Men jeg ønsker å tenke litt videre sammen med dere i år.

Transkript

1 Leders tale Kjære alle sammen. Takk for debatt - Viktige ting å ta med videre for det nye styret. NFA er avhengig av levende debatt i organisasjonen, og årsmøtet er en viktig arena i så måte. Vi prøvde ut denne debattformen i fjor, og jeg tror jeg trygt kan si at det er et godt konsept. Det er mange som skal takkes for at vi skadesløse har kommet så langt i arrangementet og at vi faktisk har fått en seng å ligge i; hovedkomiteen, lokale helter, sekretariatet i AF og NFA la oss ta en raus applaus for alle som har en rolle i dette arrangementet! I fjor snakket jeg om å være oppe til prøveeksamen og antydet at det var i år styret skulle gå opp til eksamen. Snakker om å gjøre det vanskelig for en sjøl.. Men vi står rett og fornøyd og godt foreberedt i styret, skulle jeg mene. Jeg har sett tilbake på fjorårets tale hvor jeg delte min bakgrunn og verdigrunnlag med dere. Det er et viktig fundament for mitt virke, og det fundamentet vil selvfølgelig være utgangspunktet for arbeidet mitt, også nå. Men jeg ønsker å tenke litt videre sammen med dere i år. Mentorordningen Og da plukker jeg opp tråden fra debatten på årsmøtet i fjor. Det handlet om rekruttering. Bjørg Bakke stod på denne talerstolen og kikket på oss med et litt skrått blikk. Hvilket inntrykk ønsker vi å gi studentene? I den debatten klarte vi å se forbi tilfredshet og popularitet. Og det kom opp en ide om en mentorordning. Allmennmedisin som et av de sentrale fagene i grunnutdannelsen, har vi arbeidet for i mange år og det er i god utvikling og bevegelse. Det tar lang tid å påvirke universitetene. Samtidig vet vi at halvparten av våre framtidige kolleger tar sin medisinerutdanning i land som i liten grad underviser i allmennmedisin, og langt mindre en allmennmedisin som vi kjenner. Styret kom hjem fra den debatten med et bestemt ønske å ta ballen Og det har vi gjort. Vi utfordret utdanningsutvalget vårt og Sammen med NMF har de dratt i gang en mentorordning. Kl 12 den 8. April, åpnet vi ballet og i løpet av et døgn raste det inn mail fra over 200 håpefulle studenter som ønsket kontakt med en allmennlege. Det var alt overveiende fra utenlandske universiteter. 1

2 Så nå er ballen hos oss. Klarer vi å ta tak i denne utfordringen? Det er ikke veiledning, det er ikke undervisning det er smakebiter. Faktisk et utstillingsvindu med mulighet for framtidig rekruttering. Vi sendte ut en medlemsmail til dere og var ganske spente. Og til vår store glede raste det inn mail her også nærmere 150 i løpet av få døgn. Det er plass til flere - Send en mail til NFA og by dere fram! Omdømme Det er også et annet aspekt ved utfordringen fra Bakke som vi kan trekke over til dagens debatt - hva med det omdømmet vårt. Hun spurte oss om det kan friste studenter. Hvilket inntrykk gir vi av faget vårt? Jeg sa da jeg tiltrådte i 2011: Allmennmedisinen har og skal stå for kritisk tenkning rundt eget fag og egen fagutøvelse. Det skal jeg innlate meg på nå. Vi utfordres fra mange kanter. Alle i Norge har et forhold til fastlegen sin. Og de fleste kolleger skal samarbeide med oss. Vi er den største fagmedisinske gruppen. Det gir en veldig synlig posisjon. Samtidig er vi en av de nyeste spesialitetene, og vi har ikke til nå hatt et obligatorisk krav til å være spesialist. Jan Emil Christoffersen har i dag spurt om vi leverer kvalitet? Gjør vi det? Vi konfronteres ofte med uønsket praksis; forskriving av B-preparater, varierende sykmeldingspraksis, dårlige henvisninger, medikamentlister som ikke er à jour, forskriving av medisiner utover indikasjon, for mange henvisninger, for mange MR. Tidligere denne uken har vi hørt at kvaliteten på legevakt har for stor variasjon. Jeg undrer meg av og til om det er tilfelle i hele allmennlegetjenesten, og jeg tenker mye på hvordan vi kan kvalitetssikre god praksis i kollegiet. Har vi en utfordring i populariteten? Fastlegeordningen er veldig personlig. Vi har et direkte forhold til pasienten som står på lista. Det er ikke noe foretak foran oss. Vi står der litt nakne. Det er utfordrende i forhold til et samfunn som er mer og mer målstyrt, blottende, mediestyrt og rettighetsfokusert. Hva skal til for å bevare faget og kontrollen? Hvordan skal vi klare å unngå å havne i den servile fella. I ballansen mellom spesialisthelsetjenesten og pasientens ønsker. Den utfordringen blir større og større, tror jeg. Og vi må tenke gjennom hvilke redskap vi har. Hvis ikke får vi stadig mer oppdeling av faget og arbeidsområdet vårt, større press mot allehånde obligatoriske kurs - og vår generalistkompetanse forvitres. 2

3 Det er stadig flere som jobber inn i mot vårt fagfelt og ære være gode samarbeidspartnere. Men jeg må si at jeg undres over motsigelsen i en Samhandlingsreform og den økende oppsplittingen av f. Eks henvisningsrett og sykmeldingsrett. Hvordan skal vi kunne ivareta koordineringsansvaret hvis det lages stadig nye parallelle tjenester i primærhelsetjenesten? Det er jo egentlig litt ironisk? I de overordnede debatter betones betydningen av helhet, humanisme, kontekst, men når det kommer til stykket, da slår skottene inn og vi presses inn i fragmenterte tjenester. Jeg googlet i en forbindelse avlaste fastlegen og fikk over 3000 treff. Og ved en kjapp gjennomgang av de første sidene, var det ganske mange yrkesgrupper som ville avlaste oss. Til nå har vi ikke opplevd at det er en avlating, nr nye helseprofesjoner tar oppgaver i helsetjenesten. Det skaper behov for flere samtaler og mer samhandling. Forhåpentligvis blir det gode tjenester i helsevesenet, men avlastning nei. Medikalisering Hvem stiller kritiske spørsmål til denne utviklingen; stadig nye tjenester og helsetilbud. Er dette helsebringende? Det går nå en debatt om finansiering av helsevesenet om vi i Norge bruker mer eller mindre penger enn resten av den vestlige verden. Viktig diskusjon. Og vi skal sikkert ikke ligge i den dårlige enden. Men er det grunnlegende feil å ligge midt på? Er det slik at jo mer penger vi bruker i dette vesenet, jo bedre er det? Jeg står i fare for å skite i eget reir, men hvem om ikke vi kan ha denne kritiske røsten til den utviklingen vi er inne i? Det virker ikke som våre politikere klarer det. Selv prioriteringsrådet strever. Debatten om spesialistutdanningen har vært preget av en sterk utvikling mot mer og mer høyspesialisert medisin. Det er liten interesse for det generelle. Det er ikke så mange andre som har denne stemmen så den må allmennlegen ta. Og da må vi også være kritiske til vårt eget fag. AF la fram en opptrappingsplan i går. Den har NFA vært med på å utforme. Det er svært viktig at vi tenker oss godt om hva opptrapping skal være. Det høres besnærende ut med andre yrkesgrupper i arbeid på vårt kontor. Men skal vi overlate kontrollen av de kroniske pasientene til andre skal de få mindre kontakt med fastlegen sin? Dette må vi har bevisste tanker om. Vi må passe oss for hva økningen i aktivitet hos oss innebærer er det på de rette områdene, for de rette menneskene, på de rette stedene? Konsekvensen av slunkne lister i sentrale områder, vil være økende kontroller og økende turnover. Det er ingen tjent med. Heller ikke vårt omdømme. 3

4 Det er et økende press på tiltak i samfunnet. Her om dagen kom jeg over en reklame for if forsikring. Det er en økende andel arbeidsgivere som tegner helseforsikring for sine ansatte. Det var bilde av en strekmann som tok seg til ryggen. Et godt gammeldags hekseskudd. Og garantert time hos spesialist innen 14 dager. Så kobler vi dette til et tidlig MR. Det er klart at arbeidsgiver er fornøyd med at det skjer noe med kraken som halter med vondt i ryggen men det er jo ingen medisinsk grunn til at han skal så hurtig av gårde. Men alle er fornøyde. Valuta for pengene. Og jeg undrer meg over begrepet helsekøene. Og behandlingsgarantiene. Koblet til sykmelding. Det synes som vi får mindre og mindre forståelse for tid som helende faktor. Det er et krav om at noe må gjøres. Vondt kne => MR => Artroskopi. Hvor mange av dere har henvist til privat spesialist med avtale om ikke har artroskopert? Her står vi i skvis. Det er viktig å gjøre gode undersøkelser og vurderinger av indikasjon for behandling. Som jeg har referert til før the art of doing nothing kan utøves fra solid faglig basis. Jeg ønsker å fremheve betydningen av dette. Jeg ønsker å kjempe for faglig grundighet gjennom et helhetsperspektiv, og mot den stadige fragmenteringen av faget vårt obligatoriske kurs i ditt, obligatorisk kurs i datt. Vi skal dyrke generalisten i oss. For fagenes egen driv mot spesialisering er sterk. Sykehusene utvikles til fragmenterte høyspesialiserte enheter. De har enda mindre mulighet til å stå for denne silingen. Og det er ikke Støre jeg skal spare penger for. Dette er av hensyn til pasienten.. Kvalitet The art of doing nothing Det er en annen grøft å gå i. Vi skal faktisk være gode til å undersøke denne ryggen. Vi skal avdekke drop-foten, avgjøre nivå for prolaps etter klinisk undersøkelse, avklare om det er alarmtegn. Gi gode råd om aktivitet. Gi god smertelindring, og riktig håp om sykdomsforløp. Da er det ikke behov for MR eller spesialist. Før det har gått en tid. Vi skal ha kompetanse på de viktige områdene. Jeg skal med rett rygg kunne si at utredning av demens det gjør vi godt på fastlegekontoret. Det er innenfor vår kjernevirksomhet. Vi skal vise til at vi håndterer forskriving av vanedannende medisiner på en god måte. Hvordan kan vi sikre dette. En viktig faktor for å få til dette, er et obligatorisk krav om å være i spesialisering for å være fastlege. Det har vi sagt i mange år. Det er ikke noen automatikk i at det faktisk gir bedre kvalitet ved et obligatorisk krav til spesialitet. Det er mange kolleger der ute som har høy kvalitet, følger etterutdanningen, men som aldri har fått sykehusåret og aldri har fått spesialiststempelet. Så det er ikke stempelet som gir kvaliteten. Men det er rammen, kravene som gir en kvalitetssikring. At du faktisk går på kurs, innenfor flere områder. At du har besøk på 4

5 kontoret av en kollega. At du setter deg ned sammen med kolleger og diskuterer kliniske problemstillinger. Og etter hvert at du driver praktisk kvalitetsarbeid på kontoret. Dette gir et rammeverk som fremmer kvalitet. Og jeg har tro på at vi får dette gjennom. Helsedirektoratet har siste året, på oppdrag av HOD, utredet spesialiststrukturen for leger, og allmennmedisin spesielt. Jeg har en forståelse av at vårt grav om obligatorium har fått gehør. I alle fall i direktoratet. Det er et viktig skritt. Styrearbeidet Da jeg ble valgt i 2011 sa jeg til årsmøtet at jeg skulle styre skuta med godt sjømannskap. Styret har hatt to år med faglig diskusjon, mye arbeid, godt fellesskap og stor produksjon. Jeg har vært privilegert og fikk lov til lede et meget godt styre. Jeg har ledet et godt styre. Hva betyr nå det? Jeg har avslutninsvis lyst til å dvele litt ved det sammen med dere. Hva ville jeg da jeg tok dette ledervervet? Denne organisasjonen er intet enkeltmannsforetak. Jeg leder et styre, jeg leder en organisasjon med gode faglige nettverk. Min hovedoppgave har vært å bringe denne kapasiteten fram. Legge forholdene til rette for gode og konstruktive diskusjoner, at dyktige kolleger får tre fram og delta i faglig debatt, for at det er rom for utviklingsarbeid, for at vi skal klare å tenke noe store tanker- i tillegg til alle de små som også må til. Det har vært mitt mål. Og jeg syns jeg har lykkes med det. Jeg har også hatt et ønske og et mål om å delta i den helsepolitiske debatten innad i organisasjonen og utad. I fjor fortalte jeg om min allmennmedisinske reise. Det har gitt meg et verdigrunnlag som jeg mener er viktig i den helsepolitiske debatten. Dette er en plass å tilkjempe seg, og jeg har høstet erfaring. Det er et tankekors og en utfordring å ballansere helse-fokuset i Dagbladet opp mot mitt engasjement for et bredt normalitetsbegrep. Men tankekors gir refleksjon. Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å være leder i NFA i to år til. Ett av målene mine for den kommende perioden hvis jeg får tillitt til det er å delta i den helsepolitiske debatten og være med på og sette dagsorden. Jeg håper at styret har bestått eksamen. Vi har jobbet godt, gått inn i pensum, oppdaget nye ting underveis og lært mye. Og noen av oss har veldig lyst til å ta fatt videre. Takk for disse to årene, takk for godt samarbeid og takk for oppmerksomheten. 5