FRITHJOV IVERSEN NA MBANGO («I HAST») TRE AAR I KONGO MED FORORD AV PASTOR J. A. ØHRN. «Gaa i hast!» Kongens erinde har hast OSLO 1926 EGET FORLAG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "FRITHJOV IVERSEN NA MBANGO («I HAST») TRE AAR I KONGO MED FORORD AV PASTOR J. A. ØHRN. «Gaa i hast!» Kongens erinde har hast OSLO 1926 EGET FORLAG"

Transkript

1 FRITHJOV IVERSEN NA MBANGO («I HAST») TRE AAR I KONGO MED FORORD AV PASTOR J. A. ØHRN «Gaa i hast!» Kongens erinde har hast OSLO 1926 EGET FORLAG

2 FORORD. «For intet har I faat det, for intet skal I gi det,» sa Jesus. Dette princip har sin gyldighet for alle som har faat livets brød i gave, hvad enten de er fattige eller rike paa jordisk eiendom. De folkeslag som ikke har faat evangeliet endnu, betyr derfor et uavbrutt kald til os som har oplevet Kristi kjærlighet. Ut fra dette syn var det de norske baptisters mission i Belgisk Kongo blev oprettet. Allerede i 1915 blev den første aarsmøtebeslutning fattet, men. verdenskrigen la hindringer i veien, saa først i oktober 1918 kunde man utsende den første missionær, Bernhard Aalbu. Han landet i Matadi i begyndelsen av 1919, tilbragte en tid paa forskjellige stationer i nedre Kongo, og ankom i slutningen av 1920 til distriktet Bas Uele eller nedre Welle, hvor han optok fast missionsarbeide. Aalbu virket alene til august 1922, da Frithjov Iversen ankom som forsterkning.*) Bondo og Monga blev hovedpladsen for arbejdet. I juli 1923 reiste Aalbu hjem, men Iversen fik straks efter hjælp av missionærparet Berntz, som var utreist for egen regning og nu slog sig ned i Monga. *) Det kan muligens interessere læserne om jeg oplyser at «Na Mbango», som betyr «kvik», «i hast», er et av de navn som de sorte har git hr. Iversen. uten at vite det et selskap paa fire nye missionærer tilhørende vor mission: Olaf B. Bakke, Jon Fotland, og, sykepleierskene Ida Øigaard og Helene Bredstrand. Nogen uker efter kom ogsaa Aalbu ut igjen, saaledes at «Mission Baptiste Norvegienne» for øjeblikket har seks missionærer paa feltet og én, nærværende interessante boks forfatter, i hjemlandet. I løpet av de godt fem aar arbeidet har paagaat, er der blit bygget boliger, skolehus og kirker paa stationene i Bondo og Monga, samt kapeller paa en række andre steder. Tusener av syke er blit hjulpet med medicin og pleie, undervist, evangelister er blit.hundreder av skolebarn er blit oplært, og evangeliet er blit forkyndt i landsbyene rundt omkring i de store skoger. Og fremfor alt: skarer har vendt sig fra avgudene til at tjene den eneste sande Gud. De døptes antal nærmer sig sterkt et tusen. Vort beskedne arbejde er blit kronet med stor fremgang, og vort hjerte fyldes med ydmyg tak til Ham som har git os den naade at være med. Oslo i mai J. A. Øhrn Vor missions tredje missionær, Edmund Reppen, ankom til Bondo like over nytaar En sykepleierske, Bernthine Karlsen, som reiste ut samtidig, døde i Matadi av feber uten at naa frem til virkefeltet. I august 1925 reiste Iversen hjem. Paa veien nedover Kongefloden passerte han

3 NA MBANGO 3

4 Paa vei til Kongo. Den 27. april 1922 forlot jeg Antwerpen med s/s «Anversville». Mine følelser kan jeg ikke beskrive. Denne baaten skulde føre mig til Kongo, mine ønskers maal, det sted jeg hadde drømt om og talt om saa meget! I otte aar drømte jeg om min Kongoreise før jeg nu virkelig stod paa dækket av den baat som skulde føre mig til de fjerne fiskebanker. Og nu. Gud være tak! For en masse folk som reiser til Kongo! Jeg hadde aldrig trodd at saa mange tok den veien. De fleste er forretningsfolk og statsfunktionærer. Der var ogsaa nogen misssionærer ombord, mr. og mrs. McKinnon, amerikanske presbyterianere, og nogen svenske brødre, Gustav Erickson fra Ørebro og Malmkvist fra Svenska Missions-Forbundet. Der var ogsaa flere katolske prester og diakonisser ombord. Og saa bærer det avsted gjennem den engelske kanal, indom La Pallice i den Biskayiske bugt, langs den spanske og portugisiske kyst hvor vi øiner snefjeld i det fjerne. Den 4. mai kom vi til Kanariøerne. Baaten gaar indom Santa Cruz paa Teneriffe. Tidlig om morgenen kl. 5 banker min nabo Erickson i væggen og roper: «Titta ut, titta ut!» Ja, jeg «titta ut», og var det Norge? Høie, mægtige uregelmæssige fjeld, det ene over det andet, endog snefjeld! Hvor det var vakkert. Sagte seg baaten ind mot Teneriffe. Straks ankeret var kastet blev baaten omringet av spanske handelsmænd. Nogen fik komme ombord, og straks var der aapnet en række «butikker» langs dækket. Vi gjorde os færdige og kom os i land med færgen. Hjelmen tok vi paa, for solen er ikke at spøke med paa disse kanter. Vi var otte skandinaver ifølge. Santa Cruz er en typisk spansk by, og da har den ogsaa sine tyrefegtninger. Kvinderne var vist de egentlige byrdebærere. Æslene var de almindelige trækdyr. Og cigaretten! Kan dere se for dere en rak stolt kvinde balanserende en vældig pakke paa hodet, og med en cigaret eller endog pipe i munden? En gammel tiggerkone stod paa markedspladsen med sin blinde mand. Make til filler saa jeg først da jeg kom til Kongo. Den ene haand strakte hun ut til mig efter en almisse. I den anden holdt hun elegant mellem fingrene en rykende cigaret! En kone spaserte gjennem byen med en flok gjeter og avleverte melk til sine kunder direkte fra jurene. Ingen forfalskning der! Stadig var der endel smaa spaniere som løp efter os og strakte sine hænder ut og så det eneste de kunde paa engelsk: «One penny, one penny!» Efter at ha gjort nogen faa indkjøp, befandt vi os snart ombord paa færgen igjen. Det kostet 6 franc for tur og retur til baaten. En av svenskene skulde betale for 7, men det var aldeles umulig for spanieren at faa det til at 6 x 7 var 42. Han fik altid ut et høiere tal. Næste stoppested var Dakar. Ogsaa her laa vi ute i leden, mens smaabaater kom ut til os. En negergut dukket efter pengestykker som blev kastet ut i vandet. Vi kunde se ham seile ganske 4

5 flot og rolig ned i dypet og lægge sine hænder under den synkende mynt. Saa kom han op igjen og viste os den, hvorefter han puttet den i munden. Omsider hadde han saa mange pengestykker derinde at kindet stod som en stram pose. Og saa gaar det videre sydover. Ved ækvator hadde man den traditionelle «ækvatorfest». Straks før aftens lød der skud fra dækket. Det var sjøguden Neptun som «kom ombord». Til aftens var en stor del av passagererne klædt som til maskerade. Midt under maaltidet indfandt Neptun sig med sin frue, og to tjenere i fiskerdragter. Han hadde langt tjafset tangskjæg og grønne øienbryn. Efter at ha holdt en liten tale, faar han navnene paa dem som ikke har passert ækvator før ti dagen efter skal disse «døpes» glaner paa os gjennem kikkerten, som bestaar av to sammenbundne tomflasker, og gaar. Dagen efter hadde man altsaa «daap». Av en eller anden grund slap jeg fri. Damene fik bare en tynd vandstraale i ansigtet, men herrerne skulde døpes paa en bedre maate. En 6 7 stykker ad gangen blev bundet sammen paa en bænk, og dækslangen blev benyttet flittig. Like i ansigtet paa dem kunde de sætte sprøiten. For et syn! Men det hændte at en flok forsøkte at rive vandslangen fra døperen og rette den paa ham selv. Dog, disse «overtredere» fik saa megen værre medfart. Ret som det var blev slangen rettet op mot os tilskuere! Da alle var «døpt» som skulde døpes, fik selveste «guden» og «gudinden» sig en daap, hvilket de nok ikke hadde regnet med. Senere paa kvelden fik de sine «døpeattester». Sent paa nat kunde jeg høre trampen og spetakkel og kvindehyl paa dækket over mig. Det var præsis som katter der jager hverandre. Der var nok meget løst her ombord paa det moralske omraade. Men la mig ikke dvæle længer ved livet ombord. Vi følte os som fremmede i denne overfladiske livsglæde. Vi maatte dypere ned. Og vi hadde ogsaa de deiligste andagtsstunder nede i kahytten. Det er skjønt at reise paa havet baade i storm og stille. Naar havet reiser sig i sin vælde og løfter det store fartøi i veiret som et stykke leketøi og kaster et stykke av sig selv over dækket som en kokende heksegryte, eller naar det ligger blankt og stille og evig og uutgrundelig! Havet er skjønt! Stadig syntes det at være noget som kunde holde interessen vaaken. «Opdagelsen» av Sydkorset, springerne, som fulgte skibet i store flokker; flyvefiskene der svævet ned i bølgedalen og fulgte opover bølgetoppen, mens haier og andre «jegere» gjorde dem livet utrygt nede i deres eget element; morilden der lyste som et flammehav langs skibssiden; alt var for os interessant og skjønt. Og nu er vi jo syd for ækvator allerede! Saa er vi snart i Kongo! Mit første maal. Banana var det første stoppested i Kongo. Her mottok vi en masse negere ombord til lossearbeide. Hvor de slos for at komme ombord! De skrek og trættet og trængte hverandre tilside og brukte en mund i den grad at den «høitidsstemning» vi kanske burde ha været grepet av ved vort første møte med det eftertragtede Kongo, var os saa fjernt som noget. 5

6 Saa bar det videre opover. En ting jeg merket mig var den berømte Fetich Rock, hvorfra de indfødte pleiet at kaste sine menneskeofre ned i floden til krokodillene. I Boma, Kongos «hovedstad», laa vi en hel dag. Denne «by» er liten og uanselig og har ikke engang en ordentlig brygge. Det blev mig fortalt at Kinshasa, som ligger litt længer ind i landet, vilde tå Bomas plads. I Boma møtte vi den amerikanske missionær Williams med sin svenskfødte frue, og disse indbød os op paa stationen til en koselig eftermiddagsstund. Til Matadi ankom vi den 17. mai. Mine svenske venner hadde husket paa dagen, og da jeg kom ned til frokostbordet, hadde de dekorert min plads med norske og svenske flag og med blomster. Saa svinget baaten hastig rundt det sted som kaldes «helvedesgryten» paa grund av dets strømhvirvler, og Matadi, vort første maal, laa der foran os. Vi kunde skimte flagget paa den svenske missionsstationen. Paa bryggen stod den gamle kjæmpen mr. Josef Clark, sammen med den nys ankomne mr. Erickson, for at ta imot os. For 42 aar siden kom ogsaa mr. Clark herut til Kongo for første gang. Det var nok noget andet at reise til Kongo den gangen. Bagagen for et virvar! De fire kufferter jeg hadde, fandt jeg paa fire forskjellige steder, men ingen paa bokstavet «I» hvor de hørte hjemme. Mit ophold i Matadi varte en maaneds tid, idet jeg maatte vente paa mit utsyr som var forsinket; dette skulde helst ha været sendt et par maaneder i forveien. At stanse en hel maaned i Matadi koster penger. Men jeg skal ikke dvæle noget ved mit ophold i Matadi. Det var bare mit første maal, saa langt baaten gik. Her er tre missioner, nemlig en engelsk og en amerikansk baptistmission og en tilhørende Svenska Missions-Forbundet. Selvfølgelig har ogsaa katolikkerne sin mission der. Alle missionerne er igrunden mere transportbureauer. Dette skal man imidlertid ikke klage over; det er til stor hjælp for slike som kommer til Kongo for første gang og ikke vet sin arme raad hvordan de skal komme ut av virvaret. Jeg talte i en forsamling av indfødte nogen ganger, en gang paa engelsk med tolk og et par ganger paa engelsk uten tolk for en forsamling av negere fra Sierra Leone. Ved den amerikanske stationen hjalp jeg til endel med sykebehandlinger. Endelig den 16. juni tidlig om morgenen kl. 6,30 fór jeg avsted med toget fra Matadi. Og glad var jeg. Matadi betyr «sten», og ikke uten grund. Der er bare sten og fjeld. Naar solen staar ret paa stenene og heter op disse, da er det koselig at være der! Toget gaar kun om dagen. Ved Thysville maa allesammen av og bo paa hotel eller hvorsomhelst for natten. Jeg bodde paa missionsstationen. Thysville var hovedskuepladsen for den. bekjendte «profetbevægelse». De fleste som har fulgt med i arbeidet i Kongo, har sikkert kjendskap til denne merkelige foreteelse. En av de indfødte lærere ved missionen i Thysville, Simon, mente sig at være kaldt av Gud til en særskilt tjeneste blandt de sorte. Han paastod at han kunde helbrede sygdomme ved bøn, og mange blev ogsaa sikkert helbredet. I tusental kom de indfødte lange veier for at se og høre og bli helbredet, og i tusental kastet de sine avguder for at tilbe vor Gud, som Simon lærte dem. Men arbeidet blev ikke gjort i samklang med de hvite missionærer, og jeg er saa fri at paastaa at gamle Adam begyndte at røre paa sig. De lot til at være meget imot bevægelsen. Den ser ogsaa ut til at være utdød nu. Den tok vist en gal retning for nogen efterlignere av Simon. Men jeg er forvisset om at dersom de protestantiske missionærer hadde tat saken paa den rette maaten og takket Gud og kontrollert de uvidende indfødte og ledet bevægelsen i det rette spor, da skulde der ikke ha blit noget andet end velsignelse av den. Nu anklaget 6

7 missionærerne Simon for staten! Da syntes det som om belgierne frygtet det skulde være en «nationalbevægelse», og baade «store» og «smaa» profeter blev fængslet. Pisk og deportation var straffen for at være tilhænger av bevægelsen. Simon blev dømt til døden. De protestantiske missionærer fik dog bevirket at han slap med livsvarig fængsel. Ret som det er blir indfødte lærere fra vore stationer fængslet. Mangler man beviser for at de er tilhængere av bevægelsen, blir de bare pisket og sendt hjem igjen. Vore missionærer blir ikke altid spurt tilraads. Det er forbudt at synge visse sange, f. eks. «Fremad Kristi stridsmænd!» o. a. Denne og fler blev nemlig sunget av de indfødte under bevægelsen; men da de har noget militært ved sig, blev det forbudt at synge dem. At synge slike sange nu er nok for en indfødt i nedre Kongo til at bli fængslet. Men ledende statsfolk har fortalt os at belgierne vilde intet ha foretat sig for at hindre bevægelsen, dersom de ikke hadde blit anmodet derom av missionærerne. Nu maatte de ta sig av den og vise sin strenghet og myndighet. Næste dag ankom jeg til Sona Bata, hvor vor gamle broder Fredriksen har hat sit virkefelt. Mit telegram ankom med samme tog som jeg! Men «tilfældigvis» var baade mr. Moody og mr. Wakeman paa stationen og fik telegrammet et halvt minut før jeg hilste paa dem. Jeg ante ikke at jeg var i Sona Bata og hadde bare faat en liten spasertur paa «perrongen». Jeg kom ogsaa tilfældigvis til at spørre en mand:»undskyld, hvilken station er dette?» «Det er Sona Bata,» sa han. «Sona Bata! Du slette tid, da skal jeg jo av her!» Manden hadde det forfærdelig travelt, lot det til, men han saa allikevel paa mig: «De taler jo engelsk er De Iversen?» Joda, jeg var Iversen. «Vel,» sier han, «jeg er Moody. Velkommen! Vil De ta denne frakken og lægge den paa Deres plads inde i vognen. Jeg skal nemlig reise.» Saa befandt jeg mig altsaa paa det sted hvor Gud nu arbeider paa en slik enestaaende maate. Stationen ved Sona Bata har ifølge Moody et arbeidsomraade paa engelske mil. Til dette store distrikt hadde de da 2 missionærer med sine hustruer. En tredje var ivente. Under nærværende vækkelse har de døpt flere pr. maaned end de før døpte paa et helt aar. Gjennemsnitlig er der døpt over 300 pr. maaned. I september 1921 blev der døpt 529 stykker, i februar (1922) 562 stykker, i mars 775 stykker. Vækkelsen gik paa likesaa kraftig som i begyndelsen. Gamle Moody, som hadde arbeidet i Kongo i 32 aar, hadde ikke set maken. Han var begejstret. Som en ungdom fartet han om i sit store distrikt og gjorde Herrens gjerning. Sona Bata selv har en for Kongo pragtfuld kirke og 800 medlemmer. Disse gav i seks maaneder 2000 franc. Denne ene kirke opholder en indfødt pastor og 24 lærere. Hele distriktet har 25 kirker, hvorav 20 er selvunderholdende. «Broder,» sa Moody, da vi nogen dage senere sat paa toget sammen indover til Kinshasa; «broder, du har store ting at se frem til! Men hvad er hemmeligheten? At forkyndelsen av det gamle evangelium kommer i første række og alt andet i anden række.» Det fortjener at mindes at de hvite paa denne stationen ikke stillet sig saa avvisende overfor «pro-fetbevægelsen» som de i Thysville. Og velsignelsen er ikke uteblit. Den 20. juni ankom jeg til Kinshasa. Da der ikke var plads til mig paa den engelske missionsstation, maatte jeg ty til hotellet. Jeg fik ogsaa svar paa et brev til missionen ved Tshumbiri hvor jeg hadde tænkt at stanse nogen dage. De kunde ikke ta imot mig nu. Vel, saa fik jeg reise direkte op til min ven Aalbu. Et brev fra ham adressert til mig i Kinshasa hadde bragt mig et pust fra Afrikas indre. Han ventet paa mig-. 7

8 Jeg hadde planlagt en tur med Moody dagen efter min ankomst her, men kom forsent. Siden fortalte han mig om en «fin tid» og»masser av folk. Det hadde kun varet en dag, men paa den dagen hadde de døpt over 80 stykker. Istedet tok jeg en tur over til Brazzaville i fransk Kongo og besøkte de svenske missionærer Lundgren og Anvil, samt mit reisefølge fra baaten, Erickson. Her blev jeg natten over. Nu gjorde Herren det slik for mig at jeg slap at bo paa det triste hotellet. Jeg gjorde bekjendtskap med en ung dansk troende forretningsmand, herr Hedver. Hos ham bodde jeg helt til jeg reiste. En gudstjeneste i Leopoldville. Det varte ikke længe før jeg igjen fik en indbydelse fra Moody til at komme og overvære deres møter. Denne gang var det i Leopoldville, ikke mere end en 7 8 kilometer fra Kinshasa. Efter frokost for jeg avsted. Jeg- var saa heldig at faa komme med en automobil som skulde samme veien. Koldt var det. Ja, nu blir jeg vel møtt med tvil; men jeg følte behov baade for uldtrøie og ekstra trøie. Det var koldt der da. Jeg kom til Leopoldville længe før møtet begyndte, men rundt omkring var folk samlet. Ved 10 tiden kaldte Moody de indfødte lærere til sig, for at faa i stand et program, som han så. Saa hadde vi en indledende gudstjeneste i kirken, hvorefter daapskandidaterne blev inddelt i grupper utenfor og eksaminert av de indfødte lærere. Altsammen blev ledet av de indfødte. Mr. Moody gik rundt og saa paa og gav raad her og der. Men dygtige lærere saa de mig ut til at være. Da nu den del av gudstjenesten var over, blev der et «rush» tilbake til kirken, hvor hver bænk blev fyldt, og det paa negervis. Det er merkelig hvor mange negere der kan komme paa en bænk! Mange stod utenfor og kunde ikke komme ind. Selv sat jeg paa platformen sammen med Moody og lærerne. Thomas, lærer fra nedre Kongo, deporteret til Monga paa grund av profetbevægelsen. Pludselig, uten nogen ceremoniel indledning, reiste Moody sig og begyndte at synge og slaa med armene til takt, og straks var hele forsamlingen i begeistring og sang. Men det syntes ikke at gaa hurtig nok for gamle Moody, og de maatte synge omigjen flere gange. Og jo hurtigere de kunde synge, desto større glans i deres sorte ansigter, det er klart. Men en slem feil har de. De begynder gjerne for høit, og følgen er at stemmen pludselig kan slaa klik for dem alle sammen. Men hvad gjør det? De tænker ikke paa at bøie sine hoder i forlegenhet. De klemmer ivei, og der hvor stemmen ikke kan komme op, der gaar den ned, og igjennem sangen kommer de saa mange gange som gamle Moody ønsker det. 8

9 Saa blir der selvfølgelig talt noget som jeg ikke forstaar. Derefter blir navnene paa dem som skal døpes ropt op, og disse reiser sig. Jeg forstaar at forsamlingen blir opfordret til at «anklage den som anklages bør». Ingen har imidlertid noget at utsætte paa dem, og de blir mottat. Nu kom selve begravelsen. Hele skaren marsjerte ned til floden. Her, paa et kvarters tid, blev 62 troende «begravet med Kristus ved daapen til døden». Alt gik fint for sig. En av lærerne stod og ropte op navnene saa at enhver stod færdig naar hans tur kom. En anden av lærerne døpte. Naar den døpte kom op av floden, lededes han ved haanden av en ven eller slegtning. Saa var det gjort. De glade indfødte stemte i en sang, og vi marsjerte op til kirken igjen. Da det vilde falde tungt at byde en slik skare velkommen inde i selve kirkebygningen, blev dette gjort utenfor. De blev stillet op i en række, og en av lærerne gik fra den ene til den andre, trykket deres haand, og ytret selvfølgelig velkommen med gode ønsker og formaninger. Nu blev det «kirkegang» igjen. Et par indfødte lærere leverte nogen korte taler, hvorefter offer blev optat. Dette og andre oftere viser at de indfødte mener noget med sin religion. Nogen har forsyndet sig og blir utstøtt av menigheten. «Det er det bedste man kan gjøre her i Kongo,» sa Moody. «Det er ogsaa den værste straf en indfødt kan tænke sig. Om et halvt aars tid kommer han angrende tilbake, faar 6 maaneders prøvetid og blir mottat igjen.» Saa blev 4 kristne par viet. Derefter hadde vi nadverd, og møtet var slut. Naar jeg saa de indfødtes gode ledelse av deres egne, og hvor rolig Moody lot dem selv greie sine saker, naar jeg kastet et blik utover den tætpakkede forsamling, eller naar jeg saa disse mænd og kvinder, frugten av aarelange taalmodighets prøvelser, stige ned i vandet som tegn paa det nye liv, da gik sandheten av det ord op for mig, at Herren sikkerlig kan bøie hjerter som vandbække! Herren velsigne disse nyvundne sjæle og bevare dem! Opover Kongofloden. Tre uker opholdt jeg mig i Kinshasa ventende paa «baatleilighet». Ingen vet nøiagtig hvad tid baaten gaar og kommer før et par dage i forveien. Jeg gaar op paa kontoret for en av baatene og spør hvad tid deres baat drar opover floden. «Det kommer an paa hvad tid den kommer,» lyder svaret. Naar saa baaten endelig kommer, saa skal den gaa om en «9 10 dage». Naar saa disse 9 10 dage er gaat, kan baaten ikke komme avsted før om «et par dage». Igjen efter disse «par dage» er reisen av en eller anden grund atter utsat «nogen dage». Dog, tiltrods for alt, jeg kom mig da endelig ombord. Avsted dampet vi den 12. juli under fuld musik, d. v. s. negermusik. Instrumentene var trommer og hule træstammer. Der var kun 9 hvite passagerer, men en masse negere som alle bodde nedenunder i friluft. Det blev mig fortalt at jeg maatte selv sørge for lakener; men jeg fandt snart ut at jeg ikke alene maatte sørge for denslags, men ogsaa for uld-tæppe, myggenet, vaskeservant, saape, haandklæde, speil o.l. Livet ombord gik den ene dagen som den andre. Hvor stor forandring paa nogen faa aar! For ikke længe siden var det forbundet med den største fare at reise opover floden. De faa hvite som vaaget sig opover var aldrig sikre for sit liv. Menneskekjøt var en lækkerbisken for de sorte. 9

10 Og nu! En forholdsvis komfortabel dampbaat fører os opover floden. De «vilde» staar os til tjeneste. Vor mat blir servert av de sorte i spisesaionen. De hvile synes at være tryggere her end hjemme i Europa. Det er ikke længer nogen eggende fare forbundet med en Kongoreise, synes det. Men allikevel er det interessant. Hele veien opover ser vi disse masser av øer, smaa og store, disse interessante, tæt bevoksede, tause øer, Kongeflodens smykker. Baaten maa gaa i siksak mellem dem. Paa de smaa næsten skjulte sandbanker ligger sovende krokodiller, som rugger sig dovent ut i vandet saasnart baaten kommer dem for nær. Ret som det er sender vi en kule efter dem. Nu staar en av skibets folk og skal skyte paa en «hippo», flodhest, nu stikker den hodet op over vandflaten bang! der forsvandt den igjen. Hist og her ser vi nogen hytter. En gang iblandt ser vi nogen nakne indfødte paa flodbredden støttende sig til sine aarer eller spyd. Nu og da forandrer baaten kurs paa grund av sandbanker som man aldrig kan være sikker paa her. En gang kjørte vi paa en og blev sittende fast en halv time. Heldige var vi; for det hænder at man blir sittende fast et par uker. Om kveldene stanser vi og blir liggende til det lysner om morgenen. Baaten gaar bare om dagen. Ved stoppestederne tar vi ind ved til fyring. En flok indfødte staar der gjerne med sine varer. Saa blir der handel og diskussion og pruten og hyl. En neger er aldrig ræd for at uttrykke sin foragt høilydt. Er varen av mindre værdi eller for dyr, da forstaar man straks det paa de lyder han frembringer, selv om man ellers ikke forstaar et ord av deres «lingo»! Efter endt dagsarbeide samler de indfødte sjauere sig til sang og dans nedenunder. Og vi hvite vugges i søvn av deres evige «tom-tom tom-tom tom, tom-tom tom-tom tom». Det forekommer mig at negeren ser lyst paa livet trods alt. En kveld tok jeg mig en tur bort til en landsby, mens størstedelen av dens befolkning var ved baaten og gjorde handel. Et litet barn graater saa ynkelig borte ved en av hyttene. Mamma er ved baaten, sier nogen. Jeg nærmer mig forsigtig og taler det «sprog» som alle barn forstaar. Den lille stanser sin saare graat og rækker sine smaa hænder ut mot mig. Da ser jeg at barnet nok har hat grund til at graate. Hele kroppen er bedækket av stygge utslet og saar. Ved mundvikene fortsætter munden i dype saar fulde av materie. ; Hvor mit hjerte blev bløtt! Der staar jeg ute av stand til at kunne hjælpe! Jeg maatte tilbake til baaten. Men fra mit hjerte, fra dypet. av mit hjerte opsteg en bøn til Herren, en bøn om hjælp til at kunne hjælpe disse mange lidende som findes her! en bøn om at mere hjælp maatte komme fra dem som kan hjælpe! Ret som det er kommer nogen av de sorte passagerer eller arbeidere til mig og vil ha medicin. Min gut har fortalt dem at jeg kan hjælpe dem alle! Men hvad skal jeg gjøre naar al min medicin ligger nede i lasterummet? Jeg har bare et snaut forraad til mig selv her. Vel, jeg maa jo hjælpe dem. Nogen Markus-evangelier som jeg fik med mig fra Matadi, delte jeg ut blandt de hvite. De var meget begeistret over at faa dem. En av passagererne som jeg hadde glemt, kom hen til mig og spurte om ikke han kunde faa et ogsaa. Om en stund kom han igjen og så at der var endnu en hvit som ikke hadde faat noget om han ikke kunde faa med et til ham! Der er ikke saa meget av Guds ord blandt belgierne som hos os i Norge. Derfor falder det ikke saa vanskelig at dele ut livsens brød til dem paa denne maaten. Hvor de indfødte er grusomme mot dyrene! Det ser ut som om de ikke vet at dyrene har følelse. Det blir mig fortalt at det er meget almindelig hos dem at ribbe hønen før de slaar den ihjel. Det skal være lettere! Jeg har ikke set dette. Men en dag hadde jeg en «sak» med en 10

11 liten svart røver. Han hadde faat fat paa en liten skildpadde som han vistnok skulde ha til middag. Men før han fortærte den vilde han vist ha litt moro med den, rigtig paa kattevis. Jeg ropte til ham flere gange at han skulde dræpe den. Endelig syntes han vist det kunde være nok, og saa skal han til at plasere den levende skildpadde paa den aapne varmen! Min skarpe plystren faar ham til at nøle. «Dræp den først,» roper jeg. Han gjør miner til at la mig forstaa at den vil dø naar han lægger den paa varmen! Saa gaar jeg ned og sier til ham at jeg ønsker at kjøpe den. Hvor meget?. En franc! All right! Jeg kjøper dyret, løsner snoren og slipper det lille kryp ut i vandet! Men for et ansigt gutten laget! Nei, mondele, jeg vil ha fem franc for den! Ja, det kunde han stole paa. - -Og snart var historien kjendt blandt alle de sorte. De saa efter mig og undret sig. Saa snart jeg saa bort paa dem satte de op det mest bedrøvelige fjæs, pekte paa vandet, klasket sig paa maven. Tænk at jeg kunde slippe ut i vandet det som skulde være for den sultne negermave! Saa tok jeg til at lære gutten min en lekse, saa godt jeg formaadde naturligvis paa mit endnu fattige bangalasprog. Jeg kløp ham i armen. «Gjør -det ondt?» «Ja!» Jeg tændte en fyrstik og lot som om det var min alvorlige hensigt at brænde hans haand. Han trækker skyndsomt sin haand tilbake! «Vil du ikke?» «Nei!»»Hvorfor ikke?» «Det gjør ondt!» «Men dersom jeg lægger et levende dyr paa ilden, gjør det da ondt tor dyret?» «Ja.» Jeg lugger ham i haaret. «Gjør det ondt?» «Ja.» «Men dersom jeg river tjæren av hønen før jeg dræper den, gjør da det ondt for hønen?» «Ja.» «Naar du er død, gjør det da ondt om jeg river av dig armen?«. «Nei.» «Hvad skal vi saa gjøre naar vi skal spise høns?» «Vi skal først dræpe hønen, saa skal vi ribbe den, og saa steke den, og saa spise den.» - Men det er saa rart med det. Selv vi tar {grunden ikke like megt hensyn til alle dyr. En av kveldene kom gutten min hen til mig og fortalte at der var saa mange «dyr» utenfor kabinen. Ja, rigtig nok, fra taket og omtrent helt ned til gulvet stod en tæt sky av smaa hvile og lysegrønne møllignende insekter. Jeg hadde aldrig set slikt før. Det var fuldstændig som et tæt sneveir, uten den mindste overdrivelse. Og væggene og dørene bortover var som markene efterat der er faldt nysne. Sandelig var det vakkert; men det var ikke behagelig. En stund stod jeg og betragtet synet. Saa fik jeg morderlyst. Jeg smøg mig ind i kabinen, og idet Jeg aapnet døren smat selvfølgelig en hel liten division av dem ind til mig. Straks efter var jeg ute igjen med et haandklæde som jeg hadde dyppet i vand, og saa begyndte slagtningen. Dagen efter var jeg aldeles øm i overarmene efter motionen. Helt bra. blev det ikke før jeg fik presset mig gjennem «sneveiret» og skrud lyspæren av, mens jeg stadig slog omkring mig, knep igjen øinene, spyttet insekter og prustet som en liten hest. Inde i kabinen var der jo forholdsvis faa; men de maatte bøte med livet de som var der. Da jeg var færdig var jeg ogsaa vaat av sved. Nu ja, naar en absolut skal til Kongo, saa faar en ta Kongo slik som det er. Opover Itumbirifloden. Endelig den 26. juli om formiddagen ankom jeg til Bumba efter at ha tilbragt 15 dage paa Kongofloden. Jeg ser en liten baat ligge ved den meget primitive brygge, gaar hen til en hvit og spør: «Gaar den baaten der op Itumbirifloden?» «Ja.» «Naar?» «0m en halv time.» Om en halv time! Du slette tid jeg hadde 32 kasser og kufferter dypt nede i lasterummet paa «Comte de Flandre»! Dette kunde umulig tas op og veies og ekspederes over i en anden baat paa en halv time. 11

12 Men saa faar jeg endnu et sjokk. «Baaten tar ikke passagerer,«sier den gode mand. Da gik det næsten ned til 0. «Hvem er De?» spør han saa igjen. «Mit navn er Iversen.» «Nuvel,» sier han, «saa er det en anden sak. Selvfølgelig skal De faa ta med den baaten. Sørg for at faa alle Deres saker ombord, saa skal jeg sørge for at baaten ikke gaar før De er færdig.» Manden stod i forbindelse med et oljekompani som staar til de amerikanske baptisters velvillige tjeneste. Men jeg fik det travelt! «You are a lucky man!» sier kapteinen paa «Comte de Flandre». Jeg kryper selv ned i lasterummet og finder mine saker og jager paa de sorte sjauere. De har kjæmpemuskler, disse velbyggede mørke arbeidere, men de er ofte meget upraktiske, og de har det slet ikke travelt. Omsider fik jeg alle mine saker ordnet, og to timer efter min ankomst til Bumba, damper jeg avsted igjen med Itumbiribaaten, mens mine sorte venner fra den anden baat vifter ivrig. Jeg var den eneste hvite ombord. Endog kapteinen var neger. Selv maatte jeg sørge for mat. Dette var jo som sagt ingen passagerbaat. Saa godt jeg formaadde, forsøkte jeg at opøve min lille gut i at lage mat. Det tok jo ikke saa lang tid at lære ham det jeg visste i kokekunsten. Allikevel var det nok til at holde baade livet og humøret gaaende. Der var et eneste beboelig rum ombord, og dette fok jeg i besiddelse. Jeg frøs ikke, og det av to grunde: Like under føtterne mine arbeidet den sorte fyrbøter i sit ansigts sved og gjorde sit bedste for at holde mig varm. Og ret over mit hode stod den gloende afrikanske sol. Det kunde føles vel varmt. Men om natten hadde heldigvis baade fyrbøteren nedenunder og den afrikanske sol en pause. En nat hadde vi rigtig et uveir. Det regnet og lynte og tordnet slik som det alene kan i troperne. Det var vanskelig at faa blund paa øinene. Ret som det var for den lette døren op. Det lille «hus» paa toppen av baaten hvor jeg sov, knaket og rystet i den grad at jeg laa virkelig og ventet paa at det hele skulde fare ad floden til. Regnet smaasprutet mig i ansigtet. Men ut paa morgensiden stilnet det av, saa jeg fik sovet litt., Man fyrer med ved ombord her. En morgen var det slut med brændslet. Da vi la til ved en landsby som faar betaling for at skaffe ved til dampbaatene. Men ikke hadde de ved færdig til os, og ikke hadde de nogen lyst til at skaffe os ved. Det skulde se fint ut at vi blev liggende her for de sortes tværhets skyld! Saasnart havregrøten min var færdig, gik jeg iland og brukte alle de bangalaord jeg kunde huske. Saa forsøkte de da at rote sammen noget; men det gik smaat. En av mændene tok først til. Men da kom en kvinde farende antageligvis hans hustru og dængte løs paa ham og rev fra ham den trækubbe han bar paa! Det maatte være maate paa bløthjertethet ogsaa, mente hun vel! Men da satte jeg paa mig mit morskeste ansigt: «Hei!» ropte jeg, «mondele vil ha brændeved!» Hun skulle bort og var lynende sint. Jeg kom uvilkaarlig til at tænke paa et vildt dyr som rasende og motvillig gir efter for dyretæmmeren. Saa tok hun selv vedkubben og bar den hen til den sorte kaptein. Nu kom en mand hen til mig og bad mig følge med ham. Jeg fulgte med ham og han viste mig flere hauger med brændeved som de hadde skjult inde i skogen. Saaledes fik vi det vi behøvde for en stund. Og mens folkene bar veden ombord, gjorde jeg mig tilvens med smaabarna ved at kaste kjæks til dem. - Denne veden tok omsider ogsaa slut, og vi maatte stanse igjen og gaa ind i skogen og hugge det brændbare stof vi kunde finde. 12

13 En av mændene kom en dag til mig med et meget lidende ansigt. Han var frygtelig tilredt. Han kunde ikke gaa ret paa grund av væmmelige veneriske raadsaar. Stakkars skapning! Her er mange av den sort. Hvor godt om flere kunde komme og hjælpe dem! Jeg gav ham den behandling jeg kunde, og gav ham ogsaa en liten lekse paa kjøpet. De sorte ombord var mine gode venner under hele turen. Deres hjerte vandt jeg ved at skyte en liten apekat fra baaten. Jeg tør si at veien til en negers hjerte gaar gjennem hans mave. Deres beundring vandt jeg ved at skyte en liten krokodille som laa og sov paa en træstamme. Endelig! Saa gled da vort lille fartøi ind til Go, Itumbiri-flodens endepunkt. Jeg hadde det travelt med at pakke sammen mine saker, men fik allikevel tid til at kaste et blik ind mot land. Der stod to hvite mænd. Den ene interesserte mig ikke meget. Han saa ut som en almindelig handelsmand. Men den andre fik mig til at tro at der var en katolsk mission paa stedet. Han saa mig ut til at være en katolsk prest, der han stod i sit fyldige skjæg. Rigtignok hadde han ikke den vanlige side kjortel paa, men nu begyndte jo ogsaa disse at avlægges. Saasnart de indfødte hadde faat lagt et par planker fra baaten og ind paa flodbredden, gik jeg iland. Den «katolske presten» kom mig ganske ivrig imøte og trykket min haand. «Se,» tænkte jeg, «slik skal prester være.» Saa spurte jeg efter «Comminière», et handels-kompani som jeg hadde anbefalingsbrev til. Joda, det var da herborte. «Presten» tilbød sig ogsaa at følge med og vise mig stedet. «Tilhører De det kompaniet kanske?» spurte den andre manden. «Nei, jeg er norsk missionær,» svarte jeg. «Saa De er missionær?» spurte min nye ven, «presten», denne gang paa engelsk. Jeg saa glad op paa den store lange manden, oprigtig glad over at møte engelsktalende folk. Men de øinene jeg blev litt ustø, var ikke rigtig sikker paa mig selv. -.Det blev mig siden fortalt at jeg saa meget rar ut der jeg stod og stirret den skjæggete fyr op i ansigtet, efter først at ha tat et par skridt bakover. Endelig vaaget jeg mig til at snakke norsk meget forsigtig: «Men det er nu vel aldrig dig, Aalbu?» Jovisst var det Aalbu! Vi trykket hverandre slik at folkene blev staaende og maape. Her hadde jeg altsaa min gode ven, frisk og sund og levende, forandret og ikke forandret. Men snart vaaknet den praktiske Aalbu: «Kom dig nu ombord igjen og faa færdig sakene dine før det blir mørkt!» Vi kommer os ombord. Men der min ven staar og læner sig utover rælingen ja, hvad mon han tænkte paa nu? jeg kan ikke andet end slippe sakene mine og gaa bort til ham igjen: «Tænk at det virkelig er dig du!» «Ja, ja, men, skynd dig nu og bli færdig!» Joda, vi blev færdige. Saa bar det op til huset hvor vi skulde bo for natten. Her møtte jeg ogsaa Aalbus «gut», Dungwadu, en høvdingesøn som var blit omvendt ved Aalbu. Saa hadde vi os et godt maaltid mat og en god midlertidig samtale om Herrens arbeide, og saa stak vi til køis efter en liten bønnestund sammen. Vi skulde jo avsted igjen tidlig dagen efter. 13

14 Men mit hjerte frydet sig i tak for Herrens hjælp indtil denne stund og i forvissningen om at han skulde lede mig indtil enden. Tidlig om morgenen dagen efter drog Aalbu og jeg med kano op til Djamba. Det fok bare nogen faa timer. Her traf jeg brodér Haas, som jeg i forveien hadde hørt baade godt og ondt om. Han og Aalbu var paa hjemveien efter en konferense med «Heart of Africa Mission»s missionærer i Bambili. Følgende dag tok vi tre en kano opover Likatifloden, paa vei til Likati. For en vældig kano uthuggen av en eneste træstamme! Ifølge Aalbu skulde den kunne rumme 150 indfødte krigere. Saa gaar det langsomt opover floden under roernes ensformige sang. Hvilken merkelig utholdenhet disse sorte kroppe kan ha! En dag rodde de i omtrent 14 timer uten stans og uten mat! Men sommetider kunde de stanse sin lange «sang». Det kunde være naar deres tænder løp i vand ved synet av nogen deilige store apekatter som svinget sig fra gren til gren i trærne paa flodbredden, eller naar de med aapen mund lyttet til de tre hvite to skjæggete buskmænd og en glatraket nykommer som stod foran i baaten og sang trestemt. Floden er smalere her. Selve flodbredden kan man sjelden se; tætte trær og busker hænger flere meter ut over vandet og skjuler land. Det blir mørkt; men roerne holder trofast paa. Haas sitter for sig selv og smaasover. Aalbu og jeg sitter for os selv i mørket under bladtaket vi kan ikke se hverandre og samtaler i dæmpet tone om Herrens arbeide deroppe i vort paatænkte arbeidsfelt. Vi har saa meget at snakke om. Men litt efter litt stilner samtalen av. Det blir længere og længere mellem sætningene. Tilslut sitter jeg og dupper, mens roernes høirøstede taktfaste baatsang lyder i mine øren som en fjern dæmpet vuggevise. Saa skvætter jeg: til idet Aalbu rører mig ved skulderen. Vi er ved stoppestedet for natten. Der er opført et litet lerhus for reisende. Leren er endnu vaat. Dør er der ikke. Men hvad gjør det naar man er træt? Og vi gaar velfornøide til hvile. Paa den tredje dag ankom vi til Likati. En kveld mens vi Iversen sammen med syke som kommer for at faa medicin. opholdt os der tok vi os en tur hen til landsbyen. Nogen mænd og kvinder og barn holdt paa med sin lek, noget lignende som barna lekte derhjemme. Mens vi stod og betragtet dem, tror dere ikke en kommer hen og utfordrer os til at ta del! Og vi tok del! Dette syntes de var uhyre morsomt, og flere strømmet til. De hvite pleier gjerne optræde meget myndig og utiltrækkende overfor dem. Dette var noget nyt lot det til. Og dette 14

15 likte de. Selv var jeg mere end forundret over denne originale maate at komme folket nær paa. Jeg lo saa taarene trillet! Saa stanset leken. Aalbu stemte i en sang, og straks slog de ivrig ring omkring os. Saa begyndte vor originale sjælevinder at tale til dem, og saa opmerksomme tilhørere har jeg neppe set hjemme. Aalbus tale igrunden var det samtale indeholder mange «ikke sandt?», og uten undtagelse blir ethvert av dem efterfulgt av tilhørernes enstemmige, anerkjendende, tilfredse «e e». Ret som det var gik «taleren» over til at synge et kor, hvorefter han igjen fortsatte sin «tale». Det var en flok barn han hadde for sig - Barn ja, men voksne allikevel, med en bevisst tørst efter Gud. Dagen efter, før vi endnu var kommet ut av sengen, troppet de op utenfor døren for at høre mere, og snart sat de opmerksomme ved vore føtter. Ved middagstider var de der igjen, og likeledes om kvelden. De kommer! De ønsker noget. Det forekommer mig at de har en hunger efter Gud som man hungrer efter brød. De første dage i Bondo To nætter stanset vi i Likati. Om morgenen den 6. juli var jeg saa heldig at faa bærere til alle sakene mine, og saa kom vi os avsted. Det var ikke automobilrute der da, saa vi maatte bruke apostlenes heste. Det er tæt befolket hele veien fra Likati til Bondo. Det tar ikke lang tid for de indfødte at»telegrafere» til hverandre at de hvite prestene kommer. Der staar de langs veien, ofte i stram honnør, nogen endog hilsende med et «bonjour». Naknesmaarollinger flyr ved siden og følger os stykkevis paa veien. Den 7. stanset vi en to-tre timer hos mobenge-høvdingen Ndeti Mokuru. Her blev vi hilst med rigtig «hornmusik». Den store verandaen til høvdingen var opfyldt av nysgjerrige indfødte. Aalbu benyttet anledningen til at forkynde evangeliet. Det syntes som vi blev gode venner. Om kvelden den samme dag ankom vi til Bondo efter en spasertur paa 63 kilometer. Her blev vi straks indbudt til aftens av adrninistratøren, herr Toussaint, og det uten at faa tid til at skifte efter to dages marsj. Adrninistratøren her var meget venlig stemt overfor vort arbeide og vore planer. Ja, han bad os selv rigtig ivrig om at slaa os ned her, især da han hørte at vi ventet nogen sykepleiersker efter os. Dagen efter kom flere høvdinger med gaver til os. Selvfølgelig er ikke venskapet rigtig knyttet uten at vi til gjengjæld gir dem en mere kostbar gave. I de første dagene hadde vi en rigtig strøm av høvdinger hos os fra nær og fjern, og alle med høns som gaver. Følgen blev at vi fik en hel liten hønsegaard, mens vi hadde hønsestek og hønsesuppe hver eneste dag. Men saa blev jeg ogsaa lettet for en hel del skinnende røde lommetørklær og Aalbu for blanke francstykker. Det saa ut som om folket var villig til at ta imot os med aapne arme. Lifaki, den største høvdingen her, lovet at han skulde bygge os forsamlingshus, dersom vi vilde stanse. Vi stanset. Haas reiste videre op til sit eget virkefelt i fransk Kongo. Her syntes saa fredelig nede ved floden! Og dog, en kveld mens vi sitter og samtaler efter aftens, hører vi skrik og spetakkel fra den andre siden. Vi trodde det var en krokodille som 15

16 var ute og gjorde forstyrrelser, og gik ut for at se. En indfødt soldat roper over for os og spør hvad der er paa færde, og vi faar vite at en leopard hadde faret ut fra skogen og like ind i en flok kvinder paa veien. Den satte tænderne i en hund og for med den til skogs igjen. En skulde ikke tro at slike bæst kom saa nær folk. Og paa dette tilsynelatende saa fredelige sted! En ukes tid bodde vi nede ved statsposten og betalte 5 franc dagen. Saa besluttet vi at flytte høiere op. Vi fandt et foreløbig forlatt skur i utkanten av skogen, og her slog vi os ned for en stund. Aalbu bodde i skuret, mens jeg slog op mit telt. Jeg begyndte saa smaat at forsøke at tale til de indfødte om min frelser i smug, naar Aalbu ikke var tilstede. Hvor jeg sukket til Gud at jeg snart maatte faa lov at tale evangeliet frit ut! Men i ventetiden var her igrunden nok at gjøre med at lindre de indfødtes legemlige smerter. I Bondo kunde der være arbeide nok for mange missionærer, og om her var flere læger, skulde ingen av dem behøve at klage over lediggang, snarere det motsatte. Tidlig om morgenen, før vi stod op, begyndte de at komme for at faa «dawa», medicin. Om en bare kunde hjælpe dem alle! Men vi forsøker ihvertfald. Nu begynder vi : «Hvad feiler dig?» «Dyr i maven.» «Stil dig her! Og du?» «Saar.»»Sæt dig der! Og du, hvad plager dig?» «Hodepine.» «Kom hit bort! Og du?» «Tandverk.» «Gaa dit bort!» o. s. v. Det kunde nok være værd at se paa, tænker jeg, naar patientene mine staar der i række med hodet bakover og munden aapen, mens jeg kaster piller ind i gapet paa dem med den ene haand og tømmer litt vand den samme vei fra en kop i den anden! Det var dog ikke legemlig hjælp jeg først og fremst var kommet for at gi. Jeg maatte ikke glemme den kjære gamle mr. Moodys ord til mig da vi sat paa toget indover til Kinshasa: «forkyndelsen av det gamle evangelium kommer i første række!» Men jeg kom til det resultat at dersom noget ordentlig skulde gjøres baade i forkyndelsen av evangeliet og i at hjælpe de syke, da maatte her være mindst to, en for de syke legemer og en for de syke sjæle. Det syntes mig at gaa bra nu. Mens jeg «organiserte» og grupperte de syke som kom for at faa medicin, sat Aalbu med en flok sandhetssøkende sjæle rundt sig og gjentok den gamle fortælling om Jesus. Aalbu var flink til at behandle syke, men nu kunde han jo faa bedre tid til det andet, ihvertfald saa længe vi var sammen. Vi var stadig ute og lette efter plads beleilig for bygging av station. Det er ikke likegyldig hvilken plads man vælger til det. Og ikke kan man faa hvadsomhelst heller. Nu var vi her i Bondo netop med det for øie at søke et saadant sted, saa vi gav os god tid til at se os omkring. Det var ikke altid vi hadde brolagte veier at spasere paa. Stedene skulde jo undersøges. Sommetider maatte vi hugge os vei gjennem krattet. Ofte var stien aldeles skjult mellem høit stikkende og skjærende græs. Ikke sjelden gik veien gjennem store vanddammer, saa vi maatte bæres av en indfødt. Til tider var det at huke sig under nedfaldne trær, til andre tider at ballansere og klatre over dem. Saa bærer det opover bratte bakken mens leret glir undav føttene vore. Men det gaar. Tilslut staar vi to oppe paa hver vor fem meter høie træstubbe og «skuer utover landet», mens en flok smaa sorte som har sprunget efter os staar nedenunder og venter paa hvad som vil ske. Landet ser vildt ut. Oppe paa høiden hvor vi staar ligger en tilsynelatende glemt maisaker. Store avbrændte trær ligger væltet over hverandre. Nakne fattige lynslaatte skogkjæmper stikker høit Og demonstrerende tilveirs som en advarsel. Rundt om høiden er en tæt skog der 16

17 ligger som en krans omkring. Der hvor en aapning er dannet, og hvor øiet kan se videre utover det lavere land, ser man bare Skog, skog, skog. Men de to som staar der og ser utover, ser længere end til den triste ensomhet omkring. Paa toppen av høiden ser de en liten opdyrket slette. Derborte er skolebygningen og kirken. Der ligger et vaaningshus, derhenne et andet. Hønsene farer omkring. Gjetene jages over plænene. Den vilde skogen rundt høiden er ryddet og der er utsigt til elven, og øiet skuer blaanende aaser i det fjerne. Rundt foten av høiden nede ved vandet gaar en bred promenade, fra hvilken en anden vei fører i siksak op til stationen. God bred vei fører i ret linje like til statsposten, som før var skjult av skogen. Og længtende sjæle kommer vandrende hen til stationen for at lære Guds vei! Vi river os løs og klatrer ned fra vort høie stade. Det var jo bare et drømmesyn! Men hvem vet? Om kvelden sat jeg alene i mit telt og drømte videre! Det er for længe siden sengetid. I det fjerne høres larm og dans fra negrenes leir. Deres trommer lyder som et lokomotiv langt borte. Og deres sang. Merkelig! Den er saa ensformig. En stadig gjentagelse av de samme faa toner. Den er flerstemmig paa en maate. Det lyder baade harmonisk og uharmonisk paa samme tid. Man ønsker det anderledes, nei man ønsker det ikke anderledes heller. Den virker hypnotiserende og eggende paa samme tid. Jeg henrives næsten av den. I sin ensformighet og tonefattigdom er den fortryllende og rik i disse omgivelser. Den fjerne dæmpede larm! Det er som efter en festdag, hvor man træt og mæt av alle ting lukker øinene, mens dagens musik og jubel og larm endnu ringer i ørene. Den faar en til at føle sig forlatt. Nu stilner det av. Nu høres bare græshoppenes monotone glissende lyd og et litet natdyrs hæse hissige skrik borte i skogen. Jeg husker saa godt møtene dagen efter. Det var søndag. Vi hadde et møte om formiddagen og et pm eftermiddagen. En hel flok tilkjendegav at de ønsket at gi sit hjerte til Jesus. Paa møtet om eftermiddagen kunde vi høre stammende bønner fra læber som for første ganganropte Herren. Det er stort at se hvorledes Guds ord virker. Flere av de sorte, hittil uomvendte, reiste sig frivillig og bad til Herren og ytret i sin bøn at de ønsket at vandre paa den gode stien. Hvor jeg længtet efter at kunne faa tale med dem! Næste dag hadde vi det mer travelt end nogen anden dag. Frokosten blev middag og middagen blev aftens. Vi var igjen ute paa opdagelsestogter efterat de syke var blit ekspedert. Det var den gamle høiden vi kikket paa igjen, men denne gang nærmet vi os fra en anden kant. Det var nok ikke nogen «spasertur», men det var allikevel friskt og oplivende. Der hvor ikke vildsvin og flodhester hadde laget veier, maatte vi hugge og kjæmpe os igjennem. Vi begyndte dog at tænke paa at denne høiden var litt for langt væk fra folket. Den natten hadde jeg dans! Efterat vi hadde gaat tilsengs ropte Aalbu til guttene at et eller andet «rovdyr» taslet like i nærheten. Han blev selv liggende, mens vi andre gik ut for at se. Jeg saa ikke noget rovdyr til at begynde med, og bøiet mig ned for at undersøke jordbunden for muligens at finde sporene efter urostifteren. Ak! Rolig og uvidende stiller jeg mig midt oppe i en hærskare av vandrende «krigermyrer» som marsjerer forbi i række med beredne «soldater» paa hver side. Det værste var at de ikke gav tilkjende at de hadde til hensigt at anfalde mit stakkars legeme før en betragtelig styrke hadde tat stilling! Da jeg kom ind i teltet mit igjen var det dansen begyndte! Den 22. august hadde jeg mit første selvstændige møte! 17

18 Kan nogen forundre sig over at jeg syntes det var en stor dag? Sproget, ja, ingen følte vel mere end jeg hvor daarlig det var med det. Men jeg hadde da et møte med de indfødte allikevel og forkyndte dem evangeliet paa min fattige maate. Og de forstod mig, det var det bedste. Halleluja! Aalbu var selvfølgelig ikke tilstede. Han hadde møte oppe i høvdingens landsby, mens jeg hadde en flok for mig selv. En række store billeder som vi bruker i søndagsskolen, var mig til stor hjælp. Om kvelden var vi gjerne ute og spaserte, og det resulterte som vanlig i at evangeliet blev forkyndt for en ganske stor flok, som siden kappedes om at faa lov at trykke vor haand. En dag gik vi efter avtale op til høvdingen Lifaki igjen. Saasnart vi kom ind paa veien som førte ned til hans «kongsgaard», begyndte hans «musikkorps» at spille. Nu og da lykkedes det os endog al opfange biter av europæisk musik. Musikken i sig selv skal jeg ikke snakke om. Men bakom spetaklet banket en vens hjerte. Vi blev næsten stolte der vi langsomt nærmet os høvdingens hus, mens hans sorte hornblaasere og trommeslagere laget det spetakkel som betød velkommen. Saa kom hans høihet os imøte som vanlig og trykket vor haand og bad os sitte ned paa hans veranda. Nu, Lifaki er ikke nogen dagligdags neger. Han taler baade fransk og arabisk, foruten flere indfødtes sprog. Han virker ikke saa lite flot naar han kommer i hvit uniform og hjelm, kjørende i sin «puspus», en enhjulet «bil» som skyves og trækkes av et par indfødte. Denne «puspus» er en gave fra staten, som forstaar hvilken betydning det har at være tilvens med storhøvdingene. Det er ingen tvil om at Lifaki har arabisk blod i sig. Han er sikkerlig vor gode ven. Den første gang vi møtte ham, kom han os imøte og spurte: «Er I protestanter?«og da han fik et bekræftende svar, bad han os komme indenfor. Mange ting tyder paa at han er færdig baade med katolisisme og muhamedanisme. En anden eftermiddag som vi besøkte Lifaki igjen, var hans folk travelt beskjæftiget med at tromme og spille og danse, denne gang paa negermanér. Jeg stod længe og lyttet og betragtet. Meget av det syntes jeg om. Saa kom høvdingen og tiltalte mig med sit sparsommelige engelske: «How-a-you?» Det blev til at baade Aalbu og jeg satte os ned hos ham i maaneskinnet og samtalte med ham. Paa høvdingens befaling stanset spetaklet. Det var levende interesse naar Aalbu fortalte om jordens form og dens stilling og forhold til solen og maanen o. s. v. Men midt i alt dette, ved hjælp av astronomiske og historiske og geografiske og etnologiske beretninger, fortalte han evangeliet. Han har en gammel interessant skikkelse hos sig, Lifaki. Det er en medicinmand som heter Naondai. Han var leder for Bilikultusen ved Bondo. Naondai var venligheten selv. Med et barnslig smil fortalte han os de forskjellige trylleinstrumenters funktion. Det var nøjagtig som en liten pike der viser frem sine dukker. Hvor ofte jeg siden har sagt til Naondai at han maa omvende sig til Herren. Og hvor enig han er med mig. Men det er ikke saa let at ta et saadant skridt for en troldmand. Det er nymaane, og dans og spetakkel i landsbyene. De glæder sig i det. Og skal de ikke faa beholde denne lille barnslige avveksling i hverdagslivet? Ihvertfald saa længe de er anstændige og holder sig borte fra hedenskap. Jeg har hørt at her findes usædelig dans. Endnu har jeg ikke set et eneste eksempel paa den som kan sidestilles med vore «uskyldige» moderne danse herhjemme. De civiliserte land tar endnu prisen i usædelige danse saalangt min -kundskap angaar. 18

19 Den lille tid jeg har tilbragt blandt de sorte har hjulpet mig til en mening, som selvfølgelig kan forandres, men ikke før efter overbevisning: Der er blandt de sorte alle slags «almindelige» synder, som usædelighet, tyveri, løgn, mord, drukkenskap, forfængelighet, dovenskap, overtro o. s. v. Men i alle disse ting har jeg fundet at de ikke er værre end de hvite folk, ja, i mange av de ovennævnte og andre synder er de hvile langt værre. Her har de sorte sine palmetrær hvorfra de kan skaffe sig saa meget berusende drikke de ønsker. Men jeg har ikke set paa langtnær saa megen fyld i Kongo som herhjemme i forbudslandene. Det kan kanske ikke være saa galt det ord vi bruker om de indfødtes svakheter: «De er næsten likesaa gale som de hvite.» Det kan være noget at tænke paa det. Videre arbeide i Bondo. Den 30. august 1922 flyttet vi op paa Balakwanzas høide, hvor vi leiet dennes hus. Huset var bygget av lere, men var slet ikke saa stygt. Aalbu og jeg fik pludselig og samtidig meget ubehagelige følelser den dagen, heftige mavesmerter, diarrhoe og blod. Aalbu trodde vi var forgiftet. Ja, hvem vet. Her er nok de som kunde ønske os avveien. Men man skal jo ikke altid tro det værste heller. Vi blev snart bedre, og dagen gik som ellers, bare i litt langsommere tempo. Nogen dager efter som vi var paa hjemveien fra markedet hørte vi en egen sort trommeslagning og musik borte bak hyttene, og fik vite det var Banga. Jeg hadde ikke anelse om hvad Banga var, saa jeg fik lyst til at se. Vi gik efter lyden og fandt snart stedet. En flok gamle og unge kvinder danser ivrig efter trommer og larm. Rundt omkring staar folk og husker paa sig i takt med «musikken». Det blir os fortalt at nogen har «Banga»», d. v. s. er besat av Banga. Banga er ikke de avdødes aander, heller ikke djævelen, heller ikke Gud. Alt dette tror de paa; men Banga er et selvstændig, mægtig, baade ondt og godt, lunefuldt, straf f ende «noget». Man kan faa Banga og være dennes tjener eller tjenerinde. Man kan ogsaa gripes av Banga som straf. Her er altsaa en hvem Banga har grepet til straf for et eller andet. Men hvor er den besatte? Vi ser os omkring. Jo, der ser vi formen av et menneske som ligger skjult under store bananblade. Det var en kvinde. Hun hadde faldt om, og laa nu der uten bevissthet. Hvorledes er dette gaat til? Der er ingen tvil hos de indfødte. Banga har grepet hende, hun er død! Nu er det altsaa meningen at Banga skal danses bort, saa hun kan komme tillive igjen. Og dans blir der. Saa nærmer nogen gamle «erfarne» koner sig den besatte. En slegtning punger ut med mynt for det maa der til skjælvende av frygt og iver, sommetider med særegne rykninger, som om ogsaa hun faar en eller anden «aand» over sig. De gamle danserinder rykker, hopper, tramper, blaaser og fegter. Skjønt ens smil nu og da blir besvaret, er de dog for det meste dypt alvorlige. Dette syntes for de fleste av dem ikke at være nogen lek. Saa bar de den syke bakom huset. Her begyndte de at vaske hende med koldt vand, og snart kom hun til sig selv igjen. Under alt dette holdtes dansen vedlike foran huset. 19

20 Da hun var kommen sig saapas til kræfter at hun kunde staa op, satte hun kursen mot dansepladsen. Her stod bangastaven, en kjæp skaaret av et visst træ, som kun kan brukes til dette øiemed. Denne staven er Bangas barn, og Bangas forstand er i den. Til den skulde hun nu danse og vistnok be om en slags undskyldning for sin forsømmelse, samtidig som hun av denne (gjennem troldmanden selvfølgelig) skulde faa vite hvad hendes forsømmelse var, og hvad hun skulde gjøre for at stemme Banga blid igjen. En almindelig forsømmelse er at de har glemt at bringe matoffer til sine avdøde. Nu nærmet hun sig langsomt, ledet ved hver haand av en gammel heks, dansende meget sløvt, ansigtet dypt alvorlig ja lidende. Like foran hende danset en anden kvinde. Allerførst for en gammel kjærring og ryddet vei, dansende, fegtende, blaasende. Saa blev der dans for alvor! Gamle rynkede bedstemødre, hvis hele beklædning bestod av et litet meget litet, grønt blad, trippet med. Unge hysteriske kvinder hoppet og kastet sig saa man kunde frygte for at baade hode og andet skulde falde av. Nu tok selve troldmanden fat paa at danse. Paa hodet hadde han en fjærprydelse i likhet med de gamle indianerhøvdinger over i Amerika. I haanden og rundt anklene hadde han klirrende instrumenter. Saavidt jeg husker, var det, med undtagelse av selve troldmanden, bare kvinder som deltok i dansen. Nu begyndte den ene kvinde efter den andre at faa Banga, lot det til. De hoppet og rystet og kastet sig paa marken og rullet sig i sølen, eller tok paa sprang, mens andre som endnu hadde sine fulde fem, løp efter dem for at hindre dem i at gjøre sig selv skade. Og vi stod og saa paa. Os tok de ikke noget hensyn til. Vi stod med en straamatte over hodet, for i nogen mon at holde os selv tørre; ti hele tiden hadde det regnet paa egte afrikansk vis. Men regnet tok ikke bangafolkene noget hensyn til heller. Underlige syn! Mens jeg stod og saa paa kunde jeg ikke forhindre et litet smil som blev lokket frem ved disse rare foreteelser. Nu ser jeg dem ogsaa i tanken, og jeg ynkes inderlig over dem. Hvad var det? Var det djævlebesathet? eller var det selvophidselse av den menneskelige fantasi overspændthet? Eller var det bare hykleri og skuespil altsammen? Jeg hadde en følelse av det var en blanding av alt dette. Tilslut ropte troldmanden at dansen var over. Da vi skulde gaa, benyttet Aalbu anledningen til at snakke litt til dem om disse sakene. Han fortalte dem frimodig at dette var fra djævelen. «Tror I Gud vil vi skal rulle os slik i sølen som nogen der ikke har forstand?» Troldmanden var svært villig til at erkjende sandheten, høilydt ogsaa. Den hykler! Men vi fik en gave med os i form av indfødtes mat. Det var da et tegn paa venskap. Og vi la paa vei hjemover. Paa hjemveien kunde vi se deltagere i dansen kaste sig aldeles avkræftet og utmaset i bækken for at faa et avkjølende bad. Jeg forsøkte at snakke til en. Haabløst! Det var som at forsøke at snakke med en der ligger og kjæmper med sit sidste aandedrag. Gud Herren aapne deres øine! Høstens Herre kalde og drive ut arbeidere for at forkynde lysets evangelium! De ønsker evangeliet. En eftermiddag som jeg stod og gjorde forsøk paa at forkynde evangeliet for nogen sorte ekssoldater (i almindelighet haarde folk at ha at gjøre med), blev jeg spurt om vi tænkte at slaa os ned her for godt. Jeg svarte, at dersom folket ønsket at tå imot evangeliet, stanset vi, vilde de ikke det, saa gik vi igjen. 20

21 Da så de alle ivrig: «Vi ønsker at tro paa Jesus. Dersom du vil slaa dig ned her, skal vi komme til dig.» En ukes tid efter hadde vi en stor dag. Det var den 8. september 1922 da vi kjøpte huset til gamlefar paa høiden. Vi bodde altsaa under eget tak nu. Administratøren var rent ut begejstret. Som vi gik gjennem skogen og saa paa vor fremtidige eiendom, gav han straks ideen til missionens navn: «The three hills mission«(de tre høiders mission). Dagen efter blev pludselig vore høider overskygge! av sommerfugle. Millioner av sorte og hvite sommerfugle fløi tæt over vort hode, og likesaa mange skygger blev kastet ned paa de solbelyste marker og trær. Det var simpelthen vidunderlig. I flere timer fortsatte de at komme opover vore høider. Det var som en liten Guds hilsen til os, der vi endelig hadde bestemt os for stedet. Endnu mer grepet blev jeg da Aalbu med noget som lignet en profetrøst sa: «Ja! Slik skal folket komme!» Om eftermiddagen gik vi med gamlen ned til høvdingen for at betale for dennes øine. Men da gamlefar saa at jeg la noget saa uholdbart som en hundrefrancseddel og nogen andre sedler paa bordet, blev han betænksom. Nei, det maatte nok være 150 en-francstykker, dersom vi skulde være venner. Vi fortalte ham at han kunde faa dem vekslet nede paa statsposten. Nu ja, saa kan det gaa an; men hvis ikke Tussi (administratøren) vil ha sedlene saa kunde vi stole paa at Balatowanza ikke vilde ha dem. Saa tok han sedlene og gav dem til sin «sekretær», Gingie. Lifaki, høvdingen, som har- bedre forstand, sat og smilte overbærende og nedlatende. Vor gamle vert er troldmand og medicinmand. Han var vistnok en leder for «Banga» og andre overtroiske foreteelser. Naar der rigtig var noget som stod paa, og hvor kyndige medicinmænd maatte til, der sendte de gjerne bud efter ham. Han sat længe en kveld og fortalte os om bangatroen, og hvorledes katolikkerne, for 10 aar siden med magt forsøkte at utrydde den. Nu, med hensyn til hvad vi hadde kjøpt,. saa var det ingen bagatel. Her var altsaa»«hovedbygningen» hvor gamlingen selv bodde. Dette var en imitation av de hvite folks hus her i Kongo. Saa var der 4 store runde hus, fordum husene til gamlingens hustruer. Disse kunde nu brukes til guttehus, hønsehus, gjetehus og gjestehus. Et fint skur hadde vi til kjøkken. Et næsten faldefærdig hus blev vort «badeværelse». Saa var et dobbelt guttehus næsten færdig da gamlingen reiste. Hadde vi saa ikke faat det rigtig fint?. Et par dage efter besøkte høvdingen os. Han kom mens vi var ute i skogen. Men han sendte folk alle vegne for at finde os; og han fandt os. Vi hadde en kop chokolade sammen med ham, enten man tror mig eller ei. Aalbu fortalte om Samson. Høvdingen hadde nemlig faat et stort kolorert billede av mig, visende Samsons kamp med løven. Ah, det var noget! Siden, da høvdingen tok hjemover igjen, hørte og saa jeg hvorledes han gjentok beretningen om den Guds mand for sine nærmeste. Alt gik bra. Vi begyndte opmaalingen av landet. Ifølge administratoren vilde ingen stille sig iveien for at vi kunde faa det land vi søkte om. I disse dage fik vi besøk av en svensk missionær Johnson. Han var ute og søkte felt for «Aliance-Mission». En kjæk bror. Den 19. september hadde jeg den første A-B-C-time med smaaguttene. Det var rent oplivende. Skolen blev holdt i friluft foreløbig. Smaaguttene var ivrige til at lære. Men ogsaa nogen smaapiker kom forsigtig og stillet sig bakenfor de andre. «Kan du se noget du som 21

22 staar saa langt borte da?» spurte jeg en av dem. «Kom nærmere.» «Aa,» så en av guttene, «det er bare en kvinde!» Saa fik vi da ansøkningen om koncession færdig, og sendte den til administratøren. Maatte saa Herren sende os mænd og midler, var vor bøn til Gud, saa vi blir istand til at utrette vor gjerning her! Mænd? og kvinder! Brødre og søstre trænges til at sprede evangeliets lys hernede, brødrene blandt mændene og søstrene blandt kvinderne. Undres paa om vi var rigtig færdige til at tå paa os et slikt arbeide! Det koster meget. Dog vil det koste mere at dra sig undav, naar Herren kalder os til at løfte korsets banner. Alene. Den 20. september reiste Aalbu til Monga. Jeg hadde godt av at være alene. Nu var jeg nødt til at tale til folk som kom. Før overlot jeg det til Aalbu. Man kan ikke lære noget hvis man ikke vil praktisere. Det var slik nød i min sjæl for arbeide den dag. Jeg fik den forviss-ning at Herren skulde forherlige sit navn paa dette sted. Det var ihvertfald min hjertebøn. Det er saa velsignet at se folk naar de hører evangeliet for første gang. Man kan næsten se hvorledes deres hjerter fatter kjærlighet til Gud som er saa god. Man skal ikke forvente at deres moralske begreper er høiere end hos de hvile kristne; men at de elsker Herren der er saa god som evangeliet sier, det er klart. Der er ikke noget hykleri i saa maate. Dere skulde bare se vor gamle trofaste Bakas ansigt naar han sier: «Ngai, Baka, ngai alingi Nzambi mingi» (Jeg, Baka, jeg elsker Gud meget). Farisæisk? Paa ingen maate. De er naturbarn. Det gaar selv om man er alene. De smaa er ivrige efter at lære at læse og skrive. Ja de voksne Iversen sammen med sine gutter. med. Naar de læser i kor skriker de saa det kan høres vidt og bredt. De er akkurat lik smaaguttene hjemme. Der kommer stadig folk som en maa ta imot. Saa er det folk som ønsker at sælge sko eller egg eller frugt eller noget andet. Saa er det nogen som bringer en «gave» fra en størrelse. Saa 22

23 er det selve størrelsen som kommer paa besøk. Saa kommer en ynkelig figur som sætter hodet paa skakke og strækker hals og gaper, saa man skulde tro han ønsker at en skal krype ind i munden paa ham: tandverk. Saa kommer andre syke. Saa kommer nogen andre som bare vil se paa mig, som de sier, Saa er der nogen som vil veksle penger. Saa er der folk som vil ha arbeide o. s. v. o. s. v. Men saa er der ogsaa nogen som kommer for at høre evangeliet. Arbeidet er mest et slags personlig sjælevinderarbeide. En og en, to og to, tre og tre. Det er naar man faar fat paa den enkelte at det rigtig lykkes at faa dem til at forstaa evangeliet. Høvdingen besøkte mig en dag igjen. Han hadde været ute i statens tjeneste med sine soldater og grepet en anden høvding som ikke vilde lyde statens ordre. Mens vi sitter og samtaler fortæller jeg ham om Jesu under med de 5 brød og 2 fiske. Et bibelbillede paa væggen hadde nemlig fængslet hans opmerksomhet. Han blev saa forundret at han aldeles glemte at tå vare paa sin vanlige værdige mine. Han slog hænderne sammen, da han hørte at de hadde mere da de var færdige med at spise end da de begyndte. Men han fandt det allikevel ganske naturlig. «Jesus er jo Guds søn,» sa han, «han kan gjøre hvad han vil.» Da han gik forærte jeg ham et stykke barbersæpe. Siden sendte jeg ned til ham en liten pen boks med te. Gutten; min fortalte at høvdingen hadde sagt til folket som var samlet, at den lære vi forkyndte var god, og at de burde høre paa os. Dette er det samme som at si at veien fra folket til os er aapen; ti en azandehøvdings standpunkt er azandernes lov. Man kunde kanske synes at det er at stole for meget paa mennesker. Men skal man ikke takke Gud fordi han har aapnet en slik mands hjerte? Det var travle dage med utslet og saar. Det er morsomt at se hvorledes store raadsaar læges og patienter efterhvert blir borte. Men nye kommer. Der er dog en sort mennesker som maa gaa bedrøvet bort uten medicin. Det er de som har indvoldsorme. Jeg hadde altfor liten forsyning av santonin da jeg reiste ut. Men de indfødte kan selvfølgelig ikke tro at den hvite mands forraad kan ta slut. «Vil du vi skal dø?» spør de. Det er utrolig hvor meget der er av denslags. Men santonin er et ypperlig godt prøvet middel. En kveld blev her liv! Rovdyrene besøkte os. Vandremyren nemlig. Først blev guttene angrepet ute paa gaardspladsen. Saa blev jeg anfaldt. Jeg kan forsikre folk at det er ingen lek. Men tiltrods for alt virker det saa uendelig komisk. Saa hører guttene at duene begynder at jamre sig. Da blir der fart i dem! De lager varme og klatrer op til duehuset og befrir dem. Heltemot! Det er nemlig ikke en bagatel som løver og leoparder; det er intet mindre end krigerske vandremaur. Blodet randt av de stakkars duene. Disse myrene spiser alt hvad der kommer i deres vei. Naar de kommer ind i huset, maa alt andet levende ut, mennesker og dyr. Jeg fik det mere og mere travelt paa høiden vor. Ønsket om at flere missionærer maatte komme steg i mit hjerte. En kveld da jeg trodde jeg var færdig for dagen, kom man bærende med en mand som hadde faldt ned fra et palmetræ og revet op høire benet sit saa stygt at jeg næsten gruet for at ta fat. Jeg spekulerte virkelig paa at sende bud paa læge som er flere dagsreiser fra Bondo. Men allikevel maatte jeg jo gjøre noget for manden. Saa bestemte jeg mig til at gjøre mit bedste og lot tanken paa doktoren fare. Saaret hud og muskler og sener og nerver revet grusomt op fra hælen op til laaret var utrolig skiddent. Da saa den stakkars mand vred sig i smerter naar jeg forsøkte at rense saaret, maa jeg bekjende at jeg saa ikke helt lyst paa tilværelsen. Ved Herrens hjælp fik jeg dog det oprevne lem, saa vidt rent at jeg med nogenlunde tryghet kunde lægge skindfiller og muskler paa plads igjen indtil det blev lyst. 23

24 Under dette stod Baka og bad høit til Gud for deri saaredes sjæl og glemte fuldstændig hans legeme. Da jeg var færdig var det nat, og ryggen min verket efter flere timers bøiet stilling. Saasnart det blev lyst fok jeg fat paany. Det er merkelig hvad de indfødte kan taale. Ved middagstider var jeg færdig med ham foreløbig. Masser av syke ventet paa deres tur. Men da gutten min fortalte at maten var færdig, kom jeg til at tænke paa at jeg hadde glemt at spise aftens dagen i forveien, og at jeg likeledes hadde spart frokosten denne gangen. Følgelig lot jeg de andre vente til jeg hadde faat litt mat. Nu ja, det er ikke min mening at faa folk til at tro at jeg har for vane at arbeide saa jeg glemmer at spise. Det er jo ikke hver dag at folk falder ned fra palmetrær og river sig istykker. Et av vore runde hus blev nu «hospital». Det var ikke netop førsteklasses; slik luksus som en vindusaapning fandtes ikke. Men det var da en morsom begyndelse paa et hospital, hvilket vi haabet at faa med tiden. Jeg syntes efterhaanden at komme ind i sproget. Det faldt nu forholdsvis let at tale evangeliet. Samtidig som jeg lot bangalasproget komme som det faldt sig at studere dette har jeg aldrig fat mig tid til saa hændte det at jeg tok blyant og blok og satte mig ned ved baalet hos de sorte og studerte azandernes sprog. Ofte hadde jeg lyst til at gjemme mig bort for at faa anledning til at utføre noget for mig selv. Gjør man et forsøk blir man altid avbrutt. Om kvelden har jeg selvfølgelig ro for mennesker, men da plager myggen mig saa stygt at jeg finder det bedst at krype bakom det trygge myggenettet mit og sove. Desuten føler man sjelden lyst til at skrive eller gjøre noget andet om kvelden. Man er saa træt og velfornøiet med dagens arbeide og glad ved at faa Hvile. Aalbu kommer tilbake. Ak, hvem er den høie skjæggete fyr som kommer saa direkte over gaardspladsen? Hvem anden end min kjære ven Aalbu! Frisk og rask. Og i hans følge var Gbiande, Trondhjems Ungdomsforenings evangelist, og Pekengba, evangelist ved Bili, og Mali, Aalbus store chimpanse som straks var villig til at omfavne sin nye ven. Forandringer blev straks gjort, for at Aalbu kunde flytte ind i et av de runde husene, som han likte bedst. Og humøret steg i sky! Selskap er fortræffelig allikevel. Dette var den 28. oktober. Der blev straks mere livlig med arbeidere paa pladsen. Mens han var borte hadde jeg latt alle planer om rydding og bygging ligge, for ikke at gjøre noget uten samraad med broren. Men nu gik det paa livet løst igjen. Vore planer gik ut paa at bygge et kombinert gudshus og skolehus. Efter mange valg og forkastelser kom vi endelig til et resultat med hensyn til byggepladsen. Men nu syntes vi at merke en forandring i flere av de ledendes stilling overfor os. Hvorfor vet jeg ikke. Dog vet jeg at katolikerne hadde det svært travelt nede i byen. Da de hørte at vi hadde besluttet at stanse her, forlot de sin nye station som laa nogen faa timers marsj fra Bondo, og søkte om koncession midt mellem os og statsposten, i «byen»s centrum. Ikke 24

25 skulde det undre mig ja nogen anden grund saa jeg ikke at de katolske «fædre» og deres disciple hadde faret rundt med sine løgne igjen og sat folk imot os. Selv høvdingen blev mere forsigtig med sin be-geistring nu. Endnu mere styrket i vor mistanke blev vi da det syntes umulig at faa arbeidere til at bygge vort kapel. Han, azandehøvdingen, gav ordre til en mongwande-underhøvding, nemlig Balakwanza, at stille arbeidere for os. Av azanderne selv kom bare seks mand. Saa skulde der kanske bli kamp og brytning al-likevel. Og kanske det var det bedste. Mens mændene var i skogen for at hente materiale, sendte de konene sine op for at rydde væk en stor maurtue som optok kirketomten. Kvinder ja,. men det var arbeidsfolk! Folk i hjemlandet kan vel synes det er stygt at vi tillot slikt; men det synes som om kvinden her overgaar manden i styrke. Der synger de sine arbeidssange og hakker i takt, mens en mandlig leder, Gingie, roper sit «kjør paa!» En leder maa de ha! Og jeg trives saa godt med at ta spade eller øks og «kjøre paa» sammen med dem. De er saa livlige disse mongwande feminine. Ret som det er maa de slippe sine redskaper for at ta sig en dans. Saa tar de fat igjen. Synger de ikke, saa arbeider de ikke. Da trætter de, eller «samtaler«i ordets fuldeste forstand. Men saa stemmer jeg i en av deres melodier, og straks flyr hakkene i bakken, taktfast og sikkert. Sangen er tryllemidlet ogsaa her. Men naar de ikke vil mere, da vil de simpelthen ikke mere. Da kan hverken hvit eller sort mand raade. Endelig var maurtuen jevnet ut. Det kan synes latterlig at omtale slikt noget som arbeide. Men de hvite maurers boliger er noget ganske andet end maurtuene hjemme. De bestaar av haard lere som maa hakkes istykker. Og baade dens høide og dybde og omfang er ganske utrolig. Det er et under hvordan de kan bygge, og et likesaa stort under hvor hurtig de kan bygge. Det er en gaate hvordan de kan spise op og ødelægge saa meget som de gjør paa en eneste nat. Deres organisation er et av Guds mange underverker. Vi fandt deres «dronning», ca. 3 tommer lang. Denne ser aldrig dagslys, men ligger indestængt i et fint kammer dypt nede i jorden. Til dette kammeret kan kun de mindste myrene komme. Her blir den bespist av de andre, her «føder den børn». Tømmer var nu kommet tilgaards, og vi var i fuld gang med arbejdet. Det var igrunden Aalbu som stod for arbeidet med kirken. Men jeg gik med planer om at tå mig en tur ut i distriktet vort mens Aalbu endnu var hos mig. Siden vilde der ikke bli tid til det. Aalbu skulde reise hjem snart, og ifølge brev kunde vi ikke vente nogen flere missionærer paa en stund. Snart fik vi en ny patient paa «hospitalet». En ung mobengegut hadde faat tre dype knivstik. Selve lungen var skadet. Hvor godt det vilde ha været om vi straks hadde faat ut nogen som rigtig kunde ha tat sig av de syke! Nu mere end nogensinde saa jeg den medicinske missions nytte. Ikke bare gjør den at folket blir gunstig stemt overfor os, men sygdommene driver dem til.at komme op til vor station, saa de faar høre evangeliet. Jeg har set indfødte katoliker snu ryggen til os i den største foragt, og jeg har set de samme komme ydknygt og be om hjælp. Legemlig nød drev dem. De visste vi hadde medicin. Nede i landsbyene samtalte de om doktorene paa høiden. Man tro paa medicin eller la det være. Men bare det faktum at vi har medicin, gjør at mange hjerter blir aapnet som ellers vilde 25

26 være stængt. Et andet faktum er naturligvis det at mange blir virkelig hjulpet, og de faar tillid til os. De indfødte forstaar selvfølgelig ikke hvor liten tillid vi «doktorer» har til vor egen dygtighet, og de vet ingenting om de mange bønner som sendes op - for deres nød. Men det gjør heller ingenting om de ikke vet det, bare vi vinder deres hjerter saa de kan iaa tillid til det evangelium vi forkynder. Paa reise med evangeliet. Endelig kunde jeg komme mig avgaarde! Aalbu begyndte at tro at jeg ikke vilde ta avsted. Men saa begyndte jeg da endelig at pakke sammen. Den l. december 1922 gjorde jeg de sidste forberedelser, hadde en letvindt frokost sammen med Aalbu, og tok avsted efterat vi hadde hat en bønnestund sammen. Aalbu fulgte mig et stykke paa vei. Saa efter en avsked som ikke var meget ceremoniel, med broderens raad at jeg sikke skulde være ræd for at fortælle folk at de kunde bli frelst, ønske om at komme tilbake frisk og jublende over sjæles frelse, skiltes vi, og jeg satte staven i bakken og trampet avsted. Dette skulde altsaa være min første reise med evangeliet her i Kongo. Jeg sukket til Gud at det maatte lykkes ham at forherlige sit navn ved denne lille vangeliereise! Jeg blev straks omringet og fulgt av nysgjerrige smaarollinger, ja Gruppe av negere utenfor sin straahytte. av voksne med. Forsamling hadde jeg hele veien. Om nogen gjorde honnør eller bad om en haand til avsked, saa blev ikke følget mindre for det. Stadig kom der nye til. Slik er det naar man reiser i Kongo. Jeg stanset ofte paa veien og talte til dem, eller spillet og sang for dem. Ved middagstider ankom jeg til Dekere. Denne høvding var jeg bekjendt med fra før, og jeg blev meget venlig nottat. Han «foræret» mig baade høns og nyfanget fisk og frugt. Da jeg spurte om der var anledning til at forkynde Guds ord i hans by, så han uten betænkning ja. Han skulde selv kalde folk sammen og si dem at mit budskap var godt. Da tiden for møtet kom, gjorde han det ogsaa, og jeg hadde en stor forsamling. «Her er mange folk,» så jeg. «Ja,» så han; «men dersom de hadde hørt noget om møtet før, saa hadde de kommet i massevis.» 26

27 Mit «foredrag» strakte sig fra det første kapitel i Mose bok til det sidste i Aabenbaringen. Nogen bibelbilleder som jeg hadde ordnet i rækkefølge gjorde stor lykke. Her overnattet jeg. Efter en noget urolig nat blev det at komme sig op tidlig igjen og gjøre sig istand til videre reise. Saa efter en let frokost og en almindelig betaling for «gaven» jeg fik, bar det av-sted igjen, mens guttene mine sang sin sang: «Vi var saa sultne hos Dekere Ak og ve Ak og ve» o. s. v., alt eftersom de sidste oplevelser randt gjennem deres tanker.,. Vi hadde en trætte med vagten hans Veien begyndte at bli bakket. En kunde næsten forestille sig Norge. Lange store bakker op gjennem skogen, lange heldninger avvekslende. Som regel er jeg langt foran mine bærere. Men saa har jeg jo ogsaa kun mig selv og min stok at bære paa. Ret som det er maa strømper og tøfler av, og: evangelisten spaserer barbent. Nu og da tar han sig et fotbad i en av de mange bække som krydser veien eller endog et regulært bad. Hvor det dog kjendes godt at leve sommetider! Hos underhøvdingen Sangula, Dekeres bror, satte jeg mig ned en stund og hadde en samtale med ham om de ting som hører til Guds rike. Siden, da vi var færdige, begyndte han selv at fortælle til andre som kom, hvad jeg hadde sagt. Maalet for min dagsmarsj var høvdingen Gbandi. Men da jeg kom dit, var der øde og tomt. Hans majestæt var nemlig paa jagt. Følgelig tok jeg videre straks. Til høvdingen Gamanzu ankom jeg i kveldingen efter en noksaa drøi spasertur. Da jeg var færdig med hvad jeg mente var det fornemste, nemlig et fotbad, sammenkaldte jeg folket til møte. Et godt møte hadde vi ogsaa, og mange vitebegjærlige tilhørere. Katolikerne hadde forsamlinghus like ved siden av huset jeg bodde i, og derfra lød hele tiden deres bønner og trosbekendelser. De skynder sig altid at kalde sine disciple sammen naar «protestanterne» kommer. At dømme efter folkets ord, blev mit budskap godt mottat. Jeg gjorde ogsaa mere lykke med min musik i Kongo end jeg nogen gang turde drømme om at gjøre hjemme. Kvelden var jo næsten kommen da jeg ankom til Gamanzu, og den bærer som hadde maten min, viste sig saa sent at jeg ikke fik mat det vil si middagsmat før klokken vel 10 om kvelden. Men da satte jeg ogsaa en hel liten høne til livs. Næste morgen tok jeg mig en tur bort til det katolske kapel, hvor nogen faa bad sine bønner til «høvdingen Maria», som de kalder hende. Betegnende nok, man kan møte mange folk som kjender navnet Maria, men som ikke har det mindste kjendskap til navnet Jesus, ja som ikke vet av at de har hørt Jesusnavnet før! Vi skyndte os ikke saa den dagen. Det var søndag, og vi hadde gudstjeneste paa formiddagen. Efterpaa var det tre stykker som kom til mig og så de vilde omvende sig til Herren, og ønsket at jeg skulde skrive dem ned i min bok. Blandt dem var gutten til selve høvdingen. Indpaa middagstider kom jeg forbi en noget enslig utseende landsby. Her blev jeg hilst med et overordentlig hjertelig smil av en pent klædt indfødt. Jeg besvarte hans hilsen og skulde til at gaa videre. Men saa fik jeg øie paa et av de indfødtes musikinstrumenter, og eftersom man jo ikke dør av en liten spøk, gik jeg bort og grep trommestikkene og gav mig til at spille. Stor jubel! 27

28 Saa kom manden med noget blankt papir og bad mig skrive noget paa for ham. Dette vilde jeg gjerne og skrev nogen lette skriftsteder. Da jeg saa spurte ham om han elsket Herren, fik jeg til svar at han var en kristen og var blit døpt av ingen ringere end «Benade», Aalbu! Da gik det jo endnu bedre. Da omsider guttene mine ankom, besluttet jeg at stanse der en stund og spise og forkynde evangeliet. Der kom nemlig stadig folk og satte sig ned og saa paa mig. Den mandolinkassen min var nu ogsaa et rent tryllemiddel! Mens jeg spiser er der livlig diskussion om hvad jeg sætter tillivs. Jeg aapner sukkerboksen og tår frem en stor sukkerbit til kaffen min. Straks lyder et enstemmig, forstaaelsesfuldt og fornuftig: «Salt!» Men naar jeg stikker den store klumpen i munden og knaser den mellem tænderne, kommer de nok i tvil. Saa gir jeg en av dem en liten «saltklump». Han fører den forsigtig til læbene, men fjerner den igjen i største hast da jeg roper «pas dig!» De andre sitter spændt! Han forstaar jeg spøkte. Saa smaker han paa den, ganske forsigtig! Saa roper han saa ivrig og fyldt som en opdager: «Det er ikke salt!» Nu maa de allesammen prøve. Men hvad det er ja hvorledes kunde de vite det, mener de. Løsningen kom dog. Den før nævnte kristne har været borte en stund og kommer nu tilbake og fortæller at det er «bror til sukkerstangen» som de indfødte planter. Nu, alle indfødte er jo ikke saa dumme at de ikke vet hvad sukker er. - Saa blev det møter og sang og musik og bibelbilleder. Jeg hadde ivrige tilhørere. Seks stykker bad mig skrive ned deres navn i boken min; de ønsket at omvende sig til Herren. En stund efter drog jeg atter gjennem skogen, efterfulgt av mine nye venner, mens vi allesammen sang Herrens pris. Stadig kom flere til, og stadig var der nogen som kom hen til mig og fortalte at de vilde omvende sig. Jeg hadde følelsen av at det var noget de hadde gaat og ventet paa, og som de nu hadde faat. Man kan kanske forundre sig over dette at vi fører ned deres navn. De indfødte blir selvfølgelig gjort opmerksom paa at dette ikke frelser dem, og det forstaar de ogsaa. Ikke skal nogen tro at de indfødte lår sit navn føre ned for moro skyld. Tvertimot, de er meget forsigtige med det. Men denne navneføringen er betryggende mot katolicisme; for de indfødte ønsker ikke sit navn i to bøker. Naar de kommer og vil ha sit navn indført hos os, mener de at de vil tro paa Guds frelse slik som vi forkynder den. Naar de saa er vore venner, gaar det lettere at føre dem til Kristus. Desuten er det nødvendig at kjende dem som gir sit hjerte til Jesus, saa vi kan vite at finde dem igjen og lede dem videre. Og endnu en ting, skulde vi ikke føre dem ned i vore bøker, og de samme kommer paa besøk og finder at vi har glemt baade deres navn og ansigt, da vil det forundre dem meget, og dette kan ha slemme følger. Nu ja, efterat de hadde fulgt mig et langt stykke paa vei, gjorde vi holdt ved et stort nedfaldent træ i skogen. Her blev der saa nogen sidste formaninger og raad. Den døpte unge mand fik i opdrag at undervise de andre i hvad han selv visste. Og saa overlot jeg dem til Herrens naade. Maa Herren selv undervise dem! Arbeiderne er saa faa! Utpaa eftermiddagen nærmet jeg- mig atter en høvding, Gbati. Paa veien saa jeg en kone som sat og jamret sig for tandverk. Mens jeg ventet paa guttene mine som altid var langt bakut, kom flere og flere til. Endelig kom manden med medicinkassen, og tanden kom ut. 28

29 Stor jubel! «Hernede er en anden som har tandverk!» Folk strømmet til, og der blev et leven uten like. De diskuterte hvorledes konen hadde det ondt, hvorledes tangen min saa ut, hvorledes jeg tok ut tanden, o. s. v. o. s. v. Saa satte min nye patient sig. Alle som én holdt op at diskutere da jeg stak tangen ind i hendes mund. Folkene stod med læbene adskilte i samme stilling som da de braastanset at snakke. Hænderne fremdeles i gestikuiationsstilling. Halsene lange. Saa! Tanden slængtes i bakken, og straks begyndte spetaklet igjen. Latter og jubel og diskussion. Nogen sprang til og hjalp den syke. Hun visste nok ikke rigtig hvor hun var henne. Og saa bar det ivei igjen. Jeg talte ikke mit Æresfølge, men det var sikkert en stykker, som sprang bak mig, foran mig, ved siden, ivrige, snublende, faldende fortællende alle de møtte at jeg har trukket ut tænder. Saa var der igjen nogen med tandverk, saa atter nogen. Det var som om dette strøk var særdeles velsignet med denne plage. Gutten med medicinkassen pustet og strævet der han stadig maatte binde og løse op sin byrde. Men saa stanset jeg likesaagodt under et træ for at ekspedere saa mange som meldte sig. Alt var tandverk. Saa atter nogen hundrede skridt, og atter et generalholdt. Makeløst! Og følget vokste større og større. Jeg hadde tænkt at gaa forbi Gbati, men de bad mig saa pent at stanse; og da disse «syke-behandlinger» jo hadde bragt kvelden nærmere, besluttet jeg at stanse. Mens jernet endnu var varmt, spurte jeg høvdingen om han vilde jeg skulde holde møte og forkynde Guds ord i hans by. Dette vilde han gjerne. Men en katolsk katekist lot mig vite at de slet ikke ønsket jeg skulde forkynde noget. Eftersom jeg ved tanduttrækningene hadde vundet baade høvdingens og folkets hjerte, var jeg modig og bad ham holde mund. Jeg så at dersom han vilde holde gudstjeneste paa sin plads, saa skulde jeg holde gudstjeneste hos mig, saa fik folket komme til mig eller ham, som de ønsket. Saa blev det spørsmaal om mat. Høns «fandtes ikke». Uten at vente og tigge dem om mat, sammenkaldte jeg folket til møte, lot mandolinen faa ordet til at begynde med, og hadde den glæde at se folket trænge sig rundt omkring mig. Da den katolske gudstjeneste var over, kom endnu flere til, og den før nævnte katekist forsøkte at gjøre vrøvl. Det gik paa baret livet løst. Det er utrolig hvor haarde og ubøielige de indfødte kan bli naar de har været i berøring med de katolske «fædre». Men til min store forundring endte hele «slaget» med at katekisten utbrøt: «Ja, det er ingen løgn! Nu skal jeg gaa og hente en høne til dig.» Jeg blev baade glad og forundret. Slik kan det gaa naar Herren først rydder vei ved at velsigne folket med tandverk, og saa skaffe mig et par uttræknmgstænger. Før jeg drog avsted dagen efter, hadde jeg møte om formiddagen, foruten et par «operationer«til. Ved middagstider stanset jeg hos en høvding som heter intet mindre end Mboli (Gud). De hadde sorg hos denne «Gud». En bøffel hadde stanget ihjel en av deres mænd og saaret en anden stygt. Alle de koner som var at opdrive sat rundt det bemalede lik og klaget. De indfødtes klagesang er uhyggelig. Av den dødes bemalte pande og øienbryn kunde jeg se at han var av høvdingeslegt. Saasnart jeg hadde faat sat litt tillivs, bar det avsted igjen, dog ikke før jeg hadde benyttet den gode anledning til at præke som nævnte ulykke gav mig. Maalet for dagen var Gidu, far til Mboli, og til ham ankom jeg henimot kveld. Gulu er en gammel staut, pent klædt mand, fuldstændig fri for noget brautende laant høvdingevæsen. Her stanset jeg over natten. 29

30 En stakkars mand med et ubeskrivelig saar og et uttæret legeme slæpte sig hen til mig. Jeg gav ham medicin til at vaske sit saar, men litet haab om at leve. Dette forstod han nok da jeg ba ham tale med Herren om baade sit legeme og sin sjæl. Træt i sin aand som han ogsaa saa ut til at være, kom han med penger og spurte om jeg vilde sælge ham likklær!!! Mens de lever sætter de os i forundring over hvor lite de behøver for at klæ sig, men de synes ikke spare nogen ting for at den døde skal være velklædt. Litt senere kom en liten gut og fortalte at han var en kristen, og at Aalbu hadde døpt ham. Han var fra Gasis by, som laa nogen faa timer derfra, og hvor vi hadde mange troende og til og med et litet kapel. Da gutten hadde slik «hunger efter waraga» (skrift), gav jeg ham det Reneste maskinskrevne «waraga» jeg hadde. Om morgenen hadde jeg møte igjen, og saa sattes vandringsstaven igjen i bakken. Den sidste dagsmarsj før Monga var den længste, nemlig fra 7,30 om morgenen til 7,30 om kvelden med to timers stans hos Mongwande-høvdingen Dengi. Vi sat længe og pratet før han rigtig visste hvem jeg var. Men da han fik vite at jeg var Aalbus ven, maatte han op og ryste min haand igjen. Selvfølgelig maatte mandolinen frem, og jeg fik ogsaa her fortælle om min frelser. Men eftersom dette var beregnet paa at være en snartur bare, kunde jeg ikke stanse, saa gjerne jeg end vilde. Efter et par timers forløp gik jeg altsaa videre, tiltrods for bærernes sure miner. Til Monga ankom jeg som sagt om kvelden. Manden med sengesækken kom ikke før nærmere daggry, saa jeg laa temmelig haardt den første natten. Men trætte lemmer gjør selv en sten til et godt leie. Virksomheten ved Monga var for tiden overlatt til vor indfødte evangelist Bafungas forsorg. Aalbu hadde bygget et litet kapel med «prestegaard» for evangelisten. Desuten hadde han sat op et litet hus for den eller de missionærer som maatte komme. Det var Aalbu som begyndte virksomheten i Monga. Han hadde vundet mange disciple. Og det hadde visst ikke altid været solskin og gode dage under banebrytningsarbeidet. Katolikkerne mobiliserte, og de midler de brukte for at motarbeide vor enslige bror tjener dem ikke til ære. Ikke mange vilde ha greiet denne utsatte post. Aalbu fik god hjælp av den amerikanske missionærinde fru Becker fra l. baptistmenighet i New York. Nu hadde imidlertid arbeidet stanset paa en maate, idet fru Becker reiste til Bangassou i fransk Kongo og bygget station der, og Aalbu reiste hjem for at faa sig en velfortjent hvile. Men de troende holdt allikevel for det meste sammen. Ved gudstjenestene hadde jeg det lille kapel fyldt av folk. Den 11. december, efter en ukes ophold i Monga, hadde jeg alt færdigpakket for at reise til Lebo, op nord, og tilbake langs Bomofloden, og stanse over julen i Bangassou hos fru Becker, forutsat at Aalbu ogsaa kunde komme dit op nogen dage. Jeg var allerede saa sent ute at jeg ikke turde miste en dag. Men Gud raar. Netop som jeg staar færdig til at gaa, slaar en av bærerne sig vrang og vil ikke. Saa maa jeg rende avsted og søke ny bærer. Høvdingen skaffer mig en, men denne stikker tilskogs, og man faar ikke fat i ham før det er forsent at reise den dag. Saa var altsaa en hel dag gaat tilspilde saa langt menneskelig øie kunde se. 30

31 Dagen efter var jeg paa farten igjen, ikke mot Lebo, som før tænkt, men mot Yakoma i vest. Jeg fandt ut at dersom jeg allerede i forveien var sent ute for at naa frem itide ad den ovennævnte vei, saa vilde det være umulig; nu. Derfor la jeg reiseruten anderledes. Planen var nu at tå veien til Yakoma den længste og mindst befærdede vei frem, og den korteste og letteste tilbake. Aalbu reiste denne vei engang og vandt mange disciple. Her fandt jeg stor interesse for evangeliet. De indfødte her har mindre samkvem med hvite folk. Ret som det var satte smaabarna tilskogs eller forsvandt i det høie græs, naar jeg trampet ind i landsbyen. En gang hos høvdingen Zamba stod jeg og talte for en tilsynelatende interessert forsamling. En «ledende» i forsamlingen stod hele tiden utaalmodig efter at faa si noget. Da jeg var færdig lot jeg ham faa komme med sit spørsmaal. Han så: «Det du har sagt er ingen løgn; men konene her vil saa gjerne at du løfter litt paa hatten saa de kan faa se dit haar.»!!! Men det er ikke altid bare mit lange haar og mine sorte briller de interesserer sig for. Naar de faar høre at det er en missionær som gaar forbi, kommer de ofte løpende efter og bønfalder mig om at «holde gudstjeneste». Hvor der var mange folk samlet og hvor jeg satte mig ned for at hvile, præket jeg evangeliet for interesserte tilhørere. Særlig interessert blev de naar de fik høre at jeg var «bror» til Aalbu. «Vi kjender ham godt,» så de; «han er snild, han tok os i haanden allesammen, selv barna og kvinderne.» Og saa smiler de saa glad over at ha møtt Aalbus «bror». Det første stoppested efter Monga var hos høvdingen Bangbi. Denne var bror av Monga, hvilket ikke forhindret at de i gamle dage førte krig mot hverandre. Men nu var de begge blit gamle. Og desuten var der nok høiere myndigheter som sørget for at de holdt sig i ro nu. Et eneste møte hadde jeg hos Bangbi. Ved middagstider næste dag ankom jeg til Dundu, hvor jeg blev ivrig bedt om at stanse til dagen efter men jeg kunde ikke se raad til det, saa gjerne jeg vilde. Om kvelden ankom jeg til Nzambi (utlagt: Gud). Denne høvding var blit sat i baand for en tid siden, saa der var bare en underhøvding til at lede folket. Her hadde jeg nogen gode møter, vandt nogen disciple, og opmuntret andre som allerede før var vundet for Herren ved Aalbus forkyndelse. Da jeg vilde ta avsted om morgenen, blev jeg forhindret av regnet. Men det var nu min skyld at regnet kom, mente de indfødte. Dette var jo i tørketiden, og regn var en sjeldenhet. Det hadde sig nemlig slik. Samme dag som jeg ankom til Nzambis by, eller rettere straks før jeg ankom, saa jeg et merkelig træ, med røtterne kommende op av jorden et stykke fra stammen. Disse røtter stak op ca. en halv meter over jorden og var formet næsten som en cirkel. De indfødte fortalte mig at det var et regntræ, og dersom jeg slog paa træet med stokken min, vilde vi faa regn. Paa trods slog jeg! Hvor litet vett jeg maa ha hat i de indfødtes øine! Om natten og følgende formiddag hadde vi slik regn og storm at jeg pent maatte holde mig i ro. Fra taket eller rettere, gjennem taket regnet det ned i sengen min hele natten, saa jeg laa i vaate sengklær. Det var ikke mulig for mig at finde en plads for sengen min inde i hytten hvor jeg kunde bli fri for regnet.. Men det var jo min egen skyld! Ved middagstider var det blit saavidt tørt at jeg kunde drage videre. Veien var elendig. Men her gaar jo sjelden hvite folk. De tar gjerne elven nedover. Efter en trættende marsj gjennem sletteland og høit græs, hvor en maatte slaa sig vei med stokken, ankom vi til skog og palmer. Hvilken avveksling, og hvilken hvile! 31

32 Om eftermiddagen ankom vi til Zambo. Her blev jeg straks omringet av en masse mennesker. Dette var stoppestedet for natten. Møter blev holdt baade paa bangala og mongwande ved tolk. Om morgenen hørte vi hyl og jammer. Det var en av høvdingens koner som var død. Efterat alt var pakket sammen, bad jeg guttene mine gaa i forveien, mens jeg vilde stanse efter en stund og holde møte. «Hvem vil vel komme til møte idag da høvdingens kone er død?» sa Dabo, gutten min. Nei, det var sandt nok. Jeg gik ind i den dødes hytte og fandt høvdingen minus al værdighet, ansigtet vaatt av taarer. Huset var fuldt av graatekoner. Jeg undersøkte konen og fandt straks at «hendes sjæl var endnu i hende». Det forundret mig at de indfødte ikke hadde merket det. Det lykkedes mig at faa dem til at bære den «døde» ut i lyset, og ved et kraftig press paa den supraorbitale nerveaapning fik jeg snart «den avsjælede» til at vri sig i smerte og fegte med armene. Derpaa et radikalt koldt dusjbad som næsten tok veiret fra hende og der sitter den hikstende «opvakte» og stirrer forundret paa mig. Saa rækker vi hinanden haanden, og alt er vel. Hvad hun «døde» av vet jeg ikke, men jeg vet hvad som «bragte hende tilbake til livet». Men da blev der møte, og masser av folk. Slik kan Gud aapne veien og skape tillid i hjortene. Men høvdingen syntes det var rent ilde at jeg skulde reise igjen. «Hvis ikke du blir her, saa dør hun straks igjen!» så han. Da jeg ankom til næste høvding, Katusi, var et barn netop sænket i graven, og til de sørgende, som ikke netop sørger i stilnet, talte jeg Guds evangelium angaaende barna. Eftersom veien for et stykke var ufremkommelig for almindelige mennesker, skaffet høvdingen mig en «kano», saa der blev altsaa en liten avveksling paa et kvarters tid. For en kano! Hadde den ikke ligget i vandet vilde man vanskelig ha kommet paa den tanke at det var resterne av en gammel kano. Men det gik allikevel. I kveldingen ankom jeg til Pwatas by. Her blev jeg straks godt mottat. Der var masser av folk. Høvdingen var vor ven i sandhet, syntes det. Der blev møte straks jeg hadde sat mig. Senere paa kvelden blev der atter møte og mange folk. Da nogen smaapiker spøkte og holdt uro, gik høvdingen selv efter dem med stokken og jaget dem væk. Om morgenen da jeg skulde gaa, vilde jeg overrække ham en pengegave, men han vilde ingen penger ha. Utrolig blandt negere! «Er ikke vor by eders by?» sa han. Han fulgte mig et langt stykke paa vei. Paa veien til Gbo møtte jeg for første gang vor eiegode evangelist Kangabango. Jeg hadde gaat ind i skogen for at faa mig litt mat i fred og ro, men han fik spurt at jeg var i farvandet, og han fandt mig snart. Han var da ute for at lete efter sin kone som hadde sprunget fra ham. Om kvelden, efter møter og avbrytelser paa veien, ankom jeg til Gbo. Chefen var syk. Men da jeg vilde gi ham medicin som jeg trodde vilde hjælpe ham, var han ræd for at ta det ind. Hans ledende folk fortalte ham nemlig at de hvites medicin var altfor sterk! Men denne høvding er ogsaa vor ven og tror paa evangeliet. Efter at ha holdt nogen møter hos ham, fok vi avsted igjen den følgende morgen. Ved middagstider kunde vi øine Yakoma paa den andre siden av floden. En kano bragte mig over til en portugisisk handelsmand og hans indfødte hustru med to smaa nydelige «mulatbarn». Her hadde jeg lunch. Vi er gode venner portugiserne og vi. 32

33 Dette sted, Yakoma, er erkekatolsk. De indfødte trodde jeg var en katolsk «rnonpère», og det løp som en ild at nu kunde de faa absolution. Følgende dag drog jeg avsted mot Monga igjen den anden vei, hadde mange møter paa veien, vandt særlig mange disciple hos Likiti, hvor jeg overnattet, og ankom til Monga den 19. december. Her var det bud fra Aalbu at han ikke kunde forlate Bondo for at reise op til Bangassou i julen. Derfor tok jeg skyndsomt avsted dagen efter mot Bondo, og ankom altsaa til vor «hovedstation» den 23. december, noksaa passe som julegest. Efter en slik lang og rask spasertur fik en jo finde sig i at faa et par vandblemmer under hælen. Den første dagsrejsen hjemover fra Monga var plagsom. Jeg maatte binde en liten bundt græs under fotsaalen min og haltet paa denne maate barbent til Hino, azandehøvdingen. Hino er bror av Mboli, og altsaa søn av Gulu. Han var elskværdigheten selv, og han lot mig faa laane sin bærestol, eller «tipoi» og. skaffet mig otte mand. To dagsreiser videre humpet jeg saa avsted i bærestolen. Men da var jeg saa bra i benene mine at jeg kunde sende baade mændene og bærestolen tilbake, og saa gik jeg resten av veien tilfots igjen. Hjemme i Bondo igjen. Julen 1922 blev jo ingen ekstra høitid netop. Aalbu og jeg spiste sammen; det var et av de væsentligste tegn paa jul. Om kvelden samlet vi de indfødte paa vor veranda til julemøte. Jeg hadde sat op en del lys paa pinder i lervæggen. Saa sang og spilte vi og fortalte juleevangeliet. Siden utdelte vi kjæks. Selvfølgelig maatte jeg stikke bort paa «hospitalet» vort og tænde et par lys for patientene vore. Jeg sat en stund ved deres seng og fortalte hvorfor vi holdt høitid den dagen. Stakkar, de kjendte nok ingen grund til at holde høitid. Da jeg gik igjen slukket de lysene og gjemte dem for at kunne bruke dem naar de mente de gjorde bedre nytte. Det var hele julen. Men nytaarsmorgen blev jeg rigtig overrasket ved at de indfødte arbejdere og tjenere og kristne bragte os blomster. Da jeg kom ut om morgenen, hadde de pyntet op saa pent paa bordet. Efterpaa maatte vi selvfølgelig skjønne litt paa dem med nogen smaaskillinger. Og saa fortsatte arbeidet i Bondo og gik sin vante gang igjen. Vi begyndte at merke træghet blandt arbejderne. De syntes de kunde komme naar de vilde om formiddagen. Men dette fik vi snart ordnet ved at sende hele flokken ned til høvdingen. Da de 33 Alter for atoro, de avdødes aander.

34 kom tilbake fra ham var de snilde gutter igjen. Nogen kvinder som skulde bringe græs til os til kirketaket, slog sig ogsaa vrange. Vi sendte dem ned til Lifaki, og han satte dem i «baand» allesammen, gjorde dem til tvangsarbejdere altsaa, og forsikret at de ikke skulde faa sin frihet før de hadde skaffet et visst kvantum græs. Nuja, det var hans sak. Det er ikke godt at lægge sig imellem høvdingen og hans folk. «La vie au Congo.» Lifaki begyndte nu at bli mere fortrolig igjen. Vi hadde faat en ny administratør. Denne var erkekatolsk, lot det til. Lifaki likte ham ikke, da han begyndte at skulle dirigere hvert av høvdingens skridt. Lifaki var nemlig ofte vor gjest paa «gangala» (høiden), og dette var administratøren nok imot. Vor ansøkning om koncession blev tilbakesendt. Den maatte «forbedres» og sendes igjen. Undres paa om det ikke var om at gjøre for visse autoriteter at vi blev forsinket, saa katolikkerne kunde komme os i forkjøpet med koncession for deres station nede i Bondo. Det indtryk kunde man faa. Men imens gjorde vi Herrens gjerning saa godt vi kunde. De to saarede blev utskrevet som friske. Nye kom. Der kom man bærende med en som hadde faldt ned og knust ankelen saa foten hang og slang som en løs tøffel. Saa kom en liten høvding med sine koner og et helt litet flyttelass av eiendele. Han hadde faat et knivstik i brystet. Saa kom man bærende med en gammel kone som hadde forbrændt sig. De taaper lot stakkaren ligge paa sin forbrændte ryg i et grovt barkeklæde som de bar mellem sig. 34

35 Slike patienter maatte jo bo hos os for at kunne faa daglig pleie. Men alle de andre som kom for at faa medicin! Og de med tandverk! Og skabb! Jo her var arbeide nok bare med de syke. Men derute i vildnisset, i landsbyene, paa veiene, var der mange «blinde og halte» som ventet paa Herrens tjenere som skulde komme med den gode indbydelse. Paa reise igjen. Den 14. mårs 1923 var jeg paa farten igjen. Planen var nu at gaa op til Lebo, rundt omkring til fransk Kongo, derfra ned til Monga, derfra til Lebo igjen, og saa hjem til Bondo. Den første dagen gjorde jeg en noksaa lang dagsmarsj. Men da blev jeg saa træt og søvnig at jeg var lite oplagt til at holde møte. Vel, møte vi forkynder jo evangeliet mens vi gaar paa veien. Og saa var det ikke denne gangen bare at gaa et litet stykke og saa sætte sig ned og bli opvartet. Jeg hadde avskediget baade kok og kammertjener. To nye gutter hadde jeg skaffet mig, og disse forstod sig ikke paa nogen verdens ting, saa jeg maatte være baade kok og tjenestepike. Men naar hjertet er let, saa gaar alting let. Andre dagen gik jeg ikke længer end til middag, og stanset hos høvdingen Ndani. Det er slike dagsmarsjer folk gjør i almindelighet her i Kongo. Saaledes fik jeg altsaa en eftermiddag makelig trot. Jeg sat saa rolig og fornøiet og drak te sammen med høvdingen om eftermiddagen. Saa tok jeg fat paa at skrive. Langt var jeg ikke kommet med skrivningen da det pludselig begyndte at storme og regne, og jeg maatte faa mine saker i al hast ind i rummet mit. Det kan storme her i Kongo. Høvdingen stod paa verandaen hvor jeg bodde og saa ned mot sit eget hus. «Ako, ndako na ngai akufi,» sa han (huset mit er avgaat ved døden, d. v. s. er gaat istykker). Jeg saa nedover, og saa at taket paa huset hans for i bare filler. Hos meg regnet det tvers igjennem taket. En god stund efterat det hadde sluttet at regne utenfor, kjendte jeg et koldt dryp nu og da paa min nakne ryg. Paa grund av regnet begyndte jeg at frygte for at der ikke skulde bli noget møte med folket; for de er forfærdelig ræd regnet. Men saa kom de bærende med en gammel kone som hadde faat et uhyggelig stort saar, og med hende kom masser av folk. Jeg vasket saaret og forbandt det og gav dem saarmedicin ved siden. Og der blev møte! Det var mørkt, jeg maatte staa og præke med lanternen i haanden. Næste dag hadde jeg en varm marsj. Hele veien fra Ndani til Yekutala den lille gik jeg over heder og sletter. Og det er godt og varmt at spasere over afrikanske nakne sletteland i middagsheten. Men man har saa inderlig godt av at svette litt i Kongo. Midt paa heden fandt vi en liten landsby. Merkelig hvor man kan finde for godt at opslaa sine boliger! Der stanset jeg næsten en halv time og kokte litt vand for at ha at drikke. Vi koker altid vandet før vi drikker det. Saa megen sygdom følger med drik av ukokt vand, at den risiko vil vi ikke løpe. 35

36 Vi tok det makelig over slettelandet som man nok kan tænke sig, og vi ankom ikke til næste stoppested før sent paa eftermiddagen, næsten kvelden. Vort arbejdsfelt, fra den prikkede linje i øst indtil Yakoma og fra den prikkede linje indtil Bomofloden. Efter et deilig bad, nogen kopper te og lift søt kjæks, la jeg mig til for at hvile litt. Men der blev ingen søvn. Der blev bare bøn. Der er tider da man faar opleve særskilte gode stunder sammen med Herren. Dette var en slik stund. Da jeg reiste mig op, var jeg styrket baade til legem og sjæl, mere end efter en nats søvn. Det er godt at ha det godt. Gud give alle folk hadde det saa godt som jeg. Mit legeme var fremdeles friskt og sundt. Jeg følte som sjømanden naar vinden er god og skuten farer avsted. Humøret var næsten paa dansepunktet, og det var ikke sjelden at de indfødte saa mig ta en svingom med mig selv, eller gjøre en kolbøtte i skjære ungdomsglæde. Mat hadde jeg altid i massevis. Man kappedes gjerne om at sælge mig egg; prisen var omtrent 2½ øre stykke. Høns behøver jeg aldrig at spørre efter; det fik jeg gjerne hvor jeg kom for 50 øre stykke. Vel, det kunde jo hænde at baade folk og høvdinger slog sig vrange. Men i slike tilfælde hadde jeg med mig paa veien baade risengryn og havregryn og mel. De skulde ikke faa sat mig i forlegenhet i matveien da. Det første en maa spørre efter naar man kommer til et sted, er mat til folkene sine. Mine gutter var seks i tallet. Dette var altid det vanskeligste problem; for kvindene, som altid koker mat, kan slaa sig vriene. Den kvelden jeg ankom til Yekutala den lille, saa det ut til at bli at suge paa fingeren for arbeiderne mine.. De gode koner negtet at lystre sine mænds ordre om at berede føde for de «reisende». Men da tok jeg den morske masken paa og så til en av de ledende som jeg sendte bud efter (høvdingen selv var ikke tilstede), at dersom de ikke straks skaffet mat saa mine folk kunde faa kjøpt, da skulde jeg sende statsfolkene paa dem. Siden kom folk med egg og vilde sælge mig, men jeg så at saalænge mine bærere var uten mat, vilde ikke jeg kjøpe deres egg. «Skulde vel jeg kunne spise med glæde,» spurte jeg, 36

37 «naar mine folk sulter?» «Nei, det var sandt nok», mente de, og saa ruslet de ivei med eggene sine igjen. Men ikke længe efter, mens jeg sat og skrev, kom kjærringene med mat, og der blev diskuteren om pris, og alt blev godt og vel. De indfødte liker at bli behandlet med litt myndighet. De kjender ikke til dette: «Vær saa snild!» Her vandt jeg en ny discipel, og han fulgte mig paa veien helt til Degeri, en hel dagsmarsj. Godt gjort av en discipel, ikke sandt? Hos høvdingen Degeri blev jeg godt mottat. Han selv sa at han skulde sende sin lille søn til Bondo for at «studere». Dette var netop hvad vi ønsket, for nu var vor skole- og kirkebygning omtrent færdig. Fra Degeri reiste jeg om morgenen og ankom til Lebo samme eftermiddag. Dette er en statspost, d. v. s. statshuse har man her, men for tiden hadde man ingen hvit statsmand paa stedet. Vor kirke ligger et par timers vei derfra. Da jeg kom til Sekere, blev jeg mottat med stor glæde av de sorte kristne med deres evangelist Dekatie. Hos dem blev jeg i to dage og holdt møter. Derpaa gik jeg avsted til Yekutala den store litt længere indover. Paa veien, inde blandt nogen hytter, hørte jeg trommeslag og dans som jeg kjendte til. Jeg gik bort og fandt at en kone var blit syk og hadde sendt bud paa en «medicinmand» (Binza), som nu holdt paa at danse for at faa rede paa hvad som feilte hende og hvad hun skulde gjøre for at bli frisk. Dansen holdt op da jeg nærmet mig. «Hvad er det i veten med dig?» spurte jeg. Hodepine! «Hvor længe har du hat hodepine?» «To uker.» «Hvordan er det med maven?» Jo da, maven var i sin orden. «Aapne munden!» Raatne stygge tænder! «Hvordan er det med tænderne dine?» M, det var «mawa mingi» (rigtig bedrøvelig). «Hvorlænge har du hat ondt i den tanden deroppe?» «To uker.» Jeg var næsten seiersikker nu, og sendte bud paa medicinkassen som var kommet et stykke i forveien. Og mens jeg ventet, satte jeg mig ned og så til troldmanden, at nu fik han til at danse og helbrede den syke. Han nølte og var forlegen. «Skynd dig og dans nu, saa hun kan bli frisk,» sa jeg. Og han danset. Men det syntes som om al frimodighet var forsvundet. Han danset og saa ned mot jorden, saa halvt op, saa ned mot jorden igjen. Aa ja, visst, det var bort paa veien han skottet! Der ventet han jo snart at faa se den medicinkassen jeg hadde sendt bud paa. Hvor han var i forlegenhet, den gamle bedrager! Merkelig ogsaa syntes jeg, for de er ellers saa frække disse trolddansere. Saa sluttet han at danse igjen, og tilhørerne fik vite at det var hendes mors avdøde aand som plaget hende. Men nu kom guttene mine, og tængerne kom frem, og tanden kom ut, og konen lysnet straks til. Verken randt av tanden. Jeg spurte dem om denne verken var hendes mors aand eller hendes fars aand. Ingen av delene, mente de. Og saa fortalte jeg dem hvorleds «binza-manden» bedrager dem og tjener penger paa deres uvidenhet. Jeg frygter for at manden gik glip av sin fortjeneste denne gang. 37

38 Da jeg to dage senere drog tilbake den samme veien, kom en kone springende efter mig, lys og blid og sund og rask. Det var min patient. Hun kom tilbake «for at gi Gud æren». Jeg spurte hende om hun vilde tro mere paa det troldskapet. «Nei!» så hun og rystet min haand. Ja, slik gir Herren os nogen lyse øjeblikke iblandt. Hos Yekutala den Store har vi ogsaa kapel og bolig og evangelist og disciple. I to dage blev jeg hos de troende der og holdt møter og opmuntret dem. Saa gik jeg tilbake igjen og nordover, og ankom til Gere. Her blev jeg mødt med et stramt honnør og et «bonjour monsieur!» av høvdingens søn, Dungwadu, min forhenværende kok. Han hadde nu uten videre begyndt at holde møter og undervise folk her i sin egen landsby, skjønt han ikke var stort mere end et barn selv. Mange var vundne for Herren paa dette sted, og flere kom der den kvelden vi hadde gudstjeneste. Tænk dere, gudstjeneste midt inde i hjertet avafrika! Er der saa ikke seier i Lammets blod? For ikke mange aar siden kjendte man litet eller ingenting til folket herinde. Og for ganske kort tid siden kjendte de sorte her ingenting til det frelsende navn Jesus. Og nu er Jesusnavnet kjendt og en kan høre «halleluja» og «tak Jesus!» fra mange sorte kropper hvis hjerte er renset i blodet. De er skrøpelige kanske, de er netop tat ut av hedenskapets mørke. Men Herren elsker dem. Tidlig fredags morgen kl. 6 forlot jeg Geres by. Det er deilig at spasere i den kjølige morgenstund. Det var bra hele veien den dag forresten, tiltrods for det evindelige sletteland. Solen var nemlig skjult bak skyer hele dagen. Denne strækning. mellem Gere og Sinango er lite befolket. Men saa har til gjengjæld dyrene sit paradis her. Hele veien friske spor efter bøfler og antiloper og leoparder. Her er merker efter en leopard som har slaat ned paa en liten antilope. Der hopper en stor hesteantilope op like ved veien og forsvinder inde mellem buskene før jeg kan faa riflen fra skulderen. Der høit oppe i træet ved utkanten av skogen sitter noget uformelig kroppen av en vældig ape som kikker ned paa os. Da den forstaar at jeg vil den tillivs, kaster den sig tungt fra gren til gren og forsvinder inde i skogen. En sjelden gang faar man øie paa nogen smaa hytter og nogen faa indfødte. Jeg stanset midtveis en hel time Og hadde en rolig og makelig middag. I kveldingen ankom jeg til Sinango, hvor det straks gik som en løpeild at jeg var kommet. Selve høvdingen kom efter skik og bruk og satte sig ned hos mig. Han var rigtig en eventyronkel-type, god og tyk og trivelig, huslig og hjertebarnslig der han spøkte med sine smaa. Han er vor ven og tror paa Herren. Ogsaa her traf jeg en hvit mand, nemlig en portugiser. Portugiserne synes at være mangfoldige her i Kongo. Vi sat hele kvelden og samtalte om «Guds vei», hvorefter jeg forærte ham et fransk-engelsk Markusevangelium. Dagen efter var jeg over paa en ø som vistnok skal være den største i Kongo. Vi var nemlig kommet helt op til Bomofloden nu. Denne ø har engang været bebodd, men folkene var blit forjaget. Nu er det kun skogens og slettelandets beboere som har sit tilhold der. Øen er bekjendt for sine masser av vildt. Jeg skjøt en stor antilope. Mange kom om kvelden for at høre Guds ord. Vi hadde en stor flok kristne her. Nu var de imidlertid som faar uten hyrde. Mange hadde gaat tilbake til sine fædres hedendom igjen, da de ingen hadde til at lede sig frem i troen paa Kristus. Høvdingen som selv var tilstede ved gudstjenesten, så at det var en stor skam at ikke folkene frivillig hadde bygget et gudshus. Men nu skulde det bli andre greier, mente han. 38

39 Flere av portugiserens folk fok ogsaa imot evangeliet. Den sidste dagen hadde vi en deilig stund. Vi var samlet under et vældig træ, hvor hundreder av gyldengule smaafugler hadde sine reder, og hvor de holdt sin aftensang. Men de sorte hørte stille og opmerksomt paa fortællingen om Jesu.frelsende evangelium. nok tvilsomt; endskjønt her er meget avsides og det er slet ikke umulig. Og nu var jeg altsaa ankommet til Bungias by. Han er ogsaa av Ansakarafolket, men mer venligsindet. Vi ankom tidlig paa eftermiddagen og uten at kjende det mindste til træthet. Derfor, saa snart jeg hadde vasket kroppen min og spist litt havregrøt, gik jeg ut paa bøffeljagt. Det er interessant at gaa paa jagt i Kongo. Her, paa disse kanter er der ualmindelig meget vildt. Ikke før var vi kommet ut paa slettelandet da 5 store antiloper strakte halsen i veiret 150 meter fra os, stirret nysgjerrig og forskræmt paa os, og for saa i rasende fart over sletten. Det var et vakkert syn. Vi forsøkte at gaa omkring og møte dem. Høit græs. En av mine gutter og jeg gik en vei, to andre sorte en anden vei. Jeg alene hadde rifle, de andre hadde spyd. Ret som det var saa vi et glimt av slettelandets beboere fare avsted som vinden, saa skjultes de igjen for vore øine bak smaabusker. Vi opgav haabet om at naa dem, og min gut og jeg gik indover sletten. En ny ftok antiloper, men de er saa vare. Ogsaa de blev skræmt og for avsted. Endnu engang. Samme resultat. Omsider kom vi til utkanten av en næsten ugjen-nemtrængelig skog. Pludselig hvæser gutten: «Bøfler! Bøfler!» Hans iver var ubeskrivelig. Jeg fik ogsaa øie paa en seks-syv store bøfler i skyggen av et træ et stykke borte. Hverken gutten eller jeg hadde været paa bøffeljagt før, men vel underrettet om en bøffelokses arge temperament, lurte vi os forsigtig og med bankende hjerte langs skogkanten. Vi strækker hals, de er forsvundet! Saa en møjsommelig vandring gjennem afrikansk skog. Vi fik igjen øie paa dem, men kun for at se dem springe op og fare avsted igjen. Det var trættende. Hvad er det dog som gjør dem saa vare? Gutten min fortæller at en viss fugl altid følger bøffelen. Fuglen lever av insekter som holder sig paa dyrene. Naar den ser fare, advarer den sin store ven. Og dette er slet ikke usandsynlig. Endelig kom vi os paa godt hold igjen, ualmindelig nært hold ogsaa. Vi hadde nemlig lurt os bak en stor myrhaug, hvor hverken fugl eller bøffel kunde se os. Jeg la børsen til kindet, og ak! Jeg hadde stængt den av! I farten hadde jeg glemt dette. Men det er et øieblik bare. Allikevel, i dette øieblik har de faat øie paa os, og farer avsted igjen. Jeg sendte en kule efter dem, og det lykkedes mig derved at faa dem til at snu, og sætte ret imot mig for fuld fart! Jeg stod ved et træ. Aldrig hadde jeg trodd jeg var saa flink til at klatre. I et øieblik var jeg oppe i træets grener. Bøffeloksen er nemlig anset for at være den største fare i Kongo. Det er ikke sjelden man hører at den har dræpt folk. Jeg har selv set folk ligge kolde og døde efter et møte med slike fyrer. Nu ja, jeg sat som fuglen paa høi kvist. Da de kom til toten av min myrehaug forandret de kurs og forsvandt. Det var et Guds under; ti gutten min hadde forgjæves forsøkt at klatre op i træet efter mig. Men vi viftet farvel til al tanke paa bøffelstek, og la ivei hjemover. Kvelden var meget nær, og ikke hadde vi lyst til at opholde os her om natten! Men saa fik vi igjen se en stor rød krop langt borte. Vi kunde ikke staa for fristelsen, og gjorde endnu et forsøk. Men denne gang skulde vi ikke spøke. Det var nemlig gamlefar selv som stod derborte og lutet med hodet og speidet efter fredsforstyrreren. De andre var kommet 39

40 i sikkerhet, mens deres forsvarer var blit tilbake for at gjøre sin pligt. Vi kom paa fortræffelig skudhold. Efter først at ha undersøkt om det træ jeg stod ved vilde bli et sikkert tilflugtssted, la jeg an, så i mit stille sind til Gud, at nu maatte jeg træffe godt, fyrte, og oksen faldt tungt til jorden. Nu kunde jeg næsten ha danset av glæde, og det var visst ikke frit for at gutten min maatte uttrykke sine følelser paa den maaten. Men oksen var vist ikke færdig endnu. Den reiste sig besværlig, forsøkte at ta et par skridt et skud til, og den hældte langsomt til den ene siden indtil den kom ut av likevegten, og dumpet haardt i jorden. Denne gangen var han færdig. Den var for stor til at bæres hjem hel selvfølgelig. Den maatte flaaes og skjæres istykker der hvor den fandt sin død. Men nu blev der stas. Guttene fik den ene umaadelige skinken, høvdingen den anden. Resten deltes ut paa skikkelig vis. Mange fik kjøt og det var ikke lite de fik hver. Der var nogen faa som vaaget sig til at komme hen til os, da vi holdt gudstjeneste. De fleste av folkene stod langt borte. Jeg ropte paa nogen I. Azandernes kastevaaben. 2. Huggvaaben. smaabarn at de skulde komme nær til og ikke være ræd. De for op og satte paa sprang det bedste de hadde lært. Men nogen kom dog og bekjendte at de vilde gi Herren sit hjerte. Siden kom høvdingen og hans far og hans fornemste folk. De hadde været i nabobyen. Vi stod derute i det frie og samtalte, og det lykkedes mig at forkynde evangeliet for nogen faa, men interesserte tilhørere. Især høvdingens far viste stor forundring over at høre evangeliet. Han spurte mig om hvad denne Gud het, om jeg hadde set ham o. s. v. Høvdingen lovet at sende sin ældste søn til vor skole i Bondo. Om kvelden og hele natten holdt de paa med at danse og tromme og synge ute paa gaardspladsen. Det var fordi jeg skjøt bøffelen. Her er nemlig visse dyr som er farlige for mennesker og som dræper mange. Naar man faar nedlagt et slikt dyr, maa man holde dans, ellers vil man dø. Paa veien til Bangassou i fransk Kongo fik jeg en liten papirlap fra en indfødt. Herpaa var skrevet mange «hilsner i Guds kjærlighet» o. s. v., undertegnet Ikanga. Ikanga har siden faat høvdingeværdigheten og er ogsaa blit døpt av Berntz. Det gjorde godt at faa en slik hilsen paa denne «vildsomme vei». Saa kom jeg da til Bangassou, hvor fru Becker hadde sit virkefelt. Da jeg kom til stoppestedet paa den belgiske siden, sendte jeg en lap over til «hin side av floden», og lot vite om mit nærvær, og så at jeg vilde ta over i morgen. Men sandelig kom madamen over i kano og hentet mig paa flekken. De dagene jeg opholdt mig i Bangassou bodde jeg paa den franske statsposten. Jeg gjorde flere turer over til den belgiske siden og holdt møter blandt mongwanderne og deres høvding Tamangama. Flere sa under disse møter at de vilde gi sit hjerte til Jesus. 40

41 Fru Becker er rigtig et eksempel paa hvad Herren kan gjøre gjennem en søster som har hengit sig til ham. Uforfærdet og kjæk har hun reist blandt de mest vrangvillige og utidige folkeslag, alene, uten anden ledsagelse end nogen faa sorte. Mange har hun vundet for Herren. De indfødtes hjerte hang ved deres «mama» eller «madamo». Alene tok hun fat paa at starte en mission i Bangassou og ledet selv arbeidet. Først da hun var færdig, fik hun forstærkning. Sidst jeg var i Bangassou bestod stationen av 63 hus. Mindes vi ikke de ord, «det er ikke grænse for hvad Herren kan bruke den til som er helt hengit til ham»? Jeg hadde nogen rigtig hyggelige dage i Bangassou; men jeg længtet allikevel efter at faa komme avsted igjen og ut og virke. Og avsted for jeg. Den første nat stanset jeg i Sois landsby. Paa veien var jeg indom i skogen hvor de hadde lagt en saaret mand, en mongwande. En av ansakarafolket hadde forsøkt at dræpe ham ved at stikke et spyd i ryggen paa ham. Den saarede mands frænder hadde straks grepet sine spyd og faret avsted til høvdingen for den anden stamme, nemlig her hvor jeg nu overnattet, og krævet den blodtørstige fyr avlivet. Høvdingen fik imidlertid alt ordnet ved at sætte manden i lænker, og love at utlevere ham til «staten». Da jeg var paa veien hit saa jeg mongwanderne komme tilbake med sine spyd, heldigvis uten at det var kommet til kamp. Men i Sois landsby gik mændene omkring med spyd og andre vaaben og følte sig utrygge. Jeg tok mig god tid om formiddagen der og hadde en god gudstjeneste. Sois lille søn skulde komme til os i Bondo, blev det sagt. Soi selv var død et halvt aars tid i forveien i troen paa sin frelser. Ikke hadde jeg gaat langt paa veien til næste stoppested, før fru Beckers bærere kom efter mig. Jeg hadde nemlig stanset meget paa veien og talt Guds ord. Om litt kom hun selv i sin bærestol. Vi reiste nu sammen til Monga hvor hun hadde endel av sine saker som hun vilde ha bragt op til Bangassou. I Lengos by stanset vi og hadde lunch. Først talte jeg Guds ord paa bangalasproget, derefter fruen paa sango. Vi hadde mange tilhørere. Derefter ankom vi til Hinos by. Denne Hino er ansakarahøvding. Han var meget likegyldig for de ting som hørte Guds rike til. En av hans sønner gik med mig til Bondo for at lære. Et godt møte hadde vi. Hino er siden avgaat ved døden, vistnok uten at ha tat imot den frelse vi tilbød ham i Kristus. Vi hadde tildels gode møter paa veien til Monga. Hos Vero hadde vi tænkt at overnatte. Fru Beckers bærere gjorde sig imidlertid upopulære i uvidenhet, og høvdingen negtet at sælge dem mat. Da gav vi dem tilbake baade høne og egg som de hadde git os, og så vi vilde gaa videre. Men da blev de visst baade ræd og bedrøvet og fulgte os et langt stykke paa veien med sin gave. Omsider tok vi imot gaven, men gik allikevel videre. Fire travle dage tilbragte jeg i Monga, travle fordi jeg hjalp søsteren med at pakke sine saker. Saa pakket jeg selv sammen og drog ivei paa den anden side av Wellefloden. Hensigten var at tå veien om Bangbi, langs elven op til Yakoma og tilbake til Monga. Denne veien hadde jeg jo gaat for ikke længe siden. Men nu følte jeg hvor tungt det var at gaa en vei Herren ikke ønsket. Det var som om en uendelig tung byrde var lagt paa mig. Jeg sukket til Herren. Jeg vilde saa gjerne gaa denne vei, og jeg vet jeg hadde kun de ædleste motiver. Men jeg kunde ikke. Saa stanset jeg, gik ind i tætte skogen for mig selv og hadde en samtale med Herren. Da jeg kom tilbake igjen, var en stor flok mongwander samlet. Jeg sat ned med dem en stund og 41

42 snakket om Guds frelse. Derefter bad jeg mine gutter ta sakerne mine og vende tilbake til Monga til alles forundring. Selv tok jeg det makelig og kom langsomt efter. Da jeg sammen med et par indfødte satte over floden igjen, saa vi en stor flodhest ikke langt fra os. Ret som det var dukket den ned, kom op igjen, dukket ned, kom op, blaaste, og glodde paa os. Bæstet! Jeg kan ikke si hvor jeg længtet efter kuler og krudt. Jeg hadde nemlig ikke flere patroner igjen. De to sidste sendte jeg i livet paa bøffeloksen. Vel, saa kom jeg tilbake til Monga, lettere om hjertet end da jeg gik. For et følelsesmenneske jeg er, ikke sandt? Dagen efter gjorde jeg mig igjen rede og drog den motsatte vei. Nu bar det avsted mot Lebo. Ved disse tider (april 1923) fik jeg brev fra Oscar Berntz. Det bragte gode nyheter. Han skulde ifølge brevet være paa vei til Kongo nu. Høvdingen Bangassou i belgisk Kongo spilte mig et godt puds. Han lovet at skaffe mat til folkene mine. Saa for han til skogen og kom ikke tilbake. Hans bror blev livende ræd da han hørte at statens. haand falder tungt paa slike. Saa gik vi da videre om morgenen, mine gutter med tom mave. Halvveis mellem Bangassou og Hino tok jeg en rast og sendte to av mændene i forveien for at be Hino at skaffe mat. Denne Hino er ikke den samme som den før nævnte. Han er azandehøvding. Som jeg fortalte før, kom jeg dit engang med en stor spiker i støvelen og vandblemme paa hælen, og straks lot han mig ha sin bærestol og otte mand. Slik er han. Nu fik guttene mine mat og sorgen var foreløbig slukket. Ved disse tider hadde jeg næsten ingen smaapenger igjen, bare sedler. De indfødte vil ikke paa nogen maate ha sedler, for dyrene spiser op pengene for dem. Men jeg nævnte for Hino hvor lite smaapenger jeg hadde, og straks tilbød han sig at gjøre sit bedste for at skaffe mig sølv. Han fik vekslet 40 franc for mig. Jeg blev saa glad at jeg av hjerte gav ham 5 franc. Saa fulgte han mig et stykke paa vei, og jeg stak ind paa skogstien og satte kursen mot Gasis by. Det er rigtig vildt her. Ikke langt fra landsbyen kunde vi se store dype friske spor av elefanter, opreven jord, oprykkede smaatrær og nedtrampet smaakrat. Selve elefantene saa vi ikke, men hørte lyden av en som for ind i skogen da vi kom forbi. Guttene stod og stirret paa de merker som dyrene hadde sat efter sig. Saa brast det ut av dem: «Ah, dette er i sandhet storskogen!» Til Gasis by ankom jeg den 14. april. Da jeg hadde et litet ildebefindende, tok jeg det makelig, og jeg gik tilsengs træt og mæt av dagen kl. 8. Det var min hensigt at ligge længe den morgenen. Men vær sikker, det blev ikke noget av. Saasnart det blev lyst kom den hele befolkning utenfor og skravlet og lo og trætte! og holdt slikt spetakkel at det var uraad at faa sove. Jeg fik dog lift ekstra hvile for kroppen, idet jeg laa en hel time og hørte paa pratet deres før jeg stod op. Siden tok jeg det ganske lempelig, sløifet fælles gudstjenste om formiddagen, sov litt før og efter middag. Om eftermiddagen hadde vi et par gudstjenester. Jeg holdt en straffepræken for to av vore disciple som var litt beruset. De sorte har ikke de samme moralske begreper som vi. Et dusin bekjendte at de vilde omvende sig til Herren. Blandt disse var et halvt dusin kvinder. Utpaa kvelden sat høvdingen hos mig sammen med sin lille søn. Han er en koselig gammel raring, høvdingen. Han sier til sønnen sin paa azandesproget: «Jeg er saa glad i Benade 42

43 (Aalbu) og Averisani (mig) at dersom de hadde været kvinder, saa skulde jeg ikke ha hat andre kvinder end dem.» Før jeg gik videre næste dag holdt vi gudstjeneste paa vor nye kirketomt. En stor flok var samlet. Og saa bar det ivei igjen, over sletter, gjennem eventyrskog. Ved halv fem tiden kom jeg til Parangis by. Her virket evangelisten Ngulu. Vi hadde en kristne der, men ingen døpte. De var beskjæftiget med at bygge et litet gudshus. Jeg bodde i evangelistens hus. Dette var vel det mindste jeg nogensinde hadde bodd i. Det var snaue to meter i længden og endda snauere i bredden. Men allikevel fik jeg plads til min turistseng, mit turistbord, turiststol, 3 smaa kasser, nistekurv, lanterne, rifle og paraply. Men saa var der heller ikke plads til mere. Plads til min egen krop hadde jeg jo i sengen og paa stolen. Om dere hadde skjøvet tilside de sammenbundne barkstykker som «stængte» for indgangen og kikket indenfor, da vilde dere nok ha spurt dere selv om ikke min leilighet var noget overflødig møblert. Her tilbragte jeg to dage. En av de kristne, Bambili, hadde begyndt at smake paa pavens religion, men han blev uten vanskelighet sat paa ret kjøl igjen. Nu er han evangelist. Saa atter en dagsmarsj. Til Kende ankom jeg ved tretiden om eftermiddagen og blev straks godt mottat. Vi hadde med én gang «gudstjeneste», d. v. s. jeg forkyndte Guds nyheter, som vi kalder det her, og så at vi skulde holde rigtig gudstjeneste litt senere. Tiden kom, og folk kom ogsaa. Da jeg hadde fremstillet for dem frelsen i Kristus, spurte jeg dem om de vilde gi sit hjerte til Herren og tjene ham. Til min store forundring lød et enstemmig «ja» over hele flokken. Det var som om de hele tiden hadde ventet paa anledning til at faa si dette ja. En stor flok kvinder stod langt borte. De hadde formodentlig ikke forstaat at evangeliet var for alle. Man sier gjerne her: «Det er bare en kvinde.» Dette gjør vel kvinden sig fortrolig med. Jeg fortalte dem at Gud elsket kvinden likesaa høit som han elsket manden. Saa skrev jeg ned navnene paa dem som saa ønsket, for siden at kunne lede dem videre i Herrens vei og døpe dem naar tiden kom. Til Dukpatikpo ankom jeg ved totiden næste eftermiddag. Jeg hadde tænkt at gaa videre, men da jeg saa at her var saa mange folk og fik vite at de gjerne vilde høre Guds ord, stanset jeg og holdt møte for en stor flok ivrige tilhørere. Selv sat jeg under min paraply ute i solen, mens de indfødte sat under hyttetakene eller stod omkring mig. En av dem var en kristen og kunde læse litt. Han var en av Aalbus disciple. Efter talen bad jeg dem som vilde omvende sig til Herren, komme over til mig. 10 unge mænd kom. Saa gav jeg en bok indeholdende sange og Guds ord o. l. til den litt læsedygtige anfører, desuten en alfa-betbok, og bad dem holde ved at synge og læse og tilbe Herren. Da det omsider var blit noksaa sent paa eftermiddagen, besluttet jeg til mine nye disciples glæde at overnatte her. Hytten var liten og taket fillet, det skal være visst. Men jeg hadde da sovet i værre hus end dette og. Saa i haab om at det ikke vilde regne om natten, sov jeg likesaa blidelig ind der som hjemme hos mor. Dagen efter hadde jeg et møte til, efterat en stor skare var møtt frem. Tallet paa disciplene vokste til 20, deriblandt 4 kvinder. Vi hadde et deilig møte. Om jeg vilde ha tat en benvei nu, var jeg ikke mere end to dagsmarsjer fra Bondo. Min plan var dog at fjerne mig endnu to dagsmarsjer længere øst og derefter ta hjemover til Bondo igjen. Den dagen strøk jeg litt længere end en dagsmarsj. Før jeg gik hadde jeg endnu et møte hvor atter et par stykker blev nedskrevet som kandidater til Guds maaltid med Abraham. 43

44 Frokost spiste jeg efter et par timers marsj. Jeg liker saa godt at spise ute paa den vilde heien. Det er saa artig at ha litt matro. Man kan ikke fortænke de smaa sorte i at presse sig rundt mig og kikke og glane for at se efter hvad presten har i sine gjemmer. Det hører med. Men dette er jeg imidlertid ikke saa begeistret for. Derfor snøt jeg ofte de smaa, stakkar, og spiste mange gange ute paa den ensomme skogsti eller under paraplyen ute paa den stekhete folketomme prærie. Hos Ulele blev jeg godt mottat. De ryddet straks en pen liten hytte for mig. De fleste av guttene mine fik ogsaa straks hus. Men tre av dem fik den lite opmuntrende besked av en underhøvding at flere hus fandtes ikke. Da kaldte jeg ham til mig og så, at dersom der ikke blev hus til alle mine mænd, saa skulde jeg straks binde sammen min seng igjen og sove utenfor i regnet sammen med dem, saa kunde de ha den skammen. Det var mit ramme alvor. Men vær ikke ræd, der blev hus for dem alle øieblikkelig. Folkene her var snilde, men man finder jo gjerne et sort faar i hver familie. Vi hadde møte om kvelden, og nogen syntes at vende sit hjerte til Gud. Vi hadde mange disciple her fra før. Men hvem skal lede dem videre i Herren? Om morgenen forsøkte jeg forgjæves at komme mig avsides alene. For hvert skridt man tar, følger et dusin unger med og skal se hvad en foretar sig. Det er ofte irriterende. Jeg kunde jage dem væk om jeg vilde; det er jeg ofte fristet til. Men saa staar man i fare for at jage dem væk fra Gud ogsaa. Og det er jo ikke paa den maaten man vinder sjæle for Lammet. Nu ja, det hører med til moroen dette. Ved titiden om formiddagen kom ivrige oprop til alle mand at ta spyd og garn og gaa paa vildsvinjagt. Man hadde nemlig set nogen slike like indenfor skogkanten hvor jeg bodde. Likesaa ivrig som de andre tår jeg mit spyd og sætter avsted med de indfødte. Jeg følte mig næsten som en smaagut igjen. Forestil dere hvorledes jeg løp gjennem skogen sammen med de sorte krølhoder, bevæbnet med et spyd, hoppende over træstammer, vækkende forundring blandt de sorte. Saa sætter de op garnene. Mange er disse. Lange er de og. De sættes op i en vældig cirkel, garn bundet til garn. Bakom hvert enkelt av disse garn staar en eller flere mænd færdige med sine spyd. Andre løper omkring inde i cirkelen med sine hunder og hyler og skriker og jodler, for at skræmme dyret mot garnene. Her i dette garn er det altsaa det vetskræmte eller rasende dyr skal indvikles og gjennembores av saa mange spyd som der muligens kan bli plads til. Vel, svinet undslap den gang. Saa signaliserer man, saa blir der svaret langt borte. Jeg forstaar ikke et muk av det hele. Men de indfødte gjør. Nu blir der skrik og kommando igjen. Man løser garnene. Og saa løper vi igjen i stilnet, en og en, i en lang række, gjennem skog og bomuldsakre og krat. Selv vet jeg ingenting, bare løper der hvor de indfødte løper. Vildsvinet kan likesaa godt være fem mil som fem meter borte fra mig, alt det jeg vet. Men de sorte kropper vet sine saker, og sandelig lykkes det dem at omringe dyret igjen. Garnene blir sat op paany, og den samme halløi gjentar sig inde i cirkelen, eller i garnenes «mave» som de indfødte sier. Rundt om staar garnenes vogtere, deriblandt jeg, med sine spyd. O latter, hvad kan vel Jeg gjøre med et spyd? Men jeg er nu der. Ak og ve! Bæstet faar fart paa sig, sætter mot garnet, sønderflænger det som papir, og forsvinder! Gammelt garn. Det var ikke i nærheten av mig den gjorde et slikt stormangrep, heldigvis. Men en liten vildsvinunge satte livet til mellem tænderne paa en av hundene. Men det var da litt forandring i tilværelsen. Det var opfriskende at fare gjennem skogen med de sorte. Og de sorte vilde naturligvis faa dette til samtaleemne for lang tid, at den hvite 44

45 mand, selveste presten, lot geværet hænge hjemme og for avsted med et spyd. De visste jo ikke at jeg var fri for patroner. Ja, her kan man faa fornøielser billig. Efter en stor rundtur med evangeliet, ankom jeg atter til Yekutala den Store. Det var nu over en maaned siden jeg hadde været der. Mellem Ulele og Yekutala er det bare et par timers marsj, saa jeg gik ikke meget den dag. Om eftermiddagen døpte jeg fire stykker, to fra Ulele og to fra Yekutala. Dette høres ikke meget ut. Men vore disciple er mange. Det er glædelig at se listen over disciple bare fra denne ene tur. Men vi døper dem jo ikke med én gang. Vi har for faa lærere og for faa missionærer. Naar vi forstaar at de har tilstrækkelig kjendskap til Herrens evangelium og vi tror at de er virkelig omvendt, da døper vi dem. Heldigvis fordrer ikke Gud boklige kundskaper. Allikevel, der var mange paa listen den dag som vilde bli døpt, men jeg døpte altsaa bare fire og bad de andre vente endnu en stund og motta mere undervisning av vor evangelist Nzambe, som er ansat der. Nu satte jeg kursen hjemover igjen. Hos Yekutala hadde Aalbu sat igjen en «tipoi» eller bærestol, og den benyttet jeg nu. Da jeg fok den ned, blev guttene saa begeistret at de næsten bønfaldt mig om at faa lov at bære mig til Bondo; og jeg lot mig overtale, desværre. Høvdingen skaffet mig andre mænd til sakerne mine, og saa lot jeg mig føre avsted under guttenes ivrige sang. Men jeg var mere sliten den kvelden efterat jeg var blit baaret, end jeg ellers var naar jeg gik paa mine ben. Ofte lot jeg guttene bære den tomme bærestol, mens jeg travet langt foran dem. Men saa kunde jeg synes det var for galt at jeg skulde betale for den tomme bærestolen, og saa krøp jeg op i den igjen og blev rystet videre, mens jeg sat og ønsket at jeg aldrig hadde latt mig overtale. Jeg overnattet hos Lili, Lifakis bror, bare nogen faa timers marsj fra Bondo. Makelig kunde vi ha naadd Bondo om kvelden; men jeg var saa «rystet» og saa mør efter denne «kjøreturen» at jeg fandt det bedst at overnatte der. Og saa toget vi ind paa»stationen»«i Bondo igjen utpaa formiddagen. Nei, hvor morsomt det var at komme hit igjen: Kirken var renpudset med lysegraa sand. Jeg kikker ind. Vidunderlig synes jeg. Blomster og palmer inde og ute. Levende palmer inde paa selveste platformen. Og utenfor skogen er ryddet bort mere nu, saa vi kan se veien nede hos Lifaki. Dette har de syke gjort. Aalbu syntes vel at de godt kunde gjøre noget for den medicin de fik. Og det har han ret i. Men hvor er Aalbu? Det er sandt, det er jo torsdag idag, medicindag. Paa den andre siden av veien har han ryddet plads for «syke og saarede». Der kommer han med opbrettede ærmer, luktende av iodoform. Han har faat flere nye patienter mens jeg har været borte, en med laarbenbrud, en med knust ankel, o. s. v. Et primitivt «operationsbord» har han laget for dem. Nogen er vel fornøiet og taalmodig, andre skriker og gjør grimaser. Jo, det er godt at være i Bondo igjen. Og Aalbu er ogsaa fornøiet, later det til, tiltrods for at han har været alene med alt arbeide. Solskin og regn. Den l. juli 1923 forlot Aalbu os for at reise hjem. 45

46 Der var sorg blandt de indfødte. Jeg husker saa godt de alvorlige og bedrøvede ansigter i kirken, da vi hadde gudstjeneste dagen efter. Selv var jeg tung om hjertet. Men saa reiste jeg mig og så at vi maatte be Gud sende os nogen andre istedet, og dette gjorde vi. Det var sikkert hjertebønner som steg op som røkeise for Herrens aasyn den dagen. Kirken i Bondo. Og. Herren hadde i sin forutvidenhet ordnet det slik at han kunde gi os et raskt svar. Dagen efter under gudstjenesten fik jeg telegram fra Oscar Berntz at han og hans hustru var paa veien opover til os. O, at det var forundt bare mig at faa se de indfødtes taarevætede, forundrede, taknemlige ansigter da jeg læste telegrammet for dem! Berntz kom som sendt av Gud, og idet jeg skriver disse linjer, fyldes mit hjerte atter av taknemlighet over at Gud paa en slik maate saa til vor nød. Og Berntz kom. Jeg reiste til Likati og møtte ham. Nu blev der likesom noget nyt ved arbeidet. Vi hadde en hvit søster med os, og ingen aner hvilken betydning det hadde. Søster Berntz hadde jordmoreksamen. Hun var til stor hjælp ved sykebehandlingene. Og ikke mindre nytte gjorde hun i skolearbejdet. Efter en stunds forløp reiste Berntz til Monga for at se om han kunde faa litt fart i arbeidet der. Straks før jul fik jeg bud om at Reppen og frk. Karlsen var underveis, og jeg reiste straks avsted for at møte dem, idet jeg forlot søster Berntz alene i Bondo. Til Berntz sendte vi bud at han skulde komme til Bondo. Han kom ogsaa dødssyk, efter hvad jeg siden erfarte. Først reiste jeg til Likati, men Reppen var ikke ankommet der. Saa tok jeg nedover Likatifloden paa juleaften. Omgivelsene var jo ikke netop skikket til at gi julestemning. Paa mit lille turistbord, som stod midt i kanoen hadde jeg sat en tom flaske og i denne nogen blomster som jeg hadde fat ved flodbredden. Det var hele julepynten. Og saa gled den lille aapne kano nedover den mørke triste flod, indover i natten, mens den ensomme hvite sat der og lot tankene fare nordover til julestemningen i Norge. Fra stationen i Monga. 46

47 I Go stanset jeg nogen dage. Saa drog jeg endda længer syd til Aketi. Paa veien til Aketi saa vi en diger elefant som svømte over floden ikke langt foran os. Jeg jaget paa de sorte roere for at komme saa nær som mulig. Men den naadde den andre siden, løp frem og tilbake paa det grunde vand og blaaste vandstraalene høit og lette efter et beleilig sted i det tykke flodkrat hvor den kunde smutte ind og forsvandt. I Aketi stanset jeg ogsaa nogen dage og drog saa videre sydover til Ibembo. Her møtte jeg en indfødt soldat som kom fra Bondo. Han fortalte at Berntz var syk. Uten at vente længer paa Reppen, satte jeg kursen hjemover igjen. I Go fik jeg høre at de indfødte roere streiket! Altsaa kunde jeg ikke komme hjem til Bondo uten ved at gaa den lange veien. Og Berntz laa farlig syk! I en fart fik jeg mig overlatt en ny cykkel for 1000 franc av en portugiser og satte avsted hjemover. Halvanden dag efter var jeg i Bondo. Her fandt jeg at Berntz var bedre, men at fru Berntz var aldeles utkjørt av nattevaaken og: angst. Saa tok jeg vaakenætterne. Nu fik jeg telegram fra Matadi at frk. Karlsen var død. Hun hadde latt sig overtale av vennerne dernede til at bli igjen, Kurvstolarbeide i Monga. mens Reppen reiste opover alene. Reppen visste intet om hendes død. Ved dette sørgelige budskap fik Berntz et tilbakefald. Men da han blev bedre, tok jeg igjen avsted til Likati for om mulig at møte Reppen. Og jeg møtte ham. Vi cyklet begge tilbake til Bondo og fandt Berntz oppe og noksaa kjæk. Han kom sig snart. Men saa blev Reppen syk straks efter sin ankomst til Bondo. Jeg fortalte ham intet om søster Karlsens død før han blev frisk igjen. Saa drog da Berntz og hans hustru til Monga og overtok arbeidet der, mens Reppen og jeg gjorde vort bedste i Bondo. En snartur med evangelisten Zungumbia. En tid efter at Berntz var kommet til Bondo, var jeg ute paa en kort, men veisignelsesrik tur med evangeliet. Det som fik mig til at pakke sammen og fare avsted var at en av vore evangelister, Zungumbia, sent en kveld kom tilbake med gode nyheter. Hans altid blide kineseransigt straalte nu som en sol. Han hadde ikke været længe borte, men hvor han hadde meget at fortælle! Han kunde fortælle hvorledes «hele landsbyen» sat og hørte paa hans budskap indtil «solen døde» (solnedgang). Mændene fik ordre fra høvdingene om at komme og høre. Kvindene blev kaldt hjem fra markene. Han fik knapt anledning til at spise. De vilde holde paa ham overalt hvor han kom. De fulgte ham næ.sten hele dagsrejser paa veien. Høvdinger og folk var like ivrige. Og saa var de saa hungrige efter «mondele». Denslags hunger behøvet 47

48 jeg ikke være bange for. Den var ikke som deres fædres hunger efter at spise mondele. Det var hungeren efter at høre evangeliet, hjertets tørst efter Gud. Jeg pakket hurtig sammen og for avsted, for at tilfredsstille deres hunger. Berntz og hans hustru kunde tå vare paa arbeidet i Bondo saalænge. Turen gik nordover mot Bilifloden. Zungumbia hadde ikke løiet. Det var ikke den mindste overdrivelse. Jeg var forundret. Det var herlig. Turen varte kun en ukes tid, og jeg fik ikke anledning til at besøke mange, men paa denne uken stod henved 300 frem og bekjendte at de vilde gi sit hjerte til Jesus. Og mange var de som vilde følge med tilbake til Bondo, men som jeg ikke gav lov. Jeg var aldeles betat. Sommetider kunde hele den lille landsby komme hen til mig paa «eftermøtet», en for en, og bekjende sin omvendelse, mænd og kvinder, gamle og unge. Og selvfølgelig, spørsmaalet om at bygge guds-hus kom altid op. Og saa en lærer! Vi maatte ikke glemme dem derinde i skogen, for de elsket virkelig Gud! Herren velsigne dem! Gudshuset kan let bygges paa et slikt sted hvor baade høvding og folk tår imot evangeliet. De troende bygger det. Men lærere er der lite av. Maatte Herren utfylde alle deres behov! Det var en god tur. Lift trættende kanske, da den var gjort i slik en hast. Men Herren gav styrke. Jeg skal aldrig glemme de to sidste døgn før jeg naadde Bondo igjen. Jeg var kommet midt ind i kogen paa «alfarveien» naturligvis da det begyndte at regne. Langt fra folk, ikke en hytte at krype ind i. Min paraply, som hjemme skal kunne motstaa noksaa haarde byger, mindet mig nu om et tætmasket myggenet. Den kunde ikke holde regnet. Vandet paa veien gik os over anklene. Omsider kom jeg frem til underhøvdingen Sangula. Hans gjestfrihet hadde jeg jo nydt godt av før. Om jeg var vaat! Men det værste var at mine bærere som bar mit tøi var en 3 4 timer efter mig. Jeg kunde ikke tænke paa at vente paa dem. Derfor fik jeg Sangula til at lage et baal inde i selveste huset hans, iførte mig Adams dragt, og tørret mine klær paa den eneste maaten skjæbnen tilbød mig. Men jeg var saa glad over at være kommet i hus at jeg glemte mine gjenvordigheter. Da saa mandolinen min omsider ankom, og jeg saa at den ikke hadde tat nogen skade, steg humøret endda høiere, og til Guds ære kan jeg si at det var ikke klagesange de hørte, de som stod utenfor og lyttet. Jeg hadde bestemt mig til at tå meget tidlig avsted igjen næste morgen. Jeg sovnet og vaaknet igjen. Du slette tid! Klokken var alt over seks! Det varte da heller ikke mange minutter før jeg var færdig til start. Frokost kunde jeg tå paa veien. Det var fremdeles mørkt, men dagen syntes meget nær. Det var allerede saavidt lyst at vi kunde snuble os fremover uten lanterne. Opover bakker og nedover igjen! Jeg kunde bare ikke begripe hvorfor dagen lot vente saa længe paa sig. Det blev aldrig lysere. Og saa søvnig som jeg var! Ikke kunde jeg begripe nogen ting før de mørke kyer over os splittet sig, og en stor rund maane ikket ned paa os. Da fandt jeg det klokt at se paa klokken igjen. Den var to! Sidst jeg saa paa klokken hadde jeg forvekslet viserne. Og maanelyset hadde forvirret mig. Men nu kunde jeg selvfølgelig ikke tænke paa at gaa. tilbake igjen. Fremover til høvdingen Dekere! Der var ihvertfald en ting jeg var glad over: Vi hadde ikke regn, slik som dagen i forvejen, og mine klær var tørre. Selvfølgelig hadde gaarsdagens syndeflod efterlatt sig smaa indsjøer paa veien, men jeg kunde jo bæres over av de indfødte og holde mig tørskodd. Og lange strækninger kunde jeg spasere trygt paa tør grund. Altfor tryg. Jeg lægger ivei over en planke som er lagt over en bæk. Jeg er altid i spidsen for mine bærere. Paa den andre siden synes jeg at øine den faste hvite sand, og jeg farer 48

49 trygt utfor. Tak det var vand! Det naadde mig ikke længer end til livet. Men mere skal der heller ikke til for at faa vaate føtter. Først da jeg ankom til Dekere, Sangulas bror, begyndte den østlige himmel at lysne. Den som blev forundret var Dekere, som fik saa tidlig besøk av hvite folk. Nu hadde jeg heldigvis guttene med mig, saa jeg fik skiftet paa mig noget skiddent men tørt. Det var ikke saa nøie idag, for jeg kunde vente at være i Bondo før middag. Hos Dekere hadde jeg en god rolig frokost, og saa bar det hjemover til bygge-, jord-, syke-, hyrde-og sjælevinderarbeidet i Bondo. Daglig liv i Bondo. Allerede før Aalbu reiste, begyndte vi at føre op et par missionærboliger. Aalbu maatte reise hjem før han fik sit færdig, saa jeg fik en travel tid med at rende fra det ene bygget til det andre. Og ikke var Skolehuset i Bondo. vi færdige med byggearbeidet da disse boliger og kirken var sat op. Saalænge vi bygger med saa forgjængelig materiale som lere og træ i Kongo, maa vi altid holde paa at bygge og bygge. Foruten missionærhuse, var der jo ogsaa mange andre hus som skulde til. Og naar de sidste var færdig, maatte de første repareres. Et hus faldt ned over Berntz mens han laa syk. Da jeg reiste hadde vi i Bondo 3 missionærboliger og et litet gjestehus, kirkehus, skolehus, arbeids-hus og arbeiderboliger, skoleguttenes hus, et hus for de syke, o. s. v. Til et vaaningshus hører gjerne en tre fire smaahuse. Nu holder de paa at lage mursten i Bondo, saa det vil vel bli bedre og mer solid med tiden. Alt er jo fremdeles i sin begyndelse og har begyndelsens beskedne former. Vi har mange slags arbeidere, og allesammen maa de passes paa. De er som et urverk hvis fjær er for kort. Det maa stadig trækkes op, ellers stopper det. Derfor maa enhver liten klik arbeidere ha sin arbeidsformand, eller «kapita» (kaptein) som de kalder det. En tid hadde vi Pekengba, evangelisten, som kapita over alle kapitaer. Det blev ikke mange unødige hvilestunder for arbeiderne dengang. Han taalte ikke det mindste fusk. Som en stormvind for han omkring paa de forskjellige arbeidsfelter og brukte mund og lovet paa det at de ikke skulde faa æte den hvite mands brød uten arbeide. Og hakker og spader for i jorden og fart blev der. Selv arbeidet han som en hest. Foruten husbyggere har vi ogsaa andre arbeidere. Nogen bygger vei, nogen rydder skog, nogen snekrer, nogen sager planker og bord i skogen, nogen planter. Vi planter mais, ris, maniok, søtpoteter, grønsaker, bananer, ananas, jordnøtter, bomuld o.s.v. Og saa har vi vore private arbeidere. Nogen koker, nogen varter op, nogen hugger ved, nogen bærer vand, nogen gaar efter palmevin, som vi bruker istedet for gjær naar vi baker brød, nogen sendes ut paa en ukes «reise» for at kjøpe egg og høns, o. s. v. 49

50 Naar det regner, maa jo alle utearbeidere holde op. Det gjælder da at ha noget andet indearbeide at la dem faa gjøre. Men de har gjerne faat det til at naar det regner, skal de ikke arbeide. En ung gut som jeg tok fra arbeiderflokken, hadde jeg sat til at koke min mat, da jeg hadde git den gamle kokken avsked. En morgen begyndte det at regne en tid før frokost. Jeg sat længe og ventet paa frokosten min, men da den lot vente paa sig, stod jeg op og gik ut i kokehuset. Der sat gutten paa en sten med knærne opunder haken og hænderne foldet over benene. «Hvor er havregrøten?» «Jeg har ikke kokt havregrøt.»»hvorfor ikke?» «Ah, ser du ikke det regner idag!» O Forsyn, lær os taalmodighet! Saa har vi arbeidet med de syke. Disse forsøker vi at se til før frokost Da vore katolske venner begyndte sin mission nede i Bondo, minket antallet av de syke hos os betydelig. Men det lot til at baade hvile og sorte i det hele lat hadde mere tiltro til os end til dem. Ret som det er kommer et litet brev plus en lidende fra en hvit handelsmand: «Min kok klager over smerter i maven, kan De hjælpe ham?» «Min kapita har tandverk, kunde De være saa venlig at se til ham?» o. s. v. Og vi «ser til dem» saa godt vi formaar. Det har hændt flere gange at selve statsmanden har sendt op syke folk og forbigaat den katolske station som ligger mellem os og statsposten. Engang sendte han op 8 mobenger som var saaret i slagsmaal. Mobengerne er meget stridslystne. En mand var kommet for at se til sin søster som han hadde solgt som hustru til en anden. Han syntes hun var blit mager hos sin husbond, og dette så han. Straks blev der kamp! En av de saarede hadde et saa stygt saar i ryggen at jeg trodde han skulde dø mellem hænderne mine der jeg forsøkte at lappe ham sammen. Saaret gik fra den venstre skulder til nederst paa den høire siden. Selve lungen var skadet. Men til Guds ære kan jeg si at han kom sig og blev helt frisk. Skabb er meget almindelig. Veneriske sygdomme er foruroligende hyppige. Indvoldsorme er en almindelig plage. Og tandverk! Vi blev jo berømte for vore tanduttrækninger. Men medicin er det ingen overflod av. Jeg syntes jeg hadde med en masse fra England, men det blev brukt op altsammen. En gang fik jeg, efter at ha sendt ind en ansøkning, en kasse medicin fra statslægen i Buta. Samtidig fik jeg opmuntring til at sende ind en ansøkning om mere til statsfarmasøiten i Stanleyville, hvilket jeg gjorde, dog uten at faa svar. Selve høvdingen Lifaki bor paa vor station en ukes tid ad gangen nu og da paa grund av sin sygdom. En gang kom han aldeles fortapt op. Han hadde frygtelige lidelser. Jeg skaffet ham lindring og hans taknemlighet kjendte ingen grænser. Jeg tror nu at Herren har velsignet vort arbeide i Kongo, og det tiltrods for det ubrukelige redskap han har fundet ihvertfald mig at være. Saa har vi skolen. Den er jo et vigtig ledd i vort arbeide. Vi hvite kan ikke vente at naa hver enkelt sjæl paa vort sto;e vidstrakte felt. Vort haab er at der fra vor skole skal utgaa evangelister og lærere, som kan bringe evangeliet ind der hvor vi hvite kanske ikke kan naa. Skoleguttene arbeider hele formiddagen. Fra 11 til 12 gav jeg dem en time i fransk. Om eftermiddagen gav jeg dem to timer i andre fag. Da Reppen kom, delte vi fagene mellem os. Selvfølgelig har vi «religion». En av guttene koker deres mat, som vi gir dem et par gange daglig. En av skoleguttene leder i «bordbøn» før de spiser. 50

51 Fra Bondo. De fem personer i midten er Reppen, Manziri (høvdingens bror), Lifaki (storhøvdingen), Iversen og medicinmanden Balakwanza. I frikvarteret har de som regel lek eller gymnastik. Nogen gummiballer som vi fik fra vennerne i Brooklyn, gjorde stor lykke. Men dersom de ikke har kunnet sine lekser godt, saa blir der ingen lek. Da maa de sitte og pugge den forsømte lekse. Da kan det hænde jeg kommer tilbake og finder at de har benyttet hele «puggekvarteret» til at trætte om hvorvidt 9 X 2 er lik 16 eller 18. Naar de saa faar øie paa mig er de pludselig helt «tapt i sine studier«igjen, og det lyder saa ivrig: «2 X 2 = 4, 3 X 2 == 6 o. s. v. Men disciplin maa der til. Jeg tror jeg tør si at den indfødte elsker den som tugter ham, d. v. s. dersom han blir retfærdig behandlet. Vi har været vidne til hvorledes indfødte arbejdere kan være trodsige, skumle, uregjerlige lovovertrædere; Saa har vi efter høvdingens anmodning sendt dem ned til ham for at de kan faa straf, og saa er de kommet tilbake glade, smilende, blide, og har gjort honnør. Men mener de sig uretfærdig behandlet, da skal det bli vanskelig at gjøre dem til oprigtige venner igjen. Men bestemt maa man være med disse naturbarn. Og da især med skolebarna. Jeg husker hvorledes Akangai og en anden skolegut røk i haarene paa hverandre like utenfor «kirkedøren». Jeg kaldte dem til mig. De var skamfulde. De indsaa nok at de hadde forbrutt sig.»synes dere det er pent at slaas slik utenfor kirken?» «Nei, det er mabe mingi (meget stygt).» «Hvad tror dere folk vilde si om os missionærer, hvis de fik se at vore skolegutter slos, og det like mentor kirken?» «De vilde si at dere var batu mabe (stygge folk).» «Hvad har dere fortjent for dette?» «Mawa (bedrøvelse).» Og mawa fik de. Strambuks! Og saa gik det til paa samme maate som paa folkeskolens gymnastiksaler naar man hadde forsyndet sig. 51

52 Da de var færdige, rettet de sig op, gjorde stram honnør og «traadte av», mens deres ansigt fortalte mlig at de var sig sin synd bevisst og glade over at ha faat «saken ordnet». «Synes du jeg var for streng med dem?» spurte jeg skolelærer Gbiande. «Streng!» ropte han; «dersom jeg hadde faat lov at gi dem «mawa», da skulde de ha faat føle noget andet! Du var altfor snild med dem.» Skoleguttene maa som sagt arbeide om formiddagen og ha skole om eftermiddagen. Klokken seks. morgen maa de møte op. Helst vil de selvfølgelig skulke undav arbejdstiden og først vise sig om eftermiddagen, eller til skoletiden klokken 11. Og det er ikke vanskelig for en indfødt at finde paa en «grund» for sit fravær. En av dem fandt paa en dag at lægge skylden paa mørkets fyrste. «Djævelen fristet mig, og jeg forsov mig,» sa gutten. Jeg lot naade gaa for ret. Men dagen efter blev en anden gut borte hele arbeidstiden, og da jeg om eftermiddagen spurte om grunden til hans fravær, svarte ogsaa han: «Djævelen fristet mig, og jeg forsov mig.» Ogsaa da lot jeg naade gaa for ret. Jeg syntes ikke jeg kunde ha hjerte til at straffe dem, naar de var saa «enfoldige» at kaste skylden paa djævelen! Fetisjen «yenda», som medicinmanden Balakwanza forærteiversen. Men næste dag syntes jeg det blev litt for meget med disse fristelsene. En tredje gut skulke! undav i arbeidstiden og kom med den samme grund: «Djævelen fristet mig, og jeg forsov mig.» Den undskyldnings heldige virkninger hadde de set. Mondele hadde nok bitt paa den. Men nu fok jeg en avkvistet gren i haanden. «Jasaa, djævelen fristet dig? Ja, nu frister han mig ogsaa,» sa jeg og lot kvisten danse over den del av hans legeme som taaler saa meget uten at skade. «Jeg kan ikke gjøre for det,» sa jeg, «det er djævelen som frister mig.» Og de andre guttene hadde vanskelig for at skjule sin munterhet. Men efter dette varte det en god stund før djævelen atter fristet dem til at forsove sig. Men det er allikevel stor stas at være en skolegut. Den indfødte som er i besiddelse av en blyant, og som desuten kan bruke den, han er kommet betydelig høiere i egne og andres øine end sine brødre. Blyanten har han som regel bak øret eller som en naal i sit krusete haar. Det første han skriver, naar han er kommet saa langt at han muligens kan skrive noget som tildels kan forstaaes, er: «Apesi ngai» o. s. v. (la mig faa ). Han har set hvorledes 52

53 den hvite mand sender et brev ned til kjøbmanden og faar varer, eller til Europa og faar penger. Og nu har han lært «hemmeligheten». Hans brev kan i korrigert stand lyde som følger: «Mondele na ngai, apesi ngai mayani nå waraga nå mai nå waraga nå faranka mibali. Ngai azi nå nzala mingi pua nå bi-roko oyo. Apesi ngai soni te. Asiri boyo, «Min mondele, ngai Maliba.» la mig faa brevpapir og blæk og to franc. Jeg er saa hungrig efter disse ting. La mig ikke bli til skamme. Det var alt, jeg er Maliba.» Og skuffet blir han naar han opdager at det skrevne ord ikke har større magt end det talte. Skoleguttene faar selvfølgelig blyanter og papir hos os. Men vi tør ikke sløse med skolesakene. Til at begynde med gav vi dem bare en halv blyant. Hvor fristende var det vel ikke for dem at dele blyanten i to og sælge den ene halvparten? Og vi har ikke raad til at holde utenforstaaende med blyanter. Er blyanten opbrukt, maa de vise de sidste re-ser av den før de kan faa nogen ny. De kommer ofte og fortæller at de har mistet blyanten, og da maa de kjøpe en ny, ellers vilde de nok stadig gaa og «miste» den. Men nu vet de at vi er nøie med blyanter. Aldrig skal jeg glemme den skolegutten som kom og bad om en ny blyant før jeg reiste. Da vi vilde se resterne av den gamle, om han virkelig trængte en ny, viste han os sin blyant, nøjagtig 6 millimeter lang, spidsen iberegnet! Han hadde faat skaaret en fure rundt den og bundet den til en pinde. Deres nøisomhet er ofte aldeles rørende. Vi var overbevist. Han trængte en ny blyant, og den fik han. Det aandelige arbeide, ja, det er som det aandelige arbeide hvorsomhelst. Det har en blanding av velsignelser og skuffelser, akkurat som overalt hvor der er nogen som saar Guds sæd. Noget falder paa veien, noget blandt stene, noget blandt torne, og noget i god jord. Vi har hat anledning til at takke Gud for mange gode resultater. Men vi faar vel ogsaa lægge de daarlige resultater i hans haand, dersom da ikke Herren har lagt netop disse i vor haand. Jeg er overbevisst om at en stor indhøstning er for haanden, bare vi hadde høstfolk. Jeg vet det. Overalt i vort store distrikt venter man paa os. Stadig hører vi, naar evangelisterne kommer tilbake: «Ak, de spør saa meget hvorfor I ikke kommer. Prestene til Baba Roma (paven) kommer saa ofte, men de vil ikke tro paa dem og deres budskap.» «Men hvad skal jeg gjøre?» kunde jeg si; «jeg har jo ikke mere end et legeme.» Ja, det forstaar de nok. «Lokuta te, kasi moko soko bandeko nå yo mosusu akuma awa, azala nå bisu malamu», det er ingen løgn, men det vilde være godt for os om flere av dine «slegtninger» kunde komme. Paa veien til Monga, en og en halv time fra Bondo, hos en underhøvding ved navn Devulu, fik vi stadig bøn om at sende evangelist. De skaffet sig en «gudugudu» (tromme av uthulet træstamme) til at kalde folket til møter. Og nu vilde de ha en lærer. Da vi endelig fik anledning til at sende dem evangelisten Kambiri, kom ogsaa gudshuset op, og nu har vi en flok derborte som elsker Jesus. Devulu selv var paa mit avskedsmøte. 53

54 En anden høvding var blit saa ivrig for at hans folk skulde tro paa Herren, at han sendte bud paa evangelisten et stykke fra hans landsby, og så at dersom der var nogen som ikke kom til hans gudstjenester, saa skulde han bare la høvdingen vite hvem disse var, saa skulde de faa vandre i fængsel (!); Men evangelisten svarte at dette ikke var vor arbeidsmetode, og det var heller ikke nødvendig, for der hvor han arbeidet, kom de til gudstjenesten baade mænd og kvinder og barn, og slet ikke fordi de frygtet høvdingens fængsel, men fordi de»hungret efter Gud», som de selv uttrykker det. Vi forsøker at vinde sjæle saa godt vi kan. Og saa har vi jo vore evangelister som maa være paa farten bestandig. De forkynder altid Guds ord hvor de kommer. Vi har en lønnede evangelister i vort distrikt. Disse kommer gjerne til Bondo (eller Monga) til visse tider og faar mere undervisning i Herrens vei, og faar lov at arbeide med sine hænder. Men alle de kristne er i grunden evangelister. Det største arbeide blir, kanhænde, gjort om kvelden efter endt arbejdsdag, naar de indfødte sitter rundt baalet. Kristne og hedninger er sammen. Og de kristne finder det ganske naturlig at vinde sjæle for Lammet. Ofte blir vi overrasket ved at folk som vi aldrig har snakket med personlig om frelsen, kommer og begjærer daap. Det er frugten av de indfødtes samtaler om kveldene. Naar vi har syke at behandle, pleier vi gjerne holde en kort gudstjeneste for dem før vi begynder. Og saa kommer søndagen. En evangelist slaar paa»kirkeklokken«(den utbulede træstamme) en tanke senere end almindelig. Arbejdere, skolegutter og andre kommer for at høre Guds ord. En hel del av dem er bedre klædt end om hverdagene. En del kvinder kommer gjerne med smaa stoler eller endog med store indfødte senger for at ha noget at sitte paa. Kvinderne holder sig nemlig som regel i bakgrunden, hvor vi ikke altid har sittepladse. Og saa blir der gudstjeneste efter samme stil som i hjemlandet, bare litt mindre formelt. Kanhænde vi har daap. Da marsjerer vi gjerne efter en kort gudstjeneste nedover bakken til elven Zegeri, syngende og glade. Den indfødte sætter stor pris paa daapen. Vor første daap i Bondo Efter søndagsform. gudstjenesten i Monga. skal jeg aldrig glemme. Det var Aalbu som døpte. Vi hadde hørt at der var krokodiller i elven. Jeg stod oppe paa en stor sten hvor jeg kunde se utover elven. Høire haand hadde jeg i lommen. Det var ingen som, visste at jeg holdt haanden krampagtig om en ladd revolver. Vær ikke bange! Jeg fik ikke bruk for den. Jeg var jo ny og nervøs. 54

55 Og efter daapen blir det at marsjere syngende hjem til kirken igjen og holde gudstjeneste. Jeg tør ikke si for sikkert, men jeg undres paa om vi ikke har nærmere et tusen døpte i vort distrikt allerede. Gud være lovet fordi han har været sit løfte tro: «Jeg er med eder alle dage indtil verdens ende.» Om søndag eftermiddag har vi ogsaa gudstjeneste. Vi har gjerne flest folk paa vore møter naar vi like forut har været ute og indbudt dem til at komme. Og saa kommer mandag og arbeidsuken igjen, og rend og mas og ærgrelser og glæder og sykepleie og audienser og møter og samtaler og «rettergang» og skoleliv og gymnastik og lek og gudstjenester og tanduttrækninger og og alt som hører med til en missionærs daglige dont. Naar man fisker i Kongo. En dag kom Balakwanza op til os og spurte om han fik lov at fiske i «vor» elv (Zegeri). Balakwanza er vor gode ven. Det er altsaa den medicinmand som bodde paa høiden da vi kom, og av hvem vi kjøpte de gamle husene som stod her. Han er en indflyttet mongwande som nu bor like ved siden av os med sine folk, og han er azandehøvdingen Lifakis underhøvding. Nu, vi kunde ikke negte ham at fiske i elven dernede, som jo allikevel ikke er «vor»; men vi mindet ham om at han maatte huske paa os med nogen fisk ogsaa. Og Balakwanza gik og kaldte paa sine folk. Dagen efter gik de forbi, mænd og kvinder, gamle og unge, ned til elven for at fiske. Utpaa dagen blev jeg kaldt ned for at stille trætte. Paa lang avstand kunde jeg høre skrik og hyl. Jeg skyndte paa saa godt jeg kunde, fuldstændig overbevist om at de var i vild kamp dernede. Da jeg kom ned, var der ikke spor av det blodige sammenstøt jeg hadde forestillet mig. Ikke destomindre var der et skrik og et hyl og et spetakkel saa øredøvende, at man maatte rope høit for at kunne høres av sin sidemand. De hadde dæmmet for oventil og nedentil et stykke. Elven er ikke stor i tørketiden. Mellem dæmningen vadet et utal av indfødte kvinder, gamle og unge, hver med sit fangstredskap. Mændene stod paa land og saa paa. «Fangstredskapet» bestod ofte kun av en stor aapen kurv. Andre hadde garn der var formet som en stor vid sæk, holdt aapen ved hjælp av en rørpisk som var fæstet rundt kanten. Saa vasset de omkring mens de holdt garnsækken eller kurven under vand. Ret som det var kom en større eller mindre fisk i klemme. For nogen hyl! Alle strømmer hen til den kvinde som bakser med byttet. Fisken synes ikke om at bli for længe oppe i det fremmede element og gjør nogen spret og plumper ut i vandet igjen. Et enstemmig hyl! Men den ulykkelige er omringet av et dusin kurver og haaver, og et øieblik efter er den igjen havnet i en av dem. Samme hyl, samme spetakkel og kamp. Kanhænde den forblir i kurven eller haaven nu, kanhænde den spretter fra den ene til den andre; for de er mange, og der er mere sandsynlighet for at den havner i en av dem, end at den falder ned i sit eget element igjen. Og lykkelige eiermand som endelig er sikker paa sit bytte! 55

56 Til andre tider kan hænde at den efter at ha gjort en rundreise i forskjellige kurver og mellem forskjellige hænder, faar vrikket sig løs og farer av-sted i frihet, netop fordi der er saa mange til at slaas om den. Der faar en gammel kone en fet fangst. Straks er hun omringet av de andre. I kampens hete kommer fisken sig ut i vandet igjen. Men straks er den atter i gamlemors kurv, et øieblik og i vandet igjen. Og atter i kurven. Saa et spret som faar den til at havne paa landjorden like ved vandkanten, hvor en to-tre dusin iltre nervøse hænder slaas om pladsen og forsøker at bemægtige sig den, alt imens ethvert av fiskens spret følges av vilde hyl. Endelig faar en av de tidligere tilskuere fat i den og vil skynde sig avsted med den. Men det vilde jeg ikke tillate. Efter mit skjøn tilhørte den gamlemor, og hun fik den ogsaa. Men hun er nu min specielle ven. Derborte paa den andre siden er der en ny kamp. Atter en uenighet med hensyn til hvem fisken tilhører. To kjærringer staar ute i vandet med sit gode tak i fiskens krop. Oppe paa land har et dusin hænder delvis tak i fiskens hode, delvis tak i hverandre. Og saa hales der til tre fire forskjellige sider, mens.de bruker mund paa hverandre og skjælder og smelder, og mens øinene lyser i skræk og raseri, og øjeblikkets alvor saa tydelig læses i deres ansigter, at en kunde tro det var deres kjære liv det gjaldt. Men fisken kan ikke taale slik behandling, og idet hodet skilles fra kroppen, farer de stridende fra hinanden. Men deres tunge sat fremdeles paa sin plads og var i travel virksomhet. Rundt omkring en stor granitblok sees en krans av hoder og skuldre av ivrige fiskere som forsøker at komme saa langt indunder som mulig med sine kurver og garn. Jeg var ofte nervøs ved tanken paa at de i sin iver kunde komme helt indunder og drukne, især naar en eller anden hadde faat en fisk i garnet sit og den vanlige kamp begyndte. Saa var ulykken der; men ikke paa den maaten jeg hadde tænkt. Vi hørte pludselig vilde hyl fra den andre siden. Først trodde jeg det var en ny fangst. Det var det paa en maate ogsaa, men en uhyggelig en. En slange hadde pludselig slynget sig om benet paa en av kvindene og hugget sine gifttænder ind i foten hendes. Øieblikkelig var mændene paa stedet, grep fat i slangen under hodet, og forsøkte at faa den væk. Men slangen hadde sat sine hugtænder dypt ind. Den vilde ikke slippe. Eller kanske den ikke kunde. Saa viklet de den av benet fra halen av indtil de hadde den i sin fulde længde, omtrent halvanden meter, og mens den blev holdt godt fast av flere mænd, maatte en av heltene bænde op slangegapet med hænderne for at befri den stakkars kvinde. Derefter hug de hodet av slangen. Kort efter blev hun baaret avsted i stivkrampe, og nogen minutter efter var hun død. Jeg stod der ute av stand til at kunne hjælpe. Ingen av de indfødte hadde kniv, og vi var ti minutter fra stationen. Vandet begyndte pludselig at bevæge sig; dæmningen var brutt. Alle «mand» paa land! Det var slut med fisket. Men ulykken kunde ikke andet end sætte de indfødtes tanketraade i svingninger. Hvorfor hændte dette med slangen? Man dør ikke slik uten videre. Der maa være en eller anden «skyldig», sier den indfødtes bevissthet, enten vedkommende selv eller en anden. Og her er forklaringen: Hendes søn hadde lagt fra sig nogen fisk inde i hytten. Da han efter en stunds forløp kom tilbake og skulde hente den, var den væk. Han beskyldte da sin mor for at ha stjaalet den, og moren negtet. Da gutten stadig paastod at hun hadde stjaalet fisken, tok hun efter de 56

57 indfødtes skik en slangetand, ridset sig med den og kastet den fra sig med de ord, at dersom hun hadde stjaalet fisken, da la en slange bite hende næste gang hun kommer til elven! Og den «næste gang» kom snart. Hun blev med paa fisket med Balakwanzas folk. Slangen var der. Kvindenes hyl og skrik og latter og trætte skræmte den ikke. Og der var tæt med nakne ben ute i vandet ved siden av den ulykkelige kvindes; men hun, og ingen anden, blev bitt. Og dermed var hendes sak avgjort. Et tilfælde!? Men det hændte ofte. Vi hørte om en av vore «troende» ute i distriktet som var blit beskyldt for tyveri. Han gjorde den samme prøve, og det gik ham likedan. Han bekjendte paa sit sidste at han hadde begaat tyveriet. Og de indfødte har en række av beviser. Slik er deres dom. Paa forskjellige maater prøves der; men det er altid Forsynet eller om I vil, aanderne eller Gud som avgjør saken. Naar man fanger en leopard levende. Leoparden besøker os ret som det er. Den er saa blodtørstig som den er vakker. Og den er saa fræk som den er blodtørstig. En leopard sprang ind paa stationen i Monga kl. 11 om formiddagen og rev ihjel flere gjeter. Den tok Reppens lille hund paa verandaen kl. 9 om kvelden, mens Reppen sat inde og skrev. Naar vi hører gjetene begynder at skrike, da maa vi lage spetakkel og hyle og skrike for at skræmme den væk. Faar den nemlig tid, saa dræper den hver eneste gjet og sau som findes, før den tar en av dem i kjæften og stikker avsted med den. Slik er den. Den har dræpt mange gjeter for mig. Men en gang fanget vi den. Det var mens Berntz var i Bondo. Den hadde revet ihjel tre av mine gjeter. Saa laget vi en fælde efter indfødt mønster: To rader med korte tykke stokker satt ned i jorden, en halv meter under jorden og halvanden meter over. Mellem de to rader var en snau fot. Bakenfor stængtes med en lignende stok, oventil med stokker og store stene. Foran indgangen var der et hul, en halv meter dypt. Over dette hul hang en stor tyk stok som skulde falde ned og stænge for indgangen naar leoparden var kommet indenfor. Den stod i forbindelse med et primitivt vippeapparat bakerst i fælden, paa hvilket vi hadde fæstet hodet og skindet av den sidste gjeten den hadde dræpt. Mens de indfødte holdt paa med at sætte op fælden, var Berntz og jeg en tur inde i skogen omkring høiden sammen med evangelisterne Gbiande og Kabunda. Før vi fik suk for os, fór en vældig leopard op ikke tyve meter fra os, saa paa os et øieblik, og travet avsted ind i skogen. Vi skyndte os tilbake og fik fælden færdig. Om kvelden sat Gbiande og Kabunda hos mig og pratet. Berntz var gaat tilsengs, da han ikke var rigtig frisk. Før de to gik hjem, vilde de gaa bort til fælden og se om stokken var faldt ned. De kom tilbake rolige, men ivrige. Stokken var faldt ned, leoparden maatte være fanget. Kabunda gik bort og gjemte trommestikkene. Naar en leopard blir dræpt, slaar de indfødte gjerne paa trommen og tilkalder hele landsbyen. Dette vilde vi ikke ha noget av. Jeg vilde ikke vække Berntz. Vi gik avsted bortover mot fælden. Stokken var faldt ned, men der var dødsstille, saa jeg begyndte at tro at den var faldt ned av sig selv. Jeg listet mig helt borttil med lanternen og kikket ind mellem stokkene. Et rasende brøl fik mig til at fare bakover. En leopards brøl kan høres kilometer væk. Jo, der var den, levende fanget. Jeg sendte en riflekule gjennem livet paa den, og den begyndte en rasende kamp, som fik den solide fælde til at svaie frem og tilbake. Ja, kom den løs nu, da godnat, broder Iversen! 57

58 Endnu nogen kuler sendte jeg ind til den. Saa kom Berntz og tømte hele indholdet av sin revolver i kroppen paa den. Endda laa den og drog og fræste. Vi turde ikke lukke op og dra den frem før jeg hadde gjort dens hode om til en kjøtkake ved hjælp av fem haglladninger. Men dagen efter var det folksomt paa haugen! Aldrig hadde vi hat saa mange folk hos os. Vi tok ikke leoparden frem til at beskues før vi hadde hat en god gudstjeneste med masserne. Da først fik de se morderen. Saa kom der en løper fra Lifaki, høvdingen, og forkyndte at denne var paa vei op til os. Han hadde med en liten leopardunge som gave til mig. Zungumbias garn trækkes ind. En gammel missionær som var paa gjennemreise, mr. Campbell, var saa snild at ta vare paa arbeidet i Bondo et par uker, saa vi kunde komme ut i distriktet og præke. Det var meningen at Reppen og jeg skulde ta hver vor bite av vort store felt. Det var min hensigt at se til de steder jeg besøkte en tid i forveien, hvor jeg fandt en slik aapen dør for evangeliet, og hvor henved 300 sjæle bekjendte sin omvendelse, og det paa en kort uke. Veien gik altsaa en dagsreise op Lebo-veien, saa nordvest op til Bilifloden, sydvest til jeg møtte Monga-veien, og saa hjem igjen. Jeg hadde tænkt at gjøre det paa to uker denne gangen. Undres paa hvordan de hadde det nu, disse som sat og lyttet saa spændt paa fortællingen om Jesus dengang for 8 maaneder siden! Jeg var spændt paa at faa høre dem svare naar jeg ropte op deres navne. Gud velsigne dem i al deres ufuldkomne gudserkjendelse! Det kjendtes godt at fortælle om Herrens frelse hos Moyongo, det første stoppested. Det Bomuldspinderi i Monga. Fru Berntz til venstre. var paa dette sted vore venner katolikerne arbeidet da vi kom, ca. tre timer fra Bondo. Det var altsaa herfra de flyttet for at dra til Bondo og stride mot os. Deres gamle bygninger ligger der endnu, men de har kun en indfødt katekist der nu. Silimi var det næste stoppested. Sidst jeg var hos denne høvding, tok endel imot ordet. Nu blev discipelskaren øket med tiere. Høvdingen selv var ikke tilstede da jeg kom. Slik var det overalt nu. De arbejdsdygtige mænd var med sine høvdinger kaldt til at arbeide paa den nye motorveien, som skal gaa fra Bondo nordover til Rafai ved Bomofloden. Men jeg besluttet at gaa bort til deres arbejdssted. Det var nogen faa timers marsj fra Silimi, sa de sorte. Dagen efter min ankomst til Silimi kom en av vore evangelister med en flok disciple for at møte mig. Det var Ngbandua. Han var ikke gammel hos os. Han blev vunden sidst jeg var paa disse kanter med evangeliet. Da kunde han allerede læse og skrive. Det tok da heller ikke længe før han blev døpt, og nu forkynder han evangeliet selv. 58

59 Straks efter kom høvdingen Silimi. Han hadde faat nys om at jeg var kommet. Men ikke længe efter la vi allesammen ivei for at holde nogen gudstjenster blandt veiarbeiderne. Eftersom det var umulig at bli baaret gjennem skogen, la jeg ivei til fots. Jeg hadde fat paa nogen store skaftestøvler for sølens skyld, men jeg tok dem straks av igjen fordi de gnaget hul paa hælen. Saa travet jeg barbent gjennem skogen. Hvor det er behagelig at faa være litt naturlig og utvungen iblandt! Og skarpe kvister og torne og søle og gjenvordigheter glemmer man helt, naar man til avveksling faar en lang strækning at vade i en bæk med deilig fin hvit sand! Hvis jeg ikke husker feil, var det et par timers marsj gjennem skogen. Men der var folksomt! De var allesammen azander, men fra forskjellige høvdinger, og fra forskjellige kanter. Jeg hadde to møter for to forskjellige forsamlinger. Efter høvdingenes ordre maatte hver eneste sjæl holde op med at arbeide og komme til møtene. Og det hadde de vist ikke noget imot. Men hvilken ypperlig anledning! Naar veiarbeidet var slut, kunde de gaa hver til sit hjemsted og fortælle hvad jeg fortalte dem. Da det første møte var slut, kom Manziri, Lifakis bror, for at se til arbeidet. Han var overrasket over at finde mig der. Han var selv med paa næste møte. Vel fornøiet og glad i sind drog jeg tilbake gjennem skogen med den lange række av mine sorte venner efter mig. Jeg tror ikke jeg var den eneste som var træt. En av de sorte som gik foran mig, stak ut av rækken, lænet sig op til en træstamme og sa: «Ngai akufi,» jeg dør. Men de indfødte «dør» nu gjerne bestandig naar der er noget iveien. Han «dør» av hunger, han «dør» av hete, han «dør» av træthet, han «dør» av arbeide. Men det var en trættende marsj, og denne gangen maatte sandelig baade han og jeg faa lov at sukke: «Ngai akufi.» Da vi kom tilbake til Silimis by, var Lifakis søn Hetimani kommet for at hilse paa mig. Han er en ganske ung høvding for en liten avdeling sorte. Faamælt og beskeden. Jeg gav ham «Sambo», en fri oversættelse av de fire evangelier (av Buxton). Han kan nemlig læse. Nu gjorde jeg en liten avstikker, delvis for at gaa paa jagt for at skaffe kjøt til skoleguttene vore i Bondo. Vi hadde «kjøtmangel» i Bondo. Guttene blir jo træt av at spise ris og maniok hver eneste dag. Fra Silimi drog jeg til Hetimani. Mens jeg var her, drog jeg en eftermiddag avsted for at jage antilopen Jeg skjøt nok en stor rugg, men det var jo ikke saa meget som jeg ønsket, og endnu mindre blev det da det blev røket. Hos Ngai skulde der findes meget vildt, og dit drog jeg. En morgen som jeg var ute efter bøfler, oplevde jeg noget interessant. Jeg hadde sendt to mænd avsted for at følge bøffelsporene indover. Selv blev jeg staaende med et par smaagutter og vente. Vi stod ved skogkanten. Alt var saa stille. En enslig fugl fløi stille langt over vore hoder. Da hørte vi et tungt fald inde i skogen ca. 30 meter fra os, og straks efter lød klageskrik fra en liten antilope. Skogen blev med ett levende. Fuglene skrek op og kakiet, store apekatter barket og gjødde oppe i trærne. Det var et av disse hyppige dramaer som hadde vakt litt røre blandt skogbeboerne. En leopard hadde slaat ned paa en antilope. Vi stod spændt og lyttet til den stakkars antilopes skrik, som blev svakere og svakere, indtil vi ikke hørte andet end de store apekattene som fremdeles holdt paa at gjø oppe i grenene. Nu kom de to andre mænd tilbake, og vi gik allesammen ind i skogen for at undersøke paa nærmere hold. De to smaaguttene gik i midten. Riflen min var i halvspænding, jeg selv helspændt. Vi var straks ved stedet. Der var sporene efter herr eller fru leopard, og derborte laa den døde antilope. Leoparden hadde sprunget væk. Den er likesaa feig som den er fræk. Guttene bar den døde antilope ut paa sletten, hvor vi lot den ligge som lokkemat for sin morder en stund, idet vi laa bakom nogen husker og ventet paa at bæstet skulde vise sig. Da 59

60 den imidlertid lot vente paa sig, lot jeg en av de indfødte ta antilopen paa skulderen, og avsted bar det igjen. Vi kom forbi hyænenes boliger. Det var første gang jeg saa deres huler. De indfødte sænket stemmen betydelig da vi stod paa den lille haug, fra hvis sider flere store hul og kanaler førte ned til hyænenes sovekamre. Ved to-tiden kom vi tilbake efter en næsten uavbrutt marsj fra tidlig om morgenen. Da jeg hadde faat mig litt mat, fok jeg avsted paa en anden kant med nye veivisere. Samme negative resultat. I tre nætter blev jeg hos Ngai. Det er klart at jeg ikke var der utelukkende for at gaa paa jagt. Vi hadde mange gode møter hos Ngai, og de hørte opmerksomt paa fortællingen om Guds frelse. Mange fortalte at de vilde holde Vaaningshuse i Monga. op med sin overtro, og tro paa Herren. Tiltrods for at jeg var paa jagt baade formiddag og eftermiddag hadde jeg fire møter for de indfødte paa én dag. Det var litt vanskelig med de første møtene. Man hadde saavidt mig bekjendt ikke været der med evangeliet før. Det er mulig at en indfødt evangelist hadde reist gjennem der. Og nogen av folkene hadde hat god anledning til at høre evangeliet naar de var ute paa reise, om de hadde villet. Men de som hadde holdt sig hjemme i landsbyene, visste ikke av andet end sine fædres overtro og overleveringer. Det var litt vanskelig. De forstod nok mit sprog, men de forstod ikke mine ideer. Siden blev det bedre. Om en stund sang barna efter mig av hjertens lyst, og de så at de vilde elske Gud og tilbe ham. Saa drog jeg til Ingesurus by. Ingesuru er en koselig kar. Det var første gang jeg sov i hans by. Nogen dage i forveien stanset jeg der bare en times tid mens jeg spiste, og nu var jeg altsaa paa veien tilbake. Han var saa ivrig. Folkene mine maatte faa mat. Jeg maatte faa høns og egg. Selv holdt han sig i nærheten av mig hele tiden. Selvfølgelig er han en gammel kjendt baade av Aalbu og mig. Han har ofte besøkt os i Bondo. Sidst jeg var ute med evangeliet sløifet jeg hans by, da omtrent alle hans folk var ute paa arbeide. Nu var de imidlertid kommet tilbake alle sammen. Vi hadde mange folk til møtene, og mange, baade store og smaa, bekjendte en for en at de vilde forlate sine avguderier for at tjene Jesus. Ingesuru selv så paa sin direkte indfødte uttryksmaate: «Mabe azi na sima» (mens han peker bak sin ryg),»malama azi na libosu» (mens han peker forover). Det vil si: «Det onde er bak mig, det gode er foran mig.» Eller paa litt mere forstaaelig norsk: «Jeg var slem i gamle dage, men for fremtiden skal det bli godt.» Næste stoppested var hos Mokozo. At Mokozo tror baade paa os og paa Herren, det er klart. Likesaa Hetimani, Mokozos nevø, Lifakis søn, som bor en halv times vei fra Mokozo. De kan begge to læse, og jeg har git dem hver sin evangeliebok. Mokozo så at han ønsket at bygge et gudshus i sin by. Jeg hadde ikke spurt ham. Han var helt med uten at nogen spurte ham. Derfra bar det avsted til Lalu, hvor jeg døpte 24 stykker, deriblandt en ældgammel mand som hadde git sit hjerte og det som var igjen av hans krop, til Jesus. 60

61 Vi har en god evangelist her. Det er den før omtalte Ngbandua. Det var en fryd at høre hvorledes smaabarna remset op lange skriftsteder utenad, og de ti bud, og fadervor. De vilde gjøre mange av de hvite barn hjemme tilskamme. Blandt dem som blev døpt var fem smaapiker. Daapen var næsten høitidelig. To høvdinger overvår daapshandlingen. Efter daapen kom fire høvdinger for at hilse paa mig, deriblandt min gamle ven Silimi. Dagen efter reiste jeg fra disciplene igjen. Men deres evangelist blev igjen hos dem. Altsaa atter en liten Guds menighet inde i Afrikas hjerte, et litet saakorn som skal vokse sig stor og frodig i Herrens naade. Efter et godt besøkt møte om formiddagen, drog jeg avsted igjen med hele discipelflokken springende efter mig. Jeg talte Guds ord paa veien. Hvor velkommen jeg er paa disse trakter! De vet ikke hvordan de skal te sig av glæde. En ung mand løp foran cykkelen med en lang stang hvortil han hadde fæstet et stykke klæde som flag. Og saa sang de. De kappedes om at faa bære cykkelen, naar vi kom til en bæk. Om kvelden hadde jeg et godt besøkt møte hos høvdingen Bangbaluma. To høvdinger var tilstede, og den ene, Bangbaluma, var med i bøn. Dagen efter blev tre stykker døpt, deriblandt Bangbalumas øverste, Alamasi. Alamasi blev vundet forrige gang jeg var her, og nu kunde han allerede læse. Han er evangelist nu. En trofast sjæl. Veien fra Bangbaluma til Engbi er styg. Jeg maatte gaa barbent gjennem hele skogen i søle og vand. Hvor det var nogenlunde bra kunde jeg cykle. Hvor det var værre, maatte jeg gaa ved siden av cykkelen. Hvor det var værst, maatte jeg ta cykkelen paa skulderen. Men tilsidst kom jeg da til en Ilten landsby, hvor Jeg gjorde holdt. Efter at ha spist, lokket jeg gamle og unge til mig med min mandolin, og vi hadde et godt møte. Jeg syntes at kunne se hvorledes de begrep Guds sandhet. Satan syntes utvilsomt at det var for godt for os, og brøt møtet av. En av høvdingen Gamanzus soldater kom uten varsel farende ind i flokken, rev overende smaabarna, og skulde ha tak i en ung mand. Soldaten var utsendt av høvdingen for at lænke folk til arbeide. Der blev et svare spetakkel, og det lykkedes den sorte avgrundsfyrste at ødelægge vort gode møte. Men det blev nok soldaten som blev ført i lænker for en stund allikevel. Jeg hadde ikke noget med saken at gjøre, sendte bare fredsforstyrreren tilbake til høvdingen for at fortælle om sine synder. Saa fik høvdingen se til ham. Siden hørte jeg at de fleste mænd paa det sted hvor vi blev forstyrret av Gamanzus soldat, har fat ved troen. Selve soldaten møtte jeg i Gamanzus by. Høvdingen hadde gjort ham til tvangsarbeider for nogen dage. Hos Engbi var der ikke mange folk nu. De fleste mænd arbeidet paa den nye veien. Kvinderne var for det meste paa sine akre for at holde smaafugler og vildsvin og apekatter borte. Det er utrolig hvor meget disse kan ødelægge. Om dagen er det fuglen og apekattene. Om natten er det vildsvinene. Det er saa pussig at høre hvorledes kvinderne hyler og skriker om kvelden før de gaar tilkøis. De maa gjøre det for at skræmme vildsvinene. Fra Engbi gik det videre, med nogen smaastans paa veien, til Libogu, igjen ved Bilifloden. Libogu tror på Herren og ønsker at bli døpt. Jeg stanset der et par dage. Saa fik jeg bud fra Bondo at mr. Campbell var syk. Da var der ikke andet at gjøre end at fare hjemover igjen. Det gik fra tidlig om morgenen, først nogen timers marsj gjennem skogen med en mand efter som bar cykkelen paa hodet. Saa litt bedre vei, og saa selve hovedvejen. Du, hvor det gik! Men det var litt tungt med ryggsækken paa ryggen. 61

62 Men saa føltes det saa meget bedre da jeg kom til en liten elv. Et par kjærringer kom forbi. «Er der ngonde (krokodiller) her i elven?» spurte jeg. «Hvad er det for slags dyr?» «Det er det store dyret som spiser mennesker.««nei, det er ikke her. Bare Kilima er her.» Kilima er et fabeldyr som sies at leve i vandet, og som til sine tider kommer op paa jorden og blir menneske. Det dræper mennesker, men spiser dem ikke. Jeg har ikke møtt mennesker som har set et slikt uhyre, men har kanske deres fædre ikke set det? Nu, Kilima eller ikke Kilima, i næste øieblik laa jeg i vandet og plasket og takket Gud. Om kvelden, like før det skulde til at mørkne, ankom jeg til Bondo. Campbell var oppe igjen og frisk. Men hvor godt det var at faa komme ut blandt folket! Og saa nødvendig! Det var nu Reppens hensigt at besøke den nordlige del av vort distrikt. Hvor det kunde trænges! Det var da ca. 14 maane- der siden jeg hastet gjennem der. Den sidste missionstur. Den 3. december 1924 forlot jeg atter Reppen i Bondo for at tå en tur paa veien til Bili. Ingen av os hadde været paa den veien før, og de trængte et besøk. Med mig hadde jeg evangelist Mopoi og prøve-evangelisten Tanga. Før jeg for avsted paa cykkelen, fok jeg indom Lifaki for at si farvel. Han var oprigtig bedrøvet fordi jeg skulde reise, ja helt motfalden da han hørte at jeg skulde være borte et par maaneder. Gjentagende gange spurte han mig om Reppen kunde behandle ham dersom det gik galt med ham igjen, om Reppen visste hvor jeg hadde mine medicinske instrumenter o. s. v. Det var nemlig jeg som hadde behandlet ham. «Hadde jeg været smaagut,» så han, «saa skulde jeg ha gaat med dig.» Han sendte med en soldat til første stoppested, og gav mig tre høns med paa veien.. Et par steder paa veien til Zelepia stanset jeg og fortalte om Guds frelse, og det for ivrige tilhørere. Hos Zelepia blev jeg godt mottat. Zelepia er Lifakis bror. Jeg lot straks sende bud og fortælle, at om der var nogen syke, saa skulde de komme og faa medicin. Først var de litt rædde, da de hørte at en «doktor» var kommet. De trodde det var statslægen med vaksination og indsprøjtning o. s. v., hvilket de er livende ræd for. Men snart fik de vite at jeg ikke var saa slem som statslægen. Saa blev der sykebehandling og tanduttrækning og gudstjeneste. Og flere traadte frem og bekjendte at de vilde gi sit hjerte til Jesus. Om morgenen før vi drog videre, hadde vi møte igjen. Nogen flere bekjendte omvendelse. Saa blev det avsked, saa møte, saa avsked, saa møte flere steder mellem Zelepia og Gwadu. Jeg syntes at merke god grobund. Hos Gwadu er der mange folk. Gwadu er en stor medalhøvding. Han var ikke hjemme da jeg kom, han var paa baatarbeide. Hans søn, der er katolsk likesom faren, sendte mig en hane og noget løk, og brev. Senere kom han selv og hilste paa mig. Yrende fuldt av smaabarn. Man bragte mig høns, løk, tomater, appelsiner, ananas, citroner, paipai og bananer. Saa kom en hilsen fra selve høvdingen, samt to høns, og litt senere kom høvdingen i egen person. 62

63 Gwadu er som sagt katolsk, men svært venlig. Vi hadde meget at snakke om mens vi sat og drak kaffe. Eftersom det jo var en katolsk»besiddelse», tok jeg det litt rolig her og hastet ikke avsted. Jeg -ønsket at saa nogen evangeliske saakorn i Gwadus hjerte. En av dagene tok jeg mig en tur bort til høvdingens arbeidere. De hadde uthugget en stor kano av en træstamme, og nu skulde de dra den ned til elven. To hundrede mand holdt paa at dra og skyve og fegte og skrike og bruke mund og gi hverandre ordrer. Du, hvor rare de indfødte er naar de skal arbeide! Kvinder danset og svingle med grener og hylle. En trommeslager holdt paa med en skindtromme mens svetten randt av ham. En hornblaaser gjorde sine ivrigste forsøk, syntes det, paa at sprænge sine blanke skinnende kinder istykker. Jeg hjalp til med nogen gode raad, for eksempel at bare én mand skulde gi ordre, og de andre holde mund. I fire dage var jeg hos Gwadu og holdt møter og samtaler. Saa reiste jeg videre. Da jeg reiste fra Gwadu, begyndte jeg at føle mig litt daarlig og tung. Da jeg kom til næste stoppested, var jeg saa træt og daarlig at jeg la mig straks uten at tå av mig de støvete skidne klær. Kunde simpelthen ikke. Om morgenen følte jeg mig litt bedre. Mopoi hadde møte med folket. Jeg gav medicin til en stor flok som paa opfordring hadde møtt frem. Paa veien til Sanza stanset jeg længe hos Basende, en av Gwadus underhøvdinger, gav medicin til de syke og fik mat til mine bærere. Da bærerne hadde spist, sendte jeg dem videre, mens jeg selv stanset efter en stund og hadde en samtale med høvdingen og nogen av hans folk om frelsens vei. Til Sanza ankom jeg længe efter solnedgang, men under maanens store runde smil. Bærerne fik overflod av mat, og stemningen var god. Der er mange paa disse kanter som gjerne vil ta imot evangeliet, men de ønsker at beholde sine hustruer. Det er især blit vanskelig siden H. A. M.s missionærer begyndte at døpe uten at kræve at man gav avkald paa flerkoneriet. Det er dobbelt vanskelig naar vi jo ikke har noget bestemt skriftsted at henvise til. Selv om jeg personlig synes det er moralsk galt at ha flere koner, kan jeg ikke fortælle de indfødte at Gud har sagt det er galt. Ærlig talt, jeg vilde heller døpe disse polygamister og la dem beholde sine hustruer, end at se dem sende de stakkars kvinder avsted og kanske gjøre dem til moralske vrak. Men dette er jo et skridt man ikke ikke kan ta uten videre. Morgenen efter min ankomst til Sanza kaldte jeg paa de syke. De var ikke saa mange, nogen faa tanduttrækninger, maveonder, og utslet. Men hvor faa de er, som regel faar de aldrig medicin uten at de faar høre evangeliet ogsaa. Nu samlet vi baade syke og friske og hadde en god samtale med dem om Guds vei. Vi har det ikke saa meget med at holde møter med dem i den forstand som man gjør det hjemme. Vi tar det pent og rolig. De indfødte har god tid, derfor maa vi ha god tid ogsaa. Vi tår det saa lite formelt som mulig, uten nogen bestemt begyndelse eller avslutning. Og allikevel faar vi tid baade til bøn og sang og præken og samtale. 63

64 I kast med flodhesten. En eftermiddag mens jeg var hos Sanza tok jeg avsted med evangelisten Mopoi og et par arbeidere for at søke min lykke paa jagt. Det var igrunden bøfler og antiloper jeg hadde i mine tanker, men jeg fik allikevel den ide at ta med nogen kuler for flodhester ogsaa. Og rigtignok, jeg fik bruk for dem. Først gik vi gjennem hvad jeg for anledningen kaldte «Leopardskogen». Ret som det var støtte vi paa spor efter leoparden. Da vi endelig kom til Bilifloden, hvor vi skulde sættes over, fik vi høre at en flodhest holdt paa at forlyste sig midt utpaa og spærret veien. De hadde saa liten baat paa stedet at de ikke turde sætte mig over. Vi fik ikke anledning til at tvile; en tung prusten nede fra vandet fortalte os at tyksakken fremdeles holdt paa at forlyste sig der. Vi gik ned til flodbredden. Jeg forsøkte at sigte, men den var oppe saa kort tid ad gangen, at jeg ikke fik tid til at skyte. Det saa grandgivelig ut som den lekte med os. Jeg skjøt og bommet. Saa drog den opover et stykke. Vi fulgte efter paa flodbredden, som ikke just var nogen moderne badestrand. Krat, tomer, slyngplanter, søle og slike ting, gjorde os livet surt. Men endelig kom vi til en liten aapning, flodhesten kom op paa vandskorpen, holdt sig oppe et øieblik længer end sedvanlig bang! der hadde den en kule et eller andet sted i hodet. Men hvor den gjorde halløi! Den kunde ikke komme under vandet. Den kastet sig rundt, pustet tungt, gik rundt med strømmen, og drev nedover. Vi fulgte. Der blev en springmarsj gjennem skog og krat. Saa kom manden med sin skrøpelige kano, og vi tok nedover strømmen efter flodhesten. Det var forresten ikke den virkelige baatmand som var med. Denne kom ikke før senere. Men flodhesten drev rundt, rundt, rundt, stak hodet op nu og da for at faa luft, blaaste vandet høit til-veirs, og hændte op sit frygtelige gap. Ret som det var sendte jeg en kule i livet paa den. Uheldigvis hadde jeg ikke flere av de gjennemtrængende kuler igjen. Men vi kunde ikke gi op. Jeg saa i tanken den vældige ladning med kjøt jeg skulde sende til skole-guttene i Bondo. Ofte var vi like indpaa den, men helst holdt vi os paa den pene avstand av 30 meter. En frygtelig krokodille gled langsomt ut i vandet og fulgte efter. Den lugtet blod. Saa dukket der op et par andre flodhester et stykke foran, meget større end den første. Da blev vi forsigtige! Vi fik fat paa en stor gren som hang langt utover flodbredden. Hele flodbredden var dækket av busker og trær. Det var umulig at «lande». Og de to nye flodhester vendte sine værdige aasyn mot os og stirret! Da gjorde det saarede dyr nogen store kraftanstrengelser, kom paa ret kjøl, og satte kursen mot os med nogen øine som jeg aldrig skal glemme! Jeg begyndte at se alvoret i leken! Men det er en ting til jeg ikke skal glemme, nemlig den sorte rormands øine, da flodhesten vendte sig mot os! Mens ansigtet uttrykte den mest komiske skræk, slap han aaren, for op fra sin plads, som var nærmest uhyret, over mine to arbeidere, og grep fat i træet som hang utover! Kaos! Kanoen taalte ikke den slags behandling, den heldte paa sig, fok vand, og var i næste øieblik helt under. Selv laa jeg ute i floden. Baatmanden, med de samme forskrækkede øine, forsøkte at faa fat paa mig. Han stod fremdeles op i kanoen, som hadde rettet paa sig igjen. Jeg bad ham komme sig væk og la mig være. 64

65 Der var tre ting jeg hadde i mine tanker under mit bad i floden, nemlig min hjelm, som er det vigtigste «klædesplag» i Kongo, den ene riflen, som laa paa bunden av kanoen (den andre hadde jeg i haanden), og det svære bæst av en krokodille som vi hadde bak os. Her hadde den jo anledning til at holde festmaaltid! Men det gik bra altsammen. Jeg fik hjelmen trykket ned i panden og rakte riflen til Mopoi, som først var kommet i sikkerhet. En av arbejderne fik fat i den andre riflen, og saa forsøkte vi at komme os op av det vaate element.. Jeg fik fat i en gren som knak! Ut igjen. Endelig kom vi os op paa solide grene. Det hele tok bare sekunder. Flodhesten satte benene i veiret og sank. Krokodillen blev forsinket eller kanske den blev skræmt av spetakkelet. «Halleluja!» sa Mopoi, hvis ansigt lyste av den hjerteligste munterhet. «Det var Gud selv som reddet os!» gjentok arbeiderne gang paa gang. Men det træ vi var kommet op i var yrende fuldt av smaa sorte maur, som bet og stak og brandt, saa en næsten kunde ønske sig nede blandt flodhester og krokodiller igjen! Saa balancerte vi paa Berntz sammen med nogen skolegutter utenfor skolehuset! Monga. «oversjøiske» og undersjøiske» grener og stammer til vi kom til land, og klatret op paa det tørre. «Det var Gud, det var Gud!» gjentok Nzika og Dangako, arbeiderne. Og saa haltet baatmanden avsted med det samme forskrækkede aasyn. Saa haltet Mopoi avsted og lo, og saa haltet jeg efter og lo, og saa kom Nzika og Dangako efter og fortalte hverandre at «det var Gud». Dette at det var Gud som hadde reddet os, var jeg ikke i ringeste tvil om. Nu først hørte jeg at disse to arbejderne ikke kunde svømme. Flodhesten forsvandt. Kanoen forsvandt ogsaa, og vi maatte kjæmpe os gjennem skogen langs flodbredden indtil vi naadde en landsby. Mens vi allikevel maatte vente paa en anden kano til at sætte os over, tok jeg avsted op paa slettelandet for at se efter bøfler. Intet vildt var at se. Saa blev vi da sat over. Gutten min, Golope, som hadde faat ordre til at komme efter med uldtæppe og mat, møtte op. Jeg fik klærne av mig og tæppet rundt kroppen paa indfødt vis. Mat, kaffe, jagthistorier, «søvn» i det frie ved baalet, og et utal av myg, er hvad jeg husker av følgende nat. Da det grydde av dag, var klærne mine næsten tørre. Jeg kokte «kaffe» av brændt mais, og en stund efter tok vi over paa den andre siden igjen. Vi saa mange spor efter dyr, og ogsaa selve slettebeboerne, men jeg kom aldrig paa skudhold. Kvelden kom, og vi sat ved baalet og ventet at maanen skulde komme tilsyne. Da den viste sig, tok vi avsted. Da vi satte over floden, hørte vi den vanlige flodhesteprusten like nedenfor. 65

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

EN GLAD GUTT. Av Bjørnstjerne Bjørnsson. Øivind og bukken. Øivind mister bukken

EN GLAD GUTT. Av Bjørnstjerne Bjørnsson. Øivind og bukken. Øivind mister bukken EN GLAD GUTT Av Bjørnstjerne Bjørnsson Øivind og bukken Øivind mister bukken Øivind hette han, og gråt da han blev født. Men alt da han satt opreist på morens fang, lo han, og når de tendte lys om kvelden,

Detaljer

Småbarnas BIBEL- FORTELLINGER. Gjenfortalt av Anne de Graaf Illustrert av José Pérez Montero LUNDE FORLAG

Småbarnas BIBEL- FORTELLINGER. Gjenfortalt av Anne de Graaf Illustrert av José Pérez Montero LUNDE FORLAG Småbarnas BIBEL- FORTELLINGER Gjenfortalt av Anne de Graaf Illustrert av José Pérez Montero LUNDE FORLAG Noah og Guds løfte 1. Mosebok 8 Det var vann overalt! Noah sendte en ravn for å lete etter tørt

Detaljer

gå på skole. Men siden jeg ikke kan skrive så har jeg fått en dame i Kirkens bymisjon som kan både romani og norsk til å skrive litt om livet mitt.

gå på skole. Men siden jeg ikke kan skrive så har jeg fått en dame i Kirkens bymisjon som kan både romani og norsk til å skrive litt om livet mitt. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 27. november 2016 Matteus 21,1-11 (Det er et fiktivt brev jeg henviser til om Aleksandra fra Romania. Historien er inspirert

Detaljer

Alterets hellige Sakrament.

Alterets hellige Sakrament. Alterets hellige Sakrament. Den hellige kommunion. Helt siden den hellige pave Pius X har latt de små barna få lov å motta Jesus i den hellige kommunion, er Herrens eget store ønske blitt oppfylt, det

Detaljer

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den Bok 1 To fremmende møtes En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den bort til noen andre. Valpen som var svært ung hadde aldri

Detaljer

Lyttebamsen lærer seg trærnes hemmelighet

Lyttebamsen lærer seg trærnes hemmelighet 1 Lyttebamsen lærer seg trærnes hemmelighet En fortelling for å hjelpe barn til å bære det umulige Skrevet av: Merle Levin www.listenbear.com Illustrert av: Jane Appleby Oversatt av: Marit Eikaas Haavimb

Detaljer

PDF created with pdffactory Pro trial version Jesus krever alt 57

PDF created with pdffactory Pro trial version  Jesus krever alt 57 Kjære dere, Ny uke og nye utfordringer. Mange er glade i teksten om Herren som kaller Samuel, og har sikkert sanger som de tenker er gode til denne teksten. Vanskeligere er det kanskje å finnet tekster

Detaljer

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene ANITA forteller om søndagsskolen og de sinte mennene Tekst og foto: Marianne Haugerud (Fortellingen bygger på virkelige hendelser, men er lagt i Anitas munn av Stefanusalliansen.) 1 Hei! Jeg heter Anita,

Detaljer

Sverre er blitt storebror til en baby som heter Ragna.

Sverre er blitt storebror til en baby som heter Ragna. Sverre er blitt storebror til en baby som heter Ragna. Ragna skal døpes på søndag. Derfor er det travelt hjemme hos Sverre og mamma og pappa. For de skal ha dåpsfest hjemme etter dåpen i kirken. Sverre

Detaljer

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Markus, i det 9. kapittel:

Det står skrevet hos evangelisten Markus, i det 9. kapittel: Preken Kristi forklarelsesdag. Fjellhamar kirke 8. februar 2015 Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet hos evangelisten Markus, i det 9. kapittel: Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 14. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 14. kapittel: Preken 18. nov 2012 25. s i treenighet i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Mange av oss kjenner historien om da Jesus var ute i ødemarken med godt over fem tusen mennesker, og klarte å mette alle

Detaljer

Job 30,26 26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke.

Job 30,26 26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke. 1. Mos 1, 1-5 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 2 Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. 3 Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. 4 Gud så at lyset

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

Dette hellige evangelium står skrevet hos Johannes i det 9. Kapittel:

Dette hellige evangelium står skrevet hos Johannes i det 9. Kapittel: Preken 4. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 25. januar 2015 Kapellan Elisabeth Lund Dette hellige evangelium står skrevet hos Johannes i det 9. Kapittel: Da Jesus kom gående, så han en mann som var

Detaljer

Santa Lucia. et adventspill. Medvirkende:

Santa Lucia. et adventspill. Medvirkende: Santa Lucia et adventspill av Axel Hambræus oversatt av Vera Melland Medvirkende: 1. Søster Ensomhet 2. Søster Lætitia 3. Søster Serena 4. Søster Barmhjertighet 5. Søster Tro 6. Søster Irene 7. Søster

Detaljer

Sorgvers til annonse

Sorgvers til annonse Sorgvers til annonse 1 Det led mot aften, din sol gikk ned, din smerte stilnet og du fikk fred. 2 Snart vil den evige morgen løfte det tårevåte slør. Der i det fredfulle rike. Ingen blir syke eller dør.

Detaljer

SNORRES KONGESAGAER FØRSTE BIND GYLDENDAL NORSK FORLAG OSLO 1934

SNORRES KONGESAGAER FØRSTE BIND GYLDENDAL NORSK FORLAG OSLO 1934 SNORRES KONGESAGAER FØRSTE BIND GYLDENDAL NORSK FORLAG OSLO 1934 Tore Hund, Gunnstein og Karle drar til Bjarmeland i 1026. 133. Den vinteren var kong Olav i Sarpsborg og hadde mange mann hos sig. Da sendte

Detaljer

Den hellige messe. I den hellige messe vil vi: tilbe Gud, lovprise Gud, takke Gud for alle hans velgjerninger, sone for våre synder.

Den hellige messe. I den hellige messe vil vi: tilbe Gud, lovprise Gud, takke Gud for alle hans velgjerninger, sone for våre synder. Den hellige messe I den hellige messe vil vi: tilbe Gud, lovprise Gud, takke Gud for alle hans velgjerninger, sone for våre synder. Vi vil be om nåde og velsignelse fra Jesu korsoffer for oss selv og for

Detaljer

Gitt at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er?

Gitt at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Gitt at Gud finnes, hvordan tror du han/hun er? Ane Lusie: Jeg tror at Gud er snill, men at Gud kan bli sint eller irritert hvis menneskene gjør noe galt. Så ser jeg for meg Gud som en mann. En høy mann

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel:

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel: Elisabeth Lund Preken julaften i Lørenskog kirke 2008 Et barn er født i Betlehem. Har det noe å si for livet vårt? Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel: Det skjedde

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel:

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Preken 5. april 2015 Påskedag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28. Kapittel: Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena

Detaljer

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett.

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett. 1 Zippys venner Å ta avskjed Sommerferien var over og Sandy og tvillingene skulle begynne i andre klasse. I ferien hadde tvillingene og foreldrene deres besøkt bestemoren som var syk. Sandy og Finn hadde

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Sanger på Gul. Her er noen av de sangene vi synger hos oss på Gul. Velkommen-sanger

Sanger på Gul. Her er noen av de sangene vi synger hos oss på Gul. Velkommen-sanger Sanger på Gul Her er noen av de sangene vi synger hos oss på Gul God morgen God morgen, god morgen, her er vi igjen vi kommer så gjerne til barnehagen hen vi synger, vi leker, vi har det så godt, vi vil

Detaljer

NILS-ØIVIND HAAGENSEN. Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016

NILS-ØIVIND HAAGENSEN. Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016 NILS-ØIVIND HAAGENSEN Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016 til Elvira 1 DEN VOKSNE MANNEN har hatt mye å tenke på i det siste. Så mye å tenke på at han ikke har orket å stå opp. Bare ligget i senga.

Detaljer

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER ET TAKKNEMLIG HJERTE Du som har gitt meg så mye, gi enda en ting: et takknemlig hjerte. Ikke et hjerte som takker når det passer meg; som om din velsignelse

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND Om boken: Mennesker skal falle om Alle har en hemmelighet. Men få, om noen i hele verden, bar på en like stor hemmelighet som den gamle mannen

Detaljer

David Levithan. En annen dag. Oversatt av Tonje Røed. Gyldendal

David Levithan. En annen dag. Oversatt av Tonje Røed. Gyldendal David Levithan En annen dag Oversatt av Tonje Røed Gyldendal Til nevøen min, Matthew. Måtte du finne lykke hver dag. Kapittel én Jeg ser bilen hans kjøre inn på parkeringsplassen. Jeg ser ham komme ut.

Detaljer

1. søndag i adventstiden 2017

1. søndag i adventstiden 2017 1. søndag i adventstiden 2017 Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas i det 4. kapitlet.jesus kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen,

Detaljer

Kapittel 12 Sammenheng i tekst

Kapittel 12 Sammenheng i tekst Kapittel 12 Sammenheng i tekst 12.1 vi har har vi har vi har vi 12.2 Anna har både god utdannelse og arbeidserfaring. Anna har verken hus eller bil. Både Jim og Anna har god utdannelse. Verken Jim eller

Detaljer

Dagens prekentekst: Salme: 577 En såmann går på marken ut. Shalom!

Dagens prekentekst: Salme: 577 En såmann går på marken ut. Shalom! Dagens prekentekst: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Menighetens oppdrag. John. 20, Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder.

Menighetens oppdrag. John. 20, Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. Menighetens oppdrag John. 20, 19-22 Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. Skien, 28. august 2016 Matt. 28, 18 20: Og Jesus trådte frem, talte

Detaljer

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett.

Zippys venner Partnership for Children. Med enerett. 1 Zippys venner Vi greier det sammen I nærheten av Tig og Leelas hjem lå det et gammelt hus med en stor hage. Huset sto tomt, og noen av vinduene var knust. Hagen var gjemt bak en stor steinmur, men tvillingene

Detaljer

Mars. ..et lite Sene-gal DAMER MED «TAK I» Møyfrid og Kristian Moskvil Mail:

Mars. ..et lite Sene-gal DAMER MED «TAK I» Møyfrid og Kristian Moskvil Mail: ..et lite Sene-gal 28.02.2017 Møyfrid og Kristian Moskvil Mail: mkmoskvil@gmail.com Mars Da er Jøssangs vel tilbake i kaldere strøk. Det føles ganske tomt her i huset og det er ikke så rart når det stort

Detaljer

Tor Fretheim. Leons hemmelighet

Tor Fretheim. Leons hemmelighet Tor Fretheim Leons hemmelighet 1 Jeg har aldri trodd på tilfeldigheter. Men det var sånn vi møttes. Det var utenfor en kino. Jeg hadde ingen å gå sammen med. Det gjorde ingenting. Jeg likte å gå alene.

Detaljer

Snøjenta - Russisk folkeeventyr

Snøjenta - Russisk folkeeventyr Snøjenta - Russisk folkeeventyr For lenge, lenge siden bodde en gang en bonde som het Ivan og kona hans som het Maria i Russland, like ved en stor skog. Det var bra folk, men enda de var glade i hverandre,

Detaljer

Det mest dyrebare vi kan gi hverandre er vår oppmerksomhet. menneskesyn. livsvirkelighet. trosfortellinger

Det mest dyrebare vi kan gi hverandre er vår oppmerksomhet. menneskesyn. livsvirkelighet. trosfortellinger Det mest dyrebare vi kan gi hverandre er vår oppmerksomhet menneskesyn livsvirkelighet trosfortellinger Det mest dyrebare vi kan gi hverandre er vår oppmerksomhet INNI EN FISK Jona er sur, han er inni

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

Et eventyr av den danske forfatteren H.C. Andersen. Det var en deilig dag ute på landet. Det var sommer og varmt, det var

Et eventyr av den danske forfatteren H.C. Andersen. Det var en deilig dag ute på landet. Det var sommer og varmt, det var DEN STYGGE ANDUNGEN Et eventyr av den danske forfatteren H.C. Andersen. (på lett norsk) Kilde: minskole.no Det var en deilig dag ute på landet. Det var sommer og varmt, det var blomster i alle farger,

Detaljer

a,b d e f,g h i,j,k l,m n,o,p s,t u,v,å ind bort her ud mig a,b d e f,g h i,j,k l,m n,o,p s,t u,v,å kun

a,b d e f,g h i,j,k l,m n,o,p s,t u,v,å ind bort her ud mig a,b d e f,g h i,j,k l,m n,o,p s,t u,v,å kun hende af fra igen lille da på ind bort her ud mig end store stor havde mere alle skulle du under gik lidt bliver kunne hele over kun end små www.joaneriksen.dk Side 1 fri skal dag hans nej alt ikke lige

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

VELSIGNELSE AV HUS OG HJEM

VELSIGNELSE AV HUS OG HJEM KR 15.3/12 VELSIGNELSE AV HUS OG HJEM 1 Denne liturgien kan brukes når folk ber presten eller en annen kirkelig medarbeider komme og velsigne deres nye hjem. 2 Dersom presten blir bedt om å komme til hus

Detaljer

Lesninger Festen for Kristi legeme og blod (år A) - søndag 18.juni 2017

Lesninger Festen for Kristi legeme og blod (år A) - søndag 18.juni 2017 Lesninger Festen for Kristi legeme og blod (år A) - søndag 18.juni 2017 1. lesning 5 Mos 8,2 3.14b 16a Han gav deg en mat som hverken du eller dine fedre kjente til Moses talte til folket og sa: Kom ihu

Detaljer

EN GLAD GUTT. Øivind mistet bukken. Navnet ditt:...

EN GLAD GUTT. Øivind mistet bukken. Navnet ditt:... EN GLAD GUTT Øivind mistet bukken Navnet ditt:... EN GLAD GUTT Øivind mistet bukken Øivind hette han, og gråt da han blev født. Men alt da han satt opreist på morens fang, lo han, og når de tendte lys

Detaljer

SANTA LUCIA. Spillet er godkjent av Stor Sire til bruk i Ordenssammenheng. 1.april Morten Buan Stor Sire

SANTA LUCIA. Spillet er godkjent av Stor Sire til bruk i Ordenssammenheng. 1.april Morten Buan Stor Sire SANTA LUCIA Spillet er godkjent av Stor Sire til bruk i Ordenssammenheng. 1.april 2014 Morten Buan Stor Sire SANTA LUCIA et adventspill av Axel Hambræus oversatt av Vera Melland Medvirkende: 1. Søster

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Sykdom og helbredelse - Guds ja og nei

Sykdom og helbredelse - Guds ja og nei Sykdom og helbredelse - Guds ja og nei Jesu liv/ evangeliene: - ord/lære - tegn og under - lidelse/død/ oppstandelse Markus 1,29-42: 29 Straks de var kommet ut fra synagogen, gikk de inn i huset til Simon

Detaljer

Lucia. Svart senker natten seg. I stall og stue. Solen har gått sin vei, Skyggene truer. Inn i vårt mørke hus. Stiger med tente lys,

Lucia. Svart senker natten seg. I stall og stue. Solen har gått sin vei, Skyggene truer. Inn i vårt mørke hus. Stiger med tente lys, Lucia Svart senker natten seg I stall og stue Solen har gått sin vei, Skyggene truer Inn i vårt mørke hus Stiger med tente lys, Santa Lucia, Santa Lucia Natten er mørk og stum Med ett det suser I alle

Detaljer

Konfirmasjon søndag 16. september 2018.

Konfirmasjon søndag 16. september 2018. 1 Konfirmasjon søndag 16. september 2018. I år har vi blitt kjent med Peter, han som ville så mye, men som ikke var til å stole på, han som lovet å være til stede, hjelpe og støtte, men som endte opp som

Detaljer

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 16. kapitlet:

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 16. kapitlet: Joh 16,21-24, 2. søndag i advent 2018 Synes dere vi tar jula på forskudd her i kirken? Juletreet er alt oppe, men det er fordi vi skal ha to barnehagegudstjenester her allerede i morgen, og så går det

Detaljer

Bibelen for barn presenterer. Himmelen, Guds herlige hjem

Bibelen for barn presenterer. Himmelen, Guds herlige hjem Bibelen for barn presenterer Himmelen, Guds herlige hjem Skrevet av: Edward Hughes Illustrert av: Lazarus Tilpasset av: Sarah S. Oversatt av: Christian Lingua Produsert av: Bible for Children www.m1914.org

Detaljer

Eventyr Asbjørnsen og Moe

Eventyr Asbjørnsen og Moe Side 1 av 5 TROLLET UTEN HJERTE Sist oppdatert: 13. mars 2004 Det var engang en konge som hadde syv sønner. Da de var voksne, skulle seks av dem ut og fri. Den yngste, Askeladden, ville faren ha igjen

Detaljer

Himmelen, Guds herlige hjem

Himmelen, Guds herlige hjem Bibelen for barn presenterer Himmelen, Guds herlige hjem Skrevet av: Edward Hughes Illustrert av: Lazarus Tilpasset av: Sarah S. Oversatt av: Christian Lingua Produsert av: Bible for Children www.m1914.org

Detaljer

Lesninger Pinsevigilie - lørdag, 3. juni 2017, År A

Lesninger Pinsevigilie - lørdag, 3. juni 2017, År A Lesninger Pinsevigilie - lørdag, 3. juni 2017, År A 1. lesning 1 Mos 11,1 9 Den ble kalt Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål. Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt

Detaljer

Himmelen, Guds herlige hjem

Himmelen, Guds herlige hjem Bibelen for barn presenterer Himmelen, Guds herlige hjem Norsk Skrevet av: Edward Hughes Illustrert av: Lazarus Fortelling # 60 av 60 www.m1914.org Bible for Children, PO Box 3, Winnipeg, MB R3C 2G1 Canada

Detaljer

Fortelling 6 VI GREIER DET SAMMEN

Fortelling 6 VI GREIER DET SAMMEN Fortelling 6 VI GREIER DET SAMMEN I nærheten av Tig og Leelas hjem lå det et gammelt hus med en stor hage. Det bodde ingen i huset, og noen av vinduene var knust. Hagen var gjemt bak en høy steinmur, men

Detaljer

Denne boken anbefales å lese

Denne boken anbefales å lese Denne boken anbefales å lese TRENIKKENE var et lite folk laget av tre. Alle var de skåret ut av treskjæreren Eli. Verkstedet hans lå oppe på en topp med utsikt over landsbyen. Alle trenikkene var forskjellige.

Detaljer

Kjersti Annesdatter Skomsvold. Meg, meg, meg

Kjersti Annesdatter Skomsvold. Meg, meg, meg Kjersti Annesdatter Skomsvold Meg, meg, meg Om boken: Jeg er sikker på at du vil føle deg bedre om du skriver ned det du er redd for, sier mamma. Du får liksom kvittet deg med det som er vanskelig. Kan

Detaljer

PÅSKEMORGEN GUDSTJENESTE OPPGAVE

PÅSKEMORGEN GUDSTJENESTE OPPGAVE DEN ÅTTENDE DAGEN FARGELEGG BILDENE SELV. FØRSTE DAG: ANDRE DAG: TREDJE DAG: PALMESØNDAG MANDAG TIRSDAG JESUS RIR INN I JERUSALEM. JESUS ER PÅ TEMPELPLASSEN. EN FATTIG ENKE JESUS ER SAMMEN MED JESUS RIR

Detaljer

Jeg kan spørre mer etter skolen, tenker Line.

Jeg kan spørre mer etter skolen, tenker Line. Sprekke-hemmelighet Line leker med Emma og Eva i friminuttet. De har det morsomt helt til Emma hvisker noe til Eva. Er det sant?! roper Eva. Emma nikker. Helt sant. Ikke si det til noen. Æresord, lover

Detaljer

GUDSTJENESTE. Fjellhamar kirke 3. desember Lukas 4,16-22a. Hvordan kunne dette vært i dag (drama med barna): PREKEN

GUDSTJENESTE. Fjellhamar kirke 3. desember Lukas 4,16-22a. Hvordan kunne dette vært i dag (drama med barna): PREKEN PREKEN GUDSTJENESTE Fjellhamar kirke 3. desember 2017 Lukas 4,16-22a BIBELTEKSTEN I NY OG GAMMEL DRAKT Dagens prekentekst står i Lukas 4, og jeg har lært den utenat: 16 Han kom også til Nasaret, hvor han

Detaljer

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy 1 Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy Det er ikke så lett å forklare hvordan Kalle og Mattis så ut. Du må bare ikke tro det er lett! For ingen av dem stod stille særlig lenge av gangen. Og da er det jo

Detaljer

Preken 7. s i treenighetstiden. 12. juli 2015 i Fjellhamar kirke. Kapellan Elisabeth Lund

Preken 7. s i treenighetstiden. 12. juli 2015 i Fjellhamar kirke. Kapellan Elisabeth Lund Preken 7. s i treenighetstiden 12. juli 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas i det 19. kapittel: Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. 2 Der var

Detaljer

Jesusbarnet og lyset

Jesusbarnet og lyset Jesusbarnet og lyset Hver eneste lille juleaften ble leiligheten til en juleverden. Mamma og pappa ordnet det mens Even sov. Julaftens morgen var alle rom et eventyr med nisser og engler og juletre og

Detaljer

Kristina Ohlsson mennesker. Det var så typisk mormor å si slike ting. En gruppe mennesker. Ja, det kunne Simona også se. Men hvilke mennesker? Det vis

Kristina Ohlsson mennesker. Det var så typisk mormor å si slike ting. En gruppe mennesker. Ja, det kunne Simona også se. Men hvilke mennesker? Det vis Steinengler 1. Det begynte med statuene i hagen til mormor. De var fire stykker og så ut som en familie. To barn og to voksne. Laget av hard, grå stein. De sto i en liten ring med ryggen mot hverandre.

Detaljer

Rukia Nantale Benjamin Mitchley Espen Stranger-Johannessen bokmål nivå 5

Rukia Nantale Benjamin Mitchley Espen Stranger-Johannessen bokmål nivå 5 Simbegwire Rukia Nantale Benjamin Mitchley Espen Stranger-Johannessen bokmål nivå 5 Da Simbegwires mor døde, ble hun veldig lei seg. Simbegwires far gjorde sitt beste for å ta hånd om datteren sin. Litt

Detaljer

Bibelen for barn. presenterer. Den første påsken

Bibelen for barn. presenterer. Den første påsken Bibelen for barn presenterer Den første påsken Skrevet av: Edward Hughes Illustrert av: Janie Forest Tilpasset av: Lyn Doerksen Oversatt av: Christian Lingua Produsert av: Bible for Children www.m1914.org

Detaljer

Paula Hawkins. Ut i vannet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Paula Hawkins. Ut i vannet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Paula Hawkins Ut i vannet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Til alle brysomme Jeg var svært ung da jeg ble sprettet Enkelte ting bør man gi slipp på andre ikke Det er delte meninger om hvilke The Numbers

Detaljer

Speidergudstjeneste 16. søndag i treenighetstiden 2018

Speidergudstjeneste 16. søndag i treenighetstiden 2018 Speidergudstjeneste 16. søndag i treenighetstiden 2018 I dag skal vi snakke om bekymringer. Det er mye man kan bekymre seg for. Man gjorde det før og man gjør det nå. Gud vet om at vi bekymrer oss og at

Detaljer

Sanger og regler Tema skog og dyr i skogen og høst

Sanger og regler Tema skog og dyr i skogen og høst Sanger og regler Tema skog og dyr i skogen og høst Jeg gikk en tur på stien Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko- ko. Ko- ko, ko- ko, ko- ko, ko- ro, ko-

Detaljer

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå Benedicte Meyer Kroneberg Hvis noen ser meg nå I Etter treningen står de og grer håret og speiler seg i hvert sitt speil, grer med høyre hånd begge to, i takt som de pleier. Det er en lek. Hvis noen kommer

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne. Manuset får du kjøpt på

DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne. Manuset får du kjøpt på DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne Manuset får du kjøpt på www.adlibris.com Vi møter en mann og en kvinne som forelsker seg i hverandre. De har møttes før, men ikke satt ord på sine

Detaljer

Tor Åge Bringsværd. Panama

Tor Åge Bringsværd. Panama Tor Åge Bringsværd Panama PA «Oh Tiger,» sagte jeden Tag der kleine Bär, «wie gut es ist, dass wir Panama gefunden haben, nicht wahr?» Janosch: Oh wie schön ist Panama, 1979 Hva er det du har på puten

Detaljer

Abel 7 år og har Downs

Abel 7 år og har Downs Abel 7 år og har Downs Abel glæder sig til at begynde i skolen. Når Abel er glad, er han meget glad, og når han er ked af det, er han meget ked af det. Abel har Downs syndrom og han viser sine følelser

Detaljer

krybbe, for det var ikke husrom for dem.

krybbe, for det var ikke husrom for dem. PREKEN GUDSTJENESTE Fjellhamar kirke 24. desember 2017 Lukas 2, 1 20 JULEEVANGELIET Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2

Detaljer

Hjelp oss å greie dette, Gud. Du og oss! Men smertefullt og farefullt, det blir det nok også.

Hjelp oss å greie dette, Gud. Du og oss! Men smertefullt og farefullt, det blir det nok også. 120 og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden Gud, takk for musikk, sang og toner! Når en sang, et musikkstykke eller en melodi griper meg, så er jeg - vips - rett inn i evigheten,

Detaljer

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled.

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Av: Betty Cathrine Schweigaard Selmer Jeg 1 år var og var

Detaljer

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund Preken 6. april 2015 2. påskedag I Fjellhamar Kirke Kapellan Elisabeth Lund I påska hører vi om både død og liv. Vi møter mange sterke historier her i kirka. Og sterke følelser hos Jesus og hos de som

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel: Preken 17. Februar 2013 1. søndag i fastetiden Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 26. Kapittel: Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane,

Detaljer

2 si åpenbar i Hånes kirke 15. januar Jesus i «feil» kø. Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 3.

2 si åpenbar i Hånes kirke 15. januar Jesus i «feil» kø. Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 3. 2 si åpenbar i Hånes kirke 15. januar 2017 Tekst: Matt 3: 13-17 Høymesse med dåp 1 Jesus i «feil» kø Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 3. kapittel: Da kom Jesus fra Galilea

Detaljer

FORFATTERENS NOTAT Hendelsene det blir fortalt om i denne boken er ikke virkelige, selv om de kunne ha vært det, noe virkeligheten selv har vist. Enhver likhet med virkelige hendelser og personer er derfor

Detaljer

TEKSTLESNING 1: Anne Lise: Det står skrevet i Jesaja kapittel 40:

TEKSTLESNING 1: Anne Lise: Det står skrevet i Jesaja kapittel 40: INNGANGSPROSESJON Bære korset: Andreas Bære blomster og sette på alteret pluss tenne lys under forbønnen: Angelica og Stine Marie Bære nattverdsbegeret: André Bære nattverdsbrødet: Ragnhild H Bære nattverdsvinen:

Detaljer

INNGANG: PROSESJONEN KOMMER INN OG ALLE SYNGER: (Første vers gjentas inntil alterbordet er dekket) 2. 3.

INNGANG: PROSESJONEN KOMMER INN OG ALLE SYNGER: (Første vers gjentas inntil alterbordet er dekket) 2. 3. Gudstjeneste for alle i Skoklefall kirke. Lørdag 19. oktober klokka 1300 til 1500 ARBEIDSPROGRAM INNGANG: PROSESJONEN KOMMER INN OG ALLE SYNGER: 1. Kom, la oss samles ved Guds bord : og gjøre det i stand,

Detaljer

Til frihet. Jesus kom for å sette de undertrykte og de som er i fangenskap fri. Du kan også si at kom slik at vi kan oppleve frihet.

Til frihet. Jesus kom for å sette de undertrykte og de som er i fangenskap fri. Du kan også si at kom slik at vi kan oppleve frihet. Til frihet (Galaterne 5:1 NB) Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Gal 5:1 Stå derfor fast i den frihet som Kristus har frigjort oss

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel: Preken 3 s i treenighet 14. juni 2015 Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel: Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus

Detaljer

Kierkegaards originaltekst

Kierkegaards originaltekst Side 1 av 5 Fra Kjerlighedens Gjerninger Sist oppdatert: 17. desember 2003 Denne teksten er åpningsavsnittet fra Søren Kierkegaards berømte verk Kjerlighedens Gjerninger fra 1848. Et av hovedbudskapene

Detaljer

Eventyr og fabler Æsops fabler

Eventyr og fabler Æsops fabler Side 1 av 6 En far, en sønn og et esel Tekst: Eventyret er hentet fra samlingen «Storken og reven. 20 dyrefabler av Æsop» gjenfortalt av Søren Christensen, Aschehoug, Oslo 1985. Illustrasjoner: Clipart.com

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i kapittel 13.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i kapittel 13. Preken 24. mars 2016 Skjærtorsdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i kapittel 13. Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle

Detaljer

Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapitlet

Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapitlet KUNSTEN Å DREPE GLEDEN Palmesøndag 2019, Joh 12,1-13 Palmesøndag er kontrastenes søndag. I dag skal vi særlig legge merke til vekslingen mellom glede og vrede, raushet og gjerrighet. Hør nå godt etter:

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Joh 1, Tredje søndag i treenighetstiden 2018

Joh 1, Tredje søndag i treenighetstiden 2018 Joh 1,35-51. Tredje søndag i treenighetstiden 2018 Er du en disippel? Vi som er døpt, er faktisk per definisjon disipler: Jesus sa: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem Tekstene

Detaljer

Everything about you is so fucking beautiful

Everything about you is so fucking beautiful Everything about you is so fucking beautiful Innholdsfortegnelse Hva er psykisk helse? Dikt Hvordan skal jeg håndtere denne psykiske lidelsen? Dikt av Rikke NS Hva kan du gjøre for å hjelpe? Tekst av Karoline

Detaljer