Pensjonsmulighetenes innvirkning på arbeidsdeltagelsen til personer med kroniske lidelser.

Transkript

1 PAPER 1. nasjonale konferanse om forskning om funksjonshemmede, Lillehammer september Pensjonsmulighetenes innvirkning på arbeidsdeltagelsen til personer med kroniske lidelser. Høgskolelektor Klara Jakobsen Høgskolen i Sør-Trøndelag klara.jakobsen@hist.no Innledning Den norske sosialpolitikken er for tida stadig i endring og modernisering. Det er et klart politisk mål at en større del av i befolkningen skal være i arbeid. I følge sentrale meldinger gjelder dette også grupper av befolkningen med nedsatt funksjonsevne (St.meld.nr.40, , St.meld.nr8, ). Sentrale meldinger som Attføringsmeldingen (St.meld.nr.39, ) og Velferdsmeldingen (St.meld.nr.35, ) tar til orde for å tilrettelegge slik at personer med funksjonssvikt skal kunne arbeide og dermed forsørge seg selv og bidra til fellesskapet, omtalt som arbeidslinja. Selv om Norge totalt sett har en lav arbeidsledighet sammenlignet med andre land, viser statistikken imidlertid at mange funksjonshemmede har problem med å komme inn på arbeidsmarkedet. En annen klar utvikling er dessuten at stadig flere faller ut av arbeidslivet og går over på langvarige trygdeordninger (St.meld.nr.40). I 2002 var det derfor over uførepensjonister i Norge, og omtrent 60 prosent av disse var kvinner (NOU 2004:1). I følge Sandmannutvalget (NOU 2000:27) er årsaken til at så vidt mange faller ut av arbeidslivet svært sammensatt, og beskriver de nødvendige tiltak som en helhetlig tiltakspakke hvor fokus må være å forebygge at personer faller ut av varig arbeid. Både arbeidsgiver og arbeidstaker skal ansvarliggjøres i denne prosessen, og tiltakene må forankres i arbeidslivet og iverksettes mellom arbeidslivets parter og myndighetene. I 2001 ble derfor en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv undertegnet av partene i arbeidslivet og myndighetene. Denne avtalen skulle blant annet bidra til reduksjon i bruk av uføretrygd, redusere sykefravær, tilrettelegge for eldre arbeidstakere og inkludere personer med nedsatt funksjonsevne (Rikstrygdeverket 2002). Et innebygget prinsipp, som skal sikre at det ikke blir lettvint å gå over fra lønnet arbeid til trygd, er at det skal lønne seg økonomisk å være i lønnet arbeid framfor å motta trygd.

2 Pensjonskommisjonen som utreder modernisering av folketrygden (NOU 2004:1) tilrår at det legges til rette for et økonomisk bærekraftig pensjonssystem med høy yrkesdeltaking, lav arbeidsløshet og et inkluderende arbeidsliv. De foreslår dessuten at dagens besteårsregel og 40-årsregelen for opptjening av pensjonspoeng fjernes til fordel for en livsløpsopptjening. I denne situasjonen blir derfor arbeid guleroten som både sikrer dagens og morgendagens inntekt. For funksjonshemmede eller personer med en kronisk lidelse kan dette føre til at de må strekke seg langt for å opprettholde arbeidsaktiviteten på et nivå som sikrer en lønn og en framtidig pensjon og leve på. Med utgangspunkt i denne situasjonen var formålet med denne studien å beskrive den kunnskap og erfaring som yrkesaktive kvinner med revmatisme selv fremhevet som betydningsfullt for sin arbeidsdeltagelse. Studien ble gjennomført ved midler fra Helse- og Rehabilitering som et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Revmatikerforbund (NRF) og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Metode For å få oversikt over styrende faktorer i dagliglivet som man tidligere ikke var bevisst, skrev elleve kvinner i Sør-Trøndelag mellom 43 og 60 år dagbok i en uke. Fire jobbet i full stilling, to i 80 %, og fem av kvinnene jobbet i halv stillingsandel eller mindre. Tre av dem bodde alene, hvorav en med en sønn. De andre bodde med ektefelle eller samboer, og de fleste hadde barn eller ungdommer boende i hjemmet. Samtlige var medlemmer av NRF. Dagboknotatene fra 11 dagbøker ble deretter kodet inn i et tidsgeografisk dataprogram, Vardagen (Ellegård & Nordell 1997), som gjorde det mulig å behandle data og ta ut både frekvenstabeller og grafer som viste informantenes tidsbruk. Med utgangspunkt i forhold som pekte seg ut ved denne tidsbruken, ble det gjennomført to fokusgruppeintervju med 9 av de 11 informantene. Fokusgruppeintervju omtales i litteraturen som en måte å lytte til folk og lære av det (Morgan 1998), og en metode som kan være viktig å benytte når kvinner skal uttrykke og stadfeste sine erfaringer (Madriz 2000). Samtalen i disse fokusgruppene gikk etter hvert nokså uanstrengt. Det var tydelig at det var enkelte faktorer av betydning for arbeidsdeltagelse som engasjerte kvinnene mer enn andre og som derfor ble ivrig diskutert. Når en person kommenterte et nøkkelspørsmål kunne en annen bidra med en motsatt mening eller en annen erfaring. På denne måten ble prosjektlederen sin oppgave først og fremst å tilse at diskusjonen holdt seg innenfor det aktuelle emneområdet. Resultat

3 Ved å analysere de kvantitative data viste resultatet at kvinnene brukte mye tid til egenomsorg og lønnsarbeid, og mindre tid til praktisk husarbeid, innkjøp, matlaging og fritidsaktiviteter. Egenomsorg i denne sammenhengen er tiden som gikk til nattesøvn, personlig stell, måltider, trening og hvile etter jobb. Mye tid brukt til egenomsorg kan fortelle at mye hvile er nødvendig om man har revmatisme og er yrkesaktiv. Samtidig viste resultatet at en stor tidsressurs ble bruk til trening. Samtalene i fokusgruppeintervjuene ga god forståelse av hvordan det var å være i jobb som revmatiker. Kvinnene opplevde dagens arbeidsliv som krevende, og at det ga lite rom for de spesielle tilrettelegginger i løpet av arbeidsdagen, som flere hadde behov for på grunn av sitt funksjonsnivå. Ut over fysiske tilpassninger på arbeidsplassen, var det ikke lett å markere sine behov overfor kolleger og ledelse, da de var redd for å bli oppfattet negativt. Om mulig gikk derfor disse kvinnene på jobb, på tross av sine plager. For å lette dagliglivet som yrkesaktiv var det nødvendig med egen bil. De ønsket også mulighet for økonomisk støtte til husvask og for å trene i arbeidstiden. En betydningsfull faktor for arbeidsdeltagelse var også arbeidslederens kompetanse og håndheving av ansvar. Kvinnene påpekte sterkt behovet for å redusere stillingsandelen etter hvert som kroppen greide å yte mindre uten at resultatet ble en redusert inntekt eller lavere pensjon. Folk jeg møter synes at det er veldig bra at jeg greier å jobbe i full stilling - og vi blir jo oppfordret til å jobbe. Men en kronisk sykdom kan ta mye tid og krefter. Jeg har derfor tenkt med meg selv at jeg kanskje skulle redusere stillingen slik at jeg kunne ta en dag fri i uka. Men vet du, da opplever jeg at jeg betaler min egen sykemelding! Inntektens betydning for arbeidsdeltagelse Resultatet viser hvordan jobben og ivaretakelse av helsa i form av hvile og trening tar mye av disse kvinnenes tid og krefter. Det kommer tydelig fram i fokusgruppeintervjuene at inntekten i stor grad påvirker deres mulighet for valg av stillingsandel. Dette gjelder både dagens inntekt og deres framtidige pensjon. Siden dette er en gruppe arbeidstakere som tidvis har vært langtidssykemeldt på grunn av operasjoner, opptreningsopphold og medisinering, kan det være vanskelig å utføre/inneha en full jobb/stilling. Dette er også kvinner som har valgt å være hjemme med omsorg for barn i perioder, og som i ettertid velger en deltidsstilling for å kunne ivareta egen helse. Som et resultat kan denne gruppen kvinnelige arbeidstakere, på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, lett havne i gruppen minstepensjonister. De har ikke hatt anledning til å jobbe nok for å oppnå lang nok opptjeningstid. Foruten lavere inntekt, kan en redusert stilling over tid også forklare hvorfor nærmere 90 prosent av minstepensjonistene i

4 Norge er kvinner (NOU 2004:1). Kvinnene med revmatisme i denne studien beskriver også at om de ikke hadde hatt sine plager, hadde de sannsynligvis jobbet i full stilling. Dersom dette er gyldig for et større antall funksjonshemmede arbeidstakere eller personer med kroniske lidelser, betyr det at en stor gruppe i samfunnet selv tar kostnaden ved å jobbe i redusert stilling på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. De generelle pensjonsreglene knyttet til uføretrygd ikke gir anledning til å redusere stillingsandelen med mindre enn 50 %. Konsekvensen er at en gradvis uførepensjonering med for eksempel 80 % uføretrygd vanskelig lar seg gjennomføre. Når man går over fra hel til halv stilling og resten av inntekten dekkes av trygd, går man betraktelig ned i lønn. For mange er dette derfor en situasjon de søker å utsette i det lengste, og kvinnene i denne studien gir klart uttrykk for at de står på for å greie jobben sin så lenge det går. Spørsmålet er da om dette fremprovoserer en situasjon hvor helsetilstanden etter hvert har blitt så dårlig at full uførepensjonering blir løsningen etter kort tid. En reduksjon av stillingsandelen til 50 % eller mer kan også forårsake en annen uønsket situasjon, nemlig at en annen person må overta enkelte av arbeidsoppgavene. I noen tilfeller betyr det også at den uføretrygdede må utføre helt andre oppgaver. Det er en situasjon som ikke alltid ivaretar disse arbeidstakernes verdighet på en måte som gjør at de motiveres til å fortsette i jobben. På bakgrunn av resultatet fra denne studien blir det tydelig at økonomi synes å være en betydningsfull og styrende faktor for de muligheter for valg funksjonshemmede og personer med kroniske lidelser har. Hvorvidt man lever alene, er alene om omsorg for barn eller om familiens totale inntekt er god, vil på denne måten avgjøre hvorvidt arbeidstakeren med en kronisk lidelse beslutter å redusere sin stilling i tråd med egen helse. Myndighetene i Norge fokuserer i dag først og fremst på å hjelpe uføretrygdede og funksjonshemmede inn i arbeidslivet. Det gjøres imidlertid lite for å støtte disse til å opprettholde arbeidsdeltakelsen etter hvert som helsetilstanden endres. For å unngå at denne gruppen kommer i en situasjon hvor full uføretrygd er den eneste løsningen, peker denne studien på betydningen av å satse på tiltak som aktivt støtter utsatte arbeidstakere. Foruten ledelsens kunnskap om hvordan denne gruppen arbeidstakere kan ivaretaes, viser resultatet fra denne studien hvordan en mer fleksibel ordning knyttet til pensjonsmuligheter kan bidra til at marginale grupper i arbeidslivet greier å opprettholde sin arbeidsdeltagelse lengre.

5 Litteratur Arbeidsmiljøloven (1977) Lov av 4. februar nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø. Oslo: Tiden norsk forlag. Ellegård, K & Nordell, K (1997) Att byta vanmakt mot egenmakt. Stockholm; Johansson & Skyttmo Förlag. Madriz, E (2000) Focus groups in feminist research. In Denzin, N K & Lincoln, Y S (Eds) Hanbook of Qualitative Research. (second edition) Thousand Oaks, CA: Sage Publications Ltd. Morgan, D L (1998) The focus group guidebook. Thousand Oaks, CA: Sage Publications Ltd. Rikstrygdeverket (2002) Trygdeetatens arbeidslivssenter, Senter for inkluderende arbeidsliv. Prosjekt inkluderende arbeidsliv, Informasjonshefte. St meld nr 40 ( ) Nedbygging av funksjonshemmede barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. St meld nr 8 ( ) Om handlingsplan for funksjonshemma Deltaking og likestilling. St meld nr 35 ( ) Velferdsmeldingen St meld nr 39 ( ) Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon. Attføringsmeldingen NOU 2004:1 Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. NOU 2000:27 Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv. NOU 1999:13 Kvinners helse i Norge