Evner Vesten å bruke makt rasjonelt?

Transkript

1 VÅRT VERN Krigsskoleutdannede offiserers landsforening Nyhetsblad Desember ÅRGANG Evner Vesten å bruke makt rasjonelt? Fornyelse av Luftforsvaret - en fremtidsrettet og nødvendig endring Kadettkontakt ved Hærens Krigsskole på Linderud

2 Leder Illustrasjon Sammenslåingsplanene mellom BFO og NOF opptar store deler av offiserskorpset, og KOL ønsker å informere sine medlemmer om hvordan vi forholder oss til dette. KOL mener at debatten synliggjør noen meget viktig poeng for alle forsvarsansatte. Hvor føler DU tilhørighet, og hvem representerer dine verdier og din bakgrunn best? K OL mener det er helt avgjørende at det finnes mer enn én befalsforening. Vi er ikke like! Dersom man leser på hjemmesidene til de respektive foreningene, så ser sammenslåingsplanene nå ut til å være en terminert affære. KOL tar ikke stilling til de interne prosesser som har pågått i NOF og BFO omkring dette, men ønsker kort å informere om hva som har vært avgjørende for KOL i det standpunktet vi tok allerede fra starten av. Hovedsammenslutningsspørsmålet: Som de fleste har forstått har debatten omkring hvilken hovedsammenslutning en eventuell ny sammenslått forening skal knytte seg til, vært helt sentral. BFO er tilknyttet YS, og NOF er tilknyttet LO. Når man leser på deres egne hjemmesider fremkommer det at det er svært vanskelig for BFO og NOF å finne en hovedsammenslutning som kan oppleves forenende for begge to. LO, YS, Unio..? Kort historikk fra KOL hvorfor KOL takket nei til sammenslåing: Foreningenes identitet og særegenhet er en av hovedårsakene til at KOL takket nei til en forespørsel om sammenslåing allerede i starten. Dersom KOL skulle forlate Akademikerne, og la seg samordne i en annen hovedsammenslutning, ville det utradere KOLs anledning til å forvalte etter de grunnverdier vi er fundert på. Alle offiserer er ikke like, det er svært mange ulike yrker i Forsvaret. Vi kan umulig finne én forening som skal kunne ivareta alle like godt. Alle offiserer og yrkesgrupper i Forsvaret har ikke de samme interessene. Dette er blant hovedårsakene til at KOL ikke kan innrette seg etter NOFs grunnleggende likhetsfilosofi, særlig innen lønn og tariff, eller BFOs slagord Ett yrke, én organisasjon. Dette er grunnleggende elementer som KOL ikke er enige i. Vi setter større fokus på individet, og fastholder at vi ikke er like i ett og alt. Rettferdig forvaltning er ikke nødvendig vis lik forvaltning. KOL mener det er svært viktig at enhver offiser og langtidsutdannet sivil tar konkret stilling til hvilken hovedsammenslutning og befalsforening som FAKTISK representerer deres syn og grunnverdier i størst mulig grad. (full match blir det jo aldri ) Vennlig hilsen Knut Bremerthun Foto: Morten Borgestad Vårt Vern Utgitt av KOL Krigsskoleutdannede offiserers landsforening Postadresse: Pb 2765, Solli 0204 Oslo Besøksadr.: Løkkevien 7, 0253 Oslo Tlf: Fax: E-post: kol@kol.no Hjemmeside: Ansatte og tillitsvalgte i KOL Leder: Oblt Knut Bremerthun Tlf: Nesteleder: Oblt Per Lausund Tlf: Nestleder: OK Kim A. Sabel Tlf: Generalsekretær: Oberst Tor Erik Drangsholt Tlf: Forhandlingssjef: Seniorrådgiver Svein Håkon Forvik Tlf: Rekrutteringsans..: Lt. Tevje Ravn Eggan Tlf: HTV Hæren: Maj. Morten Ragnvald Johansen Tlf: HTV Sjøforsvaret: OK Christian Oseberg Tlf: HTV Luftforsvaret: Maj. Tore Bjørnetrø Tlf: HTV FLO: Sjefsing. Gunnar Mortensen Tlf: HTV HV: Maj. Fred Arne Hessen Tlf: Krigsskolenes kadettforum (KSKF): Leder: Fenrik Ingrid Ajer Olsen Tlf: Advokatfirmaet Kulblik og Sagen Eriksen Advokat: Trond Vegard Sagen Eriksen Tlf: Advokat: Roy Kulblik Tlf: ANSVARLIG REDAKTØR: Knut Bremerthun Hvordan har du forsikret familien din? Det finnes mange måter å forsikre familien på, men ikke alle er like gode. Som KOL-medlem kan du få en familieulykkesforsikring for bare 78 kroner i måneden. Slik kan du sørge for at familien er forsikret hvis noen i din husstand rammes av en ulykke som fører til medisinsk invaliditet. Ring Gjensidige på eller les mer på gjensidige.no/kol.

3 Evner Vesten å bruke makt rasjonelt? Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Oslo Militære Samfund 8. oktober i år og en tidligere artikkel i tidsskriftet Minerva. Av general (R) og tidl forsvarssjef Sverre Diesen For noen måneder siden skrev Dagbladets kommentator John Olav Egeland en artikkel om utviklingen i Afghanistan, der han konkluderte med at «selv ikke den mest optimistiske general tror lenger at krigen i Afghanistan kan vinnes militært». Det bekymringsfulle med et slikt utsagn er ikke først og fremst at det uttrykker en utbredt vrangforestilling og en undervurdering av de generalene som har ledet operasjonene i Afghanistan hvorav ingen på noe tidspunkt har hevdet at krigen kan vinnes militært. Det bekymringsfulle er at så mange både i Norge og andre vestlige land ikke later til å ha oppfattet hva de samme generalene faktisk har sagt, nemlig at dette aldri har vært en krig som skulle vinnes militært. Det har i samsvar med all teori for kontrarevolusjonær krigføring vært den sivile innsatsen som har vært strategiens offensive element som har skullet skape avgjørelsen. Den militære innsatsens hensikt har hele tiden vært defensiv å forhindre at Taliban skapte sin avgjørelse med våpenmakt før vi rakk å skape vår, med sivile virkemidler. Her vil nok mange i det politiske miljø protestere og si at det har vi både oppfattet og tatt konsekvensen av, se bare hvilken sivil innsats og hvilke enorme pengebeløp som er blitt pumpet inn i landet i løpet av de drøyt ti årene vi har vært der. Men etter som vi nå forlater et Afghanistan som vel er betydelig mindre stabilt enn intensjonen opprinnelig var, er det likevel grunn til å spørre seg om vi faktisk har forstått hva det innebærer å skulle utkjempe og vinne denne type krig, som på mange måter er vår tids fremherskende form for væpnet konflikt. Vesten har åpenbart både den militære og økonomiske styrke som skal til for å fjerne regimer som gjennom sin fremferd har satt seg selv utenfor verdenssamfunnet. Vi har like åpenbart også de ressursene som skal til for å gjennomføre selv langvarige og krevende stabiliseringsoperasjoner i etterkant. Spørsmålet vi må stille oss er imidlertid om vi har den innsikten, de institusjonene og fremfor alt den viljen og den tålmodigheten som kreves. Av dette følger igjen det større og mer generelle spørsmål, nemlig om Vestens liberale demokratier lenger evner å føre krig. Samtidig søker NATO nå tilbake til sine sikkerhetspolitiske røtter, og fokuserer igjen på avskrekking og kollektivt forsvar av alliansens kjerneområde. Men hva innebærer det i en verden uten Sovjet-Unionen og en eksistensiell trussel hengende over oss alle? Hva er det som skal avskrekkes, og hvordan skal det gjøres? Denne utfordringen gjør at spørsmålet om vi lenger evner å føre krig kan utvides til det som er overskriften over denne artikkelen, nemlig om vi har tatt inn over oss hva som i dagens verden representerer makt, og om vi formår å bruke makt rasjonelt ikke bare militærmakt, men hele det registeret av makt- og påvirkningsmidler som en stat eller koalisjon av stater har til rådighet. Et nyttig utgangspunkt er da å minne om noen grunnleggende begreper innenfor strategi og strategisk tenkning. Strategibegrepets innhold Militær strategi er per definisjon kunsten å anvende militære midler for å fremme en stats politiske mål og interesser. Men etter som stater også har andre maktmidler enn de militære for eksempel økonomiske må det kunne formuleres strategier også for bruken av disse. Det kan åpenbart lages en strategi for bruk av økonomisk styrke som tvangsmiddel overfor en annen stat. En tredje hovedkategori er alle former for ikkefysisk makt. De kan samles under overskriften psykologiske maktmidler, der det mest typiske i vår tid er mediene. Psykologisk påvirkning propaganda, om man vil har lenge vært et støttetiltak for mer tradisjonell maktbruk. Men gitt medienes innflytelse i moderne samfunn må dette i dag regnes som et eget middel et våpen i seg selv. Ikke i den forstand at mediene er under kontroll av staten på lik linje med militærmakten, men i den forstand at strategisk kommunikasjon, statens fremstilling av og begrunnelse for sin handlemåte det kommunikasjonsrådgiverne nå kaller kampen om narrativet er en egen, selvstendig operasjonslinje. Hvis det kan etableres strategier for bruk av hvert enkelt av disse virkemidlene må det selvsagt også kunne etableres en strategi for deres felles bruk altså en strategi for strategiene, eller en langsiktig koordinering av alle statens makt- og påvirkningsmidler for å understøtte et politisk formål. Det er dette den britiske militærhistoriker Basil Liddell-Hart i sin tid betegnet grand strategy, og som vi på norsk kan kalle nasjonal strategi. En utfordring ved strategi på nasjonalt nivå er med andre ord at det krever harmonisering av politikken på flere samfunnsområder. Det er ikke uten videre enkelt i vestlige demokratier, særlig ikke i land med en sterk tradisjon for autonomi i de ulike deler av statsforvaltningen som for eksempel Norge. En annen utfordring er at strategi også forutsetter langsiktighet. Hensynet til hva som er fordelaktig eller populært på kort sikt må være underordnet det som er rasjonelt på lang sikt. Her finner vi mye av forklaringen på hvorfor våre politikere ikke alltid handler like strategisk, på tross av at strategi er et av de mest benyttede moteord i det politiske vokabular. Det ville forutsette at de ga avkall på den muligheten for utspill og markeringer i tråd med øyeblikkets politiske agenda som er mye av moderne politikks vesen. Militærmaktens roller i vår tid Utgangspunktet for disse betraktningene er at en ny innbyrdes, eksistensiell krig på det europeiske kontinent kan avskrives som realistisk mulighet. Det skyldes en rekke forhold, hvorav det viktigste er den politiske og økonomiske integrasjon av de europeiske land det selv ikke den mest frenetiske motstander av norsk medlemsskap i EU bør kunne benekte er unionens konsekvens. Den har skapt en gjensidig avhengighet landene imellom som er så sterk at de ser seg nødt til å garantere for hverandres gjeld av ren og skjær egeninteresse, slik vi i disse dager ser mange eksempler på. Disse økonomiske avhengighetene, der den innbyrdes kausjonering løper opp i tusenvis av milliarder euro, sier mye om irrasjonaliteten ved å gå til krig mot hverandre, med de enda verre konsekvenser det ville ha. Men også andre faktorer bidrar til fraværet av total krig som tenkelig politisk handlemåte så som atomvåpnenes eksistens, de totalitære ideologienes fall og sosio-kulturelle endringer i de europeiske samfunn når det gjelder selve synet på krig og krigens legitimitet. Usikkerheten i denne forbindelse knytter seg i dag bare til Russland, som antagelig er det eneste land i Europa som i kraft av sin militære styrke, sine økonomiske ressurser, sin historie og sin politiske kultur kan tenkes å bruke makt mot sine europeiske naboer under gitte omstendigheter. Ikke for å erobre resten av det europeiske kontinent, slik vi fryktet under den kalde krigen, men for å sikre det landet oppfatter som sine vitale og legitime interesser. Som Georgiakrigen i 2008 minnet oss om, viker ikke Russland tilbake for å bruke makt dersom stridsspørsmålet oppfattes som tilstrekkelig viktig og risikoen som tilstrekkelig lav. Det er også årsaken til at de fleste europeiske land spesielt landene på Russlands periferi fortsatt ser avskrekking av et slikt scenario som det viktigste målet for sin forsvarspolitikk og styrende for utformingen av sine forsvar. Dette spørsmålet Hva betyr egentlig avskrekking av en konvensjonell konflikt i Europa i vår tid? skal jeg komme tilbake til mot slutten av foredraget. Når de vestlige land enten i form av NATO-alliansen eller i andre formater faktisk har brukt militærmakt, har det vært overfor stater utenfor alliansens kjerneområde. I praksis har det vært når makthavere i andre land har utvist en politisk adferd som det internasjonale samfunn ikke har kunnet akseptere, enten i forhold til omverdenen eller overfor sin egen befolkning. Saddam Hussein i Irak, Slobodan Milosevic i Serbia, Taliban i Afghanistan, Moammar Gadhafi i Libya alle greide å provosere verdenssamfunnet til å gripe inn, enten for å gjenopprette internasjonalt anerkjente grenser, stanse internasjonal terrorisme eller hindre massemord og etnisk rensing. Det reelle om ikke alltid det uttalte målet i disse konfliktene har vært å få til et regimeskifte, etter at andre forsøk på å få makthaverne til å endre kurs har feilet. For å greie dette har det vært nødvendig å påføre dem et større eller mindre militært nederlag, enten direkte som i Irak, eller ved støtte til en opprørsbevegelse som i Afghanistan i 2001 og Libya i Stort sett har det lyktes etter en konvensjonell krig som har vart fra noen dager i Irak til noen måneder i Libya. Hver gang har det vært den vestlige koalisjonens overlegne teknologi, organisasjon og kompetanse som har avgjort saken, også når motstanderne har hatt relativt moderne utstyr og på papiret har vært betydelige militærmakter. Det er derfor liten tvil om at Vesten med USA i spissen fortsatt har militær kapasitet til å fremtvinge regimeskifter andre steder i verden når de anser det som nødvendig. Ulempen er imidlertid at slike counterregime (CORE) operasjoner 1 ikke i seg selv kan skape bedre og mer stabile politiske forhold til erstatning for det gamle regimet. Svært ofte har forholdene i vedkommende land vært slik at når en despotisk statsleder har falt har han etterlatt seg samfunn uten både politiske institusjoner, en kompetent forvaltning og et fungerende sivilsamfunn. I stedet er det oppstått et maktvakuum der ulike politiske, etniske, religiøse eller andre grupperinger kjemper om makten ofte med våpen, og ofte med metoder som ikke står noe tilbake for forgjengerens i brutalitet. Men i Vesten har vi ment at det å fjerne et regime også medfører en forpliktelse til å støtte gjenoppbyggingen av et annet og bedre. Basert på både det tyske og japanske eksempel kan man faktisk formulere en hypotese om at den sikreste vei til velstand og politisk stabilitet her i verden er å gå til krig mot USA og sørge for å tape. Etter den kalde krigens slutt har denne holdningen ført til at vi er blitt involvert i til dels langvarige counter-insurgency kampanjer eller COIN i forlengelsen av den operasjonen som veltet det opprinnelige styret. COIN-operasjonene har imidlertid vist seg langt vanskeligere å vinne. Ikke bare på grunn av sin varighet, men også fordi de krever andre og mer sammensatte strategier der det inngår både sivile og militære virkemidler. I tillegg har de militære COINoperasjonene en grunnleggende annen karakter enn CORE-operasjonene. COREoperasjoner er normalt høyintensive, de føres med en konvensjonell regjeringsstyrke som motstander og en eventuell opprørsbevegelse som alliert, og de har vært avgjort relativt raskt med militærmakt som det dominerende maktmiddel i strategien. COIN-operasjoner er derimot lavintensive, føres med en nyoppstilt og ofte vaklevoren regjeringshær som alliert og en opprørsbevegelse som fiende. Dette er konflikter som inneholder elementer av både tvangsmakt og nasjonsbygging av militær innsats for å skape nødvendig sikkerhet for at vi med sivile virkemidler skal kunne skape både stabile politiske institusjoner og materiell fremgang. Det krever igjen blandede sivilmilitære strategier der alle typer virkemiddel ideelt sett bør samordnes i en felles plan og under en felles ledelse. Vi har med andre ord å gjøre med to nærmest diametralt motsatte former for bruk av makt, der det likevel er en sammenheng på den måten at dersom man velger å gå inn på en kortvarig CORE-operasjon må man regne med at man også pådrar seg en langvarig COIN-operasjon i fortsettelsen. Det er denne dyrekjøpte erfaring gjennom snart 20 år som har ført til at terskelen for vestlig intervensjon overfor selv en så velkvalifisert kandidat som Syrias Bashar al-assad etter hvert er blitt meget høy. Så vel politiske som militære ledere i vestlige land vet at uansett hvor høyt medier og velmenende organisasjoner roper på intervensjon for å stanse folkemord og undertrykkelse det ene øyeblikk, vil de rope like høyt om at denne krigen kan ikke vinnes 4-5 år inn i en påfølgende COIN-operasjon en operasjon som det nøkternt vurdert kanskje vil kreve 20 år å vinne ut fra hva som definerer seier i en slik konflikt. Det er i krysspresset fra disse motsatt rettede hensyn at regjeringene må ta beslutningen om de skal eller ikke skal involvere seg militært utenfor den vestlige alliansens kjerneområde. Dette minner oss om at strategi også handler om de lange linjer i historien, slik det fremgår av den greske historikeren Thukydides innledning til hans store verk om Peloponneserkrigen mellom Sparta og Aten på 400-tallet før Kristus der han sier: «Krigens årsak var Athens fremgang og den bekymring dette skapte i Sparta». I dag, to og et halvt tusen år senere, ser vi at de vestlige samfunns beslutning om å bruke makt skjer ut fra nøyaktig samme slags logikk ikke drevet av troen på hva de kan tjene på å gjøre det, men snarere av frykten for konsekvensene ved ikke å gjøre det.

4 Militærmaktens muligheter og begrensninger Når det derfor fra tid til annen har vært mulig å skape enighet mellom de vestlige land om å gripe inn militært, har det vanligvis skjedd med betydelige reservasjoner og sterke begrensninger på maktbrukens type og omfang. Maktbruk er alltid politisk kontroversielt, effekten bestrides alltid av mange, legitimiteten trekkes i tvil uansett resultat og de uunngåelige konsekvenser i form av tapte liv og materielle ødeleggelser trekkes frem. Konsekvensen av dette har ofte vært beslutninger der man holder fast ved at bruk av makt er nødvendig men der maktbruken skal begrenses så mye som mulig, ofte til en ren luftkampanje. Men konsekvensen av denne type tankegang blir ofte det motsatte av intensjonen, fordi begrensningene frarøver maktbruken dens mulighet for å virke etter sin forutsetning. Når forbehold og reservasjoner slår ut i engasjementsregler som er så strenge at marginene ikke en gang tillater at legitime mål ødelegges i nødvendig omfang, skapes det ingen avgjørelse. I stedet får vi langtrukne operasjoner der ambisjonen om å spare liv og minimalisere ødeleggelsene resulterer i det motsatte: Liv går uansett tapt og materielle verdier ødelegges, og disse tapene akkumuleres til et betydelig omfang etter hvert som avgjørelsen uteblir. Dermed oppnås ikke den politiske hensikten som i utgangspunktet skulle rettferdiggjøre tapene selv ikke når de etter hvert blir like store og større enn opprinnelig fryktet. Kosovo-konflikten i 1999 er i så måte et tjenlig eksempel. Her førte NATOs beslutning om en ren luftoperasjon mot den serbiske hæren i Kosovo til at Milosevic relativt enkelt kunne foreta en tilpasning av sin egen strategi. Fordi det ikke forelå noen trussel om en bakkeoffensiv fra NATO kunne den serbiske hærens tunge materiell, som stridsvogner, artilleriskyts og andre high value targets, spres ut og gjemmes i fabrikkbygninger, låver, under broer og lignende. Slikt materiell er jo dessuten ikke særlig egnet til å massakrere eller fordrive en sivilbefolkning med. I stedet kunne den etniske rensingen overlates til bander av halvmilitære serbiske ekstremister, som uansett ikke utgjorde noe egnet mål for luftmakt. Det tok derfor hele 79 dager med intens bombing av helt andre mål inne i Serbia, før Milosevic måtte gi opp en periode hvor det hele tiden pågikk omfattende overgrep mot den albanske befolkningen i Kosovo. Hadde døren derimot vært holdt åpen fra NATOs side med tanke på en mulig bakkeoperasjon, hadde Milosevic ikke kunnet spre hærstyrkene sine utover hele Kosovo for å skjerme dem mot angrep fra luften. Han hadde måttet holde dem samlet og gruppert for å møte en bakkeoffensiv. Det kunne ha tvunget Serbia i kne raskere ikke ved at en bakkeoffensiv faktisk ble gjennomført, men fordi en slik gruppering hadde gjort de serbiske styrkene sårbare for NATOs overlegne luftmakt. Det sentrale poeng er med andre ord at militære maktmidler er komplementære av natur de utfyller hverandre, og må brukes deretter. Det er bare når motstanderen stilles overfor en trussel som ikke tillater ham å tilpasse seg huller i trusselspekteret at militærmakt virker effektivt. Når de vestlige lands politikere meget motvillig tar i bruk makt må de ha dette klart for seg, ellers kan resultatet bli det motsatte av hva som var intensjonen. For å spissformulere: Velger vi først krig, må vi gi krigen en sjanse. Analyserer vi de siste par tiårenes konflikter nærmere, ser vi at de også sier noe viktig om hva slags politiske mål militærmakt brukes til å realisere i vår tid, når det først ikke er noen vei utenom. Historisk sett, under forrige århundres totale kriger, hadde militærmakten den offensive og dominerende strategiske rolle. Det var de militære virkemidlene som mer enn noe annet skulle skape det politiske resultat en betingelsesløs overgivelse, der seierherren ensidig kunne diktere fredsbetingelsene. Det er en påfallende forskjell på dette og militærmaktens plass og betydning i vår tid, hvor den i stigende grad har fått en sekundær strategisk rolle. Maktbrukens hensikt er defensiv, i stedet for å oppnå noe skal den forhindre noe. Kosovo-krigens hensikt var ikke å oppnå en militær seier som satte vestmaktene i stand til å diktere Serbia en politisk løsning. Hensikten var å gripe inn overfor massemord og etnisk rensing for å markere hva som i hvert fall ikke var løsningen, og derved markere rammene for det handlingsrommet hvor andre makt- og påvirkningsmidler kunne brukes for å få Milosevic dit man ønsket. Tilsvarende var hensikten i Libya ikke å bestemme den endelige løsning ved makt alene, men å gripe inn for å hindre at Gadhafi påtvang libyerne sin løsning før opprørsbevegelsen greide å skape sin. Militære maktmidler brukes altså stadig oftere komplementært til andre makt- og påvirkningsmidler. Dette fører nødvendigvis til at betydningen av ren militær strategi reduseres, mens betydningen av sammensatte strategier av den type vi har kalt grand strategy øker. Konsekvenser for vestlig strategi og maktanvendelse Dette innebærer at Vesten og kanskje særlig de europeiske land har to hovedutfordringer ved utformingen av rasjonelle strategier for væpnede konflikter i fremtiden. For det første er det den avtagende aksept i Vesten for bruk av militærmakt generelt det vi kan kalle maktens reduserte subjektive anvendelighet. Altså de historiske og kulturelt betingede holdninger til legitimiteten i bruk av makt, og hvilke menneskelige og økonomiske omkostninger vi er villige til å bære for å påvirke politiske forhold i verden rundt oss. Ganske særlig gjelder det i forhold til langdryge COIN-operasjoner der årene går uten at en avgjørelse synes å komme nærmere. Når vi nå forlater Afghanistan etter drøyt 10 års innsats, er det som nevnt liten tvil om at vi etterlater oss et langt mindre stabilisert samfunn enn det som var intensjonen. Men krigstrettheten i mange vestlige land gjør at politikerne ikke lenger ser det som mulig eller formålstjenlig å fortsette innsatsen. Dette på tross av at vi allerede fra starten burde ha sett at 10 år i en slik sammenheng er meget kort tid, tatt i betraktning Afghanistans utgangspunkt. Vi har tilsynelatende også lett for å glemme at dersom vi ikke vil ta den kostnaden en slik stabiliseringsoperasjon har, vil det måtte få en konsekvens for hvordan vi velger i utgangspunktet. I tilfellet Afghanistan hadde det i 2001 vært to alternativer til den kurs som ble valgt. Vi kunne latt Taliban bli sittende med makten, og dermed latt Al Qaida fortsette å bruke landet som base og oppmarsjområde for nye groteske terroranslag rundt om i verden potensielt også her i vårt eget land. Eller vi kunne fjernet Taliban slik det ble gjort, men så reist hjem igjen med beskjed til afghanerne om at vi ikke ville hjelpe dem med å bygge opp et fungerende samfunn. I stedet ville vi overlate dem som før til krigsherrer og røverbaroner vel å merke så lenge de ikke lot Taliban og dermed Al Qaida komme tilbake. I så fall ville vi også komme tilbake og fordrive dem en gang til. Begge de handlemåtene som er alternativet til den vi valgte er med andre ord enten defeatistiske, uetiske eller begge deler. Men dersom vi på tross av det ikke er villige til å ta på oss det ansvaret og betale den prisen som kan følge med å fjerne et regime, da er den logiske konsekvens at vi heller ikke må intervenere i utgangspunktet. Da er alternativet at slike regimer heller får fortsette å myrde eller terrorisere både sine egne og andre lands borgere inklusive oss selv her i Norge, i verste fall. Det følger av at det bare er en reell ambisjon om å stå løpet ut og vinne som kan rettferdiggjøre innsats av menneskeliv og store materielle verdier. Den andre hovedutfordringen følger av militærmaktens avtagende objektive anvendelighet, i hvert fall som det eneste eller helt dominerende maktmiddel. Dette er det riktignok stor forståelse og aksept for i teorien. Det er tilstrekkelig å vise til den såkalte comprehensive approach -strategien i Afghanistan, som på papiret skulle forene de tre operasjonslinjene sikkerhet, institusjonsbygging og økonomisk utvikling. Dette forutsetter en koordinert innsats av militære styrker for å skape sikkerhet, mens ulike former for sivil bistand skal sørge for både å skape økonomisk vekst og bygge noenlunde velfungerende politiske og administrative institusjoner. Skal det lykkes å gjennomføre noe så vidt komplisert, trengs det imidlertid et hovedkvarter eller ledelsesapparat tilpasset oppgaven. Det betyr ikke et rent militært hovedkvarter, selv om det antagelig med fordel kunne organiseres og drives etter militære stabsprinsipper. Men det må ideelt sett være ett felles hovedkvarter med en øverste sjef som kan koordinere både sivile og militære ressurser i tid og rom innenfor hele operasjonsområdet. Vesten mangler med andre ord de nødvendige institusjoner for å utforme og lede gjennomføringen av helhetlige strategier. Der vi på militær side har etablerte og velfungerende kommandostrukturer finnes det ingen tilsvarende institusjoner hverken nasjonalt eller internasjonalt som kan forestå nødvendig samordning av alle virkemidler innenfor et operasjonsområde sivile som militære. Et slikt sivil-militært ledelsesapparat er tvert imot en ren utopi, ikke bare for koalisjonen som helhet, men også på nasjonalt nivå i det enkelte bidragsytende land. Flere steder, ikke minst i Norge, gjøres det snarere til et prinsipielt poeng at sivil og militær innsats skal holdes adskilt, spesielt fra de humanitære organisasjonenes side. Det har de en begrunnelse for som må respekteres, knyttet til at de ikke vil være part i en konflikt. Men når staten først gjør noe så alvorlig som å føre krig, er en slik reservasjon lite rasjonell. Da må vi skille mellom humanitær hjelp i sin alminnelighet og på humanitære premisser, og bistand brukt som strategisk påvirkningsmiddel i ren egeninteresse bistand som våpen, om man vil. NGOene må selvsagt kunne fortsette å drive sin humanitære virksomhet, også i et konfliktområde hvor vi selv er involvert, men da må det skje for egen risiko og ikke minst for egen regning. Staten, derimot, er part i en væpnet konflikt med menneskeliv og store verdier som innsats, hvor det åpenbart er fullstendig meningsløst å motarbeide seg selv ved å ta slike hensyn. For staten må da ressursene i stedet kanaliseres gjennom statlige eller kommersielle aktører som både kan og vil la seg integrere i en samlet strategi, side om side med militærmakten. Det er liten grunn til å tvile på at Vesten også i fremtiden vil stå overfor situasjoner ute i verden der både fornuft og samvittighet tilsier at vi bør gripe inn militært. USA og Europa vil antagelig også ha ressurser og evne til fortsatt å påvirke globale politiske forhold i større grad enn noen annen konstellasjon av nasjoner. Spørsmålet er som stilt innledningsvis i hvilken grad de vestlige liberale demokratier vil evne å bruke denne makten rasjonelt og derfor effektivt. Det forutsetter en forståelse på politisk nivå av militærmaktens begrensninger så vel som dens muligheter, og av dens kobling til andre makt- og påvirkningsmidler. Militære maktmidler må brukes komplementært til hverandre for å være effektive, mens militærmakt samlet må brukes komplementært til andre tvangs- og påvirkningsmidler innenfor rammen av en samlet grand strategy for å nå overordnede politiske mål. Det betyr blant annet at dersom vi opplyser omverdenen om hvilke militære midler vi i en gitt konflikt ikke har tenkt å benytte, eller i god tid forteller når vi kommer til å trekke oss ut igjen, reduserer vi drastisk vår egen mulighet for å vinne. Den militære betydningen av å holde motstanderen i uvisshet om slike forhold må derfor veies opp mot det politiske behovet for offentlighet rundt denne type beslutninger. Da nytter det ikke bare å si at politiske hensyn uansett må gå foran militære, så lenge dette i seg selv reduserer muligheten for å nå de politiske mål militærmakten tjener, og vi dessuten spiller med egne soldaters liv som innsats. Hvis vestlige regjeringer først bestemmer seg for å bruke makt, må vi dernest akseptere at maktbruken uansett har en menneskelig og økonomisk kostnad. Halvhjertet og derfor ineffektiv innsats av militærmakt med en humanitær begrunnelse er antagelig den minst humanitære strategi vi kan ha. Spørsmålet er derfor ikke om tap kan unngås, men derimot hvor store de antagelig vil bli og om de i så fall står i rimelig forhold til det politiske onde som skal forhindres eller fordrives. I dette inngår også behovet for å skape en bedre forståelse enn i dag av tidsperspektivet ved spesielt asymmetriske konflikter. Dersom utgangspunktet er tilstrekkelig vanskelig, som i Afghanistan, er hverken 10 eller 20 år lang tid i en slik sammenheng. Hvorvidt dette likevel er for lenge og omkostningene for store må avveies mot hvilke interesser som står på spill, og hvor viktige disse er noe som selvsagt helt og holdent er en politisk vurdering, og ikke en militær. Og endelig våre politikere må ha frimodighet til å fremføre resonnementer av denne typen nøkternt og uten omsvøp i offentligheten. Når politikere i dag uttaler seg om disse spørsmålene, skjer det ofte på en måte som røper en slags dårlig samvittighet for å gripe til militærmakt, og delvis en stor usikkerhet i omgang med maktbrukens logikk når beslutningen skal begrunnes på en tillitvekkende måte. Den berømte replikken som falt fra en norsk statsråd i forbindelse med Kosovo-konflikten om at Eg likar ikkje bomber er ingen heldig formulering når en regjering har bestemt seg for å sette hardt mot hardt, og skal overbevise opinionen om at det er nødvendig. Ingen liker bomber for deres egen del, spørsmålet er hva som er alternativet Dersom de vestlige lands befolkninger skal være villige til å bære både de menneskelige og økonomiske byrder ved fremtidige væpnede konflikter utenfor vår egen del av verden, må de forstå og akseptere både hvorfor og hvordan det skal skje. Det er ikke noe urimelig krav, og gitt at våre politikere handler ansvarlig som det er all grunn til å tro de vil gjøre kan de med riktig kommunikasjon antagelig også få støtte i opinionen for bruk av makt, når det anses helt nødvendig. Militærmakt og avskrekking i NATO etter Afghanistan Spørsmålet så langt har vært om de vestlige land evner å anvende sin fortsatt overlegne militære og økonomiske styrke rasjonelt i sine bestrebelser på å sørge for

5 at verden blir om ikke et bedre, så i hvert fall ikke et verre sted for det store flertall av dens befolkning. Erfaringene fra både Irak, Afghanistan og andre konfliktområder har ført til at den rådende stemning i NATO vel er at alliansen aldri igjen vil gi seg inn på en stabiliserings- og nasjonsbyggingsoperasjon av denne typen. «Aldri» tror jeg ikke vi skal være alt for bastante med å si, nettopp fordi det kan vise seg at alle alternativene i en gitt situasjon er enda dårligere. Men det vil nok uten tvil føre til at terskelen for et slikt engasjement vil være meget høy noen år fremover. I mellomtiden skal NATO vende tilbake til sine røtter, til avskrekking og kollektivt forsvar av alliansens kjerneområde. Der hvor de senere års engasjement out of area på mange måter har bidratt til å splitte alliansen, skal det nå legges vekt på å vekke til live igjen de konseptene, de institusjonene og den aktiviteten som i sin tid sveiset den sammen fra en egnet kommandostruktur og kapable styrker til øvelser som demonstrerer at NATO er i live og ved god helse. Men også denne oppgaven krever i dag en annen forståelse av makt, maktmidler og maktmidlenes anvendelse, fordi problemet i mellomtiden har skiftet karakter. Vi står ikke lenger overfor trusselen om en total krig, der de vestlige demokratiers eksistens ligger i vektskålen. Bruk av militærmakt fra en utenforstående stat mot et av alliansens medlemsland er bare tilnærmelsesvis sannsynlig som ledd i en form for tvangsdiplomati det vil si begrenset bruk av makt for begrensede politiske formål, rettet mot en geografisk begrenset del av alliansens område. Begrunnelsen for det er først og fremst at noe annet ville øke risikoen for eskalering til en generell europeisk krig der det ikke lenger er balanse mellom gevinst og risiko mellom målets betydning og middelets konsekvenser, sett med aggressorens øyne. Av samme årsak vil den strategiske varslingstid måtte være minimal, trolig ned til noen få døgn eller enda mindre. Men nettopp fordi maktbruken må begrenses i forhold til både styrkeinnsats, geografisk utstrekning og varighet vil intensiteten måtte være meget høy, for å oppnå den ønskede politiske effekt i det smale tidsvindu som står til rådighet. NATO vil altså fortsatt trenge en evne til å føre konvensjonell, høyintensitets krig for å avskrekke dette. Men fordi den maktbruk som skal avskrekkes likevel er grunnleggende annerledes enn under den kalde krigen vil avskrekkingsbegrepet måtte ha et annet innhold enn før det er noe annet som skal avskrekkes. Svaret er med andre ord ikke bare en nedskalert versjon av den kalde krigens kjernefysisk baserte avskrekkingsstrategi. Nå vil solidariteten bli satt på en helt annen prøve når det kan oppstå konflikter som bare berører viktige interesser for et enkelt eller noen meget få medlemsland. Derfor vil motstanderen også ønske å holde konflikten bilateral og geografisk avgrenset og nettopp derfor vil NATO måtte være opptatt av det motsatte. Sett i sammenheng med en varslingstid som kryper helt ned mot et par døgn tilsier det at kjernen i NATO s avskrekkingsevne i fremtiden vil måtte være en stående og meget hurtig deployerbar reaksjonsstyrke med kontingenter fra tilnærmet alle medlemsland. Det betyr en styrke med evne til både å reagere innenfor den sannsynlige tidsramme og til å involvere alle medlemsland på en måte som motvirker bestrebelsene på å regionalisere konflikten. Mens avskrekking under den kalde krigen innebar at alliansen måtte opprettholde meget store styrker og i tillegg støtte seg til taktiske kjernevåpen for å utbalansere sovjetisk konvensjonell overlegenhet, vil ikke avskrekking i dag forutsette samme volum og samme grad av tilnærmet styrkelikhet totalt. Avskrekkingseffekten hviler først og fremst på de uønskede politiske, økonomiske og andre konsekvenser av en omfattende konflikt i Europa, og ikke på rene militære styrkevurderinger. Sagt på en annen måte: Etter som trusselen er begrenset bruk av makt for et begrenset politisk formål, vil en kapasitet på NATOs side som er stor nok til å oppveie dette målets begrensede verdi være tilstrekkelig for å utbalansere trusselen. Av dette følger den relativt sett høyere verdi av stående, hurtig deployerbare styrker som kan settes inn umiddelbart, fremfor tilgang på mobiliserbare reserver og utholdenhet med styrker med lavere beredskap. Det er konklusjoner som peker i retning av å gjenopprette en styrke som minner om den tidligere ACE Mobile Force populært kalt NATOs brannkorps som mange vil huske fra en rekke øvelser i Norge. Utgangspunktet for en slik styrke måtte være dagens NATO Response Force, eller NRF, som imidlertid ikke er en stående styrke med et permanent hovedkvarter og øremerkede styrker. NRF er i dag et styrkeregister som fornyes hvert halvår og som sliter med kontinuerlig manglende oppfylling av styrkemålene fra medlemslandenes side. Det er en direkte kobling mellom en slik styrke og den siste forutsetningen for å avskrekke en begrenset konflikt i Europa nemlig at NATOs politiske organer har vilje og evne til å ta de nødvendige beslutninger om å sette den inn umiddelbart det foreligger indikasjoner på en væpnet konflikt. Merk at en meget vesentlig forskjell på dagens scenarier og det gamle invasjonsscenariet ligger nettopp her: Forskjellen på det gamle scenariet med en omfattende sovjetisk invasjon av Vest-Europa hvor angriperen måtte ta alliansens inngripen for gitt allerede i utgangspunktet og et begrenset angrep er at det begrensede angrepet hviler på forutsetningen om at slik allianseinngripen ikke er selvsagt, men tvert imot må unngås. Her har ikke angriperen råd til å regne feil, etter som konsekvensen av NATO-inngripen i en regional konflikt er at han får valget mellom tre muligheter, hvor alle representerer enten en ydmykende politisk retrett eller et direkte militært nederlag. Da må han velge om han vil trappe opp aksjonen og risikere en storkrig, trekke seg ut uten å ha oppnådd hensikten eller opprettholde operasjonen med opprinnelig styrke og bli forutsigbart slått eller kastet ut av en overlegen motstander. Den politiske viljen til faktisk å ta en beslutning på kort varsel om å bruke en fornyet og forsterket NATO reaksjonsstyrke avhenger som alltid av viljen i hovedstedene. Men muligheten for å få til en slik beslutning vil i høy grad bli styrket ved at den aktuelle reaksjonsstyrken faktisk finnes stående, innsatsklar og beregnet på formålet og ikke må genereres eller fylles opp i det øyeblikk det blir behov for den. En meget viktig del av rasjonalet for en slik ny stående reaksjonsstyrke er med andre ord at dens eksistens i seg selv skal påvirke en beslutning i Alliansen om å gripe inn. Baksiden av medaljen ved et fornyet avskrekkings- og kollektivt forsvarskonsept i NATOs kjerneområde i Europa er at det åpenbart forutsetter en trussel mot det samme kjerneområdet, og at den eneste aktør som kan tenkes tildelt denne rollen er Russland. Under den kalde krigen var ikke dette noe problem, for så vidt som begge parter var enige om å se på hverandre som potensielle fiender og planlegge deretter. Men i dagens situasjon ønsker NATO samtidig å være troverdige på at Russland ikke lenger er noen fiende, men derimot alliansens samarbeidspartner. Det blir derfor et visst sprik mellom på den ene siden en både politisk og militær fokusering på forsvar og kollektiv sikkerhet i Europa, og på den annen side en retorikk som innebærer at et slikt forsvar er det i fravær av en tenkelig fiende egentlig ikke bruk for. Dermed vil NATO fortsatt måtte begrunne en slik ny kapasitet med behovet for også å kunne reagere utenfor kjerneområdet, for ikke å bli beskyldt med en viss rett for sikkerhetspolitisk inkonsistens og dobbeltkommunikasjon. Den avgjørende test på seriøsiteten i ønsket om å gjenforene NATO rundt alliansens tradisjonelle rolle er derfor om en ny type reaksjonsstyrke til erstatning for NRF blir finansiert og oppfylt med styrker av medlemslandene. Er et NATO som vender tilbake til sine røtter et utslag av en gjennomtenkt sikkerhetspolitisk vurdering, ledsaget av en strategi og en styrkestruktur som i så fall gir mening, og som medlemslandene slutter opp om? Eller er det bare en retorikk mange medlemsland har benyttet som påskudd for å komme seg ut av forpliktelsene out of area, som etter hvert er blitt en politisk og økonomisk belastning, men uten derfor å ville satse de nødvendige ressurser på en ny kapasitet i Europa? Samtidig er det verd å merke seg at Europas komparative strategiske fortrinn i forhold til Russland ikke vil være militær men derimot økonomisk styrke, på tross av det tilbakeslag gjeldskrisen representerer. Russlands manglende evne til å bruke sine enorme olje- og gassinntekter til å skape vekst i andre deler av økonomien innebærer at landet vil forbli ensidig økonomisk avhengig av energieksport også etter at Vesten har arbeidet seg ut av den nåværende økonomiske krisen. Da vil det være et paradoks hvis Russland fortsetter å bruke en betydelig del av de olje- og gassinntektene som strømmer inn fra vest-europeiske land til å ruste opp militært, med det resultat at det blir nødvendig med kollektivt forsvar og avskrekking overfor den samme militære kapasiteten som vi selv har finansiert. En konsistent grand strategy overfor Russland forutsetter med andre ord at Vest-Europa ikke fører en energipolitikk som underminerer vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da må som jeg var inne på innledningsvis de ulike politikkområder harmoniseres på en måte som reflekterer en klar forståelse av den strategiske sammenhengen mellom maktbegrepets ulike dimensjoner økonomiske, militære og andre men som vi ikke har noen sterk tradisjon for. For Norge, som en stor energieksportør, åpner dette noen viktige perspektiver. Også vår strategiske stilling i nordområdene er jo karakterisert ved betydelig større økonomisk påvirkningsmulighet enn militær. For noen uker siden bragte avisene nyheten om at store amerikanske oljeselskaper nå posisjonerer seg for å være med i kampen om blokker på kontinentalsokkelen i Barentshavet. Det skjer i en tid hvor vi ellers er meget bekymret for dalende amerikansk interesse for både nordområdene og Europa generelt, med en større andel av en totalt sett redusert militær styrke rettet mot Stillehavet og Sørøst-Asia. Da bør vi se at det kan bli et vel så viktig virkemiddel for å holde på amerikansk interesse at vi sørger for at Exxon Mobil, Chevron eller Conoco Phillips er til stede i Barentshavet som at US Navy og US Marines øver i Norge fra tid til annen. Vi berørte tidligere at studiet av strategi ofte minner oss om de lange linjer i historien, og viste i den forbindelse til Thukydides og hans innledning til Peloponneserkrigen. Et annet sted i samme verk omtaler han den diskursen som er blitt berømt i statsvitenskapen som den meliske dialog - altså samtalen mellom utsendingene fra Athen og representantene fra øystaten Melos. Athenerne forlangte at Melos, som i utgangspunktet var alliert med Sparta, skulle slutte seg til det athenske forbundet. Forhandlerne fra Melos bestred athenernes rett til å forlange noe slikt, og dette utløste athenernes berømte svar:...siden dere vet like godt som oss at rett, slik denne verden nå en gang er, bare er et spørsmål mellom jevnbyrdige makter, mens den sterke gjør slik han kan og den svake lider slik han må» Maktmidlene har nok endret seg i løpet av to og et halvt tusen år, men konsekvensene av ikke å forstå hva som konstituerer styrke og hvordan den må brukes kan være like skjebnesvangre i dag som den gang. Jeg avslutter derfor der jeg begynte med å stille det spørsmålet som står som overskrift for artikkelen: Har vi i dag denne innsikten, og evner Vesten å komme frem til rasjonelle grand strategies for bruk av makt militær, økonomisk eller annen? Bare fremtiden vil kunne gi oss svar på det. Men det betyr at det først og fremst er våre politiske ledere på aller øverste nivå de som har ansvaret for både å legge en overgripende nasjonal strategi, skape politisk oppslutning om den og i siste instans gjennomføre den som i fremtiden står overfor den største utfordringen. 1 Akronymet CORE for counter-regime er opprinnelig lansert av forsker Anders Kjølberg ved FFI

6 Artikkel vedr Luftforsvarets omstilling 8/10-12 Fornyelse av Luftforsvaret - en fremtidsrettet og nødvendig endring Linn Therese Johansen. Stipendiat ved LJSK. Luftforsvaret er fremdeles i en tidlig fase av i omstillingsprosessen, og planen for hvordan GIL skal gjennomføre endringene er foreløpig ikke ferdig utarbeidet. GIL skal fremlegge Luftforsvarets omstillingsplan for Forsvarssjefen primo november Det jobbes derfor intens med analyse- og planarbeidet på alle nivåer i disse dager. - Det som konkret foregår nå, er at skole- og luftvingsjefene, sjefene for inspektoratene samt avdelingssjefene i Luftforsvarsstaben, har fått føringer for oppdrag som skal iverksettes allerede inneværende år. For luftvingsjefene innebærer dette i hovedsak utarbeidelse av planer for hvordan stasjoner skal avvikles samt hvordan personell og utstyr skal mottas ved enheter som skal videreutvikles, forklarer generalinspektøren. Sjefene skal presentere sine analyser under GILs ledergruppemøte ultimo oktober, slik at GIL kan sette sammen de planene som da foreligger til en overordnet plan som skal fremføres for Forsvarssjefen noen dager senere. Det er et kompleks og sammensatt arbeid Luftforsvaret står overfor, og svært mange aktører i Forsvaret berøres av omstillingen. Derfor har arbeidet høyeste prioritet i Luftforsvaret om dagen. - Vi er i full gang med omstillingsarbeidet parallelt med normal drift, herunder styrkeproduksjon og operative leveranser i inn- og utland. Det å konsentrere seg om arbeidsoppgavene samtidig som man vet at virksomheten skal flyttes til et annet sted, bare ikke nøyaktig når, forstår jeg skaper usikkerhet hos den enkelte. Jeg skjønner det, fordi, samtidig som jeg leder Luftforsvarets omstilling, skal jeg selv omstille. Dette merkes på kroppen, og det krever enda mer av meg som offiser ikke minst som øverste sjef, innrømmer GIL. Luftforsvaret er i en situasjon hvor nytt materiell innfases og ny infrastruktur bygges i en periode hvor resten av verden gjør store kutt i forsvarsbevilgningene. Denne moderniseringen fører Luftforsvaret i retning av å bli verdens mest moderne luftforsvar. Dog, materiell alene vil ikke oppnå dette. Det er helt avgjørende for en vellykket modernisering at Luftforsvarets personell blir med på endringene organisasjonen nå står overfor. - Det er menneskene og deres innsats som skaper resultater. Det har jeg sett i hverdagen og i alle operasjoner vi har deltatt i. En av mine største utfordringer nå er å finne løsninger for hvordan jeg kan beholde så mange som mulig fremover. Jeg ønsker at Luftforsvaret skal være en attraktiv arbeidsplass for alle, også for de som vet at stasjonen de nå jobber ved skal legges ned. Vi har foreløpig ikke kommet langt nok i planleggingen til at jeg kan gi lovnader om hvilke tiltak som vil tas i bruk. Dog kan jeg bekrefte at det finnes tiltak som kan bli benyttet for å imøtekomme personellets ulike behov. Det er imidlertid viktig å tilpasse bruken av tiltak til den enkelte, understreker Hannestad. GIL mener det er viktig å være klar over at de vedtatte endringene er helt nødvendige å gjennomføre for at Luftforsvaret skal være i stand til å drifte de nye systemene som innføres. - Samtidig som vi står overfor store utfordringer, må vi ikke glemme at fremtidens Luftforsvar blir en svært spennende arbeidsplass. Jeg håper så inderlig at de som jobber i Luftforsvaret i dag har lyst til å bli med på utviklingen, og levere luftmakt i verdensklasse også i fremtiden, poengterer GIL. Han beskriver videre at omstillingen vil gi en reell bedring i operativ evne blant annet som følge av nye kampfly og etableringen av et nasjonalt luftoperasjonssenter. Det er besluttet at Luftforsvarets øverste ledelse skal flyttes fra Rygge til Reitan, og være etablert innen 1. august 2017, men dette skal skje i to faser. Den første fasen - trinn 1 - innebærer at GIL, med tilpasset stab, allerede skal være etablert på Reitan Generalmajor Finn Kristian Hannestad innen 1. august Dette betyr at GIL og deler av Luftforsvarets ledelse er de første som foretar flytting som følger av omstillingen i Luftforsvaret. - Jeg har allerede formidlet til Luftforsvarsstaben og inspektoratene at jeg skal lede Luftforsvaret fra Reitan-kontoret mitt, sammen med min tilpassede stab, når vi leser 1. august 2014, poengterer GIL. Nøyaktig hvordan den nye staben vil se ut, er for tidlig å si noe om, da dette analysearbeidet nylig har startet. - Det viktige blir å ta med tilstrekkelige stillinger for å være i stand til å dekke de oppgavene ledelsen skal være i stand til å løse under omstillingen, parallelt med øvrig styrkeproduksjon og operativ aktivitet, forklarer generalinspektøren. Noe som hittil kanskje ikke har kommet tydelig nok frem, er at GIL er fullstendig avhengig av andre aktører for å kunne gjennomføre endringene han er pålagt. Selv om GIL eksempelvis har satt innflyttingsdatoen for når han skal være på plass ved Reitan, fordrer dette blant annet at han har lokaler å flytte inn i. Et mer kompleks bilde av avhengighetsfaktorer presenterer seg når man tenker på hva som skal til for at Ørland skal ferdigstilles som fremtidig kampbase. For å være i stand til å motta luftvern, baseforsvar og jagerflyskvadronene, må infrastrukturen være tilpasset dette. I det planarbeidet må man blant annet koordinere med Kampflyprogrammet, Forsvarsbygg, Forsvarets logistikkorganisasjon, Cyberforsvaret, Heimevernet og Fellesoperativt ho- vedkvarter. I tillegg bli det interne samarbeidet mellom luftvinger og inspektorater enormt viktig. -Å få hele Luftforsvarets organisasjon til å trekke i samme retning, er selvsagt en forutsetning for suksess, men det er også viktig at de andre aktørene går i takt med oss fremover. Forsvarssjefen har derfor gitt ordre til de aktuelle DIF-sjefene om å støtte GIL i arbeidet med Luftforsvarets omstilling. Det er vesentlig at planene er koordinert med Luftforsvaret, fordi mange prosjekter og planer griper inn i hverandre, understreker GIL. I tillegg til alle aktørene som har direkte befatning med Forsvaret, spiller det sivile samfunnet også en viktig rolle når Luftforsvaret omstiller, spesielt der hvor dagens stasjoner tilføres nytt personell. For at Luftforsvaret skal kunne tilby sine ansatte gode arbeidsvilkår, er det viktig at kommunene er med på krafttakene. Stian har vist seg som en særs engasjert kadett og var med oss til Roma i september. Han bor i egen leilighet på Carl Berners plass i Oslo og er opptatt med skolearbeid og trening hver dag. Stian vil gjerne bidra til å gjøre hverdagen til kadettene best mulig og dersom det skulle være noe man lurer på er det bare å spørre ham;) Stian er en allsidig type som alltid takker ja til en utfordring. Spør ham gjerne om krigsskolenes kadettforum (KSKF) og andre KOL-ting du måtte lure på. Da GIL gjennomførte det første møtet med sin nye ledergruppe medio september, hadde ledergruppen samtidig samtaler med Formannskapet i Trondheim kommune. Her kunne GILs ledergruppe fremlegge de behov som har meldt seg i forbindelse med etableringen av Luftforsvarets nye kampbase på Ørland; en etablering som med sikkerhet vil føre til et økt behov for blant annet samferdsel og kommunale tjenester i regionen. - Jeg må si jeg ble positivt overrasket over hvor langt Formannskapet i Trondheim har kommet i sin planlegging, spesielt hva samferdsel angår, for Fosen- og Trondheimsregionen. I dialogen vi hadde, presenterte de blant annet konkrete forslag omhandlende økt hurtigbåtskapasitet, utbedret fergetilbud samt egen flyfaglinje på Fosen videregående skole, forteller GIL, og sier det er betryggende å vite at også kommunale instanser tar ansvar for konsekvensene av økt forsvarsaktivitet i området. Kadettkontakt ved Hærens Krigsskole på Linderud Navn: Stian Jørgensen Grad: Kadett/Fenrik Stian er kadett ved Hærens krigsskole/ operativ linje. Militær bakgrunn: Stormsoldat ved Kampeskadronen på Rena Grenader i Telemark Bataljon (medic) KS Gjennomgående Tre runder i Afghanistan (2007 og 2010) Omstillingsarbeidet pågår altså for fullt i Luftforsvaret, og arbeidstakerorganisasjonene og verneorganisasjonene deltar allerede i prosessen i henhold til gjeldende lover, bestemmelser og avtaler. De er også blitt invitert til å delta i Luftforsvarets eget omstillingsforum internt, for å gjøre diskusjonen og planprosessen så god som mulig. Luftforsvarets omstillingskoordinator, oberst Ingard Moe, ledet omstillingsforumets første møte tirsdag 2.oktober 2012, og ble fortalt at møtet skaper en nyttig arena for organisasjonene til å følge utviklingen samt komme med innspill til prosessen videre. Luftforsvarets partssammensatte omstillingsforum vil gjennomføre møter to ganger i måneden fremover. GIL understreker at Luftforsvaret vil bli en enormt spennende arbeidsplass også i fremtiden. - Vi er avhengige av høy kompetanse på alle nivåer i alt vi foretar oss. Derfor er det viktig for meg å prioritere arbeidet som vil være med på å skape forutsigbarhet for den enkelte, poengterer GIL, og forsikrer at nettopp dette arbeidet pågår i disse dager. Sivil bakgrunn: Grunnkurs elektro ved St.Hallvard vgs Vk1 dataelektronikk ved St.Hallvard vgs Allmennfaglig påbygning ved Lier vgs

7 Lø Forsvarets Personellservice NYHET! Utvidet kreditt ved kjøp av uniformer! Du får nå 10 måneders rentefri kreditt ved kjøp av uniformer hos FUNIF. Vi kan også tilby inntil 24 måneders kreditt med gunstig rente for kjøp over kr ,-. Se vår hjemmeside for vilkår og mer informasjon. KONGSBERG - a leading supplier of advanced defence systems Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems Esso MasterCard Forsvarets Personellservice (logo øverst i annonsen) Kunne vi bruke et høstbilde? I fokus: Esso Nå 50 øre i rabatt! Vi minner om vårt gode tilbud på Esso MasterCard med 50 øre pr. liter på drivstoff! Se vår hjemmeside for mer informasjon og søknad. FP LÅN FP Lån til bolig/fritidsbolig 80% av lånetakst nedbetaling inntil 25 år meget Forsvarets Personellservice har alltid gode tilbud til sine medlemmer, se vår hjemmeside eller ta kontakt på tlf eller mail fp@fp.no gunstig rente! WORLD CLASS through people, technology and dedication FP usikrede forbrukslån inntil kr , uten noen form for gebyrer. Kan nedbetales over 10 år. KONTOKREDITT Kr , Raskt og enkelt (for de som er i tjeneste og har nettbank) SPARING Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: Fax: office.kda@kongsberg.com

8 MELD DEG INN I KOL Kjenner du dine ansattfordeler? Først og fremst Klipp ut hele siden - fyll ut - postlegg. (evt. fax scann og send e-post til kol@kol.no) KOL har mye å tilby - alltid rask og pålitelig medlemsassistanse prøv oss! - en organisasjon som tør å tenke nytt - kort avstand mellom medlemmet og sekretariatet NAVN: ADRESSE: POSTNR./STED: FØDSELSDATO/ÅR: TLF: PRIVAT E-POST: - konsekvent fokus på yrkesoffiseren og de med langtidsutdanning Arb.sted/avdeling: Men også UTDANNELSE: KS MASTER VOU ANNET SKOLE: - forsikringsavtale med Gjensidige - gjelder også i utlandet - bankavtale med DNB - juridisk bistand hos Kulblik og Sagen Eriksen DA - flere gunstige medlemsavtaler Ta kontakt med sekretariatet for informasjon og kontakt opp mot våre samarbeidspartnere. PERS.KATEGORI: YRKES. AVD.BEF. NÅVÆRENDE MEDL. AV: NOF SIVIL ANNET: BFO UTMELDING GJØRES AV: KOL MEG MELDING TIL KOL: DATO/UNDERSKRIFT: ANNET: Til deg som er ansatt i KOL KOL har en samarbeidsavtale med DNB som gir deg som ansatt enkel tilgang til økonomisk rådgivning og gunstige betingelser. Les mer på KOL sitt eget intranett, der finner du en egen nettfilial med tilbudet ditt. Du kan også komme innom et DNB-kontor i åpningstiden eller du kan ringe oss på hele døgnet, alle dager. Oppgi at du er ansatt i KOL når du kontakter oss. Velkommen til en hyggelig prat. KOL Svarsending OSLO

9 H * K Reklamebyrå 0412 Alltid Krigsskoleutdannende offiserers landsforening nytenkende analytisk beslutningsdyktig KONGSBERG - a leading supplier of advanced defence systems Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems Survivable Precision Strike Sautonomous Target Recognition Internal Carriage on F-35 For medlemmer i KOL: 3 % sparerente fra første krone Cresco Unique kan brukes både som sparekonto og kredittkonto, alt etter behov. Uavhengig av hvordan du bruker kontoen, er vilkårene blant de beste i markedet: 3 % sparerente fra første krone Gebyrfri nettbank Ingen krav til minstebeløp Gebyrfrie varekjøp over hele verden Ingen begrensning i antall uttak Kredittreserve på inntil kr WORLD CLASS through people, technology and dedication Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: Fax: office.kda@kongsberg.com Henrik Ibsens gate Oslo tlf: fax: epost militær: kol kontakt epost sivil: kol@kol.no Søk på Kundeservice Nominell kredittrente 10,65 % årlig. Eff. rentere 19,3 % ,- o/ 12 mnd. totalt et produkt fra DNB Bank ASA