Hvorfor valgte vi å legge om pengepolitikken til et inflasjonsmål på 2,5 prosent og var dette en riktig avgjørelse?

Transkript

1 Hvorfor valgte vi å legge om pengepolitikken til et inflasjonsmål på 2,5 prosent og var dette en riktig avgjørelse? Makro-og-politikk Runar Wiig Aadland Veileder: Cathrin Fløgstad Olaniyan Oppgaven kan offentliggjøres

2 Hvorfor valgte vi å legge om pengepolitikken til et inflasjonsmål på 2,5 prosent og var dette en riktig avgjørelse? Av Runar Wiig Aadland Universitetet i Bergen 1. Innledning 2. Før opprettelsen 3. Overgangen fra et implisitt til et eksplisitt inflasjonsmål 4. Hvorfor omleggingen til et eksplisitt mål på 2,5 prosent? - I tråd med det som er vanlig internasjonalt? - Innfasing av oljeinntekter 5. Norsk inflasjon de siste 10 år 6. Er målet for høyt? 7. Når målskiven er skjev Forord og takk April 2013 Utgangspunktet for denne oppgaven er en forelesning i faget Makroøkonomi II av Kjell-Erik Lommerud høsten 2012 og diskusjoner i etterkant med førsteamanuensis Kai Leitemo fra handelshøyskolen BI og Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika. Takk for gode kommentarer og innspill. Takk til Cathrin Fløgstad Olaniyan for veiledning. Oppgaven er basert på tilgjengelig litteratur, analyse og egne betraktninger.

3 1. Innledning Vi har lang tradisjon med en politikk rettet mot stabile valutakurser i Norge. Går man tilbake i historien finner man at Norge har hatt en forankring av valutaen knyttet til både gull, sølv, enkeltvalutaer og et gjennomsnitt av flere valutaer. For de forskjellige systemene har fellesnevneren vært at man ønsket en nominell forankring av den norske kronen i forhold til våre viktigste handelspartnere og deres valutaer. For et lite land, sterkt avhenging av både eksport og import, har en slik forankring vært et viktig pengepolitisk mål i lang tid. De siste årene har denne forankringen vært et inflasjonsmål på 2,5 prosent (Gjedrem 2005a) Denne oppgaven vil forsøke å svare på hvorfor vi valgte å legge om pengepolitikken i 2001 til et inflasjonsmål på 2,5 prosent og hvorvidt dette var en riktig avgjørelse. Pengepolitisk historie, økonomisk teori og normative perspektiver fra fagpersoner innenfor norsk økonomi og politikk vil bli presentert i oppgaven og det må presiseres at uttalelsene som fremkommer i oppgaven er valgt ut av forfatteren selv for å belyse problemstillingen og spørsmålene forfatteren ønsker å belyse. 2. Før opprettelsen Å drive pengepolitikk er ingen enkel oppgave. På og deler av 1980-tallet bidro den økonomiske politikken i mange land til store svingninger i produksjonen og sysselsettingen med høy og varierende inflasjon. Lav nominell rente og fast valutakurs var gjeldende frem til midten av 1980-tallet. I 1986 innførte Norge en fastkurspolitikk med et system der reguleringer av kredittmarkedet, kredittrasjoneringer og kontroll over kapitalbevegelser mot utlandet ble tatt i bruk for å holde valutakursen fast. Et problem med dette systemet var at sentralbanken verken kunne stå til ansvar for eller forhindre den høye og variable inflasjonsraten eller devalueringen av kronen ettersom virkemidlene for pengepolitikken i hovedsak ble bestemt av myndighetene. Målet om en nasjonal fastkurs i Norge måtte oppgis i 1992 etter alvorlige spekulasjoner og stor uro i de europeiske valutamarkedene. Vi fikk deretter et valutakursmal med mykere kanter. Dette tilsa at malet i pengepolitikken var a holde valutakursen stabil mot europeiske valutaer, men uten en definert hovedkurs eller marginer for svingninger. Finanspolitikken skulle sørge for stabilitet i den innenlandske økonomien.(gjedrem 2005a) Lærdom fra lignende situasjoner i Sverige og Finland førte til at man gradvis erkjente at en lav og stabil inflasjon burde være pengepolitikkens viktigste siktemål. Flere land innrettet derfor pengepolitikken mot et mål om å bringe inflasjonen ned. (Steigum 2004) I Norge gikk inflasjonen fra omtrent 8 prosent på 1970-tallet til omtrent 2 prosent på 1990-tallet. (Gjedrem 2005a)

4 I løpet av 1990-tallet vokste det frem mer politisk vilje til å delegere myndigheten over bruken av pengepolitiske virkemidler til sentralbankene og inflasjonsstyring ble oppfattet som et attraktivt alternativ. Erfaringene fra 1960-, 70-, og 80- tallet og erkjennelsen om at arbeidsledighet ikke kan reduseres på langsikt ved at man godtar en noe høyere inflasjon bidro sterkt til at fokuset skiftet i retning å holde inflasjonen lav og stabil. En slik delegering sikret et langsiktig mål om lav og stabil inflasjon ble prioritert, fremfor andre mer kortsiktige politiske mål.(gjedrem 2005a) Den 4. januar 1999 ble pengepolitikken uformelt lagt om til et inflasjonsmål i Norge. Daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem skrev i et brev til finansdepartementet at «I skjønnsutøvelsen fokuserer Norges Bank pa de grunnleggende forutsetningene for stabilitet i kronekursen: For a oppna kursstabilitet mot euro, ma virkemidlene i pengepolitikken rettes inn slik at pris- og kostnadsstigningen kommer ned mot den stigningen Den europeiske sentralbanken (ESB) sikter mot.» (Gjedrem 2005a) Norge hadde altså et mål om kursstabilitet mot euro og dette medførte at norsk inflasjon ikke kunne tillates å avvike for mye fra inflasjonen i Europa ettersom en ønsket stabilitet mellom valutakursene. Den europeiske sentralbanken hadde definert et mål om en årlig prisstigning på 2 prosent eller lavere. Det samme skulle gjelde for Norge. (Finansdepartementet 2001a) Gjedrem og den norske sentralbanken adopterte dermed et langsiktig implisitt inflasjonsmål på 2 prosent. Ved det implisitte inflasjonsmålet hadde man en effektiv måte å sikre en langsiktig stabil valutakursen mot euro. Argumentasjonen rundt dette bygger på teorien om kjøpekraftsparitet (PPP) som sier at to valutaer er i paritet dersom man for det samme beløpet kan kjøpe den samme mengde varer og tjenester i de to landene. Det kan også forklares som bytteforholdet mellom to land. (Steigum 2004) For eksempel vil vi få en depresisering av hjemlandets nominelle valuta dersom prisnivået i hjemlandet øker mer en prisnivået i utlandet. Dersom lønns og prisvekst holdes nede på det nivået som eurolandene sikter mot, vil man kunne oppnå en stabil valutakurs på lang sikt ved hjelp av teorien om kjøpekraftsparitet. (Haugland 2001) Siktemålet var dermed fremdeles stabilitet i kronens verdi målt i forhold til europeisk valuta og hovedargumentet for overgangen til det implisitte inflasjonsmålet var at en stabil valutakurs var en følge av lav og stabil inflasjon. 3. Overgangen fra et implisitt til et eksplisitt inflasjonsmål Den formelle omleggingen av pengepolitikken kom som et resultat av regjeringens ønske om en tallfesting av målet på den norske prisstigningen. I stortingsmelding fra finansdepartementet i 2001 skrev finansministeren at «Norges Bank har (...) innrettet virkemidlene i

5 pengepolitikken med sikte pa a bringe pris- og kostnadsveksten ned mot den stigningen Den Europeiske Sentralbanken sikter mot. Det har vært tillit til utøvelsen av pengepolitikken. Det vil likevel kunne lette kommunikasjonen av norsk pengepolitikk at Regjeringen na tallfester et mal for prisstigningen, i trad med det som er vanlig internasjonalt.» (Finansdepartementet 2001a) Den formelle omleggingen fikk vi 29. mars Regjeringen innførte et eksplisitt inflasjonsmål på 2,5 prosent årlig inflasjon. Mandatet for utøvelse av pengepolitikken skulle ligge på Norges Bank og retningslinjene ble beskrevet i sentralbankloven.(norges Bank 2004a) I forskriften fra sentralbankloven leser vi at «Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen.»(finansdepartementet 2011) Det presiseres videre at Norges Bank skal rette pengepolitikken inn mot en lav og stabil inflasjon på 2,5 prosent for å oppnå dette. I paragrafens siste ledd utdypes det om enkelte forhold som påvirker konsumprisindeksen men som det ikke skal tas hensyn. Frem til 2008 inkluderte disse forholdene effekten av endringer i avgifter og energipriser. (Norges Bank 2004a) Begrunnelsen for å ikke inkludere effekten av avgiftsendringer er at denne effekten har sitt opphav i politiske vedtak og er ikke nødvendigvis knyttet til reell prisstigning. Energiprisene utelukkes også ettersom disse hovedsakelig bestemmes på det internasjonale markedet og ikke som følge av nasjonalt inflasjonspress.(synnestvedt 2010) Indeksen som justerer for dette heter KPI-JAE og ble brukt frem til 2008 og vil bli brukt gjennom hele denne oppgaven. 1 Inflasjonen denne indeksen måler er omtalt som den underliggende inflasjonen eller kjerneinflasjon. (Norges Bank 2004a) Sentralbankens kommentar i den første inflasjonsrapport etter opprettelsen av inflasjonsmålet var at de, etter forskrift fastsatt 29. mars 2001, skulle rette inn pengepolitikken mot en lav og stabil underliggende inflasjon på 2,5 prosent. Dette skulle gjøres gjennom å sette styringsrenten. Oppskriften virker enkel: «Ser det ut som at inflasjonen med uendret rente blir høyere enn 2,5 prosent, vil renten bli økt og ser det ut til at inflasjonen med uendret rente blir lavere enn 2,5 prosent, vil renten bli satt ned.» (Gjedrem 2001b) Norges Bank poengterer videre hvordan pengepolitikken virker med et tidsetterslep og at den vesentlige virkningen fra en renteendring vil komme i løpet av 2 år. Av denne grunn vil tidshorisonten for inflasjonsmålet være den samme. Til slutt presiseres det at avvik fra målet normalt vil ligge på pluss/minus 1 pro- 1 I Juni 2008 ble det innført en ny indikator for den underliggende inflasjonen, KPIXE, som er en sammenveiing av KPI-JAE og trendveksten i energiprisene i KPI. I denne oppgaven brukes KPI-JAE ettersom vi for denne indeksen har tall tilbake til 2001.

6 sent. (Gjedrem 2001b) Hensikten med målet er å gi økonomien en nominelt ankerfeste fordi nominell stabilitet er det beste rammeverket en sentralbank kan skape for økonomisk vekst og velstand. (Gjedrem 2001a) Lav og stabil inflasjon skaper lave og stabile inflasjonsforventninger som bidrar til stabilitet i produksjon og sysselsetting. Samlet er dette viktige forutsetninger for en stabil valutakursutvikling og på den måten også et ankerfeste for den norske kronekursen.(norges Bank 2004a) 4. Hvorfor omleggingen til et eksplisitt mål på 2,5 prosent? Grunngivningen for hvorfor vi i 2001 besluttet å gå over til et eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken gjenspeiler ønske om langsiktige stabile valutakurser mellom Norge og våre viktigste handelspartnere og hvordan det beste bidraget for økonomien er at vi har nominell stabilitet. Men siden vi allerede drev en slik politikk med et implisitt inflasjonsmål rettet mot 2 prosent er det interessant å spørre seg hvorfor vi valgte å endre målet til et eksplisitt mål på 2,5 prosent? Før vi forsøker å svare på dette spørsmålet må vi se på den generelle teorien rundt nivå på inflasjon. Det finnes idag ingen sentralbank med inflasjonsmål for pengepolitikken som opererer med et mål om null inflasjon. Det vanlige er å ha omtrent 2 prosent som langsiktig mål pluss/minus 1 prosent angitt som akseptable svingningsmarginer. En kan forsøke å oppsummere hvorfor inflasjonsmålet bør være positivt med tre grunner. For det første vil veksten i konsumprisindeksen (KPI) overdrive den reelle stigningen i levekostnader. Det kalles målefeil. Bakgrunnen for målefeilen er at KPI ikke evner å fange opp substitusjonseffekter som skjer i markedet eller kvalitetsforbedringer på de forskjellige produktene. Forskjellige studier i utlandet har funnet at målefeilen er varierende men vanligvis mellom 0,5 til 1 prosent. Målefeilens eksistens betyr at veldig lav inflasjon, målt med KPI, i realiteten kan være deflasjon. Den andre grunnen er at man enklere kan gjennomføre kutt i reallønn. Ved å la den nominelle lønnen stå stille kan en oppnå reallønnsnedgang som følge av den positiv inflasjonen. Den siste grunnen til å ha en positiv inflasjon er at det muliggjør bruk av rentenedsettelser for å forhindre deflasjonsspiraler før det er for sent. (Norges Bank 2004a) På bakgrunn av disse argumentene er det bred enighet om at et mål på inflasjonsnivå bør være positivt. Ser man så på noen av våre viktigste handelspartneres pengepolitikk ser man også at de numeriske målene ikke er veldig forskjellig. Ved første øyekast ser de omtrent identiske ut. Sverige har 2 prosent, Storbritannia har valgt 2,5 prosent og eurolandene har mål om å holde

7 inflasjonen under 2 prosent. En viktig ting å merke seg forøvrig er at selv om de numeriske forskjellene ikke er så store, opererer forskjellige land med ulike indekser som referanseverdi på inflasjonen. Disse forskjellene i indeksene kan resultere i betydelige forskjeller i lands inflasjonsmål. I Norge styrer vi for eksempel etter underliggende inflasjon, eurolandene bruker en harmonisert forbrukerprisindeks (HIPC) for å måle inflasjonen og Sverige styrer etter vanlig KPI. (Haugland 2001) I tråd med det som er vanlig internasjonalt? Som finansdepartementet skriver i stortingsmelding nr. 29, 2001 hadde Norges Bank allerede innrettet virkemidlene i pengepolitikken i retning av å bringe inflasjonen ned mot det nivået ECB siktet mot. Den nye tallfestingen på 2,5 prosent underliggende inflasjon var, i følge finansdepartementet, i tråd med det som var vanlig internasjonalt. (Finansdepartementet 2001) Men var det det? Svein Gjedrem uttalte selv i «Brev fra Norges Bank til finansdepartementet» 27.mars, 2001 at malet om en inflasjon over tid nær 2,5 prosent er noe høyere enn malet for prisutviklingen i Sverige, Canada og euro-omradet, men pa linje med tilsvarende mal i Storbritannia og Australia. Malet er ogsa om lag som gjennomsnittet for prisstigningen i Norge i 1990-arene. (Gjedrem 2001c) Det er interessant at regjeringen valgte å kommunisere at inflasjonsmålet på 2,5 prosent var i tråd med det som er vanlig internasjonalt og på linje med våre viktigste handelspartneres mål når, som Kjell-Erik Lommerud formulerer det «alle visste med en gang at dette målet var et høyere mål enn det våre handelspartnere opererte med.» (Lommerud 2013) Gjedrem gikk selv ut og konstaterer at det norske inflasjonsmålet er noe høyere enn målet til våre viktigste handelspartnere. I etterkant foretok Storbritannia forøvrig en nedjustering av eget mål til 2 prosent. Vi har med andre ord et mål på linje med Australia, men høyere enn de fleste andre vi naturlig sammenligner oss med. Innfasing av oljeinntekter Sammen med den nye forskriften om pengepolitikken i mars 2001 opprettet regjeringen handlingsregel for bruk av oljepenger. Denne regelen innebærer en forsiktig innfasing av oljeinntekter og muliggjør et underskudd på statsbudsjettet, før oljeinntektene, som tilsvarer forventet avkastning av statens petroleumsfond. Denne ble anslått til å være 4 prosent av fondets verdi.(finansdepartementet 2001a) Sentralbanken og daværende finansminister, Karl-Erik Schjøtt-Pedersen, argumenterte for at en innfasing av oljepenger vil kunne påvirke økonomien

8 slik at arbeidskraft flyttes fra konkurranseutsatt sektor og over til innenlandsk skjermet sektor. Dette vil skape behov for en styrkning av kronen eller en noe høyere inflasjon. «Dette er nødvendig, dersom raskere innfasing av oljeinntekter skal være forenlig med en stabil valutakurs.» (Schjøtt-Pedersen 2001) De politiske myndighetene tenkte altså at i perioden hvor vi innfaser oljeinntektene må vi kunne tillate oss en noe høyere inflasjon enn andre dersom vi ønsker å opprettholde en stabil valutakurs. Et mål på 2 prosent inflasjon virket ambisiøst gitt at vi skulle fase inn oljepenger i økonomien, spesielt ettersom gjennomsnittet på inflasjon hadde vært 2 prosent for norsk økonomi de siste 10 årene. (Lommerud 2013) Spørsmålet er jo om argumentasjonen til sentralbanken holder mål? Lommerud er ikke overbevist. «Tenker man på dette som en langsiktig innfasing av oljepengene, for eksempel over 50 år der vi har 0,5 prosent mer inflasjon enn alle andre land, så vil jo da valutaen måtte svekke seg på en 0,5 prosent i året. Et sentralt spørsmålet er jo om en slik langsiktig valutasvekking er fornuftig? (Lommerud 2013) I samme tankerekke må det poengteres at en gradvis appresiering av valutakursen, som følge av en høyere inflasjon enn våre handelspartnere, forutsetter en fast nominell kurs. Det er lite som tilsier dette når man styrer etter et inflasjonsmål.(leitemo 2013) Det er samtidig ikke opplagt at innfasing av oljeinntektene etter handlingsregelen faktisk fører til en betydelig sterkere krone eller en høyere inflasjon. Norge brukte allerede, lenge før man innførte handlingsregelen, oljepenger over statsbudsjettet. I flere perioder brukte vi i tillegg mye mer enn det handlingsregelen tilsier. Handlingsregelen var derfor ikke en radikal endring i bruk av offentlige midler men en skriftlig presisering om hvor mye som skulle brukes årlig. Med bakgrunn i dette er det interessant å stille seg spørsmålet om hvorvidt det faktisk var behov for en formell omlegging av pengepolitikken.(isachsen 2003) Professor i samfunnsøkonomi, Arne Jon Isachsen fra BI mente i 2003 at omleggingen ikke var nødvendig og at Norges Bank burde ha fortsatt med den gamle forskriften uten å endre inflasjonsmålet. I ettertid har det vist seg at bekymringene om økt inflasjonspress og ustabilitet i valutakursen som følge av innfasing av norske oljepenger ikke har slått ut i like stor grad som ventet (Isachsen 2003) 5. Norsk inflasjon de siste 10 år I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) har Norge de siste 10 årene i gjennomsnitt hatt lavere inflasjon enn inflasjonsmålet på 2,5 prosent. Som vi ser i grafen under har KPI-JAE lagt under målet helt siden omleggingen av pengepolitikken med unntak av 9 måneder i 2008/2009 (Jul 2008 April 2009). Den gjennomsnittlige inflasjonen har lagt på omtrent 1,5 prosent.

9 Begrunnelsen for hvorfor inflasjonen har vært vedvarende lav de siste 10 årene er sammensatt og tett forbundet med utviklingen i verdensøkonomien. Økt globaliseringen og Kinas inntog på det globale verdensmarkedet sammen med økt arbeidsinnvandring bør nevnes. Importert inflasjon i form av billige importvarer fra Asia bidrar til å holde den samlede prisveksten i Norge lav selv om det har vært høy prisvekst på varer og tjenester i skjermet sektor de siste 10 årene. Samtidig har økt arbeidsinnvandring fra utlandet vært viktig for å holde lønnsveksten moderat og sysselsettingen høy. (Leitemo 2013) 6. Er målet for høyt? I ettertid av omleggingen har det norske inflasjonsmålet vært oppe til diskusjon og spørsmål om hvorvidt målet er forenlig med norsk og internasjonal økonomisk politikk er aktuelt den dag i dag. At målet er noe høyere enn målet til våre viktigste handelspartnere virker å være et innarbeidet faktum men det er fremdeles stor uenighet rundt implikasjonene dette medfører. Ettersom den norske sentralbank ikke har evnet å holde inflasjonen slik målet tilsier, har man ikke hatt anledning til å erfare konsekvensene av hva et slikt inflasjonsgap mot våre handelspartnere eventuelt medfører på sikt. Det er nærliggende å tro at dersom vi nådde målet og opplevde en inflasjon høyere en de fleste andre, kunne Norge komme til å oppleve et kontinuerlig depresieringspress mot andre lands valuta. Sjeføkonom i Nordea, Steinar Juel mener at å ha en særegen høy inflasjon vil i gjennomsnitt kunne føre til en forverring av norsk konkurranseevne på rundt 1 prosent årlig. I løpet av 10 år tilsvarer dette en forverring på 10 prosent. Det vil merkes for en liten, åpen økonomi som den norske. (Juel 2012) «Vi har et pengepolitisk mål som legger opp til at norsk næringsliv skal tape konkurransekraft år etter år. ( Juel 2012) Tilsvarende kommenterer

10 Lommerud at «jeg har hele tiden syntes at det er rart å ha et høyere inflasjonsmål enn alle andre og på lang sikt tror jeg ikke at det er mulig.» (Lommerud 2013) Disse perspektivene belyser kjernen ved diskusjonen. Den norske tradisjon med en politikk rettet mot stabile valutakurser står i sterk kontrast til et potensielt kontinuerlig appresieringspress mot den norske kronen som følge av en høyere inflasjon enn våre viktigste handelspartnere. Som Erling Steigum forklarer i boken «Moderne makroøkonomi» vil en pengepolitikk innrettet mot et på forhånd bestemt inflasjonsmål ikke være forenlig med en fast valutakurs. Grunnen til dette er at valutakursen vil påvirkes av at sentralbanken endrer styringsrenten i forhold til rentenivået i utlandet. Får vi en rentenedsettelse i Norge vil dette medføre et fall i kroneverdien, endres renten i utlandet vil dette påvirke kronekursen selv om vår egen rente er uforandret. Forventninger om fremtidig valutakurs vil også påvirke dagens valutakurs. (Steigum 2004) Det er med andre ord en avveiing mellom stabilitet i valutakursen på den ene siden og muligheten til å føre en selvstendig pengepolitikk innrettet mot et nasjonalt inflasjonsmål på den andre siden. Ønsker man å holde valutakursen fast må man føre samme pengepolitikk som i ankerlandet. Med et inflasjonsmål som avviker fra andre lands inflasjonsmål blir det vanskelig å beholde begge deler. (Steigum 2004) 7. Når målskiven er skjev Mandatet til Norges Bank og oppgaven de er satt til å gjøre, presiseres tydelig i sentralbankloven; «Det operative målet for pengepolitikken er en årsvekst i konsumprisindeksen som over tid er nær 2,5 prosent».(finansdepartementet 2001) Begrunnelsen for det operative målet er ønsket om en nominell forankring i form av en stabil valutakurs i forhold til våre viktigste handelspartnere. Som vi har sett på tidligere i oppgaven er det grunn til å diskutere om målskiven muligens er skjev og at inflasjonsmålet er i høyeste laget. Mangelen på måloppnåelse for inflasjonen har sådd tvil i deler av fagmiljøet om hvorvidt sentralbanken fremdeles vekter inflasjonsmålet like tungt som før eller om et hensyn til stabilitet i valutakursen veier tyngre. I siste pengepolitiske rapporten (Mars 2013) hevdet Norges Bank at de ikke har mistet inflasjonsmålet av synet men at inflasjonen for tiden er lav og utsiktene tilsier at det kan ta lang tid før inflasjonen blir 2,5 prosent.(norges Bank 2013a) I følge prognosen (figur 2) vil inflasjonen stige jevnt, men fremdeles være et stykke unna målet i Verdt å merke seg fra sentralbankens øvrige prognoser for videre utvikling fra samme rapport, er at arbeidsledigheten er på vei opp i 2016 og at lønnsveksten er på vei ned som følge av dette. (Norges Bank 2013a) Dette støtter ikke forventninger om økt inflasjon i neste periode.

11 Sjeføkonom i Eika, Jan Andreassen har vanskelig for å se at noen fremdeles har tiltro til det norske inflasjonsmålet og hevder at Norges Bank styrer mot noe helt annet enn stabil prisvekst. (Riise 2013) «Jeg mener vi i Norge lenge har drevet med valutakursstyring når vi har satt renten» (Riise 2013) Han hevder videre at valutakursen er den faktoren som veier tyngst i rentesettingen og refererer til dagens rentenivå, som han mener er lavere enn hva aktiviteten i norsk økonomi skulle tilsi. At det råder en viss mangel på tiltro til sentralbankens inflasjonsmålstyring støttes også av Lommerud som påpeker hvordan sentralbanken flere ganger i etterkant av finanskrisen har snakket om renteendring etterfulgt av at de velger å holde renten uendret. «Folk har på mange måter mistet tiltroen til Norges Banks politikk (...) og da vil det jo bety at det de sier ikke har så stor informasjonsverdi lenger» (Lommerud 2013) Han mener også at inflasjonsmålet på 2,5 prosent virker som et urealistisk mål for sentralbanken. «I beste fall virker det som om det er et mål på 2 prosent vi styrer mot.» (Lommerud 2013) Norges Bank varsler at de vil fortsette å holde renten lav og uendret i denne perioden (fra mars 2013) men vil øke renten fra 2014.(Norges Bank 2013a) Dersom sentralbanken hadde ønsket å nå inflasjonsmålet tidligere kunne de valgt å beholde renten lav eller kutte ytterlige. Det ville medført en svakere krone og mer press i norsk økonomi som ville bidratt til å presse inflasjonen oppover. Finansiell stabilitet virker imidlertid å prioriteres høyere. Frykten for den norske gjeldsgraden og de økende boligprisene i markedet har vært tiltakende det siste årene og sentralbanken høster derfor lite kritikk for den varslede renteøkningen. Det kan virke som en fornuftig politikk å sette på bremsen, selv om det kan medføre en vedvarende lav inflasjon i tiden fremover.(bruce 2013) Senioranalytiker i Nordea Markets, Erik Bruce støtter hensynet sentralbanken tar for å sikre finansiell stabilitet og mener samtidig at dette hensynet kommer til å prege pengepolitikken i større grad i årene fremover. I egen kommentar til NA24 skriver han at «Norges Bank har i realiteten endret målet for pengepolitikken. Inflasjonsmålet nås ikke.» (Bruce 2013) Jan Andreassen er av samme oppfatting og tror Norges Bank er i ferd med å endre pengepolitikken

12 fra inflasjonsmålstyring til valutakursstyring. «Jeg er ganske sikker på at det er den veien det går» fortsetter han i intervju med Dagens Næringsliv.(Riise 2013) I dag styrer fremdeles Norges Bank offisielt etter et inflasjonsmål på 2,5 prosent. Målet er innenfor rekkevidde men det kan tyde på at andre hensyn i den norske økonomien veier tyngre enn å krysse denne «målstreken» for øyeblikket. Ved innføringen av det eksplisitte inflasjonsmålet forventet myndighetene økt inflasjon som følge av økt bruk av oljepenger. Økonomisk teori støtter dette resonnementet men uforutsett importert inflasjon og et uventet verdensbilde i økonomien endret forutsetningene som lå til grunn. Når forutsetningene endres, endres det store bildet og mye kan derfor tyde på at begrunnelsen bak tallfestingen av det norske inflasjonsmålet i 2001 var upresis. Problematikken ved å ha et høyere inflasjonsmål en våre viktigste handelspartnere er blitt drøftet i oppgaven, men da under antagelsen at målet faktisk nåes. Mer relevant for norsk økonomi de siste 10 årene er hvorvidt det er et problem å ha et høyere mål en alle andre når dette målet likevel ikke nåes. Er det et problem? Lommerud mener det kan være et problem og sier at «kostnadene ved å ha et høyere mål en alle andre er kanskje ikke så store men det er jo fordi folk ikke tror på målet og da er jo bare det et problem i seg selv. Så det hadde jo vært greiere med et mål som det faktisk var mulig å nå.» (Lommerud 2013) Ola Honningdal Grytten, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole er også skeptisk til nivået på det norske inflasjonsmålet men presiserer at det er viktig å være tro mot et slikt mål når det først innføres. Han stiller seg likevel åpen for å diskutere alternativer og påpeker at en justering av målet i retning av EU sitt nivå på 2 prosent kunne vært et alternativ.(riise 2013) I den siste pengepolitiske rapporten (mars 2013) skriver Norges Bank at det vil ta lengre tid en tidligere antatt før inflasjonen tar seg opp.(norges Bank 2013a) Dette er ikke nødvendigvis fordi de ikke evner å bringe inflasjonen opp, men fordi det også er andre hensyn som det prioriteres å ta høyde for. Utsiktene for å nå inflasjonsmålet på 2,5 prosent i denne perioden (de neste 3 år) er, i følge sentralbankens egen rapport, lite sannsynlig og i følge Bruce sin tolkning av prognosen presentert i figur 2 vil vi, i et optimistisk scenario, måtte vente til tidligst 2021 før vi er på målet. (Bruce 2013) Dette baserer seg på tempoet for den predikerte oppgangen sentralbanken presenterer i rapporten. «Det skal svært mye velvilje til for å kalle det mellomlang sikt» fortsetter han i sin kommentar til nettavisen E24.(Bruce 2013) Vedvarende lav inflasjon kan på sikt føre til at folks langsiktige inflasjonsforventninger endres. Det vil ikke gjøre sentralbankens oppgave lettere.

13 I en kommentar til sentralbanksjef Olsen sin årstale i 2012 (Olsen 2012) hevdet sjeføkonom i Nordea, Steinar Juel, at det var klokt av sentralbanksjefen å nedjustere inflasjonsmålet for en tid.(juel 2012) Sentralbankens siste pengepolitiske rapport (mars 2013) tilsier at det fremdeles vil ta tid før målet før målet ser ut til å nås.(norges Bank 2013a) Steinar Juel sin kommentar til årstalen 2012 passer derfor fremdeles. «En tid kan bli lenge, og når det er blitt lenge nok vil det være uproblematisk å justere det formelle mandatet til det som har vært praktisert en stund. Vi har lang tradisjon for denne type politikkendringer innenfor pengepolitikken i Norge.» (Juel 2012) Veien videre for norsk pengepolitikk forblir et åpent spørsmål. Konklusjon Den formelle omleggingen av pengepolitikken i 2001 kom som et resultat av regjeringens ønske om å tallfeste et mål for prisstigningen i tråd med det som var vanlig internasjonalt, for å tydeliggjøre kommunikasjonen av norsk pengepolitikk. Ettersom den gjennomsnittlige inflasjonen de siste 10 årene hadde vært omtrent 2 prosent og Norge planla å fase inn oljepenger over statsbudsjettet forventet man en noe høyere inflasjon. Et mål på 2 prosent virket med andre ord ambisiøst og valget falt på 2,5 prosent selv om dette målet var noe høyere enn målet våre viktigste handelspartnere siktet mot. Tanken vi måtte tillate oss en noe høyere inflasjon enn de fleste andre land i perioden hvor vi faser inn oljeinntektene har i ettertid vist seg å ikke være et veldig viktig empirisk bevis ettersom den gjennomsnittlige inflasjonen i Norge de siste 10 årene har vært lav og lagt på omtrent 1,5 prosent. Importert inflasjon og økt arbeidsinnvandring har blant annet bidratt til å holde pris og lønnsveksten moderat. Å sikte mot et inflasjonsmål høyere enn våre viktigste handelspartnere er en interessant problemstilling ettersom teorien tilsier at en slik tilpasning vil kunne være problematisk dersom en samtidig ønsker seg nominell stabilitet ovenfor utlandet. Problematikken som dette eventuelt medfører forøvrig har ikke vært mulig å observere i Norge ettersom inflasjonen ikke har vært høyere enn våre viktigste handelspartnere. Spørsmålet om hvorvidt det var en riktig avgjørelse å innføre et inflasjonsmål på 2,5 prosent er et stort spørsmål uten et fasitsvar. Sentralbanksjef Olsen signaliserer hvertfall at det er for høyt for å nåes med det første.

14 Kildeliste Bøker: Steigum, Erling. 2004: Moderne makroøkonomi. Gyldendal Norsk Forlag AS Synnestvdt, Terje. 2010: Makroøkonomi i korte trekk. Zigma Forlag Lovdata: Finansdepartement, 2001b: Forskrift om pengepolitikken Finansdepartementet, 2011: Lov om Norges Bank og pengevesenet Publikasjoner og skriftserier: Finansdepartementet. Mars 2001a: Retningslinjer for den økonomiske politikken, Stortingsmelding nr. 29 Gjerdrem, Svein. 2001a: Pengepolitikk, prognoser og markedskommunikasjon. Penger og kreditt. nr Gjerdrem, Svein. 2005a: Erfaringer med inflasjonsstyring i Norge og andre land. Penger og kreditt nr Norges Bank. 2001a: Inflasjonsrapport. Norges Banks rapportserie nr Norges Bank. 2004a: Norske finansmarkeder pengepolitikk og finansiell stabilitet. Norges Bank skriftserie nr Norges Bank 2013a: Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet. Norges Bank rapportserie nr Schjøtt-Pedersen, Carl Erik Juni 2001: Nye retningslinjer for den økonomiske politikken. Økonomisk Forum nr Masteroppgaver: Haugland, Carl-Petter. 2001: Endelig et eksplisitt inflasjonsmål for Norge, men er det for høyt? Nettsider: Bruce, Erik 2013: Beklager Olsen, jeg får ikke øye på inflasjonsmålet. Publisert Hentet

15 Gjerdrem, Svein 2001b: Inflasjonsmål - hvordan settes renten. Publisert 29. mai Hentet Gjerdrem, Svein. 2001c: Retningslinjene for pengepolitikken.publisert 27. Mars Hentet Isachsen, Arne Jon 2003: NY SENTRALBANKSJEF OG NY PENGEPOLITIKK. Publisert 8. september Hentet Juel, Steinar 2012: På vei mot lavere inflasjonsmål? Publisert Hentet Olsen, Øystein 2012: Økonomiske perspektiver årstalen Publisert Hentet Riise, Kari Vartland 2013: Målet som styrer renten din. Publisert Hentet Intervju: Lommerud, Kjell-Erik 2013 (Intervju foretatt av Runar Wiig Aadland) - Opptak på bånd Leitemo, Kai 2013 (Intervju foretatt av Runar Wiig Aadland) -Opptak på bånd Figurer: Figur 1 er hentet fra: Norges Bank 2013a: Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet. Norges Bank rapportserie nr Figur 2: (Statitikkbanktabell 05327, 12 mnd endring, KPI-JAE total indeks)