SJØFORSVARET

Transkript

1 SJØFORSVARET Et sikkerhetspolitisk verktøy, men også til nytte for hele nasjonen Et hefte fra Marinemuseet i anledning Sjøforsvarets 200 års jubileum

2 INNHOLD/FORORD OM DENNE BROSJYREN 4 FORLØPET OG ÅRET 1814 Leidangen Den dansk-norske flåte Fredriksvern Slaget på Reden Flåteranet Krigen i Norge Adskillelsen Marinen på Eidsvoll 6 DEN SPEDE BEGYNNELSE ( ) Korpset bygges opp Sjøkrigsskolen Den første sjøtjenesten Flytting til Horten 8 OPPGANGSTIDER GULLALDER ( ) Marineverftet; en nasjonal pådriver Eget flagg og gode tider Fartøyene; seil og damp Anlegg Skole og teknologi 10 TEKNOLOGIEN UTVIKLES ( ) Fra tre til jern Skipene panseres Miner, torpedoer og torpedobåter Kanoner og kanonbåter 12 TOKT OG ØVELSER ( ) Seilingens betydning Norsk-svensk piratjakt Flaggskifte Krigsberedskap Representasjon 14 OPPRUSTNING OG OMDØMMEPROBLEMER ( ) Rammet av unionsstrategien Reddet av unionsstrategien Organisasjonsmessig utvikling 16 UNIONSOPPLØSNINGEN (1905) Sommerøvelsen 1905 Lojalitet og flaggskifte Svenske reaksjoner Ny spenning og mobilisering En ny marinekonge Admiralstriden 18 UTVIKLINGEN FØR FØRSTE VERDENSKRIG ( ) Status quo Norge får undervannsbåter Nye torpedojagere 19 MARINENS FLYVÅPEN ( ) Flyutviklingen Kobben Flyvebåtkomité Marinen overtar 20 FØRSTE VERDENSKRIG ( ) Krigen på havet Norges situasjon Effektiv nøytralitetsvakt Uinnskrenket ubåtkrig Fartøysutviklingen 22 MELLOMKRIGSTIDEN ( ) Antimilitarisme Forsvarskommisjonen av 1920 Lite nye fartøyer Støtte til ro og orden Fiskerioppsyn Olav Tryggvason Forsvarsordningen av NØYTRALITETSVAKT ( ) Norges utgangspunkt Mobiliseringen City of Flint Altmark Vinterkrigen, fokus flyttes nordover 26 ANDRE VERDENSKRIG KAMPENE I NORGE (1940) Angrepsplanen Sjøforsvarets stilling Angrepet Den videre kampen i Norge 28 I ALLIERT KRIGSTJENESTE ( ) Organisasjon og omfang Operasjoner i Kanalen Slaget om Atlanterhavet D-dagen Minesveiping Shetlandstrafikken MTB`ene på Shetland Ubåtoperasjonene 30 OPPBYGGINGEN ETTER ANDRE VERDENSKRIG ( ) Forventningens år ( ) NATO og nedturen med FK46 En variert fartøysstruktur Fra bunnen går det oppover 32 FLÅTEPLANEN AV 1960 Bakgrunn Planen Gjennomføringen Fartøyene 34 FAGOMRÅDER OG FLYTTING TIL BERGEN ( ) Tidlig faginndeling Fagmyndigheter etter krigen Flytting til Bergen, Haakonsvern Sjøforsvarskommando Vestlandet Sjøkrigsskolen KNM Tordenskjold Sjøforsvarets forsyningskommando 36 KYSTARTILLERIET ( ) En del av Sjøforsvaret Tidlig rolle og utvikling Unionsopprustning Inn i Sjøforsvaret KA under krigen Den første etterkrigstiden Tilbake til Sjøforsvaret Endelig fornyelse 38 KALD KRIG ( ) Første fase Fokus mot Nord Høy beredskap Annen fase Øvelser Forsvarsstudien KYSTVAKTEN ( ) Etterkrigstiden Det sjømilitære fiskerioppsyn (1961) Kystvakten opprettes (1977) Nordkapp-klassen Den indre kystvakt (1996) Nornen-klassen KV Svalbard Barentshav-klassen 42 FORSVARET OG SJØFORSVARET OMSTILLES ( ) Ny trusselvurdering Sjøforsvaret tidlig ute Kystartilleriet Organisasjon Struktur og operasjoner 44 INTERNASJONALE OPERASJONER ( ) Plikt og egeninteresse Gulfkrigen Urolighetene i ex-jugoslavia Sjøminerydding Operasjon Active Endavour Afghanistan UNIFIL II Operasjon Atalanta; piratjakt i Adenbukten 46 SJØFORSVARETS STATUS 2014 Hovedoppgaven Kystvakten Kysteskadren Fregattvåpenet Minevåpenet MTB-våpenet Undervannsbåtvåpenet Marinens jegervåpen Marinens logistikkvåpen Norwegian Task Group Marinejegerkommandoen Det sentrale element i ethvert museums formidling er utstillinger, faste og temporære. Utstillingene, ofte med relevante gjenstander, gir publikum kulturopplevelser samtidig som de øker publikums bevissthet om museets tema. Marinemuseet erkjenner også at ingen andre medier kan erstatte utstillingen når det gjelder å gi publikum et realistisk og varig inntrykk av norsk marinehistorie. Til Sjøforsvarets 200-årsjubileum har Marinemuseets primære mål derfor vært å komplettere vår faste utstilling med en ny avdeling om Det nye Sjøforsvaret. Denne utstillingen vil ta utgangspunkt i vårt stående og mobiliseringsbaserte sjøforsvar på 1980-tallet. Den vil redegjøre for nedskjæringer og omstillinger fra 1990-tallet, som ledet frem til dagens mobile- og innsatsbaserte sjøforsvar. Men et 200-årsjubileum fortjener også sin egen presentasjon, ikke minst for de mange som ikke har anledning til å oppleve vår utstilling. Denne gratisbrosjyren er ment å gi en kortfattet presentasjon av de 200 årene Sjøforsvaret nå har lagt bak seg. Med unntak av andre verdenskrig har det vært en fredelig 200-årsperiode, ikke minst sammenlignet med den forrige 200-årsperiode under dansketiden. For å øke forståelsen av Sjøforsvarets første 200 år, har vi, selv i denne kortfattede presentasjonen, valgt å ta med en del overordnede nasjonalpolitiske og internasjonale faktorer. Øvelser, operasjoner og tokt som er nært knyttet opp til slike overordende faktorer, har også fått noe plass. Vi prøver også å knytte fartøysutviklingen opp til overordnede faktorer. Fremtredende begivenheter som situasjonen rundt 1905, første verdenskrig, kald krig og internasjonale operasjoner har fått noe, men begrenset plass. Heller ikke annen verdenskrig, som den klart viktigste hendelsen, er gitt mer enn en sterkt forkortet presentasjon. Vi har heller ikke glemt at Kystartilleriet og Kystvakten har vært og er en viktig del av Sjøforsvaret. Det er mange kilder til stoffet i denne korte fremstilling. Her nevnes bare den viktigste, boken Sjøforsvaret i krig og fred, som utkom så sent som i Vi ønsker med denne brosjyren å øke publikums bevissthet og forsvarsgrenens egen stolthet over at Sjøforsvaret både har vært og er en gripbar ressurs for Konge og Regjering men også til gagn for hele nasjonen. Marinemuseet gratulerer Sjøforsvaret med sitt jubileum. Horten 22. januar 2014 Hans Petter Oset Sjef Marinemuseet JA, VI JUBILERER Norges selvstendige sjøforsvar ble besluttet opprettet 12. april 1814, under grunnlovsforhandlingene på Eidsvoll. Som danskfødt prins var Christian Frederik vel kjent med hvilken rolle den dansk-norske Flåde hadde spilt i dansk historie. Ved freden i Kiel hadde hans fetter Kong Frederik VI vært nødt til å gi fra seg Norge til vår felles fiende Sverige. Dette var en skjebne Christian Frederik ville unngå, først og fremst av hensyn til det norske folk. Han ville dog ikke gjøre dette uten først å ha etablert et eget norsk sjøforsvar. Til organisatorisk leder utnevnte han Jens Schau Fabricius, kommandanten i Fredriksvern, og som operativ sjef utnevnte han kaptein Thomas Fasting. Siden etableringen i 1814 har Sjøforsvaret blitt utviklet i tråd med Norges nasjonale maritime arv og for å ivareta nasjonale interesser. Gjennom vår korte historie har Sjøforsvaret hatt en strategisk rolle som ved etableringen av Norge som stat i Historien har også demonstrert konsekvensene av manglende sjømilitær evne, en lærdom som siden andre verdenskrig har bidratt til å sikre vår suverenitet og en stabil sikkerhetspolitisk utvikling som grunnlag for vår velstand og utvikling som nasjon. Som Generalinspektør for Sjøforsvaret er min hovedoppgave og mitt hovedfokus å bidra til at Sjøforsvaret er best mulig organisert og forberedt på å løse dagens oppgaver og fremtidens utfordringer. Å sørge for motivert personell med en riktig kompetanse er en viktig del av denne oppgaven, men det er også viktig å skape forståelse hos befolkningen for Sjøforsvarets oppgaver og roller. Inneværende år kan vi markere 200-årsjubileum for et eget norsk sjøforsvar. Dette jubileet vil jeg som generalinspektør bruke til å øke den generelle forståelsen for Sjøforsvarets roller, oppgaver og betydning for Norge som en arktisk og maritim nasjon. Jeg er stolt over å kunne presentere et moderne sjøforsvar med dyktige medarbeidere som i jubileumsåret bidrar til internasjonal stabilitet gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner og som er den primære utøvende myndighetsutøver i vårt store maritime ansvarsområde. Lars Saunes Kontreadmiral Generalinspektør for Sjøforsvaret 2 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s Jubil e u m S j ø f o r s va r e t

3 FORLØPET OG ÅRET 1814 FORLØPET OG ÅRET 1814 Leidangen Selv om 12. april 1814 i år blir markert som startdatoen for dagens norske sjøforsvar, er det på ingen måte slik at det ikke fantes et sjøforsvar og en marine i Norge før denne datoen. Norge har alltid vært en kyst- og sjøfartsnasjon. Allerede rundt år 950 etablerte vikingkongen Håkon «den gode» en leidangsordning. Den ga definerte kystområder ansvaret for å bygge, utruste og bemanne hvert sitt krigsskip. Ut over 1400-tallet mistet leidangen sin praktiske betydning. Den kunne ikke lenger måle seg med de stadig mer dominerende hanseatene og deres mer moderne kogger. Norge hadde da vært uten egen konge siden Olav IV Håkonsson døde i Gjennom de neste 150 årene var vi vekselvis i union med Sverige og Danmark, som igjen var preget av indre maktkamp. I denne turbulente og lite nasjonale periode var det ikke grunnlag for noe eget norsk sjøforsvar. Den dansk-norske flåte Danmark daterer sin «Flåde» tilbake til 1510, og denne kom etter hvert til å bli en av Europas sterkeste. Norge, som fra 1537 måtte finne seg i å gå inn som en underordnet delstat i det økende danske riket, kom i de neste 300 årene til å spille en viktig rolle for denne flåten. Dels gjennom tømmer, skipsbygging og gode seilingshavner, men først og fremst gjennom å forsyne flåten med en betydelig andel av dens bemanning. Det var dels faste mannskaper, men i tillegg ble det skrevet ut store antall sjøfolk hver gang det var krig mot Sverige, og det var det ofte. Norske offiserer var det langt færre av, men som skippere og andre underoffiserer var det stor bruk for den norske kompetansen. Så viktig var Norge for «Flåden» at vi med rette kan bruke begrepet «Den dansknorske flåten», eller «Fellesflåten». I 1628 fant danskene det hensiktmessig at det ble opprettet en egen norsk hær. Den skulle i første rekke forsvare Norge, som den gang omfattet både Bohuslän og Jemtland/Herjedalen, mot svenskene. Fordi Fellesflåten var så sterk, og fordi den i sin art var så mye mer mobil, så man ikke det samme behovet for et eget norskbasert sjøforsvar. Christian IV var kjent som tilhenger av en sterk marine. Han var også en konge som visste å utnytte de ressursene Norge utgjorde for den danske helstaten. Fra 1619 ga han ordre til at det til Norges selvforsvar skulle bygges et antall galeier. De ble i noen år stasjonert i Fredrikstad, men innen 1630 var alle sendt til København. I hans tid, rundt 1630, ble det også etablert et «pisk og gulrotsystem» som skulle få norske redere til å bygge mer solide handelsskip, som enkelt skulle kunne utrustes til krigsskip. Antall slike norske defensjonsskip kom på det meste opp i rundt 20. Tidlig på 1700-tallet falt ordningen gradvis bort fordi det ble gode tider for den norske skipsfarten. Under «Den store nordiske krig» fra var det fortsatt ikke noen egen marinestyrke stasjonert i Norge, selv om det i krigstider normalt ble opprettet en ekskadre i Skagerrak som benyttet norske havner. Da Tordenskiold i juli 1716 vant sitt berømte slag over svenskene i Dynekilen, var det med en flåte sendt ut fra København. Fredriksvern Først i 1750 ble det besluttet å bygge opp en egen orlogsstasjon og et marineverft i Norge, innenfor det gamle fortet Stavern (Citadellet). Beslutningen kan henge sammen med frykten for- eller planen om en ny krig med Sverige. Svenskene hadde etablert en stasjon for krigsskip og armerte handelsskip ved Gøteborg. Fredriksvern kunne derfor være et slags mottrekk mot dette. Fordi den unge Frederik V nå hadde overtatt som konge, fikk det nye etablissementet navnet Fredriksvern. Men verken Frederik V eller hans etterfølger, den sinnssyke Christian VII, satset særlig mye på flåten. Den opprinnelige tanken om at man her skulle bygge og stasjonere en flotilje med minst fire fregatter, ble forlatt. Fredriksvern kan derfor også ses som en spareløsning, der man primært skulle bygge mindre og billigere fartøyer. Frem til 1774 ble det kun bygget 11 galeier ved det nye anlegget. Byggingen ble også begrenset av mangel på eiketømmer, men fra 1788 fikk Fredriksvern bygge noen mindre kanonbåter. Virksomheten på Fredriksvern kan likevel ikke regnes som et norsk sjøforsvar, for det hele ble styrt fra Admiralitetet i København. Slaget på Reden Etter 1720 Danmark-Norge seg nøytralt, og under de mange krigene ut over 1700-tallet økte vår andel av internasjonal skipsfart. Da kronprins Frederik VI i 1788 overtok styringen, ble det igjen satset stort på den dansk-norske flåten, som forsvarte den nøytrale skipsfarten. I 1801, ennå tidlig i Napoleonskrigen, var britene kraftig provosert over det de mente var en franskvennlig nøytralitet. Med admiral Nelson i spissen for en overlegen styrke angrep de 2. april 1801 vår delvis nedriggede flåte i København. I dette berømte «Slaget på Københavns red» var det flere senere norske offiserer som utmerket seg. Flåteranet Det hele roet seg ned for noen år, men i 1807 var britene igjen bekymret for at det nøytrale Danmark-Norge, med sin store flåte, skulle bli presset over på Napoleons side. Etter beleiringen og bombingen av København i september 1807 ble vi tvunget til å gi fra oss hele den stolte flåten og alle dens forsyninger. Det satte selvsagt flåten langt tilbake. Det gjorde også Frederik VI så bitter at han ikke bare valgte Napoleons side i krigen, men at han holdt fast på denne alliansen, også da det opplagt ikke var særlig klokt. Dermed brakte kongen også Norge inn i en syv års krig med Storbritannia, verdens sterkeste sjømakt og en viktig handelspartner for Norge. Alliansen medførte at vi tidvis også kom i krig med vår gamle erkefiende Sverige. Konsekvensen av den britiske blokaden ble at Norge i stor grad ble avskåret fra Danmark, både i forhold til forsyninger og militær støtte. Men også i Norge var kampviljen stor. Krigen i Norge Dels med private bidrag ble det i Norge i løpet av krigens første år bygget opp en betydelig skjærgårdsflåte bestående av små kanonjoller og litt større kanonsjalupper. Disse kanonbåtene, med en eller to kraftige kanoner, ble primært rodd og var derfor lette å manøvrere i stille farvann. De ble organisert i flotiljer rundt kysten av Sør-Norge, og de klarte i stor grad å holde britiske fartøyer ute av vår skjærgård. Gradvis ble kanonbåtene forsterket med et antall brigger, enten nybygde eller slike vi erobret fra britene i noen få, men stolte slag. Høsten 1811 ble fregatten Najaden, som det første større nybygde krigsskip etter 1807, satt inn i kampen mot britene på norskekysten. Dette ledet opp til «Slaget ved Lyngør», 6. juli Slaget endte med at Najaden ble senket, men på grunn av kanonbåtenes innsats ble det klare nederlaget snudd til en delvis norsk seier. Gjennom hele krigen kjempet en rekke danske offiserer sammen med nordmennene, Trefninger og slag som det ved Lyngør bidro til å styrke båndene mellom norsk og dansk marinepersonell. Adskillelsen Ved freden i Kiel i januar 1814 var krigen slutt for Danmark-Norges del. Danmark måtte gi fra seg Norge til Sverige, som under den tidligere franske general Bernadotte, nå svensk kronprins Karl Johan, hadde havnet på seierherrenes side i krigen. Mens Sverige fortsatt var opptatt i krigens siste fase, prøvde vi, med den danske prins og stattholder Christian Frederik i spissen, å unngå denne vanskjebne gjennom å erklære vår selvstendighet. Til det ville Christian Frederik ikke bare trenge en hær, men også et eget norsk sjøforsvar. Kong Frederik hadde beordret de Norges-stasjonerte briggene hjem til Danmark. Men de var så viktige for oss at Christian Frederik motsatte seg dette, selv om han ikke bestred danskenes eiendomsrett til fartøyene. Det var en vanskelig situasjon for admiral Lütken, som på vegne av danskekongen var øverste marinesjef i Norge. Det ble løst ved at både Lütken og briggene ble tatt i arrest. Med briggen Allart forsøkte danske offiserer å stikke av fra den norske arresten, men briggen måtte snu da det norske mannskapet gjorde opprør, og de i tillegg ble beskutt av batteriet på Odderøya. Danske offiserer hadde frist på seg til 1. mai med å returnere til Danmark. Flere av dem følte seg så norske at de enten straks eller etter noe tid fikk godkjent norsk statsborgerskap og tjeneste i det nye norske sjøforsvaret. Der skulle de komme til å utgjøre en viktig ressurs. Marinen på Eidsvoll Til å representere Sjøforsvaret under forhandlingene på Eidsvoll ble fire mann valgt ut på demokratisk vis. Fabricius, som sjef i Fredriksvern, var muligens selvskreven. Fra briggen Lolland ble valgt den unge løytnant Thomas Konow, som med sine 18 år også ble forsamlingens yngste. Fra de mannskapene om bord ble valgt matros Eivind Thorsen, selv om han ikke var skrivefør. Fra verftet i Kristiansand ble valgt matros Peder Johnsen. Alle sluttet opp om Selvstendighetspartiet, men de gjorde seg ikke spesielt bemerket. Eivind Thorsen fikk stor respekt da han ved det opplagte valget av Christian Frederik til norsk konge 17. mai, tok forbeholdet «saavidt han vil regjere efter Constitutionen som den er utarbeidet». Fabricius gjorde seg mest bemerket da han før oppløsningen av forsamlingen 20. mai, fikk alle til å danne en ring og uttale de kjente ordene: «Enig og tro til Dovre faller». Men grunnlov, eget sjøforsvar og enighet til tross; et oppgjør med svenskene lå fortsatt foran oss. De kom i slutten av juli, og vårt nye sjøforsvar kunne ikke hindre svenskene i å landsette sine styrker der de selv ønsket. Det gikk som det måtte gå. Vi måtte oppgi vår selvstendighet og akseptere unionen. Men vi beholdt i stor grad vår egen grunnlov, og hva viktigere var for oss: vi beholdt vårt eget selvstendige sjøforsvar. 4 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

4 DEN SPEDE BEGYNNELSE Korpset bygges opp Etter freden og demobiliseringen høsten 1814 var vårt nye, norske sjøforsvar ikke spesielt imponerende. Kanonfartøy, med sin begrensede verdi, hadde vi rett nok noe over 100 av, hvorav ca 20 var stasjonert ved verftet i Trondheim, 13 i Bergen, mens de øvrige var stasjonert i Fredriksvern og Kristiansand. I Fredriksvern lå også de syv langt viktigere briggene vi hadde holdt tilbake. Disse fikk vi etter forhandlinger overta mot en ganske stor erstatning. Her lå også den nesten ferdige briggen Fredriksværn. Av fast personell hadde vi kun ca 150 menige og matroser. Vi hadde et relativt stort offiserskorps på rund 30, men bare underoffiserer. Garnisonsbesetningen ved Fredriksvern kom i tillegg. Den var fra Telemark Infanteriregiment, altså fra Hæren, som også hadde ansvaret for kystbefestningene. Kongen var representert i Norge med sin svenske stattholder, Hans von Essen ( ). Grunnloven hadde gitt Kongen en sterk kommandomyndighet over Forsvaret, men 25 var heldigvis slik utformet at unionspartene i fred ikke skulle ha styrker hos hverandre. Stortinget måtte også godkjenne bruken av norske styrker i en eventuell svensk angrepskrig. I den nye norske regjeringen ble forsvarssaker lagt til det siste av de seks departementene, men allerede i mars 1815 ble det opprettet et eget 7. departement, «Marinedepartementet». Sjøkrigskollegiet fra 1814 ble lagt ned og den operative kommandoen over Marinens styrker ble lagt til en nyopprettet «kommando». Den fikk snart navnet Marinekommandoen og sjefen for denne fikk tittelen «Kommanderende admiral». Som sjef for både Marine departementet og Marinekommandoen valgte man den 45 år gamle krigsveteranen Thomas Fasting. Han avanserte dermed forbi sin eldre kollega, admiral Fabricius, men han forble likevel kommandør. Fasting hadde formelt begge stillingene helt til 1936, men fordi han i rollen som marineminister måtte oppholde seg mye i Stockholm, var det stort sett Fabricius som fungerte i rollen som Kommanderende Admiral. For å bygge opp bemanningen, ble det 1. september 1817, etter Marinedepartementets anbefaling, besluttet at det fra 1. april 1818 skulle bygges opp et fast «sjømilitært korps» og et «verftskorps». Dette skulle ha sine depoter og læreanstalter ved Fredriksvern, men det skulle ved behov også avgi styrker til basene i Kristiansand og Bergen. Etter planen skulle det sjømilitære korpset bygges opp til et artillerikompani (109 mann) og et matroskompani (105 mann), mens verftskorpset skulle bygges opp til et håndverkskompani (141 mann). Men verftskorpset AKSEL THORSEN DEN SPEDE BEGYNNELSE ( ) skulle også ha et større arbeidskompani. Her kunne det også tas inn «drenger» ned til åtte års alder. Arbeidskompaniet skulle virke som en rekruttering til de øvrige kompaniene, der man måtte forplikte seg til 12 års tjeneste. Søknaden til korpsene var de første 10-årene lav, også fordi det var gode tider for skipsfarten, og det skulle gå mange år før plantallene ble nådd. serne seg, for det viste seg senere at karabinene ikke var i orden. Det var viktig at kadettene på Sjøkrigsskolen også fikk praktisk opplæring. Fra sommeren 1818 kom man i gang med årlige kadettoktene. De første årene var det oftest briggen Alsen som ble brukt, men også briggene Lolland og den nye briggen Fredriksværn (fra 1817) gjorde slike tokt. I september 1821 gikk Fredriksværn for første gang inn i en svensk-norsk eskadre. Toktet varte til overmål 13 måneder, og det omfattet et lengere opphold i Middelhavet, der man forhandlet med de nordafrikanske sjørøverstatene. I desember 1826 kom Norges første dampskip, Constitutionen, dampende inn til Fredriksvern. Året etter ble enda et hjuldampskip, Prinds Carl, kjøpt inn. De skulle primært brukes til posttjeneste, men kunne også ta et mindre antall passasjerer. Prinds Carl fikk rute til Gøteborg og København, mens Constitutionen gikk mellom Kristiania og Kristiansand. Selv om det var Postverket som stod for driften, var det Marinens offiserer som bemannet fartøyene, og det var derfor ikke unaturlig at de korresponderte ved Fredriksvern. I årene frem mot 1854 ble antall postdampskip utvidet til 10. Flere av skipene ble bygget av Marinen som sekundære krigsfartøy, mens de i fredstid ble leid ut til posttjenesten. Sjøkrigsskolen Flytting til Horten Selv om andelen offiserer allerede fra 1814 hadde vært relativt høy, eller kanskje nettopp derfor, ble det tidlig fremmet ønske om at vi også måtte få en egen norsk sjøkrigsskole. Den ble også opprettet i Fredriksvern i Dens første sjef ble Jochum Nicolai Müller, offiseren som selveste admiral Nelson hadde fremhevet for sin tapperhet på Københavns red i På oppdrag av Fasting hadde han fra 1815 studert den svenske marinens oppbygging, herunder også offisersutdanningen. I tillegg til å være sjef for Sjøkrigsskolen var Müller både kommandant og verftssjef i Fredriksvern. Den 27. oktober 1817 ble Sjøkrigsskolen formelt åpnet, med 12 meget unge elever helt ned i 13-årsalder. I praksis ble undervisningen lagt opp etter mal fra den danske sjøkrigsskolen i København. På grunn av manglende lærebøker måtte kadettene i stor grad skrive sine egne lærebøker og alderen tatt i betraktning ble det mange imponerende arbeider. Selv om Fredriksvern som hovedbase var etablert så sent som 1750, og selv om det å bygge et eget norsk sjøforsvar alene var en stor utfordring, signaliserte kronprins Karl Johan allerede i 1815 at han ønsket en ny hovedbase. Hans unike erfaring fra Napoleonskrigen, både på fransk og svensk side, hadde overbevist han om betydningen av en sterk marine. Han ønsket at lille Norge skulle bygge opp sin egen store marine, bestående av 20 linjeskip, 16 fregatter, 32 brigger/korvetter, samt en rekke mindre fartøyer. Dette ønsket er dels forklart med et ønske om et unionsforsvar, der en sterk norsk marine skulle gi Sverige ryggdekning mot havet. Men det er også dem som mener at Karl Johan ville sikre seg dersom han kun skulle bli sittende igjen som konge i Norge. Gitt en slik stor marine, mente Karl Johan at basen ved Fredriksvern ville bli for liten, og den var i tillegg vanskelig å forsvare fra landsiden. Han ville ha utredet flere alternativer. Den 21. november 1818 besluttet han at et nytt verft og en ny orlogsbase skulle bygges opp på det lille stedet Horten, som hadde en naturlig skjermet indre havn. Beslutningen om hvor Sjøforsvaret skulle ha sin hovedbase, mente Kongen var en «kommandosak» han som øverste krigsherre kunne avgjøre, noe Stortinget like dårlig. Men statsbudsjettet ble uansett styrt av Stortinget, og i denne tidlige fasen av unionen (konfrontasjonsfasen) var våre tillitsvalgte lite opptatt av å bruke de knappe norske ressursene på Karl Johans marinedrøm. Prosessen med å bygge opp et verft og en orlogsbase fra bunnen var allerede i utgangspunktet en enorm utfordring for folkene i Fredriksvern, som naturlig nok måtte stå for planlegging, ledelse og til dels utførelse. Verftssjef Müller i Fredriksvern var den øverst ansvarlige, men det var takket være innsatsen til folk som Lous, Paaske og Aubert at det tross alt gikk relativt fort fremover. Selv om det bare ble jobbet i sommerhalvåret, hadde man innen 1827 bygget opp både et verft med tilhørende bygninger og en fregattbedding. Like imponerende er det at man allerede 25. august 1828 kunne sjøsette Sjøforsvarets første fregatt, Freia. Allerede året etter ble den etterfulgt av korvetten Ørnen. Så var det rett nok slutt på nye fartøyer for en lang stund, og verftet måtte nøye seg med å bygge om gamle kanonbåter. Men Freia og Ørnen, i tillegg til Fredriksværn, var uhyre viktige. Med disse nye fartøyene kunne vi både øve kadetter og øvrige mannskaper, og vi kunne delta i felles svensk-norske styrker med hevet hode. Virksomheten ved Fredriksvern fortsatte i mange år. Først i 1836 fikk den nye basen i Horten sin egen sjef, og frem til 1849 var Fredriksvern fortsatt hovedbasen. Ut ( ) over dette hadde man fortsatt noe regional virksomhet i Kristiansand, Bergen og Trondheim: I Kristiansand hadde det vært marineverft og stor virksomhet under krigen Etter 1814 ble det fortsatt stasjonert noen få kanonbåter der, men virksomheten var liten. Også i Bergen var det liten sjømilitær virksomhet etter I 1818 satte Marinen opp noen skur på leiet grunn på Marineholmen. I 1837 kjøpte man dette området som man bygget ut til et lite verft og opplagsbase. Frem til 1845 ble det også bygget rundt 18 kanonsjalupper her, men generelt var det liten aktivitet her frem til 1890-årene. Også i Trondheim ble den sjømilitære aktiviteten videreført i et begrenset omfang etter Fra 1844 ble aktiviteten redusert til en begrenset verftsvirksomhet, og Marinen hadde da ikke lenger noen base nord for Bergen. Den første sjøtjenesten Det å utruste fartøyer og øve på manøvrering og krigføring var jo selve rasjonale for vår nye Marine, men i 1815 maktet vår unge marine ikke å utruste noen fartøyer. Våren 1816 ble likevel både skonnerten Skjøn Valborg og Axel Thorsen utrustet og sendt til Finnmark. Oppdraget var dels å drive kartlegging og meterologiske observasjoner Men de skulle også hevde norsk suverenitet i forhold til russiske fangstfolk som i løpet av krigen hadde bosatt seg på Varangerhalvøya. Den unge Eidsvoll-mannen, Thomas Konow, var sjef på Axel Thorsen, og det gikk så langt at han måtte true russerne med de gamle karabinene de hadde om bord. Heldigvis ga rus- 6 S j ø f o r s va r e t S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m S j ø f o r s va r e t

5 OPPGANGSTIDER GULLALDER Marineverftet en nasjonal pådriver Til tross for flere utfordringer var oppbyggingen av Hortens marineetablissement i 1836 altså kommet så langt at det fikk utnevnt sin egen sjef. Da var det tilsynelatende ingen grunn til å tro at Horten ikke snart ville legge under seg Fredriksvern, slik Carl Johans hensikt hadde vært. Fremdriften stoppet litt opp i 1841, da bevilgningene ble betydelig overskredet. Politikerne fikk dermed en ny mulighet til å vise sin misnøye med «etablissementet» man egentlig ikke hadde ønsket, og man var nær en riksrettssak. Men forholdet til Carl Johan var ikke lenger like anstrengt og overskridelsen fikk «passere». Til reparasjon av postdampskipene hadde verftet allerede i 1836 fått et metallstøperi, og i 1840 sjøsatte verftet hjuldampskipet Nordcap, Marinens første maskindrevne skip. Det måtte imidlertid seile til det langt mer industrialiserte England for å få dampmaskinen in stallert. Der viste det seg at nordmannen Bergenius Sørensen var fullt på høyden med den teknologiske utvik lingen. Den kommende sjefen for Horten marineetablissement, O W Erichsen, innså tidligere enn de fleste at damp og mekanikk ville være avgjørende for verftet i Horten. Han brukte først Sørensen som rådgiver, men fikk han senere til å påta seg jobben som verkstedssjef på Horten. I årene frem til 1847 bygget de to opp det meget store mekaniske verkstedet på det som fra 1844 het Horten Verft. Til verftsdriften installerte man i 1842 Norges første stasjonære dampmaskin, og på det tidspunkt fantes det ikke annet maskinverksted i Norge. Nå kunne man ikke lenger bare reparere, men også bygge egne dampmaskiner. Det gjorde man da også til skonnertene Gyller (1847) og Gler (1849). De ble også Marinens første propelldrevne skip. Dampmaskinen på de ca 250 tonn tunge fartøyene ytet ikke mer enn 80 hestekrefter, hvilket bare ga de en fart på 8 knop. Fartøyene var kun bestykket med to kanoner på 18-punds størrelse, og med unntak av enkelte utrustninger for Marinen gikk de mest som postdampskip. I 1849 overtok Horten formelt rollen som Marinens hovedetablissement, samtidig som navnet ble endret til Marinens Hovedverft. Verftssjefene i Horten var hele tiden underlagt den administrative styringen fra Marinedepartementet i Kristiania, som gjennom sin underlagte Marinekommando også iverksatte de kommandomessige beslutninger. Eget flagg og gode tider Godt hjulpet av Sørensen og Ole W Erichsen, som snart avanserte både til statsråd for Marinedepartementet ( ) og Kommanderende Admiral ( ), var vi nå inne i det som av mange betegnes som Marinens gullalder. De gode tidene kan nok også henge sammen med at Karl Johan døde i 1844, og at kong Oscar (I) hadde vært raskt ute med å godkjenne at også våre orlogsfartøy kunne seile med det nye norske flagget (med sildesalaten). Så lenge Karl Johan var konge, hadde nor- 8 S j ø f o r s va r e t OPPGANGSTIDER GULLALDER ( ) ( ) ST. OLAF ske politikere vært veldig opptatt av at vi kun skulle ha en skjærgårdsmarine med nasjonalt selvforsvar som rasjonale. Med «morgengavene» fra den nye kongen ble også Stortinget i 1845 mer velvillig innstilt til Marinedepartementets anbefalinger om at vi burde skaffe oss et antall havgående fregatter og korvetter. Dampmaskinens inntreden er en del av forklaringen til oppgangen, men norsk skipsfart var også i stor fremgang. Med den fulgte et økende ønske om at Marinens skulle «vise flagget». Fartøyene seil og damp Dampkorvetten Nidaros, sjøsatt 1851, ble vårt første større krigsfartøy med dampmaskin i tillegg til seil. Damp var fortsatt svært kostbart, og den ønskede fregatten Desideria, sjøsatt 1851, ble derfor bygget som en ren seilfregatt. Det var slett ikke noe lite fartøy, for størrelsesmessig kan det sammenlignes med Nelsons berømte HMS Victory. Dronning Desideria var Karl Johans aldrende enke og stammor til hele Bernadotte- slekten. Det var første og eneste gang vi valgte å navngi et av våre orlogsfartøy etter den svenske kongeslekten. Med korvetten Nornen, sjøsatt 1855, var vi tilbake til kombinasjonen seil og damp. Året etter fikk vi med St.Olaf omsider også en fregatt med kombinasjonen seil og damp. Byggingen var dels et resultat av nye kommisjoners anbefalinger, men den pågående Krim-krigen og den økte frykten for Russland spilte trolig også inn. I november 1855 hadde Kong Oscar valgt å inngå en avtale med Storbritannia og Frankrike. Den opphevet i praksis vår nøytralitet, og dermed økte presset på at også Norge måtte bidra til unionsforsvaret. I mellomtiden hadde verftet fått bygge både hjuldampskipene Æger og Vidar og dampskonnerten Alfen. Selv om disse nye skipene fikk dampmaskiner, var de også fortsatt seilfartøy. Alfen, som var kraftigere bestykket enn de to hjuldampskipene, gjorde bare 4 knops fart med dampmaskin, og denne ble demontert i Å basere seg utelukkende på dampmaskin til fremdrift ville både kreve uforholdsmessig større byggekostnader og økte driftskostnader. På lengre tokt ble derfor dampmaskineriet normalt bare brukt i stille vær og under manøvrering i trange farvann. Skipskonstruktøren bak de fleste ny fartøyene var Hakon Adelsten Sommerfelt. Han var i sin tid assistenten til CC Lous, han hadde studert skipskonstruksjon i Storbritannia, og han hadde et godt samarbeid med den kjente svenske konstruktør og oppfinner John Ericsson. At Ole W Erichsens hadde en høy stjerne i Marinen, understrekes av at vi i 1858 døpte vår siste brigg Statsråd Erichsen. Det er også siste gang et marinefartøy er kalt opp etter en levende person. Briggen skulle primært brukes som skolefartøy for lærlinger på SMK. Marinens gullalderen ble trolig forlenget på grunn av Krimkrigen midt på 1850-tallet, men rundt 1860 er det slutt på de gode tidene. Det faller sammen med sjøsettingen av dampfregatten Kong Sverre, som vi kommer tilbake til. S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m Anlegg Oppgangstidene ga seg ikke bare utslag i en rekke nybygde fartøyer. Også på anleggssiden ble det gjort store investeringer og fremskritt i Horten. Til skipsbyggingen fikk man ferdig både en korvettbedding og en skonnertbedding. De fire brakkekvartalene (96 leiligheter) ble imidlertid de eneste av en større plan om en lukket garnisonsby, beskyttet av festningsvoller. Grunnforholdene gjorde at man fra slutten av 1840-tallet valgte å dekke det økende behovet for boliger ved å bygge utenfor verftsområdet. Garnisonskompaniet, som kom på plass i 1851, måtte naturlig nok legges inne i baseområdet. Også omfanget av befestninger ble dermed en del mindre enn først planlagt. I 1852 ble man ferdige med fortet «Citadellet» og strandbatteriene inne på verftsområdet. Rundt 1857 var også fortet Norske Løve ferdig, ved innseilingen til Indre Havn. Basen på Horten var opprinnelig også tenkt som et fremskutt forsvar av hovedstaden. Den planen var basert på datidens forutsigbare seilskip. S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m De nye dampskipene var vanskeligere mål for kanonene, og samtidig var fjorden ved Horten ganske bred. I så måte var det trange Drøbaksundet mer egnet. Derfor ble fortet Oscarsborg på Kaholmene ferdigstilt noen år før Norske Løve. På Horten ble det også bygget et nytt, stort sykehus ( ) med hele 50 sengeplasser. Det var også nødvendig, for helsetilstanden til arbeiderne på verftet lå langt tilbake for det ønskelige, selv om den gradvis bedret seg. Det var nok ikke uten grunn at bevegelsen til Marcus Thrane på denne tiden fikk mange tilhengere i Horten, og at man her også var tidlig ute med en frivillig sykekasse. Kirken og kristendommen har alltid vært viktige for Marinen, og i 1855 stod også den nye Garnisonskirken ferdig, rett utenfor Veftsporten. Den ble innviet med stor kongelig tilstedeværelse. Ved samme anledning fikk anlegget sitt nåværende navn; Karljohansvern, et naturlig navn, selv om opphavsmannen visstnok aldri avla etablissementet et besøk. Gradvis gjennom 1850-årene kunne man derfor sluttføre overflyttingen fra Fredriksvern, som likevel ble beholdt som et verft frem til 1896, hvoretter det kun ble en opplagshavn. Skole og teknologi En meget viktig nyskapning var etableringen av Norges første høyere, tekniske og teoretiske skole i tilknytning til verftet. Bakgrunnen var behovet for å skaffe det mekaniske verkstedet kompetanse, og man visste at en tilsvarende skole var etablert i Gøteborg. Forslaget ble fremmet som et benkeforslag av kapteinløytnant og stortingsmann Henrik S Hagerup i august Bergenius Sørensen var naturlig nok sentral i planleggingen, men også den matematisk og teoretisk begavede kaptein Geelmuyden var viktig. Da skolen åpnet i september 1855, var det med 20 elever og Geelmuyden som sjef. Skolen ble viktig, ikke bare for å utvikle ny teknologi, men også for å implementere denne om bord. Skolen ble blant annet et nåløye for tekniske underoffiserer som tidlig fikk muligheten til å avansere til offiserer, men den ble også åpnet for sivile elever. Over tid kom derfor skolen og dens tidligere elever til å bety mye for utviklingen av ny teknologi også i det sivile samfunn. Skolen ble senere videreført som Horten Ingeniørhøyskole og Høgskolen i Vestfold. Geelmuyden var også en anerkjent kapasitet i teoretisk navigasjon. Han ledet Marineobservatoriet som ble flyttet til Horten på samme tid, og som mange år senere ble omgjort til navigasjonsinspeksjonen (1876). Geelmuyden anskaffet de mest avanserte kronometre fra Kessels i Altona, og han bidro sterkt til at Marinens navigasjon i mange år fremover ble ansett som langt sikrere enn handelsflåtens. I siste halvdel av 1850-tallet ble Horten også forbundet telegrafisk med de fleste større norske byer, og Observatoriet på Karljohansvern hadde i 13 år den alvorlige oppgaven å sende ut de offisielle tidssignalene. S j ø f o r s va r e t

6 TEKNOLOGIEN UTVIKLES ( ) TEKNOLOGIEN UTVIKLES ( ) MONITOR pansret tårn. Det lave fribordet sørget for at monitorene utgjorde et lite mål. For å få maksimalt skuddfelt, var det ingen overbygg på dekk, og det var kun skorsteinen som hindret et 360 graders skuddfelt. Med alle rom under dekk var de ikke videre komfortable fartøy for besetningen. RJUKAN Fra tre til jern Perioden er først og fremst preget av teknologiske hopp på flere områder som var sentrale for vårt sjøforsvar, og som i noen grad også hang sammen. Den store utviklingen innenfor artilleri påvirket- og ble påvirket av fartøysutviklingen. Utviklingen av torpedoen medførte egne torpedobåter, som i neste omgang ble møtt av nye torpedojagere. For Norges del hang utvikling i tillegg tett sammen med vårt forhold til Sverige og Forsvarets stilling i det norske samfunnet. I tråd med planene fra 1855 ble den store damp- og seilfregatten Kong Sverre sjøsatt i Byggingen av det tonn tunge fartøyet hadde pågått siden Den hadde trukket til seg de beste skipskonstruktørene i landet og gitt arbeid til mer enn 1000 mann. Kong Sverre skulle bli vårt flaggskip og vår stolthet, og det fikk tidlig navnet Europas skrekk. Først i 1864 var det ferdig utrustet og klar til sitt første tokt, som også skulle bli det eneste. Ikke bare fordi det med sine 600 manns besetning var dyrt i drift, men først og fremst fordi utviklingen hadde løpt fra de store seilskipene. Utviklingen av artilleriet, som i mange år hadde stått relativt stille, hadde skutt fart. Bruken av bomber, det vil si jernkuler fylt med krutt, var blitt så trygg at de også kunne brukes på fartøyene. De store seilskipene var bygget for å tåle mange treff, men når de nye brannbombene eksploderte mot treverket, hjalp det lite at de var solid bygget. Det hadde man sett allerede under Krimkrigen, så det burde kanskje vært fanget opp her hjemme. Selv om Norge ikke var alene om fortsatt å bygge treskip, ble mye av tillitten til Marinens planlegging borte med Kong Sverre. Stortinget så nå også med økende skepsis på Forsvarets unionstilpasning. Kommandør Haffner tiltrådte i 1861 stillingen som sjef for det sammenslåtte Marine- og Postdepartement. Haffner hadde et nært forhold og en stor lojalitet til kongefamilien. Det bidro til å øke skepsisen til Marinen, og bevilgningene skrumpet inn. Vi rakk rett nok å sjøsette damp- og seilkorvetten Nordstjernen i 1862, et fartøy som i motsetning til Kong Sverre skulle bli mye brukt. Verftet hadde også rukket å prøve seg på overgangen fra tre til jern. Først ved at kanonbåten Rjukan i 1860 hadde fått spant av jern, og så senere samme år ved at hele skroget til kanonbåten Sarpen ble bygget i jern. Etter ferdigstillelsen av Kong Sverre var det stort sett stopp på nybyggingen, og ved Verftet på Horten ble det i 1864 sagt opp mer enn 1000 mann. Skipene pansres Normalt har krigsfartøy alltid måttet avveie de tre motstridene egenskapene; bevegelse (fart), bestykning (artilleri) og beskyttelse (soliditet). Det berømte «sjøslaget på Hampton Roads» under den amerikanske borgerkrigen snudde for en kort tid opp ned på den normale avveiningen mellom egenskapene. Av skroget til den nedbrente fregatten Merrimack hadde Sørstatene bygget den kraftig pansrede CSS Virginia. Selv om den knapt kunne manøvrere, senket den 8. mars 1862 to av fiendens ordinære fregatter og skadet en tredje. Med hjelp av den svenske konstruktøren John Eriksson hadde imidlertid Nordstatene nykonstruert den enda bedre beskyttede og mindre mobile USS Monitor, en flytende festning. Det var denne som møtte Merrimack på Hampton Roads dagen etter. Men selv etter en lang artillerikamp klarte ingen av dem å senke sin motstander. Etter dette slaget innså de fleste at treskipenes tid som krigsskip var forbi, og mange av de nyere seilfregattene ble bygget om med pansring. Slike ombygginger ble aldri vurdert med våre treskip. I stedet ble det de kommende årene bevilget penger til bygging av fire norske monitorer. Selv om våre «flytende festninger» opplagt var defensive fartøy, kunne man om ønskelig også hevde at de utgjorde et bidrag i unionsforsvaret. På grunn av John Erikssons rolle var Sverige langt fremme i utviklingen av den nye fartøystypen, og for en gangs skyld samarbeidet vi med våre naboer om utvikingen av fartøyene. Ett av dem ble også bygget i Sverige, mens de tre andre ble bygget ved verftet på Horten. Det var ingen liten jobb for i vannlinjen var skipssidene pansret med flere lag jernplater på til sammen cm. Hovdeskytset var to store 21,6 cm riflede forladerkanoner, på en dreibar affutasje, dekket av et Miner, torpedoer og torpedobåter Allerede i 1869, før den siste monitoren var levert, hadde politikerne funnet et påskudd til å kvitte seg med den kongevennlige marineminister Haffner. Han ble erstattet med sivilisten og økonomen Ole Jacob Broch. Han var for det første opptatt av å øke Stortingets tillitt til Sjøforsvaret gjennom en mer nasjonalistisk linje. Men Broch var også opptatt av å fornye Sjøforsvaret gjennom å slippe nye krefter til, og han stilte krav til de som ble sittende. Allerede i 1870 ble det etablert et mine- og torpedovesen for å følge med på-, eller til og med lede an i, den teknologiske utviklingen. En av de unge menn Broch slapp til, var den unge løytnant Johan Koren, som Broch hadde blitt imponert av under et foredrag om mineutviklingen i regi av offisersforeningen Sjømilitære Samfund. Broch sørget for at det i oktober 1870 ble opprettet et eget minevesen, og for at Koren fikk lede dette. Allerede året etter ble det testet ut passive kalsiumminer ved Oscarsborg. Det ble også bevilget penger til aktive miner, det som siden ble torpedoer. Koren fanget opp at den britiske båtprodusenten Thornycroft hadde utviklet en egen torpedobåt for slepte torpedoer, og han fikk midler til å bestille en slik til Norge. I september 1873 ankom den Horten med den voldsomme fart av 14,5 knop. Norge fikk dermed æren av å ha bestilt verdens første torpedobåt, som ble døpt Rap. Den er fortsatt bevart ved Marinemuseet i Horten. Dens opprinnelige konsept var basert på at den skulle slepe- og så slippe en torpedo nær målet. Men torpedoutviklingen gikk fort fremover. Allerede i 1879 fikk Rap montert nye, selvgående Whitehead-torpedoer, som Norge og Sverige hadde kjøpt sammen fra Italia. I 1879 fikk Oscarsborg vår første, landkontrollerte minesperring, og slike skulle i tiden som fulgte bli lagt ved flere viktige havner og innløp. De bunnforankrede minene kunne utløses manuelt ved hjelp av strøm i kabler inn til en siktestasjon på land. Til utlegging av minene hadde man først kun noen ombygde kanonsjalupper. Utviklingen av de selvgående torpedoene, med stadig økt rekkevidde og skuddkraft, ledet også til at vi selv fra 1882 begynte å produsere det som skulle bli en lang serie av torpedobåter. Også her ble det først bygget ganske små stålbåter, senere kalt 2.-klasse, med bare én integrert torpedo i baugen. Båtenes lengde på rundt 30 meter tilsvarte lengden på kanonbåtene, men torpedobåtene var mye smalere og lettere. Følgelig var de også langt raskere enn kanonbåtene (18 kontra 10 knop). Med sin fart og sine torpedoers store sprengkraft ble de små torpedobåtene snart en alvorlig trussel, selv mot store jagere. I så måte ble torpedobåtene et spesielt viktig våpen hos alle mindre marinenasjoner. Kanoner og kanonbåter Men det var ikke bare det nye Torpedovesenet som vokste raskt. Det gjorde også Artillerikorpset, i takt med utviklingen av kanonene. Rundt 1862 ble det vanlig med rifler/spor i kanonløpene og knaster i prosjektilene. Dette økte både presisjon og rekkevidde. Bedre støpeteknikk bidro også til stadig kraftigere kanoner. Før man for alvor gikk videre med byggingen av torpedobåter, fikk vi noen nye kanonbåter. Fra 1874 til 1878 fikk vi bygget Vale, Uller, Nor og Brage som de første av en rekke relativt små kanonbåter. At de var brede, skyldtes behovet for stabilitet ved skytning. De hadde en 27 cm riflet forladerkanon som hovedskyts, men de kunne også ha med seg inntil 50 miner. Marinens egen verksmester, Stenstrup, tegnet kanoner med en bakladermekanisme. Den kjente produsenten Armstrong avviste forslaget, men startet selv produksjonen av slike. Bakladermekanismen gjorde at prosjektilene kunne få en kobberring rundt bunnen. Ved lading ble denne presset inn mot rillene i løpet, hvilket ga en enda bedre utnyttelse av kruttgassen. Vårt første fartøy som fikk en slik kanon, var kanonbåten Sleipner i Fordi den var dobbelt så stor som de øvrige, fikk den nå betegnelsen kanonbåt 1.-klasse, mens de øvrige fikk betegnelsen kanonbåter 2.-klasse. Sleipner ble tre år senere etterfulgt av Ellida, som først også var klassifisert som kanonbåt 1.-klasse, men som på ingen måte var et søsterfartøy til Sleipner. Mens de øvrige kanonbåtene var bygget av jern og etter hvert av stål, ble Ellida bygget av tre og rigget som en seilkorvett. At man så sent i skipsutviklingen igjen valgte å bygge et seilskip, skyldtes at Ellida var forutsatt å operere i Nord-Norge, der tilgangen på kull var dårlig og reparasjoner av dampmaskiner fortsatt var lite utbygd. Stasjoneringen i Nord-Norge ble det imidlertid ikke noe av. Ellida fikk senere ettermontert en dampmaskin, og den fikk en lang tjeneste som kadettskip. 10 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

7 TOKT OG ØVELSER TOKT OG ØVELSER ( ) KONG SVERRE Seilingens betydning Etter hvert som vi bygde opp vårt nye sjøforsvar, var jo egentlig det viktigste at fartøyene seilte. Det var gjennom praktisk trening om bord man lærte sjømannskap, navigasjon, våpenbruk, og det var gjennom øvelser man utviklet taktiske ferdigheter. Seilingen var også viktig for opplæringen og evalueringen av elevene. I tillegg var det gjennom å seile at vi fikk vist både egen nasjon og omverdenen at Norge nå hadde et eget sjøforsvar, med vilje og evne til å forsvare norske interesser. I den første periode vi her skal ta for oss, var fartøyene normalt bare utrustet 3-5 måneder i sommerhalvåret, og det var heller ikke alle fartøyer som ble utrustet hvert år. Likevel inneholder tiden utrolig mye og spennende marinehistorie. Her strekker ikke plassen til mer enn å fremheve enkelte av de mest spesielle utrustningene. Norsk-svensk piratjakt I 1828 var briggen Fredriksværn fortsatt vårt flaggskip. Dette året inngikk den i en svensk-norsk eskadre, som skulle forhandle om betingelsene for fritt leide i forhold til de nord-afrikanske sjørøverstatene. Briggen Lolland, den siste av våre gamle krigsbrigger, var også med, men på grunn av store lekkasjer måtte den sendes hjem fra Malta midtveis i toktet. Selv om fregatten Freia fra 1832 ble vårt nye flaggskip, var det etterfølgeren, den mindre og billigere korvetten Ørnen, som ble mest benyttet av de to. I august 1837 la Ørnen ut på sitt første vintertokt, igjen til Middelhavet, for å vise styrke mot sjørøverstatene. Det 10 måneder lange toktet fikk, etter dagens standard, katastrofale følger. På grunn av forurenset drikkevann brøt det i februar 1838, etter avreisen fra Alexandria, ut en ondartet mavesykdom om bord. Vannrasjonering ble innført, men vanntankene ble ikke tømt og renset før skipet tre uker senere ankom Malta. Ørnen ble lagt i karantene, 43 mann ble sendt til sykehus, mens åtte man allerede var døde. Innen avgangen fra La Valetta 19. april var ytterligere fem mann døde, og fem til hadde vært på sykehus. Flaggskifte Etter sitt første tokt i 1832 hadde fregatten Freia blitt 12 S j ø f o r s va r e t liggende i bøye ved Fredriksvern til Sammen med den nye korvetten Nordstjernen gikk den da inn i en svensk-norsk eskadre. Nå skulle den eneste gjenværende sjørøverstaten, Marokko, tvinges til å avstå fra sine krav på økonomiske goder for å la våre fartøyer seile i fred. Kong Karl Johan, som alltid hadde nektet våre orlogsfartøy å ta i bruk det norske flagget, hadde gått bort i mars samme år. Den 20. juni godkjente Kong Oscar I at det norske flagget, rett nok med sildesalaten i hjørnet, omsider kunne erstatte det blå-gule flagget som de norske marinefartøyenes splittflagg. Meldingen om dette nådde Freia da den lå på havnen i Gibraltar 26. juli, sammen med krigsfartøy fra en rekke land som også var i konflikt med Marokko. Skipssjefen meldte til den svenske eskadresjefen at han var klar til å heise det nye flagget neste morgen. For å unngå oppmerksomhet om denne norske markeringen, beordret den svenske sjefen avgang neste morgen før flaggheis. Dette ble han senere refset for av kongen. Freia ble likevel det første fartøy som fikk vise frem det nye flagget utenfor Kap. Vincent 30. juli. Nordstjernen, som på denne tiden hadde vært en tur i Tanger, fikk ordren om flaggskifte 7. august. Skipsjefen ventet klokelig til 30. august, da de var tilbake på den travle havnen i Gibraltar, med å utføre det seremonielle flaggskiftet, til full salutt fra festningen på land og de øvrige krigsfartøyene. Krigsberedskap Med et glimt i øyet kan man hevde at det gikk nedover med Danmark etter at de mistet Norge i I 1848 ville tyskerne i Slesvig, og særlig i Holstein, frigjøre seg fra den danske «helstaten». Da konflikten brøt ut i krig i 1848, var Sverige-Norge formelt nøytralt. Mange mente likevel at vi burde støtte vår skandinaviske nabo, også fordi opprørerne hadde sterk støtte fra Preussen. For å være klar til en eventuell støtte, ble det tidlig på sommeren 1848 utrustet en større svensk-norsk eskadre som holdt seg nær grensen til Danmark/Preussen. Norges stilte i eskadren med både Fredriksvern, Freia og Nordstjernen. Hæren ble også holdt i beredskap, under dekke av en større øvelse ved Malmø. For å sørge for transporten av Hærens personell og utstyr, ble flere av postdampskipene tilbakekalt fra sin posttjeneste, og ( ) GALLIONSFIGUR TIL NORNEN norske kanonsjalupper ble sendt til Landskrona. Da Krim-krigen brøt ut sent i 1853, økte også spenningen i vårt nærområde. I utgangspunktet var dette en krig mellom russerne og tyrkerne om tilgangen til Middelhavet. Men både Frankrike og Storbritannia gikk inn på tyrkernes side. Britene opererte tidvis med flåtestyrker inne i Østersjøen, der Finland var på russisk side. I Sverige var det mange som ønsket å gå med britene og kanskje sikre seg Finland, men vi holdt lenge på nøytraliteten. Vi fryktet hele tiden russerne. De mente at nøytraliteten var i britisk favør fordi vi ikke nektet begge parter å bruke våre havner. Våren 1854 ble det derfor utrustet en sterk, felles svensk-norsk eskadre, som opererte sør i Østersjøen. Blant annet stilte vi her for første gang med vår nye fregatt Desideria og vår nesten nye korvett Nidaros. I tillegg ønsket vi å vise styrke i våre nordlige kystområder. Sommeren/høsten 1854 hadde vi derfor vår egen ekstraordinære eskadre i NordNorge (Gler, Sleipner, Vale og Bjørnen). I november 1855 ga Kong Oscar etter for presset da han inngikk en defensiv allianse med britene, der vi sikret oss deres støtte i tilfelle et russisk angrep, mot at vi lovet å ikke gi russerne noen tilganger i våre land. Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i april 1861, fant Sverige-Norge ut at vi ville sende over hvert vårt marinefartøy, først og fremst for å sikre egen skipsfart. For Norges del var det vår nyeste dampkorvett Nornen som skulle i ilden. Motivasjonen fra Sjøforsvarets side var trolig også å fange impulser fra moderne krigføring, og i så måte var man heldig. Nornen forlot Horten 16. september Ettersom den gikk mest for seil, og skulle via vår gamle karibiske koloni St.Thomas, tok det sin tid. Først ved årsskiftet kom den til New York, men på grunn av mye drivis måtte den her reparere kobberhuden i baugen. Mens de ventet 3-4 uker på å få utbedret skadene, fikk mannskapet ikke landlov, fordi man fryktet Nordstatenes aktive verving til sin marine. Skipssjefen, Hans Rosen Smith, fikk æren av å hilse på president Lincoln. Det har blitt hevdet at Nornen faktisk overvar det berømte slaget mellom Merrimack og Monitor 9. mars Dette er ikke riktig, men de fikk likevel med seg hjem rikelig av impulser om at panserskipenes tid var kommet. S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m I 1864 skulle vi for første gang, og omsider, dra ut på tokt med vårt nye flaggskip, seilfregatten Kong Sverre, som også var blitt omtalt som Europas skrekk. Den uløste striden i forhold til Holstein og Slesvig hadde i februar samme år fått Østerrike og Preussen til å angripe Danmark, og etter hvert besatte de hele Jylland. I Sverige og Norge var man ikke lenger like ivrige på å støtte danskene. På kort varsel ble det våren 1864 likevel iverksatt en felles beredskapsøvelse med åtte svenske og åtte norske fartøy. At styrken stort sett holdt seg rundt Gøteborg, kan likevel ses som et signal om at Sverige-Norge ikke ville la Sjelland bli besatt av Danmarks fiender. Den danske flåten var uansett langt sterkere enn fiendens. For å blokkere trafikken til Bremen og Hamburg, la danskene en del av flåten ved øya Helgoland i Nordsjøen. Her stod krigens eneste store sjøslag den 9. mai, et slag danskene vant. Da felleseskadren var oppløst, gikk Kong Sverre til den skotske byen Leith. Der fikk den for en kort stund endelig den oppmerksomhet og beundring den så inderlig fortjente. Representasjon Høsten 1869 var det vår nasjonale ære som stod på spill. Suezkanalen skulle åpnes, en begivenhet de fleste mariner ville være til stede for å markere. Vår nøkterne og sivile marineminister Broch mente det var unødvendig bruk av knappe budsjettmidler. Han mente vi like gjerne kunne la svenskenes fregatt Vanadis også representere Norge. Det førte til at pressen stilte kritiske spørsmål til hvordan et slikt signal om Norge som sjøfartsnasjon ville bli oppfattet av omverdenen. Broch ga etter, og planene for vinterens tokt med dampkorvetten Nordstjernen ble omgjort. Dermed fikk Nordstjernen æren av å representere Norge ved den formelle åpning ved Port Said 17. november 1869, og opplevelsen av å være blant de første som seilte ned den 160 km lange kanalen. Deretter gikk turen videre til Sør-Amerika og Vest-India, som opprinnelig planlagt. Ved hjemkomsten til Horten i juni året etter ble fartøy og mannskap mottatt som store folkehelter. Av spesielle tokt peker ellers de store kroningstoktene seg ut. Oscar I ble aldri kronet i Norge, men både under Karl IVs kroning i 1860 og ikke minst under Oscar IIs kroning i 1873, var det store ekstraordinære utrustninger. Men det mest spesielle var nok at så mange land sendte sine mest representative fartøyer til Trondheim, og all salutteringen som fulgte med dette. Fra var dampkorvetten Nornen hver eneste sommer, unntatt årene , på et 3-5 måneders sommertokt. Herfra kunne det også fortelles mange gode historier, både fra disiplinen om bord og fra opphold i eksotiske havner. De årlige, faste sommerøvelsene av store og små fartøyer her hjemme, med tre måneders opptrening av vernepliktige mannskaper, utgjorde uansett den største og viktigste delen av den totale seilingen. Også her er historiene mange og gode, om enn ikke av den samme nasjonale betydning. NORDSTJERNEN PÅ MALTA S j ø f o r s va r e t s 200 Å r s J u b il e u m S j ø f o r s va r e t

8 OPPRUSTNING OG OMDØMMEPROBLEMER ( ) OPPRUSTNING OG OMDØMMEPROBLEMER ( ) Rammet av unionsstrategien Før parlamentarismen vant frem i 1884, var det mange som fryktet at Kong Oscar II ville ta i bruk Forsvaret mot sitt eget folk, og man fryktet at Forsvaret, i sin lojalitet til Kongen, ville la seg bruke. Det skjedde heldigvis ikke, mens selv etter 1884 var det mange som mente at et sterkt forsvar uansett ville gjøre det lettere for kongen å holde Norge på plass i unionen. Denne nasjonalistiske oppfatningen var mest fremtredende på venstresiden i norsk politikk. Fra disse holdningene vokste ideen om å la folket selv bevæpne seg utenfor kongens kontroll, og to slike foreninger gikk i 1892 sammen i «Det frivillige Skyttervesen». På den annen side var det mange som var bekymret over den økte internasjonale spenningen. De fryktet at nedbyggingen av Forsvaret ville øke faren for et angrep på Norge, og i alle tilfelle redusere Norges utenrikspolitiske posisjon. Det var flest høyrefolk som var av denne oppfatning, og ikke underlig var dette også en gjengs oppfatning blant Forsvarets offiserer. På dette grunnlag ble Forsvarsforeningen dannet i 1886, under mottoet «værg ditt land». Innen 1893 hadde bevegelsen vokst til 50 lokallag og medlemmer. En av de som engasjerte seg sterkt, var Marinens tidligere torpedosjef, nå kommandør Koren. I hans skrift «Vort lands Sjøforsvar» i 1889 pekte han på viktigheten av å styrke Sjøforsvaret, ikke bare som invasjonsforsvar, men også for å forsvare våre interesser som en stor sjøfartsnasjon. VALKYRIEN HEIMDAL I nådde Sjøforsvarets budsjett et historisk lavmål med under 1,5 millioner, og trenden holdt seg de kommende årene. Av nye fartøyer fikk vi kun bygget noen flere av de enkle torpedobåtene og kanonbåtene, fordi disse hadde en rolle i det nasjonale skjærgårdsforsvaret. Samtidig ble seilskipene stadig mer utdaterte, og monitorene lå for det meste i bøyene. I 1891 sjøsatte vi rett nok også «Viking», den tredje og største i rekken av 1.-klasse kanonbåter. Den ble også det første fartøy i vår marine med elektrisk lys om bord. Vi fikk på denne tiden også grønt lys til å bygge kommandofartøyet Heimdal, sjøsatt Denne velviljen kan muligens tilskrives at Heimdal også var påtenkt en rolle som støtte- og oppsynsskip for fisket i Nordishavet. Det sier litt om hvor dårlig det stod til med Sjøforsvaret at en kvinnegruppe, tilsluttet Forsvarsforeningen i Christiania, besluttet at den ville starte en innsamlingsaksjon for å gi landet et nytt krigsskip. Den 17. november 1889 rykket de inn følgene kunngjøring i de største avisene: «La oss kvinner skjenke fedrelandet og våre sjøgutter et vel utstyrt, tidsmessig krigsskip, så at der dog i alle fall er en topp, hvorfra Norges farger i farens stund vil vaie med ære. Kanskje vil den vei, som vi kvinner derved viser, føre ut fra våre dagers svakhet og håpløshet.» Det ble mye kakebaking, tivoli og foredrag før de 17. mai 1896 kunne overlevere torpedivisjonsfartøyet Valkyrjen til Sjøforsvaret. Det har senere selvsagt fått betegnelsen «damenes skip». Som et svar på den økte trusselen fra små torpedobåter skulle det helst vært en noe større torpedojager, men Valkyrjen ble uansett viktig for samøvelse med- og støtte til torpedobåtene. Reddet av unionsstrategien På dette tidspunkt hadde allerede holdningen til Forsvaret endret seg dramatisk. Venstresidens politiske hardkjør for å få gjennom loven om et eget norsk konsulatvesen hadde blitt stoppet av at svenskene truet oss med krig. Selv om de fortsatt så med en viss skepsis på offiserenes lojalitet til Kongen, forstod nå også venstresiden at Norge trengte et sterkt forsvar og en langsiktig strategi for å kunne endre vår stilling i unionen. Bevilgningene økte, og frem til 1899 ble det bevilget svimlende 20 millioner til nyanskaffelser i Marinen. Til klappsalver fra galleriet stemte Stortinget for en ekstra bevilgning på rundt ni millioner til byggingen av våre to første panserskip. Fartøyenes fart og aksjonsradius var begrenset, men bestykningen og beskyttelsen var meget god. De ble derfor først og fremst ansett som kystforsvarsskip, men for Norge var det viktigste at de utgjorde en motvekt mot svenskenes panserskip. Svenskene likte dårlig at de skulle få navn etter norske admiraler som hadde utmerket seg i tidligere kriger mot nettopp Sverige. Vi ga etter når det gjaldt Cort Adeler, og det første skipet ble hetende Harald Hårfagre, men vi beholdt Tordenskjold som navn på det andre. De ble bygget hos Armstrong i Newcastle og sjøsatt allerede i To år senere ble de fulgt av søsterskipene Eidsvold og Norge. at alminnelig verneplikt ble innført i Nord-Norge fra At det i første rekke ble Marinen og kystforsvaret som ble prioritert, har blitt forklart med at en slik opprustning var lettere å bortforklare i forhold til Sverige, enn hva tilfelle ville vært med en sterk opprustning av landforsvaret. Derfor var Kong Oscar II selv til stede og kastet glans over åpningen av flere av disse anleggene. Det gjaldt f.eks de nye kanonstillingene Marinen hadde bygget på Håøya, som skulle beskytte opplagsbasen i Melsomvik. Det skal dog legges til at Oscar II alltid hadde følt et nært forhold til Norge, og ettersom han selv var marineoffiser, var trolig hans følelser for Sjøforsvaret ekstra sterke. Selv om unionsstriden stod sterkt hos folket, strakk Oscar IIs popularitet i Norge seg langt ut over Sjøforsvaret. Det fikk man til fulle bevis for i I anledning 30-årsjubileet for hans kroning gjennomførte han da, med base på Heimdal, en ny rundreise i Nord-Norge. Der gikk folk «mann av huse» for å hylle kongen. Organisasjonsmessig utvikling Som et ledd i å øke den politiske kontrollen med Forsvaret ble de selvstendige departementene for Marinen og Armeen lagt ned i Det nye Forsvarsdepartementet ble til 1899 ledet av statsminister Sverdrup selv. Under forsvarsministeren ble Marinen ledet av den admiral som var sjef for Marinekommandoen, og hans stab ble da benevnt Admiralstaben. I 1899 ble Marinekommandoen formelt lagt ned, og i tillegg til Admiralstaben ble det i Forsvarsdepartementet opprettet en Marinestyrelse. Dette reduserte, slik det trolig også var ment, Kommanderende Admirals rolle som etatsleder. Det ga rom for konflikter, slik vi også fikk i den kjente «admiralstriden». Med en stadig økende flåte og flere festningsverk var det også nødvendig å styrke Sjøforsvarets regionale organisasjon. Forløpet var at man i 1884 tilla sjefene for de fem marineverftene (Fredriksvern, Horten, Kristiansand, Bergen og Trondheim) en del nye oppgaver i forhold til å være opplagshavn eller base for fartøyene. I 1901 ble dette mer formalisert da man opprettet de første tre sjømilitære distriktskommandoene (SDK): 1. SDK, lokalisert på Karljohansvern, var den viktigste, og her ble det også en egen distriktssjef. For 2. SDK i Kristiansand og 3. SDK i Bergen var det sjefen for opplagshavnen som ble SDK-sjef. (4. SDK i Trondheim og 5. SDK i Ramsund ble ikke opprettet før hhv 1915 og 1917.) Det var fortsatt mange som mente at Horten og Karljohansvern var et lite egnet sted som hovedbase for våre fartøyer, ikke minst fordi man fryktet at en fiende ganske lett kunne sperre flåten inne på havnen. Det ble derfor i årene frem til 1897 etablert en alternativ base for fartøyene ved Melsomvik, sør-vest for Tønsberg. Basen hadde to utløpsmuligheter til Kristianiafjorden. Sjøforsvaret selv sørget her samtidig for en opprustning av befestningene som beskyttet disse innløpene (Håøya og Sundåsen). De øvrige kystbefestningene rundt viktige byer og havner som ble forsterket i denne perioden, lå alle opprinnelig under Hæren. Den 17. juni 1899 ble Kystartilleriet definert som en egen våpengren, men den var fortsatt underlagt Hæren som en videreføring av Festningsartilleriet. Oscarsborg festning var sentral både for beskyttelsen av hovedstaden og for artilleriutdanningen. Ansvaret for minefeltene rundt festningene gikk fra Marinen til Kystartilleriet. Da Oscarsborg og Kvarven fikk egne torpedostasjoner i 1901 og 1902, var det imidlertid Sjøforsvaret som ble ansvarlig for disse. Det ble i årene frem mot 1905 også bygget 10 torpedobåter av en ny og større klasse, som derfor fikk betegnelsen 1.-klassen, mens det ble bygget ytterligere 16 av de mindre torpedobåtene, som følgelig fikk betegnelsen 2.-klasse. Men også Sjøforsvarets regionale organisasjon og kystbefestningene ble styrket. Først i siste fase var det grensefestningene som ble prioritert. Utad ble det gitt den fremstilling at opprustningen ikke var rettet mot Sverige, men skulle være et styrket invasjonsforsvar, spesielt i forhold til Russland, hvilket også var i Sveriges interesse. Frykten for Russland medførte også 14 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

9 UNIONSOPPLØSNINGEN (1905) UNIONSOPPLØSNINGEN (1905) Kongen og Fedrelandet», måtte denne gang erstattes med «Gud bevare Fedrelandet». Sommerøvelsen 1905 Da Christian Michelsen i mars 1905 dannet en ny samlingsregjering, var hans drivkraft at kravet om et eget norsk konsulatvesen skulle presses gjennom snarest mulig. Målet var å gi Norge en likeverdig stilling i unionen, og ikke nødvendigvis unionens oppløsning. Man fryktet selvsagt at Sverige igjen ville true med militær makt, men denne gangen skulle vi vise at vi var klare til å kjempe for våre krav. Sjøforsvarets rolle var i første rekke å sikre Hærens flanke og rygg mot et svensk angrep og forhindre en svensk invasjon i Kristianiafjorden. Men det var også noen, herunder særlig admiral Børresen, som så for seg at Marinen skulle kunne gjennomføre mer offensive operasjoner. Alvoret i situasjonen ble understreket da Stortinget under budsjettbehandlingen i april vedtok å øke bevilgningen til Sjøforsvarets øvelser med 40 %. Sommerøvelsen, som egentlig skulle begynt i juni, ble nå fremskyndet til mai. Våre øvelsesplaner var basert på et felles forsvar med- og ikke mot Sverige. Da øvelsene begynte den 8. mai, måtte det derfor improviseres en del. Kommanderende Admiral Sparre fant ut at han selv skulle lede hele øvelsen fra Heimdal. Torpedobåtdivisjonen underla han kommandør Dawes, om bord i torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. De av torpedobåtene som skulle holde vakt ute ved Færder, ble underlagt distriktssjefen på Horten. Admiralstabssjef Børresen, som i kraft av sin stilling normalt skulle ledet øvelsen, fikk kun lede de fire panserskipene fra PS Eidsvold. Åtte torpedobåter ble sendt til Bergen for å ligge i beredskap der. Lojalitet og flaggskifte Den 27. mai 1905 nektet Kong Oscar II først å godkjenne Stortingets vedtatte lov om et eget norsk konsulatvesen. Deretter nektet han å godta Regjeringens (forhåndsskrevne) avskjedssøknader, fordi han på det tidspunkt ikke ville få etablert en ny norsk regjering. Det ble påskuddet politikerne trengte. Den 7. juni fastslo Stortinget at den svensk-norske unionen hadde opphørt å eksistere, fordi Kongen ikke kunne danne ny regjering. For å forsikre seg om at de militære ledernes lojalitet til Kongen ikke var større enn lojaliteten til nasjonens beste, hadde forsvarsminister Olssøn i forkant samlet generalene og admiralene og avkrevd dem en eksplisitt lojalitetserklæring til ham selv. Det heter seg at et par av dem vegret seg, men da Olssøn hadde gjort det klart at «dette ikke var et diskusjonsmøte», fikk han også deres løfte om lojalitet. Meldingen om det dramatiske vedtaket 7. juni nådde ikke eskadren før om ettermiddagen. Sparre ga da ordre om at fartøyene skulle samle seg ved hovedbasen på Horten. Den 9. juni kl 10.00, til to ganger 21 skudds salutt, foretok man her det høytidelige skiftet av orlogsflagg. Noe rent norsk orlogsflagg hadde man jo ikke, men i god marinetradisjon improviserte man ved å erstatte sildesalaten med et utklippet, rødt hjørne av et annet flagg. Marinens faste kongeønske: «Gud bevare Svenske reaksjoner Kong Oscar II, som mente han alltid hadde ønsket Norges beste, ble både skuffet og forbannet. Han, med mange andre, mente det var en stille revolusjon. Stemningen i Sverige var delt. Det var mange som mente at Sverige burde svare med våpenmakt. Stormaktene ble brukt av begge parter. Russland foretrakk to mindre og forsvarsmessige svakere land som naboer, mens britene av samme grunn nok ville opprettholde unionen. Mens svenskene tidlig i juli vurderte hvordan de skulle stille seg til den norske «revolusjonen», viste de militære muskler ved å flytte og forsterke en marineøvelse som var planlagt i Østersjøen til området rundt Gøteborg. Den 27. juli valgte den svenske Riksdagen i prinsippet å godta unionsoppløsningen på gitte betingelser. De krevde at en norsk folkeavstemning støttet oppløsningen, hvilket vi jo ikke anså som noe problem. Mer alvorlig var svenskenes krav og skjulte trussel om at det først måtte forhandles frem en avtale om viktige forhold mellom de to naboland. Her var det avgjørende fra svensk side at de blant annet fikk gjennomslag for en nedleggelse av de norske grensefestningene. Dette innvarslet tross alt en forsoning, og Forsvarsdepartementet besluttet derfor at vi 2. august skulle oppløse Skagerrakeskadren og sende hjem de innkalte mannskapene. Da var mannskapene dyktig slitne og leie. De hadde i mange uker vært nektet landlov, og stemningen på fartøyene var ikke lenger like entusiastisk. Ny spenning - mobilisering Som vi vet, ble det forhandlinger i Karlstad fra 31. august. Etter hvert som forhandlingene ble vanskeligere, ble det i all stillhet mobilisert. Situasjonen var svært spent. I all stillhet ble fartøy etter fartøy klargjort. Da ordren om å utruste det flytende forsvar kom 13. september, var derfor i virkeligheten hele flåten på det nærmeste klar. Børresen hadde allerede 5. september igjen heist sin kommando på panserskipet Eidsvold, denne gang som sjef for en eskadre på 14 fartøyer. I tillegg kom Hvaleravdelingen med 10 fartøyer. To monitorer var lagt som sikring ved Tønsberg, og ytterligere to monitorer og to torpedobåter lå ved Oscarsborg. De store kanonbåtene Frithjof og Viking ble sendt til Vestlandet for å sikre troppeoverføringer til Østlandet. Svenskene på sin side kalte inn soldater til sommerøvelse. På sin vestkyst bygde de opp en flåtestyrke på mer enn 40 fartøyer. Etter 13. september ble den flyttet nordover mot Strømstad. Fartøyene opererte i perioder så tett at de kunne skimte hverandres skorsteiner. I de kommende dagene var det stor spenning. Gjenværende fartøyer og ammunisjon ble også flyttet ut fra Karljohansvern. Fra september var det mer eller mindre «klart skip» på de fleste norske fartøyene. Torpedoene var klare, og skarp ammunisjon ble båret frem til kanonene. Den 24. september kom det heldigvis positive signaler fra forhandlingene i Karlstad. Selv om spenningen lettet, ble ikke Marinen endelig demobilisert før etter forhandlingsresultatet var godkjent av Stortinget, 9. oktober, og av Riksdagen, 13. oktober. Den 14. oktober fikk fartøyene ordre om å gå til KJV og desarmere. En ny marinekonge Etter å ha fått det norske folks klare støtte i folkeavstemningen november takket den danske prins Carl ja til å bli ny norsk konge. Han var marineoffiser og hadde reell sjøtjeneste som løytnant. Det var helt naturlig at han, som Kong Haakon VII, ankom Norge med sin dronning Maud og sin sønn Olav om bord på det danske kongeskipet Dannebrog. Like naturlig var det at de ble møtt av en norsk eskadre ledet av admiral Børresen på panserskipet Norge. Utenfor Drøbak ble det den gamle kongesjaluppen Stjernens jobb å frakte kongefamilien fra Dannebrog til Heimdal, som gjorde nytten som kongeskip. Her stod statsminister Michelsen klar til å ta imot. Bak Kongen, opp fallrepet, kom kommandør Dawes med lille Olav på armen. I siste øyeblikk kom de på det symbolske i at Kongen selv hadde Olav på armen. Det ble starten på et livslangt godt forhold mellom de to kongelige og Marinen, selv om vi først etter 1945 lot fartøyene få betegnelsen «KNM»(Kongelig Norsk Marine). Med det nye kongeflagget i masten stevnet Heimdal inn til folkemassene som ventet på Vippetangen i Kristiania. Admiralstriden Vi har nevnt striden mellom den yngre, men overordnede admiral Sparre og den eldre admiralstabssjef Børresen. Den hadde i stor grad sitt utspring i en ulik oppfatning av Marinens rolle i Børresen ble meget irritert over at Sparre selv hadde valgt å lede sommerøvelsen. Han hadde offentlig kritisert Sparre da han avbrøt sommerøvelsen for å feire 17. mai, og han truet med å gå av dersom han ved en mobilisering ble satt til side på samme måte. Børresen var offensiv av natur. Han ville helst møte svenskene i et slag ved Bastøya, der han mente våre sjanser var best. Han mente Skagerrakeskadren burde kunne opptre fremskutt og offensivt i forhold til de svenske styrkene. Sparre var mer strategisk av natur, og han mente flåten primært skulle hindre en svensk landstigning ved Hvaler. Han ville derfor møte svenskene mellom fyrene Færder og Fulehuk. I forkant av mobiliseringen i september var Sparre redd for hva Børresen kunne finne på. Han ga han derfor en uvanlig detaljert og defensiv forholdsordre om at de ikke skulle bli avskåret fra den trygge basen i Melsomvik. Børresens forbitrelse ble ikke mindre da det viste seg at hans underlagte sjefer fikk gjenparter av denne forholdsordren. Selv om unionsstriden var løst, fortsatte striden mellom de to admiralene. Den endte med en voldgiftsdom i 1910 som innebar at Børresen søkte avskjed, og at Sparre fikk en lavere stilling. 16 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

10 UTVIKLINGEN FØR FØRSTE VERDENSKRIG ( ) MARINENS FLYVÅPEN ( ) Status Quo Etter den store opprustningen fra 1895 var vår marine i 1905 ganske sterk, i hvert fall i forhold til den svenske. Det er derfor ikke underlig at viljen til nyinvesteringer falt. Tendensen ble trolig forsterket av «Admiralstriden» og av at det ikke ble lagt frem en overbevisende redegjørelse for Marinens rolle i landets forsvar. Først i 1908 forelå det en anbefalt flåteplan fra Admiralstaben. Der så man blant annet for seg seks nye panserskip, seks nye jagere og 14 undervannsbåter. Norge får undervannsbåter Kaptein V A Geelmuyden var en av flere marineoffiserer som rundt århundreskiftet fulgte godt med på den internasjonale utviklingen av undervannsbåter. I 1901 ble han sendt til New York for å se på deres siste undervannsbåt USS Fulton, og 7. desember 1901 ble han den første nordmann som var med å dykke med en undervannsbåt. I sin rapport understreket han at konseptet ikke var fullkomment, men han anbefalte likevel at Norge burde satse på ubåter «først og fremst ut fra de forsvarsmessige aspekter» og dernest fordi den ville gi oss «uberegnelige fordeler» i forhold til en langt sterkere angriper. Forslaget ble nedstemt i Stortinget i 1902 og lagt til side. Men under unionskonflikten i 1905 hadde Sverige allerede anskaffet sin første ubåt, Hajen, og denne alene skapte stor usikkerhet på norsk side. Da forslaget om anskaffelse av en enkelt ubåt til Marinen igjen ble fremmet i 1907, ble det godtatt, mest som et forsøk. Tyskland hadde kommet sent på banen i ubåtutviklingen. Det tyske Germaniaverftet hadde på denne tiden utviklet en undervannsbåt med petroleumsmotor, hvilket var langt mindre brannfarlig enn de tidligere bensinmotorene. At vi valgte å bestille en slik, skyldtes også at prisen var gunstig. Kaptein Tank-Nielsen og løytnant Dons, som skulle være første sjef og NK, ble sendt til Kiel for utdanning og oppfølging. Den 28. november 1909 var det overtakelse og norsk kommandoheis på vår første ubåt, som fikk navnet Kobben. I denne første pionertiden med et nytt våpen var det selvsagt flere problemer. Kobben, og dens besetning, hadde den vanskelige oppgaven å vise sin berettigelse under øvelser, samtidig som alvorlige uhell skulle unngås. I 1910 gikk vi for sikkerhets skyld til anskaffelse av et stort kranfartøy, som kunne redde ubåten hvis den skulle bli liggende på bunnen. Men heldigvis gikk det bra. Mangler ble utbedret, og små uhell ble skjult for offentligheten. Høsten 1911 ble det besluttet å bestille ytterligere tre ubåter fra Germaniaverftet. De var noe større enn Kobben, hadde en ekstra torpedo i reserve, og de skulle utstyres med den nye og enda tryggere dieselmotoren. De nye ubåtene skulle kalles A2, A3 og A4, samtidig som Kobben skulle endre sitt navn til A1, slik at det nå ble A-klassen. Da første verdenskrig brøt ut, hadde vi også den noe større A5 i bestilling, men den holdt tyskerne tilbake til eget bruk. Nye torpedojagere I tillegg til de fire nye ubåtene fikk Marinen fra enda tre fartøyer (Teist, Skarv og Kjell), som avsluttet den lange rekken av 27 torpedobåter av 2.-klasse. Disse var en del større enn forgjengere. Fra 1908 til 1913 fikk vi også bygget og sjøsatt de tre store torpedojagerne Draug, Troll og Garm. Til tross for Admiralstabens anbefaling ble disse de eneste større fartøyene Marinen fikk fra At man på dette tidspunkt gikk inn for torpedojagere og ikke flere panserskip, skyldtes trolig først og fremst kostnadene. Men de godt bestykkede torpedojagerne var også ansett som et godt motmiddel mot fiendtlige torpedobåter. Samtidig kunne de beskytte våre egen betydelige torpedobåtflåte og til dels undervannsbåtene. Også Marinens Hovedverft på Horten hadde vært gjennom noen vanskelige år etter Beslutningen om at de skulle få bygge tre nye torpedojagere, var derfor viktig, for ikke å si avgjørende for verftet. Teknologisk utgjorde jagerne også et veiskille. For de to første, Draug og Troll, presset man den rådende dampskipsteknologien til det ytterste. De nådde en fart på 27 knop. Fra de fire åpne stempelmaskinene sprutet det da så mye olje at maskinistene knapt så hva som skjedde. Til Garm i 1913 installerte man for første gang dampturbiner på et norsk marinefartøy. Disse ble levert fra det tyske Germaniaverftet. Men de var fortsatt kullfyrte, og Garm fikk ord på seg for å være den største kullslukeren i Marinen. Selv om de sjøgående egenskapene var gode, ble torpedojagerne derfor for dyre i drift. Med unntak av perioden med nøytralitetsvakt ble de derfor ikke mye brukt. Flyutviklingen I årene etter 1905 gikk utviklingen innenfor motorisert flyging raskt. I Europa var det stormaktene Frankrike, Tyskland og Storbritannia som var de ledende, men også her hjemme var det spesielt interesserte som fulgte godt med på utviklingen. Hæren var opptatt av å bruke luftballonger og fly til observasjon under kanonskyting på lange avstander. Det ble argumentert for at Hæren måtte opprette sitt eget flyvåpen. Så sent som sommeren 1912 var Hæren i første omgang bare villige til å sende fire offiserer på flystudier til Frankrike. At Sverige var lenger fremme enn Norge i forhold til flyutvikling, var trolig litt bittert, så kort tid etter unionsoppløsningen. Fra Etterstadsletta nord for Oslo hadde den svenske Baron Carl Cederstrøm i oktober 1910 gjennomført den første flyging i Norge. Høsten 1911 hadde han holdt flere flyoppvisninger, blant annet fløy han over Kristiansten festning i Trondheim og bombet denne med sitroner. Kobben Flyvebåtkomite Hele denne flyproblematikken var på dette tidspunkt lite påaktet av Sjøforsvaret, som hadde en relativt tallrik flåte å ta seg av. Her var man særlig opptatt av å innfase sitt eget nye våpen, undervannsbåten Kobben. Generelt holdt marineoffiserene seg likevel godt oppdatert på den militærteknologiske utviklingen. Foreningen og samlingslokalet «Sjømilitære Samfund» var i så måte en viktig arena for foredrag, studier og diskusjon. Det er derfor ikke underlig at Kobbens sjef Carsten Tank-Nielsen, hans nestkommanderende Hans Fleischer Dons sammen med Jens Helge Sem-Jacobsen fra støttefartøyet Tyr, befant seg i dette lokalet fredag 19. april I avisen Tidens Tegn leste de at den svenske marineløytnant Dahlbeck hadde kunngjort at han før 17. mai ville fly over marinebasen Karljohansvern. Det så de på som både fornærmende og nedverdigende. De forestilte seg kanskje også et nytt frukt-bombardement. At det var en løytnant fra den svenske marinen som truet, gjorde kanskje utslaget. Der og da bestemte de seg for å komme svensken i forkjøpet. Samme ettermiddag dannet de «Kobbens Flyvebåtkomitè», der også deres kollega T K Olafsen inngikk. Dons reiste samme kveld til Tyskland for å lære seg å fly, mens de øvrige startet en innsamlingsaksjon for å skaffe penger til både flytimer og kjøp av fly. At de, som nettopp hadde lært seg kunsten å operere en undervannsbåt, også ganske raskt skulle tilegne seg flykunnskaper, var de ikke i tvil om. Og de lyktes, rett nok ikke innen 17. mai, men Dahlbeck hadde storsinnet utsatt sin flyging. Den 1. juni 1912, på et jorde litt syd for Horten, tok Dons av med det innkjøpte flyet som de i all hast hadde døpt Start. Dermed fikk han den evige æren av å foreta Norges første flyging, en ære han gladelig delte med kollegaene i Kobben Flyvebåtkomite. Det er en ære som den dag i dag hedres av hele vårt undervannsbåtvåpen. Marinen overtar Etter at Tank-Nielsen hadde fått være første passasjer og de hadde gjennomført enda noen oppvisninger, mente ubåtoffiserene at de fikk gå tilbake til sitt egentlige virke og la andre ta over flyvirksomheten. De tilbød Forsvarsdepartementet å overta flyet, samtidig som de anbefalte at det ble påmontert flottører og ble benyttet av Sjøforsvaret som sjøfly. Den 1. august 1912 aksepterte Forsvarsdepartementet tilbudet. Løytnant Dons fortsatte enda en tid som flyger, underlagt Kommanderende Admiral. Noen vil si at det var starten på Marinens Flyvåpen, selv om en formell organisasjonsbeslutning manglet. Selv om det altså ikke var hovedhensikten, var Marinen dermed også hakket foran Hæren, som gjorde sin første flyging fra Kjeller 1. september At Marinen drev sitt eget flyvåpen i årene fra , er en stolt del av vårt Sjøforsvars 200-års historie. Virksomheten kom til å omfatte utdanning av både flygere og flymekanikere. Marinen opprettet sin egen flyfabrikk på Karljohansvern der man både bygget egenkonstruerte fly og drev lisensproduksjon. Marinens fly dekket store deler av landet. Karljohansvern var og forble selvsagt hovedbasen for flyvirksomheten I tillegg opprettet og drev Marinen en rekke flystasjoner og flyplasser, blant annet i egne flybaser i Tromsø, Trondheim, Bergen og Kristiansand. Marinens flyvåpen bidro til løse en rekke nasjonalt viktige oppgaver, som fiskerioppsyn og flyposttjeneste. Ikke minst var Marinens fly og personell fra Marinens Flyvåpen viktige i den stolte norske polarhistorien. Det siste kapittel i Marinens Flyvåpen var den betydelige innsatsen fra allierte baser under hele annen verdenskrig, som er utdypet i vårt jubileumshefte fra Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

11 FØRSTE VERDENSKRIG ( ) FØRSTE VERDENSKRIG ( ) Krigen på havet Før første verdenskrig hadde Tyskland, under sin marineminister Alfred Tirpitz, foretatt en betydelig opprustning av sin marine. Britene svarte på opprustningen og var fortsatt den sterkeste sjømakten da de gikk inn i krigen 4. august Frykten for tyskerne hadde også ført Frankrike og Russland inn i en allianse med britene (Trippelententen). På samme måte som under Napoleonskrigen ønsket britene å etablere en forsyningsblokade mot sin fiende. Selv om de lenge fikk den tyske slagskipsflåten til å operere svært defensivt, lyktes blokaden bare delvis. Tyskland på sin side hadde også bygget opp en betydelig ubåtstyrke. Ubåtene kunne usett ta seg ut i Nordsjøen og Atlanterhavet. Der utgjorde de i første rekke en trussel mot de normalt ubevæpnede handelsskipene. Innledningsvis fulgte de som regel rettsoppfatningen om at undervannsbåtene skulle angripe i overflatestilling, og de lot mannskapet gå i livbåtene. Norges situasjon Norge var bevisst sin geo-strategisk viktige posisjon i forhold til en sjøkrig mellom partene. Vi fryktet både for angrep og press om en alliansetilknytning. Regjeringens fremste ønske var uansett å holde Norge utenfor krigen, samtidig som den ønsket å beskytte vår betydelige skipsfart. Derfor valgte Norge, som Danmark og Sverige, å erklære seg nøytralt. Allerede 2. august valgte Norge å kunngjøre full mobilisering av sjøstridskreftene. På den måten ville man gi de krigførende partene et klart signal om at vi var villige til å forsvare oss, samtidig som vi ville vise at vi tok vårt nøytralitetsvern på alvor. Folkeretten innenfor bruken av nøytrale lands sjøterritorium var i stadig endring. Selv krigsskip hadde anledning til å seile gjennom nøytrale farvann, så lenge det ikke var en del av krigføringen, hvilket selvsagt ikke alltid var enkelt å vurdere. Men det var forbudt for partene å frakte krigsfanger gjennom vårt farvann. I tråd med folkeretten erklærte vi også såkalte krigshavner rundt Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Vardø. Her var det losplikt, og her hadde ikke krigsskipene adgang, annet enn for å søke nødhavn. Effektiv nøytralitetsvakt På en måte passet det Sjøforsvaret bra at spenningen økte i slutten av juli. Da var 24 av marinefartøyene allerede utrustet og i gang med åres sommerøvelse. I løpet av få dager ble ytterligere 61 marinefartøy utrustet. Fartøyene ble kommandomessig fordelt til de tre sjømilitære distriktskommandoene Horten, Kristiansand og Bergen, men også innenfor disse ble fartøyene utgruppert for å dekke mest mulig av kysten. Undervannsbåtene, men i stor grad også panserskipene, utførte ikke aktiv nøytralitetsvakt. De ble holdt i beredskap som en strategisk reserve i tilfelle et angrep. Fra 1915 etablerte man et nytt distrikt og en avdeling i Trondheim, og i 1917 etablerte man en distriktskommando for Nord-Norge i Ramsund. I tillegg til de ordinære krigsfartøyene ble det også kalt inn et antall sivile fartøyer. En del av disse ble kun periodevis benyttet, til f.eks transport, men et 30- tall ble også gitt en enkelt bestykning for å gjøre tjeneste som bevoktningsfartøyer. I Bergen og Trondheim ble bevoktningsfartøyene kommandomessig underlagt festningskommandantene, dvs Hæren, men Marinen bemannet også disse. For å dekke personellbehovet til alle fartøyene, ble alle vernepliktige befalingsmenn kalt inn. Av de vernepliktige årsklassene kalte man inn så mange man hadde behov for, og ved jevnlig innkalling av nye kontingenter slapp de fleste vernepliktige med 18 måneders tjeneste. Det var også absolutt nødvendig, for forholdene var tøffe på alle fartøyene og det ble gitt få permisjoner. Selv om det ganske tidlig syntes klart at de krigførende partene formelt og offisielt ville respektere vår nøytralitet, var det allerede høsten 1914 flere episoder som tydet på at nøytralitetsbestemmelsene, og vår egen evne til å overholde disse, ble utfordret. Det gjaldt begge parter, men særlig var britene pågående fordi tyskerne hadde størst nytte av å bruke vårt nøytrale farvann. Men vår tilstedeværelse og våre faste protester hadde en virkning, og gradvis ble det færre slike hendelser. Vi hadde først etablert kontrollen ut til den noe omdiskuterte 4-mils grensen (nautiske mil), men da vi i 1916 reduserte kontrollen til en 3-mils grense, bidro det til færre hendelser. Det forelå norske planer om å etablere egne minefelt, men så lenge vår nøytralitet i hovedsak ble respektert, ble disse ikke lagt ut. For å gjøre det vanskeligere for andre nasjoner å benytte vårt farvann, ble en rekke fyr og lykter slukket. Til hjelp for egne fartøy ble det bemannet 34 militære signalstasjoner langs hele kysten. Ut over det å kontrollere eller eskortere og noen ganger arrestere fremmede fartøyer, bidro Marinens fartøyer også med kontroll av at eget lands fartøyer ikke drev med ulovlig eksport av krigsviktig materiell til krigførende parter, såkalt kontrabande. Selv i denne situasjon måtte tas økonomiske hensyn. Derfor ble de mindre fartøyene, særlig torpedobåtene og bevoktningsfartøyene som patruljerte de ytre linjer, ofte de som fikk de tøffeste belastningene. De større og mindre driftsøkonomiske fartøyene lå ofte tettere på distriktskommandoene, klare til å rykke ut når det var nødvendig. Samtidig hadde de en viktig funksjon for opptrening av nye mannskaper. Uinnskrenket ubåtkrig Våren 1916 begynte tyskerne å røre på sin store slagskipsflåte, som lenge hadde ligger i ro ved Helgoland. Det ledet opp til det historisk store Jyllandslaget fra 31. mai til 1. juni. Selv om Storbritannia led de største materielle tapene, ble resultatet at den tyske flåten igjen gikk i dekning. Tyskerne intensiverte høsten 1916 i stedet sin ubåtkrigføring, og Storbritannia begynte å konvoiere trafikken til og fra Norge over Nordsjøen. Fra høsten 1916 nektet Norge alle tyske ubåter adgang til norsk territorialfarvann, hvilket for disse var en mulig rute ut i Atlanterhavet. Som et tegn på at tyskerne begynte å bli desperate, erklærte de 1. februar at alle skip, uansett nasjonalitet, ble ansett som lovlige mål. Selv internt i Tyskland var det uenighet om dette fordi man fryktet at USA ville gå aktivt inn i krigen på Trippelententens side, hvilket de også gjorde i april Det ble også stadig klarere at Norges nøytralitet helte betydelig i favør av britene. I april 1917 gikk Norge med på en «tonnasjeavtale» som innebar at britene kunne rekvirere norske handelsskip, rett nok til det som var ansett som ikke krigsfarlig tjeneste. Til gjengjeld fikk Norge - til Marinens flyvåpen - kjøpe 10 gode britiske kampsjøfly av typen Sopwith Baby, som ble aktivt brukt i nøytralitetsvakten siste del av krigen. Gjennom krigen, og særlig vinteren/våren 1917, led den norske handelsflåten store tap. Mer enn 800 skip og 1200 mann gikk tapt. Som et tiltak mot de tyske undervannsbåtene la britene og amerikanerne sommeren 1918 ut et enormt minefelt på mer enn miner, som sperret hele Nordsjøen mellom Orknøyene og vår vestkyst fra Bergen til Karmøy. Det var likevel en glipe i sperringen i norsk område innenfor Karmøy som de også gjerne ville stenge. Norge valgte da å selv legge ut 775 miner for å sperre dette området. Men før dette fikk noen effekt, ble krigen avsluttet 11. november En av de viktige, og farlige, oppgavene til marinefartøyene under krigen var uskadeliggjøring av miner som hadde slitt seg fra de mange minefeltene. De skulle etter folkeretten være sikret hvis de fløt opp, men bitre erfaringer viste at man ikke kunne stole på det. Nær 6000 miner ble uskadeliggjort av Marinen fra , hvorav rundt 60 % ble desarmert, mens de øvrige ble sprengt. Fartøysutviklingen I 1912 argumenterte flere-, og særlig Norges Forsvarsforening, for at trusselen mot Norge var økende. De mente at det, særlig i forhold til forsvaret av Nord-Norge, var behov for flere panserskip. I juli samme år ble også en ny forsvarsplan fra Admiralstaben lagt frem for Stortinget. Den var på sett og vis et kompromiss mellom de som mente vår marine måtte dimensjoneres i forhold til en stor europeisk konflikt, og de som mente det var krig mot Sverige og operasjoner i Skagerrak som måtte legges til grunn. Resultatet ble en ekstra bevilgning på 16,5 mill kr til to nye panserskip. Også denne gang bestilte vi dem hos Armstrong i Newcastle. De skulle få navnene Bjørgvin og Nidaros, og de skulle vært levert høsten Men da første verdenskrig brøt ut, holdt britene dem tilbake for eget bruk. Fordi de var så ulike deres øvrige fartøyer, drøyde det med ferdigstillelsen, og britene fikk liten glede av dem. Vi fikk derimot en god økonomisk kompenasjon, hvilket normalt er en dårlig erstatning i en krigssituasjon, men som likevel ble brukt til det beste for Sjøforsvaret. Med erstatningen fra britene planla vi allerede fra 1915 bant annet å anskaffe nye undervannsbåter, hvilket ikke var lett i en krigsperiode. Etter avtale med USA, som så langt ikke var med i krigen, skulle vi få lov til å bygge seks undervannsbåter på lisens i Norge. Dette skulle vise seg å bli en lang prosess, og ingen av dem var ferdige før krigen var slutt. Pengene rakk også til å planlegge og påbegynne en stor og to litt mindre mineleggere, som var en mangelvare i vår marine. Men bare den store av dem, Frøya, ble ferdig før krigen var slutt. Den bidro til gjengjeld vesentlig i leggingen av minene ved Karmøy. I det store og hele kan vi slå fast at Marinen gikk ut av verdenskrigen med et ganske utslitt materiell, trette mannskaper og det beklagelige at det ikke hadde ikke vært tid til å drive taktiske krigsøvelser. Men den krevende oppgaven, å besørge et sjømilitært vern av vår nøytralitet, var bestått med glans, og vi kunne gå ut av krigen med hevet hode. 20 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

12 MELLOMKRIGSTIDEN ( ) MELLOMKRIGSTIDEN ( ) Antimilitarisme Også Norge hadde under krigsårene merket den voksende kampen fra arbeiderklassen mot kapitalismen. Fordi militarismen ble sett på som et redskap for den «herskende klassen», vokste den antimilitaristiske bevegelsen. Motsetningene ble skjerpet som en følge av at militære avdelinger ble brukt-, og lot seg bruke, til ulike ordens- og vaktoppdrag. Særlig ille var det når militære styrker ble brukt i forbindelse med arbeidskonflikter. Det ble diskutert om slik bruk av Forsvaret mot egen befolkning var et brudd på Grunnlovens 99, og om man heller burde styrke politiet. Offiserene var delte i sitt syn; noen syntes det var helt greit fordi det ga Forsvaret politisk velvilje. Andre mente Forsvaret burde holde seg til sine militærfaglige oppgaver, dvs primært trene på å forsvare landet mot en ekstern fiende. En annen årsak til antimilitarismen var en reaksjon på første verdenskrig og troen på at det nye Folkeforbundet ville løse fremtidige konflikter med voldgift. Forsvarskommisjonen av 1920 Under denne stemningen ble Forsvarskommisjonen av 1920 opprettet, kun bestående av politikere. Den fikk et vidt mandat og skulle blant annet vurdere graden av nedrustning, Forsvarets innretning og bruken av vernepliktige. I trusselvurderingen stolte man på at Royal Navy ville ta seg av vår sikkerhet i Nordsjøen. Man så ikke lenger Sverige som noen trussel, og man mente at Østlandet var mest krigsutsatt. Derfor la man størst vekt på landtropper og fly. Sjøforsvaret skulle primært drive nøytralitetsvern og eventuelt motvirke en blokade. Invasjonsforsvar var ikke noen dimensjonerende oppgave. Av fartøyer i et 20-årsperspektiv så man primært for seg mange små (42) og noen få større (9) torpedobåter, et antall ganske små undervannsbåter (10) og noen artilleriskip (6). Kommisjonen begynte også å se på befalsordningen, men dette arbeidet ble ikke fullført før i Den sosialistiske siden hadde sett seg lei på at offiserene ofte kom fra «det gode borgerskapet» og følte seg mer verd enn underoffiserene, som ofte hadde en mer folkelig bakgrunn. Ut fra en likhetstankegang ble derfor FARM FRIDTJOF NANSEN de to øverste underoffisersgradene hevet til full offisersgrad. I praksis forsvant ikke forskjellen mellom de ulike utdanningsordningene, og man oppnådde ikke mer enn at de mange stolte titler i underoffiserskorpset falt bort. Lite nye fartøyer Økonomiske nedgangstider og den negative holdningen til militærvesenet ga seg også utslag i manglende vilje til å skaffe Sjøforsvaret nye fartøyer. Små driftsbudsjetter slo også negativt ut på vedlikehold og øvingsmuligheter. Tjenesten i nøytralitetsvernet hadde gått hardt ut over torpedobåtene. I mellomkrigstiden ble en rekke av dem utrangert, de første 10 allerede i 1920, og andre ble bygget om. Fordi ekstraordinære bevilgninger før krigen ikke hadde blitt brukt, kunne vi rett etter krigen likevel bygge tre nye og nesten dobbelt så store torpedobåter. De tre fartøyene, Trygg, Snøgg og Stegg, fikk ganske enkelt betegnelsen «Stor torpedobåt». Farten var 25 knop, og med to doble torpedorør og to 76 mm kanoner, var også bestykningen god. Som base for undervannsbåtene hadde Marinen allerede i 1916 kjøpt Teie Hovedgård i Tønsberg. Her fortsatt de sin virksomhet i mellomkrigstiden. Arbeidet med de nye amerikanske undervannsbåtene gikk veldig sent. Konseptet var nytt for Marinens Hovedverft. Det led også under materialmangel etter krigen, høy prisstigning og betydelige samarbeidsproblemer med underleverandørene. Først i 1923 ble kommando heist på den første, B1. Frem til B6 var ferdig i 1929, måtte det hele tiden gjøres endringer på de øvrige. Selv om undervannsbåtene da var nye, var de bygget på et foreldet konsept. Støtte til ro og orden De dårlige tidene ga rom for streiker, opprør og fremvekst av kommunismen. Særlig i Finnmark var det harde ord og uroligheter. Man fryktet at kommunistene ville få støtte av Sovjet. Både i 1918 (Heimdal), 1919 (Fridtjof) og 1920 (Harald Hårfagre) bidro mannskaper fra marinefartøy til opprettholdelse av ro og orden under streiker i Nord-Norge. Den mest alvorlige situasjonen var den såkalte «Hammerfestkommunen» våren En landsomfattende streik for sjømenn og transportarbeidere utviklet seg da til alvorlige konfrontasjoner i Hammerfest. Regjeringen sendte først opp Farm fra Bergen for å bistå politiet. Fordi store deler av mannskapet på fartøyet åpent sympatiserte med de streikene, kunne Farm ikke bidra effektivt. I stedet ble Heimdal sendt ned fra Vardø. Den ble blant annet brukt som base for innsamlede våpen man fryktet ville bli brukt av de streikende. Da bevæpnede mannskaper fra Heimdal marsjerte i gatene, utløste det en spontan motdemonstrasjon fra byens kvinner, som marsjerte på samme måte med skurekoster! Det ble diskutert om marinemannskapene skulle bære politiskilt, hvilket man avstod fra ettersom de formelt skulle være under skipssjefens kommando. Året etter ga forsvarsledelsen ut en ny «veiledning for bruken av militære avdelinger til opprettholdelse av offentlig orden og sikkerhet». Den ga en relativt vid ramme for hvilke tiltak militære avdelinger kunne utføre, men våpen skulle kun benyttes når det var tvingende nødvendig. Veiledningen understreket at militær inngripen kun skulle skje etter politimesterens oppfordring og etter at «opprørsloven» tre ganger var opplest for aktuelle demonstranter. Fiskerioppsyn Alt fra 1906, da vi utvidet grensen for vårt territorialfarvann til fire nautiske mil, hadde Marinen fått utvidede oppgaver i forhold til fiskerioppsyn. Rundt 1920, da det var strid om rettighetene til Svalbard, utvidet også Sovjet sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil. De fulgte opp med å nekte norske fiskere å fortsette sin tradisjonelle selfangst ved innløpet til Kvitsjøen. Selv om man fikk avtaler som ga norske fiskere tilgang, ble det ansett som nødvendig at man regelmessig sendte militære fartøyer til de nordlige havområdene, dels for å «vise flagget», og dels for å støtte norske fiskefartøy med alt fra medisinsk hjelp til reservedeler. Innenfor Marinen var man ikke bare glad for denne virksomheten som man mente gikk ut over øvingsbudsjettene. Både 1922, 1923 og 1924 var det «gamle» Heimdal som ble sendt nordover, og oppsynstjenesten ble kombinert med vitenskapelige observasjoner. Da det i 1928, og etter lange diskusjoner, omsider ble bevilget penger til bygging av et nytt marinefartøy, var det ganske betegnende for situasjonen at dette skulle være et marinefartøy spesialbygget for lange tokt i nordlig fikserioppsyn. Trolig har den pågående uenigheten med Danmark om rettighetene på- og rundt Grønland også spilt inn. Fartøyet skulle kunne ha med seg proviant for seks måneder og ha en aksjonsradius på 7000 nautiske mil. Skroget skulle være isforsterket, og det skulle konstrueres slik at det også kunne ha med et sjøfly. Fartøyet ble kalt opp etter vår polarhelt Fridtjof Nansen, og det heiste kommando i I årene fremover ble det jevnlig sendt til fiskefeltene utenfor Svalbard, Island og Grønland. På 1930-tallet fikk Forsvaret også ansvaret for å etablere en bruksvakttjeneste, noe som først var mer sesongbasert og i hovedsak ble gjort med innleide sivile fartøy. Kravet kom fra de som drev OLAV TRYGGVASON tradisjonelt kystfiske med garnbruk og linebruk, fordi de følte seg truet av den økende trålvirksomheten, også utenfor 4-milsgrensen. I 1937 fikk vi også to nye og egentlig alt for små oppsynsskip i Senja og Nordkapp, og Sjøforsvarets ledelse var ikke så glade for slike «spesialfartøy» med liten sjømilitær betydning. Olav Tryggvason Vårt første egentlige nye marinefartøy siden 1923 ble derfor mineleggeren Olav Tryggvason. Det skulle i utgangspunktet være et artilleriskip, men fordi det virket mer defensivt og politisk korrekt å bygge en minelegger, ble det bestemt at fartøyet også skulle dekke denne funksjonen. Samtidig hadde man behov for et nytt skolefartøy. Gjennom det meste av mellomkrigstiden var det panserskipet Tordenskjold som hadde fungert som skoleskip, men det begynte å bli gammelt og var dyrt i drift. For å få plass til ca 55 kadetter på det nye fartøyet, måtte man bygge messe og banjer på det som var minedekket. Disse måtte derfor kunne rigges ned hvis man ville montere mineskinner og ta om bord miner, hvilket ikke ble gjort. Forsvarsordningen av 1933 Ved Forsvarskommisjonen av 1933, som trådte i kraft 1. juli 1934, ble det omsider enighet om en flåteplan, selv om det i første omgang ikke ble iverksatt noen nye byggeprosjekter. Som før nevnt, innebar kommisjonen at ansvaret for kystfestningene ble lagt under Sjøforsvaret, som våpengrenen Kystartilleriet. Det ble også gjort endringer i Sjøforsvarets ledelse. Bare to av de fem distriktene hadde siden 1927 hatt egne sjefer. Nå opprettet man tre Sjøforsvarsdistrikt: SD1i Horten, SD2 i Bergen og SD3 i Ramsund, med hver sin sjef. Med Kystartilleriet implementert gikk distriktene fra en primært administrativ- til en mer operativ rolle, med ansvar for festninger, fartøy, kystvakt og fort i hver sin del av landet. På skolesiden ble ordningen (fra ) med en nedre avdeling (3 år) og en mindre øvre avdeling (2 år) videreført, med linjene dekk og maskin. Marinens Håndverkskorps ble slått sammen med Sjømilitære korps. Det bestod av tjenestegjørende befal i bransjene dekk og teknisk, samt elever under utdanning. I tillegg kom et antall vervede. Forsvarordningen av 1933 innebar en reduksjon av alle personellkategorier. Fastlønnede offiserer gikk ned fra 147 til 126 årsverk, faste underoffiserer fra 238 til 159 og vervede/kvartermestre fra 353 til 300. Forsvarsordningen av 1933 reduserte også antall fly i Marinens flyvåpen fra 96 til 64, fordelt på jagerfly, speiderfly og torpedofly. I 1936 fikk vi også sjøsatt torpedojagerne Sleipner og Æger. Med sine 700 tonn var de ikke så store og havgående som man hadde ønsket, men de hadde god fart (32 knop) og en grei bestykning, og de var ikke minst nye! Etter to år, da det var litt større forståelse for behovet for et sterkere nøytralitetsvern, ble det gitt klarsignal for å bygge ytterligere seks jagere. Tre av disse var ferdige før 9. april, mens de tre siste i ulik grad var under bygging ved verftet i Horten. 22 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

13 NØYTRALITETSVAKT ( ) NØYTRALITETSVAKT ( ) Norges utgangspunkt Som et svar på det tyske angrepet på Polen erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland 3. september Den andre verdenskrig var dermed et faktum. I forhold til i 1914 var den norske stemningen nå langt mer pro-britisk. Norges politikk var likevel fortsatt å holde seg nøytralt, i et håp om å holde seg utenfor stormaktskonflikten. I krigens første fase var det, som i første verdenskrig, britenes strategi å etablere en blokade mot sjøveis forsyninger til Tyskland. Vår handelsflåte var verdens fjerde største, og igjen kunne vi forvente at britene ønsket å dra fordeler av denne. Folkeretten tilsa at nøytralt farvann kunne brukes til sivil skipstrafikk. For å unnslippe fiendtlige krigsskip, kunne Tyskland dermed la sine handelsskip gå langt nord i Atlanterhavet og inn i norsk farvann, der Norge per definisjon ville måtte beskytte dem. Også den krigsnødvendige, svenske jernmalmen, som Tyskland i vinterhalvåret var avhengig av å skipe ut over Narvik havn, kunne benytte denne seilingsruten. Det var derfor all mulig grunn til å forvente at Norges nøytralitet også denne gang ville bli utsatt for kraftig press fra begge parter i krigen. At norsk territorialfarvann nå også kunne nås med fly fra både Storbritannia, Tyskland og Sovjet, gjorde at utfordringen med nøytralitetsvakten ble større enn noen gang. Respekten for vår nøytralitet ville igjen avhenge av våre nøytralitetsforskrifter og hvordan vi evnet å håndheve disse. Evnet vi det ikke, burde det ikke være så vanskelig å forstå at en av partene ville utsette oss for et forkjøpsangrep, slik at de sikret seg det beste utgangspunktet for en egen kontroll over vårt område. Mobiliseringen Fra Sjøforsvarets side var hovedproblemet at politikerne gjennom og 1930-tallet ikke hadde vært villige til å bevilge midler til en fornyelse av våre krigsfartøyer. Mangelen på budsjettmidler hadde også gått ut over vedlikeholdet av fartøyene og personellets øvingsnivå. Innen 9. april var 111 fartøyer mobilisert. Ser man bort fra 49 innleide bevoktningsfartøy, var hele 43 av de 62 krigsskipene bygget i perioden I tillegg var de som sagt dårlig vedlikeholdt. Kun oppsynsskipet Fridtjof Nansen, mineleggeren Olav Tryggvason og de tre første jagerne av Sleipner-klassen var moderne fartøyer. Kommanderende admiral, Diesen, hadde allerede våren 1939 innsett at Marinen, verken personellmessig eller materiellmessig, ville kunne gå fra fredstidsoppsetning til full mobilisering i en operasjon. Planen, hvis det ble aktuelt, var derfor en etappevis mobilisering, hvilket Diesen hadde orientert sine underlagte sjefer om. Da mobiliseringen ble iverksatt 2. september, prioriterte man ledelsesapparatet sentralt (SOK) og regionalt (Sjøforsvarsdistriktene) og kystvarlingsstasjonene. Av fartøyer var allerede utrustet til sommerøvelsene, og i løpet av første uke i september ble resten av krigsfartøyene, med unntak av panserskipene og to A-klasse undervannsbåter, utrustet. De fire panserskipene var svært dårlig vedlikeholdt og manglet blant annet luftvernskyts. Den 20. september ble de to nyeste, Eidsvold og Norge utrustet, mens Tordenskjold og Harald Hårfagre ble liggende som depotfartøyer i Horten. For Kystartilleriet bemannet man i første omgang bare de viktigste batteriene ved Agdenes, Bergen festning (Kvarven/Hellen), Kristiansand festning og Oslofjorden befestninger (Rauøy, Bolærne og Oscarsborg/Kopås). Miner til planlagte minefelt ved de øvrige festningene hadde blitt overført til den prioriterte festningen Oscarsborg, som hadde fått sine miner ødelagt i en brann i 1932! Men heller ikke her ble minene lagt ut. I neste etappe ble også de rekvirerte bevoktningsfartøyene utrustet, og resten av Kystartilleriet ble satt opp. Innen utgangen av 1939 hadde Marinens samlede styrke vokst til 4800 mann, og i løpet av vinteren 1940 ble ytterligere 400 mann kalt inn. Enkelte personellkategorier, som dampmaskinister, var det mangel på. For å dekke behovet, måtte man derfor i noen tilfeller kalle inn personell med førstegangstjeneste fra før1920. Av Kystartilleriets planlagte styrke på 8400 mann var kun 2400 kalt inn, dels på grunn av manglende kvalifisert befal, og dels på grunn av manglende forlegning og ammunisjon. For Marinens Flyvåpen var situasjonen langt bedre. Det var i den «heldige situasjon» at det ved mobiliseringen var midt i årets repetisjonsøvelse, slik at en stor del kunne gå rett over i nøytralitetsvakten. Hovedtyngden av de rundt 60 flyene ble fordelt til Horten/Kristiansand/ Arendal (1. Flyavdeling) eller Bergen/Stavanger/Trondheim (2. Flyavdeling), mens et mindre antall ble stasjoner i Nord-Norge (3. Flyavdeling). De mobiliserte fartøyene ble også denne gangen fordelt rundt kysten, underlagt de tre sjøforsvarsdistriktene. Høyest prioritet ble først gitt Vestlandet, som følgelig fikk de største fartøyene. I selve bevoktningsoppgaven hadde man stor nytte av samarbeidet med Marinens Flyvåpen, mens fartøyene i tillegg tok seg av oppbringelser og eskortering av utsatte handelsfartøy langs norskekysten. Av kapasitetsmessige årsaker valgte man også denne gang å begrense området for kontroll og håndhevelse til tre nautiske mil. Nøytralitetsbruddene var mange og noen ganger med dødelig utgang. Innen 9. april 1940 hadde Norge sendt 10 protestnoter til Storbritannia, fem til Tyskland og seks til Sovjetunionen, og hver note omhandlet flere brudd. City of Flint En av de mest kjente episodene, som også viser utfordringen nøytralitetsvakten stod overfor, fant sted tidlig i november Lommeslagskipet Deutschland hadde bordet det nøytrale, amerikanske lasteskipet City of Flint fordi det anså at det førte kontrabande. Med besetningen som fanger ønsket det tyske prisemannskapet å føre City of Flint gjennom norsk farvann tilbake til Tyskland. Både verdenspressen og Royal Navy fulgte nøye med på hvordan Norge ville forholde seg til en slik utnyttelse av vårt nøytrale farvann. Etter våre nøytralitetsforskrifter var slik ferdsel ikke forbudt, og City of Flint ble eskortert av ulike norske marinefartøy fra Tromsø og sørover. Men da fartøyet, i strid med de samme forskriftene, ankret utenfor Haugesund, traff utenriksminister Koth selv beslutningen om at Olav Tryggvason skulle gå til aksjon. I ly av mørket og ved hjelp av lettbåtene overrumplet 20 mann fra Olav Tryggvason det tyske prisemannskapet. City of Flint ble frigitt, og det tyske prisemannskapet ble internert. Selv om tyskerne protesterte, hadde det hele gått riktig for seg. Norge hadde bestått den første virkelige prøven og vist evne til å reagere på nøytralitetsbrudd. Altmark Like mye ære fikk ikke det norske nøytralitetsvernet under den kjente Altmark-affæren i Jøssingfjorden i februar Altmark var et tysk, bevæpnet støttefartøy for slagskipet Admiral Graf Spee. Slagskipet hadde senket en rekke britiske handelsskip i Sør-Atlanteren, men det ble selv skadet etter en trefning i desember og senket senere seg selv. Rundt 300 britiske fanger ble overført til Altmark, som satset på å komme seg hjem via norsk farvann. Fra frigitte fanger på slagskipet hadde pressen formidlet ubekreftede opplysninger om fangene på Altmark. Den 14. februar gikk skipet inn i norsk farvann ved Fosen. Etter forskriftene var det forbudt å frakte fanger fra krigførende parter gjennom nøytralt farvann. Men selv om Altmark flere ganger ble inspisert av norske krigsfartøy, ble fangene ikke oppdaget. Av frykt for at britiske krigsfartøy ville ta seg til rette i ytre del av vårt territorialfarvann, tillot Kommanderende admiral Diesen at Altmark fikk gå gjennom Bergen krigshavn. Britene var irriterte, og selv om de heller ikke var 100 % sikre på at fangene faktisk var om bord, gikk to av deres jagere inn i norsk sone ved Jæren. Altmark søkte tilflukt i Jøssingfjorden, der den ble angrepet av HMS Cossack. Nordmennene protesterte, men krigsfartøyene hadde ordre om ikke bruken våpenmakt mot britene. HMS Cossack frigjorde fangene, og under kampen mistet fem tyskere livet. Mange mener at dette var episoden som fikk Hitler til å treffe beslutningen om å forberede angrepet mot Norge. Vinterkrigen fokus flyttes nordover Selv om Sovjet hadde en ikke-angrepspakt med Tyskland, var det bekymret over sikkerheten i Finskebukta, som var viktig blant annet for St.Petersburg. Den 30. november angrep Sovjet Finland, som i den påfølgende Vinterkrigen gjorde langt sterkere motstand enn Stalin hadde forutsett. For å styrke egen beredskap, opprettet Sjøforsvaret 4. desember en egen Finnmarksavdeling. Her inngikk de nye jagerne Sleipner, Æger og Gyller, to undervannsbåter (B2 og B5), mineliggeren Frøya, oppsynsskipet Fridtjof Nansen samt fire bevoktningsfartøy. I tillegg ble panserskipene Eidsvold og Norge stasjonert i Tromsø. Det var også stor vilje til mer direkte hjelp til Finland, både hos nordmenn og hos de allierte. I mars forberedte Storbritannia og Frankrike å sende en ekspedi sjonsstyrke til Finland. Den skulle skipes inn via Narvik og Kiruna. Britene så trolig også dette som en mulighet til å få stoppet den tyske utskipingen av jernmalm. Problemet var at det ville være et klart nøytralitetsbrudd, og trolig ville både Sovjet og Tyskland reagere svært negativ dersom Norge ikke motsatte seg dette. Både flåtestyrkene og mannskapene var klare da britene 13. mars fremmet sin anmodning om gjennomfart. Anmodningen ble fulgt opp med forsikringer om støtte dersom Tyskland og Sovjet ville reagere, og slik sett ville Norge langt på vei valgt side i krigen. Tilfeldigvis inngikk Sovjet og Finland samme dag en våpenhvile som gikk over i en fredsavtale. Anmodningen ble, som man sier i Forsvaret «overtaken by events». Vår Finnmarksavdeling ble etter dette redusert, og panserskipene ble i slutten av mars sendt til Ofotfjorden. 24 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

14 ANDRE VERDENSKRIG KAMPENE I NORGE (1940) ANDRE VERDENSKRIG KAMPENE I NORGE (1940) BLÜCHER POL III Angrepsplanen Trolig var det britenes angrep på Altmark midt i februar som fikk Hitler til å bestemme seg for å angripe Norge. Han fryktet, muligens også med rette, at Norge før eller senere ville velge en forsvarsavtale eller en allianse med Storbritannia. Den tyske marine hadde lenge ønsket baser i Norge, men den advarte også om at den tyske krigsflåten ennå ikke var større enn at en feilslått operasjon ville få drastiske konsekvenser. Den insisterte på at fartøyene snarest mulig etter landsettingen av styrkene måtte returnere til Tyskland. For å utnytte overraskelsesmomentet, ble planene utarbeides raskt og i dypeste hemmelighet. Av hensyn til operasjonsfriheten fra de tyske basene var det naturlig at et angrep på Danmark ble inkludert i planarbeidet. Det spesielle med operasjonen var at den skulle involvere både marinen, flyvåpenet og hæren i en fellesoperasjon. Allerede 1. april godkjente Hitler angrepsplanen som hadde kodenavn Weserübung. Et gjennomgående trekk ved operasjonsordren var at de tyske styrkene skulle fremstå som vennligsinnede redningsmenn i forkjøpet av et britisk overgrep, og at man skulle bruke minst mulig makt. Sjøforsvarets stilling I ettertid er det hevdet at Sjøforsvaret, med en oppsatt nøytralitetsvakt, burde ytt en sterkere motstand mot de seks tyske kampgruppene (KG). At feil ble gjort, både i ledelse, kommunikasjon og utøvelse, er senere analysert og erkjent. For å forstå Sjøforsvarets situasjon og vurdere dets innsats i krigens første fase, må en også ta i betraktning den lave materielle status, det lave øvingsnivået og det faktum at nøytralitetsvakt ikke er det samme som krigsberedskap. I tillegg må vi ta i betraktning at Sjøforsvaret under nøytralitetsvakten fikk til dels uklare og uoffisielle føringer om hvorledes man skulle svare på et britisk angrep/nøytralitetsbrudd. Dette var blitt ytterligere aktualisert ved at Storbritannia 8. april erklært at de hadde lagt miner i norsk territorialfarvann ved Molde, Kristiansund og i Vestfjorden. Da det kom inn meldinger om at fremmede krigsfartøy nærmet seg Norge natten mellom 8. og 9. april, var det derfor uklart om det var tyske eller britiske fartøyer. Det er heldigvis også eksempler på både utvist mot og handlekraft. Angrepet KG5: Angrepet mot Oslo, som nasjonalt maktsentrum, var trolig det viktigste i forhold til håpet om en rask norsk overgivelse. Allerede ved fortene Rauøy og Bolærne ble styrken møtt av kanonild, som på grunn av dårlig sikt fikk liten effekt. En del av styrken som ble avgitt for å besette marinebasen i Horten, ble møtt av bevoktningsfartøyet Pol III, der kaptein Welding-Olsen ble invasjonens første norske offer. På havnen i Horten lå flere krigsskip uten tilstrekkelig krigsberedskap. Det ble likevel en kort kamp, som involverte både Olav Tryggvason og den nye minesveiperen Rauma. To tyske fartøy ble skadet eller senket, men under trussel om bombing klarte et fåtall tyskere å true basen til å overgi seg allerede tidlig på formiddagen 9. april. I tråd med føringene om en «fredelig» okkupasjon valgte hovedstyrken å la krysseren Blücher lede an hovedstyrken mot Oslo. Det fikk som vi vet det heldige utfall for oss at Blücher ble senket ved Oscarsborg. Stryken måtte snu og gå inn lenger ute, og Kongen og Regjeringen rakk å komme seg ut før Oslo ble besatt. KG4: Angrepet mot Kristiansand og Arendal bestod av en lett krysser (Karlsruhe), tre torpedojagere, syv mindre fartøy, ett moderskip og rundt 1000 soldater. Tre ganger mellom prøvde hele eller deler av styrken å trenge inn for å sette troppene i land, men hver gang valgte de å snu på grunn av beskytningen fra Odderøya. Jagerne Odin og Gyller var også involvert i kamp mot flyene som fulgte de to siste angrepene. I titiden besluttet sjefen på krysseren seg for bryte gjennom uansett motstand. I mellomtiden hadde forsvarerne fått en litt forvirrende melding om ikke å skyte på britiske krigs- skip. Da styrken kom inn, mente man å se et fransk flagg, og derfor ble ilden holdt tilbake. Da styrken først var landsatt, møtte den ikke motstand, og kommandanten overga festningen. Den delen av gruppen som gikk til Arendal, kom frem litt forsinket først kl 08. Torpedobåten Jo lå slik til at den kunne ha beskutt den tyske jageren. Men de var ikke varslet om noe tysk angrep, og ettersom Arendal ikke var krigshavn, valgte de å trekke seg ut. KG6: Angrepet mot Egersund bestod av fire minesveipere. I Egersund lå kun torpedobåten Skarv, mens jageren Gyller var ventet inn samme morgen. Da den første av fire tyske minesveipere kom inn på Weserzeit 04.15, ble den feilaktig tatt for Gyller. Tyskerne overrumplet mannskapet uten at skudd ble løsnet, og allerede kl 06 kunne de fire minesveipere gå tilbake mot Tyskland. Stavanger, med den viktige flyplassen Sola, skulle besettes av tyske flystyrker. Jageren Æger var involvert ved at den først inspiserte og siden senket det tvilsomme, tyske handelsskipet Roda på morgenkvisten. De skjøt også mot de innkomne flyene og skadet to av dem. Da de selv fikk en 250 kilos bombe midtskips, var fartøyet synkeferdig. Med unntak av åtte omkomne reddet besetningen seg i land. KG3: Angrepet mot Bergen bestod av krysserne Köln og Königsberg, artilleriskipet Bremse, to torpedojagere, fem MTB`er og rundt 2000 soldater. På Vestlandet hadde admiral Tank-Nielsen tolket signalene bedre enn mange andre. Han forberedte de gamle jagerne Garm, Troll og Draug på at et tysk angrep kunne forventes i løpet av natten. Syd for Haugesund beskjøt- og stoppet Draug det tyske handelsskipet Main. Da sjefen, kaptein Horve, fikk underretninger om at Bergen og Stavanger var besatt, besluttet han å føre Draug over til Storbritannia med Main som prise. Underveis senket Mains besetning sitt eget fartøy, men 11. april ble Draug det første norske marinefartøy i Storbritannia. I fjordene sør for Bergen rakk den ombygde kanonbåten Tyr (1887) å legge en del miner, som senere senket flere påfølgende tyske skip. På den nesten like gamle torpedobåten Storm (1898) gikk den unge løytnant Thorleif Pettersen til angrep mot det siste fartøy i rekken. Torpedoen bommet, men Pettersen fikk den tvilsomme ære å være den enste skipssjefen som skjøt en torpedo under hele felttoget. Det kritiske øyeblikket var da fartøyene passerte festningene på Kvarven og Hellen nær Bergen. Også her valgte tyskerne å sende krysseren Köln i front av styrken. Kvarven rakk bare å skyte to skudd som begge bommet, men de fikk inn treffere på både Königsberg og Bremse. Da fartøyene først nådde Bergen havn, skjedde overgivelsen av Marineholmen uten kamp kl KG2: Angrepsgruppen mot Trondheim bestod av den tunge krysseren Admiral Hipper, fire jagere og rundt 1700 soldater. Den gikk sammen med de 10 jagerne som skulle videre til Narvik med rundt 2000 bergjegere. Som sikring mot vest hadde de slagskipene Scharnhorst og Gneisenau, som også skulle dekke returen. Det kritiske punktet var passeringen av fortene ved innløpet av Trondheimsfjorden. Med full fart, tente lanterner og beroligende signaler fosset styrken frem. Fortene reagerte riktig og tok opp kampen, men de få skuddene de rakk å fyre av, gjorde ingen alvorlig skade. Dermed kunne også denne gruppen gjennomføre oppdraget i henhold til planen. KG1: Å ta seg inn den lange Ofotfjorden mot Narvik var en spesielt dristig operasjon. Selv om man visste hvor viktig Narvik var for begge parter, hadde Norge etter Vinterkrigen sendt tre av de nye jagerne sørover. På havnen i Narvik lå det 26 handelsskip, hvorav 10 var tyske, og ironisk nok var man fra norsk side bekymret for et britisk angrep på disse. Havneforsvaret bestod nå av de gamle panserskipene Eidsvold og Narvik, mens ubåtene B1, B3 og noen bevoktningsbåter var i området. Disse hadde varslet at tyske jagere var på vei inn fjorden. PS Eidsvold lå lengst ute, og rundt kl 04 skjøt de et varselskudd mot den første jageren. Den stoppet og sendte en mann om bord. Han prøvde å overbevise skipssjef Willoch om at de kom som venner. Da han forstod at de ville bli beskutt, skjøt forhandleren opp et avtalt rødt lys. Før Eidsvold var klar til skudd var allerede jagerens torpedoer på vei. Etter tre treff gikk Eidsvold ned, og 175 (av 183) mann omkom. Lengre inne rakk PS Norge å åpne ild. De ble selv beskutt, men ble ganske snart også senket av torpedotreff. Av besetningen omkom 102. Tapene er Sjøforsvarets største gjennom alle tider. Narvik ble besatt av de medfølgende tyske bergtroppene, og så snart jagerne hadde bunkret, skulle de returnere. Oppsynsskipet Nordkapp hadde imidlertid senket det ene av de to tankskipene (Kattegat) som skulle vært der, slik at bunkringen ble forsinket. Natt til 10. april gikk fem britiske jagere til motangrep. De senket to tyske jagere og seks handelsskip som lå i havnen, men de fikk selv to fartøyer senket. To dager senere ble Narvik bombet av britiske fly, som kun oppnådde å senke to norske oppsynsskip (Senja og Michael Sars). Den 13. april kom det et nytt og kraftigere britisk angrep med ni jagere ledet av slagskipet Warspite. De senket resten av de tyske jagerne og alle handelsskipene med unntak av tankskipet. Det var et stort tap for den tyske marine, men på den annen side ble landstyrkene forsterket med rundt 2000 overlevende sjømenn. Den videre kampen i Norge Det er viktig å være klar over at da tyskerne først hadde fått etablert sitt brohode og pøste på med landstryker til Sør-Norge, så involverte de videre kampene i Norge først og fremst norske og allierte hærstyrker. I den grad det fortsatt var kamper på havet, involverte også disse i hovedsak britiske eller allierte fartøyer. De gjenværende norske krigsfartøyene spilte en viss rolle i personelltransport og sikring av slik transport, men de spilte ingen avgjørende rolle for utfallet av kampene i Norge. Etter at britene først hadde satt inn styrker ved Namsos (14/4) og Åndalsnes (17/4), ble både jageren Sleipner og torpedobåten Trygg involvert i kampene og utsatt for massiv tysk bombing. Trygg ble senket, mens Sleipner overlevde på en utrolig måte flere harde bombeangrep. Den 26. april valgte Sleipner å gå til Storbritannia. Det allierte motangrepet ble senere konsentrert om gjenerobringen av Narvik, hvilket for en kort tid også lyktes i slutten av mai. På grunn av krigen i Frankrike traff de allierte allerede 31. mai den tunge beslutning å trekke ut sine styrker. Etter dette var det bare et tidsspørsmål før Norge måtte kapitulere. Men først besluttet man å beordre de gjenværende marinefartøy (13) og fly (5) over til Storbritannia 7. juni, dit også Kongen og Regjeringen ble evakuert. Da kapitulasjonsavtalen ble inngått 10. juni, ble det derfor et særdeles viktig poeng at det bare var kampene i Norge som ble oppgitt. Man så allerede for seg å fortsette kampene fra allierte baser i utlandet, i første omgang med norske sjø- og luftstridskrefter. 26 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

15 I ALLIERT KRIGSTJENESTE ( ) I ALLIERT KRIGSTJENESTE ( ) slutten av krigen overtok vi også jageren Arendal, som i hovedsak også opererte i Kanalen. Norges bidrag i Kanalen omfattet også andre MTB-operasjoner og minesveiping, se under. Organisasjon og omfang Allerede 20. juni ble et nytt Sjøforsvarets Overkommando (SOK) opprettet i Norway House i London. I slutten av juni var marinestyrken på totalt 80 offiserer og 520 kvartermestre og menige. Fartøyene lå i Rosyth (Port Edgar) i Firthfjorden under en foreløpig ledelse av kaptein Harald Henriksen med Heimdal som kommandofartøy. Selv om vi ønsket å bygge opp en ny marine i Storbritannia, måtte denne selvsagt operere sammen med britenes styrker, og det måtte inngås regulerende avtaler. En foreløpig avtale ble inngått i slutten av juli 1940, og den ble i mai 1941 avløst av den permanente Militæravtalen. Denne åpnet for utlån av allierte fartøyer og samarbeid om utdanning og forsyninger. Det var viktig for Norge at vår styrke, og vårt bidrag i krigen, var synlig og identifiserbart. Vi fikk gjennomslag for at fartøyene skulle ha norske besetninger, norske skipssjefer og for at de skulle føre norsk flagg. Operativt sett ble de kommandomessig underlagte Royal Navy, men våre fartøy skulle primært benyttes til forsvaret av Storbritannia eller til gjenerobringen av Norge. Et viktig prinsipp var at Norge betalte fartøyenes driftsutgifter. I denne sammenheng var inntektene fra handelsflåten via Nortraship helt avgjørende. Gradvis økte vårt eksilsjøforsvar i omfang og organisering. Til sammen 78 krigsskip ble utlånt gjennom Militæravtalen. I tillegg kom flere norske trålere/hvalbåter, som ble omgjort til minesveipere eller patruljefartøy. I alt opererte Norge 118 skip i alliert tjeneste i kortere eller lengre perioder. Tilgangen på personell var tidvis en begrensende faktor, men veldig mange av de som flyktet fra Norge, gikk inn i Marinen. I slutten av 1940 ble det innført verneplikt for nordmenn bosatt i Storbritannia, og senere ble denne verneplikten gjeldende for alle nordmenn i utlandet. Ved krigens slutt hadde Sjøforsvarets samlede styrke vokst til 7366 personer, og mer enn 8000 hadde vært i tjeneste. I tillegg kom ca 120 briter (samband) og rundt 100 kvinner, som fra 1942 dannet et eget kvinnekorps. For å gi handelsskipene en større mulighet til å forsvare seg mot fly, fikk disse gradvis en eller noen få hurtigskytende kanoner om bord, og skytterne på disse skulle utdannes og innrulleres som Sjøforsvarets skyttere i handelsflåten (SSH). SSH utgjorde etter hvert rundt 2000 personer. Fra juli 1941 var SSH også en av flere avdelinger under SOK. Selv om Norge i utdanning og kursing samarbeidet med britene, var det også behov for egne norske utdanningsinstitusjoner. Allerede høsten 1940 ble det rekruttskole i Skegness (HMS Royal Arthur). Fra oktober 1941 ble Sjøkrigsskolen gjenopprettet i London, og fra februar 1942 ble også underoffisersutdanningen (SMK) gjenopprettet. Den første hovedbasen i Rosyth ble i juni 1941 flyttet til Edinburgh. I tillegg ble det opprettet en rekke mindre avdelinger (depoter) med forsyning og forlegning ved- eller i nærheten av de steder fartøyene hadde sine baser. I tillegg det som her er nevnt, kommer den betydelige virksomheten til Marinens Flyvåpen, som også opererte som egne avdelinger under norsk flagg både i Storbritannia, på Island og i Canada. Operasjoner i Kanalen Operasjoner i den engelske kanalen var viktige i forsvarssammenheng, men de var vel så ofte offensive operasjoner som skulle ramme tyske forsyningslinjer langs den franske kysten og forsvarsanlegg på land. Allerede sommeren 1940 fikk vi operere to av de små MTB`ene vi hadde hatt i bestilling før krigen. De var vél spinkle for den harde tjenesten, og den ene av dem ble slått i stykker, mens den andre eksploderte. Fra årsskiftet opererte vi også åtte Motorlaunchere (ML`er). De ble først brukt til patruljetjeneste og næreskorte, men en del av dem ble også brukt til å legge små miner utenfor innløpet til de franske elvene. To av fartøyene, ML-125 og ML-210, ble selv minesprengt med tap av 8 mann. Da vi sommeren 1942 fikk overta Huntjagerne Eskdale og Glaisdale, ble disse også primært brukt til eskorte i Kanalen. Her var de flere ganger i kamper med tyske E-båter. Det var også tyske E-båter som i april 1943 senket Eskdale og drepte 25 mann. Mot Slaget om Atlanterhavet Man innså tidlig, på begge sider, at forsyningene til de britiske øyene, i ettertid kalt «Slaget om Atlanterhavet» kunne være avgjørende for hele krigens utfall. Tyskerne, som produserte undervannsbåter i et voldsomt tempo og utviklet sin «ulveflokk-taktikk», kunne i perioder, frem til 1943, synes nær å vinne denne kampen. De alliertes mottrekk var å sende handelsskipene i konvoier med sterke eskorter. Men både utviklingen av sonar og at man i all hemmelighet hadde knekt de tyske kodene, var avgjørende for utfallet. Norges største bidrag i «slaget om Atlanterhavet» var utvilsomt bruken av- og innsatsen til vår handelsflåte, men vi deltok også med betydelige bidrag i eskorteringen. Først ved at vi gradvis fra desember 1940 overtok og opererte fem gamle amerikanske jagere av den såkalte Town-klassen. Av disse ble Bath senket av en tysk ubåt i august 1941, og 80 mann mistet livet. Deretter ved at vi fra høsten 1941 også overtok fem britiske korvetter av Flower-klassen. Selv om de egentlig var litt for små, ble også disse satt inn i den tøffe eskortetjenesten over Atlanterhavet. Av disse gikk Montbretia tapt etter torpedering i november 1942, og 47 mann mistet livet. En annen og etter hvert viktig del av krigen var de alliertes forsyninger til Sovjet, som var avgjørende for at landet holdt ut, og etter hvert vant frem i kampene på Østfronten. Også her bidro Norge først og fremst med handelsskip, men Marinen deltok også som eskorte på enkelte av konvoiene. Mest kjent i så måte er jageren Stord, som vi hadde overtatt som erstatning for Eskdale, og som annen juledag 1943 var med på senkingen av det store slagskipet Scharnhorst. D-dagen Under den storstilte landgangen i Normandie, 6. juni 1944, deltok Norge både med korvettene og motorlauncherne under overfarten. Med sitt kraftige skipsartilleri skulle jagerne Stord, Svenner og Glaisdale i tillegg bidra med beskyting av områder inne på land. Før de kom i gang, ble Svenner senket av en av 14 torpedoer som tre oppdukkende, tyske torpedobåter fikk sendt av gårde. Av mannskapet på 219 omkom 34. Minesveiping Norges bidrag til den britiske/allierte minesveipingen under hele annen verdenskrig er kanskje ikke det mest omtalte bidraget, men i omfang er dette likevel av de betydeligste. De første bevoktningsfartøyene som kom over fra Norge, ble omgjort til minesveipere og etter hvert stasjonert i Dundee som 1. Minesveiperdivisjon. I mars 1945 ble Nordhav II senket av torpedo, med tap av 5 liv. Fra våren 1941 ble også en del av de mange ombygde, norske hvalbåtene satt inn som minesveipere i Kanalen, som 2. Minesveiperdivisjon. I februar 1943 ble Harstad torpedert, og 22 av besetningen på 23 mistet livet. Andre ombygde hvalbåter ble benyttet til minesveiping i Middelhavet og i Den persiske gulf. Fra høsten 1944 overtok Norge også seks spesialbygde britiske minesveipere. To av dem ble stasjoner i Dundee. De fire andre, av Isle-klassen, ble fra desember 1944 stasjonert i Finnmark, der de bidro til å sveipe konvoiruten fra Varangerfjorden til Kolafjorden. I mars 1945 overtok vi også fire amerikanske minesveipere av NYMS-klassen som ble stasjonert på fransk side av Kanalen. Så sent som 7. mai 1945 ble NYMS 382 torpedert av en tysk ubåt, og 22 mann omkom. Shetlandstrafikken Allerede før krigen i Norge var slutt, hadde man i samarbeid med britene begynt å sende norske fiskeskøyter tilbake til Norge for å hente flyktninger og for å landsette agenter, sabotører og forsyninger. Denne virksomheten ble fra sommeren 1942 en del av Sjøforsvarets virksomhet og omfattet da 15 skøyter. Tyskerne hadde nå blitt klar over denne virksomheten, og gjennom sesongen gikk syv skøyter og 33 mann tapt. Dette medførte en foreløpig stopp for skøytetrafikken, etter rundt 100 turer, og man innså at operasjonen krevde militære fartøyer med en større grad av egenbeskyttelse. Høsten 1943 fikk vi overta tre amerikanske undervannsbåtjagere, som vi bygde litt om og døpte Hitra, Vigra og Hessa. Resten av krigen gjennomførte disse til sammen 115 turer uten tap av liv. MTB`ene på Shetland Da vi fra høsten 1942 fikk overta de relativt store MTB`ene av D-klassen, hadde vi fått båter med tilstrekkelig kapasitet til å operere selvstendig inn mot kysten av Norge, noe som lenge hadde vært et norsk ønske. Fra november 1942 opprettet Norge derfor en egen MTBflotilje med base i Lerwick på Shetland. På det meste utgjorde avdelingen 550 mann, og stort sett var 12 MTB`er hele tiden aktive, selv om vi på grunn av utskiftinger heiste kommando på langt flere. MTB`enes primære mål var den tyske skipstrafikken langs norskekysten. De senket også en rekke fartøyer, hvilket noen ganger også kunne gå ut over norske fartøyer i tysk tjeneste. De samvirket også med de norske og britiske sabotasje- og etterretningsoperasjonene mot viktige mål på land. Totalt gjennomførte D-klassen rundt 200 operasjoner, de fleste mot Norge. De senket til sammen 42 fartøy og skjøt ned åtte fly. Under operasjonene mistet de selv 20 mann, herunder hele besetningen på den lille prøvebåten MTB 345, som ble skutt som spioner, til tross for at de var i uniform. Ubåtoperasjonene Gamle B1 ble brukt som målfartøy i treningen av andre britiske fartøyer. Viktigere, sett med norske øyne, var at vi kunne opprettholde en ubåtkompetanse med sikte på overtakelse av allierte undervannsbåter. Det lyktes da vi høsten 1941 fikk overta en britisk U-klasse, som vi døpte Uredd. På sitt niende tokt i februar 1943, da den skulle landsette seks Linge-karer i Bodø-området, gikk den tapt, i noe man først senere ble klar over var et tysk minefelt. Vi fikk kort tid etter overta Ula og siden også Utsira. Til sammen gjorde de tre norske ubåtene 25 tokt, ofte av flere ukers varighet. De gjennomførte 22 angrep, skjøt ut 63 torpedoer og senket flere handelsskip på norskekysten. Ula utmerket seg også ved at den opplevde og motstod flest synkemineangrep av samtlige allierte ubåter og ved at den senket en tysk ubåt. 28 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

16 OPPBYGGINGEN ETTER ANDRE VERDENSKRIG ( ) OPPBYGGINGEN ETTER ANDRE VERDENSKRIG ( ) MARINEHOLMEN C-KLASSEN Forventningenes år ( ) Som vi har sett, bygde Sjøforsvaret gjennom krigsårene opp en betydelig marine i Storbritannia. Allerede i god tid før 1945 gjorde man seg tanker og planer om hvordan Sjøforsvaret etter krigen skulle gjenoppbygges i Norge. Alliansetilhørigheten og en fortsatt god tilgang på krigsskip ble tatt for gitt. I tråd med britisk tankegang så man for seg at tre flåteenheter, hver med flere jagere og helst en krysser, skulle operere ut fra sjøforsvarsdistriktene. Men først måtte en rekke overgangsoppgaver løses, herunder både overtakelse av ex-tyske fartøyer og mineopprydding. Marinens personell ble derfor i hovedsak ikke demobilisert før i januar Antall fartøyer ble noe redusert, og det var klart at det uansett ikke ville være personell til å bemanne alle. I tillegg til Horten, Bergen og Tromsø ble det opprettet nye sjøforsvarsdistrikter i Kristiansand og Trondheim. Selv om Karljohansvern lå i ruiner etter den allierte bombingen i 1945, ble de fleste fartøyene forlagt her. Det ble i 1946 besluttet å sette ned en forsvarskommisjon (FK46), som skulle utrede og gi anbefalinger om Norges fremtidige forsvar (klar i 1949). I påvente av dette arbeidet fikk vi i 1946 en 3-års overgangsplan. Stillingen som forsvarssjef ble lagt ned, og de tre forsvarsgrensjefene ble dermed veldig selvstendige, også i planarbeidet. Selv om det ble understreket at ambisjoner og planer måtte balanseres i forhold til organisasjon, personell og materiell, holdt Sjøforsvarets ledelse fast på sin ide om et stort norsk sjøforsvar. Perioden er for Sjøforsvarets del også blitt kalt «forventingenes år», fordi man var så sterke i troen på at FK46 ville bekrefte den relative styrkingen av Sjøforsvaret man selv så for seg. NATO og nedturen med FK46 Spenningen mellom USA og Sovjet var økende. Gjennom Truman-doktrinen i 1947 hadde USA utfordret Sovjet ved å si at de ville støtte frie land mot undertrykkelse. Verden opplevde i 1948 likevel først «kuppet i Tsjekkoslovakia» og dernest at også Finland ble presset til vennskapsavtaler med Sovjet. Tidlig i 1949 falt tankene om et nordisk forsvarssamarbeid sammen. Norge valgte derfor 4. april 1949 å gå inn i den nye NATO-alliansen. Da resultatet av FK46 forelå, viste deg seg at situasjonen var analysert slik at det var Hæren som skulle prioriteres, og at selv Luftforsvaret var høyere prioritert enn Sjøforsvaret. At Sjøforsvaret ble tillagt mindre vekt, ble delvis forklart med en tiltro til kapasitetene til de store sjømaktene i NATO-alliansen. Man mente de langt på vei ville sørge for vårt sjøveis invasjonsforsvar. Vårt eget sjøforsvar skulle bare «forstyrre» en fiende og understøtte landgangen av allierte forsterkninger. Hos Sjøforsvarets ledelse medførte dette fortvilelse og sterke reaksjoner, først og fremst rettet mot forsvarsminister Jens Chr Hauge. Deres hovedpoeng var at NATO slett ikke hadde de kapasiteter som var nødvendige for et kystnært sjøforsvar av Norge. De påpekte at det dermed ikke var samsvar mellom de oppgaver Sjøforsvaret måtte løse og forsvarsgrenens ressurser. Hauges argument var at Norge, i likhet med andre NATO-land, måtte styrke Hæren for å utligne Sovjets konvensjonelle overlegenhet. Som en følge av striden, måtte både Admiralsstabens sjef (kommandør Hovednak) og Sjøforsvarets sjef (adm E C Danielsen) fratre sine stillinger høsten (Året etter fastslo NATO i sin doktrine MC36 at kystforsvaret var et nasjonalt ansvar.) En variert fartøysstruktur Undervannsbåter Fra England hadde vi med oss Ula og Utsira, og høsten 1946 kjøpte vi ytterligere tre britiske ubåter av samme klasse. De dannet stammen i et nytt norsk undervannsbåtvåpen. Dette ble bygget opp i Trondheim rundt bunkeren Dora, der tyskerne hadde hatt en av sine større ubåtbaser. Tyske undervannsbåter, også de mange som i 1945 lå i Norge, skulle etter de alliertes pålegg ødelegges eller sendes til Irland for å bli senket. Norge klarte imidlertid å holde igjen fire av de mest vanlige tyske undervannbåtene, klasse VII C. Fra 1948 ble tre av disse også formelt en del av vårt ubåtvåpen med betegnelsen K-klassen. Jagere/fregatter Fra England kom først jageren Arendal med kronprins Olav, 13. mai Noe senere fikk vi slept over Glaisdale, som senere ble til Narvik. De var begge av Huntklassen, som var en ganske tidlig og litt mindre type britiske jagere. Etter noen år ble de reklassifisert som fregatter. Begge fartøyene ble senere mye brukt som skoleskip. Til Nord-Norge kom også den mer berømte S-klassejageren Stord, som i den første etterkrigstiden ble Marinens fremste skip. Fra tysk tjeneste fikk vi også tilbake fire jagere av Sleipner-klassen, som var bygget sent på 1930-tallet. Fra England hadde vi også med oss tre korvetter av Flower-klassen (Andenes, Sørøy og Nordkyn), som formelt ble innkjøpt i 1946, og som i 1950 ble reklassifisert som fregatter. Vi fikk i den «optimistiske perioden» også kjøpe inn fire helt nye, store bri- tiske jagere av Cresent-klassen. Tre av dem, Bergen, Trondheim og Stavanger, ble overtatt rett fra verftene høsten Den siste, Oslo, ble overtatt våren Disse fartøyene opererte ofte to og to, og gjennom 50-årene ble de på sett og vis bærebjelken i den etablerte Kysteskadren. MTB`er Av den relativt store D-klassen vi hadde operert fra Shetland, ble først 10 og noe senere bare åtte av de beste båtene overtatt og videreført i vår etterkrigsmarine. Frem til opererte vi også rundt 10 ex-tyske E-båter, som i størrelse var ganske like D-klassebåtene. Som en delvis erstatning, da E-båtene ble solgt eller overført til Danmark, fikk vi overta et tilsvarende antall amerikanske Elco-båter. Overtakelsen var en del av NA- TOs våpenhjelpprogram (MDAP). De ble stort sett stasjonert ved Marineholmen i Bergen, og de ble brukt ganske mye, selv om de var bygget for operasjoner i Stillehavet og dermed var lite egnet for norske vinterforhold. Minesveipere Norge hadde under krigen operert en rekke minesveipere. Etter krigen var det fortsatt en enorm oppgave å fjerne miner, en jobb selvsagt også Norge måtte bidra til. For sveiping i Nordsjøen og Skagerrak lånte Norge først fem ganske store britiske minesveipere av Bangor-klassen. Etter avsluttet oppdrag i 1946, ble to av dem kjøpt inn og gitt navnet Glomma og Tana. Fra britene kjøpte vi også de mellomstore minesveiperne Orkla og Vefsna, som vi selv bare beholdt til 1951, hvoretter de gjorde annen samfunnsnyttig tjeneste. For kystnær minesveiping hadde vi mot slutten av krigen operert et antall amerikanskbygde NYMS-fartøyer i den engelske kanalen. Disse syv spesialbygde fartøyene med treskrog kom til Norge høsten 1945, og sommeren 1948 ble de også formelt kjøpt inn til vår marine. Andre fartøy Som nye mineleggere bygde vi først om de gamle minesveiperne Otra og Rauma, som vi hadde fått tilbake fra tysk tjeneste. I 1948 overtok vi to britiske landgangsfartøy som også kunne brukes som mineleggere (Vargsund og Reinøysund). Under våpenhjelpprogrammet i 1952 overtok vi to noe større landgangsfartøyer som ble bygget om til rene mineleggere (Vidar og Vale) med base i Ramsund. Takket være våpenhjelpen, overtok vi rundt 1960 fire amerikanske havgående minesveipere som ble bygget om til mineleggere av Gor-klassen. Også de tre shetlandsbussene, Vigra, Hitra og Hesse, samt ubåtjageren King Haakon VII, kom Norge etter krigen, men de ble ganske lite brukt. Fra bunnen går det oppover Årene er i boken «Sjøforsvaret i krig og fred» kalt «Sjøforsvarets svarte år». Selv om vi altså fikk noen flere brukte fartøyer, var det for lite midler til vedlikehold og drift av disse. De fem regionale basene hadde egentlig for lite å gjøre, og det ble stadig klarere at Horten ikke var det gunstigste stedet for en hovedbase. De dårlige tider i Marinen, kombinert med en voksende handelsflåte, gikk også ut over rekruttering. Marinen var igjen definitivt en opplagsmarine eller i beste fall en mobiliseringsmarine. At tidene bedret seg noe i siste halvdel av 1950-tallet, har dels blitt forklart med at det måtte gå noe tid før den maritime ansvarsfordelingen i NATO hadde satt seg. Trolig spilte også den Sovjetiske satsingen på Nordflåten en viktig rolle. Britene ville ikke lenger bære hovedansvaret for nordområdene. NATO tok en større del av dette ansvaret og opprettet en egen atlanterhavskommando. På grunn av de mange sovjetiske ubåtene prioriterte NATO å holde kontroll på havområdet mellom Grønland, Island og England (GIUK). Man fryktet at Sovjet i en konflikt ville sikre seg baser i Norge, og man innså viktigheten av at Norges eget sjøforsvar ble styrket. I tillegg til to ekstra Hunt-fregatter fikk vi fra 1956 også overta tre canadiske fregatter av River-klassen. Gjennom våpenhjelpprogrammet fikk vi fra USA overta ytterligere to store minesveipere (Lågen og Namsen) og de to første av Sauda-klassen. Av Sauda-klassen fikk vi i løpet av 1955 endelig også fem nye fartøyer, bygget ved norske skipsverft på lisens. Ved årets utgang hadde vi også fått fem nye MTB`er i Rapp-klassen. De var ikke bare bygget ved norske verft, men de var også konstruert av Marinens egen konstruktør Harald Henriksen. Av amerikanerne fikk vi i 1958 også låne, og senere kjøpe, et romslig støttefartøyet fra slutten av annen verdenskrig. Det ble bygget om til skolefartøyet Haakon VII. Gjennom de neste 15 årene bidro skolefartøyet til å bygge opp kompetansen til kommende offiserer og bransjebefal. De mange felles erfaringene bidro også til et sterkt fellesskap på tvers av grader og posisjoner. I tråd med de strategiske vurderingene var det også vedtatt at en ny hovedbase skulle bygges opp ved Haakonsvern, og at Sjøkrigsskolen skulle få nye lokaler på en fantastisk tomt i nærheten. 30 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

17 FLÅTEPLANEN AV 1960 FLÅTEPLANEN AV 1960 Bakgrunn I en stortingsproposisjon fra 1957, om hovedretningslinjer for Forsvaret, ble behovet for en mer stående beredskap i Sjøforsvaret fremhevet. Selv om viljen var til stede, manglet det penger. Forsvarsminister Handal, som var veldig USA-orientert, foreslo at Norge skulle låne to gamle amerikanske jagere av Fletcher-typen. Marinens reguleringsråd, som bestod av fremtredende sjefer i Sjøforsvaret, gikk imot dette, blant annet fordi fartøyene var 15 år gamle og dermed bare ville være en midlertidig løsning. Reguleringsrådets vurdering, innenfor et realistisk fremtidig driftsbudsjett, var at Marinens viktigste oppgaver kunne løses både mer effektivt og økonomisk med en kombinasjon av mindre fartøysenheter i et forholdsvis større antall. De vektla da særlig den gamle erfaring at Norge med et større antall mindre enheter, i en invasjonsforsvarsrolle, ville kunne utnytte de naturlige fordeler vår trange skjærgård kan gi en lokalkjent forsvarer. Dette skulle vise seg å være et viktig signal for fremtiden. I mars 1958 ble det besluttet å bygge 12 motortorpedobåter av den nye Tjeld-klassen, som ble foretrukket foran Rapp-klassen. Mot slutten av 1958 ble det videre besluttet å utrangere 17 av de gamle marinefartøyene, herunder både Sleipner-jagerne og Stord. At forsvarsminister Handal så lett ga slipp på sitt eget forslag om lån av gamle amerikanske jagere, kan skyldes at han underhånden hadde fått signaler om at USA var villige til å støtte et norsk flåtebyggingsprogram, men at de først ville ha en helhetlig plan for hvilke fremtidige oppgaver en slik marine skulle løse. På denne bakgrunn oppnevnte Sjefen for Marinen i august 1959 en arbeidsgruppe som skulle utvikle et forslag/byggeprogram for en flåteplan basert på nyvurdering av Marinens samlede målsetning og oppgaver. Det kommende året jobbet arbeidsgruppen og Reguleringsrådet tett opp mot NATO, amerikanske myndigheter og industrien, både med omfang, kostnader og tidsaspekter ved planen. Da planen ble fremlagt som «Flåteplan 1960» for Forsvarsdepartementet 9. september 1960, var den dermed allerede bredt forankret. Den 8. desember 1960 ble den vedtatt av Stortinget. Planen Da planen ble utarbeidet, var det allerede klart at Kystartilleriet skulle reintegreres i Sjøforsvaret, og ved beskrivelsen av Marinens oppgaver og kapasiteter ble det derfor tatt høyde for at de to våpengrenene skulle samvirke. Planen la til grunn et nybyggingsprogram på 56 fartøyer innenfor en økonomisk ramme på 840 mill kr: 5 fregatter ca 275 mill kr 5 patruljefartøy/korvetter ca 115 mill kr 15 undervannsbåter ca 260 mill kr 8 motortorpedobåter og 23 motorkanonbåter ca 190 mill kr Ved sammensettingen av fartøyer var det lagt vekt på et mest mulig effektivt invasjonsforsvar, samt beskyttelse av de maritime forsyningslinjene, først og fremst langs vår egen kyst. Stortinget hadde godkjent planen under forutsetning av en amerikansk kostnadsdeling, og en slik avtale ble formelt inngått 31. mai USA gikk da med på delingen av kostnaden på 840 mill kr, men med forbehold om at Norge måtte dekke eventuelle overskridelser. De stilte også som krav at byggeprogrammet skulle være gjennomført innen utgangen av 1967, og ikke minst stilte de som krav at de nye fartøyene skulle holdes effektivt bemannet og i stadig tjeneste, unntatt ved normale vedlikeholdsperioder. Selv om det også var Norges hensikt, var det dermed helt klart at Marinen ville gå fra en mobiliseringsmarine til en stående beredskapsmarine. Gjennomføringen For å overholde planens kostnadsramme, valgte man i stor grad å standardisere våpensystemene. Med sin kraftige virkning på målet var torpedoene et viktig våpen i invasjonsforsvarsrollen. For å spare penger, valgte man tidlig å benytte den tyske T1-torpedoen, som vi hadde mange av etter krigen. Viktig var det også at man benyttet det nyutviklet norske Terne-systemet, som et lettere våpen mot undervannsbåter. Innenfor artilleri valgte man i størst mulig grad standardisering med den hurtigskytende Bofors 40mm/L70 og den amerikanske US 3-tommers kanonen, som det også var stort overskudd av. Likevel så man ganske tidlig at budsjettet ikke ville holde. Stortinget godtok i 1963 en økning av Norges andel på drøyt 100 mill kr, men likevel måtte omfanget reduseres fra 56 til 50 fartøyer. Fartøyene Undervannbåtene I invasjonsforsvaret var undervannsbåtenes oppgaver dels å overvåke og varsle, og dels å utgjøre den ytre linje av et lagdelt forsvar. Fokus var Nord-Norge og Barentshavet, men for å dekke de store områdene, var det viktig med et høyt antall båter. I utgangspunktet hadde man ønsket at alle de nye fartøyene skulle bygges i Norge. For undervannsbåter ville det nok være teknisk mulig, men man fryktet at det ville bli komplisert og tidkrevende. Vest-Tyskland hadde blitt NATO-medlem i 1955, og basert på sine krigserfaringer hadde de igjen begynt med utvikling av undervannsbåter. Den ubåten vi fattet interesse for, var en relativt liten type på rundt 350 tonn, kalt type-201. Denne var ikke lenger et overflatefartøy som kunne dykke, men den var primært beregnet på å være neddykket. Den gikk blant annet fortere under vann enn i overflatestilling, og den kunne være neddykket uten snorkling i 90 timer. Disse ville være så billige at vi faktisk kunne få 15 enheter. Med åtte torpedorør hadde de samtidig langt større slagkraft enn andre små undervannsbåter. Innen avtalen ble inngått, var 201-konseptet ytterligere utviklet til type-207, som hos oss fikk navnet Kobben-klassen. De 15 undervannsbåtene ble levert på løpende bånd fra november 1963 til januar 1967, samtidig som de gamle ble utrangert. Fregattene De fregattene man så for seg, skulle ikke være større enn at de, selv i dårlig vær, kunne beskytte forsyningslinjene over Nordsjøen. De burde ha en beskyttende kapasitet både mot fly og overflatefartøy, men først og fremst mot undervannsbåter. De skulle i tillegg ha en rolle i invasjonsforsvaret og i sikring av forsyningslinjene langs kysten. For å spare tid og kostnader, så man på mulighetene av å legge en amerikansk fregatt-type til grunn. Av to alternativer valgte man til slutt Dealeyklassen, på rundt 1700 tonn, selv om den også var den dyreste. Den hadde dampturbiner, som kunne bygges i Horten, og en stor propell som ga god fart og mindre støy under vann. Den kunne ha plass til helikopter, eventuelt ville den ha god plass til nye våpensystemer, hvilket plassen også ble brukt til da de senere fikk både STORM Penguin-missiler og Sea Sparrow. Mot undervannsbåter fikk den amerikanske torpedoer (Mk 44) i tillegg til Terne-raketter. Anskaffelsesplanen var at det første fartøyet skulle bygges i Horten og så testes ut, mens det skulle være konkurranse om de fire neste. Det var det også, til en viss grad, men resultatet var at alle fem ble bygget ved Marinens Hovedverft i Horten. Det siste ble levert 8. desember 1967, nøyaktig syv år etter at Flåteplanen var godkjent. Korvettene Korvettene skulle ha oppgaver som lignet på fregattenes, og det var vesentlig at de også skulle ha Terne-raketter. Områdemessig skulle de dog først og fremst patruljere langs vår egen kyst. Derfor kunne de være en god del mindre enn fregattene, og derfor var de i planprosessen også blitt kalt «patruljefartøyer». Av denne typen fartøy, rundt 600 tonn, var det ingen gode maler å bygge etter. Marineavdelingen i Horten ble derfor sentral i konstruksjonen av disse. Blant annet fordi fregattene ble noe dyrere enn forutsatt, og fordi de også kunne løse korvettenes oppgaver, ble det ganske tidlig i prosessen besluttet å redusere antallet fra fem til to korvetter. Ved Marinens Hovedverft var man fullt engasjert med fregattbyggingen, og derfor ble de to korvettene Sleipner og Æger bygget ved Nylands verksted i Oslo. OSLO-KLASSEN Torpedobåtene Da Flåteplanen ble vedtatt, var vi allerede i gang med å få levert 12 torpedobåter i Tjeld-klassen fra Westermoen Båtbyggeri i Mandal. Erfaringene med disse var så gode at man bare forlenget serien med åtte ekstra båter. Vår første Tjeld-klasse i den nye serien ble «Sel». Den ble overlevert 27. mai 1963, og ble dermed det først leverte fartøy iht Flåteplanen, samtidig som det ble det første fartøy som ble levert på den nye hovedbasen på Haakonsvern. Også USA tok i bruk Tjeld-klassen, som de kalte «Nasty», blant annet til operasjoner i Vietnamkrigen. Motorkanonbåtene Som nevnt, var Flåteplanen basert på at Marines og Kystartilleriets hovedoppgave skulle være et kystnært invasjonsforsvar. Derfor ble det lagt opp til et så høyt antall små, raske fartøyer. Men man besluttet tidlig at det måtte være ulike fartøyskonsept som våpenbærer for torpedoer og kanoner. Kanonbåtene så man for seg at på relativt kort hold skulle engasjere fiendens mindre og svakere beskyttede fartøyer, slike som troppetransportog landgangsfartøyer. Derfor måtte kanonbåtene ha en ganske kraftig og hurtigskytende primær-kanon, og derfor endte man opp med en ganske nyutviklet 75mm Bofors-kanon på fordekket. Denne kunne både sikte og skyte helautomatisk. Hvis ildledningen sviktet, kunne man også styre den fra et optisk sikte. Av hensyn til skytingen var det viktig med et relativt stabilt skrog, og valget falt på et stålbygget deplasementsskrog. Maksimalfarten ble da «bare» rundt 35 knop, men fartøyet ble relativt behagelig for mannskapet. Det ga også muligheten for den senere montering av Penguin-missiler. Bergen Mekaniske Verksted, som hadde vært engasjert i utviklingsarbeidet, fikk først bygge prototypefartøyet Storm, som ble levert i mai Etter uttesting og noen justeringer var det også BMV som fikk serieleveransen. Men for å rekke tidsfristen, ble seks av båtene bygget ved Westermoen som en underleveranse. Av budsjettmessige hensyn ble antallet i løpet av perioden redusert med tre båter. 32 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

18 FAGOMRÅDER OG FLYTTING TIL BERGEN ( ) FAGOMRÅDER OG FLYTTING TIL BERGEN ( ) Tidlig faginndeling Fra Artilleri, som det viktigste våpenfagfelt og Verft/ Håndverk, som skipsteknisk fagfelt, utviklet de ulike fagområdene i Sjøforsvaret seg i takt med både den våpentekniske og skipstekniske utviklingen de neste 150 årene. Litt på siden av de sentrale fagområdene lå Marinens Legevesen, opprettet i 1826 og Marinens Navigasjonsvesen, opprettet i Under verft/ håndverk fikk man alt i 1820 de første 8 musikerne, som samtidig måtte gjøre tjeneste som barberere. Bygg- og anlegg var selvsagt også et fagområde, som i perioder het Marinens Bygningsvesen, men som også i perioder ble drevet av Hæren som en ingeniøravdeling. Med innføringen av damp- og senere dieselmaskiner ble også Maskin et fagområde under Håndverkskorpset. På den våpentekniske siden fikk vi fra rundt 1870 et nytt viktig fagområde med innføringen av miner og torpedoer. Fagområdet har hatt navn både som Torpedovesenet og Marinens Minevesen. Siden dette var et mer teknisk orientert fagområde, fikk dette «vesen» en stund ansvar for nye tekniske områder som telegrafi og radio. Rett før 1900 ble også administrative oppgaver som innkjøp, ulike regnskap og forpleining definert som fagfeltet Intendantur. Før 1900 var det i hovedsak verftssjefene ved hovedbasen som, på vegne av Sjefen for Sjøforsvaret, hadde ansvaret for institusjonene som ble opprettet innenfor hvert fagområde. De omfattet til dels også utdanning og verksteder. I tråd med den økte kontrollen av Forsvaret rundt 1900 ble faginstitusjonene ansvarsmessig lagt direkte under Forsvarsdepartementet. I 1933 ble Håndverkskorpset slått sammen med Sjømilitære Korps som en felles institusjon for fagrettet utdanning og disponering av underoffiserer, såkalt bransjebefal. Fagmyndighetene etter krigen Etter krigen tilsa utviklingen at man også opprettet et eget Telekommunikasjonsvesen for hhv radio, radar og sonar. Fra 1946 ble de ulike «vesnene» formelt en del av den nye forsyningsstaben som ble opprettet i Sjøforsvarets overkommando. Avdelingssjefene i forsyningsstaben ble imidlertid i stor grad sittende utenfor Oslo, der også de fleste underliggende «inspeksjoner» og utdanningsinstitusjoner var lokalisert. Artilleri ledelsen ble lokalisert på KJV - med Artilleriinspeksjonen på Langrunn sør for Horten. Minevesenet ble lokalisert på KJV/Møringa - med Torpedoinspeksjonen og Mineinspeksjonen (fra 1952) ved Sølvkrona vest for KJV. Televesenet ble lokalisert på KJV med Sonar lokalisert i Trondheim og Radar på Mågerø (fra 1952). For Samband, som ble fagområde fra 1934, ble skoledelen liggende i Horten med avdelinger for radio/ telegrafi, optisk signalering, krypto og teleteknikk. Navigasjonsvesen ble samlokalisert med Navigasjonsinspeksjonen på Observatoriet på KJV. Skipstilsynet ble lokalisert på KJV sammen med Skipsinspeksjonen. Herunder ble fra 1952 lagt Maskin- og elektroskolen (som før hadde ligget under Mine). Herunder ble fra 1954 også lagt en ny Havarivernskole som fra 1957 også omfattet ABC-mottiltak (ABCD-skolen). Intendanturledelsen satt med SOK i Oslo, mens den utøvende seksjonen var lokalisert til KJV/Brakke D. Sjefene for hvert vesen/fagområde skulle gjennom inpeksjonene ha ansvar for både utvikling og anskaffelse og disponering av materiell, samt utdannelse og trening av personell i bruk av materiellet. Flytting til Bergen Etter krigen ble Karljohansvern etter noe tvil gjenoppbygget, og fortsatte dermed sin funksjon som Marinens hovedbase. Også Forsvarskommisjonen av 1946 (avsluttet 1949) var skeptisk til om Horten var en fremtidig løsning. Etter hvert som Vest-Tyskland ble bygget opp militært som en vestlig alliert, ble det mer sannsynlig at et overraskende Sovjetisk angrep ville komme fra nord. Det satte fart i diskusjonen om en ny-, eller kanskje to nye baser. Den 16. juli 1953 vedtok Stortinget at det skulle bygges en ny hovedbase for Marinen ved Mathopen i Bergen. Året etter besluttet man at den nye basen skulle hete Haakonsvern. Selv om bygging og overflytting ville ta flere år, var det et viktig signal for flere prosesser. Haakonsvern Det var et betydelig område som ble kjøpt/ekspropriert, og det å opprette en helt ny og moderne base fra null var selvsagt en enorm oppgave. Ambisjoner og budsjetter måtte nødvendigvis avstemmes. Norge mente basen også burde være av betydning for NATO. Etter en del forhandlinger kom prosjektet inn på NATOs infrastrukturprogram, slik at budsjettet ble på 210 mill kr, og Norges andel av dette bare 80 mill kr. Det ble dermed mulig å få en moderne base, med flere adskilte kaianlegg, med lagre, tørrdokk og verksteder, som i stor grad kunne bygges i fjellanlegg. Ammunisjons- og drivstofflagre kunne bygges fysisk atskilt fra-, men likevel nær basen. Det ble rom for de nødvendige bygg og anlegg til en samling av skole- og inspeksjonsvirksomheten, og det ble store, fine forlegninger for ulike personellkategorier. Anleggsarbeidene begynte i 1955, og de enorme fjellanleggene var ferdige i Først til å flytte inn var undervannsbåtvåpenet som fylte 50 år 28. november Selv om flyttingen ikke var helt ferdig var tårnet til B1 på plass på den nye ubåtkaia, og det var her Kong Olav la ned blomster på jubileumsdagen. De nye verkstedene ble tatt i bruk i mai 1962, og innen Kong Olav var tilbake og foretok den offisielle åpningen 7. juni 1963, var allerede det meste på plass. Sjøforsvarskommando Vestlandet (SKV) Allerede 4. mai 1962 halte man for siste gang Sjøforsvarskommando Vestlandets flagg på Marineholmen, som flyttet til Haakonsvern året før den offisielle åpningen. Flyttingen til den nye hovedbasen innebar større oppgaver for SKV. I tillegg til distriktenes ordinære oppgaver knyttet til planlegging, koordinering, skulle de også drive den store basen med en rekke felles fasiliteter for de tilflyttende institusjoner og for fartøyene. De skulle også drive et havnekontor, motta diverse flåtebesøk og ellers representere Sjøforsvaret i ulike sammenhenger på Vestlandet. Sjøkrigsskolen SMK med sin bransjeutdanning for befal ble værende i Horten, som etter flyttingen uansett ville stå ganske ribbet tilbake. Sjøkrigsskolen hadde etter krigen blitt etablert i ganske dårlige lokaler i Oslo. På et tidspunkt var det snakk om å flytte den tilbake til Horten, også som en slags kompenasjon. Etter en protestaksjon fra flere ledende offiserer ble beslutningen at også Sjøkrigsskolen skulle flytte til Bergen, nærmere bestemt til Gravdal. Her hadde man funnet og ervervet en nydelig tomt på en odde, passelig nær den kommende hovedbasen. Bygging og flytting lå litt i forkant av utbyggingen på Haakonsvern, og fra 1. jan 1961 var Sjøkrigsskolens virksomhet i gang i Bergen. KNM Tordenskjold I kjølvannet av flyttebeslutningen ble det i 1953 også vedtatt at alle Sjøforsvarets inspeksjoner og fagrettet utdanning, med unntak av maskin/elektro (SMES), skulle flyttes til Haakonsvern. Undervisningsdelen skulle samles i et nytt «Sjøforsvarets våpenskolesenter (SVSS). Det skulle inkludere nye spesialskoler for ABCD (tidligere Havarivern) og Taktikk (skilt ut fra Navigasjons vesenet) i tillegg til de eksisterende (Artilleri, Sonar, Radar, Samband, Torpedo/mine). Allerede våren 1962 skulle virksomheten være i gang, i et stort og veltilpasset skolebygg, med flere gode, nærliggende øvingsarenaer for den praktiske delen av undervisningen. Høsten 1962 ble også MP-skolen, Gymnastikkskolen og Administrasjonsskolen inkludert i SVSS. Marinens froskemannskole, som fra etableringen i 1953 hadde vært en del av undervannsbåtvåpenet, ble nå også en del av SVSS som Dykker- og froskemannsskolen (DFS). De kunne flytte inn i et nytt og veltilpasset bygg med en unik oppstigningstank. I tillegg til fagrettede utdanning og kursing av menige og befal fikk SVSS også forvaltningsansvaret for det menige personellet innen hvert fagområde, og den fikk en rådgivende funksjon for disponeringen av bransjebefalet. En del av fagmyndigheten var også å inspisere tjenesten i de respektive fagfeltene om bord. I 1964 ble navnet på skolesenteret endret til KNM Tordenskjold. Dette var ikke bare for å hedre vår gamle sjøhelt, men også for å vise våre danske venner at han var norsk, hvilket også er grunnen til den norske stavemåten. Sjøforsvarets forsyningskommando Som nevnt ble fagmyndighetsområdene etter krigen ledet av Forsyningsstaben. Men med etableringen av den nye hovedbasen på Haakonsvern ble det besluttet at inspeksjonsdelen av denne virksomheten, med unntak av maskin, også skulle samles på Haakonsvern. Navnet på den nye institusjonen skulle være Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK), og den skulle også omfatte verkstedsvirksomheten og større anskaffelser. SFKs hovedfunksjon skulle være å «ivareta Sjøforsvarets sentrale fagtekniske og forvaltningsmessige funksjoner». Den nye institusjonen åpnet formelt 1. januar 1963, med Thorleif Pettersen som sjef for følgende syv seksjoner: Artilleriseksjonen Torpedo-/mineseksjonen Skipsseksjonen som ble delt i avdeling for Vedlikehold og avdeling for Nybygg som ifm Flåteplanen beholdt en egen Marineavdeling i Horten. Navigasjonsseksjonen men uten taktikkelementet som var overført SVSS Teleseksjonen Intendantur- og forvaltningsseksjonen Verkstedsseksjonen Verkstedsseksjonen omfattet en samling av de ulike fagverkstedene og verkstedene under distriktet i Bergen. I tillegg fikk verkstedsseksjonen et visst ansvar for de regionale verkstedene som ble igjen i Horten og Ramsund. Denne seksjonen ble i omfang den klart største med mer enn 50 % av de ansatte og kvm arealer, til dels i fjellanlegg. På grunn av de ganske store avstandene på basen ble arbeiderne utrustet med sykler. Likevel var det klart at Sjøforsvaret ikke var selvforsynt med vedlikeholdstjenester til sin nye marine, og det ble i årene fremover samarbeidet tett med de lokale verftene BMV og Mjellem og Karlsen. 34 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

19 KYSTARTILLERIET ( ) KYSTARTILLERIET ( ) En del av Sjøforsvaret I en presentasjon av Sjøforsvaret fra kan man selvsagt ikke unnlate å beskrive Kystartilleriets rolle. Selv om Festningsartilleriet/Kystartilleriet i store deler av 200-årsperioden formelt sett ikke har vært en del av Sjøforsvaret, har omfanget av kanoner, torpedoer og miner, på- og ved kystfestningene, i sterkt grad påvirket oppgavene til vårt øvrige sjøforsvar. Og selv om Kystartilleriet formelt ble lagt ned som en egen våpengren i 2007, blir mye av arven og egenarten fra Kystartilleriet videreført gjennom de mange gjenværende KA-offiserene, og ikke minst gjennom Kystjegerkommandoen i Marinens jegervåpen. I 1934 ble Kystartilleriet formelt overført fra Hæren til Marinen, som dermed skiftet navn til Sjøforsvaret. Fra var våpengrenen tilbake i Hæren som en del av et nytt artillerikorps. Det var lite vellykket og allerede i 1957 ble det besluttet oppløst. Fra 1960 var Kystartilleriet igjen en del av Sjøforsvaret frem til den formelle nedleggelsen 17. juni Tidlig rolle og utvikling Det å oppføre beskyttede fort og festninger ved kysten og utruste dem med kanoner er en tradisjon som går helt tilbake til 1500-tallet. Under krigen ble eksisterende festninger forsterket, og nye festninger og kanonstillinger ble bygget, særlig rundt viktige havnebyer i Sør-Norge. Sammen med kanonbåtene var de en del av kystvernet som i første rekke skulle avverge raids mot norske havner og holde våre nære kystområder fri for engelske marine- og kaperfartøy. Etter 1814 ble Festningsartilleriet, sammen med Feltartilleriet, en del av Hærens Artilleri. Fordi det var fred og vi dessuten var i union med vår gamle erkefiende ble kystfestningene ansett som mindre viktige, og mange av dem forfalt. På bakgrunn av en innstilling fra «Central-Commission for Norges Befæstninger» i 1839 ble det besluttet å ruste opp Oscarsborg Festning. Arbeidet gikk over flere år og byggetrinn. I 1856, da også hovedfortet var ferdig, ble festningen formelt åpnet av Kong Oscar. Oscarsborg ble dermed en slags hovedbase for et nytt Festningsartilleri, etter hvert også med egen underoffisersskole. Unionsopprustning I forbindelse med unions-opprustningen fra 1895 ble det igjen satset mye på gamle og nye kystfestninger, noen av dem også med torpedoer og minefelt. I Bergen ble det bygget festningsanlegg ved Kvarven, Sandviken og Hellen. I Trondheim ble Agdenes befestninger med Hysnes og Brettingen bygget ut. Svelvik befestning ble rustet opp som et forsvar for Drammen. Tønsberg befestninger, med batteriene på Håøya og Sundåsen, ble bygget ut. Fordi disse primært skulle beskytte Marinens opplagsbase i Melsomvik, ble de først lagt under Marinens kommando. Festningene inngikk i det som 17. juni 1899 for første gang ble gitt navnet Kystartilleriet, som da ble en egen våpengren i Hæren. Da Georg Stang overtok som forsvarsminister i 1900, ble det satset mer på grensefestningene, men under festningene i Fredrikstad og Halden ble det etablert minesperringer. For å inkludere landfestningene, ble navnet igjen skiftet til Festningsartilleriet i Inn i Sjøforsvaret Som en del av Forsvarsordningen av 1933 ble Kystartilleriet skilt ut fra landfestningene og organisatorisk lagt under Kommanderende Admiral, det vil si Sjøforsvaret. Da hadde allerede festningsflygruppene siden 1927 vært en del av Marinens Flyvåpen. Innen 1940 var det planlagt en del utvidelser av kystfestningene, og enkelte var også gjennomført. Som et fremskutt forsvar av hovedstaden under begrepet Oslofjord Festning hadde man sent på 1930-tallet omsider ferdigstilt fortene Rauøy og Bolærne med nye kanoner og torpedoer. Fortet på Mågerø var ferdig, fortet på Torås var påbegynt, mens fortet Torgauten kun var planlagt. Ved de andre byene var festningene ikke på samme måte skjøvet ut av havneområdene. Fokus var fortsatt Sør-Norge, men ved utløpet av Ofotfjorden planla man å fullføre byggingen av Narvik Festning. KA under krigen Ved det tyske angrep 9. april 1940 var Kystartilleriet delvis mobilisert. Hærens dekningsstyrker til fortene hadde vært kalt inn, men de var blitt demobilisert. De planlagte minesperringene var ikke lagt ut. Likevel var det flere av festningene som ytet god motstand mot angrepet. Både Rauøy/Bolærne og festningene i Kristiansand, Bergen og Trondheim var i kamp, uten at de kunne hindre den tyske landsettingen. Gjennom senkingen av Blücher, som ga Konge og regjering tid til å slippe unna, vant Oscarsborg en evig heder for Kystartilleriet. Oppbyggingen av en norsk marine i Storbritannia, allerede fra våren 1940, er vel kjent. Mindre kjent er det at Norge fra høsten 1942 også bidro til det britiske kystartilleriet, som var bygget opp for å møte den tyske inva- sjonstrusselen. Under Sjøforsvarets overkommando hadde man i april 1942 opprettet en egen KA-avdeling. Den skulle drive utdanning/etterutdanning og etter hvert sørge for bemanning av noen fort i Skottland. Samtidig skulle den planlegge reetableringen av Kystartilleriet i Norge etter krigen. Høsten 1942 bemannet Norge først Fort Nigg, som beskyttet en viktig britisk marinebase på den skotske nord-østkysten. Virksomheten ble senere flyttet til det viktige fortet Suth-Sutor i samme område, og senere bemannet nordmennene også det litt østligere Fort Lossiemouth. Fordi Marinen var prioritert, var tilgangen på personell et problem. Mot slutten av krigen fikk man overført rundt 300 mann fra Sverige, og i mai 1945 utgjorde styrken ca 100 befal og 630 menige. De fikk da også trening med mobilt artilleri med tanke på å bidra ved frigjøring av Norge. Den første etterkrigstiden Under krigen hadde den tyske okkupasjonsmakten, i frykt for en alliert invasjon, foretatt en massiv utbygging av kystfestningene i Norge. Med smått og stort etterlot de seg rundt 300 stridsanlegg, og begrepet «Festung Norwegen» var ikke ubegrunnet. Det ble besluttet at Kystartilleriet organisatorisk fortsatt skulle være en våpengren under Sjøforsvaret. Men de skulle ha en egen generalinspektør og stab, så noen videre integrering ble det fortsatt ikke. I påvente av Forsvarskommisjonen av 1946 utarbeidet Kystartilleriet også sin egen 3-årsplan. Innen utgangen av 1947 var halvparten av de overtatte stridsanleggene avviklet og sikret. Av kystbatterier ønsket Kystartilleriet selv å ta ansvaret for 71, mens de ønsket at 44 skulle legges under Heimevernet. Da Forsvarskommisjonen av 1946 ble fremlagt i 1949, var det anlegg ved viktige innløpsleder i Sør-Norge som ble prioritert. Samtidig som den begrensede KAorganisasjonen skulle overta og tilpasse de mange stridsanleggene, skulle man også innføre nye øvingsmomenter, som ABC-motmidler og skyting ved hjelp av radar. En egen skyteskole og øvingsavdeling ble etablert i Kristiansand, mens befalsskolen ble reetablert på Oscars borg. Fremtidige oppgaver og organisering var tidlig på 1950-tallet fortsatt uklare og dette mener man bidro til å hemme utviklingen. Etter råd fra våre britiske NATO-venner ble det besluttet at også Norge fra 1953 skulle opprettet et felles Artillerikorps, der Luftvernartilleriet og Kystartilleriet skulle trekkes ut fra sine forsvarsgrener og forenes med Feltartilleriet som en del av Hæren. Samordningen var ikke vellykket i lille Norge, kanskje fordi både oppgaver og kultur var for forskjellig, og allerede i 1957 ble det bestemt å avvikle ordningen. Tilbake til Sjøforsvaret Tilbakeføringen til Sjøforsvaret ga ingen umiddelbar opptur for Kystartilleriet. Men tiden var moden for å se Kystartilleriet som en naturlig del av vårt sjøinvasjonsforsvar. Det ble derfor ganske tidlig besluttet at Kystartilleriet fra 1961 for alvor skulle integreres i Sjøforsvaret. Faglig sett ble de fortsatt underlagt en egen generalinspektør i Sjøforsvarets overkommando. Men både kommandomessig, forsyningsmessig og forvaltningsmessig ble KA lagt under de fem Marinekommandoene, som igjen skiftet navn til Sjøforsvarskommandoer. Dette passet i grunnen Sjøforsvaret bra, for med den store flyttingen til Bergen hadde distriktsorganisasjonen også kapasitet til nye oppgaver. Det passet slik sett også bra at man nå ville prioritere Kystartilleriet i området fra Vestfjorden til Lyngen. Her skulle det utgjøre en ryggdekning for Hæren i tilfelle et Sovjetisk landangrep gjennom Sverige, hvilket ble sett som en mulig og farlig trussel. Dernest skulle Kystartilleriet prioritere forsvaret av viktige havnebyer samt et fortsatt fremskutt forsvar i Oslofjorden. Man søkte fra 50-tallet å standardisere batteriene på ex-tyske kanoner til hhv kaliber 10,5 cm, 12,7 cm og 15 cm. I tråd med prioriteringen ville man ha de kraftigste kanonene i nord. Torpedoene til de fem torpedobatteriene var også de ex-tyske T1-torpedoene, mens de 10 kontrollerbare minefeltene fikk britiske eller amerikanske miner. Syv av fortene ble beredskapsfort med tilnærmet full oppsetning i fred. I tråd med prioriteringen var fem av disse i Nord-Norge (Nes, Grøtavær, Skrolsvik, Rødbergodden og Grøtsund), mens de øvrige var Brettingen i Trondheimsfjorden og Bolærne i Oslofjorden. Endelig fornyelse Medregnet beredskapsfortene skulle Kystartilleriet gjennom hele og 70-tallet sette opp 38 kystfort med rundt mann, men materiellet var fortsatt de ex-tyske kanonene. I 1968 ble det omsider utarbeidet en plan for det fremtidige Kystartilleriet. Her ble det både vurdert og senere testet ut et franskprodusert mobilt rakettsystem (SS11 og SS12). Men i tråd med Kystartilleriets egenart som et stasjonært og godt beskyttet innløpsforsvar, med en avvergende eller kanaliserende effekt på fienden, valgte man å videreføre artilleriet som det dominerende stridsmiddel. Planen resulterte i at seks fort (Bolærne, Rauøy, Årøybukt, Breiviknes, Visterøy og Skjelanger) til sammen fikk 16 nye Bofors tårnkanoner med en rekkevidde på meter, høy skuddtakt og god egenbeskyttelse. Planen hadde anbefalt et langt høyere antall 75mm, og den hadde anbefalt 120mm kanoner til hovedfortene i Nord-Norge. Men Forsvarssjefen var i tvil om planen og beslutning om videre modernisering ble utsatt i påvente av at Forsvarskommisjonen av 1974 skulle fremlegge sin anbefaling. Det skjedde først i Den opprettholdt også det stasjonære kystartilleriet og anbefalte at fortene, primært i Nord-Norge, skulle moderniseres med nye Bofors-kanoner, og at det i tillegg skulle bygges tre nye fort før 1990, hvorav ett i innløpet til Trondheimsfjorden. 36 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t

20 KALD KRIG ( ) KALD KRIG ( ) lantic» (STANAVFORLANT). Her ble Sjøforsvarets fregatter av Oslo-klassen en tilnærmet fast deltaker i styrken, som også opererte deler av året i norsk område. En tilsvarende styrke ble i 1973 opprettet for minesveipere, der også Norge deltok jevnlig. Første fase Fokus i de første etterkrigsårene var ikke først og fremst Nordområdene, men frykten for at de store sovjetiske styrkene i Europa skulle rulle gjennom Tyskland og true Sør-Norge. Derfor ble Marinens hovedbase fortsatt liggende i Horten, og Marinens oppgave, sammen med Kystartilleriet, ble først og fremst å sikre forsterkninger til Sør-Norge. Fordi Sovjet i denne fasen hadde de overlegent største konvensjonelle styrkene, utviklet USA strategien om at et angrep fra Sovjet ville bli møtt med en «massiv gjengjeldelse» med atomvåpen, noe som etter hvert også ble NATOs strategi. Under en slik strategi ville først og fremst Luftforsvaret være viktig, mens Hæren ville gjennomføre de avgjørende operasjonene på land. Det var dermed vanskeligere å argumentere for hvilken rolle marinefartøyene skulle spille. Dette var trolig en medvirkende årsak til at 1950-tallet har blitt betraktet som et dårlig tiår for vårt norske sjøforsvar. Fra slutten av 1950-tallet skjer det flere ting som er med på å snu betydningen av sjøstridskrefter i sin alminnelighet, og kanskje i særdeleshet for vårt norske sjøforsvar. På den ene side innser flere og flere at strategien om massiv gjengjeldelse er for farlig. Også Sovjet har utviklet atomvåpen, og mange frykter faren for at en konflikt utvikler seg til en total krig med katastrofale konsekvenser. Gradvis vokser derfor strategien «fleksibel respons» frem. Og i en situasjon der man ser for seg NATO-alliansen i en konvensjonell krig, blir igjen sjøstridskreftene viktige, ikke minst for konvoiering og strid i kystsonen. Det er blant annet en medvirkende årsak til Flåteplanen av Fokus mot Nord På dette tidspunkt har også opprustningen av Vest- Tyskland, som i 1955 ble medlem i NATO, kommet så langt at man mener det vil avskrekke et angrep fra Warzawapakten. Følgelig blir heller ikke trusselen mot Sør- Norge lenger ansett som den største, og fra norsk side flyttes fokus til en sovjetisk trussel mot Nord-Norge. Det er en sterkt medvirkende årsak til at man etablerer en ny hovedbase for Sjøforsvaret i Bergen. Avgjørende viktig for oss blir det at også NATO flytter mye av sitt fokus til Nord-Norge og de nordlige havområdene. NATO er bekymret over at Sovjet styrker sin Nordflåte og sine øvrige styrker på Kolahalvøya. Særlig er alliansen bekymret over de mange undervannsbåtene. De frykter at Sovjets største, atomdrevne undervannsbåter skal utgrupperes vest i Atlanterhavet. Herfra vil deres atomraketter kunne nå amerikansk jord. Fordi undervannsbåtene i så fall må gjennom havområdet mellom Grønland, Island og Storbritannia, det såkalte GIUK-gapet, setter de mye inn, både på å overvåke og eventuelt beherske dette området. NATO deler også Norges bekymring for at Sovjet, i ulike typer scenarier, vil se seg tjent med et tidlig angrep på Nord-Norge, for å sikre seg baser både for fartøy og flyoperasjoner. Høy beredskap Med Kystartilleriet tilbake på plass fra 1961, og med de mange nye fartøyene fra Flåteplanen, utvikler Norge et sterkt og balansert sjøforsvar, som ikke påvirkes mye av de politiske avspenningstendensene mellom supermaktene fra midt på 1960-tallet. Kystartilleriet, som rett nok ennå ikke har fått den ønskede materielle fornyelsen, ivaretar med kanoner, torpedoer og miner den indre delen av vårt invasjonsforsvar. De mest sentrale fortene i Nord-Norge er tilnærmet fullt oppsatt i fred med 30 minutters beredskap. I tillegg kommer mobiliseringsfortene. Som forutsatt i Flåteplanen, får vi en stående marine der de aller fleste fartøyene er bemannet til enhver tid. Selv om førstegangtjenesten reduseres fra måneder, er dette tilstrekkelig til at de vernepliktige også når et høyt kompetanse- og øvingsnivå. Fartøyene opererer inntil 20 uker hver i Nord-Norge. Både under oppholdene i nord- og under transitten mellom nord og sør benyttes tiden til trening, øvelse og sam øvelse. Fregattene, med de norskutviklede Ternerakettene, utvikler sine viktige ferdigheter i antiundervannsbåtoperasjoner i samøvelser mot våre egne, spesielt stillegående undervannsbåter. Våre mange og hurtiggående MTB`er, etter hvert også med Penguin-missiler, blir lokalkjent langs kysten, og er vel forberedt på å kunne utnytte fordelen av denne lokalkunnskapen i sine tiltenkte roller. Takket være sitt fokus på nordområdene avholdt NATO også jevnlige øvelser i vårt område. Nordkommandoen på Kolsås, som en del av NATOs Europakommando, var sentral når krigs- og forsterkningsøvelser skulle planlegges. (Express-øvelsene) I tillegg drev NATOs Atlanterhavskommando plan- og øvingsvirksomheten for de nordatlantiske havområdene helt inn mot Norges kyst, som øvelse Teamwork, hvert fjerde år fra I 1967 ble det under Atlanterhavskommandoen opprettet den stående marinestyrken «Standing Naval Force At- Annen fase Selv om President Kennedy var en tilhenger av «fleksibel respons», var hans korte presidenttid preget av spente konflikter, ikke minst Cubakrisen i På overordnet politisk nivå er det derfor først midt på 1960-tallet man snakker om en 15-års periode med mindre spenning, og etter hvert avtaler om nedrustning. Partene voktet selvsagt på hverandre, passet sine interesseområder og «bruste jevnlig med fjærene». I praktisk handling ga den kalde krigen seg ofte utlag i økonomisk og/eller materiell støtte til ulike parter i regionale konflikter, slik som under Vietnam-krigen. Sist på 1970-tallet strammet konflikten seg til, dels fordi Sovjet aggressivt gikk inn med egne tropper i konflikten i Afghanistan, og dels fordi USA og Ronald Reagan svarte med en mer offensiv og aggressiv linje i forholdet til Sovjet. Det neste 10-året er dermed ofte kalt «den andre kalde krigen». Av stor betydning for det norske Sjøforsvaret var Reagans nye satsing på flåtemakt og hans nye maritime strategi; Concept of Maritime Operations, (CONMA- ROPS). Sovjet på sin side hadde allerede fra midt på 1970-tallet, med Delta-klassen, så stor rekkevidde på sine ubåtbaserte atomraketter at de ikke lenger var avhengig av å gå gjennom GUIK-gapet for å kunne true USA. Gjennom det som har blitt kalt et «bastion-konsept», kunne de la sine strategiske undervannsbåter operere i Barentshavet, der de kunne beskyttes av egne luft- og sjøstridskrefter. Reagans CONMAROPS innebar at amerikanske marinestyrker, bygget opp rundt hangarskip som sikret luftherredømme, skulle operere fremskutt, også som en form for maktprojisering. For våre nordområder innebar det tilstedeværelse og øvelser helt opp i Barentshavet, og i samøvelser med NATO og Norge også helt inn mot kysten av Troms. Øvelser I 1981 testet USA for første gang sitt nye konsept i øvelsen Magic Sword, der også flere NATO-øvelser inngikk. Av betydning for Norge var dels øvelser på kontrollen i GIUK-gapet og dels øvelse av forsyningsstøtte over Atlanterhavet til Norge. En av de tre amerikanske hangarskipsgruppene, ledet av USS Dwight D Eisenhower, opererte rett utenfor Lofoten. Det viste seg at noe av det hangarskipsgruppen hadde minst kontroll på, var Norges små, stillegående undervannsbåter. En tilsvarende øvelse, Ocean Safari, ble gjennomført i 1985, og noe av erfaringene etter øvelsene var at det var behov for mer forhåndslagret materiell til amerikanske forsterkningsstyrker. Helst ville amerikanerne hatt dette i Troms, men på bakgrunn av norsk beroligelsespolitikk i forhold til Sovjet, ble slike forhåndslagre i stedet bygget opp i Trøndelag. Ut over de store øvelsene var det i denne siste fasen av den kalde krigen flere spente situasjoner mellom Norge og Sovjet. Særlig gjaldt dette avskjæringer av sovjetiske fly, men også Sovjetiske marineøvelser med landgangsfartøyer utenfor norskekysten medførte et høyt spenningsnivå. Det gjorde i høyeste grad også rapporter om sovjetiske undervannsbåter i norske fjorder. Selv om vi ikke fikk slike håndfaste bevis på dette som Sverige i Karlskrona, var det en klar indikasjon om at Sovjet fortsatt trente på operasjoner mot Norge. Men det var tross alt ikke krig, og etter en del debatt ble Sjøforsvarets primære oppdrag i slike situasjoner ikke å senke, men å tvinge undervannsbåtene til overflaten ved hjelp av Terne-raketter og synkeminer. Midt på 1980-tallet var det også på andre områder viktig for Norge og Sjøforsvaret å vise at vi tok vår rolle i et trusselscenario på fullt alvor. Vi opprettholdt en høy tilstedeværelse i Nord-Norge, og fra 1979 ble også Olavsvern i Tromsø fast base for en skvadron MTB`er og mulig base for undervannsbåter. Det var nå, midt på 1980-tallet, at vår samlede mobiliseringsstyrke var på sitt høyeste, med 13 brigader, 100 jagerfly, 80 krigsfartøy og 50 KA-anlegg og rundt mann. I tillegg kom rekvirerte fartøyer og den sivile delen av vårt totalforsvarskonsept. Sjøforsvaret gjennomførte i mai 1985 en storstilt beredskapsøvelses der hele den seilende flåten med full krigslast ble sendt til Vestfjorden, både for å teste evnen og avdekke mangler, men også for å vise omverdenen av vi faktisk var klare for vår del av oppgaven. Forsvarsstudien 1985 I Forsvarsstudien av 1985 ble det pekt på hvor stort behovet var for en styrking av Forsvaret. Men uten et nytt våpenhjelpprogram var det urealistisk å få den årlige økningen av forsvarsbudsjettet (7,5%) for å dekke det beskrevne behovet. For Sjøforsvaret ble prioriteringen av Kystartilleriet til fordel for nye fregatter opprettholdt. Det man fant rom for, var nye mineryddere, som både var viktige for å føre frem forsterkninger, og som dessuten var norsk spisskompetanse som var etterspurt av NATO i andre scenarier. Nye undervannsbåter ble også prioritert. Ikke bare hadde de en viktig rolle i vårt lagdelte invasjonsforsvar, men fordi de opererte så stille, fikk de også en viktig rolle i overvåkningen av Sovjetisk aktivitet i Barentshavet. Fra fikk Norge derfor seks nye undervannsbåter, samtidig som en rekke av de eksisterende undervannsbåtene av Kobben-klassen ble oppgradert. 38 Sjøf o r s va r e t S j ø f o r s va r e t