DET NORSKE HØGSKOLERÅDET

Transkript

1 DET NORSKE HØGSKOLERÅDET En dokumentasjon av virksomheten Per Nyborg Universitets- og høgskolerådet 2006

2 Innhold Innledning Det norske høgskolerådet Etablering og organisering 2. Lov om universiteter og høgskoler 3. Rådsstrukturen i høyere utdanning 4. Økonomien i den statlige høgskolesektoren 5. Sentrale arbeidsområder for Høgskolerådet 6. Kompetansereformen 7. IT-kompetanse i et regionalt perspektiv 8. Forskning ved et tidsskille 9. Status etter fem års virke 10. Mot et felles universitets- og høgskoleråd Appendiks: Høgskolerådets organisering Appendiks 1. Vedtekter for Det norske høgskolerådet Appendiks 2. Råd og utvalg under Høgskolerådet Appendiks 3. Høgskolerådets sekretariat 2

3 Innledning Med utgangspunkt i Ottosen-komiteens utredninger på slutten av 1960-tallet begynte en storstilt omstilling fra embetsmannsskole til høyere utdanning for alle og det vokste fram en høgskolesektor ved siden av den tradisjonelle universitetssektoren. Ottosen-komiteen hadde foreslått at all høyere utdanning utenom universitetsinstitusjonene skulle organiseres i et landsomfattende system av distriktshøgskoler. Her skulle inngå både eksisterende postgymnasiale skoler og nye utdanninger. Det ble ikke slik fra starten av: I 1969 gjorde Stortinget vedtak om prøvedrift av distriktshøgskoler, men bare som nye studiesentre, ikke som integrerte høgskoler. I løpet av få år var det distriktshøgskoler i gang i alle regioner. Disse institusjonene ble dynamoer i den videre regionale utviklingen. Utbyggingen av lærerskolene og de tekniske skolene hadde allerede startet, med opprettelse av skoler på mange nye steder. Ved lærerskolene nedla man etter hvert de fireårige linjene, der de to første år hadde erstattet examen artium, og skolene ble høgskoler for toårig lærerutdanning. Ved de tekniske skolene, som var fylkeskommunale med statlige tilskudd, omfattet det første studieår undervisning fram til examen artium. Staten overtok høgskoleutdanningen fra 1977, mens fylkeskommunene beholdt forkursene. Helsefagutdanningen hadde da ennå ikke funnet sin plass i høgskolesystemet. Men Stortinget gjorde vedtak om at sykepleierutdanningen skulle være treårig på høgskolenivå, og at dette skulle være det vanlige mønster for all helse- og sosialutdanning. Helsefaghøgskolene ble overført til Kultur- og vitenskapsdepartementet i Da kunne man telle drøyt studenter i høgskolesektoren (og i universitetssektoren). Enhetene i høgskolesektoren var mange og små. I 1982 var det i alt 227 institusjoner som ga høyere utdanning, herav 114 statlige, 48 fylkeskommunale og 65 private. Senere forsvant de fylkeskommunale enhetene og i 1994 ble Ottosen-komiteens ide om integrerte høgskoler omsider realisert ved at de statlige enhetene ble samlet i 26 statlige høgskoler. Det var ledelsen ved disse 26 høgskolene som i 1995 etablerte Det norske høgskolerådet, mye etter mønster av Det norske universitetsråd som fra 1977 hadde tjent som samarbeidsorgan for universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Under den felles loven om universiteter og høgskoler som trådte i kraft fra 1996, ble tidligere motsetninger mellom universiteter og høgskoler etter hvert erstattet av voksende felles interesser. Dette førte til at Det norske høgskolerådet og Det norske universitetsråd i 2000 gikk sammen i en felles organisasjon: Universitets- og høgskolerådet. Selv om Høgskolerådets historie er kort, utgjør den et viktig element i utviklingen av universitets- og høgskolesamarbeidet i Norge. I arbeidet med publikasjonen Universitets- og høgskolesamarbeid i en brytningstid * ble tilgjengelige protokoller og uttalelser fra Høgskolerådet samlet og gjennomgått. Dette har resultert i en separat, kort beskrivelse av etableringen og utviklingen av Det norske høgskolerådet og et utvalg av rådets uttalelser om sentrale utdanningspolitiske dokumenter som her gjøres tilgjengelig som en dokumentasjon av Høgskolerådets virksomhet. Oslo, januar 2007 Per Nyborg * Per Nyborg: Universitets- og høgskolesamarbeid i en brytningstid Femti års utvikling, Unipub forlag

4 Det norske høgskolerådet Etablering og organisering Initiativet til Det norske høgskolerådet ble tatt på et fellesmøte mellom de nye statlige høgskolenes rektorer og direktører i november Dette møtet nedsatte en arbeidsgruppe, for å forberede et neste fellesmøte. Møtet, som ble avholdt i januar 1995, ble regnet som etableringen av Det norske høgskolerådet. Da ble det valgt leder og et arbeidsutvalg som bl.a. skulle utarbeide utkast til statutter. Da rådet møttes igjen i mai 1995 ble statuttene for Det norske høgskolerådet vedtatt. Et styre kom i stedet for det tidligere arbeidsutvalget. Statuttene er gjengitt i Appendiks. På det konstituerende møtet i januar 1995 ble rektor Knut Brautaset, Høgskolen i Agder, valgt til leder. På det første ordinære rådsmøtet i mai 1995 ble Brautaset gjenvalgt som leder, med rektor Lisbeth Halse Ytreberg, Høgskolen i Tromsø som nestleder. På rådsmøtet i mars 1996 ble de gjenvalgt for ett år. I oktober 1997 ble de første ordinære valgene foretatt. Rektor Kari Blom, Høgskolen i Bergen, ble valgt til leder for Høgskolerådet for en treårsperiode, med rektor Frode Mellemvik, Høgskolen i Bodø, som nestleder. Som organisasjon rådde Høgskolerådet i starten over små ressurser, sektorens betydning tatt i betraktning. Det var nødvendig å konsentrere seg om de oppgavene som ble oppfattet som de viktigste. Høgskolefusjonene pr førte med seg store utfordringer når det gjaldt å føre sammen forskjellige fag og tradisjoner og etablere nye fellesskap, felles styring og administrasjon. Det gjorde det ikke lettere at fusjonsprosessen ble etterfulgt av en tildeling til de statlige høgskolene i statsbudsjettet for 1995 som reelt betydde en innstramming i forhold til tidligere år. Høgskolerådet måtte konstatere at innstrammingene fortsatte også i senere år. Kampen for bedre budsjetter ble en av Høgskolerådets hovedsaker. Høgskolerådet engasjerte seg umiddelbart i forberedelsene av den nye loven om universiteter og høgskoler og kunne si seg fornøyd med den grad av likeverdighet mellom universiteter og høgskoler som det ble lagt opp til. Parallelt med forberedelsene til den nye lovens ikrafttreden gikk diskusjonen om råd og rådsstruktur i høyere utdanning. Her fant Høgskolerådet umiddelbart en partner i Universitetsrådet. Mer om dette nedenfor. Høgskolerådet anså seg fra starten av som å ha prinsippet samme rolle å spille for de statlige høgskolene som Universitetsrådet hadde for universitetene og de vitenskapelige høgskolene og oppfattet samarbeidet med Universitetsrådet som konstruktivt. Arbeidet med å etablere og utvikle egen organisasjon, etablering av et foreløpig styresekretariat, samt finansiering av virksomheten, tok naturlig nok mye tid det første året. Som allerede nevnt, klarte Høgskolerådet likevel å markere seg i flere viktige saker helt fra starten av. Forskning var også et sentralt tema for Høgskolerådet. Høgskolerådet arbeidet bevisst for å oppnå større grad av innpass for de statlige høgskolene i Forskningsrådet. Som et ledd i dette 4

5 arbeidet, opprettet Høgskolerådet sitt eget FoU-utvalg i Utvalget hadde til oppgave å være rådgivende organ for HR i saker som gjaldt forskningspolitikk og forskerutdanning. Utvalget ga viktige bidrag til en økt forståelse for forskning i høgskolene, både i Forskningsrådet og i Stortinget. Før HR var blitt etablert, hadde Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet nedsatt et utvalg for å utrede departementets behov for sektorovergripende rådgiving. Utvalget anbefalte i mars 1995 departementet å basere seg på råd fra Universitetsrådet og det nyopprettede Høgskolerådet. Men til tross for at det nå eksisterte institusjonsråd både på universitetssektoren og på høgskolesektoren, ønsket departementet å etablere sitt eget Norgesnettråd. Saken førte til økende samarbeid mellom Høgskolerådet og Universitetsrådet som så departementets forslag som et forsøk på å overstyre et frivillig institusjonssamarbeid. Etter at Høgskolerådet de første par årene hadde hatt et midlertidig sekretariat velvillig stil til rådighet av Høgskolen i Agder ble det permanente sekretariatet etablert i Oslo i oktober 1997 med tidligere rektor ved Høgskolen i Buskerud, Widar Hvamb, som generalsekretær ble et travelt år for Høgskolerådet og for det nye sekretariatet: - Høgskolerådets nasjonale profesjonsråd ble etablert: Nasjonalt råd for ingeniørutdanning, Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning, Nasjonalt råd for lærerutdanning og Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning; - Høgskolerådet og Universitetsrådet etablerte sammen med partene i arbeidslivet arbeidsgruppen for Norgesuniversitetet ; - KUF åpnet for forsøksordninger med Mastergradsstudier ved de regionale høgskolene; - Tre høgskoler, Høgskolene i Agder, Bodø og Stavanger, søkte departementet om å få tildele doktorgrad innenfor spesielle områder; - Flere stortingsmeldinger av interesse for sektoren ble lagt fram; - Norgesnettrådet ble etablert og Mjøs-utvalget kom i arbeid. Rådsmøtet i oktober 1998 vedtok å opprette et administrativt, rådgivende utvalg, Administrasjonsutvalget. Hensikten var å bidra til samordning av administrative fellesoppgaver innenfor høgskolenes forvaltningsområde, noe utvalget da også gjorde ble preget av begivenheter som var med på å endre den tradisjonelle oppfatningen av høyere utdanning delt i to med universitet og vitenskapelige høgskoler på den ene siden og statlige høgskoler på den andre: - Høgskolen i Stavanger fikk rett til å tildele doktorgrad på to områder; - Det ble åpnet for at private høgskoler kunne bli institusjonsgodkjent som vitenskapelig høgskole eller universitet. Også statlige høgskoler ville søke om en slik rett. - Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø startet en felles utredning om nærmere samarbeid eller sammenslutning. Blant sakene som ble behandlet på rådsmøtene i 1999 var: - Etablering av Norgesuniversitetet med tilhørende etablering av sekretariat og database; - IT-Fornebu. - Institusjonsstrukturen i universitets- og høgskolesektoren; - Forslag om sammenslutning av Universitetsrådet og Høgskolerådet. Noen av de sentrale sakene som her er nevnt innledningsvis, blir omtalt i større bredde i det følgende. 5

6 2. Lov om universiteter og høgskoler På sitt konstituerende møte i januar 1995 vedtok Det norske høgskolerådet følgende uttalelse til Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité om Ot prp nr 85 ( ): De statlige høgskoler har et nasjonalt ansvar for mange viktige utdanningstilbud fra kortvarige utdanninger, flerårige yrkesutdanninger til sivil- og hovedfagsutdanninger. I dag har høgskolene mer enn studenter. Høgskolene har videre et stort ansvar når det gjelder etter- og videreutdanning innen sine fagområder. Det utøves også betydelig forskningsaktivitet og annen relevant faglig virksomhet ved høgskolene, og på dette området representerer disse institusjonene et stort potensiale både regionalt og nasjonalt I tillegg har man et betydelig internasjonalt engasjement. Det norske høgskolerådet (HR) har i møte 11. januar 1995 drøftet forslaget til ny lov. Høgskolerådet vil gi følgende uttalelse: De 26 nye høgskolene er etablert fra l. august 1994 med styringsordning fastsatt i statsråd 28. april Det fastsatte Reglement for styre, styringsorganer, råd og utvalg ved de nye høgskolene er på de fleste punkter sammenfallende med lovframlegget. Det norske høgskolerådet mener at den styringsordningen som er etablert og det lovforslaget som er fremmet, på de aller fleste punkter er i samsvar med de nye høgskolenes behov og danner et godt grunnlag for etablering av en mer permanent styringsordning. Det norske høgskolerådet vil generelt peke på at høgskolene gjennom loven bør likestilles med universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Høgskolerådet er kjent med og aksepterer de forutsetninger om arbeidsdeling innenfor Norgesnettet som bl.a. er nedfelt i Innst S nr 230 ( ). Høgskolerådet legger avgjørende vekt på at det blir en felles, og lik, lov for alle de statlige institusjoner som gir høgre utdanning og at institusjonene selv kan velge styringsorganer og ledelse. Likeledes er det helt sentralt at loven slår fast at det ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen, Høgskolerådet mener videre at det er viktig at likestillingen mellom de institusjonene som går inn under samme lov blir reell. Det er viktig at loven understreker at all høgre undervisning skal baseres på det fremste innen forskning og faglig/kunstnerisk utviklingsarbeid og at alle institusjoner skal drive med slik faglig aktivitet i tillegg til undervisning. For høgskolene vil dette ha som følge at de ansatte må få utvidede muligheter for forskning og annen faglig og kunstnerisk virksomhet. Det er derfor helt vesentlig at man ikke legger inn skiller som hindrer en slik faglig utvikling og kvalitetsstyrking ved de statlige høgskoler. I den forbindelse er HR glad for at Komiteens flertall i Budsjett-innst. S nr 12 ( ) sier at man "ser det som rimelig at ansatte som 6

7 arbeider innen samme fagfelt på samme nivå på sikt får samme arbeidsvilkår og rammebetingelser uavhengig av institusjonstype. De statlige høgskoler må kunne gi disiplinorienterte fag i form av grunnfag, mellomfag og hovedfag der det finnes tilstrekkelig kompetanse til det. I denne sammenheng vises det også til Komiteens egne merknader, senest i Budsjett-innst. S nr 12 ( ), side 46. Likestillingen må også gi like muligheter for, og samme adgang til, å sette i gang studietilbud innenfor tildelt bevilgning på grunnfags- og mellomfagsnivå. Likestilling må videre gjelde bruk av titler knyttet til valgte verv og til gradsbetegnelser og muligheten til å fastsette innholdet i studieplaner og til å fastsette fagplaner ut fra rammer og retningslinjer som er nedfelt i sentrale rammeplaner. HR ser det som helt nødvendig at utdanning som leder til samme nivå og kompetanse, gir rett til den samme gradsbetegnelse. På samme måte som man nå benytter rektor og prorektor som betegnelse på institusjonenes valgte ledere, bør man også nytte felles betegnelse for institusjonene når det gjelder valgte ledere på det som loven betegner som avdelingsnivå. Høgskolerådet mener at lovens fellesbetegnelse avdelingsleder kan forveksles med innarbeidede administrative betegnelser og at det kan gi grunnlag for ulike betegnelser i universitetene og høgskolene. Høgskolerådet vil derfor sterkt tilrå likestilling på dette området slik at betegnelsen på valgt leder for en avdeling bør være dekanus for alle institusjoner under loven. I lovens 2 pkt 6 gis universitetene et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning. HR er enig i dette, men lovens intensjon må ikke være at dette er en ekskluderende rett, Andre institusjoner, også statlige høgskoler, må også ha slikt ansvar der man har hovedfag og sivil-utdanninger eller tilsvarende topputdanninger på særskilte fagområder. HR mener det er viktig at Norgesnettet bygges gjennom frivillig og gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige institusjoner. Ingen institusjoner bør ha ekskluderende eller monopollignende rettigheter i denne sammenheng. Det norske høgskolerådet vil videre peke på at det er viktig at de statlige institusjonene får samme rammebetingelser som private høgskoler og opplysningsorganisasjoner når det gjelder adgangen til å ta egenandeler av kursdeltakere ved studietilbud som har omfang på mer enn et halvt år. Høgskolerådet viser til at lovforslaget i all hovedsak omfatter organisering, virksomhet og styring av institusjonene som gir høgre utdanning. Det synes derfor naturlig og riktig at lovens tittel blir Lov om universiteter og høgskoler. Merknader til enkelte sider ved lovframlegget: Institusjonens styringsorganer. Det norske høgskolerådet mener det er av stor betydning å markere at institusjonene skal ha et faglig styre. I den grad det oppnevnes eksterne medlemmer i styret, er det viktig å sikre at de eksterne medlemmene i nødvendig utstrekning har faglig 7

8 kompetanse slik at styrets flertall har kvalifikasjoner på linje med faglig tilsatte i undervisnings- og forskerstillinger. Høgskolerådet mener det faglige personalet bør utgjøre styrets flertall, men at det som avviksordning kan etableres styre med flertall fra det faglige personalet og studenter. Det er verdifullt med eksterne representanter i styret, men det må ikke åpnes adgang for et styre med flertall av eksterne representanter. Det følger av dette at høgskolerådet ikke kan støtte forslaget om at departementet har den fullmakt som framgår av. 6 nr. 7 i lovforslaget. Det norske høgskolerådet kan heller ikke gi tilslutning til forslaget i 11 nr. 3 om at departementet skal godkjenne valget av eksterne representanter. Det bør være institusjonen selv som oppnevner eksterne representanter som kan bidra til en god utvikling av institusjonen. En departemental godkjenning vil bare virke som et unødvendig byråkratisk ledd i saksbehandlingen. Styret ved den enkelte institusjon bør kunne avgjøre om man ved institusjonen skal ha et universitets- eller høgskoleråd Tilsettingsforhold. Lovforslaget legger opp til at det faglige personalet skal tilsettes i kollegiale organer slik ordningen er ved universitetene. Ved høgskolene foretas slike tilsettinger i et tilsettingsorgan i henhold til lov om statens tjenestemenn. Det norske høgskolerådet mener at den ordningen lovforslaget legger opp til, vil være tjenlig for høgskolene. I alle fall bør ordningen ved universitet og høgskoler være den samme. Undervisning. Grader. Eksamen. Det norske høgskolerådet viser til at det er forutsatt at styrene for de nye høgskolene skal ha betydelig grad av myndighet innenfor ulike områder, Politiske myndigheter vil gjennom budsjettbehandlingen utøve en overordnet styringsfunksjon. På det faglige området er det i dag ulikhet i styringssystemet mellom universitetene og høgskolene, bl.a. ved at universitetene kan etablere studier på grunnfags- og mellomfagsnivå etter nærmere retningslinjer, mens høgskolene skal ha departementets godkjenning for alle slike etableringer, Det norske høgskolerådet ser behovet for i styre etableringen av studietilbud innen et Norgesnett for høgre utdanning. Høgskolerådet synes imidlertid at departementets styringsrett går lengre enn det som er hensiktsmessig i 46 i lovforslaget. Her skal departementet bestemme hvilke fag og emner den enkelte institusjon kan tilby, og departementet skal bestemme om et fag skal kunne tilbys desentralisert. En må anta at denne godkjenningen gjelder både mer permanente tilbud, men også midlertidige tilbud som en institusjon ønsker å etablere, f. eks. gjennom oppdragsvirksomhet. En slik godkjenningsordning fra departementets side vil medføre betydelig grad av tidsbruk. Høgskolerådet er av den oppfatning at institusjonene selv bør kunne bestemme om et tilbud av et halvt eller ett års omfang skal tilbys. En kan ikke se at en slik ordning rokker ved Norgesnett-tanken. Det norske høgskolerådet er spesielt opptatt av at institusjonene behandles likt på dette området, og at nåværende ordning med en annen fullmakt for universitetene enn det høgskolene har, opphører. 8

9 Høgskolerådet er enig i prinsippet om bruk av ekstern sensor ved evaluering av fag som kommer på vitnemålet, men bruk av ekstern sensor på svært små del-emner medfører betydelige merkostnader. Forholdet til lov om lærerutdanning Det er i lovforslaget fremmet forslag om å oppheve de deler av lov om lærerutdanning som vil bli dekket av tilsvarende generelle bestemmelser i ny lov. Flertallet i Det norske høgskolerådet er enig i departementets forslag til endringer i lærerutdanningsloven som medfører at lærerutdanningen reguleres etter felles bestemmelser i ny lov, mens mindretallet nå ikke ønsker slike endringer. Flertallet mener at den nasjonale styringen av innholdet i lærerutdanningen vil for denne utdanningen som for en del andre utdanninger der det er behov for nasjonal styring, kunne bli behandlet gjennom utredning og faglige vurderinger forut for sentrale beslutninger i departementet og eventuelt i forbindelse med framlegging av stortingsmeldinger. Høgskolerådets flertall er videre enig i at det ikke er naturlig å ha Lærerutdanningsrådet som lovfestet organ. Det ville i så fall bli det eneste lovfestede faglige fellesorgan innen høgre utdanning. 3. Rådsstrukturen i høyere utdanning I september 1994 nedsatte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet et utvalg med studiedirektør Toril Johansson som leder for å vurdere hvordan KUFs behov for sektorovergripende rådgivning kunne dekkes på ansvarsområder som den kommende loven om høyere utdanning ville legge til departementet. Utvalget skulle også vurdere hvordan rådsoppgavene best kunne videreføres for enkeltutdanninger som hadde sakkyndige råd (jf. kommentaren ovenfor om LR som lovfestet organ). Utvalget la i sitt arbeid vekt bl.a. på at: - en måtte forhindre at det parallelt utvikles en uformell og en formell rådsstruktur; - en måtte unngå unødig dublering av arbeid i ulike rådsorganer; - en måtte få etablert faglige og utdanningspolitiske fellesorganer for samhandling mellom institusjonene, - de sentrale myndigheter burde ha et avgrenset antall steder hvor de kunne henvende seg for å be om råd. Utvalget mente at en på ulike nivåer i rådsstrukturen måtte ha organer som både kunne fungere som samarbeids- og koordineringsorganer mellom institusjonene i høgre utdanning og som rådgivningsorganer for departementet. Utvalget tilrådde i sin innstilling fra mars 1995 følgende: Nivå I - På institusjonsnivå burde en bygge videre på den todelte strukturen som eksisterte med Universitetsrådet og det nylig etablerte Høgskolerådet. - De to rådenes legitimitet og funksjonsdyktighet som samarbeids- og rådgivningsorganer måtte ha sin basis i en bred forankring i institusjonene. 9

10 - UR og HR burde utveksle observatører til sine rådsmøter og i tillegg avtale gjensidig representasjon i rådsorganer på lavere nivå. - De to rådene burde etablere felles møteplasser for informasjonsutveksling og samarbeid, og for å gi råd til politiske myndigheter når disse ber om samordnet rådgivning fra universitetene og høgskolene. UR og HR burde utvikle videre et gjensidig rådssamarbeid. Utvalget så ikke bort fra en utvikling som over tid ville føre til en sammenslutning av de to rådene jf. bl.a. utviklingen av Norgesnettet, men mente at tiden ennå ikke var moden for å etablere ett felles universitets- og høgskoleråd. Nivå II På mellomnivå, som i forhold til eksisterende rådsstruktur kunne sies å omfatte både de nasjonale fakultetsmøtene og sakkyndige råd/samarbeidorganer som Lærerutdanningsrådet (LR), Ingeniørutdanningsrådet (IR) og Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag (RHHS), tilrådde utvalget følgende: - Der det er naturlig burde det etableres fellesorganer som rapporterer både til UR og HR. Eksisterende rådsorganer på nivå II burde gjennomgås mht. størrelse og sammensetning. - Utforming av retningslinjer for sakkyndige råd for utdanninger med rammeplaner, burde være todelt. De involverte institusjonene burde gjennom UR og HR bli enige om hvilke samarbeids- og samordningsoppgaver som kunne løses av rådsorganer på nivå II. - Samtidig burde KUF avklare hvilke rådgivningsbehov som burde dekkes ved at de sakkyndige råd rapporterte til departementet, for eksempel rammeplansaker. - De nasjonale fakultetsmøtene burde fortsatt være sentrale organer innen rådsstrukturen, men utvalget understreket betydningen av at fakultetsmøtene også fikk representanter fra høgskolesektoren - RHHS, LR og IR burde endres, med nye forbindelseslinjer i forhold til UR og HR. - De nye profesjonsrådene bør ha sin basis i lærestedene. UR og HR kunne peke ut institusjonsmedlemmene etter forslag fra lærestedene. - Det kunne være behov for et råd på nivå II innen økonomisk-administrativ utdanning som også omfattet siviløkonomutdanning. På nivå III tilrådde utvalget at fagrådene fortsatt måtte være samarbeidsorganer for enkeltfag. Saken ble grundig drøftet på Høgskolerådsmøtet i mai 1995 som fattet et enstemmig vedtak: Høgskolerådet mener at hovedprinsippet gitt i Rådstrukturutvalgets innstilling bør legges til grunn for framtidig rådstruktur. Høgskolerådet ønsker å gå inn i en aktiv dialog med Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet og Universitetsrådet for å se om man med innstillingen som utgangspunkt kan finne/evt. videre å utrede gode løsninger på de behov for råd og medvirkning som de ulike parter har. Høgskolerådet mener at uansett valg av rådsstruktur, må den statlige høgskolesektoren og universitetssektoren være representert med likeverdig styrke i alle organer. De to sektorene må selv få oppnevne sine representanter. 10

11 I brev til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ga Det norske høgskolerådet uttrykk for at den fremtidige rådsstrukturen innenfor høgre utdanning burde basere seg på den tredelte hovedstruktur som Johanssson-utvalget tilrådde. Nivå I burde bestå av Universitetsrådet og Høgskolerådet med nåværende sammensetning. Høgskolerådet forutsatte et organisert samarbeidsmønster mellom UR og HR for informasjonsutveksling, koordinering og samordning og påpekte viktigheten av at rådene på nivå I hadde rotfeste og tillit i institusjonene. Høgskolerådet fremholdt at det ville være viktig for de statlige høgskolene at sektoren fikk rettmessig representasjon på alle nivåer i organer som skulle - gi uavhengige faglige råd og vurderinger - evaluere, akkreditere, og vurdere kvalitet - utrede behov for utdanningstilbud og studieplasser - fastsette opptakskriterier - godkjenne/godskrive ulike utdanninger - samordne/administrere grader og titler - samordne/administrere nasjonale programmer og forskning - samordne/administrere internasjonale programmer. Høgskolerådet uttrykte ønske om å delta i det videre arbeidet med å utrede/utarbeide god struktur og god kommunikasjon i rådssystemet. Universitetsrådet ga uttrykk for tilvarende synspunkter, men departementet hadde åpenbart allerede bestemt seg; Det skulle etableres et Norgesnettråd. Oppfølgingen tok likevel sin tid. Et referat skrevet av HRs styresekretær Rune Øidne Reinertsen forteller at Høgskolerådet i møte med politisk rådgiver Morten Pettersen i KUF dagen før ble informert om at departementet ville tilkjennegi sine synspunkter på rådsstrukturen i høstens budsjettproposisjon. Følgende ble imidlertid skissert på møtet med HR: Departementet hadde bestemt seg for å opprette et Norgesnettråd med 13 eller 15 medlemmer. Universitetene og de statlige høgskolene ville være representert med like mange personer hver, og skulle selv fremme forslag på kandidater til departementet, som ville foreta oppnevning. Det ble antydet to studentrepresentanter, en fra private høgskoler. en fra Norges forskningsråd. Det ble videre antydet 4 samfunnsrepresentanter.. Norgesnettrådet skulle være et nasjonalt råd byggende på loven, statsbudsjettet, de andre rådenes arbeid og føringer for Norgesnettet. Rådet skulle etter beste skjønn gi sine råd til departementet. Pettersen innså en viss fare for motsetninger mellom rådet og institusjonene. Norgesnettrådet var ment å gi råd til departementet i saker hvor departementet hadde beslutningsmyndighet. Her ble det nevnt Norgesnettet, dimensjoneringspolitikk, gradsstruktur, evalueringer, akkrediteringslignende funksjoner, godkjenning av norske utdanninger under privatskoleloven, godkjenning av utenlandske utdanninger, adgangsregulering, studentflyt mellom institusjonene. Departementet ville opprette et eget sekretariat for Norgesnettrådet. Det ble antydet at spørsmålet om sekretariat for Norgesnettrådet vil bli sett i sammenheng med den totale sekretariatskapasiteten for alle de involverte rådene. 11

12 Departementet signaliserte ingen motvilje mot fortsatt opprettholdelse av Universitetsrådet og Høgskolerådet, snarere tvert i mot. Pettersen karakteriserte rådenes aktivitet som "fagpolitisk og politisk." Han poengterte at departementet ikke har opprettet HR, og at HR følgelig ikke er en offisiell aktør, men at man allikevel er interessert i samarbeid. ("Vi er avhengige av å ha dere med oss.") Tilskuddene til de to rådene i 1997 ville bli på linje med Hva som ville bli rollen til Ingeniørutdanningsrådet, Lærerutdanningsrådet og Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag var foreløpig ikke avklart. Departementet framholdt imidlertid at Norgesnettrådet ville være avhengig av en faglig og frivillig sub-struktur Fra Høgskolerådets side ble det kommentert at det skisserte Norgesnettrådet brakte tankene inn på et direktorat, viktigheten av den akademiske frihet ble understreket, og det ble sagt at "kiler" mellom departementet og institusjonene ville være uheldig. Pettersen framholdt på sin side at departementet på ingen måte ville "snikinnføre" organer som kunne gi pålegg til institusjonene. Videre framdrift ville bli at Stortinget ble bedt om å ta stilling til den prinsipielle strukturen og de økonomiske konsekvensene i forbindelse med framlegging av budsjettproposisjonen. KUF på sin side var interessert i få synspunkter, så raskt som mulig, på den skissen til struktur som var blitt presentert i møtet. Også Universitetsrådet hadde tilsvarende kontakt med politisk ledelse i KUF og det var nær kontakt mellom HR og UR i tiden som fulgte. De to rådene var helt på linje i synet på Norgesnettrådet: Dette var noe man helst ville unngå. De skrev også et felles brev til departementet og ba om at de sammen kunne få et møte om saken. Det fikk de ikke. I oktober 1996 ble saken lagt fram for Stortinget i St.prp. nr.1 ( ). Både Høgskolerådet og Universitetsrådet drøftet forslaget om etableringen av Norgesnettrådet og avga uttalelser. I brev til Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité uttalte HR seg slik: Høgskolerådet mener at sektorovergripende utfordringer innen høgre utdanning i størst mulig grad bør finne løsninger gjennom forpliktende institusjonssamarbeid. Både Høgskolerådet (HR) og Universitetsrådet (UR) er organer hvis representanter har både posisjon og legitimitet i sine respektive sektorer. De to rådene har nå svært god dialog og utvikler stadig sitt samarbeid. Potensialet som ligger i et slikt samarbeid bør trekkes inn i vurderingen før man lager et stort og tungrodd apparat. Høgskolerådet synes det foreliggende forslag ikke vil være det best tjenlige redskap for å styrke samarbeid og samspill i Norgesnettet. Man føler også at det strir mot lovens ånd å innføre et direktoratlignende system med stort sekretariat. Høgskolerådet ser at departementet kan ha behov for bl.a. organisering og vedlikehold av opptak, kvalitetssikring, akkreditering og godkjenning. Likeledes vil gradsstruktur, studiekvalitet, rammeplaner, dimensjonering og nasjonal studieportefølje være viktige områder. Men flere av disse saksområdene er også særdeles viktige for Høgskolerådet og Universitetsrådet, og dessuten av helt sentral betydning for institusjonene i sektorene. 12

13 Det bør undersøkes om ikke flere av disse oppgavene helt eller delvis kan utføres i organer som kan etableres gjennom utspring fra institusjonssamarbeidet i HR og UR. Svært viktig for sektorene er det at man sikrer en bred legitimitet selv om ikke alle vurderinger og råd da fremmes videre med enstemmighet. Departementets forslag innebærer at sakkyndige råd for ingeniørutdanning, helse- og sosialfag og etter noe tid lærerutdanning, pluss muligens et sakkyndig råd for økonomisk-administrative fag, legges under HR-paraplyen. Dette vil gi et mønster på samme måte som de nasjonale fakultetsmøtene som nå er under UR. Høgskolerådet ser positivt på og ønsker en slik utvikling. Det vil styrke disse organers legitimitet og være mer i tråd med institusjonenes ansvar under loven. Mandat og oppnevningsmåte bør samordnes, saksgang må diskuteres og noen ressurser må tilføres HR for å betjene disse funksjonene. Det foreligger ikke noe mandat for forslag til nytt råd, men både HR og UR har i felles brev til departementet gitt uttrykk for at man ønsker å gå inn i en dialog for å søke gode løsninger for alle parter. Selv om både HR og UR er interesseorganisasjoner for institusjonene, er man genuint interessert i at norsk høgre utdanning og forskning skal være relevant og ha høy standard, og at vi skal ha et godt nasjonalt samarbeid. Videre ønsker man selvsagt å være aktiv aktør i utredningsarbeid, faglige vurderinger og rådgivning. Uansett organisering av rådsstruktur, vil og bør vanskelige utdanningspolitiske forhold innen sektoren alltid måtte få endelig avgjørelse i departement eller Stortinget. Universitetsrådet hadde i sin uttalelse til stortingskomiteen varslet om at man på møte med komiteen to dager senere sammen med Høgskolerådet ønsket å drøfte alternative løsninger til det foreslåtte Norgesnettrådet. Men på veien til Stortinget hadde URs delegasjon nok et møte med politisk rådgiver Morten Pettersen i KUF og kommet på andre tanker. Forslag om alternative løsninger ble ikke tatt opp. Komitéformannen, senere statsråd Jon Lilletun, sa i ettertid at hadde Universitetsrådet delegasjon fulgt opp den uttalelsen rådet hadde vedtatt, ville ikke Norgesnettrådet blitt opprettet. Slik som det gikk, ba stortingskomiteen om at Regjeringen ikke etablerte Norgesnettrådet før Stortinget hadde mottatt og behandlet egen sak om arbeidsoppgaver og mandat for et eventuelt slikt råd. Det var Stortingets forutsetning at UR, HR og de nasjonale studentorganisasjonene ble trukket inn i prosessen. Dette ble gjort, og departementet fremmet i desember 1996 St prp nr 32 ( ) Om etablering av Noregsnettrådet. Hovedtyngden av de saksområder der loven la myndighet til departementet, skulle knyttes opp til Norgesnettrådet. Utvidet departementsmyndighet etter ny lov gjaldt bl.a. opptak av studenter og godkjenning av eksterne eksamener som del av en universitetsgrad. Under den tidligere Universitetsloven hadde ansvaret for dette ligget til universitetene. Felles praksis hadde blitt ivaretatt av utvalg under Universitetsrådet Norgesnettrådet skulle gi tilråding om problemstillinger knyttet til Norgesnettet om samordning på tvers av institusjonsgrenser. Her ville det nye rådet - til tross for et stort sekretariat - være avhengig av å støtte seg på faglige vurderinger fra rådgivende organer under Universitetsrådet og Høgskolerådet. 13

14 I mars 1997 samtykket Stortinget i etableringen av Norgesnettrådet, men forutsatte at det nye rådet ville komme i tillegg til Det norske universitetsråd og Det norske høgskolerådet, og at kunne bli et tett samarbeid mellom de tre rådene. Etter at Norgesnettrådet ble konstituert på forsommeren 1998 ble det avtalt å utveksle av observatører med UR og HR og tillegg ble det holdt regelmessige kontaktmøter på administrativt nivå. I praksis gikk samarbeidet mellom de to institusjonsrådene og Norgesnettrådet greit. Når det gjaldt rådsfunksjonene på nivå II og III, fulgte departementet og stortingskomiteen i all hovedsak opp forslagene fra Johansson-utvalget. Dette hadde store konsekvenser for Høgskolerådet, som fikk seg tillagt ansvaret for de nasjonale fagrådene i høgskolesektoren, for ingeniørutdanning, helse- og sosialutdanning, lærerutdanning og økonomisk-administrativ utdanning. Mandat for disse utvalgene ble vedtatt av Det norske høgskolerådet (se Appendiks). Her het det at de nasjonale rådene var blitt opprettet av Det norske høgskolerådet for å samordne og styrke høgre utdanning og etter- og videreutdanning innenfor sine respektive fagområder. Organene skulle gi råd i overordnede fagpolitiske spørsmål etter anmodning fra institusjonene eller Høgskolerådet. Rådene skulle også uttale seg om rammeplaner i fagene, men ikke direkte til departementet, slik som både KUF og Johanssonutvalget i utgangspunktet hadde tenkt seg. Fra november 1998 var de nasjonale rådene i funksjon og i løpet av 1999 var bemanningen i Høgskolerådets sekretariat øket til åtte på grunn av de nye arbeidsoppgavene. Ressurser til de nye oppgavene ble tilført fra departementet. 4. Økonomien i den statlige høgskolesektoren Høgskolerådet hadde siden høgskolereformen ble iverksatt i 1994 fått løpende rapporter fra medlemsinstitusjonene om en negativ budsjettutvikling og manglende ressurser til å møte de forventninger om økt kvalitet både innen utdanning og forskning som lå til grunn for reformen. I korthet kunne disse rapportene av HR oppsummeres i en virkelighetsbeskrivelse hvor høgskolesektoren hadde kommet i en økonomisk skvis hvor både den reelle verdien av de gitte bevilgninger var blitt redusert samtidig som en rekke kostnadsdrivende faktorer hadde krevd økonomiske uttellinger som måtte dekkes innenfor de reduserte ressursrammene. Høgskolerådet fant det nødvendig å utrede den økonomiske utviklingen for høgskolesektoren samlet. Både den reelle budsjettutviklingen og de kostnadsdrivende faktorene ble belyst ved årlige analyser. Disse analysene bekreftet rapportene fra de enkelte høgskoler om en i økonomisk henseende negativ utvikling for høgskolesektoren etter reformen. I brev til Stortingets Finanskomité påpekte Høgskolerådet at de reduksjonene Regjeringen hadde foreslått i salderingsproposisjonen ville ramme høgskolenes lønns- og driftsbudsjetter på en dramatisk måte. Høgskolerådet minnet om at man gjentatte ganger overfor Stortinget de siste årene hadde dokumentert de statlige høgskolenes vanskelige driftssituasjon i form av en stadig svakere "kjøpekraft." Høgskolerådet viste til KUF-komitéens budsjettinnstilling, hvor et flertall hadde sagt at man er bekymret over den vanskelige økonomiske budsjettsituasjonen for de statlige høgskolene og frykter at underbudsjettering de siste årene kan være en årsak til dette. Dette flertallet vil understreke departementets ansvar for å fremme budsjettforslag som sikrer forsvarlig drift ved institusjonene i forhold til omfang av virksomheten. 14

15 Dette flertallet vil be Regjeringen foreta en gjennomgang av institusjonenes økonomiske situasjon ved fremleggelse av Revidert nasjonalbudsjett for 1997 og fremmer forslag i samsvar med dette. Høgskolerådet gjentok sin redegjørelse for den økonomiske situasjonen ved de statlige høgskolene og det tidligere innspill til KUF-komitéen : De statlige høgskoler hadde selv hovedansvaret for å styrke kvaliteten i utdanningene, og for å videreutvikle og oppruste aktivitetene innenfor forskning og utviklingsarbeid. Men det var også et politisk ansvar å gjøre den videre satsingen mulig. Det foreliggende budsjettforslaget var det tredje i rekken etter høgskolereformen i 1994 som hadde ført til reell nedskjæring på institusjonenes lønnsog driftsbudsjetter. Høgskolerådets påstand var at hvis man tok hensyn til reell prisvekst og lønnsvekst, og justerte for de økte forpliktelser som er lagt inn i institusjonenes budsjettrammer, ville sektoren mangle ca. 200 millioner kroner til lønn og drift i 1997 for å være på høyde med situasjonen i De mål Stortinget hadde trukket opp for de statlige høgskolene kunne ikke nås ved en slik budsjettutvikling. Høgskolerådet påpekte at det ble skapt store forventninger til høgskolereformen og til den nye loven. Et av de viktigste argumentene fra sentralt hold hadde vært at man ville skape en ny giv gjennom å satse på faglig styrking og kvalitet. Det man i ettertid hadde erfart ved høgskolene, var merkbare reduksjoner i lønns- og driftsbudsjettene både i 1995 og 1996, og ytterligere nedgang foreslått for Satsingen hadde uteblitt og ført til stor frustrasjon for faglig tilsatte og studenter. Det virket som om det viktigste med fusjonen var raskest mulig å realisere en rasjonaliseringsgevinst til fordel for statskassen, og ikke tilbakeføre effektiviseringsgevinsten til faglig opprustning og bedret studiekvalitet. Som en følge av Høgskolerådets henvendelser, ba Stortinget om en særskilt gjennomgang av de statlige høgskolenes økonomiske situasjon. HR måtte imidlertid konstatere at rapporten fra det utvalget som ble nedsatt - Kostnadsberegningsutvalget ikke stemte overens med Høgskolerådets vurderinger. Av utvalgets rapport, NOU 1998:6 Økonomien i den statlige høgskolesektoren, mente HR at det framgikk at utvalget hadde oversett budsjettekniske forhold som gjorde at de valgte indikatorer for ressursutviklingen ble misvisende. Utvalget hadde heller ikke kvantifisert noen av de kostnadsdrivende faktorer for utviklingen i høgskolesektoren. På den annen side hadde utvalget lagt fram et omfattende datagrunnlag som ville gjøre det mulig å foreta de nødvendige tilleggsanalyser uten store tilleggsutredninger. På anmodning fra departementet gjennomgikk Kostnadsberegningsutvalget de innspillene som HR hadde gitt på høringen. Høgskolerådet fikk da gjennomslag for at det hadde skjedd en forverring av økonomien i sektoren. KUF erkjente at høgskolesektoren hadde en nedgang i utgift per student på 1,9 %, tilsvarende 60 millioner, i perioden HR fikk gjennomslag for at det, i tillegg til kostnad per student, fantes en rekke kostnadsdrivende faktorer av betydning. Noen av disse faktorene var blitt tallfestet: husleiekostnader (25 millioner), kompetanseheving (25 millioner) og desentraliserte utdanninger (40 millioner). Andre kostnader knyttet til praksisrettledning, reisekostnader, økt administrasjon, ble ikke tallfestet. Til sammen mente HR det var mulig å argumentere for en svikt i budsjettene på millioner kroner. 15

16 5. Sentrale arbeidsområder for Høgskolerådet På bakgrunn av den utdanningspolitiske situasjonen og de fremtidige utfordringer for norsk høyere utdanning, vedtok Høgskolerådet på rådsmøtet i mars 1998 en arbeidsplan for Høgskolerådet for Arbeidsplanen presenterte det som ble ansett som de mest sentrale arbeidsområdene i de kommende to år. (Arbeidsområdene ble ikke presentert i prioritert rekkefølge.) Norgesnettet, dimensjonering og gradstruktur Høgskolerådet vil arbeide for at høgskolenes interesser ivaretas på best mulig måte i alle saker av vital betydning innenfor dimensjonering av norsk høyere utdanning og i forhold til den nye rådsstrukturen. Høgskolerådet vil arbeide for at høgskolenes interesser blir ivaretatt når det gjelder studiekapasitet og fordeling av studieplasser, og sikre en rimelig fordeling av studieplasser både mellom universitetene og høgskolene og mellom institusjoner i distriktene og sentrale strøk. Høgskolerådet forventer at Norgesnettrådet blir et rådgivende organ for departementet og ikke et forvaltningsorgan. For at den nye rådsstrukturen skal være funksjonell, vil det være viktig at Norgesnettrådet ikke vil representere et nytt forvaltningsnivå. For Høgskolerådet innebærer dette å: - opprette et konstruktivt samarbeid med Norgesnettrådet. - å bidra til at høgskolesektoren påtar seg ansvar for og mottar ressurser for å øke utdanningskapasiteten på etterspurte utdanninger innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). - arbeide for at utdanninger i høgskolesystemet får samme uttelling innenfor gradstrukturen som tilsvarende utdanninger i universitetssystemet. - samarbeide med Det norske universitetsråd om fremlegg av revidert og ensartet gradstruktur for høyere utdanning i Norge. - arbeide for å bedre ordningen med innpasninger mellom utdanningsinstitusjonene. - arbeide for å legge forholdene til rette for de knutepunktfunksjonene som blir etablert. Studier og studiekvalitet Det er viktig å arbeide for å endre høgskolenes rammebetingelser slik at det kan oppnås større fleksibilitet i forhold til iverksetting av nye studietilbud. Studiekvalitet omfatter både kvaliteten i studiene på høgskolene og i praksisopplæringen. Endrede økonomiske rammevilkår og andre faktorer spiller en sentral rolle når kvalitet på studier diskuteres. Høgskolerådet ønsker: - å arbeide for økt kapasitet ved utdanninger som er spesielt etterspurte og bidra til utvikling av studietilbud i nær kontakt med næringslivet og i forhold til samfunnets behov. - å ivareta fagområder der man periodevis opplever sviktende rekruttering av studiesøkende. - økt fokus på det totale læringsmiljø og å arbeide for at evalueringsmetoder og kvalitetssikring av studier videreutvikles. 16

17 - å bidra til videreutvikling av undervisningsmetoder. Spesielt må det vies større oppmerksomhet både til kostnadssiden og den faglige siden ved praksis i profesjonsutdanninger. - å samarbeide med Universitetsrådet om utviklingen av universitets- og høgskolepedagogikk. Kompetanse De statlige høgskolene er aktive medspillere i utviklingen av det norske kompetansesamfunnet. Høgskolene må rekruttere vitenskapelig tilsatte i konkurranse med andre institusjoner under felles lov. Det er forventet stor utskifting av vitenskapelig personale i universitetssektoren i årene fremover og dette sannsynliggjør en sterkere konkurranse om fagfolk innen en rekke områder. Tiltak for kompetanseheving av det vitenskapelige personalet i de statlige høgskolene vil være et viktig arbeidsfelt for Høgskolerådet. Høgskolerådet ønsker å bidra til at: - de vitenskapelige stillingene innen sektoren i sterkere grad synliggjøres som attraktive og konkurransedyktige. - høgskolesektoren tilføres flere professorater og professor-ii stillinger. - flere faste stipendiatstillinger tildeles høgskolene. I første rekke bør faste stipendiatstillinger knyttes opp mot knutepunktfunksjoner og hovedfag, men også i bredere sammenheng bør faste stipendiatstillinger tildeles høgskolene. FoU-virksomhet De statlige høgskolene er aktive og viktige aktører i det regionale innovasjonssystemet. Høgskolenes nærhet til regionale forskningsstiftelser og regionalt arbeidsliv må utnyttes i et samfunnsmessig perspektiv. Høgskolerådet ønsker å bidra til at: - høgskolene profileres som forskningsinstitusjoner. - retten og muligheten til forskning og utviklingsarbeid for det vitenskapelige personale styrkes. - videre dialog og påvirkning opprettholdes i forhold til Norges forskningsråd om styrking av FoU ved høgskolene, med særlig fokus på profesjonsrelatert og regional innovasjon, men også likestilling når det gjelder disiplinrelaterte og fagspesifikke forslag. Det siste er særs viktig der man har ansvar for hovedfag og sivilutdanninger. - det etableres et eget FoU-basert kompetansehevingsprogram for de statlige høgskolene. Programmet bør i første omgang etableres for en periode på 5 år. - høgskolesektorens bidrag og utfordringer kommer til uttrykk i forskningsmeldingen som KUF skal legge frem i løpet av høgskolesektoren er representert på en tilfredsstillende måte i Norges forskningsråds områdestyrer og underliggende organer. - det etableres et nasjonalt handlingsprogram for oppgradering av det faglige personalet. - det initieres universitets- og høgskolepedagogisk forskning. - det blir etablert et regelverk som skaper gode rammevilkår for samarbeid med eksterne forskningsinstitusjoner. 17

18 Etter- og videreutdanningsreformen (EVU) De statlige høgskolene har et fortrinn som regionale institusjoner med nærhet til praksisfeltet, og dette må utnyttes strategisk i å iverksette EVU-reformen. Høgskolerådet må synliggjøre sammenhengen mellom kvalitet i grunnutdanningene og kontakt med yrkeslivet gjennom etter- og videreutdanning. Høgskolerådet ønsker å bidra til at høgskolene blir aktive medspillere i en norsk utgave av et åpent universitet, bestående av høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Det er ikke i samfunnets interesse at det organiseres eller etableres et "åpent universitet" utenfor de etablerte statlige institusjonene, noe HR betrakter som eventuell sløsing med ressurser. Høgskolerådet ønsker å bidra til at det legges til rette for samarbeid og arbeidsdeling mellom høgskoler og universiteter, ikke minst med hensyn til teknologi og pedagogikk for fjernundervisning. I forhold til EVU-reformen ønsker Høgskolerådet å bidra til: - at krav til realkompetanse og allmenn studiekompetanse blir utredet i nært samarbeid med Det norske universitetsråd. - at det fortrinn høgskolene har som regionale institusjoner med nærhet til arbeidslivet må utnyttes strategisk til å iverksette reformen i samarbeid med partene i arbeidslivet. - at sammenhengen mellom kvalitet i grunnutdanningene og kontakt med yrkeslivet gjennom etter- og videreutdanning synliggjøres. - at det er studiet som klassifiseres som et EVU-tilbud, ikke at studenten klassifiseres som EVU-student. - at høgskolene blir aktive operatører i et nettverk av studietilbud på høyere nivå, basert på fjernundervisning og moderne informasjonsteknologi. - at tolkning av "Særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for vitenskapelig personale" og de konsekvenser denne har for høgskolesektoren generelt, og for iverksetting av ekstraordinære studietiltak, tas opp med sentrale myndigheter. Internasjonaliseringsvirksomhet Internasjonalisering av høyere utdanning er et viktig arbeidsområde for Høgskolerådet, og representerer en betydelig konkurransefaktor for høgskolene. I forhold til internasjonalisering vil Høgskolerådet påta seg en rolle som pådriver og fungere som støttespiller for høgskolene. Høgskolerådet vil søke å opprette kontakter med tilsvarende organ i andre land, for på denne måten å kanalisere samarbeid mellom flere lands utdanningsinstitusjoner. For Høgskolerådet innebærer dette å arbeide for å: - stimulere høgskolene til større internasjonalisering av sine utdanninger. - etablere overordnede rammeavtaler med grupper av universiteter i andre land. Rammeavtalene skal tjene som verktøy for den enkelte høgskole og dets fagmiljø for å inngå bilaterale avtaler i tråd med deres faglige ønsker og behov - etablere et nasjonalt utdanningsprogram for kandidater med 3-4-årig profesjonsutdanning inkludert cand.mag.-grad, som gis påbygging til en mastergrad (M.Sc.) innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Et slikt nasjonalt utdanningsprogram skal søkes etablert i samarbeid mellom høgskolene og nasjonale og utenlandske universitet. - etablere nye utvekslings- og utviklingsprogram i samarbeid med Universitetsrådet i land hvor høgskolene tradisjonelt ikke har vært aktive. 18