Utredning av interkommunalt boligprosjekt innen psykisk helse, Region Vest.

Transkript

1 Utredning av interkommunalt boligprosjekt innen psykisk helse, Region Vest. Rapport februar 2014

2 Sammendrag Bakgrunn Helse- og omsorgstilbudet har i de senere år blitt påvirket av desentralisering og reformer. Med samhandlingsreformen har en forsøkt å bedre samspillet og flyten mellom tjenestene og kommunene har fått et utvidet ansvar. Kommunene i Region Vest (Sund, Øygarden, Fjell og Askøy) har funnet at de har tilsvarende utfordringer med å gi et kontinuerlig og faglig forsvarlig bo- og tjenestetilbud for alvorlig psykisk syke. Derfor har kommunene sammen med Øyane DPS utarbeidet denne rapporten for å utrede behovet og se på muligheten, utfordringer og løsninger for et interkommunalt boligprosjekt. Metode Arbeidsgruppen besto av fagledere fra kommunene og DPS og en ekstern prosjektleder. Gruppen har samlet aktuell informasjon om behov og planer i kommunene, aktuelle lover og dokumenter, besøkt lignende botilbud og fått innspill fra ulike aktører innen psykisk helse. Utredningen Kommunene har utfordringer med å gi et godt og kontinuerlig tilbud til alvorlig psykisk syke og dette skaper utrygge situasjoner for både ansatte, brukere og samfunnet rundt. Det er enighet rundt utforming og fordeling og bruk av resurser og kompetanse, men en ser også at vi utfordrer lovene med tanke på omsorgsbolig kontra institusjon. De ulike størrelsene på kommunene og dermed et ulikt behov, skaper i tillegg utfordring med tanke på plassering og en rettferdig fordelingsnøkkel. Arbeidsgruppen har skissert mulige løsninger som kan tas videre til politisk diskusjon. Konklusjon Det er en enighet om at det vil være gunstig å samle de mest ressurskrevende brukerne på ett sted for å gi et bedre tilbud til både denne gruppen og andre brukergrupper. Kommunene ser at et allerede tett samarbeid og like utfordringer legger til rette for en videreføring av prosjektet. Det er likevel knyttet tidsmessige utfordringer med tanke på videre arbeid og dette bør derfor planlegges nøye for alle involverte. Det er også nødvendig å trekke inn faglig ekspertise for å kunne arbeide videre med konkrete løsninger på de ulike problemstillingene.

3 INNHOLD 1.0 Bakgrunn/ innledning Mål for utredningen Hovedmål Delmål Forventet resultat Metode Innsamlet informasjon gjennom kartleggingsprosess Dagens situasjon i kommunene i Region Vest Kort om hver av kommunene i Region Vest Felles utfordringer i kommunene Situasjonen ved spesialisthelsetjenesten, Øyane DPS Hvem er beboerne? Behovet Behov i antall per dags dato Behov fremover i tid Utforming av bo- og tjenestetilbudet Tilpasning til brukernes behov Beboerne Pårørende Ansatte Fellesareal Uteområder Inndeling av enheter og tjenester Ressurser og kompetanse Plassering Utnyttelse av flere ressurser på samme sted 25

4 6.0 Institusjon kontra omsorgsboliger Kontrolltiltak Samarbeid og fordeling av ansvar mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste Ved utskriving Tvunget psykisk helsevern Veiledning og behandling Økonomiske utfordringer og mulige løsninger Utgifter Mulige investeringstilskudd Husbanken Tilskudd til særlig ressurskrevende helse og omsorgstjenester Den enkelte beboers innskudd Fordelingsnøkkel Konklusjon og veien videre 38 Referanser 41 1

5 1.0 Bakgrunn Velferdsmodellen i Norge er godt utbygd og utviklingen av omsorgstilbudet har blitt påvirket av desentralisering der mye ansvar er overført til kommunene fra stat og fylkeskommune. St.meld. nr. 47, ( ) Samhandlingsreformen - Rett behandling på rett sted til rett tid ble godkjent av Stortinget i juni 2009 og trådte i kraft 1. januar 2012 [1]. Et sentralt mål med reformen var å bedre samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og det kommunale tjenesteapparatet. Et annet sentralt mål var å redusere etterspørselen etter spesialisthelsetjenester, ved å overføre noen oppgaver til kommunene og ved satsing på forebyggende helsearbeid i kommunene slik at færre har bruk for spesialisthelsetjenester. Samtidig ønsker regjeringen at alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, med nærhet til brukerne uavhengig av hvilken kommune en bor i. Kommunene har etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven plikt til å yte nødvendig helsetjenester og faglig forsvarlige sosialtjenester til de som har behov for dette [2]. Samhandlingsreformen har med andre ord ført til et større ansvar for kommunene innen helseog omsorgsarbeid. De har måttet tilpasse seg nye oppgaver og finne nye måter å organisere, samhandle og utvikle seg på slik at de er rustet til å ta imot utskrivningsklare pasienter fra spesialisthelsetjenesten på et tidligere stadium. Det vil si at flere som skrives ut har behov for tettere oppfølging, tilrettelegging og omsorg fra kommunehelsetjenesten. Samhandlingsreformen gjelder både for somatisk og psykisk helse. For somatisk helse får kommunen dagbøter når de ikke kan ta imot brukere, mens dette er utsatt inntil videre for psykisk helse. Det er likevel et mål at kommunene skal rustes opp innen begge felt. Reformen skal gradvis innføres frem mot 2016 og i 2009 åpnet en intermediæravdeling for å kunne ta imot utskrivningsklare somatisk syke pasienter på Sotra i Fjell kommune [3,4]. Tjenestene har endret seg mye de siste 15 årene ved at langtidsinstitusjoner innen psykisk helse har blitt til korttidstilbud og poliklinikker, og liggetiden på sykehus er forkortet. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse ( ) [5] ble tjenestene bygget opp 2

6 og samtidig ble mange brukere flyttet fra store institusjoner til mindre kommunale botilbud. St.meld. nr. 25 ( ) og Omsorgsplan 2015 peker på at antall tjenestemottakere i kommunene vil øke [2]. Med et utvidet ansvar har det vært nødvendig med store omstillinger i kommunene. Ressurser og kapasitet har tidligere vært tilpasset en mindre arbeidsmengde og andre typer utfordringer. Et utvidet og nye typer behov hos brukerne og en stor omstilling over kort tid skaper store utfordringer i kommunene. Den nasjonale visjonen for boligpolitikken i Norge er at alle skal bo godt og trygt. St. meld nr.23 ( ) peker på at alle skal kunne bo i en god bolig i et godt bomiljø [6]. De fleste ønsker å bo i sitt eget hjem og motta helse- og sosialtjenester der, men for enkelte kan det derimot føles utrygt å bo alene og en har behov for en tettere oppfølging og nærhet til hjelpetjenester. Noen brukere kan nyttiggjøre seg av samlokaliserte boliger. Døgnbaserte hjemmetjenester i kommunen gjør det også mulig å følge opp alvorlig psykisk syke, men enkelte beboere kan ha så store behov for oppfølging at selv dette tilbudet skaper utrygge situasjoner for beboeren selv, andre beboere, for ansatte og for samfunnet rundt. For disse hjelpetrengende kan det være nødvendig å etablere egne boformer i institusjon eller omsorgsbolig. Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at én av fem av verdens befolkning har en psykisk lidelse eller plage [7]. I statistisk Sentralbyrås undersøkelse fra 2008 oppga 9 % av den voksne befolkningen i Norge at de hadde søkt profesjonell hjelp for psykiske plager [8]. Psykiske lidelser kan variere fra tunge psykoser til lettere uro, angst og depresjon som påvirker livet i varierende grad. Mellom 25 til 50 % av Norges befolkning får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet og i løpet av ett år varierer dette fra 10 til 33 %. I folkehelseinstituttets tilstandsrapport om psykisk helse fra 2011 hadde 10,2 % av det representative utvalget vært betydelig plaget av symptomer på angst og depresjon de siste 14 dagene. Internasjonale sammenligninger viser at psykiske helseplager er mindre utbredt i Norge enn i andre europeiske land. De siste 15 årene har likevel andelen uførepensjoner på grunn av psykisk lidelse økt og i tillegg er det en økning i antall som blir behandlet for psykiske lidelser, mens andelen alvorlige, langvarige psykoser, som schizofreni eller bipolare lidelser holder seg relativt stabilt. Schizofreni rammer om lag 1 % av verdens befolkning, og i 3

7 Norge rammes rundt mennesker hvert år, men likevel blir over halvparten av ressursene brukt til å diagnostisere og behandle denne gruppen. Antall tilfeller har vært relativt konstant over tid både i Norge og verden forøvrig. Tilstanden skaper store belastninger for pasienten og mange er avhengig av hjelp for å klare seg. Schizofreni er likt fordelt mellom menn og kvinner, men debuterer som oftest tidligere hos menn og utløser også ofte større sosial funksjonssvikt enn hos kvinner [9,10]. I følge kommunal folkehelseprofil fra folkehelseinstituttet, 2012, er andelen personer med psykiske symptomer og lidelser lavere i Hordaland enn i landet som helhet, vurdert etter data fra fastlege og legevakt. Øygarden kommune ligger omtrent på samme nivå som resten av landet, Sund kommune ligger noe lavere, mens Fjell og Askøy kommune ligger litt over landsgjennomsnittet når det gjelder andel med psykiske symptomer og lidelser [10,11]. Disse fire øykommunene i Region Vest (Askøy, Øygarden, Sund og Fjell) har funnet at de har sammenfallende problematikk når det gjelder å dekke behovene innen psykisk helse for brukere som tidligere var spesialisthelsetjenestens ansvar. Kommunene har derfor valgt å se nærmere på om et interkommunalt boligprosjekt innen psykisk helse kan være en god løsning for alle parter, for å gi et godt og kontinuerlig tilbud til brukerne. I denne rapporten vil det derfor bli redegjort for dagens situasjon og behov, ulike utfordringer og ønskede løsninger for et tilpasset bo- og tjenestetilbudet i et interkommunalt samarbeid. 4

8 2.0 Mål for utredningen 2.1 Hovedmål Kartlegge behovet for interkommunalt samarbeid om boliger innen psykisk helsevern (og eventuelt med rus som sekundærproblem). - Tilbudet skal imøtekomme bolig- og behandlingsbehov i skjæringspunktet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. - Tilbudet skal sikre stabilitet og kontinuitet i tjenestetilbudet. 2.2 Delmål - Utarbeide kriterier som skal være gjeldende for beboergrunnlaget til prosjektet. - Kartlegge hver enkelt kommunes behov og beboeromfang innen beboergrunnlaget. - Kartlegge kommunens utfordringer med å gi stabile og faglig forsvarlige bo- og omsorgstilbud til brukergruppen - Kartlegge spesialisthelsetjenestens behov og beboeromfang innen beboergrunnlaget. 2.3 Forventet resultat Rapport som inneholder: - Oversikt over de ulike behovene og utfordringene innen ulike instanser. - Forslag til konkrete løsninger/tiltak med tanke på: o Plassering o Utforming o Juridiske avklaringer o Kapasitet og kompetanse o Økonomiske løsninger (oversikt over eksterne midler og fordelingsnøkkel) o Forslag til samarbeidsmodell mellom kommunene i Region Vest og Øyane DPS o Forslag til et eventuelt videre arbeid med og oppfølging av prosjektet - Saksfremstilling til politisk/-styrebehandling 5

9 3.0 Metode Det ble ansatt en prosjektleder i 40 % stilling fra september 2013 til og med februar Prosjektleder utførte utredningen i samarbeid med en arbeidsgruppe som bestod av fagledere fra hver av kommunene og fra Øyane DPS. Arbeidsgruppen hadde 5 møter. I tillegg fulgte en styringsgruppe opp arbeidet og hadde mulighet til å komme med innspill underveis. Styringsgruppen hadde 3 møter. Underveis var det utskiftninger i arbeidsgruppen, men den endelige inndelingen var slik: Arbeidsgruppen: Faglederne i kommunene: Sølvi Dåvøy (Øygarden), Elise Bergsagel (Fjell), Monica Landro (Sund), Veronica Skiftesvik Natås (Askøy), ass. avdelingsleder ved Rehabavdelingen: Nina Fosse (Øyane DPS) og ekstern prosjektleder Astrid O. Spjeldnæs. Styringsgruppen: Det allerede eksisterende DPS-rådet på Øyane DPS. I løpet av utredningen ble gjeldende sentrale lover og dokumenter, samt boligsosiale og psykiatriplaner for kommunene som hadde utarbeidet dette, gjennomgått. Faglederne fra kommunene og representanter fra Øyane DPS har kommet med kommentarer, forslag og innspill. Pårørende og brukerorganisasjonene LPP og Mental helse fikk også mulighet til å komme med innspill tidlig i utredningen. Etter hvert ble det innhentet opplysninger fra bo- og tjenestetilbud i nærliggende kommuner som vi kunne sammenligne oss med. Det ble også innhentet opplysninger fra personer som enten har jobbet med lignende problemstillinger over tid eller som har viktige funksjoner i det videre arbeidet, som for eksempel rådgiver innen psykisk helse Bergen kommune, leder for boligsosialt arbeid i Fjell, Husbanken, Fylkeslegen i Hordaland og Fjell intermediære avdeling. Innspillene er dels i egne punkt og dels flettet inn i diskusjoner underveis. 6

10 4.0 Innsamlet informasjon gjennom kartleggingsprosess 4.1 Dagens situasjon i Region Vest Kommunene i Region Vest omfatter Sund, Fjell, Øygarden og Askøy. De fire kommunene er alle øykommuner som ligger sør-vest, vest og nord-vest for Bergen ut mot havet. Fellestrekk for kommunene er stor befolkningsvekst og et økende næringsliv som er spesielt preget av industri, energi, olje og marine aktiviteter. Tabell 1: Kommunenes størrelse: Kommune Størrelse i km2 Befolkningstall per Vekst i % Prognoser for 2020 Prognoser for 2030 Prognoser for 2040 Øygarden 66, , Sund 94, , Askøy 100, , Fjell , Hordaland , Fylke Kilde: SSB (beregnet fra moderat nasjonal vekst) [12] De fire kommunene har allerede et tett samarbeid på mange områder og det finnes et eget Regionråd som er et rådgivende og koordinerende organ. Målet for rådet er å fremme forpliktende samarbeid og å videreutvikle regionen. Per 2013 har Regionrådet jobbet med hele 70 ulike samarbeidsprosjekt mellom de fire kommunene. Potensiale for et nytt regionalt samarbeid burde derfor i stor grad være tilstede [13] Kort om hver av kommunene i Region Vest Sund kommune utgjør 94,8 km2 på den sørlige delen av øyen Sotra og består av ca innbyggere og folketallet har vært økende de siste årene. Administrasjonssenteret er Skogsvåg, mens andre tettsteder er Klokkarvik og Hammarsland. Kommunestyret har 25 medlemmer med en overvekt av medlemmer fra Høyre [14,17]. Sund er en av landets største pendlerkommuner der hele 62 % av arbeidskraften (i 2007) reiste ut av kommunen daglig, de fleste til Bergen og Fjell. Kommunen ønsker å arbeide aktivt for å 7

11 skape nye arbeidsplasser innad i kommunen [15,16]. Agderforskning kåret i 2008 Sund til Hordalands mest attraktive kommune å bo i, og den 5. beste i landet [17]. Sund kommune: Visjon: Vi finn løysingar i lag! Kjerneverdiar: Tilgjengeleg, raus, kompetent og løysingsfokusert. Sund har 9 døgnbemannete boliger, med fellesområde, innen psykisk helse. Boligene var i utgangspunktet gjennomgangsboliger, men det har vært utfordrende å få beboerne med spesielle behov videre i egne boliger. I tillegg til de døgnbemannete boligene har psykisk helsetjeneste 6 andre boliger med dag- og kveldsvakter. For tiden er det ingen som står på vent på boliger, men flere kunne trengt et annet type tilbud. Sund kommune har for det meste klart å bygge opp et tilstrekkelig tilbud til de som trenger det og har per i dag opparbeidet seg god kompetanse innen psykisk helse. Øygarden kommune strekker seg over 66,55 km2, med havet i vest og Hjeltefjorden i øst. Kommunen har tradisjonelt vært et fiske og småbrukssamfunn, men har etter hvert utviklet seg til å bli en næringskommune innen olje og gass. Befolkningsøkningen har vært stor de senere årene. Bare fra 2012 til 2013 har antall innbyggere økt med 3,26 % til 4600 innbyggere. Dette er den største veksten prosentvis i Region Vest og dobbelt så stor som for hele Hordaland. SSB regner med at folketallet vil stige jevnt fremover og nå 5500 innbyggere i år 2025 [19,20]. Rong er et relativt nytt kommunesenter og ligger ca.45 min fra Bergen sentrum. Kommunestyret har hovedsakelig medlemmer fra Tverrpolitisk valliste for Øygarden og Arbeiderpartiet [19]. Øygarden kommune: Verdiar: Brukar Kvalitet Kompetanse Lojal Ærleg Raus 8

12 I følge den boligsosiale planen som gjaldt ut 2013 var det et generelt behov for 20 boliger innen sosial, psykiatri og rus. Øygarden har god kompetanse på barn/unge og familie. I tillegg har de et tett samarbeid med ruskonsulenter hos NAV. Innen psykisk helse er det 2,4 stillinger fordelt på 4 personer. Til sammen er ca. 60 brukere knyttet til psykiatrisk team per 2013, mens det i 2006 var det registrert 15 voksne og15 barn innen psykisk helse. Sentrale ansatte mener at flere av de som nå bor i sine egne hjem ville fått et bedre tilbud om de bodde i egnete boliger, og flere trenger bedre oppfølging enn det er i dag [21]. Det finnes per i dag ingen boliger med bemanning, og kommunen har leid inn ressurser fra en privat aktør for å dekke behovet. Dette er en svært stor kostnad for kommunen. Øygarden kommune er ein organisasjon som er tilpassa brukarane sine behov, og krav til kommunale tenester, levert til ein bestemt standard, utforma lokalt. Per 2009 regnet en med at det var et behov på 6-8 psykiatriboliger og i tillegg 1-2 boliger som kan brukes som korttids/kriseboliger i Øygarden [20]. Per 2013 er det 2 personer med psykoseproblematikk som kunne hatt behov for et annet bo- og tjenestetilbud enn det som er i kommunen i dag. Fjell kommune ligger 15 minutters kjøretur rett vest for Bergen, og har rundt innbyggere fordelt på 147 km2. Kommunen har stor tilflytting og et stort næringsliv som for det meste består av olje, teknologi og service. Med dette har det vokst frem et stadig større kommunesenter på Straume med mange kommunale og kulturelle tilbud [22]. I følge kommunedelplanen for bustadsutvikling [27] regner en med at befolkningen vil øke til nesten i 2020 og rundt i 2040 i Fjell kommune. SSB, med utgangspunkt i en moderat vekst, beregner litt mindre økning, se tabell 1. Fjell kommune oppgir at ca. 200 innbyggere er registrerte brukere av psykiatriske helsetjenester. De fleste bor hjemme, mens en mindre andel har behov for institusjonsplass [24]. Fjell har per 2013 til sammen 14 boliger fordelt i 2 bofellesskap. Boligene er bemannet og for tiden er den ene døgnbemannet. I tillegg finnes det 3 leiligheter uten bemanning. Det er 9

13 generelt et stramt boligmarked i Fjell, med relativt få kommunale boliger. Dette gjør det utfordrende å skaffe nok egnete boliger og egnet plassering og det kan føre til en kamp mellom grupper med ulike behov. Det er for tiden rundt 30 bostedsløse i kommunen, de fleste med rus og/eller psykiatriproblematikk, der rundt 10 har behov for heldøgns tilsyn. Kommunen kjøper ofte dyre plasser på hospits til denne gruppen fordi det er for få utleieboliger [27]. Fjell kommune: Visjon: Tryggleik og trivsel mellom by og hav Helsesjefen melder i kommunedelplan for bustadutvikling om at det er behov for 15 nye omsorgsboliger innen psykisk helse frem mot 2020 [27] og fagleder i psykiatri melder om at det for tiden er 2 brukere som venter på plass. Disse har behov som krever døgnbemanning. Grovt sett regner Fjell kommune med at det mellom 2013 til 2040 vil være behov for om lag 100 omsorgsboliger innen psykiatri og fysisk/psykisk funksjonshemmede [27]. Fjell har mye erfaring med sammensatte problemstillinger er derfor flinke på å sette folk inn i ulike systemer og til de riktige instansene slik at alle får hjelp til rett tid. Askøy kommune ligger nordvest for Bergen, mellom Byfjorden, Hjeltefjorden og Herdlafjorden. Kommunen er 100,61 km 2 og med sine innbyggere (2013) er Askøy Hordalands nest største kommune og en av de raskest voksende i landet [25,26]. De fleste pendlere til Bergen kommer fra Askøy. Kommunen er i sterk vekst, både for bosetting og næringsetablering og på det administrative senteret Kleppestø, vokser det frem et stort sentrum. Kommunestyret har 35 medlemmer, med flest representanter fra Høyre, Arbeiderpartiet og Frp [25,26]. Dagens botilbud for psykiatriske langtidsbeboere består av et døgnbemannet bofellesskap med 6 leiligheter og i tillegg 7 leiligheter med dag- og helgebemanning. Disse har felles todelt turnus med egne nattevakter, fordelt på 17 årsverk og 25 ansatte. I tillegg gir boligpersonalet individuell oppfølging til 5 «satelittbrukere» som bor i ulike kommunale leiligheter. 10

14 Askøy kommune: Visjon: Tett på utviklingen tett på menneskene. I følge Brukerplanen var det en nedgang på rus og rus/psykisk helse fra 2011 til 2012, men en økning av beboere med psykiske lidelser. I 2011 var 74 personer knyttet til rus, 52 til rus/psykiske lidelser og 120 til psykisk helse. I 2012 var 30 personer knyttet til rus, 83 til rus/psykisk helse og 144 til psykisk helse. Den boligsosiale handlingsplanen ( ) viser at det frem mot 2014 vil være behov for 7 nye boliger innen alvorlig psykisk lidelse [27]. Fagleder bekrefter det antatte behovet, men ser og at det er utfordrende å gi et eksakt tall på behovet per dags dato. Flere kan få det bedre med et tilbud med tettere oppfølging, mens andre kan tas vare på av kommunen i tilbudene som er i dag. Askøy har en god og stabil kompetanse, de fleste med videreutdanning og de har mye fokus på friskliv. Askøy kommune har som mål å skaffe flere boliger for å øke andelen kommunalt disponerte boliger med ca. 8 % årlig. Alle kommunens boliger blir 100 % låne- og tilskuddsfinansiert via Husbanken [26]. Tabell 2: Oversikt over bruk av tjenester innen psykisk helse i kommunene Kommune Antall Antall boliger med: Antall personer tjenestemottakere totalt Dag og/eller kveldsbemanning Døgnbemanning som venter på bolig Øygarden Sund Askøy Fjell Til sammen Kilde: Selvrapporterte tall fra fagledere i kommunen og spesialisthelsetjenesten 11

15 4.1.2 Felles utfordringer i kommunene Som beskrevet i innledningen er det sammenfallende utfordringer i kommunene når det gjelder beboere som er alvorlig psykisk syke og det er arbeidet rundt denne gruppen en ønsker å se nærmere på i utredningen. Det skal likevel bemerkes at i denne utredningen dreier det seg om to relativt store kommuner og to mindre kommuner. De ulike utfordringene kan gi ulike utslag og ha ulike konsekvenser i de aktuelle kommunene, men det kan likevel sees på som en løsning å samarbeide om dette. En av de største utfordringene blant alvorlig psykisk syke i kommunene er personer med dobbeltdiagnoser og farlighet. Sentrale ansatte opplever et stort ansvar for andre beboere, ansatte og samfunnet rundt og opplever at atferdsproblemer og utagering skaper mye utrygghet når det er knapphet på ressurser, kapasitet og spesialkompetanse. Et godt og trygt tilbud i kommunen kan være svært avhengig av innsatsen til enkeltpersoner og at ansatte strekker seg langt utover sine arbeidsoppgaver. Kommunene frykter at dette kan gå utover både arbeidsevne og arbeidsmiljø når dette pågår over tid og mener det er viktig å ha høy fokus på sikkerhet. Helsepersonell ser mye ensomhet og utrygghet blant de som bor for seg selv, men også blant de som bor i et bofellesskap med begrenset bemanning. Enkelte beboere i bofellesskap kan komme i annen rekke når svært ressurskrevende brukere legger «beslag» på ansatte. Ikke minst kan dette skape utrygghet. Ved å samle de mest alvorlig psykisk syke og ressurskrevende brukerne og tilpasse tilbudet i et eget boligtilbud vil dette kunne skape rom for å ta seg bedre av de som har mindre ressurskrevende behov i tillegg til et bedret og tilpasset tilbud for de mest alvorlig syke. Det kommer frem at det kan være behov for en større forståelse mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste og at det i et interkommunalt prosjekt vil være viktig med et tett samarbeid. Kontakten og samarbeidet mellom kommunene og Øyane DPS fremstår som god og det oppleves positivt at brukerne har en mellomstasjon her før de skal ut i kommunen. Det oppleves likevel at det ikke alltid er samsvar med behovsoversikten som brukerne blir sendt ut med og det som oppleves som reelle behov i kommunen, og hva som faktisk er realistisk å få til på kommunenivå. Dette kan ha sammenheng med de ulike rammer brukeren har i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Behovene til den enkelte kan endres og bli større når rammene er mindre. For noen er låste dører den rette omsorgen og kan være 12

16 nødvendige grenser for egen og andres sikkerhet. Noen pasienter kan derfor klare seg bra i en lukket institusjon og oppfattes som ufarlige, men dette kan endre seg mye i en bolig uten disse stramme rammene. Dette skaper store utfordringer og uforutsigbarhet for kommunene. En 1,5 linjetjeneste med rammer og oppfølging som ligger tettere opp mot spesialisthelsetjenesten, vil muligens være en løsning for brukere som har vært inneliggende lenge og der det er uklart hvordan en tilværelse i kommunen vil håndteres. Dette kan være med på å hindre unødvendige reinnleggelser. Det er derfor et ønske om en tett dialog, erfaringsutveksling og forpliktende samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Faglederne er enige om at et samarbeid innen bolig- og tjenestetilbud for alvorlig psykisk syke kan bidra til å løse felles utfordringer. Et slikt samarbeid kan dessuten være positivt med tanke på å utfylle hverandre med ressurser og kompetanse. Et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom både kommunene og Øyane DPS kan styrke både det faglige miljøet for ansatte og tilbudet til beboerne. Det kan også tenkes at det er både lettere og kostnadsbesparende å organisere ulike tilpassete aktiviteter for beboere med like utfordringer når de er samlet, enn om de er spredd rundt i de ulike kommunene. I de mindre kommunene ser en også at det er mye stigma innen psykisk helse. Utfordringene i et slikt samarbeid kan være mye møtevirksomhet og lange avstander. Det er få ansatte i hver kommune og det kan være vanskelig å erstatte ansatte som må prioritere arbeid i forbindelse med fellesprosjekter. Likevel kan en se for seg at dette er utfordringer som hovedsakelig er aktuelle i en begrenset periode. Mer utfordrende er det å avgjøre hvordan et slikt bo- og tjenestetilbud skal være og hvordan kommunene skal bidra for å løse og fordele faglig, administrativt og økonomisk ansvar og utfordringer. Utfordringer i kommunene: Mangel på: - ressurser - kompetanse - erfaring/mengdetrening - fagmiljø Stort ansvar for andres og egen sikkerhet! 13

17 4.2 Situasjonen ved spesialisthelsetjenesten, Øyane DPS For spesialisthelsetjenesten er det utfordrende at pasienter har lange opphold som fører til at sykehuset etter hvert begynner å fungere som et hjem i stedet for et behandlingssted. Når pasientene blir «for trygge» i avdelingen er det svært vanskelig å motivere eller legge til rette for at pasienter kan reise hjem til sin kommune. De mest utfordrende tjenestemottakerne er de som ruser seg, er utagerende og/eller har psykoser. Mange av disse har vært inn og ut av psykiatrien i lang tid og behandlerne kjenner brukerne godt. Det er derfor også god kjennskap til hvordan de vil fungere i kommunen og behandlerne mener det er utfordrende å få det tilbudet man ønsker til brukeren i kommunen. Samtidig vil det ikke være hensiktsmessig for disse brukerne å bli værende på sykehus. Fagledere og behandlere ser at det kan være svært utfordrende å ta imot ressurskrevende brukerne, men synes samtidig kommunene har vært gode på å finne løsninger. De ser likevel at det hoper seg opp med pasienter som ønskes inn i et botilbud. Spesialisthelsetjenesten er derfor veldig positiv til at det vurderes et interkommunalt samarbeid om en ny bo- og behandlingstjeneste for brukere som er alvorlig psykisk syke og som trenger tett oppfølging. I et nytt bo- og tjenestetilbud er det ønskelig at det tas høyde for at det kan være en økning av behovet for de mest ressurskrevende brukerne og kommunene bør derfor tåle at det kan stå tomme rom i perioder. Disse bør ikke fylles opp med andre brukere innen psykisk helse fordi denne plassen må stå klar når en pasient skrives ut. Behandlerne mener også at det er veldig uheldig å blande rus og psykiatri. For mye rus kan ødelegge miljøet og skape utrygghet. Hvis noen har et rusproblem bør de være i en skjermet del av et botilbud. Et botilbud bør være formet slik at de ansatte er plassert i midten, med små hybler på sidene der en må gå igjennom fellesområdet for å komme seg ut. Det er behov for noe som ligner mer på en institusjon enn på leiligheter. Tilbudet kan også differensieres ved at noen har små rom og noen har store rom. For noen kan det være vanskelig å ha oversikten i en stor leilighet. Det er bra at rommene ikke er helt lydtette. Det kan være betryggende for noen å høre lyder fra ansatte og fra kjøkken. Det bør være lite krav, men likevel et innhold som gir mening for beboerne. 14

18 Botilbudet må være slik at det er lett å flytte og en liten overgang fra spesialisthelsetjenesten. En ser for seg at botilbudet er en plass hvor brukerne blir boende og at utflytting til mer selvstendige boliger er urealistisk. Kanskje det i tillegg kan være en mulighet å ha øvingseller gjennomgangsboliger for de som kan flytte ut i egen bolig etter hvert. Det må ikke være et press på å flytte for seg selv. Dette må være basert på frivillighet. 4.3 Hvem er beboerne? Beskrivelsene av utfordringene i kommunene og spesialisthelsetjenesten gjør at en samlet kan finne noen kriterier for hvem det er ønskelig å lage et nytt bo- og tjenestetilbud for og hvordan dette skal fungere og formes. I arbeidsgruppen har det vært forskjellige innspill på hvem som skal bo i et eventuelt nytt boligprosjekt. Kommunene ønsker at tilbudet skal gjelde for personer med alvorlig psykisk lidelse som psykose. Sund har i tillegg ønsket å ha inn personer med store rusproblemer fordi dette har vært utfordrende for kommunen i boligløsningene som finnes i dag. Dette har dessverre vært vanskelig å oppfylle ettersom det kom mange innspill som gikk på at dette vil skape uro og lage dårlig miljø i boligene. Det ble derfor bestemt at rus kun kan tas med dersom det er et sekundært problem. Her bør en vurdere for hver enkelt beboer hva som er mulig å få til. De mest utfordrende brukerne og som også ser ut for å «falle mellom stolene» er personer med alvorlig psykiske lidelser som ikke lenger kan nyttiggjøre seg av behandling i spesialisthelsetjenesten og som anses som utskrivningsklare, men som likevel vil være særlig ressurskrevende for kommunehelsetjenesten. Vi ser for oss at døgnbemanning vil være aktuelt for mange i denne kategorien. Det er ikke ønskelig å sette konkrete diagnosekriterier, men en ser for seg en hyppig representasjon av langvarige psykoselidelser som schizofreni, dobbeltdiagnoser og også brukere som er knyttet opp mot farlighet. Botilbudet bør være for de som har de mest ressurskrevende behovene. Det er ønskelig at boligene kun knyttes til psykisk helse og at rus kun inkluderes om dette er et sekundært problem. Det er ønskelig at det opprettes et inntaksteam med representanter fra kommunehelsetjenesten i de aktuelle kommunene og representanter fra spesialisthelsetjenesten for å velge ut hvem som skal bo i boligene. Det må tas hensyn til brukerens behov og fremtidsutsikter, men også om beboeren klarer å fungere sammen med de andre beboerne. 15

19 Kriterier for beboerne: - ressurskrevende - trenger døgnbemanning - psykoser - dobbeltdiagnoser - farlighet - langvarig psykisk syk 4.4 Behovet En klargjøring av hvem som skal benytte seg av et nytt bo- og tjenestetilbud gjør at en kan få oversikt over hvor stort det faktiske behovet er. Husbanken forventer at kommunen har ansvar for boligene i 30 år fremover som igjen betyr at vi også må si noe om behovet fremover. Det vil være mye kostnader knyttet til å måtte bygge opp nye boliger igjen om få år igjen, samtidig er det vanskelig å få godkjent planer som ikke kan forankres konkret i dagens behov. Det vil også være store kostnader knyttet til rom som står tomme Behov i antall per dags dato Sund har ingen klare kandidater til et interkommunalt boligprosjekt per dags dato. Kommunen har likevel 1 person med alvorlig psykisk lidelse, som kostnadsmessig kunne tenkes inn i prosjektet, men som faller litt utenfor målgruppen. Dette kan eventuelt vurderes nærmere når konkrete planer eventuelt foreligger. Askøy har 3 klare kandidater innen behovskriteriene og i tillegg 4 mulige som kanskje kunne fått et bedre tilbud med en tettere oppfølging. I tillegg er det 2 aktuelle beboere som tilhører Askøy kommune, som er inneliggende på sikkerhetsavdeling i spesialisthelsetjenesten, som kan forventes å være utskrivningsklare innen kort tid. Øygarden har 2 personer med psykoseproblematikk som de tenker vil ha behov for et nytt tilbud. Fjell har 3 aktuelle beboere med psykoseproblematikk og 1 pasient som for tiden er inneliggende på Sandviken Sykehus som kan være aktuell i prosjektet. Noen av brukere har et tilbud i kommunen i dag, men samtidig kan det tenkes at de får et bedre tilbud med en tettere oppfølging. Det kan også tenkes at tilbudet blir bedre for andre beboere om de mest ressurskrevende flytter ut og samles på ett sted. Her vil også kostnadene 16

20 bety mye for kommunene. Derfor har vi laget en oversikt som viser det minste aktuelle behovet og det største aktuelle behovet. Tabell 3: Dagens behov i kommunene Kommune Minimum antall Maksimum antall Øygarden 2 2 Sund 0 1 Askøy 3 9 Fjell 3 4 Samlet behov 8 15 Kilde: Selvrapportert data fra fagledere i kommunene Behov fremover i tid Fremtidens forekomst av psykisk uhelse kan være vanskelig å forutsi og det har også vært utfordrende for kommunene å følge med utviklingen fordi de fleste aktuelle pasientene har vært innlagt på sykehus og dermed ikke blitt regnet med i verken budsjettet eller antall hjelpetrengende i kommunen. Forskning viser at atferdsproblemer er økende hos barn, men de fleste fungerer likevel godt som voksne. Det er regnet med en generell økning av psykiske lidelser i befolkningen, men samtidig er forekomsten av alvorlig psykisk syke relativt stabil [10,11]. Tilbudet har også endret seg i en slik retning at de dårligst stilte får en tettere oppfølging enn tidligere. Noen av de aktuelle beboere har bodd i institusjon i år og fulgt endringen i helsevesenet. De har fått en annen behandling og oppfølging enn det pasienter som legges inn i dag vil få. Det blir spekulasjoner å si noe om disse faktisk hadde hatt det samme behovet om de hadde fått en annen behandling for år siden, men en tanke kan være at behovet for en tett oppfølging kan bli mindre i tiden fremover med et endret helsesystem og en bedre behandling fra starten. Samtidig vet vi, som nevnt, at antall alvorlige diagnoser som schizofreni har holdt seg konstant over lang tid. Det kan derfor tenkes at behovet for denne type tilbud i kommunen vil være økende inntil samhandlingsreformen er godt etablert og bo- og tjenestetilbud er bygget opp. Deretter kan det tenkes at det flater ut. Vi må også se på aldersfordelingen blant de aktuelle beboerne. De eldste er i alderen år. Tall fra nordiske registre viser at personer med alvorlige psykiske lidelser lever rundt 15 til 20 år kortere enn befolkningen forøvrig [29]. Det kan tenkes at en lav levealder vil føre med seg en gjennomsnittlig kortere botid i boligene enn en ville sett ellers i befolkningen. De yngste av de aktuelle beboerne er i 20 årene og kan derimot bli boende i boligene i lang tid fremover, 17