Registrering av DNA-profiler i identitetsregisteret

Transkript

1 Registrering av DNA-profiler i identitetsregisteret En drøftelse av dagens praksis Kandidatnummer: 664 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Rettskildebildet DNA, DNA-analyse og DNA-profil Fremstillingen videre OM REGISTRERING AV DNA-PROFILER Generelt DNA-reformen Begrunnelsen av reglene om registrering av DNA-profil Vilkår for registrering Første alternativ for registrering Andre alternativ for registrering Tredje alternativ for registrering Fjerde alternativ for registrering Sletting Registreringsplikt Registreringspliktige forhold i nr Registreringspliktige forhold i nr Registreringspliktige forhold i nr Registreringspliktige forhold i nr Registreringspliktige forhold i nr Innskrenkende unntak Utvidende unntak RETTEN TIL PRIVATLIV SOM SKRANKE FOR LAGRING AV DNA- PROFILER Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen Retten til respekt for sitt privatliv Inngrepshjemmelen Lovkravet Formålskravet Forholdsmessighetskravet og nødvendighetskravet Avsluttende bemerkninger KRIMINALITET SOM KAN OPPKLARES VED HJELP AV DNA i

3 4.1 Generelt Narkotikaovertredelser Seksuallovbrudd Mishandling i nære relasjoner Voldslovbrudd Tyveri og ran Avsluttende bemerkninger KRIMINALITET SOM VANSKELIG KAN OPPKLARES VED HJELP AV DNA Generelt Særlig om vinningslovbrudd Andre typer kriminalitet Avsluttende bemerkninger KONSEKVENSER AV REGLENE KONKLUSJON KILDEREGISTER ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling Oppgavens tema omhandler lagring av DNA-profiler i identitetsregisteret. Dette er det registeret politiet har adgang til å benytte for å lagre DNA-profiler om tidligere straffedømte personer i Norge. Problemstillingen er om dagens praksis for lagring av DNA-profiler i identitetsregisteret er formålstjenlig i lys av retten til privatliv i Grunnloven 102 og EMK artikkel 8. Adgangen til å lagre DNA-profiler i identitetsregisteret er regulert i politiregisterloven 12 med utfyllende regler i politiregisterforskriften kapittel 45. I praksis er det retningslinjer fra Riksadvokaten som pålegger politiet en plikt til å utnytte hjemmelsgrunnlaget som avgjør omfanget av identitetsregisteret. Det er denne praksisen som gir utgangspunktet for analysen av gjeldende rett i denne oppgaven. Identitetsregisteret består av registrerte DNA-profiler med kjent identitet, såkalte identitetsprofiler. For å lagre en persons DNA-profil i registeret, må vedkommende være ilagt en straff for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, jf. politiregisterloven 12 andre ledd første punktum. Slik loven er formulert, er det altså i utgangspunktet strafferammen for handlingen og ikke den faktisk idømte straffen som er avgjørende for politiets adgang til profillagring. Profilen kan ikke lagres før avgjørelsen eller saken er rettskraftig eller endelig avgjort. Det er også adgang til å lagre DNA-profilen til den som var strafferettslig utilregnelig på handlingstidspunktet, jf. politiregisterloven 12 andre ledd andre punktum. Identitetsregisteret ble opprettet i 1999 og inneholdt kun syv profiler det første året. Siden den gang har antall profiler stadig økt. Særlig etter at DNA-reformen 1 trådte i kraft i 2008 økte antall registrerte kraftig. Fra 2008 til 2013 ble antall registrerte nesten tredoblet, fra profiler til profiler. 2 Per 11. april 2017 er det registrert profiler i identitetsregisteret. 3 Dette er seks ganger så mange profiler som var lagret i Terskelen for å lagre en DNA-profil av domfelte er lav og generell. Etter politiregisterloven 12 kan som nevnt lovbrudd som kan kvalifisere til frihetsstraff føre til registre- 1 Se nedenfor om DNA-reformen i kapittel Dahl (2013) s Mailkorrespondanse med Mari Hersoug Nedberg, seniorrådgiver/personvernrådgiver i Kripos, Retts- og påtaleenheten ( ). 1

5 ring i identitetsregisteret. Narkotikaovertredelser, seksuallovbrudd og voldslovbrudd er eksempler på forbrytelser der domfellelse kan føre til registrering i registeret. Økonomisk kriminalitet der DNA ikke har spilt noen rolle i etterforskningen, kan også føre til lagring i identitetsregisteret. Det er med andre ord et bredt spekter av typer kriminalitet som kan medføre registrering. Retningslinjene som er gitt av Riksadvokaten 4 pålegger politiet å utnytte hjemmelsgrunnlaget for registrering av profiler. Dette innebærer en plikt til å registrere DNAprofiler fra domfelte personer selv om DNA ikke har vært et hjelpemiddel i etterforskning og oppklaring av den handlingen personen er domfelt for. Det er også en plikt til å registrere profiler fra personer som er domfelt for forbrytelser som DNA ikke kan tjene som hjelpemiddel til å oppklare. Selv om lovgiver utvilsomt har lagt til rette for den registreringen som skjer, og retningslinjene er innenfor lovens ordlyd, kan det diskuteres om retningslinjene fører til en lagringspraksis som står i et problematisk forhold til den retten til privatliv som ethvert individ har krav på etter Grunnloven 102 og EMK artikkel 8. Det kan også spørres om lagringspraksisen egentlig står i samsvar med formålet til DNA-registeret. Spørsmålet om den omfattende lagringen av DNA-profiler som i dag finner sted er formålstjenlig og forenlig med retten til privatliv vil bli drøftet i denne oppgaven. 4 Se RA

6 1.2 Rettskildebildet I all hovedsak er politiregisterloven 12 og straffeprosessloven 158 hjemmelsgrunnlag for lagring av DNA-profil i identitetsregisteret. Politiregisterforskriften har i tillegg utfyllende bestemmelser om DNA-registeret i kapittel 45. Riksadvokatens retningslinjer, jf. RA , er en rettskilde som i denne sammenheng er bestemmende for lagringspraksisen som foregår i dag. Retningslinjene er et rundskriv og har følgelig betydelig mindre vekt enn formell lov. Det er med andre ord all grunn til å være kritisk til prioriteringer og valg som ikke bygger på annet grunnlag enn rundskrivet. Det foreligger lite rettspraksis knyttet til politiregisterloven 12 og straffeprosessloven 158. Etter Grunnloven 102 og EMK artikkel 8 har enhver rett til respekt for sitt privatliv. Førstnevnte bestemmelse kom inn i Grunnloven ved grunnlovsrevisjonen i Foreløpig er det dermed lite praksis knyttet til 102. I Holship-saken inntatt i HR P, har Høyesterett lagt til grunn at EMK artikkel 8 gir et utgangspunkt for tolkningen av Grunnloven 102. Førstvoterende uttaler i avsnitt 81 i dommen at Høyesterett allerede har fastslått at bestemmelsen må «tolkes med utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelse i EMK,» herunder artikkel 8. Uttalelsen gir klare holdepunkter for hvordan de to rettskildene skal harmoniseres og fører til at det primært vil være praksis knyttet til EMK artikkel 8 som kan tjene som argument i drøftelsen i denne oppgaven. Politiregisterloven 12 er en videreføring av tidligere straffeprosesslov 160a. Forarbeidene til straffeprosessloven 5 er dermed relevant for behandlingen av politiregisterloven 12. I forarbeidene til politiregisterloven henvises det til forarbeidene til straffeprosessloven side 33 og 34, i tilknytning til politiregisterloven 12 annet ledd. 6 Når det henvises til «DNA-registeret» og «registret,» menes identitetsregisteret, etterforskningsregisteret og sporregisteret. Jeg har valgt å forkorte politiregisterloven til polregl. Alle kursiveringer er foretatt av meg, med mindre det står skrevet noe annet. 5 Ot.prp. nr. 19 ( ). 6 Ot.prp. nr. 108 ( ) s

7 1.3 DNA, DNA-analyse og DNA-profil DNA er et arvestoff som finnes i kjernen av alle kroppens celler, «[ ] dvs. i alle kroppens organer, i hud, slimhinner og kroppsvæsker». 7 Forkortelsen DNA står for deoxyribonucleic acid, eller deoksyribonukleinsyre på norsk 8. Når biologisk materiale undersøkes, som oftest spytt eller celleprøver fra munnhule, kalles dette DNAanalyse. Denne analysen resulterer i en DNA-profil. En DNA-profil er «resultatet av en analyse av biologisk materiale for å fastslå en persons identitet,» jf. politiregisterforskriften 45-2 nr. 1. I profilen ligger DNA-sammensetningen til et enkeltindivid, som en tallkombinasjon, som er helt unik for det enkelte individet. Unntaket er DNAsammensetningen til eneggede tvillinger. Den individuelle variasjonen i DNA er «så omfattende at den kan danne basis for identifikasjon.» 9 Når DNA-analyse har resultert i en DNA-profil, kan profilen videre lagres i et DNAregister på visse vilkår. I Norge opereres det med et DNA-register som består av identitetsregisteret, etterforskningsregisteret og sporregisteret. Det foreligger i tillegg et eliminasjonsregister. Dette brukes til å utelukke personer som regelmessig kommer i kontakt med åsteder og bevismateriale. Kripos har behandlingsansvaret for både DNA-registeret og eliminasjonsregisteret, jf. politiregisterforskriften Fredriksen (2013) s Store norske leksikon ( ). 9 Rognum (2001) s

8 1.4 Fremstillingen videre I det følgende blir det redegjort for hvordan registrering av DNA-profiler foregår samt om DNA-reformen som førte til utvidet bruk av slik registrering. Kapittel 2.3 omhandler begrunnelsen for reglene om lagring av DNA-profiler. Her diskuteres det om lagringen som foregår i dag er i samsvar med formålet til registeret. Videre blir det i kapittel 2.4 redegjort for vilkårene for registrering etter politiregisterloven 12. Registreringsplikten etter Riksadvokatens rundskriv, jf. RA , redegjøres for i kapittel 2.5. Kapittel 2.6 og 2.7 inneholder unntak fra Riksadvokatens retningslinjer. I kapittel 3 drøftes retten til privatliv i forhold til registrering av DNA-profiler. Kapittel 3.2 omhandler hva selve rettigheten innebærer i EMK artikkel 8 første ledd. Her diskuteres det om privatlivet favner om profillagring. I kapittel 3.3 blir det drøftet om profillagringen kan bli ansett som et inngrep etter EMK artikkel 8 andre ledd. Videre drøftes det i dette kapitlet om inngrepet likevel kan anses som nødvendig og forholdsmessig. Kapittel 4 omhandler typetilfeller av lovbrudd der DNA kan bidra til å oppklare lovbruddet. Typetilfellene av lovbrudd er etter Riksadvokatens retningslinjer registreringspliktige. I forbindelse med dette drøftes lovbruddene opp mot formålet til registeret. Det vil i kapittel 4.7 bli gitt noen avsluttende bemerkninger på om praksisen knyttet til Riksadvokatens retningslinjer er formålstjenlig der DNA er egnet til å oppklare lovbrudd. I kapittel 5 redegjøres det for kriminalitet som ikke er knyttet til, eller vanskelig kan knyttes til, DNA-spor. Det blir deretter drøftet om registreringsadgangen i slike tilfeller er formålstjenlig og forenlig med retten til privatliv. Videre blir registreringsplikten etter Riksadvokatens retningslinjer drøftet opp mot formålet med registeret. Det gis også i dette kapittelet avsluttende bemerkninger knyttet til lagringspraksisen etter Riksadvokatens retningslinjer. Konsekvenser av reglene for lagring av DNA-profiler vil bli drøftet i kapittel 6. 5

9 2 Om registrering av DNA-profiler 2.1 Generelt Før registrering av DNA-profil i identitetsregisteret kan skje, må det innhentes biologisk materiale som danner grunnlag for DNA-analysen som videre resulterer i en profil. Politiet kan innhente DNA-prøver, herunder biologisk materiale, for registrering i identitetsregisteret i to tilfeller. For det første kan det tas DNA-prøve i forbindelse med etterforskning i en konkret sak. For det andre kan DNA-prøve innhentes etter at straffesaken er endelig avgjort. Innhenting av biologisk materiale med sikte på registrering i identitetsregisteret skjer i medhold av straffeprosessloven (strpl.) 158, jf. polregl. 12. DNA-profil kan også fremstilles av spormateriale funnet i tilknytning til etterforskningen av et lovbrudd. Dette vil være en profil med ukjent identitet, såkalt sporprofil. I identitetsregisteret er DNA-profiler registrert sammen med vedkommendes personalia. Sakskorrespondansen er i tillegg registrert i identitetsregisteret samt opplysninger om straffesaken profilen ble innhentet i og saker profilen treffer i registeret, jf. politiregisterforskriften Påtalemyndigheten i politiet treffer som hovedregel beslutning om registrering i identitetsregisteret. I andre tilfeller treffes beslutningen av statsadvokaten, jf. RA punkt III. 6

10 2.2 DNA-reformen I 2008 ble adgangen til å registrere DNA-profiler utvidet til bruk i etterforskning og strafferettspleien. Den såkalte DNA-reformen trådte i kraft 1. september Formålet med reformen var å effektivisere etterforskningen og øke oppklaringsprosenten av straffesaker. 10 Registreringsadgangen ble lovfestet i strpl. 160a, nå opphevet, og videreført i polregl. 12. Hjemmelen om innhenting av biologisk materiale ble flyttet fra strpl. 157 til en egen bestemmelse i 158. Grunnen til dette var at det var mer hensiktsmessig å ha en egen bestemmelse om en mildere form for kroppsundersøkelse. Denne formen var et mer beskjedent inngrep enn kroppsundersøkelsen i strpl Før reformen trådte i kraft begrenset innhentingen og lagringen av DNA-profiler seg til visse straffebud. Lagringsadgangen begrenset seg til overtredelse eller forsøk på overtredelse av bestemmelser i straffeloven 1902 kapitlene 14 om allmennfarlige forbrytelser, 19 om seksuallovbrudd, 22 om legemskrenkelser eller 25 om utpressing og ran. Etter reformen ble det også adgang til å innhente biologisk materiale med sikte på DNA-analyse for hverdagskriminalitet, slik som tyveri og innbrudd. Lagringsadgangen etter reformen begrenset seg ikke lenger til visse typer straffebud. Det kunne nå lagres en DNA-profil av en person som var idømt frihetsstraff, uavhengig av hvilket lovbrudd det gjaldt. Registreringsadgangen ble imidlertid ikke utnyttet fullt ut etter at reformen trådte i kraft, av kapasitetsgrunner. Retningslinjene for registrering i identitetsregisteret bestemte at profilene til personer som var idømt ubetinget fengsel eller forvaring i mer enn 60 dager 12 skulle registreres samt personer som hadde fått dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller dom på tvungen omsorg Aarli (2011) s Ot.prp. nr. 19 ( ) s RA punkt III 2 nr RA punkt III 2 nr. 3. 7

11 2.3 Begrunnelsen av reglene om registrering av DNA-profil Hjemmelen for at det kan registreres DNA-profiler følger som nevnt av politiregisterloven 12. Formålet til politiregisterloven er å «bidra til effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver, beskyttelse av personvernet og forutberegnlighet for den enkelte ved behandlingen av opplysninger,» jf. 1. Forarbeidene til politiregisterloven poengterer at loven skal fremme kriminalitetsbekjempelsen og personvernet. 14 Bruken av DNA-registeret er forenlig med formålet til effektiv løsning av politiets oppgaver. I forarbeidene til opprettelsen av DNA-registeret er det uttalt at et DNA-register vil være et effektivt middel til å øke oppklaringsprosenten i straffesaker. 15 Det er videre uttalt i forarbeidene samme sted at med et DNA-register vil straffesaker som ellers ville blitt oppklart, kunne bli oppklart raskere samt være mindre ressurskrevende. Beskyttelse av personvernet står videre sentralt som et formål med politiregisterloven. I forarbeidene til politiregisterloven er det uttalt at politiet gjennom sitt arbeid i noen grad følgelig kan komme til å gjøre inngrep i personvernet. Hensikten er dermed å begrense inngrepet i personvernet for den enkelte. 16 Personvernet blir dermed ivaretatt for den enkelte ved at behandlingen av DNA-profiler begrenses til det som er nødvendig for å oppklare kriminalitet. Forutberegnelighet for den enkelte er i tillegg et sentralt formål med politiregisterloven. Med dette menes at enkeltindivider skal kunne ta i betraktning den kunnskap om at han er eller kan bli lagret, og i så fall hva som er eller kan bli lagret om ham. 17 Etter politiregisterforskriften skal den som blir registrert i identitetsregisteret gis beskjed om dette uten ugrunnet opphold. Den registrerte får dermed kunnskap om at han er lagret. Vedkommende får imidlertid ikke opplyst hvilke opplysninger som er lagret om ham. Allikevel er det informert om at registrering i identitetsregisteret har funnet sted, og det kan lett søkes opp på nettet hva dette innebærer. Det kan dermed sies at det foreligger forutberegnelighet for den enkelte i forhold til å være registrert. I dag må det også anses som alminnelig kjent at Norge har et DNA-register der domfelte for forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad blir registrert. Formålet med DNA-registeret er videre utdypet i politiregisterforskriften. DNAregisteret skal bidra til å oppklare kriminalitet ved å legge til rette for sammenligning av DNA-profiler til identifiseringsformål i strafferettspleien, jf Forutsetningene 14 Ot.prp. nr. 108 ( ) s NOU 1993: 31 s Ot.prp. nr. 108 ( ) s Ibid. 8

12 for at registeret kan være til hjelp er for det første at det er tale om en straffbar handling som kan spores av DNA. Særlig i saker som omhandler seksuallovbrudd, tyveri, ran, drap og narkotikalovbrudd kan DNA være et etterforskningsverkttøy som kan bidra til oppklaring i straffesaken. Riksadvokaten har uttalt i et tidligere rundskriv for DNA-registrering fra 1998 at hensikten med registreringen er «å oppklare mulige fremtidige eller tidligere alvorlige forbrytelser begått av den registrerte.» 18 En forutsetning for at registeret kan bidra til å oppklare kriminalitet er at den registrerte som har begått et lovbrudd vil begå et nytt lovbrudd i fremtiden og at dette kan oppklares ved hjelp av DNA. Ved funn av DNA under etterforskningen kan DNA-profil fremstilles og søkes opp mot registrene. Om det foreligger et treff i identitetsregisteret, bidrar dette til identifisering av mulig gjerningsperson som igjen kan bidra til oppklaring av saken. Videre fremgår det i Riksadvokatens tidligere rundskriv at sannsynligheten for å finne DNA som er egnet til DNA-profilering ved en eventuell senere forbrytelse neppe bør stå særlig sentralt i vurderingen av om profil kan registreres. 19 Med dette menes at selv om DNA ikke ble funnet i etterforskningen, kan ikke dette være avgjørende for om DNA-profil kan lagres. Selv om DNA ikke har bidratt til oppklaring av saken, er altså ikke dette avgjørende for registrering. Dette begrunnes i at det vanskelig kan bedømmes om DNA kan være til hjelp ut fra den enkelte forbrytelsen domfelte har begått. Riksadvokaten uttalte videre at teknologien i tillegg er i rask utvikling, og at unnlatt registrering på grunnlag av dagens kunnskap kan vise seg å være uheldig om få år. 20 Det kan virke litt uklart hva Riksadvokaten mener når det først konstateres at hensikten med registeret er å oppklare lovbrudd begått av den registrerte, for deretter å uttale at muligheten for å finne DNA ikke bør stå sentralt i registreringsvurderingen. Det er på det rene at DNA er egnet til å identifisere en person og kan bidra til å oppklare et straffbart forhold. Om DNA ikke blir funnet i etterforskningen, utelukker ikke dette at DNA kan bidra til oppklaring av liknende kriminalitet i fremtiden. Imidlertid er forutsetningen for at den registrerte profilen skal være til nytte, at det er tale om en handling som kan etterspores ved hjelp av et biologisk spor. At det så skal innhentes biologisk materiale av den domfelte til registrering der DNA ikke har stått sentralt i opp- 18 RA punkt III. 19 RA punkt III. 20 RA punkt III. 9

13 klaring av saken, og domfellelsen gjelder en handling som ikke kan oppklares av biologiske spor, kan vanskelig begrunnes. En situasjon kan være der den domfelte har begått økonomisk kriminalitet på internett gjentatte ganger. Ved å registrere vedkommendes DNA-profil kan det neppe sies at registreringen kan bidra til å oppklare mulige senere lovbrudd begått av den registrerte. DNA avsetter ikke spor på internett som kan bidra til å identifisere gjerningspersonen. Imidlertid kan det tenkes at den domfelte senere begår kriminelle handlinger der DNA står sentralt, som for eksempel et seksuallovbrudd. På tidspunktet for registrering på grunn av kriminalitet uten tilknytning til DNA kan det imidlertid sies at registreringen ikke var hensiktsmessig og formålstjenlig og dermed heller ikke forenlig med retten til privatliv. Ofte er det slik at personer begår likartede lovbrudd, som for eksempel tyveri og ran, i tilknytning til voldslovbrudd. Ved slike kombinasjonslovbrudd kan det være vanskelig å knytte DNA til handlingene. Dette fordi den kriminelle handlingen eller handlingene kan ha karakter av økonomisk kriminalitet eller vinningslovbrudd der DNA ikke kan knyttes til dette. Det kan dermed tenkes at det ikke er rimelig å lagre vedkommendes DNA-profil ut ifra hensikten og formålet med registeret. 10

14 2.4 Vilkår for registrering Det er hjemmel for å registrere en persons DNA-profil i identitetsregisteret etter polregl. 12 annet ledd nr I det følgende redegjøres det for vilkårene i hvert nummer i bestemmelsens andre ledd Første alternativ for registrering For det første må vilkåret om at vedkommende må ha fått en straff som nevnt i straffeloven av 2005 (strl.) 29 være oppfylt. Straffene i denne bestemmelsen er fengsel, forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot og rettighetstap. For det andre må vilkåret om at det er begått en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff være oppfylt. I dette tilfellet er det nok at vedkommende har begått en handling som kvalifiserer til frihetsstraff. Med frihetsstraff menes en «straff som består i å berøve den domfelte friheten.» 21 Straffereaksjonene bot og rettighetstap i strl. 29 regnes ikke som en frihetsstraff. Disse typene av straffer kan dermed ikke føre til en registreringsadgang. Dersom frihetsstraff er oppført som en av straffene i bestemmelsen, der eksempelvis bot eller fengsel kan idømmes, kan derimot handlinger i slike tilfeller føre til registrering. Uttrykket «loven» i polregl. 12 viser ikke til noen spesiell lov. Dette medfører at både brudd på bestemmelser i straffeloven og i spesiallovgivningen, som kan føre til frihetsstraff, vil kunne gi grunnlag for registrering i identitetsregisteret. Etter veitrafikkloven av 18. juni 1965 (vtrl.) er en av straffereaksjonene fengsel inntil ett år, jf. 31 første ledd, første punktum. Promillekjøring kan blant annet straffes med fengsel, jf. vtrl. 22, jf. 31. Lov om legemidler mv. av 4. desember 1992 (legemiddelloven) har også straffebud med fengselsstraff. Legemiddelloven 31 straffer den som besitter og bruker narkotika med bøter eller fengsel inntil seks måneder, eller begge deler. En persons DNA-profil kan dermed bli registrert i identitetsregisteret for brudd på en bestemmelse i spesiallovgivningen som kan medføre frihetsstraff. Registreringen kan videre først skje når avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig avgjort. Ved rettskraftig avgjørelse siktes det til «saker som avgjøres ved dom,» og ved saker som er endelig avgjort siktes det til «saker som avgjøres ved at siktede vedtar et forelegg» 22. Avgjørelsen er rettskraftig når den er «vedtatt av partene eller fristen for anke er utløpt,» jf. strpl. 50 første ledd. Imidlertid gir ikke handling som 21 Gisle (2010) s Fredriksen (2013) s

15 det er utferdiget forenklet forelegg for grunnlag for å registrere en persons DNA-profil, jf. polregl. 12 annet ledd, nr. 1, tredje punktum Andre alternativ for registrering Den som er utilregnelig etter strl. 20 første ledd og dermed ikke kan dømmes til straff for en handling som kvalifiserer for registrering, kan også registreres i identitetsregisteret, jf. polregl. 12 annet ledd, nr. 2, første punktum. Med andre ord kan en utilregnelig person bli registrert hvis vilkårene i polregl. 12 annet ledd, nr. 1 er oppfylt. Det samme gjelder også «når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld,» jf. polregl. 12 annet ledd nr. 2 andre punktum Tredje alternativ for registrering Videre er det grunnlag for registrering av den som blir ilagt en straff som tilsvarer en av straffereaksjonene i strl. 29 i utlandet, jf. polregl. 12 annet ledd, nr. 3. Det er krav om at den som ble ilagt straffen arbeider eller oppholder seg i Norge. I forarbeidene til straffeprosessloven 23 er det uttalt at det ikke oppstilles noen formelle tilknytningskrav til Norge. I dette ligger at personen faktisk må oppholde seg eller arbeide i Norge, uavhengig om det er lovlig eller ulovlig. Dette betyr at asylsøkere uten midlertidig oppholds- eller arbeidstillatelse kan registreres i identitetsregisteret. Det avgjørende er om vedkommende faktisk bor eller arbeider i Norge. I tillegg må den begåtte straffbare handlingen kunne ha medført frihetsstraff om handlingen hadde vært utført i Norge. Om det landet handlingen ble utført i har en mildere straffereaksjon enn frihetsstraff, er altså uten betydning for om vedkommende kan bli registrert i Norge Fjerde alternativ for registrering Et fjerde alternativ som grunnlag for registrering er den som begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende, jf. polregl. 12 annet ledd, nr. 4. Dette er tilfeller som ikke rammes av nr. 1 3, men som av særlige grunner anses å kunne registreres. I forarbeidene til straffeprosessloven uttales det at det ikke kan utelukkes at noen «ønsker å bli registrert i DNA-registeret.» 24 For eksempel kan vedkommende ønske å bli registrert på grunn av utelukkelsesmuligheter som mulig gjerningsperson i en sak. Det er videre uttalt i forarbeidene samme sted at anmodningen under slike omstendigheter bør kunne etterfølges. 23 Ot.prp. nr. 19 ( ) s Ot.prp. nr. 19 ( ) s

16 2.4.5 Sletting Det kan legges til at sletting av DNA-profil skal skje i tilfeller der den registrerte rettskraftig frifinnes etter gjenåpning av saken som har ført til registrering, jf. politiregisterforskriften Videre etter samme bestemmelse skal DNA-profil slettes fra registeret senest fem år etter at vedkommende er død. Dette kan også skje tidligere dersom videre registrering åpenbart ikke lenger vil være formålstjenlig. En DNA-profil er dermed varig registrert i registeret, med mindre sletting skal skje i nevnte tilfeller. 13

17 2.5 Registreringsplikt Etter polregl. 12 annet ledd er det listet opp fire punkter over hvem som kan registreres i identitetsregisteret. Imidlertid er det visse DNA-profiler som skal lagres. Riksadvokatens retningslinjer, jf. RA , har fem nummererte punkter over hvem dette gjelder. På retningslinjenivå er med andre ord lovens skjønn gjort til en plikt. Politiet plikter dermed å registrere DNA-profilene til personer som rammes av retningslinjene. Spørsmålet er om dette alltid vil være i samsvar med formålet til DNA-registeret etter politiregisterforskriften 45 1 og forenlig med retten til privatliv Registreringspliktige forhold i nr. 1 For det første skal alle som er idømt «forvaring, ubetinget fengsel (inkludert deldom), ungdomsstraff eller samfunnsstraff» 25 (original kursivering) registreres. Etter dette alternativet kan det spørres om det er en for vidtrekkende lagringsplikt i forhold til retten til privatliv. Det kan i tillegg spørres om lagringsplikten her for alle typene av strafferammer er formålstjenlig. Personer som har fått dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg skal også lagres i identitetsregisteret. 26 Utgangspunktet er altså at registreringsplikten omfatter alle typer lovbrudd, uavhengig av om DNA er egnet som etterforskningsverktøy til å oppklare den typen kriminalitet det er tale om. Det er denne unyanserte utnyttelsen av lovgivers tillatelse til lagring av DNA-profiler som kan være problematisk i et personvernperspektiv og et formålsperspektiv. Videre skal alle som er idømt betinget fengsel for overtredelse eller forsøk på overtredelse av visse straffebud i straffeloven av 2005, lagres. Dette gjelder narkotikaovertredelser (strl ), bestemmelser i straffeloven kapittel 26 om seksuallovbrudd, mishandlinger i nære relasjoner (strl ), kroppskrenkelser, kroppsskader og drap (strl ), grovt tyveri (strl. 322, jf. 321) og grovt ran (strl. 328, jf. 327). 27 Her er det tale om typer av kriminalitet der DNA er egnet til å oppklare lovbruddene. Lagringsplikten for disse forholdene kan dermed tenkes å stå i et rimelig forhold til formålet med identitetsregisteret, nettopp fordi lagringen kan føre til oppklaring av fremtidig kriminalitet. I tillegg skal alle som er idømt bot eller har vedtatt forelegg for overtredelse eller forsøk på overtredelse av bestemmelsene om seksuallovbrudd (straffeloven kapittel 25 RA punkt II nr. 1 a) første punktum. 26 RA punkt II nr. 1 a) andre punktum. 27 RA punkt II nr. 1 b). 14

18 26), grovt tyveri (strl. 322, jf. 321) og grovt ran (strl. 328, jf. 327) registreres i identitetsregisteret. 28 Også her er DNA egnet til å oppklare nevnte lovbrudd, og lagring fremstår som formålstjenlig for å kunne identifisere gjengangerkriminelle Registreringspliktige forhold i nr. 2 For det andre skal alle som er ilagt en rettskraftig straff i utlandet, 29 for straffebud som tilsvarer de forholdene som er nevnt ovenfor, også registreres i identitetsregisteret, jf. polregl. 12 annet ledd nr. 3. Imidlertid er det et krav om at personen arbeider eller oppholder seg i Norge. Politiet må i tillegg ha fått pålitelig og verifisert kunnskap om dette, for at vedkommende skal kunne lagres. Det må altså ha blitt gitt informasjon det er grunn til å stole på, og som på en eller annen måte kan bekreftes. Effekten av dette registreringspliktige alternativet er at det favner videre enn bare til norske statsborgere. Som skrevet i kapittel oppstilles det ikke noen formelle tilknytningskrav til Norge. Det avgjørende er om vedkommende faktisk oppholder seg eller arbeider i landet. Dermed skal ikke-norske statsborgere registreres i det norske identitetsregisteret på vilkår som nevnt Registreringspliktige forhold i nr. 3 For det tredje skal alle som er registrert i etterforskningsregisteret, og som «senere ilegges straff for et forhold som etter loven kan gi frihetsstraff» 30 overføres til identitetsregisteret. Dette er profiler som har vært benyttet i etterforskning av kriminelle forhold, og det dreier seg altså om kriminelle handlinger der biologiske spor kan bidra til oppklaring. I etterforskningsregisteret ligger profilene til mistenkte og siktede personer midlertidig. Etterforskningsprofilene blir enten slettet eller overført til identitetsregisteret etter at saken er avsluttet. Kravet for å overføre profilen er at det foreligger en rettskraftig dom eller at det er vedtatt et forelegg. Imidlertid gir ikke forenklet forelegg grunnlag for å registrere profilen i identitetsregisteret, jf. polregl. 12 andre ledd nr. 1 siste punktum. Den utmålte straffen og lovbruddets art har ingenting å si for om registrering skal foretas. Registreringen er dermed uavhengig av om frihetsstraff faktisk er idømt. Det avgjørende er om handlingen som er begått, kunne ha ført til frihetsstraff etter den bestemmelsen 28 RA punkt II nr. 1 c). 29 RA punkt II nr RA punkt II nr

19 i loven som er brutt. Det er her altså tale om de samme forhold som etter første alternativ gir en registreringsplikt Registreringspliktige forhold i nr. 4 For det fjerde skal personer som er besluttet utvist av Norge ved endelig forvaltningsvedtak registreres i identitetsregisteret. 31 Grunnlaget for utvisningen må være dom på bot, betinget fengsel eller et vedtatt forelegg. Vedkommende skal registreres uavhengig av hvilket lovbrudd det dreier seg om. Imidlertid må lovbruddet kunne medføre frihetsstraff for at DNA-profil skal kunne registreres. Straffebudet må dermed ha fengsel i strafferammen for at vedkommende skal kunne registreres. Registreringsplikten her har også den effekten, som etter registreringspliktige forhold i nr. 2, at registeret favner videre enn norske statsborgere. Det kan også kort nevnes at denne plikten oppstiller den laveste terskelen for registrering i identitetsregisteret. Riksadvokaten begrunner denne registreringsplikten med at man enklere kan identifisere personer som forblir i, eller returnerer til, Norge og begår ny kriminalitet, ved registrering i slike tilfeller. 32 Etter utlendingsloven 66 flg. er det grunnlag for utvisning om det dreier seg om et forhold som etter loven kan medføre minst tre måneders fengsel. Vilkåret om frihetsstraff vil dermed være oppfylt når fengselsstraff som grunnlag for utvisning blir gjennomført. Dette gir også dermed grunnlag for registrering i identitetsregisteret. Gjelder grunnlaget for utvisningen derimot bot eller et vedtatt forelegg etter utlendingsloven 66, kan ikke vedkommendes DNA-profil registreres i identitetsregisteret Registreringspliktige forhold i nr. 5 For det femte skal også den som tiltales, men som er strafferettslig utilregnelig, registreres. Dette gjelder bare dersom retten heller ikke finner at «vilkårene for særreaksjon er oppfylt.» 33 Videre skal den strafferettslig utilregnelige bare registres dersom saken gjelder visse bestemmelser i straffeloven. Det må dreie seg om overtredelse eller forsøk på overtredelse av bestemmelser i straffeloven kapittel 26 om seksuallovbrudd, mishandlinger i nære relasjoner ( ), grov kroppsskade med betydelige skader ( 274 annet ledd), drap ( 275), grovt tyveri ( 322, jf. 321), eller grovt ran ( 328, jf. 327). DNA er ved disse tilfellene egnet til å oppklare lovbrudd. 31 RA punkt II nr RA punkt I. 33 RA punkt II nr. 5 a). 16

20 Om vedkommende har fått sak om slike overtredelser som nevnt ovenfor henlagt på grunn av strafferettslig utilregnelighet, skal også DNA-profil lagres i identitetsregisteret. Imidlertid må påtalemyndigheten ha ansett det tilstrekkelig bevist at personen har begått handlingen. I dette ligger at strafferettens alminnelige beviskrav om at handlingen mest sannsynlig er begått må være oppfylt. Det er dermed ikke krav om sannsynlighetsovervekt i disse tilfellene. Endelig skal personer som er «strafferettslig utilregnelige på grunn av alder» 34 (original kursivering) registreres. Det er også her krav om at påtalemyndigheten må ha ansett det tilstrekkelig bevist at vedkommende har utført handlingen. Imidlertid gjelder registreringsplikten her også bare i de tilfeller der ovennevnte straffebud i straffeloven er overtrådt, eller at det foreligger et straffbart forsøk på overtredelse av en av bestemmelsene. Barn under 15 år skal altså registreres om vedkommende for eksempel har begått drap (jf. strl. 275). Riksadvokatens rundskriv stiller ikke noen krav til nedre aldersgrense ved registreringsplikten. Imidlertid følger det av unntaket i kapittel 2.6 at barn under 12 år som oftest ikke registreres. 34 RA punkt II nr. 5 b). 17

21 2.6 Innskrenkende unntak Riksadvokatens retningslinjer åpner for at registrering av DNA-profil kan unnlates dersom det i den enkelte sak foreligger helt særlige omstendigheter. Imidlertid er dette et snevert unntak som «bør tolkes restriktivt av hensyn til likebehandling og for å unngå vanskelige og stigmatiserende vurderinger.» 35 Unntaket kommer til anvendelse når registreringen klart ikke er formålstjenlig. Om dette er tilfellet ved den enkelte lagringen, bør det derfor unngås å lagre DNA-profilen. Er det funnet DNA på et åsted er det på det rene at det kan ha stor betydning for en domfellelse, som igjen fører til registrering. Imidlertid er det ikke slik at mangelen på DNA-funn i etterforskningen utgjør en særlig omstendighet som kan føre til unnlatelse av registrering. Dette hadde i så fall ført til at brede kategorier av lovbrudd hadde blitt unntatt registrering, for eksempel all økonomisk kriminalitet. Etter Riksadvokatens tidligere retningslinjer het det at «[f]orbeholdet «helt særegne omstendigheter» [ ] er således ment å fange opp atypiske situasjoner som vil forekomme sjelden og hvor registrering klart ikke er formålstjenlig.» 36 Et eksempel på en omstendighet som kan tilsi at vedkommende ikke skal registreres kan være at personen har blitt så gammel, handicappet, syk eller lignende at han eller hun ikke er i stand til å begå ny kriminalitet. 37 Etter dette eksempelet er registrering av DNA-profil ikke formålstjenlig. Når det gjelder lagringen av barns DNA-profiler, er vurderingen om lagring kan unnlates noe mindre stram. Dette gjelder barn mellom 12 og 15 år. Et av formålene med registrering av denne gruppens DNA-profiler er «å legge til rette for barnevernsinngrep som er til barnets beste.» 38 Det vil for eksempel være til barnets beste at det ved begåtte straffbare handlinger fort blir fanget opp slik at barnevernet kan være til hjelp. Særlig når det er tale om at det er grunn til å frykte atferdsvansker i form av alvorlig og gjentatt kriminalitet, skal det mindre til enn ellers før lagring finner sted. I tillegg kan vissheten av å være lagret være en avskrekkende effekt på barnet, og kan dermed føre til at barnet ikke begår flere straffbare handlinger. Dette bekreftes i forarbeidene til opprettelsen av DNA-registeret der det uttales at «[k]unnskap om registreringen i et DNA-register vil kunne tjene til å forebygge nye forbrytelser, ettersom 35 RA punkt II under nr RA punkt III nr Eksempelet er gitt av Guri Lenth, førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet (mailkorrespondanse ). 38 RA punkt II under nr

22 den potensielle forbryter vet at han etter all sannsynlighet vil bli avslørt ved en eventuell gjentakelse.» 39 Riksadvokatens retningslinjer nevner ikke på dette punkt gruppen barn mellom 15 og 18 år. Dette er nok fordi den kriminelle lavalderen er 15 år, jf. strl. 20 første ledd bokstav a. Denne gruppen registreres dermed på lik linje med personer over 18 år. Barn under 12 år vil som oftest ikke bli lagret i identitetsregisteret. I Riksadvokatens retningslinjer begrunnes dette med at alderen i seg selv som oftest utgjør en særlig omstendighet, som medfører unnlatelse av registrering. Imidlertid er det ikke en plikt til å unnlate registrering av barn under 12 år. Adgangen til å registrere barn under 12 år i DNA-registeret er dermed tilstede. 40 Det kan dermed spørres om den snevre lagringsmuligheten av denne gruppen utgjør et brudd på retten til barns privatliv. 39 NOU 1993: 31 s Dette er også bekreftet per mail ( ) av Frøydis Wold Jensen, rådgiver/leder av Faggruppe ID ved Kripos, Internasjonalt politisamarbeid og sentrale registre, Seksjon for ID-registre. 19

23 2.7 Utvidende unntak Det åpnes videre for i Riksadvokatens retningslinjer at registrering kan foretas i andre tilfeller enn nevnt i punktene 1 5. Unntaket her er snevert og bør også tolkes restriktiv av samme grunner som ovenfor. Kravene for registrering her er at det må foreligge et «særlig sterkt behov for registrering» 41 og at vilkårene i polregl. 12 er oppfylt. Hva som karakteriseres som et særlig sterkt behov avgjøres ut fra en individuell og konkret vurdering. Det må videre sees hen til om det er et behov for å registrere den aktuelle personen. Riksadvokaten understreker her at politiet ikke bevilges en generell adgang til å registrere personer som foretar visse typer lovbrudd som faller utenfor punktene 1 5. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Dette unntaket er videreført fra Riksadvokatens tidligere retningslinjer, jf. RA Behovet i dag er imidlertid betydelig mindre nå som terskelen for registrering er senket betraktelig. Tidligere ble dette unntaket anvendt på «personer som begår gjentatt vinningskriminalitet, men som ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet.» 42 Et eksempel på bruk av unntaket i dag kan være registrering av utilregnelige personer som begår ildspåsettelser som ikke er alvorlige nok til å bli dømt til tvungent psykisk helsevern RA punkt II. 42 RA punkt III nr Eksempelet er gitt av Guri Lenth, førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet (mailkorrespondanse ). 20

24 3 Retten til privatliv som skranke for lagring av DNA-profiler 3.1 Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen I Grunnloven av 17. mai 1814 (Grl.) oppstilles et kapittel om menneskerettigheter, jf. kapittel E. Menneskerettighetene er altså vernet gjennom Grunnloven. Også den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november (EMK) fastlegger beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Etter menneskerettsloven av 21. mai 1999 (mrl.) 2 gjelder EMK som norsk rett. Om det er motstrid mellom norsk lov og EMK, skal EMK ha forrang overfor den norske loven, jf. mrl. 3. Som skrevet i kapittel 1.2 om rettskildebildet, har Høyesterett slått fast at retten til privatliv i Grunnloven 102 må tolkes med utgangspunkt i tilsvarende bestemmelse i EMK, det vil si EMK artikkel Det kan kort nevnes at helt siden Bøler-saken, jf. Rt s. 996 særlig på side 1017, har Høyesterett bygget sin tolkning av EMK med de samme systematiske utgangspunktene som den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dette fører altså til at praksis fra EMD kan betraktes som avgjørende for rekkevidden av retten til privatliv i Grunnloven. I det følgende drøftes det hvor langt registrering av DNA-profil i identitetsregisteret etter EMK artikkel 8 kan bli ansett som et konvensjonsforenlig inngrep i privatlivet. EMD har avsagt flere avgjørelser som er relevant for spørsmålet, og den mest prinsipielle er S. and Marper v. The United Kingdom 2008 (S. and Marper-dommen). Med det utgangspunktet Høyesterett har tatt for forholdet mellom Grl. 102 og EMK artikkel 8, gir en drøftelse med utgangspunkt i EMDs praksis også svar på om Grunnlovens krav er oppfylt. 44 Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms. 45 Se Holship-saken avsnitt 81, se også Rt s. 93 Maria avsnitt 57 og 60, og Rt s. 155 Rwanda avsnitt 40 og

25 3.2 Retten til respekt for sitt privatliv Bestemmelsen som hjemler retten til respekt for privatlivet er oppført i Grl. 102 første ledd. I andre ledd slås det fast at staten har ansvaret for å verne den personlige integriteten. Dette er formulert som en positiv plikt for statens myndigheter til å sikre et vern av den personlige integriteten. Rettigheten til respekt for privatlivet er videre oppstilt i EMK artikkel 8 første ledd. Grl. 102 første ledd er i alt sammenfallende med EMK artikkel 8 første ledd. Inngrepshjemmelen i EMK artikkel 8 følger av artikkelens andre ledd. Om lagring av DNA-profil er et inngrep etter første ledd, vil inngrepet kunne rettferdiggjøres om vilkårene etter andre ledd er oppfylt. Ordlyden «private life» i EMK artikkel 8 første ledd kan sies å favne om begrepene «personvern, privatliv og privatlivets fred.» 46 Imidlertid lar ikke rekkevidden av begrepet seg beskrive helt tydelig, fordi privatliv er et «broad concept.» Dette er blant annet uttalt av EMD i Couderc and Hachette Filipacchi associés v. France 2015 i premiss nr. 83 og i Paradiso and Campanelli v. Italy 2017 i premiss nr Høyesterett har i Rt s. 93 Maria lagt til grunn at begrepet privatliv favner vidt og kan blant annet gjelde «menneskets fysiske og psykiske integritet, alle de ulike elementene i den enkeltes identitet i videste forstand, og den personlige autonomi» 47 (original kursivering). Om begrepet personvern benyttes kan det tenkes at profillagringen rammes av EMK. Personvernet kan bli krenket gjennom behandlingen av personopplysninger. Etter polregl. 2 nr. 1 er personopplysning definert som en opplysning og vurdering som kan knyttes til en fysisk person. Begrepet personopplysning er ytterligere presisert som biologisk materiale dersom det er analysert eller på annen måte identifisert, jf. politiregisterforskriften 1-2 nr. 1. En DNA-profil er som nevnt i kapittel 1.3 biologisk materiale som er analysert. EMD har konstatert at DNA-profil er «personal data» i S. and Marper-dommen i premiss nr. 68. Begrunnelsen for dette var at DNA-profilene kunne knyttes til en identifisert eller identifiserbar person. Det kan av den grunn anføres at rettigheten til privatliv etter EMK artikkel 8 første ledd favner om lagring av DNA-profiler. Et av EMK artikkel 8 sitt kjerneområder er fysisk og psykisk integritet. Det foreligger riktignok ingen studier som viser betydningen for den enkelte av at DNA-profil er registrert i identitetsregisteret for personen det gjelder. Vedkommende kan for eksem- 46 Høstmælingen (2012) s Se Rt s. 93 avsnitt

26 pel oppleve det som tyngende å være lagret. I forarbeidene til opprettelsen av DNAregisteret er det uttalt at det lett kan oppfattes som mer inkriminerende å stå i et DNA-register enn i andre registre. Det er videre uttalt at vissheten om at man er lagret «vil kunne oppleves som en belastning for mange av dem som står i registeret.» 48 Det kan dermed tenkes at en persons psykiske integritet kan bli svekket gjennom lagringen. Etter dette kan det påvirke en person til å ta urettmessige valg angående etiske spørsmål. Vedkommende tenker muligens at siden han allerede er lagret, spiller det ingen rolle om han på nytt begår lovbrudd, fordi han allerede er å anse som en lovbryter. Utvalget i forarbeidene til utvidelsen av DNA-registeret mente at det var grunn til å tro at det ville bli mindre stigmatiserende å være registrert når frihetsstraff ble innført som registreringsgrunnlag. 49 Dette ble begrunnet med at flertallet av de registrerte ville være personer som har begått mer tradisjonelle former for kriminalitet. Tidligere var det som regel drapsdømte og alvorlig sedelighetsforbrytere som var registrert, og særlig for disse personene kunne det føles stigmatiserende å være registrert. Det å stå i registeret kan imidlertid være en betryggelse for den enkelte. Ut i fra dette kan det sies at ved å være registrert gir det muligheter for å renvaske uskyldige personer for mistanke, som gir en betryggelse for den som er registrert i registeret. Den registrerte har tidligere begått et straffbart forhold som han senere angrer på. Ved lagringen av hans DNA-profil vil dette både kunne motvirke nye straffbare handlinger begått av vedkommende samt renvaske ham i saker der han kunne vært ansett som mistenkt på grunn av det tidligere begåtte lovbruddet. Til illustrasjon kan dette være pedofile personer som enten er registrert eller ønsker å bli registrert i registeret. Dette kan være på grunn av muligheten for sjekkes ut av en sak. Etter EMDs praksis er det flere saker som omhandler registre. Noen av sakene tar opp spørsmål knyttet til legitimiteten av opprettelsen og føringen av registrene. I S. and Marper-dommen var det spørsmål om oppbevaring av blant annet klagernes celleprøver og DNA-profiler var et inngrep i deres privatliv etter EMK artikkel 8. Førsteklageren ble pågrepet og siktet for ransforsøk, men ble frifunnet. Andreklageren ble pågrepet og siktet for trakassering av partneren, men saken ble henlagt. I forbindelse med begge siktelsene ble det tatt DNA-prøver. Klagerne søkte om at DNA-profilene skulle slettes. Angående oppbevaring av celleprøvene viste domstolen til EMD Van 48 NOU 1993: 31 s NOU 2005: 19 s

27 der Velden v. the Netherlands I den forbindelse mente EMD at oppbevaring av en slik celleprøve måtte anses som et inngrep i retten til respekt for sitt privatliv. Det som lagres i en DNA-profil er imidlertid bare en tallkombinasjon som gir grunnlag for identifisering. Det blir ikke registrert arveegenskaper og særlige kjennetegn for vedkommende. I forarbeidene til opprettelsen av DNA-registeret uttales det at for DNA-profiler med identifikasjonsformål er det ikke mulig «å si noe om en persons egenskaper som ansiktsform, hudfarge, øyenfarge e.l.» 51 Ut i fra dette kan det sies at det ikke foreligger sensitiv informasjon i identitetsregisteret. Etter personvernregler er det strengere krav til lagring av sensitive personopplysninger, noe en DNA-profil ikke kan sies å inneholde. EMD har videre konstatert at DNA-profiler inneholder begrenset personlig informasjon sammenlignet med celleprøver. Informasjonen er som nevnt lagret i en kodet form. Imidlertid har EMD fremholdt i S and Marper-dommen at DNA-profiler inneholder en vesentlig mengde av unike personopplysninger, se premiss nr. 75. EMD mente at det dermed forelå en mulighet for å identifisere slektsforhold mellom personer. Denne muligheten var i seg selv tilstrekkelig til at lagringen utgjorde et inngrep i privatlivet, ifølge domstolen. Videre forelå det en mulighet for å anslå etnisiteten til et menneske. Domstolen bemerket at lagringen ut i fra dette var mer sensitiv og mottakelig til å innvirke på retten til privatliv. EMD konkluderte i S and Marper-dommen med at lagringen av celleprøvene og DNA-profilene utgjorde et inngrep etter EMK artikkel 8 første ledd. 52 Muligheten til å utlede annen informasjon fra en DNA-profil kan dermed være gjenstand for et inngrep i privatvernet etter EMK artikkel 8. I NOU 1993: 31 på side 29 heter det om innholdet i DNA-registeret: «DNA-registeret vil som det fremgår av det ovenstående som utgangspunkt bare gi informasjon om identitet. Det må likevel tas én reservasjon for så vidt gjelder muligheten for å utlede annen informasjon fra de registrerte DNA-profiler: Dersom man kjenner DNA-profilen til en gitt person, kan man ved å gå inn i registeret finne ut om det foreligger et slektskapsforhold mellom denne personen og noen av dem hvis DNAprofil finnes i registeret.» 50 S. and Marper-dommen premiss nr NOU 1993: 31 s S. and Marper-dommen premiss nr