Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2000 nettversjon

Transkript

1 INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2000 nettversjon Sykepleiermangelen Utdanning - lønner det seg? Lønnsutvikling for lærere Europeisk integrasjon og arbeidsmarkedspolitikk Det danske jobbmiraklet

2 Søkelys på Arbeidsmarkedet 1/2000 Årgang 17 Utgis med støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet hvert halvår av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, P.B. 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Marianne Røed (redaktør), Hanna Marie S. Jensen (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Arne Mastekaasa, Pål Schøne og Hege Torp. Materialet i dette tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut på internett for lesing på skjerm og utskrifter til eget bruk. Uten særskilt avtale med ISF er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel. Abonnement kr. 200,- pr. år kan bestilles ved innbetaling på bankgiro Merk talongen «Søkelys». Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 150,- pr. årsabonnement. ISSN Omslag: Abalone as Trykk GCS Hurtigtrykk

3 Innhold Redaksjonelt Lærere og sykepleiere...1 Sysselsetting og mobilitet Anne Lise Ellingsæter Skandinaviske arbeidsmarkeder i en brytningstid?...3 Bente Abrahamsen Sykepleiermangel et resultat av stor yrkesavgang...13 Tale Hellevik Småbarnsforeldre: Yrkesaktivitet og tilsyn med egne barn før og etter kontantstøtten...21 Anders Bakken og Mira Sletten Innvandrerungdoms planer om høyere utdanning realistiske forventninger etter uoppnåelige aspirasjoner?...27 Ledighet Knut Røed Arbeidsledighetens varighet over konjunkturforløpet...37 Helene Berg Informasjon om ledige stillinger en evaluering av offentlig arbeidsformidling...47 Hege Torp Fortsatt lav, men ikke like lav arbeidsløshet...55 Lønnsutvikling Erling Barth og Marianne Røed Lønnsomheten av utdanning variasjoner over tid og mellom land Trond Beldo Klausen Fører gode karakterer til høyere lønn? En analyse av sivilingeniører utdannet i perioden Geir Høgsnes Lønnsutvikling for ansatte i skoleverket Arbeidsmiljø og avtaleverket Linda Hauge og Ole Alexander Opdalshei Svangerskap og sykefravær Torgeir Aarvaag Stokke Organisasjonsgrader i arbeidslivet Kirsten Danielsen og Christoffer Serck-Hanssen Bedriftsliv i endring. En rapport fra det moderne arbeidslivet Søkelys på Norden Per Kongshøj Madsen Det danske jobmirakel fra massearbejdsløshed til fuld beskæftigelse Forskningstema Erling Barth Europeisk integrasjon og arbeidsmarkedspolitikken. To syn på fremtiden

4 Bidragsytere utenfor redaksjonen Bente Abrahamsen cand. polit., sosiologi; forsker III ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo Knut Røed dr. polit., sosialøkonomi; forsker ved Frischsenteret, Oslo. Anne Lise Ellingsæter dr. philos., sosiologi, forsker I; forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Kirsten Danielsen dr. philos., sosialantropologi, forsker II ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Oslo. Christoffer Serck-Hanssen cand. polit., sosialantropologi, forskningsmedarbeider ved Arbeidsforskningsinstituttet, Oslo. Tale Hellevik cand. polit., statsvitenskap; stipendiat ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Oslo. Helene Berg mag. art., sosiologi, forsker ved Econ Senter for økonomisk analyse, Oslo. Trond Beldo Klausen cand. polit., sosiologi; vitenskapelig assistent ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Linda Hauge cand. polit., sosialøkonomi; rådgiver ved Rikstrygdeverkets utredningsavdeling, Oslo. Ole Alexander Opdalshei cand. polit., sosiologi; rådgiver ved Rikstrygdeverkets utredningsavdeling, Oslo. Anders Bakken cand. sociol.; forsker III ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Oslo. Mira Sletten cand. mag.; hovedfagsstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Torgeir Aarvaag Stokke dr. polit., sosiologi; forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo Per Kongshøj Madsen cand. polit., lektor ved Institut for Statskundskab, Københavns Universitet, København.

5 Til eksterne bidragsytere Redaksjonen i Søkelys på arbeidsmarkedet mottar gjerne bidrag fra eksterne forskere innenfor feltet økonomi/arbeidsliv. Manuskripter må ikke overstige 10 sider (enkel linjeavstand), inkludert figurer, tabeller, noter og litteraturhenvisninger.

6 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Lærere og sykepleiere Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv bør lønnsdannelsen oppfylle tre målsetninger: Nivået skal ikke overstige det som er forenlig med stabil konkurranseevne, dvs. at lønningene over tid må vokse i takt med produktivitetsutviklingen. Samtidig skal lønnsforskjellene bidra til effektiv allokering, dvs. at arbeidskraften fordeler seg mellom forskjellige virksomheter på en måte som gir størst mulig verdiskapning. Sist, men ikke minst, skal lønnsdannelsen bidra til en (politisk) akseptabel inntektsfordeling i befolkningen. De tre målsetningene for lønnsdannelsen kan komme i konflikt og er gjenstand for politisk kamp. Fagbevegelsen i Norge har lagt sterk vekt på at lønnsutviklingen skal bidra til en rettferdig inntektsfordeling mellom arbeidstakere. Jevnere lønnsfordeling, lik lønn for likeverdig arbeid, er krav fagbevegelsen har stilt ved de sentrale oppgjørene i bytte for lønnsmoderasjon. Sentraliserte oppgjør har dermed fremmet målsetningen om stabil konkurranseevne, og bidratt til utjevning. Samtidig har denne strategien kanskje gitt mindre rom for den fleksibilitet som skal til for å tilpasse lønnsfordelingen til endringer på etterspørselssiden. Dette gjelder særlig innenfor offentlig sektor der de sentrale oppgjørene får størst betydning for lønnsdannelsen. Sammenlignet med privat sektor, er lønnsfordelingen i offentlig sektor sammenpresset både fra toppen og fra bunnen; de med lav utdanning tjener relativt bra og de med høy utdanning tjener relativt dårlig. Hvis dette fører til at staten og kommunene systematisk taper i konkurransen om den mest etterspurte, høyt kvalifiserte, arbeidskraften kan det få alvorlige konsekvenser for verdiskapningen i offentlig sektor. Kanskje må det tas i bruk større lønnsforskjeller mellom grupper for å sikre nødvendig tilgang på arbeidskraft til forskjellige deler av offentlig virksomhet. Siden markedskreftene delvis er satt ut av spill kan det, imidlertid, være vanskelig å bestemme «riktige» relative lønninger innenfor offentlig sektor. Når det er konkurranse om arbeidskraften mellom sektorene gis det et klart signal hvis offentlig sektor systematisk taper denne kampen. Noen grupper har i liten grad alternative arbeidsmarkeder i privat sektor dersom de skal utøve sitt yrke. Disse gruppene må ha et lønnsnivå som sikrer nyrekruttering på lang sikt og hindrer for stor avgang fra yrket. En vag, men rimelig fornuftig, definisjonen av rettferdig inntektsfordeling er en fordeling som gir lik materiell velferd over livsløpet. Det betyr at de som tar utdanning, må få kompensert tapt arbeidsfortjeneste i utdanningsperioden med høyere lønn senere i livet. Det betyr også at de gruppene som utsettes for relativt høy arbeidsledighetsrisiko, skal få kompensert dette med høyere lønn, mens de er i arbeid. I løpet av de seneste månedene har lærere og sykepleiere ikke bare blitt et par, de har også blitt et ord; lærereogsykepleiere sier journalistene på en pust. Ordet har blitt symbolet på velferdsstatens offentlige ansatte som blir urettferdig behandlet som får lønn i himmelen, men krever en rettferdig lønn på jorda. Det er mulig at lærere og sykepleiere blir dårlig behandlet ut fra et kriterium om lik materiell velferd over livsløpet. En analyse av lærerenes lønnsutvikling i dette nummeret av «Søkelys på arbeidsmarkedet» viser at denne yrkesgruppen ikke tjener mer enn industriarbeidere. Siden lærerne har flere års høyere utdanning tjener de antagelig adskillig mindre over livsløpet. På den annen side har lærerne trolig mindre risiko for å bli arbeidsløse.

7 2 Redaksjonelt Sykepleiere og lærere har omtrent like lang utdanning og står relativt likt når det gjelder jobbtrygghet. Ut fra et rettferdighetskriterium burde de dermed ha omtrent samme lønn. Arbeidsgiverne må imidlertid balansere rettferdighet mot effektivitet når de skal løse rekrutteringsproblemene i offentlig sektor. Kanskje innebærer dette at lærere og sykepleiere må lønnes forskjellig. Når lærerskolene har problemer med å fylle opp kapasiteten, er det et alvorlig signal. Det er heller ikke bare et spørsmål om å fylle kapasiteten. Offentlige myndigheter må i tillegg ta stilling til hvilken del av arbeidsstyrken man vil rekruttere til undervisningssektoren. Det lave karakternivået som nå kreves for å komme inn på lærerskolene, er et tegn på at det utvalget som skjer til læreryrket har blitt dårligere. En slik betraktning baserer seg ikke nødvendigvis på at de som har gode karakterer fra videregående skole, blir de beste lærerene. Slik systemet er i dag, har de med gode karakterer flere valgmuligheter når det gjelder videreutdanning. Når karakterkravet for å komme inn på en utdanning er høyt, øker dermed sannsynligheten for at de som tas opp er godt motivert for nettopp dette valget. De samme problemene ser ikke ut til å gjøre seg gjeldende når det gjelder rekruttering til sykepleieryrket. For noen år siden måtte man ha toppkarakterer fra videregående skole for å kunne begynne på sykepleierutdanningen. På mange måter virket dette litt meningsløst. I dag er kravene sunket, men det er fortsatt en kø av kvalifiserte søkere som ikke får plass. I dette nummeret av «Søkelys på arbeidsmarkedet» analyseres avgangen fra sykepleieryrket. Resultatene tyder ikke på at sykepleiere går ut av yrket og inn i bedre betalte jobber i privat sektor. Sykepleiermangelen bør antagelig først og fremst løses ved en utbygging av utdanningskapasiteten.

8 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Anne Lise Ellingsæter Skandinaviske arbeidsmarkeder i en brytningstid I en tid med økt økonomisk globalisering, press mot velferdsstaten og debatt om deregulering av arbeidsmarkedet, er utviklingen i de skandinaviske arbeidsmarkedene av spesiell interesse. Danmark, Norge og Sverige er små, åpne og eksportrettede økonomier, noe som gjør dem sårbare overfor eksternt press. Skandinavias høye sysselsetting generelt, og blant kvinner spesielt, har vanligvis vært forklart med landenes politiskinstitusjonelle modeller. I hvilken grad er de skandinaviske arbeidsmarkedene og samfunnsmodellene under omforming? Hvilke konsekvenser har dette for arbeidsmarkedets kjønnsskiller? 1 De skandinaviske velferdsstatene anses å ha mange fellestrekk. I velferdsstatsforskningen klassifiseres ofte Danmark, Norge og Sverige som å tilhøre samme velferdsstatsregime; det sosialdemokratiske regimet (Esping-Andersen 1990, 1999). De skandinaviske arbeidsmarkedene har vært kjent for å ha høyest kvinnesysselsetting i den industrialiserte verden. Offentlig politikk har vært ansett som en hovedforklaring på dette. En stor offentlig sektor har etterspurt kvinner som arbeidskraft, og offentlig støttede barnehager og permisjonsordninger har satt kvinner i stand til å ta lønnet arbeid. Dette mønsteret ble etablert i en periode med økonomisk vekst og lav arbeidsledighet. På 1990-tallet har presset mot velferdsstatens utgifter tiltatt, arbeidsledigheten har vokst og det er økt påtrykk for å deregulere arbeidsmarkedet. Det er flere studier som vektlegger skandinaviske forskjeller i offentlig politikk og kjønnsskiller i arbeidsmarkedet (se for eksempel Ellingsæter 1998, Leira 1992). Over de siste år har integreringen av kvinner i arbeidsmarkedet foregått under til dels ulike økonomiske betingelser i de tre skandinaviske landene. Allerede på 1980-tallet fikk Danmark problemer med en vedvarende høy arbeidsledighet. Norge og Sverige hadde lav arbeidsledighet helt til slutten av 1980-årene/begynnelsen av årene. Mens Norge har kommet seg fra sin krise og opplever knapphet på arbeidskraft, strever Sverige fremdeles med høye ledighetstall. Et interessant spørsmål er hvordan kjønnsskiller påvirkes av omstruk-tureringen i arbeidsmarked: Hvor robust er skandinaviske kvinners integrasjon i arbeidsmarkedet når betingelsene endres? I første del av artikkelen analyseres endringer i arbeidsmarkedet på 1990-tallet med vekt på utviklingen i yrkesaktivitet, arbeidsledighet og i omfanget av såkalte fleksible former for arbeid. I andre del diskuteres politisk-institusjonelle forhold i dette tiåret som kan kaste lys over utviklingen i arbeidsmarkedet. Fortsatt høy kvinnesysselsetting Mot slutten av 1990-tallet er de skandinaviske landene fremdeles blant dem som integrerer den høyeste andelen av befolkningen i arbeidsmarkedet. Særlig i Norge, men også i Danmark, har sysselsettingen økt mot slutten av tiåret. Norge hadde i 1997 den tredje høyeste sysselsettingen i OECD-området, med 77 prosent. Gjennomsnittet for OECD-landene var 65 prosent. Sveriges økonomiske nedgangstider har ført til et dramatisk fall i sysselsettingen; med en nedgang fra 83 til 71 prosent i perioden Etter 1998 har imidlertid problemene avtatt, sysselsettingen vokser og ledigheten går ned. Skandinaviske kvinners yrkesdeltakelse er fremdeles blant de høyeste i verden. Men det har skjedd en intern forskyvning i «rankingen». Sverige var frem til begynnelsen av 1990-tallet den ubestridte leder blant land med høy kvinnesysselsetting, men på 1990-tallet falt kvinners sysselsetting med

9 4 Anne Lise Ellingsæter Tabell 1. Andel sysselsatte av befolkningen, etter kjønn. 1983, 1990 og Prosent Kvinner Danmark Menn Norge Sverige Kvinner Menn Kvinner Menn Kilde: For 1983: OECD 1997, tabell B. Andre år: OECD 1998, tabell B. mer enn ti prosentpoeng (tabell 1). Mot slutten av tiåret gikk Norge for første gang forbi både Sverige og Danmark. Likevel har Sverige fremdeles den minste kjønnsforskjellen i yrkesdeltakelse, bare 3 prosentpoeng skilte kvinner og menn i Nedgangsperioden har ikke rammet kvinner mer enn menn. Det gjennomsnittlige sysselsettingsnivået blant kvinner i OECD-området ligger betydelig lavere enn det skandinaviske, men kvinner i enkelte land nærmer seg et «skandinavisk» nivå. Blant annet gjelder dette Storbritannia og USA, vanligvis klassifisert som liberale velferdsstatsregimer, som kjennetegnes av privat, markedsbasert barneomsorg. Høy kvinnesysselsetting vokser også fram under andre betingelser enn dem i en «intervensjonistisk» velferdsstat. I Storbritannia har blant annet vekst i privat tjenesteyting og realnedgang i lønninger bidratt til å øke kvinners arbeidstilbud. De aggregerte sysselsettingstallene skjuler en ikke ubetydelig variasjon i hvordan ulike kvinnegrupper tilpasser seg arbeidsmarkedet. Den store veksten i yrkesaktivitet blant danske og svenske mødre kom på 1970-tallet, tiåret før noe tilsvarende skjedde i Norge. Danske mødre har hatt høyest yrkesaktivitet og lavest deltidsandel. Men det har vært hevdet at mange kvinner som har vært registrert som tilhørende arbeidsstyrken har vært hjemme med arbeidsledighetstrygd mens de har hatt omsorg for egne barn. De svenske kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedsdeltakelse er betydelige dersom man sammenligner «at work rates», dvs. de som faktisk er i arbeid i en gitt uke, og ikke bare dem som er klassifisert som yrkesaktive (Jonung og Persson 1993). Personer som har foreldrepermisjon er registrert som tilhørende arbeidsstyrken, og 5 6 prosent av alle sysselsatte svenske kvinner er til enhver tid fraværende pga. foreldrepermisjon (OECD 1995). Utvidelser av foreldrepermisjoner både i Danmark og Norge på tallet vil antagelig ha redusert forskjellene til Sverige. For aldersgruppene år finner man en klar konvergens i skandinaviske kvinners yrkesdeltakelse (tabell 2). Utjevningen skyldes at norske kvinner i denne aldersgruppen har økt sin yrkesdeltakelse, mens danske kvinner har hatt en liten nedgang, og svenske kvinner, som lå på et langt høyere nivå tidligere, har hatt en sterk nedgang. Blant gruppene som er i etableringsfasen i forhold til arbeidsmarkedet, personer under 25 år, var det både i Danmark og Norge en økning i sysselsettingen, mest blant menn. I kontrast har sysselsettingen i disse aldersgruppene i Sverige falt dramatisk, fra over 60 prosent til om lag 40 prosent, dette gjelder både for kvinner og menn. Gonäs og Spånt (1997) tror dette kan bety et brudd i utviklingen i den fremtidige kvinnelige arbeidsstyrken. Eldre arbeidstakere i Danmark forlater arbeidsmarkedet langt tidligere enn i de to andre landene, noe som gjerne forklares med landets svært generøse førtidspensjonsordninger. Generelt går trenden i yrkesdeltakelse for eldre arbeidstakere nedover, men i Norge øker kvinner over 55 sin yrkes-

10 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Tabell 2. Andel sysselsatte av kvinnebefolkningen, etter alder og Prosent Danmark Kvinner Menn Norge Sverige Kvinner Menn Kvinner Menn Kilde: OECD 1998, tabell C. deltakelse. Her kan det være snakk om en særnorsk kohorteffekt i forhold til Danmark og Sverige, ettersom veksten i norske kvinners yrkesdeltakelse kom i gang et tiår senere. Norske menn i alderen år har en betydelig høyere yrkesdeltakelse enn danske og svenske menn. En interessant forskjell mellom Sverige og de to andre landene er sammenhengen mellom utdanningsnivå og kvinners yrkesdeltakelse. Høyt utdanningsnivå gir høy yrkesdeltakelse i alle de tre landene, men forskjellen mellom kvinner med høyt og lavt utdanningsnivå er mye større i Danmark og Norge (32 34 prosentpoeng) enn i Sverige (14 prosentpoeng) (OECD 1997, tabell D). Sverige har altså greid å utforme den minst sosialt ekskluderende arbeidsmarkedsmodellen for kvinner. Men den økonomiske nedgangen antas å gå mest utover mulighetene for dem med lav utdanning (Gonäs og Spånt 1997). Også i den norske nedgangsperioden økte forskjellene mellom utdanningsgruppene (Ellingsæter og Wiers-Jenssen 1997). Boje (1995) viser for Danmark at veksten i yrker med middels og høye kvalifikasjonskrav har vært langt sterkere blant kvinner enn blant menn, noe som tyder på et strukturelt skifte i den kvinnelige arbeidskraften. Boje tror at dette er en viktig grunn til nedgang i deltidsarbeid blant kvinner (se nedenfor). Et særtrekk ved de skandinaviske landene har vært kombinasjonen av høy yrkesdeltakelse og høy fertilitet. Nedgangen i svenske kvinners sysselsetting har imidlertid vært etterfulgt av et betydelig fall i fruktbarheten. Den totale fruktbarhetsraten falt fra 2.13 i 1990 til 1.52 i Jevnt over får svenske kvinner færre barn, men det er klare tendenser til at de som er mest utsatte i arbeidsmarkedet, kvinner med lav utdanning, utsetter barnefødslene (Möller og Hoem 1997). Den norske og danske fruktbarheten har holdt seg ganske stabil, og ligger på toppen i europeisk sammenheng. Variasjoner i arbeidsledighet Utviklingen i arbeidsledighet viser store variasjoner mellom de skandinaviske landene. Både Norge og Sverige opplevde på 1990-tallet sin hittil høyeste arbeidsledighet i etterkrigstiden. Men i motsetning til Sverige, hvor ledigheten har vedvart på et høyt nivå, har den norske ledigheten sunket drastisk. Den danske arbeidsledigheten har ligget langt høyere, men mot slutten av 1990-tallet har ledigheten sunket betydelig. Langtidsledigheten er generelt lav i Skandinavia, lavest i OECD-området. I Danmark og Norge har langtidsledigheten sunket, mens den viser en økende tendens i Sverige. Det generelle mønsteret i europeiske land har vært at kvinners arbeidsledighet har ligget høyere enn menns, men forskjellen har minsket over tid (Rubery et al. 1998). I Skandinavia varierer imidlertid kjønnsforskjellene i arbeidsledigheten både i omfang og retning. Fra 1980-tallet har danske kvinner hatt høyere arbeidsledighet enn menn, og

11 6 Anne Lise Ellingsæter Tabell 3. Arbeidsledighet, etter kjønn. 1983, 1990 og Prosent Kvinner 10,4 9,0 6,5 Danmark Menn 9,2 8,0 4,6 Norge Sverige Kvinner 2,8 4,9 4,3 Menn 2,3 5,8 4,0 Kvinner 3,6 1,6 7,5 Menn 3,4 1,7 8,5 Kilde: For 1983; OECD 1997, tabell B. Andre år; OECD 1998, tabell B. det er en tendens til at kjønnsforskjellene øker når situasjonen på arbeidsmarkedet bedres (Boje 1995) (tabell 3). I Norge har utviklingen vært likt med det europeiske mønsteret; kvinner har gjennomgående hatt høyere ledighet enn menn, men forskjellene er blitt mindre over tid. Nedgangsperioden førte til et ledighetsnivå blant menn som oversteg kvinners. Men denne kjønnsforskjellen ble igjen reversert i den oppgangstiden som fulgte. I Sverige har menns ledighet vært høyest fra begynnelsen på 1990-tallet, men forskjellen avtar utover tiåret. Kjønnsforskjellene i langtidsledighet er jevnt over små i Skandinavia; i Norge og Sverige har kvinner lavere andeler enn menn, mens det er motsatt i Danmark (tabell 4). Omfanget av den åpne arbeidsledigheten tyder ikke på at kvinner i løpet av 1990-tallet har svekket sin posisjon på arbeidsmarkedet mer enn menn. Både i Norge og Sverige rammet nedgangstidene menn noe hardere enn kvinner. Men dersom man trekker inn det som kan kalles mer diffuse former for marginalisering i forhold til arbeidsmarkedet, endres bildet. Dersom man legger sammen åpent arbeidsløse og dem som enten er delvis arbeidsløse eller på arbeidsmarkedstiltak, har svenske kvinner en høyere andel i denne kategorien av «total arbeidsledighet» enn menn (Gonäs og Spånt 1997). Lignende resultater finner en med norske data (Ellingsæter og Wiers-Jenssen 1997). Fleksible former for arbeid stabilitet og nedgang Til de vanligste formene for fleksible arbeidskontrakter regnes midlertidige ansettelser og deltidsarbeid, som skal undersøkes Tabell 4. Andel langtidsledige (12 måneder eller mer), i prosent av arbeidsledige kvinner og menn. 1983, 1990 og Danmark Kvinner Menn Norge Sverige Kvinner Menn Kvinner Menn Kilde: For 1983; OECD 1997, tabell I. Andre år; OECD 1998, tabell H og I.

12 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Tabell 5. Andel midlertidig ansatte, etter kjønn og Prosent Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner Danmark Norge Sverige , (Torp 1998) Kilde: OECD 1996:8. nærmere her. Kvinner har tradisjonelt dominert i denne typen arbeidsforhold. Til tross for all diskusjon om fleksibilitetspress i arbeidsmarkedet, så har det ikke vært noen entydig økning i midlertidig arbeid i de skandinavisk landene, og deltidsarbeidet viser en svakt nedadgående trend. Midlertidig arbeid øker hverken i de skandinaviske landene eller ellers i OECDområdet (se tabell 5 og OECD 1996). Det hevdes imidlertid at det vil være størst behov for midlertidige ansettelser i de land som har de strengeste reguleringene av det faste normalarbeidsforholdet (Engelund 1992). Både Norge og Sverige har strenge reguleringer av bl.a. adgangen til oppsigelser og til bruk av midlertidig arbeid, og her finner man også langt høyere andeler midlertidig arbeid enn i de fleste andre land. Men til tross for få slike reguleringer har Danmark også høye andeler midlertidig arbeid. Som et gjennomgående mønster er det en relativt sett høyere andel kvinner enn menn som har midlertidige kontrakter. I land med godt utbygde foreldrepermisjoner vil en høyere kvinneandel delvis kunne forklares med at en høyere andel mødre enn fedre tar permisjon og erstattes av vikarer. Høy deltidsandel har vært et særtrekk ved skandinaviske kvinners yrkesdeltakelse. Dette etablerte seg imidlertid som et mønster allerede på 1970-tallet, lenge før debattene om arbeidsmarkedsfleksibilitet og deregulering. Siden 1980-tallet har det ikke vært noen vekst i den relative andelen deltid blant de sysselsatte, tvert om, det har vært registrert en svak nedadgående trend i alle de skandinaviske landene. I andre land, som for Tabell 6. Utbredelse og sammensetning av deltidsarbeid. 1983, 1990 og Prosent % av total sysselsetting Danmark Kvinner Menn Norge Sverige % av total sysselsetting Kvinner Menn % av total sysselsetting Kvinner Menn Kilde: For 1983; OECD 1996, Andre år; OECD 1998, Tabell E.

13 8 eksempel Storbritannia og Tyskland, vokser deltidsarbeidet. Storbritannia har nå et høyere nivå enn det man finner i Skandinavia. Nedgangen i deltidsarbeid har vært sterkest i Sverige og minst i Norge. Blant menn har det vært en svak økning i andelen deltidsarbeidere på 1990-tallet, mens reduksjonen blant kvinner har vært markant (tabell 6). Fra å være en klar majoritetstilpasning blant norske kvinner, var andelen nede i 37 prosent i Til sammenligning var andelene redusert til 23 og 25 prosent i Sverige og Danmark. Heltidsandelen blant yrkesaktive mødre har økt i alle de tre landene. Norske mødre arbeider mest, danske mødre minst deltid (Ellingsæter 1998). Det bør nevnes at hverken midlertidige ansettelser eller deltidsarbeid er noen klar indikator på marginaliserte arbeidsforhold. En norsk undersøkelse av arbeidstakeres overganger mellom ulike typer arbeidsmarkedsstatus i perioden , viser at atypiske kontrakter ikke innebærer at arbeidstakerne har et marginalisert forhold til arbeidsmarkedet (Skollerud 1997). Perioden sammenfaller med en økonomisk nedgangsperiode, men likevel var mer enn halvparten av dem som var midlertidig ansatt i 1989 i fast arbeid fire år senere. Blant kvinner med noen av de minst sikre kontraktene, midlertidig deltidsarbeid, var 26 prosent i fast deltidsarbeid, mens 29 prosent var kommet i fast heltidsarbeid i løpet av fireårsperioden. Unge arbeidstakere var overrepresentert blant de midlertidig ansatte, noe som tyder på at denne typen kontrakter er vanligst ved inngangen til arbeidslivet. Men det finnes marginaliserte segmenter blant deltidsarbeidere. Det gjelder de undersysselsatte, dvs. deltidsarbeidere som ønsker å arbeide flere timer, hvor kvinner utgjør majoriteten. Undersysselsetting er en del av arbeidsledighetsproblemet. Det er betydelige forskjeller mellom de skandinaviske landene i omfanget av undersysselsettingen blant deltidsarbeidere og hvor stor andel den utgjør av den totale arbeidsledigheten. Sverige har høyest undersysselsetting, der en av tre deltidsarbeidere søker mer arbeid (Nilsen og Try 1998). I Danmark og Norge ligger Anne Lise Ellingsæter andelen på rundt 15 prosent. Undersysselsettingen utgjør en svært høy andel av den totale arbeidsledigheten i Norge. Andelen er langt lavere i Sverige, og helt ubetydelig i Danmark. Ifølge Nilsen og Try (1998) er de ulike nasjonale ordningene for arbeidsledighetstrygd en delforklaring på de store variasjonene. Arbeidsledighetstrygdens varighet har en tilbøyelighet til å påvirke ledighetens varighet. Politisk-institusjonelle forhold Sammenhengene mellom arbeidsmarkedets strukturer og politisk-institusjonelle rammer er teoretisk omstridt, og komplekse å studere empirisk. Forståelsen av kjønnsskillene i arbeidsmarkedet er ikke noe unntak. Forskjeller mellom kvinner og menn genereres i et komplekst samspill mellom økonomiske strukturer, offentlig politikk, kulturelle forestillinger og historiske tradisjoner. I den komparative forskningen om kvinners lønnsarbeid legges det etter min mening ofte for lite vekt på andre politisk-institusjonelle forhold enn den reproduktive politikken. Kvinners, og menns, posisjon i arbeidsmarkedet påvirkes også av generelle trekk ved arbeidsmarkedets institusjoner. Fordi kvinner og menn er ulikt lokalisert i arbeidsmarkedet vil endringer kunne gi ulike virkninger. I det følgende skisseres noen av de politisk-institusjonelle endringene som har funnet sted i de skandinaviske land på 1990-tallet. For hvert land diskuteres arbeidsmarkedspolitikken, regulering av arbeidsmarkedet og utvikling i offentlig sektor og familiepolitikken (for en mer detaljert fremstilling se Ellingsæter 2000). Arbeidsmarkedspolitikk Et problem for kvinner i mange europeiske land har vært at kriteriene for å få tildelt arbeidsledighetstrygd og adgang til arbeidsmarkedstiltak har vært basert på et tradisjonelt mannlig yrkesmønster; kontinuerlig heltidsarbeid (Rubery et al. 1998). I Skandinavia er det få problemer med at kvinner ikke er kvalifisert for tildeling av trygd eller tiltak, blant annet fordi kvinners yrkesmønstre er blitt mer og mer kontinuerlige.

14 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Tall for Danmark og Sverige viser ingen kjønnsforskjeller i andelen av de arbeidsledige som mottar trygd. Problemet med kvinnelige «tilbakevendere» til arbeidsmarkedet er mer eller mindre forsvunnet: Blant kvinnelige danske arbeidssøkere kom bare 3 prosent fra en situasjon som hjemmearbeidende, mot 38 prosent i Storbritannia (op.cit.). Men i forbindelse med de nye permisjonsordningene er det oppstått et nytt problem i Danmark (se nedenfor). Dansk politikk har vært mer liberal og markedsorientert sammenlignet med Norge og Sverige, og har tradisjonelt satset mindre på aktiv arbeidsmarkedspolitikk enn de to andre landene (Furåker et al. 1990). Men som ledd i bekjempelsen av arbeidsledigheten ekspanderte den aktive arbeidsmarkedspolitikken kraftig på midten av tallet, bl.a. med innføring av ulike typer «orlovsordninger». Det kollektive forhandlingssystemet ble noe sentralisert, og fremstår som institusjonalisert og synkronisert. Inntil disse reformene kom, har Danmark hatt klart dårligere foreldrepermisjoner enn Norge og Sverige. Det er interessant å merke seg at denne typen «arbeid- familie»-reform i Danmark har kommet som arbeidsmarkedsreform, og ikke som familiepolitisk reform som i de to andre landene. Reformen har vært en suksess, mange arbeidsledige har fått jobb gjennom de åpningene permisjoner har skapt (Boje 1995). Omtrent 90 prosent av dem som tar ut permisjoner er kvinner, og halvparten var tidligere arbeidsledige (Madsen 1995). De nye ordningene har imidlertid ført til et nytt problem for kvinner; de havner i «orlovsfællen» (Ligestillingsrådet 1998). Til tross for oppsving i arbeidsmarkedet går ikke arbeidsledigheten i aldersgruppa år ned, noe som ses som en virkning av de nye permisjonsordningene. Mange av dem som har tatt ut lange permisjoner har lite utdanning og arbeidserfaring, og de har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Arbeidskontorene har derfor måttet sette i gang spesielle tiltak for denne gruppen kvinner. I Norge ekspanderte den aktive arbeidsmarkedspolitikken kraftig i nedgangsperioden , med investering i opplæringsprogrammer og utdanningsplasser. Det sentraliserte forhandlingssystemet ble ytterligere styrket som svar på arbeidsledighetsproblemene, og det norske forhandlingssystemet rangeres mot slutten av 1990-tallet som det mest sentraliserte i OECD-området (OECD 1997). Kvinner har vært overrepresentert på arbeidsmarkedstiltakene, noe som skyldes de type tiltak som tilbys (Torp 1994). Den høye ledigheten genererte en større «skjult reserve» blant kvinner enn menn. Men det var stort sett unge kvinner som gjorde andre ting, f. eks. tok videre utdanning, enn å være arbeidsledig. Kvinners «totale» arbeidsledighet er derfor større enn det som fremkommer i arbeidsledighetsstatistikken. Sverige har vært et foregangsland for aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og politikken er ikke endret på 1990-tallet. Det er politisk konsensus om denne politikken, men den ser ikke ut til å virke særlig godt (Auer og Riegler 1994). Noen mener at dette blant annet skyldes de grunnleggende endringene i den svenske forhandlingsmodellen; med desentralisering av forhandlinger, økt fleksibilitet og en svekkelse av det korporative systemet (Kjellberg 1992). Andre hevder at Sveriges EU-medlemskap har forsterket den økonomiske nedgangen ved at den økonomiske politikken ble rettet inn mot oppfylling av konvergenskriteriene for pengeunionen (Gonäs og Spånt 1997). Reguleringer av arbeidsmarkedet Historisk sett har det ikke vært noe felles skandinavisk «reguleringsregime». OECDs (1994) klassifisering viser at disse tre landene er spredt over hele spekteret når det gjelder hvor streng regulering man har hatt i forhold til oppsigelser, midlertidig arbeid og lignende. Danmark har hatt en svært liberal modell, Norges har vært middels streng, mens den svenske har vært strengest. Det har vært noen mindre endringer på dette området på 1990-tallet. Deregulering i arbeidsmarkedet antas å øke fleksible former for arbeid, men sammenhengen er ikke så enkel. Som nevnt foran, er det en tendens til størst

15 10 omfang av fleksible kontraktsformer i de systemene som har strengest reguleringer. Danmark har få restriksjoner på bruk av midlertidig arbeidskraft, Norge har de strengeste restriksjonene. I forhold til deltidsarbeid har det imidlertid vært mye motstand fra dansk fagbevegelse, og mange kollektivavtaler har hatt forbud mot arbeidstidsavtaler under 15 timer per uke. Generelt var tendenser til deregulering av arbeidsmarkedet i Skandinavia på 1990-tallet beskjedne. Norge har i realiteten «re-regulert» adgangen til midlertidig arbeid ved å innskjerpe praksis. I motsetning til Danmark og Sverige ble ikke arbeidsutleie deregulert på 1990-tallet, men det ser ut til å bli endret i nær fremtid. Hvordan deregulering på dette området påvirker sysselsettingen er imidlertid tvetydig (Olsen 1997). Offentlig sektor og familiepolitikk Sverige, Danmark og Norge har, i denne rekkefølgen, fremdeles de største offentlige sektorene i OECD-området (SOU 1996). Over en tredjedel av de sysselsatte hadde det offentlige som arbeidsgiver på midten av 1990-tallet. Utviklingen i offentlig sektor har imidlertid vært ulik over tid. For å redusere de offentlige utgiftene ble den offentlige sysselsettingen i Danmark «frosset» allerede på 1980-tallet. Dette førte til at veksten i jobber i privat sektor økte mer enn i offentlig sektor, og fikk kvinner til å gå inn i privat sektor (Boje 1995). Under den norske nedgangskonjunkturen skjermet ekspansjon i offentlig sektor, særlig i kommunene, spesielt kvinners posisjon på arbeidsmarkedet (Ellingsæter og Wiers-Jenssen 1997). Oljeformuen gir opplagt Norge en del frihetsgrader i forhold til offentlig sektor. I Sverige har 1990-tallet vært preget av store nedskjæringer i offentlig sektor. Fra 1990 til 1995 falt tallet på sysselsatte med , riktignok var privatisering av telekommunikasjon og postvesen en del av dette (SOU 1996). Nedgangen har særlig blokkert unge kvinners tradisjonelle inngang til arbeidsmarkedet (Gonäs og Spånt 1997) Den reproduktive politikken har vært et område for ekspansjon på 1990-tallet både i Anne Lise Ellingsæter Danmark og Norge, som ellers i Europa (Daly 1997). I organiseringen av barnetilsyn og annen reproduktiv politikk har det historisk vært en del forskjeller mellom de skandinaviske landene (se Leira 1992). Politikken i Norge og Sverige har bl.a. lagt til rette for familiebasert omsorg gjennom lønnede permisjoner og institusjonalisering av retten til redusert arbeidstid for småbarnsforeldre (Ellingsæter 1998). Danmark har på den annen side lagt til rette for offentlig barneomsorg ved et godt tilbud på barnehager også for de yngste barna. Danmark har hatt det beste barnehagetilbudet, særlig til de yngste barna, mens Sverige har hatt best permisjonsordninger. Norge har ligget etter i forhold til barnehager, men utvidet permisjonsordningene for foreldre før Danmark. På 1990-tallet har det vært tendenser til konvergens: Sverige har hatt visse svekkelser i foreldrepermisjonene, Danmark bedret sine ordninger gjennom arbeidsmarkedsreformen, og Norge utvidet også sine permisjonsordninger. Men barnehagetilbudet for de yngste barna i Norge er fremdeles dårligst. Kontantstøttereformen, med økonomisk støtte til foreldre som ikke bruker offentlig subsidiert barnetilsyn, er særnorsk. Det viser at det ikke er konsensus om den sosialdemokratiske modellen for barneomsorg. I Sverige har det generelt vært kuttet i de sosiale ytelsene, med bl.a. nedgang i den økonomiske kompensasjonen på ytelser som foreldrepermisjoner. Det har også vært tiltak for å privatisere barnehagene, men med beskjedne resultater. Det er langt færre privatdrevne barnehager i Sverige enn i Norge. Bildet er heller ikke helt entydig, foreldre har for eksempel fått rett til kommunalt barnetilsyn når de arbeider eller studerer. Flere studier av restrukturering av den svenske velferdsstaten hevder at endringene først og fremst har en kvantitativ karakter, de representerer ikke noe radikalt brudd med fortidens samfunnsmodell (se for eksempel Sainsbury 1996). Nedskjæringer i sosiale ytelser må også ses i sammenheng med at ytelsene jevnt over har ligget høyere enn i både Danmark og Norge.

16 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Skandinaviske modeller under omforming? Til tross for eksternt press mot økonomiske og politiske rammevilkår og en energisk dereguleringsretorikk, er tilpasninger i de skandinaviske arbeidsmarkedene og de politisk-institusjonelle modellene kjennetegnet av betydelig kontinuitet på 1990-tallet (se også Moene 1999). De skandinaviske arbeidsmarkedene har i perioder vært preget av høy arbeidsledighet, men alle de tre landene har vært i stand til å snu utviklingen og skape ny jobbvekst. Det er verdt å merke seg at de skandinaviske velferdsstatene fremdeles er de land som integrerer den største andel av befolkningen i arbeidsmarkedet, og har den laveste andelen som er langvarig eller permanent ekskludert. Skandinaviske kvinners yrkesdeltakelse er fremdeles blant de høyeste i verden. Det har altså vært mulig å tilpasse seg nye tider uten å gi slipp på vesentlige kvaliteter ved disse samfunnene. Mens økt økonomisk globalisering stiller avanserte kapitalistiske land ovenfor mange av de samme utfordringene, tyder mye på at de endringene dette medfører, til dels vil være forskjellige fordi de er forankret i landenes ulike historie og vilkår (Esping- Andersen 1999, Ellingsæter 2000). I de skandinaviske landene er det ingen ensidig trend mot deregulering av arbeidsmarkedet eller desentralisering av forhandlingssystemer, heller ingen enhetlig bevegelse mot offentlige innstramninger og minsket statlig aktivitet. Men elementer av slike endringsprosesser finnes i hvert av de tre landene. Skandinaviske tilpasninger på 1990-tallet er farget av historiske og institusjonelle forskjeller mellom landene. Svensk innstramning i offentlig sektor må bl.a. ses i lys av en langt mer omfattende velferdsstat sammenlignet med Danmark og Norge. Landene har ikke hatt noe felles reguleringsregime, arbeidsmarkedspolitikken har spilt en noe ulik rolle og den reproduktive politikken har hatt en noe ulik innretning tallet tyder imidlertid på en viss konvergens på disse områdene. Kvinneintegrasjonen i arbeidsmarkedet har vært et stabilt trekk i de skandinaviske landene gjennom de turbulente 1990-årene, og en omfattende og ekspanderende offentlig politikk støtter opp om denne. For første gang har norske kvinners yrkesdeltakelse passert nivået i Danmark og Sverige. Nedgangskonjunkturene har vært preget av økt sosio-økonomisk polarisering i arbeidsmarkedet, men disse polariseringsprosessene er først og fremst knyttet til utdanningsnivå, og ikke til kjønn. Lavt utdanningsnivå svekker sjansene på arbeidsmarkedet både for kvinner og menn. Kvinner havner imidlertid oftere enn menn i marginaliserte relasjoner til arbeidsmarkedet; de er overrepresentert blant undersysselsatte deltidsarbeidere og blant deltakere på arbeidsmarkedstiltak. Men på andre områder har kvinner forsterket sin tilknytning: En felles skandinavisk utvikling er økningen i heltidsarbeid blant kvinner, også blant mødre. Økt utdanningsnivå og mer kontinuerlige yrkesmønstre er noen av årsakene til dette. Kjønnsskillene i arbeidsmarkedet viser ikke bare konvergerende trender, det er også fortsatt visse forskjeller mellom landene. Sverige har fremdeles den mest integrerende arbeidsmarkedsmodellen for kvinner: De har ikke bare de minste kjønnsforskjellene i yrkesdeltakelse, men også de minste forskjellene mellom kvinner med ulike utdanningsnivå. Til forskjell fra Norge og Sverige, ser den danske modellen ut til å være noe mer ekskluderende for kvinner enn for menn. Større ambivalens i forhold til offentlig barneomsorg preger fremdeles norsk politikk, og fortsatt større grad av kjønnstradisjonalisme reflekteres i mer deltidsarbeid blant norske kvinner. Noter: 1. Arbeidet med artikkelen ble utført på prosjektet «Kvinnearbeid i nedgangstider», finansiert av programmet for Arbeidsmarkedog regional-forskning, Norges forskningsråd. Referanser Auer, P. og Riegler, C. H. (1994), «Sweden: the End of Full Employment». Employment Observatory Policies,. 46: Boje, T. P. (1995), Women and the European Employment Rate. National Report for

17 12 Denmark. EU-Network on the Situation of Women in the Labour Market. Daly, M. (1997), «Welfare states under pressure: Cash benefits in European welfare states over the last ten years», Journal of European Social Policy 7: Ellingsæter, A. L. (1998), «Dual Breadwinner Societies: Provider Models in the Scandinavian Welfare States», Acta Sociologica, 41: Ellingsæter, A. L. (2000), «Welfare states, labour markets and gender relations in transition: The decline of the Scandinavian model?». I: T. Boje og A. Leira, red., Gender, Welfare State and the Market Towards a New Division?, London: Routledge. Under publisering. Ellingsæter, A. L. og Wiers-Jenssen, J. (1997),. Kvinner i et arbeidsmarked i endring. Integrering, marginalisering og ekskludering. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Engelund, H. (1992), Fleksibilitet på arbejdsmarkedet i Norden. København: Socialforskningsinstituttet. Esping-Andersen, G. (1990), The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge: Polity Press. Esping-Andersen, G. (1999), The Social Foundation of Post-industrial Society. Oxford: Oxford University Press. Furåker, B., L. Johansson, og J. Lind (1990), «Unemployment and Labour Market Policies in the Scandinavian Countries». Acta Sociologica, 33: Gonäs, L. og A. Spånt (1997), Trends and Prospects for Women s Employment in the 1990s. Solna: National Institute for Working Life. Jonung, C. og Persson (1993), «Women and Market Work: The Misleading Tale of Participation Rates in International Comparisons». Work, Employment & Society, 7: Kjellberg, A. (1992), «Sweden: Can the Model Survive?». I: A. Ferner og R. Hyman, red., Industrial Relations in the New Europe. Oxford: Blackwell. Leira, A. (1992), Welfare States and Working Mothers. Cambridge: Cambridge University Press. Anne Lise Ellingsæter Ligestillingsrådet (1998), «Ud af orlovsfælden», Lige nu, 6, Copenhagen. Madsen, P. K. (1995), Working time policy and leave arrangements. The Danish experience in the 1990s. Paper presentert på konferansen «Working Time Policy». Center for European Labour Market Studies, Göteborg, 20. October. Moene, K. O. (1999), «Er den nordiske samfunnsmodellen truet av globalisering?». Søkelys på arbeidsmarkedet, 16: Möller, E. L. og B. Hoem, (1997), «Lågutbildade väntar med barnen». VälfärdsBulletinen, 2: Nilsen, A. K. og S. Try (1998), «Delvis sysselsatte arbeidssøkere i Norden», Arbetsliv i Norden, 12: OECD (1995), Employment Outlook. Paris. OECD (1996), Employment Outlook, Paris. OECD (1997), Employment Outlook, Paris. OECD (1998), Employment Outlook, Paris. OECD (1994), The OECD Jobs Study. Evidence and Explanations. Part II The Adjustment Potential of the Labour Market, Paris. Olsen, K. M. (1997), Vikarbyråer i vekst, Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Rubery, J., M. Smith, C. Fagan, og D. Grimshaw (1998), Women and European Employment, London: Routledge. Sainsbury, D. (1996), Gender, Equality and Welfare States. Cambridge: Cambridge University Press. Skollerud, K. (1997), «Er midlertidig ansatte og deltidsansatte marginalisert på arbeidsmarkedet?». Søkelys på arbeidsmarkedet, 14: SOU (1996), Hälften vore nog om kvinnor och män på 90-talets arbetsmarknad. SOU 56:1996, Stockholm: Arbetsmarknadsdepartementet. Torp, H. (1994), «Arbeidsløsheten og kvinners yrkesaktivitet». Søkelys på arbeidsmarkedet, 11: Torp, H. (1998), «Midlertidige ansatte: Hvor arbeider de?». Søkelys på arbeidsmarkedet, 15:

18 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Bente Abrahamsen Sykepleiermangel et resultat av stor yrkesavgang? Resultatene i denne artikkelen tyder på at få sykepleiere går over til andre yrker. Avgangen fra sykepleieryrket synes å være mindre enn det gis inntrykk av i den pågående debatt om årsaker til sykepleiermangel. Ved å studere yrkesutviklingen til et kull sykepleiere over en 20-årsperiode, går det fram at tapt yrkesinnsats på grunn av pleiernes utstrakte bruk av deltid og yrkespassive perioder, er langt større enn det som skyldes overgang til andre yrker. 1 I denne artikkelen belyses sykepleieres yrkesutvikling. Størst vekt legges det på å avdekke pleiernes tendens til yrkesavgang, men også omfanget av deltid og yrkespassive perioder undersøkes. Problemstillingen som tas opp er nært knyttet til den pågående debatt om årsaker til sykepleiermangel. Hvilken betydning har yrkesavgang for sykepleieres samlede innsats i yrket? Grunnlaget for analysene er en nylig gjennomført undersøkelse blant sykepleiere. Denne omfatter alle som fullførte sykepleierutdanningen i Med utgangspunkt i sykepleiernes yrkeshistorie fra de avsluttet utdanningen og fram til november 1998, kan utøvernes yrkesutvikling studeres. 2 I første del av artikkelen belyses hvilke yrker sykepleiere befinner seg i vel 20 år etter fullført utdanning. For å forstå hvorfor sykepleiere velger å gå over til et annet yrke, er det hensiktsmessig å se nærmere på hvilke yrker utøverne går inn i. Ved å sammenholde den posisjon de forlater med den de går inn i, er det mulig å belyse prosesser som ligger bak en overgang til et annet yrke. Resultatene av analysen kan dermed antyde betydningen av lønn og andre sider ved arbeidsvilkårene. I annen del av artikkelen undersøkes når i yrkesløpet sykepleiere går over til andre yrker. Avslutningsvis beregnes betydningen av henholdsvis yrkesavgang, deltid og yrkespassivitet for sykepleieres samlede yrkesinnsats. Arbeidsvilkår og yrkesavgang I den pågående debatt framstår arbeidsbelastninger, lønn- og karrieremuligheter som særlig viktig for om pleiere søker seg over til et annet yrke eller ikke. Tas det utgangspunkt i tidligere studier synes sammenhengen mellom arbeidsbelastninger og yrkesavgang relativ svak for sykepleiere. Dette til tross for at enkelte studier bekrefter at store arbeidsbelastninger er en vanlig begrunnelse for å slutte i en virksomhet både blant kvinner og menn (Sicherman 1996). Videre finner Kjølsrød (1992) at jordmødres behov for å redusere påkjenningene de utsettes for i yrket, er en sannsynlig forklaring på at kvinnene i stor grad alternerer mellom jordmorjobber og vanlige sykepleierjobber. Av betydning for om en sykepleier søker seg ut av yrket eller ikke, er om belastningene kan reduseres ved å bytte jobb innenfor yrket. Foruten at variasjoner i belastningsnivået mellom ulike arbeidsområder innenfor helse- og omsorgssektoren kan utnyttes, kan det heller ikke utelukkes at sykepleieres gode muligheter til deltidsarbeid kan bidra til å redusere yrkesavgangen. Tidligere studier både av jordmødre og spesialsykepleiere kan støtte en slik antagelse. I en studie av spesialsykepleiere finner Skaar (1988) at utøvere som arbeider deltid, i mindre grad enn andre ønsker å bytte yrke. Også blant jordmødre synes deltidsarbeid å fungere stabiliserende. Jordmødre som arbeider deltid, har lengre

19 14 arbeidsforhold enn de som arbeider heltid (Kjølsrød 1992). En rekke studier tar opp sammenhengen mellom karrieremuligheter og yrkesavgang. Resultatene i disse studiene er relativt entydige og viser at avgangen er større i virksomheter med få karrieremuligheter enn den er i virksomheter med gode muligheter (Petersen og Spilerman 1990, Mastekaasa 1997, Abrahamsen 1997). At dette også gjelder innenfor pleiesektoren viser en studie hvor yrkesavgangen til hjelpepleiere og sykepleiere sammenlignes. En større yrkesavgang blant hjelpepleiere enn sykepleiere har trolig sammenheng med at utviklingsmulighetene er langt større i sykepleieryrket enn i hjelpepleieryrket (Abrahamsen 1997). Når tidligere studier viser at karrieremuligheter har mindre betydning for kvinner enn menn, kan det være et resultat av ulike verdiorienteringer (Sicherman 1996). Ulike verdiorienteringer mellom kvinner og menn i befolkningen generelt er dokumentert i flere studier (Kaufmann og Fetters 1980). På den annen side er det mye som tyder på at verdiorienteringen blant kvinnelige og mannlige sykepleiere er noenlunde tilsvarende (Hoel 1995). Dette gjelder også betydningen av karriere og lønn. I en undersøkelse hvor sykepleiere ble bedt om å oppgi hvilke forhold ved en jobb de finner særlig viktig, krysser de fleste av i rubrikken for interessante arbeidsoppgaver. Karrieredimensjonen (karriere og lønn) er i denne sammenheng lavt prioritert. Under 10 prosent av sykepleierne (både mannlige og kvinnelige) fremhever lønn og karriere som viktig (Hoel 1995). Dette står i sterk kontrast til den lønnskampen som for tiden utspiller seg i media, hvor en forbedring av lønnsbetingelsene framstår som en sikker løsning for å unngå overgang til andre yrker. Med utgangspunkt i drøftingen over synes sammenhengen mellom arbeidsvilkårene i sykepleieryrket og utøvernes mobilitet ut av yrket å være usikker. I tillegg til usikkerheten knyttet til betydningen av lønn, kan gode muligheter til deltid og til å veksle mellom yrkesaktivitet og yrkespassivitet, samt gode muligheter til å gå over til et annet Bente Abrahamsen arbeidsområde innenfor sykepleien, antas å svekke sammenhengen mellom arbeidsvilkår og overgang til annet yrke. I analyser av yrkesavgang er det også viktig å se denne i relasjon til generelle og spesielle arbeidsmarkedsforhold. I analysen av sykepleiere er det for det første verdt å merke seg at jobbmobiliteten blant norske arbeidstakere generelt var høy i perioden (Mastekaasa 1988), altså midt i den perioden vi observerer sykepleierne. En generell høy mobilitet kan antas å ha en viss smitteeffekt. I en analyse av sykepleieres yrkesavgang må det også tas i betraktning at det er liten risiko forbundet med å prøve seg i et annet yrke. Stor etterspørsel etter sykepleiere gjør at utøverne kan gå tilbake til pleieyrket når de selv måtte ønske. Yrke og sektor 20 år etter fullført sykepleierutdanning Med utgangspunkt i Sykepleierundersøkelsen undersøkes hvilke yrker og sektorer sykepleiere befinner seg i vel 20 år etter fullført sykepleierutdanning (1977). Resultatene i tabell 1 viser at 80 prosent av kvinnene og 78 prosent av mennene er yrkesaktive som sykepleiere. Her inkluderes alle som oppgir at de har en sykepleierstilling, og fungerer enten som vanlig sykepleier, spesialsykepleier eller sykepleieleder. Sykepleiere som oppgir at de er lærere, lektorer eller høyskole/universitetsansatt er i denne analysen ikke klassifisert som sykepleiere. På bakgrunn av at mange (kanskje de fleste) underviser/forsker innenfor et av sykepleiefagene, er det usikkert om disse bør karakteriseres som sykepleiere eller ikke. Men ettersom sykepleiere innenfor undervisning og forskning verken utfører sykepleie eller leder dette, har jeg i denne studien valgt å klassifisere denne type stillinger som annet yrke. Til tross for relativt strenge kriterier for å bli klassifisert som sykepleier (utføre sykepleie og/eller lede pleiere), viser tabell 1 at kun 20 prosent av pleierne er ute av yrket 20 år etter fullført utdanning (november 1998). Det betyr ikke at 20 prosent av pleierne vil være ute av yrket for godt. Det kan blant annet antas at de fleste

20 Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, årgang 17, Tabell 1. Yrke og sektor 21 år etter fullført sykepleierutdanning i Kvinner og menn. Prosent Kvinner Menn Alle Sykepleier Lege Undervisning og forskning Andre nærliggende yrker (helse- og omsorgssektoren) Yrker i andre deler av arbeidslivet Ute av arbeidslivet (midlertidig eller varig) Sum N *Ingen signifikante forskjeller mellom kvinner og menn (5 prosent nivå). av utøverne som er ute av arbeidslivet på undersøkelsestidspunktet, det gjelder 12 prosent av kvinnene og 8 prosent av de mannlige utøverne, kun har pause fra lønnsarbeid og vil gå tilbake til sykepleieryrket etter en tid. På spørsmål om dette oppgir mer enn halvparten av pleierne (i denne undersøkelsen) at de innen noen måneder vil være tilbake i yrket. Med utgangspunkt i tabell 1 kan det synes som om under 10 prosent av utøverne er ute av sykepleieryrket på mer varig basis (henholdsvis 8 prosent av kvinnene og 15 prosent av de mannlige pleierne). Dette er personer som befinner seg innenfor andre yrker. Et forhold som må tas i betraktning når omfanget av yrkesavgang belyses, er at resultatene i denne artikkelen bygger på en undersøkelse hvor 37 prosent av utøverne ikke har besvart spørreskjemaet. Når det gjelder usikkerheten knyttet til frafallet av respondenter, er det sentrale spørsmålet om de som har besvart og de som ikke har besvart spørreskjemaet, har en noenlunde tilsvarende yrkesadferd. For å belyse dette er det gjennomført en frafallsundersøkelse. 3 Resultatene er entydige. Det er bare ubetydelige forskjeller mellom de som ikke har og de som har besvart spørreskjemaet. På bakgrunn av dette kan det antas at resultatene i denne artikkelen gir et riktig bilde av yrkesavgangen til alle sykepleiere som fullførte sykepleierutdanningen i 1977, og ikke bare de som har besvart spørreskjemaet. Til undervisning og forskning Ved å se nærmere på de som har gått inn i andre yrker, er det en klar tendens til at de fleste har søkt seg til helsesektoren og/eller til yrker hvor sykepleierutdanning og sykepleiererfaring er en del av kompetansen. Videre synes det å være en tendens til å gå inn i yrker som befinner seg høyere opp i yrkeshierarkiet enn sykepleieryrket. Blant de kvinnelige utøverne er det ett yrke/område som peker seg ut: Undervisning og forskning. Blant de kvinnelige utøverne i dette utdanningskullet har nesten samtlige gått inn i undervisning og forskning (7 av 8 prosent). Undervisning og forskning er også et vanlig valg blant de mannlige pleierne (5 prosent), men til forskjell fra de kvinnelige sykepleierne er det også flere mannlige pleiere som har søkt seg til andre yrker i helsesektoren (særlig til legeyrket) eller til yrker i andre deler av arbeidsmarkedet. Et kjennetegn ved de fleste yrkesskift, er behovet for krav om flere år med videreutdanning. 4 Ved å se nærmere på hvilke yrker sykepleierne søker seg til når det velger å gå ut av helse- og omsorgssektoren, er det både blant kvinner og menn flest innenfor offentlig administrasjon. Ettersom flere av sykepleierne som går inn denne type stillinger kan antas å ha sykepleiefaglige arbeidsoppgaver, er det mye som tyder på at relativt få sykepleiere går inn i stillinger hvor deres sykepleiekompetanse ikke er nødvendig eller etterspurt. At enkelte sykepleiere søker seg til «noe helt annet» blir imidlertid også