begynnelsen var det vanskelig å innse at jeg var for syk til å bidra i samfunnet. Jeg ville så gjerne yte maksimalt, men noen ganger må en bare melde pass. Hvordan bygger en seg opp når en er langt nede? Det finnes ingen fasitsvar, men det er viktig å huske at ting tar tid. Jeg pleier å sammenligne min egen helbredelsesprosess med polisen. Først går all energien med til oppvarming, men når isen først blir varm, går all temperaturen med til akselerering. Da jeg var på det sykeste brukte kroppen all energi på å holde liv i indre organer. Etter hvert som jeg ble friskere økte overskuddet, og musklene begynte å fungere. Til slutt forstod jeg hvordan de fysiske og psykiske behov utfylte hverandre. Jeg følte at jeg hadde vunnet da jeg forsto at jeg hadde ansvar for meg selv. Behandlerne hadde ikke kommet noen vei hvis jeg ikke hadde vært innstilt på å bidra. lar hun sosiale behov komme i første rekke: For første gang på flere år tør jeg å stole nok på en annen person til å innlede et forhold. Endelig kan jeg si at jeg er stolt av meg selv og det jeg har oppnådd. Bare det er en seier i seg selv, stråler hun. Jeg følte at jeg hadde vunnet da jeg forsto at jeg hadde ansvar for meg selv Skrev seg frisk For ti år siden ble Mette Karlsvik (33) alvorlig syk av spiseforstyrrelser. Kjærlighet, kreativitet og samtaler hjalp henne tilbake til livet. Tekst: Katrine Hofseth Leira Foto: Marius Tvinnereim Er det greit hvis jeg tar notater underveis? Samtaler pleier å inspirere meg, sier Mette Karlsvik og drar en svart notatbok ut av skulderveska. Kledd i brun sommerkjole, enkle smykker og høyhælte sandaler, utstråler hun mot og selvsikkerhet. Den anorektiske tankegangen ikke er en del av personligheten, men en del av sykdommen. Etter hvert som jeg ble tynnere, forsvant all energi og motstandskraft. Til slutt var måltidene det eneste jeg tenkte på, forteller Mette. Etter å ha fullført videregående ved idealistiske United World College dro Mette til Skottland for å studere billedkunst ved Glasgow School of Art. Full av appetitt på livet så hun frem til å knytte nye vennskap, flytte sammen med kjæresten og utvikle seg kreativt. Jeg var veldig naiv på den tida, og hadde bare opplevd livets gode sider. Derfor var det litt av et sjokk da broren min ringte klokka ett om natta og fortalte at pappa var kreftsyk og bare hadde uker igjen å leve. Jeg begynte å pakke med en gang, og bestilte flybillett hjem til Kristiansund neste dag. Månedene som fulgte ble tunge. Etter hvert mistet Mette lysten på mat og lysten på livet. Jeg kommer fra en kreativ familie som snakker lite om følelser. I stedet for å prate, tegner vi og jobber i mørkerom. Det er først de to-tre siste årene jeg har tenkt over hvor lite vi snakker sammen, så det har egentlig ikke vært noe savn. I ettertid har jeg innsett at spiseforstyrrelsen var uttrykk for at jeg trengte noen som kunne ta vare på meg. I dag jobber jeg hele tiden for å bli mer åpen for å legge de tunge periodene bak meg. I en alder av trettitre har Mette fullført to bachelorutdanninger, studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og skrevet tre romaner. Med andre ord nok til å ta pusten fra de fleste. I debutboka Vindauga i matsalen vender ut mot fjorden møter vi en anorektisk ungjente som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Selv om handlinga er lagt til Molde og sykehuset jeg har vært innlagt på, er ikke boka selvbiografisk. Jeg tok utgangspunkt i et par personlige tekster, men det litterære universet er konstruert. Når vi spør om hun kjenner seg igjen i hovedpersonens personlighet, blir det stille. Mette ser ned i bordplata, fikler litt med den brune bronseringen. Jeg lyver ikke for de jeg er glad i, og jeg manipulerer ikke folk. Men som spiseforstyrret har man et behov for å bli tatt vare på, og å kunne bli tatt vare på av andre. Man vil elske, og bli elsket. Men ofte har man ikke kapasitet til å elske tilbake når man er syk. Jeg ønsket å stille opp for vennene mine, men jeg klarte det ikke. LIVET SMILER De siste årene har bydd på mye. Hun har gitt ut tre bøker, jobber som journalist for Den Norske Forfatterforening, som mentor på nettstedet Trafo (nettforum for skriveglad ungdom) og har etablert seg med drømmemannen. Endelig tør jeg å ta tak i alle følelsene livet har å by på. Det tar nok tid før jeg får et helt normalt forhold til mat, men måltidene dominerer ikke hverdagen lenger. Parallellt med den personlige utviklingen har Mette gått gjennom en litterær modningsprosess. I de to første bøkene har jeg anonymisert steder og deler av handlingen. De geografiske beskrivelsene er så konkrete at folk skjønner hvilke byer det er snakk om, selv om det aldri blir sagt rett ut. I tillegg er tekstene filt ned til syntaksen. I de nye bøkene har jeg laget en konkret setting og tillatt meg selv å ta i bruk mer stoff. Jeg tillater rett og slett meg selv å ta mer plass. Det gjelder også på det private plan. I dag har jeg overskudd til å ta vare på venner og familie. Det er viktig for meg å være fysisk og psykisk raus nok til å ha tålmodighet i alle situasjoner. Målet er å komme opp i normal vekt, slik jeg har reserver å gå på. Dessverre sitter redselen for å gå ned i vekt fortsatt igjen fra den tiden jeg var undervektig. Mette legger ikke skjul på at frykten er både distraherende og usosial. Likevel 22

13 Bokanmeldelse: Vindauga i matsalen vender ut mot fjorden Forfatter: Mette Karlsvik Utgitt: 2005 Forlag: Samlaget Anmeldt av: Katrine Hofseth Leira Boka Vindauga i matsalen vender ut mot fjorden, handler om ei jente som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Hun sliter med spiseforstyrrelser, og verdenen strekker seg ikke lenger enn til sykehusets fire vegger. Livslyst Når huset en flyttet inn i trenger drøssevis av kjærlighet og omsorg. Da får en lyst til å bli boende og pleie det, selv om tårene innimellom kommer i full frustrasjon over at det er så mye å hånd om. Føles som det er ingen ende. Tekst: Camilla Gjelsten Foto: Sofie Foto Marius Tvinnereim Gjennom presise og poetiske innslag i pasienttilværelsen og avdelingens strenge rutiner, får vi innblikk i spiseforstyrrelsens angstfylte klør. For oss som har slitt med spiseforstyrrelser vil boka være vond å lese. De nære, presise beskrivelsene av hvordan hovedpersonen sorterer maten på tallerkenen, og er livredd for å få i seg matvarer som ikke er tillatt, er tanker mange kan kjenne seg igjen i. Selv om vi har sett den ytre handlingen flere Fortrenging er en forsvarsmekanisme alle benytter seg av fra tid til annen. Selv om hendelsene fortrenges, kan de fremdeles prege oss via underbevisstheten. Kunstterapi går ut på at en tar tak i disse følelsene, og bearbeider dem ved hjelp av kreativiteten, forteller aktivitør og kunstterapeut Anlaug Riise Varhaug. Når Anlaug arbeider med en pasient, oppfordrer hun han eller henne til å ta utgangspunkt i en stemning eller en drøm som har gjort inntrykk og male et bilde som gir uttrykk for disse følelsene. ganger før, blir jeg likevel sittende igjen med mange spørsmål go refleksjoner. Kanskje fordi forfatteren ikke trekker konklusjoner. Et sted spør jenta: Hvor kan jeg trekke to streker under det endelige svaret? Boka kan forstås som et mulig svar. Sånn sett passer formen bra. Selv om både forfatteren og forlaget beskriver boka som en roman, er det en punktroman. Jeg vil gå så langt at jeg kaller det en samling prosatekster (fortellinger). Men det er nettopp det som Dette er kunstterapi Tekst: Katrine Hofseth Leira Etterpå ser vi på bildet sammen, og forsøker å finne farger eller symboler som kan knyttes til pasientens eget liv. I tillegg til billedkunst oppfordrer Anlaug pasientene sine til å skrive små dikt som tar utgangspunkt i bildene de maler. Skrivinga uttrykker følelsene på en annen måte enn malekunsten. Av den grunn kan det være nyttig å jobbe med ulike kunstsjangere. Men er det utelukkende psykisk syke som kan ha utbytte av kunstterapi? Nei, mener Anlaug. Hun gjør boka så unik; både innhold og form viser hvor umulig det er å sette to strek under et så komplekst tema som spiseforstyrrelser. Både spørsmål, svar og behandling vil komme avdelt og stykkevis. Det nærmeste vi kommer et svar, er kanskje det jenta selv kommer frem til: for å øke lysten på mat, må hun også få tilbake lysten på livet. Kunstterapi tar utgangspunkt i C. G. Jungs analytiske psykologi og representerer en utviklingsmetode der pasienten ved hjelp av kunstneriske uttrykk skaper bindeledd mellom det bevisste og det underbevisste. forteller at mange som oppsøker henne er kvinner i årene som ønsker å få et bredere perspektiv på livet. Selvutvikling er et viktig aspekt ved kunstterapien. Kunstverkene kan ofte gi uttrykk for en drøm en har sittet inne med lenge, men ikke har maktet å følge opp. Når bonusbarnet ditt har kommet hjem fra skolen med en håndfull av villblomstrer, bare til deg Livslyst Når katten hopper på dynen som du ligger og sover under, og vil du skal stå opp for å holde den med selskap. Når katten sitter fint ved matskålen med bedende blikk om ikke du har tenkt å gi han mat snart. Han som følger deg overalt i huset, selv om han risikerer å bli glemt inne på et rom med døren lukket. En som kommer for å hente deg i seng når klokken slår 23. En katt som er full av kjærlighet og omsorg. Livslyst Når du ser at det skal så lite til for å glede barn. Om det er å gå bak huset for å plukke litt blåbær. Når bonusbarnet ditt har kommet hjem fra skolen med en håndfull av villblomstrer, bare til deg. Når bonusbarna kommer etter en uke hos moren, og huset blir fullt av liv igjen. Når de gir en god klem og sier du er den beste bonusmammaen de har hatt. Når de vil ha nattakos og klemmer deg lenge. Og roper at de er glad i deg på vei ned til sengen. Livslyst Når samboeren har gjort sitt ytterste for å få vasket huset for å glede meg. Når han prøver å lytte til ting han ikke forstår. Når samboeren ikke gir meg opp, men fortsetter å prøve. Livslyst Å hjelpe andre. Gi den andre en lyttende og givende Samtale. Der det går på livserfaringer og videre utvikling. Å se den andre være takknemlig for all hjelp om det så bare var å få snakket i 5-10 minutter. Livslyst Når de som har gjort deg vondt, får straffen de fortjener. At du får til å reise deg oppigjen med verdighet og legge fortiden bak, når sårene er ferdig renset og er klar til å gro. Livslyst Å bli sett, hørt og forstått. Og at du er bra nok, akkurat sånn som du er! 24