TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ÅRGANG 46

Transkript

1 TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ÅRGANG 46 Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

2 TfS tidsskrift for samfunnsforskning nr1, 2005 Innhold Artikler willy pedersen og viggo vestel Tvetydige maskuliniteter, appellerende seksualitet 3 berit brandth og elin kvande Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer 35 Foredrag/Aktuell debatt lise togeby Hvorfor den store forskel? 55 øyvind østerud Norsk og dansk demokrati 61 Bok-kronikk anne waldrop Antropologiske studier av klasse 63 Bokanmeldelser 77 Sammendrag 87 Bøker innkommet til redaksjon 89 Forfattere 91 Konsulenter i Forfatterinstruks 95

3 tidsskrift for samfunnsforskning Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: Redaktør: Anne Krogstad (ansv.), Jan Paul Brekke, Jo Saglie og Karl Henrik Sivesind Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Jon Ivar Elstad, nova Sigmund Grønmo, Universitetet i Bergen Marianne Gullestad, Institutt for samfunnsforskning Gro Hagemann, Universitetet i Oslo Roar Hagen, Universitetet i Tromsø Ola Listhaug, ntnu Hilde Lorentzen, nibr Trond Nordby, Universitetet i Oslo Erling Sandmo, Institutt for samfunnsforskning Halvard Vike, Universitetet i Oslo Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Abonnements- og heftepriser 2005: Institusjoner: NOK765,- Studenter: NOK360,- Private: NOK500,- Enkelthefter: NOK98,- + porto Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret elektronisk i forlagets database og kan bli publisert elektronisk på forlagets hjemmeside og gjort tilgjengelig gjennom forlagets bestillingssystem for elektronisk distribusjon av litteratur ( Indeksert blant annet i: Commun. Abstr. Curr. Contents/Soc. Behav. Sci Citation Index, Soc. Plan./ Policy Dev. Abstr. (1969 ) Sociol., Abstr. (1969 ) Sociol. Educ. Abstr. Stud., Women Abstr. Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon Telefax e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside: Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Brødr. Fossum AS. Printed in Norway by AIT Otta AS ISSN X

4 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] Tvetydige maskuliniteter, appellerende seksualitet willy pedersen willy.pedersen@sosiologi.uio.no viggo vestel viggo.vestel@nova.no Abstract Ambiguous masculinities, appealing sexualities An ethnographic fieldwork was conducted in a working-class district of Oslo during which several young Muslim men of Pakistani origin were interviewed in depth about clothes, music, body, sexuality, love and marriage. Projecting a hyper-macho image, they seem to «do manhood» in a relatively traditional way. On closer inspection, however, the picture is less straightforward. Their style is influenced by gangsta rap, with expensive clothes, cars and a general macho attitude, but also by House and Techno with their more «unisex» and even feminine style elements. Training regimes are associated with body sculpturing, spinning and yoga, with an emphasis on fitness and aesthetic appearance. With regard to sexuality, attitudes seem to reveal what might pass for an oldfashioned double standard, far from the ideals of gender equality generally shared Keywords: by the ethnic Norwegian majority. For instance, while wishing to marry a virgin from Pakistan, they are themselves sexually active. However, their sexual experiences were described in a self-critical manner, and they emphasised the importance of «real love». The ethnography shows that respondents are often considered sensitive and attractive by ethnic majority girls. Discussing the findings in light of theories of identity, masculinity and sexuality, the authors argue that the masculinities of these young men are challenging in their complex and ambiguous character and resist easy compartmentalization by schemes of so-called hegemonic masculinity. Borrowing a concept coined by Dick Hebdige, the authors approach these masculinities in terms of sociocultural «noise» and conclude that constructions of masculinity encountered in multiethnic and -cultural contexts will often display elements of competition and fluidity. youth of immigrant background ambiguous masculinities gender relations style 3 universitetsforlaget tidsskrift for samfunnsforskning vol 46, nr 1, s 3 34

5 [ PEDERSEN OG VESTEL ] Rudenga en drabantby nord i Oslo. På ungdomsklubben forteller de ansatte om en gjeng, hvor mange har pakistansk bakgrunn. Anoar en mannlig klubbleder forteller at flere av guttene i gjengen har norske kjærester. Solveig en annen av lederne legger til: «Mange norske jenter mener at de pakistanske guttene er mer følsomme enn de norske.» De siste årene har mediene begynt å presentere nye bilder fra de flerkulturelle miljøene i Oslo. Gjengkriminalitet, narkotika-, volds- og sedelighetssaker har dannet grunnlag for stiliserte bilder, og følgende figur trer ofte fram: En ung kriminell mann, asiatisk eller afrikansk bakgrunn, oftest muslim og med en rigid kjønnsrolle. Noen har argumentert for at dette er en klisjé som visker ut variasjonsbredden vi faktisk finner blant menn med slik etnisk og religiøs bakgrunn (Fuglerud 2001). Andre har hevdet at det vi trenger er en dekonstruksjon av det norske blikket på Den fremmede (Gullestad 2002). På tross av slike motforestillinger er det liten tvil om at mange faktisk opplever denne figuren Den nye fremmede som truende. Utviklingen kan også spores i andre land, hvor menn med denne bakgrunnen framstilles som militante og aggressive, eller med en formulering av kjønnsforskeren Ann Phoenix som «the ultimate Others» (Phoenix 1997). Nytt det siste tiåret synes å være at også menn med bakgrunn fra asiatiske land har supplert eller erstattet de tradisjonelle bildene av Den fremmede i norsk offentlighet. Mens asiatiske menn i en del kontekster dels var nesten usynlige i det offentlige rom eller ble knyttet til bilder av passivitet, mykhet og feminitet (Sharma, Hutnyk et al. 1996), har de i økende grad blitt koplet til bilder av vold og hypermaskulinitet (Alexander 2000). Spørsmål knyttet til kjønn og likestilling ligger i sentrum av diskusjonene på feltet, og et nytt element er at høyreorienterte aktivister har fått et uventet tilskudd av kritikere med mer kompleks faglig og politisk forankring (Brox, Skirbekk et al. 2003). Menns vold, menns seksualitet og menns undertrykking av kvinner går igjen i debattene, og tilsynelatende lite forenlige verdier står mot hverandre. I de mer subtile fortolkningene ser vi at vold, kriminalitet og hyperseksualitet identifiseres som tilgjengelige alternativer til det å fylle tradisjonelle roller preget av patriarkalsk Studien er støttet av Norges forskningsråd gjennom forskningsprogrammet Helse og samfunn. Vi takker Thomas Walle og tidsskriftets to anonyme fagfeller for kommentarer. 4

6 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] ansvar og kontroll (West 1994). Samtidig er det fortsatt få studier av konstruksjoner av maskulinitet i den minoritetsetniske konteksten, og i de få internasjonale studiene som finnes, er ofte intimitet og seksualitet fraværende. I Claire Alexanders viktige og inngående studie av asiatiske gutter fra London framholdes det for eksempel at hun «respects the discretion» (s. 210) hva angår erotikk og seksualitet, samtidig som hun antyder at det på dette feltet finnes en rekke «dark, dark secrets» (s. 210) som hun selv ikke vil berøre. Vår studie retter søkelyset nettopp hit: Hva slags oppfatninger finnes om kjærlighet og seksualitet, om forholdet mellom kvinne og mann, om seksuelt motiverte forhold, versus samliv og ekteskap? Det er dette feltet studien vil belyse. Mer presist spør vi: Hvordan «gjøres mannlighet» på med utgangspunkt i slike livsområder i et bestemt minoritetsetnisk miljø i Oslo? Data er basert på et langvarig feltarbeid fra et drabantbymiljø i Oslo øst, i tillegg til inngående intervjuer med et utvalg unge menn fra dette miljøet. 1 De tre vi presenterer her hadde bakgrunn fra Pakistan, og var ved første øyekast preget av macho-orientert stil og et konsumorientert forhold til jenter med norsk bakgrunn. Samtidig syntes de å ha svært konvensjonelle forventninger til jenter fra egen bakgrunn. Et av de tidlige og slående funnene i feltarbeidet var populariteten til mange gutter med disse kjennetegnene, men også at de ble oppfattet som sensitive av jenter med utelukkende norsk bakgrunn (Vestel 2004b). Dette paradokset ble utgangspunktet for vår interesse. Hva var grunnen? Kan det spores tilbake til tvetydigheter eller motsigelser i deres konstruksjoner av mannlighet? Datasettet muliggjør ikke generaliseringer til andre menn med samme bakgrunn. Likevel kan nok de tre kaste lys over generelle trekk ved identitetsdannelse, maskulinitet og seksualitet i det nye multikulturelle Norge. Studien er del av et større forskningsprosjekt som har dokumentert at seksuelle handlingsmønstre synes å være i endring blant unge mennesker, og at kjønn er aksen mye kretser rundt: Samleiedebutalder har falt radikalt for jenter de siste ti år (Pedersen & Samuelsen 2003); tradisjonelt har den såkalte kjærlighetsnormen stått sterkere hos jenter enn gutter, men dette synes også å ha endret seg (Pedersen & Samuelsen 2003). Et tredje funn er at kvinner i høyere grad enn menn synes å trekke veksler på både maskuline og feminine kjønnsrolleelementer i sin samhandling 5

7 [ PEDERSEN OG VESTEL ] med partner (Pedersen & Blekesaune 2003). Mye tyder på at mannsroller og mannlighet er utsatt for press. Vi var interessert i å studere mannlighet i ulike kontekster, og den multietniske og -kulturelle kontekst er selvsagt av særlig interesse i dagens Oslo. «Gjøres» mannlighet på en annen måte her enn i andre samfunnssegmenter? Er konteksten kjønnet på en måte vi ikke uten videre gjenfinner i andre miljøer? Hamza, Ghulam og Faisal Våre tre hovedinformanter var unge menn med pakistansk bakgrunn som vokste opp i en drabantby på Oslos østkant, i et område hvor Vestel har gjort inngående feltarbeid og som han har kalt «Rudenga». Bydelen har lenge hatt en befolkning primært med arbeiderklasse; etter hvert har en økende andel fått innvandrerbakgrunn. I dag gjelder det rundt en av fire familier, og de utgjør mer enn 80 ulike nasjonaliteter. På selve Rudenga økte andelen innvandrerfamilier fra rundt 20 % i 1993 til ca. 45 % i I ungdomsklubben der feltarbeidene ble gjennomført, steg andelen klubbmedlemmer med innvandrerbakgrunn fra ca. 20 % til rundt 70 % i samme periode. Området har i perioder hatt et nokså dårlig rykte, noe det også hadde før den store andelen innvandrerfamilier flyttet inn. Basert på medienes framstilling av de flerkulturelle ungdomsmiljøene i Oslo, kunne en kanskje forvente høyt nivå av konflikter og spenning blant Rudengas ungdommer. Men denne antakelsen holdt ikke stikk. Miljøet var heterogent, men likevel preget av sterke vennskapsrelasjoner og høy sosial integrasjon. Ungdommene kom fra områder i Marokko, Chile, Somalia, Gambia, Eritrea, Spania, Tyrkia, iransk og tyrkisk Kurdistan og Pakistan, i tillegg hadde mange norsk bakgrunn. Likevel hadde de en sterk lokal identitet som Rudenga-beboere. Et unntak fra tendensen til integrasjon og samhold gjaldt imidlertid jentene fra konservative muslimske familier. Disse deltok i liten grad i det offentlige rom hvor feltarbeidet foregikk. Flere av guttene hadde søstre i klubbalder, og de ble spurt hvorfor søstrene ikke kom på klubben. Svaret var at det ikke ble ansett som passende for muslimske jenter å oppholde seg slike steder. Som Hamza uttrykte det: «Jentene fra pakistanske familier må hjelpe mødrene med husarbeid og andre ting. Det er ikke det at de ikke får lov til å vanke på klubben. Det er bare det at de ikke føler det som riktig å komme hit.» Rudenga-klubben var altså guttedominert. Noe av det slående var 6

8 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] dessuten den store vekten på stil og utseende, særlig blant de mannlige medlemmene uansett etnisk bakgrunn (se Vestel 2004a). Dyre klesmoter, forseggjorte frisyrer og interesse for kampsport, fotball og basket var utbredt. Mange drev med styrketrening, det var viktig å ta seg godt ut, og her var det små forskjeller mellom ungdommer med ulik etnisk bakgrunn. Hamza (22), Ghulam (23) og Faisal (20) hadde alle vært klubbmedlemmer da de var i tenårene. Som unge voksne, noen år seinere, ble de våre hovedinformanter til denne artikkelen. Selv om de hadde vokst opp i pakistanske arbeiderklassefamilier på Rudenga, var livserfaringer og framtidsorientering svært ulike. Hamza studerte økonomi og drømte om å bli «noe innen business». Ghulam hadde kommet seg unna en tilværelse med stoff og kriminalitet og strevde med å finne fotfeste gjennom ufaglærte jobber. Faisal hadde hoppet av fra skolen og jobbet som vindusvasker. De var ulike når det gjaldt arbeid, livsløp og framtidsorientering. Spørsmålet vi stilte var om de likevel hadde noe felles i deres måter å «gjøre mannlighet» på. Hegemonisk maskulinitet, multietnisk kontekst Det har utviklet seg enighet om at det ikke finnes noen universell, basal form for maskulinitet. Snarere finnes det et bredt spektrum av måter «å gjøre mannlighet» på. Maskulinitet og feminitet, for den saks skyld er ikke noe entydig og fiksert, men snarere noe som hele tida er i bevegelse. Australieren R.W. Connell har formet feltet og siterer Simone de Beauvoirs klassiske formulering: «Man fødes ikke som kvinne. Man blir det.» Prinsippet er gyldig, også for menn. Man fødes ikke som maskulin. Man tilegner seg det, lærer seg å gjøre mannlighet, og blir på den måten mann. Prosessen følger ulike stier og kan innebære spenning og tvetydighet. På overflaten kan et maskulint mønster framtre på en hard, fiksert og rigid måte. Går en dypere inn i det, vil det ofte være preget av motsigelser og vise seg å være flytende eller skjørt. Videre er det alltid flere mulige maskuliniteter, og de vil være resultat av et samspill mellom biologisk kjønn og dimensjoner som for eksempel etnisk tilhørighet og sosial klasse. Likevel hevder Connell vil vi vanligvis finne én «hegemonisk maskulinitet», og mens termen uten prefiks gjerne brukes i flertall, som ulike maskuliniteter, brukes den i denne sammenstillingen vanligvis i 7

9 [ PEDERSEN OG VESTEL ] bestemt form entall, som «den hegemoniske maskulinitet». Heller ikke dette vil være en fiksert karaktertype, snarere vil det dreie seg om «the masculinity that occupies the hegemonic position in a given pattern of gender relations, a position always contestable». De som ikke svarer til disse standardene, vil likevel posisjonere seg og selv bli posisjonert i forhold til dem. Det dreier seg altså om normer, verdier og idealer som det er mer eller mindre konsensus om, og som derfor preger oss alle. Noen tilskrives en hegemonisk posisjon, andre underordnes eller marginaliseres med basis i disse idealene (Connell 2002). Ideen om den hegemoniske maskulinitet har blitt tatt opp av en rekke forskere og i kjønnspolitisk kontekst. Etter vår mening er den imidlertid problematisk. Tony Jefferson har vist at den er brukt for å identifisere en liste over påstått «mannlige egenskaper». Adjektiver vil være «kompetitiv», «aggressiv», «risikosøkende» og «ikke-emosjonell». 3 Når slike lister får et tilskudd av termer som «hegemonisk», blir de ytterligere preget av å være stereotypier om maskulinitet, slik han ser det (Jefferson 2002). Richard Collier har tilsvarende argumentert for at termen «hegemonisk maskulinitet» ikke åpner for analyse av variasjonsbredden i maskulinitets-konfigurasjoner. Han mener at termen forutsetter ett normativt maskulint kjønn, som tilskrives en serie uønskete egenskaper (Collier 1998). Vårt utgangspunkt er i likhet med hans et noe annet. Vi antar at maskulinitetenes uttrykksformer normalt vil være mer komplekse enn det som ligger i ideen om én hegemonisk maskulinitet. Særlig er det rimelig å anta at det i en multietnisk og -kulturell kontekst vil være mange og konkurrerende måter å «gjøre mannlighet» på. Like vanskelig vil det være å identifisere én avgrensbar og hegemonisk maskulinitet. I tillegg tyder mye på at mannsrollene generelt er under press i vår tid (Faludi 1999), noe som nå også synes å ytre seg i erotisk samhandling (Pedersen & Blekesaune 2003). I en slik situasjon er det enda mindre grunn til å anta at det finnes én hegemonisk maskulinitet som det vil være konsensus om. På den annen side kan en slik kontekst gi gode muligheter for å studere ulike konstruksjoner av maskulinitet. Sosial klasse og etnisitet er angitt som viktigste rammer rundt slike konstruksjoner. En serie studier har hentet materiale fra arbeiderklassemiljøer, og mange kan plasseres i kjølvannet av Paul Willis klassiske Learning to labour (Willis 1977). Martin Mac an Ghaills studie av britiske «white macho lads» med sine tre f er «fighting, fucking and foot- 8

10 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] ball» er ett eksempel (Mac an Ghaill 1994). I norsk kontekst har både Ketil Skogen og Olve Krange skrevet viktige arbeider fra denne konteksten (Skogen 1999; Krange & Skogen 2003). Derimot er det skrevet mindre om maskulinitet og etnisitet, heller ikke om de mange menn med pakistansk bakgrunn som lever i en norsk kontekst. De få studiene vi har, tyder på at norsk-pakistansk mannlighet ofte tilskrives marginaliserte og underordnete posisjoner. Thomas Walle peker på at problemer på arbeidsmarkedet «innfører en dimensjon av rase og klasse som både preger selvbildet vis-à-vis den dominerende hvite middelklasse og former majoritetsbefolkningens bilde av norsk-pakistanske menn» (Walle 2004). På tross av eksempler på sosial mobilitet, endres disse bildene i liten grad, slik Walle ser det. Vi er spørrende til synspunktet. Kan det tenkes at det tvert imot er nokså stor bevegelse i disse hierarkiene i alle fall innen bestemte ungdomskulturer? Kan det tenkes at unge menn som Hamza, Ghulam og Faisal forvirrer, at de ikke så lett lar seg klassifisere innen et unidimensjonalt hegemonisk system? Dette vil være tesen i dette arbeidet, og la oss med en gang gi en lesenøkkel til artikkelen, gjennom et begrepspar myntet av subkultur-teoretikeren Dick Hebdige: Antakelig representerer disse unge mennene sosiokulturell «støy» («noise»), i motsetning til «lyd» («sound») (Hebdige 1997 [1979]). Deres konstruksjoner av maskulinitet bidrar dessuten til ny stilutvikling. De bidrar til å få hele systemet av betydningselementer når det gjelder «å gjøre mannlighet» på i bevegelse. Flertydig stil, markerte kropper Klær, frisyre og kropp er de mest synlige markører av maskulinitet. Ett av de mest slående trekk ved miljøet på Rudenga var vekten som ble lagt på nettopp klær og kropp, og de viktigste stilelementene var i utgangspunktet relatert til gangsta-rap. Stilen preges av romantisering av gangsteridealet, med kostbare klær, dyre biler, smykker og en macho holdning. I tillegg finner vi betoning av hardhet, muskelmasse og kompetanse på våpen og kamp. Imidlertid skjedde det en endring over tid: rap-interessen ble supplert med, dels erstattet av house og techno, og her er kleskodene og væremåtene andre. Designermerker og smykker er ikke viktige, mens en rekke ulike elementer koples på en «unisex» eller feminin måte. Ekstatisk dans og positiv hengivenhet er bevegelsens og festenes modus (Reynolds 1998). 9

11 [ PEDERSEN OG VESTEL ] Guttene i miljøet brukte sko av merkene Buffalo eller Art, trange Levis- eller Diesel-bukser og halskjeder som helst skulle være av gull (men som de færreste hadde råd til). Håret ble ofte klippet og omhyggelig pleiet, med styling og mye gele. Stilen blir vanligvis betegnet av utenforstående etter et arabisk uttrykk som ofte ble brukt i miljøene. Det betyr «jeg sverger at det er sant, ved Allah», og blir forkortet «wolla» (Vestel 2004a). Stilen reflekterer flertydighet, og tradisjonene som kombineres er altså på den ene side rap og hip-hop, som kan sies å representere en temmelig konvensjonell maskulinitet. House og techno har derimot et mer unisex- eller endog feminint anstrøk. Vi spurte: Er dette tale om kombinasjoner av ytre og tilfeldige stilelementer, eller korresponderer de med en mer kompleks eller tvetydig kjønnsrolle? Hamza beskrev foreldrene som kontrollorienterte. De lot ham ikke få gå på fester. Han måtte komme hjem tidlig. Dyre klær var ikke tillatt, og dette var ikke enkelt for ham: «fordi alle unge er jo opptatt av klær, liksom, du vil ikke gå med Jeg hadde ikke alltid de beste klærne, det har jeg ikke hatt. Men jeg har ikke latt jo, du har alltid lyst på klær, men jeg har ikke latt meg sjøl bli skjøvet til siden fordi jeg ikke hadde bra klær.» Han forteller hvordan «bra klær» var viktig for selvfølelsen, og utviklingen av gjengen på Rudenga kunne ses som en måte å oppnå prestisje for ungdommene med pakistansk bakgrunn som tidligere «holdt seg mer for seg selv» og «var dårlig kledd». Hamza var selv nokså forsiktig og konform; likevel var vekten han la på kropp, stil og utseende noe som gjentok seg gjennom intervjuet. Han fortalte også om et bredt spekter av treningsaktiviteter: I: Hva trener du nå? H: Nå trener jeg spinning. I: Hva er det for noe? H: Sykler og sånn, skikkelig fort, skikkelig tempo. Og så er det helsestudio, så klart. Og så driver jeg med kampsport, som heter for combat. Du lærer å takle på bakken og sånn. Veldig mye judo og jiujitsu. Og så er det yoga. I: Yoga? H: Ja. Begynte med det nå. Jeg syns det var jævla bra, jeg. 10

12 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] I: Altså sånn kroppsyoga, liksom, sånn ordentlige yogaøvelser? H: Ikke sånne begynner med skikkelig sånn yoga. Men hu dama som driver med det er 42 år, og ser ut som hu er 25 år gammel. I: Hvorfor ble du interessert i det, da? H: Fysisk trening, det er for å holde deg fysisk i form. Yoga er psykisk trening, for å holde deg psykisk i form. Så det hjelper det, altså. Jeg vet at det er veldig mye tøying og sånn. Jeg er myk, ikke sant, så jeg gikk i spagaten og sånn, så dama sa du kommer til å bli en bra yogi, sa hun. Hamza hadde altså drevet med spinning, taekwondo, judo, jiu-jitsu og yoga. Han var entusiastisk da han beskrev hvordan den kvinnelige kanadisk-kinesiske yoga-instruktøren så yngre ut enn hun i virkeligheten var. Når han snakket om dette, kretset han rundt begreper som smidighet, mental helse og energi. «Det hjelper virkelig,» sa han. Han mente at aktivitetene var viktige fordi de både ga ham fysisk styrke og mental beredskap. Ved intervjutidspunktet hadde Hamza startet på en økonomisk utdanning. «Jeg har alltid vært fascinert av businessmenn,» sa han. Klesstilen var preget av dette: moderat og forsiktig, men likevel veloverveid og kalkulert. Han gikk ofte til frisøren, hadde gjerne på seg svart genser, grå bukser, alltid med nypussede svarte sko. Klærne og en veltrent kropp var nok tegn på vilje til sosial mobilitet, på et ønske om å komme lenger enn faren hadde maktet. Slike aspirasjoner var fjerne for Ghulam. Han droppet ut av skolen og rømte hjemmefra da han var seksten. I flere år levde han på gata, utviklet et omfattende misbruk av heroin og satt inne i nesten to år. Han klarte imidlertid å bryte ut av misbruket, skikke seg og etablere et vanlig liv. Slik fortalte han hvordan det hele startet: I: Har du hatt godt forhold til foreldrene dine? G: Nei, det har jeg ikke. Jeg ville ha mer frihet, det var så strengt hjemme. Faren min var veldig religiøs. Jeg var veldig påvirket av andre ungdommer. Jeg så dem gikk med Levis-bukser, i den tiden var det sånne canvas-sko som var populært og sånt. Og så bare sklei jeg litt ut, jeg begynte å rømme hjemmefra. Og så traff jeg noen gærne folk som drev med salg av dop. Jeg begynte å bruke det også, 11

13 [ PEDERSEN OG VESTEL ] og samtidig gjorde jeg mye andre ting som jeg tjente en god del penger på. I: Kriminelle ting? G: Ja, rett og slett kriminalitet som jeg tjente store summer på. Ting jeg ikke kunne tenke meg i det vanlige liv, har jeg drevet med. Hadde jeg jobbet vanlig, hadde jeg ikke tjent så mye. Det andre tjener på et helt år, kunne jeg tjene på et par dager. Der var starten, rett og slett. Grunnene til at han rømte hjemmefra og viklet seg inn i omfattende vansker, er selvsagt mange og komplekse. Likevel ser også her bestemte symboler og stilelementer ut til å ha spilt en rolle. I konfliktene med foreldrene hadde altså penger, klær og utseende stått sentralt. Var dette fortsatt viktig for ham da vi intervjuet ham, og han var kommet godt inn i tjueårene? G: Ja. Det var starten på all faenskapen: klær og biler. Symboler, ikke sant. Det var viktig i den tida, og det er viktig nå. Fine klær, tjukke gullenker, klokker, skikkelige biler som trekker bra. Det har det alltid vært, og det kommer det alltid til å være. Hvis det ikke blir ulovlig å kjøre bil på veiene I: Hva slags klær var det du brukte? G: Levis-klær og Marlboro Classics, Chevignon og Replay Psycho var ikke på den tida, veit du I: Dyre saker G: Ja Også for Ghulam sto trening og kropp i sentrum. Mye tid gikk med til å bygge kroppen, men til forskjell fra Hamza hadde han mye erfaring med dopingpreparater og anabole steroider: G: og et sånt symbol på at vi er noe, at vi har fine biler og fine muskler, ikke sant. Og pumpa masse, masse, masse bol Jeg kjørte det sterkeste. Sustanon 52, det er blitt forbudt verden over. I: Men er det sånt du blir avhengig av? G: Neei det fungerer sånn for eksempel når jeg kjører (bol), ikke sant, og kroppen begynner å bli finmarkert, og så begynner musklene å komme i gang, men også når jeg slutter, så begynner kroppen å falle litt. 12

14 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] I: Så du blir liksom ikke helt? G: Hjertet pumper mye mer, ikke sant. Lungene må trekke inn mer luft. Så du blir fort sliten. Men nå trener jeg kun for markeringer da, ikke for å bli svær. I: Det er viktig? G: Ja, det er viktig. Hvor fin kroppen ser ut og hvor mye de tar i vekter og Det er et symbol, rett og slett, med biler og gullkjeder, og dette med kroppen kommer i tillegg. Du kan stå med bare olabukse og bar overkropp og musklene synes, ikke sant. Det er klart, det ser jo fint ut, men det krever mye arbeid. Legg merke til fellestrekkene mellom Hamza og Ghulam: Omhyggelig utvalgte klær, den store vekten på stil og image, innsatsen og kompetansen på å forme kroppen i norsk sammenheng stiluttrykk som for få år siden var sjeldne og spektakulære. Dessuten spiller elementene sammen med så mye annet som gjør dem eksotiske for mange norske øyne: Mørk hud, svart hår, et språk med uvante vendinger, en særegen sosiolekt. Antakelig vil de kunne oppleves som eksotiske, men samtidig er det lett å «orientalisere» dem, lett å overbetone forskjellene til annen ungdom. De plasserer seg nemlig i en historisk linje hvor markørene av maskulinitet i sin alminnelighet har kommet i bevegelse. De mest synlige markører knyttet til vold, fysisk røffhet, risiko, suppleres med viker kanskje endog for vekt lagt på omsorg for barn og likestilling mellom kjønnene (Brandth & Kvande 2003). Ungdomskulturene har spilt en sterk, men underkjent rolle i utviklingen på feltet gjennom de siste femti år. Guttene fra Rudenga forholdt seg til frontlinjene av nittitallets musikkbaserte ungdomskulturer. De var endog stilsikkert i stand til å kombinere elementer fra ulike stilarter på en leken og elegant måte (Vestel 2004). Lek med grenser, maskulinitet i bevegelse Historikeren George Mosse dokumenterer i The Image of Man en vestlig tradisjon med basis i det greske gymnasium, hvor maskulinitet har blitt koplet til mannlig skjønnhet (Mosse 1996). Men den kroppsbaserte maskuliniteten har antatt ulike former, sier han. Mest slående i løpet av de siste tiårene har vært hvordan det følelsesløse, kalde og harde uttrykket en kunne se i kjølvannet av den annen verdenskrig og gjennom femti- 13

15 [ PEDERSEN OG VESTEL ] tallet, har blitt utkonkurrert. De nye ungdomskulturene var en avgjørende inspirasjon: «Men in rebellion against the semimilitary haircut began to wear their hair long. Gender distinctions were at issue here: clothes and appearances tended to blur such distinctions, and yet they were not meant to question a basic heterosexuality. However, this gender-bending, as it was called, made men seem unmanly, often giving them an androgynous appearance» (Mosse 1996:185). Mosse har nok rett, og allerede tidlig på 1960-tallet var dette mønsteret å øyne. Flere har pekt på at det nye androgyne uttrykket av unge kvinner ble oppfattet som appellerende og sexy. Kulturkritikeren Barbara Ehrenreich antyder en forklaring: Kjønnsrollene hadde vært rigide. Sex hadde blitt oppfattet som noe en måtte verge seg mot, fordi det både konnoterte dårlig omdømme og mulig graviditet. Den androgyne mannsrollen ble derimot sett som leken og full av nye muligheter. Paul McCartney og The Beatles var typiske eksempler, og syntes «to offer a sexuality that was guileless, ebullient and fun. Theirs was a vision of sexuality freed from the shadow of gender inequality, because the group mocked the gender distinctions» (Ehrenreich, Hess et al. 1997). Ungdomskulturens nye ikoner tillot et frirom, en mulighet til å utforske noe nytt, uten de tause og krevende ansiktene til femtitallets helter som John Wayne eller Humphrey Bogart. Den androgyne stilen ble et sentralt element i motebildet, og den inneholdt en kritikk mot tradisjonelle måter «å gjøre kjønn». Men langt hår på gutter ble opplevd som ekstremt provoserende, antakelig fordi det dreide seg om stilelementer som innebar urenhet og mangel på forutsigbarhet. I ettertid er det lett å se hvordan aggresjonen nok også var et resultat av det skjøre fundament etterkrigstidas stive maskulinitet allerede hvilte på. Rockens androgyne stil hadde sine motsatser i andre ungdomskulturelle genre. På 1970-tallet oppsto hip-hop i ungdomsmiljøer i New Yorks indre byområder, hvor macho-pregede maskuliniteter var karakteristiske. Med 1990-tallets gangsta-rap, som var basert i Los Angeles, ble dette forsterket (George 1998). Dels som en motreaksjon mot gangstarapens etos, vokste så den andre av 1990-tallets to viktigste ungdomskulturelle genre fram fra blant annet svarte DJs i gay-miljøer i Chicago, i form av house & techno (Reynolds 1998). Denne hovedstrømmen hadde en mer unisex orientering, og rave-parties og feminisert klesstil var 14

16 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] typisk. Dette dannet en motpol til hip-hop, og sammen utgjorde disse to musikkformene de viktige aksene. På den ene siden skrytende og gatesmart macho-tøffhet, på den annen en feminisert og glamorøs unisex party-hedonisme. Påvirkning fra gay-kulturen hadde også en plass i bildet, og økte presset på maskulinitetskonstruksjonene. Den danske forskeren Henning Bech har argumentert for at vi generelt har sett «en homoseksualisering av samfunnet» (Bech 1997), og også her hjemme har mønsteret vært tydelig. Tegn og symboler som tidligere var forbundet med homsekulturen har spredd seg. I dag kan også straighte menn kle seg i designerklær, farge håret og kjøpe hudpleieprodukter (Nissen 2001). Selv gangsta-rapens maskulinitet har absorbert slike stilelementer. I skrivende stund er «Homsepatruljen» en populær serie på norsk fjernsyn. Det samme konseptet har hatt gjennomslag i de fleste andre vestlige land. En stilsikker gruppe homofile menn gir kjedelige heterofile menn råd på temaer som innredning, klær og hudpleie, basert på et «bli ny»-konsept. Den underliggende premiss er at erfaringer som homofil har gitt kompetanse på en rekke slike områder, i kombinasjon med at den tradisjonelle mannlige kjønnsrolle har gitt lite spillerom. Termen «metroseksuell» fanger det forhold at disse mønstrene også har bredd seg til heterofile menn i storbyene særlig de mest multietniske, som London, New York, Berlin. De metroseksuelle er «heterofile og motebevisste urbane menn» (Aftenposten, 6. juli 2004). Deres antall, kjøpekraft og konsum av hårpleie, hudprodukter, massasje, klær og reiser gjør dem nå til et like interessant markedssegment som homser har vært det siste tiåret. Hamza, Ghulam og Faisal kunne ikke på noen måte knyttes til «skrullete» eller «skeive» iscenesettelser av kjønn. Likevel representerte de stilmessig en kompleksitet og utfordring av vanlige måter å «gjøre maskulinitet» som har mye til felles med de mønstrene vi her aner. De var altså på den ene siden fascinert av dyre biler og hadde en viss motvilje mot homoseksuelle menn begge deler velkjente markører av konvensjonell mannlighet (Connell 2002). Men samtidig hadde de alle de «metroseksuelles» kjennetegn: De var interesserte i frisyrer, smykker, klær og «fitness». Ta treningsregimene: Hamza drev spinning og yoga, som er mest utbredt blant kvinner her i landet. Ghulam poserte gjerne i helfigur foran speilet og brukte anabole steroider for «å markere muskelgrupper», noe som har en parallell i praksisformer 15

17 [ PEDERSEN OG VESTEL ] du finner i helsestudiobaserte gay-kulturer over hele den vestlige verden (Bolding, Sherr et al. 1999). Begge deler er helt i tråd med de komplekse motebilder vi ser i avisenes og livsstilsmagasinenes reportasjer fra de nye, spektakulære konstruksjonene av mannlighet vi finner i de multietniske metropolene. Det skal ikke underslås at det er vanskelig å vite hvordan de unge mennene selv opplevde dette; i hvilken grad de intensjonalt, med vitende og vilje har brutt med tradisjonelle markører av maskulinitet i Norge. Vi vet heller ikke nok om hvordan de har forholdt seg til pakistansk maskulin stilhistorie. Våre data strekker ikke lenger enn til å undersøke dem i forhold til samtidige norske konfigurasjoner. Men i denne konteksten har de åpenbart hatt en særegen stil og rolle, antakelig også økende betydning som innovatører og stildannere. Respektable kvinner, fleksible menn Unge menn med pakistansk bakgrunn som vokser opp i Norge har basert på epidemiologiske indikatorer omtrent samme seksualatferd som norske menn uten innvandrerbakgrunn. Med dette mener vi at de samleiedebuterer omtrent på samme alderstrinn og har et partnerantall som ligger på nivå med andre gutter og unge menn. Dette gjelder ikke norsk-pakistanske kvinner, som mye sjeldnere inngår seksuelle forhold gjennom tenårene enn kvinner med bakgrunn fra Norge (Pedersen 2002). Likevel vil mange kvinner med pakistansk bakgrunn oppleve forelskelser, og noen også etablere kjæresteforhold. Enkelte gjør erotiske erfaringer før ekteskapet, men alt tyder på at det skjer på en annen måte enn hos norske kvinner uten innvandrerbakgrunn, og at det kan være knyttet til atskillige problemer (Pedersen 2002). Vi vet også at ikke-vestlige innvandrere oftest etablerer familie med partnere med samme bakgrunn (SSB 2004). Enkel logikk skulle da tilsi en dobbel standard: Noen normer synes å gjelde for menn, andre for kvinner. Fant vi slike mønstre i miljøet på Rudenga? Hvordan var i så fall sammenhengen til «følsomheten» vi har pekt på? Hamza var opptatt av sitt forhold til kvinner, og tilsynelatende snakket han om det på en helt annen måte enn vi er vant med blant menn med kun norsk bakgrunn. Se på begrunnelsen for å hente en kone fra Pakistan: 16

18 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] I: Betyr det at du vil foretrekke ei som er fra Pakistan, altså, som har vokst opp i Pakistan? H: Ja. Mye større sjanse for at de er jomfruer. I: Du synes det er viktig? H: Ja. Det tror jeg faktisk. At jeg sier på ingen måte at norske damer er veldig dårlige, men statistikken viser veldig mange skilsmisser her Ifølge meg er det mest verdifulle objektet vi har, det er vår kropp. Og når din kropp har vært både her og der, så er du billig. Synes ikke du det? Jentenes kropp er verdifull, for ute i naturen så ser vi at gutta slåss for damene. Ikke sant. Så dama er verdifull. I: Du mener på en måte at damas kropp er mer verdifull, altså? H: Enn mannens ja. Fordi det er naturlig sånn. Det er derfor det er sånn, at damer blir kalt horer hvis de ligger med mange, men det gjør ikke gutta. Hun blir kalt for billig hvis hun ligger med mange, det gjør ikke gutta når dama da har gitt det mest verdifulle, kroppen hu har eller ifølge meg så må dem bare gi det til den personen som fortjener det. Men hvis hu gir det mest verdifulle til alle menn, så er det billig. Hamza ga altså inntrykk av en konvensjonell dobbel standard: Noen regler gjelder for kvinner, helt andre for menn. Faisals fortelling var nokså lik: I: hvis du skal gifte deg med noen. Er det da viktig at hun er jomfru, liksom, eller? F: Ja, selvfølgelig. I: Hvorfor er det viktig? F: Jeg veit ikke, jeg jeg vil ha æren, kan du si (små-ler). I: Du vil ha æren? F: Ja. Ja, men det er ikke bra hvis hu har liggi med flere, liksom. I: Nei men du har jo gjort det, da? F: Ja, men selvfølgelig I: Men hvis hu bare hadde liggi med en eller to eller noe sånt, da, hadde det vært greitt, syns du? F: For å være helt ærlig: nei. I: Hvorfor ikke det? 17

19 [ PEDERSEN OG VESTEL ] F: Jeg veit ikke, men det er bare sånn. Det burde du skjønne. Det er ikke det samma, veit du. I: Har med religion å gjøre? F: Ja, på en måte. Men nå tenker jeg et annet eksempel: hvis hu har liggi med en annen, plutselig har jeg støtt på han karen, og han går rundt og skryter av det, det blir dårlige rykter og sånn. I: For det med rykter og sånt noe, det er viktig, liksom? F: Ja. Hu må ha bra rykte. I: Du, da, du får jo litt dårlig rykte du også da hvis hvis det er noen som veit om det? F: Ja men jeg tror ikke det er mange. I: Men det er egentlig litt strengt for gutter også, er det ikke? F: Egentlig skal det være likt. Men guttene, de er bare gutter. I: Men veit foreldra dine det at du har vært kjærester med noen andre? F: Nei. I: De veit ingen ting om det? F: Ingen ting. Jeg tror ikke de vil vite det heller. De veit ikke om jeg har liggi med noen, engang. Og det er bra (ler litt). Jeg tror de hadde mista all respekten og sånn. Fortellingene har fellestrekk med dem antropologen Thomas Walle dokumenterte fra et feltarbeid blant pakistanske menn i Lahore (Walle 1999). Han studerte kjærlighetsforhold, særlig slike som ble opplevd som illegitime. Det er ikke grunn til å anta at normer fra dette miljøet uten videre transporteres med inn i den nye norske konteksten. Likevel kan studien gi oss et bakteppe til å forstå de unge mennene: Walles nøkkel til analyse var at mennenes handlinger var kontekstbestemte. Dersom de levde opp til forventninger stilt i én kontekst, var det greit at de i andre situasjoner brøt med de samme forventningene. Normene rettet mot kvinner var mer konsistente på tvers av situasjoner, og «anstendighet» ble vurdert som viktig. Walle viser hvordan seksualitet var tema i samtalene blant mennene, og også en kilde til status. Men konene ble aldri nevnt. De ville forhindre at andre menn skulle tenke seksuelle tanker om dem. Slik ville ærbarhet beskyttes, ikke bare i forhold til handlinger, men også i forhold til andres fantasier. Kjærestene ble ikke beskyttet på samme måte. Hvor ofte de hadde sex, hvor lenge, hvor deilig det kunne være alt var temaer. Det var greit å beskrive forhold 18

20 [ TVETYDIGE MASKULINITETER, APPELLERENDE SEKSUALITET ] til kjærester som seksuelt preget, mer enn som uttrykk for forelskelse og romantikk. Mange utviklet også en bred seksuell praksis, med flere partnere, uten kostnader. Snarere ville begge typer relasjoner både til ektefeller og kjærester eller elskerinner kunne gi uttelling, som ulike kilder til maskulinitet: «Et lykkelig ekteskap» var viktig for en mann. Det dreide seg om bytteforhold av rettigheter og plikter, men de måtte ikke nødvendigvis koples med romantisk kjærlighet eller intellektuell jevnbyrdighet. Andre forskere har pekt på det samme (Dahl 1992). Samtidig kunne andre maskuline verdier bli knyttet til andre arenaer og relasjoner. Blant venner kunne for eksempel seksuelle prestasjoner og virilitet settes høyt. Det slående også med de unge mennene vi studerte, var altså at både deres handlinger, men også utsagn og verdier syntes å veksle mer basert på situasjon enn en normalt ville sett blant menn med norskfødte foreldre. Hvordan skal dette forstås? Dobbel standard, flertydige selv Claire Alexander har antydet en mulig ramme for tolkning av skillet mellom seksuelt «rene» emner for ekteskap fra egen bakgrunnskultur og potensielle sexpartnere fra en bredere «norsk» offentlighet. Hennes mannlige informanter fra indre London, men med bakgrunn fra Bangladesh, skilte på samme måte som våre hovedinformanter mellom «sisters» og «women». De første var utenkelige som kjærester og sexpartnere; ikke minst fordi det ville innebære komplekse og potensielt krenkende relasjoner til kvinnenes brødre og fedre. «Women» var derimot betegnelsen på kvinner som ble situert utenfor det lokale, etnisk baserte samfunnet. Skillet innebar altså på samme måte som Fredrik Barth tidlig beskrev at grenser ble trukket med hensyn til hva som konstituerte «the imagined community» i denne delen av London. Gjennom å situere ulike mulige seksualitetspraksiser, ble grensene for ulike lokale fellesskap også etablert (Alexander 2000). Dette er et åpenbart inntak også til tolkning av våre data. Likevel mister kanskje Alexanders perspektiv noe av det dynamiske og fleksible i de unge mennenes forholdsmåter. I et seinere arbeid har Thomas Walle på en noe annen måte vist hvordan nøkkelen til å forstå de tilsynelatende doble standarder kan ligge i bestemte forståelser av hva som konstituerer en «person» eller «personlig identitet» som vi opplever som fruktbar 19