Kan voksne skape vennskap på nett?

Transkript

1 Elisabeth Staksrud (Ph.d.) Førsteamanuensis, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo Kan voksne skape vennskap på nett? (Klart de kan men det krever litt innsats!) De fleste foreldre har følt på frykten for at ens eget barn skal ha det vondt og ikke passe inn i de sosiale rommene de er en del av. For eksempel handler spenningen ved skolestart ikke bare om forventning om nye utfordringer og kunnskapstørst, men også om løftet om «nye venner» med tilhørende morsomme opplevelser. Følelsen av å høre til et sted sammen med andre er viktig. Foreldre og ansatte på skolen har derfor et stort ansvar når det gjelder å legge til rette for at alle skal få «høre til». De fleste norske barn bruker mye tid på nettet, og mye av denne tiden er sammen med venner, både dem de kjenner «offline» og dem de har blitt kjent med via Internett. Dette er positive opplevelser, hvor man deler aktiviteter, informasjon, tanker, følelser, bilder, frustrasjoner og gleder og får oppmuntrende kommentarer, heiarop, «likes» og digitale klemmer og hjerter tilbake. Digitale venner er venner som ofte viser at de bryr seg. Digitale venner kan være med deg over alt. Alle barn fortjener digitale vennskap. Men det er også i de digitale rom man kan oppleve nederlaget ved at ingen «liker» det nye bildet ditt, statusoppdateringen din, eller lar være å kontakte deg for å si i fra når dere egentlig skal møtes for å spille fotball, eller hvor du får spydige kommentarer og i verste fall drapstrusler. Dette er sosiale nederlag som ofte er svært synlige for jevnaldrende, men ikke fullt så synlige for voksne. Av alle de nettrisikoer barn og unge kan oppleve via Internett er det én risiko som forskningen viser at i størst grad leder til potensiell og muligens langvarig skade (Staksrud, 2013b, s. 39). Dette er digital mobbing og trakassering. Så, det er en god investering å være med og skape vennskap på nett.

2 Morsomt eller mobbing? Svært mye av uvennskapet og mobbingen på nett kommer som et resultat av sosial eksperimentering, konflikter som eskalerer, samt god gammeldags «drittslenging». Når kameraten deler tanker og følelser på Facebook, Twitter eller Instagram og dermed gjør seg sårbar, blir det ekstra morsomt og fristende å eksperimentere med andre. Hva skjer hvis vi sender meldinger og later som om vi er den gutten hun liker? Hva skjer hvis vi sier noe stygt til henne på nettet? Hva skjer hvis vi legger ut det teite bildet av ham så alle kan se det? Hva skjer hvis vi later som om en av oss sitter alene og vi får henne til å si hva hun egentlig mener om guttene i klassen? Hva skjer hvis vi later som at vi er forelsket i ham? Hva skjer hvis vi manipulerer et pornobilde så det ser ut som om hun har sex med to menn? Hva skjer hvis... I slike situasjoner kan overgangen fra «det var jo bare ment som en spøk» til det som oppleves som trakassering eller mobbing av mottakeren bli kort. Ofte er avsenderen klar over at dette er ille for mottakeren. Det er jo nettopp det som blir testet. Det er derfor det oppleves som spennende og gøy. Men det er et dårlig grunnlag for vennskap. Man tør å si mer på nettet, alt er lov liksom. Så snakker man ikke i munnen på hverandre heller. Det er bra. Du står bare ikke der og sier til noen: skjerp deg, du oppfører deg som en jævla hore, ikke sant. Det kan du bare si på nettet. Jente (15) 1 Digital drittslenging blir også ofte stående, gjenfinnbart og søkbart, i ord og bilder. Det kan gjøre det vanskelig å gå videre, og bidra til at en situasjon som i utgangspunktet var en bagatell vokser til noe stort. Digitale konflikter har også ofte med seg et aktivt observerende publikum. Andre jevnaldrende som følger konflikten på nett, ser meldingene som sendes mellom de som er inne i konflikten. Noen ganger bidrar de og velger side ved å trykke «like» eller ved å dele innlegg og bilder med enda flere. Dette kan gjøre det enda vanskeligere for de som er i konflikten å stoppe den, gi seg eller be om hjelp. Og, det gjør vennskap skjøre, fordi alle som ser det som skjer lever i en konstant frykt for at det samme skal hende med dem. Slik kan digitale vennskap bli krevende å håndtere. De følger ofte kompliserte sosiale regler (slik som forventninger om hvor raskt man må trykke «like» på et bilde for at man regnes som en venn). De er også krevende fordi det kan bli 1 Opprinnelig sitert i Bjørnstad & Ellingsen (2002, s. 26). 2

3 mange av dem. For barn og unge formes digitale vennskap først og fremst på bakgrunn av eksisterende sosiale relasjoner fra skole og fritidsaktiviteter. Men etter hvert som de blir eldre, øker også kretsen av digitale venner: venners venner blir dine venner, og man aksepterer venneforespørsler fra de som går på samme skole, bor på samme sted, folk de har sett på gaten, folk de spiller med online, de som har et kjent navn (Smahel & Wright, 2014, s. 87). Dette gjør også muligheten for at man i denne gruppen har venner som man ikke i utgangspunktet har et avklart og godt forhold til eller kjenner ansikt til ansikt. Dette øker sjansen for misforståelser og uvennskap. Det er ikke alltid vi er like flinke til å snakke med hverandre. Det er ikke alltid mottakeren av et budskap oppfatter dette på samme måte som den som sendte meldingen. Og misforståelser og konflikter oppstår lettere med dem vi ikke kjenner godt (Staksrud, 2013b, s. 39). Slik kan det som i utgangspunktet er noe hyggelig, bli ekstra vanskelig, for kommunikasjon er vanskelig. Som voksne vil vi at barn og unge skal være venner med hverandre. Men vi vil også at de skal beskytte seg mot trakassering og andre ubehagelige opplevelser og ber dem skygge unna og «la være å leke med» dem oppleves problematiske. Disse blandede signalene gjør det forvirrende og vanskelig å håndtere vennskap og uvennskap på nettet. Det er ubehagelig å skulle «rydde opp» i vennegjengen og avvise forespørsler. Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, hvordan man skal oppføre seg og hvem man kan be om hjelp. Mange barn og unge opplever derfor en handlingslammelse, de vet ikke hva som er det riktige å gjøre, og ender opp med ikke å gjøre noen ting (d Haenens, Vandoninck, & Donoso, 2013). Og det er her voksne kan ha en sentral rolle: som veiledere til sosiale relasjoner, heller enn teknologiske løsninger. Forventninger om folkeskikk I den norske skolen har det de siste ti årene vært snakket mye om digital kompetanse. Den handler også om digital folkeskikk. Heldigvis er ikke dette noe som er rotfestet i selve teknologien. Hvis vi som voksne vektlegger at Internett ikke er noe spesielt, men at generelle regler for atferd og samhandling gjelder også der, blir det mye enklere. For alle barn kjenner forventningene til egen atferd når de er sammen med jevnaldrende. Dette er noe som hos de fleste øves på fra aller første skoledag. Hvis vi også er tydelige på at vi forventer den samme folkeskikken på nett, er ikke dette vanskelig å forstå. Det er viktig at disse forventningene blir gjort så konkrete som mulig. Generelle regler som «vær grei», «oppfør deg ordentlig» og «ikke finn på noe tull» har vist seg å fungere dårlig når det kommer til Internett (Staksrud, 2013a). Dette fordi de fleste barn og unge allerede har erfaringer som tilsier at Internett og 3

4 mobiltelefonen er noe spesielt: et sted med større frihet fra voksne, mer privatliv og personlig kommunikasjon, men også en mer direkte og til dels aggressiv kommunikasjonsform. Vi må derfor være tydelige: Jeg forventer at du ikke skader andre, jeg forventer at du ikke skriver stygge ting til andre på sosiale medier osv. Forventningen kan gjerne formidles poden og eleven i sammenheng med at man ser på forholdet mellom rettigheter og ansvar. Ja, det er viktig for barn å være på Internett og de har rett til tilgang til informasjon, kommunikasjon, sosialisering, og mulighet til å ytre seg også digitalt. Men, med rettigheter følger også ansvar. For at reglene og forventningene skal være levende for elevene heller enn å oppfattes som formaninger ovenfra, er det viktig å være smart når man velger hvem som skal formidle forventningene. Hvis man bruker eldre elever som «meningsentreprenører» og lar dem formidle til de yngre hva som forventes, er sannsynligheten stor for at dette har større effekt enn om bare lærer, inspektør eller rektor gjør det samme (Staksrud & Ólafsson, 2013). Eldre elever er noe de yngre ser opp til. Det er i stor grad de som definerer hva som er kult og greit og forventet. Ved å gjøre om gruppedynamikkens sterke selvregulerende effekt til en positiv kraft, kan man bruke de samme mekanismene som får elever til å bli tause tilskuere til digital hets, til å bli aktive, korrigerende medmennesker. Helt konkret kan dette gjøres ved å la avgangselever (fjerdeklassinger, sjuendeklassinger, tiendeklassinger, russen) holde informasjonsmøter om digital atferd og ansvar for alle nye elever og forklare «Det er SLIK vi gjør det på vår skole». Så om vi ikke skaper digitale vennskap, så kan vi i alle fall legge til rette for digital respekt og folkeskikk. Et kritisk blikk på oss selv Vi som voksne må også tørre kaste et kritisk blikk på oss selv. I tillegg til det åpenbare (hvor flinke er vi til å inkludere alle barn i sosiale sammenhenger, også dem som oppleves som krevende, men kanskje er de som trenger det aller mest?) må vi også våge se på hvilket digitalt klima vi er med på å skape når vi selv er på nett. Hvordan oppfører vi oss på nettet? Legger vi ut bilder av andre (slik som barna) uten å be om lov først? Hvilken tone bruker vi når vi kommenterer på nettaviser og i sosiale medier? Hvordan omtaler vi andre på nett og utenfor? Når «vi» som voksne behandler kommentarfelt, blogger, tweets og nettdebatter som meningskloakker blir dette sett: I 2010 leste 72 % av norske 9-16-åringer nyheter på nett minst 1-2 ganger i uka, mens 36 % gjør det hver dag! De ser oss. De leser oss. Og de bruker oss som rollemodeller. Hvis vi ikke går foran med et godt eksempel og utøver ytringsfrihet med verdighet, 4

5 aksept for andres meninger og et visst ytringsansvar, blir kampen mot stygge kommentarer mellom barn og ungdom nesten umulig. Ingen barn er englebarn (heller ikke dine)! En av de virkelig store utfordringene knyttet til mobbing generelt og digital mobbing spesielt, er å få foreldrene med på laget. For mange er det svært vanskelig å akseptere at deres barn ikke bare er et englebarn, men også er med og mobber, trakasserer eller mangler digital folkeskikk. For å kunne være en reell ressurs i kampen mot mobbing generelt og den digitale mobbingen spesielt må vi ut av «tror» og «føler» og inn med en realitetssjekk. Egen magefølelse er ikke et sikkert kompass. Foreldre og lærere vet ikke alt. Vi skjønner ikke alt. Barna våre, elevene våre, forteller oss ikke alt. Og ditt barn eller din elev kan også være den som mobber, trakasserer eller plager andre. De kan til og med både mobbe og bli mobbet (Görzig, 2011). Vi ser dette i forskningen. Det finnes mange undersøkelser hvor foreldre er blitt spurt om hvorvidt barna deres blir mobbet på nettet og om de mobber andre. Gjennomgående er det slik at mange foreldre oppgir at barnet deres blir mobbet via Internett i Norge til og med flere enn de barna som faktisk blir mobbet (Staksrud, 2013b, s. 62). Samtidig er det nesten aldri noen foreldre som oppgir at deres barn selv har mobbet noen andre. I EU Kids Online-undersøkelsen oppga bare 3 % av alle foreldrene at de trodde deres barn hadde mobbet eller ertet et annet barn via Internett (Livingstone, Haddon, Görzig, & Ólafsson, 2011). Vi spør sjelden egne barn om de mobber andre, fordi vi ikke har mistanke om dette. Som regel kommer informasjon om barnas mobbeaktiviteter ikke fra barnet selv, men man får i stedet beskjed fra andre, som en lærer eller en annen av foreldrene som er involvert. Selv når man blir gjort oppmerksom på at ens barn har plaget andre vil mange foreldre nærmest instinktivt søke en forklaring som ikke er «så ille». En venninne føler seg mobbet av min datter, men min datter oppfatter ikke dette som mobbing. Mor (45), om datter(14) Ofte kan vi også bli lurt av hvor flinke elevene og barna fremstår. Ikke bare har de fleste omfattende kunnskaper og erfaringer når det gjelder bruk av nettbrett, smarttelefon og Internett-tjenester, de har også en svært vokal forståelse av hva man skal og ikke skal gjøre på nett. De kan «trygg bruk-regler» på rams, og kan ofte gi deg en presist, teoretisk definisjon på hva mobbing er og hva som skal til for at noe er mobbing. Det er lett å bli forført av denne flinkheten. Men, vi vet også at kunnskap ikke nødvendigvis omgjøres til faktisk handling. Og vi vet at 5

6 selv om man kan regler, er det ikke sikkert man føler at de gjelder en selv, eller vet hva man skal gjøre når noe skjer. Digital håndteringskompetanse Hva kan vi som voksne så bidra med? I tillegg til digital folkeskikk er det viktig å hjelpe barn og unge til å utvikle digital motstandskraft og en aktiv håndteringskompetanse. Voksne har ofte større erfaring i konflikthåndtering enn det barn og unge har, og kan med relativt enkle grep være en ressurs. Dette uten at man trenger detaljert innsikt i de ulike tjenestene, app-ene eller sosiale medietjenestene barna bruker. Det å være med og sikre barn og unge en god digital håndteringskompetanse er viktig. En god håndteringskompetanse gjør at man klarer å forholde seg til det som skjer også negative erfaringer og håndtere dem på en slik måte at de ikke leder til skade. Vi kan skille mellom tre former for håndteringskompetanse (d Haenens et al., 2013): 1) Proaktiv håndtering: man gjør selv noe aktivt med problemet, for eksempel gjennom å endre personverninnstillinger, si fra at man ikke aksepterer trakasserende meldinger, blokkerer ubehagelige personer osv. 2) Kommunikativ håndtering: man snakker med noen om et problem, ber om hjelp, sier i fra 3) Fatalistisk eller passiv håndteringskompetanse: man gjør ingen ting, «gir opp» Barn og unge som har en proaktiv og kommunikativ håndteringskompetanse klarer seg best. De som blir passive eller til og med fatalistiske klarer seg dårligere. Det er med andre ord en god sosial investering å lære barn og ungdom konkrete teknikker og konflikthåndteringsmekanismer, også for kommunikasjon via nettet. For eksempel vil barn som lærer konflikthåndtering og enkle grep som å bli enige om «ikke å være venner mer på Facebook» kunne komme seg unna situasjonen mens den ennå er på konfliktnivå, og før det blir «mobbing». I tillegg er voksnes engasjement og tilstedeværelse viktig. Husk at barn og unge tilbringer mye av sin tid på nettet. Så like naturlig som vi stiller spørsmålet «hvordan har det gått på skolen i dag», bør vi følge opp med et: «og hvordan har du det på Internett?». Nettvenner er kanskje ikke som andre venner. Men de er minst like gode og noen ganger enda bedre! Alle barn fortjener gode digitale vennskap. 6

7 Tips Det kan være krevende å oppdra digitale barn. Heldigvis er det flere relativt enkle, praktiske grep skolen, lærere, foreldre og andre voksne kan gjøre for å forebygge digital mobbing. Dette handler ikke om avanserte tekniske løsninger og kompetanse, men heller om det voksne allerede er gode på: tilstedeværelse, «se» barna, og ikke minst formidling av klare forventninger, kunnskap, regler og normer. For å fremme digitale vennskap og god kommunikasjon på nettet er de viktigste tipsene: 1. Ha et positivt utgangspunkt til Internett og erkjenn hvordan dette er en viktig del av barn og unges liv. Engasjer deg og vis interesse (også for tenåringene). 2. Se verdien i Internett som et sted for sosialisering, underholdning og selvutfoldelse, ikke bare som en potensiell læringsplattform eller en tidstyv. 3. Legg til rette for at de som har med mindre erfaring og kompetanse hjemmefra enn andre barn får ekstra nettilgang på skolen og i fritidsordninger, slik at vi minsker det sosiale digitale gapet og øker håndteringskompetansen. I dette ligger muligheten til å utforske og delta i sosiale nettjenester, ha det gøy med spill og være kreativ. 4. Etablere klare, konkrete regler for hvordan man oppfører seg på Internett. Reglene må gjøres tydelige for alle elever og andre på skolen, samt for foreldrene. 5. Det er viktig at foreldre formidler digital folkeskikk. Vær konkret. Regler og forventninger til elevene på skolen også formidles av alle, også gjennom andre litt eldre elever (såkalte «meningsentreprenører»). Jevnaldrende vil ha en gjennomgående større sjanse for å bli hørt og få gjennomslag enn lærere og skoleledere. 6. Konsekvenser av brudd på reglene må etableres i forkant og formidles på en forståelig måte til elevene. Reglene bør utvikles av eller i samarbeid med elevene selv og forankres hos foreldre og andre foresatte. 7. Støtte fra lærere har så langt i liten grad hatt positiv virkning på barns håndteringskompetanse på Internett. Det anbefales at opplæring i digital kompetanse i større grad konsentrerer seg om aktive og konkrete håndteringsstrategier og verktøy som personvern og personverninnstillinger, hvordan be om hjelp, hvordan blokkere andre brukere og hvordan slette meldinger og at dette knyttes direkte til de faktiske tjenestene barna bruker (spør dem!) på skolen og i fritiden. 7

8 8. Skolen bør legge til rette for at «de vanskelige» samtalene knyttet til personvern, seksualitet og grensesetting tas opp på skolen. I dette er det viktig øve på mulige situasjoner barn og unge kan komme opp i slik at de har «ferdige» svar og handlingsalternativer når noe skjer. 9. Voksne må gjøre seg relevante og signalisere et klart ønske om å være tilstede på en konstruktiv måte også etter at situasjoner har oppstått og selv om barnet «var med på det selv». Hvis du blir kontaktet: vis deg tilliten verdig! Vær også forberedt på at de de forteller kan være verre enn det du tror. 10.Når man har fått vite om mobbing på nettet må man hjelpe både den som er mobbet og den som mobber. Begge vil ha behov for støtte, og forskning viser at det er en stor sannsynlighet for at den som mobber har sårbarhetstrekk og psykiske problemer som kan være svært alvorlige. 11.Alle signaler om mobbing og trakassering på Internett, mobil og «i virkeligheten» må tas alvorlig. 12.Vær med. Et «hvordan har dere det i dag» bør alltid etterfølges med et «og hvordan går det på nettet i dag?». I tillegg til praktiske råd som kommer i forkant, må skolen også handle når noe skjer. Dette er en formell plikt som krever aktiv handling og oppfølging. Denne artikkelen er bygget på, og inneholder delvis utdrag fra boken Staksrud, E. (2013). Digital mobbing: Hvem Hvor, Hvordan, Hvorfor og hva kan voksne gjøre? Oslo: Kommuneforlaget 8

9 Referanser Bjørnstad, T. L., & Ellingsen, T. (2002). Nettsvermere. En rapport om ungdom og Internett. i D. Asbjørnsen (Red.), Statens filmtilsyn rapportserie (s. 127). Oslo: Statens filmtilsyn og SAFT prosjektet. d Haenens, L., Vandoninck, S., & Donoso, V. (2013). How to cope and build online resilience? EU Kids Online,. %20resilience%20%28lsero%29.pdf: London School of Economics and Political Science. Görzig, A. (2011). Who bullies and who is bullied online? A study of 9-16 year old internet users in 25 European countries EU Kids Online. London: LSE. Livingstone, S., Haddon, L., Görzig, A., & Ólafsson, K. (2011). Risks and safety on the internet: The perspective of European children. Full findings and policy implications from the EU Kids Online survey of 9 16 year olds and their parents in 25 countries (Vol. null). Smahel, D., & Wright, M. F. (Red.). (2014). The meaning of online problematic situations for children. Results of qualitative cross-cultural investigation in nine European countries. London: EU Kids Online, London School of Economics and Political Science. Staksrud, E. (2013a). Children in the Online World: Risk, Regulation and Rights. Surrey: Ashgate. Staksrud, E. (2013b). Digital mobbing: Hvem Hvor, Hvordan, Hvorfor og hva kan voksne gjøre? Oslo: Kommuneforlaget. Staksrud, E., & Ólafsson, K. (2013). Awareness: Strategies, mobilisation and effectiveness. i B. O'Neill, E. Staksrud & S. McLaughlin (Red.), Towards a better Internet for children? - European Policy Pillars, Players and Paradoxes (s ). Göteborg: Nordicom. 9