Oppsummering av Samarbeidskonferansen

Transkript

1 Oppsummering av Samarbeidskonferansen mellom NAV og utdanningssektoren 7-8 november 2011 Bilde fra Soria Moria

2 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Innhold Kjære leser 3 program 4 Nye arbeidsformer og nye 6 kompetansebehov i NAV? Et forskerblikk fra evalueringen av NAV-reformen Kunnskapsbasert tjenesteyting 7 i NAV og fremtidig samarbeid med Universitets- og Høgskolesektoren Samarbeid mellom 8 utdanningsinstitusjonene og NAV hva har vi og hvor går vi? Utdrag fra 10 rundebordskonferansene Eksempler på FoU-samarbeid mellom 12 forskning, utdanning og praksis noe å bygge videre på? Utvikling av en lærende 12 organisasjon i Kristiansund Framtidens utdanninger 13 Hvor går velferdsutdanningene? 15 Hvor arbeidere velferdsviterne i dag? Erfaringer og muligheter ved 15 velferdsutdanningen i Oslo? Hvorfor starte opp nå 19 - Bachelor i arbeids- og velferdsfag i Høgskolen i Østfold? Sosialt arbeid i NAV 17 Hvor jobber sosionomene i dag? Sosialarbeiderutdanningene og NAV 17 sett fra et nordisk perspektiv Sosialt arbeid som profesjon 18 hva nå? Hvordan kan sosialfaglig 18 kompetanse integreres i NAV? Avslutning 19 Prinsipper for god kvalifisering 14 til velferdsyrkene 2

3 kjære leser Det du nå holder i hånden er en oppsummering fra en samarbeidskonferanse mellom universitetsog høgskolesektoren (UH-sektoren) og NAV den november Konferansen som ble arrangert av NAV og Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanningen (NRHS) i felleskap, ble avviklet i naturskjønne omgivelser på konferansestedet Soria Moria i Holmenkollåsen. Tilstede var om lag 70 representanter fra universiteter og høgskoler med sosial- og velferdsutdanninger, NAV-ansatte, fylkesmannen, departementer og viktige samarbeidsaktører. Konferansen var viktig i mange henseende. For det første er universitetene og høgskolene svært viktige institusjoner for å rekruttere og videreutvikle kompetansen blant de ansatte i NAV. For det andre står UH-sektoren overfor mulige endringer der regjeringen i nærmeste fremtid vil legge fram en Stortingsmelding om utdanning til velferdsyrkene. Grunnlaget for meldingsarbeidet baseres blant annet på fremtidige kompetansebehov i kjølvannet av de nye reformene på helse- og velferdsområdet som NAV-reformen og Samhandlingsreformen. Selv om det tidligere har vært møteplasser mellom utdanningsinstitusjonene og NAV, har ikke dette ført til et forpliktende samarbeid. Etter en travel reformperiode med etablering av NAV-kontorer og nye forvaltningsenheter, er NAV nå i inne i en positiv utvikling med stadig bedre måloppnåelse samtidig som det jobbes systematisk med å øke kvaliteten på tjenester som leveres til brukerne. NAV har etablert et strategisk rammeverk for det fremtidige utviklingsarbeidet inn mot 2020 gjennom en ny virksomhetsstrategi med tilhørende delstrategier. Kompetanse og rekruttering vil stå sentralt i dette arbeidet. Tiden er nå moden for å etablere et nærmere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og NAV for å styrke og videreutvikle kvaliteten og kompetansen i NAV. Samarbeidskonferansen var en god start der mye kunnskap og erfaringer ble lagt fram og drøftet mellom deltakerne. Denne publikasjonen skal bidra til at innholdet i konferansen også deles med de som ikke var tilstede. Lykke til med lesingen! Vennlig hilsen Yngvar Åsholt assisterende arbeids- og velferdsdirektør Kristin Ravnanger leder, Nasjonalt råd for helseog sosialfagutdanning 3

4 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen program Samarbeidskonferanse NAV og utdanningssektoren november 2011 Soria Moria Hotell- og konferansesenter, Oslo Mandag 7. november 10:30 Velkommen ved Yngvar Åsholt, ass. arbeids- og velferdsdirektør i NAV og Kristin Ravnanger, leder i NRHS 10:45 Nye arbeidsformer og nye kompetansebehov i NAV? et forskerblikk fra evalueringen av NAV-reformen Tone Alm Andreassen, Forskningsleder, AFI 11:40 Kunnskapsbasert tjenesteyting i NAV og fremtidig samarbeid med UH- sektoren Yngvar Åsholt, ass. arbeids- og velferdsdirektør i NAV 12:15 Lunsj 13:15 Samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og NAV hva har vi og hvor går vi? Innlegg ved: Dag Jenssen, dekan ved HiOA Om grunnutdanning, etter- og videreutdanning, master og praksis Kjell Ivar Iversen, dekan ved HiL Knut Steinar Eitungjerde, NAV Sogn og fjordane 14:20 Rundebordskonferanse og drøftinger i plenum 15:30 Pause 16:00 Eksempler på FoU-samarbeid mellom forskning, utdanning og praksis noe å bygge videre på? Praxis - sør Anne Halvorsen, Instituttleder /førsteamanuensis, UiA Lærende organisasjon i NAV Kristiansund Geir Obed Nordli, NAV- leder og Per Ola Harstad, fagkoordinator NAV Kristiansund Diskusjon og innspill i plenum 17:30 Slutt for dagen 19:30 Middag 4

5 Tirsdag 8. november 09:00 Framtidens utdanninger Stortingsmelding om utdanning for velferdsyrkene Kyrre Lekve, statssekretær, Kunnskapsdepartementet 10:00 Prinsipper for god kvalifisering til velferdsyrkene Kåre Heggen, professor, Høgskulen i Volda 11:00 Pause 11:10 Hvor går velferdsutdanningene? Intro - Hvor arbeider velferdsviterne i dag? Åsne Vigran, SSB Erfaringer og muligheter med velferdsutdanningen i Oslo? Kristel Skorge, instituttleder, HiOA Hvorfor starte opp nå Bachelor i arbeids- og velferdsfag i Høgskolen i Østfold? Berit Eivi Nilsen, høgskolelektor og Terje Grøndahl,studieleder HiØ 12:00 Lunsj 13:00 Sosialt arbeid i NAV Intro - Hvor arbeider sosionomene i dag? Åsne Vigran, SSB Sosialarbeiderutdanningene og NAV sett fra et nordisk perspektiv, Riina Kiik, førsteamanuensis, NTNU Sosialt arbeid som profesjon hva nå? Marianne Ranger, studieleder, HiOA Hvordan kan sosialfaglig kompetanse integreres i NAV? Hanne Glemmestad, tidligere NAV leder 14:00 Rundebordskonferanse (inkl. kaffe): Løsninger for fremtiden Innholdet i grunnutdanningen(e) Praksisstudier Etter- og videreutdanning (EVU), master Fremleggelse og drøfting i plenum 15:20 Avslutning og oppsummering 15:30 Slutt 5

6 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Nye arbeidsformer og nye kompetansebehov i NAV? Et forskerblikk fra evalueringen av NAV-reformen helseproblemer, sosiale problemer, rusproblemer og funksjonsnedsettelser arter seg, fortsatte hun, og understreket at poenget ikke var å fokusere på begrensninger, men å bruke kunnskapen for å komme forbi det som ellers kan bli hindringer for å delta i arbeidslivet. Tone Alm Andreassen fra Arbeidsforskningsinstituttet åpnet samarbeids konferansen med å definere kompetansebehov på NAV-kontorene. Alm Andreassen presenterte innledningsvis den nye organiseringen og arbeidsdelingen ved NAVkontorene, og beskrev skjevfordelingen med hensyn til størrelsen på brukerporteføljen mellom statlig og kommunalt ansatte som en stor utfordring for NAV. NAV-reformen, med ny organisering og arbeidsdeling, har medført en ny yrkesrolle, fortsatte Alm Andreassen, og siktet til den nye veilederrollen ved NAV-kontorene. Den nye veilederollen i NAV kan utvikle seg i tre ulike retninger, antydet hun. Den kan gå i retning av en byråkratisk bestiller der veilederen avklarer behov og arbeidsevne, forebereder ytelsessøknader, og bestiller tiltak fra eksterne. Den andre rollen innebærer å være en koordinator som bygger relasjoner og som bidrar til å utløse ressurser og muligheter både innenfor og utenfor NAV. En siste retning innebærer en rolle mer lik en terapeut/coach som følger den enkelte gjennom deres individuelle rehabiliteringsprosess. Av disse utviklingsforløpene ser Andreassen en koordinatorrolle vokse frem. Ifølge AlmAndreassen vokser koordinatorrollen ut av en sosialarbeidertradisjon, med operative veiledere som ser problemer og bidrar til å løse dem ved å utløse tiltak og muligheter både innenfor og utenfor NAV, også i arbeidslivet. Hvis NAV skal finne løsninger i arbeidslivet, er det avgjørende at NAV innehar kunnskap og kompetanse om hvordan Videre viste Alm Andreassen til at den nye veilederrollen, slik den beskrives av medarbeidere i NAVkontorene, forutsetter at veilederne har kompetanse til å vurdere hvilke tiltak som egner seg for den enkelte brukeren, kunne realitetsorientere, motivere og vurdere alternativ inntektssikring og aktivitet for brukerne. I slike vurderinger skisserte Alm Andreassen også regelverkskompetanse, redskapskompetanse (IKT, AEV), bestillerkompetanse ovenfor tiltaks arrangør og arbeidslivskompetanse som viktige kompetanseområder for NAV-veiledere. Alm Andreassen la frem følgende hypotese: Hvis NAV skal få flere ut i arbeid, må NAV ut i arbeidslivet, og reiste spørsmål om NAV-kontorene skulle overlate denne oppgaven til tiltaksarrangørene, eller selv gå ut på arbeidsplassene, bidra til tilrettelegging og veilede også arbeidsgivere og kolleger. Andreassen omtalte kompetansespennet i NAV som svært omfattende. Hun trakk frem systemkunnskap, det vil si kunnskap om andre deler av hjelpeapparatet, som et sentralt kompetansebehov i NAV. Systemkunnskap er avgjørende for å kunne gi helhetlig oppfølging, for å kunne gi brukerne kunnskap om det systemet de må forholde seg til, og veilede dem også til brukerorganisasjoner, selvhjelpsgrupper og brukerorganiserte tiltak. Denne kunnskapen er ikke skrevet ned, den er praktisk og lokal, og det er kunnskap man må lære seg gjennom veiledning og læring fra andre mer erfarne kolleger og gjennom møtevirksomhet, forklarte hun. I følge Andreassen reiser dette også et viktig spørsmål for NAV og utdanningssektoren: Hva bør være forholdet mellom kompetanse ansatte tilegner seg via utdanning og kompetanse de ansatte opparbeider seg gjennom læring gjennom praksis på arbeidsplassen? 6

7 Kunnskapsbasert tjenesteyting i NAV og fremtidig samarbeid med Universitets- og Høgskolesektoren God kompetanse og ferdigheter blant de ansatte er helt avgjørende for at vi skal videreutvikle NAV i riktig retning. Det er et stort behov for etter- og videreutdanning for de som allerede er ansatt i NAV, men vi trenger også nyansatte med relevant kompetanse. Hvilken kompetanse har man, hva vil man trenge fremover? spurte Åsholt. Assisterende arbeids- og velferdsdirektør i Arbeidsog velferdsdirektoratet, Yngvar Åsholt, innledet med å beskrive NAV-reformens omfattende velferdsmandat og det kontinuerlige behovet for å heve kvaliteten i tjenestene. Etter en periode med nyetableringer og omstillinger, er NAV nå i bedre stand til å løfte kompetanse- og kvalitetsutvikling som sentrale satsingsområder. NAV kan ikke alene ivareta kompetanse- og kvalitetsutvikling, men er helt avhengig av at universitetene og høgskolene bidrar til at organisasjonen kan rekruttere kvalifiserte medarbeidere, samt bistår med fagutvikling i tråd med behovene i NAV og praksisfeltet. Åsholt understreket at en ikke ønsker en egen etatsutdanning for NAV, men at det er behov for personell med variasjon og bredde i utdanningene. NAV ønsker både bredde og mangfold av ulike utdanningsløp, men samtidig må utdanningene innenfor velferdsyrkene være spisset nok til at man har kompetansemessige forutsetninger til å jobbe i NAV. Arbeidsinkludering som politikk, forvaltning og fagområde er det viktig at alle kandidater innenfor velferdsyrkene har som en grunnlagskunnskap. Det samme gjelder veiledningskompetanse og arbeidsmarkeds- og arbeidslivskompetanse. Vi trenger også ansatte med god forståelse og anvendelse av lovverk. I tillegg trenger vi kompetanse om brukergrupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Avslutningsvis spurte Åsholt om hvilke forventninger vi har og hva vi kan samarbeide om. Utdanningsinstitusjonene må ha god kunnskap om og være løpende oppdatert på utviklingen i NAV. NAV må på sin side bli tydeligere på hva vi forventer at Universitet- og høgskolesektoren skal levere til NAV, ikke minst ved å avklare grensesnitt mellom kunnskaps- og kompetanseutviklingstiltak i regi av NAV, og den formelle utdanningssektoren. Det bør også samarbeides mye tettere omkring utplassering av studenter og opplegget rundt dette. NAV er glad for at det nå nedsettes en egen samarbeidskomit é i regi av NRHS. Åsholt la videre vekt på at samarbeidet med utdanningsinstitusjonene må kobles til NAVs nye virksomhetsstrategi og den fremtidige kompetansestrategien. De fleste hovedgrepene på innsatsområdet i virksomhetsstrategien er knyttet til kompetanse, særlig innenfor områdene arbeid først og aktive brukere. 7

8 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og NAV Hva har vi og hvor går vi? Om grunnutdanning, etter- og videreutdanning, master og praksis. Vi må samarbeide på bakgrunn av hverandres forskjeller Som en innledning til drøfting av samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og NAV, refererte Dag Jenssen til utredninger som viser at samarbeid eksisterer, men at det ofte skjer i vilkårlige former. Nå er vi kanskje i en posisjon til å starte et mer forpliktende og strukturert samarbeid, fastslo han. Jensen fremhevet HUSK som et viktig grunnlag for fagutviklingsarbeid mellom utdanning og praksis. Erfaringer fra forsøket viser også at de to sektorene må basere samarbeidet på noen grunnleggende ulikheter mellom NAV og utdanningssektoren: NAV vil være en effektiv forvalter, mens utdanningssektoren må ivareta akademisk faglighet og kritisk refleksjon. Det er få lovbestemte føringer for et slikt samarbeid, for eksempel sammenliknet med lovbestemmelser for helseutdanningene. Derfor er det i dag opp til partene selv å finne en form på samarbeidet. Jensen foreslo et mer formalisert samarbeid om utforming av studietilbud, rekruttering av studenter, praksisplasser og FoU-virksomhet, slik NAV og HiOA nå samarbeider om en kontrollert studie i tilknytning kvalifiseringsprogrammet. Vi kan dra nytte av hverandre, og vi trenger systematisk tenkning rundt hvordan Kjell Ivar Iversen har lang erfaring fra samarbeidsprosjekter mellom Høgskolen i Lillehammer (HiL) og NAV. Han beskrev en klar tendens der NAV nå i sterkere grad har begynt å definere kompetansebehov. Og det ønskes velkomment. Han ønsket seg NAV som en aktiv aktør som får innflytelse på utforming av utdanning, både på sentralt og regionalt nivå. Spørsmålet er ikke lenger om vi skal samarbeide, men hvordan vi skal samarbeide, presiserte han. Iversen henledet oppmerksomheten mot at samarbeid vil stille krav både til utdanningssektoren og NAV: Utdanningssektoren må se kritisk på sitt bidrag til samfunnet, men samtidig klare å avspeile kompetansebehovene i dagens arbeidsliv. NAV på sin side må ønske et utenfrablikk velkommen, og også tåle et kritisk søkelys. Hittil har samarbeidet mellom NAV og HiL oppstått gjennom konkrete prosjekt omkring evaluering og etter- og videreutdanning. Iversen var opptatt av å vise hvordan utdanningssektoren kan være en nyttig samarbeidsaktør for NAV der de bidrar til å gjøre eksisterende utdanninger mer fleksible for læring på arbeidsplassen. Han fremhevet også høgskolens unike mulighet til å gjennomføre lokale FoU-prosjekter. Det bør etableres et formelt og forpliktende samarbeid på regionalt nivå gjennom et eget samarbeidsorgan. Samarbeid om praksis i utdanningen kan dessuten utvikles videre ved å opprette kombinerte stillinger, der personalet kan flyte mellom NAV og høgskolen, avsluttet han. Jeg ønsker at målene for NAV-reformen får større faglig innvirkning på sosialt arbeid Knut Eitungjerde rettet søkelyset på de faglige interessene NAV og utdanningssektoren deler. Vi må huske at vi skal utvikle oss sammen. Han understreket at NAV er avhengig av høgskolesektoren som faglig utvikler. Samtidig er høgskolen avhengig av NAV for å ha begge beina i praksis, poengterte han. 8

9 Eitungjerde mente at målene for NAVreformen bør få større faglig innvirkning på sosialt arbeids utvikling. For eksempel kan arbeidsmarkedskunnskap og oppfølgingskompetanse få plass i utdanningen, mente han. Rammeplanene for utdanningene bør i større grad ta utgangspunkt i samfunnsoppdraget som studentene skal være med å gjennomføre som arbeidstakere, fremholdt han. Han har stort sett positive erfaringer fra samarbeidet med Høgskolen, men innrømmer at det var en del utfordringer i begynnelsen. Det er to forskjellige samfunnsinstitusjoner som skal samarbeide og som i utgangspunktet hadde visse fordommer om hverandre. Derfor er det viktig å bruke tid til å bli mer kjent med hverandres samfunnsoppdrag, og se gjensidige muligheter. Det har de gjort i Sogn og Fjordane hvor samarbeidet i dag fungerer godt. 9

10 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Utdrag fra rundebordskonferansene Etter innleggene om samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og NAV, ble konferansedeltakerne invitert til å delta i rundebordskonferanser hvor de fikk anledning til å komme med sine meninger og ideer rundt samarbeidet. NRHS og NAV har formulert følgende formål for samarbeidet: Styrke kvaliteten i undervisningen, i tjenesten og i forvaltningen gjennom å stimulere til samarbeid om fag- og praksisutvikling innenfor NAV. Deltakerne ble bedt om å diskutere hva slags samarbeidsstrukturer og nettverk mellom NAV og utdanningssektoren som er nødvendig for å oppnå dette formålet, og hvilke forutsetninger som må være tilstede. Flere av deltakerne var opptatt av hvordan forankringen og den overordnede strukturen for samarbeidet bør være. Det var ulike meninger om hvordan samarbeidet burde se ut regionalt og lokalt, men at det både bør foregå sentralt og regionalt, syntes de fleste å være enige om. Mange pekte også på at begge parter må ha klart definerte roller i samarbeidet som en viktig forutsetning. Videre ble det nevnt at man bør evaluere samarbeidet jevnlig, slik at det vil være under kontinuerlig forbedring. En av gruppene foreslo å tenke på samarbeidet som en 4-parts modell som består av partene: Undervisning, forskning, brukere og NAV. På den måten vil det være lettere å tenke ut strukturer som kan gi noe til alle aktørene involvert i samarbeidet. En deltaker understreket at brukerne også har interesse i hva de NAV-ansatte skal kunne. Et stort flertall av deltakerne uttrykte enighet om at begge parter må ha eierskap til samarbeidet for at det skal lykkes. For å oppnå et felles eierskap til samarbeidet, ble det foreslått at NAV og utdanningsinstitusjonene må utarbeide felles formål og rette fokus mot faglig og praktisk samarbeid. Hva vil vi og hvor vil vi gå hen på hvert enkelt område? Noen nevnte at en måte å gjøre dette på, kan være gjennom å sikre en fast arena for samhandling mellom sektorene, hvor man kan identifisere felles interesseområder. Fra en av gruppene ble det formidlet at denne arenaen samtidig bør brukes til å involvere hverandre i hverandres prosjekter, og å gi hverandre felles eierskap til prosjektene og formidle kunnskap. Imidlertid ble det påpekt at man først må komme frem til en enighet om hvordan samarbeidet skal tilrettelegges rent praktisk. 10

11 Med hensyn til praktisk tilrettelegging ble det blant annet foreslått å gi permisjonsordninger til praktikere som ønsker videreutdanning. Administrative midler var et annet forslag som dukket opp. I tillegg var det en gruppe som trakk frem at det vil være gunstig å etablere regionale temanettverk, for å utveksle erfaringer og ideer. Praksisutplassering av studenter var et av flere relevante temaer som ble nevnt av deltakerne. Både deltakere fra utdanningsinstitusjonene og deltakere fra NAV, ga uttrykk for at samarbeidet vil ha størst forutsetninger for å lykkes hvis det ivaretar en balanse mellom tydelige sentrale føringer og samtidig gir rom for bottom-up initiativ. Flere påpekte at ideer må skapes i fellesskap for at samarbeidet skal nå sitt fulle potensial. Videre ble det av flere nevnt at felles refleksjonsfora og forskningsprosjekter vil legge til rette for forbedringer både innenfor utdanningene og i praksis. 11

12 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Eksempler på FoU-samarbeid mellom forskning, utdanning og praksis noe å bygge videre på? Etter rundebordskonferansen ble eksempler på FoU-samarbeid mellom forskning, utdanning og praksis presentert for konferansedeltakerne. Anne Halvorsen fra Universitetet i Agder innledet sekvensen med å dele sine erfaringer fra Praxis-sør. Praxis Sør samarbeid forskning, utdanning og praksis Praxis-sør er et partnerskap mellom Universitetet i Agder og praksisfeltet. Praxis Sør omfatter tjenesteområder som NAV, barnehage, barnevern og helse. Målet til Praxis-sør er å fremme dialog og samarbeid mellom forskning, utdanning og praksis, og å fremme systematisk utvikling av kunnskap og praksis gjennom utdanning, forskning og felles utviklingsarbeid, forklarte Halvorsen. Den grunnleggende ideen bak Praxis-sør er, ifølge Halvorsen, at når praktikere involveres direkte i forsknings og utviklingsprosjekter, øker sannsynligheten for å lykkes med å utvikle en kvalitativ god og kunnskapsbasert praksis. Videre fortalte hun at erfaringer viser at Praxis-sør bidrar til å ivareta behovet for lokal utvikling og kunnskap, og samtidig utvikle forskningsforståelse i praksisfeltet. Begge parter lærer å snakke hverandres språk, forklarte Halvorsen, som igjen driver ned barrierer og forestillinger om hverandre. På sikt har man i Praxis-sør et ønske om å gjøre undervisningen enda mer praksisnær, kontaktsnær og dagsaktuell, i tillegg til å forsøke å jobbe mer mot at de universitetsansatte i større grad er ute i praksisfeltet. Utvikling av en lærende organisasjon i Kristiansund NAV-leder i Kristiansund, Geir Obed Nordli, presenterte deretter sine erfaringer rundt utviklingen av en lærende organisasjon. Geir Obed Nordli, beskrev innledningsvis NAV Kristiansund som en lærende organisasjon. Med en lærende organisasjon siktet Nordli til en organisasjon som kompetansemessig er kapabel til å respondere adekvat på alle de skiftende krav og forventninger som stilles fra omverdenen. I følge Nordli er det både hensiktsmessig og nødvendig å øke kvaliteten på lærings- og utviklingsarbeidet lokalt. Dette lærings og utviklingsarbeid må være praksisnært, brukernært og ansattnært. NAV-lederen uttrykte et ønske om at lokalkontorene får, og tar, større ansvar for egen læring. Han fortalte videre at i NAV Kristiansund jobber man kontinuerlig med å fremme strukturer, arenaer og kultur for læring i organisasjonen, og samtidig med å forstå hva som fremmer og hemmer læring. Å bygge videre på egne erfaringer og en tro på at vi har mye kompetanse i egne rekker har vært viktig for organisasjonen, hevdet Nordli. Nordli fortalte også at organisasjonen ønsker at FoU-virksomhet skal ha en større rolle i det lokale utviklingsarbeidet, og at de ønsker seg et langsiktig og forpliktende samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Samtidig er han opptatt av at det er NAV-kontoret selv som må definere kompetansebehovene med utgangspunkt i lokale mål og ikke overlate styringen av dette til andre aktører. 12

13 Framtidens utdanninger Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, åpnet dag to på samarbeidskonferansen med å presentere den nye stortingsmeldingen om utdanning for velferdsyrkene. Lekve fortalte at demografiutvikling, endret sykdomsbilde og nye reformer i helse og velferdssektoren (samhandlingsreformen, NAV og barnevernet) peker alle mot sammenfallende kunnskaps- og kompetanseutfordringer, og forventninger til utdanningene innenfor velferdsyrkene. Lekve forklarte at den nye meldingen består av tre hovedperspektiver. Det første perspektivet er et utenfraperspektiv som tar utgangspunkt i arbeidslivet og samfunnets kompetansebehov. Det andre perspektivet er et fremtidsperspektiv, som innebærer å legge det kunnskapspolitiske grunnlaget for et langsiktig utviklingsarbeid, fortsatte han. Et samspillperspektiv er det tredje perspektivet, og refererer til mer samarbeid på tvers av utdanninger, nivåer, tjenester og aktører. Ifølge Lekve går de nye kompetansebehovene i arbeidslivet, og i samfunnet for øvrig, i stor grad på tvers av dagens profesjoner. Kunnskap om folkehelse og forebygging, arbeidsmarkedskompetanse og kunnskap om inkludering og likestilling, er alle grunnleggende perspektiver som må styrkes i alle utdanningene innenfor velferdsyrkene. De nye kompetansebehovene krever et tettere samspill mellom utdanning, forskning og arbeidsliv, understreket han. Videre la Lekve vekt på at et økende behov for en felles kunnskapsplattform i velferdsyrkene. En slik felles kunnskapsplattform bør inneholde generell kompetanse (kommunikasjon, samhandling, ny teknologi, etikk og kritisk refleksjon m.m.), systemkompetanse og tematisk kompetanse (rus, psykiatri m.m.), forklarte han. Han uttrykte videre at en felles kunnskapsplattform vil styrke samhandlingen mellom de ulike aktørene i tjenestene. Den nye stortingsmeldingen vil søke å legge til rette for tverrprofesjonell samarbeidslæring, samtidig som det er viktig at utdanningenes kjerneinnhold ivaretas, sa Lekve. En grunntanke i meldingen er at vi trenger brede grunnutdanninger og spesialisering på masternivå, for å ivareta både behovet for en felles kunnskapsplattform og samtidig ivareta utdanningenes kjerneinnhold. I henhold til retningslinjene i den nye meldingen vil det bli strengere krav til at praksisperioden i studiene skal være relevant, påpekte han. For å øke kvaliteten i utdanningene og tjenesteutøvelsen er det et underliggende behov for å styrke FoU innsatsen. Dette krever felles satsning og tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Lekve kunne fortelle at kunnskapsdepartementet vil tilrettelegge for økte satsninger på FoU-arbeid innenfor helse og velferdsområdet, som igjen vil gi kompetanseheving i utdanningene og muligheten til å utvikle bedre tjenester. Avslutningsvis uttrykte Lekve et behov for å styrke sosialfaglig kompetanse i alle deler av tjenestene. Sosialfaget bør bli mindre målgrupperettet og tjenestebasert, og det bør skapes et sterkere samarbeid mellom helse og sosialfagsområdet, avsluttet han. 13

14 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Prinsipper for god kvalifisering til velferdsyrkene Kåre Heggen, professor ved Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Volda (HVO) og ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), holdt foredrag om prinsipper for god kvalifisering til velferdsyrkene. Heggen har lang erfaring innenfor profesjonsforskning. Innledningsvis presenterte Heggen flere ulike tilnærminger til begrepene læring, kunnskap og profesjon. Han refererte blant annet til Trevithnicks inndeling av kunnskap i tre typer; praktisk kunnskap, teoretisk kunnskap og faktisk kunnskap. Praktisk kunnskap er kunnskap som utøves i praksisfeltet, mens faktisk kunnskap innebærer å kunne det som faktisk er vedtatt (eks. lover). Teoretisk kunnskap består av teorier som informerer vår forståelse av personer, situasjoner og hendelser, forklarte Heggen. Han mente at den største faglige utfordringen i velferdsyrkene er knyttet til den teoretiske kunnskapen. Teorifagene på dette området er fortsatt unge og «porøse» og dekker relativt lite av praksisfeltet. Han mente eksempelvis at sosialt arbeid som profesjon kan begrunnes ut fra behovet i yrkesfeltet, men at det samtidig er et fag som mangler en indre teoretisk sammenheng som eksempelvis naturvitenskapelige fag. Sosialt arbeid skal handle overfor mennesker, men ulike empiriske studier tyder på at sosialarbeidere ofte mangler en fagkompetanse som argumenterer og begrunner godt nok et fagspråk. Det forskningsbaserte fundamentet må styrkes for at vi skal kunne utvikle kunnskapsbasen og fagspråket, fortsatte han. Heggen refererte til to studier gjennomført ved HiOA og HVO om studiekvalitet i sykepleierutdanningen, lærerutdanningen og i utdanningen for sosialt arbeid. Forskerne så blant annet nærmere på hvor viktig studentene vurderte fagkunnskap, praktiske ferdigheter, verdier, holdninger og personlige evner i studiet og som grunnlag for yrkesutøvelse. I følge Heggen blir fagkunnskap, særlig i sosialarbeider- og lærerutdanning vurdert som mindre viktig enn verdier, holdninger og personlige evner, en oppfatning som styrker seg gjennom profesjonsutdanningene. I flere profesjonsutdanninger blir også sammenhengen mellom læring ved høgskolene og læring i yrkesfeltet vurdert som svak. På bakgrunn av funn fra de ovennevnte studiene presenterte Heggen tre forslag til deltakerne på samarbeidskonferansen. Det første forslaget innebærer å starte tidlig med identifisering med studiet, det vil si at studentene må få anledning til å diskutere kunnskapsinnholdet i relasjon til sine forventninger til studium og yrkesrolle. Det andre forslaget er at det må foreligge et felles ansvar for alle med ansvar for utdanningen om å skape praktiske synteser, dvs. å synliggjøre utdanningens og fagenes relevans for yrkesutøvelse. Det tredje og siste forslaget Heggen la frem er at møteplasser mellom utdanning og yrke må styrkes, for eksempel gjennom et turnusår eller gjennom et praksisopplæringsår. 14

15 Hvor går velferdsutdanningene? Hvor arbeider velferdsviterne i dag? Åsne Vigran fra Statistisk Sentralbyrå kunne fortelle at per oktober 2010 var det 284 personer som hadde velferdsfag som høyeste utdanning. Per november var 219 velferdsvitere sysselsatt, fordelt på yrkene i tabellen nedenfor: I alt Hovedarbeidsforhold år år 45 år og over I alt Sykehustjenester Pleie og omsorgstjenester i institusjon Sosiale omsorgstjenester uten botilbud Offentlig administrasjon Undervisning Øvrige næringer Kilde: SSB Erfaringer og muligheter ved velferdsutdanningen i Oslo? Instituttleder Kristel Skorge presenterte erfaringer og muligheter med velferdsutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Bachelorstudiet i velferdsfag ble etablert i 2003 i sammenheng med NAV reformen. Utdanningen gir en bred oversikt over velferdsordninger og hjelpetiltak, og kvalifiserer blant annet til jobb i NAV, andre velferdsvirksomheter, personalarbeid og humanitære organisasjoner. Studiet er yrkesrettet, samtidig som det har en teoretisk og forskningsbasert forankring, fortalte Skorge. Studiet innebærer en praksisperiode (15 sp) som går over ca. 11 uker. Ifølge Skorge er praksisperioden helt nødvendig for at studenten skal oppnå studiets læringsmål. NAV er den største tilbyderen av praksisplasser(44%), til tross for at antallet er synkende og varierende (55 i 2006 mot 29 i 2011). Koblingen mellom NAV og praksisplasser er svært viktige for oss, understreket Skorge. Samtidig poengterte hun viktigheten av at studentene får praksis i NAV som er relevant og som bidrar til å nå læringsmålene, og stilte spørsmål om hvordan høgskolen og NAV kan samarbeide for å sikre godt læringsutbytte i praksisperioden. Et annet spørsmål Skorge tok opp var hvordan høgskolen kan jobbe for å profilere studiet bedre. Det er færre søkere til velferdsutdanningen, sammenlignet med sosionomstudiet. Skorge fortalte at studenter, lærere og praksisfeltet har etterlyst en noe bredere studieprofil, gjerne koblet mot HR, personaladministrasjon, kompetanse og talentutvikling i offentlig og kommersielle bedrifter. 15

16 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Hvorfor starte opp nå Bachelor i arbeids- og velferdsfag ved Høgskolen i Østfold? Berit Eivi Nilsen og Terje Grøndahl fra Høgskolen i Østfold fortalte at høgskolen så et behov for å endre innholdet i bachelorutdanningen i sosialt arbeid som følge av den nye Arbeids- og velferdsforvaltning. Høgskolen fikk tildelt nye studieplasser og spørsmålet var om de skulle utvide eksisterende studier eller starte et nytt bachelorstudium. Høgskolen i Østfold kontaktet praksisfeltet for å kartlegge og undersøke kompetansebehovene. Høgskolen så som en konsekvens av samarbeidet med praksisfeltet at det var behov for et eget bachelorstudium i arbeids- og velferdsfag. Nyskapningen inngår i høgskolens strategiske plan om å tilby studier i samsvar med samfunnets kompetansekrav, basert på et samarbeid med praksisfeltet. Studiet i arbeids- og velferdsfag har paralleller til sosialt arbeid, men innehar langt flere temaer knyttet til arbeid som inkluderingsarena, arbeidsmarkedskompetanse og arbeidslivsorganisering. Selv om høgskolen har opprettet et eget studium og arbeids- og velferdsfag, har de også justert noe på innholdet i sosialt arbeid og inkludert flere NAV-relaterte temaer. 16

17 Sosialt arbeid i NAV Hvor jobber sosionomene i dag? Etter å ha sett nærmere på velferdsutdanningene, stod sosialt arbeid i NAV på programmet. Innledningsvis orienterte Åsne Vigran (SSB) om hvor sosionomene jobber i dag. Ifølge Vigran hadde personer utdanning som sosionom per 4. kvartal 2010, hvorav 9383 jobber innenfor helse- og sosialtjenester. 58% jobber i kommunal forvaltning, mens 25% jobber i statlig forvaltning. De øvrige jobber i privat sektor. Kilde: SSB Sosialarbeiderutdanningene og NAV sett fra et nordisk perspektiv Riina Kiik er førsteamanuensis ved institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU. I sitt innlegg om sosialarbeiderutdanningene og NAV, søkte hun å sette sosialt arbeid i Norge i en nordisk kontekst gjennom sin brede erfaring fra Sverige, Finland og Estland. Kiik har observert at sosialarbeidere har ulik oppfatning av hvilke praksisområder faget omfatter. I Norge inneholder faget lite sosialpolitikk, og det har vært en skepsis til akademisering, fortalte hun. Andre land, som eksempelvis Finland og Sverige, har imidlertid en bredere forståelse om at forskning og praksis må gå hånd i hånd. Kiik henviste til at historien om sosialt arbeid er integrert i historien om sosialpolitikk, så lenge de sosiale problemene alltid finnes innen et gitt politisk system. Hun stilte spørsmålet hva er sosialt arbeid, og refererte til Malcolm Paynes svar på spørsmålet: Det kommer an på tiden, sosiale vilkår og kulturen der hvor man stiller spørsmålet. Sosialt arbeid er et dynamisk fag, mente Kiik, og sosialarbeidere må selv definere hva sosialt arbeid er ut i fra egen kontekst. Dette betyr også at sosialarbeidere må definere og utvikle sin fagutøvelse i takt med de samfunnsendringene de står overfor. Kiik antydet at sosialt arbeid ofte vil søke å endre både individ og samfunnsstruktur, men understrekte at man må begynne med individet i det systemet man har. Avslutningsvis poengterte hun at forskning vil være et viktig grunnlag for kunnskap om hvordan systemforståelsen og den individuelle tilnærming kan virke til beste for brukeren. 17

18 // Oppsummering av Samarbeidskonferansen Sosialt arbeid som profesjon hva nå? Marianne Ranger, førsteamanuensis og studieleder for sosionomutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, rettet oppmerksomheten på det uttalte behovet for sosialfaglig kompetanse i NAV. Hun beskrev sosionomutdanningen som en generalistutdanning, som kvalifiserer for arbeid med sosiale problemer på mange nivå. Utfordringen blir da, ifølge Ranger, hvilken praksisretning skal faget gå? Ranger refererte til utredningen fra Rambøll management (2010) hvor Rambøll slår fast at sosionomenes kompetanse i veiledning og systemforståelse er verdifull i NAV. Sosionomene var optimistiske da NAV-reformen kom, fortalte Ranger. Likevel fant Anita Røysum i sin PhD ved HiOA at sosialarbeiderne opplevde det vanskelig å få aksept for sine verdier og sin sosialfaglige kompetanse. Ranger mente at faget må ta stilling til hvordan det skal integreres i den nye forvaltningen. Er svaret å gjøre den sosialfaglige kompetansen tydeligere i NAV, eller å gjøre sosionomene til en mer generell saksbehandler, spurte hun. Hun avsluttet med å formidle at de studentene som hadde hatt praksis i NAV-kontorene fikk et positivt inntrykk og så for seg et fremtidig arbeidsforhold i NAV. Hvordan kan sosialfaglig kompetanse integreres i NAV? I det siste innlegget på åretes samarbeidskonferanse, presenterte Hanne Glemmestad, høgskolelektor ved høgskolen i Lillehammer, og tidligere leder ved NAV Østre Toten, sine tanker rundt hvordan sosialfaglig kompetanse kan integreres i NAV. Glemmestad forklarte at sosialt arbeids bidrag er å jobbe med individet i en sosial kontekst. For å underbygge sosialt arbeids relevans for NAV-kontorene, trakk hun fram NAV oppfølgingsstrategi og sammenlignet denne med grunnlagsverdier i sosialt arbeid. Hun konkluderte med at disse stemmer veldig godt overens, og at sosialt arbeid bør ha en sentral plass i oppfølgingsarbeidet i NAV. Samtidig sier oppfølgingsstrategien lite om hva oppfølgingen skal bestå i. Sosialt arbeid handler om det relasjonelle og det implisitte. Det kan brukes til å utvikle innholdet i oppfølgingen, sa hun. Ifølge Glemmestad må sosionomer bli flinkere til å fortelle hva de gjør. Hun mente sosionomer må forklare kompetansen sin i møte med andre tradisjoner. Gir fagtermene mening?, spurte Glemmestad. Sosialarbeideren har god forståelse av sammenhengen mellom individuelle og strukturelle sosiale problemer, fortsatte hun. De kan jobbe målrettet, metodisk og kunnskapsbasert med endringsarbeid. Videre kan de gi både rammer og innhold til NAVs arbeid med individer og grupper. Teorier om sosial eksklusjon tar utgangspunkt i arenaer for samfunnsdeltakelse. Faller man ut av arbeidslivet, skapes en negativ spiral. Sosialt arbeid blir viktigere jo mer komplekst bistandsbehovet er, hevdet Glemmestad. NAV har et eget språk basert på kvantitet og effektivitet, som kanskje er fremmed for mange innenfor faget. I stedet for å bli passivisert, bør sosialarbeiderne inn og påvirke de mulighetene NAV byr på. Hun avsluttet med å understreke at faget sosialt arbeid ikke kun bør knyttes til det kommunale ansvarsområdet, men er relevant også på det statlige ansvarsområde. 18

19 Avslutning Konferansen ved Soria Moria var et ledd i å styrke samarbeidet mellom NAV og universitets- og høgskolesektoren. Inspirerende foredragsholdere og konferansedeltakere satte frem mange gode ideer for hvordan NAV og universitets- og høgskolesektoren kan samarbeide om kunnskapsog kompetanseutvikling i fremtiden. Denne rapporten gjengir viktige innspill og temaer fra sentrale aktører på området og vil bli bruk direkte inn i det videre samarbeidet mellom NAV og universitets- og høgskolesektoren. For å styrke dialogen mellom NAV og UHsektoren, opprettes et samarbeidsorgan mellom partene. Formålet for dette organet er å bidra til å styrke kvalitet og relevans i utdanning og forskning med utgangspunkt i kompetansebehovene og kompetanseutviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Sentrale temaer som skal tas opp i samarbeidsorganet, vil være; utplassering av studenter i praksis kompetansebehovene i NAV og innholdet i grunnutdanningene, videreutdanningene og masterstudiene samhandlingen og samarbeid mellom NAV og UH-sektoren, som overgangsordninger for nyutdannede, kombinasjonsstillinger og utvekslingsordninger mv. forsknings- og utviklingsarbeid Samarbeidsorganet skal ha medlemmer fra følgende instanser: Arbeids- og velferdsdirektoratet - 2 representanter Arbeidsdepartementet - 1 representant NRHS v/utdanningsinstitusjonene 2 representanter Kunnskapsdepartementet - 1 representant Norsk studentorganisasjon - 1 representant KS -1 representant En av oppgavene samarbeidsorganet skal arbeide med er å tilrettelegge for en årlig samarbeidskonferanse. Temaene som ble fremlagt i konferansen er svært relevante og vil inngå som et grunnlagsmateriale med tanke på neste konferanse i november Bilde fra Soria Moria 19

20 Utgitt av: Arbeids- og velferdsdirektoratet Postboks 5 St. Olavs plass 0130 OSLO Februar 2011 Opplag Trykkeri: NAV Printsenteret Layout: Seksjon for informasjon og kanalvalg Foto: Colourbox ISBN