Anne Tyler EN BLÅ TRÅD. Oversatt av Svein Svarverud. Bastion

Transkript

1

2 Anne Tyler EN BLÅ TRÅD Oversatt av Svein Svarverud Bastion

3 Originaltittel: A Spool of Blue Thread av Anne Tyler Copyright Anne Tyler 2015 Norsk utgave Bastion forlag, 2017 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stilles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk) Oversatt av Svein Svarverud Tilrettelegging av omslag: Trygve Skogrand

4 DEL ÉN Kan ikke dra før hunden er død

5 1 Sent en julikveld i 1994 ble Red og Abby Whitshank oppringt av sin sønn Denny. De var akkurat i ferd med å gå til sengs. Abby sto ved kommoden i underkjolen og trakk hårnålene én for én ut av den løse, rødblonde hårknuten. Red, en mørk, mager mann i stripete pyjamasbukser og hvit T-skjorte, hadde nettopp satt seg på sengen for å ta av seg sokkene, så da telefonen på nattbordet ved siden av ham ringte, var det han som tok den. «Det er hos Whitshank,» sa han. Og så: «Neimen, hei.» Abby vendte seg bort fra speilet med begge armene over hodet. «Hva for noe,» sa han uten spørsmålstegn. «Hæ?» sa han. «Hva i huleste, Denny!» Abby senket armene. «Hallo?» sa han. «Vent. Hallo? Hallo?» Han satt taus et øyeblikk, og så la han på røret. «Hva?» spurte Abby. «Han sa han er homo.» «Hva?» «Han sa han måtte fortelle meg noe: At han er homo.» «Og så la du på røret!» «Nei, Abby. Det var han som la på. Jeg sa bare: Hva i huleste, og så la han på. Klikk! Helt uten videre.» «Men Red, hvordan kunne du?» jamret Abby. Hun bråsnudde og strakte seg etter badekåpen sin et fargeløst stykke chenille som en gang hadde vært rosa. Hun dro den på seg og knyttet beltet stramt. «Hva var

6 det som fikk deg til å si noe slikt?» spurte hun. «Jeg mente ikke noe vondt med det! Når noen buser ut med et eller annet, sier man da hva i huleste, ikke sant?» Abby grep en håndfull av håret som hang ned i pannen på henne. «Det jeg mente,» sa Red, «var bare: Hva i huleste blir det neste, Denny? Hva blir det neste du tenker ut for å gjøre oss engstelige? Og han visste at det var det jeg mente. Tro meg, han visste det. Men nå kan han legge hele skylden på meg, si at jeg er trangsynt eller gammeldags eller hva han nå måtte finne på å kalle det. Han var glad for at jeg sa det. Det var tydelig ut fra hvor fort han la på. Han hadde sittet og håpet at jeg skulle si noe feil.» «Greit,» sa Abby og tenkte praktisk. «Hvor ringte han fra?» «Hvordan skal jeg kunne vite hvor han ringte fra? Han har ingen fast adresse, har ikke gitt lyd fra seg i hele sommer, har allerede byttet jobb to ganger som vi vet om og antakelig flere som vi ikke vet om Gutten er nitten år, og vi har ingen anelse om hvor på kloden han befinner seg! Man må jo undres på hva som er galt.» «Hørtes det ut som rikstelefon? Hørte du den slags suselyd? Tenk deg om. Kan det tenkes at han er her i Baltimore?» «Jeg vet ikke, Abby.» Hun satte seg ved siden av ham. Madrassen sank sammen på hennes side hun var en bred, kraftig kvinne. «Vi må finne ham,» sa hun. Så: «Vi burde ha en slik tingest nummervisning.» Hun lente seg frem og stirret iltert på telefonen. «Å, Gud, jeg vil ha nummervisning nå med én gang!» «Hvorfor? Så du kan ringe tilbake og han kan la være å svare?» «Det ville han ikke ha gjort. Han ville ha visst at det var meg. Han ville svare hvis han visste at det var meg.» Hun spratt opp fra sengen og begynte å vandre hvileløst på den

7 persiske løperen som var nesten hvit av slitasje på midten etter alle gangene hun hadde vandret slik. Det var et vennlig rom, romslig og med god planløsning, men det hadde det behagelig sjaskete uttrykket til et rom beboerne for lengst har sluttet å legge merke til. «Hvordan hørtes stemmen hans ut?» spurte hun. «Var han nervøs? Var han oppskaket?» «Han hadde det helt fint.» «Sier du, ja. Tror du han hadde drukket?» «Det er ikke godt å si.» «Var han sammen med andre?» «Jeg vet ikke, Abby.» «Eller kanskje én annen?» Han sendte henne et skarpt blikk. «Du kan ikke tro at han mente alvor.» sa han. «Selvsagt mente han alvor! Hvorfor skulle han ellers si noe slikt?» «Gutten er ikke homo, Abby.» «Hva vet du om det?» «Det er han bare ikke. Sann mine ord. Etter hvert kommer du til å føle deg tåpelig og tenke: Pokker, som jeg overreagerte.» «Selvsagt har du lyst til å tro det.» «Har ikke den kvinnelige intuisjonen din noe som helst å si deg? Dette er en gutt som fikk en jente på tjukken før han var ferdig med high school!» «Hva så? Det betyr ingen verdens ting. Det kan til og med ha vært et symptom.» «Hva for noe?» «Man kan aldri vite helt sikkert hvordan et annet menneskes sexliv arter seg.»

8 «Nei, takk og lov,» sa Red. Han bøyde seg fremover med et grynt og stakk hånden inn under sengen etter tøflene sine. Imens hadde Abby sluttet å vandre og stirret nok en gang på telefonen. Hun la hånden på telefonrøret. Hun nølte. Så løftet hun av røret og presset det inntil øret i et halvt sekund før hun slengte det på igjen. «Saken med nummergjenkjenning,» sa Red mer eller mindre til seg selv, «er at det virker litt som å jukse. Man burde være villig til å ta en sjanse når man svarer i telefonen. Det er liksom selve ideen med telefoner, synes nå jeg.» Han reiste seg møysommelig og begynte å gå mot badet. Bak ham sa Abby: «Det ville forklare så utrolig mye! Ikke sant? Om det viser seg at han er homo.» Red var allerede i ferd med å lukke døren til badet, men han stakk hodet ut igjen for å glo olmt på henne. De smale, svarte øyenbrynene hans, som vanligvis var rette som linjaler, var trukket nesten helt sammen. «Noen ganger,» sa han, «angrer jeg bittert på at jeg giftet meg med en sosialarbeider.» Så lukket han døren svært bestemt. Da han kom tilbake, satt Abby oppreist i sengen med armene i kors over blondekanten på nattkjolen. «Du kan da ikke mene at yrket mitt har skylden for Dennys problemer?» sa hun. «Jeg mener bare at det er mulig å bli for forståelsesfull,» sa han. «For medfølende og medlidende, liksom. Grave seg ned i de private tankene til unger.» «Det finnes ikke noe slikt som for forståelsesfull.» «Eksakt det en sosialarbeider kan finne på å tenke.» Hun snøftet irritert og kastet enda et blikk på telefonen. Den sto på Reds side av sengen, ikke hennes. Red løftet på dynen for å legge seg og

9 blokkerte utsikten hennes. Så strakte han seg bort og skrudde av lampen på nattbordet. Rommet ble mørkt, med bare en svak glød fra de to høye vinduene som vendte ut mot plenen på forsiden, gardinene var trukket for. Red hadde lagt seg ned, men Abby satt fortsatt oppreist. Hun sa: «Tror du han kommer til å ringe oss igjen?» «Ja visst. Før eller senere.» «Det krevde alt han hadde av mot å ringe den første gangen,» sa hun. «Kanskje han har brukt opp alt han hadde.» «Mot! Hva for slags mot? Vi er foreldrene hans! Hvorfor skulle han trenge mot for å ringe sine egne foreldre?» «Det er på grunn av deg han trenger det,» sa Abby. «Det er latterlig. Jeg har aldri lagt hånd på ham.» «Nei, men du setter ikke pris på ham. Du leter alltid etter feil hos ham. Overfor jentene er du så ettergivende, og Stem er mer din type. Men Denny! Denny må slite mer med alt. Iblant tror jeg ikke engang at du liker ham.» «For Guds skyld, Abby. Du vet godt at det ikke er sant.» «Jo visst er du glad i ham. Men jeg har sett blikkene du sender ham Hvem er dette mennesket? og du må bare ikke innbille deg at ikke han også har sett dem.» «Hvis det er slik det er,» sa Red, «hvordan kan det ha seg at det er deg han alltid prøver å slippe unna?» «Han prøver ikke å slippe unna meg!» «Helt fra han var fem eller seks år, nektet han deg å komme inn på rommet sitt. Gutten ville heller skifte sitt eget sengetøy enn å la deg gjøre det for ham! Tok nesten aldri venner med hjem, ville ikke si hva de het, ville ikke engang fortelle deg hva han hadde gjort på skolen. Kom deg ut av livet mitt, mamma, det var det han prøvde å si. Slutt å

10 blande deg inn, slutt å snoke, slutt å puste meg i nakken. Den bildeboken han likte aller minst den han hatet så sterkt at han rev alle sidene ut av den, husker du den? var den om den lille kaninen som har lyst til å forvandle seg til en fisk og en sky og slikt noe så han kan komme seg vekk, og kaninmoren som sier at hun også kommer til å forvandle seg og følge etter ham. Denny røsket ut hver eneste hersens side!» «Det hadde ingenting å gjøre med» «Lurer du på hvorfor han har blitt homo? Ikke at han har blitt homo, men om han nå var det, hvis han virkelig har fått det for seg at han skal plage oss med det, vet du hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor. Det er moren. Det er alltid den overbeskyttende moren.» «Å!» sa Abby. «Det der er så utdatert og trangsynt og så feil at jeg ikke vil verdige det et svar engang.» «Du bruker påfallende mange ord på å fortelle meg det.» «Og hva med faren, hvis vi først skal gå tilbake til den mørkeste middelalderen for å finne teorier? Hva med den machofikserte bygningsarbeiderfaren som ber sønnen sin om å skjerpe seg, vise litt tæl, slutte å sutre over småting, komme seg opp på taket og spikre fast taksteinene?» «Man spikrer ikke takstein, Abby.» «Hva med ham?» spurte hun. «Ja vel, greit! Jeg gjorde det. Jeg var verdens elendigste far. Ferdig.» Det ble stille en stund. Den eneste lyden kom utenfra det svake suset av en forbipasserende bil. «Jeg har ikke sagt at du var den elendigste,» sa Abby. «Vel,» sa Red. Det var stille en stund til. Abby spurte: «Finnes det ikke et nummer man kan ringe for å ringe