Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre

Save this PDF as:
 WORD  PNG  TXT  JPG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre"

Transkript

1 1 Av Kåre Olsen, førstearkivar, Riksarkivet I november 1945 fikk Norge besøk av en offisiell australsk delegasjon. Delegasjonen var på rundreise i Europa for å arbeide for økt immigrasjon av arbeidskraft til Australia. I Norge var imidlertid Arbeidsdirektoratet og Utenriksdepartementet heller avvisende til et slikt ønske. Norge hadde behov for sin arbeidskraft her hjemme i gjenoppbyggingen etter krigen. Men det norske sosialdepartementet var interessert i dette australske besøket. På møter med delegasjonen stilte Sosialdepartementet med bl.a. en ekspedisjonssjef og både sosialminister Sven Oftedal og konsultativ minister for sosialsaker Aaslaug Aasland stilte opp ved en lunsj for delegasjonen på Frognerseteren restaurant. Sett i ettertid kan det nærmest virke som om Sosialdepartementet «kuppet» hele møtet med australierne. Bakgrunnen for Sosialdepartementets interesse for å møte denne australske delegasjonen kom klart fram allerede under første dags møte med delegasjonen. Her gjorde en representant for Utenriksdepartementet det først klart at Norge ikke hadde noen arbeidskraft å avgi til Australia. Deretter kom imidlertid ekspedisjonssjef Alf Frydenberg fra Sosialdepartementet med et annet tilbud: Australia kunne få overta de om lag 8000 norske krigsbarna! Neste dag fikk den australsk delegasjonen bedre anledning til å gjøre seg kjent med noen av disse barna. Sosialdepartementet tok da delegasjonen med seg til det tidligere tyske barnehjemmet på Godthaab i Bærum der det da bodde om lag 120 krigsbarn som ble vist fram for australierne. Nå, 55 år senere, virker denne historien ganske uforståelig. Det bryter med alle våre forestillinger om et sivilisert rettssamfunn at myndighetene i fullt alvor tenkte å «eksportere» mange tusen norske borgere til et annet land. Krigsbarna i søkelyset Dette er en av flere historier som sammen med andre hendelser i den senere tid har satt de norske krigsbarna i fokus: Daværende statsminister Bondevik kom i sin siste nyttårstale med en unnskylding for myndighetenes behandling av krigsbarna. Et femtitalls krigsbarn saksøkte i vinter den norske staten for behandlingen de har vært utsatt for i barndom og oppvekst. Utenlands- og innenlands presse har etter dette vist stor interesse for de norske krigsbarna. Det er vel heller ikke tilfeldig at for eksempel sommerens Bjørnsson-festival i Molde [2000] og dagens arrangement her på Eidsvoll [2000] har valgt å sette søkelys på krigsbarnas situasjon. Det kunne være interessant å gå nøyere inn på spørsmålet om hvorfor krigsbarna og

2 deres skjebne har kommet slik i fokus nå de siste årene. Dette er det ikke tid til her i dag. Jeg vil bare antyde at det kan synes som om vi nå er inne i en tredje fase av interesse for krigen. Svært grovt kan det sies at «krigsheltene» og dramatiske krigshistorier var i fokus de første tjue etterkrigsåra. Så fulgte mer nyanserte framstillinger der bl.a. også forhold på»den andre siden» ble belyst. Nå kan det virke som om vi er inne i en tredje fase der det er de uskyldige ofrene som er i fokus og da med særlig vekt på hvordan etterkrigssamfunnet har behandlet dem. Midt på 1990-tallet hadde vi debatten om jødeboutvalget arbeid og nå er det krigsbarna og tyskerjentene som har vår sympati og oppmerksomhet. Det er godt mulig at for eksempel NS-barnas skjebne også snart vil komme mer i fokus. Når det gjelder situasjonen for barn som indirekte ble rammet av krigen, kunne en også trekke fram andre grupper som for eksempel barn av motstandsfolk og sjøfolk som levde i stadig frykt for at foreldrene kunne bli drept under krigen og som i etterkrigsåra kanskje vokste opp med fedre som var sterkt preget av sine opplevelser. Hva er så krigsbarnas historie? Hvordan var deres situasjon i barndom og oppvekst? Hvordan opptrådte norske myndigheter overfor krigsbarna i etterkrigstiden? Jeg skal her presentere noe av det vi faktisk vet om storsamfunnets syn på og behandling av krigsbarna i etterkrigstiden. Dessuten skal jeg si litt om alt det vi til nå ikke vet, for det er fortsatt mye som er ukjent i historien til de norske krigsbarna. Under krigen registrerte tyskernes Abteilung Lebensborn til sammen om lag 8000 barn som ble født av norske mødre og tyske eller østerrikske fedre. Også den første tiden etter krigens slutt ble det født en god del krigsbarn og det er dessuten tale om betydelige mørketall, altså saker der mødrene har oppgitt for eksempel en ukjent nordmann som barnefar. Til sammen ble det muligens født krigsbarn i Norge under og like etter krigen. Lebensbornhjemmet Hurdal Verk (Kilde: Det er altså en ganske stor gruppe personer vi her befatter oss med. Hver enkelt person i gruppen av krigsbarn er unik og har sine personlige erfaringer med hvordan de er blitt behandlet i samfunnet. Likevel kan det være mulig å avdekke visse fellestrekk som gjelder dels krigsbarna som sådan og dels for grupper av krigsbarn. Jeg skal her si litt om hva som er kjent og hva som er ukjent når det gjelder samfunnets og myndighetenes holdninger og atferd overfor krigsbarna på tre nivåer: Hele gruppen av krigsbarn her vet vi noe om holdninger og atferd. Enkelte grupper av krigsbarn her vet vi litt. Enkeltskjebner her vet vi egentlig svært lite. 2 Først litt om samfunnets holdning til krigsbarna etter krigen Da den tyske okkupasjonen tok slutt våren 1945 var det i det norske folk sterke negative og til dels aggressive holdninger mot alt tysk og mot alle norske som hadde samarbeidet med tyskerne. Dette var et vanlig fenomen i alle de landa som hadde vært utsatt for den tyske okkupasjonen.

3 3 Det var også normalt at de negative holdningene rettet seg mot tyskerjenter, altså kvinner som under krigen hadde vært sammen med tyske soldater. Derimot synes det som om det var et mer spesielt norsk fenomen at disse negative holdningene også rammet barna. Det vakte i hvert fall forundring da en norsk lege berettet om dette på en internasjonal kongress høsten 1945om situasjonen for barn i Europa etter krigen. Representanter fra land som Danmark, Belgia, Frankrike, Nederland, Polen og Hellas kjente ikke til noe liknende fra sine land. Denne norske legen hadde i hvert fall rett i sin påstand om at de norske krigsbarna var utsatt for sterke negative holdninger etter krigen. I en rundspørring Sosialdepartementet foretok sommeren 1945 ble det meldt om fiendtlige holdninger overfor krigsbarn i om lag en tredjedel av de kommunene som besvarte spørsmålet. Dette framkom også i mange avisinnlegg på denne tiden. Mange fryktet for barnas tyske gener og var redde for at krigsbarna i voksen alder ville tre fram som en tysk femtekolonne i det norske folk. Mange av disse skribentene konkluderte med at myndighetene måtte sørge for å få sendt samtlige krigsbarn ut av landet. Dette kravet ble også støttet av en samfunnsautoritet som psykiateren Johan Scharffenberg. Han mente for eksempel at Ved fredsslutningen bør det i det minste bestemmes at alle tyskerbarn skal kunne sendes til Tyskland. Det kan her sies at myndighetene på sett og vis fulgte opp slike krav ved å oppnevne et eget Krigsbarnutvalg sommeren Dette utvalget, som ble oppnevnt av Sosialdepartementet, hadde som hovedmandat å utrede nettopp spørsmålet om krigsbarna og deres mødre burde sendes til Tyskland. Nå konkluderte utvalget ganske tidlig i arbeidet med at en slik overføring til Tyskland ikke burde komme på tale. Det er imidlertid ikke lett å bli klok på hva utvalget egentlig mente. I november samme år satt for eksempel utvalgets leder bydommer Inge Debes sammen med Sosialdepartementets ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i møter med den tidligere omtalte australske immigrasjonskomiteen og tilbød Australia å få overført 8000 norske krigsbarn. Frykten for de tyske genene gikk også til dels sammen med en oppfatning av at en stor del av krigsbarna var mentalt tilbakestående, eller «åndelig defekte» som det gjerne ble sagt. Her er det viktig å merke seg at dette ikke bare var faglig ukvalifiserte, folkelige oppfatninger. En av dem som uttalte seg ganske klart her, var overlege og direktør ved Gaustad sykehus Ørnulv Ødegård. Noe av det første Sosialdepartementets krigsbarnutvalg foretok seg etter oppnevnelsen, var å be Ødegård om å avgi en faglig uttalelse om krigsbarnas mentale tilstand. Bakgrunnen for dette var nok at faglige autoriteter som for eksempel professor i psykiatri Gabriel Langfeldt hadde vært raskt ute og i avisinnlegg hevdet at en stor del av tyskerjentene var tilbakestående. Ut fra datidens utbredte arvelighetslære var det dermed også grunn til å frykte for tilstanden for tyskerjentenes barn. Ødegårds uttalelse til utvalget er et studium verdt. Han tok utgangspunkt i egne erfaringer med ca. 35 tyskerjenter som han hadde hatt som pasienter ved Gaustad sykehus. Blant dem mente han at det var mange «svakt begavede, og også en del asociale psykopater delvis endog likefrem sinnsyke». Fra disse generaliserte han til samtlige tyskerjenter og antok at om lag halvparten av krigsbarnas mødre var åndssvake. Så gikk han over til krigsbarna. Han tok det for gitt at 50-60% av barn med åndssvake mødre, selv ville bli åndssvake. Dersom om lag halvparten av krigsbarnas mødre var åndssvake, ville 2500 av krigsbarna dermed ha arvet «sjelelige defekter» fra sine mødre. I neste ledd i resonnementet trakk han inn de tyske fedrene. Om også fedrene var åndssvake ville 85-90% av barna bli åndssvake. Her regnet han med at det måtte være noe galt også med de tyske fedrene til krigsbarna ettersom de altså hadde «tatt til takke med svakt begavede

4 piker». Konklusjonen på dette åpenbare sirkelressonnementet ble en antagelse om at om lag 4000 av de til sammen 9000 krigbarna hadde det Ødegård betegnet som «sjelelige defekter». Det er klart at det var utbredte negative holdninger overfor krigsbarna blant folk flest. Det er vanskelig å si hva som var årsak og hva som var virkning, men det bidro trolig ikke til å bedre stemningen overfor krigsbarna at samfunnsautoriteter som Johan Scharffenberg og Ørnulv Ødegård mente henholdsvis at krigsbarn burde sendes til Tyskland og at en stor del av krigsbarna var «åndelig defekte». Nå kan det sies at disse psykiaterne uttalte seg som fagfolk og ikke som representanter for myndighetene. Like fullt var det nok slik det ble oppfattet når de kom med slike uttalelser om en omstridt gruppe i folket. Det kan jo nevnes at Langfeldt og Ødegård litt senere også fikk i oppdrag å stå for den psykiatriske utredningen om Knut Hamsun. De ble altså brukt av myndighetene og deres synspunkter ble tillagt stor vekt. Når så Sosialdepartementet selv fulgte opp senere på høsten med å tilby Australia å få overført samtlige krigsbarn, er det nok all grunn til å anta at mange anså dette som uttrykk for at også landets høyeste myndigheter så på krigsbarna som en gruppe en helst ville bli kvitt. 4 Myndighetenes atferd overfor grupper av krigsbarna Dette var litt om myndighetenes holdninger overfor krigsbarna som sådan. Hva så med myndighetenes adferd overfor krigsbarna? De ble jo ikke sendt til verken Tyskland eller Australia. De fleste vokste opp her i landet. Her støter vi straks på vansker med å si noe sikkert. Vi har foreløpig ikke grunnlag for å si noe entydig om hvordan norske myndigheter, sentralt og lokalt, forholdt seg til de norske krigsbarna i deres barndom og oppvekst. Her må det mer forskning til. For å kunne si noe mer om sentrale norske myndigheters atferd overfor krigsbarna må vi forlate gruppen av anslagsvis krigsbarn som sådan. Vi må foreløpig begrense oss til enkelte undergrupper av krigsbarn for å kunne si noe om myndighetenes atferd overfor krigsbarn i etterkrigstiden. Jeg skal her si litt om hva som er kjent når det gjelder noen slike grupper av krigsbarn. Krigsbarn på barnehjem ved krigens slutt Ved krigens slutt i mai 1945 befant det seg tilsammen om lag 500 krigsbarna på de til sammen 10 Lebensbornhjemmene i Norge. Ved flere av disse hjemmene for eksempel barnehjemmene på Moldegård ved Bergen og Stalheim ved Voss ble den tyske betjeningen straks fjernet og til sammen 215 barn under to år ble her etterlatt sammen med noen få norske mødre som hadde arbeidet på der. Om det ikke hadde vært for resolutt opptreden fra lokale Røde-Kors avdelinger, kunne dette ha endt med rene katastrofene. Sosialdepartementet ble raskt informert om situasjonen fra Røde Kors som ba om penger til å drive hjemma midlertidig, men myndighetene overlot i praksis til Røde Kors å sørge for mat og pleie for alle disse barna utover sommeren. Ved Godthaab, Lebensborns største barnehjem, var det ved krigens slutt om lag 160 barn. Her ble den tyske betjeningen ikke fjernet i mai Nei, på dette hjemmet var det faktisk de ca. 35 tyske pleierne som fortsatte å ta ansvar for barna helt til i oktober I hele denne tiden ble dette hjemmet i praksis ledet av en tysk SS-offiser som arbeidet hardt for bl.a. å skaffe mat til hjemmet fra lagrene til internerte tyske soldater.

5 5 Det er klart at norske myndigheter hadde mange problem å løse slikt like etter krigen. Likevel synes det riktig å si at norske myndigheter unnlot å ta det ansvaret de hadde for barna på de tidligere tyske hjemmene. Overføring av antatt åndssvake barn til institusjoner Etter hvert ble en del av de til sammen 500 barna ved de tyske hjemma hentet av sine mødre mens de fleste andre ble overlatt til norske barnehjem, pleiefamilier og adoptivforeldre inntil det siste hjemmet ble avviklet i august Av alle disse barna var det imidlertid en gruppe barn det var vansker med å «bli kvitt». Dette gjaldt barn som ble antatt å være åndssvake. Våren 1946 var det tilbake et tyvetalls barn i denne kategorien på Godthaab. Sosialdepartementet og Helsedirektoratet strevde med å få dem plassert. Flere alternativer ble undersøkt og Helsedirektoratet foreslo for eksempel at disse krigsbarna kunne plasseres på Hovedøya i Oslofjorden,der det på den tiden var en leir for 1000 internerte «tyskerjenter». I forslaget het det bl.a. at «barnepass kan bli utført av de internerte piker». På den samme tiden gjennomførte en av Helsetilsynets leger intelligenstesting av jentene på Hovedøya, og hun konkluderte med at det store flertallet av disse potensielle barnepleierne selv nærmest var å anse som åndssvake. Helsedirektoratet foreslo med andre ord at de antatt åndssvake krigsbarn kunne pleies av åndssvake tyskerjenter. Nå ble interneringsleiren på Hovedøya avviklet før dette forslaget kunne settes ut i live. Løsningen på problemet med de antatt åndssvake krigsbarna på Godthaab ble at de ble overført til Emma Hjorths hjem i Bærum. Flere av dem har senere tilbrakt store deler av livet ved denne institusjonen. Jeg har her konsekvent omtalt disse barna som «antatt åndssvake» for her gjenstår ett sentralt spørsmål: Var disse barna virkelig åndssvake eller psykisk utviklingshemmede som vi ville si i dag? Før de ble overført fra Godthaab til Emma Hjorths hjem toet tilsynslegen ved Godthaab sine hender ved å skrive at barna «er ikke psykiatrisk-psykologisk undersøkt. En del av dem har fått sitt stempel som pysisk defekte av meg bare etter en kort skjønnsmessig bedømmelse». Til tross for dette ble barna overført, trolig uten nøyere undersøkelser. I ettertid har en overlege ved Emma Hjorths hjem uttalt om dem: «Hadde barna fått muligheten til en ny start og et fullverdig liv i 1945, ville de sannsynligvis utviklet seg normalt.» Dette dreide seg altså om et tjuetalls krigsbarn. Hjemsendelse av krigsbarna fra Tyskland Under krigen var om lag 200 krigsbarn sendt til Tyskland av Abteilung Lebensborn. Dette var barn som mødrene hadde frigitt for adopsjon og Lebensborns hensikt hadde vært at de skulle adopteres bort i Tyskland. Etter krigen fikk norske myndigheter raskt informasjon om disse barna som befant seg i Tyskland. Det ble også ganske raskt slått entydig fast at krigsbarn var norske borgere. Likevel foretok norske myndigheter seg ingenting for å undersøke hvordan barna hadde det i det krigsherjete Tyskland. Først våren 1947, to år etter krigens slutt, begynte norske myndigheter å gjøre noe med dette forholdet. Dette var først etter at saken var begynt å bli pinlig. Sosialdepartementet reagerte først etter at allierte i Tyskland hadde skrevet til norske myndigheter og spurt om det virkelig var slik at Norge

6 6 ikke aktet å foreta seg noe når det gjaldt de norske krigsbarna i Tyskland. Var de ikke ønsket i Norge? Nå reagerte norske myndigheter svært så resolutt. Regjeringen bestemte at barna skulle hentes hjem til Norge i løpet av en aksjon som skulle pågå i et halvt år. Stortinget bevilget penger og arbeidet startet. Men det virker som om det meste gikk galt i denne «aksjon hjemføring». Tidsplanen sprakk fullstendig. Arbeidet pågikk i praksis til utpå 1950-tallet. Mottaksapparatet i Norge var svært dårlig planlagt, spesielt i første fase ble en god del barn rykket brutalt ut av tyske familier der de gjerne hadde det godt. I Norge havnet mange på barnehjem. Det var ytterst få av mødrene som kunne ta hånd om dem. Dette var barn på opptil 6-7 år som bare snakket tysk. Det var ikke bare enkelt å skulle begynne på skole i Norge i slutten av 1940-åra og bare snakke tysk. Det virker som om sentrale myndigheter ikke gjorde noe for å følge opp barna som ble hentet hjem. Sett under kan det synes som om det viktigste for regjeringen med aksjon «hjemhenting» var å bli kvitt et pinlig problem med de norske barna i Tyskland. Når de var hentet hjem, var saken ferdig. Vi vet lite eller ingenting om krigsbarnas oppvekstvilkår. Vi har nå sett litt på myndighetenes atferd overfor enkelte grupper av krigsbarn; de som var på tyske barnehjem ved krigens slutt, antatt åndssvake krigsbarn som havnet på institusjon og de som var sendt til Tyskland for adopsjon under krigen. For disse gruppene av krigsbarn vet vi faktisk en del om hvordan de ble behandlet av myndighetene, men disse gruppene dreier seg til sammen om bare om lag av til sammen anslagsvis krigsbarn. Dessuten er det svært lite vi egentlig vet også om disse krigsbarna utover det som her er sagt: Vi vet lite, eller rettere sagt ingenting, om hvordan lokale myndigheter håndterte den videre oppfølgingen av krigsbarn som ble overført fra barnehjem eller fra Tyskland i slutten av 1940-åra. Vi vet heller ikke noe om hvordan personalet ved norske barnehjem, ansatte ved lokale sosialkontor, medlemmer av vergeråd, lærere og andre representanter for myndigheter stilte seg overfor disse barna. Vi kjenner ikke til hvordan adopsjoner av barna fra barnehjem eller fra Tyskland ble gjennomført og i hvilken grad forholda i adoptivhjemma ble undersøkt og fulgt opp. Vi kjenner dessuten lite til den videre skjebnen til disse barna gjennom oppveksten og senere i livet. Dette gjaldt altså for mindre grupper av krigsbarna, men vi vet ikke stort mer om oppvekstvilkåra for det store flertallet av krigsbarna, alle de som ved krigens slutt bodde hos sine mødre eller hos mødrenes familier, de som var hos fremmede pleie- eller adoptivforeldre og for de som var på norske barnehjem og andre institusjoner. Når det gjelder vår viten om krigsbarnas oppvekstvilkår i etterkrigsnorge, er vi altså for en stor del prisgitt beretninger fra enkeltpersoner. I løpet av de senere åra er det en del krigsbarn som har stått fram med sterke historier om mishandling og diskriminering i sine lokalsamfunn. Slike historier får gjerne store presseoppslag, men det er et problem at vi ikke aner noe om hvor representative disse historiene er for hva de norske krigsbarna som sådan har gjennomlevd i etterkrigstiden. Et annet problem er at det som oftest er vanskelig å få dokumentert slike historier

7 idet for eksempel en ansatt ved et barnehjem som begikk overgrep mot krigsbarn, neppe sørget for å få journalført hva han hadde gjort. Jeg sier på ingen måte at jeg tviler på de historiene som krigsbarn forteller, men det er så absolutt behov for mer forskning omkring de norske krigsbarnas oppvekstvilkår. I vinter bestemte da også regjeringen at det skal gjennomføres et slikt større forskningsprosjekt. Planleggingen pågår. Synet på krigsbarna i går, i dag og i morgen Krigsbarna er altså i fokus for tiden og det kan være interessant å se litt på hvilke faser samfunnet har vært gjennom i synet på denne gruppen i det norske folk. Det er ikke her anledning til å ta noe mer enn et svært grovt sveip over noen hovedfaser, men dette kan kanskje bidra til å sette dagens syn på krigsbarna litt i perspektiv. Slik jeg ser det kan vi grovt si at vi har vært gjennom fem hovedfaser i samfunnets syn på krigsbarna. Jeg taler da altså ikke om hvordan det enkelte krigsbarn måtte ha opplevd sitt liv, men om»krigsbarn» mer som samfunnsfenomen slik det presenteres i aviser etc.: Den første etterkrigstiden: avsky, forakt og til dels direkte fiendtlige holdninger åra: taushet, krigsbarn var noe en nesten ikke snakket om åra: enkelte oppslag i aviser etc., men da gjerne sentrert om Lebensborn med presentasjon av påstander om at krigsbarna var produsert i rasebestemte avlsprosjekt. Stikkord for denne tiden kan være sensasjon åra: enkelte krigsbarn sto fram med sine livshistorier i presse og kringkasting, krigsbarnforbundet ble stiftet, bøker ble utgitt osv. Stikkordet kan være «synliggjøring» og krigsbarna ble stort sett møtt med sympati i presse og opinion selv om enkeltpersoner sikkert fortsatt møtte problemer som krigsbarn i sitt daglige liv åra: stadig sterkt medieinteresse, sympatien for krigsbarn utvikles gradvis mot en kritikk av myndighetene. Stikkord: myndighetskritikk. Den hatske, fiendtlige holdningen som rådet i synet på krigsbarna for drøyt femti år siden, er altså i dag erstattet av en sympatisk holdning til denne gruppen, mens det nå er etterkrigstidens myndigheter som utsettes for kritikk for sin behandling av krigsbarna. Denne myndighetskritikken har foreløpig nådd sitt høydepunkt ved at 57 krigsbarn har stevnet staten for myndighetenes behandling av dem gjennom livet. Denne utviklingen har også vakt internasjonal oppsikt. Hva blir så stikkordet for «neste fase» i samfunnets syn på krigsbarna? Dette er det selvsagt umulig å si noe særlig om. Jeg mener likevel at det kan være viktig å trå litt varsomt for både krigsbarn selv og for journalister og andre som vil gjøre seg til krigsbarnas allierte. Det har vært sterke tendenser til en «elendighetsfokusering» med til dels sensasjonelle påstander om hva krigsbarn har opplevd av overgrep osv. Det er ikke sikkert at denne veien fører særlig lenger fram. Jeg vet da også at mange krigsbarn er tilbakeholdne her og er engstelige for at overdrevne påstander kan slå tilbake på gruppa krigsbarna som sådan. Et slikt ensidig negativt fokus kan også bidra til at mange krigsbarns identitet som «offer» bevares og forsterkes, noe som trolig ikke er særlig bra for noen. Del av allmenne trender i samfunnet? Dagens interesse for krigsbarna med spesielt fokus på myndighetenes opptreden i etterkrigstiden er interessant i seg selv, men kan kanskje også sies å inngå i mer allmenne trender i dagens samfunn: Midt på 1990-tallet var jødenes skjebne under og etter annen verdenskrig igjen i fokus. Dette resulterte i at etterlatte etter norske jøder som ble drept av nazistene under krigen kan kreve 7

8 erstatning i tillegg til det erstatningsoppgjøret som foregikk i etterkrigsårene. Nå er det krigsbarn som krever erstatning for myndighetenes behandling i etterkrigstiden. Begge disse sakene kan være tegn på en økende amerikanisering med vekt på å kreve erstatning av myndighetene for ulike forhold. Myndighetskritikken for behandlingen av krigsbarna kan også innebære at enkelte oppfatter norske etterkrigsmyndigheter som om de var like ille eller kanskje verre enn krigstidens norske og tyske nazister. De tyske nazistene i Lebensborn stelte jo bra med krigsbarna under krigen! Her ligger det en fare for å havne i et revisjonistisk syn på nazismen. En må ikke glemme at Lebensborn hadde en positiv interesse for de norske krigsbarna ut fra et rasebasert menneskesyn. De viste for eksempel ikke samme positive interesse for polske eller russiske krigsbarn! For et par år siden hadde Dagbladet en større artikkelserie under vignetten «Velferdsstaten det svarte kapittelet». Her ble det presentert en rekke sterke historier om myndighetenes behandling av svake grupper som tatere, åndssvake og også krigsbarn i etterkrigstida. Tittelen er megetsigende og det kan tenkes at en stadig kritikk av etterkrigstidens myndigheter kan brukes som ammunisjon for grupperinger som måtte ønske å nedbygge velferdsstaten som sådan. Behov for mer forskning Jeg sier ikke at sannheten om negative sider ved vår nyere historie ikke skal fram i lyset. Som forsker er det min oppgave å bidra til å avdekke og om mulig forklare hendelser og prosesser. Om resultatene av forskningen kan bli nyttet rent politisk for formål som forskeren personlig ikke liker, så får det heller stå sin prøve. Her er det viktig å skille mellom ens rolle som forsker og som samfunnsengasjert privatperson. Jeg mener selv å ha bidratt til å få fram en del nytt i så måte, også nytt stoff som kan rette et kritisk lys mot etterkrigstidens norske myndigheter. Det er imidlertid viktig å vite hva en gjør når en framsetter sterke påstander som foreløpig ikke er skikkelig dokumentert og satt inn i en sammenheng. Foreløpig er det så mye vi faktisk ikke vet om myndighetenes behandling av krigsbarna i etterkrigstida at det kan være fornuftig å gå litt varsomt fram med sterke utspill. Jeg håper og tror at mer forskning på feltet kan endre denne situasjonen i løpet av få år. Det er godt mulig at videre forskning kan avdekke forhold som kan bidra til å underbygge det som i dag bare framstår som løse påstander fra enkeltpersoner. Slikt vet vi foreløpig lite om. --- (Denne teksten gjengir et foredrag Kåre Olsen holdt i et møte på Eidsvoll i 2000) --- Kåre Olsen, født 1952, har hovedfag i historie og arbeider som førstearkivar ved Riksarkivet i Oslo. Han har bl.a. hatt ansvaret for behandling av forespørsler fra krigsbarn som ønsker opplysninger om sitt opphav. I 1998 ga han ut boken. ISBN NKBF 8

Må vi ha høy arbeidsløshet?

Må vi ha høy arbeidsløshet? Må vi ha høy arbeidsløshet? Kommentarer til debatten om Statsbudsjettet for 2004 av Fritz C. Holte Fritz C. Holte: Må vi ha høy arbeidsledighet? Kommentarer til debatten om Statsbudsjettet for 2004 Utgitt

Detaljer

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING I ET MULTIETNISK SAMFUNN OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING

Detaljer

DE USYNLIGE INNVANDRERNE

DE USYNLIGE INNVANDRERNE DE USYNLIGE INNVANDRERNE En sosiologirapport om å flytte til Norge etter å ha tilbrakt store deler av barne- og ungdomstiden i utlandet April 2013 1 Innholdsfortegnelse DEL 1-INTRODUKSJON...3 1.1 Innledning...3

Detaljer

Når jeg blir stor hvis jeg blir stor

Når jeg blir stor hvis jeg blir stor Når jeg blir stor hvis jeg blir stor om betydningen av at lærere hjelper elevene til å forstå krisepregede nyheter Magne Raundalen Jon-Håkon Schultz 1 Små barn stiller store spørsmål 1 Krisepedagogikk

Detaljer

Reflekterende team som hedrende seremoni

Reflekterende team som hedrende seremoni Reflekterende team som hedrende seremoni Geir Lundby I denne artikkelen vil jeg presentere hvordan ideen om det reflekterende teamet har blitt plukket opp og utviklet innenfor narrativ praksis. Jeg vil

Detaljer

MOT OG TILLIT Etikk for rådgivere/selgere i finansbransjen

MOT OG TILLIT Etikk for rådgivere/selgere i finansbransjen MOT OG TILLIT Etikk for rådgivere/selgere i finansbransjen : FORORD Dette er en innføring i etikk for rådgivere/selgere i finansbransjen. Her presenteres et utvalg av innsikter, begreper, figurer og verktøy

Detaljer

Jeg vil drømme gode drømmer

Jeg vil drømme gode drømmer Jeg vil drømme gode drømmer Barnehøring om krenkelser i skolen Innspill til djupedalutvalget fra barn og unge som har opplevd mobbing i skolen 2014 innhold Innledning... 3 Hva har barna opplevd?... 4 Ikke

Detaljer

Nordens barn Unge gjør en forskjell! Resultater fra prosjektet «Tidiga insatser för familjer»

Nordens barn Unge gjør en forskjell! Resultater fra prosjektet «Tidiga insatser för familjer» Nordens barn Unge gjør en forskjell! Nordens Velferdssenter Inspirasjonshefte Resultater fra prosjektet «Tidiga insatser för familjer» 1 Nordens barn Unge gjør en forskjell! Utgiver: Nordens Välfärdscenter

Detaljer

Linedansen mellom to kulturer

Linedansen mellom to kulturer Linedansen mellom to kulturer - Hvordan kan en oppvekst i to kulturer påvirke minoritetsungdommers opplevelse av egen identitet? Navnit Kaur Pahil Masteroppgave i Pedagogikk Allmenn Studieretning Det utdanningsvitenskaplige

Detaljer

Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet

Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet Oppsummering av kunnskap fra tilsyn mv. Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet RAPPORT FRA HELSETILSYNET 2/2014 MARS 2014 Rapport fra Helsetilsynet 2/2014 Helsepersonells opplysningsplikt til

Detaljer

MAKT OG MEDIER. Mediene er viktige bindeledd mellom individ og samfunn, og er ofte avgjørende for vår meningsdanning om verden

MAKT OG MEDIER. Mediene er viktige bindeledd mellom individ og samfunn, og er ofte avgjørende for vår meningsdanning om verden Hva vet du om det som foregår i Kina eller i Sør-Afrika for tiden? Det er få av oss som har vært der, det vi vet eller tror vi vet, er oppfatninger som i stor grad er skapt gjennom massemediene. Hva vet

Detaljer

Ett år med arbeidslivsfaget

Ett år med arbeidslivsfaget Ett år med arbeidslivsfaget Læreres og elevers erfaringer med arbeidslivsfaget på 8. trinn Anders Bakken, Marianne Dæhlen, Hedda Haakestad, Mira Aaboen Sletten & Ingrid Smette Rapport nr 1/12 NOva Norsk

Detaljer

Søsken i fokus Å vokse opp med en bror eller søster som har nedsatt syn eller annen funksjonsnedsettelse

Søsken i fokus Å vokse opp med en bror eller søster som har nedsatt syn eller annen funksjonsnedsettelse Søsken i fokus Å vokse opp med en bror eller søster som har nedsatt syn eller annen funksjonsnedsettelse Redaktør: Gerd Vidje Illustrasjoner: Pippip Ferner (www.pippip.no) Design: Aase Bie Trykk: www.kursiv.no

Detaljer

METODERAPPORT SKUP 2013

METODERAPPORT SKUP 2013 METODERAPPORT SKUP 2013 LØRDAG 21. SEPTEMBER 2013 KÅRET TIL ÅRETS AVISMAGASIN De forteller at pappa forgrep seg på dem. Så blir de tvunget til å bo hos ham. Fordi en sakkyndig mener det er best. BARNA

Detaljer

RÅD I FORHOLD TIL RETTSSAKEN

RÅD I FORHOLD TIL RETTSSAKEN RÅD I FORHOLD TIL RETTSSAKEN Bakgrunn Senter for Krisepsykologi har fått i oppdrag fra Helsedirektoratet å utarbeide et skriv om råd i forhold til rettsaken. Helsedirektoratet er opptatt av at alle rammede

Detaljer

Kven er ikke kven. Kvenenes stillfarne kamp for anerkjennelse. En historisk analyse av Eline Loe Rønvik og Olivia Høegh-Omdal Paulsen

Kven er ikke kven. Kvenenes stillfarne kamp for anerkjennelse. En historisk analyse av Eline Loe Rønvik og Olivia Høegh-Omdal Paulsen Kven er ikke kven Kvenenes stillfarne kamp for anerkjennelse En historisk analyse av FORORD Da vi startet med prosjektet var vi begge helt ukjente med hvordan man forsker. Forske, sa du? Kan vi som «bare»

Detaljer

En ekstra dytt, eller mer?

En ekstra dytt, eller mer? Tove Mogstad Aspøy og Torgeir Nyen En ekstra dytt, eller mer? Delrapport fra evalueringen av ulike tiltak for å kvalifisere elever etter Vg2 Tove Mogstad Aspøy og Torgeir Nyen En ekstra dytt, eller mer?

Detaljer

Veileder. Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten

Veileder. Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten Veileder Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten Veileder Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten 1.Innledning Veilederen finnes på departementenes

Detaljer

HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien

HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien 4 Forord 5 Viktige begreper i debatten om tvang 8 Tvang og menneskeverd 10 Snakk til meg! 12 Dobbeltdiagnoser Bruker vi mer tvang overfor det vi

Detaljer

De Hvite Hjelperne. Anne Marie Groth, Per C. Magnus, Robert Reinlund og Terje Tvedt. TV 2 Postboks 7222 5020 Bergen TEL 02255

De Hvite Hjelperne. Anne Marie Groth, Per C. Magnus, Robert Reinlund og Terje Tvedt. TV 2 Postboks 7222 5020 Bergen TEL 02255 De Hvite Hjelperne Av Anne Marie Groth, Per C. Magnus, Robert Reinlund og Terje Tvedt TV 2 Postboks 7222 5020 Bergen TEL 02255 2 INNHOLD 1. Ideen 3 2. De journalistiske problemstillingene 4 3. Spesielle

Detaljer

Er det noe galt med øynene?

Er det noe galt med øynene? Temahefte Er det noe galt med øynene? Tanker og følelser ved å få og ha et barn med synshemming. Oslo, mars 2008 ASSISTANSE, Interesseforeningen for barn og ungdom med synshemming. FORORD Dette heftet

Detaljer

NATO etter utvidelsen og toppmøte i Istanbul - Hvor går vi?

NATO etter utvidelsen og toppmøte i Istanbul - Hvor går vi? Foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 14. desember 2004 1 NATO etter utvidelsen og toppmøte i Istanbul - Hvor går vi? ved Ambassadør Kai Eide Norges faste delegasjon til NATO Kontroller mot fremføringen

Detaljer

Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet

Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet FoU rapport nr. 2/2005 Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet Gro Kvåle, Torunn S. Olsen og Nina Jentoft Tittel: Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet Forfattere: Gro

Detaljer

Hvor uavhengige er vi egentlig?

Hvor uavhengige er vi egentlig? Hvor uavhengige er vi egentlig? Rapport om redaksjonell uavhengighet i Fagpressen Basert på spørreundersøkelse blant journalister, redaktører og utgivere September 2014 Analyse av Nils Øy 1 Forord Til

Detaljer

"Nytt liv, nye muligheter" - incestutsatt og gravid

Nytt liv, nye muligheter - incestutsatt og gravid "Nytt liv, nye muligheter" - incestutsatt og gravid Maria er 31 år og gravid for annen gang. Hun er gift og har en sønn på 1 1/2 år. Hun ble utsatt for incest fra faren da hun var barn. Moren tror henne

Detaljer

Ungdom om mangfold Ungdomshøringen 2014

Ungdom om mangfold Ungdomshøringen 2014 Ungdom om mangfold Ungdomshøringen 2014 forord Ungdomshøringen er et forsøk på å nå de ungdommene som ikke vanligvis blir hørt. Dersom voksne ønsker å bli hørt er alt de trenger å gjøre å bruke stemmeretten

Detaljer

Jon Horgen Friberg. Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning

Jon Horgen Friberg. Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning Jon Horgen Friberg Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning Jon Horgen Friberg Hva skjer med beboere som forlater asylmottak

Detaljer

ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner

ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner Tekst: Bennedichte C. R. Olsen og Marit O. Grefberg Illustrasjoner: Eldbjørg Ribe Formgivning: Statens trykning Sats og trykk: Melsom

Detaljer

... det har vist seg at det lønner seg å snakke sammen...

... det har vist seg at det lønner seg å snakke sammen... ... det har vist seg at det lønner seg å snakke sammen... Innhold: side: Selvhjelpsgruppa et mentalt treningsstudio Måtte gjøre noe... Å akseptere fortid som fortid... Det viktigste er å våge det du ikke

Detaljer

Integrert, men diskriminert

Integrert, men diskriminert IMDi-rapport 9-2008 Integrert, men diskriminert en undersøkelse blant innvandrere fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika Visjon Like muligheter og like levekår i et flerkulturelt samfunn

Detaljer