Bak kulissene i Brasil presidentvalg

Transkript

1 Bak kulissene i Brasil presidentvalg NorLARNet-analyse, Yuri Kasahara, forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo (Oversatt fra engelsk) Valget i Brasil nærmer seg, og politikerne har fått det travelt med å inngå avtaler. Selv om kandidatene ikke vil bli offisielt lansert før i juli, er det allerede klart hvem som blir hovedkonkurrentene. Dette kommer til å bli en reprise på de tre siste presidentvalgene, der president Luis Inácio Lula da Silvas Arbeidernes parti (PT), nå et sentrum-venstre-parti, og Det brasilianske sosialdemokratiske parti (PSDB), et sentrum-høyre-parti, på nytt står fremst på den politiske scenen. Likevel, selv om det brasilianske partisystemet på nasjonalt nivå synes å konsolidere seg rundt to hovedrolleinnehavere, er det fortsatt rom for viktige biroller. Det synes klart at Dilma Rousseff (PT) president Lulas stabssjef og José Serra (PSDB) nåværende guvernør i São Paulo, Brasils rikeste og mest folkerike stat vil bli hovedaktørene i valgkampen. De to forventes å få en stor andel av stemmene og å bli de to kandidatene som går videre til andre valgomgang. En svakere utfordrer som allerede er klar, er Marina Silva, tidligere miljøvernminister under Lula og senator for Det grønne partiet (PV). En annen mulig kandidat er Ciro Gomes tidligere minister i Lulas regjering og kongressrepresentant for Det brasilianske sosialistpartiet (PSB). Ingen av disse er forventet å få stor oppslutning på nasjonalt nivå, men stemmene fra deres tilhengere kan bli avgjørende, ettersom meningsmålingene så langt spår et jevnt løp mellom Rousseff og Serra. Bortenfor striden PT PSDB PT og PSDB har delt på å vinne de siste fire presidentvalgene, men ingen av dem har vært i nærheten av å få et flertall verken i Representantenes hus (Câmara dos Deputados) eller i Senatet. På grunn av en valgordning basert på forholdstall, med muligheter for å gjøre endringer på stemmesedlene og med lister på føderalt nivå, har Brasil rekord i antall representerte partier (se tabell 1). For øyeblikket er 21 partier representert i Representantenes hus. De fem største har 325 av de 513 plassene. I Senatet er 14 partier representert, og der har de fem største 62 av 81 plasser. I dette bildet har for eksempel partiet til den karismatiske president Lula, PT, bare 79 plasser i Representantenes hus og 9 senatorer. Da Fernando Henrique Cardoso ble gjenvalgt i 1998 i første valgomgang, gjorde PSDB det bedre og fikk 99 representanter i Representantenes hus og 16 senatorer. Uansett, de var langt fra å

2 oppnå et simpelt flertall i begge kammer, som er det som kreves for vedta et vanlig lovforslag, inkludert statsbudsjettet, og enda fjernere fra de 60 % av stemmene som kreves for en grunnlovsendring. I et så oppsplittet partilandskap er brasilianske presidenter dømt til å måtte danne brede allianser for å få gjennom viktige reformer og vedtak. Grunnlaget for inngåing av allianser har for tidligere regjeringer vært styrt av to prinsipper: ideologisk slektskap og politiske tjenester i et patron-klientforhold. Når det gjelder ideologi, har PT og PSDB hver sine foretrukne partnere innenfor det ideologiske spektret som utgjør brasiliansk politikk. Mindre partier på venstresiden, som Det brasilianske kommunistpartiet (PC do B), Det brasilianske sosialistpartiet (PSB) og Det demokratiske arbeiderpartiet (PDT), har vært foretrukne koalisjonspartnere i Kongressen i den perioden PT har sittet med presidentmakten. Før det var de opposisjonspartier under PSDBs regjeringer. På høyresiden var Demokratene (DEM) 1 et viktig medlem av den regjerende koalisjonen under de to påfølgende presidentperiodene til Fernando Henrique Cardoso, og partiet har gjennomgående tilhørt opposisjonen i president Lulas regjeringstid. På den annen side har politiske tjenester vært et sterk intensiv til å slutte seg til regjeringskoalisjoner for partier som mangler et klart politisk ståsted. De såkalte sentrumspartiene, som Fremskrittspartiet (PP), Det brasilianske arbeiderpartiet (PTB) og Republikkens parti (PR), er de som i første rekke følger denne strategien, ettersom de i hovedsak baserer sitt politiske liv på regionale og lokale politiske lederes karisma og inngåelse av avtaler om politiske tjenester. Metodene benyttet av sittende presidenter for å trekke sentrumspartier til sine koalisjoner, strekker seg fra de tradisjonelle tilbudene om ministerposter og andre offentlige stillinger til ren kjøpslåing i budsjettforhandlingene. Ved å være med i regjeringsapparatet kan disse partiene tiltrekke seg kongressrepresentanter fra mindre partier, noe som styrker deres egen forhandlingsmakt og gjør at de kan overleve neste valg. 2 Selv om disse partiene blir sterkt kritisert for trangsynt pragmatisme og for å skifte politiske mål med vinden, er de viktige politiske allierte for presidenten. Hvis en president mislykkes i å lokke dem inn i en koalisjon, vil han være ute av stand til å styre basert bare på sitt partis og ideologiske alliertes representanter. Tabell Fordeling av plasser Representantenes hus etter valg Party DEM (tidligere PFL) PSDB PMDB PP (tidligere PPB) PT PDT PTB PSB PPS PR (sammenslåing av Før 2007 het Demokratene Partido da Frente Liberal (PFL). 2 Et tydelig eksempel på denne dynamikken er Republikkens parti. Etter 2006-valget hadde det 25 representanter i Representantenes hus. Antallet økte til 42 i 2009 etter at partiet hadde vært en trygg alliert av Lulas administrasjon.

3 PL og PRONA i 2007) PC do B Andre Totalt Kilde: Câmara dos Deputados ( Kostnadene ved å ta slike partier inn i en koalisjon varierer med deres størrelse og politiske perspektiver. Små og mellomstore partier med sterk avhengighet av ressurser fra føderale myndigheter, har vanligvis liten forhandlingsmakt og er ofte villige til å delta i koalisjoner om ikke nødvendigvis med plass i regjeringen. President Lula, for eksempel, valgte i sin første periode en strategi som gikk ut på å bygge en bred og mangfoldig koalisjon, hovedsakelig bestående av små og mellomstore partier. Større partier derimot, krever en mye høyere pris, ved å forlange betydelig representasjon i regjeringen og diverse posisjoner innenfor administrasjonsapparatet. Av alle partiene som hører hjemme i denne flytende sentrumskategorien, er det ett parti som kan regnes som et stort parti og som har spilt en betydelig rolle de siste 20 årene, nemlig Den brasilianske demokratiske bevegelsens parti (PMDB). PMDB er en direkte oppfølger til det offisielle opposisjonspartiet (MDB) i perioden ( ) med et autoritært regime påtvunget av de militære. PMDB fungerer som en sammenslutning av regionale politikere og har en svært mangfoldig politisk ideologi, som strekker seg fra konservatisme til sosialliberalisme. Det har aldri gått seirende ut av presidentvalget siden direkte valg ble gjeninnført i 1989, men partiets stabile kontroll med et betydelig antall plasser i Kongressen har gitt dets representanter betydningsfulle ministerposter i de siste fire regjeringene. For eksempel investerte president Lula betydelig politisk kapital for å få PMDB med i koalisjonen dannet i hans første presidentperiode. Han lyktes likevel bare delvis, på grunn av motstand fra hans eget parti, PT, som betraktet en slik allianse som tap av viktige ministerposter og en åpning for å slippe kontroversielle politikere inn i regjeringen, og også motstand fra fraksjoner i PMDB, som enten var nært knyttet til den forutgående administrasjonen til Fernando Henrique Cardoso eller ønsket å opprettholde en uavhengig stilling. Etter han ble gjenvalgt i 2006, fikk Lula endelig gjennom sin vilje i partiet, og han fikk lokket de viktigste fraksjonene i PMDB til å bli fulle koalisjonspartnere. I bytte for støtten, fikk PMDB økt antall ministerposter fra tre til seks. 5 Ved siden av å inneha et betydelig antall plasser i nasjonalforsamlingen, er det andre forhold som gjør PMDB attraktivt som alliansepartner for sittende presidenter. Partiets størrelse gir det to viktige fordeler i valgkampen: en stor andel av den tilmålte radio- og fjernsynstiden og tilgang til lokale myndigheter. Under valgkampen i Brasil får partiene tildelt radio- og fjernsynstid til egen fri bruk, og denne tiden blir fordelt ut fra hvor mange plasser partiene har i Representantenes hus. 6 PMDBs 3 Antallet småpartier varierer mye. Gamle partier blir oppløste eller slår seg sammen, og nye blir skapt. I 1988 inkluderte denne kategorien seks partier, i 2002 sju partier og i 2006 ni partier. 4 I 2006 fikk Det grønne partiet (PV) og Det sosialkristne partiet innvalgt henholdsvis 13 og 9 representanter. Dette uventede resultatet forklarer økningen I antall representanter fra småpartier. 5 Per i dag innehar PMDB disse ministerpostene: helse, forsvar, kommunikasjon, regional integrering, energi og landbruk. 6 I valgkampen er det vanligvis satt av to timer samlet reklametid for partiene hver dag, unntatt søndager en time i radioen og en time på fjernsyn. Reklamene sendes i blokker på 30 minutter i løpet av dagen. En tredjedel

4 styrke i Kongressen, og det at all annen betalt radio- fjernsynsreklame er forbudt, gjør det naturlig for presidentkandidatene å være ivrige etter å inngå allianser med partiet. Dessuten har PMDB et solid valgmaskineri i stater og kommuner spredt utover landet. Det har guvernøren i ni av 27 stater og ordføreren i av Brasils totalt kommuner. Den store geografiske spredningen av disse gjør at PMDB når ut til velgere i store deler av landet, noe som er avgjørende for en kandidat i et nasjonalt valg. Derfor er ikke Lulas anstrengelser for å få PMDB som alliansepartner i valget urimelige. Den manglende politiske erfaringen til Dilma Rousseff, PTs kandidat hun har aldri tidligere stilt til valg og hennes mangel på karisma og talegaver, er klare ulemper. Det gjør det enda viktigere med de ressursene PMDB kan tilby. Med mer tilgjengelig tid i radio og fjernsyn, samt valgmøter landet rundt, får hun vist seg fram for velgerne og håp om at det skal gi henne seieren. Det andre navnet på valgseddelen Prisen som Rousseff vil måtte betale for dette partnerskapet, er visepresidentposten og en sterkere stilling i en fremtidig regjering. Ryktene vil ha det til PMDB til og med kan komme til å skaffe seg kontroll over det viktige Finansdepartementet (Ministério da Fazenda). Forhandlingene mellom PT og PMDB for å finne fram til Rousseffs visepresidentkandidat er ennå ikke avsluttet, men det mest sannsynlige utfallet ser ut til å være at valget faller på Michel Temer, nåværende president for Representantenes hus og PMDBs nasjonale leder. Om det ikke blir ham, vil nok valget uansett falle på en fremtredende representant for PMDB, en med stor innflytelse på partiet. En slik avtale vil ikke i seg selv være noe nytt i brasiliansk politikk. I sine to påfølgende presidentperioder hadde president Cardoso et forholdsvis problemfritt samarbeid med Marco Maciel, hans visepresident fra DEM. Begge to var drevne politikere og hadde klare ideer om hvilken roller hver av dem skulle spille. Hvis derimot Rousseff skulle gå av med seieren, kan man tenke seg to senarioer. I det første og mer godartede spiller Temer en mer tilbaketrukket rolle og bruker sin posisjon for å støtte en uerfaren Rousseff å håndtere den rejerende koalisjonen. I det andre spiller Temer en mer splittende rolle ved å bruke sin posisjon og innflytelse til å øke egets partis evne til å skaffe seg politiske tjenester og ressurser. Uansett hvilket av senarioene som måtte bli til virkelighet, kan man forvente en mer aktiv og synlig visepresident hvis PT på nytt vinner valget. For Temer og hans parti vil et eventuelt valgnederlag ikke være noen katastrofe. Ettersom det er sannsynlig at PMDB vil beholde et stort antall plasser i begge de to lovgivende forsamlingene, er det nesten sikkert at uansett hvem som blir president, vil vedkommende ta partiet inn i regjeringen. For PSDB har forhandlingene for å velge Serras makker så langt vært en kilde til bekymring. Den politiske innflytelsen til partiets viktigste valgpartner og naturlige leverandør av en visepresidentkandidat, DEM, har gradvis tapt seg de siste årene. Selv om DEM fortsatt har en betydelig posisjon i Kongressen og i noen stater, har valgresultatene vært skuffende. De tre siste nasjonale valgene har gitt en markert nedgang i antall kongressrepresentanter. I 2006 vant partiet bare ett guvernørvalg. I 2010 ser ikke prognosene noe bedre ut. Et aldrende politisk lederskap, sterkt preget av klientelisme og handel med politiske tjenester, og partiets voldsomme høyrekritikk av Lulas styre, har bidratt til å redusere partiets valgappell. For å gjøre ting enda verre, er partiet nå ute av balanse etter en fersk korrupsjonsskandale som involverer DEMs eneste guvernør, José Arruda fra Distrito Federal. Arruda ble filmet da han i desember 2009 mottok uregistrerte bidrag til av tiden fordeles likt mellom kandidatene, og de andre to tredjedelene fordeles ut fra antall plasser partiene eller valgalliansene har i Representantenes hus etter siste valg.

5 valgkampanjen, og han ble arrestert for nærmere tre måneder for å ha blandet seg inn i etterforskningen. Med DEMs offentlige anseelse sterkt svekket, har PSDB sett seg om etter en mulig visepresident innen egne rekker. Drømmen har vært å få den unge og populære guvernøren i Minais Gerais, Aécio Neves, til å stille som Serras makker. For PSDB vil hans navn på valgsedlene kunne skaffe et betydelig antall stemmer på grunn av hans store popularitet på høyde med president Lula - i Minais Gerais, den nest mest folkerike staten Brasil. Neves, som inntil for en måned siden også var ansatt som en mulig presidentkandidat, har imidlertid meddelt at han heller vil stille til valg til Senatet. Selv om mange av PSDBs ledere fortsatt forsøker å få Neves til å endre mening, ser det ut til at han har bestemt seg for at en senatorpost vil være bedre for hans egne presidentambisjoner. Å tilbringe fire, eller muligens åtte, år i Serras skygge vil ikke være til mye nytte. Et eventuelt valgnederlag for Serra, som vil føre til et liv utenfor den nasjonale politiske scenen, vil være enda verre. PSDB må dermed velge mellom en intetsigende visepresidentkandidat og en med stor appell, men som vil ha et sterkt ønske om å dele rampelyset med Serra. Når valgkampen offisielt starter i juli, vil nok all oppmerksomhet være på presidentkandidatene og deres program for de neste fire årene. Kandidatene vil likevel ikke bare anstrenge seg for å tekkes velgerne. Deres suksess i valgkampen og etterpå vil også avhenge av deres evne til å håndtere et komplekst nettverk av interesser mellom partiene og i deres egne rekker. Mens mange eksperter snakker om et toparti-styremed PT og PSDB på nasjonalt nivå, er det viktig å huske at i Brasils komplekse politiske system, er det aldri presidenten eller et parti som styrer alene.