Norge, Skandinavia og Tyskland. Om forestilte fellesskap og skiller som forener

Transkript

1 Norge, Skandinavia og Tyskland. Om forestilte fellesskap og skiller som forener Er det behov for å nyskrive historien? KJETIL JAKOBSEN KJETIL JAKOBSEN är Henrik Steffens professor vid Nordeuropa Institutet på Humboldtuniversitetet i Berlin. Han forskar bl a på kosmopolitismens och globaliseringens idéhistoria. Norge i farger 1910, Bilder fra Albert Kahns verdensarkiv och Verdensborgerskapets idéhistorie är några av Jakobsens senaste publikationer/böcker. Jeg er bedt om å kommentere det særegne forholdet mellom Norge, Norden og Tyskland i et kulturelt og historisk perspektiv: Er det behov for å nyskrive historien? Svaret er at historien alltid må revurderes og reformuleres. Historiens råmateriale er uendelig rikt, man må gjøre et utvalg og skjære til, med utgangspunkt i sin tids anliggender og erfaringer og kulturvitenskapelige nivå. Siden historie ble et fag, har få ting forandret seg mer enn forholdet til Tyskland. Utgangspunktet i denne artikkelen vil være en diskusjon om Norge, Norden og Tyskland, med vekt på hvor ulikt de tre skandinaviske landenes forhold til Tyskland har vært, og hvordan dette helt opp til våre dager har vært en utfordring i det nordiske samarbeidet. Deretter vil jeg gå mer i detalj på det norske forholdet til Tyskland, snakke om konstruksjonen av norsk nasjonal identitet i det 19. århundret og tyske modellers rolle i denne. Til slutt tar jeg for meg hjørnesteinen i den nordiske fellesidentiteten, nemlig velferdsstaten; hvordan den skandinaviske modellen ble influert av tyske forbilder, men også avviker fra denne og tjener som modell i enkelte tyske debatter. Kort sammenlikning Forskjellen i forholdet til Tyskland var lenge hovedproblemet for det nordiske samarbeidet. Danmark hadde i utgangspunktet et tett forhold til Tyskland. Danmarks konge hørte, i egenskap av hertug av Schleswig-Holstein, til de tysk-romerske kürfyrster, fyrstene som kåret eller valgte keiseren. Danmark ble i perioder regjert på tysk og av tyske statsmenn. Den filmaktuelle dr. Struensee er bare et eksempel blant flere. I Schleswig bodde dansk- og tysktalende om hverandre. Med nasjonalismens framvekst i begge land, blir dette forholdet vanskelig. Danmarks forhold til Tyskland på 1800-tallet er litt som filosofen Søren Kierkegaards forhold til filosofen Friedrich Hegel. Det er en overveldende innflytelse som man etter beste evne prøver å avgrense seg fra. Fra 1848 er den dansk-tyske grensen i flyt gjennom to dansk-tyske kriger og to verdenskriger, inntil man i 1955 kommer til enighet om å respektere grensa som ble trukket opp av Folkeforbundet etter folkeavstemninger i København-Bonn-erklæringene av 1955 sikrer også rettighetene til den dansktalende minoriteten i Tyskland og den tysktalende minoriteten i Danmark. 131

2 Sverige og Tyskland har naturligvis også en lang felles historie. I stormaktstiden hadde Sverige store besittelser i det nåværende Tyskland. Likevel har ikke Sverige i utgangspunktet et så symbiotisk kulturelt og politisk forhold til Tyskland som Danmark har. Fra Gustav Wasa til Gustav den III levde det svenske monarkiet på franske subsidier. Den sterke svenske militærmakten var en viktig brikke i Frankrikes spill for å holde Tyskland delt og svekket. Vitenskapsmenn som Anders Celsius og Carl von Linné ble berømte i Paris, mens franske arkitekter og byplanleggere ga Stockholm det, i nordisk sammenheng uvanlige, preget av fransk stil, smak og eleganse som byen fortsatt har. I tråd med den flere hundre år gamle alliansen valgte den svenske eliten i 1810 en fransk tronfølger, nemlig marskalk Bernadotte. Den dyktige militærstrategen Bernadotte kikket på kartet og fant at det var mer fornuft i å vinne Norge fra Napoleons alliert Danmark enn å prøve å ta tilbake et Finnland som man i lengden uansett vanskelig ville kunne forsvare mot Russland. Sveriges sikkerhetspolitiske bekymring gjaldt stadig Russland, og etter som Tyskland ble samlet og dets makt vokste, ble Tysk land en stadig viktigere partner. Under de to verdenskrigene hevdet Sverige sin nøytralitet med en iver som grenset mot tyskvennlighet, og som i ettertid er blitt mye diskutert. Grunnen til det er at den 9. april 1940 i Norge i særlig grad representerte et brudd. Danmark ble også hærtatt og okkupert. Men at Tyskland var The other aspect about developing and maintaining German- Nordic relations is that there are several Germanys. The northern part of the country has a different relation to the Nordic countries than for example the southern parts. Maybe we should try to strengthen these ties in the south as well! (Berlin) Hørt under Norden-Tyskland konferensserien: Läs mer på en trussel var ikke noe nytt for danskene. Etter 1945 kunne danskene snart gjenoppta mye av sitt tradisjonelle forhold til Tyskland; en sterk kulturell interesse og vilje til å lære, en pragmatisk og løsningsorientert interesse i samhandel, kombinert med dyp skepsis til alt som lukter av tysk maktpolitikk. Sverige ble ikke hærtatt og okkupert og har kunnet videreføre sitt tradisjonelt gode forhold til Tyskland, forsøksvis til begge de to tyske stater. I Norge var okkupasjonen derimot en erfaring som snudde opp ned på det meste. Norge hadde tette bånd til Tyskland, fremfor av kulturell, religiøs og økonomisk art. Hansabyen Bergen var Norges største by, helt fram til midten av 1800-tallet. Etter 1814 overtok og videreførte embetsmannsstaten de nære forbindelsene til Tyskland som var innlært i dansketida, og det uten å gjøre danskenes negative erfaringer. Mye i det dansk-norske embetsverket og dets kultur fortsatte nokså uendret etter selvstendigheten 1814, så også forholdet til Tyskland, og her uten noen ødeleggende grensestrid. Fram til 1950 var tysk det helt dominerende fremmedspråket i norsk skole. Norske forskere publiserte i stor grad på dette språket. I det 19 århundret gikk 50 % av norske universitetsansattes utenlandsopphold til Tyskland. Den andre halvparten gikk til verden forøvrig. Den store norske handelsflåten gjorde England til en viktig kommersiell partner og etter 1905 til den viktigste partneren i stormaktspolitikken, men de viktigste kulturelle båndene gikk til Tyskland. Arbeiderbevegelsen hentet forbildene i Tyskland, mens borgerskapet dyrket tysk språk og kultur. Selv etter nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde nordmenn flest et grunnfestet positivt syn på Tyskland. Deler av arbeiderbevegelsen forsto på 1930-tallet noe av den sanne karakteren til redselsregimet i Berlin, men den gjengse holdningen til Hitler-Tyskland var preget av naivitet. Overfallet den 9. april og den påfølgende okkupasjonen ble opplevd som et uforståelig og grufullt svik fra det man trudde var en venn. Norge hadde pleiet et nært og hva skal man si platonisk vennskap, og ble uten varsel utsatt for et vedvarende overgrep. Okkupasjonen var mild sammenliknet med hva som utspant seg i okkuperte deler av Sovjetunionen eller Jugoslavia, men for nordmenn, som i generasjoner hadde levd i en stabil og fredelig rettsstat, var okkupasjonen, med sine fangeleirer og summariske justis, en opp levelse som ikke ble glemt. Undersøkelser som tysk utenrikstjeneste fikk utført etter krigen viste at Tysklandsskepsisen var sterkere i Norge enn i andre europeiske land og holdt seg lenger. Den bidro kanskje avgjørende til motstandernes knepne seier ved folkeavstemningen om EU-medlemskap i Arven fra Herder. Staten, folkeligheten og morsmålet Delvis som følge av stormaktspolitikkens tilfeldigheter ble Norge fra 1814 igjen en egen stat, i en løs personalunion med Sverge. Perioden fram til bruddet med Sverige er nasjonsbyggingens tid i Norge. Nasjonale institusjoner og en nasjonal selvforståelse ble konstruert ved hjelp av utenlandske modeller. I nasjonalismeforskningen skiller man normalt mellom to hovedmodeller for nasjonal identitet, den statsborgerlige knyttet til navn som Jean Jacques Rousseau og Ernst Renan, versus kulturnasjonalismen assosiert til J.G. Herders og G. Fichtes teorier. I den første tradisjonen knyttes nasjonsoppfatningen til det å være borger og delta i det offentlige livet. Renan kalte med en berømt formulering nasjonen for «en daglig folkeavstemning.» Renans fyndord antyder at spørsmålet om deltakelse i nasjonen rommer et element av fritt valg. Finner man seg ikke til rette, kan man flytte eller trekke seg ut av deltakerdemokratiet og inn i det private. Tilhørigheter som ikke står på spill i denne daglige folkeavstemmingen, men som sees på som overtatt fra fortida, slik som religionen, blir i den statsborgerlige forståelsen noe som i mindre grad angår det sekulære borgerlivet. Som alle store ideer har den herderske nasjonstanken en konkret historisk kontekst. Den ble til i

3 foto: Torgrim Rath Olsen Tysk-norske glimt Hansabyen Bergen, en tysk bosetting; Merkel og Stoltenberg, god personlig kjemi; Union hotell på Sunnøre, besøk av keiser Wilhelm 17 sommere; Jugendbyen Ålesund, tysk hjelp til gjenoppbygging etter bybrannen i Norsk-tyske glimt Kielerfergen, en hovedvei mellom Norge og Tyskland; Henrik Ibsen, fikk sitt gjennombrudd i Berlin; vikingtiden, felles fascinasjon; Linjeakevitt, felles smak; isbjørn i Arktis, pirrer mange tyskere.

4 kamp mot adel og mot fyrstehoff som langt på vei hadde valgt fransk kultur og språk. Tankemodellen er skapt for å muliggjøre tysk samling, men den første staten og kulturen som formes etter herderske prinsipper er kanskje ikke Tyskland, men Norge. Personlig og nasjonal identitet ble knyttet sammen gjennom begrepet om «morsmålet». Mennesket kommer til seg selv i møte med morsmålsdiktningen. Sjelen snakker morsmål og den som ikke skriver og snakker morsmålet taper sin sjel. I opposisjon til adelskulturen løfter man fram tysk folkekultur som kilde til nasjonal stolthet. «Folk» blir hos Herder et polemisk begrep som virker avgrensede i forhold til en internasjonalisert elitekultur, samtidig som det kan virke nasjonalt samlende. Det herderske programmet om å samle og utvinne det verdifulle i folkets egen diktning og sang virkeliggjøres av brødrene Grimm, Clemens Brentano, Achim von Arnim og andre. Den nasjonale identiteten blir kulturell og knyttes til språk og til naturopplevelse. Disse tyske romantiske ideene om språk, natur og nasjon nådde Danmark med Henrik Steffens forelesninger ved universitetet i København i Til Norge kom de romantiske ideene først en generasjon seinere. Sammenknytningen av språk og nasjonalitet er ikke selvinnlysende i Noen Først hos Henrik Wergeland, på tallet, begynner eksperimentet med å fornorske dansken. bevissthet om at språkfellesskapet med Danmark var problematisk lar seg ikke etterspore hos slekten av Først hos Henrik Wergeland, på 1830-tallet, begynner eksperimentet med å fornorske dansken. Den norske selvstendigheten begynner i politisk, snarere enn i kulturell identitet. Når kulturnasjonalismen melder seg rundt midten av 1800-tallet, er nasjonalfølelsen allerede tungt forankret i forfatningspatriotisme og det i datidas mest demokratiske grunnlov. Herder var på det politiske området opplysningsmann og tilhenger av den franske revolusjonens ideer. I Norge legger kulturnasjonalismen seg opp på og overstyrer en allerede eksisterende statsborgerlig rousseausk selvforståelse. Kampen for folkekultur og folkestyre går i hovedsak hånd i hånd. Nasjonalromantikken får sitt gjennombrudd etter Wergelands død i 1845, da et nitidig arbeid for å samle, foredle og konstruere en særegent norsk kultur tar til. Det herderske premisset om at politisk og språklig selvstendighet må følges ad framstår snart som selvinnlysende. Man overtar også Herders betoning av det talte ordet. Skriftspråket festes i det muntlige og ikke motsatt, slik det vanlige har vært ellers i Europa, der skriftspråket normerer «den dannede talen». Nordmenns språkforståelse er tysk. Stilidealene er derimot franske og programmatisk antityske. I landsmålet selvsagt, men også i riks- og bokmålet, går man i gang med et veritabelt arbeid for å renske tysken ut av det norske språket. Vekk fra den foraktede kansellistil, den tyskpåvirkede danske syntaks, inn til det knappe og klare, det enkle og Her i Norden er kunstneren noen som er dyktig med hendene sine, i Tyskland er det den som bruker hodet sitt. (Oslo) Hørt under Norden-Tyskland konferensserien: Läs mer på fyndige. Den kontinentale klassisismens norm blir hele Norges stilideal. Enkelthetsidealet i fransk prosa seirer både i skjønnlitteratur og sakprosa. Nasjonen og naturen I opposisjon til adelens forfinete kultur utviklet romantikerne en panteistisk diskurs om den ville naturen. Statsapparatets konstruksjon, fornying og mobilisering ble forankret diskursivt i naturen og hjemmet. Også i Norge og Norden forøvrig ble kjærligheten til den hjemlige naturen en viktig del av den nasjonale identiteten. Det bildet av Norge, som vi langt på vei har med oss den dag i dag, og som representerer Norges branding i utlandet, Norges visuelle uttrykk, skapes i det store og hele i Tyskland. Kunsthistorikerne skiller mellom tre generasjoner norske malere i Tyskland i det 19. århundret. Gjennombruddet skjer i Dresden allerede i den første generasjonen etter Caspar David Friedrichs mest betydningsfulle elev var nordmannen J.C. Dahl. Denne framstilte norske landskaper på en måte som gjør at han i «Brudeferd i Hardanger», Tidemand og Gude. den tyskspråklige verden regnes som den viktigste romantiske maleren i sin generasjon. Dahl var ikke bare et av de bortblæste laurbær», som Welhaven beskriver i Norges Dæmring, men også noe av et foranskutt lyn, som virket uavhengig av sin norske samtid. Med den neste generasjonen Düsseldorferne var det annerledes. Om de var tilknyttet tyske institusjoner så deltok Tidemand og Gude like så fullt fra starten i den nasjonalromantiske bevegelsen som kulminerte i 1849 da deres «Brudeferd i Hardanger» ble framført som levende tablå i Christiania kunstforening. Düsseldorferne står i norsk bevissthet for det nasjonale og det romantiske. Men formalt sett var de verken eller. Det Düsseldorfske sjangermaleriet er et europeisk akademimaleri, kjennetegnet ved et nøye konstruert utsyn, streket opp i klare konturer, på et vis som i manges øynes fremtrer som realistisk virkelighetsgjengivende. Den tredje og siste av de «tyske skolene» i 1800-tallets norske malerkunst omfatter navn som Eilif Peterssen, Otto Sinding og Theodor Kittelsen. Hos disse «München-malerne» vendte noe

5 av Friedrichs og Dahls følsomme strøk, subjektive intensitet og panteistiske naturfølelse tilbake, samtidig som man merker en begynnende innflytelse fra fransk friluftsmaleri og impresjonisme. Vi har i Skandinavia aller mest i Danmark og Norge, noe mindre i Sverige en overveiende herdersk nasjonalitetsoppfatning med vekt på det kulturelle, religiøse og historiske fellesskapet, samt kjærligheten til hjemlandets natur. I motsetning til i de angelsaksiske land eller i Frankrike, så dreier dette seg ikke om en elitekultur som man normerer og så bruker som standard for integrasjon, snarere om en litt mystisk tro på folkekulturen og folkets historiske liv. Den herderske selvforståelsen er en del av historien om det skandinaviske demokratiet og den skandinaviske velferdsstaten. Den har trolig hjulpet de skandinaviske land til å finne fram til gode tillitsbaserte kollektive løsninger. Skandinaver stoler på staten og på hverandre. Svakheten viser seg imidlertid kanskje i integreringsspørsmålet. Hvordan blir man norsk, hvordan kan utlendingen tilegne seg dette underfundige norske forholdet til språket og naturen, er det overhodet mulig? Og hvordan arter integrasjonsstrategien seg? Ikke kan vi gjøre som engelskmennene og amerikanere og være overdådig tolerante samtidig som vi legger ressursene i å dyrke fram en normerende elitekultur rundt bestemte skoler og universiteter. Ikke kan vi gjøre som franskmennene, med deres skarpe skille mellom privatsfære og borgersfære, og stille tydelige krav om tilpasning for atferd i borgersfæren under henvisning til at deltakelsen i nasjonen Svakheten viser seg imidlertid kanskje i integreringsspørsmålet. Hvordan blir man norsk, hvordan kan utlendingen tilegne seg dette underfundige norske forholdet til språket og naturen, er det overhodet mulig? den sekulære republikken hviler på et element av frivillighet. Tyskland og Norden var nasjonalismens laboratorier. Nettopp fordi nasjonalismen på mange måter er «vår baby», har vi vært særlig opptatt av å motvirke og frigjøre oss fra den. Tyskland har bygd EU, og hører sammen med de nordiske land til FNs mest trofaste støtter. Nobelpriser er noe av det omverdenen sterkest assosierer med Norden. Sverige og Norge har fostret noen av det 20 århundrets viktigste og mest berømte internasjonalister og folkerettsforkjempere. Det samme gjelder for Tyskland. Her kommer i tillegg at Folkeretten og det internasjonale samarbeidet henter sine mest innflytelsesrike filosofiske og teoretiske begrunnelser i tyskspråklig filosofi, fra Immanuel Kant, via Hans Kelsen til Jürgen Habermas. Velferdsstaten som nasjonal identitet I en mye sitert analyse viser Benedict Anderson hvordan nasjoner er et sosialt konstruert forestilt fellesskap. Mennesker som kanskje aldri møtes, men som deler massemedier, utdanningssystem og kanskje språk identifiserer seg med det samme kollek- «Bruden pyntes», Adolf Tiedemand. tivet. Da dette felleskapet er emosjonelt, festes det i stor grad i bilder fra intimsfæren, i slekt og tradisjon. «Fedrelandet» blir en slags imaginær storfamilie, der «morsmålet» tales. Som illustrasjon kan brukes noe nordmenn nok vil tenke på som svært norsk, men som altså er malt i Düsseldorf, Adolf Tiedemands maleri «Bruden pyntes». Bruden står i øyeblikkets sentrum, men det er familien forstått som et kollektiv i tid og rom, med kontinuitet forover og bakover i tid som framstilles. Kroningen understreker at bruden tar plass i en tidsfølge. Flere generasjoner kvinner er samlet, vi ser tradisjonsmøbler og salmebok, rommet er bastant og mørkt, samtidig som man aner et fjellandskap gjennom det smale smårutete vinduet. I Düsseldorfernes kunst er det påfallende hvordan familie og nasjon går opp i en nostalgisk enhet. De mest ikonisk nasjonalromantiske bildene, som Brudeferd i Hardanger viser familiescener. Hva da med den internasjonalt mest kjente betegnelsen på den skandinaviske modellen, nemlig Folkhemmet? I det 20. århundret, og særlig siden sosialdemokratiets gjennombrudd i mellomkrigstida, utvikler skandinavene en ny type nasjonalt fellesskap, basert i vitenskapeliggjøring og modernisering av det lille livet. Folkhemmet ble lansert av Per Albin Hansson i en serie taler mot slutten av 1920-tallet. Begrepet er uoversettelig til tysk; den direkte oversettelsen Volksheim leder tanken i retning av den mørkeste politiske reaksjonen. Heim er lite brukt som politisk begrep på tysk, derimot har beslektede begreper som Heimat og Gemeinschaft vært vesentlige. I den fascinerende studien Ungleiche Geschwister sammenlikner Norbert Götz Folkhemsbegrepet med Volksgemeinschaft (Folkefelleskap) et grunnbegrep i NSDAPs ideologi, mye brukt ikke minst i retorikken til «føreren» selv, Adolf Hitler. Hvorfor er ikke Folkhem et reaksjonært begrep, men tvert imot en konstituerende del av den svenske moderniteten? Heim på tysk er knyttet til tradisjon og reaksjon. Folkhemsbegrepet er derimot et produkt av hjemmets modernisering. Hjemmet nytenkes hos svenske intellektuelle som Ellen Key og Alva Myrdal, hos kunstnere

6 Kjetil Jakobsen SUMMARY «Blomsterfönstret», Carl Larsson. som Carl Larsson og Astrid Lindgren og i skandinavisk arkitektur og design, fra Stockholmsutstillingen i 1930, til megasuksessen IKEA, til de kjente svenske, danske og norske designerne, med Arne Jacobsen i spissen. Privatsfæren blir den nye samfunnsutopien. Mens nordmennene og tyskerne ennå malte tung borgerlighet og arkaiserende nasjonalromantikk skapte Carl Larsson rundt år 1900 en svensk nasjonal interiørstil som bejaer moderniteten. Larssons familie er et sted for individer som lever sammen i frie relasjoner og i en særegen harmoni med naturen. Hva har IKEA med Villa Villekulla å gjøre? Svært mye: I begge tilfeller beveger man seg vekk fra familien forstått som et hierarkisk organisert kollektiv forankret i tradisjonen mot en radikalt moderne visjon om intimitet som frie relasjoner mellom individer. Pippi har ingen mor, far seiler på de syv hav, til og med barnet velger selv sine primærrelasjoner ut fra kjærlighet. Fra Astrid Lindgren debuterte i 1945 har Pippi representert en vedvarende rousseuaisk motmakt til voksenverdenens krav. IKEA virkeliggjør Keys og Myrdals drøm om det rasjonelle og smakfulle hjemmet gjort økonomisk tilgjengelig for arbeiderklassen. Ellen Key er en kontroversiell skikkelse i feminismen, hun argumenterte nemlig, med støtte i Darwin, for at evolusjonen har gjort kvinner og menn vesensulike. Kvinnene er blitt det hun kalte genier i kjærlighet, perfekt tilpasset hjemmet; eventuelt arbeidet som lærer eller sykepleier. Hun ga kvinnene i oppgave å skape det moderne hjemmet, funksjonelt lyst og reinslig, forholdet til barnet skal preges av moderne fri, pedagogikk, det til mannen av kjærlighet. Hos Alva Myrdal finner man en annen slags likestillingsvisjon. Her skal pedagogisk kyndige barnehager med max 12 barn per avdeling ta seg av de små, mens småbarnsforeldrene er utarbeidende. Den moderniserte intimiteten er Skandinavias gave til verden. På ruinene av den borgerlige familie skulle en intimitet tre fram som ikke bunner i noe annet enn kjærlighet mellom frie, rasjonelle individer. I tysk filosofi, fra Edmund Husserl til Jürgen Habermas, står skillet mellom system og livsverden sentralt. I Folkhemsvisjonen representerer ikke hjemmet, familien, eller kvinnen noe etterslep i moderniseringsprosjektet. Hjemmet blir, snarere, modernitetens arnested, kjærlighetens sted er samtidig rommet for individualisering og effektivisering. Lykken er rasjonell, intimiteten politisert og vitenskapeliggjort. Tyskland har, kunne man kanskje si, et mer sårbart modernitetsprosjekt, der modernitetens moralske legitimitet hviler på menneskelige relasjoner som ikke selv deltar i det moderne prosjektet. On Imagined Communities and Differences That Unite Jakobsen begins by suggesting that differences in the relationship with Germany were, for a long time, the main divisive issue in Nordic cooperation. For Denmark, Germany had always exerted a great, and not necessarily very comfortable, influence from the south. The threat from this neighbor did not come as a surprise in Sweden s relationship with Germany has been less symbiotic, although the two countries managed to resume good relations shortly after the war. For Norway, the Second World War represented a rather unexpected interruption of a long period of close ties with Germany. For a long time, the war experience very effectively over-shadowed several years of close relations. The current self-image of Norway, in which nature plays a prominent role, was actually created in Germany in the nineteenth century, Jakobsen argues. Three generations of painters where important in branding Norway internationally. The first generation was geo graphically centered in Dresden. One of this generation s more prominent painters was J.C. Dahl ( ), thought of in Germany as one of the most important romantic painters of his time. In Norway, the next group, the Düsseldorfians, is associated with romanticism and nationalistic tendencies. The most notable national romantic paintings from this time often depict family and nature, like the well-known Norwegian paintings Bruden Pyntes (Adolf Tidemand) and Brudeferd i Hardanger (Tidemand and Hans Gude). The third generation, the Munich painters, to some extent returned to the same appreciation of nature as Dahl s paintings, but they were also influenced by French impressionism. In Norway, as well as in the rest of Scandinavia, Jakobsen writes, the love for wild nature has become a part of the national identity a cultural nationalistic approach. In the field of nationalism, researchers often talk of a civic and a cultural tradition. This cultural (Herderian) concept was designed to enable the unification of Germany but was perhaps used for the first time in Norway. The Norwegian independence movement, however, started off in the political tradition, not least through the drawing up of the most democratic constitution of the time. First, after the death of Wergeland in 1845, Norwegian culture became united under the guiding principles of Herder. Linguistic and political independence are closely interlinked. The Herderian principle has, Jakobsen suggests, had a great influence on Scandinavian democracy and the welfare state. It has enabled cooperative solutions based on trust; Scandinavians trust each other and the state to a high degree. Its weaknesses may be in the context of integration how do you actually become a Scandinavian? Trust in the state was also an important ingredient in the Scandinavian modernization project of politicizing as well as in modernizing the home and family. This model, commonly known as folkhemmet, became a vital part of the Scandinavian national identity during the twentieth century. To some extent, Jakobsen argues, Germany and the Nordic countries can be described as nationalistic laboratories. Since nationalism has been our baby, it has been even more important for us to liberate ourselves from it, Jakobsen writes. These countries vast engagement with global questions and within the international community, i.e., the European Union and the United Nations, can be seen in this context

7 Emilia Aarnio, 18 år Från Esbo, Finland, men går i skolan i Grankulla Har läst tyska i 4 år och skall börja på det femte Vill gärna jobba som ingenjör i Tyskland Emilia bestämde sig för att läsa tyska på högstadiet, inför åttonde klass då alla skulle välja ytterligare ett språk att studera, utöver engelskan. Att hon valde tyska berodde nog egentligen mest på att hennes syster redan läste tyska och att hennes mamma både läst tyska och bott flera månader i Tyskland. Jag tänkte inte som att tyska/ Tyskland är intressant, bara som att det är nödvändigt att kunna flera språk. Vidare i mina studier märkte jag att tyska började intressera mig mer som språk för att jag klarade mig bra under kurserna. Efter att intresset väckts på detta sätt valde Emilia att söka om en utbytesplats i Tyskland och fick via sin lärare höra om Suomi-Saksa Yhdistysten Liitto (SSYL). SSYL är en paraplyorganisation för de finsk-tyska föreningarna, med totalt 2500 medlemmar. Syftet är att förena vänner av det tyska språket och tysk kultur i Finland och de ägnar sig bland annat åt att förmedla utbyte för ungdomar. Emilias utbyte fungerade precis som det skulle: När jag var i Tyskland märkte jag att jag bara blev mera intresserad av tyska språket och själva Tyskland (kulturen och människorna). Förutom kursen i sommar så har Emilia även tidigare besökt Köln tillsammans med sin skola. En kurs som fungerade hur bra som helst eftersom läraren där talade så tydligt att alla förstod vad hen sa. Den största skillnaden mellan Finland och Tyskland menar Emilia är människorna. I Tyskland bor man mycket mer trångt och nära varandra så man tvingas att känna sin granne och tala med främmande, i Finland har vi inte samma situation. Dessutom nämner hon att det märks då man befinner sig i Tyskland att det är ett större, och mäktigare, land än Finland. I Tyskland är det nödvändigt att tala tyska för att ta sig fram. Folket i Tyskland är mer medvetna om att de är från ett stort land och att tyska är ett stort språk som det är viktigt för andra att lära sig. Emilia tycker också att det tyska folket verkar känna mer samhörighet med varandra som en grupp. Dessutom är samarbete vanligare, det märktes på kursen i Bad-Kreuznach i somras menar Emilia. Men hon gillade det hon upplevde. Jag trivdes jätte bra i Tyskland och ska definitivt tillbaka! Summary Emilia Aarnio, age 18, of Esbo Finland attends school in Grankulla and has been studying German for four years. She dreams about working as an engineer in Germany. Cologne, the three crane houses near the Rhine taken with their reflexions from the water at sunset with blue hour. Foto: shutterstock