Transkript

1

2

3

4

5

6 Kronikk ERIK HAGEN er daglig leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara. VEST-SAHARA DER RETTEN RÅR? I Norge vet vi hva det vil si å ta opp kampen for selvstendighet mot større land. Det forplikter oss til solidaritet. OR SNART to hundre år siden ble vår grunnlov skre- F vet, og Norge erklærte seg selvstendig. Men selvstendigheten ble brutalt tilsidesatt da Norge ble fordelt over til Sverige gjennom en kort krig og press fra stormakter. Takket være gode forhandlinger, slapp Norge nokså pent ut av unionsinngåelsen med Stockholm. «Bare» utenrikspolitikken måtte ofres. I 1905, etter en ryddig og fredelig prosess med Sverige, fikk vi vår selvstendighet. Andre land har ikke vært like heldige med sin uavhengighetskamp. På 70-tallet skulle Spansk Sahara, nå Vest-Sahara, endelig ta skrittet ut av sin kolonifortid. I 1975 ankom en FN-delegasjon og slo raskt fast at det var en svært utbredt stemning for uavhengighet. Men uten å ta saharawiene med på råd, lot Spania Marokko og Mauritania okkupere området. Siden den gang har størstedelen av området vært ulovlig okkupert av Marokko. Og Marokko har siden den gang vært langt mindre samarbeidsvillige enn de unionstrøtte svenskene var i En folkeavstemning, som FN har lovet saharawiene, har blitt utsatt i det uendelige uten at dette har fått konsekvenser for Rabat. I likhet med tidligere norske regjeringer, følger saharawienes frigjøringsbevegelse en ikke-voldelig løsning. De har til og med godtatt en folkeavstemning der flertallet av de stemmeberettigede skal være marokkanske innflyttere. Nå er det ikke særlig mer frigjøringsbevegelsen kan forhandle om. Det eneste de krever er at retten til selvbestemmelse skal respekteres, slik over 100 FN-resolusjoner ber om. FNs Sikkerhetsråd insisterer nå på en løsning på Vest-Sahara-konflikten som begge parter kan akseptere. Det kan høres rimelig ut, men en slik avtale innebærer at Marokkos minstekrav innfris. Effektivt betyr det at Vest-Sahara inkluderes i kongedømmet. Dette er kilden til konflikten: Marokko får et slags stilltiende aksept fra FNs Sikkerhetsråd. For så lenge verdens mektigste stater ikke forlanger at Marokko skal gjøre innrømmelser foran en folkeavstemning, vil Marokko fortsette med sin uthalingstaktikk. Til sammenlikning var det 7. juni 1905 et allment aksept blant stormaktene om at Norges ønske om selvstendighet var så stort at en unionsoppløsning var uunngåelig. Sverige møtte liten forståelse for sin sak. I Vest-Sahara ignoreres folkedypet. Marokko, Sikkerhetsrådet og Norge har ikke råd til å ignorere saharawienes legitime rett til å bli konsultert, og ikke ta dets folks legitime og voksende nasjonale aspirasjoner på alvor. Det vil være i Marokkos og FNs interesse at det kommer en varig og fredelig løsning. Å forhandle fram en løsning som skyver det saharawiske folks rettigheter under teppet, vil være ufullstendig og midlertidig. Det er naivt å tro at en fredelig og varig n n Vi ville aldri selv akseptert å forhandle med en okkupasjon s makt, uansett hva FN måtte mene om saken. løsning kan skapes ved å lukke øynene for folkedypets vilje. Det vil fungere like lite i Vest-Sahara som i Norge. FNs mangel på suksess i Vest-Sahara er heller ikke bra for imaget som forsvarer av internasjonale kjøreregler. Å måtte forhandle vekk saharawienes legitime rettigheter og belønne en stat som har begått et alvorlig folkerettsbrudd, vil risse en stor ripe i lakken for FN. Og kan det norske folkedyp akseptere at folkeretten ikke følges? Vi ville aldri selv akseptert å forhandle med en okkupasjonsmakt, uansett hva FN måtte mene om saken. I Norge er det i dag en tverrpolitisk enighet om at saharawienes rett til selvbestemmelse må respekteres. Men norsk utenrikspolitikk er bundet av strenge prioriteringer og diplomatiske og politiske hensyn. Og der står altså saken for Norges del. Utenriksdepartementet snakker ikke lenger om en folkeavstemning i Vest- Sahara, og tidligere norsk terminologi om at Vest-Sahara er annektert, er nær lagt på hylla. Men dette er altså det diplomatiske svaret og gjenspeiler ikke den tverrpolitiske og folkelige støtten for saharawiene. I tråd med ånden som ga oss vår selvstendighet, og i solidaritet med de nordmenn som kjempet for vår egen uavhengighet, er det vår plikt å hjelpe saharawiene til å få sin legitime rett oppfylt. n 0 6 PERSPEKTIV NR

7 NR PERSPEKTIV 0 7

8

9

10

11

12

13

14

15

16 FØDT PÅ FLUKT: Maung (10) er en av mange barn i Myanmar som har levd hele sitt liv som internt fordrevet. Allerede i 1995 ble foreldrene hans fordrevet fra hjemlandsbyen på grunn av væpnet konflikt mellom opprørsstyrker og regjeringshæren. Siden har de måttet flykte flere ganger, noe som blant annet har gjort at Maung enda ikke har fått fullført andre klasse på skolen. DE HUMANITÆRE UTFORDRINGENE INTERNT FORDREVNE Flyktninghjelpens Senter for internt fordrevne (Internal Displacement Monitoring Centre - IDMC) i Geneve anslår antall internt fordrevne i Myanmar til Trolig er det relle tallet langt høyere. De er fortsatt blant de mest utsatte gruppene i landet. Sårbare for overgrep, tvangsarbeid - også for barn, ulovlig skattlegging og uten tilgang til det meste. FLYKTNINGER I THAILAND Flyktningleirene langs grensen på Thailand-siden huser over mennesker. FATTIGDOM I følge en rapport fra Thailand Burma Border Consortium (TBBC) viser offisielle tall at 25 prosent av befolkningen i Myanmar lever i fattigdom, mens tallet er nesten to tredjedeler i konfliktområdene i Øst-Myanmar. TILGANG Både Myanmars militære styrker og minoritetenes opprørsgrupper begrenser tilgangen til flere områder i landet. Etter flere tiår med konflikt og streng kontroll er bevegelsesfriheten fortsatt svært begrenset i grenseområdene. Flyktninghjelpen får stadig utvidet tillatt arbeidsområde i sørøst der det er flest internt fordrevne. Men arbeidet forsinkes fortsatt av tunge og tidkrevende byråkratiske prosesser for å få tillatelse for staben til å reise i felt, spesielt for våre internasjonalt ansatte som bruker mye tid på visum, arbeidstillatelser og godkjenning av hvert enkelt feltbesøk. KUNNSKAPSMANGEL På grunn av den begrensede tilgangen, har vi per i dag svært mangelfull kunnskap om de faktiske forhold og befolkningens egne ønsker for humanitær bistand. Vi tilbyr yrkesopplæring og etterutdanning for de som har mistet det meste av grunnskolen. LANDMINER I følge International Campaign To Ban Landmines (ICBL) har Myanmar et av verdens høyest antall dødsfall og skader som følge av landminer. Bare Afghanistan og Colombia har flere. Minst 2800 mennesker har blitt drept eller skadd av landminer i landet de siste ti årene. I følge hjelpeorganisasjoner har miner blitt brukt av begge parter i flere konflikter mellom sentralmyndighetene og forskjellige opprørsgrupper, særlig i grenseområdene. Norsk Folkehjelp er klare til innsats, men avhengige av at partene deler informasjon om hvor minene ligger. IDENTITETSLØSHET Mange mangler identitetsdokumenter etter å ha vært på flukt store deler av eller hele livet. ID-dokumenter kreves blant annet for å få tilgang til skolegang og helsetjenester. Det må etableres smidige mekanismer for anerkjennelse av den enkelte papirløse borger og utstedelse av ID-dokumenter. Flyktninghjelpen starter nå et større prosjekt for utstedelse av nasjonale ID-dokumenter i Myanmar. Prosjektet vil blant annet gjøre det lettere for folk i grenseområdene å bevege seg fritt. 1 6 PERSPEKTIV NR

17

18

19

20 PROFILEN Etter en stormfull start på gjerningen, vil vår nye utviklingsminister Heikki Holmås «ta utviklingspolitikken hjem». Hva i all verden mener han med det? TEKST: Marianne Alfsen/Felix Media FOTO: Fredrik Naumann/Felix Features Stø kurs hjemover HEIKKI HOLMÅS har bare noen knappe uker på baken som utviklingsminister, da vi møter ham på kontoret i Victoria Terrasse. Det summer av stemmer i forværelset og alle ser ut til å småløpe. Holmås selv er tilsynelatende uanfektet av pulsen rundt seg. Han virker komfortabel i rollen. Og blid. Tilsynelatende alltid blid. Selv om han kanskje har litt grunn til å være småsur. TURBULENT START Først måtte han tre pent til side og la Audun Lysbakken stille uten motstander til ledervervet i SV. Så sullet Lysbakken seg inn i en pengeskandale som kostet ham selv Stortingsplassen og ga partiet en ugrei skrape. Holmås ble heller ikke akkurat klappet inn i ministerstolen av landets synsere. Norge ble tatt på sengen da Heikki Holmås ble utnevnt til utviklingsminister 23. mars. Forgjenger og partifelle, Erik Solheim uttrykte høylytt misnøye med at han mistet miljøvernministerposten til Bård Vegar Solhjell og utviklingsministerposten til Heikki Holmås. I tydelige ordlag påpekte Solheim at han selv var beste mann ved roret for norsk utviklingspolitikk. Ingen har fått til mer i utviklingspolitikken, sa Heikki Holmås om Erik Solheim da han tiltrådte ministerposten. Og slik har han fortsatt. Om han er forbanna over Solheim og synsernes sure oppstøt om hans manglende erfaring med utviklingsarbeid, at han aldri hadde vært i et afrikansk land sør for Sahara før han ble utviklingsminister, at han ikke har det samme kontaktnett eller pondus internasjonalt som sin forgjenger så viser han det ikke. Jeg skjønner at folk stiller spørsmål. Det er helt klart forskjell på å diskutere kommunestrid i Norge og å diskutere det dypeste alvoret som ligger i en grensekonflikt mellom Sudan og Sør-Sudan. Jeg er ydmyk på at det er mye å lære. NORGE RUNDT Han sa det til pressen da han ble minister 23. mars Han har skrevet det i debattinnlegg. Han sa det fra talerstolen til sine egne da Norad feiret 50 år. Han vil «ta utviklingspolitikken hjem». Spør Fakta Heikki Holmås Født på Voss i 28. juni 1972 Oppvokst i Bergen Påbegynte siviløkonomstudier fra Norges Handelshøyskole Leder i SU fra 1996 til 1999 Valgt inn som fast representant for SV på Stortinget i 2001 Leder i Oslo SV ham hva han egentlig mener med det, sa de fleste vi konsulterte før vi skulle intervjue Heikki Holmås. Han humrer litt. Vi er tydeligvis ikke de første som spør om det. Så lener han seg engasjert over bordet og forklarer med hele kroppen: Det er avgjørende at folk i Norge føler eierskap til utviklingspolitikken vi fører, sier Holmås. Han vil at du og jeg skal få større forståelse for hva moderne bistand egentlig er og hvorfor vi gjør det vi gjør, så vi «i rettferdighetens navn» samler oss bak at regjeringen bruker 28 milliarder kroner årlig på utviklingssamarbeid med fattige land. Og han vil ha debatt. Derfor hadde han i de første ukene som statsråd møter med mange av de frivillige organisasjonene som bidrar til å sette norsk utviklingspolitikk ut i livet. Derfor inviterte han fagbladet Bistandsaktuelts lesere til å sende ham innspill. Derfor skal han reise rundt i Norge for å snakke om utviklingspolitikken til folk flest. Ifølge en landsomfattende undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå fra 2011, er ni av ti nordmenn positive til Norges utviklings- 2 0 PERSPEKTIV NR

21

22 AFRIKA-DEBUTERTE: Hans første reise sør for Sahara i Afrika gikk til Etiopia. Her i landsbyen Semre i Tigray. Til høyre seksbarnsalenemoren Fetiyen Tesfay som har tredoblet avlingene sine med smarte frø. Foto: TROND VIKEN, Utenriksdepartementet (UD) NY AVTALE: Heikki Holmås og Etiopias utenriksminister og visestatsminister Hailemariam Desalegn undertegnet i mai en avtale om det tette utviklingssamarbeidet mellom Etiopia og Norge. Et av de viktigste punktene dreier seg om menneskerettigheter. Foto: TROND VIKEN, Utenriksdepartementet (UD) Jeg er veldig opptatt av å skape vekst og velstand, men samtidig få til en jevnere fordeling, slik vi har klart i Norge. samarbeid med andre land. Oppslutningen har vært høy og stabil gjennom hele 2000-tallet. Men færre enn før, bare seks av ti, har tro på at bistand fungerer. Derfor kommer jeg til å reise rundt i Norge og delta i diskusjonen, vise at bistand, at den samlede utviklingspolitikken, faktisk virker, sier Holmås, og hevder at det gjøres best gjennom å løfte frem de gode eksemplene. Han synes at Norge har fått til mye på utdanning i Afghanistan, gjennom å bidra til å bygge opp et offentlig skolesystem. Eller Nepal der flere barn går på skole til tross for en lang historie med krig og konflikt. Vi gir dessuten mye penger til FNs Barnefond (UNICEF). Et annet aktuelt område er Sør-Sudan/Sudan. Selv om freden er skjør og det er langt til mål, må vi huske hvilken sentral rolle Norge har hatt for å sikre fred, mener Holmås. Norge har dessuten sørget for å gjøre kapitalflukt og bruk av skatteparadis til et utviklingsspørsmål. Det har ikke vært gjort før, sier han, og påpeker at vi bruker mer enn én prosent av det vi tjener på utvikling. Det gjør at vi med tyngde kan gå ut og bidra til en mer rettferdig fordeling, fastslår han, men påpeker også at 28 milliarder ikke utgjør mer enn tre ganger Oslos skolebudsjett. At vi derfor må bruke penger strategisk, der de får størst effekt. Det betyr at vi må bruke pengene på en måte som gjør folk i utviklingsland i stand til å ta større kontroll over egne liv, sier Holmås, og viser til Norges bistand til å utvikle et velfungerende skattesystem i Zambia: At Zambia blir i stand til å kreve inn skattepenger fra for eksempel gruveindustrien i landet, vil bety utrolig mye mer for Zambia enn bistandspengene fra oss. Derfor backer vi Zambia gjennom programmet Skatt for utvikling. IKKE VELDEDIGHET Heikki Holmås har flere ganger sagt at vi ikke driver «veldedighet». I dag snakker vi om et gjensidig «utviklingssamarbeid», ikke ovenfra-og-ned «utviklingshjelp». Erik Solheim har klart å gjøre et viktig grep. Han har sørget for at bistand ikke dreier seg om milde gaver til fattige folk, men om en samlet politikk som gjør folk i stand til selv å forandre maktforhold i forskjellige land, sier Holmås. Han er opptatt av å forklare det norske folk hvorfor land vi oppfatter som mektige og middels rike får norske bistandsmidler. Fattigdom kommer av undertrykking i en eller annen forstand, og i dag finnes de fleste fattige i mellominntektsland som India, Brasil og Chile, der høye inntekter er samlet på få hender. Derfor er ikke gaver løsningen på fattigdomsutfordringen, sier Holmås, og beskriver hvordan han vil at Norge, gjennom utviklingspolitikken, skal dele av det vi har fått til her på berget: For eksempel hvordan vi har klart å utvikle vannkraft og oljeindustri på en måte som kommer fellesskapet til gode, en fiskeriforvaltning som sikrer at havet vårt ikke overbeskattes og et skattesystem som jevner ut forskjeller. Jeg er veldig opptatt av å skape vekst og velstand, men samtidig få til en jevnere fordeling, slik vi har klart i Norge, sier Holmås, og legger til: Det er selvsagt fortsatt viktig å stille opp for de fattigste landene, de som trenger å bygge ut helsetilbud og utdanning. Det er for eksempel avgjørende at de fattigste får hjelp til å utvikle et klimatilpasset jordbruk. LÆRTE AV KVINNEFRONTEN Der Erik Solheim var en egenrådig statsråd, som stadig overrasket, utfordret og sannsynligvis irriterte sitt embetsverk en smule med 2 2 PERSPEKTIV NR

23 Foto: TROND VIKEN, Utenriksdepartementet (UD) UT PÅ TUR: Holmås vil «ta utviklingspolitikken hjem», men har også fått tid til å se norsk utviklingspolitikk i praksis ute i verden. Her besøker han Dar es Salaam i Tanzania i mai. Den store «ilddåpen» utenriks blir Rio+20 Earth Summit i juni. Foto: TROND VIKEN, Utenriksdepartementet (UD) ENGASJERT: En ivrig utviklingsminister i en landsby nær Mufindi i Tanzania. Som barn lærte han om engasjement for rettferdighet som tilhører under morens møter i Kvinnefronten. Nå vil Holmås at flere nordmenn skal engasjere seg i norsk utviklingspolitikk. Mange av de samme meka nismene som skapte vekst og velstand i Norge, kan gjøre det samme i andre land. sine solokrumspring, har Heikki Holmås tydelig signalisert at han vil støtte seg på sitt embetsverk. Men den nye utviklingsministeren er også tydelig på hvilken styrke han tar med seg inn i jobben. Jeg kan økonomi. Jeg kjenner til det som er fundamentalt for å skape utvikling på en rettferdig måte. Mitt livs engasjement har alltid vært knyttet opp mot betydningen av rettferdig fordeling. Det lærte jeg allerede da jeg som barn satt under bordet mens mor hadde møte i Kvinnefronten, sier Holmås. Jeg kan også energi. Mange av de samme mekanismene som skapte vekst og velstand i Norge, kan gjøre det samme i andre land. Én av dem er strøm. Tilgang på energi er noe av det som gjør oss rike. Vi gikk veien om fossil energi. Vi må bidra til at fattige land går direkte til grønn energi. Mer ren energi til fattige land var også tema for hans første reise utenlands som utviklingsminister til Brussel. Der møtte han blant andre FNs generalsekretær Ban Ki-moon og EUs utviklingskommissær Andris Piebalgs, og deltok på en stor konferanse om fornybar energi for alle. Men kanskje gleder Heikki Holmås seg mer til Afrika-reisene som står for døren når vi møter ham der han i større grad skal ut og møte dem det gjelder. For der Solheim tilsynelatende likte å trekke i tråder på toppen med de store gutta, liker Heikki Holmås seg godt ved grasrota. Få kan vel skilte med å ha besøkt alle norske kommuner før valget, slik Holmås gjorde under lederstriden i SV. Som utviklingsminister vil han også ut, ned på bakken, snakke med folk. Jeg har ukuelig tro på lokaldemokratiet. Forandringer foran- kret i et folk nedenfra er mye sterkere enn dem som blir vedtatt i parlamenter og regjeringer. Det er noe jeg blir mer og mer overbevist om. På spørsmål om norsk bistand kan og bør bidra til å utvikle lokaldemokratiet i andre land, svarer han: Ja, og det gjør vi gjennom å styrke organisasjoner, fagbevegelse og insistere på at store prosjekter må forankres lokalt. Da er også bistanden mest effektiv. STØ KURS OG SOLIDARITET Hilde Frafjord Johnson (KrF) tok veldedighetstanken ut av bistanden og ble den første «utviklingsministeren». Erik Solheim (SV) forankret ideen om en mer helhetlig og «samstemt» politikk for utvikling, som også inkluderte klima og miljø. Heikki Holmås er fersk i statsrådstolen og har foreløpig vært varsom med å plante flagget. Den nye utviklingsministeren hopper på et tog i stor fart og overtar mange store, ambisiøse prosjekter fra sin forgjenger. Det har fått én kommentator til å spørre seg om ikke det er litt kjedelig for en engasjert politiker som ham å ikke ha større mulighet til å påvirke politikken i den relativt korte tiden før neste Stortingsvalg i På spørsmål om hva som blir annerledes med ham kontra Solheim ved roret svarer Holmås: Vi får ta en skikkelig oppsummering når min tid er over. Men hovedtrekkene i politikken ligger fast. Den er godt forankret i stortingsmeldinger og budsjetter for årene som kommer. Men allerede nå ser vi konturene av en statsråd som i sin retorikk er atskillig rødere i kantene enn sin forgjenger, en tydeligere SVer. Han vender stadig tilbake til tanker om solidaritet, rettferdighet og fordeling. Soldaritetstanken står sterkt i det norske folk. Den vil jeg dyrke. Vise at folk er folk. At fagforeningsfolk i Zimbabwe som slåss for arbeidernes rettigheter jobber for det samme som arbeidsfolk i Norge nemlig en anstendig andel av verdiskapningen, sier Heikki Holmås. Hva hans endelige ettermæle blir gjenstår å se. Først skal han ut å reise og lære. Mye. NR PERSPEKTIV 2 3

24

25

26

27 FANGETRANSPORT BARE LITT MER TÅLMODIGHET Vest-Saharas president, Mohamed Abdelaziz bor selv i flyktningleir i Algerie og forstår at ungdommen er lei av å vente, men ber dem være tålmodige. Bare litt til. KAMPVILJE: Muhammed Ahmod vil kjempe i krigen mot Marokko. I dag vet vi om 500 mennesker som er forsvunnet, og som ingen aner noe om. Marokkanerne sier at ingen har forsvunnet på deres side av muren, men det er selvsagt bare løgn, sier Lahsen med et ansiktsuttrykk som levner liten tvil om hva han synes om fienden i vest. I 2005 forsvant 15 unge fra Laayoune, hovedstaden i okkupert Vest-Sahara. Ingen har sett dem siden. Da de midlertidige teltleirene i Gdim Izik utenfor hovedstaden Laayoune ble satt opp ble 14 år gamle Najem Garhi drept den 14. oktober Han skulle hente mat til familien sin sammen med tre andre unge gutter da marokkansk sikkerhetspoliti omringet dem og skjøt ham. KRIG OG KJÆRLIGHET Vi har ikke noe annet valg enn å gå til krig, sier Toufa. Den svarte gløden er tilbake i øynene til den unge kvinnen. Alle du ser i leirene, hver eneste sjel har mistet familiemedlemmer krigen. Min far er martyr. Han ble skadet i kamp og døde da det gikk kreft i beinstubben som var igjen da de amputerte foten hans. Vi har alle vært med å betale prisen for krigen mot Marokko, men pass på å skrive at vi er mange som er klare for å ta til våpen på ny. Marokko gir seg aldri frivillig og nå klarer vi snart ikke å vente lenger. Men en krig mot Marokko vil garantert ende i et forferdelig blodbad, som dere til slutt vil gå tapende ut av? Der tar du feil! Vår kampvilje kommer fra kjærligheten til et fritt Vest Sahara, mens de marokkanske soldatene bare sloss for penger. Og selv om vi skulle tape på ny er det mange av oss som heller vil dø i kampen for frihet enn å råtne her i leirene. SISTE: Like før Perspektiv gikk i trykken i slutten av mai, anbefalte Norge i FN at Marokko skulle la saharawiske organisasjoner bli formelt registrert. Marokko avviste forslaget. Marokko avviste også å støtte et forslag om å introdusere menneskerettigheter i FN-operasjon MI- NURSO i Vest-Sahara. Forslagene kom i forbindelse med at Marokko ble evaluert i Menneskerettighetsrådets såkalte Universal Periodic Review (UPR), som finner sted hvert fjerde år. Prisen for en krig er høy, og det fins etter hans mening fortsatt fredelige midler som må prøves. Da våpenhvilen ble inngått i 1991 trodde vi alle at marerittet var over, sier presidenten og retter litt på uniformsjakken. Alle hadde begynt å pakke. Folk i flyktningleirene rev bølgeblikktakene MOHAMED ABDELAZIZ, President i Vest-Sahara av husene sine for å lage kasser de kunne ta tingene sine med seg hjem i. Det var stilt betingelser på begge sider, og Polisario oppfylte, i følge presidenten, straks sine. Men da dagen for folkeavstemningen kom i 1992 ble det slett ikke holdt noen folkeavstemning. Ikke i 1993 heller, eller Folk begynte så smått å miste håpet, og nå 21 år etter at våpenhvilen ble inngått skjønner han godt at folk er både desperate og sinte. Jeg bor selv i et telt i flyktningleiren og er hele tiden i kontakt med mitt eget folk, svarer han på spørsmålet om han er klar over at det murrer blant ungdommene. Hva hadde du gjort om du hadde fått en sint 25-åring inn på kontoret ditt som kalte deg en feiging siden du ikke ville gå til krig? Det vet jeg godt, for dette krangler jeg sønnen min om stadig vekk. Jeg ville sagt at jeg satte pris på engasjementet hans og på kjærligheten han viser til sitt eget land. Videre ville jeg sagt at jeg godt forstår sinnet og frustrasjonen hans. Og så ville jeg bedt ham om å vente, sier president Abdelaziz og gjør en kunstpause før han fortsetter. Jeg har kjempet for landet mitt og vet hvor fryktelig det er med krig. Jeg tror fortsatt at det er mulig å vinne frem med kravene uten våpen, men jeg vet også at tiden for fredelige løsninger renner ut, sier han og håper at det internasjonale samfunnet kjenner sin besøkelsestid før enda mer blod vil gå til spille i ørkensanden. NR PERSPEKTIV 2 7

28

29

30

31 J eg fikk først høre om surferne i Gaza for noen år siden. Som surfer og fotojournalist var det en historie jeg følte jeg måtte dokumentere. De siste årene har palestinere som bor på Gazastripen hatt begrenset bevegelsesfrihet. Så begrenset at området ofte kalles «det største utendørsfengslet i verden». Den pågående israelske blokaden av Gaza startet i 2007, men innbyggerne i Gaza har levd med strenge restriksjoner helt siden den første intifadaen tok til i 1991 og Israel kansellerte alle utreisevisum for palestinere som bor på Gazastripen. Fra 1993 har Israel ført en politikk der de sporadisk har forseglet territoriet fullstendig. I 1995 ble den omstridte muren reist på grensen til Israel. I januar 2000, før den andre intifadaen, krysset gjennomsnittlig nesten dagarbeidere fra Gaza grensen til Israel hver dag. I 2005 hadde tallet sunket til knappe 50. I dag er tallet null. I en region der konflikt er hverdagen og dagliglivet karakteriseres som en konstant kamp for å klare seg, betyr surfing en velkommen flukt. Surfing er en ung sport i Gaza. De første surferne prøvde seg i bølgene på midten av 1980-tallet. I dag er det 30 surfere i Gaza. 26 av dem eier egne brett, resten låner så fort de får sjansen. BØNN FØR BØLGER: Ali Ayrhim (19) kneler i bønn i sitt hjem før han skal ut og surfe. Brettet står lent mot veggen bak ham. NR PERSPEKTIV 3 1

32 HEST OG HERRER: I bakgrunnen én av mange hester som også får seg en jevnlig dukkert og vask i det varme Middelhavet ved Gaza by. Foran lar Amer Aldos (17) og Asam Abu Assi (33) bølgene omslutte seg. MÅ IMPROVISERE: Gazasurferne gnir smeltet stearin på brettene sine før de skal til stranden i Gaza by for å surfe. Materialer som surfevoks er nemlig umulig å få fatt på i Gaza, så de palestinske surferne må improvisere. Istedenfor det sedvanlige båndet med borrelås til å ha rundt ankelen, som sørger for at brettet ikke forsvinner i bølgene, bruker de en taustump. FOKUSERT: Ibrahim Alamassi (22) spenner kroppen og forserer de frådende vannmassene. Det gjør godt å fokusere på noe annet enn isolasjon og spente, tøffe levekår i Gaza. 3 2 PERSPEKTIV NR

33 RIDEKUNST: Mahmoud Alyrashi (21) rir bølgen. Det er umulig å skaffe seg surfeutstyr på Gazastripen, så internasjonale donorer har hjulpet til med å skaffe brett og våtdrakter til Gazasurferne. Dersom flere får tilgang til utstyr, ligger alt til rette for at sporten vil blomstre. I dag er det få surfere, men de får til gjengjeld muligheten til å slippe unna hverdagens begrensninger for en stakket stund. Med hver bølge kommer en liten smak av frihet. Jeg kommer alltid til å se på denne historien som den vakreste jeg har jobbet med. Å være ute i det varme Middelhavet sammen med surferne, fotografere dem og av og til ri en bølge i solnedgangen selv, var inspirerende. Det var øyeblikk da alt virket normalt og jeg tenkte at Gaza var et bra sted å bo. Men jagerflyene som dundret over hodene våre og krigsskipene som lå i horisonten ga meg en konstant påminnelse om at denne delen av verden har store utfordringer å løse. n INGEN JENTEBØLGE: Sammen med sine søstre, er kusinene Sabah Abu Ghanem (11) og Kholoud Abu Ghanem (10) de eneste kvinnelige surferne i Gaza. Jentene har ikke egne surfe brett, men de kaster seg i vannet så fort de får lånt seg et. NR PERSPEKTIV 3 3

34

35 GJENEROBRING: Medlemmer av den Britiske Kongelige Marine i kommandoenheten 40 RM heiser det britiske flagget på Vest-Falkland, under gjenerobringen av Falklandsøyene i juni, Falklandsøyene var okkupert av Argentina i totalt 74 dager. Foto: Scanpix holde seg nøytral i suverenitetsspørsmålet, men absolutt ikke nøytral om det kom til krig. Det hjalp lite. Krigsplanene var kommet for langt, basert på misforstått tro på at USA ville stå på argentinernes side. Argentina hadde jo håndfast støttet Reagan-administrasjonens egen skitne kriger i Mellom- Amerika. Nedgraderte dokumenter viser også at USA fryktet for at en åpen allianse med britene kunne vekke «en sterk antikolonialistisk reaksjon i Latin-Amerika.» USA fryktet også at Sovjetunionen ville benytte seg av konflikten til å skaffe seg fotfeste i Sør-Amerika. DEN VIRKELIGE KRIGEN Det var 2. april 1982 den virkelige krigen startet. Ved midnatt inntok rundt 800 argentinske soldater fra Marinens andre infanteriregiment stillinger i Port Stanley. Rundt 30 Royal Marines som gjorde tjeneste på øya, forsøkte å gjøre motstand. Men klokka 9.30 bestemte guvernør Rex Hunt seg for å overgi seg sammen med sin kone. De britiske soldatene ble fløyet til Montevideo, og senere til London. Ikke én eneste av kelperne, som befolkningen på Falklandsøyene blir kalt, ble skadet. General Osvaldo García inntok Government House, firet Union Jack og heiste det argentinske flagget. Port Stanley ble omdøpt til Puerto Argentino, mens mange av kelperne flyktet innover på øyene for å slippe unna okkupasjonsmakten. JUNTAEN HYLLET Om kvelden 3.april gikk president Galtieri ut på den berømte balkongen i presidentpalasset i Buenos Aires, der legenden Evita Peron hadde mottatt de skjorteløses hyllest. Bare to dager tidligere hadde arbeidere samlet seg på plassen for å demonstrere mot diktaturet. De ble møtt med køller, tåregass, skudd i lufta og vannkanoner. Nå var stemningen snudd. Til ti tusen jublende mennesker fortalte Galtieri at Malvinas var gjenvunnet og Argentina hadde beholdt sin nasjonale ære. Da okkupasjonen var et faktum reiste den amerikanske utenriksministeren Alexander Haig til London for å forsøke å få Thatcher til å dempe sine krigsplaner. Det falt ikke i god jord. Thatcher følte seg ille berørt, og gjorde det klart for Haig at hun ikke ønsket å belønne den argentinske okkupasjonen med endret status for øyene. Britene gjenerobret Sør-Georgia den 25. april, etter forsterkninger på begge sider og harde kamper om Grytviken, en annen tidligere norsk hvalfangststasjon. Astiz, som i mellomtida var blitt utnevnt til militærguvernør på Sør-Georgia, overga seg deretter uten kamp og underskrev kapitulasjonen med et glass skotsk whisky i handa. Det ble Astiz bane. TV-bildene gikk verden rundt, og han ble gjenkjent som den unge, sympatiske mannen som hadde vært så aktiv blant menneskerettsaktivistene. Margaret Thatcher skriver i sine memoarer, The Downing Street Years, at «en viss kaptein Astiz hadde hatt kommandoen over den argentinske garnisonen der. Til- NR PERSPEKTIV 3 5

36

37

38

39

40

41 ÅPNER HJEMMENE: Siden opprøret begynte i Syria for over et år siden har syrere flyktet fra de blodige kampene. Flertallet har flyktet inn i nabolandet Libanon der de blir tatt imot av lokalbefolkningen. Selv om gjestfriheten er stor, er det alvorlige utfordringer knyttet til mangel på mat, vann og husly. Det er også frykt for at flyktningstrømmene vil føre til økt intern spenning i et allerede dypt splittet Libanon. Det tunge ansvaret for familien faller ofte på unge gutter, ettersom mange fedre blir igjen i Syria for å kjempe med opprørsstyrkene mot Assad-regimet. gangen var det nordområdene som huset de aller fleste flyktningene. Men mange dro også videre, over grensen til Syria. Av de over libaneserne som søkte tilflukt i nabolandet denne sommeren, fikk mange privat innkvartering i Homs, byen hvor mange av de syriske flyktningene nå kommer fra. UTFORDRINGER OG UENIGHET Men den syriske flyktningstrømmen skaper klare utfordringer for Aarsal og byens innbyggere. Da de første forfrosne flyktningene kom til Aarsal i fjor, åpnet innbyggerne i byen hjemmene sine og ga dem husly og mat for egen regning. Vi hjalp de som tok imot flyktninger Fakta Flyktninger i Libanon Libanon er et av landene i verden med flest flyktninger per innbygger. Totalt huser landet med sine 4,1 millioner innbyggere, minst flyktninger. Før flyktningstrømmen fra Syria tiltok, levde det rundt palestinske og irakiske flyktninger her. Palestinske flyktninger har vært i Libanon siden slutten av 40-tallet. De irakiske flyktningene er stort sett kristne som måtte flykte etter Saddam Husseins fall i De bor hovedsakelig i de kristne områdene nord for hovedstaden Beirut. Menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert Libanons myndigheter for deres behandling av flyktninger, blant annet restriksjoner på palestinernes mulighet til å få arbeid, utdanning og helsetjenester. Samtidig har libaneserne vist sin vilje og evne til å ivareta flyktninger på tvers av religiøse og politiske skillelinjer under krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006, og mange fortsetter nå å gjøre det ovenfor flyktninger fra Syria. (Kilde: UNRWA) NR PERSPEKTIV 4 1

42

43

44

45

46 Én etter en døde de. Den 23 år gamle kjæresten hans også. REKORDMANGE DØDE Filmons historie er langt fra enestående. Så langt i år har 81 migranter mistet livet i forsøket på å ta seg over Middelhavet fra Afrika til Europa. I fjor omkom minst mennesker under overfarten. I følge Høykommissæren for flyktninger, UNHCR, var 2011 det dødeligste året siden de begynte å samle inn statistikk om denne fluktruten i Det italienske flyktningrådet, CIR, mener derimot at UNHCRs tall er for beskjedne. Basert på blant annet savnetmeldinger fra flyktningenes familier, har de regnet ut at rundt 2200 mennesker omkom på denne måten i fjor. Urolighetene i Tunisia, Libya og Egypt førte til at rekordmange migranter la ut på den farefulle sjøturen i fjor. Det gjaldt også mange flyktninger og migranter fra andre deler av Afrika, slik som Filmon og kjæresten, som hadde blitt sittende fast i Nord- Afrika på sin vei mot Europa. Da urolighetene brøt ut, ble en del av dem drevet på flukt. Andre ble presset ut av myndighetene. For noen førte den kaotiske situasjonen rett og slett til at det ble enklere å komme seg til Europa. I oktober 2011 uttalte generalsekretæren i det europeiske flyktningrådet (ECRE) til Perspektiv at disse dødsfallene er forutsette mord. Europa kunne ha forberedt seg på å ta imot flyktningene på en organisert måte og dermed forhindret at mange risikerte livet på havet. TRYGGERE VEIER TIL ASYL Det er likevel langt fra nytt at migranter legger ut på havet i lite sjødyktige båter i håp om å finne frihet og bedre muligheter i Europa. Med utgangspunkt i de forlisene som har vært omtalt i pressen, har den italienske journalisten Gabriele Del Grande dokumentert at fra 1988 til 8. mai 2012, mistet minst flyktninger livet i bølgene mellom Nord-Afrika og Europa. I tillegg kommer et ukjent antall døde ved andre populære fluktruter, som for eksempel den ugjestmilde Sinaiørkenen, eller på grensen mellom Tyrkia og Hellas. Sammen med det italienske flyktningrådet (CIR), har ECRE derfor lansert en rapport som de håper vil skape debatt i EU-landene, en debatt som på sikt kanskje kan åpne nye, lovlige og tryggere veier til asyl enn den farefulle ferden gjennom Schengens strengt bevoktede yttergrenser. HVEM HAR ANSVARET? Tripoli, hovedstaden i Libya, mars 2011: Opprøret eskalerer. Flere hundre tusen er på desperat flukt fra kamphandlingene. Og der, midt i utryggheten, kaoset, blodbadet, der møter Filmon kjærligheten. En eritreisk, 23 år gammel jente. Hun har penger. Hun betaler 1200 dollar for hver av dem, så de får bli med båten på det som skal bli hennes siste reise. Kort tid etter at båten har lagt ut fra land, går den tom for bensin og blir liggende og drive i Middelhavet. Det er stor trafikk i området, og flere ganger er båten i kontakt med andre fartøy, og de sender også ut nødmeldinger. Hver fjerde time i ti dager oppfordrer den italienske kystvakten båter i nærheten til å yte bistand. NATO, som også er varslet om n n Etter 16 dager til sjøs, driver båten i land ved Tripoli igjen. Bare elleve av de opprinnelig 72 passasjerene er i live. nødsituasjonen, har høy tilstedeværelse på grunn av den militære operasjonen i Libya. Men ingen redder dem. Etter 16 dager til sjøs, driver båten i land ved Tripoli igjen. Bare elleve av de opprinnelig 72 passasjerene er i live. To av de elleve dør etter at de kommer i land. Vi andre ble satt i fengsel, forteller Filmon. Det var den britiske avisen The Guardian som først begynte å grave i saken om disse flyktningene som ble etterlatt i havsnød. Siden har tragedien blitt omtalt i medier verden over. Europarådet, Europas menneskerettighetsvaktbikkje, har gjort sine egne undersøkelser, uten å finne syndebukken. I et nytt forsøk på å plassere ansvaret for at ingen reagerte på nødmeldingene, forbereder menneskerettsadvokater i Frankrike søksmål på vegne av de overlevende. Mens man leter etter svar, fortsetter tallet på omkomne i Middelhavet å stige. TVINGES TIL ULOVLIG INNVANDRING I løpet av de siste 20 årene har EU og de europeiske landene, blant annet gjennom Schengenregelverket, innført en rekke tiltak som skal hindre at migranter klarer å ta seg til Europa. For å kunne søke asyl i et europeisk land, må asylsøkeren fysisk befinne seg ved grensen til det landet han eller hun vil søke asyl i. Men strenge visumregler, kombinert med mange nye tiltak innført de siste årene under Det europeiske grensekontrollregimet, har gjort det stadig vanskeligere å komme seg til en europeisk grense. Nesten alle som søker asyl i Europa i dag, har derfor vært tvunget til å bruke menneskesmuglere. De som er så heldige å komme fram i live, har ofte blitt ofre for grove menneskerettighetsbrudd på veien. Tragediens omfang og den opplagte motviljen mot å hjelpe, er noe av årsaken til at båttragedien Filmon overlevde har fått så stor oppmerksomhet. Saken har aktualisert spørsmålet om det har blitt så viktig å holde migranter ute fra Europa at alle menneskelige hensyn må vike. I sin iver etter å bekjempe ulovlig innvandring, har EU også sperret veien for reelle asylsøkere, og tvunget dem i hendene på skruppelløse smuglere. Dessverre må mange bøte med livet. For hver gang det skjer, bør vi bøye oss i skam. Det sier Allan Leas fungerende generalsekretær i ECRE. ETTERLYSER NYTENKING På brygga i Larvik husker Filmon håpet som ble tent da de fikk øye på et helikopter. Det var på samme tid av døgnet som nå, sen ettermiddag, på den andre dagen av reisen. Det forsvant, men kom tilbake og firte ned litt vann i tau til oss. Så dro de igjen. En annen dag så vi en stor båt med helikopter på dekk. Da vi prøvde å nærme oss dem, vek de unna. Vi trodde de kanskje ikke hadde sett oss. Men til slutt dro de bort fra oss. De første dagene tok de vare på de fleste av de døde kroppene. Men så ble det så kraftige bølger at vi måtte holde oss fast i tauene for å ikke ramle på havet. Noen av de døde ble skylt på havet. Noen kastet vi overbord. Etterhvert begynte vi alle å bli utmattet. Alle var sikre på at de kom til å dø. Jeg også. 4 6 PERSPEKTIV NR

47

48

49

50

51

52

53 2011 I dag er forandringene slående. Hjemmet deres er totalrenovert, kulehullene er borte og vinduene er på plass igjen. Men sporene fra borgerkrigen er der fortsatt. Det oppdager vi når vi runder hjørnet inn gata der Alma og Selimir bor. TEKST OG FOTO: Øivind Fjeldstad og Merete Lindstad NR PERSPEKTIV 5 3

54 SYMBOLET: Mostars berømte bro Stari Most ble gjenoppbygget i 2004, men å bygge bro mellom mennesker har vist seg vanskeligere. Broen ble bygget under det osmanske styret i 1586 og var helt fram til ødeleggelsen i 1993 et monument for det multietniske Bosnia. M er enn femten år har gått siden borgerkrigen i Bosnia- Hercegovina tok slutt, men de etniske spenningene er fortsatt store og nasjonalistiske politikere motarbeider forsoning. Velkommen, velkommen! Alma står klar i døråpningen når vi kommer opp til leiligheten i åttende etasje i Adija Beganovica-gata nr. 3. Hun ser akkurat ut som for ti år siden, og norsken har hun åpenbart ikke glemt. Men hvorfor tok dere ikke heisen? Alma ser hvor andpustne vi er etter å ha tatt trappene opp alle etasjene. Litt flaue vedgår vi at vi trodde heisen ikke virket. Sist vi var her hadde den stått stille siden 1992, samme år som krigen startet og Alma flyktet til Norge med de to sønnene Amir og Tarik. Selimir ble værende, men måtte flytte inn til sentrum av Sarajevo da han ble skadet av en snikskytter. Vi benker oss rundt stuebordet. Alma setter fram rykende varm bosnisk kaffe, og Selimir byr på øl. Stua er omtrent som for ti år siden, men hjørnesofaen er ny. Vi hadde det fint i Norge, sier Alma og forteller at hun fortsatt har kontakt med venner fra årene hun bodde på Kongsberg. Men det er dette som er vårt land, vårt hjem. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle reise tilbake til Bosnia. DELT LAND Da vi møttes i 2001, var Alma full av framtidstro og optimisme. Både hun og Selimir var i jobb, og sønnene var glade for å være hjemme igjen. Er hun fortsatt like positiv? Den økonomiske utviklingen går framover. Men det har gått mye saktere enn jeg trodde. Alma trekker fra todelingen av landet som et grunnleggende problem. Etter krigen ble Bosnia-Hercegovina etablert som én stat bestående av to entiteter: en serbisk republikk og en bosnjakisk-kroatisk føderasjon. Fredsavtalen fra desember 1995 ga landet en svak sentralstat og vide politiske og administrative fullmakter til de to entitetene. Delingen hemmer den økonomiske utviklingen og fremmer etniske motsetninger, konstaterer Alma. Hun påpeker at den høye arbeidsledigheten bidrar til å forsterke motsetningene. Når folk ikke har arbeid, blir det mye tid til å tenke på andre ting. Som på hvem som er serber, hvem som er kroat og hvem som er bosnjak. Og hvem de selv er. POLITISK KRISE Etter valget høsten 2010 har det kommet illevarslende rapporter om stadig mer konfronterende bosniske politikere. Kreftene som motarbeider normalisering og forsoning mellom de etniske gruppene, er på offensiven. «Bruken av nasjonalistisk og splittende retorikk har økt betraktelig i begge deler av landet, til tider på nivå med hatefull tale,» skriver det internasjonale samfunnets fremste representant i Bosnia-Hercegovina, Office of the High Representative (OHR), i en rapport til FN. Den anerkjente organisasjonen International Crisis Group (ICG) er enda krassere: «Bosnia befinner seg i den verste krisen siden krigen. Statsinstitusjoner er under angrep fra alle parter; voldshandlinger er trolig ikke umiddelbart forestående, men en nærliggende mulighet hvis situasjonen vedvarer,» advarer ICG. SYMBOLTUNG BROBYGGING Landskapet er frodig og vakkert langs veien som fører oss sørover fra Sarajevo til Mostar. I landsbyene vi passerer er det fortsatt hus som bærer merker etter krigen. Men ruinene er langt færre enn da vi tok den samme bussturen for ti år siden. Inne i Mostar ser vi et av de mest symboltunge uttrykkene for gjenreisningsprosessen etter krigen. Høyt over elva Neretva kneiser Stari Most Gamlebroa. Kveldsmørket har senket seg, og en jevn strøm av mennesker krysser den flombelyste fotgjengerbroa, som forbinder den østlige og den vestlige delen av Mostar. På begge sider ligger det tett med kafeer og restauranter som serverer cevapcici, pljeskavica, raznjici og andre tradisjonelle bosniske matretter. Da vi sist besøkte Mostar, måtte vi ta oss over elva på en provisorisk bro. Restene av den over 400 år gamle steinbroa lå på bunnen av Neretva. Der hadde den ligget siden 9. november Da raste broa sammen etter kraftig bombardement fra kroatiske styrker. Det var et angrep på Mostar som en flerkulturell by. En by der serbere, kroater og bosnjaker, hadde levd side om side gjennom århundrer. Under ledelse av Unesco er broa blitt gjenreist, og nå troner Stari Most på FNs liste over verdens kulturarv. MENNESKELIV I RUINER Gjenoppbyggingen av Stari Most er viktig. Det betyr mye for oss som vil ha Mostar som en flerkulturell by, sier Minka Torlo, som under krigen var flyktning i Norge. Men det som berører meg, er menneskelivene som ligger i ruiner. Hus kan bygges opp; det er vanskeligere med mennesker. Da vi møtte Minka i 2001 var hun i samme situasjon som så mange andre hjemvendte flyktninger; leiligheten som hun og familien hadde måttet forlate under krigen var 5 4 PERSPEKTIV NR

55 GJENOPPBYGGING: Tross internasjonal bistand har gjenoppbyggingen av Bosnia-Hercegovina gått sakte. okkupert av fremmede, som selv hadde mistet sin leilighet. Hvordan har det gått? Har familien fått tilbake den gamle, romslige leiligheten i vest-mostar? Joda, forteller Minka. Jeg fikk leiligheten tilbake. Da Minka og familien etter flere års kamp endelig kunne overta sin gamle leilighet, var imidlertid mange av deres personlige eiendeler stjålet. Dessuten var leiligheten så ødelagt og nedslitt at mye måtte repareres. Det hadde vi ikke penger til, så vi solgte og flyttet. Pengene var ikke det eneste som stanset dem fra å beholde leiligheten: - Jeg merket at det var naboer som ikke ønsket oss tilbake. Og jeg vil ikke bo et sånt sted, sier Minka. Elvir Djuliman, leder Nansen dialogsenter i Mostar MOTARBEIDER FELLESSKAP I Mostar er de etniske skillelinjene fra krigen spesielt sterke. Her er det ytterliggående kroater som ønsker en egen kroatisk enhet, med Mostar som hovedstad. De motarbeider aktivt alt arbeid for fellesskap på tvers av etnisitet. Mostar består i dag av to atskilte byer med folk som lever to atskilte liv, sa Elvir Djuliman da vi møtte ham i I dag er mye ved det samme. Det har vært få forandringer, og forandringene har gått sakte. Byen er fortsatt delt, sukker Elvir, som leder Nansen dialogsenter i Mostar. Senteret arbeider for å bygge bro og bidra til forsoning mellom de ulike gruppene i byen og distriktet omkring. Elvir er spesielt bekymret for den virkeligheten som de unge møter gjennom skolen. I dag har Mostar to atskilte skoletilbud, et for bosnjaker og et for kroater. I andre deler av landet er det også et tredje, serbisk skoletilbud. Der det er nok skolebygninger, går elevene på mer eller mindre etnisk rene skoler. På mange skoler i Mostar har myndighetene innført et system med «to skoler under ett tak» for både kroatiske og bosnjakiske barn. Det innebærer at elever fra den ene etniske gruppen går på skolen om formiddagen, og den andre går på ettermiddagen. En pause mellom de to skiftene skal sørge for at de to elevgruppene unngår kontakt. Utdanningssystemet er et av de tydeligste tegnene på at samfunnet er delt. Systemet genererer stereotypier og fordommer, sier Elvir Djuliman. MOTSTAND MOT DIALOG Skoleverket er et av Nansensenterets viktigste arbeidsområder. Senteret forsøker å motvirke den etniske segregeringen ved å organisere felles fritidsaktiviteter for alle elever. Også foreldre og lærere oppmuntres til å samarbeide. I tillegg prøver Nansensenteret å få de lokale politikerne engasjert i dialog om multietnisitet som kilde til energi og kreativitet, og ikke en konflikt. Motkreftene er imidlertid sterke. Vi mangler en kultur for politisk dialog. Politikken er konfronterende. Den som går inn for dialog og kompromiss, blir kritisert for å være svak, konstaterer lederen for Nansensenteret i Mostar. PRODUSERER NYE NASJONALISTER Også Norges ambassadør i Bosnia-Hercegovina fra 2006 til 2011, Jan Braathu, er bekymret over utviklingen. De siste fire årene har det i beste fall vært stillstand på de fleste områdene i landet. Og stillstand betyr tilbakegang, fordi nabolandene går framover, sier Braathu, som i høst byttet ut ambassadørposten i Bosnia-Hercegovina med samme stilling i Kosovo. Braathu mener dagens problemer er tett knyttet til utformingen av Daytonavtalen. Den satte en stopp for krigen, men etablerte samtidig et politisk system basert på klare etniske skiller. Daytonavtalen institusjonaliserte etnisk deling. Partiene har tilpasset seg dette. Det passer partiene, men ikke folket, sier Braathu. Den erfarne diplomaten har fulgt utviklingen i Bosnia tett helt siden borgerkrigens dager. Han mener den viktigste ideologiske kampen i det bosniske samfunnet i dag står i skolen. Nasjonalister har tatt over utdanningssektoren. Skolen produserer nye nasjonalister, og det er veldig farlig. n Fakta Bosnia-Hercegovina n Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina begynte våren 1992 og ble avsluttet da Daytonavtalen ble undertegnet i Paris i desember Krigen kostet mer enn mennesker livet og drev om lag to millioner på flukt. Rundt flyktet til Norge. n Daytonavtalen fastslo at Bosnia-Hercegovina skulle være én stat, bestående av to enheter eller entiteter: en serbisk republikk og en bosnjakisk-kroatisk føderasjon med vide politiske fullmakter. Det har resultert i et politisk system som er oppdelt langs etniske skillelinjer. n Siden krigens slutt har det internasjonale samfunnet hatt en utsending til Bosnia-Hercegovina, Office of the High Representative (OHR), som skal se til at Daytonavtalen etterleves. Kilder: Store Norske Leksikon. Stortingsmelding nr. 17 ( ): Norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa NR PERSPEKTIV 5 5

56

57

58

59 Foto: Scanpix 4 4 grunnleggende TIL RIO: Jens Stoltenberg vil delta på Rio+20 konferansen. Oljefondet investerte 4,4 milliarder kroner i fem selskap som produserer atomvåpen i 2011, klart i strid med Oljefondets etiske retningslinjer som fastslår at det ikke skal investeres i selskaper som «selv eller gjennom enheter de kontrollerer produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med humanitære prinsipper». RIO+20 NORGE STILLER TUNGT PÅ RIO+20 Norge stiller med topptung delegasjon på Rio+20 konferansen om bærekraftig utvikling. I alt fire ministere vil delta: statsminister Jens Stoltenberg, landbruks- og matminister Lars Peder Brekk, miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Heikki Holmås. Forhandlingene på konferanse kommer i en tid der Europa er i dyp økonomisk krise og USA er i gang med presidentvalgkamp. I tillegg har tidligere års tøffe forhandlinger om handel og klimaendringer gjort at utfallet av konferansen er usikkert, i følge Harald Neple, som leder arbeidet med konferansen. Under Rio+20 vil regjeringen fremme norske synspunkter om energi, matsikkerhet, likestilling og verdier på tjenester fra økosystemet. Samtidig vil man jobbe for at det etableres såkalte bærekraftsmål, et sett globale indikatorer som skal måle hvor bærekraftig utviklingen er. Norge ønsker at disse skal overvåkes av et bærekraftsråd, og vil styrke FNs miljøprogram UNEP. BISTAND Norske bidrag til okkupasjon YARA Grov korrupsjon avslørt Norsk Folkehjelp og Fagforbundet har lansert rapporten «Farlige Forbindelser: Norske bånd til den israelske okkupasjonen», som viser at Norge, via Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), investerer i en rekke selskaper som bidrar til brudd på folkeretten og menneskerettighetene i de okkuperte palestinske områdene. I alt investerer Oljefondet i 51 selskaper som har virksomheter som kan knyttes til okkupasjon, og av disse er 12 involvert i særlig alvorlige normbrudd, i følge rapporten. I tillegg viser rapporten at norske selskap importerer og selger folkerettsstridige bosettingsvarer, og at det foregår innsamlinger av penger til direkte støtte til bosettinger i Norge. Regjeringen fjernet nylig skattefritak på pengegaver som strider med folkeretten. Det norske selskapet Yara er siktet av Økokrim for grov korrupsjon i Libya. Tidligere konsernsjef Thorleif Enger har blitt pågrepet sammen med de to Yara-direktørene Tor Holba og Hallgeir Storvik. Like før Enger sluttet i Yara i 2008, signerte han en avtale med Libyas nasjonale oljeselskap om etablering av gjødselselskapet Lifeco, hvor Yara eier 50%. Det er i forbindelse med etableringen av Lifeco at Økokrim mistenker at det ble utbetalt bestikkelser til mellommenn. Granskningen har avdekket uakseptable utbetalinger fra konsernets samarbeidsselskap i Sveits. Selskapet etterforskes også for korrupsjon i India. Yara International er verdens største leverandør av mineralgjødsel, og den norske staten er største aksjonær med 32,6% av aksjene. NR PERSPEKTIV 5 9