Kampen for og mot kunsten Nils Christian Moe-Repstad kjemper dem begge. Tekst og foto: André Løyning Redaktør: Jo Moen Bredeveien

Transkript

1 Kampen for og mot kunsten Nils Christian Moe-Repstad kjemper dem begge. Tekst og foto: André Løyning Redaktør: Jo Moen Bredeveien

2 0 2 DAGBLADET MORGENBLADET ADRESSEAVISEN Oslo, 21. september 2011 Print ut + stift her og her så blir det lettere å lese Nysgjerrighet, del 5. Hvem var han tøffe og mystiske fyren som jeg alltid så på biblioteket? Jeg leste gjennom alle bøkene før jeg møtte ham første gangen. Når jeg nå leser dem igjen, har de fått en ny betydning. Som en dør som er åpnet, eller som en større del av vises. Intervjuet var ment for å skrives til bloggen, men så møtte jeg gjengen bak Magasinet Plot som tenkte på ideen og ryddet atten sider glanset papir til en historie og et liv som en dag vil finne plass blant tykke permer. God lesning! André Løyning Dette intervjuet er skrevet for Magasinet Plot (2/11) og et utdrag er publisert i Klassekampen (6. juni 2011). Les flere lange intervjuer her: Kommentarer eller forespørsler: post@andreloyning.com # 02/2011 INTERPRESS NORGE KR 98,- HELE HISTORIEN «ET G O D T NYHETSMAGASIN FOR DE LESEGL ADE» GNYTT M A G A S I N «MYNDIG MAGASIN. LOVER ABSOLUTT GODT» Skrevet for magasinet Plot Dag Solstads hemmelighet / Det norske mynteventyret / På ulovlig pokerklubb S l i k N o r g e drapsmann Roger var en tikkende bombe. Hvorfor sviktet vi ham? s k a p t e n

3 Et helt forfatterskap er skrevet med denne pennen, en Mont Blanc penn gitt av en venn. Nå skriver den på enda en bok.

4 Han har pushet grenser hele livet. En dag gikk det helt galt. Trøsten fant Nils Christian Moe-Repstad i poesien. Spør en hvilken som helst kunstner, og du vil få høre mye om hvor slitsomt det er å skape noe. Enkelte vil snakke om fysisk smerte. Om mental nedsmelting. Kunst koster noe. Det skal det gjøre. Og for noen koster det betydelig mye mer enn for andre. Nils Christian Moe-Repstad knytter Mont Blanc-pennen mellom fingrene. Mellom pekefinger og ringfinger på høyre hånd. Det tok flere år å lære teknikken. Men det fungerer. Det bare må fungere. Det er det som må til for å skape poesi. Men det er også resultatet av et liv, av en vilje. Resultatet av en ulykke som kunne endt alt, men som ble starten på et helt nytt liv. Ja, Nils Christian har store smerter når han jobber, og etterpå er han helt utslått, lenge. Det er en evig kamp for og mot kunsten. Det bobler og må ut. Selv sier han at han har plassert de vonde tingene i kjelleren. Han har funnet et sted der demonene kan være for seg selv. Det fungerer bra, til et visst punkt. I harde arbeidsperioder kommer det fremdeles gufs derfra, men de er iallfall håndterbare, og på mange måter også nødvendige. Men i dårlig stunder føles det likevel som om de blir verre og verre for hvert nye prosjekt og det fra et utgangspunkt de aller fleste av oss ville ha kalt umulig. Man gidder bare ikke begynne på nytt etter alt dette, ville vi ha tenkt, enten vi er kunstnere, lærere eller journalister. Men Nils Christian Moe-Repstad begynner på nytt, igjen og igjen. Akkurat denne sene vinterdagen i Oslo er det riktignok ikke så ille, det er snarere litt kjedelig. Nils Christian Moe-Repstad er på sitt første årsmøte i Den Norske Forfatterforeningen. Femten år etter at han debuterte som forfatter. Seks bøker siden. Han er godt i gang med sin syvende og ryktet har spredd seg. Blant de mange som kommer bortom for å få ryktet bekreftet er kollegene Bjarte Breiteig og Cornelius Jakhelln. Kjente og ukjente, formenn og bakmenn kommer for å hilse på. De sier at årsmøtene var bedre før, som man gjerne sier til en førstereis. Nå er det tilfredshetsundersøkelser og selvhjelpskurs for skrivende, deretter arbeidsgruppe der det skal drøftes hvorfor forfattere trives bedre på små forlag enn på de store. Nils Christian er fornøyd med forlaget sitt, og alt det andre økonomien, trange kår, kampen om stipendene angår egentlig ikke ham. Nils Christian har en lav, men stabil inntekt uavhengig av forfattervirksomheten. En ulykke kommer sjelden alene. I velferdsstaten kommer den i alle fall med en viss økonomisk trygghet. Her, i dag, slipper Nils Christian å snakke om det som gjør historien hans litt annerledes enn alle de andres. Her er han blant kolleger, og han er respektert for måten han behandler ordene på. Bare det, ikke noe mer. Her er han en av de store. En poetenes poet. Hans dikt handler ofte om smerte i både fysisk og mental forstand. Han skriver smerten inn i et poetisk «vi» som er bærer av håp og nederlag gjennom Oscar Danielson: Sveriges hemmelighet - side 4

5 historien. Med et øye mot inferno og et øye mot paradis. Sine egne smerter sammenlikner han med Dantes vandring gjennom helvete. En skog der det eneste som er verre er døden. Han kunne gjort det enklere for seg selv. Levd et friksjonsfritt og avslappet liv. Gjort minst mulig, sett på TV og holdt hvilepuls gjennom hele dagen. Slik folk flest gjør. Men Nils Christian har en bedre unnskyldning for slikt enn de fleste. Han klarer det ikke. Selv husker jeg han best fra biblioteket i Kristiansand på slutten av 90-tallet. Den velkledde, konsentrerte og samtidig litt mystiske mannen. Han var oftest alene, og helst mellom hyllene der jeg selv aldri beveget meg. Hyllene som rommet den oversatte litteraturen, lyrikken, klassikerne og de store verkene. Jeg brukte tiden på biblioteket på å kjempe meg gjennom norske samtidsromaner, i et forsøk på å forstå meg på kvinnen og mannens kamp på å forstå seg på henne. Samtidig brukte den mørke mannen i etasjene over meg tiden på å kjempe seg gjennom den historiske litteraturen: fra Dante og Shakespeare til T.S. Elliot. Jeg var bygdegutten som gikk på formgivningsfag for å bryte med hjemstedets forventninger om håndverkerframtiden. Han var bygutten fra en mer borgerlig bakgrunn som hadde oppdaget noe han ikke forsto, men samtidig var blitt såpass nysgjerrig på at han bare måtte knekke koden. Det var poesien. Ved et rent tilfelle, eller skal man si ren svindel, var det nyromantikken som vekket interessen for litteraturen, etter at han leste en artikkel i lokalavisen som han siden nærmest ordrett leverte som en skoleoppgave til stor applaus fra læreren. Siden skulle Nils Christian grave seg lengre og lengre ned i ordene og språket med det målet å finne ut hvor grensene gikk. Han var et sjeldent tilfelle. En wonderboy var født. Biblioteket var et fristed der han kunne være for seg selv. Men han har også blitt forstyrret på biblioteket: Det var her han sjekket opp religionsstudinen Agnes, som siden skulle bli hans kone. Noe hun fortsatt er, til tross for at han måtte avbryte bryllupsreisen for å rekke sin første boklansering. Det var også på dette biblioteket han første gang møtte forlagsredaktøren sin, Torleiv Grue. Han som fant Nils Christian sitt manus i innsendingshaugen til det nyetablerte Kolon forlag, 8. februar Beskjeden fra Grue var at manuset måtte omarbeides. 14. mars kommer manuset tilbake, kraftig omarbeidet. 25. mars var han antatt. Et sjeldent tilfelle. En wonderboy var født. To måneder seinere skal Grue til Kristiansand i konfirmasjon og ønsker å møte Nils Christian. Grue lurer på hvordan han skal finne Moe-Repstad i mylderet. Om han har noe han kan gjenkjenne? «Det er nok ganske enkelt. Jeg er den eneste i caféen som sitter i rullestol», var svaret. Jeg møter Nils Christian Moe-Repstad for første gang i september 2010, i vår felles hjemby Kristiansand. Mitt første møte med hans forfatterskap er hans siste bok, «I hundevaktene», som kom ut våren Den fikk stor oppmerksomhet i rikspressen og mottok stort sett bare femmere og seksere på terningen. Det var først da jeg forsto at den velkledde mannen fra biblioteket var en høyt bejublet poet. Hundevakten er den tunge vakten til sjøs som varer fra midnatt til fire om morgenen. I boken tar Nils Christian utgangspunkt i skapelsesberetninger og skriver diktet videre helt opp til vår tid. Hele tiden er det havet og de som ferdes på havet som går igjen havet er veien for oppdagere, handelsfolk og erobrere. Jeg leste boken første gang på Ryvingen fyr utenfor Mandal. Siden skulle jeg kjøpe og lese resten av hans forfatterskap. Fullt av strenge ord, vanskelig ord. Det er et forfatterskap det er vanskelig å gå i dialog med, men som fascinerer. Og nå er Nils Christian på vei, og jeg føler en slags ærefrykt. Nils Chistian Moe-Repstad, en gang den mystiske, velkledde mannen på biblioteket. Nå en modernist som stiller veldig høye krav til de som leser forfatterskapet hans, i følge eget utsagn. Endelig skal vi møtes. Nils Christian er fremdeles svært pent kledd. Kan- Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 5

6 Nils Christian er en streng observatør under monteringen av utstillingen han har sammen med Kjell Nupen på Sørlandets Kunstmuseum.

7 skje en litt forfengelig jålebukk, men ikke verre enn at man blir misunnelig på Fred Perry-jakka eller de kule solbrillene. Vel vitende om at begge deler mest sannsynlig er kjøpt i utlandet. Slike butikker finnes ikke i Kristiansand. Han har den siste tiden jobbet med en utstilling sammen med billedkunstneren Kjell Nupen. Nils Christian har orginalskrevet en langtekst, den er siden risset på 14 kobberplater. En møysommelig prosess. Kobberetsing, på fagspråket. En 500 år gammel teknikk. - Jeg brukte lang tid på å finne riktig redskap for å risse inn teksten. Ikke nok med at det er vanskelig å skrive på kobberplater, så må man skrive speilvendt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa til Kjell; faen, dette går ikke. Hvorpå Kjell svarte; du må lukke ute huet, tenke bilde ikke skrift. Verket åpnet improvisasjonsfestivalen Punkt i 2010, med en utstilling på Sørlandets kunstmuseum. Arbeidet med utstillingen har allerede pågått i noen måneder. Lokalavisen har satt av en dobbelside og førstesiden på kulturbilaget, i tillegg til å sende sin kunstanmelder. Kunstmuseet har satt av et helt rom, og et team som skal montere bildene på veggen. Museumsdirektøren selv er tilstede for å oppvarte de to mørkhåra kunstnerne. Kjell Nupen, en av Norges anerkjente og mest innbringende billedkunstnere, dukker opp halvannen time etter avtalen, går i slitne jeans, en altfor stor sort skjorte med Eventyrblanding i brystlomma, og store sorte solbriller. Også Nils Christian da. Kledd, som vanlig, i sort, håret perfekt lagt bakover. - Kan bildene henge der? spør galleristen. - Nei, det er altfor høyt, kommer det fra Nils Christian i rullestolen. - Det ser høyt ut fordi du sitter nede, svarer Nupen. Og sånn er kjemien. Svart humor. Brummende latter. Men gjensidig respekt. Arbeidet har foregått i Nupens atelier like utenfor Kristiansand sentrum. Nils Christian fikk sin egen lille skrivekrok, mens Nupen har opptatt mesteparten av gulvplassen med sine monumentale malerier. Det har vært stille i rommet mens arbeidet har pågått. Kunst er knallseriøst og blodig alvor. Men nå som alt er over, kan de fleipe. Bildene blir montert i en høyde som er en mellomting mellom Nils Christian og Nupens ønsker. Et lett kompromiss. Da har kunstnerne allerede forlatt lokalet. Vi setter oss ned i museumskafeen for å gjøre intervjuet. Får servert noe å drikke. En jordbærsmoothie og et glass vann. Men i det diktafonen kommer på bordet, må Nils Christian avbryte. Han er sliten. Forberedelsene med utstillingen har tappet ham for krefter. Han, som en gang hadde et enormt overskudd av krefter. Men så var det denne ulykken, da. Nå må han hjem, fire kvartaler unna museet, for å hvile. Sove mest mulig før vernissagen. Han ankommer ti minutter før åpningen, hører Håkon Kornstad spille et åpningsnummer i et lokale som er så fult at Kornstad må gjenta seansen utenfor museet for at alle skal få hørt, men da har en av kunstnerne dratt hjem. Nils Christian har jobbet hardt og lenge med denne utstillingen. Men det er først når prosjektet er ferdig, og han har brukt opp sine siste krefter på å ferdigstille prosjektet, det er da han skjønner at han har tøyd grensene for langt enda en gang. Det går to måneder før jeg hører fra ham igjen. Det er ikke lenger vanlig at poeter vies et portrett av denne typen i norsk presse, utenfor litteraturtidskiftene. For hvor står egentlig poesien i den norske litteratur-virkeligheten? Vi har veteranene, de gamle høvdingene: Jan Erik Vold, Andre Bjerke, Jens Bjørneboe, Gunvor Hofmo, Olav H. Hauge og så videre. Toneangivende navn i den norske poesiens høydepunkt på 70-tallet, da poeten var en samfunnsdebattant, en synlig refser i offentligheten. Det var rivalisering og kamp om plassen. Tonen var het. De fleste av disse høvdingene er døde nå, for mange år siden. I 2011 er det knapt en lyrikkbok å oppdrive. Tre av hovedstadens bokhandlere selger Moe-Repstads bejublede bok fra Lyrikkdebutanter får notisplass i pressen, og de som debuterte for et par år siden blir knapt nevnt. Forlagene betaler kroner i honorar for en poesibok, og er poeten heldig klarer han eller hun å selge 2000 eksemplarer. Det er en massiv suksess. Men så er heller ikke Nils Christian Moe-Repstad Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 7

8 en hvilken som helst poet. Han er en av samtidens aller største. Han bejubles nasjonalt, flere dikt er oversatt til fransk og italiensk, og det går hardnakkede rykter om en oversettelse til engelsk. Han beveger seg utover poesiens rammer, som i samarbeidet med Kjell Nupen, og i et forestående samarbeid med samtidsmusikkstjerna David Sylvian, med en fortid som frontfigur i pop-bandet Japan. «Fra et nullpunkt begynner språket». Slik åpner Nils Christian Moe-Repstad sitt forfatterskap, i debuten fra 1996, i bokens første dikt. Herfra og gjennom så langt seks bøker, utforsker han språkets muligheter og dets begrensninger. Fra ytterpunkt til ytterpunkt, stadig tilbakevendende til nullpunktet. Han starter sitt forfatterskap som en renskåren og asketisk poet, men har på sine femten skrivende år utviklet seg til en poet som står støtt i modernismen og stadig hilser til romantikken. Han høyner stemmen og favner bredere. Han skriver seg framover. Han flytter seg fra de klaustrofobiske rommene og ut i samfunnet, i politikken og den kollektive historien. Sentralt i hans produksjon står drøftelser av poesiens rolle i samfunnet og vitenskapen versus kunsten, og den uomgjengelige triaden: døden, havet og kjærligheten. Og bak truer en personlig smerte rent konkret. Og han er kontroversiell, uten at bølgene flommer utover kultursidenes spalter. Slik er den moderne poetens virkelighet. Utstillingen med Nupen i Kristiansand får en kjølig mottakelse i lokalavisen, men Nils Christian har sine forsvarere han er jo en av de store gutta i dette feltet. Sigrund Tenningen, redaktør i litteraturtidsskriftet Vagant, skriver en kronikk i Fædrelandsvennen der han hevder at utstillingen rokker ved forestillingen om hva poesi er. Intet mindre. Nils Christian er blitt beskyldt for å være en vanskelig tilgjengelig elitist, blant annet av sosiolog Anders Skaiå som ikke kunne skjønne hvorfor Nils Christian er blitt merket for livet på grunn av en iboende trang til å pushe grenser poeten vant Sørlandets litteraturpris i Også den gangen slo Nils Christians forsvarere til med storslagne ord: «Hvor god var egentlig Picasso?», spurte Oddbjørn Johannessen, amanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder, i lokalavisen. For Picasso var en elitist, som laget kunst for de få, argumenterte Johannesen. Ikke ulikt en hvilken som helst poet, da poesi knapt er å oppdrive. Johannessen understreker at det ikke finnes noe måleenhet for lyriske prestasjoner, men dersom man ser inn i den tabloide jungelen vil man se flere femmere og seksere på Moe-Repstads diktsamlinger. Så er det en ting til som skiller han fra de andre. Nils Christian har opplevd smerten, rent fysisk. Og han er blitt merket for livet på grunn av en iboende trang til å pushe grenser. Slikt har, for de forbildene Nils Christian nikker til i sitt litterære virke, gjerne endt i tidlig død, eller i narkotika, fyll, rus. For Nils Christian Moe-Repstad endte det i rullestol. Vi møtes igjen i april 2011, ganske nøyaktig et halvt år siden sist. Det er katten Tupsi som åpner døra til skrivestua på Odderøya. Mannen som tar imot er fortsatt like velkledd, men denne gangen er det en mye mer opplagt mann som møter meg. Han prater gjerne om ulykken. Det som skjedde den kvelden, som var millimetere unna å avslutte det hele der og da. Det som hadde ligget og trykket på en stund, og som før eller siden måtte skje. Det går fint nå. Han kan si ting som de er. Han kan til og med fleipe med det. Det er først når han begynner å prate om lukten på rehabiliteringssenteret på Sunnås sykehus det er da hårene på armene reiser seg. Det var på en fest hos noen venner det skjedde. Han var 18 år. Han flyttet hjemmefra det året han fylte 16, og hadde de siste tre årene gått på Sirdal skigymnas og var en av landets unge, lovende alpinister. På somrene, i skoleferien, dro han med kompiser på et skisenter som hadde snø om sommeren, for å trene. Han trente i Østerrike. Han var sponset av skifabrikanten Elan. Han var en av de tøffe idrettsguttene. Likevel var ikke alt helt greit. Nils Christian trivdes liksom ikke helt. Første året på skolen hadde Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 8

9 Nils Christian er evig takknemmelig for sine fire assistenter som gjør at han kan leve et kunstnerisk liv, her påvei inn til Forfatterforeningens årsmøte.

10 gått greit. Han fikk venner i klassen, en liten hybel og brukte all sin tid på trening. Andre året begynte det å vokse fram en destruktiv urolighet i ham. Han kunne sitte på hybelen en ettermiddag, stirre mot et fjell og bestemme seg for å skulle bestige det der og da. Midt på vinteren. I sommerklær og joggesko. Midtveis i fjellet møtte han veggen, og kommer seg verken opp eller ned. Nils Christian tok likevel sjansen på å fortsette oppover. I det solen gikk ned nådde Nils Christian toppen. Denne gangen gikk det greit. Han var helt rå. Nesten udødelig. Det siste året på skolen, tar mørket overhånd. På en joggetur med noen kompiser, også dette på vinteren, løp følget over en bro som den Nils Christian pleide å stupe fra om sommeren. Det var så høyt at ingen ville tro ham. For å bevise det, klatret han opp på rekkverket og så ned mot det iskalde vannet der isflakene gled forbi. Han så en glipe mellom to isflak og hoppet. I det han traff vannet, frøs musklene til, klærne ble tunge og han ble trukket nedover. Isflakene seilte videre og for å komme seg over vannflaten måtte Nils Christian komme seg opp mellom to flak. Denne gangen gikk det også greit. Følelsen av å være udødelig vokser. Det ble mange flere slike episoder. Den siste av de var på festen hos noen venner på Fiskåtangen. En sommerkveld i russetiden, på en svær hjemmealene-fest. Nils Christian var tilbake i byen etter et langt og hardt sisteår på skigymnaset. Han var full og glad og udødelig. Utover kvelden finner noen ut at de skal gå ned til sjøen og bade. Men det holder ikke for Nils Christian. Han skal stupe og vise at han er best. Dra strikken et par hakk lengre enn de andre. Han blir advart mot å stupe fordi det er grunt og spesielt denne kvelden som det er lavvann. Han bestemmer seg for å hoppe likevel. Så blir alt svart. Nils Christian våkner opp på sykehuset. Nakken er brukket. Han er lam fra brystet og ned. - Det akselererte bare, og ble bare verre og verre. Når du klarer noe, så blir du uovervinnelig. I tillegg var jeg også veldig godt trent. Sånn i ettertid har det vært en velsignelse, de gangene det har holdt på å gått galt har jeg nok vært tjent med å være godt trent, sier han nå. - Var det noen rundt deg som reagerte? - Nei. Miljøet var nok litt sånn, og det var kanskje ingen som turte å si ifra. Foreldrene mine visste ingenting. De hadde ikke peiling. I den alderen er det da man begynner å rive seg løs, så forståelig nok vet foreldre ofte lite om hvordan ting står til. Ulykken kom brått på for flere av hans nærmeste, men den var et resultat av en destruktivitet og en grensetøying som over tid hadde utviklet seg i veldig feil retning. Og Nils Christian må finne på noe annet å gjøre. Et sted han kan ta den helt ut. Han velger seg selvsagt poesien. Den har jo uansett alltid ligget der som en attraksjon. Men lukta? Hvordan lukter det når man må trene seg opp fra bunnen, til et helt nytt liv? - Jeg kan ikke beskrive lukta av Sunnås sykehus, men den bringer fram så mange tøffe minner. Proust har skrevet 12 bind basert på lukten og smaken av noe. Og de berømte romantikerne mente det måtte skje noe voldsomt i livet ditt før du kunne bli «født som kunstner»; tragisk kjærlighet, en ulykke eller noe annet drastisk. I perioden rundt de første bøkene mine, den strengt modernistiske altså, prøvde jeg å holde meg langt unna romantikerne. Nå må jeg vel innrømme at deres hjerte/ smerte-teori og den utpregede sanseligheten er vakker og legitim. - Selv om du havner nedi der igjen hver gang du tar på deg et nytt prosjekt? - Sånn fysisk sett går det ofte den veien. Jeg blir jævla sliten av å jobbe innenfor det berømmelige intellektuelle feltet. Sånn er det bare. Og blir man veldig sliten i kroppen, blir man også veldig sliten i hue. Da kommer nervene og den evinnelige tvilen. Det er rart med det, ting er sjelden som man forventer. Det er så mye alvor i tekstene til Nils Christian Moe-Repstad at man forventer seg en mørk, hulelignende skrivestue. I det Nils Christian viser meg rommet, blir jeg stående å se på diskokula som dingler fra en krok i taket. - I tilfelle det skulle bli fest, forklarer Nils Christian. På den ene siden er Nils Christian den hardarbeide poeten og kunstneren, som alltid jobber. Som Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 10

11 stadig utforsker nye sjangere og trekkes lengre og lengre inn i et kunstnerisk univers der kunsten er alt. En kunst som er så seriøs at man absolutt ikke tuller med det. Og der offeret skal være så stort at det gjerne kan koste alt så lenge det blir bra. På den andre siden er han den avbalanserte sørlendingen som trives i trygge omgivelser og som gjerne anlegger bart for å være Zorro på et karneval. Han kan prate om sine mange møter med døden, om paralleller mellom hans liv og Dantes vandring gjennom helvete. Og jeg ser bare for meg den Zorro-barten, og tenker: Hvordan ser det egentlig ut? - Du har klart å blokke deg selv ute fra bøkene dine? - Jeg husker en gang Ole Robert Sunde (forfatter, journ.anm.) sa at «du må skrive om deg selv og tingene du har opplevd», men før jeg rakk å svare sa redaktøren min «det er jo der». Det ligger der. Selvfølgelig gjør det det. Ole Robert tenkte nok på verdien av å bruke egne erfaringer intellektuelt, som jeg er helt enig med ham i. Det verste jeg vet er den terapeutiske litteraturen, folk som skal skrive noe ut av seg eller skrive seg friske. Jeg hater det og selv om jeg ikke skal svare for ham, tror jeg ikke at Ole Robert digger det heller. - Hva betyr det å skrive? - Det er det sagt så jævla mye om, så jeg forbeholder meg retten til å være kort. Jeg valgte skrivingen, men skrivingen velger også deg. Det høres kanskje svulstig ut, men sånn er det. Jeg er utrolig glad i jobben min. - Du har også sagt at du stiller veldig høye krav til de som leser deg? - Har jeg sagt det? Det var vel arrogant. Den første boka mi er veldig litterær, der man skal vise seg og «dette kan jeg». Jeg har kommet mer og mer frem til at den dybdelesningen ikke nødvendigvis er den viktigste eller riktigste den eneste som kvalifiserer en leser. Den intuitive lesningen er Litteratur oppstår to ganger: når den blir skrevet og når den blir lest. også viktig, det at du ikke nødvendigvis leter etter en mening eller en forståelse, men at du kjenner på en stemning som et kunstverk kan gi. Om det er en linje eller en stemning på en opplesning eller noe leseren kjenner seg igjen i, så holder det for meg. - Altså: Litteratur oppstår to ganger: når den blir skrevet og når den blir lest. Om den som leser måtte ha en annen oppfatning enn det jeg har ment, så er det greit. Men det er også mulig jeg biter meg selv litt i halen her, fordi den intuitive opplevelsen av et kunstverk også kan fordre at man faktisk har kunnskap på feltet. Det vil si at man har dybdelest en bok eller to. Det ligger nok et paradoks her. - Er litteraturen en ekstremsport for deg? - Jeg er nok en person som mener at ting skal koste noe. Det er litt som forfatteren Artur Rimbaud, det purunge geniet, som har et manifest der han sier at du skal gjøre nærmest alt! for å komme fram til det optimale. Det er likegyldig hvordan det skjer, og om du blir ødelagt på veien så spiller det ingen rolle. Det er nødvendigvis ingen lærebok, for det gikk jo ikke så bra med han, men det ligger likevel noe der, selv om Rimbaud selv endte opp som våpenhandler i Afrika og døde av en tropesykdom. Jeg har den viljen til å gå langt for å oppnå det jeg vil, uansett om det går på bekostning av ting som skader meg. Jeg har egentlig aldri brydd meg så mye om det. Veien fra alpint til poesi er det nok ikke så mange som har gått, verken før eller siden. I alpinmiljøet ble det sett på som puslete å lese, men Nils Christian hadde på egenhånd fått opp øynene for Tarjei Vesaas. Bøkene gjemte han gjerne helt nederst i treningsbaggen og håpet ingen oppdaget ham. Machogutter har viktigere ting å ta seg til enn å lese. Men det var først på rehabiliteringssenteret på Sunnås, etter ulykken, at han begynte å skrive. Kanskje var det for å trene opp motorikken i hendene. I løpet av to år klarte å han å skrive i samme tempo som før ulykken. Etter hvert ble interessen vekket for moderne poesi, som han først ikke skjønte noe av. Men der lå også kicket for ham. Dette med å forstå seg på ting og knekke koden har alltid vært en drivkraft. - Jeg leste og skrev vanvittige mengder, og det Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 11

12 Det gikk uvanlig kort tid fra Nils Christian sendte sitt manus til Torleiv Grue i Kolon forlag til han ble antatt. Til høyre: Bjørn Aagenæs

13 gikk ganske kort tid før jeg var gjennomlest på ganske mye. Nok til at jeg forsto hvordan man skulle gjøre det selv, uten å bare kopiere men å legge sine egne erfaringer i det. Nils Christian dreier inn samtalen på en av sine mange historier: Møtet med billedkunstneren Jan Groth - en av de mest suksessrike nålevende norske kunstnere internasjonalt, kjent for sin karakteristiske strek som utforskes gjennom tegninger, skulpturer og tekstil. På et besøk i hovedstaden var Nils innom Galleri Riis for å se på noen av Groths blyantegninger. Da fikk han kun betrakte dem på avstand, og prisen for å ta dette med seg hjem var så høy at det ville være omtrent umulig. Han som hadde samlet kunst siden han var 20 år, hadde allerede vært i banken nok ganger og kunne ikke be om enda et lån for å kjøpe kunst. Nils Christian drar tomhendt hjem til Kristiansand, der han skal ferdigstille manuset til det som skal bli hans tredje bok, «Sannheten og andre konstruksjoner» som ble utgitt på Kolon forlag i Groths streker dukker igjen opp, nå som en tanke om å få illustrert coveret til dette manuset. Det virker utopisk og umulig, helt til ideen presenteres for en av hans venner som er direktør for Sørlandets kunstmuseum og en venn av Groth. Det holder på å ende her, men tilfeldighetene sørger for at de møtes på en utstilling der Nils Christian leser en åpningstekst. De fortsetter festen på en middag, men Nils får aldri presentert ideen for billedkunstneren. Den sørlandske beskjedenheten vinner igjen, men noen dager seinere må den se seg slått når Groth får telefon fra sin nye bekjentskap i Kristiansand med forespørsel om å lage forside til hans siste manus. Han ber om å få manuset oversendt. Et par dager seinere ringer han tilbake og takker nei til tilbudet om å lage forside men tilbyr isteden å illustrere hele boken. Det utvikler seg til et vennskap, og en diktbok som prydes av syv tegninger signert Jan Groth. Noen uker seinere opplever Nils Christian at det ringer uanmeldt på døren. Han lurer på om han skal åpne eller ikke, men bestemmer seg til slutt for å åpne døren. Det er et bud med en pakke. En lang pakke, som viser seg å inneholde alle av bokens syv tegninger ferdig innrammet. Uten at Nils Christian visste noe, og uten at Jan hadde gitt beskjed på forhånd. - En utrolig rørende gest fra et stort menneske, sier Nils Christian. Syv bilder, med en samlet verdi som ville blitt vanskelig å overtale banken om at han trengte, pryder nå også poetens stue. Tåkeluren buldrer i bakgrunnen. En av Nils Christian assistenter kommer innom. Opp av skuldervesken sin drar han et rødt skrin. Han åpner en skuff og tar fram noe. - Hvis du ikke liker sprøyter, må du snu deg nå, sier Nils Christian. En sterk og kjemisk lukt sprer seg i rommet. Som lukten fra en dunk hjemmebrent. Nils Christian trekker pusten dypt inn. Og ut. Og inn. Og slipper den sakte ut igjen. - Gi meg femten minutter, sier han. Så snur han seg mot vinduet og skuer utover havet. Innseilingen til Kristiansand. Vestergapet, mellom Grønningen og Oksøy fyr. På en god dag kan han se horisonten fra skrivebordet sitt. I dag er det så tåkete at han knapt kan se trærne utenfor. Tåkeluren går sakte, dypt, men høyt. Nils Christian puster omtrent likedan. Morfinen sprer seg i kroppen. Når smertene er på det verste, er det bare morfinen som fungerer. - Den verste bivirkningen av mitt morfinforbruk er at jeg sponser legemiddelindustrien, kommenterer Nils Christian tørt etterpå. - Vi kronikere er deres beste kunder. Nils Christian har fire assistenter som til enhver tid hjelper han. Dermed kan Nils Christian bruke tiden på andre ting enn praktiske gjøremål som krever enorm innsats. - Det er noen slike valg som gjør livet litt enklere. Jeg forenkler mitt utvendige liv for å kunne jobbe mer med mitt innvendige liv. Det er mange i min situasjon som får en slags verdi i å klare seg selv, men det betyr ikke så mye for meg. Jeg får ikke verdien min derfra. Jeg har vært nede på et slags grunnplan. Jeg har lært meg å gjøre det, men jeg er ikke der nå. Det har tatt lang tid å tilpasse seg til det nye livet. - Jeg har all respekt for de som lever det livet hvor du kjemper for å klare deg mest mulig selv. Mens de tingene jeg må kunne for å drive med det jeg gjør, har jeg lært meg godt. Jeg brukte et par år Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 13

14 på å lære meg å skrive like kjapt som jeg gjorde før. Det betyr mye for det jeg relaterer til. At jeg ikke skal ha noe som stopper meg innenfor det jeg ønsker å drive med sånn kunstnerisk sett, verken fysisk eller psykisk. Han er hundre prosent pleietrengende, om enn meget motvillig. Han kjører assistentene hardt, innrømmer han. Kunsten koster også for støtteapparatet. - Uten dem kunne jeg aldri fungert på dette nivået. Jeg er dem en stor takk skyldig for lange dager og kvelder med mye overtid. Hans mormor var datter av apotekeren Simon Svensson som på si dreiv familien Moe tobakksfabrikk, som siden fusjonerte til Asbjørnsens tobakksfabrikk, mest kjent for den blå Eventyrblandingen med den lille røde reven som logo. Simon er bror til Maja Svensson, som endte opp med å gifte seg med den belgiske konsulen og skipsrederen Ingvald Bjørneboe. Sammen fikk de tre barn, og en av dem, en gutt, fikk navnet Jens. Hans biografi kom ut i to bind de siste årene. Han har skrevet bestialitetens historie, om det norske skolevesenets behandling av en gutt ved navn Jonas, sjokkert med billige sexskildringer og fortalt det norske folk hvorfor han sluttet å elske Amerika. For å nevne noe av forfaderen Jens Bjørneboes produksjon. Selv om det er noen trinn opp på slektstreet som har vokst med endel grener siden da og selv om det fortsatt er et stykke igjen til renoméet når Da jeg sa at jeg hadde statlig stipend, var det nesten så jeg fikk meg en på trynet samme høyder, er Nils Christian den første i familien etter Jens som ble forfatter. De er begge poeter, og står i teorien ganske langt litterært unna hverandre. Men de er heller ikke uten likhetstrekk: De har hatt samme jaget etter å tøye grenser. De skriver begge objektiverende om fjerne og til dels klassiske temaer. Om havet og katastrofer. Og det kanskje aller mest tydelige fellestrekket: lidelsesproblematikken. Der Bjørneboes biograf Tore Rem mener at en ungdomsvoldtekt var avgjørende for den store høvdingens kunstneriske utvikling, vil man kunne argumentere for at ulykken var vendepunktet nullpunktet for hans nålevende slektning. Det er ikke det eneste Nils Christian har fra slekta, tror han. - Jeg har nok arvet et luksusgen fra mine forfedre. jeg skulle muligens vært en aristokratisk kunstner på 20-tallet, eller levd i Poirots verden. Når jeg reiser til Madeira om vinteren, pleier jeg å nyte klassisk engelsk ettermiddagste på det legendariske Reids Hotel. Churchill, Picasso, G.B Shaw har alle vært gjester her. Jeg har en litt belastende affinitet for å leve over evne. Den belånte kunsten på veggene passer godt inn i et slikt bilde. Mont Blanc-pennen passer inn i bildet. En penn til alt men én dyr én. Kunst koster, på så mange vis. Og det til tross for den økonomiske realiteten: God økonomi er sjelden det man forbinder med en poet. Honorarene på rundt kroner per diktsamling, når man gir ut en diktsamling omtrent hvert tredje år, er ikke allverden. Den økonomiske situasjonen blir ikke akkurat bedre av at Nils Christian ble uføretrygdet før han kom seg ut i arbeid. Dermed vil han få utbetalt minste trygdesats resten av livet. Det hjelper heller ikke at kvaliteten på poesien er så høy at det genererer statlige arbeidsstipend for kunstnere. For mens staten gir med den ene hånden, tar den andre hånden pengene tilbake siden man ikke kan tjene penger mens man mottar trygd. Æren og påskjønnelsen ble isteden et økonomisk uføre. Men Nils Christian klager ikke: - Redaktøren min har alltid har sagt: «Hvis du noen gang kommer utenfor Norden, så aldri klag over forholdene våre». En gang han ble nominert til en europeisk litteraturpris og møtte forfattere fra hele verden, fikk han spørsmålet; «hvordan er det å være poet i Norge?». De ble overrasket over svaret. Jeg fortalte at vi fikk betalt for å gi ut en diktsamling. Da jeg i tillegg sa at jeg hadde statlig stipend, var det nesten så jeg fikk meg en på trynet. Nils Christian ler. I 20 år har han kjempet for og mot kunsten. På den Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 14

15 tiden har det blitt seks bøker. En CD, der Anne Marie Almedal synger hans dikt. Utallige konserter sammen med landets fremste jazz/samtids/improvisasjonsmusikere. Som konserten på Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2006 sammen med Nils Petter Molvær, der Nils Christian leste dikt og Molvær spilte til. En konsert som, ifølge, ryktene skal ha resultert i et gråtende publikum. Eller som avslutningskonserten på Punktfestivalen i Kristiansand i 2009, der store musikere fra inn- og utland framførte musikk mens Nils Christian leste dikt aller fremst på scenen. Han minnes konserten med glede, men kaller det en panikkartet opplevelse. Nils Christian skjønte først samme dag at han ikke skulle opptre i kulissene, men sitte helt framme på scenen, foran navn som Bugge Wesseltoft, og framføre sine egne dikt. Han var farlig nær å avlyse, minnes han. Han var så nervøs at han nesten ble handlingslammet. - Punktfestivalen i Kristiansand og samarbeidet med Jan Bang og Erik Honorè, er jeg evig takknemlig for. De betyr mye for meg både menneskelig og profesjonelt, og har gitt meg muligheten til å opptre sammen med musikere i verdensklasse. Det har også vært utallige diktopplesninger. Felles for alle disse kunstneriske prosjektene, er at de er tuftet på poesien hans. Og at den er likeverdig med de andre uttrykkene han involverer seg i. Det er noe rastløst over det, trolig er det den samme energien som drev han til å kaste seg utfor fjell og uti det altfor grunne vannet. Destruktivt, kanskje, for utgangen er gitt: Smerte. Men likevel. Uten denne energien hadde ikke Nils Christian klart å jobbe. - Hvor står dine egne bøker seg etter din bortgang, tror du? - Jeg føler jeg har skrevet noen gode bøker. Det er noen forfatterskap som hylles for alt som kommer. Det er litt farlig å sette en forfatter opp på en trone, fordi alle forfatteres bøker er ikke like gode. De kan ikke være det. Unntakene er der alltid. Shakespeare for eksempel, der er nærmest alt genialt. Men så har du de som er hyllet som genier, som for eksempel Brecht, som jeg synes er veldig ujevn. Jeg synes ikke nødvendigvis man må se på forfatterskap som ett, men på hver bok. Det som ligger der mellom to permer. Det er det man skal vurdere. Selv mener Nils Christian det ikke er store greiene. Kunsten er viktig, og kunsten koster. Sånn er det bare. For Nils Christian selv, for hans forbilder der oppe i den vanskelige avdelingen av biblioteket, i etasjen over meg der jeg satt med mine store bekymringer om små saker. Men også en kunstner som bryter med de aller største spørsmålene har en prosess, en praktisk tilnærming til sitt arbeid. Nils Christian beskriver, nøkternt, sitt arbeid i tre faser: I den første fasen av skrivingen går det mest på det intuitive og det som skal flyte litt uten kontroll. Det begynner nærmest som en tekstbolk som må avkodes, nesten som en likning. Et matematisk stykke som skal gå opp. Den neste fasen handler om redigering. Den er slitsom. Så, i siste fase, når manuset skal ferdigstilles - da kommer nervene. Da er det de små forandringene som gjenstår, de avgjørende forandringene. Da kan han jobbe i en uke med et komma. Denne prosessen er forferdelig vanskelig, og nå begynner kreftene å ta slutt. Nils Christian kobler på reservetanken og girer opp. Han skal i mål. Det skal bli perfekt. I denne sluttfasen har det gjerne gått ut pressemelding om at Nils Christian Moe-Repstad er snart er klar med ny diktsamling. Samtidig, på Sørlandets sykehus, klargjøres et rom for å ta i mot en sliten kunstner. - At resultatet blir best mulig er det viktige. Er det ikke sånn med alt man gjør? De som forholder seg til skriving som noe trivielt, som mange av dagens bloggere, kan jeg overhode ikke relatere meg til. Å jobbe med poesi er tungt, tilfredsstillende tungt. Det er en dobbelthet her, noen ganger ultrajævlig og andre ganger euforisk. Og noen ganger har jeg overdrevet. Jeg er ikke utpreget dyktig til å tolke kroppen akkurat. Sist han avsluttet et prosjekt, ble han borte for meg i seks lange måneder. Jeg tør ikke spørre om det samme vil skje neste gang. Det er uansett underordnet kampen for og mot kunsten vil fortsette så lenge det er liv i Nils Christian Moe-Repstad. n Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 15

16 Fra sin skrivestue på Odderøya utenfor Kristiansand har Nils Christian utsikt over Østergabet til Grønningen og Øksø fyr.