Side 1 / 27 Ferskvann Innholdsfortegnelse Ferskvann Publisert av Miljødirektoratet

Transkript

1 Ferskvann Innholdsfortegnelse 1) Elver og innsjøer 1.1) Kalksjøer 1.2) Edelkreps 1.3) Vernede vassdrag 2) Laks 2.1) Utbredelse og vandring, laks, sjøørret og sjørøye 2.2) Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder 2.3) Lakselus 2.4) Lakseparasitten Gyrodactylus salaris 3) Grunnvann 3.1) Overvåking av grunnvann 4) Miljøgifter i ferskvann 4.1) Tungmetaller i innsjøer 4.2) Organiske miljøgifter i innsjøer 4.3) Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver 4.3.1) Folldal Verk 4.3.2) Grong Gruber 4.3.3) Killingdal gruve 4.3.4) Kjøli gruve 4.3.5) Løkken Gruber 4.3.6) Nordgruvefeltet, Røros 4.3.7) Skorovas Gruber 4.3.8) Storwartzområdet, Røros 4.3.9) Sulitjelma Gruber 4.3.1) Mindre kisgruver ) Gruver i Akershus ) Gruver i Aust-Agder ) Gruver i Buskerud ) Gruver i Finnmark ) Gruver i Hedmark ) Gruver i Hordaland ) Gruver i Nordland ) Nikkel og Olivin, avrenningsdata ) Gruver i Nord Trøndelag ) Gruvedata for Nord Trøndelag ) Gruver i Oppland ) Gruver i Rogaland ) Gruver i Sogn og Fjordane ) Gruver i Sør Trøndelag ) Gruver i Telemark ) Gruver i Troms ) Gruver i Vest-Agder ) Avfallsmasser fra gruvedrift 5) Vannforvaltning 5.1) Vannregioner - kart 5.2) Vannregionmyndigheter - kart 5.3) Økosystembasert forvaltning 6) Vassdragsutbygging 7) Kommunalt avløp Ferskvann Publisert av Miljødirektoratet Vi har mye vann i Norge og stor variasjon av elver og innsjøer. Om lag seks prosent av arealet i Norge er dekket av ferskvann. Norske myndigheter samarbeider om å forvalte vassdragene våre på en helhetlig måte. Norske elver og innsjøer er forholdsvis lite påvirket av menneskelig aktivitet i forhold til andre land i Europa. Foto: Ib Aarmo, Flickr Mens grunnvann er den viktigste kilden til drikkevannet i mange land, kommer bare rundt 15 prosent av drikkevannet i Norge fra grunnvann. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bildet viser en foss med en fosserøyksone omringet av eldre barskog. Slike områder av boreal regnskog gir livsgrunnlag for flere krevende arter, som for eksempel fossefiltlav. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Mye urørt norsk vassdragsnatur Selv om mange norske vassdrag er bygd ut, har vi mye relativt urørt vassdragsnatur. Vannet er med på å skape spesielle landskapsformer som har et spesielt rikt dyre og planteliv. Eksempler kan være ravinelandskap, der vannet skjærer seg ned i løsmasser som eroderes lett, og deltaområder i innsjøer og fjorder, der elver og bekker legger igjen mye løsmasser.norske vassdrag er levesteder for planter og dyr som ikke er vanlige i andre deler av Europa. Kortskuddsplanter, elvemoser og store lakse og oterbestander er eksempler på dette. Andre arter er på grensen for sitt utbredelsesområde mot nord og vest. Stabil økologisk tilstand Den økologiske tilstanden i ferskvann vurderes i dag med bakgrunn både i naturindeksen og klassifiseringssystemet for økologisk tilstand i vann. Der naturindeksen vurderer biologisk mangfold over større områder samlet sett, brukes klassifiseringssystemet for å vurdere økologisk tilstand i den enkelte elv eller den enkelte innsjø. I følge naturindeks for Norge har tilstanden for det biologiske mangfoldet i ferskvann vært stabil siden 199 for landet samlet sett. I 214 hadde naturindeksen en samlet verdi på,75 der verdien 1 tilsvarer tilstanden i økosystem med lite menneskelig påvirkning. Naturindeksen har noe lavere verdi i sør, spesielt på Sørlandet og deler av Vestlandet. Dette skyldes omfattende og langvarig forsuring som følge av langtransportert forurensning. Naturindeks for ferskvann Kilde: Økologisk tilstand i en elv eller en innsjø er et mål på hvordan tilstanden er for fisk, vannplanter og bunnlevende dyr. Mange steder i Norge har vannet god økologisk tilstand. I overkant av 6 prosent av elvene og innsjøene i landet er blitt vurdert til å ha god økologisk tilstand. Kartet viser vannkvaliteten rundt Trondheimsfjorden. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart" for å få opp et stort kart. Du kan klikke på hver enkelt vannforekomst og få opp faktaark med mye informasjon. Du kan også klikke på "Utforsk kart" for å se flere andre temaer, for eksempel vernede vassdrag og vassdragsregulering. Lite bruk av grunnvann i Norge Grunnvann er vannet som finnes i bakken under oss og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. Det finnes derfor de fleste steder og er en viktig vannforsyningskilde for spredte bosettinger og hytter. Rundt 15 prosent av oss får vannet vårt fra grunnvann. Dette er svært lite sammenlignet med flere andre land i Europa. En av årsakene til det er at vi har rikelig tilgang på overflatevann i Norge. PÅVIRKNING Flere typer påvirkninger Menneskeskapte påvirkninger som har negativ effekt på tilstanden i vannet kan være ulike typer forurensninger og utslipp, forsuringer som følge av sur nedbør, vassdragsutbygging, spredning av fremmede arter og lakselus. Helhetlig forvaltning av vannressursene Vannforskriften gir grunnlaget for en helhetlig forvaltning av ferskvannsressursene hvor målet er å oppnå gode økologiske og kjemiske forhold i ferskvann, kystvann og grunnvann. Den setter rammer for utarbeidelse av regionale vannforvaltningsplaner der relevante sektormyndigheter samarbeider med interessegrupper og lager tiltaksplaner for å nå målene om god miljøtilstand. Forskriften gjør EUs vanndirektiv gjeldende her i landet. Det er elleve vannregionmyndigheter i Norge, som har ansvar for hver sin vannregion. I tillegg samarbeider vi med nabolandene Sverige og Finland om seks vannregioner, som hovedsakelig ligger i nabolandene. Les mer om forvaltning etter vannforskriften Vannforekomst ä En vannforekomst er en avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel en innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller et avgrenset volum grunnvann i et eller flere grunnvannsmagasin. 1. Elver og innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Omfanget av aktiviteter som påvirker vassdrag og innsjøer i Norge øker. Det er viktig at den samlede påvirkningen på lang sikt ikke blir større enn at økosystemene bevarer sin naturlige tilstand. Vassdragsnatur ved starten av Storskogdalen i Rago nasjonalpark, Sørfold. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Side 1 / 27

2 1.3) Vernede vassdrag 2) Laks 2.1) Utbredelse og vandring, laks, sjøørret og sjørøye 2.2) Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder 2.3) Lakselus 2.4) Lakseparasitten Gyrodactylus salaris 3) Grunnvann 3.1) Overvåking av grunnvann 4) Miljøgifter i ferskvann 4.1) Tungmetaller i innsjøer 4.2) Organiske miljøgifter i innsjøer 4.3) Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver 4.3.1) Folldal Verk 4.3.2) Grong Gruber 4.3.3) Killingdal gruve 4.3.4) Kjøli gruve 4.3.5) Løkken Gruber 4.3.6) Nordgruvefeltet, Røros 4.3.7) Skorovas Gruber 4.3.8) Storwartzområdet, Røros 4.3.9) Sulitjelma Gruber 4.3.1) Mindre kisgruver ) Gruver i Akershus ) Gruver i Aust-Agder ) Gruver i Buskerud ) Gruver i Finnmark ) Gruver i Hedmark ) Gruver i Hordaland ) Gruver i Nordland ) Nikkel og Olivin, avrenningsdata ) Gruver i Nord Trøndelag ) Gruvedata for Nord Trøndelag ) Gruver i Oppland ) Gruver i Rogaland ) Gruver i Sogn og Fjordane ) Gruver i Sør Trøndelag ) Gruver i Telemark ) Gruver i Troms ) Gruver i Vest-Agder ) Avfallsmasser fra gruvedrift 5) Vannforvaltning 5.1) Vannregioner - kart 5.2) Vannregionmyndigheter - kart 5.3) Økosystembasert forvaltning 6) Vassdragsutbygging 7) Kommunalt avløp Ferskvann Publisert av Miljødirektoratet Vi har mye vann i Norge og stor variasjon av elver og innsjøer. Om lag seks prosent av arealet i Norge er dekket av ferskvann. Norske myndigheter samarbeider om å forvalte vassdragene våre på en helhetlig måte. Norske elver og innsjøer er forholdsvis lite påvirket av menneskelig aktivitet i forhold til andre land i Europa. Foto: Ib Aarmo, Flickr Mens grunnvann er den viktigste kilden til drikkevannet i mange land, kommer bare rundt 15 prosent av drikkevannet i Norge fra grunnvann. Foto: Bård Bredesen, Naturarkivet.no Bildet viser en foss med en fosserøyksone omringet av eldre barskog. Slike områder av boreal regnskog gir livsgrunnlag for flere krevende arter, som for eksempel fossefiltlav. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.no Mye urørt norsk vassdragsnatur Selv om mange norske vassdrag er bygd ut, har vi mye relativt urørt vassdragsnatur. Vannet er med på å skape spesielle landskapsformer som har et spesielt rikt dyre og planteliv. Eksempler kan være ravinelandskap, der vannet skjærer seg ned i løsmasser som eroderes lett, og deltaområder i innsjøer og fjorder, der elver og bekker legger igjen mye løsmasser.norske vassdrag er levesteder for planter og dyr som ikke er vanlige i andre deler av Europa. Kortskuddsplanter, elvemoser og store lakse og oterbestander er eksempler på dette. Andre arter er på grensen for sitt utbredelsesområde mot nord og vest. Stabil økologisk tilstand Den økologiske tilstanden i ferskvann vurderes i dag med bakgrunn både i naturindeksen og klassifiseringssystemet for økologisk tilstand i vann. Der naturindeksen vurderer biologisk mangfold over større områder samlet sett, brukes klassifiseringssystemet for å vurdere økologisk tilstand i den enkelte elv eller den enkelte innsjø. I følge naturindeks for Norge har tilstanden for det biologiske mangfoldet i ferskvann vært stabil siden 199 for landet samlet sett. I 214 hadde naturindeksen en samlet verdi på,75 der verdien 1 tilsvarer tilstanden i økosystem med lite menneskelig påvirkning. Naturindeksen har noe lavere verdi i sør, spesielt på Sørlandet og deler av Vestlandet. Dette skyldes omfattende og langvarig forsuring som følge av langtransportert forurensning. Naturindeks for ferskvann Kilde: Økologisk tilstand i en elv eller en innsjø er et mål på hvordan tilstanden er for fisk, vannplanter og bunnlevende dyr. Mange steder i Norge har vannet god økologisk tilstand. I overkant av 6 prosent av elvene og innsjøene i landet er blitt vurdert til å ha god økologisk tilstand. Kartet viser vannkvaliteten rundt Trondheimsfjorden. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart" for å få opp et stort kart. Du kan klikke på hver enkelt vannforekomst og få opp faktaark med mye informasjon. Du kan også klikke på "Utforsk kart" for å se flere andre temaer, for eksempel vernede vassdrag og vassdragsregulering. Lite bruk av grunnvann i Norge Grunnvann er vannet som finnes i bakken under oss og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. Det finnes derfor de fleste steder og er en viktig vannforsyningskilde for spredte bosettinger og hytter. Rundt 15 prosent av oss får vannet vårt fra grunnvann. Dette er svært lite sammenlignet med flere andre land i Europa. En av årsakene til det er at vi har rikelig tilgang på overflatevann i Norge. PÅVIRKNING Flere typer påvirkninger Menneskeskapte påvirkninger som har negativ effekt på tilstanden i vannet kan være ulike typer forurensninger og utslipp, forsuringer som følge av sur nedbør, vassdragsutbygging, spredning av fremmede arter og lakselus. Helhetlig forvaltning av vannressursene Vannforskriften gir grunnlaget for en helhetlig forvaltning av ferskvannsressursene hvor målet er å oppnå gode økologiske og kjemiske forhold i ferskvann, kystvann og grunnvann. Den setter rammer for utarbeidelse av regionale vannforvaltningsplaner der relevante sektormyndigheter samarbeider med interessegrupper og lager tiltaksplaner for å nå målene om god miljøtilstand. Forskriften gjør EUs vanndirektiv gjeldende her i landet. Det er elleve vannregionmyndigheter i Norge, som har ansvar for hver sin vannregion. I tillegg samarbeider vi med nabolandene Sverige og Finland om seks vannregioner, som hovedsakelig ligger i nabolandene. Les mer om forvaltning etter vannforskriften Vannforekomst ä En vannforekomst er en avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel en innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller et avgrenset volum grunnvann i et eller flere grunnvannsmagasin. 1. Elver og innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Omfanget av aktiviteter som påvirker vassdrag og innsjøer i Norge øker. Det er viktig at den samlede påvirkningen på lang sikt ikke blir større enn at økosystemene bevarer sin naturlige tilstand. Vassdragsnatur ved starten av Storskogdalen i Rago nasjonalpark, Sørfold. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Side 2 / 27

3 Mye urørt norsk vassdragsnatur Selv om mange norske vassdrag er bygd ut, har vi mye relativt urørt vassdragsnatur. Vannet er med på å skape spesielle landskapsformer som har et spesielt rikt dyre og planteliv. Eksempler kan være ravinelandskap, der vannet skjærer seg ned i løsmasser som eroderes lett, og deltaområder i innsjøer og fjorder, der elver og bekker legger igjen mye løsmasser.norske vassdrag er levesteder for planter og dyr som ikke er vanlige i andre deler av Europa. Kortskuddsplanter, elvemoser og store lakse og oterbestander er eksempler på dette. Andre arter er på grensen for sitt utbredelsesområde mot nord og vest. Stabil økologisk tilstand Den økologiske tilstanden i ferskvann vurderes i dag med bakgrunn både i naturindeksen og klassifiseringssystemet for økologisk tilstand i vann. Der naturindeksen vurderer biologisk mangfold over større områder samlet sett, brukes klassifiseringssystemet for å vurdere økologisk tilstand i den enkelte elv eller den enkelte innsjø. I følge naturindeks for Norge har tilstanden for det biologiske mangfoldet i ferskvann vært stabil siden 199 for landet samlet sett. I 214 hadde naturindeksen en samlet verdi på,75 der verdien 1 tilsvarer tilstanden i økosystem med lite menneskelig påvirkning. Naturindeksen har noe lavere verdi i sør, spesielt på Sørlandet og deler av Vestlandet. Dette skyldes omfattende og langvarig forsuring som følge av langtransportert forurensning. Naturindeks for ferskvann Kilde: Økologisk tilstand i en elv eller en innsjø er et mål på hvordan tilstanden er for fisk, vannplanter og bunnlevende dyr. Mange steder i Norge har vannet god økologisk tilstand. I overkant av 6 prosent av elvene og innsjøene i landet er blitt vurdert til å ha god økologisk tilstand. Kartet viser vannkvaliteten rundt Trondheimsfjorden. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart" for å få opp et stort kart. Du kan klikke på hver enkelt vannforekomst og få opp faktaark med mye informasjon. Du kan også klikke på "Utforsk kart" for å se flere andre temaer, for eksempel vernede vassdrag og vassdragsregulering. Lite bruk av grunnvann i Norge Grunnvann er vannet som finnes i bakken under oss og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. Det finnes derfor de fleste steder og er en viktig vannforsyningskilde for spredte bosettinger og hytter. Rundt 15 prosent av oss får vannet vårt fra grunnvann. Dette er svært lite sammenlignet med flere andre land i Europa. En av årsakene til det er at vi har rikelig tilgang på overflatevann i Norge. PÅVIRKNING Flere typer påvirkninger Menneskeskapte påvirkninger som har negativ effekt på tilstanden i vannet kan være ulike typer forurensninger og utslipp, forsuringer som følge av sur nedbør, vassdragsutbygging, spredning av fremmede arter og lakselus. Helhetlig forvaltning av vannressursene Vannforskriften gir grunnlaget for en helhetlig forvaltning av ferskvannsressursene hvor målet er å oppnå gode økologiske og kjemiske forhold i ferskvann, kystvann og grunnvann. Den setter rammer for utarbeidelse av regionale vannforvaltningsplaner der relevante sektormyndigheter samarbeider med interessegrupper og lager tiltaksplaner for å nå målene om god miljøtilstand. Forskriften gjør EUs vanndirektiv gjeldende her i landet. Det er elleve vannregionmyndigheter i Norge, som har ansvar for hver sin vannregion. I tillegg samarbeider vi med nabolandene Sverige og Finland om seks vannregioner, som hovedsakelig ligger i nabolandene. Les mer om forvaltning etter vannforskriften Vannforekomst ä En vannforekomst er en avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel en innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller et avgrenset volum grunnvann i et eller flere grunnvannsmagasin. 1. Elver og innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Omfanget av aktiviteter som påvirker vassdrag og innsjøer i Norge øker. Det er viktig at den samlede påvirkningen på lang sikt ikke blir større enn at økosystemene bevarer sin naturlige tilstand. Vassdragsnatur ved starten av Storskogdalen i Rago nasjonalpark, Sørfold. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Nordre Øyeren naturreservat er Nordens største innlandsdelta. Tre elver danner et unikt deltaområde som har status som Ramsarområde på grunn av sin betydning for trekkfugler. Øyeren er også Norges mest artsrike innsjø, både når det gjelder fisk og vannplanter. Bildet viser Fautøya, en øy hvor det er gjort tiltak for å bedre forholdene for bl a åkerrikse. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Side 3 / 27

4 Nordre Øyeren naturreservat er Nordens største innlandsdelta. Tre elver danner et unikt deltaområde som har status som Ramsarområde på grunn av sin betydning for trekkfugler. Øyeren er også Norges mest artsrike innsjø, både når det gjelder fisk og vannplanter. Bildet viser Fautøya, en øy hvor det er gjort tiltak for å bedre forholdene for bl a åkerrikse. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Å padle i kano er en fin måte å oppleve elver og innsjøer på. Bildet er fra Tverrsjøen i Jevnaker. Her passerer man under en kraftlinje som strekker seg gjennom Nordmarka utenfor Oslo. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no. Et eksempel på gjenåpning av bekkeløp i Tidemannsparken i Oslo. Bekkeløp regulerer avrennningen i nedbørspersioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no. Store områder med godt vannmiljø Norge har som mål å ha et godt vannmiljø som ivaretar vannlevende arter og deres leveområder. Noen arter får beskyttelse fordi de er truede, sjeldne eller særlig sårbare for påvirkning. Dette gjelder også arter som Norge har et spesielt stort ansvar for å ta vare på, fordi fordi hoveddelen av de globale bestandene fins her. Miljøtilstanden måles ved å undersøke status for det levende livet i vassdragene i tillegg til vannkjemi og grad av fysiske endringer i naturlige elveløp og innsjøer. For å undersøke status for vannlevende arter gjøres undersøkelser av dyr på flere nivåer i næringskjeden som planteplankton, krepsdyr, bunnlevende dyr, vannplanter, begroingsalger og fisk. De vannkjemiske målingene skal blant annet avdekke om vannet har: høye verdier av næringsstoffer som følge av utslipp fra landbruk avløpsvann fra bosetting bunnsedimenter med høye verdier av kjemiske stoffer som følge av utslipp fra industri vann som er surt som følge av langtransportert forurensing Økologisk tilstand for elvar Per 25. mai 216 Agder FINNMARK Glomma HORDALAND MØRE OG ROMSDAL NORDLAND ROGALAND SOGN OG FJORDANE TROMS Trøndelag Vest-Viken Prosent Udefinert Svært dårleg Dårleg Kilde: Vann-Nett Moderat God Svært god Økologisk tilstand for innsjøar Innsjøar per 25. mai 216 Agder FINNMARK Glomma HORDALAND MØRE OG ROMSDAL NORDLAND ROGALAND SOGN OG FJORDANE TROMS Trøndelag Vest-Viken Prosent Udefinert Svært dårleg Dårleg Kilde: Vann-Nett Moderat God Svært god Store forskjeller på vannkvaliteten i Norge Informasjonen om økologisk tilstand i vassdrag og kystvann er en del av kunnskapsgrunnlag for de regionale vannforvaltningsplanene. Kartet under viser resultatet av vurderingen av økologisk tilstand for hver enkelt vannforekomst. Kartet viser vannkvaliteten rundt Skarnes i Hedmark. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på mer kart og funksjoner for å få opp et stort kart. Du kan klikke på innsjøene og få opp mer informasjon. Det er store regionale forskjeller i økologisk tilstand, og det er ikke overraskende at tilstanden er dårligst på Øst og Sørlandet der befolkningstettheten er høyest. Med få unntak er forholdene best i Midt og Nord Norge. Hvorfor er tilstanden dårlig noen steder? Over 7 prosent av våre største vassdrag er regulert. I tillegg er flere vassdrag utsatt for andre typer fysiske inngrep og forurensning fra landbruk, bosetting eller industri. I flere tilfeller har fremmede arter etablert seg i vassdragene, dvs arter som ikke har vært der før. De kan f eks konkurrere ut de artene som er der fra før. KONSEKVENSER Side 4 / 27

5 Et eksempel på gjenåpning av bekkeløp i Tidemannsparken i Oslo. Bekkeløp regulerer avrennningen i nedbørspersioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no. Store områder med godt vannmiljø Norge har som mål å ha et godt vannmiljø som ivaretar vannlevende arter og deres leveområder. Noen arter får beskyttelse fordi de er truede, sjeldne eller særlig sårbare for påvirkning. Dette gjelder også arter som Norge har et spesielt stort ansvar for å ta vare på, fordi fordi hoveddelen av de globale bestandene fins her. Miljøtilstanden måles ved å undersøke status for det levende livet i vassdragene i tillegg til vannkjemi og grad av fysiske endringer i naturlige elveløp og innsjøer. For å undersøke status for vannlevende arter gjøres undersøkelser av dyr på flere nivåer i næringskjeden som planteplankton, krepsdyr, bunnlevende dyr, vannplanter, begroingsalger og fisk. De vannkjemiske målingene skal blant annet avdekke om vannet har: høye verdier av næringsstoffer som følge av utslipp fra landbruk avløpsvann fra bosetting bunnsedimenter med høye verdier av kjemiske stoffer som følge av utslipp fra industri vann som er surt som følge av langtransportert forurensing Økologisk tilstand for elvar Per 25. mai 216 Agder FINNMARK Glomma HORDALAND MØRE OG ROMSDAL NORDLAND ROGALAND SOGN OG FJORDANE TROMS Trøndelag Vest-Viken Prosent Udefinert Svært dårleg Dårleg Kilde: Vann-Nett Moderat God Svært god Økologisk tilstand for innsjøar Innsjøar per 25. mai 216 Agder FINNMARK Glomma HORDALAND MØRE OG ROMSDAL NORDLAND ROGALAND SOGN OG FJORDANE TROMS Trøndelag Vest-Viken Prosent Udefinert Svært dårleg Dårleg Kilde: Vann-Nett Moderat God Svært god Store forskjeller på vannkvaliteten i Norge Informasjonen om økologisk tilstand i vassdrag og kystvann er en del av kunnskapsgrunnlag for de regionale vannforvaltningsplanene. Kartet under viser resultatet av vurderingen av økologisk tilstand for hver enkelt vannforekomst. Kartet viser vannkvaliteten rundt Skarnes i Hedmark. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på mer kart og funksjoner for å få opp et stort kart. Du kan klikke på innsjøene og få opp mer informasjon. Det er store regionale forskjeller i økologisk tilstand, og det er ikke overraskende at tilstanden er dårligst på Øst og Sørlandet der befolkningstettheten er høyest. Med få unntak er forholdene best i Midt og Nord Norge. Hvorfor er tilstanden dårlig noen steder? Over 7 prosent av våre største vassdrag er regulert. I tillegg er flere vassdrag utsatt for andre typer fysiske inngrep og forurensning fra landbruk, bosetting eller industri. I flere tilfeller har fremmede arter etablert seg i vassdragene, dvs arter som ikke har vært der før. De kan f eks konkurrere ut de artene som er der fra før. KONSEKVENSER Konsekvenser påvirkninger har på dyre og planteliv i vann Dyr og planter i vann reagerer forskjellig på ulike typer påvirkning fra menneskelig aktivitet. For eksempel vil planteplankton reagere raskt på økning i mengden næringsstoff i vannet. Planteplankton er derfor en god indikator på om næringsmengdene i vannet er så store at de kan være skadelig for økosystemet i vannet. Både mengden fisk og sammensetning av fiskearter kan for eksempel bli endret på grunn av: vassdragsreguleringer sur nedbør forekomst av fremmede arter parasitter og sykdom, for eksempel fra fiskeoppdrett. For å vurdere tilstanden må vi i hver enkelt vannforekomsten må vi se på sammensetningen av plankton, insekter, amfibier og andre grupper av dyr og planter som lever i eller i nært samspill med vannet. Elver og innsjøer kan utsettes for ulike typer påvirkninger. Det er grunn til å anta at en kombinasjon av ulike påvirkningsfaktorer som virker sammen vil ha forsterkede effekter. Eksempel på dette er i en elv hvor det slippes ut næringsstoffer fra landbruket. Hvis denne elva blir regulert, vil det bli mindre vann i elva, og det vil bli en økt konsentrasjon av næringsstoffer i den. Når konsentrasjonen av næringsstoffer øker, vil det få negative effekter på vannmiljøet og enkelte arter kan i verste fall forsvinne. Konsekvenser for menneskers bruk av vannet Ulike påvirkninger kan også ha innvirkning på hvordan vi kan bruke vannet. Dette gjelder bruk av vannet til: drikkevann badevann naturopplevelser fiske og annen bruk som er viktig for oss. Vann som får tilført bakterier på grunn av utslipp av avløpsvann vil være lite egnet som badevann. Sterk regulering på grunn av vannkraftproduksjon kan føre til lite vann i elva, og det igjen kan redusere naturopplevelsen for de som benytter området til friluftsliv. PÅVIRKNING Vannkraft, forurensning og forekomst av fremmede arter Tre hovedgrupper påvirkninger er typiske i norske elver og innsjøer: forurensning: omfatter punktkilder, diffus avrenning og langtransporterte forurensninger som bidrar til forsuring, overgjødsling og spredning av miljøgifter fysiske endringer: omfatter i hovedsak vassdragsreguleringer, men inkluderer også vandringshindre på grunn av samferdsel, for eksempel veibygging, eller kanaliseringer i forbindelse med jordbruk biologiske påvirkninger: omfatter påvirkning fra fremmede arter som for eksempel signalkreps vasspest, rømt oppdrettsfisk og effekter fra oppblomstring av naturlig forekommende arter som lakselus og krypsiv De fire hovedårsakene til at en innsjø eller en elv ikke har god miljøtilstand i dag er: vannkraftregulering langtransportert forurensning forurensning fra landbruket spredt avløp fra husholdningene De ti viktigste påvirkningene på elvevannforekomster (km) Per 1. juni 215 Langtransportert forurensning Avrenning fra landbruk Vannkraft og andre fysiske inngrep Spredte avløp Fremmede arter Avrenning fra urbane områder Avrenning fra andre kilder Renseanlegg/avløp Andre punktkilder Forurensning fra transport km Middels grad Stor grad Kilde: Vann-Nett Svært stor grad Figuren over viser de ti hyppigst registrerte påvirkningsfaktorene i elver og vassdrag. Det er store regionale forskjeller langtransportert luftforurensning finnes for eksempel i hele Norge, men påvirkningen er sterkest i Sør Norge. Miljøtiltak i vann Vannforvaltningsplaner skal sikre at vi har tilstrekkelig kunnskap om vannmiljøet. Det gjennomføres også forebyggende eller forbedrende tiltak i elver og innsjøer med mindre godt vannmiljø. I områder der tilstanden til vannet og artene som lever der ikke tilfredsstiller våre krav til et godt vannmiljø, settes det krav til at det gjennomføres miljøtiltak for å forbedre eller gjenopprette vannmiljøet. I vannregionene utarbeides det tiltaksprogram som en del av forvaltningsplanene for vann. Tiltaksprogrammet oppsummerer alle relevante tiltak som skal gjennomføres i regionen, både de som gjennomføres i medhold av gjeldende lovverk og de som følger av frivillig innsats eller andre virkemidler. Eksempler på effektive miljøtiltak kan være: Fysiske tiltak: Miljøbasert vannføring, sperrer, steinsetting, terskler og andre avbøtende tiltak som reduserer virkninger av vassdragsregulering eller andre fysiske inngrep. Rehabilitering og restaurering: tiltak for å gjenskape vassdragets naturlige form og funksjon som kan være fysisk endret på gjennom urbanisering, bekkelukkinger, flomvern, veier osv Biotoptiltak: Et eller flere tiltak i et parti av et vassdrag som forbedrer leveforholdene (habitatet) for biologisk mangfold, fisk og friluftsliv. Fiskeforsterkning: Tiltak for å bedre fisket i vann med liten naturlig rekruttering gjennom ulike kultiveringstiltak som utsettinger av rogn eller fiske. Forurensningsbegrensende tiltak: Dette kan være oppgradering av renseanlegg, reduksjon av avrenning fra landbruket eller opprydding i forurenset grunn. Kalking: Redusere effekten av langtransportert sur nedbør gjennom kalking. Landbrukstiltak: Gjødselplanlegging, miljøtilpasset jordbearbeiding, hydrotekniske installasjoner eller vegetasjonssoner for å redusere avrenning. Beskyttelse: Informasjon om bruken av vannet, lokale forskrifter eller arealplanlegging som setter restriksjoner på arealbruk. Økosystem ä Et økosystem er et samfunn av planter, dyr og mikroorganismer og samspillet med miljøet som omgir dem. Økosystemet fungerer gjennom samspill både oppover og nedover i næringskjeden og med det fysiske og kjemiske miljøet som omgir det. Økosystemer kan variere mye i størrelse og kompleksitet. Bestand ä En gruppe individer av samme art som lever innenfor et avgrenset område til samme tid. Vannforekomst ä En vannforekomst er en avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel en innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller et avgrenset volum grunnvann i et eller flere grunnvannsmagasin Kalksjøer Publisert av Miljødirektoratet Kalksjøer er innsjøer, tjern og dammer som er naturlig påvirket av kalk. De spesielle vannforholdene gjør kalksjøene til unike levesteder for flere sjeldne kalkkrevende arter. Mange kalksjøer er utsatt for overgjødsling. Kalksjøene har klart vann og et hvitt eller gult kalkbelegg på bunnen. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Side 5 / 27

6 Kalksjøene har klart vann og et hvitt eller gult kalkbelegg på bunnen. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Smaltaggkrans (Chara rudis) er en av de kalkkrevende artene som lever i kalksjøer. Foto: Ola Hegge Kransalger i kalksjø. Foto: Marit Mjelde, NIVA Side 6 / 27

7 Kransalger i kalksjø. Foto: Marit Mjelde, NIVA Størrelsen på kalksjøer i Norge varierer, fra små tjern til store innsjøer. Denne kalksjøen er forholdsvis liten. Foto: Kim Abel, Naturarkivet.no Kalkkrevende arter Berggrunnen i Norge gjør at det meste av ferskvann i landet vårt har lavt kalkinnhold. Likevel har vi noen innsjøer, tjern og dammer med relativt mye kalk og lite av andre næringsstoffer, og disse kalles kalksjøer. Vannet i mange av kalksjøene er spesielt klart, nettopp fordi det har så lite av næringsstoffer. Andre kalksjøer er mer humusrike. Ofte har kalksjøene grønn eller blåskjær med et hvitt eller gult kalklag på bunnen. Det uvanlig høye kalkinnholdet i kalksjøene gir helt unike livsbetingelser for flere truede, kalkkrevende arter. Disse artene har få andre levesteder. De sjeldne kransalgene trives spesielt godt. Kransalgene er dekket av et kalkskall og har levd på jorda siden silurtiden for 4 millioner år siden. I dag er hele 17 av 2 kransalgearter i ferskvann rødlistet. Også andre sjeldne dyr og planter, blant annet snegler og karplanter, lever i kalksjøene. Sjelden og sterkt truet naturtype Kalksjøer er oppført som sterkt truet på rødlista. Kalksjøer finnes i de fleste landsdeler, unntatt det meste av Vestlandet. De mest kalkrike innsjøene i Norge ligger i Østlandsområdet, først og fremst i Oppland, Oslo Akershus, Buskerud og Hedmark. Frognertjernet i Hedmark er regnet som Norges mest kalkrike innsjø. Størrelsen på kalksjøene kan variere mye, fra små pytter til store innsjøer. Det kan også være stor forskjell på hvor mye kalk vannet inneholder. De blå symbolene viser verdifulle kalkrike sjøer i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart". PÅVIRKNING Overgjødsling truer kalksjøene Mange kalksjøer ligger i områder som er tett befolket eller gunstig for jordbruksaktivitet. Kalksjøer og artene som lever der, er svært sårbare overfor inngrep og forurensning. Den viktigste trusselen er tilførsel av næringssalter med nitrogen og fosfor gjennom tilsig av gjødsel fra jordbruk. Slik næringstilførsel kan føre til at forholdene i kalksjøene blir endret slik at kransalgene forsvinner. Flere av kalksjøene har trolig mistet kransalgene og er ødelagte. Arealendringer som utbygging eller effektivisering i jordbruket kan påvirke kalksjøer negativt. Gjenfylling av dammer, fremmede arter, klimaendringer og forsuring på grunn av luftforurensning kan også true kalksjøene. Vasspest er en fremmed og skadelig art som kan forstyrre det sårbare økosystemet i en kalksjø. Trenger mer kunnskap Det er utgitt en handlingsplan som beskriver hvordan vi skal ta vare på naturtypen. Målet er å få en oversikt over forekomsten av kalksjøer i Norge, hvilke arter som lever her og kalksjøenes miljøtilstand. I dag har vi god oversikt over hvor kalksjøene finnes i Norge. Langsiktige mål er at kunnskapen vi får gjennom handlingsplanen brukes i planlegging av tiltak og forvaltning av kalksjøene, slik at det blir gjort nødvendige miljøforbedringer som sikrer de truede artene i kalksjøer. Innsjøer som har et spesielt høyt kalsiuminnhold (over 2 mg/l) og inneholder truede arter som krever mye kalk, har fått status som utvalgt naturtype. Dette betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging. I dag kan man søke om tilskudd til tiltak for å ivareta kalksjøer gjennom tilskuddsordningen for trua og utvalgte naturtyper. Les mer om ordningen for å ta vare på utvalgte naturtyper hos Miljødirektoratet ä Kalksjøer Med kalksjøer som utvalgt naturtype menes innsjøer med kalsiuminnhold større eller lik 2 mg/l, og med forekomst av minst en av de følgende artene: Rødkrans (Chara tomentosa) Smaltaggkrans (C. rudis) Hårpiggkrans (C. polyacantha) Stinkkrans (C. vulgaris) Knippebustkrans (C. curta) Gråkrans (C. contraria) Blanktjønnaks (Potamogeton lucens) Sliretjønnaks (Stuckenia vaginata) Vasskrans (Zannichellia palustris) eller andre truede kalkkrevende plante- eller dyrearter. Utvalgte naturtyper Enkelte naturtyper kan vedtas som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For å avgjøre om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges vekt på om naturtypen: Har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet Er viktig for én eller flere prioriterte arter Har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge Har internasjonale forpliktelser knyttet til seg Flere typer kalksjøer Den utvalgte naturtypen kalksjøer kan deles inn i ulike varianter, avhengig av hvor mye kransalger og karplanter kalksjøene har og hvordan de er sammensatt: Kransalgesjøer: Også kalt Chara sjøer, har rik vegetasjon av kransalger og lite andre vannplanter. Chara artene er spesielt kalkkrevende. Kransalgene i kalksjøene er avhengig av klart vann og lite annen vannvegetasjon. Kransalgesjøene er av de mest sjeldne kalksjøene Humusrike kalksjøer: Rik vegetasjon, ofte dominert av kransalger. Enkelte karplanter og moser Kalkrike tjønnaks sjøer Vegetasjonsfrie kalksjøer med truede, kalkkrevende dyrearter 1.2. Edelkreps Publisert av Miljødirektoratet Edelkreps er en sterkt truet art i Norge. Den største trusselen er spredningen av den fremmede arten signalkreps og sykdommen krepsepest. Forurensning og ødeleggelser av leveområder truer også edelkrepsbestandene. Edelkreps. Foto: Lise Sørensen, Miljødirektoratet Edelkreps. Foto: Børre Dervo Signalkreps. Foto: Terje Wivestad Edelkrepsen i sterk tilbakegang Edelkreps (Astacus astacus) er én av fem arter ferskvannskreps som finnes naturlig i Europa. Arten står oppført i både den nasjonale og den internasjonale rødlista. I den nasjonale rødlista er den listet som sterkt truet og i den internasjonale rødlista er det listet som sårbar. Edelkrepsen kan bli 15 cm lang, men er vanligvis mindre. Fargen kan variere, den er ofte relativt mørk. Klørne er ofte rødlige på undersiden. Forskjeller mellom signal- og edelkreps Edelkreps kan lett forveksles med den nordamerikanske og svartelistede arten signalkreps (Pasifastacus leniusculus) som er ulovlig innført til Norge. Sammenlignet med edelkrepsen har signalkrepsen et glattere og brunere skall og større klør i forhold til kroppsstørrelsen og vanligvis en hvit flekk på klørne. Signalkrepsen mangler også en karakteristisk tagg ved furen bak hodeskjoldet som man finner på edelkrepsen. I tillegg har signalkrepsen noe større klør i forhold til kroppsstørrelsen, og den har vanligvis en hvit flekk på klørne. Se bilder av både edelkreps og signalkreps i bildekarusellen øverst. Utbredelse og bestandsstatus Edelkrepsen har vid utbredelse i Europa fra Russland og Ukraina i øst, Skandinavia i nord, Hellas i sør og Storbritannia og Frankrike i vest. I Norge er arten i sterk tilbakegang, og det er i dag registrert 47 edelkrepslokaliteter i Norge. I følge databasen til Norsk institutt for naturforskning, har Oslo og Akershus flest lokaliteter, fulgt av Østfold og Hedmark. PÅVIRKNING Krepsepest den største trusselen Edelkrepsen har lenge vært i tilbakegang i Europa. Det er anslått at bestanden er redusert med mellom 5 7 prosent. Noen steder er imidlertid krepsen introdusert på nytt, slik at anslått bestandsreduksjon trolig ligger på 4 5 prosent. Tilstanden for arten i de ulike landene varierer. I Norge er edelkrepsen redusert med mellom 5 8 prosent de siste tre generasjonene. Mengden edelkreps er også redusert siden midten av 196 tallet, trolig over 9 prosent. I Sverige regner man med at 97 prosent av alle edelkrepsbestander er blitt utryddet de siste 115 årene. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt, og omfatter trusler fra fremmede arter som krepsepest, signalkreps og vasspest, samt forurensning, nedslamming og fysiske inngrep. Spredningen av signalkreps, som er bærer av sykdommen krepsepest, er i dag regnet som den største trusselen mot edelkrepsbestandene. Utbrudd av krepsepest gir massedødelighet av edelkreps. Sykdommen er forårsaket av eggsporesoppen Aphanomyces astaci. Eggsporesoppen finnes på signalkrepsen, som har utviklet et naturlig immunforsvar mot parasitten, og som derfor kan være skjult bærer av sykdommen. Fordi det totale antallet edelkreps har gått så mye ned, er arten vurdert som sterkt truet. For eksempel, har utbrudd av krepsepest ført til nær utryddelse av edelkreps i Haldenvassdraget, Store Le og i Glomma, der smitten fortsatt er aktiv i vassdraget. Symptomer på krepsepest er at krepsen blir aktiv om dagen og får en ustabil, stolpret gange. Den kan til og med vandre opp på land. Krepsen dør vanligvis bare noen få dager etter at den har blitt smittet. Ved mistanke om krepsepest sendes det inn prøver til Veterinærinstituttet, seksjon for mykologi. Selv om edelkreps regnes som en sterkt truet art finnes det likevel enkeltbestander av edelkreps som det er mulig å høste på. Bestander som ikke er negativt påvirket av for eksempel signalkreps, kan være gode og derfor også høstbare. Bestanden i Steinsfjorden i Buskerud er et eksempel. Hvert år åpnes det derfor i en kort periode for fiske etter kreps i bestandene som tåler høsting. Egne bestemmelser for krepsing skal sikre at vi unngår spredningen av krepsepest og hindre fiske av umoden kreps. Les mer i brosjyre om krepsing. Oversikt over steder med krepsepest i Norge Norge ble første gang rammet av krepsepest i 1971, i grensevassdraget Vrangselva/Veksa sørøst for Kongsvinger. Her følger en oversikt over utbruddene i Norge: I 216 ble det påvist krepsepest i Mossevassdraget ett vassdrag som går gjennom Østfold, Akershus og Oslo fylke. I 214 ble det påvist krepsepest i Rødnessjøen i Marker kommune i Østfold. I 213 ble det påvist krepsepest i Kvesjøen i Lierne kommune i Nord Trøndelag. I 211 ble det påvist krepsepest i Skittenholvatnet i Hemne kommune i Sør Trøndelag. I 21 ble det påvist krepsepest på kreps i elva Buåa i Eidskog kommune i Hedmark. I 29 ble det oppdaget signalkreps med krepsepest i fire dammer på Oustøya i Oslofjorden. Her har man forsøkt å fjerne krepsen, men det er for tidlig å friskmelde dammene. I 28 ble det oppdaget ulovlig utsatt signalkreps i Øymarksjøen nedstrøms Ørje sluser i Haldenvassdraget. I 26 ble det oppdaget signalkreps i to små kunstige dammer i Porsgrunn kommune i Telemark. Året etter ble det gjort et forsøk på å fjerne signalkrepsen fra vassdraget, og i 215 ble dammene erklært fri for krepsepest. I 1989 ble Store Le og Haldenvassdraget rammet av krepsepest. Vassdraget nedstrøms Ørje sluser ble på nytt rammet i 25. I juli 1987 ble Glommavassdraget rammet av krepsepest og ble rammet på nytt i 23. Beskyttes gjennom regelverk og internasjonale avtaler Edelkrepsen omfattes også av flere internasjonale avtaler. Den er listet i Bernkonvensjonen, som har som formål å verne ville dyr og planter og deres leveområder i Europa, og den omfattes også av EUs habitatdirektiv.i henhold til lakse og innlandsfiskloven er det forbudt å importere og sette ut ferskvannsorganismer, som blant annet signalkreps, uten tillatelse fra miljømyndighetene. Arbeidsgruppe for ferskvannskreps I 29 ble det etablert en arbeidsgruppe for ferskvannskreps som skal: være et forum for løpende samarbeid og koordinering mellom offentlig forvaltning og relevante organisasjoner og institusjoner på nasjonalt plan være et rådgivende organ innenfor krepseforvaltning arbeide med problemstillinger vedrørende ferskvannskreps med vekt på utbredelse, status, overvåking, trusler mot edelkreps (spesielt krepsepest), beskatning, beredskapsrutiner og informasjon Bekjempelse av krepsepest og overvåking av edelkreps Mattilsynet har utarbeidet en bekjempelsesplan mot krepsepest. Bekjempelsesplanen beskriver hvilke tiltak Mattilsynet skal sette i verk ved mistanke om krepsepest, samt akutte og langsiktige tiltak i berørte vassdrag. Edelkreps har hatt et eget overvåkingsprogram siden 21. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Veterinærinstituttet har utviklet ny metode for å overvåke krepsepest, edelkreps og signalkreps gjennom å bruke miljø DNA i innsamlede vannprøver. Med denne metoden kan man finne ut hvilke arter eller artsgrupper som finnes i vassdraget ved å identifisere hvilke arter DNAet man finner i f.eks. vannprøven tilhører. Bruk av miljø DNA i kombinasjon med mer tradisjonell overvåking vil fremover gi en mer kostnadseffektiv overvåking Vernede vassdrag Publisert av Miljødirektoratet Norsk vassdragsnatur er mangfoldig og unik i europeisk sammenheng. Verneplan for vassdrag har som mål å ta vare på et representativt utvalg av norske vassdrag, først og fremst som et vern mot kraftutbygging. Siden 1973 er 389 vassdrag vernet i Norge. Sjoa i Oppland var blant de første vassdragene som ble varig vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I i Elva renner fra innsjøen Gjende i Vågå til tettstedet Sjoa i Gudbrandsdalen. Sjoa er en populær elv for rafting og elvepadling med kajakk. Foto: Sigve Reiso, naturarkivet.no. Langvella i Sør Trøndelag er blant de siste vassdragene som er vernet, i 29. Vassdraget, som er delvis urørt, renner fra høyfjell til lavland øst i Oppdal kommune. Langvella er en viktig del av et variert og kontrastrikt landskap. Dette bildet er fra Langvellfossen, ca 76 moh. Foto: Åsmund Loe. Side 7 / 27

8 Edelkrepsen har lenge vært i tilbakegang i Europa. Det er anslått at bestanden er redusert med mellom 5 7 prosent. Noen steder er imidlertid krepsen introdusert på nytt, slik at anslått bestandsreduksjon trolig ligger på 4 5 prosent. Tilstanden for arten i de ulike landene varierer. I Norge er edelkrepsen redusert med mellom 5 8 prosent de siste tre generasjonene. Mengden edelkreps er også redusert siden midten av 196 tallet, trolig over 9 prosent. I Sverige regner man med at 97 prosent av alle edelkrepsbestander er blitt utryddet de siste 115 årene. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt, og omfatter trusler fra fremmede arter som krepsepest, signalkreps og vasspest, samt forurensning, nedslamming og fysiske inngrep. Spredningen av signalkreps, som er bærer av sykdommen krepsepest, er i dag regnet som den største trusselen mot edelkrepsbestandene. Utbrudd av krepsepest gir massedødelighet av edelkreps. Sykdommen er forårsaket av eggsporesoppen Aphanomyces astaci. Eggsporesoppen finnes på signalkrepsen, som har utviklet et naturlig immunforsvar mot parasitten, og som derfor kan være skjult bærer av sykdommen. Fordi det totale antallet edelkreps har gått så mye ned, er arten vurdert som sterkt truet. For eksempel, har utbrudd av krepsepest ført til nær utryddelse av edelkreps i Haldenvassdraget, Store Le og i Glomma, der smitten fortsatt er aktiv i vassdraget. Symptomer på krepsepest er at krepsen blir aktiv om dagen og får en ustabil, stolpret gange. Den kan til og med vandre opp på land. Krepsen dør vanligvis bare noen få dager etter at den har blitt smittet. Ved mistanke om krepsepest sendes det inn prøver til Veterinærinstituttet, seksjon for mykologi. Selv om edelkreps regnes som en sterkt truet art finnes det likevel enkeltbestander av edelkreps som det er mulig å høste på. Bestander som ikke er negativt påvirket av for eksempel signalkreps, kan være gode og derfor også høstbare. Bestanden i Steinsfjorden i Buskerud er et eksempel. Hvert år åpnes det derfor i en kort periode for fiske etter kreps i bestandene som tåler høsting. Egne bestemmelser for krepsing skal sikre at vi unngår spredningen av krepsepest og hindre fiske av umoden kreps. Les mer i brosjyre om krepsing. Oversikt over steder med krepsepest i Norge Norge ble første gang rammet av krepsepest i 1971, i grensevassdraget Vrangselva/Veksa sørøst for Kongsvinger. Her følger en oversikt over utbruddene i Norge: I 216 ble det påvist krepsepest i Mossevassdraget ett vassdrag som går gjennom Østfold, Akershus og Oslo fylke. I 214 ble det påvist krepsepest i Rødnessjøen i Marker kommune i Østfold. I 213 ble det påvist krepsepest i Kvesjøen i Lierne kommune i Nord Trøndelag. I 211 ble det påvist krepsepest i Skittenholvatnet i Hemne kommune i Sør Trøndelag. I 21 ble det påvist krepsepest på kreps i elva Buåa i Eidskog kommune i Hedmark. I 29 ble det oppdaget signalkreps med krepsepest i fire dammer på Oustøya i Oslofjorden. Her har man forsøkt å fjerne krepsen, men det er for tidlig å friskmelde dammene. I 28 ble det oppdaget ulovlig utsatt signalkreps i Øymarksjøen nedstrøms Ørje sluser i Haldenvassdraget. I 26 ble det oppdaget signalkreps i to små kunstige dammer i Porsgrunn kommune i Telemark. Året etter ble det gjort et forsøk på å fjerne signalkrepsen fra vassdraget, og i 215 ble dammene erklært fri for krepsepest. I 1989 ble Store Le og Haldenvassdraget rammet av krepsepest. Vassdraget nedstrøms Ørje sluser ble på nytt rammet i 25. I juli 1987 ble Glommavassdraget rammet av krepsepest og ble rammet på nytt i 23. Beskyttes gjennom regelverk og internasjonale avtaler Edelkrepsen omfattes også av flere internasjonale avtaler. Den er listet i Bernkonvensjonen, som har som formål å verne ville dyr og planter og deres leveområder i Europa, og den omfattes også av EUs habitatdirektiv.i henhold til lakse og innlandsfiskloven er det forbudt å importere og sette ut ferskvannsorganismer, som blant annet signalkreps, uten tillatelse fra miljømyndighetene. Arbeidsgruppe for ferskvannskreps I 29 ble det etablert en arbeidsgruppe for ferskvannskreps som skal: være et forum for løpende samarbeid og koordinering mellom offentlig forvaltning og relevante organisasjoner og institusjoner på nasjonalt plan være et rådgivende organ innenfor krepseforvaltning arbeide med problemstillinger vedrørende ferskvannskreps med vekt på utbredelse, status, overvåking, trusler mot edelkreps (spesielt krepsepest), beskatning, beredskapsrutiner og informasjon Bekjempelse av krepsepest og overvåking av edelkreps Mattilsynet har utarbeidet en bekjempelsesplan mot krepsepest. Bekjempelsesplanen beskriver hvilke tiltak Mattilsynet skal sette i verk ved mistanke om krepsepest, samt akutte og langsiktige tiltak i berørte vassdrag. Edelkreps har hatt et eget overvåkingsprogram siden 21. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Veterinærinstituttet har utviklet ny metode for å overvåke krepsepest, edelkreps og signalkreps gjennom å bruke miljø DNA i innsamlede vannprøver. Med denne metoden kan man finne ut hvilke arter eller artsgrupper som finnes i vassdraget ved å identifisere hvilke arter DNAet man finner i f.eks. vannprøven tilhører. Bruk av miljø DNA i kombinasjon med mer tradisjonell overvåking vil fremover gi en mer kostnadseffektiv overvåking Vernede vassdrag Publisert av Miljødirektoratet Norsk vassdragsnatur er mangfoldig og unik i europeisk sammenheng. Verneplan for vassdrag har som mål å ta vare på et representativt utvalg av norske vassdrag, først og fremst som et vern mot kraftutbygging. Siden 1973 er 389 vassdrag vernet i Norge. Sjoa i Oppland var blant de første vassdragene som ble varig vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I i Elva renner fra innsjøen Gjende i Vågå til tettstedet Sjoa i Gudbrandsdalen. Sjoa er en populær elv for rafting og elvepadling med kajakk. Foto: Sigve Reiso, naturarkivet.no. Langvella i Sør Trøndelag er blant de siste vassdragene som er vernet, i 29. Vassdraget, som er delvis urørt, renner fra høyfjell til lavland øst i Oppdal kommune. Langvella er en viktig del av et variert og kontrastrikt landskap. Dette bildet er fra Langvellfossen, ca 76 moh. Foto: Åsmund Loe. Rauma kom med i Verneplan for vassdrag IV i Rauma er et av de største vassdragene i Møre og Romsdal, med utspring fra Lesjaskogsvatn og utløp i Roms d alsfjorden ved Åndalsnes. Nedbørfeltet spenner fra rolige, avrundete former i sørøst til alpine formasjoner med spisse tinder i vest. Deler av vassdraget er allerede utnyttet til kraft p roduksjon. Rauma, som har en lakseførende strekning på 42 km, ble i 198 infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Høsten 1993 ble hele elva behandlet med fiske g iften rotonon, men parasitten ble påvist igjen i Vassdraget ble på nytt rotenonbehandlet i Friskmelding kan tidligst skje i 219. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Nesten 4 verneobjekter Kartet viser de vernede vassdragene Guddalsvassdraget og Gaularvassdraget. Du kan klikke innenfor de blå linjene og få opp faktaark om vassdragene. Du kan også zoome i kartet for å utforske nærmere, eller gå til "Utforsk kart" for å se vernede vassdrag i andre deler av landet. I 196 anmodet Stortinget om at en landsplan for utbygging og vern av vassdrag skulle utarbeides. Gjennom vedtak i perioden ble det vernet 389 vassdrag og vassdragsområder. Til sammen skal disse utgjøre et representativt utsnitt av Norges vassdragsnatur. Vassdragsvernet innebærer i utgangspunktet at hele nedbørfeltet er vernet mot vannkraftutbygging. Mini og mikrokraftverk kan tillates dersom bygging av kraftverket ikke kommer i konflikt med verneverdier i vassdraget. I Energimeldingen (Meld. St. 25 ( ) Kraft til endring ble det åpnet for at det i særskilte tilfeller vil kunne behandles konsesjoner for vannkraftverk i vernede vassdrag. Dette vil i så fall gjelde tilfeller med vesentlig samfunnsnytte, for eksempel i form av vesentlig flom og/eller skreddempende effekt, og akseptable miljøkonsekvenser. Andre inngrep som veibygging, kraftlinjer og drenering skal også vurderes opp mot verneverdiene, men de kan gjennomføres uten at vernebestemmelsene hindrer det. Hensyn til verneverdiene Verdiene i vernede vassdrag ivaretas spesielt gjennom bestemmelser i vannressursloven (kap. 5), naturmangfoldloven og bindende planer etter plan- og bygningsloven. For å kunne ta vare på verneverdiene bedre, også i forhold til andre typer inngrep enn vannkraftutbygging, er det utarbeidet Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. Retningslinjene gjelder et vassdragsbelte som omfatter vannstrengen (hovedelver, sidebekker, sjøer og tjern) og et område på inntil 1 meters bredde ut fra vannstrengen. Retningslinjene gjelder også andre deler av nedbørfeltet der det er dokumenterte verneverdier. Retningslinjene er førende for kommuner, fylkeskommuner og statlig fagmyndighet. De skal ligge til grunn for planlegging etter Plan og bygningsloven, og skal tas med under vurdering av enkeltsaker for øvrig. Det innebærer at både kommuner og sektormyndigheter må ta hensyn til vernede vassdrag i sin planlegging og virksomhet. Dokumenterer kunnskap Det er viktig å vite hvilke verdier som finnes i vassdragene og i naturen omkring. I dag er verneverdiene i omtrent en tredjedel av vassdragene i Norge dokumentert. Kunnskapen må også være tilgjengelig for de som skal vurdere slike saker. I mange vernede vassdrag er også tilgjengeligheten til kunnskapen som faktisk finnes for dårlig. I dag har vi et mål å sammenstille og dokumentere kunnskap om verdiene i alle de vernede vassdragene i Norge. Fylkesmannens miljøvernavdeling og NVEs regionkontorer har hatt ansvaret for å sammenstille rapporter der viktige delområder er blitt stedfestet og verdivurdert. Så langt er om lag en tredjedel av vassdragene dokumentert. Vann nett samler kunnskap om påvirkninger i alle vassdrag, også i de varig vernede vassdragene. Vern av vassdrag I 196 ba Stortinget om at det ble laget en landsplan for utbygging og vern av vassdrag Verneplan I ble vedtatt i 1973, hvor 95 vassdrag ble vernet Verneplan II vedtatt i 198, med 145 vernede vassdrag Verneplan III fra 1986 ga en mer grundig vurdering av verneinteressene og inkluderte 195 nye vernede vassdrag I 1993 vedtok Stortinget Verneplan IV som den siste verneplanen I 25 ble verneplanene supplert med 48 vassdrag. Fire tidligere vernede vassdrag ble utvidet og grensene for fire områder ble justert I 29 vedtok Stortinget en avsluttende supplering av Verneplanen for vassdrag: Vernet av Tovdalsvassdraget i Aust Agder ble utvidet og Vefsna i Nordland og Langvella i Sør Trøndelag ble tatt inn i verneplanen 2. Laks Publisert av Miljødirektoratet Mange laksebestander er truet eller har gått tapt. En rekke menneskeskapte påvirkninger utgjør en trussel mot enkeltbestander av laks. I dag regnes rømt oppdrettsfisk og lakselus som de mest alvorlige truslene mot laksen. Laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Side 8 / 27

9 Nesten 4 verneobjekter Kartet viser de vernede vassdragene Guddalsvassdraget og Gaularvassdraget. Du kan klikke innenfor de blå linjene og få opp faktaark om vassdragene. Du kan også zoome i kartet for å utforske nærmere, eller gå til "Utforsk kart" for å se vernede vassdrag i andre deler av landet. I 196 anmodet Stortinget om at en landsplan for utbygging og vern av vassdrag skulle utarbeides. Gjennom vedtak i perioden ble det vernet 389 vassdrag og vassdragsområder. Til sammen skal disse utgjøre et representativt utsnitt av Norges vassdragsnatur. Vassdragsvernet innebærer i utgangspunktet at hele nedbørfeltet er vernet mot vannkraftutbygging. Mini og mikrokraftverk kan tillates dersom bygging av kraftverket ikke kommer i konflikt med verneverdier i vassdraget. I Energimeldingen (Meld. St. 25 ( ) Kraft til endring ble det åpnet for at det i særskilte tilfeller vil kunne behandles konsesjoner for vannkraftverk i vernede vassdrag. Dette vil i så fall gjelde tilfeller med vesentlig samfunnsnytte, for eksempel i form av vesentlig flom og/eller skreddempende effekt, og akseptable miljøkonsekvenser. Andre inngrep som veibygging, kraftlinjer og drenering skal også vurderes opp mot verneverdiene, men de kan gjennomføres uten at vernebestemmelsene hindrer det. Hensyn til verneverdiene Verdiene i vernede vassdrag ivaretas spesielt gjennom bestemmelser i vannressursloven (kap. 5), naturmangfoldloven og bindende planer etter plan- og bygningsloven. For å kunne ta vare på verneverdiene bedre, også i forhold til andre typer inngrep enn vannkraftutbygging, er det utarbeidet Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. Retningslinjene gjelder et vassdragsbelte som omfatter vannstrengen (hovedelver, sidebekker, sjøer og tjern) og et område på inntil 1 meters bredde ut fra vannstrengen. Retningslinjene gjelder også andre deler av nedbørfeltet der det er dokumenterte verneverdier. Retningslinjene er førende for kommuner, fylkeskommuner og statlig fagmyndighet. De skal ligge til grunn for planlegging etter Plan og bygningsloven, og skal tas med under vurdering av enkeltsaker for øvrig. Det innebærer at både kommuner og sektormyndigheter må ta hensyn til vernede vassdrag i sin planlegging og virksomhet. Dokumenterer kunnskap Det er viktig å vite hvilke verdier som finnes i vassdragene og i naturen omkring. I dag er verneverdiene i omtrent en tredjedel av vassdragene i Norge dokumentert. Kunnskapen må også være tilgjengelig for de som skal vurdere slike saker. I mange vernede vassdrag er også tilgjengeligheten til kunnskapen som faktisk finnes for dårlig. I dag har vi et mål å sammenstille og dokumentere kunnskap om verdiene i alle de vernede vassdragene i Norge. Fylkesmannens miljøvernavdeling og NVEs regionkontorer har hatt ansvaret for å sammenstille rapporter der viktige delområder er blitt stedfestet og verdivurdert. Så langt er om lag en tredjedel av vassdragene dokumentert. Vann nett samler kunnskap om påvirkninger i alle vassdrag, også i de varig vernede vassdragene. Vern av vassdrag I 196 ba Stortinget om at det ble laget en landsplan for utbygging og vern av vassdrag Verneplan I ble vedtatt i 1973, hvor 95 vassdrag ble vernet Verneplan II vedtatt i 198, med 145 vernede vassdrag Verneplan III fra 1986 ga en mer grundig vurdering av verneinteressene og inkluderte 195 nye vernede vassdrag I 1993 vedtok Stortinget Verneplan IV som den siste verneplanen I 25 ble verneplanene supplert med 48 vassdrag. Fire tidligere vernede vassdrag ble utvidet og grensene for fire områder ble justert I 29 vedtok Stortinget en avsluttende supplering av Verneplanen for vassdrag: Vernet av Tovdalsvassdraget i Aust Agder ble utvidet og Vefsna i Nordland og Langvella i Sør Trøndelag ble tatt inn i verneplanen 2. Laks Publisert av Miljødirektoratet Mange laksebestander er truet eller har gått tapt. En rekke menneskeskapte påvirkninger utgjør en trussel mot enkeltbestander av laks. I dag regnes rømt oppdrettsfisk og lakselus som de mest alvorlige truslene mot laksen. Laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Elva Lakshola renner ut fra Storskogdalen i Rago nasjonalpark og har en god bestand av laks og sjøørret. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no Side 9 / 27

10 Fisketrapp som benyttes av sjøørett og laks ved Møllefossen, Lysaker. Fisketrapp er en kunstig innretning i vassdrag laget for at fisk skal kunne svømme forbi fosser, dammer eller andre hindringer. Foto: Bård Bredesen, naturarkivet.no Lakseoppdrett er en viktig næringsvei langs kysten vår. Oppdrett kan imidlertid føre til utfordringer for miljø og naturmangfold, når det gjelder rømning, lakselus og spredning av fiskesykdommer til villaks. Bildet viser et lakseoppdrettsanlegg rett utenfor Flekkefjord. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no I nesten alle land rundt Nord Atlanteren har det vært nedgang i laksebestandene de siste tiårene. Mest sannsynlig har ugunstige livsvilkår i havet vært en underliggende årsak. Det er uvisst i hvor stor grad klimaendringene allerede har påvirket laksebestandene, men vi må forvente at endrete klimaregimer endrer laksens livsvilkår både i ferskvann og i sjøen. I en slik situasjon vil laksebestandene være spesielt sårbare for negativ menneskeskapt påvirkning og svekkete bestander kan drives raskt mot utryddelse. På Sørlandet, og i enkelte elver i andre deler av landet, har laksebestander blitt reetablert etter kalking av forsurede vassdrag eller etter at parasitten Gyrodactylus salaris er fjernet gjennom tiltak. Likevel er det samlede innsiget av laks til norskekysten betydelig redusert. Mens innsiget på midten av 198 tallet er beregnet til ca. 1 2 laks har det i de siste årene ligget på mellom 4 6. I 215 var innsiget til kysten av Norge estimert til 522 villaks. Dette er en liten økning sammenliknet med 214, da innsiget ble estimert til 475 villaks. Mye tyder på at vi er inne i en skjebnetid for villaksen og arbeidet med å sikre laksebestandene. Å redusere negativ menneskapt påvirkning, ikke minst fra fiskeoppdrett, må intensiveres om vi skal være sikre på å ha villaks i Norge i fremtiden. Beregnet antall villaks til kysten av Norge Antall PÅVIRKNING Kilde: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Maksimum Minimum Gjennomsnitt Færre laks Mange trusler mot laksebestandene Side 1 / 27

11 Rømt oppdrettsfisk: Rømt oppdrettslaks fører til genetiske endringer hos villaksen, og det er vist at produktiviteten kan påvirkes negativt. Vedvarende innkryssing vil føre til at villaksbestandene byttes ut med en form for forvillet oppdrettslaks. Rømt oppdrettslaks kan dessuten smitte villaksen med ulike sykdommer, eller påvirke de økologiske forholdene. Lakselus: Unaturlig høye påslag av lakselus, som følge av oppdrettsvirksomhet, er en betydelig trussel for laksen, spesielt for utvandrende lakseunger (smolt). Når smolt som er på vei mot havet blir smittet, svekkes fiskens immunforsvar og helsetilstand. Lakselusa eter på laksens hud. Dette gir fisken problemer med saltbalansen. Infeksjoner med 8 1 lakselus fører til at fisken dør. Det er påvist tilfeller med over 8 prosent dødelighet for enkelte bestander. Gyrodactylus salaris: Lakseparasitten Gyrodactylus salaris: har vært påvist i totalt 49 vassdrag i Norge. I infiserte vassdrag er laksen enten utryddet eller sterkt truet. Forsuring: Forsuring på grunn av sur nedbør er en viktig årsak til at laksebestandene ble utryddet eller truet i flere norske vassdrag. Vassdragsreguleringer: En tredel av de norske laksevassdragene er påvirket av vassdragsreguleringer. Dette gjelder mange av de viktigste laksevassdragene. Reguleringer har gått hardest utover de små bestandene. Flere av disse ble utryddet eller truet. Andre menneskeskapte påvirkningsfaktorer: Ulike fysiske inngrep i vassdrag, innføring og spredning av fremmede arter, og klimaendringer og overbeskatning ved fiske kan også true laksebestandene. Å sikre genmateriale fra ville laksestammer er et nødvendig tiltak for å ta vare på truede laksestammer. Frossen genbank for villaks samler inn og oppbevarer sæd og aler opp levende fisk i spesielle fiskeanlegg. Oppbevaring av levende fisk er et tiltak som iverksettes for de mest truede laksestammene. Når faren er redusert, settes fisken ut igjen i det vassdraget fiskestammen kom fra. Flere av de laksestammene som har blitt tatt vare på i levende genbank har blitt tilbakeført til elvene sine. Andre er i ferd med å bli tilbakeført, og noen vil bli tilbakeført når Gyrodactylus salaris har blitt utryddet i elvene deres. Noen laksestammer tas vare på som sikringsstamme i genbanken for sikkerhets skyld. Kalking - tiltak mot sure vassdrag En kombinasjon av internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner og nasjonale tiltak som kalking er viktige tiltak mot forsuring. Et av målene er å skape god nok vannkvalitet for laksen. I ti av de vassdragene som kalkes er den opprinnelige laksebestanden utryddet. Her er målsetningen å reetablere en selvreproduserende laksebestand. Materiale som er oppbevart i levende genbank vil bli brukt til dette. I Tovdalselva og Mandalselva blir laksen reetablert ved utsetting av en laksestamme fra en egnet bestand i samme region, kombinert med naturlig innvandring. Kartet viser laksevassdrag som kalkes. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. Du kan også klikke på vassdragene og få opp mer informasjon. Kalking blir i stor grad utført ved kontinuerlig tilførsel av kalk gjennom doseringsanlegg. Noen vassdrag kalkes ved at større innsjøer blir tilført kalk med ett eller flere års mellomrom. Fangsten av laks i de elvene som nå kalkes er omlag 4 6 tonn per år. Les mer om status for kalking på nettsidene til Miljødirektoratet Utryddingstiltak mot Gyrodactylus salaris Kjemisk behandling, eventuelt i kombinasjon med fiskesperrer, av infiserte vassdrag er det eneste aktuelle tiltaket for å bekjempe Gyrodactylus salaris. Vi bruker fiskesperrer for å hindre fiskens vandringer i vassdraget. Målet er enten å begrense det området som må behandles med kjemikalier, eller å hindre fiskens vandringer i en behandlingsperiode. Sur aluminiumsløsning (AlS) i riktig konsentrasjon tar livet av Gyrodactylus salaris uten å drepe fisken. Teoretisk er det derfor mulig å utrydde Gyrodactylus salaris uten særlig påvirkning på villaksen. Ved en slik behandling er det likevel nødvendig å bruke rotenon i enkelte områder der det ikke er hensiktsmessig å bruke AlS. Så langt har man ikke lykkes med å utrydde parasitten ved bruk av kombinasjonsmetoden. De siste årene har metoden blitt videreutviklet i Lærdalselva, hvor man nå venter på resultatet av utryddingsforsøk utført i 211 og 212. Kjemisk behandling er gjennomført i 4 vassdrag. I 22 vassdrag er parasitten utryddet og vassdraget friskmeldt. 18 vassdrag er behandlet og under overvåking. Vassdragene overvåkes normalt i fem år før de friskmeldes. Villaks i Norge Laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet Laksen er anadrom, dvs den vandrer opp i elvene for å gyte. Utseendet varierer mye mellom de ulike elvene den kommer fra. Laksen har naturlig lav overlevelse fra rogn via smolt til ferdig laks. En hunnlaks på 7 kilo vil legge omtrent 1. rognkorn i gytegropa. Av disse vil bare 1 2 individer komme tilbake til elva for å gyte som voksne fisker. Hannlaks kan bli opptil 15 cm og 4 kg, mens hunnlaks blir opptil 12 cm og 2 kg. Laksen er svært lik sjøørreten, men har slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Trusler mot villaks Tidligere var vassdragsreguleringer, sur nedbør og spredning av parasitten Gyrodactylus salaris de viktigste truslene mot villaksen. De senere årene har påvirkningene fra fiskeoppdrett blitt stadig større. I dag regnes rømt oppdrettsfisk og lakselus som de mest alvorlige truslene Utbredelse og vandring, laks, sjøørret og sjørøye Publisert av Miljødirektoratet I Norge finnes det tre arter sjøvandrende laksefisk; laks, ørret og røye. Sjøvandrende ørret og røye kalles sjøørret og sjørøye. Laks og sjøørret er utbredt over hele fastlands Norge. Sjørøye finnes bare i Nord Norge og på Svalbard. Alle artene gyter i ferskvann og ungene vokser opp der. Når de blir 1 2 cm lange går de ut i sjøen for å finne næring og vokse seg store. Dette skjer vanligvis etter at ungfisken har vært 2 4 somre i elva. Vandringen til sjøen skjer om våren, i mange elver under vårflommen. Laksen vandrer langt til havs og kan være i havet i 1 4 år før den vender tilbake til den elva den er født i for å gyte. En stor del av laksen oppholder seg i havområdene mellom Færøyene og Jan Mayen. Sjøørreten og sjørøya oppholder seg i fjord og kystområdene nær heimelva si, ofte ikke lengre unna enn en mil. De fleste vandrer tilbake til ferskvann hvert år og tilbringer høsten og vinteren der. I enkelte fjordområder kan man finne sjøørret i sjøen hele året. Publisert av Miljødirektoratet I Norge har vi 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. Stortinget har opprettet nasjonale laksevassdrag og laksefjorder for å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene særlig beskyttelse. Sognefjorden er ett eksempel på en nasjonal laksefjord. Foto: Wikimedia commons. Ordningen med nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder ble vedtatt av Stortinget våren 27. Cirka tre fjerdedeler av Norges samlede villaksressurs er knyttet til våre 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. Klikk her for større versjon av kartet Finn mer info om norske lakseelver på lakseregisteret.no Laksen i disse elvene og fjordene skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og faktorer som truer laksen skal identifiseres og fjernes. Der dette ikke er mulig, skal trusselfaktorenes virkning på laksebestandenes produksjon, størrelse og sammensetning motvirkes eller oppheves gjennom tiltak. I de nasjonale laksevassdragene vil det ikke være tillatt med nye tiltak og aktiviteter som kan skade villaksen. I laksefjordene skal det ikke etableres ytterligere matfiskoppdrett for laksefisk, og eksisterende virksomhet vil bli underlagt strengere krav til rømmingssikring og strengere krav til kontroll av lakselus og annen sykdom. Målet er å gjenoppbygge laksebestandene til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. Den internasjonalt anerkjente føre var tilnærmingen i lakseforvaltningen skal legges til grunn av alle involverte sektorer. Ved inngrep og andre påvirkninger er utgangspunktet at den som forvolder skade på ressursen skal gjenopprette eller kompensere for skaden. Innenfor disse rammene skal lakseressursene forvaltes til størst mulig nytte for samfunnet, rettighetshavere og fritidsfiskere. Publisert av Miljødirektoratet Lakselus er et krepsdyr som lever i sjøen og angriper laks, sjøørret og sjørøye. De senere årene har lakselus blitt en alvorlig trussel mot mange av våre ville bestander av laksefisk. Det er fare for at de økte mengdene lakselus kan utrydde bestander av laks og sjøørret i enkelte områder. Fra et nivå på 36 tonn i 1998 økte produksjonen av oppdrettslaks og regnbueørret til over 1,1 millioner tonn i 211, viser tall fra Fiskeridirektoratet. I dag er det flere hundre ganger så mye oppdrettslaks og regnbueørret i oppdrettsanleggene som antall vill sjøørret og laks i hele landet. Dette gjør at det utvikles mye mer lakselus nå enn tidligere. Lakselusene slipper larvene sine fritt i vannet. Larvene driver med strømmen og angriper vill laks og sjøørret, og spiser av fiskens slim og hud. Kun 4 5 lus på utvandrende lakse eller sjøørretsmolt kan føre til redusert vekst og overlevelse, og 9 11 lus regnes som dødelig for de unge laksene på vei til havet. I oppdrettsanleggene kan antall lakselus per fisk holdes nede ved hjelp av forskjellige typer tiltak, som kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten at det fører til høy produksjon av egg og larver som sprer seg i sjøen gjennom hele året. I områdene med store mengder lakselus er enkelte laksebestander truet av utryddelse. Sjøørretbestandene er redusert til bare noen få prosent av det opprinnelige nivået. Spesielt på strekningen fra Rogaland til og med Nordland utgjør lakselus et stort problem for vill laksefisk, men forhøyete infeksjoner med lakselus har også vært økende i de to nordligste fylkene. En ventet videre økning i sjøtemperaturer kan gi bedre vilkår for lakselus i nord. I landets tetteste oppdrettsområde, Hardangerfjorden, er alle laksebestander truet av utryddelse av denne parasitten, og sjøørretbestandene i midtre Hardangerfjord er sterkt redusert. Fisket er stoppet på disse bestandene. I enkelte av de siste årene har mengdene lakselus vært så store også i Trøndelag, at en del årsklasser av laks har blitt betydelig redusert og fisket har måtte innskrenkes. Trøndelag regnes som kjerneområdet for den norske villaksen. I nord kan også bestander av sjørøye bli skadelidende. I Norge startet systematiske registreringer av lakselus på villfisk tidlig på nittitallet. Lakselus kan være et betydelig problem for utvandrende smolt, det vil si fiskeunger av laksefisk. Hardt infisert vill laksefisk er stort sett kun observert i områder med stor oppdrettsvirksomhet. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og som bytte for andre dyr. Eksempelvis vil sjøørret som er hardt angrepet av lakselus vandre tilbake til elva tidligere enn normalt. Redusert oppholdstid i sjøen kan hindre vekst og dette vil mest sannsynlig redusere sjøørretens forplantningsdyktighet. Det har nylig også blitt påvist at lakselus også fungerer som effektiv smittebærer av sykdommer som kan utgjøre trusler mot vill laksefisk. Forskrifter fastsetter hvor mye lakselus det er tillatt å ha i oppdrettsanleggene. Mattilsynet fører tilsyn med oppdrettsanleggene for å se at de følger reglene. Det er oppdretterne selv som har ansvaret for å holde lakselusnivået lavt, dvs under en bestemt grense. De må jevnlig telle og rapportere inn til Mattilsynet hvor mye lakselus det er i anlegget. Er lakselusnivået over grensen, må de bruke behandlingsmidler slik at nivået kommer under grensen. Dersom oppdretterne ikke følger regelverket, er det Mattilsynets oppgave å gripe inn. Mattilsynet har forskjellige virkemidler de kan bruke. Oppdretterne kan få tvangsmulkt, beskjed om å slakte fisken eller de kan bli anmeldt til politiet. I den senere tid har også Mattilsynet pålagt oppdrettere å redusere produksjonen sin på de lokalitetene de har hatt stadige overskridelser av lusegrensen. Utvikling av resistens, eller motstandsdyktighet, hos lakselus mot de vanligste behandlingsmidlene i oppdrettsnæringen, kombinert med mangel på alternative virkemidler gir grunn til stor bekymring. Når en mister de viktigste verktøy for å holde lakselustallet nede i merdene, samtidig som mengden oppdrettsfisk øker, vil også lakselusmengdene som slippes ut i naturen kunne øke. Lakselus Lakselus (Lepeophteirus salmonis) er et lite krepsdyr som lever i saltvann på den nordlige halvkule Lusa lever som parasitt på laksefisker. Lakselusene slipper eggene sine fritt i vannet. Larvene driver med strømmen og angriper vill laks og sjøørret og spiser av fiskens slim og hud. Fisken får sår som er utsatt for infeksjoner og kan gi alvorlige problemer med saltbalansen i kroppen. For en liten villakssmolt skal det forholdsvis få lus til før fisken blir svekket. Med mer enn ti lus på kroppen kan fisken dø. Lakselus er en av hovedutfordringene for fiskeoppdrettere i dag. Både legemidler og ikke medikamenter som rensefisk brukes som bekjempelsestiltak. Trusler mot villaks Tidligere var vassdragsreguleringer, sur nedbør og spredning av parasitten Gyrodactylus salaris de viktigste truslene mot villaksen. De senere årene har påvirkningene fra fiskeoppdrett blitt stadig større. I dag regnes rømt oppdrettsfisk og lakselus som de mest alvorlige truslene. Genbank, kalking og bekjempelse av Gyrodactylus salaris Utbredelse og vandring hos laks, sjøørret og sjørøye 2.2. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder Mangfoldet og produktiviteten skal bevares Føre var tilnærming i lakseforvaltningen 2.3. Lakselus Oppdrettsnæringen årsak til mangedobling av lakselus Lakselus kan drepe villaksunger Tilsyn og bekjempelse av lakselus Lakselus blir resistent Side 11 / 27

12 2.4. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris Publisert av Miljødirektoratet Gyrodactylus salaris er en av de viktigste årsakene til laksedød i dag. Parasitten ble innført til Norge i midten av 197 årene via infisert settefisk fra Sverige. Utbredelsen av Gyrodactylus salaris i Norge er fortsatt avgrenset til enkelte regioner, men flere nasjonalt viktige lakseelver er rammet. Siden 1975 er parasitten registrert i 49 vassdrag og 39 fiskeanlegg. Saneringer av infiserte fiskeanlegg og kjemisk behandling av smittede vassdrag har redusert forekomst og spredning av parasitten. Genbank for laks har reddet de fleste infiserte laksestammene fra utryddelse. Vassdrag infisert av Gyrodactylus salaris KONSEKVENSER Gyrodactylus salaris spiser av laksungenes hud. Dette gir sårskader, og laksungene får problemer med væskebalansen. Problemene forsterkes ved at bakterier og sopp setter seg i sårene. Parasitten kan formere seg svært raskt. Den føder unger, og ungen er "gravid" før den selv er født. Det er funnet mer enn 1 parasitter på en laksunge. Et stort antall parasitter fører til at laksungene gradvis svekkes og dør. Gyrodactylus salaris kan også feste seg til voksen laks som kommer opp i en elv for å gyte. Den voksne laksen blir ikke direkte påvirket av parasitten, men bidrar til å spre parasitten oppover i vassdraget. Laksestammene fra smittede vassdrag blir sterkt redusert bare 3 4 år etter smitte. Erfaringen fra de fleste norske infiserte vassdrag er at parasitten fører til bortimot total utryddelse av laksestammen. Gyrodactylus infiserte vassdrag og ulovlig flytting av fisk representerer i dag den største smitterisikoen for andre vassdrag. Dersom det ikke gjennomføres tiltak for å utrydde parasitten eller smittebegrensende tiltak, vil den spre seg til nye vassdrag og områder. Ut fra dagens erfaring og kunnskap om parasitten og dens virkning på laksen, vil en utvikling med stadig spredning av parasitten få alvorlige konsekvenser for norsk laks og laksefiske. PÅVIRKNING Gyrodactylus salaris spres sjelden på andre måter enn ved flytting av fisk og vandringer av smittet fisk i brakkvann, men kan også spres med fiskeredskaper, båter eller annet utstyr i vassdraget. Ved lav vanntemperatur kan den leve frigjort fra sin vertsfisk i ca. en uke. Gyrodactylus salaris kan i tillegg leve og formere seg på regnbueørret og røye. I tillegg kan parasitten også feste seg til andre fiskearter, og dermed bli spredt til nye områder. Tiltak som er gjennomført for å hindre smittespredning har blant annet vært informasjon, desinfeksjon, helsekontroll og stenging av fisketrapper. Kjemisk behandling av vassdrag og sanering av smittede anlegg har vært viktige bekjempelsestiltak. Smittebegrensende tiltak Informasjon til publikum om gjeldende regelverk er vurdert som det viktigste tiltaket for å redusere smitterisikoen fra fiske og friluftslivsaktiviteter. Mattilsynet fastsetter egne soneforskrifter for infiserte vassdrag. Disse forskriftene forbyr blant annet fiske og vannsport i bekjempingssonen, men det kan åpnes for aktivitet dersom rettighetshaverne har søkt og fått godkjent aktiviteten av Mattilsynet. Vilkår er blant annet at utstyr blir desinfisert etter endt aktivtet. Utsetting av fisk i infiserte vassdrag bidrar til å opprettholde et høyt infeksjonsnivå i vassdraget, og dermed økt risiko for smittespredning. Av smittehensyn skal det ikke settes ut fisk i infiserte vassdrag. Gyrodactylus salaris overvåkes kontinuerlig i Norge. Utryddelsestiltak Bruk av vandringshindre, som stenging av fisketrapper og etablering av fiskesperrer, begrenser parasittens utbredelse i vassdraget. Før hver kjemiske behandling blir det vurdert om det er hensiktsmessig å bygge fiskesperre. Den eneste muligheten for å utrydde Gyrodactylus salaris fra et infisert vassdrag er kjemisk behandling av vassdraget. Det er miljøvernmyndighetene og Mattilsynet som fatter vedtak om kjemisk behandling. 22 vassdrag er friskmeldt per 215 etter vellykket kjemisk behandling. Ytterligere 18 vassdrag er behandlet, men er fortsatt ikke friskmeldt. Overvåking etter kjemisk behandling foregår normalt i 5 år før vassdraget friskmeldes. Resultatene fra kjemisk behandling av infiserte vassdrag viser at det er mulig å bekjempe parasitten. Vassdrag Fylke Påvisning G. salaris (år) i regionen Kjemisk behandling (år) Friskmelding (år) Lakselva Nordland Beiarelva Nordland Fættenelva/ Langsteinelva Nord Trøndelag /1998 Bævra Møre og Romsdal , Storelva Møre og Romsdal Tafjordelva/ Valldalselva/ Norddalselva/ Eidsdalselva Møre og Romsdal og 199* 199 og 1994* Aureelva/Vikelva Møre og Romsdal Korsbrekkelva Møre og Romsdal Vikja Sogn og Fjordane Steinkjervassdraget/Figga/ Lundselva Nord Trøndelag Røssåga/Bjerka/ Bardalselva/ Sannaelva/ Slettenelva *Tafjordelva ble behandlet i , friskmeldt i 199, de øvrige ble behandlet 199 og friskmeldt i Laks og Gyrodactylus salaris Den nordatlantiske laksen er svært følsom for Gyrodactylus salaris. Praktisk talt alle laksunger i et infisert vassdrag vil dø. Etter få år vil antall voksen laks bli dramatisk redusert, og den lokalt tilpassede laksestammen vil være truet av utryddelse. Nordland Nasjonalt viktige lakseelver er rammet Gyrodactylus salaris utrydder laksestammer Gyrodactylus salaris kan spres av fritidsfiskere Kjemisk behandling og informasjon viktige tiltak Side 12 / 27

13 Utsetting av fisk i infiserte vassdrag bidrar til å opprettholde et høyt infeksjonsnivå i vassdraget, og dermed økt risiko for smittespredning. Av smittehensyn skal det ikke settes ut fisk i infiserte vassdrag. Gyrodactylus salaris overvåkes kontinuerlig i Norge. Utryddelsestiltak Bruk av vandringshindre, som stenging av fisketrapper og etablering av fiskesperrer, begrenser parasittens utbredelse i vassdraget. Før hver kjemiske behandling blir det vurdert om det er hensiktsmessig å bygge fiskesperre. Den eneste muligheten for å utrydde Gyrodactylus salaris fra et infisert vassdrag er kjemisk behandling av vassdraget. Det er miljøvernmyndighetene og Mattilsynet som fatter vedtak om kjemisk behandling. 22 vassdrag er friskmeldt per 215 etter vellykket kjemisk behandling. Ytterligere 18 vassdrag er behandlet, men er fortsatt ikke friskmeldt. Overvåking etter kjemisk behandling foregår normalt i 5 år før vassdraget friskmeldes. Resultatene fra kjemisk behandling av infiserte vassdrag viser at det er mulig å bekjempe parasitten. Vassdrag Fylke Påvisning G. salaris (år) i regionen Kjemisk behandling (år) Friskmelding (år) Lakselva Nordland Beiarelva Nordland Fættenelva/ Langsteinelva Nord Trøndelag /1998 Bævra Møre og Romsdal , Storelva Møre og Romsdal Tafjordelva/ Valldalselva/ Norddalselva/ Eidsdalselva Møre og Romsdal og 199* 199 og 1994* Aureelva/Vikelva Møre og Romsdal Korsbrekkelva Møre og Romsdal Vikja Sogn og Fjordane Steinkjervassdraget/Figga/ Lundselva Nord Trøndelag Røssåga/Bjerka/ Bardalselva/ Sannaelva/ Slettenelva Nordland *Tafjordelva ble behandlet i , friskmeldt i 199, de øvrige ble behandlet 199 og friskmeldt i Laks og Gyrodactylus salaris Den nordatlantiske laksen er svært følsom for Gyrodactylus salaris. Praktisk talt alle laksunger i et infisert vassdrag vil dø. Etter få år vil antall voksen laks bli dramatisk redusert, og den lokalt tilpassede laksestammen vil være truet av utryddelse. 3. Grunnvann Publisert av Norges geologiske undersøkelse (NGU) Grunnvann har stor økologisk betydning i mange norske vassdrag. Det sikrer minstevannføring både i perioder uten nedbør og når nedbøren faller som snø. Grunnvann er mindre viktig for vannforsyningen i Norge enn i mange andre land. Bare rundt 15 prosent av oss får vannforsyningen vår fra grunnvann. Bare en liten del av vannet i springen kommer fra grunnvann Grunnvann i Norge inneholder normalt relativt lite organisk stoff, men har høyere hardhet, elektrisk ledningsevne og ph enn overflatevann. I tillegg har grunnvannet som oftest stabil temperatur og kvalitet gjennom året. Grunnvann i løsmasser egner seg best og bidrar mest til vannforsyning, men grunnvann som finnes i sprekker i fjellet er som oftest tilstrekkelig til å forsyne enkelthus og hytter. Klikk på figuren og oppdag grunnvannet! Kilde: Norges geologiske undersøkelse (NGU). Grunnvann dekker 15 prosent av vannforsyningen i Norge Bare rundt 15 prosent av vannforsyningen i Norge kommer fra grunnvann. Dette er svært lite sammenlignet med flere andre land i Europa. I Danmark, Østerrike og Island kommer mer enn 95 prosent av drikkevannet fra grunnvann. Årsaken er at vi har rikelig tilgang på overflatevann i Norge, og at kunnskapen om grunnvann har vært lav. De senere årene har likevel bruken av grunnvann økt i områder med spredt bebyggelse og i tettsteder og byer i innlandet. Dette skjer ut fra et ønske om bedre vannkvalitet og fordi bruk av grunnvann til vannforsyning ofte er økonomisk gunstig. Hønefoss, Kongsberg, Lillehammer, Kongsvinger, Elverum, Røros og Alta har drikkevannsforsyning fra grunnvann. Grunnvann har flere bruksområder Grunnvann kan tas ut gjennom borebrønner i fjell eller løsmasser. Hvert år bores det rundt 6 brønner her i landet, men bare ca. 4 prosent av brønnene brukes til vannforsyning. De siste årene har det blitt mer aktuelt å bruke grunnvarme til oppvarming av hus og industribygg. Grunnvann har god varmekapasitet og kan derfor brukes som energikilde, ved bruk av varmepumper og lukkede kollektorslanger, enten til oppvarming eller kjøling. Bruk av åpne løsninger, det vil si direkte bruk av oppumpet grunnvann, krever god vannkvalitet for å unngå problemer med for eksempel beleggdannelse og rust. Les mer om bruksområdene for grunnvann hos NGU KONSEKVENSER For høyt innhold av noen stoffer kan være et problem Vannet som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell, har gjerne gjennomgått en omfattende rensing i grunnen. Grunnvann er derfor mye bedre beskyttet mot forurensning enn overflatevann. Men vannet behøver ikke å være rent og problemfritt selv om det pumpes opp fra grunnen. Grunnvannet kan inneholde oppløste stoffer fra mineraler i grunnen og kan forurenses fra aktivitet på bakken. Naturlig høyt innhold av radon, fluor, jern og mangan kan være et problem i mange fjellbrønner. I 16 prosent av de brønnene som er undersøkt er fluorkonsentrasjonen høyere enn den grenseverdien helsemyndighetene har fastsatt (1,5 mg/l). I disse tilfellene kan vannet gi skade på tenner som er under dannelse. Både radon og fluor er stoffer som verken lukter eller smaker, og eventuelle helseeffekter oppstår først etter lang tid. Derfor er det viktig å analysere grunnvann som skal brukes til drikkevann. I løsmassebrønner er lav ph verdi, lav alkalitet og høyt jern og manganinnhold de vanligste problemene. Drikkevann bør ikke inneholde for mye nitrogen. Helsemyndighetene har fastsatt en grense for hvor høyt innholdet kan være. Det er sjelden innholdet overstiger grenseverdien. PÅVIRKNING Naturlige prosesser og menneskelig aktivitet kan true grunnvannet Selv om grunnvannet er forholdsvis godt beskyttet, kan det bli påvirket både av naturlige prosesser og menneskelige aktiviteter. For å sikre god og bærekraftig bruk av grunnvannet som ressurs, er det derfor nødvendig å overvåke både kvalitet og mengde. Regulering, kartlegging og overvåking av grunnvann Ulike forhold rundt grunnvann slik som eiendomsrett, ressursbruk og vern mot forurensning, reguleres gjennom flere lover og forskrifter. Grunnvann er regulert gjennom vannforskriften EU har innført et Rammedirektiv for vann (Vanndirektivet). I Norge er dette regelverket innført gjennom vannforskriften. Målet EU har satt er at alt vann, også grunnvann, skal ha god tilstand både med hensyn til vannkvalitet og kvantitet innen 215. Norske myndigheter har de samme forpliktelsene, men vår tidsfrist er 221. I henhold til vannforskriften har vannregionmyndighetene ansvar for å: dele inn og beskrive grunnvannsforekomstene vurdere hvilken risiko forekomstene utsettes for gjennomføre tiltak for å avgrense eller hindre utlekking av forurensning til grunnvannsforekomstene. En grunnvannsforekomst er her definert som alle forekomster der det kan tas ut mer enn 1 m3 per døgn overvåke og rapportere Kartlegging og vurdering av risiko Den første landsomfattende gjennomgangen av grunnvannsressursene ble gjennomført i 25. Da ble ca. 7 potensielt viktige grunnvannsforekomster identifisert og fremstilt på kart. Vannregionmyndighetene har jobbet videre med dette datagrunnlaget, slik at vi har fått bedre kunnskap om grunnvannsressursene enn det vi hadde i 25. Vannregionmyndighetene har gjort en foreløpig grov vurdering av risikoen for at disse forekomstene ikke vil oppnå en "god tilstand" innen 215. Mulige forurensningskilder som jordbruk, bebyggelse, samferdsel, industri, gruver og avfallsdeponier har blitt vurdert, men det er i liten grad gjort kjemiske analyser av grunnvannet. På bakgrunn av vurderingene av mulige forurensningskilder mener vannregionmyndighetene at minst 9 prosent av alle grunnvannsforekomstene i Norge vil ha god tilstand i 215. Det er en utfordring å dokumentere dette med målinger av kvaliteten på grunnvannet. Aktuelle tiltak for å sikre god kvalitet: klausulering og arealrestriksjoner rundt vannverk og reservevannskilder, herunder forbud mot gjødsling og bruk av plantevernmidler innlemmelse av eksisterende og fremtidige grunnvannsforekomster i kommunenes arealplaner og kommuneplaner spesifikk kartlegging av grunnvannsforekomstene eventuelt redusert vannuttak for å hindre saltvannsinntrengning i kystnære områder Opplysninger om brønnboringer og grunnvannsundersøkelser skal rapporteres til NGU i henhold til oppgaveplikten i Forskrift om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser. Dette vil gi både en helhetlig oversikt og den nødvendige detaljeringsgraden for grunnvann i Norge. Se nasjonale mål for grunnvann i vannforskriften 6 og vedlegg IX Grunnvann Grunnvann er det vannet som finnes i bakken under oss og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. På verdensbasis utgjør grunnvann 95 prosent av alt ferskvann. I flere land er derfor grunnvann den viktigste drikkevannskilden. ä Grunnvann Grunnvann er det vannet som finnes i bakken under oss og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. Grunnvannets overflate kalles grunnvannsspeilet og defineres som den flaten der grunnvannstrykket er lik atmosfæretrykket. Under grunnvannsspeilet, i grunnvannssonen, regner man at alle hulrommene er fullstendig fylt med vann. Sonen omtales derfor ofte som mettet sone Overvåking av grunnvann Publisert av Norges geologiske undersøkelse (NGU) Grunnvann er forholdsvis godt beskyttet, men kan bli påvirket både av naturlige prosesser (som klimavariasjoner og mineralforvitring) og av menneskelige aktiviteter (som forurensning eller drenering). For å sikre en god og bærekraftig utnyttelse av grunnvannet er det nødvendig å overvåke både kvalitet og mengde. LGN overvåkingsstasjon på Moskog, Førde kommune. Stasjonen brukes både av NGU og NVE. Foto: Sylvi Gaut Bruk av grunnvannsovervåking Data fra grunnvannsovervåking brukes blant annet til: å skaffe kunnskap om geografiske og tidsmessige variasjoner i grunnvannets temperatur, nivå og kjemi. Dette kan for eksempel brukes i forskning på klima eller forsuring. å forutsi økt fare for skred som følge av høyt vanntrykk i jorda. Overvåkningsdata kan også brukes til hydrogeologisk modellering av grunnvannsforekomster, justering av vannbehandling og oppfølging av pålegg i forbindelse med forurensning. Landsomfattende mark-og grunnvannsnett Landsomfattende grunnvannsnett (LGN) ble opprettet i 1977 som et samarbeid mellom NGU og NVE for å samle referansedata vedrørende grunnvannsforhold, herunder temperatur og grunnvannsstand (NVE data) og grunnvannskjemi (NGU data). LGN områdene er lagt til lokaliteter der grunnvannsforholdene er antatt å være upåvirket av lokal menneskelig aktivitet og ikke påvirket av elver og innsjøer. Nasjonalt observasjonsnett for markvann Nasjonalt observasjonsnett for markvann (NOM) ble opprettet i 1989 for å skaffe kunnskap om regionale og tidsmessige variasjoner i markvannets mengde og tilstand i typiske norske jordarter. Fra og med 21 har NOM inngått som en del av det landsomfattende mark og grunnvannsnettet. NOM driftes av NVE i samarbeid med Bioforsk og Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB). Jord og vannovervåking i landbruket Jord og vannovervåking i landbruket (JOVA) er et nasjonalt overvåkingsprogram for landbruksdominerte nedbørsfelt som drives av Bioforsk. JOVA programmet har et landsdekkende nett av målestasjoner i små nedbørfelt dominert av jordbruksarealer. Gjennom programmet måles avrenning og vannkvalitet analyseres i bekker, elver, drensvann, overflatevann og grunnvann. Samtidig registrerer bøndene all landbruksaktivitet i nedbørsfeltet. 4. Miljøgifter i ferskvann Publisert av Miljødirektoratet Innsjøer tilføres miljøgifter både fra kilder langt borte og fra lokale, norske kilder. Det er målt høye nivåer av kvikksølv i fisk, og Mattilsynet har derfor innført en landsdekkende advarsel for ferskvannsfisk. Mjøsa er langt renere i dag enn for 1 15 år siden. Tilførsler av nye miljøgifter utgjør imidlertid fortsatt en trussel for miljøet. Foto: Sindre Wimberger, Flickr.com Organiske miljøgifter og tungmetaller i innsjøer Mange norske innsjøer er undersøkt for velkjente organiske miljøgifter som PCB, DDT og dioksiner. De siste årene er også nivåene av nyere organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, perfluorerte organiske forbindelser (PFAS), klorerte parafiner, bisfenol A og siloksaner undersøkt. Generelt sett har de fleste av de undersøkte norske innsjøene lave nivåer av organiske miljøgifter. I noen innsjøer er det påvist høye nivåer av organiske miljøgifter som PFOS og bromerte flammehemmere. Dette er i hovedsak innsjøer som er påvirket av lokale punktkilder. I mange undersøkte innsjøer er det tidligere målt noe forhøyede nivåer av tungmetallene bly, kadmium og kvikksølv i bunnsedimentene. Generelt er nivåene høyest i sørlige deler av landet. Av metallene er det kvikksølv som er funnet i høyest nivåer i fisk. KONSEKVENSER Kvikksølv i fisk gir kostholdsråd Til tross for at tilførslene av kvikksølv har gått noe ned, viser undersøkelser mer kvikksølv i abbor og ørret fra innsjøer i Sørøst Norge enn tidligere. Konsentrasjonen av kvikksølv i abbor økte i gjennomsnitt med 63 prosent fra 1991 til 28. Årsakene til denne økningen har ikke blitt helt klarlagt enda, men Miljødirektoratet gjennomførte nye undersøkelser av kvikksølv i ferskvannsfisk i 29 og 21 for å få mer informasjon om utviklingen. Nivåene hadde da gått noe ned igjen i 21. Kvikksølvnivåene i ørret fra Store innsjøer programmet har ligget stabilt i overkant av Mattilsynets grenseverdi for kostholdsråd siden 26. Kvikksølv i abbor Breidtjern 1991 Breidtjern 28 Breidtjern 21 Gærdusjavrit 1991 Gærdusjavrit 21 Namsjøen 1991 Namsjøen 28 Namsjøen 21 Tollreien 1991 Tollreien 28 Tollreien 21 Vourasjavri 1995 Vourasjavri mg/kg Kilde: Norsk institutt for vannforskning (NINA) Miljøovervåking har vist at i noen innsjøer, som Mjøsa på Østlandet og Ellasjøen på Bjørnøya, opphopes mange av de organiske miljøgiftene i næringskjeden. Her finner vi høye nivåer av flere miljøgifter hos dyr øverst i næringskjeden. I Mjøsa er det tidligere funnet høye nivåer av bromerte flammehemmere, PCB og klorerte parafiner. De siste årene har imidlertid miljøovervåkingen vist en betydelig nedgang av de organiske miljøgiftene i innsjøen. Side 13 / 27

14 4. Miljøgifter i ferskvann Publisert av Miljødirektoratet Innsjøer tilføres miljøgifter både fra kilder langt borte og fra lokale, norske kilder. Det er målt høye nivåer av kvikksølv i fisk, og Mattilsynet har derfor innført en landsdekkende advarsel for ferskvannsfisk. Mjøsa er langt renere i dag enn for 1 15 år siden. Tilførsler av nye miljøgifter utgjør imidlertid fortsatt en trussel for miljøet. Foto: Sindre Wimberger, Flickr.com Mange norske innsjøer er undersøkt for velkjente organiske miljøgifter som PCB, DDT og dioksiner. De siste årene er også nivåene av nyere organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, perfluorerte organiske forbindelser (PFAS), klorerte parafiner, bisfenol A og siloksaner undersøkt. Generelt sett har de fleste av de undersøkte norske innsjøene lave nivåer av organiske miljøgifter. I noen innsjøer er det påvist høye nivåer av organiske miljøgifter som PFOS og bromerte flammehemmere. Dette er i hovedsak innsjøer som er påvirket av lokale punktkilder. I mange undersøkte innsjøer er det tidligere målt noe forhøyede nivåer av tungmetallene bly, kadmium og kvikksølv i bunnsedimentene. Generelt er nivåene høyest i sørlige deler av landet. Av metallene er det kvikksølv som er funnet i høyest nivåer i fisk. KONSEKVENSER Til tross for at tilførslene av kvikksølv har gått noe ned, viser undersøkelser mer kvikksølv i abbor og ørret fra innsjøer i Sørøst Norge enn tidligere. Konsentrasjonen av kvikksølv i abbor økte i gjennomsnitt med 63 prosent fra 1991 til 28. Årsakene til denne økningen har ikke blitt helt klarlagt enda, men Miljødirektoratet gjennomførte nye undersøkelser av kvikksølv i ferskvannsfisk i 29 og 21 for å få mer informasjon om utviklingen. Nivåene hadde da gått noe ned igjen i 21. Kvikksølvnivåene i ørret fra Store innsjøer programmet har ligget stabilt i overkant av Mattilsynets grenseverdi for kostholdsråd siden 26. Kvikksølv i abbor Breidtjern 1991 Breidtjern 28 Breidtjern 21 Gærdusjavrit 1991 Gærdusjavrit 21 Namsjøen 1991 Namsjøen 28 Namsjøen 21 Miljøovervåking har vist at i noen innsjøer, som Mjøsa på Østlandet og Ellasjøen på Bjørnøya, opphopes mange av de organiske miljøgiftene i næringskjeden. Her finner vi høye nivåer av flere miljøgifter hos dyr øverst i næringskjeden. I Mjøsa er det tidligere funnet høye nivåer av bromerte flammehemmere, PCB og klorerte parafiner. De siste årene har imidlertid miljøovervåkingen vist en betydelig nedgang av de organiske miljøgiftene i innsjøen. Tungmetaller som bly og kadmium utgjør et mindre problem i denne sammenhengen, fordi de i liten grad overføres fra sedimentet til næringskjeden. PÅVIRKNING Miljøgifter tilføres norske innsjøer enten via luftstrømmer langveis fra, avrenning fra land eller lokale utslipp. De nivåene av kvikksølv som har utløst kostholdsråd skyldes for det aller meste langtransporterte tilførsler. Så langt vi kjenner til er Mjøsa i en særstilling blant norske innsjøer når det gjelder lokale tilførsler av enkelte miljøgifter. De høye nivåene av miljøgifter i Ellasjøen på Bjørnøya skyldes hovedsakelig avføring fra sjøfugl som fanger fisk ute i havet. Til dels mye nedbør over Ellasjøen er annen sannsynlig forklaring til de høye nivåene av miljøgifter i innsjøen. Tollreien 1991 Tollreien 28 Tollreien 21 Vourasjavri 1995 Vourasjavri mg/kg Kilde: Norsk institutt for vannforskning (NINA) Flere miljøgifter er forbudt eller strengt regulert. Dette gjelder for eksempel tungmetaller, PCB, DDT, lindan, PFOS, kortkjedete klorparafiner og flere bromerte flammehemmere. Når en miljøgift som er tungt nedbrytbar forbys, tar det ofte lang tid før nivåene i naturen synker. I noen tilfeller ser vi tydelig effekt av tiltak. Dette gjelder for eksempel for bly. Tiltak for å redusere bruken av bly i bensin både i Norge og i Europa har ført til en merkbar forbedring i tilstanden her til lands. De kjente tilførslene til Mjøsa av PCB, kvikksølv og bromerte flammehemmere fra lokale punktkilder er stanset, men på grunn av stoffenes egenskaper har det og vil det kunne ta tid før nivåene av disse miljøgiftene reduseres vesentlig i næringskjeden. Organiske miljøgifter og tungmetaller i innsjøer Kvikksølv i fisk gir kostholdsråd Tilføres via nedbør, avrenning eller lokale utslipp Flere miljøgifter er forbudt Side 14 / 27

15 4.1. Tungmetaller i innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Innsjøsedimentene i deler av Sør Norge er forurenset av bly, kvikksølv og kadmium. Stort sett er det liten risiko for at metaller i innsjøsedimenter kan føre til skade på mennesker og dyr. Det er imidlertid målt høye nivåer av metylkvikksølv i fisk fanget i enkelte store innsjøer. Mattilsynet har innført en landsdekkende advarsel for ferskvannsfisk på grunn av forhøyet innhold av kvikksølv. Abbor. På grunn av høyt kvikksølvinnhold advarer Mattilsynet gravide og ammende mot å spise abbor over 25 cm og andre personer mot å spise denne fisken mer enn en gang i måneden i gjennomsnitt. Foto: Wikimedia Commons Metaller som bly og kvikksølv transporteres til norske innsjøer og omkringliggende områder med luftstrømmer. Etter hvert vil metallene transporteres fra de omkringliggende områdene og synke til bunnen av innsjøene, hvor de legger seg lagvis i slammet på bunnen (sedimentene). Slik blir innsjøsedimentene et slags historisk forurensningsarkiv, som gir et bilde av utviklingen fra førindustriell tid og fram til i dag. Innsjøsedimentene i deler av Sør Norge er forurenset av bly, kvikksølv og kadmium. Dette gjelder særlig i et 15 kilometer bredt område fra Østfold til Stadlandet men også innsjøer i kystområdene i Nord Norge er forurenset. Det viser en landsomfattende undersøkelse av bunnsedimenter i 274 norske innsjøer, hvor de øverste lagene blir sammenlignet med sedimenter fra cm dyp som er avsatt i førindustriell tid (referansesedimenter). Innsjøene i undersøkelsen ble valgt ut med tanke på at det ikke er direkte utslipp av forurensning til innsjøen. Forurensningene kommer derfor først og fremst fra langtransportert luftforurensning. Se rapporten Nasjonal innsjøundersøkelse 24 26, del I:vannkjemi. Status for forsuring, næringssalter og metaller Blyforurensningen har blitt redusert, liten endring for kvikksølv Forurensningsgraden er størst for bly, men blykonsentrasjonene har avtatt jevnt over mange år. For kvikksølv i sediment er det generelt liten eller ingen endring etter Nivåene av kvikksølv, antimon, arsen og vismut er noe lavere enn nivåene av bly, men det regionale mønsteret er svært likt. Forurensningen avtar nordover I Sør Norge er bunnsedimentene moderat til markert forurenset av bly og kvikksølv. Forurensningene er sterkest i et bredt belte fra svenskegrensa til Stadlandet. Generelt avtar konsentrasjonene nordover, men det fins noen unntak. Innsjøene i Sør Varanger er markert påvirket av kobber og nikkel fra industrien på Kola i Russland. KONSEKVENSER Nivåene av metaller i innsjøsedimentene er relativt lave, og de utgjør ingen umiddelbar fare for dyr og mennesker. Unntaket er kvikksølv, som viser lite tegn til endringer. Kvikksølv kan også omdannes til metylkvikksølv som kan tas opp av organismer og oppkonsentreres i næringskjeden, blant annet i fisk. Advarsler på grunn av kvikksølv Undersøkelser av kvikksølv i fisk gir grunn til bekymring. Mattilsynet (ekstern lenke) har derfor innført en landsdekkende advarsel for ferskvannsfisk: Ikke spis stor gjedde eller abbor over ca. 25 cm, ørret over én kilo eller røye over én kilo Gravide, ammende og små barn advares mot å spise ferskvannsfisk fra selvfangst i det hele tatt En omfattende kartlegging av kvikksølv i ferskvannsfisk ble gjennomført i 28 og fulgt opp med nye undersøkelser i 21. Funnene herfra, og resultater fra miljøovervåkningsprogrammet «Miljøgifter i store innsjøer» underbygger disse rådene. Undersøkelsene viste at kvikksølvinnholdet i abbor har økt med ca. 6 prosent og i ørret med ca. 2 prosent fra rundt 199 til 28, mens oppfølgingen i 21 antydet en liten nedgang. Miljødirektoratets miljøovervåking fra Mjøsa viser at kvikksølvinnholdet i ørret, i perioden , i all hovedsak har holdt seg stabilt like over EUs såkalte omsetningsgrense. DRIVKREFTER Utslipp av metaller til atmosfæren skyldes blant annet forbrenning av kull og olje, smelting av ulike typer malm, smelteprosesser i jernstøperier, utslipp fra produkter, forbrenning av søppel, med mer. De menneskeskapte utslippene av metaller var ubetydelige før den industrielle revolusjonen. Unntaket er bly: utslipp av bly fra tysk bergverksdrift kan allerede på 17 tallet ha påvirket innsjøer på Sørlandet. Avsetningen av metaller økte også kraftig fra slutten av andre verdenskrig og fram til 197 årene. Etter dette har utslippene i flere land blitt redusert på grunn av rensetiltak. I løpet av de senere årene ser det ut til at konsentrasjonene av enkelte metaller som blant gallium, tellur og wolfram har økt. Dette er metaller som i mindre grad er knyttet til industri eller forbrenningsprosesser, men som er mer brukt i nyere utstyr og materialer. PÅVIRKNING Langtransportert luftforurensning har vært en av hovedårsakene til det økte innholdet av metaller i innsjøsedimenter og fisk i Norge. Avsetningen har vært og er fortsatt størst i kystområdene og på Sørlandet, og her er også sedimentene mest forurenset. Lokale kilder har også bidratt til tilførsler av kobber, nikkel, kobolt, kadmium, sink, bly, kvikksølv og krom. De senere årene er det registrert lokale økninger i forurensning av enkelte tungmetaller. Innsjøene i Sør Varanger er markert påvirket av kobber, nikkel, kobolt og arsen fra russiske smelteverk i grensetraktene. Tiltak for å redusere bruken av bly i bensin har ført til en merkbar forbedring i tilstanden. Blytilsetning i bensin har dominert utslippene av bly, og veitrafikk har vært en av de største kildene til blyforurensning i Europa. Blyfri bensin brukes i stadig større grad. Det har bidratt til en betydelig nedgang i blykonsentrasjonen i miljøet de siste tiårene. De siste tiårene har også bedre renseteknologi i europeisk industri og bedriftsnedleggelser ført til en gradvis reduksjon av metallutslippene til luft i Europa. En del av industrien, og dermed utslippene, er flyttet til andre deler av verden. Mest forurenset i Sør Norge Liten risiko for dyr og mennesker Gradvis reduksjon av utslippene Langtransportert forurensning viktigste kilde Blyfri bensin har gitt merkbar forbedring Side 15 / 27

16 4.2. Organiske miljøgifter i innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Til tross for lokale problemer i enkelte innsjøer, for eksempel Ellasjøen på Bjørnøya, er det jevnt over lave nivåer av organiske miljøgifter i ferskvann. Det er likevel grunn til bekymring over tilførsler av miljøgifter via langtransporterte forurensninger og enkelte lokale kilder. Ørret. Det er tidligere påvist høye konsentrasjoner av organiske miljøgifter i ørret i Mjøsa. Miljødirektoratets overvåking viser nå en gledelig nedgang. Foto: Wikimedia Commons Mjøsa har blitt overvåket for organiske miljøgifter siden 23 da det ble funnet svært høye nivåer av PCB, kvikksølv og bromerte flammehemmere her. Bedre kontroll av utslippskilder og strengere regulering har gitt en betydelig nedgang i mange av de organiske miljøgiftene i Mjøsa. Samtidig ser vi en økning i enkelte stoffer som perfluorerte organiske forbindelser (PFAS) og siloksaner. I 213 utvidet Miljødirektoratet overvåkningen til å inkludere andre store innsjøer, som Randsfjorden og Femunden. Det er også gjort enkelte undersøkelser i Vansjø og Tyrifjorden. Programmet "Miljøgifter i store innsjøer" varer til 216. Overvåkingen viser at Mjøsa og til dels Randsfjorden har de generelt høyeste miljøgiftnivåene blant innsjøene vi overvåker. Nivåene av stoffgruppen PFAS er et unntak, fordi disse nivåene var høye både i den mest uberørte innsjøen Femunden og i Vansjø, en innsjø med én kjent utslippskilde. Også i Tyrifjorden ble det funnet høye nivåer av det perfluorerte stoffet PFOS, og det undersøkes hva som kan være kilden. Undersøkelser i mindre innsjøer I tillegg til programmet "Miljøgifter i store innsjøer" er det gjort sporadiske undersøkelser i et stort utvalg mindre vannforekomster i Norge. De tradisjonelle organiske miljøgiftene PCB og PAH ble undersøkt i bunnsedimenter fra 95 norske innsjøer på begynnelsen av 2 tallet. Undersøkelsene var fordelt over fastlandet, Svalbard og Bjørnøya, og viste at de høyeste konsentrasjonene finnes i et ca. 15 km bredt område langs kysten i Sør Norge fra Østfold til Stadlandet. Sedimentene i enkelte innsjøer var sterkt forurenset av PCB og tjærestoffer (PAH). Enkelte innsjøer i Nord Norge og på Svalbard hadde også forhøyede nivåer. I 28 ble flere organiske miljøgifter undersøkt i til sammen 2 innsjøer i Sør Norge. Undersøkelsen omfattet flere av de "nye" organiske miljøgiftene, deriblant bromerte flammehemmerne HBCDD og PBDE, PFAS, ftalater (DEHP), og klorerte parafiner. Nivåene som har blitt funnet har stort sett vært lave. For noen stoffer har de høyeste nivåene blitt registrert i kystnære innsjøer, i andre tilfeller har ikke forskerne funnet noen geografiske forskjeller. Det er viktig å merke seg at det i all hovedsak bare er et utvalg kjente og prioriterte miljøgifter som overvåkes. Det finnes mange andre stoffer vi av ulike årsaker ikke måler på og følgelig ikke vet om forekommer i miljøet. KONSEKVENSER Miljøgifter kan påvirke livet i vannet på mange måter. Det er vist at miljøgifter blant annet kan føre til misdannelser og endret reproduksjonsevne. En del miljøgifter brytes svært langsomt ned i naturen, og kan hope seg opp i næringskjedene. De farligste stoffene, som PCB og dioksiner, kan gi skader selv i små konsentrasjoner. Les mer om farlige kjemikalier og miljøgifter Les mer om farlige kjemikalier og miljøeffekter Les mer om farlige kjemikalier og helseeffekter Miljøgifter påvirker også vår utnyttelse av ressurser som finnes i innsjøene. Blant annet har Mattilsynet innført landsomfattende advarsler mot noen arter av ferskvannsfisk, avhengig av størrelse på fisken, på grunn av høye kvikksølvnivåer. Gravide, ammende og små barn advares mot å spise selvfanget ferskvannsfisk i det hele tatt, uavhengig av hvilken art og størrelse på fisken. Forhøyde nivåer av dioksiner og PCB gjør at Mattilsynet også advarer mot å spise lever av torskefisken lake fra Mjøsa og Hurdalssjøen. PÅVIRKNING Organiske miljøgifter i innsjøer kommer fra ulike kilder. Langtransportert og lokal luftforurensning, som ender opp i vassdragene, er de viktigste årsakene til forekomsten av mange organiske miljøgifter. Flere av miljøgiftene som er påvist de siste årene brukes i produkter og tilføres innsjøer via renseanlegg. Lokalt kan også utslipp fra industrien være et problem. På Bjørnøya kan sjøfuglavføring være en viktig spredningsvei for miljøgifter i Ellasjøen. De høye konsentrasjonene av bromerte flammehemmere i Mjøsa på begynnelsen av 2 tallet skyldtes lokale industriutslipp. Flere av de organiske miljøgiftene er strengt regulert eller forbudt. Dette gjelder for eksempel PCB, DDT, lindan, perfluorerte stoffer som PFOS og PFOA, samt de bromerte flammehemmerne penta, okta og deka BDE og HBCDD. Miljømyndighetene vurderer å regulere andre bromerte flammehemmere. Når en miljøgift som er tungt nedbrytbar forbys, kan det imidlertid ta lang tid før nivåene i naturen synker. I tillegg er reduksjon av miljøgifter i produkter og reduksjon i utslipp fra industri og landbruk viktig for å redusere utslippene av miljøgifter til norske innsjøer. Når det gjelder PAH har resultatene av miljøovervåkingen ført til skjerpede krav for enkelte bedrifter, blant annet smelteverk. Publisert av Miljødirektoratet Det finnes flere tusen steder i Norge der det har pågått gruvedrift. Områdene er spredt over store deler av landet, og det finnes spor etter tidligere tiders gruvedrift i samtlige fylker. De gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Løkken Gruber. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Gruvevann i Giken, Sulitjelma. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Vannstoll i Kjøli gruve. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Sporene etter gruvedriften er svært forskjellige. Noen steder står store gruveanlegg igjen, andre steder er det bare noen sjakter, stoller eller steinhauger som forteller om gruvedriften. Gamle gruver og gruveavfall kan også være kulturminner, og mange nedlagte gruver omfattes av lokale historiske interesser. Kobber, sink, kadmium, bly, jern og nikkel I norsk gruvevirksomhet har metallene kobber, sink, kadmium, bly, jern og nikkel vært særlig aktuelle. Konsentrasjonen i avrenningen fra gruvene avhenger av malmtyper og deponeringsforhold. Vanligvis er det høyest konsentrasjoner av jern, kobber og sink i avrenningen. Kobber som regel største forurensningskilde Kobber er som regel det metallet som har størst betydning i forurensningssammenheng. Kobber er akutt giftig for vannlevende organismer, og er av stor betydning for livsvilkår og reproduksjon av fisk. I sigevannet fra en avfallstipp ved en kobbergruve kan vi finne svært høye kobberkonsentrasjoner. Avfallstippen vil ofte være en vesentlig kilde til forurensningen fra gruveområdet. Kartet viser Løkken Gruber, som er det gamle gruveområdet som har størst forurensningspotensial i Norge. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Du kan også gå til Mer kart og funksjoner for å utforske de andre store gruveområdene. To typer jern i sigevann I sigevann fra gruveområder kan jern forekomme i to tilstandsformer; som toverdig eller treverdig jern. Jernet vil ofte være toverdig. Vannet er da fargeløst og ofte sterkt surt, med en ph verdi på mindre enn tre. Etter hvert som sigevannet fortynnes i en nærliggende bekk, øker ph verdien og jernet oksideres til treverdig og felles ut. Dette er synlig som okerutfellinger. Vi kan da se et gulbrunt belegg. KONSEKVENSER Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet. For mye kobber kan skade fisk og annet liv i vassdragene Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 1 til 15 mikrogram per liter. I noen tilfeller er det funnet gode fiskeforekomster i vassdrag med kobberinnhold på 3 til 5 mikrogram kobber per liter. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre fiskearter som tåler tungmetaller dårligst. Spesielt følsomme virvelløse dyr og begroing kan påvirkes ved enda lavere kobberkonsentrasjoner enn 1 mikrogram per liter. Vassdrag i områder som drenerer mineralholdige bergarter vil normalt ha høye bakgrunnsverdier av metaller, spesielt kobber og sink. I disse vassdragene må vi akseptere høyere metallkonsentrasjoner enn i andre vassdrag. PÅVIRKNING Avrenning av tungmetaller fra kisgruveområder vil kunne variere fra år til år. Dette skyldes i stor grad naturlige variasjoner i nedbørsmengder og temperatur. Store nedbørsmengder vil som oftest føre til at avrenningen av tungmetaller øker, og at mer tungmetaller havner i vassdragene. Erfaringsmessig vil store deler av den totale årsavrenningen av tungmetaller fra gruveområder komme i forbindelse med vårflommen. Kobberavrenning fra nedlagte kisgruver De ni største Tonn Løkken Sulitjelma Folldal Nordgruvefeltet Kjøli Grong Killingdal Skorovas Storwartzfeltet Målet for arbeidet med nedlagte gruver er at utslipp av kobber skal reduseres, slik at kobberkonsentrasjonen er rundt 1 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon. Ni gruveområder prioritert for tiltak De ni gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Dette dreier seg om Folldal Verk, Grong Gruber, Killingdal gruve, Kjøli gruve, Løkken Gruber, Nordgruvefeltet, Skorovas Gruber, Storwartzområdet og Sulitjelma Gruber. Av disse er det Løkken Gruber som har størst forurensningspotensial. Det er gjennomført tiltak ved alle de ni gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet, hvor det er store kulturminneinteresser. Det første organiserte arbeidet i de prioriterte områdene startet i 1989/9 ved Kjøli gruve. Fra et tiltak settes i gang til det avsluttes, kan det gå fra noen få måneder til flere år. Deretter følger en overvåkingsperiode for å dokumentere tiltakets effektivitet. Noen av tiltakene har vært svært vellykkede. I andre tilfeller kreves ytterligere tiltak for å nå målsettingene. Å unngå inngrep kan være en løsning For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep. La avfallsmassene ligge Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid. Les mer om avfall fra gruveområder Unngå at vann renner gjennom området Det er viktig å hindre at overflatevann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning. Vann fra gruveområder bør ikke brukes til drikkevann eller vanning. Tilgang på luft må hindres Tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann bidrar til å stanse oksydering og syredannelse. Ta kontakt med fagfolk Ta kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning eller Miljødirektoratet i forkant, hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver. Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Forurensningen fra gruveområdet på Hjerkinn (Tverrfjellet gruve) er vesentlig redusert ved etablering av et renseanlegg i 213/214. Forurensningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum er på samme nivå som før, til tross for tiltak som ble gjennomført i 199 årene. Miljøtilstanden overvåkes jevnlig i begge gruveområdene. Noen få innsjøer er forurenset Miljøgifter kan påvirke livet i vannet Miljøgifter fraktes med luft og nedbør Flere miljøgifter er forbudt 4.3. Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver Ulike metaller i avrenningen fra gruver Gruveforurensning kan skade økosystemet Avrenningen av tungmetaller varierer Mange tiltak er gjennomført, behov for nye vurderes noen steder Folldal Verk Side 16 / 27

17 Kilde: Miljødirektoratet Mange tiltak er gjennomført, behov for nye vurderes noen steder Målet for arbeidet med nedlagte gruver er at utslipp av kobber skal reduseres, slik at kobberkonsentrasjonen er rundt 1 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon. Ni gruveområder prioritert for tiltak De ni gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Dette dreier seg om Folldal Verk, Grong Gruber, Killingdal gruve, Kjøli gruve, Løkken Gruber, Nordgruvefeltet, Skorovas Gruber, Storwartzområdet og Sulitjelma Gruber. Av disse er det Løkken Gruber som har størst forurensningspotensial. Det er gjennomført tiltak ved alle de ni gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet, hvor det er store kulturminneinteresser. Det første organiserte arbeidet i de prioriterte områdene startet i 1989/9 ved Kjøli gruve. Fra et tiltak settes i gang til det avsluttes, kan det gå fra noen få måneder til flere år. Deretter følger en overvåkingsperiode for å dokumentere tiltakets effektivitet. Noen av tiltakene har vært svært vellykkede. I andre tilfeller kreves ytterligere tiltak for å nå målsettingene. Å unngå inngrep kan være en løsning For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep. La avfallsmassene ligge Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid. Les mer om avfall fra gruveområder Unngå at vann renner gjennom området Det er viktig å hindre at overflatevann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning. Vann fra gruveområder bør ikke brukes til drikkevann eller vanning. Tilgang på luft må hindres Tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann bidrar til å stanse oksydering og syredannelse. Ta kontakt med fagfolk Ta kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning eller Miljødirektoratet i forkant, hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver Folldal Verk Publisert av Miljødirektoratet Forurensningen fra gruveområdet på Hjerkinn (Tverrfjellet gruve) er vesentlig redusert ved etablering av et renseanlegg i 213/214. Forurensningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum er på samme nivå som før, til tross for tiltak som ble gjennomført i 199 årene. Miljøtilstanden overvåkes jevnlig i begge gruveområdene. Hjerkinndammen. Foto: Miljødirektoratet Renseanlegget ved Tverrfjellet gruve. Foto: Miljødirektoratet Side 17 / 27

18 Renseanlegget ved Tverrfjellet gruve. Foto: Miljødirektoratet Folldal hovedgruve i Folldal sentrum. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Folla i Folldal sentrum. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Forurensning fra Folldal sentrum Avrenningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum kommer fra to hovedkilder, gruvevann fra den delvis vannfylte hovedgruva, som ble lagt ned i 1941, og avrenning fra etterlatte gruvemasser. Elva Folla, som er en sideelv til Glomma, er hovedmottaker av avrenningen. Tiltakene som ble gjennomført i har til nå ikke gitt vesentlige positive effekter i vassdraget. På kartet ser du Folldal Verk og elva Folla, du kan zoome i kartet for å se på større områder. Avgangen fra Folldal hovedgruve ble ført direkte til Folla i en trerenne fram til våren Ulempene for tømmerfløtingen i vassdraget var imidlertid så store at verket bygde en dam som samlet opp avgangen hver vår. Når fløtingen var over, ble dammen åpnet igjen, og avgangen fra gruva gikk i elva. Den siste våren før gruvedriften ble flyttet til Hjerkinn, ble dammen ikke åpnet igjen. Velter, avgangsmasser og gruvevann kilder til forurensning Forurensningskildene i Folldal sentrum omfatter alle de tre hovedtypene som er typiske for sulfidmalmgruver: velter, avgangsmasser og gruvevann. Dalsiden nord for bebyggelsen i Folldal er praktisk talt dekket av velter over et stort område. Avgangsmasser er spredt over store områder på grunn av uhellsutslipp, skader på rennene og fordi avgangsmassene fulgte bekkeløpet ned mot Folla. Gruvevannet er sterkt forurenset. Avrenningen av gruvevann er forholdsvis liten, men fordi en stor del av gruva ikke er vannfylt, og deler av den er fylt med forurensede masser, blir konsentrasjonene i avrenningen høye. En betydelig del av forurensningen i Folldal sentrum transporteres som grunnvann. Avrenning fra avfall i dagen, hovedsakelig veltemasser, er den største forurensningskilden i området. Store deler av overflateavrenningen tar veien gjennom løsmassene på vei ned mot Folla. Vannkvaliteten i Folla og Glomma Folla er lite forurenset ovenfor Folldal sentrum. Tungmetallkonsentrasjonene i elva, både oppstrøms og nedstrøms Folldal sentrum, er omtrent på samme nivå som de har vært i alle år. Kobberkonsentrasjonen i Folla nedstrøms Folldal sentrum er såpass høy at det ikke er biologisk liv på strekningen mellom Folldal sentrum og samløpet med Grimsa. Avrenningen fra gruveområdet påvirker også Glomma. Nedstrøms Folldal sentrum har elvestrekninger på om lag seks mil i Folla og Glomma kobberkonsentrasjoner over 1 mikrogram per liter. Kobberavrenning fra Folldal sentrum 2 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Gjennomførte tiltak i Folldal sentrum Da gruvevirksomheten ble nedlagt våren 1993, ble oppryddingstiltak satt i gang i Folldal sentrum. Avgangsdammen fra 1968, og det meste av avgangen som ellers var spredt i området, ble fjernet og deponert i gruverom på Hjerkinn. Av hensyn til vern av kulturminner ligger mye av de gamle veltene igjen. Ikke forurenset vann ble ledet utenom gruva og veltene, og det ble etablert slamfeller. Tiltakene ble avsluttet i Det ble gjennomført dreneringstiltak for å samle opp mest mulig av overflateavrenningen i Tiltaket ble senere forsterket i 27. Oppryddingstiltakene ser ikke ut til å ha ført til vesentlige forbedringer i vannkvaliteten i Folla nedstrøms Folldal sentrum. Avrenningen fra gruveområdet og i vassdraget undersøkes hvert år. Tiltakshaver er pålagt å gjennomføre tiltak i det gamle gruveområdet i Folldal sentrum. Tungmetallavrenningen fra den tidligere gruvedriften skal reduseres slik at belastningen på Folla reduseres. Målsettingen med tiltaket er å redusere avrenningen slik at kobberkonsentrasjonen i Folla ved Follshaugmoen kommer ned mot 1 15 mikrogram per liter. Videre oppfølging i Folldal sentrum Ulike tiltak for å redusere avrenningen vurderes. Saken er vanskelig, fordi det er sterke kulturminneinteresser i området. Folldal gruver er definert som et teknisk/industrielt kulturminne og omfattes av Riksantivkarens bevaringsprogram. Formålet er å sikre en representant for den industrielle fasen av bergverksdriften i Norge på 19 tallet. Les mer om Folldal gruver på Riksantikvaren sine sider Forurensning fra gruveområdet på Hjerkinn I 1968 ble gruvedriften i Folldal flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 3 km fra Folldal sentrum. Gruvedriften ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn ble lagt ned i mars Hjerkinnområdet drenerer til Folla. Da gruvedriften på Hjerkinn ble etablert ble det lagt vekt på å finne løsninger som skulle hindre de forurensningsproblemene man tidligere hadde sett ved sulfidmalmgruver. Avgangsdammen er et slikt tiltak, krav til maksimalt svovelinnhold i opplagte velter er et annet. I dag finnes det lite veltegods i området. Det skyldes at en betydelig andel av gråberget kunne brukes til veibygging. En del ble også deponert i Tverrfjellet gruve når virksomheten ble lagt ned. Fram til oktober 28 var forurensningsmengden fra gruveområdet på Hjerkinn liten. Da ble det oppdaget at gruva hadde fått overløp. Undersøkelser viste at gruva var vannfylt med overløp ut av jernbanestollen. Dette inntraff langt tidligere enn man hadde antatt, og et overvåkingsprogram ble igangsatt. Overvåkingen viste at avrenningen av tungmetaller var økende, og det ble utredet tiltak i gruveområdet. Et renseanlegg ble satt i drift 213/214. Gjennomførte tiltak på Hjerkinn I 213/214 ble det etablert et renseanlegg ved Tverrfjellet gruve. Overløpsvann føres nå ned i gruva der gruvevann tas ut kontrollert og føres til renseanlegget for reduksjon av metaller og felling av jern i flere trinn. Renset gruvevann har utløp til Hjerkinndammen. Vannkvaliteten ved Hjerkinn Vannkvaliteten i avgangsdeponiet på Hjerkinn forbedret seg betydelig i årene etter at deponeringen av forurensede masser opphørte. De senere årene har det vært svært liten lekkasje av tungmetaller fra de deponerte massene. Det ble satt ut fisk i Hjerkinndammen allerede i 1993, og dammen er til glede for publikum som fritidsfiskeområde. Tungmetallinnholdet i vannmassene er ikke så høyt at det regnes som giftig. Høyt kalsiuminnhold og høy ph verdi gjør at for eksempel kobber foreligger som utfelte partikler. Videre oppfølging i Hjerkinnområdet Fra desember 28 ble det igangsatt overvåking av vannføring og vannkvalitet i gruveoverløpet i jernbanestollen og i Hjerkinndammens overløp til Folla. Prøvefiske i Hjerkinndammen viste at det var fisk i dammen til tross for økt avrenning. Etter etablering av renseanlegget i 213/214, gjennomføres det jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Det er satt krav til en maksimal kobberkonsentrasjon i overløp fra Hjerkinndammen på ti mikrogram per liter. Avrenning av tungmetaller fra gruveområdet er redusert. Undersøkelser i 216 viser at alle målinger ligger under maksimalverdien for kobber, ved en snittverdi på sju mikrogram. I Folla ved Slåi er snittverdien for kobber en mikrogram per liter. Folldal Verk Folldal Verk ligger i Folldal kommune i Hedmark. Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet opp i Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet på flere andre forekomster i området frem til Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 3 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i Grong Gruber Publisert av Miljødirektoratet I 26 var kobberavrenning ut av gruveområdet ved Grong Gruber redusert med omlag 9 prosent i forhold til Overvåking av gruveområdet ble avsluttet i 26. Undersøkelsene viste da at vannkvaliteten i vassdragene var god. Huddingsvatn. Deponiområdet i østre del nærmest. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Dagbruddet ved Grong Gruber før oppfylling. Foto: Miljødirektoratet Bakgrunn Grong Gruber ligger omlag 17 kilometer øst for Røyrvik sentrum. Produksjonen startet i 1972, og stanset i Det ble produsert kobber og sink konsentrater på basis av en kobber og sinkholdig svovelkismalm. Råmalmsbrytningen de siste årene var rundt 6 tonn per år. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm. I tillegg drev Norsulfid AS en gruve i Gjersvik, ca. 15 km vest for Røyrvik sentrum. Driften her startet i Omlag 125 tonn av det årlige råmalmsuttak kom herfra, og ble transportert til oppredningsverket i Grong Gruber med bil. All avgang ble deponert i den østlige delen av Huddingsvatnet nær gruva. Helt fra virksomheten startet er malmen oppredet ved selektiv flotasjon, og svovelkis er deponert sammen med avgangen. Problemer knyttet til partikkelspredning ble merkbare kort tid etter at deponering startet, og spredte seg gradvis nedover hele vassdragsstrekningen ned til utløpet av Vektarbotn. I den øvre delen av gruva nære dagen var drensvannet surt (se foto), men dette vannet hadde avløp til gruva under driften. Hele Huddingsvatnet har et areal på 6,4 kvadratkilometer og var opprinnelig nesten delt i to separate deler av en rekke øyer og grunne sund. Den østre delen av innsjøen der avgangen er deponert er 2,8 kvadratkilometer og hadde opprinnelig et maksimalt dyp på mer enn 2 meter. Huddingsvassdraget er en del av et større vassdrag der Renselelva og Orvasselva er de største tilløpene og Huddingselva er det samlede avløpet. Huddingselva renner til Vektaren som renner til den store innsjøen Limingen, som har naturlig avløp til Sverige. Vektaren er regulert, og vann som naturlig renner til Namsen er overført hit. Denne vannmengden føres tilbake til Namsenvassdraget fra Limingen, som også er regulert, ved at vann overføres til Tunnsjøen gjennom et kraftverk mellom de to innsjøene. På kartet ser du Grong Gruber og Huddingsvatn. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Forurensningsproblemene knyttet til utslipp i Huddingsvatnet Forurensningsproblemene ved Grong Gruber var hele tiden knyttet til utslipp av avgang i Huddingsvatnet. Et hovedproblem var at avgangen ble spredt langt utenfor deponeringsstedet i østre del av innsjøen. Det ble funnet tegn på spredning av avgang langt nedover i Huddingsvassdraget, og det var først og fremst mineralpartiklene i avgangen som ga problemer ved blant annet tilslamming. Etter deponering av avgang siden 1972, er praktisk talt hele bunnen i den østre delen av Huddingsvatnet dekket med avgang. Det er ikke påvist sur avrenning fra gråbergvelter ved gruva, og ph verdien i gruvevannet var i alle år tildels langt over sju. Kobberavrenning fra Grong Gruber 4 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Gjennomførte tiltak Avgangsdeponeringen ved Grong Gruber kan i tid deles i to perioder, deponering til innsjø/vassdrag og deponering i dam. Utover i 198 årene ble problemene knyttet til partikkelspredning så store at det ble vedtatt et omfattende tiltak for å få kontroll med spredningen. I ble det bygget en dam som skiller de to delene nesten fullstendig (mer enn 9 prosent). Hovedstrømmen av vann gjennom Huddingsvatnet ble samtidig redusert betydelig ved at elvene som munner ut i innsjøen ble avledet ved sjeteer. En spesiell lukekonstruksjon ved utløpet av deponiområdet Østre Huddingsvatn bidro også til redusert partikkeltransport ut av deponiområdet. Under flomperioder ble det ikke overløp fra deponiområdet før vannstanden i Østre og Vestre Huddingsvatn var utjevnet. Etter at dette tiltaket ble gjennomført kan avgangsdeponiet ved Grong Gruber betraktes som en kunstig bygget avgangsdam. Effekt av tiltak Forurensningsproblemene i Huddingsvassdraget på grunn av gruveutslippene har vært helt annerledes enn dem vi har i øvrige norske gruvevassdrag. I Huddingsvassdraget var det tilsynelatende avgangsutslippet og partikkeltransporten som ga negative effekter, mens det i andre områder er oppløste tungmetaller som gir problemer. Under driften kunne det påvises forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i vassdraget. Metallinnholdet i vannmassene var imidlertid bundet i partikler. Etter driftsstans påviste Norsk institutt for vannforskning (NIVA) at tungmetallkonsentrasjonene var synkende. Etter at tiltakene var gjennomført i ble forholdene i vassdraget gradvis bedre, og fra 1993 beskriver NIVA en positiv utvikling i vassdraget. I en rapport som oppsummerer undersøkelser gjennomført i perioden , konkluderer NIVA med at de biologiske forhold i vestre Huddingsvatn viser en ytterligere forbedring. Dette ses best på forekomster av dyreplankton som nå er fullstendig normalisert, både kvalitativt og kvantitativt. Marflo og enkelt andre bunndyr er imidlertid ennå ikke kommet tilbake, noe som sannsynligvis skyldes avgangsslam i sedimentet. I 23 var prøvefiske i vestre Huddingsvatn på nivå med fangster i perioden før gruvedriften. Ørekyte ble første gang observert i Huddingsvatn i Det er uklart om dette har noen påvirkning på aurebestanden. Det er gjennomført undersøkelser i Gjersvika (Limingen) der det var drift i perioden Biologiske undersøkelser her viser ingen effekter på bunndyr, dyre eller planteplankton. Effekter av gruvedriften i vannmassene i Gjersvika utenfor gruveområdet kan ikke påvises. Ved avvikling av driften i 1998 stoppet også deponering av avgangsmasser i østre Huddingsvatn. NIVAs undersøkelser viser at østre Huddingsvatn i 23 fortsatt var sterkt preget av den tidligere deponeringen, med et meget fattig dyre og planteplankton liv. Bunndyrene er praktisk talt eliminert bort på grunn av store mengder avgang i bunnmaterialet. Det finnes innvandret fisk som oppholder seg en periode i deponiet. Den fysisk/kjemiske vannkvaliteten i deponiet blir gradvis bedre fordi konsentrasjoner av metall, sulfat og kalsium avtar. Siktedypet i 23 var meget godt, noe som tyder på en beskjeden partikkelspredning. Avgangsdeponiet i Østre Huddingsvatn vil avgi metaller i lang tid framover, fordi forvitringen av sulfidmineraler også pågår under vann, men i mye mindre omfang enn i luft. Metalltransporten fra deponioverflaten vil avta over tid, noe en observerte i årene fram til 26, som var det siste året som Grong Gruber hadde ansvaret for miljøundersøkelsene. Stikkprøver NIVA tok ved utløpet av Østre Huddingsvatn og i Huddingselva høsten 211 bekreftet også dette. Gjennomførte tiltak etter avvikling av driften Bedriften gjennomførte tiltak med noen tekniske endringer i forhold til avviklingsplanen fra Tradisjonelle tiltak som vannoppfylling og propping av gruveganger ble gjennomført sammen med en generell opprydding i gruveområdet. Det var planlagt et kontrollert overløp fra gruva. I august 1999 fikk imidlertid gruva et uventet overløp fra sjakt nummer fire i dagbruddsområdet. Det viste seg at denne sjakten ligger lavere enn vannstanden i dagbruddet. Overløpet kom etter en tid med kraftig regnvær. Overløpsvannet følger terrenget og grøfter i myra nedenfor og går ut i Orvasselva. Orvasselva renner ut i Orrvatnet. Situasjonen ble derfor vesentlig annerledes enn forventet. Overvåkingsprogrammet ble utvidet slik at det også omfattet overløpet fra sjakt nummer fire, og kjemisk/biologiske undersøkelser i Orrvatnet. Undersøkelser av fiskebestanden i august 21 viste at Orrvatn har en tett aurebestand som ligger på grensen til overbefolkning. Fisken har imidlertid normalt god kondisjon og mageprøver som ble tatt viste et rikt og variert næringstilbud. Undersøkeler av fisk i 25 viste ingen endringer av betydning sammenlignet med tidligere. Ulike tiltak har blitt gjennomført for å begrense tilførselen av vann fra Orelva. Avrenning fra dagbruddet og øvre deler av gruva skjer nå stort sett gjennom stigort fire, en mindre lekkasje ved proppen i rampen kan observeres, men den var av mindre betydning i den tiden undersøkelsene pågikk. Overvåkingsprogrammet ble avsluttet i 26. De siste undersøkelsene viste at vannkvaliteten både i Huddingsvassdraget (hovedvassdraget) og i Orelva (tilførselselv) var god. Kobberkonsentrasjonene er henholdsvis 1,98 mikrogram per liter og 3,6 mikrogram per liter, og ph verdien var over sju. NIVA skriver i sluttrapporten at vannkvaliteten i overløpsvannet fra gruva er omtrent som forventet, ut fra hva en kan oppnå ved vannfylling av en kisgruve som tiltak mot forurensning. Side 18 / 27

19 Kilde: Miljødirektoratet Gjennomførte tiltak i Folldal sentrum Da gruvevirksomheten ble nedlagt våren 1993, ble oppryddingstiltak satt i gang i Folldal sentrum. Avgangsdammen fra 1968, og det meste av avgangen som ellers var spredt i området, ble fjernet og deponert i gruverom på Hjerkinn. Av hensyn til vern av kulturminner ligger mye av de gamle veltene igjen. Ikke forurenset vann ble ledet utenom gruva og veltene, og det ble etablert slamfeller. Tiltakene ble avsluttet i Det ble gjennomført dreneringstiltak for å samle opp mest mulig av overflateavrenningen i Tiltaket ble senere forsterket i 27. Oppryddingstiltakene ser ikke ut til å ha ført til vesentlige forbedringer i vannkvaliteten i Folla nedstrøms Folldal sentrum. Avrenningen fra gruveområdet og i vassdraget undersøkes hvert år. Tiltakshaver er pålagt å gjennomføre tiltak i det gamle gruveområdet i Folldal sentrum. Tungmetallavrenningen fra den tidligere gruvedriften skal reduseres slik at belastningen på Folla reduseres. Målsettingen med tiltaket er å redusere avrenningen slik at kobberkonsentrasjonen i Folla ved Follshaugmoen kommer ned mot 1 15 mikrogram per liter. Videre oppfølging i Folldal sentrum Ulike tiltak for å redusere avrenningen vurderes. Saken er vanskelig, fordi det er sterke kulturminneinteresser i området. Folldal gruver er definert som et teknisk/industrielt kulturminne og omfattes av Riksantivkarens bevaringsprogram. Formålet er å sikre en representant for den industrielle fasen av bergverksdriften i Norge på 19 tallet. Les mer om Folldal gruver på Riksantikvaren sine sider Forurensning fra gruveområdet på Hjerkinn I 1968 ble gruvedriften i Folldal flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 3 km fra Folldal sentrum. Gruvedriften ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn ble lagt ned i mars Hjerkinnområdet drenerer til Folla. Da gruvedriften på Hjerkinn ble etablert ble det lagt vekt på å finne løsninger som skulle hindre de forurensningsproblemene man tidligere hadde sett ved sulfidmalmgruver. Avgangsdammen er et slikt tiltak, krav til maksimalt svovelinnhold i opplagte velter er et annet. I dag finnes det lite veltegods i området. Det skyldes at en betydelig andel av gråberget kunne brukes til veibygging. En del ble også deponert i Tverrfjellet gruve når virksomheten ble lagt ned. Fram til oktober 28 var forurensningsmengden fra gruveområdet på Hjerkinn liten. Da ble det oppdaget at gruva hadde fått overløp. Undersøkelser viste at gruva var vannfylt med overløp ut av jernbanestollen. Dette inntraff langt tidligere enn man hadde antatt, og et overvåkingsprogram ble igangsatt. Overvåkingen viste at avrenningen av tungmetaller var økende, og det ble utredet tiltak i gruveområdet. Et renseanlegg ble satt i drift 213/214. Gjennomførte tiltak på Hjerkinn I 213/214 ble det etablert et renseanlegg ved Tverrfjellet gruve. Overløpsvann føres nå ned i gruva der gruvevann tas ut kontrollert og føres til renseanlegget for reduksjon av metaller og felling av jern i flere trinn. Renset gruvevann har utløp til Hjerkinndammen. Vannkvaliteten ved Hjerkinn Vannkvaliteten i avgangsdeponiet på Hjerkinn forbedret seg betydelig i årene etter at deponeringen av forurensede masser opphørte. De senere årene har det vært svært liten lekkasje av tungmetaller fra de deponerte massene. Det ble satt ut fisk i Hjerkinndammen allerede i 1993, og dammen er til glede for publikum som fritidsfiskeområde. Tungmetallinnholdet i vannmassene er ikke så høyt at det regnes som giftig. Høyt kalsiuminnhold og høy ph verdi gjør at for eksempel kobber foreligger som utfelte partikler. Videre oppfølging i Hjerkinnområdet Fra desember 28 ble det igangsatt overvåking av vannføring og vannkvalitet i gruveoverløpet i jernbanestollen og i Hjerkinndammens overløp til Folla. Prøvefiske i Hjerkinndammen viste at det var fisk i dammen til tross for økt avrenning. Etter etablering av renseanlegget i 213/214, gjennomføres det jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Det er satt krav til en maksimal kobberkonsentrasjon i overløp fra Hjerkinndammen på ti mikrogram per liter. Avrenning av tungmetaller fra gruveområdet er redusert. Undersøkelser i 216 viser at alle målinger ligger under maksimalverdien for kobber, ved en snittverdi på sju mikrogram. I Folla ved Slåi er snittverdien for kobber en mikrogram per liter. Folldal Verk Folldal Verk ligger i Folldal kommune i Hedmark. Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet opp i Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet på flere andre forekomster i området frem til Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 3 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i Grong Gruber Publisert av Miljødirektoratet I 26 var kobberavrenning ut av gruveområdet ved Grong Gruber redusert med omlag 9 prosent i forhold til Overvåking av gruveområdet ble avsluttet i 26. Undersøkelsene viste da at vannkvaliteten i vassdragene var god. Huddingsvatn. Deponiområdet i østre del nærmest. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Dagbruddet ved Grong Gruber før oppfylling. Foto: Miljødirektoratet Bakgrunn Grong Gruber ligger omlag 17 kilometer øst for Røyrvik sentrum. Produksjonen startet i 1972, og stanset i Det ble produsert kobber og sink konsentrater på basis av en kobber og sinkholdig svovelkismalm. Råmalmsbrytningen de siste årene var rundt 6 tonn per år. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm. I tillegg drev Norsulfid AS en gruve i Gjersvik, ca. 15 km vest for Røyrvik sentrum. Driften her startet i Omlag 125 tonn av det årlige råmalmsuttak kom herfra, og ble transportert til oppredningsverket i Grong Gruber med bil. All avgang ble deponert i den østlige delen av Huddingsvatnet nær gruva. Helt fra virksomheten startet er malmen oppredet ved selektiv flotasjon, og svovelkis er deponert sammen med avgangen. Problemer knyttet til partikkelspredning ble merkbare kort tid etter at deponering startet, og spredte seg gradvis nedover hele vassdragsstrekningen ned til utløpet av Vektarbotn. I den øvre delen av gruva nære dagen var drensvannet surt (se foto), men dette vannet hadde avløp til gruva under driften. Hele Huddingsvatnet har et areal på 6,4 kvadratkilometer og var opprinnelig nesten delt i to separate deler av en rekke øyer og grunne sund. Den østre delen av innsjøen der avgangen er deponert er 2,8 kvadratkilometer og hadde opprinnelig et maksimalt dyp på mer enn 2 meter. Huddingsvassdraget er en del av et større vassdrag der Renselelva og Orvasselva er de største tilløpene og Huddingselva er det samlede avløpet. Huddingselva renner til Vektaren som renner til den store innsjøen Limingen, som har naturlig avløp til Sverige. Vektaren er regulert, og vann som naturlig renner til Namsen er overført hit. Denne vannmengden føres tilbake til Namsenvassdraget fra Limingen, som også er regulert, ved at vann overføres til Tunnsjøen gjennom et kraftverk mellom de to innsjøene. På kartet ser du Grong Gruber og Huddingsvatn. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Forurensningsproblemene knyttet til utslipp i Huddingsvatnet Forurensningsproblemene ved Grong Gruber var hele tiden knyttet til utslipp av avgang i Huddingsvatnet. Et hovedproblem var at avgangen ble spredt langt utenfor deponeringsstedet i østre del av innsjøen. Det ble funnet tegn på spredning av avgang langt nedover i Huddingsvassdraget, og det var først og fremst mineralpartiklene i avgangen som ga problemer ved blant annet tilslamming. Etter deponering av avgang siden 1972, er praktisk talt hele bunnen i den østre delen av Huddingsvatnet dekket med avgang. Det er ikke påvist sur avrenning fra gråbergvelter ved gruva, og ph verdien i gruvevannet var i alle år tildels langt over sju. Kobberavrenning fra Grong Gruber 4 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Gjennomførte tiltak Avgangsdeponeringen ved Grong Gruber kan i tid deles i to perioder, deponering til innsjø/vassdrag og deponering i dam. Utover i 198 årene ble problemene knyttet til partikkelspredning så store at det ble vedtatt et omfattende tiltak for å få kontroll med spredningen. I ble det bygget en dam som skiller de to delene nesten fullstendig (mer enn 9 prosent). Hovedstrømmen av vann gjennom Huddingsvatnet ble samtidig redusert betydelig ved at elvene som munner ut i innsjøen ble avledet ved sjeteer. En spesiell lukekonstruksjon ved utløpet av deponiområdet Østre Huddingsvatn bidro også til redusert partikkeltransport ut av deponiområdet. Under flomperioder ble det ikke overløp fra deponiområdet før vannstanden i Østre og Vestre Huddingsvatn var utjevnet. Etter at dette tiltaket ble gjennomført kan avgangsdeponiet ved Grong Gruber betraktes som en kunstig bygget avgangsdam. Effekt av tiltak Forurensningsproblemene i Huddingsvassdraget på grunn av gruveutslippene har vært helt annerledes enn dem vi har i øvrige norske gruvevassdrag. I Huddingsvassdraget var det tilsynelatende avgangsutslippet og partikkeltransporten som ga negative effekter, mens det i andre områder er oppløste tungmetaller som gir problemer. Under driften kunne det påvises forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i vassdraget. Metallinnholdet i vannmassene var imidlertid bundet i partikler. Etter driftsstans påviste Norsk institutt for vannforskning (NIVA) at tungmetallkonsentrasjonene var synkende. Etter at tiltakene var gjennomført i ble forholdene i vassdraget gradvis bedre, og fra 1993 beskriver NIVA en positiv utvikling i vassdraget. I en rapport som oppsummerer undersøkelser gjennomført i perioden , konkluderer NIVA med at de biologiske forhold i vestre Huddingsvatn viser en ytterligere forbedring. Dette ses best på forekomster av dyreplankton som nå er fullstendig normalisert, både kvalitativt og kvantitativt. Marflo og enkelt andre bunndyr er imidlertid ennå ikke kommet tilbake, noe som sannsynligvis skyldes avgangsslam i sedimentet. I 23 var prøvefiske i vestre Huddingsvatn på nivå med fangster i perioden før gruvedriften. Ørekyte ble første gang observert i Huddingsvatn i Det er uklart om dette har noen påvirkning på aurebestanden. Det er gjennomført undersøkelser i Gjersvika (Limingen) der det var drift i perioden Biologiske undersøkelser her viser ingen effekter på bunndyr, dyre eller planteplankton. Effekter av gruvedriften i vannmassene i Gjersvika utenfor gruveområdet kan ikke påvises. Ved avvikling av driften i 1998 stoppet også deponering av avgangsmasser i østre Huddingsvatn. NIVAs undersøkelser viser at østre Huddingsvatn i 23 fortsatt var sterkt preget av den tidligere deponeringen, med et meget fattig dyre og planteplankton liv. Bunndyrene er praktisk talt eliminert bort på grunn av store mengder avgang i bunnmaterialet. Det finnes innvandret fisk som oppholder seg en periode i deponiet. Den fysisk/kjemiske vannkvaliteten i deponiet blir gradvis bedre fordi konsentrasjoner av metall, sulfat og kalsium avtar. Siktedypet i 23 var meget godt, noe som tyder på en beskjeden partikkelspredning. Avgangsdeponiet i Østre Huddingsvatn vil avgi metaller i lang tid framover, fordi forvitringen av sulfidmineraler også pågår under vann, men i mye mindre omfang enn i luft. Metalltransporten fra deponioverflaten vil avta over tid, noe en observerte i årene fram til 26, som var det siste året som Grong Gruber hadde ansvaret for miljøundersøkelsene. Stikkprøver NIVA tok ved utløpet av Østre Huddingsvatn og i Huddingselva høsten 211 bekreftet også dette. Gjennomførte tiltak etter avvikling av driften Bedriften gjennomførte tiltak med noen tekniske endringer i forhold til avviklingsplanen fra Tradisjonelle tiltak som vannoppfylling og propping av gruveganger ble gjennomført sammen med en generell opprydding i gruveområdet. Det var planlagt et kontrollert overløp fra gruva. I august 1999 fikk imidlertid gruva et uventet overløp fra sjakt nummer fire i dagbruddsområdet. Det viste seg at denne sjakten ligger lavere enn vannstanden i dagbruddet. Overløpet kom etter en tid med kraftig regnvær. Overløpsvannet følger terrenget og grøfter i myra nedenfor og går ut i Orvasselva. Orvasselva renner ut i Orrvatnet. Situasjonen ble derfor vesentlig annerledes enn forventet. Overvåkingsprogrammet ble utvidet slik at det også omfattet overløpet fra sjakt nummer fire, og kjemisk/biologiske undersøkelser i Orrvatnet. Undersøkelser av fiskebestanden i august 21 viste at Orrvatn har en tett aurebestand som ligger på grensen til overbefolkning. Fisken har imidlertid normalt god kondisjon og mageprøver som ble tatt viste et rikt og variert næringstilbud. Undersøkeler av fisk i 25 viste ingen endringer av betydning sammenlignet med tidligere. Ulike tiltak har blitt gjennomført for å begrense tilførselen av vann fra Orelva. Avrenning fra dagbruddet og øvre deler av gruva skjer nå stort sett gjennom stigort fire, en mindre lekkasje ved proppen i rampen kan observeres, men den var av mindre betydning i den tiden undersøkelsene pågikk. Overvåkingsprogrammet ble avsluttet i 26. De siste undersøkelsene viste at vannkvaliteten både i Huddingsvassdraget (hovedvassdraget) og i Orelva (tilførselselv) var god. Kobberkonsentrasjonene er henholdsvis 1,98 mikrogram per liter og 3,6 mikrogram per liter, og ph verdien var over sju. NIVA skriver i sluttrapporten at vannkvaliteten i overløpsvannet fra gruva er omtrent som forventet, ut fra hva en kan oppnå ved vannfylling av en kisgruve som tiltak mot forurensning. Grong Gruber Grong Gruber ligger i Røyrvik kommune i Nord Trøndelag. Produksjonen startet i Anleggsområdet kalles Joma og forekomsten det er drevet på har betegnelsen Joma forekomsten. Det ble produsert kobber og sink konsentrater. I tillegg til Joma drev Norsulfid AS fra 1992 en gruve i Gjersvik. All gruvedrift i området ble nedlagt i Killingdal gruve Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra Killingdal gruve er betydelig redusert etter at tiltak ble gjennomført. Avrenningen av kobber fra gruveområdet er redusert med rundt 9 prosent i forhold til Samlet avrenning til gruvebekken fra deponiet på fjellet. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA), 211 Bakgrunn Gruveområdet kan forurensningsmessig deles i to. Det gamle gruveområdet på fjellet under Gaulåsen og området i Bjørgåsen dit gruvedriften ble flyttet da det ble etablert en ny skråsjakt i Det er særlig det øvre gruveområdet på fjellet som har fått oppmerksomhet på grunn av forurensningen i Gaula. Alle forurensninger fra gruva drenerer til Gaula. I 1985 var tungmetalltransporten ut av gruveområdet 5 tonn kobber og 2 tonn sink. Mens området på fjellet drenerer til Gruvebekken som renner direkte til Gaula, drenerer området ved Bjørgåsen til Skuru som er en sideelv til Gaula. Kobberavrenning fra Killingdal gruve 8 Tonn Kilde: Miljødirektoratet I tillegg til avrenningen fra Killingdal gruve er Gaula belastet med avrenning fra Kjøli gruve. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 198 årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen. Fra Bjørgen ble malmen fraktet videre til silo og losteanlegget ved Storvollen ved Reitan for transport til oppredningsverket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er hovedsakelig to forurensningskilder i Bjørgåsen: tippen utenfor sjakten og området rundt lasteanlegget ved jernbanelinjen. Avrenningen, som er sur og tungmetallholdig, går via bekk og grøft til Skurru. Klikk her for å åpne interaktivt kart På kartet ser du Killingdal gruve. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gjennomførte tiltak ved gruveområdet på fjellet Tiltak ble gjennomført i Veltene ble arrondert på et minst mulig område rundt dagåpningene og drensvannet herfra ble samlet og ført inn i gruva gjennom den gamle vannstollen. Den arronderte velten ble dekket med morene, og for å hindre erosjon ble det lagt et lag med grov stein på toppen. Hensikten med tiltaket var at vann som var lite forurenset skulle renne av på overflaten, mens praktisk talt alt forurenset vann skulle samles opp og føres inn i gruva. Det var antatt at denne vannmengden var så liten at den ville fordampe og bli ført ut ved naturlig ventilasjon. Gruva skulle derved fortsatt være tørr. I juni 1994 ble det konstatert at den naturlige ventilasjonen i gruva var stanset, og det ble antatt at dette skyldtes at vannet hadde fylt gruva opp til Sentralstasjonen der Hovedsjakten og Bjørgensjakten møtes. Dette hadde sammenheng med at fordampingsevnen i gruva var liten om sommeren, mens det den fikk det største tilsiget. Om vinteren tørket gruva opp, men da var tilsiget svært lite. Da vannstanden passerte Sentralstasjonen i 1994, opphørte den naturlige ventilasjonen fullstendig. Fordampningen fra det vannet som nå føres inn i gruva vil derfor bli ubetydelig, og en gang i fremtiden vil det igjen bli overløp av gruvevann fra Killingdal. Dersom ingen tiltak blir gjennomført, vil overløpet skje gjennom Bjørgensjakten og videre til Skuru. Det vil ennå ta flere tiår før overløpet kommer. I 1999 gikk det ras i velta på fjellet og drenrørsystemet som førte vann inn i gruva gikk også gradvis tett. I 2 ble det derfor gjennomført en ny overdekking av tippen med lokal finkornig morene som hadde egnede egenskaper. Dekksjiktet ble pakket og gitt en beskyttende overdekking med sprengt stein. Drensrørsystemet som førte vann inn i gruva ble fjernet. Mesteparten av avrenningen fra området går nå til Gruvebekken og Gaula. Gruva mottar trolig fortsatt noe avrenning fra tippen gjennom de overdekkede dagåpningene. Det vannet som passerer gjennom overdekkingen vil finne sin vei ut av deponiet i underkant av tippen. Gjennomførte tiltak ved Bjørgåsen Forurensningsbegrensende tiltak ved Bjørgåsen er utredet. Bortsett fra rensing av sjakten er det ikke gjennomført tiltak fordi disse kommer i konflikt med kulturminneinteressene i området. Den årlige overflateavrenningen fra området er beregnet til,5 tonn kobber og 1 tonn sink. Observasjoner i Skurru tyder på at samlet kobbertransport utgjør opp mot 1 tonn, mens sinktransporten utgjør om lag 1,6 tonn pr. år. Effekt av tiltak Etter at tiltakene var gjennomført både ved Killingdal og Kjøli, bedret forholdene i Gaula seg raskt. I 1993 ble det påvist en betydelig rekolonisering av flora og fauna i tidligere totalskadde områder. Den totale forurensningen i Killingdalområdet fra velter og gruvevann er i dag betydelig mindre enn den var før tiltakene ble gjennomført i Området oppe på fjellet har blitt fulgt opp med avrenningsundersøkelser i 2 24 og sist i 211. Resultatene viser en stabil situasjon der transporten av kobber er redusert med størrelsesorden 95 prosent for kobber og 85 prosent for sink sett i forhold til situasjonen før tiltak i Kobbermengden til Gruvebekken er omkring,4 tonn per år og sinktransporten ca. 4 tonn per år. Observasjoner NIVA gjorde i 211 tyder ikke på noen endringer sett i forhold til undersøkelsen i 24. Døgntransporten av kobber var mindre enn 1 kg per døgn. Situasjonen vurderes som stabil. Som for Kjøli gruve virker overdekkingen slik at det ikke blir noen støtbelastning på Gaula når det er mye nedbør. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdene. Killingdal gruve Killingdal gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Gruva ble første gang åpnet i Det eldste gruveområdet ligger på fjellet under Gaulåsen. I tillegg til dette er det et nyere gruveområde i Bjørgåsen. All gruvedrift ble nedlagt i Kjøli gruve Publisert av Miljødirektoratet Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Etter gjennomføring av tiltak ble kobberavrenningen fra gruva redusert med over 9 prosent i forhold til Side 19 / 27

20 Kilde: Miljødirektoratet I tillegg til avrenningen fra Killingdal gruve er Gaula belastet med avrenning fra Kjøli gruve. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 198 årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen. Fra Bjørgen ble malmen fraktet videre til silo og losteanlegget ved Storvollen ved Reitan for transport til oppredningsverket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er hovedsakelig to forurensningskilder i Bjørgåsen: tippen utenfor sjakten og området rundt lasteanlegget ved jernbanelinjen. Avrenningen, som er sur og tungmetallholdig, går via bekk og grøft til Skurru. Klikk her for å åpne interaktivt kart På kartet ser du Killingdal gruve. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gjennomførte tiltak ved gruveområdet på fjellet Tiltak ble gjennomført i Veltene ble arrondert på et minst mulig område rundt dagåpningene og drensvannet herfra ble samlet og ført inn i gruva gjennom den gamle vannstollen. Den arronderte velten ble dekket med morene, og for å hindre erosjon ble det lagt et lag med grov stein på toppen. Hensikten med tiltaket var at vann som var lite forurenset skulle renne av på overflaten, mens praktisk talt alt forurenset vann skulle samles opp og føres inn i gruva. Det var antatt at denne vannmengden var så liten at den ville fordampe og bli ført ut ved naturlig ventilasjon. Gruva skulle derved fortsatt være tørr. I juni 1994 ble det konstatert at den naturlige ventilasjonen i gruva var stanset, og det ble antatt at dette skyldtes at vannet hadde fylt gruva opp til Sentralstasjonen der Hovedsjakten og Bjørgensjakten møtes. Dette hadde sammenheng med at fordampingsevnen i gruva var liten om sommeren, mens det den fikk det største tilsiget. Om vinteren tørket gruva opp, men da var tilsiget svært lite. Da vannstanden passerte Sentralstasjonen i 1994, opphørte den naturlige ventilasjonen fullstendig. Fordampningen fra det vannet som nå føres inn i gruva vil derfor bli ubetydelig, og en gang i fremtiden vil det igjen bli overløp av gruvevann fra Killingdal. Dersom ingen tiltak blir gjennomført, vil overløpet skje gjennom Bjørgensjakten og videre til Skuru. Det vil ennå ta flere tiår før overløpet kommer. I 1999 gikk det ras i velta på fjellet og drenrørsystemet som førte vann inn i gruva gikk også gradvis tett. I 2 ble det derfor gjennomført en ny overdekking av tippen med lokal finkornig morene som hadde egnede egenskaper. Dekksjiktet ble pakket og gitt en beskyttende overdekking med sprengt stein. Drensrørsystemet som førte vann inn i gruva ble fjernet. Mesteparten av avrenningen fra området går nå til Gruvebekken og Gaula. Gruva mottar trolig fortsatt noe avrenning fra tippen gjennom de overdekkede dagåpningene. Det vannet som passerer gjennom overdekkingen vil finne sin vei ut av deponiet i underkant av tippen. Gjennomførte tiltak ved Bjørgåsen Forurensningsbegrensende tiltak ved Bjørgåsen er utredet. Bortsett fra rensing av sjakten er det ikke gjennomført tiltak fordi disse kommer i konflikt med kulturminneinteressene i området. Den årlige overflateavrenningen fra området er beregnet til,5 tonn kobber og 1 tonn sink. Observasjoner i Skurru tyder på at samlet kobbertransport utgjør opp mot 1 tonn, mens sinktransporten utgjør om lag 1,6 tonn pr. år. Effekt av tiltak Etter at tiltakene var gjennomført både ved Killingdal og Kjøli, bedret forholdene i Gaula seg raskt. I 1993 ble det påvist en betydelig rekolonisering av flora og fauna i tidligere totalskadde områder. Den totale forurensningen i Killingdalområdet fra velter og gruvevann er i dag betydelig mindre enn den var før tiltakene ble gjennomført i Området oppe på fjellet har blitt fulgt opp med avrenningsundersøkelser i 2 24 og sist i 211. Resultatene viser en stabil situasjon der transporten av kobber er redusert med størrelsesorden 95 prosent for kobber og 85 prosent for sink sett i forhold til situasjonen før tiltak i Kobbermengden til Gruvebekken er omkring,4 tonn per år og sinktransporten ca. 4 tonn per år. Observasjoner NIVA gjorde i 211 tyder ikke på noen endringer sett i forhold til undersøkelsen i 24. Døgntransporten av kobber var mindre enn 1 kg per døgn. Situasjonen vurderes som stabil. Som for Kjøli gruve virker overdekkingen slik at det ikke blir noen støtbelastning på Gaula når det er mye nedbør. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdene. Killingdal gruve Killingdal gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Gruva ble første gang åpnet i Det eldste gruveområdet ligger på fjellet under Gaulåsen. I tillegg til dette er det et nyere gruveområde i Bjørgåsen. All gruvedrift ble nedlagt i Kjøli gruve Publisert av Miljødirektoratet Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Etter gjennomføring av tiltak ble kobberavrenningen fra gruva redusert med over 9 prosent i forhold til Gruvevann fra Kjøli gruve ved utløpet av vannstoll. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 211 Bakgrunn Gruva, som ble drevet på kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i Den største kilden til forurensningen fra området var veltene med et anslått volum på 8 m3. Disse ble i hovedsak lagt opp i perioden mens gruva ble drevet på svovelkis ( ). Fordi malmen ble sortert ved håndskeiding er veltene relativt rike på kismineraler. Gruvevannet er surt og tungmetallholdig. Primærresipient for avrenningen fra Kjøli er Storbekken som renner mot sør og møter Gaula omtrent 15 km sør for Reitan. De viktigste metallene i avrenningen er kobber, jern og aluminium. I 1985 var kobbertransporten ut av området omlag 18 tonn. Etter at tiltak ble gjennomført er den ca.,4 tonn. Transporten av sink er svært beskjeden. Kobberavrenning fra Kjøli gruve 2 Tonn Kilde: Miljødirektoratet I tillegg til avrenningen fra Kjøli er Gaula belastet med avrenning fra Killingdal gruve via Gruvebekken og Skuru. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 198 årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen. Klikk her for å åpne interaktivt kart På kartet ser du Kjøli gruve og elva Gaula. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gjennomførte tiltak De første tiltak mot forurensningene fra Kjøli ble gjennomført i Velten ble da arrondert, samtidig som ca. 1 tonn hydratkalk ble fordelt inne i og på overflaten av velten. 1 tonn kalk var det beregnede behov for nøytralisering av avrenningen i ett år. Tiltaket ble ikke fulgt opp ytterligere, og etter noen år økte forurensningen markert. I 1989 ble det gjennomført nye tiltak ved Kjøli. Velten ble da samlet og tildekket med en plastmembran som ble beskyttet med morene og sprengt stein på overflaten. Drenering av overflatevann bort fra gruveområdet ble også forbedret slik at avrenningen av forurenset vann ble mindre. Samtidig ble vannstollen støpt igjen, slik at vannstanden ble hevet ca. 17 meter i gruva. Dette førte til at det ikke var utløp av gruvevann i en stor del av 1989, men allerede i 199 var det igjen overløp i gruva. Effekt av tiltak Etter at tiltakene var gjennomført, bedret forholdene i Gaula seg raskt, og i 1993 ble det påvist at flora og fauna kom tilbake på tidligere totalskadde områder. Tungmetalltransporten ut av gruveområdet har avtatt sterkt. Reduksjonen var størst i de første årene etter tiltakene, men er fortsatt synkende. Endringene fra år til år synes nå å flate ut. De siste undersøkelsene av tilstanden ble gjennomført i og i 211, og viser at forurensningstilstanden er stabil. I 211 anslo NIVA at transporten av kobber fra området var mindre enn 1 kg per døgn, det vil si rundt,3,4 tonn på årsbasis. Lekkasjen av metaller fra de overdekkede veltemassene er liten. Tilførslene fra gruva er derfor største forurensningskilde i området. Tilførslene fra gruva ble også betydelig redusert som følge av tiltaket i Fordi veltemassene og gamle gruveåpninger er overdekket blir det ikke store forurensningsproblemer når det er mye nedbør. Under slike situasjoner fortynnes avrenningen med lite forurenset overflatevann. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdet. Kjøli gruve Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Gruveområdet ligger øverst i Gauldalen ca. 4 mil nordøst for Røros omlag 17 meter over havet. Gruva, som ble drevet på kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i Løkken Gruber Publisert av Miljødirektoratet Løkken Gruber er det norske gruveområdet som har størst forurensningspotensial. Hovedresipienten for Løkken Gruber er Orkla, som er et av Norges viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Nye tiltak er utredet og i ferd med å bli innført. I tillegg er det økt overvåking og beredskap i området. Velter i Løkken sentrum i 28. Foto: Meldal kommune Gruveanlegget i Fagerlia med Wallenberg sjakt og Fagerlivatn. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 26 Bakgrunn Gruvedriften startet i Fram til 1844 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften lagt om til kisdrift. Kisen som ble eksportert var hovedsakelig råstoff for svovelsyreproduksjon. I perioden ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter "Orkla prosessen" av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket i Thamshavn. Fra 1974 og fram til nedleggelsen i 1987 ble råmalmen oppredet ved selektiv flotasjon av kobber og sinkkonsentrat, mens den svovelholdige avgangen ble deponert i dammen i Bjønndalen. Tilsammen er det deponert omlag 3,25 millioner tonn avgang med en midlere sammensetning på 36,3 prosent svovel,,24 prosent kobber og,32 prosent sink. Forurensningssituasjonen i Orkla I tiltaksplanen til Løkken Gruber i 1991 var det en målsetting om å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på 1 12 µg/liter. Dette målet ble nådd i Våren 1992 fikk tiltaksplanen sin fulle virkning ved at gruvevannet fra Wallenberg gruve ble tatt ut fra pumpestasjonen i Wallenberg sjakt. Etter 1992 har analyseresultatene ligget rundt 7 µg kobber per liter som årsmiddel, men med maksimalverdier i området 2 3 µg/l. Fram til 24 var tilførslene av kobber til Orkla redusert med om lag 7 prosent i forhold til 1985 nivået. Etter 24 har det vært en økning i metallutslippet fra den vannfylte gruva. Kobberavrenning fra Løkken Gruber 6 5 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Forurensningssituasjonen i Løkkenområdet Forurensningssituasjonen i Løkken har gjennom tidene vært meget komplisert. Det har vært flere ulike kilder til forurensning og til tider meget høye utslipp av tungmetaller. Avløpet fra Løkken omfatter gruvevann, sigevann fra velter og i perioder, avløp fra oppredningsverk samt avrenning fra avgangsdeponier. I Løkken gruveområde er det deponert omkring 6 millioner tonn avfall av forskjellig opphav. Avfallet er deponert gjennom en lang tidsperiode. Løkken gruveområde er det gruveområdet i Norge der det er deponert mest sulfidholdig. Fram til 1984 var gruvevannet største kilde. Etter at Wallenberg gruve ble vannfylt, ble avrenning fra avfall i dagen og spesielt fra avfallet i Løkken sentrum den største kilden. Norwegian Ammunition Disposal Company A/S (NAD) destruerer militær ammunisjon i Astrup gruve. Vann fra Astrup gruve pumpes til dagen og føres til Wallenberg gruve gjennom en stigort til nivå 38. Vannmengdene fra Astrup representerer ca. 1 prosent av det totale vanntilsiget i Wallenberg og vil sannsynligvis få like lang oppholdstid som vannet som ledes inn fra Løkkenområdet. Denne pumpingen følges av et måleprogram. Metallinnholdet i gruvevannet fra Astrup gruveområde har ingen sammenheng med virksomheten til NAD, men skyldes forvitringsprosesser som pågår på kisflater i gruva. Orkla er hovedresipienten for gruvevannet Hovedresipienten for Løkkenområdet er Orkla som tilføres avrenningen gjennom Raubekken. Etter reguleringen av Orkla i blandes Raubekken nå inn i hovedstrømmen av vann som går til Svorkmo kraftverk med avløp til Orkla. Lokalt i Løkken foregår avrenningen i to retninger. Fra veltene i dalsiden renner vannet dels i et dreneringssystem og dels som grunnvann til Raubekken. Fra Wallenbergområdet skjer avrenningen primært til Fagerlivatn som har overløp til Bjørnlivatn. Bekken herfra renner igjen til Raubekken. Gruvevannet pumpes idag til Fagerlivatnet. Når det er overløp fra avgangsdeponiet i Bjønndalen, renner dette vannet til Fagerliområdet. På kartet ser du elva Orkla og Løkken Verk. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gruvevannet fra Løkken var i sin tid et av de mest forurensede gruveavløp her i landet, med rundt 53 mg kobber per liter og en årlig vannmengde på rundt 5 m3. Årsutslippet av kobber var opp til 45 tonn før Gruvevannet ble ført direkte til Orkdalsfjorden i rørledning ned til Thamshavn i perioden Orkdalfjorden var betydelig påvirket av dette utslippet. Forurensningssituasjonen i Løkken har endret seg mye de siste 2 3 årene. Tidlig i 197 årene var det store tilførsler av forurensinger fra Løkken, ca. 5 tonn kobber og 15 tonn sink per år, og påvirkningen av Orkla var betydelig. I tillegg gikk ca. 25 tonn kobber og 4 tonn sink til Orkdalsfjorden, som var tydelig påvirket av dette. Etter at utslipp av gruvevann opphørte i 1983, ble veltene de største forurensningskildene. I 199 beregnet NIVA at årlig transport ut av gruveområdet var omlag 48 tonn kobber og 71 tonn sink og at bergveltene bidrar med mer enn 85 prosent av kobberavrenningen. I sin tiltaksplan fra januar 1991 foreslo Løkken Gruber å bruke Wallenberg gruve som "renseanlegg" for det forurensede vannet fra gruveområdet. Dette på bakgrunn av den store reduksjonen i kobberkonsentrasjon som ble påvist ved prøvetaking i Wallenberg sjakt (som etter nedleggelse i 1983 gradvis var fylt opp med vann). I oppfyllingsperioden tok NIVA vannprøver på ulike nivåer for å kartlegge vannkvaliteten. Analyseresultatene viste at det foregikk en renseprosess i vannmassene. Løkken Gruber ble pålagt å gjennomføre de foreslåtte tiltakene for å redusere tungmetallforurensningen fra gruveområdet. Den forventede effekten av tiltakene var at tilførslene av kobber til Orkla ville reduseres med 6 7 prosent (i forhold til 1985 nivå). Dette ville bidra til å sikre Orklas status som en av landets beste lakseelver. Målsettingen var å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på 1 12 µg/liter. Gjennomførte tiltak Tiltaksplanen omfatter et system av grøfter, rør, kummer og pumpestasjon, som samler opp og bringer det tungmetallholdige sigevannet fra det forurensede området (hovedsakelig veltene) tilbake til gruva. Tiltakene ble gjennomført i og pumpestasjonen i utløpet av Wallenberg sjakt ble satt i drift i april Vannet pumpes opp fra nivå 15 og vannivået i gruva styres i området 14. Ved nivå 12 vil det være naturlig overløp fra gruva. Et område omkring oppredningsanleggene er definert som forurenset område. På den øvre delen av dette området er det laget åpne oppsamlingsgrøfter for rent vann som ledes ned til Raubekken både på søndre og nordre side av det forurensede området. På den nedre delen av det forurensede området er det gravet drensgrøfter helt ned på fast fjell og forurenset sigevann ledes delvis inn i Gammelsjakta og Gammelgruva via kummer. Resten av sigevannet som ikke kan ledes direkte inn i gruva samles opp i en pumpestasjon nede i Løkkendalen. Denne stasjonen pumper sigevannet inn i Gammelgruva. Undersøkelser foretatt etter 25 har vist at omkring halvparten av det forurensede drensvannet på Løkkensiden samles opp og føres inn i gruva. Det er beregnet at drøyt 6 millioner m3 gruverom i Wallenberg er fylt med vann, og at årlig tilsig av forurenset vann er mellom 5 6 m3. Gruvas volum er derfor meget stort i forhold til årlig tilsigsmengde og vannet får lang oppholdstid i gruva. Teoretisk oppholdstid er 8 år, men den praktiske oppholdstiden er omkring ett år. Årsaken er at inngående vann fra Løkkensiden beveger seg i de to øverste nivåene i gruva fram til pumpestasjonen i Wallenberg sjakt. Fra toppen av Wallenberg sjakt ledes det oppumpede vannet ut i Fagerlivann via en dykket ledning og renner derfra via overløp i rør til Bjørnlivann og videre til Raubekken. I tillegg er Bjørnlivann hevet med 1 meter i henhold til lokale krav. Dette er gjort for å øke oppholdstiden i vannet og derigjennom redusere utslippet ytterligere. Effekt av tiltak Ved å føre forurenset vann inn i Gammelgruva og å pumpe vann ut ved Wallenberg sjakt, får vi en gjennomstrømning av forurenset vann i gruva. Gruva fungerer da som et "renseanlegg" der kobber skal holdes tilbake i gruva. Det ser ut til at dette skyldes kjemiske prosesser når det forurensede vannet passerer gjennom gruva og har lengre tids kontakt med ulike bergarter. De kjemiske prosessene fører til at kobber adsorberes på pyritt og tildels sinkblende. Samtidig frigjøres noe jern og sink. Jernet frigjøres som toverdig. I utgående vann fra gruva foreligger jernet nesten 1 prosent som toverdig. Gruvas evne til å fjerne kobber benyttes gjennom å føre forurenset overflatevann fra Løkken inn i gruva, mens vann som har passert gruva pumpes ut fra Wallenberg sjakt. Utpumpet vann har inneholdt betydelig mindre kobber enn det som fantes i vannet som er ført inn. Forbruket av pyritt og basisk bergart ved reaksjonene fører til at «renseeffekten» av at vannet passerer gruva er tidsbegrenset. Det var man klar over da tiltaket ble sett i drift i Allerede i 1995 så man at spesielt jernkonsentrasjonene var økende. I 22 og 24 var det i tillegg situasjoner med kraftig ph fall i utgående vann. En følge av dette var at kobberkonsentrasjonene økte kraftig. Økt surhet førte også til kraftig økning i aluminiumkonsentrasjonene. I 25 innså en at tiltaksplanen fra 1992 gradvis var i ferd med å svikte og at det var nødvendig å planlegge for nye tiltak av hensyn til Orkla. Utslipp av vann fra Wallenberg gruve til Fagerlivatnet og sekundært til Bjørnlivatn fører til en meget synlig utfelling av jern i begge vann. Bekken som kommer fra Vedmyrtoppen på sørsiden av fylkesveien ledes inn i dreneringssystemet ved Gammelsjakta og går derved direkte inn i gruva. I snøsmelteperioden om våren er dette vannet stort sett rent smeltevann. Fra og med våren 1994 har det blitt ledet direkte til Raubekken. Videre oppfølging Tungmetallavrenningen fra Løkken gruveområde har vært det største forurensningsproblemet fra norske kisgruver. Selv om de gjennomførte tiltakene har ført til en kraftig reduksjon i kobbertilførselen, vil Løkkenområdet fremdeles bidra med avrenning til Orkla. Orkla er et av landets viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Renseeffekten av de tidligere gjennomførte tiltakene er tidsbegrenset. Slik forurensingssituasjonen har utviklet seg de senere årene, kan det se ut som renseeffekten er i ferd med å forsvinne. Uten nye tiltak kan det forventes en markant økning i metallbelastningen på Orkla. Nye tiltak er utredet, og Nærings og fiskeridepartementet har laget en tiltaksplan. Disse tiltakene er nå i ferd med å bli gjennomført. Løkken Gruber Løkken Gruber ligger i Meldal kommune i Sør Trøndelag. Det var gruvedrift i området fra 1654 til Forekomsten av kobberholdig svovelkis på Løkken var opprinnelig omtrent 3 millioner tonn og er den største forekomsten som er funnet i Norge Nordgruvefeltet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser tyder på at avreningen av kobber fra Nordgruvefeltet har avtatt noe i forhold til Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Orva ved kontrollpunktet ved Litlstugguvollen. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 211 Bekken Orva som fører forurensningen fra gruveområdet til Glomma. Foto: Klima og forurensningsdirektoratet Forurensningssituasjonen Gruveområdet har i mange år vært en av de største kildene til forurensning i den øvre delen av Glomma. Det meste av Nordgruvefeltet drenerer til Orvsjøen og elven Orva som fører hovedmengden av forurensningene til Glomma. Det er flere gruver i området. Gruvene med størst forurensningsmessig betydning ligger rundt Orvsjøen, med Arvedalen/Kongens gruve og flotasjonsverket der som den største. Forurensningsbelastningen på Orvsjøen og spesielt Orva er så høy at det ikke finnes fisk i vassdraget. Det nye flotasjonsverket ved Kongens gruve ble bygget i De første årene ble det drevet på gammel avgang og veltegods. Da Lergruvebakken gruve ble åpnet i 1973, fortsatte driften med malm herfra til all virksomheten ved Røros Kobberverk ble nedlagt ved årsskiftet Virksomheten i Nordgruvefeltet har ført til at finnes bergvelter, avgangdeponier og gruveåpninger i området som tilsammen utgjør et stort antall forurensningskilder. Kobberavrenning fra Nordgruvefeltet 1 8 Tonn Kilde: Miljødirektoratet De kildene som bidrar mest til forurensning i Orva ligger i området rundt Arvedalen/Kongens gruve. Her har gruvevannet stor betydning. Det omfatter både det egentlige gruvevannet og avrenning fra velter som drenerer inn i gruva. Tidligere var også flotasjonsavgangen nedenfor flotasjonsverket og annet avfall i dette området betydelige forurensningskilder. En del av tilførslene går direkte til Orvsjøen. Av disse er avrenningen fra området ved Christianus Sextus dominerende. En betydelig del av denne avrenningen går i grunnen. Ved siden av forurensningskildene på land ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet deponert ca. 15 tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Kartet viser flere av gruvene i Nordgruvefeltet, Orvsjøen og elva Orva. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. Gjennomførte tiltak Rundt flotasjonsverket ved Kongens gruve var store arealer dekket med forurenset materiale da Kobberverket ble nedlagt. I årene ble det foretatt betydelige tiltak i Kongensområdet. Den viktigste målsettingen med tiltakene var å forhindre støvflukt fra avgangsdammen og forsterke dammen for å forhindre fremtidig dambrudd. Avgangsdammene ble sikret og tettet med morenemateriale og det ble lagt et lag morene over avgangen innenfor dammen. Hensikten med dette har vært å heve grunnvannstanden i dammen for å begrense oksidasjonen av sulfider i avgangen. I 1994 ble rester av gamle velter og avgang i vest nær flotasjonsverket tildekket med kompaktert morene. En del vann som tidligere rant inn i de gamle gruverommene ble overført til Orvsjøens nedbørfelt i Effekt av tiltak Undersøkelser i Nordgruvefeltet tyder på at kobbertransporten har avtatt noe i forhold til 1985, men økt en del etter gjennomførte tiltak i som følge av flytting av sterkt forvitrede bergvelter. Pågående årlige undersøkelser viser at kobberavrenningen er langsomt avtakende igjen. Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Nordgruvefeltet, Røros Nordgruvefeltet ligger på østsiden av Glomma, nord for Røros sentrum, i Sør Trøndelag. Det var gruvedrift i Nordgruvefeltet fra rundt 1657 til Skorovas Gruber Publisert av Miljødirektoratet Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i Nord Trøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Kobberavrenningen fra Skorovas Gruber er redusert med omlag 95 prosent i forhold til Side 2 / 27

21 8 Tonn Kilde: Miljødirektoratet De kildene som bidrar mest til forurensning i Orva ligger i området rundt Arvedalen/Kongens gruve. Her har gruvevannet stor betydning. Det omfatter både det egentlige gruvevannet og avrenning fra velter som drenerer inn i gruva. Tidligere var også flotasjonsavgangen nedenfor flotasjonsverket og annet avfall i dette området betydelige forurensningskilder. En del av tilførslene går direkte til Orvsjøen. Av disse er avrenningen fra området ved Christianus Sextus dominerende. En betydelig del av denne avrenningen går i grunnen. Ved siden av forurensningskildene på land ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet deponert ca. 15 tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Kartet viser flere av gruvene i Nordgruvefeltet, Orvsjøen og elva Orva. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. Gjennomførte tiltak Rundt flotasjonsverket ved Kongens gruve var store arealer dekket med forurenset materiale da Kobberverket ble nedlagt. I årene ble det foretatt betydelige tiltak i Kongensområdet. Den viktigste målsettingen med tiltakene var å forhindre støvflukt fra avgangsdammen og forsterke dammen for å forhindre fremtidig dambrudd. Avgangsdammene ble sikret og tettet med morenemateriale og det ble lagt et lag morene over avgangen innenfor dammen. Hensikten med dette har vært å heve grunnvannstanden i dammen for å begrense oksidasjonen av sulfider i avgangen. I 1994 ble rester av gamle velter og avgang i vest nær flotasjonsverket tildekket med kompaktert morene. En del vann som tidligere rant inn i de gamle gruverommene ble overført til Orvsjøens nedbørfelt i Effekt av tiltak Undersøkelser i Nordgruvefeltet tyder på at kobbertransporten har avtatt noe i forhold til 1985, men økt en del etter gjennomførte tiltak i som følge av flytting av sterkt forvitrede bergvelter. Pågående årlige undersøkelser viser at kobberavrenningen er langsomt avtakende igjen. Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Nordgruvefeltet, Røros Nordgruvefeltet ligger på østsiden av Glomma, nord for Røros sentrum, i Sør Trøndelag. Det var gruvedrift i Nordgruvefeltet fra rundt 1657 til Skorovas Gruber Publisert av Miljødirektoratet Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i Nord Trøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Kobberavrenningen fra Skorovas Gruber er redusert med omlag 95 prosent i forhold til Dausjøen ved utløpet. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 21 Bakgrunn Fra århundreskiftet og fram til 194 ble det gjort undersøkelser i Skorovasområdet som etterlot kishauger, åpne stoller og blotninger i kisforekomsten. Driften ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte frem til Forurensningssituasjonen Den tidligere gruvedriften i Skorovatn påvirker to helt adskilte vassdrag, Skorovasselva/Grøndalselva og Stallvikelva/Tunnsjøen. Begge vassdragene renner ut i Namsen, men avstanden og fortynningen er såpass stor at Namsen hele tiden har vært lite påvirket av gruveavrenningen. Kartet viser Skorovas Gruber ved Skorovatn. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. I produksjonsperioden ble kisholdig gråberg ført direkte til en stor velte, "Gråbergtippen", på nordsiden av Rauberget, like over Dausjøen. Da driften opphørte i 1984 hadde Gråbergtippen et volum på ca. 15 m3 tilsvarende 3 4 tonn avfallsmasse. På grunn av denne store velten med betydelig innhold av sulfider, var avrenningen fra Dausjøens nedbørsfelt surt og tungmetallholdig. Da man startet selektiv flotasjon i 197 årene ble omtrent 2 tonn avgang deponert under vann i Dausjøen. NIVA antar at det meste av innsjøens bunnareal er dekket. Fra og fram til driften opphørte i 1984 ble det tilsatt kalk i oppredningsprosessen. Fra 1984 til vinteren 1991 tilsatte man kalk i Dausjøbekken for å få opp ph verdien og felle ut metaller som kom med den sure avrenningen fra Gråbergtippen. I ble Elkem pålagt å gjennomføre tiltak for å få på plass en mer varig løsning på avrenningen av surt og tungmetallforurenset vann fra gruveområdet. Kobberavrenning fra Skorovas Gruber 2 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Avrenningen av kobber fra gruveområdet ble beregnet til ca. 2 tonn per år før tiltakene i ble gjennomført. Omtrent halvparten av utslippet av kobber rant til Dausjøsiden og halvparten til Stallviksiden av fjellet. Avrenningen fra Gråbergtippen var betydelig. Elkem ble derfor pålagt å gjennomføre tiltak for avrenningen fra gruveområdet: i 1989 skulle det bygges en anleggsvei for transport av tippmaterialet i 199 skulle massene i tippen legges ned i Dausjøen Det ble antatt av tunmetallavrenningenfra gruva ville bli redusert med minst 8 prosent ved vannfylling av gruva. Bedriften ble pålagt å støpe igjen Gråbergsstoll, Hovedstoll og Kabelstigort slik at mest mulig av gruva ville ligge under vann. Målet var å fylle gruva opp til kote 67. Det ble valgt forsert fylling av gruva. Gjennomførte tiltak Etter at tiltakene ble gjennomført i er det oppstått mindre lekkasjer i forbindelse med et diamantborehull og sprekker i berget inntil en betongpropp. I 1993 ble gruva fylt med vann under forsert vannfylling, på grunn av ekstreme værforhold. Disse tiltakene er gjennomført: Gråbergstippen på anslagsvis 15 m3 (3 4 tonn) er fullstendig fjernet og deponert under vann i Dausjøen. Fjellgrunnen under tippmassene ble rengjort. Massene er kalket og overdekket. Vannivået i Dausjøen er hevet ca. 2 meter. Stollåpningene og kabelstigort er støpt igjen med betong. Det er bygget grøfter som leder det meste av vannet forbi Dausjøen og til Dausjøbekken. Gruva er fylt med vann gjennom forsert fylling. Følgende er også utført: Lekkasjer som er oppstått er tettet. Kontrollprogram med månedlig prøvetaking fram til 1995 er gjennomført. Det er i hovedsak tatt prøver i Dausjøen og ved utløpet av Store Skorovatn. En oppfølgende undersøkelse av fysisk/kjemisk vannkvalitet i Stallviksvassdraget, gruvevann ved overløp av gruva og ved lokaliteter fra overløpet av Dausjøen ned til Grøndalselva før samløp med Namsen ble gjennomført i Total avrenning fra området ble også beregnet. Effekt av tiltak Etter gjenstøpingen av Gråbergstollen er avrenningen til Stallviksiden nærmest opphørt. Det er rapportert om fisk i Staldvika og forholdene må derfor anses å være tilfredsstillende der. På Dausjøsiden er forholdene kraftig forbedret og utviklingen etter vannfyllingen av gruva i 1993 er positiv. Siden malmen går ut i Dausjøen kan vi ikke regne med at forholdene i Skorovas vassdraget og Store Skorovatn vil bli så gode at fisk vil trives der. Gruva er vannfylt og har utløp gjennom en flatort på kote 663,5 som er drevet inn til en strosse, utløpet er derfor "overflatevann". Flatorta fører også inn til stigort 67 uten at det kommer vann ut fra denne. Denne løsningen ble valgt for å unngå at vann fra dypet ble presset opp stigorta. Det er noe lekkasje gjennom sprekker i fjellet nedenfor utløpet, denne lekkasjen har til nå ikke senket vannstanden i gruva. Totalutslippene under drift og uten tiltak ble beregnet til rundt 2 tonn i året, av dette gikk omtrent halvparten til Stallviksiden. Målinger i viste et utslipp på,59 tonn kobber i året til Dausjøbekken. Etter støping av propp og grøftinger er utslippet fra Stallviksiden fjernet helt. Målinger i fem år etter at tiltakene ble gjennomført viste at utslippene var på vei ned, bortsett fra ved overfyllingen av gruva i Forholdene ved Stallviksiden rapporteres å være gode, blant annet er fisken tilbake i området. På Dausjøsiden har forholdene forbedret seg. Kisforekomsten går ut i Dausjøen og vi må derfor anta at det aldri har vært fisk i den og at det heller ikke vil bli det. Skorovas vassdraget ventes fortsatt å bli påvirket av metallutslippene, men vi kan ikke se at Namsen vil bli påvirket av de gjenværende utslippene. Undersøkelser i gruveområdet i viste at kobberavrenningen var blitt redusert med omlag 95 prosent og sinkavrenningen med omlag 9 prosent siden Forurensningssituasjonen i gruveområdet er stabil, men vil være avhengig av at vannstanden i gruva opprettholdes og at det ikke skjer endringer i deponiområdet Dausjøen. Videre oppfølging Forurensningssituasjonen i området følges opp regelmessig. Stikkprøver ved utløpet av Store Skorovatn høsten 211 viste ikke noe unormalt sett i forhold til tidligere undersøkelser. Situasjonen vurderes som stabil. Skorovas Gruber Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i Nord Trøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Driften ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte fram til Storwartzområdet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser i løpet av de siste tiårene viser at årlig avrenning av kobber varierer mellom 1 2 tonn. Kobberkonsentrasjon ved utløpet av Djupsjøen har vært omlag 3 mikrogram per liter siden målingene startet i 197 årene. Oppredningsverket ved Storwatz og deponert avgang. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 22 Bakgrunn Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i Den langvarige og varierte virksomheten har medført store mengder gruveavfall, flotasjonsavgang og bergvelter en rekke steder i området. Avfall fra gruvevirksomheten produserer en sterkt sur avrenning som påvirker hele vassdragsstrekningen ned til Glåma. Kobberavrenning fra Storwartzområdet Tonn Kilde: Miljødirektoratet 23 Storwartzområdet drenerer via Prestbekken til Djupsjøen som er en innsjø i Hittervassdraget. Hittervassdraget går sammen med Glomma nedenfor Røros. Forurensningskildene er flotasjonsavgang, bergvelter og gruvevann. Av disse er det avgangsdeponiene rundt oppredningsverket som er den største kilden. Kartet viser Storwartzgruveområdet, Prestbekken og Djupsjøen lengst i sør. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser i Det ble gjennomført en stor undersøkelse i Storwartz området i , i regi av Statens forurensningstilsynet, for å dokumentere den tidligere gruvedriftens påvirkning av miljøet. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser ble gjort i Hittervassdraget. Drikkevann ble undersøkt og støvflukt fra deponiene ble sett på. I undersøkelsene er Store Hittersjøen brukt som referanselokalitet. Store Hittersjøen ligger i den øvre delen av vassdraget og er i liten grad påvirketav avrenning fra gruveområder. Vannkjemiske undersøkelser Avrenningen fra Storwartz er normalt den dominerende tungmetalltilførselen til Djupsjøen. I perioder med meget høy vannføring vil det skje en betydelig erosjon, både langs Prestbekken og i andre deler av vassdraget. Resultatet er en betydelig høyere totalavrenning enn det den "normale" utvaskingen fra avfallet tilsier. De årlige måleverdiene viser at det skjer en økning for de tre metallene kobber, sink og kadmium fra stasjon til stasjon nedover i Hittervassdraget, og at bidraget fra byområdet er betydelig. Analyseresultatene fra Store Hittersjøen viser lave verdier for tungmetaller. Verdiene tilsvarer bakgrunnsverdier i mange norske vassdrag. Nedenfor Røros er både konsentrasjoner og transportverdier klart høyere enn i utløpet fra Djupsjøen. Dette er ikke overraskende på bakgrunn av den omfattende transporten og behandlingen av kobber og sinkholdige materialer som har foregått på Røros i flere hundre år. Man kan anta at masser fra gruvevirksomheten også har blitt brukt til oppfylling og i bygninger flere steder i byområdet. Den største forurensningskilden i Røros by antas å være grunnen ved smeltehytta der det i sin tid ble foretatt røsting av kobbermalm. Det er anslått at grunnen avgir størrelsesorden to tonn kobber per år til Hitterelva. Biologiske undersøkelser Alle de utførte biologiske undersøkelsene, både av fisk bunndyr, plante og dyreplankton, viser at det skjer vesentlige endringer i organismesamfunnene fra Store Hittersjøen og til Djupsjøen. Mengden planteplankton i Store Hittersjøen er mer enn dobbelt så stor som i de nedenforliggende innsjøene. Dyreplanktonet i Djupsjøen og til dels Stikkilen og Hittersjøen, som begge ligger nedenfor Djupsjøen, hadde klart færre arter enn Store Hittersjøen, og en viktig gruppe algebeitere som for eksempel dafnier manglet så og si helt i de tre nederste innsjøene. Bunndyrsundersøkelsene i innsjøene viste at Store Hittersjøen hadde et gjennomsnitt på 12 dyr per kvadrat mot bare 12 3 dyr per kvadratmeter i de tre nedenforliggende innsjøer. Seks grupper var representert i Store Hittersjøen, i Djupsjøen bare to. I Djupsjøen er metallinnholdet i bunnmaterialet så høyt at vi kan regne med direkte giftvirkninger i det skiktet hvor dyrene lever. Fiskeundersøkelsene viste at Store Hittersjøen hadde en betydelig større bestand av fisk og større spredning av arter enn Djupsjøen og de to innsjøene nedenfor. I Store Hittersjøen ble det i tillegg til sik fisket et betydelig antall harr og ørret samt noe lake. I Djupsjøen var fangsten helt dominert av sik. Dette kan forklares med en indirekte effekt ved at siken har konkurransemessige fortrinn fremfor de øvrige artene fordi bunndyrsamfunnene er sterkt berørt av forurensningene i Djupsjøen. Ulik tålegrense for metaller kan også være en medvirkende årsak. I de nedenforliggende innsjøene kommer ørret, harr og lake inn i bildet igjen. Også på elvestrekningene er det et større artsmangfold og fiskerikdom ovenfor Djupsjøen enn nedenfor. Det var klare effekter av kobberbelastning på sik i Djupsjøen disse syntes i noe grad å være kjønnsavhengige, men med påvirkning på begge kjønn. Forskjellen i metallotionein nivåer i lever til sik fra Djupsjøen og sik fra Store Hittersjøen er den største som er observert for viltfanget fisk. De forhøyede metallotionein konsentrasjonene viser at tungmetallene i vassdraget er på en biotilgjengelig form og derved tas opp i organismene. Konsentrasjoner av metallene i filet er under alle beskrevne grenseverdier for kadmium, kobber og sink. Konsentrasjoner av kadmium i lever hos fisk fra Djupsjøen (gjennomsnittlig 5,5 µg/g våtvekt) gjør at det ikke er tilrådelig å spise mye lever fra fisk fanget i Djupsjøen. Støving og sandflukt fra slamdammene De målte verdiene av PM1 og totalstøv ligger under gjeldende grenseverdier. Konsentrasjonen av tungmetaller ser heller ikke ut til å overskride grenseverdiene. Dersom man tar utgangspunkt i et "worst case" scenario viser teoretiske beregninger at anbefalte grenseverdier for PM1 og enkelte tungmetaller kan overskrides i "stormperioder". Disse beregningene angir konsentrasjoner på bakkenivå. Samlet nedfall i perioden februar 1995 til januar 1996 er målt og beregnet til 99,5 kg. Dette er beregnet å gi et gjennomsnittlig årlig nedfall på,25 g/m2 x 3 døgn, noe som i henhold til NILUs normer er klassifisert som lavt. Sammensetningen av støvet fra avgangsdeponiet viser høyt innhold av enkelte tungmetaller, og at disse anrikes i de finere partikkelfraksjoner. I undersøkelsen er det ikke funnet indikasjoner som tyder på at mennesker på Røros eller omegn har tatt helsemessig skade av støvingen ved Storwartz. Med bakgrunn i denne undersøkelsens målinger og analyser, relatert til gjeldende normer og grenseverdier, konkluderes det med at helsemessige konsekvenser knyttet til støving og sandflukt fra deponiene antas å være beskjedne. Undersøkelse av drikkevann Størstedelen av befolkningen på Røros får sitt drikkevann fra det kommunale vannforsyningsanlegget, Røros Vannverk, som henter grunnvann fra en esker i Hittersjøen. Ved Røros Vannverk er det ikke påvist kadmium, og verdiene for kobber og sink ligger godt under de veiledende grenseverdiene som er satt i forskrift om drikkevannskvalitet. Vannkvaliteten ved Røros Vannverk tilfredsstiller gjeldende drikkevannskvalitetskrav for alle de parametrene som er undersøkt. Det er ikke påvist sammenheng mellom vannkvaliteten ved Røros vannverk og nedbørsmengder eller vannføring i vassdraget. Det er ikke funnet indikasjoner på at det er en sammenheng mellom nivåene av tungmetaller og/eller aktuelle fysisk/kjemiske parametre i Hittersjøen og nivåene ved Røros Vannverk. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom vannkvaliteten i Hittersjøen og Røros Vannverk, uavhengig av oppholdstiden. Ut fra undersøkelsen i ser det ikke ut til at gruveforurensningen i området påvirker drikkevannskvaliteten ved Røros Vannverk. Vannkjemiske undersøkelser i Oppfølgende undersøkelser i viste at det ikke var vesenltig endringer i vannkvaliteten, som har vært relativt stabil siden 197 årene. Avrenning av tungmetaller varierer mye i løpet av året, avhengig av nedbør og klima. Størstedelen av avrenningen av forvitringsprodukter og skjer under vårflommer. Side 21 / 27

22 Storwartzområdet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser i løpet av de siste tiårene viser at årlig avrenning av kobber varierer mellom 1 2 tonn. Kobberkonsentrasjon ved utløpet av Djupsjøen har vært omlag 3 mikrogram per liter siden målingene startet i 197 årene. Oppredningsverket ved Storwatz og deponert avgang. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 22 Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i Den langvarige og varierte virksomheten har medført store mengder gruveavfall, flotasjonsavgang og bergvelter en rekke steder i området. Avfall fra gruvevirksomheten produserer en sterkt sur avrenning som påvirker hele vassdragsstrekningen ned til Glåma. Kobberavrenning fra Storwartzområdet Tonn Storwartzområdet drenerer via Prestbekken til Djupsjøen som er en innsjø i Hittervassdraget. Hittervassdraget går sammen med Glomma nedenfor Røros. Forurensningskildene er flotasjonsavgang, bergvelter og gruvevann. Av disse er det avgangsdeponiene rundt oppredningsverket som er den største kilden. Kartet viser Storwartzgruveområdet, Prestbekken og Djupsjøen lengst i sør. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Det ble gjennomført en stor undersøkelse i Storwartz området i , i regi av Statens forurensningstilsynet, for å dokumentere den tidligere gruvedriftens påvirkning av miljøet. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser ble gjort i Hittervassdraget. Drikkevann ble undersøkt og støvflukt fra deponiene ble sett på. I undersøkelsene er Store Hittersjøen brukt som referanselokalitet. Store Hittersjøen ligger i den øvre delen av vassdraget og er i liten grad påvirketav avrenning fra gruveområder. Vannkjemiske undersøkelser Avrenningen fra Storwartz er normalt den dominerende tungmetalltilførselen til Djupsjøen. I perioder med meget høy vannføring vil det skje en betydelig erosjon, både langs Prestbekken og i andre deler av vassdraget. Resultatet er en betydelig høyere totalavrenning enn det den "normale" utvaskingen fra avfallet tilsier. De årlige måleverdiene viser at det skjer en økning for de tre metallene kobber, sink og kadmium fra stasjon til stasjon nedover i Hittervassdraget, og at bidraget fra byområdet er betydelig. Analyseresultatene fra Store Hittersjøen viser lave verdier for tungmetaller. Verdiene tilsvarer bakgrunnsverdier i mange norske vassdrag. Nedenfor Røros er både konsentrasjoner og transportverdier klart høyere enn i utløpet fra Djupsjøen. Dette er ikke overraskende på bakgrunn av den omfattende transporten og behandlingen av kobber og sinkholdige materialer som har foregått på Røros i flere hundre år. Man kan anta at masser fra gruvevirksomheten også har blitt brukt til oppfylling og i bygninger flere steder i byområdet. Den største forurensningskilden i Røros by antas å være grunnen ved smeltehytta der det i sin tid ble foretatt røsting av kobbermalm. Det er anslått at grunnen avgir størrelsesorden to tonn kobber per år til Hitterelva. Biologiske undersøkelser Alle de utførte biologiske undersøkelsene, både av fisk bunndyr, plante og dyreplankton, viser at det skjer vesentlige endringer i organismesamfunnene fra Store Hittersjøen og til Djupsjøen. Mengden planteplankton i Store Hittersjøen er mer enn dobbelt så stor som i de nedenforliggende innsjøene. Dyreplanktonet i Djupsjøen og til dels Stikkilen og Hittersjøen, som begge ligger nedenfor Djupsjøen, hadde klart færre arter enn Store Hittersjøen, og en viktig gruppe algebeitere som for eksempel dafnier manglet så og si helt i de tre nederste innsjøene. Bunndyrsundersøkelsene i innsjøene viste at Store Hittersjøen hadde et gjennomsnitt på 12 dyr per kvadrat mot bare 12 3 dyr per kvadratmeter i de tre nedenforliggende innsjøer. Seks grupper var representert i Store Hittersjøen, i Djupsjøen bare to. I Djupsjøen er metallinnholdet i bunnmaterialet så høyt at vi kan regne med direkte giftvirkninger i det skiktet hvor dyrene lever. Fiskeundersøkelsene viste at Store Hittersjøen hadde en betydelig større bestand av fisk og større spredning av arter enn Djupsjøen og de to innsjøene nedenfor. I Store Hittersjøen ble det i tillegg til sik fisket et betydelig antall harr og ørret samt noe lake. I Djupsjøen var fangsten helt dominert av sik. Dette kan forklares med en indirekte effekt ved at siken har konkurransemessige fortrinn fremfor de øvrige artene fordi bunndyrsamfunnene er sterkt berørt av forurensningene i Djupsjøen. Ulik tålegrense for metaller kan også være en medvirkende årsak. I de nedenforliggende innsjøene kommer ørret, harr og lake inn i bildet igjen. Også på elvestrekningene er det et større artsmangfold og fiskerikdom ovenfor Djupsjøen enn nedenfor. Det var klare effekter av kobberbelastning på sik i Djupsjøen; disse syntes i noe grad å være kjønnsavhengige, men med påvirkning på begge kjønn. Forskjellen i metallotionein nivåer i lever til sik fra Djupsjøen og sik fra Store Hittersjøen er den største som er observert for viltfanget fisk. De forhøyede metallotionein konsentrasjonene viser at tungmetallene i vassdraget er på en biotilgjengelig form og derved tas opp i organismene. Konsentrasjoner av metallene i filet er under alle beskrevne grenseverdier for kadmium, kobber og sink. Konsentrasjoner av kadmium i lever hos fisk fra Djupsjøen (gjennomsnittlig 5,5 µg/g våtvekt) gjør at det ikke er tilrådelig å spise mye lever fra fisk fanget i Djupsjøen. Støving og sandflukt fra slamdammene De målte verdiene av PM1 og totalstøv ligger under gjeldende grenseverdier. Konsentrasjonen av tungmetaller ser heller ikke ut til å overskride grenseverdiene. Dersom man tar utgangspunkt i et "worst case" scenario viser teoretiske beregninger at anbefalte grenseverdier for PM1 og enkelte tungmetaller kan overskrides i "stormperioder". Disse beregningene angir konsentrasjoner på bakkenivå. Samlet nedfall i perioden februar 1995 til januar 1996 er målt og beregnet til 99,5 kg. Dette er beregnet å gi et gjennomsnittlig årlig nedfall på,25 g/m2 x 3 døgn, noe som i henhold til NILUs normer er klassifisert som lavt. Sammensetningen av støvet fra avgangsdeponiet viser høyt innhold av enkelte tungmetaller, og at disse anrikes i de finere partikkelfraksjoner. I undersøkelsen er det ikke funnet indikasjoner som tyder på at mennesker på Røros eller omegn har tatt helsemessig skade av støvingen ved Storwartz. Med bakgrunn i denne undersøkelsens målinger og analyser, relatert til gjeldende normer og grenseverdier, konkluderes det med at helsemessige konsekvenser knyttet til støving og sandflukt fra deponiene antas å være beskjedne. Undersøkelse av drikkevann Størstedelen av befolkningen på Røros får sitt drikkevann fra det kommunale vannforsyningsanlegget, Røros Vannverk, som henter grunnvann fra en esker i Hittersjøen. Ved Røros Vannverk er det ikke påvist kadmium, og verdiene for kobber og sink ligger godt under de veiledende grenseverdiene som er satt i forskrift om drikkevannskvalitet. Vannkvaliteten ved Røros Vannverk tilfredsstiller gjeldende drikkevannskvalitetskrav for alle de parametrene som er undersøkt. Det er ikke påvist sammenheng mellom vannkvaliteten ved Røros vannverk og nedbørsmengder eller vannføring i vassdraget. Det er ikke funnet indikasjoner på at det er en sammenheng mellom nivåene av tungmetaller og/eller aktuelle fysisk/kjemiske parametre i Hittersjøen og nivåene ved Røros Vannverk. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom vannkvaliteten i Hittersjøen og Røros Vannverk, uavhengig av oppholdstiden. Ut fra undersøkelsen i ser det ikke ut til at gruveforurensningen i området påvirker drikkevannskvaliteten ved Røros Vannverk. Oppfølgende undersøkelser i viste at det ikke var vesenltig endringer i vannkvaliteten, som har vært relativt stabil siden 197 årene. Avrenning av tungmetaller varierer mye i løpet av året, avhengig av nedbør og klima. Størstedelen av avrenningen av forvitringsprodukter og skjer under vårflommer. Det er til nå ikke gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i Storwartzområdet. Gjennom Prestbekken som munner ut i Djupsjøen ved Djupsjølia på innsjøens nordside tilføres vassdraget tungmetaller, som gir høye tungmetallkonsentrasjoner i Djupsjøen (omlag 3 µg Cu/liter) og videre nedover i vassdraget. Dette medfører utvilsomt økologiske konsekvenser. Det er konkludert med at tiltak som reduserer kobberkonsentrasjonen ned til 15 2 µg per liter, relativt raskt vil gi bedre muligheter for biologien i vassdraget. For å oppnå en slik reduksjon i kobberkonsentrasjonen må det med dagens teknologi gjennomføres omfattende overdekningstiltak på avgangsdammene i Storwartzområdet. Slike tiltak ville ikke kunne forenes med kulturminneinteressene i området. Røros bergstad står på UNESCO's verdensarvliste og har en meget høy konsentrasjon av kulturminner knyttet til norsk bergverkshistorie. Les mer om Røros bergstad og Circumferensen Kilde: Miljødirektoratet Miljødirektoratet vil følge utviklingen i området gjennom kontrollundersøkelser. Med dagens teknologi er det ikke aktuelt å igangsette omfattende fysiske tiltak mot forurensning fra Storwartzområdet. Miljødirektoratet kan ikke se at det finnes tilgjengelig teknologi som kan tilfredsstille krav til bevaring av kulturminner og samtidig gi betydelig reduksjon i tungmetalltilførselen til Hittervassdraget, uten betydelige kostnader. Vi ser ikke bort fra at nye metoder/ny teknologi kan komme og gjøre det mulig å igangsette tiltak på et senere tidspunkt. Storwartzområdet, Røros Storwartzområdet ligger i Røros kommune i Sør Trøndelag. Området omfatter en rekke større og mindre gruver. Storwartzområdet har gjennom tidene vært det største gruvefeltet for Røros Kobberverk. Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i Det er store kulturminneinteresser i området. Bakgrunn Vannkjemiske og biologiske undersøkelser i Vannkjemiske undersøkelser i Videre oppfølging Konklusjon Side 22 / 27

23 Sulitjelma Gruber Publisert av Miljødirektoratet Kobberavrenningen fra Sulitjelma Gruber er omtrent halvert siden Det er gjennomført flere tiltak, men målsettingen er ikke helt nådd ennå. Gruveområdet overvåkes årlig. Utslipp av gruvevann fra Nordgruvefeltet til Giken. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Gruvevirksomheten i Sulitjelma ble nedlagt i 1991 etter omlag 1 års drift. Det har vært gruvedrift på mer enn 1 forskjellige steder. For forurensningssituasjonen har dette stor betydning. Avgang fra oppredningsverket ble deponert ved og i Langvatn. Det aller meste av avgangen ble deponert under vann. Anslagsvis ble mer enn ti millioner tonn avgang deponert i Langvatn i løpet av de årene Sulitjelma gruver var i drift. Smeltehytta ble nedlagt i Slagg herfra ble deponert ved siden av hytteområdet. For å redusere problemer med ukontrollerte støtutslipp fra Mons Petter gruve og for å få samlet mest mulig avrenning i ett overløp, er det gjort endringer i vannveiene inne i gruva. Ytterligere bedring av forurensningssituasjonen forventes. Klima og forurensningsdirektoratet har erfaring med at miljøtilstanden i et vassdrag raskt kan bedres etter gjennomføring av tiltak mot tungmetallforurensning fra gruveområder. Primærresipienten for all avrenning fra gruveområdet er Langvatn som er en langstrakt innsjø med maksimalt dyp på ca. 9 meter, og en lengde på ca. ti kilometer. Innsjøen er regulert. Avrenning fra Langvatn skjer gjennom Sjønståelva (ved Hellarmo) som renner ut i Øvrevatn ved Sjønstå. Normalt tas hele Sjønståelva inn i Sjønstå kraftverk ved en fangdam nedstrøms Hellarmo. Sjønståelva har utløp innerst i Øvrevatn. Kartet viser Sulitjelma Gruber, Langvatn, Sjønståelva og Øvrevatn. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Målinger i Øvrevatn har vist et lavere tungmetallinnhold enn i Langvatn som en følge av fortynningen, men likevel klart høyere enn det vi regner som naturlig bakgrunnsnivå. Fra Øvrevatn renner vannet til Nedrevatn, som er en bukt i Fauskevika og er avsnørt fra denne med et smalt sund. Ved springflo går sjøen opp både i Nedrevatn og Øvrevatn. Kobberavrenning fra Sulitjelma Gruber Tonn Undersøkelser har vist at årlig tilførsel av kobber og sink til Langvatn er svært høye. Tungmetallbelastningen på vassdraget skyldes hovedsakelig tilførsler av surt tungmetallholdig drensvann fra gruverom. Gruvene på Langvatns nordside (nordgruvefeltet) er de viktigste kildene til dette. En vesentlig del av tilførslene kommer via elven Giken. Materialtransportberegninger i 1991 viste at ca. 5 tonn kobber og 47 tonn sink tilføres Langvatn årlig, mens materialtransporten ut av Langvatn ble beregnet til 37 tonn kobber og 53 tonn sink. Til tross for store tilførsler av surt, tungmetallholdig gruvevann har ph verdiene i Langvatn ikke vært merkbart påvirket. Dette betyr at vannmassene i Langvatn har hatt tilstrekkelig bufferkapasitet til å nøytralisere de sure tilførslene. ph verdien i Langvatn har i alle år ligget på omkring 7. Dette betyr at det meste av jerntilførslene felles ut i innsjøen. Sammen med jernet felles også ut en del kobber og sink som sedimenterer i innsjøen. Sulitjelma Bergverk ble pålagt å legge frem en samlet plan for tiltak for å begrense forurensningen fra gruveområdet. Målsettingen for tiltakene skulle være å redusere kobberkonsentrasjonen i utgående vann fra Langvatn ned til 1 mikrogram/liter. En kobberkonsentrasjon på 1 mikrogram/liter betegnes som "nokså dårlig", men levelig for fisk. I sin tiltaksplan fra september 1991 foreslo bedriften å samle mest mulig drensvann fra nordgruvefeltet, som utgjør ca. 9 prosent av forurensningskilden, i 6a stollen og deretter to trinns kalkfelling. Det ble poengtert at prosessen burde utprøves i et pilotprosjekt for verifisering og optimalisering, da man ikke hadde erfaring med slik rensing av gruvevann her i landet. Bedriften ble pålagt å starte arbeidet med vannoppfylling av gruvene. Bedriften ble også pålagt å utrede i hvilken grad ytterligere vannoppfylling og eventuelle tiltak på velter kunne bidra til å redusere den tungmetallholdige avrenningen i resten av gruveområdet. Ved en eventuell etablering av et renseanlegg vil det være av stor betydning for utgiftene til både drift og slamhåndtering at avrenningen som skal renses er redusert så mye som mulig. Etter nedleggelsen av gruvedriften er det gjennomført en rekke tiltak, der vannfylling av gruverom har vært et viktig mål. I Sydgruvefeltet er Jakobsbakken gruve vannfylt. De største tiltaksarbeidene er gjennomført i Nordgruvefeltet. Store deler av gruvene er vannfylte, og nesten all avrenning er samlet og ført inn i hovedsystemet slik at samlet avrenning vil skje på grunnstollnivå. Hensikten med tiltakene er at vannfyllingen skal begrense omfanget av forvitringsprosessene. Dersom sideberget i gruva bidrar til at ph verdien i gruvevannet heves vil kobberioner kunne adsorberes på kismineraler i gruva. Gruva vil således virke som et "renseanlegg" med utfelling av kobber. Analyseresultatene fra Sulitjelma tyder på at slike prosesser pågår i den vannfylte gruva. Vannoppfylling i gruven Giken/Charlotta startet umiddelbart etter produksjonsstopp i Ved årsskiftet 92/93 var alle gruvemaskiner tatt ut og de siste vannpumpene stoppet. Avstengninger av gruveåpninger på Hankabakken og Ny Sulitjelma for å begrense vanninntrengningen i gruva og oppfylling av nivåene under 6a stollen. Vannet fra Hankabakken I "styres" ut Olavs stoll og mot dypet i Giken/Charlotta for så å komme "renset" opp Kjell Lund sjakt og ut Grunnstollen. Demninger er etablert i Olav Stoll og på grunnstollnivået. Hovedmengden av vannet går nå mot dypet i Giken gruve. En mindre andel går fortsatt ut i Grunnstollen. Endel vann fra øvre del av Charlotta rant tidligere ut 6a stollen. I 1995 ble det foretatt ytterligere tetningsarbeider i Mons Petter. I sydgruvefeltet ble vannspeilet i Jakobsbakken gruve hevet i Nordgruvefeltet fikk overløp på Grunnstoll nivå høsten I 22 startet en omfattende utbedring av tidligere gjennomførte tiltak. Etablerte propper ble fjernet og nye satt inn for å lede mest mulig vann ned i gruva. I dag er all avrenning av betydning samlet og går ut via Kjell Lund sjakt (grunnstollnivå). For å hindre sandflukt er avgangsmassene på Sandnesøyra dekket med 5 cm lag tunellmasse av kalk og glimmerskifer. Langs strandsonen er det plastret med stor stein for å hindre utvasking av massene. Etter overdekking ble massene oversprøytet med en alginatblanding, som besto av frø, taremel og gjødsel. Målsettingen for effekten av tiltakene er knyttet til kobberkonsentrasjonen i utgående vann fra Langvatn. Tungmetallkonsentrasjonen her har vært så høy at det sannsynligvis ikke har kunnet leve fisk i innsjøen. Etter at driften opphørte i 1991 har tungmetallkonsentrasjonene blitt redusert. Dette skyldes i stor grad de tiltakene som er gjennomført i nordgruvefeltet der mye av avrenningen nå er ledet ned i gruva. I 1995 ble det nødvendig å gjennomføre ytterligere tetningstiltak ved Mons Petter og Jakobsbakken gruver. For å gjennomføre dette måtte man tappe ned gruvene igjen, noe som førte til en økning i forurensningstilførslene til Langvatn. Selv om dagstrosser og stoller er tettet og støpt igjen, kommer det fortsatt en del vann inn i gruvene gjennom udefinerte sprekker og slepper. Dette merkes spesielt om våren under snøsmeltingen. Reduksjonen i tilgang på luft har ikke vært så stor som man håpet på. I perioder med store temperaturforskjeller mellom Grunnstollnivå og høyereliggende områder er det fortsatt sterk gjennomtrekk i gruva mellom Grunnstollen og opp/ned fra toppen av Hankabakken I. I tillegg til redusert oksydasjon av kismineraler ved neddykking, vil lufttilgangen reduseres i de ikke neddykkede områdene. Dette vil resultere i at oksygeninnholdet med tiden vil bli redusert i enkelte gruverom og at de kjemiske prosessene sannsynligvis vil bli nedsatt. Analyseresultater i overløp fra Kjell Lund sjakt viser en betydelig reduksjon i kobberkonsentrasjon i forhold til før vannfyllingen, samtidig som ph verdien er betydelig høyere. Sink og jernkonsentrasjonene har ikke endret seg vesentlig. Erfaringene fra vannfyllingen av Nordgruvefeltet er i samsvar med de erfaringer en har fra andre vannfylte kisgruver, som for eksempel Wallenberg gruve på Løkken. Effektene som er påvist har sannsynligvis sammenheng med at ph verdiene øker i forbindelse med vannfyllingen, dersom sideberget har alkaliske egenskaper. Når ph verdien stiger, oppnår en samtidig en adsorpsjonseffekt av kobberioner på kismineraloverflater. Når systemet tilføres treverdige jernioner, vil disse reduseres til toverdige ved kontakt med kisoverflater samtidig som mer toverdig jern frigjøres. Det foregår også en utbyttereaksjon mellom kobber og sinkioner fra kisoverflaten. Effekten vil derfor normalt bli redusert kobbertransport og en viss økning i jern og sinktransporten fra gruva. Effekten vil trolig være tidsavhengig. Vannmengden som passerer Langvatn kan variere fra år til år. Dette påvirker hvor mye forurensning som transporteres ut. Måledataene, som er fra en forholdsvis lang periode, viser tydelig at de tiltakene som er gjennomført etter at gruvedriften ble lagt ned har ført til en vesentlig reduksjon i tungmetallbelastningen på vassdraget. Samtidig har kobberkonsentrasjonen i overløpsvannet fra gruva økt. Undersøkelser 211/212 Erfaringene ved utgangen av 211/212 er at en ikke har oppnådd en så høy ph verdi i overløpsvannet fra Grunnstollen som ønskelig. I vannet fra Grunnstollen er ph verdien svakt fallende og er for tiden omkring ph 3. Konsentrasjonene av aluminium og kobber har vært økende i årene etter at tiltakene ble avsluttet og Nordgruvefeltet fikk endelig overløp våren 25. I løpet av 211 har vannmengdene ut av gruva økt betydelig uten at metallkonsentrasjonene har endret seg vesentlig. Dette innebærer en økt metallbelastning på Langvann. NIVA har hittil ikke påvist noen vesentlige endringer i vannkvaliteten ved utløpet av Langvann. Tilstanden vil bli fulgt opp videre. Høsten 211 gjennomførte NIVA også biologiske undersøkelser av forurensningstilstanden på strekningene fra Langvann og ned til Fauskevika. Undersøkelsene omfattet også analyser av tilstandsformen til tungmetallene i vannmassene. Undersøkelser 215/216 Undersøkelser i 215/216 er ikke direkte sammenlignbare med tidligere undersøkelser fordi det nå analyseres på filtrerte prøver. Snittverdien for kobberkonsentrasjon av Langvatn var 13,5 mikrogram i 216, og varierer mellom 4 og 23 mikrogram per liter. det er anslått en metalltransport på 32 tonn kobber og 3 tonn sink i 215, og 11 tonn kobber og 18 tonn sink i 216. Det gjøres årlige undersøkelser i vassdraget for å kontrollere vannkvalitet og avrenning fra gruvene. Behov for eventuelle ytterligere tiltak vurderes. Publisert av Miljødirektoratet Publisert av Miljødirektoratet Publisert av Miljødirektoratet Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Sulitjelma Gruber Sulitjelma Gruber ligger i Fauske kommune i Nordland. Sulitjelma er en av landets største kisforekomster. Her ble det utvunnet kobber og svovelkis i perioden På begynnelsen av 199 tallet startet en kartlegging av forurensning fra mindre kisgruver. Avrenningen av tungmetaller fra disse gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen gruveområder er det bare tatt prøver i en omgang. For å få bedre oversikt over forurensningen har noen områder blitt ytterligere kartlagt og/eller overvåket. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Akershus, gruver Aust-Agder, gruver Buskerud, gruver Finnmark, gruver Hedmark, gruver Hordaland, gruver Nordland, gruver Nord Trøndelag, gruver Oppland, gruver Rogaland, gruver Sogn og Fjordane, gruver Sør Trøndelag, gruver Telemark, gruver Troms, gruver Vest-Agder, gruver Tugmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bakgrunn Brøstadgruva var den største gruva ved Eidsvoll Gullverk. Hovedgruva er et dagbrudd, kalt Synken, som drenerer til en bekk som fører til nordre Holsjøen. Vassdraget herfra går til Vorma. Gruveselskapet gikk konkurs og driften stoppet i 197. Avfall og avrenning Sand fra oppredningsverket er hovedsakelig deponert i flatt terreng ved tjernet Putten. I den siste halvdelen av 193 årene ble det gjort forsøk på å vaske om igjen den finknuste steinen fra gruva. Vaskekummene ved Putten er et minne fra denne tiden. Avrenningen fra gruveområdet går til et mindre vassdrag som fører til elva Vorma ved Minnesund. I ble det gjenomført undersøkelser i området. I gruvevann fra dagbruddet ble det målt 8,3 milligram kobber per liter. I sigevann fra veltedammen ble det målt,9 milligram kobber per liter, og i sigevann fra avgangsmasser ble det målt,5 milligram kobber og 1 nanogram kvikksølv per liter. I overflatevann fra Putten, nedenfor vaskekummene, ble det målt 83 mikrogram kobber og 8 nanogram kvikksølv per liter. Alle steder der det ble gjort målinger var ph verdiene lave, og vannet surt. Årsaken er at sulfidmineraler har blitt oksidert. Forurensninger I 22 ble det gjennomført en nærmere undersøkelse av forurensningsgraden av kvikksølv i søndre Holsjøen. Undersøkelsen viste at sedimentene i innsjøen er forurenset av kvikksølv. I forbindelse med gruvevirksomheten ble det sannsynligvis brukt kvikksølv i anrikningsprosessen. Elementært kvikksølv fra anrikningsprosessen har blitt oksidert og siden ført av sted med bekken og videre til søndre Holsjøen. Gullårer kan også være anriket med kvikksølv. Knust gruvemasse med høyere kvikksølvinnhold enn berggrunnen ellers kan ha blitt tilført søndre Holsjøen, og kan ha bidratt til fourensningen. Også atmosfæriske tilførsler av kvikksølv kan ha bidratt til de forhøyede kvikksølvkonsentrasjonene. De undersøkelsene som er gjort gir derfor ikke holdepunkter for å si at rester fra tidligere gruvevirksomhet har forurenset søndre Holsjøen nevneverdig. Konsentrasjonen av kvikksølv i det øverste sedimentlaget i innsjøen er ikke høyere enn det vi kan forvente i en skogsjø med relativt høyt innhold av organisk materiale i sedimentene. Tiltak Det er ikke funnet faglig grunnlag for å foreslå spesielle tiltak for å redusere eventuell forurensning fra Eidsvoll Gullverk. Skal det graves i området bør man utvise forsiktighet, fordi gravearbeid kan mobilisere kvikksølvforurensninger. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Froland kommune. Bøylestad Kobberverk drev to gruver; Bøylestad Grube og Skytmyr Grube. Verket hadde også en smeltehytte ved Bøylestad Grube. Driften ved Bøylestad ble lagt ned i 1885 etter kortvarig drift. Det ble gjort enkle undersøkelser av avrenningen fra gruveområdet i 1992 og Bøylestad Grube drenerer direkte til Nidelva. Det er veltemassene som er de viktigste forurensningskildene. Selve gruva er delvis et dagbrudd og delvis en underjordsgruve. En del tippmasser er deponert utenfor gruva. Sigevannet fra tippen går gjennom grunnen ned til Nidelva. I sig fra tipp ved Bøylestad Grube ble det målt 1,9 mg kobber og 6 mg sink per liter i I Nidelva et stykke nedenfor tilførslene fra gruveområdet ble det målt,8 mikrogram kobber og 6,4 mikrogram sink per liter i Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, er vannmengdene såpass små at tilførslene ikke har vesentlige konsekvenser for Nidelva. Skytmyr Grube er i dag vannfylt. Det er ikke synlig overløp fra den vannfylte gruva. Det er lite tippmasser igjen utenfor gruva, fordi de til dels har blitt brukt til veibygging i området. Drensvannet fra Skytmyr gruve går til et tjern like ved gruva, Solemsvatnet. Avløpet fra tjernet går videre til Nidelva. I sig fra Skytmyr Grube til Solemsvatnet ble det målt 45 µg kobber og 1,9 mg sink per liter i I utløpet fra Solemsvatnet ble det målt 12,8 µg kobber og 35,8 µg sink per liter i Vannkvaliteten er tydelig påvirket av avrenning fra gruveavfall. Det ligger noe vaskeriavgang deponert i strandsonen ved Skytmyr gruve. Selv om sigevannet fra gruveområdet er sterkt forurenset, er vannmengdene såpass små at tilførslene ikke har vesentlige konsekvenser for Nidelva. Vegårshei kommune. Det var prøvedrift på forekomsten i perioden En del avgangsmasser og konsentrat ligger igjen ved riksveien som går gjennom gruveområdet. Selv om avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne, kan avrenningen ha lokal forurensningsmessig betydning. Bekken gjennom gruveområdet er tydelig forurenset av tilførsler fra avfallet. Det er gjort målinger i bekken nede ved broen ved Fosse, der det lå en plastslange for vannuttak. Her ble det målt 1,7 µg kadmium, 79 µg bly og 2 µg sink per liter i Elva har et tungmetallinnhold som gjør den lite egnet som vannkilde. Audnedal kommune. Driften ble lagt ned i 192. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Mandalselva. Det ligger noen veltemasser utenfor gruva. I drensvann under velten ble det målt 25 µg kobber per liter i Vannmengdene er beskjedne, og målingene som ble gjort i 1989 tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Evje og Hornes kommune. Flåt var Norges største nikkelgruve, og var en kort periode også verdens største. Driften ble lagt ned i Det er gjort flere undersøkelser i området. Avgangen fra flotasjonsverket er deponert i to store dammer. På avgangsdeponiene har det vært mye aktivitet, og deler av den øvre avgangsdammen har kommunen lagt ut som skistadion. Store mengder gruveavfall er spredt over et stort areal ved Evje. Nikkel og kobber er de viktigste forurensningskomponentene i avrenningen fra gruveområdet. Søråna og Oddebekken, som renner inn i Otra ved Evje sentrum, er primærresipient for avrenningen. I 1991 ble det målt 28 µg kobber og 92 µg nikkel per liter i Oddebekken. ph verdien var så lav at en fiskebestand neppe kan opprettholdes. Lav ph skyldes også sur nedbør. Det er en betydelig utvasking av aluminium ikke bare fra gruveområdet, men fra hele nedbørsfeltet. I tillegg er kobber og nikkelkonsentrasjonene så høye at de kan ha negative effekter på fisk og andre organismer i bekkene. I avløpet fra den øvre avgangsdammen ble det målt 511 µg kobber og 5,2 mg nikkel per liter. Årlig materialtransport ut av området ble i 1991 beregnet til ca. 1 kg kobber og 1,5 tonn nikkel. Rundt avgangsdammene er det myrlendt, og noe avrenning vil forlate området som grunnvann. Kommunen, Norges Landbrukshøgskole og Universitetet i Leeds samarbeidet om grunnundersøkelser i Flåtområdet i Undersøkelsene viser at grunnvannsbrønner i området er sterkt påvirket av forurensning fra gruveområdet. Etter pålegg fra Statens forurensningstilsyn (nå Miljødirektoratet) utredet Bergvesenet (nå Direktoratet for mineralforvaltning) mulige tiltak for å begrense forurensningen. Flere alternativer ble vurdert: flytting av all kisholdig masse til et lukket deponi heving av vannstanden i dammen slik at kisholdig materiale legges under vann tildekking av slamdammene uten å heve vannstanden, ved å flytte Bergvelta til øvre dam og tildekke begge dammene med membran og løsmasse Det er imidlertid sannsynlig at grunnen under dammene, både løsmasser og fjell, er utett, og at det foregår transport av forurensninger i grunnvannet. Forurensning i dype brønner tyder på at forurenset vann også renner gjennom fjellet i området. Det ble derfor konkludert med at det vil bli meget vanskelig rent teknisk å utføre tetningsarbeider oppstrøms dammene. I tillegg til de tekniske problemene, var kostnadene svært høye. Det ble derfor konkluderrt med at man ikke fant det riktig å investere betydelige beløp i tiltak på Flåt, dersom det ikke permanent vil løse avrenningsproblemene. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Konnerudfeltet Kongsberg Sølvverk Byggmesterås Eiker Kobberverk Glomsrudkollen Modum blåfarveverk Langdalsguvene Ertelien Drammen kommune. Forekomsten ble drevet på bly, sølv og kobber i perioden , og på sink i perioden Feltet består av mange gruver. Hovedgruvene er lokalisert under Konnerudkollen, og er hovedsakelig underjordsgruver der en rekke dagåpninger er synlige i dag. Gruveområdet er omfattet av museale interesser. Mesteparten av gruveområdet drenerer til Verkenselva som er en sideelv til Bremsa, som løper ut i Sandebukta. En del av gruveområdet, i det vesentlige området rundt Kontaktstollen, drenerer til et bekkesystem som fører til Drammenselva. Gruveavfall er lokalisert langs Verkenselva. Det er dette avfallet som har størst forurensningsmessig betydning. Avfallet kommer fra en vaskeprosess som ble drevet i den første driftsperioden, og er spesielt rikt på sink, men inneholder også en del bly og kadmium. Avgangen fra vaskeanleggene ble ført på elva og ligger som banker langs elvas roligere partier. Sig fra avfallet påvirker vannkvaliteten i vassdraget med forhøyede verdier av sink, bly og kadmium. Avrenningen inneholder mye kalk, og den har høy ph. Ved utløp av Svendsedammen ble det målt 313 µg sink, 8 µg bly, 5 µg kobber og,6 µg kadmium per liter som middelverdier i Årlig materialtransport ble da anslått til rundt 3 tonn sink, 46 kilo bly, 32 kilo kobber og 5 kilo kadmium. Store deler av sinktransporten foregår i perioder med stor utvasking. Verkenselva er hovedsakelig belastet med sink, årstransporten av de andre tungmetallene er relativt beskjeden. Kongsberg, Flesberg og Øvre Eiker kommuner. Hovedtyngden av gruveområdene ligger i Kongsberg kommune. Kongsberg Sølvverk var i drift i perioden Det var en rekke gruver, de fleste i gruvefeltene Overberget og Underberget. I tillegg til sølvgruvene var det også noen mindre kisforekomster, der det ble tatt ut svovelkis til smelteprosessen i sølvgruvene. Kisgruva i Kisgruveåsen i Saggrenda var den viktigse av disse. Overberget gruvefelt drenerer både mot Kobberbergselva og mot Numedalslågen, mens Underberget gruvefelt drenerer mot Numedalslågen. Etter at gruvedriften ble avsluttet har gruvene blitt brukt til deponering av husholdningsavfall og gammel ammunisjon fra Forsvaret og Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Undersøkelser fra viste at drensvannet hadde høyere nivåer av metaller, spesielt sink, kadmium, bly og kvikksølv, enn upåvirket vann. Forhøyede sulfatkonsentrasjoner ble også påvist, noe som tyder på en forvitring av kismineraler i gruveområdet. Forvitringsprosessene er imidlertid ikke så omfattende at drensvannet er surt. Bortsett fra i området ved Kisgruva ble det ikke påvist surt drensvann i området. I begge hovedstollene var ph verdiene over sju. Kilde til tungmetaller som ble påvist ved utløpet av hovedstollene er naturlige tilførsler som skyldes berggrunnens sammensetning. Det er også kjent at kvikksølv kan følge sølvmalmer i deler av gruveområdet. Avrenningen fra Kisgruva er sur og tungmetallholdig. Transporten fra området er imidlertid liten og har ingen vesentlig betydning for Kobberverkselva. Selv om tungmetallkonsentrasjonen er forhøyet i forhold til naturlige bakgrunnsnivå, er transporten liten, og påvirker ikke vannkvaliteten i Kobberbergsselva eller Numedalslågen i særlig grad. Kongsberg kommune. Forekomsten har vært drevet som sinkgruve. Avfall ligger i strandsonen ved Kjennerudvatn. Utløpsbekken går til Fiskumelva som løper inn i Fiskumvatnet som hører til Drammensvassdraget. I utløp fra Kjennerudvatn ble det målt 35 µg sink, 8 µg kobber og,9 µg kadmium per liter i Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Øvre Eiker kommune. Driften ble nedlagt i Det er flere gruver i området og Bergsgruva har den største avrenningen. Avrenningen fra to andre gruver i området, Åsgruva og Haugset gruve, er uten betydning i forurensningssammenheng. Avrenningen fra Bergsgruva fordeler seg på to vassdrag som fører til Drammenselva, Grorudbekken og Dørja Vestfosselva. Grorudbekken løper inn i Honselva som løper inn i Drammenselva ved Hokksund. Fra anleggsveien opp til Bergsgruva er det benyttet en del gruveberg som fyllmasser i veien. Selv om mesteparten av avfallet er deponert slik at det hovedsakelig drenerer til ett av vassdragene (Dørja), er innholdet av kismineraler i det avfallet som drenerer mot Grorudbekken såpass høyt at samlet tungmetalltransport fra Bergsgruva omtrent er likelig fordelt på begge dreneringsretninger. I Grorudbekken ved veibom ble det målt,26 mg kobber og 1,24 mg sink per liter i Samlet årlig materialtansport fra gruveområdet ble beregnet til,6 tonn kobber og 3 tonn sink. Det er anslått at det ligger omlag 9 6 m3 gruveavfall i området. Transport av andre tungmetaller, er beskjeden. Det antas at vannmengdene er for små til at avrenningen er av betydning for vassdraget nedenfor. Modum kommune. En sinkgruve som sannsynligvis ble drevet rundt århundreskiftet. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Glitrevatn som er drikkevannskilde for Drammen og Lier kommune. Det er flere gruveåpninger med avfall deponert utenfor. Gruva er drenert med grunnstoll. De største avfallsmengdene var opprinnelig deponert utenfor grunnstollen. Dette avfallet er for en stor del benyttet til anlegging av skogsbilvei langs vassdraget. Ved utløp fra lille Vindsjø ble det målt 86 µg sink, 1 µg kobber og,15 µg kadmium per liter i Den nærmeste vassdragsstrekningen er påvirket av avrenning fra avfall som er brukt til veibygging i nedbørsfeltet. Avrenningen fra gruveområdet er ikke oppfattet som et problem. Modum kommune. Skuterudgruvene. Driften ved verket ble nedlagt i Det er omlag 4 koboltgruver i området med betydelige mengder veltemasser. Det er museale interesser i området. I gruvevann i nedre del av området (sørgruvene) ble det målt 5 µg kobber og 11 µg kobolt per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Modum kommune. Langdalen. Gruvene tilhørte Ertelien og ble nedlagt i 192. Det finnes flere mindre gruver og skjerp. Avrenningen går til Langdalstjern. Vassdraget fører til Skjærdalselva og Tyrifjorden. I utløp fra Langdalstjern ble det målt 12 µg nikkel og 9 µg kobber per liter i 199. Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Ringerike kommune. Ringerike Nikkelverk drev flere gruver hvorav Ertelien var den største. Driften ved Ertelien ble nedlagt i 192. Gruva ble først drevet som kobbergruve, senere som kobber og nikkelgruve. I området ligger ulike typer avfall og råmalm. Avrenningen går til to forskjellige primærresipienter, Tjernslibekken og Åsterudtjern. Rundt Åsterudtjern ligger det en rekke større og mindre gruver. De viktigste forurensningskildene er de store veltene, ca. 5 m3, som ligger spredt over et relativt stort område. I Tjernslibekken ble det målt 3,8 mg nikkel og 677 µg kobber per liter og i utløpet fra Åsterudtjern 459 µg nikkel og 9 µg kobber per liter i Rundt Åsterudtjernet ligger det en rekke større og mindre gruver, Åsterud koppergruver 1 3, Ertelien Gruver 1 5, Presthaug gruve og flere skjerp. Av disse er Ertelien 2 den største. I Åsterudtjern er det også deponert en del vaskeriavgang over og under vannspeilet. Bekken fra utløpet av Åsterudtjern og Tjernslibekken renner sammen umiddelbart etter utløpet fra innsjøen. Like nedenfor samløpet renner bekken inn i et rør som drenerer et større jordbruksområde. Lengre nede renner bekken inn i Henoa som er en av tilløpselvene til Tyrifjorden. Veltemasser fra området har vært brukt som fyllmasser. I samlet avløp ble det målt 1,2 mg nikkel og 177 µg kobber per liter i I gruvas nærområde er det påvirkningen av Åsterudtjern som er viktig. Innsjøen er fisketom. Vannet derfra brukes til jordbruksvanning. Statens forurensningstilsyn ba den gang kommunen vurdere behov for oppfølging. Årlig materialtransport ut av området ble anslått til omlag 18 kg kobber og 73 kg nikkel per år i Ringerike Nikkelverk hadde smeltehytte/oppredningsverk ved Skjærdalselva like nedenfor Væleren. Det ligger en del råmalmsrester og slaggrester i området. Grunnen er tydelig infisert av tungmetaller. I Skjærdalselva nedenfor smelteverksområdet ble det målt 18 µg nikkel og 1 µg kobber per liter i 199. Skjærdalselva er noe påvirket av avrenningen fra området, men avrenningen oppfattes ikke som problematisk. På 199 tallet ble det utredet et prosjekt for å arrondere veltene og dekke til med membran og løsmasse. Tiltaket ble kostnadsberegnet til ca. 1 millioner kroner, og SFT (nå Miljødirektoratet) vurderte det som lite kostnadseffektivt i tillegg til usikkerhet om tiltakets effekt. Bakgrunn Kobberavrenningen omtrent halvert siden 1985 Gjennomførte tiltak Effekt av tiltak Videre oppfølging Mindre kisgruver Les mer om mindre kisgruver som har blitt undersøkt i ulike fylker: Gruver i Akershus Eidsvoll Gullverk i Eidsvoll kommune Gruver i Aust-Agder Bøylestad og Skytmyr Espeland blygruve Fløttorp Flåt Nikkelgruve Gruver i Buskerud Konnerudfeltet Kongsberg Sølvverk Bygmesterås Eiker kobberverk Glomsrudkollen Modum Blåfarveverk Langdalsgruvene Ertelien Side 23 / 27

24 Gruver i Finnmark Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Hedmark Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Hordaland Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Nordland Publisert av Miljødirektoratet Nikkel og Olivin, avrenningsdata Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Repparfjord Kvalsund kommune. Feltet består av flere kobbergruver og ligger sør for Ulveryggen ved Repparfjorden. Gruvene ble drevet som dagbrudd av Folldal Verk i perioden Oppredningsverket som produserte kobberkonsentrat lå nede ved fjorden. Avgangen fra verket ble deponert på dypt vann i Repparfjorden. Driften ble nedlagt i Gruveområdet drenerer delvis til Ytre Ariselv og til Geresjohka som munner ut i indre del av Repparfjorden. Dagbruddene er drenert via en vannstoll som har avløp til en liten bekk som er lite synlig for publikum og som også fører til fjorden. I I Ytre Ariselv er det målt 3 µg kobber per liter, i Geresjohka 2 µg per liter og i bekken som mottar drensvann fra dagbruddene ble det påvist en kobberkonsentrasjon på 118 µg per liter i 21. Analysene ble utført i forbindelse med utredning av ny gruvedrift i området. Det er ikke surt drensvann i området. Bidjovagge Kautokeino kommune. Det har vært drift på gullholdig kobberkis. Både dagbrudd og underjordsgruve. Driften ble siste gang nedlagt i Det har vært utført oppryddingsarbeider i området. Årlig materialtransport av kobber fra gruveområdet er av størrelsesorden mindre enn 1 kg årlig. Området drenerer til Altavassdraget. I overflatevann på slamdam 1 ble det målt 14 µg kobber per liter i Drensvann fra deponier og gruver er påvirket av forvitringsprodukter, men materialtransporten er såpass liten at avrenningen har mindre betydning for vannkvaliteten i vassdraget nedenfor. I en bekk fra gruveområdet er det målt,4 2 µg kobber per liter i i et punkt som ligger nedenfor alle tilførslene fra området. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Alta Kobberverk Kåfjord i Alta kommune. Underjordsgruver. Driften ble siste gang lagt ned i 198. Ved Kåfjorden ligger en del tipper i bratt terreng utenfor gruveåpningene. En del avgang fra kisvasking samt slagg fra smeltehytta er deponert nede ved fjorden. Det er ikke påvist spesielt høye tungmetallverdier. Avgangen er lite svovelholdig. I en bekk gjennom gruveområdet ble det målt 23 µg kobber per liter i 1992, denne avrenningen går til sjøen. Avrenningen har mindre betydning for vannkvaliteten i sjøen. Raipas Alta kommune. Gruven ved lille Raipas er et dagbrudd som drenerer mot Tverrelvdalen. Det er bare avrenning fra området i nedbørsperioder. Ved befaring i området i 1992 var det ikke synlig sigevann i området, og ingen tegn til vannforurensning. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Kvikne kobberverk Røstvangen Børsjøhøgruvene Klettvangen Tronslien gruvefelt Sivilvangen Baugsberget Lovise Hytte Oscar II Fossgruva Fredrik IVs gruvefelt Vingelen Rødalsgruva Nygruva i Folldalen Søndre og Nordre Geiteryggen Grimsdalsgruvene Kvikne Kobberverk Tynset kommune. Kvikne kobberverk er Norges eldste kisgruve, påbegynt i Driften ble oppgitt i 1789 etter at gruva ble fylt med vann over natten under en storflom. Etter dette har det vært forsøkt drift et par ganger uten at det ble noe særlig ut av det. Det finnes omlag 1 m3 veltemasse i området, og disse er vurdert å være den største forurensningskilden. En stor del av veltene er lagt opp i den første driftstiden, og materialet har derfor ligget lenge og er sterkt forvitret. Gruveområdet drenerer via to bekker til Storbekken og videre til Ya som er tilløpselv til Orkla. Regulering av Falningssjøen i 1984 har ført til at Ya har mistet mye av vannføringen. Kobberkonsentrasjonen i Ya er derfor blitt så høy at den er tilnærmet fisketom på en strekning på rundt fem km. I 1993 ble det målt kobberkonsentrasjoner mellom 35 og 45 mikrogram per liter i Ya, og årlig materialtransport ut av området ble beregnet til 1 tonn kobber og,2 tonn sink. Området er omfattet av kulturhistoriske interesser, og det er i dag ikke ønskelig å gjøre synlige tiltak på veltene i gruveområdet. Røstvangen Tynset kommune. Driften ble nedlagt i 192. Gruveområdet består av to klart adskilte deler som begge bidrar til vannforurensningen i området. Hovedresipient for avrenningen fra hele området er Tunna, en sideelv til Glomma. I 1992 ble det gjennomført tiltak mot forurensning fra det nedre området. Velten med råmalm ved vaskeribygningen ble flyttet noen hundre meter og ble fullstendig dekket med plastfolie (over og under). I 1993 ble en del av veltene i det øvre området, Midthø, flyttet og lagt ut i det nærliggende tjern som området drenerer til. Vannspeilet ble samtidig hevet slik at det avfallet som ble deponert der ble fullstendig dekket av vann. Vannstollen i gruva ble støpt igjen slik at gruva gradvis vannfylles. Det kom overløp fra gruva i Undersøkelser i 1998 viste at årlig transport av kobber og sink fra gruveområdet var redusert med om lag femti prosent etter gjennomførte tiltak og ble beregnet til ca. 7 kg kobber og 4 kg sink. Vannkvalitetetn i Tunnavassdraget og i Stubbsjøen var klart forbedret. Tjernet Tjønegga mottar drensvann fra nedre gruveområde med det nye deponiet. I overflatevann fra Tjønegga er det målt forhøyede tungmetallnivåer og vannet egner seg ikke som drikkevann. Transport i samlet avløp fra det øvre gruveområdet År Sulfat tonn per år Jern tonn per år Kobber tonn per år Sink tonn per år Kadmium kg per år 1991/ ,3 1, ,4,4 3, ,7,4 1,6 Kilde : NIVA Børsjøhøgruvene Tynset kommune. Nord for Røstvangen ligger Børsjøhøgruvene ca moh. Gruvene ble drevet av Røstvangen gruver i perioden Området består av to gruvefelter, Børsjøhøgruva og Hamndalsgruva. Områdene drenerer til to bekker som begge fører til Gløta. I Gløta er det målt 3,9 mikrogram kobber og 6,8 mikrogram sink per liter i Avrenningen har ikke blitt oppfattet som problematisk. Klettvangen (Fådalen) Tynset kommune. Det er flere inngjerede gruveåpninger i området som ikke har synlig avrenning. Avrenningen herfra har ikke vært oppfattet som problematisk. Tronslien gruvefelt Alvdal kommune. Det er flere gruver i feltet, bl.a. Tronslien, Tronfjell, Tronshvelvet, Ny Trons og Storthåp. En mindre forekomst ligger også på den andre siden av Tronfjellet (ved Lille Tron, Tynset kommune) og drenerer til Tysla. Gruvene ved Tronsvangen er lokalisert i to områder som ligger forholdsvis nær hverandre. I øvre gruveområde ved Gruvvangen er tippene delvis dekket av vegetasjon. I nedre gruveområde, St. Knuts gruve, er gruvene vannfylte. Ved befaring har det ikke blitt observert noe synlig overløp. Grunnen nedenfor tippene i nedre gruveområde er svartbrent av surt drensvann. Samlet sig fra området samles i en dreneringsgrøft som fører til et bekkefar som igjen fører til Nordre Tronåna og videre til Storbekken som løper inn i Glomma ved Jordamoen. Ved undersøkelser i 1996 ble det målt 7,6 mg kobber og 4,2 mg sink per liter i siget fra gruveområdet. I Storbekken der den krysser under veien til Auma ble det målt 1,2 mikrogram kobber og,7 mikrogram sink per liter i Selv om kobberkonsentrasjonen er høy i siget, er vannmengdene for beskjedne til å ha noen betydning for Storbekken. Sivilvangen Alvdal kommune. Gruveområdet drenerer til Sivilla, en sideelv til Glomma. Avrenningen fra området er lite forurenset og har ikke blitt oppfattet som problematisk. Baugsberget Alvdal kommune. Bangsberget. Gruva er gammel og gjengrodd uten synlig avløp. Gruveområdet drenerer til Sølna. Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk. Lovise Hytte Alvdal kommune. Lovise Hytte ligger ved Hyttemoen ved nedre delen av Sølna like før den munner ut i Folla. Det har vært smeltehytte på området siden 165. Lovise Hytte ble anlagt i Hytta ble sist drevet av Røros Kobberverk i perioden På området er det deponert en del slagg langs etter Sølna. Langs elvebredden var tidligere en tømmerforbygning som ble ødelagt av storflommen i I Sølna nedenfor gruveområdet ble det målt,7 mikrogram kobber og1,9 mikrogram sink per liter i Resultatene tyder ikke på at tilførslene fra hytteplassen påvirker Sølna i nevneverdig grad. Oscar II Os kommune. Mosenggruva. Driften ble siste gang nedlagt i Gruva er gjenfylt med gruveavfall. Gruveavfallet i området er sterkt syreproduserende og forårsaker en sterkt sur avrenning som gjør en del skade på vegetasjonen nedenfor. Drensvannet blir delvis tatt opp i grunnen før det når et lite bekkefar som fører til en bekk som igjen løper inn i Vangrøfta. Det er bare i perioder med mye nedbør og snøsmelting at det er noen synlig overflateavrenning som når frem til innløpsbekken til Vangrøfta. I tørre perioder kan en følge det tørrlagte bekkefaret med okerutfellinger opp til gruveområdet. I samlet sig fra området like nedenfor avfallet ble det målt 63 mg kobber og 12 mg sink per liter i En må regne med at vesentlige deler av avrenningen holdes igjen i løsmassene i grunnen nedover mot Vangrøfta. I Vangrøfta ble det målt,4 mikrogram kobber og,8 mikrogram sink per liter i Kobberkonsentrasjonen i siget er svært høy, men vannmengdene er små slik at tilførslene fra gruveområdet er av liten betydning for Vangrøfta. Fossgruva Os kommune. Driften ble nedlagt i 192. Gruvesjakten ble gjenfylt med gruveavfall som et sikringstiltak i 198 årene. Det ligger en del godt oksyderte veltemasser i området og forårsaker en sterkt sur avrenning som hovedsakelig sprer seg gjennom grunnen ned mot en bekk som løper inn i Vangrøfta ca 5 meter ovenfor brua ved Vangsvollen. I underkant av gruveområdet og i nærheten av bekken er det drevet inn en ny stoll. Utenfor stollen ligger tippmasser fra stollutdrivingen. Disse massene inneholder lite kismineraler. Avfallet som ligger igjen på overflaten oppe i øvre gruveområde, er største forurensningskilde. Avrenningen fra området går mot to lokale bekker som begge fører til Vangrøfta som er en sideelv til Glomma. I disse bekkene ble det målt hhv. 49 og 16 mikrogram kobber per liter i I Vangrøfta ble det målt,4 mikrogram kobber og,8 mikrogram sink per liter i Selv om bekkene fra området er betydelig forurenset, er vannmengdene såpass beskjedne at avrenningen fra Fossgruva neppe har konsekvenser for forholdene i Vangrøfta. Fredrik IVs gruvefelt Os kommune. Vangrøftgruva. Gruveområdet ligger i samme område som Oscar II og drenerer mot Vangrøfta. Feltet består av 19 gruveåpninger, blant annet Kongen og Dronninga. Ved befaring i området var Dronninga vannfylt, men uten synlig overløp. Det finnes noe veltemasser i området som ikke har synlig avrenning. Tippmassene er lite forvitret og synes ikke å inneholde vesentlige mengder kismineraler. Avrenningen fra feltet er ikke oppfattet som problematisk. Vingelen Tolga kommune. Gruveområdet består av flere mindre gruver som ligger i åsen opp fra Vingelsetra. Avrenningen drenerer mot Stormyra og Stormyrbekken som fører videre til Glåma. Det er tydelig spor etter avrenning fra den gruva som ligger nærmest veien. Det er noe avsvidd vegetasjon nedenfor den sterkt oksiderte tippen. Under befaring i området i 1996 var det ikke synlig gruvevann fra underjordsgruva. Utenfor stollen er det deponert en større tipp som er sterkt forvitret og som fortsatt produserer surt, metallholdig sigevann. Siget synes å forsvinne i grunnen nedover mot Stormyra. Forurensningstransporten til vassdraget vurderes som meget beskjeden. Avrenningen har ikke vært oppfattet som problematisk. Rødalsgruva Folldal kommune. Rødalen. Gruva er nærmest et dagbrudd som ble drevet av Folldal verk, og ligger ved Gruvkletten. Veltene er fylt tilbake i bruddet som et sikringstiltak i Denne operasjonen medførte et støtutslipp av forurenset gruvevann fra bruddet med påfølgende fiskedød i Marsjøåi. Gruveområdet drenerer via to bekker til Marsjøåi og Einunna. Einunna er regulert og overført til Savalen, men har periodevis overløp til Folla. I bekkene ble det målt hhv. 137 og 5 mikrogram kobber samt 18 og 3 mikrogram sink per liter i I Marsjøåi der den krysser under veien ca 5 meter før samløp med Einunna ble det målt 2,6 mikrogram kobber og 1,1 mikrogram sink i Tungmetallkonsentrasjonene i bekkene er høye, men vannmengdene er for beskjedne til å ha noen konsekvenser for vassdraget nedenfor. Nygruva i Folldal Folldal kommune. Grev Moltke. Gruva omfattes av tiltak ved Folldal Verk. Det gjør også Heimtjønnhø. Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk. Søndre og Nordre Geiteryggen Folldal kommune. All avrenning i området ved Søndre Geiteryggen drenerer via en bekk til Folla. Det ligger en del forvitret avfallsberg i området og det er noe skader på vegetasjonen. En tipp produserer sur avrenning med høye tungmetallkonsentrasjoner. I gruvevannet fra Rørosstollen ble det målt 1,16 mg kobber per liter i 22. Gruva er gjennomgått i forbindelse med tiltak ved Folldal Verk. Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Gruveområdet ved Nordre Geiteryggen er gjennomgått i forbindelse med tiltak ved Folldal Verk. Gruva er vannfylt og har avrenning gjennom et myrområde som drenerer til Svensbekken, som renner inn i Folla ved Grimsmoen. I Svensbekken ble det målt 24 mikrogram kobber per liter i I gruvevannet ble det målt 19 mikrogram kobber per liter i 22. Avrenningen inneholder lite kobber og tilførslene fra området har liten betydning for Folla. Grimsdalsgruvene Folldal kommune og Dovre kommune. Feltet består av flere mindre gruver, blant annet Grimsdal, som ble drevet av Folldal verk. Flere dagbrudd drenerer mot Grimsa. Ved befaring i 1992 ble det observert sur avrenning som forsvant i grunnen nedover mot Grimsa. I Grimsa ble det målt,3 mikrogram kobber per liter i Det er også et par gruver på den andre siden av høydedraget. Det står igjen deler av heishuset over gruvesjakten med en sterkt forvitret tipp på noen hundre kubikkmeter utenfor. Ved befaring i 1996 var det ikke synlig sigevann fra gruva eller tippen, men drensvannet sprer seg i grunnen mot Veslgåsåi ved nedbør og snøsmelting. I Veslgåsåi nedstrøms gruveområdet ble det målt.9 mikrogram kobber og 18 mikrogram sink per liter i Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Stordø Varaldsøy gruvefelt Ølve Hosanger gruvefelt Gravdals gruve Stordø Stord kommune. Driften ved Stordø Kisgruber foregikk i perioden 197 til nedleggelsen i 1968, og i 1975 ble gruvene overtatt av kommunen. Malmen er relativt ren med lite tungmetaller. Det er flere gruver i området, blant annet Litlabø (Lillebø), Sadalen og Bjørnevad. Det meste av vaskeriavgangen som er deponert i strandsonen ved Litlabø er i dag utjevnet, overdekket med jord og tilsådd. Gruvene er vannfylte og har overløp som føres via Kiselvo til Storavatn, som er en fiskebærende innsjø. I Kiselvo ble det målt fem mikrogram kobber og 5 mikrogram sink per liter i Kiselvo nedenfor fylkesveien er stilleflytende, uten noe markert utløp. Langs vaskerifyllingen er det markerte utfellinger av oker i vassrenner fra fyllingen. Det foreligger ingen anslag for hvor mye disse tilførslene utgjør. Det er vist at reservoaret av metallholdige masser i Storavatn er langt større enn den synlige fyllingen. I overflaten av Storavatnet er nivået av jern og mangan forhøyet i forhold til antatt naturtilstand, det samme gjelder for svovel. Det er lave konsentrasjoner av andre metaller. På enkelte områder i Storavatnet er bunnvannet stagnerende og oksygenfritt, og uten bunndyrproduksjon. Ved utløpet av Storavatn er det målt 1 mikrogram kobber og 6,5 mikrogram sink per liter i Bortsett fra jern er det lite tungmetaller i avrenningen. Varaldsøy gruvefelt Kvinnherad kommune. På øya finnes en rekke gruver og skjerp, men det vesentligste av aktiviteten var knyttet til Valaheien. Ved Nygruva, Sandvikfjell skjerp, Svinlands gruve, Haukanes gruve, Kvitsand gruve, Seltevikfjell gruve, Storhilder gruve og Hisdalen gruve har det bare vært ubetydelig drift. Ved Valaheiens øvre område, Gammelgruva, ligger en del avfall med relativt høyt kisinnhold som produserer surt drensvann. Samlet avrenning fra hele Valaheien gruveområde omfatter avrenning fra øvre område, gruvevann og avrenning fra tipp. Det ble målt 43 mikrogram kobber, 32 mikrogram sink og 8 mg jern per liter i en bekk før innløp til Vatjern i Denne bekken representerer samlet avrenning fra området. Avrenningen går til sjø. Årlig materialtransport ble anslått til 7 kg kobber og 5 kg sink. Resultatene antyder at avrenningen ikke har vesentlige konsekvenser for sjøen. Ølve Kvinnherad kommune. I Ølveområdet finnes det flere mindre kisgruver, som Christiansgaves Verk, Abrahamsdalen og Dyråsen. Det finnes noe kisholdig avfall som produserer surt sigevann. Avrenningen samles i en bekk som fører til Daleelvi og Hardangerfjorden. I bekken ble det målt under 5 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Lenger inn i fjorden ligger Mølen Gruber. Avrenningen er ikke oppfattet som et problem. Hosanger gruvefelt Osterøy kommune. Hosanger Nikkelverk. Svovelkis med lav kobberinnhold. Det har vært drevet på tre forekomster, Nonås, Litland og Lien. I gruvefeltet finnes det også flere skjerp. Gruvene er lokalisert i to områder, Nonås (Nunnås) og Litlandsvatn. Begge områdene drenerer til Lonevågen. Nonåsfeltet omfatter Bratlien, Storbotten, Claudets gruve og Barrys gruve. Etter 1917 har det ikke vært drift i Nonåsfeltet. I Litlandsfeltet startet driften i Produksjonen ved Lien I og II (Smith Meyers gruve) kom i gang i Produksjonen ved de andre gruvene i Litlandsfeltet, Barrats gruve, Barrys gruve og gruve nr. 17 var relativt beskjeden. I 1945 ble all drift ved Hosanger gruver innstilt da all malm var utdrevet. Det er lite gruveavfall/tippmasser i dagen. Det meste er sannsynligvis benyttet til oppfylling og veiformål i distriktet. Under befaringen i 1994 var det bare synlig overløpsvann ved Nordgruva som ligger nærmest Litlandsvatn. Avgangen fra oppredningsverket ble trolig deponert i Litlandsvatn. Bekken som fører samlet avrenning fra Nonåsområdet er noe påvirket av tungmetaller, og egner seg ikke som vannkilde. I bekken fra Nonåsområdet ble det målt 213 mikrogram nikkel og 54 mikrogram kobber per liter i Tungmetalltransporten er forholdsvis beskjeden og har neppe konsekvenser for Lonevågen. Gravdals gruve Kvam kommune. Bergedals gruve. Forekomsten har vært drevet på svovelkis, og kobberinnholdet er lavt. Driften ble nedlagt i 192. Avfallsmengdene er beskjedne, men produserer surt drensvann. Området ser noe grisete ut med tykke okeravsetninger. Det finnes en del stygge gruveåpninger i området. Området drenerer til Svartatjørna som har avløp til et lite vassdrag ned til Gravdal og Hardangerfjorden. Gruvevannet går direkte til sjøen. I avløp fra Svartatjørna ble det målt 14 mikrogram kobber per liter i Vannmengdene er små slik at tungmetalltransporten blir beskjeden. Måleresultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bleikvassli Gruber Nikkel og Olivin Bjørkåsen Tårstad Bossmo Malmhaug Raudfjellet kisgruver Bindal gruve Bleikvassli Gruber Hemnes kommune. Prøvedriften startet i 1947, og gruvedriften ble lagt ned i august Den siste tiden ble det hovedsakelig produsert konsentrater av bly og sink. Fram til 1984 ble avgangen deponert i Lille Bleikvatn. Senere ble avgangen deponert i Kjøkkenbukta, en vik som er naturlig "avstengt" med grunne terskler i Store Bleikvatn. Avgangen, som inneholder store mengder sulfidmineraler, ble blandet med gruvevannet før det ble sluppet ut. Gruvevannet er surt og inneholder høye metallkonsentrasjoner. Utslippene fra Bleikvassli Gruber har påvirket to helt adskilte primærresipienter. Fra det gamle avgangsdeponiet og fra spill og avfall som ellers er spredt i gruveområdet, går avrenningen til Lille Bleikvatn og Bleikvasselva/Moldåga som renner inn i Røssåga ved Bleikvasslia 3 4 kilometer nedenfor gruveområdet. Store Bleikvatn, som har vært resipient for gruvevann og flotasjonsavgang, er en relativt stor innsjø med en lengde på 7 8 kilometer. Den er sterkt regulert og vannet herfra overføres til Røssvatnet. Fra Røssvatnet renner Røssåga, som er hovedresipient for all avrenning fra Bleikvasslia. Følgende tiltak er gjennomført i området: overføring av avgangsdeponering og gruvevannsutslipp til Kjøkkenbukta (1984) fullstendig vanndekking av all avgang i Lille Bleikvatn (199) generell opprydding og tildekking i området ( ) Vannkvaliteten i Store Bleikvatn er svakt påvirket av avgangsdeponeringen (28). Påvirkningen er størst inne i deponiområdet i Kjøkkenbukta. Utenfor deponiområdet, det vil si utenfor Smalsundet, er tungmetallkonsentrasjonene lavere. Men fortsatt kan noe høyere konsentrasjoner av sink og bly enn antatt naturlig bakgrunnsnivå påvises. Tungmetalltilførslene til Moldåga har vist en avtagende tendens i tiden etter at deponering i Lille Bleikvatn opphørte og forurensningsbegrensende tiltak ble satt i verk. Vannfylling av gruva Høsten 1997 ble det vanninntrengning i gruva på grunn av utglidninger i terrenget og ras i gruva. Produksjonen stanset og all deponering i Kjøkkenbukta opphørte. Raset medførte lekkasje under dammen i Kjøkkenbukta og vannstanden i Bleikvatn måtte senkes til et nivå under damfoten. Nedtappingsperioden varte til årskiftet. Situasjonen medførte betydelig økning i vannføringen ut av Lille Bleikvatn. Nedtappingen førte ikke til noen økning i tungmetallkonsentrasjonene, men metalltransporten økte vesentlig i en periode. Det ble gjort forsøk på å pumpe ut vannet fra gruva for om mulig å fortsette gruvedrift, men i august 1998 ble det besluttet å avvikle gruvedriften. Etter at det ble gjennomført oppryddingsarbeider i gruveområdet tidlig på 199 tallet er det hovedsakelig gruvevann og deponiet i Lille Bleikvatn som fremstår som forurensningskilder. I et gruveområde vil det likevel alltid være noe diffus avrenning fra rester av spill og avfall. I Kjøkkenbukta vil de deponerte avgangsmassene kunne avgi tungmetaller i en tid fremover. Men denne utfellingen forventes å avta etter hvert som massene tildekkes av slam. Tiltak i forbindelse med avvikling Deponiet i Lille Bleikvatn inneholder betydelige mengder avgangsmasser som til dels er svært reaktive. Det foregår noe oksydasjon også under vannspeilet. Massenes høye kalkinnhold bidrar med buffereffekt. Avgangsdeponiet er en stor potensiell forurensningskilde. Det derfor svært viktig å sørge for at deponiet er fullstendig dekket med vann. For å redusere lufttilgang og hindre overflatevann i å drenere til gruva er dagåpninger støpt igjen. Redusert tilgang på luft og vann hemmer oksydasjon av kisholdige malmflater og derav utløsning av tungmetaller. For å kunne følge forurensningssituasjonen ble det fram til 22 gjennomført oppfølgende kontrollundersøkelser i resipientene, med hovedvekt på vassdraget. Avrenningsdata fra Bleikvassli Nikkel & Olivin Ballangen kommune. Gruvedriften ble avviklet i 22. Gruveområdet ligger ved Ballangsfjorden som er en mindre fjordarm til Ofotfjorden. Gruvedrift etter nikkel ble først startet i Gruvedriften foregikk delvis som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. All overflateavrenning fra selve gruveområdet går til Arneselva og Ballangsfjorden. Oppfølgende undersøkelser i fem år etter avsluttet drift viste at forurensningstilførslene fra gruveområdet avtar. Avrenningen fra Nikkel & Olivin er av en helt annen art enn den som er vanlig ved de øvrige sulfidmalmgruvene her i landet. På grunn av malmens høye innhold av olivin, er vannet basisk. Innholdet av andre metallsulfider enn nikkel er dessuten lavt. Det er først og fremst nikkel og arsen som påvises i forhøyede konsentrasjoner i avrenningen fra området. Arneselva er merkbart påvirket av forurensningstilførsler fra gruveområdet, i hovedsak nikkel (27). Så lenge det var gruvedrift ble vassdraget regulert, noe som ga store variasjoner i vannføringen og i metalltransporten. I november 1995 ble gruvevannet overført til deponiet på Fornes for avslamming og en del av tilførslene til Arneselva ble derved fjernet. Den første deponidammen på Fornesodden ble full etter et par år da man ikke fikk avsatt olivin. Dette deponiet er avsluttet, og en ny dam lenger inne i fjorden ble anlagt på Ballangsleira. Deponiene ligger i strandsonen, men er bygget med tette damvegger. Store deler av indre Ballangsfjorden er dekket av avgangsmasser fra Bjørkåsen gruver som frem til 1965 lot avgangen fra oppredningsverket gå på elva (Tverrelva). Deponiene til Nikkel & Olivin dekker store deler av disse massene i dag. Avrenningsdata for Nikkel & Olivin Bjørkåsen Ballangen kommune. Driften ble nedlagt i Gruva er omfattet av museale interesser. Gruva var en svovelkisgruve med lite kobber i malmen. Avgangen ble ført i den 2 km lange Kisbekken (Tverrelva) og ned til fjorden og dekker i dag bunnen innerst i Ballangsfjorden. Avgangsmasser ligger også i og langs Kisbekkens elvebredder. Bekken har i dag mye mindre vannføring etter regulering i området. Gruva er vannfylt. Området har flere sig med en del okerutfelling. Det er lite kobber i avrenningen, men relativt høye jernverdier. I overløpsvannet ut av gruva ble det målt 2,6 mg kobber og 263 mg jern per liter i I Kisbekken under E6 var kobberkonsentrasjon under 1 µg per liter, mens jern ble målt til,23 mg per liter. Kisbekken er påvirket av forurensningen, men tungmetalltransporten er av mindre betydning for Ballangsfjorden. Tårstad kisgruver Evenes kommune. Tørrestad Kobberværk. Gruva ble åpnet førte gang i 1636, og nedlagt siste gang i 194. Det var størst aktivitet i Gruveområdet drenerer til Tårstadelva/Lavangseidet. Det er noe forvitring i området, men lite kobber. I et sig fra en synk er det målt 5 µg kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning. Bossmo Rana kommune. Båsmo. Gruveområdet ligger ved bunnen av Ranafjorden i Båsmofjellet rett over fjorden fra Mo. Den har vært drevet som dagbrudd i skrått terreng, og ble nedlagt i Kisvaskeriet lå nede ved sjøen hvor avfall også er deponert. Det finnes også avfallsmasser i selve gruveområdet. I området rundt hoppbakken er det bekker med kraftige okerutfellinger. Kommunen står som eier av området og har foretatt planering av tippmasser for bygging av idrettsanlegg. Etter dette har kommunen gjennomført noe overdekking og tilsåing i området. I en bekk som går gjennom et boligområde og direkte til fjorden, ble det målt 2 mg kobber per liter og en ph verdi på 3. NIVA anslo i 199 at avrenningen ut av området var omlag 1,3 tonn kobber årlig. Analyser fra 1992 og 1993 antyder at forurensningssituasjonen ikke er vesentlig forandret siden Prøver NIVA jevnlig har tatt ved utløpet av røret i strandsonen viser relativt høye tungmetallnivåer også her, omlag 1 mg kobber per liter. Malmhaug Rana kommune. Både Malmhaugen og Rødfjell ligger i området ved Raudvatnet. Malmhaug gruve ble drevet som et appendiks til Båsmo og av Båsmos eiere. Malmen ble kjørt til Båsmo for oppredning. Driften har foregått i perioden Gruveområdet drenerer til Plura, som er en sideelv til Ranaelva. Det ligger en del tippmasser utenfor gruvestollene. Avfallet forvitrer sterkt. Vegetasjonen rundt er påvirket. I siget fra gruva ble det målt 48 mg jern, 128 mikrogram sink og 17 mikrogram kobber pr. liter i I Plura, som mottar avrenningen, ble det målt 61 mikrogram jern, 1 mikrogram sink og,8 mikrogram kobber per liter i Resultatene viser at malmen var en forholdsvis ren svovelkis med beskjedent innhold av andre kismineraler. Tilførslene fra gruveområdet synes ikke å ha noen merkbar effekt på vannkvaliteten i Plura. Raudfjellet kisgruver Rana kommune. Rødfjell. Produksjonsdriften i Mossgruven startet i All drift ble lagt ned i Kisen var en relativt ren svovelkis, noe avrenningen fra gruveområdet også viser. Mesteparten av gruveavfallet er fylt tilbake i gruva som sikring. Noe kisholdig avfall forvitrer sterkt og avgir sur avrenning. Noe gods er benyttet i veien opp til området. Bekken fra gruveområdet er sur, men inneholder relativt beskjedne mengder av andre tungmetaller enn jern. Det ble målt 12 mikrogram kobber, 6 mikrogram sink og 51 mikrogram jern per liter og ph verdi på 3,9 i Bekken omfatter nær samlet avrenning fra hele gruveområdet. Området drenerer til Raudvatnet, som er et fiskevann, og Tverråga som er en sideelv til Ranaelva. I Tverråga ved Kvannlia nedstrøms gruveområdet ble det målt 1,8 mikrogram kobber, 1,5 mikrogram sink og 51 mikrogram jern per liter i Selv om avrenningen er sur, er vannmengden og kobberkonsentrasjonene for beskjedne til å forårsake giftvirkninger i vassdraget nedenfor. Bindal gullgruve Bindal kommune. Det har vært prøvedrift i gammel tid. Gruveområdet drenerer til Bogelva. I forbindelse med eventuell ny drift foretok Norsk Hydro en undersøkelse i Bogelvvassdraget i Det er mye arsenkis i området. I gruvevann fra stollen ble det målt 1 mg arsen per liter. I sigevann fra tipp ble det målt 6 mikrogram arsen per liter. I Bogelva er det målt,7 mikrogram arsen per liter i Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning. Årlige middelverdier i Arneselva År ph Konduk-tivitet ms/m Sulfat mg/liter Arsen µg/liter Kobber µg/liter Nikkel µg/liter Jern µg/liter ,86 1,73 37,3 23,5 7, ,92 9,7 24,6 34,4 7, ,84 14, ,5 25, ,82 1,4 23,1 29, ,79 9,2 25,4 12,1 9, ,75 11,12 3,9 1 8, ,76 9, ,3 4, ,84 9,14 26, ,73 9, , ,91 14,57 43,7 1,1 5, ,91 13,3 41,3 17,3 9, ,74 1,3 21,2 17,7 7, ,89 11,15 26,5 18,37 6, ,76 11,81 38,2 3,91 1, ,86 11,62 39,2 3,57 1, Kilde: NIVA Årlige middelverdier overløp deponi Ballangsleira (deponering avsluttet i 22) År ph Konduk-tivitet ms/m Sulfat mg/liter Arsen µg/liter Kobber µg/liter Nikkel µg/liter Jern µg/liter ,43 48,1 12, , ,77 98,2 87,4 27 3, ,17 163,9 127, , ,31 82,4 66,2 24 4, ,67 76,2 62, ,3 63,5 75, , , , , ,7 59,6 93, ,81 4,9 93, ,6 81, ,12 35,5 91, , Kilde: NIVA Samlet utslipp til Ballangen År Nikkel kg pr. år Arsen kg pr. år Kilde: NIVA Side 24 / 27

25 Gruver i Nord Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Gilså Dronningens gruve Lillefjell Fonnfjellet gruver Mannfjell Torsbjørka Kongens gruve Kluken gruve Langsund Ytterøya Tjerngruben Malså & Åkervoll Skjækerdal Gaulstad & Mokk Skrattås Meråkerfeltet Meråkerfeltet består av mange gruver. Flere av disse påvirker Stjørdalselva. Forurensningsmyndighetene vurderer behovet for eventuelle tiltak i området. Gilså Meråker kommune. Gilså gruve ligger nær toppen av Gilsåfjellet ca. 93 m.o.h. og ble åpnet første gang i Gruva er en underjordsgruve og ligger på vannskillet mellom Gilsåa/Stjørdalselva og Lødølja/Nea. Det ligger en del veltemasser utenfor de vannfylte gruvesjaktene. Hovedmengden av avrenningen går til Gilsåa, men også noe til Lødølja og Nea. I samlet avrenning via sig til Gilsåa ble det målt 7,8 mg kobber per liter i I samlet avrenning via sig til Lødølja ble det målt 1,1 mg og 4,5 mg kobber per liter i Selv om metallkonsentrasjonene er betydelige har imidlertid avrenningen herfra liten betydning for de tilstøtende vassdrag da vannmengdene er beskjedne. I perioder med stor utvasking kan avrenningen ha en målbar effekt på tungmetallnivåene i Gilsåa. I Gilsåa ble det målt,2 mikrogram kobber per liter i 1993 og 4,2 mikrogram kobber per liter i Total sett vurderes tilførslene fra Gilså gruve som beskjedne. Dronningens gruve Meråker kommune. Dronningens gruve ble drevet som dagbrudd i bratt terreng under Bjørneggfjellet i Hårrådalen ca. 8 m.o.h. Gruva ble åpnet i 1746 og nedlagt i Veltene ligger på ras i sterkt skrånende terreng nedenfor bruddet. De er lite forvitret og synes fattig på kismineraler. Bruddet er drenert gjennom en stoll nedenfor veltene. Avrenningen går via et myrområde til Gilsåa. I utløp fra grunnstoll ble det målt 7 mikrogram kobber og 4 mikrogram sink per liter i 199. I Hårråa, som drenerer gruveområdet, ble det målt,5 mikrogram kobber per liter nedenfor tilløpet av Storbekken i Resultatene tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har noen vesentlig betydning for vannkvaliteten i vassdraget. Lillefjell Meråker kommune. Lillefjell er Meråkerfeltets hovedgruve og ble drevet som kobbergruve frem til 192. Gruva ligger i bratt terreng under Gruvefjellet sørvest for Stordal. Avrenning fra velter er den største forurensningskilden. Veltene er lokalisert i to tippområder. Begge områdene produserer sur avrenning med et betydelig tungmetallinnhold. Gruvevannet er også surt. Etter befaring i 1993 ble det anslått at metalltransporten ut av området var omlag 1 tonn kobber og 2 tonn sink per år. Etter undersøkelser i 1997/1998 ble det beregnet en årlig massetransport på 2,1 tonn kobber og 4,5 tonn sink fra Lillefjell gruve. Avrenningen går til Gilsåa via gruvebekken. Gilsåa er påvirket på hele strekningen fra gruveområdet ned til innblanding i Dalåa. Ved gruvebekkens innløp til Gilsåa ble det målt 175 mikrogram kobber per liter og 115 mikrogram kobber per liter i I Gilsåa ved Rotvoll ble det målt kobberverdier mellom 21 og 88 mikrogram per liter og sinkverdier mellom 32 og 14 mikrogram per liter i Bakgrunnsnivåer i Gilsåa før Gruvebekken ble målt til,2 mikrogram kobber og 4,2 mikrogram sink per liter i Etter innblanding i Dalåa kan det fortsatt påvises tungmetallkonsentrasjoner over naturlig bakgrunnsnivå. Dalåa går til Stjørdalselva der det ved Flåan ble målt kobberverdier mellom 1,2 og 6,8 mikrogram per liter og sinkverdier mellom 2,4 og 16,5 mikrogram per liter i perioden fra juli 1997 til juli Stjørdalselva er påvirket av tungmetallavrenningen fra de mange gruvene i nedbørsfeltet. De forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i Gilsåa har negative effekter på biologiske forhold. Fonnfjellet gruver Meråker kommune. Feltet består av flere underjordsgruver hvor det har vært forholdsvis liten aktivitet. Gruvene ble nedlagt i 192. Utenfor gruvene er det deponert en del avfall som forvitrer. I nedre område er det en stoll som det kommer en del sterkt surt vann ut av. Samlet avrenning passerer gjennom et myrlendt område som tar opp store deler av avrenningen. Det er observert noe skade på vegetasjonen nedenfor tippene. Området drenerer via småbekker til Vollbekken som løper inn i Stjørdalselva. I Vollbekken ved brua ble det målt 2 mikrogram kobber per liter i Avrenningen har neppe store konsekvenser for Vollbekken. Mannfjell Gruvedata for Nord Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Oppland Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Rogaland Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Sogn og Fjordane Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Sør Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Mannfjell Meråker kommune. Gruva ble nedlagt i 192. Det ble utført sikringsarbeider i Mannfjell er den nest største av Meråkergruvene. Gruva er åpnet som dagbrudd og er drenert med en grunnstoll. Utenfor grunnstollen ligger avfall som forvitrer sterkt. Sigevannet forsvinner delvis i grunnen nedenfor avfallstippen og går videre til Mannlibekken som løper inn i Torsbjørka, en sideelv til Stjørdalselva. Avfallstippen er vurdert som den største forurensningskilden i området. Det er observert skader på skog og vegetasjon. I Mannlibekken ved veibru ble det målt 74 mikrogram kobber og 213 mikrogram sink per liter i Sannsynlig kobber og sinktransport til Torsbjørka ble da anslått til omkring,2 tonn kobber og omkring 1 tonn sink per år. Torsbjørka Meråker kommune. Torsbjørka gruve hører med til Meråker gruvefelt og har hatt en produksjon på 5 tonn. Gruva kom i drift i Underjordsgruve der åpningene er gjenfylt. Det er foretatt røsting og smelting i området og noe avfall fra denne prosessen ligger igjen. Ovenfor Torsbjørka gruve ligger Kongens gruve der det er tatt ut omlag 1 tonn malm. Gruveområdet drenerer til Torsbjørka som er en sideelv til Stjørdalselva. Det finnes omlag 5 m3 avfallstipper av forskjellig opphav, også råmalm, i området. Noen av tippene er meget sulfidholdige og produserer et sterkt surt sigevann. Avrenningen samles i en bekk, Gruvebekken, som fører til Torsbjørka. Det er høye tungmetallkonsentrasjoner i sigevannet. I Gruvebekken ble det målt 23 mikrogram kobber og 6 mikrogram sink per liter i 1996, og 21,3 mikrogram kobber og 53,4 mikrogram sink per liter i I Torsbjørka ved Mannseterbakken etter innblanding av Gruvebekken ble det målt 27 mikrogram kobber og 75 mikrogram sink per liter i 1996, og 2,9 mikrogram kobber og 8 mikrogram sink per liter i På årsbasis ble det anslått en transport i størrelsesorden,2 tonn kobber og,5 tonn sink. I Torsbjørka før tilløp av Gruvebekken var kobberkonsentrasjonen 2 mikrogram per liter i I Stjørdalselva ved Flåen ble det målt 6,2 mikrogram kobber og 13,7 mikrogram sink per liter i 1996, og 3 mikrogram kobber og 7 mikrogram sink per liter i Avrenningen påvirker Torsbjørka i betydelig grad. Også Stjørdalselva synes å være tungmetallpåvirket ved dette prøvetakingsstedet. Her er det flere kilder enn Torsbjørka. Kongens gruve Meråker kommune. Kongens gruve (Kongsgruva) er et dagbrudd som ble drevet i perioden Avfallsmassene utenfor gruva produserer en del sur avrenning. Avrenningen går til Tverrelva som er en sideelv til Torsbjørka. I Tverrelva er det målt 8,9 mikrogram kobber/liter i Tilførslene fra Kongens gruve karakteriseres som beskjedne. Kluken gruve Meråker kommune. Kluken blyglansgruver ligger i ca. 1 meters høyde ved et lite tjern som har avløp til en bekk som fører inn til Sverige. Området drenerer i sin helhet til Sverige. Driften er av gammel dato og foregikk trolig før 185. Det ligger igjen noe driftsavfall med høyt innhold av kismineraler, spesielt blyglans. I drensvannet fra gruvefeltet ble det påvist forhøyede verdier av tungmetaller, spesielt bly i Vannet i bekkene er ikke brunfarget av jern så det kan være vanskelig å vite at det ikke egner seg som drikkevann. Langsund Meråker kommune. Langsund gruve ligger ved Langsundbekken sørøst for Fossvatnet. Gruva ligger ved bekken og er delvis vannfylt. Den ble drevet en kort periode på slutten av 18 tallet. Mesteparten av avfallet er samlet i en tipp som avgir sur avrenning til en liten bekk som går til Fossvatn, et fiskevann som drenerer til Torsbjørka. I Langsundbekken ved innløp i Fossvatn ble det målt 43,9 mikrogram kobber per liter i 1993, og 91,4 mikrogram kobber per liter i Bekken er tydelig påvirket av avrenningen. Materialtransporten i bekken vurderes imidlertid som for liten til å ha noen vesentlige effekter på forholdene i Fossvatn. Ytterøya Levanger kommune. Hokstad Kisgruber ligger på Ytterøya innerst i Trondheimsfjorden. Gruvene ble drevet på svovelkis i perioden og var en tid Norges største svovelkisprodusent. Gruveområdet strekker seg fra fergeleiet ved Hokstad i østlig retning på skrå oppover en åsrygg ved Sandingsbukta. Det er flere gruveåpninger med tippmasser utenfor. Det er også avfallsmasser i strandsonen der det trolig har vært et oppredningsverk, og sannsynligvis har det vært sjødeponering. Avfallsmassene er sterkt forvitret. Noe drensvann lekker ut av gruvene ved laveste nivå over strandsonen. Det kisførende laget går ut i dagen i strandsonen og gir også et naturlig bidrag av metalltilførsler til sjøen. Det er blitt benyttet en del gruveberg til veiformål i området. I strandsonen utenfor gruveområdet ble det målt 72 mikrogram kobber og 15 mikrogram sink per liter i Vannkvaliteten i strandsonen er betydelig påvirket av tilførsler fra gruveområdet. Gruveområdet er sterkt oppsplittet og dels åpent for vær og vind. Selv om strandsonen er påvirket, anses ikke avrenningen for å ha vesentlig betydning for sjøen. Tjerngruben Steinkjer kommune. Det har kun vært utført prøvedrift. Det er drevet to små synker som er forbundet med en stoll. Gruva ligger nær Gaulstad. Den drenerer til et tjern som har avløp via en bekk til Mokkaelv. I tjernets utløp ble det målt 15 mikrogram kobber og 2 mikrogram sink per liter i Selv om utløpet av tjernet er tydelig påvirket, er avrenningen så beskjeden at den neppe har noen vesentlig betydning for vassdraget nedenfor. Verdal Steinkjer området Det er flere gruver i området: Malså & Åkervoll, Skjækerdal, Gaulstad og Mokk, Skrattås, Bjørnåsen, Marken, Vetringhalden. Gruveområdene drenerer til hovedvassdragene Verdalselva og Ogna. Produksjonen ved gruvene har vært liten og kortvarig. Avfallsmengdene fra virksomheten er av den grunn beskjeden, og avrenningen av tungmetaller er liten. Det kan kun spores lokale effekter i sigevann og bekker i selve gruveområdene. I hovedvassdragene kan det ikke spores effekter. Malså kobberverk & Åkervoll gruve Verdal kommune. Driften ved Malså pågikk i årene og var beskjeden, men hadde egen smeltehytte. Området er lokalisert i Sagdalen nordvest for Sagvollvola. I området finnes også Vetringhalden gruve og et skjerp. I samme dalføre ligger Åkervoll gruve som ble drevet av Røros kobberverk i perioden Gruveområdet ved Malså kobberverk drenerer til Malsåa og til en mindre bekk kalt Gruvebekken. I området er det deponert avfallsmasser som forvitrer og avgir tungmetaller. Malsåa er sideelv til Helgåa/Verdalselva. Vetringhalden gruve ligger ved Gruvtjønna som har avløp til Vetringen og Malsåa. Åkervoll gruveområde drenerer til et bekkefar som fører mot Malsåa. Gruveavfallet ved Åkervoll forvitrer mye og avgir relativt sur avrenning. Ved Vetringhalden gruve er det små mengder avfallsmasser. Undersøkelser i området viser at Gruvebekken er påvirket av tungmetaller. Dette skyldes tilførsler fra en velte med forvitrede masser overfor smeltehytteområdet. Resultatene for Malsåa viser at det er noe tungmetallavrenning i dette nedbørsfeltet. I Malsåa nedenfor smeltehytta ble det ble målt kobberverdier mellom 5,7 og 29,2 mikrogram og sinkverdier mellom 2,4 og 8,1 mikrogram per liter ved befaringer i 1996 og I Malsåa nedstrøms gruveområdet ved parkeringsplassen i Sagdalen ble det målt kobberverdier mellom 8,7 og 12,2 mikrogram og sinkverdier mellom 2,4 og 5,6 mikrogram per liter ved befaringene i 1996 og Videre nedover i Malsåa ble det tatt prøver like før innløpet i Helgåa ved Vollen. Der ble det målt 2,9 mikrogram kobber i I Helgåa ved Ulvilla ble det målt kobberverdier mellom,4 og,8 mikrogram per liter i Avrenningen fra Vetringhalden gruve gir en dårlig vannkvalitet i Gruvtjønna. Vannet her er surt og antakelig fisketomt. I utløpet fra Gruvtjønna ble det målt 6,6 mikrogram kobber og 18,8 mikrogram sink per liter og en ph verdi på 4,5 i Årstransport av kobber fra Malså kobberverk ble da anslått til under 1 kg og rundt 1 kg fra Åkervoll. Skjækerdal nikkelgruver Verdal kommune. Gruvene ligger ved elva Dyråa som er sideelv til Skjækra som igjen munner ut i Helgåa med avløp videre til Verdalselva. Gruveområdet ligger tett inntil Dyråa på begge sider av elva. Området drenerer i sin helhet til Dyråa. Gruvene var i drift i perioden Skeidet malm ble transportert til smeltehytta som lå under Skjækerfossen. Dagbruddet ligger på nordsiden av Dyråa. De største veltemassene ligger på sørsiden og helt inntil elva. Gruvene på sørsiden er vannfylte og var uten synlig overløp ved befaringen i I smeltehytteområdet ligger det endel slagg. Mye slagg er trolig fjernet eller tatt av flommer og ført nedover elva i årenes løp. Undersøkelser i området i 1997 tyder på at tungmetallavrenningen fra gruveområdet er beskjeden. I Dyråa nedenfor gruveområdet ble det målt kobberverdier mellom,3 og,8 mikrogram og nikkelverdier mellom,7 og 2,2 mikrogram per liter i I Skjækra nedenfor Skjækerfossen ble det målt,4 mikrogram kobber og,9 mikrogram sink og,7 mikrogram nikkel per liter i Gaulstad og Mokk Steinkjer kommune. Kobbergruver. Gruvene ligger like i nærheten av hverandre, sør for Snåsavatnet. Det har vært gruvedrift i perioden Gaulstad og Mokk gruver ble drevet av forskjellige eiere uavhengig av hverandre. Gruvene hadde hver sin smeltehytte. Ved Rokne smeltehytte, tilhørende Mokk kobberverk, er grunnen forurenset på røsteplassen. De fleste gruvene i Gaulstad Mokkområdet drenerer mot en bekk som fører til Badstubekken og videre til Mokkaelv Sørrokta Ogna. Den nordligste gruva, Gaulstad hovedgruve, drenerer mot Kvernhuselva som løper inn i Mokkaelv nedstrøms tilløpet av Badstubekken et par km nord for Badstubekkens munning. I Kvernhuselva ved Bakken ble det målt 2,6 og 3,7 mikrogram kobber per liter i I Mokkaelv ved krysning under riksvei ble det målt 1,2 og 1,4 mikrogram kobber per liter i Området til Rokne smeltehytte drenerer til Sørrokta mens avrenningen fra området til Skjellegrind hytte, tilhørende Gaulstad kobberverk, drenerer til Sørrokta/Ogna 3 4 km nedstrøms tilførslene fra Rokne hytte. I Ogna ved Hyllbrua ble det målt,4 og 2 mikrogram kobber per liter i I Badstubekken ved Mokk gård ble det målt kobberkonsentrasjoner mellom 1,6 og 4,3 mikrogram per liter i 1996 og Etter disse undersøkelsene ble det anslått at årlig kobbertransport i Badstubekken var mindre enn 1 kg. En betydelig del av transporten antas å ha sin årsak i naturlig bakgrunnsavrenning. Skrattås sinkgruver Steinkjer kommune. Gruvedriften pågikk i perioden etter sink. I området er det flere gruver: Bjørnåsen, Skrattåsen og Marken. Det er bare ved Skrattåsen at det har vært noe drift av betydning. Gruvene i Skrattåsen er delvis dagbrudd og delvis underjordsgruver. Det ligger en del avfall utenfor gruveåpningene som sannsynligvis er viktigste kilde for tungmetallavrenning fra området. En tipp utenfor Bjønsåsen skjerp har avrenning mot et lite tjern/våtmarksområde ved hovedgruven. Hovedgruven er vannfylt, men hadde ikke synlig overløp ved tre befaringer i 1996 og I en nærliggende bekk, Gruvebekken, ble det målt,45 mg sink, 15 mikrogram kobber, 5 mikrogram bly og 1,6 mikrogram kadmium per liter i Ved undersøkelser i 1997 ble det målt,22 og,46 mg sink, 7,5 og 16,6 mikrogram kobber, 1,7 og 5,5 mikrogram bly og 1,1 og 1,7 mikrogram kadmium per liter. Det beiter en del kyr i området sommerstid, og bekken benyttes sannsynligvis som vannkilde. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Fossemvatnet som hører med til Snåsavassdraget. Avrenningen er antakelig såpass beskjeden at den ikke er av vesentlig betydning for hovedvassdraget. Malså kobberverk og Åkervoll gruve Analyseresultater fra Malså og Åkervoll Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Vannføring l/sek Gruvebekken nedenfor smeltehytte,...prøve 1 6,28 4,54 1, ,5,19,3 1, prøve 2 6,89 4,75 9,9 82,2 32,3,4,21 1,5 94 2,...prøve 3 6,66 3,32 4,9 7,3 2,4,7,2 1, 2 23,8 Malsåa nedenfor smeltehytte,...prøve 1 6,77 3,15 3,2 29,2 8,1,15 <,1, prøve 2 7,4 2,34 1,4 5,7 2,8 <,2,2, ,...prøve 3 6,71 2,37 1,5 7,3 2,4,7,2 1, Utløp Gruvtjønna 4,51 5,39 12,3 6,6 18,8,15,12, Malsåa ved p plass i Sagdalen,...prøve 1 6,33 2,42 1,8 8,7 5,6,19,3, prøve 2 6,87 2,26 1,3 9,4 2,4,8,1, ,5...prøve 3 6,47 2,31 1,6 12,2 5,3,38,4, Sig fra Åkervoll 2,96 86, <5 <8 < Malsåa ved Vollen ved riksveg 757,...prøve 1 6,97 2,5 1,1 2,7 3,3,23,3, prøve 2 6,65 2,27 1,2 2,9 6,3,15,3, Helgåa ved Ulvilla,...prøve 1 7,4 2,15 1,1,4,4,3,1, prøve 2 6,9 2,35 1,2,8 1,1,9 <,1, Kilde: NIVA Skjækerdal nikkelgruver Analyseresultater fra Skjækerdal nikkelgruver Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Dyråa nedenfor gruveomr....prøve 1 6,65 1,3,6,3,4,4 <,1, prøve 2 5,79 1,49,7,8 1,3,14,1 2,2 2 Vannfylt synk ved Dyråa 5,33 6,2 18,3 12,7 5,7 1,2, Skjækra nedenfor Skjækerfossen,...prøve 1 6,92 1,76 1,,3,4 <,2 <,1, prøve 2 6,77 1,91 1,1,4,9,4 <,1,7 58 Kilde: NIVA Gaulstad og Mokk Analyseresultater fra Gaulstad Mokkområdet Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Bekk fra Gaulstad hovedgruve 5,52 3,22 7, ,1,9,39 1, - Bekk fra Kjørergruva ved sti 6,11 2,56 5,1 77,8 16,5,8,7,7 - Badstubekken ved Mokk gård, prøve 1 6,97 2,78 1,4 4, 2,7,1 <,1,4 -...prøve 2 7,1 1,82,7 1,6 1,4,6,1 <, prøve 3 6,84 2,7 1, 4,3 3,,11,4 <,2 99 Kvernhuselva ved bru ved Bakken,...prøve 1 6,99 1,89 1, 2,6 1,6,7 <,1, prøve 2 6,69 1,96 1,1 3,7 3,1,13,1,2 11 Mokkaelv ved kryssing under riksvei,...prøve 1 7,27 3,58 1,1 1,2 1,1,1 <,1, prøve 2 7,4 3,43 1,3 1,4 1,4,9 <,1 <,2 129 Ogna ved Hyllbrua,...prøve 1 7,11 2,64 1,,4,4,6,1, prøve 2 6,63 4,19 2,1 2, 3,8,22,1,8 48 Kilde: NIVA Skrattås sinkgruver Analyseresultater Skrattås: Gruvebekken ved Marka Dato ph Kond ms/l Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l ,23 8,36 7,1 15, 453 4,98 1,56, ,35 9,24 4,7 7, ,69 1,1, ,24 8,28 6,9 16, ,51 1,73,4 25 Kilde: NIVA Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Sel kobberverk Espedalen nikkelgruver Muttagruvene Hadeland bergverk Sel kobberverk Sel kommune. Det var drift ved gruvene på 16 og 17 tallet. Selsgruvene lå ved Åsåren (Åsoren) og ved Rusti gård under Gruvhaugen, Rosten. Det var flere gruver i området, blant annet Nedre og Øvre Rustom gruver Verket ble nedlagt da smeltehytta ble tatt av storflommen i Lågen på slutten av 17 tallet. Gruvene ved Gruvhaugen ble drevet en kort periode i Avrenning fra tippen ved Åsåren går hovedsakelig gjennom løsmasser i grunnen ned til Otta. Man kan se på vegetasjonen under tippen at den produserer sur avrenning. Materialtransporten er for beskjeden til å ha betydning for Otta. Avfallsmengdene ved Gruvhaugen er betydelig større, men inneholder lite kismineraler. I en bekk fra den største tippen er det målt 1,14 mg kobber per liter i Siget fra tippen er for beskjedent til å ha noen vesentlig betydning for noe vassdrag. Under befaringen ble det observert en vannslange i området, men gruvevann egner seg ikke til vanningsformål. Espedalen nikkelgruver Sør Fron og Gausdal kommuner. Det var flere gruver i området, blant annet Evansgruva, Veslegruva, Andreasberg og Bjellku. De fleste av gruvene lå på østsiden av Espedalsvatnet. Den største gruva var Stangsgruva. En del kisholdig avfall er deponert utenfor. Tippen ligger på ras i bratt terreng og drenerer til Megrunnbekken som går til Espedalsvatn. Bruddet er sannsynligvis drenert ved en vannstoll som i dag er overdekket av tippmasser. I en bekk nedenfor tippen ved Stangsgruva ble det målt 1 mg nikkel og 189 mikrogram kobber per liter i Smeltehytteområdet ved Verksodden, som er synlig påvirket av tungmetaller i grunnen, drenerer til utløpet av Espedalsvatn. I utløpet nedenfor ruinene av smelteovnen er det målt 1,9 mikrogram nikkel og 1,2 mikrogram kobber per liter i Materialtransporten er beskjeden og for liten til å ha noen vesentlige konsekvenser for Espedalsvatn. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er et problem. Muttagruvene Lunner kommune. Gruveområdet er lite påvirket av forurensning og avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Hadeland Bergverk Lunner kommune. Virksomheten ved Hadeland Bergverk omfattet sink og tildels blygruver rundt tettstedet Grua, og var fordelt på tre geografisk adskilte områder. Gruvene ved Muttatjern og Skjerpemyr lå på vestsiden av dalen, gruvene ved Nyseter på østsiden og oppredningsverket lå ved Sveselva sør for Grua. Omfanget av virksomheten varierte og i 1925 ble produksjonen nedlagt for siste gang. Virksomheten ved Nysetergruva ble avsluttet i De siste to årene var virksomheten begrenset til å drive frem den såkalte Tvetmarkstunnelen. De viktigste forurensningskildene i området er Nysetergruva på østsiden av dalen ved Grua og avgangsdeponiene nedenfor oppredningsverket, Vaskeriet. Avrenningen består hovedsakelig av sink. Gruveområdene ved Grua drenerer til to forskjellige nedbørsfelt, Nyseterbekken som renner til Vigga, som igjen renner nordover gjennom Jarenvannet til Røykenvika i Randsfjorden. Gruvene ved Muttatjern og oppredningsverket drenerer til Sveselva, som renner sørover gjennom en liten utvidelse, Putten, til Harestuvatnet. Det er lite tegn til gruveforurensning både i Muttaområdet og i Sveselva ovenfor oppredningsverket. I Sveselva nedenfor området der oppredningsverket tidligere lå, er konsentrasjonen av sink, og tildels kadmium og bly forhøyet. Ved undersøkelser i 1994/1995 ble det målt 291 mikrogram sink, 2,5 mikrogram kobber og,84 mikrogram kadmium som årsmiddel i dette området. Kildene for avrenningen er svært diffus, idet det ser ut til at en betydelig mengde avgang ligger spredt på flaten langs Sveselva nedenfor verket. I tillegg ligger en klart synlig haug med avgang igjen etter driften. Det er observert fisk i resipienten, og avrenningen har ikke vært oppfattet som problematisk. Årlig transport av tungmetaller i området rundt Grua i 1996 Målested Sulfat tonn pr. år Kobber kg pr. år Sink kg pr. år Bly kg pr. år Kadmium kg pr. år Nyseterbekken 1,6 256,2 2,5 Tvetmarkstunellen 6,4,8 52,1,4 Muttabekken 8,3,4 9,2,4 Sveselva Kilde : NIVA Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Sauda Grubekompani Sauda kommune. Forekomsten er en sinkgruve som ble nedlagt i Gruveområdet ligger i bratt terreng på sørsiden av Storelva ved Gjuvastøl. Noen tippmasser ligger på ras utenfor gruveåpningene. Det var knuseverk og vaskeri ved Gjuvastøl og avgangen ble ført på elva. I Storelva nedenfor oppredningsverket ved utløpet av en kulp ved Gjuvastøl ble det målt 31 µg sink, 1,3 µg kobber og,8 µg kadmium per liter i Sink er det viktigste metall i avrenningen. Elva er merkbart påvirket, men tungmetallnivåene er generelt lavere enn de nivåer hvor man kan forvente skadelige effekter. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Vigsnes Kobberverk Karmøy kommune. Driften ble nedlagt i En underjordsgruve som består av to gruveområder som det er kommunikasjon mellom. Flotasjonsavgang fra siste driftsperiode er deponert slik at den deler Visnesvatn i to deler, søndre og nordre. Avgangen ble overdekket og tilsådd i begynnelsen av 197 årene. Gruvesystemet har stått under naturlig oppfylling med vann siden nedleggelsen og fikk overløp i Overløp går til småbåthavnen ved Visnesbukta. Undersøkelser har vist at det har vært en forbedring av vannkvaliteten i begge deler av Visnesvatnet. Den søndre delen er fiskebærende, selv om kobberkonsentrasjonen var relativt høy, rundt 2 µg kobber per liter i I nordre del av Visnesvatn ble det målt 1 µg kobber per liter og i overløp fra gruve 2 mg kobber per liter. Resultatene antyder at situasjonen ikke er problematisk. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Årdals kobberverk Årdal kommune. Kobberforekomstene i Øvre Årdal ble funnet i 168, og den første muting (ervervelse av rett til å undersøke forekomster) skjedde i 172. Driften ved Årdals kobberverk ble nedlagt i Verket hadde flere gruver. Den største ligger under Blåberg i Øvre Årdal. En del avfallsberg ligger på ras i meget bratt terreng. Avfallet er fattig på kismineraler og det var under befaringen i 199 ingen synlige sig fra avfallsbergene. Verket hadde smeltehytte på Farnes ved øvre ende av Årdalsvatnet. Ved befaringene i 1993 ble det observert noe slagg (avfall fra smelteprosess) i området der smeltehytta sto. Nedenfor smeltehytteområdet renner Fardalselvi, der ble det målt,8 mikrogram kobber og 1,8 mikrogram sink per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Klinkenberg Abrahams Rødalen Fjellsjøgruva Sextus Lergruvebakken Hestkletten Quintus Olavsgruva og Solskinnsgruva Klasberget Feragen kormgruvefelt Mugg Menna Røros Menna Guldals gruve Hesjedalsgruva Storvoll Storhøgdgruva Fromgruva Rogngruva Rødhammer Kårslått Fløttum Midtgruva Grønskarfeltet Allergot Gressli Folldaslgruva Undal verk Indset grube Vårstigen Høydalsgruva Viktoriagruva og Kong Karls gruve Dragset Verk Aamodt Ulriksdal Selbu Kobberverk Klinkenberg Røros kommune. Gruva ligger nord for Aursunden ca. 96 m.o.h. Det var beskjeden drift i perioder fra 1668 til 179 da Røros Kobberverk startet ny drift ved påvisning av nye malmganger. Denne driften var forholdsvis stor etter den tids målestokk og pågikk frem til Gruva ble sist drevet som svovelkisgruve i perioden Nordvest for Klinkenberg ligger det en mindre gruve, Mads gruve. Denne har liten betydning i forurensningssammenheng. I gruveområdet ved Klinkenberg er det betydelige veltemasser som er forholdsvis rike på kismineraler. Hovedmengden av materialtransporten fra området har sin årsak i forvitring og utvasking fra veltegods, men det renner også surt gruvevann fra et par gruveåpninger. Veltemassenes volum er anslått til 1 2 m3. Malmen går ut i dagen. Gruveområdet drenerer i sin helhet mot Jamtbekken som løper inn i Aursunden ved Jamtvollen. Avstanden fra gruveområdet og ned til Aursunden er om lag 7 km. På denne strekningen pågår en avsetning av forvitringsprodukter, spesielt jern og kobber i løsmasser og i myrområder som bekken passerer gjennom. I samlet drensvann fra gruva nedenfor velter ble det målt 4,2 mg kobber og 13,8 mg sink per liter i 199 og 1,3 mg kobber og 3,4 mg sink per liter i Ved kartlegging av forurensningstilførsler fra gruveområdet i ble det anslått at årlig kobberavrenning målt ved kildene var omkring 1 tonn. Jamtbekken er betydelig påvirket av kobber og sink i en slik grad at bekken ikke egner seg som vannkilde. Tidsveiet middelverdi i Jamtbekken der den krysser under veien langs Aursunden var 5 mikrogram kobber og 326 mikrogram sink per liter ved undersøkelsene i I perioder med større utvasking kan kobberkonsentrasjonen bli vesentlig høyere. Biologien i dette vassdraget ned til Aursunden er død på grunn av høye kobberkonsentrasjoner. Bekken ser helt klar og fargeløs ut, noe som viser at drensvannets jerninnhold er felt ut på veien fra gruveområdet og ned til Aursunden. Materialtransporten ut av området ble anslått til,4 tonn kobber og 1,4 tonn sink per år nede ved Jamtvollen. Resultatene fra kartleggingen tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har vesentlig betydning for vannkvaliteten i Aursunden. I Glåma ved utløp av Aursunden ble det målt 2,7 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i 1998 og 1 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i Abrahams Røros kommune. Gruva er et skjerp som tilhørte Røros Kobberverk. Det er tatt ut ubetydelige masser. Området drenerer til Aursunden og Glomma. Avrenningen herfra har liten forurensningsmessig betydning. Rødalen Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger ved Røsjøen i Nordgruvefeltet. Gruva er sannsynligvis vannfylt, men det var intet synlig overløp ved befaringen i Metalltransport fra gruveområdet skyldes hovedsakelig avrenning fra avfallstipper. Avrenningen går til Røa, en sideelv til Glomma. I Røa ble det målt 12 mikrogram kobber og 31 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at det er forhøyede verdier av kobber og sink i Røa nedenfor gruveområdet. Forurensningstilførslene har trolig kun lokal betydning for Røa. Fjellsjøgruva Røros kommune. Fjellsjøgruva er en underjordsgruve og ligger ved Store Fjellsjøen i Nordgruvefeltet. Store Fjellsjøen er ikke påvirket av gruveforurensning. Gruva har adkomst via en skråsjakt. Sjaktåpningen er dekket av tippmasser. Forurensningstransporten fra området skyldes hovedsakelig avrenning fra tippen. Området drenerer til et stort myrområde nedenfor og videre til en liten bekk som løper inn i Lille Fjellsjøen, som er fiskebærende. Avrenningen herfra går via Naustebekken, til Orvsjøen. Det sure sigevannet setter synlig preg på myrområdet nedenfor. I siget fra tippen ble det målt 1,7 mg kobber, 262 mg sink og 54 mikrogram kadmium per liter og en ph på 4,4 i I Naustebekken, ved utløpet av Lille Fjellsjøen, ble det målt 2,1 mikrogram kobber, 56 mikrogram sink og,1 mikrogram kadmium per liter i Resultatene viser at det er et betydelig innhold av sinkblende i tippen. Ved utløpet av Lille Fjellsjøen er tungmetallkonsentrasjonene ikke spesielt store. Materialtransporten ut av området vurderes derfor som beskjeden. Avrenningen har neppe betydning for Orvsjøen. Sextus Røros kommune. Christianus Sextus gruve. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Den ble drevet i perioder fra 1723 til omkring 194. All avrenning fra Sextus går direkte til Orvsjøen, og store deler av året foregår denne avrenningen som grunnvann. Gruvevannet fra Sextus renner til et lite tjern som igjen har avrenning gjennom en bekk til Orvsjøen. Også denne bekken forsvinner nesten fullstendig i grunnen i tørre perioder. Til dette tjernet renner også avrenningen fra en del gruveavfall i området rundt taubanestasjonen. Fra Orvsjøen kommer Orva som munner ut i Glomma. Kobberkonsentrasjonen i Orva ved utløp av Orvsjøen er omlag mikrogram per liter. Av tilførslene til Orvsjøen er veltene og gruvevann fra Sextus dominerende. Ved siden av forurensningskildene på land i nedbørsfeltet, ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet 1977/78 deponert ca. 15 tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. Utslippet foregikk i innsjøens dypeste parti. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Ved undersøkelser i 1995 ble samlet årlig transport ut fra Sextus gruveområde beregnet til 2 tonn kobber og 4,8 tonn sink. Avrenningen fra gruveområdet utgjør 8 9 prosent av samlet belastning av kobber og sink på Orvsjøen. Kobber og sinkkonsentrasjonene i sjøen er svært høye og ligger i områdene 15 2 mikrogram kobber og 3 9 mikrogram sink per liter, noe som har ført til at sjøen ikke er fiskeførende, og at den praktisk talt mangler andre vannlevende organismer. Gruveområdet er omfattet av meget stor kulturhistorisk interesse. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at det vil bli utredet tradisjonelle tiltak ved Sextus. Lergruvebakken Røros kommune. Lergruvebakken er en sinkgruve som ligger i Nordgruvefeltet og tilhørte Røros Kobberverk. Driften ble nedlagt i Etter da er gruva gradvis fylt opp med vann og det er nå overløp av gruvevann. Gruvevannet er ikke surt, men har høyt innhold av sink. I gruvevannet ble det målt 1,2 mg sink, og,7 mikrogram kadmium per liter i Vannmengden er liten. Det ble anslått en årstransport på om lag 12 kg sink og 54 gram kadmium i Området drenerer til Orva. Tungmetalltransporten er av mindre betydning for Orva i forhold til den øvrige transport av tungmetaller fra Nordgruvefeltet. Hestkletten Røros kommune. Hestkletten gruve ligger i Storwartzområdet og tilhørte Røros Kobberverk. Forurensningstransporten skyldes delvis avrenning fra tippen og delvis fra selve gruva. Den synlige overflateavrenning drenerer til en liten bekk som munner ut i øvre del av slamdammen på Storwartz. I bekken ble det målt 8,6 mg kobber og 37,6 mg sink per liter i I gruvevannet ble det målt 11,5 mg kobber per liter. Gruvevannet går antakelig til Quintus gruve. Et lite sig går til Olavsgruva. Avrenningen fra Hestkletten er ikke oppfattet som problematisk. Quintus Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. Den har mulig felles gruvevann med Hestkletten gruve. Gruveområdet drenerer via Stormyrbekken til Djupsjøen. I samlet avrenning fra gruva ble det målt 1,1 mg kobber og 2,7 mg sink per liter i 199. Stormyrbekken, som tilføres tungmetaller fra flere gruver i området, er tydelig påvirket av dette. Det ble målt 11 mikrogram kobber,,7 mikrogram kadmium og 32 mikrogram sink per liter i Stormyrbekken ved veibru i 199. Gruveområdet er imidlertid omfattet av stor kulturhistorisk interesse og det er i dag ikke aktuelt å gjøre inngrep i gruveområdet som drenerer til Stormyrbekken. Området omfatter foruten Quintus, også Solskinnsgruva og Olavsgruva. Avrenningen er ansett for å være av mindre betydning for Djupsjøen. Olavsgruva og Solskinnsgruva Røros kommune. Gruvene tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. I gruvevannet fra Olavsgruva ble det målt 79 mikrogram kobber og 14 mikrogram sink per liter i 199. Olavsgruva er omfattet av sterke kulturminneinteresser og fungerer i dag som besøksgruve i området. Solskinnsgruva ligger like ved Olavsgruva. Hele gruveområdet drenerer til Djupsjøen via Stormyrbekken. Avrenningen har mindre betydning for Djupsjøen. Klasberget Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk. Gruveområdet består av flere mindre gruver mellom Tyskberget og toppen av Klasberget hvor den øverste gruva ligger. Gruveområdet drenerer til Aursunden. Produksjonen har vært beskjeden. Noe tippmasser ligger utenfor gruveåpningene. Under kartleggingen i 1992 var det intet synlig sigevann fra noen av gruvene. På vegetasjonen i området kan man se at det av og til kommer forurenset sigevann fra noen av tippmassene. Den øverste gruva er delvis vannfylt uten synlig overløp fra bruddet. Vannet i bruddet hadde en ph verdi på 3,6. Avrenningen fra gruveområdet har liten betydning for Aursunden. Feragen kromgruvefelt Røros kommune. Det er flere gruver i området. I en innløpsbekk til Røragen der bekken krysser sti fra Jonasgarden ble det målt 28 mikrogram nikkel, 7,6 mikrogram kobber og 2 mikrogram krom per liter i 1981 og 4 mikrogram kobber, 3 mikrogram sink og 1,9 mikrogram krom i Bekken drenerer området rundt Skardgruva. Avrenningen fra gruveområdet vurderes som beskjeden og oppfattes ikke som et problem. Mugg Holtålen kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Det er den nordligste av Røros Kobberverks gruver i Nordgruvefeltet. Muggruva ligger i Holtålen på grensa til Røros. Den ble nedlagt i 1919 etter 15 års drift og er i dag omfattet av kulturminneinteresser. Avgangsmasser er spredt over et stort areal. Gruva drenerer hovedsakelig via Stordalsbekken til Rugla som igjen renner ut i Gaula. I Stordalsbekken nedenfor avgangsdam ble det målt opp mot 2 mg kobber og 67 mikrogram sink per liter i Undersøkelser i Rugla i 1994 viste kobberverdier fra 4 til 15 mikrogram per liter. Etter hvert som Gaula stadig ble mindre påvirket av tungmetaller fra de øvrige gruvene i nedbørsfeltet (Killingdal og Kjøli), ble tilførsler som dem fra Rugla mer merkbare. Undersøkelsene på Mugg i 1995 viste at den samlede forurensningstransport ut av området var ca. 8 kg kobber per år. Transporten av andre tungmetaller fra området var relativt liten. Gruvevannet bidrar lite til den samlede transporten. Hovedkildene var velter og avgangsdeponi. Det finnes to tidligere avgangsdammer og demningene som holdt denne avgangen tilbake var tildels betydelig skadet, og vannspeilet stod langt under overflaten i størstedelen av arealet. På bakgrunn av dette ble det gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i området høsten Den gamle dammen ble revet og det ble satt opp en ny fyllingsdam. Årsmidler i Rugla År Kobber mikrogram/liter Sink mikrogram/liter ,6 6, ,6 7,1 2 9,2 5,3 21 7,6 4,5 Kilde NIVA Menna Holtålen kommune. Svensk Menna. Gruva ligger i Ålen på Gaulas nordside og sørøst for Bjørkleppen. Malmen ble funnet i 187 årene og var i drift i perioder frem til den ble nedlagt i Det finnes en del kisholdig avfall og råmalm i gruveområdet som drenerer via en bekk til Store Menna, som er en sideelv til Gaula. I bekken ble det målt 124 mikrogram kobber og 18 mikrogram sink per liter i I Store Menna der den krysser veien fra Reitan til Tydal ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 5,6 mikrogram sink per liter i Avrenningen til Store Menna har neppe noen vesentlige miljømessige konsekvenser. Røros Menna Holtålen kommune. Gruva ligger i Ålen ca. 1 km nordøst for Svensk Menna gruve. Drift etter kobberkis kom i gang i 1885 og driften ble nedlagt i Det er deponert noe avfallsmasser i gruveområdet. Avrenningen fra gruveområdet samles i et lite bekkedrag som fører til Lille Menna, en sideelv til Gaula. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 1,4 mg kobber og 8,2 mg sink per liter i I Lille Menna ved veien fra Reitan til Tydal ble det målt 9,9 mikrogram kobber og 3,4 mikrogram sink per liter i Vannmengdene ut av gruveområdet er små, og avrenningen er ikke ansett som problematisk. Guldals gruve Holtålen kommune. Guldals/Gauldal gruve ligger i Ålen på et høydedrag ca. 1 km nordøst for Røros Menna gruva. Gruva var i drift i perioder fra 1774 og sist nedlagt i Gruvefeltet består av to gruver, Gammelgruven og Hovedgruven samt flere skjerp. Avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne og mesteparten er samlet rundt et lite tjern. Gruvene er i dag vannfylte og var uten synlig overløp ved befaring i I en bekk fra tjernet nedenfor hovedgruva ble det målt 369 mikrogram kobber, 112 mikrogram sink og,24 mikrogram kadmium per liter i Denne bekken fører til et bekkedrag som munner ut i Lille Menna, der det er målt 9,9 mikrogram kobber per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk for Lille Menna. Hesjedalsgruva Holtålen kommune. Hesjedalsgruva eller Pålsgruva ble åpnet første gang rundt 175. Gruva ligger i Hessdalen og ble drevet som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. Den er drenert ved en stoll som går inn under fylkesveien og munner ut nede ved Hesja. Driften ble siste gang nedlagt i Det ble utført oppryddingstiltak i gruveområdet i Dagbruddet ble gjenfylt med gruveavfall, overdekket og tilsådd. I gruvevann ved utløp av stoll ble det målt 1,3 mg kobber, 1 mg sink og 3 mikrogram kadmium per liter og en ph verdi på 2,7 i Dagbruddet dreneres fortsatt via stollen ut til Hesja. Drensvannet går til Hesja. I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, vurderes vannmengdene som for beskjedne til at tungmetalltransporten har noen vesentlig betydning for Hesja. Storvoll Holtålen kommune. Gruva ligger i Hessdalen øst for Hesjedalsgruva på et høydedrag under Stordalshøgda. Gruva ble trolig åpnet første gang omkring Driften ble nedlagt siste gang i Driften har foregått i skrånende terreng med flere gruveåpninger. Gruva er drenert ved en ca. 2 meter lang stoll (nedre stoll). Det ligger igjen noe råmalm og avfallsmasser med relativt høyt kisinnhold der hvor skeidehuset sto. Avrenningen fra området består av sigevann fra selve gruva som drenerer ut gjennom nedre stoll og sigevann fra avfall i dagen. Samlet sigevann fra området forsvinner delvis i grunnen ned mot et bekkefar som løper inn i Rognsåa, som igjen løper inn i Hesja nedstrøms Hesjedalsgruva. I Rognsåa ved fylkesveien ble det målt 5,7 mikrogram kobber og 3,5 mikrogram sink per liter i I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Drensvann fra området er sterkt forurenset. I gruvevann fra nedre stoll ble det målt 1,3 mg kobber og 2,7 mg sink og i sig fra nedre velter ble det målt 2,3 mg kobber og 15,3 mg sink per liter i Rognsåa er også påvirket i noen grad idet tungmetall konsentrasjonene er noe høyere enn naturlig bakgrunnsnivå. Materialtransporten har neppe vesentlig betydning for Hesja. Storhøgdgruva Holtålen kommune. Storhøgdgruva ligger på Storhøgda ca. 886 m.o.h. Gruveområdet ligger øverst i et nedbørsfelt som dreneres av en bekk som fører til Rugla. Gruva er drevet som underjordsgruve og ble siste gang nedlagt i 199. I dag ses kun en vannfylt synk som eneste dagåpning. En del avfallsberg med relativt lavt kisinnhold er deponert utenfor gruveåpningen. Tippen produserer noe surt drensvann som passerer gjennom et myrområde ned mot en bekk som fører til Rugla. I overflatevann fra den vannfylte synken ble det målt 3,5 mg kobber og 2 mg sink per liter i I bekken ble det målt,58 mikrogram kobber og,53 mikrogram sink per liter i Resultatene fra bekken tyder på at tungmetallavrenningen er svært liten. Fromgruva Holtålen kommune. Fromgruva ligger ca. 83 m.o.h under Stordalshøgda ca. 2 km nordvest for Storhøgdgruva. Det har vært ubetydelig gruvedrift på forekomsten i perioden og omkring 179. Etter en kort forsøksdrift vinteren ble driften nedlagt i Området drenerer til en liten bekk som fører til Benda, som er en sideelv til Gaula. I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rogngruva Holtålen kommune. Rogngruva ligger ca. 1 km sørøst for høydedraget Rogne ca. 8 m.o.h. Det er ingen vei til gruva. Malmen ble i sin tid kjørt til Eidet på vinterføre. Gruveområdet omfatter også Vestre Rognsgruve. Det er neddrevet en liten synk og en del kisholdige masser ligger ved siden av synken som er vannfylt. Surt sigevann fra tippmassene går til en liten bekk som fører til Benda, en sideelv til Gaula. I gruvevann fra Vestre Rogngruve ble det målt 91 mikrogram kobber og 4,2 mg sink per liter i Avfallsmengdene ved Rogngruva er betydelig større enn ved Vestre Rognsgruve. Rognsgruva ble mutet i 1776, men ble trolig bare drevet i perioder i kort tid. Driften ble siste gang nedlagt i 198. Sigevann fra avfallsmassene og fra den vannfylte gruva går til Benda. Under befaringen i 1994 var det veldig tørt og ingen synlig overflateavrenning til Benda. Det er trolig kun synlig overflateavrenning fra området i perioder av året. Materialtransporten vurderes derfor som relativt beskjeden. I gruvevann fra Rogngruva ble det målt 34,3 mg kobber og 1,7 mg sink per liter i I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rødhammer Holtålen kommune. Rødhammer kisgruve ligger ca. 1 km vest for Fremste Kneppen i Trælsåfjellet ca. 9 m.o.h. Forekomsten ble funnet i 1774, men det har ikke vært gruvedrift av betydning på forekomsten, og driften ble siste gang nedlagt i Gruveområdet drenerer til en bekk som fører til Holda, som er en sideelv til Gaula. I bekken fra gruveområdet ble det målt,72 mikrogram bly, 5,1 mikrogram kobber og 11,7 mikrogram sink per liter i Analyseresultatene viser at bekken er påvirket av avrenning av tungmetallene. Avrenningen har ingen vesentlig betydning for Holda. Kårslått Holtålen kommune. Kårslått gruve ligger i ca. 85 meters høyde under Kårslåtten ca. 2 km vest for Rensjøen. Kobberkisgruve med liten drift. Gruva ble siste gang nedlagt i Det er drevet ned noen synker i området i noen få meters dybde. Gruveområdet drenerer til en bekk som løper inn i Lille Rena, som igjen løper inn i Gaula ved Ålen sentrum. I Lille Rena der den krysser Rørosbanen ved Ålen stasjon ble det målt,95 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen merkbar avrenning av tungmetaller fra gruveområdet. Fløttum Midtre Gauldal kommune. Fløttum gruve ligger i Fordalen. Gruva ble drevet i årene og vesentlig som forsøksdrift. Gruveområdet drenerer i en sigevannsbekk til Sandåa og videre til Fora som er sidevassdrag til Gaula. Gruva er omfattet av museale interesser. Veltene i området er sterkt forvitret. I sigevannsbekken like nedenfor gruveområdet ble det målt 1,7 mg kobber per liter og en ph verdi på 2,8 i I Sandåa der den krysser veien i Fordalen ble det målt 5 mikrogram kobber og 69 mikrogram sink per liter i På samme sted i Sandåa ble det målt 4 mikrogram kobber og 61 mikrogram sink per liter i I Fora nedenfor tilløp av Sandåa ble det målt 2,6 mikrogram sink og,5 mikrogram kobber per liter i Sandåa er sterkt påvirket av tilførslene fra gruveområdet. Resultatene for Fora tyder på at tilførslene fra Fløttum gruve ikke har vesentlig betydning i hovedvassdraget. Side 25 / 27

26 Gruver i Sør Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Telemark Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Troms Publisert av Miljødirektoratet Gruver i Vest-Agder Publisert av Miljødirektoratet Avfallsmasser fra gruvedrift Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Klinkenberg Abrahams Rødalen Fjellsjøgruva Sextus Lergruvebakken Hestkletten Quintus Olavsgruva og Solskinnsgruva Klasberget Feragen kormgruvefelt Mugg Menna Røros Menna Guldals gruve Hesjedalsgruva Storvoll Storhøgdgruva Fromgruva Rogngruva Rødhammer Kårslått Fløttum Midtgruva Grønskarfeltet Allergot Gressli Folldaslgruva Undal verk Indset grube Vårstigen Høydalsgruva Viktoriagruva og Kong Karls gruve Dragset Verk Aamodt Ulriksdal Selbu Kobberverk Klinkenberg Røros kommune. Gruva ligger nord for Aursunden ca. 96 m.o.h. Det var beskjeden drift i perioder fra 1668 til 179 da Røros Kobberverk startet ny drift ved påvisning av nye malmganger. Denne driften var forholdsvis stor etter den tids målestokk og pågikk frem til Gruva ble sist drevet som svovelkisgruve i perioden Nordvest for Klinkenberg ligger det en mindre gruve, Mads gruve. Denne har liten betydning i forurensningssammenheng. I gruveområdet ved Klinkenberg er det betydelige veltemasser som er forholdsvis rike på kismineraler. Hovedmengden av materialtransporten fra området har sin årsak i forvitring og utvasking fra veltegods, men det renner også surt gruvevann fra et par gruveåpninger. Veltemassenes volum er anslått til 1 2 m3. Malmen går ut i dagen. Gruveområdet drenerer i sin helhet mot Jamtbekken som løper inn i Aursunden ved Jamtvollen. Avstanden fra gruveområdet og ned til Aursunden er om lag 7 km. På denne strekningen pågår en avsetning av forvitringsprodukter, spesielt jern og kobber i løsmasser og i myrområder som bekken passerer gjennom. I samlet drensvann fra gruva nedenfor velter ble det målt 4,2 mg kobber og 13,8 mg sink per liter i 199 og 1,3 mg kobber og 3,4 mg sink per liter i Ved kartlegging av forurensningstilførsler fra gruveområdet i ble det anslått at årlig kobberavrenning målt ved kildene var omkring 1 tonn. Jamtbekken er betydelig påvirket av kobber og sink i en slik grad at bekken ikke egner seg som vannkilde. Tidsveiet middelverdi i Jamtbekken der den krysser under veien langs Aursunden var 5 mikrogram kobber og 326 mikrogram sink per liter ved undersøkelsene i I perioder med større utvasking kan kobberkonsentrasjonen bli vesentlig høyere. Biologien i dette vassdraget ned til Aursunden er død på grunn av høye kobberkonsentrasjoner. Bekken ser helt klar og fargeløs ut, noe som viser at drensvannets jerninnhold er felt ut på veien fra gruveområdet og ned til Aursunden. Materialtransporten ut av området ble anslått til,4 tonn kobber og 1,4 tonn sink per år nede ved Jamtvollen. Resultatene fra kartleggingen tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har vesentlig betydning for vannkvaliteten i Aursunden. I Glåma ved utløp av Aursunden ble det målt 2,7 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i 1998 og 1 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i Abrahams Røros kommune. Gruva er et skjerp som tilhørte Røros Kobberverk. Det er tatt ut ubetydelige masser. Området drenerer til Aursunden og Glomma. Avrenningen herfra har liten forurensningsmessig betydning. Rødalen Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger ved Røsjøen i Nordgruvefeltet. Gruva er sannsynligvis vannfylt, men det var intet synlig overløp ved befaringen i Metalltransport fra gruveområdet skyldes hovedsakelig avrenning fra avfallstipper. Avrenningen går til Røa, en sideelv til Glomma. I Røa ble det målt 12 mikrogram kobber og 31 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at det er forhøyede verdier av kobber og sink i Røa nedenfor gruveområdet. Forurensningstilførslene har trolig kun lokal betydning for Røa. Fjellsjøgruva Røros kommune. Fjellsjøgruva er en underjordsgruve og ligger ved Store Fjellsjøen i Nordgruvefeltet. Store Fjellsjøen er ikke påvirket av gruveforurensning. Gruva har adkomst via en skråsjakt. Sjaktåpningen er dekket av tippmasser. Forurensningstransporten fra området skyldes hovedsakelig avrenning fra tippen. Området drenerer til et stort myrområde nedenfor og videre til en liten bekk som løper inn i Lille Fjellsjøen, som er fiskebærende. Avrenningen herfra går via Naustebekken, til Orvsjøen. Det sure sigevannet setter synlig preg på myrområdet nedenfor. I siget fra tippen ble det målt 1,7 mg kobber, 262 mg sink og 54 mikrogram kadmium per liter og en ph på 4,4 i I Naustebekken, ved utløpet av Lille Fjellsjøen, ble det målt 2,1 mikrogram kobber, 56 mikrogram sink og,1 mikrogram kadmium per liter i Resultatene viser at det er et betydelig innhold av sinkblende i tippen. Ved utløpet av Lille Fjellsjøen er tungmetallkonsentrasjonene ikke spesielt store. Materialtransporten ut av området vurderes derfor som beskjeden. Avrenningen har neppe betydning for Orvsjøen. Sextus Røros kommune. Christianus Sextus gruve. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Den ble drevet i perioder fra 1723 til omkring 194. All avrenning fra Sextus går direkte til Orvsjøen, og store deler av året foregår denne avrenningen som grunnvann. Gruvevannet fra Sextus renner til et lite tjern som igjen har avrenning gjennom en bekk til Orvsjøen. Også denne bekken forsvinner nesten fullstendig i grunnen i tørre perioder. Til dette tjernet renner også avrenningen fra en del gruveavfall i området rundt taubanestasjonen. Fra Orvsjøen kommer Orva som munner ut i Glomma. Kobberkonsentrasjonen i Orva ved utløp av Orvsjøen er omlag mikrogram per liter. Av tilførslene til Orvsjøen er veltene og gruvevann fra Sextus dominerende. Ved siden av forurensningskildene på land i nedbørsfeltet, ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet 1977/78 deponert ca. 15 tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. Utslippet foregikk i innsjøens dypeste parti. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Ved undersøkelser i 1995 ble samlet årlig transport ut fra Sextus gruveområde beregnet til 2 tonn kobber og 4,8 tonn sink. Avrenningen fra gruveområdet utgjør 8 9 prosent av samlet belastning av kobber og sink på Orvsjøen. Kobber og sinkkonsentrasjonene i sjøen er svært høye og ligger i områdene 15 2 mikrogram kobber og 3 9 mikrogram sink per liter, noe som har ført til at sjøen ikke er fiskeførende, og at den praktisk talt mangler andre vannlevende organismer. Gruveområdet er omfattet av meget stor kulturhistorisk interesse. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at det vil bli utredet tradisjonelle tiltak ved Sextus. Lergruvebakken Røros kommune. Lergruvebakken er en sinkgruve som ligger i Nordgruvefeltet og tilhørte Røros Kobberverk. Driften ble nedlagt i Etter da er gruva gradvis fylt opp med vann og det er nå overløp av gruvevann. Gruvevannet er ikke surt, men har høyt innhold av sink. I gruvevannet ble det målt 1,2 mg sink, og,7 mikrogram kadmium per liter i Vannmengden er liten. Det ble anslått en årstransport på om lag 12 kg sink og 54 gram kadmium i Området drenerer til Orva. Tungmetalltransporten er av mindre betydning for Orva i forhold til den øvrige transport av tungmetaller fra Nordgruvefeltet. Hestkletten Røros kommune. Hestkletten gruve ligger i Storwartzområdet og tilhørte Røros Kobberverk. Forurensningstransporten skyldes delvis avrenning fra tippen og delvis fra selve gruva. Den synlige overflateavrenning drenerer til en liten bekk som munner ut i øvre del av slamdammen på Storwartz. I bekken ble det målt 8,6 mg kobber og 37,6 mg sink per liter i I gruvevannet ble det målt 11,5 mg kobber per liter. Gruvevannet går antakelig til Quintus gruve. Et lite sig går til Olavsgruva. Avrenningen fra Hestkletten er ikke oppfattet som problematisk. Quintus Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. Den har mulig felles gruvevann med Hestkletten gruve. Gruveområdet drenerer via Stormyrbekken til Djupsjøen. I samlet avrenning fra gruva ble det målt 1,1 mg kobber og 2,7 mg sink per liter i 199. Stormyrbekken, som tilføres tungmetaller fra flere gruver i området, er tydelig påvirket av dette. Det ble målt 11 mikrogram kobber,,7 mikrogram kadmium og 32 mikrogram sink per liter i Stormyrbekken ved veibru i 199. Gruveområdet er imidlertid omfattet av stor kulturhistorisk interesse og det er i dag ikke aktuelt å gjøre inngrep i gruveområdet som drenerer til Stormyrbekken. Området omfatter foruten Quintus, også Solskinnsgruva og Olavsgruva. Avrenningen er ansett for å være av mindre betydning for Djupsjøen. Olavsgruva og Solskinnsgruva Røros kommune. Gruvene tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. I gruvevannet fra Olavsgruva ble det målt 79 mikrogram kobber og 14 mikrogram sink per liter i 199. Olavsgruva er omfattet av sterke kulturminneinteresser og fungerer i dag som besøksgruve i området. Solskinnsgruva ligger like ved Olavsgruva. Hele gruveområdet drenerer til Djupsjøen via Stormyrbekken. Avrenningen har mindre betydning for Djupsjøen. Klasberget Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk. Gruveområdet består av flere mindre gruver mellom Tyskberget og toppen av Klasberget hvor den øverste gruva ligger. Gruveområdet drenerer til Aursunden. Produksjonen har vært beskjeden. Noe tippmasser ligger utenfor gruveåpningene. Under kartleggingen i 1992 var det intet synlig sigevann fra noen av gruvene. På vegetasjonen i området kan man se at det av og til kommer forurenset sigevann fra noen av tippmassene. Den øverste gruva er delvis vannfylt uten synlig overløp fra bruddet. Vannet i bruddet hadde en ph verdi på 3,6. Avrenningen fra gruveområdet har liten betydning for Aursunden. Feragen kromgruvefelt Røros kommune. Det er flere gruver i området. I en innløpsbekk til Røragen der bekken krysser sti fra Jonasgarden ble det målt 28 mikrogram nikkel, 7,6 mikrogram kobber og 2 mikrogram krom per liter i 1981 og 4 mikrogram kobber, 3 mikrogram sink og 1,9 mikrogram krom i Bekken drenerer området rundt Skardgruva. Avrenningen fra gruveområdet vurderes som beskjeden og oppfattes ikke som et problem. Mugg Holtålen kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Det er den nordligste av Røros Kobberverks gruver i Nordgruvefeltet. Muggruva ligger i Holtålen på grensa til Røros. Den ble nedlagt i 1919 etter 15 års drift og er i dag omfattet av kulturminneinteresser. Avgangsmasser er spredt over et stort areal. Gruva drenerer hovedsakelig via Stordalsbekken til Rugla som igjen renner ut i Gaula. I Stordalsbekken nedenfor avgangsdam ble det målt opp mot 2 mg kobber og 67 mikrogram sink per liter i Undersøkelser i Rugla i 1994 viste kobberverdier fra 4 til 15 mikrogram per liter. Etter hvert som Gaula stadig ble mindre påvirket av tungmetaller fra de øvrige gruvene i nedbørsfeltet (Killingdal og Kjøli), ble tilførsler som dem fra Rugla mer merkbare. Undersøkelsene på Mugg i 1995 viste at den samlede forurensningstransport ut av området var ca. 8 kg kobber per år. Transporten av andre tungmetaller fra området var relativt liten. Gruvevannet bidrar lite til den samlede transporten. Hovedkildene var velter og avgangsdeponi. Det finnes to tidligere avgangsdammer og demningene som holdt denne avgangen tilbake var tildels betydelig skadet, og vannspeilet stod langt under overflaten i størstedelen av arealet. På bakgrunn av dette ble det gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i området høsten Den gamle dammen ble revet og det ble satt opp en ny fyllingsdam. Årsmidler i Rugla År Kobber mikrogram/liter Sink mikrogram/liter ,6 6, ,6 7,1 2 9,2 5,3 21 7,6 4,5 Kilde NIVA Menna Holtålen kommune. Svensk Menna. Gruva ligger i Ålen på Gaulas nordside og sørøst for Bjørkleppen. Malmen ble funnet i 187 årene og var i drift i perioder frem til den ble nedlagt i Det finnes en del kisholdig avfall og råmalm i gruveområdet som drenerer via en bekk til Store Menna, som er en sideelv til Gaula. I bekken ble det målt 124 mikrogram kobber og 18 mikrogram sink per liter i I Store Menna der den krysser veien fra Reitan til Tydal ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 5,6 mikrogram sink per liter i Avrenningen til Store Menna har neppe noen vesentlige miljømessige konsekvenser. Røros Menna Holtålen kommune. Gruva ligger i Ålen ca. 1 km nordøst for Svensk Menna gruve. Drift etter kobberkis kom i gang i 1885 og driften ble nedlagt i Det er deponert noe avfallsmasser i gruveområdet. Avrenningen fra gruveområdet samles i et lite bekkedrag som fører til Lille Menna, en sideelv til Gaula. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 1,4 mg kobber og 8,2 mg sink per liter i I Lille Menna ved veien fra Reitan til Tydal ble det målt 9,9 mikrogram kobber og 3,4 mikrogram sink per liter i Vannmengdene ut av gruveområdet er små, og avrenningen er ikke ansett som problematisk. Guldals gruve Holtålen kommune. Guldals/Gauldal gruve ligger i Ålen på et høydedrag ca. 1 km nordøst for Røros Menna gruva. Gruva var i drift i perioder fra 1774 og sist nedlagt i Gruvefeltet består av to gruver, Gammelgruven og Hovedgruven samt flere skjerp. Avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne og mesteparten er samlet rundt et lite tjern. Gruvene er i dag vannfylte og var uten synlig overløp ved befaring i I en bekk fra tjernet nedenfor hovedgruva ble det målt 369 mikrogram kobber, 112 mikrogram sink og,24 mikrogram kadmium per liter i Denne bekken fører til et bekkedrag som munner ut i Lille Menna, der det er målt 9,9 mikrogram kobber per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk for Lille Menna. Hesjedalsgruva Holtålen kommune. Hesjedalsgruva eller Pålsgruva ble åpnet første gang rundt 175. Gruva ligger i Hessdalen og ble drevet som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. Den er drenert ved en stoll som går inn under fylkesveien og munner ut nede ved Hesja. Driften ble siste gang nedlagt i Det ble utført oppryddingstiltak i gruveområdet i Dagbruddet ble gjenfylt med gruveavfall, overdekket og tilsådd. I gruvevann ved utløp av stoll ble det målt 1,3 mg kobber, 1 mg sink og 3 mikrogram kadmium per liter og en ph verdi på 2,7 i Dagbruddet dreneres fortsatt via stollen ut til Hesja. Drensvannet går til Hesja. I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, vurderes vannmengdene som for beskjedne til at tungmetalltransporten har noen vesentlig betydning for Hesja. Storvoll Holtålen kommune. Gruva ligger i Hessdalen øst for Hesjedalsgruva på et høydedrag under Stordalshøgda. Gruva ble trolig åpnet første gang omkring Driften ble nedlagt siste gang i Driften har foregått i skrånende terreng med flere gruveåpninger. Gruva er drenert ved en ca. 2 meter lang stoll (nedre stoll). Det ligger igjen noe råmalm og avfallsmasser med relativt høyt kisinnhold der hvor skeidehuset sto. Avrenningen fra området består av sigevann fra selve gruva som drenerer ut gjennom nedre stoll og sigevann fra avfall i dagen. Samlet sigevann fra området forsvinner delvis i grunnen ned mot et bekkefar som løper inn i Rognsåa, som igjen løper inn i Hesja nedstrøms Hesjedalsgruva. I Rognsåa ved fylkesveien ble det målt 5,7 mikrogram kobber og 3,5 mikrogram sink per liter i I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Drensvann fra området er sterkt forurenset. I gruvevann fra nedre stoll ble det målt 1,3 mg kobber og 2,7 mg sink og i sig fra nedre velter ble det målt 2,3 mg kobber og 15,3 mg sink per liter i Rognsåa er også påvirket i noen grad idet tungmetall konsentrasjonene er noe høyere enn naturlig bakgrunnsnivå. Materialtransporten har neppe vesentlig betydning for Hesja. Storhøgdgruva Holtålen kommune. Storhøgdgruva ligger på Storhøgda ca. 886 m.o.h. Gruveområdet ligger øverst i et nedbørsfelt som dreneres av en bekk som fører til Rugla. Gruva er drevet som underjordsgruve og ble siste gang nedlagt i 199. I dag ses kun en vannfylt synk som eneste dagåpning. En del avfallsberg med relativt lavt kisinnhold er deponert utenfor gruveåpningen. Tippen produserer noe surt drensvann som passerer gjennom et myrområde ned mot en bekk som fører til Rugla. I overflatevann fra den vannfylte synken ble det målt 3,5 mg kobber og 2 mg sink per liter i I bekken ble det målt,58 mikrogram kobber og,53 mikrogram sink per liter i Resultatene fra bekken tyder på at tungmetallavrenningen er svært liten. Fromgruva Holtålen kommune. Fromgruva ligger ca. 83 m.o.h under Stordalshøgda ca. 2 km nordvest for Storhøgdgruva. Det har vært ubetydelig gruvedrift på forekomsten i perioden og omkring 179. Etter en kort forsøksdrift vinteren ble driften nedlagt i Området drenerer til en liten bekk som fører til Benda, som er en sideelv til Gaula. I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rogngruva Holtålen kommune. Rogngruva ligger ca. 1 km sørøst for høydedraget Rogne ca. 8 m.o.h. Det er ingen vei til gruva. Malmen ble i sin tid kjørt til Eidet på vinterføre. Gruveområdet omfatter også Vestre Rognsgruve. Det er neddrevet en liten synk og en del kisholdige masser ligger ved siden av synken som er vannfylt. Surt sigevann fra tippmassene går til en liten bekk som fører til Benda, en sideelv til Gaula. I gruvevann fra Vestre Rogngruve ble det målt 91 mikrogram kobber og 4,2 mg sink per liter i Avfallsmengdene ved Rogngruva er betydelig større enn ved Vestre Rognsgruve. Rognsgruva ble mutet i 1776, men ble trolig bare drevet i perioder i kort tid. Driften ble siste gang nedlagt i 198. Sigevann fra avfallsmassene og fra den vannfylte gruva går til Benda. Under befaringen i 1994 var det veldig tørt og ingen synlig overflateavrenning til Benda. Det er trolig kun synlig overflateavrenning fra området i perioder av året. Materialtransporten vurderes derfor som relativt beskjeden. I gruvevann fra Rogngruva ble det målt 34,3 mg kobber og 1,7 mg sink per liter i I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rødhammer Holtålen kommune. Rødhammer kisgruve ligger ca. 1 km vest for Fremste Kneppen i Trælsåfjellet ca. 9 m.o.h. Forekomsten ble funnet i 1774, men det har ikke vært gruvedrift av betydning på forekomsten, og driften ble siste gang nedlagt i Gruveområdet drenerer til en bekk som fører til Holda, som er en sideelv til Gaula. I bekken fra gruveområdet ble det målt,72 mikrogram bly, 5,1 mikrogram kobber og 11,7 mikrogram sink per liter i Analyseresultatene viser at bekken er påvirket av avrenning av tungmetallene. Avrenningen har ingen vesentlig betydning for Holda. Kårslått Holtålen kommune. Kårslått gruve ligger i ca. 85 meters høyde under Kårslåtten ca. 2 km vest for Rensjøen. Kobberkisgruve med liten drift. Gruva ble siste gang nedlagt i Det er drevet ned noen synker i området i noen få meters dybde. Gruveområdet drenerer til en bekk som løper inn i Lille Rena, som igjen løper inn i Gaula ved Ålen sentrum. I Lille Rena der den krysser Rørosbanen ved Ålen stasjon ble det målt,95 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen merkbar avrenning av tungmetaller fra gruveområdet. Fløttum Midtre Gauldal kommune. Fløttum gruve ligger i Fordalen. Gruva ble drevet i årene og vesentlig som forsøksdrift. Gruveområdet drenerer i en sigevannsbekk til Sandåa og videre til Fora som er sidevassdrag til Gaula. Gruva er omfattet av museale interesser. Veltene i området er sterkt forvitret. I sigevannsbekken like nedenfor gruveområdet ble det målt 1,7 mg kobber per liter og en ph verdi på 2,8 i I Sandåa der den krysser veien i Fordalen ble det målt 5 mikrogram kobber og 69 mikrogram sink per liter i På samme sted i Sandåa ble det målt 4 mikrogram kobber og 61 mikrogram sink per liter i I Fora nedenfor tilløp av Sandåa ble det målt 2,6 mikrogram sink og,5 mikrogram kobber per liter i Sandåa er sterkt påvirket av tilførslene fra gruveområdet. Resultatene for Fora tyder på at tilførslene fra Fløttum gruve ikke har vesentlig betydning i hovedvassdraget. Midtgruva Tydal kommune. Midtgruva eller Jensgruva ligger ca. 1 km nordøst for Rypkletten i ca. 95 meters høyde. Driften ble siste gang nedlagt i Området drenerer til Grøna, en sideelv til Tya. I området er det drevet ned 3 4 synker som i dag er vannfylte. Den største er drevet ned ca. 2 meter. En mindre tipp som inneholder noe forvitret gods er deponert utenfor gruveåpningene. Avrenning av forvitringsprodukter fra tippen blir tatt opp i grunnen nedenfor tippen og har neppe noen vesentlig betydning for Grøna. Det ble ikke observert sigevann ved befaringen i Grønskarfeltet Tydal kommune. Gruvene i Grønskarfeltet er drevet som kobbergruver og består av flere gruver: Flogruva, Kjørergruva, Grønnskar 1, 2 og 3. De ligger samlet rett sør for Skarhøgda i Grøndalen. De første funn i området ble gjort i Driften ble siste gang nedlagt rundt 195. Hele gruveområdet bortsett fra noen skjerp øverst i feltet drenerer til Fremre Grøna. Skjerpene drenerer til Grøna. Under befaringen i 1994 var det ingen synlige sig fra tippene. I Fremre Grøna nedstrøms tippene ved Flogruva ble det målt,97 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning for vannkvaliteten i Fremre Grøna. Allergot Tydal kommune. Allergot gruve (Alltid Godt Gruve) ligger ca. 3 km nord for Grønskargruvene under Gråvola rett nord for Blåhammartjønna ca. 92 m.o.h. Det var gruvedrift i perioden mellom ca til rundt 183. Driften var betydelig etter den tids målestokk. Gruveområdet består av en synk ca. 15 meter sør for hovedgruva. En mindre tipp med lite forvitret gods er deponert utenfor synken. Utenfor hovedgruva, som består av to slepesynker, er det deponert tippmasser i sterkt skrånende terreng. Disse massene er synlig forvitret. Området drenerer til Allergotbekken, som fører til Grønsjøen og videre til Tya. I Allergotbekken rett under tippen ble det målt 23,8 mikrogram kobber og 8,4 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at bekken er påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved forhøyede konsentrasjoner av kobber. Kobberkonsentrasjonene vil sannsynligvis variere en del avhengig av årstid og nedbørsforhold. Materialtransporten vurderes som for beskjeden til å ha noen vesentlig betydning for Grønsjøen. Gressli Tydal kommune. Gressli gruve har vært drevet som kobbergruve i perioder mellom 1792 og Gruveområdet ligger til sørsiden av elven Nea ved Gresslimoen, og drenerer til Nea via en liten bekk. Gruva har to åpninger, synk nr. 1 og synk nr. 2. Avfallstippen utenfor gruveåpningene inneholder til dels betydelige mengder svovelkis. Tungmetalltransporten fra området skyldes både avrenning fra gruva og fra veltene. Trolig er det veltene som betyr mest for forurensningssituasjonen. I sig fra tippene ble det målt,92 mg kadmium, 21 mg kobber og 192 mg sink per liter i I bekken som mottar gruvevann ble det målt 2 mikrogram kadmium, 34 mikrogram kobber og 6,23 mg sink per liter i Resultatene tyder på at det er avrenning fra tippmassene som betyr mest for forurensningssituasjonen i området. Den høye sinkkonsentrasjonen viser at avfallet inneholder mye sinkblende som også inneholder kadmium. Vannmengdene vurderes som for beskjedne til at materialtransporten ut fra området har noen vesentlig betydning for Nea der det nedstrøms gruveområdet ble målt,6 mikrogram kobber og,4 mikrogram sink per liter i Det ble ikke påvist kadmium i Nea ved undersøkelsen i Folldalsgruva Tydal kommune. Folldalsgruva ligger i Folldalen vest for Kjølifjellet. Gruva fører magnetkis og har vært drevet i eldre tid. Gruvedriften har vært ubetydelig. Området drenerer til Folla, som løper inn i Tverråa, en sideelv til Gaula. I Folla ved Folldalssetra ble det målt,64 mikrogram kobber per liter i Det ble ikke påvist sink eller kadmium ved denne prøvetakingen. Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning. Undal Verk Rennebu kommune. Undal Verk ligger ved Berkåk ved elven Skauma, som er en sideelv til Orkla. Gruva er forholdsvis gammel og driften tok til allerede omkring 165 som kobbergruve. Aktiviteten har imidlertid vært størst i moderne tid i årene fra 1952 til nedleggelsen i Malmen består hovedsakelig av svovelkis som er relativt fattig på kobber og sink. I siste driftsperiode ble malmen knust og fraktet til Berkåk stasjon med taubane. Etter opplasting på tog ble malmen transportert videre til Trondheim for oppredning ved verket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er lite gruveavfall i området, men kisholdig materiale er benyttet som fyllmasse i området rundt Skauma. Eksisterende bygninger i gruveområdet står trolig helt eller delvis på gruveavfallet som også tjener som vern mot elva. Gruva, som er en underjordsgruve, er helt vannfylt. Noe tydelig overløp er ikke synlig. Overløpet skjer trolig diffust gjennom grunnen mot Skauma. Skauma er synlig påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved tydelige utfellinger av oker i elveleiet. Vannkvaliteten i Skauma er undersøkt ved flere anledninger før kartleggingen av gruveforurensning i , og resultatene tyder ikke på noen vesentlige endringer i vannkvalitet i Skauma i løpet av tidsperioden mellom 1968 og Under kartleggingsperioden var den tidsveide middelverdi for kobber på 33,8 mikrogram per liter i Skauma nedenfor Undal Verk, med en maksverdi på 126,9 mikrogram og en minimumsverdi på 12,5 mikrogram. Sink og kadmium hadde middelverdier på hhv. 112 mikrogram og,25 mikrogram per liter. Bly hadde en maksverdi på,36 mikrogram per liter. Selv om tungmetallkonsentrasjonene varierte betydelig i løpet av undersøkelsesperioden, var de gjennom hele året så vidt høye for spesielt kobber og sink at de neppe gir grunnlag for noe biologisk liv av betydning. De høyeste konsentrasjonene ble påvist ved lave vannføringer. Årlig materialtransport ved undersøkelsen i ble anslått til rundt 3 kg kobber og 7 kg sink. Det vesentligste av årstransporten i måleperioden foregikk under vårflommen i Avrenningen fra Undal Verk har ingen vesentlig betydning for Orkla. Indset grube Oppdal kommune. Nyberget. Indset grube/nyberget. Gruva ligger helt nede ved Orkla oppstrøms Innset. Forekomsten består av kobberfattig svovelkis. Forurensningstilførslene vurderes som beskjedne og har sannsynligvis kun betydning under snøsmelting og nedbørsrike perioder. Vårstigen Oppdal kommune. Vårstigenfeltet består av 4 forekomster (Vårstihaugen, Vårstigen, Knutshø og Skåkbekken) langs en kissone som strekker seg fra Skåkbekken like ovenfor E6 i sør, oppover fjellsiden på Drivdalens østside, til Vårstihaugen i nord, ca. 165 m.o.h. Feltet ble første gang mutet i 1898, og det har vært prøvedrift i flere perioder frem ca Ved Skåkbekken er det et skjerp med en mindre tipp. Avrenning fra tippen drenerer til Skåkbekken som går til Driva. Skåkbekken er prøvetatt der den krysser under E6. Det ble målt 9,9 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning. Høydalsgruva Meldal kommune. Høydalsgruva ble drevet av Løkken Verk i perioden Gruva er drevet på kobberkis og svovelkis og er drevet både som dagbrudd og underjordsgruve. Gruva er meget vanskelig tilgjengelig i bratt terreng opp fra Løkken. Det er ingen veier opp til gruveområdet. I gruveområdet er det et dagbrudd som er drenert med en eller flere vannstoller. Surt drensvann renner ut av to vannstoller nedenfor dagbruddet. Området drenerer til en bekk som passerer et myrområde før den løper inn i Gruvtjønna og videre til Storlitjønna. Bekken fra Storlitjønna fører videre til Svorka, som er en sideelv til Orkla. Nedenfor dagbruddet er det flere tipper med avfallsmasser. Avfallet er forholdsvis rikt på kismineraler, men inneholder relativt lite kobber. Deler av avrenningens tungmetallinnhold felles ut i myrområdet før den når Svorka. Svorka er regulert og mottar også drensvann fra Løkken området (Raubekken) samt overført vann fra Orkla som tas inn i overføringstunnel fra Bjørset i Meldal, før den renner ut i Orkla etter å ha passert Svorkmo kraftverk. I samlet avrenning før innløp til Gruvtjønna var bekken sterkt sur med en ph verdi på 3,6 i Kobberkonsentrasjonen (1 mg/liter) er forholdsvis lav i forhold til jernkonsentrasjonen (42 mg/liter). Også sinkkonsentrasjonen (6 mg/liter) er vesentlig høyere enn kobberkonsentrasjonen. Dette tyder på at avfallet i området som drenerer til bekken, inneholder i det vesentligste svovelkis med en del sink. I bekken fra Høydalsgruva ble det målt,21 mg kobber og 1,35 mg sink per liter som middelverdier i Samlet årstransport til Svorka ble beregnet til,24 tonn kobber og 1,52 tonn sink i I Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 mikrogram kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i 216. Avrenningen fra Høydalsgruva er ikke oppfattet som problematisk for Orkla. Tidsveiet årlig materialtransport fra Svorka Kobber tonn per år,24 Sink tonn per år 1,52 Jern tonn per år 6,2 Sulfat tonn per år 66,8 Kadmium tonn per år 5,5 Kilde: NIVA Viktoriagruva og Kong Karls gruve Meldal kommune. Gruvene tilhørte Løkken Verk og er gjennomgått i forbindelse med tiltak i Løkkenområdet. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Dragset Verk Meldal kommune. Dragset/Drogset Verk ble drevet av Løkken Verk i perioden Det er store mengder veltemasser (rundt 6 m3) og flere gruveåpninger i området. Gruveområdet drenerer via Gruvebekken til Bjøråa som er tilløpselv til Ringevatnet. Avløpet fra Ringevatnet går videre til Hostonvatnet som har avløp til Vorma som munner ut i Orkla ved Vormstad. Avfallstippene produserer surt sigevann. I utløpet fra Ringevatnet ble det målt 25,8 mikrogram kobber og 42,9 mikrogram sink per liter og i utløpet fra Hostonvatnet ble det målt 11,5 mikrogram kobber og 14, 7 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at disse innsjøene er påvirket av avrenningen fra gruveområdet. Tungmetallkonsentrasjonene synes å være noe lavere enn ved tidligere undersøkelser i Det ble da registrert en bra fiskebestand i begge innsjøene. Den samlede materialtransport fra gruveområdet ble beregnet til 1,2 tonn kobber og 1,6 tonn sink i , mens transporten i ble beregnet til 1,9 tonn kobber og 2,6 tonn sink. Resultatene tyder på at det har vært en reduksjon i tungmetalltransporten fra gruveområdet i denne tidsperioden. Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 µg kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i 216. Avrenningen fra Dragset Verk er ikke oppfattet som problematisk for Orkla i dag. Samlet materialtransport fra Dragset Verk År Kobber tonn/år Sink tonn/år Jern tonn/år Sulfat tonn/år Kadmium kg/år ,87 2,57 6,38 7,12 6, ,19 1,62 4,9 53,1 4,5 Kilde: NIVA Aamodt Meldal kommune. Aamodt/Åmot gruve. Gruva var i drift i perioden Det ligger deponert noe veltemasser som er lite forvitret utenfor gruveåpningene. Samlet avrenning fra området føres via et bekkefar til Svorka. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 85 mikrogram kobber per liter og en PH verdi på 7,42 i 199. I nedre del av Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i Avrenningen fra Aamodt har ingen vesentlig betydning for Svorka. Ulriksdal Trondheim kommune. Ulriksdal gruver ligger på Vassfjellet ved grensen til Klæbu kommune. Det har vært drift i perioder mellom 167 til Gruveområdet drenerer til Skjøla som er en sideelv til Nidelva. Det ble målt,24 mg kobber per liter i gruvevannet i 199. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk, og den er av liten betydning for Nidelva. Selbu Kobberverk Selbu kommune. Gammelgruvefeltet ligger rett nord for Måltoppen og Gruvfjellet som er et høydedrag under Melshogna. Gruveområdet ligger i skrånende terreng ca m.o.h. Gruvefeltet ble åpnet av Selbo Kobberværk i 1713 og består av flere mindre brudd og en hovedgruve som er kalt Gammelgruben. Det er flere gruveåpninger i området, dagbrudd og underjordsgruver, blant annet Framgruben, Prinsessegruben, Hammergruben, Florgruben, Nilsgruben og Mebustgruben. I dag kalles hele området for Gammelgruva. Utenfor bruddene er det deponert avfallsberg i velter. Det meste av avfallet foreligger fortsatt som blokker, noe som viser at avfallet er forholdsvis fattig på kismineraler. Ved befaringen i 1998 var det tørt og ingen synlige sig fra tippene. Okeravsetninger nedenfor veltene viser tydelig at forvitringsprodukter transporteres i nedbørrike perioder av året eller under snøsmelting. I samlet drensvann fra Gammelgruva ble det målt,9 mg kobber per liter i Området drenerer til et bekkefar gjennom Kjerringdalen. Bekken løper inn i Rotla, som er en sideelv til Nea. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bamble nikkelgruver Bamble kommune. Driften foregikk vesentlig i perioden Gruvefeltet består blant annet av Meinkjær, Stoltz, Nystein, Hansås, Skauen/Skogen og Hettemyr/Vissestad gruver. Meinkjær Stoltz gruver har størst betydning i forurensningssammenheng. Disse gruvene drenerer mot en bekk som fører til Ringsjøen og videre til Grummestadvannet som har avløp til Fossingfjorden. Det er forholdsvis mye avfall i området. Hovedproblemet er knyttet til bergveltene som for en stor del er brukt til å lage skogsbilveier i området. Avfallet er dermed spredt over et meget stort område. Dette har bidratt til å forverre forurensningssituasjonen. I 1996 ble det målt,72 mg kobber og 2,5 mg nikkel per liter i bekken nedenfor gruveområdet Meinkjer Stoltz. ph var 4,5. I dette målepunktet er omtrent all overflateavrenning fra gruveområdet samlet. Det er liten vannføring i bekken og årstransport av nikkel ble den gang anslått til ca. 4 kg. Ved Vissestad, Nystein og Hansås er mesteparten av veltemassene fjernet. Noe forurenset sig kan observeres i området. Vannføringen er meget beskjeden og avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Tråk Bamble kommune. Driften ble nedlagt siste gang i 198. Her var det en bly og sinkgruve, som i tidligere tider ble drevet på sølv. Avgang er trolig deponert i Frierfjorden. Oppredningsverket lå der anleggene til Hydro Rafsnes ligger i dag. Det er lite avfall i selve gruveområdet. Det meste av tippmassene er trolig brukt til oppfylling av riksveien gjennom området. Et brunt sig går i veigrøfta mot bensinstasjonen. I siget er det målt,12 mg sink og 1 mg jern per liter i Amundskås gruver ligger også under Tråk. Gruva på Kvernhusåsen var trolig den største og eldste av gruvene. En del tippmasser er synlig utenfor sjakten som er gjenfylt med tippmasser. Det var ikke noe synlig sig fra tippmassene ved befaringen i Avrenningen fra Tråk er ikke oppfattet som problematisk. Åmdal Verk Tokke kommune. Denne kobbergruven ble nedlagt i Den ble åpnet rundt 154 og er en av landets eldste kjente gruver. Det har vært tildels stor virksomhet på forekomsten og det er store bergvelter og mange gruveåpninger i området. Gruva er vannfylt opp til hovedstollens nivå, men en rekke gruveåpninger ligger høyere. Gruveområdet drenerer til Åmdalsåa, som igjen renner til Skrevatn og videre til Vråvatn i Nidelvvassdraget. I Åmdalsåa nedenfor Underbergs bru ble det målt tre mikrogram kobber per liter I Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Vaddas kisgruver Skjervøy kommune. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører ned til Oksfjorden i Reisafjorden. Gruvene ligger i bratt terreng og har bare vært drevet som forsøksdrift. Det finnes små mengder avfall som forvitrer noe. Det ble målt 5 mikrogram kobber per liter i en bekk som drenerer noe av gruveområdet i I Storelva, som drenerer hele gruveområdet, er det målt 2 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen forurensningstilførsler av betydning. Birtavarre Kåfjord kommune. Driften ved Birtavarre Kobberverk ble nedlagt i Det er gruveåpninger på begge sider av dalføret. Gruva er vannfylt. Det er størst forurensning rundt smeltehytta i dalbunnen der det er sparsomt med vegetasjon antakelig på grunn av kobber i løsmassene. Området er ikke bebodd og er nesten utilgjengelig. Gruveområdet drenerer til Ørnedalselva/Kåfjordelva der det ble målt 6 mikrogram kobber per liter i Elva tas inn i et kraftverk som har utløp lenger nede i Kåfjorddalen. Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning for vassdraget. Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Knaben Molybdengruver Kvinesdal kommune. Det har vært gruvedrift ved Knaben I fra 1885 og fram til 1917 og ved Knaben II fra 1918 og fram til 197. Knaben II var feltets hovedgruve og var dels underjordsgruve, dels dagbrudd. Gruva er vannfylt og vannstanden er synlig i dagbruddet. Avgang fra oppredningsverket er deponert i to innsjøer, Lille og Store Knabetjern. Avrenningen fra hele gruveområdet drenerer til de to innsjøene som løper ut i Knabeåni, som løper sammen med Kvina ved Risnes. I utløp fra Store Knabetjern ble det målt 29 mikrogram molybden og 17 mikrogram kobber per liter (22/23). Kismineraler forvitrer i deler av avgangen som ligger over vannspeilet. Ved utløpet av Store Knabetjern er likevel de tungmetall konsentrasjonene som er påvist relativt lave. Vannkvaliteten er svakt sur. Lave sulfatverdier tyder også på beskjedent innhold av kismineraler i avgangen. Prøvetaking i Kvina ved utløpet i Fedafjorden viser lave tungmetallkonsentrasjoner. Konsentrasjonene her var på,5 mikrogram kobber og,1 mikrogram molybden per liter i Dette tyder på at avgangsmassene som ligger langs elveleiet hele veien ned til fjorden, neppe avgir vesentlige mengder tungmetaller. Da oppredningsarbeidet var i drift, var det en betydelig transport av avgangspartikler til vassdraget nedenfor. Avgangen danner banker i roligere elvepartier helt ned til sjøen. Deponiet oppe i Knaben inneholder ca. 8 millioner tonn avfall, og det er avgangsdeponiet som er av størst betydning for forurensningssituasjonen. Kartet viser Knaben gruver. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Iverksatte tiltak I 22 og i perioden 21 til 212 ble det iverksatt tiltak for å begrense utvasking og transport av masser fra deponiet. I 22 ble erosjonssikre kanaler anlagt i øvre del av Lille Knabetjern for å lede vann fra området utenom deponiet. I tillegg ble de bratteste ravinene slakket ut. Fra 21 til 212 ble erosjonssikre kanaler forlenget langs nedre del av Lille Knabetjern, som sørger for at vann fra området ledes utenom deponiet helt ned til Nedre Knabetjern. Det er bygget kulvert mellom Lille og Store Knabetjern for å lede vannet gjennom veifyllingen. I Store Knabetjern er det sprengt ut en omløpskanal for vannet. Ca. 195 m3 masser er flyttet fra Store til Lille Knabetjern. Lille Knabetjern ligger i dag som et tørt deponi. Store Knabetjern har fått gjenetablert vannspeil over hele. Klima og miljødepartementet bevilget 2 millioner kroner til disse tiltakene. Tiltakene har stoppet transport av avgangsmasser fra Lille Knabetjern ned til Store Knabetjern og begrenset transporten fra Store Knabetjern ut i Knabenåi. Transport av avgangspartikler til vassdraget nedenfor kan virke negativt på fiskebestanden i vassdraget ved at gyteområder blir ødelagt. Vannkvaliteten er merkbart påvirket av tungmetalltilførsler fra avgangen. Nivåene er likevel relativt beskjedne tatt i betraktning de store mengder avgang som er deponert. Det ligger fortsatt mye avgangsmasser ned langs Knabenåi og i Kvina som kan flytte på seg ved flom. Kisholdig malm kan inneholde opptil 5 prosent svovelkis (jernsulfid), i tillegg til svovelforbindelser av kobber, sink, nikkel, bly og kadmium. Vanligvis har mer enn 9 prosent av berget som er brutt endt opp som avfall. Hvor mye tungmetaller avfallsmassene inneholder varierer, og avhenger av hvilke utvinningsmetoder som har vært brukt. Kjemiske prosesser gjør avfallet til en forurensningskilde Tungmetaller og svovelsyre løses ut fra kisholdig gruveavfall gjennom kjemiske prosesser. Utløsningen av tungmetaller kan fortsette i flere hundre år etter at gruvedriften er lagt ned. God tilgang på luft og vann øker utløsningshastigheten. Forurensningen vises ofte som okerfarget utfelling av jernhydroksid i bekker og sig. I de aller fleste områdene der det har vært kisgruvedrift finner vi slike sig. Okerfargede sig behøver ikke å ha vesentlig betydning som forurensningskilde. Det er innholdet av tungmetaller, vanligvis kobber, i sigevannet fra gruveområdene som har størst forurensningsmessig betydning. Forurensningen transporteres med vann Vann vil transportere forurensningen ut av området til nærliggende vassdrag og/eller grunnvann. Avfallet fra gruvedriften, veltene og tippene, gir god kontakt mellom luft og vann. Det samme gjelder åpne gruverom der vannet sildrer ned over store kisflater. Gamle avgangsdeponier som ikke er lukket med vann eller tette masser, kan gi meget store kontaktflater mellom sulfid og luft/vann. I tillegg var ofte de gamle oppredningsprosessene mindre effektive enn dagens, og ukontrollerte opplag av slikt materiale gir store forurensningsmengder. Lav ph betyr at avrenningen er sur Når kismineraler forvitrer produseres svovelsyre. I vann som er i direkte kontakt med sterkt syreproduserende avfall måles ofte ph verdier på omkring 2,5 eller lavere. Under forvitringsprosessene som foregår i gruverom og avfallsdeponier, løses metallene kalsium, magnesium, aluminium og silisium ut fra bergartsmineralene i det sure miljøet som oppstår. Konsentrasjonene av disse komponentene har liten forurensningsbetydning i seg selv. Kalsium og magnesium kan redusere giftvirkninger Høye konsentrasjoner av kalsium og magnesium i vassdragene kan redusere giftvirkningen av en del giftige metaller ved at de bindes og danner komplekser, eller store molekyler. Når et tungmetall er bundet sammen med for eksempel kalsium, får vi et kompleks som normalt ikke er like giftig som tungmetallet alene. Side 26 / 27

27 5. Vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Rent og godt vannmiljø gir oss muligheter til å fiske, drive jordbruk og friluftsliv. Vi skal bruke vannet samtidig som vi tar vare på naturmangfoldet. Kommende generasjoner må få glede av den rike vassdrags og kystnaturen som vi har tilgang til i dag. Vi må beskytte det friske og levende vannet. Noen steder må vi sette inn tiltak for å forbedre vann som er forurenset eller ødelagt på annen måte. Det er dette vi kaller vannforvaltning. Kommende generasjoner må også få glede av en vassdrags og kystnatur rik på dyr, planter og vann som kan brukes til næringsformål, rekreasjon og drikkevann. Det viktigste verktøyet i vannforvaltningen er vannforskriften. Hovedformålet med vannforskriften er å sørge for at vannmiljøet blir beskyttet og brukt på en bærekraftig måte. Vi setter miljømål for alt vann, både i elver, innsjøer, kystvann og grunnvann. For å sikre miljøtilstanden i vannet, iverksetter vi tiltak for å forebygge, forbedre eller gjenopprette tilstanden der det er nødvendig. Elvene, innsjøene, fjordene og grunnvannet strekker seg mange steder på tvers av kommune, fylkes eller landegrenser. En av grunnpilarene i vannforvaltningen er å se på vann som levende økosystemer der alt vann henger sammen. Fornuftig vannforvaltning må derfor følge nedbørsfeltenes grenser og se elver, innsjøer kystvann og grunnvann i sammenheng. Vannforekomsten er den minste enheten Vi er vant til å dele vannet inn i kategoriene grunnvann, kystvann, elver og innsjøer. En vannforekomst er en bekk, en del av en bekk, en innsjø eller en del av en innsjø, en del av en fjord eller et avgrenset område med grunnvann. Vi snakker derfor om grunnvannsforekomster, kystvannsforekomster, elvevannforekomster og innsjøvannforekomster. Et vannområde består av flere vannforekomster Vannområdene dekker ofte hele eller deler av flere kommuner, som da må samarbeide om vannforvaltningen. Vannområder som krysser grensen til Sverige eller Finland skal forvaltes i samarbeid med nabolandet. Norge og Finland har i mange år samarbeidet om forvaltningen av Tanaelva, Neiden og Pasvikelva. En vannregion er delt inn i flere vannområder I Norge har vi 11 vannregioner som i all hovedsak er norske. Norge har i tillegg deler av 5 vannregioner felles med Sverige og Finland. 11 vannregionmyndigheter koordinerer arbeidet i de til sammen 16 vannregionene. Noen av vannregionene berører flere fylker, og ingen av dem har grenser som eksakt følger fylkesgrensene. Se kart over vannregionene Medvirkning er viktig i gjennomføringen av vannforskriften. Alle brukere langs kyst og vassdrag inviteres til å bidra i vurderingene av hva som er de viktigste utfordringene, og vurdere hvilke miljøforbedrende tiltak som skal prioriteres. Vil du vite mer om vannforskriften og vannforvaltning finner du dette på Publisert av Miljødirektoratet Vannregionene er delt opp i ett eller flere nedbørsfelt med tilhørende grunnvann og kystvann. Noen svenske og finske vannregioner strekker seg over i Norge, og omvendt. Økosystembasert vannforvaltning Vannområder og vannregioner Alle brukere har mulighet til å bidra 5.1. Vannregioner - kart Side 27 / 27