Oppreisning til voldtektsofre

Transkript

1 Oppreisning til voldtektsofre - en analyse av oppreisningsutmålingen ved utvalgte typetilfeller av voldtekt Kandidatnummer: 783 Leveringsfrist: Antall ord: 17528

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema Problemstillinger og perspektiv Avgrensninger og presiseringer Rettskilder og metode Begrepsavklaring Videre disposisjon HOVEDTREKK I REGULERINGEN Oversikt over skl Hensyn Vilkårene for oppreisning Den straffbare handlingen Skyldkravet Kan regelen Forholdet til de andre erstatningspostene Utmålingen ANALYSE AV TYPETILFELLER Begrunnelse for utvalget Forsettlig voldtekt til samleie Grovt uaktsom voldtekt til samleie Voldtekt til seksuell handling Gruppevoldtekt Samtidige overgripere Suksessive overgripere Serievoldtekt OPPREISNINGSERSTATNING I NORDEN Svensk og dansk oppreisningserstatning Dansk «godtgørelse for tort» Svensk «kränkningsersättning» En komparativ vurdering av oppreisning i Norden SAMLENDE BETRAKTNINGER Oppsummering i

3 5.2 Refleksjoner KILDEREGISTER Lover Forarbeider Avgjørelser Høyesterettsdommer Lagmannsrettsdommer Tingrettsdommer Danske avgjørelser Litteratur Nettsider ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Tema Temaet for oppgaven er oppreisningserstatning ved voldtekt. Utmålingen av oppreisning for voldtekt er blitt standardisert gjennom rettspraksis, det vil si at alle skadelidte i utgangspunktet blir tilkjent samme beløp for en voldtekt. Det standardiserte beløpet kalles for det normerte beløpet i erstatningsretten. Målet med å normere beløpet var blant annet å forenkle utmålingen, da oppreisningskravet vanligvis blir fremmet i forbindelse med straffesaken. 1 Det vanligste ved utmålingen av oppreisningserstatning er at skadelidte blir tilkjent det standardiserte erstatningsbeløpet, men retten kan også komme til at det mest rimelige erstatningsbeløpet er høyere eller lavere enn den standardiserte summen. Høyesterett har imidlertid lagt til grunn at det må foreligge særlige grunner for at erstatningen skal justeres opp eller ned fra det normerte beløpet. 2 I en forekomststudie av vold og voldtekt fra 2014 ble det funnet at 9,4 % kvinner og 1,1 % menn har blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet. 3 Tall fra politiet viser at det i 2016 ble levert 1663 anmeldelser for voldtekt 4, en økning på 21.9 % fra Tallene fra studien og tallene fra politiet viser at voldtekt fortsatt er et alvorlig samfunnsproblem. I tillegg vil det alltid foreligge mørketall. En stadig økning i antall anmeldelser av voldtekt, og av antall rettsavgjørelser hvor voldtekt og oppreisning er sakens tema 6, tilsier at voldtekt og oppreisningserstatning også i dag er aktuelt. 1.2 Problemstillinger og perspektiv Problemstillingen er å finne ut hva som er gjeldende rett i erstatningsretten, herunder oppreisningserstatning. Jeg vil særlig fokusere på utmålingen og hvilke momenter som er av betydning når skadelidte blir tilkjent høyere oppreisning enn normbeløpet. Jeg vil finne ut av hvilke forhold som er relevante i vurderingen av hvorvidt beløpet bør settes høyere eller lavere enn det standardiserte beløpet, og prøve å klargjøre hvor terskelen ligger for om erstatningen kan justeres eller ikke. 1 Se Normeringsdom 1 (Rt s. 532, på s. 537). 2 Se som eksempel Normeringsdom I (Rt s. 532, s ). 3 Thoresen og Hjemdal Ikke medregnet voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn under 16 år. 5 Politiet Lovdatasøk: HRA+LRA emne 1: oppreisning, emne 2: voldtekt huket av for søk i sammendrag. 1

5 Oppgaven vil ha et rent juridisk perspektiv, hvor hovedmålet vil være å kartlegge gjeldende rett innenfor området av mitt tema. I tillegg vil deler av oppgaven ha et komparativt perspektiv, hvor jeg skal gjøre rede for hvordan gjeldende rett er i Sverige og Danmark sammenliknet med Norge. Jeg har valgt å sammenlikne norsk rett med svensk og dansk rett, fordi det er disse landende det er mest naturlig å trekke paralleller til Norge med. Det svenske og danske rettssystemet er bygget på mange av de samme verdiene og prinsippene som i Norge, og er derfor et mer naturlig valg enn land som har et helt annet rettssystem. 1.3 Avgrensninger og presiseringer Oppreisningserstatning er erstatning for ikke-økonomisk tap i form tort og svie, jf. skadeserstatningsloven 3-5 (skl.). Oppreisningserstatning tilkjennes som en engangssum. Det vil være nødvendig med en redegjørelse av straffebudene i straffeloven (strl.) da gjerningsbeskrivelsen i disse bestemmelsene må være oppfylt for at retten til oppreisning etter skl. 3-5 skal være tilstede. Ettersom oppgaven skrives i et erstatningsrettslig perspektiv vil jeg imidlertid ikke forklare bestemmelsene utover det som er nødvendig for forståelsen av mitt tema. Oppgaven er skrevet med den forutsetning at det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Jeg vil derfor ikke foreta en selvstendig redegjørelse av ansvar og årsakssammenheng, men jeg vil gjøre rede for det i den grad det er relevant for redegjørelsen av skl. 3-5 og utmålingen av erstatningssummen. Skadelidtes sårbarhet kan ha betydning ved tilkjennelse av erstatning og der hvor dette er aktuelt, vil jeg gjøre rede for sårbarhetsprinsippet så langt det er nødvendig for å forstå sammenhengen med utmålingen. Jeg har gitt kallenavn på avgjørelsene som omtales i oppgaven så langt det går. På grunn av oppgavens tema, har jeg ikke gitt navn på de dommene jeg ikke har funnet et hensiktsmessig kallenavn til. 1.4 Rettskilder og metode Retten til oppreisningserstatning for voldtektsofre er hjemlet i skl. 3-5 bokstav b, jf Denne retten var tidligere å finne i straffelovens ikrafttredelseslov 19 og 21, men ble i 1973 overført til skl. uten at dette skulle medføre realitetsendringer 7. 7 Kjelland 2016a. 2

6 Vilkårene for å tilkjenne oppreisning fremgår av skl. 3-5, men oppreisningsnivået er ikke fastsatt i loven. Oppreisningsbeløpet som tilkjennes er det beløpet «retten finner rimelig». Ved bruk av forskjellige rettskilder kan det forsøkes å klarlegge hva retten finner rimelig. Rettspraksis er den mest relevante kilden når jeg skal gjøre rede for min problemstilling. Innholdet i skl. 3-5 har i stor grad blitt presisert gjennom rettspraksis. Sentrale Høyesterettsdommer er Normeringsdom I (Rt s. 532), Normeringsdom II (Rt s. 1580) og Normeringsdom III (Rt s. 743). Gjennom disse avgjørelsene har Høyesterett utviklet en praksis hvor oppreisningsbeløpet for voldtektsofre har blitt standardisert. Det er flere prinsipielle uttalelser i dommene, blant annet begrunnelser for å normere erstatningsbeløpet og for å øke erstatningsnivået. Ved anvendelse av domsavgjørelser som rettskilde må det tas i betraktning at avgjørelsene er avsagt i en konkret sak. Noen avgjørelser inneholder prinsipielle uttalelser som kan direkte anvendes også i andre saker, men i all hovedsak er en avgjørelse avsagt med et konkret faktum for øyet. For at en dom skal kunne brukes som rettskilde vil det derfor være av betydning om premissene er fulgt opp i senere dommer både av underrettene og av Høyesterett. Underrettsdommer vil først og fremst brukes til å gi eksempler på etterfølgelse av Høyesterettsavgjørelser. Disse dommene har ikke like stor selvstendig vekt som en høyesterettsdom, men vil likevel være en sentral kilde da de aller fleste voldtektssaker blir avgjort i lagmannsretten. Ettersom de fleste voldtektssakene stopper i lagmannsretten kan det være visse forhold Høyesterett ikke har tatt stilling til. I disse tilfellene vil dommer fra lagmannsretten ha større tyngde og være hovedkilde. Det bemerkes at de fleste avgjørelsene som blir nevnt i oppgaven er avsagt etter strl. av Også avgjørelser som er avsagt etter at den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015 kan være avsagt etter den gamle straffeloven dersom handlingene ble utført før ikrafttredelsen. Avgjørelsene har imidlertid fortsatt verdi som rettskilde. Forarbeidene til straffeloven har vært av stor betydning for utviklingen av oppreisningsbeløpet for voldtekt. Justiskomiteen har gjennom lengre tid uttrykt et ønske om høyere straffer for slike handlinger som omfattes av lovbestemmelsene om voldtekt, 8 og dette har blitt hensyntatt når Høyesterett har tatt stilling til om normbeløpet for voldtekt burde økes. 9 Forarbeidene til 8 Se Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 13 og Ot.prp. nr. 4 ( ) 9 Normeringsdom II (Rt s. 1580, avsnitt 37). 3

7 straffeloven vil derfor være sentrale, særlig for begrunnelsen av økt oppreisningserstatning til voldtektsofre. Det er ikke viet mye plass til mitt tema i juridisk teori, hverken hos Nygaard eller Lødrup. Det finnes imidlertid en artikkel av Kjelland fra 2016, som mer inngående tar for seg oppreisningsbestemmelsen i skl. 3-5, blant annet ved analyse av dommer. De artikler som i større grad tar for seg mitt tema kan bli benyttet som kilde, om enn ikke en selvstendig rettskildefaktor. 1.5 Begrepsavklaring Med begrepet «skadelidte» menes han eller hun som er utsatt for handlinger som nevnt i strl. 291 til 294, og som gir rett til oppreisningserstatning etter skl Begrepet «skadevolder» sikter til vedkommende som har forårsaket og derfor er ansvarlig for slik skade som gir rett på oppreisningserstatning. Skadevolder brukes synonymt med begrepet «gjerningsmann», som i hovedsak brukes i strafferetten. Jeg vil i denne oppgaven bruke «oppreisningserstatning» og «oppreisning» om den erstatning skadelidte etter skl. 3-5 kan få for ikke-økonomisk tap. Når det er tale om erstatningsbeløpet vil jeg benytte både «erstatningsbeløpet», «det standardiserte beløpet» og «det normerte beløpet» for å få variasjon i språket. Med «voldtekt» menes de straffbetingede handlingene som omfattes av gjerningsbeskrivelsene i straffeloven Voldtekt beskrives i strl. 291 som seksuell omgang «ved vold eller truende atferd», «[...] med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen» eller «får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv». Begreper som ikke er gjennomgående i oppgaven, vil forklares underveis. 1.6 Videre disposisjon I kapittel 2 skal jeg gi en generell bakgrunn for analysen i kapittel 3, ved å gi en kort presentasjon av hovedelementene i skl Jeg vil gjennomgå vilkårene i bestemmelsen, gjøre rede for utmålingsprinsipper og hensynene bak bestemmelsen om oppreisningserstatning. I kapittel 3 skal jeg analysere rettspraksis for å kartlegge hva som er gjeldende rett når voldtektsofre blir tilkjent oppreisningserstatning. Analysen deles inn i forskjellige typetilfeller. Eksempler på typetilfeller er forsettlig voldtekt, uaktsom voldtekt og gruppevoldtekt. I de 4

8 typetilfellene hvor oppreisningen er normert vil jeg gjøre rede for noen undertypetilfeller som ved flere anledninger har ført til høyere erstatning enn det normerte erstatningsbeløpet. I kapittel 4 skal jeg kort gjøre rede for oppreisningsinstituttet i Danmark og Sverige, blant annet hensynene bak bestemmelsen om oppreisning og utmålingsnivået i landende. Deretter vil jeg sammenlikne gjeldende rett i landene med norsk rett. Her vil jeg kommentere de ulikheter og forskjeller jeg eventuelt finner. I kapittel 5 skal jeg oppsummere de funnene jeg har gjort i oppgaven, og gjøre noen refleksjoner over disse. Før jeg går nærmere inn på temaet, går jeg inn på noen fremstillingstekniske forhold. Alle beløp er omregnet til dagens KPI, avrundet til nærmeste hele tusen og satt i parentes. Jeg omregner ikke beløpene når jeg omtaler normerstatningen, da erstatningen ikke reguleres med konsumprisindeksen. Der det er tale om danske eller svenske kroner, vil dette presiseres. Jeg vil ikke omregne de danske og svenske beløpene til dagens KPI. Alle kursiveringer er gjort av meg, dersom annet ikke fremgår. 2 Hovedtrekk i reguleringen 2.1 Oversikt over skl. 3-5 Etter skl. 3-5 bokstav b, kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt tilføyer en krenkelse eller utviser mislig atferd som nevnt i 3-3 pålegges å betale skadelidte en slik engangssum som retten finner rimelig for tort og smerte og annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art. Blant straffebestemmelsene det henvises til i 3-3 er både bestemmelsen om voldtekt (strl. 291) og bestemmelsen om uaktsom voldtekt (strl. 294). Felles for begge bestemmelsene er at handlingene omtalt i bestemmelsene kan føre til psykiske og fysiske skader. Et oppreisningskrav er i all hovedsak et krav mellom skadevolder og skadelidte. Det er den som har krenket eller på annen måte skadet en person, som pålegges å betale oppreisning til vedkommende. 10 En tredjeperson kan ikke bli ansvarlig for oppreisning etter skl. 3-5, med mindre han eller hun er medskyldig etter strl. 15 om medvirkning. Fra dette utgangspunktet er det et unntak i skl. 3-5, annet ledd. Dersom skadevolder har forvoldt en annens død, så kan nære familiemedlemmer av avdøde ha krav på oppreisning. Dette 10 Lødrup og Kjelland 2009 s

9 unntaket gjelder kun ved drap, og det kan vanskelig tenkes at de samme hensynene kan begrunne at oppreisning tilkjennes familiemedlemmer av voldtektsofre. Selv om oppreisningskravet i utgangspunktet er et krav mellom skadelidte og skadevolder, har skadelidte anledning til å søke oppreisningserstatning gjennom Kontoret for voldsoffererstatning. Voldsoffererstatningsloven (voeerstl.) 6 tilsvarer skl. 3-5 og voldtektsofre kan således ha krav på oppreisning etter denne loven. Skadelidte må i så fall ha anmeldt det straffbare forholdet og krevd at erstatningskravet behandles i en eventuell straffesak, jf. voeerstl. 3. Skadelidte kan også få oppreisning fra Kontoret for voldsoffererstatning selv om saken blir henlagt og ikke når en rettssal. Da vil kontoret foreta en selvstendig vurdering av bevisene i saken og på denne bakgrunn likevel kunne finne at skadelidte har krav på oppreisning. 2.2 Hensyn Reglene om oppreisningserstatning har lang tradisjon i norsk rett. 11 Hvilke hensyn som har vært mest fremtredende i rettspraksis har imidlertid vært i utvikling. Det pønale hensynet var tidligere mest fremtredende, mens kompensasjonshensynet i det senere i større grad har blitt trukket frem som det viktigste hensynet bak oppreisningsinstituttet. 12 Oppreisningserstatningens funksjon er sammensatt, 13 og det er flere sentrale hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen. For det første har oppreisningserstatningen en pønal funksjon den skal straffe skadevolder for de handlingene han eller hun har utført, se Menneskehandel I (Rt s. 1537). Selv om oppreisningen har en pønal funksjon, viser Høyesterett i Normeringsdom II (Rt s. 1580) til at «den vesentlige reaksjonen mot overgriperen skal være en streng fengselsstraff» (avsnitt 30). Det er således ikke oppreisningserstatning som først og fremst skal brukes til å straffe en voldtektsmann. Oppreisningserstatning er også preventivt begrunnet. En trussel om å bli erstatningsansvarlig skal skremme skadevolder fra å utføre voldtektshandlinger som fører til at han eller hun blir ansvarlige for oppreisning til skadelidte. Det er omstridt i hvilken grad oppreisningserstatning virker preventivt da det ikke foreligger noe empirisk grunnlag for å si noe om dette. Det er likevel grunn til å tro at oppreisning ikke virker like avskrekkende som for eksempel fengselsstraff. 14 Fengselsstraff fører blant annet til større stigma i samfunnet enn hva et erstatningskrav vil gjøre, noe som nok er et viktig moment ved frykten for å bli idømt fengselsstraff. 11 Lødrup og Kjelland 2009 s Kjelland 2016a. 13 Lødrup og Kjelland 2009 s Kjelland 2016a. 6

10 Det ligger også en ideell funksjon i oppreisningserstatningen. Den skal uttrykke sterk samfunnsmessig misnøye med den skadevoldende handlingen, se Menneskehandel I (Rt s. 1537). De fleste borgere er opptatt av å være lovlydige mennesker og frykten for fordømmelse fra samfunnet vil for mange være en god grunn til å avstå fra å utføre en voldtekt. Hensynet som i det senere har blir trukket frem som det mest sentrale bak oppreisningserstatningen er kompensasjonshensynet. Oppreisningen skal fungere som en kompensasjon for de fysiske og/eller psykiske skadene som følge av en voldtekt. I Normeringsdom II (Rt s. 1580) uttalte førstevoterende at det er «særlig viktig» at det de siste tiårene har «kommet frem økt kunnskap om og innsikt i de skadevirkningene en voldtekt ofte vil ha for offeret, ikke minst når det gjelder virkningene på noe lengre sikt» (avsnitt 36). Dette ble fulgt opp i Normeringsdom III (Rt s. 743) hvor Høyesterett blant annet la vekt på at «også etter 2003 har det funnet sted en utvikling når det gjelder kunnskapen om skadevirkninger ved blant annet voldtekt» (avsnitt 18). Dette viser at økt kunnskap om hvilke ettervirkninger en voldtekt kan føre til for offeret, har vært et viktig moment når det kommer til å øke oppreisningen som en kompensasjon for disse ettervirkningene. Kompensasjonshensynet blir i juridisk teori trukket frem som et viktig hensyn av Lødrup, i tillegg til de pønale og de ideelle hensynene. 15 Nygaard der i mot, trekker i større grad frem at oppreisningsreglene har et slektskap med straff, og derfor er sterkt preventivt motivert. 16 Han peker imidlertid på kompensasjonshensynet som et viktig hensyn i nyere tid, og skriver at noe av formålet er å gi «skadelidne et plaster på såret». 17 I den generelle erstatningsretten er gjenoppretting (reparasjon) et viktig formål for erstatning. 18 Når det gjelder oppreisning for voldtekt kan det stilles spørsmål ved hvorvidt penger kan føre til reparasjon eller gjenoppretting for de handlinger skadelidte har blitt utsatt for. Førstevoterende uttaler i Normeringsdom II (Rt s. 1580) at «penger aldri vil kunne veie opp for det overgrepet voldtektsofre har vært utsatt for» (avsnitt 30). Selv om oppreisningen ikke vil veie opp for en voldtekt eller et seksuelt overgrep, kan den likevel gi skadelidte en slags følelse av å bli trodd særlig ettersom han eller hun kan bli tilkjent oppreisning selv om skadevolder ikke blir dømt for det straffbare forholdet. Også hensynet til skadevolder er av betydning, da særlig ved utmålingen. Dette trekkes blant annet frem i rettspraksis. I Normeringsdom II (Rt s. 1580) uttaler førstevoterende at selv 15 Lødrup og Kjelland 2009 s Nygaard 2007 s Nygaard 2007 s Se Lødrup og Kjelland 2009 s. 108 flg. 7

11 om oppreisningsbeløpet heves betraktelig i forhold til det daværende normbeløpet, «kan jeg ikke se at dette i seg selv i merkbar grad vil vanskeliggjøre tilbakeføringen av voldtektsforbrytere til samfunnet» (avsnitt 38). Selv om oppreisningserstatningen skal ha en pønal virkning, skal den ikke være så fremtredende at det vil gi skadevolder så store økonomiske problemer at det vil bli vanskelig for han eller henne å fortsette et vanlig liv. 2.3 Vilkårene for oppreisning Skl. 3-5 oppstiller to vilkår som må være oppfylt for at skadelidte har krav på oppreisningserstatning for voldtekt. For det første er det et vilkår at skadevolder har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Videre må voldtektshandlingene skadevolder utførte rammes av straffebestemmelsene om voldtekt eller grovt uaktsom voldtekt i strl. 291 eller 294, som er henvist til i skl. 3-3, jf Den straffbare handlingen Det fremgår av skl. 3-5 at skadevolder må ha «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i 3-3» for at han eller hun skal kunne bli idømt å betale oppreisningserstatning. For oppreisning til voldtektsofre er det gjerningsbeskrivelsen i strl. 291 og 294 som må være oppfylt. Strl. 291 lister opp tre alternative gjerningsbeskrivelser, som alle omfattes av begrepet voldtekt. Dersom noen a) skaffer seg seksuell omgang (tidligere «utuktig omgang») ved vold eller truende atferd, b) med noen som er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen eller c) tvinger noen til å ha seksuell omgang med en annen eller utføre handlinger på seg selv, kan de straffes for voldtekt og bli ansvarlige for oppreisningserstatning. Ordlyden seksuell omgang begrenser seg ikke til samleie, men omfatter en rekke seksuelle handlinger. De mest kvalifiserte formene for voldtekt til seksuell omgang er listet opp i strl. 292 som omfatter «innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning, innføring av penis i fornærmedes munn, innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning og dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i strl. 291 bokstav b for å oppnå seksuell omgang», jf. bokstavene a-d. Utover handlingene som beskrives i strl. 291, regnes for det første samleieliknende forhold som seksuell omgang. I Haiker (Rt s. 1110) fant Høyesterett at skadevoldernes handlinger var «så preget av at de domfeltes mål var å fremtvinge samleie [...] at det ikke kan være noen tvil om at det foreligger «utuktig omgang» i relasjon til straffelovens 192» (s. 1111). Det kreves ikke at det er utført samleiebevegelser, og forholdet omfattes av strl. selv om det ikke var skadevolders forsett å penetrere skadelidtes vagina. Dette ble slått fast av Høyesterett 8

12 i Rt s. 56, hvor førstevoterende uttaler at «det ikke nødvendigvis kreves at det skal foreligge samleielignende bevegelser for at forholdet kan bringes inn under straffelovens 195» (s. 57). Som seksuell omgang regnes også at skadevolder fører sitt lem mellom lårene til skadelidte og enten holder den der eller beveger den frem og tilbake, se Rt s. 436 (s. 438). I Rt s. 554 ble også masturbasjon ansett for å være «seksuell omgang», enten den er ensidig eller gjensidig. Videre omfattes suging og slikking av kjønnsorganer av ordlyden, se bl.a. Rt s I Rt s ble det slått fast at «etter sikker praksis omfattes innføring av en eller flere fingre i skjeden av bestemmelsen» [om seksuell omgang] (avsnitt 10). Det er ikke noe krav at de seksuelle handlingene er seksuelt motivert. 19 Det vil si at i de tilfellene hvor skadevolder utfører handlingene som beskrives foran, uten at målet med handlingene nødvendigvis er seksuell tilfredsstillelse, vil han eller hun likefullt kunne dømmes for voldtekt og bli erstatningsansvarlig. Dette var tilfelle bl.a. i Rt s. 1103, hvor skadevolder hadde ført fingre inn i skadelidtes vagina og begrunnet dette med at han lette etter noe og i Rt s. 751, hvor en mann slikket sin datters vagina fordi hun hadde klaget på svie i underlivet. Forsøk på de straffbare handlinger det henvises til i skl. 3-3 kan også gi krav på oppreisningserstatning. Selv om skadevolder ikke får fullbyrdet en voldtekt, kan han eller hun likevel bli ansvarlig for oppreisning til skadelidte. I Rt s. 247 kom Høyesterett til at også forsøk på slik atferd som er nevnt i 3-3 «erfaringsmessig påfører fornærmede skadevirkninger» og at de samme hensynene bak oppreisningserstatning gjør seg gjeldene i forsøkstilfellene så vel som fullbyrdelsestilfellene. Saken gjaldt en mann som forsøkte å skaffe seg seksuell omgang med mindreårige, men uttalelsene om forsøkshandlinger i forhold til straffebudene det refereres til i skl. 3-3 er generelle og må antas å gjelde alle som blir utsatt for slike handlinger. Seksuell omgang avgrenses nedad til seksuell handling etter strl En seksuell handling kan for eksempel være beføling av bryster, og slike handlinger gir ikke krav på oppreisning etter skl. 3-5, jf Den objektive gjerningsbeskrivelsen i strl. 291 gjelder tilsvarende for strl Det som skiller bestemmelsene fra hverandre er skyldkravet. Etter strl. 294 er skyldkravet grov uaktsomhet. Bestemmelsen er ment å fange de tilfeller hvor forsett ikke kan bevises. I forbindelse med utarbeidelse av ny lov ble det foreslått ikke å videreføre bestemmelsen om grovt uaktsom 19 Ot.prp. nr. 22 ( ), s

13 voldtekt, men departementet kom til at straffebudet likevel skulle videreføres, og begrunnet dette blant annet med at man ved å fjerne bestemmelsen ville utelukke alvorlige integritetskrenkelser fra straffeansvar Skyldkravet Skl. 3-5 stiller for det andre opp et skyldkrav som må være oppfylt for at skadelidte skal ha rett på oppreisning. Dette kravet innebærer at skadevolder må ha handlet «forsettlig eller grovt aktløst» for å kunne bli stilt til erstatningsansvar overfor skadelidte. Det kreves med andre ord kvalifisert skyld for at skadevolder skal bli oppreisningsansvarlig overfor skadelidte. Den laveste graden av skyld skadevolder må ha utvist er altså grov uaktsomhet. Jo større grad av skyld skadevolder har utvist, jo større betydning vil det ha for blant annet utmålingen. Ofre for uaktsom voldtekt blir vanligvis tilkjent et lavere oppreisningsbeløp enn ofre for forsettlig voldtekt. I Sovevoldtekt (Rt s. 663) ble en kvinne først ble tilkjent kroner, som var det daværende normerte beløpet for forsettlig voldtekt. Høyesterett satt imidlertid beløpet ned til kroner da handlingen var «i det nedre område av de forhold som rammes av straffeloven 192» (avsnitt 15). En forsettlig handling knytter seg til skadevolders bevissthet. Når skadevolder utfører en handling med viten og vilje er kravet til forsett oppfylt. 21 Det kan imidlertid dukke opp vanskelige bevisspørsmål når det gjelder vurderingen av hvorvidt skadevolder har handlet med forsett. Bevistema er skadevolders tanker og følelser, som vanskelig kan legges frem som fysiske bevis. 22 I Skoheroindommen (Rt s. 600) uttaler førstevoterende «hvilke forestillinger gjerningsmannen har hatt og hvilke beslutninger han har tatt, unndrar seg direkte iakttakelse, og det må derfor ofte bygges på slutninger fra omstendighetene ved handlingen» (s. 602). Det fremgår her at det ved vurderingen av hvorvidt skadevolder har handlet med forsett eller ikke, må ses hen til de ytre faktorene ved handlingen, og deretter foretas en vurdering av hvordan det er mest sannsynlig at skadevolder har tenkt. Beviskravet for å bli dømt for en straffbar handling etter strl. stiller seg noe annerledes enn beviskravet for å bli ansvarlig for oppreisningserstatning etter reglene i skl Det vil si 20 Ot.prp. nr. 22 ( ), s Se Eskeland 2017 s. 291 og Mæland 2012 s Mæland 2012 s Se Matningsdal 2016 s. 214 og Lødrup og Kjelland 2009 s

14 at skadevolder kan bli frikjent for straffeansvar etter en voldtekt, men likevel bli erstatningsansvarlig overfor skadelidte, noe som blant annet ble slått fast i Karmøy (Rt s. 1363). Det kreves imidlertid i slike saker at domsgrunnene «ikke må rokke ved frifinnelsen eller skape tvil om riktigheten av den», se Rt s (avsnitt 28). Det er kun skadevolder som kan stilles til ansvar for oppreisningserstatning ved voldtekt. Så lenge vilkårene for erstatning er oppfylt, vil skadevolder som regel bli idømt å betale oppreisning til skadelidte. Imidlertid kan det stilles spørsmål ved hvorvidt straffrihetsgrunnene i strl. også gjør seg gjeldende når det gjelder oppreisning. Det kan vanskelig tenkes at nødrett etter strl. 17, nødverge etter strl. 18 eller selvtekt etter strl. 19 ville kunne begrunne straffrihet for voldtekt og dermed også frihet for erstatningsansvar. Etter strl. 20, bokstav b, kan en lovbryter ikke anses tilregnelig dersom han eller hun er psykotisk i gjerningsøyeblikket. Det kan derfor stilles spørsmål ved om skadevolder på bakgrunn av dette ikke kan stilles ansvarlig for oppreisningserstatning. Høyesterett har behandlet dette spørsmålet, og kommet frem til at psykotiske personer kan idømmes å betale oppreisning. Psykotisk person I (Rt s. 104) gjaldt et tilfelle hvor en mann i psykose knivstakk en vakt på et hotell. Spørsmålet i saken var om mannen kunne bli ansvarlig for oppreisningserstatning til vakten. Høyesterett slår fast at sinnssykdom ikke er til hinder for å bli erstatningsansvarlig og førstevoterende uttaler at «det at en skadevoldende handling må anses for å være en følge av sinnssykdom, kan ikke i seg selv føre til at oppreisning ikke skal tilkjennes» (avsnitt 56). At skadevolder var sinnssyk førte imidlertid til en reduksjon av oppreisningsbeløpet. I Psykotisk person II (Rt s. 1203) krevde etterlatte ektefelle og barn oppreisning for et drap begått av en psykotisk gjerningsmann. Høyesterett kom til at de etterlatte i utgangspunktet hadde krav på kroner, men også her ble oppreisningsbeløpet redusert og førstevoterende uttaler «at handlingen ble utført da han var psykotisk, må føre til en vesentlig reduksjon av oppreisningsansvaret». Også skadevolders økonomi ble hensyntatt. Det fremgår av de nevnte dommene at skadevoldere som er psykotiske i gjerningsøyeblikket kan bli erstatningsansvarlige, men at psykosen er grunnlag for å sette oppreisningsbeløpet betraktelig ned. Selv om de nevnte dommene angår oppreisning etter forsøk på drap og oppreisning til etterlatte etter et drap, er de generelle uttalelsene om sinnssykes oppreisningsansvar overførbare til også å gjelde ved voldtekt. 11

15 2.4 Kan regelen Etter skl. 3-5 kan skadevolder pålegges å betale oppreisningserstatning til skadelidte. En normal språklig forståelse av ordlyden tilsier at skadevolder ikke nødvendigvis må dømmes til å betale oppreisningserstatning, men at det er en konkret vurdering ut fra hvert enkelt tilfelle. Selv om det fremstår som en «kan» regel om skadelidte skal bli tilkjent oppreisning, har den i teori blitt ansett som en «skal» regel, blant annet fordi det normalt blir tilkjent oppreisning så lenge vilkårene for det er til stede. 24 Det er imidlertid ikke noe i veien for at retten anerkjenner at skadelidte har krav på oppreisning, men at oppreisningsbeløpet blir satt til null. 25 I rettspraksis har i all hovedsak fornærmede blitt tilkjent oppreisning dersom vilkårene for dette foreligger. I Normeringsdom I (Rt s. 532) uttaler førstevoterende at «i likhet med det syn som har vært lagt til grunn av Erstatningsnemnda for voldsofre, antar jeg at voldtektsforbrytelsen må ansees som en så kvalifisert krenkelse at oppreisning normalt skal tilkjennes, når den fornærmede krever det» (s. 536). Dette har blitt fulgt opp i flere dommer senere, blant annet Normeringsdom II (Rt s. 1580) og Psykotisk Person I (Rt s. 104), og det er naturlig også etter rettspraksis å oppfatte regelen i skl. 3-5 som en «skal» regel. Det finnes likevel eksempler på at skadelidte ikke har blitt tilkjent oppreisningserstatning, på tross av at vilkårene for dette er oppfylt. I Kjærester (Rt s. 785) blir skl. 3-5 omtalt som en «kan» regel. Saken omhandler et kjærestepar, hvor gutten i forholdet var 20 år, mens jenta i forholdet var 13 år og 9 måneder. Høyesterett vektla at det var tale om et kjæresteforhold og at det ikke var svært stor aldersforskjell. Videre hadde heller ikke mannen utnyttet sin stilling som trener til å oppnå seksuelt samvær med fornærmede. På denne bakgrunn fant Høyesterett at det var tilstrekkelig med en straffereaksjon mot skadevolder. I Umoden (Rt s. 1421) ble heller ikke skadelidte tilkjent oppreisningserstatning. I denne saken la Høyesterett vekt på at skadevolder fremsto umoden og at den seksuelle omgangen var kortvarig, og hadde preg av å være ung, uerfaren «tenåringssex». Høyesterett fant også i denne saken at det var tilstrekkelig med straff for å markere at skadelidte hadde blitt krenket. Det kan ut i fra disse to dommene tyde på at Høyesterett legger opp til at skl. 3-5 skal anses som en «kan» regel. Sakene hvor fornærmede blir tilkjent oppreisning er imidlertid fortsatt flere, og det vil være naturlig å anta at fornærmede også i fremtiden som regel blir tilkjent oppreisning etter skl. 3-5 så fremt vilkårene for dette er oppfylt. 24 Lødrup og Kjelland 2009 s Nygaard 2007 s

16 2.5 Forholdet til de andre erstatningspostene Oppreisningserstatningen er en selvstendig erstatningspost og skal tilkjennes uavhengig av hvilke andre erstatningsposter som er tilkjent skadelidte. Erstatning etter skl. 3-5 skal erstatte den voldte tort og smerte skadelidte har blitt utsatt for, og er således en erstatningspost for tap som ikke kan måles i penger. Oppreisning kan tilkjennes skadelidte selv om vilkårene for ménerstatning ikke er oppfylt. 26 I motsetning til skl. 3-2 om ménerstatning, krever ikke bestemmelsen om oppreisningserstatning at skadelidte har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art. Mens ménerstatning tilkjennes ut fra «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse», tilkjennes oppreisningserstatning så lenge vilkårene om skadevolders skyld og brudd på strl. 291 eller 294 er oppfylt. Et prinsipp i norsk erstatningsrett er at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke har skjedd. «Reparasjonstanken seier at skadelidne bør få sin skade bøtt av den som har gjort skaden». 27 Skadelidte har således krav på å få alle sine økonomiske tap som følge av en skade dekket av skadevolder. Dersom skadelidte får større fysiske eller psykiske skader som følge av voldtekten, kan skadevolder bli erstatningsansvarlig for tap av fremtidige inntekter og utgifter som skaden kan påføre skadelidte i fremtiden, jf. skl I tillegg kan skadevolder bli erstatningsansvarlig for eventuelle medisinske utgifter skadelidte vil ha som følge av voldtekten. Skadelidte kan således tilkjennes både ménerstatning, erstatning for tap av inntekter og eventuelle utgifter skadelidte har som følge av voldtekten og utgifter til medisinsk behandling, i tillegg til oppreisningserstatning. 2.6 Utmålingen Det fremgår av skl. 3-5 at oppreisningsbeløpet settes slik «retten finner rimelig». Beløpet skal være en «engangssum» som skal erstatte den «voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Bestemmelsen gir ikke noen veiledning om hva som er av betydning for utmålingen i saker hvor barn ikke er skadelidte, utover at det er erstatning for ikke-økonomisk tap. Det legges med andre ord an til en rimelighetsvurdering, hvor lovgiver har overlatt til teori og praksis å utforme mer konkrete regler Lødrup og Kjelland 2009 s Nygaard 2007 s Nygaard 2007 s

17 I Normeringsdom I (Rt s. 532) uttaler førstevoterende at det ved utmålingen av oppreisning må tas utgangspunkt i en «bred skjønnsmessig vurdering av hva det i det konkrete tilfellet vil være rimelig å tilkjenne» (s ). Denne uttalelsen er relativt generell og gir heller ingen nærmere holdepunkter for hva som skal vektlegges ved utmålingen. Førstevoterende følger imidlertid opp med å liste opp noen momenter som skal vektlegges ved vurderingen av hva oppreisningsbeløpet skal settes til. Her trekkes det frem at både objektive og subjektive sider ved forholdet må inngå. Momentene som trekkes frem i Normeringsdom I (Rt s. 532) som sentrale er voldtektshandlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede. Disse momentene har blitt trukket frem som sentrale i flere dommer senere, blant annet Normeringsdom III (Rt s. 769), Drapsforsøk (Rt s. 1773) og HR A. Voldtektshandlingens objektive grovhet sikter blant annet til tilfeller der det blir brukt fysisk makt eller vold ved utøvelsen av voldtekten. Det kan for eksempel være at skadevolder tar et tøybelte rundt halsen til skadelidte og strammer til slik som i Sjalu (Rt s. 50) eller at skadevolder slenger skadelidte i gulvet og tar kvelertak på henne slik at det føles vanskelig å puste slik som i Bokollektiv (Rt s. 1586). Overgrepets varighet er et annet moment av betydning ved vurderingen av voldtektens objektive grovhet. I Sjalu (Rt s. 50) ble imidlertid ikke et tidsrom på fem timer ansett som grovt nok til at det ble tilkjent oppreisningserstatning utover det normerte beløp, noe som tilsier at varigheten må være relativt omfattende før det får betydning for oppreisningserstatningen. Graden av skadevolders skyld sikter først og fremst til hvorvidt skadevolder handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. For å bli erstatningsansvarlig kreves det minst at voldtekten var grovt uaktsom, jf. skl Skyld utover dette vil være av betydning for utmålingen. En forsettlig handling taler for høyere oppreisning enn en grovt uaktsom handling, se Sovevoldtekt (Rt s. 663). Momentet fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen sikter til fornærmedes tanker og følelser gjennom overgrepet. Et overgrep vil naturlig nok oppfattes skremmende, og kan bli ytterligere forsterket av for eksempel trusler, vold eller frykt for graviditet og kjønnssykdommer i ettertid 29. At skadelidte har dødsangst under overgrepet er en subjektiv opplevelse som kan føre til at han eller hun får økt erstatning Se som eksempel LG Se som eksempel LB

18 Arten og omfanget av de skadevirkningene voldtekten har påført fornærmede er det siste momentet Høyesterett trekker frem som betydningsfullt ved vurderingen av hva det er rimelig å tilkjenne i det konkrete tilfellet. Skadevirkningene en voldtekt kan påføre har i senere praksis blitt trukket fremt som begrunnelse for å øke det standardiserte beløpet. Dette blir nærmere behandlet i kapittel 3. Dette momentet kan vise seg ved at skadelidte i etterkant av voldtekten får psykiske problemer av omfattende art 31 eller at skadelidte får alvorlige skader av fysisk art, som å bli påført brennmerker på kroppen og få kutt- og stikksår på kroppen fordi skadevolder har brukt glass eller kniv som våpen. 32 Det er også enkelte andre momenter ved en voldtekt, i tillegg til de som er listet opp i Normeringsdom I (Rt s. 532) som kan føre til økt oppreisningserstatning. Et slikt moment er antall skadevoldere. Skadelidte som blir utsatt for gruppevoldtekter får for eksempel gjennomgående høyere oppreisning. Jeg vil komme nærmere inn på dette nedenfor i kapittel 3.5. I den påfølgende analysen vil jeg med utgangspunkt i normert erstatning for typetilfellene forsettlig og uaktsom voldtekt, se nærmere på hvordan momentene som her er gjennomgått har betydning for utmåling av oppreisningserstatning utover normen. Videre vil jeg undersøke om det kan utledes veiledende beløp i typetilfellene voldtekt til seksuell omgang, gruppevoldtekt og serievoldtekt. 3 Analyse av typetilfeller 3.1 Begrunnelse for utvalget Jeg har valgt ut fem typetilfeller som jeg skal bruke til å analysere utmålingen av oppreisningserstatning. Typetilfelle 1 er forsettlig voldtekt til samleie, jf. strl. 291, jf. strl. 292, typetilfelle 2 er uaktsom voldtekt til samleie, jf. strl. 294, jf. strl. 292 og typetilfelle 3 er voldtekt til seksuell omgang jf. strl. 291, typetilfelle 4 er gruppevoldtekt, jf. strl. 293, bokstav a og typetilfelle 5 er serievoldtekt. Jeg har valgt disse typetilfellene fordi de egner seg godt til å demonstrere hvordan oppreisningserstatning blir utmålt ut fra handlingenes alvorlighet, skadevolders skyld og hensynene bak oppreisningsinstituttet. I 3.2 og 3.3 vil jeg redegjøre for det normerte beløpet for forsettlig og uaktsom voldtekt. Deretter vil jeg under 3.3 gå nærmere inn på de særlige grunnene som må foreligge for at retten skal kunne fravike det normerte beløpet. I 3.4 vil jeg gjøre rede for voldtekt til seksuell hand- 31 Se som eksempel LB Se som eksempel LF

19 ling, 3.5 omhandler gruppevoldtekt og i 3.6 vil jeg gå nærmere inn på saker hvor voldtektsmannen er en serieovergriper. 3.2 Forsettlig voldtekt til samleie Den friheten retten i utgangspunktet har til å fastsette oppreisningsbeløpet har i de senere år blitt noe begrenset ved at Høyesterett har utviklet en norm for oppreisningserstatning. 33 Det standardiserte beløpet er imidlertid bare veiledende og Høyesterett har flere ganger kommet med uttalelser om at det vil være anledning til å tilkjenne skadelidte et høyere beløp dersom det foreligger «særlige grunner», se blant annet Normeringsdom II (Rt s. 1580) og Normeringsdom III (Rt s. 743). Normbeløpet brukes bare de i tilfellene hvor det er tale om voldtekt til samleie oppreisningsbeløpet for voldtekt til seksuell handling er ikke normert gjennom høyesterettspraksis. Det er tre dommer som står som sentrale ved utviklingen av det normerte oppreisningsbeløpet som ofte tilkjennes etter skl Den første dommen er Normeringsdom I (Rt s. 532). I denne dommen ble en kvinne kjørt til et øde sted, for deretter å bli voldtatt både vaginalt og oralt. Det var i denne dommen Høyesterett først fastslo at et normert oppreisningsbeløp ville ha noe for seg. Kvinnen ble tilkjent i oppreisning. Selv om Høyesterett tar utgangspunkt i en «bred skjønnsmessig vurdering av hva det i det konkrete tilfelle vil være rimelig å tilkjenne» (s. 537), er det særlig to forhold som trekkes frem som begrunnelse for at en normering av oppreisningsbeløpet er den mest fornuftige måten å utmåle oppreisningserstatningen på. For det første trekker Høyesterett frem prosessuelle forhold som begrunnelse for å normere oppreisningsbeløpet. Ettersom oppreisningskravet normalt blir fremmet i forbindelse med straffesaken, mente førstevoterende at det som oftest ikke vil «være praktisk mulig å gjennomføre en fullstendig bevisføring av de forhold som vil kunne ha betydning for utmålingen» (s. 537). Den manglende bevisføringen vil kunne føre til at omstendighetene rundt voldtekten ikke kommer godt nok frem, slik at utmålingen blir unøyaktig. For det andre trekker Høyesterett frem at det foreligger et praktisk behov for et normert oppreisningsbeløp og henviser til at «de mange lagmannsrettsavgjørelser som er fremlagt for Høyesterett og Erstatningsnemndas praksis» (s. 537) viser dette. Ut fra dette kommer Høyesterett frem til at oppreisningsbeløpet bør normeres og at normbeløpet passende kan settes til kroner. 33 Lødrup og Kjelland 2009 s

20 Etter at Normeringsdom I ble avsagt, tok det 15 år før Høyesterett på nytt vurderte normeringsbeløpet. I Diskotek (LE ) justerte lagmannsretten selv oppreisningen ut fra det standardiserte beløpet, slik at beløpet tilsvarte den daværende pengeverdien. Saken gjaldt en voldtekt som ble begått på et diskotek. En kvinne og en mann gikk inn på et toalettavlukke, hvor de kysset. Da mannen ga uttrykk for at han ønsket seksuell omgang motsatte kvinnen seg, og mannen tvang henne deretter til oralt og vaginalt samleie. Lagmannsretten tok utgangspunkt i Normeringsdom I, hvor det normerte beløpet ble satt til kroner, men justerte det etter pengeverdien og satt oppreisningsbeløpet til (64 000) kroner. Høyesterett uttrykte i Rt s et ønske om at normbeløpet skulle økes. To jenter på hhv. snart 17 og 17 ½ år ble voldtatt av en mann på 43 år mens de var for fulle til å motsette seg handlingene. Mannen utførte samleie med begge jentene og begge de skadelidte ble tilkjent (66 000) kroner i oppreisning. Beløpet er kroner høyere enn det som ble lagt til grunn i Normeringsdom I, men førstevoterende uttaler at «det er ein følgje av den strengare vurderinga av det straffverdige i handlingane at også nivået for oppreisning må aukast» (s.1292) og at det således ikke er noen grunn til å sette beløpet ned. Det er altså et ønske at det økte straffenivået for voldtekt skal gjenspeiles i oppreisningsbeløpet. I Normeringsdom II (Rt s. 1580) fikk en kvinne skyss med en ukjent mann hjemover etter en tur på byen. Istedenfor å kjøre kvinnen hjem, kjørte mannen henne litt forbi hjemmet hennes, parkerte og tvang henne til å gi ham oralsex. Han fikk sædavgang i munnen og utover klærne til skadelidte. Kvinnen ble tilkjent kroner i oppreisning. Også i denne dommen tar Høyesterett utgangspunkt i at det skal foretas en «skjønnsmessig helhetsvurdering av krenkelsen og partenes forhold» (avsnitt 28). Begrunnelsen i dommen fra 1988 om at normbeløpet fører til en enklere behandling av oppreisningsutmålingen i en straffesak blir særlig fremhevet når Høyesterett slutter seg til at normering av oppreisningen fortsatt er en fornuftig tilnærming til utmålingen. Ettersom beløpet ikke hadde blitt justert siden 1988, reguleres det normerte beløpet først slik at det samsvarer med prisstigningen på daværende tidspunkt. Høyesterett vurderer deretter hvorvidt beløpet bør økes ytterligere. Oppreisningsbeløpet for blant annet drap og voldtekt av mindreårige blir trukket inn som veiledende. Det forholdet som i størst grad blir trukket frem av Høyesterett i Normeringsdom II (Rt s. 1580) som begrunnelse for å øke normbeløpet, er skadevirkningene som kan oppstå etter en voldtekt. Blant annet peker Høyesterett på at «særlig viktig er det at det i de siste årtiene er 17

21 kommet frem økt kunnskap om og innsikt i de skadevirkningene en voldtekt ofte vil ha for offeret, ikke minst når det gjelder virkningene på noe lengre sikt» (avsnitt 37). Et annet forhold som blir trukket frem som tungtveiende er at lovgivende myndigheter ved flere anledninger har uttrykt et ønske om at oppreisningen til voldtektsofre bør økes. Høyesterett valgte på bakgrunn av dette å sette opp det normerte beløpet relativt mye, og økte det fra kroner til kroner en økning på kroner. Bokollektiv (Rt s. 1586) ble avsagt samme dag som Normeringsdom II (Rt s. 1580). Saken dreide seg om en mann og en kvinne som tidligere hadde vært kjærester og nå bodde i samme bokollektiv. Det hadde blitt avholdt en fest i bokollektivet og etter en stund hadde skadelidte gått og lagt seg. Skadevolder hadde deretter kommet inn på rommet hennes og uttrykt ønske om samleie. Skadelidte ønsket ikke dette og skadevolder reagerte med å riste henne og ta kvelertak på henne. Da skadelidte prøvde å komme seg unna oppsto et basketak som endte med at sengebunnen falt sammen. Skadevolder tok deretter kvelertak på henne igjen og tok henne deretter med i dusjen hvor han tvang seg til samleie. Høyesterett viste til at det er enkelte forskjeller i denne saken og Normeringsdom II. Blant annet fikk fornærmede i Normeringsdom II større skadevirkninger som følge av voldtekten enn skadelidte i denne saken. Videre var skadevolder i Normeringsdom II ukjent, mens skadevolder i herværende sak var kjent for skadelidte fra før. Høyesterett henviser imidlertid til at de hensyn som taler for en norm krever at det må foreligge særlige grunner for å fravike normen og at det ikke foreligger noen slike hensyn i denne saken. Høyesterett konkluderer deretter med at kroner i oppreisning er et riktig beløp også i denne saken. I Normeringsdom III (Rt s. 743) ble normbeløpet økt til kroner. En kvinne ble voldtatt av en ukjent mann mens hun var på besøk hos en venn. Hun ble dratt med makt inn på et soverom og truet med kniv, slik at hun ikke turte å gjøre motstand. Hun ble deretter voldtatt oralt og vaginalt av skadevolder. Kvinnen ble tilkjent ( ) kroner i det aktuelle tilfellet, kroner mer enn det normerte beløpet, på grunn av sin alder vedkommende var 17 ½ år da voldtektene ble utført. Høyesterett slutter også i denne avgjørelsen seg i stor grad til begrunnelsen fra 1988 om hvorfor oppreisning for voldtekt bør være normert, og igjen blir normbeløpet oppjustert med inflasjonen. Høyesterett mener imidlertid at det standardiserte beløpet bør heves også utover dette. Førstevoterende trekker frem synet på straffverdigheten som et forhold av betydning for hvorfor normbeløpet bør økes. Det fant sted en markert skjerpelse av straffverdigheten for voldtekt 18

22 ved en endring i strl. i 2010, og førstevoterende uttaler at «denne strafferettslige utviklingen må etter mitt syn også avspeile seg i oppreisningsnivået» (avsnitt 18). Av de her gjennomgåtte avgjørelser fremgår det at helt siden Høyesterett i 1988 fant at det var mest riktig å normere oppreisningsbeløpet for voldtekt til samleie, har dette blitt fulgt opp av Høyesterett og begrunnelsene for å normere oppreisningen gjør seg fortsatt gjeldende i dag. Det er ikke noe som tilsier at det normerte beløpet vil bli ytterligere justert opp i den nærmeste fremtid og gjeldende rett er per nå et normert beløp på kroner. 3.3 Grovt uaktsom voldtekt til samleie Høsten 2000 ble seksuell omgang med personer som er bevisstløse eller ute av stand til å motsette seg handlingen inntatt i den såkalte voldtektsbestemmelsen i strl. fra Departementet uttalte i forbindelse med lovendringen at «utnyttelse på denne måten av noens bevisstløshet e.l. kan etter departementets syn være like straffverdig som voldtekt ellers». 34 Det er ingen tvil om at grovt uaktsom voldtekt er straffverdig og således bør føre til fengselsstraff. At voldtekten er grovt uaktsom vil imidlertid ha betydning både for straffeutmålingen og utmålingen av oppreisning. Voldtektene som omfattes av bestemmelsen om uaktsom voldtekt i strl. 294 er typisk voldtekter hvor skadelidte er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Det som skiller uaktsomme voldtekter fra forsettlige voldtekter er hvorvidt den hjelpeløse tilstanden har blitt fremkalt av skadevolder eller av skadelidte selv. I Rt s uttaler førstevoterende at «eg kan ikkje sjå at det er mogleg eller ønskjeleg å unngå ei gradering av tilfella» (s. 1291). Dersom skadevolder har fremkalt den hjelpeløse tilstanden med det mål å forgripe seg på skadelidte, vil handlingen være mer straffverdig og således kunne ha betydning for utmåling av oppreisningserstatning. I den nevnte saken ble skadelidte tilkjent (66 000) kroner et høyere beløp enn hva som var vanlig for slike saker på den tiden, på bakgrunn av straffeskjerpelsen ved grovt uaktsom voldtekt. Høyesterett legger til grunn i avgjørelsen at det er ønskelig med et normert beløp også for denne typen overgrep. Tilfeller hvor voldtekten er ansett for å være i det nedre sjikt av det som omfattes av straffebestemmelsen vil kunne ha betydning for utmålingen av oppreisning. Et tilfelle i nedre sjikt kan for eksempel være at skadelidte frivillig var med på seksuelle handlinger i forkant av voldtekten. Førstevoterende uttaler i Sovevoldtekt (Rt s. 663) at «selv om fornærmede hadde 34 Ot.prp. nr. 28 ( ) s