Rapport Dykking norsk sokkel

Transkript

1 Rapport Dykking norsk sokkel Rapport fra arbeidsgruppe: NOPEF v/leif Johansen LO v/ Sonja Tinnesand SAFE (tidligere OFS) v/halvor Erikstein OLF v/bjørn Venn og Stig Clementsen Norges Rederiforbund v/joar Gangenes Statens Helsetilsyn v/jan Fredrik Andresen Petroleumstilsynet v/gudmund Rydning og Elisabet Stephansen

2 1 Innledning Rammer for dykking i petroleumsvirksomheten Dagens organisering av dykkeaktivitet i petroleumsvirksomheten Tiltak som går på helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten Tiltak for å ivareta dykkeres helse i petroleumsvirksomheten Krav til helse og helsemessig oppfølging Samtykkeordning Tilsyn med aktivitetene Rapportering av aktivitet og hendelser Dialog med næringen Beredskap for dykkeoperasjoner på norsk sokkel Arbeidsmiljøforhold og ulykkesrisiko Beskrivelse av arbeidsmiljøforhold ved dykkeoperasjoner Beskrivelse av ulykkesrisiko ved selve dykkeoperasjonen Dypdykking Risiko for senskader Dykking ved landanlegg Utdanning av dykkepersonell Dykking som innsatsfaktor i et samfunnsmessig sårbarhetsperspektiv Forskning og utredning Konklusjoner og anbefalinger

3 1 Innledning Denne teksten omtaler dykking fra 1990 og fram til i dag. Dykking på norsk kontinentalsokkel har hatt en god HMS utvikling siden begynnelsen av 1990 tallet. Det har ikke vært dødsfall siden 1987, og det har bare vært rapportert fire tilfeller av trykkfallsyke siden En samlet næring peker imidlertid på noen sentral områder som vil kunne forbedre HMS forholdene innen dykking. Det er i de fleste medisinske fagmiljøer tilknyttet dykking enighet om at dykking kan medføre langtids helseskade for enkelte dykkere og at dette har sammenheng med alder og eksponering. Økende internasjonalisering vanskeliggjør en effektiv langtidshelseoppfølging av den enkelte dykker. Dykking på norsk kontinentalsokkel antas å holde seg på dagens aktivitetsnivå fram til Rammer for dykking i petroleumsvirksomheten HMS regelverket gjelder fullt ut for dykking som for andre aktiviteter i petroleumsvirksomheten. Rammeverket regulerer selve dykkevirksomheten, og har således grenser mot annen lovgivning når virksomheten foregår fra f eks skip, som også er underlagt maritim lovgivning. I praksis betyr dette at dykkeoperasjonen og personellet som er tilknyttet denne kommer inn under petroleumsregelverket, mens det maritime mannskap og operasjon av skipet reguleres av flaggstatslovgivningen. I henhold til maritim reguleringspraksis vil skip og også dykkeanlegg være underlagt flaggstatsregulering og klassekrav. Dykkeanlegg på skip vil derfor inngå i sertifiseringsordningen for skipet. Petroleumsregelverket viser til NORSOK U-100N som anerkjent norm for bemannede undervannsoperasjoner (dykking). Denne standarden, som er utarbeidet av partene, angir hvordan forskriftene kan oppfylles. 3 Dagens organisering av dykkeaktivitet i petroleumsvirksomheten Dykking i petroleumsvirksomheten har de siste 10 år ligget på en gjennomsnittlig aktivitet på rundt manntimer i metning pr år. Dette tilsvarer rundt 180 fartøysdøgn. Fordeler en disse fartøysdøgn på de dykkeentreprenører som opererer på norsk sokkel utgjør dette rundt 6-7 måneders drift fordelt på 3-4 fartøy. Den resterende fartøyskapasitet brukes hovedsakelig på britisk sektor, men også noe på dansk og hollandsk sektor. Faktaboks 1 Metningsdykking er når dykkere oppholder seg i trykkammer om bord på fartøyer og bruker en dykkeklokke som transportmiddel ned til arbeidsstedet. Trykket i kammeret på fartøyet, dykkeklokka og på det sted dykkerne skal arbeide er tilnærmelsesvis det samme. Manntimer er et uttrykk for aktivitet, og regnes som summen av tid dykkere oppholder seg under forhøyet trykk. (Antall dykkere x 24 timer x antall dager under trykk). Et dykkefartøy med kontinuerlig dykking genererer om lag manntimer pr. måned. 3

4 Dykking på norsk sokkel utføres i dag av 3 internasjonale undervannsentreprenører som til sammen har 3 dykkefartøyer som er kvalifisert til å arbeide på norsk sokkel. Fartøyene er bemannet med et internasjonalt mannskap. Selve dykkeoperasjonen gjennomføres av personell med spesialisert kompetanse innen flere fagområder. Her kan nevnes dykkere, dykkeledere, dykkesjefer, kammeroperatører, teknikere, ingeniører, Remote Operated Vehicle (ROV) personell, dekksarbeidere, maritimt personell osv. I praksis organiseres en dykkeaktivitet i Nordsjøbassenget som illustrert i følgende eksempel: -Planlegging og ingeniørarbeid utføres av operatør og entreprenør i Norge (N) -Mannskaper hentes i hovedsak fra Storbritannia (UK) og N -Mobilisering av fartøy i N eller UK -Operasjon offshore -Demobilisering av fartøy og personell i N eller UK, evt. fartøy og mannskap går rett over i ny operasjon i N/UK/NL/DK I 2003 ble det gjennom et samarbeid mellom bransjeorganisasjonene i nordsjøbassenget (OLF og IMCA ( International Maritime Contractor Assosiation)) utarbeidet en veiledning (NURGOD (Norwegian United Kingdom Regulatory Guidance for Offshore Diving, IMCA D034)) for å klargjøre myndighetskrav ved forflyttninger mellom de enkelte land. Det er spesielt for dykkevirksomheten at de fleste personer knyttet til offshoredelen av dykkeoperasjoner har forskjellige ansettelsesforhold, og tar oppdrag på flere kontinentalsokkeler. Ulike tilknytningsformer for ansatte i dykkevirksomheten vanskeliggjør gjennomføring av helsemessig langtidsoppfølging av den enkelte dykker. 4 Tiltak som går på helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten 4.1 Tiltak for å ivareta dykkeres helse i petroleumsvirksomheten Dykking i petroleumsvirksomheten har også i perioden vært gjennomført med en rekke tiltak som skiller seg fra de ordninger som er etablert for andre som jobber i petroleumsvirksomheten forøvrig. Grunnlaget for denne skjerpede praksis er at dykking er fysisk og psykisk krevende og kan påvirke helsemessige forhold. Tiltakene er utformet med sikte på å minimalisere helserisikoen ved dykking. Blant tiltakene kan nevnes spesielt følgende elementer: 4.2 Krav til helse og helsemessig oppfølging Det settes strengere krav til helse hos personer som ønsker å arbeide som dykkere i petroleumsvirksomheten enn til andre offshorearbeidere. Særskilte krav til leger og helseundersøkelser er gitt i Retningslinjer for helseundersøkelse av yrkesdykkere fra Statens Helsetilsyn (Htil). Ved starten av dykkeropplæringen gjennomgår kandidater en helseundersøkelse. Det gjennomføres en årlig helseundersøkelse av dykkere i tråd med retningslinjene. De årlige helseundersøkelsene gjennomføres for å danne grunnlaget for en ren risikobasert vurdering (dvs er dykkeren i stand til å ivareta egen og andres sikkerhet under arbeid) og har ikke primært til hensikt å kartlegge eventuelle langtidseffekter. 4

5 Arbeidsmiljøloven har krav til arbeidsgiver om å tilby regelmessig helsekontroll for å avdekke langtidsvirkninger av arbeidsmiljøfaktorer. Dette innebærer for dykkerne en overvåking av helsetilstanden i forhold til den helserisiko dykkeaktiviteten representerer. Dette er ikke enkelt å gjennomføre i praksis siden det er liten kontinuitet i oppdrag og dykkere kan ha flere arbeidsgivere. Det gjennomføres langtids helseovervåking i treårs intervaller. Dersom legen over tid registrerer muligheter for uønsket helsemessig utvikling som på sikt kan være uheldig for helsetilstanden til den enkelte dykker, vil legen drøfte alternativer til dykkekarrieren med den berørte. Dykkeren må selv ta en endelig beslutning om evt. å fortsette så fremt han tilfredsstiller minimumskrav for årlig helseundersøkelse av dykkere. Det er i dag ingen særskilte omplasseringsordninger eller retrettordninger i offentlig regi rettet inn mot dykkere. Dette kan ha betydning for de valg dykkerne tar når helsemessige opplysninger gis og når den videre dykkekarrieren vurderes. Etter anmodning fra Petroleumstilsynet har OLF tatt initiativ til å utvikle et felles system rundt Nordsjøen for å kunne overvåke dykkeres helse og helseutvikling over tid. Det er representanter fra Nederland, Storbritannia og Norge med i dette arbeidet. Det er ventet at arbeidet skal resultere i en rapport fra arbeidsgruppen i løpet av januar Samtykkeordning I petroleumsvirksomheten har det siden 1985 vært en samtykkeordning for alle bemannede undervannsoperasjoner. Hensikten med samtykke er at operatør skal dokumentere overfor myndighetene før dykkeoperasjonen starter at de er i stand til å gjennomføre dykkeoperasjonen i overensstemmelse med regelverket. Ptil og Htil behandler samtykkesøknadene og gir et felles samtykke. Samtykke gis på bakgrunn av tillit til at virksomheten drives forsvarlig og er innen de rammer regelverket setter. Dykkeentreprenørenes erfaring er at de forskjellige operatørselskapene gjentar de samme prosessene, f.eks verifikasjon hos dykkeentreprenøren, ved hvert nytt samtykke, uten at kvaliteten dermed heves. Dykkeentreprenørene har foreslått en ordning hvor de også blir mer ansvarlig for egen virksomhet overfor myndighetene. Alle involverte parter ber om at det utredes nærmere om noe tilsvarende samsvarsuttalelse for flyttbare boreinnretninger (SUT) kan utstedes av myndighetene til dykkeentreprenørene for det enkelte dykkefartøy. Samtlige aktører ønsker at det, i tillegg til en eventuell SUT, skal innhentes samtykke som i dag, for de spesifikke operasjoner som utføres med det angjeldende dykkefartøy. Faktaboks 2 Samsvarsuttalelse (SUT) ble gjort obligatorisk fra 1. januar 2004 for flyttbare boreinnretninger på norsk sokkel. SUT er et vedtak fattet av Petroleumstilsynet om at en boreinnretnings tekniske tilstand, søkerens organisasjon og styringssystem er vurdert til å være i samsvar med relevante krav i norsk sokkelregelverk. 4.4 Tilsyn med aktivitetene Petroleumstilsynet og Statens helsetilsyn fører tilsyn med dykkeaktiviteten i petroleumsvirksomheten. Slike aktiviteter gjennomføres ved f eks gjennomgang av dokumentasjon i forbindelse med samtykker, møter med operatørselskapene og 5

6 entreprenørene og tilsyn om bord på dykkefartøyer. Petroleumstilsynet er koordinerende etat. Ptil har også tilsynsansvar med dykkevirksomheten ved landanleggene. Ansvars- og oppgavefordelingen innen helseforvaltningen knyttet til virksomheten på norsk kontinentalsokkel er fordelt slik at Sosial- og helsedirektoratet har ansvaret for utviklingen og vedlikeholdet av regelverket samt å utvikle nødvendige veiledninger og retningslinjer. Statens helsetilsyn har ansvaret for gjennomføringen av det operative tilsynet med at virksomhetene på norsk kontinentalsokkel har etablert systemer som sikrer fortløpende og systematisk etterlevelse av regelverkskravene. Det er en forutsetning for et godt tilsyn at det er god dykkeog helsefaglig kompetanse i de offentlige organ som skal gjennomføre tilsynet. Tilsynsetat Petroleumstilsynet Helsetilsynet Arbeidstilsynet For vurdering Aktivitet og myndighetsansvar Oppfølging av sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø for dykking offshore og ved de definerte landanleggene. Oppfølging av helsemessig beredskap og hygiene, samt helsetjenestens primærhelsefunksjon Krav til helsekontroll for dykkere Godkjenningsordning for dykkeleger Oppfølging av sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø for dykking innaskjærs, unntatt definerte landanlegg. Tilsyn med dykking ved opplæringsinstitusjonene. Oppfølging av helsemessige forhold innen dykking ved de 8 landanleggene. Ptil har ikke kompetanse til alene å ivareta de helsemessige aspekter. 4.5 Rapportering av aktivitet og hendelser Rapportering i perioden gir god oversikt over aktivitet og rapporterbare hendelser. Kravene til rapportering av hendelser er strengere for dykking enn for andre petroleumsaktiviteter idet man skal rapportere all medisinsk førstehjelp og behandling. 4.6 Dialog med næringen Næringen har i nært samarbeid med myndighetene utviklet standarden Norsok U-100N om bemannede undervannsoperasjoner i petroleumsvirksomheten. Felles rammeverk for metningsdykketabeller har man hatt siden 1991, og det tok vekk et mulig konkurranseelement. Statistikken for trykkfallsyke har vist at det har hatt en meget gunstig effekt. Også internasjonalt har petroleumsmyndighetene arbeidet aktivt og har bidratt til felles internasjonale krav til kvalifikasjoner, krav til testing av pusteutstyr og veiledninger for 6

7 dynamisk posisjonering (DP) operasjoner. Dette har bidratt til å høyne nivået på HMS i dykking generelt i Nordsjøbassenget. 5 Beredskap for dykkeoperasjoner på norsk sokkel Regelverk Regelverket stiller krav om at det skal utarbeides beredskap mot fare- og ulykkessituasjoner. For dykkeoperasjoner innebærer dette både beredskap for de som er involvert i dykkeoperasjonene som hyperbar beredskap og beredskap for normalisering av hendelser. Av regelverket fremgår det også at operatørene i nødvendig utstrekning skal samarbeide om beredskap, og at beredskapen skal være egnet til å samordnes med offentlige beredskapsressurser. Beredskap ifm aktuelle dykkeoperasjoner: De enkelte aktører innen dykkevirksomheten har beredskapssystem som ivaretar beredskap i forhold til personell som deltar i bemannede dykkeoperasjoner. Operatørselskap og dykkeentreprenører har 24-timers beredskap som omfatter både medisinsk- og utstyrsmessig beredskap. Dette er formalisert gjennom avtaler. For alle undervannsentreprenørene er det operative beredskapssystemer på land enten i Norge eller Storbritannia som ved kontrakt for den enkelte operasjon er forpliktet til å motta hyperbare evakueringsenheter. Innretningsforskriften har krav om frittfall-livbåt, men er uklar på om dette gjelder for hyperbar evakuering. Forskriften krever også at hyperbar livbåt skal kunne slepes og hentes opp i enhver sjøtilstand som et dykkefartøy opererer i. Dette kravet kan være vanskelig å oppfylle. Partene er uenige i hva som er den sikkerhetsmessig beste løsning. Forskriftsteksten til hyperbar evakuering bør vurderes nærmere i den pågående regelverksrevisjonen for å sikre den beste evakueringsløsningen for dykkere under trykk. Reparasjonsberedskap/Normalisering: Når det gjelder reparasjon av rørledning og påfølgende normalisering, har de operatørselskapene som har behov for dette, inngått kontrakter med dykkentreprenører. Et eksempel på bruk av slik beredskap er den reparasjonen som foregikk på Jotun rørledningen i Annen hyperbar beredskap: Marinen ved det dykkefaglige miljøet på Haakonsvern, Norsk Undervanns Institutt (NUI) og landsfunksjonen for hyperbarmedisin (Haukeland sykehus) er også sentrale aktører i et beredskapsperspektiv. Helse Vest RHF er gitt i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å sørge for etablering av et sjøfartsmedisinsk senter knyttet opp mot kompetansemiljøene på Vestlandet. På bakgrunn av den etablerte beredskap som her er beskrevet, er det på det nåværende tidspunkt ikke behov for at det stilles ytterligere krav til felles beredskap for dykkeoperasjoner. 6 Arbeidsmiljøforhold og ulykkesrisiko 7

8 6.1 Beskrivelse av arbeidsmiljøforhold ved dykkeoperasjoner Selv om det har skjedd forbedringer innen arbeidsmiljøforhold for dykkere i perioden er det fremdeles utfordringer som gjenstår. Når det gjelder arbeidsmiljømessige forhold i forbindelse med metningsdykking, har det vært fokusert på forurensing av pusteatmosfæren i bokammer. Det har skjedd en merkbar forbedring av metode for prøvetaking av forurensing, identifisering av kilder til forurensing og rensing av forurensingen i pusteatmosfæren. Det er gjennomført noen forbedringer innenfor området ergonomi. Det er utført utbedring og ombygging av spesielt dykkeklokker, men også utbedring av bokammer for dykkerne. I denne sammenheng har det også vært utbedringer av kammerkontrollrom og dykkekontrollrom med hensyn på menneske maskin grensesnittet. Støyeksponering er redusert ved at bruk av ROV har overtatt for arbeidsoppgaver som tidligere medførte eksponering til høyt støynivå. 6.2 Beskrivelse av ulykkesrisiko ved selve dykkeoperasjonen Når det gjelder akutte hendelser og skader, har det vært gode HMS resultater innenfor dykking i petroleumsvirksomheten de siste 15 årene. Det har ikke vært dødsfall siden 1987, og det har bare vært rapportert fire tilfeller av trykkfallsyke siden Figuren under viser en oversikt over utviklingen av dykkeaktiviteten på sokkelen og hendelsene Trykkfallsyke og Dødsfall, Ptil Risikoen for dødsfall og hendelser med personskade blir også beskrevet i Scandpower: Rapport om risikoanalyse av bemannede undervannsoperasjoner, mars Scandpower har gjort en studie av risikoforhold ved dykking i petroleumsvirksomheten på oppdrag fra flere operatørselskaper. Ptil og Nopef deltok i en referansegruppe. Studien har resultert i en rapport som ved hjelp av statistiske metoder gir et bilde av risikoen ved dykking på sokkelen i dag. Risiko for dykkere i petroleumsvirksomheten kan sammenlignes med flere andre yrkesgrupper. Man kan konstatere at den individuelle dødsrisiko pr år er vesentlig lavere for personell som arbeider på faste innretninger. Verdien for metningsdykkere er omtrent den samme som for mannskap på forsyningsfartøy i Nordsjøen. Datagrunnlaget er svakt og rapporten bygger på tall fra både norsk og britisk sokkel. Få hendelser kan derfor gi store utslag på tallene. 8

9 7 Dypdykking Faktaboks 3 Dypdykking er et begrep som normalt betegner dykking dypere enn 180 meters vanndyp. Ved regelverksendring i 1991 ble det definert et skille mellom dykking til normale dybder og såkalt dypdykking. Grensen ble satt ved 180 meters vanndyp. Dette ble gjort på bakgrunn av forhold knyttet til potensiell inntreden av dybdevirkning (såkalt høytrykks nervesyndrom, HPNS) og til vurderinger knyttet til å kunne evakuere dykkere på bunndybde og dykkere som var i avslutning av dekompresjon i samme evakueringsenhet. Partene deltok i regelverksarbeidet og var enige om denne grensesetting som en praktisk løsning for å definere ytterligere tiltak i forhold til dypdykking. Det har vært lite dypdykking i petroleumsvirksomheten, og det er således begrenset operasjonell erfaring med dykking dypere enn om lag 200 meters vanndyp i Norge. Det har ikke vært foretatt dypdykking på sokkelen siden Utenfor petroleumsvirksomheten har det vært foretatt enkelte dype dykk i norske fjorder og ved NUI/NUTEC ved Bergen (regelverks- og myndighetsmessig underlagt landmyndighet, AT). Det drives imidlertid dypdykking andre steder i verden. På britisk sokkel dykker nordsjødykkerne rutinemessig til 204 meter. I Brasil har man rutinemessig siden 1985, dykket til 300 meter. Operatørselskapene har i mange år arbeidet for å gjøre reparasjon av rørledninger fjernstyrt for å unngå dykking i de dype områdene hvor noen/deler av disse rørledningene ligger. Arbeidet med å få dette til pågår ennå. 8 Risiko for senskader Følgende tekst er basert på foreløpig konklusjon fra konferansen Long term health effects of diving, Bergen september 2005: Det er vitenskapelig dokumentert at forandringer i lungefunksjon, sentralnervesystemet, skjelett og hørsel/balansesystemet kan påvises hos noen yrkesdykkere. Størrelsen på disse forandringene er meget variable og har potensial til å påvirke dykkernes livskvalitet. Kunnskapen om de nøyaktige mekanismene er fremdeles begrenset og tilsier mer forskning. Dette tilsier iverksettelse av forebyggende tiltak inklusiv helseovervåking i framtidig dykking. 9 Dykking ved landanlegg Ptil har fra 1. januar 2004 fått delegert myndighetsansvar ifm med dykking på spesifiserte landanlegg. Arbeidsgruppen har ikke vurdert dykking ved landanleggene, da dette er blitt 9

10 ansett å ligge utenfor gruppens mandat. Arbeidsgruppen er imidlertid gjort kjent med at Ptil utarbeider et eget innspill på dette området i forbindelse med ASDs arbeid med HMS meldingen. 10 Utdanning av dykkepersonell Til nå har utdanning av profesjonelle dykkere i Norge skjedd ved Statens Dykkerskole (SDS) i Bergen (nå en del av Høyskolen i Bergen), og ved privatskolen Norsk Yrkesdykkerskole (NYD) utenfor Oslo. Begge skolene utdanner dykkere som tilfredsstiller kravene til overflateorientert dykkersertifikat (også kalt Klasse I sertifikat), som betyr at dykkeren har gjennomført og bestått en opplæring for å kunne dykke sikkert til 50 meters vanndyp. Dykkere må først ta en Klasse I utdanning og få erfaring som yrkesdykkere før de kan starte på utdanning for å få Klasse II sertifikat. SDS har også tilbud om utdanning i bruk av tungt hjelmutstyr. I den opplæringen inngår også opplæring i bestemte arbeidsteknikker som brukes under vann. Dette kvalifiserer til Klasse III sertifikat. Fram til 1996 har SDS tilbudt utdanning av klokkedykkere, som kvalifiserer til Klokkedykkersertifikat (eller Klasse II som det også benevnes). Etter den tid har ikke skolen gitt tilbud om slik utdanning. Etter utredning og påfølgende rapport har Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) overført ansvaret for den statlige utdanningen av dykkere til høyskolen i Bergen (HiB). Det var en forutsetning i forbindelse med omorganiseringen at HiB skulle etablere et nytt tilbud for å kvalifisere klokkedykkere. Til tross for at utdanningsmyndigheter og industri de siste to årene har stilt midler til disposisjon for å kjøpe nødvendig anlegg til skolen (totalinvestering på om lag 25 millioner kroner til nytt klokke/metningsdykkeanlegg), har en allikevel ikke klart å etablere et slikt tilbud iht planer. NYD inngikk i 2004 en samarbeidsavtale med den franske dykkerskolen Institut National de Plongée Professionelle (INPP) i Marseille for å kunne tilby elever en utdanning som klokkedykkere. De første elevene fra NYD gjorde ferdig sin utdannelse ved INPP våren Dykking som innsatsfaktor i et samfunnsmessig sårbarhetsperspektiv Norge har en lang kystlinje og store havområder med bl.a. internasjonal skipstrafikk, mange oljeinstallasjoner, omfattende nettverk av olje, gassledninger, satellittbrønner og andre undervannsinstallasjoner. Utvidelse av petroleumsvirksomheten til områder i nord, vil bety øking i aktiviteten samtidig med at det er nye områder uten den samme etablerte beredskapen. Både i og utenfor petroleumsvirksomheten er det viktig å ha en effektiv beredskap som ivaretar mennesker og miljø. Fartøy(er) og kompetent personell kvalifisert for dykkeroperasjon, kombinert med fjernstyrte undervannsfarkoster vil i denne sammenheng være påkrevd for å sikre de forskjellige beredskapsbehov i petroleumsvirksomheten. Deler av annen sivil virksomhet inklusiv fiske og havforskning vil kunne ha et potensielt behov. Også marinen kan være en potensiell bruker av slik beredskap. På denne bakgrunn bør det utredes hvorvidt det er behov for en beredskapsordning for bruk av dykking som innsatsmiddel i petroleumsvirksomheten og i annen sivil virksomhet. 10

11 Utredningen bør behandle organisering av ordningen av hensyn til ressurser og effektivitet. Det bør være et mål for en slik organisering at dette skal være en gevinst både for industrien og det offentlige. Derfor bør utredningen også omfatte fordeling av kostnadene. 12 Forskning og utredning Det har foregått omfattende aktiviteter i Norge for å vurdere helse, miljø og sikkerhet i forbindelse med dykking, spesielt i forbindelse med petroleumsaktivitet. Det foreligger en rekke rapporter som har forsøkt å gjøre opp en status på HMS forhold knyttet til dykking. Det kan her nevnes; Konsensuskonferansen på Godøysund, Long term health effects of diving, juni 1993 Krombergutvalget, Kommunaldepartementets utvalg om helse og sikkerhet i dykkevirksomheten, herunder også Helse og sikkerhet i yrkesdykking, forsknings- og utviklingsarbeide i Norge. Sammenfatning og konklusjoner, desember 1993 Utdannings- og forskningsdepartementet, Rapport om nytt senter for dykkekompetanse, mars 2003 Lossius kommisjonen, NOU 5 om Pionerdykkerne i Nordsjøen, 2003 Haukelandrapporten, Helsestatus hos tidligere nordsjødykkere, desember 2004 LO/NOPEF Rapport om trygghet i arbeidsforhold, helse og sikkerhet, juni 2004 Scandpower, Rapport om risikoanalyse av bemannede undervannsoperasjoner, mars 2005 Long Term Health Effects of Diving, Bergen September 2005 (rapport under utarbeidelse) 13 Konklusjoner og anbefalinger Dykking på norsk sokkel drives i dag innen de rammer som ligger i regelverket og i tråd med dagens akseptkriterier for HMS risiko. En samlet næring peker på noen sentrale områder som vil kunne forbedre HMS forholdene innen dykking: Langtidshelseoppfølging: Det må etableres et system for bedre ivaretakelse av langtids helseoppfølging av den enkelte dykker. For å tilrettelegge for langtidsoppfølging bør myndighetene vurdere regelverkets krav til organisering av virksomheten, kompetanseutvikling, behov for retrettordninger og omplassering. Dykking som innsatsfaktor i et samfunnsmessig sårbarhets perspektiv: Det bør utredes om det er behov for en beredskapsordning for bruk av dykkeressurser som innsatsfaktorer ved beredskap i et samfunnsmessig sårbarhetsperspektiv. Samsvarsuttalelse i forbindelse med dykkefartøy (SUT-ordning): En ordingen med obligatorisk SUT for dykkefartøyer på norsk kontinentalsokkel bør utredes. Hyperbar evakuering: 11

12 Forskriftsteksten vedrørende hyperbar evakuering bør vurderes nærmere i den pågående regelverksrevisjonen for å sikre den beste evakueringsløsningen for dykkere under trykk. Dypdykking: Grensen for dypdykking i Nordsjøen bør harmoniseres. 12