JEAN-JACQUES ROUSSEAU. Brev til d Alembert om teateret. Oversatt med noter og kommentarer av Vera H. Føllesdal. Innledning ved Truls Winther

Transkript

1

2 THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK JEAN-JACQUES ROUSSEAU Brev til d Alembert om teateret Oversatt med noter og kommentarer av Vera H. Føllesdal Innledning ved Truls Winther

3 FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. I SAMARBEID MED STIFTELSEN THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK

4 OM BOKEN: Brev til d Alembert om teateret (1758) er et offentlig svar på artikkelen «Genève» i Encyklopedien, der matematikeren og filosofen d Alembert argumenterer for opprettelsen av et teater i Genève, Rousseaus fødeby. Mot dette hevder Rousseau at for det enkle og naturlige mennesket er teaterforestillinger en perverterende og fremmedgjørende fornøyelse, der man lar seg underholde som passiv mottager. De fleste samfunn er forfalls varianter av naturtilstanden, men verst av alle er de som bygger teatre og fremmer det vi senere skal komme til å kalle underholdningssamfunnet.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Lettre à d Alembert sur les spectacles (1758) For oversettelsen er følgende utgave brukt: Jean-Jacques Rousseau, OEuvres complètes V, Écrits sur la Musique, la Langue et le Théâtre, utgitt av Bernard Gagnebin, Paris, Gallimard, Bibliothèque de la Pléiade, Dessuten er «Édition thématique du Tricentenaire» konsultert: Jean-Jacques Rousseau, OEuvres complètes XVI, Théâtre. Écrits sur le théâtre, utgitt av Raymond Trousson og Frédéric S. Eigeldinger, Genève og Paris, Slatkine/Champion, Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek Omslagsdesign: Erlend Askhov Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 INNLEDNING ved Truls Winther Brev til d Alembert om teaterforestillinger (1758, «Lettre à d Alembert sur les spectacles») hører ikke til de skrifter av Jean-Jacques Rousseau som har oppnådd mest oppmerksomhet. Men interessen for det har vært voksende, noe man særlig har sett i begynnelsen av det 21. århundre. [1] Det ble laget som en kommentar til artikkelen Genève i syvende bind av Encyklopedien; dette bindet var utkommet året før, for utgiverne hadde så

7 langt klart å få ut et bind i året siden oppstarten i Forfatteren av artikkelen var Jean le Rond d Alembert ( ). Han er først og fremst kjent som matematiker og som en av de to hovedredaktørene for Encyklopedien. D Alembert hadde særlig ansvar for det naturvitenskapelige stoffet, men han sa fra seg denne oppgaven i 1759 blant annet på grunn av en konflikt med den andre hovedredaktøren, Denis Diderot. Rousseaus første avhandlinger Da Rousseau utgav Brev til d Alembert, var han førtiseks år gammel, men han hadde ennå bare utgitt to av de skriftene som hans berømmelse hviler på. Det første av disse var Discours sur les sciences et les arts (1750, «Avhandling om vitenskapene og kunstene»). [2] Dette var et svar på en prisoppgave utlyst av Akademiet i Dijon, og Rousseau vant prisen: I oppgaven ble det spurt hvorvidt fremskritt innenfor vitenskap og kunst hadde bidratt til å forbedre menneskets seder, og Rousseaus svar gikk ut på at så ikke var tilfelle. I ettertid har mange stilt spørsmål om hvor overbevisende Rousseau argumenterte for sitt syn, og om ikke avhandlingen var for kort og overfladisk, tatt i betraktning det voldsomme emnet han hadde gitt seg i kast med. Men selv om ikke alle regner Discours sur les sciences et les arts blant Rousseaus mest betydningsfulle verker, bidrog arbeidet med prisoppgaven sterkt til at han, som gjennom livet ofte var usikker på seg selv og sine evner, både oppdaget at han hadde viktige ting han skulle ha sagt, og

8 at han var fullt og helt i stand til å formulere dem. Tre år senere ble en ny prisoppgave utlyst av Akademiet i Dijon. Det fantes på denne tid en rekke provinsakademier i Frankrike som ønsket å gjøre seg bemerket ved prisoppgaver og lignende arrangementer, og Rousseau leverte i 1754 et nytt svar, som ble utgitt året etter. Denne gang vant han ikke prisen typisk nok, for nå hadde han levert et arbeid som virkelig viste hvor selvstendig og nyskapende han var som tenker. Dette var Om ulikheten mellom menneskene dens opprinnelse og grunnlag [3] («Discours sur l origine et le fondement de l inégalité parmi les hommes»). Her stiller Rousseau blant annet spørsmål ved eiendomsretten, og han skisserer en oppfatning av historie og samfunn som ikke kan sies å være fullstendig original, men som var viktig, blant annet fordi den bryter med enkelte oppfatninger som var sterkt med på å prege opplysningstidens filosofi. Et hovedprinsipp i denne filosofien er tanken om la perfectibilité: Denne tanken går ut på at selv om ikke all utvikling nødvendigvis er av det gode, vil de former menneskets evner kommer til uttrykk gjennom, altså kultur, sivilisasjon, samfunn, alltid ha mulighet til å utvikle seg mot stadig større fullkommenhet [4]. Som helhet betraktet vil menneskeånden, og dermed også sivilisasjonen, alltid gjenspeile en slik utvikling. Den tankegang som ligger til grunn for dette ordet, har hatt mye å si for europeisk idéliv de siste århundrene, og den satte også preg på tiårene like etter annen verdenskrig. [5] Men på samme måte som problemene rundt denne tankegang ble ivrig diskutert på overgangen mot vårt eget århundre, hevet det seg enkelte stemmer mot den

9 også på 1700-tallet, og den viktigste av disse var utvilsomt den som tilhørte Jean-Jacques Rousseau. Når Rousseau kritiserer utviklingsoptimismen i opplysningstiden, tar han utgangspunkt i en annen forestilling som har spilt en stor rolle i Europas idéliv, nemlig forestillingen om «gullalderen». Men for ham blir denne forestillingen ikke bare en myte om menneskesamfunnets opphav, men også et grunnlag for hans egen antropologi og politiske filosofi. Den forklarer hvorfor menneskets forhold til kultur og sivilisasjon blir så konfliktfylt og fullt av paradokser, og den viser hvor moderne hans tankegang på flere måter er. I Om ulikheten mellom menneskene hadde han utviklet og omformet den tradisjonelle forestillingen om at menneskenes «første» tid også hadde vært den «beste», og han mente at i den grad sivilisasjonen deretter gjennomgikk en utvikling, gikk denne ikke mot det stadig mer fullkomne. Sivilisasjonens utvikling skyldes snarere at mennesket var på leting etter en tapt fullkommenhet som det aldri ville finne tilbake til. Trolig var ikke Rousseau først og fremst opptatt av at det fantes en idealtilstand i en mytisk fortid som man kunne og burde gjenfinne han skal heller aldri ha formulert dette slagordet som så ofte er blitt tillagt ham, altså «Tilbake til naturen». Men menneskene bærer fremdeles i seg visse spor av naturtilstanden, altså tilstanden fra før de ble samfunnsvesener, og dette faktum vil måtte prege deres liv. Menneskene kan ikke gjenfinne eller gjenskape alt som er forbundet med «naturen», og det hadde trolig heller ikke vært ønskelig om de faktisk maktet dette. Men vi kan i hvert fall strebe etter en eksistens i mest mulig

10 harmoni med menneskenaturen, altså en eksistens hvor vi kan være ærlige både overfor oss selv og overfor andre, og hvor vi kan vise den godhet overfor medmenneskene som er en så viktig del av vår natur. I naturtilstanden er derfor mennesket godt. Ikke så å forstå at det i denne tilstand følger de etiske prinsippene som gjelder i et moderne samfunn. [6] Men mens for eksempel en filosof som Thomas Hobbes i århundret før hadde hevdet at mennesket var ondt av natur, understreket Rousseau at menneskenaturen er grunnleggende god. I den forstand avviker Rousseaus oppfatning også fra menneskesynet i Calvins teologi, noe som er viktig for forståelsen av hans tankegang, også når det gjelder Brev til d Alembert. Men menneskene som er blitt samfunnsvesener og sterkt formet av sivilisasjonen, har ikke klart å ta vare på alle de rester av naturtilstanden som vi i prinsippet er i stand til å beholde. Derfor er menneskets måte å være og å handle på, deres væremåte både som etisk og politisk vesen, ikke preget av det som er sant og virkelig, men av innbilskhet, forstillelse og løgn. Dette ser man særlig tydelig i samtidens storbysivilisasjon, og spesielt er Paris et skrekkens eksempel for Rousseau. Denne oppfatning er trolig forutsetningen for mange av de paradoksene hans forfatterskap er så rikt på. Men kanskje mener Rousseau at siden mennesket nødvendigvis vil måtte forbli et samfunnsvesen, må det forsøke å utforme sitt liv i samfunnet slik at flest mulige av de egenskaper som er forankret i naturtilstanden, likevel kan bevares, helt eller delvis, i samfunnstilstanden. Jeg tror det er mulig å lese flere av