Boliviafamilien. - ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen! Sandnes,

Transkript

1 Boliviafamilien - ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen! Sandnes, Til alle Boliviafamiliens faddere, frivillige og gode hjelpere! God jul og et godt nytt år! Det hender en gang i blant, sånn ut i mai eller juni, at vi støter på faddere som smilende sier at de snart er ferdige med Boliviafamiliens julebrev. Og det kan vi forstå, for noen ganger har vi snarere produsert et hefte, på ti sider eller mer. Men dette er utfordringen: Mens vår grunnlegger Papa Baste i 1982 kunne skrive om hva som skjedde på barnehjemmet Evangelina Booth, så har vi nå ikke mindre enn 23 barnehjem, barnehager og dagsentere å rapportere fra. Og vi har nylig besøkt dem alle! En skikkelig gjennomgang ville nå nærmet seg romanformatet. Derfor velger vi denne gang en annen vri. Men som du snart vil se skal du få mer, og ikke mindre Boliviarundreisen i kortformat Vi ble mange denne gangen, på det meste over 20 stykker med faddere og frivillige, noen unge og andre unge av sinn, tross at man hadde kunnet feire tiårsjubileum for oppnådd pensjonsalder. Slikt blir det en fin og variert gjeng av! Det var ulike måter å komme seg dit, men startskuddet gikk i Cochabamba mandag den 27. september. Da besøkte vi dagsenteret Catalina Booth på formiddagen, og kunne konstatere at der var alt ved det gode. På ettermiddagen kom et av turens store høydepunkt: Da åpnet vi det nye bygget på Corazon Grande Casa Baste Fanebust. I dette kommer 12 jenter til å få det riktig så bra! Bygget var flott, og med litt rydding og planting på tomten blir dette pikehjemmet ikke bare den hyllesten til fars arbeide som han fortjener, men først og fremst et fantastisk hjem for 24 jenter å vokse opp i. Tirsdag dro vi først ut til dagsenteret La Roca. På en måte er dette den rake motsetningen; lite, trangt og kummerlig. Men samtidig er det feiringen verdt at vi nå omsider har fått kjøpt et eget hus til dem. Dagene på flyttefot er altså over. Nå foreligger det planer om både om- og påbygging vi må bare skaffe pengene først Det som uansett er helt sikkert, er at behovet for senteret er stort, og at offiserene som har drevet stedet, ekteparet Hastie fra New Zealand, har gjort en strålende jobb med små ressurser. Stedet har fremtiden for seg. Det kan definitivt også sies om dagsenteret Ushpa Ushpa, som ligger like i nærheten. Der hadde vi stor åpningsfest for det nye bygget vi har bekostet. Der er det Daleveien 110 Telefon: , Fax WEB: SANDNES Mobil: Bank: info@boliviafamilien.org

2 plass til opp mot 250 barn. Bygget er altså svært. Imponerende nok har man klart å bygge det innenfor budsjett. Veldig bra! Det var også festen, med taler, dans, god mat og alt som hører med Onsdag startet vi tidlig og kjørte langt ut på bondelandet, til den søvnige og støvete landsbyen Parotani, hvor vi har et dagsenter med samme navn. Her var det bare å konstatere at tingene rusler og går slik de skal. Men en liten lekeplass hadde gjort seg, og det skal vi få til i løpet av Tilbake i Cochabamba var dagsenteret Huayra Khasa i Cochabamba neste post på programmet. Herlige småbarn summet rundt som de biene de var utkledde som, og vi ble riktig så godt underholdt. Omvisningen, og litt prat sånn underhånden med de søte små, fortalte at også her går tingene slik de skal. Torsdag og fredag besøkte vi jungelen i Chapare. Et høydepunkt der var fisketur med Frelsesarmeens major Samuel Flores, nestkommanderende for distrikt Cochabamba. Han bød oss også med hjem til lunch på familiens lille gård i jungelen, hvor blant annet selvfisket Surubi sto på menyen Lørdag er dagsentrene våre stengt, og det var derfor en ypperlig dag å besøke barnehjemmene vi har i området. Først guttehjemmet Oscar Ahlm. Fadder Gerd, som var med for tredje gang, har trykket guttene her til sitt hjerte og vice versa! Hun klippet snoren på lekeplassen hun har finansiert, og det var ikke tvil om hvor populær den kommer til å bli. Ny vaskemaskin var det også blitt råd med, noe som er veldig greit når man har å gjøre med et femtitalls gutter. Dessuten en stor bursdagsfest for både barn og besøkende. Så var det raka vegen til jentene på Evangelina Booth. Etter omvisning og hjemmebakte kaker tok vi alle disse, tradisjonen tro, med oss i to smekkfulle busser, og kjørte opp i åsen til Taquiñaparken. Der ble det lek og latter, is og cola, men også modige tårer: Det viser seg at la majora Vargas, hjemmets myndige bestyrerinne gjennom mange år, nå takker for seg og går over i pensjonistenes rekke. At hun har gjort en fantastisk innsats, det er det ingen tvil om. Og om noen har funnet henne i strengeste laget, så var det kanskje nødvendig. Mykere har hun uansett blitt med årene, ingen tvil om det. Søndag tok vi barna fra Corazon Grande på bading og god middag hos den fargerike Don Roberto, som bor like i nærheten. Deretter var det flyturen til La Paz. Mandag 4. oktober ble en travel dag. Vi begynte med barnehagen Refugio del Amor, som blir helt og fullt finansiert av mandalspuben Sjøboden og dens glade gjester. Aldri har vel en pils og godt sosialt samvær vært meningsfullt enn her, hvor 20 barn og deres mødre får hjelp i hverdagen. Etter sang, dans og kaker her dro vi videre til dagsentrene El Tejar og Achacicala. Dette er store og veldrevne plasser i selve La Paz by. De ga begge et godt inntrykk, bortsett fra at det helt klart er behov for bedre toalettfasiliteter på det sistnevnte. Det gjorde vi klart og tydelig, så får vi se om det ikke lander et prosjekt på pulten snart Tirsdag og onsdag var vi turister. Det er både en fysisk og emosjonell påkjenning å møte så mange barn og så mye fattigdom og tøffe skjebner som vi gjør på en reise som denne. Derfor er det viktig å få anledning til å hente seg inn fra tid til annen. For eksempel ved å reise ut til Titicacasjøen og den fantastisk vakre Soløya, slik vi gjorde disse dagene. Torsdag dro vi langt ut på Altiplano, høyslettelandet utenfor La Paz. Hovedveien er fin, men en times humping på grusvei må til for å komme til dagsenteret Lacaya. Her må det trippeloversettelse til, fra norsk til spansk til indianerspråket aymara, og tilbake igjen. Det er nemlig slett ikke alle som snakker spansk. Men ungene gjør stort sett det, og de kunne fortelle at maten er god og de som driver senteret snille. Representantene fra de eldres råd som dukket opp, var også veldig takknemlige fra hjelpen som kommer fra Norge. Det samme opplevde vi, etter en time eller to med ny humping, på dagsenteret Tiahuanacu. Dette ligger ved ruinene fra den gamle indianerkulturen som bar samme navn, og som 2

3 var til langvarig fascinasjon for Thor Heyerdahl. Igjen et senter det er god grunn til å være fornøyd med. Fredag var noen på sightseeing i La Paz. Det er sikkert interessant nok, men det spørs om det kan måle seg med opplevelsen ved å sykle den berømte Dødsveien. Navnet har den fått ganske enkelt fordi den fortjener det: Dette er kjent som verdens farligste vei. Vi startet i snø og sludd i et fjellpass på meter over havet, og endte opp meter lavere, i jungelen ved Coroico. Underveis syklet vi tidvis på en usikret fjellhylle med alt fra 20 til 600 meters fritt fall på venstre side. Det føltes likevel langt tryggere enn å kjøre buss opp igjen, særlig med en guide som fortalte om dødsulykkene i annenhver sving. Etterpå føltes den vel fortjent, t-skjorten med påskriften I survived the world s most dangerous road Lørdag besøkte vi guttehjemmet Viacha. Fadder Hilde Hognestad, som var med, hadde i forkant kjørt kronerulling hos sin arbeidsgiver Felleskjøpet. Det ga resultater laaaaaaangt over det noen i forkant kunne drømt om. Dermed ble det festdag, ikke bare med kaker og brus, men med ti nye gitarer, flere trompeter og noen titalls trommer. Gjett om det ble lyd og glede! Men selv dette var bare starten, for når dette skrives, har vi nettopp fått beskjed om at nye senger, madrasser, dyner, puter og skap blir innkjøpt til guttene. Snart skal også kjøkkenet renoveres. Alt dette behøvdes, for selv om dette barnehjemmet i utgangspunktet tar seg godt ut, så var slitasjen nå påtakelig. Sist på programmet i området La Paz og Altiplano, var de ganske avsides liggende dagsentrene Yaurichambi og Corqueamaya. Det første ble turens første store skuffelse, med vann som manglet, toaletter som ikke fungerte og generelt gamle, slitte og skakke bygg. Slik det fremstår i dag, er det ikke noe vi kan være bekjente av. Samtidig viser dette behovet for faktisk å besøke stedene våre, for her var det mye vi ville ha forventet å ha hørt om, som aldri var meldt til oss. Nå blir det grepet fatt i, og vi forventer å se betydelig forskjell ved vårt neste besøk. I så måte er det hyggelig å kunne se rett over veien, til Corqueamaya. Ikke at det er norsk standard som gjelder her heller, men alt er mye bedre. Ikke minst oppmøtet: Hver gang vi kommer hit, har vi inntrykk av at hele bygda, og vel så det, har kommet for å møte oss. Det er taler, musikk og dans uten ende og for vår del, også uten luft, siden vi befinner oss meter over havet. Men en helt særegen opplevelse er det, og mange vil nok føle som oss at det er her man finner det ekte Bolivia. Når vi nå har beskrevet turen kort, men i en viss detalj, så er det for å gi et lite inntrykk av hva vår boliviarundtur innebærer. Alt det ovennevnte skjedde nemlig på to uker. Det var tettpakket, men absolutt ikke uoverkommelig, og vi kommer nok til å legge det opp noenlunde tilsvarende også ved neste anledning. Det er tross alt ikke alle som kan bli borte i 4-5 uker, og da får man altså gjort svært mye i løpet av disse to. Når en del måtte sette seg på flyet hjem etter dette, så vet vi at det var med mange gode minner og opplevelser. Vi andre dro videre, og nå blir det straks mer reising for hvert nye sted. Først dro vi til dagsenteret Casa Elisabeth i Tarija, og deretter til Batallon Colorados og Pokonas i Sucre. Vi fant ikke problemer ved noen av disse, men tvert imot en positiv utvikling siden vårt forrige besøk. Og så dagen vi så lenge har ventet på. Åpningen av det nye barnehjemmet Casa Himmelbjerget i Potosi. Her har vi sett en heroisk innsats fra en rekke gode hjelpere. Noen beskjedne får vi ikke nevne, andre nevner vi med glede, blant dem Forus videregående skole og ungdommene fra Zoom-In i Sandnes. Denne innsatsen har imidlertid blitt matchet av en vanskelig tomt, en regntid som ikke ville gi seg, veier som sperres i politiske protester, kamp om arbeidskraften med skolen som bygges like ved og gruvene som opplevere gode metallpriser, høyere materialpriser og så videre. Vi var derfor mildt sagt spente på hva åpningsdagen skulle by på. Det siste seg å være langt mer enn forventet! En høytidelig festdag ble toppet med at vi fikk følge de første åtte barna, fire gutter og fire jenter, inn i 3

4 bygget og opp til deres nye rom sett for første gang av både dem og oss. Og nei, det var ikke norsk standard her heller. Men det var flott, og langt, langt over grå boliviansk fattigdom, som jo er det man må sammenligne med. Disse åtte første barna vil snart bli fulgt av åtte til. I februar er planen at de neste 16 skal komme. Deretter de siste 16 når vi også har klart å få ferdig sidebygget med stort kjøkken, spisesal, bolig til personalet og en liten hybel til frivillige. Det håper vi blir til sommeren men det er du med på å avgjøre Vi merket at dagsenteret Maria Cristina i Potosi den senere tiden har lidd under at så mye tid og arbeidskraft har gått til byggingen av Casa Himmelbjerget. De behøver både en betjening som er mer til stede, samt spill, leker og en lekeplass ute. Det vil de da også få, av oss og våre gode hjelpere. Etter Potosi dro vi til Santa Cruz. Ved dagsenteret Primero de Mayo var det bare velstand, med unntak av det stadig tilbakevendende problemet med toaletter som må ordnes. Og Nueva Vida, som vi besøkte for første gang, ble en gedigen opptur. Her har vi et senter i senteret, en egen avdeling for spesielt trengende barn, og det så ut til å fungere utmerket. Turen ble avsluttet i Trinidad, hovedstaden i Benidistriktet som ligger i Amazonasjungelen. Der hadde vi oppsummerende møter med Frelsesarmeen, som ønsker å bygge et dagsenter for barna til noen av de tusener som har mistet gård og land til flommene de siste årene. Det vil i så tilfelle være aktuelt for oss å gå inn med faddere og finansiering her. Mer, mer! Se det: Bare noen få linjer om hvert sted, og vi er allerede på side fire i dette brevet. Men vi har lagt ut langt mer, ikke minst bilder og video, i bloggen vår. Frem mot jul vil det komme reportasje der fra samtlige 23 barnehjem og dagsentere. Du finner alt dette ved å gå til vår nettside, Den oppdateres flere ganger i måneder, hele året. I tillegg er vi blitt ganske flinke på å bruke Facebook, så de som er der kan bare søke etter Boliviafamilien og bli venn med oss der. Tallenes tale Etter jubelåret 2009, med 25% økning i støtten vi sender til Bolivia, hadde vi egentlig ikke tro på noen særlig vekst i år. Der tok vi feil, for en økning blir det: Rundt 10%, ser det ut til. Det betyr, blant mye annet, at vi nå sender 50% mer enn da de to yngre blad Fanebust måtte overta i Vi vil tro at Papa Baste er godt fornøyd med det! De endelige tallene for året vil bli postet i bloggen en gang i januar. Det er kanskje ikke så interessant i seg selv, men viktig i det de gir av muligheter: Man kan fortsatt spise seg mett i Bolivia for en norsk femmer eller mindre. Per i dag er vi 877 faddere som hjelper 956 barn i Bolivia. Av disse er 948 barn under 18 år, mens 22 er studenter. Vi vokser altså jevnt og trutt, og det uten at en fadderkrone går bort i administrasjon. Der har vi et salgsargument få om noen andre kan matche! Og det er fint om du bruker det, for vi behøver alltid flere faddere Jule- og bursdagspresanger Dersom du er rask på avtrekkeren etter å ha mottatt dette brevet, er du ikke for sent ute til jul. Husk BFN-nummer og å skrive julegave, og sett pengene inn på fadderkonto som vanlig. Samme fremgangsmåte benyttes ved bursdagspresanger. Beløpet velger du fritt, men det vanligste er mellom 200 og 500 kroner. Vi går gjennom alle innbetalingene, og fører opp gavene på egne lister slik at disse 4

5 pengene går direkte til fadderbarnet ditt. Det vil si: Frelsesarmeens offiserer som driver stedene våre sørger for at barna får det de ønsker og trenger og sammen med sommerbrevet får du bilde av barnet med de gavene som har blitt kjøpt! At man sender en pengegave til jul og/eller bursdag er på ingen måte noe krav. Men mange faddere synes det er hyggelig å gi litt ekstra oppmerksomhet, og derfor har vi denne ordningen. Justering av fadderbeløp Beløpet på kr 200 per måned har ligget fast i mange år nå. Det har imidlertid verken prisene i Norge eller Bolivia. Fra og med januar 2011 kommer vi derfor til å sette opp normalbeløpet til kr 220 per måned. Når det er sagt, så er det jo opp til hver og en hvor mye man innbetaler til vår fadderkonto. Allerede i dag er det mange som sender kr 250, og vi har ikke akkurat noe ønsket om at disse skal gå ned. På den annen side har vi også minstepensjonister og ungdom blant våre faddere, og noen av disse betaler 100 eller 150 kroner. Det er veldig mye bedre enn ingenting! Ta derfor dette som en oppfordring til å øke beløpet dersom du har mulighet til det men det er det du selv som avgjør. Hva fremtiden vil bringe Ja tenk om vi hadde vist det, og straks kunne innkassert neste ukes lottogevinst! Så heldige er ikke vi: Av 2011 forventer vi fortsatt hardt arbeid og krevende prioriteringer. Men samtidig kan vi puste litt ut, for med kjøp av hus til La Roca, ferdige nybygg på Corazon Grande Casa Baste Fanebust og Ushpa Ushpa og et nyåpnet Casa Himmelbjerget i Potosi, så er mye godt gjort! Godt gjort, men ikke ferdig. I det kommende året blir den største oppgaven å gjøre ferdig Casa Himmelbjerget, slik at vi når den kapasiteten på 48 barn som er målet og det med god og forsvarlig drift. Dernest vet vi at La Roca behøver påbygg. Og så er det en mengde små- og mellomstore prosjekter som vi ønsker å gjennomføre, dersom det er oppnåelig. Her kommer de harde prioriteringene inn Dersom noen ønsker å gjøre disse mindre vanskelige, er vi svært takknemlige for donasjoner til konto , som går spesifikt til Casa Himmelbjerget og byggingen der, samt til prosjektkonto , som går til alt annet av prosjekter. For det gjør som kjent ikke fadderpengene deres; de går til drift. I den forbindelse har året allerede gitt oss mange å takke, for smått og stort fra privatpersoner, barnehager, skoler, bedrifter, foreninger og lag. Vi kan ikke nevne dere alle, men dere er så langt fra glemt! Da takker vi alle og enhver for den gode innsatsen i året som snart er omme. Måtte dere alle få en strålende jul, og et nytt år som holder mer enn det lover. La aldri mismotet ta deg, for om vi ikke kan fikse verden, så kan vi ta ansvar og gjøre noe med en liten del av den. Fordi vi vet at - ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen! 5