Faggrunnlag for kystlynghei Juli 2012

Transkript

1 - Faggrunnlag for kystlynghei Juli 2012

2 Forord Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. Den viktigste årsaken til tap av arter og bestander antas å være endringer i naturtyper og leveområder for planter og dyr som følge av inngrep, arealbruk og arealbruksendringer. Av 80 naturtyper som er vurdert i Norsk rødliste for naturtyper 2011, er halvparten regnet som truete i dag. Norge har som mål å stanse tap av naturmangfold, jf. St.meld. nr. 26 ( ) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. I den politiske plattformen for regjeringen (Soria Moria II) heter det at regjeringen skal bruke naturmangfoldloven aktivt for å redusere antall truede arter på gjeldene rødliste og sikre at de mest truede naturtyper får status som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. I Prop. S. nr. 1 ( ) for Miljøverndepartementet framgår det at det er et nasjonalt mål at de mest truete naturtypene skal ha status som utvalgte naturtyper. På oppdrag fra Miljøverndepartementet utarbeider Direktoratet for naturforvaltning (DN) faggrunnlag for arter og naturtyper. Arter og naturtyper er valgt ut med sikte på å fremme forslag til prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. DN har ferdigstilt faggrunnlaget, med Akse Østebrøt som ansvarlig saksbehandler. DN er tillagt det overordnete koordineringsansvaret for handlingsplanen. De 10 fylkene som omfattes av planen er tillagt hovedansvaret for å følge den opp i sitt fylke. Samarbeid mellom landbruks- og miljøvernsektoren er sentralt i planen. Som et resultat av den internasjonale lyngheikonferansen i regi av European Heathland Network 2007 ble arbeidet meden kunnskapsstatus som grunnlag for økt innsats for kystlyngheiene startet. Denne ble initiert av direktør Janne Sollie i DN, utarbeidd av Peter Emil Kalland (Universitetet i Bergen) og Mons Kvamme (Lyngheisenteret), og er i sin helhet lagt ved (vedlegg 2). Her omtales kystlyngheiene i Norge i et internasjonalt, europeisk og norsk perspektiv og det gis en regional vurdering av kystlyngheiene samt et forslag til 23 referanseområder i Norge. Reidar Dahl Direktør Avdeling for naturressurser og klima 1

3 Innhold Sammendrag 4 Innledning..7 Del 1. Kystlynghei naturfaglig utredning 1.1. Hva kystlynghei er Semi-naturlig naturtype, kulturlandskap Plantelivet Kystlyngheier har et interessant dyreliv Økosystemtjenester 1.2. Utbredelse og status Utbredelse i Norge og Europa Status på Norsk rødliste for naturtyper Oversikt over kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap Nasjonalt program for kartlegging og overvåking og kommunal kartlegging Kystlynghei i verneområder og verdensarv Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Regionale miljøprogram (RMP) og spesielle tiltak (SMIL) i jordbruket Sammenstilling av naturtypedata i naturbasen, hevd og datakvalitet 1.3. Oversikt over trusler Gjengroing, opphørt bruk Nydyrking og gjødsling Skogplanting og spredning fremmede arter Større inngrep, vindkraftutbygging Del 2. Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering 2.1. Prosess og saksgang Iverksatte tiltak og eksisterende regelverk og ordninger Iverksatte tiltak Roller og ansvarsfordeling mellom landbruks- og miljøsektoren Økonomiske virkemidler i jordbruket, regionale miljøprogram (RMP) og spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) 2.3.Naturmangfoldloven Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk Fremmede organismer Områdevern Utvalgte naturtyper 2.4. Plan- og bygningsloven Landbrukets egne juridiske virkemidler Jordloven DNs vurdering knyttet til jordloven Skogbruksloven DNs vurdering knyttet til skogbruksloven 2.6. Konklusjon juridiske virkemidler Økonomiske og administrative konsekvenser Konsekvenser for kommuner, grunneiere og rettighetshavere Administrative konsekvenser for de som får myndighet etter forskriften Del 3. Handlingsplan 3.1. Målsetting Bruk av kystlynghei (jfr forskriftens 3,4 og 5).46 2

4 3.3. Informasjon Prioriterte tiltak Målrettet og økt skjøtsel Kunnskap og kartlegging Overvåking Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid 3.5. Organisering Implementering flertrinnsrakett Utvelgelse ved iverksetting av planen og forslag til 23 referanseområder Forskning Tids- og kostnadsplan Datalagring og datatilgang...57 Vedlegg Vedlegg 1. Forslag til forskrift om endringer i forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven Vedlegg 2. Kystlyngheiene i Norge kunnskapsstatus med beskrivelse av 23 referanseområder. Kaland, P.E. og Kvamme, M. Vedlegg 3. Kommuner med forekomst av kystlyngheier Vedlegg 4. Oversikt over verneområder med kystlynghei i naturbase, 34 områder Vedlegg 5. Eksempel på skjøtselsplan, mal Vedlegg 6. Eksempel på avtale om skjøtsel Litteratur 3

5 Sammendrag Med kystlynghei menes åpne, heipregete og trebare områder dominert av dvergbusker, først og fremst røsslyng (Calluna vulgaris), formet gjennom rydding av kratt og skog og lang tids hevd med beite, regelmessig lyngbrenning og eventuelt lyngslått. Kystlyngheienes betydning og forekomst Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap ( år). Det utgjør Vest-Europas kulturlandskap langs Atlanterhavskysten og strekker seg fra det nordlige Portugal til Lofoten i Nord-Norge. Noen få lokaliteter er registrert nord for Lofoten, men hvorvidt disse strengt tatt skal regnes som kystlyngheier er pr i dag uklart. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet. I den sentrale delen av Europa var heiene da blitt overutnyttet, og myndighetene satte inn tiltak for å dyrke dem opp. I dag har moderne jordbruk, opphørt bruk og luftforurensinger ført til at mer enn 80 % av Europas lyngheier er blitt omdannet til åker, eng eller skog. Lyngheilandskapet er både en særpreget naturtype, et produksjonsområde for jordbruket, et viktig friluftsområde og del av vår felles Europeiske kulturarv. Ved å brenne deler av heiene regelmessig la man til rette for nye røsslyngskudd som kunne beites vinterstid. Dette førte til at behovet for å sanke vinterfôr ble mindre, videre fikk man gjødsel fra dyrene til å bruke på åkrene. Dette var et bærende jordbrukssystem på kysten i mange tusen år. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Flere rødlistede arter inngår i naturtypen kystlynghei. Kystlyngheier leverer en rekke økosystemtjenester. Økosystemtjenester er naturens tjenester eller nytteverdier. Lyngheiene gir; fotosyntese, jordsmonnsdannelse. bestøving og genetiske ressurser, varer og produkter som kjøtt, ull, skinn og lynghonning samt effekter på klimautviklingen (gjennom karbonfangst- og deponering). Videre kommer kulturhistorie og kilde til opplevelser m.v. Heier i god hevd gir også redusert fare for brann (gjengroende heier med kratt og skog øker faren). Kystlyngheiene har et gunstig karbonkretsløp ved at karbonet går videre i en klimavennlig kjøttproduksjon ved aktiv beitebruk. Slike semi-naturlige markers betydning i klimasammenheng er lite eller ikke fokusert på. Status i Norge og behov for økt innsats og beskyttelse Tilbakegangen av forekomster av kystlynghei har vært stor i Norge, i hovedsak på grunn av opphørt bruk. Naturtypen regnes blant våre mest truete; i Norsk rødlista for naturtyper (2011) er den i kategori sterkt truet. I de gjenværende arealene med kystlynghei i Norge er gjengroingen hovedtrussel. Planer om vindkraftanlegg og nedbygging, arealbruksendring som nydyrking og gjødsling i jordbruket samt skogplanting på kysten kan stedvis utgjøre ytterligere trusselfaktorer. I rapporten Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste 2012 (Gederaas m. fl. 2012) er sitkagran en mye brukt art i skogreising langs kysten oppført som en art med svært høg risiko blant annet på grunn av dens evne til å spre seg inn i kystlynghei som en truet naturtype. Det har vært et økende fokus på kulturlandskap og bevissthet om dets betydning for det biologiske mangfoldet i seinere tid både i landbruks- og naturforvaltningen. I jordbruket er det for eksempel gjennom de regionale miljøprogrammene (RMP) egne tilskuddsordninger for skjøtsel av kystlynghei og det synes å være en økende interesse for bruk av utegangersau (gammel norsk sau) og sauekjøttproduksjon. 4

6 Gjennom flere forskjellige kartleggingsprosjekter de siste tiårene er forekomster av kystlyngheier kartlagt. I Naturbase er det ca 530 svært viktige (A) og viktige (B) lokaliteter med kystlynghei. I noen områder er verdiene blitt fokusert på og områdene prioritert for skjøtsel. Seks kystlyngheiområder er nå med blant 22 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (2009) i Norge og gis særskilt forvaltning gjennom en egen økonomisk støtteordning. Kystlynghei finnes også i verneområder, selv om det ikke har vært verneformålet, og i et av verdensarvområdene, Vega, der det er igangsatt skjøtsel seinere år. Når det likevel er behov for økt innsats og beskyttelse for denne naturtypen er det fordi typen har vært, og fortsatt er, i sterk tilbakegang. Mange steder er hevden dårlig og forekomstene blir fragmentert tross økt fokus på naturtypen. Trusselfaktorene er store og de økonomiske og juridiske virkemidlene i dag er ikke tilstrekkelige og godt nok samordna. Det er behov for en ytterligere, samlet, helhetlig og målrettet innsats i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv for naturtypen og for variasjonen i denne dersom naturtypen og det biologiske mangfoldet knyttet til den skal ivaretas på sikt. I dette ligger også, i tillegg til skjøtsel, behov for beskyttelse mot uheldige fysiske inngrep og arealomdisponeringer. For å ivareta kystlyngheiene og bidra til bærekraftig bruk av denne truete naturtypen, foreslås den som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven 52. Hovedmålet med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen kystlynghei i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av lyngheiene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldloven 4. Delmål, innen 2017: skal alle fylker som har kystlynghei ha slike i aktiv drift/skjøtsel skal representativiteten av kystlyngheier i Norge være dekket ved at referanseområder er i drift/skjøttes skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av svært viktige kystlyngheier (Aområder) i Norge, p.t. utgjør det ca 75 områder skal det være drift eller aktiv skjøtsel i et utvalg av verneområder med kystlynghei skal kunnskapsnivået og -grunnlaget om kystlyngheier i Norge være økt og forbedret skal overvåking være utviklet og igangsatt skal det være en samordna forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer Prioriterte tiltak er: målrettet og økt skjøtsel i form av beiting, lyngbrenning, restaurering av naturtypen ved rydding av skog og kratt utvikling av forvaltningskonsept basert på kunnskapsbaserte skjøtselsplaner og frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere. kunnskapsheving og formidling, kompetansebygging og tilgjengeliggjøring av kunnskap og data, kvalitetssikring og oppdatering av data og videre kartlegging utvikling og iverksetting av overvåking samordning av de ulike økonomiske virkemidlene i landbruket, som RMP og SMIL, og de i miljøvernsektoren, samt med Utvalgte kulturlandskap i jordbruket,- avklaring av satser for økt skjøtselsinnsats er viktig i denne sammenhengen 5

7 Det søkes samordning med tiltak for eventuelle prioriterte arter med kystlynghei som leveområde, for eksempel klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) og hubro (Bubo bubo), hvor faggrunnlag er under utarbeidelse. Det skisseres også viktige behov for forvaltningsrettet FoU knyttet til kunnskap om driftsformer, særlig i Nordland, Rogaland og Agder. Et annet tiltak er å avklare hvordan de spesielle natur- og kulturverdier, deriblant kystlynghei, i landskapet på Stadtlandet bør håndteres ut fra et helhetssyn. I forvaltningen av kystlynghei er jordbruket den sentrale aktør. Gårdbrukere er hovedaktører når det gjelder drift og skjøtsel. Forutsetningen for å lykkes med denne første handlingsplanen for naturtypen kystlynghei er derfor avhengig av samarbeid spesielt mellom landbruks - og miljøvernsektoren. Gjennomføring Organisering av arbeidet knyttet til implementeringen av handlingsplanen legges opp på samme måte som for handlingsplan for slåttemark. Her legges det opp til en flertrinnsrakett. Det vil si at områder innlemmes gradvis ved iverksetting av planen, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere, skjøtselsplan og aktiv skjøtsel. Fylkesmannen er sentral aktør i implementeringen og ansvarlig for oppfølgingen i sitt fylke gjennom en Skjøtselsgruppe for kulturmark. I tillegg foreslås å bruke en Nasjonal kulturmarksgruppe. Rollen til denne vil være å bidra til at planen blir konkret og målrettet fulgt opp. Utvalgt naturtype i naturmangfoldloven og referanseområder i handlingsplanen Det foreslås at utvelgelsen skal omfatte alle A- og B- lokaliteter med kystlynghei, det vil si både de svært viktige A- og viktige B-områdene. Per i dag er det registrert ca. 530 områder i Naturbase. For å sikre representativitet internasjonalt og nasjonalt velges det blant de 230 A-områdene og verneområder med kystlynghei ut et antall referanseområder. Erfaringer med skjøtsel i disse vil gi kunnskap som kan overføres til andre områder. I faggrunnlagets vedlegg 2 om kunnskapsstatus om kystlyngheiene i Norge er det gitt et forslag på slike referanseområder, 23 områder er nærmere beskrevet. Kostnad Kostnader er knyttet til økt skjøtsel, skjøtselsplaner og tilskudd til selve skjøtselen samt til kunnskapsheving, kvalitetssikring av data, kartlegging, overvåking og samordning. Handlingsplanen for kystlynghei foreslås å bygge på et samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Kostnadsanslaget i planen omfatter kostnader fra miljøvernmyndighetene, anslått til ca. 4 mill kr. første år og til ca 6,6 mill kr etter 3 år. 6

8 Innledning Kulturlandskapet i Norge og i Europa har vært og er fortsatt i sterk endring. Totalt i Europa regnes de karakteristiske kystlyngheiene som representer år gamle kulturlandskap å være redusert med 80 %. I Norge er gjengroingen nå svært tydelig og kystlynghei regnes som en sterkt truet naturtype. Jordbruket har vært, er og vil fortsatt være den sentrale aktøren når det gjelder drift og skjøtsel av kulturlandskap, også kystlyngheiene. Gjennom nasjonalt og regionalt miljøprogram i landbruket gis for eksempel tilskudd til beite for generelt å motvirke den storstilte gjengroingen som pågår, og det er egne mer målrettede ordninger for å ivareta bestemte arealer og verdier, som for eksempel kystlynghei. Inventeringen av kystlynghei på 1980-tallet, den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap på 1990-tallet, det store antallet av kystlyngheier kartlagt siden 2003 i regi av det Nasjonale programmet for kartlegging og overvåking (Interdep ) og i seinere tid prosjektet Utvalgte kulturlandskap i jordbruket, har bidratt til at mange kystlyngheier er blitt prioritert for skjøtsel. Det har vært et utstrakt samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Fokuset og innsatsen er økt seinere år, men likevel ikke nok til å sikre naturtypen kystlynghei. Det er behov for en ytterligere, samlet, helhetlig og målrettet innsats i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv om naturtypen kystlynghei, variasjonen i denne og det biologiske mangfoldet knyttet til den skal ivaretas på sikt. Hvorfor foreslå kystlynghei som utvalgt naturtype med egen handlingsplan? Kystlyngheiene hadde sin største utbredelse midt på 1800-tallet. Vi regner at de har utgjort knappe 2 % av Norges landareal (Fremstad 1993). Til sammenligning utgjør dagens dyrka mark et areal på ca. 3,2 % av Norges landareal. Opphørt bruk har ført til at kystlyngheiarealet i dag er betydelig redusert. For ca 10 år siden ble det anslått at ca 10 % av opprinnelig kystlynghei fortsatt var noenlunde intakt (Hjeltnes 1997). Det er mange grunner til å foreslå kystlynghei som utvalgt naturtype og legge fram forslag til en handlingsplan for den i Norge: - Kystlynghei er blant de sterkest truete naturtypene i Norge og Europa, - den er blant 40 rødlistede naturtyper i Norge og blant de 15 sterkt truete (EN) (Lindgaard & Henriksen 2011). - Vi regner at mer enn 80 % totalt er borte i Europa, i Norge er omkring 90 % helt borte eller i sterkt gjengroende faser - De nordlige lyngheiene i Norge er unike, de er de nordligste lyngheiene i verden og Norge har derfor et spesielt ansvar for å ivareta dem - Dagens virkemidler for å ivareta naturtypen er ikke tilstrekkelige og de er lite samordna - Kystlyngheiene inngår i kategorien åpent lavland i Norges første naturindeks. Åpent lavland skårer lavt og dårligst blant ni hovedøkosystemer indeksen vurderer tilstanden i (Nybø 2010) - Kystlyngheiene er blant våre eldste kulturlandskap, år, og som det knytter seg verdifull tradisjonskunnskap og historie til om overlevelse på kysten,- de er levende kulturminner - Driftsmetodene er fortsatt levende og brukes av noen eldre gårdbrukere 7

9 - Kystlyngheiene er varierte med flere utforminger, - noen er svært artsrike og de er også leveområde for flere rødlistede arter (Kålås et al. 2010) - De utgjør større områder og har derfor betydning for naturmangfoldet både på landskaps-, økosystem/naturtype-, arts- og genetisk nivå - Norge har nærmere 1/3 av de europeiske lyngheienes utbredelse i S-N retning, noe er fremdeles i god hevd - Under EU s habitatdirektiv er de norske kystlyngheiene klassifisert som svært truet og Nordisk ministerråd har gitt Norge ansvar for de nordlige kystlyngheiene - Kystlynghei inngår som naturtype i Emerald Network, et nettverk av viktige områder for biologisk mangfold i Europa som Norge har forpliktet seg til å bidra i (DN 2007a) - Vi har flere nordgrenser for ulike utforminger av kystlynghei i Norge: for den hyperoseaniske lyngheia med karakterarten purpurlyng (nær truet) i ligger nordgrensen like nord for Stadtlandet, for lyngheier på næringsfattig sandig jord ligger den på Lista, mens de sørskandinaviske lyngheiene langs den svenske vestkyst har sin nordgrense på Hvaler i Østfold - Kystlyngheiene er bærekraftige økosystemer, leverer en rekke økosystemtjenester og er viktige produksjonssystem i et klimaendringsperspektiv - Kystlyngheiene er karakteristiske landskap som er identitetsskapende for befolkningen i denne delen av landet og av stor betydning både for rekreasjon og reiselivet i Norge - Kystlyngheiene er svært godt egnet for undervisning om samspillet mellom naturen og mennesker - Kystlyngheiene inneholder arter med lav tålegrense for nitrogen og vil være egnet for overvåking av virkningen på økosystemet av langtransporterte og regionale utslipp av nitrogen Ambisjonsnivå i lys av utviklingstrender Nedlegging av bruk er en utvikling som fortsatt preger landbruket i Norge. Slik utvikling vil sannsynligvis føre til at mer kystlyngheiareal gror igjen. Men i lys av klimaendringene og fokus på bærekraftig jordbruk kan nettopp kystlyngheiene bli attraktive som beitemark for særlig sau igjen. Behovet for økt matproduksjon i hele verden og fokus på økt selvforsyning i Norge ikke bare kan, men bør også bidra til at kystlyngheiene blir sett på som en verdifull ressurs og en naturlig del av jordbruket i framtida. Jord- og skogbrukspolitikken, klima- og miljøvernpolitikken,og ulike stimuleringsordninger for arealbruk vil ha stor innflytelse på kystlyngheienes skjebne. I dette bildet, mellom ulike interesser og politikk, balanserer handlingsplanen for kystlynghei mellom det å være realistisk og ambisiøs. Den tar inn over seg at det gamle kulturlandskapet og kystlyngheiene er i ei brytningstid, der utviklingen er vanskelig å si noe sikkert om. Den angir et omfang av kystlyngheier som bør skjøttes. Hvilke og hvor mange kystlyngheier man klarer å sikre skjøtsel og drift av på sikt vil være sterkt påvirket av den enkelte gårdbruker og grunneier, så vel som hvilke interesser som vinner fram i samfunnsutviklingen. 8

10 Kystlyngheiene har et gunstig karbonkretsløp ved at karbonet går videre i en klimavennlig kjøttproduksjon ved aktiv beitebruk. Gammel norsk sau, villsau eller utegangersau beiter ute på vinteren, på skuddene til den vintergrønne røsslyngen (Calluna vulgaris). Foto: Akse Østebrøt. 9

11 Del I. Kystlynghei naturfaglig utredning 1.1. Hva kystlynghei er Semi-naturlig naturtype, kulturlandskap Kystlynghei omfatter åpne, heipregete og trebare områder med dvergbusker, først og fremst røsslyng (Calluna vulgaris). De er formet gjennom rydding av kratt og skog og flere hundre eller tusen års hevd gjennom beite, for det meste helårsbeite, regelmessig lyngbrenning og eventuelt lyngslått. (Etter Naturtyper i Norge, NiN, Halvorsen et al. 2009a). Kystlynghei er en del av det gamle jordbrukssystemet på kysten. Landskapet bestod av et mindre areal innmark og et stort areal utmark som ble utnyttet til beite (jf vedlegg 2). Denne utmarka bestod i hovedsak av kystlynghei og det er de vintergrønne røsslyng-skuddene som utgjør beiteressursen på vinteren. Lyngheilandskapet er et av våre eldste kulturlandskap. Her finner vi også mange kulturspor i form ulike kulturminner. Kystlynghei er kulturmark, en såkalt semi-naturlig naturtype. Det vil si at vegetasjonen er påvirket over lang tid av menneskelig aktivitet og er avhengig av denne. Opphører påvirkningen gror heia igjen. De fleste artene i semi-naturlig vegetasjon forekommer naturlig i regionen, men fordelingen og forekomsten av dem er avhengig av menneskelig påvirking som hogst, rydding, slått, brenning og beite. Foto: Adresseavisa Naturtypen kystlynghei varierer fra fattige til rike, fra fuktige til tørre typer og fra sør til nord og fra vest til øst. Variasjonen avspeiles i vegetasjonen og naturmangfoldet. Hoved-typene 10

12 utgjøres av tørrhei, som omfatter de fattige utformingene av røsslyngdominert hei, rikhei, som omfatter gras- urterike heier og fuktige kystlyngheier, som omfatter en rekke vegetasjonsutforminger der flere er beslektet med fastmattemyr. Fremstad (1997) lister opp 19 utforminger av kystlyngheier. I NiN (Halvorsen et al. 2009b) er naturtypen kystlynghei delt i 6 natursystemstyper eller grunntyper (som dekker de overnevnte typene): Kalkfattig kysthei, kalkfattig kystfukthei, Iintermediær kysthei, intermediær kystfukthei, Kalkkysthei og kalkkystfukthei Disse kan deles i en rekke undertyper etter flere faktorer og tilstander som er kilde til en stor variasjon, eks. kornstørrelse i marka, solinnstråling, eutrofiering, ferdsel, bruksform, gjengroingstilstand m.v. Det kan være og er glidende overganger til andre naturtyper, både mot beite-slåttemark, åpen grunn naturmark, åpen myr, fjellhei og tundra. Overganger er inngående behandlet i NiN. Det er først og fremst naturtypen kystlynghei som er spesiell og som har betydning for ivaretakelse av variasjonen av natur. De fleste kystlyngheiene er fattige typer med et lavt artsmangfold. De kalkrike kystlyngheiene er imidlertid artsrike, noen er ekstremrike. De rike og ekstremrike heiene har en mindre utbredelse enn de fattige og de fleste finner vi nordover. Biomangfold-hotspot i kalkrik kystlynghei. Alstadhaug, Nordland. Foto: Lise Hatten. 11

13 En mer omfattende beskrivelse av kystlyngheier i Norge, om tradisjonskunnskap og driftsformer (kystlyngheier som beiteressurs, lyngslått, torvtaking og moldtaking) samt gradienter og vegetasjonstyper) er gitt i vedlegg Plantelivet Noen arter forekommer i hovedsak bare i lyngheier, også noen mer sjeldne og rødlistede, men det er få arter som bare er knyttet til lyngheiene. For de rødlistede artene som finnes her er lyngheiene svært viktige. Artsrikdommen avhenger av mange faktorer, deriblant jordsmonnet, beliggenhet, skjøtselshistorikk og røsslyngens (Calluna vulgaris) alder. Kystlynghei i god hevd består i regelen av en mosaikk av lynghei i ulike stadier, som resultat av at man bare svir deler av heia med jevne mellomrom. Dette gir et godt beitegrunnlag over tid og er sammen med beitingen gunstig for det biologiske mangfoldet. Slik moderat påvirking begunstiger arter knyttet til åpne arealer, som lyskrevende og konkurransesvake arter. Gammel lynghei, der røsslyngen er gammel, er ofte artsfattig, mens lyngheier med yngre lyng innholder mer urter og gras. Vi finner flere vanlige arter i lyngheia. Røsslyng er den karakteristiske, men også mange andre lyngarter finnes her; blokkebær (Vaccinium uliginosum), blåbær (V. myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea), krekling (Empetrum nigrum) og mjølbær (Arctostaphylos uvaursi). Av grasog starrarter finner vi ofte gulaks (Anthoxanthum odoratum), engkvein (Agrostis cappilaris), smyle (Avenella flexuosa), kornstarr (Carex panicea) og bråtestarr (C. Pilulifera). Av urter er tepperot (Potentilla erecta), skrubbær (Chamaepericlymenum suecicum), blåklokke (Campnula rotundifolia), legeveronika (Veronica officinalis), gullris (Solidao virgaurea) og tiriltunge (Lotus corniculatius) vanlige (Nilsen ). Eksempel på arter som er mindre vanlige og som finnes i de sørlige kystlyngheiene er klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) (sterkt truet), blodstorkenebb (Geranium sanguineum), fagerperikum (Hypericum pulchrum), kystmaure (Galium saxatile), firtann (Teucrium scorodonia), sandskjegg (Corynephorus canescens), dvergsmyle (Aira praecox) og sandkarse (Teesdalia nudicaulis). I Rogaland er også solblom (Arnica motana) (sårbar) og bustsmyle (Deschampsia setacea) (sterkt truet) knyttet til lyngheier (Jordal 2007). I fuktheiene i sørvest som huser mye av klokkesøtebestandene synes røsslyng å spille en underordnet rolle. Dette kan bero på nitrogennedfall og trenger en nærmere utredning. Det utarbeides egne faggrunnlag med handlingsplaner for klokkesøte og solblom. Arter som er vare for kulde finnes bare i sør og sørvest, for eksempel purpurlyng (Erica cinerea) (nær truet) som har nordgrense på Sunnmøre. Mer fuktighetskrevende arter og fjellarter øker i forekomst nordover i Trøndelag og Nordland. I vest kommer en rekke arter med vestlig utbredelse inn, for eksempel klokkelyng (Erica tetralix), bjønnkam (Blechnum spicant), vestlandsvikke (Vicia orobus), lyngøyentrøst (Euphrasia micrantha), heiblåfjær (Polygala serpyllifolia), kystmaure (Galium saxatile), heisiv (Juncus squarrosus) og heistarr (Carex binervis). Arter på rødlista her er purpurlyng og flere mosearter. En annen sjelden art er irsk kystmyrklegg (Pedicularis sylvatica ssp. hibernica). I Midt- og Nord-Norge er slåttestarr (Carex nigra) og torvull (Eriophorum vaginatum) vanlige i tillegg til alpine arter som kommer inn, som dvergbjørk (Betula nana) og rypebær (Arctous alpinus), greplyng (Loiselurea procumbens) og molte (Rubus chamaemorus). 12

14 I de spesielle kalkrike heiene finnes blant annet svarttopp (Bartsia alpina), reinrose (Dryas octopetala), vill-lin (Linum cathartium), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), hårstarr (Carex capillaris), blåstarr (C. flacca) og flere orkideer som rødflangre (Epipactis atrorubens), stortveblad (Listera ovata) og vårmarihand (Orchis mascula) samt lokalt Vegamaure (Galium normanii) (nær truet, Fremstad et al. 2001) De sørlige kystlyngheiene i Rogaland og Agder er viktige leveområder for klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) (sterkt truet). Foto: John Bjarne Jordal. 13

15 Purpurlyng (Erica cinerea) (nær truet) er vàr for kulde og finnes bare i de vestlige kystlyngheiene, nordgrensen er på Sunnmøre. Selje, Sogn og Fjordane. Foto: Akse Østebrøt Orkideen kvitkurle (Pseudorchis albida) (sårbar) kan finnes i kystlyngheier nordover. Lofoten, Nordland. Foto: Akse Østebrøt. 14

16 Lyngheiene har et interessant dyreliv Lyngheiene har et interessant og spesielt dyreliv. Hoveddelen av det som er karakteristisk for heiene er mindre, virvelløse dyr, insekter og edderkopper (Araneae). Lyngheiene er spesielt et eldorado for edderkopper, særlig gruppen dvergedderkopper (Linyphyiidae) er artsrik. Vi finner flere arter av hjulspinnere (Araneidae), ulveedderkopper (Lycosidae), rovedderkopper (Pisauridae) og panteredderkopper (Gnaphosidae), videre lyngrovedderkopp (Pisaura mirabilis) og myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) som er den største edderkoppen i Norge (ca 2 cm). (Skartveit 2009.) Lyngheiene har mange påfallende og nokså store arter av sommerfugler. Gruppa dagsommerfugler er dårlig representert, eksempel er grønvinge (Calophyrus rubi). Andre er viklere (Tortricidae), bjørnespinnere (Artiidae), spinnere (Lasiocampidae og Saturniidae) som eikespinner (Lasiocampa quercus callunae) og målere (Geometridae). Smalvingemåler (Pachycnemia hippocastanaria), røsslyngmåler (Dyscia fagaria) og lyngheimåler (Perconica strigillaria) er sjeldne arter som i Norge bare finnes i lynghei. De mest karakteriske dyrene er de som foretrekker åpen mark, gjerne fordi de er knyttet til planter her og ikke kan tåle kalde vintre. Kystlyngheia er derfor et av få brukbare miljø for slike arter, og dette miljøet har særegne dyresamfunn (Skartveit 2009). I følge den svenske handlingsplanen for klokkesøte (Naturvårdsverket 2007) viser studier i England og Sverige at bare de største områdene har utsikter til å opprettholde artsinnholdet av insekter over tid, i mindre restarealer dør arter ut. Videre er det vist til intrikat samliv mellom klokkesøte, klokkesøteblåvinge (Glaucopsyche alco) (ikke påvist i Norge) og symbiose/ parasittisme med maur (Vespoidea), trolig ulike maurarter i ulike områder. Det er forholdsvis høye artstall også av jordløpere (Carabidae) i disse heiene. Humler/villbier (Apinae) er også en viktig artsgruppe i lyngheier. Det er behov for økt kunnskap om insekter i lyngheiene i Norge. Det er relativt få pattedyr i lyngheia, men dvergspissmusa (Tachina grossa) kan være mangetallig. Ellers opptrer både hjort (Cervus elaphus) og rådyr (Capreolus capreolus) her. Lyngheia har noen karakteristiske fuglearter. Svartstrupe (Saxicola torquata) (nær truet) er en svært sjelden art som omtrent bare forekommer i lynghei. Det samme gjelder bergirisk (Carduelis flavirostris) (nær truet), også en sjelden art med vestlig utbredelse som vi finner i lyngheiene. Orrfugl (Tetrao tetrix), hubro (Bubo bubo) (sterkt truet) og steinskvett (nær truet) har også tilhold i kystlyngheiene. Det er laget egen handlingsplan for hubro (DN 2009a). Grågås (Anser anser) har ofte hekkeplasser i kystlynghei, det samme har storspove (Numenius arquata) (nær truet). Noen steder hekker også småspove (N. phaeopus) i kystlynghei. Flere arter måker (Larus spp.) kan ha hekkekolonier i kystlynghei, og tyvjoen (Stercorarius parasiticus) kan også hekke her. Heipiplerke (Anthus pratensis) forekommer vanlig. Også sanglerke (Alauda arvensis), tornsanger (Sylvia communis) og løvsanger (Phylloscopus trochilus) kan være vanlige, de to sistnevnte helst om det er noe kratt. Dersom det er smågnagere, ser en ofte jordugle (Asio flammeus) på matsøk i heiene. I fuktige partier finnes ofte enkeltbekkasin (Gallinago gallinago). Mange kystlyngheier har også en spesiell vadefuglfauna der flere arter er i tilbakegang. Vi finner for eksempel den meget sjeldne sørlige myrsnipen (Calidris alpina ssp. schrinzii) knyttet til heiene i Rogaland (Breihagen 2008). 15

17 Eikespinner, hunn, (Lasiocampidae quercus callunae), en av våre største sommerfugler. I Norge livnærer den seg nesten utelukkende på lyng og er knyttet til kystlyngheier. Foto: Anders Lundberg. Grønnvinge (Calophyrus rubi), karakteristisk og en av få dagsommerfugler i kystlynghei, og alene i Norge om å være grønn under vingene. Her på skogstorkenebb (Geranium sylvaticum). Foto: Sissel Rübberdt. 16

18 Kysthumle (Bombus mocurum) er knyttet til kystlyngheier, her på blåtopp (Molinia caerulea). Foto: Tor Bollingmo. Hubro (Bubo bubo) (sterkt truet) hekker ofte i kystlyngheier, her en ungfugl som så vidt er i stand til å fly. Sleneset, Lurøy, Nordland. Foto: Lars Løfaldli. 17

19 Enkeltbekkasin (Gallinago gallinago) er karakterart i kystlyngheiers fuktige småmyrer. Foto. Tor Bollingmo Økosystemtjenester Kystlyngheiene leverer en rekke økosystemtjenester, knytte til grunnleggende støttetjenester (jordsmonndannelse, fotosyntese m.v.), varer og produkter (kjøtt, ull, skinn, honning), regulerende tjenester (gunstig karbonkretsløp, vannbalanse, redusert fare for brann) og kulturelle eller immaterielle tjenester (kulturhistorie, kulturminner, opplevelsesverdi). Økosystemstjenester i kystlyngheiene er utdypet i vedlegg Utbredelse og status Utbredelse i Norge og Europa Kystlyngheiene i Norge er en del av et europeisk kystlyngheiområde som strekker seg langs atlanterhavskysten fra Portugal til Lofoten. I Norge forekommer kystlynghei i et belte langs kysten fra Kragerø (Telemark) til Lofoten (Nordland). Det er også, sett i Europeisk sammenheng, en nordøstlig utpost med kystlynghei i Hvaler (Østfold). Det finnes noen få registrerte lokaliteter med kystlynghei nord for Lofoten. Vi mangler i dag kunnskap om i hvor stor grad disse er kulturbetinget og dermed faktiske kystlyngheier. De norske kystlyngheiene i et internasjonalt perspektiv er beskrevet i vedlegg 2. Her gis også vurderinger av regionale problemstillinger knyttet til kystlyngheiene i Norge. 18

20 Status på Norsk rødliste for naturtyper 2011 Kystlynghei har status som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for naturtyper (Lingaard & Henriksen 2011). Kystlynghei er blant de 40 rødlistede naturtypene på denne nye rødlista og blant de 15 med status sterkt truet Oversikt over kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer Kystlyngheier i Norge som ennå er i drift forvaltes først og fremst gjennom landbruket og de økonomiske virkemidlene over jordbruksavtalen. Siste 20 år har det vært flere prosjekter som omfatter kulturlandskap som har bidratt til betydelig økt kunnskap om kystlyngheiene. Disse har omfattet både kartlegginger, verdisetting og prioriteringer for forvaltning og tiltak. Kartlegginger og registreringer som omfatter kystlyngheier er i varierende grad fulgt opp med tiltak og skjøtsel. Lyngheier i Rogaland ble kartlagt i 1983 (Steinnes 1988) og blant annet fulgt opp i fylkesdelplan for naturvern. Inventeringen som ble gjort på Vestlandet av NINA på slutten av 1980-tallet (Fremstad et al.1991) gir blant annet forslag til 12 prioriterte lokaliteter i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og begge Trøndelagsfylkene. Forslaget ble ikke fulgt opp i sin helhet, men noen av områdene ble seinere prioritert i den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap på 1990-tallet (DN 1994). Siste år er flere områder av disse igjen gitt særskilt forvaltning i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og fulgt opp med skjøtsel. I seinere år er kystlyngheier i hovedsak kartlagt og verdisatt (etter DN-håndbok 13) i regi av det Nasjonale programmet for kartlegging og overvåking. Oversikt over viktige kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter kystlyngheier: Verneområder, indirekte omfattes mange kystlyngheier (MD, DN ) NINAs kartlegginger på Vestlandet og i Midt-Norge på slutten av 1980-tallet (Fremstad et al.1991). Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (MD, DN med deltakelse av landbrukssektoren ) Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold (Interdep ) Verdensarv, Vegaøyene omfatter en del kystlynghei (MD, DN, Kommunen 2005, LUF, LMD fra 2008) Regionale miljøprogram (RMP) i jordbruket (2005, rullering 2008) Spesielle miljøtiltak i landbrukets kulturlandskap (SMIL 2004) Utvalgte kulturlandskapet i jordbruket (MD, LMD og SLF, DN og RA, fra 2009) Faggrunnlag for kystlynghei med sikte på utvelging til uvalgt naturtype, med forslag til forskrift for kystlynghei som utvalgt naturtype (DN 2011) Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap Den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap i Norge (DN 94) omfatter flere kystlyngheiområder. Det er den første og eneste, store og samordna registreringen av kulturlandskap i landet. Intensjonen var å fange opp store, helhetlige områder med både store biologiske og kulturhistoriske verdier. Resultatet var en liste på ca. 280 høgt prioriterte kulturlandskap, derav en representativ liste, basert på landskapsregioner i Norge på 112 områder. Disse finnes i en egen kulturlandskapsmodul i Naturbase. Av disse er ca. 30 områder kystlyngheier, hvorav noen er verneområder. Eksempler på prioriterte kystlyngheier i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap er: 19

21 Skeisneset og Borgan i Nord-Trøndelag, Tarva i Sør-Trøndelag, Sør-Smøla i Møre og Romsdal, Hoddevik i Sogn og Fjordane, Lygra i Hordaland, Rennesøy og Utsira i Rogaland, Penne/Lista i Vest-Agder. Områdene i den nasjonale registreringen er mer eller mindre fulgt opp med forvaltnings- og skjøtselsplaner og aktiv forvaltning gjennom landbrukets ordninger. Miljøvernmyndighetene har supplert med noe tilskudd til tiltak for biologisk mangfold. Rapporteringer fra fylkesmennene, basert på deres kunnskap om status og hevd, i 2002 og 2006, viste at ca halvparten av områdene var i bruk, men at den andre halvparten bar tydelige tegn på gjengroing og forfall Nasjonalt program for kartlegging og overvåking og kommunal kartlegging DN - håndbok 13 beskriver metodeopplegg for kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold til bruk i en kommunal kartlegging ( ) der kulturlandskap inkludert kystlynghei inngår. Hovedtyngden av kartleggingen i kulturlandskapet har foregått som en supplerende kartlegging (til den kommunale) i regi av det Nasjonale programmet for kartlegging og overvåking (Interdep ) og i regi av DN. Satsingen er et ledd i oppfølgingen av Konvensjonen om biologisk mangfold (St.meld. nr. 42, ) og en fellessatsing der sektordepartementene har bidratt i henhold til sine ansvarsområder. Programmet ledes av Miljøverndepartementet, det faglige ansvaret er lagt til DN og det er et viktig ledd i arbeidet med å nå 2010-målet om å stoppe tapet av biologisk mangfold. Målet med arbeidet er å gi informasjon om stedfesting og verdiklassifisering av viktige områder for biologisk mangfold, endringer i biologisk mangfold over tid og om årsakene til endringene. Videre komme med forslag til tiltak og oppfølging av disse. Metodikken i kulturlandskapet omfatter først og fremst kartlegging og verdisetting av naturtyper; A - svært viktige, B - viktige og C lokalt viktige. Dette er med andre ord en kartlegging av arealer med en bestemt naturtype mens den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap også hadde fokus på helhet. Det er utført kartlegging av naturtyper, herunder kystlyngheier, i alle fylker. Kartleggingen er ikke heldekkende. De viktigste områdene for biologisk mangfold er søkt kartlagt. Enkelte deler i noen fylker og noen kommuner har imidlertid fortsatt behov for mer kartlegging. Kartleggingen omfatter ikke verneområder. Basert på ny kunnskap fra naturtypekartleggingen, tidligere kunnskap fra den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap og kunnskap om verneområdene, ble det i tillegg gjort en samlet vurdering og pekt på noen få stjerneområder i fylket/regionen. Stjerneområdene utgjør representative og helhetlige kulturlandskap med verdifulle biologiskmangfoldlokaliteter. Denne faglige vurderingen av områdene er nyttig kunnskap når områder for skjøtsel skal prioriteres. Flere kystlynghei inngår blant disse. Disse finnes i de fylkesvise rapportene fra kartleggingen utgitt av DN (Norderhaug 2007, Bjureke 2008, Jordal 2008, Jordal & Gaarder 2009) og NTNU (Moen et al. 2006). Stjerneområder med kystlynghei er foreløpig: Midt-Norge: Kalvøya i Vikna, Tarva i Bjugn og Sør-Smøla Møre og Romsdal: Runde-Nerlandsøy-Skorpa i Herøy, Riste i Sande, Sandsøya-Voksa i Sande, Sør-Smøla i Smøla Hordaland: Litle Karlsøy og Mølster i Austevoll, Lygra og Lurekalven i Lindås 20

22 Rogaland: Laksesvelafjellet - Ogna og Ognadalen Hellvik i Bjerkreim og Eigersund, Hodnefjell- Dale - Vikefjell og Helland - Bø, Rennesøy og Sør for Blikshavn i Karmøy. Agder: Marka i Farsund, Østre Randøya og Dvergsøya i Kristiansand. Kystlyngheier regnes for å være nokså godt kartlagt i de fleste fylker, og det vil si at det finnes en noenlunde god oversikt over lokaliteter med naturtypen, med unntak av Nordland, der det pågår noe kartlegging 2010, og Agder, der kunnskap om drift er mangelfull. Verdens nordlige kystlyngheier er unike og finnes bare i Norge, her fra Slesneset hvor hubrobestanden er stor. Lurøy, Nordland. Foto: Lise Hatten Kystlynghei i verneområder og verdensarv Det er ikke noe tematisk vern for kystlyngheier, og få enkeltområder er vernet med kystlynghei som hovedverneformål (eks. Synesvarden landskapsvernområde med plantevernsfredning i Rogaland). Flere av tematiske planer (på andre tema) fanger imidlertid opp naturtypen mange steder. Dette gjelder særlig verneplanene for hhv sjøfugl, myr og våtmark og flere landskapsvernområder. Evaluering av vernet i Norge (Framstad et al. 2010) viser at kystlynghei er mangelfullt representert. Felles for flertallet av kystlyngheiene som inngår i verneområder er derfor at de i utgangspunkt ikke er vernet med formål å ivareta lyngheia og mange har stort behov for igangsetting eller økt langsiktig skjøtsel om de skal ivaretas. Enkelte av verneområdene er 21

23 med i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap, seinere også i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (se under) og er fulgt opp med skjøtsel i disse sammenhengene. Skjøtselsinnsatsen i verneområder har økt i prioriterte områder, inkludert noen kystlyngheier. Det arbeides med å få oversikt over naturtyper i verneområder bl.a. gjennom utarbeidelse av et vegetasjonskart og kartlegging etter NiN. Vi finner kystlyngheier delvis i: Nasjonalpark og noen store landskapsvernområder. Nasjonalparkene omfatter mest alpine områder, men den siste landsplanen omfatter viktige kystlyngheiområder på Sørlandet gjennom Flekkefjord landskapsvernområde, Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde og Hvaler nasjonalpark. Også Vegaøyan omfattes av landsplanen. Mindre verneområder som naturreservater, fugle- og plantefredningsområder (våtmark-, myr- og sjøfuglområder). For noen områder er flere temaer fanget opp i samme plan (kystverneplaner, den foreslåtte verneplanen for Smøla). Vedlegg 4 gir en oversikt over de verneområdene som i naturbase er angitt med kystlynghei (34 områder), verneformålet er i regelen noe annet. Det har ikke vært noen systematisk verneplan for kystlynghei og kystlynghei er ikke godt kartlagt i verneområder og hevden er ofte dårlig. Områdene vernet etter naturvernloven har vært forvaltet etter en verneforskrift som fastsettes for hvert enkelt område. Verneområdene forvaltes normalt av fylkesmannen, men kommuner har fått delegert forvaltningsansvaret. Et viktig virkemiddel i forvaltningen er en forvaltningsplan som avklarer hvordan verneforskriften skal tolkes og gir føringer for skjøtsel, tilrettelegging, oppsyn m.v. Det arbeides med å utvikle bruk av bevaringsmål som angir hvilken tilstand som ønskes eller unngås å ha i verneområdet. Skjøtselstiltak kan utføres av grunneier selv, som ledd i den ordinære jordbruksdriften innenfor rammen av verneforskriften. Skjøtselsarbeidet kan også utføres av Statens naturoppsyn (SNO) som tjenestekjøp. Effekten av skjøtselstiltakene skal overvåkes og dokumenteres. Kystlynghei finnes på Vega, som er ett av verdensarvområdene. Disse har et eget økonomisk virkemiddel. Vega innholder blant annet kalkrike kystlyngheier som er delvis prega av gjengroing. Noen av disse inngår helt eller delvis i verneområder som det nå er utarbeidet skjøtselsplan for. Skjøtselsarbeid ble satt i gang i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket De Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket er helhetlige kulturlandskap som er representative for Norges ulike kulturlandskap i jordbruket. De utgjør utstillingsvinduer og referanseområder for skjøtsel og skal bidra til å ivareta store biologiske og kulturhistoriske verdier. Noen kystlyngheier inngår blant de hittil 22 Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket. Behovet for en styrket innsats i særlig verdifulle kulturlandskap ligger bak miljøvern- og landbruks- og matdepartementets utpeking av 22 områder (20 i 2009, 2 i 2010) som gis en særskilt forvaltning. Fylkene kom med forslag som i hovedsak er basert på den nasjonale 22

24 registreringen av verdifulle kulturlandskap. Et sekretariat av SLF, DN og RA stod for tilrådningen. Med ordningen er det et eget uavhengig økonomisk virkemiddel som delvis finansieres over jordbruksavtalen og delvis over miljøverndepartementets budsjetter til tiltak og skjøtsel. Landbruket får med dette en mer aktiv forvaltningsrolle i de verdifulle kulturlandskapene. Forvaltningen baseres på forvaltnings- og skjøtselsplaner og på frivillige, langsiktige kontrakter mellom grunneiere og myndigheter. Fylkesmannen har ansvar for praktisk gjennomføring og oppfølging sammen med kommunene og grunneiere. Sekretariatet følger opp prosjektet på nasjonalt nivå. Kystlyngheiområder som inngår er: Skeisneset (deler er verneområde) i Nord-Trøndelag Rennesøy i Rogaland Penne/Lista i Vest-Agder Hoddevik i Sogn og Fjordane, Tarva (delvis verneområde) i Sør-Trøndelag Blomsøya i Nordland Regionale miljøprogram (RMP) og spesielle tiltak (SMIL) i jordbruket De økonomiske virkemidlene i landbruket er helt sentrale i forvaltningen av kystlyngheier, i likhet med andre kulturmarker og kulturlandskap knyttet til jordbruket. Dagens status av kystlyngheier i drift er betinget av tilskuddene i landbruket. De viktigste i denne sammenhengen er RMP og SMIL. Begge er evaluert i senere år (se 2.2.2). Også innenfor de nasjonale ordningene kan regnes at noe tilskudd som gis til beite på kysten kan omfatte lyngheier. RMP gis som årlige tilskudd til tilskuddsberettige grunneiere. Etter rulleringen i er ordningen blitt mer målrettet. Alle kystlynghei-fylkene har for eksempel ordninger for tilskudd til kystlynghei, de fleste helt egne. Ca. 1,5 mill. kr. ble i 2006 gitt fra RMP til egne ordninger med kystlyngheier. I 2009 gikk 2,4 % (ca 30 mill kr av totalt 415 mill kr) til biologisk mangfold tiltak og fra disse gikk det under 1 mill til lyngheiskjøtsel (SLF pers. medd.) Mest RMP-midler til opprettholdelse av kystlyngheier er gitt som tilskudd til verdifullt kulturlandskap, naturtype og/eller utmarksbeite (her er ulike ordninger i fylkene). Også tilskudd til gjengroingstiltak kan omfatte lyngheiskjøtsel. Fra kysten i Sør-Norge til Nordland (jordbruksregion 1 etter Skog og landskap, Puschmann 2008) har det vært en stor økning i beitetilskudd I 2004 ble det gitt føringer i nasjonalt miljøprogram (i jordbruket) for RMP gjennom jordbruksavtalen. Da ordninger i RMP skulle utformes var det er overordnet krav at hver ordning måtte være forankret i ett av de to hovedområdene: tiltak for å ivareta kulturlandskapet og tiltak for å redusere forurensinger. Her ble tiltak for å styrke setring og tiltak for å ivareta aktivt beitebruk uthevet som sentrale underområder under kulturlandskapstiltakene. Fordi tilskudd til kystlyngheier gis/kan gis fra flere ordninger, der noe gis pr areal, annet pr dyr, finnes ikke en samlet oversikt over tilskudd i landet. SMIL-ordningen er engangstiltak rettet mot tre hovedområder; kulturlandskapstiltak, tiltak mot forurensing og planleggings- og tilrettleggingstiltak (SLF 2009). Ca 80 % av midlene gikk i perioden til kulturlandskapstiltak, som bl a favner tiltak til biologisk mangfold og gammel kulturmark. Av disse, gikk ca 30 % til gamle kulturmarker, og ca 5 % til biologisk mangfold. 2 % av midlene til biologisk mangfold og gamle kulturmarker er gått til lyngheiskjøtsel (SLF 2009). 23

25 Sammenstilling av naturtypedata i naturbase Data fra kartlegginger er tilgjengeliggjort i Naturbase: Dataene er også tilgjengeliggjort i Gårdskart på nett; Sammenstillingen er av data i naturbase pr og gjelder naturtypedata (utenfor verneområder), som gir hovedtyngden av tilgjengelig data om kystlynghei. Figur 1 under viser både A-, B- og C- områder (hhv svært viktige, viktige og av lokal verdi). Fig. 1. Fordeling kartlagte kystlyngheier (A-, B- og C- lokaliteter) i naturbase. 24

26 Antall og areal Til sammen er det stedfestet et stort antall lokaliteter med kystlynghei; ca. 230 svært viktige, (A), 300 viktige (B) og 80 lokalt viktige (C) områder, jfr. Fig. 2. Fig. 3 viser antall lokaliteter pr fylke. Rogaland har høyest antall, ca 190 lokaliteter totalt, derav ca 65 verdisatt til A. Fig. 4 viser at ca dekar er verdisatt til A og ca dekar verdisatt til B. Fig. 5 viser at kystlyngheiene i Rogaland utgjør til sammen ca dekar dekar har A- verdi. Rogaland har betydelig andel av kartlagt kystlynghei i naturbase. Møre og Romsdal har det nest høyeste antall lokaliteter med kystlynghei, ca 120 totalt, derav 25 lokaliteter med A-verdi. Kystlyngheiene her utgjør ca dekar totalt hvorav ca med A-verdi. Sogn og Fjordane er fylket etter Rogaland med størst areal, dekar, derav ca dekar verdisatt til A. Naturtype Kystlynghei Antall A Antall B Antall C Naturtype Kystlynghei Fig. 2. Antall kystlynghei-lokaliteter verdisatt til A-, B- og C Antall(C) Antall(B) Antall(A) Fig.3. Antall kystlynghei-lokaliteter av A, B og C pr. fylke. 25

27 Naturtype kystynghei Naturtype kystynghei Areal A Areal B Areal C Fig.4. Areal av kystlyngheier fordelt på A, B og C Areal(C) Areal(B) Areal(A) 0 Fig. 5. Areal av kystlyngheier pr fylke av A, B og C. 26

28 Størrelse Flertallet av kystlyngheiene har en arealstørrelse på dekar, jfr fig. 6. Godt over 80 A-områder er på dekar. Ca 40 A-områder er ennå større, mellom 1000 og dekar. Videre kommer det 8 A-områder som er over dekar. Disse finnes først og fremst i Rogaland, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag > da da da da < 10 da A B C 6. Størrelse på lokalitetene av kystlyngheier av A, B og C. Fig < 10 da da da da > da Fig.7. Fordeling av kun A-områdene på størrelse pr fylke. 27

29 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % < 10 da da da da > da Fig.8. % - andelen av størrelse (r) i A-lokalitetene av kystlyngheier i fylkene. Hevd og datakvalitet Det meste av kystlynghei-naturtypedatene er kommet inn i basen seinere år, noen kan være 5-7 år gamle, enkelte ennå eldre. Gjengroingen i lyngheier tar tid (20-40 år). I seine faser går gjengroingen fortere. I disse fasene bærer lyngheia fortsatt preg av å være lynghei og kan restaureres. Artsmangfoldet øker i gjengroingen til et viss punkt, da det går ned og lyngheia endrer karakter. Informasjon om hevd eller tilstand til kystlyngheiene på kartleggingstidspunktet kan derfor være endret om området ikke er i drift, beitetrykket ikke er stort nok eller det på andre måter ikke skjøttes godt. Å holde dataene om naturtyper i kulturlandskapet oppdaterte med hensyn til hevd/tilstand er en stor utfordring, da denne kan være endret etter noen år, særlig dersom kartlegging ble gjort i en fase da gjengroingen var startet og tiltak ikke iverksatt. Det må derfor tas høyde for at lokalitetene vil trenge sjekk i felt. Feltsjekk og oppdatering på dette punkt må skje når skjøtselsavtaler vurderes inngått. Kartleggingsdata kan på mange måter betraktes som ferskvare. Særlig i kulturlandskapet kan endringer skje og dataene må oppdateres. Det gjelder særlig hevdstatus, men også avgrensing og artsinnhold. Kystlyngheier er nokså godt kartlagt i de fleste fylker, det vil si at oversikt over lokaliteter med naturtypen er ganske god og svært viktige lokaliteter er kjent. Unntatt er Nordland (der det fortsatt er behov) og Agder der kunnskap om drift mangelfull. Alle fylker er ikke like godt kartlagt. Rogaland synes for eksempel å være overrepresentert. Sikring av datakvalitet, feltsjekk og kartlegging er prioriterte tiltak i handlingsplanen. 28

30 Fattig lynghei 6-7 år etter opphørt beite. Hevden begynner å bli dårligere, røsslyngen eldes. Froan, Sør-Trøndelag. Foto. Tor Bollingmo Oversikt over trusler Gjengroing, opphørt bruk Opphørt bruk med gjengroing anses for å være både hovedårsak til tilbakegang og hovedtrussel i Norge. Einer (Juniperus communis) og bjørk (Betula spp.) er de vanligste gjengroingsartene. Tilbakegangen gjør at typen i sin helhet ansees som en truet naturtype (Fremstad og Moen 2001) og den er blant 15 sterkt truete naturtyper i Norge på den nye rødlista for naturtyper (2011). Under EU s habitatdirektiv er de norske kystlyngheiene klassifisert som svært truet og Nordisk ministerråd har gitt Norge ansvar for de nordlige kystlyngheiene. Når kystlynghei gror igjen tapes både biologiske og kulturhistoriske verdier. Betydelig areal i Norge er gjengrodd eller er i ulike gjengroingsfaser. I dag er en svært stor andel av tidligere kystlyngheier i seine faser der suksesjonen akselererer og kratt og skog overtar de tidligere åpne heiene. Endra klima synes også å påskynde disse gjengroingsprosessene Nydyrking og gjødsling Nydyrking og oppgjødsling er en vesentlig trussel, særlig for lavtliggende kystlynghei i Rogaland. Her fører økt behov for spredeareal for husdyrgjødsel til økt trussel for oppgjødsling av kystlyngheier. Det er eksempler på at lyngheier blir kalket og gjødslet med kunstgjødsel (som det ikke trengs tillatelse til) for så å bli godkjent for oppdyrking eller som spredeareal (Fylkesmannen i Rogaland 2003). Dette er ennå en aktuell problemstilling (Fylkesmannen i Rogaland pers. medd.) Avsetning av nitrogen via nedbør, langtransportert 29

31 nitrogenforurensing, utsetter lyngheiene i sør og sørvest for gjødsling. Denne endrer vegetasjonen i heiene blant annet ved at innslaget av grasarter øker (Aarrestad 2009) Skogplanting og spredning av fremmede arter Mange plantefelt med sitkagran (Pinaceae sitchensis) ble anlagt rundt midten av 1900-tallet og utover. Dette er en fremmed art med stor frøproduksjon og som mange steder nå viser stor spredning til tilgrensende lyngheier også i velskjøtta heier (jfr. Svartelista 2012, Gederaas m. fl. 2012). På arealer som ikke skjøttes eller er i dårlig hevd ligger forholdene godt særlig til rette for slik spredning. Også andre fremmede arter kan spre seg lett når arealer ikke skjøttes, eksempler er høstberberiss (Berberis thunbergii), ulike mispelarter (Cotoneaster spp.) og gyvel (Cytisus scoparius) (Nilsen & Måren 2009). Klimaendringer kan også føre til at slike fremmede arter lettere sprer seg i lyngheiene. Som tiltak for å møte klimaendringene og lagre karbon oppgir Klimameldingen (St. meld ) at regjeringen vil utarbeide en strategi for økt skogplanting, som ett av flere tiltak. Dette kan stedvis utgjøre trussel for kystlyngheiene. Det er derfor viktig å utarbeide gode miljøkriterier for hvordan en slik skogplanting skal gjennomføres Store inngrep, vindkraftutbygging Det foreligger omfattende planer om utbygging av vindkraft langs kysten fra Agder til Finnmark. Et stort antall av de planlagte anleggene berører kystlynghei. Et vindkraftanlegg med turbiner, veier, oppstillingsplasser mm kan bidra til sterk fragmentering av slike områder, i tillegg til direkte nedbygging samt endring i vannbalanse. Indirekte kan vindkraftanlegget åpne opp for andre aktiviteter som kan true naturtypen, som for eksempel gjødsling og nydyrking. Gjengroende kystlynghei, på god vei til å bli skog. Hitra, Sør-Trøndelag. Foto: Akse Østebrøt. 30

32 Spredning fra plantefelt med sitkagran (Pinaceae sitchensis) spres lett om hevden ikke er god, men det skjer også i velskjøtta heier. Tarva, Sør-Trøndelag. Foto: Akse Østebrøt. 31

33 Del 2. Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering 2.1. Prosess og saksgang I utarbeiding av faggrunnlag, kunnskapsstatus og handlingsplan har jordbrukssektoren, ulike fagmiljø samt fylkesmenn ved miljø- og landbruksavdeling i fylker med kystlynghei (10 fylker) vært involvert. I det videre arbeidet med utarbeidelse av faggrunnlaget er råd fra enkelte fylker spesielt innhentet (vår 2010). Representanter i den Nasjonale kulturlandskapsgruppa, som ble nedsatt for å følge arbeidet med handlingsplanen for naturtypen slåttemark (utvalgt naturtype juni 2011) og som også vil følge handlingsplanarbeid knyttet til i andre naturtyper i kulturlandskapet, ble invitert til et eget dialogmøte (sept.2010) om utkastet til handlingsplanen med forskrift for kystlynghei. I denne gruppa er jordbrukssektoren representert ved Statens landbruksforvaltning (SLF), Norges Bondelag og Bonde- og småbrukarlaget. Videre deltar en representant fra frivillige organisasjoner, Sabima, representanter fra både fylkesmannens miljø- og landbruksavdelingen og fagpersoner fra Bioforsk. På dialog- møtet var også representant fra Riksantikvaren invitert. Fagpersoner som har utarbeidet kunnskapsstatusen i vedlegg 2 var til stede, i tillegg til representanter fra ulike avdelinger internt i DN. Næringsorganisasjonene var ikke til stede på møtet, Bondelaget ga imidlertid kommentarer til utkastet til handlingsplanen med forskrift via e-post i etterkant. Det er stort sett tatt hensyn til kommentar og forslag til justeringer som kom fram i disse ulike sammenhengene. Det avholdes årlige møter mellom direktørene i de tre direktoratene, DN, SLF og RA. DN har informert om arbeidet med faggrunnlaget, handlingsplan og forskrift for kystlynghei både i juni 2011 (Rennesøy, Rogaland) og i juni 2010 (Nordherad, Oppland). I juni 2011 var det også feltbefaring i kystlyngheia i det Utvalgte kulturlandskapet i Rennesøy, og relevante problemstillinger knyttet til drift/skjøtsel, biologisk mangfold m.v. ble belyst sammen med representanter fra grunneiere, kommunen og fylkesmannen i Rogaland. Del 2 i det foreliggende faggrunnlaget er noe redigert i etterkant av overnevnte og deler er kommet til i etterkant. Faggrunnlaget er i sin helhet sendt via e-post til kommentar til Statens landbruksforvaltning (SLF) før endelig ferdigstilling. Etter en gjennomgang av faggrunnlaget uttrykker SLF at hovedinntrykket er overveiende positivt, videre at det foreligger mye viktig dokumentasjon og konstruktive forslag til god forvaltning av naturtypen, der jordbruket er sentral aktør. SLF uttrykker at det kan være aktuelt å komme tilbake med nøyere merknader i den offisielle høringen. Kommentarer av mer generell karakter, påpeking av enkelte begrep samt forslag til tekst under kap om jordlova og om skogbrukslova m.v. er i stor grad tatt hensyn til og innarbeidet i faggrunnlaget. Utarbeidingen av faggrunnlag og forslaget til handlingsplan har skjedd i dialog med ulike interessegrupper, og danner derfor et godt grunnlag for vurdering av samlet belastning og vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser jf. nml. 10 og 14. I det overnevnte har fokuset vært på å omfatte A-områdene, i ettertid er også alle B-områdene innlemmet i faggrunnlaget. Dette siste har ikke vært gjenstand for grundige vurderinger på 32

34 nevnte arenaer, men motforstillinger mot dette har heller ikke vært tydelig fremmet underveis. Dette utvidete forslaget ble imidlertid sendt på en «minihøring» 23. mars til SLF og Norges Bondelag. Det ble presisert i oversendelsen at kommentarer gitt i «minihøringen» ikke var til hinder for at andre og flere kommentarer gis i den endelige offisielle høringen som vil følge. Ved fristens utløp, 30. mars 2012, var det ikke kommet inn forslag til endringer Iverksatte tiltak og eksisterende regelverk og ordninger Iverksatte tiltak Flere forhold spiller inn når kystlynghei skal ivaretas, naturtypen må både opprettholdes gjennom drift og/eller skjøtsel og omdisponering/nedbygging må forhindres. Fordi gjengroingen har vært ansett som den største trusselen har fokuset i naturforvaltingen vært på å identifisere verdifulle (jfr Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap), svært viktige og viktige kystlyngheier (A- og B- områder etter DN-håndbok 13), for så å prioritere tiltak og økt drift/skjøtsel i disse, jf. kap om ulike kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer. I dette arbeidet har miljø- og landbruksmyndighetene samarbeidet. Det knytter imidlertid til seg store utfordringer til det å få til økt målrettet drift og skjøtsel, og eksisterende tiltak har ikke vært tilstrekkelige Roller og ansvarsdeling mellom landbruks- og miljøsektoren I forvaltning av biologisk mangfold i kulturlandskapet, herunder kystlynghei, har rollen til miljøvernmyndighetene i hovedsak vært å bidra med kunnskap, stedfestet informasjon (i naturbase) og prioriteringer av satsingsområder. Miljøvernmyndighetene har ansvar for kystlynghei ut ifra et naturmangfoldperspektiv. Landbruksmyndighetenes rolle og ansvar har vært og er å følge opp med forvaltning gjennom deres virkemiddelsystem. Landbruket har et særlig ansvar i områder med aktiv drift. Landbruksmyndighetene har ansvar for kystlynghei først og fremst som en ressurs for landbruksproduksjon samt ut ifra sektorens eget ansvar for naturmangfold. Virkemidler knyttet til årlig drift som den statlige landbruksforvaltningen forvalter begrenser seg til landbruksforetak som mottar produksjonstilskudd. For områder som er ute/går ut av drift eller områder som ikke er tilskuddsberettiget i landbrukets virkemiddelsystem, er ansvaret uklart. Ettersom miljøvernmyndighetene har hatt svært begrenset virkemiddelapparat har slike arealer lett falt mellom to stoler og det er en gråsone med hensyn til forvaltningsansvar her. Verneområder er miljøvernmyndighetenes ansvar, og økonomiske virkemidler til skjøtsel av områder som er verna etter naturvernloven har økt de seinere år. Kystlynghei inngår i flere verneområder jf. kap Det er behov for tydeliggjøring av ansvar og roller i samarbeidet mellom landbruk og miljø samt samordning mellom tiltak, tilskudd og drift/skjøtsel av kystlyngheier innefor de ulike forvaltningsregimene Økonomiske virkemidler, regionale miljøprogram (RMP) og spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) For omtale av ordningene vises det til kap

35 Evalueringen av RMP (Puschmann 2008) viste stor variasjon mellom fylkene når det gjelder hvor stor del av tilskuddene som gikk til kulturlandskaps- og forurensingstiltak. På nasjonalt nivå er det hhv ca % fordeling av midlene. På vestlandet er størsteparten gått til kulturlandskapstiltak. Mange av fylkene har egne tilskuddsordninger for kystlynghei, det er likevel vanskelig å få en total oversikt over tilskudd og areal av kystlynghei som opprettholdes gjennom landbrukets ordninger. I Rogaland er mange områder gitt RMP midler til beiting, som også inkluderer krav om lyngbrenning. I 2009 ble det søkt om tilskudd til ca dekar kystlynghei fordelt på ca 110 landbruksforetak. Fig 8 viser hvordan RMP er knyttet opp til A- og B-områdene i naturbasen ( (Steinnes 2010). Mange fylker stilte både krav til miljøplan (trinn 2) og skjøtselsplan for bruket og at området skulle være dokumentert verdifullt slik at det ikke ble gitt tilfeldige tilskudd. RMP har imidlertid ikke vært satt i en fylkesovergripende og nasjonal sammenheng for målrettet å ivareta variasjonen og representativiteten i kystlyngheier i Norge. Til tross for økte og målrettede tilskudd ser vi at mange av kystlyngheiene som er registret som svært viktige (Averdi) i naturbase ikke er i god nok hevd. For å følge opp vannforvaltningsplanene om tiltak som reduserer tilførsel av næringsstoffer fra landbruket til vassdragene vil en stor andel av RMP i enkelte fylker som har store utfordringer her gå til dette. For Rogaland, som også har mye kystlynghei, er dette særlig aktuelt. Evalueringen av SMIL-ordningen (SLF 2009), viste at man ikke alltid når frem til de mest verdifulle områdene (for eksempel spesielt verdifulle kulturlandskap, A- og B-områder), samtidig som det også gis tilskudd til områder og tiltak der miljøeffekten er liten. Lite tilskudd gikk også til svært viktige kystlyngheier. Kunnskapen om hvilke områder som er de mest verdifulle syntes å være mangelfull i kommunene, og naturbasen er i liten grad brukt aktivt. I evalueringen ble det blant annet anbefalt at SMIL bør målrettes mer mot de viktigste miljøutfordringene og at kunnskap og kompetanse hos kommunene bør styrkes. Det er behov for økt målrettet innsats mot bestemte arealer, tilskudd som kan gå til dem samt tilskudd som ikke er avhengig av landbrukets produksjonskrav. Tiltakene i landbruket, blant annet knyttet til RMP og SMIL, er viktige, men har vist seg å ikke være tilstrekkelige og målrettet nok til å ivareta svært viktige kystlyngheier i Norge. 34

36 Fig. 8. Eksempel på hvordan RMP er knyttet opp til områdene i naturbase, Rogaland (Steinnes 2010). 35

37 2.3. Naturmangfoldloven Naturmangfoldloven (nml) er en sektorovergripende lov. Den legger til grunn at naturen skal tas vare på gjennom bærekraftig bruk og vern, og loven inneholder en rekke forskjellige virkemidler bl.a. for å stanse tap av biologisk mangfold. Etter ny naturmangfoldlov ble definisjonsparagrafen i kulturminneloven endret (2009). I 2 om definisjoner sies at reglene om kulturminner og kulturmiljø gjelder så langt de passer for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til. Videre heter det; Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene. Kulturminneloven omtales ikke nærmere i faggrunnlaget, men det pekes på at naturtypen kystlynghei kan inngå i områdefredninger og kulturmiljøfredninger (hhv 19 og 20) etter kulturminneloven Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk I følge nml. 4 er det et mål at mangfoldet av naturtyper skal ivaretas innenfor sine naturlige utbredelsesområder, med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner naturtypen. For kulturbetingete naturtyper innbefatter dette bruk og skjøtsel som er nødvendig for å opprettholde typen. Nml 6 fastslår en alminnelig aktsomhetsplikt overfor naturmangfoldet. Plikten gjelder for private, både enkeltpersoner og foretak, og for det offentlige. Det sentrale i aktsomhetsplikten er den enkeltes ansvar for å gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålene for naturtyper og arter i 4 og 5. Nml 7 knesetter en plikt for forvaltningen til å legge miljøprinsippene i 8-12 til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. Dette er prinsippene om kunnskapsgrunnlaget, føre var, økosystemtilnærming og samlet belastning, at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og bruk av miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder. Vurderingen og vektleggingen av prinsippene skal framgå av beslutningene. Når det gjelder kunnskapsgrunnlaget fastslår nml 8 at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet, så langt det er rimelig, skal bygge på vitenskaplig kunnskap om artens bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Naturmangfoldlovens bestemmelser om bærekraftig bruk er generelle, og med unntak av for aktsomhetsplikten etter 6, medfører de ingen rettsplikter for den enkelte. Bærekraftig bruk av naturen må i stor grad oppnås gjennom bruk av øvrige virkemidler i nml. og sektorlovgivningen, og reglene i nml kapittel II skal bl.a. bidra til at annen lovgivning blir anvendt med tanke på dette formålet. I den videre framstillingen vil øvrige virkemidler etter nml. samt relevant sektorlovgivning bli nærmere vurdert Fremmede organismer Naturmangfoldloven 30 regulerer utsetting av fremmede organismer, herunder utenlandske treslag. Forskrift nr. 460 om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål, som er vedtatt i medhold av naturmangfoldloven 30, har til formål å hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører eller kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet. Etter forskriften kreves det tillatelse for utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Fylkesmannen har fått delegert myndighet til å behandle slike søknader. 36

38 Fremmede treslag som sitkagran har vist stor evne til å spre seg til tilgrensede lyngheier. Det er av stor betydning for naturtypen at det nå er på plass et regelverk som har til formål å hindre utsettinger som innebærer uheldige følger for naturmangfoldet. Etter DNs syn vil forskriften bli et sentralt virkemiddel for å motvirke en viktig trusselfaktor for naturtypen Områdevern Nml gir hjemmel for å verne ulike typer naturområder. Blant annet kan områder vernes for å bevare truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter ( 33 første ledd bokstav c) og for å bevare kulturlandskap og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene ( 33 første ledd bokstav f). Forskriften for det enkelte verneområdet kan utformes slik at hensynet til bestemte arter ivaretas samtidig som aktiviteter som ikke skader disse artene, kan fortsette. Fortsettelse av eksisterende bærekraftig bruk og skjøtsel kan også hjemles i verneforskriften. Som beskrevet i avsnitt er 34 verneområder er angitt med kystlynghei i naturbase. Få av disse områder er imidlertid vernet med kystlynghei som hovedverneformål. Områdevern kan være et aktuelt virkemiddel i enkeltområder forutsatt at naturtypen omfattes av verneformålet og at lyngheidrifta og verdiene knyttet til den tas inn i verneforskriften. DN vurderer områdevern som mindre egnet som virkemiddel da det er relativt mange og store områder som trenger opprettholdelse av landbruksdrift og skjøtsel. Vern vil bety en streng beskyttelse av alle forekomster, og innebærer at det må igangsettes egne verneprosesser for hver enkelt lokalitet. For å ivareta naturtypen kystlynghei, variasjonen av typer og representativiteten i landet langs kysten, trengs det etter DNs syn et sterkt overgripende virkemiddel som stimulerer til økt bærekraftig bruk av kystlyngheier, med en fleksibilitet i forvaltningen som ikke områdevern åpner for. Systemet utvalgt naturtype legger til rette for dette Utvalgte naturtyper Nml 52 åpner for å velge ut naturtyper gjennom forskrift vedtatt av Kongen i statsråd. For naturtyper som er avhengig av skjøtsel, skal det lages en handlingsplan og det er opprettet en egen tilskuddsordning bl.a. for de naturtypene som krever aktive tiltak for ikke å gå tapt. Reglene om utvalgte naturtyper har karakter av bindende retningslinjer for bærekraftig bruk, og er knyttet opp mot plan- og bygningsloven og annet relevant lovverk som skogbruksloven og jordloven. Reglene er generelle, det vil si at de ikke angir konkrete, geografisk avgrensede enkeltområder (jf 53). Når en naturtype er utvalgt ut skal det ved utøving av offentlig myndighet, og ved forvaltning av fast eiendom, tas særskilt hensyn til forekomster av naturtypen slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås. Det lovpålagte hensynskravet innebærer at myndighetene ved bruk av eksisterende virkemidler, f.eks. arealdisponering og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, skal legge særlig vekt på forekomster av utvalgte naturtyper, noe som vil kunne ha betydning ved spørsmål om bl.a. inngrep i forekomsten, lokalisering av tiltak, og om vilkår for tiltaket. Det er dessuten særskilte regler i nml. 54 og 55 om utvelgingens betydning for jord- og skogbrukstiltak som ikke krever tillatelse etter jordloven eller skogbruksloven. Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om: a) naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot forvaltningsmålet for naturtyper og økosystemer i 4, b) naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter, 37

39 c) naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller d) det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen. Under gis der en vurdering av naturtypen kystlynghei i forhold til kriteriene i nml 52: a) Har naturtypen en utvikling eller tilstand som strider mot målet i 4? Kystlynghei er generelt sterkt truet i Europa og har status som sterkt truet (EN) på norsk rødliste for naturtyper 2011, noe som betyr at den har en bestandsutvikling som strider mot nml 4. Kriteriet i nml 52 andre ledd bokstav a er dermed oppfylt for denne naturtypen. b) Er naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter? Naturtypen er viktig for en rekke arter, også flere rødlistede, jf. kap Det er imidlertid ingen forekomster av prioriterte arter i naturtypen, noe som gjør at den ikke oppfyller kriteriet i nml 52 andre ledd bokstav b. c) Har naturtypen en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge? Naturtypen har vært vanlig i mange land tidligere da tradisjonell drift fortsatt var vanlig. I dag har Norge en vesentlig del av restene av utbredelsen og vi har særlige nordlige utforminger/typer, jf. nml 52 andre ledd bokstav c. Norge er dessuten det eneste landet som ennå har autentisk drift noen få steder. d) Er det internasjonale forpliktelse knyttet til naturtypen? Kystlynghei inngår som naturtype (Europeiske fukt- og tørrheier) i Emerald Network under Bernkonvensjonen, et nettverk av viktige områder for biologisk mangfold i Europa som Norge har forpliktet seg til å delta i og bidra til (DN 2007a). Kriteriet i nml 52 andre ledd bokstav d er dermed oppfylt for kystlynghei. e) Er utvalgt naturtype et egnet virkemiddel for å ivareta typen? Kriteriene for utvelgelse som er oppregnet i nml. 52 er ikke uttømmende. Også andre hensyn kan vektlegges, slik som virkemiddelets egnethet for å ivareta naturtypen. Drift og skjøtsel samt hindring av negative inngrep er viktigste tiltak for å ivareta lyngheiene. Både ekstra hensyn i arealforvaltingen og økonomiske virkemidler som supplerer de i landbruket, kombinert med frivillige skjøtselsavtaler, gjør utvalgt naturtype til et velegnet virkemiddel for å ivareta kystlynghei. Kystlynghei oppfyller dermed flere av kriteriene for å bli utvalgt naturtype etter nml Plan- og bygningsloven Lov 27.juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven, pbl) er en tverrsektoriell lov som har som formål å fremme «en bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner». Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommune oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Når det gjelder kommunal planlegging, så krever pbl at kommunen skal ha en samlet kommuneplan som skal inneholde en samfunnsdel og en arealdel (arealplan), jf. pbl kapittel 11. Arealplanen, som er bindende for nye tiltak og utvidelse av eksisterende tiltak, skal angi hovedtrekk i arealdisponeringen og rammer og betingelser for hvilke nye tiltak som kan settes i verk og hvilke hensyn som må ivaretas ved arealdisponeringen. 38

40 Arealformålene landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) og grønnstruktur, er arealformål som kan brukes bl.a. for å ivareta naturverdier. I tillegg kan det uavhengig av arealformål gis bestemmelser om hensynssoner som sikrer at det blir tatt tilstrekkelig hensyn til naturmangfold. Kommunen kan videre, uavhengig av arealformål, vedta bestemmelser til arealplanen om bl.a. miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur samt krav om reguleringsplan. Etter 12-1 skal det utarbeides reguleringsplan bl.a ved gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø. En rekke tiltak og planer utløser krav om konsekvensutredning etter pbl 4-2 andre ledd, jf. forskrift om konsekvensutredninger av 26. juni Planarbeidet i kommunen er underlagt omfattende krav til prosess og deltagelse som skal sikre at alle berørte interesser blir hørt. Planforslag kan angripes ved innsigelsesinstituttet jf. pbl. loven 5-4 til 5-6. I utgangspunktet har kommuner gode muligheter til å ivareta naturmangfoldhensyn i arealplanleggingen etter pbl gjennom de planverktøyene som finnes i denne loven. Forutsetningen er imidlertid at kommunen velger å prioritere naturmangfoldhensynene foran andre hensyn i sin arealdisponering, og at de fastholder denne prioriteringen over lang tid. Det følger imidlertid ingen plikt etter pbl til å ivareta bestemte naturtyper. Kommuneplanens arealdel og reguleringsplan gjelder dessuten bare så lenge det ikke er vedtatt en ny plan for området. DNs vurdering er at de eksisterende planverktøyene og virkemidlene som finnes i pbl i kombinasjon med bruk av nmls miljøprinsipper og aktsomhetsplikt ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til kystlyngheier. Det er etter DNs syn nødvendig med økt fokus på kystlyngheier i forbindelse med arealdisponering etter pbl. Utpeking som utvalgt naturtype vil innebære at planmyndigheten plikter å ta særskilt hensyn til forekomster av naturtypen når det fattes vedtak etter pbl, noe som vil legge til rette for en bedre ivaretakelse av kystlyngheier. Utpeking som utvalgt naturtype vil videre legge føringer for at bruken av forekomster av kystlynghei blir avklart i kommuneplaner Landbrukssektorens egne juridiske virkemidler Jordloven Jordloven har blant annet til formål å legge forholdene slik til rette at arealressursene kan bli brukt på den måten som er mest gagnlig for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. I formålsbestemmelsen er det sagt at en samfunnsgagnlig bruk innebærer at man tar hensyn til at ressursene skal disponeres ut fra fremtidige generasjoners behov. Det fastslås at forvaltningen av arealressursene skal være miljøforsvarlig, og blant annet ta hensyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter. 8 fastsetter at jordbruksareal skal drives. Driveplikten innebærer blant annet at jordens produksjonsegenskaper ikke skal forringes over tid. Kommunen kan pålegge eieren av jordbruksareal å leie bort arealet dersom eieren ikke selv oppfyller driveplikten. Etter praksis 39

41 fordrer et slikt pålegg at misligholdet av driveplikten er vesentlig. Kommunen kan også gi fritak fra driveplikten, 8a. Jordloven 10 regulerer uttak av myr, hvorpå det kreves at det skal ligge igjen et forsvarlig torv- eller jordlag etter uttak. Myrarealet skal settes i stand igjen ut fra hensynet til etterbruken av arealet til landbruksformål og naturvern. Jordloven 11 andre ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om nydyrking. Forskrift om nydyrking av nr 423 trådte i kraft I 1 sies at formålet med denne forskriften er å sikre at nydyrking skjer på en måte som tar hensyn til natur- og kulturlandskap. Det skal blant annet legges vekt på hensynet til miljøverdier som biologisk mangfold, kulturminner og landskapsbildet. Nydyrking kan bare skje etter plan godkjent av kommunen, jf. forskriften 4. Nydyrkingsforskriften 5 sier videre at det ved avgjørelsen skal legges særlig vekt på hvilke virkninger tiltaket kan påregnes å få for natur- og kulturlandskapsverdiene. Ved denne vektleggingen skal det tas hensyn til om det på arealet er sjeldne miljøverdier og hvor sjeldne miljøverdiene er. Landbruks- og matdepartementet sendte forslag om endringer av nydyrkingsforskriften på høring mars Endringsforslaget gikk blant annet ut på å forby nydyrking av myr. Forslaget har vært på høring, men er ikke ferdig behandlet av departementet. Forskrifter om spredning av henholdsvis husdyrgjødsel og gjødselvarer med organisk opphav, som gir forbud mot spredning av husdyrgjødsel i utmark uten godkjenning, kan være positive for kystlynghei, men er ikke konkret rettet mot dette formålet DNs vurdering knyttet til jordloven Det gjøres mye fra jordbrukets side for å ta hensyn til naturmangfold. Det er likevel slik at et stort antall av de truede og nær truede artene på Norsk rødliste for arter 2010 er oppført til å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til jordbruksaktivitet og opphør av denne. Videre er flere av de trua naturtypene på Norsk Rødliste for naturtyper 2011, herunder kystlynghei (sterkt truet, EN) som er betinget av bestemte driftsformer i jordbruket. Jordlova omfatter ikke opprettholdelse av bestemte driftsformer i utmark. Tillatelse til nydyrking i kartlagte kystlyngheier med dokumenterte miljøverdier er gitt i flere eksempler fra Rogaland (som er et viktig fylke for kystlynghei), der nydyrking vil skade kystlyngheia (Fylkesmannen i Rogaland 2003). Her ser vi også at forskrift om spredning av husdyrgjødsel i utmark omgås ved at den ikke fanger opp bruk av kunstgjødsel i kystlynghei. Ved først å kalke og spre kunstgjødsel (som er lov) gis det så tillatelse til å spre husdyrgjødsel fordi miljøverdien som kystlynghei allerede er ødelagt. Behovet for spredeareal av husdyrgjødsel er økende i Rogaland. Slik omgåelse vil være brudd på vilkårene for å få det generelle areal- og kulturlandskapstilskuddet (AK), etter hva vi erfarer er dette ikke eller i liten grad anvendt. Verken forskrift for nydyrking eller spredeareal er tilstrekkelig for å sikre naturtypen kystlynghei Skogbruksloven Skogbruksloven (lov av 27. mai 2005 nr. 31) har til formål å fremme en bærekraftig forvaltning av landets skogressurser med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å 40

42 sikre det biologiske mangfoldet, hensyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen, jf. 1. Formålet med Forskrift om bærekraftig skogbruk er å fremme eit berekraftig skogbruk som sikrar miljøverdiane i skogen, aktiv forynging og opp bygging av ny skog, og god helsetilstand i skogen, jf. 1. Ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal skogeieren ta nødvendige hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv, landskap og kulturverdier. Skogreising på snaumark og skifte av treslag på sammenhengende areal over 100 dekar krever melding til kommunen. Fram til 1. juli 2012 har forskrift om bærekraftig skogbruk under skogbruksloven regulert utsetting av utenlandske treslag. Etter vedtakelsen av forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål krever imidlertid utsetting tillatelse etter naturmangfoldloven, jf. punkt Forskrift om bærekraftig skogbruk vil bli endret som en følge av at dette nå reguleres under naturmangfoldloven og forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål DNs vurdering knyttet til skogbruksloven Med unntak av skogplanting med fremmede treslag, representerer ikke skogbruksvirksomhet noen viktig trusselfaktor mot kystlynghei. Som en følge av at utsetting av fremmede treslag til skogbruksformål nå er regulert under naturmangfoldloven, vil skogbrukslovens virkemidler være mindre relevante for ivaretakelsen av kystlynghei Konklusjon juridiske virkemidler Etter DNs vurdering gjør det samlede bildet av kystlyngheienes negative tilstand og utvikling og behovet for tiltak, sett i lys av de aktuelle juridiske virkemidlene man disponerer, at status som utvalgt naturtype er det best egnede virkemiddelet for å ivareta kystlyngheiene i et langsiktig perspektiv. Det lovpålagte hensynskravet som offentlige myndigheter plikter å ivareta ved forvaltning av utvalgte naturtyper, samt tilskuddsordningen for å stimulere til mer skjøtsel, må i denne sammenheng trekkes fram. Videre må det pekes på at naturtypen er på Norsk rødliste for truete naturtyper 2011, noe som tyder på at gjeldende virkemidler ikke i tilstrekkelige grad ivaretar naturtypen på en måte som bidrar til å fremme forvaltningsmålet fastsatt i nml 4. Ordningen utvalgte naturtyper vil gi kystlyngheiene, som kommer i gråsonen mellom landbruks- og miljøforvaltningen, bedre mulighet til å få en forvaltning og skjøtsel, gjennom økt bidrag fra miljøvernforvaltningens side. Utvelging av kystlynghei som naturtype vil dessuten bidra til å nå det nasjonale målet i St.pr.nr.1 ( ) for Miljøverndepartementet om at de mest trua naturtypene som trenger ekstra tiltak, skal ha status som utvalgt naturtype. Kystlynghei er blant våre eldste kulturlandskap og det er opparbeidet både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap om naturtypen. Med den kunnskapen om kystlynghei som er samlet i dette faggrunnlaget med vedlegg, samt norsk rødliste for naturtyper 2011, mener DN at kunnskapsgrunnlaget er i samsvar med de krav som følger av naturmangfoldloven 8. Det foreligger tilstrekkelig kunnskap om kystlynghei, om effekten av forslaget og om trusler. Føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven 9 har dermed mindre betydning. 41

43 Det er gjort nærmere rede for belastningen som kystlynghei er eller vil bli utsatt for i del 1 av dette faggrunnlaget. Ordningen med utvalgte naturtyper skal medvirke til å redusere den samlede belastningen på naturtypen. 10 er på denne måten vurdert og tillagt vekt i saken. Naturmangfoldloven 11 (kostnader ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver) har ingen betydning i saken, da det her er snakk om et tiltak som vil være til gagn for naturmangfoldet, og ikke til skade. Forslaget skal medvirke til at kystlynghei brukes og høstes på en slik måte at forvaltningsmålet i 4 nås, jf. 12. Naturmangfoldloven 12 er dermed vurdert og tillagt vekt i saken. Kystlynghei foreslås på denne bakgrunn som utvalgt naturtype. Forslag til bestemmelse i forskriften om utvalgte naturtyper finnes i vedlegg 1. Det foreslås at forskriften omfatter kystlynghei som oppfyller kriteriene for å bli klassifisert som svært viktig og viktige i DN-håndbok 13 Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold, det vil si både A- og B-områder. Hallo! Jeg har også vært et vanlig beitedyr i mange kystlyngheier. Lofoten, Nordland. Foto: Akse Østebrøt. 42

44 2.7. Økonomiske og administrative konsekvenser Konsekvenser for kommuner, grunneiere og rettighetshavere I forvaltningen av kystlynghei er jordbruket en sentral aktør, og det er i hovedsak interesser knyttet til jordbruk som blir berørt. 10 fylker omfattes av handlingsplanen. Den ene, Østfold, har sitt kystlyngheiområde innenfor Hvaler nasjonalpark og vil ikke omfattes av forskriften til kystlynghei som utvalgt naturtype. Gårdbrukere er hovedaktører når det gjelder drift og skjøtsel. I tillegg til gjengroing på grunn av opphørt bruk, er også arealomdisponeringer og fysiske inngrep aktuelle trusler (eks. veier, vindmøller, oppdyrking, gjødsling til kulturbeite, skogplanting m.v.). Konsekvens av kystlynghei som utvalgt naturtype vil være økte muligheter for lyngheidrift, gjennom at det skal tas hensyn til naturtypen ved at tiltak meldes og vurderes spesielt, og at det er muligheter for ekstra tilskudd til tiltak i tillegg til de eksisterende ordningene innenfor landbrukssektoren. Større fokus på naturtypen og produksjon av mat knyttet til denne, samt tilskudd for opprettholdelse av drift sammen med kunnskapsformidling om naturtypen og bærekraftig bruk, vil bedre betingelser for drift av lyngheiene. Gjennom fokus på frivillige skjøtselsavtaler vil utvalgt naturtype kunne gi gunstige effekter og bedre betingelser for brukere. Dette vil gjøre det attraktivt å skjøtte og opprettholde lyngheia. I store deler av landet der gjengroing er trusselen vil andre interesser (enn landbruket) i begrenset omfang bli berørt, men større utbygginger og arealomdisponeringer kan være uforenelige med ivaretakelse av lyngheia. I deler av landet, for eksempel på Sør-Vestlandet, kan det være stor interesse for arealomdisponering i jordbruket, eks. gjødsling til kulturbeite, oppdyrking og lignende samt utbygging. I verdifulle kystlyngheiområder er slike tiltak ikke forenlig med skjøtsel av lynghei og konsekvens kan være at slik arealdisponering og arealendring ikke kan gjennomføres. Større fysiske anlegg samt eventuell skogplanting er også tiltak som vil ødelegge kystlyngheiene og en konsekvens av kystlynghei som utvalgt naturtype er at slike tiltak må vurderes nærmere og eventuelt unngås slik at kystlyngheia tas hensyn til. Konsekvens for kommunen når en slik naturtype som kystlynghei, som er blant våre eldste kulturlandskap, bedre kan ivaretas er at kvaliteter knyttet til den utover naturverdien også sikres, som for eksempel rekreasjonsverdier, identitetsfølelse, historie, tradisjonskunnskap og utsikt/åpent landskap for innbyggerne. Videre kommer ivaretakelse av genressurser og at viktige økologiske tjenester som pollinering opprettholdes. I alt kan summen av dette være viktig i utviklingen av reiselivsvirksomhet og bidra til økt livskvalitet for innbyggerne, jfr. NML 1 der lovens formål er bl.a. at naturen skal tas vare på slik at den gir grunnlag for menneskers virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden Konsekvenser for de som får myndighet etter forskriften Kommunen vil som myndighet etter plan- og bygningsloven og andre lover få en sentral rolle i arbeidet med å forvalte utvalgte naturtyper, men det påberegnes ikke større administrative konsekvenser. Det kan bli noe merarbeid i forbindelse med saksbehandling av meldepliktige jord- og skogbrukstiltak. Som utvalgt naturtype vil det måtte tas hensyn til de beste lokalitetene med kystlynghei slik at de skjøttes, ikke arealomdisponeres og nedbygges. 43

45 Kommunen administrerer forskriften for utvalgt naturtype og må påberegne og informere berørte parter og grunneiere om konsekvenser og sørge for at meldeplikten blir avholdt. Fylkesmannen vil imidlertid ha hovedansvaret for å informere om ordningen. Kommunen bør også informere om tilskuddsordningen og være behjelpelig med søknad og bidra til en god samordning med landbrukets ordninger som kommunen administrerer. Dette er aktuelt i samarbeid med fylkesmannen. Administrativt vil ordningen samlet sett medføre en forenkling for kommuner, grunneiere og rettighetshavere ved at staten samordner sine prioriteringer av natur utenfor verneområdene. Ordningen kan bidra til økt sysselsetting. Både fylkesmannen og DN vil måtte sette av ressurser til å følge opp oppgaver knyttet til informasjon til rettighetshavere, søknadsbehandling og oppfølging av handlingsplanen. Kostnader forbundet med forskrift og handlingsplan er forbundet med økt skjøtsel, skjøtselsplaner, tilskuddsforvaltning, kunnskapsheving og formidling, kvalitetssikring av data, kartlegging og overvåking, samordning av virkemidler, diverse oppfølging og saksbehandling. Ordningen antas ikke få vesentlige administrative konsekvenser eller økonomiske konsekvenser for sektormyndighet. Det er forutsatt vilje til samarbeid og samordning av økonomiske virkemidler mellom jordbruks- og miljøsektoren, som er et sentralt foreslått tiltak. Ordningen har en positiv økonomisk konsekvens. Dersom kystlynghei får status som utvalgt naturtype, vil grunneiere og andre som har avtale med grunneiere kunne søke om tilskudd til ulike tiltak som bidrar til å ta vare på forekomster av naturtypen angitt i forskrift. Kommunen kan også søke tilskudd til skjøtsel. En samordning av tilskuddet til den utvalgte naturtypen forutsettes med jordbrukssektoren. 44

46 Del.3. Handlingsplan For å sikre naturtypen kystlyngheis overlevelse er det nødvendig med en rekke tiltak, som først og fremst er økt skjøtselsinnsats og tiltak som leder mot dette. Denne delen av faggrunnlaget konkretiserer hvilke tiltak som er nødvendig Målsetting Hovedmål Hovedmål med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen kystlynghei i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av lyngheiene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldloven 4. Delmål Innen 2017: skal alle fylker som har kystlynghei ha slike i aktiv drift/skjøtsel skal representativiteten av kystlyngheier i Norge være dekket ved referanseområder er i drift/skjøttes skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av svært viktige kystlyngheier (Aområder) i Norge, p.t. utgjør det ca 75 områder skal det være drift eller aktiv skjøtsel i et utvalg av verneområder med kystlynghei skal kunnskapsnivået og -grunnlaget om kystlyngheier i Norge være økt og forbedret skal overvåking være utviklet og igangsatt skal det være en samordna forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer A-områder er kystlynghei verdisatt til svært viktige for biologisk mangfold i naturtypekartleggingen (DN-Håndbok 13, DN 1999, 2006). Internasjonale og nasjonale mål Mål om ivaretakelse av biologisk mangfold er nedfelt i flere sammenhenger. Internasjonalt gjelder dette først og fremst i konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), som Norge har sluttet seg til. På partsmøte i Nagoya 2010 ble landene enige om en visjon for 2050 om å leve i harmoni med naturen og en ny strategisk plan for 2010 ble vedtatt for å styrke denne. Her inngår mål om å: klarlegge årsakene til tap av biologisk mangfold, redusere presset på biologisk mangfold, forbedre statusen til biologisk mangfold m.v. Gjennom CBD har vi også forpliktet oss til å respektere, ta vare på, beskytte og opprettholde tradisjonskunnskap om bruk av natur. Nasjonalt mål om ivaretakelse av biologisk mangfold er nedfelt i stortingsmeldinger og nml. For kulturlandskap gjelder mål fra St. nr Regjeringens miljøpolitikk og Rikets miljøtilstand) under resultatområde naturens mangfold og friluftsliv: I truede naturtyper skal inngrep unngås, og i hensynskrevende naturtyper skal viktige økologiske funksjoner opprettholdes. 45 Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier, opplevelsesverdier, biologisk mangfold og tilgjengelighet opprettholdes.

47 I proposisjon til Stortinget for 2012, miljøverndepartementet (Prop.1S ), er nasjonale mål: Mangfaldet av naturtypar i kulturlandskapet skal takast vare på eller gjenopprettast innanfor sitt naturlege utbreiingsområde, og slik at alle arte førekjem i levedyktige bestander. Det genetiske mangfaldet og viktige økologiske funksjonar og tenester skal takast vare på. Dei mest truga naturtypane i kulturlandskapet skal ha status som utvalde naturtypar. Svært variert og artsrik kystlynghei i god hevd, foreslått som referanseområde (jf vedlegg 2 kap. 8). Blikshavn, Karmøy, Rogaland. Foto: Anders Lundberg Bruk av kystlyngheier (jf. 4 og 5 i forskriften) Kystlyngheier er avhengig av en riktig bruk, drift og skjøtsel, i tråd med den historiske bruken. Annen, endret og opphørt bruk ødelegger kystlyngheiene. Kunnskap om menneskenes tidligere bruk er derfor nødvendig for å kunne gjøre de riktige skjøtselstiltakene og drifte lyngheiene etter målsettingene, jf 5 i forskriften. 5 angir at det skal utarbeides handlingsplan med nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel og andre tiltak for naturtyper nevnt i 3 i forskriften. Utvelgelsens betydning, jf. 4 (av kystlynghei som Utvalgt naturtype), angir kommunens ansvar for å ta hensyn til naturtypen i arealforvaltningen, der visse andre tiltak, enn de som er nødvendig for å opprettholde naturtypen, som ulike inngrep, skogsbrukstiltak og jordbrukstiltak skal meldes til kommunen. Kommunen skal vurdere disse og tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltak iverksettes. 46

48 Kystlyngheiene har stor verdi som rekreasjonsområder, slik verdi og bruk motiverer nødvendigheten av å opprettholde dem (og som Utvalgt naturtype er slik bruk ikke til hinder) Informasjon Det er viktig å informere om kystlyngheiene og deres krav til riktig bruk, drift og skjøtsel. Sentrale målgrupper er grunneiere, jordbruksnæringen og offentlig forvaltning på ulike nivå. Spesielt er jordbrukssektoren viktig og innsatsen vil være i fylker, kommuner og grunneiere som har svært viktige forekomster av kystlyngheier. Et viktig informasjonstiltak, særlig i Rogaland, er knyttet til formidling av verdien av kystlyngheiene slik at det unngås at svært viktige lokaliteter blir utsatt for kunstgjødsling, for så å bli godkjent som spredeareal for husdyrgjødsel. Andre tiltak i denne sammenhengen, som skjerping av reaksjon når vilkårene for AK-tillegget er brutt, kan også være aktuelt. Temaet omfatter viktige problemstillinger som det må sees nærmere på for å finne en god løsning på i samarbeid med landbruket, og omfatter ikke bare informasjonstiltak. Det vil bli utarbeidet ulike informasjonsprodukt; faktaark, hefter, film som blant annet omfatter informasjon om organisering av handlingsplanen, formidling av tradisjonskunnskap og skjøtsel m.v. Det vil også være fokus på media for å informere om tiltak og resultater Prioriterte tiltak Tradisjonskunnskap om bruk, de kartlagte arealene av kystlynghei og kunnskap om verneområder danner grunnlaget for en kunnskapsbasert forvaltning. Prioriterte tiltak er knyttet til følgende tema: Målrettet og økt skjøtsel Kunnskap og kartlegging Overvåking Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid Målrettet og økt skjøtsel Handlingsplanen har som sitt primære mål halvparten av A-områder med kystlyngheier i god hevd og sikre representativiteten av typer og variasjon i Norge, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere. Planen inkluderer også å få noen verneområder med kystlyngheier i god hevd. I vedlegg 2 er det gitt konkrete forslag til representative kystlyngheiområder i et internasjonalt og nasjonalt perspektiv. Disse foreslås å utgjøre referanseområder og omfatter områder både utenfor verneområder, dvs områder som vil omfattes av forskriften til Utvalgt naturtype, og verneområder. Forslaget gis mer omtale i kap.3.7. om iverksetting av handlingsplanen. Viktige tiltak er: Utarbeiding av kunnskapsbaserte skjøtselsplaner, oppfølging av disse og inngåelse av frivillige skjøtselsavtaler med gårdbruker/bruker om opprettholdelse evt. gjenopptakelse av drift Skjøtsel; beiting, lyngbrenning Restaurering basert på bistand fra faglig ekspertise (for eksempel Lyngheisenteret) 47

49 Utvikling av en kvalitetsstatus, som oppmuntring til skjøtsel og bevis for at et område driftes/skjøttes tilfredsstillende (samordna med andre naturtyper i kulturlandskapet) Å søke samarbeid med Mattilsynet angående sauehold på vinterbeite og hold av kystgeit Gårdbrukere er hovedaktør når det gjelder drift og skjøtsel. Alternativt kan entreprenører engasjeres. Skjøtsel av kystlyngheiene i verneområder skal utøves i tråd med og samordnes med vernebestemmelsene og den forvaltningen som det er lagt opp til. Her foreligger det allerede en del forvaltnings- og skjøtselsplaner og det må her vurderes om det er ytterligere behov i forhold til lyngheiskjøtsel. SNO kan ha/har en sentral rolle i skjøtselen her, men handlingsplanen legger opp til et samarbeid med gårdbrukere der det er mulig. I det nystartete prosjektet MONA ved DN ( Mennesket og naturarven ) inngår et av de foreslåtte referanseområdene for kystlynghei, som også er et verneområde (Hvaler Nasjonalpark),- her har SNO en sentral rolle i skjøtsel og kunnskapsinnhenting av bruk. Både mal for skjøtselsplan og normalavtale for skjøtsel er utarbeidet i andre sammenhenger (bla annet Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og handlingsplan slåttemark). For kystlynghei samordnes det med disse slik at tilsvarende maler brukes. Kalkrike kystlyngheier er svært artsrike i tidlig gjengroende fase, men vil ha mistet mye av artsinnholdet i seinere og siste faser. Her sees blant annet ordideen brudespore. Vega verdensarvområde, Nordland. Foto: Lise Hatten. 48

50 Igangsatt skjøtsel i samme område som forrige foto, nylig lyngbrent. Foto: Lise Hatten. Kystlynghei i god hevd med mosaikk og nylig svidde flekker. Utvalgt kulturlandskap i jordbruket, Penne/Lista, Vest-Agder. Foto: Akse Østebrøt. 49

51 Kunnskap og kartlegging Kunnskapsnivået om kystlyngheiene er noe ulikt i landet. I vest må dette sies å være bra selv om data knyttet til mange av områdene vil ha behov for oppdatering, for eksempel på tilstand/hevd. I andre deler av landet, eks. Nordland, Rogaland og Agder er det behov for mer kunnskap (FoU) om kystlyngheiene I tillegg kommer behov for statusvurderinger av områdene når de implementeres i handlingsplanen. Videre er det behov for kompetanseheving om skjøtsel. Faglige råd og veiledning må kunne fås fra et kompetansesenter på lyngheiskjøtsel. I Norge fungerer Lyngheisenter som et slikt senter. Viktige tiltak knyttet til tema kunnskap er: Kunnskapsinnhenting av driftsformer, tradisjonskunnskap (hos gårdbrukere) i Norge og om kystlyngheiene i Nordland, Rogaland og Agder spesielt Kvalitetssikring av data i naturbase av lokaliteter som innlemmes i planen Kartlegging der det er mangler Formidling og overføring av kunnskap om driftsformer og skjøtsel, kompetanseheving gjennom kurs av nøkkelpersoner (gårdbrukere, forvaltning, SNO m.fl.), veiledning, samlinger m.v. (her vil bruk av Lyngheisenteret kunne være sentralt) Tilgjengeliggjøring av kunnskap gjennom oppdatert Naturbase, gårdskart på nett, anna informasjon m.v. Bevisstgjøring, formidling generelt om kystlyngheier (allmennhet, kommuner, sektorer m.v.) Et tiltak er også å avklare hvordan Stadtlandet bør håndteres med hensyn til skjøtsel og ivaretakelse (jf anbefalinger til DN i vedlegg 2 om at det bør lages en spesiell handlingsplan for Stadtlandet hvor det vektlegges et helhetssyn på natur- og kulturverdier i området, inkludert lynghei, på grunn av det spesielle særpregete landskapet her) Overvåking Kystlyngheiene må overvåkes mht hevd og biologisk mangfold slik at drift og skjøtsel evt. kan justeres om kvalitetene ikke opprettholdes. Det arbeides med å utvikle metoder for overvåking av naturtyper og biologisk mangfold i andre sammenhenger, eks. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking samt Naturindeks for Norge. Samordning her er nødvendig. En type kontroll av områdene i handlingsplanen bør utvikles. Det er også behov for en målrettet overvåking av nitrogenavfall og dets virkninger på kystlynghei. Viktige tiltak er: Utvikling av kontrollsystem for områdene i handlingsplanen som iverksettes. Systemet må samordnes med andre utviklingsprogram for overvåking og NiN Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid Et svært viktig tiltak er samordning av de økonomiske virkemidlene i landbrukssektoren, RMP og SMIL, med de fra miljøvernmyndighetene. Til forvaltning av verneområder er det for eksempel egne midler (DN 2007). RMP kan forøvrig også gis til verneområder. Videre gis det egne midler til særskilt forvaltning av Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (SLF, DN, RA). Også enkelte kystlyngheier i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap gis midler til skjøtsel (DN). Disse ordningene må samordnes i de områdene de gjelder slik at best mulig utnyttelse oppnås sammen med ekstramidler til handlingsplanen. 50

52 Viktige tiltak er: Samordning av tilskuddsmidler i region og i hvert enkelt område Samarbeid i de fylkesvise skjøtselsgruppene om fordeling av ulike tilskudd for å oppnå mest mulig effektivitet Avklaring av fornuftige satser for skjøtselstiltak Å vurdere samordning og forenkling av selve ordningene Samordning av forvaltningsregimer (vern, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket m.v.) på ulike nivå (nasjonalt, fylke, kommune, gårdbrukere) Trekke på andre aktører som museene og kulturminneforvaltningen som aktuelle samarbeidspartnere Organisering Organisering av arbeidet knyttet til implementeringen av handlingsplanen for kystlynghei følger mønsteret til handlingsplanen for slåttemark (DN 2009b). Det vil si at fylkemannen er den sentrale aktør og ansvarlig for oppfølgingen i sitt fylke gjennom en Skjøtselsgruppe for kulturmark i fylket. Her bygges det på erfaringer fra Arvesølvprosjektet (Svalheim 2007) i Agder og andre kulturlandskapsprosjekt seinere år, for eksempel brukes avtalemal fra Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Skjøtselsgruppene i fylkene vil ha ansvar for alle skjøtselskrevende handlingsplaner for naturtyper, som slåttemark og kystlynghei (evt. flere), slik at aktiviteten i kulturlandskapet som helhet samordnes. Samordning med aktivitet knyttet til skjøtselsavhengige prioriterte arter i nml bør også søkes. Det er allerede etablert en skjøtselsgruppe i de fylker som er i gang med implementeringen av slåttemarksplanen (p.t. 14 fylker og alle fylkene som har kystlynghei). Fylkesmannens Skjøtselsgruppe for kulturmark har som rolle: Å implementere handlingsplanen Sørge for godt samarbeid mellom aktuelle aktører Vurdere status og prioritere lokaliteter for implementering Koordinere og samordne virkemidler Vurdere kartleggingsbehov, bidra til å kvalitetssikre data Ha kontakt med gårdbrukere/brukere og inngå frivillige avtaler Få utarbeidet kunnskapsbaserte skjøtselsplaner, basert på tradisjonskunnskap, og å sørge for riktig skjøtsel Følge opp områdene Skjøtselsgruppa består av fylkesmannens (leder) miljøvernavdeling og landbruksavdeling, aktuelle fagmiljø (etter behov), representanter fra landbrukets veiledningstjeneste (tidligere forsøksringen) og evt. næringsorganisasjoner og/eller grunneier. I forbindelse med forvaltning av verneområder er SNO aktuell representant. En Nasjonal kulturmarksgruppe er etablert for å følge opp slåttemarksplanen, denne vil også følge opp handlingsplanen for kystlynghei (og evt. flere handlingsplaner for naturtyper i kulturlandskapet.) Den ledes av DN og består av representanter fra SLF, fylkesmannens miljø- og landbruksavdeling, fagmiljø (etter behov), NGOs (Sabima) og fra næringen Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget. 51

53 Nasjonal kulturmarksgruppe har som rolle: Å bidra til at handlingsplanen blir konkret og målrettet fulgt opp. DN vil være overordnet ansvarlig for handlingsplanen, ha en pådriverrolle, koordinere og samordne arbeidet mellom aktører på nasjonalt nivå og i forhold til andre handlingsplaner og tiltak i kulturlandskapet Implementering flertrinnsrakett Som for handlingsplan slåttemark implementeres handlingsplan kystlynghei i flere trinn, som en flertrinnsrakett, der det legges opp til en gradvis økning av antall områder som innlemmes i handlingsplanen i perioden Den knyttes opp til A-lokaliteter i Naturbase samt til enkelte verneområder med kystlynghei. Forslaget til forskrift om kystlynghei som utvalgt naturtype vil omfatte alle A- og B- områder (ca 530), og vil utgjøre et framtidig potensiale for drift og skjøtsel av kystlyngheiene og mulighet for å bytte ut prioriterte områder. Det kan søkes tilskudd til både A- og B-områder. Handlingsplanen angir mål om at halvparten av A-områdene skal være i drift eller ha et skjøtselsregime innen 5 år, men låser seg ikke til hvilke områder som etter hvert implementeres, ettersom arbeidet med å ivareta kystlyngheiene skal bygges på frivillige avtaler. Alle områder som det inngås avtale om skal ha en skjøtselsplan. Implementeringen av planen sees i 3 faser: Fase 1: Lokalitet (er) velges ut, kunnskapsoverføring pågår, tilleggsregistreringer utføres, skjøtselsplaner lages, tilskudd samordnes og fordeles, skjøtselskontrakter inngås, drift opprettholdes/skjøtsel evt. restaurering igangsettes m.v. Fase 2: Skjøtsel følges opp, vurderes og evt. justeres, nye områder innlemmes. Fase 3: Skjøtselsregime er etablert, driftsfase pågår, området kvalitetsstemples, følges opp med tilskudd, går også over i en overvåkingsfase. Nye områder innlemmes, andre følges opp og evt. justeres Utvelgelse ved iverksetting av planen og forslag til 23 referanseområder I 2011 skal alle fylker med kystlynghei (10 fylker) implementere minst 1-2 områder som kan fungere som referanseområder nasjonalt, jf vedlegg 2. Forslaget i vedlegg 2 gir en beskrivelse av referanseområder som er representative for ulike regioner i landet. De omfatter både A-områder og noen verneområder. Alle 10 fylkene med kystlynghei er representert i forslaget. Disse vil kunne fungere som referanseområder ved at kunnskap om skjøtsel fra disse har overføringsverdi til andre områder. Forslaget er å betrakte som et utgangspunkt eller retningsgivende for prioriteringer i implementeringen av handlingsplanen. Det tas høyde for at andre tilsvarende lokaliteter implementeres om det er faktorer som tilsier det. For eksempel kan ikke grunneiers interesse forutsis. Grunneiers interesse er imidlertid vektlagt i forslaget og mange har på et tidligere 52

54 stadium i arbeidet med handlingsplanen vært kontaktet og vist positiv interesse for drift og skjøtsel (jf vedlegg 2), dette kan imidlertid endre seg. Referanseområdene skal være gode eksempler på riktig skjøtsel og skaffe PR og fokus på handlingsplanen. Disse områdene kommer i tillegg til de områdene det allerede er igangsatt tiltak i, som Utvalgt kulturlandskap i jordbruket (6 områder, i Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag, Sogn og Fjordane, Rogaland og Vest-Agder). Fram til 2017 implementeres halvparten av A-områder og et utvalg av verneområder med kystlyngheier (jf målsetting kap. 3.1.). (Såkalte Stjerneområder, omtalt i kap inngår blant disse). Ved utvelgelse må/bør man vektlegge: kystlyngheier der det er interesse fra gårdbrukere å drifte/skjøtte og inngå avtale kystlyngheier som er representative for ulike typer og regionen, slik at representativiteten og variasjon av typer i landet og regionene sikres kystlyngheier med kontinuitet i bruk og som har god hevd (mosaikk) Størrelse; større og sammenhengende kystlyngheier bør være med Lyngheier i dårlig hevd kan også implementeres når de er svært viktige og restaurering og skjøtsel lar seg gjennomføre. Det bør også tas hensyn til innhold av kulturminner ved utvelgelse av områder som tas inn i handlingsplanen. Det lages oversikter over hvilke områder som implementeres og etter hvert blir kvalitetsstemplet. 53

55 Kystlyngheilandskap med geitebeite, et av de foreslåtte referanseområdene (jf. vedlegg 2). Lofoten, Nordland. Foto: Akse Østebrøt. Kystlyngheiene er ofte i mosaikk med andre naturtyper, som her med myr. Solund, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. 54

56 3.8. Forskning Gjennom de siste 30 år har det vært en kraftig øking i forskningen omkring kystlyngheiene i Norge gjennom flere NFR-prosjekter og forvaltningsprosjekter. Det er opprettet et nasjonalt forskernettverk (LY-NET) som er knyttet til The European Heathland Network. Det norske nettverket har ved to anledninger (1998 og 2007) arrangert europeiske workshops med ekskursjoner i Norge. Det er i dag god kunnskap om kystlyngheiene sentralt på Vestlandskysten, men det er store kunnskapshull om heiene både nord i landet og helt i sør. I begge disse områdene mangler god kunnskap både om tradisjonell drift av lyngheiene, forekomster og ulike utforminger. I sør har vi også en mulig utfordring knyttet til NO x -nedfall gjennom sur nedbør og evt. tørrdeposisjon av nitrogen gjennom intensiv gjødsling. Dette vet vi per i dag for lite om. Generelt trenger vi mer kunnskap om hvordan man kan få til en god skjøtsel og restaurering av lyngheiene i et moderne landbruk der krav til bl.a. produktivitet og dyrevelferd er høye. Det er også behov for mer kunnskap om villbier/-humler og andre særlig relevante innsektsgrupper i kystlyngheiene. Helhetlig kulturlandskap på Helgelandskysten. I forkant utmark med kystlynghei, nær bebyggelsen sees innmark. På kysten her omdannet man mange steder også deler av lyngheia til innmark ved å legge opp tang i lyngheia. Lurøy, Nordland. Foto: Lise Hatten. 55

57 3.9. Tids- og kostnadsplan Planen har et fem-årsperspektiv og det tas sikte på å rullere den i Kostnader er knyttet til økt skjøtsel av kystlyngheiene gjennom avtaler med gårdbrukere, utarbeiding av skjøtselsplaner og til selve skjøtselen. Videre til aktivt pådriverarbeid og samordning med landbruket for å få til en målrettet skjøtsel. Dernest kommer kostnader knyttet til å få økt kunnskapen, kvalitetssikre data, kompetanseheving og overvåking. Beregning av kostnader for implementering av planen i kommende femårsperiode er gjort med forutsetninger om bevilgninger fra miljøvernmyndighetene til arealer utenfor verneområder, dette som supplement til landbrukets ordninger RMP og SMIL. Skjøtsel av kystlyngheier i verneområder dekkes (helt evt. delvis) av forvaltningsbudsjettet til verneområder (jfr. Notat Strategi for bruk av midler til tiltak i verneområder, DN 2007b). Tabell 1. Overslag kostnader til handlingsplan kystlynghei fra miljøvernmyndighetene. Beløp i 1000 kr. (Arbeidet startet i 2011.) Tema, mål Tiltak Årlig Ansvar Skjøtsel* Beiting FM/skj.gr. Lyngbrann FM/skj.gr., oppdrag Restaurering FM/skj.gr., oppdrag Skjøtselsplaner, kontrakt FM/skj.gr., oppdrag Investeringer (gjerder mv) FM/skj.gr. Kvalitetsstatusordning DN/SLF, oppdrag Kunnskap Kompetanseheving, kurs m.m DN/FM Kvalitetssikring av data og DN/FM Kartlegging Formidling, tilgjengeliggjøring DN/FM Kunnskapsinnhenting, FOU DN, oppdrag Overvåking Utvikle overvåkingssystem DN, oppdrag Iverksette overvåking 500 FM, oppdrag Samordning Drift av Skjøtselsgruppene for FM, oppdrag kulturmark og utvikling av forvaltningskonsept i fylkene organisering Drift av Nasjonal DN kulturlandskapsgruppe, dialogmøter, forankring Formalisering av skjøtselsgruppene DN i fylkene Utvikle fagkoordinator rolle i region, fylle rollen 500 DN Sum *Beregningsgrunnlag: Eks. beiting: ca 100 kr. ekstra tilskudd pr sau (ca 6000 sau i 2011, antallet økes gradvis) Lyngbrann: ca 2000 da i 2011, 5000 i 2015 (omløpstid er ca10 år), ca 100 kr. pr da. Skjøtselsplaner: ca kr pr plan, 15 i året. Driften av skjøtselsgruppene i fylkene og den nasjonale gruppa samordnes med oppfølgingen av slåttemarksplanen (samme grupper) og det er derfor en kostnadsgevinst her. 56

58 3.10. Datalagring og datatilgang Kartfestede kystlyngheilokaliteter og oppdateringer av data om tidligere kartfestede lokaliteter, eks. av kartavgrensing, tilstand/hevd, artsinnhold og andre egenskapsdata om lokaliteten er lagt og vil bli lagt inn i naturbase Skjøtselsplan med tradisjonskunnskap vil også legges ved lokalitetene i naturbase. I følgende innsynsløsning er kartlagte kystlyngheier vist sammen med andre naturtyper i kulturlandskapet og nasjonalt viktige kulturlandskap: Databasen er det viktige redskapet for informasjon om svært viktige lokaliteter for drift og skjøtsel, for data til bruk i kommunes arealplanlegging, i konsekvensanalyser eller når det er snakk om å gjøre andre tiltak eller inngrep i eller i nærheten av de kjente lokalitetene. Informasjonen vil også være lett tilgjengelig i en egen innsynsløsning for de Utvalgte naturtypene og Prioriterte arter 57

59 Vedlegg Vedlegg 1. Forslag til forskrift om endringer i forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven Forskrift om endringer i forskrift 13. mai 2011 nr. 512 om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Fastsatt ved kongelig resolusjon [ ] med hjemmel i lov 19. juni 2009 nr.100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 52, jf. 53 til 56. Fremmet av Miljøverndepartementet. I I forskrift 13. mai 2011 nr. 512 om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven gjøres følgende endringer (endringer i kursiv): 3 nummer 8 skal lyde: 3. Utvalgte naturtyper Utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven 52 er forekomster av: 8. Kystlynghei. Med kystlynghei menes åpne, heipregete og trebare områder dominert av dvergbusker, først og fremst røsslyng (Calluna vulgaris), formet gjennom rydding av kratt og skog og langvarig hevd gjennom beite, regelmessig lyngbrenning og eventuelt lyngslått, og som oppfyller kriteriene for å bli klassifisert som svært viktige (Alokalitet) og viktige (B-lokalitet) av Direktoratet for naturforvaltning. II Endringene trer i kraft straks. 58

60 Vedlegg 2. Kystlyngheiene i Norge kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder, Kaland, P.E. og Kvamme, M. 59

61 Innhold 1. Innledning 2. Tradisjonell drift av det norske lyngheilandskapet 2.1. Kystlyngheiene som beiteressurs 2.2. Lyngslått 2.3. Torvtaking 2.4. Moldtaking (Plaggenwirtschaft, sod cutting) 3. Definisjoner, regionale gradienter og vegetasjonstyper i kystlyngheiene 3.1. Definisjon 3.2. Gradienter 3.2. Vegetasjonstyper 4. Status for norske lyngheier i dag 4.1. Gjengroing 4.3. Nytt liv til det gamle kulturlandskapet 5. Økosystemtjenester fra kystlyngheiene 6. De norske kystlyngheiene i et internasjonalt perspektiv 6.1. Internasjonalt ansvar 6.2. Forslag til referanseområder 7. Regional vurdering av lokaliteter og problemstilinger i kystlyngheiene 7.1. De Nordligste kystlyngheiene 7.2. Trøndelag og Mørekysten 7.3. Sogn og Fjordane og Hordaland 7.4. Rogaland og Sørlandet 7.5. Ytre Oslofjorden referanseområder - oversikt og beskrivelse 60

62 1. Innledning Lyngheiene Europas kulturlandskap langs Atlanterhavskysten Lyngheilandskapet er Vest-Europas kulturlandskap langs Atlanterhavskysten. Det strekker seg fra det nordlige Portugal til Lofoten i Nord-Norge en strekning på 3600 km, hvorav 1200km ligger som et smalt belte langs Norges kyst. I tillegg er det store lyngheiområder i Irland og Storbritannia. Lyngheilandskapet er både en særpreget naturtype, et produksjonsområde for jordbruket, et viktig friluftsområde og del av vår felles Europeiske kulturarv. Lyngheilandskapet bygger på et økologisk samspill mellom mennesker, dyr og planter. Det milde havklimaet har i årtusener gjort det mulig for bøndene å holde husdyrene ute på beite gjennom hele året. Den eviggrønne røsslyngen utgjør en viktig del av vinterfôret til husdyrene. Derved var det ikke nødvendig å holde hus til alle dyrene, og det ble mindre arbeid med fôrsanking. Den innsparte tiden brukte bøndene til andre viktige aktiviteter. I Norge var kombinasjonen mellom jordbruk og fiske viktig. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som opprettholderholder fôrverdien om vinteren og er karakterplanten for kystlyngheiene i hele Europa. Den gir et magert grovfôrsom egnete raser av husdyr overlever på gjennom vinteren når gras og urter har visnet. For kystbøndene representerte røsslyngen en meget verdifull fôrressurs. Foto: Egil Korsnes Lyngheilandskapet hører til blant Vest-Europas eldste menneskeskapte landskap. Med ild, øks og beitende husdyr begynte steinalderbøndene å rydde urskogen for å skape lyngheier. 61

63 Ryddingen begynte for 5000 år siden, men først i vikingtiden var hele Vest-Europas kyst omdannet til et åpent landskap. Prosessen tok mer enn 3000 år. Kart overutbredelsen av lyngheilandskapet omkring Kartet baserer seg på historiske data og gir bare et minimumsarea. Kart: Diemont og Kaland i Haaland (2002). Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet. I den sentrale delen av Europa var heiene da blitt overutnyttet, og myndighetene satte inn tiltak for å dyrke dem opp. I dag har moderne jordbruk, opphørt bruk og luftforurensinger ført til at mer enn 80 % av Europas lyngheier er blitt omdannet til åker, eng eller skog. Om en generasjon eller to risikerer vi at det meste av lyngheiene er borte. Heldigvis er myndighetene i de fleste landene langs Atlanterhavet oppmerksomme på faren. Lyngheiene er oppført på NATURA 2000 listen i EU og er dermed underlagt en eller annen form for vern i medlemslandene. De utgjør viktige friluftsområder for millioner av europeere, og er en del av det biologiske mangfoldet i Vest- Europa. Over det meste av Europa har lyngheiene mistet sin betydning for landbruket. I sentrale deler av utbredelsesområdet på kontinentet og i Storbritannia er likevel befolkningen sterkt følelsesmessig knyttet til dette landskapet, både som kilde for naturopplevelse og som del av deres kulturelle identitet. Lyngheiene har vært et flittig benyttet motiv innen malerkunst, musikk, poesi og folkloristisk litteratur. (Haaland 2002, Kaland 2009). Forsknings- og forvaltningshistorie for kystlyngheiene i Norge I Norge har aldri lyngheiene hatt en tilsvarende posisjon i folks bevissthet. Hos oss anså befolkningen som bodde i skogssonen inne i fjordene og på Østlandet den skogløse kyststripen som et fattigslig og marginalt landskap. I den nasjonalromantiske perioden 62

64 kjempet både Hans Christian Asbjørnsen og Bjørnstjerne Bjørnson for skogsaken, og skogseier Heiberg i Sogn prøvde å fremme skogplantingen med det berømte utsagnet: Plant et tre og det vokser når du sover. Også forskerne fulgte opp den negative holdningen til lyngheilandskapet. Botanikeren professor Jens Holmboe (1907) kalte avskogingen av kyststripen en landsulykke som man måtte forsøke å komme ut av. Den lite positive holdningen i befolkningen førte også til at svært lite forskning om kystlandskapet og fiskerbonden ble gjennomført, inntil det tverrvitenskapelige miljøprosjektet Lindåsprosjektet ved Universitetet i Bergen /NAVF undersøkte kystlandskapet i Nordhordland i tilknytning til utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad på 1970-tallet. Den vanlige oppfatningen før dette forskningsprosjektet startet, var at lyngheiene oppsto på grunn av en kraftig klimaforverring Fimbulvinteren om lag 500 f. Kr. som førte til at skogen langs kysten bukket under. Ved hjelp av en serie radiologisk daterte pollendiagrammer i Nordhordland fra vest mot havet til skogssonen innenfor ble det imidlertid bevist at avskogingen startet allerede i Yngre steinalder. Hele Nordhordland ble ikke omdannet til et åpent lyngheilandskap før i Vikingtiden (Kaland 1974,1979,1986 Kvamme 1982). Lyngheilandskapet var menneskeskapt! Det ble også dokumentert at den indre avgrensingen mot skogen i øst er klimatisk bestemt av snømengden om vinteren. Ved for mye snø ble lyngheidriften usikker og alt for arbeidskrevende. De arkeologiske, historiske og etnologiske undersøkelsene i Lindåsprosjektet ga også kunnskap om bosettingshistorien, driftsmetodene i jordbruket og på sjøen, varebyttet med Bergen, byggeskikken og den demografiske utviklingen av området. I tillegg til mange avhandlinger om lyngheilandskapet ga dette forskningsprogrammet den faglige bakgrunnen til etableringen av Lyngheisenteret på Lygra. Senere har forskere ved universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Ås, ved forskningsinstituttene NINA og BIOFORSK samt forvaltere ved Direktoratet for Naturforvaltning og flere av fylkesmennene fulgt opp med nye prosjekter. I dag er det etablert et nasjonalt nettverk for lyngheier (LYNET). Dette er igjen knyttet til European Heathland Network som i praksis samler den europeiske faglige ekspertisen om denne landskapstypen. Det internasjonale samarbeidet har ført til flere EU-prosjekter hvorav to er blitt ledet fra Lyngheisenteret/Universitetet i Bergen. På lignende måte som for forskerne har det tatt tid før forvaltningen har kommet i gang med å sikre at også deler av lyngheilandskapet skal forbli en del av norsk natur i framtiden. Lyngheiene ble av myndighetene betraktet som noe av det fattigsligeste av vår natur, og landbruksmyndighetene har fra tidlig i forrige århundre brukt ganske sterke virkemidler for å få dem omdannet til presumptivt mer produktive vegetasjonstyper (Christensen 1975). Særlig staset man på omgjøring til kulturbeiter og en omfattende skogplanting. Planen var å plante til 5 millioner dekar i kystområdene, hvor staten gikk inn med 50 % av kostnadene ved privat skogreising. Etter 1930 ble det fart i skogreisingen og dette ble ytterligere forsterket i årene. Da Lindåsprosjektet tok opp skog kontra lynghei som tema på 1970-tallet ble debatttemperaturen ganske opphetet. 63

65 Lyngheisenteret ligger på øyene Lygra og Lurekalven i Lindås kommune, Hordaland. Det dekker et areal på 1,7 km 2 hvorav 1,5km 2 er kystlynghei. Foto: Peter Emil Kaland. Mot dette historiske bakteppet er det ikke underlig at ivaretakelse av kystlyngheiene fikk en tung start. Lindåsprosjektets dokumentasjon av kystlyngheiene som fiskerbøndenes kulturlandskap markerte imidlertid et vendepunkt. Professor og senere miljøvernminister Olav Gjærevoll satt i styret for Lindåsprosjektet og ble der godt informert om utfordringene med kystlyngheiene. Som formann i Statens Naturvernråd var han hovedansvarlig for framlegget til Ny landsplan for nasjonalparker (NOU 1986:13). Her ble Røst-øyene og Helgelandsøyene omkring Vega i Nordland fylke, samt Ytre Fensfjord og Fitjarøyane i Hordaland fylke foreslått som nye nasjonalparker. For Fitjarøyane står det bl.a.: Rådet anser det som meget viktig at den vestlandske lyngheiregionen blir representert blant våre verneområder og foreslår at Fitjarøyane blir vernet som en blant flere Skjærgårdsparker langs kysten. Ingen av disse forslagene ble gjennomført. Ved flere av Fylkesmennenes miljøvernavdelinger ble det i 1980-årene tatt til orde for at man måtte starte forvaltningsprosjekter om kystlyngheiene. Først ute var Fylkesmannen i Rogaland da de gjennom Økoforsk publiserte 2 verneplaner for Rogaland (Steinnes 1988 a og b). Tre år senere kom Økoforsk med en omfattende verneplan for kystlyngheiene for strekningen Hordaland til og med Trøndelag (Fremstad, Aarrestad og Skogen 1991). Fram til nå er ett av forslagene (Synesvarden, Rogaland) blitt landskapsvernområde mens et par ble inkludert i Nasjonal registrering av kulturlandskap uten at de er tilført tilstrekkelig midler til skjøtsel. I et temanummer om lyngheilandskapet i tidsskriftet Naturen gis det en status for forvaltningen av kystlyngheiene gjennom de siste 20 årene (Østebrøt og Betten 2009). Det framgår her at det har vært en økende innsats for å ta vare på kulturlandskap, hvor Miljøverndepartementets direktorater og Landbruksdepartementet har samarbeidet gjennom programmer som Nasjonal registrering av kulturlandskap (1990-tallet), og i regionale program som STILK (Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap), RMP (regionale 64

66 miljøprogram) og senere SMIL (spesielle miljøtiltak). Ved fylkesmennene er det blitt opprettet regionale samarbeidsgrupper for kulturlandskap. Landbruksdepartementet har gradvis lagt om politikken slik at bøndene får støtte til å produsere landskapskvaliteter i tillegg til mat. Gjennom de siste 20 årene har det skjedd en markant øking av bevilgningene til skjøtsel av kulturlandskap, noe også kystlyngheiene har fått en del av. Det mest ambisiøse programmet Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (igangsatt 2009) anbefaler å velge ut ca. 100 større kulturlandskapsområder hvor det skal gis tilstrekkelig midler til å sikre en langsiktig skjøtsel av disse. Dette programmet har hittil valgt 22 områder hvorav 5 med kystlynghei, og det er håp om at flere lyngheiområder vil bli inkludert på et senere tidspunkt. I tillegg har Vega-øyene blitt opptatt på listen over UNESCO s verdensarvliste. UNESCO presser også på at Norge skal følge opp listen over verdens biosfære-områder, som blir mye brukt internasjonalt for å ivareta kulturlandskap ved bærekraftig bruk og vern. Vårt land er ett av de få land i Europa som hittil ikke har deltatt i dette programmet. 2. Tradisjonell drift av det norske lyngheilandskapet Modell som illustrerer oppbyggingen av den tradisjonelle lyngheigården. Lyngheisenteret Den tradisjonelle norske lyngheigården bygget driften på de vanlige prinsippene med innmark og utmark. Det spesielle var den skogløse utmarka hvor lyngheiene var viktige som beiteområder gjennom hele året og hvor torven i myrene var viktig som energikilde og som torvstrø i fjøset og i gardfloren. I strandsonen sanket man tang, tare og skjellsand som del gjødslingen av åkeren. Fiskeriene ga både mat og fiskeslo til gjødslingen. Fiskerbøndene hadde god matvaresikkerhet i og med at de kunne utnytte ressursene både til lands og til havs Kystlyngheiene som beiteressurs De tradisjonelle driftsformene i kystlandskapet på Vestlandet er beskrevet i Kaland (1986, 1998, 1999), Kvamme 1982, Haaland (2002) og Kvamme et. al. (2004, 2009). I tillegg 65

67 fungerer Lyngheisenteret som et praktisk visningssenter for lyngheidriften. Her gis derfor et sammendrag om hvordan kystlyngheiene skjøttes. Kystlyngheiene skiller seg fra utmarksbeiter i andre deler av landet ved at de kan brukes som beite for sau og geit hele året. Røsslyngen har tilnærmet den samme næringsverdien om vinteren som om sommeren, og tradisjonelt sikret den vinterfôret for dyra som gikk ute, sammen med tang og tare. Om sommeren ble kystlyngheiene også beitet av kyr. Sammenlignet med fjellbeitene i innlandet var imidlertid dette et magert sommerbeite. Kystbøndene foretrakk derfor mange steder å la kyrne være høstbære. Når dyra seinhøstes kunne beite på håslåtten og deretter fores inne fikk de en bedre melkeproduksjon. Rasen Gammel norsk sau (kjent som villsau, utegangersau ) og utegangergeiten var godt tilpasset kystklimaet og klarte seg godt på lyngbeite. Sauene lammet ute på egenhånd uten tilsyn og dyrene ble bare sanket to ganger i året for henholdsvis ullklipping og slakt. For å oppnå en optimal produksjon ble heiene beitet av flere dyreslag. Bonden passet nøye på beitetrykket og fornyet lyngbeitet med lyngsviing. Både for svakt og for sterkt beitetrykk fikk uheldige konsekvenser. Var det for svakt ble lyngen hurtig grovvokst og tapte fôrverdi; var det for sterkt ble røsslyngen utkonkurrert av lavproduktive grasarter, siv og starr. Dermed sto bonden i fare for å miste for mye av vinterfôret med katastrofale følger for dyrene. Sauene beiter ulikt gjennom året. Om sommeren må de sammen med storfeet ha god tilgang til gras og urter, mens det må være tilstrekkelige arealer med røsslynghei til vinterbeitet. Bonden regulerer forholdet mellom lyngdominerte og grasdominerte beiteflater ved hjelp av lyngsviing. Områder med gammel grov lyng blir brent om vinteren eller tidlig om våren. Virkningen av lyngsviingen er at frøbanken i jordsmonnet blir aktivert og jordsmonnet blir moderat gjødslet av asken fra brannen. En får en suksesjon hvor gras og urter dominerer beitet de første årene, og deretter overtar røsslyngen gradvis dominansen. Ved å svi av relativt små områder hver gang får man gradvis bygget opp en mosaikk av lyngmark i ulike stadier. I en veltrimmet lyngmark vil derved dyrene alltid finne beiteflater med vegetasjon som er tilpasset deres beitepreferanser gjennom året. 66

68 Gammel norsk sau ( villsau ) på vinterbeite i kystlyngheia. Foto: Svein Haaland. Mandus Fondenes svir røsslynghei i Foto: Peter Emil Kaland. 67

69 Vegetasjonsmosaikk med små arealer grashei (sommerbeite) og røsslynghei (vinterbeite)gir høyest biodiversitet. Foto: Peter Emil Kaland. Også fra et naturfaglig ståsted er det viktig at brannflatene har begrenset størrelse. Brannen tar livet av dyreslag som ikke klarer å flykte ut av brannfeltet eller ned i ganger under bakken. Med små brannflater skjer det en hurtig innvandring til de litt mer næringsrike feltene, og det har vist seg at fugleslag som rype (Skottland) og orrfugl (Vestlandet) profiterer på denne driftsformen. En velholdt lyngheimosaikk gir den høyest mulige biodiversiteten hos kystlyngheiene. Vanligvis var det nok med to-tre personer for å gjennomføre brenningen, men var terrengforholdene vanskelige hjalp familie og naboer til. Brannkunnskapen var basert på lang tradisjon, og det var svært sjelden at bøndene ikke klarte å beherske lyngsviingen. Gikk det galt ble det husket i mange ti-år! På Vestlandet er lyngsviing datert tilbake til Yngre Steinalder. Driftsformen har vært en integrert del av kystlandbruket gjennom tusener av år. I den nordligste delen av kystlyngheiene var lyngsviingen mindre regelmessig og nord for Træna har man hittil ikke muntlig informasjon om lyngsviing. De økologiske prosessene som lyngsviingen medførte ble først publisert av Charles Gimmingham (1972). Han inndelte røsslyngplantens livssyklus inn i 4 faser: pionerfasen (0-5 år), Byggefasen (6-15 år), moden fase (15-25 år) og degenerasjonsfasen (over 25 år). Han viste at røsslyngen gikk inn i en syklus hvor brann var en viktig faktor: 68

70 Illustrasjon: Peter Emil Kaland og kjersti Isdal basert på Gimmingham Lyngslått Lyngslått var en like viktig del av fôrsankingen som håen (etterslåtten) i gammel tid. Den ble utført om høsten. Lyngslåttområdene var gjerne steinfrie flater som ble slått hvert år etter behov. Dersom lyngplantene ble for gamle og forvedete måtte man bruke sigd. Sigdslått var mye mer arbeidskrevende og ble bare utført i nødstilfelle. De samme slåtteområdene ble brukt gjennom århundrer, og de ble sjelden eller aldri brent. På Fonnes i Nordhordland er et lyngslåttområde datert ved hjelp av pollenanalyse til å gå tilbake til 900-tallet (Kaland 1986). Skriftlige beretninger fra Vestlandskysten forteller at ca. ⅓ av vinterfôret for kyrne var røsslyng midt på 1800-tallet (Myking 1978). I løpet av 1900-tallet ble grasartene som ble brukt på slåttelandet bedre og man fikk etter hvert tilgang til kunstgjødsel. Da ble lyngen bare slått hvis det var knapphet med fôr om våren. Røsslyngen ble gitt til kyrne i opphakket tilstand, blandet med høy og/eller halm og litt vann. På Lyngheisenteret vises en autentisk film om lyngslåtten (Sandberg og Kaland 1974). Dette er det eneste filmopptaket i Europa, selv om arbeidet ble utført av nesten alle lyngheibønder på kontinentet. Lyngslåtten tok her slutt før det var vanlig å bruke filmdokumentasjon. Virkningen på vegetasjonen etter lyngslått er ulik suksesjonen etter lyngsviing. Ved lyngslått blir ikke frøbanken i jordsmonnet aktivert i særlig grad, mosedekket forblir intakt og den moderate gjødslingen med aske finner ikke sted. Krekling klarer seg bedre i slåttemark enn i områder som blir svidd. Ved lyngslåtten fjernes avlingen slik at vegetasjonen blir enda fattigere enn før. Som skjøtselsmetode får man derved et annet resultat enn ved lyngsviing. 69

71 Søskenparet Klara og Mandus Fondenes slår lyng på Fonnes, Austrheim, Hordaland i Foto: Peter Emil Kaland. Lyngslåttmarken til Klara og Mandus august Dette er Norges eneste kjente fargefoto av en lyngslåttemark i autentisk drift. Til venstre for gjerdet blomstrer bare røsslyngen der Klara og Mandus ikke har slått. Foto: Egil Bakka. 70

72 2.3. Torvtaking Mangelen på skog førte til at kystbefolkningen dekket sitt energibehov ved utnytting av torvressursene i myrene. Den beste torvkvaliteten fant man i terrengdekkende myr i bakkehellingene, fordi torven her var best omdannet og hadde relativt lavt vanninnhold. De dype myrene i forsenkningene i landskapet ble først tatt i bruk når torven i skråningene var brukt opp. Torvtaking ble utført om våren. Foto: Peter Emil Kaland. Krakkar med torvstykker til tørk om sommeren. Foto: Peter Emil Kaland. Mellom fjellskråningen til høyre og Yngre Dryas-morenen midt i bildet har det gjennom årtusener bygget seg opp et tykt torvlag hvor befolkningen har spadd torv. Grøftene etter torvtekten er fortsatt tydelige. Fra Senneset i Vestvågøy, Lofoten. Foto: Mons Kvamme. Torvtakingen forgikk om våren, etter våronna og før slåtten. Torven ble skåret i kvadratiske skiver (størrelse og fasong kunne variere en god del), og torvstykkene ble tørket på bakken ut over sommeren. Når torven begynte å tørke ble skivene stablet opp på ulikt vis (små 71

73 krakkar eller i større såter) inntil den var helt tørr. Da ble den enten lagret i egne torvhus ute på heiene eller den ble fraktet hjem til gården. Arbeidet med å spa torv har satt betydelige spor etter seg i kystlandskapet. Nesten overalt kan en se rester etter inngrep. Det kan være gamle grøfter, rektangulære hull i myrflatene eller unaturlig rette kanter i skrånende terreng. For et trenet øye kan dette fortelle mye om hvordan det opprinnelige landskapet har sett ut. Som driftsform kan torvtaking dateres tilbake til eldre jernalder (Kaland 1986). Det er ikke usannsynlig at den er enda eldre. Først da kystbygdene fikk elektrisk strøm (ca ) begynte aktiviteten å avta. Men ennå på 1970-tallet var det mangesteder vanlig å se torv til tørk. Særlig den eldre generasjonen hadde vanskelig for å slutte med torv til oppvarming. Torvtekten har vært et omstridt tema i naturforvaltningen. Det var unektelig destruktive inngrep i naturen fordi det forstyrret den naturlige myrutviklingen. På den andre side vil torven vokse til igjen, selv om det foregår langsomt. I en større sammenheng kan det derfor være riktig å betrakte brenntorv som en semi-fornybar ressurs. De fleste steder var det rikelig nok å ta av, men hvis torvressursene tok slutt fikk man problemer. Da måtte man enten leie torvrettigheter hos naboen eller klare seg med annet brensel. Torvtekten inngikk imidlertid i en helhetlig og balansert ressursutnyttelse som viste seg økologisk bærekraftig gjennom mer enn tusen år. Det blir derfor unyansert å se på de gamle sporene etter torvtaking som fortidig miljøforstyrrelse. De er først og fremst kulturminner som forteller om kystbefolkningens strev for å sikre seg nok energi Moldtaking (Plaggenwirtschaft, sod cutting) En annen måte å utnytte torvressursene på var å ta mold. Dette var betegnelsen på torvstrø. Den ble hentet på bestemte områder, fortrinnsvis i den gårdsnære utmarken. Her ble vegetasjonen fjernet slik at torven lå fritt eksponert. I løpet av vinteren frøs overflaten på torven slik at jordstrukturen ble ødelagt, og utover våren og sommeren ville dette tørke. Da kunne den tørre molden, som hadde samme konsistens som torvstrø vi kjøper i dag, høstes med rive og spade. Molden ble gjerne lagret i egne små moldhus og senere fraktet til gården etter behov. Den ble anvendt i fjøset som strø under dyra. Sammen med molden brukte man halm, tørkete bregner, løvfall, tørr tang, lyng og annet som kunne bidra til at dyra fikk et fast og tørt underlag. Den oppsmuldrete torven var spesielt viktig for å suge opp landet slik at ikke den næringsrike urinen skulle renne vekk. Hver kveld ble det tilført et nytt lag med mold, løv og tang. Tidligere var det vanlig å la dyra stå på talle. Med rikelig tilførsel av strø var det ikke til å unngå at golvet vokste i tykkelse. Det finnes flere beretninger om hvordan dyra sto nesten oppunder sperrene når våren kom. Så snart dyra slapp ut ble dette golvbelegget spadd ut på åkrene. Det var særdeles næringsrikt. En dokumentasjonsfilm om moldtakingen ble tatt opp på gården Verås i Lindås kommune i 1991 (Sandberg og Kaland 1994). 72

74 Innmarka ble tilført næringsstoffer fra utmarka og sjøen i form av torvstrø, fiskeslo og tang/tare. Illustrasjon: Eva Gjerde/Peter Emil Kaland. Dyrene beitet i utmarka om dagen og ble tatt inn i gardfloren om natten for å gi fra seg gjødsel. Illustrasjon: Eva Gjerde/Peter Emil Kaland. Molden ble raket sammen og fraktet til moldhuset om sommeren. Foto Peter Emil Kaland. På kontinentet er torvressursene begrenset og bøndene måtte skaffe seg strø til dyrene fra det tynne humuslaget under lyngheivegetasjonen. I Tyskland kalles dette Plaggenwirtschaft. Foto: Museumsdorf Hösseringen. Mold(torvstrø) ble spadd utover gulvet i gardfloren hver dag slik at sauene skulle ha et tørt underlag. Foto Peter Emil Kaland. Sauene ble tatt inn i gardfloren om kvelden. Foto: Peter Emil Kaland. Ettersom dyra gikk i utmarka på beite, og mye av fôret kom fra utmarka, bidro moldbruken til at det ble en flyt av næringsstoffer fra utmark til innmark. Før kunstgjødselens tid var kystbøndene helt avhengige av denne næringsflyten for å kunne opprettholde matproduksjonen på innmarka. 73

75 I likhet med mange andre tradisjoner knyttet til gjødselstellet, er kunnskapen om moldbruk nesten helt forsvunnet. I lyngheilandskapet langs kysten var dyrkingsjord de fleste steder mangelvare, og man hadde ikke anledning til å la åkrene få hvile med jevne mellomrom for å gjenvinne næringsstatus, slik man kunne andre steder. De måtte gjødsles maksimalt hvert år, og derfor var moldbruket viktig. På samme måte var næring fra sjøen, tang og tare, fiskeslo m.m. av uvurderlig betydning for åkerbruket. I likhet med tradisjonene knyttet til lyngbrenning, helårsbeite og lyngslått, knytter moldbrukstradisjonen de norske lyngheiene opp mot de europeiske lyngheiene. Tilsvarende bruk av torvjord er beskrevet fra lyngheiene bl.a. i Nord-Tyskland, Danmark, Storbritannia og Irland. Særlig er det godt beskrevet fra kystområdene i Tyskland. Her ble torven kompostert med gjødsel og båret ut på åkrene. På tysk kalles driftsformen for Plaggenwirtschaft, og jordsmonnet som skaptes på denne måten beskrives som Plaggenboden eller Plaggenesch. 3. Definisjoner, regionale gradienter og vegetasjonstyper i kystlyngheiene 3.1. Definisjon Fra Portugal til Lofoten har kystlyngheiene en rekke fellestrekk som gir grunnlag for en definisjon: 74 I hele området består lyngheilandskapet av semi-naturlige vegetasjonstyper som er skapt av kystbønder, og som har vært, og til dels fremdeles inngår i jordbrukets produksjonslandskap. Kystlyngheiene er preget av dvergbusker med røsslyng som en viktig del av vegetasjonen. Alle artene i heiene består av naturlig forkommende planter. Kystlyngheiene er avhengige av beite, og tradisjonelt har de stort sett vært benyttet til helårsbeite for egnete raser av sau, kyr og geit. Bøndene har tradisjonelt brukt lyngsviing til fornying av beitene i den hensikt å skape en karakteristisk mosaikk mellom grashei og lyngmark i ulike stadier av røsslyngens livssyklus. Det følger av denne definisjonen at ved registrering og verdisetting av kystlynghei, må det legges vekt på både vegetasjonens floristiske sammensetning og på bruksstatus for området; beitetrykk m/omfang av helårsbeite, lyngsviing og vegetasjonsmosaikk. Som ved all vegetasjonstaksering vil artsmangfold og forekomst av sjeldne/truete arter være viktig, men i tillegg må tilstand og forekomst av røsslyng tillegges vesentlig betydning. Under oppbyggingen av Naturbasen til Direktoratet for naturforvaltning har arbeidet i stor grad fulgt håndboka for Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold (DN 2007). Den har naturlig nok sitt primære fokus mot biologisk mangfold, naturtyper og rødlistearter. For noen lokaliteter med kystlynghei kan dette ha ført til at verdikriterier knyttet til driftsstatus har blitt nedtonet, selv om håndboka understreker at naturtypen identifiseres på grunnlag av utseende og bruksmåter. Svært viktige kriterier er særlig godt skjøttede kystlyngheier, dessuten velutviklede utforminger med dominans av purpurlyng og/eller forekomst av sjeldne arter og/eller truete vegetasjonstyper, samt kystlyngheier som inngår i større helhetlige kulturlandskap. Kalkrike utforminger av kystlyngheiene er også spesielt viktige, både fordi de har et høyt artsmangfold og fordi de er sjeldne. Kalkheiene brukes fortsatt til helårsbeite mange steder,

76 og de er særlig produktive som sommerbeiter. Røsslyngforekomsten kan variere en god del, og derfor er de ikke alltid like velegnet som vinterbeiter. Kystlyngheier er normalt en relativt artsfattig vegetasjonstype på sur jordbunn. Lyngsviing for å oppnå en mosaikk mellom lyngmark i ulike stadier og grashei maksimerer det biologiske mangfoldet i lyngheiene og er derfor et viktig kriterium for verdisettingen. Fremstad (1997, s. 82) påpeker dette i sin definisjon av kystlyngheier: "Grunnlaget for kystlyngheiene hviler i stor grad på livssyklusen til en art, røsslyng (Calluna vulgaris) som dominerer eller er en viktig bestanddel i mange av vegetasjonstypene." Likeledes er mål for beitepresset et viktig kriterium for verdisettingen. I en handlingsplan for kystlyngheier som kulturlandskap må man ha tilfredsstillende fokus på kystlyngheiene som produksjonssystem i jordbruket i tillegg til biologisk mangfold. Naturbasen er en svært viktig kilde for å finne gode lokaliteter, men for å kunne i noe sikkert om hevdstatus er befaring nødvendig Gradienter En omfattende gjennomgang av den geografiske variasjonen og ulike typer av lynghei er gitt i Fremstad et al. (1991), Fremstad (1997) og Aarrestad et al. (2001). Lyngheiene følger i hovedsak den lange vestkysten av Norge fra Agder til Lofoten og i tillegg på øyer lengst sør i Østfold. Den skarpe vest øst - gående klimagradienten på tvers av kystlinjen har ført til at lyngheibeltet aldri har vært mer enn km bredt. Lenger øst faller for mye av vinternedbøren som snø slik at husdyrene ikke finner nok fôr på beitet. Derved er har det vært mer lønnsomt for bøndene å fôre dyrene inne gjennom vinteren, og å ha skog i utmarksområdene. Til tross for den langstrakte utbredelsen er kystlyngheiene en relativt homogen vegetasjonstype. Lyngheivegetasjonen endrer seg imidlertid avhengig av klima, eksposisjon, jordsmonnstype og høyde over havet. I sør-nord retning langs kysten kan lyngheiene grovt sett deles inn i fire hovedgrupper: I sør er klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) og blodtopp (Sanguisorba officinalis) karakteristiske innslag mens hyperoseaniske arter mangler. Likeledes er det få euoseaniske arter som inngår og fjellplanter er sjeldne. Karakteristisk er de store lyngfattige fuktheiene i Sør-Rogaland som kan være vanskelig å avgrense mot fuktige grasheier. På Lista (Einarsneset) ligger den europeiske nordgrensen for lyngheier på næringsfattig sandig jord med gyvel (Cytisus scoparius). Langs Vestlandskysten finnes de mest frostømfintlige artene som purpurlyng (Erica cinerea), hinnebregne (Hymenophyllum wilsonii) og vestlandsvikke (Vicia orobus). Euoseaniske arter er vanlige og viktige, bl.a. heistarr (Carex binervis), fagerperikum (Hypericum pulchrum), heifrytle (Luzula congesta) og heiblåfjær (Polygala serpyllifolia). Fjellplanter finnes så å si bare på høyere nivå. Purpurlyngheiene finnes bare i de ytterste kyststrøkene opp til litt nord for Stadlandet. Nord for Stad opp til Trondheimsfjorden. Hyperoseaniske arter finnes bare helt i sør. Euoseaniske arter avtar mot nord. Nordlige arter og fjellarter blir vanligere. Eksempler: dvergbjørk (Betula nana), rypebær (Arctostaphylos alpinus) og stivstarr (Carex bigelowi). Heigråmose (Rhacomnitrium lanuginosum) og lavarter blir mer vanlige i vegetasjonen. Ny forskning indikerer at røsslyngens evne til å spire fra 75

77 røttene etter brann gradvis svekkes nord for Stad (Velle in prep.). Lyngheitypene nord for Stad er unike i Europa. Nord for Trondheimsfjorden mangler de hyperoseaniske og euoseaniske artene. Fjellarter og nordlige arter er vanlige i lavlandsheiene. Heigråmose (Rhacomnitrium lanuginosum) er et ofte dominant, og ofte med sterkt innslag av reinlav (Cladina spp.) og torvmoser (Sphagnum spp.) Mot nord blir krekling (Empetrum nigrum coll.) stadig mer vanlig, og nord for polarsirkelen skjer det en glidende overgang mot arktiske kreklingheier, som gir et mye dårligere beite og som ikke regnes til kystlyngheiene. Træna med Husøy og Samna er et av de nordligste områdene i Europa hvor lyngsviing fortsatt er i manns minne. Foto: Aune kunstforlag. Den sterke V- Ø klimagradienten gir klare endringer i kystlyngheienes artssammensetning. Særlig er dette tydelig på Vestlandskysten hvor heiene har størst utbredelse fra ytterkysten og inn i fjordområdene. De hyperoseaniske artene faller ut og heiene blir mer artsfattige innover. Når kystlyngheiene møter skogsområdene i øst er det ofte karakteristisk at lyngheiene kommer tilbake på åsryggene. Det skyldes at her oppe blir skogen utsatt for vindstress og snøen blåser vekk fra de eksponerte ryggene om vinteren. Bøndene fjernet denne skogen, og skjøttet røsslyngen med lyngsviing og beitende husdyr, til dels med helårsbeite. På denne måten må lyngheiene i kystfjellene i mange tilfeller regnes som menneskeskapte kystlyngheier. Høytliggende lyngheier finnes også på Høg-Jæren og i Sørlandsheiene i Agder. Heiene på indre Agder ble beitet og svidd. Det foreligger ikke tilfredsstillende dokumentasjon av driftsformene på disse heiene til å avgjøre om de skal sees i sammenheng med kystlyngheiene. Kystlynghei finnes stort sett på sur jord. Nord for Stad blir det mer vanlig å finne lyngheier på baserik grunn, og særlig på Helgelandskysten er det mange områder med rikhei med innslag av kravfulle arter. Sør for Stad dekker slike områder bare små areal. 76

78 3.3. Vegetasjonstyper Fremstad (1997) har klassifisert vegetasjonstypene i kystlyngheiene: H1 Tørr lynghei Fysiognomi - Lynghei dominert av røsslyng (Calluna vulgaris) men andre lyngarter er vanlige innslag. Få urter og graminider er vanlige i denne typen, som er generelt artsfattig. Utseendet varierer med røsslyngens alder; ung, velskjøttet hei har lavt og tett feltsjikt (10-15 cm), mens tørrhei der røsslyngen er år gammel kan bli mer enn en halv meter høy og være ganske åpen. Bunnsjikt varierer fra velutviklet til meget sparsomt; det er særlig sparsomt i gamle røsslyngbestander med sterkt strøfall. Økologi - På torvlignende humus over berg, forvitringsjord, morene eller grov, utvasket sand. På dypere jord utvikles podsolprofil. Utbredelse - I hele heienes utbredelsesområde, men blir stadig sjeldnere jo lenger nord en kommer, idet mesteparten av de nordlige kystlyngheiene er fuktheier pga. generelt lav fordampning. N- MB, O3-O2. Variasjon - Deles her i fem utforminger; to som er røsslyngtørrhei i streng mening, og tre med et visst nordlig tilsnitt og innslag av fuktarter. H1a Røsslyng-utforming. H1b Purpurlyng-utforming. H1c Røsslyng-slåttestarr-torvull-utforming H1d Røsslyng-krekling-lav-utforming. H1e Røsslyng-heigråmose-lav-utforming (eller: heigråmose-utforming). H2 Tørr gras-urterik hei Fysiognomi - Lavvokst, åpen hei der lyngarter trer en del tilbake og vegetasjonen preges av en blanding av lyng, graminider og en del beitetolerante eller beitebegunstigete urter. Urter som inngår også i H1 forekommer vanligvis i større mengder i H2. Økologi - På veldrenert, mineraljordblandet humus på steder med gode innstrålingsforhold. Gras-urterik hei preger ofte den første perioden (5-10 år) etter brenning da typen særlig brukes til sommerbeite. Uten beite og/eller skjøtsel går typen over til røsslyngdominert hei. Jordsmonn med uklar sjiktning (gradvis overgang fra humusrik jord i overflaten til utvaskingssjikt) som følge av tråkkpåvirkning. Utbredelse - Forekommer der heiene er velskjøttet. Den rikere typen opptrer der det er baserike bergarter eller løsmasser. N-MB, O3-O2. Variasjon - Kan deles i fattige og noe rikere utforminger, avhengig av jordas baseinnhold. Der er også en sør-nordgradient innen gras-urterik hei, markert ved utskillelsen av H2c. H2a Fattig utforming. H2b Rikere utforming. H2c Purpurlyng-utforming. H3 Fuktig lynghei Fysiognomi - De ulike utformingene har nokså forskjellig utseende, avhengig av artssammensetningen. Feltsjiktet kan være lyng, busk- eller graminiddominert. I de fleste utformingene er bunnsjiktet velutviklet. 77

79 Økologi - På råhumus og torvaktig jord, med generelt høyere jordfuktighet enn der tørrhei utvikles. Fukthei er best utviklet i områder med forholdsvis lite variert topografi, der det er slake skråninger med noe sigevannspåvirkning. Der topografien er mer brudt, blir det mindre fukthei idet rygger og topper og bratte skrenter og skråninger får tørrhei og myr utvikles i senkningene. Varierende eksposisjon. Utbredelse - Finnes i alle deler av kystseksjonen. Andelen fukthei er forholdsvis større i nordlige deler av kystseksjonen enn i sør, noe som henger sammen med relativt lavere temperaturer og fordampning under vegetasjonsperioden i nord. N-MB, en utforming sjelden i NB, O3-O2. Variasjon - Her skjelnes mellom åtte utforminger, men flere finnes; regionale variasjoner i fukthei er dårlig dokumentert. Graminiddominert fukthei finnes vesentlig i lier med sigevannspåvirkning. Hei med dominans av heisiv (Juncus squarrosus) er i stor grad beitebetinget og ført til G1a. H3a Røsslyng-blokkebær-utforming. H3b Røsslyng-purpurlyng-utforming. H3c Klokkelyng-rome-bjønnskjegg-utforming. H3d Klokkelyng-rome-heigråmose-utforming. H3e Pors-rome-blåtopp-utforming. H3f Bjønnskjegg-utforming. H3g Blåtopp-utforming H3h Kornstarr-utforming H3i Pyttlav-utforming. H4 Røsslyng-bjønnkamhei Fysiognomi - Åpen hei med feltsjikt av lyngarter og bregner. Velutviklet bunnsjikt. Økologi - I nord- og østvendte, humide skråninger (baklier), gjerne i litt ulendt og steinete, noe raspreget terreng. Er muligens et suksesjonsstadium mot blåbærskog eller røsslyng-blokkebærskog. Utbredelse - Angitt fra Vest- og Midt-Norge, men er trolig utbredt i størstedelen av kystseksjonen. BN-SB, O3-O2. Variasjon - Nært beslektet med skogsamfunn, men mangler tresjikt. H5 Kystfjellhei Fysiognomi - Varierende, avhengig av utforming, men lavvokst og vanligvis uten eller med dårlig utviklet busksjikt. Bunnsjiktet også varierende, men har ofte høy dekning der jorda ikke er for steinet. Økologi - Kulturbetinget lynghei på høyere nivå, vanligvis fra m og oppover. Holdes for det meste i hevd ved sauebeite. En del steder, mest typisk i ytre Nordfjord, avløser kystfjellhei terrengdekkende myr der dreneringen er god. Synes knyttet til fjell med ustabilt snødekke eller partier der snøen smelter svært tidlig, og hvor faren for frost er liten. Utbredelse - I høyereliggende områder i de oseaniske seksjonene, noe under og dels over den lokale, potensielle skoggrensen, jf. "kystseksjonen"s prealpine og alpine belter hos Dahl et al. (1986). Fra Sunnhordland til Sunnmøre, og som mindre, spredte arealer nord til Leka. NB-LA, O3-O2. 78

80 Variasjon Røsslyng, Calluna vulgaris, preger deler av kystfjell-heiene, i andre er krekling, Empetrum nigrum, coll. og blokkebær, Vaccinium uliginosum, viktige. Kystfjellenes kulturbetingete heier er dårlig dokumentert, og her skjelnes ikke mellom ulike utforminger. 4.Status for norske lyngheier i dag - trusler Ved strukturendringene i jordbruket etter 2. verdenskrig ble lyngheidriften mindre lønnsom for bøndene, og etter 1980 opphørte driften mer og mindre fullstendig. Etter 1990 har gjengroingen for alvor skutt fart og store deler av kystlyngheiene er nå i rask suksesjon mot ulike skogssamfunn. Sitkagranen trives meget godt i kystområdet, og populasjonene er nå blitt så gamle at trærne frør seg. Største delen av lyngheiområdene er nå sterkt truet som landskapstype (Aarrestad et al. 2009). Endringsprosessene i det opprinnelige lyngheilandskapet framgår av dette fotoet tatt i 2009 fra Gismarvik i Tysvær kommune. På høydedraget til høyre i bildet er kystlyngheien i tilnærmet intakt, mens det gule feltet til venstre er oppgjødslet grashei. I forgrunnen er lyngheiene i et tidlig gjengroings stadium med grov lyng og sterkt innslag med einer. Sentralt i bildet er lyngheien grodd igjen med skog. Foto: Jan Berge Gjengroing Gjengroingen av kystlyngheiene har alvorlige konsekvenser for kystlandskapet og kystbefolkningen: 79 Utmarkene mister sitt potensiale som beiteområde og til matproduksjon. Biodiversiteten er redusert både i de overgrodde områdene og i regionen ettersom en del av artene som er tilpasset lyngheiene blir sjeldnere eller blir utryddet. Verdien av utmarkene til rekreasjon og friluftsområde er sterkt redusert fordi det er vanskeligere å gå omkring i det overgrodde og lite brukte landskapet. Mange mennesker som er oppvokst i det åpne kystlandskapet mener at kontrasten mellom det

81 åpne kystlandskapet, skogsområdene og fjellheimen østenfor gir vestkysten av Norge et landskapsmangfold av stor verdi. Kulturarven tilknyttet det åpne landskapet forsvinner. Lyngheiene er menneskeskapte og er et kulturlandskap som har vært brukt av kystbefolkningen gjennom mange århundre. Mange mener det åpne kystlandskapet representerer en del av identiteten til kystbefolkningen. Den lokale kunnskapen om tradisjonelle driftsformer basert på naturlige ressurser forsvinner. Dette inkluderer lyngsviing og om hvordan de tradisjonelle husdyrrasene i kystsonen skal håndteres. Landskapet er blitt betydelig mer brannfarlig. Gammel forvedet røsslyng kombinert med einer, bjørk og furu inneholder mye mer brennbart stoff enn de gamle stelte lyngheiene. En serie alvorlige ukontrollerte branner har forekommet gjennom de siste årene. I Rogaland har arealbruken, særlig på Jæren, ført til kraftig oppdyrking og/eller oppgjødsling av lyngheiene, slik det er vanlig å se på kontinentet. På Låg-Jæren er lyngheiene nesten fullstendig utradert til åkrer og grasheier. Også de store lyng- og fukthei-arealene på Høg- Jæren er sterkt truet. Utbyggingstiltak tilknyttet oljevirksomhet, oppdrettsanlegg, vindkraftanlegg, tettstedsutvikling etc. langs kysten har også ført til fragmentering av de gjenværende heiområdene. Luftbårne forurensinger er en betydelig trussel mot røsslyngen på kontinentet. NO x -innholdet fører til oppgjødsling av jordsmonnet slik at lyngartene blir utkonkurrert av grasarter som blåtopp (Molinia coerulea) og smyle (Deschampsia flexuosa). I tillegg fører gjødselen til at røsslyngen blir mindre frostresistent og at den blir mer utsatt for billeangrep ( lyngdød ). I mindre grad enn på kontinentet har man observert lignende utvikling i Sør-Norge nord til Bergens-området (Hjeltnes 1997, Aarrestad 2009) Nytt liv til det gamle kystlandskapet Et hvert kulturlandskap er avhengig av produkter som treffer markedet til moderne mennesker for at lokalbefolkningen synes det er verdt å arbeide med det utover gammel nostalgi. Lyngheilandskapet har gjennom lang tid vært på defensiven nettopp fordi produktene herfra ble ansett som mindreverdige, kanskje med unntak av lynghonning. Utviklingen i norsk landbruk de siste 60 årene har hatt et ensidig fokus på volum og kostnadseffektivitet. Dette har medført dramatiske strukturendringer, og stadig mer av de tradisjonelle produksjonsområdene er blitt marginalisert og har gått ut av bruk. Utegangerdrift basert på lyngbeiter har vært sjanseløse i denne konkurransen. I dag er situasjonen i ferd med å bli mer nyansert. Stadig større deler av bygde-norge faller utenfor produksjonslandbrukets satsingsområder. På Vestlandet nord for Rogaland (kystlyngheienes kjerneområde) ble 43 % av gårdsbrukene lagt ned i perioden Samtidig er miljøbevisstheten i befolkningen stigende, og stadig flere etterspør kvalitetsprodukter med høy smaksopplevelse basert på lokale ressurser. Dette har åpnet nye muligheter for ulike nisjeprodukter, bl.a. den gammelnorske utegangersauen som nå selges under betegnelsen villsau. 80

82 Gjengroing av lynghei på Fonnes, Austrheim, Hordaland. Samme motiv tatt i 1971 og Furuskogen på det nederste fotoet har oppstått ved naturlig spredning fra det lille furuholtet på høyre side av det øvre fotoet. Furuholtet ble plantet i 1907 av grunneieren og klarte ikke å spre seg utover i landskapet før lyngheidriften opphørte i Foto: Peter Emil Kaland. 81

83 Den gamle norske sauen ( villsauen ) (Velle og Øpstad 2009) er godt tilpasset lyngheivegetasjonen, klarer seg med magert fôr og beiter ute hele året. Rasen var tidligere vanlig langs hele kysten, men overlevde inn i moderne tid på Austevoll, en øygruppe SV for Bergen. Herfra har den blitt reintrodusert til store deler av norskekysten. Dette er en nøysom og hardfør rase, og dyrene har beholdt langt mer av sine opprinnelige instinkter enn tilfelle er hos moderne sauer. Det har vært en formidabel vekst i villsauholdet, særlig de siste 15 årene. For 50 år siden var det under 1000 dyr igjen på Austevoll, i dag overvintrer mer enn ute på kysten. Den voldsomme økningen skyldes to forhold. For det første ønsker mange å demme opp for den tiltagende gjengroingen av utmarka og lyngheiene, og villsauene er flinke til å holde busker og småtrær nede. Dessuten har det vært en kraftig økning i etterspørselen etter kjøttet fra villsau. Dyrene er små og har langt lavere slaktevekt enn moderne sauer, men til gjengjeld er kjøttet velsmakende, særlig hvis dyra har gått på lyngbeiter hele tiden. Dette gjør at markedet gir høyere pris på villsaukjøtt enn for moderne sau. Mye tyder på at villsaupopulasjonen vil vokse ytterligere i årene som kommer, både fordi kjøttet og pelsen gir gode inntekter, og fordi folk ønsker å beholde et åpent landskap. Villsauholdet har ført til stor etterspørsel etter kompetanse om skjøtsel av lyngheiene, særlig om lyngsviing (Kaland 1999). Fagmiljøet tilknyttet Lyngheisenteret holder jevnlig praktiske kurs om skjøtsel for bønder og andre interesserte langs kysten. Disse kursene har utvilsomt medvirket til økt bevissthet for kvalitetene i kystlandskapet. Lyngheisenteret har også hatt betydelig suksess ved formidling av kunnskap om kystlandskapet og om leveforholdene til kystbefolkningen (Haaland 2002). Flere vestlandskommuner har vedtatt nedhugging av sitkagranen for å restaurere det tradisjonelle landskapet. Et godt eksempel er Fitjarøyane nordvest for Stord i Hordaland. Dette området på ca. 120 km 2 var opprinnelig del av nasjonalparkplanen av 1986, men ble tatt ut pga lokal motstand. Nå samarbeider grunneiere og kommunen om skjøtsel av øyene. Beitetallet har doblet seg over en 10-års periode, og det arbeides med en samordnet næringsplan for hele området hvor båtturisme, hytteutleie, og økt jordbruksdrift er viktige faktorer. Fylkesmannen ga en av grunneierne kulturlandspris for fremragende restaureringsarbeid av en av øyene, og det gode eksempelet har vært med på å gi inspirasjon til andre grunneiere. Dersom lyngheiene fortsatt skal være en del av kystnaturen er det avgjørende at landskapet blir brukt på en bærekraftig måte og at lokalbefolkningen anser det som formålstjenlig. Bærekraftig bruk med villsaudrift, storfehold og økoturisme er et eksempel hvordan lokalbefolkningen kan få økonomisk fordel av å samarbeide med vernemyndighetene. Lokalbefolkningen besitter stor kompetanse om de tradisjonelle driftsformene, en kompetanse man gjennom samarbeid kan sikre seg blir overført til neste generasjoner. 5.Økosystemtjenester fra kystlyngheiene Lyngheiene er et eksempel på et ekstensivt drevet kulturlandskap - en semi-naturlig vegetasjonstype. Marken er hverken gjødslet eller dyrket, men likevel har samspillet mellom mennesker, husdyr, planter og jordsmonn over lang tid skapt en annen naturtype enn den som var her opprinnelig. Når dette samspillet stopper, starter en rekke suksesjoner i retning av noe helt annet. Det er en vanlig oppfatning at naturen nå går tilbake til utgangspunktet, men i de fleste tilfeller er det ikke det som skjer. 82

84 Lenge var gjengroingen av lyngheiene et lite påaktet problem. De ble ansett som marginale områder, lite produktive og direkte ulønnsomme i forhold til moderne landbruksdrift. Ved å bruke tenkningen rundt økosystemtjenester er det mulig at dette kan fortone seg noe annerledes. Økosystemtjenester defineres gjerne som naturens tjenester eller nytteverdi. Dette kan lett oppfattes som et menneskesentrert verdisyn som bare fanger opp verdier som kan måles i kroner og øre. Dette er imidlertid ikke tilfelle, flere av de tjenestene som f.eks. lyngheiene leverer har først og fremst verdi for naturen selv. Økosystemtjenestene kan kategoriseres på mange måter, vanligvis grupperes de i fire hovedtyper: Grunnleggende støttetjenester Varer og produkter Regulerende tjenester Kulturelle eller immaterielle tjenester. Når det gjelder den første gruppen, grunnleggende tjenester, så er dette forhold som i stor grad er likt for de fleste naturtyper. Det handler om ting som fotosyntese, det er nedbrytning og kretsløp av næringsstoffer, og det handler jordsmonnsdannelse. I lyngheiene er jordsmonnsdannelsen raskere enn i skog på samme grunn. Dette henger sammen med forskjeller i vannbalansen, og i de fuktigste områdene gir dette økt torvdannelse. Varer og produkter er den gruppen hvor økosystemtjenester langt på vei kan regnes om i klingende mynt. Fra kystlyngheiene er det først og fremst kjøtt og andre produkter (ull, skinn) fra beitedyrene som har størst økonomisk betydning. I de siste 20 årene har det vært en økende satsing på Gammel norsk sau ( Villsau ). Dette er den opprinnelige sauerasen som har vært holdt langs hele kysten i uminnelige tider. Den er perfekt tilpasset til å klare seg i kystlyngheiene året rundt uten tilleggsfôring. Smaken og kvaliteten på kjøttet har gjort at denne rasen har fått en gledelig renessanse. Dette er en produksjon som er helt ut naturbasert uten noen form for eksterne innsatsfaktorer. Med riktig skjøtsel og beitetrykk er dette et eksempel på en optimal utnyttelse av økosystemtjenester. 83 Produktreklame fra Norsk Villsaulag. Foto: Hilde Buer

85 Den gamle norske sauerasen( Villsau ) er ikke det eneste husdyret som kan utnytte produksjonen i lyngheiene. I Stad-området finnes de siste rester etter en gammel kjøttgeitrase som kalles for kystgeit. Den har tidligere hatt en langt videre utbredelse langs kysten, og den har på samme måte som den gamle norske sauerasen gjennom lang tid utviklet egenskaper som gjør den i stand til å klare seg i det åpne landskapet på vestlandskysten. Det finnes også kuraser som fint klarer seg på lyngheiene, som f.eks. Vestlandsk fjordfé, Vestlandsk raudkolle, Nordlandsfé og den importerte rasen Skotsk høylandsfé. Det finnes også varer og tjenester fra lyngheiene som ikke har sammenheng med beitebruk. Mest kjent er honningproduksjonen. Lynghonning regnes av mange som den ypperste av alle norske honningsorter, og det et stort problem for norske birøktere at trekkområdene for denne produksjonen stadig skrumper inn. Den tredje typen økosystemtjenester er de såkalte Regulerende tjenestene. Dette er igjen til dels generelle ting som naturens evne til å produsere rent vann og ren luft, naturlig kilde for insektspollinering, erosjonsregulering og ulike positive effekter på klimautviklingen (karbonfangst- og deponering). Når det gjelder kystlyngheiene har de et gunstig karbonkretsløp. Svært mye av det karbonet som bindes fra luften blir deponert i jordsmonn og torv. Ved inngrep i disse avsetningene startes en kraftig lekkasje av fossilt karbon tilbake til atmosfæren. I områder med aktiv beitebruk går karbonet videre i en klimavennlig kjøttproduksjon. Grunnet den positive vannbalansen i kystlyngheiene utgjør de optimale oppvekstforhold for et høyt antall insektsarter, til dels i enorme kvanta. Selv om dette er en økosystemtjeneste vi mennesker godt kunne klart oss foruten, skaper det et eldorado for mange fuglearter, bl.a. mange som trives best i åpent lende. En annen regulerende økosystemtjeneste fra lyngheiene er redusert fare for brann. I de gjengroende heiene skjer det en opphopning av tørt, brennbart materiale. En vesentlig del av biomassen er einer, andre busker og krattskog. Når dette begynner å brenne ukontrollert en tørr sommerdag kan det fort oppstå farlige situasjoner med store kostnader for samfunnet. I lyngheier med god hevd, som beites og brennes på en planmessig måte, er en ukontrollert brann enkel å stoppe selv på tørreste sommeren. Den siste typen økosystemtjenester er de såkalte kulturelle eller immaterielle tjenestene. Her kommer først og fremst den kulturhistoriske dimensjonen inn i bildet. Kystlyngheiene oppsto gjennom en driftsform som har vært praktisert siden yngre steinalder. Det er ikke uvanlig å finne områder hvor det ligger kulturminner fra ulike epoker gjennom flere tusen år. Store deler av lyngheiene ligger utenfor de største pressområdene i moderne tid, og derfor er denne kulturhistoriske dimensjonen mange steder bedre bevart enn i mer sentrale strøk. Denne tidløsheten i landskapet, kombinert med åpenheten mot sjøen og havet, gjør kystlyngheiene til en opplevelse for den tilreisende. I flere kommuner har man nå sett betydningen av denne opplevelsesverdien, og lyngheiene blir nå et satsingsområde i reiselivssammenheng. For dem som har vokset opp eller som bor i dette landskapet handler det også om kulturell identitet, og en økende erkjennelse av at dette er en del av kystens kulturarv. Biologisk mangfold er en viktig del av økosystemtjenestene. De kan klassifiseres på flere måter, men fremfor alt representerer de fremtidsmuligheter. Tap av biologisk mangfold medfører reduserte muligheter til å møte fremtidens utfordringer. I forhold til lyngheiene skal det bare pekes på en ting, verdien av samspillet mellom driftsform, husdyrraser og 84

86 kulturlandskap. Kombinasjonen av gammel norsk sau (eller kystgeit) og kystlyngheier er en unik kobling mellom kulturarv og genetisk mangfold. Den kan komme til å få stor betydning for utviklingen av morgendagens matproduksjon. 6. De norske kystlyngheier i et internasjonalt perspektiv Norge står i europeisk sammenheng på mange måter i en særstilling når det gjelder forståelsen av de kulturbetingede lyngheiene i kystområdene: Vår lange kyst fører til at nærmere ⅓ av de europeiske lyngheienes utbredelse i S-N retning ligger i Norge. På Lista (Einarsneset) ligger den europeiske nordgrensen for lyngheier på næringsfattig sandig jord med gyvel (Cytisus scoparius). Lyngheiområdet i Ytre Hvaler Nasjonalpark representerer nordgrensen for de sørskandinaviske lyngheiene langs den svenske vestkysten. Nordgrensen for den hyperoseaniske lyngheia med purpurlyng (Erica cinerea) går like nord for Stadlandet. De nordlige sørboreale lyngheiene i Norge er unike i Europa. Driftsmetodene for lyngheilandskapet er fortsatt i levende tradisjon hos eldre bønder mange steder, men i løpet av få år forsvinner denne unike informasjonskilden. Kystregionen produserer råvarene fisk og olje som gir stor del av det økonomiske grunnlaget for velstanden i Norge. Det er et stort utbyggingspress i kystregionen. Selvbevisstheten hos kystbefolkningen har økt, og man ønsker å ta vare på noe av identiteten som har særpreget kystlandskapet og kystkulturen. Her kommer lyngheiene inn i bildet. Dessuten er det mange steder en økende reaksjon på den kraftige gjengroingen, og holdningen til den omfattende skogplantingen på kysten er og i ferd med å snu. Det er nødvendig nå å ta grep som sikrer natur- og kulturverdier for framtiden. Stort sett var det slutt på den tradisjonelle driften av lyngheiene i det meste av Europa tidlig i det forrige århundret. I Norge ble de derimot brukt aktivt fram til 1960-tallet, særlig på Vestlandet. Eldre kystbønder her i landet kan derfor de tradisjonelle driftsformene. På kontinentet er dette ikke lenger tilfelle. Ingen andre områder i den nordlige delen av det europeiske lyngheiområdet kan oppvise tilsvarende bredde i kunnskapsnivået hos bøndene om bruken av dette landskapet. Dette gir vårt land en forpliktelse til å ta vare på denne delen av den europeiske kulturarven ved å drive heiene på en mest mulig autentisk og bærekraftig måte Internasjonalt ansvar Det hviler et tungt internasjonalt ansvar på Norge når det gjelder forskning og forvaltning av denne naturtypen. Norske kystlyngheiene har i lang tid stått tilbake i forhold til andre landskapstyper hva angår forsvarlig forvaltning. Likeledes er det stort behov for ytterligere forskning. Spesielt i den nordlige delen av kystlyngheiene er det mangelfulle kunnskaper både med hensyn til historisk utvikling og forholdet mellom dagens vegetasjon og tradisjonell drift. På samme måte er det mange uløste spørsmål i sør, f.eks. når det gjelder heiene i indre Agder. Sannsynligvis representerer de en sørlig del av de høytliggende kulturbetingete fuktheiene på Høg-Jæren. Agder-heiene er ikke kommet med i denne handlingsplanen. På Ytre Hvaler ble 85

87 det i fjor opprettet en ny nasjonalpark som omfatter et kystlyngheiområde av stor verdi, uten at betydningen av denne lokaliteten før nå er blitt tilstrekkelig påpekt. Norge er i en unik posisjon i Europa ved at de tradisjonelle driftsformene i kystlyngheiene har vært i levende tradisjon helt fram til i dag. Denne dokumentasjonsfilmen om lyngslått er den eneste som finnes i Europa, til tross for at millioner av europeiske lyngheibønder har utført det samme arbeidet. Lyngslåtten på kontinentet opphørte allerede tidlig på 1900-tallet før denne type filmopptak kom i vanlig bruk. Filmen fra Norge er fra Norge forvalter derved en del av vår felles-europeiske kulturarv. Foto: Peter Emil Kaland. Forskere og forvaltere tilknyttet European Heathland Network har i 1998 og i 2007 arrangert ekskursjoner langs Norges kyst slik at nettverket har befart hele kysten fra Bergen til Lofoten, og mange av dem er godt kjent med norske lyngheier fra egne befaringer. I 2003 utarbeidet nettverket en betenkning om kystlyngheiene i Norge undertegnet av de britiske professorene Charles Gimmingham og Nigel Webb og av den faglige lederen for Lüneburger Heide i Tyskland, Johannes Prüter. Her framgår det bl.a.: Today, heathland is threatened throughout Europe. Because more than 80% of the heathlands has disappeared during the last 100 years many countries have established protected areas. In the Netherlands, ha of heathlands are protected and managed; in Denmark the area is ha. On Lüneburger Heide alone 5000 ha of heathlands are protected as are all the remaining heathlands of Germany. In Norway, we learn, there is no area specifically designated to protect coastal heathlands. There is a need for a formal protection plan for sustainable conservation based on grazing and burning of this special ecosystem with its characteristic biodiversity. We conclude, based on the knowledge of the biogeographical gradients from north to south, that it is essential to conserve the total biodiversity of this landscape. 86

88 The practical knowledge for utilizing the resources of the heathlands is still a living tradition among older farmers in Norway. This makes the contribution from Norway particularly valuable and relevant to the preservation of this cultural- and natural heritage of Europe Forslag til referanseområder og ambisjonsnivå Rådet fra European Heathland Network er fulgt, og dette ligger som basis for forslaget om et utvalg av referanseområder blant kystlyngheier som bør skjøttes i en handlingsplan. Områdene foreslås å være referanseområder for visse heityper og skjøtsel samt sees i sammenheng med bærekraftig bruk av naturtypen kystlynghei i forbindelse med at den blir Utvalgt naturtype i naturmangfoldloven. Områdene i forslaget er representative for ulike typer kystlyngheier i Norge (jfr kap. 8). Det er bygget på det materiale som andre botanikere har brakt fram. Lokalitetene er vurdert i et kulturlandskaps- og driftsperspektiv, fordi dette for en stor del ikke har vært det primære fokus ved de tidligere registreringer, verdisetting og vernevurderinger. Det har vært et utstrakt bruk av skjønn i vurderingene av forslaget. Målet har vært å fange opp de regionale forskjellene, ulike økologiske gradienter som fattig rik, fuktig tørt, ulik eksposisjon og høyde over havet. Likeledes er det forsøkt å få fram ulike typer driftsregimer av heiene. Et svært viktig kriterium er imidlertid om det er realistisk at de valgte kystlyngheiområdene blir skjøttet i overskuelig tid framover. De aller fleste steder er det satt som betingelse at en grunneier eller bruker har aktiv drift med husdyr som beiter på kystlynghei og at vedkommende er villig til å satse framover. Kostnadssiden ved framtidig skjøtsel og eventuelle investeringer har til en viss grad spilt en rolle for valget av lokaliteter. Forslaget omfatter både A-områder ( svært viktige ) i naturtypekartleggingen (utenfor verneområder) og verneområder. Så langt det har vært faglig forsvarlig er det valgt områder hvor det offentlige allerede har engasjert seg ved verneforslag eller allerede gir tilskudd. De fleste av verneområdene som inngår i forslaget er imidlertid vernet for andre formål enn kystlyngheier. Ved at disse foreslås trukket inn i handlingsplanen for kystlyngheier gis det en ny faglig og opplevelses - dimensjon til disse verneområdene. For fylkene Rogaland t.o.m. Trøndelag er rapportene med forslag til vern av kystlyngheiene (Steinnes 1988 a, b og Fremstad et al. 1991) de mest omfattende når det gjelder beskrivelser av flora og vegetasjon i Norge. Der er det også gitt en viss oversikt over skjøtselstilstand av heiene på slutten av 1980-tallet. Senere er naturtyper i kulturlandskapet kartlagt i alle fylker (Nasjonalt program for kartlegging og overvåking) og det finnes fyldige rapporter om det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet, samt flere spesialrapporter. Felles for mange av disse rapportene er at vurderingene av aktiv drift av heilandskapet, forekomst og tilstand til røsslyngen ikke er tillagt nok betydning. Opplysninger om hevd er også etter en viss tid ikke lenger oppdaterte. I naturbasen er det lagt inn ca. 530 A- og B-områder (hhv svært viktige og viktige ) klassifisert som kystlynghei. For mange av disse er opplysninger om drifts- eller hevdstatus nødvendig å oppdatere. Det tar imidlertid mange år før lyngheiene gror helt igjen, og i løpet av denne tiden har de fortsatt stor verdi. Flere tilleggsområder i ulike gjengroingsstadier er derfor kartlagt med tanke på mulig igangsetting av skjøtsel. Det har vært nødvendig med et omfattende feltarbeid for å se på hevdstatus for å foreslå et utvalg av referanseområder som det synes realistisk å skjøtte og som bør inngå i en handlingsplan. Ved utvelgelsen av lokaliteter har de beskrevne lokalitetene i rapportene fra Steinnes (1988 a,b), Fremstad et. al. (1991) og det omfattende lokalitetsmaterialet i Naturbasen vært brukt. Denne informasjonen er kombinert med observasjoner om status for 87

89 skjøtsel og aktiv drift og med bidrag fra fagmiljøet omkring kystlyngheiene. Det er lagt stor vekt på samtale med grunneierne om deres planer for bruk av lyngheiene i årene framover. Lokalitetenes tilstand i forhold til gjengroing og mulighet for fremtidig beitebruk er vurdert som like viktig som floristisk mangfold i seg selv. Målet med å fange opp de viktigste regionale forskjellene og de ulike økologiske gradientene er oppnådd. Noen områder av spesiell biologisk/botanisk verdi, men med begynnende tilgroing/forfall, er tatt med i forslaget. Dette er lokaliteter som anses som særlig verdifulle i nasjonal sammenheng og hvor det er viktig å få i gang tiltak som kan gjenopprette de aktuelle lyngheiene som kulturlandskap. Ambisjonsnivået Forslaget får fram de faglige variasjonene hos norske kystlyngheier sett i et europeisk perspektiv. De 23 foreslåtte lokalitetene (beskrevet i kap.8) kan/må betraktes som et minimumsgrunnlag for hva Norge kan være bekjent av internasjonalt. I kap. 7 gis det eksempler på en serie områder hvor det også er til dels meget verdifulle kystlyngheier som etter en nasjonal avveiing ikke er tatt med i forslaget til referanseområder, fordi tilnærmet tilsvarende områder finnes blant de som er med. Det vil være formålstjenlig at et høyere antall av kystlyngheier utover de foreslåtte referanseområdene inngår i en handlingsplan for naturtypen, dette konkretiseres imidlertid ikke nærmere. Fra referanseområdene vil det kunne overføres kunnskap om skjøtsel til andre områder. Av områder i tillegg står Stadlandet i en særstilling. Det ansees som et unikt og svært innholdsrikt natur- og kulturlandskap av stor nasjonal verdi. Stadlandet vurderes som verd en egen handlingsplan som kan gi et helhetlig grunnlag for framtidig forvaltning av landskapskvalitetene. 7. Regional vurdering av lokaliteter og problemstillinger i kystlyngheiene 7.1. De nordligste kystlyngheiene Nordlandskysten er av spesiell betydning for forståelsen av kystlyngheiene. Her finnes nordgrensen for utbredelsen av de kulturbetingede lyngheiene i Europa. I tillegg kommer at kystlyngheiene nord for Stad er unike i den forstand at det ikke finnes denne type heier lenger sør i Europa. Dette krever en langt bedre oversikt over tilstand og utbredelse av de kulturbetingede kystlyngheiene i Nordland enn det som foreligger i dag. Det er bare gjennomført et fåtall undersøkelser og registreringer i fylket hvor kystlyngheier har vært hovedsaken (Tveraabak 2004, 2005). Derimot foreligger det omfattende registreringer av havstrandvegetasjon i fylket, hvor det også inngår en del omtale av lynghei (Elven et al. 1988). Disse registreringene er imidlertid gamle og til begrenset nytte for dette arbeidet. Det pågår imidlertid kartlegging i 2010 med rapportering i 2011 (Bioforsk i regi av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking). Heiene langs kysten av Nordland og til dels i Trøndelag skiller seg en del fra kystlyngheiene på Vestlandet i floristisk sammensetning (Tveraabak 2004). De samme driftsformene har imidlertid vært anvendt, om enn trolig i noe modifisert form lengst i nord. Mens helårsbeite og lyngsviing var en levende tradisjon på Vestlandet ennå på 1970-tallet (Kaland 1979), er 88

90 opplysningene om slike driftsformer på Nordlandskysten bare fragmentariske og kunnskapen er stort sett glemt. Det finnes intervjuopplysninger om lyngsviing nord til Træna, hvor det ennå på 1960-tallet ble brent lyng. Nylig er det også blitt informert fra Fylkesmannen i Nordland om at bøndene på Karlsøyvær vest for Kjerringøy i Bodø kommune har brukt lyngsviing som del av driften av kystlyngheiene. Sammenlignet med Vestlandet har det neppe vært nødvendig å brenne like hyppig lengst mot nord på grunn av litt lavere sommertemperatur, og dette kan forklare hvorfor tradisjonen har forsvunnet tidligere enn lenger sør. Et særtrekk for Helgelandskysten er at mange lyngheiområder ligger på kalkgrunn. Dette gir høyere artsrikdom med bl.a. rik urteflora og mye gras. Samtidig blir røsslyngen mindre dominerende. Små variasjoner i beitetrykk kan lett føre til at lyngheiene går over til grasheier. Eksempelvis er det konstatert at samme område kan være klassifisert som kystlynghei i en sammenheng og som kalkeng i en annen. Samtidig er disse heiene like utsatt for gjengroing som andre steder, men sparsom kunnskap om driftstradisjoner skaper usikkerhet om bruk av brenning. Å trekke grensen mot de arktisk-alpine heiene i nord er problematisk og alt for lite undersøkt. Ved vurdering av dagens lyngheier i nord er det et dilemma at effekten av den tradisjonelle driften på vegetasjonen ikke er tilfredsstillende dokumentert (fordi tradisjonen har stoppet). Mange steder sees i dag en omfattende gjengroing med busker og trær, men der dette ikke skjer mangler en kunnskap om hvordan dynamisk suksesjon grunnet redusert eller endret bruk påvirker lyngheivegetasjonen i forhold til klima. Et eksempel er de økende kreklingforekomstene i lyngheiene fra Trøndelag og nordover. Krekling tåler lyngsviing dårlig, mens røsslyng profiterer på den. Det er gjort forsøk på kysten av N-Trøndelag hvor krekling/røsslyngheier med einer etter brann utvikles til nesten rene røsslyngheier. Dette indikerer at den tiltakende kreklingdominansen nordover langs kysten ikke bare er klimatisk betinget. Den kan også være relatert til at bruken av områdene er endret eller er helt opphørt. Det er også dokumentasjon på at marginal engslått har grodd igjen til ren kreklinghei i løpet av år etter at slåtten tok slutt. De nordligste lokalitetene som er med i denne rapporten ligger i Vestvågøy kommune i Lofoten. Denne øyrekken har tradisjonelt vært regnet som nordgrensen for de kulturskapte kystlyngheiene. Det er imidlertid klart at det er flere i Vesterålen som i de senere år har begynt med villsau. Det har ikke lyktes å finne ut om de virkelig baserer seg på utegangerdrift. Heiene i Vesterålen er dominert av krekling, men det skal være flekker med kulturpåvirket røsslyngheier (Anders Bryn pers. med.). Det skal derfor ikke utelukkes at den egentlige nordgrensen for kulturskapte kystlyngheier egentlig ligger i Vesterålen, men det er foreløpig ikke tilstrekkelig grunnlagsmateriale til å få dette bekreftet. Tidligere registreringer i Nordland fylke er svært mangelfulle, og dette har vanskeliggjort arbeidet. De to lokalitetene på Vestvågøy og lokaliteten på Træna er påvist under befaring. Disse holder god faglig kvalitet, men det kan selvsagt ikke utelukke at det finnes enda bedre områder. Ettersom de nordlige lokalitetene er unike for Norge i Europa er det viktig at registrering av kystlyngheier i Nordland intensiveres. Likeledes haster det med en etnologisk undersøkelse om de tradisjonelle driftsformene i kystjordbruket, slik at man får en best mulig kunnskap før den går helt ut av manns minne. Ettersom det foreliggende grunnlagsmaterialet i form av oppdaterte rapporter fra lyngheiregistreringer og kartlegging av biologiske mangfold er noe mangelfullt, er de omtalte lokalitetene valgt ut basert på kontakt med forskningsmiljøene i Trondheim og Tromsø, Fylkesmannen i Nordland, miljøforvaltningen i utvalgte kommuner og egne registreringer under feltreiser. 89

91 Bliksvær vest for Bodø er naturreservat med rike kystlyngheier og enger av nasjonal verdi. Kystlyngheiene er imidlertid i en kritisk tilstand hvis det ikke snarlig kommer i gang aktiv skjøtsel med brenning og beiting. Det foreligger en konkret beiteplan, og det er interesse lokalt for å komme i gang med å svi lyng. Bliksvær er et eksempel på et område hvor det er svært viktig at det offentlige gjør noen gode grep sammen med lokalbefolkningen for å videreføre et rikt kulturlandskap. Vestvågøy er den største jordbrukskommunen i Lofoten i dag. Basert på observasjoner fra tre korte befaringer i 2006/2007/2008, er det et bestemt inntrykk av at Vestvågøy er den kommunen som i særklasse har det mest varierte og autentiske kulturlandskapet i Lofoten. Straks man kommer over i Vågan kommune mot øst er landskapet langt mer preget av gjengroing, og lenger vest er det fiskeriene og nærheten til havet som preger landskapet. Vestvågøy ser ut til å ha vesentlige verdier intakt (ikke bare lyngheier) knyttet til jordbrukets kulturlandskap. Det har vært et savn at det ikke foreligger relevante registreringer av kulturlandskapsverdiene i Lofoten generelt, og fra Vestvågøy spesielt. Både for det pågående arbeidet med verdensarvstatus og for arbeidet med utvelgelse av spesielt verdifulle kulturlandskap på nasjonalt nivå, burde disse verdiene bli nærmere utredet og registrert. For Røst foreligger det imidlertid en vurdering med forvaltningsplan i forbindelse med Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (Norderhaug 2008). Generelt i Lofoten ligger lyngheiene i lavlandet, mens de går over i grasheier oppover mot fjellet. Jo lenger vestover man kommer, jo lavere ligger denne overgangen til grasheier, og denne tendensen fortsetter vestover i Lofoten. På Røst når grasheiene helt ned til havnivå. Her er røsslyngplantene små og synes å ha mistet evnen til å danne større sammenhengende bestander. Dette tyder på at røsslyngheiene i Lofoten er nær sin klimatiske nordvestgrense og følgelig er svært påvirket av klimatiske gradienter, f.eks. for sommertemperatur, og variasjoner i beitetrykk. Bare i områder med en optimal kombinasjon av beitetrykk og klima vil røsslyngheiene klare seg. 90

92 Røsslyngplantene på Lyngværøy, Røst er små og mangler konkurransekraft. Foto: Peter Emil Kaland. 7.2.Trøndelag og Mørekysten I Trøndelag og på Mørekysten er kunnskapsbasen om kystlyngheier vesentlig bedre enn lenger nord. Det har også vært en markant økning i villsauholdet, og dette har ført til mer aktiv skjøtsel av kystlandskapet i disse områdene. En god oversikt over kystlyngheilokaliteter er gitt i Moen et al. (2006) hvor det er prioriteringer over de mest verdifulle områdene i Midt- Norge. Deres anbefalinger med noen tillegg. I Nord-Trøndelag er stjernelokaliteten Kalvøya inkludert med tillegg av Skeisnesset og Sør-Gjæslingan. I Sør-Trøndelag er Tarva en selvskreven lokalitet. I dette fylket er det flere gode lyngheiområder som ikke er tatt med i minimumsforslaget, bl.a. på Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag. Spesielt må nevnes øygruppen Froan nord for Frøya hvor det er aktiv skjøtsel med villsau og lyngsviing på flere av øyene. Også på Mørekysten har det vært en oppblomstring av villsauhold og skjøtsel av kystlandskapet i de senere årene. Det er valgt ut tre områder i hver sin del av fylket: Øyriket sør for Smøla, Smågeheiene og Sandsøya. Men de er på ingen måte de eneste aktuelle kandidatene. I Averøy kommune på Nord-Møre er det flere fine områder bl.a. i nærheten av Bremsneshatten (opprinnelig funnsted for Fosnakulturen). Kuli på Sør-Smøla er svært rikt og lyngheiene på øyene utenfor Kuli er godt beitet med velutviklete lyngheier. Lyngheiene på SV-Kuli er imidlertid under gjengroing og her er et betydelig restaureringsarbeid nødvendig for å få hevd på heiene. Den største utfordringen er at grunneieren er kommet godt opp i årene og det er foreløpig ikke utsikt til at driften blir fortsatt når han legger ned. Langs Atlanterhavsveien er det flotte lyngheiområder som kan bli en reiselivsattraksjon ved aktiv skjøtsel. Her burde forvaltningsmyndighetene få til et samarbeid med lokale saueeiere, reiselivsnæringen og vegvesenet. Vårt valg av Smågeheiene er bl.a. begrunnet i en storstilt satsing fra lokale saueeiere, som i samarbeid med forvaltningsmyndighetene er i ferd med å 91

93 gjennomføre en omfattende beiteplan inkludert systematisk avbrenning av 2 km 2 lyngheier på 5-6 år i samarbeid med det lokale brannvern (Aukra kommune). På Sunnmøre er mye av det tradisjonelle kystlandskapet vesentlig endret gjennom skogreising og tilgroing. Sandsøya er valgt delvis fordi heiene er forholdsvis intakt, men og på grunn av kystgeitpopulasjonen på øya. Det er imidlertid flere andre gode kandidater i området, f.eks. Nerlandsøy og Runde Sogn og Fjordane og Hordaland Dette er trolig den delen av landet hvor tradisjonene knyttet til bruken av kystlyngheiene har holdt seg best. Selv om denne delen av kysten er under stort press både fra utbyggingsinteresser og gjengroing, er det ikke vanskelig å finne gode lyngheiområder i disse fylkene. I nord ligger Stad-halvøya som er et unikt landskap på kysten av Vestlandet. Lyngheiene er isolert sett til dels under gjengroing, med unntak av de områdene hvor det fremdeles er aktivt geitehold (se nærmere omtale under Stad). Det er derfor ikke utpekt et bestemt område på Stad, ettersom det menes at denne halvøya bør gis en spesiell forvaltningsmessig status med en egen, helhetlig handlingsplan hvor de ulike kulturlandskapene blir vurdert i sammenheng. Værlandet er med i forslaget til representativt minimum, som representant for de ytre lyngheiene nord for Sognefjorden. Det finnes imidlertid fine lyngheier med aktiv drift flere andre steder, bl.a. i Solund og på øya Tvibergøy like ved Værlandet. På Tvibergøy har det inntil nylig vært velholdte lyngheier, men det er foreløpig uklare signal om muligheten for å få til fremtidig skjøtsel her. I Hordaland er Lyngheisenteret på Lygra en naturlig kandidat. Dette er fortsatt det eneste stedet i landet hvor et større område er regulert til skjøtsel av lyngheier. I Nordhordland er Toska/Uttoska og flere lokaliteter på Radøy og øyene NV for Fosnøy beitet med sau/angusfe slik at gjengroingen av heiene har stoppet opp. Lenger sør i Hordaland har inkludert øyriket Fitjarøyane som representant for en del av kysten hvor lyngheidriften revitaliseres med stor kraft som samarbeid mellom grunneierne og Fitjar kommune. Spesielt må nevnes Austevoll hvor tradisjonen med villsauhold reddet den gammelnorske utegangersauen fra å bli utryddet. Her er det flere flotte kystlyngheier beitet med villsau som bl.a. Litlakalsøy, Fugløy og Møgster. Sør på Bømlo er det lyngheiområder på baserik grunn Rogaland og Sørlandet I Rogaland er situasjonen omvendt fra resten av kysten. Her er det ikke nedlegging av landbruket som er problemet, men heller at landbruket er for intensivt. På samme måte som på kontinentet er det meste av de gamle heiområdene på Jæren dyrket opp eller gjødslet bort. De eneste lavtliggende lyngheiområdene i midtre og søndre del av fylket med et intakt lyngheilandskap er på Sør-Karmøy og på Eigerøya. Lokaliteten på Rennesøy i Rogaland er fylkets første valg til prosjektet Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Lyngheiområdet her fyller ikke de faglige krav en må settes for å bli inkludert i et representativt minimum i Norge på samme måte som Blikshavn/Dale, men området er likevel verdifullt som del av et helhetlig kulturlandskap på øya. Dette området må imidlertid ikke komme til fortrengsel for lokaliteten Blikshavn/Dale på Karmøy som er et at de faglig mest verdifulle lavtliggende kystlyngheiområder i Sørvest-Norge. Karakteristisk for den sørlige delen av Rogaland er de omfattende fuktheiene med lavt innslag av røsslyng. Disse fuktheiene kan følges fra ytterkysten og opp til m.o.h. Det største registrerte området Laksesvelafjellet - er på 80 hektar (Norderhaug et al. 2007) og er inkludert som ett av de fire stjerneområdene i Rogaland. Deler av dette området ansees som 92

94 svært verdifullt, men det synes urealistisk kostnadsmessig å inkludere et så stort område i en nøktern minimumsliste. Det er valgt å inkludere lyngheiområdet på Søre Eigerøya som representativt for de lavtliggende fuktheiene med bl.a. gode populasjoner klokkesøte, og Synesvarden som representant for de høytliggende. Lyngheiområdet på Søre Eigerøya er et flott eksempel på kystlyngheienes utforming i anortositt-landskapet i Sør-Rogaland. Her ser det ut til at bøndene og myndighetene har funnet en god balanse mellom et effektivt landbruk og hensynet til kulturlandskapskvalitetene. Synesvarden er dominert av tørrheier i den øvre delen av området, mens de lavereliggende områdene er preget av fuktheier og myr. En utfordring med Synesvarden - området er at vegetasjonen sannsynligvis er utsatt for tørrdeposisjon av NO x fra luften, i likhet med det som skjer mange steder i intensive jordbruksområder på kontinentet. Området ligger tett ved intensiv jordbruksvirksomhet og det gjødsles kraftig helt inn til grensen for området. Det kan derfor vurderes om Synesvarden bør skiftes ut mot et utsnitt av Laksesvelafjellet på 8-15 km 2 som har særlig høy verneverdi gjennom artsmangfold og aktiv beitedrift. Det anses å være et tilstrekkelig stort og håndterbart område som representant for de høyereliggende fuktheiene i Rogaland. På samme måte som nordgrensen for kystlyngheiene ligger i Nordland, representerer Vest- Agder sørgrensen for kystlyngheiene. (Hvaler-lokaliteten står i en litt annen sammenheng). Det er valgt ut de to ulike lokalitetene Lofjellet og Einarsneset på Lista, til å inngå i forslaget til en representativ minimumsliste. Lofjellet er del av Vest-Lista som er Vest-Agders utvalgte kulturlandskap. Einarsneset er den nordligste lokaliteten for gyvel-lyngheier i Europa. Også på Lindesnes og Hidra finnes det fine lyngheier. Lenger øst ligger det velutviklede lyngheier på flere av øyene i skjærgården i hvert fall så langt øst som i Søgne og Kristiansand kommuner, hvor lyngen blir brent og beitet med villsau. Til slutt må det nevnes at det i indre Agder også har vært omfattende røsslyngheier som har vært beitet, slått og brent. Dessverre eksisterer det for lite kunnskap om den tradisjonelle driften av disse heiene og deres tilstand i dag i forhold til kystlyngheiene, til at de nå kan vurderes i en minimumsliste som representativ for Norge Ytre Oslofjord Langs kysten av Halland og Bohuslän har det tradisjonelt vært kystlyngheier. Dette lyngheiområdet strekker seg opp til ytre Oslofjord. Karakteristisk for disse lyngheiene er at en her får inn enkelte kontinentale arter som skiller dem fra de vestlige heiene. Aktiv skogplanting tidlig på 1900-tallet har nesten utslettet de svenske lyngheiene, men organisasjonen Västkust Stiftelsen har i de senere år restaurert lyngheier i Göteborgområdet. I Hvaler kommune har det tradisjonelt vært lyngheier, og fortsatt er det et område på ca daa med lynghei på Asmaløya innenfor den nye Ytre Hvaler nasjonalpark. Denne lokaliteten representerer nordgrensen av den Sør - Skandinaviske lyngheisonen og har derfor stor faglig verdi. Lyngheiområdet er under langsom gjengroing, og det er viktig at det blir utarbeidet en skjøtselsplan for området. 93

95 8. 23 referanse områder oversikt og beskrivelse 94

96 Lokalitet Type lynghei (Fremstad) Status Fylke Kommune Areal Drift Lyngsviing Holsøy H3, K2,U5 - Fredet etter Nordland Vestvågøy 400 Kvitsau - kulturminneloven Eier: Tromsø museum Moland H1, H2,G1 - - Nordland Vestvågøy Geit - Karlsøyvær H1, H2 - Naturreservat Nordland Bodø Villsau? Bliksvær H1d,H1e, B, til A Ramsar-område, Nordland Bodø H2b,H3a, H4,G11 naturreservat, Nasjonal registrering Torvværet H1a,H3a C A - Nordland Træna 600 Villsau - Helgelandsøyene og Vega H1,H2,H3,H4 A UNESCO (Vega-øyene), landskapsvernomr., naturreservat, Utvalgt kulturlandskap Skeisnesset H1,H2,H3 A Fuglefredningsomr., Nasjonal registrering Utvalgt kulturlandskap Kalvøya H1,H2,H3 A Naturreservat, dyrelivsfredningsomr., Nasjonal registrering, Stjerneområde Nordland Naturbase Nord- Trøndelag Nord- Trøndelag Sør-Gjæslingan H1e, H3 - Kulturmiljø fredning Nord- Trøndelag Tarva H1c,H1e, A Landskapsvernområde Sør- H2a,H3a, (Været og Svinøy) Trøndelag G1a Nasjonal registrering Stjerneområde Utvalgt kulturlandskap Øyriket sør For Smøla Smågeheiene Smågeholmene Sandsøya Værlandet Lygra og Lurekalven (Lyngheisenteret) Fitjarøyane Blikshavn/Dale Hodnafjellet, Askje H1a,H1e, H3, H3i,H4 H1a, H1e, H3 H1a,H1b, H2c, H3 H1a,H1b, H3, H4 H1a,H3g, H4 A, B Landskapsvernområde (noen av øyene) Nasjonal registrering Stjerneområde B Friluftsområde Småge Smågevatnet natur- Reservat A Fuglefrednnigsomr., Nasjonal registrering, Stjerneområde B Sørværet naturreservat (østlige halvdel) A Nasjonal registrering UNESCO og EU priser for kulturlandskap/arv, Stjerneområde A, B, C Foreslått Nasjonalpark 1986 H1,H2,H3, H4 H1a,H1b, H3b,L2,L3,M 2,M3a H1,H3 A,B Nasjonal registrering Stjerneområde Møre og Romsdal Møre og Romsdal Alstadhaug Vega 4500 villsau, kyr Leka 1703 villsau, kyr Vikna 7000 villsau, kyr Vikna 1000 Villsau 2009 Bjugn Villsau Villsau? Aukra 2500 Villsau 2010 Møre og Sande 6000 Romsdal villsau, kystgeit Sogn og Askvoll 6000 Villsau, Fjordane pelssau Hordaland Lindås 1500 villsau, vestlands fjordfé? Hordaland Fitjar villsau, 2010 Angus A Stjerneområde Rogaland Karmøy 4000 Kvitsau 2007 Rogaland Rennesøy 6154 Sau, kyr? 95

97 Utvalgt kulturlandskap Synesvarden H1a,H3f, A Landskapsvernområde Rogaland Hå Sau H3g,G1a Søre Eigerøya H3, H1a, A Friluftsområde (sørlige Rogaland Egersund 7991 Villsau 2009 H1c, H2a del) Lofjellet, Vest- H1,H3 A Nasjonal registrering Vest-Agder Farsund 1372 Kvitsau 2010 Lista Utvalgt kulturlandskap Einarsneset H1,H2 A Friluftsområde, plante Vest-Agder Farsund Sau 2010 og fuglefredning Vikerkilen N, Asmaløya H1,H3 C A Nasjonal registrering Nasjonalpark Østfold Hvaler

98 Holsøy/Holsmoa ved Leknes, Vestvågøy kommune, Nordland Litt.: Ukjent Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: Ikke kartlagt. Fredet etter Kulturminneloven. Eier: Tromsø Museum. Areal: ca. 400 dekar Foto og kart Sauebeite på strandeng. Foto: Mons Kvamme. Lyngheiområdet på Holsmoa ligger lett tilgjengelig fra tettstedet Leknes i bakgrunnen. Foto: Mons Kvamme. Holsøya er rikt på kulturminner fra jernalderen. Området eies av Tromsø Museum. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over området. Holsmoa er den ytre del av halvøya sør for vegen. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse 97

99 Holsøy er en liten øy like sør for sentrum i Leknes. Den henger sammen med halvøya innenfor, Holsmoa, på fjære sjø. Landskapet består av lyngheier og terrengdekkende myr. Heiene inneholder over 50 % røsslyng og fremstår i en fin mosaikk med grasbeiter og beitede strandenger. Det er beskjedne forekomster av einer og svært lite oppslag av bjørk og rogn. Dette er den største forekomsten av velholdte røsslyngheier som er funnet ved befaring i Lofoten. Området er allerede fredet etter kulturminneloven grunnet stor tetthet av arkeologiske kulturminner. Fredningsområdet har et areal på 400 mål og eies av Tromsø museum. Området blir beitet med vanlig hvit sau om sommeren. Heiene har ikke vært brent i nyere tid. Sauene eies av en ung bonde Jan Erik Storheil som driver gard på Moneset like innenfor Holsmoa, og som er interessert i å samarbeide om videre drift. Ved å inkludere de tre øyene Litl-Holsøy, Bergsøya og Litl - Bergsøya, kan beitearealet trolig utvides bortimot 50%. Et skifte til utegangersau og forlenget beitesesong vil ha positiv effekt på heiene. Kontrollert brenning av mindre områder bør utprøves. Verdivurdering Kombinasjonen av velholdte lyngheier, kulturminner og beliggenheten ut mot sjøen gjør området særdeles velegnet for forståelsen og opplevelsen av det historiske kystlandskapet. Kort avstand til tettstedet Leknes gjør det også velegnet for tilrettelagt fagformidling og undervisning. Dette er det allerede ønske om ved Museet på Borg i forhold til kulturminnene. Konklusjon Holsøya er den nordligste kjente lokaliteten som har alle kjennetegn på et velholdt lyngheilandskap i full drift med sau drevet av en ung aktiv bonde. Høy frekvens av røsslyng gjør vinterbeite mulig og det er utviklet en mosaikkvegetasjon av lynghei, grashei og strandeng. Tilleggskvaliteter er det store innholdet av kulturminner, nærheten til Leknes sentrum og interesse fra museet på Borg for formidling av området. 98

100 Moland, Vestvågøy kommune, Nordland Litt.: Nilssen, E Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme , og Status: Ikke kartlagt. Areal: Foto og kart Nedre del av beiteområdet. Utenfor gjerdet gror lyngheiene igjen. Foto: Mons Kvamme. Røsslynghei som er beitet av geit. Foto: Mons Kvamme. Geiteflokken på Moland. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Moland. Kilde: Naturdatabasen. Beskrivelse Moland ligger øst på Vestvågøy. Området er typisk for denne delen av Lofoten, med en velutviklet strandflate ved foten av et fjellmassiv som når opp til ca. 600 m. I den lavereliggende del av landskapet er det omfattende myrkomplekser. Innmarken omfatter de tørreste delene litt høyere i landskapet. De mest interessante heiområdene ligger som et belte like over strandflaten, nederst i de bratte fjellsidene. Vegetasjonen her utgjør en mosaikk av grashei og tørr, forholdsvis artsrik lynghei (m/bl.a. grønnkurle) med høyt innhold av røsslyng. Heiene er godt/moderat beitet. Lenger oppe i skråningen er det et høyere innhold av krekling og andre bærlyngarter, og fra ca. 100 m.o.h. går vegetasjonen over i rene grasheier. 99

101 Heiområdet beites i dag av 160 geiter på sommeren. Heiene har ikke vært brent i manns minne. Dagens beitetrykk er tilstrekkelig til å holde tørrheiene i nedre del av bakkene i god hevd med et høyt artsinnhold. Her er imidlertid et høyt innhold av småplanter av rogn. Geitene holder disse nede, men hvis beitetrykket reduseres særlig vil disse fort kunne slå opp og forvandle hele landskapet. Pollendiagram som er utarbeidet på Moland (Nilssen 1983) viser at det har vært gårdsdrift i området minst tilbake til eldre jernalder, noe som overensstemmer med den tradisjonelle dateringen av gårdsanlegg med navneendelsen -land. Etter midlertidig gjengroing etter Svartedauden ryddes lyngheiene frem igjen og har vært i bruk frem til vår tid. Verdivurdering Heiene på Moland utgjør en fin mosaikk og er i god hevd. Spesielt interessant er at dette skjer med rent geitebeite, i motsetning til sauebeite som er det vanlige langs kysten i dag. Det er ellers bare i Stad-området og i mindre områder på Sørlandet at det i dag også finnes lyngheier med aktivt geitebeite. Videre inngår lyngheiene i et helhetlig kulturlandskap med inn- og utmark, torvtak, lyng- og grasbeiter samt kulturminner etter gammel bosetting. Aller viktigst er at det her er en aktiv gårdbrukerfamilie (Inge Gjert og Anita Lied) som gjerne vil satse på utvidet geitehold hvis mulig. De ønsker å utvide beiteområdet, men dette forutsetter mer omfattende gjerdehold. Nabogården har lagt ned og det er viktig for landskapsutformingen at hele området blir beitet. Konklusjon Moland representerer et svært godt eksempel på nord - norsk tradisjon med aktiv drift av lyngheilandskap med geit. Lyngheiene i den nedre del av fjellskråningen er i god hevd, men mange stiklinger av rogn viser betydningen av stort nok beitetrykk for å holde skogen borte. Flere geit og mulighet for å utvide beiteområdet ved hjelp av nye gjerder er viktig for å opprettholde landskapskvaliteten. 100

102 Karlsøyvær, Bodø kommune, Nordland Litt.: Ukjent Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: A, Naturreservat, Ramsar-område. Areal: Foto og kart Gode lyngheier på den nordlige delen av Karlsøya. Foto: Peter Emil Kaland. 128 vinterfõrete villsau beiter året rundt på Karlsøy. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Karlsøyvær. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse 101

103 Karlsøyvær naturreservat er et mylder av større og mindre øyer hvorav mange i tidligere tid har vært brukt til ulike jordbruksformål. Karlsøya er den største og her var det tidligere 4 gårdsbruk. Livsgrunnlaget var det tradisjonelle mangesysleriet med fiske og jordbruk, dunsanking fra ærfugl osv. De fleste av øyene er lave og vegetasjonsdekket og stedsnavn som bl.a.: Oksøya, Hestøya, Sauøya, Lamøy og Fjærvær viser at de har vært brukt som del av livsgrunnlaget. Det er ikke lenger helårsbosetning på Karlsøy, men ett av gårdsbrukene er bosatt gjennom hele vekstsesongen. Eieren John-Ivar Pedersen og hans far holder nå på å dyrke opp igjen innmarksområdet og 108 vinterfõrete villsau pluss lam beiter nå på Karlsøy. I tillegg har en nabo ca. 20 vinterfõrete villsau. Fylkesmannen i Nordland utarbeider nå ny dokumentasjon av Karlsøyvær, og den nedenstående beskrivelsen er basert på dette materialet. Beliggenhet og avgrensning: Lyngheiområdet på Karlsøy omfatter det aller meste av Nordøya og Sørøya. Den er avgrenset av sjøen mot vest, sør og nord, mens det er overgang mot beitet bjørkeskog og naturbeitemark ved brukene i øst. Arealer med rikmyr og strandeng omsluttes av lokaliteten. Naturgrunnlag/naturtyper/vegetasjonstyper: Berggrunnen i området består av glim-mergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Det er veksling mellom bart fjell eller områder med svært sparsomt jordsmonn og områder med marine sand- og siltavsetninger mellom knausene og i forsenkninger. Torvjordsdannelse forekommer flere steder, gjerne i tilknytning til forsenkninger med små dammer. Dammene har bestander av hesterumpe og småvassoleie. Selve lyngheiene er tørre og dominert av røsslyng og krekling. På godt beitede knauser er det overgang mot naturbeitemark med rik lågurteng (G8). Artsmangfold: Lågurtengene hadde arter som flekkmure, marinøkkel (nær truet), vill-lin, småengkall, fjellmarikåpe, harerug og gulaks. Marinøkkel var vanlig på strandbergene på Nordøya og sør på Sørøya. På knauser med bart fjell ble også rødsildre og bergstarr funnet. Flere par med småspove og storspove (nær truet) hekket i området, trolig også tjuvjo (nær truet) på Sørøya. Ett havørnreir ligger innenfor lokaliteten. Verdivurdering Fylkesmannens verdivurdering: Godt hevdet kystlynghei har blitt en sjelden naturtype i regionen, og da lokaliteten i tillegg er av en viss størrelse og har god forekomst av en rødlistet bregne og flere rødlistede fuglearter får den verdien svært viktig (A). Vår vurdering ut fra målsettingen til handlingsplanen er at Karlsøyvær er et godt supplement til Bliksvær. Karlsøyvær har ikke så stor økologisk variasjonsbredde som Bliksvær, men øysamfunnet har like gode beiteforhold for husdyr. Området er i aktiv drift med en stor flokk villsau. Det er fra middels til høy frekvens av krekling i lyngbeitene, og grunneieren er interessert i å få kunnskap om lyngsviing vil gi bedre vinterbeite gjennom høyere innhold av røsslyng. Konklusjon Karlsøyvær er en meget god representant for bosetning og jordbruksdrift på et mylder av små øyer nær nordgrensen av at kystlyngheiene. Selv om ikke Karlsøy lenger har helårsbosetning er ett av brukene på øya kommet i aktiv drift igjen med oppdyrking av innmarksområdet og en stor villsauflokk som beiter i lyngheiområdet. Beiteområdet er i relativt god hevd, og med videre skjøtsel i samarbeid med fylkesmannen i Nordland kan Karlsøy utvikle seg til å bli et godt visningsområde for lyngheibeite. 102

104 Bliksvær, Bodø kommune, Nordland Litt.: Elven et. al. (1988), Berg (1996), Berg og Urheim (2001), Bär et al Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: B, Ramsar-område, naturreservat, Nasjonalt verdifullt kulturlandskap Areal: 3745 daa Foto og kart Oversikt mot sørvest fra midtre del av Bliksvær. Foto: Peter Emil Kaland. Røsslyng er dominant mange steder. Røsslyngheigråmose utforming (H1e). Foto: Mons Kvamme. Gjengroende lyngheier. Foto: Peter Emil Kaland. 103

105 Lynghei dominert av røsslyng, krekling og gråmose. Foto: Mons Kvamme. Kart over Bliksvær. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Bliksvær er en øygruppe på ca. 60 øyer som ligger 15 km vest av Bodø. Store deler av øygruppen er fredet som naturreservat, med unntak av den bebygde delen på Heimøya og noen holmer på østsiden av denne. Vernet er begrunnet med områdets kvaliteter for hekkende sjøfugl og store botaniske verdier særlig knyttet til strandnære vegetasjonstyper, dyneheier og kalkrike engsamfunn på tidligere sjøsedimenter. Bliksvær ble utpekt som et av tre Ramsarområder i Nordland fylke i 2002 grunnet sine våtmarksområder, og det er også utpekt som nasjonalt verdifullt kulturlandskap. I flere rapporter (senest av Bär et al. 2008) er lyngheiene her omtalt som de nordligste i Nordland, men dette er ikke korrekt. Vår vurdering er at kulturlandskapet på Bliksvær er i raskt forfall. Dette har sammenheng med at jordbruksdriften på øyene tok slutt tidlig på 1970-tallet etter å ha vært drevet kontinuerlig og forholdsvis intensivt i minst 300 år. Så sent som midt på 1960-tallet var det ennå 40 kyr og 30 sauer som beitet her ute. I dag er det knapt fastboende igjen. Innmarka er i dag de fleste steder helt nedgrodd i plantesamfunn dominert av hundekjeks, mjødurt og enghumleblom. Områdene nærmest husene holdes de fleste steder som plen/hage. En grunneier driver imidlertid enga på gamlemåten med slått rundt midten av august. Graset blir tørket på bakken og deretter raket sammen og fjernet. Effekten av dette viser seg i form av en artsrik engflora helt fri for de dominerende gjengroingsartene som preger innmarka på resten av øya. Utmarka var tradisjonelt gras og lyngheier som ble beitet og slått. Det foreligger ikke opplysninger om lyngsviing. Det er påvist mange ulike vegetasjonstyper og et høyt artsmangfold i utmarka grunnet stor variasjon i topografi, substrat og eksposisjon. I dag er imidlertid både vegetasjons- og artsmangfoldet truet av begynnende gjengroing. Flere arter (bl.a. orkideer, nøkleblom- og marinøkkelarter) er allerede så godt som forsvunnet. Røsslyngen er gammel og forvedet, og krekling er i ferd med å ta over som dominerende art i lyngheiene. Bjørkekratt med tydelig spredning har etablert seg på steder med litt ly for vinden, og flatedekkende einer er i rask spredning. På fuktig grasmark er den gamle fargeplanten vaid flere steder et tydelig innslag i gjengroingen. En art som også favoriseres av nedleggelsen av beitebruken er jordrotta vånd. Den er bokstavelig talt i ferd med å snu opp ned på de fleste naturtypene her ute, og dette skaper flere steder alvorlige erosjonsproblemer. 104

106 Kystlyngheiene på Bliksvær er ikke de nordligste i Nordland fylke. De finnes også i Lofoten. Når det gjelder de kalkrike dyneheiene kan dette være riktig. Men de finnes igjen lenger nord, men da uten røsslyng. Verdivurdering Verdiene knyttet til lyngheier og kulturlandskap (f.eks. mangfold, kulturhistorie, opplevelse) er i ferd med å gå tapt på Bliksvær. Området har imidlertid fortsatt et betydelig potensiale dersom det settes i gang virkningsfulle tiltak i løpet av kort tid. Tiltakene bør omfatte rydding av busker og kratt, utmarksbeite og lyngsviing. Brenning vil særlig være effektivt i forhold til einer og vil samtidig revitalisere røsslyngen. Det viktigste er å få i gang et betydelig beitetrykk snarest mulig. Det foreligger en plan om opprettelse av et beitelag på nordre del av Bliksvær. I tillegg planlegger en av grunneierne i sør oppstart av beite med villsau. Konklusjon Bliksvær har i utgangspunktet alle de botaniske og landskapsestetiske kvaliteter et lyngheiområde av internasjonalt format krever: stor variasjon i lyngheityper: røsslynghei, kreklinghei, lavhei, kalkhei. I tillegg floristisk rike enger og strandenger. Likevel er Bliksvær et eksempel på hvordan det går når selv de flotteste semi-naturlige landskap ikke blir holdt vedlike. Mangel på beite over mer enn 30 år har ført til at landskapet holder på å gro igjen. Bliksvær har et stort potensiale som kulturlandskapsområde inklusiv kystlynghei. Det haster voldsomt med å sette i gang restaureringsarbeid på denne svært viktige nord - norske lokaliteten. 105

107 Torvværet, Træna kommune, Nordland Litt.: Holter & Gaarder 2007, 2008 Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: C i naturbasen, bør vurderes til A. Areal: ca. 600 daa Foto og kart Utsikt mot Skjeret og Stortorvvær fra Rosskjerholmen. Foto: Peter Emil Kaland. Røsslyng på terrengdekkende myr. Foto: Peter Emil Kaland. Beitet strandeng på Rosskjerholmen. Foto: Peter Emil Kaland. 106

108 Bygningsmiljø på Skjeret og Rosskjerholmen sett fra Stortorvværet. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Torvværet. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Træna er et øyrike som ligger ca. 60 km ut i havet fra Helgelandskysten, omtrent på polarsirkelen. Her ligger flere mindre øygrupper (vær) med åpent hav imellom. De fleste av dem var tidligere bebodd av fiskerfamilier som drev et enkelt jordbruk i tillegg. I dag er det fast bosetning bare på fire av øyene. De fleste bor på Husøy, og her driver en aktiv bonde med villsau på flere av værene i Træna. Vegetasjonen på øyene generelt består av gras- og lyngheier, spredte forekomster av gammel innmark, strandenger og ulike typer havstrandsvegetasjon. Der innmarken ikke blir beitet eller slått, er den fullstendig overgrodd med hundekjeks. Lyngheiene er i stor grad preget av krekling, men røsslyng forekommer i varierende grad. Flere steder er heiene påvirket av grågåsebeite. Det mest spektakulære landemerket på Træna er Sanna med sine karakteristiske fjelltopper, huler og gamle tufter. Dessverre er hele fornminneområdet fullstendig overgrodd bl.a. av hundekjeks. Det er ikke lenger fastboende igjen på Sanna, hvor det ennå omkring 1960 var 50 melkekyr. Det er stort behov for å komme i gang med organisert beitebruk igjen på Sanna for å ta vare på det spesielle kulturlandskapet her ute. Når det gjelder lyngheier er det særlig ett område som skiller seg ut. Det er Torvværet nordøst for Husøy. På den største av øyene her, Stortorvvær, er det store områder med tilnærmet ren røsslynghei. Nord for Trondheimsfjorden er det hittil ikke funnet lyngheier med så tette bestander med røsslyng. Deler av øya er preget av terrengdekkende myrdannelse, og det er omfattende spor etter torvtaking. Det så ut til å være den samme vegetasjonstypen på flere av de andre øyene i været. Det har tidligere ligget et bruk på Stortorvværet som ble nedlagt ca Innmarken er avgrenset med et steingjerde og er fremdeles grasdominert. Det meste av øya er imidlertid gammel utmark og er fullstendig dominert av røsslyng så som på Litltorvvær, Marøya, Austholmen, Sletteholmen og Bergeholmen. Der hvor det meste av bebyggelsen har ligget, på Rosskjærholmen og på Langskjæret, består vegetasjonen av grasdominert gammel innmark. I viker på flere av øyene ligger det strandenger som er sterkt påvirket av beite. De fleste øyene i været blir i dag beitet av en villsauflokk (anslagsvis ) som fritt kan forflytte seg fra øy til øy på fjære sjø. Dyrene tilhører den omtalte bonden på Husøy, Roger Moen. Han opplyser at Torvværet har vært beitet med villsau siden 1996 og at det trolig er grunnen til at her er mer røsslyng enn på de andre øyene i Træna. Han kan også huske at det ble brent lyng på øyene i Træna på 1960-tallet. Verdivurdering Torvværet har svært stor verdi som helhetlig kulturlandskap, med innmark, lyngheier, torvtaking, fiskevær og ærfuglhus. Lyngheiene er ikke spesielt artsrike, men utforming og skjøtseltilstand er oppsiktsvekkende god til å være så langt ute i havet og så langt mot nord. Det bør utarbeides pollendiagram fra Stortorvvær for å få avklart om det har vært tradisjon for lyngsviing her, og om dette har sammenheng med den høye dekningsgraden av røsslyng. 107

109 Det gjøres oppmerksom på at både på Husøy, Samna og flere av de andre øyene er det gode lyngheiområder av til dels høy verneverdi. Bonde Roger Moen har sau på flere av disse øyene. Sett ut fra et lyngheiperspektiv bør det gis en annen vurdering av verneverdien av Torvværet enn den tidligere registreringen i naturbasen som primært er basert på artsmangfoldet. Stortorvværet har en usedvanlig sørlig utforming av lyngvegetasjonen, og etter vår vurdering er lyngheiene på torvværet eksepsjonelle og av høy faglig verdi: A. Konklusjon Stortorvværet ligger om lag på Polarsirkelen og er eksepsjonell og viktig ved at den er dekket med tilnærmet ren røsslynghei. Øya er del av fiskeværet Torvværet og hele området er beitet av en stor flokk villsau. Lokaliteten ligger nær Husøy på Træna som er det nordligste område i Norge hvor det er levende tradisjon for lyngsviing. Øya er viktig for å få innsikt i lyngheienes økologi og vegetasjonshistorie i Nord-Norge, og bør vitenskapelig undersøkes. 108

110 Helgelandsøyene, Vega og Alstahaug kommuner, Nordland Litt.: Elven et. al. 1988, Hatten et. al. 2001, Bär & Hatten 2009 Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme 2006, 2007, juni 2010 Status: Vega er UNESCO verdensarvområde, A, naturreservat, landskapsvernområde. Blomsøy er Utvalgt kulturlandskap. Areal: Holandsosen naturreservat 1600 daa, Hysvær 900 daa, Store Buøya 500 daa, Blomsøy 1500 daa lynghei. Alle arealene bygger på anslag. Foto og kart Kalklyngheier på Blomsøy, Alstahaug. Foto: Peter Emil Kaland. Beitet lynghei på Hysvær. Foto: Peter Emil Kaland. Blomstrende kalklynghei på Holandsosen naturreservat. Foto: Peter Emil Kaland. I Holandsosen naturreservat er lyngheiene i ferd med å gro igjen. Foto: Peter Emil Kaland. 109

111 Spiring i juni etter lyngsviing på Holandsosen våren Reinrose blomstrer. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over verdensarvområdet i Vega. Kilde: DN. Beskrivelse Verdensarvområdet på Vega omfatter deler av hovedøya og mer enn tusen småøyer og vær nord og vest for denne. Her er det stor variasjon i landskapsformer og naturtyper, deriblant en del lyngheiområder. I Holandsosen naturreservat finnes det restforekomster av kalkrike lyngheier med et høyt artsmangfold. Mest kjent er Vegamauren (nær truet), som bare finnes i lyngheiene her og på Island. Ellers er her mye orkideer, marinøkler og kalkkrevende fjellplanter som reinrose. Holandsosen er primært et våtmarksområde av stor betydning for fuglelivet. De verdifulle lyngheiene er fragmenterte. Det er lang tid siden området er blitt skjøttet, og heiene står i fare for å gro igjen. Som en del av verdensarvforvaltningen ble det i 2010 satt i gang tiltak med beiting og brenning for at også de unike botaniske kvalitetene i disse lyngheiene skal bli ivaretatt. Hysvær er en mindre øygruppe som ligger vest for hovedøya, og her er det velholdte lyngheier som blir beitet med villsau. Vegetasjonen består mye av gras og kreklingholdig røsslynghei, til dels artsrik. Øyene blir bare beitet om sommeren og ikke brent. Likevel er lyngheiene her ute i god hevd. Hele ikke befart verdensarvområdet, men Hysvær er et godt valg i forhold til å bevare et større sammenhengende lyngheiområde. BIOFORSK har gjennomført skjøtselsplan for Blomsøy og nærliggende øyer i Alstahaug kommune (Bär & Hatten 2009) like NØ for Vega, og her er det påvist kalklyngheier. De beste områdene ligger på øyene Blomsøy og Store Buøya. Disse øyene ligger på rekke vest for hovedøya Alsten. Her er det fortsatt aktivt beite med storfe og sauer, heiene er i god hevd og 110

112 utgjør et sammenhengende landskapselement. Områdene ble befart juni 2010, og det anbefales at øyene vurderes i sammenheng med verneområdene på Vega. Området ble sommeren 2010 utpekt til å inngå blant de Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket. Verdivurdering Ivaretakelse av kystlyngheier var ikke noen hovedbegrunnelse for at Vega ble tatt med på UNESCO sin verdensarvliste, men ettersom kystlyngheiene har vært en viktig del av ressursutnyttelsen siden forhistorisk tid er det en naturlig del av oppgavene for presentasjonen av kulturlandskapet i området. Kalklyngheiene på Vega og på øyene i Alstahaug har høyt artsmangfold, og er meget verdifulle i landssammenheng. Lyngheiområdet i Holandsosen naturreservat er under gjengroing. Det er nå igangsatt rydding av trær, lyngsviing og husdyrbeite. Konklusjon UNESCO-statusen for Vega forplikter til å holde høy kvalitet på kulturlandskapet hvori inngår lyngheier, og i området finnes et rikelig utvalg av både fattig og rik utforming. Lyngheiområdet innenfor verneområdet på den nordvestre delen av hovedøya holder på å gro igjen, og det er nå igangsatt skjøtselstiltak. Også kystlyngheiene på øyene i Alstahaug kommune er svært verdifulle i landssammenheng der Blomsøya i 2010 er blitt med blant de Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket. 111

113 Skeisnesset, Leka kommune, Nord-Trøndelag Litt: Fremstad et al. 1991, Nilsen 1996, Nilsen & Fremstad 2000, Skoglund 2003, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag Befart: Mons Kvamme, mars 2010 Status: A, vestre del fuglefredningsområde fra 1984, Nasjonalt verdifullt kulturlandskap, Utvalgt kulturlandskap i jordbruket. Areal: 5389 daa, hvorav ca daa kystlynghei. Foto og Kart: Skeisnesset rommer store arealer med kalklyngheier på berg med tynt jordsmonn. Foto: Arnfinn Holand. Villsaudrift er under oppstarting i tråd med skjøtselsplanen. Foto: Arnfinn Holand. Kyr på beite i lyngheiene. Dagens beitetrykk er utilstrekkelig til å hindre gjengroing. Foto: Arnfinn Holand. Kart over Skeisnesset. Kilde: Naturbase. Beskrivelse Skeisnesset er en ca. 5 km lang halvøy NØ på Leka. Den har en kompleks geologi med til dels kalkholdige bergarter og lite løsmasser med unntak av strandsonen. Det meste av lyngheiene ligger langs en rygg som går midt ut etter halvøya, dessuten i øst og i nord. På vestsiden av halvøyen ligger store myrlendte flater. De utgjør fuglefrednings-området, men også her er det mindre heiområder. Skeisnesset utgjør en mosaikk av naturtyper. I tillegg til kystlynghei finnes det bl.a. strandenger, rikmyrer, kalkrike strandberg, kalkrike enger, tangvoller og rike 112

114 kulturlandskapssjøer. Totalt anslås lyngheiområdene til å være på ca daa, hvorav 1703 daa er kartfestet som A-områder. Lyngheiene på Skeisnesset er svært varierte, her er gradienter fra forholdsvis fattig hei til rikhei, og fra tørrhei til fukthei og myr. Røsslyng er dominerende i alle heitypene, i rikhei kan bl.a. rundskolm, kvitmaure, vill-lin, smalkjempe, stortveblad, heiblåfjær og knegras forekomme. I tørrhei er mjølbær en vanlig art, mens det i fuktheia kommer inn mye krekling og ellers blokkebær og tyttebær. Klokkelyng er det lite av. På mer torvrik grunn vokser det molte. For mer utfyllende artslister henvises til Nilsen 1996 og Nilsen & Fremstad Tradisjonelt ble Skeisnesset beitet med kyr, sauer og noe geit. Det var utegangersau på vinterbeite her frem til ca Etter krigen var det slutt på storfebeitet, og på 1970-tallet forsvant sauene. Fra 1980 har området igjen vært beitet med kviger, og helårsbeite med utegangersau i tråd med skjøtselsplanen er nå under oppstart. Lyngheiene på Skeisnesset ble regelmessig brent fram til 1930-tallet, og omtrent like lenge ble tradisjonen med å slå lyng til vinterfôr praktisert. Fra torvmyrene ble det tatt brenntorv og hentet torvstrø til fjøset. Lyngsviing i mindre målestokk har på nytt vært tatt opp gjennom de siste ti årene, og dette vil i de kommende årene trappes ytterligere opp i tråd med skjøtselsplanen. Til tross for tidligere og nåværende bruk av området, er deler av lyngheiene på Skeisnesset i ferd med å gro igjen. Dette ble påpekt allerede i 1991 (Fremstad et al. 1991), og har senere økt betydelig i omfang. Gjengroingsartene er først og fremst bjørk, osp og noe einer. I tillegg foregår det flere steder en aggressiv spredning av gran, selv om den ikke trives særlig godt. Skeisnesset er usedvanlig rik på kulturminner fra alle tidsperioder. Her er bl.a. funnet hustufter fra både yngre steinalder og fra middelalder, ca. 50 gravrøyser er påvist samt en lang rekke løsfunn. Lengst inne på halvøya ligger også den enorme Herlaugshaugen, Norges nest største gravhaug. Verdivurdering Lyngheiene på Skeisnesset inngår i et helhetlig kulturlandskap som tydelig demonstrerer den lokale ressursbruken i kystlandbruket. Her var en levende tradisjon knyttet til helårsbeite, lyngsviing, lyngslått og bruk av torvressursene fram til mellomkrigstiden, og denne er godt dokumentert. Med unntak av noen få år på 1970-tallet har det vært en ubrutt kontinuitet i beitebruken av området. Lyngheiene er varierte og artsrike, og de inngår i mosaikk med andre til dels kulturbetingede naturtyper. Området har en stor tetthet av kulturminner fra forhistorisk og nyere tid. Konklusjon Skeisnesset rommer store og udiskuterbare biologiske og kulturhistoriske verdier. I 20 år har lyngheiene her vært fremhevet som verdifulle, og Skeisnesset var et av lyngheiområdene som kom på lista over 112 representative Nasjonalt verdifulle kulturlandskap under registreringene til MD/DN på 1990-tallet. Likeledes er området Nord-Trøndelags førstevalg i utpeking av Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Den pågående gjengroingen er imidlertid en stor trussel mot landskapsverdiene her ute. Det er imidlertid satt av store ressurser for årene som kommer til å bekjempe denne, og det er et sterkt lokalt engasjement for å ta vare på lyngheiene på Skeisnesset. Hvis dette gjennomføres etter planen, vil Skeisnesset bli en nøkkellokalitet for å opprettholde mangfoldet av kystlynghei i Norge. 113

115 Kalvøya, Vikna kommune, Nord-Trøndelag Litt.: Nilsen & Moen 2003, Tretvik 2003, Nilsen 2004 Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme og Status: A, Naturreservat Areal: ca daa Foto og kart Begynnende gjengroing på den sentrale delen av Kalvøya. Foto: Peter Emil Kaland. Lyngheier ved stølsområdet. Foto: Peter Emil Kaland. Stølsvollen Staulan med 8 tufter. Foto: Peter Emil Kaland. Vegetasjonshistorisk feltarbeid tett inntil stølsvollen for å datere stølsvirksomheten. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over naturreservatet. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse 114

116 Kalvøya ligger lengst vest i Vikna. Øya har vernestatus som naturreservat og inngår i Borgan og Frelsøy naturreservat og dyrelivsfredningsområde. Med sin størrelse på 7 km 2 er den størst av øyene i et særpreget arkipel av små og store øyer og holmer, stort sett skilt fra hverandre med smale sund. Relieffet er lavt med høyeste punkt på 42 moh. Landskapet er preget av kystlyngheier og myr, men her finnes også flere andre naturtyper, deriblant mindre områder med gammel skog. Kalkrik berggrunn gjør at deler av lyngheiene (mer enn 10% av landarealet) er artsrike tørrheier. Det som gjør Kalvøya spesielt interessant er at den har vært benyttet til seterdrift for gårdene på naboøya Borgan. På Staulan øst på øyen ligger det tufter etter 8 buer og 8 fjøs. Kystsetring var ikke uvanlig, men få steder er dette så godt dokumentert som fra Kalvøya. Setringen tok slutt i 1896, men øya ble fortsatt beitet med sau frem til 1960-tallet. Da var det ca. 300 sauer på sommerbeite på øya. Det ble også brent lyng. Fortsatt er den gamle seterstien som dyrene ble ført fra Borgan til Kalvøya godt synlig i terrenget. Beitet ble tatt opp igjen på 1980-tallet, og i dag går det ca. 300 sauer på sommerbeite på øyen. I tillegg går det en mindre flokk villsau hele året. Oppholdet i beitet har medført begynnende tilgroing i deler av lyngheiområdene. Det er imidlertid utarbeidet en skjøtselsplan for lyngheiene på Kalvøya for å stanse gjengroingen, og bevare mest mulig av kystlyngheiene og samtidig det gamle skogsområdet, som ligger lengst vekk fra Staulan. Arbeidet med å sette de anbefalte tiltakene ut i livet startet i Verdivurdering Kalvøya er del av et større øysamfunn med store sammenhengende lynghei- og myrområder som ikke har blitt berørt av moderne inngrep. I tillegg er det også partier med gammel lauvskog, uten at det går utover helhetsinntrykket som kystlynghei. I eldre tid var det seterdrift på øya og dette gir området en særpreget kulturhistorie. Beitetrykket har i en periode vært for svakt for å hindre gjengroing, og det er viktig at den foreslåtte beiteplanen blir fulgt opp. Konklusjon Kalvøya er en god representant for det lavtliggende mylderet av øyer hvor landskapet veksler mellom lyngheier, myr og tjern av vekslende størrelse. Dokumentasjonen av seterbruket på Staulan gjør Kalvøya ekstra verdifull. Det er naturlig at Kalvøya inngår i handlingsplanen og er tatt med blant de som foreslås å utgjøre et representativt minimum, både fordi lyngheiene her allerede har vernestatus, de er i aktiv drift, de ligger i et særpreget landskap med stort mangfold og de har en spesiell brukshistorie. 115

117 Sør-Gjæslingan, Vikna kommune, Nord-Trøndelag Litt.: Tokle 2004 a,b. Befart: Mons Kvamme Status: Ikke kartlagt. Kulturmiljøfredning 2010 Areal: ca daa lyngheier Foto og kart Autentisk bevart bygningsmiljø fra fiskeværet. Foto: Mons Kvamme. Utsikt mot Kirkøya. Tidligere fellesbeite for kyr. Kyrne måtte svømme ut til øya. Foto: Mons Kvamme. Kreklinghei før lyngsviing. Foto: Mons Kvamme. Røsslynghei etter lyngsviing. Foto: Mons Kvamme. Kart over Sør-Gjæslingan. Kilde: Kystmuseet i Nord-Trøndelag. Beskrivelse 116

118 Sør-Gjæslingan er et nedlagt fiskevær i Nord-Trøndelag som består av 70 store og små øyer. De ligger ytterst mot Folla lengst SV i det store øyriket sør for Vikna. Eksponeringen mot storhavet er ekstrem. Landskapet på disse øyene er bevart med stor grad av autensitet. Opprinnelig var ti av øyene og holmene sentralt i været bebygget med rorbuer, fiskemottak, væreieranlegg og flere småbruk. Dette var det største fiskeværet sør for Lofoten, og opp til 5000 mann kunne ligge her i toppsesongen. Både i 1890 og i 1913 var det fire leilendingsbruk her ute, tidligere var det i perioder også fem bruk. Det foreligger detaljerte opplysninger om den tradisjonelle utnyttelsen av de ulike øyene, bl.a. fra en delingsforretning fra Den historiske bruken avspeiles i vegetasjonen ennå i dag. Røsslyngheier er særlig fremtredende på de øyene som i 1913 er omtalt lyngøyer fordi de primært ble brukt til sauebeite. Det ble brent lyng på øyene i været ennå etter krigen. I dag er det ingen fastboende i været, men her er folk nesten hele året. Det er satt ut villsau på de største øyene og lyngsviingen er tatt opp igjen. Det har vist seg at de kreklingdominerte lyngheiene blir dominert av røsslyng etter brenning. Røsslyngen sikrer et mye bedre vinterbeite. Riksantikvarens kulturmiljøfredning omfatter hele været, inklusiv de ubebygde øyene. I verneforskriftene er det tatt med at lyngheiene her ute skal skjøttes med beiting og brenning. Forvaltningsansvaret ligger hos Kystmuseet i N-Trøndelag (Norveg), og en ansatt her, som er oppvokst ute i været, står for villsaudriften og landskapsskjøtsel. Verdivurdering Lyngheiene på Sør-Gjæslingan fremstår med stor grad av autensitet. Manglende beite i senere tid har medført økende forekomster av krekling og krypende einer, men landskapet har aldri grodd til med busker og trær, og de ubebodde øyene er helt uten moderne inngrep. Den tradisjonelle driften er godt dokumentert, og en kartforretning fra 1913 gir en detaljert oversikt over arealbruken i været. Sør-Gjæslingan illustrerer på en lettfattelig og pedagogisk måte betydningen av beiteressursene på holmer og små øyer selv i et så utpreget fiskerisamfunn. Konklusjon Sør-Gjæslingan er ekstremt eksponert mot havet med en bosetning preget av spesialisert fiskerivirksomhet. Likevel utgjorde lyngheidriften en vesentlig del av arealbruken her ute, og det viser hvor viktig denne ressursen var for kystbefolkningen selv på et så utsatt sted. Lyngheilandskapet fordelt på ca. 70 øyer inngår derfor i fredningsgrunnlaget når det sommeren 2010 blir gjennomført en kulturmiljøfredning av fiskeværet. Selv om dette ikke er de mest botanisk artsrike heiene langs kysten, så tilsier sterke kvaliteter knyttet til bl.a. historie, fugleliv og opplevelse at øygruppen tas med i handlingsplanen i forslaget til et representativt minimum av lokaliteter i Norge. 117

119 Tarva, Bjugn kommune, Sør-Trøndelag Litt.: Fremstad & Nilsen 2000, Johansen 2003, Tretvik 2003, Velle 2003, Aanesland & Wold 1981 Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: A, Landskapsvernområde (Været og Svinøya), Nasjonal registrering, Utvalgt kulturlandskap i jordbruket Areal: Foto og kart Nordvestre del av Tarva med veksling mellom lynghei, strandeng og myr. Foto: Mons Kvamme. Villsau på beite på strandeng og lynghei på sørvestre del av Tarva. Foto: Peter Emil Kaland. Røsslynghei og terrengdekkende myr på nord-vestre del av Tarva. Foto: Mons Kvamme. Kart over Tarva og øyene. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Tarva ligger like nord for munningen av Trondheimsfjorden. Øygruppen består av ca. 300 øyer, hvorav Husøy er den største på ca. 8 km 2. Dette er den eneste av øyene som er bebodd, og 60 % av arealet på øya er kystlyngheier. Dette er også den dominerende vegetasjonstypen ellers i øygruppen. 118

120 Lyngheiene på Tarva har vært brukt kontinuerlig som helårsbeite i minst 300 år. Beitemønsteret har vært stabilt både sommer og vinter. I dag beiter ca. 400 villsau ute hele året. Den nåværende villsauflokken ble innført fra Selbjørnen i Austevoll i Hordaland til øya Været på Tarva i Storfe gikk tradisjonelt ute i lyngen det meste av året, men sto inne vintermånedene. I senere år har man startet vinterbeite med skotsk høylandsfé og hereford. Storfe får fast tilleggsfôr gjennom vinteren, mens sauene bare blir foret under helt spesielle værforhold. Heiene ble regelmessig brent frem til 1950-tallet, og fra 1990-tallet er brenningen tatt opp igjen i mindre skala. Grunnet lite brenning gjennom 40 år, er det meste av røsslyngen på Tarva i dag forholdsvis grov. Dette gir redusert fôrkvalitet på beitene, og det er derfor viktig at brenningen intensiveres for å få nødvendig foryngelse av lyngplantene. Noen steder på Tarva er det plantet sitkagran som nå sprer seg raskt. Dette utgjør en gjengroingstrussel lokalt. Det er utarbeidet skjøtselsplan for bevaring av lyngheiene på Tarva, og tiltak herfra er i ferd med å bli iverksatt. I henhold til Fremstad & Nilsen (2000) domineres heia på Husøy av verdiklasse 2, dvs av hei der dekket av røsslyng ikke er optimal, der gras og urter preger heiene pga sterkt beite, eller heier som er splittet opp av innmark, sterkt beitet strandeng og myrdråg. Karløya preges av heier med høy røsslyngdekning, splittet opp av en del smale myrdråg og skjermede bukter med strandeng i ulike utforminger. Brusværet har god lyngheidekning. Været preges av røsslyngdominerte heier i overveiende god stand. Svineøya faller i 3 deler: den sentrale lavtliggende delen består av strand- og myrområder mens høydeområdene på begge sider har røsslyngdominerte lyngheier i god stand. Verdivurdering Tarva utgjør et av de største sammenhengende områder med kystlyngheier i aktiv drift i Norge. På Husøy og Været har beitet vært i kontinuerlig drift i flere hundre år. Selv om lyngsviing ble lite brukt fra 1950-årene til om lag 1990 er kystlyngheia i deler av området i meget god hevd. Tarva har utvilsomt de best utviklete lyngheiene i Sør-Trøndelag. Konklusjon Lyngheiene på Tarva står i en særstilling i Midt-Norge ved kontinuerlig aktiv drift gjennom mange hundre år. De utgjør et helhetlig kystlyngheilandskap. Lyngheiområdet er av høy nasjonal og internasjonal verdi. 119

121 Øyriket sør for Smøla, Smøla kommune, Møre og Romsdal Litt: Fremstad et al 1991, Gaarder & Jordal 1996, Hansen & Juhl 1996, Melby 1996, Jordal 2004, Moen et al Befart: Kuli: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: Noen av øyene inngår i landskapsvernområde (Det er startet arbeid med forvaltningsplan for alle de vernete områdene i 2010), Nasjonalt verdifullt kulturlandskap. Areal: ca daa klassifisert som kystlynghei på de registrerte øyene. Foto og kart Deler av Kuli er i ferd med å gro igjen. Foto: Peter Emil Kaland. Beskrivelse Kart over deler av øyriket S for Sør-Smøla. Kilde: Naturdatabasen. 120

122 Selve Smøla (Fastsmøla) er preget av myr, vann, bart berg, dyrka mark, skogplanting og vindmøller. Her er bare mindre områder med sterkt fragmentert lyngheier tilbake. Sør og vest for Smøla er det imidlertid mange øyer med til dels godt bevarte lyngheier som har vært i aktiv drift opp til i dag. De største arealene ligger SV og NØ på Kuli, på deler av Jøstølsøya, og på øyene Holøya, Olderøya, Arnøya, Joøya, Haverøy, Nordre Vikjelsholmen, Lauvøya, Fugløya, Hestøya, Furøy og Store Svelunn. Arealet med kystlynghei på disse øyene utgjør til sammen 5000 daa. I tillegg er det lyngheier på mange av de andre øyene i arkipelet rundt Smøla, men dette er ikke tilstrekkelig kartlagt. Heiene varierer mellom fuktig og tørrhei, og selv om det meste er forholdsvis fattige utforminger, finnes det også områder med noe rikere heivegetasjon. Øyene har et betydelig innslag av sørlig oseaniske arter som her vokser nær sin nordgrense. For nærmere beskrivelse av vegetasjonen henvises til Fremstad et al og Jordal Flere av øyene beites aktivt med villsau og blir regelmessig brent. Her er heiene i god hevd med få tegn til gjengroing. I andre områder er beitetrykket for svakt til å hindre gjengroing. Gjengroingen er i ferd med å gripe om seg flere steder, bl.a. er det tydelig å se på midtre deler av Kuli. Verdivurdering Lyngheiene på disse øyene har betydelige botaniske og kulturhistoriske verdier. På flere av øyene (bl.a. Kuli og Haverøy) har heiene trolig vært kontinuerlig beitet i flere tusen år. På Kuli er det også påvist mange kulturminner, særlig ved gårdsbosetningen og i heiområdet lengst i SV. Det er aktiv villsaudrift på mange av øyene, og dette gir områdene stor pedagogisk og opplevelsesmessig verdi, ved at det synliggjør hvilken betydning øyer og holmer har hatt for det tradisjonelle kystlandbruket. Konklusjon Lyngheiene på øyene sør for Smøla er viktige å bevare både av hensyn til de kulturhistoriske verdiene i området og for å sikre variasjonsbredden av lyngheier langs kysten. Det er vesentlige biologiske interesser knyttet til disse øyene, bl.a. når det gjelder plantegeografiske forhold. Det er imidlertid viktig snarest å sette inn tiltak mot den økende gjengroingen som bl.a. kan sees på deler av Kuli, hvor de største heiområdene er lokalisert. Under befaringen på øyen ble det ikke gitt overbevisende signal om at gårdsdriften på øya ville bli videreført i fremtiden med samme kraft som til nå. Det må derfor prioriteres å finne løsninger som sikrer fremtidig drift av de viktige lyngheiområdene på denne øya og på de andre øyene hvor driften er på retur. Landskapsvernområdet vil ikke gi noen løsning på problemet, da mange av de viktigste lyngheiene ligger utenfor (øst for) dette. Smågeheiene og Smågeholmene, Aukra kommune, Møre og Romsdal Litt.: Mork & Paulsen 2005, Mork Befart: Mons Kvamme Status: A, Friluftsområde Småge(1976, 2007), Smågevatnet Naturreservat (1988). 121

123 Areal: ca daa Foto og kart Flyfoto av Smågeheiene vest for Smågevatn (til høyre i bildet). Kilde: Naturbasen.. Smågeheiene, utsikt mot sørvest og Stongneset. Foto: Mons Kvamme Smågeholmene, røsslynghei 5 år etter brenning. Foto: Mons Kvamme. 122

124 Lyngsviing på Smågeholmene. Foto: Ingolf Mork. Kart over Smågeheiene og Smågeholmene. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Området utgjør en landtunge på vestsiden av øya Gossa i Aukra kommune samt ca. 20 småøyer utenfor denne. Det er avgrenset av Stongneset i sør og halvøya Røssøy i nord, og i øst av en linje fra Røssøyvågen til Småge. Samlet utgjør dette et areal på ca daa inklusiv øyene. Sentralt i området ligger Smågevatn. Arealer rundt og nord for dette ble vernet som naturreservat i I 1997 ble området sør for vatnet inklusiv Stongneset sikret som friluftsområde. Rundt Smågevatn og i området like nord for dette overlapper de to vernetiltakene. Frem til 1970 var dette utmarksbeite i aktiv bruk. Lyngheiene er dominert av røsslyng og er jevnt over i rimelig bra hevd, men enkelte steder er det tegn på begynnende gjengroing i sørskråningene, særlig sør for Smågevatnet. Det ligger enkelte mindre granplantinger i 123

125 området. Ett er vedtatt fjernet, og øvrige plantefelt innen naturreservatet/friluftsområdet kan fjernes etter søknad. På nordsiden av Smågevatnet går det nå 80 villsau i regi av Mork utegangar. På Røssøya ble beitingen tatt opp i 1999, og siden 2005 har det også vært brent her. Beitingen i området like nord for Smågevatnet har nettopp startet. Trolig tåler områdene totalt sett at beitetrykket gradvis økes til ca. en vintersau pr. hektar (dvs. ca. 200 dyr). På Smågeholmene har det vært aktiv skjøtsel med brenning siden Her var det aktiv drift med brenning og sommerbeite inntil 1960-tallet. Foreløpig er omtrent 50 dekar brent med god gjenvekst av ny lyng, og resten vil bli brent suksessivt. Øyene beites på helårsbasis med villsau i regi av Asbjørn og Espen Eikrem og Atle Husøy. Dyretettheten er i snitt en vintersau pr. hektar, men i tillegg får sauene noe tilleggsfôr om vinteren. Verdivurdering Området er stort og sammenhengende med høy opplevelsesverdi. Det gir et godt bilde på hvordan det tradisjonelle kystlandskapet i denne delen av landet har sett ut. Selv om det nå er begynnende tendenser til gjengroing enkelte steder, vil dette være enkelt å stanse med aktiv skjøtsel. Det er stor interesse for å øke bruken av området til villsaubeite, og blant interessentene i Mork utegangar og samarbeidspartnerne er det stor kompetanse og erfaring mht. aktiv lyngheidrift. Konklusjon Smågeheiene er et av de få lyngheiområdene på denne delen av kysten som ikke gror igjen. Dette skyldes tidligere lang brukskontinuitet frem til 1970, og at driften nå er tatt opp igjen på en målrettet og systematisk måte. De som er involvert tenker langsiktig, og effekten av virksomheten vises allerede i terrenget. Rent biologisk er dette et overgangsområde mellom heiene på Vestlandet og i Trøndelag, og det er derfor viktig at et større sammenhengende lyngheiområde på denne delen av kysten blir tatt vare på. 124

126 Sandsøya, Sande kommune, Møre og Romsdal Litt.: Fremstad et al. 1991, Moen et al. 2006, Vidnes & Grimstad 2006, Jordal Befart: Mons Kvamme Status: A, Nasjonal registrering, Stjerneområde Areal: daa, hvorav ca daa lyngheier Foto og kart Heilandskapet langs vestkysten av Sandsøya. Foto: Mons Kvamme. Forholdsvis nybrent område på sørsiden av øya. Foto: Mons Kvamme. Sandsøya ernær nordgrensen for purpurlyng. Foto: Mons Kvamme. Kart over Sandsøya. Kilde Naturbasen. Beskrivelse Sandsøya ligger like nord for Stad. Den har en typisk utforming for øyene på Sunnmøre, med et forholdsvis flatt område langs sjøen som er oppdyrket og bebodd, og høydedrag innover på øya som tradisjonelt ble benyttet som utmark, og som på de fleste øyene på Sunnmøre i dag er plantet til med skog. På Sandsøya har skogplantingen vært minimal, og det aller meste av den gamle utmarka er fremdeles preget av kystlyngheier. I noen områder har lyngen begynt å bli gammel (moden fase), men gjengroingen har ennå ikke fått særlig omfang. Sandsøya fremstår derfor med et særdeles velutviklet kulturlandskap med stor grad av autensitet. 125

127 Samtidig som landskapet på Sandsøya er typisk for denne delen av kysten, er flere forhold med på å gi heiene på øya særpreg. Her er store sammenhengende arealer med purpurlynghei både i vest og på sydsiden av Hornet, et mindre høydedrag NØ på øya. Tatt i betraktning at Sandsøya ligger like ved artens nordgrense, gjør disse forekomstene at heiene her har stor verdi i plantegeografisk sammenheng. I tillegg til lite planting og liten gjengroing, er Sandsøya også spesiell i forhold til mange andre øyer på søre Sunnmøre ved at det er lite innslag av alpin hei i lyngheiene på øya. Husdyrbeitet i heiene er i dag kraftig redusert, og ordinær lyngsviing tok slutt på 1960-tallet. Det har imidlertid senere vært sporadiske branner på deler av øya. Heiene blir også delvis holdt i hevd av kystgeiter som beiter ute hele året. (Se nærmere omtale under Stad). Det er et sterkt ønske lokalt om å ta vare på geitestammen på øya, men her er en pågående konflikt med Mattilsynet sentralt som har krevd nedskytning av bestanden. Det er også stor interesse hos lokalbefolkningen for å bevare lyngheiene på øya, og flere grunneiere ønsker å øke utnyttelsen av lyngheiene med brenning og helårsbeite med villsau. Det arbeides for øyeblikket aktivt med bygdemobilisering for å organisere dette. Verdivurdering Sandsøya inneholder store, sammenhengende lyngheiområder med til dels artsrik flora og vegetasjon. Spesielt er det verdifullt med de store områdene med purpurlynghei ved sin europeiske nordgrense. De fleste tilsvarende øyene på denne delen av kysten er sterkt preget av gjengroing og skogplanting. På Sandsøya er dette ikke noe problem. Sammenlignet med andre øyer på Sunnmøre er det lite innslag av fjellhei, og lyngheiene inngår i et storslagent, helhetlig kulturlandskap. Konklusjon Det er generelt stor interesse for lyngheidrift knyttet til villsauhold på søre Sunnmøre. Dette gjør at det finnes flere fine lyngheiområder i området, f.eks. på Runde og Nerlandsøy. Runde er allerede sikret vern og her er aktiv bruk av lyngheiene ved villsaudrift. Når Sandsøya løftes fram spesielt, er det på grunn av en totalvurdering basert på et helhetlig, variert og autentisk kulturlandskap, store områder med purpurlynghei, lite skogplanting og tilgroing og lokal interesse for å bevare kystgeita og trappe opp villsauholdet. 126

128 Stadlandet, Selje kommune, Sogn og Fjordane Terrengdekkende myr dekker høydeplatåene på Stadlandet. Foto: Asbjørn Moen. Beskrivelse Stadlandet er et landemerke langs kysten. Her finnes mange ulike naturtyper, til dels av stor nasjonal og internasjonal verdi. Åpne kystlyngheier, beitet av kyr, sauer og geiter, var tidligere et fremtredende innslag i landskapet på Stad. Dessverre har nedgang i utmarksbeite ført til at mye av de mest verdifulle lyngheiområdene på Stad i dag har grodd igjen, men fremdeles er det noen fine områder tilbake. Det mest særpregede og dominerende landskapselementet på Stad har imidlertid alltid vært terrengdekkende myr. Selv om dette er en naturtype som er vanlig i denne regionen, er det ikke noen andre steder hvor de er så velutviklet og dekker så store sammenhengende arealer. I tråd med vurderingene innen flere fagfelt, må det påpekes at det terrengdekkende myrlandskapet på Stad er av stor internasjonal verdi. Et mindre område NV på Kjerringa er naturreservat, men de aktuelle planene for utbygging av vindmøller og andre inngrep, synliggjør at det er behov for langt sterkere tiltak i dette verdifulle landskapet. Dette bør utredes gjennom en helhetlig plan for Stadlandet, og det vil derfor være feil å trekke dette inn i diskusjonen om Handlingsplan for kystlyngheier. Det er imidlertid fortsatt flere fine lyngheiområder på Stad. De områdene som ser ut til å være i best hevd er de områdene hvor det fortsatt går kystgeit på helårsbeite. Dette er bl.a. tilfelle på halvøya nord for Borgundvågen, deler av utmarka i Honningsvåg og i de ytre områdene mellom Ervika og Hoddevika. Det vil ikke være mulig å ta vare på de siste restene av kystlynghei på Stad uten å redde den utryddingstruete kystgeita. Dette er en spesiell kjøttgeit som er forskjellig fra vanlig melkegeit. Utegangerdrift og kjøttproduksjon basert på kystgeit har lange tradisjoner på denne delen av kysten. Så sent som i 1875 var det 1808 geiter i Selje 127

129 kommune. Kystgeitene beiter på en annen måte enn melkegeiter og villsau, og i det til dels stupbratte landskapet på Stadlandet er dette trolig det eneste dyreslaget som er i stand til å opprettholde landskapets særpreg. I dag er kystgeita sterkt truet, det er under 200 dyr tilbake fordelt på Stad og øyene Sandsøya og Skorpa like nordenfor. Det er sterk interesse lokalt for å ta vare på denne geiten, og siden 2001 har det vært et samarbeid mellom lokale interesser, Genressursutvalget, Nordfjord folkemuseum og Norsk Sau og Geit om å redde rasen. Problemet er at Mattilsynet ikke godkjenner den tradisjonelle driften og forlanger avliving av rasen. Det bør vurderes å løfte dette opp på et nivå som gjør det mulig ikke bare å redde en unik norsk husdyrrase, men også de verdifulle naturtypene kystgeitene bidrar til å opprettholde. Konklusjon Stadlandet er et av de flotteste naturområder på kysten og av nasjonal verdi. Landskapet er stort og mektig. Det må sees som en enhet og ikke splittes opp i deler. Det er behov for en spesiell handlingsplan for Stadlandet hvor man legger vekt på et helhetssyn på natur- og kulturverdiene i området. Store deler av lyngheilandskapet på Stadlandet er under gjengroing. Kystgeitstammen er i fare. Stadlandet og øya Selja med klosteret bør gis en spesiell status. Det er derfor ikke pekt ut et spesielt lyngheiområde fra Stadlandet som bør inngå i forslaget til referanseområder. 128

130 Værlandet, Askvoll kommune Sogn og Fjordane Litt.: Fremstad et al Befart: Delvis befart (Mons Kvamme) i forbindelse med oppstart av lyngsviing. Status: B, bør vurderes til A. Østlige halvdel av området inngår i Sørværet naturreservat. Areal: 6000 daa Foto og kart Landskapet varierer mellom røsslyng/purpurlyng tørrheier, bart fjell og myr Foto: Torhild Landøy. Skarpe gradienter mellom tørrhei og fukthei. Foto: Torhild Landøy. Kart over Værlandet. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Værlandet og Bulandet er en øygruppe som ligger nord for Solund og vest for Dalsfjorden i Sogn og Fjordane. Dette er et av de vestligste lokalsamfunn i Norge. Landskapet er flatt med mange små koller og rygger, bare to små hauger kommer over 100 moh., den høyeste på 163 moh. Landskapet er dominert av kystlynghei og myr. Vegetasjonen inneholder mye purpurlyng og andre hyperoseaniske arter. Det er litt plantet skog (leplantinger) i nord hvor det meste av bebyggelsen ligger. Med sin eksponerte beliggenhet er det lite gjengroing i heiene, men lyngen har generelt begynt å bli gammel (moden fase). Det er noe skogplanting på noen holmer og nes i sør (gammel buskfuru og skrantende sitkagran). Lyngen er til dels i meget grov og gammel fase innen naturreservatet i øst. 129

131 På Værlandet var det aktiv lyngheidrift med helårsbeite og lyngsviing inntil for ca år siden. Lyngen ble også slått og brukt som tilleggsfôr om vinteren, i likhet med stortare. Kunnskapen om de gamle driftsformene er fortsatt levende blant den eldre del av befolkningen. De siste som brente lyng sluttet med dette for vel 20 år siden. Sør-østre del av Værlandet er i dag vernet som Sørværet naturreservat. For noen år siden ble saueholdet tatt opp igjen i mindre målestokk, og det er i dag vinterforete pelssau som beiter hovedsakelig i naturreservatet. Eieren av disse, Arve M. Kjæmpenes, er sammen med en nabo i ferd med å utarbeide en beiteplan som omfatter hele den sørlige delen av Værlandet, ca. 6 km 2. Dette vil innebære en opptrapping av beitingen, eventuelt med villsau. I samarbeid med Miljøvernavdelingen ble det startet opp med kontrollert lyngsviing denne vinteren. Værlandet har vært med i Fylkesmannens naturbruksprosjekt, de er med på Verdiskapingsprosjektet Kystarven og det arbeides lokalt med å etablere et informasjonssenter for naturformidling på Værlandet. Det satses og på aktiv bruk (turstier) av lyngheiene i reiselivssammenheng. Verdivurdering Området er trolig det vestligste noenlunde intakte lyngheiområdet som ennå er i behold. Her er store områder med svært oseaniske lyngheier som ikke er nevneverdig gjengrodd. Det gir et representativt bilde av flora og vegetasjon i de kystlyngheiene på Vestlandet som har ligget lengst ut mot havet. Med unntak av en enkelt vei som avgrenser området, er det uten tekniske inngrep, og det er lite tilgroing i området. Konklusjon Værlandet er et spennende sted å ta med i Handlingsplanen og blant i referanseområdene. Kunnskapen om de gamle brukstradisjonene i lyngheiene er fortsatt levende, det er lokal interesse for å satse på økt tradisjonell utnyttelse av heiene og dette synes å være forankret i den generelle utviklingsprofilen i lokalsamfunnet. 130

132 Lyngheisenteret, Lindås kommune, Hordaland Litt.: Kaland, S. 1979, Kvamme 1982, Brekke et al 1994, Kaland & Brekke 1994, Fremstad et al. 1991, Kaland & Vandvik 1998, Kvamme et al. 2004, Jordal & Gaarder 2009 Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: A, Nasjonal registrering, Melina Mercouri International Prize for the Safeguarding and Management of Cultural Landscapes (UNESCO Greece) 2001, European Union Prize for Cultural Heritage / Europa Nostra Awards 2004, Stjerneområde Areal: 1500 daa Foto og kart: Villsausanking ved hjelp av manngard. Foto: Peter Emil Kaland. Villsauen veies som del av et forskningsprosjekt om villsauproduksjonen. Foto: Peter Emil Kaland. Bonde Trygve Lygre gjennomfører lyngsviing ved å stoppe brenning mot vinden i bakkant av feltet. Foto: Peter Emil Kaland. Elever lærer lyngslått. Flere tusen elever har deltatt i skoletilbudene fra Lyngheisenteret. Foto: ukjent. 131

133 Kart over Lyngheisenteret. Beskrivelse Gjennom årene og gjennomførte Universitetet i Bergen omfattende tverrvitenskapelige forskningsprosjekt om lyngheilandskapet i Nordhordland, sett i et nasjonalt og Europeisk perspektiv. Ved siden av økt kunnskap om kulturlandskapet langs kysten har dette arbeidet resultert i etableringen av Lyngheisenteret på Lygra. Målet for Lyngheisenteret er å drive lyngheiene som et levende kulturlandskap, integrert i driften på 5 lokale gårdsbruk. Driften av lyngheiene gjøres så autentisk som mulig, i pakt med bøndenes driftstradisjon. Lyngheisenteret på Lygra dekker et område på ca. 2 km 2, hvorav ca. 1,5 km 2 kystlyngheier. Gjennom 8 år ( ) ble det gjennomført et omfattende restaureringsarbeid av landskap, fornminner, bygninger og anlegg, finansiert av staten, Hordaland fylkeskommune, Lindås kommune og næringslivet. Med stor forsiktighet er det gjort forbedringer i infrastrukturen til området. Det er bygget en informasjonsbygning med kafé, undervisningsrom, auditorium og utstillinger. I tillegg er det anlagt gangstier med informasjon om driftsformene i landskapet, kai og parkeringsplass. Lyngheisenterets formål er: 132 Drive lyngheiene på Lygra som et levende kulturlandskap så autentisk som mulig. Sette lyngheilandskapet på Lygra inn i en nasjonal og internasjonal kontekst. Drive lyngheiene på Lygra som et refugium for eldre husdyrraser. Bruke Lyngheisenteret som en infrastruktur for forskning og formidling. Formidle kunnskap om de norske kystlyngheiene til et bredt norsk og internasjonalt publikum. Lyngheisenteret skal fungere som et nasjonalt senter for kunnskap om driftsformer og bruk av kystlyngheiene. Engasjere senteret for framtidig ressursutnytting av kystlyngheiene. Lyngheisenteret er i dag klassifisert som et museum under Museumssenteret i Hordaland hvor Universitetet i Bergen har en rådgivende funksjon for å sikre at lyngheiområdet blir drevet på

134 en faglig forsvarlig og autentisk måte. I tillegg blir Lyngheisenteret aktivt brukt som en infrastruktur for forsknings- og formidlingsprosjekter samt kursvirksomhet (skoler, bønder) om lyngheilandskapet. Lyngheisenteret beites i dag med ca. 150 utegangersau + lam og et varierende antall storfe. Gradvis er den karakteristiske vegetasjonsmosaikken mellom grashei og ulike stadier av lyngheibygget reetablert ved hjelp av årlig lyngsviing gjennom 17 sesonger. Framvekst av einstape utgjør imidlertid en stor utfordring, og det er nedlagt betydelig arbeid med å finne fram til en metode for å holde einstapepopulasjonen i sjakk på en bærekraftig måte. Verdivurdering Lyngheisenteret er et viktig visningsområde for kystlyngheiene. Mer enn mennesker har besøkt området etter det ble åpnet i Internasjonalt er senteret blitt kjent som det mest autentiske visningsområde for kystlynghei i Europa. Kursvirksomheten om driften av lyngheilandskapet er et viktig formidlingstiltak. Det er foretatt en omfattende restaurering av landskapet og kystlyngheiene er satt i full drift. Flere forskningsprosjekt om kystlyngheier pågår. Konklusjon Kulturlandskapet på Ytre Lygra er fagmessig restaurert og dokumentert. Driften forsøkes å holdes så nært autentisk som mulig. Lyngheisenteret er et viktig forsknings- og fomidlingsområde for kystlyngheiene. 133

135 Fitjarøyane, Fitjar kommune, Hordaland Litt.: Fremstad et al. 1991, Nøttveit 2006, 2007, 2008, Befart: Peter Emil Kaland , Status: A, B og C, Foreslått Nasjonalpark 1986, naturreservat (2 øyer). Areal Foto og kart Villsau på lyngbeite på Hanøy. Foto: Peter Emil Kaland. Bygningsmiljø på Hanøy. Foto: Peter Emil Kaland. God regenerasjon av røsslynghei etter lyngsviing. Foto: Peter Emil Kaland. Sitkagranen sprer seg. De mindre trærne midt i bildet er resultat av naturlig spredning. Foto: Peter Emil Kaland. 134

136 Kart over Fitjarøyane. Kilde: Fitjar kommune. Beskrivelse Fitjarøyane er et mylder av øyer og holmer og skjær som ligger vest for Stord mellom Fitjar og Bømlo. Opprinnelig var det bosetning på 30 av øyene, basert på det karakteristiske næringsgrunnlaget av fiske og jordbruk med åpne lyngheier som helårsbeite. Området var del av nasjonalparkplanen av 1986, fordi det ble ansett som karakteristisk for skjærgardsområdene langs Vestlandskysten, men det ble tatt ut på grunn av sterk lokal motstand. I henhold til Nasjonalparkplanen er området ca. 120km 2, men sjøarealet utgjør den dominerende del. Etter en periode med nedgang i bosettingen og gradvis gjengroing av lyngheiene er det i de senere år skjedd en kraftig økende interesse for bruk og skjøtsel av områdene. 14 av øyene ble i 2006 beitet med 735 sau + lam og 82 storfe. Det utgjør en dobling av husdyrtallet i løpet av 10 år, og flere grunneiere har planer om å følge opp. Det er oppnådd et godt samarbeid mellom de fleste grunneierne og Fitjar kommune. Samarbeidet har ført til utarbeiding beiteplan, rydding av skog, gjenopptakelse av lyngsviing og forprosjekt for bærekraftig næringsutvikling. En av øyene er blitt tildelt Fylkesmannens kulturlandskapspris. Vegetasjonen viser stor variasjon fra øy til øy først og fremst avhengig av bruksregimet. På 14 av øyene er det foretatt lyngsviing, og her er det også beiting. På de svidde beitete områdene er suksesjonen fra grasrik hei til røsslynghei kommet i gang, og i sørhellingene er det mange steder gode bestand med purpurlyng. Det vil imidlertid ta minst 15 år med lyngsviing av små områder før man de fleste områdene får tilbake den optimale vegetasjonsmosaikken for lyngheidriften. Verdivurdering 135

137 Fitjarøyane vurderes til å være ett av meget få områder langs den sørlige delen av Vestlandskysten hvor det er mulig i framtiden å opprettholde et større skjærgårdsområde med kystlyngheier. Den prosessen som er satt i gang med samarbeid mellom grunneierne og forvaltningsmyndighetene er meget lovende og må støttes slik at lokalbefolkningen finner at kombinasjonen av jordbruksdrift og turisme i det åpne lyngheilandskapet er lønnsomt. Konklusjon Prosessen som er kommet i gang med Fitjarøyane vil kunne føre til at området vil utvikle seg til Vestlandskystens mest varierte lyngheilandskap med et stort potensiale for bærekraftig næringsutvikling. Det er slik våre kulturlandskap har framtiden for seg! 136

138 Blikshavn/Dale, Karmøy kommune, Rogaland Litt.: Lundberg 1998, 2006, 2007, Norderhaug et al Befart: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme og Status: A, Stjerneområde Areal: ca daa Foto og kart Utsyn over innmarken på Dale og lyngheiområdet på åsen mellom Dale og Blikshavn i bakgrunnen. Foto: Peter Emil Kaland. Lyngheiområdet er avgrenset med en ca. 2km lang steingard. Foto: Peter Emil Kaland. Lyngheiområde med sterke gradienter fra fattig til rik og fra fuktig til tørr hei. Foto: Peter Emil Kaland. 137

139 Kart over Dale og Tjøstheim samt kystlyngheiområdet. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Lyngheiområdet sør for Blikshavn inngår i et helhetlig kystkulturlandskap knyttet til gardene Hovdastad, Dale og Tjøstheim. Det slake dalføret fra Hovdastad og inn mot Dalsvatnet er fulldyrket, og det lave høydedraget langs østsiden av dalføret utgjør et om lag 4000 daa sammenhengende lyngheiområde som videre mot øst grenser mot Karmsundet. Et ca. 2 km langt steingjerde danner grensen mellom innmarka og lyngheiområdet. Lyngheivegetasjonen viser stor variasjonsbredde fra fattig til rik tørr lynghei, grasrik og urterik hei, fuktheier, og myrvegetasjon med både fattig og ekstremt rikt floristisk innhold. Det er spesielt at populasjonen med purpurlyng (Erica cinerea) utgjør mer enn 20 % av lyngheiarealet, og i tillegg det høye antallet av krevende myrarter. Det biologiske mangfoldet er sjeldent rikt. Kulturlandskapets helhetlige utforming med mektige steingarder i inn- og utmark, store rydningsrøyser som sammen med kulturminner og gammelt og nytt bygningsmiljø viser hvordan bøndene gjennom århundrene har arbeidet og skapt et funksjonelt kulturlandskap av høy estetisk verdi. Det drives et aktivt jordbruk, selv om det de senere år har vært tilbakegang for melkeproduksjonen. Innmarka blir vår og høst beitet av ca. 500 vinterfôrete sau pluss lam (hovedsakelig kvitsau) og ca. 60 storfe. Om sommeren beiter opptil 200 av sauene pluss lam i lyngheiområdet mens de resterende beiter på kulturbeiter. Etter en periode uten bruk av lyngsviing er dette arbeidet tatt opp igjen de siste årene for å bedre beitekvaliteten i lyngheiområdet. Grunneierne vurderer å opprette et grunneierlag for felles drift av lyngheiområdet. Til tross for økt innsats de senere år for drift av lyngheiene, trengs det betydelig innsats for å gjenskape den tradisjonelle lyngheimosaikken som er nødvendig for å optimalisere beitekvaliteten. For å oppnå dette må beitetrykket i lyngheiområdet økes, og regelmessig flekkvis avsviing av vegetasjonen må gjennomføres. I tillegg til kvitsau er det nødvendig også å satse på saueraser som er bedre tilpasset lyngfôr som spelsau og gammelnorsk utegangersau (villsau). En må også vurdere beite med ammekyr, gjerne eldre storferaser som beiter bedre på lyngfôr. 138

140 Verdivurdering Lyngheiområdet har uvanlig stor økologisk spennvidde fra fattig på gabbro berggrunn til ekstremt rike plantesamfunn på marine avsetninger, og det er gradienter fra plantesamfunn på tørt substrat til fuktig. Området er svært artsrikt, og det har et sterkt innslag av purpurlyng. Skillet mellom inn- og utmark er klart markert med en omtrent 2 km lang og mektig steingard, og også innmarken har en rekke av de eldre steingardene intakt. Lyngheiområdet har ingen tegn på gjengroing, og lokalbefolkningen har gått på lyngheikurs og har startet opp igjen lyngsviing og ønsker å reetablere den tradisjonelle lynghei /grasheimosaikken som gir optimalt helårsbeite. Konklusjon Dette er det beste gjenværende lavtliggende lyngheiområdet i Rogaland fylke, og til en viss grad gir det et liknende visuelt bilde som det tidligere lyngheilandskapet på Låg-Jæren. Lyngheiområdet er svært verdifullt i nasjonal sammenheng. Det er viktig at driften av lyngheia blir intensivert og optimalisert slik at lyngheiområdet blir skjøttet på en bærekraftig måte. Med omtanke kan driften på innmarka fortsette på moderne måte som nå uten at dette behøver å redusere det de store faglige verdiene til kulturlandskapet. 139

141 Hodnafjellet, Askje, Rennesøy, Rogaland Litt.: Nystad & Sørum 1994, Dagestad 199?, Jordal 2006, Norderhaug et al Befart: Peter Emil Kaland og Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Status: A og B, Nasjonal registrering, Utvalgt kulturlandskap Areal: Foto og kart Beitelandskap med fine gradienter fra tørr lynghei/grashei til fukthei, myr og åpent vann. Foto: Peter Emil Kaland. Gjengroing av lyngheia i den nordvestlige delen av området. Foto: Peter Emil Kaland. Sau beiter på eng nær innmarksområdet til Skjørvestad. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Askje og Horgnafjell. Kilde: Naturdatabasen. Beskrivelse I området mellom Askje, Hodnefjell og Skjørvestad er det et heiområde med grashei og kystlynghei vegetasjon som er beitet med storfe. Området har til dels bra mosaikkutvikling i den sørvestre delen. Vegetasjonen er relativt artsrik. Det er god sammenheng mot enger og innmarksområdet til Askje. Mot nordvest og nord er området under gjengroing. Området opp mot Skjørvestad er truet av oppgjødsling. 140

142 Området er lagt til rette for turgåing og det er vid utsikt utover Ryfylkeøyene. Det vises for øvrig til beskrivelser av Nystad og Sørum (1994), Jordal (2006) og Norderhaug et al. (2007). Verdivurdering Området er del av Rogaland fylkes Utvalgt kulturlandskap i jordbruket. Etter to befaringer i ulike deler av området er vurderingen at området har stor verdi som del av det helhetlige kulturlandskapet på Rennesøy, men som kystlyngheiområde isolert sett finnes det bedre lokaliteter i fylket. Ved den videre oppfølging av lyngheia er det viktig å igangsette rydding av trær, lyngsviing og økt beite i den delen som er under gjengroing. En må også passe på at andre deler av området unngår oppgjødsling og for sterkt beitetrykk. Konklusjon Blant et utvalg av referanseområder i en nasjonal sammenheng, som skal være representative, må kystlyngheiområdet sør for Blikshavn klart prioriteres framfor lyngheiområdet på Rennesøy. Likevel står lyngheiområdet på Rennesøy i en spesiell stilling i Rogaland ettersom det inngår i fylkets høyest prioriterte kulturlandskap. Området er lett tilgjengelig fra Stavanger og det er lagt opp et nettverk med turløyper. Derfor er det viktig at skjøtselen av lyngheia blir gjennomført med høy faglig kvalitet, slik at lyngheia bidrar positivt til den gode helhetsopplevelsen av kulturlandskapet. 141

143 Synesvarden, Hå kommune, Rogaland Litt.: Steines 1988, Skogen 1989, Austbø 1995, Hjeltnes 1997, Norderhaug et al Befart: Peter Emil Kaland 10. mai 2008 og av Peter Emil Kaland og Mons Kvamme 29. april 2009 Status: A, landskapsvernområde Areal: daa Foto og kart Området ved Synesvarden 360 m.o.h. er dominert av tørrhei. Foto: Peter Emil Kaland. To innsjøer i området øst for Synesvarden er omgitt av myr og fuktheier. Foto: Peter Emil Kaland. Beiteområdene blir kraftig gjødslet med gylle helt inntil landskapsvernområdet. Over tid vil frøspredning fra skogen representere en trussel. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Synesvarden landskapsvernområde. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Tørrhei, fukthei, myr, innsjøer. Området ligger i overgangssonen mellom kystlynghei og alpin lynghei, men har et bruksregime som knytter det til kystlynghei. Berggrunnen er nesten helt dekket av morene. Området inneholder ulike kulturminner som steinalderboplasser, steingjerder, gjeter-hytter og torvhus. Området er brukt til beiting og som torvtakingsområde. Området rundt Synesvarden er fredet som Landskapsvernområde ved Kongelig resolusjon

144 Skjøtselsplan for landskapsvernområdet er utarbeidet av Austbø (1995), vedtatt av Hå kommune og godkjent av Fylkesmannen i Rogaland. Lyngdominert hei finnes vesentlig på tørrmark over rygger og topper og høyt oppe i syd- og sydøstlige skråninger med lettdrenert mark. Røsslyng (Calluna vulgaris) er oftest dominerende, og de tørreste områdene har sterke innslag av mjølbær (Arctostaphylos uvaursi) krekling (Empetrum spp.) og tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Vanlige er også en del lite til middels kravfulle urter, gress og starr bl.a. tepperot (Potentilla erecta), skogstjerne (Trientalis europeaea), hundekvein (Agrostis canina), smyle (Deschampsia flexuosa), knegras (Danthonia decumbens), bråtestarr (Carex pilulifera) og kornstarr (Carex panicea). På noe dypere mark blir røsslyngen mer dominerende, men har ofte innslag av bærlyng-arter, dels også krypvier (Salix repens) og de fleste artene som er nevnt over. De lavereliggende delene av området er dominert av fuktheier og myr. De fuktige grasheiene domineres av to arter storbjønnskjegg (Scirpus caespitosus) og blåtopp (Molinia coerulea) med innslag av rome (Narthecium ossifragum), heisiv (Juncus squarrosus) og klokkelyng (Erica tetralix). I mange i bestand er også pors (Myrica gale), dvergbjørk (Betula nana), blokkebær (Vaccinium uliginosum) og tepperot (Potentilla erecta) viktige. Finnskjegg (Nardus stricta) opptrer rikelig i tette matter, og viser at heiene er kraftig beitet. Røsslyng vokser også i fuktheiene, men i de fleste bestandene utgjør den en underordnet rolle. Synesvarden er et sentralt verneområde for kystlyngheiene på morenelandskapet knyttet til Høg-Jæren og som representant for de høytliggende jordbruksdrevne lyngheiene i Sør-Norge. Utover tørrheier på de høyeste områdene er det fuktheier og hardt beitet grasheivegetasjon som har størst dekningsgrad innen landskapsvernområdet. Forvaltningsplanen viser meget god intensjon for å bevare lyngheiområdet for framtiden, og det er svært viktig at framleggene fortsatt blir fulgt opp av forvaltningsmyndighetene. Da Synesvarden ble befarte hvilte det en tung eim av gylle, selv midt inne i verneområdet. Faren for tørrdeposisjon av nitrogen må åpenbart være tilstede, slik det er kjent fra lyngheiområder omgitt av jordbruksområder på kontinentet. Konsekvensen av dette er en sakte overgang fra lynghei mot grashei, og inntrykket er at en slik utvikling kan være på gang i verneområdet. Forvaltningsmyndighetene må i så fall trekke på de erfaringer man har med nitrogenutfordringer fra verneområder på kontinentet, og gjenoppta overvåkingsprosjektet over kystlyngheia på Synesvarden som ble utført av Telemarksforskning i (Hjeltnes 1997). Verdivurdering Synesvarden representerer de høytliggende lyngheiene på Høg-Jæren og har vært naturreservat for lyngheilandskapet siden Det er utarbeidet en god forvaltningsplan. Det er svært viktig at området blir værende som lynghei for framtiden. Men forvaltningsmyndighetene må passe godt på at ikke det intensive jordbruket omkring naturreservatet langsomt omdanner lyngheiene til grasheier på grunn av totalstresset på røsslyngen ved tørrdeposisjon av nitrogen og høyt beitetrykk. Konklusjon Jæren står i en historisk særstilling i Norge for å ivareta eksempler på lyngheier, men den intensive jordbruksaktiviteten i Sør-Rogaland har ført til nærmest utslettelse av lyngheiene på Låg-Jæren. Synesvarden er et av de få gjenværende lyngheiområdene på Høg-Jæren, og i nasjonal sammenheng er det viktig at vernet av området opprettholdes. Inntrykket er at 143

145 grasheiene må ha ekspandert siden 1980-årene og at området i dag er truet av det intensive landbruket omkring verneområdet. 144

146 Søre Eigerøy, Egersund, Rogaland Litt.: Norderhaug et al Befart: Peter Emil Kaland Status: A, friluftsområde Areal: 7991daa Foto og kart Bart fjell med lyngheier i forsenkninger preger Søre Eigerøya. Fra Gardaviga, Auglend. Foto: Peter Emil Kaland. Villsau på beite vest for Sæstad. Foto: Peter Emil Kaland. Brent lynghei i Gardaviga. Foto: Peter Emil Kaland. 145

147 Geil som leder ut i utmarka, Auglend. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over kystlyngheiområdet på Søre Eigerøy. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Lyngheiområdet på Søre Eigerøya har den karakteristiske landskapsutformingen for anorthosittområdet i Sør-Rogaland. Bart fjell dominerer landskapet og lyngheiene ligger hovedsakelig i søkkene mellom de lave åsryggene. Dette fører til høy frekvens av fuktheier. Steinnes beskriver i Naturbasen vegetasjonen som dominert av blåtopp, røsslyng, rome, klokkelyng, bjønnskjegg, som stort sett er velskjøtta med beiting. Andre artar i fuktheia er klokkesøte, pors, skottlandsaugnetrøyst, lyngaugnetrøyst, heiblåfjør, kystmyrklegg, knegras, hundekvein og kornstorr, dessutan 5 artar såtemose og heitorvmose. Det er lite til moderat tilgroing, noko osp, rogn og bjørk, særleg i brattare terreng mot aust og ved Skreddalsvatnet og Smådalsvatnet. I sørhallingar finst einskilde rose-hasselkratt med vivendel. Myrane er fattige, eit par av dei er over 20 da., men tvebustorr viser at rikare innslag finst. Dei mange vatna er næringsfattige med botngras, krypsev og kvit nøkkerose og litt takrøyr, men og med sjeldnare innslag langs strendene, med buntesevaks (nær trua-nt) og bustsmyle ved Auglend. Ved Auglend er det og lågurteikeskog med kusymre. Bøndene Jan Sæstad og Jens Helge Kjos Hansen er de største brukerne av lyngheiområdet. I 2010 beites området av 170 villsau + lam + 38 gimrer og 10 værer. I tillegg 280 kvitsau med lam. De ønsker å tilrettelegge et område i den nordlige dele av område for å beite det med Angus fe. Lyngheiområdet blir stelt med lyngsviing de fleste år. Steingjerder og flere geiler gir fin kontakt mellom innmark og utmarksområdet. Friluftsområdet Auglend i sør er rikt på kulturminner og lagt til rette med stier for turgåere. Verdivurdering Området er karakteristisk for kystlandskapet i Sør-Rogaland. Det er lite moderne inngrep i landskapet og det framstår som en helhet med innmark og utmark. I fuktheiene er det bestand av klokkesøte (EN på rødlisten). Det er aktiv drift av lyngheiene og positivt interesserte bønder som ønsker å videreføre og helst utvide den tradisjonelle driften av kystlyngheiene. Konklusjon 146

148 Det har vært noe vanskelig å finne et tilfredsstillende lyngheiområde på Låg-Jæren. Både Synesvarden og Rennesøy ligger høyere enn 200m.o.h. Det beste lavtliggende området som er kjent er lokaliteten Sør for Bliksvær på Karmøy. Søre Eigerøya fanger opp det karakteristiske anorthosittlandskapet som preger kysten like sør for Jæren. Både de botaniske, driftsmessige og kulturminnekvalitetene blir tilfredsstilt ved denne lokaliteten. 147

149 Lofjellet, Vest-Lista, Farsund kommune, Vest-Agder. Litt.: Fylkesmannen i Vest-Agder 2008 Befart: Peter Emil Kaland Status: A, Nasjonal registrering, Utvalgt kulturlandskap Areal: 1372 daa i henhold til Naturbase, men Lyngheiarealet er større enn angitt på kartet. Foto og kart Flyfoto av det utvalgte kulturlandskapsområdet Vest- Lista med Lyngheiene på Lofjellet i bakgrunnen. Foto: Tor Kviljo. Tjern med myr og fukthei. I bakgrunnen nybrent tørrhei. Foto: Peter Emil Kaland. Tørrheier dominerer toppen av Lofjellet. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over deler av Vest-Lista kulturlandskapsområde. Lofjellet er avgrenset. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Lofjellet er den beste lokaliteten for kystlynghei på Lista og inngår i kulturlandskapsområdet Vest-Lista som er Vest-Agder fylkes Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Vest-Lista er et sjeldent fint bevart helhetlig kulturlandskap hvor inn- og utmark fortsatt fungerer i samspill. Det er rikt utstyrt med kulturminner fra steinalder til nyere tid. Området er totalt på ca daa hvorav utmarksområdet utgjør 5300 daa og derav lyngheier med 1370 daa. Lyngheiene er på vei til å gro igjen, men i 2008 var restaureringen kommet i gang med lyngsviing. 148

150 Verdivurdering Lyngheiene på Vest-Lista representerer det sørligste området i landet hvor det har vært kontinuerlig drift fram til i dag. I nasjonal sammenheng vurderes det som faglig svært viktig at dette området opprettholdes med tradisjonell drift for framtiden. Lyngheiområdet er lite undersøkt både med hensyn til det botaniske og zoologiske inventaret. Som del av det faglige underlaget for forvaltningsregimet må slike undersøkelser gjennomføres. Konklusjon Området er nasjonalt viktig som et av de sørligste lyngheiområdene i landet. Innmark og utmark framstår som et helhetlig kulturlandskap. 149

151 Einarsneset, Farsund kommune, Vest-Agder Litt.: Udø 2004, Halvorsen Befart: Peter Emil Kaland Status: A, Plante- og fuglefredning (PO, PDO), Friluftsområde Areal: Foto og kart Sørskråning med blomstrende gyvel. Nysvidd røsslyng på flaten Foto: Peter Emil Kaland. Begynnende gjengroing med selje, bjørk, einer og gyvel. Foto: Peter Emil Kaland. Tidligere lyngsvidd haug som nå er i tidlig suksesjonsfase. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over fredningsområde. Kilde: Naturbasen. Beskrivelse Området er fra 1987 et plante- og fuglefredningsområdet. I tillegg er området kjent for å ha en rik insektsfauna med flere sjeldne arter. Området er småkupert med sandstrandflater og svaberg mot vest og kystlynghei hovedsakelig i den østre delen. Heiområdet på Einarsneset er unikt i Norge gjennom det markante innslaget av gyvel (Cytisus scoparius) slik det er karakteristisk for kystlyngheiene i det sentrale Europeiske lyngheiområdet fra Jylland og sørover. Verdien av gyvelforekomsten på Einarsneset er omdiskutert fordi den sannsynligvis har spredd seg til Einarsneset i relativt ny tid. Det småkuperte landskapet med lett sandig jord er svært likt voksestedene i Jylland, og den trives godt på Einarsneset. Gyvel er sensitiv for 150

152 lav vintertemperatur, men dette er åpenbart ikke noe problem på Lista. Selv om det er uavklart hvor gammel lyngheiområdet med gyvel er på Einarsneset, er dette en faglig viktig lokalitet fordi det knytter det norske lyngheilandskapet til det mellom-europeiske. Einarsneset danner i dag nordgrensen for det Europeiske lyngheiområdet med gyvelinnslag. Fylkesmannen i Vest-Agder har i samarbeid med Statskog utarbeidet en lyngsviingsplan for å opprettholde det åpne landskapet. Arbeidet har siden 2003 blitt utført av Farsund ungdomsskole som del av naturfagundervisningen i samarbeid med Statens naturoppsyn. I 2009 er om lag 500 dekar av området blitt inngjerdet for helårsbeite med ca. 25 villsau. Verdivurdering Einarsneset representerer et nytt innslag i norsk natur ved at det er skapt plantesamfunn som er nært knyttet til lynghei med gyvel i Jylland og sørover på kontinentet. Det viktig å la denne vegetasjonstypen på Einarsneset få liknende skjøtsel som sørover i Europa ved beite og sviing. Opplegget for skjøtsel av området med bruk av elever fra Lista ungdomsskole under ledelse av Statskog og Fylkesmannen i Vest-Agder er et flott tiltak som må videreføres. En må være oppmerksom på at gyvel har stor spredningsevne, særlig dersom klimaendringer med mildere vintre blir en realitet. Området bør derfor holdes under kontinuerlig observasjon. Konklusjon Einarsneset er i norsk og europeisk sammenheng blitt en svært viktig lokalitet ved at den danner nordgrensen for lyngheier med gyvel i Europa. Området må skjøttes med beite og lyngsviing, og bør følges opp med vegetasjonsøkologisk forskning. 151

153 Vikerkilen N, Asmaløya, Hvaler, Østfold Litt.: Hardeng Befart: Peter Emil Kaland Status: C, bør vurderes til A, Nasjonalpark Areal: ca daa Foto og kart Sammenhengende lyngheivegetasjon i Svartebergsområdet. Gjengroingen bremses opp av kraftig vindpress og tynt jorddekke. Foto: Peter Emil Kaland Blomstrende røsslynghei. Foto: Pål Thomas Sundhell. Svaberg med lyngheiflater i forsenkninger er karakteristisk for den søndre del av området. Foto: Peter Emil Kaland. Kart over Asmaløy. Kilde Naturdatabasen. Beskrivelse Området ligger innenfor Ytre Hvaler Nasjonalpark som et m bredt og ca. 3km langstrakt belte i strandsonen på Asmaløy fra Pikesten til Vikertangen. Området utgjør om lag daa. Berggrunnen er granitt. Området er åpent og sterkt eksponert mot vest. Mens Svartebergetområdet har et sammenhengende lyngheivegetasjonsdekke er den sørlige delen 152