3 Samarbeid om FoU og innovasjon

Transkript

1 Foreløpig versjon av Kapittel 3 Samarbeid om FoU og innovasjon i Det norske forskningsog innovasjonssystemet statistikk og indikatorer 2010, per 20.august Kapitlet skal inngå i trykket rapport som vil foreligge i begynnelsen av oktober Samarbeid om FoU og innovasjon Samarbeid om innovasjon i næringslivet Sampatentering i norske patenter Internasjonalt samarbeid i publikasjoner Norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram Norsk deltakelse i EUs 7RP i perioden Samarbeid om FoU og innovasjon FoU og innovasjon foregår i økende grad som samarbeid mellom flere parter og i økende grad mellom parter i flere land. Forskning og utvikling samt innovasjon foregår sjelden isolert, men snarere som interaksjon mellom forskere, brukere, oppdragsgivere etc. Samhandlingen varierer i styrke og måter det samarbeides på. Til sammen danner disse relasjonene det som omtales som forsknings- og innovasjonssystemet. Mens de øvrige deler av denne rapporten omhandler aktiviteter og ressurser i de enkelte deler av systemet, omhandler dette kapitlet indikatorer som kan si noe om samhandling og samarbeid dem imellom. Innsatsfaktorer som infrastruktur, økonomiske og menneskelige ressurser er grunnlaget for systemet. Ved å supplere øvrige innsatsfaktorer påvirker koblinger og relasjoner likevel mulighetene for å lykkes i forksnings- og innovasjonsprosesser i så stor grad at analyser av forholdet mellom innsats og resultater blir ufullstendige dersom samarbeid og samhandling ikke tas med. Store deler av offentlig politikk retter seg mot å styrke relasjoner og kunnskapsoverføring mellom ulike aktører slik at kompetanseinvesteringer blir best mulig utnyttet. For å kunne evaluere politikken er det følgelig behov for god forståelse av og gode indikatorer for interaksjon. Det er mange former for samarbeid og nettverksbygging. Noe skjer formelt gjennom samarbeidsprosjekter, avtaler og konsortier, mens andre former for samarbeid foregår mer uformelt. Det uformelle samarbeidet er det vanskelig å finne gode indikatorer for, særlig i de tilfellene hvor det ikke motsvares av en økonomisk transaksjon. Likevel kan nettopp uformell kontakt være utslagsgivende for et vellykket utfall av en forsknings- eller innovasjonsprosess. Det ligger en utfordring i at kunnskap og kompetanse i de fleste tilfeller er tid- og ressurskrevende å frembringe. Kunnskap og kompetanse kan i stor grad deles av mange uten at selve kunnskapen eller kompetansen «brukes opp». Dermed ligger det et potensial i å spre kunnskap til flest mulig slik at den gjør størst mulig nytte. EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling er opprettet for å utnytte potensialet i samarbeid, og det samme er de nordiske organisasjonene for samarbeid innenfor forskning og utdanning. Især små aktører har liten mulighet til å overskue eller skaffe til veie all relevant kunnskap selv. Igjen ser vi at Norge er et lite land hvor innsatsen må fokuseres og avgrenses også ved universitetene og forskningsinstituttene; størsteparten av kunnskapsproduksjonen finner sted utenfor landets grenser. Egen kunnskap er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg den eksterne kunnskapen. I Norge har vi bygd opp en betydelig kunnskapsinfrastruktur gjennom universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren under forutsetning av at denne kompetansen kan overføres gjennom samarbeid og samhandling. I dette kapitlet fokuseres det først på samarbeid om innovasjon i næringlivet (3.1) målt i den regelmessige innovasjonsundersøkelsen. Deretter tar kapitlet for seg samarbeid mellom flere aktører i form av indikatorer for sampatentering (3.2). Kapittel 3.3 tar for seg internasjonalt samarbeid i 1

2 vitenskapelige tidsskriftsartikler, mens kapittel 3.4 presenterer norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram. Sist i kapitlet har vi med en fokusartikkel som omtaler evalueringen av norsk deltakelse i EU s 6. og 7. rammeprogram, og en annen fokusartikkel som omtaler indikatorer som har til hensikt å belyse utviklingen av det Europeiske forskningsområdet. 3.1 Samarbeid om innovasjon i næringslivet Resultater fra innovasjonsundersøkelsen 2008 viser at hvert tredje foretak med innovasjonsaktivitet samarbeidet om innovasjonene i løpet av perioden Dette er noe lavere enn tallene fra forrige undersøkelse for perioden Enhetene med samarbeid oppgav også færre forskjellige partnere enn sist. Det var imidlertid gjort endringer i utformingen og behandlingen av spørsmålene som omhandler innovasjonssamarbeid, og dette kan ha påvirket tallene noe i negativ retning. Det er ikke unaturlig at samtidig som det skjer en viss nedgang i innovasjonsaktiviteten, vil det også være en nedgang i andelen enheter med samarbeid. Når FoU- og innovasjonsaktiviteten reduseres, har vi tidligere erfart at det ofte er den sporadiske aktiviteten og investeringene som kuttes først. Det er derfor rimelig å anta at en større del av aktiviteten her avhenger av partnere utenfor foretaket selv, slik at andelen foretak med innovasjonssamarbeid reduseres. Langsiktige innovasjonsprosjekter og relasjoner mellom kontinuerlige FoU-utførere vil i større grad bestå uavhengig av konjunktursvingninger og andre umiddelbare faktorer. Figur Samarbeidspartnere og viktigste samarbeidspartner i periodene og Prosent av foretak med innovasjonssamarbeid. Kilde:SSB/Innovasjonsstatistikk Leverandører og kunder ble fortsatt både hyppigst rapportert og rapportert som viktigst for foretakene, men andelen som rapporterte disse partnerne, gikk ned. Andelen som rapporterte 2

3 samarbeid med konsulentforetak, kommersielle laboratorier/fou-foretak og konkurrenter, var også redusert. Nedgangen var mye mindre for samarbeid med andre foretak i samme konsern og med universiteter/høgskoler og med forskningsinstitutter. I tillegg til å dekke hvilke samarbeidspartnere foretakene hadde, ble det i undersøkelsen også spurt om hvilken partner som var viktigst for innovasjonsarbeidet. Figur viser disse resultatene sammen med fordelingen av de forskjellige typene samarbeid. Når det gjelder hvor stor andel av enhetene med en gitt type samarbeidspartner som også anså dette samarbeidet som viktigst, var det samarbeid med andre foretak i samme konsern som kom best ut. 45 prosent av enhetene som hadde samarbeidet med andre foretak i konsernet, så på dette som viktigst. Leverandører og kunder fulgte deretter, begge med 41 prosent. Konsulentforetak og kommersielle laboratorier/fou-foretak kom like godt ut, begge med 19 prosent, mens 24 og 28 prosent av foretakene som samarbeidet med institusjonelle FoU-utførere som henholdsvis universiteter/høgskoler og forskningsinstitutter, så på dette som viktigst. Samarbeid med konkurrenter var ikke bare minst utbredt, det var også den formen for samarbeid som sjeldnest ble opplevd som viktigst når slikt samarbeid først forekom. Bare 8 prosent av foretakene som samarbeidet med sine konkurrenter, anså dette som det viktigste samarbeidet. Når det gjelder foretak som samarbeidet både med kunder og/eller leverandører og med FoUaktører (kommersielle FoU-foretak/laboratorier, universitets- og høgskolesektoren eller forskningsinstitutter), var det samarbeidet utenom det typiske FoU-samarbeidet som ble oppfattet som mest betydningsfullt. I overkant av 60 prosent av disse foretakene rapporterte at samarbeid med kunder eller leverandører var viktigere enn samarbeid med FoU-aktørene. Tallene er stort sett uforandret i forhold til forrige undersøkelse når det gjelder samarbeidspartnernes lokalisering. Foretakenes samarbeidspartnere fantes hyppigst lokalt eller regionalt i Norge for 66 prosent av enhetene som hadde samarbeid og i Norge for øvrig for 56 prosent av enhetene. Av samarbeidspartnere i utlandet var det EU/EFTA utenom Norden som var mest vanlig. 32 prosent hadde slike samarbeidspartnere, mens 29 prosent samarbeidet innad i Norden. 13 prosent hadde samarbeidspartnere i USA, 6 prosent i Kina eller India, og 8 prosent samarbeidet med partnere i andre land. Både små og store foretak samarbeidet i stor grad lokalt, mens samarbeid med partner i Norge for øvrig eller i utlandet var klart mer utbredt blant store foretak. 3.2 Sampatentering i norske patenter Aktører innoverer sjelden alene. Innovasjon innebærer som oftest samarbeid mellom ulike aktører med ulik kunnskap. Sampatentering, hvor flere aktører deltar i en patentsøknad, gir et innblikk i slikt samarbeid. En patentsøknad er en form for innovasjonssamarbeid. Målsettingen i et slikt samarbeid er å utvikle og kommersialisere en oppfinnelse. Oppfinnelsen skal være av teknisk karakter, og den skal kunne utnyttes industrielt. To typer samarbeidspartnere er involvert i dette samarbeidet og skal være nevnt i patentdokumentet. Den første er oppfinneren. Alle enkeltaktører som var direkte involvert i utviklingen av en oppfinnelse det søkes patentbeskyttelse for, skal vært nevnt i patentsøknaden som oppfinnere. I mange tilfeller er det én enkelt oppfinner som bærer ideen frem, i andre tilfeller er det et sett med ulike aktører som involveres i utviklingen. Den andre typen samarbeidspartner er søkeren. Søkeren har ansvar for søknaden og for å utnytte oppfinnelsen kommersielt om den blir innvilget. Det er som oftest arbeidsgiveren som er søkeren. 1 En uavhengig oppfinner kan godt fylle søkerrollen, og det er mange selvstendige oppfinnere som står bak patentsøknader. Men det er først når flere aktører er involvert på søker- og spesielt på oppfinnersiden, at søknader kan sies å representere sampatentering og derigjennom innovasjonssamarbeid. Dette avsnittet presenterer sampatentering som en indikator for innovasjonssamarbeid. Datagrunnlaget er patentsøknader levert i Norge (ved Patentstyret) i tiårsperioden Fokuset er på søknadene der norske aktører har medvirket, det vil si hvor minst én av søkerne og/eller minst én 1 Det gjelder også for forskere ved universiteter og høgskoler i Norge siden

4 av oppfinnerne har norsk adresse. Såkalte hjemmepatenter er brukt fordi det er ventet at patentsamarbeidet finner sted først og fremst på hjemmemarkedet. 2 Avsnittet presenterer først det totale antallet aktører (både oppfinnere og søkere) mottatt av Patentstyret i perioden. Økende antall aktører i patenter søkt i Norge Det ble registrert i overkant av søknader i Norge i perioden , et årlig gjennomsnitt på søknader. Norske aktører sto for om lag 20 prosent av søknadene. 3 Det totale antallet aktører som er involvert i disse patentsøknadene, gir et godt utgangspunkt for presentasjon av sampatentering som indikator. Det gjør det mulig å skille mellom søknader med ulik grad av sampatentering. I tillegg vil det kunne klargjøre variasjoner mellom ulike typer søknader og endringer over tid. Det er viktig først å skille mellom søknader som innebærer sampatentering, fra dem som ikke gjør det. Figur viser patentsøknadene med én søker og én oppfinner (altså med to aktører, her kalt enkeltmannssøknader ) og søknadene der flere aktører medvirker. Søknadene med flere aktører er her gruppert etter totalt antall søkere og oppfinnere. Figur Patenter søkt i Norge i perioden gruppert etter antall aktører. Kilde: Data fra Patentstyret samlet inn og bearbeidet av NIFU STEP. Figuren viser at antall søknader med flere aktører involvert økte i perioden, mens antallet som involverte et minimum av aktører (enkeltmannssøknadene), gikk tilbake. Det kommer også fram at økningen i patentsøknader fram mot toppåret langt på vei skyldtes disse enkeltmannssøknadene. De økte mest under oppgangskonjunkturen, for så å falle sterkt tilbake, selv om antallet økte for det siste året. Nedgangen i enkeltmannssøknadene var på 14 prosent fra 1998 til Søknader med flere aktører (3 eller mer) økte imidlertid i den samme perioden. Økningen var størst og mest 2 Europeiske patentsøknader ble brukt i en tidligere utgave av rapporten (2007). Hjemmepatenter er her valgt som et bedre alternativ for å undersøke sampatenteringer. En grunn til det er at norske patentsøknader søkt i Europa fortsatt utgjør en underpopulasjon av søknadene søkt i Norge. En annen grunn er at hjemmepatenter tillater en sammenlikning med utenlandske søkere i det samme markedet. 3 Se kapittel 4.2. for patentstatistikk knyttet til norsk patentering i Norge og i EPO. Der er fokuset på hvem som søker patentet, her blir også oppfinnerne inkludert. 4 Se også kapittel 4.2. og figur for flere detaljer. 5 Forskjellen mellom det høyeste og laveste nivået hadde vært på hele 31 prosent (fra 2001 til 2006). Den store nedgangen i 2004 skyldes delvis administrative forhold (bl.a. innføring av nytt dataregistreringssystem hos Patentstyret). 4

5 konsistent for de mest folkerike søknadene. Det er spesielt søknadene med flere enn 6 søkere og oppfinnere som øker mest over tid. Teknologiområde har betydning for sampatentering Det foregående gir et godt utgangspunkt for å presentere noen trekk ved utviklingen av søknadene fra norske aktører. Det ble i 2007 registrert søknader i Norge med minst én norsk søker og/eller oppfinner. Årlig gjennomsnitt for tiårsperioden var på søknader. Totalt involverte disse søknadene søkere eller litt over én søker per søknad (1,08). 6 I gjennomsnitt hadde 6,5 prosent av de norske søknadene to eller flere søkere i tiårsperioden. Dessuten hadde 5 prosent av de norske hjemmesøknadene norske oppfinnere, men utelukkende utenlandske søkere. Figur fokuserer på innslaget av utenlandske søkere i disse norske hjemmesøknadene. Beregninger viser at (med)søkere fra utlandet utgjorde ca. 5,5 prosent av søkerne i de norske søknadene. Figuren viser hvordan disse er fordelt på de sju teknologiområdene. 7 De fleste utlendingene var involvert i norske søknader innenfor kjemiske stoffer (12,3 prosent). Det var også en betydelig andel innenfor farmasøytiske råvarer og preparater (9,1 prosent), hvor det var relativt få norske søknader (526), og innenfor IKT, elektriske varer og instrumenter (6,1 prosent), hvor det var mange norske søknader (3 114). Figur Norske samsøknader i perioden etter søkernes land og søknadens teknologiområde. 1 1 Inkluderer søknadene mottatt av Patentstyret i perioden. Kilde: Data fra Patentstyret samlet inn og bearbeidet av NIFU STEP. Figuren viser at teknologiområde betyr mye både for om sampatentering finner sted og hvem det sampatenteres med. Sampatenteringen som involverte nordiske (med)søkere, var for eksempel mest 6 Figur tar for seg alle aktører involvert i søknadene (både søker og oppfinner). Dette regnestykket er kun opptatt av antall søkere involvert i søknadene. 7 Patentklassene (IPC) legger grunnlaget for oppdelingen i disse sju teknologiområdene. Teknologiområdene korresponderer med NACE-koder. Korrespondansen som er brukt, stammer fra Schmock et al, Se faktaboks i kapittel 4.2 for flere detaljer. 5

6 framtredende innenfor IKT, hvor den utgjorde den største andelen (64 prosent) av utenlandske medsøkere. Bildet er annerledes for kjemiske stoffer og petroleumsprodukter. I dette teknologiområdet var det søkere fra andre land, og da spesielt USA, som var mest framtredende blant de utenlandske medsøkerne. Mest samarbeid innenfor områdene farmasøytiske midler og kjemi At en patentsøknad har én oppfinner, betyr ikke nødvendigvis at oppfinnelsen er enkel. Det kan imidlertid være en sammenheng mellom sampatentering og kompleksiteten av oppfinnelsen. Det er derfor interessant at sampatentering synes å bli mer utbredt enn tidligere. Det er imidlertid flere faktorer som påvirker hvor mange aktører som medvirker i en patentsøknad til enhver tid. En viktig faktor er teknologien. Noen teknologiområder bygger på flere typer kunnskap enn andre. Farmasi og kjemikalier er eksempler på fagområder som ofte innebærer mye forskningssamarbeid. Dette samarbeidet resulterer i sampatentering. Patentsøknader på disse forskningsområdene omfatter i de fleste tilfeller flere oppfinnere. Det er også her det høyeste antallet oppfinnere per søknad finnes. Dette mønsteret går igjen for eksempel også når det gjelder samforfatterskap. På den andre siden innebærer teknologiområder (eksempelvis konsumvarer) ofte én oppfinner og sjelden flere enn tre. En relatert faktor er at samarbeidsformer kan variere næringer imellom. Sammensetningen av teknologiområder vil påvirke sampatentering. Den neste figuren sammenlikner gjennomsnittlig antall oppfinnere per patent søkt innenfor ulike teknologiområder. Presentasjonen skiller mellom søknadene der norske aktører medvirket (13 260) og de søknadene som kom utelukkende fra utenlandske aktører (49 050). Figuren viser både at antall oppfinnere i gjennomsnitt i stor grad avhenger av hvilket teknologiområde søknaden gjelder, og at antall oppfinnere også er gjennomgående høyere i de utenlandske søknadene. Figur Antall oppfinnere per patentsøknad etter teknologiområde og opprinnelse (norske og utenlandske aktører). NB: Figuren inkluderer ikke 107 patentsøknader som ikke kunne kobles mot et teknologiområde. Kilde: Data fra Patentstyret innsamlet og bearbeidet av NIFU STEP. 6

7 Det var særlig på teknologiområdene knyttet til farmasøytiske midler og til kjemi at det var flest oppfinnere per søknad. Det var i gjennomsnitt omtrent dobbelt så mange oppfinnere i søknadene innenfor farmasøytiske råvarer og preparater som innenfor transportmidler og deler. Søknadene innenfor kjemiske stoffer involverte også betraktelig flere oppfinnere enn de andre teknologiområdene for så vel de norske som de utenlandske søknadene. Et annet trekk ved sampatentering er at det var store forskjeller mellom de norske og utenlandske søknadene. Det var gjennomgående flere oppfinnere i søknadene fra utlandet enn i søknadene der norske aktører medvirket, selv om rangeringen stort sett var lik. Det var i gjennomsnitt 1,66 oppfinnere i de norske hjemmesøknadene, mens det var over 3,0 oppfinnere i de utenlandske søknadene. En grunn til forskjellen er effekten av hjemmemarkedet. 8 I tillegg stammer de utenlandske søknadene gjerne fra større selskaper, hvor samarbeidet pågår internt i foretaket. Slike faktorer som selskapers størrelse og patentsøknadens kvalitet forklarer noe av forskjellen mellom norske hjemmepatenter og utenlandske søknader. Norske søknader har stort sett en oppfinner Andel søknader med én enkelt oppfinner er ujevnt fordelt på teknologiområdene. Figur sammenlikner denne andelen for norske og utenlandske søknader og teknologiområde. Den viser at ca. en fjerdedel av de utenlandske søknadene hadde én enkelt oppfinner, mens den tilsvarende andelen for de norske var to tredjedeler. Mønsteret her er i samsvar med figuren ovenfor. Figur Andel patentsøknader med én oppfinner i perioden etter land. 1 1 Inkluderer søknadene mottatt av Patentstyret i perioden. Kilde: Data fra Patentstyret samlet inn og bearbeidet av NIFU STEP. Søknader med én enkelt oppfinner forekommer som nevnt langt oftere i den norske enn i den utenlandske populasjonen. Rangeringen etter teknologiområder er igjen stort sett den samme for begge populasjoner. Det store flertallet av de norske søknadene hadde én oppfinner, mens de færreste utenlandske søknadene hadde det. Bare på teknologiområdene knyttet til kjemiske og farmasøytiske 8 Mens de fleste norske patenter søkes i hjemlandet, er det relativt få, utvalgte søknader som blir videreført til Norge fra utlandet. Dette er gjerne de søknadene som holder en høyere kvalitet og/eller kompleksitet enn gjennomsnittet. Det kommer kort sagt færre Petter Smart-oppfinnelser fra utlandet. 7

8 midler hadde under 50 prosent av de norske søknadene én oppfinner. Disse utgjorde imidlertid relativt få norske søknader (se ovenfor). Dette reiser spørsmålet om hva som skjer med sampatentering over tid. Figur viser at antall oppfinnere har vokst jevnt i de utenlandske søknadene, fra et gjennomsnitt på 2,4 (i 1998) til 3 oppfinnere per søknad (i 2007), mye hjulpet av tendensen innenfor kjemiske og farmasøytiske midler. Gjennomsnittet går også oppover blant norske søknader, men ikke like mye. Det har økt fra 1,4 til 1,5 oppfinnere i den samme perioden. Figur Antall oppfinnere per patentsøknad (gjennomsnitt) for norske og utenlandske søknader søkt i perioden Inkluderer søknadene mottatt av Patentstyret i perioden. Kilde: Data fra Patentstyret samlet inn og bearbeidet av NIFU STEP. Dette bekrefter tendensen som figur introduserte, at sampatenteringen øker over tid. Denne tendensen er imidlertid svakere blant de norske søknadene. Tendensen er sterkest blant søknadene innenfor farmasøytiske råvarer og preparater, hvor norske aktører er mindre aktive, og utenlandske aktører mest aktive. 3.3 Internasjonalt samarbeid i publikasjoner Internasjonalt forskningssamarbeid kan observeres i vitenskapelige tidsskriftsartikler som har medforfattere i ulike land. Forfatterne publiserer adressene sine i tidsskriftene, og disse adressene blir i sin tur registrert i den bibliografiske databasen ISI Web of Science (Thomson Reuters). Fra ISI har NIFU STEP skaffet et datagrunnlag med vitenskapelige tidsskriftsartikler som ble registrert ved ISI gjennom de tyve årene og som har minst én forfatteradresse i Norge. 9 Dette er hovedtyngden av alle artikler som norske forskere har publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter i perioden. En økende andel av disse artiklene har forfatteradresser også i andre land. I 1990 var det internasjonalt samforfatterskap i 26 prosent av artiklene. Ti år senere var andelen økt til 44 prosent, og 9 Datautvalget er forklart i en faktaboks om bibliometriske indikatorer i kapittel 4. Fra dette datautvalget har vi her utelatt 734 artikler med mer enn 200 forfattere i hver artikkel de fleste av dem er fra CERN-laboratoriet i Sveits. Disse artiklene ville ellers ha gitt et skjevt bilde av Norges internasjonale forskningssamarbeid. 8

9 i 2009 hadde hele 56 prosent av artiklene kombinasjoner av Norge og andre land i adressene. Økningen var mest markant i 1990-årene. Andelen ser nå ut til å stabilisere seg på vel 50 prosent. Prosentandelen artikler med internasjonalt samforfatterskap er vanligvis høyere i små land enn i store land. Den har vært økende overalt i verden. Tendensen til internasjonal integrasjon i forskningspubliseringen er i seg selv internasjonal. Figur Norske artikler med og uten internasjonalt samforfatterskap i perioden Kilde: National Citation Report for Norway 2008/Thomson Reuters Figur viser at antallet artikler fra Norge har økt vesentlig i perioden, og at dette hovedsakelig skyldes artiklene med internasjonalt samforfatterskap. Det totale antallet artikler har økt fra i 1990 til i Antallet ISI-registrerte artikler fra hele verden har også økt, men ikke i samme grad. De seneste årene har økningen i Norge vært større enn i de nordiske nabolandene se kapittel Denne artikkelen vil blant annet se på at samarbeidet med forskere i EU-land har økt mer enn samarbeidet med forskere i USA og Canada, og at multilateralt samarbeid mellom flere lands forskere har økt mer enn bilateralt samarbeid mellom to lands forskere. Samarbeid med flere land Tabell viser de 20 landene som Norge har mest forskningssamarbeid med. Tidsrommet er delt i fire femårsperioder for å vise endringer over tid. I denne tabellen vil en artikkel med for eksempel USA i forfatteradressene telle 1 til USA, uansett hvor mange adresser i USA det er i vedkommende artikkel. Hvis samme artikkel i tillegg har en forfatteradresse i Sverige, vil den også telle 1 til Sverige. Som i alle andre vestlige land er USA den største samarbeidspartneren for Norge. Dette må ses i sammenheng med at USA også er verdens største forskningsnasjon målt i antall ISI-artikler. 10 Våre nordiske naboland har høyere andeler av Norges samarbeidsartikler enn de har av verdensproduksjonen av ISI-artikler. De nordiske landene er altså særlig nære samarbeidspartnere for Norge. Kina og Japan er eksempler på det motsatte. 10 Landenes prosentandeler av verdensproduksjonen av ISI-artikler i 2009 er vist i kapittel 4, tabell

10 For tjue år siden dominerte særlig fem land i de norske samarbeidsartiklene: USA, Sverige, Storbritannia, Tyskland og Danmark. Dette er også de viktigste samarbeidslandene i dag, men samarbeidsprofilen har blitt bredere. Innenfor Norden har Finland og Island hatt størst prosentvis vekst i antall samarbeidsartikler. Blant EU-landene utenfor Norden har det vært betydelige økninger i samarbeidet med Frankrike, Nederland, Italia, Spania og Belgia. Ellers har det vært store økninger fra et lavt nivå i samarbeidet med Russland, Japan, Australia og Kina. Også i relasjonene til andre land enn de som vises i tabellen, har det vært betydelige økninger. I den første femårsperioden var det samarbeid med 88 ulike land, mens antallet var 149 i den siste femårsperioden. Den generelle tendensen er at Norges samarbeidsprofil blir bredere samtidig med at samarbeidshyppigheten øker. EU-samarbeidet øker mest Figur viser det årlige antallet norske samarbeidsartikler fordelt på fire geopolitiske områder. EU representerer de nåværende 27 medlemmene av den Europeiske Union (nye medlemmer er regnet som EU-land i hele perioden). Hvis samarbeidet kun er med Danmark, Finland eller Sverige, er artiklene i stedet regnet med i kategorien Norden internt, hvor Island også er med. USA og Canada er representert i kategorien "Nord-Amerika". Figur Norske forfatteres samarbeidsartikler i perioden etter gruppe av land for samarbeidet. Kilde: National Citation Report for Norway 2008 (Thomson Reuters) For tjue år siden hadde samarbeidet med Nord-Amerika og det interne nordiske samarbeidet relativt stor betydning for norsk forskning. Senere har særlig det interne nordiske samarbeidet tapt relativ betydning, mens EU-samarbeidet har økt mye mer i omfang enn samarbeidet med Nord-Amerika. I tabell har vi sett at samarbeidet særlig har økt med EU-land som Norge samarbeidet lite med tidligere. Også utenfor Europa har samarbeidsprofilen blitt bredere: Nye samarbeidsland har fått større relativ betydning. 10

11 Tabell Internasjonalt samforfatterskap med Norge i perioden Antall samarbeidsartikler som landet er representert i. Land Alle norske samarbeidsartikler USA Storbritannia Sverige Tyskland Danmark Frankrike Nederland Italia Canada Finland Spania Sveits Australia Russland Belgia Østerrike Japan Kina Polen Island Kilde: National Citation Report for Norway 2008 (Thomson Reuters), NIFU STEP Økningen i EU-samarbeidet er særlig tydelig fra 1994 og kan ses i sammenheng med EØS-avtalen og Norges deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning. Mer multilateralt samarbeid Forskere tar ofte initiativ til samarbeid over landegrensene gjennom egne uformelle kontakter. Men samarbeidet kan også komme i stand gjennom et mer formelt program- og prosjektsamarbeid som landene har inngått avtale om. Finansieringen kan være avhengig av at forskerne samarbeider internasjonalt. Denne siste formen for samarbeid, som EUs rammeprogrammer er et generelt eksempel på, vil særlig komme til uttrykk i artikler med multilateralt samarbeid, dvs. artikler hvor det er forfatteradresser i tre eller flere land. Det er økende tendens til multilateralt samarbeid. Denne tendensen har vi her målt i tilknytning til de tre landene hvor norske forskere oftest har samarbeidspartnere: USA, Sverige og Storbritannia. Disse representerer samtidig de tre viktigste geopolitiske områdene for samarbeid: EU, Nord-Amerika og Norden. Figur viser en klart økende tendens til multilateralt samarbeid. Før hadde Norge et utpreget bilateralt samarbeid med de tre største samarbeidslandene, nå deltar også andre lands forskere i de samme artiklene. Tendensen er klarest i relasjonen til Storbritannia og Sverige, hvor økt EUsamarbeid om forskning er en vesentlig forklaring på endringen. 11

12 Figur Andelen norske samarbeidsartikler med USA, Sverige og Storbritannia i perioden , som også omfatter ett eller flere andre land. Kilde: National Citation Report for Norway 2008 (Thomson Reuters) Hvilke endringer skyldes norsk forskningspolitikk? Når vi ser økningen i internasjonale samarbeidsartikler fra et norsk synspunkt, kan det se ut som det er vårt lands forskningspolitiske prioritering av slikt samarbeid som er utslagsgivende. Men som nevnt har andelen artikler med internasjonalt samforfatterskap økt like markant i andre land. Denne tendensen er i seg selv internasjonal. En artikkel som viser en samarbeidsrelasjon mellom for eksempel Norge og Frankrike, er like mye fransk som norsk. Vi kan ikke avgjøre hvorfra initiativet til samarbeidet har kommet. Vitenskapelig publisering er dessuten en aktivitet blant forskere som styres av flere faktorer enn forskningspolitiske initiativer til internasjonalt samarbeid. I samme periode som vi har studert her, har det skjedd en annen viktig endring i forskernes publiseringspraksis. I 1990 var det gjennomsnittlig 3,1 forfattere og 2,0 forfatteradresser i hver norske ISI-artikkel (ved denne beregningen er artikler med mer enn 200 forfattere holdt utenfor). I 2009 var disse gjennomsnittene økt til 5,4 og 4,3. Bakgrunnen er antakelig ikke bare mer samarbeid i forskningen, men også en tendens til å kreditere stadig flere forskere og institusjoner i samme artikkel. Dette kan i sin tur ha sammenheng med økt fokus på måling av produktivitet i forskningen. Men vi har vist to endringer her som kan relateres til initiativer og veivalg på et forskningspolitisk nivå: Endringen i samarbeidsmønsteret henimot mer EU-samarbeid og et økende innslag av multilateralt samarbeid. I begge tilfeller er dette forskningspolitiske initiativer og veivalg som er felles for mange land. 3.4 Norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (7RP) er det største FoU-programmet i verden med et totalbudsjett på om lag 53 milliarder euro (inklusiv budsjett for EURATOM) over syv år ( ). Rammeprogrammet er en åpen konkurransearena hvor alle land kan delta, men det er kun EUs medlemsland og land med særavtaler, som for eksempel Norge, Island, Israel og Sveits, som kan delta i alle aktivitetene under rammeprogrammet. EUs 7RP er inndelt i fem særprogrammer: 1) Samarbeid (Cooperation) som i hovedsak finansierer samarbeidsprosjekter innenfor ti store 12

13 delprogrammer; Ideer (Ideas) som i hovedsak finansierer grunnforskning; Forskermobilitet (People); Forskningsinfrastruktur (Capacities) og EUs felles forskningssentra (Joint Research Centres). En viktig målsetting for EUs 7RP er å bidra til å heve konkurranseevnen i det felles europeiske forskningsområdet (ERA). Målsettingen er faktisk at ERA skal bli det mest konkurransedyktige forskningsområdet i verden i Dette er ambisiøst hvis man tar i betraktning USAs dominans på mange sentrale forskningsområder, utviklingslandenes forsterkede satsing på FoU de siste 10 årene (særlig i Kina og India) og den pågående gjeldskrisen i Europa Norsk deltakelse i EUs 7RP i perioden Norsk suksessrate er høy Det er flere indikatorer som vanligvis brukes for å belyse nasjonal deltakelse i EUs rammeprogrammer. I evalueringen av norsk deltakelse i EUs 6. og 7. rammeprogram 11 har man bl.a. benyttet to sentrale indikatorer, nemlig norske andeler av totalt bidrag fra EUs 7RP og norske andeler av totalt antall deltakelser i EUs 7RP per særprogram og per delprogram, se figur Begge indikatorene viste at norske forskere ikke får like mye støtte fra EUs 7RP som Norge gir til 7RP i form av kontingentutbetalinger. Dette betyr at man kunne forvente en høyere norsk deltakelse enn den realiserte. Figur Innstilte prosjekter og søknader med norsk deltakelse i EUs 7RP i perioden Kilde: EU-kommisjonen, NIFU STEP Fra et strategisk perspektiv er imidlertid andelen prosjekter med norsk deltakelse en viktigere indikator for å styre norsk deltakelse, fordi den synliggjør hvor stor del av forskningsaktivitetene i EUs 7RP som involverer norske forskningsgrupper. Nyere statistikk viser at norske forskningsmiljøer deltar i om lag 13 prosent av alle de innstilte prosjektene innenfor særprogrammene Samarbeid og Kapasitet i EUs 7RP. Dette er en høy andel og viser at norske forskere får tilgang til forskningsaktiviteter av 11 Se kapittel 3 i Godø H., L. Langfeldt, A. Kaloudis et al (2009): In Need of a Better Framework for Success. NIFU STEP rapport 22/

14 meget stort omfang. Forskningsrådet 12 oppgir videre at om lag ti prosent av alle søknadene om midler fra EUs 7RP inneholdt minst én norsk deltakelse. Norske suksessrater dvs. forholdet mellom antall søknader og antall innstilte prosjekter er dermed høye, men dette varierer betydelig mellom de ulike delene i EUs 7RP. Norske forskere dominerer delprogrammene ENVIRONMENT og ENERGY Figuren ovenfor viser norske søknader og norske innstilte prosjekter som andeler av alle søknader og innstilte prosjekter per delprogram i EUs 7RP. Hovedkonklusjonen er at norske forskere viser stor interesse for miljøforskningsprogrammet (ENVIRONMENT), matforskningsprogrammet (BIO), forskningsinfrastrukturprogrammet (RI), energiprogrammet (ENERGY), programmet for samfunnsvitenskapelig forskning (SSH), programmet for forskning rettet inn mot forskningsbehovene i små og mellomstore bedrifter (SME), sikkerhetsforskningsprogrammet (SECURITY) og romforskningsprogrammet (SPACE). Norges forskningsråd er også veldig aktivt i mange ERA-NETsøknader. Norske forskere dominerer i ENVIRONMENT og ENERGY. Mer enn 24 prosent av alle innstilte prosjekter i disse to delprogrammene involverer norske forskningsinstitusjoner. Man kan tolke dette som et uttrykk for at det norske forskningssystemet har en klar komparativ fordel innenfor disse to tematiske forskningsområdene. Utfordringen for neste fase av EUs 7RP ( ) er å øke interessen for IKT-programmet (ICT) og helseprogrammet (HEALTH) i de norske forskningsmiljøene. Det er registrert en for lav andel av norske søknader i disse to delprogrammene som til sammen utgjør 30 prosent av det totale budsjettet i EUs 7RP (se de blå stolpene i figuren). Når det gjelder norsk deltakelse i randsoneaktivitetene, har Norge så langt fått tildelt 11 millioner eller om lag 90 millioner kr fra disse aktivitetene via EUs 7RP. Tabell viser mer detaljert statistikk over antall søknader og antall innstilte prosjekter med norske partnere. Generelt viser norske miljøer betydelig interesse for disse instrumentene med unntak av initiativet for renere flyteknologi (Clean Sky). Midlene som så langt er gitt til disse randsoneaktivitetene fra EUs 7RPbudsjett, er om lag én milliard. Det er verdt å merke seg at andelen av både søknader og innstilte prosjekter med norsk deltakelse i de IKT-orienterte initiativene ARTEMIS og ENIAC er mye høyere enn tilsvarende norske andeler i IKT-programmet (ICT). Kort om randsoneaktiviteter I regi av EUs 7RP et det opprettet selvstendige forskningsaktiviteter som også får medfinansiering fra rammeprogrammet. Disse kalles ofte randsoneaktiviteter og er: 1. Samarbeidsprogrammer mellom EU-kommisjonen og europeisk næringsliv (Joint Technology Initiatives JTIs), opprettet med hjemmel i Lisboatraktatens Artikkel 187. Så langt er det etablert fem JTIs innenfor temaområdene IKT-systemer og mikroelektronikk (ARTEMIS og ENIAC), brenselcelleteknologi (FCH-hydrogen), luftfartsteknologi (Clean Sky) og medisinsk teknologi (IMI). Særprogrammet Samarbeid (Cooperation) gir sammen med nasjonal finansiering støtte til de fem JTIs. Næringslivet bidrar i form av egeninnsats med minst 50 prosent av de totale FoU-prosjektutgiftene. 2. Europeiske forskningsprogrammer med deltakelse og finansiering fra næringslivet (Joint Undertakings og Public Private Partnerships PPP) med hjemmel i Lisboatraktatens Artikkel 187. Det er opprettet fire slike aktiviteter så langt (SESAR, Green Car, Factory of the Future, Energy Efficient Buildings). 3. Samarbeid mellom offentlige forskningsprogrammer i ERA-landene innenfor spesifikke temaområder med stor europeisk merverdi, hjemlet i Lisboatraktatens Artikkel 185. Finansieringen kommer fra forskningsprogrammene i de landene som deltar i Artikkel 185- aktivitetene og særprogrammet Samarbeid i EUs 7RP. Så langt er det opprettet fire Artikkel 185-tiltak (AAL, Eurostars, EMRP og BONUS). 4. Samarbeid mellom offentlige forskningsprogrammer i ERA-landene og EUs 7RP (ERA-NET og ERA-NET +). Det er igangsatt minst 40 ulike ERA-NET-prosjekter med nasjonal deltakelse som varierer fra prosjekt til prosjekt og med finansiering fra EUs 6. rammeprogram og FP7. Flere av 12 For en god og oppdatert oversikt over norsk deltakelse i EUs FP7 fram til 31. desember 2009, se Forskningsrådet (2010): Forskningssamarbeidet Norge EU: Årsrapport fra EU-kontoret

15 disse ERA-NETene har hatt felles utlysninger, og ved utgangen av 2009 var det registrert 29 aktive ERA-NET med norsk deltakelse. 5. Felles forskningsprogrammer etablert av ERA-landene (Joint Programming Initiatives JPI) som forventes å bli det viktigste fremtidige virkemiddelet for å internasjonalisere og effektivisere forskningssystemene innenfor ERA og innenfor sentrale temaområder som representerer globale utfordringer. JPI-ene finansieres i hovedsak med nasjonale midler fra de landene som forplikter seg i å delta samt EUs rammeprogrammer. I 2009 er det kun ett JPI som er vedtatt (innenfor Alzheimer-forskning), men i 2010 forventes det at ERAs forskningsministre vedtar flere, bl.a. det norsk-initierte programmet Healthy and Productive Seas and Oceans. 6. Andre tiltak som kan nevnes, er det Europeiske Teknologiinstituttet (EIT), Europas program for jordobservasjon (GMES), Europas system for navigasjonssatellitter (Galileo) og et stort antall prosjekter om ny forskningsinfrastruktur (ESFRI-initiativer). Planleggingen av de sistnevnte blir finansiert av særprogrammet Kapasitet i EUs 6RP og 7RP. Tabell Antall søknader og innstilte prosjekter med norske partnere i randsoneaktivitetene i EUs 7RP. Søknader Innstilte prosjekter Kortnavn Herav Totalt Herav Totalt Norsk Norsk med antall med antall andel av andel av norsk (anbef til norsk (eligible) total % total % partner forhand.) partner JTIer: Innovative Medicine Initiative IMI % % ARTEMIS % % ENIAC % % Fuel Cells and Hydrogen FCH % % Clean Sky % % Sum JTIer ,7 % ,1 % Andre randsoneaktiviteter: Ambient Assisted Living AAL % % EUROSTARS EUROSTARS % % Single European Sky ATM Research Joint Undertaking SESAR JU Sum andre randsoneaktiviteter ,2 % ,1 % SUM RANDSONEAKTIVITETER (ekskl. ERA-NET) ,4 % ,5 % ERA-NET 29 Kilde: Norges forskningsråd 15

16 FOKUSBOKS 1 Evaluering av norsk deltakelse i 6. rammeprogram og i 7. rammeprograms to første år Den norske deltakelsen i 6. rammeprogram (6RP) og i de første to årene av 7. rammeprogram (7RP) er nylig blitt evaluert. 13 Evalueringen fant at det norske forskningssystemet har hatt stort utbytte av deltakelsen. Denne konklusjonen vil med stor sannsynlighet gjelde også for de siste fem årene av 7RP, selv når en tar hensyn til de kraftige økningene i de årlige kontingentene fra Norge til EUs rammeprogrammer i perioden Det var særlig tre momenter som gjorde deltakelsen i rammeprogrammene til et attraktivt virkemiddel for internasjonalisering av norsk forskning: 1. Norske forskere deltar i internasjonale forskningsaktiviteter av stort tematisk og økonomisk omfang Norske forskere deltar i et betydelig antall samarbeidsprosjekter med stort forskningsvolum i 6RP og 7RP. I 6RP deltok norske forskere i 824 samarbeidsprosjekter med et totalt kostnadsbudsjett på om lag 40 milliarder kroner. Til sammenlikning var dette beløpet likt de årlige totale FoU-utgiftene i hele Norge i Videre var et stort antall av de norske forskerne som deltok i EU-prosjekter, fornøyde med resultatene fra disse prosjektene. Evalueringen fant imidlertid at de administrative og finansielle rapporterings- og dokumentasjonskravene som prosjektdeltakerne stilles overfor, var uforholdsmessig tunge og til dels uklare. 2. Utvikling av et felles europeisk forskningsområde (se for øvrig fokusboks om European Research Area og faktaboks med gjennomgang av nye ERA indikatorer, også plassert i dette kapittelet) 6RP og spesielt 7RP har gradvis endret karakter når man sammenlikner med 5. rammeprogram (5RP). Rammeprogrammene betraktes i dag som et helt sentralt virkemiddel for å integrere forskningsaktivitetene i Europa og for å plassere det europeiske forskningsområdet (ERA) i front av den økende globale konkurransen om forskning og forskningsressurser. Et stort antall nye aktiviteter har blitt utviklet i 6RP og særlig i 7RP med dette som formål, i tillegg til de mer ordinære samarbeidsprosjektene som norske forskere har vært kjent med siden 4RP. De nye aktivitetene kalles randsoneaktiviteter (se også faktaboks med gjennomgang av randsoneaktiviteter i kapittel 3.4) og inkluderer prosjektplaner for utvikling av ny forskningsinfrastruktur i Europa (ESFRI) og et titalls tunge satsinger som er spesielt relevante når det gjelder å styrke forskningen i det europeiske næringslivet, de såkalte joint technology initiatives og public-private partnerships. Deltakelsen i randsoneaktivitetene krever ofte betydelig nasjonal tilleggsfinansiering ut over den norske kontingenten. Dette innebærer en økt kostnad, men også økt handlefrihet, siden hvert land kan velge å delta i randsoneaktiviteter som treffer nasjonalt prioriterte tematiske og teknologiområder - og avstå fra deltakelse i andre mindre relevante aktiviteter. Vi vet fortsatt lite om erfaringene med disse nye instrumentene, men det er viktig å påpeke at enkelte norske forskningsinstitutter og et relativt stort antall små og mellomstore bedrifter (SMBer) er tunge deltakere i mange av disse. Norge vil som deltakerland i rammeprogrammene og som en del av ERA nyte godt av den generelle utviklingen mot en mer 13 Se H. Godø, L. Langfeldt, A. Kaloudis et al. (2009): In Need for a Better Framework for Success. NIFU STEP rapport 22/

17 målrettet og mer variert, felles europeisk forskningspolitikk. Videre, dersom EUs langsiktige planer for ERA lykkes, vil det bety at det norske forskningssystemet vil bli bedre integrert i den gryende globale fordelingen av forskningsaktiviteter og også mer konkurransedyktig. 3. Utvikling av en mer integrert europeisk forskningspolitikk ERANETene er nye typer samarbeidsprosjekter i regi av rammeprogrammene (6RP og 7RP) som skal bidra til en bedre integrasjon av og koordinering mellom forskningsfinansierende aktører på tvers av landegrenser. Forskningsrådet primært, men også Innovasjon Norge og en del norske departementer deltok i 21 slike prosjekter. ERANETene finansierer kostnadene knyttet til policyanalyse og policyarbeid med formål å identifisere og finansiere forskningstemaer som er egnet for utlysninger felles for ERANET-deltakere. Ikke alle ERANETene har vært like effektive. Kvaliteten på prosjektarbeidet var varierende, og bare noen få ERANET-prosjekter greide å gjennomføre felles tverrnasjonale utlysninger. Likevel er det liten tvil om at både Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet nå nyter godt av erfaringen med ERANETene i forbindelse med utarbeidelse av ambisiøse planer om etablering av nye forskningsprogrammer (Joint Programming Initiatives) og ny vitenskapelig infrastruktur på tvers av landegrenser. Slike tverrnasjonale forskningsprogrammer og infrastruktur kombinert med tiltak for å fremme kvalitet i det europeiske forskningssystemet, økt samarbeid med tredje land (som USA, Japan, Kina, India, Brasil, Russland med mer), fri flyt av kunnskap og forskere samt mer effektiv utnyttelse av kunnskap er de seks viktige pilarene i utviklingen av Det europeiske forskningsområdet (ERA). Les mer: Godø, H., Langfeldt, L., Kaloudis, A. et al. (2009): In Need for a Better Framework for Success. NIFU STEP rapport 22/2009. Aris Kaloudis aris@nifustep.no FOKUSBOKS 2 European Research Area: Med indikatorer på vei mot en ny europeisk forskningspolitikk ERA startet som en visjon og ble først realisert gjennom å gi et nytt rasjonale og nye målsettinger til EUs rammeprogram for forskning. Men med ERA som et mål i den nye Lisboa-traktaten og i strategien Europe 2020, kommer også spørsmålet om felles europeisk kunnskaps- og beslutningsgrunnlag for forskningspolitikken. Det arbeides derfor nå med å utvikle ERA-indikatorer. Norge deltar i utviklingen av ERA-samarbeidet. ERA - Vedtak og bakgrunn European Research Area (ERA) ble vedtatt i 2000 som en del av Lisboa-strategien. Bakgrunnen for forslaget om ERA var fragmentering i europeisk forskning, ukoordinerte og parallelle satsninger og lite effektiv utnyttelse av så vel vitenskapelig utstyr som økonomiske og menneskelige ressurser. 17

18 Målsettingen var at ERA skulle bli et åpent indre marked hvor forskere og kunnskap kunne bevege seg fritt over både nasjonale og institusjonelle grenser. Visjonen var et godt koordinert og samarbeidende forsknings-europa, senere utvidet og formulert som den femte frihet i det europeiske samarbeidet. Lisboa-strategien knyttet ERA til et overordnet mål om å utvikle Europa til en ledende kunnskapsøkonomi i møte med globaliseringens utfordringer. Faser i utviklingen av ERA Fra vedtaket i 2000 og frem til i dag kan man dele ERA-prosessen inn i tre faser. Fra 2000 til 2007 ble ERA stort sett realisert gjennom EUs rammeprogram for forskning og gjennom å utvikle nye instrumenter som ERA-NET og felles utlysninger (Joint Calls). I virkemidler som ERA-NET ble nasjonale og europeiske midler koordinert i felles tematiske satsninger. Virkemidlene var imidlertid prosjektbasert, tidsavgrenset og fikk liten varig effekt. Det første skritt på vei mot indikatorer kom i 2002 da EU vedtok som et felles mål at tre prosent av BNP i medlemslandene skulle investeres i forskning. I perioden har det vært en betydelig videreutvikling. Både European Research Council (ERC) og European Institute of Innovation and Technology (EIT) er etablert, og man ser konturene av en ny institusjonsdannelse. Med Grønnboken som ble publisert i 2007 tas det initiativ til å organisere samarbeid også utenfor rammeprogrammet, og det fremmes tiltak knyttet til forskningens rammebetingelser gjennom policy og fem konkrete initiativ. Den tredje fasen i utviklingen av ERA startet den 1. desember 2009 da den nye Lisboa-traktaten trådte i kraft og ERA ble et traktatfestet mål. Dette innebærer at EU for første gang har vedtatt forskning som et eget felles politikkområde, og det skal utvikles en felles europeisk forskningspolitikk. Forskning er nå et delt ansvar hvor medlemslandene kan utforme sin egen forskningspolitikk, det skal være en forskningspolitikk i EU, og koordinering mellom disse blir sentralt. Samtidig hadde ERA-landene blitt enige om en felles visjon for ERA Med disse vedtakene følger også behovet for et godt kunnskapsgrunnlag og en solid oppfølging av de politiske målene gjennom et begrenset antall ERAindikatorer. Nye ERA-initiativ: Rammebetingelser, programmer, prioriteringer og styring ERA har beveget seg hele veien fra idé, gjennom forsøk og enkelttiltak til å bli et felles politikkområde. Nå definerer Europakommisjonen ERA på følgende måte: All R&D activities, programmes and policies designed and implemented in Europe with a transnational perspective (Research EU - Nov. 2009). Dersom ERA skal bli en realitet, må en rekke institusjonelle og andre forhold utvikles. Det er derfor oppnevnt fem målrettede komiteer som styringsverktøy for de fem initiativene som ble lansert i 2007: 1. Forskningens infrastruktur skal videreutvikles i samarbeid, og en liste over mulige tiltak er laget av komiteen European Strategy Forum for Research Infrastructure (ESFRI) 2. Mobilitet av forskere i Europa er helt sentralt for ERA. Det er utviklet felles frivillige regler som kan implementeres, og det arbeides med endringer i nasjonale regelverk for å sikre forskernes sosiale rettigheter og pensjoner. 18

19 3. Felles programmer (Joint Programming Initiative) knyttet til de store samfunnsutfordringene skal opprettes med betydelige midler fra nasjonale og europeiske budsjetter og driftes gjennom nasjonale samarbeid og ikke som del av rammeprogrammet. 4. Opphavsrettigheter og utnyttelse av kunnskapen må sikres, og det er derfor laget forslag til frivillige regelverk som kan implementeres. 5. Internasjonalt samarbeid med land og regioner utenfor Europa er helt sentralt. Det drøftes spørsmål om samarbeid, prioriteringer og hvordan en kan utforme felles plattformer. Når EUs forskningssamarbeid endres fra primært å være spørsmål om prioriteringer innenfor et rammeprogram til også å omfatte utforming av en felles forskningspolitikk, må en ha felles mål, visjoner og styringssystem (governance). Arbeidet med disse policy-spørsmålene fikk navnet Ljubljana-prosessen. EUs komité for forskning og teknologi (CREST) er sentral i dette arbeidet, og her deltar Norge som observatør. Det er nå fattet vedtak på tre sentrale policy-områder: 1. I desember 2008 vedtok EUs forskningsministre Visjon for ERA. Der heter det bl.a. at alle berørte skal nyte godt av "den femte frihet" innenfor hele ERA: fri bevegelse av forskere, kunnskap og teknologi. 2. Det skal utvikles et styringssystem (governance) for ERA: Samordning av europeiske beslutninger om forskning og koordinering mellom europeisk og nasjonalt nivå. Prioriteringene i det nye forskningssamarbeidet skal knyttes til det som kalles de store samfunnsmessige eller globale utfordringene som klima, energi, helse og miljø. 3. Lisboa-strategien ble vedtatt for perioden EU har nå fremmet en ny strategi for samarbeidet de neste 10 årene: Europe Kunnskap og forskning er tverrgående perspektiv i strategien. Det sies at en skal fullføre etablering av ERA og utvikling av en felles strategisk forskningsagenda. Kunnskapstrianglet blir et viktig begrep: sammenhengen mellom forskning, utdanning og innovasjon. Det er nå behov for utvikling av robuste indikatorer for å kunne følge opp utviklingen av ERA. ERA-indikatorer (se blå faktaboks for gjennomgang av disse) Ved implementering av strategien og ERA skal det utvikles mål og indikatorer innenfor de ulike policyområdene slik at en kan følge opp måloppnåelsen og sammenligne utviklingen mellom landene. Indikatorene knyttes også til den årlige rapporteringen fra medlemsland og gir grunnlag for en læringsprosess og spørsmål om å finne de best egnede virkemidlene. I ministerrådets vedtak om fremtidige prioriteringer heter det derfor: A limited set of ambitious quantitative and qualitative targets, together with the corresponding indicators, should be considered in the context of the post-2010 EU strategy for competitiveness and growth and the implementation of ERA, reflecting the reaffirmed commitment to transforming the EU into a leading knowledge-based society. ERA er allerede tatt med som sentralt begrep i Science, Technology and Competitiveness key figures report 2008/2009 (1). Og på grunnlag av et arbeid fra en ekspertgruppe (1), videreutvikles nå ERA-indikatorer. Samlet er det foreslått mellom 20 og 25 indikatorer. Arbeidet vil bli sluttført 19