Rt <noscript>ncit: 7:03</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 8 Rt INSTANS: Høyesterett - dom. DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Byskattelov 40 og Byskattelov 38. SAMMENDRAG: I. Ved formuesligning av skib kan ikke tas hensyn til at det er gunstig bortfraktet tor en aarrekke. Se Rt Skibsaktieselskapers delvise frafallelse av fordring i administrert bank som ledd i forlik angaaende erstatningskrav fra banken mot selskapenes disponent begrunner ikke fradrag som forretningsmessig utgift for selskapene. 3. Premie av livsforsikring tegnet av selskaper paa disponentens liv kan ikke fratrekkes i selskapenes inntekt som forretningsmessig ut gift. 4. Tap som det ene av de av samme disponent bestyrte selskaper har lidt ved laan til en i det annet selskaps tjeneste skadet skibskaptein, kan ikke fratrekkes i dets skattbare inntekt. 5. De av Riksskattestyret i henhold til byskattelovens 40 IV fastsatte regler for amortisasjon av skibsverdi er bare veiledende for ligningsmyndighetene, hvis eget skjønn om amortisasjonsprocentens størrelse er avgjørende. 6. Naar byskattelovens 40 bestemmer, at der ved beskatning av bokførselspliktige skattydere skal legges til grunn aarsregnskapet, forsaavidt dette er opgjort overensstemmende med ordentlig forretningsførsel, er det en forutsetning at regnskapet er opgjort overensstemmende med de positive bestemmelser i byskattelovens SAKSGANG: L.nr, 27/2 s.a. PARTER: Skibsaktieselskapet Siljestad og A. F. Klaveness & Co. A/S (advokat Ø. Thommessen) mot Oslo kommune (advokat G. Heiberg). FORFATTER: Boye, Bonnevie, Evensen, Borch, Nygaard, Lie og Christiansen Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til dom avsagt av Oslo byrett den 21 juni 1933 med saadan domsslutning: «1. I sak Skibsaktieselskapet Side 884 Siljestad mot Oslo kommune: Den omhandlede skatteligning for budgettaaret 1931/32 opheves forsaavidt angaar paastandens post 2 punkt a og b. Ved ny ligning blir formuesverdien av M/S Sir Karl Knudsen at ansette uten hensyn til det vedhengende certeparti og formuesverdien av selskapets sperrede innskudd i Klaveness Bank blir at ansette til 20 pct. av dets paalydende. Forøvrig stadfestes ligningen. 2. I sak A. F. Klaveness & Co. A/S mot Oslo kommune: Den omhandlede skatteligning for budgettaaret 1931/32 opheves, forsaavidt angaar paastandens post 2 punkt c. Ved ny ligning blir kr at fratrekke inntekten. Forøvrig stadfestes ligningen. Oslo kommune ansees forpliktet til at tilbakebetale A. F. Klaveness & Co. A/S det for meget erlagte skattebeløp med 6 pct. aarlig rente fra innbetalingen 14 oktober 1932 tillike med for meget erlagte morarenter for tidsrummet 5 februar til 5 november Saksomkostninger opheves i begge saker». Saksøkerne for byretten Aktieselskapet Siljestad og A. F. Klaveness & Co. A/S har paaanket denne dom til Høiesterett, idet de mener at byretten har tatt feil forsaavidt angaar de tre punkter hvori avgjørelsen gikk i Oslo kommunes favør. De ankende parter har nedlagt saadan paastand:

2 Page 2 of 8 «1. I sak: Skibsaktieselskapet Siljestad mot Oslo kommune: 1. At den ved Oslo ligningsmyndigheter foretatte ligning av Skibsaktieselskapet Siljestad for budgettaaret 1931/32 opheves. 2. At Oslo kommune tilpliktes at foreta ny ligning, hvorved a) formuesverdien av motortankskibet «Sir Karl Knudsen» blir at ansette uten hensyntagen til «det tankskibet vedhengende resterende 8 aars certeparti», b) forinuesverdien av saksøkerens sperrede innskudd i Klaveness' Bank blir at ansette overensstemmende med selvangivelsen, c) de av saksøkeren i aarsregnskapet for inntektsaaret 1930 foretatte avskrivninger paa sperret innskudd i Klaveness' Bank anerkjennes til fradrag i den skattepliktige inntekt, samt d) det i saksøkerens aarsregnskap for inntektsaaret 1930 opførte amortisasjonsfradrag for skibene blir at godkjenne, subsidiært hertil at amortisasjonsfradraget blir at fastsette ved nytt skjønn av ligningsmyndighetene, hvorunder disse har at ta spesielt hensyn til at dieselskibe i linjefart foreldes og slites hurtigere enn dieselskibe i almindelig fart. 3. At Oslo kommune tilpliktes at betale Skibsaktieselskapet Siljestad sakens omkostninger for byretten og Højesterett. II. I sak: A. F. Klaveness & Co. A/S mot Oslo kommune: 1. At den foretatte byskatteligning av A. F. Klaveness & Co. A/S for budgettaaret 1931/32 opheves. 2. At Oslo kommune tilpliktes at foreta ny ligning hvorved A. F. Klaveness & Co. A/S innrømmes fradrag i inntekten for 1930 for a) hele den utbetalte forsikringspremie kr samt b) de foretatte avskrivninger paa sperrede innskudd i Klaveness' Bank og c) paa laan kr At Oslo kommune kjennes forpliktet til at tilbakebetale det av saksøkeren for meget erlagte skattebeløp med 6 pct. aarlig rente fra innbetalingen 14 oktober 1932 tillikemed for meget erlagte morarenter for tidsrummet 5 februar til 5 november At Oslo kommune tilpliktes at betale A. F. Klaveness & Co. A/S sakens omkostninger for byretten og Høiesterett». Side 885 Oslo kommune har erklært motanke, fordi dens paastand ikke blev tatt til følge i to punkter a) formuesverdien av M/S «Sir Karl Knudsen» blev bestemt at skulle ansettes uten hensyn til det vedhengende certeparti og b) dommen avgjør at der ved ny ligning skulde fratrekkes i inntekten kr som angis at være ydet som laan til en skibsfører. Oslo kommune har nedlagt paastand om at den stedfunne ligning stadfestes, og at kommunen tilkjennes saksomkostninger. Jeg skal først behandle hovedanken. I. Fradrag i de ankende parters inntekt for avskrivning paa sperret innskudd i Klaveness' Bank. Som det fremgaar av byrettens dom var det inngaatt overenskomst hvorved de ankende - parter erklærte sig villig til som fordringshaver i Klaveness' Bank at frafalle en del av sitt tilkommende, saaledes at de istedenfor paaregnet 40 pct. dividende vilde faa 20 pct. av sin ford ring Dette var for at undgaa et søksmaal mot skibsreder Klaveness personlig for en fordring som bankens innskytere mente at ha mot ham. Det er oplyst under prosedyren for Høiesterett at Klaveness hadde vært styreformann i de

3 Page 3 of 8 to selskaper som har paaanket nærværende sak og i flere av de selskaper som er kreditorer i Klaveness' Bank og som gikk med paa overenskomsten, men ikke i samtlige selskaper som det staar i byrettens dom. Byretten har antatt at den overenskomst som har medført avskrivningen inneholder en gave til skibsreder Klaveness personlig. Jeg finner det unødvendig at uttale mig derom. Jeg maa anta at selskapene har sluttet overenskomsten under hensyn til sine interesser, og at det kan ha vært av saklige grunner at de har bestemt sig til at bære det offer som det her er tale om. Men dette kan ikke være avgjørende for at nedskrivningen skal komme til fradrag i selskapenes inntekt. Avgjørende er at det her ikke er tale om nogen egentlig forretningsutgift for selskapene. Forbindelten med selskapenes næring er for fjern. Om man tenker sig at Klaveness personlig hadde truffet en lignende overenskomst om nedskrivning av sitt tilkommende av banken, vilde en saadan nedskrivning ikke kunne fradras i hans inntekt. Jeg antar derfor at nedskrivningen heller ikke kan fradras i selskapenes inntekt. De ankende parter har til støtte for sitt standpunkt henvist til høiesterettsdom i Rt , hvor fradrag i inntekt blev innrømmet for tap ved et industriselskaps tegning av certifikatkapital ved rekonstruksjon av en bank, hvis sammenbrudd befryktedes indirekte at ville paaføre bedriften tap. Det blev i denne sak særlig lagt vekt paa almene hensyn, at det var et nødvendig offer for at undgaa et sammenbrudd som truet vedkommende bys næringsliv. Jeg kan ikke finne at den nevnte dom er avgjørende for nærværende sak. Jeg kommer saaledes til samme resultat som byretten, at der ikke kan tilstaaes fradrag i inntekten for de omhandlede avskrivninger. II. Med hensyn til spørsmaalet om amortisasjon av A/S Siljestads dieselmotorfartøier er jeg kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Det er paa det rene at vedkommende fartøier, «Siljestad» og «Slemmestad», er Side 886 dieselmotorfartøier (ikke dieselmotortankfartøier), og at det for saadanne efter Riksskattestyrets regler kan fradras i amortisasjon 6-7 pct. Det er byskattelovens 40, 4de ledd, som den lød før forandringen i 1932 som her kommer til anvendelse. De i henhold til denne bestemmelse utferdigede regler av Riksskattestyret maa ansees som veiledende for ligningsmyndighetene, hvis skjønn maa være avgjørende. Det er ikke oplyst at der foreligger omstendigheter som gjør at skjønnet kan tilsidesettes. III. Det siste punkt i hovedanken angaar spørsmaalet om fradrag i inntekt for utbetalt premie for en av selskapet A. F. Klaveness & Co. tegnet forsikring av skibsreder Klaveness' liv, hviklet har medført en utgift av vel kroner pr. aar. Ogsaa med hensyn til dette punkt er jeg kommet til samme resultat som byretten og til trer i det vesentlige dens begrunnelse. Forsikringspremie er efter sin natur ikke nogen utgift til inntektens erhvervelse og betaling av premie kan ikke kreves fradraft i inntekten uten i henhold til en positiv bestemmelse i byskattelovens 38 om fradrag for et beløp av inntil 400 kroner. Oslo kommune har akseptert det samme fradrag som i loven er bestemt om premie for forsikringstagerens forsikring av eget liv. Baade med hensyn til dette punkt og punkt 1 har de ankende parter paaberopt sig bestemmelsen i byskattelovens 40, hvorefter det for skattepliktige som har bokførselsplikt skal til grunn for ansettelsen av utbyttet for det enkelte aar legges den skattepliktiges aarsregnskap, forsaavidt dette er opgjort overensstemmende med de grunnsetninger som gjelder for ordentlig forretningsførsel. Jeg antar imidlertid at det maa være forutsetningen for denne bestemmelse at aarsregnskapet er opgjort i overensstemmelse med de positive bestemmelser i byskattelovens om hvad der skal henregnes til inntekt og hvad der kan komme til fradrag i inntekten. Selv om en postering bokholderimessig kan forsvares, er ligningsmyndighetene ikke bundet til at anerkjenne annet fradrag i inntekten enn det som er hjemlet i lovgivningen. De ankende parter har til støtte for sitt standpunkt henvist til uttalelser i førstvoterendes votum i høiesterettsdommen i Rt Jeg kan imidlertid ikke finne at det ved denne dom er avgjørende noget som strider mot hvad jeg her har fremholdt. Jeg gaar saa over til at behandle motanken.

4 Page 4 of 8 IV. Angaaende formuesansettelsen for A/S Siljestads ved kommende er jeg kommet til samme resultat som byretten, at der alene blir at ta hensyn til skibets egen verdi og ikke til at skibet hadde en gunstig, langsiktig fraktkontrakt. Jeg henviser med hensyn til dette spørsmaal til Høiesteretts dom i Rt , som maa ansees for avgjørende som prejudikat for denne sak, og jeg finner ikke at det er grunn til at fravike denne dom. V. Motankens annen post gjelder spørsmaalet om hvorvidt A. F. Klaveness & Co. A/S kan faa fradrag i sin inntekt for et opført laan til en skibskaptein, kr , der er avskrevet som uerholdelig. Byretten har funnet at da det var et laan til en funksjonær, som er skadet i selskapets tjeneste, vedkommer det bedriften, hvorfor fradraget er blitt godkjent. Fra Oslo kommunes Side 887 side er gjort gjeldende at vedkommende kaptein ikke var ansatt i Aktieselskapet A. F. Klaveness & Co.s tjeneste, og at avskrivningen ikke var nogen næringsutgift for selskapet. Jeg finner det unødvendig at avgjøre hvorledes forholdet hadde vært om kapteinen var blitt ydet laanet av det selskap som eiet det skib hvor han hadde vært ansatt. I det foreliggende tilfelle finner jeg det avgjørende at ydelsen av det nevnte laan og det derav følgende tap ikke kan ansees som utgift i næringsdriften for A/S A. F. Klaveness & Co., som, saavidt jeg av prosedyren har forstaatt, er et disponentfirma for rederiselskapene, og at beløpet derfor ikke kan komme til fradrag som utgift i dette selskaps regnskap. Jeg kommer saaledes til det samme resultat som i byrettens dom undtagen forsaavidt angaar fradrag i inntekten for nevnte laan til skibskapteinen. Jeg finner ikke grunn til at tilkjenne saksomkostninger for byretten, men finner at de ankende parter maa tilsvare Oslo kommune saksomkostninger i hovedanken for Høiesterett. Jeg stemmer for saadan dom: I sak: Skibsaktieselskapet Siljestad mot Oslo kommune: Byrettens dom stadfestes. I sak: A. F. Klaveness & Co. A/S mot Oslo kommune: Ligningen stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler hver av de to selskaper til Oslo kommune kr Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Dommer Bonnevie: Med hensyn til spørsmaalet om inntektsfradrag for verdiforringelsen av Skibsaktieselskapet Siljestads bankinnskudd paa grunn av overenskomsten av september 1929, er jeg i resultatet enig med førstvoterende. For begrunnelsens vedkommende finner jeg for mitt vedkommende at kunne henholde mig til det av byretten anførte, som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jeg er saaledes enig med byretten i at denne overenskomst i realiteten innebærer en gave i skattelovens forstand fra Skibsaktieselskapet Siljestad til Klaveness, en gave som her ikke kan ansees for at ha hatt sin virkelige grunn i rent forretningsmessige hensyn, men derimot i hensynet til herr Klaveness' person og personlige forhold. Av denne grunn faller disposisjonen da efter min mening utenfor rammen av de forretningsmessige utgifter for Siljestad og kan efter byskattelovens 40 ikke komme i betraktning ved beregningen av hvad selskapets nettoinntekt i vedkommende aar har utgjort efter ordentlig forretningsførsel. Angaaende spørsmaalet om amortisasjonsprocenten er jeg enig med førstvoterende. Likeledes er jeg enig med førstvoterende med hensyn til spørsmaalet om tidscertepartiets betydning for formueansettelsen Spørsmaalet om A. F. Klaveness & Co.s rett til inntektsfradrag i anledning av den livsforsikringspolise, som selskapet i egen interesse tegnet paa Klaveness' liv, har jeg for mitt vedkommende funnet

5 Page 5 of 8 Side 888 særdeles tvilsomt men er blitt staaende ved et annet resultat enn førstvoterende. Jeg legger til grunn at tegningen av denne polise er skjedd ut fra rent forretningsmessige hensyn paa grunn av den særlige økonomiske interesse selskapet mente at ha i personen Klaveness' liv og den nytte han kunde gjøre for selskapet. Jeg finner under slike forhold at utgiftene ved tegning og vedlikehold av denne livspolise ikke naturlig kan betraktes som en ren kapitalanbringelse fra selskapets side, men er mer beslektet med utgifter i anledning skadeforsikring. Denne karakter av forholdet kommer ennu skarpere frem i forhold, hvor forsikringstagerens interesse i det liv som han har tegnet forsikring paa er begrenset til en bestemt tid, f.eks. om et selskap tegner polise paa den entreprenørs liv, som har paatatt sig at utføre et anlegg og hvor selskapets interesse i entreprenørens liv ophører i og med anleggets lykkelige fullførelse. Jeg ser altsaa paa utgiftene til denne forsikring som en virkelig utgift og ikke som kapitalanbringelse. Jeg mener videre at de positive bestemmelser om livsforsikringspremier i byskattelovens 36 og 38 ikke kan antas at være direkte anvendelige paa de i byskattelovens 40 omhandlede skattepliktige, for hvem bokførsel er foreskrevet ved lov, men at det for disse skattepliktiges vedkommende alene kan komme an paa, om det dreier sig om forsikringspremier som efter ordentlig forretningsførsel maa betraktes som en utgift for selskapet. Om forholdet mellem byskattelovens 40 og de forutgaaende 36 og 38 henviser jeg til og tiltrer i det vesentlige de betraktninger som blev gjort gjeldende i den i Rt refererte sak av førstvoterende i saken, dommer Schjelderup. Jeg er opmerksom paa at denne dom av 1933 ikke er noget prejudikat, idet bare to av de øvrige voterende likefrem sluttet sig til dommer Schjelderups betraktninger paa dette punkt, og Høiesteretts flertall i det hele ikke tok avgjort standpunkt til dette spørsmaal. Men jeg finner altsaa - under full erkjennelse av spørsmaalets tvilsomhet - at de beste grunner taler for den forstaaelse av loven som dommer Schjelderup her gjorde gjeldende. Jeg finner saaledes i dette punkt at maatte stemme for at A. F. Klaveness & Co.s paastand gis medhold. Hvad angaar det av A/S A. F. Klaveness & Co. til en skibsfører ydede laan stort kr , er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg stemmer for at saksomkostningene opheves for begge sakers ved kom men de. Da jeg vet at jeg staar alene med min opfatning i det punkt hvori jeg i resultatet er uenig med førstvoterende, former jeg ingen konklusjon. Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Konst. dommer Borch og ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Likesaa. Dommer Lie: Likesaa. Med hensyn til det punkt i motanken som angaar formuesansettelsen for Aktieselskapet Siljestad, finner jeg grunn til at komme med en personlig bemerkning, fordi jeg deltok i den sak som blev avgjort ved Høiesteretts dom i Rt , og der tilhørte mindretallet. Side 889 Jeg er enig med førstvoterende i at der i nærværende sak ikke er grunn til at fravike den nevnte dom. Efter mitt skjønn foreligger ikke i dette tilfelle de vanlige betingelser efter Høiesteretts praksis for at opta et saadant prejudikat til fornyet prøvelse. Til belysning av det omtvistede spørsmaals karakter fremhever jeg særlig at saavel Oslo kommune som andre kommuner ved konstant ligningspraksis har fulgt det synspunkt for ligningen som ved den nevnte dom blev ansett som det riktige helt fra skattelovens utferdigelse og til de siste aar. Jeg anser det naturlig i dette tilfelle at de som fremdeles hevder en opfatning i strid med den nevnte dom nu er henvist til at forsøke at opnaa at det blir gitt utvetydig uttrykk i lovgivningen for at der skal forholdes overensstemmende med denne opfatning. Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Av byrettens dom: Saken gjelder ophevelse av skatteligning i Oslo. Skibsaktieselskapet Siljestad søker ligningen for 1931/32 ophevet for

6 Page 6 of 8 formuens vedkommende fordi ligningsmyndighetene har forhøiet verdien av dieselmotor-skibet «Sir Karl Knudsen» under hensyn til det løpende certeparti For inntektens vedkommende søkes ligningen ophevet fordi ligningsvesenet har nektet fradrag for mindreinntekt av de nevnte sperrede bankinnskudd og for amortisasjon av selskapets fartøier «Siljestad» og «Slemmestad» med 7 pct., idet kun 6 pct. anerkjennes til fradrag. Selskapet har nedlagt følgende paastand: ) At Oslo kommune tilpliktes at foreta ny ligning, hvorv ed a) formuesverdien av motortankskibet «Sir Karl Knudsen» blir at ansette uten hensyntagen til «det tankskibet vedhengende resterende 8 aars certeparti»; b) formuesverdien av saksøkerens sperrede innskudd i Klaveness Bank blir at ansette overensstemmende med selvangivelsen A. F. Klaveness & Co. A/S søker inntektsligningen for 1931/32 ophevet fordi ligningsmyndighetene har nektet fradrag for mindreinntekt av sperrede bankinnskudd (som for A/S Siljestad), for utbetalt forsikringspremie og for tap paa laan Disse to saker er kumulert i henhold til tvistemaalslovens 98. Angaaende formuesanseftelsen for A/S Siljestads vedkommende anføres av selskapet at fartøiet «Sir Karl Knudsen» i selvangivelsen var opført efter Rederforbundets skala med en verdi av kr ; som av ligningsvesenet er forhøiet til 2 1/2 million under hensyn til et certeparti paa 10 aar, hvorav 8 aar var igjen da ligningen blev foretatt. Denne forhøielse, som er fastholdt av overligningsnevnden, er efter saksøkerens mening ulovlig som stridende mot byskattelovens 31 a. Ifølge denne bestemmelse skal skibets verdi ansettes efter dets antatte salgsverdi, og det vedhengende certeparti, i dette tilfelle en vanlig leiekontrakt til et utenlandsk firma, er en særskilt salgsgjenstand, som ikke kan med regnes ved formuesansettelsen for skibets vedkommende. Det er en ufullbyrdet tosidig kontrakt, som opfylles efterhaanden og er betinget bl.a. av at skibet er i behold, og i kontraktsmessig stand og at befrakteren er istand til at opfylle sine forpliktelser. Saksøkeren henviser i denne forbindelse til byskattelovens 32 a og c, hvorefter betingede rettigheter og krav paa periodiske ydelser i et Side 890 begrenset tidsrum ikke er skattepliktig formue. I praksis gaar ikke alltid fraktkontrakter med i salget. Der har vært betalt særskilt for at faa overdragelser godkjent av befrakteren, saaledes i ett tilfelle 3000 pund. Hvis certepartiet skulde medregnes i skibets verdi maatte man ogsaa ta hensyn til almindelige leiekontrakter ved ligningen av hus og til løpende leveransekontrakter ved ligning av fabrikker, likesom der da ogsaa maatte tas hensyn i reduserende retning til ugunstige kontrakter for lengere tidsrum fremover. Dette har imidlertid ikke vært gjort, skjønt spørsmaalet var oppe i begynnelsen av verdenskrigen. Saksøkeren henviser til tidligere ligningschef Bangs bok om fradrag ved skatteligningen, utgaven av 1928 side 13, post b. Likeledes henvises til nærværende retts dom av 26 april Saksøkte anfører at formuen ifølge hovedregelen i byskattelovens 30 skal ansettes til «den virkelige verdi», omsetningsverdien i handel og vandel, uansett om den er paavirket av andre kontraktsmessige forhold. Det er ikke riktig at der selges 2 formuesgjenstander, skuten og certepartiet: dette siste er inkorporert i skibet og maa tas med i verdien naar det gjelder skibets bedømmelse som verdigjenstand En fast eiendom som er fordelaktig utleiet for lengere tid maa ogsaa betraktes paa samme maate: leiekontrakten kan ikke selges for sig. Huset kan selges og verdien bestemmes ogsaa efter kontrakten. Med hensyn til dette spørsmaal kommer retten til samme resultat som i den anførte dom av 26 april d.a. og finner saaledes at maatte gi saksøkeren medhold, idet man antar at der her foreligger 2 forskjellige salgsgjenstander. Skibet maa med hensyn til formuesansettelsen efter rettens mening alene bedømmes efter sin egen verdi. Det vil da bl.a. komme i betraktning i hvilken grad fartøiet paa grunn av sin konstruksjon, størrelse, sitt utstyr m.v. er skikket til sitt øiemed; men hvorvidt dette øiemed opnaaes bør for ligningsvesenets vedkommende kun faa betydning forsaavidt inntektsligningen angaar. At skibet som følge av mer eller mindre gunstige fraktkontrakter til forskjellige tider har større eller mindre inntekter, bør ikke i og for sig virke tilbake paa ansettelsen av formuesverdien, selv om en fraktkontrakt kan tenkes at ville gaa med ved salg og forhøie salgssummen. Retten mener ogsaa at denne betraktning støttes av bestemmelsen i byskattelovens 32 a og c, og ved den av- Thomle til lovens 31 a citerte høiesterettsdom av 28 september 1918 (Rt-1918-II-63). Jfr. Finansdepartementets skrivelse av 19 desember Angaaende fradrag i begge saksøkeres inntekt for avskrivning paa sperrede innskudd i Klaveness' Bank oplyser saksøkerne at banken i en rekke aar har vært under likvidasjon og administrasjon. I de første aar blev innskuddenes verdi satt til 50 pct. av det paalydende beløp, senere til 40 pct. og dette blev godkjent av ligningsvesenet ogsaa for inntektens vedkommende. Høsten 1929 blev der truffet overenskomst mellem bankens administrasjonsstyre og endel av dens kreditorer, hvis samlede fordringer utgjorde henved 11 millioner, om at disse kreditorer hvoriblandt begge saksøkere skulde staa tilbake med sine krav til de øvrige kreditorer hadde faatt utbetalt 50 pct. av sine fordringer Ifølge overenskomstens post 5 var det en forutsetning for den at boet frafalt ethvert ansvarskrav overfor bankens tidligere tillitsmenn, hvoriblandt skibsreder A. F. Klaveness. Denne er styreformann baade i de 2 selskaper som er saksøkere i nærværende sak og samtlige de selskaper som er Side 891

7 Page 7 of 8 kreditorer i Klaveness Bank og ved overenskomsten gikk med paa at staa tilbake for de øvrige kreditorer Saavel med hensyn til inntektene av de sperrede bankinnskudd som med hensyn til amortisasjonsfradrag og fradrag i inntekten for utbetalt forsikringspremie og for tap paa laan, anfører saksøkerne at de detaljerte regler i byskattelovens ikke gjelder for dem, da de er bokførselspliktige. For disse kommer alene bestemmelsene i lovens 40 og 41 til anvendelse sammenholdt med andre lover, f.eks. aktielovens 47. Herom henviser saksøkerne til ordlyden av 41, hvorefter aktieselskapers inntekt ansettes i overensstemmelse med de i «foregaaende paragraf» inneholdte forskrifter samt til uttalelser av førstvoterende i premissene til Høiesteretts dom av 3 februar 1933 (Rt. side 129). For bokførselspliktige kommer alle regnskapsmessige utgifter til fradrag. Ifølge byskattelovens 40 a maa de utestaaende fordringers paalydende ikke nedsettes med større beløp enn der ansees at være uerholdelig; men saksøkerne bemerker at det ikke staar i loven at tapet skal være endelig lidt eller at der skal skjelnes mellem de forskjellige slags fordringer. Heller ikke kreves der at fordringen skal ha spesiell tilknytning til næringen. Det er likegyldig om den er preskribert eller av andre grunner verdiløs, likesaa om kreditor er gaatt med paa at staa tilbake for andre kreditorer. Der spørres kun om fordringens verdi ved aarets utgang, om det økonomiske sluttresultat uten hensyn til om vedkommende har handlet mer eller mindre forretningsmessig. Sluttelig anfører saksøkerne at der ikke her forelaa en gave til skibsreder Klaveness personlig, men en forretningsmessig transaksjon. Kun fordi han satt i forretningen gikk han med paa overenskomsten. Bedriften er bygget paa Klaveness' navn og kredit. Han ikke bare finansierer selskapene, men leder dem ogsaa og søksmaal mot ham vilde ødelegge selskapenes kredit og i allefall legge beslag paa hans tid, arbeidskraft i lang tid til skade for rederibedriften. Saksøkte hevder at det i almindelighet ikke vil spille nogen rolle om byskattelovens 38 eller 40 anvendes. Det er en selvfølgelig forutsetning for den almindelige regel i 40, at de utgiftsposter som bringes i fredrag ogsaa er forretningsmessige utgifter, og da er de utgifter til inntektens erhvervelse eller bevarelse. Som anført av førstvotedende i den nevnte høiesterettsdom av 3 februar 1933 er det kun i visse tilfelle at regelen i 40 viser sin selvstendige betydning, nemlig naar grunnsetningene for en ordentlig forretningsførsel medfører dette; men ligningsvesenet kan analysere de enkelte fradragsposter i regnskapet og undersøke om tapet hører hjemme i vedkommende bedrift. Ifølge saksøkte var aarsaken til den omhandlede overenskomst av 1929 at det var en utbredt opfatning innen vedkommende bank at den ikke hadde vært ledet paa en forsvarlig maate og at ledelsen burde være ansvarlig for tapet, og likvidasjonsstyret besluttet at gaa til søksmaal, men der blev saa forlik. Ved dette blev der truffet en spesialavtale, der som nevnt medførte at endel kreditorer fikk 50 pct. av sin dividende istedenfor 40 pct. og endel kun 20 pct. istedenfor 40 pct. Det blir en tilvekst i hvad der kan beskattes i Oslo; men derfor behøver ikke de kreditorer som skulde staa tilbake at faa fradrag. De som fikk 50 pct. fikk ikke en gave. De fikk ikke mere enn de mente at ha krav paa og fikk kun sitt erstatningskrav fiksert. Saksøkte vinner ikke en øre ved det trufne arrangement. Det er likegyldig for beskatningen til Oslo om kreditorene Side 892 fikk erstatning eller som efter forliket. Derimot har skibsreder Klaveness personlig faatt en gave ved overenskomsten. Han slipper risikoen for et personlig ansvar og lar selskapene betale for det, skjønt han kunde ha betalt beløpet selv. En gave av den art kan et selskap ikke føre til fradrag paa driftsutgiftene, og dette kan kun skje fordi Klaveness faktisk er eneherre over samtlige disse selskaper, hvori han selv og hans familie eier aktiene eller majoriteten av dem. Retten antar at bestemmelsene i byskattelovens 40 og 41 maa være avgjørende for saksøkernes inntektsligning saaledes at spørsmaalet om godkjennelse av deres aarsregnskaper vil bero paa hvorvidt disse er opgjort overensstemmende med grunnsetningene for en ordentlig forretningsførsel. Bestemmelsene i lovens kan ikke her faa direkte anvendelse, men kan som andre lovbestemmelser - saaledes aktielovens 47 - faa veiledende betydning ved avgjørelse av hvorvidt vedkommende regnskaper er forretningsmessig ført. - Med hensyn til spørsmaalet om inntektsfradrag for nedskrivning av saksøkernes dividende av de omhandlede sperrede bankinnskudd kommer retten til det resultat at saadant fradrag ikke kan kreves. Den overenskomst som har medført nedskrivningen maa efter rettens mening sies at inneholde en gave til skibsreder Klaveness personlig som av saksøkte anført. Det erstatningskrav som blev opgjort ved overenskomsten var rettet mot Klaveness personlig, og nedskrivningen var derfor efter rettens mening ikke en forretningsmessig utgift for selskapet. At det indirekte kom selskapene tilgode, at erstatningssøksmaal mot Klaveness blev avverget ved overenskomsten, kan ikke gjøre nogen forandring heri, og heller ikke kan det forsaavidt komme i betraktning at de kreditorer som hadde fordel av overenskomsten er inntektsbeskattet for merinntekten. Konsekvensen av oprettelse av aktieselskaper maa være at disponentens og selskapets utgifter holdes adskilt fra hverandre og det er ikke tilstrekkelig til at begrunne avdrag i selskapets inntekt at vedkommende utgiftspost er opført i dets aarsregnskap, naar utgiften ikke rettelig hører hjemme i dette regnskap fordi den ikke vedkommer bedriften Angaaende amortisasjon av A/S Siljestads dieselmotorfartøier «Siljestad» og «Slemmestad» anfører selskapet at disse fartøier gaar i linjefart og maa hurtig frem hvorfor de maa ha krav paa den høieste amortisasjonsprocent i sin klasse, nemlig 7 pct. Derhos anføres at avskrivning paa verdien av anlegg, maskiner og desslike som følge av slit og foreldelse ifølge byskattelovens 40 b kommer til fradrag ved beregning av utbytte, forsaavidt det avskrevne beløp ikke overstiger det tilbørlige maal, og 7 pct. er ikke paastatt at være utilbørlig. Ifølge Riksskattestyrets regler gjelder for dieselfartøier 6-7 pct. Saktsøkte paaberoper sig at ligningsvesenets skjønn her er innenfor rammen av Riksskattestyrets regler naar det anvender 6 pct., og mener at 7 pct. overstiger det tilbørlige maal. Der maa efter saksøktes mening være anledning til at anvende nogenlunde faste former.

8 Page 8 of 8 Retten skal bemerke at den nevnte bestemmelse i 40 b ikke kan antas at komme til anvendelse paa skiber. Ifølge 40 IV skal der ved beskatning av skibsrederi fradrages i utgiften en viss aarlig procent av skibenes verdi for forringelse ved slit og foreldelse, inntil verdien er redusert til 1/4. Videre bestemmes: «Forøvrig utferdiges reglene for nedskrivningen av Riksskattestyret (jfr. 38 nestsiste ledd)». Ifølge sistnevnte bestemmelse skal Riksskattestyret utferdige regler om amortisasjonsfradrag i den Side 893 utstrekning som ansees paakrevet til veiledning for ligningsmyndighetene. Hertil bemerker Thomle i anm. 31 til 38 under henvisning til høiesterettsdom av 30 mai 1918 ( Rt ) at fastsettelsen av amortisasjonsfradrag er av skjønnsmessig natur og unddraget domstolenes prøvelse Om fradrag i inntegten for utbetalt forsikringspremie anfører A. F. Klaveness & Co. at selskapet i 1930 tegnet en forsikring paa skibsreder Klaveness' liv av kr senere forhøiet til kr mot en aarlig premie forhøiet til kr Polisen er tegnet for at sikre selskapets forretningsprogram. Dette selskap er ikke det eneste firma som tegner forsikring paa lederens liv, men andre lar muligens posten forsvinne i sekkeposten handelsomkostninger. Det er kun selskapet som har krav paa forsikringssummen og skal betale premien og denne er en utgift til inntektens erhvervelse. Regnskapsmessig er livsforsikringsbeløpet inntekt og skal da beskattes som inntekt, og da er premien utgift. Bestemmelsene om livsforsikring i byskattelovens 36 II og 38 II gjelder efter selskapets mening ikke bokførselspliktige skatteydere og kommer saaledes ikke til anvendelse her, da tilsvarende bestemmelser ikke finnes i 40. Saksøkte anfører at polisen staar i forvindelse med forliket i den omhandlede overenskomst av 1929, men enten den var tegnet av denne grunn eller som en almindelig polise paa Klaveness' goodwill er det ikke berettiget at trekke premiene fra inntekten. Ifølge byskattelovens 36 II er en utbetaling av livsforsikringsbeløp ikke inntekt og 38 II bestemmer at der ved frivillig livsforsikring kan kreves fratrukket de aarlige premier for inntil kr Dette standpunkt er efter saksøkerens mening det prinsipielt riktige som maatte gjelde om man ingen lovbestemmelser hadde og maa gjelde ogsaa her. Gevinst beskattes; men dør den forsikrede, inneholder det beløp, vedkommende faar igjen, premier og renter av disse, men ikke gevinst. Betaling av forsikringspremier er en kapitalanvendelse som om man setter sine penger i en bank, herom henviser saksøkte til Ascbehoug Avkastning og Inntekt, særavtrykk av Statsøkonomisk tidsskrift og til Rygh Formue og Inntekt side 309 (III). Begge disse forfattere hevder at skattefritagelsen maa gjelde enhver mottager av forsikringssummen likegyldig hvem der har betalt premiene. Med hensyn til bestemmelsen i 38 II anfører baade Rygh og Bang at kun den skattepliktiges premiebetaling for forsikring paa eget liv kan fratrekkes. Sluttelig bemerker saksøkte at en kapitalanvendelse ikke kan fratrekkes i inntekten fordi om den posteres paa en utgiftskonto. Ogsaa paa dette punkt finner retten at maatte gi saksøkte medhold. De anførte bestemmelser i byskattelovens 36 og 38 hvorefter livsforsikringssum ikke beskattes som inntekt og premier ikke kommer til avdrag (utover kr. 400) maa antas at være uttrykk for den opfatning at forsikring er en kapitalanbringelse. Dette prinsipp maa følges ogsaa ved avgjørelse av, hvorvidt den skattepliktiges aarsregnskap er forretningsmessig opgjor, saaledes at forsikringspremie ikke i sin helhet kan opføres til fradrag som en utgiftspost. Med hensyn til anvendelsen av reglen i 38 II bemerkes at den i nærværende sak omhandlede forsikring synes at maatte sidestilles med forsikring paa skatteyderens eget liv, idet selskapet selv betaler premiene og selv skal ha forsikringssummen, naar den forsikrede som er selskapets representant avgaar ved døden Det siste spørsmaal i saken er hvorvidt A. F. Klaveness & Co. A/S kan faa fradrag i sin inntekt for et i sitt aarsregnskap opført laan kr Side 894 Selskapet oplyser at laanet var ydet en skibsfører som var blitt arbeidsudyktig i selskapets tjeneste og at det var gitt mot pant i fast eiendom. Avskrivning blev først foretatt da beløpet viste sig at være uerholdelig. Det var ikke en gave, men en uerholdelig fordring. Saksøkte anfører at beløpet var en gave som ikke er medtatt til beskatning paa mottagerens haand, og det maa da medtas her. Retten finner at maatte gaa ut fra selskapets aarsregnskap hvor vedkommende utbetaling er opført som laan. Det er ikke godtgjort av saksøkte at denne anførsel var uriktig og et laan til en funksjonær som var skadet i selskapets tjeneste maa antas at vedkomme bedriften hvorfor saksøkerens paastand her vil bli at ta til følge