NR Stille. markering Side 12 FREDRIK GRÆSVIK: Soldatens dikt Side 10. Status i MFO Sinai 2010 Side 5

Transkript

1 NR Stille markering Side 12 FREDRIK GRÆSVIK: Soldatens dikt Side 10 Status i MFO Sinai 2010 Side 5 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO

2 NR :innhold: Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 Side 5-9 Redaktør kbjerkli@nvio.no I Leder nr tok president Odd Helge Olsen til orde for at flere ledd i organisasjonen aktivt informerer om veteranarbeid til norske politikere, det norske samfunn og til veteraner generelt. At flere tenker nytt og er proaktive for å nå gjennom med informasjon om våre mål i veteranarbeidet gjennom presse, radio og tv. Kameratstøtte.no Velkommen til nettjenesten Kameratstøtte.no Aktuelt Leder...4 Aktuelt ute: Status i multinasjonal Forces & Observers Sinai Kommentar: Fredrik Græsvik...10 Kommentar: Jan W. Steen...11 Aktuelt hjemme: Stille markering Aktuelt ute: Politi - en viktig brikke i FNs fredskapende virksomhet Aktuelt ute: HV sterkt inne i Sudan Aktuelt hjemme: FNs første fredsbevarende operasjon i Kongo 50 år Tilbakeblikk: De siste hvite leiesoldater Har du problemer med alkohol?...24 GS har ordet...25 Lokalforeningene ALTA OG OMEGN: Fiske i Altaelven juni...26 DRAMMEN: Fikk krigsmedalje etter 70 år...27 MOSJØEN OG OMEGN: Veterantreff på Helgeland...28 UNAVEM I, II, III, Angola: Gjensynstreff...28 OSLO: Norske veteraner i Normandie...29 UNEF HOSPITAL VIII: 50-års veterantreff...30 ELVERUM:Landskytterstevnet Kontakt med leserne Vis respekt for symbolene!...31 En veteran er en veteran er en veteran...31 Libanon - en førstegangs-turists reiseskildringer Nye bøker Medlemsservice Stille markering Side 12 FREDRIK GRÆSVIK: Soldatens dikt Side 10 Status i MFO Sinai 2010 Side 5 Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner NVIO Nr ISSN: Ansvarlig utgiver: NVIO Postboks 1635, Vika 0119 Oslo Informasjonssjef/redaktør: Kristin Bjerkli Tlf.: e-post: kbjerkli@nvio.no Neste nummer av Sjekkposten (nr ) kommer ut i oktober med deadline 4. oktober Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse Mediainformasjon: Opplag: Lay Out: Høegh as Ansvarlig for produksjon og annonser: Høegh as Annonsesalg: Per Ellef Amble, tlf: , e-post: per-eamb@online.no Trykk: Norby Grafisk as En som bokstavelig talt har tatt Olsen på ordet er Jan W. Steen, som i privat regi tok initiativet til den stille markeringen som fant sted utenfor stortinget 5. juli i år. En markering som for fullt satte veteranrettigheter på dagsordenen igjen. Om hva som fikk Steen til å ta initiativet til protestaksjonen, og hva denne grasrotaksjonen blant veteraner handler om kan du lese om i Kommentar spalten på side 11 og i artikkelen på 12. Selv om norsk militært personell forlot Sinai da UNEF ble terminert i 1967 tjenestegjør fremdeles norske offiserer i El Gorah i Sinai. Status i Multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 kan du lese om på s. 5. Det er ikke mange årene siden FN politi kun hadde som oppgave å overvåke (monitorere) situasjonen der de var utplassert. I dag er rollen betydelig utvidet hvor FN politi er aktivt med i trening, utdanning og tilrettelegging av hele politivirksomheten. At Politi er en viktig brikke i FNs fredskapende virksomhet kan du lese mer om på s.14. Heimevernet (HV) er sterkt inne i Sudan. En av fire FN-Observatører er fra HV. Les om deres erfaringer fra Sudan på s. 16. Og sist men ikke minst; det ble en svært vellykket ONUC 50 års markering i Oslo juni d.a. i Oslo. Mange Kongo veteraner fant igjen sine kamerater etter mange år, minner ble frisket opp igjen, og bilder og historier delt. Litt om Kongo-jubileet kan du lese om på s.20 Fortsatt god sensommer! Mange opplever utenlandstjenesten som en positiv erfaring, men for noen kan tjenesten føre til ulike problemer senere i livet. Snakk om dine opplevelser med en likemann. Gå inn på eller ring vår landsdekkende Kameratstøttetelefon:

3 :aktuelt: ute Leder Sammen i sorgen, sammen i arbeid for rettferdighet og verdighet Døden kan være så meningsløs. Det vet alle som har opplevd å miste noen brått. I sjokket og sorgen ber vi om å få holde fast ved akkurat det. Det er ikke noe annerledes når soldater dør i tjeneste. I trygge og idylliske Ballangen, Kristiansand, Toten og Tromsø er det Simen Tokle, Christian Lian, Trond André Bolle og Andreas Eldjarn som er viktige. Disse var ambassadører ikke bare for den nærmeste familie, men også for lokalsamfunnet, nasjonen Norge og verdenssamfunnet. Nær familie, venner, kollegaer, forsvarssjefens og generalinspektøren for Sjøforsvarets taler og formuleringer de påfølgende dager og uker etter hendelsen den 27. juni har vært ekte og sanne. De som gjorde sin plikt og tragisk måtte bøte med sine liv, var blant de beste. Men jeg tror det utgjør liten trøst, og endrer ikke den bunnløse sorgen, og det uvirkelige som de nærmeste føler. De skal gjennom den utrøstelige perioden, de skal komme over sjokket, og dernest skal de lære seg å leve med det å ha mistet det umistelige. Den nærmeste familie skal vite at vi Veteranene står sammen med dere i sorgen, slik soldater gjør når tragedien rammer. Tap av unge liv er meningsløst. Men kampen mot terror og en bedre fremtid for de mange i Afghanistan gir mening. Mange medsoldater i Maymaneh-leiren har uttrykt det: Vi kan utgjøre en forskjell. Vi er her for å gjøre verden til et bedre sted. Vi må aldri glemme at dette er sterkt menings- og holdningsskapende for alle våre norske soldater i deres daglige arbeid. Jeg tar det for gitt at nåværende forsvarsminister Grete Faremo datter av en krigsveteran snarest løser urettferdigheter og mangler ved den nye ordningen. Helt frem til 2005, ved forskjellige norske regjeringer og stortingsflertall, har Norge hatt en lite flatterende historie ved å ikke gi veteranene den oppfølging og anerkjennelse som de har vel fortjent. Veteranene har stått alene i kampen for sine rettigheter - mot et uoversiktlig byråkratisk system. Svært mye positivt har skjedd vedrørende veteranrettigheter, oppfølging og anerkjennelse fra 2005 og frem til i dag. Dessverre mangler fortsatt prikken over i-en : Samme rettigheter til alle veteraner som er påført fysiske og psykiske skader før og etter 1. januar En hoderystende reaksjon er i ferd med å bre seg blant veteraner over det ganske land og i mediene over regjeringens klønete håndtering av en ny kompensasjonssordning til veteraner skadd før Det er ufattelig at det rike oljelandet Norge ikke klarer å gi skadde veteraner i første omgang et tilfredsstillende oppfølgingssystem og en rettferdig erstatningsordning. Jeg tar det for gitt at nåværende forsvarsminister Grete Faremo datter av en krigsveteran snarest løser urettferdigheter og mangler ved den nye ordningen. Ansvar og respekt som målsetning, raskere human saksbehandling og klare forventninger om kloke rettferdige avgjørelser. Dette handler ikke bare om rettferdighet for ulike veterangrupper, men også om nasjonen Norges anstendighet i oppfølgning av mennesker som har vært villige til å ofre mer enn de fleste for å tjene sitt land og utføre oppdrag som det internasjonale samfunn har pålagt dem. El Gorah, Sinai juni 2010 For de av dere som lever i den tro at norsk militært personell forlot Sinai for godt med uttrekningen av UNEF ( ) som ble beordret av president Nasser i mai 1967, så kan jeg meddele at norske offiserer fortsatt tjenestegjør her og har gjort det siden Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 Det var året fredsavtalen mellom Egypt og Israel (Camp-David avtalen) kom til fysisk utførelse på bakken med tilbaketrekkingen av Israeli Defense Forces (IDF) fra hele Sinai halvøya. Riktignok var selve fredsavtalen fremforhandlet allerede i 1979 mellom president Sadat og statsminister Begin med den amerikanske president Carter som mellommann. Det tok nesten tre år fra undertegningen av avtalen til den kom til utførelse på bakken med IDF sin uttrekning. Hovedårsaken til at det tok lang tid var at man ønsket at FN skulle overvåke også denne fredsavtalen, imidlertid hadde Egypt ved å undertegne fredsavtalen brutt den arabiske alliansen om ikke å inngå separatfred med Israel. Egypt ble unisont fordømt og fratatt sitt medlemsskap i Den Arabiske Liga. Etter å ha forsøkt å få til en FN-misjon måtte USA innse at Sovjetunionen ville nedlegge et veto i Sikkerhetsrådet for en FN-styrke i Sinai. Årsaken var politisk og økonomisk da araberlandene, ledet av Syria, overhodet ikke ville akseptere en FN styrke hvor, tradisjonen tro, samtlige medlemsland er med på å betale gildet. Araberlandene ville ikke at de selv skulle være med på å finansiere den fredsavtalen som de var så stor motstander av. Det endte derfor med at USA tok på seg ansvaret for å skaffe nasjoner som ville være med i en multinasjonal styrke i Sinai. Etter at man var blitt enige om en finansiering av styrken som i grovt besto i en tredeling fordelt på hhv USA, Egypt og Israel startet arbeidet med å stable en multinasjonal styrke på bena. Styrken fikk navnet Multinational Forces&Observers (MFO). Det var vår egen generalløytnant Frederik Bull- Hansen som fikk jobben som den første Force Commander, han begynte sitt arbeid høsten 1981 med å planlegge operasjonen sammen med sin første Chief of Operations daværende oberst Ole R Rønning og sin MA daværende major Sigurd Frisvold. Det ble nærmest et kappløp med tiden for å få styrken på plass i Sinai i mars/april Det var fra starten av 12 nasjoner som stilte kontingenter til MFO. I løpet av de 28 årene som er gått har Nederland og Storbritannia trukket tilbake sine bidrag mens Ungarn, som første tid FORTS NESTE SIDE 4 5

4 :aktuelt: ute :aktuelt: ute FORTS.: Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 FORTS.: Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 Nordmenn i MFO des 09: fra v Rune Greve, Robert Flatli, Kjell N Ludvigsen, Einar Johnsen, Leif Hansen og Beathe Andestad ligere Warszawa-pakt land, tiltrådte i 1995 og avløste nederlendernes MP-element, videre stiller Tsjekkia et mindre bidrag på tre stabsoffiserer fra høsten MFO etablerte seg i mars/april 1982 i to hovedleire i Sinai med Force HQ i El Gorah, hvor man overtok den tidligere israelske flybasen Eitam som var bygget opp ute i ørkenområdet utenfor byen, denne leiren går til daglig under begrepet North Camp (NC). I andre enden av Sinaihalvøya, i det som dengang var en liten landsby ved navn Sharm-el Sheikh, overtok man en annen israelsk installasjon som fikk navnet South Camp (SC). Mellom disse to ytterpunktene som ligger ca 450 km fra hverandre ble det bygget opp flere posisjoner av forskjellig størrelse som kan sammenlignes med kompanitropp- og lags enheter. Disse posisjonene som det fortsatt er et tredvetalls av gjennomfører sine oppgaver med kontinuerlig overvåking av grenseområdet. Fredsavtalen gjorde størsteparten av Sinai til en demilitarisert sone. Avtalen innebar en oppsplitting i fire soner, hvor sonene A,B og C ligger i egyptisk del av Sinai, mens sone D ligger på israelsk side av grensen. I sone A lengst i vest nærmest Suez-kanalen kan Egypt ha militære styrker tilsvarende en Mekanisert Divisjon med begrensninger i antall stridsvogner, pansrede kjøretøy osv, i sone B er det ikke tillatt med militære avdelinger. MFO er gruppert i sin helhet i sone C, mens sone D som er en 3 km bred stripe inne på israelsk territorium, har begrensninger på hva Israel kan ha av pansrede kjøretøy, herunder forbud mot stridsvogner. EMBED PowerPoint.Slide.8 Allerede under planleggingen av operasjonen i 1981 ble det raskt klart at MFO måtte ha elementer både til sjøs og i luften i tillegg til bakkestyrker for effektivt å kunne overvåke fredsavtalen. Det for Israel strategisk viktige Tiran stredet ved innløpet til Akaba-bukten måtte sikres fri passasje. Det var nettopp stengningen av denne for Israel viktige passasjen, fra Egypts president Nasser i mai 1967, som var en av de viktigste årsakene til det israelske forkjøpsangrepet som ble iverkasatt 5 juni 1967, som i ettertid betegnes som 6-dagers krigen Det ble bestemt at MFO skulle ha et marineelement som skulle sørge for overvåking av denne viktige passasjen. Italia sa seg villig til å stille med denne marineenheten som fikk base i Sharm-el Sheikh. Italia har gjennom MFO sin 28 årige historie stilt med denne Coastal Patrol Unit (CPU). Innledningsvis stilte de med fire ex-us minesveipere bygget i tre, forøvrig av samme type som vi hjemme i Norge kalte Sauda-klassen hvor KNM Alta er den eneste gjenværende som museumsskip i Norge. Italienerne fikk bygget fire nye patruljefartøy skreddersydd til oppgaven i Rødehavet midt på 90-tallet. Disse fartøyene er meget velegnet og gjør en kjempejobb med å overvåke skipstrafikken gjennom denne viktige ferdselsåren. Det er etablert meget gode rutiner for de italienske fartøyene både operativt og vedlikeholdsmessig. Et av fartøyene er normalt på vedlikehold, enten på et egyptisk skipsverft i Ismailia, lokalisert ca midtveis oppe i Suez-kanalen, eller hjemme i Italia til en fullstendig overhaling. Operativt gjennomføres det såvel dag- som nattpatruljering i Tiran stredet. Et luftelement ble også etablert med transportfly og en helikopterskvadron. Dette luftelementet er fortsatt en meget vel ansett styrkemultiplikator. Nå består luftelementet av et fransk tomotors transportfly For å kunne overvåke hele Sinai som mandatet tilsier ble det bestemt at den amerikanske Sinai Verification Mission (SVM) som allerede var etablert i Sinai etter Oktober/Yom Kippur krigen skulle videreføres som en integrert del av MFO. av typen CASA (CA-235) som har kapasitet til 36 pax eller 4 tonn last. Det franske luftbidraget blir trukket tilbake i juni 2010 og blir erstattet av et US transportfly av typen C-23B Sherpa som har en noe mindre kapasitet mht passasjerer og last (20 pax eller ca 2 tonn last). Helikopterskvadronen stilles nå fra USA og består av åtte stk Blackhawk (UH-60) hvor normalt fem er basert i NC og tre i SC. Disse helikopterne er meget anvendelige og benyttes intensivt til et uttall av oppdrag av såvel operativ som logistikkmessig art, ikke minst er de meget kjærkomne ved MEDEVAC operasjoner som normalt går til israelske sykehus i Ber Sheva eller Tel Aviv. Videre benyttes de ofte ifm VIP besøk for å gi et visuelt inntrykk av MFO sitt ansvarsområde. Videre krever våre luftoperasjoner mye koordinering mot såvel egyptiske som israelske luftromsmyndigheter. MFO har egne flight followers som bla bemanner vår egen AirOps som inngår som en integrert del av Force Operations Centre (FOC). Videre ble det i planfasen avgjort at i tillegg til USA ville Colombia og Fiji stille med hver sin infanteribataljon som skulle dele den ca 450 km lange sone C mellom seg. Det området som i begynnelsen av 1980-årene pekte seg ut som det mest utfordrende var det sørlige fra Sharm-el Sheik og nordover langs Akaba-bukten opp til den israelske havnebyen Eilat. Det ble derfor bestemt at den amerikanske bataljonen skulle grupperes i dette området, videre fikk Fiji området i nord mot Middelhavet og Gaza samt et stykke sørover i det tettest befolkede området i denne delen av Sinai. Den colombianske FORTS NESTE SIDE 6 7

5 :aktuelt: ute :aktuelt: ute FORTS.: Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 FORTS.: Status i multinasjonal Forces & Observers (MFO) Sinai 2010 bataljonen ble gruppert i det mest øde ørkenområdet mellom fijianerne og amerikanerne. For å ta seg av logistikken ble det etablert en US Supportbn samt en transport og ingeniør enhet (Transport&Engineer Unit, TREU) fra Uruguay. For å kunne overvåke hele Sinai som mandatet tilsier ble det bestemt at den amerikanske Sinai Verification Mission (SVM) som allerede var etablert i Sinai etter Oktober/Yom Kippur krigen skulle videreføres som en integrert del av MFO. Denne avdelingen ble omdøpt til Civilian Observer Unit (COU) og har et ansvarsområde i alle de fire sonene. Denne avdelingen er relativt liten og består av tidligere US offiserer og sivile State Department ansatte. COU gjennomfører sitt oppdrag både ved bakke-og luftrekognosering flere ganger pr uke. Egyptiske militære avdelinger i sone A inspiseres med fokus på antall pansrede kjt og personell på tilsvarende måte som de israelske avdelingene inspiseres i sone D. Det oppdraget som MFO løser har i prinsippet ikke endret seg på de 28 år operasjonen har vart. De tre ordene OBSERVE REPORT VERIFY er fortsatt kjernepunktene i løsningen av oppdraget. Det har imidlertid vært en reduksjon i personellantallet som nå er på drøyt 2200, inkludert sivilt ansatte. Det som er den største utfordringen i dagens situasjon er forholdet til urolighetene i Gaza og de komplikasjonene som det medfører for den nordre del av MFO AO. Trusselvurderingen endret seg i MFO etter terrorangrepene mot USA 11 september Dette medførte en innskjerping av Force Protection tiltak i Sinai. Videre var terroraksjonene mot turistmålene i Sinai som Sharm-el Sheikh i 2005 (88 drepte og 124 skadede) og Dahab i 2006 (23 drepte og 62 skadede) meget bekymringsfulle. Disse to største Det har etter 2006 ikke vært anslag mot turister i Sinai. MFO har ved et par anledninger vært mål for veibomber og terroraksjoner, heldigvis uten at det medførte alvorlig skade på personellet terroraksjonene fikk store overskrifter i media sammen med flere andre mindre aksjoner, noe som medførte at de egyptiske myndighetene i betydelig grad styrket sikkerhetsoppbudet i Sinai. Det har etter 2006 ikke vært anslag mot turister i Sinai. MFO har ved et par anledninger vært mål for veibomber og terroraksjoner, heldigvis uten at det medførte alvorlig skade på personellet. Etter den israelske tilbaketrekningen fra Gaza sommeren 2005 ble det en utfordring å overvåke den ca 13 km lange grenselinjen mellom Egypt og Gaza hvor de Palestinske selvstyremyndighetene (Palestine Authorities, PA) overtok kontrollen. Det ble således høsten 2005 inngått en egen avtale mellom Egypt og Israel om at det skulle etableres en egyptisk Border Guard Force (BGF) i den nordre del av Zone C. Denne BGF består av en infanteribn og er utrustet med lette våpen samt et tyvetalls hjulpanservogner. Oppgaven er å holde kontroll i sitt ansvarsområde på egyptisk side av grensen mot Gaza. Denne BGF er taktisk gruppert med hoveddelen av sin styrke langs denne grensen. Etter at Hamas gjennomførte sitt kupp og overtok makten på Gaza i juni 2007 har forholdene forverret seg i den tilstøtende del av MFO sitt AO. Mandatet til MFO om å overvåke Fredsavtalen (Observe-Report- Verify) står fast. Det betyr i klartekst at det som foregår av brudd blir rapportert. Imidlertid er MFO slik organisert og innrettet iht Fredsavtalen at det er Director General (DG) som sitter med sin stab lokalisert til Roma som mottar alle rapportene. Fredsavtalen sier at det kun er partene selv, altså Egypt og Israel, som får innsyn i disse rapportene. Dette er en vesentlig forskjell fra FN-misjoner hvor rapportene går til generalsekretæren i New York og derfra videre til medlemslandenes representanter. Dette er hovedårsaken til at MFO ikke er så mye i medias og dermed den vanlige manns fokus når man diskuterer konflikten i Midt-Østen. Beklageligvis har den pågående konflikten på Gaza hvor både Egypt, Israel og PA har sine interesser medført en økning i antall violations i MFO sine soner C og D de siste årene. MFO har en relativ god situasjonsforståelse av hva som foregår i sitt ansvarsområde, hvilket bla formelt sett fortsatt omfatter en stripe på 3 km (Zone D) inne i det som nå er Hamas kontrollert område på Gaza. Imidlertid er rapportene om våre observasjoner, rapporter etc, forbeholdt avtalepartene, og dem alene. Mange av smuglertunnelene under grensen fra Egypt (Zone C) og inn på Gaza (Zone D) observeres av MFO, men disse er i seg selv ikke brudd på Fredsavtalen slik mandatet er utformet. Samarbeidet med de egyptiske og israelske myndighetene er meget bra. MFO sitt liaisonelement har daglig kontakt med partene samt at Force Commander har månedlige møter med sine samarbeidspartnere på generalsnivå i Egypt og Israel. Videre tilrettelegger MFO for bilaterale og trilaterale møter på nøytral grunn etter partenes anmodning. Norge har gjennom MFO sine 28 års eksistens hatt over 100 stabsoffiserer, normalt tjenestegjørende på 12 mnd kontrakter i Sinai. Norge har hatt FC i hele 14 av de 28 årene hvor Fredrik Bull-Hansen (1982- Fra Change of Command seremonien 1 mars 2010 (fra v), avtroppende FC Genmaj K Narve Ludvigsen, COS Oberst Jim Mingo (US), Director General, Ambassadør David Satterfield (US) og påtroppende FC Genmaj Warren J Whiting (NZ) 84) var den første. Han er etterfulgt av Egil Ingebrigtsen ( ), Tryggve Tellefsen ( ) og nå den foreløpig siste nordmann i FC stolen, Kjell Narve Ludvigsen ( ). Videre har Norge nærmest kontinuerlig innehatt oberststillingen som Chief of Operations samt to liaisonoffiserer på majorsnivå. Oberstløytnantstillingen som Chief of Personnel var også besatt av norske offiserer frem til 2004 da denne stillingen ble omgjort til en sivil stilling for å ha større kontinuitet innen dette fagfeltet. Tjenesten som stabsoffiser i MFO er krevende, men svært interessant. MFO benytter i alt vesentlig NATO-stabsprosedyrer slik at det gir en meget god erfaring i å lede en multinasjonal avdeling i et utfordrende miljø. Det å tjenestegjøre i Midt-Østen er i seg selv spennende. Det gis muligheter til å bli bedre kjent i regionen ved å delta på MFO arrangerte velferdsturer både til Egypt og Israel. Det er selvfølgelig også muligheter for å benytte noen av egne leavedager for å bli bedre kjent med lokal kultur og ikke minst historie som området er fullt av. MFO har vært meget vellykket i de 28 år styrken har eksistert. Fredsavtalen har blitt overholdt og det er ingen tvil om at både egyptiske og israelske myndigheter setter pris på og ikke minst ser nødvendigheten av MFO sin tilstedeværelse. Det at disse to landene selv bidrar i betydelig grad til styrkens finansiering understreker dette punkt. Etter at den foreløpig siste norske FC forlot MFO 1 mars i år er det nå kun tre norske stabsoffiserer tilbake, en oberst som Chief of Operations og to majorstillinger i Liaison Branch. 8 9

6 :kommentar: :kommentar: Jan W. Steen, initiativtager til markeringen «Stille markering og protest på vegne av alle skadde veteraner»: For noen uker siden, mens de gresskledde kollene i Faryab-provinsen fortsatt var vårgrønne ispedd millioner av røde og gule blomster, var jeg sammen med norske soldater på et oppdrag vest i provinsen. Om natten sov vi i nedgravde stillinger. Med en presenning spent over oss som beskyttelse mot de få regnbygene som fortsatt falt over dette herjede landskapet. Det ble da, som nå, skutt mot de norske soldatene. De kom under sporadiske angrep fra forskjellige grupper som ønsker dem vekk. De internasjonale styrkenes innsats for å styrke afghansk politi og militærvesen, står i veien for de som ønsker å smugle narkotika fra Afghanistan til blant annet Norge. De står i veien for Taliban og andre grupper som ønsker å ha den politiske kontrollen over landet. Da, som nå, var det med livet som innsats norske soldater dro ut på oppdrag. Motivasjonen virket å være på topp hos dem jeg traff. Soldatene var stolte av innsatsen sin. Av offeret og risikoen de frivillig utsetter seg for. Men de var skuffet over hvordan myndighetene overså dem, og mangelen på anerkjennelse. Noe av dette endret seg da Statsminister Jens Stoltenberg kort tid etter dukket opp for å feire 17. mai med soldatene. De følte seg sett. De vet nå, at de mer enn noensinne blir sett og lagt merke til. Med et slag var enda fire soldatliv tapt. Det vil endre mye. Anerkjennelsen vil bli merkbar. Mye har Fredrik Græsvik: Soldatens dikt endret seg den siste uken. Veteraner kommer hjem til folk som er skeptiske til oppdraget de har utført. Men de kommer også hjem til enda større beundring for det motet de har utvist. De vil bli hyllet som aldri før. De vil få sine medaljer og takk. Men så? Hva skjer så? Livet må gå videre for veteranene og de hjemme. Nye soldater sendes ut i krigen. Den krigen statsrådene fortsatt ikke, heller ikke etter de siste tapene, tør kalle krig. For mange av veteranene tar det aldri slutt. Jeg krøp ut av soveposen og opp av skyttergraven for å ta imot en kopp varm kaffe. Solen var på vei opp og i ferd med å varme den kjølige luften. Dråper av dugg klamret seg fast i gress og metall. En soldat kom bort til meg, hilste, og stakk til meg en papirlapp. En lapp revet ut av en notatbok. -Jeg ville bare at du skulle ha denne sa han, og forsvant. Jeg hadde fått et dikt. Uten noen form for instruksjoner. Siden har jeg båret det med meg. Her er det - soldatens dikt: Kulene suser. Kontakt! Kontakt! Besvarer nå ilden, alle mann Løp til stilling, hold hodet lavt Ha is i magen, høy puls er bra Raketter fra sør, kuler fra nord Overlever jeg dette, da er jeg god Angst og uro, dag og natt Veibomber er overalt Sjelen koker, går det bra? Å leve i fred, er så bra! Adrenalinet pumper. Rykk fram! Rykk fram! Å se det på film, er ikke sant. En vakker dag, da vi kommer hjem Slitne, nedbrutte - men stolte menn Med livet som innsats, reiste vi hit En tredje verden i flammer, ville vi til Fedrelandet smiler, politikere takker Men de vet ikke - angst og uro er prisen (Tidligere publisert på fredrik.tv2blogg.no) Dette var tidligere generalinspektør for hæren, General Robert Moods, ordspråk. Dessverre viser det seg at dette ordspråket ikke er lett å leve opp til, spesielt blant de som er ansvarlige for å skape lover og rettferdighet blant norske borgere norske menn og kvinner har gjort militærtjeneste i krigsområder i utlandet. Av disse er et ukjent antall veteraner skadd. Forsvaret og forsvarets sanitet har ingen kunnskap om hvor mange dette gjelder. Skadene er av både psykiske og fysisk art. Forsvaret mener andelen veteraner med psykiske senskader er fem prosent Dette utgjør da norske menn og kvinner som fortsatt kjemper mot krigens redsler mange år etter endt tjeneste. Trolig er tallet vesentlig høyere. Mange veteraner med psykiske skader sliter daglig med å tilpasse seg i samfunnet. Dette skyldes ulik grad av uførhet, arbeidsløshet, ensomhet, manglende, eller ingen, oppfølging til å bearbeide alle de inntrykk og traumer de lever med hver dag. Etter mange års kamp fra ulike veteranorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner for forsvarspersonell, enkeltindivider og støttespillere, fikk vi endelig et regelverk på plass fra 1. januar Denne gjelder kun veteraner som har gjort tjeneste i krigsområder fra 1978 og frem til I forskrift om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader, vil veteraner som har fått en psykisk belastningsskade maksimalt få 35 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Dette betinger at veteranen har en godt utredet skade, er godkjent som yrkesskade og at veteranen Gjør rett, frykt ingen kan bevise at skaden skyldes hendelse i tjenesten i utlandet. Veteranen har for øvrig ingen rett på medisinsk oppfølging fra Forsvaret. Staten påtar seg ikke ansvar for skaden(e). Fysisk skadde har ingen egen ordning i denne perioden. Soldater/veteraner som har tjenestegjort etter vil som følge av endringer i loven om forsvarspersonell få helt andre rettigheter. Veteraner som pådrar seg skader kan få oppimot 65 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Veteranen vil få rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging i ett år etter at tjenesten er avsluttet. Staten påtar seg ansvaret for oppståtte skader i tjenesten. Fysisk skadde vil få samme rettigheter og erstatningsmuligheter. De veteraner som har tjenestegjort tidligere enn 1978 har ingen egne ordninger for erstatning. De må derfor saksøke Staten for å kreve erstatning for eventuelle økonomiske tap og skader som følge av tjenesten. Statens Pensjonskasse er satt som behandlingsorgan for alle søknader om erstatning etter de ulike reglene. Statens pensjonskasse har uttalt; at den enkelte veteran må belage seg på ett til halvannet års behandlingstid av søknader. Selv om skaden allerede er utredet av Forsvarets egne spesialister, og det er bevist årsakssammenheng mellom skaden og tjeneste. Den må ofte utredes på nytt, og da av de samme spesialister i Forsvaret. I mange skadesaker er det vanskelig for den skadde å bevise hendelsen forut for skade. Rapportbøker i Forsvarets avdelinger i utlandet var lenge mangelfulle. For mange er det også tungt å utredes på nytt. Dette viser en tydelig forskjellsbehandling av skadde veteraner. Det nye regelverket og endringer i loven er uforståelig og urettferdig.. Derfor gjennomførte flere enn 150 veteraner, pårørende og ulike støttespillere, en stille markering og protest på vegne av alle skadde veteraner, den 5. juli 2010 foran Stortinget. Kravene er enkle: Lik erstatning for lik skade. Ett års oppfølging av alle skadde veteraner, uavhengig av tjenestetidspunkt eller når skaden oppsto/oppstår.. Der hvor skaden beviselig skyldes tje nesten, er godkjent som yrkesskade og allerede er utredet mange ganger, må saksbehandlingstiden hos Statens pensjonskasse være mindre enn seks måneder. Det er ønskelig, og på sin plass, at den norske regjeringen og Stortinget setter partipolitikk til side. Lag et godt og solid sikkerhetsnett for alle skadde veteraner. Vi har ved vår tjeneste gitt dere muligheten til å oppfylle Norges forpliktelser ovenfor FN og NATO. Vi fortjener rettferdig og lik behandling ved skade påført under tjeneste. Skadde veteraner, de ofret det mest dyrebare de hadde de og, Jens Stoltenberg. Alle skal med? Gjør rett, frykt ingen! 10 11

7 :aktuelt: hjemme :aktuelt: hjemme Stille markering 5. Juli 2010 samlet 172 veteraner og pårørende seg til stille markering foran Stortinget for å protestere mot forskjellsbehandlingen av veteraner skadd før og etter 1. januar Mange flere veteraner hadde meldt at de ønsket å stille, men det ble for tøft for dem. Bykjerner og store folkemengder kan være vanskelig for mange psykisk skadde veteraner. Av Kristin BjerKli Side om side sto veteraner fra Afghanistan, Gulfen, Balkan, Libanon og til og med fra Gaza, og fra alle veteranorganisasjonene; NVIO, SIOPS, og Warfog. Alle samlet om en felles sak; en rettferdig og lik behandling av alle skadde veteraner, ved skade påført under tjeneste, uavhengig av tjenestetidspunkt. En rekke pårørende møtte også opp, fordi en skadet veteran lider aldri alene. Veteranens familie, pårørende, venner og kollegaer må altfor ofte bære og oppleve sin kjæres lidelser på nært hold. Alle familier lider når ett familiemedlem er skadet. Kampen for veteranenes rettigheter er også kampen for pårørendes muligheter for å støtte den skadde på en langt bedre måte enn i dag. Initiativtaker Jan William Steen startet protestaksjonen med å oppfordre de møtte til 1 min. stillhet for alle falne veteraner, før han holdt sin appell (Hovedbudskapet i appellen kan du lese under Kommentar på side 11). Appellen ble avsluttet med at alle veteraner stod vendt mot stortinget i 10 minutters stillhet for at politikerne skulle tenke seg om, deretter leverte de veteraner som ønsket det inn sine medaljener fra internasjonale operasjoner eller båndstripen til denne. Av de over 100 fremmøtte veteraner valgte 67 stk, både gammel som ung veteran, å foreta denne sterke symbolske handlingen på stedet i protest mot forskjellsbehandlingen av veteraner. Protestaksjonens krav kan kort oppsummeres til (se for øvrig Kommentar side 11): Lik erstatning for lik skade. Ett års oppfølging av alle skadde veteraner, uavhengig av tjenestetids punkt eller når skaden oppsto/oppstår. Der hvor skaden beviselig skyldes tje nesten, er godkjent som yrkesskade og allerede er utredet mange ganger, må saksbehandlingstiden hos Statens pensjonskasse være mindre enn seks måneder. Intet nytt har det blitt bemerket, og disse har rett i det i NVIO og også i de andre veteranorganisasjonene jobber man for disse målsetningene på sine måter. Men dette initiativet har nådd ut til samfunnet på en unik måte, med fyldig og sakelig dekning av veteransaken i samtlige riksmedier og en rekke lokalaviser. La oss håpe budskapet også har nådd frem til politikerne. Politikere som møtte opp til markeringen var Martin Kolberg og Sverre Myrlie fra AP, Siv Jensen Frp, og Ole Elvestuen fra V. Forsvarspolitisk talsmann AP, Myrlie lovet under markeringen at regjeringen vil se på veteranloven på nytt. Jan W. Steen, hva fikk deg til å ta initiativet til denne markeringen? Markeringen den 5.juli ble svært vellykket. Av ca 400 påmeldte kom 172 stk den aktuelle dagen, noe jeg synes var et godt oppmøte med tanke på ferietider og kort varsel. Markeringen startet den 16. juni 2010 på facebook, på internett. Den ble kalt stille markering/protest på vegne av alle skadde veteraner, og med god hjelp fra norvetnett klarte jeg å komme i kontakt med flere tusen veteraner i løpet av kort tid. Markeringen den 5.juli var et rop om å bli hørt, derfor ble denne iverksatt. På dette tidspunkt hadde den nye loven om forsvarspersonell og den særskilte kompensasjonsordningen vart i seks måneder. Det som førte til min markering var at ingen organisasjoner, foreninger eller arbeidstaker organisasjoner hadde gått offentlig ut og reagert på forskjellsbehandlingen disse medfører. Når den særskilte kompensasjonsordningen ble drøftet i høringer og Vi får håpe at løftet holdes! Jeg kommer til å følge dette nøye. Det koster meg ingenting å arrangere enda en markering etter 5 juli. Hvis det om 3 måneder ikke ligger en konkret plan eller en forandring i gjeldende regelverk, ja så får Storting og Regjering besøk igjen andre fora, var intensjonen og ønskene fra alle parter at denne og skulle være på 65 G. Det var 65 G FD valgte å anbefale før den skulle vedtas i Regjering og Storting. Da den kom ut ferdig behandlet var den brått på 35 G. Men, de færreste reagerte kraftig på dette. Som skadet veteran selv, har jeg rett og plikt til å si fra om det jeg mener er en uholdbar forskjellsbehandling av skadde veteraner Mange har skrevet noe om sin mening om dette, men det ser ikke ut til at noen har lyttet, derfor ble markeringen til, for å tvinge politikerne til å lytte. Hva har markeringen ført til? Etter intervju i VG den 19. juni, ble jeg kort tid etterpå kontaktet av både direktør Finn Melbø i Statens pensjonskasse og av Ine Marie Eriksen, leder i Forsvars og Utenriks komiteen på Stortinget. De ønsket begge møte med meg og møtene ble avholdt de siste ukene i juni. Det er en del punkter jeg ble enig med Direktør Melbø i SPK om, og vi skal ha videre møter om disse i august. Jeg oppfordret også til at SPK burde kalle inn de ledende veteranforbund NVIO og SIOPS til møter, og jeg har fått tilbakemelding om at de er kalt inn til møter i midten av august. Gjennom sommeren har det vært mye kontakt med politikere og andre som er opptatt av at veteranene skal ivaretas på best mulig måte. Som sikker mange har fått med seg sier selv Regjeringspartiene at de vil se på særkompen på nytt. Selv om det i seg selv ikke behøver å bety så mye. Ivaretakelse av alle veteraner og medisinsk oppfølging har blitt en viktig del av markeringen og der har det skjedd mye spennende. Grete Faremo uttalte på NRK at alle veteraner skal få et godt tilbud. I tillegg oppnådde vi full dekning i media, slik at vårt budskap har nådd ut bredt i samfunnet. Vi har fått stor oppmerksomhet og sympati i befolkningen. På gata har folk kommet bort og gitt uttrykk for sin sympati og støtte til veteraner og de soldater som nå er ute (fremtidens veteraner). Og ikke minst, gjennom selve markeringen fikk alle veteraner, skadde som friske, utløp for sin mangeårige misnøye, skuffelse, og frustrasjon over dårlig behandling fra Staten, som sendte dem ut på utenlandsoperasjon som sin stolthet, men gjemte og glemte dem da de kom hjem. Da ble de kasteball i NAV systemet. Aksjonen har fått mye sympati, men noen reagerte på den symbolske handlingen med medaljeinnleveringen. Hva er din kommentar til det? Det har vært ytterst få som har kritisert markeringen, men det har de sin rett til. Det de har kritisert er at veteraner valgte å legge fra seg sin medalje for internasjonale operasjoner. Det oppfattes som litt skuffende i denne sammenheng at kritikerne som er intervjuet i media, ikke med ett ord har nevnt veteranrettigheter i samme åndedrag. De synes symbolet fra tjenesten er viktigere, enn behandlingen av den skadde etter tjenesten. Det synes jeg rett og slett bare er trist. Spesielt med tanke på at to av kritikerne er allerede dekket av hhv 65 g ordningen, og krigspensjon, men skadde veteraner i dag, i de verste tilfeller sitter med en inntekt på kr ,- pr år i minstepensjon. Kritikken tar jeg med knusende ro. Det fremstår for meg som uforståelig at veteraners rettigheter etter andre verdenskrig og frem til skal være dårligere og mangelfull. Lik erstatning for lik skade, for alle skadde veteraner var vår parole, og det møtte vi overveldende støtte og forståelse for. Vi ble hørt. Hva er aksjonens planer fremover? Stille markering på vegne av alle skadde veteraner lever videre på facebook, nå under navnet Veteran-Alliansen. Der er vi en gruppe på ca 500 medlemmer, og over støttespillere. Det må nevnes at vi var 172 av 400 som møtte opp den 5.juli. Nå er vi snart og stiller igjen hvis det blir nødvendig. Det blir møter i hele august med ulike politiske partier og som nevnt med SPK, så får tiden vise om vi oppnår de krav vi stilte den 5. juli. Frem til vi oppnår de krav vi har stilt vil gruppen vokse og samle støtte

8 :aktuelt: ute :aktuelt: ute Politi - en viktig brikke i FNs fredskapende virksomhet Det er mange som mener mye om FN. Det er for byråkratisk. Det koster for mye penger. Det er for lite effektivt. Noen har sagt at hvis vi ikke hadde FN ville vi antagelig ha vært i gang med å etablere noe lignende. Av politiråd odd Berner MAlMe den norske Fn-deleGAsjonen, new YorK Men for mange av FN 192 medlemsland er denne organisasjonen et viktig instrument for å bli hørt, på lik linje med andre, og bruke organisasjonen til å fremme tiltak som forhåpentlig kommer flest mulig til gode i en verden med fattigdom og konflikter. FN har mange viktige oppgaver, men fredsbevarende operasjoner er blitt FNs flaggskip. Antall konflikter i verden er redusert takket være bl.a. FNs innsats. Dagens konflikter er imidlertid mer komplekse enn tidligere og krever betydelig planlegging og bredt engasjement fra hele FN familien for å få til varige fredsløsninger. FNs fredsbevarende operasjoner er et unikt og dynamisk instrument hvor politidelen spiller en stadig større rolle. Den første operasjonen ble etablert i 1948, og FN kan feire mer enn seksti år i over 60 fredsoperasjoner rundt hele verden. Etter den kalde krigen har konseptet for fredsbevarende operasjoner endret seg drastisk fra tradisjonelle militæroperasjoner til komplekse operasjoner som involverer politi, fengsel, domstoler, menneskerettigheter, humanitære tiltak m.m, for å sikre etableringen av holdbare fredsavtaler og legge fundament for varig fred. Jeg kom til New York som politirådgiver ved vår FN-delegasjon i februar 2007 har siden fått dypere innsikt i kompleksiteten i fredsbevarende operasjoner og viktigheten av politikomponenten, og etter hvert også andre elementer i justissektoren som fengsel og domstoler. Politi er en kompetanse som er svært ettertraktet, men begrenset mulighet for omfattende deltagelse i operasjoner da de må tas ut fra viktige oppgaver i hjemlandet. I løpet av de siste år har det vært en dobling av politi i operasjonene. I dag tjenestegjør det omkring politifolk i 19 operasjoner. Den største økningen har organiserte politienheter (Formed Police Units) stått for. Det er ikke mange årene siden FN politi kun hadde som oppgave å overvåke (monitorere) situasjonen. I dag er rollen betydelig utvidet hvor FN politi er aktivt med i trening, utdanning og tilrettelegging av hele politivirksomheten. Tidligere klarte politigeneralisten seg bra, men i dag etterspørres spesialister med kunnskap om etterforskning, forebyggende politiarbeid, massetjeneste, patruljering, ledelse og administrasjon og en rekke andre områder. Norge er en liten nasjon kan ikke levere et stort antall politifolk, men de få som reiser ut og representerer Norge har høy kompetanse og er meget verdsatt i FN. I dag er det norske politifolk i FN tjeneste i Afghanistan, Liberia, Sudan og Tsjad. Alle operasjonene er vanskelige og utfordrende, og jeg har stor respekt for dem som den siste tiden har reist til Darfur for å gjøre fredsbevarende innsats i et område hvor logistiske og sikkerhetsmessige forhold er spesielt krevende. Politiet hjemme og i fredsbevarende operasjoner bør reflektere samfunnet vi lever i. Men kvinneandelen i fredsbevarende operasjoner er for dårlig, og gjør at FN ikke alltid er i stand til å løse oppgavene slik de burde. Til norske politikvinner på alle nivåer vil jeg si; FN trenger deg! - Gi ditt bidrag til FN og fredsbevarende arbeid ved en gang i løpet av ditt yrkesaktive liv å melde deg til tjeneste. Og norske politisjefer dere bør oppmuntre politikvinner og menn til å søke FN tjeneste. Dere sender ut gode folk som kommer tilbake enda bedre. De tar med seg hjem et bredt perspektiv, og verdifull erfaring i arbeid med kriser og multikulturelle miljøer. Etabler målrettede programmer for hvordan hele politidistriktet kan ta del i den unike kompetansen de har tilegnet seg. Trenden med ute av syne ute av sinn bør være en saga blott i politidistrikter med kyndig ledelse. Jeg skal garantere at dere aldri vil angre på et aktivt forhold til å bidra til en fredligere verden enten som engasjert leder i eget distrikt eller aktiv deltager i FNs fredsbevarende arbeid. Vi trenger engasjement fra alle skal Norge kunne yte sitt når krisene er der. FN samarbeider med flere regionale organisasjoner bl.a Den Afrikanske Union (AU) for å involvere afrikanske land i konfliktløsning på eget kontinent. UNAMID operasjonen i Darfur er en fellesoperasjon med FN og AU. Afrikanske land mangler ofte både trening og utstyr til å delta i komplekse operasjoner. Norge har imidlertid vært fremsynt og startet for ti år siden et treningsprogram (Training for Peace) for å hjelpe afrikanerne til å utvikle fredskapasiteter herunder politiinnsats. Norsk politimann i fn tjeneste i vukovar øst slavonia De siste årene har norske politifolk trent afrikanske kolleger for tjeneste i Darfur og Somalia (AMISOM) med treningsopplegg i Nigeria, ved Kofi Annan Peacekeeping Training Center (KAIPTC) i Ghana, Nairobi og bilaterale prosjekter med enkeltland som Malawi og Botswana. Tidligere politimester Bjørn Hareides sekondering til Nairobi og Eastern African Standby Force er også et verdifullt bidrag til at Norge anses som en stormakt når det gjelder utvikling av politirollen i fredsbevarende aktiviteter i Afrika. Dette hører også med i bildet av FN som fredsbevarer. FN har i dag med alle sine operasjoner tøyd ressursene til det ytterste med over personer ute i felt. FNs avdeling for fredsbevarende virksomhet DPKO i hovedkvarteret her i New York har verken personellmessig eller faglig klart å henge med i den voldsomme utviklingen av de mange og komplekse operasjoner de senere år. Det er både et faglig og sikkerhetsmessig problem som må løses så snart som mulig. Medlemsland med militærrådgivere og politirådgivere ved delegasjonene i New York forsøker sammen med DPKO å finne modeller for fremtidens operasjoner, blant annet gjennom prosjektet New Horizon. Kravene til å levere kompetent politi- og justis personell til rett tid vil øke i tiden som kommer. Viktigheten av lov og orden blir bare mer og mer tydelig ref Irak og Afghanistan. Diskusjonene er i full gang i FN om å finne ordninger for utsending av personell til fredsoperasjoner som er rekruttert og forhåndstrent, og det er allerede etablert en stående politienhet (Standing Police Capacity) som er plassert i Brindisi, Italia. Vi må også fortløpende revidere våre egne ordninger for å se om de fullt ut tilfredstiller morgendagens utfordringer. FN er den globale organisasjonen millioner av mennesker setter sin lit til enten det gjelder fattigdom eller fred. FN blir ikke bedre enn medlemslandene gjør den til. Norge er en stor økonomisk bidragsyter til organisasjonen, og la oss fortsette å bidra med politi og annet justispersonell i fredens tjeneste. Det er et privilegium å være politirådgiver ved Den Norske FN-delegasjonen, og delta i det daglige arbeidet med mine militære kolleger og FN. Kontakt meg gjerne om mer informasjon. Link

9 En av fire FN-observatører fra Heimevernet: HV sterkt inne i Sudan Tid for SA! Såkalt Security Asessment i landsbyen Shat Damam ved Nuba Mountains i Sudan skal gjennomføres. Major Kjell Ødegård fra HV-11 er i sentrum der han i lag med landsbyhøvdingen, tolken og andre kolleger fra FN gjør unna sine spørsmål. Her skal det registreres, observeres for senere å rapporteres videre i FN-systemet. - Jeg vil ikke karakterisere de militære utfordringene vi møter her i Sudan for å være så store. Det er nok mer de personlige egenskapene som blir satt på prøve når du er FN-observatør. Av KAptein rune HAArstAd, HeiMevernet Det er major Nils Muri fra Valldal på Sunnmøre som uttrykker seg slik når vi ber han sette ord på hvordan det er å være militær-observatør i UNMIS, den største pågående FN-misjonen som innbefatter hele militære og sivile. Litt spesielt er det at av de tolv offiserene Norge har i Sudan, er hele fire fra Heimevernets rekker. - Men akkurat dette med personlige egenskaper er ikke så rart når du skal leve og arbeide sammen med offiserer fra helt andre kulturer som har en militær praksis ern fra vår, fortsetter han. Muri er én av i alt tolv norske observatører i Sudan, dette landet som er Afrikas største, faktisk like stort som hele det sentrale Europa. Etter en mannsalder med krig og elendighet, er nå FN til stede og skal være med på å følge opp fredsslutningen fra % FRA HV Major Muri er til vanlig fast tilsatt i Hæren med tjenested i HV-11, Møre og Fjordane HV-distrikt på Setnesmoen. Dette er Muris tredje misjon, den andre for FN. Fra samme avdeling, men tilsluttet HV-11 som reserveoffiser og PIO, kommer major Kjell Ødegård. Han er for øvrig ute i sin femte misjon, den andre som FN-observatør i Sudan. Begge disse møringene er stasjonert i Kadugli, en del av Sudan som ligger inntil Nuba Mountains. I samme område og samme sektor, men i landsbyen Kauda lenger oppe i ellene, finner vi major John Inge Vestnes fra HV- 09, Bergenshus HV-distrikt. Han bekler til vanlig stillingen som Ass G-4 Plan hjemme, og også han er i likhet med Ødegård inne i sin andre UNMIS-periode. Vestnes har tidligere også vært i ISAF i Afghanistan og UNPROFOR. Major Pål Martin Eide er den erde HVoffiseren i observatør-tjeneste i Sudan. Han kommer fra områdesjefsstilling i Opplandske HV-distrikt 05, men vil etter sitt Afrika-eventyr gå inn i distriktets innsatsstyrke. Eide tjenestegjør i Bentiu, som ligger i en av de andre seks sektorene som UNMIS er delt inn i. Han har også tjenestegjort utenlands tidligere, i Bosnia. TAR ANSVAR Alle de fire norske HV-offiserene er tilgodesett med ansvarsfulle stillinger i sine team-siter. Muri er G6, Ødegård er G1 og både Vestnes og Eide er av UNMIS Force Commander blitt utpekt til å være fremst blant likemenn, nemlig Team Siteledere. Hvilket betyr at norske HV-offiserer gjør seg fordelaktig bemerket i den krevende FN-misjonen i Sudan og ganske raskt blir plukket ut til ansvarsfulle funksjoner. HISTORISK VALG Det er i en spennende periode de fire norske HV-offiserene har oppholdt seg i Sudan. For bare få uker siden ble det første frie valget på 24 år gjennomført i det borgerkrigsherjede landet. FNs militære observatører hadde ingen formell rolle i valget. Av integritetsgrunner var det kun observasjon og tilstedeværelse som stod på patruljeprogrammene under hele valgperioden, som strakte seg over nærmere tre uker i april. YDMYKHET På vårt spørsmål til major Muri om hva han mener UNMIS har gitt ham av lærdom, kommer svaret kontant: -Først og fremst ydmykhet. Ydmykhet overfor andre kulturer, religioner og deres militære praksis. Her blir vi satt sammen og skal fungere som et team selv om vi kommer fra helt forskjellige land og kulturer og i tillegg har tradisjoner og holdninger til arbeid som, forsiktig sagt, er veldig forskjellig. Av og til slår det meg at det ofte er en større utfordring å få til et team som kan fungere i lag, enn selve oppdragsløsningen, sier Muri. HV-BEFAL VELEGNET Også major Ødegård er enig i dette, og han legger til: - Vi som er sendt hit er jo også mer å regne som ambassadører for våre land og forsvarsmakter. Mange sterke personligheter møtes, og da kan det lett bli såkalte kulturkollisjoner. Men som HVkarer er vi vant til det meste, og vi lar slett ikke frustrasjonen gå utover hverdagen vår, sier Ødegård. Faktisk så tror jeg at vi som kommer fra HV i alle fall ikke er mindre skikket enn de fleste andre offiserer til å møte de utfordringene vi får i en observatørjobb. I HV hjemme møter vi alt slags folk, med veldig variert bagasje, som vi skal få til å virke i lag. Her i Afrika, :aktuelt: ute enten det er i møter eller generell kontakt med landsbyhøvdinger, militære kommandanter, guvernører, nomadefolk, soldater og menigmann, er det slett ikke dumt å gjøre seg nytte av den kompetansen som kan ligge i HVs egenart. Den kan meget gjerne anvendes, også i Afrikas jungel og landsbyer, sier HV-11 PIO en. VARIERT OG VIKTIG Det er veldig variert tjeneste som møter en FN-observatør i Sudan. I det daglige virket varieres det med tjeneste som dutyoffiser, sjåfør, patruljeleder eller navigatør med GPS en i fanget. Da skal oppdrag som vanlige sikkerhetvurderinger og lansbyprofiler gjøres, likeså militære inspeksjoner og verifikasjoner, demobiliseringsprosesser og ikke minst det å vise FNflagget. Det å ha en tilstedeværelse er viktigere enn vi tror, sier major Kjell Ødegård. - En høvding jeg møtte i en landsby helt sør i Sudan fortalte meg følgende: Det at dere er her med det blå FN-flagget og de hvite bilene, gir oss en unnskyldning til ikke å ryke i tottene på, og drepe hverandre. På den måten kan vi kanskje lære oss å sette pris på freden! -Sierra Zero! This is Sierra 40 Mobile Alfa: Message! forteller major Nils Muri over radioen til radiorommet hjemme i basen. Major Muri kommer fra HV-11, Møre og Fjordane HV-distrikt, og han er nå nærmest ferdig med ett års observatørtjeneste i Sudan. Fargerikt fellesskap på patrulje til landsbyen Lajuuk, en by på knappe innbyggere. Fra venstre har vi major Kjell Ødegård, tolken Abbas Kuku fra Sudan, major Edwin Osogueda fra El Salvador og oblt. Francis Aiko fra Benin

10 Sensommer og høst Caps, sort Logo i front Kr 100,- Praktisk vakuum matboks på tur og til grilling. Mariner kjøtt på 1 time, holder mat friskere lenger. Kr 222,- Se våre aktuelle produkter Drikkeflaske Kr 85,- Fleecejakke, herre. Kr 350,- Fleecejakke, dame. Ordet Veteran skrevet i front Kr 350,- Småskadepakke Kr 125,- Silkeslips m/logo Kr 299,- Bomulls t-skjorte med NVIO logo på armen samt tekst VETERAN på brystet NB Hvit t-skjorte leveres uten flagg på armen. Kr 125,- Farger: Hvit, mørk blå, oliven, skogkamu., ørkenkamu. HERREMODELL Andre farger: DAMEMODELL Nyhet! GJELDER FLEECE OG SHOFTSHELL: Ønsker du ikke «Veteran» på brystet vil NVIOs logo komme i stedet Andre farger: Pølsegaffel Kr 149,- Solbriller, orange farge Kr 200,- Belte Kr 299,- Headnecker, 4 farger Kr 80,- Shoftshell jakke (Tulsa), herre og dame Kr 607,- Andre farger: Kjølebag, farge: Turkis Finnes også i lime, sort og rød. Kr 350,- Kjøleryggsekk, farge: lime Finnes også i turkis, sort og rød. Kr 195,- Andre farger: Ryggsekk med trykk NVIO og Veteran Kr 275,- NYE farger, oliven og sand På finner du vår komplette utvalg av produkter, og du kan bestille direkte i vår nettbutikk der. Alternativt ta kontakt på post@nvio.no, eller ring oss på tlf: , så sender vi vår profilartikkel brosjyre og bestillingsskjema. Vindjakke, sort Kr 250,- Termokrus m/logo Kr 125,-

11 :aktuelt: hjemme :aktuelt: hjemme FNs første fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC) 50 år Helgen juni 2010 møttes 150 veteraner fra Norges bidrag til FNs første fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC) for å markere at i juli er det 50 år siden de første, norske soldatene dro til et krigsherjet Kongo for å prøve å bidra til å skape fred. Av Kristin BjerKli Jubileet ble arrangert av Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) med støtte fra Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA). Jubileet begynte med gjensynstreff på Raddisson Blu Scandinavia hotell fredag kveld, med bildefremvisninger og medaljeutdeling foretatt av President Odd Helge Olsen og æresmedlem Vigar Aabrek fra NVIO. Det ble delt ut 148 minnemedaljer og 65 INTOPS medaljer denne kvelden. Først på programmet lørdag sto kranspålegging i Minnelunden på Akershus festning. President Odd Helge Olsen i NVIO holdt tale og la ned krans ved minnesmerket gitt av FN-befalets landsforening i 1989 som står. I sin tale sa bl.a Olsen; - Mange familier er koblet til internasjonale operasjoner gjennom en far, sønn, datter, venner eller naboer som har deltatt opp gjennom tidene. Således er deltakelse i internasjonale operasjoner godt forankret i det norske folk. Noen av disse veteranene har hatt behov for støtte pga fysiske eller psykiske skader etterpå. Vi skal i dag ære de som aldri kom hjem etter tjeneste i "fredens tjeneste", men samtidig tenke på de som kom hjem med fysiske eller psykiske skader. Kransenedleggelsen ble etterfulgt av et minnesamvær i en fullsatt slottskirke på Akershus festning, ledet av prest Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) Christian Skovdahl, og orgelmusikk av Marcus Andre Berg, student ved Norges Musikkhøyskole. På programmet sto også en omvisning på Akershus slott, lunsj på Artilleriloftet, og et foredrag om Kongo for 50 år siden og i dag ved Ståle Ulriksen fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i Fanehallen, Lørdag kveld ble det festmiddag på hotellet, der blant annet statssekretær Espen Barth Eide var til stede. : b a k g r u n n : De første norske soldatene reiste til Kongo som deltakere i Operation des Nations Unies au Congo (ONUC) i juli Frem til styrken ble trukket tilbake i 1964 deltok 1173 norske soldater fra Hæren og Luftforsvaret i operasjonen. Generalmajor Christian Roy Kaldager (d. 2005) var Force Commander i 1963/64, og en rekke nordmenn, blant andre Bjørn Egge (d. 2007), Odd Øyen (d. 1997), og H. Munthe-Kaas, hadde viktige funksjoner i styrken. ONUC var den andre, større fredsbevarende operasjonen Norge deltok i, og konflikten i Kongo er fortsatt ikke løst nå 50 år senere. Norge deltok med observatører i Mission de l'organization des Nations Unies en RD Congo (MONUC) i , og det har ved flere anledninger fra ulike hold vært foreslått at Norge nok en gang skal sende militært personell til Kongo. For tiden tjenestegjør en norsk offiser som nestkommanderende for sikkerhetssektorreform i MONUC. Også tidligere har norske offiserer tjenestegjort i Kongo. I tiden rundt forrige århundreskifte var det flere norske offiserer som tjenestegjorde både i Fristaten Kongo og i Belgisk Kongo, noe som blant annet ble dokumentert på utstillingen Kongospor på Historisk museum i Oslo sommeren

12 tilbakeblikk tilbakeblikk Etter fire år med ONUC ( ) var FN-oppdraget slutt, og med det også den dyreste operasjonen i verdenssamfunnets historie, men uten at oppdraget var løst. ONUC var slik sett den første multinasjonale operasjonen som begynte som en fredsbevarende operasjon, skiftet til å være fredsopprettende og endte der den var begynt, som en fredsbevarende operasjon, men det var ingen fred å bevare og til sist heller ingen vilje. Da FN trakk ut, måtte andre overta, dette er deres historie. CONGO De siste hvite leiesoldater Av lars reiermark Da FN-styrkene ble trukket tilbake oppstod det et vakum hvor det sydet og kokte av politiske ideer, mange av dem inspirert av den tidligere statsminister Patrice Lumumbas tanker om et demokratisk Congo, men med en sterk venstre vridning, noe nær en kommunistisk folkerepublikk, noe som var midt i blinken for østblokken som søkte å etablere en afrikansk frontlinjestat. LANDSOMFATTENDE POLITISK URO. I kulissene overalt i samtlige provinser spøkte kommunismen, båret frem av dens kinesiske og cubanske agenter. Likevel ble ikke Congo den kommunistiske frontstaten østblokken hadde håpet på, men hva skjedde etter ONUC? Ingen historie er komplett uten at man også får høre om hvordan det siden gikk. Her er historien, i store trekk basert på " Congo Mercenary" av Mike Hoare, mannen som fullførte det som ONUC ikke maktet. Tross fare for fortsatt kaos i Congo hadde verdenssamfunnet besluttet å terminere ONUC uten at andre for eksempel OAU (Organisation for African Unity) verken ville eller kunne ta over ansvaret.. Det gikk som det måtte gå. Så snart FN-styrkene hadde forlatt Congo i juni, brøt det ut nye uroligheter allerede i juli, ikke bare begrenset til hovedstaden, men i samtlige provinser hvor forskjellige politikere forsøkte å danne sine egne "selvstendige " regjeringer ut fra egne, ofte snevre egeninteresser. Ønsket om politisk makt og størst mulig økonomisk utbytte gikk hånd i hånd, ofte basert på avdøde Lubumbas selvstendighetstanker, og sommeren 1964 stod hele Congo igjen i brann. På den store Kamina basen som ONUC hadde benyttet helt frem til juni, var belgiske offiserer og teknikere imidlertid tilbake allerede i juli, men sentralregjeringen trengte et effektivt maktapparat som både kunne stoppe opprørsbevegelsen og som kunne avsluttet hva ONUC ikke hadde maktet, å stabilisere Congo. RADIKAL LØSNING Så skjedde det som ingen trodde ville være mulig. Congos nye og helt uventede statsminister Moise Tshome som tidligere hadde ledet provinsen Kartanga kamp for selvstendighet, men som nå ledet den nasjonale samlingsregjeringen, tilkalte fra Sør-Afrika den tidligere sjef for de engelsktalene leiesoldater som hadde kjempet i Katanga i 1961, major Mike Hoare som i første omgang fikk i oppdrag å hyre inn mann hvite leiesoldater, senere ytterligere mann til, denne gang til støtte for sentralregjeringens maktapparat, - hæren-den tidligere Force Public som nå var omdøpt til ANC Armee National Congolaise. Major Hoare var den gang i sluttet av 40-årene, tidligere britisk offiser (Armour Corps) med bakgrunn bl.a. fra kampene i jungelen i Burma i slutten av 2. Verdenskrig. Det etterfølgende er en utrolig historie om hvordan Congo etter at ONUC trakk seg ut, med offisiell amerikansk og belgisk hjelp over de neste to år åpnet for teknisk og militær assistanse, både offisielt og uoffisielt, fra både det hvite Sør-Afrika og fra enkelte andre stater, både afrikanske og europeiske, deriblant en avdeling av frivillige hvite leiesoldater som del av ANC. Avdelingen som ble kjent som 5. Commando, ble rekruttert i første omgang i Sør-Afrika og i Rhodesia, og ble formert under kommando av major, senere oblt og til sist oberst Hoare.Betalingen var 140 britiske pund om måneden for menige, noe som den gang ble betraktet som god betaling. I løpet av de neste 18 mnd klarte avdelingen i fem separate felttog i like mange provinser, spesielt i Kasai-provinsen, å slå ned samtlige lokale opprør, sikre landets grenser mot ytterligere utenlands intervensjon og legge grunnlaget for et samlet og stabilt Congo, noe som FN-styrkene - ONUC- ikke hadde klart på fire år ( ), selv med en styrke på mann. Avdelingen hadde på det meste i sine rekker representanter for hele 19 forskjellige nasjoner, herunder dansker, en svenske (Roy Larsen ex ONUC) og i en periode minst en nordmann i tillegg til den tidligere misjonæren Johannes Holte som egentlig ikke hørte til avdelingen, men som i praksis i en periode kom til å fungere som 5. Commandos s feltprest etter at han og hans hustru Greta hadde blitt befridd fra de lokale Simbas som holdt ekteparet som gisler i den lille byen Bili. Presten Holte begravde ved flere anledninger avdelingens døde og ga guttene et gudsord med på veien; hans hustru var sykesøster; de var begge høyt verdsatt. En del av avdelingens oppgave var å stanse flommen av kinesiske våpen som også den gang i 1964/65 fløt temmelig fritt over grensene fra hhv Sudan, Tanzania og Uganda til støtte for opprørerne i de østlige provinser. I tillegg truet Algier med å sende såkalte" rådgivere" for å lære opp opprørssoldatene i å betjene de nye og sofistikerte våpen som ble smuglet inn. Det var forresten ikke bare Kina som forsøkte seg; også det kommunistiske Cuba bidro med hjelp og støtte til opprørerne med kurerer og politiske kommisærer som skulle forkynne det nye politiske budskap som skulle legge grunnen til Folkerepublikken Congo, dvs. omdanne landet til en ren kommunistisk frontstat i det sorte Afrika. Ved minst en anledning var 5. Commando i kamp med lokale opprørsavdelinger under ledelse av cubanske offiserer, og selv hadde avdelingen flystøtte av T-28 jetfly og gamle B-26 maskiner som ble fløyet av exil- cubanere, altså folk som hadde flyktet fra Castros Cuba. Avdelingen hadde dessverre en del tap, både i sårede og døde og det ble derfor nødvendig å " fylle opp" med en del nye rekrutter som ble kjørt gjennom et kort, men hektisk våpenkurs før avdelingen igjen dro i felt. Etter at grensen mot Sudan var sikret, ble det på nyåret 1965 opprettet ytterligere en commando, også kjent som 6. Commando med stort sett belgiske, franske og tyske frivillige som skulle stive opp 2 bataljoner av ANC-styrkene som avdelingen kom til å samarbeide tett med og som forøvrig viste seg å være utmerkede tropper i felt, bare de ble skikkelig ledet. I november 1965 skulle jobben være løst iht. sentralregjeringens tidsplan. Major Hoare ble forfremmet til oblt, og en del av " de gamle guttene" reiste hjem, de første hadde allerede reist i februar/mars etter utløpet av kontraksperioden. Et par oppdrag gjenstod imidlertid, men ble hurtig løst i løpet av sommeren 1965 i samvirke mellom 5. Commando og 6. Commando. Det gjaldt særlig aksjonen mot opprørerne i Stanleyville, en blodig aksjon som også ble støttet av belgiske fallskjermsstyrker, og til tross for en del " mopping-up;-i november-65 var det slutt. KRITIKK TROSS SUKSESS I nabolandet Rhodesia hadde landets hvite statsminister Iam Smith nå definitivt brutt med Storbritannia og erklært Rhodesia for selvstendig.0au (Organisation of African Unity) ledet av Ghana protesterte både mot Rhodesia og mot Congo, som nærmest ble fordømt fordi landet - med hjelp av utenlandske hvite frivillige ikke bare hadde klart å stanse den kommunistiske innflytelsen i Congo, først og fremst i de østlige og nordlige provinser, men også løst de problemer Congo hadde med de stater som hadde hatt borgere som gisler hos opprørerne. Kritikken gjaldt ikke minst det faktum at belgiske fallskjermjegere med sentralregjeringens samtykke hadde intervenert ved Stanleyville i en samordnet aksjon med ANC støttet av 5. Commando for å redde de gisler som opprørerne fortsatt holdt. Noen gisler, faktisk nokså mange, hovedsakelig katolske prester og nonner hadde dessverre blitt drept av opprørerne før hjelpen kom, noen hadde blitt henrettet bare minutter før, men tre internasjonalt kjente journalister og fotografer som fulgte 5. Commando sørget for at verden fikk tilgang på bilder av massakeren. Ellers hadde operasjonen stort sett vært vellykket, selv om mange av de sorte, nå selvstendige statene ledet av Ghana opprettholdt sin kritikk. SVANGESANG Nå gjaldt det for myndighetene å skaffe landet et effektivt styre. Stabilitet var ikke nok, selv om ANC hadde vist seg igjen å være en regulær, disiplinert styrke, nå under kommando av dyktige innfødte offiserer støttet av belgiske stabsoffiserer og med amerikansk forsynings- og transportstøtte fra USAF. ANC, dvs. hæren, som nå var den eneste organisasjon som kunne administrere landet, satt allerede på alle viktige offentlige poster, både sentralt og i landets seks provinser. Så skjedde det uungåelige, - president Kasavubu avsatte statsminister Tshome, antagelig fordi det ikke var plass til to sterke menn på toppen og fordi Kasavubu nå antagelig mente at han skulle kunne kjøpe seg goodwill hos andre afrikanske stater ved å ofre den mannen som hadde re-introdusert hvite soldater og spesialister i Congo mindre enn fem etter selvstendigheten. Det gikk ikke godt, og førte så vel til Kasavubus fall som til etablering av militærregjeringens regime. Ved et både fredelig og ublodig kupp høsten 1965 overtok så Hæren endelig også den formelle makten. Congos nye sterke mann og sjef for ANC, genlt J.D. Mobutu ble republikkens nye president etter å ha satt Kasavubu på porten. Tshome som allerede var satt utenfor, erklærte seg villig til på nytt å gå i frivillig exil i Spania; han reiste og kom aldri tilbake. Resten er historie. Da hæren først hadde sikre seg presidentstillingen, sørget Mobutu for å få vedtatt at også statsministerposten i fremtiden skulle bekles av en offiser fra hæren, - og han sørget likeledes for at en belgisk general overtok stillingen som generalstabssjef. Hæren overtok også full kontroll med det som nå ble landets offisielle presse- og informasjonstjeneste. Høstens hendelser ble også slutten for 5. Commando. Det nye Congo hadde vist at det kunne stå på egne ben. Etter to års tjeneste ble Oblt Hoare den 26.november 1965 i et eget, meget velformet og hjertelig brev fra genlt Mobutu takket av som oberst/anc, men ble også samtidig ønsket hjertelig velkommen tilbake hvis han noen sinne skulle finne på å slå seg ned i Congo. Obersten valgte imidlertid å reise hjem til Sør-Afrika, men mange av " de nye" belgierne ble, de fleste på kontrakt. Etter som situasjonen nå hadde roet seg, faktisk endret seg til det bedre, vendte mange av de opprinnelige frivillige hjem, hvert til sitt, men det var også de som fortsatte og på nytt søkte lykken i Congo; det kan vi komme tilbake til. I løpet av de neste totre årene ( ) konsolliderte så det nye regimet sin makt, og under amerikanske innflytelse ble det nye Congo også USAs Congo. Men, - det er fortsatt et tankekors at det tok mer enn fem år fra selvstendighet til at vi kan snakke om en helt ut suveren congonesisk enhetsstat

13 Har du problemer med alkohol? Har du problemer med alkohol? Neida, den går ned! Legen smilte litt og gikk videre til neste spørsmål. Det var ikke rare sjekken da vi kom hjem fra Libanon for over 30 år siden. Av GuttorM tysnes, ringsaker BlAd Vi hadde brukt seks måneder eller et år av livet vårt i fredens tjeneste. Vi var unge. Og vi var spreke. Vi hadde ingen skader utenpå, men var noe av oss ødelagt mens vi svettet rundt med blå beret i Midt-Østen? Denne saken er mer aktuell enn noen gang. I juli leverte 70 veteraner medaljene sine i protest. De reagerer på forskjellsbehandlingen av soldatene som har tjenestegjort i utlandet. Vi som var ute før 2010, er bare halvparten så mye verdt som dagens soldater. Til sammen har nordmenn værte ute på fredsoppdrag. I dag vet vi at soldatene kan havne i rene kampsituasjoner. Vi vet at risikoen er høy. Fremdeles er det noen lokalforeninger som ikke har lykkes med å få tak i noen som kan tenke se å være lokal webansvarlig. NVIOs administrasjonsmodul er enkel å bruke, og krever ingen spesielle datakunnskaper. Vi har en enkel og lett forståelig bruksanvisning, og opplæring vil bli gitt til den som kan tenke seg en slik oppgave. Å være lokal webansvarlig er heller ikke arbeidskrevende. Lokale webansvarlige søkes Vi søker lokale webansvarlige til følgende lokalforeninger: NVIO avd. Asker og Bærum NVIO avd. Harstad NVIO avd. Kvalsund NVIO avd. Midt-Finnmark NVIO avd. Namdal NVIO avd. Nordmøre NVIO avd. Oppdal NVIO avd. Svalbard NVIO avd. Søre-Sunnmøre NVIO avd. Sør-Varanger NVIO avd. Tana og omegn NVIO avd. Øvre Romerike Men vi vet også at forsvaret er blitt mye flinkere til å følge opp ungdommene både før de reiser, under utenlandsoppholdet og ikke minst etter at de er hjemme igjen. Slik var det dessverre ikke før. Min historie er et eksempel på hvordan det var: Jeg var 21 år og klar for Libanon. Eventyrlyst og lettjente penger, var nok hovedgrunnen. Jeg passet på å få fram at vi også gjorde en innsats for freden... Skjønte vi alvoret? Neppe, men kvelden før avreise satt vi på Gardermoen og så Kveldsnytt. Hovedoppslaget var en vekker: Norsk FN-soldat livstruende skadet i Beirut. 24 timer tidligere hadde Terje sittet i TV-stua sammen med oss. Et halvt døgn senere var det vi som skulle opp på lasteplanet i Beirut. Jeg var redd og svett da vi landet på flyplassen, men fikk oppleve noen rolige måneder i Ebel El Saqi. Det var lett å forlenge kontrakten med et halvt år på feltsykehuset i Naqura. Så smalt det. I en lengre periode fikk vi føle krigen på kroppen. Vi ble beskutt. Vi satt i dekningsrom. Vi ble overfalt på veien omtrent som på en westernfilm. Vi lå under åpen himmel, hørte granatene og turde ikke løpe til nærmeste dekningsrom. Vi var med på operasjoner av kamerater som var sterkt skadet. Vi var med på arbeidet med å vaske FN-soldater som var drept. Vi var redde og små gutter inni oss, men tøffe, brune og sterke utad. Vi skulle ikke snakke om de alvorlige situasjonene. Vi holdt tankene for oss sjøl. Vi ble heller ikke grundig sjekket etter at vi kom hjem. Vi fikk aldri noen telefon fra forsvaret etter en uke, en måned eller ett år, med spørsmål om hvordan vi hadde det. Selv har jeg vært heldig og fungerer godt ikke minst takket være en trygg og god familie. Jeg kan fint leve med at jeg fortsatt våkner av og til om natta og ser for meg 3o år gamle bilder fra kriser i Libanon. Eller at jeg kanskje er litt mer urolig i kroppen enn jeg burde vært. Men hva med de som fikk alvorlige psykiske skader? De som sliter natt etter natt. De som ikke klarer å gå på jobben? Det er disse menneskene som i dag ber om rettferdighet. Veteranene har tre enkle krav som regjeringen MÅ innfri: 1. Lik erstatning for lik skade. 2. Rett til ett års medisinsk oppfølging etter at skaden er gjort kjent. 3. Rask og smidig saksbehandling ved Statens Pensjonskasse. VG skrev på lederplass:: Behandlingen av norske veteraner de siste tiårene har ikke vært noe å være stolt av. Landets største avis har helt rett. Men Norge nasjonen som står i første rekke ved fredsarbeid har en mulighet til å sørge for at de som er verst rammet får et litt bedre liv. For mange er det dessverre for sent. De orket ikke lengre å leve! Interesserte medlemmer eller pårørende bes ta kontakt med sekretariatet i NVIO på post@nvio.no. Husk å oppgi hvilken lokalforening det gjelder. Har du spørsmål om oppgaven som webansvarlig kan du ringe tlf: G.S har ordet vfalck@nvio.no En sommer er over... En sommer er over, og selv om den store sommervarmen har glimret med sitt fravær over det meste av landet, håper jeg alle har fått anledning til å koble litt av og til å samle krefter og overskudd til høst og vinter, og til stor aktivitet i lokalforeningene rundt om i landet. I sommer har veteranenes rettigheter og myndighetenes (manglende) oppfølging av de som blir skadet på sinn eller legeme som følge av sin deltakelse i internasjonale operasjoner, fått en oppmerksomhet i offentlig debatt som vi ikke har hatt på mange år. Man kan like eller mislike hvordan budskapet kom frem. Det viktige er at kravet om like og rettferdige erstatningsordninger for alle som blir eller har blitt skadet som følge av tjeneste i internasjonale operasjoner har fått bred støtte i norsk offentlig opinion, både til høyre og venstre i det politiske spektrum. Det samme har kampanjen "Støtt våre soldater". Politikernes utfordring nå er å sørge for at løftene fra debatter og avisinnlegg blir omgjort til konkrete og rettferdige tiltak som sikrer alle veteraner og deres pårørende på en tilfredsstillende måte. Det skal vi arbeide for i utviklingen av Regjeringens handlingsplan for oppfølging av personellet. Det skal vi arbeide for i oppfølgingen av hvordan søknader om kompensasjon etter forskriften om kompensasjon for psykiske belastningsskader blir behandlet. Det skal vi arbeide for når konklusjonene fra undersøkelsen om Gulfkrigssykdommen blir kjent, og det skal vi arbeide for når vi vurderer hvilke nye initiativ vi skal ta for å komme videre. Vi er ikke i mål på lenge ennå! For å stå så sterkt som mulig i vår argumentasjon med myndighetene, er det viktig at vi som organisasjon virkelig kan si at vi representerer veteranene. Det gjør vi ved å være mange, og ved Det er ikke for å mase, men Stiftelsen veteranhjelp trenger fortsatt støtte. Siden sist har stiftelsen mottatt flere, tildels store, pengegaver, selv om det ennå er et stykke igjen før innbetalingene når igjen utbetalingene. Takk for alle bidrag! å rekruttere flere. Landsmøtet har satt 25 % økning i medlemsmassen frem til neste landsmøte som et konkret mål for oss alle. Det klarer vi med stor lokal aktivitet, og deltakelse i lokale og sentrale debatter - kort sagt synlighet og tydelighet om hva vi vil oppnå og hva vi kan tilby medlemmene. Det er ikke for å mase, men Stiftelsen veteranhjelp trenger fortsatt støtte. Siden sist har stiftelsen mottatt flere, tildels store, pengegaver, selv om det ennå er et stykke igjen før innbetalingene når igjen utbetalingene. Takk for alle bidrag! Støtten fra Stiftelsen gis som et tilskudd som ikke skal tilbakebetales. Det er derfor med stor ydmykhet vi mottar gaver fra veteraner som tidligere har fått hjelp, som når de har kommet økonomisk ovenpå vil bidra til at også andre kan få hjelp når de behøver det. Når de kan gi, er det ingen unnskyldning for oss som ikke har problemer med økonomien til å la det være. Det gjør også et sterkt inntrykk når en veteran som etter lang tids kamp har fått sin velfortjente erstatning, uten å nøle gir kr til Stiftelsen. Jeg oppfordrer både lokalforeninger og enkeltmedlemmer til å følge eksempelet og "gi så det svir", enten det er enkeltgaver, kjøp av "Rapport fra en blå bunker", utlodning under medlemsmøter, kronerulling eller noe annet. Bidrag mottas med takk på konto nr , gjerne merket "Gave"

14 :lokalforeningene :lokalforeningene Fiske i Altaelven juni Fikk krigsmedalje etter 70 år I full aktivitet før dagns fiske starter. Mye må klargjøres Ingenting er som å starte dagen med kokekaffe lagd på bål Tekst onn her. Hvem er dette Er det ikke rart hvodan gode hiostorier blir enda bedre rundt et bål? Et tjuetalls veteraner fra hele landet fant veien til årets arrangementet oppe i Altaelven. NVIO avd Alta hadde ordnet det slik at deltagerne kunne starte fisket kl 18:00 på fredagen og holde på til fredningen av elven startet søndag kl 12:00. Fisket ble gjennomført med stor pågangsmot. Den store laksen uteble denne gangen, men noen små ørreter ble det nå halt i land. Av sigurd pedersen FREDAG Fredagen gikk for det meste med til å sette telt til å sove i, men noe tid til fiske ble det da. I mellom fisket ble det grilling og sosial sammenkomst i lavvoen som var satt opp på forhand til disposisjon for alle. Fisket foregikk med at deltagerne kunne fiske på begge sidene av elven, da vi hadde elvebåt for å føre dem over. Den sosiale sammenkomsten forgikk til langt ut i sommernatten. LØRDAG Dagen startet med regn, men humøret var på topp selv om noen hadde en lang men trivelig natt bak seg. Lørdagen ble benyttet til å besøke Tirpits museet i Kå ord. Der fikk vi en flott guidet tur, hvor guiden fortalte om hjemmefrontens arbeid, betydning for senkingen av Tirpits, og en forståelse av krigsskipets betydning i 2 verdenskrig. Museumet har fått en anerkjennelse av en russisk delegasjon som har besøkt museumet og har i denne sammenheng fått overrakt en gave fra russland. Denne gaven er en kalasnikov AK 74 som er signert av våpensmeden/ designeren. Besøket ble godt mottatt av de deltagerne som ble med. De ivrigste fiskerne ville heller bruke tiden i elven. Etter endt besøk på museumet bar det opp til Altaelven for mer fisking og grilling. Da en av deltakerne fylte 68 år ble det også bursdagsfeiring, og det ble en riktig hyggelig feiring. SØNDAG Søndags morgen startet med regn, men det hindret ikke noen av de ivrigste deltagerne i å fiske i elven frem til avsluttning kl 12:00. Da gjensto nedrigging av leiren, og påbegynnelse av turen hjem. De siste forlot Alta med fly kl 19:00 søndags kveld. De hadde da vært innom lokalet til avd Alta og fått seg en velfortjent dusj. NVIO avd Alta vil rette en stor takk til Knut Malin som stilte opp med fiskeutstyr, lavvo, telt, elvebåt og ikke minst godt humør Hans Kristian Auke (101) dekorert for senkningen av slagkrysseren Blücher. Av tore shetelig, drammens tidende Drammen: Opptakten til dekoreringen skjedde gjennom Drammens Tidendes dekning av 70-årsjubileet for senkningen av slagkrysseren Blücher i Drøbaksundet 9. april Hans Kristian Auke fra Røyken og Drammen deltok som kanonmannskap på Kopås batteri. De tre kanonene på Kopås fyrte av rundt 30 skudd mot slagkrysserne Blücher og Lützow. Da Blücher sank, forsinket dette tyskernes planlagte overtakelse av Oslo så mye at den norske regjeringen rakk å komme seg bort fra hovedstaden sammen med kongehusets representanter. Da jeg leste om Hans Kristian Aukes krigsinnsats, slo det meg at denne mannen fortjente deltakermedaljen, forteller Per Morten Bjørnstad i Drammensavdelingen av Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner. Den tidligere FN-veteranen har brukt sine kontakter i Forsvaret, for å få dette til. Hans Kristian Auke hadde aldri tidligere fortalt om sine opplevelser på Vi minner om vervekampanjen og gratulerer HØYTIDELIG: Forsvaret hadde laget en høytidelig og fin seremoni for Hans Kristian Auke, som måtte sitte i rullestol under medaljeoverrekkelsen. Her taler oberstløytnant Erik Myroldhaug for 101- åringen. (FOTO: TORE SANDBERG) kanonbatteriet på Kopås, som ligger på landsiden av Drøbaksundet, rett ved Oscarsborg. Auke bodde i mange år i Bødalen i Røyken. Han jobbet hos Høyer Ellefsen på Norcem. Mesteparten av tiden på sementfabrikken hadde han jobb som skytebas Vi minner om NVIOs vervekampanje som pågår for fullt. Halvveis ut i året oppsummerer vi, og kan allerede gratulerer Kristian Sørli Nielsen med å ha vervet 7 medlemmer. Topp-premien, NVIOs tursekk og termokopp, vil bli oversendt i nær fremtid. I tillegg heier vi på Jarl Pedersen og Alf B. Kristoffersen - vervet henholdsvis 6 og 5 medlemmer, som begge alt har kvalifisert seg til 2. vervepremien, NVIO drikkeflaske og microfiber håndkle. Klarer de å verve seg til toppremie innen året? Svein Kåre Dyrvik og Bernt Ove Røthe, der. Nå bor Auke sammen med sin kone Rakel i Drammen. De siste månedene har riktignok Auke tilbrakt dagene på Losjeplassen bo- og servicesenter. Men han håper fortsatt på å komme tilbake på fast basis i parets leilighet på Bragernes. begge vervet 4 medlemmer, ligger godt an til 2 premien innen året også. Og flere medlemmer ligger hakk i hæl. Heia alle sammen! Og til alle dere andre der ute. Verver du 2 nye medlemmer i løpet av året får du NVIOs gullmedlemsnål! Stå på! Vedlagt ligger ny utgave av NVIOs presentasjonsbrosjyre. Bruke denne aktivt til å verve nye medlemmer, og flere kan du få tilsendt ved å kontakte sekretariatet på e-post: post@nvio.no eller ring tlf:

15 :lokalforeningene Veterantreff på Helgeland Snart blir det regelmessige veterantreff over hele Helgeland. NVIO avd. Mosjøen og omegn har blitt kontaktet av NVIO og har sagt seg villig til å gjøre en innsats for at alle lokalforeningene på Helgeland får regelmessige veterantreff. Gjensynstreff UNAVEM I, II, III, Angola på Forsvarets Veteransenter Bæreia :lokalforeningene Norske veteraner i Normandie Et tyve-talls medlemmer av Oslo avdelingen av NVIO bevilget seg midt i juni en såkalt oval week-end til en rundreise i Normandie under mottoet: Kuler, krutt og kultur. Tillatelse fra hjemmefronten var ordnet ved at de fleste reiste med medbragte kjærester, hustruer og samboere, noe som ga en fin miks. Av trond erik vollen Lokalforeningen i Mosjøen har god erfaring med sine veterantreff og håper at NVIO avd. Sør-Helgeland i Brønnøysund og NVIO avd. Ytre-Helgeland i Sandnessjøen også vil få den erfaringen. Veterantreffene har blitt et møtested for å treffes en gang i blant. Noen ganger har man hatt foredrag mens andre ganger har treffene vært helt uformelle, men gjerne med noen muntre historier. Gode ideer om felles aktiviteter har også dukket opp under det sosiale samværet. Har du vært i utenlandstjeneste så er du veteran. Det er ikke antall kontingenter som teller. Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) sponser NVIOs veterantreff. FVA betaler for maten, mens veteranene må selv betale drikke. For å delta på veterantreffene behøver man ikke være medlem av verken lokalforeningen eller NVIO. Har du deltatt i en internasjonal misjon under norsk kommando (FN, NATO, MFO m.m.) eller deltatt i Tysklandsbrigaden, er du hjertelig velkommen til å delta på veterantreffene. Begge lokalforeningene har fått etablert sine hjemmesider under NVIOs portal ( og Interesserte medlemmer kan gjerne melde seg for å bli webmaster for sin lokalforeningen. Følg med på hjemmesidene i tiden framover. Vel møtt til veterantreff med gratis pizza i godt selskap. 38 veteraner fra UNEF Hospital VIII - de fleste med fruer - møttes juni til "mimretreff" på Bæreia, - et halvt hundre år etter tjenesten i Rafah. Det var høy stemning og gjensynsgleden var stor. Forsvarets medalje for internasjonal tjeneste og UNEFs 50-års minnemedalje ble delt ut til alle som ikke allerede hadde fått dem. NVIO fikk stor takk for alt som var gjort for å legge forholdene tilrette. Tanken om en samling for alle norske offiserer med tjeneste fra FNs observatørmisjoner i Angola har kvernet i hodet på Finn Utheim og andre over tid og nå er det over. Av per AstAd Stor takk til Finn og Bjørn Hafskjold som må ta størsteparten av æren for at dette kom i stand torsdag 24. juni til lørdag 26. juni. Til treffet møttes et tyvetalls eldre herrer for å tilbringe to døgn i erindringens tegn. Gjensynsgleden var stor og oppdateringen av hverandre tok tid da mange ikke hadde sett hverandre på år tier. Vi kjente dog hverandre igjen selv om nok de fleste ikke lengre kan betegnes som høy og mørk i det hårmanken har antatt en mer stålgrå farge for de flestes vedkommende. Lokalitetene på Bæreia var utmerket for formålet og programmet som Finn og Bjørn hadde satt sammen inneholdt presentasjon av NVIO, Orientering om Forsvarets Veteransenter, Veteranforbundet SIOPS, Omvisning på Kongsvinger Festning med bekransning av minnesmerket over falne i UNIFIL. Ut over agendapunkter nevnt var naturligvis rikelig tid til sosialisering og fredag kveld var det festmiddag med utmerket oksefilet. Under middagen ble det holdt taler av formell og uformell karakter og vi mintes de observatørene som var gått bort siden tjenesten i Angola var avsluttet med ett minutts stillhet. Tonen under treffet var preget av vennlighet og omtanke for hverandre og Veteransenteret oppfylte forventningene fullt ut. At Forsvaret velger å bruke penger på tiltak som ivaretar de som har gjort tjeneste ute og som kan ha behov for et sted hvor likemenn og kvinner kan treffes til rekreasjon og refleksjon settes pris på. På vegne av oss alle vil jeg si vel blåst til særlig Finn og Bjørn for initiativet og til alle oss andre for hjertelig deltagelse og på gjensyn ved neste treff. Det må ikke gå 20 år til neste gang da vi alle begynner å få det travelt. Av lars reiermark Avreisen gikk grytidlig en torsdags morgen med SK 835 til Paris 10.juni og derfra med buss til Compiege, som er stedet hvor franskmennene tvang tyskerne til å underskrive på freds-avtalen 11. november 1918 som avsluttet 1. verdenskrig og samme sted hvor Hitler vel tyve år senere tok sin hevn over franskmennene ved at han den 22. juni 1940 i den samme jernbane-vogn tvang franskmennene til å underskrive på sine betingelser etter det franske nederlaget etter felttoget i Frankrike i juni 1940 under den 2. verdenskrig. Den originale jernbanevognen ble deretter bragt til Berlin hvor den ble ødelagt i krigens siste fase, og det er således en kopi som i dag flnnes på stedet hvor det også er innredet et museum til minne om både 1918 og Etter lunch bar det videre i buss via Rouen, byen som både er kjent som våre forfedres franske arnested og for sin mektige gotiske katedral og som dessuten er stedet hvor den kvinnelige franske friheltskjemper, Jean d'arc ble brent på bålet i Vi endte sent samme aften i Caen, i dag en livlig og moderne by selv om den ble 75% ødelagt i de heftige kamper som fant sted mellom de allierte og tyskerne etter landgangen den 4.juni 1944.Det er også byen hvor Wilhelm Erobreren og hans hustru Mathilde ligger begravet i hvert sitt kloster og i passe avstand fra byen Bayeux, som vi besøkte neste dag. Den store atraksjonen var bortsett fra katedralen, selvsagt dronning Mathildas kjent gobelin som beretter om erobringen av England i 1066 og general Eisenhowers hovedkvarter fra 1944 som i dag ligger som en tidslomme i byen hvor man også finner den britiske krigskirkegård og minnelunden over den mange journalister og fotografer som også mistet livet under invasjonen. Så spiste vi godt, en lunch bestående av salade Normandie et ses toast au camembert etterfulgt av cuisse de canard confites med pomme au four et sa glace a la cannelle til desert, hvilket utlagt er toast med camembertost servert på en salatseng etterfulgt av stekt and med ovsbakte epler med is med kanel. Hotellet i Caen var fortsatt utmerket, og dag tre var i sin helhet avsatt til besøk på strendene hvor de allierte gikk i land den gangen for 65 år siden. Vi begynte med et besøk på den tyske krigskirkegården i "La Cambe", hvor man sammen med en britisk gruppe la ned en krans på minnesmerket. Derfra gikk turen til Sainte Mare Eglise med militærmuseet i den lille lands-byen hvor den første amerikanske fallskjermsoldatene landet natten mellom 5-6.juni 1944;- og hvor det fortsatt henger en " dummy" av fallskjermhopperen John Steele som ble hengene i kirketåret mens kampene raste rundt han. Etter feltlunch bestående av øl og pølser gikk turen til Point de Hoc,- en tidligere tysk forsvarsstilling på toppen av en 30 meter loddrett klippe som stuper i havet og hvor de allierte i 1944 trodde at tyskerne hadde en sterkt artillerstilling som nødvendiggjorde at 2.bataljon US Rangers angrep fra havet bare for å finne at kanonene var flyttet. I dag er anlegget under restaurering, men det flnnes fortsatt spor etter de stillinger som engang var, og i terrenget ser man restene av de store kraterne etter artillerinedslagene fra den gang. En tur til fots i terrenget og så videre til "Utah Beach", som i 1944 var en av de amerikanske strendene og videre til krigskirkegården i Collville sur Mer med 9386 amerikanske soldatergraver på toppen av "Omaha Beach" hvor kurator,den norsk-ættede og norsk-talende "Andy Anderson" viste rundt og hvor vi også la ned vår krans på det sentrale krigsminnesmerke

16 :lokalforeningene :kontakt: med leserne UNEF Hospital 50-års veterantreff 38 veteraner fra UNEF Hospital VIII - de fleste med fruer - møttes juni til "mimretreff" på Bæreia, - et halvt hundre år etter tjenesten i Rafah. Det var høy stemning og gjensynsgleden var stor. Forsvarets medalje for internasjonal tjeneste og UNEFs 50-års minnemedalje ble delt ut til alle som ikke allerede hadde fått dem. NVIO fikk stor takk for alt som var gjort for å legge forholdene tilrette. Landsskytterstevnet 2010 NVIO stilte nok engang med eget telt og informasjon til veteraner og pårørende under årets Landsskytterstevne. Denne gangen gikk Landsskytterstevnet av stabelen på Elverum, og mange vil nok huske sin tid på Terningmoen. I skrivende stund var det opplyst at det var vervet ca 14 medlemmer. Mye informasjon og artikler var utdelt, og i teltet satt praten løst blandt veteranene. Det var tydelig å se veteraner under årets stevne, da mange hadde skaffet seg veteran t-skjortene. Neste år avholdes Landsskytterstevnet i Bodø, og åreste arbeidende veteraner på stand, sender stafettpinnen nordover. Jan W. Steen Vis respekt for symbolene! Aksjonen for å levere inn medaljer fra utenlandsoperasjoner har vekket stor oppmerksomhet i media. Både Afghanistan-veteraner og veteraner fra andre verdenskrig har tatt sterk avstand fra aksjonen. På meg virker det som aksjonistene har gjort seg skyld i en mental kortslutning. Etter min mening melder en seg til et oppdrag under de forutsetninger som gjelder når kontakten inngås. Det må forventes at voksne mennesker kan stå for konsekvensene av sine valg selv om de er smertelige. Uansett gir det dårlig inntrykk i opinionen å ramme tunge symboler på denne måten. La oss heller være glade for at det ser ut til at vi har fått en god kompensasjonsordning som ser ut til å tjene sin hensikt. Hva mener NVIO om aksjonene? Helge Waagaard Veteran Medcoy 4, UNIFIL Red svarer: nvio støtter aksjonens krav, da de er lik med de målsetninger vi jobber mot (like rettigheter for alle veteraner, uansett tjenestetidspunkt og tjenestested, for både fysiske og psykiske skader). Men nvio var betenkt i forhold til aksjonens symbolbruk med å levere inn intopsmedaljen, da dette kunne støte noen. red. En veteran er en veteran er en veteran Etter mange års ørkenvandring ser det nå ut som om politikerne er villig til å lytte til våre krav om en enhetlig og samtidig rimlig og rettferdig behandling for de fysiske og psykiske skader som mange dessverre har pådratt seg i utenlandstjeneste for Norge. Den tidligere kunstige oppdelingen av erstatningssaker i et A-lag og et B-lag avhengig av om skaden var inntruffet før etter 1. januar 2010 var verken etter vårt ønske eller anbefaling, og jeg håper nå at våre ansvarlige politikere forstår at den slags kun bidrar til å så splid i en gruppe som har ventet altfor lenge på en endelig ordning. Talsmenn for veteranenes sak har gjennom årene mange ganger stått frem, noen mer enn andre, ingen nevnt, ingen glemt Det har kostet. Hva angår den siste demonstrasjon foran Stortinget nå i sommer, så har det vært de som har sagt seg enig i sak, men ikke i formen. Argumentet har stort sett vært at man synes den handling som fant sted foran våre folkevalgte, både var uheldig og for sterk og at den eller de ansvarlige bak arrangementet kanskje burde ha valgt andre metoder, spesielt sett på bakgrunn av våre seneste tap i Afghanistan og det faktum at våre døde ennå ikke var gravlagt da demonstrasjonen fant sted. Jeg forstår argumentene, men la meg minne om at vi også tidligere har hatt tap, og vi har tidligere i mange år forsøkt å få det offisielle Norge med på en skikkelig avregning; - for det er hva det dreier seg om! Vi har mistet folk i Korea, i Kongo, i Gaza, i Somalia, på Balkan og andre steder, for ikke å snakke om de tap vi hadde i krigen , - til sjøs, på land og i luften for frihetens sak. Den mangel på hjelp vi alt har sett, må aldri gjentas! På Akershus står det dessuten et monument over noen og førti veteraner fra Tysklandsbrigaden, som riktignok aldri var i kamp, men som likevel hadde sine tap i tjenesten i form av uhell, vådeskudd, trafikkulykker og ettervirkninger av den tjeneste de utførte for Norge. Jeg syns ikke at vi i denne sammenhengen heller skal glemme dem. I Libanon, på Norbatt Plass står det et monument med en navneplate over dem vi mistet i løpet av de 20 år vi deltok i UNIFIL. Det samme også på UNIFIL-monumentet på Kongsvinger Festning, hvor en hånd som rekkes oppad minner oss om de 21 vi av ulike årsaker mistet i Libanon, inkludert de fire som mistet livet en februar dag i 1979,- de ga alle sine liv i tjenesten, for Norge! Med all respekt for våre folk i Afghanistan, men vi har tatt tap før og vi vil antagelig dessverre fortsette med å ta tap - denne gangen gjelder det de som der ute står vakt om freden. På UNIFIL- monumentet mangler imidlertid mange navn, navnene på alle dem som har gått bort etter endt tjeneste, ikke primært fordi de ikke klarte overgangen til det sivile samfunn, men fordi de aldri fikk den nødvendige hjelp som det bestandig vil være noen som trenger for å kunne leve videre når tjenesten er slutt og tilværelsen ikke lenger gir det nødvendige livsgrunnlag fordi midlene hittil har manglet. Lars Reiermark Rettelse til Sjekkposten Takk for godt medlemsblad! Jeg har en kommentar til Sjekkposten nr På side 31 omtales 8. mai markering på Fossum bru. Den som holdt talen var helt riktig tidligere feltprest og nå sogneprest i Trøgstad. Navnet hans er Birger Fossum, men den som er avbildet er løytnant Sven-Åge Myrvang. På arrangementet i år var Myrvang programleder, mens Birger Fossum holdt talen. Med vennlig hilsen Håkon Johansen 30 31

17 :kontakt: med leserne :kontakt: med leserne Libanon - en førstegangsturists reiseskildringer Det høyre benet dirret i forventninger på vei fra det siste trinnet i bussen og ned til libanesisk grunn. Det gjorde meg redd, for skyhøye forventninger høster ofte like store skuffelser. Men da jeg stødig hadde plassert begge føttene ned i asfalten forstod jeg med det samme på varmen og lukten at jeg ikke kom til å bli skuffet. Luften foldet seg mykt rundt meg som et teppe og minnet om lukten av svak parfyme og velduftende skitt. Hvis skitt på noen måte kan lukte godt, er det nettopp i Libanon det gjør det. Av MAiKen Bolset, datter Av unifil veteran Det første hotellet var falleferdig og støvete, og med innsiden vrengt ut slik at vi til og med kunne se hvordan heissystemet fungerte. Her tok de tydeligvis ordtaket «det er det indre som teller» svært bokstavelig, og merkelig nok fungerte det i hvert fall på meg. Hotellpersonalet gjorde det på ingen måte noe verre, der de møtte oss med halvlunken ananasjuice og iført de lengste og mest kurvede smilene jeg noensinne har sett. Velkomsten var minst like fortreffelig som ankomsten, og jeg gikk utmattet og lykkelig i svime opp trappen imens tanken på skuffelser kjørte av gårde i bussen bak ryggen min. Da jeg var liten falt det meg aldri inn at Libanon fantes på noe kart, det var knapt nok noe ekte. Det var et land som oppstod på sengekanten i form av nattafortellinger og noen få bilder av smilende FN-soldater, mysende, med solen i øynene. Det lille landet inneholdt kun to av min fars imponerende krukker plassert øverst på bokhyllen innerst i stuen vår, og et landskap jeg aldri helt klarte å forestille meg. Men jeg visste at det var grønt der om våren, og at det fantes dyr der vi ikke hadde i Norge. Den dagen den ene krukken falt ned fra reolen og ble knust, var den dagen Libanon fikk en krukke mindre, og den dagen landet krympet. Det føltes forferdelig. Så lærte jeg om Midtøsten på skolen - Midtøsten på tv, og alle skulle de fortelle meg at drømmelandet mitt var et herjet land fylt til randen av død og fordervelse. Landskapet forandret seg og det som før var frodig og eksotisk ble erstattet med askegrå landskaper jeg hentet fra diverse medier. Det var som om den siste krukken også knuste, og da den faktisk gjorde det, brydde jeg meg ikke så mye lenger. Slik gikk det til at jeg glemte Libanon, og den forble en barndomsdrøm til slutt ødelagt av medias urettferdige omtaler. Det var julenissen, påskeharen, og Libanon, og nå var heller ikke Libanon noe mystisk eventyr med hemmelig opphav. Men da jeg endelig fikk tilbud om å bli med min far til Libanon 12. mai 2010, hentet jeg frem landet fra bakerst i hodet og det sto igjen foran meg like levende som før. Vi hadde ti dager til disposisjon; Ti dager til å utforske Libanon, noe som snart skulle vise seg å være så altfor lite. På disse ti dagene rakk jeg å bli overveldet av Geitagrottenes storslagne skjønnhet, rørt av samholdet i SOS-barnebyene, blakket etter besøk i krukkebyen Al-Rachaya, svimeslått av den imponerende arkitekturen i Chebaa, og jeg knyttet never til historiske grusomheter som en del av El Khiams hoderystende historie. Den første dagen spankulerte vi rundt i Hamrastreet. Bare trafikken i seg selv var en opplevelse, der den trosset alle velkjente trafikkregler og levde sitt eget høylydte, kaotiske liv. Vi tok senere bussen til de overnevnte Geitagrottene, en turistattraksjon vi hadde hørt så mye om. Jeg skal prøve å beskrive følelsen. Å gå inne i disse grottene var som å leve i en Indiana Jones-film; du er livredd for å komme nær veggene i frykt for å utløse en eller annen mekanisme som får veggene til å trekke seg sammen, underlaget til å forsvinne og stalaktittene til å drysse ned som uunngåelige, skarpe sverd. Det best beskrivende ordet av disse grottene er rett og slett: ubeskrivelige. Det er det mest fantastiske stedet jeg har sett i hele mitt liv og enda en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse i det kvarteret jeg fløt rundt på turkist vann inne i en eldgammel grotte der kalk dannet tilfeldige figurer, hvorav noen av dem dannet former lignende Romeo & Julie og Det skjeve tårnet i Pisa. Turen gikk videre fra Beirut til Ebel Es Saqi. Det var en busstur ulik noen annen. På turen passerte vi alle slags landskaper, fra de uttørkede, fattige, til de mer frodige, velstående, og av og til en god blanding. Vi så bananplantasjer, tettvokste skoger, villaer og tomme bygninger. Vi hadde vårt første stopp i Tyre, hvor vi ble sittende nede ved stranden og drikke øl og spise gratis jallalefser, og til dessert valgte jeg å smugfotografere arabere på stranden mens jeg vasset rundt i femogtyve graders Middelhavsvann i stekende sol. Vi stoppet senere ved grensen hvor Libanon og Israel kontrastisk deles. Her kan man virkelig snakke om at gresset er grønnere på den andre siden, for i sterk motsetning til det snart svidde Libanon, sto det frodige, mørkegrønne skoger på den andre siden av veien som deler de to landene. Grensen var ikke et sted man krysset sånn uten videre, og den var deler av veien utstyrt med gedigne piggtrådgjerder med barberblader, tett i tett. Ebel Es Saqi; plassert med sine 700 sjarmerende meter over havet. Den lille landsbyen trampet alle forventningene og fantasiene mine ned i den tørre jorden, og viste meg et levesett det omtrent ikke var mulig å forestille seg. I Al- Rachaya var det som om alderen min sank fra tyve til orten, og jeg gikk berserk i et rødbrunt hav av krukker, vaser og kopper. Det var som om jeg for første gang i mitt liv fant min indre shoppingside, og det i en butikk som luktet leire og alt annet enn Chanel. På en tur som vanligvis tar ti minutter uten avbrytelser, brukte vi to timer. Dette fordi vi mottok bortimot fem kaffeinvitasjoner og overnattingstilbud. Det slo meg denne dagen at neste gang jeg drar til Libanon, trenger jeg verken reiseseng eller filterkaffe, for menneskene her nede er mer enn villige til å tilby sine hjem som oppholdssted for reiseglade eventyrjegere. Vi fikk høre historier så dystre at jeg, i min iver etter å samle sammen inntrykkene, ikke visste om dette var noe jeg hadde lyst til å FORTS NESTE SIDE 32 33

18 :kontakt: med leserne :kontakt: nye bøker Forts. fra forrige side: Libanon huske. Ubevisst knytte jeg sterke bånd til flere av dem jeg besøkte, noe som resulterte i tårevåte avskjedsmøter da vi forlot byen, utveksling av gaver, og en lang liste med telefonnumre og e-postadresser. I denne lille landsbyen var det som om jeg stod side om side med historien samtidig som jeg hadde krigen midt imot meg; Som om jeg hadde tatt skrittet fra stuegulvet og rett inn i Midtøsten-nyhetene via tv-skjermen, bare at dette var farge-tv, på langt nær så grått og trist som synet fra sofakanten. Som en avslutning på vårt opphold i Ebel Es Saqi ble vi kjørt til et mye omdiskutert sted hvor det visstnok var vanskelig å komme inn. Dette fordi dette stedet lenge har vært i rekken av steder som har blitt omtalt som den opprinnelige «Edens Hage». Det var spennende å utforske dette stedet, som var prydet med nydelige oliven- og sitrustrær, blomster, vannmøller og rammet inn i av liten elv, ispedd vrimlende fisk. Maten var over all forventning og fantasier. Det samme med talene, som til og med rørte ved meg som aldri har vært noen FNveteran. Ingen vil klare å forestille seg bordet som ble dekket for de norske FNveteranene og deres følge i Edens Hage denne natten. Bordet var så proppfullt med regnbuefarget mat, dugget Almaza og Arrak denne kvelden at et bilde av dette utsøkte måltidet bare ville blitt en komprimert versjon av virkeligheten. Vi måtte forsyne oss med lite av alt for å kunne smake på alt, og da vi endelig kunne lene oss tilbake og klappe oss på magen etter et sprekkferdig måltid, ja, da kom grillmaten. Og så desserten. «Herrejesus,» tenkte jeg, imens kjolen la seg perfekt rundt kroppen min som hos en gravid dame. Så jeg valgte å tøye magesekken til det ytterste før jeg ga resten av lefsene til fiskene som plasket sultent i klynger i den lille elven ved siden av oss. Alikevel var det selve den libanesiske atmosfæren som trengte seg gjennom porene mine og satte de største sporene. Det å komme fra et land hvor alle mistenker deg for flørting bare du hever armen til en hilsen mot mennesker du ikke kjenner, til et land hvor kulturen bærer preg av så mye mer varme, nysgjerrighet og tilhørighet, var mer forfriskende enn det å endelig kunne ta av seg våte klær man har hatt på seg i flere timer. Jeg tør også å påstå at reisen til Libanon ga meg en dytt mot videre valg av studier. Libanon er noe helt eget, både i form og i innhold, og aldri før har jeg foraktet media i så stor grad for dets urettferdige vinkling av den såkalte virkeligheten. En artikkel på titusen tegn strekker på langt nær til, for på så mange måter er Libanon annerledes at det vil ta meg flere sider bare å beskrive alle gangene jeg utbrøt «oi» som en konsekvens av at jeg ble slått bakover av målløshet. Det var kjærlighet ved første blikk, innpust og lydbølge, og jeg ønsket å putte lukten av Libanon på flaske, riste den, spraye den på halsen og lukte Libanon resten av livet. Tross de fæle ryktene, sjarmerte Libanon meg i senk med dets tutekultur, spesielle historie og godt synlige medmenneskelighet. Jeg forstår til en viss grad - at Libanon ikke er noen overveldende himmel, men jeg kan allikevel ikke la være min fascinasjon for dette merkelige landet med mennesker som klarer å holde roen i et ellers turbulent land. Det er landet der himmel og helvete vandrer hånd i hånd ned i en uforutsigbar, ulmende solnedgang, og der hvor de vakreste blomstene og fruktene strekker seg mot solen og på veien slynger seg omhyggelig rundt skarp piggtråd som for å dekke over en sår historie. Libanon lever og rører på seg, og det er nok mye av det som skaper spenningen. Libanon stod ikke bare til forventningene; Det var langt bedre. Til høyre for kjøkkenbenken i min egen leilighet står en gammel bokhylle og øverst på den tårner nå min egen magiske krukke. I motsetning til da jeg var barn og trodde at Libanon kun inneholdt to av disse krukkene og et par grønne blader, vet jeg denne gangen at det finnes så mye mer der de kommer fra. SÅRET SOLDAT Psykiske senskader, fredens pris Av Per Jevne og Trond Haug Kolofon Forlag, Oslo 2010 Heftet, 288 sider/ Pris kr ISBM Dette er en alvorlig bok om et alvorlig tema, og burde sånn sett vært en innertier både til opplysning og til debatt. Det har den dessverre ikke blitt, og det er synd. Forfatteren, Per Jevne er selv veteran fra Norbatt I i 1978 og således en av oss. Han skriver godt, det skulle også bare mange. Det samme gjelder hans medforfatter, militærpsykologen Trond Haug, som mange av våre veteraner kjenner som en utmerkert medspiller og samtalepartner. Som tidligere presseoffiser og mangeårig journalist har Jevne ordet i sin makt og hans gjengivelse av forskjellige veteraners skjebner er i seg selv utmerket, men noe mangler. Uten den nødvendige balanse blir boken fort et partsinnlegg. Men, la meg først ta det posetive, - det er bl.a. at han med denne boken står frem og taler de sårede soldaters sak og dernest at de enkelte veteraner som omtales står frem med fullt navn og tjenestebakgrunn, og at de så via forfatteren forteller sine historier om hvorledes de har opplevd eller opplever tiden etter tjenesten med de utfordringer det ligger i å våre faktisk syk/såret kontra dette å bli trodd. Det er smertefulle fortellinger om vonde dager og netter, manglende forståelse og manglende regelverk, - om års ventetid og innimellom også noen solskinnshistorier om hvorledes noen, men ikke alle har nådd frem til i første rekke en erstatning som for de fleste også gir grunnlaget en større forståelse for den enkeltes situasjon, for et bedre liv for den enkelte veteran, selv om det for de fleste dessverre er snakk om ødelagte liv.som det heter ifølge bokens vaskeseddel;- "I denne boken forteller veteraner med psykiske belastningsskader sine historier. Mange snakker for første gang ut om sitt nye liv, livet etter at det smalt. Også dette har hatt sin pris. Enkelte klarte ikke å fullføre sin beretning. Andre har snakket i timer og dager om sine opplevelser, og om kampen de fører, - mot de psykiske sårene og mot det offentlige dvs mot myndighetene. Manglende anerkjennelse og forståelse fra myndighetenes side oppleves som en tilleggsbelastning.". Det er fortjenestefullt at dette temaet tas opp og belyses, det er det posetive med boken.så over til det negative, til det som kunne og burde veie opp noe av en slik fremstilling som forfatterne her gir. Konkret, så savner denne anmelder noe vestentlig i fremstillingen, nemlig de nødvendige motforestillinger, og de posetive signaler våre veteraner har fått fra den sittende regjering. For tross den alvorlige situasjonen, så er det heldigvis ikke slik at alt er svart. Jeg etterlyser konkret beretninger om posetive innspill fra andre aktører, for eksempel fra Forsvarets Veteranadministrasjon, (FVA), fra NVIO (Norske Veteraner fra Internasjonale Operasjoner) tidligere FNVLF (FN- Veteranenes Landsforbund), Bæreias Venner etc, alt sammen deler av hjelpe- og støttearbeidet rundt problematikken, som her i denne boken er fullstendig utelatt og som gjør at boken halter. Det kunne eksempelvis vært på sin plass med et intervju med representanter for Veteranforbundet, eksempelvis presidenten eller generalsekretæren om arbeidet med en norsk Veteranlov, et arbeid som ikke er sluttført.jeg savner også et kapitel med omtale av, eventuelt også et intervju med ansvarlig representant for Forsvarets Veteranadministrasjon om hva som gjøres for våre veteraner og hvordan.jeg savner spesielt en omtale av hva Forsvaret i dag konkret gjør, en omtale av det seremoniell Forsvaret i dag arrangerer med tildeling av heder i forbindelse med de hjemkomstsermonier som i dag, heldigvis, er helt annerledes enn hva de var for bare noen få år siden. Jeg etterlyser konkret en omtale av Veteranhjemmet Bæreia, hva det er, hvor det er, hva det står for og hvordan det i dag brukes, og selvfølgelig hvorledes man kommer dit, både papirmessig og fysisk. Hva kriteriene er, hvorledes det virker og hvilke resultater man i dag kan vise til i forhold til tidligere. Her kunne man med letthet lagt inn faktiske og praktiske opplysninger og dermed rettet opp det bildet som tegnes av veteraneres lange og tunge vei mot anerkjennelse, erstatning og reintergrasjon. Vi er nemlig på vei, også når det gjelder å rydde opp i fortidens synder og unnlatelser. Vi er via erkjennelsen om at Norge de facto er i krig også på nye veier i veteranarbeidet, det er viktig å få frem både for de som fortsatt venter og for de som i dag reiser ut. Billedmaterialet er utmerket der den enkelte sårede soldat omtales, ellers ikke. Direkte faktafeil i en enkelt billedtekst er kjedelig, men kunne faktisk med letthet vært avverget med en mer nitid kontroll. Det samme gjelder omtale av heder til veteraner, som for eksempel Medaljen for edel Dåd, om dens plassering i medaljehierarkiet og hvor mange og hvem som hittil har fått den. Her hadde det kanskje også vært på sin plass med et bilde av både medalje og representant(er) for den eller de som i dag er bærere av denne utmerkelse. Lars Reiermark SHARBA Av Ørjan N.Karlsson Juritzen Forlag, Oslo 2010 Heftet-382 sider Pris kr ISBN Her er Ørjan N. Karlsson med en bok som burde interessere alle veteraner.etter den tidligere kritikerroste thrilleren "Goliat" kommer forfatteren her med et nytt,realistisk drama.denne gang er det en troverdig thriller med bakgrunn fra et norsk stridsmiljø, eller rettere om norske elitestyrker i et politisk drama hvor bakteppet er dagens Afghanistan mens handlingen utspilles både i Afghanistan og i Norge. Det er en histori som spiller på graden av bruk av norsk militærmakt i et internasjonalt miljø, nærmere bestemt i Afghanistan. Men, det er også historien om hva som kan skje når godtroende og blåøyde politikere blander seg i ting de ikke har forstand på. Samtidig FORTS NESTE SIDE 34 35

19 :kontakt: nye bøker :medlemsservice er det også historien om hva som kan skje når en datter vender tilbake til et land revet i stykker av krig uten at regnskapet er gjordt opp, verken det politiske eller det private. Historien starter i Kabul i 1996 da Taliban invaderer byen. Bokens hovedperson, Sharba er da ti år, og sammen med moren klarer hun å flykte til Norge hvor de begge får asyl. Senere får de melding om at faren er blitt tatt til fange, torturert og drept. Så går årene, og ti år senere er Sharba både blitt norsk borger og norsk soldat, sogar befal etter at hun som 19 åring vervet seg som sprogofflser. Ytterligere tre år senere er hun på tur til Afghanistan som etterretnings-offiser og tolk for den norske ISAF styrken, og det er her boken starter. Sharba har en dobbelt aganda, det ene er det militære oppdraget, det andre er hennes egen hemmelighet, for i hennes hjerte brenner ønsket om hevn over farens drapsmann, Zalim Akhbar, bedre kjent som "Slakteren fra Kabul", vil deres spor krysses? Det blir en kamp på liv og død med store politiske konsekvenser for NATO, og dermed også for Norge. Norske soldater i felten i Afghanistan er de som må ta støyten, men for noen politikere på Stortinget er tydeligvis partipolitikk viktigere enn landets sikkerheter. Kombinasjonen politisk naivitet og manglende militære kunnskaper kombinert med sviktende vurderingsevne og en dårlig skjhult forakt for Forsvarets ledere og deres militære behov, gir sammen med en lettsindig omgang med politiske beslutningsprosesser som lekkes til "sympatisører" groteske utslag i form av overskrifter og mediaomtale av temaet som "Hemmelige krigere i ulovlig krig"; som forfatteren lar en av løssalgsavisene uttrykker det. Alt i alt en spennende bok om et brennhett tema fra et norsk stridsmiljø, med en logisk, men likevel overraskende løsning hvor norske myndigheter i samarbeid med "andre" samarbeidende tjenester løses flokene i den kampen som føres, ikke bare i Afghanistan i felt, men også i maktens korridorer på Løvebakken, i universitetsmiljøer og i klamme barer og hotellrom i Oslo. Anbefales. Lars Reiermark VÅROFFERET Av Lars Mytting Gyldendal,2010 Innbundet, 334 sider Pris kr ISBN Boken er en roman om menn som er menn, men med følelser, og la det være sagt med det samme, Lars Mytting har gjort det igjen. Etter debutromanen Hestekrefter som kom i 2006 og som ble godt mottatt både her hjemme og i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland har det vært stille om forfatteren, men her er han igjen. Årets roman, Vårofferet er historien om en ung offiser, Aksel Størmer, som får livet snudd opp ned etter at han kommer til en liten bygd i Gudbrandsdalen for å legge ned en gammel militærleir. Bygda er Messingdalen hvor man i hedensk tid ofret et menneske for å få våren til å komme; en bygd som fortsatt holder på sine hemmeligheter. Det er altså hit romanens hovedperson kommer en sen mars dag med mildt nullføre for å avvikle stedets gamle militærleir, men oppdraget fører han hurtig inn i et gammelt forknytt slektsdrama, ikke minst på grunn av vennskapet med et vanskjøttet barn. Så utspiller intrigen seg, i første omgang uten at verken hovedpersonen eller leserne får svar på de mange spørsmål som knytter seg til handlingen. Hvorfor blir det for eksempel stille når han viser seg på Chow Chow Inn? Hvorfor vil ingen si hva som hendte med Iver Tallaksen? Gradvis vikles Aksel inn i et drama mellom folk som en gang hørte til på samme gamle klassebilde, - den mystiske Gunhild, den underkuede Torstein, og ikke minst den søkkrike Iver med solide røtter i det firehundre år gamle Tallaksenbruket. Så utspiller handlingen seg, og gradvis gir den mørke skogsbygda slipp på sine hemmeligheter, men ikke uten videre. Nåtid blir fortid og fortid blir nåtid. Snart rykker folk ham inn på livet og krever Aksel for et større heltemot enn krigen i Afghanistan han var på vei til og snart må han sette alt inn på å berge Joanna, den lille jenta uten en far. Lars Mytting er opplagt en forfatter å regne med; han skriver godt samtidig som han fører en lett penn som gir leseren muligheter for å følge med. Han skildrer ikke bare miljøet, men menneskene på en måte som gjør et leseren uvillkårlig vil nikke gjenkjennende slik denne anmelder gjorde det. Det gir nærhet og gjør både bokens miljø og handlingen troverdig. Alt i alt, en spennende roman med en noe overraskende slutt satt i et miljø som vi kjenner. Papir og trykk er førsteklasses og omslagsdesignet, underbirden, av Bjørn Kulseth er faktisk genialt; anbefales på det beste! Lars Reiermark Giverglede søkes til stiftelsen «Veteranhjelp» En av Forbundets oppgaver er å hjelpe veteraner og deres pårørende som sliter etter utenlandstjenesten. Enkelte ganger kan veteranene få akutte økonomiske problemer som må løses umiddelbart. For å kunne gi slik øyeblikkelig hjelp, har NVIO opprettet Stiftelsen Veteranhjelp. Pengene går utelukkende til å hjelpe veteraner og pårørende som trenger økonomisk støtte. Betaling skjer til kontonr Nyttige lenker Her er et utvalg lenker til nyttige nettsteder. For enda flere, se våre nettsider VETERANER Forsvarets Veteran administrasjon/forsvarets veteransenter Roger Helmers: myspace.com/rogerhelmers, reverbnation.com/rogerhelmers Kameratstøtte.no: Dovrefjell alliansen: World Veterans Federation: Courage to Care Campaign: usuhs.mil/psy/courage.html Veterans and Military Family Health: eplus/veteransandmilitaryfamily health.html FORSVARET Forsvarsdepartementet: html?id=380 Forsvarsnett: Befalets Fellesorganisasjon: Norges Offiserforbund Krigsskoleutdannede offiserers landsforening (KOL): Norsk Tjenestemannslag NTL: Personellforbundet: Hjelpetelefoner Kameratstøttetelefonen: Mental Helses hjelpetelefon Kirkens SOS Krisetelefon, Forsvarets grønne linje: Hærens styrkers senter for pårørende: Forsvarets Forum: FN-sambandet: Folk og Forsvar: Milforum Norske reserveoffiserers forbund PSYKISK HELSE- ORGANISASJONER Mental Helse Modum Bad Senter for Krisepsykologi: HELSE Doktor Online Norsk Pasientskadeerstatning Fritt sykehusvalg RUSTILTAK Anonyme Alkoholikere NaNorge ANDRE NYTTIGE NETTSIDER Advokaten hjelper deg Sjøforsvarets pårørendetelefon Luftforsvarets pårørendetelefon Røde Kors-telefonen for barn og unge: Bekymringstelefonen Voksne for barn: President Odd Helge Olsen Skarpelunden 12 A 4623 Kristiansand Mob: Tlf: oholsen@bluezone.no Visepresident Svein Dyrvik 7105 Statsbygd Mob: ka-dyr@online.no Styremedlem Heidi J. Brudal Steinliveien 7, 3518 Hønefoss Mob: heidi.brudal@online.no Styremedlem Anne-Kari Andreassen Niels Windsvei 35, 6009 Ålesund Mob: Tlf: Fax: annekari.andreassen@gmail.com Styremedlem Kjetil Valrygg Jerpeveien 2b 8665 Mosjøen Mob: valr@online.no Styremedlem Ola van der Eynden 9710 Indre Billefjord Tlf: Mobil: Kontor Banak Mil tlf: oleynden@online.no Forbundstyret i NVIO 2008/2010 Styremedlem Amund Flesvik Skoleberget Grua Mob: elsa.flesvik@hadeland-energi.net 1. Varamedlem Kjell Brosten Øvre Stokkavei Stavanger Tlf: Mob: post@rogaland.nvio.no 2. Varamedlem Frank Freding Langstranda Bodø Mob: ffreding@hotmail.com 3. Varamedlem Sigurd Jentoft Pedersen Aronnesvn Alta Mob: sijepe@gmail.com 4. Varamedlem Per Morten Bjørnstad Korvaldveien Mjøndalen Tlf: Mobil permortenbjornstad@gmail.com 5. Varamedlem Dag Handal Hammerslandsgr Søreidgrend Tlf: Mob: dhandal@rocketmail.com Geografiske ansvarsområder for styremedlemmene Region 1: Finnmark og Troms Ola van der Eynden, Sigurd Jentoft Pedersen Region 2: Nordland Kjetil Valrygg, Frank Freding Region 3: Trøndelag Svein Dyrvik Region 4: Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane Anne-Kari Andreassen Region 5: Hordaland, Rogaland, Agder, Vestfold Odd Helge Olsen, Kjell Brosten, Dag Handal Region 6: Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Østfold, Oppland, Hedmark Heidi J. Brudal, Amund Flesvik, Per Morten Bjørnstad

20 :medlemsservice :medlemsservice Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner - NVIO Lokalforeningsoversikt NVIO avd. Alta og omegn Leder: Sigurd Pedersen Aronnesvei 70, 9514 Alta Telefon: , Mobil: post@alta.nvio.no, NVIO avd. Asker og Bærum Leder: Knut Bjørnsen Teige Glassverkveien 21 B 1363 Høvik Mobil: post@asker-berum.nvio.no NVIO avd. Aust-Agder Leder: Roy Gjertsen Postboks 1401, 4856 Arendal Telefon: post@aust-agder.nvio.no NVIO avd. Bergen og omland Leder: Paul Harald Smines Mobil: Tlf: post@bergen.nvio.no NVIO avd. Bodø og omegn Leder: Audun Spjell Postboks 62, 8001 Bodø Mobil: , Telefon: post@bodo.nvio.no NVIO avd. Drammen og omegn Leder: Per Morten Bjørnstad Korvaldveien 141, 3050 Mjøndalen Telefon: , Mobil: post@drammen.nvio.no, NVIO avd. Follo og Indre Østfold Leder: Ulf Magnussen Kvartsveien 29, 1820 Spydeberg Mobil: post@follo.nvio.no, NVIO avd. Frøya og Hitra Leder: Yngve B. Larsen Skage, 7266 Kverna, Telefon: Mobil: post@froya-hitra.nvio.no, NVIO avd. Førde og omland Leder: Øyvind Hartveit Øvre Fossheim 9, 6800 Førde Tlf: o-hartveit@hotmail.com post@forde.nvio.no NVIO avd. Gildeskål, Meløy, Rødøy Leder: Geir Haukland Postboks 90, 8151 Ørnes, Telefon: (p): , Mobil: Telefon: (a): post@meloy.nvio.no, NVIO avd. Gjøvik og Toten Leder: Roald Høgberget Rosethaugv. 14, 2830 Raufoss Tlf: , Mobil: post@gjovik-toten.nvio.no NVIO avd. Glåmdal Leder: Arve Nilsen Postboks 138, 2201 Kongsvinger, Mobil: post@glamdal.nvio.no, NVIO avd. Gudbrandsdalen Leder: Helge Norderhus Kjørrhovda 15, 2660 Dombås, Mobil: , Telefon: , Fax: post@gudbrandsdalen.nvio.nowww.gud brandsdalen.nvio.no NVIO avd. Hadeland Leder: Tor Kjølberg Munkelien Nedre Ulven veg 108, 2720 Grindvoll Tlf: , Mobil: post@hadeland.nvio.no NVIO avd. Hamar og omegn Leder: Knut Johannessen Retterstadveien 145, 2353 Stavsjø, Mobil: post@hamar.nvio.no, NVIO avd. Hammerfest Leder: Tom Jacobsen Fjordaveien 18, 9610 Rypefjord Tlf: post@hammerfest.nvio.no NVIO avd. Harstad og omegn Leder: Knut Forn Postboks 615, 9486 Harstad Tlf: , Mobil: post@harstad.nvio.no NVIO avd.haugaland Leder: Odd J. Bentsen Kvednahaugveien 19, 4260 Torvastad, Telefon: , Mobil: post@haugaland.nvio.no, NVIO avd. Havøysund Leder: Gunnar Jacobsen Strandgate 294, 9690 Havøysund Mobil: post@havoysund.nvio.no NVIO avd. Hedmark Leder: Johs Skogsrud Håkon Håkonssonsvei 20 B 2618 Lillehammer Tlf: , M: post@hedmark.nvio.no NVIO avd. Kongsberg Leder: Stein Løvdok Postboks 492, 3605 Kongsberg, Telefon: , Mobil: post@kongsberg.nvio.no, NVIO avd. Kristiansand og omegn Leder: Oddbjørn Wiggen Odderhei Terrasse 132, 4639 Kristiansand S. Tlf: Mobil: post@kristiansand.nvio.no NVIO avd. Kvalsund Leder: Peder B Pedersen Sandmovn. 15, 9620 Kvalsund, Telefon: , Mobil: post@kvalsund.nvio.no, NVIO avd. Mandal og Lister Leder: Thomas Fjell Heiveien 6, 4517 Mandal, Telefon: post@mandal.nvio.no, NVIO avd. Midt Finnmark Leder: Ola van der Eynden 9710 Indre Billefjord Telefon: , Mobil: Kontor Banak: Mil tlf post@midt-finnmark.nvio.no NVIO avd. Mosjøen og omegn Leder: Roy Brubakk Postboks 14, 8651 Mosjøen, Mobil: post@mosjoen.nvio.no, NVIO avd. Namdal Leder: Lars Petter Skaanes Fossbrennvn. 31A, 7800 Namsos, Mobil: , tlf: , post@namdal.nvio.no NVIO avd. Nedre Romerike Leder: Dan-Viggo Bergtun Solhaugveien Skedsmokorset Mobil: post@nedre-romerike.nvio.no NVIO avd. Nordmøre Leder: Per Kvarsvik Postboks 84, 6501 Kristiansund M.: post@nordmore.nvio.no NVIO avd. Ofoten Leder: Hallgeir Ramstad Holmenveien 12, 8514 Narvik Mobil: Telefon: hallgeir.ramstad@nfk.no NVIO avd. Oppdal og omegn Leder: Svein Inge Øiamo Postboks 149, 7340 Oppdal, Telefon: post@oppdal.nvio.no, NVIO avd. Oslo Leder: Trond Werner Postadr: Bygn. 48, Oslo mil/akershus, 0015 Oslo Besøksadr.: «Veterankompaniet» Bygn. 58, Akershus festning Telefon: , post@oslo.nvio.no NVIO avd. Rana og omegn Leder: Arnljot Skogheim Postboks 1426, 8602 Mo i Rana Mobil: post@rana.nvio.no NVIO avd. Ringerike og omegn Leder: Heidi J. Brudal Postboks 96, 3502 Hønefoss, Mobil.: post@ringerike.nvio.no NVIO avd. Rogaland Leder: Kjell Brosten Øvre Stokkavei 21, 4023 Stavanger M , Telefon: post@rogaland.nvio.no, NVIO avd. Romsdal Leder: Arne Vågseter Skåla, 6456 Skåla, Mobil: , Tlf: post@romsdal.nvio.no, NVIO avd. Røros og Fjellregionen Leder: Jan Lars Haugom 7370 Brekkebygd Telefon: , Fax post@roros.nvio.no NVIO avd. Salten Leder: Torfinn Sollund Troseteveien 4 C, 8200 Fauske Mobil: post@salten.nvio.no NVIO avd. Sandefjord og Nordre Vestfold Leder: Anders Forreløkken Postboks 425, 3201 Sandefjord, Tlf: , Mobil: , Fax: post@sandefjord.nvio.no, NVIO avd. Sunnmøre Leder: Harald Barstad Postboks 1114 Sentrum Ålesund Telefon: Mobil: post@sunnmore.nvio.no NVIO avd. Svalbard Leder: Jan Arild Lie PB. 0153, 9171 Longyearbyen Mobil: post@svalbard.nvio.no NVIO avd. Søre Sunnmøre Leder: Per Inge Øye 6170 Vartdal Telefon: post@sore-sunnmore.nvio.no NVIO avd. Sør - Varanger Leder: Jan Erik Meldgaard Postboks 70, 9916 Hesseng Telefon: , Mobil: post@sor-varanger.nvio.no, NVIO avd. Tana og omegn Leder: Asbjørn Dalsbø Smalfjord, 9845 Tana, Telefon: Mobil: post@tana.nvio.no, NVIO avd. Troms Leder: Einar Ulleberg Postmottak Kappelvn Bardufoss Mobil: eulleberg@mil.no NVIO avd. Tromsø Leder: Dag Rydmark Leirstrandveien Straumsbukt. M.: post@tromso.nvio.no NVIO avd. Trøndelag Leder: Svein Dyrvik 7105 Stadsbygd, Telefon: post@trondelag.nvio.no, NVIO avd. Valdres Leder: Roger Markussen Postboks 5, 2901 Fagernes, Tlf: , Mobil: post@valdres.nvio.no, NVIO avd. Vestfold og Telemark Leder: Johnny Brenna Gårdsbakken 39 F, 3256 Larvik, Mobil: post@vestfold-telemark.nvio.no NVIO avd. Vesterålen Leder: Rolf Harry Knudsen Martin Nilsensvei Myre Mobil: Telefon: NVIO avd. Voss og omland Leder: Bernt Ove Røthe Postboks 567, 5703 Voss, Tlf: , Mobil: post@voss.nvio.no, NVIO avd. Sør-Helgeland Leder: Roar Maasø Tyvikveien Brønnøysund Mobil: roar.maaso@monet.no post@sor-helgeland.nvio.no NVIO avd. Ytre-Helgeland Leder: Ove Magne Myrvang Mølnhushaugen Sandnessjøen Mobil: post@ytre-helgeland.nvio.no NVIO avd. Østfold Leder: Anne Mette Blix Idd, Skottene gård 1765 Halden Tlf: Mobil: post@ostfold.nvio.no, NVIO avd. Øvre Romerike Leder: Brynjulf Jenssen Trondheimsveien Jessheim Telefon: Mobil: post@ovre-romerike.nvio.no Sist oppdatert: Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner Postboks 1635 Vika, 0119 Oslo Kontor: Bygning 22, Akershus Festning post@nvio.no Forbundets hjemmeside: Bankgiro Org.nr Sekretariatet: Generalsekretær: Vidar Falck Tlf.: Mobil: e-post: vfalck@nvio.no Informasjonssjef/redaktør: Kristin Bjerkli Tlf.: Mobil: e-post: kbjerkli@nvio.no Leder kameratstøtte: Knut Østbøll Tlf.: Mobil: e-post: kostboll@nvio.no Forbundskontor: Berit Magnussen Tlf.: e-post: bemagnussen@nvio.no Jan Steen Telefon: e-post: jsteen@nvio.no Rådgivere: Bjørn Næss Telefon: Mobil: e-post: bnaess@nvio.no Geir Stamnes Mobil: e-post: gstamnes@nvio.no Husk å melde adresseforandring til NVIO 38 39