Rapport 2005:1. Pensjonsreformen Status etter Stortingets behandling av pensjonsmeldingen

Transkript

1 Rapport 2005:1 Pensjonsreformen Status etter Stortingets behandling av pensjonsmeldingen Utarbeidet i avdeling for utredning i Utdanningsforbundet av Jan Mønnesland

2 Forord Pensjonskommisjonen la fram sin innstilling 13. januar Forslagene innebar vesentlige endringer i folketrygden. Videre anbefalte kommisjonen viktige endringer for tjenestepensjoner og for ordningen med avtalefestet pensjon. Forslagene skapte en omfattende debatt. Utdanningsforbundet sendte sine kommentarer via Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO), som var formell høringsinstans. Etter høringsrunden kom Regjeringen med en stortingsmelding 10. desember Denne ble behandlet i Stortinget 26. mai Vedtaket her er basert på et politisk forlik mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Denne rapporten gir en gjennomgang av pensjonsreformen slik denne nå er avklart gjennom stortingsvedtaket. Rapporten redegjør for de ulike aspektene ved reformen, og sammenlikner vedtaket med kommisjonens opprinnelige forslag. Resultatet vurderes ut fra de kravene som ble reist i saken, fra Utdanningsforbundets og fra UHOs side. Oslo, juni

3 Innholdsfortegnelse Sakens gang...4 Omfanget av reformen...4 Elementene i reformen av folketrygden...5 Profilendringer, gitt uendret opptjeningsgrunnlag...5 Opptjeningssystemet...8 Fra besteårsregel til alleårsregel...8 Omsorgspoeng...8 Andre kompensasjoner for manglende inntekt...8 Samlet effekt av endrede opptjeningsregler...9 Ektefeller, etterlatte, deling av rettigheter Delingstall Indeksering Fleksibel pensjonering Tidligpensjon Adgang til å stå lenger i arbeid Uføretrygd Særaldersgrenser Finansieringen av folketrygden Overgangsordninger, ikrafttredelse Avtalefestet pensjon (AFP) Offentlige tjenestepensjonsordninger Private tjenestepensjonsordninger Oppsummering Referanser

4 Sakens gang Pensjonskommisjonen ble nedsatt 30. mars 2001 av daværende Stoltenberg-regjering. I mandatet het det at kommisjonen skulle avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Det het videre: "Aldringen av befolkningen kombinert med høyere ytelser vil føre til en sterk økning i pensjonsytelsene utover i dette århundret.... Et framtidig pensjonssystem må... bidra til å møte utfordringer knyttet til en aldrende befolkning og tiltakende tidligpensjonering." Det lå med andre ord i mandatet et krav om at en skulle komme fram til et forslag som var besparende for staten, sammenliknet med en videreføring av eksisterende ordninger. Kommisjonen leverte sin endelige innstilling 13. januar 2004 (NOU 2004:1 Modernisert folketrygd). Innholdet i forslaget er omtalt i Utdanningsforbundets temanotat 1/2004 Pensjonskommisjonens forslag til endret folketrygd mm. Sammen med Norsk sykepleierforbund bestilte Utdanningsforbundet nye befolkningsframskrivinger fra Statistisk sentralbyrå. Vi oppfattet de beregningene som Pensjonskommisjonen hadde basert seg på, som urealistiske mht. økningen i gjennomsnittlig levealder. De nye beregningene er presentert i Utdanningsforbundets temanotat 10/2004 Forventet framtidig levealder: alternativer til Pensjonskommisjonens framskrivinger. Utdanningsforbundets synspunkter ble oversendt UHO i brev av 25. mai 2004, som innspill til høringsuttalelse derfra. UHO leverte sin høringsuttalelse 4. juni Regjeringen kom med sitt forslag, basert på kommisjonens innstilling, i St.meld. nr. 12 ( ) Pensjonsreform - trygghet for pensjonene, av 10. desember I all hovedsak baserte Regjeringen seg på flertallsforslaget fra Pensjonskommisjonen. På en del felter ga imidlertid meldingen noe mer konkrete avklaringer, bl.a. i forhold til tjenestepensjon. UHO har kommentert pensjonsmeldingen under høring i Finanskomiteen 7. februar Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngikk 19. mai 2005 en politisk avtale om pensjonsreformen. Finanskomiteen fremmet sin innstilling 23. mai, og Stortinget behandlet saken 26. mai. Vedtaket er identisk med teksten i avtalen mellom de fem partiene. Stortingsvedtaket er en uttalelse om prinsipper for pensjonsreformen. På denne bakgrunn må det gjøres en god del videre arbeid, dels av avklarende art der vedtaket ikke er entydig, dels av utredende art for gjenstående problemstillinger, og dels i form av konkrete lovproposisjoner som i sin tur må formelt vedtas i Odelstinget og Lagtinget før reformen kan iverksettes. Omfanget av reformen Reformen består av disse elementene: endringer i folketrygden opplegg for endringer i AFP-ordningene innføring av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor endringer i offentlig tjenestepensjon. Innholdsmessig henger flere av elementene sammen, bl.a. foreslås systemendringer i folketrygden, som også vil påvirke offentlige tjenestepensjoner samt AFP-avtalene. Endringene i folketrygden har vært undergitt mest omfattende behandling, og har på flere punkter vært førende for forslagene under de andre trygdeordningene. 4

5 Elementene i reformen av folketrygden Det gjøres omfattende endringer i folketrygdens alderspensjon. Disse vil bli omtalt punkt for punkt nedenfor. Det gjøres endringer i fordelingsprofilen, dvs. hvor mye pensjon som skal gis for ulike inntekter under ellers like opptjeningsvilkår. Det gjøres endringer i opptjeningssystemet. Pensjonen skal ikke lenger beregnes ut fra de 20 beste opptjeningsårene, og det skal ikke lenger være en grense på 40 år for fulle rettigheter. Det gis noe bedre vilkår for opptjening av omsorgspoeng. Dagpenger skal regnes som pensjonsgivende inntekt, og det skal vurderes opptjeningsordninger for studenter. Det innføres et delingstall. Det innebærer at pensjonen justeres ut fra forventninger om hvor lenge de enkelte årskull vil ha i gjenværende levetid ved oppnådd pensjonsalder. Jo lenger et årskull forventes å leve, jo mindre pensjon blir utbetalt pr. år. Indekseringen endres. Det innebærer at den årlige justeringen av løpende pensjoner vil bli svakere enn G-utviklingen 1, og svakere enn dagens system tilsier. Endrede opptjeningsregler, delingstall og indeksering vil for de aller fleste gi markerte reduksjoner i pensjonsytelsene. Dette må en ha i mente når en vurderer endringene i fordelingsprofilen isolert. Både de som vinner og de som taper på profilendringene, vil måtte ta de innstrammingene som følger av de øvrige punktene. Profilendringer, gitt uendret opptjeningsgrunnlag Pensjonskommisjonens flertall foreslo et system (modernisert folketrygd) basert på proporsjonalitet mellom innbetaling og pensjonsytelse, med to unntak. Det gis en garantipensjon lik dagens minstepensjon, uavhengig av opptjening, denne avkortes mot 60 % av inntektsbasert pensjon for inntekter over 1 G. Det gis ikke opptjening for årlige inntekter ut over 8 G. SVs representant i kommisjonen foreslo et alternativ (universell folketrygd) hvor det gis en grunnpensjon på nivå med dagens minstepensjon, og en inntektsbasert tilleggspensjon på inntekt ut over grunnpensjonsnivå, som gis på toppen av grunnpensjonen. Også her settes et tak på opptjeningen ved 8 G. Frps representant i kommisjonen foreslo en fast pensjon for alle, uavhengig av inntekt. Regjeringen gikk i pensjonsmeldingen inn for flertallsforslaget fra kommisjonen. Figur 1 viser hvordan flertallsforslaget (modernisert folketrygd) og SVs dissens (universell folketrygd) slår ut fordelingsmessig, sammenliknet med videreføring av dagens folketrygd. Figurene viser effekten for enslige. Ingen av forslagene innebærer endringer i systemet med reduserte ytelser for ektepar. 1 G er Folketrygdens grunnbeløp og reguleres i tråd med lønnsveksten i samfunnet. Beløpet er på kr gjeldende fra 1. mai Det er foreslått en regulering til kr med virkning fra 1. mai 2005 (St.prp. nr. 72 ( )), den vil tre i kraft når Stortinget har behandlet saken. 5

6 Figur 1. Profiler for de alternative trygdemodellene. Enslige. Siden både modernisert og universell folketrygd er basert på at alle inntektsår teller, vil en økning fra 40 til 43 års opptjening gi en gevinst for begge alternativene, sammenliknet med dagens system. Også maksimalytelsen vil øke i begge alternativene, mens dagens folketrygd har en grense ved 40 års opptjening. Et fellestrekk ved modernisert og universell folketrygd er at antall minstepensjonister blir lavere enn ved dagens system. Universell folketrygd og modernisert folketrygd har samme økonomiske ramme, men universell folketrygd gir mer enn modernisert folketrygd til dem med lavere inntekter og mindre til dem med høyere inntekter. Figur 1 viser at ved 43 års opptjening vil alle komme bedre ut, bortsett fra et lite intervall mellom 4 og 5 G der modernisert folketrygd gir svakere uttelling. Ved 40 års opptjening blir det et bredere inntektsintervall som får svakere uttelling ved modernisert folketrygd. Universell folketrygd gir bedre uttelling enn dagens system for samtlige, bortsett fra de høyeste inntektene (12 G og høyere) ved 40 års opptjening. Stortinget har gjort disse vedtakene mht. profilen: "De som har hatt liten eller ingen inntekt skal fortsatt sikres en pensjon på nivå med dagens minstepensjon. Dette ivaretas av begge de to forslagene. "De som har hatt lave inntekter skal få mer igjen for sin pensjonsopptjening enn i dagens system, slik at det blir færre minstepensjonister. Det betyr at de som har hatt en jevn inntekt på mellom 2 og 4 G i 40 år skal få en høyere pensjon enn med dagens folketrygd. Også dette ivaretas av begge forslagene fra kommisjonen. "De som etter 40 år i yrkeslivet har hatt inntekter i underkant av gjennomsnittet for heltidsansatte, må ikke få en lavere alderspensjon enn med dagens system. Det betyr at personer som har en jevn inntekt på mellom 4 og 5 G i 40 år ikke skal ha en lavere pensjon enn de ville fått med dagens folketrygd. Etter 43 år i yrkeslivet vil disse gruppene få en høyere pensjon enn i dag. Dette kravet imøtekommes av universell folketrygd, men ikke av flertallsforslaget om modernisert folketrygd. Stortingsflertallet viser til tre modeller som alle tilfredsstiller kravene ovenfor. Modell A har samme avkorting mot garantipensjon som modernisert folketrygd, men har et knekkpunkt i avkastningen for inntektspensjon ved 3 G. Modell B har full avkorting mot garantipensjon 6

7 opp til 2 G og deretter jevn avkastning. Modell D er identisk med universell folketrygd, men med noe høyere avkastning. Figur 2 viser fordelingsvirkningen av disse modellene ved 43 års opptjening. Figur 2: Sammenhengen mellom lønn og pensjon i dagens folketrygd, modernisert folketrygd, modell A, B og D etter 43 års opptjening. Tall i grunnbeløp i folketrygden (G). 5,00 4,50 4,00 3,50 3,00 Pensjon 2,50 2,00 1,50 1,00 0,50 0,00 0,0 1,0 1,5 2,0 2,5 3,0 3,5 4,0 4,5 5,0 5,5 6,0 6,5 7,0 7,5 8,0 8,5 9,0 9,5 10,0 10,5 11,0 11,5 12,0 Lønn Modernisert folketrygd Dagens folketrygd Modell D (enslig) Modell A Modell B Det heter i stortingsvedtaket: "Regjeringen må utforme en pensjonsmodell med en fordelingsprofil som ligger nært opp til profilen i modell A, B og D." Selve profilendringen var i pensjonskommisjonens forslag et element som isolert sett økte folketrygdens utgifter med 4 %, sammenliknet med en videreføring av dagens system. De alternativene stortingsflertallet nå går inn for, øker utgiftene med enda 2 prosentpoeng ut over kommisjonens forslag. Det er årsaken til at alternativ D har en noe høyere avkastning av innskuddene enn universell folketrygd. Bortsett fra denne endringen har Stortinget i realiteten forkastet modernisert folketrygd og vedtatt å legge universell folketrygd til grunn. Utdanningsforbundet motsatte seg den foreslåtte fordelingsmodellen, som ble oppfattet som en klar svekkelse av fordelingsprinsippet. UHO var enda mer markert i sin høringsuttalelse, en motsatte seg forslaget til modernisert folketrygd, bl.a. fordi den medførte "kraftig omfordeling av pensjonsytelsene fra middels til høye inntekter". På disse punktene kan en konkludere med at en så langt har fått gehør. 7

8 Opptjeningssystemet Fra besteårsregel til alleårsregel Det er få som evner å ha 43 yrkesaktive år i heltidsstilling før en når pensjonsalder. Figurene ovenfor vil derfor for de fleste være av liten relevans for å vise de faktiske pensjonsvilkårene. Dagens folketrygd gir fulle rettigheter etter 40 år med pensjonsgivende inntekt (år med opptjening av pensjonspoeng). Manglende år gir proporsjonal avkorting i ytelsene. Selve pensjonsberegningen baserer seg på de 20 beste årene, slik at alle år med opptjening blir godskrevet gjennomsnittspoengene fra de 20 beste årene. Effekten er at de med økende inntekter over livsløpet, får bedre pensjon enn hva de ville fått om alle årene hadde blitt medregnet ut fra faktisk poengopptjening. Det samme gjelder for dem med svingende inntekter. Ikke minst for dem med temporære fravær fra arbeidslivet (ledighet, omsorgsarbeid etc.) er dette av stor økonomisk betydning. En enstemmig kommisjon gikk inn for å avskaffe besteårsregelen, slik at alle årene teller ut fra sin faktiske poengopptjening. En gikk samtidig inn for å avskaffe 40-årsgrensen, slik at en får økte rettigheter for å tjene opp poeng også ut over 40 år. Regjeringen sluttet opp om disse endringene i pensjonsmeldingen, noe som deretter ble godtatt også av Stortinget. Omsorgspoeng Kommisjonen foreslo en bedret opptjening av pensjonspoeng for ubetalt omsorgsarbeid. Mens en i dag får godskrevet 4 G om en er hjemme med barn under 7 år, skulle en etter kommisjonens forslag få fra 4,5 til 6 G avhengig av fødselspengegrunnlaget, men begrenset til barnet fylte 6 år. Samme regel skulle gjelde for andre dokumenterte omsorgsbehov. Regjeringen sluttet seg til dette forslaget. En innvending som har vært reist mot forslaget, er at det kan redusere insentivene til å ta inntektsgivende arbeid. Dersom alternativet til at den ene i et parforhold går hjemme og den andre har full jobb, er at begge jobber deltid, vil det sistnevnte alternativet ikke gi omsorgspoeng. Det kan ha uheldige likestillingsmessige virkninger. Stortinget sluttet seg til at nedre grense ble økt til 4,5 G. For øvrig ble det uttalt: "Pensjonsopptjening ut over minstenivået skal utformes slik at den premierer arbeidsinnsats. Omsorgsopptjeningen skal ikke gi klare stimulanser til en skjev fordeling av omsorgsarbeidet mellom kvinner og menn. Som eksempel på en mulig ordning ble det i stortingsvedtaket vist til en modell hvor en får pensjonsgrunnlaget beregnet ut fra 75 % av nedgangen i inntekt for begge foreldrene. Andre kompensasjoner for manglende inntekt I pensjonsmeldingen tok Regjeringen opp spørsmålet om pensjonspoeng for studenter og vernepliktige, siden dette var reist av flere av høringsinstansene. Konklusjonen i meldingen var at Regjeringen ikke gikk inn for dette. I stortingsvedtaket slås det fast at vernepliktige skal gis pensjonspoeng. Metoden og nivået sies det ikke noe om. For studentene heter det i vedtaket: "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag. Når Stortinget ber om en slik vurdering, under behandlingen av en melding hvor en slik vurdering faktisk er framlagt og med negativ konklusjon, kan det vanskelig tolkes annerledes enn at Stortinget ønsker at den nye vurderingen skal gi et annet utfall. 8

9 For ledige har det vært diskutert om en bør gi pensjonsopptjening, siden dette er ufrivillig fravær fra arbeidslivet. Spørsmålet var ikke berørt verken hos kommisjonen eller i stortingsmeldingen. LO-kongressen krevde at en måtte godskrive pensjonspoeng for ledige ut fra tidligere inntekt og ikke ut fra dagpengene, dette var ett av vilkårene for at LO aksepterte overgangen til en alleårsregel. Stortingsvedtaket lyder slik: "Folketrygdens ytelser under sykdom og arbeidsledighet, herunder ufrivillig deltidsarbeidende som mottar dagpenger, gis pensjonsopptjening på linje med lønnsinntekter. Dette er en klar avvisning av LOs krav. Når pensjonsopptjeningen knyttes til ytelsene, dagpengene, gir det et langt lavere nivå enn om en hadde basert seg på tidligere inntekt (dagpengegrunnlaget). Samtidig vil dagpengene opphøre etter en viss tid som ledige, og fanger dermed opp bare en andel av dem som faktisk er rammet av ledighet. Samlet effekt av endrede opptjeningsregler De aller fleste vil tape på innføringen av alleårsregelen. Det følger med nødvendighet at de 20 beste årene må ligge høyere enn (eller likt med) gjennomsnittet av samtlige opptjeningsår. Alle vil ikke tape like mye. De med jevne inntekter taper minst, de som har ujevne inntekter (jevnt stigende inntekter eller svingende inntekter), taper mest. De som har høye inntekter, vil komme uendret ut, siden grensen på 8 G som maksimalt opptjeningsgrunnlag gjør at de som ligger over dette nivået, får godskrevet 8 G, uansett hvordan årsinntekten ellers måtte variere. Fjerning av 40-årsgrensen for fulle rettigheter medfører at de som har mer enn 40 opptjeningsår, vil få en gevinst i forhold til dagens ordning. For noen vil denne gevinsten kunne være større enn tapet ved at besteårsregelen oppheves. Pensjonskommisjonen beregnet effektene av endrede opptjeningsregler (alleårsregel pluss forbedret omsorgsopptjening). Resultatet var at de endrede opptjeningsreglene isolert sett reduserte folketrygdens utgifter med 1 %, dvs. tilnærmet uendret utgiftsnivå. Figur 3 viser de fordelingsmessige effektene separat for menn og kvinner. Figur 3. Effekter av overgang til alleårsregel og bedret omsorgsopptjening 9

10 I figur 3 er pensjonistene inndelt i desiler (tiendeparter) sortert etter nivået på pensjonsopptjeningen. Figuren viser at de 20 % rikeste mennene samt de 10 % rikeste kvinnene tjener på endringene. Dette er folk med så høye inntekter at de uansett ligger over 8 G og dermed ikke taper på at besteårsregelen blir borte. De vil vinne på at 40-årsgrensen oppheves. Alle andre taper på endringene. For kvinner i de lave desilene vil bedrede omsorgspoeng motvirke tapet ved at besteårsregelen fjernes. Tapet pga. endrede opptjeningsregler blir derfor sterkest for menn med lave inntekter. Her kan tapet komme opp i 10 % av pensjonsnivået. Stortingsvedtaket åpner for en viss tilpasning i hvordan omsorgspoeng skal beregnes, men slik at det fortsatt blir en forbedring fra dagens system. Dette vil derfor i liten grad påvirke resultatene vist i figur 3. Vedtaket innebærer videre at dagpenger og verneplikt (og muligens studier) skal gi opptjening. Det vil gjøre tapet noe mindre for de gruppene dette berører. Beregningsgrunnlaget for figur 3 er dagens pensjonister. I den grad arbeidslivet endres, kan framtidas pensjonister ha et annerledes opptjeningsmønster. En slik endring er økende kvinnelig yrkesdeltaking. Blant dagens pensjonister er det et klart kvinneflertall blant minstepensjonistene, og tilsvarende mannsovervekt hos dem som mottar tilleggspensjon. Minstepensjonister vil ikke bli berørt av at besteårsregelen fjernes, dette er én av årsakene til at kvinner taper mindre enn menn, ref. figur 3. For de framtidige pensjonistene vil dette forholdet være annerledes, bl.a. fordi de nyere generasjonene vil ha hatt hele sin yrkesaktive periode etter at dagens folketrygd trådte i kraft. Beregninger foretatt ved NOVA viser at mens det blant dagens pensjonister er flere menn enn kvinner som ville tapt på fjerning av besteårsregelen, vil det i framtida bli flere kvinner enn menn som taper på en slik endring. Årsaken er at kvinner er mer utsatt for svingende inntekter enn menn. Økende omstillingstakt og svakere sosialt sikkerhetsnett i arbeidslivet vil lett føre til at stadig flere må regne med å være ute av arbeidslivet, eller må akseptere lavere deltidsbrøk enn ønsket, i kortere eller lengre perioder av sin yrkesaktive alder. Det gjør at fjerningen av besteårsregelen sannsynligvis medfører sterkere reduksjoner i pensjonsytelsene for de fleste lønnstakere enn hva figur 3 antyder. Utdanningsforbundet uttalte i sitt innspill at den foreslåtte opptjeningsmodellen var en klar svekkelse av det sosialpolitiske fordelingsprinsippet og et tilbakeskritt i arbeidet for økonomisk likestilling mellom kvinnelige og mannlige arbeidstakere. UHO uttalte seg mot "systemomlegginger i folketrygden som rammer store grupper av vanlige lønnstakere". For opptjeningsreglenes del må en konstatere at en ikke fikk gjennomslag. Endringene her innebærer en markert svekkelse i pensjonsytelsene for de aller fleste lønnsmottakere. Ektefeller, etterlatte, deling av rettigheter Det er ikke foreslått noen endringer i systemet med ulik trygd for enslige og ektepar. Kommisjonen ba om at det ble vurdert om en burde innføre ordninger for deling av pensjonsrettigheter mellom ektepar. Regjeringen foretok en slik vurdering i pensjonsmeldingen, og konkluderte med at en ikke ville gå inn for en slik ordning. Stortingsflertallet uttaler "at det ikke er hensiktsmessig å innføre deling av pensjonsformuen eller dele pensjonsrettigheter mellom par". Heller ikke for etterlattepensjoneringen 2 ble det foreslått endringer fra kommisjonens eller Regjeringens side. Stortingsvedtaket sier: "Berettigelsen av en etterlattepensjon i folketrygden vil 2 Delingstallet (se nedenfor) skal ikke benyttes for etterlattepensjonen. 10

11 være avhengig av om alderspensjonen i framtiden vil bli samordnet mellom ektefeller/samboere/ partnere eller ikke. Dette spørsmålet må derfor utredes videre etter at Stortinget har tatt stilling til ny opptjeningsmodell i folketrygdens alderspensjon. En sier med andre ord at en vil ha dette utredet, men ikke foreløpig. Delingstall Det viktigste innstrammingstiltaket i pensjonsreformen er innføringen av delingstall. Dersom forventet gjenstående levealder ved oppnådd pensjonsalder øker, skal årlig utbetalt pensjon reduseres tilsvarende. For hele årskullet samlet skal dermed pensjonsutbetalingene, summert over resterende livsløp, bli upåvirket av at gjenstående levealder endres. Jo lenger en forventes å leve, jo mindre får en utbetalt årlig. Det er årskullets samlede forventede levealder som foreslås lagt til grunn. Det medfører at de som dør før gjennomsnittet, får samme avkorting i den årlige pensjonen som de som lever lenger enn gjennomsnittet. Det skilles ikke på ulikheter i dødeligheten mellom kjønn, yrker, sosial status, bosted o.l. I praksis betyr dette at de gruppene som statistisk lever kortest, får avkortet sin pensjon mer enn deres gruppebaserte levealdersforventning tilsier, og omvendt for dem som statistisk lever lengst. Begrunnelsen for innføringen av delingstallet er å spare penger. Basert på SSBs siste befolkningsprognoser forventes gjenstående levealder ved 67 år å øke med 4,1 år fra 2010 til Kommisjonen har på dette grunnlaget anslått at folketrygden vil spare 18 % av sine utgifter i 2050 ved innføring av delingstall. Det innebærer at i gjennomsnitt vil den enkeltes pensjonsytelse reduseres tilsvarende. En enstemmig pensjonskommisjon foreslo å innføre et slikt delingstall. Regjeringen sluttet seg til dette i pensjonsmeldingen, og det ble deretter vedtatt av Stortinget. Her fikk avtalepartene følge av Fremskrittspartiet, som også går inn for å innføre delingstall. Såvel Utdanningsforbundet som UHO har hevdet at beregningene over anslått innsparingsbehov virker overdrevne. Det har spesielt vært påpekt at beregningene for økningen i levealder virker lite troverdige. På denne bakgrunnen har en motsatt seg innstramminger som reduserer pensjonsytelsene. Dette synet har ikke fått politisk gjennomslag. Det bør sikres at modellen med delingstall utformes slik at den i minst mulig grad er avhengig av SSBs prognosemetodikk. Grunnlaget for SSBs anslag er basert på en trendforlengelse fra de siste 30 årene for gjenstående levealder ved fødsel. Selv om denne primært var forårsaket av redusert barnedødelighet (her er det ikke så mye å redusere lenger, denne årsaksfaktoren er i stor grad uttømt), lar SSB trenden bli ført videre til De lar de ettårige dødelighetsratene for hele aldersspennet tilpasse seg en slik samlet levealderfasit. Det er med andre ord redusert barnedødelighet i etterkrigstiden, som i denne modellen genererer framtidig redusert dødelighet også for pensjonister. Det er avgjørende at en ikke lar slike regneøvelser få betydning for nedskriving av pensjonsytelsene. Både kommisjonen og pensjonsmeldingen foreslår et opplegg der delingstallet skal fastlegges for årskullet samlet på det tidspunktet en når pensjonering. Det skal deretter ligge fast hele pensjonstiden igjennom. Utregningen av delingstallet skal baseres på de sist tilgjengelige oppgavene over aldersbestemte dødelighetsrater. I pensjonsmeldingen presiseres at en skal ta utgangspunkt i "kjente forhold og ikke prognoser over forventet levealder". Delingstallet skal "reflektere forventet gjenstående levealder på pensjoneringstidspunktet". Meldingen går inn for å fastsette delingstallet det året kullet fyller 11

12 62, siden en da vil ha adgang til å ta ut tidligpensjon (se omtalen nedenfor). Deretter skal tallet ligge fast hele pensjonstiden, uavhengig av endringer i dødelighetstallene i perioden og uavhengig av når den enkelte velger å gå ut i pensjon. Det åpnes imidlertid for at en kan ta utgangspunkt i dødelighetstabeller flere år bakover, slik at en "får fanget opp utviklingen". Dette synes å stå noe i motstrid til utsagnet om at en ikke skal basere seg på prognoser når delingstallet fastlegges. Meldingen åpner videre for at en bør kunne ta hensyn til dødelighetsarven, dvs. at en tar høyde for at de som dør før pensjonsalder, har bygd opp en pensjonsformue som kan komme de gjenlevende til gode. Ifølge pensjonsmeldingen bør en vurdere om endringer i dødelighetsarven bør innregnes i delingstallet. I så fall vil delingstallet ikke bare påvirkes av endringer i dødelighetsratene for aldre over 62 år, men også av endringer i tidligere aldre for de etterfølgende årskull. Om prognosene for utviklingen i levealderen slår til, vil delingstallet da måtte økes sterkere enn om en bare så på dødeligheten for pensjonister separat. Dette vil gi en sterkere reduksjon i pensjonene enn kommisjonens anslag på 18 % i Både kommisjonen og stortingsmeldingen presiserer at det må arbeides videre med metoden for beregning av delingstallet. Stortingsvedtaket går ikke nærmere inn på dette. Indeksering Folketrygdens grunnbeløp reguleres nå parallelt med lønnsutviklingen. Dette regulerer bl.a. opptjeningen av pensjonsrettigheter samt nivået på garantipensjonen. Både kommisjonen, Regjeringen og stortingsvedtaket går inn for at løpende alderspensjoner skal indeksreguleres ut fra et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen. Det betyr at disse vil reguleres svakere enn dagens praksis hvor også disse følger G-reguleringen. Etterlattepensjoner og uførepensjoner skal fortsatt følge G-reguleringen også for løpende utbetalinger. Kommisjonen har anslått at dette innsparingstiltaket vil redusere pensjonsytelsene med i gjennomsnitt 7 % i Sammen med delingstallet vil disse to elementene alene innebære en reduksjon i pensjonsytelsene på til sammen 25 %. Utdanningsforbundet gikk imot denne endringen. En fant det uheldig å lovfeste mindreinntektsutvikling for en gruppe mennesker (pensjonistene). Når løpende pensjoner gis en lavere indeksering enn garantipensjonen, risikerer en at garantipensjonen etter noen år vil kunne overstige nivået til de løpende inntektspensjonene for en del av pensjonistene. Dermed vil stadig flere av pensjonistene bli minstepensjonister etter hvert som årene går. For å unngå en slik situasjon, foreslo kommisjonen at garantipensjonen skulle nedjusteres med delingstallet fra år til år, mens de løpende inntektspensjonene skulle (som nevnt ovenfor) beholde sitt delingstall uendret hele pensjonstiden igjennom. Regjeringen sluttet seg til dette, det samme gjorde Stortinget. Dersom levealdersprognosene blir slik SSB forutsetter, innebærer det at garantipensjonen utvikles svakt sterkere enn den løpende inntektspensjonen. Skulle den SSB-prognostiserte levealdersveksten utebli, vil imidlertid garantipensjonen kunne vokse vesentlig raskere enn inntektspensjonen, med stadig økende andel minstepensjonister som resultat. 12

13 Fleksibel pensjonering Tidligpensjon Pensjonskommisjonen foreslo en ordning hvor en kan ta ut alderspensjon allerede fra 62 år. Dette skal ikke påvirke samlet utbetalt pensjon over forventet levetid som pensjonist. Den årlige utbetalingen skal derfor reduseres proporsjonalt med antall år en øker samlet forventet levetid som pensjonist ved å gå av før 67 år, med unntak av et fast beløp på kroner som ikke skal tas med i denne reduksjonen. For dem med lave samlede inntekter gjennom livsløpet kunne en risikere at en slik nedkorting pga. tidlig pensjonering ville gi et pensjonsnivå lavere enn garantipensjonen. Siden garantipensjonen skulle være et minstepensjonsnivå, ville det medføre at de med lave inntekter ikke fikk betalt hele sin tidligpensjonering av egen oppspart pensjonskapital. For å unngå en slik situasjon, satte kommisjonen inntektsgrenser for retten til å gå av tidlig. En måtte ha høy nok inntekt til at pensjonen etter avkorting for tidlig avgang kom over garantipensjonsnivå. Resultatet var at en måtte ha en gjennomsnittsinntekt over kroner gjennom 40 år, for å kunne gå av ved alder 62 år. Kravet sank jevnt til kroner om en ville gå av ved alder 66 år. Dette er et høyt krav. Av kvinnene vil bare 53 % tilfredsstille kravene til å gå av ved 62 år, etter reglene i modernisert folketrygd, mens 79 % av mennene ville tilfredsstilt dette inntektskravet. Regjeringen gjorde en endring i forslaget, ved at en aksepterte at en gjerne kunne ha tidligpensjon på et lavere nivå enn garantipensjonen, gitt at en oppfylte kravene til garantipensjon ved fylte 67 år. De med lave inntekter som ordinært skulle få dels inntektspensjon og dels avkortet garantipensjon (dvs. gjennomsnittsinntekter over 43 år mellom 2 og 4,5 G), kunne gjerne ta ut en nedjustert del av inntektspensjonen. Fra 67 år vil de så få garantidelen utbetalt, og komme opp på minstepensjonsnivå. Denne endringen betyr lite for inntektsgrensen om en vil gå av ved 62 år, siden inntektskravet da vil ligge nær 4,5 G, men det åpner for å ta ut minimale nivåer med tidligpensjon for dem med lavere inntekter i perioden mellom 62 og 67 år (nær halvering av inntektskravet om en går av ved alder 66 år, og tilsvarende svekkelse i mottatt tidligpensjon). Det ble også åpnet for at en kunne ta ut delvis tidligpensjon, med tilsvarende lavere inntektskrav. Er den gjennomsnittlige inntekten på f.eks. 2,5 G, kan en gå av ved 62 år og få ut en delpensjon på opptil 0,8 G, om en så skulle ønske. Retten til å leve med minimal inntekt før fylte 67 år er dermed innarbeidet i Regjeringens forslag. Stortingsvedtaket er lite presist på dette punktet. Det heter: "Det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år. En går følgelig imot å sette nedre inntektsgrenser for denne retten. Det heter videre: "Stortinget tar ikke nå stilling til hvordan et slikt framtidig tidligpensjonssystem i folketrygden skal se ut", en ber Regjeringen komme tilbake til dette etter hovedtariffoppgjøret i 2006 (når AFP-ordningen skal reforhandles) og etter en ny utredning om uførepensjonen (se nedenfor). Dette er altså skjøvet ut i tid. Det er imidlertid slått fast i stortingsvedtaket at "det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år". Når det skal kombineres med at alle skal omfattes av tidligpensjoneringsadgangen, uten noe nedre inntektskrav, ligger det i kortene at vilkårene for dem som har lav inntekt, ikke kan bli særlig gunstige. 13

14 Utdanningsforbundet uttalte seg mot de nedre inntektskravene for å ta ut tidligpensjon, og samtidig gikk en imot de foreslåtte avkortingsreglene ved tidlig pensjonering. Kravet om at retten til tidlig avgang ikke skal ha inntektsgrense er innfridd, men markerte avkortingsregler må en regne med, slik stortingsvedtaket er utformet. Adgang til å stå lenger i arbeid I dagens system er pensjonsalderen 70 år, med rett til å gå av inntil 3 år tidligere, dvs. ved 67 år. En tjener opp pensjonspoeng ved arbeidsinntekt fram til en fyller 70. Kommisjonen foreslo at øvre aldersgrense på 70 år skulle økes i tråd med økningen i forventet levealder. Det gir flere år hvor en kan velge om en vil gå av med fulle rettigheter, eller om en vil arbeide videre og tjene opp ytterligere pensjonspoeng. Samtidig vil sen avgang medføre at pensjonskapitalen vil fordeles over tilsvarende færre forventede leveår som pensjonist, og dermed gi høyere årlige utbetalinger. Kommisjonen foreslår også at en kan kombinere pensjon med arbeidsinntekt. Det foreslås imidlertid et tak, slik at samlet pensjon og arbeidsinntekt ikke må overstige arbeidsinntekt før pensjonering. Regjeringen følger opp dette i pensjonsmeldingen, men vil tillate fortsatt pensjonsopptjening for dem som vil arbeide etter øvre aldersgrense og vente med å ta ut pensjon. Det berører likevel ikke arbeidsgivers rett til å avvikle arbeidsforholdet når øvre aldersgrense passeres. Stortingsvedtaket sier at "den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes". Dette er å gå lenger enn både kommisjonen og Regjeringen på dette punktet. Det sies videre at det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid. Utdanningsforbundet har stilt seg positiv til en økt aldersgrense i pakt med endringer i levealderen for dem som ønsker å jobbe lenger, under forutsetning av at dette ikke reduserer ytelsene for dem som går av ved 67 år. Dette kravet virker ivaretatt med det foreliggende opplegget. Uføretrygd Det foreslås ingen endringer i uføretrygden. Utbetalinger herfra skal fortsatt justeres i takt med G-reguleringen. Det innebærer som nevnt en sterkere indeksering enn det som foreslås for alderspensjonene. Uførepensjonen skal heller ikke påvirkes av delingstallet. Uendrede regler for uføretrygden innebærer at denne fortsatt skal avløses av alderstrygden ved alder 67 år. Kommisjonen ser for seg at det kan skape problemer at de som ønsker tidligpensjonering i alderen mellom 62 og 67 år av helsemessige grunner, vil få en bedre utvikling av de løpende pensjonene i utføretrygden enn ved alderstrygdens tidligpensjon. Kommisjonen mener like fullt at retten til uførepensjonering fortsatt må gå helt opp til 67 år. Kommisjonen ber om at spørsmålet utredes videre. Regjeringen foreslår å nedsette et utvalg som "skal kartlegge problemområder og gi forslag til endringer i dagens stønadsordninger ved uførhet for å komme fram til ordninger som kan fungere ved siden av et nytt framtidig alderspensjonssystem i folketrygden". Stortingsvedtaket sier: "Uføretrygden skal også i den nye ordningen justeres i takt med lønnsveksten. Samtidig sies det: "En ny uføreordning utredes nærmere av et eget utvalg, og må ses i sammenheng med tidligpensjonsordningene. 14

15 Særaldersgrenser Pensjonskommisjonens generelle syn er at om en finner aldersbaserte funksjonsproblemer for enkelte aktiviteter, bør dette primært kunne løses ved endret arbeidsfordeling innen de enkelte virksomheter. Det ble derfor foreslått at systemet med særaldersgrenser ble gjennomgått og endret, med sikte på at en kunne utnytte valgfriheten knyttet til forslaget om fleksibel pensjonering. Regjeringen sluttet seg til dette. En vil "i samarbeid med partene i arbeidslivet, gjennomgå gjeldende særaldersgrenser i den hensikt at det i framtiden blir arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidlig pensjonering". Stortinget har i dette spørsmålet nøyd seg med dette vedtaket: "Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor må vurderes. Dette må rimeligvis tolkes som om en ikke har innvendinger mot Regjeringens opplegg i dette spørsmålet. Finansieringen av folketrygden Kommisjonens forslag (modernisert folketrygd) var basert på at garantipensjonen er statlig finansiert, mens den inntektsbaserte alderspensjonen finansieres ved pensjonsavgifter. Avgiftsinnbetalingen som yrkesaktiv skal tilsvare det en tar ut som alderspensjonist (gitt gjennomsnittlig levealder). Det er tatt høyde for at en har svakere indeksering av løpende pensjonsutbetalinger enn for opptjente pensjonsrettigheter. Mindretallsforslaget om universell folketrygd var basert på samme økonomiske ramme, men med en noe annen fordeling. Også her vil alderspensjonen være finansiert gjennom avgifter, bortsett fra en statlig grunnfinansiering på samme nivå som ved modernisert folketrygd. Stortingets profileksempler er basert på samme opplegg som universell folketrygd. Rammen er noe økt, men det tas ikke endelig stilling til satser og beløpsgrenser. Kommentarene som gis om innstrammingsbehovet, tyder på at statsbidraget skal holdes på samme nivå som kommisjonen foreslo, resten skal finansieres over pensjonsavgiftene. En tettere kopling mellom innbetaling og opptjente pensjonsrettigheter var for kommisjonen et viktig ideologisk poeng. Fjerningen av besteårsregelen var bl.a. begrunnet ut fra et slikt hensyn (her var kommisjonen enstemmig). Skulle en følge resonnementet fullt ut, burde pensjonsavgiftene stanse ved 8 G, siden dette er høyeste inntekt som gir opptjente pensjonsrettigheter. Kommisjonen foreslo derfor dette. En innså at det vil gi en sterk avgiftslettelse for de aller rikeste. En mulig løsning som nevnes av kommisjonen, er at en kan opprettholde avgiften også ut over 8 G, men da som en slags ny toppskatt som ikke teknisk berører folketrygdens finansiering. Regjeringen fulgte opp denne tankegangen i pensjonsmeldingen. Det ble her foreslått at en skulle beholde pensjonsavgiften også over 8 G, men da som en avgift som gikk rett inn i statskassen. Stortinget gikk ikke nærmere inn på dette spørsmålet. Delingstallet er å betrakte som en innsparing som motvirker en utgiftsøkning pga. høyere levealder. Det innebærer at den oppsparte pensjonskapitalen fordeles over flere utbetalingsår, og påvirker dermed ikke balansen mellom pensjonsavgifter og samlede utbetalinger. Det samme gjelder uttak av tidligpensjon, også her er det snakk om endret profil i uttak av en opptjent pensjonskapital 3. Stortingsvedtaket er ikke presist på detaljene her, det er god 3 med unntak av de kr som i kommisjonens forslag ikke skal inngå i avkortningen ved tidligpensjonering 15

16 grunn til å anta at det vil være behov for en statlig medfinansiering, om en skal forene de prinsippene som Stortinget har stadfestet for tidligpensjoneringen. De elementene som trenger særskilt statlig finansiering, blir dermed disse: garantidelen av alderspensjoneringen eventuelt statlig bidrag til en tidligpensjonsordning finansiering av poengopptjening for omsorgsarbeid, verneplikt, ledighet med rett til dagpenger samt eventuelt studenter. For øvrig skal folketrygden finansieres av pensjonsavgiftene. Dagens system er finansiert dels ved medlemsavgift, dels ved arbeidsgiveravgift, og dels ved offentlig tilskudd. Fra begynnelsen av var de offentlige tilskuddene også gitt etter sats på linje med de andre tilskuddene, tanken var at en dermed skulle bygge opp et overskudd (Folketrygdfondet) i faser med høy andel yrkesaktive i befolkningen, som så kunne bidra i faser hvor den yrkesaktive delen ble lavere. Staten sluttet etter hvert å betale slik avgift etter sats, og finansierer nå differansen mellom utgiftene og de to gjenværende pensjonsavgiftene. En konsekvens av dette er at Folketrygdfondet ikke lenger fikk noen bufferfunksjon og er nå frikoplet fra trygdens økonomi. Både kommisjonen, Regjeringen og stortingsvedtaket baserer seg på at pensjonsavgiften fortsatt skal innbetales dels fra medlemmet og dels fra arbeidsgiver. Det er statens finansiering som begrenses gjennom de reduserte pensjonsytelsene, ikke pensjonsavgiftene. Overgangsordninger, ikrafttredelse Kommisjonens forslag er at de foreslåtte endringene i folketrygden iverksettes fra år 2010, med gradvis innføring fram til For systemendringene (ny profil, nye opptjeningsregler) skal de nye reglene gjelde fullt ut for dem som er født i 1965 eller senere. De gamle reglene (dagens folketrygd) skal gjelde fullt ut for dem som er født i 1950 eller tidligere. For dem som er født i de mellomliggende årene, blir pensjonen beregnet forholdsmessig; jo senere en er født, jo flere femtendedeler av pensjonen beregnes etter det nye systemet. Både delingstall, endret indeksering samt reglene for fleksibel pensjonering skal tre i kraft for alle som tar ut pensjon fra 2010 av. Endret indeksering skal også gjelde løpende pensjoner. Ordningen med omsorgspoeng, som ble innført i 1992, foreslås gitt tilbakevirkende kraft, slik at den gjelder alle opptjeningsår for dem som får hele eller deler av sin pensjon beregnet etter de nye reglene. Regjeringen sluttet seg til disse forslagene. For omsorgspoengenes del gikk meldingen noe lenger. Her ser en for seg at forbedringene i ordningen med omsorgspoeng også må kunne gjennomføres med tilbakevirkende kraft innenfor dagens folketrygd, slik at de får virkning også for dem som (og den andelen som) får beregnet sin pensjon etter dagens regelverk. Stortingsflertallet sluttet seg til Regjeringens syn på disse punktene. Avtalefestet pensjon (AFP) Avtalefestet pensjon er en del av hovedtariffavtalene i privat såvel som i offentlig sektor. Arbeidsgiver setter av penger til et fond for å dekke utgiftene ved ordningen, samtidig som staten også gir bidrag. De som fyller vilkårene (er i en bedrift hvor avtalen er gjort gjeldende, og har tilstrekkelig lang ansiennitet), kan gå av før fylte 67 år, med 62 år som nedre grense. 16

17 Vilkårene for tidligpensjon tilsvarer folketrygdens ytelsesnivå 4. Et viktig moment i ordningen er at en fortsetter poengopptjeningen i folketrygden i perioden som AFP-pensjonist, dvs. fram til 67 år. Pensjonskommisjonen mente at den foreslåtte ordningen med tidligpensjon fjernet behovet for en videreføring av AFP. En innså at dette var en sak mellom avtalepartene, og ikke noe som kommisjonen kunne innstille om. Anbefalingen fra kommisjonen ble at uansett hva partene måtte avtale, burde staten avvikle sitt økonomiske bidrag. Regjeringen sa i pensjonsmeldingen at den ville vurdere disse spørsmålene i tilknytning til spørsmålet om tjenestepensjonsordninger generelt. Det ble ikke her tatt noe standpunkt om de statlige AFP-bidragene. Stortingsvedtaket sier at arbeidet med tidligpensjonsordningen i folketrygden må skje i tillegg til at AFP-ordningen videreføres. Det sies videre at aldersgrensen i AFP ligger fast, og at statens økonomiske bidrag i AFP-ordningen videreføres. Det sies videre: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret Utdanningsforbundet krevde at nåværende AFP-ordning måtte videreføres så lenge en tilsvarende generell ordning ikke var innarbeidet i folketrygden. UHO påpekte at en svekkelse av AFP-ordningen ville føre til en økt uførepensjonering, og motsatte seg dette. Resultatet ble en foreløpig skjerming av AFP-ordningen, men hvor en står foran en ny runde om dette ved neste tariffoppgjør. Offentlige tjenestepensjonsordninger De offentlige tjenestepensjonene er bruttofinansiert. Det innebærer at pensjonsytelsene er definert ut fra et garantert nivå for de samlede pensjonsytelsene, inklusive folketrygdens ytelser (med full opptjening gir dette i dag en pensjon på 2/3 av sluttlønn). Her skiller de seg fra mange private ordninger, hvor tjenestepensjonen defineres ut fra egen opptjening, uavhengig av hva folketrygden måtte tilby (netto-finansiering). Om en slik brutto-ordning fortsetter uendret, vil de offentlig ansatte være effektivt skjermet mot virkningene av en svekket folketrygd. Om premiene ikke endres, må kostnadene bæres ved økt finansiering fra arbeidsgivers side, dvs. med offentlige midler. Kommisjonen mente at offentlige tjenestepensjoner burde bli nettofinansierte. En viktig begrunnelse var å unngå at offentlig ansatte ble uberørt av nedskjæringene i folketrygden. Videre mente kommisjonen at også offentlige tjenestepensjoner burde innføre delingstall og indeksering av løpende utbetalinger etter samme mal som foreslått for folketrygden. Gitt disse prinsippene, kunne detaljene utformes i forhandlinger mellom partene. I pensjonsmeldingen sluttet Regjeringen seg i prinsippet til kommisjonens begrunnelse for endringer i de offentlige tjenestepensjonene. Det ble foreslått at en etter at meldingen var behandlet i Stortinget, satte ned et utvalg med mandat å legge fram forslag til ny ordning. Utvalget skulle vurdere om en burde forlate sluttlønnsprinsippet til fordel for et system basert på gjennomsnittsinntekt over medlemskapsperioden. Videre skulle det vurderes om en kunne gå over til en alleårsregel for opptjeningen. En forutsetning var at utvalgets forslag skulle ligge innenfor dagens ramme. Det innebærer at dersom en valgte å beholde bruttoordningen, måtte andre elementer endres, slik at ikke utgiftene økte når folketrygdens ytelser ble redusert. 4 de offentlige pensjonsordningene gir AFP-pensjonister full tjenestepensjon etter 65 år 17

18 Stortingsvedtaket slår fast at bruttoordningen skal videreføres. Samtidig skal det innføres ny indeksering og delingstall på samme måte som i folketrygden. Den endelige tilpasningen skal skje ved forhandlinger mellom partene i offentlig sektor. Det heter samtidig i vedtaket at en skal videreføre nivået på tjenestepensjonen på 2/3 av sluttlønn. Dette er en klar selvmotsigelse når en samtidig innfører delingstall, det vil redusere pensjonsnivået vesentlig. I debatten forut for stortingsbehandlingen ble dette oratorisk løst ved en påpeking av at reduksjonen i pensjonsytelsene kan motvirkes av den enkelte dersom en øker opptjeningstiden, dvs. går av seinere enn ved oppnådd ordinær pensjonsalder (ref. avsnittet ovenfor om adgang til å stå lenger i arbeid). En kan selvsagt diskutere hvorvidt svekkelsen av ytelsene er en svekkelse i utbetalingsnivå eller en økning av avgangsalder, her har den enkelte et valg (om helsa tillater) om hvordan innsparingene i trygden skal takles for egen del. En slik fleksibilitet vil forutsette en eller annen form for overgang til alleårsregel eller liknende konstruksjoner, dagens regelverk i de offentlige tjenestepensjonene har ingen mekanismer i denne retningen. Utdanningsforbundet sa i sitt vedtak bl.a.: "De offentlige tjenestepensjonene er bygget opp ved egen premiefinansiering og kan derfor ikke ensidig endres fra statens side. UHO uttalte seg i samme retning, og sa i tillegg: "UHO går sterkt i mot Pensjonskommisjonens forslag om å kutte i offentlige tjenestepensjoner. Videre: "UHO avviser Pensjonskommisjonens sammenblanding av debatten om våre tjenestepensjoner med debatten om den framtidige folketrygden. Vi aksepterer ikke at kutt i offentlige tjenestepensjoner skal bidra til finansieringen av økte utgifter til folketrygden. Det er det samme som å foreslå at lønna til våre medlemmer skal reduseres. Gode ord. Her ble en dessverre ikke hørt. Innstrammingene er vedtatt av Stortinget, uten forutgående forhandlinger, det er bare den tekniske gjennomføringen som nå overlates til partene. Private tjenestepensjonsordninger Pensjonskommisjonen drøftet spørsmålet om private tjenestepensjoner. En var enig om at det var ønskelig at flest mulig hadde supplerende pensjonsordninger, men var uenige om hvorvidt dette skulle gjøres obligatorisk. Flertallet gikk imot å lovfeste et slikt krav. Under tariffoppgjøret mellom TBL/BNL og Fellesforbundet våren 2004 ble dette spørsmålet aksentuert. Det endte med at statsministeren sendte et brev til partene Her ble det lovet at Regjeringen i pensjonsmeldingen ville "fremme forslag om pensjoner i arbeidsforhold, herunder forslag som fyller visse minimumsstandarder og som gjelder alle lønnsmottakere som ikke allerede har bedre ordninger". Dette ble fulgt opp i meldingen. Regjeringen la her fram to alternative modeller. Den ene var en obligatorisk ordning basert på individuelle innskudd, og hvor den enkelte selv kunne velge forvalter, eller avstå fra å velge og la forvaltningen bestemmes av det organet som administrerte ordningen. Det andre var en lovpålagt forpliktelse for de enkelte foretak til å etablere en pensjonsordning med visse lovfestede minstekrav. En ville komme tilbake med mer detaljerte forslag etter at pensjonsmeldingen var behandlet i Stortinget. Stortinget valgte den sistnevnte modellen. Arbeidsgiver pålegges å betale et innskudd (eller dekke en kostnad) på minst 2 % av lønnen ut over 1 G. Ut over dette kan det også avtales bidrag fra arbeidstakernes side. Det skal åpnes for kjønns- og aldersnøytrale premier. Ordningen skal iverksettes fra 1. januar

19 Parallelt med behandlingen av pensjonsmeldingen har Stortinget behandlet en egen sak, Ot.prp. nr. 68 ( ) om endringer i forsikringsloven og innskuddspensjonsloven. I den sammenhengen vedtok Odelstinget å oversende en uttalelse til plenumsbehandling, som så ble vedtatt av Stortinget 26. mai, i samme møte som behandlingen av pensjonsmeldingen. Vedtaket er: «Stortinget ber Regjeringa snarast fremje lovforslag om felles pensjonskasse for fleire private verksemder, utan fellesordning for premieutrekning, etter mønster av ein interkommunal pensjonskasse.» Problemet er at en slik lovendring ikke vil kunne behandles tidsnok til å tre i kraft samtidig med at obligatorisk tjenestepensjon blir lovfestet fra 1. januar Resultatet er at det da bare vil være de eksisterende livselskapene som vil ha legal mulighet til å tilby den lovpålagte tjenestepensjonen. Utdanningsforbundet mente det var "riktig og nødvendig å lovfeste tjenestepensjonsordning for alle arbeidstakere. Det er Utdanningsforbundets syn at dette skal være en ytelsesbasert ordning. Også UHO støttet obligatorisk tjenestepensjon, og mente at det kunne behandles uavhengig av pensjonsreformen for øvrig (som UHO mente først burde avgjøres eter valget). En vant fram med kravet om en lovfesting, men ikke med kravet om at de lovfestede ordningene måtte være ytelsesbaserte. Oppsummering Kommisjonens flertallsforslag om ny fordelingsprofil i folketrygden var en endring som favoriserte de rikeste på bekostning av de med midlere inntekter. Mindretallsforslaget (universell folketrygd) var langt bedre, og det er en slik profil Stortinget nå har lagt seg på. Sett uavhengig av de endrede opptjeningsreglene er dette en profilendring som ivaretar de kravene som Utdanningsforbundet og NHO har stilt. Endringen fra en besteårsregel til en alleårsregel virker sterkt usosialt, det er en overføring fra 90 % av befolkningen til de 10 % rikeste. Reduksjonen for de aller fleste lønnstakere med lave og midlere inntekter er merkbar, og kan lett komme opp i % i forhold til dagens ytelsesnivå (for enkelttilfeller langt mer enn dette). De kompenserende ordningene (bedret opptjening av omsorgspoeng, poeng for verneplikt, poeng ut fra dagpengeytelsen ved ledighet) er et gode, selv om ufrivillig ledighet fortsatt gir et følbart pensjonstap. Om det blir poeng under studier, gjenstår å avklare. Ut over pensjonstapet ved avviklingen av besteårsregelen er det innføring av delingstall og svakere indeksering av løpende pensjoner som er de viktigste innstrammingsordningene. For folketrygdens del innebærer disse to tiltakene en generell reduksjon i pensjonsytelsene på rundt 25 %. Både Utdanningsforbundet og UHO motsatte seg slik innstramming i folketrygdens ytelser. Organisasjonene viste til at det påståtte innstrammingsbehovet i stor grad var fiktivt (beregningene til departementet var lite troverdige). Uansett ville det vært flere måter å takle et eventuelt innstrammingsbehov på. Beskjedne endringer i skattesatsene ville vært en langt bedre løsning. Folketrygdens økonomi er i stor grad påvirket av utstøtingen fra arbeidsmarkedet. Det brutaliserte arbeidslivet skaper økende ledighet, økt sykdomsfravær og uførhet (som øker trygdens utgifter), samtidig som det svekker arbeidsinntektene og dermed folketrygdens avgiftsinntekter. En mer ekspansiv finanspolitikk som tok sikte på høyere sysselsetting og lavere ledighet, ville vært en langt bedre måte å styrke folketrygden på, enn den reformen 19

20 som nå iverksettes. Dette ble påpekt med styrke i UHOs høringsuttalelser, både i forhold til kommisjonens forslag og under stortingsbehandlingen av pensjonsmeldingen. Det hevdes at en kan unnslippe effekten av delingstallet ved å utsette pensjoneringstidspunktet. For dem som er friske og raske, og som har en arbeidsgiver med god seniorpolitikk, kan det være mulig. De fleste opplever imidlertid aktiv utstøting, eller at bedriften nedlegges/ innskrenker og en får ikke ny jobb når en nærmer seg pensjonsalder. Dagens arbeidsliv gjør ikke avgangsalderen til noe selvvalgt for de aller fleste av landets arbeidstakere. En annen sak er at økt levealder for gjennomsnittet ikke nødvendigvis bedrer helsa til de eldre arbeidstakerne. De offentlige tjenestepensjonene er alvorlig svekket ved innføring av delingstall og lavere indeksering. Dette har skjedd uten forhandlinger med de ansattes organisasjoner. Innføring av obligatorisk tjenestepensjon er et gode for de gruppene som hittil ikke har hatt et slikt tilbud. Størst glede er det nok i livselskapene, her har disse firmaene fått en gedigen gavepakke fra myndighetene. Den økte tjenestepensjonen vil i praksis betales av den enkelte via lavere lønnsutvikling. Hvis en seriøst mente at pensjonsnivået burde bedres, ville det vært langt mer effektivt å gjøre det via en styrket folketrygd. UHO har i denne sammenhengen fylt sin rolle som fagorganisasjon. At en ikke alltid får gjennomslag for synspunktene, må en regne med i et samfunn med sterke motkrefter som ønsker å bygge ned velferdsordningene. LO har derimot spilt en underlig rolle. Det er vanskelig å forstå at landets største fagorganisasjon aktivt krever - på kongressen - å få redusert viktige velferdsgoder som er av stor betydning for medlemsmassen. Forklaringen må ligge i det partipolitiske samarbeidet. For Utdanningsforbundet og UHO blir det viktig nå å ta fatt i de elementene i reformen som fortsatt ikke er fastlagt. Det gjelder bl.a. følgende punkter: metoden for operasjonell fastlegging av delingstallet endelig profil og satsfastsetting for folketrygden avklaring av hvordan ordningen med omsorgspoeng skal endelig utformes godskriving av pensjonspoeng for studenter tidligpensjoneringen i folketrygden må konkretiseres, stortingsvedtaket åpner for ulike løsninger, det er viktig å arbeide for at tidligpensjonene blir på et akseptabelt nivå selv om mye er fastlagt om endringene i offentlige tjenestepensjoner, er det også her mye som fortsatt må avklares AFP-ordningen er utsatt til kommende tariffoppgjør, det kan bli vanskelige tak. Et viktig spørsmål her er retten til fortsatt poengopptjening i folketrygden. 20