innhold LISBETH MORLANDSTØ 291 Tema med visse variasjoner en studie av utviklingen i skandinavisk journalistikkforskning

Transkript

1 innhold LARS NYRE 288 LEDER: Tidsskriftet er daudt, leve tidsskriftet LISBETH MORLANDSTØ 291 Tema med visse variasjoner en studie av utviklingen i skandinavisk journalistikkforskning FREDRIK LANGELAND 312 Soldater med lyst til å drepe. Krigermaskulinitet i mannebladet Alfa EIRIK SWENSEN 334 Mediemagneten Mongstad debatten om CO 2 -fangst og -lagring i norske aviser ANNE GJELSVIK 353 KOMMENTAR: Vi må snakke om vold ASTRID SÖDERBERGH WIDDING Bokanmeldelser 359 Tina Rigby Hanssen Strategies of Silence and Background Noise in Artist s Film and Video ROBIN MANSELL 361 Vilde Schanke Sundet Making Sense of Mobile Media: Institutional Working Notions, Strategies and Actions in Convergent Media Markets DES FREEDMAN 364 Andreas Ytterstad Norwegian Climate Change Policy and the Media: Between Hegemony and Good Sense ANDREAS YTTERSTAD 367 Svein Brurås (red.): Nyhetsvurderinger. På innsiden av fem redaksjoner TOR ARE JOHANSEN 370 Ivar Andenæs Gud hjelpe oss! Om makt og medier i Halden JOHANN ROPPEN 373 Ragnhild Kr. Olsen Redaksjonell kvalitet. Kvalitetssikring, evaluering og måling av journalistikk universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

2 [leder] Tidsskriftet er daudt, leve tidsskriftet Papirversjonen av Norsk medietidsskrift vart nedlagt den 18. oktober på Hotel Norge i Kristiansand. Då avgjorde generalforsamlinga i Norsk medieforskarlag «å gå over til ren elektronisk publisering av NMT». Dette vil truleg skje frå byrjinga av 2015, for då går den gjeldande kontrakten mellom tidsskriftet og Universitetsforlaget ut, og tidspunktet er passande i forhold til å planlegga og førebu den nye identiteten til tidsskriftet. Avgjera om å legga ned papirversjonen var ukontroversiell. Det var 33 medlemmer tilstades på generalforsamlinga, og berre ein person stemte imot nedlegging (fordi han er imot einstemmige vedtak, som han sa etterpå). Det er interessant at såpass mange menneske møtte opp ikkje for å mobilisera imot, men for å gje si aktive støtte til rein elektronisk publisering. Den same haldninga finst også internt i tidsskriftsredaksjonen. Ein grundig diskusjon på eit redaksjonsmøte 26. juni viste at overgangen til rein elektronisk publisering ikkje er kontroversiell der heller. Semja er på mange måtar total, og rein elektronisk publisering er i ferd med å verta definert som det normale i universitetssektoren. Forskingsrådet går aktivt inn for elektronisk publisering gjennom å endra kriteria for støtte til fordel for reint elektroniske tidsskrift, og ynskjer i tillegg at e-tidsskrifta vert finansierte med open access-modellar. I England har regjeringa nettopp øyremerka 10 millionar pund til open access-publisering, og dette seier noko om kreftene som presser i retning elektronisk publisering på internasjonalt nivå. Tidsskriftets eigar gjorde også følgjande vedtak: «NML arbeider for en overgang til Open Access-publisering for NMT», og «generalforsamlingen gir styret i samarbeid med redaksjonen i NMT i oppdrag å utrede publiseringsløsninger samt finansieringsmodeller for fortsatt faglig og økonomisk forsvarlig drift av tidsskriftet og NML». Dei to vedtaka frå generalforsamlinga i Kristiansand er formulert for å vera opne for fleire mogelegheiter, og det er difor litt uklart kva som vil skje. Forskingsrådet har ikkje bestemt seg for kva konkrete løysingar dei vil satsa på, og om det universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

3 leder eventuelt vil verta felles nasjonale løysingar. NMT må dermed driva nybrottsarbeid nesten uansett. Eg vil ta for meg to mogelege scenario, og dei utgår frå eit debattmøte organisert av NML i Oslo 11. september, og diskusjonar på generalforsamlinga i Kristiansand. Open access på Idunn.no. Dette vil medføra at den elektroniske utgåva er omtrent som i dag, men ingen treng å betala for å få tilgang til tidsskriftet. Universitetsforlaget eig idunn.no, og det vil måtta verta nye forhandlingar om ein avtale dersom dette scenariet vert valgt. Finansieringa kan i beste fall komma til å verta omtrent som i dag dersom RAM og NFR fortset å gje støtte, men det vert uansett ingen abonnementsinntekter. Den klare fordelen med ei slik løysing er at redaksjonen ikkje treng endra arbeidsforma nemneverdig frå i dag, og dette er verdifullt sidan redaksjonen jobbar på dugnad. Open access på ein nyetablert plattform. I dette scenariet vil tidskriftet måtta migrera til ei ny nettside, som til dømes kan utviklast og driftast med Open Journal Systems. Redaksjonen har allereie eit intranett utvikla i OJS, men det ville likevel verta ein stor og tidkrevjande jobb å laga til det nye grensesnittet. Det vil også vera fornuftig å tenkja stort når ein uansett må laga noko nytt, så det bør vurderast å reformera funksjonen og designet til tidsskriftet. Finansieringa til dette scenarioet ville truleg også vera RAM og NFR, men kostnadane ville (i det minste på sikt) verta lågare enn publisering gjennom eit profesjonelt forlag. Eg er i tvende sinn om kva som er lurast å satsa på. Mi fremste prioritering er alltid det faglege innhaldet, men dette kan truleg ivaretakast godt i begge scenaria. I det fyrste kan redaksjonen jobba som no, og det ville bety at fagfelleprosessen, revisjon av artiklar og innhenting av bokmeldingar fekk all merksemd som før. I det andre scenariet ville ein truleg utvikla spennande nye former som ville vera verdt strevet med å byggja dei opp. Dette kunne inkludera ein ny utgjevingsfrekvens, interaktive former for fagleg diskusjon, og multimedia-eksempel som ein integrert del av vitskaplege resonnement. Dersom ein ser historisk på saka, er det klart at Norsk medietidsskrift gjekk inn i ein gullalder frå Frå starten i 1996 vart tidsskriftet berre utgitt på papir, fyrst av Novus og deretter av Fagbokforlaget. Men i 2004 hadde redaktør Anne Gjelsvik og den dåverande redaksjonen forhandla fram ein avtale med Universitetsforlaget som gav fire utgåver i året mot tidlegare to, og parallell publisering på papir og elektronisk på idunn.no. Redaktør Sara Brinch jobba systematisk vidare med den nye formelen, og dette har redaksjonen hausta stadig meir suksess av. I 2012 er tidsskriftet fagleg sett meir livskraftig enn nokonsinne, med ein refusjonsprosent på ca. 50 % og mellom innsendte manuskript i året. Eg er ikkje i tvil om at ein viktig grunn til suksessen er den stabile finansieringa gjennom RAM og NFR, og den profesjonelle drifta frå Universitetsforlaget. Men dette betyr ikkje i seg sjølv at tidsskriftet bør halda på den noverande ordninga, for kanskje er faget sterkt nok til å klara å gjennomføra eit dugnadsløft som gjer tidsskriftet endå betre, på ein ny og kommersielt uavhengig plattform. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 289 ]

4 leder Eg svelger tungt med tanken på at papirutgåva skal leggast ned. Som medievitar i McLuhans ånd likar eg fargetrykte framsider, trykksverte på fingrane, og side på side med tekstkolonner. Det grå, svarte og mørkeraude designet til Cecilie Fasbender og Monica Olsen er eit vakkert syn kvar gong det kjem eit nytt nummer i posthylla. Eg kjem til å sakna papirblekka omtrent slik eg saknar vinylplater og kassettar. Men alle dei utgitte årgangane er framleis tilgjengelege på papir, og kan få samleverdi etterkvart som medieforskarane tek innover seg at dei faktisk er historie. Redaktør Lars Nyre [ 290 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

5 Abstract This article presents part of a broad bibliographic study of journalism research carried out in Norway, Sweden and Denmark in the period 1995 to An increase in empirical and particularly qualitative research throughout the period is shown, with growing attention paid to the content of and conditions for journalistic work at the expense of more theoretical and historical publications. The study also reveals some preserving features, such as a preoccupation with news and newspapers, and a lack of attention to the new digital and social media. Certain traces from the latter part of the period suggest that this may be about to change. Keywords: Journalism research Scandinavia Content analysis Bibliography Lisbeth Morlandstø Tema med visse variasjoner en studie av utviklingen i skandinavisk journalistikkforskning Journalistikkforskning er i ferd med å bli et etablert forskningsfelt i Skandinavia. På bakgrunn av en bred bibliografisk studie av journalistikkforskningen i Norge, Sverige og Danmark i perioden tegnes et mønster av utviklingen og innholdet i denne forskningen. Mønsteret viser tydelig vekst i den empiriske og særlig den kvalitative forskningen, med økende vekt på innholdet i og rammebetingelsene for journalistikken, på bekostning av teoretiske og historiske arbeider. Studien peker også på konserverende trekk, som sterk vektlegging av nyheter, forskning på avismediet, og liten interesse for nye medier. Visse tegn til endring kan spores i de aller siste årene. Innledning Journalistikkforskning har de siste par tiårene utviklet seg til å bli et relativt etablert forskningsfelt så vel internasjonalt som i Skandinavia. Journalistikkforskning har helt fra starten hatt en ganske tverrviteskaplig innretning med bidrag fra fag som sosiologi, historie, politiske studier, semiotikk og kulturstudier, hvis sammensetning og relative betydning har variert både over tid og mellom land (Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009, Zelizer 2004). For de skandinaviske land kan vi si at journalistikkforskningen har hatt to utviklingslinjer som gradvis har vokst seg sammen. Det ene er de universitetsbaserte sentrene for presseforskning som ble etablert i alle de skandinaviske land fra og 1960-tallet. 1 Det andre er journalistut- universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

6 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner danningene som i de skandinaviske land ble etablert utenfor universitetene. På 1990-tallet skjedde det en gradvis tilnærming mellom disse miljøene ved at journalistutdanningene ble integrert i universitetene eller i høgskoler med samme akademiske krav som universitetene. Dette satte fart i den akademiske forskningen om journalistikk i årene som fulgte. Det er utviklingen og innholdet i dette tverrfaglige forskningsfeltet i Skandinavia som er tema for denne artikkelen. Artikkelen baserer seg på en bibliografisk studie av journalistikkforskningen i Norge, Sverige og Danmark i perioden Formålet med studien har vært å analysere innholdet, utviklingen og den institusjonelle forankringen av journalistikkforskningen i de tre skandinaviske landene i denne perioden. Studien er bredt anlagt og vil ikke kunne presenteres i sin helhet her. Den institusjonelle forankringen av journalistikkforskningen er behandlet i et eget arbeid. 2 Det samme gjelder kjønn og betydningen av en gradvis utjevning av kjønnsforskjeller i den vitenskapelige publiseringen om journalistikk. 3 Tema for denne artikkelen er selve innholdet i journalistikkforskningen og hvordan det har endret seg gjennom disse femten årene. Hvilke temaer er det forskerne har vært opptatt av i denne perioden? Hvilke medier forskes det på, og med hvilke metoder? Vi vet at journalistikken har gjennomgått store endringer de siste årene. De økonomiske rammebetingelsene for mediene er blitt tøffere etter hvert som mediene er blitt tydeligere markedsobjekter. Oppkjøp har ført til eierkonsentrasjon og økte krav til rasjonalisering. For papiravisene ser vi en klar opplagsnedgang de senere år, og ny teknologi fører til at nye medier ser dagens lys. Redaksjonene blir stadig utfordret, både med hensyn til nye måter å kommunisere med publikum på, nye måter å bedrive journalistikk på og nye arenaer å opptre på. På hvilken måte reflekteres disse endringene i den voksende journalistikkforskningen, og kan vi se forskjeller i innhold og prioriteringer mellom de tre skandinaviske landene? Før jeg forsøker å besvare disse spørsmålene, kan det være nyttig å se litt på de debatter som gikk forut for den perioden som her studeres, med særlig vekt på hvordan journalistikkforskningen ble karakterisert og i hvilken retning en mente forskningen burde gå. Bakgrunn Journalistikkforskning har en ganske lik historie i den vestlige verden. Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009) viser hvordan forskningen startet i Europa, som normativ forskning omkring pressens rolle i samfunnet, men at denne forskningen etter hvert ble påvirket først av amerikansk medieforskning og senere også av britisk kulturforskning. Den amerikanske forskningen var langt mer empirisk enn den europeiske og preget av kvantitativ samfunnsvitenskapelig forskning, mens den britiske kulturforskningen i hovedsak var kvalitativ. Det som preger den nyere [ 292 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

7 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner internasjonale journalistikkforskningen, er ifølge Wahl-Joergensen og Hanitzsch en større global-komparativ orientering i forskningen. Framveksten av journalistikkforskning langs den todelte utviklingen som vi antydet innledningsvis, med presseforskningen ved universitetene og journalistutdanningene utenfor universitetene, var en utvikling som var relativt særegen for Storbritannia og de skandinaviske landene (Bjørnsen, Hovden og Ottosen 2009, Ghersetti og Weibull 2009, Minke 2009, Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009). Dette skapte tidlig en del spenninger mellom bransjen, journalistutdanningene og akademia (Nag 1996, 1997, Ottosen 2004), spenninger som for øvrig var ganske merkbare også utenfor Skandinavia (Zelizer 2009). Det pågikk lenge en debatt om hva som burde være journalistikkforskningens oppgave, og hva den burde handle om. I Skandinavia kom denne debatten til uttrykk i flere publikasjoner gjennom 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. I 1983 publiserte Dansk pressehistorisk selskap en antologi med tema Journalistikkforskning. Utgangspunktet for antologien var en oppfatning av at det var stor mangel på journalistikkforskning, bl.a. fordi «den etablerede massekommunikationsforskning kun har haft lidt at tilbyde» (s.7). Publikasjonen ville bøte på dette, og antologien inneholder en rekke bidrag som spenner fra redaksjonsstudier og språklige studier til publikumsstudier og historiske bidrag. Også norske bidragsytere til publikasjonen var kritiske til (den akademiske) journalistikkforskningens manglende relevans for journalistikken. Dørsjø (1983) var særlig kritisk til den samfunnsvitenskapelige dominansen i journalistikkforskningen. Han hevdet at: «Presseforskningen har hatt et slags negativt monopol på å vite hva som kunne være interessant å forske i når det gjelder presse og journalistikk» (s. 25). Han mente bl.a. at presseforskningen usynliggjorde journalistene (s. 24). Han mente også, i likhet med Hvitfelt (1983), at den kvantitative forskningen var for dominerende, og etterlyste flere kvalitativt anlagte studier. Dørsjø hevder at journalistikk først og fremst er en språklig og litterær virksomhet og at «basis for journalistikkforskningen må ligge i humaniora og ikke i samfunnsvitenskap» (s. 25). Behovet for en mer praktisk relevant forskning hadde også talerør i Sverige. Hultén (1988) mente for eksempel at journalistikkforskningen først og fremst burde konsentrere seg om «sändarens/journalistens villkor og beteenden liksom den produkt som framställs som en konsekvens av villkoren kring sändaren» (s. 96). I overgangen til 1990-tallet er journalistikken som fag i ferd med å bevege seg over i akademia. Den første professoren i journalistikk i Skandinavia blir ansatt ved det humanistiske fakultet ved Stockholms universitet, og i Norge er det under etablering et samarbeid mellom Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Samtidig er en journalistutdanning i tilknytning til Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen under planlegging. Et dobbeltnummer av tidsskriftet Nordicom Information (nr. 1-2/1989) blir i sin helhet viet diskusjonen om hva journalistikkforskning er, og hvilken plass den bør ha i akademia. Mye av diskusjonen handler også om forholdet mellom den praksisnære og normative journalistikkforskningen, som norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 293 ]

8 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner journalistutdanningene ble forbundet med, og den mer akademiske journalistikkforskningen ved universitetenes institutter for medier og kommunikasjon (Lund 1989: 21). Dette handler også om en spenning mellom samfunnsvitenskapelig forskning, som var dominerende i akademia, og om en mer flervitenskaplig og praksisorientert tradisjon som hadde preget journalistutdanningene. Det synes å være bred tilslutning i publikasjonen om nødvendigheten av en «mångvetenskaplig hållning» (Dahlgren 1989: 6). I en annen publikasjon i Nordicoms regi, redigert av Carlsson og Lindblad (1992), beskriver Hadenius (1992) hvordan journalistikkforskningen i Sverige har vokst fram og hevder at den kommer «från olika samhällsvetenskapliga och humanistiska ämnen» (s. 71), noe som nettopp understreker en «mångvetenskaplig hållning». Asp (1992) går imidlertid i samme publikasjon i møte med dem som mener at journalistikkforskningen først og fremst er til for å gjøre journalistikken og journalistutdanningene bedre. Han sier at «Journalistikforskningen har, liksom all annen forskning, som främsta uppgift att producera vetenskapligt grundad kunskap, och som ett resultat av denna verksamhet rasera falsk kunskap och ta död på fördomar» (s. 68). Solum og Skogerbø (1993) hevder for Norges vedkommende at det var de samfunnsvitenskapelige perspektivene mer enn de humanistiske som hadde preget journalistikkforskningen så langt, noe vi så at Dørsjø (1983) hevdet ti år tidligere. Dørsjø kritiserte også presseforskningen for å usynliggjøre journalistene. Ti år senere hevder først Asp (1992) og siden Eide (1993) at forskning om aktørene i journalistikken fortsatt er et forsømt område i journalistikkforskningen. Solum og Skogerbø (1993) gir i tillegg uttrykk for en bekymring for at avismediet og avisjournalistikken skal bli glemt i journalistikkforskningen, i en tid hvor «nye» medier får større betydning. De henviser til at særlig fjernsynsmediet fikk mye oppmerksomhet (s. 12). Hvordan ble det så? Hvordan ser journalistikkforskningen ut i perioden etter 1995? Er aktørene i journalistikken blitt mer synlige? Er det fortsatt interesse for avisen som medium, eller har interessen dreid mot nye(re) medier? Og metodene er det fortsatt den kvantitative forskningen som dominerer, eller har den kvalitative påvirkningen fra bl.a. britiske kulturstudier som Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009) beskriver, gjort seg mer bemerket også i skandinavisk journalistikkforskning? Før jeg presenterer funnene i analysen, skal jeg imidlertid gjøre rede for noen av de metodiske valgene som er gjort i studien. Metodisk tilnærming Studien som ligger til grunn for denne artikkelen, er en kvantitativ innholdsanalyse av vitenskapelige publikasjoner om journalistikk i Sverige, Danmark og Norge fra perioden Formålet har vært å kunne si noe om hva som karakteriserer dette forskningsfeltet, og hvordan det har utviklet seg i denne perioden. [ 294 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

9 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Studien omfatter vitenskapelige publikasjoner, nærmere bestemt artikler, monografier og bokbidrag 4 publisert i kanaler med rutiner for fagfellevurdering, samt doktoravhandlinger. 5 Her er det imidlertid ett unntak, nemlig Nordicom Information, som har hatt en særstilling som publiseringskanal for nordisk medieog journalistikkforskning siden Selv om Nordicom Information innførte fagfellevurdering først i 2009, har jeg likevel valgt å inkludere artikler fra dette tidsskriftet. Når det gjelder avgrensning av journalistikkforskning, har jeg inkludert all forskning som har journalistikk som tema og studieobjekt. Med det menes her forskning som retter seg enten mot de journalistiske produktene (avistekster, TVprogrammer osv.), den journalistiske praksis (i redaksjonen), de spesifikke fagområdene i journalistikken (etikk, språk, kildebruk osv.) samt forskning om journalistikkens rammebetingelser (økonomi, teknologi, eierskap, juss osv.). Jeg vil redegjøre nærmere for de enkelte variablene etter hvert som de introduseres i analysen. I søk etter publikasjoner har jeg anvendt to databaser. Den viktigste er Nordicom, som er den mest oppdaterte databasen på nordisk medie- og journalistikkforskning. De aller fleste publikasjonene ble funnet der. Som supplerende kilde anvendte jeg NORART, som er en nordisk tidsskriftsdatabase. Dette gav i tillegg ca. 70 publikasjoner. 6 Det totale datamaterialet omfatter til sammen 943 vitenskapelige publikasjoner. 7 Det er neppe mulig å fange opp absolutt alle vitenskapelige publikasjoner om journalistikkforskning i Skandinavia i den angitte perioden. Formålet med studien har heller ikke vært å registrere alle publikasjoner, men å tegne et mønster av hva som karakteriserer journalistikkforskningen, og hvordan den har utviklet seg i perioden. Disse mønster rokkes ikke ved at en og annen publikasjon kan ha falt ut. Det er ingen ting som tyder på at det skulle være systematiske bortfall i materialet. 84 prosent av publikasjonene hadde bare en forfatter. I de resterende 16 prosent som hadde mer enn en forfatter, er det nasjonalitet på førsteforfatter som benyttes i analysen. Nasjonaliteten til andre og tredjeforfattere er i de aller fleste tilfeller den samme som for førsteforfatter. Hva handler journalistikkforskningen om? Den kanskje fremste utfordringen i kvantitativ innholdsanalyse er å utvikle kategorier som kan få frem meningsfulle forskjeller i forskningsmaterialet. Wahl-Jorgensen og Hanitzsch (2009: 5) gjør for eksempel et skille mellom normativ/teoretisk og empirisk forskning når de beskriver den historiske utviklingen i internasjonal journalistikkforskning. Skillet gjorde det mulig for dem å hevde at den empiriske forskningen vokser på bekostning av den normative/teoretiske etter hvert som journalistutdanningene etableres. Jeg har forsøkt å gjøre et lignende skille i mitt materiale, mellom publikasjoner som først og fremst er teore- norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 295 ]

10 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner tiske, publikasjoner som baserer seg på egen empiri, og publikasjoner som presenterer historiske arbeider. Det siste utgjør stort sett institusjonshistorier og biografier. Skillet mellom teoretisk og empirisk forskning indikerer ikke at den empiriske forskningen ikke er teoretisk, eller at den teoretiske forskningen ikke henviser til en empirisk virkelighet. Skillet handler først og fremst om hvorvidt publikasjonen er basert på analyse av eget empirisk materialet. I så måte er også den historiske forskningen empirisk, men skiller seg likevel ut ved sin bruk av historisk metode. Kategoriseringen baserer seg stort sett på forfatterens egen karakteristikk, og ellers på mitt eget skjønn. Tabell 1: Type forskning over tid, i prosent Totalt Empirisk Teoretisk Historisk SUM N= Tabell 1 presenterer det store bildet av forskningsfeltet fordelt på empirisk, teoretisk og historisk forskning over tid. Som vi ser er det det jeg her har kalt empirisk forskning som dominerer, i hele perioden. Mer enn halvparten av publikasjonene baserer seg på analyse av empiriske data. Samtidig ser vi at andelen øker ganske markant gjennom perioden. Andelen publikasjoner som er primært teoretiske, holder seg stabilt gjennom perioden, mens den historiske forskningen går markert tilbake, både faktisk og relativt. Bruken av femårsintervall innebærer selvsagt at vi mister en del fluktuasjoner underveis, men tallene viser her en tydelig utvikling. Det store flertallet av historiske publikasjoner gjelder institusjonsstudier og biografiske arbeider. Den sterke nedgangen kan kanskje tyde på at denne type studier hadde større betydning mens forskningsområdet var under oppbygging, mens den empiriske forskningens relative økning tyder på at forskningsfeltet er i ferd med å finne en fastere form. Wahl-Jorgensen og Hanitzsch (2009: 5) hevder som nevnt at den empiriske forskningen vokser frem når journalistutdanningene etableres, noe vi også sannsynligvis kan finne støtte for i Skandinavia, og spesielt etter som journalistutdanningene knyttes sterkere til akademia og forskningsproduksjonen samlet sett øker. For å få et noe mer detaljert bilde har jeg videre skilt mellom seks tematiske hovedområder for journalistikkforskning. Det gjelder forskning som retter seg mot journalistikkens innhold (de journalistiske produktene), forskning rettet mot journalistiske fagområder (som etikk, kildebruk, språk osv.), forskning om den journalistiske praksis (i redaksjonene), forskning om rammebetingelsene for journalistikken (som økonomi, teknologi, eierskap osv.), forskning rettet mot bestemte institusjoner, samt publikasjoner som tematiserer forskningen om journalistikk [ 296 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

11 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner (slik denne artikkelen gjør). Det er publikasjonens hovedtema som er kategorisert, idet publikasjoner noen ganger kan handle om flere ting. Jeg har, der det er mulig, basert kategoriseringen på forfatterens egen beskrivelse av hovedtema for forskningen. Tabell 2 viser utviklingen i andel publikasjoner etter hovedtema for det enkelte land. Vi ser at det særlig er to hovedtemaer som dominerer. Det ene er forskning om journalistikkens innhold, dvs. studier som retter seg mot journalistiske produkter eller stoffområder, som politisk journalistikk, sportsjournalistikk, kriminaljournalistikk osv. Det andre er forskning som retter seg mot spesifikke journalistiske fagområder, som kilder, etikk, sjangrer osv. Vi ser at nesten 60 prosent av forskningen handler om disse to hovedområdene. Tabell 2: Hovedområder etter land for ulike tidsperioder, i prosent. Norge Sverige Danmark Total T1 T2 T3 T1 T2 T3 T1 T2 T3 Journalistikkens innhold Journalistiske fagområder Journalistikkens praksis Rammebetingelser Institusjonsstudier Forskning SUM N= Når det gjelder utviklingen over tid, så ser vi at publikasjoner om journalistikkens innhold har økt gjennom perioden, særlig i Norge og Sverige, mens de journalistiske fagområdene fikk sterkest oppmerksomhet i starten av perioden og har blitt noe svekket over tid. Det siste gjelder særlig for Norge, mens det i Sverige har vært mindre oppmerksomhet mot journalistikkens spesifikke fagområder gjennom hele perioden, sammenlignet med de to andre landene. Andelen publikasjoner om journalistikkens redaksjonelle praksis har holdt seg stabil gjennom perioden, mens journalistikkens rammebetingelser, som knapt nok hadde noen oppmerksomhet i starten av perioden, har økt betydelig i alle tre land. Det siste har trolig sammenheng med de endringer mediene har vært utsatt for i denne perioden, *T1 = tidsperioden , T2 = tidsperioden og T3 = tidsperioden norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 297 ]

12 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner med hensyn til eierkonsentrasjon, nye teknologiske utfordringer, og økte krav til effektivisering og inntjening. Flere hevder at det har foregått en markedsgjøring (komodifiering) både av medieinstitusjonene og av medieproduktene (Østbye og Kvalheim 2009), en utvikling som gjør rammebetingelsene for journalistikken til et viktigere forskningstema. De få publikasjonene om rammebetingelser som finnes i den første femårsperioden, handlet nesten utelukkende om mediepolitiske rammebetingelser, mens i de to siste periodene er fokuset i større grad også rettet mot økonomi, eierskap og teknologi. Utviklingen når det gjelder institusjonsstudier, reflekterer nedgangen i historiske studier vi så i tabell 1. Vi ser at det er Sverige som står for det meste av denne forskningen. Det var også Sverige som ledet an i oppbyggingen av journalistikkforskningen i Skandinavia, og som hadde flest publikasjoner totalt sett i den første femårsperioden. Det bør her nevnes at en del av institusjonshistoriene nok publiseres på måter som gjør at de ikke kommer inn under kriteriene for denne studien. Likevel er både de nasjonale forskjellene og endringen over tid interessant. Også publikasjoner som tar for seg forskningen om journalistikk (som denne artikkelen er eksempel på), har gått tilbake i antall. Endringene som reflekteres i tabell 2, med økt oppmerksomhet mot journalistikkens innhold og rammebetingelser, på bekostning særlig av historiske studier og studier av forskningen selv, kan tolkes som uttrykk for at journalistikkforskningen er i ferd med å få en mer etablert form, i takt med at også journalistikkfaget er blitt institusjonalisert og akademisert. 8 Institusjonsstudier, biografier og forskningsgjennomganger hadde trolig større betydning i en institusjonaliseringsfase hvor det var viktig å se «hva vi er», «hvem vi er» eller «hva vi har gjort». Mediehistorikerne Bastiansen og Dahl (2008: 11) sier at «å forstå et fenomen vil ofte innebære å kjenne dets opprinnelse». Interessen for journalistikkens innhold kan tolkes som uttrykk for en «modning» av forskningsfeltet, et felt som er mer opptatt av selve journalistikken, produktet, dens vesen og karakter, og mindre av institusjonene. Tidligere forskeres påpekning av at aktørene er fraværende i forskningen (Dørsjø 1983, Asp 1992 og Eide 1993), vil kanskje ikke forbedres når den historiske forskningen ser ut til å minimeres. Samtidig vet vi at tema i forskningen også henger sammen med tilgjengelige forskningsmidler, noe jeg ikke har undersøkt i denne studien. Innholdsstudiene er opptatt av politikk Vi har sett at det er to hovedtemaer som dominerer i forskningen om journalistikk i perioden, nemlig journalistikkens innhold og journalistiske fagområder. I det videre vil jeg bryte disse hovedtemaene ned i undertemaer for å få et bedre bilde av hva forskningen innenfor hvert hovedområde har handlet om. Tabell 3 viser hvilke stoffområder innholdsstudiene har tatt for seg over tid. 9 Som vi ser er det to temaer som skiller seg klart ut i alle tre land, nemlig politikk og inter- [ 298 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

13 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner nasjonale forhold. Både i Sverige og Danmark står disse to temaene for omtrent halvparten av alle publikasjoner om journalistikkens innhold. I Norge er disse temaene noe mindre fremtredende. Norge legger i stedet mer vekt på kriminaljournalistikk enn Sverige og Danmark, og en større andel av kategorien andre tema. Tabell 3: Journalistikkens innhold som forskningsobjekt fordelt på land, i prosent. Norge Sverige Danmark Totalt T1 T2 T3 T1 T2 T3 T1 T2 T3 Politikk Internasjonale forhold Minoriteter Forskning Kriminalitet Helse Sport Økonomi/ Næringsliv Kjendis Andre tema* SUM N= T1 = tidsperioden , T2 = tidsperioden og T3 = tidsperioden *Andre tema er en oppsamlingskategori av tema som hver for seg utgjør mindre enn 3 prosent av publikasjonene. Disse kategoriene omhandler tema som kunst/kultur, miljø, skole/undervisning, forbrukerstoff og forsvar for å nevne noen. Tabellen ovenfor inneholder bare publikasjoner hvor søkelyset er rettet mot journalistikkens innhold (301 av 943 publikasjoner). Men det finnes også publikasjoner med størst vekt på rammebetingelser, praksis og lignende, som benytter journalistiske stoffområder som empiri eller som eksemplifisering for diskusjon. Dersom vi inkluderer alle publikasjonene i materialet, tar hele 27 prosent av publikasjonene på en eller annen måte utgangspunkt i den politiske journalistikken (hele 30 prosent i Danmark). Den skandinaviske journalistikkforskningen retter med andre ord søkelyset i betydelig grad mot den politiske journalistikken i perioden, noe vi har til felles med den internasjonale journalistikkforskningen. Zelizer (2004) viser at journalistikkforskningen i stor grad vektlegger politiske dimensjoner i journalistikken, ved å forske på politiske prosesser (s. 48), det politiske språket (s. 120) og journalistikkens politiske rolle (s. 145). Om vi ser på stoffområdenes attraksjon over tid for det enkelte land, så fremkommer noen interessante forskjeller. I Sverige er interessen for den politiske jour norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 299 ]

14 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner nalistikken dominerende i hele perioden, mens den synker noe i Danmark i siste periode. I Norge, hvor fokuset på politisk journalistikk var betydelig lavere enn i Danmark og Sverige i første del av perioden, ser vi en kraftig økning fra andre til tredje femårsperiode. Den rimeligste forklaringen er at det handler om tilgjengelige forskningsmidler. Det ble bl.a. utløst en del forskningsmidler til valgrelatert forskning i forlengelsen av det norske stortingsvalget i 2005, og det ble også igangsatt en del forskning rundt politiske skandaler i Norge i denne perioden. Ett av bidragene til at fokuset på den politiske journalistikken generelt sett er så sterkt i Skandinavia, kan være at de nasjonale maktutredningene som er gjennomført i alle tre landene, nettopp har satt søkelyset på journalistikken som maktfaktor i politikken. Lund (2002), Eide (2000) og Ekecrantz og Olsson (1998) har som bidrag til sine lands maktutredninger studert utviklingen av nyhetsinstitusjonene i sine respektive land. 10 De har publisert hver sin bok med nesten samme tittel (Den redigerende makt/samhälle) hvor de alle konkluderer med at det har skjedd en maktforskyvning mellom politikk og journalistikk, hvor journalistikken har fått større innflytelse over politikken. Det andre stoffområdet som får økende forskningsmessig oppmerksomhet, er journalistikk om internasjonale forhold. Her handler mye om krig og terror, og er for eksempel knyttet til 11. september 2001, til Irak og Afghanistan. En kartlegging av dansk journalistikkforskning i perioden (Kabel 2008: 28) konkluderer med at mye av forskningen nettopp handler om krig. Både i Danmark og Sverige er det en kraftig økning av forskning på dette stoffområdet fra første til andre femårsperiode, mens det går noe tilbake i siste perioden. I Norge har det vært en jevnt økende oppmerksomhet mot dette stoffområdet. Det er grunn til å tro at de historiske begivenhetene knyttet til krig og terror trolig har spilt en rolle for den sterke fluktuasjonen i oppmerksomhet i Sverige og Danmark, men her vil også ulike programsatsninger selvsagt kunne spille en rolle. Et annet forhold som kan nevnes i forbindelse med forskning på krig og terror, er at det foregår en hel del samarbeid og koordinering på tvers av landene, både knyttet til komparative studier og til sampublisering. 11 Denne økende tendensen for forskning på tema utenfor ens eget land kan også ha sammenheng med den global-komparative dreiningen som vi kan se i internasjonal journalistikkforskning (Wahl-Jorgensen og Hanitzsch 2009). Minoriteter er det tredje vanligste innholdstemaet det blir forsket på. Det er særlig i Sverige at dette temaet har stått sentralt, mens det i Danmark er nesten fraværende. Andre stoffområder som totalt sett fremstår som mindre betydningsfulle, har gjerne stått sterkere i visse perioder, som forskning på kjendisjournalistikk og sportsjournalistikk, som begge hadde en større oppmerksomhet i første del av perioden, både i Norge og Danmark. Sport ble også forsøkt satt på kartet igjen etter tusenårsskiftet med et eget temanummer i tidsskriftet Moving Bodies (Norges Idrettshøgskole 2004), samt en egen sesjon (Body, Soul and Society) på den nordiske medieforskerkonferansen i Helsinki i Ingen av delene ser ut til å ha påvirket publiseringen i den perioden undersøkelsen dekker. [ 300 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

15 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Fortsatt stor interesse for nyhetssjangeren Det andre hovedtemaet som får mye oppmerksomhet i journalistikkforskningen, sammen med det journalistiske innholdet, er det jeg har valgt å kalle journalistiske fagområder. Tabell 4 viser fordelingen av publikasjoner om journalistiske fagområder etter undertemaer for hvert land. 12 Som vi ser er det sjanger som har klart størst oppmerksomhet, i alle tre land. Vektlegging av sjanger er relativt sett størst i Sverige, men her har til gjengjeld forskning på journalistiske fagområder generelt en noe mindre betydning enn i de to andre landene (jf. tabell 2). Tabell 4: Journalistiske fagområder som forskningsobjekt fordelt på land, i prosent. Norge Sverige Danmark Totalt Sjanger Etikk Samfunnsoppdraget Kilder Journalistisk metode Språk Foto/bilder Andre fagområder* SUM N= Minst like viktig er det å si at blant publikasjonene som har sjanger i fokus, er det én sjanger som dominerer helt, nemlig nyhetssjangeren. Hele 55 prosent av publikasjonene som er opptatt av sjanger, legger utelukkende vekt på nyheter. I tillegg er det mange publikasjoner som er opptatt av flere sjangere, nyheter inkludert. Dette er ikke nytt. Allerede i 1993 presiserer Eide at: «Journalistikk er mer enn nyheter, selv om det ofte ikke virker slik i verken forskningsmessige eller journalistfaglige sammenhenger» (Eide 1993: 21) 13. Andre sjangere som behandles i denne forskningen, som dokumentaren, kommentaren, lederen, portrettet, featureartikkelen osv., er representert med bare noen få publikasjoner hver. Når det gjelder andre fagområder, ser vi at etikk og medienes samfunnsoppdrag har en viss forskningsmessig oppmerksomhet, spesielt i Norge, og forskning på kilder og kildebruk har hatt et visst omfang i Danmark. Språk, som var et av forskningsområdene Dørsjø (1983) etterlyste på 1980-tallet, får fortsatt liten oppmerksomhet. Antallet publikasjoner (N) blir relativt lite (særlig i Sverige) når journalistiske fagområder brytes ned både på underområder og land, og det er derfor ikke meningsfullt *Andre fagområder er en oppsamlingskategori av journalistiske fagområder som hver for seg ikke overstiger 2 prosent av publikasjonene. Det være seg fagområder som layout, juss og musikk/lyd. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 301 ]

16 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner å bryte det ytterligere ned ved å inkludere også tidsperiode. Når jeg ser på endringer over tid for hele materialet samlet, er det i grunnen bare ett trekk som er verd å nevne. Det er at oppmerksomheten mot sjanger går tilbake, fra 39 prosent i første femårsperiode til 28 prosent i siste periode. For de andre fagområdene er endringene over tid ganske små eller tallgrunnlaget for lite til at det gir mening å kommentere det. Også de nasjonale variasjonene som fremgår av tabellen må tolkes med varsomhet. Likevel er det noe overraskende at norske forskere i denne perioden synes å gi så mye større oppmerksomhet til etiske problemstillinger enn sine svenske og danske kollegaer (også antallsmessig er det markant forskjell). Mange forbinder kanskje vektlegging av etikk først og fremst med Sverige, gjennom sentrale bidrag som Weibull og Börjesson (1995) og Ekström og Nohrstedt (1996). Forskningsområdets posisjon i Norge er kanskje likevel ikke helt umulig å forstå. Rådet for anvendt medieforskning (underlagt det norske Kulturdepartementet) hadde i mange år, både før og etter tusenårsskiftet, etikk som et prioritert tema i utlysningen av forskningsmidler. Og penger har, som vi vet, en evne til å påvirke forskernes prioriteringer. Norge har også en egen selvdømmeordning Pressens Faglige Utvalg (PFU), som internt i presseorganisasjonene gjerne omtales som «verdens beste selvdømmeordning». 14 Denne selvdømmeordningen får til tider mye oppmerksomhet i offentligheten når PFU kommer med sine uttalelser om medienes etiske praksis. En av premissene i ordningen er at uttalelser fra PFU (om hvorvidt god presseskikk er brutt eller ikke, eller mediet har opptrådt kritikkverdig) alltid skal publiseres på sentral plass i det mediet som er blitt innklaget. Vi så i tabell 3 at forskning på kriminaljournalistikk var noe høyere i Norge enn i Sverige og Danmark. Dette kan også være noe av årsaken til at etikk får større oppmerksomhet i Norge, da vi vet at kriminaljournalistikk ofte handler om etikk og etiske valg. I tabell 2 så vi at det hovedområdet som nest etter innhold og fagområder får størst oppmerksomhet, er journalistikkens praksis, med til sammen 19 prosent av publikasjonene. Også forskning om journalistikkens praksis er kategorisert i underområder, som journalistrollen, arbeidsforholdene i redaksjonen, de journalistiske arbeidsrutinene samt studier som løfter fram journalistenes egne refleksjoner over sin praksis. Antallet publikasjoner (N) blir imidlertid så lite at det ikke gir mening å vise fordelingen på underområder etter land eller tidsperiode. Det jeg imidlertid kan si er at hele 61 prosent av de praksisorienterte publikasjonene handler om journalistenes arbeids- og produksjonsrutiner, altså hvordan journalister utøver sitt yrke, eller hvordan rutiner og arbeidsformer påvirker journalistikken. Journalistrollen står i sentrum i 22 prosent av de praksisorienterte publikasjonene, mens bare 8 prosent er opptatt av journalistenes egne refleksjoner om sin praksis, det vi kunne kalle et innenfraperspektiv på journalistikkens praksis. Vi nevnte tidligere at Dørsjø (1983), Asp (1992) og Eide (1993) allerede for tjue-tretti år siden hevdet at aktørene var fraværende i forskningen. Dette har nok endret seg noe. De aller fleste studiene om journalistikkens praksis må i større eller mindre grad kunne sies å bidra til å synliggjøre aktørene. Likevel er også denne forskningen i stor grad preget av et utenfraperspektiv. [ 302 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

17 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Innholdsanalyser av avistekster fortsatt mest vanlig Hvilke medier er det så forskerne er opptatt av? Jeg refererte tidligere til Solum og Skogerbøs (1993) bekymring for at nye medier skulle absorbere all forskningsmessig oppmerksomhet, og at avismediet skulle bli glemt. Tabell 5 viser utviklingen når det gjelder hvilke medier det tas utgangspunkt i når det forskes på journalistikk i de tre landene. Tabell 5: Medier det forskes på, etter tidsperiode og land, i prosent. Norge Sverige Danmark Total T1 T2 T3 T1 T2 T3 T1 T2 T3 Avis Etermedier (tv og radio) Nye medier Flere enn ett medium Medier generelt SUM N=914* Som vi ser var det liten grunn til bekymring for at forskerne skulle glemme avismediet. Avismediet troner fortsatt som journalistikkforskningens desidert fremste studieobjekt. Det er avistekster eller avisredaksjoner forskerne lettest tyr til når de skal forske på journalistikk. Vi ser riktig nok en viss nedgang i vektlegging av avismediet gjennom perioden, spesielt i Sverige hvor avismediet var totalt dominerende i den første femårsperioden, men fortsatt handler 37 prosent av de totale publikasjonene kun om avis. Jeg har allerede påpekt at presseforskningens tradisjonelle søkelys på nyhetssjangeren fortsatt er fremtredende. Det samme gjelder altså avisen som medium. Det er vanskelig å si hvor mye dette skyldes konservatisme i forskningsmiljøene, og hvor mye det skyldes at avismediet er enklere å få tilgang til og enklere å tilrettelegge for forskningsformål enn andre medier. Andre medier, som tv og radio, og særlig Internett og sosiale medier, er mer komplekse og stiller andre og større krav, både til tilrettelegging og analyse. En annen årsak kan være at avisen fortsatt har en fremtredende plass som politiske arena og som sentral nyhetskilde for den skandinaviske befolkningen, 15 og blir kanskje av den grunn ansett som et viktigere medium for journalistikkforskning enn andre medier *T1 = tidsperioden , T2 = tidsperioden og T3 = tidsperioden * I 29 publikasjoner var det ikke oppgitt noe medium som utgangspunkt for forskningen norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 303 ]

18 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Vi ser av tabellen ovenfor at det i 29 prosent av publikasjonene ikke tas utgangspunkt i et spesifikt medium, men at forskningen retter seg mer mot mediene generelt. Dette gjelder først og fremst de teoretiske arbeidene, men det gjelder også i noen grad studier som retter søkelyset mot rammebetingelser eller spesifikke fagområder. Det er også en god del studier som anvender data fra flere medier. Dette kan for eksempel være intervjubaserte studier som rekrutterer informanter fra flere ulike medier. Når det gjelder etermedier, så er det i all hovedsak tv det forskes på. Det er fortsatt ytterst få publikasjoner (under 1 prosent) som har utgangspunkt i radioen som medium. Det er i Danmark at forskningen på etermediene ser ut til å ha vært mest omfattende, men omfanget synker gjennom perioden, mens det i Sverige er noe stigende. Sverige har noe færre publikasjoner som setter søkelys på mediene generelt, sammenlignet med de to andre landene, noe som reflekterer en noe lavere andel teoretiske publikasjoner (22 prosent), sammenlignet med Norge og Danmark (om lag 35 prosent). Det mest iøynefallende er kanskje likevel at bare 4 prosent av forskningspublikasjonene har fokus rettet mot nye medier. De aller fleste av disse handler om nett og nettjournalistikk, selv om nye medier også handler om sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger, og nye medieplattformer som mobiltelefon og nettbrett. Både mediebransjen og utdanningsinstitusjonene har vært opptatt av digitaliseringen av medieverdenen og de endringer og muligheter sosiale medier skaper både for journalister og for journalistikken. Utnyttingen av sosiale medier og tilrettelegging for nye medieplattformer har riktig nok ikke hatt noen reell utbredelse før de aller siste årene (Høst 2011, Ottosen og Krumsvik 2008). Det er mulig at forskningen om nye medier foreløpig har vært mer opptatt av publikum og av andre bruksmåter for de nye mediene, enn av deres betydning for journalistikken. 16 Jeg har kommet over publikasjoner med blogging som tema, men hvor søkelyset var rettet mot ungdommers forhold til og bruk av blogging, og uten noen direkte referanse til journalistikk. Samlet sett så tegner dette et bilde av journalistikkforskningen som relativt konservativ. Det er fortsatt avismediet som har det aller meste av oppmerksomheten, mens svært lite oppmerksomhet rettes mot de utfordringer som ny teknologi og nye medier representerer. Vi ser riktignok en viss endring i siste femårsperiode, men foreløpig begrenset til Norge. Kvalitativ metode prioriteres I flere publikasjoner fra og 1990-tallet blir det hevdet at presseforskningen var sterkt dominert av kvantitative studier, og det etterlyses større innslag av kvalitative metoder (Dørsjø 1983, Hvitfelt 1983, Hadenius 1992). Hvilke metoder er det så som dominerer forskningen i denne perioden? Ifølge Hvitfelt (1983) var det særlig de kvantitative innholdsanalysene av nyheter som dominerte, en forskning han mente «har medfört ytlighet och begränsat värde för förståelse av journalisti- [ 304 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

19 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner kens villkor» (s. 114). Vi vet samtidig at det var avismediet som hadde nesten all oppmerksomhet i den tidlige forskningen, og at det var den politiske nyhetsjournalistikken som var i fokus. Vi har sett at både avismediet, nyhetssjangeren og den politiske journalistikken fortsatt har høy prioritet. Betyr det at også den kvantitative forskningen har opprettholdt sin dominans? Tabell 6 viser hvilke metoder som anvendes i journalistikkforskningen i Skandinavia i perioden Den teoretiske forskningen er her utelatt. Som vi ser er det den kvalitative forskningen som dominerer i denne perioden. Hele 42 prosent av forskningen som formidles i disse publikasjonene, anvender kvalitativ metode. Andelen er enda høyere i Danmark og Norge, mens den er noe lavere i Sverige. I Sverige ser vi at historisk metode har vært anvendt i omtrent samme omfang som den kvalitative, noe som gjenspeiler den historiske forskningens dominans i Sverige. Tabell 6: Type metoder anvendt i journalistikkforskningen etter land, i prosent. Norge Sverige Danmark Total T1 T2 T3 T1 T2 T3 T1 T2 T3 Kvalitativ metode Kvantitativ metode Begge deler Historisk metode SUM N=652* *Teoretiske arbeider er her holdt utenfor Selv om journalistikkforskningen i denne perioden altså på flere områder viser samme mønster som ble beskrevet for perioden som gikk forut, til og med når det gjelder bruk av innholdsanalyser, så er det de kvalitative analysene som nå dominerer. I nesten halvparten av de kvalitative studiene som publiseres, er det tekstanalyse eller kvalitativ innholdsanalyse som benyttes. 17 Intervju anvendes i en fjerdedel av de kvalitative studiene, mens feltobservasjon, casestudier og dokumentanalyser anvendes i langt mindre grad (mellom 9 og 14 prosent). I tillegg ser vi at det i 18 prosent av studiene som rapporteres er anvendt både kvantitativ og kvalitative metoder. Dette betyr at det i 60 prosent av den journalistikkforskning som publiseres, anvendes kvalitative metoder. I tillegg kommer den historiske forskningen som også i all hovedsak er kvalitativ. Dette tyder på at journalistikkforskningens profil har endret seg langt mer enn det innholdsdimensjonene kunne tyde på. Men det kan også bety at den kvantitative forskningen aldri har vært så domine norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 305 ]

20 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner rende som tidligere forskere vil ha det til, at det er en myte som kanskje fortsatt lever i visse kretser. Vi ser riktig nok at bruken av kvalitative metoder øker noe gjennom perioden, men det gjør også bruken av kvantitative metoder, om enn i mindre grad. Dette henger sammen med at den empiriske forskningen øker på bekostningen av teoretiske og historiske studier. Vi skal likevel ikke se bort fra at det skjer en viss dreining i første del av 1990-tallet, en periode hvor den kvalitative forskningen angivelig er på sterk fremmarsj i samfunnsforskningen (Denzin og Lincoln 1998) så vel som i den internasjonale journalistikkforskningen (Wahl-Joergensen og Hanitzsch 2009: 6). Den største forskjellen i metodebruk mellom forskere fra de tre landene er at svenske forskere har færre rene kvantitative studier, og tilsvarende flere historiske studier enn tilfellet er i Norge og Danmark. Andelen av kvantitativ forskning i Norge og Danmark øker også gjennom perioden, både faktisk og relativt i forhold til Sverige, noe som delvis kompenseres ved at svenske forskere i økende grad anvender både kvalitativ og kvantitativ metode. Oppsummering Journalistikkforskningen i Skandinavia har hatt en betydelig vekst de siste femten årene. I denne artikkelen har vi sett på hva denne forskningen omhandler. Vi har sett at det er den empiriske forskningen som dominerer, og i økende grad, mens den historiske forskningen, som hadde en sentral plass i første del av perioden, særlig i form av institusjonsstudier og biografier, har gått sterkt tilbake. Jeg har antydet at dette kanskje er uttrykk for en «modning» av forskningsfeltet, hvor den institusjonsorienterte forskningen har veket plassen for en sterkere interesse for mer spesifikke fenomener og utfordringer i journalistikken, i tråd med de krav som ble uttrykt på og 1990-tallet. Den empiriske dreiningen henger nok også sammen med at integreringen av journalistutdanningene i universitetene har brakt de praktiske utfordringene nærmere akademia. Det er journalistikkens innhold som i størst grad har fanget forskningens oppmerksomhet, mer enn dens praksis og spesifikke fagområder, med en særlig interesse for den politiske og den internasjonalt orienterte journalistikken. Dette er særlig tydelig i siste del av femtenårsperioden. Orienteringen mot politisk journalistikk kan henge sammen med en økende oppmerksomhet mot journalistikkens innvirkning på politisk virksomhet (jf. maktutredningene). Interessen for internasjonale forhold i journalistikken handler mye om rapportering av krig og terror, en forskning som hadde et kraftig oppsving etter tusenårsskiftet, i kjølvannet av 11. september Dette betyr at hendelser i samfunnet som får stor oppmerksomhet i mediene, også påvirker journalistikkforskningen, men den økende interessen for forskning på internasjonale forhold kan også henge sammen med en generell globaliseringstrend i journalistikkforskningen (Wahl-Jorgensen og Hanitzsch 2009). Innenfor journalistikkens spesifikke fagområder er det sjanger, og først og fremst nyhetssjangeren, som oftest er tema for forskningen, og aller mest i Sverige. [ 306 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

21 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Forskning om etikk og om medienes samfunnsoppdrag har større omfang i Norge enn i de to andre landene, mens danske forskere har vært mer opptatt av kilder enn norske og svenske forskere. Metodisk er det den kvalitative forskningen som dominerer journalistikkforskningen. Selv om også denne forskningen i noen grad kan sies å være preget av et utenfraperspektiv, så er forskningen i dag langt mer opptatt av det journalistiske arbeidet og dets produkter enn det den ifølge kildene var tidligere. Den er også i ferd med å innfri Hulténs (1988: 96) oppfordring til større vekt på «sändarens/journalistens villkor» gjennom en økende interesse for rammebetingelsene i journalistikken. Noe av det mest overraskende er kanskje at det fortsatt er klart mest forskning på avismediet og svært lite forskning rettet mot nye medier. Selv om nye medier får noe mer oppmerksomhet de aller siste årene, særlig i Norge, så skulle en kanskje ha forventet at oppmerksomheten var større når en tenker på de betydelige endringer som har skjedd i medieverdenen. Det er vanskelig å gi en samlende karakteristikk av journalistikkforskningen i Skandinavia i denne perioden. Mange trekk kan tyde på en viss konservering; søkelys på avismediet, nyhetssjangeren, den politiske journalistikken og den tilsynelatende manglende interessen for nye medier og nye medieplattformer. Den sterke vekten på kvalitative metoder står i en viss kontrast til bildet som ble tegnet av den tidligere presseforskningen, men enten var dette bildet noe fortegnet eller så skjedde endringen like i forkant av den perioden studien dekker. Både veksten i antallet publikasjoner og styrkingen av den empiriske forskningen kan imidlertid tolkes som en viss modning av forskningsfeltet. Kanskje har det i denne modningsprosessen vært et behov for å holde fast ved en profil, og at en i årene som kommer vil se en sterkere utvikling av den tematiske og mediemessige bredden. Visse tegn i den siste femårsperioden kan peke i den retning. Det er også mulig at endringene i forskningens innhold og profil er større enn det som er mulig å fange opp i en kvantitativ innholdsanalyse. Forskningen på tradisjonelle medier eller interessen for kjente temaer som nyheter og politisk journalistikk kan ha andre innretninger og reise andre spørsmål i dag enn tidligere. Det er derfor et håp at denne studien kan inspirere til mer dyptgående analyser av journalistikkforskningen, gjerne på mer avgrensede deler av journalistikken, for å se på mulige endringer i angrepsvinkler og perspektivvalg. Samtidig avdekker studien at mange viktige områder av journalistikken fortsatt er lite forskningsmessig belyst. Wahl-Joergensen og Hanitzsch (2009: 12) karakteriserer mye av den internasjonale journalistikkforskningen som «eliteforskning» og etterlyser mer forskning som går utenom de største mediene, de mest kjente mediehendelsene og de mest prominente journalistene. For den skandinaviske forskningen kunne en i tillegg etterlyse mer forskning om nye medier og kanskje særlig en forskning som ser den nye mediehverdagen mer fra innsiden, for å få frem hvilke utfordringer og eventuelle dilemmaer som nye medier og skjerpede rammebetingelser representerer både for journalistene selv og for journalistikken. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 307 ]

22 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Lisbeth Morlandstø, førsteamanuensis Fakultet for samfunnsvitenskap, Universitetet i Nordland E-post: Lisbeth.Morlandsto@uin.no Referanser Asp, Kent (1992): «Journalistik som forskningsområde» i Ulla Carlsson og Anders Lindblad (red.): Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom. S Bastiansen, Henrik G. og Hans Fredrik Dahl (2008): Norsk Mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Bjarnason, Hilmar Thor, Maria Edstrøm, Barbi Pilvre og Jonita Siivonen (2005): «Here I Am! Portrait Interviews in Estonian, Finnish, Icelandic and Swedish Daily Newspapers» i Nordicom Information nr. 2. S Bjørnsen, Gunn, Jan Fredrik Hovden og Rune Ottosen (2009): «The Norwegian Journalism Education Landscape» i Georgios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/ Chicago: Intellect. Carlsson, Ulla og Anders Lindblad (red.) (1992): Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Ämnesområdet idag och i framtiden. Göteborg: Nordicom. Dahlgren, Peter (1989): «Journalistikforskning: tendenser och perspektiv» i Nordicom Information, Nr Göteborg: Nordicom. S Dansk Presses selskap (1983): Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr. 2. Odense: Pressehistorisk Selskab. Denzin, Norman K. og Yvonna S. Lincoln (1998): «Introduction. Entering the Field of Qualitative Research» i Norman K. Denzin and Yvonna S. Lincoln (ed.): Collecting and Interpreting Qualitative Materials. Thousand Oaks: Sage Publicatuions. S Dørsjø, Jon (1983): «Journalistikk faget som ikke har funnet sin forskning» i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr.2. Odense: Pressehistorisk Selskab. S Eide, Martin (1993):»Den sosiologiske fantasi og journalistikkforskningen eller den journalistiske fantasi og sosiologien» i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. S Eide, Martin (2000): Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Ekecrantz, Jan og Tom Olsson (1998): Det redigerade samhället. Om journalistikens, beskrivningsmaktens och det informerade förnuftets historia. Stockholm: Carlsson Bokförlag. Ekström, Mats og Stig Arne Nohrstedt (1996): Journalistikens etiska problem. Stockholm: Rabén Prisma och Svenska Journalistförbundet. Ghersetti, Marina og Lennart Weibull (2009): «The Swedish Journalism Education Landscape» i Georgios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect. [ 308 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

23 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Hadenius, Stig (1992): «Den nödvendiga journalistikforskningen» i Ulla Carlsson og Anders Lindblad: Forskning om journalistik, medier & kommunikation. Göteborg: Nordicom. S Høst, Sigurd (2011): Avisåret Rapport nr. 18. Volda: Høgskulen i Volda/Møreforsking. Hultén, Lars J. (1988): «Forskarfält för journalistikforskningen. Textproduktionen och den redaktionella texten» i Ulla Carlsson (red.): Forskning om journalistik. Nordicom-nytt nr. 4. Göteborg: Nordicom. S Hvitfelt, Håkan (1983): «Massekommunikationsforskning och journalistikforskning» i Pressens årbok. Nordisk forum for forskning og debat om massemedier. Nr. 2. Odense: Pressehistorisk Selskab. S Kabel, Lars (2008): Dansk journalistikkforskning En kortlægning at forskningen og dens resultater. København: Dagspressens Fond. Lund, Anker Brink (2002): Den redigerende magt. Nyhedsinstitutionens Politiske indflytelse. Århus: Århus Universitetsforlag. Lund, Erik (1989): «Journalistikforskning kan videreutvikle journalistik» i Nordicom Information, Nr Göteborg: Nordicom. S Minke, Kim (2009). «The Danish Journalism Education Landscape» I: Goergios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect. Morlandstø, Lisbeth (2012a): «Institusjonalisering og vekst en studie av journalistikkforskning i Skandinavia» i Nordicom Information. Nr Göteborg: Nordicom. Morlandstø, Lisbeth (2012b): «Den tvetydige forskjellen. Betydningen av kjønn i utviklingen av skandinavisk journalistikkforskning» i Tidsskrift for kjønnsforskning. Nr Oslo: Universitetsforlaget. Nag, Wenche (1996): Medieforskningens hvem vet best. En studie av møtet mellom Akademia og Pressen. Universitetet i Bergen: IMKs rapportserie nr. 28. Nag, Wenche (1997): «Medieforskning som kamparena. En analyse av møtet mellom Akademia og Pressen» i Norsk Medietidsskrift. Nr. 2. Oslo: Novus Forlag. S Nordicom Information (1989): Journalistikforskning. Nordicom Information. Nr Göteborg: Nordicom. Norges Idrettshøgskole (2004): Moving Bodies. Mennesket i bevegelse. Oslo: Norges Idrettshøskole. Nr. 2, vol. 2. Ottosen, Rune og Arne Krumsvik (2008): Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJforlaget. Ottosen, Rune (2004): I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: IJ-forlaget AS. Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget. Solum, Ove og Eli Skogerbø (1993): «Journalistikkforskningen et felt på nye veier?» i Journalistikkforskning, NML-rapport. Oslo: Norsk Medieforskerlag. S Syvertsen, Trine (2010): «Medieforskerne samarbeider godt» i Norsk Medietidsskrift nr. 3. Oslo: Universitetsforklaget. S norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 309 ]

24 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner Universitets- og høgskolerådet-rapport (2004): Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstilling fra faglig og tekniske utvalg til UHR. Oslo: Universitets- og høgskolerådet. Wahl-Jorgensen, Karin og Thomas Hanitzsch (red) (2009): The Handbook of Journalism Studies. New York and London: Routledge. Weibull, Lennart og Britt Börjesson (1995): Publicistiska seder. Svensk pressetik i teori och praktik Stockholm: Tiden. Weibull, Lennart (2009): «Introduction to part II: The Northern European/Democratic Corporatist Media Model Countries» i Goergios Terzis (ed.): European Journalism Education. Bristol/Chicago: Intellect. Zelizier, Barbie (2004): Taking journalism seriously. News and Academy. California: Sage Publications Inc. Zelizer, Barbie (2009): «Journalism and the Academy» i Karin Wahl Jorgensen og Thomas Hanitzsch (red): The Handbook of Journalism Studies. New York and London: Routledge. S Østbye, Helge og Nina Kvalheim (2009): I konsernets øyne er redaksjonen en utgiftspost. Rapport om aviser, konsern og avisøkonomi. Oslo: Norsk Journalistlag. Noter 1 Institutt for Presseforskning og Samtidshistorie ved Aarhus Universitet i 1954, Institutt for Presseforskning ved Universitetet i Oslo i 1958 og Avdelning for pressforskning ved Lunds universitet fra Se også Weibull 2009: 74. Vi sier gjerne at journalistikkforskningen i Skandinavia startet som presseforskning og var knyttet til etableringen av disse instituttene. Denne forskningen tok, slik jeg oppfatter den, først og fremst utgangspunkt i avisen som medium og nyhetsformidling som fenomen. Den hadde også ofte en kvantitativ tilnærming hvor kartlegging av mengde og utbredelse var viktig, og mange vil si at presseforskningen hadde flere samfunnsvitenskapelige enn humanistiske perspektiv. 2 Morlandstø (2012a) 3 Morlandstø (2012b) 4 Jeg har registrert hver enkelt artikkel eller bokkapittel i antologier, ikke antologien selv. 5 Det norske Universitets- og høgskolerådets rapport «Vekt på forskning» (2004: 25) bruker den samme definisjonen av vitenskapelige arbeider som gir publiseringspoeng. 6 Jeg brukte søkeordet «journali» for å fange opp artikler som på en eller annen måte omhandler journalistikk (både på norsk og engelsk). I NORDART brukte jeg også søkeordene «media» og «medie». Noen få publikasjonstitler er likevel funnet på annet vis ved at jeg i registreringsarbeidet kom over relevante publikasjoner som ikke ble fanget opp verken av Nordicom eller NORDART. Jeg la disse til materialet og velger å se dette både som en kvalitetssikring og en forbedring av dataene. 7 En mer inngående beskrivelse av og begrunnelse for metode og utvalg finnes i Morlandstø (2012a). Her har jeg også mer utfyllende drøftet ulike konsekvenser for utvalget [ 310 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

25 lisbeth morlandstø tema med visse variasjoner (for eksempel at institusjonsinterne rapporter og lærebøker, resepsjonsforskning og forskning på underholdningsmedier som film og dataspill er utelatt). 8 Se Morlandstø (2012a) om gjennomgang av den institusjonaliserings- og akademiseringsprosess som har foregått i den skandinaviske journalistikkforskningen. Se Zelizer (2004) om akademisering av den internasjonale journalistikkforskningen. 9 De journalistiske innholdskategoriene ble i grove trekk definert ut fra de tematiske inndelingene som mediene selv opererer med. Listen ble så supplert med andre temaer etter hvert som de dukket opp i materialet. 10 Martin Eide ser spesifikt på redaktørinstitusjonen. 11 Se også Syvertsen (2010: 288), som blant annet sier at sampublisering er spesielt utbredt nettopp i journalistikkforskningen. 12 De journalistiske fagområder er kategorisert i henhold til sentrale fagområder i faglitteratur og undervisning. Listen er så supplert med nye kategorier etter hvert som de dukket opp i materialet. 13 Se også Zelizer (2004) og Bjarnason m.fl. (2005), som bekrefter det samme. 14 Odd Raaum (2003: 145) viser til tre personer som har brukt dette begrepet; mangeårig sekretær i utvalget Gunnar Bodahl-Johansen, Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold og tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal. 15 Jf. ulike statistikker for medievaner (nordicom.gu.se/mediestatistikk). 16 Ofte resepsjonsstudier, som jeg har utelatt i min studie. 17 Innholdsanalyser blir ofte regnet som kvantitative. Mitt materiale viser at det er mye tekstanalyse og andre kvalitative former for innholdsanalyse. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 311 ]

26 Abstract In this article it is argued that warrior masculinity has become influential in Norwegian contemporary media and popular culture. The author focuses specifically on the men s magazine Alfa launched in 2010 and which produced a media discussion on the representation of Norwegian soldiers in Afghanistan. The soldiers were presented in the magazine as warriors and stated that killing was better than sex. Warrior masculinity is not unique to Alfa; it can also be seen in other areas of Norwegian contemporary culture in popular practices such as paintball and airsoft. Keywords: masculinities gender media warriors Fredrik Langeland Soldater med lyst til å drepe Krigermaskulinitet i mannebladet Alfa Høsten 2010 vakte det nye mannebladet Alfa oppmerksomhet med en reportasje om Telemarksbataljonen i Afghanistan, der det kom frem at soldatene foretrakk krig og drap fremfor sex. Utgivelsen førte til en opphetet debatt om «krigerkulturen» i det norske forsvaret. Men maskulinitetsidealene som kom frem i reportasjen var ikke unike for magasinet; også i andre representasjoner av soldater i Afghanistan kan man kan se tilsvarende trekk. En krigermaskulinitet kom til syne på flere fronter av norsk populærkultur. Innledning ble Alfa lansert som «NORGES NYE MANNEBLAD», med programleder og modell Triana Iglesias avbildet på forsiden. 1 I lederen kommenterte daværende redaktør Magnus Rønningen at i fotografiene av henne skulle det være «minimalt med posering», ettersom man fremstilte avkledde «jenter» i naturlige omgivelser. For Alfa skulle være av «seriøs kvalitet», og ikke «harry». Men det skulle også være mer «baller» bak det 164 sider lange magasinet, noe som skulle signalisere maskuliniteten man ønsket å presentere. 2 Dette kom til uttrykk i en 17 siders reportasje med tittelen «NORGE I KRIG», som omhandler soldater fra Telemarksbataljonen (heretter TMBN). Her formidlet Alfa den brutale «sannheten» om krigen i Afghanistan. I reportasjen blir en av soldatene sitert på at det å være i kamp er «bedre enn å knulle». Alfa omformulerte dette til at krig er «Bedre enn sex», og reaksjonene fra politisk hold lot ikke vente på seg. 3 Daværende forsvarsminister Grethe Faremo var raskt ute med å påpeke at reportasjen gir et universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

27 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe inntrykk av norske soldater som man må ta «avstand fra» (Akerhaug 2010). Den utløste en av de største debattene som har vært omkring den norske deltakelsen i Afghanistankrigen. Oppstyret rundt Alfa nr knytter seg til den økende oppmerksomheten rundt Afghanistankrigen i den offentlige debatt, og i norsk litteratur og populærkultur de siste årene. 4 I ukene før og etter utgivelsen ble dessuten inntrykket av soldatenes problematiske holdninger og adferd forsterket gjennom lignende oppslag i riksdekkende medier. Det handlet om kamprop, om bruken av vikingsymbolikk, dødninghoder på materiell og på potensielle motstanderes boliger, og om unødig bruk av vold i enkelte situasjoner. 5 Mediefokuset i kjølvannet av utgivelsen kulminerte i at major Rune Wenneberg utpekt som ansvarlig offiser for denne «krigerkulturen» den deltok i Fredrik Skavlans talkshow, der han måtte forklarte soldatenes opptreden. En krigermaskulinitet preget nå offentligheten. I denne sammenheng viser dette til idealiserte forestillinger om forholdet mellom maskulinitet, krig og vold som kommer til uttrykk gjennom representasjoner i populærkulturen. Denne artikkelen analyserer krigermaskuliniteten i Alfa nr , med utgangspunkt i et større bakteppe knyttet til representasjonen av Norges krigføring i Afghanistan. Artikkelen argumenterer for at en bred forståelse av denne «krigerkulturen» er avgjørende for å analysere idealisert maskulinitet i samtidig medie- og populærkultur. I den sammenheng blir det lagt vekt på et eksisterende kontinuum mellom ulike iscenesettelser av krigermaskulinitet i dagens Norge. Reportasjen danner et utgangspunkt for å undersøke overganger mellom representasjoner i populærkulturen og det norske forsvarets språkbruk og ideologi. Dette blir særlig relevant når man ser at norske menn og kvinner benytter medierepresentasjoner som utgangspunkt for å iscenesette seg som krigere gjennom nye og populære aktiviteter som airsoft og paintball. Det går inn i en tendens der populærkulturen i dag blir militarisert på nye måter. På hvilke måter iscenesettes krigermaskulinitet gjennom reportasjen «Norge i krig»? Hvordan relaterer dette seg til representasjoner av soldater og krigere i en bredere populærkulturell kontekst i Norge på 00-tallet? Artikkelen har sitt teoretiske og metodologiske utgangspunkt i kulturteori, kjønns- og maskulinitetsteori. Som analytisk begrep innenfor samfunnsforskning og humaniora kan maskulinitet defineres som ideologier, diskurser, idealer og praksiser knyttet til det å være mann i en bestemt historisk og geografisk kontekst. Maskuliniteter kan forstås som prosessuelle og foranderlige der bestemte posisjoner er hegemoniske (Connell 1995:77). I etableringen av hegemonisk maskulinitet spiller media en viktig funksjon som produsent og distributør av populærkulturelle uttrykk (Craig 1992). Artikkelen legger vekt på hvordan slike idealer kommer til uttrykk i konkrete representasjoner gjennom artikulasjoner, handlinger som gjennom å sette arbitrære elementer i sammenheng (for eksempel «menn» og «krig») skaper en midlertidig lukning av en diskurs omkring maskulinitet (jf. Slack 1996: ). 6 Gjennom artikkelen er jeg opptatt av å tydeliggjøre Alfas isceneset- norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 313 ]

28 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe telse av maskulinitet som en del av hva den britiske kulturforskeren Graham Dawson karakteriserer som de(t) kulturelt imaginære; han definerer dette som nettverk av sammenflettede diskurser, bilder, motiver og fortellinger som er offentlig tilgjengelig i en kultur på et gitt tidspunkt, og som artikulerer et psykisk og sosialt nivå (Dawson 1994:48). De(t) kulturelt imaginære oppstår ifølge Dawson i samspillet mellom fantasier og diskursive former, når fellesskaper speiler og artikulerer seg selv, og utgjør referanserammer for kollektive identitetsformasjoner (jf. Lykke 2002:11). I sine analyser viser Dawson til krigeren og soldaten som sentral for konstruksjonen av nasjonale maskulinitetsidealer. Et av de sentrale elementer i soldaters fortellinger fra krigssituasjoner i det 20. århundret handler om lysten til og gleden ved å drepe (Bourke 1999). Slike fortellinger er som oftest, men ikke utelukkende, menns erfaringer, ettersom tradisjonelle soldat- og krigerkulturer domineres av menn og dyrker et voldelig mannsideal (Ehrenreich 1997; Gibson 1994: Hearn 2011; Jeffords 1989; Morgan 1994; Theweleit 1987). I motsetning til tidligere forskning om «krigerkultur» i kjølvannet av Norges deltakelse i Afghanistan (Bjørnstad 2011; Brunborg 2008; Edström et al. 2009) fokuserer denne artikkelen spesifikt på representasjoner i populærkulturen. Artikkelen kontekstualiserer først fremstillingen av soldater fra TMBN i Alfa knyttet til endringer i det norske forsvaret på 00-tallet. Dette etablerer en ramme for å forstå at krigerkulturen som blir eksponert i Alfa, er et ledd i en bevisst utvikling fra forsvarets side. Samtidig legges det vekt på at reportasjen befinner seg i en bestemt mediekontekst, noe som gir et utgangspunkt for å gripe idealene som kommer til syne gjennom de populærkulturelle referansene, vektleggingen av det heteroseksuelle mannlige fellesskapet, og etableringen av en krigermaskulinitet der lysten til å drepe står sentralt. For å knytte dette opp til en større spredning av fantasier om en krigermaskulinitet i Norge på 00-tallet, viser jeg særlig til airsoft og paintball, som er nye og populære aktiviteter, der (hovedsakelig) menn simulerer krigshandlinger med kopier av militært utstyr og våpen. Det er aktiviteter der man aktivt benytter seg av medias diskurser som utgangspunkt for iscenesettelse som soldater. Hensikten med analysen er å skape en bred forståelse av hvordan idealet om krigermaskulinitet sirkulerer i det norske samfunnet. Eksponering av en (u)ønsket krigerkultur De kontroversielle uttalelsene i reportasjen «Norge i krig» kommer fra en ny gruppe profesjonelle soldater i Norge. Disse utgjør en viktig del av omstillinger forsvaret har gjennomgått de siste tyve årene. Sentralt i den sammenheng står tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som gav ideologisk tyngde til en nydefinering av begrepet «forsvar» på 1990-tallet (Eliassen 2010). Det handler om strategisk-politiske vurderinger der forsvaret tilrettelegges for intervensjoner i såkalte «asymmetriske konflikter» utenfor Europa. Dette er et ledd i en ny sikkerhetspolitikk der risikoen for en massiv invasjon av Norge regnes for å være svært liten. I boken For- [ 314 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

29 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe nyelse eller forvitring? Forsvaret frem mot 2012 (2011) beskriver han utviklingen som et «militært paradigmeskifte»: fra 1999 til 2010 ble hæren redusert fra 13 til 1 brigade, og andre mobiliseringsavdelinger er nå borte. Heimevernet er for eksempel redusert fra til (Diesen 2011:38, 245). Bakgrunnen for disse endringene handler om nye politiske (bl.a. krigen mot terror), samfunnsmessige (det fysiske forfallet i befolkningen) og økonomiske (økte kostnader på teknologi og utstyr) vilkår. En av konsekvensene av dette blir at ulike former for «synlig militær tilstedeværelse i mange lokalsamfunn» forsvinner (2011:24). Dette innebærer at samfunnet ikke lenger har et like direkte forhold til forsvaret som da verneplikten reelt sett var allmenn. Man har i dag etablert et annet forsvar med nye funksjoner og symboler, som har endret seg fra å være et «nasjonalt nødvergeinstrument» til å bli et «utenrikspolitisk maktmiddel» (Diesen 2011:172). Sentralt står etableringen av TMBN og utviklingen av hva Diesen i 2008 karakteriserte som «Den nye krigerkulturen» (Diesen 2008). TMBN ble opprettet i 1993 og er den norske hærens eneste profesjonelle heltidssoldater. De har deltatt i utenlandsoppdrag for Norge i det tidligere Jugoslavia ( ) og har fra 2003 hatt styrker i Afghanistan. I det nye norske forsvaret er TMBN på mange måter ansiktet utad, noe som innebærer at symbolverdien står sterkt. Dette skyldes trolig bataljonens sentrale rolle i Afghanistankrigen, og i den påfølgende medieoppmerksomheten rundt disse operasjonene. Dette er en av få norske kampavdelinger der «krigerkultur» som faktisk fenomen eksisterer i dag, i den forstand at bataljonen selv bruker uttrykket for å definere aktivitetene. TMBN brukte i 2009 krigen og krigeren som symbol, i motsetning til noen få år tilbake da humanistiske verdier stod sentralt (Bjørnstad 2011:14 15). Major Rune Wenneberg skriver i 2011 om «vår krigerkultur» som omfatter egenskaper som aggressivitet, selvstendighet, modighet, ridderlighet, samarbeidsvillighet og hardhet (Johansen 2011:32 33). I tillegg finnes «krigerkultur» som et bredere språklig fenomen når ledere som Diesen avvender begrepet (Edström et al. 2010:33 34). Diesens retorikk har vært politisk omstridt, men må i dag kunne sies å ha bred tilslutning i forsvaret og blir fulgt opp av Befalets fellesorganisasjon (BFO). De skriver følgende på sine hjemmesider i 2010: Utvikling av krigerkultur er en uunngåelig konsekvens av den type oppdrag vi møter i Afghanistan i dag. Det er i tillegg helt nødvendig for de avdelingene som tjenestegjør der å utvikle og ivareta en krigerkultur. Med dette mener vi en profesjonskultur med felles verdier, holdninger og normer som styrker samholdet i avdelingen og lojaliteten til oppdraget og nasjonen. Dette er i tråd med Diesens ambisjon om en indre endring av forsvaret, som er avgjørende for at soldatene skal få «en følelse av forpliktelse» gjennom ulike «ritualer» (Diesen 2011:174). Krigerkulturen som kommer til syne i Alfas reportasje, er ifølge BFO en «uunngåelig konsekvens» av Afghanistankrigen, og man gir den et positivt innhold som ledd i en «profesjonskultur». Det som imidlertid ikke er så lett norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 315 ]

30 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe å begripe gjennom denne språkføringen, er at deler av en slik «profesjonskultur» handler om å drepe i nasjonens navn. Den anerkjente britiske krigshistorikeren Joanna Bourke påpeker at krig er et offentlig godkjent blodbad som de høyeste sivile myndigheter har tillatt med samtykke hos flertallet av befolkningen til den krigførende part (Bourke 1999:xiii). Dette er selvsagt ikke ukjent for forsvaret, men det står i kontrast til det tradisjonelle nasjonale selvbildet om Norge som en «fredsnasjon» (jf. Edström et al. 2009). Oppmerksomheten rundt Alfa nr gir et eksempel på hva som skjer når holdninger innad i det nye norske forsvaret kommer til utrykk i den norske medieoffentligheten. Jeg legger i denne konteksten særlig vekt på de to første delene av reportasjen «Norge i krig» som omhandler en gruppe med soldater fra TMBN. Det var passasjer herfra som var medvirkende til at Grethe Faremo karakteriserte Alfa nr som «Norges Armadillo», med referanse til den omdiskuterte dokumentarfilmen om danske soldaters opptreden i Afghanistan (jf. Akerhaug 2010). Soldater foran kamera De to første delene av reportasjen «Norge i krig» på s i Alfa, omfatter 11 fargefotografier av ulik størrelse, brødtekst, ingress, bildetekster og visuelle elementer som binder det hele sammen. 7 Den består av to hoveddeler, der den første beskriver soldatene i krig ( ), mens den andre inneholder sitater fra intervjuer med dem ( ). Reportasjen introduseres med et tosiders fotografi på s der en gruppe mannlige soldater fra TMBN vises frem i sine høyteknologiske ørkenuniformer og med våpen. Soldatene poserer på et militært kjøretøy. De har alvorstunge ansikter. «NORGE I KRIG» nederst til venstre dominerer, og ingressen forteller at dette er «dokumentaren» om «soldater som liker å drepe». På s. 106 starter beskrivelsen av et slag mellom norske soldater og Taliban-styrker. En nøytral forteller formidler at norske soldater stadig er i kontakt med «fienden». Reportasjen tar utgangspunkt i de norske soldatenes følelser og redsler, særlig frykten for lyden av «venner som blir revet vekk». Man får innsyn i hvordan de «erfarne» soldatene synes å gjøre en god innsats i en svært kaotisk hverdag. Dramatikken understrekes gjennom å vise at kompaniet som omtales, mistet «kameraten» Claes Joachim Olsson noen måneder tidligere. Papiret er farget slik at det ser ut som magasinet selv har vært ute i felten. De samme visuelle virkemidlene går også igjen i reportasjens del to, der de norske soldatene forteller om sine erfaringer fra krigen. Og det var her man kom med følgende kontroversielle uttalelse: «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling. Det høres kanskje teit ut, men det er bedre enn å knulle.» På tross av at teksten formidler at dette er «dokumentaren» fra felten, er de to fotografiene som avbilder soldatene som gruppe (Fig. 1, Fig. 2) tilsynelatende ikke fra slagmarken. Her har soldatene tatt oppstilling for magasinets fotograf. Ansikts- [ 316 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

31 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Fig. 1. Telemarksbataljonens soldater i Afghanistan poserer for Alfas utsendte. uttrykkene varierer i de to bildene, alvorstunge i det første, til aggressive i det andre. Scenen som utspiller seg i møte mellom soldatene, Rønningen og fotograf Sebastian Ludvigsen, forekom også i episode nr. 4 i dokumentarserien Norge i krig oppdrag Afghanistan på NRK 1 våren Her ser man forholdene soldatene i TMBN lever under, og man får se hvordan Alfas utsendte instruerer soldatene i skriket «Til Valhall» og til å løfte geværene over hodet (Fig. 2). Bildene henspiller på etablerte maskulinitetskonvensjoner knyttet til soldater i krig, der dominans og aggressivitet står sentralt (jf. Theweleit 1987). Et instruerende kamerablikk får soldatene til å fremstå nærmest som iscenesatte objekter, der magasinet ikke legger skjul på hva slags maskulinitet man ønsker skal komme til uttrykk krigermaskuliniteten. At mediene spiller en viktig rolle i representasjonen av krig, er i seg selv ikke noe spesielt, tvert imot er dette en del av alle moderne kriger (Carruthers 2011). Men noe av det særegne med denne reportasjen i en norsk kontekst var at mannebladet Alfa stod i sentrum for ordskiftet omkring norske soldater, i en offentlighet som mangler informasjon om Afghanistankrigen. Som Dagbladets kommentator Simen Ekern ( ) spissformulerte, hadde det lenge vært behov for å vite «hva som egentlig foregår». Magasinet pretenderte å være noe mer annet enn andre norske manneblader, og fremsto ved lanseringen nærmest som en seriøs norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 317 ]

32 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Fig. 2. Alfa formidlet at norske soldater mente krig er bedre enn sex. aktør i debatten om Afghanistankrigen. Oppstyret i kjølvannet av den førte også til en debatt mellom Rønningen og Faremo i NRKS Dagsnytt 18, om krigføringen i Afghanistan. Reportasjen gav Alfa massiv oppmerksomhet i den norske medieoffentligheten. Kommunikasjonsdirektør Svein Tore Bergestuen i TVNorge poengterte i lanseringen av mannekanalen Max, hva gjelder bladets innflytelse på det offentlige ordskiftet: «Slik virkning har ikke Mann, FHM eller Vi Menn» (Bergestuen 2010). Derfor er det vesentlig å se nærmere på hva slags maskulinitetsideal magasinet som helhet presenterte for leseren, for å forstå konteksten som reportasjen befinner seg i. Alfa-mannen Rønningen uttalte under lanseringen at Alfa ikke kunne være «jålete», ettersom man henvendte seg til «det brede lag av norske menn. Han var opptatt av å tydeliggjøre Alfa som representant for en uforanderlig maskulinitet, ettersom den norske mannen «fortsatt [er] opptatt av de samme tingene» som i tidligere tider. Foruten den nevnte krigsreportasjen inneholdt nummeret intervjuer med menn som Espen Lie (tidligere leiesoldat) og oppslag om (mannlige) fotballspillere og sportsjournalister. Det var også et intervju med Morten Strøksnes, forfatter av boken Et mord i Kongo (2011), som omhandler to tidligere soldater i TMBN Tjostolv Moland og [ 318 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

33 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Joshua French. Kvinnene var stort sett avkledd, med unntak av en ti siders artikkel om Stina Brendemo Hagen, som sitter fengslet for kokainsmugling i Boliva. Men her er det hennes barns fødsel som er i fokus, noe som fikk en kommentator til å påpeke at bladet rendyrket «hypermaskulinitet» i kontrast til «intimisert feminitet» (Bleie, ). I artikuleringen av en forskjellsdiskurs mellom kjønnene minner magasinet her om det mest tradisjonelle norske mannebladet Vi Menn (jf. Sandvand 2004). Det stod dermed i kontrast til et mer urbant magasin som Mann, og var en klar motsetning til en del manneblader som kom ut rundt år I lanseringen av bladet Café la man for eksempel vekt på at de «tradisjonelle [kjønns]rollene ikke er som før; de går litt i hverandre» (Hellebust 2000). Alfa skulle være for den tradisjonelle norske heteroseksuelle mannen, «ikledd nye klær». Alfa frontet maskuline stereotypier som krig, vold og sport. For å tydeliggjøre hva magasinet ikke var, kom Rønningen i et intervju med påstanden: «Alle mannebladene har trodd at den norske mann er metroseksuell, men han kom aldri til Norge» (Spigseth ). Metroseksualitet viser til den seksuelt overskridende og unge urbane mannen, som på narsissistisk vis iscenesetter seg gjennom å være opptatt av mote, trender og kosmetikk (Simpson 2011). Disse egenskapene betoner andre elementer enn hva maskulinitetsforskningen tradisjonelt har karakterisert som hegemonisk maskulinitet, der heteronormativitet, aktivitet, dominanse og aggressivitet står sentralt (Connell 1995:77 78). Idealet dominerte manneblader i særlig britisk populærkultur på det tidlige 00-tallet (Benwell red. 2003). En liknende tendens kom frem i norske manneblader som Café i samme periode. Det kom også til syne i tv-underholdningen, for eksempel i programmet Homsepatruljen (TV3, ) som var en spin-off av det amerikanske Queer Eye For The Straight Guy. Det ble tydeliggjort som et ideal da de mannlige landslagsspillerne i fotball, Morten Gamst Pedersen og Magne Hoseth, ble assosiert med denne trenden. Gjennom kontrasteringen til metroseksualiteten etablerer man et macho-ideal i Alfa. Dette er ikke noe unikt for magasinet; også ved andre anledninger, som i lanseringen av TV2 Zebras Manshow, ble metroen brukt som et symbol på en feminisering av mannen i norske medier på 00-tallet (jf. Langeland 2011). Alfas kontrastering mot dette idealet kan ses i lys av hva maskulinitetsforskeren David Coad karakteriserer som en «antimetroseksuell følelse» i kjølvannet av metroens popularitet i amerikansk og britisk populærkultur på det tidlige 00-tallet (Coad 2008:32). Men dette viser også til en endringstendens og reaksjon, der hvite heteroseksuelle menn opplever frykt for at den hegemoniske maskuliniteten har blitt ugjenkjennelig og femininisert i det senmoderne «ornamentale forbrukersamfunnet», for å bruke feministen Susan Faludis (1999) betegnelse. Men parallelt med en machoholdning og en krigermaskulinitet inneholdt Alfa også hele 28 sider fylt av reklame for mote og kosmetikk. En annen kommentator trakk derfor frem «parfymen, hårgeleen og hudkremen» som bladet inneholdt (Hompland, ). På forsiden, til venstre for Iglesisas, poserer Morten Gamst Pedersen foran en sportsbil. Håret er velfrisert og han har på seg kortermet norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 319 ]

34 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe t-skjorte slik at man kan se hans solariumsbrune (?) hud. På tross av behovet for å distansere seg fra metroseksualiteten reproduserer magasinet samtidig denne trenden. Det indikerer trolig at man kommersielt sett, for å tiltrekke seg reklameinntekter, valgte å benytte seg av dette idealet. Dette viser hvordan maskulinitetsidealer i en mediekontekst kjennetegnes ved hybriditet og motsigelser, der det trolig er viktig å artikulere forskjellige diskurser for å nå ut til et stort antall lesere og annonsører (jf. Demetriou 2001:348). Det forsterker også inntrykket fra de poserende soldatene (Fig. 1, Fig. 2) av hvordan maskuliniteten i Alfa er eksplisitt iscenesatt. Samtidig var det nettopp krigermaskuliniteten som magasinet først og fremst ble assosiert med ved lanseringen, og som signaliserer hvordan det kan leses inn i en større ideologisk kontekst. På jakt etter sannheten Alfa nr gir inntrykk av en realistisk fremstilling av soldater i kamp. På lederplass la Rønningen vekt på at reportasjen «Norge i krig» fremstiller «sannheten» om norske soldaters innsats i kontrast til forsvarets «løgner og halvsannheter». Dette henspiller på at man fra politisk hold har forsøkt å fortrenge den nødvendige bruken av vold i krigssituasjonen. Forsvaret manipulerer det norske folk, mens Alfa kommer med «en sann historie om soldater i krig». Denne viljen til å få frem elementer som ikke tidligere var kommet til syne, gjorde at Dagbladets Inger Merete Hobbelstad ( ) karakteriserte reportasjen som «grundig, viktig og relevant», og påpekte at den gav «verdifulle innblikk» i situasjoner som den norske medieoffentligheten vanligvis ikke har tilgang til. Samtidig kjennetegnes magasinets krigermaskulinitet av iscenesettelsen, der Rønningens karikerte posering i skuddsikker vest på side syv ikke legger skjul på magasinets nærmest gutteaktige fascinasjon for krigeruniverset. Dette kom til syne i avsnittet på s. 108 med tittelen «SOM I EN RAMBO-FILM», der det fortelles om kamper mellom norske soldater og Taliban, og med et tilsynelatende dødelig utfall for sistnevnte. Det skildres hvordan det i stridighetene kommer til syne mannlige medlemmer av en lokal armé, «arbaqee», som blir ledet av en «filmstjernekjekk afghaner med rosa pannebånd». Bevæpnet med «AK47- gevær» kommer de ridende på hest. Scenen utløser «latter» ettersom dette ikke er de norske soldatenes motstandere, men deres «gamle kjente». 8 Disse deltar på samme side i konflikten selv om de ikke har lik tilgang til høyteknologisk utstyr. Møtet mellom de «lokale gutta» og de norske soldatene beskrives som hentet ut fra den «tredje Rambo-filmen». Sammenlikningen er typisk for stilen i denne delen av reportasjen og i magasinet for øvrig der det handler om å gi et bilde av det brutale alvoret i soldatenes hverdag, samtidig som man også har med elementer som gir det hele en kameratslig tone. Her er en eksplisitt henvisning til den amerikanske actionfilmen Rambo 3 (Peter MacDonald 1988). Hvis man leser Alfa i brytningen mellom populærkultur [ 320 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

35 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe og politikk, er referansen til denne filmen betydningsfull, ettersom filmhandlingen finner sted i Afghanistan, der Rambo samarbeider med lokale paramilitære afghanske soldater i en heroisk redningsaksjon. Protagonisten (Sylvester Stallone) med sin karakteristiske muskuløse harde kropp står som emblem for 1980-tallets tidsånd i amerikanske populærkultur, ettersom han kroppsliggjør sentrale verdier i denne periodens politisk-ideologiske klima: individualisme, kampen for konservative verdier, nasjonalisme, nostalgi (Jeffords 1994). Men dette handler ikke bare om en retrett til en av 1980-tallets karakteristiske ikoner, for filmene fikk sin renessanse på 00-tallet med lanseringen av Rambo 4 (Sylvester Stallone, 2008). Dette representerer dermed også et maskulinitetsideal i samtiden. Gjennom å trekke inn denne referansen etableres samtidig en forbindelse mellom krigssituasjonen og fiksjonen, som igjen knytter den til det mytiske krigeruniverset Rambo-maskulinitetens tilbakekomst og tilsynekomst i Alfa er et eksempel på en endringstendens i deler av den angloamerikanske populærkulturens kjønnsidealer. Etter endret representasjonene av menn seg fra idealene som hadde dominert populærkulturen gjennom 1990-tallet, der de ofte ble fremstilt som mykere og mer sensitive enn tidligere (jf. Malis 2005). Som den amerikanske feministen Mary Hawkesworth påpeker, har det både gjennom filmindustri og politikk vært en oppblomstring av «heltemodig mannlighet» og tilbakevending til «æresnormer» (Hawkesworth 2006: ; se også Goldstein 2003; Danbolt 2008). Ifølge den britiske kulturforskeren Jonathan Rutherford har det vært et skifte i fremstillingen av hvit heteroseksuell maskulinitet gjennom de siste 15 årene. Han viser til hvordan magasiner, reklame, film og fjernsyn tidligere hadde fratatt denne mannlige kroppen en formell autoritet gjennom seksualiserte og avkledde bilder av bilder av den. Dette endres nå delvis mot til en fremstilling av disse mennene som selveksisterende eller dominante. Rutherford bruker den amerikanske filmen Fight Club (David Fincher, 1999) som eksempel på revitaliseringen av en autentisk hypermaskulinitet, som løsning på menns følelse av maktesløshet i en «feminisert» og varefiksert forbrukerkultur (Rutherford 2007:89). 9 Dette sammenfaller tidsmessig med et tett forhold mellom det militære og kulturindustrien, og man snakker nå om et medie-militær-kompleks. Dataspillet «Americas Army» ble eksempelvis lansert i 2002 med tanke på økt rekruttering av soldater. Spillet har over nedlastninger, og var sterkt medvirkende til at man i 2009 nådde målsetningen (Carruthers 2011: ). Dette førstepersons skytespillet har likhetstrekk med serien Modern Warfare, som i dag er Norges mest solgte dataspill. Som Rutherford påpeker, skaper man en nytelsesfull fantasi om å være i krig med Den andre, der man kan forfølge, skyte og drepe, uten selv å bli såret (Rutherford 2007:95 96). Rønningen og Alfas referanse til Rambo-uinverset går inn i en trend der maskuliniteten fremstilles som hard og dominant. Det er en artikulasjon av et naturliggjort forhold mellom menn, krig og vold der de norske soldatene fremstår som et ideal. Slik fortoner det seg mindre viktig å fremstille «sannheten» enn å iscenesette en krigermaskulinitet. I dette universitet finnes det en spesiell forbindelse mellom menn. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 321 ]

36 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Krigsbrødre Aktørene i reportasjen «Norge i krig» er utelukkende menn. Soldatene understreker at viktigst for dem er støtten fra «kompiser», og at det mannlige «samholdet» og «teamfølelsen» er essensiell. Dette kommer til uttrykk gjennom sorgen de uttrykker over dødsfallet til Claes Joachim Olsson, noe som igjen forklarer de alvorstunge og aggressive ansiktene (Fig. 1, Fig. 2). I teksten kommer det frem en lettelse over at de antakelig har drept ham som tok livet av «kameraten». Forholdet dem imellom er typisk for måten soldater omtaler hverandre på. Menn som deltar i krig karakteriserer hverandre gjerne som «brødre» (Jeffords 1989:45 87). Den selvbiografiske boken til fenrik Emil Johansen tilhørende samme kompani som soldatene i Alfas reportasje hadde således tittelen Brødre i blodet (2011). Vektleggingen av det mannlige samholdet går igjen i Alfa generelt. På lederplass hyllet man for eksempel soldatene som gjør en «fantastisk jobb». I den delen av reportasjen der soldatene møter krigerne til hest, finnes både likheter og forskjeller mennene imellom. På den ene siden fremstilles afghanerne som utstyrsmessig underlegne TMBN med sine «avanserte optiske kikkerter» og sofistikerte tekniske utstyr. De er «modige krigere», «fryktede» og «fryktløse»; egenskaper som definerer dem i kontrast de norske soldatenes «effektive» og kontrollerte adferd. Afghanerne kommer «ut av en støvsky» mens de går til «frontalangrep» på Talibans styrker, hvorav det beskrives at en av dem får «fem kuler i lårene». Det er som om de her plasseres på en scene av Alfa gjennom et orientalistisk blikk, som gjennom en eksotiseringsprosess produserer en fantasi om Den andre som primitiv og irrasjonell (jf. Said 2004:110). De har ikke den samme rasjonelle fremtoning som de norske soldatene. Samtidig kommer det gode forholdet mellom dem tydelig frem i reportasjen. De lokale mennene karakteriseres som de norske også som «gutta». Dette gir dem en privilegert posisjon som symbol for en idealisert og autentisk maskulinitet (Langeland 2011). Det mannlige samholdet kjenner ingen kulturelle grenser, selv om de norske soldatene fremstår som suverene med sin «materielle overlegenhet». I bildene av soldatene i Alfa er det tydelig at uniformene er like. Dette skaper inntrykket av en samlet kampenhet som deler indre og ytre verdier. Betydningen av klesdrakten for TMBN blir tydelig i dette eksempelet hos Emil Johansen som beskriver det å gå inn et slikt uniformert fellesskap: Fra 2. september 2006 var jeg ikke lenger det sivile individet Emil Johansen. Jeg var en kampsoldat, en kriger og grenader i [ ] TMBN. Jeg bestemte ikke lenger hvilke klær jeg skulle bruke, hvordan jeg skulle se ut på håret eller hvordan skjegget skulle gro. Nå representerte jeg noe annet enn meg selv. Jeg hadde blitt vist den tilliten å få bære det norske flagget på høyre skulder, og Telemark bataljons avdelingsmerke på venstre. (Johansen 2011:34) På den måten markeres overgangen der han beveger seg fra «det sivile individet» Johansen til å bli «en kampsoldat, en kriger». Han kaster så et blikk rundt seg og ser på sine «soldatbrødre» som snart skal bli hans «krigsbrødre» (2011:34). I Alfa [ 322 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

37 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe får fellesskapet en eksplisitt heteroseksuell ramme gjennom de nakne kvinnene i magasinet, eksemplifisert med en smilende Iglesias på forsiden som henvender seg til (den heteroseksuelle mannlige) leseren. På lederplass ble det hevdet at leseren ikke burde bli overasket om «du fersker dama di med ALFA i senga». Her kommer til syne det man innenfor maskulinitetsforskningen karakteriserer som homososialitet. Det vil si ikke-seksuelt definerte vennskapsforhold mellom menn, markert gjennom en distanse til kvinner og ikke-hegemoniske maskuliniteter (Bird 1996:121). Innenfor dette homososiale rommet vil alle former for potensielt homoseksuelt begjær ses på som en trussel (jf. Sedgwick 1985). Heteroseksualiteten er også en forutsetning for at soldatene skal fungere som identifikasjonsobjekter for nasjonen Norge (Langeland 2009; se også Nagel 1998). Kvinner er underordnet denne maskuliniteten og har ingen naturlig plass i fellesskapet. På lederplass omtales de som «jenter» og medvirker utelukkende på menns premisser. Den eneste kvinnen som omtales i forbindelse med krigen er forsvarsminister Grethe Faremo. Men Faremo tilhører ikke krigerkulturen i Afghanistan, og er den som ifølge Alfa bidrar med «løgner og usannheter». Som den amerikanske kulturforskeren Susan Jeffords påpeker, handler det i krigsrepresentasjon om å ekskludere kvinner fra det maskuline samholdet (Jeffords 1989:43). I dette tilfellet kan det se ut som det gjelder å distansere seg fra en kvinnelig minister som ikke har innsikt i krigens «sannhet». Samtidig er det også som i Rambo-trilogien en kritikk av et politisk og byråkratisk system som ikke forstår seg på virkeligheten og den handlekraften som må til (jf. Jeffords 1994:19). Et lignende utgangspunkt finner man igjen hos Sverre Diesen, som bebreider politikere for deres «politisk korrekthet eller emosjonelle forestillinger» i kritikken av krigerkulturen (Diesen 2011:174). For å forstå dette må man selv være en del av denne krigermaskuliniteten, eller ha innsikt i dens indre logikk. Naturlig drapslyst og omsorgsfulle fedre Navnet Alfa er nærmest en erklæring om at mannen fremfor alt er styrt av biologiske instinkter, og at det handler om å vise styrke gjennom aggressivitet og vold. I bildeteksten på s. 105 er sitatet fra soldaten som foreller at når du skyter, er det som «å slippe løs en hund i bånd», og i et av bildene (Fig. 2) er de iscenesatt som aggressive krigere. Fremstillingsmåten av soldatene i TMBN minner om språkbruken i boken fra de anonyme norske skarpskytterne i Afghanistan: Med mandat til å drepe (anonym 2010). Her fortelles at soldaten er en «egenrådig hanbikkje» som «markerer revir og ikke går av veien for et slagsmål» (anonym 2010:11). De uttaler også at «drapslysten» er «profesjonell og vakker» og «genetisk betinget» hos «unge menn» (2010:23). Skarpskytterne sammenlikner seg med «steinalderens veidemann», mens Alfa hevdet at de representerte en maskulinitet som ikke «hadde endret» seg. Dette baserer seg på en forståelse av at krigermaskulinitet er noe historisk uforanderlig. Men beskrivelsen av den naturlige drapslysten er en ensidig norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 323 ]

38 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe forklaringsmodell, som ikke tar hensyn til at de fleste soldater faktisk behøver trening for å lære seg å drepe i en krigssituasjon (jf. Ehrenreich 2011:11). Gjennom hentydningen om at krigerkulturen først og fremst er biologisk forankret og tidløs, benytter man seg av et lignende tenkemåte som kom til uttrykk i Harald Eia og Ole Martin Ihles svært populære tv-program og bestselger: Født sånn eller blitt sånn? (2010). De var opptatt av å presentere en «genetisk faktor» som forklaring på spørsmål omkring vold, seksualitet og rase (Eia og Ihle 2010:7). Men på tross av Eia og Ihles insistering på å bedrive forskningsformidling, hadde prosjektet vel så mye «ideologiske implikasjoner» som handlet om å fremme deres «nyrealistiske raseretorikk», der biologien har forrang fremfor kulturen som ensidig forklaringsmodell for menneskers handlinger (jf. Danbolt 2011). Krigermaskuliniteten som uttrykk for en naturlig biologisk betinget mannlighet slik den kommer til uttrykk i Alfa, har med andre ord en sterk posisjon i samtidig medie- og populærkultur. 10 Men den står trolig i et konfliktfylt forhold til rådende norske maskulinitetsidealer. Det eksisterer i dagens Norge tverrpolitisk enighet om de positive effektene av menns nærvær i hjemmet, og særlig i barnas oppvekst. Sosiologene Berit Brandth og Elin Kvande viser i boken Fleksible fedre (2003) hvordan en farsvennlig norsk velferdsstat har muliggjort at norske menn på 00-tallet tar ut langt mer fedrepermisjon enn for tyve år siden. Sentralt i utviklingen står hva Brandth og Kvande karakteriserer som den omsørgende far et ideal som i dag har erstattet den tradisjonelle forsørgerrollen. Dette er en diskurs som omfavnes av velferdsstaten, men som også gjør seg gjeldende når menn selv beskriver den gode far (2003:129). 11 Alfas idealiserte maskulinitet i representasjon av soldatene i TMBN peker tilsynelatende i en annen retning: Her står aggresjon og vold sentralt, mens omsorgen er for medsoldatene i et homososialt fellesskap. Sverre Diesen (2008) påpeker viktigheten av at «politiske myndigheter er tydelige i sin støtte til soldatene», og at man aksepterer at krigerkulturen er et «naturlig» resultat av de militære oppdrag som landet er involvert i. Men dette er trolig komplisert i en norsk samtidig kontekst. Og at forsvarsminister Faremo fikk en utfordrende sak i hendene med Alfa nr , er ikke vanskelig å forstå: Det bryter med noen grunnleggende verdier knyttet til idealisert maskulinitet i dagens Norge. Faremos avstandtagen til reportasjen i Alfa viser hvordan krigermaskuliniteten er kontroversiell i offentligheten. Det er langt fra konsensus om at dette bør være et ideal. Hva som kommer til syne rundt oppstyret i kjølvannet av «Norge i krig», er konflikter eller forhandlinger omkring det maskulinitetsforskningen karakteriserer som hegemonisk maskulinitet; den som på et gitt tidspunkt anerkjennes som den mest idealiserte maskulinitetsform (Connell 1995: 77 78). Hvis man følger Brandth og Kvandes (2003) analyse, finnes det gode argumenter for å hevde at den omsørgende far representerer hegemonisk maskulinitet. Det betegner et politisk ideal eller en kulturell modell som mobiliserer menn og kvinner på tvers av klasseforskjeller (Beasley 2008:99). Samtidig er det som sosiologen Demetriou (2001:355) påpeker, viktig å gripe hvordan hegemonisk maskulinitet er en hybrid [ 324 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

39 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe og omskiftelig ideologi, som både kan forhandle med og ta opp i seg elementer fra hva som i utgangspunktet ser ut til være dens motsetning. Hegemonisk maskulinitet er ikke statisk, men en del av en kontinuerlig symbolsk og ideologisk kamp der populærkulturen utgjør en viktig arena. Et eksempel på konstruksjonen av et slikt ideal kom frem i forsvarets eget magasin Innsats (nr , s ) i en artikkel om Forsvarets spesialkommando (FSK). I oppslaget er soldater fra FSK avbildet; maskerte, ikledd uniform, og med våpen i hendene. Samtidig legges det vekt på at disse mennene kan «kombinere familie og livet som spesialsoldat», og at man hver dag drar hjem til «middag». Eksempel på dette er offiser Eirik Kristoffersen som selv er far til fire. Han er avbildet under mottakelsen av det ærefulle krigskorset med to av sine barn rundt seg. Kristoffersen ble også hyllet av Grete Faremo for sin fremragende innsats i Afghanistan (Andresen 2011). Statsminister Jens Stoltenberg insisterte på selv gi ham utmerkelsen (Hultgren 2011). Dette indikerer at en krigermaskulinitet fundert på vold også kan fungere som et politisk ideal i en norsk kontekst, og at dette ikke behøver å stå i kontrast til den omsørgende far. For i fremstillingen av Kristoffersen er det nettopp de tilsynelatende motsetningene vold og omsorg som sammen bidrar til å konstituere ham som representant for hegemonisk maskulinitet i en bestemt historisk situasjon. For å skissere et større bilde av hvordan krigermaskuliniteten sirkulerer i en bredere populærkulturell kontekst enn Alfa, vil jeg avslutningsvis rette oppmerksomheten mot noen nye iscenesettelser som har blitt populære de siste årene. Imaginære krigere Airsoft er en rollespill-liknende aktivitet der voksne iscenesetter seg som krigere i soldatantrekk, mens de skyter på hverandre med nøyaktige kopier av virkelige våpen. Aktiviteten etablerte seg i Norge rundt årtusenskiftet: Norges Airsoftforbund (NASF) ble stiftet i 1999, og det finnes i dag 21 aktive klubber registrert på forbundets hjemmeside, som representerer flere hundre aktive utøvere. 12 Det norske airsoftmiljøet har utviklet en omfattende internettkultur der airsoftguns.info er det største nasjonale nettstedet. I denne sammenheng er det representasjonen av krigermaskuliniteten i airsoft som er av interesse, ikke de forskjelligartete kulturene medlemmene i de ulike klubbene har etablert, noe for eksempel bildematerialet på nettsidene til Bergen og Omegn Airsoftklubb eller Møre og Romsdal airsoft vitner om. 13 Airsoft beskrives gjerne som en avansert form for «cowboy og indianer» for voksne (Nordlys ). Lek og underholdning kan ses som en del av de(t) kulturelt imaginære, og offentlighetens diskurser preger hvilke leker som produseres og distribueres i en bestemt periode. Dette gir igjen materielle betingelser for hvordan fantasier leves ut, uten at de er bestemmende for hva som skjer når enkeltmennesket møter dem. Men de kan trekke retningslinjer for hvordan man forestiller seg verden satt sammen (jf. Dawson 1994:237). norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 325 ]

40 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Airsoft har likhetstrekk med paintball, som er en aktivitet der man deler seg i lag for å skyte på hverandre med små malingskuler. 14 Paintball har økt i popularitet i Norge gjennom 00-tallet. Utstyrsleverandøren og initiativtakeren til nettsiden paintball.no skrev følgende på bloggen tcu.no (Tactical Commando Unit) i 2008: «interessen har rett og slett eksplodert over hele landet». 15 Paintball har i dag nær sagt blitt en allmenn norsk aktivitet, og ulike nettsider reklamerer med at spillet er egnet til utdrikningslag, bursdagsfeiringer og «teambuilding» for bedrifter. 16 Selv om kvinner også bedriver slike aktiviteter, er de først og fremst knyttet til et idealisert bilde av menn poserende med våpen, slik det for eksempel kommer til uttrykk på hjemmesidene til Oslo Paintball, eller nettsidene til Scorpions Airsoft Klubb. 17 Det handler altså også her om en iscenesettelse av krigermaskuliniteten, tilsynelatende løsrevet fra krigens realiteter. Det finnes svært lite forskning som analyserer paintball og airsoft i en større kulturell kontekst. Ett unntak er den amerikanske sosiologen William Gibson, som i boken Warrior Dreams (1994) foretar en kulturanalyse av paintball-kulturens opprinnelse i 1980-tallets USA. Han presenterer aktiviteten som en arena der en voldelig maskulinitet iscenesettes. Gibson plasserer dette inn et kontinuum av voldsfantasier, som sirkulerer gjennom fiksjon, politikk og ulike former for reaksjonær og militant aktivisme. Paintball, påpeker Gibson, gir menn anledning til å skape inntrykket av å besitte krigerens makt (1994:129). Han beskriver aktiviteten slik: The fundamental sequence of play involves hunting other men, aiming a gun at them, pulling the trigger, and making the kill. That this sequence so closely resembles part of what is involved in real killing undoubtedly contributes to the high that many players experience. (Gibson 1994:138) Man simulerte en krigerkultur i en tid da Rambo-maskuliniteten var på moten og USA bedrev paramilitære operasjoner i nettopp land som Afghanistan. Ifølge Gibson stod paintball i et refleksivt forhold til den samtidige mediekulturen ettersom man artikulerte maskulinitet på liknende vis som i de rådende populærkulturelle og politiske idealene. 18 En tilsvarende forbindelse mellom mediekulturen og airsoft- og paintball-kulturen er det også mulig å se i dagens Norge. NRK Hordaland skrev i 2006 om en hendelse fra Arna i Bergen, der en gruppe unge norske menn og kvinner bedrev militære operasjoner med marsjering i gatene ikledd militært utstyr (Hamre 2006, Fig. 3). Lokalt politi var bekymret og Politiets sikkerhetstjeneste karakteriserte det som del av en «paramilitær» kultur i vekst. Operasjonen var satt i scene av «Nazarian», som representerer en av mange airsoft-klubber som ikke er medlemmer av NASF. Kontroversene gjorde at NASF sendte ut en pressemelding der man tok avstand fra klubben. Den aggressive stilen brøt med linjen som forbundet har lagt seg på, der man på hjemmesidene ønsker å fremstå som en seriøs aktør. Her opplyser man om våpenbruk og skadevirkninger. Det er informasjon om 18-årsgrense for å spille i Norge, men man kan få dispensasjon etter fylte 16 år. Airsoft er et «spill» som [ 326 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

41 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Fig. 3. Airsoft-utøvere fra klubben Nazarian i aksjon. ifølge forbundet kun ser skremmende virkelig ut for «alle krigens grusomheter [er] fjernet» det eneste som står igjen er «adrenalinkicket.» I tilfellet med klubben fra Arna var et av problemene at de tok aktiviteten ut i lokalsamfunnet. For airsoft skal foregå i egne separate rom der krigerkulturen kan eksistere fritt. Det er en aktivitet utelukkende for voksne, og realismen i spillet skaper utfordrende situasjoner hvis elementer herfra blandes sammen med hva man karakteriserer som «sivile». Her etterligner man altså et militært språk med inspirasjon fra forsvaret. Idealet for airsoft-utøverne er «realisme i våpen og utstyr», og man benytter seg gjerne av rekvisitter fra virkelige kriger og konflikter. «Fort Haslemoen» er en av flere tidligere militærleire som i dag brukes som paintball-bane. På hjemmesidene leser man at den består av «bunkere, veier, skyttergraver og hus fra krigens dager som har blitt benyttet av Forsvaret frem til 2003». 19 Det er altså ikke bare i den filmatiske heltesagaen om Max Manus (Joachim Rønning, 2008) at fantasiene om krigeren fra andre verdenskrig kommer til uttrykk i Norge på 00-tallet. I noen klubber bruker man «andre verdenskrig som lekeplass» mens andre bruker den pågående Afghanistankrigen som utgangspunkt. 20 Fredrikstad Paintball selger f.eks. utstyr som «Shalwar Kamiz 2-delt Talibansett hvit». De skriver på deres nettsider: «Dette er meget populære klær i Afghanistan, sannsynligvis den mest brukte norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 327 ]

42 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe typen klær, og derfor meget vanlige blant Taliban. Derfor perfekt til å lage Talibanantrekk.» 21 Samme nettside selger også identiske klær og kopier av våpen som norske soldater og ISAF-styrkene. Klærne er kanskje særlig viktig i airsoft-kulturen, der man kommenterer hverandres stil og utstyr på airsoftguns.info i tillegg til at NASF jevnlig har kåring av «årets outfit». Hva som kommer til syne her, er hva jeg vil karakterisere som imaginære krigere, som viser til fantasier som leves ut i skjæringspunktet mellom lek og rollespill, der representasjonen av krigerne i Afghanistan ser ut til å være en viktig inspirasjonskilde. På lignende vis som William Gibsons observasjoner fra amerikansk kultur på 1980-tallet, kan man se at iscenesettelsene i airsoft og paintball i Norge henter sine impulser fra samtidig mediekultur. Det er refleksive aktiviteter som artikulerer diskursen i samtiden. Graham Dawson legger vekt på at maskuliniteter i de(t) kulturelt imaginære eksisterer i samspillet mellom medierepresentasjoner og menneskers fantasi og praksiser. De materialiserer seg i kreative kulturelle aktiviteter, som får reelle konsekvenser for kvinner og menns liv (Dawson 1994:22). Det skaper bilder og språk som utgangspunkt for fantasier og lek. Parallelt med at norske soldater deltar i krigshandlinger i Afghanistan, inntar norske menn skogsområder ikledd militært antrekk og med våpen i hendene. Her er det som i Alfa en iscenesettelse av krigermaskuliniteten der poseringen står sentralt. Airsoft er den imaginære krigerens arena. Oppsummerende betraktninger Denne artikkelen har analysert reportasjen «Norge i krig» med utgangspunkt i Alfas iscenesettelse av krigermaskuliniteten. Dette har blitt betraktet som en artikulasjon av diskurser i samtidig medie- og populærkultur. Triana Iglesias blikk mot leseren på forsiden av Alfa nr leder den heteroseksuelle mannen inn i et univers som dyrker tradisjonelle maskuline stereotypier. «Norge i krig» fremstiller en tilværelse der soldatenes drapslyst kommer til utrykk. Magasinet fremstiller evnen til å drepe som imponerende, og Alfas utsendte erfarer et fellesskap med soldatene fra TMBN gjennom krigermaskuliniteten. Den idealiserte maskulinitet i Alfa er en heteroseksuell norsk mann som er dominant og i stand til å utøve vold i en gitt situasjon. Gjennom å fremheve alfa-hannens privilegerte posisjon er det også et ledd i en nyorientering av samtidige maskulinitetsidealer, der natur har forrang fremfor kultur som utgangspunkt for å forklare menns handlinger. Alfas artikulasjon av et naturliggjort forhold mellom menn, maskulinitet og vold baserer seg på en tenkemåte som har en sterk posisjon i dagens medie- og populærkultur en forskjellsdiskurs mellom kjønnene, der kvinner og menn i sin kjerne er grunnleggende ulike. Krigermaskuliniteten iscenesatt i Alfa er konsekvensen av strategiske endringer av forsvaret, der norske soldater nå deltar i kriger utenfor landets grenser. Dette skaper et potensial for nye fantasier i norsk medie- og populærkultur, og brytes [ 328 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

43 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe mot, eller forhandler med, idealet «omsørgende» maskulinitet, som i dag har en hegemonisk posisjon i offentligheten. Men det kan trolig også bidra til forklare tiltrekningskraften i en populærkulturell kontekst: Det representerer en overskridende fantasi der vold danner grunnlaget for samholdet i et heteroseksuelt mannlig fellesskap. Samtidig viser det hvordan hegemoniske maskulinitetsformer er motsetningsfulle og elastiske, der vold og omsorg kan eksistere side om side. Det norske forsvarets iver etter å dyrke frem en krigerkultur får en parallell i norsk populærkultur som i dag omfavner krigermaskuliniteten. Samtidig som krigerkulturen inntar en sterk posisjon i media, drar norske menn til skogs med soldatutstyr og våpen for å leke krig gjennom paintball og airsoft. Krigermaskuliniteten i media materialiserer seg i konkrete sosiale praksiser disse kan igjen prege måten man i dag betrakter forholdet mellom menn, krig og vold, knyttet til forhandlinger og konflikter om vår tids hegemoniske maskulinitet. Fredrik Langeland, stipendiat Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag, Universitetet i Stavanger E-post: fredrik.langeland@uis.no Litteratur Akerhaug, Lars ( ): «Frykter ukultur kan ramme norske soldater» i Aftenposten. Hentet fra Andersen, Barbro ( ): «En lagspiller får Norges høyeste utmerkelse» på nrk.no. Hentet fra Anonym (2010): Med mandat til å drepe. Oslo: Kagge forlag. Beasley, Christine (2008): «Rethinking Hegemonic Masculinity in a Globalizing World» i Men and Masculinities årg. 11 nr. 1.S Befalets fellesorganisasjon ( ): «Norge en krigernasjon». Hentet fra Benwell, Bethan (red.) (2003): Masculinity and men s lifestyle magazines. Oxford: Blackwell Publishing. Bergestuen, Svein Tore ( ): «Da menn var menn og kvinner sekretærer» i E24. Hentet fra Bird, Shannon (1996): «Welcome to the Men s Club» i Gender and Society årg. 12, nr 3. S Bjørnstad, Thor Christian (2011): «Fra soldater av folket til soldater for staten» i Sosiologi i dag årg. 41, nr. 1. S Bleie, Tone ( ): «Selvbedraget» i Klassekampen, Bourke, Joanna (1999): An Intimate History of Killing: Face-to-Face Killing in Twentieth Century Warfare. London: Granta books. Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Maskulinitet, arbeid, velferdsstat. Oslo: Universitetsforlaget. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 329 ]

44 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Brunborg, Ole Martin (2008): På sporet av en norsk krigerkultur. Norske militære holdninger til krig og bruk av militærmakt ved begynnelsen av to århundrer. Masteroppgave, Forsvarets stabsskole. Carruthers, Susan (2011): The Media at War. 2nd Edition. Hampshire: Palgrave Macmillan. Coad, David (2008): The Metrosexual. Gender, Sexuality and Sport. Albany: State University of New York Press. Connell, Robert William (1995): Masculinities. Berkeley: University of California Press. Craig, Steve (red.) (1992): Men, Masculinity and the media. California: Sage Publications. Dawson, Graham (1994): Soldier Heroes. British Adventure, Empire and the Imagining of Masculinities. London: Routledge. Danbolt, Mathias (2008): «The Eccentric archive. An interview with Judith Halberstam» i Trikster Nordic Queer Journal, nr. 1. Hentet fra 1.html Danbolt, Mathias (2011): «Tilbake til fremtiden» i Vagant nr. 1. Hentet fra: Demetriou, Deremitakis (2001): «Connell s concept of hegemonic masculinity: A critique» i Theory and Society årg. 30 nr. 3. S Diesen, Sverre ( ): «Den nye krigerkulturen.» i Aftenposten, Diesen, Sverre (2011): Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot Oslo: Cappelen Damm. Edström, Håkan, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (2009): «På jakt etter den militære profesjon» i Edström, Håkan, Nils Terje Lunde og Janne Haaland (red.): Krigerkultur i en fredsnasjon. Oslo: Abstract forlag. Ege, Rune Thomas, Gunn Kari Hegvik, Mads A. Andersen og Marianne Johansen ( ): «Dødninghoder sprayet på afghanske hus» i VG. Hentet fra: Ehrenreich, Barbara (2011): Blood Ritets. The Origins and History of the Passions of War. London: Granta books. Eia, Harald og Ole Martin Ihle (2010): Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker. Oslo: Gyldendal. Ekern, Simen ( ): «Hva skjer i Afghanistan?» i Dagbladet. Eliassen, Ingeborg (2010): «Fra 91 Stomperud til Joshua French» i Samtiden nr. 3. S Faludi, Susan (1999): «Scenes From The Betrayal Of The American Man». Hentet fra: /gos.sbc.edu/f/faludi.html Gibson, James William (1994): Warrior Dreams. Paramilitary Culture in Post-Vietnam America. New York: Hill & Wang. Gilbrant, Jørgen ( ): «Jeg har vært på flere oppdrag vi aldri skulle vært på» i Dagbladet. Hentet fra: Goldstein, Richard ( ): «Neo Macho Man» i The Nation. Hamre, Sigurd ( ): «Skepsis mot militærsport» på NRK Rogaland. Hentet fra: Hawkesworth, Mary (2006): «Feminisme versus feminisering. Krigslogikken i George W. Buchs regjeringsadministrasjon» i Agora årg. 24, nr. 4. S [ 330 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

45 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Hearn, Jeff (2011): Making Gender. Making War: Violence, Military and Peacekeeping Practices i Kronsell, Andreas og Elin Svedberg (red.). New York: Routledge. Hellebust, Henning A. ( ): «De nye mannebladene mer enn bare pupper» i Aftenposten. Hultgren, Gunnar ( ): «Kongen var uønsket da spesialsoldatene ble hedret» i Dagbladet. Hobbelstad, Inger Merete ( ): «Vulgært og viktig. Samtidig» i Dagbladet. Hompland, Andreas ( ): «Slike gutter det vil Norge ha» i Dagbladet. Innsats nr Hentet fra: Jeffords, Susan (1989): The Remazulinization of America. Bloomington/Indianapolis: Indiana University Press. Jeffords, Susan (1994): Hard Bodies. New Brunswick: Rutgers University Press. Johansen, Emil (2011): Brødre i blodet. I krig for Norge. Oslo: Kagge forlag. Langeland, Fredrik (2009): «Den norske kroppen» i Mühleisen, Wencke og Åse Røthing (red.): Norske seksualiteter. Oslo: Cappelen. S Langeland, Fredrik (2011): «Maskulinitetens refleksive nostalgi i TV2 Zebras Manshow» i Tidsskrift for kjønnsforskning årg. 35, nr. 4. S Lykke, Nina (2002): «Er mandsforskning også feministisk forskning?» i Lorentzen, Elisabeth og Maria Grönros (red.): På nye eventyr mandsforskere uden grænser. Oslo: NIKK. Malis, Brenton (2005): American Masculinity under Clinton. Popular Media and the Nineties Crisis of Masculinity. New York: Peter Lang Publishing. Morgan, David (1994): «Theater of War: Combat, the military and masculinities» i Brod, Harry og Michael Kaufman (red.): Theorizing Masculinities. Thousand Oaks: Sage Publications. S Nagel, Joanne (1998): «Masculinity and Nationalism: Gender and Sexuality in the Making of Nations» i Ethnic and Racial Studies årg. 21, nr. 2. S Nordlys ( ): «Vanskelig å skille fra skarpe våpen» hentet fra: Norli, Kristin (2011): «Pappaperm er sexy» i E24. Hentet fra: Rutherford, Jonathan (2007): After Identity. London: Lawrence & Wishart. Said, Edward (2004): Kultur og motstand. Edward Said i samtale med David Barsamian. Oslo: Oktober. Sandvand, Sigrid (2004): Mannfoldighet? En studie av maskulinitetskonstruksjoner i Vi Menn og Mann. Hovedfagsoppgave i medievitenskap. Universitetet i Bergen. Schlack, Jennifer Daryl (1996). «The theory and method of articulation in cultural studies» i Morley, David og Cen Huan-Hsing (red.): Stuart Hall. Critical Dialoges in Cultural Studies. London: Routledge. S Sedgwick, Eve Kosofsky (1985): Between men. English literature and male homosocial desire. New York: Columbia University Press. Simpson, Mark (2004): «Metro-Warriors». Hentet fra: pages/journalism/metro_warrriors.html norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 331 ]

46 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Simpson, Mark (2011): Metrosexy. A 21st Century Self-Love Story. Marksimpsonist Publications (Kindle edition). Spigseth, Ragnar ( ): «Ekte mannfolk leser dameblader» i Dagsavisen. Sæveraas, Torgeir E. (2010): Stridsrelasjoner. Oslo: Aschehaug. Theweleit, Klaus (1987): Male fantasies (Vol 1.). Cambridge: Cambridge University Press. Noter 1 Takk til redaksjonen i NMT og to fagfeller for konstruktive tilbakemeldinger, til Jørgen Lorentzen, Wencke Mühleisen og Anne Gjelsvik som har kommentert tidligere utkast av denne teksten, til Maj Camilla Munkejord og de andre deltakerne på seminar den ved Høyskolen i Finnmark, til Janne Stigen Drangsholt, Stine Helena Bang Svendsen og de andre deltakerne på PhD workshop den ved Universitetet i Stavanger. 2 Sitatene er hentet fra Rønningens leder på side 7 i magasinet. Videre vil alle kommentarer knyttet til hans omtaler av magasinet være hentet fra denne lederen, med mindre andre referanser oppgis. 3 Alfa var ved oppstarten eid av Aller Media. Det første nummeret solgte rundt utgaver, men ved andre utgave gikk salgstallene ned til , og nedgangen fortsatte gjennom I oktober 2011 gikk Alfa konkurs og Rønningen fratrådte sin stilling. Det ble i desember 2011 kjøpt opp av Egmont og forsatte med Mats Ulshagen som ansvarlig redaktør. 4 Noen eksempler: Bøkene Med mandat til å drepe (anonym 2010), Brødre i Blodet (Johansen 2011) og romanen Stridsrelasjoner (Sæveraas 2010), tv-dokumentarene Norge i krig oppdrag Afghanistan (NRK ) og Krigens pris makt og avmakt (TV2 2010), filmen Upperdog (Sara Johnsen, 2009) hvor en historie handler om den norske soldaten som skyter en sivil i Afghanistan. 5 Se Akerhaug (2010), Ege et al. (2010), Gilbrant (2010). 6 Se også Stuart Halls formulering av artikulasjonsbegrepet: «Articulation is the connection that can make a unity of two different elements, under certain conditions. It is a linkage which is not necessary, determined, absolute and essential for all time. You have to ask, under what conditions under what circumstances can a connection be forged or made? The so-called unity of a discourse is really the articulation of different, distinct elements that can be rearticulated in different ways because they have no elements of belongingness. The unity which matters is a linkage between the articulated discourse and the social forces with which it can, under certain historical conditions, but need not necessarily, be connected» (Hall 1986 i Schlack 1996:112). 7 Reportasjen er skrevet av Magnus Rønningen, mens fotografier er ved Sebastian Ludvigsen. 8 Det humoristiske aspektet ved deres fremtreden, i kontrast til den høyteknologiske utrustningen til ISAF-styrkene, kommer også til uttrykk i et intervju med major Kristian [ 332 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

47 fredrik langeland soldater med lyst til å drepe Simensen på side 116. Han påpeker at når den du kjemper sammen med stiller opp med gamle våpen og hest som framkomstmiddel, må man nesten bare «flire». 9 Det kan imidlertid også hevdes at den nevnte filmen Fight Club reproduserer det samme maskulinitetsidealet som den tilsynelatende gir seg ut for å kritisere. Mark Simpson (2004) bruker filmen som eksempel på at selv fremstillingen av den voldelige mannen i mediekulturen har endret karakter i en trend han benevner som metro-krigere, der den eksplisitte seksualiserte poseringen er essensiell. I filmen er det paradoksalt nok skuespilleren Brad Pitt, tidligere modell for designmerket Calvin Clein (sic), som skal representere en autentisk maskulinitet i kontrast til en overfladisk konsumkultur. 10 I den sammenheng er det interessant å merke seg at i 2011 gikk Ihle inn som redaktør i magasinet Alfa. 11 Et eksempel på en slik diskurs var når arbeiderpartipolitikeren Hadja Tajik konstaterte at «pappaperm er sexy», som tilsvar til investor Jan Haudemann-Andersens diskreditering av menn som er hjemme med spedbarn (Norli 2011). 12 Se: 13 Se: og 14 Paintball deles gjerne inn i banespill, skogsspill og scenariospill. Den sistnevnte aktiviteten er den som tilsynelatende har størst likhet med airsoft. Dette handler om en rekonstruksjon av en hendelse, som en krigs- eller gisselsituasjon. Her skal deltakernes utstyr helst ligne på ekte våpen og utstyr i tiden for den aktuelle hendelsen. 15 Se: 16 Se for eksempel: 17 Se: Gibson gjorde feltarbeid i amerikansk paintball-miljø på midten av 1980-tallet, da airsoft-kulturen ikke hadde blitt etablert. Men argumentasjonen knyttet til dette som en refleksiv aktivitet er relevant for begge disse kulturene i den norske samtiden. Hans interesse for paintball kan relateres til den praksis som går under navnet scenariospill. 19 Se: 20 Se: 21 Se: index.php?main_page=product_info&products_id=2155 norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 333 ]

48 Abstract Whether Norway should make use of its own natural gas resources or not has been discussed at length during the past decade. The debate gained momentum when the development of technology for carbon capture and storage (CCS) was launched as Norway s «lunar landing» by Prime Minister Stoltenberg in Using the concept of story lines, I analyse how the actors are grouped around different positions relating to CCS and, in the process, show the importance of media for the dynamics in the debate. Key words: CCS story lines mediatized society ecological modernization Eirik Swensen Mediemagneten Mongstad debatten om CO 2 -fangst og -lagring i norske aviser Det siste tiåret er det knapt noen miljøsak i Norge som har blitt diskutert mer enn aspekter rundt rensing av CO2 fra gasskraftverk. Planene for et anlegg på Mongstad har blitt stående som symbol for denne ideen. I denne artikkelen har jeg undersøkt hvordan debatten rundt karbonfangst og -lagring (CCS) har foregått i norske aviser. Jeg viser hvordan aktørene har samlet seg i diskurskoalisjoner som deler to ulike fortellerlinjer (Hajer 1995), for og imot CCS. Jeg har undersøkt Adresseavisen, Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv (DN), Dagsavisen, Klassekampen, Nationen og Stavanger Aftenblad i perioden Søket ga 704 treff. Av disse har jeg gått systematisk igjennom de 278 artiklene fra 2008, og i tillegg har jeg analysert spesielt interessante artikler fra Jens Stoltenbergs symboltunge nyttårstale, 1. januar 2007 gjorde teknologi for karbonfangst og -lagring til en «snakkis» i Norge: Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO 2 ( ) Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding. Utslipp av klimagasser kjenner ingen landegrenser. Derfor kan heller ikke løsningene styres av landegrenser. Denne talen var imidlertid bare kulminasjonen på en debatt som hadde pågått i årevis, der valget så ut til å stå mellom utnyttelse av innenlandske gassressurser eller økte CO 2 - utslipp. Det sies at det var Bellonas Frederic Hauge som i en fjernsynsdebatt på slutten av 1990-tallet gjorde muligheten for universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

49 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser såkalte CO 2 -frie gasskraftverk kjent for allmennheten: «Vi er ikke mot gasskraft, men forurensende gasskraft» (Tjernshaugen 2007). Muligheten for å deponere CO 2 hadde riktignok vært diskutert siden 1980-tallet, men Hauges retoriske manøver i beste sendetid gjorde ideen om denne teknologien, som i stor skala bare eksisterte på tegnebrettet, så virkningsfull at gasskraftdebatten endret karakter (Tjernshaugen 2007). I 2001 valgte den første Bondevik-regjeringen å gå av fordi den nektet å godta bygging av gasskraftverk med allerede eksisterende teknologi, som flertallet bestående av Arbeiderpartiet og Høyre ville åpne for. Med Stoltenbergs «månelandingstale» oppsto et nytt momentum i debatten. Teknologi for Carbon Capture and Storage (CCS) ble det Callon (1986) kaller et obligatorisk passeringspunkt. Carbon Capture and Storage (av og til også Carbon Capture and Sequestration), med forkortelsen CCS på engelsk, er det som på norsk omtales som karbonfangst og -lagring. Teknologien utvikles med tanke på å redusere CO 2 -utslippene fra store punktkilder og omfatter tre faser; utskilling eller fangst av CO 2, transport av gassen, og lagring under jorda eller på havbunnen. Det hefter usikkerhet ved alle disse fasene. Testsentret på Mongstad befatter seg hovedsakelig med fangstdelen, og det har vært til dels store diskusjoner om teknologivalgene her. 1 I transportfasen er det infrastrukturen som må til for å frakte gassen over lange avstander det settes spørsmålstegn ved. Når det kommer til selve lagringen, er det en utbredt bekymring for lekkasjer, vist blant annet gjennom public accepetance-studier (Bäckstrand mfl. 2011). Også de som ser stort potensial i CCS fremover, anerkjenner at det er store tekniske, økonomiske og miljømessige utfordringer. Dette fremkommer blant annet i et større arbeid utført av ACCSEPT, et program under Europakommisjonen for «responsible application of CO 2 capture and storage». 2 Det er skrevet en del tidligere om de teknologiske og samfunnsmessige aspektene rundt CCS (Hansson 2008, Hallset 2009, Lind 2009, Tjernshaugen 2010). Et bidrag som er spesielt verdt å nevne, er Jens Jacob Kielland Haugs (2010) studie av den norske regjeringens klimakommunikasjon. Haug finner at CCS har vært et viktig retorisk bidrag for å legitimere Norges rolle som klima- og oljenasjon på en og samme tid. Et annet relevant bidrag spesifikt om gasskraft og CCS er Robert Næss (2007) undersøkelse av debatten rundt karbonfangst fra 1997 til Næss sine funn kulminerer i CO 2 -håndtering som «løsningen» på i utgangspunktet svært motstridende interesser. Han stiller derfor spørsmålet om hvorfor det likevel ikke utvetydig ble satset på gasskraft med fangst og lagring av CO 2 i perioden (Næss, 2007: 86). Næss kaller de aktørene som samler seg om et bestemt fenomen, for «meningsbærende allianser» og den oppfatningen de samler seg om, for en «fortellerlinje». I studien av gasskraftdebatten i perioden fra 1997 til 2004 trekker Næss opp tre meningsbærende allianser: nærings- og distriktsalliansen, teknologialliansen og energisparingsalliansen, med tilhørende tre fortellerlinjer: Gasskraft må bygges ut uansett med den teknologien som er tilgjengelig, gasskraft må bygges med CO 2 -håndtering, og gasskraft må ikke bygges (Næss, 2007: 89). Næss viser altså at teknologialliansen og fortellerlinjen for CO 2 -håndtering vokser frem som norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 335 ]

50 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser et sterkt alternativ frem mot De andre alliansene står imidlertid fortsatt sterkt. I denne artikkelen vil jeg ta for meg CCS-debatten etter at Stoltenberg lanserte «månelandingen» i 2007, og da utviklingen av teknologi for CO 2 -håndtering nærmest ble fremstilt som en nasjonal dugnad. Har CO 2 -håndteringsalternativet vært fremstilt som enerådende etter månelandingen? Hvilke aktører har deltatt i debatten, og hvordan har de posisjonert seg? Maarten Hajer (1995) viser i sine analyser av hvordan aktører som deler en viss måte å oppfatte og snakke om et fenomen på, kan beskrives av som diskurskoalisjoner. Diskurskoalisjonen samler seg om en fortellerlinje for aktivt å mobilisere for sitt syn gjennom «å redusere kompleksiteten i situasjonen og skape muligheter for å styre unna opposisjon» (Næss, 2007: 87). Diskurskoalisjonen forsøker å få virkelighetsoppfatningen knyttet til «sin» fortellerlinje til å fremstå som den mest logiske og riktige, selv om som Hajer (1995: 13) sier: «they might nevertheless interpret the meaning of these story-lines rather differently and each have their own particular interests». For å oppnå dette kan man bruke det Bruno Latour (1987) omtaler som positive og negative modaliteter. Positive modaliteter vil være å støtte opp om faktagrunnlaget hos seg selv og sine allierte, mens negative modaliteter innebærer å svekke sine «fienders» faktagrunnlag tilsvarende. For at en teknologi skal vinne innpass, er det derfor nødvendig at et stort antall aktører deler den samme virkelighetsoppfatningen om denne teknologien. Dette handler mindre om «sannhet» enn om å overbevise flest mulig aktører om sin sannhet, det Latour (1987) kaller å innrullere aktører. Undersøkelsen av medias dekning av CO 2 -fangst og -lagring identifiserer både tilhengere og motstandere av denne teknologien, som dermed deler hver sin fortellerlinje. Hvilke aktører innrulleres i de ulike diskurskoalisjonene som samler seg om disse fortellerlinjene? Dette åpner imidlertid også for spørsmål rundt hvordan de mobiliserer for sitt syn. Hva gjør at de ulike fortellerlinjene tiltrekker seg nettopp de aktørene de gjør, og hvordan er aktørene selv med på å forme hvordan fortellerlinjen ser ut? Metode Denne artikkelen bygger på en større studie av den norske satsingen på nye energiteknologier (Swensen 2010). Analysen av de politiske dokumentene som omhandlet energiløsninger på 2000-tallet, viste at CO 2 -fangst og -lagring var den teknologiske løsningen som ble mest omtalt. Den ble fremstilt som relativt ukontroversiell i NOU-er og stortingsmeldinger, mens de påfølgende stortingsdebattene viste en større bredde i synspunkter. Teknologien fremsto imidlertid også som samlende, fordi den kunne forene ulike politiske mål. Var dette en tendens også utenfor den formelle politikken? For å få et bedre inntrykk av synspunkter omkring CO 2 -fangst og -lagring, baserte jeg dermed siste del av empirien på søk i norske medier. Fremgangsmåten jeg brukte var søketjenesten atekst (retriever) som gir mulighet for innholdssøk i en rekke norske aviser. I valget av aviser var [ 336 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

51 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser målet å få et bredt spekter av meningsbærende riksaviser og regionalaviser. Jeg endte opp med Adresseavisen, Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv (DN), Dagsavisen, Klassekampen, Nationen og Stavanger Aftenblad. Jeg har ikke tatt hensyn til hvilke typer artikler det er snakk om (reportasjer, kommentarer, kronikker), eller forsøkt å analysere nærmere hvorfor en bestemt artikkel står i en bestemt avis eller er skrevet av en bestemt journalist. Målet mitt har ikke vært å studere medias rolle som sådan, men snarere se på hvordan politikere, forskere, miljøvernere og lekfolk forholder seg til denne teknologien; hvordan den fremstilles og kommuniseres gjennom media. For å favne flest mulig artikler søkte jeg på «CO 2 -håndtering» og «CO 2 -fangst». Søkeord som «CCS» og «månelanding» kunne også vært en mulighet, men disse ga ikke flere relevante treff. I utgangspunktet satte jeg tidsrommet for søk fra til fordi det var først da at denne teknologien kom i et visst offentlig fokus. I sin nyttårstale 1. januar 2007 lanserte som nevnt Stoltenberg sitt «Månelandingsprosjekt», der debatten om CO 2 -håndtering ble aktualisert. Antallet artikler i denne perioden ga en klar indikasjon på det. Søket ga 704 treff. Av disse har jeg gått systematisk igjennom de 278 artiklene fra 2008, i tillegg har jeg analysert spesielt interessante artikler fra Søkene ble foretatt sommer/høst Analysekategoriene, eller alliansene, vokste frem i en kombinasjon av teori og empiri, innenfor «grounded theory» (Charmaz 2006). Denne artikkelen bygger på en konstruktivistisk innfallsvinkel til forskning, som handler om koherens og pragmatikk, snarere enn korrespondens. For som Justesen (2005: 218) understreker: «Det drejer sig om at nå frem til interessant og frugtbar viden og ikke om at afspejle verden, som den er, bl.a. fordi det sidste er en umulig opgave.» Mitt mål med denne analysen er dermed å bidra med ny kunnskap om et aktuelt og viktig tema innenfor norsk energipolitikk, med den erkjennelse av at jeg snakker fra ett spesifikt ståsted. Koalisjoner i kollisjon Hvordan posisjonerer så aktørene i mediedebatten om CCS seg? Som den følgende analysen vil vise har jeg kategorisert tilhengerne og motstanderne av CO 2 - håndtering «teknologioptimistene», med undertittel «en fornybar satsing på gass» og «skeptikeralliansen». «Teknologioptimistene», altså tilhengerne av CO 2 -håndtering, går inn med den forutsetningen om at CO 2 -håndtering vil skje og skal skje. Dette er en stor og sammensatt gruppe bestående av teknologer, politikere og miljøengasjerte. Det underliggende premisset hos disse aktørene synes å være at det ikke er noe alternativ til CCS. De uttrykker seg alle i større eller mindre grad i deterministiske vendinger i omtalen av CO 2 -håndtering, og støtten til denne teknologien blir dermed relativt forbeholdsløs. Miljøutfordringen hos disse framstår, slik også Hajer (1995) viser i sine studier av økologisk modernisering, som et «positive sum game». Med andre ord, det å utvinne gass kan gjøres både miljøvennlig norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 337 ]

52 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser og økonomisk lønnsomt. På den andre siden finner vi motstandere som av ulike grunner er skeptiske til CO 2 -håndtering. Denne gruppen består av færre aktører totalt sett, men det er en minst like sammensatt gruppe. Det er altså aktører med ulik bakgrunn innenfor «teknologioptimistene» og «skeptikeralliansen», men de klarer likevel å samle seg om en felles holdning til CO 2 -håndtering. Hvilke aktører finnes på de to sidene og hvordan argumenterer de for å innta sine respektive standpunkter? I det følgende vil jeg undersøke argumentasjonen innenfor de to fortellerlinjene. «Teknologioptimistene» en fornybar satsing på gass Det vi nå ser er at stadig flere ser hvilket enormt potensial som ligger i nye teknologiløsninger. Vi i Alstom (ingeniørselskap) jobber hver dag for å utvikle økonomisk lønnsomme og bærekraftige teknologiløsninger på miljøutfordringene. Den største nøtta er i dag CO 2 -fangst. Det er en nøtt stadig flere ingeniørstudenter ønsker og kan være med på å knekke. Det gløder igjen på Gløshaugen. Det gjør oss i Alstom både heftige og begeistrede (Adresseavisen, ). CO 2 -fangst fremstilles her som en nøtt som skal knekkes, ellers sagt på en annen måte, en teknisk utfordring. Resultatet hvis de lykkes vil være store positive ringvirkninger, både økonomiske og miljømessige. Språket er positivt ladet, endog med en referanse til feelgood-filmen «Heftig og begeistret», og at de vil lykkes, synes å være et spørsmål om tid. Tilhengerne av CO 2 -håndtering vektlegger ulike ting når de argumenterer for sin støtte til teknologien, og denne første gruppen i diskurskoalisjonen fokuserer altså på de teknologiske aspektene ved prosjektet. Her er det først og fremst forskere, «eksperter» og folk fra industrien som uttaler seg, men også en del politikere er opptatt av de rent tekniske sidene ved om CO 2 -håndtering og hvorvidt det kan la seg gjennomføre. Hva kjennetegner argumentasjonen til disse aktørene? Først og fremst har de en grenseløs tiltro til at ny teknologi i form av CO 2 -håndtering enten vil komme eller sågar at den eksisterer allerede. Et eksempel på det sistnevnte finnes i artikkelen «Har lagret 10 millioner tonn CO 2», hvor Rolf Håkan Holmboe, som arbeider med oljeutvinning tilknyttet Sleipner-feltet, uttaler: «Prosjektet er en god demonstrasjon av CO 2 -fangst. Sleipner er blitt en dokumentasjon på at CO 2 -lagring er gjennomførbart og trygt» (Aftenposten ). Erfaringen fra Sleipner brukes som bevis på at teknologien som sådan er trygg og gjennomførbar i større skala. Slik sett blir det også riktig å kalle denne gruppen for en slags premissleverandører. Andre er mer opptatt av hva Norge kan bidra med i den sammenheng. I artikkelen «Velger Røkke til månelanding» uttaler talsmannen til Aker, som har fått kontrakten: «Dette er en viktig anerkjennelse av norsk teknologi og et stort steg fremover for vår satsing på karbonfangst. Dette er nok en bekreftelse på at vi ligger teknologisk helt i tet» (DN ). Her er det norske bidraget viktigere enn [ 338 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

53 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser teknologien selv. Mens noen altså fremhever at teknologien er trygg, eller at Norge har mye å bidra med, ser andre på hva resultatet av CO 2 -håndtering vil være. Det er imidlertid ikke bare industrien og teknologimiljøene som argumenterer positivt for denne teknologien. Også deler av miljøbevegelsen tilhører «Teknologioptimistene». I artikkelen «En tredel av verdens CO 2 -utslipp kan fanges» fastslår Aage Stangeland i Bellona: CO 2 -håndtering monner mer enn antatt. Så mye som en tredel av verdens CO 2 -utslipp til atmosfæren kan kuttes ved fangst og lagring, viser nye tall. De globale utslippene kan reduseres med 33 prosent innen 2050, fra dagens utslippsnivå, ved å samle opp og lagre CO 2 fra de største utslippssynderne i verden (Dagsavisen ) Stangeland fokuserer på de tekniske aspektene, men er også opptatt av potensialet for CO 2 -håndtering rundt i verden. Dette bringer oss over på en annen dimensjon jeg finner i materialet, nemlig at Norge gjennom CO 2 -håndtering «redder verden». Felles for debattantene her er en tilnærming til CO 2 -håndtering som et internasjonalt prosjekt. De er ikke opptatt av teknologien i seg selv, men til teknologiens muligheter, der CO 2 -håndtering knyttes til å redusere verdens klimagassutslipp. Denne delen av diskurskoalisjonen består stort sett politikere, miljøvernere og folk fra oljebransjen. I artikkelen «Én fabrikk = hele Norge», bruker Stoltenberg denne overbevisningsstrategien, ved å vise til at uansett hva vi måtte mene i Norge, er CO 2 -håndtering eneste løsning internasjonalt: Dette er sterkt å se. Og det viser at vi umulig vil lykkes i klimakampen uten at vi klarer å fange CO 2 fra denne typen store utslippskilder [ ] Vi må gjøre alt vi kan for å få til dette, noe annet vil være meningsløst. Heldigvis innser stadig flere land dette [ ] Vi kjører rett og slett en kampanje. Det er nemlig urealistisk å tro at denne typen produksjon vil stenge. Det vil tvert imot bli flere, ikke minst som følge av den høye oljeprisen. Det er ikke noen annen løsning på klimaproblemet enn storstilet CO 2 -fangst med lagring (Aftenposten ) Dette er et godt eksempel på en type determinisme som finnes i debatten blant tilhengerne av teknologien. Stoltenberg blir nærmest uangripelig når han snakker om CO 2 -håndtering i en fabrikk i Sør-Afrika som slipper ut like mye CO 2 som hele Norge. Implisitt blir de som mener noe annet enn ham, fremstilt som litt naive, og Stoltenberg får dermed CO 2 -håndtering til å fremstå som noe uunngåelig. Et annet eksempel på at Jens Stoltenberg skal «redde verden» ved å ta i bruk CO 2 -håndtering, og vise oss at alternativene ikke finnes, ser vi i artikkelen «CO 2 -fangst eneste mulighet». Her forsøker han under et besøk i India å mobilisere støtte for å inkludere CO 2 -håndtering i den grønne utviklingsmekanismen (CDM): CO 2 -fangst er den eneste løsningen for å stanse den voldsomme veksten i utslippene i blant annet India [ ] Det bor 1,2 millioner (sic) mennesker i dette landet. 500 millioner har ikke strøm, det er nesten halvparten av befolkningen. De vil ha strøm, og India vil bygge ut kullkraft for å møte behovet. Ingen makt i verden kan hindre dem i å bygge ut, det er utenkelig (Aftenposten ). norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 339 ]

54 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser Stoltenberg fremstiller her CO 2 -håndtering (i tillegg til et fungerende kvotemarked) som en løsning på klimaproblemene. Mobiliseringsstrategien er dermed todelt; på den ene siden vises det til at CO 2 -håndtering er nødvendig, men det er også uunngåelig. Det finnes i denne retorikken bare to alternativer, nemlig «rensing» og «ikke-rensing». På den andre siden hjelper Norge de fattige ved å tilby dem denne teknologien. Det også verdt å merke seg at alternative energikilder ikke nevnes, ei heller en alternativ utviklingsvei; India vil av nødvendighet bli som oss. På denne måten fremtrer CCS som et «obligatorisk passeringspunkt» (Callon 1986). Et obligatorisk passeringspunkt betegner den posisjonen som definerer og forvalter det som oppfattes som sann kunnskap på et felt, og som knytter sammen medspillerne i det aktør-nettverket som bygges omkring en teknologi. Når det oppnås enighet om sentrale punkt i fortellerlinjen, vil dermed diskurskoalisjonen styrkes. Stoltenbergs fremstilling av CCS som uunngåelig gjør det dermed problematisk å argumentere ut fra andre forutsetninger og dermed bygge andre fortellerlinjer. Det er imidlertid, som jeg skal komme tilbake til, ikke umulig. Hvor viktig det er å fremheve CO 2 -håndtering som et internasjonalt prosjekt viser også Erik Solheims uttalelser i artikkelen «God tro på rødgrønn fortsettelse»: Vi vet at CO 2 -fangst og lagring lar seg gjøre, og at det er trygt. Nå handler det om å få ned prisen. Vi utvikler denne teknologien for at det skal bli essensielt for verden. Det blir ikke essensielt for verden hvis prisen blir så høy at det bare kan brukes i Norge (Nationen, ). Også her er det internasjonale aspektet langt fremme, men minst like interessant er det at Solheim vet at det lar seg gjøre, og at utfordringen først og fremst handler om å få ned kostnadene. En like offensiv retorikk finner vi hos statsminister Jens Stoltenberg når han forteller at det er lagt ned mye personlig prestisje i CCS-prosjektet, og at han ikke ønsker å mislykkes (Aftenposten ). Ved at Stoltenberg synliggjør hvor stor betydning CO 2 -håndtering har for ham, også personlig, øker inntrykket av at dette prosjektet både er viktig og riktig. Den optimistiske troen på at de teknologiske utfordringene er løst, er også interessant å merke seg. Spørsmålet endrer seg da til å dreie seg om Regjeringen kan love at prosjektene skal gjennomføres, snarere enn om de faktisk lar seg gjennomføre. Der Solheim gjør CO 2 -håndtering til et spørsmål om prisen på teknologiutvikling, var daværende olje- og energiminister Åslaug Haga opptatt av å gjøre den ferdige teknologien lønnsom, også hun med globale klimagassutslipp som bakteppe: Målet vårt er å få i gang CO 2 -fangst og -lagring så fort som hakkendes råd er [ ] Målet er ikke bare å rense gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad, men å bidra til en teknologi for CO 2 -håndtering som kan masseproduseres så billig at den blir brukt i fattigere land. Det må bli billigere å rense enn å forurense, men det vil bli vanskelig, svært vanskelig (DN, ). Mange av artiklene understreker altså hvor viktig det har blitt å «internasjonalisere» CO 2 -fangst-teknologien. En annen vri på dette finner vi i artikkelen «Drar på klimatur til Riyadh», der Åslaug Haga uttaler: [ 340 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

55 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser CO 2 -fangst og -lagring er et av de virkelig store stegene som kan tas for å løse klimaproblemet. Vi som oljeeksporterende land har et særlig stort ansvar. Det er vi som er blitt rike på dette [ ] Den norske månelandingen er ikke å rense Kårstø og Mongstad. Den norske månelandingen er å bidra til teknologi som Kina, India og andre land kan ta i bruk for å redusere CO 2 -utslippene (DN, ). CO 2 -fangst er i mediebildet blitt Norges bidrag til å «redde verden». Denne uttalelsen illustrerer også sammenhengen mellom de nasjonale og de internasjonale ambisjonene på en god måte. Som oljeproduserende land står Norge for store klimagassutslipp. Dette ansvaret gir oss samtidig også en mulighet gjennom vår industri til å utvikle teknologi for CO 2 -håndtering, en teknologi som for øvrig fortelles fram som til det beste for verden. Et implisitt internasjonalt aspekt ligger det også i artikkelen «Haga vil ha vidåpen oljekran», som viser potensialet for teknologien: «Vi må gjøre det mer miljøvennlig å bruke olje, gass og kull. Derfor er CO 2 - fangst og lagring så viktig. Karbonfangst og lagring er tiltak for å bygge broen mellom den fossile tidsalder og den fornybare tidsalder» (Aftenposten, ). Å fremstille CO 2 -håndtering som en bro over til fornybar-samfunnet er en måte å styrke den teknologioptimistiske fortellerlinjen på og ramme den inn som miljøvennlig og ønsket. Hagas utsagn gir dermed inntrykk av at teknologien har noe fornybart over seg. At hun uttaler dette i forbindelse med en tur til verdens største oljeprodusent, gir også budskapet en ekstra tyngde. Et fremragende eksempel på retorikk og overbevisningsevne i den diskurskoalisjonen som etter hvert skapes for CO 2 -håndtering, finner vi i artikkelen «Vann, vind, ved og CO 2». Alexandra Bech Gjørv, direktør i StatoilHydro, skriver der: Det er langt frem til den dagen da all energien vår er fornybar. Derfor må vi fortsette å fange CO 2 som en del av klimatiltakene. Hvis jeg ikke jobber for det, tror jeg at jeg gjør mine barnebarn en bjørnetjeneste [ ] Samtidig vet vi det paradoksale, at mens vi gleder oss over at milliarder av foreldre verden over endelig har fått råd til å gi barna sine sunn mat, utdanning og mobilitet, betyr dette at energietterspørselen eksploderer. Det internasjonale energibyrået IEA sier at uten dramatiske tiltak vil energibehovet øke med ca. 80 prosent frem mot Økningen tilsvarer omtrent 60 ganger Norges nåværende oljeproduksjon [ ] Og selv i de mest lovende modellene er det mest positive scenarioet at fornybar energi klarer å holde, men ikke øke sin andel ut over 15 prosent [ ] Vi har ikke råd til å velge, vi må satse i bredden (Aftenposten, ). Gjørv gjør dermed som Stoltenberg CO 2 -håndtering til et obligatorisk passeringspunkt i debatten om utvikling av ny energi. Den fattige delen av verden trekkes aktivt inn, det samme gjør ansvaret for fremtidige generasjoner samt det uunngåelige i fortsatt vekst i energiforbruket. Fornybare energikilder avskrives med for lite potensial. Spesielt den siste setningen er interessant; «vi har ikke råd til å velge, vi må satse i bredden». En tredje gruppe som deler fortellerlinjen i favør av CO 2 -håndtering, har et pragmatisk syn på klimautfordringen, men har akseptert at CO 2 håndtering er den eneste reelle løsningen slik verden er organisert, med stor avhengighet av fossil norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 341 ]

56 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser energi. Denne gruppen består stort sett av miljøvernere. Bellona kaller seg selv pragmatikere og teknologioptimister, som forholder seg til det politiske systemet slik det er og søker dermed løsninger innenfor dette systemet. Det er viktig å understreke at nettopp Bellona også har vært en aktiv pådriver for CO 2 -håndtering siden slutten av 1990-tallet. Tittelen «Teknologioptimisten» på et intervju med Marius Holm i Bellona er slik sett treffende. Han fremhever at nødvendige samfunnsendringer forutsetter vekst, og påpeker at folk er lite villige til å gå ned i lønn. Samtidig som en stor del av verdens befolkning har et legitimt behov for bedre levekår. Innenfor en slik forståelsesramme blir dermed CO 2 -håndtering avgjørende. Holm fremstiller utfordringen med CO 2 -håndtering først og fremst som et spørsmål om vilje: Teknologioptimisme handler ikke om å lene seg tilbake og vente på at teknologien vil løse klimaproblemet. Ny teknologi må tas i bruk i stor skala, slik at denne blir utbredt og billig, slik solenergi er blitt i Tyskland. Derfor er det så viktig at Norge setter i gang med CO 2 -håndtering selv om det er dyrt (Stavanger Aftenblad, ). Også artikkelen «Utopiske Greenpeace» av forskerne Jan M. Norbotten og Helge K. Dahle kritiserer Greenpeace som de urealistiske i klimadebatten fordi de konsekvent setter spørsmålstegn ved CO 2 -håndtering, uten å ha «realistiske» alternativer: Verdens energi- og miljøutfordringer kan bare løses ved å la alle monner dra. La det være gjennom forskning og utvikling av fornybare energikilder som fosser, vind, sol, bølger, og varme fra jordas indre; eller gjennom utvikling av sikker og miljøvennlig atomkraft. I dette perspektivet er det likevel farlig å tape synet av den viktigste realiteten, som er at fossile brennstoff fremdeles vil være den sentrale energibæreren i overskuelig framtid. Skal vi kunne nå våre mål om reduserte CO 2 -utslipp, blir dermed CO 2 -fangst og -lagring en teknologi vi ikke kan klare oss uten. For hver dag vi krangler og undergraver forskning og utvikling rundt denne teknologien, kommer også de mulige konsekvensene en dag nærmere (Dagbladet, ). Michel Callon (1998) benytter begrepet innramming for å beskrive at det i enhver kalkulasjonsprosess, økonomisk eller ei, alltid er noe som tas med i beregningen, og noe som utelates, såkalte eksternaliteter. Innenfor en diskurs som sier at «Norge bidrar til det beste for verden» og «CO 2 -håndtering vil redde klimaet», har denne koalisjonen lyktes i å ramme inn denne teknologien som både miljøvennlig og som uunngåelig. Dette har også vært sentralt i den felles fortellerlinjen. Ved i tillegg å bruke verden som målestokk kan tilhengerne av alternative utviklingsstrategier utdefineres som useriøse og umoralske. Økonomi, risikovurderinger, usikkert potensial, og andre faktorer er naturlig nok ikke en del av fortellerlinjen, eller sagt med Callons begrep, «eksternalisert». At økonomi eksempelvis omtales både som potensial og som utgift, tyder imidlertid på at innrammingen er ustabil. Nettopp derfor har det vært viktig å undersøke hvordan de enkelte aktørenes argumenter til sammen har skapt en sterk fortellerlinje. Som jeg har vist har de gjort dette ved å knytte seg opp til et felles standpunkt, men fra ulike utgangspunkt. I den prosessen har media vært en viktig posisjoneringsarena. [ 342 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

57 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser Jeg har altså brukt betegnelsen «teknologioptimistene» for å beskrive den diskurskoalisjonen som er med å skape og dele fortellerlinjen om hvorfor CO 2 -håndtering både er mulig og nødvendig. Som jeg har vist legger fortellerlinjen det samles om vekt på teknologiske, humanitære og miljømessige aspekter, og jeg har derfor valgt å betegne den «en fornybar satsing på gass». En absolutt betingelse for å holde den felles fortellerlinjen sammen er at CO 2 -håndtering er teknologisk realiserbart og «rett rundt hjørnet». Denne diskurskoalisjonen er godt synlig i media og fortellerlinjen har fått sterk gjennomslagskraft. Hvordan forholder det seg med CCS-motstanderne? Hvordan argumenterer de mot en så vidt sterk fortellerlinje? «Skeptikeralliansen» CO 2 -deponering betyr at oljeindustrien kan fortsette med «business as usual» og samtidig bli sett på som at de tar klimaansvar. Problemet er at det ikke er noen holdbar løsning (Truls Gulowsen, Dagbladet, ). Diskurskoalisjonen som etter hvert konstruerer fortellerlinjen rundt skepsis til CO 2 -håndtering, er også uensartet og vektlegger ulike ting i sin argumentasjon. Koalisjonen har fått betegnelsen «skeptikeralliansen» fordi det først og fremst er skepsis til det som foreslås, og ikke alternative strategier, som samler dem. En første gruppe bruker teknologiske argumenter for å vise at CO 2 -håndtering ikke er sikkert. Et eksempel på dette finner vi i artikkelen «Ingen garanti mot CO 2 -lekkasjer» (Stavanger Aftenblad, ). Her intervjues flere forskere og teknologer. Forsker ved CICERO, Senter for klimaforskning, Asbjørn Torvanger uttaler «Vi vil aldri kunnet gi en garanti for at det ikke blir lekkasjer», mens professor Peter M. Haugan på sin side uttaler: «Jeg vil si at vi bør være sikrere enn vi er i dag på at det er trygt». Når faglige uttalelser fra forskere, som av mange blir sett på som nøytrale, spriker, skaper det en usikkerhet om hva som er «sant» i debatten. En konkretisering av usikkerheten rundt CO 2 -håndtering finnes i artikkelen «Krevende å sende klimagassen i rør» (Stavanger Aftenblad, ). Her uttaler fagleder for konstruksjonssikkerhet i Petroleumstilsynet Ole Jacob Næss: «Utfordringen er også å finne ut hvor mye urenhet transportrøret skal tåle. Jo renere CO 2 -en er, desto lettere og tryggere er det å transportere den. Men det er vanskelig å rense CO 2 helt ren og det er dyrt.» Her er det interessant å merke seg at det kommer opp et nytt moment som ikke en gang nevnes ellers i debatten, nemlig transportutfordringene. I tillegg blir også kostnadsspørsmålet tatt opp som en usikkerhetsfaktor. At utfordringene ved å implementere CO 2 -håndtering er store, og at farene for ulykker er til stede, er også Aftenbladets kommentator Arnt Even Bøe inne på i artikkelen «Klimaløsning med Tordis-tvil»: CO 2 er lettere enn vann og vil derfor kunne benytte seg av enda mindre smutthull for å ta seg ut gjennom ellers tette tak. Slike innvendinger har foreløpig fått lite gjennomslag norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 343 ]

58 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser blant politikere som ser på CO 2 -håndtering som et av sine beste våpen i klimakampen. Tilfellet Tordis var både pinlig og dumt og burde vært unngått. Men det gir samtidig et varsel om at dagens løsninger på klimaproblemene kan være like sårbare som klimaet selv. Det gir skremmende perspektiver for kommende generasjoner (Stavanger Aftenblad, ). Han henviser her til Tordis-feltet, der vann med oljerester i 2008 lekket ut fra det man i utgangspunktet trodde var sikre lagringsplasser på havbunnen. I den samme Utsiraformasjonen lagrer også Statoil CO 2. I 2009 skrev de imidlertid på sine nettsider: «Statoil er enig med OD i at Tordis-hendelsen ikke kan brukes som et argument mot sikker CO 2 -lagring i Utsiraformasjonen. Vi anser at sikkerheten ved CO 2 -lagring i Utsiraformasjonen er god». 3 Et annet godt eksempel på at det hersker usikkerhet rundt teknologien er artikkelen «Månelandingen kan kollidere» (Stavanger Aftenblad, ). Her fremsetter professor i oseanografi Peter M. Haugan fem kritiske punkter til Stoltenberg som omhandler det usikre i CO 2 -håndtering; lagringsstedene i Nordsjøen vil bli dyre og ha for liten kapasitet; det finnes ikke målemetoder som beviser at lagret CO 2 vil holde seg på plass; det er en reell fare for lekkasje under og etter pumping av CO 2 til lagringssted; det vil ta lang tid å få tillatelse til lagring; og til slutt at Norge vektlegger for ensidig en løsning som kan trenere nødvendig samfunnsomlegging til et klimavennlig samfunn. Haugan er en teknolog som også bruker ikke-teknologiske argumenter i sin kritikk av CO 2 -håndtering. På samme måte er det ikke-teknologer som bruker en teknologisk argumentasjon. Arild Hermstad i Fremtiden i våre hender uttaler: Den usikkerheten som nå er skapt, viser hvor farlig det er med en ensidig satsing på en slik diskutabel teknologi. Dette handler ikke bare om penger, teknologi og rør, men det er også et spørsmål om lagringen av CO 2 vil være forsvarlig. Her har vi fremdeles alt for lite kunnskap (Klassekampen, ). Dette er i tråd med det Spreng mfl. (2007) sier om CO 2 -håndtering som en «Faustian bargain», altså en «pakt med djevelen», der man tar sjanser i dag med fremtidig risiko i potten. Å bruke teknologiske argumenter kan være en effektiv strategi, både for tilhengerne og motstanderne av CO 2 -håndtering. Å gjøre debatten mer teknisk er en vanlig strategi når man ønsker å etablere noe som fakta og dermed overbevise meningsmotstandere for eksempel i en kontrovers. Harry Collins (1985) utviklet i den forbindelse begrepet «experimenter s regress» (eksperimentell tilbakevending). Collins poeng er at vitenskapelige kontroverser ikke kan lukkes ved hjelp av «fakta», fordi fakta bare produseres av vellykkede metoder, som i sin tur bare er gode hvis de produserer de samme fakta. Har man en kontrovers, er imidlertid aktørene sjelden enige om hva som er de «riktige svarene» å måle nye eksperimenter opp mot. Man ender derfor ofte opp i metodediskusjoner. Å vise hvordan man har kommet frem til «fakta» kan dermed vise seg like viktig som faktaene i seg selv. Mens de som bruker teknologiske argumenter vektlegger teknologiens usikre potensial, er andre skeptikere til CO 2 -håndtering opptatt av teknologiens negative [ 344 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

59 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser konsekvenser. I artikkelen «Ingen tar Hauge alvorlig» tar Truls Gulowsen i Greenpeace et kraftig oppgjør med Bellonas linje i spørsmålet om CO 2 -håndtering. Gulowsen påpeker også at deponeringsteknologien ikke er sikker, men viktigere er det at den vil forlenge oljealderen, at det går på bekostning av energisparing og satsing på nye fornybare, og ikke minst at det er et pengesluk som også forhindrer penger til bedre miljøformål: Alt pratet om CO 2 -fangst har bidratt sterkt til å nesten stanse arbeidet med energieffektivisering og utvikling av fornybar energi. Det har gått med milliarder til å subsidiere CO 2 - fangst, som fører til lavere elektrisitetspriser og vekst i det norske energiforbruket. Satsingen på fornybar energi blir avspist med småpenger. Vi er livende redde for at vi får den samme utviklingen i resten av verden. Det verden i hvert fall ikke trenger, er billigere fossilt brennstoff. Jeg håper Frederic Hauge selv tror på det han sier (Dagbladet ) Jan-Hugo Holten i Miljøvernforbundet retter også sitt skyts mot Frederic Hauge og Bellona i artikkelen «Hauges uholdbare Statoil-linje». Han argumenterer for at teknologien er usikker, men peker i tillegg på det betenkelige i at Bellona samarbeider med oljeindustrien: «Frederic Hauge mottar oljepenger av Statoil for å pushe teknologi for CO 2 -deponering, -rensing og -fangst, for på denne måten å opprettholde muligheten for Statoil til i overskuelig fremtid å fortsette sin kjernevirksomhet, oljeutvinning» (Dagbladet, ). Bellona argumenterer som tidligere vist på sin side med at det innenfor dagens system ikke er realistisk å forfølge de strategiene som Greenpeace og andre vil ha. Andre innen miljøbevegelsen, som nå avdøde Steinar Lem, er mer systemkritiske. Et eksempel er artikkelen «Oljesvart propaganda»: Jens Stoltenberg informerer nå offentligheten om at bare CO 2 -fangst kan stanse den voldsomme utslippsveksten i land som India. Tilfeldigvis passer dette synet fortreffelig med Norges kortsiktige økonomiske interesser: Vi vil selge det vi har av petroleum. Derfor er det lett for statsministeren å tie om at renseteknologien er usikker, at kostnadene kan bli høye, effektiviteten for lav og lagringsproblemene enorme. Du skal lete før du finner journalister som tvinger ham til å bryte den tausheten. Statsministeren tier om at det eksisterer klimavennlige teknologier allerede: Vindkraft og solenergi (Klassekampen, ) Lems påstand er interessant fordi han forsøker å dreie debatten tilbake fra «det internasjonale sporet» til der han mener den hører hjemme, som en del av «Norges kortsiktige økonomiske interesser». Det er generelt påtagelig hvor mye tilhengerne av CO 2 -håndtering bruker det internasjonale aspektet i debatten til forskjell fra motstanderne. Årsaken kan selvfølgelig være at så lenge CO 2 -håndtering handler om å rense kullkraftverk i Kina, foregår debatten på tilhengernes banehalvdel. At så få utfordrer nettopp dette, kan skyldes at alternativene er uklare. Måten Lem og andre rammer inn sitt budskap i media skiller seg dermed fra hva Stoltenberg og Hagas vektlegger i sine fremstillinger av CO 2 -håndtering ved besøk i land med store utslippskilder. Systemkritikk, som Lem og Fremtiden i våre hender har stått norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 345 ]

60 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser for i en årrekke, blir i tillegg betraktet som urealistisk hos de fleste, og slike argumenter tas dermed i lite grad opp til debatt. At Lems synspunkter marginaliseres, kan dermed vurderes i tråd med det Hajer (1995) sier om «økologisk modernisering», nemlig at færre enn tidligere innenfor miljøbevegelsen arbeider systemkritisk. Kanskje derfor blir CO 2 -håndteringsmotstandernes beste våpen å så tvil om teknologien i seg selv, uten egentlig å skissere opp noe reelt alternativ, mens tilhengerne vil fortsette å fremheve at «there is no alternative». Den diskursalliansen som vokser frem som kritikerne av CO 2 -håndtering, befolkes imidlertid ikke bare av teknologer og miljøorganisasjoner. Noe overraskende er koblingen mellom Greenpeace og Fremskrittspartiet. I kronikken «Fakta og synsing om klima» skriver Ketil Solvik-Olsen, miljøpolitisk talsmann i FrP: FRP og GREENPEACE påpekte nylig at dagens planer om CO 2 -rensing på Kårstø er lite effektiv miljøpolitikk. Vi argumenterte ikke mot CO 2 -rensing generelt, men påpekte galskapen i å bruke 17,5 milliarder kroner på et prosjekt på Kårstø. Vi ønsket en debatt om en alternativ bruk av disse midlene (Stavanger Aftenblad, ) Når så ulike aktører går ut mot CO 2 -håndtering, er det lite annet enn felles skepsis mot teknologien og økonomien i prosjektet, som forener. Når det er sagt, danner de uansett en allianse der CO 2 -fangst-tilhengernes miljøargumenter utfordres og kritiseres. Dissidentenes oppgave er å så tvil om den etablerte «sannheten», noe som kan gjøres på ulike måter. Fremskrittspartiet er de fremste representantene for dissidentene fra høyre side, og de bruker økonomi aktivt i sin argumentasjon. Dette er noe også Greenpeace i prinsippet kan støtte opp om, men da med et krav om at midlene skal brukes til andre miljøtiltak. Konstruksjonen av en felles fortellerlinje blir slik sett godt synlig når presumptivt ulike aktører eksplisitt fronter samme type kritikk. I artikkelen «Symboler og prestisje» kritiserer Ketil Solvik-Olsen politiske kolleger samtidig som han etterlyser en overordnet debatt om CO 2 -håndtering. Solvik- Olsen mener de andre partiene er unnfallende, og hevder at dette har blitt et «politisk prestisjeprosjekt». Han peker også på hvordan kostnadslogikken er inkonsekvent hos de andre partiene: Regjeringens opplegg for CO 2 -rensing på Kårstø kan bli et enormt pengesluk som spiser opp ressurser som kunne vært brukt til mer fornuftig miljøarbeid [ ] Til tross for løfter om månelanding, og at milliarder av kroner er bevilget til slikt arbeid, har regjeringen aldri fremlagt en overordnet CO 2 -strategi overfor Stortinget. Dermed står man uten nødvendige prinsipielle avklaringer eller politiske, langsiktige bindinger (DN, ). Det samme poenget fremheves i artikkelen «Månelanding uten ingeniører?», der Solvik-Olsen uttaler: «Suksess innen CO 2 -håndtering, transport og bruk/lagring oppnås først når teknologien fremstår som robust og rimelig» (Nationen, ). Det er kanskje nettopp økonomi som er fellesnevneren som binder FrP og deler av miljøbevegelsen sammen i denne diskurskoalisjonen. Miljøbevegelsens ankepunkt er jo nettopp at dette er et meningsløst pengesluk i forhold til den usikre effekten, selv om de er påpasselige med å fremheve at det også fortren- [ 346 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

61 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser ger en fornybar-satsing. Artikkelen «Lyse vil ha Kårstø-milliardene til havmøller» (Stavanger Aftenblad, ) drar opp dette dilemmaet, og peker på at satsingen på CO 2 -håndtering fortrenger fornybar energi. FrP ville på sin side snarere si at det fortrenger en satsing på konvensjonell gasskraftteknologi. På tross av FrP og deler av miljøbevegelsens forsøk er kostnader lite fremme i mediedebatten nettopp fordi tilhengerne av CO 2 -håndtering utelater dette i sin argumentasjon. Økonomi rammes i stedet inn som henholdsvis moral (vi har en plikt til å tenke større enn kostnader), ringvirkninger (det vil lønne seg på sikt samt gavne næringslivet), og teknologi (teknologiutvikling er det egentlige problemet). Som Ola Morten Aanestad i StatoilHydro uttaler: «Lønnsomhet er avhengig av rammevilkår vi ikke har mulighet til å påvirke. Det er den teknologiske utfordringen som er komplisert og tidkrevende, og det har vi aldri lagt skjul på» (Adresseavisen, ). Poenget er at så lenge politikerne fremstiller CO 2 -håndtering som både nødvendig og uunngåelig, har de gjort det vanskelig for seg selv samtidig å fokusere på prosjektenes lønnsomhet og teknologiske potensial. «Skeptikeralliansen» har slik sett utnyttet det mulighetsrommet som er i debatten. Det de kan samle seg om i motstanden mot «teknologioptimistenes» fortellerlinje, er dermed en kritikk av tekno-økonomiske aspekter i satsingen på CO 2 -håndtering. «Skeptikeralliansens» fortellerlinje kan slik sett betegnes som «CCS teknologisk og økonomisk uforsvarlig». Siden økonomi i stor grad er eksternalisert hos «teknologioptimistene», får imidlertid ikke økonomiargumentet den gjennomslagskraften som trengs for å konstruere en sterk fortellerlinje. Andre viktige argumenter som for eksempel hva følgene kan bli av å mislykkes; det være seg på grunn av teknologiske bøyger eller folkelig motstand, kunne vært med å styrke denne fortellerlinjen. Dette blir imidlertid i liten grad problematisert. Hvor sto debatten om CO 2 -frie gasskraftverk i 2008? Analysen av mediedebatten rundt CO 2 -håndtering har illustrert hvordan denne teknologien kanskje mer enn noen gang blir presentert som løsningen på verdens miljøproblemer. Parallelt øker imidlertid de kritiske stemmene i volum, ikke bare fra miljøbevegelsen, men også fra forskere og politikere som er opptatt av de teknologiske og økonomiske sidene ved prosjektet. Det synes som om det er en tendens mot mer skepsis til selve teknologien dess lenger frem i tid vi kommer. Artiklene fra 2007 og begynnelsen av 2008 bærer mer preg av å flyte på Stoltenbergs «månelandingsretorikk» og visjonen om CO 2 -håndtering enn å drøfte realismen i selve prosjektet. På den annen side ser artiklene som problematiserer selve CO 2 - fangstteknologien ut til å bli flere i siste del av perioden. At spesielt enkelte teknologer kommer på banen med kritiske innspill, bringer slik sett nye momenter inn i diskusjonen. Debatten om CO 2 -håndtering er dermed fortsatt en relativt åpen kontrovers, og det er lite som tyder på at kontroversen lukkes og teknologien dermed «black boxes» med det første. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 347 ]

62 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser De to diskurskoalisjonene, «teknologioptimistene» og skeptikeralliansen, står altså i en tofrontskamp, der tilhengerne bruker stadig flere strategier for å fremstille CO 2 -fangst som uunngåelig, mens kritikerne peker på de svakhetene de mener å finne ved teknologien. Splittelsen i miljøbevegelsen er illustrerende i så måte. Bellona er, som jeg har vist, positive til CO 2 -håndtering, og har det som en av sine kjernesaker, mens Greenpeace avviser teknologien fullstendig. De som ligger i mellomsjiktet, som Naturvernforbundet, har det jeg vil jeg kalle en «kritisk-pragmatisk» holdning. De har godtatt at gasskraft med CO 2 -håndtering er en forutsetning for å delta i debatten (være inkludert i diskursen) på nåværende tidspunkt, men ser også problematiske sider ved teknologien. De representerer dermed en kritisk og ustabil støtte. I artikkelen «Splitter miljøbevegelsen» (Klassekampen, ) beskriver både Bellona og Natur og Ungdom teknologien som «ren», og mener at staten må gi den økonomiske støtten som trengs for å realisere anlegget på Tjeldbergodden. Denne delen av miljøbevegelsen forstår altså dette som et spørsmål om økonomi, og ikke som et spørsmål om realiserbar teknologi. Fremtiden i våre hender og Naturvernforbundet uttaler på sin side at det heller må satses på enøk og på fornybar energi. Et annet trekk som denne analysen av de ulike aktørene i CCS-debatten har avdekket, er at det folkelige engasjementet fortsatt ser ut til å mangle. De dominerende stemmene i debatten er politikere, teknologer og miljøvernere. Uten folkelig engasjement mangler et viktig element i teknologiimplementeringsprosessen. Latour (1987) vektlegger nettopp at uavhengig av hvor hardt teknologer og politikere prøver, så vil det være i interaksjonen med samfunnet rundt at «sannhet» skapes og etableres. Knut Sørensen mfl. understreker nettopp også at «the problem of public understanding of science and technology is a problem of democracy» (Sørensen mfl. 2000: 255). De peker på at befolkningen må involveres i mye sterkere grad i store teknologiprosjekter, og at man ikke må undervurdere effekten av folkelig motstand. Denne innsikten ser ut til å være fraværende i debatten om CO 2 - håndtering så langt. Mange av utviklingstrekkene som var synlige frem mot 2008, har blitt forsterket siden. Det er fremdeles en debatt for og imot CO 2 -håndtering, der til dels ulike aktører samler seg om disse to fortellerlinjene. Det har imidlertid kommet også nye momenter inn. Jeg vil kort nevne de to mest fremtredende: Medieomtalen er synkende, og tidsplanen for et fullskala renseanlegg er mer usikker enn noen gang. Mens mine søkeord altså ga henholdsvis 429 og 278 treff i 2007 og 2008, har det gått nedover siden. For 2009, 2010 og 2011 er antall treff på søkeordene «CO 2 - fangst» og «CO 2 -håndtering» 198, 156 og 95. «Mediamagneten Mongstad» er ikke lenger like aktuell. Den synkende medieinteressen kan ha mange forklaringer, men det er lite spekulativt å knytte det til manglende handling på feltet. Utbyggingen skyves stadig fremover i tid; våren 2012 figurerte 2020 som årstallet for et ferdig fullskala renseanlegg. Samtidig er det interessant at retorikken også endrer seg. Ettersom et fullskalaanlegg virker stadig mer urealistisk, er det testsentret for teknologien som er blitt viktig i seg selv. I skrivende stund, mai 2012, uttalte Jens [ 348 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

63 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser Stoltenberg dette: «Vi åpner nå verdens største testsenter for karbonfangst. Det viktigste er at vi kan utvikle teknologi som er bedre og billigere, slik at det kan tas i bruk ved anlegg over hele verden» (Nationen ). At «vår månelanding» har blitt til «vår mulighet til å gi et indirekte bidrag til verden», er illustrerende for debatten rundt CO 2 -fangst etter CO 2 -håndtering i mediedebatten Det er også viktig å ta med den verdikampen som til enhver tid foregår på energifeltet, og som kan knyttes til begge koalisjonene. Her har jeg vist at media spiller en viktig rolle. «Alle» mobiliserer for det «gode» i sin retorikk (verdens fattige, fremtidige generasjoner, et klima i balanse). For gruppen av forskere, miljøvernere og politikere som utgjør «teknologioptimistene», har CO 2 -håndtering blitt så viktig at argumentasjonen deres bare i liten grad handler om hvorvidt aspekter ved teknologien faktisk lar seg gjennomføre og løse. «Tro kan flytte fjell» heter det i Bibelen. Om det er fordi andre løsninger blir betraktet som politisk umulige, eller fordi de faktisk mener at CO 2 -håndtering er det beste uansett, opprettholder «teknologioptimistene» troen på ideen om det. «Teknologioptimistene» har i alle tilfeller lyktes bedre i å få gjennomslag for sine premisser og sin virkelighetsforståelse i media. De har altså lyktes med det Hajer (2009) omtaler som «performance» i det medialiserte samfunnet. Politikerne «må» ty til det spektakulære for å bli hørt. At Stoltenberg lanserte «månelandingen» i den tradisjonstunge nyttårstalen, er kanskje det beste eksemplet på slik «performance». Hvis de når igjennom, får de til gjengjeld sin versjon kommunisert ut til allmennheten og andre aktører, og kan dermed være med på å definere virkelighetsforståelsen på feltet. Når Stoltenberg lar seg intervjue i et kullkraftverk som slipper ut like mye CO 2 som hele Norge, er han seg bevisst at politikk foregår på ulike arenaer. Han utnytter troverdigheten han får gjennom denne iscenesettelsen han skaper seg troverdighet i situasjonen til å fremme sine argumenter og synspunkter, det Hajer (2009) kaller «situational credibility». «Skeptikeralliansen» baserer imidlertid også sin argumentasjon på verdier, mange av disse de samme som tilhengerne av CO 2 -håndtering vektlegger. Klima og omsorg for fremtidige generasjoner er eksempler på slike relativt vage fellesverdier. Spesielt aktørene fra miljøbevegelsen har stor troverdighet når de uttaler seg som representanter for «det gode». Som representanter for et «ikkealternativ» kan det imidlertid se ut som om de generelt har større vansker med å få gjennomslag i media. Debatten om CO 2 -håndtering har utviklet seg til både en verdikamp og en teknologikamp, som ikke så enkelt kan skilles fra hverandre. Ved å ta i bruk fortellerlinjer som grep har jeg vist hvordan aktører med i utgangspunktet ulik bakgrunn og ulikt verdisyn kan samle seg om en felles forståelse i et gitt spørsmål, i dette tilfellet for eller imot utviklingen av gasskraftverk med CO 2 -håndtering. Jeg har også vist at media kan spille en rolle både som talerør for de norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 349 ]

64 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser ulike diskurskoalisjonene og som arena for utvikling og styrking av felles fortellerlinjer. Eirik Swensen, stipendiat Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU E-post: eirik.swensen@ntnu.no Referanser Bäckstrand, Karin mfl. (2011): The politics and policy of carbon capture and storage: Framing an emergent technology» i Global Environmental Change 21 (2011) Callon, Michel (1986): «Some Elements of a Sociology of Translation. Domestication of the Scallops and the Fishermen of St. Brieuc Bay» i John Law (red.) Power, Action and Belief. A New Sociology of Knowledge? London: Routledge. Callon, Michel (1998): The Laws of the Markets. Oxford: Blackwell. Charmaz, Kathy (2006): Constructing Grounded Theory. London: Sage. Collins, Harry (1985): Changing order. Replication and indiction in scientific practice. London: Sage. Hajer, Maarten (1995): The Politics of Environmental Discourse. Oxford: Oxford University Press. Hajer, Maarten (2009): Authoritative Governance. Policy in the Age of Mediatization. Oxford University Press. Hallset, Olav Fredrik (2009): «Noen av oss har snakka sammen»: en casestudie av vedtaket om CCS på Mongstad. Masteroppgave i statsvitenskap. NTNU. Trondheim. Hansson, Anders (2008): Kolets återkomst. Koldioxidavskiljning och lagring i vetenskap och politik. Doktorgradsavhandling. Institutionen för TEMA. Linköpings universitet. Haug, Jens Jacob Kielland (2010): Petroleumsgigant og klimanasjon? En studie av den norske regjeringens klimakommunikasjon i perioden Masteroppgave i medievitenskap. UiO. Oslo. Justesen, Lise (2005): «Dokumenter i netværk» i Järvinen, Margaretha & Nanna Mik-Meyer (red.) Kvalitative metoder i et interaktionistisk perspektiv. København: Hans Reitzels Forlag. Latour, Bruno (1987): Science in Action. Cambridge: Harvard University Press. Lind, Mårten (2009): Opportunities and uncertainties in the early stages of development of CO2 capture and storage. Doctoral Thesis in Chemical Engineering, Stockholm. Næss, Robert (2007): «Teknologisk melankoli? Debatten om gasskraft i Norge » i Aune, Margrethe og Knut H. Sørensen (red.) Mellom klima og komfort utfordringer for en bærekraftig energiutvikling. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. Spreng, Daniel, Gregg Marland og Alvin M. Weinberg (2007) «CO 2 capture and storage: Another Faustian Bargain?» Energy Policy 35 (2007): Swensen, Eirik Frøhaug (2010) Gass i fornybarsatsingen eller en fornybar satsing på gass? En studie av den norske energisatsingen på 2000-tallet. Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier. NTNU. Trondheim. [ 350 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

65 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser Sørensen, Knut H., Margrethe Aune og Morten Hatling (2000): «Against linearity on the cultural appropriation of science and technology» i Meinolf Dierkes & Claudia von Grote (red.) Between Understanding and Trust. The Public, Science and Technology. Amsterdam: Harwood Academic. Tjernshaugen, Andreas (2007): Gasskraft tjue års klimakamp. Oslo: Pax. Tjernshaugen, Andreas (2010): Fossil interests and environmental institutions. The politics of CO2 capture and storage. Doktorgrad ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Oslo. Avisartikler «CO2-fangst eneste mulighet, Aftenposten, «Det finnes mer enn nok penger», Dagens Næringsliv, «Det gløder på Gløshaugen», Adresseavisen, «Drar på klimatur til Riyadh», Dagens Næringsliv, «Én fabrikk = hele Norge», Aftenposten, «En tredel av verdens CO2-utslipp kan fanges», Dagsavisen, «Fakta og synsing om klima», Stavanger Aftenblad, «God tro på rødgrønn fortsettelse», Nationen, «Haga vil ha vidåpen oljekran», Aftenposten, «Har ikke gitt opp månelandingen», Adresseavisen, «Har lagret 10 millioner tonn CO2», Aftenposten, «Hauges uholdbare Statoil-linje», Dagbladet, «Ingen garanti mot CO2-lekkasjer», Stavanger Aftenblad, «Ingen tar Hauge alvorlig», Dagbladet, «Klimaløsning med Tordis-tvil», Stavanger Aftenblad, «Krevende å sende klimagassen i rør», Stavanger Aftenblad, «Lyse vil ha Kårstø-milliardene til havmøller», Stavanger Aftenblad, «Månelanding uten ingeniører?», Nationen, «Månelandingen kan kollidere», Stavanger Aftenblad, «Oljesvart propaganda», Klassekampen, «Splitter miljøbevegelsen», Klassekampen, «Stoltenberg: Viktig for verden at vi lykkes med CO2-rensing», Nationen, «Symboler og prestisje», Dagens Næringsliv, «Teknologioptimisten», Stavanger Aftenblad, «Utopiske Greenpeace», Dagbladet, «Vand, vind, ved og CO2», Aftenposten, «Velger Røkke til månelanding», Dagens Næringsliv, «Ønsker ikke å mislykkes - Ingen Mongstad-garanti fra statsministeren», Aftenposten, norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 351 ]

66 eirik swensen mediemagneten mongstad debatten om co2-fangst og -lagring i norske aviser Noter TordisIncident2008.aspx [ 352 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

67 [kommentar] Anne Gjelsvik Vi må snakke om vold «Kun et spørsmål er interessant; det er hvorvidt vold i film er skadelig eller ikke». Dette var den første responsen på mitt innlegg om etikk, estetikk og ambivalens i møte med vold i fiksjonsfilm under symposiet «Moral psychology of fiction» arrangert ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU i september Siden jeg ble så overrasket over kommentaren fra den britiske filosofen Gegrory Currie, ble jeg så perpleks at jeg ikke fikk fram et godt svar der og da. Det er en helt umulig tanke for en humanist at dét og bare dét skal være spørsmålet. Det er også en feilvurdering at det finnes én form for vold og den er potensielt skadelig. Derfor vil jeg benytte spalteplassen min her til å si noe om hvorfor det er mange interessante spørsmål omkring vold og fiksjon, om hvorfor det er viktig å ikke slå seg til tåls med enkle svar på komplekse spørsmål, og hvorfor det er særlig viktig at humanistiske forskere bidrar med perspektiver på medier og moral. Jeg har selv jobbet med dette temaet siden 1996, og jo mer jeg tenker på hvorfor voldelig kunst og underholdning finnes og hva dette betyr for oss og våre liv, jo mer utfordrende og komplekst synes jeg det er. Hvorfor liker mange publikummere krim, voldelige dataspill eller fjernsynsserier om krig eller massemordere? Hvor går grensene? Hvordan kan vi forske på hva det betyr? Og altså, kan vi vite om vold er skadelig, og i så fall, hvilken vold? Og for min egen del har jeg i min egen forskning vært særlig opptatt av hvordan vi kan diskutere verdier i film, uten å forenkle eller forfalle rent subjektive eller moralistiske holdninger. Diskusjoner omkring vold og medier dukker opp igjen på nytt med jevne mellomrom, enten som resultat av utviklingen innenfor mediene, eller som resultat av virkelige voldshendelser (Gjelsvik 2007). Særlig når volden er dramatisk og spektakulær spørres det om slike koblinger, som i forbindelse med Utøyamassakren og kinomassakren i Aurora, Colorado i juli 2012 (se for eksempel Bjørnstad 2012). I mindre grad spørres det om medier og fiksjoners betydning i forbindelse med den daglige og vanlige volden. Når det gjelder medieutviklingen handler dette hovedsakelig om to forhold. For det første har vi bekymringer rettet mot nye mediefor- universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

68 kommentar anne gjelsvik vi må snakke om vold mer (fra tegneserier via videokassetter til dataspill og internett), mens det i mindre grad spørres om forbindelser mellom virkelig vold og gamle medier, som avisen. For det andre har vi bekymringer knyttet til endret innhold i mediene, for eksempel opplevelsen av at det blir mer vold og blod i film og fjernsynsserier (se for eksempel Rossavik 2012). Denne siste utviklingen var del av bakteppet for vårt symposium, som var initiert av Margrethe Bruun Vaage, som del av hennes postdoktorprosjekt i filmvitenskap. Bruun Vaage undersøker i sitt prosjekt hvorfor usympatiske hovedpersoner har blitt så vanlige innenfor nyere kvalitetsserier i fjernsynet. Noen eksempler på usympatiske karakterer som likevel er populære er Omar i The Wire, Tony Soprano og seriemorderen Dexter. Hennes studier peker på en rekke forklaringer av dette fenomenet, som spenner fra betydningen av det totale persongalleriet og seriens dramaturgi, til hvordan fjernsynsseriens lange forløp skaper relasjoner mellom karakterer og tilskuere som ligner vennskapsforhold i det virkelige livet (se for eksempel Blanchet and Bruun Vaage 2012). Med dette som utgangspunkt ønsket Bruun Vaage å tematisere forholdet mellom moral, psykologi og audiovisuelle fiksjonsfortellinger i et fagsymposium. Og vi var så heldige å få et bredt panel av foredragsholdere fra medieforskning, film, filosofi og mediepsykologi til å komme å presentere ny forskning og diskutere dette over to dager. Ved siden av Bruun Vaage og undertegnede samt nevnte Currie, bidro Ed Tan, Murray Smith, Carl Plantinga, Arthur Raney, Noël Carroll og Rikke Schubart. Foredragsholderne representerte ulike innganger til temaet; flertallet var inspirert av nyere kognitiv forskning, men anvendte ulike metoder for å nærme seg spørsmålet, fra hermeneutiske lesninger av enkeltverk til empiriske studier av tilskuere. Symposiet ble blant annet en synliggjøring av at ulike metoder gir ulike svar, eller rettere sagt kan gi svar på ulike spørsmål. Og jeg mener altså at det ikke er bare er et interessant spørsmål, men mange. Derfor trenger vi også et mangfold av metoder for å undersøke dette (fra undersøkelser av tilskuernes psykologi til mediespesifikke nærstudier av enkeltverk og scener). For å ta et eksempel: Ed Tan (Universitetet i Amsterdam) presenterte en undersøkelse om hvordan tilskuere engasjeres av serien Dexter, som altså handler om en kriminaletterforsker som selv er seriemorder og som dreper kriminelle som han mener fortjener å dø. Tan har spesialisert seg på studier av tilskuerens engasjement med underholdning: Hvordan kan vi forklare at tilskuere oppsøker negative følelser i møte med fiksjon, hvordan kan vi forklare paradokser som at vi liker å se ting som ikke gir «pleasure», og hvilken betydning har det visuelle for opplevelser av film og fjernsyn. Tans forskningsmetode er blant annet å spørre publikum om deres egne opplevelser etter visninger av utvalgte eksempler, og slik får man fram empiri som viser at folk faktisk synes at å se Dexter er «fun» (Tan & Segijn 2012). Etter Tans innlegg ble det blant annet stilt spørsmål om hva informantene kan ha ment når de krysser av i en rubrikk merket «fun». Kanskje var andelen av de som likte Dexter enda høyere fordi man ikke syntes ordet var dekkende for opplevelsen. [ 354 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

69 kommentar anne gjelsvik vi må snakke om vold Ofte oppleves vold som en positiv ting, fordi den er utfordrende, forstyrrende eller tankevekkende, og ikke fordi vi gledes over det vi ser. På samme måte kan vi spørre, hva er vold? Mitt klokkeklare standpunkt er at vold ikke er én ting, og at det derfor ikke gir mening å snakke om et fenomen som «medievold». En torturscene i en serie som Homeland er noe annet enn en torturscene i skrekkfilmer som Hostel. Å spille et dataspill hvor motstanderen er et monster er noe annet enn å kjempe mot karakterer i et spill som Heavy Rain som ser ut som de gråter virkelige tårer. Virkemidler i dagens medier er annerledes enn for tyve år siden, og vår kjennskap til konvensjonene endres med dem. Også derfor gir det mening å diskutere framstillinger av vold på nytt og i nye sammenhenger hele tiden. Mine egne undersøkelser av hvordan norske filmkritikere opplever og forholder seg til vold i fiksjonsfilm viser at for eksempel framstillingsform og voldens sammenheng gjør at vurderingen av vold i film blir svært forskjellig, og varierer fra film til film. Noe av de mest slående og entydige er at filmkritikerne reagerer på vold når den er nær, realistisk og detaljrik, mens de ikke er så bekymret for vold som er lagt til mer fantasifulle eller eventyraktige fiksjonsverdener, som i filmer som Batman, Matrix eller Kill Bill. Det er også store forskjeller mellom ulike kritikeres opplevelser av den samme filmen. Tilskuere er forskjellige og filmer er forskjellige, derfor kan vi ikke fastlå at fiksjonsvold virker på en bestemt måte. Fiksjonsfilmens betydninger for tilskueren handler ikke om enkle påvirkningsmodeller, men om komplekse samspill av filmenes form og innhold i møte med tilskuerens følelser og holdninger. Fordi den offentlige diskusjonen om filmmediet har vært preget av en overvurdert frykt for filmmediets farlighet, og en seiglivet diskurs der sensur av filmmediet har vært ansett som legitimt, har mange filmforskere inntatt en forsvarsposisjon for mediet. Mange, inkludert undertegnede, har ønsket å tone ned tabloide forenklinger om forholdet mellom faktiske voldshendelser og fiksjonsvold. På den andre siden har jeg som filmforsker vært forundret over filmvitenskapens noe manglende tematisering av filmers innhold, betydninger og verdier, og derfor ønsket å diskutere teoretiske innganger til disse temaene innenfor filmvitenskapen. Etter min mening har filmvitenskapen i for stor grad overlatt verdivurderinger av film til debattanter i pressen, filmkritikere og konservative kritikere av film. Med disse premissene som utgangspunkt har etisk filmvurdering vist seg å være en vanskelig balansegang, som kan illustreres med følgende paradoks. Min avhandling Fiksjonsvoldens etiske betydninger. En studie av forholdet mellom vold i fiksjonsfilm, følelser og vurdering (2004) ble skrevet som et bidrag til den etiske vendingen innenfor filmvitenskapen, med mål om å tilføre filmteorien etikkteoretiske perspektiv. Når jeg omarbeidet avhandlingen til læreboken Vondt og vakkert. Vold i audiovisuelle medier (2007) ble den også endret til et filmvitenskaplig korrektiv til medievitenskapens fokus på medier og påvirkning. Og generelle etiske perspektiver ble tonet ned til fordel for argumentasjon om viktigheten av fortolkning av enkeltverk. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 355 ]

70 kommentar anne gjelsvik vi må snakke om vold Med andre ord, min usikrede posisjon har blitt å argumentere for etiske vurderinger av fiksjon når jeg henvender meg til mine fagfeller, men mot moralistiske tendenser og for en økt forståelse for film som fortelling, fiksjon og representasjon når jeg henvender meg til offentligheten. I større empiriske undersøkelser er det en fare for at nyanser forsvinner, og noen ganger savner man den elementære forståelsen for at vold i fiksjon ikke er vold, men iscenesettelser, representasjoner eller simuleringer av vold. Og at noen ganger skal fiksjonsvolden ikke forstås bokstavelig, men symbolsk. Et illustrerende eksempel er når man kan lese om undersøkelser om hvor omfattende vold i dataspill er, og så oppdager man at spill som Pacman registreres som voldelig. Jeg har til og med opplevd forskere som uttaler seg om opplevelsen av dataspill som selv aldri har spilt et spill. Og mange ganger har jeg opplevd at å gjengi en films handling får den til å framstå som brutal, mens å se filmen gir en helt annen opplevelse. Med andre ord, medieforståelse er av avgjørende viktighet for at vi skal kunne samtale om disse problematikkene på en fornuftig måte. Humanistiske medieforsker har kunnskap om form, framstilling, og forholdet mellom uttrykk og opplevelse som er gir innsikt i hvordan tilskuere tar til seg en film eller et dataspill. Samtidig som det er lett å finne kritikere, som Bjørnstad og Rossavik, som mener at voldsunderholdningen har gått for langt, er det nesten umulig å finne noen som mener at all vold er ille. Heldigvis må jeg jo si. Et illustrerende eksempel: I 1994 ble Schindlers liste anvendt som et argument for en mer fleksibel aldersgrensesetting på kino, fordi voksen aldersgrense på filmen forhindret ungdom å se en film som ble betraktet som viktig og pedagogisk. I Stortingets spørretime brukte sågar Per Kristian Foss argumentet om at filmen var ekstra viktig i en tid da nynazismen hadde framvekst i Europa (Stortinget 1994). I dette tilfellet ble altså vold betraktet som viktig og nødvendig, men hvordan kan vi vite når mediene virker positivt eller negativt? Og hvor går grensene? Dette kan vi ikke vite uten å næranalysere de fenomenene vi har med å gjøre. I sitt paper på symposiet diskuterte Margrethe Bruun Vaage hvorfor voldtekt synes å være et slags tabu i populære fjernsynsserier, eller en grense som hovedpersonene ikke kan gå over og fremdeles bli likt av publikum. En serie som The Wire har blitt rost for sin realistiske tilnærming til kriminelle miljø i USA, men mens forskning har vist at seksuelle overgrep og voldtekt er vanlig i slike miljøer er dette nesten fraværende i serien. Hvorfor er det slik? Dersom det er slik at vi som tilskuere reagerer mer negativt på voldtektsmenn enn på mordere, hvordan kan vi forklare forskjellen mellom følelser for fiksjon og våre handlinger i virkeligheten hvor voldtekt straffes langt mildere enn drap? (Bruun Vaage 2012). En viktig forklaring er at det er fundamentale forskjeller på fiksjon og virkelighet, og at hva vi føler i møte med fiksjon faktisk er ganske sammensatte prosesser. Derfor trenger vi forskning på hva følelser betyr i møte med mediene, og derfor trenger vi forskning på det mediespesifikke ved de ulike uttrykkene, så vi ikke sauser sammen film og virkelighet, eller dataspilling og skyting. I paperet «Terror på norsk jord: en retorisk analyse av dataspill-debatten etter 22. juli» presentert på [ 356 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

71 kommentar anne gjelsvik vi må snakke om vold Norsk medieforskerlags konferanse i oktober foretar dataspillforskerne Faltin Karlsen og Kristine Jørgensen en retorisk lesning av hvordan norske aviser skrev om dataspill i etterkant at massakren på Utøya I sin diskusjon av opplevelsen av spill vektlegger Karlsen og Jørgensen viktigheten av selve spillingen, for eksempel hva som skaper et spennende og utfordrende spill, og hvordan det ofte er noe annet enn eventuelle likheter mellom skyting og dataspillskyting. Deres undersøkelse viser at mediene (her aviser) gjerne framstiller medievold (her dataspill) som en mulig påvirkningsfaktor for virkelig vold, på måter som kan minne om en moderat mediepanikk (Karlsen og Jørgensen 2012). Et av de mest interessante trekkene ved hele denne formen for diskusjon er at avisene leder an i en kritikk mot andre medier (i denne saken dataspill, internett og kommentarfelt), mens de nesten aldri retter kritisk søkelys mot seg selv. Dersom mediene påvirker menneskers holdninger og handlinger kan man ikke se for seg at dette gjelder aviser og nyhetssendinger? En merkelig medielogikk er at medier (les aviser) som synes å være redd for mediepåvirkning for eksempel gir massemordere den oppmerksomhet vi vet at de søker (se for eksempel Lewis 2012 for et av få eksempler på kritikk/selvkritikk mot avisenes framstilling av massemord). Dette betyr ikke at vi ikke skal skrive, eller snakke om virkelige voldshendelser. Det betyr at vi ikke skal jage sensasjoner, og overdrive og forenkle. Også visualisering av vold kan gi innsikter. En av de beste filmene jeg har sett i år er We need to talk about Kevin (Ramsey 2011) som handler om en massemorder og hans mor. Den er vond og vanskelig, men viktig og riktig. Når tortur er et tilbakevendende virkemiddel i nyere thrillere og skrekkfilmer handler det ikke bare om at tilskuere vil ha mer blod eller er ondere enn før, men at filmene reflekterer og forklarer en vond virkelighet i terrorens tid (Flynn og Salek 2012). Noen ganger er vold «just for fun», noen ganger er den viktig. Noen ganger er den problematisk og vanskelig. Forskjellene blir bare klare for oss om vi har klart for oss at det er forskjeller. Anne Gjelsvik, professor Institutt for kunst- og medievitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim E-post: anne.gjelsvik@ntnu.no Referanser: Bjørnstad, Kjetil (2012) «Behovet for ondskap», Aftenposten , Blanchet, Robert og Margrethe Bruun Vaage (2012) «Fictional Friends? Engaging With Characters in Television Series» (with Robert Blanchet), Projections, under publisering. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 357 ]

72 kommentar anne gjelsvik vi må snakke om vold Bruun Vaage, Margrethe (2012) «Drawing the Line. On the Narrative Function of Rape in Recent American Television Series», paper presentert på Symposium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU Flynn, Michael og Fabiola F. Salek (2012) Screening Torture: Media Representations of State Terror and Political Domination, Columbia University Press. Gjelsvik, Anne (2007) Vondt og vakkert. Vold i audiovisuelle medier. Høyskoleforlaget. Gjelsvik Anne (2012) «What if? Violence, Ambivalence and Ethical Evaluations», paper presentert på Sympsoium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU Karlsen, Faltin og Kristin Jørgensen (2012) «Terror pa? norsk jord: en retorisk analyse av dataspill-debatten etter 22. juli», paper presentert på Norsk Medieforskerlags konferanse i Kristiansand Lewis, Helen (2012) «How media should not cover massmurder», The New Statesman Rossavik, Frank: (2012) «Et eneste stort blodblad», Morgenbladet Tan, Ed og Claire Segijn (2012) «Can Moral Disengagement Be Playful? Exploring Dexter» paper presentert på Symposium on the Moral Psychology of Fiction, NTNU publikasjoner/publikasjoner/referater/stortinget/ /940202/ordinarsporretime/13/ [ 358 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

73 [bokanmeldelser] Nyskapende om stillhet og lyd Tina Rigby Hanssen Strategies of Silence and Background Noise in Artists Film and Video PhD-avhandling, Det humanistiske fakultet, UiO 2011/2012 Med sin doktorsavhandling Strategies of Silence and Background Noise in Artists Film and Video har Tina Rigby Hanssen levererat ett bidrag till ett i dubbel bemärkelse underutforskat fält inom de så kallade rörliga bildmediernas historia. Tystnad och bakgrundsljud liksom ljudaspekter i allmänhet har som regel fått stå tillbaka för generell forskning om visuella aspekter, liksom konstfilm och konstvideo ofta har räknats som «minor cinemas», och därmed av underordnad betydelse i förhållande till mer dominerande aspekter av mediet. Redan det faktum att Rigby Hanssen griper sig an detta dubbelt försummade område väcker nyfikenhet på hennes forskning. Det är en sammanläggningsavhandling en allt vanligare avhandlingsform också inom humaniora, i takt med att kravet på internationella peer review-publikationer ökar inom samtliga vetenskapsområden bestående av två delar. I den första delen, med titeln «Final contribution», diskuteras framför allt teoretiska, metodologiska, historiska och kritiska perspektiv på hur ljud och tystnad använts i konstfilmen. Den andra delen består av fem separata artiklar, som huvudsakligen har till syfte att i ett antal detaljstudier analysera en serie konkreta verk, vilka i sin tur både tjänar till att illustrera och problematisera de teoretiska angreppssätten i första delen. Rigby Hanssens metod är en form av tillämpad fenomenologi. Hon generaliserar sin enskilda lyssnarupplevelse till ett «vi», som får famna hela den auditiva problematiken, liksom upplevelsen av bakgrundsljud och tystnad. Avhandlingen griper sig an ett oerhört vittfamnande fält: ljud och tystnad, akustik och teorier om «soundscape». Här diskuteras lyssnarens roll som motsvarighet till åskådarrollen liksom ouppmärksamhet och distraktion i lyssnandet. Här ventileras förhållandet mellan ljud och bild och gallerirummets specifika organisation av ljud, och här skisseras möjliga områden att analysera vidare. Det är djärvt att i likhet med Rigby Hanssen försöka sig på ett helhetsgrepp över sitt fält, som är långt större än bara konstfilm och konstvideo, och vetter mot alla former av rörliga bilder. Även om det inte helt lyckas det är knappast möjligt fungerar det utomordentligt väl som en demonstration av fältets komplexitet. Författaren visar också övertygande på hur nya medieteknologier tjänar till att etablera nya multisensoriska erfarenheter, där inte minst tystnad och bakgrundsljud kan tjäna till att skapa mer differentierade upplevelser av tid och rum. Hon skildrar hur sådana estetiska verkningsmedel kan tjäna till att intensifiera åskådar/ lyssnarsubjektets fokus på auditiva aspekter inom en gallerikontext. Avhandlingen universitetsforlaget norsk medietidsskrift årg. 19 nr

74 bokanmeldelser diskuterar också lyssnandets mångfacetterade karaktär, såväl växelverkan mellan olika former av lyssnande och olika slags strategier för uppmärksamhet, exempelvis hur ljudet i ett konstfilmsammanhang kan bidra till att bygga upp både föreställningsförmåga och minnesproduktion. Rigby Hanssens koncentration på gallerirummet som specifik ljudmiljö ger ett väl avgränsat fokus som samtidigt medger utblickar till bredare auditiva och audiovisuella relationer. Att hon själv både är utbildad curator och har praktisk erfarenhet av yrket ger en ytterligare dimension åt hennes analys; hon har haft anledning att även i praktiken reflektera över bakgrundsljud och tystnader i relation rörlig bild inom galleriets rum. Humanistisk-samhällsvetenskapliga sammanläggningsavhandlingar ställs sannolikt ofta inför större utmaningar än deras medicinska eller naturvetenskapligttekniska motsvarigheter, där forskningsvinsterna inte sällan låter sig formuleras på ett tydligare sätt. Inom det humanistisk-samhällsvetenskapliga området skymtar fortfarande gärna monografiformatet i bakgrunden som ett slags grundidé för avhandlingsprojektet, och författaren måste därför å ena sidan få texten att framstå som en sammanhängande helhet som inte blir alltför repetitiv, men å andra sidan heller inte för fragmentarisk. Denna utmaning undkommer heller inte Rigby Hanssen. Gränserna mellan de olika formerna av «projected images», som omnämns i underlaget, förblir flytande. Det händer också, i synnerhet inom vissa artiklar i den andra delen, att Rigby Hanssen drar in nya teoretiska perspektiv som inte behandlats i inledningen, exempelvis hela den komplexa affektproblematiken eller begreppet «haptisk visualitet». Sammantaget kan boken därför stundtals ge ett aningen splittrat intryck. Samtidigt är texten ytterst välstrukturerad, med en närmast repetitiv övergripande disposition, där varje enskild del innefattar såväl en sammanfattning som en konklusion. Sammanläggningsformatet ger därutöver författaren en icke försumbar frihet till analytisk tillämpning, som olikt den traditionella monografiformen varken begränsas av krav på enhetliga urvalsprinciper eller på en helt konsistent teoribildning, vilket onekligen kan vara en fördel i ett ämne så komplext som Rigby Hanssens. Varje enskild studie präglas av analytisk djupskärpa, som bekräftar bilden av en författare som väl behärskar sitt ämne, och vars fokus är både djupt och tillräckligt vitt. Hennes tillämpningar är också med all rätt varierade: från Steve McQueen s Western Deep till Bill Violas ljuddesign i Five Angels for a Millennium. I sin analys av den sistnämnda, för att ta ett exempel, skriver hon om «the omnipresent soundscape of drones» som hon menar präglar hela Violas verk. Hon analyserar denna «soundscape» i relation till hans slow-motion bilder av figurer i vatten, och tolkar den som en del i hans utforskande av tiden och av en expanderad perception. Det är lika spännande som övertygande. Det är naturligtvis både oundvikligt och något av en poäng att varje enskild analys är avgränsad i förhållande till helheten. Men om de nu ändå förts samman inom avhandlingsformatets ram kunde man stundtals ha önskat en något mer samlad diskussion om det analytiskt specifika i relation till det teoretiskt generella, exempelvis inom ramen för en övergripande sammanfattande diskussion. [ 360 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

75 bokanmeldelser Som det nu är sammanfattas varje del, men det lämnas i hög grad till läsaren att dra de samlade analytiska slutsatserna. Tina Rigby Hanssen bryter i sin avhandling tveklöst ny mark i forskningen om ljud och ljudrum, på gränsen mellan konsthistoria och mediehistoria. Det finns stort behov av sådan forskning i den alltmer komplexa urbana ljudmiljön i samtiden, en ljudmiljö i mediekonvergensens tecken. Den också ägnas särskild uppmärksamhet i avhandlingen. Det står utom allt tvivel att fältet är i stort behov av fortsatt forskning och på många sätt är Rigby Hanssens avhandling alltså ett pionjärarbete. Avhandlingens första del sammanfattas också med en kort översikt över sådana tänkbara framtida forskningsfält. Den förtjänar aktiv uppföljning. Astrid Söderbergh Widding, professor Filmvetenskapliga institutionen, Stockholms Universitet E-post: Astrid@mail.film.su.se A strong Foundation for Further Research Vilde Schanke Sundet Making Sense of Mobile Media: Institutional Working Notions, Strategies and Actions in Convergent Media Markets PhD-avhandling. Det humanistiske faktultet, UiO This thesis addresses the emergence of the Norwegian mobile media market over the period of a decade. It examines how the legacies of established institutions have influenced the strategies of incumbent companies in the media industry, how these institutions sought to make sense of changes that were underway in the industry, and how those working for these companies perceived these changes and translated them into strategies and actions. In this study, mobile media are defined as media content and services distributed to a mobile device and the thesis is the result of substantial empirical analysis undertaken during the first decade of the 2000s. It consists of three sole and three co-authored articles and what is called a final contribution. The latter offers a synthesis and an original theoretical framework which underpins the empirical analysis. The empirical analysis focuses primarily on five Norwegian players in the mobile media market: Telenor (a telecoms operator), NRK (the public broadcaster), VG (a major tabloid newspaper), TV 2, (a commercial hybrid broadcaster), and P4 (a national commercial radio station). The principle research questions in this study are, first, how did well-established media and telecoms institutions, with their legacies in traditional markets, perceive and facilitate mobile media developments during the first decade of the 2000s? And second, how are working notions, strategies and actions with respect to mobile media services related to general developments in a convergent media market. norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 361 ]

76 bokanmeldelser In the course of her analysis, Sundet examines the early period of WAP-based information service 1 development, involving the redistribution of existing media content on a new Internet platform, the changing perceptions of audience participation on the part of company executives and the way these influenced their efforts to involve audiences in interactive services, and the way the supply of different kinds of content (radio, broadcast, mobile and newspaper) was affected, and sometimes disrupted, by innovations in mobile media services. The analytical framework draws on theories developed in the management of technological innovation tradition. For example, Sundet integrates Mintzberg s (1998) arguments about the role of strategy within organizations, focusing on managers perspectives, plans and patterns of action, with Weick s (2001) work on sensemaking which emphasises the cognitive frames that guide managers in their interpretation of the meaning of developments within and external to organisations. Whereas previous work using this kind of conceptual framework has been mainly backward looking aiming to explain past developments, Sundet develops her own concept of working notions as a means to understand ongoing and future developments in the mobile media industry. In doing so, she is able to present an insightful account of the decision making processes that usually are hidden from view the disagreements, hopes and fears about the likely impact of technological innovation. This theoretical perspective is integrated with insights from research in the media and communications field, especially works concerned with transformations in the way media scholars understand the audience as active rather than as passive consumer of media content. Sundet employs her framework to interpret a rich corpus of interview data and to compare and contrast the views of elite interviewees with secondary accounts drawn from documentary evidence. She shows, for instance, how mobile media service developers initially aimed to involve online participants in interactive webbased service and why they disagreed about the most effective strategies and the motivations of service users. She illustrates how managers perceptions were often strongly influenced by their past experiences with earlier generations of technology and services, and how the dynamic processes of innovation and creative service development resulted in both successes and failures. The previously published articles on which Sundet draws include, first, her examination of the dream of mobile media. Here she examines new media platforms as channels of distribution and as channels of communication. She investigates how a move into the mobile media market was influenced by incumbent company goals for market expansion, showing how the companies sought to make the best of a new distruptive technology while simultaneously minimising the risk to their operations. She considers how managers understood the challenge of generating new sources of revenues and explains why they reached out to new user groups, especially the young, with campaigns aimed at convincing them of the necessity of being mobile. The second article, because they deserve it: audience participation as a strategic development area in the media industry (co-authored with Arnt Maasø and [ 362 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

77 bokanmeldelser Trine Syvertsen), looks at changing perceptions of the media, on the one hand, as reliable sources of information on social issues and, on the other, as generators of commercial profit. Here we see how perceptions seemed to change in the face of the opportunities presented by mobile media away from traditional values of credibility and trust and towards more risky strategies aimed for promoting brands and emphasising the diversity of available media channels. A third article on working notions of active audiences (co-authored with Espen Ytreberg), traces the way company managers took up the idea of media active-ness in their bid to try to give the mobile media audience what they thought it wanted by constantly increasing the diversity of the content on offer and by adopting various strategies to tap into the audience s emotional engagement with their services. A fourth article examines innovation and creativity at NRK, this time focusing on the development of the new media platform as a home for new media genre. This sole authored article offers a detailed case study of NRK s 2007 launch of the first video series (Rubenmann) on a mobile phone. The analysis shows how this became a multiplatform event with television serving as a promotion channel for the series and highlighting the early technical difficulties involving quality and the challenges of redefining the aims of service development. The fifth article, approaching the mobile media market: an analysis of strategic perspectives, plans and patterns in Telenor s mobile football and mobile music service (also sole authored) sets out how the company tried innovate to create a new personal media platform and an, at the time, new form of peer-to-peer communication in two distinct areas. One involved the need for exclusivity of content, while the other involved non-exclusive subscription-based music streaming and downloading. In both cases, new approaches to payment had to be found and these are shown to have drawn on a variety of working notions. The sixth and final article focuses on established media and their preconditions for profitability, providing a comparative analysis of the competitive conditions in the Norwegian newspaper, radio and television industries during a period of substantial flux. Co-authored with Arne Krumsvik, this paper challenges the idea that new media platforms will necessarily replace pre-existing ones. Sundet and Krumsvik demonstrate the heterogeneity of the industry, arguing that it is where new services substitute for existing ones that disruption to industry models is most destabilizing. However, even when services are perceived as substitutes, the outcomes depend on the respective bargaining power of direct competitors and new entrants and on how they strategically approach media consumers and advertisers. The results of the interlinked research projects outlined in the six papers are integrated in the final contribution of the thesis so as to highlight the uncertain dynamics of the innovation process that shaped the development of the mobile media market in Norway. This thesis offers a strong foundation for further research aimed at understanding how company managers guide the innovation process, why their strategies norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 363 ]

78 bokanmeldelser succeed or fail, and how executives learn and unlearn in ways that influence innovation outcomes in unexpected ways. This study does not focus on new entrants to the mobile media market during the period of concern or on the way public policy influenced the strategies and actions of the incumbents. It nevertheless provides much insight into why developments in the new media industries are so often accompanied by reactions that veer between shock and hope, and between visionary and practical plans and actions. It challenges any claim that innovation is always progressive, showing how it affects far more than the company bottom line. This thesis will be instructive for all researchers who seek explanations for how change happens in a particularly turbulent industry sector. Robin Mansell, professor London School of Economics and Political Science r.e.mansell@lse.ac.uk References: Mintzberg, H. (1998) Five Ps for Strategy in H. Mintzberg, et al.. (eds) The Strategy Process. New York: Prentice Hall, pp Weick, K. E. (2001) Making Sense of the Organization. Malden MA: Blackwell. Note: 1 WAP is Wireless Application Protocol, an early standard for accessing information using a mobile wireless network. A Challenging Piece of Research Andreas Ytterstad Norwegian Climate Change Policy and the Media: Between Hegemony and Good Sense PhD-avhandling, Det humanistiske fakultet, UiO 2012 Andreas Ytterstad has produced a very original, passionate, determined and intellectually challenging piece of research that seeks both to seize back the ideas of Antonio Gramsci for a militant media studies and to develop an approach to journalism that is neither fatalistic nor idealistic. Through an emphasis on the significance of good sense as an ingredient in and engine of popular resistance to bourgeois hegemony, he deploys a range of epistemological and conceptual tools, through an analysis of media coverage of climate change, that insists on the importance of retaining an interest in truth and objectivity, not simply as strategies or discourses to be employed in specific situations, but as guiding principles designed to assist the struggle for social change. The attempt to revive the use of good sense (a concept somewhat underplayed in Peter Thomas otherwise majestic book, The Gramscian [ 364 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

79 bokanmeldelser Moment) signals a serious engagement with Marxist cultural theory, an extensive analysis of science journalism, an original challenge to the propaganda model and a most unlikely example of optimism. His argument never shrinks from a focus on material forces as a driving force of both representation and reality. The doctoral dissertation, which he defended robustly in Spring 2012, consists of two parts: the first is a theoretical exploration of key Gramscian terms and their relevance to media studies today; the second is a series of articles that use and develop the Gramscian method to make sense of and challenge the everyday practices of journalists in reporting on climate change. The initial discussion of Gramsci both in terms of an exposition of the Italian Marxist s highly original ideas as well as his appearance in contemporary media and cultural studies is fascinating, very well researched and presented in a way that is designed to engage the reader fully in academic debates and their consequences. The dissertation displays a sophisticated understanding of the Gramscian corpus and also shows real sensitivity to the way in which Gramscian ideas have been taken up by figures such as Todd Gitlin, Stuart Hall and Raymond Williams. By seeking to develop an approach to good sense as forms of knowledge and action related to understanding and transforming capitalist relations, Ytterstad expands on an often under-researched area of Gramscian thought, particularly in relation to media and cultural studies, but also illuminates broader debates around hegemony and common sense in the contemporary world. The early theoretical chapters therefore present a detailed and provocative foundation for the rest of the dissertation in which he aims to test and expand these theoretical debates in relation to news coverage of climate change policy. Methodologically, the dissertation is highly self-reflexive, honest and, at times, entertaining, a rare quality in work of this type. The section on methods contains important thoughts about the efficacy of qualitative approaches and practical and ethical questions concerning, in particular, interviews with journalists. It is rather light in discussing how best to tease out reflections on how to secure good sense across the journalistic field and a fuller statement of how each article relates to the core research questions would have been extremely useful but these are relatively minor issues given the ambition of the research. The articles themselves focus on news coverage of environmental summits and protests and investigate the approaches of both specialist correspondents and bloggers as they attempt to report on what they see as key issues. In attempting to assess just how close journalists are able to get to truth-seeking for Ytterstad, the hallmark of serious journalism he makes the argument that blogs appear to be better suited to good sense given their rebellious spirit and that they are closer to how ordinary people can express themselves. This is a contentious, though not particularly unusual claim that perhaps exaggerates the ability of bloggers to avoid ideological incorporation or indeed to secure the resources necessary to deliver informed judgements and well researched observations. Truth, after all, does not necessarily come cheap (although, of course, wealth is even more likely to deliver common norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 365 ]

80 bokanmeldelser sense rather than good sense ). More significantly, Ytterstad s commitment to truth seeking reveals an Enlightenment commitment to reason-based, dispassionate scientific discovery and journalistic endeavour that, at times, verges on a liberal Fourth Estate model before being rescued by his clear acknowledgement of how journalism is also skewed by questions of power, privilege and ideology. The final articles are perhaps the most interesting in providing real insights into how journalists view objectivity in their professional lives and the extent to which they have a responsibility to ask tough questions about climate change, no matter the consequences. The last article focuses on the limitations of framing analysis in uncovering patterns of behaviour and power in a highly contested and constantly changing area like climate change and is especially stimulating. Overall, however, the articles are rather uneven in both quality and relevance to the central research areas and, at times, tend to overlap (and indeed repeat each other). While quite methodologically ambitious, they lack the confidence and originality of the more theoretical parts of the research though perhaps that speaks more about the quality of Ytterstad s conceptual grasp of Gramsci than it does about any flaws in his empirical analysis. Strangely, there is not a single, comprehensive conclusion in which the different elements and foci of the research are discussed and in which an invigorated Gramscian perspective could emerge. Ytterstad provides a conclusion to the theoretical section of the dissertation but the reader is still left to make up her own mind as to what the case studies examined in the articles tell us about the operations of hegemony, contradiction, media power and good sense. So there remain important unanswered questions: is the form of good sense identified in journalistic practice effectively the same as progressive ideas? What are the material conditions that produce the rather romantic sounding flashes of insight that we occasionally see in journalism? In particular, there remains the danger of a simplistic, or perhaps simply an underdeveloped, conception of good and bad objectivity (i.e. as either mystifying and ideological or as truth seeking and therefore good). It might have been more productive to pursue objectivity as a strategy that is itself open to contest and subject to forms of contradictory consciousness that Ytterstad talks about so intelligently. The dissertation covers a huge amount of ground in critical, political and media theory. Ytterstad investigates not just submerged elements of Gramsci but a range of journalistic debates concerning objectivity, framing, independence, balance, blogging, source power, shared agendas and many other issues. How to integrate these multiple areas of interest is no easy matter and while the dissertation is impressive in scope and ambition, there is a sense of unfinished business at the end. But then this applies to all good work where, to put it bluntly, you simply want more. Des Freedman, reader Department of Media and Communications, Goldsmiths, University of London d.freedman@gold.ac.uk [ 366 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

81 bokanmeldelser Hvis det ser ut som en and Svein Brurås (red.): Nyhetsvurderinger. På innsiden av fem redaksjoner IJ-forlaget, Journalister kan journalistikk i kroppen. Vi medieforskere har teori. Redaktører og vaktsjefer kan bruke 17 minutter på å sortere ut det vesentlige som skjedde i verden i går. Vi kan gruble i årevis på om det er Bourdieu eller Marx som er best egnet til å forklare hva de egentlig snakker om. Denne klassiske motsetningen mellom kroppslig erfaring og teori brytes langt på vei ned i boken Nyhetsverdier på innsiden i fem redaksjoner, skrevet av journalistforskere i Volda. Dette er nemlig et eksplisitt forsøk på å beskrive hva det er som kjennetegner en god nyhetssak, «ifølge pressens egen praksis og oppfatning» (Brurås & Olsen, 2012, p. 14). Nærheten mellom journalistforskningen og journalistikken gjør at vi virkelig kommer på innsiden av 5 redaksjoner i Norge. Sjargongen som skal fange opp de kroppslige fornemmelsene av den gode nyhetssaken florerer, både på norsk og engelsk («hjerte/ smerte», «grep», «sandwich», «å faen-prosjekt», «Set-up og Pay-off» osv). Likevel har forfatterne i boka en konstruktivistisk slagside som gjør at de i for liten grad vurderer sannhetsgehalten i uttrykket «if it looks like a duck, swims like a duck and quacks like a duck, then it probably is a duck.» 1 Bokens struktur og metode er både klar og oversiktlig. Som en slags opptakt får vi en kvantitativ undersøkelse av noen generelle karakteristika ved 558 nyheter i avis, på tv og på nett i en syntetisk 7-dagers nyhetsuke. Bokas kjerne består imidlertid av 5 kapitler som beskriver nyhetsvurderinger i en bestemt uke i juni 2011 i Dagbladet, Aftenposten, TV2, NRK Dagsrevyen og Nettavisen. Bokens forfattere har vært til stede i redaksjonene denne uka, og kun supplert med korte intervjuer med redaktører og journalister underveis. For å kunne gå så induktivt til verks som mulig, og for å holde en viss distanse til redaksjonene, understrekes det at observasjonen har vært passiv. Journalistforskningens utfordring i en slik observasjon er langt på vei den motsatte av sosialantropologens, skriver Brurås betimelig i metodekapitlet (Brurås & Olsen, 2012, p. 62). Forskerne er journalistlærere i Volda og i alle redaksjonene de observerer finner de tidligere Voldastudenter, også blant lederne. Faren for en sirkulær argumentasjon der de som forskere finner de nyhetsvurderinger de tidligere har lært bort, er derfor til stede. Det induktive metodiske opplegget fremstår ikke desto mindre som overbevisende. Denne leseren hadde en nokså bestemt fornemmelse av den redaksjonelle profilen på 4 av mediene fra før. Men jeg opplevde faktisk å komme nærmere akkurat hvordan Dagbladet tenker, når de setter «Libya på topp, og pupp under», eller hvorfor det at Grete Faremo synger offentlig er den perfekte TV2-sak. Bildet som tegnes av både Aftenposten og NRK Dagsrevyen gir også dypere innsikt, både i hvor stort samfunnsansvar de forvalter på selvstendig vis og hvordan (mektige, offisiøse) aktører lykkes i å spille inn «sine» saker i nyhetene. Vesentlighetskravet, norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 367 ]

82 bokanmeldelser som Audgunn Oltedal har tatt for seg i en annen av årets utgivelser (2012) er høyst levende i en avis som Aftenposten, og det er interessant å merke seg med Brurås (Brurås & Olsen, 2012, p. 123) at her finner vi også etter partipressens fall, tydelige politiske vurderinger. Det samme er tilfellet med den redaksjonen jeg selv hadde færrest forutinntatte oppfatninger om, nettavisen, som Paul Bjerke var observatør av. Nu vel, jeg blir ikke direkte sjokkert over at Gunnar Stavrum er hands-on som redaktør, eller at redaksjonen for øvrig er enige om «Kampen mot et statlig gjeldshelvete» var det beste stoffet de laget denne juni-uka. Men at «det var et klart journalistisk og moralsk engasjement for å presse byrådet i Oslo til å gjøre noe med forholdene til de rumenske tiggerne» var mer overraskende. Dette er faktisk et av hovedfunnene, fortsetter Bjerke: «Undersøkelsen kan faktisk tyde på at Nettavisen, som verken har en partipolitisk historie eller en tradisjon som kulturpolitisk begrunnet folkeopplyser, mest åpent og erklært oppfatter journalistikk som (også) en politisk praksis.» (Brurås & Olsen, 2012, p. 224). Bjerke trekker deretter tråden tilbake til den berømmelige «gule» amerikanske sensasjonspressa, og plasserer Nettavisens politiske aktivisme inn i denne tradisjonen. I tillegg til å være et interessant funn i seg selv, peker Bjerkes analyse mot en mer generell konklusjon i boka: de store, nyhetsmediene er politiske aktører. Denne boken gir et godt empirisk utgangspunkt for å finne ut hvordan de fem forskjellige riksdekkende mediene er nettopp (også) det. I et oppsummeringskapittel skriver imidlertid også Bjerke noe som hadde slått meg flere ganger inntil jeg kom så langt: «Et viktig og noe overraskende funn i våre observasjoner en uke i juni 2011 er at de store fellessakene spiller en svært stor rolle i alle redaksjonenes arbeid.» Vel så interessant som det særegne med den enkelte redaksjonenes profil er hvor like nyhetsvurderingene var denne uka. Flommen på Østlandet var den viktigste fellessaken denne uka, som alle måtte ha mest og best dekning av. Den representerte, med Bjerkes ord, et kinderegg, fordi «Satsing på fellessaker er den enkleste måten å innfri en hel rekke kvalitetskriterier på samtidig» (Brurås & Olsen, 2012, p. 248). Disse kvalitetskriteriene utdypes deretter på fire måter. Alle, eller i hvert fall tre av disse fire, skyldes profesjonsinterne forhold. Men her er det altså jeg føler behovet for å ta «andetesten» på boka. Lå ikke den mest åpenbare grunnen til at flommen var toppsaken denne juni-uka rett og slett, og bokstavelig talt, i sakens natur? Dette var i følge ekspertene «en 50-årsflom». Grunnen til at «alle snakket om den», var at veldig mange faktisk ble rammet av den denne pinsehelga. Sett fra innsiden av redaksjonene, kunne nok sjefredaktøren i Aftenposten være misfornøyd med at de ikke kom tett nok på menneskene. Dette kan selvsagt forklares profesjonsinternt identifikasjon er jo ett av nyhetskriteriene. Men bommet mediene en dag på dekningen av flommens drama, kunne det jo også betraktes som en reell bom, altså at flommens iboende drama ikke kom godt nok fram. Kanskje var det også litt av en bom å foreslå «det rare globale været» som en del av konteksten for flommen, slik en annen av Aftenpostens medarbeidere gjorde (ibid 2012, p. 109) på et morgenmøte? [ 368 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

83 bokanmeldelser For å unngå misforståelser; Bjerke snakker om «nokså udiskutable fellessaker» og Gunnhild Olsen skriver i sitt kapittel om Dagbladet om fellessaker som «i utgangspunktet» angår mange direkte. Mer generelt siterer Bjerke Michael Schudson to ganger for å ta brodden av urettferdig kritikk av sosialkonstruktivismen: «We did not say that journalists fake the news. We said the journalists make the news» (Brurås & Olsen, 2012, p. 32,231). Ingen av bokens forfatterene benekter at virkeligheten fins, at dramaer finner sted der ute, eller at noe slikt som den arabiske våren er viktig uansett hvilke nyhetsvurderinger redaksjonene faktisk foretar seg. De er fullt klart over at nyhetsvurderinger skifter av referensielle så vel som komposisjonelle grunner. Men det analytiske fokuset hos forskerne ligger i samsvar med redaksjonenes egen sjargong i «grepene» som tas. Derfor ender ikke bare «virkeligheten» men også ordet «viktig» opp i anførselstegn hos Bjerke (Brurås & Olsen, 2012, pp ). Underforstått; «virkeligheten» kan vi ikke vite noe om (tolkningsrammer, derimot, får stå uten anførselstegn). Selv Turid Øvrebø, som skriver om virkeligheten uten anførselstegn i sitt kapittel, og som i Journalistiske metoder (Østlyngen & Øvrebø, 1999, p. 93) flagget en posisjon som kritisk realist, fremstår her mer som en konstruktivist. Eller kanskje bedre, som det vi kan kalle en posisjonist. I likhet med både Brurås og Bjerke legger hun sine analyser tett opptil Ida Schultz sin doktorgradsavhandling (2006) som igjen bygger på Bourdieu. Her står posisjonering mediene i mellom, samt ovenfor andre «felt» i samfunnet, helt sentralt. Enkelt oppsummert, med siste setningen i Brurås kapittel: «I alle tilfeller er det nyheters forhold til hverandre som avgjør nyhetsverdien.» Jeg har andre steder posisjonert meg som lojal mot virkeligheten sammen med Martin Eide (2011), som forsvarer av et kritisk realistisk objektivitetsideal innenfor journalistikken (Oltedal & Ytterstad, 2012; Ytterstad, 2011), og som tilhenger av Marx og ikke Bourdieu (Ytterstad, 2012). Her vil jeg bare avslutte med en tanke jeg fikk etter å ha sett den siste TV-serien The Newsroom, med Jeff Daniels i hovedrollen. Den utopiske ideen som ligger bak serien er på mange måter et forsøk på å vende tilbake til og -60-tallets hardslående, men objektive journalistikk («And thats the way it is», Walter Cronkite). Fri fra posisjonering og spill, om du vil. Nærdansen mellom journalistikk og journalistikkforskning er ikke preget av stor variasjon over tid. Nyheter lages, sa Gaye Tuchman i 1978 og det sier forfatterne stort sett i dag også, med Bourdieu som viktig tillegg. Forskjellen er kanskje denne: Der hvor det konstruktivistiske representerte noe litt nytt ovenfor en referensiell 70-talls journalistikk, fremstår dansen som mer harmonisk i dag. Vaktsjefene og forskerne synes mer enige om at det er grepene og komposisjonen det handler om. Kanskje er det likevel grunn til å blåse liv i den gamle konflikten mellom praktikere og teoretikere, og etterlyse litt mer konflikt? I så fall er det kanskje i motsatt retning journalistforskningen bør gå: prøve å underbygge og forsterke realismen som ligger bak nyhetsvurderingene. Libya på topp, flommen på Østlandet, revolusjonen i Egypt: fellessakene er ikke bare bestemte konstruksjoner av virkeligheten, en posisjonell refleks av det øvrige nyhetsbildet. Det fins noe ved begivenhetene i seg selv også til dels uavhengig av at de angår brede lag av norske norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 369 ]

84 bokanmeldelser lesere eller utgjør «signalsaker» for de enkelte medienes profil som påkaller journalistisk oppmerksomhet. Hvis verken journalister eller journalistforskere er interessert i den globale oppvarmingen når flommene øker på Østlandet, er de for lite interessert i sakens natur. Men for forfatterne av Nyhetsverdier var det altså innsiden av redaksjonene som var saken, og her skriver de mye verdifullt og viktig om virkeligheten innenfor redaksjonslokalene. Og det skriver jeg altså uten anførselstegn. Andreas Ytterstad, førsteamanuensis, Institutt for journalistikk og mediefag, Høgskolen i Oslo og Akershus E-post: Andreas.Ytterstad@hioa.no Referanser: Brurås, S , & Olsen, G. R. (2012). Nyhetsvurderinger. Kristiansand: IJ-forl. Eide, M. (2011). Hva er journalistikk. Oslo: Universitetsforl. Oltedal, A. (2012). Vesentleg og viktig?: om profesjonsverdiar i journalistkvardagen. Kristiansand: IJ-forl. Oltedal, A., & Ytterstad, A. (2012). Journalistrollen og etikk. Om spenninger i forståelsen av journalistrollen. In K. S Orgeret (Ed.), Norske medier journalistikk, politikk og kultur. Kristiansand: Cappelen Damm Høyskoleforl. Schultz, I. (2006). Bag om nyhedskriterierne: en etnografisk feltanalyse af nyhedsværdier i journalistisk praksis. Afdeling for Journalistik, Roskilde Universitetscenter. Ytterstad, A. (2011). Klimakrisen utfordrer objektivitetsidealet i norsk journalistikk. Norsk medietidsskrift, 18(4), Ytterstad, A. (2012). Norwegian Climate Change Policy in the Media: Between Hegemony and Good Sense (phd dissertation). Oslo University. Østlyngen, T., & Øvrebø, T. (1999). Journalistikk: metode og fag. Oslo: Ad notam Gyldendal. Noter: 1 Duck-testen er et eget begrep på wikipedia, se Kampen om Norges siste partiavis Ivar Andenæs Gud hjelpe oss! Om makt og medier i Halden Kolofon forlag, 2011 Journalist og medieforsker Ivar Andenæs ga i fjor ut boka «Gud hjelpe oss! Om makt og medier i Halden.» Boka presenterer hovedtrekkene i historien til Halden Arbeiderblad avisen som til det siste nektet å gå inn i A-pressekonsernet, og som ifølge forfatteren var landets siste partiavis. Men Andenæs forteller også historien om en [ 370 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

85 bokanmeldelser særpreget lokalpolitisk kultur, hvor «en klikk med koryfeer fra Arbeiderpartiet og fagbevegelsen» kontrollerte mye av den kommunale virksomheten (s. 16). Haldens politiske historie, med innslag av både maktmisbruk og korrupsjonslignende tilstander, veves tett sammen med Halden Arbeiderblads historie, i en framstilling som får leseren til å heve øyenbrynene mer enn én gang for å si det forsiktig. Andenæs bok er utgitt på Kolofon forlag. Det er en enkel bokutgivelse uten smussomslag eller illustrasjoner, men ettersom den er trådheftet og har trykt og foliert helbind gir den likevel et solid inntrykk. De 169 sidene avsluttes med en oversikt over skriftlige og muntlige kilder. Et noteapparat hadde selvsagt vært et pluss for den som ønsker å gå forfatterens kildebruk enda nærmere etter i sømmene, men noe av behovet oppveies av at det refereres til mange av kildene i den løpende teksten. Boka er i all hovedsak kronologisk oppbygd. Den inneholder 15 kapitler som vekselvis tar for seg temaer fra Halden Arbeiderblads historie og Haldens politiske historie. Hovedtyngden er lagt på de siste tiårene, selv om vi også får viktig bakgrunnshistorie gjennom de innledende kapitlene. Haldens industrielle utvikling, på 1900-tallet konsentrert rundt hjørnesteinsbedriften Saugbrugsforeningen, førte til at den borgerlig styrte handels- og sjøfartsbyen gradvis kom under arbeiderpartistyre. De lokale fagforeningene fikk stor innflytelse, og hensynet til byens største arbeidsgiver har alltid veid tungt i de kommunale beslutningsprosessene. I 1929 var den lokale arbeiderbevegelsen blitt sterk nok til å etablere sin egen avis. Beskrivelsen av dragkamper om avisetableringen med Arbeiderpartiet sentralt og med eksisterende arbeideraviser i andre Østfold-byer gir et interessant innblikk i arbeiderpressens historie. Aksel Zachariassen ble ansatt som Halden Arbeiderblads første redaktør, og selv om han bare satt i redaktørstolen i ett år, bruker Andenæs bokas lengste kapittel på Zachariassen og hans redaktørperiode. Til forskjell fra mange av de redaktørene som fulgte etter, nølte ikke Zachariassen med å gå i strupen på «kapitalistinnretningen» Saugbrugsforeningens utnyttelse av arbeiderne i Halden. Men det kan se ut til at tradisjonen med å holde kommunalpolitiske stridstemaer utenfor spaltene så lenge Arbeiderpartiet var i posisjon, ble etablert allerede under den første redaktøren. Andenæs dokumenterer at denne tradisjonen ble opprettholdt i et par tiår etter at partipressen for øvrig var avviklet her i landet. Da den andre verdenskrig kom til Norge, var Johannes Stubberud redaktør av Halden Arbeiderblad. Som de øvrige norske avisredaktørene måtte han følge NS pålegg om hvilke nyheter som skulle trykkes, men han utfordret makthaverne på lederplass. I februar 1941 ble avisen stanset, og kort tid etter ble Stubberud arrestert. Han vendte aldri tilbake fra fangenskap i Tyskland. Til tross for at avisen ikke utkom de siste krigsårene, kom den seg fort på beina igjen, og i 1947 var den blitt Haldens største. Fortsatt var lokalpolitikken «forunderlig fraværende» (s. 47), som Andenæs skriver, og dette gjaldt også etter at de borgerlige konkurrentene forsvant og Halden Arbeiderblad fra 1975 var blitt byens eneste avis. Etableringen av A-pressekonsernet i 1989 skulle innlede en 20-årsperiode preget av intense stridigheter om eierskap, annonsesamkjøringer og avistrykking i norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 371 ]

86 bokanmeldelser Halden. Halden Arbeiderblad var en solid nr. 1-avis med eget trykkeri, og med en lokal eierdominans som sørget for at avisen ble stående utenfor da A-pressekonsernet ble til, med LO-kongressen som fødselshjelper. De lokale eierne sørget også for å videreføre en formålsparagraf som sa at avisen skulle være «Organ for Det norske Arbeiderparti», mens alle de andre arbeideravisene valgte en vagere formulering om å bygge på arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Fra midten av 1990-årene ble rollen som partiavis spesielt tydelig. I 1995 kom de borgerlige partiene til makten i Halden for første gang på 72 år! Lokalpolitikken var blitt oversett i flere tiår, men nå ble hendelsene i bystyre og formannskap gjenstand for fullt flomlys, som Andenæs skriver (s. 70). I et interessant og oppsiktsvekkende kapittel beskriver forfatteren noen turbulente og konfliktfylte år i Halden-politikken, med Halden Arbeiderblad som en viktig bidragsyter når det gjaldt å holde konfliktnivået høyt. Like interessante er kapitlene som omhandler forholdet mellom Halden Arbeiderblad og A-pressen. Halden Arbeiderblad ble stående utenfor konsernet ikke minst fordi A-pressen ønsket å flytte trykkingen til Sarpsborg og legge ned avistrykkeriet i Halden. Situasjonen ble ytterligere tilspisset da Halden Arbeiderblad gikk ut av A-pressens annonsesamkjøring i Østfold og inn i annonsesamkjøringen til Orkla Media. A-pressens hovedkonkurrent ga Halden Arbeiderblad 15 millioner kroner i året så lenge avtalen gjaldt, og bortfallet av Halden Arbeiderblad i annonsesamkjøringen skal ha kostet A-pressen minst like mye per år. A-pressesjef Alf Hildrum forsøkte stadig å få kjøpt aksjeposter av lokale aksjonærer, men styret sto på sin rett til å fordele aksjer som var til salgs til andre lokale eiere. Striden endte etter hvert i retten, og etter flere år gikk A-pressen på et tap i Høyesterett i Avisopplaget gikk nedover og økonomien i avisen var anstrengt. Ny redaktør og ny direktør satte i gang nedskjæringer, og de var også villige til å kvitte seg med trykkpressa, som var blitt en økonomisk belastning. Da styret så vedtok å legge ned trykkeriet, grep de lokale eierne inn. Styret ble kastet, vedtaket om trykkeriet ble omgjort, og det nye styret bestemte seg også for å kvitte seg med redaktøren og direktøren. Oppgjøret vakte betydelig oppsikt, og det endte til slutt med nye styreutskiftninger og gjeninnsettelse av redaktøren og direktøren. Sommeren 2010 var også stridighetene mellom A-pressen og de lokale eierne over, og A-pressen ble eneeier i Halden Arbeiderblad. Ivar Andenæs ga en smakebit på historien om Halden Arbeiderblad i Pressehistorisk tidsskrift nr. 14/2010, og har med denne boka utvidet både framstillingen og perspektivene. Partipressens historie i Norge er grundig beskrevet både i firebindsverket om norsk presses historie utgitt i 2010 og i andre forskningsbidrag. Andenæs bringer likevel mye nytt. Han har tatt for seg den lokale partipressehistorien, og han viser hvordan Halden Arbeiderblad var «en integrert del av partiet og makten i Halden» (s. 21), så å si fra avisen ble etablert i 1929 til A-pressen ble eneeier i Dette er også historien om unntaket om den eneste avisen som fortsatt ønsket å være partiavis etter at alle andre hadde revet seg løs, og om en av de [ 372 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

87 bokanmeldelser få avisene hvor eierne betraktet avistrykkeriet som en viktig lokal arbeidsplass og derfor nølte i det lengste med å følge den nasjonale trenden og legge det ned. Med referanse til Marx trekker Andenæs inn trykkpressa som en mulig kjerne i forklaringen på hvorfor partipressen overlevde i Halden, etter at den var avviklet i resten av landet. Avispressa bandt avis, parti og fagbevegelse i Halden sammen. Når verdien av den i 2009 ble skrevet ned til null «raknet hele byggverket» (s. 164). Men det er vel også mulig å tenke seg andre forklaringer? Den særegne lokalpolitiske kulturen og den tette sammenvevningen mellom avisen og den lokale arbeiderbevegelsen peker i retning av at de lokale eierne ønsket å opprettholde et lojalt talerør kanskje særlig etter at Arbeiderpartiet måtte gi fra seg makten i kommunen. Kanskje er eierforholdene viktigere enn produksjonsforholdene i jakten på en forklaring? Hvis noe skal etterlyses i Andenæs interessante og svært leseverdige bidrag til partipressens historie i Norge, måtte det kanskje være en noe fyldigere avsluttende drøfting av årsakene til at partipressen levde så mye lenger i Halden enn i andre norske byer. Tor Are Johansen, historiker og arkivar Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek E-post: tor.are.johansen@arbark.no Redaksjonell kvalitet i industrielt perspektiv Ragnhild Kr. Olsen Redaksjonell kvalitet. Kvalitetssikring, evaluering og måling av journalistikk IJ Forlaget/Høyskoleforlaget/Cappelen-Damm, 2012 Boka Redaksjonell kvalitet. Kvalitetssikring, evaluering og måling av journalistikk fyller ei ledig nisje i medielitteraturen. Nisja burde nok hatt med orda prosess og leiing i namneskiltet, for dette er ei bok som handlar om kvalitetsprosessar som ein del av redaksjonell leiing. Dette er i liten grad ei bok som gir normative svar på kva som er god redaksjonell eller journalistisk kvalitet og tek derfor heller ikkje djuptgåande diskusjonar som om undersøkande journalistikk skal reknast som eit kvalitetstrekk, eller kva slags samanhengar det er mellom kompetanse, ressursar og redaksjonell kvalitet. Forfattar Ragnhild Kr. Olsen har i fleire år arbeidd med kvalitetsbegrepet i norsk journalistikk: Først ved Institutt for Journalistikk, deretter som lærar og forskar på BI og no i si stilling som analysesjef i Edda Media. Ho er såleis blant dei best erfarne i Noreg på desse spørsmåla. Ho skriv med engasjement og vilje og formidlar mange relevante døme, så dette er ei interessant og leseverdig bok. Bokas hovudærend vert presentert i dei seks kapitla under overskrifta «Kvalitetsarbeid i praksis». Det teoretiske grunnlaget hentar boka frå kvalitetsleiing som her blir tilpassa redaksjonelt arbeid. Kvalitetsleiing kan ha ulike betydningar, men norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 373 ]

88 bokanmeldelser kan oppfattast som metodar og prosessar for å sikre at ein organisasjon lagar produkt av stabil eller kanskje stadig betre kvalitet. Olsen held så fram med kapittel som omhandlar konkretisering av overordna strategiar, korleis drive løpande kvalitetssikring og evaluering, korleis analysere redaksjonelt arbeid og dernest eitt kapittel om intervjuundersøkingar av «lesarar og andre interessentar». Alle desse kapitla er spekka med døme frå norske mediebedrifter som har gjennomført eksperiment på området redaksjonell kvalitet, og slik sett fungerer boka både som idébank og inspirasjonskjelde for redaksjonelle leiarar som leitar etter metodar for å drive kvalitetsutvikling. Det er alt i alt ei imponerande liste med aviser og døme som blir omtalt, men naturleg nok er det uråd å gå i særleg detalj på desse i boka. Ein underliggande premiss for boka er at redaksjonane sjølve må utvikle og formulere sine kvalitetskriterier. Olsen dreg til dømes fram Avisa Nordland som har laga eit terningkastinspirert system der papiravisa kvar dag blir vurdert i forhold til om seks kvalitetskriterier er oppfylt: Klar prioritering, saker for unge, bruk av faktaboksar, kjønnsbalanse blant kjeldene, om det finst ei snakkesak og minst ei kuriosasak. Dette er kriterium som passar inn i ein produksjonslogikk men seier ingenting om kor gode dei utvalde sakene er. Nokre dagar er det SKUP-materiale i førstesidsaka over bretten. Andre dagar er avisa prega av mindre vellukka saker. Gjennom malstyring kan avisa sette opp faktaboksar som alltid må fyllast, kanskje har saker for unge og kuriosa også sine faste plasser. Eit kvalitetsbegrep som berre handlar om å fylle malar er ikkje særleg spennande. Eit grep som blir presentert men ikkje problematisert, er Schibsteds prinsipp om å finne fram til Beste praksis også på det redaksjonelle området. I den grad opplagsutvikling tener som mål på kundeorientering er det vanskeleg å sjå at Schibsteds papiraviser har lukkast dei siste åra. Beste praksis burde då kanskje finnast i avisene som faktisk har opplagsauke: Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen. Eller i mindre lokalaviser. Men desse døma på beste praksis har ikkje kome med i boka. Eit anna problem er at dei mange og gode! døma i boka i stor grad er presenterte og dokumenterte gjennom redaksjonelle leiarar. Døma får stort sett stå ukommenterte, så det er vanskeleg å vite om dei fekk varige verknader eller berre vart kortvarige og personavhengige eksperiment. Kanskje er det like mykje å lære av mislukka eksperiment som av vellukka? Diverre er det ei kjent erfaring at mange vil ha æra for ein suksess, mens mindre vellukka prosjekt tilsynelatande er foreldrelause. I boka finn vi også eit lite glimt som kan tyde på at redaksjonelle leiarar sine synspunkt bør balanserast. I ei spørjeundersøking til norske journalistar og redaktørar går det fram at redaktørane trudde at dei evaluerte ofte og mykje medan dei meinige journalistane hadde ei heilt anna oppfatning. Av den same undersøkinga går det også fram at tidspresset vert rekna som det største trugsmålet mot redaksjonell kvalitet. Mindre redaksjonar, tidlegare trykkestart, forventning om fleirkanalpublisering og færre redigerarar og typografar er ressursmessige omsyn [ 374 ] norsk medietidsskrift 2012 årg. 19 nr. 4

89 bokanmeldelser som neppe kan bidra til betre tid og kvalitet. Dei aller mest ambisiøse kvalitetssikringsprosjekta kan dermed skru tidsklemme endå strammare til, og verke mot sine gode intensjonar. Forfattaren er fullstendig klar over denne faren og åtvarar då også mot å innføre tungrodde regime. I staden tilrår ho å bruke til dømes eit årshjul med nærast årstidsbestemte prosjekt, noko som virkar som ein gjennomførleg strategi. Boka har diverre ikkje stikkordregister. Språkleg sett dukkar det opp einskilde språklege dinosaurar som «kringkastningen» og «in mente», som skaper utakt i ein tekst som elles er framoverlent, til dømes når det gjeld haldnigar til ny medieteknologi. Den nye medieteknologien tar tid å ta inn over seg, sjølv for eit netthovud. På side 148 skriv Olsen at det «ikkje nyttar å drive kvalitetskontroll etter at produktet er produsert», men 16 sider seinare fortel ho i detalj om VGs interessante eksempel på at lesarane får rette språkfeil i VG.no etter publisering. Så på nettet går det visst fint an å drive kvalitetskontroll også etter publisering og faktisk forsterke kontakten med publikum. I føreordet seier Olsen at målet med boka blant anna er å «røske opp i noen vante forestillinger» om journalistikk. Røskinga må reknast som vellukka. Olsen har valt teori henta frå industriell produksjon, ho omtalar journalistikk med begrep som kundeorientering, verdiauke og produkt. Ho vel formuleringar som at også redaksjonens eigne tilsette må reknast som kundar, kritiserer medias morgonmøte for å drive evalueringar prega av usystematisk synsing, og meiner lokaljournalistikk ofte blir for sterkt prega av einskildjournalistar sine preferansar, også når det gjeld val av kjelder. Dette er nok i stor grad bevisste spissformuleringar frå Olsen som er fullstendig klar over at boka manøvrerer i eit minelagt farvatn. Fleire stader understrekar ho at målet med å drive systematisk kvalitetsarbeid må vere å ta vare på den gode og viktige journalistikken. I kva grad vil desse ideane nå fram i redaksjonane? Dei tilsette i mange norske mediebedrifter er i desse dagar truleg meir opptekne av spørsmål om nærliggande nedbemanning framfor fjerne kvalitetsutviklingsprosjekt. Konserninitiert kompetansekartlegging vil bli kopla til nedbemanningsprosessar og dermed bli møtt med skepsis, naturleg nok. Samtidig er omsynet til redaksjonell kvalitet eit av redaksjonanes viktigaste argument for å ta vare på flest muleg redaksjonelle arbeidsplassar. Kanskje kan systematisk kvalitetsarbeid dokumentere, synleggjere og underbygge tidsklemma som trugsmål mot redaksjonell kvalitet? I tilfelle er dette ei bok som ingen journalist bør ta sjansen på å oversjå. Johann Roppen, professor Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda E-post: jr@hivolda.no norsk medietidsskrift 2012 årg.19 nr.4 [ 375 ]

90 Henriette Jæger og Jan Ketil Torgersen (red.) MEDIALISERT BARNDOM Digital kultur i barnehagen Barn i dag vokser opp i en globalisert mediekultur. Hva innebærer dette? Hva kreves av barnehagelæreren når nye digitale medier inntar barnehagen? Lek og læring i barnehagen er sterkt påvirket av medialiseringen vi opplever i samfunnet. Barna trenger derfor voksne med digital kompetanse som kan støtte dem i deres utforskning av digitale medier. Med utgangspunkt i sine varierte faglige ståsteder innenfor barnehagepedagogikken setter bokas forfattere fokus på de mulighetene og utfordringene digitale medier skaper for barn og voksne i barnehagehverdagen. For studenter og ansatte i barnehagefeltet. Henriette Jæger og Jan Ketil Torgersen er begge ved Dronning Mauds Minne Høgskole i Trondheim; Jæger i norsk og Torgersen i musikk. Kr 329, Innholdsfortegnelse og informasjon om øvrige bidragsytere, se universitetsforlaget.no