Saksframlegg. Trondheim kommune. REGION- OG FORVALTNINGSREFORMEN - HØRINGSUTTALELSE Arkivsaksnr.: 04/ Forslag til vedtak:

Transkript

1 Saksframlegg REGION- OG FORVALTNINGSREFORMEN - HØRINGSUTTALELSE Arkivsaksnr.: 04/39925 Forslag til vedtak: Formannskapet slutter seg til forslaget til høringsuttalelse og presiseringer som framgår av saksframlegget. Saksfremlegg - arkivsak 04/

2 Saksutredning: Bakgrunn Formannskapet behandlet i møte Trondheim kommunes uttalelse til Distriktkommisjonens utredning NOU 2004:19 Livskraftige distrikter og regioner og KS utredning KOU 2004:1 Sterke regioner. Formannskapet vedtok å slutte seg til forslaget om en omfattende forvaltningsreform med folkevalgte regioner i form av en trenivåmodell under visse forutsetninger, hvorav de viktigste er: - store og viktige oppgaver må overføres fra staten til de nye regionene - regionene må sikres tilstrekkelig finansiering - organiseringen av forvaltningen må redusere sentraliseringen av politikk og økonomisk makt i hovedstadsområdet - oppgaver og ressurer skal være under folkevalgt styring bl a for å sikre samordning av sektorene - regionene må være så store at de kan løse store oppgaver tilfredstillende, en inndeling i maksimum 6-7 regioner anbefales - kriteriene funksjon, størrelse og identitet legges til grunn for regioninndelingen på en slik måte at en sikrer storbyenes rolle som landsdelssentra som ivaretar den mest avanserte tjenesteytingen - storbyenes behov og utfordringer må ivaretas på en slik måte at storbyen gis mulighet til å fylle rollen som regional drivkraft i gjensidig forståelse med omlandet og distriktene - fylkesmannens oppgaver rendyrkes til kontroll og ettersyn - statlig regioninndeling må på alle sektorer tilpasses de nye landsdelsregionenes avgrensning. Av regjeringen Stoltenbergs Soria Moria-erklæring framgår at det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge og at denne regionreformen senest skal iverksettes 1. januar Fakta Denne høringsuttalelsen refererer seg til to utredninger fra KS: Sterke regioner. Premisser, oppgaver og inndeling ved en forvaltningsreform av fra fylkesordførerne/-rådslederne, og Kommunene og forvaltningsreformen av fra KS administrative ledelse. Dokumentene følger saken som utrykt vedlegg og finnes på KS sin hjemmeside ks.no under region. Parallelt har Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført høringsmøter med alle kommuner på ordførernivå i februar-mars. Trondheim kommune har arbeidet med høringsuttalelsen til KS i forhold til regionreformen sammen med de andre storbyene i KS storbynettverk. Uttalelsen som følger saken er et resultat av dette arbeidet. Det er en viss uenighet mellom storbyene om enkelte sentrale punkter. Uenigheten refererer seg særlig til Oslo, som vil fremheve sitt behov for en to-nivåmodell som i dag for å løse hovedstadens særlige utfordringer. Trondheims oppfatning er i samsvar med formannskapets vedtak fra at modellen med tre forvaltningsnivåer med storbyer som landsdelssentra må gjøres gjeldende i hele landet. Det kan innen denne rammen vurderes tilpasninger for Oslo. Når en storby gir uttrykk for at byen ikke ønsker å inngå i en landsdelsregion sammen omkringliggende kommuner/omlandet, medfører dette i så fall en reform for dette områdets vedkommende hvor en region består av en storby uten omland og en eller flere andre regioner består av omland/distrikt uten storby. Arbeidet i KS storbynettverk har vist at Oslo er uenig i at hver region bør ha en storby, at begrepet Saksfremlegg - arkivsak 04/

3 landsdelsregioner benyttes, og at antallet regioner må begrenses vesentlig i forhold til dagens fylkeskommuner. Rådmannen har følgende generelle kommentar til ønsket om å inngå i en to-nivåmodell for sin egen del: For det første bryter dette med grunnleggende forutsetninger i forståelsen av hva en landsdelsreform med tre forvaltningsnivå skal være i henhold til Distriktskommisjonen og et omfattende utredningsmateriale for øvrig. Videre vil en slik løsning opprettholde en særstilling i forvaltningen som ikke spesielt kan begrunnes ut fra funksjonene som landets hovedstad. Det er få eksempler blant EU-landene på at hovedstaden uten sitt omland utgjør en region. I våre naboland Sverige og Danmark er hovedstaden en del av sine respektive landsdelsregioner. Således inngår Stockholm i Stockholms läns landsting sammen med andre kommuner. Tilsvarende inngår København fra i en region sammen med nordlige Sjælland og Bornholm (Eurofutures v/hallgeir Aalbu mars 2006, Agenda Utvikling i rapport til KRD november 2005). Til uttalelsen for øvrig vil rådmannen presisere følgende når det gjelder forståelsen av storbyenes rolle: Et av de viktigste kriteriene for forvaltningsregionene er at hver region må være bygd rundt store byer landsdelssentra som er vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen. Slike funksjoner er bl a: - universitet med forskerutdanning - sykehus/spesialisthelsetjeneste av høyeste orden - internasjonalt orienterte bedrifter med forsknings- og utviklingskompetanse-/aktivitet, nettverk og næringsklynger - gode internasjonale kommunikasjoner - kunst- og kulturinstitusjoner av regional og nasjonal betydning. Flere av storbyene mener at det ikke bør være mer enn 9 regioner i den nye forvaltningsreformen. Trondheim kommune har gitt uttrykk for at det ikke bør opprettes mer enn inntil 6-7 nye landsdelsregioner. Trondheim vil understreke at det etter vår vurdering er nødvendig at de nye landsdelsregionene blir få og store, og med klart definerte landsdelssentra, dersom den nye forvaltningsreformen skal bety regioner med en reell motvekt til sterk sentral statlig styring. Når det gjelder valgordningen, vil rådmannen av flere grunner sterkt frarå at dagens fylkeskommuner utgjør valgkretsene ved valget 2009, slik også uttalelsen uttrykker. Det vil være en langt bedre løsning enten å dele de nye landsdelsregionene i mindre i kretser enn dagens fylker, som så konstituerer de nye regionene, eller å behandle de nye landsdelsregionene som en valgkrets og dermed la det være opp til partiene å sikre den geografiske representasjonen. Skal landsdelsregionene få demokratisk legitimitet, er det nødvendig at representasjonen i regiontingene gjenspeiler bosettingsstrukturen. Konklusjon Det anbefales at Formannskapet slutter seg til forslaget til høringsuttalelse og de presiseringer som er gjort i saksframstillingen vedrørende: - en konsistent reform med tre forvaltningsnivå gjeldende for hele landet - en regionstruktur med inntil 6-7 landsdelsregioner - regionene bør ha en storby som landsdelssenter, bl a som vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen - en valgordning som sikrer legitimitet ved å gjenspeile bosettingsstrukturen og som ikke baserer seg på gjeldende fylkeskommuner. Saksfremlegg - arkivsak 04/

4 Trondheim kommune vil fortsette arbeidet sammen med storbyene om en felles forståelse av byenes rolle og oppgaver i de nye landsdelsregionene. Rådmannen i Trondheim, Inge Nordeide rådmann Sigmund Knutsen rådgiver Vedlegg Forvaltnings- og regionreformen - forslag til høringsuttalelse fra storbyene Utrykt vedlegg under ks.no\region Sterke regioner. Premisser, oppgaver og inndeling ved en forvaltningsreform av fra fylkesordførerne/-rådslederne, og Kommunene og forvaltningsreformen av fra KS administrative ledelse. Saksfremlegg - arkivsak 04/

5 Vedlegg Storbyene vil med dette fremme en felles høringsuttalelse til KS vedrørende rapportene Sterke regioner. Premisser, oppgaver og inndeling ved en forvaltningsreform av fra fylkesordførerne/-rådslederne, og Kommunene og forvaltningsreformen av fra KS administrative ledelse. 1. Prinsipper for en forvaltningsreform og oppgaver I første omgang skal landsdelsregionenes og kommunenes oppgaver avklares. Prinsippet om at oppgaver skal løses på lavest mulig effektive nivå bør brukes gjennomgående i forvaltningsreformen. Parallelt med en gjennomgang av regionenes oppgaver bør en vurdere framtidig oppgavefordeling mellom regionene, regional stat og kommunen, for å videreutvikle det lokale folkestyret, tjenesteproduksjonen og samfunnsutviklingen lokalt. Storbyene har ulike syn på behovet for ett nytt regionalt nivå, men dersom et slikt nivå skal etableres vil storbyene i hovedsak slutte seg til prinsippene for overføring av oppgaver til kommunene, slik de er gitt i utredningen kommunene og forvaltningsreformen. Sammen med overføringer av oppgaver til kommunene (etter 1976) har den tiltagende rettighetslovgivningen gitt kommunene større økonomiske forpliktelser. Eventuelle nye oppgaver til kommunene må følges av tilsvarende økonomiske overføringer, og på en slik måte at også etablerings- /overføringskostnader blir dekket. Oppgavene i nye regioner må komme ved at ressurser flyttes fra fylkeskommunene og fra staten til regionene; fra sentral og regional stat til folkevalgte landsdelsting. I denne prosessen vil det også være naturlig å vurdere om en del av oppgavene kan ivaretas av de største byene. Oslo har som hovedstad en del spesielle oppgaver og behov, og storbyene ønsker at landet skal ha en sterk hovedstad. Samtidig er Oslo som andre storbyer sentrum i et større omland som er avhengig av byen og som byen er avhengig av. Dette tilsier en ensartet forvaltningsmodell for alle landsdeler. Forvaltningsreformen skal ta hensyn til fast og funksjonell organisering av oppgaveløsningen i tre nivåer. Storbyene mener det innen denne rammen kan være hensiktsmessig med tilpasninger for Oslo kommune som følge av størrelsen og plass i forvaltningen som hovedstad og med ansvar for både kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Siktemålet må være å finne fram til løsninger som ivaretar Oslos interesser, interessene til den omkringliggende regionen og hensynet til helheten i reformen for hele landet. En gjennomgripende reform av det regionale Norge må ha framtidsperspektiv. Det må legges et grunnlag for at regionene er i stand til å ta ansvar for nye oppgaver senere. 2. Oppgaver som regionene bør ha ansvar for 2.1 Storbyenes rolle og oppgaver Saksfremlegg - arkivsak 04/

6 Storbypolitikken de senere år har lagt Storbymeldingen til grunn, hvor en opererer med 6 storbyer i Norge: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø og Kristiansand. Disse 6 byene inngår bl a i storbysamarbeidet med KRD. Foruten størrelse er det et hovedkriterium at byene skal ha en rolle som landsdelssentra. Oslos rolle som hovedstad vil bli behandlet i hovedstadsmeldingen. Det er store forskjeller mellom kommunene i Norge når det gjelder kompetanse og mulighet til å utføre oppgaver. Avklaring av regionenes oppgaver bør ses i sammenheng med spørsmålet om storbyenes rolle og oppgaver i framtidige regioner. Storbyene støtter forslaget om at flest mulig oppgaver kan overføres til regionene men at storbyene i sin tur kan gis (delegert) ansvar for oppgaver. Storbyene skal være motorer i sine regioner, og ha en rolle slik det framgår av storbymeldingen. Det bør derfor arbeides videre med hvordan den etablerte kompetansen i storbyene skal kunne benyttes. Storbyene vil naturlig være vertskommuner for store deler av den regionale aktiviteten når det gjelder for eksempel kultur, høgere utdanning og forskning, som ganske sikkert vil være viktige oppgaver i de nye regionene. Dette stiller både regionene og storbyene overfor spesielle samarbeidsutfordringer. 2.2 Oppgaver for regionene Oppgavene for et nytt regionnivå må være et ledd i en desentralisering av oppgaver fra staten og en demokratisering av beslutninger som i dag ikke er under direkte folkevalgt styring. Hovedoppgavene innenfor en moderne regional utviklingspolitikk kan være: Utvikling av kunnskap og kompetanse i regionen. Universiteter og høgskoler bør beholde sin autonomi, men regionene må ha mulighet til å påvirke deres utviklingsstrategier. Samferdsel og infrastruktur vil være en sentral oppgave for regionene. Det må utvikles en helhetlig regional samferdselsplanlegging. Utvikling av kulturlivet vil være en sentral del av regionenes oppgaver. Profesjonelle kulturinstitusjoner på internasjonalt nivå vil være en nødvendig del av internasjonalt konkurransedyktige regioner. Det må bli en tettere kobling mellom Innovasjon Norges regioner og de nye folkevalgte regionene, enten gjennom en direkte overføring av hele ansvaret for virksomhetene eller gjennom avtaler/styrerepresentasjon etc. Storbyene må sikres mulighet for aktiv involvering i dette regionale utviklingsarbeidet. Ansvaret for kommuneoverskridende landbruks- og relevante miljøoppgaver må overføres fra fylkesmannen og være en del av den regionale nærings-utviklingspolitikken. Spesialisthelsetjenesten vil måtte ivaretas på et nivå mellom kommunene og staten. Gjennom styrerepresentasjon og gjennom en form for et bestilleransvar bør en søke å finne fram til en sterkere kobling mellom spesialisthelsetjenesten, regionen og kommunene. Inndelingen i sykehusregioner må samordnes med inndelingen i folkevalgte regioner. Selv om regional utvikling blir et viktig område for de nye regionene, trenger ikke regionene ha totalansvar for alle enkeltoppgaver som er knyttet til dette området. Regional utvikling er en oppgave som berører mange parter: næringslivet, arbeidstakerorganisasjonene, frivillige organisasjoner, kulturinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, kommuner og statlige etater. Regionene må utvikle et samarbeid med de ulike aktører i det regionale utviklingsarbeidet. Saksfremlegg - arkivsak 04/

7 2.3 Oppgavedifferensiering Dersom dagens kommunestruktur opprettholdes, vil det være aktuelt med større grad av oppgavedifferensiering mellom kommunene. Store kommuner vil kunne påta seg større oppgaver innenfor tjenesteproduksjonen og samfunnsutviklingsoppgaver slik det er foreslått i de foreløpige konklusjonene fra KS. En interessant modell i denne sammenheng kan være at større kommuner utfører tjenester for andre kommuner på bestilling. Storbyene bør i denne sammenheng gis en særskilt vurdering. 3. Konsekvenser for regionenes framtidige størrelse De nye regionene bør ha en storby. Et utgangspunkt for vurderingen av regioninndelingen bør være at alle regioner bør omfatte minst en storby, ha høgere utdanningsinstitusjoner på universitetsnivå, større regionale kulturinstitusjoner, ha internasjonale nettverk og næringsklynger som har eller kan få internasjonalt tyngde. I tillegg til dette vil forhold som landsdelsidentitet måtte tillegges stor vekt. Kommuner og fylkeskommuner må få mulighet til å delta i prosessen med inndeling i eventuelle nye regioner. Den endelige strukturen vil måtte legges ut fra en nasjonal analyse av funksjonalitet og identitet. Dersom regionene på en hensiktsmessig måte skal kunne påta seg en meningsfylt rolle innenfor regional utvikling, må de derfor være betydelig større enn dagens fylkeskommuner. Oppgaver som fortsatt skal være statlige og som er organisert i regioner, inkludert Fylkesmannen, må følge inndelingen til de folkestyrte regionene. Enkelte sentrale politiske aktører har antydet at ingen fylkeskommuner skal endres eller slås sammen med andre uten at de selv ønsker det, og at dette kan innebære løsninger hvor antallet regioner blir vesentlig høyere enn 5-9. Storbyene vil sterkt advare mot at slike premisser legges til grunn i det videre arbeid med region- og forvaltningsreformen. 4. Samhandling mellom kommuner og regioner Storbyene mener at når eventuelt nye regioner skal etableres, må det overføres myndighet, ressurser og virkemidler fra statlige myndigheter, slik at en tar ut de gevinster som ligger i bedre samordning mellom sektorene og i et konstruktivt regionalt samspill mellom byen og landsdelen. Det ligger et stort potensiale i at storbyen og landsdelen greier å spille på lag, fordi disse uansett er gjensidig avhengig av hverandre. Det er nødvendig å utvikle arbeidsdelingen og samspillet mellom storbyen, andre byer i regionen og distriktene. Det vil være en stor utfordring å etablere et klart skille mellom kommunenes rolle som samfunnsutviklere og regionenes rolle som utviklingsaktører. Her vil det bli en betydelig gråsone, der både regionene og kommunene er aktører. Regionen bør ha myndighet til å desentralisere oppgaver innenfor egen region. Dette kan sikre de mellomstore og små byenes krav til oppgaver, utvikling og arbeidsplasser både i offentlig og i partnerskap med andre aktører. Forholdet mellom kommunene og regionene vil generelt sett kunne ivaretas gjennom forpliktende samarbeid og bindende avtaler. 5. Konsekvenser i forholdet til regional stat Saksfremlegg - arkivsak 04/

8 Fylkesmannen og regionalt organiserte statsetater må underlegges folkevalgt styring av det ansvar de har i dag. Statlige sektororgan og statlig byråkrati må i stor utstrekning underlegges regional folkevalgt styring. En av fordelene er at det vil gi helt andre muligheter for å samordne sektorer som i dag opererer atskilt. For at en reell maktoverføring skal kunne gjennomføres, må det være politisk vilje til å flytte makt fra staten til lavere forvaltningsnivå. Her vil det kreves stor politisk handlekraft. Erfaringsmessig utløser slike endringer sterke motkrefter fra aktører som ikke ønsker en slik reform. Alternativet til folkevalgte regioner med reell makt og myndighet over store samfunnsoppgaver vil neppe være dagens ordning i modifisert utgave. Alternativet vil trolig være at det folkevalgte mellomnivået erstattes med statlige regionale sektoretater og at det opereres med to folkevalgte myndighetsnivåer, stat og kommune. Storbyene vil i all hovedsak slutte seg til forslaget fra NOU 2004:17 Statlig tilsyn med kommunesektoren om at fylkesmannens tilsyn og veiledning av kommunene skal reduseres og utvikles til et rent koordinert tilsyn. 6. Øvrige synspunkter på framtidens regioner i forvaltningsreformen 6.1 Debatt om regionstrukturen kan ikke vente til 2008 Når det gjelder prosessen mener vi at det verken er ønskelig eller hensiktsmessig å vente til 2008 med å drøfte struktur og inndeling. En bør ikke låse seg til nåværende fylkesgrenser, som ble konstruert i en annen tid og under helt andre forutsetninger. 6.2 Valgordningen ikke fylkeskommunene som valgkretser For at storbyene skal kunne spille en konstruktiv rolle i de nye landsdelsregionene er valgordningen helt avgjørende. Skal landsdelsregionene få demokratisk legitimitet er det nødvendig at representasjonen i regiontingene gjenspeiler bosettingsstrukturen. Fylkesordførerutredningen tilrår at dagens fylker utgjør valgkretsinndelingen i Dette er storbyene uenige i, fordi dette åpenbart vil bidra til å sementere gamle grenser og kulturer. Det vil også låse regioninndelingen til dagens fylkesgrenser, noe som er lite hensiktsmessig. De ble satt i tider med helt andre forutsetninger når det gjelder samferdsel, mobilitet og bosetting, og er i mange tilfeller lite hensiktsmessige i forhold til landsdelstilknytning. Kommuner i grenseområdene må få anledning til å påvirke sin regiontilhørighet på tvers av dagens fylkesgrenser. 6.3 Regioner krever nasjonale politiske beslutninger Det er en nasjonal oppgave å fatte de nødvendige beslutninger vedrørende oppgaver, struktur og andre viktige spørsmål i reformen. I dette kommer en ikke utenom å ha et sterkt fokus på samspillet mellom storbyene og de nye regionene. Saksfremlegg - arkivsak 04/