OM GRUNNLAGET FOR INNTEKTSOPPGJØRENE 2008

Transkript

1 Arbeids- og inkluderingsdepartementet OM GRUNNLAGET FOR INNTEKTSOPPGJØRENE 2008 Foreløpig hovedrapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene Oslo, 18. februar 2008

2 Forord Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene legger her fram en foreløpig rapport, foran inntektsoppgjørene i Rapporten i endelige utgave vil foreligge i slutten av mars/begynnelsen av april. Rapporten gir oversikt over hovedtrekkene i utviklingen i lønninger og inntekter, priser og konkurranseevne mv. Det gis også anslag for prisutviklingen i inneværende år. Rapporten bygger delvis på foreløpig statistikk og anslag for Deler av rapporten vil derfor bli oppdatert i slutten av mars/begynnelsen av april. Dette gjelder særlig tall for lønnsutviklingen, for forholdet mellom kvinners og menns lønn, lønn etter utdanning og lederlønn. Det vil også foreligge reviderte nasjonalregnskapstall som har betydning for deler av rapporten. Etter oppdateringen vil rapporten bli trykket i NOU-serien. Utvalget vil som vanlig også komme med en rapport etter inntektsoppgjørene i juni som vil redegjøre for resultater av lønnsoppgjørene i 2008, og gi oppdaterte tall for utviklingen i lønns- og inntektsfordelingen. Dette materialet offentliggjøres som en nettversjon i juni, og blir trykket i NOU-serien i mars til neste år. Beregningsutvalget ble ved kongelig resolusjon av 16. november 2007 gjenoppnevnt for en ny periode inntil 30. september 2011 med følgende mandat: Utvalget skal i tilknytning til inntektsoppgjørene legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene i mellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås. Utvalget skal, når departementet ber om det, kunne klargjøre det tallmessige grunnlagsmateriale for spesielle inntektspolitiske spørsmål. Utvalget skal legge fram oppsummeringsrapporter etter inntektsoppgjør. Utvalgets utredninger avgis til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. 2

3 I tillegg til utvalgets medlemmer og sekretariatet har følgende deltatt i arbeidet med rapporten: Bjørn Henriksen, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Anders Kleppe, Akademikerne, Oddbjørn Eidem, Næringslivets Hovedorganisasjon, Ivar Jørgensen, HSH, Rolf Stangeland, Unio, Eirik Solberg, KS, Ørnulf Kastet, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Arnulf Leirpoll, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Roger Bjørnstad og Kristian Gimming, Statistisk sentralbyrå. Oslo, 18. februar 2008 Øystein Olsen leder Statistisk sentralbyrå Nina Bjerkedal Ann Lisbet Brathaug Stein Gjerding Finansdepartementet Statistisk sentralbyrå Arbeidsgiverforeningen Spekter Ellen Horneland Lars Haartveit Grete Jarnæs Landsorganisasjonen i Norge HSH Fornyings- og administrasjonsdepartementet Olav Magnussen Synnøve Nymo Erik Orskaug Næringslivets Hovedorganisasjon Arbeids- og Unio inkluderingsdepartementet Stein Reegård Tove Storrødvann Bjørn Tore Stølen Landsorganisasjonen i Norge Akademikerne Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Per Kristian Sundnes KS Yngvar Tveit Finansdepartementet Tormod Belgum, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, sekretariatsleder Torbjørn Eika, Statistisk sentralbyrå Andreas Follestad, Finansdepartementet Frank Emil Jøssund, Finansdepartementet Harald Lunde, Statistisk sentralbyrå Ragnhild Nersten, Arbeids- og inkluderingsdepartementet Tormod Reiersen, Finansdepartementet 3

4 Innhold Side Forord 2 KAP 1 Lønnsutviklingen i senere år Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO/NHO-området Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter Lønnsutviklingen samlet for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHObedrifter (både heltid og deltid) Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet Lønnsutviklingen i offentlig sektor Lønnsutviklingen i Spekter-området Lønnsoverhenget.. 25 KAP 2 Konsumprisutviklingen i Norge Prisutviklingen i senere år Anslag på konsumprisutviklingen i KAP 3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne Indikatorer for industriens kostnadsutvikling Lønnskostnadsvekst Andre kostnader Produktivitetsutviklingen Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene.. 61 KAP 4 Makroøkonomisk utvikling Internasjonal økonomi Norsk økonomi KAP 5 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene Disponibel realinntekt i husholdningssektoren Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2005 til KAP 6 Den samlede inntektsutviklingen Disponibel inntekt for Norge Faktorinntekt, lønn og driftsresultat Endringer i funksjonell inntektsfordeling. 95 4

5 Vedlegg Vedlegg 1 Lønnsoppgjørene i Vedlegg 2 Definisjoner av en del lønnsbegreper med mer Vedlegg 3 Kursutviklingen for norske kroner Vedlegg 4 Tabellvedlegg. 120 Vedlegg 5 Lønnskostnadsandeler i Norge og andre land 130 5

6 Kapittel 1 Lønnsutviklingen i senere år Beregningsutvalget anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for alle grupper under ett til 5,4 prosent mot 4,1 prosent året før. Årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i NHO-bedrifter kan anslås til om lag 5½ prosent for industriarbeidere og til om lag 5¾ prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var på om lag 5½ prosent. Årslønnsveksten i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 5,0 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 5,2 prosent. For ansatte i staten og i kommunene kan lønnsveksten foreløpig anslås til henholdsvis om lag 5 prosent og 4½ prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene anslås til 5,3 prosent. Anslag på årslønnsveksten i helseforetakene kommer utvalget tilbake til i mars/april. Utvalget anslår overhenget til 2008 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dette er høyere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre foregående år som var på 1,5 prosent, men om lag på linje med overhenget til For industriarbeidere er overhenget anslått til 1¾ prosent og for industrifunksjonærer til 2½ prosent. Overhenget for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er anslått til 1,6 prosent, mens det for ansatte i finanstjenester er anslått til 1,3 prosent. For ansatte i staten og kommunene er overhenget foreløpig anslått til henholdsvis 1½ prosent og 1¼ prosent. I Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er overhenget anslått til 1,3 prosent Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger for lønnsutviklingen fra 2006 til 2007 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2008 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2007 for ulike grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjørene i 2007 gis i vedlegg 1. Kapitlet bygger delvis på foreløpig statistikk og anslag for Dessuten mangler det tall for noen grupper. Det vil derfor bli oppdatert mot slutten av mars/begynnelsen av april. Årslønnsvekst for hovedgrupper Beregningsutvalget presenterer i tabell 1.1 tall for gjennomsnittlig årslønnsvekst det siste tiåret for noen store forhandlingsområder. For noen grupper er beregningene for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid, mens det for andre er gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte, der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Tabellen bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales i boks 1.1. En mer detaljert omtale gis i vedlegg 2. 6

7 Boks 1.1 Lønnsbegreper og grunnlaget for beregning av årslønnsvekst Beregningene som utvalget legger fram, bygger på Statistisk sentralbyrås strukturstatistikk for lønn, en statistikk som en gang per år kartlegger nivå, fordeling og endring i lønn. Videre bygger beregningene i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i tidligere rapporter. SSBs lønnsstatistikk er utviklet i tråd med EØS-retningslinjer på området og i nært samarbeid med partene i lønnsoppgjøret for å dekke krav til forhandlingsstatistikk. I privat sektor bygger SSBs lønnsstatistikk på opplysninger fra et utvalg av bedrifter i alle næringshovedområder 1 med unntak av primærnæringene. Utvalgene varierer i størrelse fra om lag 40 til 80 prosent, med i gjennomsnitt om lag 67 prosent av alle ansatte i næringshovedområdet, alt avhengig av i hvor stor grad næringen er omfattet av krav om forhandlingsstatistikk. Det innhentes opplysninger på individnivå i alle næringer og for alle ansatte uavhengig av stilling og arbeidstid. Fra foretakene som omfattes av det årlige utvalget, innhentes data på skjema eller via elektroniske media. Det er også mulighet til å levere data via Altinn-portalen. I offentlig sektor bygger lønnsstatistikken for ansatte i staten på opplysninger fra Statens Sentrale Tjenestemannsregister (SST) hos Fornyings- og administrasjonsdepartementet, mens den for ansatte i kommunal- og fylkeskommunal virksomhet bygger på opplysninger fra Personal administrativt informasjonssystem (PAI) hos KS. Både for ansatte i staten, i kommunal- og fylkeskommunal virksomhet og i helseforetakene er det totaltelling. SSB står for innhentingen av lønnsopplysningene for statsansatte og for ansatte i de statlige helseforetakene. SSB offentliggjør offisiell lønnsstatistikk for ansatte både i staten, de statlige helseforetakene, kommunene og for undervisningssektoren. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst er basert på oppgaver over time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Månedsfortjenesten består av fast avtalt lønn inkl. faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonuser. Uregelmessige tillegg omfatter bl.a. tillegg for ubekvem arbeidstid, utkallingstillegg, skifttillegg, smusstillegg, offshoretillegg og andre tillegg som følge av arbeidets art. Uregelmessige tillegg er som regel knyttet til spesielle arbeidsoppgaver eller arbeidstider. Beregningene inneholder de samme lønnskomponentene for alle grupper. I lønnskomponentene inngår lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje, f.eks. skifttillegg og ulempetillegg. Som nevnt inngår bonus i årslønnsbegrepet. Derimot inngår ikke fordel ved opsjoner og fordel ved aksjer til underkurs. For gruppene/tariffområdene i tabell 1.1 beregnes fra og med 2003 årslønn for alle grupper ved å ta utgangspunkt i lønnsstatistikken for vedkommende år, f. eks. i oktober. En kan dermed anslå økningen i månedsfortjenesten siden oktober året før. Økningen i månedsfortjenesten over denne perioden deles i tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning. Tariffmessig lønnsøkning anslås på grunnlag av tariffavtaler og kan fordeles på bestemte 1 Ifølge Standard for næringsgrupper 1994 (C 182). 7

8 tidspunkter i 12-månedersperioden. Lønnsglidningen, som beregnes som en restpost, blir fordelt på ett eller flere tidspunkter for de ulike gruppene. Deretter kan en beregne et gjennomsnittlig årslønnsnivå for det aktuelle året. Lønnsglidning framkommer beregningsmessig som forskjellen mellom total lønnsøkning i en bestemt periode og tariffmessig lønnsøkning i den samme perioden. Tillegg ved lokale forhandlinger i privat sektor og for stillinger med bare lokal lønnsdannelse i kommunene regnes som lønnsglidning. I noen tariffområder er forhandlingsmodellen slik at også de lokale forhandlingene er en del av den avtalte lønnsøkningen. For ansatte i staten og i kommunene med hovedsakelig sentral lønnsdannelse, er tillegg ved lokale forhandlinger normalt en del av rammen som fastsettes sentralt. Denne rammen er likevel ofte en nedre ramme. I staten f. eks. kan etatene/virksomhetene overføre midler fra driftsbudsjettet til lønnsmidler. I tillegg kan partene lokalt føre forhandlinger på særlig grunnlag. I beregningene forutsettes det at det ikke skjer noen glidning fra tellingstidspunket og ut året. Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen til SSB viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som ikke har vært fanget opp av beregningsoppleggene. Dette har forholdsvis liten betydning for gjennomsnittlig årslønn og årslønnsvekst, men kan i noen større grad påvirke størrelsen på overhenget til neste år. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst i tabell 1.1 er for noen grupper utført for heltidsansatte, dvs. for lønnstakere som har avtalt full arbeidstid per uke på tellingstidspunktet for den aktuelle statistikken. Et fullt årsverk svarer imidlertid ikke til det samme antall arbeidstimer for alle lønnstakergrupper. Begrepet «beregnet årsverk» omfatter både heltidsog deltidsansatte der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter, med utgangspunkt i registrert arbeidstid/stillingsstørrelse på tellingstidspunktet. Ved beregningene forutsettes det at det gis godtgjørelse for ferie- og sykefravær som er lik lønnsinntekten for arbeidet tid av tilsvarende lengde som fraværet. I beregningene av årslønn for heltidsansatte i privat sektor etter næringshovedområde inngår som hovedregel de som har en avtalt arbeidstid på 33 timer eller mer i uken. Dette er i samsvar med definisjonen av heltid i offisiell lønnsstatistikk. Det skilles ikke mellom arbeid på skift/turnus og på dagtid. I forbindelse med utarbeidning av tariffstatistikk kan SSB sette andre grenser. For ansatte i staten og kommunene inkl. undervisningssektoren er heltid definert som dellønnsprosent/stillingsandel på 100 prosent. For de statlige eide helseforetakene har en også mulighet for å sette grenser mellom heltid og deltid som i privat sektor. Deltidsansatte er alle som har avtalt arbeidstid lavere enn 33 timer i uken eller dellønnsprosent/stillingsandel lavere enn 100 prosent. For å kunne sammenlikne lønn mellom heltids- og deltidsansatte omregnes lønnen til de deltidsansatte til hva den ville vært hvis de jobbet heltid. Lønn per heltidsekvivalent for de deltidsansatte kan da slås sammen med lønnen for de heltidsansatte slik at man kan beregne gjennomsnittlig lønn for alle ansatte. I noen områder står deltidsansatte for en stor del av årsverkene. I det kommunale- og fylkeskommunale tariffområdet arbeider om lag 60 prosent av de ansatte deltid (utfører om lag 40 prosent av årsverkene), mens andelen er om lag 40 prosent i varehandelen (utfører om lag ⅓ av årsverkene) og om lag ⅓ blant undervisningspersonale (utfører om lag ¼ av årsverkene). For de andre gruppene/næringene i tabell 1.1 i kapittel 1 ligger deltidsandelen rundt 20 prosent eller lavere unntatt for helseforetakene hvor andelen ligger rundt 45 prosent. 8

9 Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år. Videre kan variasjoner i lønnsutviklingen mellom grupper bl.a. ha sammenheng med endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken, endringer i stillingsstruktur m.m. Av tabell 1.1 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Lønnsveksten var høy både i 1998 og I 1998 varierte lønnsveksten mellom 5½ og knapt 7 prosent, mens veksten i 2002 varierte mellom 5 og vel 8 prosent. Ellers i årene har lønnsutviklingen for områdene i tabellen stort sett variert mellom 3 og vel 5 prosent. Unntaket er undervisningspersonell i kommunesektoren i årene fra 2000 til 2002 og helseforetakene i Den forholdsvis sterke lønnsveksten for undervisningspersonell i kommunesektoren fra 2000 til 2002 skyldes spesielle tillegg. I 2005 varierte lønnsveksten mellom 3 og vel 4 prosent og i 2006 mellom 3½ prosent og knapt 5 prosent med unntak av i finanstjenester hvor høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten både i 2005 og Årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i NHO-bedrifter kan anslås til om lag 5½ prosent for industriarbeidere og til om lag 5¾ prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var på om lag 5½ prosent. Årslønnsveksten for HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 5,0 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten i 2007 beregnet til 5,2 prosent. For ansatte i staten og i kommunene kan lønnsveksten foreløpig anslås til henholdsvis om lag 5 prosent og 4½ prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene anslås til 5,3 prosent. Anslag på årslønnsveksten i helseforetakene kommer utvalget tilbake til i mars/april. 9

10 Tabell 1.1 Årslønnsvekst fra året før i prosent for noen store forhandlingsområder. Per årsverk Industri i alt NHO-bedrifter i industrien Kommuneansatte Industriarbeidere Industrifunksjonærer 1 HSHbedrifter i varehandel 2 Finanstjenester 3 Statsansatte Kommuneansatte i alt 5 Undervisningspersonell 4 Spekter-bedrifter Helseforetakene ,1 5,6 6,8 6,1-6,4 5,9 5, ,7 4,7 4,7 4,9 5,1 4,7 5,0 4, ,6 4,5 4,7 4,5 5,3 4,6 4,0 6, ,1 4,9 5,3 4,8 4,7 4,2 3,5 7, ,6 5,0 6,1 5,0 6,2 5,9 6,0 8,2 5,3 5, ,0 3,5 4,6 4,4 4,5 4,3 4,4 5,4 7,0 6 3, ,8 3,6 3,8 3,5 4,0 3,7 3,8 8 3,2 7 3,0 9 3, ,0 3,4 4,3 3,9 7,7 10 3,4 3,4 3,0 7 3,3 9 3, ,3 3,6 4,6 4,2 5,6 10 4,5 4,1 2,6 7 3,7 9 4, ½ 5½ 5¾ 5,0 5,2 5 4½ 3 ⅔ - 5, ,0 27,3 30,8 27,9 30,0 28,6 26,9 36,7 - - Gj. sn. per år 5,2 4,9 5,5 5,0 5,4 5,2 4,9 6, ,6 21,2 25,3 22,8 30,0 22,7 21,9 19,2-22,7 Gj. sn. per år 4,3 3,9 4,6 4,2 5,4 4,2 4,0 3,6-4,2 Lønn 2006, per årsverk Lønn 2006, heltidsansatte Antall årsverk For industrifunksjonærer er lønnsveksttallene for heltidsansatte i perioden og per årsverk i årene etterpå. 2 Lønnsveksttallene er for heltidsansatte Forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring. Lønnsveksttallene er for heltidsansatte. Kompensasjon for endringer i særavtalen om arbeidstid (skolepakke I) trakk opp lønnsveksten med 1,4 prosentpoeng i 2000 og 1,8 prosent i I hovedtariffoppgjøret i 2000 ble det avtalt at de 2 ekstra feriedagene både i 2001og 2002 tas ut i penger i stedet for redusert tilstedeværelsesplikt. Dette utgjør ett lønnstrinn eller vel 1½ prosentpoeng som bidrag til lønnsveksten i Skolepakke II trakk opp lønnsveksten med om lag 3 prosentpoeng i 2002 og om lag 1¾ prosentpoeng i Omfatter ansatte i kommunene, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer. Legene trakk opp lønnsveksten med 2 prosentpoeng. Omfatter undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse og ekskl. Oslo kommune i 2004 og For 2006 er Oslo kommune inkludert. Omfatter også stillinger med hovedsakelig lokal lønnsdannelse og undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse. Lønnsveksten i 2006 er per årsverk og er beregnet av Spekter på grunnlag av et datamateriale de har innhentet per oktober 2005 og 2006 og februar 2007 for LO-, YS- og Unio-forbundene. Spekter beregnet også lønnsveksten for årene 2002 og For årene 2004 og 2005 er lønnsveksten for heltidsansatte og er beregnet av SSB. På grunnlag av innhentet lønnsdata per oktober 2005 og 2006 har SSB beregnet lønnsveksten fra 2005 til 2006 til 3,0 prosent for heltidsansatte. Høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten både i 2005 og Heltidsansatte Ekskl. flygeledere var lønnsveksten 4,4 prosent. Brudd: I HSH-bedrifter i varehandel omfatter tallet for 1999 ansatte i identiske bedrifter, dvs. bedrifter som er med i statistikken både i 1998 og Under finanstjenester er forsikring også inkludert fra og med 2003, mens området tidligere bare omfattet forretnings- og sparebanker. Under kommuneansatte er ikke Oslo med i perioden Skoleverket ble en del av det kommunale tariffområdet fra og er inkludert i veksttallet fra og med Veksttallet for undervisningspersonell i kommunesektoren for i årene er ikke sammenliknbart med tallene for tidligere år. Under statsansatte er tallene eksklusiv BA-selskapene Posten Norge og NSB fra og med Posten og NSB er omdannet til aksjeselskaper og er nå med i øvrige bedrifter i Spekter. Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget. Øvrige bedrifter 10

11 Boks 1.2 Strukturendringer Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f. eks. endring i kvalifikasjoner/utdanning blant arbeidstakerne, endringer i stillingsstruktur, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid eller endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f. eks. alder og endringer i andelen menn/kvinner). For mange grupper gir lønnsstatistikken begrenset informasjon om slike endringer. Utvalget vil peke på at en bør være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner om individuelle forskjeller i lønnsutviklingen mellom ulike grupper/næringer fordi strukturendringer kan virke forskjellig. Særlig gjelder dette over en så lang tidsperiode som i tabell 1.1. I den siste tiden har det vært en sterk økning i sysselsettingen, særlig blant unge arbeidstakere år og blant aldersgruppen år. Yngre arbeidstakere får vanligvis lavere lønn enn gjennomsnittet, og slike endringer i sysselsettingen kan dermed bidra til å trekke lønnsveksten ned. I perioder med stagnasjon i sysselsettingen kan effekten være motsatt ved at andelen yngre arbeidstakere blir redusert ved oppsigelser/innskrenkninger og mindre rekruttering. Lønnsøkning som følge av endringer i aldersstrukturen antas å fordele seg noenlunde jevnt over året, og denne formen for lønnsøkning har derfor blitt lagt til midt i året (1. juli) ved beregning av årslønn. Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer: - ansatte i industrien - ansatte i varehandel - ansatte i offentlig forvaltning Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2006 til 2007 er beregnet til 5,4 prosent mot 4,1 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 1.2 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHObedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet fra 1997 til 2007 har lønnsveksten vært nær den samme i alle de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i den siste 5-årsperioden ( ) vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år. 11

12 Tabell 1.2 Årslønnsvekst fra året før i prosent for alle grupper 1 og for tre hovedsektorer i økonomien. Industrien Alle grupper 2 Alle bedrifter NHObedrifter Varehandel 3 Offentlig forvaltning ,2-6,1 6,2 6, ,1 5,4 4,7 4,7 4, ,4 4,2 4,6 4,5 4, ,8 4,5 5,1 5,2 4, ,7 5,8 5,6 4,4 6, ,5 4,5 4,0 4,6 5, ,5 3,6 3,8 3,9 3, ,3 3,6 4,0 3,7 3, ,1 3,9 4,3 3,4 4, ,4 4,9 6 5½ 5,9 4¾ ,2-59,3 57,5 58,6 Gj. sn. per år 4,7-4,8 4,6 4, ,6 22,2 23,6 23,4 22,8 Gj. sn. per år 4,2 4,1 4,3 4,3 4,2 Lønn 2006, per årsverk Lønn 2006, heltidsansatte Lønnsveksten er per årsverk for alle grupper, offentlig forvaltning og for NHO-bedrifter i industrien. For varehandel og for alle bedrifter i industrien er lønnsveksten for heltidsansatte. 2 Før 1998 omfatter gjennomsnittlig årslønnsvekst gruppene i tabell 1.1 samt ansatte i forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift, forsikring og uorganiserte bedrifter i varehandel. Fra og med 1998 er også ansatte i uorganiserte bedrifter i bygg- og anleggsvirksomhet og industri med. Ansatte i oljevirksomhet er inkludert fra For 2002 er også ansatte i privat helse- og sosialtjenester, privat skolevirksomhet, kraftforsyning og sosial- og personlig tjenesteyting med. 3 Inklusive motorkjøretøytjenester. Denne gruppen trakk opp lønnsveksten i I engroshandel var veksten i ,5 prosent, i detaljhandel 5,0 prosent og i HSH-bedrifter i varehandelen også 5,0 prosent. 4 Omfatter det kommunale- og det statlige tariffområdet og de statlig eide helseforetakene. NSB BA og Posten Norge BA er ikke med i tallene fra og med Stillinger med bare lokal lønnsdannelse i kommunene er med fra og med Oslo kommune er med i tallene fra Ekskl. helseforetakene 6 Det brukes litt forskjellige beregningsmetoder for bergning av årslønnsvekst i industrien i NHO-bedrifter og i hele industrien. Dette kan gi forskjellig årslønnsvekst i ett enkelt år, men blir jevnet ut sett over flere år. Lønnsveksten fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 var om lag den samme for de to gruppene. Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget. I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,3-0,8 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 2 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer og ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring de siste årene. I 2005 og 2006 var lønnsglidningen særlig høy i forretnings- og sparebanker og forsikring, noe som skyldtes store 12

13 bonusutbetalinger i disse to årene. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt. Tabell 1.3 Årslønnsvekst fra året før i prosent dekomponert i overheng, tarifftillegg og lønnsglidning Gj.sn Industriarbeidere i NHO-bedrifter: Årslønnsvekst 3,5 3,6 3,4 3,6 5½ Herav: - Overheng 1,7 1,4 1,2 1,0 1,4 - Tarifftillegg 0,4 0,8 0,5 0,9 1,3 - Lønnsglidning 1,4 1,4 1,7 1,7 2¾ 1,8 Industrifunksjonærer i NHO-bedrifter: Årslønnsvekst 4,6 3,8 4,3 4,6 5¾ Herav: - Overheng 2,1 1,7 1,5 1,6 2,0 - Lønnsglidning 2,5 2,1 2,8 3,0 3¾ 2,8 HSH-bedrifter i varehandel: Årslønnsvekst 4,4 3,5 3,9 4,2 5,0 Herav: - Overheng 1,3 0,9 0,7 1,1 1,2 - Tarifftillegg 2,0 0,6 0,6 0,9 1,2 - Garantitillegg - 0,4 0,3 0,2 0,3 - Lønnsglidning 1,1 1,6 2,3 2,0 2,3 1,9 Finanstjenester: Årslønnsvekst 4,5 4,0 7,7 5,6 5,2 Herav: - Overheng 2,0 0,5 1,5 1,1 1,4 - Tarifftillegg 0,5 1,7 0,7 0,8 0,9 - Lønnsglidning 2,0 1,8 5,5 3,7 2,9 3,2 Statsansatte: Årslønnsvekst 4,3 3,7 3,4 4,5 5 Herav: - Overheng 3,9 0,4 1,9 0,7 2,9 - Tarifftillegg 0 2,9 1,2 3,0 1,5 - Lønnsglidning 0,4 0,3 0,3 0,8 ½ 0,5 Undervisningspersonell i kommunene: Årslønnsvekst 5,4 3,2 1 3,0 1 2,6 2 3 ⅔ Herav: - Overheng 5,3 3 0,2 1,4 0,4 1,1 - Tarifftillegg 0 2,9 1,3 2,4 2,5 - Lønnsglidning 0,2 0,1 0,3-0,2 0 0,1 Kommuneansatte 4 : Årslønnsvekst 4,4 3,8 3,4 4,1 4½ Herav: - Overheng 2,2 0,5 1,5 0,4 1,7 - Tarifftillegg 1,9 2,6 1,2 3,0 2,5 - Lønnsglidning 0,3 0,7 0,7 0,7 ⅓ 0,5 1 Undervisningspersonell med i hovedsak sentral lønnsdannelse og ekskl. Oslo kommune. 2 Inkl. Oslo kommune. 3 De lønnsmessige virkningene som følge av skolepakke II trakk opp overhenget til 2003 med om lag 1¾ prosentpoeng. Skolepakke II innebar at lærerne bl.a. fikk ett lønnstrinn fra 1. januar 2002 og ytterligere to lønnstrinn fra 1. august Dette må bl.a. ses i sammenheng med at undervisningstiden ble økt med 1 prosent fra 1. januar 2002 og med ytterligere 3 prosent fra 1. august Inklusive Oslo kommune fra og med 2003 og undervisningsstillinger i kommunesektoren fra og med Kilder: Statistisk sentralbyrå, KS og Fornyings- og administrasjonsdepartementet. 13

14 Boks 1.3 Nærmere om lønnsglidningen I tabell 1.3 framgår bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen for en del forhandlingsområder i de siste fem årene. Tabellen viser dekomponering av årslønnsveksten i overheng, bidrag fra tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning. Når en fokuserer på lønnsveksten fra dato til dato, betyr normalt lønnsglidningen mer for lønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. For industriarbeidere bidro lønnsglidningen med 2,7 prosentpoeng av lønnsveksten fra 1. oktober 2005 til 1. oktober 2006, mens bidraget til årslønnsveksten fra 2005 til 2006 var 1,7 prosentpoeng i For staten bidro lønnsglidningen med 1,5 prosentpoeng av lønnsveksten fra 1. oktober 2005 til 1. oktober 2006, mens bidraget til årslønnsveksten fra 2005 til 2006 var 0,8 prosentpoeng i Forskjellen skyldes at en del av lønnsglidningen inngår i overhenget ved beregning av årslønnsvekst. For staten vil det si 0,7 prosentpoeng av overhenget til 2007 (1,5-0,8). 1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO/NHO-området. For industriarbeidere steg lønn pr årsverk (både heltid og deltid) med om lag 5½ prosent fra 2006 til 2007, ifølge foreløpig lønnsstatistikk, mot 3,6 prosent året før. I 2007 var det større forskjeller mellom næringsgrupper enn det som har vært vanlig tidligere. Lønnsveksten for industriarbeidere i LO/NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffavtaler. De senere årene har sysselsettingen variert mer mellom bransjer/yrker enn tidligere slik at strukturelle endringer har påvirket gjennomsnittlig lønnsvekst. For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år) og gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg eller tillegg etter arbeidets art. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene være mer usikker enn summen for den totale lønnsveksten. Bonus bidro til å trekke opp lønnsveksten med om lag ¼ prosentpoeng fra 2006 til 2007, mens uregelmessig tillegg bidro til å trekke ned tilsvarende. Når en fokuserer på lønnsveksten fra dato til dato kan man todele lønnsveksten i tarifftillegg og lønnsglidning i perioden mellom måletidspunktene (tabell 1.5). Tarifftillegg pr. 1. april 2007 var høyere enn tilsvarende året før og lønnsglidning tiltok utover i Foreløpige tall viser at gjennomsnittlig timefortjeneste fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 økte med om lag knapt 6 prosent mot 4 prosent året før. De gjennomsnittlige tarifftillegg i det sentrale oppgjøret 2007 økte lønnsnivået med 1,7 prosent mot 1,3 prosent i samme periode året før. Lønnsglidningen i perioden 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 utgjorde om lag 4 prosent, mot 2,7 prosent i tilsvarende periode året før. 14

15 Tabell 1.4. Gjennomsnittlige tarifftillegg for industriarbeidere,( inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art) Per 1.april 1995: 108 øre/time, 1,1 prosent Våren 1996: 1) 212 øre/time, 2,0 prosent Per 1.april 1997: 91 øre/time, 0,9 prosent Våren/sommeren 1998: 1) 432 øre/time, 3,7 prosent Per 1.april 1999: 28 øre/time, 0,3 prosent Per 9.mai 2000: 220 øre/time, 1,7 prosent Per 1.april 2001: 148 øre/time, 1,1 prosent Våren 2002: 1) 386 øre/time 2,8 prosent Per 1.april 2003: 80 øre/time 0,5 prosent Våren 2004: 1) 168 øre/time 1,1 prosent Per 1.april 2005: 106 øre/time 0,7 prosent Våren 2006: 1) 207 øre/time 1,3 prosent Per 1.april øre/time 1,7 prosent 1 Gjennomsnittstallet er summen av alle nivåmessige tillegg gitt i de forbundsvise områdene inklusive generelle tillegg, lavlønnstillegg, fagarbeidertillegg, ansiennitetstillegg, minstelønnsatser, skifttillegg etc. De fleste forbundsvise tarifftilleggene ble gitt med ulik virkningstidspunkt mellom 1.april til 1.juni. Årslønnsberegninger er basert på opplysninger om lønn pr. 1. oktober, samt når på året tariffmessige tillegg og bedriftsvise tillegg blir gitt og bidraget til kalenderårsveksten. (Jf. boks. 1.1) Årslønnsveksten på 5½ prosent fra 2006 til 2007 besto av lønnsoverhenget inn i 2007 på 1,4 prosent og bidrag fra gjennomsnittlige tarifftillegg i løpet av 2007 med 1,3 prosentpoeng. Foreløpig materiale viser at lønnsglidningen i 2007 bidro til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med om lag 2¾ prosentpoeng mot 1,7 prosentpoeng året før. Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2008 er foreløpig beregnet til om lag 1¾ prosent. 15

16 Tabell 1.5 Tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for industriarbeidere basert på timefortjenester 1) eksklusiv overtidsbetaling omregnet til 37,5 t/uke. Endring i prosent fra tilsvarende periode året før. Lønnsøkning per time Herav: Tarifftillegg Lønnsglidning 2) Lønnsglidning som prosent andel av total lønnsøkning ,7 1,3 3, ,5 1,2 3, ,9 1,5 3, okt. 4,3 1,1 3, ,0 2,4 2, okt. 5,9 2,8 3, ,5 0,9 2, okt. 3,3 0,5 2, ,6 0,9 2, okt. 3,4 1,1 2, ,4 0,9 2, okt 3,4 0,7 2, ,6 0,9 2, okt 4,0 1,3 2, ½ 1,7 3¾ 1.okt 5¾-6 1, Beregningsgrunnlaget: Gjennomsnittlig timefortjeneste ekskl. overtidstillegg, betaling for helligdager, feriepenger o.l. Omregning av timefortjenestene til felles ukebasis har betydning bare når det er vesentlige endringer i arbeidstiden. Lønnsglidningen er basert på at hele lønnsveksten mellom tilsvarende registreringsperioder i to påfølgende år er dekomponert i tarifftillegg og lønnsglidning. Dette avviker fra dekomponeringen i tabell 1.3 hvor kalenderårslønnsveksten er dekomponert i lønnsoverheng (som består både av tarifftillegg og lønnsglidning), samt bidrag til kalenderårslønnsveksten fra henholdsvis tarifftillegg og lønnsglidning.. Kilder: SSB og NHO Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området. For arbeidere i byggevirksomhet var det en årslønnsvekst på om lag 5½ prosent fra 2006 til 2007, basert på foreløpig materiale, mot 4,1 prosent året før. Sammenligninger av materialet mellom 1. oktober 2006 og 1. oktober 2007 viser gjennomsnittlig nivåvekst på om lag 6¼ prosent i perioden. Strukturelle endringer i sysselsettingen kan ha hatt avgjørende betydning for lønnsveksten innenfor byggevirksomhet. Antall årsverk steg med om lag 9 prosent i perioden. Om lag 1/3 16

17 av arbeidstakerne innenfor området er skiftet ut i materialet. Arbeidstakere som er med på to sammenlignbare tidspunkter ( identiske personer ), har en høyere lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekst for arbeiderne i bransjen. Grunnen til at ikke alle er med i begge årene kan være utskifting av bedrifter (særlig småbedrifter) i utvalget. Materialet viser likevel klar tendens til at den økende sysselsettingen i perioden har dempet lønnsveksten betydelig i bransjen, anslagsvis 1-2 prosentpoeng. Høyere gjennomsnittlige uregelmessige tillegg (skift og andre tillegg etter arbeidets art) bidro til en økning i lønnsveksten på om lag ½ prosentpoeng, mens bonus økte marginalt. Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor stein-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag(ca.2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca.1/3). I lønnsoppgjørene for byggevirksomhet for 2007 ble det gitt et generelt tarifftillegg 1.april og økning i lønn knyttet til akkord pr. 1. august, som bidro til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 på totalt om lag 1¼ prosentpoeng, i tillegg til et lønnsoverheng fra året før på 1,3 prosent. Samlet for arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet økte årslønnen fra 2006 til 2007 med knapt 5½ prosent, på bakgrunn av foreløpige tall. Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noen mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v. For arbeidere innenfor transportsektoren i NHOområdet var det en årslønnsvekst fra 2006 til 2007 på om lag 4½ prosent mot 3,9 prosent året før, ifølge foreløpige tall. Lønnsveksten fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 antas også å bli på om lag 4¾ prosent, mot 4,3 prosent året før. Det sentrale tillegget pr. 1. april 2007 for hele transportsektoren i NHO-bedrifter, bidro til årslønnsveksten med 1,6 prosentpoeng fra 2006 til Lønnsoverhenget fra 2006 og kjente tillegg avtalt i 2006, men gitt med virkning i 2007, bidro med om lag 1,5 prosentpoeng. Om lag 30 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. I tillegg er det i rutebilsektoren som utgjør om lag 50 prosent av arbeidere i samferdselssektoren i LO- NHO-området, inngått bransjeavtaler knyttet til nye eller reforhandlede kontrakter, som kan slå ut i lønnsvekst. Lønnseffekten av dette for 2007 ser ut til å være begrenset i materialet pr. 1. oktober, men vil sannsynlig bidra til lønnsvekst i Innenfor oljevirksomhet, offshore viser foreløpige tall for oljeboring, operatører og oljeservicebedrifter en lønnsvekst for arbeidere på om lag 6 prosent fra 2006 til 2007, mens økningen i perioden 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 var om lag 5 1/2 prosent. Oljevirksomhet består hovedsakelig av operatører, som utgjør knapt 2/3 og oljeservicebedrifter som utgjør knapt 1/3 av sysselsettingen i arbeidergruppen. Området består ellers av oljeboring som er med i anslaget ovenfor, med utgjør bare vel 10 prosent av totalsysselsettingen. Lønnsveksten vil blant annet være preget av i hvilken grad timene er betalt med offshoretillegg og andre strukturelle endringer. Forpleiningsvirksomhet er klassifisert innenfor kantine/catering og hotell- og restaurantvirksomhet og er ikke med her, men vil formelt være en del av offshoreområdet. Landbaser er heller ikke med i anslaget overfor. 17

18 De avtalte tillegg for operatører bidro til at lønnsveksten fra midten av 2007 var langt lavere for avtalt lønn enn for andre lønnselementer som bonus og uregelmessige tillegg, mens det motsatte gjaldt oljeservice. Økte bonuser bidro med vel ½ prosentpoeng av årslønnsveksten. I tillegg antas at en automatisk virkning av ansiennitetstillegg pr.1. januar 2007 bidro med minst ½ prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2006 til Gode økonomiske tider innenfor oljevirksomhet kan ha ført til at lønnsveksten har blitt en del høyere enn antatt tidligere. Beregninger på sysselsettingseffekter kan tyde på at bransjen har betalt relativt godt for ny arbeidskraft. For hotell og restaurantvirksomhet anslås en økning i årslønn fra 2006 til 2007 på om lag 4¼ prosent, basert på foreløpig materiale for både heltids- og deltidsansatte, mot 3,3 prosent året før. Avtalene for hotell og restaurant ble i 2006 endret, ved at funksjonærgrupper som før var på egen avtale, ble tatt inn i felles avtale med arbeidergruppene. Funksjonærgruppene dette gjaldt er resepsjonister og visse kontoryrker. Fra 2006 er tilleggene innenfor den sentrale riksavtalen derfor basert på en bredere gruppe enn tidligere. Den nye gruppen innebærer at tariffavtalegruppen som tidligere omfattet bare arbeidere, økte med vel 10 prosent målt i antall årsverk. I veksttallene overfor er den utvidete gruppen tatt med. Tariffoppgjøret i 2007 ga et tillegg for alle arbeidstakere innenfor overenskomstområde på kr. 4,15 per time (37,5 t/uke), inklusive garantitillegg fra 1. april Sammen med lønnsoverheng fra året før bidro de sentrale tilleggene til at lønnsnivået for gruppen økte med mellom 3 og 3,5 prosent fra 2006 til 2007 før lønnsglidning. Bransjen kjennetegnes videre av omfattende utskiftning av arbeidsstokken fra et år til et annet. Gjennomsnittlig alder var om lag 32 år i 2007, om lag 10 år yngre enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHObedrifter. Man finner i 2007-materialet bare igjen om lag 50 prosent av de samme arbeidstakerne som i Selv om en del av dette kan tilskrives endring av utvalget, har sannsynligvis slike strukturendringer i sysselsettingen redusert lønnsveksten. Lønnsoverhenget inn i 2008 er foreløpig beregnet til vel 1 prosent Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter. For industrifunksjonærene i NHO-bedrifter viser foreløpige tall en årslønnsvekst på omlag 5¾ prosent fra 2006 til 2007, mot 4,6 prosent året før. I likhet med 2006 var det en stigende lønnsvekst også utover i Foreløpig tall for lønnsveksten for industrifunksjonærer fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 viser om lag 6¼ prosent. Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Det er relativt store forskjeller grupper imellom hvor spesielt petrokjemisk trekker oppover, mens kjemisk og mineralbearbeidende industri demper veksten noe. Bonusutbetalinger målt som et gjennomsnitt over en 12 måneders periode fram mot måletidspunktet 1. oktober alene dro årslønnsveksten opp med vel ¼ prosentpoeng. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet for de ulike bransjene og vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet. 18

19 Med et beregnet lønnsoverheng inn i 2007 på 2 prosent, var bidraget fra lønnsglidning i løpet av 2007 om lag 3¾ prosentpoeng, mot 3 prosentpoeng året før. Som følge av en stigende lønnsvekst utover i 2007 er lønnsoverhenget inn i 2008 foreløpig beregnet til om lag 2½ prosent, mot 2,0 prosent året før. Antall industrifunksjonærer utgjør om lag 40 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatt innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant og IKT bedrifter. Foreløpig lønnsstatistikk viser en lønnsvekst for alle funksjonærer innen NHO-området på om lag 6¼ prosent 2006 til 2007, mot 5,1 prosent året før. Økt bonus dro gjennomsnittsveksten opp med om lag ¼ prosentpoeng. Lønnsveksten har tiltatt mot slutten av Lønnsveksten fra 1. oktober 2006 til 1. oktober 2007 anslås til om lag 6½ prosent for alle funksjonærer i NHO-bedrifter, mot 5,6 prosent året før. Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer. Utvalget tar fra neste år sikte på å produsere egne tall for lederlønn fra samme type kildemateriale som for andre grupper. Utvalget vil arbeide videre med å framskaffe data for lønnsvekst for forskjellige funksjonærgrupper. I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en betydelig gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 8 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid). Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene om lag 42 prosent av årsverkene og om lag 52 prosent av lønnssummen. Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for industriarbeidere og industrifunksjonærer. Tallene for industrifunksjonærer omfatter også ledere, både toppledere og mellomledere. Funksjonærene har utgjort en stadig økende del, noe som isolert har bidratt til en økning i gjennomsnittslønn for funksjonærer og arbeidere i industrien totalt sett. Basert på basisregistret for bedrifter i NHO-området har denne tendensen stoppet opp i perioden 2006 til 2007 innenfor industrien. Mens veksten i antall årsverk totalt sett har vært 2,9 prosent fra 2006 til 2007, har årsverkene for industriarbeidere økt med 4,2 prosent, mens 19

20 funksjonærene har økt antall årsverk med 1,1 prosent. Dette forhold bidro til at fra 2006 til 2007 tilfalt en noe større andel av lønnssummen arbeidere i industrien Foreløpige tall tyder på at samlet lønnsvekst for funksjonærer og arbeidere for industribedrifter i NHO vil ligge på om lag 5½ prosent fra 2006 til 2007 mot 4,3 prosent året før. Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. I tabell 1.6 vises fordelingen av industrisysselsettingen mellom arbeidere og funksjonærer basert på henholdsvis årsverk og lønnssum, ifølge lønnsopplysninger fra SSB og opplysninger fra NHOs statistikkregister. Tabell 1.6. Fordeling av årsverk i NHOs statistikkregister og lønnssum basert på årslønnsnivå for henholdsvis arbeidere og funksjonærer, har utviklet seg som vist i oppstillingen nedenfor de siste årene.(prosentandeler) Arbeidere Funksjonærer Årsverk: ,6 40, ,2 40, ,1 40, ,1 40, ,8 41, ,3 41, ,7 42, ,3 41,7 Lønnssum: ,5 48, ,0 49, ,6 49, ,4 49, ,3 50, ,6 51, ,7 52,3 2007*) 48,3 51,7 *) foreløpige anslag Kilder: NHO, SSB 20

21 1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet I mellomoppgjøret i 2007 ble det enighet mellom Finansforbundet og Finansnæringen Arbeidsgiverforening og mellom LO/ HK, og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finansnæringen Arbeidsgiverforening om at satsene i lønnsregulativet økes med kr per år med virkning fra 1. mai. Dette ble av partene anslått til å gi en lønnsvekst fra 1. mai på 1,4 prosent. Bidraget til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 ble anslått til 0,9 prosentpoeng. Det foreligger ennå ikke tall for lokale tillegg per 1. januar 2007 og per 1. juli Utvalget har lagt gjennomsnittlige lokale tillegg de tre siste årene til grunn for beregningen av årslønnsveksten fra 2006 til Ifølge lønnsstatistikken for 2007 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 2 bank og forsikring, med 5,0 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2006 til 1. september Bonusutbetalingene bidro til å trekke opp lønnsveksten, men i mindre grad enn i 2005 og Bonus har de siste årene utgjort en økende andel av månedsfortjenesten i alt og synes å ha blitt en mer generell del av lønnssystemet i finanstjenester. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedsfortjenesten i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005, videre til 8,2 prosent i 2006 og til 8,5 prosent i For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2006, tarifftillegget i 2007 og den nevnte forutsetningen om lokale tillegg i 2007, foreløpig anslått årslønnsveksten fra 2006 til 2007 til 5,2 prosent. I varehandel resulterte garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og HSH i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2007 på kr 3,30 per time. Det antas at om lag 25 prosent av de sysselsatte på avtalen fikk dette tillegget. I mellomoppgjøret i 2007 ble det på Landsoverenskomsten mellom LO/Handel og Kontor og HSH fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 3,50 per time og et ytterligere tillegg på kr 1 per time på de laveste satsene, dvs. trinn 1-5. For tillegg på andre overenskomster mellom LO-forbund og HSH, mellom YS-forbund og HSH samt overenskomster innen HUK 3 -området, vises det til vedlegg 1. Ifølge lønnsstatistikken for 2007 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i varehandelen under ett med 5,1 prosent fra 1. september 2006 til 1. september For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var veksten 5,4 prosent i det samme tidsrommet. 2 Antall ansatte som forhandlingsområdet omfatter, er begrenset til de som omfattes av Sentralavtalen mellom Finansforbundet og Finansnæringens Arbeidsgiverforening og som lønnes etter regulativets satser. Det vil si at ansatte som har høyere lønn enn kr per 1. mai 2007, ikke er med i beregningene. Dette omfatter fondsmeglere, assurandører, ledere og spesialister, til sammen om lag ansatte. 3 Omfatter virksomheter som eies og drives av private organisasjoner og/eller stiftelser innen helse, undervisning og kultur. 21

22 På grunnlag av lønnsstatistikken for 2007 og lønnstilleggene i 2007, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 5,0 prosent. For varehandelen totalt har SSB på grunnlag av strukturstatistikken per 1. september 2007 og den kvartalsvise lønnsindeksen, beregnet årslønnsveksten fra 2006 til 2007 til 5,9 prosent. For engroshandel er lønnsveksten beregnet til 5,5 prosent og for detaljhandel til 5,0 prosent. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. For denne gruppen var årslønnsveksten fra 2006 til 2007 høyere enn for varehandel under ett. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen Lønnsutviklingen i offentlig sektor Staten I mellomoppgjøret i 2007 ble det enighet mellom staten v/fornyings- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene LO Stat, YS Stat, Akademikerne og Unio om følgende økonomiske hovedpunkter: - Det ble gitt et kombinert krone- og prosenttillegg på hovedlønnstabellen med virkning fra 1. mai Tillegget var på kr opp til og med lønnstrinn (ltr) 43, og et prosentvis tillegg på 1,35 prosent fra og med ltr 44 til og med ltr 77, og et kronetillegg fra ltr 78 og oppover på kr Det ble foretatt sentrale justeringer av lønnsrammer med mm. tilsvarende 0,7 prosent per 1. juli Det ble avsatt midler til lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,5 prosent av lønnsmassen per dato med virkning fra 1. juli Herav utgjorde midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler), 0,1 prosentpoeng. Tilleggene bidro til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 1,5 prosentpoeng. Staten førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening, der partene ble enige om samme økonomiske løsning som hovedsammenslutningene i staten. På grunnlag av foreløpig lønnsstatistikk for 2007 og tarifftilleggene i 2007, kan årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i det statlige tariffområdet beregnes til om lag 5 prosent. Kommunesektoren/KS-området I mellomoppgjøret i 2007 ble KS, LO-kommune, Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne 4 enige om følgende tillegg for ansatte med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4): - I 2006-oppgjøret ble det avtalt et generelt tillegg på kr med virkning fra 1. mai Fra samme dato ble det gitt et ytterligere et generelt tillegg på 1,4 prosent av den enkeltes grunnlønn. I tillegg ble det foretatt endringer i minstelønnssatser fra 1. mai. Samlet bidro tilleggene til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 2,7 prosentpoeng. 4 Omfattet også Norges Ingeniørorganisasjon og Den norske jordmorforening. 22

23 For Akademikernes medlemmer i KS-området og en del andre grupper, fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai. På grunnlag av foreløpig lønnsmateriale for 2007, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, anslått til 4½ prosent. Undervisningsstillinger Tilleggene ved mellomoppgjøret i KS-området i 2007 er også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4). På grunnlag av foreløpig lønnsmateriale for 2007, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 for undervisningssektoren anslått til 3 ⅔ prosent Lønnsutviklingen i Spekter-området I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger. For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den Norske Legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer. I mellomoppgjøret i 2007 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO-Stat og mellom Spekter og YS-Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2007 på kr per år. I tillegg ble det gitt ytterligere et tillegg på kr per år til arbeidstakere med en årslønn lavere enn kr i Tilleggene bidro til årslønnsveksten med om lag 1¼ prosentpoeng. Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. Med de øvrige hovedsammenslutningene (SAN og Unio) ble det ikke avtalt noe generelt tillegg sentralt. For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt. På grunnlag av lønnsstatistikk for 2007 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2006 til 2007 i Spekter-området ekskl. helseforetakene beregnet til 5,3 prosent. I helseforetakene ble det under hovedoppgjøret i 2006 avtalt et generelt tillegg fra 1. mai 2007 på kr til alle utenom medlemmene i Akademikerne. I mellomoppgjøret i 2007 kom Spekter, LO- og YS-forbundene til enighet om et generelt tillegg på kr til alle 23

24 medlemmene av LO- og YS-forbundene 5 med virkning fra 1. juli Dette kom i tillegg til det allerede avtalte tillegget på kr fra 1. mai, dvs. totalt kr Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. For arbeidstakere i stillinger med krav til høyskoleutdanning blir det i stedet for ovennevnte tillegg gitt et generelt tillegg på 4,6 prosent fra 1. august. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer. I mellomoppgjøret i 2007 kom Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) til enighet om et generelt tillegg på 4,6 prosent med virkning fra 1. mai til medlemmer av Norsk Sykepleierforbund og fra 1. juni for øvrige forbund. I dette tillegget er inkludert tidligere avtalt tillegg på kr fra 1. mai. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer. I helseforetakene (hovedoppgjør) ble det også mellom Akademikerne Helse og Spekter enighet om et tillegg for legene på 2¼ prosent fra 1. januar Partene ble videre enige om en 16- måneders avtaleperiode, slik at Akademikerne fra og med 2008 vil forhandle samtidig som de øvrige hovedorganisasjonene. Se vedlegg 1 for ytterligere detaljer. I helseforetakene ga overhenget til 2007 på 1,7 prosent og de avtalte tilleggene for 2007 en lønnsvekst på 4¼ prosent fra 2006 til I tillegg kommer effekten av lokale forhandlinger/lønnsglidningen. I 2006 bidro lønnsglidningen med 0,3 prosentpoeng og i 2005 med 0,5 prosentpoeng til årslønnsveksten. Utvalget kommer tilbake til årslønnsveksten i helseforetakene i mars/april-rapporten. 1.3 Lønnsoverhenget Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Det har over tid vært brukt litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. I arbeidet med rapport nr. 1 i 2005 (NOU 2005:7) gikk utvalget gjennom beregningene på de ulike områdene. Dette arbeidet resulterte i at det nå benyttes de samme beregningsprinsippene for årslønn og overheng i tariffområdene, se boks 1.4 for nærmere omtale av beregningene. Utvalget anslår overhenget til 2008 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dette er høyere enn det gjennomsnittlige overhenget de tre foregående år som var på 1,5 prosent, men på linje med overhenget til For de områdene utvalget har tall for, varierer overhenget til 2008 fra 1,3 prosent for ansatte i finanstjenester og for ansatte i Spekter-bedrifter utenom helseforetakene til 2½ prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. For industriarbeidere er overhenget anslått til 1¾ prosent og for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 1,6 prosent. For ansatte i staten og kommunene er overhenget foreløpig anslått til henholdsvis 1½ prosent og 1¼ prosent. 5 Unntaket er de tre YS-forbundene Radiografforbundet, Maskinistforbundet og Farmasiforbundet som bare forhandler lokalt. 24

25 Tabell 1.7 Lønnsoverhenget fra året før i prosent Område/gruppe: Ansatte i NHO-bedrifter: - Arbeidere i alt - 1,3 1,1 0,9 1,3 1¾ - Industriarbeidere 1,7 1,4 1,2 1,0 1,4 1¾ - Industrifunksjonærer 2,1 1,7 1,5 1,6 2,0 2½ - Industrien i alt ,3 1,6 2 HSH-bedrifter i varehandel 1,3 0,9 0,7 1,1 1,2 1,6 Finanstjenester 1 2,2 0,5 1,5 1,1 1,4 1,3 Staten 3,8 0,4 1,9 0,7 2,9 1½ Skoleverket 5,3 2 0, ¼ Kommunene 3 : 2,2 0,6 1,5 0,4 1,7 1¼ - Undervisningspersonale Ansatte i Spekter-bedrifter: 1,4 4 0,3 4 1,1 - Helseforetakene 2,0 0,7 5 1,5 0,9 1,7 - Øvrige bedrifter 1,7 1,1 1,1 1,1 1,5 7 1,3 Veid gjennomsnitt 6 2,7 1,1 1,4 1, Forretnings- og sparebanker og forsikring under ett som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring. 2 Skolepakke II trakk opp overhenget til 2003 med om lag 1¾ prosentpoeng. 3 Inkl. undervisningsstillinger fra Omfatter bare stillinger med i hovedsak sentral lønnsdannelse (ekskl. Oslo kommune), mens alle var med i skoleverket i tidligere år. 5 Holdes legene utenfor beregningen, er overhenget til 2004 på 0,8 prosent for øvrige grupper i helseforetakene. 6 Overhenget er et gjennomsnitt for alle lønnstakergrupper under ett og omfatter således flere grupper enn de som er med i tabell Ekskl. flygeledere er overhenget 1,2 prosent. Kilde: Beregningsutvalget. 25

26 Boks 1.4 Lønnsoverhenget Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Dersom alle lønnsoppgjør foregikk samtidig og ved begynnelsen av året og lønnsnivået ikke endret seg gjennom året, ville lønnsoverhenget per definisjon være null, og slike beregninger ville dermed være overflødige. Tarifftillegg og lønnsøkninger ellers blir imidlertid gitt på ulike tidspunkter for ulike lønnstakergrupper og spredt utover hele året. Beregninger av overheng og årslønnsvekst er derfor nødvendig hvis det skal være mulig å sammenlikne lønnsutviklingen mellom to år for ulike lønnstakergrupper. Størrelsen på overhenget vil ofte være et tolkingsspørsmål, og kan variere betydelig mellom områdene. Lønnstillegg som gis sent i året, fører til større overheng til neste år enn tilsvarende tillegg som gis tidlig i året. Det kan argumenteres for å holde bonus utenom lønnsbegrepet ved beregning av overheng. Bonus er en lønnsutbetaling som ofte skyldes spesielle forhold i ett år, og som ikke kommer igjen til neste år. Motargumenter er bl.a. at bonus får et stadig større omfang, og at bonus også kan være knyttet til den vanlige aktiviteten gjennom hele året. I beregningene er det forutsatt en jevn fordeling av bonus over året, dvs. et fast påslag per måned/tidsenhet. Dermed får det liten betydning om bonus inkluderes eller holdes utenfor ved beregning av overheng. For de fleste hovednæringsområder i privat sektor (for eksempel industri og varehandel) følger beregningene av lønnsoverheng den vanlige definisjonen av overheng. Grunnlaget for beregningene er informasjon både fra strukturstatistikken (lønnsstatistikken) per september/oktober og fra den kvartalsvise lønnsindeksen til SSB (som måler lønnsendring gjennom året) samt fra lønnsforhandlingene. Utvalgets beregninger av lønnsoverheng for tariffområder er derimot ikke fullt ut i samsvar med den vanlige definisjonen av overheng. Under forutsetning av at det ikke gis sentrale tillegg fra tellingstidspunktet for lønnsstatstikken 6 eller det foreligger andre opplysninger om lønnsutviklingen, har utvalget lagt til grunn at lønnsnivået på tellingstidspunktet holder seg på samme nivå ut året. Dette betyr at overhenget for tariffområder beregnes på grunnlag av lønnsnivået på tellingstidspunktet forhold til gjennomsnittet for året. Dette er en praktisk tilpasning til det forholdet at vi har lite informasjon om lønnsveksten mot slutten av året og at overhengsberegningene for forhandlingsområder må være ferdige i god tid før forhandlingene starter opp. Imidlertid viser informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som ikke har vært fanget opp av beregningsoppleggene. I den grad dette skjer vil det ikke påvirke størrelsen på lønnsveksten sett over flere år, men kan gi en noe annen fordeling av lønnsveksten mellom år og i noen større grad påvirke fordelingen mellom overheng og bidrag fra lønnsglidningen i det enkelte år. Dette får imidlertid bare konsekvenser for årslønnsveksten dersom lønnsutviklingen de siste tre månedene endrer seg fra det ene året til det neste. 6 For kommuneansatte er tellingstidspunktet 1. desember, mens det for andre tariffområder er 1. september eller 1. oktober. 26

27 1.4 Lønnsutviklingen for toppledere Toppledere i næringsvirksomhet Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen i 2007 for toppledere i næringsvirksomhet i rapporten i mars/april Toppledere i offentlig sektor Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen fram til 2006 for toppledere i offentlig sektor i rapporten i mars/april. 1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen for kvinner og menn i rapporten i mars/april. 1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen etter utdanning i rapporten i mars/april. 1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte Utvalget kommer tilbake til lønnsutviklingen for deltidsansatte i rapporten i mars/april. 1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere Utvalget kommer tilbake til tall for lønnsfordelingen fram til 2006 i rapporten i mars/april. 27

28 Kapittel 2 Konsumprisutviklingen i Norge - Fra 2006 til 2007 økte konsumprisindeksen (KPI) med 0,8 prosent. Konsumprisveksten i 2007 ble i stor grad trukket ned av sterk nedgang i elektrisitetsprisene. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE) steg konsumprisene med 1,4 prosent. - KPI økte med 3,7 prosent fra januar 2007 til januar Veksten i KPI-JAE var 1,9 prosent i samme periode. Tolvmånedersveksten i KPI steg betydelig de to siste månedene i 2007 og i januar 2008, hovedsakelig som følge av prisutviklingen på energivarer. - Også utenom energivarer økte prisveksten på norskproduserte varer og tjenester gjennom Prisene på importerte konsumvarer avtok i fjor. - Elektrisitetsprisene ventes å bidra til en kraftig økning i samlet prisvekst i år. Beregningsutvalget anslår en gjennomsnittlig økning i KPI på om lag 3½ prosent fra 2007 til Prisutviklingen i senere år Hovedlinjer i prisutviklingen Konsumprisene (KPI) økte i gjennomsnitt med 0,8 prosent fra 2006 til 2007, mot 2,3 prosent året før. Målt på tolvmånedersbasis, varierte prisveksten i 2007 mellom -0,3 prosent (september) og 2,8 prosent (desember), jf. figur 2.1. Elektrisitetsprisutviklingen trakk alene ned veksten i KPI med nær 1 prosentpoeng fra 2006 til Fra januar 2007 til januar 2008 økte KPI med 3,7 prosent. Den økte tolvmånedersveksten i KPI mot slutten av fjoråret og inn i 2008 må særlig ses i sammenheng med utviklingen i elektrisitets- og drivstoffsprisene. I de siste fem årene har KPI i gjennomsnitt steget med 1,5 prosent årlig, mot 2,4 prosent i femårsperioden før. Konsumprisindeksen justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE) brukes ofte som et mål på den underliggende inflasjonen. Fra 2006 til 2007 steg KPI-JAE med 1,4 prosent, opp fra 0,8 prosent året før. Tolvmånedersveksten i KPI-JAE tok seg noe opp i begynnelsen av 2007 for deretter å svinge rundt 1,5 prosent. I desember var veksten i KPI- JAE oppe i 1,8 prosent. Også i august var tolvmånedersveksten 1,8 prosent. I januar 2008 tiltok tolvmånederveksten ytterligere litt, til 1,9 prosent, den høyeste veksten i KPI-JAE siden februar Prisene på klær, teletjenester- og utstyr samt audiovisuelt utstyr var andre viktige enkeltvarer som bidro til å trekke ned den samlede prisveksten i fjor. Prisutviklingen for norskproduserte varer og tjenester utenom energivarer bidro til å trekke KPI-veksten opp, og i desember 2007 og i januar 2008 økte disse prisene med om lag 3 prosent fra samme måneder året før. 28

29 Figur 2.1. KPI og KPI-JAE. Prosentvis vekst fra samme måned året før Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet. Figur 2.2 viser prisutviklingen for energivarene drivstoff og elektrisitet. Samlet sett gikk elektrisitetsprisen til husholdningene (inkl. nettleie) ned med 21,5 prosent fra 2006 til Elektrisitetsprisene falt mye fra januar til august. I de påfølgende månedene har imidlertid disse prisene steget. Fyllingsgraden i vannmagasinene ligger på et høyt nivå. Det norske markedet for elektrisitet er imidlertid i betydelig grad integrert i det europeiske kraftmarkedet, og en innstramning i det europeiske kvotemarkedet for CO2 fra årsskiftet 2007/2008 fører således til en økning også i elektrisitetsprisene i Norge. Prisen på drivstoff økte i gjennomsnitt med 2,5 prosent fra 2006 til Blant annet som følge av høyere oljepriser steg imidlertid disse prisene med over 10 prosent i perioden november 2007-januar 2008 fra tilsvarende måneder ett år tidligere. Figur 2.2 Energivarer i KPI. Prosentvis vekst fra samme måned året før Kilde: Statistisk sentralbyrå. 29

30 1. januar 2007 ble merverdiavgiftssatsen for næringsmidler økt fra 13 til 14 prosent og mengdeavgifter ble justert med 1¾ prosent i gjennomsnitt. Forskjellen mellom veksten i KPI og KPI justert for avgiftsendringer ble 0,3 prosentpoeng i gjennomsnitt i De foreslåtte avgiftsendringene for 2008 vurderes ikke å ville påvirke KPI i vesentlig grad. Tabell 2.1 viser utviklingen veksten i konsumprisindeksen justert for avgiftsendringer og utenom energivarer etter leveringssektor: Moderat prisstigning internasjonalt og vridning i handelsmønsteret mot økt import fra lavkostland har de senere år bidratt til prisnedgang på importerte konsumvarer. Det har blant annet vært stor nedgang i prisene på klær, sko og audiovisuelt utstyr. Fra 2006 til 2007 falt i gjennomsnitt prisene på importerte konsumvarer med 0,9 prosent. Blant annet som følge av en sterkere krone høsten 2007, forsterket prisnedgangen seg mot slutten av fjoråret. I januar i år var imidlertid nedgangen mindre. Prisnedgangen på importerte konsumvarer var 0,3 prosent i januar 2008 sammenliknet med januar Figur 2.3 KPI etter leveringssektor: Importerte konsumvarer og husleie inkl. fritidsbolig. Prosentvis vekst fra samme måned året før Kilde: Statistisk sentralbyrå. Husleieindeksen består av beregnet husleie og betalt husleie. Betalt husleie er husleie fra leietakere, mens beregnet husleie skal utrykke verdien på tjenesten selveiere og andelseier får av boligen sin. Verdien av denne tjenesten antas å følge utviklingen i leieprisen på tilsvarende boliger i leiemarkedet. Figur 2.3 viser utviklingen i husleiene inkl. fritidsbolig. Fra 2006 til 2007 økte husleiene i gjennomsnitt med 1,7 prosent. Økningen i husleiene fra januar 2007 til januar 2008 var også 1,7 prosent. Figur 2.4 viser prisutviklingen for tjenester. Prisene for tjenester med lønn som dominerende prisfaktor økte med 4,8 prosent fra 2006 til Eksempler på slike tjenester er tjenester utført av håndverkere, tannleger og frisører. Tolvmånedersveksten for prisene på slike tjenester tok seg noe opp gjennom 2007 og inn i 2008, fra 4,1 prosent i januar 2007 til 5,7 prosent i januar For tjenester som også har andre viktige priskomponenter enn lønn, var prisveksten betydelig lavere i fjor. Denne typen tjenester omfatter bl.a. barnehager, restaurantbesøk, flyreiser, finanstjenester og telefonsamtaler. Fra 2006 til 2007 økte prisene for disse tjenestene med 1,8 prosent, og for denne gruppen var det ingen tendens til økt prisvekst gjennom året. I januar 2008 var prisene for tjenester som også har andre priskomponenter enn lønn således bare 1,5 prosent høyere enn på samme tid i fjor. 30

31 Figur 2.4 KPI etter leveringssektor: Tjenester. Prosentvis vekst fra samme måned året før Kilde: Statistisk sentralbyrå. Tabell 2.1 Konsumprisindeksen justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE), etter leveringssektor Endring i prosent fra samme periode året før Vekt 2007 jan.08 Totalt ,4 1,9 Jordbruksvarer 62 2,4 3,2 Fiskevarer 7 0,6 7,5 Andre norskproduserte konsumvarer 175 3,1 4,5 Importerte konsumvarer 312-0,9-0,3 Husleie 198 1,7 1,7 Andre tjenester 246 2,6 2,7 - med arbeidslønn som dominerende prisfaktor 4,8 5,7 - også med andre viktige priskomponenter 1,8 1,5 Kilde: Statistisk sentralbyrå. 31

32 2.1.2 Prisutviklingen for ulike konsumgrupper I tabell 2.2 og figur 2.5 er konsumprisindeksen inndelt etter konsumgrupper. Figur 2.5 Konsumprisindeksen. Årsvekst for ulike konsumgrupper fra 2006 til Prosent. Kilde: Statistisk sentralbyrå. Prisene på matvarer og alkoholfrie drikkevarer økte med 2,6 prosent i 2007 mot 1,5 prosent i I januar 2008 var tolvmånedersveksten også 2,6 prosent. Økte matvarepriser i Norge må sees i sammenheng med at matvareprisene har steget betydelig på verdensmarkedet. En økning i merverdiavgiften for næringsmidler fra 13 til 14 prosent fra 1. januar 2007 trakk også i retning av noe høyere matvarepriser. Prisutviklingen for de typiske importvarene klær og skotøy bidro til å dempe veksten i KPI i fjor. Samlet falt prisene med hele 5,1 prosent i 2007, og prisnedgangen var sterkere enn i 2005 og 2006 da prisene sank med henholdsvis 4,6 og 3,5 prosent. I 2007 gikk prisene for konsumgruppen bolig, lys og brensel ned med 0,9 prosent i gjennomsnitt, mot en prisøkning på 6,1 prosent året før. Prisveksten for denne konsumgruppen ble i fjor i stor grad trukket ned av den sterke nedgangen i elektrisitetsprisene. I motsatt retning trakk en prisvekst på tjenester for vedlikehold og reparasjon av bolig med en økning i prisene på 6,2 prosent. Oppgangen i husleiene var i fjor litt i overkant av den samlede konsumprisveksten. Prisene på møbler og husholdningsartikler økte med 1,9 prosent fra 2006 til Til sammenlikning hadde denne konsumgruppen en prisnedgang på 1,5 prosent i 2006 og 0,4 prosent i Fra 2006 til 2007 økte prisene for møbler og annen innredning med 4,1 prosent, mens det var en nedgang i prisene for husholdningsapparater på 1,8 prosent. For konsumgruppen transport økte prisene i gjennomsnitt med 1,9 prosent i fjor mot 3,3 prosent året før. Drivstoffprisen økte med 2,5 prosent i fjor, og prisveksten på vedlikehold og reparasjon av biler var 3,7 prosent. Dessuten bidro prisoppgang på transporttjenester til veksten i KPI med en samlet prisstigning på 2,9 prosent i

33 Kultur og fritid hadde samlet en prisstigning på 0,9 prosent i Det var imidlertid store variasjoner innad i denne konsumgruppen. Mens tjenester innen kultur og fritid bidro til å trekke prisveksten opp med en prisøkning i 2007 på 5,9 prosent, trakk prisutviklingen på audiovisuelt utstyr i motsatt retning. Prisene på slikt utstyr falt i fjor med 6,5 prosent. Tabell 2.2 Konsumprisindeksen varer og tjenester etter konsumgruppe Endring i prosent fra samme periode Vekt 1 året før Januar 2008 Totalt ,3 0,8 3,7 01 Matvarer og alkoholfrie drikkevarer 113,8 1,5 2,6 2,6 02 Alkoholdrikker og tobakk 28,0 1,9 1,5 2,8 03 Klær og skotøy 58,4-3,5-5,1-2,8 04 Bolig, lys og brensel 280,7 6,1-0,9 8,0 Herav: Betalt husleie 28,4 2,3 1,9 2,2 Beregnet husleie 131,5 2,2 1,5 1,5 Elektrisitet og brensel 45,3 24,7-17,8 26,3 05 Møbler og husholdningsart. 63,4-1,5 1,9 2,3 06 Helsepleie 29,1 3,5 2,5 3,5 07 Transport 180,0 3,3 1,9 3,6 Herav: Kjøp av egne transportmidler 94,9 0,9 0,5 1,6 Drift/vedlikehold 58,8 6,2 3,7 9,4 Transporttjenester 26,3 3,9 2,9-2,1 08 Post og teletjenester 25,4 1,3-2,0-6,8 09 Kultur og fritid 121,9 0,5 0,9 0,4 10 Utdanning 3,2 2,2 2,0 1,4 11 Hotell- og restauranttjenester 35,2 3,2 4,3 6,4 12 Andre varer og tjenester 60,9-1,0 2,0 2,5 1 Vektene gjelder fra august 2007 til juli Vektene er basert på et gjennomsnitt av de tre siste forbruksundersøkelsene. Kilde: Statistisk sentralbyrå. 33

34 Boks 2.1 Utviklingen i barnehagesatser og egenandeler de siste årene Barnehagesatser Ordinære undersøkelser om foreldrebetaling i barnehager blir foretatt i januar og august. Regelen om maksimalpris på foreldrebetaling i barnehagene trådte i kraft 1. mai 2004, og maksimalprisen ble den gang satt til kroner. Fra 1. januar 2007 utgjør maksimalprisen kroner, og dette nivået videreføres i Satsene i kommunale barnehager økte med 3,1 prosent fra januar 2006 til januar 2007, mens satsene i private barnehager ble redusert med 0,9 prosent i samme periode. Fra januar 2007 til januar 2008 gikk barnehageprisene i kommunale barnehager ned med 0,1 prosent, mens de økte med 1,2 prosent i private barnehager. Egenandeler Blant de helserelaterte varene og tjenestene som er inkludert i konsumprisindeksen, er legekonsultasjoner, fysikalsk behandling og et utvalg av legemidler. De ulike egenandelene som omtales nedenfor, fanges dermed bare delvis opp av konsumprisindeksen. I følge Finansdepartementet ble egenbetalingene samlet sett justert med 2½ pst. fra 2007 til Egenandelstak 1 omfatter egenandeler for legehjelp, psykologhjelp, legemidler og sykepleieartikler på blå resept samt syketransport. Egenandelen (maksimalbeløpet) ved kjøp av legemidler på blå resept ble fra 1. juli 2007 økt med 5 prosent for legehjelp, psykologihjelp mv., noe som også får virkning for årsveksten fra 2007 til Når egenandelstak 1 er nådd, får en et frikort som gjelder resten av året. Egenandelstak 1 er 1740 kroner i 2008 og er økt med 4,8 prosent i forhold til taket i I 2007 ble det utstedt vel frikort over ordningen med egenandelstak 1. Egenandelstak 2 omfatter egenandeler for fysioterapi, refusjonsberettiget tannbehandling med visse unntak, opphold ved opptreningsinstitusjoner og behandlingsreiser til utlandet. Egenandelstak 2 er for 2008 satt til kroner, uendret fra Den harmoniserte konsumprisindeksen Det produseres harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, samt Island og Norge, for å sammenlikne prisveksten mellom disse landene. Den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI) utarbeides parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI). For Norge er det eneste området som er utelatt fra HKPI i forhold til KPI, selveieres bokostnader (beregnet husleie). Betalt husleie inngår imidlertid i indeksen. Totalt sett innebærer det at husholdningenes gjennomsnittlige boutgifter blir mindre vektlagt i HKPI enn i KPI. I Norge bygger vektene i både KPI og HKPI på et gjennomsnitt av resultater fra Forbruksundersøkelsen de siste tre årene, men vektene byttes på ulike tidspunkter i de to indeksene. I Norge var i 2007 den gjennomsnittlige økningen i HKPI 0,7 prosent, mot en vekst i KPI på 0,8 prosent. I 2006 var den gjennomsnittlige økningen i de to indeksene henholdsvis 2,5 og 2,3 prosent. Figur 2.6 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i HKPI i Norge og EØS-området. Den norske prisveksten er generelt mer volatil enn prisveksten i EØS-området. Betydelige variasjoner i de norske elektrisitetsprisene, er en viktig grunn, men det er også naturlig at svingningene blir større i enkeltland enn i et gjennomsnitt av land. Prisveksten var lavere i Norge enn i EØS-området fra sommeren 2003 til begynnelsen av Utover i 2006 ble den norske prisutviklingen i stor grad trukket opp av den sterke veksten i elektrisitetsprisene, 34

35 mens nedgang i elektrisitetsprisene bidro til lavere vekst i HKPI i Norge i I EØSområdet var det ikke tilsvarende nedgang i elektrisitetsprisene som i Norge i Flere land opplever nå økt prisvekst særlig som følge av betydelig vekst i matvareprisene og energiprisene. Fra juli til desember 2007 økte den årlige vekstraten i HKPI i EØS-området med 1,3 prosentpoeng, hvorav energivarer trakk opp veksten i HKPI med knappe 0,8 prosentpoeng og matvarer med vel 0,4 prosentpoeng Figur 2.6 Harmonisert konsumprisindeks i Norge og EØS-området. Prosentvis vekst fra samme måned året før. Kilde: Statistisk sentralbyrå. 2.2 Anslag på konsumprisutviklingen i 2008 Utvalget har gjennomført beregninger med den makroøkonomiske modellen Kvarts Forutsetninger for modellberegningene De viktigste størrelsene som anslås utenfor modellen, er summert opp i tabell 2.3. Utviklingen i importprisene er viktig for prisutviklingen i Norge. Konsumprisindeksen definerer nær 30 prosent av produktene (målt ved budsjettandeler) som importerte konsumvarer. Prisene på disse varene inneholder også betydelige hjemmekostnadselementer knyttet til distribusjon og avgifter. På den annen side er det viktige elementer av importert produktinnsats knyttet til produksjonen av varer og tjenester som er definert som levert fra norske næringer. Importprisene på konsumrelaterte varer, slik de defineres i statistikk for utenrikshandelen, anslås å ha økt med 2,3 prosent fra 2006 til Utviklingen i importprisene på konsumvarer påvirkes bl.a. av utviklingen i kronekursen, prisstigningen hos handelspartnerne og vridninger i importen i retning lavkostland. Den importveide kronekursen styrket seg med 1,8 prosent i gjennomsnitt fra 2006 til Ved utarbeidingen av prisprognosen har utvalget tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig importveid kronekurs fra november januar 2008 og lagt til grunn at valutakursen vil holde seg på om lag dette nivået gjennom Det innebærer at kronen, målt ved den importveide kronekursen, styrker seg med om lag 1,9 prosent fra 2007 til Det er i modellberegningene lagt til grunn en gjennomsnittlig nedgang i 7 For nærmere omtale av Kvarts vises det til Statistisk sentralbyrås hjemmesider: 35

36 importprisene på konsumrelaterte varer på 0,4 prosent fra 2007 til 2008, regnet i norske kroner. I en følsomhetsberegning anslås virkningen av at den importveide kronekursen blir 2 prosent sterkere eller svakere enn det som er lagt til grunn. Det vil bidra til å endre samlet prisvekst med om lag 0,3 prosentpoeng i Spotprisen på råolje (Brent Blend) var i gjennomsnitt 72 USD eller 423 kroner pr. fat i 2007 mot en pris på 414 kroner pr. fat i Oljeprisen var nede i 50 USD i januar i fjor, men nådde 95 USD mot slutten av fjoråret, noe som illustrerer volatiliteten i oljeprisene. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år (pr. 11. februar) har vært om lag 92 USD, eller 498 kroner. Utvalget har lagt til grunn at den gjennomsnittlige oljeprisen stiger med 6 prosent fra 2007 til Det tilsvarer en gjennomsnittlig oljepris i 2007 på 450 kroner pr. fat, og innebærer at oljeprisen vil falle noe gjennom året. Ved en dollarkurs på om lag 5,40 vil dette tilsvare om lag 83 USD pr. fat. Endringer i oljeprisen slår ut i konsumprisene først og fremst gjennom bensinprisene, andre transportkostnader og prisen på fyringsolje. For å illustrere virkningen av å endre oljeprisforutsetningen, har utvalget foretatt en beregning der en ser på virkningen på konsumprisindeksen av at oljeprisen endres med 40 kroner (9 prosent) pr. fat i år i forhold til det som er lagt til grunn. Dette anslås å påvirke prisstigningen med 0,2 prosentpoeng. Elektrisitetsprisene falt i gjennomsnitt med 21,5 prosent fra 2006 til 2007, men økte kraftig mot slutten av fjoråret. Terminprisene for elektrisitet ved utgangen av januar i år peker i retning av at elektrisitetsprisene på årsbasis blir langt høyere i 2008 enn i Usikkerheten knyttet til utviklingen framover er imidlertid betydelig. Utvalget tar utgangspunkt i en beregning hvor elektrisitetsprisene øker med 30 prosent fra 2007 til I tabell 2.4 er det i tillegg gjengitt modellberegninger som viser at 10 prosentpoeng høyere eller lavere vekst i elektrisitetsprisene enn lagt til grunn vil endre prisveksten med 0,5 prosentpoeng i forhold til referansebanen. Se for øvrig egen boks om utviklingen i energiprisene. Utviklingen i prisene på norskproduserte jordbruksvarer vil bl.a. være avhengig av den avtalte rammen i jordbruksoppgjøret og hvor mye av rammen som forutsettes tatt ut ved endring av prisene. Det er også av betydning i hvilken grad markedssituasjonen gjør det mulig å realisere de avtalebestemte prisene. Prisene på matvarer har steget kraftig på verdensmarkedet blant annet som følge av flom og tørke i viktige produsentland, økt produksjon av biodrivstoff og høyere etterspørsel etter matvarer fra husholdningene i land som India og Kina. Importvernet for norske jordbruksprodukter har bidratt til at økte priser på verdensmarkedet slår mindre ut i matvareprisene i Norge enn i mange andre land. Økte råvarepriser internasjonalt vil imidlertid i noen grad bidra direkte til økte norske matvarepriser, men også indirekte gjennom produktinnsatsprisene for bearbeidede norskproduserte matvarer. Som en beregningsteknisk forutsetning er det lagt til grunn at basisprisnivået for norskproduserte jordbruksvarer øker med 3,0 prosent fra 2007 til Prisene på slike varer er anslått å ha økt med 2,2 prosent fra 2006 til 2007, jf. tabell 2.3. I tillegg vil prisveksten på importerte matvarer kunne gå opp. I beregningene med Kvarts har en benyttet modellens relasjon for husleie. Dette har gitt en anslått vekst i husleiene fra 2007 til 2008 på 2,4 prosent. Veksten antas dermed å ta seg noe opp i forhold til i fjor, da husleiene økte med 1,7 prosent. Både økningen i pengemarkedsrenten og høyere prisvekst enn i fjor bidrar til å trekke husleiene opp. 36

37 Prisene på varer til konsum inkluderer avgifter og subsidier, og vil dermed bli påvirket av det avgiftsopplegget som Stortinget vedtar. Avgiftsopplegget som Stortinget vedtok for 2008, innebar i hovedsak en prisjustering av mengdeavgifter på 2½ pst. og vurderes ikke å påvirke den samlede KPI i vesentlig grad. I januar i år var det en forskjell mellom veksten i KPI og veksten i KPI justert for avgiftsendringer (KPI-JA) på 0,0 prosentpoeng. For offentlige varer og tjenester har en ved å benytte modellens prisrelasjoner forutsatt at prisveksten på disse følger kostnadsutviklingen i produksjonen av tjenestene. Det er knyttet usikkerhet til takster og avgifter som fastsettes i kommunesektoren. Utviklingen i disse påvirkes av den generelle kostnadsutviklingen, men kommunenes adgang til å fastsette gebyrer gjør at andre økonomiske forhold i den enkelte kommune vil spille inn. Tabell 2.3 Viktige forutsetninger for Kvarts-beregningen av konsumprisvekst fra 2007 til Prosentvis vekst fra året før Importveid valutakurs 1) -1,8-1,9 Importpriser, tradisjonelle varer 4,2-1,5 Konsumrelaterte varer 2) 2,3-0,4 Øvrige varer 12,1-3,8 Råolje i NOK 2,3 6,4 Priser på jordbruksvarer 3) 2,2 3,0 Elektrisitetspris 4) -21,5 30,0 1 Positiv endring betyr depresiering av norske kroner. 2 Foredlede jordbruks- og fiskeprodukter, drikkevarer og tobakk, tekstil- og bekledningsprodukter, diverse industriprodukter, (verkstedprodukter), biler mv. og matvarer og råvarer. 3 Prisen på jordbruksprodukter til produsent eksklusive subsidier og avgifter. 4 Prisen på elektrisk kraft som husholdningene betaler. Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget Modellresultater Beregningen som er blitt gjennomført med Kvarts, gir en økning i konsumprisindeksen (KPI) på 3,5 prosent fra 2007 til Det tilsvarer en økning på 2,7 prosentpoeng fra i fjor, da KPI økte med 0,8 prosent. Energiprisutviklingen trekker prisveksten klart opp. Den underliggende prisveksten antas å ta seg opp; justert for avgiftsendringer og uten energivarer indikerer modellberegningene en prisvekst i 2008 på 2,2 prosent, mot en vekst på 1,4 prosent i fjor. Utviklingen i energiprisene gjennom første halvår i fjor vil isolert sett bidra til å trekke prisstigningstakten opp gjennom de tre første kvartalene av Målt som vekst over fire kvartaler indikerer modellberegningen at prisveksten målt ved KPI vil være høyest i 3. kvartal og lavest i 4. kvartal Prisveksten målt ved KPI-JAE antas å tilta noe gjennom året, jf. tabell 2.4 og figur

38 Figur 2.7 KPI og KPI-JAE. Prosentvis vekst fra samme kvartal året før 1 1 Den heltrukne linjen illustrerer faktisk utvikling, mens stiplet linje er prognose. Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget. Tabell 2.4 Modellresultater. Beregnet vekst i KPI og KPI-JAE fra 2007 til 2008 og isolerte virkninger av enkelte endringer i forutsetningene. Konsumprisvekst i prosent fra samme periode året før. 1. kv 2. kv 3. kv 4. kv Året KPI 3,5 3,6 3,8 2,9 3,5 KPI-JAE 2,0 2,2 2,3 2,4 2,2 Isolerte prisvirkninger av: 10 prosentpoeng høyere/lavere elektrisitetsprisvekst +/-0,5 +/-0,5 +/-0,6 +/-0,6 +/-0,5 2 prosent svakere/sterkere krone +/-0,2 +/-0,4 +/-0,4 +/-0,4 +/-0,3 40 kroner høyere/lavere oljepris +/-0,1 +/-0,2 +/-0,2 +/-0,2 +/-0, Utvalgets anslag på konsumprisveksten i 2008 Basert på forutsetningene omtalt ovenfor, gir beregningen på modellen Kvarts en vekst i KPI på 3,5 prosent fra 2007 til Slike modellbaserte beregninger vil alltid være beheftet med usikkerhet. Usikkerheten i prisvekstanslaget for 2008 er særlig knyttet til utviklingen i elektrisitetsprisene, der det i modellberegningen er lagt til grunn en betydelig økning fra 2007 til Også utviklingen i oljeprisen framover er usikker. I tillegg er det betydelig usikkert knyttet til utviklingen i kronekursen og hvor raskt og sterkt endringer i kronekursen påvirker prisveksten og hvor sterke effektene fra endringene i den internasjonale arbeidsdelingen blir framover. Utvalget vil også fremheve usikkerheten knyttet til hvor sterkt økningen i matvareog råvarepriser på verdensmarkedet slår inn i prisveksten for matvarer i Norge. Det er også usikkerhet knyttet til hvordan den innenlandske konkurransen påvirker prisutviklingen. Med bakgrunn i de beregningene som er foretatt og ovenfornevnte vurderinger, anslår Beregningsutvalget en gjennomsnittlig prisvekst på om lag 3½ prosent i

39 Boks 2.2 Utviklingen i energiprisene de siste årene Energivarer til husholdningene utgjør samlet vel 8 prosent av vektgrunnlaget i KPI, hvorav husholdningenes elektrisitetspriser (inkl. nettleie) og drivstoffer og smøremidler begge utgjør knappe halvparten hver. Store variasjoner i energiprisene vil bidra til store variasjoner også i den samlede prisveksten fra ett år til det neste. Energiprisenes betydning for utviklingen i KPI framkommer ved å sammenlikne utviklingen i KPI med en indeks der energivarer er trukket ut av KPI, KPI-JE. Statistisk sentralbyrå publiserer KPI-JE samtidig med at KPI blir offentliggjort. Det var betydelige forskjeller mellom veksten i KPI og veksten i KPI-JE i årene 2003, 2006 og 2007, jf. tabell 2.5. Det var særlig endringer i elektrisitetsprisene til husholdningene som har påvirket den samlede prisveksten. Fra 2002 til 2003 økte elektrisitetsprisene med hele 37 prosent, og trakk med dette opp den samlede prisveksten opp med om lag 1,3 prosentpoeng. Fra 2005 til 2006 bidro en økning i elektrisitetsprisene på 28 prosent til å trekke opp konsumprisindeksen med om lag ett prosentpoeng. En nedgang i elektrisitetsprisene på 21,5 prosent i fjor bidro til å trekke den samlede veksten i KPI ned med nærmere ett prosentpoeng. I perioden økte også prisene på drivstoffer og smøremidler markert, i stor grad som følge av den kraftige økningen oppgangen i oljeprisen i disse årene. Terminprisene på kraftbørsen Nord Pool i begynnelsen av februar i år kan tilsi at det er forventninger om at elektrisitetsprisene vil øke kraftig fra 2007 til 2008, noe som i tilfellet vil bidra til at også den samlede KPI-veksten tar seg betydelig opp fra 2007 til Norge utgjør sammen med Danmark, Finland og Sverige et nordisk kraftmarked med Nord Pool som felles kraftbørs. Gjennom overføringsnettet mot utlandet vil prisen på kraft i Norge påvirkes av kraftprisene i de andre nordiske landene og på kontinentet. Overføringskapasiteten mellom Norge og andre land er imidlertid begrenset slik at norske kraftpriser i perioder vil avvike fra kraftprisene i disse landene. Prisen på kraft i Norge bestemmes derfor også delvis av nedbørsmengde og fyllingsgraden i vannmagasinene. I fjor sommer var elektrisitetsprisene til husholdningene i Sør-Norge svært lave, noe som reflekterer at det da ikke var ledig overføringskapasitet av vannkraft fra Sør-Norge. Norsk vannkraft konkurrerer i stor grad med kraft fra kullkraftverk og gasskraftverk på kontinentet som begge har betydelig CO2- utslipp knyttet til kraftproduksjonen. En innstramning i det europeiske kvotemarkedet for CO2 fra årsskiftet 2007/2008 medførte at kvoteprisene på CO2-utslipp økte, noe som innebærer at kostnadene ved kraftproduksjon på kontinentet økte fra samme tidspunkt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår at påslaget på den marginale produksjonskostnaden for kullkraft og gasskraft vil øke med hhv. 14,3 og 7 øre pr. kwh i gjennomsnitt i 2008 som følge av dette (dersom CO2-prisen øker fra 0-23,5 Euro/tonn CO2). Økte kostnader ved kraftproduksjon i Europa bidrar til at importert kraft blir dyrere, men også at norsk vannkraft øker i pris. Så lenge det er ledig overføringskapasitet til utlandet, vil norske kraftleverandører kunne eksportere til den høye prisen i utlandet som dermed vil være bestemmende også i det norske markedet. Beregninger fra NVE viser at sluttprisen på elektrisitet til norske husholdninger under bestemte forutsetninger ville ha vært om lag 15 prosent lavere i 2008 dersom CO2 utslippsretter var gratis også i dette året. 39

40 Tabell 2.5 Prosentvis årlig endring i KPI, KPI utenom energivarer (KPI-JE), elektrisitetspriser og priser på drivstoff KPI 1,3 2,5 0,4 1,6 2,3 0,8 KPI-justert for energivarer, KPI-JE 1,6 1,0 0,8 1,4 1,0 1,6 Endring i elektrisitetspriser, prosent -1,5 36,6-8,8-2, ,5 Endring i priser, drivstoff og smøremidler -3,8 2,7 6,o 8,8 8,0 2,5 Kilde: Statistisk sentralbyrå. 40

41 Kapittel 3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne Den kostnadsmessige konkurranseevnen for industrien, målt ved relative timelønnskostnader for industriarbeidere i felles valuta, har svekket seg i løpet av de tre siste årene. I fjor anslås de relative timelønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 2,9 prosent. Lønnskostnadene økte raskere i Norge enn hos handelspartnerne og kronen styrket seg Gjennomsnittlige timelønnskostnader for industrien i Norge i 2007 er anslått å ligge om lag 25 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU. For industriarbeidere alene lå de norske kostnadene vel 41 prosent høyere. Det er knyttet usikkerhet og svakheter til tallene. Blant annet er pensjonskostnader bare delvis inkludert i statistikken. Lønnsomheten i industrien i Norge, målt ved tall fra nasjonalregnskapet, bedret seg fra 2004 til 2005 og ifølge foreløpige tall ytterligere fra 2005 til I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses i utviklingen i markedsandelene for tradisjonelle varer på hjemme- og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i eksportmarkedsandelene på slutten av 1990-tallet, holdt markedsandelene seg relativt stabile i perioden I perioden ser disse imidlertid ut til igjen å ha blitt betydelig redusert. Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert, hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å utvikle seg over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi i vekst og der det skjer omstillinger vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for én næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. 41

42 Boks 3.1 Konkurranseutsatte og skjermede næringer Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer som regel har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting etc.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er nærmere drøftet i Holdenutvalgets rapport NOU 2000:21, vedlegg 8 (av professor Asbjørn Rødseth). I teorien blir skjermede næringer definert ved at de produserer varer eller tjenester som verken eksporteres eller importeres, mens konkurranseutsatte næringer produserer varer eller tjenester som eksporteres eller importeres. Denne inndelingen kan ses i lys av en sondring mellom rotløse næringer og andre næringer. Rotløse næringer er næringer som ikke har noen naturlig geografisk forankring, og de kan dermed relativt enkelt flytte produksjonen til et annet land dersom dette viser seg lønnsomt. For de konkurranseutsatte næringene vil produsentprisene i stor grad bli bestemt på verdensmarkedet, mens produsentprisene i de skjermede næringene i større grad vil reflektere forholdet mellom tilbud og etterspørsel innenlands. I praksis er det imidlertid vanskelig å avgrense hvilke næringer som er konkurranseutsatte og hvilke som er skjermede, fordi mange næringer er i en mellomstilling. Rene konkurranseutsatte næringer kjennetegnes av bedrifter som produserer for et internasjonalt marked ved hjelp av arbeidskraft som eneste lokale (ikke-mobile) produksjonsfaktor. (Bedriftene bruker også kapital, men er ikke bundet til å investere denne i Norge). For konkurranseutsatte næringer vil utviklingen i lønnsnivået over tid bestemme om næringen blir værende i Norge eller ikke. Blir lønnsnivået for høyt sammenliknet med produktiviteten, reduseres lønnsomheten, noe som kan føre til at det ikke blir investert i nye arbeidsplasser. Lønnsnivået i de rene konkurranseutsatte næringene binder samtidig opp lønnsnivået i resten av økonomien dersom en skal ha samme lønn for samme arbeid uavhengig av næring. 3.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere år blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene hos handelspartnerne. Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, 42

43 transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen. Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Videre kan det være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen. I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 3.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. Herunder presenteres også tall for lønnskostnadsutviklingen for markedsrettet virksomhet samlet. I avsnitt 3.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 3.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 3.4. For andre kostnadskomponenter er det vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 3.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle varer hjemme og ute Lønnskostnadsvekst Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene. Tabell 3.1 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for arbeidere i norsk industri og i industrien hos våre viktigste handelspartnere siden Ved å ta hensyn til valutakursendringer, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 8. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten. 8 Utviklingen i industriens effektive valutakurs kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bedriftene eller bransjene står overfor. 43

44 Tabell 3.1 Timelønnskostnader for arbeidere i industrien. Prosentvis endring fra året før 1) Gj.snitt * Vekst i lønnskostnader pr. time Norge 4,9 7,9 4,6 3,0 6,4 5,4 3,9 5,9 2,8 4,3 4,8 Handelspartnerne 3,3 2,7 3,3 4,3 4,0 3,8 3,6 2,9 2,6 2,7 3,5 Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta 1,5 5,0 1,3-1,2 2,3 1,5 0,4 2,9 0,2 1,6 1,2 Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta 1,9 1,3 0,4-3,2 5,7 9,6-2,5-0,8 4,9 1,1 2,9 Memo: Valutakurs 2) -0,3 3,7 0,9 2,1-3,1-7,4 3,0 3,8-4,4 0,5-1,7 1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de som nå ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs. Timelønnskostnadene gjelder arbeidere i industrien. 2) Industriens effektive valutakurs. Et positivt endringstall innebærer en effektiv svekkelse av norske kroner. *) For 2007 er veksten i timelønnskostnader for Norge satt lik veksten fra kvartal 2006 til kvartal 2007 i SSBs arbeidskraftskostnadsindeks for industrien Kilder: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, SSB, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget. I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 2 prosent per år. Svekkelsen må først og fremst ses i sammenheng med gjennomgående høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Forskjellen i lønnskostnadsvekst var på sitt høyeste i årene 1998 og For enkeltår har imidlertid valutakursen gitt sterke utslag i de relative lønnskostnadene, jf. figur 3.1. For eksempel var lønnskostnadsveksten i ,5 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Styrkingen av kronekursen fra 2001 til 2002 førte imidlertid til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta økte med 9,6 prosent, jf. også omtale av kronekursutviklingen i vedlegg 3. Veksten i timelønnskostnadene for arbeidere i norsk industri var om lag på linje med den hos handelspartnerne fra 2004 til En oppgang i kronens verdi medførte imidlertid at de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med 4,9 prosent. I 2006 falt kronens verdi med 0,5 prosent, samtidig som lønnskostnadsveksten i Norge igjen tiltok relativt til lønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. Samlet sett medførte dette til en økning i de relative timelønnskostnadene dette året med ytterligere 1,1 prosent, målt i felles valuta. Den gjennomsnittlige veksten i relative timelønnskostnader for årene 2005 og 2006 sett under ett ble dermed på 3,0 prosent, målt i felles valuta. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra bl.a. Eurostat 9 og SSB anslås de relative lønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 2,9 prosent i Eurostats tall dekker både arbeidere og funksjonærer i industrien. Utviklingen i lønnskostnadene for arbeidere og utviklingen i lønnskostnadene for alle ansatte i industrien kan være ulik. Tallene fra Eurostat dekker alle EU-landene i handelspartneraggregatet unntatt Italia. For Italia, samt for USA, Japan, Sør-Korea og Canada er det brukt anslag fra EU-kommisjonen, slik at beregningen samlet dekker knapt 93 prosent av Norges handelspartnerne i 2003, jf. boks 3.2. i NOU 2007:3 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene Anslaget for veksten i lønnskostnader for Norge i 2007 inneholder også kostnadene knyttet til innføringen av obligatorisk tjenestepensjon (OTP). 44

45 Figur 3.1 Relative timelønnskostnader for arbeidere i industrien, 1998 til Indeks 1998=100. Kilde: BLS 11, SSB, Eurostat, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget. Utviklingen i nasjonalregnskapsbegrepet lønn per normalårsverk kan utvikle seg annerledes enn timelønnskostnadene bl.a. som følge av endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene, jf. boks 3.2. Lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet i Norge økte akkumulert med 18,5 prosent mer i perioden 1998 til 2007 enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, jf. figur 3.2. Styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene i felles valuta økte med 27,1 prosent i denne perioden. Mens kronen styrket seg over perioden sett under ett har den i enkeltår svekket seg og bidratt til fall i de relative lønnskostnadene. I 2003 og 2004 bidro en betydelig svekkelse av kronen til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta i gjennomsnitt falt med 2,6 prosent. Til tross for en kronesvekkelse på 0,5 prosent i 2006, medførte høyere lønnskostnadsvekst i markedsrettet virksomhet i Norge enn hos handelspartnerne til at de relative lønnskostnadene pr. ansatt i felles valuta økte med 2,7 prosent. I 2007 anslår OECD veksten i lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet hos våre handelspartnere til 3,5 prosent, mens de anslår veksten i lønnskostnadene i Norge til 5,8 prosent. En oppgang i kronens verdi bidro også til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta steg videre med 4,0 prosent. 11 Kildematerialet dekker knapt 96 prosent av Norges handelspartnere i

46 Figur 3.2 Relative lønnskostnader per ansatt i markedsrettet virksomhet, 1998 til 2007, indeks 1998=100 Kilde: OECD 12 Economic Outlook 82 (publisert desember 2007), jf. tabell 4.4 i vedlegg 4. OECD anslår veksten i lønnskostnader per ansatt i markedsrettet virksomhet til 3,5 prosent i 2008 målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter. Veksten i lønnskostnader per ansatt i industrien er også av EU-kommisjonen anslått til 3,5 prosent i 2008 målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter 13. Boks 3.2 Timelønnskostnader og årslønn Timelønnskostnadene som omtales i dette kapittelet utgjør i hovedsak samlede lønnskostnader regnet per utførte timeverk. Lønnskostnadene inkluderer i prinsippet direkte lønnskostnader (alle lønnsutbetalinger inklusive overtidsgodtgjørelse og lønn under sykdom, fødselspermisjoner m.v. som betales av arbeidsgiver) og indirekte lønnskostnader (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter betalt av arbeidsgiver, samt naturallønn). Antall utførte timeverk regnes eksklusive fravær, som for eksempel ferie, permisjon og sykefravær, men inklusive overtid. Årslønn for en lønnstakergruppe er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Ved beregning av årslønn forutsettes det at det gis full lønn under ferie, sykefravær, permisjoner m.v. Årslønnen kan dermed sies å gi et samlet uttrykk for veksten i de avtalte lønnssatsene for arbeidstakerne i gruppen som en betrakter. Det følger av definisjonene ovenfor at bl.a. følgende forhold kan bidra til ulik utvikling i timelønnskostnader og årslønn: endringer i overtid endringer i betalt fravær, f.eks. sykefravær 12 Kilden dekker knapt 94 prosent av Norges handelspartnere i EU-kommisjonens AMECO database (Annual macro-economic database), mai 2007, ( Anslagene gjelder vekst i lønn pr. sysselsatt i industrien. Kilden dekker knapt 93 prosent av Norges handelspartnere i

47 endringer i antall virkedager, f.eks. pga. endringer i bevegelige helligdager og skuddår endringer i arbeidsgiveravgift og pensjonspremier endret sats for feriepenger I tillegg til faktorene som er nevnt i strekpunktene ovenfor, vil forskyvninger i sysselsettingen mellom ulike regioner med forskjellig arbeidsgiveravgift bidra til at de samlede timelønnskostnadene for en lønnstakergruppe utvikler seg forskjellig fra årslønnen. Forskyvning i alderssammensetningen og endringer i antall som mottar pensjonsytelser fra bedriftene, vil også bidra til at timelønnskostnadene utvikler seg forskjellig fra årslønnen. I nasjonalregnskapet opereres det med de to lønnsbegrepene lønn per normalårsverk og lønn per årsverk, jf. vedlegg 2. Tabell 3.2 gir en illustrasjon på hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Tallene for 2006 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 3.2) bygger på et svært foreløpig kildemateriale. Tabell 3.2 Ulike faktorers bidrag til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i norsk industri. Bidrag i prosentpoeng Lønnskostnader pr. time, prosent 5,7 5,6 6,0 6,0 4,1 3,3 4,7 4,5 Lønn per normalårsverk, prosent 5,7 3,9 5,1 5,4 3,2 5,5 4,2 4,2 Avvik i prosentpoeng 1) 0,0 1,7 0,9 0,6 0,9-2,2 0,5 0,3 Anslag på bidrag til avvik i prosentpoeng. Endring i 2) : - Fravær 0,4 0,2 0,0 0,3 0,5-1,0-0,7 0,3 - Overtid -0,1 0,2-0,2 0,3 0,6-0,5-0,2-0,8 - Ferie 0,0 0,6 0,6 0,0 0,0 0,0 0,0 0,0 - Antall virkedager -0,3 0,7 0,4 0,0-0,4-1,2 0,4 0,8 - Andre arbeidskraftskostnader (inkl. strukturendringer) 0,0 0,0 0,1 0,0 0,2 0,5 1,0 0,0 1) Positivt avvik innebærer at timelønnskostnadene øker mer enn lønn per normalårsverk 2) Økt fravær og ferieutvidelser vil bidra til høyere timelønnskostnader sammenliknet med lønn per normalårsverk. Økt overtid og flere virkedager til trekke i motsatt retning. Kilder: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget Veksten i timelønnskostnadene var noe høyere enn veksten i lønn per normalårsverk i Endringer i regelverket for sykefravær forklarer en stor del av dette. Samtidig var det færre virkedager i 2005 enn i året før, hvilket også bidro til økte timelønnskostnader relativt til lønn per normalårsverk. En reduksjon i sykefraværet fra 2004 til 2005 trakk på den annen side isolert sett ned veksten i timelønnskostnadene i forhold til veksten i lønn per normalårsverk. Fra 2005 til 2006 gikk antallet virkedager ned, samtidig som sykefraværet økte. Begge disse faktorene bidro til at timelønnskostnadene økte i forhold til lønn per normalårsverk. Bruken av overtid økte i samme periode, noe som isolert sett bidro til lavere vekst i timelønnskostnadene enn i lønn per normalårsverk. Samtidig bidro trolig innføringen av OTP noe til å trekke lønnskostnadene opp relativt til lønn per normalårsverk. Samlet sett anslår utvalget at timelønnskostnadene økte 0,3 prosentpoeng mer enn lønn per normalårsverk i

48 3.1.2 Andre kostnader I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.3 gir en oversikt over indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen for renter, priser og energikostnader. Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften, kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter. I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter kan imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene i gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere. De siste ti årene har nominelle renter i gjennomsnitt ligget noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, holdt seg så relativt stabilt gjennom 2004 og 2005 før det igjen økte i løpet av 2006 og Tremåneders pengemarkedsrente i Norge var 4,9 prosent som gjennomsnitt i 2007, mot 2,0 prosent i I årene 2005 og 2006-var norske 3 måneders pengemarkedsrenter henholdsvis 0,3 og 0,2 prosentpoeng lavere enn tilsvarende rente hos handelspartnerne. I løpet av 2007 passerte imidlertid de norske korte pengemarkedsrentene de hos handelspartnerne, og var som gjennomsnitt for året 0,6 prosentpoeng høyere. En styrking av kronekursen bidro i 2005 og 2007 isolert sett til å øke bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til handelspartnerne., jf. tabell 3.3. Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Særlig i 2007, et år med store svingninger i likviditetspremier og økte risikopremier, vil renteindikatoren i tabell 3.3 være mer usikker enn vanlig som indikator for bedriftenes faktiske lånekostnader. Lønnsutviklingen i industrien setter gjerne et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene som blir levert til industrien. Tabell 3.3 viser utviklingen i prisnivået i Norge i forhold til handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen. I løpet av de siste ti årene har prisveksten hos handelspartnerne vært på linje med konsumprisveksten i Norge. I 2006 førte bl.a. sterk elektrisitetsprisvekst i Norge til at konsumprisveksten i Norge var høyere enn hos 48

49 handelspartnerne. I 2007 bidro reduserte elektrisitetspriser til at konsumprisveksten i Norge gikk ned, samtidig som bl.a. økte matpriser trakk konsumprisveksten opp hos handelspartnerne, jf. også omtalen av den harmoniserte konsumprisindeksen i kapittel 2. Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2006 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge 42 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. I løpet av de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Oppgangen skyldes i hovedsak høyere prisvekst, ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig. Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO 2 -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land. Tabell 3.3 Andre kostnader. Prosentvis endring fra året før 1) Nominelle korte renter, Gj.snitt ) Gj.snitt ) nivå 2) : Norge 6,9 4,9 5,8 6,5 6,7 7,2 6,9 4,1 2,0 2,2 3,1 4,9 Handelspartnerne 6,2 3,6 4,6 3,4 4,7 4,5 3,7 2,8 2,5 2,6 3,3 4,3 Rentedifferanse korr. for endringer i valutakurs -0,1 1,6-2,5 2,1-0,1 5,9 11,3-1,7-4,2 4,3-0,6 2,3 Konsumpriser: Norge 2,3 1,9 2,2 2,3 3,1 3,0 1,3 2,5 0,4 1,6 2,3 0,8 Handelspartnerne 3,3 1,9 1,6 1,6 2,0 2,5 2,1 1,8 1,6 1,7 1,9 2,2 Relative konsumpriser i nasjonal valuta -0,9 0,1 0,7 0,7 1,1 0,5-0,7 0,6-1,1-0,1 0,4-1,4 Relative konsumpriser i felles valuta -1,6 0,4-2,9-0,1-0,9 3,8 7,2-2,3-4,7 4,5-0,1 0,3 Industriens el.priser i øre pr. kwh: Norge 15,0 18,5 14,1 15,8 15,7 17,7 17,6 19,2 20,3 21,6 25,2 Handelspartnerne 47,0 48,5 46,7 44,9 44,8 45,1 41,9 51,7 51,4 50,9 60,1 Relative elektrisitetspriser, prosent 3) 31,9 38,0 30,2 35,2 35,0 39,2 42,0 37,2 39,5 42,5 41,9 1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er som beskrevet i boks ) Tremåneders pengemarkedsrenter. 3) Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået for handelspartnerne. 4) for industriens el.priser 5) der det ikke finnes tall for Kilder: International Energy Agency, IMF, Statistisk sentralbyrå, OECD, Reuters EcoWin og Beregningsutvalget. 49

50 3.2 Produktivitetsutviklingen I denne rapporten er ikke produktivitetstallene for industrien hos handelspartnerne oppdatert. Dette skyldes at omlegginger i statistikkproduksjonen i OECD har medført store forsinkelser i publiseringen av data. Ifølge OECD vil statistikken oppdateres i løpet av første halvdel av Av samme grunn er heller ikke figur 3.3 og figur 3.4 oppdatert siden forrige rapport. Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, var imidlertid lavere enn hos handelspartnerne fram til årtusenskiftet. I perioden synes utviklingen i Norge å ha vært bedre enn hos handelspartnerne, jf. tabell 3.4. Produktivitetsveksten i norsk industri holdt seg høy også i de neste tre årene, med en gjennomsnittlig vekst i bruttoprodukt per timeverk på 4,2 prosent. Foreløpige tall for de tre første kvartalene i 2007 tyder imidlertid på at veksten nå er dempet betydelig. Fra de tre første kvartalene i 2006 til de tre første kvartalene i 2007 økte produktiviteten, målt ved bruttoproduktet per utførte timeverk, med 0,5 prosent. Måleproblemer knyttet til produktivitetstallene indikerer imidlertid at deler av svekkelsen i tiden fram til årtusenskiftet ikke er reell, jf. nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk, er produktivitetsveksten mer på linje med handelspartnerne. Usikkerheten i produktivitetsutviklingen er i hovedsak knyttet til to forhold. For det første kan det være metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering varierer mellom ulike lands nasjonalregnskap. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. De foreløpige regnskapene baseres på relativt summarisk behandling av korttidsindikatorer, som for eksempel produksjonsindeksen. Senere regnskapsbaserte nasjonalregnskapstall kan dermed avvike forholdsvis mye fra foreløpige tall. For det andre kan tallene for gjennomsnittlig relativ produktivitet i industrien gi et misvisende bilde. Ulik produktivitetsutvikling mellom næringer kombinert med ulik industristruktur mellom land kan gi opphav til forskjeller. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17. 50

51 Tabell 3.4 Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten. Prosentvis endring fra året før 1) Gjennomsnitt Produktivitet målt ved produksjon ) * Hele økonomien - Fastlands-Norge 2,3 3,1 3,1 4,8 3,1 2,8 2,3 4,4 2,1 2,5 2,4 3,7 2,5 1,6 Industrien - Norsk industri 3,8 2,7 3,8 3,9 3,4 3,6 0,8 5,6 3,1 4,0 4,6 5,5 3,1 0,1 - Handelspartnerne 2,7 4,0 3,7 5,7 4,7 4,6 6,5 0,5 1,6 2,4 - Relativ produktivitet 1,1-1,2-0,2-1,6-1,2-1,0-5,4 5,0 1,4 1,6 Produktivitet målt ved bruttoprodukt 3) Hele økonomien - Fastlands-Norge 1,8 2,3 2,5 2,5 1,5 1,8 3,6 3,3 1,8 3,5 1,8 3,1 1,8 1,2 - Handelspartnere 2,1 2,2 2,0 2,3 1,7 2,0 2,9 1,1 2,3 2,1 2,2 1,8 2,1 - Relativ produktivitet -0,2 0,0 0,5 0,2-0,2-0,1 0,7 2,3-0,4 1,4-0,3 1,3-0,3 Industrien - Norsk industri 2,3 0,7 3,1 0,2-2,6 3,5 3,1 2,8 2,8 8,7 5,9 3,5 3,3 0,5 - Handelspartnerne 2,4 3,4 3,5 5,6 3,7 3,8 5,7-0,4 3,1 3,1 - Relativ produktivitet -0,1-2,6-0,9-5,2-6,1-0,3-2,4 3,2-0,3 5,4 1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er som beskrevet i boks ) der tall for ikke er tilgjengelig. 3) Bruttoprodukt i basisverdi. *) Anslaget for 2007 er satt lik veksten fra kvartal 2006 til kvartal 2007 i det kvartalsvise nasjonalregnskapet Kilder: Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget. Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer positiv, jf. figur 3.4. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn hos handelspartnerne. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.: Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy. Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høy prisvekst Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike. En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og Tyskland tyder på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6. Produktivitetsveksten i Fastlands-Norge var lavere enn hos handelspartnerne på 1980-tallet, men har deretter tatt seg betydelig opp, jf. tabell 3.4. På 1990-tallet holdt produktivitetsveksten hos handelspartnerne seg på om lag det samme nivået som på tallet, samtidig som bl.a. strukturendringer og teknologisk framgang i varehandel og enkelte andre tjenesteytende næringer bidro til å trekke produktivitetsveksten i Fastlands-Norge opp. I perioden har sterk produktivitetsvekst også i industrien bidratt til å trekke produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien videre opp. I denne perioden var produktivitetsveksten i Fastlands-Norge i gjennomsnitt 2,6 prosent, eller ½ prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Foreløpige tall for 2006 og 2007 kan tyde på at 51

52 produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien har dempet seg av. Fra kvartal 2006 til kvartal 2007 økte produktiviteten målt ved bruttoproduktet med 1,2 prosent, etter å ha vokst med 1,8 prosent fra 2005 til Figur 3.3 Relativ produktivitet i industrien målt ved produksjon og bruttoprodukt til Indeks 1995=100. Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå. Figur 3.4 Relativ utvikling i bruttoprodukt pr. timeverk i industrien til Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 1995=100.) Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå. 3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. I løpet av de siste ti årene sett under ett har lønnsomheten i norsk industri økt betydelig, til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i denne perioden. Dette henger bl.a. sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig terms of trade -gevinst, jf. også 52

53 drøftingen i avsnitt 3.2. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 3.3. Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik. Boks 3.3 Indikatorer for lønnsomhetsutviklingen Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25: Makroøkonomiske lønnsomhetsmål I) driftsresultatandel = driftsresultat/totale faktorinntekter II) kapitalavkastningsraten = driftsresultat/verdien av kapitalbeholdningen Driftsresultatandelen fanger opp sentrale forhold som påvirker lønnsomheten. F.eks. vil økende lønnskostnader føre til redusert driftsresultatandel, noe som isolert sett innebærer redusert lønnsomhet og svekket konkurranseevne. Kapitalavkastningsraten er en indikator for hvor mye kapitaleierne får igjen i forhold til innsatsen (innskutt realkapital). Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål III) driftsmargin = driftsresultat / driftsinntekter IV) totalrentabilitet = (resultat før ekstraordinære poster + finanskostnader) / totalkapital V) egenkapitalandel = egenkapital pr / sum eiendeler pr Driftsmarginen kan beregnes brutto eller netto, dvs. henholdsvis før og etter ordinære avskrivninger. I internasjonale sammenlikninger brukes ofte brutto driftsmargin pga. ulike avskrivningsregler i forskjellige land. Ulik kapitalinnsats og ulik omløpshastighet for kapitalen i ulike bransjer innebærer at identiske driftsmarginer kan gi forskjellig kapitalavkastning. Driftsmargin er dermed mer egnet til å analysere utviklingen i lønnsomheten innen en bransje, enn utviklingen i lønnsomheten mellom ulike bransjer. Totalrentabiliteten beregnes som resultatet i forhold til kapitalen i bedriften. Det er resultatet inklusive kostnader knyttet til lånefinansieringen som er relevant for å beregne avkastningen på hele kapitalen. For totalrentabiliteten måles resultatet uavhengig av om kapitalen er finansiert av egenkapitalen eller av lånte midler. Totalrentabilitetsmålet svarer i prinsippet til makrolønnsomhetsmålet kapitalavkastningsraten. Ulike metoder for å beregne verdsettingen av realkapitalen mv. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet bidrar imidlertid til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene. God lønnsomhet ett bestemt år vil ikke nødvendigvis innebære noen garanti for god lønnsomhet i fremtiden dersom lønnsomheten i det bestemte året skyldes en forbigående oppgangskonjunktur. Generelt, og spesielt i sykliske og svært konkurranseutsatte bransjer eller i bransjer med stor forretningsmessig risiko, vil en tilfredsstillende soliditet være nødvendig for å sikre bedriftens eksistens gjennom 53

54 konjunkturforløpet. Soliditeten måles ofte ved egenkapitalandelen. Ulike bransjer krever ulik soliditet fordi risikoen i ulike bransjer er forskjellig. Vedleggstabell 4.6 i vedlegg 4 viser makroøkonomiske indikatorer for lønnsomhetsutviklingen i Norge og utlandet. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten fra 2001 til 2002, noe som må ses i sammenheng med styrkingen av kronekursen og høy timelønnskostnadsvekst i denne perioden. Nasjonalregnskapstallene viser en klar bedring av industriens lønnsomhet i 2003 og 2004, og en mer moderat oppgang i 2005, jf. også avsnitt 6.3. Foreløpige nasjonalregnskapstall indikerer at lønnsomheten steg betydelig fra 2005 til Grunnet endringer i føringen av nasjonalregnskap internasjonalt er lønnsomhetstall for industrien hos handelspartnerne ikke oppdatert i denne publikasjonen. Lønnsomheten for hele fastlandsøkonomien har siden slutten av 1990-tallet bedret seg relativt til hos handelspartnerne. Tallene tyder på at nivået på lønnsomheten ligger noe lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Fra 2004 til 2005 økte lønnsomheten både i Fastlands-Norge og hos handelspartnerne, målt ved brutto driftsresultat. Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på en svak nedgang i lønnsomheten i 2006, både i fastlandsøkonomien og hos handelspartnerne.. Vedleggstabell 4.7 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden fram til 1999, økte lønnsomheten moderat i gruppen med utvalgte EU-land. Lønnsomheten i norsk industri falt dermed relativt til lønnsomheten i de utvalgte EU-landene. Lønnsomheten i både norsk og europeisk industri falt i perioden , målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Lønnsomheten i industrien i USA økte imidlertid fra 2001 til 2002 og tok seg videre opp i I 2003 kan tallene tyde på at lønnsomheten i Norge tok seg svakt opp igjen, samtidig som lønnsomheten i de utvalgte europeiske landene gikk noe ned. Lønnsomheten bedret seg både for industrien i de utvalgte EU-landene, Norge og USA fra 2003 til Foreløpige tall viser at lønnsomheten i Norge tok seg ytterligere opp i Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land Innledning De nordiske forhandlings- og lønnsdannelsesmodellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Fordi det er vanskelig å få verifisert sammenlignbarheten og kvaliteten av lønnsstatistikk mellom landene for alle sektorer, begrenser man seg til å sammenligne grupper hvor klassifikasjonsstandardene er noenlunde like landene imellom og hvor praksis i innsamling (for eksempel lønnsbegreper) er noenlunde de samme. Nye produksjonsprosesser innen industrien har bidratt til at arbeidsinnholdet for mange industriarbeidsplasser har endret seg kraftig. Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen også i industribedrifter og avgrensningen mellom funksjonærer og arbeidere er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjorde lønnssummen for industrifunksjonærer i 2006 i overkant av 52 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Denne andelen har steget jevnt de siste årene, men stoppet noe opp fra 2006 til For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning. 54

55 I tillegg til lønnskostnadssammenligninger mellom industriarbeidere (kap.3.4.2), presenteres også tall for industriarbeidere og industrifunksjonærer samlet (kap.3.4.3). Selv om kildematerialene er noe ulike, mener utvalget at sammenligningen kan gi et bilde av kostnadsforskjellene mellom land for alle ansatte innenfor industrien selv om forskjellene kan være basert på ulik yrkessammensetning. I avsnitt og sammenliknes de norske timelønnskostnadene med et vektet gjennomsnitt for utvalgte EU-land, som dekker drøyt 81 prosent av Norges handelspartnere. I sammenligningen mellom land vil også arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene være forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen mellom antall funksjonærer og antall arbeidere og yrker varierer mellom land. I boks 3.5 drøfter utvalget noen metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene Timelønnskostnader for industriarbeidere pr. arbeidet time og lønnsstrukturen mellom land basert på direkte nivåtall fra Bureau of Labor Statistics (BLS). Industriarbeidergruppen antas i statistikksammenheng å være en relativt homogen gruppe mellom landene. Bureau of Labor Statistics har foretatt sammenligninger for industriarbeidere mellom en rekke land i en årrekke. For norske/nordiske industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer kan likevel ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper. TBU har tidligere presentert nivåtall for lønn og lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere. I januar 2008 kom BLS med nye og reviderte lønnskostnadstall for industriarbeidere frem til 2006, basert på en gjennomgang av ulike lønnskostnadselementer. BLS har revidert lønnskostnadsnivåene pr. arbeidet time for noen land i forhold til norske lønnskostnader presentert i NOU 2007:3 også bakover i tid. Samtidig tar TBU Østerrike inn i sammenligningen. Revisjonen innebærer at norske lønnskostnader for industriarbeidere i revideres noe ned fra 2001, for eksempel for 2005 fra 39 prosent over konkurrentene til 37 prosent over konkurrentene (jf. tabell 3.5). I tabellene 3.5 til 3.7 sammenliknes lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere med 15 europeiske land. Denne gruppen av land regnes som relevant i sammenligningen av relativt lønnskostnadsnivå mellom landene. Foruten revisjon av lønn, arbeidstid og indirekte personalkostnader fra BLS, er beregningene i tabell 3.5, 3.6 og 3.7 basert på valutakurser for omregning til norske kroner. I sammenvektingen er landene vektet sammen ved hjelp av Norges konkurransevekter, jf. boks 3.2 i NOU 2007:3 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene Alle lønnselementer som grunnlønn, bonus, uregelmessige tillegg og overtid er tatt med i lønnsbegrepet for industriarbeidere. Alle lønninger er omregnet til timefortjeneste pr. arbeidet time. I tillegg er indirekte personalkostnader pr. arbeidet time med og spesifisert i tabell 3.7. Ferie og annet fravær er således utlignet pr. arbeidet time på samme måte som andre indirekte personalkostnadselementer. Endringene av relativt lønnsnivå fra 2006 til 2007 er beregnet ved at nivået for 2006 er framskrevet ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. Arbeidskraftskostnadsindeksene dekker alle ansatte i industrien og denne brukes også i 55

56 fremskrivningen for industriarbeidere. For Italia er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn. Usikkerheten i fremskrivingen for 2007 vil ikke endre nivåforskjellene i nevneverdig grad. I forhold til gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 3.5, økte lønnskostnadsnivået for industriarbeidere i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Fra 2002 til 2004 bidro lav lønnskostnadsvekst i Norge og endrede valutakurser til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå. Tallene for 2005 og senere tyder på at denne utviklingen har snudd med kraftig økte relative lønnskostnader. Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere lå i prosent høyere enn gjennomsnittet av konkurrentland. For 2007 er anslaget 41 prosent høyere lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere. Tabell 3.5 Lønnskostnader for industriarbeidere i Norge i forhold til grupper av land (Handelsveide grupper av land=100) Alle 1) Nordiske land 2) Euroland 3) Jf. land inkludert i tabell Danmark, Sverige og Finland Tidligere Euroland i tabellen: Tyskland, Finland, Nederland, Belgia, Frankrike, Irland, Italia, Spania, Portugal og Østerrike Kilder: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, SSB, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget. Figur 3.5 Lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge i forhold til handelspartnerne. Handelspartnerne=100 *Foreløpig tall. Landene som er inkludert fremkommer i tabell 3.6. Kilde: Bureau of Labor Statistics(BLS), Eurostat, SSB, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget. 56

57 Tabell 3.6. Lønnskostnader 1) for voksne industriarbeidere i felles valuta 2). Indeks Norge= Norge Danmark Tyskland Nederland Sverige Belgia Østerrike Finland Storbritannia Irland Italia Frankrike Spania Portugal Tsjekkia Polen Lønnsbegrepet er lønn og indirekte personalkostnader per arbeidet time. 2 3 Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser Av mangel på data fra lønnsnivå i lokal valuta fra BLS for 2007, er nivået for 2006 framskrevet ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat og SSB, korrigert for valutakursendringer. Arbeidskraftskostnadsindeksene dekker alle ansatte i industrien. For Italia og Irland er EUkommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn. Kilder: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen. Valutakurser fra Norges Bank. Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. I 2006 hadde danske og norske industriarbeidere klart høyeste betalt lønn pr. arbeidet time. For 12 av de 15 landene i tabell 3.7 utgjorde de indirekte personalkostnadene en høyere andel av utbetalt lønn enn i Norge. Tyskland, Østerrike og Belgia har også klart høyere indirekte personalkostnader målt i norske kroner, mens Sverige og Nederland ligger på om lag det norske nivået i felles valuta. Flere av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått på et usikkert grunnlag. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. 57

58 Tabell 3.7 Direkte og totale lønnskostnader for voksne industriarbeidere i Nivåtall i norske kroner og indirekte personalkostnader som prosentpåslag i på lønn for arbeidet tid. Gjennomsnittlig timefortjeneste pr. arbeidet time i norske kroner 1) Indirekte personalkostnader pr. arbeidet time i prosent av lønn for arbeidet tid 2) Totale lønnskostnader pr. arbeidet time i norske kroner 1) Norge ,0 263 Danmark ,8 227 Tyskland ,8 219 Nederland ,8 207 Belgia ,7 204 Sverige ,9 204 Østerrike ,2 195 Finland ,3 192 Storbritannia ,5 174 Irland ,9 166 Italia 88 82,1 161 Frankrike 89 79,4 160 Spania 66 83,5 121 Portugal 31 60,7 49 Tsjekkia 26 65,1 44 Polen 19 69, Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser. Indirekte personalkostnader pr. faktisk arbeidet time. Gjelder både lønn for ikke-arbeidet tid (lønn under sykdom, feriepenger, bevegelige helligdager) og andre indirekte personalkostnader og arbeidsgiveravgifter. Kilder: Bureau of Labor Statistics, USA Internasjonale sammenlikninger av lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industrien Figur 3.6 og vedleggstabell 4.5 viser at norske lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industrien i 2007 var anslagsvis om lag 25 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av EU-land 14. For industriarbeidere alene lå de norske timelønnskostnadene vel 41 prosent høyere enn gjennomsnittet. Det kan være flere forhold som bidrar til denne forskjellen. Den viktigste forklaringen er trolig at lønnsforskjellene mellom industrifunksjonærer og industriarbeidere i Norge er mindre enn hos konkurrentene. Sammenlikningen er basert på nivåtall for lønnskostnader per timeverk fra år I figuren under er disse nivåene fremskrevet til 2007 ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. For Italia er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn for EU-landene som inngår vises i figur 3.6. Dette er alle EU-landene i handelspartneraggregatet. Det vektede gjennomsnittet er beregnet ved hjelp av Norges konkurransevekter, jf. boks 3.2 i NOU 2007:3 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene For EU-landene i sammenlikningen er det brukt nivåtall fra Eurostats arbeidskostnadsundersøkelse for For Norge publiserer Eurostat kun tall for arbeidskostnader per årsverk. Beregningsutvalget har tatt utgangspunkt i tall for utførte timeverk og normalårsverk fra nasjonalregnskapet for å regne om dette til arbeidskraftskostnader per timeverk. 58

59 Figur 3.6 Lønnskostnader per timeverk i Norge i forhold til handelspartnerne i 2007 for alle ansatte i industrien. Handelspartnerne i figuren =100. Kilder: Eurostat, Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget. 59