IS-1676 Rapport. Samhandling gir god praksis Eksempler på nytten av habilitering og rehabilitering

Transkript

1 IS-1676 Rapport Samhandling gir god praksis Eksempler på nytten av habilitering og rehabilitering

2 Heftets tittel: Samhandling gir god praksis Eksempler på nytten av habilitering og rehabilitering Utgitt: 03/2009 Bestillingsnummer: IS-1676 Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: Helsedirektoratet avdeling Rehabilitering og sjeldne funksjonshemninger Pb St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgaten 2, Oslo Fofattere: Artikkel 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 14 og 16: Birgit Røe Mathisen, frilansjournalist. Artikkel 1 og 15: Tone Killingmo Helsedirektoratet, Artikkel 13: Siw Ellen Jakobsen Redaktør: Tone Killingmo, Helsedirektoratet Forsidebilde: Kjell Pedersen Heftet kan bestilles hos: Helsedirektoratet v/ Trykksakekspedisjonen e-post: trykksak@helsedir.no Telefon: Telefaks: Foto: Torbjørn Grønning, Adrian Øhrn Johansen, Thor-Wiggo Skille Design og trykk:

3 Innhold Forord 4 Hva er rehabilitering, hvem gjør det og hvordan? 5 Målet er kokebok og gjeddefiske 7 Selvtillit og motivasjon 11 Arbeid eller utdanning er målet 15 Realiserer drømmen 17 Gode venner og klare mål 19 Fellesskap og aktiv hverdag 24 Mer aktive brukere 27 Ville tilbake i jobben som fysioterapeut 30 Klarte å skimte bokstavene NOR på lesetv-skjermen 33 Er bedriftens stemme utad 35 Felles arbeid og et vellykket møte mellom pasient og fagfolk gir god rehabilitering 36 En unorsk modell som er kommet for å bli 38 Koordinerende enhet har klar forankring hos kommuneledelsen 40 Helhetlig tjenesteyting og reell brukermedvirkning 43 Brukerne var med og bestemte 46 Flere nyttige tips 49 3

4 Forord Forskrift om habilitering og rehabilitering ( ) har som formål å sikre at personer som har behov for habilitering og rehabilitering, tilbys tjenester som kan bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverdighet og deltakelse. Videre skal tjenestene som tilbys ytes ut fra et brukerperspektiv, samordnet, tverrfaglig og planmessig. De skal ytes i eller nærest mulig brukerens vante miljø, og i en for brukeren meningsfylt sammenheng. Kartlegginger og tilsynsrapporter viser at alle som har behov for habilitering og rehabilitering ennå ikke har fått dette. For å komme dit har regjeringen blant annet utarbeidet Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering Helsedirektoratet har et hovedansvar for å koordinere flere av prosessene rundt gjennomføringen av denne. Rapporten har form av intervjuer og reportasjer med brukere og tjenesteytere i kommunen og i spesialisthelsetjenesten, som for eksempel rehabiliteringsinstitusjoner. Alle er eksempler på god praksis innen habilitering og rehabilitering. Helsedirektoratet oppfordrer både brukere og tjenesteutøvere til å lese heftet for å bli inspirert til gode individuelle re-/habiliteringsprosesser. Helsedirektoratet, mars 2009 Hans Petter Aarseth divisjonsdirektør 4

5 Hva er rehabilitering, hvem gjør det og hvordan? Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemiddel, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. (Forskrift om habilitering og rehabilitering, juni 2001). Definisjonen av habilitering og rehabilitering er viktig fordi alle elementene må virke sammen for at resultatet skal bli godt nok. Dette skiller rehabilitering fra opptrening hvor fokus primært er rettet mot å gjenvinne funksjon eller trene opp en skadet kroppsdel. Opptrening kan ofte være en viktig del av en rehabiliteringsprosess. Brukeren selv er den viktigste personen. Ingen rehabilitering finner sted uten at den det gjelder bidrar aktivt med å sette seg små og store mål og gjør en innsats for å nå dem. Prosessen handler ofte om håp, et inderlig ønske om å bli bedre så bra en kan, og derfra mestre livet ut fra egne ressurser. Flere av brukerne vi møter i artiklene i dette heftet sier også at det å bearbeide sorg og andre følelser over å ha fått en varig funksjonsnedsettelse, har vært det tyngste. Tom Erik Moen som vi møter i en artikkel i heftet er helt klar på at egen innsats og egen innstilling er avgjørende for hvordan livet med en kronisk sykdom blir: Jeg vil ikke bli en gretten gammel gubbe, som er sur og misfornøyd! Tjenesteytere skal lytte til og reflektere sammen med den som er syk eller som har en funksjonsnedsettelse, slik at personen kan nå sine mål. Individuell plan kan for dem som har denne retten være et verktøy til å få satt opp realistiske mål, og å få avklart hvem som er ansvarlig tjenesteyter, ofte kalt koordinator. Rehabilitering som virksomhetsområde spenner over et vidt felt; somatisk, psykisk helse, rusrehabilitering og sosialt liv utøvelsen er av tverrfaglig karakter og bygger på evne til samhandling. Helse- og sosialsjef Lars Bjerke i Drammen kommune uttaler i et intervju i heftet, at Rehabilitering og samhandling er to sider av samme sak - uten samhandling er det vanskelig å få til god rehabilitering. Samhandling er ideologien og rehabilitering er den praktiske arbeidsformen. Parallelt med retten til individuell plan er også det lovfestede kravet til koordinerende enheter i kommuner og helseforetak, et verktøy på systemnivå for god rehabilitering for flere. Hensikten med bestemmelsen er å sørge for faste kontaktpunkt for samhandling på tvers av tjenestenivåer. Dette for å sikre kontinuitet i tilbudet til den enkelte bruker/pasient. Se forskrift om habilitering og rehabilitering på Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering (St.prp.nr.1, ) peker på store utfordringer knyttet til samhandling, koordinering, informasjon, brukermedvirkning, kvalitetsutvikling, og ressurser innen rehabiliteringsfeltet. Selv om dette kan sies å være generelt for helsevesenet, representerer rehabiliteringsfeltet særlige utfordringer. Ansvaret for rehabiliteringstjenester er lagt både på stat og kommune. Dette byr på utfordringer i koordinering av tjenestene. Den nasjonale strategien peker på behov for flere tiltak. Ti punkter står sentralt i strategien: Det må settes inn tilstrekkelige ressurser på området slik at det etableres riktig kapasitet for tjenestene. Det er også av betydning hvordan habilitering og rehabilitering prioriteres i kommunene og i spesialisthelsetjenesten og i andre sektorer. Den politiske styringen av arbeidet skal styrkes. Det er etablert et oppfølgingssystem for strategien mellom politisk ledelse og brukerorganisasjonene. 5

6 Brukermedvirkningen skal styrkes Det er etablert et eget samarbeid mellom relevante departementer, og direktorater. Individuell plan og koordinerende enheter for habilitering og rehabilitering skal i løpet av strategiperioden gjennomføres og virke i samsvar med intensjonene. Private institusjoners rolle og rammebetingelser blir gjennomgått. Lavest effektive omsorgsnivå (LEON) er viktig i rehabiliteringsarbeidet. Oppfølging av kommunenes lovpålagte oppgaver står sentralt i strategien. Sentralt er også helhetlig tjenesteyting ved at kommunal, statlig og privat tjenesteyting blir sett i sammenheng. Det skal satses systematisk på utvikling av faglig kvalitet knyttet til habiliterings- og rehabiliteringstjenestene. Det er ønsket at området skal få økt prestisje innen helsetjenesten. Verdigrunnlaget for habilitering og rehabilitering skal ivaretas. Tilbudet skal være uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, diagnose, samfunnsmessig lønnsomhet eller hvor man bor i landet. Rehabiliteringsarbeidet skal bidra til å bedre og bevare funksjonsnivå, hjelp til å endre helseskadelig livsstil, bidra til at eldre kan klare seg lengst mulig selv, og bidra til at flest mulig kan være aktive deltakere i dagligliv, arbeidsliv og samfunnsliv. Helsedirektoratet er i samarbeid med andre sentrale aktører, godt i gang med arbeid innenfor de fleste av punktene. 6

7 Målet er kokebok og gjeddefiske Målene hans er klare: Tom Erik Moen skal klare å stå over grytene igjen og lage mat. Til sommeren skal han på gjeddefiske. Og litt lengre fram ligger drømmen om å gi ut ei grillkokebok. -Du må være åpen for forandring og villig til å prøve noe nytt. Da får du mye ut av oppholdet. Det handler om å finne seg selv og finne grep for å gjøre hverdagen enklere. Det sier 40 år gamle Tom Erik Moen fra Fredrikstad etter å ha vært på et fire uker langt rehabiliteringsopphold ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. «Jeg har tro på drømmene til pasientene. De kan godt virke urealistiske her og nå, men vi kan gjerne jobbe med langsiktige mål som ledestjerne.» Motivasjon og spenstige drømmer -Jeg har tro på drømmene til pasientene. De kan godt virke urealistiske her og nå, men vi kan gjerne jobbe med langsiktige mål som ledestjerne. Så lager vi kortsiktige delmål på veien dit, sier Therese Bjor, enhetsleder ved revmatologisk rehabiliteringsenhet ved Diakonhjemmet. Tom Erik Moen drømmer om å lage kokebok. Han mener din egen innstilling er avgjørende for hvordan livet med en kronisk sykdom blir. Foto: Torbjørn Grønning 7

8 -Rehabilitering er definert som en målrettet prosess der pasientens egne mål er det viktigste. Det er grunnleggende for måten vi jobber på, forteller Bjor. Motiverte pasienter er avgjørende for at opplegget skal fungere. -Vi prøver å få til en telefonsamtale før pasientene kommer hit for å finne ut hvor de står. Hvis pasientene skal få noe igjen for oppholdet, er det helt avgjørende at de er delaktige og motiverte. Hvis de ikke er motiverte, er kanskje ikke timingen riktig. Kokebok og gjeddefiske Det er Tom Erik Moen er helt enig i. -Du må være åpen og villig til å prøve noe nytt. Hvis du ikke er villig til å ta tak sjøl, har du ingenting på et sånt opphold å gjøre, slår han fast. Selv hadde han klare mål og drømmer for rehabiliteringen: Han vil ta opp sin gamle hobby med å lage mat. Til våren venter gjeddefiske. Deretter er det drømmen om å lage ei grillkokebok som skal realiseres. Han elsker å grille, og favoritten er grillet havabbor. -Jeg har utarbeidet mange ulike oppskrifter. Grilla sjømat er det jeg liker best. Men det er dessverre blitt lite grilling etter jeg ble syk, forteller han. Friluftsentusiast og treningsnarkoman Tilværelsen til Tom Erik Moen ble drastisk endret da han plutselig ble syk for syv år siden. Han levde et aktivt liv, og trente på helsestudio seks dager i uka. Han var en ivrig friluftsentusiast som kunne ta med seg sovepose, fiskestang og ei presenning og bli ute i marka flere dager i strekk, der han levde av det han fanget og plukket. Hjemme sto han gjerne over grytene, han var opptatt av sunt kosthold og glad i å lage mat. Men en vinterdag i 2001 våknet han med stive ledd og klarte ingenting. Kroppen kjentes helt død ut. Etter halvannen måned fikk han diagnosen revmatoid artritt, eller leddgikt. For tre og et halvt år siden ble han uføretrygdet etter å ha prøvd ut flere jobbalternativer. Før han ble syk, var han distriktssjef i en bedrift. -Jeg takler ikke tidspress og stress. Da hovner leddene opp med en gang, og jeg blir stiv og får store smerter. Det fungerer ikke, forteller han. Positiv stahet og energi Etter oppholdet på Diakonhjemmet merker Tom Erik Moen at han klarer mer i hverdagen. Det viktigste han lærte var å porsjonere ut energien. -Jeg må planlegge, bruke litt energi i gangen og sørge for å få hvile innimellom. Det går mye bedre hvis jeg gjør noen av kokkeoperasjonene på morgenen, og hviler litt før neste etappe, enn om jeg kjører på i ett til det er tomt. Da er jeg utslitt når maten er ferdig og må bare gå og legge meg. Da er alt forgjeves og kvelden ødelagt. Nå håper jeg å kunne lage middag 2-3 dager i uka, og dermed bidra litt hjemme, forteller han. Moen mener han har lært å bruke staheten sin på en positiv måte. Nå bruker jeg staheta til å begrense meg sjøl i stedet -Før jeg ble syk, var det positivt å være sta. Hvis jeg hadde bestemt meg for noe, så ga jeg meg ikke før jeg hadde nådd målet. Men med en kronisk sykdom blir det fort både feil og destruktivt. Nå bruker jeg staheta til å begrense meg sjøl i stedet. Det gir for eksempel mye bedre utbytte av trening. Jeg stopper øvelsene i tide, før det blir vondt, i stedet for å holde på for lenge. 8

9 «Før jeg ble syk var det positivt å være sta. Hvis jeg hadde bestemt meg for noe, så ga jeg meg ikke før jeg hadde nådd målet. Men med en kronisk sykdom blir det fort både feil og destruktivt.» Målene er viktig Et rehabiliteringsopphold på Diakonhjemmet varer i fire uker. Et tverrfaglig team jobber rundt pasientene, og pasientenes mål er viktige. -Vi jobber mot de målene pasienten har satt. Vi setter ikke i gang noen tiltak uten at er knyttet opp til et klart mål, påpeker Therese Bjor. Tom Erik Moen opplevde teamet som en positiv medspiller for at han skulle nå sine mål. -De er gode på å pushe og motivere deg. De får deg hele tiden til å strekke deg litt lengre, og de er flinke til å vise deg veien til de gode løsningene. De hjalp meg rundt hindringene og viste meg andre veier til målet. Jeg hadde også en klar opplevelse av at de dro i samme retning og jobbet for det samme, forteller han. Den tverrfaglige identiteten er viktig for de ansatte ved RRE ved Diakonhjemmet, sier Therese Bjor. Foto: Torbjørn Grønning 9

10 Egen timeplan Alle pasientene lager sin egen timeplan for oppholdet. Her fordeler de selv tid mellom aktivitet og hvile, og fagteamet innretter seg etter det. -Vi har mye fokus på aktivitet, og å fylle dagene med noe lystbetont. En fast dag i uka er vi utenfor sykehuset. En del av pasientene her har kommet inn i negative spiraler, uten jobb og med lite aktiviteter. Derfor er det viktig å satse på lystbetonte aktiviteter som kan bryte sirkelen. For noen er det også viktig å finne sin balanse mellom hvile og aktivitet. Det å lage en egen timeplan er et godt middel til å finne ut av det på, sier Bjor. Etter fire uker møtes pasienten og teamet igjen til et avsluttende møte. Målet er å oppsummere hva pasienten har oppnådd i løpet av oppholdet, og hva han eller hun tenker om veien videre. Identitet på tvers Enheten jobber bevisst med å bygge opp den tverrfaglige identiteten. -Det krever mye av oss alle, og det utfordrer hele tiden fagkompetansen vår. Det bryter nok også litt den tradisjonelle måten å jobbe på. En lege sa det slik: De andre avdelingene er som en bryllupskake, der sykepleierne utgjør den store bunnen, de andre fagfolkene er mellomlaget, så er legene pynten som troner på toppen. Her er vi som ei stor, flat marsipankake, der stykkene ikke kan deles opp før pasientene sier hvor mye de trenger fra hver faggruppe, forteller Bjor. «Først blir du lettet over å få en diagnose og et navn. Det er bedre å vite enn å gå i uvisse med sterke smerter. Så blir du sint. Hvorfor skulle dette hende meg?» Lang prosess Å få en kronisk sykdom har ført til store endringer i livet. Tom Erik Moen er åpen på at det har vært en lang og tidvis vanskelig prosess. -Først blir du lettet over å få en diagnose og et navn. Det er bedre å vite enn å gå i uvisse med sterke smerter. Så blir du sint. Hvorfor skulle dette hende meg? Jeg som alltid har gjort alt riktig, trent, vært aktiv og spist sunt. Så går du inn i en sorgprosess og sørger over alt i livet som ikke er oppnåelig lengre. For meg er det et stort savn å ikke kunne drive aktivt friluftsliv lengre! Etter ei stund går det greiere. Du åpner øynene for at livet ikke er slutt. Det er veldig annerledes, men det er ikke over. Du aksepterer situasjonen, og finner nye løsninger. Både i det praktiske i hverdagen, og det å finne andre hobbyer, forteller han. Egen innsats og egen innstilling er avgjørende for hvordan livet med en kronisk sykdom blir. -Jeg vil ikke bli en gretten, gammel gubbe som er sur og misfornøyd! 10

11 Selvtillit og motivasjon Rehabilitering med arbeid som mål ga Eva Wenche Tangen Johansen bedre sjøltillit og motivasjon til å stå i jobb. 53-åringen har MS og vil være i fullt arbeid så lenge hun klarer. -Hvis jeg slutter å jobbe, blir jeg nok sittende mye aleine i min egen stue, frykter hun. Diagnosen MS fikk hun for to og et halvt år siden, men er fortsatt i full jobb som helsesekretær ved nevrologisk avdeling ved Sykehuset Buskerud HF i Drammen. Og det har hun ingen planer om å endre på. For jobben betyr mye, ikke minst for selvfølelsen. «Jobben handler også om å være en del av samfunnsmaskineriet og bidra til fellesskapet» En del av samfunnsmaskineriet -Jobben min er det jeg mestrer. Hjemme sliter jeg mer med det praktiske. Det er ikke mye jeg klarer der lengre. Jobben handler også om å være en del av samfunnsmaskineriet og bidra til fellesskapet, understreker Eva Wenche Tangen Johansen. Eva Wenche Tangen Johansen er i full jobb som helssekretær. Foto: Torbjørn Grønning 11

12 Flere i jobb Bak seg har hun et fire uker langt opphold i arbeidsrettet rehabilitering ved MS-sentret i Hakadal. Dette tilbudet ble etablert for ett år siden som en statsning i forbindelse med Helsedepartementets Raskere tilbake. MS-sentret har inngått en avtale om drift med Helse Sør-Øst. Målet er å få flere med MS til å bli i arbeidslivet. -Det er overraskende få med MS som er i arbeid. Kun prosent av de som var i arbeid da de fikk MS, er i jobb 15 år etter diagnosen ble stilt, viser tall fra Nasjonalt kompetansesenter for MS i Bergen. Tall fra Rikstrygdeverket viser at det i 2000 gikk tapt 3513 årsverk i Norge på grunn av MS-relatert uførepensjonering, sier nevropsykolog Kjersti Træland Hansen ved MS-sentret. Tilbudet i Hakadal favner både de som er i jobb og trenger tilrettelegging eller omskolering, og de som ønsker seg tilbake til jobb. -For samfunnet er det en klar samfunnsøkonomisk vinning å ha flere i arbeid og færre på trygd. Det er også et klart politisk mål. Samtidig er arbeidet i seg selv med på å øke selvfølelsen og selvtilliten hos den enkelte, sier sosionom Bente Skog ved MS-sentret. Sosialt liv og livskvalitet For Eva Wenche Tangen Johansen har oppholdet i Hakadal betydd ny motivasjon til å være i jobb. Og bedre selvtillit og tro på at hun klarer å mestre det. For målet hennes er klart: hun vil arbeide full tid så lenge hun klarer. -Jeg vil, jeg skal! Det vil oppleves som et nederlag å gå ned i stilling, forteller hun. Den sosiale fellesskapet jobben gir betyr mye for henne. «langt flere MS-pasienter kunne vært i jobb dersom forholdene ble lagt til rette» Bedre livskvalitet -Det er klart jeg blir sliten av å jobbe. Jeg har ikke overskudd til så mye annet etter arbeidsdagen. Men hvis jeg slutter å jobbe, er jeg redd jeg blir sittende veldig mye alene i min egen stue. Da vil jeg komme meg mye mindre ut blant folk, og det tror jeg ikke bidrar til gi meg bedre livskvalitet. Tvert i mot, påpeker hun. Hun tror langt flere MS-pasienter kunne vært i jobb dersom forholdene ble lagt til rette. -Samtidig er MS en tung sykdom på den måten at framtida er uviss for mange. Og mange sliter med ekstrem trøtthet. Fatigue er et av de vanligste og vanskeligste symptomene. Men det vises ikke, og det er ikke alltid like lett for omverdenen å forstå, påpeker hun. Rettigheter og tilrettelegging En viktig del av rehabiliteringsoppholdet i Hakadal handler om praktisk tilrettlegging på arbeidsplassen. -For noen kan hindringene føles store, og vi ser at en del sliter med selvtilliten. Vi er opptatt av at folk skal se de mulighetene de har, og kjenne til de rettighetene de har. Folk skal slippe følelsen av å stå med lua i hånda når de trenger ekstra tilrettelegging, sier Bente Skog. Noen forteller at de møter fordommer mot MS når de søker jobb. -Vi oppfordrer til å være åpen og ha en dialog med arbeidsgiveren, sier hun. Dersom brukeren selv ønsker det, kan de ansatte ved sentret dra ut til arbeidsplassen og gi råd om støtteordninger og rettigheter. De ansatte på MS-sentret opplever at arbeidsgivere flest er glad for å få tilbud om informasjon. 12

13 Villige til å gjennomføre endringer -Arbeidsgivere er stort sett villige til å gjennomføre de nødvendige endringene. Det er også viktig å informere om hva de kan få av kompensasjon for ekstra utgifter til tilrettelegging. Økonomien styrer mange prioriteringer, sier Bente Skog. «Arbeidsgivere er stort sett villige til å gjennomføre de nødvendige endringene.» Drosje og fysioterapi Oppholdet i Hakadal ga Eva Wenche Tangen Johansen et lite puff til å ta i mot det hun trenger av hjelp. -Jeg vil helst klare meg på samme måte som alle andre. Men jeg innser at med litt hjelp kan jeg fungere bedre. Å ikke ta i mot hjelp gjør at jeg fungerer dårligere på en del områder, og det gjør hele situasjonen min verre, medgir hun. Men hun syns ikke hun trenger mye ekstra i jobben på nevrologisk avdeling. -Jeg jobber foran pc, og det fungerer fint. Jeg har faste, trygge rammer å forholde meg til, og det er viktig for at jeg skal fungere godt, sier hun. Hun bruker krykker på arbeid, og rullestol dersom hun skal på kjøpesenter. Tangen Johansen får også grunnstønad som dekker drosjetransport til og fra jobb. To dager i uka forlater hun arbeidsplassen tre kvarter tidligere for å ha fysioterapi og trening. -Det koster samfunnet litt å betale drosja til og fra jobb hver dag. Men det ville kostet mye mer om jeg hadde vært uføretrygdet, påpeker hun. Tverrfaglig Rehabiliteringsoppholdet i Hakadal varer vanligvis i fire uker. Det tverrfaglige arbeidet rundt hver deltaker står sentralt. Deltakeren skal definere sitt mål for rehabiliteringen, og det blir også satt av god tid til utdypende samtaler om hans eller hennes arbeidssituasjon. -Det er også viktig at brukeren får en god forståelse av seg selv og innsikt i sin egen situasjon. Navnene er i rekkefølge: ergoterapeut Lill Eren Kolloen, daglig leder Eva Strømnes, omsorgsarbeider Sylvia Møller, nevropsykolog Kjersti Træland Hansen, fysioterapeut Adnan Heric og fysioterapeut Agnete Gade. Foto: Torbjørn Grønning 13

14 Vi ønsker at deltakerne skal bli trygge på egne ressurser, og på hvilke krav man kan stille til seg selv, sier fysioterapeut Adnan Heric. Rehabiliteringsoppholdet rommer både utredning og oppfølging. Slik får både deltakeren og teamet oppdatert informasjon, både i forhold til det fysiske, det medisinske og det kognitive. -Dette gir et helhetlig bilde og et godt utgangspunkt for oppfølgingssamtalene. Disse samtalene er også en viktig del av oppholdet, sier Kjersti Træland Hansen. Målet med oppholdet er å gi hver deltaker grunnlag for å ta beslutninger om sin egen framtid. -Det er brukeren selv som skal finne ut hva han eller hun ønsker, ikke vi. For noen ender oppholdet med at de innser at de ikke klarer å være i jobb. Da skal ikke vi presse dem til det motsatte, sier daglig leder Eva Strømnes. -Jeg skal være i jobb så lenge jeg klarer, sier Eva Wenche Tangen Johansen Foto: Torbjørn Grønning Usynlige symptomer I første omgang fikk sentret midler til å drive tilbudet i ett år, men de har søkt om å utvide perioden. Midlene gir rom for 20 brukere. Så langt har de nådd omtrent halvparten. -Vet dere noe om hvordan det har gått med deltakerne etterpå? -Nei, vi er fortsatt underveis i prosjektet og har ikke drevet noen kartlegging. Men vi vurderer å gjøre en systematisk evaluering, sier daglig leder Eva Strømnes. -Mange blir veldig trette, slitne og utmattet, det vi på fagspråket kaller fatigue, påpeker Adnan Heric. Dette er symptomer det ikke alltid er like lett å se og forstå for omgivelsene, sier han. Forskning viser at det er sammenheng mellom yrkesdeltakelse og kognisjon. Det å mestre kognitive vansker kan gjøre at en mestrer jobben bedre og fungerer lengre i jobb. -Mange tror de fungerer dårligere kognitivt enn de faktisk gjør. Vi ser at oppholdet her bidrar til å gi mange en mer realistisk opplevelse av egne ferdigheter. Det har gitt mange bedre selvtillit på veien videre og mer tro på sine egne ressurser og muligheter, mener Træland Hansen. På sykehuset i Drammen er Eva Wenche Tangen Johansen helt klar: -Jeg skal være i jobb så lenge jeg klarer. 14

15 Arbeid eller utdanning er målet Å holde på jobben er den største utfordringa, ikke det å skaffe jobb. Det sier opplæringsleder Arild Kulø Bringedal ved Østfold kompetansesenter i Sarpsborg. Han jobber med yrkesrettet rehabilitering for ungdom med rus og psykiske problemer gjennom kurset Mine muligheter. Målet er at ungdommene skal få varig arbeid eller komme i gang med utdanning. Sammensatt og utradisjonelt -Det er ei sammensatt gruppe vi jobber med. De fleste av deltakerne har sosial angst. Flere har dobbeltdiagnoser med både rus og psykiatri, og de har falt ut av andre systemer. Målet med kurset er at de skal oppnå de følelsesmessige forutsetningene, forstå sin egen situasjon og se hvilke muligheter de har til å være i yrkeslivet, forteller Bringedal. Utradisjonelt Kurset Mine muligheter varer i 20 uker, og det ble startet opp i 2008 etter en forespørsel fra NAV. Det har plass til 15 deltakere. Arild Kulø Bringedal beskriver det som et utradisjonelt attføringsopplegg. -Vi opplever at vi driver like mye med behandling som med attføring, sier han. «Kurset er et utradisjonelt attføringsopplegg» 15 ulike forløp Det er NAV som søker deltakerne inn på kurset. Først møter de en introduksjonsperiode før de skal settes i gang med individuelt arbeid. -Vi begynner med å danne oss et bilde av hver deltaker, hvilke problemer de sliter med og hva slags muligheter de har. Så begynner vi arbeidet med hver enkelts individuelle plan, sier Bringedal. Arild Kulø Bringedal er opplæringsleder ved Østfold Kompetansesenter, og jobber med å få ungdommer med rus og psykiatriproblemer ut i jobb eller skole. Foto: Torbjørn Grønning 15

16 Arbeidet varierer mellom samtaler i gruppen og i individualterapi. Introduksjonsfasen skal ideelt vare i fire uker. Men mange trenger lengre tid. Kurset følger ingen fast mal for alle. -Vi har egentlig 15 individuelle kursforløp i ett og samme kurs. Noen er i gang med andre runde av kurset, sier han. Etter introduksjonsfasen skal deltakerne forberede seg på å jobbe i yrkeslivet eller med studier. Kursopplegget inneholder en god del fysisk aktivitet, og det er mye fokus på kosthold. Deltakerne møtes hver dag til frokost. Den er blitt et viktig klister. Relasjoner og kommunikasjon Å bygge relasjoner er en viktig del av kurset, det samme er kommunikasjon. -Det har forekommet at ungdommer begynner her uten å ha noe sted å bo. Gjennom kurset får de en trygg plattform på plass, med bolig, penger og noe å fylle tilværelsen med. Men mange sliter med relasjoner og har problemer med å forholde seg til autoriteter. De kan være redde for å be om fri fra jobben for å gå til lege fordi de er redde for å få nei. Så uteblir de heller fra jobben uten å gi beskjed. Dagen etter er de engstelige fordi de ikke møtte dagen før, og de uteblir enda en dag. Det blir en evig ond sirkel der de tar feil vei når det tårner seg opp og blir vanskelig. De kan godt klare å få seg en jobb, men å holde på jobben er den største utfordringa for denne gruppen. Vi jobber mye med det, at det ikke er farlig å si fra, og spørre om fri for å gå til legen for eksempel. Flere av deltakerne har med seg negative og vanskelige opplevelser med hjelpeapparatet. Mange har også begrenset med relasjoner. Kurset blir en del av en viktig modningsprosess. De jobber mye med hvordan man møter andre. -En del er vant til å bli skuffet og møter automatisk en autoritet med aggresjon og skepsis. Da får man ikke akkurat et smil tilbake. En stor del av jobben vår handler om å lære dem å fungere i samfunnet og tilegne seg en moden måte å forholde seg til seg selv og andre mennesker på, sier han. Hindre sprik Østfold kompetansesenter danner en ansvarsgruppe rundt hver deltaker. Samarbeidet med andre instanser er viktig, som eksempelvis NAV, boligkontor, distriktspsykiatriske senter, rusinstitusjoner, ettervern, alle som er involvert i hver deltaker. Hindrer masse arbeid uten sammenheng -Noen har opplevd å ha en plan her og en plan der uten sammenheng og med stort sprik. Gjennom kurset skal vi samle alt. Alle instansene som er involvert er forpliktet til å gjøre sin del av jobben, og vi skal sørge for at alle har den samme informasjonen tilgjengelig. Slik hindrer vi at det blir gjort en masse arbeid rundt hver enkelt uten at det er sammenheng. «Noen har opplevd å ha en plan her og en plan der uten sammenheng og med stort sprik.» -Vi begynner med å finne hovedmålet til hver og en, og deretter finner vi delmålene som er nødvendige for å nå hovedmålet. Vi går også dypere inn i hvert enkelt delmål og bryter det opp slik at vi finner de hindringene som ligger på emosjonelt nivå. Her kommer også mosjon, kost, helse, økonomi og bolig inn. På den måten blir det enklere for deltakerne å se og finne motivasjonen for å jobbe med det som hindrer dem i nå målene, sier Bringedal. 16

17 Realiserer drømmen For Petter ble kurset muligheten til å komme i gang med den utdannelsen han alltid har drømt om. -Uten Mine muligheter hadde jeg levd på sosialen og bodd hjemme hos min far. Det hadde ikke vært noe særlig til liv, sier han. 25 år gamle Petter kommer fra et lite sted i landet, men flyttet til Sarpsborg for halvannet år siden da han fikk jobb med kundesupport i et IT-firma. Men høsten 2007 tok angsten overhånd. Han sluttet å møte på jobben og sperret seg inne i flere uker. Da moren forgjeves hadde prøvd å få kontakt med sønnen i tre uker, ringte hun det ambulerende psykiatriske helseteamet i Sarpsborg og ba om hjelp. Det ble starten på Petters vei inn på Mine muligheter. -Jeg var langt nede der og da og hadde ingen sjanse til å klare å stå på egne bein, forteller han, ett år etterpå. I 2008 begynte han på kurset. Etter sommerferien fikk han studieplass på Nordisk institutt for scene og studio. Nå skal han gå to år på skolen samtidig som han får oppfølging fra Østfold Kompetansesenter. Han bor fortsatt i Sarpsborg, og han pendler hver dag til Oslo. -Jeg har drømt om å gå den veien helt siden tidlig i tenårene. Nå får jeg realisert mine drømmer og mine mål, forteller han. Ikke A4 Petter mener en viktig grunn til at opplegget ved Østfold Kompetansesenter (ØKS) fungerer godt, er at det er individuelt lagt opp. Ulike løsninger for hver -Vi blir ikke presset inn i samme A4-systemet. Det lages ulike løsninger for hver, forteller han, som selv foreslo utdanningen som sin praksis. -Jeg har fått til et opplegg med yrkesretta attføring, det er et samarbeid mellom NAV, Østfold Kompetansesenter og meg, forteller han. «Vi blir ikke presset inn i samme A4-systemet. Det lages ulike løsninger for hver.» Petter merket angsten første gang som åring, men trodde det var depresjon han slet med. For fire-fem år siden fikk han angstdiagnosen, men lite informasjon om hva det innebar. Samtalene og terapien på Østfold Kompetansesenter har gitt ham mer kunnskap og innsikt i angsten og egen situasjon. Det gjør det enklere å takle. -Jeg har lært mye av samtalene med psykologen, forteller han. Petter mener mye av forklaringen på angsten ligger i en vanskelig barndom. Han vokste opp med en voldelig og alkoholisert stefar. Også faren er alkoholiker. Som barn flyttet han mye rundt og fikk mange sporadiske nettverk her og der, men ingen nære relasjoner. -Jeg måtte ta mye ansvar for foreldrene mine. Mer enn man skal som barn, forteller han. Har tro på framtiden Gjennom Mine muligheter har Petter fått nye og nære venner. -De andre på kurset er blitt et viktig nettverk for meg, og det vil jeg absolutt ikke miste. Det er 17

18 godt å møtes til frokost og snakke sammen om løst og fast og hendelser i verden. Det er godt å se at man ikke er alene, og mange av oss er blitt gode venner, forteller han. Hver fredag er det lagt opp til sosiale aktiviteter i gruppen. Hvis Petter har fri fra skolen, pleier han å være med. -Det er et godt nettverk som betyr mye for meg, og det er viktig å bruke tid sammen med de andre. Petter har mye positivt å si om både kurslederne og opplegget ved Østfold Kompetansesenter. -De er gode ledere med mye nyttig livserfaring. Det er en god helhet i prosjektet, der hver og en av oss blir sett, forteller han. Petter syns livet er blitt bra. Han takler angsten og har lært seg å tolke signalene når et anfall er på gang. -Jeg kjenner når det er i ferd med å bygge seg opp, og jeg kan unngå en del situasjoner som jeg vet er lite heldig. Jeg føler jeg har kontroll, sier han, Han har tro på at det skal gå bra framover i livet. -Jeg har kommet inn på den utdanningen jeg ønsker, og jeg har fått skapt mitt liv slik jeg vil ha det. Det kjennes godt ut. Petter syns livet er blitt bra etter kurset Mine muligheter. Han takler angsten, og han får realisere drømmen om utdanning. Foto: Torbjørn Grønning. 18

19 Gode venner og klare mål Gode venner som stiller opp er viktig når Even Pettersen skal skape en ny hverdag etter ulykken. Han har klare mål om både idrett og skolegang. I treningsrommet på Catosentret i Son sitter 21 år gamle Even Pettersen i rullestolen og løfter vekter. -Jeg har alltid trent mye. Det er viktig å holde seg i form, særlig nå, sier han. Even Pettersen er snart ferdig med et flere måneder langt rehabiliteringsopphold på Catosentret. Ungggutten fra Nordstrand i Oslo ble lam fra livet og ned etter en fallulykke sommeren Lam etter fallulykke 15. juni Det er sommer i Bergen og Even Pettersen har bare ei uke igjen av militærtjenesten. Han hadde begynt på befalsskole, men ombestemte seg underveis og valgte å avslutte den militære utdannelsen. Sammen med noen kompiser drar han ut på byen for å ha dimmefest. -Vi hadde kjøpt en god del drikke og hadde et stort vorspiel. Vi ble ganske beruset, forteller Even Pettersen. Ute på byen ble guttene avvist på et utested. Men like ved utestedet var det privatfest i ei leilighet, høyt oppe. Even og kompisen bestemte seg for å klatre opp og forsøke å komme inn på festen. Even Pettersen er snart ferdig med et langt rehabiliteringsopphold på Catosentret. Foto: Torbjørn Grønning -Det er ikke mye jeg husker. Men vi klatret opp langs husfasaden. Vi var vel meter over bakken og så inn på festen gjennom et takvindu. Men så ombestemte vi oss og skulle klatre ned igjen. Vi klatret ned langs et gjerde eller en stige. Så kom politiet da vi var på vei ned. Jeg er usikker på hva som egentlig skjedde. Min teori er at jeg ble redd, rygget og falt bakover, forteller Even. Dramatiske timer Han landet på hodet, fikk brudd på hjerneskallen og hjerneblødning. Høyre lunge ble punktert og han knuste flere ribben. Ryggmargen ble skadet. Neste ettermiddag våknet han på Haukeland sykehus. Han husker lite, men vet at det var dramatiske timer da han kom inn på sykehuset. Moren fikk beskjed at dersom hjerneblødningen ikke stoppet, kunne gutten få en alvorlig hjerneskade. -Tross alt har jeg vært heldig i all uflaksen. Jeg fikk ikke hjerneskade. Jeg brakk ikke nakken, og jeg døde ikke, slår Even fast. Men skaden i ryggmargen har gjort ham lam fra livet og ned, og han sitter i rullestol. I stedet for 19

20 Trening er viktig når Even Pettersen skal skape seg en ny hverdag etter ulykken. Foto: Torbjørn Grønning planlagt studiestart i Kristiansand høsten 2008, ble det flere måneder lange opphold på Sunnaas sykehus og Catosentret i Son. -Jeg skulle flytte til Kristiansand sammen med to kompiser. Vi skulle alle tre begynne å studere, ta bachelor som siviløkonomer og dele leilighet, forteller han. Ikke stakkars meg -Det var kjipt at det skjedde, sier Even. Men han vil ikke ha medlidenhet eller bli stakkarsliggjort. -Jeg har ikke behov for at omverden skal synes synd på meg. Jeg har ikke sytt og klagd etter ulykken, og jeg vil ikke høre at folk sier stakkars deg. Da blir jeg irritert Men han har vært sint og bitter. Første turen hjem fra Sunnaas var vanskelig. Det var tungt å ta seg fram i huset. Han grudde seg også til å dra i 20-års dag til en kompis, der det var invitert 55 gjester. Men han har bestemt seg for å ikke bruke krefter på å være bitter. -Selvsagt har jeg gjort meg mange tanker om hvorfor det skjedde. Hva om jeg heller hadde gjort slik og sånn. Men det er ingen vits i å tenke slik. Du kan uansett ikke skru tiden tilbake og ikke endre på det som er skjedd. Det er bedre å se framover og gjøre det jeg kan ut av situasjonen. «Jeg har ikke sytt og klagd etter ulykken, og jeg vil ikke høre at folk sier «stakkars deg». Da blir jeg irritert Men han har vært sint og bitter. Første turen hjem fra Sunnaas var vanskelig.» Vennene viktig For Even har kompisene vært svært viktige i tiden etter ulykken. Han opplever kompiser som stiller opp og er til stede. Kompiser som tar ham med ut på byen og ut på aktiviteter. Guttegjengen gjør det de alltid har pleid å gjøre, og Even er en like naturlig del av det som før. Men han har også opplevd kompiser som backer ut, som ikke ringer og ikke kommer på besøk. Det syns han er tøft å takle. 20

21 Sykepleier Aase Høgseth er Even Pettersens primærkontakt under oppholdet. Samtalene med brukerne er en viktig del av jobben hennes. Foto: Torbjørn Grønning -Det er vondt når de du trodde var gode venner bare forsvinner og ikke tar kontakt, sier han. -Men de aller fleste stiller opp Samme som før Guttegjengen fra Nordstrand sier du er akkurat den samme som før, forskjellen er bare at du sitter i rullestol, forteller han. Nå har guttegjengen begynt å spare penger for å reise til Las Vegas nyttårsaften Det er en deilig følelse å se at vennene er der, som før. Det betyr veldig mye. «Det er en deilig følelse å se at vennene er der, som før. Det betyr veldig mye.» Trening Even Pettersen har alltid trent og vært en aktiv gutt. Treningen er ikke blitt mindre viktig etter ulykken. Både på Catosentret og på Sunnaas har opptrening vært en viktig del av oppholdene. De første tre månedene etter ulykken hadde han korsett for å stive opp kroppen. -Det var deilig å bli kvitt det, understreker han. På Sunnaas trente han mye ståtrening og på Viva-sykkel, en spesialsykkel der man trener bevegelse i beina. Even jobber mye sammen med fysioterapeut og idrettspedagog. -Jeg trener for å få gjennombevegelse og blodsirkulasjon i beina. Jeg driver også mye forflyttningstrening og styrketrening, forteller han. Han er tydelig på sitt eget ansvar for treningen. -Det er veldig mye opp til deg sjøl i en slik rehabiliteringsprosess. Men jeg vil ikke ende som tjukk og feit i en rullestol. Jeg trener mye og er opptatt av å spise sunt og riktig, forteller han. Ut i verden Om kort tid er oppholdet på Catosentret over. Da venter en annen hverdag. 21

22 Klare seg selv hjemme -Jeg har vært seks måneder på sykehus og opptreningssenter. Det er en veldig trygg og tilrettelagt tilværelse. Når jeg kommer hjem, blir alt mer opp til meg sjøl. Men den viktigste delen av rehabiliteringa handler jo nettopp om å mestre hverdagen og klare seg selv hjemme, mener Even Pettersen. «Den viktigste delen av rehabiliteringa handler jo nettopp om å mestre hverdagen og klare seg selv hjemme.» Han er fast bestemt på å stille krav til seg selv. -Det er mye opp til meg selv hvordan fortsettelsen blir. Jeg ser at det kan bli ei utfordring å komme seg ut, for eksempel om vinteren når det er glatt og hålkete ute. Men jeg kommer til å presse meg selv, og jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan klare. I første omgang skal han hjem til mamma på Nordstrand. Et av målene er å ta lappen og skaffe seg bil, slik at han lettere kan komme seg rundt på egen hånd. Et annet mål er å begynne med idrett. Enten rullestoltennis eller kjelkehockey. -Jeg vil satse, og jeg skal bli veldig god, slår han fast. Utdanning er et tredje viktig mål. Even fikk utsatt studiestart i Kristiansand. Han har beholdt studieplassen og begynner studiene høsten 2009, enten i Oslo eller Kristiansand. Det både gruer og gleder han seg til. Han tror det skal bli godt å komme i gang med studier, men han er spent på hvordan hverdagen blir. -Jeg gruer meg litt til første dagen. Kanskje er jeg den eneste på skolen som sitter i rullestol. Men jeg har hørt at skolen er godt tilrettelagt, forteller han. I første omgang planlegger han en bachelor som siviløkonom. Kanskje også master. Drømmen er jobb i et stort, internasjonalt firma. -Det hadde vært gøy å jobbe utenlands! Støtteapparatet hjemme betyr mye -Veldig mye avhenger av det støtteapparatet folk har hjemme. Vi ser at det ofte går bedre med folk når familie og venner stiller opp. Det forteller Aase Høgseth. Hun er sykepleier ved Catosentret og Even Pettersens primærkontakt under oppholdet. Samtalene med brukerne en viktig del av jobben hennes. -For mange som kommer hit, er livet akkurat snudd helt på hodet. Det er mye som blir annerledes. Det er planer som må revurderes, og det er i det hele tatt mye å forholde seg til, forteller hun. Omfattende rehabilitering Catosentret i Son gir et tilbud innen omfattende rehabilitering. Målet er at brukerne skal få økt sin funksjonsevne og mestring, bli mest mulig selvstendig og delta sosialt. Alle får sin egen individuelt tilrettelagte timeplan for oppholdet. -Timeplanen lages i samarbeid mellom det tverrfaglige behandlerteamet og brukeren, og den justeres underveis, sier Høgseth. For mange handler det om å mestre en helt ny tilværelse. 22

23 Sorgreaksjon -En del av brukeren kommer hit etter en ulykke eller sykdom. Livet deres er kanskje blitt drastisk endret. Mange går gjennom en sorgreaksjon. Det er mange paralleller til de fasene man går gjennom når man mister noen av sine nære. Først har du den akutte krisen. Så skal du lære å mestre det nye livet og få en ny hverdag på plass. «En del av brukerne kommer hit etter en ulykke eller sykdom. Livet deres er kanskje blitt drastisk endret. Mange går gjennom en sorgreaksjon.» Overgangen hjem Overgangen hjem fra rehabilitering kan være kritisk for mange. -Dersom venner og familie stiller opp, går det ofte bedre. Noen opplever at venner trekker seg unna. Det er sårt og tungt. På mange måter får brukeren sett hvem som er virkelige venner og ikke i denne fasen, sier hun. Høgseth ser også at brukere som har aktive pårørende som står på overfor hjelpeapparatet, ofte betyr et bedre tilbud enn for dem som ikke har det. Samarbeidet med lokale aktører er en viktig del av arbeidet ved Catosentret. Nærteamet kartlegger hvilket behov brukeren har for oppfølging lokalt og ber om et møte med hjemkommunen. -Noen ganger drar vi på hjemmebesøk, andre ganger har vi telefonmøter. Etablere en god kontakt Målet er å få på plass en koordinator så raskt som mulig. Noen ganger er prosessen i gang allerede før brukeren kommer hit, og da følger vi opp den, sier Høgseth. I noen tilfeller kommer representanter fra hjemkommunen på besøk til sentret før brukeren reiser hjem. -Det er lettere å nå fram når vi får etablert en god kontakt, sier hun. «Målet er å få på plass en koordinator så raskt som mulig» Brukerkontakter Når brukerne er klare til forlate sentret, pleier Aase Høgseth å oppfordre dem til å kontakt med brukerorganisasjonene. -Det kan være godt å ha en alliert i kampen videre, og hun har stor tro på ordningen med brukerkontakter, som enkelte kommuner og Sunnaas sykehus har etablert. -Det er ei meget god ordning. Likemenn får en helt annen troverdighet og autoritet enn vi fagfolk. De har selv opplevd det samme og vet nøyaktig hva brukeren snakker om. Brukerkontaktene kan møte mennesker på et helt annen plan, og det blir en mer likeverdig relasjon, sier hun. 23

24 Fellesskap og aktiv hverdag Fellesskapet med andre og aktiviteter hjemme etter oppholdet på Beitostølen har vært det viktigste for Lars Petter Stjernstedt i Kongsvinger. -Da er det bare å prøve da. Skitt au, det er jo dette vi må kalle den utfordring, sier 54 år gamle Lars-Petter Stjernstedt før han stiller rullestolen litt på skrå, sikter med den grønne bowlingkula og lar den suse bortover banen. På sidelinja i bowlinghallen står Iris Jensen Bringedal og venter på tur. Hun er tjenesteyter med hovedansvar, og ofte kalt koordinator, for tilbudet rundt Stjernstedt. -Kanon! Bare tre kjegler står igjen. Lars-Petter løfter tommelen fornøyd i været og gliser mot Iris. Petter er glad for å ha fått et mer aktivt liv etter gruppeoppholdene på Beitostølen Helsesportsenter. Foto: Adrian Øhrn Johansen Fellesskapet viktigst For fem år siden havnet Lars-Petter Stjernstedt i rullestol etter en ryggoperasjon. Om kort tid skal han på sitt tredje opphold på Beitostølen Helsesportsenter sammen med flere andre voksne fra Kongsvinger. Siste uka skal også koordinatoren dit på fagopphold. For Lars-Petter har fellesskapet i gruppen vært det viktigste ved oppholdene. -Det er veldig mye bra trening på et sånt opphold, men nettverket etterpå har nok gitt meg mest. Det har bidratt til at jeg har kommet meg ut blant likestilte, eller andre hjulbeinte, sier han. Brukerne i gruppa opplever felles utfordringer og har mye å snakke om. Nå er de blitt en fast gjeng som møtes en gang i uka for å spille bordtennis i Kongsvinger Bordtennisklubb. På sommeren driver de med pigging. De vurderer også å begynne med bowling. Og utstyr er et viktig tema når gruppa møtes. 24

25 -Vi er aktive brukere og opptatt av å ha det beste utstyret som er tilgjengelig til enhver tid. Han mener at verdien av rehabilitering blir større når aktivitetene og kontakten fortsetter etter et opphold. Viktig at ting vedvarer Å være på Beitostølen er et skikkelig energipåfyll. Du lærer deg å tenke annerledes, se nye muligheter og tenke at livet går videre til tross for skadene. Du kommer hjem full av pepp og pågangsmot. Derfor betyr det så enormt mye at ting vedvarer og at alt ikke bare faller sammen med en gang. For da er ikke verdien av et rehabiliteringsopphold like stor. «Å være på Beitostølen er et skikkelig energipåfyll. Du lærer deg å tenke annerledes, se nye muligheter og tenke at livet går videre til tross for skadene.» Favner flere Kongsvinger kommune har hatt flere brukere på gruppeopphold på Beitostølen og samarbeider med institusjonen gjennom lokalmiljømodellen. Iris Jensen Bringedal mener det gir kommunen en god mulighet til å fange opp de brukerne som ellers ville falt mellom to stoler. -Vi får gitt en del tilbud vi ellers ikke ville gitt. Det blir også mer opp til brukerne selv å drive aktivitetene. Brukerne blir ansvarlige, og det er deres ønsker og motivasjon som er utgangspunktet for de aktivitetene som drives, sier hun. Hun er også rehabiliteringskoordinator og spesialfysioterapeut i Kongsvinger. Hun tror samarbeidet har ført til at kommunen er blitt flinkere til å se betydningen av fellesskapet i gruppene. -Før ble det nok lett slik at alle var opptatt av de brukerne de jobbet med og hadde mindre fokus på fellesskapet mellom brukerne. Nå tenker vi nok annerledes. Vi ser nok også variasjonen mellom brukerne tydelig, og vi plasserer ikke alle med funksjonsnedsettelser i samme bås, sier hun. Omstilling Livet i rullestol har bydd på mange omstillinger for Lars-Petter Stjernstedt. Koordinatoren har vært en viktig støttespiller hele veien. -Jeg lever et aktivt liv. Men det hender jeg går litt på trynet. Da ringer jeg Iris, og hun får meg til å se positivt igjen, forteller han. For to-tre år siden gikk han gjennom en stor psykisk knekk. Han var deprimert og syntes alt så håpløst ut. Da var koordinatoren til stor hjelp. Og ikke minst kona. -Uten kona mi hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Hun har ikke sydd puter under armene på meg, men pushet meg og utfordret meg, understreker han. Det vanskeligste med å bli funksjonshemmet syns Petter er følelsen av å stange hodet mot byråkratiet, og at ting tar så lang tid. -Det er forferdelig slitsom å sitte og vente på et vedtak. Er det noe jeg har nok av, så er det jo tid. En periode slet jeg veldig med det og ville helst bare gi opp, forteller han. Individuell plan viktig redskap Som koordinator fungerer Iris Jensen som hans hovedkontaktperson i kommunen. Den individuelle planen har også vært et viktig redskap. -Da Petter var langt nede og følte at ingenting skjedde, kunne jeg ta fram planen og vise ham at det faktisk skjer ting, verden går framover, påpeker koordinatoren. 25

26 «Da Petter var langt nede og følte at ingenting skjedde, kunne jeg ta fram planen og vise ham at det faktisk skjer ting, verden går framover» Ansvarlig tjenesteyter Iris Jensen Bringedal ble ansvarlig tjenesteyter, eller koordinator, for Petter etter at han var ferdig som dagpasient ved Kongsvinger sykehus. Først hadde han en annen koordinator. Men det fungerte ikke. -Jeg valgte å si fra. Det er viktig at du som bruker tar ansvaret for å si fra når det ikke fungerer, og ikke bare la det skure, påpeker han. Tillit og motstand Petter mener det viktigste i rehabiliteringsprosessen er å få en koordinator man har full tillit til. -Vi snakker åpent om alt fra a til å. Da er det helt nødvendig at du føler deg trygg og stoler på vedkommende. Samtidig er det også viktig at koordinatoren gir deg motstand og utfordrer deg, ikke bare klapper deg på skulderen hele tiden, understreker han. «Det viktigste i en rehabiliteringsprosess er å få en koordinator man har full tillit til.» Da huset hans skulle bygges om og tilpasses en beboer i rullestol, var Iris bevisst på å gi ham utfordringene med det som måtte gjøres. -Det er Petter sitt hjem, der kunne ikke jeg komme og trekke i trådene, påpeker hun. Dermed fikk Petter selv ansvaret for hele papirmølla med søknader og anbud og kontakt med Husbanken. -Det er også viktig at koordinatoren er realistisk og ikke hauser opp forventninger som ikke kan innfris. Dessuten er det informerte samtykket en helt avgjørende plattform for arbeidet, sier Iris Jensen Bringedal. På bowlingbanen gjør Petter seg klar med kula igjen. Tre kjegler står igjen. Han sikter med den grønne kula. -Dette begynner å bli avansert. Alle tre kjeglene faller. -Yeah! Kanon! Din tur, Iris. En koordinator du har full tillit til er det viktigste i rehabiliteringsprosessen, mener Lars-Petter Stjernstedt. Han snakker med Iris Jensen Bringedal om det meste. Hun er tjenesteyter med hovedansvar, ofte kalt koordinator, og samtidig rehabiliteringskoordinator og spesialfysioterapeut i Kongsvinger kommune. Foto: Adrian Øhrn Johansen 26

27 Mer aktive brukere Gjennom lokalmiljømodellen blir brukerne mer aktive etter oppholdet på Beitostølen. -Vi vil ikke at oppholdet her skal være en tre uker lang isolert happening. Oppholdet her må ses i en sammenheng, og den viktigste rehabiliteringen foregår hjemme, sier stipendiat Astrid Nyquist. Samarbeid Beitostølen Helsesportsenter har jobbet etter den såkalte lokalmiljømodellen i forhold til barn siden 90-tallet. De siste årene har de også hatt kommunegrupper for voksne brukere. Modellen fungerer slik at flere brukere fra en kommune eller habiliteringsenhet får opphold samtidig. Beitostølen samarbeider med både brukere og fagfolk lokalt. -Målet for vår rehabilitering er at brukerne skal få økt aktivitet og deltakelse i lokalmiljøet. Da er viktig å trekke inn hjemkommunene og fagfolkene som jobber med brukerne hjemme, sier ergoterapeut Elisabeth Helle. En til to måneder før gruppa skal til Beitostølen, reiser ansatte fra institusjonen ut til et formøte i kommunen. Her treffer de fagfolk, og møter brukerne i deres miljø. -Det gir oss som jobber her et langt bedre innblikk i brukernes situasjon. Det gjør også at brukerne blir bedre forberedt, og kan avklare sine ønsker og forventninger før de kommer til oppholdet her, sier fysioterapeut Anita Høberg. -For vår del er det positivt å vite mer om den hverdagen brukeren skal tilbake til etter oppholdet. Dermed kan vi gi bedre veiledning knyttet til de praktiske utfordringene vi ser de har hjemme, tilføyer kollega Anna Marie Jørstad, som også er fysioterapeut. Stipendiat Astrid Nyquist Foto: Adrian Øhrn Johansen Fagfolk på kurs Lokale fagfolk trekkes inn i arbeidet gjennom både formøter og ettermøter, og ved at de deltar på kurs på Beitostølen samtidig som brukergruppa er der. Den siste uka har vi et tre dager langt kurs for lokale fagfolk. Stipendiat Morten Sæbu Foto: Adrian Øhrn Johansen -Vi jobber sammen om konkrete planer rundt brukerne, og kommunen blir mer ansvarliggjort i den videre oppfølgingen. På mange måter dytter vi nok litt på dem for å følge opp arbeidet etterpå, mener Nyquist. 27

28 -Hender det at det oppstår uenighet mellom dere og de ansatte i kommunene? -Det vi driver med er på mange måter langt fra den virkeligheten de må forholde seg til hjemme. Men samspillet fører også til at vi i større grad erkjenner de utfordringene de har lokalt. De kommunalt ansatte lever helt klart i en annen hverdag. Vi jobber tverrfaglig og har korte veier mellom de ulike fagfolkene. «Det vi driver med her er på mange måter langt fra den virkeligheten de må forholde seg til hjemme. Men samspillet fører også til at vi i større grad erkjenner de utfordringene de har lokalt.» Ting kan nok ta atskillig lengre tid i kommunene. Kanskje må du vente i flere uker på neste ansvarsgruppemøte for å få satt ting i sving. Erfaringen er imidlertid at det både er ressurspersoner og kompetanse lokalt, sier Astrid Nyquist. Bedre samhandling Stipendiat Morten Sæbu ved Beitostølen mener lokalmiljømodellen gir bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. -Når de lokale fagfolkene blir trukket inn, får de i større grad et eierforhold til rehabiliteringsoppholdet som brukerne har gjennomført, og de får en annen forståelse av brukerens opplevelser. Vi kurser dem direkte i forhold til de brukerne de jobber med. Det gir en helt annen innsikt enn et generelt kurs, sier han. Han mener det også kan bidra til å øke kompetansen hos det lokale fagpersonellet, og at det dermed også få betydning for flere brukere enn de som deltar på gruppeoppholdene. Effekt Målet med opphold etter lokalmiljømodellen er at brukerne skal bli mer aktive i hverdagen. Gruppene fortsetter å møtes jevnlig og drive aktiviteter sammen på hjemstedet etter oppholdet. -Har dere evaluert effekten av denne typen opphold? -Det er vanskelig å måle effekten av målet om økt deltakelse lokalt. Men vi har ettermøter med alle gruppene, og vi ser mye god aktivitet som drives. Vi samler inn de gode eksemplene og er opptatt av å spre dem til nye grupper, slik at ikke alle trenger å finne opp kruttet på nytt. Vi skal være en slags erfaringsbank, sier Nyquist. «Vi samler inn de gode eksemplene og er opptatt av å spre dem til nye grupper, slik at ikke alle trenger å finne opp kruttet på nytt.» Tre måneder etter oppholdet gjør de ansatte en evaluering av barnas individuelle mål og ser hvor langt de er kommet. -Dette er en egenvurdering fra barns og foreldres side. Men vi ser at tre måneder kan være kort tid for å få satt i gang aktiviteter, påpeker hun. Astrid Nyquist har også gjort intervju med en rekke av fagpersonene som har deltatt. Dette er en del av doktorgradsarbeidet hennes, men det er for tidlig i prosessen til at hun kan si noe om resultatene av dette. -Men vi ser helt klart behov for å få ei evaluering fra de lokale fagpersonene i forhold til dette arbeidet. Fokuset vårt ligger på barna og deres aktivitet og deltakelse lokalt. De lokale fagpersonenes opplevelse av det er viktig sier hun. 28

29 Det sosiale i fokus For både barn og foreldre er fellesskapet i gruppen viktig. For mange blir det viktige nettverk også etterpå. -Ungene får nye venner og kompiser. De treffer andre i samme situasjon som dem selv, og de finner kanskje en kompis å dra på ridning sammen med. Det betyr mye, påpeker Elisabeth Helle. -For foreldre ligger nok den største fordelen i det å møte andre i samme situasjon. Det sosiale samværet er viktig, og for mange betyr dette en helt ny arena, og nye nettverk. Vi ser eksempler på mødregrupper som treffes jevnlig på kafé. Aktivitetene etter oppholdet er langt på vei foreldredrevet, sier Anna Marie Jørstad. Tre måneder etter oppholdet reiser representanter fra Beitostølen ut til kommunen i to-tre dager for å bidra til lokal oppfølging. -Det er også intensjonen at gruppene etter ei stund skal inn til et nytt opphold, sier Elisabeth Helle. For Anita Sjøstrøm og datteren Maud har gruppeoppholdene gitt nye nettverk og nye aktiviteter hjemme. 20 år gamle Maud Sjøstrøm fra Skedsmo kommune har akkurat fått nye sitski og er klar for et nytt opphold på Beitostølen, sammen med mamma Anita. -Vi har fått i gang mer aktiviteter hjemme etter gruppeoppholdene. Akershus skikrets kjører egne kurs for funksjonshemmede. Det var et tilbud jeg ikke visste om før vi kom hit, forteller hun. Hun opplever at gruppeoppholdene gir bedre oppfølging etterpå enn individuelle opphold. -Når fysioterapeuten hjemme også er med her, blir vedkommende fagperson mer ansvarliggjort. Kommunen forplikter seg mer gjennom dette samarbeidet, og det blir flere som ser Maud i ulike situasjoner, sier hun. Men viktigst er kanskje nye venner for både Maud og foreldrene. Anita har vært med i ei fast mødregruppe i flere år. -De nettverkene vi har fått betyr svært mye. Maud Sjøstrom og mamma Anita har vært flere ganger på Beitostølen og opplever en mer aktiv hverdag etter gruppeopp holdene. Foto: Adrian Øhrn Johansen 29

30 Ville tilbake i jobben som fysioterapeut Tilbake i jobben som fysioterapeut etter synsrehabilitering og hard trening. Det kjentes ut som han var i en karusell. Alt snurret rundt da Roy Arntsen våknet en vintermorgen i fjor. Fysioterapeuten klarte ikke å stå på beina. Han krøp over golvet til telefonen for å ringe etter hjelp. - Heldigvis kom jeg raskt til sykehuset. Jo tidligere du kommer til lege, jo større sjanser er det for at det skal gå bra, forteller Roy Arntsen, ett år etterpå. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF Harstad ble det konstatert hjerneslag. Da han våknet på sykehuset, hadde han store synsproblemer. - De fleste som får slag, blir lam i en fot eller arm. Jeg mistet kontroll over øyenmuskulaturen. Alt var bare striper, og de hoppet både opp og ned og hit og dit. Jeg hadde også problemer med dobbeltsyn, forteller han. Roy Arntsen trodde ikke det var mulig å gjøre noe med det og avskrev muligheten for å få hjelp. Egen synspedagog i tverrfaglig team -Men sykehuset i Harstad driver synstrening av slagpasienter og har egen synspedagog i sitt tverrfaglige team. Sjelden utredet Først ble den praktiske synsfunksjonen grundig utredet. Deretter begynte Roy Arntsen med synstrening. Sammen med synspedagogen trente han ofte flere ganger daglig og på flere forskjellige måter for å styrke kontrollen over øyemuskulaturen. - Det var egentlig spesialisert fysioterapi på øynene vi drev med. Midlene var enkle, men treningen krevende, forteller fysioterapeuten. - En grundig utredning av den praktiske synsfunksjonen kan også gi verdifull informasjon til både ergoterapeut, fysioterapeut, logoped og pleiere, sier synspedagog Kari Iversen. For synsrehabiliteringen foregår ikke alltid bare sammen med synspedagogen, men det kan også være treningstimer der andre fagpersoner er med. Mange ulike yrkesgrupper har jobbet rundt Roy Arntsen i hans rehabilitering. «Sykehuset i Harstad driver synstrening av slagpasienter og har egen synspedagog i sitt tverrfaglige team.» Simuleringsbrille til terapeutene og pleierne -Da var det viktig at alle kjente til hvordan synsproblemene påvirket hverdagen hans, sier Iversen. Hun laget en simuleringsbrille til terapeutene og pleierne slik at de selv kunne få erfare hvordan verden så ut med Roy Arntsens problemer. -Også for oss pleiere er det viktig å legge opp det daglige stellet og arbeidet best mulig med tanke på synsfunksjonen. Det er viktig at vi vet hvordan vi skal opptre, og hvordan vi kan gjøre hverdagssituasjonene til en del av treningen. Det handler om helt enkle ting, som for eksempel hvilken side vi plasserer oss på i forhold til en pasient som mangler sidesyn, og hvordan vi kan lage gode kontrastforhold i spisesituasjoner, forteller sykepleier Kirsti Skaanes. 30

31 - Når vi alle har samme infor masjon om pasienten, og vet hva som er gunstig for hans eller hennes rehabiliterings pross, kan vi jobbe i samme retning, påpeker fysioterapeut Tove Hofsøy. Lærer mye av hverandre på tvers av faggruppene Bjørg Steiro, tverrfaglig leder ved Rehabiliteringsavdelingen, understreker at tverrfaglighet er et overordnet mål. Og hun er klar på at det krever mye av de enkelte fagpersonene. -I mange tilfeller er man den eneste fra sin faggruppe i ansvarsgruppen, og den eneste som kan ivareta sitt fag. Samtidig lærer vi mye av hver andre, på tvers av faggruppene, sier hun. «Tverrfaglighet er et overordnet mål, og det krever mye av de enkelte fagpersonene» Flittig pasient Roy Arntsen mistet kontrollen over øyemuskulaturen etter slaget. Men synsrehabilitering ved UNN Harstad har hjulpet. Nå samarbeider han med ergoterapeut Bente Pettersen om et undervisningsopplegg for slagrammede. Foto: Thor Wiggo Skille Roy Arntsen var en ivrig rehabili teringspasient, som trente flittig, både på egen hånd og sammen med terapeuter og pleiere. Han brukte også omgivelsene og rommet rundt seg, til for eksem pel balansetrening. Som fysio terapeut har han selv god inn sikt i hvor viktig det er med egen innsats. - Jeg visste hele tiden at det er mulig å bli bedre etter et slag, men det krever hardt arbeid og mye trening, sier han. Fysioterapeut Tove Hofsøy karakteriserer ham som en ivrig pasient. 31

32 Bjørg Steiro er tverrfaglig leder for rehabiliteringsavdelingen ved sykehuset i Harstad. Foto: Thor-Wiggo Skille - Egeninnsatsen har helt klart stor betydning for rehabiliteringsprosessen, påpeker hun. For Roy Arntsen var ønsket om å komme tilbake i jobb en viktig drivkraft. Uføretrygd anså han som helt uaktuelt. Nå jobber han 30 prosent og regner med å trappe gradvis opp. Ettervirkninger Synsfunksjonen hans er normalisert. Den delen av treningen er han ferdig med. Han er fortsatt i en rehabiliteringsprosess, men nå er det andre ting som står i fokus. Målet er full jobb, men han vet ennå ikke om han vil klare det. Han merker ennå ettervirkningene av slaget. - En blir helt enormt sliten og trøtt etter et slag. Jeg må jobbe med hvordan jeg skal prioritere energien og kreftene mine, sier han. Han innser også at livsførselen og tempoet nok var med på å forårsake sykdommen. - Det var fullt kjør og full pepp hele tiden. Jeg valgte å overse signalene og tenkte ikke på at det ikke var særlig lurt, sier Roy Arntsen. Han har hatt mange dype og lange samtaler med ergoterapeut Bente Pettersen om livet og jobben. De har snakket mye om målet med rehabiliteringen. Roy Arntsen har innsett at han må lære seg å leve litt annerledes enn før. Sorgprosess og nytt syn på rehabilitering Nå samarbeider Bente Pettersen og Roy Arntsen om å lage et undervisningsopplegg for unge slagrammede. - Det gir meg mye å kunne bruke mine egne erfaringer på denne måten. Det har jo vært en sorgprosess å få livet snudd opp ned på denne måten, og ikke kunne fungere som før. Men det føles godt å kunne bidra og være til nytte for andre, forteller Roy Arntsen. Han medgir at han har fått et nytt syn på rehabilitering. - Det er mer dyptpløyende, og prosessen favner bredere enn jeg trodde. Da synspedagogen begynte sitt arbeid, så skjønte jeg ikke hva det dreide seg om. Men jeg hadde jo aldri vært der jeg er i dag uten den treningen! 32

33 Er bedriftens stemme utad -Det har vært tungt å gå arbeidsledig i flere år. Jeg ønsker jo helst på være i jobb, forteller Kjell Pedersen. Bedriftens stemme utad Den synshemmede 51-åringen jobber fire timer hver dag på Vekst Harstad. Han er bedriftens stemme utad og betjener sentralbordet, han arkiverer og gjør en del annet kontor- og dataarbeid. Friskt øye ble skadet Kjell Pedersen er født med bare ti prosent syn på høyre øye. I 1994 ble synsnerven i det friske venstre øyet skadet i det som skulle være en enkel kosmetisk operasjon for å fjerne brusk i nesen. Dermed måtte han slutte i jobben i fiskeindustrien. Fra 1996 har Harstadmannen gått uten jobb, til han begynte ved Vekst Harstad i januar Jeg kom etter hvert til synspedagog ved sykehuset her. Å få meg jobb ble et viktig mål i rehabiliteringen, forteller han. Flere alternativer ble vurdert. Men en god del av virksomheten ved Vekst Harstad ble vurdert som for farlig for Kjell. -Jeg kan ikke jobbe ute med vedklyving, for eksempel. Maskinene innebærer for mye risiko for en synshemmet, sier han. Hjelpemidler I stedet ble det ei kontorstilling med data som det viktigste arbeidsverktøyet. På kontoret har han spesiallamper som sørger for å gi riktig lys. -Lyset fra lysstoffrørene blir for sterkt. Det blender meg, og jeg trenger å ha mer tilrettelagt belysning, forteller han. Lesetv, pc med talefunksjon og lupe Ved hjelp av lesetv en kan han lese papir og dokumenter på skjermen og få akkurat så stor skrift som han ønsker. På pc-en har han et spesielt program som forstørrer all tekst. Skjermen er også ekstra kraftig. I tillegg har pc-en talefunksjon slik at teksten kan omsettes til lyd. Han har også ei håndlupe han bruker når han går gjennom papirer og regninger. -Med disse hjelpemidlene går alt veldig greit. Jeg får utført jobben og føler jeg mestrer det jeg skal, forteller han. Ute i korridoren finner han veien ved å følge kontraststriper i golvet. Fargerike motiv på veggen og kontrastmarkering gir romfølelse og gjør det enklere å orientere seg. Kjell Pedersen trives godt ved Vekst Harstad og er klar for større utfordringer. Fra nyttår 2009 skal han utvide arbeidstiden og få flere oppgaver, som i hovedsak skal utføres på data. -Dette har vært min prosess hele tiden, og jeg har hatt god styring selv. Jeg er spesielt glad for at synsrehabiliteringstilbudet er i hjemkommunen. 33

34 Klarte å skimte bokstavene NOR på lesetv-skjermen Da han klarte å skimte bokstavene NOR på lesetv-skjermen, trillet tårene - og Odd Arthur Pedersen bestemte seg for å ta i mot tilbudet om rehabilitering. I januar 2004 ble Odd Arthur Pedersen lagt inn på sykehuset i Tromsø til en planlagt hjerteoperasjon. Da han våknet etterpå, var alt bare mørkt. -Det viste seg at hjertet var dårligere enn legene trodde. Jeg lå på operasjonsbordet i ni timer. Legene var uheldig med anestesien, og jeg fikk for lite surstoff. Det endte med at synsnerven ble ødelagt, forteller han. Det ble tøffe uker i sykesenga. Nesten en måned etterpå ble han skrevet ut, 30 kilo lettere og med kun en liten synsrest. Motbakker Da han skulle starte en ny tilværelse nesten uten syn, opplevde han møtet med hjelpeapparatet som en lang rekke bratte motbakker. Han følte at behovene hans ikke ble sett, og at apparatet var opptatt av helt andre ting enn det han trengte. Han opplevde også å falle mellom to stoler som blind hjertepasient. Det var nemlig ikke mulig å få rehabilitering etter hjerteoperasjonen fordi han var blind. -Jeg var frustrert og sint, forteller han og legger ikke skjul på at tilværelsen føltes vanskelig. Men en dag ringte kirurgen som hadde foretatt hjerteoperasjonen. -Jeg har funnet det du trenger. Du skal til Harstad for der har de synspedagog, sa legen. Odd Arthur Pedersen var skeptisk. Han kjente ikke at han orket flere motbakker. Han visste også at synet uansett ikke var mulig å reparere. Han tok likevel hurtigbåten fra Tromsø til Harstad, fast bestemt på å ikke la seg legge inn, kun for å møte til undersøkelse. Skepsis Ved sykehuset i Harstad kom han til synspedagog Kari Iversen. -Jeg var skeptisk som bare det. Men hun kan jo bløtgjøre en stein. Opptur Sett deg til rette i stolen, jeg skal prøve noe sa hun. Der satt jeg foran en skjerm. Kari slo på en bryter, og jeg kunne lese NOR, de tre første bokstavene i avisa Nordlys. Da gråt jeg, forteller Odd Arthur Pedersen. Etterpå ringte han heim til kona og sa at han ble i Harstad i to uker. Og oppholdet ble en stor opptur. -Nå fikk jeg endelig hjelp til å nyttiggjøre meg den lille synsresten jeg har, forteller han. Det ble to uker med intens trening. Han trente på å ta kontroll over øyemuskulaturen slik at han for eksempel kunne holde blikket rettet mot den han snakker med. Han trente på balanse, på å bevege seg i rommet og klare å orientere seg. Han fikk demonstrert kompenserende hjelpemidler. Tilværelsen er blitt bedre. Ved hjelp av en del hjelpemidler, som lesetv, kan han nå bruke den synsresten han har. For en gammel journalist er det viktig å holde seg oppdatert, og Pedersen skanner inn og hører alle stortingsmeldinger og proposisjoner via datamaskinen. Han er flittig bruker av lydbøker og abonnerer på aviser på lyd. To ganger i året er han til kontroll i Harstad, og han er opptatt av å trene for å vedlikeholde synsfunksjonen. -Jeg vil ikke bli sykeliggjort. Jeg har hatt trøbbel med hjertet i år, og det er vondt. Det er ikke vondt å være blind, men det er sabla upraktisk og knotete. 34

35 På sykehuset i Harstad fikk Odd Arthur Pedersen endelig hjelp til å nyttiggjøre seg den synsresten han hadde. Her sammen med Bjørg Steiro, tverrfaglig leder ved rehabiliteringsavdelingen. Foto: Thor Wiggo Skille 35