Rapport. Utredninger til jordbruksavtalepartene Statens landbruksforvaltnings utredninger og vurderinger i tilknytning til jordbruksoppgjøret 2010

Transkript

1 Rapport Utredninger til jordbruksavtalepartene Statens landbruksforvaltnings utredninger og vurderinger i tilknytning til jordbruksoppgjøret 2010 Rapport-nr.: 1/2010 i 5. februar 2010

2 Rapport: Avdeling: Dato: Utredninger til jordbruksavtalepartene Statens landbruksforvaltnings utredninger og vurderinger i tilknytning til jordbruksoppgjøret Ansvarlig: Bidragsytere: Rapport-nr.: 4/2010 Utredninger til jordbruksavtalepartene

3 Innholdsfortegnelse Sammendrag Erstatning ved klimabetingede skader i planteproduksjon utredning av prinsipper og beregningstekniske sider ved ordningen Innledning med avgrensing av oppdraget Innledning Bakgrunn Avgrensning av oppdraget Utredningens innhold og oppbygging Arbeidsform, metode Overordnede prinsipper Formålet med ordningen Tap og erstatning Definisjon av tap Flere årsaker til tap Hvordan måle verdi av det klimabetingede tapet? Effekt av erstatningsordningens utforming Standardiserte nasjonale eller regionale satser Foretakets egen sats Anbefalinger Ulike modeller for erstatningsberegning Innledning Dagens metode for erstatningsberegning Ulike modeller for erstatningsberegning Fast erstatningssats per dekar Erstatning beregnes per vekst Erstatningsberegning med utgangspunkt i hele foretaket Gjennomsnittsmodellen Normalårsavlingsmodellen Kostnadsmodellen Valg av modeller til testing Testopplegg Resultat fra testing av modeller Gjennomsnittsmodellen Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

4 1.4.2 Normalårsavlingsmodellen Kostnadsmodellen Anbefaling av erstatningsberegningsmodell Foretakets egne priser og kostnader eller satser? Innledning Testopplegg Resultater Vurderinger og anbefalinger Satser eller egne priser/kostnader Utforming av satser Andre endringer Sparte høstekostnader Flerårige vekster Areal i bæring/ikke bæring Vinterskader i bær Minsteutbetaling/egenandel/toppavgrensning Flere skadeår i gjennomsnittsberegningen Reduksjoner i erstatningen Klimabetingede skader i blomsterproduksjon på friland og i planteskoler Generelt om produksjon av blomster på friland og planteskoledrift Om begrensningene i dagens forskrift Bør planteskoleproduksjon og blomsterproduksjon på friland omfattes av erstatning etter klimabetingede skader? Oppsummering og anbefaling Tilråding og konklusjon Økonomiske vurderinger av endringsforslag Verdensarvsatsingen over LUF Innledning Formål med verdensarvsarvsatsingen over LUF Fordeling av midler Bakgrunn for evaluering av verdensarvsatsingen Gjennomføring av evalueringen Resultater Hovedkonklusjoner og anbefalinger fra NILF SLFs vurdering og tilråding Vurdering av ny tilskuddsordning for unge bønder Utredninger til jordbruksavtalepartene

5 3.1 Mandat og organisering av arbeidet Mandat Tolkning av mandatet Organisering av arbeidet Bakgrunn Utvikling i antall foretak og alderssammensetning i landbruket Utvikling i antall overtakelser av landbrukseiendommer Odelsbarns vurdering av fremtidig overtakelse Utfordringer relatert til overtagelsen Vurdering av ny tilskuddsordning Tidligere tilsvarende tilskuddsordning Mål og kriterier for måloppnåelse Mål for ordningen Kriterier for måloppnåelse Målgruppe Vurderinger knyttet til foretak som søker av tilskudd Det distriktspolitiske virkeområdet Krav til alder Krav om eierskap til landbrukseiendom Krav om aktiv drift Krav om å bo på landbrukseiendom Krav om landbruksproduksjon på eiendommen Tildelingskriterier og økonomiske konsekvenser Administrative konsekvenser Om bygdeutviklingsmidlene Fordeling av midlene Effekt i forhold til rekruttering Resultatmål for fylkesvise bygdeutviklingsmidler Tilskudd ved generasjonsskifte Styrke ordningen Endringer i ordningen Investeringstilskudd Rentestøtte Etablererstipend Bedriftsutvikling Vurdering av andre relevante ordninger Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

6 3.5.1 Avløserordningene Tilskudd til avløsning ved ferie og fritid Tilskudd til avløsning ved sykdom Tilgang på landbruksvikar Praktikantordningen Fylkeskommunens ansvar for rekruttering og kompetanseheving Dagens muligheter for etterutdanning Behov for lærlinger og rekruttering innen naturbruk Tidligpensjon Tildeling av melkekvote ved nyetablering Samlet vurdering og konklusjon Hovedelementer i eventuell ny tilskuddsordning for unge bønder Vurdering av aktuelle tiltak Anbefaling Vurdering av spesialproduksjoner i forhold til definisjonen av målpris Om vurderingen Begrepsavklaringer Spesialprodukt hos markedsregulatorene Korn Melk Kjøtt Egg Oppsummert om spesialprodukt hos markedsregulator Utfordringer knyttet til spesialprodukt Representativ målpris Innovasjon og verdiskapning Begrenset volum og innrapportering Behov for justeringer i avtaleteksten Administrative tollnedsettelser Forsyningsplikt To alternativ Alt 1: Inkludere pristillegg til spesialprodukt i prisnoteringen Alt 2: Å tillate at mer enn økologisk vare gis et fritt pristillegg SLFs anbefaling Pilot for bruk av husdyrregisteret ved utmåling av produksjonstilskudd Bakgrunn Utredninger til jordbruksavtalepartene

7 5.2 Erfaringer med piloten og forslag til videre fremdrift Vedlegg 1: Bidrag til utredning av beregningstekniske sider ved avlingssviktordningen97 Vedlegg 2: Evaluering av verdensarvsatsingen over LUF Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

8 Sammendrag Erstatning ved klimabetingede skader i planteproduksjon utredning av prinsipper og beregningstekniske sider ved ordningen. Denne utredningen er svar på oppdrag gitt SLF i revidert tildelingsbrev 2009: SLF skal foreta en utredning knyttet til erstatningsordningen for klimabetingede skader i planteproduksjonen, jf. Kap. 7.1 i St.prp. nr. 75 ( ). Det skal foretas en samlet utredning både av prinsipielle sider ved ordningen og beregningstekniske sider i erstatningsutmålingen. Både hensynet til å få forvaltbare ordninger og likebehandling skal vurderes. SLF skal involvere jordbruksavtalepartene på en hensiktsmessig måte. For øvrig aksepterer departementet den avgrensningen av oppdraget som SLF har redegjort for i e-post/notat av Frist for arbeidet er SLF har i utredningen fokusert på prinsipper og regler for erstatningsberegning. Enkelt forvaltbare ordninger og prinsippet om likebehandling er viktige hensyn som skal ivaretas. Et hovedmål har vært forenkling av erstatningsberegningen og å øke søkers mulighet til å forstå erstatningsberegningen og grunnlaget for erstatningsutmålingen. SLF har videre hatt som mål at erstatningsberegningen bør være likest mulig for alle vekstgruppene i ordningen. Utredningen inneholder en vurdering av overordnede prinsipper for ordningen, blant annet hvilke tap som bør omfattes av en framtidig erstatningsordning og hvilke beregningstekniske prinsipper som bør legges til grunn for erstatningsutmålingen. Flere modeller for erstatningsberegning er vurdert, i tillegg til effekten av å benytte foretakets egne historiske priser og kostnader i erstatningsberegningen i stedet for fastsatte satser. Det er også vurdert hvilke prinsipper som skal legges til grunn for utforming av satser. SLF har også omtalt andre tema med relevans til forskriften. I tråd med forutsetningene har SLF gjennomført en utredning der utvalgte fylkesmannsembeter har deltatt både i de prinsipielle og de mer praktiske delene av prosjektet. Norsk institutt for landbruksøkonomiskforskning (NILF) er engasjert for å beregne effekter av nye beregningsmetoder, og det er gjennomført møter med jordbruksavtalepartene i ulike prosjektfaser. SLF anbefaler videreføring og tydeliggjøring av prinsippet om at erstatningsordningen ved avlingssvikt utformes slik at den blir en hjelp gjennom en vanskelig økonomisk periode og ikke en form for inntektsgaranti. SLF anbefaler å tydeliggjøre hvilke tap som omfattes av ordningen uansett hvilken modell som velges for erstatningsberegning. SLF anbefaler videreføring av at kvalitetstap ikke dekkes av ordningen, med unntak for frukt og bær. Det anbefales at en ny modell for erstatningsberegning definerer tapsårsaker og andelen som skyldes klima, tidlig i erstatningsberegningen. Gjennom klarere regler for hvilke tap som dekkes vil fokus settes på klimaårsakene og gi et tydeligere og bedre grunnlag for beregning av erstatning. Et av målene med utredningen var å foreslå en enklere og lettere forvaltbar modell for erstatningsberegning. SLF tilrår at gjennomsnittsmodellen innføres som modell for erstatningsberegningen. Gjennomsnittsmodellen gir samme erstatning til foretakene som nåværende modell, men modellen har et mer pedagogisk oppsett som øker søkers mulighet til å forstå erstatningsberegningen og grunnlaget for erstatningsutmålingen. Enklere modell for erstatningsberegning gir økt mulighet for innsyn og større åpenhet i forvaltningen. Utredninger til jordbruksavtalepartene

9 SLF har lagt til grunn for anbefalingene vedrørende satser at systemet skal være enkelt og lett forvaltbart. SLF anbefaler at det utarbeides en sats per vekst, og at satsene gjennomsnittlig legges på et noe lavere nivå enn i dag. SLF vil i arbeidet med å utarbeide satsene vurdere om en vil anbefale at det utformes satser per region eller nasjonale satser. Det skal vurderes hvilke kostnader som kan legges inn i satsene. Hvordan satsene kan tilpasses økologisk produksjon vil også bli vurdert. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen for erstatning ved avlingssvikt, erstatning ved svikt i honningproduksjonen og erstatning ved tap av bifolk harmoniseres til kroner. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen på kroner etter vinterskader på eng videreføres. SLF anbefaler at produksjon av blomster på friland og planteskoledrift ikke innlemmes i ordningen. Planteskoledrift og blomsterproduksjon skiller seg vesentlig fra de produksjoner som omfattes av avlingssviktordningen, blant annet ved at de verken er berettiget produksjonstilskudd eller er produkter til mat eller fôr. SLF vil foreslå andre mindre endringer i forbindelse med høring av forslaget til ny forskrift. Anbefaling om forenkling av erstatningsberegningen for vekstgruppe grovfôr med husdyr vil også bli presentert i høringsnotatet til ny forskrift. SLF har vurdert at endringsforslagene har små økonomiske konsekvenser. Utredningen inneholder en plan for videre arbeid fram mot ny forskrift. Verdensarvsatsingen over Landbrukets utviklingsfond Landbruket og landbrukets kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i UNESCOs verdensarvområder Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Men jordbruket her er i tilbakegang, og det er behov for å se hvordan jordbruket kan drives og utvikles slik at kulturlandskapsverdiene blir ivaretatt for framtiden. Siden 2008 er det derfor over LUF årlig avsatt kr. 3 mill til en egen satsing i disse områdene. Det er lagt til grunn at landbrukets satsing skal sees i sammenheng med midler fra blant annet Miljøverndepartementets og Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. I jordbruksoppgjøret 2009 ble det bestemt at denne satsingen over LUF skulle evalueres i forkant av jordbruksoppgjøret På grunn av kort virketid la SLF opp til at satsingen ble evaluert i forhold til hvorvidt den valgte forvaltningsmodellen for avsatte midler og målsettinger i tiltaksplanen (som er utgangspunktet for prioritering av tiltak) er hensiktsmessige. Videre hvorvidt samarbeidet med miljøsiden, og den helhetlige innsatsen som forutsettes fra staten sin side, er fulgt opp i praktisk forvaltning, og i hvilken grad satsingen har hatt effekt i forhold til den enkelte grunneiers mulighet og ønske om videreføring, eventuelt gjenopptakelse, av driften. NILF fikk i oppdrag å evaluere satsingen. Hovedkonklusjonene er at den valgte forvaltningsmodellen for verdensarvsatsingen over LUF fungerer godt, både i forhold til å følge opp målsettinger i tiltaksplanene og med hensyn til praktisk forvaltning. Samarbeidet med andre sektorer, først og fremst miljøsiden og Verdensarvrådet/Stiftelsen, fungerer også godt og en greier å se midler fra ulike sektorer i sammenheng. For den enkelte grunneiers mulighet for videreføring eller styrking av driften, oppleves den særskilte ordningen som veldig positiv. For noen har den vært et tungtveiende argument for å fortsette. Selv om det er for tidlig å si noe om de konkrete miljøeffektene av den særskilte satsingen, er det likevel mye som tyder på at satsingen har vært et sterkt incitament til å få flere dyr på beite og holde arealer som ellers ville grodd igjen i hevd. SLF tilråder derfor at verdensarvsatsingen over LUF videreføres etter samme modell som de siste tre år. 8 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

10 Vurdering av ny tilskuddsordning for unge bønder Denne utredningen er basert på mandat gitt i sluttprotokollen i jordbruksoppgjøret 2009: For å tilrettelegge for økt rekruttering er partene enige om å igangsette et arbeid med å vurdere en egen støtteordning for ungdom. Avtalepartene skal involveres i arbeidet. Ordningen skal avgrenses til å gjelde innenfor det distriktspolitiske virkeområde og den skal være enkel å forvalte. Partene er enige om at dette spørsmålet skal drøftes ved neste års jordbruksoppgjør. SLF har fokusert på å vurdere hovedelementer for en eventuell ny ordning for unge bønder. Videre er en ny ordning vurdert i forhold til andre økonomiske tiltak som kan øke rekrutteringen av unge bønder. Det legges til grunn at avgrensningen i forhold til det distriktspolitiske virkeområdet er vurdert i forkant av utforming av mandatet. SLF anbefaler at det ikke innføres en ny støtteordning for unge bønder. Bakgrunnen er bekymringen for muligheten for uønsket tilskuddstilpasning ved en slik ordning, og at ordningen vil virke ytterligere kompliserende på et allerede komplekst tilskuddsystem. Per i dag eksisterer det allerede en rekke virkemidler rettet mot denne målgruppen som eventuelt kan styrkes ytterligere fremfor å etablere en ny ordning. Aktuelle tiltak SLF vil trekke frem i denne forbindelse er en styrking av ordningen «Tilskudd ved generasjonsskifte» innenfor BU-ordningen, for eksempel ved å åpne for å gi rentestøtte. Videre bør det vurderes å etablere et eget resultatmål for bønder under 35 år for BU-midlene, og en prioritering av søkere under 35 år ved tildeling av BU-midler. Mulighetene for utdanning, og etterutdanning spesielt, er også viktig for rekrutteringen til næringen. Siden praktikantordningen anses som lite effektiv i forhold til målet, foreslås det at ordningen legges ned og at midlene ses i lys av at Fylkeskommunen nå har fått ansvaret for rekruttering og kompetanse i landbruket. Det bør i denne sammenheng også ses på behovet for å etablere fagbrev innenfor landbruket. Dersom jordbruksavtalepartene til tross for SLFs fraråding, anbefaler å innføre en ny tilskuddsordning for unge bønder innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, har SLF skissert noen aktuelle hovedelementer for ordningen: Dagens generelle krav og forvaltningspraksis for produksjonstilskudd gjøres gjeldende. Tilskuddet avgrenses ytterligere til å gjelde kun enkeltpersonforetak, der innehaver har overtatt landbrukseiendom i løpet av de siste tre år. Det kan eventuelt settes et ytterligere krav om registrering i merverdiavgiftsregisteret. Tilskuddet gis kun fram til og med året vedkommende er 35 år. Basert på dagens nivå for overtakelser av landbrukseiendommer, og at tilskuddet gis i tre år, vil en tilskuddssats på kroner utløse et bevilgningsbehov på 21 mill kroner. En tilskuddssats på kroner vil gi et bevilgningsbehov på 52,5 mill kroner. Dersom tilskuddet gis i fem år vil en tilskuddssats på kroner gi et bevilgningsbehov på 35 mill kroner. Utredninger til jordbruksavtalepartene

11 Spesialprodukt og målpris SLF har utredet praksis og prinsipper for spesialprodukter hos markedsregulatorene, og vurdert dette i forhold til prisbestemmelsene i jordbruksavtalen for korn, melk, kjøtt og egg. Gjennomgangen viser at det er spesialprodukt i samtlige fire sektorer. For de fleste av spesialproduktene vil deler av vareomfanget kunne være representantvare til målprisene. Frem til inneværende avtaleår har ingen pristillegg i tilknytning til spesialprodukt vært inkludert i beregningen av prisuttaket, til tross for at avtaleteksten vurderes å være entydig i så måte. Med unntak av egg, hvor spesialprodukt nå er inkludert, er for så vidt omfanget av spesialprodukt såpass begrenset at det foreløpig er av minimal betydning for noteringsprisen. Det er like fullt mellom praksis og tekst, og SLF konkluderer derfor med følgende to alternativer: at man enten endrer praksis i henhold til gjeldende jordbruksavtaletekst, eller endrer jordbruksavtaleteksten slik at mer enn økologiske varer kan gis et fritt pristillegg. Etter SLFs vurdering vil det være markedsmessig uheldig og i strid med landbrukspolitiske målsetninger å innføre en forvaltning der markedsregulators adgang til å bidra til innovasjon og verdiskapning begrenses. SLF anbefaler derfor at man endrer avtaleteksten slik at også spesialprodukt kan gis et fritt pristillegg. Så fremt man begrenser omfanget av spesialprodukt som kan gis et fritt pristillegg, vurderer SLF at slike pristillegg ikke vil hindre en representativ noteringspris. For å ivareta dette hensynet foreslår SLF at det gjøres noen tilpasninger i avtaleteksten der omfanget begrenses, samt at markedsregulator pålegges et løpende rapporteringsansvar om bruk og omfang av spesialprodukt til SLF. Begge alternativer vurderes som forvaltningsmessig akseptable. Pilot for bruk av husdyrregisteret ved utmåling av produksjonstilskudd De samlede erfaringene med piloten er p.t. ikke mulig å omtale, jf. bl.a. at klagefristen for utbetalingen av tilskudd per først utløper i begynnelsen av mars. På bakgrunn av dette er det avklart med LMD at det samlede innspillet på dette, med en omtale av erfaringene og forslag til videre fremdrift, oversendes avtalepartene senest Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

12 1 Erstatning ved klimabetingede skader i planteproduksjon utredning av prinsipper og beregningstekniske sider ved ordningen 1.1 Innledning med avgrensing av oppdraget Innledning Planteproduksjon innebærer betydelig risiko for tap. Staten har siden etterkrigstiden ytt erstatning for tap i landbruket som foretakene ikke kan sikre seg mot, fordi foretakene uten slike ytelser hadde måttet bære hele risikoen selv ettersom forsikringsbransjen ikke har tilbudt forsikringer som dekker slike tap. De fleste land vi sammenligner oss med mangler en statlig erstatningsordning for tap av avling. I en del land kan det tegnes forsikring mot uforutsette tap som avlingssvikt. USA har en blanding av private og statlige forsikringsordninger ved avlingssvikt. Multi-peril crop insurance (MPCI) dekker bredden av naturulykker som kan gi tap hos landbruksforetakene (skader forårsaket av flom, frost, tørke, insekter, vilt og brann). Slik forsikring er subsidiert av staten i samarbeid med private forsikringsselskaper. The Federal Crop Insurance Corporation som er styrt av The Risk Management Agency har ansvar for ordningenes utforming og delfinansiering. Forsikringen kan dekke både mengde, kvalitet og verdi av avlingen som følge av klimabetingede skader. Mange forsikringsselskaper differensierer ikke mellom nisjeproduksjoner og vanlige produksjoner i forsikringsordningene sine, men det er mulig å tegne spesialforsikring om dette. Det er også statlige ordninger for uforsikrede bønder som heter the Noninsured Assistance Program og en katastrofeordning (Catastrophic crop insurance) hvor bonden kan få 55 prosent av markedsverdien for tap over 50 prosent av historisk produksjon for gården. I Sverige kan man forsikre planteproduksjon for skader forårsaket av hagl og skader som fører til at man må så på nytt. Forsikringen er frivillig og gjelder alle vekster bortsett fra grovfôr. Siden skördeskadeskyddet ble fjernet for noen år siden gir den svenske staten erstatning til bøndene ved en skördekatastrof. Haglskader dekkes av en annen forsikringsordning som kan tegnes til midt i sesongen for å sikre inntekt dersom store avlinger skades. SLF hadde i 2005 møter med forsikringsbransjen. Landbruksproduksjon under norske klimaforhold blir sett på som risikofylt og forsikringspremien ville eventuelt bli svært høy i en privat forsikringsordning. Det eksisterer derfor ingen alminnelige forsikringsordninger mot klimabetingede skader i Norge. Det er imidlertid mulig å forsikre egenandelen i avlingssviktordningen. Helt siden Avlingsskadetrygd i jordbruket trådte i kraft 1. juli 1973, har det eksistert en statlig erstatningsordning for klimabetingede skader og ordningen har vært i stadig utvikling. Denne utredningen er Statens landbruksforvaltnings (SLF) svar på oppdrag fra jordbruksavtalepartene om å foreta en gjennomgang av prinsipielle sider av ordningen og beregningstekniske sider i erstatningsutmålingen i de klimabetingede erstatningsordningene i landbruket. Utredninger til jordbruksavtalepartene

13 1.1.2 Bakgrunn I revidert tildelingsbrev 2008 fikk SLF i oppdrag å foreta en gjennomgang av beregningsmetodene i erstatningsordningene og utrede alternative metoder for prisforutsetninger, særlig innenfor grøntproduksjonene. SLF leverte rapport nr 4/2009 Utredninger til jordbruksavtalepartene. I denne rapporten inngår utredningen Erstatning ved avlingssvikt vurdering av dagens beregningsmetoder og utredning av alternative metoder for prisforutsetninger, særlig innenfor grøntproduksjonen. SLF anbefalte på bakgrunn av betydelige forskjeller i pris og avlingsmengde for deler av planteproduksjonen til henholdsvis konsum- og industriformål, å lage nye vekttall for industri og konsum for flere av vekstene i grøntproduksjonen, samt for tidligpotet og lagringspotet. I utredningen er det også presentert alternative måter å beregne erstatning på. SLF anbefalte at det ble gjennomført en større gjennomgang med sikte på å endre og forenkle beregningsmetoden i avlingssviktordningen. Avtalepartene sluttet seg til en bredere utredning. Oppdraget ble gitt SLF i revidert tildelingsbrev 2009: SLF skal foreta en utredning knyttet til erstatningsordningen for klimabetingede skader i planteproduksjonen, jf. Kap. 7.1 i St.prp. nr. 75 ( ). Det skal foretas en samlet utredning både av prinsipielle sider ved ordningen og beregningstekniske sider i erstatningsutmålingen. Både hensynet til å få forvaltbare ordninger og likebehandling skal vurderes. SLF skal involvere jordbruksavtalepartene på en hensiktsmessig måte. For øvrig aksepterer departementet den avgrensningen av oppdraget som SLF har redegjort for i e-post/notat av Frist for arbeidet er Avgrensning av oppdraget SLF har i denne utredningen hatt fokus på prinsipper og regler for erstatningsberegning. Følgende forhold er derfor ikke drøftet: - Det ligger til avtalepartene å fastlegge de økonomiske rammene for erstatningsordningen. De vurderinger og anbefalinger som gis er derfor holdt innenfor dagens ramme for årlige bevilgninger til Skadefondet. - Det er ikke vurdert endringer i rollefordeling i saksbehandlingen (kommune/fm/slf) - Kvalitetstap, dvs. tap som følge av lav produktkvalitet, erstattes ikke i dagens erstatningsordning (unntak innen frukt og bær). Det legges til grunn for vurderinger i utredningen at dette videreføres. - SLF forutsetter at det fortsatt er klimabetingede tap som man ikke kan sikre seg mot som skal erstattes gjennom ordningen. Erstatning for tap som følge av andre forhold enn klima berøres i utredningen bare der det er nødvendig for å trekke grensen mellom slike tap og tap som følge av klimatiske forhold. SLF har i tillegg gjort følgende avgrensninger for utredningen: Det er avlingssviktordningen som har hovedfokus i utredningen. Andre ordninger i forskrift om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon omtales i liten grad. 12 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

14 Utredningen tar for seg salgsproduksjonene, det vil si vekstgruppene korn, potet, grønnsaker, frukt, bær og grovfôr uten husdyr. Økologisk produksjon er et satsingsområde i norsk landbruk. Avlingssvikt i denne produksjonsformen gir lave erstatningsutbetalinger. Avlingsmengde er en tyngre faktor enn pris i dagens erstatningsordning. Klimaforskriften har derfor spesialregler som skal sikre et rimelig erstatningsnivå for økologisk produksjon. SLF forutsetter at dette prinsippet videreføres i en ny ordning. LMD har gitt sin tilslutning til anbefaling fra SLF om at det foretas en større gjennomgang av vekstgruppe grovfôr med husdyr og detaljene i denne beregningen på et senere tidspunkt. Vekstgruppe grovfôr med husdyr skiller seg fra de andre vekstgruppene både i beregningsmåte og kompleksitet. Det kan normalt ikke skaffes direkte dokumentasjon på avlingstall for grovfôrproduksjonen fordi avlingen i hovedsak benyttes til dyrefôr på eget foretak; gjennom beiting og/eller fôring med grovfôr. Gjennomsnittsavlingen beregnes ved å beregne fôrbehovet for husdyr i perioden. For salgsproduksjonene, inkludert vekstgruppe grovfôr uten husdyr, finnes direkte dokumentasjon på avling i skadeår og gjennomsnittsår i enten kilo eller i kroner. SLF vil selv om vekstgruppe grovfôr med husdyr er utelatt fra denne utredningen ha som mål at metoden for erstatningsberegning bør være likest mulig for alle vekstgruppene i ordningen. Eventuelle forslag om mindre justeringer i andre ordninger i klimaforskriften vil fremmes i forbindelse med høring av endret forskrift medio Forvaltbare ordninger og prinsippet om likebehandling er viktige hensyn og SLF legger stor vekt på dette i vurderingene i utredningen Utredningens innhold og oppbygging Utredningen inneholder følgende: En vurdering av overordnede prinsipper for ordningen, blant annet mht. hvilke tap som bør omfattes av en framtidig erstatningsordning for klimabetingede skader i planteproduksjonen En vurdering av hvilke prinsipper som skal videreføres dvs. som ikke skal endres. En vurdering av hvilke beregningstekniske prinsipper som bør legges til grunn for erstatningsutmålingen. En presentasjon av ulike metoder for erstatningsberegning og vurdering av satser. Anbefaling om framtidige prinsipper og modell for erstatningsberegning. Plan for oppfølging av utredningen og avtalepartenes beslutninger Arbeidsform, metode I tråd med forutsetningene har SLF gjennomført en utredning der utvalgte Fylkesmannsembeter (FM) har deltatt med forslag og synspunkter både i de prinsipielle og de mer praktiske delene av prosjektet. Norsk institutt for landbruksøkonomiskforskning (NILF), er engasjert for å beregne effekter av nye Utredninger til jordbruksavtalepartene

15 beregningsmetoder, og det er gjennomført møter med jordbruksavtalepartene i ulike prosjektfaser. NILFs utredning er vedlagt. 1.2 Overordnede prinsipper Formålet med ordningen Formålet med dagens ordning er definert i forskrift om erstatning ved klimabetingede skader i planteog honningproduksjon 1 Formål: Formålet med forskriften er å yte erstatning for å redusere økonomisk tap som oppstår ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske eller klimatisk avledede forhold det ikke er mulig å sikre seg mot. I rundskriv 45/2009 defineres begrepene produksjonssvikt og klimatiske og klimatisk avledede forhold i forklaringen til forskriftens 4 Erstatning ved avlingssvikt: Ordet produksjonssvikt er en samlebetegnelse for de typer tap forskriften dekker. Formålet med ordningen er å redusere tap som oppstår som følge av svikt i produsert mengde. Dersom klimatisk avledede forhold fører til en svikt i avlingskvalitet, dekker ikke ordningen dette. Det er ett unntak fra hovedregelen, - kvalitetstap i frukt og bær. Unntaket er beskrevet i rundskrivets kapittel som kommentarer til forskriftens 4. Klimatiske eller klimatisk avledede forhold er blant annet vinterskader, vanskelige vekst- og innhøstingsforhold som tørke, stor nedbør og frost. Skader forårsaket av sykdommer, skadedyr og ugras er ikke klimaskader, heller ikke når forekomsten av sykdommer, skadedyr og ugras kan knyttes til klimatiske forhold. Heller ikke er det erstatningsmessige klimaskader når avlingssvikten skyldes forhold som kan kontrolleres ved aktiv bruk av forebyggende tiltak. Se kommentarer til forskriftens 11. Erstatningen beregnes etter standardiserte data og med fratrekk av en egenandel. Det er både SLFs og partenes oppfatning at det er få klager og innvendinger mot erstatningsordningen for avlingssvikt per i dag. Hovedutfordringene er at ordningen har komplekse beregninger og at grunnlaget for erstatningsfastsettingen kan være vanskelig å forstå for den enkelte søker. Enkelte søkere har forventninger om at erstatningsordningen fungerer som en type forsikring for tap av inntekt. Dette er fordi tapet beregnes ut i fra tapt avling i skadeåret. Partene er enige om at formålet med den nye erstatningsordningen bør være å gi en kompensasjon for å redusere økonomisk tap for foretak med betydelig avlingssvikt Tap og erstatning Bruken av begrepet erstatning, er godt innarbeidet i juridisk terminologi. Begrepet erstatning blir brukt selv om det ikke gis full erstatning. De aller fleste statlige erstatningsordninger har satser, egenandeler, prosentvise tak eller delvise erstatningsutbetalinger. For å kunne vurdere om det har oppstått avlingssvikt innebærer dagens regelverk at man sammenligner produksjonen i skadeåret med produksjonen tidligere år. Det er mange faktorer som kan gjøre denne sammenligningen utfordrende, for eksempel markedsmessige faktorer (variasjoner i pris, kvalitet med mer), salgstall kontra innhøstet mengde, kombinasjoner av tapsårsaker osv i både skade- 14 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

16 og normalår. Dette krever en robust modell for erstatningsberegning som tar høyde for normale svingninger når det erstatningsmessige tapet skal fastsettes Definisjon av tap Forskriftens 4 Erstatning ved avlingssvikt definerer hvilke tap som kan erstattes etter denne ordningen: For avlingssvikt på jord- og hagebruksvekster kan det gis erstatning når det oppstår svikt i et foretaks avling på rot av mat- og fôrvekster, småplanter til produksjon av mat og fôr, samt såvarer og settepoteter. Med avlingssvikt etter første ledd menes svikt i avlingsmengde i forhold til gjennomsnittsavling i omsøkte vekstgruppe. I særlige tilfeller kan også kvalitetsforringelse på frukt og bær regnes som avlingssvikt dersom kvalitetsforringelsen skyldes haglskade, store nedbørsmengder eller frost. Erstatningen beregnes per vekstgruppe.. Svingninger i avlingsmengde og kvalitet: Normale svingninger i avlingsmengde regnes ikke som erstatningsmessig avlingssvikt i planteproduksjonen. I dagens erstatningsberegning brukes egenandel som en faktor for å ta høyde for slike normale svingninger som bonden selv må forventes å ta risikoen for. Ordningen skal ikke dekke tap som skyldes at et foretak tar særlig stor risiko i sin produksjon, for eksempel dersom en har produksjoner der en ikke kan forvente avling hvert år. Kvalitetstap i skadeåret erstattes ikke (unntak for frukt og bær). Svingninger i kvalitet mellom år kan foretaket selv i noen grad forebygge, og foretaket må bære kostnadene dersom kvalitetstap likevel oppstår. Erstatningsordningen skal i prinsippet omfatte katastrofepreget eller uforutsette tap og ikke kvalitetstap selv om kvalitetstap også kan gi tap i inntekt. Erstatning for tap av mengde: Avlingssvikt eller avlingstap som følge av klimatiske forhold defineres i gjeldende forskrift 4, som svikt i mengden av et foretaks avling på rot av mat- og fôrvekster, småplanter til produksjon av mat og fôr, samt såvarer og settepoteter. Dokumenterte salgskvanta, i tillegg til såvarer og settepoteter, legges til grunn for beregning av gjennomsnittsavlingen. Gyldig dokumentasjon er blant annet kvittering fra mottaker av vare, oppgaver fra regnskapsfører og næringsoppgaver. Det kan være problemer knyttet til å bruke dokumenterte salgskvanta i beregningen fordi markedsmessige forhold kan ha påvirket dokumentert mengde. F.eks. kan foretaket ved lav produktkvalitet velge å kassere deler av avlingen, som da ikke alltid vil bli registrert som del av årets avling. Kan tap beregnes på andre måter? Et alternativ til dagens modell er at tap kan defineres som tap av inntekt i skadeåret i forhold til oppnådd inntekt i gjennomsnittsår (uavhengig av antall kilo produsert). I en slik modell vil erstatningen i betydelig grad også dekke kvalitetstap, svingninger i markedsforhold osv. Utredninger til jordbruksavtalepartene

17 Erstatningsordningen vil da fungere som en form for inntektsgaranti for foretaket. SLF anbefaler ikke en slik tapsdefinisjon. Tap kan også defineres som kostnadene i produksjonen, f. eks såvarer, arbeid, sprøytemidler, som ikke dekkes av inntektene i år med stor avlingssvikt. Erstatning etter en slik modell vil fungere som et sikkerhetsnett for bonden der en andel av de faste- og variable kostnadene vil kunne erstattes eller kompenseres. SLF vil utrede en modell basert på erstatning for udekte kostnader i produksjonen i skadeåret Flere årsaker til tap Det er nødvendig at erstatningsordningen har en avgrensning mot tap som har andre årsaker enn klima. Dagens regelverk setter en klar grense for hva som er et klimabetinget tap. SLF anbefaler at denne definisjonen videreføres. Selv med en klar definisjon må det i enkeltsaker gjøres en grenseoppgang mellom hvor stor del av tapt mengde avling som direkte skyldes klima og hvor stor del som har andre årsaker. Dette kan for eksempel være sykdommer og skadedyr, men der klimaet kan være en indirekte tapsårsak. Tap kan også skyldes dårlig agronomi. Den enkelte produsent bør ha risikoen for slike tap. Å kunne fastsette årsakssammenhenger ved svikt i produsert mengde avling setter store krav til kompetanse hos forvaltningen. SLF ser det som viktig at lokal og regional forvaltning har tilstrekkelig kompetanse til å kunne utøve faglig skjønn på denne delen av regelverket. Man bør fortsette å stille krav til dokumentasjon, inkludert regnskap, i søknaden. Dokumentasjonen kan belyse situasjonen i forhold til avling produsert og levert, uansett hvilken beregningsmodell man velger. Prinsipielt er det ulike måter å beregne tap av avling på, når det er flere tapsårsaker: 1) En kan beregne total mengde tapt avling og fastsette en total verdi på denne avlingen og deretter gjøre fratrekk ut fra at deler av tapet skyldes andre årsaker enn klimaforhold. 2) En kan som utgangspunkt for beregningsprosessen fastsette hvor stor andel av tapt mengde avling som skyldes klima og beregne verdien på dette tapet uten at man beregner noe på det som er tapt til andre årsaker. Ved alternativ to setter en grensen for tap som følge av andre årsaker på et tidlig tidspunkt. Erstatningen beregnes med utgangspunkt i den delen av tapet som skyldes klima, med mindre det må trekkes fra for forhold som dårlig agronomi eller annet som gir reduksjon i erstatningen. Egenandelen vil ta høyde for normale svingninger i avling Hvordan måle verdi av det klimabetingede tapet? Når man har fastslått omfanget av produksjonssvikten, er den neste utfordringen å fastsette økonomisk verdi på tapet. SLF har utredet to måter å beregne tap og erstatning på: - Tap som følge av udekte produksjonskostnader når det oppstår avlingssvikt. - Tap i avlingsmengde (kilo) 16 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

18 SLF vil vurdere to mulige fremgangsmåter for å beregne erstatning for tapet i kilo: 1) Tap i kilo kan erstattes med en lokal eller nasjonal sats. Verdien av avlingen kan fastsettes ved å ta utgangspunkt i beregnede gjennomsnittspriser over år. 2) Tap i kilo kan erstattes med foretakets egen sats (beregnet ut fra kostnader/priser i gjennomsnittsår). Verdien av tapt avling i skadeåret kan fastsettes ved å bruke priser som foretaket oppnådde ved salg av tilsvarende vekst 3-5 år før skadeåret. SLF har sett på flere typer kompensasjon og erstatning med forskjellige prinsipielle grunnlag og drøftet disse med partene. Oppbyggingen av formelen for erstatningsberegning kan påvirke fordelingen av totale erstatningsutbetalinger mellom regioner og produksjoner. Det er derfor viktig at beregningsreglene gjenspeiler grunnprinsippene for hvilke tap ordningen skal dekke. Oppbyggingen av erstatningsberegningsmodellen og om en velger å benytte foretakets egen sats eller en lokal eller nasjonal sats vil virke inn på fordeling av de totale fondsmidlene Effekt av erstatningsordningens utforming Ordningen ble innført som avlingsskadetrygd i Ordet trygd gir signal om at staten tilbyr et økonomisk bidrag for å sikre en viss minsteinntekt i en vanskelig periode. Fra ordningen ble etablert og fram til i dag har det med jevne mellomrom vært gjort endringer; begrepene er blitt endret og måten erstatningen blir beregnet på er blitt justert av ulike årsaker og med ulike formål. Endringene kan sies å ha ført ordningen i retning fra å være en trygd til å bli en ordning som i noe større grad erstatter et inntektstap. Det synes å være et ønske fra produsentene om å føre ordningen videre i denne retningen. I enkeltsaker kommer det fram forventninger om at erstatningen skal beregnes tettest mulig opp mot det økonomiske tapet som det enkelte foretaket har hatt. Spørsmålet er om dette er en ønsket utvikling. Næringsutøvere som er avhengige av sin inntekt fra avlingen, bør få dekket store nok deler av sitt tap til å komme seg gjennom en vanskelig sesong. Hvis erstatningen ikke ligger på riktig nivå kan produsenter i verste fall måtte legge ned sin virksomhet som følge av klimabetingede avlingstap. Landbruket er i dag mer markedsorientert enn da erstatningsordningen ble opprettet i Det er større variasjoner i priser mellom ulike produktvarianter, eksempelvis mellom produkter som selges til industrien og til konsum. Forventningene fra landbruket om offentlige ytelser ved tap har endret seg raskt, slik forventningene også er endret i resten av samfunnet. På grunn av svingninger i markedspris kan produsenter i enkeltår forvente seg en stor inntekt basert på stor avling og høy pris. Når avlingssvikt oppstår er det enkelte søkere som anser tapet for å være forskjellen på den forventede inntekten basert på priser som kunne vært oppnådd denne sesongen og det som egentlig ble oppnådd. For eksempel kan prisene for frukt i skadeåret være en god del høyere enn i gjennomsnittsårene. Dersom avlingen da svikter vil noen produsenter forvente en erstatning som reflekterer det høyeste prisnivået som de potensielt kunne ha fått. Ved å ta utgangspunkt i gjennomsnittsprisen basert på normalår, regulerer ordningen erstatningssummen til et mer representativt nivå. Gjennomsnittsberegningen kan også virke i produsentens favør dersom markedsprisen i skadeåret er lavere enn i gjennomsnittsårene. Utredningen skal anbefale i hvilken retning ordningen skal gå: 1) erstatte en fast andel av foretakets økonomiske tap eller 2) være en mer standardisert hjelp i en krisesituasjon. Utredninger til jordbruksavtalepartene

19 Prinsippene for og målene med ordningen danner rammene for beregningen. En standardisert beregning basert på mengde produsert og satser som gir en verdi på det som er tapt kan i mange tilfeller være nokså lik en beregning som bruker foretakets egne priser i gjennomsnittsårene til å lage en sats for foretakets avlingsverdi i skadeåret. Det er fordeler og ulemper med begge modeller Standardiserte nasjonale eller regionale satser Til dagens avlingssviktordning beregner NILF normalårsavling og verdi av denne for de ulike vekstene innenfor seks regioner. På dette grunnlaget beregnes så vekttall (satser) for de ulike vekstene. SLF fastsetter vekttallene. Vekttallene for den enkelte vekst i hver region påvirkes av variasjoner i geografi, bruksstørrelse, driftsmåter og en lang rekke forhold, blant annet fordelingen mellom produksjon av veksten til konsum og konserves i regionen. Satser og priser kan beregnes på forskjellige nivåer; f. eks fylke, landsdel eller hele landet. Det er flere fordeler ved bruk av satser i stedet for individuelle pris- og kostnadsopplysninger. Satser forenkler erstatningsberegningen og gjør det enklere for foretaket som søker erstatning å forstå hvordan erstatningssummen er framkommet. Ved å bruke et større datagrunnlag i beregning av satsene vil de bli mindre påvirket av avlingskvalitet på det enkelte foretak og av markedsmessige forhold. Tilbakemeldingene er at det er noen vekstgrupper hvor satser fungerer særlig godt (eks korn, grovfôr) der prisene er jevne over hele landet og det er mindre variasjon i produktkvalitet. Hovedulempene ved å bruke satser er at beregnet erstatning blir i mindre samsvar med det enkelte foretakets økonomiske tap. Enkelte produsenter kan føle at de har fått for mye eller for lite i erstatning i forhold til sitt økonomiske tap, særlig dersom en har få satser som skal dekke flere produktvarianter. For enkelte produksjoner er datagrunnlaget for lite til å få fastsatt en sats. Fylkesmannen beregner i disse tilfellene et eget vekttall for foretakets produksjon Foretakets egen sats Hovedalternativet til å benytte standardiserte satser for produktverdi i erstatningsberegningen, er å benytte foretakets egne priser og kostnader. I en slik modell bør en innhente opplysninger om foretakets oppnådde priser og registrerte kostnader i fem gjennomsnittsår før skadeåret. Foretaket må legge frem dokumentasjon av priser og kostnader i gjennomsnittsårene, bekreftet fra regnskapsfører eller revisor. Fylkesmannen beregner erstatning ut fra opplysninger fra hvert enkelt foretak. Beregningen tar utgangspunkt i kilo avling i skadeåret. Det er oppnådde priser og kostnader i gjennomsnittsårene som er grunnlaget for å beregne brukets sats per vekst. Foretak som produserer god kvalitet og oppnår høye priser for sine produkter i gjennomsnittsårene vil få en høyere erstatning enn produsenter som oppnår dårligere kvalitet og lavere priser. Fordeler med å bruke en sats basert på foretakets egne priser er at erstatningsutmålingen blir mer i samsvar med foretakets økonomiske tap. Krav om prisdata fra regnskapsfører bør kunne gi akseptabel kvalitet på beregningsdata. Bruk av egne priser legger til rette for erstatningsberegning i samsvar med økonomisk tap for alle typer vekster og produksjoner, og fjerner behovet for egne regler for økologiske produkter. 18 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

20 Ulemper med å ha individuelle satser er at det bygges opp forventninger om at den statlige erstatningsordningen er å betrakte som en type forsikringsordning der det forventes at det økonomiske tapet skal dekkes fullt ut med fratrekk av en egenandel. I dagens ordning med fastsatte satser gis det ikke ekstra kompensasjon for store tap som følge av at man produserer et spesialprodukt der det kunne blitt oppnådd spesielt høy pris i skadeåret. Ved bruk av egne priser og kostnader blir erstatningens størrelse avhengig av hvordan foretaket drives, markedsmessige forhold og klimatiske forhold i vekstsesongen. Disse forholdene gjenspeiles også i en standardisert sats, men i mindre grad ettersom leveranser for en større region inngår i beregningen av satsen Anbefalinger Nedenfor oppsummeres de anbefalinger SLF gir i kapittel 1.2: Anbefaling om tap Det anbefales at en ny modell for erstatningsberegning tydeligere definerer tapsårsaker og andelen som skyldes klima. Fokus vil rettes mot klimaårsakene og gi bedre grunnlag for beregning av erstatning. 1.3 Ulike modeller for erstatningsberegning SLF vil i det følgende utrede nærmere nye erstatningsberegningsmodeller og effekten på erstatningsberegningen av å benytte foretakets egne priser og kostnader sammenlignet med de satser som benyttes i dagens modell Innledning Økt informasjonstilgjengelighet i forvaltningen har høy prioritet. Søkerne skal ha en mulighet til å forstå hvordan erstatning beregnes, til selv å anslå hvor stor erstatning de har krav på og om beregningene forvaltningen har gjort er korrekte. Det har vært en generell utfordring at kompleksiteten i ordningen gjør det vanskelig for søkerne å etterprøve forvaltningens avgjørelse. Dagens formel for erstatningsberegning har mange ledd og faktorer, og framstår som komplisert. Spesielt omregningen via bygg og vekttallberegnet areal og bruk av vekttall i erstatningsberegningen er vanskelig å forstå. Formeloppbyggingen i erstatningsberegningen er i hovedsak lik for alle vekstgrupper. Det er etter SLFs vurdering en fordel at det nyttes samme beregningsmetode for de fleste vekstgruppene. Dette bidrar til en enhetlig og dermed oversiktlig ordning for søkerne. Det er to forhold som særlig har betydning for erstatningsberegningen. Det ene er hvordan selve formelen for erstatningsberegning er utformet. Det andre er om det benyttes fastsatte satser eller foretakets egne priser/kostnader i erstatningsberegningen. Nedenfor drøftes først ulike modeller for erstatningsberegning. Utredninger til jordbruksavtalepartene

21 1.3.2 Dagens metode for erstatningsberegning I gjeldende erstatningsordning sammenlignes skadeårets avling på foretaket med foretakets gjennomsnittsavling. I tillegg sammenlignes foretakets gjennomsnittsavling med avlingstall for regionen (normalårsavling i regionen). NILF beregner normalårsavling for de seks regionene. Erstatningsordningen er bygget opp slik at foretak som har høye avlinger i gjennomsnittsår sammenlignet med gjennomsnittet i regionen, får en noe høyere erstatning enn foretak med lavere gjennomsnittsavlinger. Foretak med normalt høye avlinger per dekar favoriseres altså noe i ordningen. Formelen for erstatningsberegning i dagens ordning er slik: Erstatning = sats per dekar x vekttallberegnet areal x erstatningsprosent x avlingsnivå Forklaring av begrepene i formelen: Sats per dekar: Verdien av bygg i området Vekttallberegnet areal: Reelt areal av veksten x vekttall/100 Erstatningsprosent: 100 prosent -avlingsprosent - egenandel Avlingsnivå: Gjennomsnittsavling sammenlignes med normalårsavling i regionen SLFs erfaring er at det kan være krevende for både søker og lokal forvaltning å forstå erstatningsberegningen Ulike modeller for erstatningsberegning Flere modeller for erstatningsberegning har blitt vurdert underveis i utredningen. Etter diskusjoner med fylkesmannen og partene har SLF vurdert hvilke prinsipper en ny erstatningsmodell bør forankres i. Ikke alle modeller som ble vurdert i prosjektet har samsvart med disse prinsippene, og disse modellene er derfor ikke lagt til grunn for videre vurderinger i denne utredningen. Nedenfor beskrives et utvalg av modeller som er vurdert i prosjektet. Fast erstatningssats per dekar Modell som beregner erstatning per vekst Erstatningsberegning for hele foretaket Gjennomsnittsmodellen Normalårsavlingsmodellen Kostnadsmodellen Fast erstatningssats per dekar Å beregne erstatning som en sats per dekar uten å beregne gjennomsnittsavling og normalavling i regionen vil gi en stor forenkling av erstatningsordningen. I denne modellen må tapt avling fastsettes skjønnsmessig av forvaltningen. 20 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

22 Det er klare fordeler knyttet til å forenkle erstatningen til en fast sats per dekar for hver vekst. Regelverket kan forenkles betraktelig og beregningsreglene blir enklere tilgjengelig for søker og forvaltning ettersom få faktorer inngår i beregningen. Søknadsskjema kan forenkles. Det blir lettere å søke om erstatning, mindre administrasjon og raskere saksbehandling. Det er også knyttet ulemper til å gi en fast sats per dekar uten å sammenligne skadeårets avling med gjennomsnittsår eller normalårsavling i regionen. Det vil være faglig krevende å skjønnsmessig fastsette avlingstapet på en korrekt måte (tap i prosent av normalavling) ved bare å studere avlingen ute på jordet. I denne modellen innhenter en ikke opplysninger om hvor stor avling foretaket normalt har. Avlingen fastsettes skjønnsmessig før innhøsting i denne modellen, mens en i dagens modell beregner erstatningen med utgangspunkt i dokumenterte salgs- og beholdningsoppgaver. Det kan skape problemer i forhold til klagegrunnlaget og rettssikkerheten til den enkelte. Etter en samlet vurdering vil SLF ikke anbefale en metode basert på skjønnsmessig vurdering av avlingstapet i skadeåret Erstatning beregnes per vekst Dagens erstatningsberegning per vekstgruppe kan føre til at foretak som bare dyrker en vekst i vekstgruppa kan få erstatning. I enkelte tilfeller vil foretak som har samme tap i kilo av veksten, men som dyrker flere vekster i vekstgruppa uten avlingssvikt, ikke få erstatning. Høye avlinger av andre vekster i vekstgruppa vil utjamne avlingstapet i den aktuelle veksten. En fordel med å beregne erstatning per vekst i stedet for per vekstgruppe er at formelen for erstatningsberegning kan forenkles betydelig. SLF ser at overgang til erstatningsberegning per vekst vil gi flere erstatningssaker og større erstatningsutbetalinger totalt, om en ikke endrer andre faktorer. Gode avlinger av andre vekster i vekstgruppa vil ikke lenger kompensere for tap i en vekst. Erstatning vil oftere utløses. Med en slik modell må egenandelen økes dersom de samlede utbetalingene over skadefondet ikke skal øke. De fleste produsenter sprer risiko i produksjonen ved å produsere ulike vekster og slik risikospredning er viktig for å opprettholde en robust norsk landbruksproduksjon. SLF har besluttet å ikke teste denne modellene nærmere Erstatningsberegning med utgangspunkt i hele foretaket Fordelen med å ta med hele foretakets produksjon i erstatningsberegningen er at høye avlinger i en vekst kompenserer for avlingstapet i en annen vekst. Formålet med ordningen er å yte erstatning for å redusere økonomisk tap som oppstår ved avlingssvikt. Det kan dermed virke rimelig å ta utgangspunkt i samlet tap i hele foretakets planteproduksjon når erstatningen skal beregnes. I 2003 ble erstatningsberegningen forenklet ved at man beregnet erstatning per vekstgruppe i stedet for å ta utgangspunkt i hele foretaket. Før forskriftsendringen måtte alle vekster som ble dyrket på foretaket i skadeåret inngå i erstatningsberegningen. Det ble fremhevet som en betydelig forenkling å utelate vekstgruppe grovfôr og husdyrproduksjonen i erstatningsberegningen når avlingssvikten var i en annen vekstgruppe. Erstatningsberegningen i vekstgruppe grovfôr er langt mer omfattende enn for de andre vekstgruppene. Endringen i 2003 førte til at mindre dokumentasjon måtte innhentes fra søker, og dermed en enklere erstatningsberegning. Det ble også enklere for søker å beregne forventet erstatning selv ettersom færre faktorer inngikk i beregningen. Utredninger til jordbruksavtalepartene

23 SLF ser det ikke som forenkling å gå tilbake til å beregne erstatningen med utgangspunkt i hele foretaket og anbefaler at erstatningen skal beregnes per vekstgruppe Gjennomsnittsmodellen Gjennomsnittsmodellen bygger på samme prinsipper som dagens erstatningsberegning, men har et enklere og mer pedagogisk oppsett av formelen. Både dagens modell og gjennomsnittsmodellen tar utgangspunkt i foretakets gjennomsnittsavling i kilo fra de fem foregående årene. Dette er data som må innhentes i søknaden og som skal samsvare med regnskapet (regnskapstall kontrolleres av fylkesmannen). Gjennomsnittsavling i kg/daa = foretakets avling i kilo per dekar i de fem siste år uten avlingssvikt (dvs. år der det ikke er utbetalt erstatning ved avlingssvikt). I gjennomsnittsmodellen kan både satser eller egne priser/kostnader benyttes. Eksempel på avlingssviktberegning ved bruk av gjennomsnittsmodellen vises under: Gjennomsnittsmodellen Sum Blomkål Vinterkål Isbergsalat 1. Areal i skadeåret, daa x Foretakets gjennomsnittsavling, kg/daa 3. = Foretakets gjennomsnittsavling, kg % egenandel av gjennomsnittsavling, kg 5. - Avling i skadeåret, kg = Avling som skal erstattes, kg x (her: kilopris (beregningspris) i 6,44 1,97 10,17 vekttalltabellen) 8. = Sum før trekk, kr Sparte høstekostnader, kr Erstatning til utbetaling I modellen er det satt inn tall for vekstgruppe grønnsaker i region Østlandet for å illustrere erstatningsberegningen. I enkeltsaker kan det være flere enn tre vekster i vekstgruppen. Om eksempelet: 22 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

24 For blomkål og vinterkål er det lave avlinger i skadeåret i forhold til gjennomsnittsavlingen, mens det for isbergsalat er høyere avlinger enn normalt. Høye avlinger i isbergsalatproduksjonen kompenserer delvis for avlingssvikt i vinterkål og blomkål. Fra vekstens gjennomsnittsavling trekkes avling av veksten i skadeåret og egenandelen (30 prosent av gjennomsnittsavlingen). Avling som skal erstattes (i kilo) multipliseres med en sats per vekst. Sum før trekk (i kroner) i rad 8 summeres for de tre vekstene. Sparte høstekostnader trekkes fra før endelig erstatningssum er beregnet. Etter SLFs vurdering gir formeloppsettet i gjennomsnittsmodellen en klar forbedring i forhold til dagens opplegg. Denne modellen vil gi økt innsyn siden søkerne enklere kan anslå hvor stor erstatning de har krav på og om beregningen forvaltningen har gjort er korrekt. Modellen vil gjøre det lettere for søkerne å etterprøve forvaltningens avgjørelse. Modellen skal testes nærmere Normalårsavlingsmodellen Normalårsavlingsmodellen har et identisk oppsett som gjennomsnittsmodellen bortsett fra at gjennomsnittsavlingen beregnes ved bruk av normtall. Søker slipper å oppgi avlingstall i tidligere år. Skadeårets avling sammenlignes med normalårsavling i regionen (som finnes i vekttalltabellen NILF utarbeider for SLF). Eksempel på erstatningsberegning ved bruk av normalårsavlingsmodellen er vist under: Normalårsavlingsmodellen Sum Blomkål Vinterkål Isbergsalat 1. Areal i skadeåret, daa x Netto normalårsavling i regionen, kg/daa 3. = Regional normalårsavling, kg % egenandel av normalårsavling, kg 5. - Avling i skadeåret, kg =Avling som skal erstattes, kg x (her: kilopris (beregningspris) 6,44 1,97 10,17 i vekttalltabellen) 8. = Sum før trekk, kr Sparte høstekostnader, kr Erstatning til utbetaling Utredninger til jordbruksavtalepartene

25 I modellen er det satt inn tall for vekstgruppe grønnsaker i region Østlandet for å illustrere. Ellers er modellens oppsett likt som for gjennomsnittsmodellen (se punkt 3.7). SLF vil teste denne modellen nærmere Kostnadsmodellen Kostnadsmodellen er bygget opp på en prinsipielt annen måte enn gjennomsnittsmodellen og normalårsavlingsmodellen. I kostnadsmodellen benyttes ikke data fra tidligere år. Modellen tar kun utgangspunkt i data fra skadeåret, og erstatningen forutsettes å dekke deler av kostnadene i et år med klimabetinget avlingssvikt. Modellen beholder vekstgrupper og definisjon av klimabetinget avlingssvikt som i dagens regelverk. Det er en forutsetning at fylkesmannen fastslår at det foreligger en klimabetinget avlingssvikt før erstatning kan beregnes og tilkjennes. Modellen benytter normtall for å beregne foretakets variable kostnader i skadeåret. Verdien av foretakets avling i skadeåre trekkes fra i tillegg til verdien av sparte variable kostnader. I denne modellen er det mulig å benytte faste satser eller foretakets egne tall i beregningen av de variable kostnadene. Eksempel på erstatningsberegning med kostnadsmodellen er vist under: Kostnadsmodellen Sum Blomkål Vinterkål Isbergsalat 1. Areal i skadeåret, daa Variable kostnader i skadeåret, normtall kr per daa 3. Variable kostnader i skadeåret, totalt kr 4. Verdi av avlingen i skadeåret, kr 5. = Erstatning før trekk, kr Sparte variable kostnader, kr = Erstatning til utbetaling, kr SLF anser at denne modellen kan innebære en vesentlig enklere erstatningsberegning ettersom foretakenes gjennomsnittsavling ikke skal dokumenteres og beregnes. SLF vil vurdere denne modellen nærmere Valg av modeller til testing SLF har valgt ut tre modeller for erstatningsberegning som vi har bedt NILF om å teste. Modellene er gjennomsnittsmodellen, normalårsavlingsmodellen og kostnadsmodellen. Gjennomsnittsmodellen 24 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

26 sammenligner skadeårets avling med foretakets avlingstall i gjennomsnittsår for å måle omfanget av avlingssvikt. I normalårsavlingsmodellen sammenlignes skadeårets avling med normtall for avling i gjennomsnittsår. Kostnadsmodellen skiller seg fra de andre modellene ved at det bare er tall fra skadeåret som benyttes i erstatningsberegningen. Modellen er utformet med sikte på at utmålt erstatning skal dekke deler av kostnadene i et år med klimabetinget avlingssvikt. Felles for modellene er et oppsett som er mer pedagogisk og forståelig for søkere og forvaltning enn dagens modell for erstatningsberegning. Modellene vil gi økt innsyn sammenlignet med dagens modell. Søkerne kan enklere anslå hvor stor erstatning de har krav på og om beregningen forvaltningen har gjort er korrekt. Modellene vil gjøre det lettere for søkerne å etterprøve forvaltningens avgjørelse Testopplegg I testarbeidet benyttes saker fra det web-baserte søknads- og saksbehandlingssystemet ELF i 2007 og 2008, og data som NILF har for foretak som er med i Driftsgranskningene. Til sammen er det testet 40 saker fordelt på ulike vekstgrupper og regioner. Testsakene er valgt med tanke på å dekke de fleste regioner, inkludere foretak med liten og stor omsetning, ulike produksjonsformer og foretak som etter søknad har fått både stor, liten og ingen erstatningsutbetaling. Utvalget av saker er ikke omfattende, men SLF mener resultatene gir klare indikasjoner på effekten av å benytte de forskjellige modellene i erstatningsberegningen. Testen har foregått i to faser. I testens første fase er de tre nye modellene sammenlignet med gjeldende modell for erstatningsberegning. Gjeldende beregningspriser og vekttall er benyttet i testene. NILF har vurdert ulikheter mellom modellene og beskrevet hvordan ulikhetene slår ut, eksempelvis når det gjelder: totale utbetalinger på ordningen om det er flere eller færre som oppnår erstatning produksjonsform (stor eller liten omsetning, vekstgruppe) om det er ulike utslag mellom regioner andre faktorer I testfase to ble det avgjort hvilke modell(er) som en anså at var aktuelle for videre testing. Aktuelle modeller er testet nærmere for å finne effekt på erstatningsberegningen av å benytte foretakets egne oppnådde priser og kostnader i stedet for fastsatte satser. 1.4 Resultat fra testing av modeller Nedenfor beskrives resultatene fra testing av gjennomsnittsmodellen, normalårsavlingsmodellen og kostnadsmodellen. Innspill fra fylkene og partene i tillegg til SLFs egne vurderinger danner utgangspunkt for de konklusjoner som trekkes. Utredninger til jordbruksavtalepartene

27 1.4.1 Gjennomsnittsmodellen Gjennomsnittsmodellen har en fremstilling av erstatningsberegningen som er enklere enn dagens modell, og dermed enklere å forstå, både for søker og forvaltning. Modellen vil gjøre det lettere for søkerne å etterprøve forvaltningens avgjørelse. Testing viser at erstatningsberegningen i hovedsak gir samme resultat med gjennomsnittsmodellen som med gjeldende metode når samme satser benyttes. I rundskriv 45/09 punkt annet avsnitt står det Gjennomsnittsavling beregnes som hovedregel i kg per dekar for hver enkelt vekst. Unntaket er korn der gjennomsnittsavlingen beregnes felles for alle kornarter på foretaket. Avlingsnivå for korn beregnes som forholdet mellom beregnet gjennomsnittsavling for korn på foretaket og normalårsavling for bygg i regionen. Testingen viser noe forskjell mellom dagens modell og gjennomsnittsmodellen for vekstgruppe korn. I gjeldende modell blir avlingsnivået for vekstgruppe korn beregnet som forholdet mellom beregnet gjennomsnittsavling for alt korn på foretaket og normalårsavling for bygg i regionen. I testing av gjennomsnittsmodellen er gjennomsnittsavling beregnet per kornart. Det er ikke selve oppsettet av modellen, men hvilke tall man benytter for gjennomsnittsavling som gir ulikt resultat mellom modellene. Fordelen med å bruke gjennomsnittstall for alt korn i tidligere år er at en får flere observasjoner bak beregning av gjennomsnittsavlingen. Ettersom foretakene ofte skifter mellom de ulike kornartene kan det bli få år som inngår i gjennomsnittsberegningen hvis man skal regne gjennomsnittsavling per kornart. Dersom gjennomsnittsmodellen skal benyttes i erstatningsberegningen vil SLF vurdere hvordan gjennomsnittsavlingen skal fastsettes og hvilken sats som skal inngå i erstatningsberegningen. 26 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

28 1.4.2 Normalårsavlingsmodellen Normalårsavlingsmodellen benytter landsdelens normalårsavling der gjeldende modell bruker foretakets gjennomsnittsavling. Fordelen med denne modellen er at det er normtall og ikke foretakets egne tall som brukes for tidligere års avling. Søkere og forvaltning vil spare tid på å ikke innhente dokumentasjon for tidligere års avlingstall. Ulempen er at bruk av normtall vil gi over- og underkompensasjon til enkelte foretak i varierende grad, avhengig av forskjellene mellom de normtall som benyttes i beregningen og søkers reelle avlingstall. I normalårsavlingsmodellen benyttes normalårsavling i regionen som normtall. Tall for normalårsavling har vært utarbeidet i en årrekke av NILF og inngår i satsene som benyttes i dagens erstatningsberegning samt i beregning av foretakets avlingsnivå (gjennomsnittsavling dividert med normalårsavling i regionen). Testresultatene viser at samlet erstatningsutbetaling for alle saker blir noe lavere enn når erstatningen beregnes etter gjeldende modell. I 20 prosent av sakene utløses ikke erstatning, mens en del søkere får svært høye beløp. Det er foretak med lavt avlingsnivå i gjennomsnittsår som får høyere erstatning, mens foretak med generelt høye avlinger får lavere erstatning sammenlignet med gjeldende modell. Modellen gir en omfordeling av avlingsskadeerstatning fra de produsentene med høyt avlingsnivå til de med lavt avlingsnivå i gjennomsnittsår. SLF ser at en slik modell kan bidra til at foretak med dårlig agronomi eller lav produktivitet får høyere erstatning enn i dag. SLF kan ikke se at dette er en endring i ønsket retning, og anbefaler derfor ikke normalårsavlingsmodellen Kostnadsmodellen Fordelen med kostnadsmodellen er at det bare er tall for skadeåret som inngår i erstatningsberegningen. Søker og forvaltning slipper å dokumentere avlingstall for tidligere år. I testen er det benyttet normtall i beregning av variable kostnader. Reelle kostnader finnes i regnskapet, men det kan bli både kostbart og ofte svært krevende å få fordelt de variable kostnadene fra foretaksregnskapet på korrekt vekstgruppe dersom foretaket dyrker vekster i flere vekstgrupper. Det finnes heller ikke normtall for alle aktuelle produksjoner, så de må utarbeides. Bruk av normtall vil i mange tilfeller stemme lite overens med foretakets reelle kostnadstall. Resultatene viser at kostnadsmodellen gir et langt lavere erstatningsbeløp enn gjeldende metode. I halvparten av sakene i testen utløses ikke erstatning. Årsaken er at de variable kostnadene som erstattes i denne modellen jevnt over er lavere enn inntekten som er utgangspunkt for gjeldende metode. Dersom partene bestemmer at de midler som stilles til disposisjon for ordningen skal reduseres, kan denne modellen vurderes nærmere. Det er mulig å tenke seg ulike former for påslag ut over å erstatte variable kostnader, men det er vanskelig å tenke seg en god måte å fastsette et slikt påslag på. Et påslag bør i tilfelle begrunnes med at faste kostnader bør dekkes delvis eller fullt ut. Faste kostnader per vekst/vekstgruppe lar seg erfaringsmessig ikke finne ut fra regnskapene for produsenter med flere produksjoner. NILF vurderer at det blir komplisert å finne fram til gode påslagssatser som i så fall vil måtte variere mellom produksjonstyper. SLF anbefaler på bakgrunn av dette ikke å gå videre med kostnadsmodellen. Utredninger til jordbruksavtalepartene

29 1.4.4 Anbefaling av erstatningsberegningsmodell SLF kan på bakgrunn av testresultater og vurderinger ikke anbefale verken normalårsavlingsmodellen eller kostnadsmodellen for beregning av erstatning etter klimabetinget avlingssvikt. Anbefaling av modell for erstatningsberegning SLF anbefaler å erstatte gjeldende beregningsmodell med gjennomsnittsmodellen. Gjennomsnittsmodellen gir lik erstatning til foretakene som nåværende modell, men gjennomsnittsmodellen har et mer pedagogisk oppsett. Modellen er enklere enn dagens modell fordi gjennomsnittsmodellen ikke beregner erstatning med omregning via byggsatsen, vekttall og vekttallberegnet areal. Med gjennomsnittsmodellen kan søkerne enklere anslå hvor stor erstatning de har krav på og om beregningen forvaltningen har gjort er korrekt. Modellen vil gjøre det lettere for søkerne å etterprøve forvaltningens avgjørelse. Gjennomsnittsmodellen og grovfôr. Vekstgruppe grovfôr (med husdyr) skiller seg fra de andre vekstgruppene i avlingssviktordningen, da det her normalt ikke kan skaffes direkte dokumentasjon på avlingstall for grovfôrproduksjonen fordi avlingen i hovedsak benyttes til dyrefôr på eget foretak, gjennom beiting og/eller fôring med grovfôr. Fordi avlingstall ikke finnes, beregnes gjennomsnittsavlingen ved å gå veien om å beregne fôrbehovet for husdyr i perioden. Produksjon av grovfôr på foretak uten grovfôrspisende husdyr regnes derimot som en salgsproduksjon på lik linje med de andre vekstgruppene, og erstatning beregnes tilsvarende. Under er det vist skjematisk hvordan erstatningsberegningen i vekstgruppe grovfôr kan beregnes med gjennomsnittsmodellen. Areal i skadeåret, dekar Foretakets gjennomsnittsavling per dekar, FEm Foretakets gjennomsnittsavling, FEm - 30 % egenandel, FEm - Fôravling høstet/spist i skadeåret, FEm = Fôravling som skal erstattes, FEm Pris per Fem, kr = Erstatning, kr , Beregning av pris per FEm, kr Pris per kg høy i vekttalltabellen til SLF, kr 1,47 Kg høy per FEm 1,6 Pris per FEm, kr 2,35 28 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

30 Fôravling som skal erstattes (i FEm) multipliseres med pris per FEm for å beregne erstatningen. Beregning av avlingssvikterstatning hos foretak med grovfôrproduksjon og husdyr er omfattende og mange faktorer inngår. Etter avtale med LMD vil en større gjennomgang av detaljene i grovfôrberegningen utredes med tanke på forenkling og forbedring i første halvdel av SLF konkluderer imidlertid allerede nå med at gjennomsnittsmodellen kan benyttes for vekstgruppe grovfôr. 1.5 Foretakets egne priser og kostnader eller satser? Innledning SLF har i denne utredningen valgt å se på virkningen av å benytte foretakets egne historiske priser i erstatningsberegningen sammenlignet med fastsatte normtall/satser. Det skal også vurderes hvordan satser kan utformes for å ivareta ordningens formål Testopplegg Data fra NILFs driftsgranskninger ble benyttet for å finne effekter på erstatningsberegningen av å benytte foretakets egne priser og kostnader sammenlignet med de faste satsene i vekttabellen. Testarbeidet ble utført på to måter: 1. For hver erstatningssak ble foretakets oppnådde priser de fem siste år før skadeåret hentet fra NILFs driftsgranskinger. Oppnådd pris ble fratrukket samme standardsats for frakt og emballasje som i vekttallberegningene. Til sammen ni foretak i vekstgruppene grønnsaker, potet og korn ble undersøkt. 2. Det var ikke så mange erstatningsberettigede foretak som også var med i NILFs driftsgranskinger som en kunne ønske for å gjøre en pålitelig undersøkelse. Det ble derfor bestemt å undersøke hvordan oppnådde priser varierer mellom foretak uavhengig av avlingsskade og sammenligne denne prisen med satsen som benyttes i dagens ordning. Foretakets egne oppnådde priser er fratrukket frakt og pakkekostnader på samme måte som i utarbeiding av gjeldende satser. Til sammen inngikk 92 foretak fordelt på potet-, gulrot- og matkålrotproduksjonen i undersøkelsen Resultater Resultatene viser at totale utbetalinger for ordningen ser ut til å være tilnærmet like om man benytter gjeldende satser eller foretakenes egne priser og kostnader i gjennomsnittsår. Resultatene viser at man ved bruk av satser kan få betydelig over- og underkompensasjon i forhold til ved bruk av foretakenes egne oppnådde priser i gjennomsnittsårene for de fleste vekstgrupper. I vekstgruppe korn blir imidlertid resultatet nesten likt ved bruk av foretakenes egne priser som ved bruk av gjeldende satser. For å sikre kvalitet på opplysninger om oppnådd pris må dataene bekreftes av autorisert regnskapsfører med utgangspunkt i regnskapsbilag. Det må tas stilling til om kostnaden ved innhenting av slik bekreftelse skal dekkes av søker eller av staten. NILF anslår en snittkostnad på kroner for at regnskapsfører skal dokumentere oppnådde priser de siste fem år før skadeåret. Utredninger til jordbruksavtalepartene

31 Produktprisen er enklere å trekke ut av regnskapet enn frakt- og pakkekostnader. Det er en utfordring å fordele kostnadene på de ulike vekstene. Det bør derfor vurderes å lage normtall for de sparte kostnadene Vurderinger og anbefalinger Under vurderes både kostnadsmessige og forvaltningsmessige konsekvenser av å benytte foretakets egne priser i erstatningsberegningen og av å benytte satser. Det diskuteres også hvilke prinsipper som kan legges til grunn når satser skal utarbeides Satser eller egne priser/kostnader Satsene i dagens ordning er utarbeidet som veide gjennomsnitt av en rekke enkeltdata med tildels store innbyrdes variasjoner. Satsene kan derfor aldri sammenfalle med det enkelte foretakets reelle tap, uansett hvor mange satser man utarbeider for en vekst. Satsene som benyttes i erstatningsberegningen i dag gir uttrykk for gjennomsnittsprisen i regionen av en gjennomsnittskvalitet av veksten. Satser benyttes i erstatningsberegningen fordi det gir en enkel og forutsigbar beregning av erstatningen. Foretakets oppnådde pris er et uttrykk for mange faktorer i tillegg til klimatiske forhold, som agronomi, sortering, produktkvalitet, om man produserer et spesialprodukt, kundeforhold etc. Ved å bruke et større datagrunnlag enn et enkelt foretaks opplysninger, som ved beregning av regionale eller nasjonale satser, vil satsene bli mindre påvirket av avlingskvalitet og markedsmessige forhold på det enkelte foretak. Bruk av standardiserte satser fører til at noen foretak får en lav erstatning i forhold til økonomisk tap, mens andre får en for høy erstatning. Testresultatene tydeliggjør at det i stor grad er tilfeldig om satsen vil samsvare med de oppnådde prisene på det enkelte foretak. I hovedsak finnes det i dag en sats per vekst. Dette har ført til et press mot ordningen for å dele opp satsene i undergrupper, eksempelvis er det fastsatt et vekttall for potet og et eget vekttall for mandel og ringerikspotet. At satsene er forskjellig fra enkeltforetaks reelt oppnådde priser fører også til press om å gå over til å benytte egne priser i erstatningsberegningen eller å dele opp vekttallene ytterligere i undergrupper innen en vekst, eksempelvis egne satser for konsumproduksjon og egne for industriproduksjon. NILFs beregninger viser at totale erstatningsutbetalinger i liten grad vil endres ved å benytte foretakenes egne priser og kostnader i stedet for satser i erstatningsberegningen. Bruk av egne priser og kostnader fra gjennomsnittsår vil gi en erstatning som vil ligge nærmere det økonomiske tapet hos det enkelte foretaket, og ordningen vil bli mer lik en inntektsgarantiforsikring. Da erstatningsordningen ble etablert, forutsatte man at erstatningen skulle være et sikkerhetsnett for landbruksprodusenter ved store avlingstap. Når foretaket har et betydelig tap dekkes kilotapet av en fastsatt sats. Det har så langt ikke vært intensjonen med ordningen at den skal være en inntektsgaranti. Dette forhindrer selvfølgelig ikke at det kan gjennomføres en vurdering av om dagens erstatningsordning bør avløses av en ordning som i praksis ligner en inntektsgarantiforsikring. I en modell der egne priser og kostnader skal innhentes fra foretakenes regnskap er det enklere å fordele prisene på de ulike vekstene enn å fordele kostnadene. Problemer med fordeling av kostnadene på de enkelte produksjonene i foretaket fører til at NILF anbefaler at en i stedet benytter satser for 30 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

32 kostnadene. Satser for kostnader for ulike vekster og produksjonstyper må i så fall utarbeides og vedlikeholdes. SLF mener en modell med regionale eller nasjonale satser er enklere å forvalte enn en modell der satser benyttes for kostnader mens priser innhentes fra regnskapet til det enkelte foretak. Det blir en viss ekstra kostnad for foretaket å få regnskapsfører til å dokumentere foretakets egne oppnådde priser i gjennomsnittsår. NILF har anslått kostnaden til i overkant av 3000 kroner per sak. I vekstgruppe korn og vekstgruppe grovfôr avviker ikke satsene i særlig grad fra oppnådd pris og det er derfor ikke hensiktsmessig å gå over til å benytte egne priser og kostnader for disse vekstgruppene. SLF ser det som en ulempe at erstatningen innen samme ordning benytter satser i erstatningsberegningen for noen vekstgrupper og egne priser for andre fordi det gjør ordningen mer komplisert å forstå og formidle. SLF anbefaler en mest mulig ensartet ordning. På bakgrunn av det ovenstående og målet om å forenkle klimaordningen anbefaler SLF ikke at foretakets egne priser og kostnader benyttes i erstatningsberegningen Utforming av satser En beslutning om at det skal benyttes satser i erstatningsordningen, betyr ikke nødvendigvis en videreføring av dagens system for satser. Satser kan utformes etter ulike prinsipper. Det må tas stilling til om man ønsker et enkelt system med få satser eller et mer finmasket system med flere satser per vekst som i større grad fanger opp variasjoner i produktegenskaper, omsetningsmåter og anvendelse. I dagens satser er det som regel kun utarbeidet ett vekttall per vekst. I industriproduksjonen oppnås som regel flere kilo avling per dekar enn i produksjon til konsum. Prisene per enhet er derimot ofte lavere i industriproduksjonen enn de priser som oppnås i konsummarkedet. Dersom en region har en stor andel konsumproduksjon av en vekst sammenlignet med industriproduksjon, vil regionens vekttall ligge nær konsumverdien. Dersom det i naboregionen dyrkes hovedsakelig til industri, vil vekttallet for denne regionen ligge nær industriverdien. Dermed kan det bli betydelige forskjeller i vekttall og dermed beregnet erstatning for samme produkt og dyrkingsomfang mellom regioner. SLF fikk et oppdrag fra partene etter jordbruksforhandlingene 2008, jfr. St. prp. nr. 69 Kap 7, s 95: For å sikre at erstatningsordningen fungerer i samsvar med forutsetningene er partene enige om at det fram til forhandlingene i 2009 foretas en gjennomgang av dagens beregningsmetoder, og at det utredes alternative metoder for prisforutsetninger, særlig innenfor grøntproduksjonene. Dette gjelder først og fremst prisforutsetningene som legges til grunn, for eksempel avhengig av om produktene går til industri eller ferskkonsum. I utredningen SLF leverte til jordbruksforhandlingene i 2009 anbefalte SLF å dele satsene opp for produksjon til henholdsvis konsum- og industriformål for en del vekster innenfor grøntområdet, samt for tidlig og sein potetproduksjon. Dette ble foreslått fordi satsene i noen tilfeller har ført til over- og underkompensasjon utover det en har ansett som akseptabelt. At gjeldende satser gir over- og underkompensasjon i forhold til reelt økonomisk tap synliggjøres i NILFs utredning. Utredningen viser at dersom man ønsker en større tilnærming til det reelle økonomiske tapet på enkeltforetakene, kan det utformes separate satser for konsum- og industriproduksjon. Utredningen til jordbruksforhandlingene i 2009 pekte også på ulempene ved en videre oppdeling av satsene. Flere satser vil ikke forenkle ordningen og det vil være en utfordring å utarbeide satser for spesialiteter der statistikkgrunnlaget er utilstrekkelig. Markedet for planteprodukter er i stadig endring. Nye varianter, produksjons- og omsetningsformer vil kunne skape stadig nye ønsker om nye satser. Utredninger til jordbruksavtalepartene

33 Også innenfor konsumproduksjonen er det ulike varianter av vekstene som omsettes med ulik fortjeneste. Å lage to satser per vekst vil ikke løse det faktum at en sats ikke vil samsvare med økonomisk tap i alle tilfeller. Videre oppdeling av satsene er mulig å gjennomføre, men SLF ser ikke på det som en forenkling av ordningen å differensiere satsene ytterligere. I erstatningsberegningen benyttes arealdata fra søknad om produksjonstilskudd. Her skilles det ikke på areal til konsum og industri. Selv om de fleste foretak leverer enten til konsum eller til industri, kan det i noen tilfeller bli en utfordring å finne ut hvilke produktgrupper som er produsert på de ulike arealene. Arbeidet med utredningen til jordbruksforhandlingene 2010 og møter med partene underveis i arbeidet har tydeliggjort at ordningens funksjon er å hjelpe foretaket gjennom en vanskelig periode. Ordningen skal være en form for krisehjelp og formålet er ikke å gi en inntektsgaranti for alle mulige produksjonsformer og tapssituasjoner. I et slikt perspektiv kan det forsvares å ha grovmaskede satser. Det bør tydeliggjøres i forskriften at utmåling av erstatning ikke knyttes tett opp til hvor stort det økonomiske tapet på det enkelte foretaket er, men at erstatningen skal være en krisehjelp til foretak med betydelig avlingssvikt. I et grovmasket system anbefaler SLF at satsen bør ligge på et lavt nivå for å unngå stor grad av overkompensasjon. Overkompensasjon vil ikke være i tråd med ordningens formål om å redusere økonomisk tap jfr. forskriftens 1: Formålet med ordningen er å redusere økonomisk tap som oppstår ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske eller klimatisk avledede forhold det ikke er mulig å sikre seg mot. Anbefaling om satser SLF anbefaler at det utarbeides en sats per vekst. SLF vil vurdere om satsene bør beregnes på en annen måte enn i dag. SLF anbefaler at satsene gjennomsnittlig legges på et noe lavere nivå enn i dag. Det må tas stilling til om det skal utformes regionale eller nasjonale satser og om fylkesmannen skal gis mulighet til å lage vekttall der SLF ikke har fastsatt vekttall for en vekst. Hvordan satsene kan tilpasses økologisk produksjon vil også bli vurdert. 1.6 Andre endringer Sparte høstekostnader I satsene som benyttes i erstatningsberegningen i dag inngår bl.a. trekk for emballasje og frakt. Trekk for sparte høstekostnader på grunn av lave avlinger kan gjøres av forvaltningen i erstatningsberegningen. I Rundskriv 45/09 punkt står det om sparte høstekostnader: Dersom avlingen helt eller delvis ikke er høstet, og dette medfører innsparing av leid arbeidskraft og/eller andre kostnader, reduseres erstatningen tilsvarende innsparingen Det er noe ulik praksis i hvor stor grad det trekkes for sparte høstekostnader og hvor store trekk som gjøres i ulike situasjoner. En forenkling kan være å legge et standardtrekk for sparte kostnader inn i satsene. Da slipper fylkesmannen å fastsette trekket skjønnsmessig i den enkelte saken. Ulempen vil være at ikke alle foretak nødvendigvis har hatt den kostnadsreduksjonen som forutsettes i satsen. SLF vil vurdere dette videre når nye satser skal utarbeides. 32 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

34 1.6.2 Flerårige vekster Erstatningsberegningen er mer krevende ved avlingssvikt i flerårige vekster enn for ettårige vekster. Nedenfor vises det til to eksempler i flerårige vekster der erstatningsberegningen kan være en utfordring Areal i bæring/ikke bæring I bærproduksjonen er det i flere tilfeller ulik andel av arealet som er i bæring i gjennomsnittsår og skadeåret. Dette har sammenheng med oppbygging eller nedbygging av produksjonsomfanget, markedsforhold, sykdom, vinterskader etc. SLF anbefaler å se nærmere på hvordan forskrift og rundskriv kan klargjøre hvordan erstatningen skal beregnes når det er stor ulikhet mellom areal i bæring i skadeår og gjennomsnittsår. Det er ønskelig med en standardisert måte å beregne erstatningen på i slike tilfeller Vinterskader i bær Når eksempelvis solbærbusker skades av frost og må skjæres ned vil det normalt ta minst to år før planta igjen gir samme avling som før skaden oppstod. Slike frostskader fører dermed til avlingssvikt flere år etter at skaden oppstod. Spørsmålet blir om foretaket bør ha rett til erstatning flere år etter at skaden oppstod. SLF vil arbeide videre med denne problemstillingen og legge fram en anbefaling i forslaget til ny forskrift Minsteutbetaling/egenandel/toppavgrensning I klimaforskriften varierer minsteutbetalingssatsen mellom delordningene. For erstatning ved avlingssvikt og erstatning ved tap av bifolk betales ikke erstatning for tap under kroner, for vinterskader på eng og svikt i honningproduksjonen er minsteutbetalingsgrensen kroner. Minsteutbetalingsgrensens størrelse har liten betydning for forvaltningen av ordningen. Erstatning må beregnes uansett minsteutbetalingsgrense. Det kan imidlertid tenkes at færre vil søke erstatning når minsteutbetalingsgrensen er satt høyt fordi en del søkere antar deres tap er for lite til at erstatning utmåles. SLF anbefaler å harmonisere minsteutbetalingsgrensen for de tre ordningene erstatning ved avlingssvikt, erstatning ved svikt i honningproduksjonen og erstatning ved tap av bifolk til kroner. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen for erstatning etter vinterskader på eng på kroner videreføres. Det er viktig å stimulere til gjenoppretting av vinterskadet eng for å forebygge avlingssvikt senere i sesongen. Anbefaling om minsteutbetalingsgrensen SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen for erstatning ved avlingssvikt, erstatning ved svikt i honningproduksjonen og erstatning ved tap av bifolk harmoniseres til kroner. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen på kroner etter vinterskader på eng videreføres. Utredninger til jordbruksavtalepartene

35 1.6.4 Flere skadeår i gjennomsnittsberegningen I erstatningsberegningen for alle vekstgrupper (unntatt grovfôr med husdyr) legges de fem siste år uten avlingssvikt til grunn for beregning av gjennomsnittsavling. År uten avlingssvikt er definert som år hvor foretaket ikke har mottatt erstatning for avlingssvikt. For erstatning ved svikt i honningproduksjonen legges de tre siste år uten svikt i honningproduksjonen til grunn for erstatningsberegningen. År med svikt i honningproduksjonen defineres som år der foretaket har fått utbetalt erstatning for svikt i honningproduksjonen. I avlingssviktordningen beregnes gjennomsnittsavlingen som hovedregel i kilo per dekar. Gjennomsnittsavlingen skal gi uttrykk for forventet avling i skadeåret. Høye avlinger i gjennomsnittsår fører til at foretaket får en forholdsvis høy erstatning sammenlignet med foretak med lavere avling. Hvis vi ikke tar ut skadeår fra gjennomsnittsberegningen blir gjennomsnittsavlingen kunstig lav. Dersom flere skadeår tas ut av gjennomsnittsberegningen vil gjennomsnittsavlingen bli kunstig høy. Foretakene kan få erstatning flere år på rad fordi de samme gode årene inngår i gjennomsnittsberegningen. SLF vil legge fram forslag vedrørende dette i forbindelse med arbeidet med den nye forskriften Reduksjoner i erstatningen Dagens avkortingsbestemmelser gir forvaltningen hjemmel til å redusere erstatningen både på grunn av agronomiske forhold (krav om faglig forsvarlig drift og tapsforebyggende tiltak), brudd på regelverk for virksomheten, og feilopplysninger i erstatningssøknaden. For omtale av agronomiske forhold på foretaket som kan være medvirkende årsaker til at tapet har oppstått, viser vi til Kap om tap og erstatning. SLF mener det ikke er ønskelig at en i samme bestemmelse håndterer både erstatningsreduksjon som gjelder skadeårsaksforhold, og avkorting av erstatningen på grunn av feilopplysninger, lovbrudd eller lignende. SLF tar derfor sikte på å legge fram endringer i forslaget til ny forskrift som både klargjør og strukturerer bestemmelsene om reduksjoner i erstatningen på en bedre måte Klimabetingede skader i blomsterproduksjon på friland og i planteskoler Norges Bondelag har bedt SLF om å vurdere følgende i tilknytning til utredningen: Muligheter for og kostnad ved å utvide ordningen til at også produksjon av blomster på friland og planteskoler blir berettiget tilskudd til klimabetinget avlingsskade? Her gis en kort vurdering av hovedproblemstillingene som en ser må vurderes. Innenfor den tidsrammen som er gitt, er det ikke mulig å gi et godt estimat over hvor store årlige erstatningsutbetalinger en slik endring i forskriften vil medføre. SLF vurderer at en slik utredning bare bør foretas dersom partene beslutter at en ønsker å gå videre med sikte på en slik utvidelse av erstatningsordningen. 34 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

36 Generelt om produksjon av blomster på friland og planteskoledrift Produksjonen av blomster på friland er en nisjeproduksjon, med et lite antall foretak, og med små arealer per foretak. Norsk Gartnerforbund anslår at det er under ti produsenter av noen størrelse, men angir også at det er en rekke småskalaprodusenter som selger lokalt, via torghandel og lignende. Det finnes ingen registre som angir arealomfanget, men det antas at ingen av produsentene har over 20 daa i denne produksjonen. Avlingsverdien per daa varierer, men kan være høy. En produsent som hadde skader i 2007 oppgir at avlingsverdien kan ligge i området kr per daa. Planteskolenæringen i Norge er mangfoldig, med alt fra små enkeltmannsforetak til foretak som omsetter for flere titalls millioner årlig. Svært mye av planteskoleproduksjonen foregår med hele eller deler av produksjonssyklusen på friland, mens en del vekster produseres med hele eller deler av produksjonssyklusen i potter. Planteskolene har i dag rett til erstatning ved pålegg om sanering etter funn av farlige planteskadegjørere på det materialet de selv produserer. For å synliggjøre mulig skadeomfang i enkeltsaker dersom denne virksomheten skulle omfattes også av klimaerstatningsordningene, viser vi til et ferskt eksempel fra Rogaland der det ble utbetalt over 8 millioner kroner i erstatning til et enkelt foretak etter sanering for pærebrann Om begrensningene i dagens forskrift Forskrift om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon har bestemmelser både om hvilke foretak og hvilke vekster som omfattes av erstatning ved klimabetingede skader. Etter at honningproduksjon fra 2009 kan gi rett til produksjonstilskudd, omfattes bare foretak med rett til produksjonstilskudd (forskriftens 2 Virkeområde). Forskriftens 4 Erstatning ved avlingssvikt angir at det kun er klimabetinget avlingssvikt i vekster til mat og fôr som kan gi grunnlag for erstatning. Ettersom blomsterproduksjon eller planteskoleplanter verken gir grunnlag for produksjonstilskudd eller er vekster til mat eller fôr, må det gjøres forskriftsendringer dersom disse produksjonene skal kunne utløse rett til avlingssvikterstatning. Dersom blomsterproduksjon skal omfattes, bør en etter SLFs vurdering vurdere om det er naturlig at også lignende produksjoner som ikke gir mat eller fôr bør innlemmes i forskriften, eksempelvis juletre- / pyntegrøntproduksjon Bør planteskoleproduksjon og blomsterproduksjon på friland omfattes av erstatning etter klimabetingede skader? En prinsipiell tilnærming til problemstillingen er spørsmålet om det er rimelig å betrakte frilandsproduksjon av blomster og planteskoledrift som landbruksproduksjon. Det dreier seg om arealer som kultiveres og pleies, og vekster som sås/plantes, dyrkes og høstes som vanlige landbruksvekster, og produksjonen er således grunnleggende å betrakte som landbruk. Når det gjelder produksjon som ikke er jordfast, dvs. dyrking i potter og lignende er det mer åpent om det kan kalles landbruk, men for denne type produksjon må en regne at produsentene har så store muligheter til å gjøre tiltak for å unngå klimaskader at det ikke vil være rimelig å tilby erstatning for klimabetingede skader. Et særtrekk for både frilandproduksjon av blomster og planteskoledrift er at verdien av avlingene per arealenhet er svært stor, og vesentlig høyere enn de produksjoner som i dag faller innenfor avlingssviktordningen. Når produksjonen er så intensiv må det kunne forutsettes at foretaket legger stor vekt på valg av arealer til produksjonen, herunder både om arealet kan være utsatt for flom, frost eller tørke. Det er vanskelig å se for seg at disse produksjonene kan drives uten tilgang til vanning. Man kan derfor trolig hevde at disse produksjonene i praksis er vesentlig mindre utsatt for Utredninger til jordbruksavtalepartene

37 klimabetingede skader enn andre landbruksproduksjoner. De økonomiske konsekvensene dersom klimabetingede tap likevel skulle inntreffe, kan imidlertid være store. Kvalitetstap dekkes ikke i dagens avlingssvikterstatning (unntak for frukt og bær), og SLF anbefaler ingen endringer på dette punktet. For flere av produksjonene som her omtales anser SLF at det vil ligge store utfordringer i å skille mellom tap som skyldes kvalitetsreduksjon og avlingstap i kilo. Gjensidige forsikring opplyser at de ikke tilbyr forsikring for avlingssvikt. Unntaket er at for frilandsproduksjoner som blir innvilget erstatning etter Forskrift om erstatning ved klimabetingede skader kan forsikringsselskapet, dersom foretaket har en såkalt helforsikring, dekke inntil 60 prosent av egenandelen, oppad begrenset til 15 prosent av avlingstapet. IF skadeforsikring tilbyr ikke forsikring for klimabetingede skader i planteproduksjonen. Statens landbruksforretning har så langt ikke forsøkt å kvantifisere de økonomiske virkningene dersom planteskoledrift og produksjon av blomster på friland inkluderes i erstatning ved klimabetingede skader. For de foretak det gjelder kan klimabetinget avlingssvikt gi betydelige økonomiske tap. For begge produksjonsformer gjelder at hvis de blir omfattet av erstatning ved klimabetinget avlingssvikt kan en regne med at en i mange erstatningssaker vil nå opp i toppavgrensingen på kr. Det skal altså få erstatningssaker til før det vil gi klare utslag på det totale forbruket over skadefondet. Potensialet for store erstatningssaker illustrerer også det tapspotensialet som ligger i denne delen av norsk planteproduksjon. Norsk Gartnerforbund anslår at det er mindre enn 10 produsenter av blomster på friland som har en omsetning av noe størrelse. Det er vesentlig flere planteskoler (SSB oppgir 152 jordbruksbedrifter med planteskoledrift ved telling i 2006), og her vil det mulige antall erstatningsutbetalinger bli vesentlig større Oppsummering og anbefaling Det er etter SLFs vurdering store avlingsverdier per dekar, relativt lav tapsrisiko men potensielt store økonomiske tap ved klimabetinget avlingssvikt i planteskoleproduksjon og blomsterproduksjon på friland. SLF ser noen utfordringer med å inkludere planteskoleproduksjon og blomsterproduksjon på friland i avlingssviktordningen, særlig når det gjelder å skille mellom kvalitetstap og tap i kilo. Utfordringene vurderes imidlertid som håndterbare. Den største problemstillingen når en skal vurdere utvidelse av avlingssviktordningen, er etter vår vurdering om ordningen bør omfatte erstatning for vekster til andre formål enn mat og fôr, og tilsvarende om foretak som ikke har rett på produksjonstilskudd bør kunne motta erstatning. SLF har i denne utredningen lagt stor vekt på å anbefale en erstatningsordning med klare og enkle prinsipper for hvem og hva som omfattes, og enkle og gjennomgående regler for beregning av erstatning. En utvidelse av ordningen i denne retningen vil sannsynligvis innebære behov for mer omfattende regler og mindre klare definisjoner på hvem og hva som omfattes av ordningen. Anbefaling om planteskoleproduksjon og blomsterproduksjon SLF anbefaler etter en samlet vurdering ikke at planteskoler og foretak som produserer blomster på friland innlemmes i avlingssviktordningen. 36 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

38 1.7 Tilråding og konklusjon SLF anbefaler videreføring og tydeliggjøring av prinsippet om at erstatningsordningen ved avlingssvikt utformes slik at den blir en hjelp gjennom en vanskelig økonomisk periode og ikke en form for inntektsgaranti. SLF anbefaler å tydeliggjøre hvilke tap som omfattes av ordningen uansett hvilken modell som velges for erstatningsberegning. SLF anbefaler videreføring av at kvalitetstap ikke dekkes av ordningen, med unntak for frukt og bær. Det anbefales at en ny modell for erstatningsberegning definerer tapsårsaker og andelen som skyldes klima, tidlig i erstatningsberegningen. Gjennom klarere regler for hvilke tap som dekkes vil fokus settes på klimaårsakene og gi et tydeligere og bedre grunnlag for beregning av erstatning. Et av målene med utredningen var å foreslå en enklere og lettere forvaltbar modell for erstatningsberegning. SLF tilrår at gjennomsnittsmodellen innføres som modell for erstatningsberegningen Gjennomsnittsmodellen gir samme erstatning til foretakene som nåværende modell, men modellen har et mer pedagogisk oppsett som øker søkers mulighet til å forstå erstatningsberegningen og grunnlaget for erstatningsutmålingen. Enklere modell for erstatningsberegning gir økt mulighet for innsyn og større åpenhet i forvaltningen. SLF har lagt til grunn for anbefalingene vedrørende satser at systemet skal være enkelt og lett forvaltbart. SLF anbefaler at det utarbeides en sats per vekst, og at satsene gjennomsnittlig legges på et noe lavere nivå enn i dag. SLF vil i arbeidet med å utarbeide satsene vurdere om en vil anbefale at det utformes satser per region eller nasjonale satser. Det skal vurderes hvilke kostnader som kan legges inn i satsene. Hvordan satsene kan tilpasses økologisk produksjon vil også bli vurdert. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen for erstatning ved avlingssvikt, erstatning ved svikt i honningproduksjonen og erstatning ved tap av bifolk harmoniseres til kroner. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen på kroner etter vinterskader på eng videreføres. SLF anbefaler at produksjon av blomster på friland og planteskoledrift ikke innlemmes i ordningen. Planteskoledrift og blomsterproduksjon skiller seg vesentlig fra de produksjoner som omfattes av avlingssviktordningen, blant annet ved at de verken er berettiget produksjonstilskudd eller er produkter til mat eller fôr. Foreslåtte endringer vil sette fokus på klimaårsakene og hvilke tap som omfattes av ordningen. Den anbefalte modellen for erstatningsberegning vil gi en enklere og mer forvaltbar erstatningsordning. Søker gis i større grad mulighet til å forstå erstatningsberegningen og grunnlaget for erstatningsutmålingen. Effekt av anbefalingene vil være mer åpenhet og innsyn i forvaltningen. SLF vil foreslå andre mindre endringer i forbindelse med høring av forslaget til ny forskrift. Anbefaling om forenkling av erstatningsberegningen for vekstgruppe grovfôr med husdyr presenteres også i høringsnotatet til ny forskrift. Utredninger til jordbruksavtalepartene

39 Plan for implementering og ikrafttredelse av endringer i forskriften Gjenstående utredningstemaer: mars-juni 2010 Erstatningsberegning vekstgruppe grovfôr Nye satser Forskriftsarbeid Utarbeiding av forslag til ny forskrift juni-september 2010 Departementsbehandling av forskriftsforslaget september-oktober 2010 Høring av forskriften oktober 2010-desember 2010 Fastsetting av forskriften virkning for skadeåret mars 2011 Fagsystem og veiledningsmateriell Endringer i fagsystemet ELF januar-september 2011 Endring av veiledningsmateriell mv januar-juni 2011 Informasjon og evt. opplæring i og om endringene Fagsystem og informasjonsmateriell vedr endringene på lufta august-september oktober Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

40 1.8 Økonomiske vurderinger av endringsforslag Innføring av gjennomsnittsmodellen som modell for erstatningsberegningen vil ikke føre til endringer i totale erstatningsutbetalinger over Skadefondet. Harmonisering av minsteutbetalingsgrensen for erstatning ved avlingssvikt, svikt i honningproduksjonen og tap av bifolk vil gi små endringer i totale erstatningsutbetalinger. Dersom det besluttes å utarbeide en sats per vekst vil dette i liten grad påvirke erstatningsutbetalingene. Dersom satsene gjennomsnittlig legges på et noe lavere nivå, vil totale utbetalinger gå noe ned. Dersom det besluttes å dele opp vekttall i konsum/industri innenfor grøntproduksjonen antas det ikke at samlet erstatning per vekstgruppe vil endres vesentlig. Det må påregnes kostnader til å utføre endringer i fagsystemet (ELF) og i veiledningsmateriell dersom det besluttes å endre modell for erstatningsberegning. Utredninger til jordbruksavtalepartene

41 2 Verdensarvsatsingen over LUF 2.1 Innledning World Heritage List, eller Verdensarvlista, ble etablert i 1972 av UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon). Listen har som mål å verne om verdens kultur og naturarv. Vegaøyan ble innskrevet på Verdensarvlista i 2004, Vestnorsk fjordlandskap i Begge områdene har betydelige verdier knyttet til jordbrukets kulturlandskap, og disse verdiene vil i stor grad bli svekket dersom det aktive jordbruket avtar eller opphører. Og disse områdene har Norge forpliktet seg internasjonalt til å ta vare på. Det er Miljøverndepartementet som koordinerer arbeidet, og i 2009 var den samlede sum til Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan rundt 14 mill kroner. Organisering og ansvarsforhold når det gjelder hvert enkelt verdensarvområde, bestemmes i stor grad lokalt. Vestnorsk fjordlandskap har etablert et Verdensarvråd som har ansvar for å bidra til en utvikling i områdene som er i tråd med intensjonen for verdensarv. På Vega er det tilsvarende Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv som koordinerer arbeidet med verdensarvområdet. 2.2 Formål med verdensarvsarvsatsingen over LUF Siden 2008 er det over LUF årlig avsatt kr. 3 mill til en egen satsing i verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Bakgrunnen er at landbruket og landbrukets kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i disse områdene. Jordbruket her er i tilbakegang, og det er behov for å se hvordan jordbruket kan drives og utvikles slik at kulturlandskapsverdiene blir ivaretatt for framtiden. Det er utarbeidet tiltaksplaner for kulturlandskapet i disse områdene der det blant annet fremkommer nødvendige tiltak for å sikre kulturlandskapsverdiene. I tiltaksplanene, som forelå i 2007, ble det redegjort for behovet for et kulturlandskapsbidrag som skulle sikre at viktige verdier knyttet til områdene ble ivaretatt på en god måte. Kulturlandskapsbidraget ble delt inn i arealbidrag, beitebidrag, investeringsbidrag og kulturbidrag. Den avsatte bevilgningen over jordbruksavtalen tildeles hvert år berørte fylkesmenn, som videre fordeler midlene til grunneiere i verdensarvområdene som bidrar til at verdiene opprettholdes i tråd med utarbeidede tiltaksplaner. Midler over jordbruksavtalen skal sees i sammenheng med andre tiltak innenfor verdensarvområdene, herunder virkemidler fra Miljøverndepartementets og Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. 2.3 Fordeling av midler Av bevilgningen fra jordbruksoppgjøret på 3 mill kroner hadde sentrale myndigheter en gjennomgang med berørte fylkesmenn for å sikre en hensiktmessig fordeling av midlene mellom både verdensarvområder, Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan, og fylkene Nordland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane (Hordaland har noe areal innenfor Vestnorsk, men her ble man enige om at Sogn og Fjordane tok ansvar for dette). Utgangspunktet for fordelingen var tiltaksplanene. Etter nøye vurderinger ble det bestemt at jordbruksavtalemidlene primært skulle gå til areal- og beitebidrag, men med en viss grad av fleksibilitet. Områdenes egne behovsanslag innenfor de ulike bidragene ble deretter lagt til grunn. 40 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

42 Begrunnelsen for å prioritere areal- og beitebidrag var blant annet at det haster med å få bukt med gjengroingen i områdene, og skjøtsel av disse arealene er grunnleggende for mange av verdiene her. Fylkesmennene mottok deretter et tildelingsbrev fra SLF med noen overordna føringer for bruken, og der økonomiske behovsanslag la grunnlag for fordeling av den samlede potten. Midlene ble fordelt til fylkesmennene etter en nøkkel som ga 2,45 mill kroner til Vestnorsk fjordlandskap og 0,55 mill kroner til Vegaøyan. Potten til Vestnorsk fjordlandskap ble delt i to like deler til hhv Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Fylkesmennene fikk belastningsfullmakt på tildelt beløp, og ellers stor frihet til å forvalte midlene i tråd med tiltaksplanene. For å sikre best mulig effektivitet i forvaltingen er allerede innarbeidede fagsystemer brukt i tilskuddsforvaltningen, der det er god oversikt over disposisjoner, ansvar m.m. Totalt er det 26 tilskuddsmottakere innenfor verdensarvområdene og 93 tilskuddsmottakere i randsonene som har mottatt tilskudd gjennom denne satsingen. 2.4 Bakgrunn for evaluering av verdensarvsatsingen I jordbruksoppgjøret 2009 ble det bestemt at verdensarvsatsingen over LUF skulle evalueres i forkant av jordbruksoppgjøret 2010, slik at partene kunne ta stilling til eventuell videreføring. Dette er en relativt ny satsing (foreløpig for 2008, 2009 og 2010), og ordningen som sådan har hatt kort virketid. Det er derfor vanskelig å måle konkrete resultater knyttet til kulturarv og biologisk mangfold som følge av satsingen. I henhold til jordbruksoppgjøret la derfor SLF opp til at satsingen ble evaluert i forhold til hvorvidt den valgte forvaltningsmodellen for avsatte midler og målsettinger i tiltaksplanen (som er utgangspunktet for prioritering av tiltak) er hensiktsmessige. Det var også ønskelig å få belyst hvorvidt samarbeidet med miljøsiden, og den helhetlige innsatsen som forutsettes fra staten sin side, er fulgt opp i praktisk forvaltning. Og avslutningsvis i hvilken grad satsingen har hatt effekt i forhold til den enkelte grunneiers mulighet og ønske om videreføring, eventuelt gjenopptakelse, av driften. 2.5 Gjennomføring av evalueringen Verdensarvsatsingen ble evaluert høsten 2009, og det var NILF som fikk i oppdrag å evaluere satsingen. Med utgangspunkt i føringer i jordbruksoppgjøret, og satsingens relativt korte virketid, har hovedformålet vært å vurdere forvaltningen og overordnede effekter av midlene. Førende for arbeidet har vært følgende hovedproblemstillinger: Har man en hensiktsmessig forvaltning av verdensarvsatsingen, og fungerer forvaltningen i praksis? Har satsingen hatt betydning for grunneieres mulighet for videreføring, styrking og/eller gjenopptakelse av driften? Det er i evalueringen valgt en metodisk tilnærming der det er tatt utgangspunkt i både kvantitativ og kvalitativ innsamling av primærdata, kombinert med bruk av sekundærdata. På bakgrunn av evalueringens begrensede kostnadsramme, der muligheten for å gå i dybden på alle problemstillingene ovenfor har vært begrenset, er dette løst gjennom å foreta en kvantitativ spørreundersøkelse til et utvalg av tilskuddsmottakere (telefonintervju), dybdeintervjuer med nøkkelpersoner i forvaltning og verdensarvråd/verdensarvstiftelse, samt en omfattende dokumentanalyse. Utredninger til jordbruksavtalepartene

43 2.6 Resultater Har man en hensiktsmessig forvaltning av verdensarvsatsingen, og fungerer forvaltningen i praksis? Evalueringen konkluderer med at forvaltningen fungerer godt i alle områder, og er tilpasset lokale utfordringer. Det har vært viktig med lokal fleksibilitet i forvaltningen av midlene der både bosetting, produksjonsforhold og særegne utfordringer har blitt vektlagt. Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan har valgt noe ulike forvaltningsmodeller, og det er også noe variasjon mellom forvaltningen i Nærøyfjorden og Geiranger (selv om de overordna prinsippene for forvaltningen her er ganske like), men det fungerer godt alle steder. Forvaltningen kan oppleves som komplisert for utenforstående fordi det er mange instanser og begreper, og ikke minst en rekke ulike virkemidler, å forholde seg til. Likevel oppleves forvaltningen oversiktlig og klar for de partene som jobber med den. Ansvarsforholdene synes å fungere, og informasjonen flyter godt. Verdensarvsatsingen over LUF treffer i hovedsak to av virkemidlene i tiltaksplanen, arealbidrag og beitebidrag, noe som var en klar føring gjennom tildelingsbrevet til fylkesmennene. Satsingen treffer med andre ord i forhold til hva som har vært hensikten. Det pekes likevel på at behovet for investeringer er stort, spesielt i Vestnorsk fjordlandskap, men at manglende økonomisk evne til å gjennomføre nødvendige moderniseringer ikke er til stede. Muligheter for å kunne åpne mer for investeringstiltak bør derfor vurderes, og da for tilskuddsmottakere innenfor selve verdensarvområdet. Dette vil samtidig være en langsiktig investering samfunnsmessig sett i og med at det bidrar til å opprettholde bosetting og levende bygder, noe verdensarvstatusen er avhengig av. Det pekes videre på at midlene i dag går til aktive bønder. Dette kan være sårbart i forhold til nedgangen i antall aktive bønder. På sikt kan det vurderes om beitebidraget kan benyttes av sesongboere slik at det for disse kan være aktuelt å sette ut dyr på sommeren. På Vega gjennomføres dette i og for seg ved at potten fra miljøsiden i større grad kan gå til ikke-aktive bønder. Når det gjelder den praktiske forvaltningen, den helhetlige innsatsen fra statens side generelt og samarbeidet med miljøsiden spesielt, konkluderer evalueringen med at dette fungerer bra. Det er mange sektorer, instanser, nivåer (stat, fylkesmann, kommune) og ulike virkemidler som skal sees i sammenheng i denne satsingen, noe som nevnt over kan synes uoversiktlig for utenforstående og virke utfordrende å få gjennomført i praksis. Likevel viser gjennomgangen at samarbeidet er organisert på en måte som gir gode resultater, og som synliggjør ulike sektorers innsats. Har satsingen hatt betydning for grunneieres mulighet for videreføring, styrking og/eller gjenopptakelse av driften? Flere opplever det å være innenfor et verdensarvområde som en utfordring. Statusen kan føre til begrensinger i forhold til blant annet muligheter for moderniseringer og etablering av annen type næringsvirksomhet. Noen opplever derfor midlene som en kompensasjon for at de pålegges å ta et større ansvar for kulturlandskapsverdier. Og at folk utenfra vektlegger disse verdiene i så stor grad, bidrar til en erkjennelse av at den jobben som gjøres i landskapet er viktig. Den tette oppfølgingen av tiltakene fra fylkesmannens side oppfattes også som positiv og konstruktiv. Evalueringen konkluderer med at hovedinntrykket fra alle områdene er at midlene har stor betydning for bøndene. De fleste berørte mener at tilskuddet har stor innvirkning på kulturlandskapet i området og for videreføring av driften. Flere har gitt uttrykk for at nedleggelse var et reelt alternativ, men at disse midlene bidro til at de ombestemte seg. Betydningen i forhold til å få dyr på beite er stor. I disse områdene er det snakk om marginale forhold, og ganske tungdrevne arealer (eksempelvis bratte 42 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

44 områder i Vestnorsk, og små øyer langt til havs på Vega) og der relativt små midler kan gjøre stor nytte. I alle områdene vektlegges betydningen av at man må ha fokus på framtiden for å lykkes. Midlene må være forutsigbare, og må gi rom for langsiktig forvaltning av verdiene i verdensarvområdene. For mange har verdensarvtilskuddet nå blitt et sentralt argument i deres planer for framtiden. En generell oppsummering av betydningen for grunneiere kan være at i Vestnorsk fjordlandskap har satsingen fungert som et virkemiddel i forhold til å opprettholde eksisterende produksjon. På Vegaøyan har satsingen resultert i at det settes flere dyr på beite enn hva som ellers ville vært tilfelle. 2.7 Hovedkonklusjoner og anbefalinger fra NILF Det er valgt noe ulike forvaltningsmodeller i de to områdene, men det fungerer veldig godt alle steder. Selv om det kommer midler fra både flere sektorer og potter, opplever de berørte at forvaltningen både er enkel og oversiktlig. Dette tyder på at samarbeidet med andre sektorer fungerer bra. I og med at dette gjelder få grunneiere har man også hatt mulighet til en god oppfølging, veiledning og kontroll av gjennomføringen og tiltakene. Evalueringen avdekker at det er noen konflikter knyttet til hvem som er innenfor selve verdensarvområdet og hvem som er i randsonen. Resultatene viser videre at midlene kommer bøndene til gode og at de verdsettes høyt. Mange gir uttrykk for at midlene har bidratt positivt både i forhold til ivaretakelse av kulturlandskapsverdier og med hensyn til å fortsette driften i områdene. Evalueringen vektlegger at hovedfokuset som er valgt på areal- og beitetilskudd er fornuftig, men at det er behov for betydelige investeringer i områdene, spesielt Vestnorsk fjordlandskap. Hovedanbefalingene til NILF er at verdensarvsatsingen over LUF opprettholdes. Det fleksible forvaltningssystemet, som i stor grad er tilpasset hvert av områdene, fungerer godt og bør opprettholdes. Det anbefales også at midlene samkjøres (felles pott med midler fra LMD og MD i Vestnorsk fjordlandskap, en delt pott på Vega) på samme måte som i dag. Satsene på beite- og arealtilskudd bør ikke endres, da forutsigbarhet er særdeles viktig i disse marginale områdene. Det anbefales derfor at potten økes for i større grad også kunne ivareta investeringsbehov. Det er mange potensielle søkere i randsonen. Føringer knyttet til prioritering av grunneiere innenfor verdensarvområdene for å begrense konflikter kan være aktuelt. 2.8 SLFs vurdering og tilråding På bakgrunn av NILFs evaluering, samt tilbakemeldinger/rapportering fra berørte fylkesmenn, vil SLF gi følgende vurdering og tilråding: Den valgte forvaltningsmodellen for verdensarvsatsingen over LUF fungerer godt, både i forhold til å følge opp målsettinger i tiltaksplanene og med hensyn til praktisk forvaltning. Samarbeidet med andre sektorer, først og fremst miljøsiden og Verdensarvrådet/Stiftelsen, fungerer også godt og en greier å se midler fra ulike sektorer i sammenheng. For den enkelte grunneiers mulighet for videreføring eller styrking av driften, oppleves den særskilte ordningen som veldig positiv. For noen har den vært et tungtveiende argument for å fortsette. Selv om det er for tidlig å si noe om de konkrete miljøeffektene av den særskilte satsingen, er det likevel mye som tyder på at satsingen har vært et sterkt incitament til å få flere dyr på beite og holde arealer som ellers ville grodd igjen i hevd. Utredninger til jordbruksavtalepartene

45 SLF tilråder derfor at verdensarvsatsingen over LUF videreføres etter samme modell som de siste tre år. Det er etablert en hensiktsmessig forvaltningsmodell som oppleves oversiktlig og fleksibel for berørte parter, og som har lagt til rette for et godt samarbeid med andre sektorer. Verdensarvsatsingen over LUF har bidratt til motivasjon og forsiktig optimisme hos grunneiere i områder der landbruket er svært sårbart for nedlegging av gårdsbruk. Langsiktighet og forutsigbarhet er viktig, og i marginale områder helt nødvendig for at grunneiere fortsatt skal satse på jordbruket. Verdensarvområder er områder som Norge har forpliktet seg internasjonalt til å ta vare på, og der alle berørte sektorer har et ansvar. Verdensarvsatsingen er derfor et nødvendig og viktig bidrag fra landbrukssektorern. NILF har utarbeidet et oppsummeringsnotat. Dette følger vedlagt. 44 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

46 3 Vurdering av ny tilskuddsordning for unge bønder 3.1 Mandat og organisering av arbeidet Mandat Jordbruket fremmet i sitt krav til jordbruksoppgjøret forslag om å etablere en ny tilskuddsordning for unge bønder. Saken ble fulgt opp med følgende formulering i sluttprotokollen fra jordbruksoppgjøret: For å tilrettelegge for økt rekruttering er partene enige om å igangsette et arbeid med å vurdere en egen støtteordning for ungdom. Avtalepartene skal involveres i arbeidet. Ordningen skal avgrenses til å gjelde innenfor det distriktspolitiske virkeområde og den skal være enkel å forvalte. Partene er enige om at dette spørsmålet skal drøftes ved neste års jordbruksoppgjør. I brev fra Landbruks- og matdepartementet datert 18. september 2009 fikk Statens landbruksforvaltning (SLF) i oppdrag å gjennomføre utredningen i samarbeid med Innovasjon Norge. Formålet med en ny støtteordning er kun kort omtalt i mandatet fra sluttprotokollen. Her heter det for å tilrettelegge for økt rekruttering. Mandatet sier imidlertid ingenting om hvorfor støtteordningen skal rettes mot ungdom og det distriktspolitiske virkeområdet. Vi har derfor valgt å gjengi aktuell tekst fra jordbrukets krav, statens tilbud og St.prp. 75 ( ). Ved å se teksten i sluttprotokollen fra jordbruksoppgjøret i sammenheng med teksten i jordbrukets krav og statens tilbud, gis et tydeligere bilde av hva som er bakgrunn og formålet med en ny tilskuddsordning. Jordbrukets krav 2009 I jordbrukets krav heter det (sitat): Forhandlingsutvalget ønsker som en hovedsatsing ved dette jordbruksoppgjøret å prioritere unge og arbeidsvillige kvinner og menn som vil gå inn i jordbruket. Det er de unge som er fremtiden. Ved å gi unge bønder gode vilkår, vil effekten bli økt rekruttering, som igjen kan sikre landbruket og distriktene i hele landet. Den nylig fremlagte odelsbarnsundersøkelsen fra Landbrukets Utredningskontor viser at stadig flere odelsbarn er usikre på om de skal ta over. I 1996 sa nærmere 70 % at de skulle ta over gården, i dag er det kun 54 % som svarer det samme. Gjennomsnittsalderen for å ta over landbrukseiendom er 52 år for kvinner og 45 år for menn. Unge mennesker i dagens samfunn sier at de ønsker å investere i fremtidsrettede produksjoner og produksjonsmåter, og de ønsker bedre ordninger for ferie, fritid og sykdom. Gode ordninger for tilleggs- og videreutdanning, gode svangerskaps- og barselordninger, gode fagmiljø m.m. er også gjentatte ønsker fra ungdom. Dette er tall og opplysninger som tilser at noe må gjøres for at ikke norsk landbruk skal bli nedlagt pga manglende rekruttering. Konkrete virkemidler må settes inn for å øke inntektene, for å bedre velferdsgodene og for å bedre investeringsmulighetene. Jordbrukets forhandlingsutvalg foreslår: Utredninger til jordbruksavtalepartene

47 Et rekrutterings/ungdomstilskudd på kroner per år for nye brukere. Tilskuddet trer i kraft f.o.m Eiendommen må være overdratt til ny bruker innen vedkommende fyller 35 år for å få rett på støtte i 5 år. Det settes av 25 mill. kroner for ordningen i Kravet om personlig bo- og driveplikt må være oppfylt. En generell styrking av velferdsordningene, jf. kapittel 6.4. Et forsterka generasjonsskiftetilskudd/lån til personer under 35 år gjennom midler fra Innovasjon Norge, jf. kapittel 6.3 i kravet. I kapittel 6.3 i jordbrukets krav heter det videre: I Soria Moria-erklæringen heter det at Regjeringen vil: Utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering innen landbruket slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre. Jordbrukets forhandlingsutvalg er enig i at finansiering og tilgang på rimelig kapital er viktig for å lette generasjonsskifte og sikre bedre rekruttering. Jordbrukets forhandlingsutvalg regner med at staten konkretiserer innholdet i regjeringserklæringen ved framlegging av tilbudet. (.) Jordbrukets forhandlingsutvalg krever at:( )Det etableres en ordning med et ekstra investeringstilskudd for brukere under 35 år på inntil kroner innenfor bevilgningen til de fylkesvise BU-midlene. Statens tilbud 2009 I statens tilbud 2009 heter det: Jordbrukets forslag om rekrutterings/ungdomstilskudd på kroner per år i 5 år for nye brukere har gode intensjoner, men må antas å være lite treffsikkert og vil også kunne gi rom for uønsket tilskuddstilpasning. Ordningens innretning og vilkår har klare paralleller til tilskuddsordningen til unge bønder som ble innført i Denne ble avviklet etter få år, da partene erkjente at ordningen bød på store forvaltningsmessige utfordringer i forhold til vilkårene som var satt, at den genererte større behov for kontroll og dermed også økte transaksjonskostnadene. Ordningen ga heller ikke ønsket effekt. Statens forhandlingsutvalg mener det vil være uheldig å på ny innføre et lite målrettet og effektivt virkemiddel. Jordbrukets andre forslag innebærer et forsterka generasjonsskiftetilskudd/lån til personer under 35 år på inntil kroner gjennom midler fra Innovasjon Norge. Innenfor jordbruksavtalen er det allerede i dag et tilskudd til generasjonsskifte som gjelder mindre investeringer i forbindelse med overtakelse av landbrukseiendom. Ordningen er i dag lite brukt. I 2008 var kun 5,6 pst. av BUmidlene bevilget til denne ordningen, og gjennomsnittlig tilskuddsbeløp var kroner. Dette har sammenheng med at investeringer i forbindelse med overtakelse i dag som regel er større satsinger, og at søkere dermed får større uttelling innenfor det generelle investeringstilskuddet. Statens forhandlingsutvalg mener derfor at det ikke er behov for ytterligere en ordning på dette området, men vil prioritere å legge bedre til rette for ungdom som ønsker å satse i landbruket gjennom en kraftig økning av rammen for lån med rentestøtte og ekstraordinære tiltak allerede i Denne satsningen er også ment å være et tilbud til alle andre som er villige til å satse og investere i landbruket, uavhengig av produksjon, størrelse, omfang eller alder. 46 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

48 St.prp. nr. 75 ( ) I jordbruksforhandlingene ble det enighet om å gjennomføre en utredning, jf. mandat i sluttprotokollen. I St.prp. nr. 75 ( ) Om jordbruksoppgjøret 2009 endringer i statsbudsjettet for 2009 m.m. heter det i kapittel Ungdom/rekruttering/likestilling: Det er viktig å sikre rekruttering til landbruket. For ungdom som skal overta en landbrukseiendom, er både økonomiske og sosiale forhold avgjørende for valget som skal tas. Gjennom jordbruksavtalen 2009 legges det til rette for ungdom som ønsker å satse i landbruket gjennom en kraftig økning av rammen for lån med rentestøtte og ekstraordinære investeringstiltak allerede i 2009, samt en økning i rammen til investeringsmidler også i Denne satsningen er også ment å være et tilbud til alle andre som er villige til å satse og investere i landbruket, uavhengig av produksjon, størrelse, omfang eller alder. BU-midlene generelt har en god innretning mot ungdom. Bl.a. er BU-midlene innrettet mot investeringer i forbindelse med generasjonsskifter. I tillegg er ungdom (kvinner) særlig prioritert gjennom deler av regelverket, bl.a. ved at det kan gis tilskudd til bedriftsutvikling for personer under 35 år basert på en større andel av kostnadsoverslag enn hva den generelle regelen tillater. Gjennom å stimulere til entreprenørskap, kompetanse og utvikling av nye næringer, legges det til rette for å gjøre landbruket mer attraktivt for ungdom med høyere utdannelse å komme tilbake til bygda, og for kvinner å gå inn i landbruket. For å tilrettelegge for økt rekruttering, igangsettes et arbeid med å vurdere en egen støtteording for ungdom. Avtalepartene skal involveres i arbeidet. Ordningen skal i tilfelle avgrenses til å gjelde innenfor det distriktspolitiske virkeområde og den skal være enkel å forvalte. Partene er enige om at dette spørsmålet skal drøftes ved neste års jordbruksoppgjør. I jordbruksoppgjøret 2008 ble det innført en ordning for tildeling av nyetableringskvote for melk hvor søkere under 35 år prioriteres. Ordningen videreføres. Velferdsordningene er viktige for å bidra til rekruttering til landbruket, derfor økes satsene for avløsertilskuddene. Det styrker også finansieringen av landbruksvikarordningen. Forvaltningsreformen iverksettes fra I den forbindelse vil fylkeskommunene få økt ansvar for rekruttering, kompetanseheving, likestilling og etter- og videreutdanning i landbruket. Fylkeskommunen har i dag ansvar for utdanning og utdanningsprogrammet for naturbruk og er også delaktige i programmene for ungt entreprenørskap på landbruks- og matområdet. Endringene vil medføre en styrking av området også ved at fylkeskommunene tildeles 20 mill. kroner over jordbruksavtalen. Den samlede satsningen for å fremme rekruttering til landbruket inneholder følgende elementer: - Ekstraordinære investeringstiltak i landbruket på 200 mill. kroner for Økt låneramme for rentestøtte med 300 mill. kroner fra og med Økning i bedriftsrettede bygdeutviklingsmidler med 40 mill. kroner i Utrede mulighet for støtteordning til ungdom innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Utredninger til jordbruksavtalepartene

49 - Ungdom prioriteres ved tildeling av nyetableringskvote for melk. - Fylkeskommunene gis økt ansvar for rekruttering, kompetanseheving, likestilling og etterutdanning i landbruket. Arbeidet styrkes med 20 mill. kroner. - Økning i satsene for avløsertilskuddene, som også styrker finansieringen av landbruksvikarordningen Tolkning av mandatet I mandatet heter det at det skal vurderes en egen støtteordning for ungdom. Vi legger til grunn at man med mandatet ønsker en vurdering av ordninger som kan stimulere flere unge inn i landbruket. Videre i utredningen har vi derfor valgt å bruke begrepet unge bønder. Ut fra dokumentene og mandatet tolker SLF formålet med en egen ordning til å være økt rekruttering av unge bønder innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Bakgrunnen for dette er bekymringen over den stadig økende alderen på aktive jordbrukere, og at stadig færre odelsbarn ønsker å ta over. En økende andel unge inn i næringen vil også kunne gi mer optimisme og framtidstro inn i landbruket. Yngre har selvsagt en lengre tidshorisont å planlegge ut fra, og vil naturlig nok kunne ha større satsingsiver. Rekruttering av alle aldersgrupper er en generell utfordring. For dette er det satt inn andre ikke aldersspesifikke tiltak, jf. sitat ovenfor hentet fra St.prp. 75 ( ). Gruppen tolker mandatet videre slik at rekruttering av kvinner ikke skal vurderes særskilt i dette arbeidet. Mandatet avgrenser en eventuell ny ordning til å gjelde innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Vi legger til grunn at det er gjort en vurdering av dette i forkant av utforming av mandatet. I vurderingen av en ny støtteordning vil vi konsentrere oss om å vurdere hovedelementene i en eventuell ordning, uten å komme med forslag til regelverk for ordningen. Det er lagt til grunn at en tilskuddsordning består av følgende hovedelementer 1 : a) Mål for ordningen b) Kriterier for måloppnåelse c) Tildelingskriterier, herunder beregningsregler d) Oppfølging og kontroll e) Evaluering Hovedelementene i en eventuell ny ordning for unge bønder blir nærmere vurdert i kapittel 3.3. Mandatet sier ingenting om å vurdere andre tiltak enn en egen støtteordning for å øke rekrutteringen av unge bønder. Når det likevel er valgt å gjøre det, er det fordi vi mener det er vanskelig å gjøre en vurdering av en ny ordning uten samtidig å vurdere det i forhold til andre aktuelle tiltak. SLF har 1 Jf. Bestemmelsene om økonomistyring i staten pkt Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

50 derfor vurdert hvorvidt endringer i enkelte eksisterende ordninger over jordbruksavtalen kan bidra til å rekruttere unge bønder inn i aktivt landbruk (kapittel 3.4 og 3.5). Også juridiske virkemidler som odelsloven og konsesjonsloven vil påvirke omsetningen av landbrukseiendommer og kunne ha effekt på alderssammensetningen. Disse virkemidlenes er imidlertid ikke vurdert Organisering av arbeidet SLF fikk i oppdrag å gjennomføre utredningen i samarbeid med Innovasjon Norge. Det ble opprettet en arbeidsgruppe bestående av Hilde Haug Simonhjell (leder) og Elin Brekke fra Statens landbruksforvaltning og Knut Saxebøl fra Innovasjon Norge. Utredningen er videre organisert med en referansegruppe bestående av Einar Frogner fra Norges Bondelag, Ole-Anton Teigen fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anders Klaseie fra Norges Bygdeungdomslag, Marita Oxum fra Fylkesmannen i Telemark, Even Ystgård fra Nord-Trøndelag Fylkeskommune, Jo Egil Aalerud fra Kommunal- og regionaldepartementet og Sigrun Rødset fra Landbruks- og matdepartementet. Det er avholdt tre møter i referansegruppa underveis. Utredningen er deretter behandlet i SLF og er et innspill til jordbruksavtalepartene i forkant av jordbruksoppgjøret Bakgrunn Dette kapitlet gir en beskrivelse av statistikk og øvrig dokumentasjon som er relevant for vurderingen av tiltak rettet mot å få flere unge bønder inn i landbruket Utvikling i antall foretak og alderssammensetning i landbruket Det var rundt foretak som søkte om produksjonstilskudd ved søknadsomgangen 20. august Utvikling i antall foretak fremgår av tabell 1, som viser at reduksjonen i antall foretak er avtakende og var 1,6 prosent fra 2008 til Til sammenligning er gjennomsnittlig årlig reduksjon i perioden ,8 prosent, og 4,2 prosent for perioden Utredninger til jordbruksavtalepartene

51 Tabell 1: Utvikling i antall foretak som søker om produksjonstilskudd ved augustomgangen. Årlig endring Årlig endring Endring Østfold -3,70 % -1,80 % -2,80 % Akershus -3,00 % -2,10 % -1,50 % Oslo -4,40 % 0,00 % 10,00 % Hedmark -4,10 % -2,60 % -2,20 % Oppland -2,90 % -1,60 % -2,20 % Buskerud -4,00 % -3,20 % -1,90 % Vestfold -4,00 % -2,50 % -1,10 % Telemark -4,80 % -3,10 % 1,30 % Aust-Agder -6,10 % -3,80 % 2,00 % Vest-Agder -6,50 % -2,70 % 1,70 % Rogaland -2,30 % -2,10 % -0,80 % Hordaland -6,20 % -2,80 % -0,20 % Sogn og Fjordane -4,80 % -3,10 % -2,00 % Møre og Romsdal -5,40 % -3,00 % -3,20 % Sør-Trøndelag -4,00 % -2,50 % -2,30 % Nord-Trøndelag -3,40 % -2,20 % -2,00 % Nordland -4,40 % -2,50 % -1,70 % Troms -6,30 % -3,70 % -2,90 % Finnmark -7,2 % -2,7 % -4,2 % Landet -4,20 % -2,80 % -1,60 % Kilde: Søknad om produksjonstilskudd, SLF Til tross for at tabellen over viser en positiv utvikling viser aldersfordelingen på eierne av foretakene en negativ trend. Fordelingen av søkere om produksjonstilskudd mellom de ulike aldersgruppene viser at andelen bønder under 40 år er redusert betydelig de siste 15 årene. Samtidig har andelen i gruppene 60 år og eldre økt. For disse aldersgruppene har faktisk antallet foretak økt jevnt i hele perioden ,0 30,0 25,0 20,0 15,0 10,0 5,0 0, <= 39 år år år år år >= 70 år Figur 1: Utvikling i alder på innehaver av enkeltpersonforetak som søker av produksjonstilskudd. Kilde: SLF 50 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

52 I gjennomsnitt for alle omsetninger var den nye eieren av landbrukseiendommer 50,5 år. Omsetning i forbindelse med skifteoppgjør bidrar til at gjennomsnittsalderen er så høy. Som tabell 2 viser, er gjennomsnittsladeren for personlige kjøpere ved alle de andre omsetningstypene lavere en 50 år. Tabell 2: Gjennomsnittsalder for omsetninger til personlige kjøpere i 2008, etter omsetningstype Omsetningstype Antall omsetninger Gjennomsnittsalder, personlig kjøper Fritt salg ,3 Gave ,8 Uskifte- /skifteoppgjør Tvangsauksjon 40 49,9 Annet ,6 Totalt ,5 Gjennomsnittsalderen for kjøper varierer også en del mellom fylkene, fra 46 år i Østfold til 54 år i Troms og Finnmark og Nordland. Dette fremgår av tabell 3. Utredninger til jordbruksavtalepartene

53 Tabell 3: Tinglyste omsetninger av landbrukseiendommer 1, etter fylke, type omsetning og type og kjønn på kjøper Hele landet Antall omsetninger Kjøper Gjennomsnittsalder, personlig kjøper Mann Kvinne AS Andre , ,5 Fylker Østfold ,6 Akershus og Oslo ,1 Hedmark ,4 Oppland ,2 Buskerud ,7 Vestfold ,9 Telemark ,6 Aust-Agder ,4 Vest-Agder ,2 Rogaland ,1 Hordaland Sogn og Fjordane ,3 Møre og Romsdal ,6 Sør-Trøndelag ,9 Nord-Trøndelag ,1 Nordland ,6 Troms ,1 Finnmark Omfatter eiendommer med minst 5 dekar jordbruksareal og/eller 25 dekar produktivt skogareal. Kilde: SSB Utvikling i antall overtakelser av landbrukseiendommer I 2008 ble det tinglyst omsetninger av landbrukseiendommer, dvs. 4,5 prosent av landets landbrukseiendommer. Antall overdragelser var i perioden relativt stabilt på rundt 5 prosent. Fra 2006 ser det ut til at omsetningen har stabilisert seg på et noe lavere nivå. Omsetningstakten var høyest i Hedmark med 5,3 prosent av eiendommene og lavest i Møre og Romsdal med 3,9 prosent. Av de tinglyste overdragelsene av landbrukseiendommene, ble 30 % av eiendommene (2 570 stykker) omsatt i fritt salg. (Med fritt salg mener en at eiendommen er omsatt til en pris som tilsvarer markedsverdien.) I følge tall fra SSB var gjennomsnittlig kjøpesum for disse landbrukseiendommene kroner i 2008, dvs en økning på 10 prosent fra 2007 og en økning på 233 prosent fra Dersom en ser på omsetningene i fritt salg der landbruk er oppgitt som formål, finner en at gjennomsnittlig kjøpesum var høyest i Vestfold med 2,9 millioner kroner i I den andre enden av skalaen finner man Nordland, hvor gjennomsnittlig kjøpesum var kroner. 52 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

54 Av alle de omsatte landbrukseiendommene i 2008 ble 59 prosent kjøpt eller overtatt av en mann, 37 prosent av en kvinne, 2 prosent (dvs. 184 eiendommer) til aksjeselskap og 1,7 prosent til andre upersonlige kjøpere. For landbrukseiendommene som ble omsatt i 2008 oppga 65 prosent at eiendommen skulle brukes til landbruk, mot 72 prosent i Resten av landbrukseiendommene fordelte seg med 18 prosent til boligformål, 8 prosent til fritidsbruk og 3 prosent til annen bruk. Figur 2: Tinglyste omsetninger av landbrukseiendommer i alt, etter fylke og bruksformål oppgitt på skjøtet Kilde: SSB For alle omsetningene hadde videre 17 prosent av eiendommene aktiv jordbruksdrift i eierens regi i følge SSB, dvs rundt 1400 overdragelser. For omsetningene i fritt salg var tilsvarende andel 12 prosent. I forbindelsen med denne utredningen har SSB koblet sin statistikk med søknad om produksjonstilskudd i en egen kjøring, for å se på aldersfordelingen blant kjøperne av landbrukseiendommer som søker om produksjonstilskudd etter overdragelsen. Kjøringen er basert på følgende forutsetninger: 1. Kun omsetninger til personlige kjøpere. 2. Omsetninger der det maks er 2 kjøpere. 3. Antall omsetninger der ny kjøper er maks 35 år det året vedkommende kjøper eiendom 4. Ny kjøper søker om produksjonstilskudd året etter overdragelsen Utredninger til jordbruksavtalepartene

55 Resultatet fremgår av tabell 4. I overkant av 500 overdragelser på landsbasis skjer til ny eier som søker om produksjonstilskudd året etter, og som er 35 år eller yngre i kjøpsåret. Tilsvarende antall innenfor det distriktspolitiske virkeområdet utgjør rundt 340. Tabell 4: Antall tinglyste eiendommer med personlig kjøper (maks 2 kjøpere), og hvor ny eier er innehavder/daglig leder i foretak som søker om produksjonstilskudd året etter. Kilde: SLF og SSB Tinglyst i 2003 Tinglyst i 2006 Tinglyst i 2007 Totalt antall Under 35 år Totalt antall Under 35 år Totalt antall Under 35 år Sone I Sone II Sone III Sone IV Sone II-IV Landet Tabell 5 tydeliggjør utviklingen i prosent innenfor de ulike sonene og på landsbasis. 38 prosent av overdragelsene til aktive eiere innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2007 skjer til ny eier som er 35 år eller yngre. Andelen ser ut til å være økende i perioden Tabell 5: Andel av alle overdragelser til ny søker om produksjonstilskudd som skjer til eier under 35 år. Kilde: SLF og SSB Tinglyst i 2003 Tinglyst i 2006 Tinglyst i 2007 Sone I 40 % 39 % 42 % Sone II 40 % 42 % 52 % Sone III 35 % 38 % 40 % Sone IV 36 % 35 % 34 % Sone II-IV 36 % 37 % 38 % Landet 37 % 38 % 40 % Odelsbarns vurdering av fremtidig overtakelse Andelen jordbrukseiendommer med odel var i 1999 på 77 prosent av jordbruksbedrifter med personlig eier og med aktiv jordbruksdrift. 2 Landbrukets Utredningskontor gjennomførte i 2009 en ny 2 Resultatkontrollen, Budsjettnemnda for jordbruket 54 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

56 odelsbarnundersøkelse 3. Undersøkelsen tar opp interessante spørsmål i forhold til hvorvidt utviklingen beskrevet ovenfor vil fortsette, og vi har derfor valgt å presentere noen av resultatene kort nedenfor: 54 prosent av odelsbarna sier at de skal ta over eller tror de kommer til å ta over hjemgården, mens i 1996 sa ca.70 prosent av respondentene tilsvarende. Andelen usikre er økende. Sammenlignet med 2002 er utviklingen likevel positiv (51 %). Den fallende oppslutningen blant odelsbarn om å overta er noe av bakgrunnen for at jordbruksavtalepartene ønsker å vurdere tiltak for å øke rekrutteringen til landbruket. Odelsbarnundersøkelsen fra 2009 viser videre at færre jenter ønsker å ta over (43 %) enn gutter (65 %). Holdningene til overtakelse fordelt på aldersgrupper viser også at rekrutteringen kan bli vanskeligere fremover. Aldersgruppen år er mest negative/minst positive til overtakelse. Ser man på regionale forskjeller, er avstand til arbeidsmarkedet viktig. Situasjonen er mest dramatisk i Nord-Norge, hvor 37 prosent er positive til overdragelse, og 41 prosent negative. Disse eiendommene er sannsynligvis også minst ettertraktet på det åpne markedet. Mellom produksjonene er melkebruk og storfekjøttproduksjon minst ettertraktet, korn mest ettertraktet. Den viktigste grunnen til ikke å ta over bruket er i følge Landbrukets utredningskontors undersøkelse at det vil koste for mye i form av penger og innsats i forhold til inntektene (25 %). Yrkesvalg og planer er ikke forenlig med overtakelse er en annen viktig grunn (24 %). Økonomi gjenspeiler seg også når odelsbarna blir spurt om hva som er de største utfordringene ved å ta over eiendommen. Lønnsom drift (70 %), mye vedlikehold (37 %), finansiering til kjøp av bruket/nødvendige investeringer (31 %) er de største utfordringene. I undersøkelsen svarer 32 prosent av odelsbarna at, dersom de overtar, vil de øke/utvide driften, 16 prosent vil trappe eller legge ned driften, 44 prosent vil videreføre. Respondentene er mer offensive innenfor melkeproduksjon enn kornproduksjon, og mer offensive i Nord-Norge (44 % vil utvide). 61 prosent av de som er positive til overdragelse sier det er aktuelt å starte opp med andre produksjoner enn dagens Utfordringer relatert til overtagelsen I vurderingen av om man skal overta en landbrukseiendom eller ikke, vil vi peke på følgende forhold som viktige utfordringer som avgjør om vedkommende velger å overta eller ikke: a) Inntekt. Overgangen fra å være lønnsmottaker til å bli selvstendig næringsdrivende innen landbruket betyr for mange en nedgang i inntekt. b) Kapitalbehov ved kjøp av landbrukseiendom og oppstart av produksjon. Investeringsbehovet avhenger av nivået på vedlikehold og investeringer som er foretatt av forrige eier, men også kunnskap og holdninger til investeringer i nytt/større utstyr. Tiltak for å avhjelpe denne utfordringen er vurdert nærmere i kapittel 3.3 og 3.4. c) Kompetanse, inkl. muligheter for etterutdanning. Aktuelle tiltak er vurdert i kapittel og Rapport fra Landbrukets utredningskontor: Rekruttering i landbruket. Odelsbarns holdninger til overtakelse av gård. Utredninger til jordbruksavtalepartene

57 d) Mulighetene for den eldre generasjonen både med hensyn til alternativ inntekt og bosted. Tidligpensjonsordningen har som mål å lette generasjonsskifter i jordbruket, se vurdering i kapittel e) Utnyttelse av utdannelse og erfaringer fra annen yrkesvei/karriere. f) Trygdeordninger og pensjonsrettigheter, inkl. rettigheter ved sykdom og fødselspermisjon for selvstendig næringsdrivende. g) Motivasjon/ inspirasjon. h) Jobbmuligheter og infrastruktur i) Ektefelle/samboer/ j) Venner/nettverk. Tiltak knyttet til punkt e-j er ikke nærmere vurdert i denne utredningen. Faglig og sosialt nettverk i bygda, arbeidsplass til partner, barnehage, skole, bredbånd, og holdning til landbruk og landbruksbasert produksjon er imidlertid noen viktige elementer når beslutningen om overtakelse skal skje. Det vises i denne forbindelse til andre prosjekter som er igangsatt for å fremme rekrutteringen til landbruket, som er vurderinger knyttet til dette: Nå er det min tur. Dette er et prosjekt i regi av Norges bygdeungdomslag. Prosjektet kom i gang i jordbruksoppgjøret i Det ble satt av 2 mill. kr til Bygdeungdomslaget for å gjennomføre prosjektet. I dette prosjektet blir det gitt støtte til å gjennomføre samlinger og lokale tiltak for å fremme trivsel og aktivitet i bygder. Prosjektet ble avsluttet i Bygdebygger. Med bakgrunn i blant annet en rekke forsknings- og utredningsmiljøers funn om faktorer som påvirker folks interesse for å etablere seg i bygdenæringer, ble Innovasjon Norge i 2007 oppfordret i oppdragsbrevet fra Landbruks- og matdepartementet om å videreutvikle Ung bygdenæring. Det ble nedsatt ei ressursgruppe bestående av unge fra ulike deler av landet og med tilhørighet til bygda. Prosjektet et avsluttet på grunn av manglende interesse på kommuneplanet Vurdering av ny tilskuddsordning Det eksisterer allerede investeringstilskudd ved eiendomsoverdragelse til unge bønder; tilskudd ved generasjonsskifte. I 2009 ble det innvilget 95 tilskudd til tradisjonelt jord- og hagebruk, med et gjennomsnittlig innvilget beløp på kroner. Videre ble det innvilget 2 tilskudd til tilleggsnæring over denne ordningen på totalt kroner. Siden det allerede eksisterer et investeringstilskudd for unge bønder, er det ikke aktuelt å utrede noe nytt investeringstilskudd rettet mot denne målgruppen. Under punkt 3.4 blir imidlertid aktuelle justeringer av eksisterende investeringsordninger vurdert. Nedenfor vurderes et tilskudd for alle unge som driver gård, uavhengig av investeringsbehov. Det eksisterer ikke noe slikt tilskudd i dag. 4 Kilde: E-post fra Olav Solberg av Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

58 3.3.1 Tidligere tilsvarende tilskuddsordning Tiltak for å stimulere unge til å gå inn i jordbruket har vært forsøkt tidligere. Ved jordbruksforhandlingene i 1998 ble det innført et separat tilskudd til unge bønder. Reglene for tilskuddet ble fastsatt i forskrift om tilskudd til unge bønder. Formålet med tilskuddsordningen var å styrke økonomien for ungdom og spesielt unge kvinner i en oppstartingsfase når disse går inn i landbruket som aktive næringsutøvere. Tilskuddet ble gitt som en fast sats per landbrukseiendom. Det ble gitt kun ett tilskudd per landbrukseiendom. Vilkårene var at brukeren enten eide eller forpaktet en landbrukseiendom på registreringstidspunktet og at vedkommende var under 35 år. Tilskuddet ble gitt inntil det året brukeren fylte 35 år. Utbetalinga skjedde etter søknadsomgangen i august. Ved den første utbetalinga var satsene kr for kvinner og kr for menn. Året etter ble satsene økt til henholdsvis kr og kr Tilskuddet ble det første året kun utbetalt til personlige søkere, ikke selskaper. Det meldte seg straks spørsmål med hensyn til tilfeller der brukeren var over 35 år, men hadde en samboer eller ektefelle under 35 år som var medbruker. Og hva med ansvarlige selskaper som hadde deltakere under 35 år? Ved jordbruksforhandlingene i 1999 ble vilkårene utdypet for å ta hensyn til disse: I de tilfeller hvor ektefelle/samboer til søker står oppført som medbruker og blir lignet for næringsinntekt fra landbrukseiendommen, vil tilskuddet utbetales dersom minst en av brukerne er yngre enn 35 år. Tilskuddet gis også til ansvarlige selskap som er opprettet av samboere eller søsken, eller som opprettes ved eiendomsoverdragelse innenfor en periode på 3 år, når en av brukerne er yngre enn 35 år. Tilskuddet ble utbetalt til brukeren, også i tilfeller der medbrukeren utløste tilskuddet. Utdypingene førte til nye utfordringer siden samboere ikke kunne dele næringsinntekt. Det innebar at det kun i tilfeller der drifta var organisert som et ansvarlig selskap, kunne alderen på samboer komme i betraktning. Kompaniskap, f.eks. mellom far og sønn, som ikke var organisert som ANS, gikk glipp av tilskuddet. Daværende generell forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket inneholdt også bestemmelser om at forpaktere måtte bo på eiendommen for å få tilskudd. ANS ble ansett som leieforhold og følgelig måtte alle deltakerne i ANSet bo på eiendommen for å få tilskudd. Ordningen ble delvis finansiert med midler fra pensjonistavgrensningen. Det skjedde ved at avgrensningen for søkere som var 70 år eller eldre økte fra kr til kr , samtidig som ordningen med tilskudd til unge bønder ble innført. Året etter ble beløpet økt til kr og søkere mellom 67 og 70 år ble avgrenset med kr Som et ytterligere stimuleringstiltak for å påskynde generasjonsskifte ble ordningen med tidligpensjon for jordbrukere innført fra og med Ordningen med tilskudd til unge bønder ble avviklet ved jordbruksforhandlingene i 2001, etter en erkjennelse om at ordningen ikke hadde ønsket effekt. Partene ville få til en mer målrettet satsing på unge bønder som ønsker å overta og drive gårdsbruk. Midlene ble derfor overført til Landbrukets utviklingsfond. Dette ble gjort ved å utvide rammen for de fylkesvise BU-midlene til tradisjonelt jordbruk. Utredninger til jordbruksavtalepartene

59 3.3.2 Mål og kriterier for måloppnåelse Mål for ordningen SLF legger til grunn følgende forståelse av målet med et nytt tilskudd: Økt rekruttering av aktive bønder under 35 år innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Dette er imidlertid et ganske generelt mål som ikke indikerer noe bestemt nivå for målet, kun at det skal skje en økning i rekrutteringen i forhold til dagens nivå. Alternativt kan målet gjøres mer konkret og målbart, for eksempel at rekrutteringen av bønder i under 35 år skal øke med 15 prosent i det distriktspolitiske virkeområdet. Målet for ordningen kan være: Økt rekruttering av aktive bønder under 35 år innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Dersom ordningen skal innføres, må det imidlertid gjøres grundigere vurdering av formuleringen før målet fastsettes. Målet må da ses i sammenheng med de øvrige hovedelementene som blir gjeldende for ordningen Kriterier for måloppnåelse De direkte tilskuddene har i utgangspunktet unntak fra Bestemmelser om økonomistyring i staten pkt 6.2 og 6.3 på grunn av målstrukturen og virkemidlenes kompleksitet. Evaluering av resultater og samfunnsmessige effekter kommer best til uttrykk i samlet resultatrapportering for disse ordningene, jf. St.prp. 67 ( ). Likevel bør det tilstrebes å fastsette gode kriterier for måloppnåelse, jf. Bestemmelsene pkt I pkt i Bestemmelsene er det videre påpekt at kriteriene for måloppnåelse skal ha en slik grad av presisjon at det kan foretas oppfølging uten uforholdsmessig store kostnader. Blant overdragelsene i 2007 var det 335 enkeltpersonsforetak som søkte om produksjonstilskudd i 2008 i sone II-IV, der innehaver hadde overtatt eiendommen da han var 35 år eller yngre. Dette utgjorde 38,4 prosent av alle søkere, som overtok eiendom i 2007 innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, uavhengig av alder. Denne andelen har økt fra 36,5 prosent blant overdragelsene i 2003, jf. tabell 6. Et kriterium for måloppnåelse kan være at denne prosentandelen øker ytterligere. Redusert gjennomsnittlig alder for deltakere i foretak som søker om produksjonstilskudd kan være et annet kriterium for måloppnåelse. Tabell 6: Antall tinglyste eiendommer med personlig kjøper, hvor ny eier er innehaver/daglig leder av foretak som søker om produksjonstilskudd året etter Kilde: SLF og SSB År for tinglysing av overdragelse Antall overdragelser i Norge Antall overdragelser i sone II-IV Antall overdragelser til personer 35 år, innenfor sone II-IV Overdragelser til personer 35 år, innenfor i sone II- IV, i % av alle overdragelser 22,6 % 24,8 % 25,6 % Overdragelser til personer 35 år, innenfor i sone II- IV, i % av alle overdragelser innenfor sone II-IV 36,5 % 37,4 % 38,4 % 58 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

60 3.3.3 Målgruppe Vurderinger knyttet til foretak som søker av tilskudd For produksjonstilskudd er det foretak som søker tilskudd, ikke personer. Ved et nytt rekrutteringstilskudd kan ikke foretaket oppfylle kravet om at eiendommen må være overdratt til ny bruker innen vedkommende har fylt 35 år. Foretakets innehaver kan imidlertid oppfylle kravet. Dette er uproblematisk for enkeltpersonforetak (ENK). For ANS, DA, AS og andre typer foretak som søker produksjonstilskudd lar dette seg imidlertid vanskelig løse siden flere personer kan stå som deltakere i foretaket. Skal det da være tilstrekkelig at én av deltakerne i foretaket har overtatt en eiendom før fylte 35 år? I så fall kan man tenke seg at selskapene tilpasser seg ved å ha med en eier av landbrukseiendom under 35 år i selskapet, uten at vedkommende er aktiv i foretaket. Videre vil det gjøre det svært gunstig for samdriftsmedlemmer å ha egne foretak, framfor å kun søke samlet gjennom samdriftsforetaket. Dersom det åpnes for et rekrutteringstilskudd til andre typer foretak enn enkeltpersonforetak, vil det rekke en rekke parallelle problemstillinger knyttet til driftsfellesskap som vi i dag har for avløsertilskuddet. Et mulig alternativ er å avgrense muligheten for tilskudd til ENK slik det ble gjort i ordningen som ble avviklet i En og samme person kan ikke få registrert flere enkeltpersonforetak, med mindre følgende kriterier er oppfylt: * Det drives virksomhet på flere forskjellige geografiske steder eller i forskjellige bransjer. * Hvert av enkeltpersonforetakene må drive selvstendig næringsvirksomhet. Det må da være aktivitet av et visst omfang. Omfanget må vurderes både i forhold til tid, innsats av arbeidskraft og økonomisk omsetning. Ved å avgrense til enkelpersonforetak hindrer man dermed mulighetene for at en person kan utløse flere tilskudd betydelig. Uansett bør det settes vilkår om at søkere som har flere foretak, kan bare gis tilskudd for ett foretak. Per august 2009 utgjorde andre selskapsformer enn enkeltpersonforetak 6 prosent av alle foretak som søkte om produksjonstilskudd. Det vil selvsagt bli oppfattet som urimelig at ikke alle foretak får tilskudd, uavhengig av organisasjonsform. Det har over flere år vært jobbet for å få harmonisert rammebetingelsene for samdrifter i melkeproduksjon med øvrige foretak. For mange unge er samarbeidsløsninger helt sentralt for å få mer ordnede forhold for ferie og fritid, og for at de skal satse på landbruket. Dermed virker det lite hensiktsmessig at disse ikke skal kunne få et rekrutteringstilskudd. Et eventuelt rekrutteringstilskudd bør avgrenses til å gjelde kun for enkeltpersonforetak. Til tross for at det ikke er en optimal løsning, ser vi ikke at det er mulig å gi et slikt aldersbestemt tilskudd til andre selskaper Det distriktspolitiske virkeområdet I mandatet heter det at ordningen skal avgrenses til å gjelde det distriktspolitiske virkeområdet. Sonene fremgår av figur 3. SLF legger til grunn at det med distriktspolitiske virkeområdet menes sone II-IV. Utredninger til jordbruksavtalepartene

61 Figur 3: Sonene for det distriktspolitiske virkeområdet. Kilde: Kommunal- og regionaldepartementet Fra enkelte i referansegruppa påpekes det at det også i sentrale strøk, der tilgangen på alternative arbeidsplasser er bedre, kan det være vanskelig å få yngre bønder til å ta over gårdsbruk. Det uttrykkes ønske om å prioritere aktiv drift av gårdsbruk uavhengig av geografi. Gjennom å styrke ordninger som skal øke rekrutteringa til landbruket over hele landet, kan en sette fokuset på økt rekruttering generelt og ikke måtte forsvare hvorfor noen områder er prioritert og andre ikke. I lys av innspillene fra referansegruppa og rekrutteringssituasjonen utenfor det distriktspolitiske virkeområdet (jf. tabell 5), kan det vurderes om det også bør vurderes tiltak som gjelder for hele landet. Dette blir nærmere vurdert i kapittel 3.4 og 3.5. Det distriktspolitiske virkeområdet kan enten knyttes til bostedet til eieren av eiendommen/søker av tilskuddet eller driftssenteret til foretaket. Driftssenteret til foretaket stedfestes som hovedregel til den eiendommen der driftsbygningen ligger. Dersom dette ikke samsvarer med hovedproduksjonen til foretaket, legges driftssenteret til driftsbygningen primært på den eiendommen der den produksjonen med størst andel av foretakets omsetning er plassert, sekundært til den eiendommen som har størst 60 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

62 jordbruksareal. Både pristilskudd og produksjonstilskudd gis etter den sone foretakets driftssenter er plassert i. SLF finner det hensiktsmessig at dette også gjøres gjeldende for et eventuelt nytt rekrutteringstilskudd, SLF anbefaler derfor at plassering av foretakets driftssenter avgjør hvorvidt foretaket er innenfor det distriktspolitiske virkeområdet eller ikke Krav til alder Hvilken øvre aldersgrense som skal settes for målgruppen må ses i sammenheng med alderssammensetningen i landbruket. I kapittel 3.2 er alderssammensetningen i landbruket beskrevet. Gjennomsnittlig alder på bruker er 50 år. Gjennomsnittsalderen ved overtakelse av landbrukseiendom er på 45 år for menn og 52 år for kvinner. Som vist i kapittel 3.2 var ca. 40 prosent av de nye eiere med aktiv drift i aldersgruppen 35 år eller yngre, og utgjorde vel 500 omsetninger per år. Dersom det settes ytterligere begrensninger utover dagens krav i forskrift om produksjonstilskudd, som for eksempel at søker skal eie en landbrukseiendom eller ha tatt over en eiendom i løpet av en gitt periode, blir potensielle søkere av det nye tilskuddet tilsvarende redusert. Å senke alderen for målgruppen til lavere enn 35 år ses derfor som lite hensiktsmessig. Det anbefales at målgruppen for tilskuddet avgrenses til personer under 35 år. Med under 35 år menes at ny eier er innenfor målgruppen hele det året vedkommende fyller 35 år. Dette vil kunne oppfattes som enkelt og minst urettferdig blant søkerne. Eksempel: Ved overdragelse av eiendom det året søker fyller 35 år, vil første og eneste søknad for denne søkeren innenfor ordningen kunne skje innen frist 20. august det året Krav om eierskap til landbrukseiendom Spørsmålet her er hvorvidt det skal settes krav om at søker skal ha overtatt en landbrukseiendom eller om alle som driver landbruk, uavhengig av om de har kjøpt seg gård eller ikke, skal være berettiget det nye rekrutteringstilskuddet. Formålet med å utvikle en støtteordning for unge bønder er å øke rekrutteringen til landbruket. Slik sett burde det ikke ha noe å si om foretaket leier eller eier eiendommen hvor produksjonen foregår. I tillegg er de aller fleste landbrukseiendommer odelseiendommer. Det er vanskeligere å overta/kjøpe en landbrukseiendom for de som ikke er odelsberettigete. Like fullt vil disse være like viktige ressurser inn i næringa. For disse kan en aktuell mulighet være forpaktning eller leie. Et slikt krav byr dette også på noen utfordringer for eventuell ektefelle som har landbruksdrift i eget foretak. Dersom kun en av ektefellene står som eier av landbrukseiendommen, vil den ektefellen som ikke står som eier, heller ikke være berettiget rekrutteringstilskudd. På den annen side, dersom det åpnes for å gi et rekrutteringstilskudd til alle foretak som søker og som er under en viss alder, vil dette ikke nødvendigvis gi rekruttering på sikt. En slik ordning vil kunne motivere til at foretak flyttes på papiret over på personer som oppfyller aldersvilkåret, uten at reell rekruttering har skjedd. Jo større tilskuddet blir, jo større blir selvsagt insentivet til slik tilpasning. Å avdekke fiktive foretak viser seg svært vanskelig å gjennomføre, jf. dagens utfordringer med å avdekke driftsfellesskap. Utredninger til jordbruksavtalepartene

63 Ved å gi tilskudd til alle som driver, uavhengig av eierforhold, vil man videre kunne oppnå at den reelle overdragelsen blir utsatt. For den unge bonden vil det være hensiktsmessig å ta over eiendommen, og dermed ha full råderett over produksjonsgrunnlaget. Hensikten med et nytt tilskudd bør være å oppnå en fast forankring til landbruket med varig virkning. Et fast tilskudd til unge bønder som kjøper landbrukseiendom kan påvirke prisfastsettelsen av overdragelsen. Ved taksering av landbrukseiendom i forbindelse med konkret salg, kan det være et element i vurderingen. Dette kan medføre at effekten av ordningen vil komme selger til gode til en viss grad, og dermed svekkes for kjøper. Dette vil spesielt være tilfelle ved åpent salg. Det anbefales at det stilles krav om at søker eier en landbrukseiendom Krav om aktiv drift I enkelte strøk av landet er det også en utfordring å få noen til å bo på landbrukseiendommene, men det er ikke tema for denne utredningen. Formålet med en ny tilskuddsordning er å øke rekrutteringen til et aktivt landbruk. Det er tre aktuelle alternativer å knytte kravet om aktiv drift til: 1. Krav om personlig driveplikt. 2. Krav om minimum kroner i omsetning og uttak av varer og tjenester, jf. krav i forskrift om produksjonstilskudd. 3. Krav om å være registrert i merverdiavgiftsregisteret, det vil si avgiftspliktig omsetning eller uttak på minimum kroner, og kunne levere årsoppgave som landbruksforetak jf, krav i forskrift om produksjonstilskudd. I forslag til rekrutteringstilskudd i jordbrukets krav 2009 var det lagt inn krav om personlig driveplikt. Slik vi ser det vil et slikt krav skape unødvendig hindringer for bonden. Dersom vedkommende ønsker å leie bort (deler av) egen jord, men likevel har drift gjennom sitt foretak, bør det ikke være til hinder for at vedkommende kan få et rekrutteringstilskudd. I forskrift om produksjonstilskudd er det krav om at foretaket må oppfylle punkt 2 eller 3 ovenfor. Vi legger til grunn at et eventuelt rekrutteringstilskudd for unge bønder skal være et produksjonstilskudd, med samme søknads- og forvaltningsrutiner som for øvrig produksjonstilskudd. I så fall må de generelle vilkårene i forskrift om produksjonstilskudd også gjelde for dette nye tilskuddet. Kravet på minimum kroner i omsetning er ikke et høyt krav til aktivitet. Dersom det er ønskelig å ha et høyere krav til aktivitet, kan krav om at foretaket må være registrert i merverdiavgiftsregisteret, det vil si minimum kroner i omsetning og uttak, være et aktuelt alternativ. Heller ikke omsetning på kroner er imidlertid høy omsetning. I etableringsfasen vil foretaket naturlig nok ikke kunne dokumentere noen omsetning. Hvis det ved oppstart av virksomheten er på det rene at den raskt vil få en omsetning over kroner, vil imidlertid registrering kunne skje umiddelbart 5. Dersom dette er en aktuell løsning, må det ses nærmere på om dette enkelt lar seg gjøre. Beløpsgrensen for registrering i avgiftsmanntallet refererer seg videre til nettoomsetningen, det vil si omsetning uten merverdiavgift. Beløpsgrensen knytter seg til den næringsdrivendes samlede omsetning og uttak i en periode på tolv måneder. Tolvmånedersperioden er uavhengig av kalenderåret. 5 Kilde: 62 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

64 Forvaltningsmessig vil det være enklest å ha like grunnvilkår som får øvrige produksjonstilskudd. Dersom tilskuddsatsen settes forholdsvis høy, kan dette likevel tale for at kravet til omsetning kanskje bør settes strengere. Det anbefales at tilskuddet gis til foretak som oppfyller dagens omsetningskrav i forskrift om produksjonstilskudd, alternativt gjennom krav om registrering i merverdiavgiftsregisteret Krav om å bo på landbrukseiendom SLF legger til grunn at bosetting er et av flere viktige formål for å sikre rekruttering til landbruket, og det kan derfor være aktuelt å stille krav om at målgruppen må bo på landbrukseiendommen, jf. forslag i jordbrukets krav Samtidig finnes det allerede annet regelverk som skal sikre dette. Konsesjonsloven inneholder tre former for boplikt.: 1. Dersom man tar over landbrukseiendom konsesjonsfritt fra nær familie eller man har odelsrett til eiendommen, oppstår det personlig boplikt på eiendommen. Søker kan ikke lenger søke om unntak fra boplikten men kan unngå kravet ved å søke om konsesjon. Ved avgjørelsen av denne type konsesjonssøknad skal det legges særlig vekt på om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning og ivaretar hensynet til bosettingen i området og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. I tillegg skal det legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne og husforhold. Eierens tilknytning til eiendommen og livssituasjon kan tillegges vekt som et korrigerende moment. 2. Den som søker konsesjon på en eiendom kan også få boplikt som et vilkår for konsesjon. Det er opp til kommunen å vurdere om det skal settes vilkår om boplikt i den enkelte sak og om boplikten skal være personlig eller upersonlig. 3. I kommuner med forskrift om nedsatt konsesjonsgrense kan man overta eiendom konsesjonsfritt ved å bekrefte at eiendommen skal brukes som helårsbolig. Denne boplikten er upersonlig og kan oppfylles ved at eieren eller noen andre er folkeregistrert som bosatt på eiendommen. De tre formene for boplikt er alle knyttet til overtakelse av eiendom. Å etablere enda et krav til bosted i en eventuell ny støtteordning for unge bønder har etter SLFs vurdering liten hensikt, og virker unødvendig forvanskende for ordningen. Det anbefales at det ikke settes noe særskilt krav til bosted i en eventuell ny tilskuddsordning Krav om landbruksproduksjon på eiendommen I tabell 7 nedenfor fremgår strukturutviklingen for ulike produksjoner over tid. Tabellen viser at blant de største produksjonene skjer den raskeste strukturutviklingen innen potet, grønnsaker og ku- og geitmelk. Utredninger til jordbruksavtalepartene

65 Tabell 7: Utvikling i antall foretak innen ulike produksjoner Produksjon Årlig endring * Endring * Grovfôr -3 % -2 % Korn -4 % -3 % Frukt og bær -5 % -3 % Grønnsaker -7 % -7 % Potet -11 % -8 % Kyr Melkekyr -8 % -7 % Ammekyr -2 % -2 % Geiter Melkegeit -6 % -5 % Ammegeit 5 % 5 % Sau over 1 år -5 % -2 % Utegående sau 40 % 8 % Svin til slakt foregående år -7 % -4 % Avlspurker -8 % -3 % Kylling -1 % -11 % Verpehøner -9 % 0 % * Foreløpige tall for 2009 Kilde: Søknad om produksjonstilskudd, SLF Noe av forklaringen på den store variasjonen mellom produksjonene kan være ulike inntektsmuligheter. Både grønnsaks- og melkeproduksjon er dessuten arbeidsintensive produksjoner, og arbeidsbelastning og ferie- og fritidsmuligheter kan være andre årsaker. SLF har ikke sett på hvorvidt lønnsomheten er en viktigere årsak til manglende rekruttering i noen produksjoner fremfor andre. Lønnsomheten i forhold til innsats er imidlertid tatt frem som den viktigste årsaken til at odelsbarna ikke ønsker å ta over bruket i odelsbarnsundersøkelsen i 2009 fra Landbrukets Utredningskontor. Sett i et rekrutteringslys vil all aktivitet på gårdene være positivt, enten det er planteproduksjon, melk eller «Inn på tunet». Videre er det ønskelig med en så enkel ordning som mulig. SLF anbefaler derfor ikke å snevre målgruppen inn til bestemte produksjoner eller kun tradisjonelle produksjoner. Det anbefales ingen differensiering eller avgrensning med hensyn til produksjoner Tildelingskriterier og økonomiske konsekvenser. Ved eventuell etablering av en ny tilskuddsordning trengs kriterier som gir henholdsvis grunnlag for avgrensing av aktuelle tilskuddsmottakere og holdepunkter for hvordan tilskudd til den enkelte mottaker skal fastsettes. I henhold til Finansdepartementets veileder Om etablering og forvaltning av tilskuddsordninger i staten, må disse kriteriene understøtte målene med tilskuddsordningen. De kan 64 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

66 eventuelt også gi føringer for hva tilskuddet skal kunne brukes til. I begrepet tildelingskriterier inngår også eventuelle faktorer som gir grunnlag for å fastsette størrelsen av tilskuddsbeløp til den enkelte mottakeren, såkalte beregningsregler. Det legges til grunn at målgruppa for en ny tilskuddsordning, jf. kapittel er bønder under 35 år, som har overtatt en landbrukseiendom innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, og har et foretak som oppfyller omsetningskravet, alternativt kravet til merverdiavgiftregistrering i forskrift om produksjonstilskudd. SLF vil peke på to alternative utforminger av et slikt driftstilskudd til unge bønder: 1. Et årlig tilskudd til eiere av landbrukseiendommer under 35 år. Tilskuddet gis hvert år fram til og med det året de fyller 35 år. 2. Et tilskudd til de som har overtatt landbrukseiendom i løpet av de siste tre årene, og som er under 35 år. Tilskuddet gis for 3 år, men ikke lenger enn til og med det året vedkommende fyller 35 år. SLF mener at alternativ 2 vil være mest hensiktsmessig. Et slikt rekrutteringstilskudd vil bidra til at oppstartsperioden ikke blir så økonomisk tøff for de under 35 år. Utgiftene løper fra første dag, mens det ofte tar noe tid før inntektene kommer. Ved nyetablering av husdyrproduksjon vil dette være spesielt krevende. Se også vurdering knyttet til tilskudd til avløsning ved ferie og fritid, kapittel I oppstartsperioden er det dessuten ofte behov for investeringer. Summen av disse elementene gir et stort behov for kapital. Yngre brukere har dessuten hatt mindre muligheter til å få opparbeidet seg kapital på forhånd. Et slikt tilskudd vil stimulere de som er under 35 år ekstra i forhold til å ta et valg om overtakelse. Ved at tilskuddet gis i inntil tre år etter overdragelsen gir man samtidig en ekstra stimulering for å unngå at de som nylig har startet opp faller fra. Blant foretak hvor innehaver overtok landbrukseiendom i 2003 og som søkte om produksjonstilskudd i 2004, søkte 85 prosent om produksjonstilskudd også i 2008, det vil si en avskalling på 15 prosent. For de som var under 35 år i 2003 var tilsvarende avskalling på 12 prosent fra 2004 til Det er naturlig at avskallingen er mindre i yngre aldersgrupper. Likevel er det betydelig potensial for å redusere avskallingen blant de yngre. I alternativ 2 ovenfor er det sagt at tilskuddet kan gis i tre år. Denne perioden kan eventuelt også økes for eksempel til fem år, avhengig av ambisjoner og bevilgning. Ut fra formålseffektivitet, anbefales det imidlertid heller en høy sats over ett færre antall år, enn lavere sats over flere antall år. Tilskuddet gis i tre år etter overtakelse for alle som har overtatt i løpet av siste tre år. Tilskuddet gis kun frem til og med det året vedkommende har fylt 35 år. Som et grunnlag for å vurdere størrelsen på tilskuddssatser, kunne det vært foretatt en undersøkelse blant potensielle unge bønder av responsen på ulike satsstørrelser. På grunn av knapp tid for utredningen, har det imidlertid ikke vært mulig å gjennomføre dette. Å overdra en landbrukseiendom og produksjon er imidlertid en stor beslutning for mange, som avhenger av en rekke faktorer. Dersom ett enkelt tilskudd skal lykkes i å bidra til en reell økning i rekrutteringen av unge bønder, må tilskuddssatsene være betydelig høyere enn de var i ordningen som ble avviklet i I tabell 8 er det regnet på ulike utslag av ulike satser og om tilskuddet blir gitt i tre eller fem år. Det er her tatt utgangspunkt i søknad for produksjonstilskudd og tinglyste omsetning av landbrukseiendommer i perioden som tilsier om lag 350 overdragelser per år for det distriktspolitiske virkeområdet, jf. tabell 4. Antatt bevilgningsbehov gitt at ordningen skulle gjøres Utredninger til jordbruksavtalepartene

67 gjeldene for hele landet er også lagt inn i tabell 8, som sammenligningsgrunnlag (det vil si 550 overdragelser). Det gjøres oppmerksom på at endelig bevilgningsbehov vil kunne fravike på grunn av forutsetninger som er lagt inn i tallberegningene som ligger til grunn for tabell 4. Det er for eksempel foretatt en avgrensning til eiendommer med en eller to eiere. SLF mener likevel at materialet gir en god indikasjon på mulig bevilgningsbehov for ordningen. Tabell 8: Bevilgningsbehov gitt at tilskuddet gis i 3 eller 5 år etter overdragelse. Mill kroner. Tilskuddssats (kr) Distriktspolitisk virkeområde (sone II- IV) Ca. 350 overdragelser i året Hele landet (sone I-IV) Ca. 550 overdragelser i året 3 år 5 år 3 år 5 år mill 35 mill 33 mill 55 mill ,5 mill 52,5 mill 49,5 mill 85,5 mill mill 70 mill 66 mill 110 mill ,5 mill 87,5 mill 82,5 mill 139 mill Bevilgningsbehovet de første årene vil imidlertid avhenge av hvordan det nye tilskuddet skal fases inn. Det er to alternativer: A. Tilskuddet gis kun for de som overtok landbrukseiendom i fjor. B. Tilskuddet gis til alle som har overtatt landbrukseiendom i løpet av de siste tre år. De som overtok for tre år siden får imidlertid tilskuddet kun ett år mens de som overtok for to år siden kan få tilskuddet i to år. Alternativ B vil gi et bevilgningsbehov som vist i tabell 8. Alternativ A vil innebære en opptrapping i bevilgningsbehovet de første tre årene. Tilskuddssatsene bør være av en slik størrelse at de utgjør en betydelig økonomisk forskjell for tilskuddsmottaker og på denne måten stimulere til overtakelse. Det innebærer at satsen må være betydelig større enn for ordningen som ble avviklet i Ved innfasing av det nye tilskuddet anbefales alternativ B ovenfor, som innebærer fullt bevilgningsbehov fra første år. Bevilgningsbehovet ved ulike satser er vist i tabell Administrative konsekvenser Det er lagt til grunn at tilskuddet legges inn som en del av søknads- og forvaltningsrutinene for produksjonstilskudd. Dette innebærer at kommunene er vedtaksinstans på lik linje med øvrig produksjonstilskudd, Fylkesmannen er klageinstans og SLF er forvalter av ordningen. En ny ordning innebærer utvidelse av søknadsskjema, veiledningsmateriell og kontrollrutiner. Det må blant annet etableres en kontroll mot eiendomsregisteret i forhold til eier og tidspunkt for overtakelse, og evt. en ekstra kontroll mot merverdiavgiftregisteret. 66 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

68 I henhold til mandatet skal ordningen være enkel å forvalte. Dette er søkt ivaretatt gjennom de forslag som er gjort. Vurdering av investeringsvirkemidler 3.4 Om bygdeutviklingsmidlene Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) brukes til å støtte opp under utviklings- og investeringstiltak. Dette kan være tiltak som vil være med på å gjøre det mer attraktivt å gå inn i landbruket, uten at det er det primære målet med investeringen. Tilskudd ved generasjonsskifte er et konkret virkemiddel for å gjøre generasjonsskifte mer smidig. Ved behov for større investeringer vil de involverte erfaringsmessig heller velge å benytte de ordinære investeringsvirkemidlene innenfor BU-ordningen for å få større økonomisk uttelling. NILF/Senter for bygdeforskning har fått i oppdrag av Innovasjon Norge å evaluere bruken av fylkesvise BU-midler. Oppdraget er bestilt av LMD og er en videreføring av arbeidet Riksrevisjonen gjorde i forhold til dette virkemiddelet. Hensikten er å få grunnlag til å vurdere behovet for endringer av virkemiddelet for å oppnå bedre resultater og større treffsikkerhet. Endelig rapport vil forligge ca. 10. februar 2010, dvs. omtrent samtidig med at denne utredningen ferdigstilles. Evalueringen vil på lik linje med denne utredningen bli vurdert i forbindelse med årets jordbruksforhandlinger. I de videre vurderingene knyttet til BU-ordningene er det tatt utgangspunkt i ordningene slik de eksisterer per i dag, og mulige endringer i ordningene som følge av evalueringen er ikke vurdert. Noen funn fra evalueringen er imidlertid omtalt. Hovedtrekkene i dagens BU-ordninger kan på basis av gjeldende forskrift beskrives som i figur 4. Figuren viser virkemidler øverst, deretter finansieringsformål og nederst finansieringsordninger. Utredninger til jordbruksavtalepartene

69 Virkemidler for bruk i henhold til nasjonal og regional strategi Investeringsstøtte i driftsapparat: -Tilskudd -Rentestøtte -Taps-/ rentestøttefond Kan også gi: Etablererstipend Støtte til bedriftsutvikling Støtte til generasjonsskifte (investeringer) Støtte til adre tiltak i tråd med formål i forskrift Finansieringsformål bestemt i forskrift Investeringsstøtte i driftsapparat: Støtte til utvikling av alternativ næring med grunnlag i landbrukets ressurser Finansieringsordninger Sentrale bygdeutviklingsmidler Fylkesvise bygdeutviklingsmider Fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidler Midler til bygdeutvikling Figur 4: Midler til bygdeutvikling: Finansieringsordninger, finansieringsformål og virkemidler. Ordningen fra Kilde: Utkast til evalueringsrapport fra NILF/Senter for bygdeforskning Fordeling av midlene Utviklingen i antall søknader om BU-midler og innvilgede midler viser en jevn avtagende utvikling. (årsaken til økningen i 1999 er at det ble tilskudd til grøfting over denne ordningen dette året.) Tallene viser en liten tendens til utflating de siste årene. Dette kan ha sin årsak i politisk signal gitt av Terje Riis Johansen i 2006 som sa blant annet: Investeringsvirkemidlene i landbruket skal bidra til en variert bruksstruktur. Dette medfører at vi ønsker en fordeling av BU-midler og andre investeringsvirkemidler til flere aktører i forhold til Antall avslag Antall innvilget Figur 5: Utvikling i antall søknader om BU-midler med antall avslag og innvilgede Kilde: Innovasjon Norge, rapport til LMD 68 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

70 Enkeltpersoner stod i 2008 for et bevilget beløp (tilskudd + lånebeløp for rentestøtte) på 357 mill. kroner det vil si 34 prosent av de totale tilskudd- og rentestøttebevilgningene. Det øvrige går til foretak. Fra utkast til evalueringsrapport fra NILF/Senter for bygdeforskning ser vi at fordelingen mellom aldersgrupper viser at 62 mill. kroner, det vil si 17 prosent av bevilgningene til enkeltpersoner, har gått til aldersgruppen under 35 år. Aldersgruppen år er den dominerende med 61 prosent av bevilgningene til enkeltpersoner. På bakgrunn av at mange søkere i dag søker om BU-midler som enkeltpersonforetak eller ved at de står bak et samdriftsselskap, har utvalget ovenfor imidlertid begrenset verdi for å si noe om den samlede fordelingen av BU-midler til ulike aldersgrupper Effekt i forhold til rekruttering I et foreliggende utkast til evaluering fra NILF/Senter for bygdeforskning vises det til at gjennomsnittsalderen hos bønder som har fått BU-støtte er lavere enn hos bønder som ikke har mottatt støtte. Videre at 24,7 prosent av bøndene som ikke hadde fått BU-støtte var over 60 år, mens blant de som hadde fått BU-støtte utgjorde denne aldersgruppen henholdsvis 7,7 prosent (tradisjonelt landbruk) og 16,7 prosent (nye næringer). Disse tallene viser i følge evalueringen en klar sammenheng mellom tildeling av BU-midler og generasjonsskifter gjennomført i rett tid. Evalueringen belyste også på hvorvidt man vil anbefale sine egne barn å satse på landbruk og å ta over bruket. Blant de som svarte sa 68 prosent av de som hadde fått BU-støtte til tradisjonelt landbruk at de ville anbefale dette, mot 54 prosent blant de som ikke hadde mottatt BU-støtte. Resultatet er kanskje ikke så overraskende og viser at det er større framtidstro blant de som har fått BU-støtte. Evalueringen viser videre at for de som har fått BU-støtte til tradisjonelt landbruk oppgir langt flere at gården vil være drevet av dagens bruker om tjue år, enn for de som ikke har mottatt BU-støtte. Tilsvarene oppgis større sannsynlighet for at gården vil være forpaktet bort eller nedlagt hos de som ikke har mottatt BU-støtte. Disse funnene indikerer i følge evalueringen at BU-støtte motiverer til fortsatt tro på landbruk og til generasjonsskifter i landbruket Resultatmål for fylkesvise bygdeutviklingsmidler For de fylkesvise BU-midlene rapporterer Innovasjon Norge på følgende resultatmål og indikatorer til Landbruks- og matdepartementet: Bidrag til sysselsetting, særlig for kvinner - forventet sysselsetting - antall tilsagn og støttenivå per tilsagn Bidrag til nyskaping, markedsorientering og synergieffekter - antall samarbeids-/nettverkstiltak - næringsfordeling av tilleggsnæringer Bidrag til effektivisering av det tradisjonelle landbruket - endringer i driftsomfang Utredninger til jordbruksavtalepartene

71 Bidrag til sysselsetting i næringssvake områder - tilsagn i det distriktspolitiske virkeområdet Fra 2008 rapporteres det også i henhold til nasjonale satsingsområder i Landbruks- og matdepartementets strategi for næringsutvikling "Ta landet i bruk". Det er imidlertid ingen rapportering på de ulike aldersgrupper. Det anbefales at det utarbeides et eget resultatmål for bønder under 35 år. Dette vil kunne bidra til å øke fokuset på denne gruppen i fordeling av midlene i Innovasjon Norge Tilskudd ved generasjonsskifte For å kunne legge til rette for de som ønsker å være i landbruket videre, men som ikke gjør de store investeringene som kunne utløse investeringsvirkemidler fra BU-ordningen, har man åpnet for en enklere tilskuddsordning, Tilskudd ved generasjonsskifte. Her kan det gis tilskudd til personer under 35 år som i forbindelse med overtagelse av landbrukseiendom trenger å gjennomføre mindre investeringer for å opprettholde drift i tradisjonelt landbruk eller tilleggsnæring. Ordningen gjelder både familieoverdragelser og øvrige overdragelser. Tilskuddet kan gis med inntil 40 prosent av godkjent kostnadsoverslag. Til det underrepresenterte kjønn kan det gis et tilskudd på inntil 60 prosent av godkjent kostnadsoverslag. Det ble bevilget 21 mill. kroner i Til sammenligning ble det bevilget 16 mill. kroner i 2007 og 18 mill. i Antall saker ligger på ca.100 per år. Ordningen blir forvaltet i hvert fylke og tas av fylkets BU-pott. Fylket bestemmer hvor stor denne satsingen skal være. Ut fra dette blir ordningen markedsført og søknadene prioritert. Interessen for ordningen vil påvirkes i hovedsak av om det er vanskelig å bli prioritert og av markedsføring av ordningen. Tabell 9: Tilskudd ved generasjonsskifte tradisjonelt jord- og hagebruk. Kilde: Innovasjon Norge År Antall mottakere Innvilget beløp I alt Tabell 10: Tilskudd ved generasjonsskifte tilleggsnæring. Kilde: Innovasjon Norge År Antall mottakere Innvilget beløp I alt Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

72 Som vi ser av tallene er det til sammen de fem siste årene bevilget ca. 86 mill. kroner over denne BUordningen Styrke ordningen Som vist i tabell 4 ligger potensielle søkere på om lag 520 overdragelser på landsbasis hvor ny eier er under 35 år og søker om produksjonstilskudd etterfølgende år. Forutsetter man av halvparten av disse (dvs. 260 søkere) skal kunne få tilskudd, og med gjennomsnittlig tildeling på kroner, gir dette et bevilgningsbehov på 52 mill. kroner. Det er for 2009 brukt ca. 22 mill. kr til denne ordningen. Isolert sett for denne målgruppen innebærer dette et behov for ytterligere ca. 30 mill. kroner for i større grad å dekke opp behovet hos denne målgruppen. Dette forutsettes i så fall at disse midlene tas fra øvrige BU-ordninger Endringer i ordningen Det kan være aktuelt med en videreutvikling av dagens ordning. Av tidsmessige årsaker har det ikke vært mulig å foreta en helhetlig og grundig vurdering av hvordan dette skal gjøres, men tillater oss likevel å vurdere noen elementer ved ordningen. En mulig utvidelse av ordningen innebærer å gi eksisterende forskrift et tillegg som åpner for å bevilge rentestøtte til unge bønder som overtar og viderefører eller videreutvikler dagens drift. Dette må komme i tillegg til eksisterende ordning med tilskudd til mindre investeringsbehov, og bevilgningen til ordningen bør i så fall økes samtidig, slik som nevnt ovenfor. Ved en utvidelse bør ordningen fortsatt være en søknadsbasert ordning hvor tildeling og prioritering bygger på gitte kriterier. Rentestøtten kan for eksempel gis til lån tatt opp til kjøp av eiendommen, nødvendig påkostning av bygninger og lån til kjøp av redskap, under forutsetning at søker vil være aktiv i landbruket. En slik ordning vil kunne ha prisdrivende effekt på kjøp av eiendom dersom det forventes at rentestøtte blir gitt. At rentestøtten tildeles etter skjønn prioritert etter gitte kriterier, innebærer at det ikke er noen selvfølge at rentestøtte innvilges, noe som vil tale mot en slik effekt. Det vil for mange som har overtatt landbrukseiendom komme en periode hvor tilgang på kapital vil begrense muligheten for å investere videre i næringen. Man har brukt lånemulighetene til kjøp, bolig og liknende. Ved å åpne denne ordningen for mulighet for rentestøtte for slike lån, vil muligheten for å gjøre nødvendige investeringer knyttet til videreutvikling av landbruket økes. Økonomiske konsekvenser Nivået på rentestøtte er for tiden 1,23 %. Dette betyr at rentestøtte på et ti års lån på 2 mill. kroner, vil utgjøre kr ,-. For at denne ordningen skal få den tiltenkte effekt og langsiktighet, bør det øremerkes midler til fylkene i form av en egen post under BU-ordningen i jordbruksavtalen. Dette kan for eksempel være basert på statistikk over gårdoverdragelser for gjeldene målgruppe. Utredninger til jordbruksavtalepartene

73 Administrative konsekvenser Det legges opp til at søknaden behandles som nå, dvs. tildeling og prioritering etter gitte kriterier. Dersom det er aktuelt å se nærmere på et slikt tiltak, anbefales det at de administrative konsekvensene vurderes nærmere i samarbeid med Innovasjon Norge, da det har vært begrensede muligheter for å få en god vurdering av dette innenfor tidsrammen for denne utredningen Investeringstilskudd Det kan gis tilskudd til investeringer i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr av varig karakter med inntil 30 prosent av godkjent kostnadsoverslag. Øvre tak for tilskudd til investeringer er kroner per søknad. Det er ikke tak for tilskudd i områdene Finnmark, Troms, Nordland og Namdalen. For å målrette ordningen ytterligere i forhold til unge bønder, kan det gis sterkere signal om at unge bønder skal prioriteres både innenfor tradisjonelt landbruk og tilleggsnæring. Det kan evt. også være aktuelt å prioritere søkere over 55 år hvor det er inngått en forpliktende driftsavtale mellom eldre og yngre generasjon. Hvis det gis investeringstilskudd til en ung bonde som inngår et forpliktende samarbeid med den eldre generasjonen på samme landbrukseiendom, må det få konsekvenser hvis avtalen brytes. Å følge opp og etterprøve dette kan være vanskelig Rentestøtte Det kan gis tilskudd i form av reduksjon i avtalt rentenivå på lån til investeringsformål. Rentestøtte beregnes ut fra et serielån på 15 år, og er på 1,23 % i Det gis tilskudd og/eller rentestøtte for lån til investeringer i blant annet nybygg og ombygging av driftsbygninger i tradisjonelt landbruk og i tilleggsnæringer, samt produksjonsutstyr av varig karakter i tilknyting til disse bygningene. Det foreslås ingen endringer i denne ordningen. Det vises imidlertid til at det kan vurderes å åpne for rentestøtte i tilskudd for generasjonsskifte, jf. kapittel Etablererstipend Det kan gis stipend til å forberede og etablere ny virksomhet med ekspansjonsmuligheter på inntil 75 prosent av godkjent kostnadsoverslag. Stipend kan gis til både tradisjonell næring og tilleggsnæring. Tilskudd for å gi etablerere gunstige startvilkår for utvikling av egen virksomhet innenfor tilleggsnæring. Stipendet knyttes til to faser: 1. Utviklingsfasen. Utvikle forretningsidé, markedsundersøkelser og lignende 2. Etableringsfasen. Oppstart av virksomheten Det ble i 2008 bevilget 186 etablererstipend fra BU-midlene hvorav 136 stipend gikk til kvinner. Det totale tilsagnsbeløpet utgjorde 18,8 mill. kroner hvorav 13,8 mill. kroner gikk til kvinnelige etablerere (74 prosent). Tilsvarende tall for 2007 var 71 prosent med hensyn til antall tiltak og 69 prosent med hensyn til beløp. Årsmeldingene fra Innovasjon Norge viser at det ble innvilget i alt 29 etablererstipend til målgruppen unge (18 35 år) i 2008, som utgjør en andel på 16 prosent. Det totale tilsagnsbeløpet utgjorde 2,7 mill. 72 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

74 kroner i 2008 som utgjør en beløpsandel til unge i 2008 på 14 prosent. De unges andel av BUstipendene har gått noe ned i 2008 sammenlignet med året før. Dersom det er ønskelig å prioritere unge bønder innenfor BU-ordningene, kan unge søkere prioriteres innenfor tilskudd til etablererstipend på samme måte som nevnt for investeringstilskudd, jf. kapittel Bedriftsutvikling Det kan gis tilskudd til tiltak innen produktutvikling, kompetansebygging, markedsundersøkelser, testsalg, nettverksbygging, markedsføring av nye produkter og lignende med inntil 50 prosent av godkjent kostnadsoverslag. For personer under 35 år og det underrepresenterte kjønn kan tilskuddet gis med inntil 75 prosent av godkjent kostnadsoverslag. I tillegg til at unge søkere gis en fordel i form av høyere tildelingsprosent, kan de unge også prioriteres i større grad ved tildeling av midler på samme måte som nevnt for investeringstilskudd og etablererstipend, jf. kapittel og Vurdering av andre relevante ordninger Nedenfor følger en beskrivelse av eksisterende relevante ordninger, i hvilket omfang de brukes og mulig videreutvikling av ordningene med formål å styrke rekrutteringen av unge bønder til landbruket, for å oppnå mulighet til ferie og fritid og for å bidra til sikkerhet for drifta ved sykdom. Det finnes også en rekke private ordninger, men disse har vi ikke gått inn på her Avløserordningene For landbruksforetak med husdyr er muligheter for avløsning viktig. Avløseryrket er dessuten en fin måte å gjøre seg kjent med landbruket som næring. Avløserordningene er viktige for at familier i etableringsfasen velger å satse på husdyrproduksjon som næring. Avløserordningene omfatter tilskudd til avløsning ved ferie og fritid og tilskudd til avløsning ved sykdom mv Tilskudd til avløsning ved ferie og fritid Ordningen med tilskudd til avløsning ved ferie og fritid skal bidra til å fremme avløsning i jordbruket. Avløserordningene er en refusjonsordning som går ut på at søkere kan få refundert utgifter som de har hatt til å leie avløser. Det kan gis avløsertilskudd til foretak som fyller vilkårene i forskrift om tilskudd til avløsning, 3 og 4. For å få utbetalt avløsertilskudd må enkeltpersonforetak dokumentere at de har hatt utgifter. Andre foretak enn enkeltpersonforetak får avløsertilskuddet uten å dokumentere at de har hatt utgifter. I avløserordningen er det en øvre grense for refusjon per foretak på kr ,-. Det er en nedre grense på kroner 5 000,-. Det vil si at et foretak må få fastsatt en maksimal refusjon på minst kr 5 000,- for å ha rett på avløsertilskudd. Utredninger til jordbruksavtalepartene

75 I 2008 fikk foretak beregnet avløsertilskudd (maksimal refusjon) ut fra antall dyr registrert den 1. januar i søknad om produksjonstilskudd. Andel av det beregnete tilskuddet som faktisk blir utbetalt fordi foretaket har dokumentert avløserutgifter (gjøres året etter) ligger på rundt 93 prosent. Likviditetsutfordringer for nye husdyrprodusenter Ved overdragelse av foretak eller ved nyetablering av foretak har ikke den nye eieren opparbeidet seg rett på avløsertilskudd ved ferie og fritid det første året. Nye foretak har i tillegg ofte en svak økonomi i etableringsfasen. En slik situasjon kan eventuelt avhjelpes gjennom avtale mellom ny og gammel eier ved eierskiftet. For å bedre den økonomiske situasjonen for disse foretakene kan det vurderes en løsning der nye foretak kan få utbetalt et engangstilskudd det første året eller eventuelt de første årene. Ved virksomhetsoverdragelse eller nyetablering per 1.januar kan nye foretak få utbetalt et engangstilskudd i juni samme år. Engangstilskuddet kan bli gitt som et direkte tilskudd uten at det stilles krav til dokumentasjon av utgifter. Ulempen ved en slik løsning er at det kan være vanskelig å avgrense tilskuddet til at det kun blir utbetalt til foretak der det har vært en reell virksomhetsoverdragelse eller nyetablering. Kommunene kan få problemer med å avgjøre hva som er et nytt foretak. Et slikt tilskudd kan føre til at innehavere av etablerte foretak kan forsøke å tilpasse seg ordningen for å få utbetalt engangstilskuddet. Det har vist seg at muligheten til å få utbetalt flere avløsertilskudd har vært årsaken til at etablerte foretak har blitt delt opp. Dersom det etableres et engangstilskudd for unge bønder som en bestemmelse i avløserordningen, vil det være en ytterligere stimulans til å omorganisere et foretak for å få utbetalt mer i tilskudd. For å redusere insentivet kunne engangstilskuddet avgrenses til kun de foretak hvor innehaver har overdratt eiendommen. Et slikt tilskudd blir en slags hybrid av rekrutteringstilskuddet vurdert i kapittel 3.3 og avløsertilskuddet. En slik løsning blir imidlertid komplisert både for bruker og forvaltning, og anbefales ikke. Det anbefales derfor ikke å innføre et engangstilskudd gjennom avløserordningen for å avhjelpe likviditetsutfordringene knyttet til avløsning i oppstartsåret. Dette på grunn av mulighetene for oppsplitting av foretak og utfordringene med å håndheve driftsfellesskapsbestemmelsene. Avløserordningen ved ferie og fritid er for øvrig viktig for å sikre mulighetene for ferie og fritid, noe som er viktig for at unge skal satse på husdyrproduksjon Tilskudd til avløsning ved sykdom For å medvirke til å finansiere avløsning ved sykdom gis det tilskudd til avløsning ved sykdom til husdyrprodusenter, honningprodusenter, helårs veksthusprodusenter og planteprodusenter i onneperioder (15. april 1. oktober). Det kan ytes tilskudd ved sykdom, dødsfall, svangerskap og fødsel. Det kan også ytes ved følge av syke barn til sykehus/spesialist, eller dersom barnet har en kronisk sykdom. Det er et vilkår at søker har næringsinntekt fra foretaket på minimum 1/2 G. For 2008 tilsvarer dette kr i denne ordningen, og for 2009 kr Antall sykmeldte dager som det søkes på grunnlag av har sunket fra ca til ca i perioden , en nedgang på 42 prosent. Antallet avløste dager i samme tidsrom har sunket med 33 prosent. Antallet foretak som er berettiget til tilskuddet har sunket med 30 prosent. 74 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

76 Antall sykedager og avløste dager har dermed sunket mer enn antallet foretak med rett til å søke. Dette viser at ordningen blir noe mindre brukt enn tidligere. Andelen avløste dager innenfor sykmeldingsperiodene det søkes for, har økt fra 68 prosent i 2000 til 78 prosent i Det leies altså avløser i flere dager innenfor sykmeldingsperiodene i 2008 enn i Tilskudd til avløsning ved sykdom gir en viktig sikkerhet for produsentene, og er blant annet viktig for unge i forbindelse med svangerskap. Det er ikke gjort en analyse av om ordningen kan målrettes ytterligere for å gjøre den gunstigere for unge bønder Tilgang på landbruksvikar Det er spesielt viktig for husdyrprodusenter å ha tilgang på landbruksvikar ved sykdom og i andre krisetilfeller. Derfor gis det tilskudd til landbruksvikar. Det har foregått en sterk reduksjon i antall landbruksvikarer de siste årene, jf. tabell 11. Mange kommuner har sluttet å ha landbruksvikar tilsatt fordi det er få husdyrprodusenter igjen og det derfor ikke er grunnlag for en slik stilling. Fra 2008 ble det derfor innført en ny ordning der avløserlagene overtar ansvaret for landbruksvikarvirksomheten. Tilskuddet per årsverk landbruksvikarstilling økes betraktelig, og målet er at ordningen igjen skal bli landsdekkende har vært et overgangsår med både kommunal ordning og landbruksvikarvirksomhet i avløserlagene. Målet er at avløserlagene skal ha ca. 240 årsverk landbruksvikarer for at ordningen skal bli landsdekkende. Virksomheten er under oppbygging, og det var i oktober 2008 ca. 160 årsverk landbruksvikarer i avløserlagene. Det er fortsatt avløserlag som ikke har fått tilsatt det antallet de har grunnlag for, men det er mulighet for at målet om 240 årsverk nås i løpet av 2009/2010. Tabell 11: Utvikling i kommunal landbruksvikarvirksomhet. Kilde: SLF År Antall kommuner m vikar Antall vikarer Totalt Antall foretak som benyttet vikar Utgifter (1000 kr) Utgiftsandel kommune (%) Utgiftsandel stat (%) Utgiftsandel bruker (%) * Det er viktig å legge til rette for en godt fungerende landbruksvikarordning. Ordningen er viktig for husdyrprodusenter i akutte situasjoner og bidrar til å gjøre husdyrproduksjon mer attraktivt. Arbeid som landbruksvikar kan også være en rekrutteringsarena for å bli kjent med landbruket som yrke. Utredninger til jordbruksavtalepartene

77 3.5.2 Praktikantordningen Praktikantordningen ble opprettet i 1989 som en ordning for skogbruket. I 1991 ble praktikantordningen utvidet til å gjelde hele landbruket og fra 1995 har ordningen vært finansiert gjennom bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) 6. Målet med ordningen er å bidra til å sikre rekruttering til landbruket og landbruksrelaterte næringer. Målgruppen for ordningen, praktikanter, er personer i alderen år som ønsker praksis og utdanning innen landbruket. Praktikantene inngår arbeidsavtale med gårdbruker(e)/avløserlag, også omtalt som praksisverter. Normalt skal praksisperioden være 12 måneder og minimum 6 måneder. Lønn til praktikant skal være minimum 65 prosent av lønnstrinn 1 i Statens regulativ. Praksisverten kan gis tilskudd 60 prosent av dekning av arbeidsgiveravgift, yrkesskadeforsikring, lønn til praktikant. All lønn utover 65 prosent av lønnstrinn 1 må i sin helhet dekkes av praksisverten. Statens landbruksforvaltning har i 2009 kartlagt ordningen 7 og hvordan den forvaltes. Fra 2001 til 2008 er antallet praktikanter redusert fra 184 til 32, se figur 6. Med færre praktikanter, vil ordningens betydning for rekruttering til landbruket være begrenset. I SLFs kartlegging av ordningen ble det foretatt en spørreundersøkelse blant fylkene. Et av funnene var at 7 fylker mener ordningen bidrar til rekruttering, og 8 fylker mente at ordningen ikke styrker rekrutteringen. Praktikantordningen Kroner Antall praktikanter Kroner Antall praktikanter Figur 6: Utvikling i disponert beløp og antall praktikanter, Kilde: SLF Praktikantordningen har fra 1995 vært finansiert med bygdeutviklingsmidler (BU-midler). Det er opp til fylkene å prioritere de fylkesvise BU-midlene, og det varierer fra fylke til fylke i hvilken grad praktikantordningen blir gitt prioritet. I 2008 var det åtte fylker som ga tilsagn til tiltak innunder praktikantordningen. 6 Kilde: Arbeidsgrupperapport avgitt : Rapport til jordbruksforhandlingene Praktikantordningen. 7 Presentert i SLF-rapport 16/ Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

78 Praktikantordningens stilling i 2009 Det er grunn til å reise tvil om praktikantordningen er effektiv i rekrutteringsøyemed. Det skyldes at under halvparten av fylkene brukte ordningen i Med så få praktikanter, vil ordningen i begrenset grad ha noe å si for rekrutteringen til landbruket og landbruksrelatert utdanning. I tillegg er utdanningsløpet innenfor landbruksrelatert utdanning endret siden ordningen ble etablert i Kravet til praksis har falt bort ved høyere landbruksutdanning. Videre er det en kjensgjerning at gjennomsnittsalderen på nye eiere av landbrukseiendom er 47 år for menn og 55 år for kvinner. Det innebærer at praktikantordningens målgruppe, ungdom i alderen år, trolig må vente lenge før de selv blir eiere av en landbrukseiendom. Når det gjelder praktikantordningens betydning for rekrutteringen til landbruksrelaterte næringer som avløsere, så er bildet trolig mer sammensatt. For i ei kartlegging gjennomført i Rogaland i 2005 går det fram at flere av de tidligere praktikantene fortsatt var i landbruksrelatert næringsvirksomhet også noen år etter praktikantperioden. Det er imidlertid en svakhet ved dagens forvaltning av ordningen at opplæringsdelen har kommet så i skyggen. Opplæringspilaren, der praktikant og praksisvert skal få tilbud om samlinger og kurs, har ikke blitt fulgt opp. Den oppgitte hovedbegrunnelsen for det er for få potensielle kursdeltakere. Dette undergraver den innbygde balansen i ordningen mellom opplæring og praksis. Faren er da at ordningen kun blir en ren arbeidshjelpsordning for gårdbrukere. Det er ikke det som er intensjonen med et tilskudd som dekker 60 prosent av lønnen til praktikanten. Praktikantordningen anses som lite målrettet med hensyn til rekruttering til landbruket. Det foreslås å avvikle denne ordningen, som i praksis fungerer som billig avløsning, med virkning fra 1. januar Fylkeskommunens ansvar for rekruttering og kompetanseheving Fra 1. januar 2010 overtok fylkeskommunen ansvaret for rekruttering og kompetanseheving, likestilling og etter- og videreutdanning i landbruket. 20 mill. kroner er stilt til disposisjon for dette. Fra tildelingsbrev til fylkeskommunene for 2010 på landbruks- og matområdet: Ordningen skal bidra til rekruttering og utdanning av næringsutøvere som kan ivareta og styrke verdiskapingen i landbruket regionalt. Prioriterte områder for ordningen bør være: Tilskudd til gjennomføring av kompetanseutvikling og kompetansehevende tiltak innenfor tradisjonelt landbruk og nye næringer, herunder støtte til etter- og videreutdanningstilbud for yrkesutøvere i landbruket. Det kan også gis støtte til kompetansetiltak som gir voksne med annen videregående utdanning grunnleggende landbruksutdanning. Prosjekter/tiltak knyttet til rekruttering til landbruksnæringen. Tiltak som bidrar til å styrke rekrutteringa til de offentlige og private naturbrukslinjene i den videregående skole. Arbeid knyttet til likestilling i landbruket. Med fylkeskommunenes sentrale rolle i videregående opplæring åpner dette for interessante muligheter. Det bør vurderes om det kan etableres en ordinær lærlingordning for arbeid i primærlandbruket, der en kan ha som mål å fange opp en stor del av den målgruppen praktikantordningen ble rettet mot når den ble endret med virkning fra Utredninger til jordbruksavtalepartene

79 Dagens muligheter for etterutdanning Flere videregående skoler tilbyr voksenopplæring / etterutdanning for voksne på videregående nivå. Her er noen eksempler på ulike tilbud innen naturbruk: Mo og Jølster vidaregåande skule tilbyr Vg2 og Vg3 agronomutdanning for voksne (fjernundervisning / samlinger) Vea videregående skole har inngått et samarbeid med Folkeuniversitetet i Midt-Hedmark om gartnerutdanningen. Gartnerutdanningen er modulbasert med syv ukesamlinger per semester over to år. Utdanningen gir kompetanse til å kunne planlegge og gjennomføre vanlig praktisk arbeid innen gartnernæringen, samt få grunnlag for å ta del i næringsutvikling. Natur videregående skole i Oslo har kveldskurs for voksne som vil utdanne seg til agronom eller gartner. Samvirkeorganisasjonene tilbyr også kompetansehevende kurs, for eksempel: Norsvinskolen har som målsetting å øke lønnsomheten i grisehuset gjennom skolering og tilbyr hvert år kurs innen smågrisproduksjon, slaktegrisproduksjon og driftsledelse. Storfeskolen er TINE og GENO sitt felles kurstilbud og arrangeres lokalt i samarbeid med organisasjonene. Bygdefolkets Studieforbund tilbyr agronomutdanning for voksne. Kurset går over tre år med ti samlinger. Dette er imidlertid ikke en utfyllende oversikt, og vi har ikke prioritert å fremskaffe en oversikt over hele tilbudet innenfor etterutdanning Behov for lærlinger og rekruttering innen naturbruk Utdanningsdirektoratet har studert fagopplæringen i ulike land og kommet til at det i Norge er relativt få lærlinger og lærebedrifter innen service, samferdsel og naturbruk. Econ-rapport nr om «Fagopplæring i service, samferdsel og naturbruk» skal gi et statistisk grunnlag for å stille opp måltall for inntak av lærlinger i blant annet naturbruk. Måltallene skal presenteres for organisasjonene, bransjene og fylkeskommunene som viktige nasjonale styringssignaler. Rapporten sier også noe om avgangen og rekrutteringsbehovet innen naturbruk og beregner dette for en 5-års periode. Utdanning innen programområdene Vg3 Gartner og hagebruk og Vg3 Landbruk og husdyrhold fører ikke til fagbrev. Det er heller ikke opplæring i bedrift innen disse programområdene. I rapporten heter det: Innen naturbruk er yrkene gruppert i ni fag: anleggsgartnerfaget, idrettsanleggsfaget, skogfaget, landbruksfaget, gartnerfaget, akvakultur, fiske- og fangst, hestefaget og hovslagerfaget. Det var i 2007 i alt jobber innen disse fagene. I (29 %) av disse jobbene hadde den ansatte en avsluttet yrkesfaglig videregående utdanning. I (14 %) av jobbene hadde den ansatte fag-/svennebrev. Vi finner bare 530 besatte lærlingplasser innen de ni fagene i Antall besatte lærlingjobber utgjør i alt om lag 15 prosent av antall jobber der den ansatte har fag-/svennebrev innenfor de ni fagene i Rapporten vurderer ikke utviklingen i den samlede etterspørselen etter fagarbeidere. Rekrutteringsbehovsanslagene for perioden er basert på en forutsetning om konstant samlet 78 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

80 etterspørsel. Tabell 12 viser resultatene for fagarbeidere i betydningen personer med videregående, avsluttet yrkesfaglig utdanning. Innen naturbruk er det årlige rekrutteringsbehovet lik personer i perioden Uten vekst i den samlede etterspørsel synker det årlige rekrutteringsbehovet betydelig fra perioden til perioden Tabell 12: Yrkesaktive med videregående, avsluttet yrkesfaglig utdanning. Årlig rekrutteringsbehov, Faktisk utvikling Konstant sysselsetting Naturbruk På bakgrunn av dette og innspill i referansegruppa er det også ut fra rekrutteringshensyn behov for å styrke den praktiske kompetansen innenfor fagområdet naturbruk. Å sikre mulighetene for styrking av kompetansen til bønder uten naturbrukskompetanse er også viktig for å kunne drive lønnsomt landbruk Tidligpensjon Tidspunktet for når overtakelsen skal skje henger nært sammen med hva den eldre skal leve av etter overdragelse av landbrukseiendommen. Tidligpensjonsordningen skal bidra til å lette generasjonsoverganger i jordbruket for dem som har hatt hoveddelen av sine inntekter fra jordbruk/gartneri og skogbruk. Hensikten er å bidra til tidligere generasjonsskifter og dermed stimulere rekrutteringen. Jordbrukere som har fylt 62 år og som har drevet jordbruk i minst 15 år kan søke tidligpensjon. For å utløse tidligpensjon stilles det bestemte krav til inntekt i en referanseperiode på fem år. Dette gjelder både næringsinntekt fra foretaket og annen inntekt. Referanseperioden er fem sammenhengende år, der siste år er to år tilbake i tid fra søknadsåret. Det er også blant forutsetningene at landbrukseiendommen er overdratt til ny eier. Ny eier kan ikke være ektefelle/samboer. Tidligpensjon kan ytes som enbrukerpensjon eller tobrukerpensjon. Enbrukerpensjon kan utbetales til brukeren dersom gitte vilkår blir oppfylt. Tobrukerpensjon kan utbetales til bruker og ektefelle/samboer som har tatt aktivt del i driften av foretaket. Størrelsen på tidligpensjonen fastsettes i jordbruksoppgjøret. For 2008 og 2009 er ytelsene satt til inntil kr per år for enbrukerpensjon og inntil kr per år for tobrukerpensjon. Etter utbetaling av tidligpensjon for 2009 er det utbetalt 105,9 mill. kr til tidligpensjonister, jf. tabell 13. Dette er en nedgang på 4 prosent sammenlignet med året før, og bekrefter at nedgangen i antallet tidligpensjonister fortsetter. I 2005 var det tidligpensjonister, som er det høyeste antallet siden ordningen ble innført i Etter 2005 har antallet tidligpensjonister gått ned. Dette kan ha sammenheng med at det har vært lett å få arbeid utenom jordbruket, og at det har vært begrenset hvor mye tidligpensjonistene kan tjene i tillegg til tidligpensjonen. Det har vært naturlig å velge en bedre betalt jobb fremfor tidligpensjon. Fra og med 2008 er det anledning til å ha ubegrenset inntekt i tillegg til tidligpensjonen. Dette skulle gjøre ordningen mer attraktiv, men har foreløpig ikke hatt effekt i økt antall deltakere i ordningen. Utredninger til jordbruksavtalepartene

81 Tabell 13: Utvikling i antall utbetalinger til tidligpensjonister. Kilde: SLF År Antall tidligpensjonister Utbetalt tidligpensjon, mill. kr , , , ,9 Tidligpensjonsordningen er en viktig katalysator for tidligere generasjonsskifter. En styrking av ordningen vil dermed kunne føre til en økende andel overdragelser blant yngre aldersgrupper. For de unge som er usikre på om de vil satse på landbruket, vil ordningen ha mindre å si. Fra og med 2008 er det anledning til å ha ubegrenset inntekt i tillegg til tidligpensjonen. Dette regnes som et godt tiltak, selv om effekten ikke er målbar enda Tildeling av melkekvote ved nyetablering I 2008 ble det åpnet for nyetablering i kumelkproduksjon, og i 2009 for nyetablering i geitmelkproduksjon. Formålet med ordninga er å øke fleksibiliteten i kvoteordninga for melk og å åpne for nye aktive melkeprodusenter. Ordninga gjelder både konvensjonelle og økologiske søkere. For kumelk er det i 2009 satt av 5 mill. liter kvote, og hver søker kan søke om å få kjøpe inntil liter. For geitmelk er det satt av liter, og hver kan søke om å få inntil liter. Prisen for kumelkkvote er kr 3,50 per liter pluss merverdiavgift. Prioritering av søknader om kjøp til nyetablering skal skje etter en samlet vurdering der følgende forhold skal vektlegges: Etableringa bidrar til å oppfylle landbrukspolitiske mål og retningsliner Investeringene sikrer langsiktig økonomisk drivverdige enheter Tidsperiode fra det har skjedd kvotesalg fra eiendommen Videre skal søkere som oppfyller følgende kriterium prioriteres: 1. Eieren av landbrukseiendommen er under 35 år 2. Landbrukseiendommen ligger i et næringssvakt område, det vil si innenfor sone III eller IV i det distriktspolitiske virkeområdet fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet. 3. For kumelk skal også søkere der landbrukseiendommen ligger i et rovdyrutsatt område prioriteres. Det er mulig å søke Innovasjon Norge om støtte til investeringene. Foretak som ligger innenfor det definerte virkeområdet i Nord-Norge, kan i tillegg søke Sametinget om tilskudd til kjøp av statlige melkekvoter. SLF innvilget 23 søknader om tildeling av kumelkkvote ved nyetablering i Det var 15 blant de som har fått tilbud om å kjøpe kvote som var 35 år eller yngre. 15 av eiendommene lå i sone III eller IV i de distriktspolitiske virkeområdene. Av de åtte som har fått tilbud om kjøp av kvote med eiendommer i sone I, var seks 35 år eller yngre. Ni oppfylte både å være 35 år eller yngre og at eiendommen lå i sone III eller IV. Til sammen ble det gitt tilbud om kjøp av 3,03 mill. liter kumelkkvote. Minste mengde var liter, mens de fleste hadde ønsket å kjøpe liter. Det foreslås ingen endringer i kriteriene for tildeling av melkekvote ved nyetablering. 80 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

82 3.6 Samlet vurdering og konklusjon Den viktigste oppgitte grunnen til ikke å ta over landbrukseiendom er at det vil kreve for mye innsats av kapital og arbeid i forhold til inntektene, jf. Landbrukets utredningskontors Odelsbarnundersøkelse Dette tilsier at for å få til en varig effekt av økt rekruttering til landbruket må inntektsnivået styrkes. Dersom det skal settes inn mer målrettete virkemidler for å øke rekrutteringen fra aldersgruppen under 35 år har SLF kommet fram til følgende aktuelle tiltak: Tiltak 1: Tiltak 2: Tiltak 3: Tiltak 4: Tiltak 5: Tiltak 6: Tiltak 7: Innføre et nytt tilskudd til bønder under 35 år innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Gi engangstilskudd til avløsning ved ferie og fritid i oppstartåret. Styrke tidligpensjonsordningen gjennom høyere satser Åpning for å gi rentestøtte innenfor ordningen tilskudd ved generasjonsskifte. Etablere resultatrapportering for BU-midlene knyttet til bønder under 35 år Prioritering av aldersgruppen under 35 år innenfor BU-ordningene. Styrke etterutdanning/kompetanse gjennom å avvikle praktikantordningen og se dette i sammenheng med den nye rollen til Fylkeskommunen. Aktuelle innspill i dette arbeidet er: a. Større fokus på etterutdanning b. Vurdere behovet for innføring av fagbrev innenfor landbruket Når det gjelder tiltak 1 nevnt ovenfor, er dette tiltaket målrettet mot det distriktspolitiske virkeområdet. De øvrige tiltakene gjelder i utgangspunktet for hele landet Hovedelementer i eventuell ny tilskuddsordning for unge bønder SLF har kommet fram til at et eventuelt nytt tilskudd til unge bønder bør knyttes opp mot etableringsperioden. Bakgrunnen for dette er at dette er en utfordrende periode for målgruppen økonomisk sett. Aktuelt navn kan i så fall være oppstartstilskudd for unge bønder. Det foreslås følgende hovedelementer for ordningen: Mål: Økt rekruttering av aktive bønder under 35 år innenfor det distriktspolitiske virkeområdet Kriterier for måloppnåelse: I 2008 var det 335 søkere om produksjonstilskudd i sone II-IV, som hadde overtatt eiendommen da de var 35 år eller yngre i Dette utgjorde 38,4 prosent av alle søkere uavhengig av alder som overtok eiendom innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Denne andelen har økt fra 36,5 prosent i Et kriterium for måloppnåelse kan være at denne prosentandelen øker ytterligere. Utredninger til jordbruksavtalepartene

83 Målgruppe: Innehaver/daglig leder må ha tatt over landbrukseiendom i løpet av de siste tre år Eiendommens driftssenter må ligge innenfor det distriktspolitiske virkeområdet Tildelingskriterier: Generelle krav i forskrift om produksjonstilskudd skal gjelde. Eventuelt et krav om registrering i mva-registeret. Tilskuddet gis kun til enkeltpersonforetak. Dersom en søker har flere foretak, kan det bare gis tilskudd for ett foretak. Innehaver/daglig leder må ha tatt over landbrukseiendom i løpet av siste tre år. Eiendommens driftssenter må ligge innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. For å få effekt bør satsene sannsynligvis være betydelig større enn for kroner, jf. erfaringene med ordningene i Tabell 8 med økonomiske utslag av ulike alternativer av tiltak 1. Forvaltning og kontroll: Ordningen forvaltes av SLF som et produksjonstilskudd. Kommunen er vedtaksinstans. Søknad sammen med søknad om produksjonstilskudd i august Evaluering: Ordningen evalueres etter 3 år Vurdering av aktuelle tiltak Tiltak 1: Innføre et nytt tilskudd til unge bønder Som denne utredningen viser, eksisterer det allerede en rekke tiltak som søker å legge til rette for rekruttering av unge til landbruket, deriblant Innovasjon Norges tilskudd til generasjonsskifte og tidligpensjonsordningen. Et nytt oppstarttilskudd for unge vil virke ytterligere kompliserende på tilskuddssystemet. Det er per i dag betydelige utfordringer knyttet til etablering av fiktive foretak, jf. Landbruks- og matministerens svar på spørsmål fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 8. Krav om at søker nylig må ha overtatt og eie landbrukseiendom avgrenser til en viss grad mulighetene for uønsket tilskuddstilpasning, men SLF ser likevel med bekymring på mulighetene for uønskete tilpasninger ved en slik ordning. SLF ser det videre som helt nødvendig at et slikt tilskudd må avgrenses til enkeltpersonforetak. På denne måten unngås noen av de utfordringene som oppstod med tilskuddet til unge bønder som ble avviklet i En slik avgrensning vil likevel virke urimelig for de øvrige foretaksformene. Samarbeidsløsninger er viktig for mange unge som satser på landbruket, blant annet på grunn av bedre muligheter for ferie og fritid. Basert på disse vurderingene vil SLF ikke anbefale å innføre et slikt tilskudd. 8 Jf. brev datert 13. januar fra Lars Peder Brekk til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 82 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

84 Tiltak 2: Innføre engangstilskudd til avløsning For å gjøre oppstartsperioden for husdyrprodusenter bedre, kan det alternativt innføres et engangstilskudd for bønder under 35 år for å dekke opp avløserutlegg i oppstartsåret (tiltak 2). Et slikt tilskudd vil i enda større grad kunne føre til uønsket tilskuddshøsting fra fiktive foretak, fordi det ikke er knyttet opp mot overtakelse av en eiendom. Dersom tilskuddet knyttes opp mot et krav om overtakelse av eiendom, blir dette engangstilskuddet ganske annerledes enn det øvrige avløsertilskuddet. Det vil da være mer hensiktsmessig å gi tilskuddet i form av et eget oppstartstilskudd, det vil si tiltak 1 med en eventuell avgrensning til husdyrprodusenter. Tiltak 3: Styrke tidligpensjonsordningen Tidligpensjonsordningen ble styrket da det fra og med 2008 ble anledning til å ha ubegrenset inntekt i tillegg til tidligpensjonen. En ytterligere styrking av tidligpensjonsordningen kan innebære et økt bevilgningsbehov. Selv om dette kan tenkes å være et effektivt virkemiddel for å få tidligere generasjonsskifter, vil SLF heller anbefale å prioritere de som går inn i næringen fremfor de som går ut. Bakgrunnen for dette er blant annet at potensiell inntekt og kapitalbehov i landbruket er så viktig for at mange unge er usikre på om de vil overta. Tiltak 4: Styrke generasjonsskifteordningen Det vises til at BU-ordningene nylig har blitt evaluert, og at det er naturlig at det vil komme opp endringer i ordningene som følge av dette. I våre vurderinger har vi tatt utgangspunkt i de investeringsordningene som finnes i dag. Tilskudd til generasjonsskifte kan eventuelt styrkes gjennom å øke bevilgningen på bekostning av øvrige BU-midler. Det bør i så fall gjøres gjennom en øremerking av midler til denne ordningen. Videre kan ordningen endres gjennom å åpne for mulighet til å gi rentestøtte. Dersom det er aktuelt må dette utredes nærmere. Lån for kjøp av eiendom og nødvendig påkostning av bygninger og redskap kan være aktuelle formål å gi rentestøtte til. Sammenlignet med en eventuell ny tilskuddsordning til unge bønder (tiltak 1), er tilskudd til generasjonsskifte en mer krevende ordning å forvalte, men samtidig mer målrettet. Tiltak 5: Etablere resultatrapportering for BU-midlene knyttet til unge bønder Per i dag rapporterer Innovasjon Norge ikke særskilt på målgruppen unge bønder. Andre resultatmål er kvinner, nyskaping, effektivisering i landbruket og sysselsetting i næringssvake områder. For å sette fokuset på utviklingen i tildeling av investeringsvirkemidler til unge bønder, bør det etableres en egen resultatrapportering og indikator for denne målgruppen. Tiltak 6: Prioritere unge ved tildeling av investeringsstøtte Prioritering av de unge innenfor tilskudd til investeringsstøtte, etablererstipend og tilskudd til bedriftsutvikling er et annet aktuelt tiltak. Dette kan gjennomføres i form av at det tildeles mindre investeringstilskudd til de andre gruppene, og vil i så fall ikke utløse økt bevilgningsbehov på ordningene. Siden dette er allerede etablerte ordninger, vil de administrative konsekvensene være minimale, og kun være knyttet til innarbeiding av nye prioriteringer. Alternativt kan tiltaket gjennomføres ved å øke bevilgningen totalt til BU-ordningene. I denne utredningen har vi ikke vurdert behovet for mer investeringsmidler hos aldersgruppen under 35 år eller behovet for økte bevilgninger, gitt at tildeling til andre grupper holdes uendret. Dersom man velger å Utredninger til jordbruksavtalepartene

85 øke bevilgningen, vil uansett fylkene fritt kunne gi de friske midlene til andre aldersgrupper, så lenge midlene ikke er øremerket. Tiltak 7: Styrke landbrukskompetansen Mulighetene for etterutdanning er også viktig for de unge som skal inn i næringen. En gjennomgang av praktikantordningen gjennomført av SLF i 2009 viste at ordningen er lite effektiv i forhold til målet med ordningen om å sikre rekruttering til landbruket, og ordningen er foreslått avviklet i SLFs innspill til jordbruksoppgjøret. Fra og med 2010 har fylkeskommunen fått ansvaret for rekruttering og kompetanseheving i landbruket. Praktikantordningen bør ses i lys av dette og det bør også ses på nytt på behovet for å etablere fagbrev innenfor landbruket Anbefaling Mandatet for denne utredningen var å vurdere et nytt tilskudd til unge bønder i det distriktspolitiske virkeområdet. SLF anbefaler ikke at det innføres en slik ordning, jf. vurderingene under kapittel 3.3 og Dersom det skal settes inn mer målrettete tiltak for å øke rekrutteringen av unge i landbruket, vil SLF trekke fram tiltak 4, 5, 6 og 7 ovenfor som de mest aktuelle tiltakene. 84 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

86 4 Vurdering av spesialproduksjoner i forhold til definisjonen av målpris 4.1 Om vurderingen SLF ble i foreløpig tildelingsbrev for 2010 av 23. november 2009 bedt om å utrede praksis og prinsipper for spesialprodukter m.m. i forhold til målpris på kjøtt, egg, melk og korn med henvisning til møte mellom avtalepartene i jordbruksavtalen 26. oktober Notatet skal være grunnlag for et møte mellom partene i februar-mars Arbeidet er en oppfølging av prosessen høsten 2009 med Styringspris for egg pga. overnotering i avtaleåret Formålet med notatet er å få en oversikt over omfanget av spesialprodukter hos markedsregulator. Videre skal notatet diskutere hvilke utfordringer spesialproduksjonene gir og potensielt kan gi, i forhold målpris og hva avtaleteksten sier om hvordan målprisuttaket skal beregnes. Alle fire områder med markedsregulator er inkludert i oppdraget for å ha en komplett oversikt, men hovedfokuset er på kjøtt, melk og egg da det ble foretatt en grundig gjennomgang av korn og målprisen til korn i forkant av jordbruksoppgjøret Samtlige tre markedsregulatorer har vært involvert i arbeidet, hvor de både har levert fakta, kommet med innspill og bidratt i nyttige diskusjoner. Vurderingen starter med å avgrense og klargjøre forhold ved målpris som er relevante når utfordringer knyttet til spesialproduksjoner skal vurderes. Innledningsvis avklares også hva SLF legger i begrepet spesialprodukter i dette dokumentet. I målprissammenheng er det spesialprodukter hos markedsregulator som har betydning. Beskrivelsen av praksis for spesialprodukter er derfor avgrenset til produksjon tilknyttet markedsregulator. I tillegg til målprisvarene er også storfekjøtt inkludert i oversikten, da det er paralleller mellom prinsippet for noteringsgrunnlag til den gjennomsnittlige planlagte engrosprisen og noteringsgrunnlaget for målprisen. Til slutt vurderes det hvordan spesialproduksjon håndteres av markedsregulatorene i dag. Sentrale forhold knyttet til dagens bestemmelser drøftes, og ulike alternativ skisseres. 4.2 Begrepsavklaringer Siden formålet med vurderingen er å vurdere utfordringer spesialprodukter kan gi i forhold til prisnoteringer på representantvarer, vil det være nyttig å avklare hvilke elementer i målpris som særlig utfordres og videre å gjøre rede for hvordan begrepene spesialprodukter eller spesialproduksjon er brukt i vurderingen. I de generelle prisbestemmelsene i Jordbruksavtalen for står det at Målprisene skal være priser jordbruket reelt sett skal kunne oppnå ut fra balanserte markedsforhold, det fastsatte importvern og de markedsreguleringsmuligheter som er til disposisjon. Videre fremgår det av avtalen at markedsregulator løpende rapporterer oppnådde priser på representantvarer til Statens landbruksforvaltning (SLF). En viktig forutseting er at det prisgrunnlag som registreres på noteringssted de facto representerer sin varegruppe og har legitimitet både i jordbruket, i Utredninger til jordbruksavtalepartene

87 omsetningsledd og næringsmiddelindustri, men også hos andre berørte. Dette innebærer at den noterte prisen må oppleves som en relevant indikator for varegruppens verdikjede. Det følger videre av de generelle prisbestemmelsene at hele det kvantum som klassifiseres som representantvare på noteringsstedet skal inngå i markedsregulators rapportering om oppnådde priser. Under bestemmelsene for korn er forholdene særskilt omtalt: Noteringsprisen på målprisanleggene skal inkludere alle tillegg og trekk som ikke kan relateres til kornets matkvalitet og fôrverdi. I vurderingen legges til grunn at i medhold av Jordbruksavtalens prisbestemmelser skal hele den varestrøm som oppfyller kravene til representantvare på noteringssted inngå i noteringsgrunnlaget. Økologiske varer er eksplisitt utelatt fra den generelle prisbestemmelsen: Økologiske varer som klassifiseres som representantvare, veies inn i prisnoteringen som standardvare og kan gis et fritt pristillegg. Gitt at produktet er definert som økologisk på noteringspunktet skal med andre ord eventuelle pristillegg unntas prisnoteringen selv om varen for øvrig er å oppfatte som en representantvare. Det har konsekvenser når de generelle prisbestemmelsene også beskriver hvordan målprisen er en maksimalpris, og hvordan en eventuell overnotering skal håndteres. At eventuelle pristillegg til økologisk er utelatt fra prisnoteringen medfører at økologisk prising ikke vil føre til innføring av styringspris eller begrense prisuttaket for jordbruket forøvrig. Spesialprodukt eller spesialproduksjoner forstås i denne vurderingen som kriterier knyttet til en vare, som ikke kan inkluderes i klassifiseringsreglene. Dette vil være kriterier knyttet til råvare, spesiell geografisk opprinnelse, tradisjon og særpreg, produksjonsprosess eller egenskaper som modenhet, ferskhet og smak 9. Selv om det er et spesialprodukt vil det imidlertid ikke alltid være mulig å ta ut noen merverdi for produktet i markedet, likeledes som det ikke nødvendigvis trenger å være en mer ressurskrevende produksjon for å kunne påberopes eller tillegges en merverdi i sluttmarkedet. Spesialproduksjonen vil gjerne på et eller annet tidspunkt i verdikjeden, men ikke nødvendigvis hele veien, ha en egen varestrøm. I denne sammenheng er det imidlertid vesentlig hvorvidt produktet identifiseres som et eget produkt med en egen varestrøm på noteringssted. Ut fra gjennomgangen foran synes det rimelig å definere økologisk produksjon som spesialproduksjon. I det videre utelates økologisk produksjon, siden det allerede er slått fast i Jordbruksavtalen at økologiske varer kan gis et fritt pristillegg. 4.3 Spesialprodukt hos markedsregulatorene Korn Omfanget av spesialprodukt innen Felleskjøpet er begrenset. Felleskjøpet har kontraktdyrking av kvalitetshavre til hest. Felleskjøpet vurderer at dette dreier seg om kvalitetstillegg og at det derfor ikke skal medregnes i noteringsgrunnlaget da jordbruksavtalen åpner for at det kan gis tillegg og trekk relatert til kvalitet uten at det inkluderes i noteringsgrunnlaget. Vi vurderer derimot at dette fortrinnsvis dreier seg om en adskilt varestrøm, og dermed i utgangspunktet er å betrakte som en spesialproduksjon. Gitt at havren er av en kvalitet tilsvarende basiskvalitetene definert i jordbruksavtalen og blir omsatt ved et noteringsanlegg skulle pristillegget da i prinsippet inngå i noteringsgrunnlaget. 9 Omtalen er basert på beskrivelser av merker for beskyttelsesbetegnelse og spesialitet hos Matmerk. 86 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

88 Omfang og pristillegg tilknyttet kvalitetshavre til hest er gjengitt i tabellen under. Tabell 14: Spesialprodukt av korn hos Felleskjøpet Spesialprodukt Tonn korn Kontraktstillegg Kornsilo Målpris-anlegg Havre til hest ca. 12 øre per kg - (ikke per i dag) Havre til hest utgjør 1-2 prosent av Felleskjøpets totale produksjon av havre til fôr. I tillegg til å være av et relativt beskjedent omfang, er heller ikke denne produksjonen tilknyttet noen av noteringsanleggene per i dag, og vil derfor ikke ha noen reell innvirkning på gjennomsnittlig veid prisuttak for havre Melk Omfanget av spesialproduksjoner i melkesektoren er beskjedent. TINE har tre typer spesialproduksjoner p.t., dette er råmelk (kucolostrum), engfriskmelk og melk fra gamle storferaser. Råmelken anvendes til halstabletter. Kvaliteten på melken er for øvrig slik at den ikke oppfyller kravspesifikasjonen for uforedlet melk, og er derfor ikke noteringsvare og tas ikke med videre i beskrivelsen. Engfriskmelk er melk fra kyr som fôres spesielt med et raigrasbasert fôr. På Jæren har TINE sammen med flere produsenter startet opp slik produksjon. Metoden gir melk av en annen kvalitet enn ved konvensjonell fôring. Fettsyresammensetningen i melken er annerledes enn i konvensjonell melk, og skal være sunnere. Engfriskmelken oppfyller kravspesifikasjonen for uforedlet melk, og er dermed noteringsvare når den omsettes videre fra TINE Råvare til produksjon av meierivarer. TINE produserer ost av denne melken på Voll på Jæren. Tabell 15: Produksjon og omsetning av Engfriskmelk, liter Engfrisk 1. halvår halvår 2009 Året 2009 Pristillegg Produksjon (Avregnet til produsentene) kr 0,10 per liter Omsatt (Fakturert fra TINE Råvare) kr 0,50 per liter I løpet av 2009 ble det produsert 11,2 mill liter engfriskmelk, 2,9 mill liter av denne melken ble omsatt videre fra TINE Råvare til produksjon av engfriskprodukter. Produsentene får i øyeblikket 10 øre ekstra per liter for denne melken i forhold til konvensjonell melk. TINE Råvare tar 50 øre ekstra for melken når den selges videre til produksjon av engfriskprodukter. For 2010 prognoserer TINE en omsatt mengde engfriskmelk på 8 mill liter. Omsatt mengde utgjør ca. 2 promille av norsk produksjon av melk. Tillegget på 50 øre som TINE Råvare tar, vil i en vektet gjennomsnittlig noteringspris utgjøre ca. 0,1 øre. Den andre spesialproduksjonen som TINE har er melk fra gamle storferaser. Det er melk fra nordlandsfe og sidet trønderfe som omsettes fra TINE Råvare til Rørosmeieriet. Omfanget er svært begrenset i forhold til engfriskmelken. Produsentene får ikke noe tillegg for denne melken, men TINE Råvare krever et tillegg på 40 øre per liter for dekning av ekstra kostnader ved håndtering av melken. Utredninger til jordbruksavtalepartene

89 Omfanget av denne produksjonen er så beskjedent at det ikke vil ha en reell innvirkning på en vektet gjennomsnittlig noteringspris. Tabell 16: Produksjon og omsetning av melk fra gamle storferaser, liter Melk fra gamle storferaser 1. halvår halvår 2009 Året 2009 Produksjon (Avregnet til produsentene ) Omsatt (Fakturert fra TINE Råvare) Kjøtt Mangfoldet av spesialprodukt innen kjøttsektoren er stort i Norturasystemet, mens omfanget fortsatt er relativt begrenset. Nortura operer med tre ulike kategorier av spesialprodukt: Nisjeproduksjon: enkeltprodusenter eller mindre grupper av enkeltprodusenter inngår avtale med Nortura om å kjøpe tilbake slakt for videresalg. Avtalene er en form for leieslakt. Produsentene kjøper slaktet til ordinær engrospris, og står fritt til å prise sitt produkt videre i markedet. Nortura har rundt 550 slike avtaler. Det foreligger ikke nøyaktige tall på hvor stor tonnasje disse avtalene representerer i sum, men relativt til den totale produksjonen anses disse avtalene å utgjøre en minimal andel. Et eksempel på denne formen for spesialproduksjon er Angus gardskjøtt, der 4-6 Norturaprodusenter i Stavangerområdet har slått seg sammen og driver direktesalg av eget kjøtt. De har en årlig produksjon på 9-13 tonn. Hele dyret skjæres ned og selges som Angus gardskjøtt. De får avregning av Nortura i første omgang, og kjøper siden igjen slaktet sitt til ordinær engrospris. I tillegg har de avtale med Nortura Forus om nedskjæring og pakking som de betaler ekstra for. De er ikke forpliktet til å benytte Forus til slakting/skjæring over tid, og kan vurdere å kjøpe slakt- og skjæretjenester fra Fatland i stedet. Nisjeindustri: er nisjeproduksjon av noe større format der foredlingsbedrifter inngår avtale med Nortura om kjøp av slakt fra enkeltprodusenter eller produsentgrupper. Nortura står for slakting (leieslakting). Slaktet kjøpes fra Nortura til engrospris. Eventuell merpris til produsent forhandles direkte mellom foredlingsbedrift og produsent/produsentgruppe og betales av foredlingsbedriften enten direkte eller gjennom avregningsrutinene til Nortura. Detaljer for hvilke produksjoner det er, hvor de er lokalisert og årlig tonnasje er gjengitt i tabellen nedenfor. Spesialiteter: er spesialprodukt som ligger under et av Norturas varemerker. Nortura har ansvar for å slakte, bearbeide og selge spesialproduktet. Medlemmene tilbys avtale om å produsere spesialproduktet til gjeldende krav og priser. I de fleste tilfeller mottar produsentene et pristillegg ut over ordinær avregningspris. Det varierer hvorvidt det er et pristillegg til engrospris for disse spesialproduktene, eller om de omsettes fra slakt til nedskjæring til ordinær engrospris. Detaljer for hvilke spesialprodukt som er i Norturasystemet, hvor de er lokalisert og årlig tonnasje er gjengitt i tabellen nedenfor. 88 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

90 Tabellen nedenfor gir en oversikt over de spesialproduktene Nortura kategoriserer som nisjeindustri og spesialiteter. Kalv inngår uansett ikke i noteringsgrunnlaget for storfe, men felles for de øvrige spesialproduktene er at de rent kvalitetsmessig gjerne vil kunne tilsvare representantvarene i sin varegruppe. Begrensningene knyttet til noteringssted innbærer imidlertid at flere av disse spesialproduktene likevel ikke vil inngå i prisgrunnlaget. I etterkant av prosessen knyttet til styringspris på egg har Nortura inkludert pristillegget til norsk kjøttfe i noteringsgrunnlaget til planlagt gjennomsnittlig engprospris for inneværende avtaleår. Tabell 17: Spesialprodukt av kjøtt hos Nortura Spesialprodukt Tonn slakt Tillegg engrospris Slakteri Anlegg def som noteringssted Norturaprodukt Storfe Norsk kjøttfe ,50 - kan være ja Urfe kan være nei Kvalitetskalv 790 8,00 - ikke aktuelt ja Sau/lam Gourmetlam Gol nei ja Bjorlilam Rudshøgda ja nei Vossalam 70 - Sandeid nei nei Kvitsøylam 16 - Forus ja nei Lofotlam 22 - Sortland nei nei Vesterålslam 91 - Sortland nei nei Benoni Mat - Sortland nei nei Alpelam - Målselv nei nei Dyrøylam - Målselv nei nei Lyngenlam - Målselv nei nei Varangerlam - Karasjok nei nei I sum utgjør disse spesialproduktene 1190 tonn storfeslakt, hvilket tilsvarer 2 prosent av total storfeproduksjon hos Nortura. Begrensninger i rapporteringsverktøyet hindrer Nortura i å identifisere omfanget av spesialproduktene til kvalitetene som inngår i representantvarene. De klarer imidlertid å relatere norsk kjøttfe til total slakt av ung okse som er representantvaren. Norsk kjøttfe utgjør 1,6 prosent (260 tonn) av totalslakt av ung okse hos Nortura. Effekten av å inkludere tillegget for norsk kjøttfe er ca. 5 øre. For øvrig mottar produsentene et pristillegg både for norsk kjøttfe og kvalitetskalv. For lammekjøtt er det registrert et omfang av spesialproduktene på 604 tonn, hvilket tilsvarer 3,7 prosent av Norturas totale produksjon av lam og sau. Når det gjelder prising er det ikke spesifisert noe pristillegg til engrosprisen for noen av disse spesialproduktene jf. tabellen over, og det vil derfor heller ikke ha noen direkte konsekvens om spesialprodukter av lam ble inkludert i det sammenveide prisuttaket. Dette er imidlertid spesialprodukt der varen har en merverdi både ved oppgjør til produsent og mest sannsynlig også i sluttmarkedet. Pristillegget til produsent kan være inntil 10 kroner. Like fullt omsettes slaktet til ordinær engrospris på noteringssted. Om man skulle inkludere pristillegg til spesialprodukt i prisgrunnlaget til målprisen bør man samtidig ta stilling til hvordan man vil håndtere prisingen av spesialprodukt av lam. Utredninger til jordbruksavtalepartene

91 4.3.4 Egg Når det gjelder egg opererer Nortura kun med spesialproduksjoner under eget varemerke. Se egen omtale av hvordan Nortura håndterer denne formen for spesialprodukt under kjøtt(spesialitet). Tabellen nedenfor gir en oversikt over de spesialproduktene Nortura har av egg. Felles for samtlige av disse tre er at de rent kvalitetsmessig gjerne vil kunne tilsvare representantvaren for egg. Begrensningene knyttet til noteringssted innbærer imidlertid at det kun er Solegg og Brune egg som er relevante i så måte. Som et resultat av jordbruksoppgjøret 2009 er pristillegget til Solegg og Brune egg inkludert i noteringsgrunnlaget til Nortura for inneværende avtaleår. I ettertid er Solegg også inkludert for avtaleåret Produksjonen av Brune egg hadde oppstart sommeren Tabell 18: Spesialprodukt av egg hos Nortura Spesialprodukt Tonn egg Tillegg engrospris Eggpakkeri Anlegg def. som noteringssted Norturaprodukt Solegg ,00 - kan være ja Brune egg 104 1,25 (primært Hå) kan være ja Polaregg 177 1,00 Silsand nei ja I sum utgjør disse spesialproduktene 3777 tonn, 9,6 prosent av Norturas totale eggproduksjon. Begrenset til kvalitetene innenfor representantvaren utgjør de 10,5 prosent. I tillegg har Nortura en egen varestrøm for egg fra frittgående høns som utgjør 22 prosent av den samlede produksjonen av de kvaliteter som representantvaren refererer til. Disse ble utbetalt et pristillegg på kr 1,80 i Effekten for det gjennomsnittlige prisuttaket av å inkludere Solegg og Brune egg er ca. 5 øre Oppsummert om spesialprodukt hos markedsregulator Gjennomgangen viser at det er spesialprodukt i samtlige fire sektorer. For de fleste av spesialproduktene vil deler av vareomfanget kunne bestå av representantvaren til målprisene. Avgrensingene knyttet til noteringssted begrenser imidlertid hvorvidt de også omfattes av noteringsgrunnlaget for prisuttaket av målprisene/planlagt gjennomsnittlig engrospris. Frem til inneværende avtaleår har ingen pristillegg i tilknytning til spesialprodukt vært inkludert i beregningen av prisuttaket. Omfanget av spesialprodukt er svært begrenset både for korn og melk, hvor problemstillingen foreløpig blir av en mer prinsipiell karakter. For egg og lam er derimot omfanget større, og problemstillingen innebærer praktiske konsekvenser. 4.4 Utfordringer knyttet til spesialprodukt Representativ målpris Som poengtert innledningsvis er det en forutsetning for målprisens funksjon at den er representativ. Utstrakt bruk av pristillegg til spesialprodukt som ikke er inkludert i noteringsgrunnlaget, vil kunne 90 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

92 medføre at jordbruket systematisk oppnår priser som overstiger målpris. En slik situasjon vil kunne undergrave målprisens legitimitet, og skape uro i markedet nedstrøms. Det følger av de generelle prisbestemmelsene at hele det kvantum som klassifiseres som representantvare på noteringssted skal inngå i markedsregulators rapportering om oppnådde priser. Konsekvensen av dette er at eventuelle pristillegg knyttet til spesialprodukter hos markedsregulator skal inkluderes i prisnoteringen, selv om dette ikke har vært en konsekvent praksis til nå Innovasjon og verdiskapning Et viktig argument for å akseptere at en viss andel spesialprodukter ikke vektes inn i prisnoteringen er å skape et handlingsrom til innovasjon, mangfold og verdiskapning. Det er et politisk ønske at produsenter og bedrifter skal drive med spesialiteter, innovasjon, bevare lokale tradisjoner, opprette småskalaproduksjon med mer. Ulike virkemidler har vært tatt i bruk over flere år for å stimulere til dette. Samvirkebedriftene har en sentral rolle i norsk landbruk, både som markedsregulatorer og som foredlere av produsentenes produkter. I denne sammenheng blir det da viktig å vurdere hvorvidt markedsregulators ansvar for prisnoteringer har betydning for mulighetene til å bidra til utvikling av spesialprodukter på lik linje med sine konkurrenter, uten at dette skal få innvirkning på prisen for ordinære representantvarer. Spesialprodukt kjennetegnes gjerne ved å ha en merverdi i markedet, og prising brukes aktivt som et insentiv til å stimulere til produksjon. Ved å unnta økologisk produksjon fra målprisbestemmelsene anerkjenner avtalepartene behovet for fri prissetting for å stimulere til produksjon. Tilsvarende ble de høyeste kvalitetene av kjøttslakt (E, U og R+) tatt ut av noteringsgrunnlaget i 2001 for å gi mulighet til en friere prissetting for dette segmentet, nettopp med tanke på økt verdiskapning og spesialproduksjon. Avtaleteksten begrenser kun det gjennomsnittlige prisuttaket for representantvaren for varegruppen, og vil slik sett ikke være til direkte hinder for at spesialproduktene fortsatt vil kunne prises noe høyere. Prisøkninger på spesialprodukt vil like fullt begrense prising på hovedproduksjonslinjene. Det vil fort oppstå spenninger internt i samvirkene, og viljen til å stimulere og legge til rette for spesialproduksjon i samvirket vil kunne reduseres. I praksis vil man kunne få en situasjon der samvirket ikke lenger ønsker å stimulere til spesialproduksjon. Dette kan lede til en situasjon der spesialprodukt og nisjeproduksjon i praksis er forbeholdt ikke-samvirkeaktørene Begrenset volum og innrapportering Om det er ønskelig å tillate pristillegg for spesialprodukt som ikke vektes inn i noteringsgrunnlaget, er det SLFs vurdering at det eventuelt må begrenses til en mindre andel av markedsregulators totale produksjon innen den relevante varegruppen. Dette for å videreføre målprisens funksjon og representativitet. SLF anbefaler at det etableres en modell der avtalepartene fastsetter en gitt prosentandel av produksjonen innen den enkelte varegruppe som kan gis et fritt pristillegg som spesialprodukt. Summen av spesialprodukt som har fritt pristillegg i forhold til prisnoteringen kan til enhver tid maksimalt utgjøre den definerte prosentandelen. En slik tilnærming fordrer jevnlig innrapportering fra markedsregulatorene om spesialprodukt, slik at SLF kan følge med på utviklingen. Det forutsetter også at SLF må gi aksept for at produktet er å forstå som et spesialprodukt. Utredninger til jordbruksavtalepartene

93 4.4.4 Behov for justeringer i avtaleteksten Å innføre unntak for mer enn økologisk vare vil kreve justering i avtaleteksten. Det vil også kunne bli behov for å definere spesialprodukt. Alternativt kan definisjonen utelates i avtaleteksten, og i stedet henvise til spesialprodukt etter SLFs godkjenning, spesialprodukt innmeldt til SLF, eller lignende. SLF anbefaler at avtaleteksten fastsetter en prosentandel for spesialprodukt som kan gis frie pristillegg. Prosentandelen må vurderes i forhold til virkningen på målprisens legitimitet og markedsmessige forhold. Det må også vurderes om samme prosentsats er rimelig for alle varegrupper Administrative tollnedsettelser SLF vurderer for øvrig at den funksjonen målprisen og den planlagte gjennomsnittlige engrosprisen har i forhold til tolladministrering vil være relativt uberørt av hvorvidt gitte pristillegg inkluderes i prisgrunnlaget eller ikke. At pristillegg til spesialprodukt inkluderes medfører at hovedvarelinjene vil ligge noe lavere i pris enn målpris/planlagt gjennomsnittlig engrospris. Siden det gjerne er hovedvarelinjene man ønsker å legge til rette for import av ved administrative tollnedsettelser, ville det i prinsippet kunne innebære at den importerte varen kommer inn til en tilsvarende høyere pris. Målprisen brukes imidlertid ikke nødvendigvis så direkte, men kan avledes til å gjelde et mer begrenset volum innenfor representantvaren slik at importert vare sammenstilles med tilsvarende norsk vare. Så lenge omfanget er begrenset har uansett dette argumentet mindre verdi, og på det tidspunkt spesialprodukt av et visst omfang er inkludert, som egg fra frittgående høns nå er, vil argumentet motsatt være at omfanget har blitt så stort at det er nettopp denne varestrømmen importen bør relateres til. Å holde et mindre omfang utenfor prisnoteringen skulle heller ikke ha vesentlig betydning i forhold til å administrere tollvernet med sikte på å sikre avsetningsgrunnlaget for norsk produksjon blant annet i henhold til jordbruksavtalens prisbestemmelser og å hindre markedsforstyrrelser Forsyningsplikt Markedsregulators rettigheter og plikter er styrt bl.a. gjennom Jordbruksavtalens prisbestemmelser og markedsreguleringsregelverket. I den forbindelse bør forholdet til spesialprodukter også vurderes nærmere i forhold til markedsreguleringsregelverket. Dette gjelder bl.a. om spesialproduktenes status som representantvare eller ikke i prisbestemmelsene har noen konsekvenser for markedsregulators gjeldende forsyningsplikt og i forhold til gjeldende reguleringstiltak som markedsregulator iverksetter. Disse forhold er ikke vurdert nærmere i denne omgang. 4.5 To alternativ Gjennomgangen viser at dagens praksis etter SLFs oppfatning ikke er i henhold til prisbestemmelsene i jordbruksavtalen. Ut fra dette må man enten endre praksis i henhold til gjeldende jordbruksavtaletekst eller endre jordbruksavtaleteksten slik at mer enn økologiske varer kan gis et fritt pristillegg. SLF vurderer at det er fordeler og ulemper knyttet til begge alternativer. 92 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

94 4.5.1 Alt 1: Inkludere pristillegg til spesialprodukt i prisnoteringen At pristilleggene inkluderes i noteringsgrunnlaget til målprisen og den planlagte gjennomsnittlige engrosprisen sikrer at noteringsprisen reflekterer et reelt prisuttak i markedet. Slik Jordbruksavtalen er utformet, der alt inkluderes med mindre det er spesifikt nevnt, bidrar til å sikre en entydig og transparent avtaletekst. Per i dag er det kun ett unntak: økologisk vare som i seg selv er klart definert og regulert i lovverk. For SLFs forvaltning kan vi ikke se at det vil være nevneverdige administrative kostnader knyttet til å følge opp en prisnotering som inkluderer pristillegg på spesialprodukt. For markedsregulatorene bør det også kunne gå greit i så måte, med unntak av kjøtt der Nortura per i dag ikke har systemer som kan håndtere en fullstendig prisoppfølging på det detaljnivå som kreves for målpris/planlagt gjennomsnittlig engrospris. Omfanget av spesialprodukt er foreløpig relativt begrenset, men føre-var prinsipp krever avklaring før det blir mer omfattende. Det vil trolig være forholdsvis smertefritt å inkludere pristilleggene i prisnoteringen per i dag, med unntak av tekniske utfordringer knyttet til kjøtt. Dess større omfang spesialproduktet representerer, jo større konsekvenser har det når mengdene med høyere pris først har blitt av et slikt omfang at det må inkluderes i målprisuttaket. Sannsynligheten er stor for at diskusjon om behovet for endring i målprisen øker, dess større omfang spesialproduktet har på det tidspunkt det eventuelt inkluderes Alt 2: Å tillate at mer enn økologisk vare gis et fritt pristillegg Muligheten til fritt å kunne bruke pristillegg til spesialprodukt gjør det enklere og mer gjennomførbart for markedsregulator å bruke økonomiske virkemidler til å stimulere til verdiskapning, innovasjon og mangfold. Dette sikrer at også markedsregulator har insentiv til å stimulere til spesialproduksjon som sikrer balanse og like konkurransevilkår mellom markedsregulator og andre aktører. Ved å unnta pristillegg unngår man eventuelle uheldige og for øvrig uhensiktsmessige tilpasninger i produksjon og varestrøm hos markedsregulator for å styre spesialprodukt vekk fra noteringssted, slik man ellers vil kunne oppleve for unngå at pristillegget skal påvirke prisuttaket. For å kunne innføre bestemmelser knyttet til spesialprodukt vil det være behov for å gjøre noen tilpasninger i avtaleteksten. Bestemmelsene i seg selv, samt avklaring av hva som forstås som et spesialprodukt/spesialproduksjon vil kunne gi et mer krevende og mindre oversiktlig avtaleverk/regelverk, som potensielt kan gi flere fallgruver. På den annen side har det gjennomgående vært relativt klart for markedsregulatorene hva en spesialproduksjon er, i henhold til innhentet informasjon. Alternativet vil kunne medføre noe økte administrative kostnader hos SLF knyttet til økt rapportering, kontroll og vurderinger for fortløpende å sikre målprisens representativitet. Det vil også kunne gi utfordringer knyttet til å vurdere hva et spesialprodukt/spesialproduksjon er. Fra markedsregulators side vil de uansett måtte legge om rutinene for å kunne følge opp prisnotering, men prisnoteringer krever et høyere presisjonsnivå enn det en mer overordnet rapportering vil kreve, som dermed vil være mer overkommelig. Særlig er dette relevant for kjøtt. Utredninger til jordbruksavtalepartene

95 Så lenge omfanget av spesialprodukt som unntas målprisprisgrunnlag er begrenset, vil det være av liten eller ingen betydning for målprisens legitimitet. 4.6 SLFs anbefaling SLF vurderer at begge alternativene er forvaltningsmessig akseptable. Alternativ 1 vil trolig påføre markedsregulatorene noe større kostnader, først og fremst knyttet til omlegginger i avregningssystemene, men på lengre sikt vil det også påløpe slike kostnader ved alternativ 2, hvis omfangent av spesialproduksjonen blir så stort at varestrømmen må inkluderes i noteringsgrunnlaget. Markedsmessige og politiske forhold må i dette tilfellet veie tyngre i valget mellom de to alternativene. Det vil være markedsmessig uheldig og i strid med landbrukspolitiske målsetninger å innføre en forvaltning der markedsregulators adgang til å bidra til innovasjon og verdiskapning begrenses. SLF anbefaler derfor at alternativ 2 innføres. Så fremt man begrenser omfanget av spesialprodukt som kan gis et fritt pristillegg, vurderer SLF at slike pristillegg ikke vil hindre en representativ noteringspris. For å ivareta dette hensynet foreslår SLF at det gjøres noen tilpasninger i avtaleteksten der omfanget begrenses, samt at markedsregulator pålegges et løpende rapporteringsansvar om bruk og omfang av spesialprodukt til SLF. Per i dag teller spesialproduktene 1-2 prosent; 0,2 prosent; 2 prosent: 3,7 prosent; 9,6 prosent (0,7 prosent) av markedsregulators totale produksjon av henholdsvis havre til fôr; melk; storfe; lam; egg (spesialprodukt ekskludert Solegg). SLF har ikke gjennomført analyser av når prosentandelen av spesialprodukter undergraver målprisens representativitet, men antar at prosentandelen vil kunne variere fra vare til vare og vil kunne vurderes ulikt over tid. Som en veiledning anbefaler SLF likevel at prosentandelen spesialprodukt som kan gis et fritt pristillegg fremgår av jordbruksavtalen, og maksimalt settes til 6 prosent. På sikt kan man også vurdere behovet for å differensiere mellom varegruppene. 94 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

96 5 Pilot for bruk av husdyrregisteret ved utmåling av produksjonstilskudd 5.1 Bakgrunn I møte i LMD i forbindelse med jordbruksforhandlingene 2008 la SLF og MT sammen fram plan for hvordan man planlegger å ta i bruk HR til utmåling av PT. Følgende tidsplan ble lagt frem: Tabell 19: Tidsplan Forslag til pilot er utarbeidet Vår 2009 Pilot bestemmes i jordbruksoppgjøret: avvik mellom antall storfe i husdyrregisteret og (jordbruksoppgjør) i søknad om produksjonstilskudd skal medføre trekk i tilskudd (i pilotområdet) Feb 2010 Utbetaling av produksjonstilskudd etter søknadsomgangen august 2009 med trekk for avvik i pilotområdet Vinter 2010 Erfaringshøsting og utarbeiding av opplegg for fullskala gjennomføring Vår 2010 Fullskala trekk for avvik mellom antall storfe i husdyrregisteret og i søknad om (jordbruksoppgjør) produksjonstilskudd bestemmes i jordbruksoppgjøret Feb 2011 Utbetaling av produksjonstilskudd etter søknadsomgangen august 2010 med trekk for avvik Høst 2010/Vinter Utarbeiding av opplegg for bruk av Husdyrregisteret som direkte utmålingsgrunnlag 2011 for produksjonstilskudd til storfe Vår 2011 Regler for utmåling av tilskudd for storfe på basis av Husdyrregisteret bestemmes i (jordbruksoppgjør) jordbruksoppgjøret. Det kan være behov for å gjennomføre en pilot for et avgrenset område i første omgang. Til jordbruksforhandlingene i 2009 la SLF og Mattilsynet frem et forslag til videre fremdrift ihht. tidsplanen. For å stimulere storfeholderne til opprydding og forbedring av sin rapportering til HR ble det foreslått at det etableres en pilotordning for et avgrenset geografisk område med trekk i produksjonstilskudd ved avvik mellom antall dyr i HR og i søknad om PT. Forslaget ble drøftet under forhandlingene og følgende tekst tatt inn i Jordbruksforhandlingene 2009 Sluttprotokoll fra forhandlingsmøte 16. mai, s21: Pilot for bruk av husdyrregisteret ved utmåling av produksjonstilskudd Ved jordbruksoppgjøret 2008 la SLF og Mattilsynet fram en felles framdriftsplan for implementering av Husdyrregisteret i forvaltningen av tilskudd husdyr. Som en oppfølging av planen iverksettes et delprosjekt ved søknadsomgangen i august 2009 for et begrenset geografisk område. Prosjektet har som formål å identifisere årsaker til avvik i dyretall for storfe mellom registrerninger knyttet til produksjonstilskudd og Husdyrregisteret, og å redusere denne differansen. Partene er enige om å avsette kroner på underpost til delprosjektet. Utredninger til jordbruksavtalepartene

97 5.2 Erfaringer med piloten og forslag til videre fremdrift De samlede erfaringene med piloten er p.t. ikke mulig å omtale, jf. bl.a. at klagefristen for utbetalingen av tilskudd per først utløper i begynnelsen av mars. På bakgrunn av dette er det avklart med LMD at det samlede innspillet på dette, med en omtale av erfaringene og forslag til videre fremdrift, oversendes avtalepartene senest Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

98 Vedlegg 1: Bidrag til utredning av beregningstekniske sider ved avlingssviktordningen Bidrag til utredning av beregningstekniske sider ved avlingssviktordningen Utredninger til jordbruksavtalepartene

99 Mandatet Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har fått i oppdrag av SLF å bidra med å utrede beregningstekniske sider ved erstatningsordningen for klimabetingede skader i planteproduksjonen. NILF skal lage og teste nye modeller og sammenlignet disse med gjeldende erstatningsmodell. Hvordan nye modeller slår ut innenfor ulike vekstgrupper, regioner, produksjonsformer og produksjonsstørrelser skal vurderes. Videre skal det beskrives i hvilken grad erstatningssummen fra modellene dekker reelt tap og om de likebehandler søkerne. NILF ble bedt om å gjennomføre testingen i to trinn. I første trinn ble gjeldende erstatningsberegning sammenlignet med: Vedlegg 2: Gjennomsnittsmodellen Vedlegg 3: Normalårsavlingsmodellen Vedlegg 4: Kostnadsmodellen De tre modellene er beskrevet av SLF i brev datert 19. oktober og 29. oktober. Ingen nye vekttall, priser eller kostnader ble introdusert i testene. I andre trinn ble utslaget av ulike variabler slik som foretakets priser testet. 98 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

100 Trinn 1 Metodikk For gjeldende modell for beregning av erstatning for avlingssvikt ble tatt utgangspunkt i regneark utarbeidet for SLF i Vekttall for 2007 brukes fortsatt i erstatningsberegningene siden det ikke er utarbeidet nye de siste åra. Så vidt vi vet er det heller ikke gjort andre endringer i beregningene siden dette året. Regneark for gjennomsnitts-, normalårsavlings- og kostnadsmodellen ble hektet på det gamle, slik at alle modellene beregner på de samme søknadsdata. For alle modellene brukes kg-pris fra vekttalltabellene for å beregne verdien av avlingen. I kostnadsmodellen brukes dessuten variable kostnader fra Handbok for driftsplanlegging 2007/2008. Bare 19 av 32 aktuelle vekster er omtalt i handboka, så dette har begrenset utvalget av saker noe. Utvalg Kvantifisering av forskjellene på beregningsmetodene ble gjort ved å bruke faktiske saker fra årene 2007 og 2008 som caser. Siden det kom langt flere søknader i 2007, er de fleste casene fra dette året. Vi har sett på 40 saker fordelt på alle vekstgrupper unntatt grovfor. 25 av dem ble plukket ut av SLF og 15 er fra bruk som deltar i NILFs driftsgranskinger. Resultater Testresultatene kan sammenlignes i tabellen nedenfor. Sumlinjen er tatt med for å gi en indikasjon på kostnadene ved modellen sammenlignet med dagens modell. Utredninger til jordbruksavtalepartene

101 Gruppe Vekst Region Merknad Gjeldende Gj.snitt Norm.avl Kostnad Bær Jordbær Bær Bringebær 2 DG Bær Bringebær Bær Jordbær Bringebær Bær Bringebær Bær Jordbær Bringebær Frukt Epler, moreller, plommer Frukt Epler 4 DG Frukt Moreller Frukt Epler Frukt Moreller Frukt Plommer Frukt Epler, plommer Grønnsaker Blomkål, vinterkål Grønnsaker Gulrot Grønnsaker Isbergsalat Ikke data Grønnsaker Matkålrot 6 DG Grønnsaker Matkålrot 1 DG Grønnsaker Gulrot Grønnsaker Vinterkål Korn Bygg 1 DG Korn Bygg 5 DG Korn Bygg 5 DG Korn Hvete, bygg, havre 1 DG Korn Bygg 5 DG Korn Bygg Korn Bygg Korn Bygg, havre Korn Hvete, bygg, havre 4 DG Korn Bygg 2 DG Korn Bygg 6 DG Korn Bygg Potet Mandel/Ringeriks Potet Potet Potet Potet 1 DG Potet Potet 6 DG Potet Potet Potet Økologisk Potet Mandel og vanlig Potet Mandel og vanlig 1 DG SUM % Totalkostn. i forhold til i dag 100,0 100,2 74,6 22,5 100 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

102 Gjennomsnittsmodellen SLF ønsket å teste følgende påstand: «Sammenligningen med normalårsavling i regionen (sammenligner normalårsavling med gjennomsnittsavling), som er en del av dagens erstatningsformel, har ingen betydning for resultatet av regnestykket. Det er kun foretakets totale avlingstap i kg pr vekst og kiloprisen i vekttabellen som betyr noe for resultatet» Påstanden er i hovedsak riktig, og forklaring følger matematisk nedenfor. Følgende forkortelser brukes: A = avling, kg/daa D = areal, daa K = verdi, kr/daa P = pris, kr/kg M = vekt, kg b = bygg i vekttalltabellen v = aktuell vekst i vekttalltabellen s = skadeåret g = gjennomsnittsår Gjennomsnittsmodellen kan dermed uttrykkes slik: I) Erstatning = ((Ds * Ag * 0,7) Ms) * Pv Gjeldende modell: II) Erstatning = verdi pr daa bygg * vekttallberegnet areal * erstatningsprosent * avlingsnivå verdi pr daa bygg = Kb vekttallberegnet areal = areal * vekttall = Ds * Kv/Kb erstatningsprosent = 100 % egenandel avlingsprosent = 1 0,3 As/Ag avlingsnivå = Ag/Av som innsatt i II) gir Kb * Ds * Kv/Kb * (1 0,3 As/Ag) * Ag/Av = Ds * Kv * (0,7Ag As) * 1/Av = ((0,7Ag * Ds) (As * Ds)) * Kv/Av Utredninger til jordbruksavtalepartene

103 As * Ds = Ms og Kv/Av = Pv som innsatt gir = ((Ds * Ag * 0,7) Ms) * Pv Som er det samme som gjennomsnittsmodellen i I). Gjennomsnittsmodellen er enklere og gir samme resultat som gjeldende modell. Unntak er andre kornslag enn bygg som kommer ulikt ut i gjennomsnittsmodellen fordi gjeldende modell behandler tidligere års avling som om det var bygg. Kornslag med lavere normalårsavling enn bygg kommer ut med høyere erstatning i gjennomsnittsmodellen, og omvendt. Forskjellen varierer med landsdel og kornslag. Med gjeldende vekttall er utslaget størst for hvete på Sørlandet og havre på Vestlandet. Vår oppfatning er at gjennomsnittsmodellen er mer korrekt enn gjeldende metode på dette punktet, fordi en ikke later som alt korn er bygg. Når en har data for de ulike kornartene er det naturlig å bruke disse. Normalårsavlingsmodellen Normalårsavlingsmodellen tar utgangspunkt i landsdelens normalårsavling der gjeldende modell bruker foretakets gjennomsnittsavling i år uten avlingssvikt. Testresultatene viser at total erstatning er noe lavere enn ved gjeldende modell. Samtidig ser vi at erstatningene i normalårsavlingsmodellen spriker mye mer, i 20 % av casene blir det ingen erstatning i det hele tatt mens en del søkere får svært høye beløp. Det er søkere med lavt avlingsnivå i gjennomsnittsår som får høyere erstatning, og omvendt de med generelt høye avlinger som får lavere erstatning i normalårsavlingsmodellen sammenlignet med gjeldende modell. For de casene vi har sett på avviker bær og grønnsaker mest fra gjeldende modell. Dette skyldes at det er hos disse vekstgruppene at avlingsnivået i gjennomsnittsår varierer mest. Samlet utbetaling for de casene som er testet blir noe lavere enn med gjeldende modell. Vi ser ingen grunn til at dette gjelder for populasjonen som helhet, og antar at en del søkere med lave avlinger i gjennomsnittsår som ikke er berettiget til erstatning etter gjeldende modell ville fått det etter normalårsavlingsmodellen. En fordel ved metoden er at en slipper å innhente avlingsdata fra den enkelte søker. Modellen gir en omfordeling av avlingsskademidler fra de produsentene med høyest avlingsnivåer til de med lavest avlingsnivåer i normalår. Dette kan, satt på spissen, tolkes som at de mest aktive og profesjonelle produsentene vil tape mest på en omlegging, mens de mest fritidspregede produsentene har mest å tjene på en overgang til normalårsavlingsmodell. De mest aktive produsentene vil sannsynligvis ha høyest avlingsnivå. Kostnadsmodellen Som nevnt tidligere er det brukt variable kostnader fra Handbok for driftsplanlegging 2007/2008. Disse omfatter bare 19 av 32 ikke-grovforvekster i vekttalltabellene. Det er heller ikke skilt mellom landsdeler. Likevel viser testene en klar tendens til at kostnadsmodellen gir et langt lavere erstatningsbeløp enn gjeldende metode. I halvparten av casene gir ikke kostnadsmodellen erstatning i det hele tatt. Årsaken er selvfølgelig at de variable kostnadene som erstattes i denne modellen jevnt over er en god del lavere enn inntekten som er utgangspunkt for gjeldende metode, se tabell. 102 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

104 Vi anbefaler å se bort fra kostnadsmodellen i den videre testingen. Dette gjelder spesielt dersom en ikke har tanker om en betydelig reduksjon i erstatningsnivået. Det er mulig å tenke seg ulike former for påslag ut over å erstatte variable kostnader, men det er vanskelig å tenke seg en god måte å fastsette et slikt påslag. Et påslag bør i tilfelle begrunnes med at faste kostnader bør dekkes delvis eller fullt ut. Faste kostnader lar seg erfaringsmessig ikke finne ut av regnskapene for produsenter med flere produksjoner. Vi tror det blir komplisert å finne fram til gode påslagssatser som i så fall vil måtte variere mellom produksjonstyper. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom faste kostnader og variable kostnader. Variable kostnader brukt i testing av kostnadsmodellen sammenlignet med inntekt i ulike regioner ifølge vekttalltabellene: Normalinntekt, kr/daa fra vekttalltabellene Vekst Variabel Øst- Sør- Roga- Vest- Trønde- Nord- Poteter Mandel-/Ringerikspotet Hvete Rug og rughvete Bygg Havre Oljefrø til modning Engfrø Epler Plommer Moreller Jordbær Bringebær Kålrot til mat Vinterkål Gulrot Blomkål Knollselleri Løk Praktiske utfordringer ved modellene I tillegg til sparte kostnader, avling og areal i skadeåret er modellene avhengig av følgende: Gjennomsnittsmodellen bruker foretakets gjennomsnittsavling og pris i skadeår. Normalårsavlingsmodellen bruker regionens normalårsavling og pris i skadeår. Kostnadsmodellen bruker variable kostnader og avlingens verdi i skadeår. Foretakets gjennomsnittsavling innhentes i dag, areal kontrolleres mot produksjonstilskuddsøknad, mengde antakelig litt mindre lett hos ulike mottakere. Normalårsavling og pris utarbeides i vekttalltabellene der problemet har vært å finne data for så mange regioner og produksjonstyper man ideelt kunne ønske. Å bruke foretakets egne Utredninger til jordbruksavtalepartene

105 priser byr på problemer når det ikke er solgt noe av den aktuelle produksjonen. Variable kostnader og avlingens verdi må hentes fra foretakets regnskap med de fordelingsproblemer og trolig også kostnader det fører med seg. Trinn 2 Gjennomsnittsmodellen med foretakets egne priser. Oppgaven NILF ble bedt om å undersøke om foretak som har søkt om erstatning finnes i driftsgranskingene. Dernest ble det lagt opp til at NILF benytter data fra driftsgranskingene for å finne effekter på erstatningsberegningene av å benytte foretakets egne priser og kostnader sammenlignet med de faste satsene i vekttabellen. Bruk av foretakets egne priser i gjennomsnittsmodellen I testarbeidets trinn 2 ble det sett på virkningen av å bruke foretakets historiske priser i gjennomsnittsmodellen. Foretakets priser ble for hver erstatningssak hentet fra NILFs driftsgranskinger for de fem siste årene før skadeåret. Antall saker ble begrenset av utvalget i driftsgranskingene, som omfatter rundt 2 prosent av landets gardsbruk, men også av at en del søkere ikke hadde aktuell vekst tidligere år. Kostnader til frakt og pakking viste seg vanskelig å skille ut fra andre kostnader og kostnader knyttet til andre vekster, så oppnådd pris ble i stedet fratrukket samme standard sats som brukt i vekttallberegningene. Vekstgruppene grønnsaker, potet og korn ble undersøkt. Grønnsaker I vekstgruppe grønnsaker ble det funnet ett foretak med priser for tidligere år i driftsgranskingene. Det var et bruk med kålrot til mat. Erstatning beregnet på grunnlag av egen pris ble litt lavere enn etter gjeldende ordning, men i samme størrelsesorden. bruk Region Egen pris Vekttallpris Erstatning egen pris Gjeldende erstatning Endring 1 Østlandet 3,40 3, % 104 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

106 Potet I driftsgranskingene var det 2 foretak som hadde mottatt erstatning for avlingssvikt de aktuelle årene. Det ene, lokalisert på Østlandet, ville fått en erstatning på 70 % av dagens ordning ved bruk av egne priser. Det andre, som driver økologisk, ville fått 50 % høyere erstatning basert på egne priser. I tabellen er vekttallprisen for økologisk potet justert opp med 25 % for samsvar med bruk av økologisk korreksjonsfaktor i gjeldende beregninger av avlingssvikt. Bruk Region Egen pris Vekttallpris Erstatning egen pris Gjeldende erstatning Endring 1 Østlandet 1,88 2, % 2 Nord-Norge 6,55 4, % Korn Vi fant 6 foretak med korn som fikk erstatning i 2007, alle med bygg. Alle foretakene ville fått litt lavere erstatning ved beregning basert på egne historiske priser. I gjennomsnitt ville de få en utbetaling som er 96 % av hva de får ved gjeldende metode. Denne forskjellen er for liten til å kunne si at bruk av egne priser vil føre til endring i total utbetaling. Bruk Region Egen pris Vekttallpris Erstatning egen pris Gjeldende erstatning Endring 1 Østlandet 1,69 1, % 2 Sørlandet 1,65 1, % 3 Trøndelag 1,69 1, % 4 Trøndelag 1,67 1, % 5 Trøndelag 1,71 1, % 6 Nord-Norge 1,55 1, % Gjennomsnitt 96 % Sammenligning av priser i vekttalltabellene med oppnådde priser på bruk i NILFs driftsgranskinger. Utredninger til jordbruksavtalepartene

107 Det var ikke så mange erstatningsberettigede foretak med i NILFs driftsgranskinger som en kunne ønske for å gjøre en pålitelig undersøkelse av utslaget av bruk av egne priser på tidligere erstatningsutbetalinger. Det ble derfor bestemt å undersøke hvordan oppnådde priser varierer på foretak uavhengig av avlingsskade. Nedenfor gjengis resultatet av denne undersøkelsen for vekstene potet, gulrot og matkålrot. I tabellene er oppnådd pris gjennomsnittsprisen for de årene som er registrert, fratrukket frakt og pakkekostnader hentet fra vekttallberegningene. For foretak med økologisk produksjon ble vektallprisen multiplisert med 1,25 før sammenligning med oppnådd pris. Forskjellen på beregnet erstatning ved bruk av egne priser i gjennomsnittsmetoden og gjeldende metode er lik den prosentvise forskjellen på oppnådd pris og pris brukt i vekttalltabellene. Poteter Det ble funnet priser for i alt 70 foretak med konvensjonell drift fordelt på hele landet. I gjennomsnitt kommer metoden med egne priser ut på samme nivå som gjeldende metode. Men vi ser også at utslaget vil variere en god del fra foretak til foretak. Det ser også ut til at foretak på Østlandet vil komme ut noe lavere enn med dagens ordning. Når det gjelder øvrige landsdeler er utslagene for små eller utvalget for lite til å trekke sikre konklusjoner. For økologisk potetproduksjon se nedenfor. Gjennomsnitt Antall Østlandet 87 % 30 Sørlandet 101 % 12 Rogaland 107 % 7 Vestlandet 96 % 4 Trøndelag 97 % 10 Nord-Norge 95 % 7 Landet 94 % 70 bruk Region Egen pris Vekttallpris Endring 1 Østlandet 1,93 2,69 72 % 2 Østlandet 3,81 2, % 3 Østlandet 2,47 2,69 92 % 4 Østlandet 1,77 2,69 66 % 5 Østlandet 1,62 2,69 60 % 6 Østlandet 1,95 2,69 73 % 7 Østlandet 1,58 2,69 59 % 8 Østlandet 1,68 2,69 62 % 9 Østlandet 2,10 2,69 78 % 10 Østlandet 1,94 2,69 72 % 11 Østlandet 4,29 2, % 12 Østlandet 1,73 2,69 64 % 13 Østlandet 2,35 2,69 87 % 14 Østlandet 1,87 2,69 70 % 15 Østlandet 3,26 2, % 16 Østlandet 2,87 2, % 106 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

108 17 Østlandet 3,94 2, % 18 Østlandet 3,58 2, % 19 Østlandet 1,87 2,69 70 % 20 Østlandet 1,90 2,69 71 % 21 Østlandet 2,48 2,69 92 % 22 Østlandet 1,92 2,69 71 % 23 Østlandet 2,15 2,69 80 % 24 Østlandet 3,52 2, % 25 Østlandet 1,65 2,69 61 % 26 Østlandet 1,79 2,69 67 % 27 Østlandet 2,02 2,69 75 % 28 Østlandet 2,59 2,69 96 % 29 Østlandet 1,88 2,69 70 % 30 Østlandet 1,52 2,69 57 % 31 Sørlandet 1,52 2,69 56 % 32 Sørlandet 2,20 2,69 82 % 33 Sørlandet 2,18 2,69 81 % 34 Sørlandet 4,03 2, % 35 Sørlandet 2,70 2, % 36 Sørlandet 3,71 2, % 37 Sørlandet 2,77 2, % 38 Sørlandet 3,48 2, % 39 Sørlandet 2,17 2,69 81 % 40 Sørlandet 2,11 2,69 78 % 41 Sørlandet 1,65 2,69 61 % 42 Sørlandet 4,25 2, % 43 Rogaland 3,82 2, % 44 Rogaland 3,37 2, % 45 Rogaland 1,55 2,74 57 % 46 Rogaland 1,94 2,74 71 % 47 Rogaland 4,69 2, % 48 Rogaland 3,63 2, % 49 Rogaland 1,57 2,74 57 % 50 Vestlandet 3,27 2, % 51 Vestlandet 2,29 2,74 84 % 52 Vestlandet 3,02 2, % 53 Vestlandet 1,92 2,74 70 % 54 Trøndelag 4,07 2, % 55 Trøndelag 1,89 2,74 69 % 56 Trøndelag 3,10 2, % 57 Trøndelag 4,00 2, % 58 Trøndelag 1,87 2,74 68 % 59 Trøndelag 3,13 2, % 60 Trøndelag 1,87 2,74 68 % 61 Trøndelag 2,87 2, % 62 Trøndelag 1,87 2,74 68 % 63 Trøndelag 1,87 2,74 68 % 64 Nord-Norge 2,68 3,49 77 % Utredninger til jordbruksavtalepartene

109 65 Nord-Norge 3,97 3, % 66 Nord-Norge 3,52 3, % 67 Nord-Norge 3,66 3, % 68 Nord-Norge 2,54 3,49 73 % 69 Nord-Norge 4,54 3, % 70 Nord-Norge 2,27 3,49 65 % Økologisk potet Det ble funnet priser for 7 foretak fordelt på alle landsdeler. Selv om vekttallprisen er justert med gjeldende økologisk faktor vil en overgang til beregning basert på egne priser trolig føre til en markert øking i utbetalt erstatning for denne gruppen. bruk Region Egen pris Vekttallpris Endring 1 Østlandet 2,90 3,36 86 % 2 Østlandet 4,87 3, % 3 Sørlandet 5,29 3, % 4 Sørlandet 3,83 3, % 5 Rogaland 6,53 3, % 6 Vestlandet 5,66 3, % 7 Nord-Norge 6,55 4, % Gjennomsnitt 144 % Gulrot Det ble funnet priser for 7 foretak fordelt på flere landsdeler. Resultatet tyder på totale utbetalinger lavere enn dagens nivå, med unntak for enkelte foretak med økologisk drift. bruk Region Egen pris Vekttallpris Endring 1 Østlandet 3,67 4,55 81 % 2 Østlandet 2,03 3,64 56 % 3 Østlandet 3,03 3,64 83 % 4 Sørlandet 2,48 3,70 67 % 5 Rogaland 7,82 4, % 108 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

110 6 Rogaland 2,46 3,60 68 % 7 Rogaland 1,78 3,60 50 % Gjennomsnitt 83 % Matkålrot Det ble funnet priser for 8 foretak fordelt på de fleste landsdeler. Resultatet peker i retning av totalutbetaling noe høyere enn med dagens ordning. Også her ser vi store forskjeller på enkeltbruksnivå. bruk Region Egen pris Vekttallpris Endring 1 Østlandet 3,16 4,45 71 % 2 Østlandet 3,33 3,56 93 % 3 Østlandet 3,40 3,56 96 % 4 Sørlandet 4,50 3, % 5 Rogaland 5,16 4, % 6 Rogaland 5,32 3, % 7 Vestlandet 2,79 3,22 87 % 8 Trøndelag 5,04 4, % Gjennomsnitt 107 % Oppsummert viser prisundersøkelsen av potet, gulrot og matkålrot at totale utbetalinger basert på egne priser kommer ut omtrent på dagens nivå for foretak med konvensjonell drift. Økologiske foretak viser til dels en vesentlig økning i beregnet erstatning ved bruk av egne priser. For det enkelte foretaket kan det gjøre store utslag i beregnet erstatning, og det er vel nettopp det som er hovedhensikten med den foreslåtte metoden. Gjennomførbart å bruke oppnådde priser i erstatningsberegningene? Utredninger til jordbruksavtalepartene

111 Innhenting av historiske priser fra det enkelte foretak vil medføre en del praktiske utfordringer. Foretak har i utgangspunktet ikke plikt til en detaljert regnskapsføring som viser priser og frakt- og pakkekostnader. Dokumentasjon av dette må derfor i mange tilfeller gjøres i ettertid med utgangspunkt i regnskapsbilag. For å sikre etterretteligheten på de innrapporterte prisene bør dette gjøres av autorisert regnskapsfører. Det må tas stilling til om kostnaden knyttet til dette skal dekkes av søker eller staten. Prisen er nok enklere å trekke ut av regnskapet enn frakt- og pakkekostnader, så det kan vurderes å bruke et normert fratrekk for sparte kostnader. NILF har undersøkt kostnader som må påregnes for at regnskapsførere skal lete fram og dokumentere (attestere) priser og kostnader. Etter samtale med noen regnskapsførere på NILFs regnskapsførerkurs vil en anslå kostnaden til i gjennomsnitt 1 time per regnskapsårgang. Det anslås en timepris på 650 kroner. Det betyr en kostnad på kroner dersom det kreves dokumentasjon for de siste 5 årene. En regnskapsfører vil normalt også kunne tilby en slik tjeneste selv om produsenten fører regnskapet selv (ikke er kunde). En mulig hybridløsning er å åpne for bruk av historiske priser i de tilfeller søker kan framskaffe dokumenterte slike. En konsekvens av en slik hybridløsning blir at smarte søkere velger å dokumentere historisk pris bare dersom den er høyere enn normprisen. 110 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

112 Vedlegg 2: Evaluering av verdensarvsatsingen over LUF Evaluering av verdensarvsatsingen over LUF Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning(nilf) har vært ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, representert ved Julie Nåvik Hval og Kjersti Nordskog. Resultatene er presentert for Statens landbruksforvaltning i en Power Point- presentasjon. Dette notatet er kun en oppsummering. Oppdragsgiver: Statens landbruksforvaltning. Prosjektramme: ,- inkl moms Utredninger til jordbruksavtalepartene

113 Prosjektet Mandat Vurdere forvaltningsplanen (Stat/departement, Fylkesmann, Kommune) Vurdere målsetningene i satsingen opp mot kravene for området Se sammenheng med andre virkemidler Direktoratet for naturforvaltning Regionale miljøprogram (RMP) Spesielle miljøtiltak for landsbruket (SMIL) Andre overføringer (kommunale og IN) Betydning for grunneier Bakgrunn Vestnorsk fjordlandskap(geiranger og Nærøyfjorden) og Vegaøyan ble i hhv og 2004 innført på UNESCOs Verdensarvliste. I 2007 vedtok Landbruks- og matdepartementet ved Statens landbruksforvaltning en egen satsning på verdensarvområdene, gjennom Verdensarvsatsningen i Landbrukets Utviklingsfond. Midlene skulle inn i en treårig prøveperiode fra , med mulighet for videreføring på lengre sikt. Per i dag fordeles midlene mill. kr til Geiranger, mill kr til Nærøyfjorden, og 0.55 mill. til Vegaøyan. I tillegg får områdene 1 mill. fra Miljøverndepartmentet(MD) gjennom Direktoratet for naturforvaltning(dn). Disse midlene skal sees i sammenheng, og fungere som et slags spleiselag for ivaretakelse av kulturlandskapet. Muligheter og utfordringer i Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan Muligheter Turisme skaper store inntektsmuligheter både samfunnsøkonomisk og for hver enkelt gårdbruker. Verdensarvstatusen og tilskuddene har medført et større fokus på bevaring av kulturlandskapet, videreføring av tradisjonell drift på gården (Vestnorsk fjordlandskap) og opprettholdelse av ærfugl og dun-næringen (Vegaøyan). Utfordringer Topografi: Området er preget av bratte fjellsider og utfordrende terreng som er vanskelig å modernisere for å kunne drive et konkurransedyktig landbruk (Vestnorsk fjordlandskap). Vegaøyan består av 6500 større og mindre øyer hvor mange er vanskelig tilgjengelig. Landskapsvernområde: mange opplever begrensninger i muligheten til å etablere andre inntektskilder på sine egne områder, fordi de er ilagt begrensninger som følge av landskapsverningen og verdensarvtittelen. Dette påvirker muligheten til å modernisere driftsbygninger og sette opp eventuelle uthus. Utflytting. Det er få bønder igjen i verdensarvområdene, og landbruket er dermed svært sårbart for nedlegging av gårdsbruk. 112 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

114 Verdensarvtittelen. Det er uvisst hva som vil skje med verdensarvstatusen hvis det ikke lenger finnes aktive bønder igjen området, og kulturlandskapet må skjøttes enten kommunalt eller av andre. Utredninger til jordbruksavtalepartene

115 Forvaltningen Om forvaltningen både i Geiranger og Nærøyfjorden: Avtale inngås mellom FM og gårdeier. Omhandler skjøtsel av kulturlandskap i henhold til tiltaksplanen. FM har direkte kontakt med hver gårdeier som er aktuell tilskuddsmottaker. Årlig personlig oppfølging. Den totale summen fra LMD(Slf) og MD(DN) samles og forvaltes i sin helhet av FM. Om forvaltningen i Geiranger: Alle som har inngått avtale om skjøtsel kan søke om verdensarvtilskudd. Tilskudd til beitedyr i verneområde (RMP) ble tatt ut av RMP i forbindelse med innføring av verdensarvmidlene. Andre kriterier er lagt til, men de er rettet mer mot arealtilskudd. Kun de som er registrert og mottar produksjonstilskudd, kan søke om beitestøtte. Alle med areal kan søke om arealstøtte. Det er en egen søknad for Verdensarvmidlene og en annen for RMP. Hvordan fungerer det i Geiranger? Nødvendig å følge opp mottakere av tilskudd, slik det gjøres i dag. Sitat: Er en her som fyller fjøset bare for å få tilskudd. Viktig å påse at ikke antall dyr overstiger kapasiteten i fjøset, jf. dyrevelferd og Mattilsynets retningslinjer for gårdsdrift Problematisk at bøndene ikke har økonomi til å investere og oppgradere i driftsbygninger, for eksempel for å hindre smitte av dyresykdommer. Antall sau økte i 2009, men det er fortsatt stort behov for storfe i området, da dyr fungerer forskjellig på kulturlandskapet. De som bor innenfor verdensarvområdet er bekymret for at de som bor i randsonen får mer totalt sett, siden de er flere. Verdensarvtilskuddet er større enn RMP som de tidligere fikk som Tilskudd til beitedyr i verneområde. Etter at verdensarvmidlene kom ble denne posten fjernet fra RMP. Nå gis kun arealstøtte til særlig verdifullt kulturlandskap, ikke beitetilskudd. Nedgraderte en gård i 2009 pga ikke-tilfredsstillende skjøtsel. Det er et tiltak de ønsker å fortsette med for å sikre kvaliteten på arbeidet. Om forvaltningen i Nærøyfjorden: Ikke eget søknadsskjema for verdensarvmidlene. De som er registrerte bønder og får RMP (alle aktuelle tilskuddskandidater gjør det), får automatisk et ekstra verdensarvtillegg. Dette gjelder de som har inngått avtale med FM om skjøtsel. Hvordan fungerer det i Nærøyfjorden? Enkelt og oversiktlig system for de som søker tilskudd. Verdensarvmidlene søkes ikke på, og har dermed ikke noe eget søknadsskjema 114 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

116 Beitebidrag blir gitt til søkere som mottar produksjonstilskudd og driver beiting med husdyr i utmark i verdsarvområdet. For de som har inngått avtale om skjødsel med FM og har driftssenter utenfor verdensarvområdet, blir opplysningene hentet fra Regionalt miljøprogram (RMP). Grunnlaget der er de som søker om tilskudd til beitedyr i Nærøyfjorden landskapsvernområde Ved restpott i verdensarvmidlene kan gårdsbrukerne søke om støtte til investeringstilskudd. Det ble gjort for noen få prosjekter i Randsonen Randsonen for verdensarvområdene innbefatter områder som ligger rett utenfor verdensarvområdene Det kan være områder rundt veinettet inn til verdensarvområdet eller områder nært tilknyttet sentrale destinasjoner Bønder i randsonen får tilskudd for å la dyrene beite i utmarksområder enten i eller i nær tilknytning til verdensarvområdene Får en lavere sats per dyr enn tilskuddsmottakere inne i verdensarvområdet Bønder i randsonen får i de fleste tilfeller kun beitetilskudd Mange potensielle tilskuddsmottakere i randsonen. Dette kan påvirke forholdet mellom mengde tilskudd innenfor og utenfor Kan være aktuelt å anbefale føringer for verdensarvmidlene, om at de innenfor verdensarvområdet skal prioriteres først, og de i randsonen etterpå, slik at ikke satsene for de innenfor blir påvirket av antallet søkere i randsonen. Konflikt mellom tilskuddsmottakere i verdensarvområdet og randsonen kan begrenses gjennom andre tilskuddordninger (RMP). Politisk vurdering: Areal vs. beitebidrag i randsonen? Delkonklusjon for Vestnorsk fjordlandskap Verdensarvmidlene oppleves som et svært positivt og nødvendig tiltak som kom på et kritisk tidspunkt for å beholde aktive bønder. Viktig at det fortsetter. LMDs og MDs overføringer går til samme formål; beite- og arealbidrag, samt noen få investeringer Slik ordningen er i dag er det bare registrerte bønder som kan søke om beitebidrag. Hvis situasjonen i fremtiden gjør at bønder i området legger ned sin daglige drift, bør det vurderes å inkludere mulighet for å støtte småbønder som ikke mottar ordinært produksjonstilskudd. Det kan være folk som bor på gårdseiendommer i området, og som har gode muligheter for å sette ut dyr om sommeren, men som ellers har en annen inntekt. Eventuelt kan det være aktuelt å se på hvordan Vegaøyan organiserer dette; MDs støtte går til småbønder, mens LMDs penger går til aktive bønder. Fordi antallet tilskuddsberettigede øker, er det behov for at tilskuddet øker i fremtiden, for at ikke støtten per støttemottaker går ned. Utredninger til jordbruksavtalepartene

117 Vegaøyan Om forvaltningen Årlig pott: 0,55 mill. kr fra LMD (gjennom SLF) og 1 mill. kr fra MD (gjennom DN) Potten forvaltes separat: LMD-midler: Forvaltes av FM og gis til bønder som får produksjonstilskudd. Utgjør den største delen av verdensarvtilskuddet. MD-midler: Forvaltes av Stiftelsen og gis til småbønder som enten har veldig få dyr slik at de ikke mottar produksjonstilskudd, til ærfuglrøktere som ikke eier dyr, men som jobber ute på øyene noen måneder hver sommer eller noen som skjøtter jorda på annen måte ute på øyene. Ærfulgrøkterne skjøtter ofte jorda ute på øyene samtidig som de er der, og får dermed utbetalt verdensarvtilskudd både til areal og ærfuglrøkting samtidig og fra samme instans. MD-midlene utgjør totalt en liten del av verdensarvtilskuddet. Resten av midlene går til utarbeidelse av skjøtselplaner for området og annet arbeid for området. Satsene for husdyrtilskudd er basert på sone og om det er til sau eller storfe Hvordan fungerer forvaltningen? Sitat: Vi er totalt avhengig av midlene for å få folk til å få beite på øyene. Potensielt konfliktområde: forholdet mellom grunneiere og andre som skjøtter jorda, spesielt i forhold til ærfuglrøkting. Bør grunneier kompenseres hvis andre tjener penger på hans jord? I dag inngås avtaler mellom grunneier og den som har inngått avtale om skjøtting av jorda, men en informant nevner at det er problematisk at hans jord nå oppleves som felleseie. Småbønder som ikke mottar produksjonstilskudd kan få husdyrtilskudd gjennom MDmidlene. Selv om de er pålagt å drive husdyrdriften i henhold til Mattilsynets retningslinjer, er det noen informanter som ytrer bekymring for dyrevelferden. Problem med tørke på de ytterste øyene i 2008 og Da må dyreeierne ut med vann til dyrene, og det kan gi store tilleggsutgifter. Delkonklusjon Vegaøyan Basert på situasjonen på Vega: Hensiktmessig med organisering av tilskuddet slik det er nå, dvs. at det ikke går gjennom RMP slik som i Geiranger/Nærøyfjorden. Nødvendig med fleksibel forvaltningsordning på grunn av at mange kommuner i randsonen er berørt av ordningen. Størrelse på verdensarvmidlene fra LMD er tilstrekkelig. Selv om småbønder pålegges en drift i henhold til Mattilsynets retningslinjer, kan det være behov for ekstra oppfølging for å sikre at retningslinjer for dyrevelferd og skjøtsel av kulturlandskapet følges, se Geiranger og Nærøy Ivaretakelse av grunneiers interesser; større involvering og/eller kompensasjon? 116 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

118 Intervju med bønder Hovedinntrykk Geiranger: Generelt sett har midlene svært stor betydning for bøndene i området. Flere ytrer at de var på nippet til å legge ned, men at midlene gjorde at de ombestemte seg. Generell holdning er at midlene må fortsette, og må være forutsigbare. Da vil de kunne planlegge driften fremover med en sikker inntekt. Det er stort behov for investeringer, spesielt i driftsbygninger. Flere nevner at det er et problem med inndelingen av områdene, og hvem som får midler og ikke. Nærøyfjorden Generelt uttykkes det at midlene må fortsette. Noen uttrykker at de ville fortsatt uansett, men uvisst hvor lenge. Det uttrykkes også mye at det oppleves som en kompensasjon for at de blir båndpålagte eller får mer ansvar for kulturlandskapet. Fokus på fremtiden og at det er viktig for å kunne fortsette driften. Uttrykkes misnøye med at de i randsonen får for store summer. Vegaøyan Midlene har stor betydning for plassering av beitedyr. Stor betydning for ærfuglrøkterne og folk som jobber ute på øyene om sommeren. Får flere til å sette ut dyr på øyene som ikke er registrerte bønder, dvs. at det fungerer som en ekstrainntekt for småbønder og andre i området. Det er svært kostbart og tidkrevende å få dyr ut til de ytterste øyene. Midlene har stor grad av måloppnåelse i forhold til å få flere dyr ut på øyene. Satsene for beite- og arealtilskudd er av passe størrelse. De bør ikke bli høyere, da det kan virke provoserende på folk rett utenfor randsonen. Spørsmål Påvirker tilskuddet ditt forhold til: Videreføring av drift på gården Benyttelse av nye arealer Utsetting av flere dyr i områdene Valg av yrke/inntektsgrunnlag Din langsiktige bosetting i området Hvor viktig du anser bevaring av kulturlandskapet Utredninger til jordbruksavtalepartene

119 Skalaen var 1-5, der 1 var I liten grad og 5 I stor grad. Svarprosenten var 100 prosent, unntakene fra dette står i parentes. Videreføring av drift på gården Benyttelse av nye arealer for beiting Utsetting av flere dyr i områdene Valg av yrke/ inntektsgrunnlag Din langsiktige bosetting i verdensarvområdet Hvor viktig du anser bevaring av kulturlandskapet Nærøyfjorden 3,2 2,1 2,5 2,45 2 4,75 Geiranger 4,1 1,9 3,4 1,2 (75%) (91%) 3,25 4,8 Vega 3,6 (83%) 3,67 3,6 (83%) 1,67 2,3 5 Totalt 3,6 (97%) 2,6 3,2 (96%) 1,8 (92%) 2,5 (96%) 4,85 Tilskuddet har størst innvirkning på synspunkter knyttet til bevaring av kulturlandskapet. Det påvirker i liten grad valg av yrke/inntektsgrunnlag. Det påvirker i vesentlig grad videreføring av drift på gården. Det påvirker valg av videreføring av drift av gården i større grad enn valg av bosetting, som indikerer at midlene treffer målet om å opprettholde gårdsdriften i området. Konklusjoner i hvert område: Geiranger: Tilskuddet påvirker det i større grad utsetting av flere dyr i områdene enn benyttelse av nye arealer for beiting. Dette kan indikere at det kan være 118 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

120 potensial for utsetting av flere dyr, men at arealene er godt utnyttet. I tillegg har det mer å si for videreføring av gårdsdriften og bosetting enn valg av yrke/inntektsgrunnlag. Nærøyfjorden: Størst innvirkning på bevaring av kulturlandskapet, og over middels viktig for videreføring av driften. Ellers en score under middels. Det indikerer at bøndene i Nærøyfjorden opplever at de er mindre avhengig av midlene enn i de andre to områdene. Likevel har de høyest score av de tre på valg av yrke/inntektsgrunnlag. Vega: Svært høy innvirkning på syn på bevaring av kulturlandskap, men svært liten innvirkning på valg av yrke/inntektsgrunnlag. Ellers en generelt høy score. Det kan indikere at midlene fungerer godt mot det de er ment å gjøre; øke utnyttelsen av arealene i verdensarvområdet som beite, for derigjennom å ta vare på kulturlandskapet. Gårdseierne er opptatt av langsiktighet og forutsigbarhet i sine beslutninger, da spesielt knyttet til opprettholdelse og/eller utvidelse av eksisterende gårdsdrift. Verdensarvtilskuddet er et sentralt argument i deres planer. For Geiranger og Nærøyfjorden er det et virkemiddel som virker mer mot å opprettholde eksisterende produksjon, mens det i Vegaøyan fungerer for å få flere til å sette dyr på beite der de ellers ikke ville gjort. Utredninger til jordbruksavtalepartene

121 Konklusjon Hovedoppsummering Ulik forvaltning, men fungerer godt alle steder Kommer bøndene til gode Konflikt verdensarvområde vs. randsone Behov for investeringstilskudd Hovedanbefalinger Opprettholde verdensarvsatsingen over LUF. Opprettholde samme grad av fleksibilitet i forvaltningsleddet av verdensarvmidlene. Midlene bør forvaltes på slik måte at de tilpasser seg forholdene i hvert av de tre områdene. Opprettholde en samlet pott for LMDs og MDs overføringer i Vestnorsk fjordlandskap, og en delt pott for Vegaøyan. Satsene på beite- og arealtilskudd bør ikke endres. Den totale størrelsen på overføringene bør øke hvis antallet tilskuddsmottakere øker, for å opprettholde forutsigbarheten i midlene. Inkludere mulighet for investeringstilskudd. Fokusere på levende gårdsbruk i tildelingsbrevet, da dette er et mål i forvaltningsplanen i alle områdene. Det kan være nødvendig med større andel beitetilskudd fremfor arealtilskudd for å opprettholde drift av husdyr fremfor arealtilskudd som går til slått. Områdespesifikke anbefalinger Nærøyfjorden og Geiranger: Inkludere større mulighet for investeringstilskudd i verdensarvsatsingen. Dette kan administreres gjennom gjeldende system for godkjenning av søknader fra BU, men med kriterier tilpasset verdensarvområdet. Vega: Ha en større grad av oppfølging av bønder, spesielt de som får beitestøtte gjennom Stiftelsen. Inkludere mulighet for utvidelse av tilskudd til de ytterste øyene hvis problemer med tørke er et vedvarende problem som øker kostnadene med å holde dyrene der. Dette bør vurderes på lokalt nivå. 120 Utredninger til jordbruksavtalepartene 2010

122 Statens landbruksforvaltning Postadresse: Postboks 8140 Dep, NO-0033 Oslo, Norway Besøksadresse: Stortingsgt. 28 Telefon: Telefaks: E-post: Web: