SYRIA. Hvert minutt drives en ny familie på flukt. TEMA: FRANCESCA BORRI Rapport fra Aleppo. SLÅR ALARM Flyktningkrise i nabolandene

Transkript

1 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2014 KR. 79 ISSN RETUR UKE SYRIA Hvert minutt drives en ny familie på flukt. TEMA: FRANCESCA BORRI Rapport fra Aleppo SLÅR ALARM Flyktningkrise i nabolandene LIVSFARLIG FLUKT Risikerer livet på vei til Europa BARNA RAMMES Syria er verdens verste land for barn på flukt

2 På flukt Kluge og Flyktninghjelpen har inngått et samarbeid for å hjelpe mennesker på flukt med nødvendig juridisk veiledning og gode råd. Det vi vanligvis tar for gitt, er ofte en kaotisk virkelighet for en flyktning. Hva skjer med tap av papirer, identitet, forlatt eiendom, sivile rettigheter, økonomi og sosiale rettigheter når du er fordrevet på grunn av krig eller naturkatastrofer? Disse viktige spørsmålene er en del av Flyktninghjelpens dagsorden, i tillegg til å gi folk utdannelse og mat. Flyktninghjelpens juridiske virksomhet er omfattende. Kluge kan bidra med å styrke den juridiske kompetansen ved å være en aktiv bidragsyter og samarbeidspartner. Felles innsats For Kluge betyr det ny innsikt og utvikling innenfor områder som menneskerettigheter og humanitært arbeid. For Flyktninghjelpen betyr det at organisasjonen får tilført ny ekspertise og bredere juridisk kunnskap. Samarbeidet er med andre ord en vinn-vinn-situasjon der medarbeidere i begge leire ivrer etter å bidra. Vi i Kluge ønsker å ta vårt samfunnsansvar på alvor, og det er viktig for oss å gjøre noe mer. Vi vil bruke faget vårt i det godes tjeneste. Flyktninghjelpen er slik sett en gave å få samarbeide med. Kluge er et av Norges ledende og mest fremgangsrike advokatfirmaer og har kontorer i Stavanger, Oslo og Bergen. Våre mer enn 100 advokater har tung faglig kompetanse innenfor de sentrale forretningsområdene i næringslivet. Kluges klienter er i første rekke store og mellomstore private næringslivsbedrifter. I tillegg bistår vi offentlige etater på en rekke oppdrag. Stavanger: stavanger@kluge.no Oslo: oslo@kluge.no Bergen: bergen@kluge.no Innhold 0214 PERSPEKTIV ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN SYRIA-KRISEN Syrias naboland har tatt i mot over tre millioner syriske flyktninger. Gjestfriheten har vært stor, men nå krever myndighetene i nabolandene at resten av verden tar større ansvar. NIGERIA De vel 270 skolejenter som ble kidnappet i Borno-provinsen nord i Nigeria i midten av april fikk stor oppmerksomhet. Mindre kjent er det at over tre millioner nigerianere er på flukt i eget land. PROFILEN Som utsending for Nansen-initiativet reiser Walter Kälin verden rundt og snakker på vegne av alle som er fordrevet av naturkatastrofer og klimaendringer. NY KLIMA-RAPPORT På Afrikas horn står tusenvis av mennesker i fare for å bli drevet på flukt fra sine hjem på grunn av hyppigere forekomst av ekstremvær. GUATEMALA I Guatemala blir unge jenter ofre for brutal vold. Overgrepene er økende, og hvert år blir tusenvis av mindreårige jenter gravid som følge av voldtekt. BÅTFLYKTNINGER 700 flyktninger ble funnet omkommet i forsøk på å ta seg sjøveien til Europa i Et ukjent antall endte sine dager på Middelhavets kirkegård. 10 RAPPORT FRA ALEPPO Den italienske frilansjournalisten Francesca Borri har dekket borgerkrigen i Syria siden starten for over tre år siden. I denne rapporten tegner hun et hjerteskjærende bilde av Aleppo, Syrias største by, som nå ligger i ruiner. Foto: Francesca Borri 0 3

3 Leder DUGNAD FOR SYRIA n Krigen i Syria er gått inn i sitt fjerde år. Så langt har over mistet livet, av disse er sivile. Mer enn 6,5 millioner er på flukt inne i det krigsherjede landet, og over ni millioner mennesker har behov for nødhjelp inne i Syria. Mange av disse er blitt gisler for de krigførende partene, som hindrer hjelpesendinger å nå frem. Slik brukes nødhjelp som våpen. I februar vedtok FN Sikkerhetsråd Resolusjon 2139, som krevde fritt leide for hjelpeorganisasjonene. Så langt har ingen av de stridende partene vært villige til å etterkomme kravet. Halvparten av befolkningen er drevet på flukt. Fattige naboland har tatt imot over tre millioner flyktninger. Hvert minutt drives en ny syrisk familie på flukt. I mai slo UNHCR og nabolandene alarm: Smertegrensen er nådd. De klarer ikke lenger på egenhånd å ta vare på det store og økende antallet flyktninger. n I en protest mot den manglende hjelpen til syriske flyktninger satte firebarnsmoren Miriam i mars fyr på seg selv utenfor FNs nødhjelpskontor i Libyas hovedstad Tripoli. 70 prosent av kroppen hennes ble forbrent, men hun overlevde. Stadig flere desperate syriske flyktninger er villige til å risikere livet. Minst 700 flyktninger druknet i forsøket på å ta seg sjøveien til Europa i fjor, mange av disse var syrere. land til å ta imot flyktningene fra Syria. Så langt har EU-landene kun forpliktet seg til å ta imot om lag syriske flyktninger. 18 medlemsland har sagt nei til gjenbosetting. I Norge fortsetter debatten om vi skal si ja til flere enn de vi har forpliktet oss til. Dette står i grel kontrast til den viljen og evnen europeiske land hadde til å løse flyktningkrisen etter Den andre verdenskrig. I løpet av fire år klarte vi å gjenbosette over én million flyktninger. n Den syriske flyktningkrisen er av en slik størrelse og alvorlighet at den krever en internasjonal ekstraordinær innsats en dugnad. EU-landene og andre land kan gjøre dette gjennom omfattende gjenbosettingsprogrammer og å lette mulighetene for å søke om asyl og familiegjenforening. En bedre byrdefordeling innebærer også økt støtte til Syrias naboland. Samtidig må vi ikke glemme den humanitære krisen. Vi kan ikke tillate at nødhjelp brukes som våpen av de stridende partene inne i Syria, og vi må øke den totale humanitære innsatsen. Det er viktig å minne om at det ikke finnes noen humanitær løsning på krisen kun politisk. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo Artikler i Perspektiv uttrykker ikke nødvendigvis Flyktninghjelpens synspunkter. Ansvarlig redaktør Harrit K. Rudd Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Redaksjon Richard Skretteberg Harriet Rudd Anna Tresse Ragnhild Holmås Distribusjonsansvarlig: Naweed Ahmed naweed.ahmed@nrc.no Annonsesalg Tove Gundersen Tlf Design Teft Design as Trykk PRINTALL Opplag Forsidefoto: istock For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik rolf.vestvik@nrc.no Perspektiv er trykket på miljøvennlig papir hos et svanemerket trykkeri. Miljømerket n Til tross for at FNs høykommissær (UN- HCR) i fjor fastslo at de aller fleste asylsøkende syrere oppfyller kravet om flyktningstatus i tråd med FNs flyktningkonvensjon, er det nesten umulig for disse å nå Europa på lovlig vis. Så langt har færre enn syriske flyktninger søkt asyl i Europa. n UNHCRs beskjedene mål om å gjenbosette så få som syriske flyktninger gjenspeiler også den manglende viljen hos andre n n En bedre byrdefordeling innebærer også økt støtte til Syrias naboland Trykksak 0 4 PERSPEKTIV NR

4 Kronikk BENDIK SØRVIG er regional seniorrådgiver for Midtøsten i Flyktninghjelpen SYRERE: OFRE FOR KRIG OG INTERNASJONAL UNFALLENHET ver time, hver dag, tvinges H syrere til å forlate sine hjem for å søke tilflukt i tryggere omgivelser. Over ni millioner mennesker, nesten halvparten av Syrias befolkning, er allerede drevet på flukt. Tallet på fordrevne er kanskje den indikatoren som enklest oppsummerer omfanget av syrernes sårbarhet, tap og lidelser. Spørsmålet som tvinger seg på tre år inn i krisen er hvorfor dette tøylesløse blodbadet får fortsette. Og - i mangel på en løsning - hvorfor gjøres ikke mer for å hjelpe? For syrere i nød er det umulig å forstå. Flyktninghjelpen gir omfattende nødhjelp både inne i Syria og i nabolandene Libanon, Jordan og Irak, som har tatt imot nærmere tre millioner flyktninger. Vi vet at hjelpen kommer frem og at det nytter, men frustrasjonen og fortvilelsen er stor over at ikke mer livsviktig hjelp når frem til de som trenger det inne i Syria. Om lag 3,5 millioner syrere lever i dag i områder definert som vanskelig tilgjengelige. HUMANITÆRE BEHOV NEGLISJERES Utfordringene med å bistå sivilbefolkningen inne i Syria henger sammen med trenering og manglende respekt for sivilbefolkningen blant de krigførende partene. Dette skjer mot et bakteppe av dype motsetninger i FNs Sikkerhetsråd, hvor humanitære hensyn må vike for særinteresser og kjepphester. Nødhjelpen som når Syria i dag kommer inn gjennom to kanaler. Storparten av hjelpen importeres i regi av FN-systemet. Verdens Matvareprogram, Verdens Helseorganisasjon, FNs Høykommissær for Flyktninger, og flere andre FN-organisasjoner er alle til stede i Damaskus. Det er også en håndfull utenlandske NGOer som har myndighetenes tillatelse til å operere i landet. På bakken er det syriske Røde Halvmåne og lokale nettverk som får hjelpen frem til sivilbefolkningen på vegne av de internasjonale partnerne i Damaskus. Den andre kanalen er hjelpen som ikke er sanksjonert av regimet og som føres inn via naboland til områder utenfor dets kontroll. Denne hjelpen organiseres av internasjonale så vel som lokale nødhjelpsaktører. Også her er det ofte lokale partnere som sørger for at hjelpen kommer frem på den syriske siden av grensen. NØDHJELP SOM VÅPEN Grunnen til denne todelingen er de strenge restriksjonene som regimet pålegger den humanitære responsen fra Damaskus og som blant annet gir seg utslag i at mange områder under kontroll av opposisjonsgrupper er mer eller mindre avskåret fra livsnødvendig hjelp som mat, medisiner og tilgang til rent vann. Dette er en bevisst politikk og en del av krigsstrategien. Resultatet er at folk tvinges til å søke tilflukt og hjelp i de regjeringskontrollerte områdene. Og dyp nød hos mange av de som blir værende. FN og utenlandske NGO-er forsøker jevnlig å forhandle om tilgang til disse områdene, men ofte uten hell. Også den ikke-sanksjonerte hjelpen over grensene, som lettere kan nå noen av de mest utsatte områdene, støter på en rekke hindringer. Kamphandlinger, kidnappinger og trusler gjør sikkerhetssituasjonen for hjelpearbeiderne ekstremt vanskelig. Her må adgang for nødhjelp forhandles frem med en rekke væpnede opprørsgrupper. GIR BLAFFEN I FN I nabolandene møter hjelpeorganisasjonene i tillegg byråkratiske og praktiske hindringer som bidrar til at denne kanalen inn til den syriske sivilbefolkningen ikke utnyttes til fulle. Dette er for øvrig land som allerede har tatt på seg en enorm byrde ved å ta i mot til sammen tre millioner flyktninger. I februar klarte FNs Sikkerhetsråd endelig å enes om resolusjon 2139 som krever at det syriske regimet og nabolandene åpner for uhindret tilgang til sivilbefolkningen. Hjelpeorganisasjoner, så n n Livsviktig hjelp når frem til syrere i nød hver dag, i stor skala, og på tross av alle hindringene. vel som FN, konkluderer imidlertid med at resolusjonen ikke etterleves. Sikkerhetsrådet fremstår igjen splittet og handlingslammet, uten definerte sanksjonsmidler mot de som hindrer hjelpen. Det er viktig å minne om at livsviktig hjelp når frem til syrere i nød hver dag, i stor skala, og på tross av alle hindringene. Alle kan være med på å sikre denne livslinjen inn til Syria, ved å gi penger og engasjere seg. Det er ingen grunn til at den bunnløse kynismen i krigen mot Syrias befolkning og den internasjonale unnfallenheten skal inspirere til avmakt. Snarere tvert i mot. n 0 6 PERSPEKTIV NR

5 Brennpunkt IRAN I en potensielt viktig avtale har Iran gått med på å imøtekomme flere av IAEAs tiltak i den pågående granskingen av landets atomprogram. Granskingen anses som sentral for å løse konflikten rundt atomprogrammet. UKRAINA Ustabilitet dannet bakteppet idet ukrainerne valgte en ny president 25. mai. Retorikken fra alle sider hardner, og det råder stadig mer usikkerhet rundt fremtiden til landets grenser SYRIA: Påstander om giftgass SØR-SUDAN: Skjør våpenvile NIGERIA: Militante islamister på fremmarsj IRAK: Vold etter valg NIGERIA Militante islamister på fremmarsj Foto: NTB/Scanpix SYRIA Påstander om giftgass En mann beskytter ansiktet fra en flammende bygning som nettopp har blitt bombet, angivelig av pro-assad-styrker i Aleppo. Volden fortsetter i styrke, og en ny syrisk familie blir tvunget på flukt hvert eneste minutt. Det syriske regimet overgir nå de gjenværende lagrene av kjemiske våpen, som avtalt med FN, ifølge Pentagon. Tross dette øker antallet rapporter om at regimet benytter seg av giftgassbomber i områder som domineres av opprørere. Ifølge Reuters vurderer Organisasjonen for Forbud mot Kjemiske Våpen (OPCW) å sende inn observatører for å samle inn fakta om de påståtte gassangrepene. SØR-SUDAN Skjør våpenhvile En soldat i Sør-Sudans Demokratiske Armé (SSDM/A) står i giv akt i Gumuruk. I mai signerte armeen en fredsavtale med landets regjering, som også ble enig om en våpenhvile med opprørsleder Riek Machar. På tross av dette viser volden få tegn på å opphøre. Dette er andre gang en våpenhvile blir brutt i den seks måneder lange konflikten. FN advarer om at hele fire millioner mennesker, tilsvarende en tredjedel av Sør-Sudans befolkning, står i fare for å sulte hvis ikke volden avtar. Allerede har 1,3 millioner mennesker blitt fordrevet. Foto: NTB/Scanpix Foto: NTB/Scanpix IRAK Vold etter valg En gruppe irakere inspiserer utbrente biler etter en dødelig bilbombe i et shia-distrikt i Bagdad, ett i en serie angrep som har rammet hovedstaden siden valget i april. Parlamentsvalget resulterte i seier for sittende statsminister Maliki, som nå begir seg ut på den vanskelige oppgaven med å forme en regjering som det splittede parlamentet kan godkjenne. Maliki, en shiamuslim, anklages av sine motstandere for indirekte å oppildne til vold gjennom sin politikk mot sunni-minoriteten. Ingen gruppe har hittil tatt ansvar for bilbombene, men sunni-opprørere er kjent for å aksjonere mot shiamuslimer. Røyken stiger fra et bombeangrep som drepte minst 118 mennesker på en bussterminal i Jos den 20. mai. Den militante islamistgruppen Boko Haram antas å stå bak angrepet, som er ett i en rekke angrep begått av gruppen den siste tiden. Bombingen kan indikere at Boko Haram nå opererer utenfor sitt kjerneområde i nordvestlige Nigeria. Gruppen skapte overskrifter verden over da de i april kidnappet over 270 skolejenter, som ennå ikke har kommet til rette. Storbritannia, USA og Frankrike har lovet å hjelpe med å frigi jentene. Nigerias president Goodluck Jonathan har erklært økt innsats mot opprørerne. Foto: NTB/Scanpix 0 8 PERSPEKTIV NR

6 SYRIA-KRIGEN Du dør i Aleppo. Ingenting annet. Du venter og dør. Den italienske frilansjournalisten FRANCESCA BORRI (33) har dekket borgerkrigen i Syria siden starten for over tre år siden. I denne rapporten tegner hun et hjerteskjærende bilde av Aleppo, Syrias største by som nå ligger i ruiner. TEKST OG FOTO: Francesca Borri 1 0 PERSPEKTIV NR

7 Fakta Syria TYRKIA JORDAN IRAK SAUDI ARABIA HOVEDSTAD: Damaskus AREAL: km 2 ETNISKE GRUPPER: De største gruppene er arabere, kurdere og armenere RELIGIØSE GRUPPER: Muslimer 87%, kristne 10%, drusere 3% og mindre antall jøder GEOGRAFI: Grenser til Tyrkia, Irak, Libanon, Jordan, Israel og Middelhavet. INNBYGGERE: 22 millioner Siden opprørerne i Den frie syriske hæren (FSA) startet motstandskampen i august 2012 har kampene rast uavbrutt her i Aleppo. Daglige bombetokter fra luften har lagt byen i ruiner. Det eneste luftvernet er dårlig vær værgudene er de eneste som holder jagerflyene og helikoptrene på bakken. De siste månedene har flere journalister fortalt historier om en by i ruiner. Vi har skrevet om stormer av splintbomber, gater dekket av søppel, snikskyttere, missiler og skyting fra tanks. Vi har fortalt historier om en by vansiret av tyfus og parasittsykdommer. Vi har fortalt historier om utsulting og avmagrede barn, som får oss til å tenke på tidligere sultkatastrofer i Etiopia og Somalia. Barn som drikker regnvann og spiser gress til middag. Elver med flytende lik. Vi har sett lemlestede kropper, avrevne hoder og hender og biter av hodeskaller, halshuggede aktivister og henrettede femtenåringer. Vi har skrevet om sykehus som blir bombet, operasjoner utført med kjøkkenkniver, der det beste smertestillende man kan håpe på er et stryk på kinnet fra en sykepleier. HER DØR DU UTEN FORVARSEL bekreftede drepte, men anslagene er så høye som De siste månedene har vi gjengitt grusomheten, brutaliteten og villskapen samt sorgen. Nå har vi brukt hele vokabularet. Vi har sluppet opp for adjektiver. Beklager, men vi strekker ikke helt til i beskrivelsene av krigen. KAMP OM HVERT KVARTAL: En stund var Aleppo kontrollert av opprørere. Siden oktober i fjor har president Bashar al-assads regime vært på fremmarsj. I dag kontrollerer Assad rundt en tredjedel av byen, opprørerne resten. Skjønt, de er splittet. Gruppen Den islamske stat i Irak og Syria (ISIS) kjemper nå mot andre islamistgrupper. Foto: Privat I Aleppo er det i dag kun én front: himmelen. Her dør du uten forvarsel. Et smell fra ingensteds. Et ildbluss. Et vindkast og luften som blir skåldende varm av flammer, blod, splinter og støv. Når skrikene stilner er det bare disse fillene av kjøtt, disse barna av kull. Det finnes ikke noe ly og bygningene har ikke kjellere, ingenting. Opprørere, bedrøvelig utstyrt av Saudi Arabia og Qatar, har kun disse gamle rustne russiske maskingeværene, doshka. Mot jagerfly er de like kraftfulle som en ertepistol. Plutselig, så dør du; så enkelt er det. Folk graver med hendene. Det finnes ingen bulldosere eller gravemaskiner. Det er lenge siden man gikk tom for drivstoff og ingen husker sist de hadde strømforsyning. Folk graver i det svake lyset fra mobiltelefoner, fra lightere, mens likene i ruinene stirrer på deg med tomme blikk. 9 MIL LANG FRONTLINJE Aleppo er omgitt av en ni mil lang frontlinje. Før president Bashar al-assads motoffensiv begynte i desember, var det mulig å ta seg inn i byen fra blant annet industriområdet Sheik Najjar. Da hadde opprørerne full kontroll over området og hovedkvarteret til Revolusjonsrådet lå også her. Den nye provisoriske administrasjonen i Aleppo var optimistisk i gang med å fikse rør, gjenåpne skoler og til og med plante trær. Forsøker du å ta deg inn i byen samme vei i dag risikerer du å havne i kryssild mellom opprørere og regjeringssoldater. Overlever du det, er det tønnebombene som venter. Dette er tønner fylt med olje og eksplosiver som slippes fra helikopter. To, tre og fire om gangen. De regner ned i dusinvis, hver dag, hver natt, hver time, overalt. Også soldater fra regjeringshæren rammes av tønnebombene. Ingen skiller mellom sivile og stridende. Den eneste forskjellen er at frontlinjen blir truffet av mer presise våpen. Vanligvis er opprørere og lojalister så nære hverandre at de utveksler ild, mens de banner til hverandre. Vi fortsetter å kalle det Aleppo, men dette er Dresden nå. Mil etter mil Aleppo eksisterer ikke lenger. Byen forsvinner litt dag for dag. LAGT I GRUS: Aleppo var før krigen Syrias næringslivssentrum og største by. I dag ligger store deler av byen i grus, og sivilbefolkningen må hver dag leve med lyden av eksplosjoner flere ganger i timen. Mange sivile er også drept og såret, ikke minst etter at regjeringen begynte å bruke såkalte tønnebomber mot tett befolkede områder. n n Tidligere kom jagerflyene med sin dødelige last to til tre ganger i uken. De bombet og forsvant. Nå virvler helikoptrene der oppe og de bomber uavbrutt. Plutselig dør du. HAR IKKE PENGER TIL FLUKTEN Men byen er ikke så tom for folk som den kan virke. Mange er fortsatt igjen blant ruinene. De som er igjen har ingen mulighet til å komme seg bort. Som sjåføren min påpeker, «å bli flyktning er en luksus ikke alle har råd til». Han har ikke de 150 dollarene for å betale for en bil opp til Tyrkia, pluss 100 dollar hver for hans kone og tre sønner, for å bestikke en politimann og krysse grensen ulovlig. Og kun et fåtall har pass som kreves for å krysse grensen. Tyrkia er vertskap for flyktninger og kapasiteten i FN-leirene er sprengt. Aleppo ser spøkelsesaktig ut. Likevel er det syrere her, hundrevis, tusenvis. Utslitte. Det er snakk om omtrent mennesker, ifølge anslagene. Tyggende på papp for å stagge sulten. Utmattet, fillete og med lurvete øynene står de i veikanten og stirrer opp på himmelen. Tidligere kom jagerflyene med sin dødelige last to til tre ganger i uken. De bombet og forsvant. Nå virvler helikoptrene der oppe og de bomber uavbrutt. Plutselig dør du. Det er ingenting annet enn død i Aleppo. Ingenting annet. Du venter og dør. I dette vepsebolet, dette buldrende reiret, ingenting annet, bare summingen som intensiveres, og på et tidspunkt, bare dette ropet, plutselig: tayara! tayara! (et fly! et fly!). Alle kaster seg under en stol, bak et skap, en potte, en bøtte, hva som helst. For Aleppo ser tom ut, men i hundrevis, i tusenvis, løper livredde syrere blant ruinene. Det er sånn de lever, blant likene som aldri kom til rette, i håpet om at kanskje et sted som allerede har blitt angrepet har mindre sannsynlighet for å bli angrepet igjen blant vrakrestene, knust betong, klærne som flyter, bøker, en klokke, en barnesko med en fot inni. TELLER IKKE DØDE LENGER «For dere er vi bare et tall,» klager en ung mann i bydelen Sayf al-dawla, samtidig som han insisterer på å lese fra en liste over ofrene fra det siste angrepet. Navn for navn. Men i januar stoppet FN å telle de døde. Det er for komplisert å holde listen oppdatert, kildene er upålitelige, var forklaringen. I stedet for å stoppe krigen, stoppet FN å telle de døde. Den unge mannen klager, han insisterer på å fortelle meg historiene til de døde familiemedlemmene, vennene og naboene, en etter en. Han vet ikke at for oss i Vesten er krigsofrene i Syria mindre verd enn et tall. Samtidig er det ikke lett for journalister 1 2 PERSPEKTIV NR

8 BARN BLIR KRIGSMÅL: Hver dag dreper krigen åtte nye barn i Syria. De fleste drepes hjemme eller i nabolaget. Bomber og eksplosiver blir brukt som våpen i nabolag, på sykehus og skoler - på steder der barn leker, spiser, sover eller lærer. TVUNGET TIL Å BLI: Mange av byens innbyggere er tvunget til å bli. Noen har ikke penger til transport eller de er gamle og enslige og har ingen familie som kan hjelpe dem ut. Andre har gitt opp og venter på å dø. å spørre og få svar i Aleppo. Ikke bare fordi journalister er truet av al-qaida, tvunget til å bevege seg i skjul og være så usynlig som de kan. Mange journalister er drept eller kidnappet. Mer enn tjue av oss er fortsatt savnet. Men folk gjør det beste for å besvare spørsmålene våre. Menn, kvinner, de unge, de gamle, alle førsøker: de begynner, sier en setning, halvannen setning men så faller de om på skulderen din, desperate, og gråter. De gråter, og det er de som stiller spørsmål: Hvorfor? Hvorfor? spør de, og de klarer ikke å si noe annet, desperate. De klemmer deg og gråter. De gråter helt til det neste smellet. Helt til en doshka hoster ut disse fire, fem pangene: ikke for å beskytte deg eller skyte det ned, bare for å advare deg om at et helikopter er bare et hjerteslag unna. Et hjerteslag og så ankommer det. Kanskje dør du. Lyden blir sterkere, mer intens og nærmere. I dette uendelige hjerteslaget skriker alle og løper for livet. Så kommer smellet voldsomt. Det første som gjenoppstår er silhuetten til en kvinne. Hun gjennomborer tåken av støv og krutt, hun stavrer mot deg. Så kommer en mann til syne, en til og enda en. En mann besvimer. Strødd omkring ligger frynsete, kryptiske og revnede kropper. De drypper av blod, som renner ned på bakken. Barnet du akkurat har møtt ligger der grå i huden, fremdeles med teddybjørnen i sitt grep. Et teppe, spredt rundt, en vifte, en kiste, en trehjulssykkel. Og i dagevis, ved daggry, som skjellplukkere, ser du kvinnene på kne i denne fjæra av menneskelige levninger. Mellom fingrene deres, et tøystykke, et stykke sønn. Du dør i Aleppo. Ingenting annet. Du venter og dør. OK Å SPISE KATTER Syrerne er alene, fullstendig alene på denne siden av den røde linjen hvor du ikke dør av gass men av alt annet. Ingen utenforstående bryr seg. Over ni millioner er fordrevet: nesten halvparten av den totale befolkningen. Og 3,5 million befinner seg i «vanskelig tilgjengelig områder» ifølge FN-språket. I november i fjor tillot imamene tilberedelse av villkatter som mat. FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 2139, vedtatt 22. februar, krever uhindret adgang for humanitær hjelp. Men FN, som etter sine vedtekter jobber gjennom den eneste anerkjente regjeringen, det vil si Assad-regjeringen, har til nå bestemt seg for ikke å presse på. FN har heller valgt å tilpasse seg. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har fordømt Assad-regjeringen, som de mener hindrer lastebiler med nødhjelp inn i opprørskontrollerte deler av landet. Noe som medfører store forsinkelser, økte kostnader og større sikkerhetsrisiko. Resultatet er at mesteparten av nødhjelpen, omtrent 90 prosent, blir allokert til områder kontrollert av regjeringen i Damaskus. Regimet hevder dette er av hensyn til sikkerheten for hjelpearbeiderne, mens de fleste hjelpearbeidere jeg snakker med avviser dette. Likevel finnes det eksempler på at hjelpearbeidere er blitt kidnappet av al-qaida. I disse dager er det faktisk noen få lastebiler som kommer seg gjennom barrierene, men lite eller ingenting finner veien til Aleppo. Du slumper aldri over noe med en utenlandsk logo her. Ikke en flaske melk, en pose ris eller sukker, ingenting. FEMSTJERNERS JIHAD De eneste som er godt forsynt med mat er opprørsstyrkene. Uansett hvilken brigade de tilhører så har de tilgang på matforsyninger. Og jihadister som forsøker å rekruttere nye soldater til krigen i Syria, spesielt de som ankommer her fra europeiske byer og forsteder, med skjegg og ipads, opphøyer Syria på Facebook-sidene sine til en «femstjerners jihad», og lover potensielle rekrutter at de ikke kommer til å finne et nytt Mali som bare består av sand og sult. Et annet paradoks er at det eneste stedet i Aleppo som aldri har blitt bombet er hovedkvarteret til al-qaida. Det ligger godt synlig i et område av byen uten store befolkningskonsentrasjoner. Derfor ville det vært et legitimt mål, som lett kunne bombes uten å forårsake uforholdsmessige sivile tap. Men hovedkvarteret til al-qaida står der fortsatt, og det samme gjelder i resten av Syria. President Assad har god kjennskap til flere av disse jihadist-gruppene, som han selv for få år tilbake huset, finansierte og trenet for så å sende de vi- 1 4 PERSPEKTIV NR

9 dere til Irak for å sloss mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene. GODE FIENDER Al-Qaida er blitt en slags garantist for president Assad. Han vet at det amerikanerne frykter mest av alt er at al-qaida skal ta over kontrollen i Syria, Israels nærmeste nabo. Ut fra sikkerhetshensyn blir vi journalister som oftest i krigssoner oppfordret til å oppholde oss i nærheten av flyktningleirer, sykehus og brødkøer. Men her blir vi rådet til å holde oss i nærheten til al-qaida. Med unntak av al-qaida-anlegg, er alt annet under angrep. «Det er ikke lenger et spørsmål om nødhjelp,» blir jeg fortalt av en Røde Kors-sjåfør. «En ekstra kilo med ris utgjør ingen forskjell. Du kommer til å dø uansett.» Og det er ingen som kommer for å hale deg ut av ruinene. Det nylig etablerte Sivilforsvaret: menn utstyrt med lamper, hansker, hjelmer og en traktor, fungerer som et slags brannvesen. Det er omtrent tretti av dem, men antallet varierer dag for dag, time for time. Lik i Aleppo kommer alltid i par: den andre er han som kom til unnsetning og ble truffet av tønne nummer to. Og selv om du til slutt blir dratt ut av jern- og betongmassen, er det ingen her som har noe å behandle deg med. Nå er det kun ett sykehus igjen. Mens jeg laget denne rapporten ble sykehus nummer to bombet. «Og selv om de behandler deg, er du like utsatt fra nye angrep,» sier ei ung jente. Armen hennes er full av arr. Hun er i ferd med å vise meg høyrearmen, da en missil lander i enden av veien, og hun løper bort. Fordi du venter og dør i Aleppo. Ingenting annet. Og ingenting er mer levende og dødelig enn det første angrepet. Når noen fortsatt er i live, under der, og du hører stemmene, skrikingen, blant støvet, mens du fortsatt ikke kan se noe. Saa idni! saaa idni! (hjelp! hjelp!), skriker en kvinne. Vi er i Soukkari. To av nevøene hennes, 17 og 18 år gamle, førsøker å holde henne tilbake. Hun strever med å komme seg løs, snubler, reiser seg opp igjen, roper: saa idini! saa idni! n n En mann besvimer. Strødd omkring ligger frynsete, kryptiske og revnede kropper. De drypper av blod, som renner ned på bakken. Barnet du akkurat har møtt ligger der grå i huden, fremdeles med teddybjørnen i sitt grep. Dette er grusomme øyeblikk. Desperate mødre, fedre, brødre og slektninger styrter inn i ruinene for å finne sine kjære. De graver med bare hender, til neste helikopter angriper. Skrikene blander seg med larmen fra rotorbladene. Det er ingen steder som gir beskyttelse. Fulle av redsel, støv og blod vakler de rundt. Fordi du dør i Aleppo. Ingenting annet. DELT BY Byen er delt i to: en side under opprørskontroll, en side under regimekontroll. I september i fjor erstattet et nytt regime al-qaida i den østlige opprørskontrollerte delen av byen. Selv om det i dag ikke gir mening å referere til et regime, om det så er opprørernes eller Assads. Aleppo er enkelt og greit ingenmannsland. Her er det de ulike krigsherrene som rår. Kontrollpostene har stort sett forsvunnet. Opprørerne har barrikadert seg ved ulike frontlinjer. I begynnelsen konsentrerte de seg mer om å plyndre enn å regjere. Og etter å ha slaktet hverandre i innbyrdes kamper, og dermed banet vei for motoffensiven til Assad, er de nå mest opptatt med å kutte forsyningslinjene til Damaskus, pluss avledningsangrep i Latakia-provinsen. Militære analytikere følger utviklingene på bakken steg for steg, med kart i hendene, time for time. Hvem avanserer, hvem trekker seg tilbake: men uansett hvem som avanserer her, uansett hvem som trekker seg tilbake, er det ingen som faktisk styrer noe lenger. Her er det jungelens lov som gjelder. INGEN VINNER ANNET ENN RUINER Det eneste tydelige tegnet på myndighet er inngangen til Karaj al-hajez, som populært kalles dødens bakgate, fordi den er krysningspunktet mellom de to sidene i Aleppo. Området er under konstant snikskytterild fra Assads væpnede menn. For folk som bor på begge sider av byen utgjør Karaj al-hajez en livsåre. Her krysser statsansatte for å plukke opp lønnen på vestsiden. Andre drar over til østsiden for å kjøpe eller bytte til seg varer som frukt, kjøtt og grønnsaker. På vestsiden er prisene høyere: du selger en kilo der for å kjøpe to kilo på østsiden. Men framfor alt, på vestsiden er du ikke utsatt for bomber, og du har tilgang til noe humanitær nødhjelp. Fordrevne familier flykter dit, og vestsiden får dermed et preg av organisert og kontrollert område. Al-Qaida-tilknyttede islamister startet med å forby transport av mat og medisiner. Nå har de bygget en blokade av betong. UTENLANDSKE KRIGERE Syrere snakker ikke lenger om politikk og forhandlinger. Hoveddelen av krigen er nå forbeholdt utenlandske krigere: Jihadister og andre med tilknytning til utenlandske grupper og en rekke mer eller mindre eventyrlystne unge menn. Ingen av disse ser ut til å fenge syreres oppmerksomhet. Ingen refererer lenger til «frigjorte områder». Nå er det enkelt og greit Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. «Den frie hæren marsjerer framover, framover, det ser ut som de kommer til å vinne og plutselig får de ikke lenger våpen. Og så slår regimet tilbake. De flytter seg framover, framover: det ser ut som de kommer til å vinne og plutselig får Den frie hæren nye våpen,» oppsummerer Alaa Alloush, en av de få aktivistene som fortsatt bor her. Som fortsatt er i live. «Og slik har det vært i månedsvis. Dere funderer alle på muligheten for en utenlandsk intervensjon, men den utenlandske intervensjonen her er pågående. Vi trenger en intern intervensjon istedenfor: vi trenger å gi Syria tilbake til syrere.» Den eneste prioriteringen her er å overleve. Helikoptre, jagerfly, jagerfly, helikoptre: det er ingen pause. Og ved solnedgang kan du ikke gjøre annet enn å krølle deg sammen i et hjørne. Livredd. På Aleppo Today, den lokale tv-stasjonen, ruller dødsrapportene over skjermen som rulletekst på en film. Gjennom vinduet, i mørket, dukker spøkelset av Aleppo opp igjen hvert tiende, tjuende, trettiende minutt gjennom blitsen av en eksplosjon. Jeg kikker kontinuerlig nervøst på klokken. Venter på daggry: men jeg er den eneste, det er en vane som tilhører et annet liv. Fordi den eneste forskjellen mellom natt og dag her er at om natten kan du ikke engang flykte. Om natten blir krig til mord i Aleppo. Det er ingen kamper: det er bare død. Tilfeldig død.fordi her handler det om å bli bombet, bombet, bombet, bombet. Ingenting annet. n 1 6 PERSPEKTIV NR Fakta Aleppo HISTORIE: Antikk by nordvest i Syria, langs den historiske silkeveien. Er blant verdens eldste byer, grunnlagt ca år f. Kr., men mulige bosetninger så tidlig som år f. Kr. Står på UNESCOs verdensarvliste. GEOGRAFI: Rundt 50 kilometer sør for den tyrkiske grensen og 100 kilometer fra Middelhavet i vest og elva Eufrat i øst. INNBYGGERE: Ca. 2,5 millioner, dominert av sunnimuslimer og med en kristen minoritet. Syrias største by og industrielt og økonomisk sentrum. BORGERKRIGEN: Harde kamper brøt ut 20. juli. Opprørerne hevder å ha «befridd» flere bydeler, mens regjeringsstyrker har svart med kamphelikoptre, jagerfly og tungt artilleri. Fakta Borgerkrigen BRØT UT: Startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-assad i mars DREPTE: Over Av disse er om lag sivile, inkludert 8600 barn. PÅ FLUKT: Over 9 millioner er på flukt, 6,5 millioner av disse bfeinner seg inn i Syria. De fleste som har forlatt landet befinner seg i nabolandene: Jordan, Libanon, Irak og Tyrkia. FREDSFORSØK: President Assad har tillatt internasjonal inspeksjon og fjerning av kjemiske våpen. Alle fredsforsøk har så lang vært uten resultat. De krigende partene støttes av utenlandske aktører. (Kilder: Store norske leksikon, Reuters, AFP, Wikipedia, UNHCR, OCHA) n n Om natten blir krig til mord i Aleppo. Det er ingen kamper: det er bare død. Tilfeldig død. Fordi her handler det om å bli bombet, bombet, bombet, bombet. Ingenting annet. 1 7 Foto: NTB/Scanpix

10 Disse har ansvar for 3 millioner syriske flyktninger NÅ SLÅR DE ALARM ANSVARLIGE: Fra venstre: Libanons sosialminister Rashid Derbas, Tyrkias utenriksminister Ahmet Davutoglu, FNs høykommissær for flyktninger, Antonio Guterres, Jordans utenriksminister Nasser Judeh, Iraks utenriksminister Hoshyar Zebari og Egypts viseutenriksminister for afrikanske saker Hamdi Louza. Foto: NTB/Scanpix Det er Syrias naboland som hittil har måttet ta hovedansvaret for det Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland har kalt «den største humanitære lidelsen i dette årtusenet». TEKST: Roald Høvring UNHCR har nå registrert nærmere tre millioner syriske flyktninger i nabolandene: over i Irak, nærmere i Jordan, over én million i Libanon, nærmere i Tyrkia og over i Egypt. Til sammenligning har under syriske flyktninger søkt asyl i Europa, og kun et fåtall land, som Sverige og Tyskland, har tilbudt gjenbosetting av et betydelig antall syriske flyktninger. I tillegg anslår FN at antallet internt fordrevne er om lag 6,5 millioner og at over ni millioner mennesker har behov for nødhjelp inne i Syria. Nå slår FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Antonio Guterres, og nabolandene alarm. 4. mai i år hadde høykommissæren og regjeringsrepresentanter fra Syrias naboland innkalt til krisemøte i flyktningleiren Zaatari i Jordan. På en pressekonferanse etter det lukkede møtet, åpnet Guterres med å slå fast at tiden var overmoden for å finne en løsning på det han omtalte som «Den verste humanitære krisen vi har stått overfor siden folkemordet i Rwanda». Han advarte også mot at krisen truer fred og sikkerhet i regionen. 1 8 PERSPEKTIV NR

11 ÉN FLYKTNING PER MINUTT 3. april registrerte 19 år gamle Yahya seg som flyktning i den libanesiske byen Tripoli. Dermed hadde antallet registrerte syriske flyktninger i Libanon passert én million. Libanon, med 4,5 millioner innbyggere, tar imot om lag nye syriske flyktninger hver dag. Dette er mer enn én flyktning i minuttet. De reelle tallene er langt høyere, og libanesiske myndigheter anslår at antallet uregistrerte flyktninger fra Syria er så høyt som I forhold til folketallet er Libanon det landet i verden som huser flest flyktninger. Befolkningen betaler en høy pris for sin gjestfrihet, som nå settes på prøve. Verdensbanken anslår at Syria-krisen har kostet Libanon om lag 2,5 milliarder dollar i tapte intekter i løpet av 2013, og krisen truer med å kaste libanesere ut i fattigdom ved utgangen av dette året. I tillegg til de økonomiske omkostningene har den sekteriske krigen i Syria spilt over på Libanon. Væpnede grupper som støtter ulike sider i borgerkrigen i nabolandet sloss seg imellom og truer med å LIBANON: 19 år gamle Yahya fra Syria ble registrert som flyktning nr. 1 million i Libanon 3. april i år. destabilisere og true den skjøre freden i Libanon. STENGTE GRENSER Jordan er et annet naboland som sliter med å tå hånd om flyktningene fra Syria. Kongedømmet med om lag syv millioner innbyggere er selv avhengig av hjelp utenfra, og har store problemer med å ta hånd om 1,3 millioner syrere, hvorav om lag er registrerte flyktninger. Dette forårsaker et enormt press på både ressurser og samfunn. Vår evne til å assistere flykningene fra Syria er nå strukket til det ytterste, uttalte Jordans utenriksminister Nasser Joudeh. Jordan har kraftig redusert strømmen av flyktninger fra Syria det siste året ved å stenge de fleste uoffisielle grenseovergangene. Dette har ført til at mange syrere får en lengre og mer krevende fluktrute eller tvinges til å bli i det borgerkrigsherjede landet. LØSNINGEN FINNES INNE I SYRIA Tyrkia, som har nærmere registrerte flyktninger fra Syria, har tatt til orde for at FN må etablere leirer inne i Syria. FN-systemet må etablere leirer for internt fordrevne inne i Syria, slik at flyktningkrisen i det minste kan kontrolleres, sa Tyrkias utenriksminister Ahmet Davutoglu. Davutoglu understreket at forholdene kun er blitt verre etter at FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 2139, som skulle sikre hjelpeorganisasjonene fri tilgang inne i Syria. Han trakk samtidig frem at de syriske regjeringsstyrkenes bruk av såkalte tønnebomber driver tusenvis av nye sivile på flukt. BYRDEFORDELING OG ÅPNE GRENSER FN har bedt sine medlemsland om over fire milliarder US dollar dette året for å takle den humanitære krisen, men så lang er litt i overkant av én milliard, eller om lag en fjerdedel, kommet inn. La meg være klar, støtten har så langt vært altfor liten, sa Guterres under pressekonferansen i Jordan. Og han la til: - Jeg etterlyser en massiv støtte fra det internasjonale samfunnet. Det være seg de ulike regjeringers budsjett og bistandsprosjekter knyttet til utdanning, helse, vann og infrastruktur. n n Den verste humanitære krisen vi har stått overfor siden folkemordet i Rwanda. FNS HØYKOMMISSÆR FOR FLYKTNINGER, ANTONIO GUTERRES Fakta På flukt EUROPA TYRKIA LIBANON JORDAN EGYPT HAR FLYKTET FRA SYRIA SYRIA IRAK TALL ER INTERNT FORDREVNE INTERNT FORDREVNE: Dette er syriske familier som er fordrevet fra sine hjem og som er på flukt inne i Syria. FLYKTNINGER: Tallene fordelt på land gjelder registrerte flyktninger. FN anslår at flere hundre tusen ikke har rukket å registrere seg som flyktninger. Tallene øker også dag for dag. HJELPEBEHOV INNE I SYRIA: FN anslår at 9,3 millioner syrere har behov for hjelp inne i Syria. 3,5 millioner er avskåret fra hjelp. DREPTE: Minst er så langt drept i borgerkigen i Syria. De reelle tallene kan være over Kilde: UNHCR og Syrian Observatory For Human Rights per 15. mai. I 2014 har Norge bevilget 460 millioner kroner og er den sjette største humanitære giveren på verdensbasis til Syria. Høykommissæren viste også til behovet for åpne grenser: Det er nødvendig at de ulike landene, ikke bare land i regionen, holder sine grenser åpne for syriske flyktninger og tar et globalt ansvar. Guterres viste også til at det er nødvendig å bedre muligheten for å nå fram med humanitær hjelp inne i Syria. Han minnet samtidig om behovet for en politisk løsning på krisen. Det finnes hverken en humanitær løsning eller en militær løsning på denne krisen. Løsningen er politisk. Dette er en krig ingen vinner. Alle taper, slo han fast. n 2 0 PERSPEKTIV NR Foto: Scanpix 2 1

12 Stemmen innenfra SYRIA / DAMASKUS PÅ FLUKT I EGEN BY HUSSEIN MAXOS bor i Damaskus, der han før krigen underviste i arabisk språk og kultur. SYRIA: VERDENS FARLIGSTE LAND FOR BARN ette føles som dommedag. D Nabolaget vårt rister av plutselige, voldsomme eksplosjoner, her i den østlige forstaden av Damaskus. Eksplosjoner er ikke noe nytt, men de har aldri før vært så skremmende. Vi hjemsøkes av følelsen av at en rakett kan treffe huset vårt når som helst. De rike har for lengst dratt, sammen med alle andre som har mulighet til å bo et annet sted. Nabolaget har vært halvtomt en stund. Nå må også vi forlate vårt hjem. Vi kan ikke leve slik. JEG RINGER MIN BROR i Kuwait, men han har ikke mulighet til å sende oss penger. Jeg ringer noen slektninger i Damaskus og spør om vi kan bo hos dem i et par dager. Hjemmet deres er allerede overfylt, men familien min har hjulpet dem ved flere anledninger: da de flyttet, da de bygget et ekstra loft, da deres sønn giftet seg - og nå kan de gjengjelde tjenesten. Vi lever i et konservativt samfunn som setter familiebånd høyt. Nå må de hjelpe oss uansett hvor stram situasjonen deres er. De kan ikke la oss sove på gaten. Etter en del overtalelse på telefonen får jeg et ja fra slektningene mine, men svaret er preget av åpenlys misnøye. Vi tar med oss så mange eiendeler vi klarer, på tross av våre slektningers advarsler om å ikke ta med for mye, siden de mangler oppbevaringsplass. Jeg bryr meg ikke. De er jo ikke i stand til å besørge det familien min vil trenge. VI MÅ VENTE PÅ BILEN som skal kjøre oss inn til Damaskus. Reisen er anstrengende, med dårlige transportforhold og en rekke kontrollposter. Heldigvis er ingen i familien min kjente politisk motstandere av regimet, så vi får passere. Denne turen ville under normale omstendigheter tatt 15 minutter. Nå tar den fire timer, og min kone og mine to barn er utmattede. Barna mine har allerede begynt å spørre om vi snart kan reise hjem. Jeg svarer OK, med et bittert smil som kun min kone forstår. Varmen er en påkjenning. Vi er alle gjennomsvette, og vannet vi har tatt med er varmt. Vi holder på å gå tom for den lille matrasjonen vi tok med, så jeg må kjøpe noe på veien. Matvareprisene har skutt i været under krigen. Nødhjelpen vi har fått har dekket mindre enn halvparten av det vi har behov for, men det er bedre enn ingenting. Nødhjelpen når ikke de rolige områdene, som om disse ikke er i samme by eller ikke lider under samme kritiske økonomiske situasjon. ENDELIG KOMMER VI FRAM til våre slektninger. Jeg har kjøpt med litt tomat og brød. Velkomsten vi får er alt annet enn varm, men vi bryr oss ikke. Under normale omstendigheter kan slikt skade familiebånd i årevis, men min kone og jeg prøver å unngå å tenke på det. De tilbyr oss te og stoler å sitte på, men stemningen er anspent. Etter noen minutter tar familiefaren meg til side for en privat samtale. Jeg aner problemer. Vi går til et mindre overfylt rom, og han beklager at familien hans ikke har mulighet til å vise oss større gjestfrihet. Det eneste stedet han kan tilby oss er loftet, sier han. Å nei, utbryter jeg; der er det kun et forlatt rom uten vinduer, møbler eller bad! Ja, svarer han; men du kan jo se hvor overfylt huset vårt er, og det er uansett bedre enn en flyktningleir. Dette er svært fornærmende, men jeg er for sjokkert til å svare. Jeg stopper opp et øyeblikk og tenker meg om. Vi får prøve. DEN FØRSTE KVELDEN er forferdelig. Barna slåss hele tiden, de voksne krangler om hvilken TV-stasjon vi skal se på, og badet er alltid opptatt. De enkle tingene vi satte pris på hjemme virker nå som luksus fra en svunnen tid - lys te med litt sukker, stekte egg uten for mye salt, å ha på meg favorittpyjamasen. Husfarens ord Det er bedre enn en flyktningleir kimer fortsatt i ørene mine. I frustrerte øyeblikk kan jeg tenke at nei, dette er ikke bedre enn en flyktningleir. I leirene utstyres flyktninger med alt fra sitt eget telt til madrasser og en god mengde mat. Flyktningene ber om mer, men det er det som kommer fra donorene. Den andre kvelden er enda verre. Kvinnene har begynt å slåss og barnas krangler har blitt hyppigere. Jeg har begynt å undersøke nyheter og informasjon om å flytte nordover, der hjelpeorganisasjoner bistår flyktninger. Jeg har hørt at nord for byen Hama finnes det hus for flyktninger som tilbys av veldedige organisasjoner. Jeg har bestemt meg for å flytte dit.n n n De rike har for lengst dratt, sammen med alle andre som har mulighet til å bo et annet sted. ALEPPO: De fleste skolene i Aleppo er stengt. Mange er bombet, mens andre brukes som hovedkvarter av væpnede grupper. Disse skolebarna har derfor flyttet skolepultene ut på gata. Kulehullene på husveggen vitner om krigens nærvær. Foto: NTB Scanpix. Flyktninghjelpen har rangert verdens ti farligste land for barn. Desidert farligst er Syria, hvor 8 barn mister livet hver dag. De krigførende partene i Syria skiller ikke mellom sivile og militære mål. Dette er nedslående tall, men det er faktisk en trend at væpnede konflikter i økende grad rammer sivile og barna er de mest sårbare, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen. De ni andre landene på den lite attraktive listen er: Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Afghanistan, DR Kongo, Somalia, Nigeria, Mali, Pakistan og Irak. Jan Egeland viser til at verden er blitt fredeligere etter Den kalde krigen: antallet kriger og voldelige konflikter er gått ned og sivile ofre i krig er kraftig redusert. Likevel rammes sivile i uforholdsmessig stor grad, og det er særlig barna som betaler prisen. To millioner barn er drept og seks millioner er blitt lemlestet eller alvorlig skadd i krig de tolv siste årene. I tillegg kommer de mange millionene som lider og dør som følge av krigens ødeleggelser. n ALEPPO: Denne jenta overlevde bombeangrepet på skolen hennes i Aleppo 30. april i år. Skolen i Ain Jalout i Ansari-distriktet i Aleppo var full av elever, som hadde samlet seg til en utstilling der de viste frem tegninger de selv hadde laget, og som dokumenterte deres egne liv. 19 elever ble drept da regjeringshelikoptre slapp flere tønnebomber over skolen, som regjeringsstyrkene hevdet var omgjort til et hovedkvarter for opprørere. Foto: NTB Scanpix. FAKTA Barn i Syria barn er drept i den vel tre år lange borgerkrigen 8 barn drepes hver dag 4,5 millioner barn er på flukt 10 barn fordrives fra sine hjem hver dag 4 millioner barn har behov for nødhjelp 2 millioner barn er uten skolegang skoler er ødelagt Skolebarn brukes som levende skjold av stridende parter 2 2 PERSPEKTIV NR

13 Verden i dag n n Hvis det noen gang skulle skje en sosial revolusjon i USA, tror jeg ikke The Times ville hørt om det før det var gått et halvt år. Den prisbelønnede amerikanske journalsiten SEYMOUR HERSH kommenterer hvordan amerikanske medier hemmer samfunnsendring i et intervju med Aftenposten 15. april i år. Foto: NTB/Scanpix 40 % 4 av 10 frykter tortur, viser en spørreundersøkelse Amnesty International har foretatt blant personer fra 21 land. Her er listen over land med størst torturfrykt: Brasil: 80 % Mexico: 64 % Tyrkia: 58 % Pakistan: 58 % Hellas: 58 % Foto: NTB Scanpix EGYPT: Journalister og fotografer roper slagord mot myndighetenes angrep på pressefriheten utenfor journalistenes fagforeningskontor i Kairo i april i år. Foto: NTB/Scanpix. MENNESKERETTIGHETER Innskrenket pressefrihet Pressefriheten trues i stadig flere land og situasjonen er nå verre enn på ti år. Det viser årsrapportene både fra organisasjonen Freedom House og Reportere uten grenser. Av de 197 landene som er rangert, er det full pressefrihet i bare 63 land, konkluderer Freedom House. I 68 land hersker det delvis pressefrihet, mens det i 66 land ikke fins noen pressefrihet, viser rapporten «Freedom of the Press 2014». Utviklingen i land som Egypt, Tyrkia og Ukraina, samt amerikanske myndigheters forsøk på å hindre uavhengig journalistikk om nasjonale sikkerhetsspørsmål, gjør at pressefriheten nå har trangere kår enn på ti år, konkluderer Freedom House. Pressefriheten i USA har kommet under økt press de siste årene, blant annet på grunn av jakten på Edward Snowden og dommen mot Bradley Manning, ifølge Reportere uten grenser. På organisasjonens årlige rankingliste faller USA 13 plasser til en 46. plass. Pressefrihetens kår vurderes dermed som dårligere i USA enn i for eksempel Romania og El Salvador. PAKISTAN: Pakistan er det landet i verden hvor flest barn dør under fødsel og første levedag; over dør årlig. Landet har også verdens høyeste fødselsrate med 2,4 prosent. REDD BARNA Fortsatt stor spedbarnsdødelighet I alt 2,2 millioner barn dør under fødselen eller i løpet av sitt første døgn. Halvparten av dem kunne vært reddet med kyndig fødselshjelp, ifølge en ny rapport fra Redd Barna. I rapporten «Ending Newborn Deaths» går det fram at én million barn dør i løpet av sin første levedag, i tillegg til 1,2 millioner som dør under fødselen av forhold som ikke registreres i statistikken over barnedødelighet. Redd Barna viser til at det har vært en enorm fremgang i kampen mot barnedødelighet. Siden 1990 er antallet barn som dør før de er fylt fem år redusert fra om lag 12 millioner til om lag 6 millioner i Kampen mot spedbarnsdødlighet har imidlertid ikke vært like vellykket. Rapporten viser til at det viktigste tiltaket for at flere nyfødte skal overleve, er å sikre at en jordmor eller annen kyndig helsearbeider er til stede ved alle fødsler. Foto: NTB Scanpix AFRIKAS HORN Sultkatasrofe truer Halvparten av befolkningen i Sør-Sudan trues av sult. - Vi har allerede sviktet Sør-Sudan. Tida er i ferd med å renne ut for millioner. Spørsmålet er nå hvor mange som vil dø av sult, vold og sykdommer. Får vi ikke mer penger umiddelbart, kan millioner av mennesker rammes av hungersnød i løpet av de neste månedene, sa generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen under giverlandskonferansen i Oslo i midten av mai. Mer enn 1,3 millioner mennesker av en befolkning på 11,5 millioner har måttet flykte fra hjemmene sine etter at kampene i Sør-Sudan startet i desember Regntiden har allerede begynt i deler av landet. I løpet av få uker vil regnet gjøre veiene i store deler av landet uframkommelige. Det er derfor avgjørende å få matforsyninger fram til avsidesliggende områder umiddelbart. Ifølge FN står også Somalia overfor en ny matvarekrise på grunn av mangel på regnvann, stigende matvarepriser og fortsatt usikkerhet. En rapport utgitt i mai av FNs Food Security and Nutrition Analysis Unit viser at mer enn somaliske barn under fem år er akutt underernært. AFRIKA Den afrikanske union (AU) har erklært at 2014 er året for å satse stort på landbruk og matsikkerhet, og oppfordrer alle land å investere minst 10 prosent av nasjonalbudsjettet i landbruket. Målet er en årlig vekst på 6 prosent % 10% Afrikas befolkning mellom 15 og 25 år sør for Sahara. Antallet afrikansk ungdom som kommer inn på jobbmarkedet hvert år. AU har som mål å doble matproduksjonen fra 2010 til millioner mennesker står i fare for å sulte i det såkalte Sahel-beltet sør for Sahara og omtrent like mange på Afrikas horn. Kun 9 land har så langt investert mer enn 10 prosent av nasjonalbudsjettet i landbruksnæringen. 2 4 PERSPEKTIV NR

14 Aktuelt NIGERIA: HUMANITÆR KRISE I AFRIKAS STORMAKT a over 270 skolejenter ble D kidnappet i Borno-provinsen nord i Nigeria i midten av april i år, fikk en tidligere lite kjent konflikt plutselig enorm internasjonal oppmerksomhet. En måned senere rapporterte Flyktninghjelpen om rekordhøye tall på internt fordrevne i Nigeria: 3,3 millioner. Det var første gang man kunne legge frem tall som illustrerer den humanitære krisen i det som ofte kalles Afrikas stormakt. Mangel på data og informasjon om de internt fordrevne har i en årrekke medvirket til en fragmentert og utilstrekkelig humanitær respons. De fleste mennesker på flukt bor hos vertsfamilier og hverken nigerianske myndigheter eller internasjonale hjelpeorganisasjoner har vært i stand til å skaffe seg en oversikt over deres situasjon. Assistansen til de som oppholder seg PÅ FLUKT: Uroen i Nigeria har nå drevet over tre millioner mennesker på flukt. Nå frykter stadig flere at uroen skal spre seg og destabilisere større deler av landet og regionen. Foto: NTB Scanpix. i leirer er mangelfull, både når det gjelder mat, nødvendig utstyr og helse. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen mange steder gjør også at tilgangen til ofrene er svært vanskelig. BOKO HARAM Den politiske situasjonen i Nigeria er komplisert og det pågår flere konflikter i landet. Årsakene til at mennesker tvinges på flukt, varierer også fra sted til sted. Det er likevel situasjonen i de nordøstlige delstatene Borno, Yobe og Adamawa som skaper størst bekymring. Allerede i mai 2013 erklærte president Goodluck Jonathan unntakstilstand i disse delstatene, etter at den islamistiske opprørsgruppen Boko Haram hadde tatt kontroll over deler av Borno. Utover sommeren og høsten 2013 erklærte den nigerianske hæren at Boko Haram var trengt tilbake fra lavlandsområdene i nordøst, til Mandara-fjellene langs grensen til Kamerun. Men utover vinteren og våren 2014 har Boko Haram slått voldsomt tilbake. Kidnappinger av sivile ble trappet opp allerede høsten 2013, og angrep på markeder, skoler og sykehus har stadig økt i omfang. Ofrene har spesielt vært den kristne delen av befolkningen, men også muslimer som blir anklaget for å RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen samarbeide med myndighetene har blitt angrepet. ARVEN FRA KOLONITIDEN Det nordlige og nordøstlige Nigeria har historisk sett hatt svake bånd til sentralmyndighetene. Delstaten Borno lå under Kamerun under kolonitiden frem til Tyskland tapte Kamerun etter første verdenskrig. Da tok Storbritannia over og Borno sluttet seg til Nigeria. Islam fikk tidlig fotfeste i denne delen av Afrika og blandet seg med elementer av tradisjonell religion. Det har blitt sagt at Afrika ble islamisert fordi islam ble afrikanisert. Befolkningen i Nord-Nigeria så på europeerne som en fjern og fåtallig gruppe. Innføringen av islam som riksreligion i Sahelbeltet, som Nord-Nigeria er en del av, ble suksessfull fordi man inngikk kompromisser med lokale skikker og tradisjoner. Toleranse var også senere avgjørende for sameksistensen mellom den kristne og muslimske delen av befolkningen. Men områdene i nord og nordøst har alltid vært marginalisert og er det fortsatt. Infrastrukturen er elendig og mobiltelefoner fungerer hverken i Borno, Yobe eller Adamawa. Disse områdene ligger også på bunnen i statistikkene over helsetilbud og utdanningsmuligheter. GROBUNN FOR ISLAMISTER Det var skepsisen til sentralregjeringen Boko Haram kunne spille på, da de etablerte seg i Maiduguri i delstaten Borno i Deres hovedformål var å starte muslimske skoler og hindre at familiene sendte barna til skoler drevet av myndighetene. Men det var ingen tolerant versjon av islam de formidlet. De mente Nigeria var styrt av ikke-troende og forbød muslimer å delta i all politisk eller sosial aktivitet som var assosiert med vestlige samfunn, inkludert å gå i bukser, gå på offentlige skoler eller delta i valg. Da Boko Haram startet sitt væpnede opprør i 2009, angrep de politi, militære og sivile som kritiserte dem. Volden polariserte raskt forholdet mellom kristne og muslimer. Konflikten fordrev over bare i 2013 og alt tyder på at tallene vil stige ytterligere i Den er også hovedårsaken til den begynnende flyktningstrømmen fra Nigeria til nabolandene Kamerun, Niger og Tsjad. MISLYKKET MILITÆR STRATEGI Hærens strategi for å bekjempe Boko Haram har hittil vært mislykket. Den har også medvirket til at sivile har blitt trukket enda dypere inn i konflikten. Mange av soldatene kan ikke det lokale språket, kanuri, siden de kommer fra andre deler av Nigeria. Dette har gjort at hæren samarbeider med lokale borgervernsgrupper, sivile bevæpnet med macheter, kjepper og kniver, i jakten på Boko Harams sympatisører. Dette har økt konfliktnivået og bruk av vilkårlig vold. Unge gutter bemanner veisperringene og overleverer mistenkte Boko Haram-sympatisører til hæren. Ifølge en rapport fra Amnesty døde over 950 i hærens varetekt bare de seks første månedene i Boko Haram blir ikke lenger sett på som kun et nigeriansk problem. På et toppmøte i Paris i midten av mai uttrykte ledere fra alle nabolandene til Nigeria frykt for at Boko Harams virksomhet kunne destabilisere hele regionen. Ved siden av en økende strøm av nigerianske flyktninger frykter både Niger, Kamerun og Tsjad at Boko Haram skal infiltrere grenseområdene til Nigeria. Det har allerede vært angrep fra Boko Haram inne i Kamerun. FRYKTER SPREDNING Frankrikes president, François Hollande, har gjort det klart at Boko Haram har bånd til al-qaida og har utviklet seg til en trussel mot hele Vest- og Sentral-Afrika. Frankrike, som for tiden har soldater i Mali, nordvest for Nigeria og i Den sentralafrikanske republikk i øst, har stor interesse av at situasjonen i Nigeria ikke kommer ut av kontroll. De frykter at Boko Haram skal spre seg videre inn i Sahel-regionen og forbi Kamerun inn i Den sentralafrikanske republikk Innrømmelse av store interne problemer har sittet langt inn for den nigerianske presidenten. Afrikas mest folkerike stat med 170 millioner innbyggere er et språklig, kulturelt, etnisk og religiøst lappeteppe. Situasjonen i det tidligere konfliktfylte Niger-deltaet i sør er roligere og opprørssoldater der er demobilisert. I det såkalte Midt-beltet, der de mer skogkledte områdene i sør møter savannen i nord, har voldelige konflikter mellom nomader og fastboende bønder pågått i tiår og de fortsetter. Men det er situasjonen i nordøst som har rettet regionens og det internasjonale samfunnets øyne mot Nigeria. n n Afrikas mest folkerike stat med 170 millioner innbyggere er et språklig, kulturelt, etnisk og religiøst lappeteppe. STORMAKT I AFRIKA Landet ser på seg selv som stormakt og det er liten bistandsmentalitet å spore. «Intet skjer i Afrika uten Nigeria», er et utsagn nigerianske politikere ofte bruker. Men landets egne innbyggere rynker ofte på nesen når ordet politiker nevnes og det første ordet de bruker i forbindelse med korrupsjon. Politikerne har allerede begynt å posisjonere seg til valget i 2015 og drakampen mellom sentralmyndighetene og guvernørene i de 36 delstatene vil tilta. Valg i Nigeria er ofte forbundet med vold og man frykter det samme vil skje i Et maktvakuum bekymrer mest. Det vil være en ønskesituasjon for Boko Haram. Men for den vanlige nigerianer er det skjev fordeling, sosiale utfordringer og dårlig styresett som merkes mest. Dette ligger under konfliktene både i nordøst, «Midt-beltet» og i Niger-deltaet. I landet med Afrikas største økonomi finnes 10,5 millioner barn uten skolegang, og 11 millioner barn er underernært ifølge UNICEF. Å løse disse utfordringene vil være det viktigste bidraget i kampen mot terror. n FAKTA Boko Haram Boko Haram betyr «Vestlig utdanning er synd». Den sunnimuslimske gruppen ble grunnlagt i Maiduguri i Nord-Nigeria i Gruppen står for en sterkt fundamentalistisk tolkning av islam, ikke ulik salafistenes. Boko Haram kom etter hvert på kant med lokale religiøse og ikke-religiøse maktstrukturer. I 2009 eskalerte konflikten, og regjeringen satte i gang en massiv offensiv mot gruppa. Mange medlemmer ble fengslet, og grunnleggeren Mohammed Yusuf ble drept. Boko Haram gjorde et blodig comeback i september 2010 da de stormet et fengsel og frigjorde 700 fanger. I august 2011 sprengte gruppen en bilbombe ved FN-hovedkvarteret i Abuja. 24 mennesker ble drept, blant dem den norske FN-arbeideren Ingrid Midtgaard. 20. januar i år ble 185 mennesker drept i en rekke koordinerte angrep i Nigerias nest største by Kano. I slutten av mai i år ble ytterligere 175 mennesker drept i to nye terrorangrep nordøst i landet. Det er uklart om Boko Haram har bånd til Al Qaida eller andre grupper eller nettverk utenfor Nigeria, og gruppens målsetting er uklar. 43 år gamle Abubakar Shekau antas å være leder. I midten av april i år bortførte organisasjonen over 200 skolejenter fra det nordøstlige Nigeria. FAKTA Om bortføringene i Nigeria Boko Haram er en islamistisk opprørsgruppe i Nigeria, som siden 2009 har drept tusenvis av mennesker. Gruppen har de siste månedene begynt å bortføre unge jenter. 14. april bortførte den 276 jenter mellom 16 og 18 år fra en skole i Chibok i delstaten Borno, 53 av jentene klarte å rømme fra kidnapperne. 5. mai ble det offentliggjort et videoopptak der gruppens leder Abubakar Shekau sier at de akter å selge jentene. Flere av jentene skal alt ha blitt giftet bort til opprørerne som holder dem fanget. Kidnappingen har vakt sinne og oppstandelse både i Nigeria og internasjonalt, og mange kritiserer myndighetene for å ikke gjøre nok for å redde skolejentene. Kilder: NRK og NTB 2 6 PERSPEKTIV NR

15 PROFILEN Walter Kälin har tro på nytten av å sitte ned og snakke sammen, når store utfordringer skal løses. Nå reiser han verden rundt og snakker på vegne av alle som er fordrevet av naturkatastrofer og klimaendringer. Foto: Brookings TEKST: Marianne Alfsen/Felix Media En tålmodig utsending SELV OM VI NÅR VÅRT MÅL om å begrense økningen i den globale middeltemperaturen til to grader over førindustrielt nivå, vil folk likevel måtte flykte i kjølvannet av naturkatastrofer og klimaendringer, sier Walter Kälin. Det er de harde fakta som nå fører ham verden rundt, som utsending for Nansen-initiativets formannskap et prosjekt i regi av norske og sveitsiske myndigheter, som skal finne løsninger for en voksende gruppe fordrevne der FN har gått i baklås. NANSEN-INITIATIVET Nansen-initiativet ble lansert i Tanken er å forsiktig dytte en ekstremt vanskelig internasjonal utfordring fremover, fremfor å slå en fullverdig og juridisk bindende konvensjon i bordet. En konvensjon det ikke er politisk vilje til å ratifisere eller implementere, vil bare samle støv i hylla. Det er altfor tidlig, sier sveitseren Kälin, som er jusprofessor og en av verdens fremste eksperter på internasjonal flyktningrett og beskyttelse av internt fordrevne og flyktninger. Siden 1985 har han forelest ved universitetet i Bern. Ved siden av den akademiske karrieren, har han bidratt til en lang rekke utredninger og initiativ for å styrke de fordrevnes rettigheter på vegne av den sveitsiske regjeringen, så vel som flere FN-organisasjoner. Jeg har alltid ment det er viktig at mitt akademiske arbeid er relevant, at jeg til enhver tid har én fot i den «virkelige» verden, forklarer Kälin. Han er særlig kjent for å ha ledet ekspertgruppen som i 1998 utarbeidet retningslinjene for beskyttelse av internt fordrevne «Guiding Principles on Internal Displacement» som representerte et banebrytende gjennombrudd for denne gruppen. «SOFT LAW» GJØR SUSEN Jeg konkluderte tidlig med at et sett retningslinjer, som ikke er juridisk bindende, ville være mer nyttig enn en juridisk bindende konvensjon, sier Kälin, og forklarer at erfaringsvis er det sjelden de statene som trenger det mest som ratifiserer slike konvensjoner. Fordelen med erklæringer og anbefalinger som vedtas i internasjonale fora, men som ikke er juridisk bindende såkalt «soft law» er at de er lettere å svelge for selv de mest problematiske statene. Dermed bidrar de ofte til reell progresjon. Ulempen med «soft law» er Fakta Walter Kälin Født: 20. mai 1951 i Zurich Bakgrunn: Professor i internasjonal og konstitusjonell rett ved Universitetet i Bern siden Utdannet ved universitetene i Fribourg, Bern og Harvard. Var FNs spesialutsending for menneskerettigheter i Kuwait under den irakiske okkupasjonen (1991/92). Var FNs spesialutsending for internt fordrevne fra 2004 til Medlem i FNs menneskerettighetskomité siden og Aktuell: Utsending for Nansen-initiativets formannskap. selvsagt at stater ikke kan holdes ansvarlige. Men når vi beveger oss inn på nye områder, har en «mykere» fremgangsmåte ofte vist seg å være svært effektiv. Som professor i internasjonal rett pleiede jeg å si til studentene at «soft law» er politikk, mens «hard law» er konvensjoner, men jeg har endret mening. «Soft law» setter autoritative standarder, som ofte modnes til «Hard law», sier Kälin, og bruker retningslinjene for beskyttelse av internt fordrevne som eksempel. De dannet grunnlaget for Kampala-konvensjonen fra Et regionalt instrument som forplikter medlemmene i Den afrikanske union til å gi beskyttelse til internt fordrevne som har måttet flykte i kjølvannet av konflikt, vold, menneskerettighetsovergrep og naturkatastrofer. Ved inngangen til 2014 hadde 22 av 54 medlemsland ratifisert konvensjonen. Det internasjonale samfunnet har så vidt tatt fatt på arbeidet med å sikre en annen utsatt gruppe tilsvarende beskyttelse: de som krysser internasjonale grenser for å finne trygghet og bedre levekår i kjølvannet av naturkatastrofer og klimaendringer. Walter n n Vi er flinke til å gi umiddelbar humanitær hjelp, men vi gjør en slett jobb med å gjenoppbygge menneskers liv. 2 8 PERSPEKTIV NR

16 NEW YORK 2010: Walter Kälin deltar på et møte som tar opp rettighetene til barn i væpnede konflikter. Radhika Coomaraswamy (midten), FNs spesialutsending for barn i væpnede konflikter, legger frem rapporten The rights and guarantees of internally displaced children in armed conflict. Foto: UN/Paulo Filgueiras GENEVE 2010: Walter Kälin, FNs spesialutsending for internt fordrevne, snakker på vegne av ofrene etter jordskjelvet i Haiti i FNs menneskerettighetsråd. Foto: UN/Jean-Marc Ferre NEW YORK 2010: FNs generalsekretær Ban Ki-moon tar farvel med FNs avtroppende spesialutsending for internt fordrevne. Foto: UN/Evan Schneider DR CONGO 2008: Walter Kälin, FNs spesialutsending for internt fordrevne, møter representanter for Flyktninghjelpen og internt fordrevne i Den demokratiske republikken Kongo. Foto: Flyktninghjelpen Kälin mener også denne gruppen er mest tjent med en mindre formell og mer desentralisert prosess. FRA ABSTRAKT KONSEPT TIL PRAKTISK POLITIKK Det var etter tsunamien i Asia i 2004 at Walter Kälin for første gang begynte å se nærmere på fordrivelse i kjølvannet av naturkatastrofer. Selv om tsunamien ikke var et resultat av klimaendringer, avslørte hendelsene denne skjebnesvangre romjulen store gap i beskyttelsesmekanismene etter naturkatastrofer generelt i en tid da forskerne enes om at storm, flom og tørke skjer hyppigere og øker i styrke som følge av klimaendringer. Kälin, som var helt fersk i rollen som FNs spesialutsending for internt fordrevne, bestemte seg for å reise til noen av de rammede landene og se nærmere på forholdene. Jeg så flere beskyttelsesutfordringer; fra kjønnsbasert vold i overfylte oppsamlingsentre; via mennesker som mistet alt, fordi deres rettmessige eierskap til landområdene langs kysten, der de har bodd i generasjoner, aldri var formalisert; til diskriminerende praksis ved fordeling av bistand, forteller Kälin. I konfliktsituasjoner brytes ofte menneskerettighetene som et resultat av at to parter står mot hverandre. Etter naturkatastrofer brytes snarere menneskerettighetene gjennom forsømmelse. Jeg forstod at hvor toalettene blir plassert i en flyktningleir faktisk har en menneskerettslig dimensjon. Sentralt plasserte toaletter, med god belysning, og som er forbeholdt kvinner og jenter, kan hindre voldtekt, forklarer Kälin videre. Som et resultat tok han initiativ til å utarbeide operasjonelle retningslinjer og feltmanual for beskyttelse av menneskerettighetene n n I konfliktsituasjoner brytes ofte menneskerettighetene som et resultat av at to parter står mot hverandre. Etter naturkatastrofer brytes snarere menneskerettighetene gjennom forsømmelse. i naturkatastrofer «Operational Guidelines and Field Manual on Human Rights Protection in Situations of Natural Disaster». UTENFOR FN Stadig flere mennesker flykter nå over landegrenser for å unnslippe et økende antall naturkatastrofer i kjølvannet av klimaendringene både de som rammer plutselig, og de som gradvis ødelegger menneskers livsgrunnlag. Per i dag finnes det ingen internasjonale instrumenter som sikrer denne gruppen fordrevne beskyttelse. Migrasjon som følge av klimaendringer kom først på agendaen under klimatoppmøtet i København i 2009 (COP 15) der alle stater som har skrevet under FNs klimakonvensjon samles. Året etter, under COP 16 i Cancun, anerkjente partene at migrasjon, fordrivelse og planlagt forflytning er å regne som nødvendige klimatilpasningstiltak. Dette var en svært viktig utvikling. Spørsmålet var: Hvor tar vi det herfra? sier Kälin, og legger til at det raskt ble klart at klimaeksperter på klimatoppmøter ikke var de rette menneskene eller fora til å ta dette videre. I 2011 ble Nansen-konferansen om klimaendringer og folk på flukt arrangert i Oslo. Konferansen representerte et viktig skritt på veien mot tettere dialog mellom klimaforskere, menneskerettighetsaktører og beslutningstagere. Nansen-konferansen konkluderte med at det eksisterer et betydelig beskyttelsesbehov,f or naturkatastrofe- og klimafordrevne som krysser landegrenser. FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, ga tidlig uttrykk for at han ønsket at UNHCR skulle lede an i den videre prosessen for å sikre denne gruppen beskyttelse. Så stoppet alt opp. Mange stater var negative til at UNHCR skulle ha ledertrøya. Flyktningkonvensjonen er allerede under press, og mange fryktet at å antyde at en potensielt ny, stor gruppe skulle omfattes av konvensjonen kunne slå negativt tilbake. Om stater skal åpne sine dører for en ny gruppe, er et svært sensitivt tema. Det er slett ingen populær agenda, påpeker Kälin. EN NY BESKYTTELSESAGENDA Svaret ble Nansen-initiativet en bakkanal, utenfor FN-systemet. Nansen-initiativet er en læringsprosess for myndigheter, som skal bygge forståelse og konsensus om mangler, styrker og svakheter i beskyttelsen av de som krysser landegrenser i kjølvannet av naturkatastrofer. Prosessen er også ment å utvikle en plan for hvordan denne gruppen best kan beskyttes. Først da kan vi begynne å utvikle et normativt rammeverk, forklarer Kälin, om tanken bak det hele. Nansen-initiativet som i all hovedsak finansieres av Norge, Sveits og Europakommisjonen er en statsledet, konsulterende prosess med Norge og Sveits i spissen. Tre av fem planlagte konsultasjoner i perioden 2013 og 2014 er nå gjennomført. Konsultasjonene er en møteplass for representanter for stater, internasjonale organisasjoner, humanitære organisasjoner, sivilsamfunnet, tenketanker og andre nøkkelinstanser i de regionene som er hardest rammet av klimaendringer og naturkatastrofer. Resultatene fra de regionale konsultasjonene skal så tas opp på en global konferanse i 2015 med håp om å komme frem til en felles, global forståelse og standarder, samt konkrete verktøy og beskyttelsesmekanismer. En ting vi ikke forutså, var at konsultasjonene allerede har vært en katalysator for praktisk politikk, sier en entusiastisk Kälin. Et faktum som bygger opp under hans tro på å begynne med «soft law» og irregulære prosesser utenfor rammen av etablerte internasjonale instrumenter. I Stillehavs-regionen har for eksempel flere øystater nå gått gjennom sine regionale planer for klimatilpasning og strategier for å reduserer risiko, der folkeforflytning knapt var nevnt med et ord. Nå blir dette aspektet tatt alvorlig, og statene ser på tematikken i fellesskap. En annen effekt av konsultasjonene ser vi i Mellom-Amerika. Der skal immigrasjonsmyndighetene harmonisere sine standarder for humanitært visum og midlertidig beskyttelse. Til det arbeidet har de spurt oss om teknisk støtte, forteller Kälin. TÅLMODIGHET NØDVENDIG Det er lettere å ta tak i fordrivelse i kjølvannet av plutselige katastrofer. Katastrofene som utvikler seg sakte over tid, og fører til gradvis fordrivelse, er vanskeligere å få grep på. Vi trenger et beskyttelsesregime med klare kriterier. Jeg tror ikke det er mulig å bli enige om en internasjonal konvensjon på kort sikt, men flere og flere stater vil bli klare for å tilpasse sitt eget lovverk. Vi trenger også et harmonisert regelverk regionalt. Regionale organisasjoner vil derfor spille en særlig viktig rolle, sier Kälin. Situasjonen for millioner av mennesker, som er blitt fordrevet av naturkatastrofer og klimaendringer, er prekær i dag. Walter Kälin er imidlertid klar på at vi trenger en god dose tålmodighet og pragmatisme for å komme i mål. Noen menneskemøter glemmer man aldri. Jeg husker godt en ung jente fra Honduras som var blitt fordrevet etter en orkan. Som 15-åring var hun allerede blitt mor. Nå levde hun i et midlertidig husvære langt ut på landsbygda. Det var ingen skoler i nærheten. Vissheten om at hun ikke kunne fortsette utdannelsen, og skape en fremtid for seg og barnet sitt til tross for at hun var best i klassen fikk henne til å gråte sårt. Dette er ingen dramatisk historie, men den rommer så mye av det som er feil med vår respons på naturkatastrofer, sier Kälin, og avslutter: Vi er flinke til å gi umiddelbar humanitær hjelp, men vi gjør en slett jobb med å gjenoppbygge menneskers liv. n 3 0 PERSPEKTIV NR

17 ANALYSIS OF POLICY AND LAW IN THE HORN OF AFRICA, KENYA AND THE MIDDLE EAST AND NORTH AFRICA REGION, FOCUSING ON SOMALIS AND ETHIOPIANS DISPLACED TO KENYA, EGYPT AND YEMEN. VIKRAM KOLMANNSKOG AND TAMER AFIFI and Human Security No.15 March 2014 TØRKE: Landene på Afrikas horn rammes stadig hardere av tørke. Uttørkede elveleier blir et stadig vanligere syn, som her i Puntland, hvor det sjelden kommer mer enn 400 mm regn årlig. Foto: NTB Scanpix. AFRIKAS HORN Ekstremvær driver flere på flukt Mange somaliere og etiopiere som flykter til Kenya, Egypt og Jemen oppgir manglende livsgrunnlag etter tørke og annet ekstremvær som en medvirkende årsak. TEKST: Marianne Alfsen/Felix Media Det går frem i en ny rapport fra Flyktninghjelpen og FN-universitetet. Rapporten representerer et viktig bidrag i det pågående arbeidet med å etablere beskyttelsesmekanismer for mennesker som krysser landegrenser, for å finne trygghet og livsgrunnlag i kjølvannet av klima- og værrelaterte katastrofer. Med rapporten ønsker vi å formidle erfaringene til noen av dem som berøres, sier hovedforfatteren, Vikram Kolmannskog, som har doktorgrad i internasjonal rett og sosiologi, med fokus nettopp på hvordan man kan sikre denne gruppen beskyttelse. ØKENDE PROBLEM Han påpeker at det er viktig å synliggjøre at folk allerede nå flykter i kjølvannet av både plutselig ekstremvær og klimaendringer som gradvis ødelegger livsgrunnlaget for å skape politisk vilje til endring. Rapporten peker på de faktiske behovene som har oppstått i kjølvannet av flukten, og som bør danne utgangspunkt når beskyttelsesmekanismene skal utarbeides. I tidsrommet 2008 til 2012 ble 144 millioner mennesker på verdensbasis tvunget til å flykte fra sine hjem på grunn av naturkatastrofer. Det store flertallet flyktet fra flommer, branner, stormer og andre klimaskapte naturhendelser. Mange av disse er fordrevne innenfor sitt lands grenser, mens andre flykter til naboland. Manglende livsgrunnlag i kjølvannet av tørke bidrar til at bønder fra Somalia og Etiopia flykter til nabolandene Kenya, Egypt og Jemen. Rapporten viser at mange må dra fra sine hjem uten viktige juridiske dokumenter, penger og personlige eiendeler. Familier kan også bli splittet. Mennesker som må flykte på grunn av vær- og klimarelaterte katastrofer regnes ikke som flyktninger i henhold til internasjonal lov. Dette gjør at de står i fare for å få begrenset med hjelp. KENYA Kenya huser flere somaliske flyktninger enn noe annet land. På grunn av den vedvarende volden, gir Kenya automatisk beskyttelse til mennesker fra Sør- og Sentral-Somalia. Men manglende livsgrunnlag er en medvirkende årsak til at somaliere flykter til Kenya særlig etter tørkekatastrofen i 2010 og De somaliske flyktningene levde i stor grad av buskap og jordbruk. Flyktningene huses som regel i flyktningleirer langs grensen, som driftes av humanitære organisasjoner. Mulighetene for å skape seg et liv i leirene er få, og mulighetene til å bevege seg utenfor leirene sterkt begrenset av kenyanske myndigheter. Mange ønsker å integreres lokalt, mens noen ønsker seg videre til Europa og andre industriland. EGYPT Egypt er både mottaker- og transittland. Men her er det ingen leirer, de fleste flyktningene lever under kummelige forhold i Kairo. Det er lite fokus på deres situasjon, som drukner i den pågående politiske dragkampen i kjølvannet av revolusjonen i 2011 Flyktninger fra Somalia får heller ikke automatisk beskyttelse, som i Kenya, men må gjennom en individuell vurdering. Også her oppgir de fleste at manglende livsgrunnlag er medvirkende årsak, men mange velger å legge mer vekt på de tradisjonelt anerkjente konfliktrelaterte fluktgrunnene, for å sikre seg beskyttelse. Flyktninger i Egypt har begrenset tilgang på arbeid, helsetjenester og utdannelse. De har ikke rett til permanent opphold. De fleste ser ikke på Egypt som sitt endelige mål. EKSISTERENDE LOVVERK Et av rapportens viktigste funn er at i både Kenya, Egypt og Jemen er eksisterende lovverk og nedarvet praksis blitt tatt i bruk for å gi noen av dem som er blitt fordrevet av klima- og værrelaterte katastrofer beskyttelse selv om store utfordringer gjenstår for flertallet. Vi må utnytte eksisterende nasjonale og regionale lover og praksis til det fulle, så vel som internasjonale lover. I noen tilfeller er en bedre tolkning og anvendelse av disse lovene nok til å dekke beskyttelsesbehovet, sier Kolmannskog. Han påpeker at dette gjelder særlig for dem som flykter fra en blanding av klima- og værrelaterte katastrofer og krig, vold og konflikt. På Afrikas horn er det nemlig sjelden bare én grunn til at folk flykter. Det er ulike utfordringer og muligheter i forskjellige regioner. Derfor er regionale konsultasjoner og løsninger så viktige. Etter hvert vil man se om det også er noen utfordringer som er felles, på tvers av regionene, og om det derfor er behov for løsninger på globalt nivå, legger han til. SAMMENSATTE TILTAK Kolmannskog nevner som eksempler forbud mot å returnere mennesker til et katastroferammet land eller område, og en DISASTER-RELATED DISPLACEMENT FROM THE HORN OF AFRICA internasjonalt forankret status som gir dem visse rettigheter. Han påpeker imidlertid at løsningen på beskyttelsesproblemet ikke bare omfatter lovverk, men også planer for å redusere risikoen for at katastrofer fører til fordrivelse, gjennom styrket håndtering. Mekanismer for lovlig arbeidsmigrasjon er også blant løsningene rapporten skisserer: Ofte vil det bare være UNU-EHS Institute for Environment RAPPORT: Disaster-Related Displacement from the Horn of Africa (Mai 2014) behov for midlertidig arbeidsopphold, før de kan vende hjem igjen. Mange sender penger hjem, og kanskje får de med seg ny erfaring, som gjør dem i stand til å få annet arbeid ved retur, påpeker Kolmannskog, og avslutter. Nye, formelle lover har lite å si i praksis, hvis man ikke har sikret politisk vilje og gjennomføringsevne. Derfor er det så viktig med regionale konsultasjoner, der stater får bedre forståelse for temaet, og det skapes konsensus om utfordringer og mulige løsninger. n 3 2 PERSPEKTIV NR

18 Analyse KLIMAENDRINGER, FLYKTNINGER OG JUS H vert år flykter millioner av mennesker på grunn av klimaendringer og naturkatastrofer. I stedet for ny formell lovgivning og nye institusjoner bør vi utnytte eksisterende muligheter for beskyttelse og ta innover oss landskapet som lover opererer i. Jeg møtte Ahmed i Kairo i juni 2012 da jeg holdt på med forskning til min doktorgradsavhandling om klimaendringer, folk på flukt og deres rettigheter. Vi snakket om tørken som startet i 2011 på Afrikas Horn. Familien hans var bønder og nomader som flertallet av Somalias rundt ni millioner innbyggere. De fleste somaliere ble berørt av tørken på en eller annen måte. Vi mistet alle dyrene våre og onkelen min døde, fortalte Ahmed og klarte ikke å holde tårene tilbake. n n Tørke og borgerkrig er tvillinger som har kommet for å plage landet mitt. AHMED, somalier som flyktet fra krig og tørke i hjemlandet NAVNLØSE KATASTROFER Tidligere ga de navn til tørkekatastrofene i Somalia, men de siste tiårene har folk sluttet å gi dem navn. Dette er symptomatisk for en mer generell global trend med høyere temperaturer og endringer i ekstremvær. En ny forståelse av katastrofer som ikke bare naturlige er i ferd med å bre om seg. For det første er det konsensus om at menneskene spiller en viktig rolle i klimaendringene og dermed endringene i ekstremvær. For det andre er det menneskelige faktorer i alle katastrofer også de som ikke er relatert til klimaendringene fordi graden av katastrofe avhenger av menneskelig sårbarhet og handlinger eller unnlatelser fra myndigheter og andre før, under og etterpå. En katastrofe er en kombinasjon av et naturfenomen og menneskelig sårbarhet. DER TØRKE OG BORGERKRIG ER TVILLINGER I Somalias tilfelle spilte fattigdom og konflikt en avgjørende rolle da tørken ble til hungersnød. I lang tid fikk ikke folk tilgang til internasjonal bistand, delvis fordi væpnede grupper hindret tilgangen. Tørke og borgerkrig er tvillinger som har kommet for å plage landet mitt, fortalte Ahmed. Det utsagnet illustrerer rollen sårbarhet spiller i katastrofer og at det er sammensatte årsaker til at mennesker flytter eller flykter. Sårbarhet finnes ikke kun i Somalia og det globale Sør. Det er også ujevnt fordelt i Nord. I forbindelse med orkanen Katrina i USA i 2005 var den offisielle evakueringsplanen at man skulle ta sin private bil og evakuere, en indirekte diskriminering av de som ikke hadde bil. Katrina rammet dermed særlig de fattige, som i all hovedsak var de svarte en gruppe som har vært marginalisert gjennom amerikansk historie. VIKRAM KOLMANNSKOG er jurist og rådgiver innen klima og flukt. PÅ FLUKT I EGET LAND Sammen med familien sin dro Ahmed til en leir for internt fordrevne i Mogadishu for å få livsnødvendig hjelp. De fleste mennesker på flukt har ikke ressurser og nettverk til å reise så langt og forblir i sine egne land. Mens mennesker på flukt på grunn av katastrofer inkluderes eksplisitt i definisjonen av internt fordrevne i FNs Retningslinjer for internt fordrevne av 1998, har denne gruppen lenge blitt neglisjert i akademia, politikken og praksis. Blant målene til de som ble rammet av Katrina var å vise verden hvilke menneskerettighetsbrudd de amerikanske myndighetene var skyldige i, og å oppnå nasjonal og internasjonal anerkjennelse som internt fordrevne. En rapport fra FNs Rasediskrimineringskomite kritiserer myndighetene kraftig. I senere år har det blitt en større forståelse for, og anerkjennelse av, at menneskerettigheter spiller en viktig rolle under katastrofer og at de som rammes skal regnes som internt fordrevne og innrømmes visse rettigheter. PRISGITT LANDETS EGNE MYNDIGHETER Likevel, siden de som er på flukt stadig befinner seg i eget land, er de prisgitt myndighetenes vilje og evne til å beskytte og fremme deres rettigheter. I store katastrofer som har medført mye internflukt, slik som Katrina, ble det tydelig at overordnede menneskerettsprinsipper som ikke-diskriminering var særlig relevant og risikerte å bli brutt. Ofte er det internasjonale organisasjoner som står for beskyttelse og assistanse. Men som vi så i Somalia hindres noen ganger deres tilgang av væpnede aktører. En annen stor utfordring hva gjelder internasjonal beskyttelse er den uklare fordelingen av roller og ansvar blant organisasjonene i katastrofesituasjoner. Lokale aktører og lover kan også spille en avgjørende rolle i beskyttelsen av de på flukt. Noen somaliere som var på flukt under tørken fant hjelp gjennom lokale klanlover, xeer. Blant annet finnes det regler om fordeling av ressurser som vann og beitemark så vel som donering av dyr og andre ressurser til de i nød. Men dette systemet er under press, særlig på grunn av krigshandlinger, de stadig mer regelmessige og heftige katastrofene og at mange folk etter hvert mangler ressurser som de kan dele med andre. «KLIMAFLYKTNINGER» Noen flykter også over landegrensene. Siden tilgang til humanitær hjelp var så vanskelig, forlot Ahmed Somalia sammen med hundretusener av andre under tørken i Jeg ville bli i hjemlandet mitt, men jeg var desperat. Jeg var tvunget til å reise, sa Ahmed. Mens de fleste reiste til de allerede overbefolkede flyktningleirene i nabolandet Kenya, reiste Ahmed hele veien til Egypt. Vi reiste gjennom Sudan i tre måneder. Jeg krysset ørkenen. Jeg led. I Egypt hjalp noen oromo-etiopiere meg og tok meg med til FN-kontoret i Kairo. Jeg fortalte hvordan jeg mistet familien i tørken og krigen. Jeg har nå det gule kortet som viser at jeg er registrert som asylsøker. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Anvendelsen av flyktningbegrepet i slike tilfeller er kontroversiell. Det avhenger delvis av hvordan «fakta» presenteres og forstås. En (mis) forståelse av katastrofer som «naturlige» bidrar til at noen rettsdogmatiske jurister og andre konkluderer at de på flukt faller utenfor gjeldende flyktningrett. FNs Flyktningkonvensjon av 1951, Den afrikanske flyktningkonvensjonen av 1969 og andre regionale og nasjonale lover har flyktningdefinisjoner basert på begreper som forfølgelse og generalisert vold og nevner ikke «naturkatastrofer». ULIK PRAKSIS Når vi benytter en dynamisk tolkning og forstår hvordan sårbarhet spiller inn i katastrofer og at det er sammensatte årsaker til flukt, er imidlertid disse lovene ennå relevante. Det finnes også støtte for dette i hvordan lovene har blitt anvendt på bakken. I Kenya fikk alle somaliere, inkludert de som var rammet av tørken, flyktningstatus på grunn av den generaliserte volden i hjemlandet deres. Likevel er det slik at mange ikke regnes som flyktninger etter gjeldende flyktningrett. Menneskerettighetsjussen igjen gjennom dynamisk tolkning og riktig forståelse av konteksten kan bidra med noe av løsningen i slike tilfeller. Forbudet mot umenneskelig behandling vil for eksempel innebære beskyttelse mot tvangsreturer til de mest ekstreme katastrofeområdene, slik som i Somalia. Dette har blitt anerkjent av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i saker som «Sufi og Elmi vs. Storbritannia». I Europa kan folk få subsidiær beskyttelse, som er basert på menneskerettigheter, slik som forbudet mot umenneskelig behandling. I Norge kan man, i teorien, til og med få flyktningstatus. STENGTE DØRER Ahmed sin status i Kairo var uavklart, han var usikker på fremtiden og han var desperat. Jeg gjør hva som helst for å overleve. En venn av meg forsøkte å krysse Middelhavet og døde. Hvis vi forsøker å dra til Europa, dør vi i havet. I Somalia dør vi av konflikt og tørke, fortalte han. Europeiske land har omfattende lovgivning som skal beskytte flyktninger. Folk som Ahmed kunne kanskje fått opphold og rettigheter som flyktninger eller gjennom subsidiær beskyttelse basert på menneskerettigheter. I praksis er det imidlertid slik at mange europeiske land gjør sitt ytterste for å stenge asylsøkerne ute. Det gjøres blant annet gjennom visumreguleringer, avtaler med transittland og innsnevret tolking av flyktningbegrepet. I en slik situasjon vil ny formell lovgivning først og fremst ha symbolske funksjoner og ikke endre hvor mange og hvem som får beskyttelse i Europa og andre steder. Med en riktig forståelse av katastrofer og flukt så vel som en dynamisk tolkning av eksisterende lover vil mye kunne bli bedre. Det vi først og fremst trenger i dag er en strategisk bruk av eksisterende lover, å ta hensyn til lokale forhold og gjøre noe med de kontekstuelle faktorene og å gjøre alt dette innenfor en bredere politisk mobilisering. n (Vikram Kolmannskogs introduksjon til doktoravhandlingen om klima, flukt og jus er tilgjengelig på VikramKolmannskog.no) SOMALIA: En internasjonal hjelpearbeider fotograferer kadaveret av en ku som ikke overlevde tørkekatastrofen i Krigshandlinger og tørke har drevet millioner på flukt på Afrikas horn. FOTO: NTB Scanpix. 3 4 PERSPEKTIV NR

19 MOR OG DATTER: 14 år gamle Amarylis og hennes to år gamle datter Yasenia, som er et resultat av voldtekt. Amarylis holder seg for det meste hjemme. Hun får ikke gå på skolen. Ingen av vennene hennes synes det er rart at hun fødte som 13-åring. Bare de siste tre årene har antall voldtekter av mindreårige økt med 50 prosent i Guatemala. «Las niñas madres» Guatemalas barnemødre og voldens barn I kartellenes og kokainens Guatemala blir flere og flere unge jenter ofre for brutal vold. Overgrepene er økende, og hvert år blir tusenvis av mindreårige jenter gravid som følge av voldtekt. TEKST: Ylva Mossing FOTO: Linda Forsell Fakta Guatemala NAVN: Republikken Guatemala BEFOLKNING: 14,7 millioner HOVEDSTAD: Guatemala City SPRÅK: Spansk og mer enn 20 stammespråk STYRE: Tidligere general Otto Perez Molina fra høyre-partiet Patriotisk Front ble valgt til president i november Kilde: BBC, CIA Factbook Jentene som er omtalt i reportasjen har i samråd med sine foreldre og foresatte ønsket å stå frem med fullt navn og foto. Amarylis var 13 da hun ble gravid med sin voldtektsmanns barn. Den 20 år gamle Cesar hadde sett henne i kirken og fulgte etter henne tilbake til landsbyen. Da han banket på døren hennes, våget hun ikke annet enn å åpne. Det spiller ingen rolle om du ikke vil, sa han. Jeg var alene hjemme, og han sa at han kom til å slå meg hvis jeg ikke gjorde som han sa, sier Amarylis med tynn stemme og ser ned i bakken der en avmagret kattunge svinser rundt bena hennes. Huset i landsbyen Varsovia i Vest-Guatemala er lite, mørkt og armodslig. Blant bølgende åser og utarmede maisåkre er det langt til nærmeste politistasjon. Langt fra hjelp. For to år siden lå Amarylis mor på sykehuset. Og mens faren våket ved dødsleiet, lå den 13 år gamle jenta alene i sengen hjemme hvor Cesar hadde tatt jomfrudommen hennes med makt. Etterpå gråt hun og sluttet å spise. Men hun turte ikke fortelle noen om hva som hadde skjedd - før magen var blitt så stor at den ikke lenger kunne skjules. Jeg var så redd, for pappa hadde sagt at han ville kaste meg ut hvis jeg ble gravid. Da de oppdaget det, skjelte de meg ut og jeg tenkte at jeg kanskje måtte flytte, sier Amarylis, og retter på den blasse stoffbiten som holder datteren Yesenia på plass på ryggen hennes. Men faren tilga henne, sier hun. Nå bor både hun Yesenia på samme rom og sover i sengen hvor Amarylis ble voldtatt. USYNLIGE JENTER Amarylis er ikke alene. I Guatemala er det flere tusen jenter som blir usynliggjort av både familier, lokalsamfunn og myndigheter. I 2012 ble cirka 3000 jenter under 14 år mødre. Hver graviditet for en så ung jente er resultatet av en voldtekt, et brudd på Guatemalas lov. Men svært få av overgrepene blir noensinne etterforsket. Voldtekt og vold mot kvinner møtes med en nesten total straffefrihet, ifølge organisasjonen Grupo de Apoyo Mutuo (GAM). Men nå har et opprop fra landets frivillige organisasjoner endelig fått regjeringen til å lytte. Nettverket OSAR, som samler frivillige organisasjoner fra hele landet, begynte å dokumentere voldtekter i forbindelse med at en ny lov i 2009 gjorde det til en forbrytelse å ha sex med jenter under 14 år. Og det var et dystert landskap de sakte begynte å kartlegge. I 2009 ble det dokumentert 1601 tilfeller hvor jenter i alderen 10 til 14 år fødte barn uten at hverken politi, skole- eller helsevesen reagerte. Tallene har siden økt i takt med at OSAR har nådd ut til flere og flere jenter, og det virkelige omfanget oppdages. Samtidig får vold et stadig strammere grep rundt samfunnet. Voldtekt har lenge vært en mørk del av 3 6 PERSPEKTIV NR

20 MANGLER FINANSIERING: Tracy Saravia (til venstre), manager for det lokale OSAR-kontoret i Jalapa, underviser en gruppe tenåringer om graviditet, voldtekt og kvinners rettigheter. Senterets gode intensjoner til tross, det er stor mangel på finansiering. POLITISK SIRKUS: Claudia Pérez er lege på infeksjonsavdelingen på Roosevelt-sykehuset i Guatemala By. Vi fikk et lite kott for at politikere kunne si at det er en klinikk for ofrene, men det er så mye som mangler. Dette er bare et politisk sirkus, sier hun. IDEALISTEN: Carlos Saravia (til venstre) snakker med noen av ungdommene han underviser i kvinners rettigheter, på gaten i Jalapa. Saravia jobber uten lønn, og sin andre jobb som revisor må han få unnagjort på kveldstid og om natten. TRAUMATISERT: Michelle ble kidnappet og voldtatt av en ukjent og mye eldre mann. Traumene hennes var så voldsomme at hun måtte tilbringe en måned på psykiatrisk institusjon. Politiet har gjort lite for å beskytte Michelle og familien, og snart vil voldtektsmannen løslates, etter å ha betalt seg ut av fengsel. Michelle er her syv måneder på vei. Guatemalas kultur og historie. Incest og overgrep i familien er utbredt og dypt forankret i kulturen, og aksepteres i stor grad i mange lokalsamfunn, sier Eric Cárdenas. Han er sjef for Guatemalas statsadvokatkontor og har fått i oppdrag å utrede overgrep mot barn. Abort er ikke tillatt i Guatemala, selv ved incest eller voldtekt - med mindre morens liv er i fare. Misbruket er blitt ansett som et familieanliggende og få tør, eller i det hele tatt vurderer, å anmelde forholdet eller dra på sykehus. Og nå lurer en ny trussel i horisonten. De fleste voldtektsmenn er fortsatt i jentenes familier. Men i noen områder har gjerningsmennene en ny profil, og det blir stadig vanligere at han tilhører en gjeng eller en kriminell gruppe, sier Eric Cárdenas. «LEGITIMT KRIGSBYTTE» Systematiske voldtekter var et vanlig våpen under Guatemalas militærdiktatur i kampen mot det man kalte landets «indre fiender». Men diktaturets fall for 20 år siden betydde ikke slutten for voldtektene. Den grusomme praksisen er fortsatt i live blant de raskt voksende kartellene og gjengene som i dag legger Guatemala for sine føtter. Hovedårsaken er narkotikahandelen. I 2008 gikk mindre enn én prosent av Sør-Amerikas kokain via Mellom-Amerika på vei til USA, ifølge amerikanske myndigheter. I dag - bare noen få år senere - er tallet, ifølge FN, mellom 75 og 90 prosent. Kokainrutene skjærer gjennom landet som en kniv, og etterlater seg sterkt skadde lokalsamfunn. Meksikanske karteller markerer sine revir med sadistiske parteringsdrap, massebortføringer og brutale voldtekter. Vi har hørt jenter snakke om vold som er spesifikt knyttet til narkotikahandelen. Mange jenter blir kidnappet fra hjem og skole for å voldtas av gjenger. Og fordi gjerningsmennene truer foreldrene, må de holde tett om det som skjedde, sier Nuria Cordón fra organisasjonen Sobrevivientes («overlevere», journ. anm). Noen ganger tar jentene gift etter voldtekten, sier hun. Sobrevivientes, som arbeider for å hjelpe voldtekts- og mishandlingsofre, har nettopp begynt å organisere fokusgrupper i landsbyene rundt byen Chiquimula for å kartlegge omfanget av overgrepene. Området i øst, langs grensen til El Salvador og Honduras, hvor Chiquimula ligger, er hardt rammet av arbeidsledighet og fattigdom. Mange unge mennesker blir i stedet rekruttert - med eller mot sin vilje - av lokale gjenger. Eller av de tatoverte som kaller seg maras, som strømmer over grensene fra nabolandene. Områder ved smuglerrutene havner i skuddlinjen - og de unge jentene blir ansett som legitimt krigsbytte. NORMALISERT VOLD Gjengenes makt er et relativt nytt problem som i det siste er blitt mer påtakelig for de lokale hjelpeorganisasjonene i området. Tracy Saravia, som driver et ungdomskollektiv i nærliggende Jalapa, er bekymret for utviklingen. Jentene er de mest sårbare når det oppstår problemer i samfunnet. Volden har påvirket mye, ikke minst fordi den har økt straffefriheten. Den organiserte kriminaliteten og gjengene i regionen har normalisert volden. Som en medvirkende del til OSARs dokumentasjon på voldtekt av mindreårige, har juristen Tracy og hennes bror Carlos på nært hold sett resultatene av uhemmet vold - og mangelen på hjelp og støtte tilgjengelig for de unge ofrene. Gang på gang krenkes jenters rettigheter; hjemme, på skolen, i helsevesenet og av offentlige myndigheter. 13 år gamle Michelle Jalapa ble så hardt traumatisert da hun ble kidnappet og voldtatt av en fremmed at hun måtte tilbringe en måned på psykiatrisk klinikk. Siden den skyldige ble tatt på fersk gjerning, har hans bror truet familien på livet og skutt på Michelles hus. Men politiet har ikke gjort noe for å beskytte dem, og voldtektsmannen er ventet å snart være på frifot etter å ha kjøpt seg fri. Jeg er redd for at han skal ta hevn på familien min. Kanskje dreper han en av mine kusiner eller tanter. Det hadde vært bedre hvis han forble i fengsel. Fordi jeg er ikke den første jenta han har voldtatt, sier Michelle. Ikke langt unna bor Lilian, som ble voldtatt av sin bestefars bror. Hun var bare 12 år gammel da hun fødte sin sønn Luis David. Moren anmeldte voldtekten, men besøksforbudet som mannen var underlagt ble opphevet etter bare et par måneder. Hver dag er de bekymret for at han skal returnere til Mataquescuintla. Jeg er redd for at han vil gjøre det samme igjen. Vi vet ikke hvor han er, så 3 8 PERSPEKTIV NR