Side 1 / 375 Miljøgifter Innholdsfortegnelse

Transkript

1 1) Miljøgifter langs kysten 1.1) Imposex i purpursnegl 2) Miljøgifter i ferskvann 2.1) Organiske miljøgifter i innsjøer 2.2) Tungmetaller i innsjøer 3) Hormonforstyrrende stoffer 4) Miljøgifter i Arktis 5) Prioritetslisten 5.1) Triklosan 5.2) Benzotriazolbaserte UV-filter 5.3) Dodekylfenol og Tri-Tert-Butylfenol (TTB-fenol) 5.4) Fosfororganiske flammehemmere 5.5) Trikloreten (TRI) 5.6) Tungt nedbrytbare tensider 5.7) Triklorbenzen (TCB) 5.8) TBT og andre organiske tinnforbindelser 5.9) Siloksaner 5.10) PER (tetrakloreten, tetrakloretylen) 5.11) Pentaklorfenol (PCP) 5.12) Polyklorerte bifenyler (PCB) 5.13) Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) 5.14) Nonyl- og oktylfenoler og deres etoksilater 5.15) Muskforbindelser (muskxylen) 5.16) Kvikksølv og kvikksølvforbindelser 5.17) Perfluorerte stoffer (PFOS, PFOA og andre PFAS-er) 5.18) Krom 5.19) Klorerte parafiner (SCCP og MCCP) 5.20) Kadmium og kadmiumforbindelser 5.21) Klorerte alkylbenzener (KAB) 5.22) Heksaklorbenzen (HCB) 5.23) Ftalater 5.24) Dioksiner og furaner 5.25) Bromerte flammehemmere 5.26) Bly og blyforbindelser 5.27) Bisfenol A 5.28) Arsen 5.29) 1,2 dikloretan (EDC) 6) Slik får du i deg helse og miljøfarlige stoffer 7) Farlige stoffer i produkter 7.1) Farlige stoffer i batterier 7.2) Farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter 7.3) Farlige stoffer i maling, lakk og lim 7.4) Farlige stoffer i byggevarer 7.5) Farlige stoffer i klær og tekstiler 7.6) Farlige stoffer i vaskemidler 7.7) Farlige stoffer i leker 7.8) Merking av produkter 7.9) Netthandel og helse og miljø 8) Forurenset grunn 9) Miljøgifter i mose 10) Forurenset sjøbunn 11) Regulering av kjemikalier 11.1) Regelverk for biocider 12) Spredning av miljøgifter 12.1) Spredning av miljøgifter til Arktis Miljøgifter Innholdsfortegnelse Side 1 / 375

2 Publisert av Miljødirektoratet Produkter vi bruker til daglig kan inneholde helse og miljøfarlige stoffer. Slike stoffer kan føre til irreversible skader, både på miljøet og helsa vår. Myndighetene jobber hele tiden med å vurdere hvordan kjemiske stoffer påvirker helsa vår og miljøet, og med å forby de farligste stoffene. Figuren viser at de farligste kjemikaliene bare utgjør én del av alle de kjemiske stoffene. Størrelsen på sirklene viser ikke det reelle størrelsesforholdet mellom kjemikaliegruppene. TILSTAND Kjemiske stoffer gir oss bedre produkter og bidrar til den levestandarden vi nyter godt av i dag. Vi er avhengige av kjemikalier, og de fleste er ufarlige. Noen kjemikalier utgjør imidlertid en så stor fare for helse og miljø at vi kaller dem miljøgifter. Miljøgifter kan gjøre stor skade i naturen og vi mennesker kan få i oss miljøgiftene via drikkevann og sjømat. Mennesker kan også utsettes for miljøgifter fra byluft, støv og inneluft. Mange miljøgifter er forbudt, både i Norge og andre land. Forskerne finner derfor lavere nivåer av de gamle miljøgiftene som PCB og DDT i for eksempel fisk og skalldyr, enn for år siden. Forskerne finner imidlertid nye miljøgifter, som bromerte flammehemmere og fluorerte forbindelser (PFAS er) i norsk natur. Noe skyldes lokale utslipp, men en god del kommer også langveis fra, med luft og havstrømmer fra andre land. PÅVIRKNING Strenge krav til utslipp av miljøgifter fra landbasert industri, petroleumsvirksomheten, akvakultur, avløp og andre sektorer har medført at punktutslipp av miljøgifter fra industri i Norge er redusert betydelig de siste årene. Miljøgifter som er sluppet ut i miljøet, kan i tillegg spres over svært store avstander gjennom luft og havstrømmer. Hvor mye de spres, avhenger både av egenskapene til miljøetstoffene og tilstanden i miljøet, for eksempel temperatur eller forsuring. Les mer om spredningen av miljøgifter Produkter kan gi utslipp av helse og miljøfarlige kjemikalier, enten når produktene blir laget, når vi bruker dem, eller når de havner i avfallet. Jo mer produkter vi bruker som inneholder farlige kjemikalier, jo større mengder kommer ut i miljøet. De senere årene har produkter blitt en av de viktigste kildene til utslipp av farlige stoffer i Norge. Les mer om kjemikalier i produkter Se animasjon som viser hvordan vi får i oss farlige kjemikalier Flere lokaliteter i Norge har høye nivåer av miljøgifter. Vi har imidlertid lite kunnskap om slike utslipp fra forurenset grunn og sedimenter. KONSEKVENSER Farlige kjemikalier kan påvirke organismer på mange måter: De kan svekke immunforsvaret til mennesker eller være kreftfremkallende, de kan forstyrre skalldannelsen hos fugler eller forstyrre hormonbalansen til bløtdyr. I tillegg kan de være lite nedbrytbare og hope seg opp i miljøet og organismer. Mennesker kan tåle kjemikalier, enten fordi vi skiller dem ut, bryter dem ned eller selv kan reparere skader som stoffene forårsaker. Noen kjemiske stoffer kan være livsnødvendige i lave doser, for eksempel grunnstoffene sink og kobber. I for høye konsentrasjoner blir stoffene skadelige (se faktaboks). Andre stoffer, som kadmium, er giftige og har ingen (kjent) nytte. Det er mengden kjemikalier vi utsettes for, hvordan vi eksponeres over tid og kombinasjonen av stoffer, som avgjør om kjemikaliene er skadelige. Enkelte farlige kjemikalier kan være skadelige selv ved svært små mengder. Det er også store forskjeller på hvor følsomme organismene er: Mens vannlevende organismer og bakterier kan være svært følsomme for sølv, har stoffet liten effekt på pattedyr som mennesker. Sølv brukes for eksempel i bandasjer på sykehus for å hindre infeksjoner. Måten kjemikalier brukes på, påvirker også hvor eksponert mennesker og miljø er for kjemikaliene. Bruken av et farlig kjemisk stoff i en helt lukket prosess i industrien innebærer for eksempel langt mindre risiko for folks helse enn om det samme stoffet inngår i et produkt som gir utslipp under bruk og etter at det har blitt til avfall. Høye enkeltdoser av kjemikalier kan gi akutte effekter, som enten kan være forbigående eller varig. Kjemikalier kan også gi langtidseffekter som kreft og reproduksjonsskader ved lave doser og eksponering over lang tid, eller hormonforstyrrende effekter i mennesker eller miljøet. Det er slik langvarig påvirkning fra lave doser av farlige kjemiske stoffer vi er mest bekymret for når det gjelder miljøgifter. Noen befolkningsgrupper, som barn og eldre, kan være mer følsomme for noen kjemiske stoffer enn gjennomsnittet av befolkningen. Vi utsettes for påvirkning fra mange kjemiske stoffer gjennom maten vi spiser, vannet vi drikker og lufta vi puster inn. Når kjemikalier risikovurderes og reguleres, har vi tradisjonelt vurdert stoffene hver for seg. Vi har mindre kunnskap om hvordan kjemikaliene virker sammen når vi eksponeres for mange stoffer samtidig og over tid den såkalte cocktaileffekten. Det pågår nå arbeid i internasjonale fora for å finne bedre måter å vurdere den samlede belastningen, og det er mer og mer vanlig å vurdere grupper av stoffer når myndighetene innfører forbud og andre reguleringer. Organiske miljøgifter som PCB og dioksiner er fettløselige og lite nedbrytbare, og lagres derfor i organismers fettvev. Mange steder langs kysten inneholder fiskelever slike miljøgifter. Mattilsynet fraråder derfor de som fisker til eget bruk å spise fiskelever fra fisk tatt i skjærgården. Les mer om kostholdsråd for fisk Stoffer som ikke er fettløselige, lagres i annet vev eller i andre organer. Noen miljøgifter kan derfor finnes i fiskekjøtt, uavhengig av om fisken er fet eller ikke. Miljøgifter kan finnes i enda høyere konsentrasjoner i dyr på toppen av næringskjeden enn i dyr som er lavere i næringskjeden. En slik oppkonsentrering i næringskjeden kalles biomagnifisering. Ofte vil man ikke oppdage forurensningen før man ser skade på dyr helt på toppen av næringskjeden. Da har forurensningen som regel vart i lang tid og skadene er svært vanskelige å reparere. I tillegg til at miljøgiftene kan oppkonsentreres i næringskjeden, kan de overføres fra generasjon til generasjon. Hos pattedyr kan miljøgifter overføres til fosteret via morkaken, eller til diende unger via morsmelk. Skader kan også overføres til senere generasjoner ved at arvematerialet i kjønnscellene skades (arvestoffskade). TILTAK Norske myndigheter jobber for at bruk og utslipp av stoffer som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø skal reduseres. Norske myndigheter har en liste som gjør det tydelig hvilke stoffer som de mener er verstingstoffer og bør prioriteres, prioritetslisten. Målet er at utslippene av disse stoffene skal stanse innen For å oppnå 2020 målet skal utslipp av prioriterte miljøgifter fra industri ikke forekomme uten at det foreligger tungtveiende grunner. Avfall kan inneholde miljøgifter. Slikt farlig avfall må samles inn og håndteres forsvarlig for å hindre spredning av miljøgiftene. Ved materialgjenvinning er det viktig at miljøgifter ikke inngår i nye produkter. Siden mange stoffer sprer seg over landegrensene med luft og havstrømmer, er det viktig å samarbeide på tvers av landegrensene. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU og deltar aktivt i arbeidet i EU og globalt med å regulere kjemikalier. Les mer om kjemikalieregelverk Miljøgiftovervåking og forskning gir oss mer kunnskap om miljøgiftenes egenskaper, dette er viktig for å få regulert bruken av de farlige kjemikaliene. Kalles også PBT eller vpvb stoffer, fordi de er lite nedbrytbare (Persistente), kan hope seg opp i levende organismer (Bioakkumulerende) og giftige (Toksiske), eller de kan være veldig lite nedbrytbare (vp) og veldig bioakkumulerende (vb) Begrepet giftig omfatter her langtidsvirkninger som kreft og reproduksjons og arvestoffskader, som er det vi er mest bekymret for når det gjelder miljøgifter Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og som svært lett hoper seg opp i levende organismer regnes som miljøgifter, selv om de ikke har kjente giftvirkninger Noen tungmetaller, som bly, kadmium og kvikksølv regnes også som miljøgifter Persistente organiske miljøgifter (POPer) er miljøgifter som i tillegg har egenskaper som gjør at de kan transporteres over svært store avstander Persistente organiske miljøgifter er en del av miljøgiftene som kjennetegnes ved at de er giftige, lite nedbrytbare og bioakkumuleres i organismer og i tillegg også kan transporteres over lang avstand slik at de gjenfinnes globalt PCB og dioksiner er eksempler på persistente organiske miljøgifter. PCB framstilles syntetisk, mens dioksiner kan dannes i industrielle prosesser eller ved forbrenning når klor og karbon er tilstede Noen PAHer, bromerte flammehemmere og perfluorerte forbindelser er også viktige persistente organiske miljøgifter Metaller med tetthet over 5 gram per cm3. Det vil si minst 5 ganger større tetthet enn vann De viktigste tungmetaller er bly, kadmium, krom, jern, kobber, mangan, nikkel, platina, kvikksølv, sølv, sink, tinn og wolfram Noen av tungmetallene fungerer som mikronæringsstoffer, men kan være giftige i høye konsentrasjoner Noen tungmetaller er miljøgifter og har negative effekter på både helse og miljø, for eksempel bly, kadmium, kvikksølv og krom På grunn av de uheldige effektene, reguleres bruken av slike metaller, for eksempel i emballasje Andre tungmetaller, som gull, regnes ikke som giftige Miljøgifter Livsstilen vår gir økt bruk av kjemikalier Færre gamle miljøgifter i miljøet, flere nye Utslipp fra industrien er redusert Noen miljøgifter langtransporteres Produkter er en stor kilde til utslipp Forurenset grunn og sedimenter Farlige kjemikalier kan ha alvorlige effekter Mengden av kjemikalier viktig Akutte skader og langtidseffekter Cocktaileffekten Miljøgifter samles opp og lagres i organismer Dyr på toppen av næringskjeden er mest utsatt Miljøgifter kan overføres til neste generasjon Både nasjonale og internasjonale tiltak må til Miljøgifter POPer Tungmetaller Side 2 / 375

3 1. Miljøgifter langs kysten Publisert av Miljødirektoratet Nivåene av miljøgifter langs norskekysten går hovedsakelig nedover, men i enkelte fjorder og havner er miljøgifter fortsatt et stort problem. Side 3 / 375

4 Side 4 / 375

5 Side 5 / 375

6 Side 6 / 375

7 Side 7 / 375

8 Side 8 / 375

9 Side 9 / 375

10 Side 10 / 375

11 Side 11 / 375

12 Side 12 / 375

13 Side 13 / 375

14 Side 14 / 375

15 Side 15 / 375

16 Overvåking av miljøgifter langs norskekysten har gitt god oversikt over innholdet av miljøgifter i fisk, skalldyr og sedimenter på sjøbunnen. Foto: Xesc Arbona, Flickr.com TILSTAND Miljøgifter som havner i norske kystområder, kan komme fra både industriutslipp her hjemme, og de kan være fraktet hit med hav og luftstrømmer. Miljøgiftene kan finnes igjen i dyr, løsmasser som havner på sjøbunnen (sedimenter), i lufta og i vann. I de åpne havområdene rundt Norge er det stort sett lave konsentrasjoner av miljøgifter. I noen områder er imidlertid nivåene av enkelte miljøgifter fortsatt høye. Det gjelder spesielt havner og fjorder som er påvirket av utslipp fra industri og husholdninger. Les mer om forurenset grunn Les mer om forurenset sjøbunn Tungindustri som smelteverk, båtbyggerier og skipsverft ga tidligere store utslipp av tungmetaller og PAH til norske fjorder. Kobberutslipp fra gruver og kromgarverier har også forurenset mange områder. Områder rundt skipsverft og båtopplagsplasser er forurenset på grunn av bruk av miljøgifter som TBT. I dag er det gjennomført store utslippsreduksjoner mange steder i Norge, men tilførsler fra gamle avfallsdeponier og utlekking av miljøgifter fra sedimenter og forurenset grunn, er fortsatt et alvorlig problem. Industrien i grenlandsområdet har for eksempel sluppet ut miljøgifter, blant annet dioksiner, i flere tiår. Mange av fabrikkene er nå stengt. Overvåking viser at tiltakene i grenlandsområdet fungerer, og konsentrasjonene av miljøgifter har gått ned i flere marine organismer. For eksempel er nivåene av heksaklorbenzen nå ca. en tiendedel av hva de var for 25 år siden. Nivåene av flere andre miljøgifter har stabilisert seg, men er fortsatt på et uakseptabelt høyt nivå. Sørfjorden, som ligger ved Hardanger i Hordaland, og den gamle industrikommunen Odda, er et annet område som har vært spesielt forurenset på grunn av utslipp fra industrien. Nivåene av tungmetaller har vært overvåket siden 1970 årene og flere tiltak for å redusere utslippene er gjennomført. Odda smelteverk er nedlagt, og den forurensede sjøbunnen ved Eitrheimsvågen er dekket til. Tiltakene har gjort at metallinnholdet i Sørfjorden i dag er redusert. Overvåkingen viser at nivåene av både bly og kadmium i blåskjell går ned. Overvåkning viser at nivåene av tradisjonelle miljøgifter som PCB, PAH og TBT langs kysten er stabile eller går ned. Nedgangen av PCB i blåskjell i Indre og ytre Oslofjord er et eksempel. TBT nivåene i blåskjell har også over lengre tid vært nedadgående langs norskekysten. PCB i blåskjell i Oslofjorden Noen av tungmetallene, som for eksempel bly, er også på vei ned. Kvikksølv, kadmium og krom er fortsatt et problem enkelte steder. Kvikksølvnivåene i torskefilet fra Indre Oslofjord er for eksempel jevnt økende. De økte nivåene i Indre Oslofjord kan imidlertid også delvis forklares ved at fisken som er fanget, er større nå enn den var i tidligere overvåkning. Det er også funnet høyere nivåer av kadmium i krabbe fra Bodø til Lofoten. I dag er det avfallsdeponier nær sjøen og utlekking fra sedimenter som bidrar mest til metallforurensningen i norske fjorder. Arbeidet med å forby og redusere utslippene av mange av de tradisjonelle miljøgiftene har altså gjort at vi finner lavere nivåer av flere av disse stoffene i miljøet. Samtidig kommer det stadig nye til. Nyere undersøkelser viser at mange av de nye stoffene kan gjenfinnes i enkelte kystnære områder, blant annet høye nivåer av bromerte flammehemmere. De høyeste nivåene av de nye stoffene finnes igjen i områder som ligger i nærheten av lokale utslippskilder, men nivåene øker også andre steder. Dette er fordi stoffene brytes sakte ned i miljøet og kan transporteres over store avstander. I Borgundfjorden ved Ålesund er det funnet spesielt høye nivåer av flammehemmerne HBCD og PBDE i sedimentene. Det er også påvist høyere nivåer av stoffene i marine organismer. PÅVIRKNING I tillegg til utslipp fra industrien, bidrar også utslipp fra mennesker og urbanisering til utslipp av miljøgifter. Jordbruk gir utslipp av kjemiske plantevernmidler, og tidligere bruk av plantevernmiddelet DDT skaper problemer i flere fjorder. Miljøgifter fraktes også over lange avstander til norske hav og kystområder med hav og luftstrømmer. En del miljøgifter fraktes også ut i havet via elver. Les mer om spredning av miljøgifter Langtransporterte tungmetaller, som bly og kadmium, som tilføres norskekysten via elver, er redusert med prosent siden begynnelsen av 1990 årene. Dette skyldes hovedsakelig utslippsreduksjoner innenfor industrien. Både rensetiltak, prosessomlegging og lavere aktivitet i en del næringer har gjort at utslippene har gått ned. Utfasing av blyholdig bensin har i tillegg redusert utslippene av bly fra veitrafikk kraftig. For kvikksølv er det ingen klar trend, men i mange områder har nivåene gått ned. Stoffer som PCB, som kan fraktes langt med luftstrømmer, tilføres også langveisfra. Mange av de nye kjemiske stoffene, som bromerte flammehemmere og per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) brukes mye i forbrukerprodukter, som tekstiler og elektriske og elektroniske produkter - som kretskort, PCer, radio og TV. PFOS er en perfluorert forbindelse som ikke brytes ned i naturen og vil bli værende i miljøet i svært lang tid. Det kan binde seg til proteiner i blod og undersøkelser viser at stoffet hoper seg opp næringskjeden. I 2007 ble brannskum med PFOS forbudt i Norge. I 2010 kom det globale forbudet mot miljøgiften. I dag synker nivåene av PFOS langs kysten over hele landet. For å unngå at stoffer fra slike produkter havner i naturen, er det viktig at avfallet tas forsvarlig hånd om. KONSEKVENSER En del miljøgifter brytes svært langsomt ned i naturen, og kan hope seg opp i næringskjedene. De farligste stoffene, som PCB og dioksiner, kan gi skader selv i små konsentrasjoner. Miljøgifter som hoper seg opp i næringskjedene har ført til høye nivåer av miljøgifter hos noen rovdyr, som for eksempel isbjørn. Innholdet av kvikksølv og kadmium i enkelte sjøfugler og pattedyr er så høyt at det kan innebære helseeffekter, både for dyr og mennesker som spiser dem. Miljøgifter kan påvirke livet i havet på mange måter, og kan blant annet føre til misdannelser og endret reproduksjonsevne. Dette kan få betydning for artenes naturlige forekomst og utbredelse. Høye nivåer av TBT i purpursnegl fører til forstyrrelser av kjønnsutvikling og forplantningsevne (imposex). Dette er et eksempel på hvordan noen stoffer kan få alvorlige konsekvenser for hele bestander. Selv om miljøgiftproblemet langs norskekysten har blitt bedre, er det fortsatt høye konsentrasjoner av miljøgifter i fisk og skalldyr i enkelte fjorder. Mattilsynet advarer derfor mot å spise en del sjømat. Rundt 30 fjorder har slike advarsler, og de fleste av advarslene er innført på grunn av PCB og PAH. I tillegg er det en generell advarsel om å ikke spise torskelever, som gjelder langs hele kysten. Mattilsynet har også gitt advarsler mot stor kveite fra norskekysten på grunn av høye kvikksølvnivåer. Les mer om advarsler for sjømat TILTAK Tiltak for å få ned utslippene fra metallurgisk industri og smelteverk har virket positivt i mange områder. 29 områder med forurenset sjøbunn langs norskekysten har også fått egne tiltaksplaner for opprydding i miljøgifter. I første omgang er i alt 17 av de 29 områdene prioritert for videre undersøkelser. Flere steder pågår det fortsatt undersøkelser, mens opprydningen er i gang eller i ferd med å avsluttes i andre områder. Opprydningen i Tromsø, Oslo og Harstad er ferdig. I tillegg er opprydning i forurenset grunn, reduksjon eller utfasing av miljøgifter i produkter, industriutslipp og utslipp fra landbruk viktige tiltak for å redusere utslipp av miljøgifter til vann. OSPAR-konvensjonen er en juridisk bindende avtale som regulerer internasjonalt samarbeid om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige atlanterhavsområdet. Overvåkingsresultatene fra Norge rapporteres hit. EU-regelverket (REACH), Langtransportkonvensjonen (LRTAP) og Stockholmkonvensjonen regulerer også arbeidet for å stanse bruk og utslipp av kjemikalier. Norge har jobbet aktivt for en global avtale om å redusere kvikksølvutslippene, og i januar 2013 ble det enighet om en bindende global miljøavtale for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv (Minimatakonvensjonen) Imposex i purpursnegl Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kalles også PBT eller vpvb stoffer, fordi de er lite nedbrytbare (Persistente), kan hope seg opp i levende organismer (Bioakkumulerende) og giftige (Toksiske), eller de kan være veldig lite nedbrytbare (vp) og veldig bioakkumulerende (vb) Begrepet giftig omfatter her langtidsvirkninger som kreft og reproduksjons og arvestoffskader, som er det vi er mest bekymret for når det gjelder miljøgifter Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og som svært lett hoper seg opp i levende organismer regnes som miljøgifter, selv om de ikke har kjente giftvirkninger Noen tungmetaller, som bly, kadmium og kvikksølv regnes også som miljøgifter Persistente organiske miljøgifter (POPer) er miljøgifter som i tillegg har egenskaper som gjør at de kan transporteres over svært store avstander Metaller med tetthet over 5 gram per cm3. Det vil si minst 5 ganger større tetthet enn vann De viktigste tungmetaller er bly, kadmium, krom, jern, kobber, mangan, nikkel, platina, kvikksølv, sølv, sink, tinn og wolfram Noen av tungmetallene fungerer som mikronæringsstoffer, men kan være giftige i høye konsentrasjoner Noen tungmetaller er miljøgifter og har negative effekter på både helse og miljø, for eksempel bly, kadmium, kvikksølv og krom På grunn av de uheldige effektene, reguleres bruken av slike metaller, for eksempel i emballasje Andre tungmetaller, som gull, regnes ikke som giftige 1988 Bedre miljøtilstand i forurensede fjorder Gammel industri skaper fortsatt problemer Mindre tungmetaller i Sørfjorden Tradisjonelle miljøgifter stabile eller går ned Finner nye stoffer i miljøet Lokale utslipp og forurensning fra kilder langt unna Nye stoffer brukes i forbrukerprodukter Miljøgifter samles opp i næringskjeden Advarsler mot sjømat i noen fjorder og kystområder Utfasing, opprydding og forbud mot flere miljøgifter Internasjonalt samarbeid Miljøgifter Tungmetaller Side 16 / 375

17 2. Miljøgifter i ferskvann Publisert av Miljødirektoratet Innsjøer tilføres miljøgifter både fra kilder langt borte og fra lokale, norske kilder. Det er målt høye nivåer av kvikksølv i fisk, og Mattilsynet har derfor innført en landsdekkende advarsel for ferskvannsfisk. Side 17 / 375

18 Side 18 / 375

19 Side 19 / 375

20 Side 20 / 375

21 Side 21 / 375

22 Side 22 / 375

23 Side 23 / 375

24 Side 24 / 375

25 Side 25 / 375

26 Side 26 / 375

27 Side 27 / 375

28 Side 28 / 375

29 Side 29 / 375

30 Mjøsa er langt renere i dag enn for år siden. Tilførsler av nye miljøgifter utgjør imidlertid fortsatt en trussel for miljøet. Foto: Sindre Wimberger, Flickr.com TILSTAND Mange norske innsjøer er undersøkt for velkjente organiske miljøgifter som PCB, DDT og dioksiner. De siste årene er også nivåene av nyere organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, perfluorerte organiske forbindelser (PFAS), klorerte parafiner, bisfenol A og siloksaner undersøkt. Generelt sett har de fleste av de undersøkte norske innsjøene lave nivåer av organiske miljøgifter. I noen innsjøer er det påvist høye nivåer av organiske miljøgifter som PFOS og bromerte flammehemmere. Dette er i hovedsak innsjøer som er påvirket av lokale punktkilder. I mange undersøkte innsjøer er det tidligere målt noe forhøyede nivåer av tungmetallene bly, kadmium og kvikksølv i bunnsedimentene. Generelt er nivåene høyest i sørlige deler av landet. Av metallene er det kvikksølv som er funnet i høyest nivåer i fisk. KONSEKVENSER Til tross for at tilførslene av kvikksølv har gått noe ned, viser undersøkelser mer kvikksølv i abbor og ørret fra innsjøer i Sørøst Norge enn tidligere. Konsentrasjonen av kvikksølv i abbor økte i gjennomsnitt med 63 prosent fra 1991 til Årsakene til denne økningen har ikke blitt helt klarlagt enda, men Miljødirektoratet gjennomførte nye undersøkelser av kvikksølv i ferskvannsfisk i 2009 og 2010 for å få mer informasjon om utviklingen. Nivåene hadde da gått noe ned igjen i Kvikksølvnivåene i ørret fra Store innsjøer programmet har ligget stabilt i overkant av Mattilsynets grenseverdi for kostholdsråd siden Kvikksølv i abbor Breidtjern 1991 Breidtjern 2008 Breidtjern 2010 Gærdusjavrit 1991 Gærdusjavrit 2010 Namsjøen 1991 Namsjøen 2008 Namsjøen 2010 Miljøovervåking har vist at i noen innsjøer, som Mjøsa på Østlandet og Ellasjøen på Bjørnøya, opphopes mange av de organiske miljøgiftene i næringskjeden. Her finner vi høye nivåer av flere miljøgifter hos dyr øverst i næringskjeden. I Mjøsa er det tidligere funnet høye nivåer av bromerte flammehemmere, PCB og klorerte parafiner. De siste årene har imidlertid miljøovervåkingen vist en betydelig nedgang av de organiske miljøgiftene i innsjøen. Tungmetaller som bly og kadmium utgjør et mindre problem i denne sammenhengen, fordi de i liten grad overføres fra sedimentet til næringskjeden. PÅVIRKNING Miljøgifter tilføres norske innsjøer enten via luftstrømmer langveis fra, avrenning fra land eller lokale utslipp. De nivåene av kvikksølv som har utløst kostholdsråd skyldes for det aller meste langtransporterte tilførsler. Så langt vi kjenner til er Mjøsa i en særstilling blant norske innsjøer når det gjelder lokale tilførsler av enkelte miljøgifter. De høye nivåene av miljøgifter i Ellasjøen på Bjørnøya skyldes hovedsakelig avføring fra sjøfugl som fanger fisk ute i havet. Til dels mye nedbør over Ellasjøen er annen sannsynlig forklaring til de høye nivåene av miljøgifter i innsjøen. TILTAK Tollreien 1991 Tollreien 2008 Tollreien 2010 Vourasjavri 1995 Vourasjavri Flere miljøgifter er forbudt eller strengt regulert. Dette gjelder for eksempel tungmetaller, PCB, DDT, lindan, PFOS, kortkjedete klorparafiner og flere bromerte flammehemmere. Når en miljøgift som er tungt nedbrytbar forbys, tar det ofte lang tid før nivåene i naturen synker. I noen tilfeller ser vi tydelig effekt av tiltak. Dette gjelder for eksempel for bly. Tiltak for å redusere bruken av bly i bensin både i Norge og i Europa har ført til en merkbar forbedring i tilstanden her til lands. De kjente tilførslene til Mjøsa av PCB, kvikksølv og bromerte flammehemmere fra lokale punktkilder er stanset, men på grunn av stoffenes egenskaper har det og vil det kunne ta tid før nivåene av disse miljøgiftene reduseres vesentlig i næringskjeden Organiske miljøgifter i innsjøer Publisert av Miljødirektoratet Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Norsk institutt for vannforskning (NINA) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Organiske miljøgifter og tungmetaller i innsjøer Kvikksølv i fisk gir kostholdsråd Tilføres via nedbør, avrenning eller lokale utslipp Flere miljøgifter er forbudt 2.2. Tungmetaller i innsjøer Side 30 / 375

31 3. Hormonforstyrrende stoffer Publisert av Miljødirektoratet Bisfenol A, ftalatet DEHP, PCB og tinnorganiske forbindelser (TBT og TFT) er stoffer med dokumenterte hormonforstyrrende effekter. Side 31 / 375

32 Side 32 / 375

33 Side 33 / 375

34 Side 34 / 375

35 Side 35 / 375

36 Side 36 / 375

37 Side 37 / 375

38 Side 38 / 375

39 Side 39 / 375

40 Side 40 / 375

41 Side 41 / 375

42 Side 42 / 375

43 Side 43 / 375

44 Purpursneglen (Nucella lapillus) er spesielt følsom for påvirkning av TBT. Foto: Martin Talbot, Wikimedia Commons TILSTAND Det har lenge vært kjent at en del stoffer kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr og gi hormonforstyrrende effekter. Hormoner styrer mange viktige funksjoner hos mennesker, dyr og planter og er særlig viktig for utvikling og vekst. Fostre og barn/avkom er derfor ofte mest følsomme for påvirkning fra hormonforstyrrende stoffer. Påvirkningen fra hormonforstyrrende stoffer kan skje ved at stoffene etterlikner, øker eller hemmer virkningen av kroppens naturlige hormoner. Alle typer hormoner kan bli påvirket. Den mulige innvirkningen hormonforstyrrende stoffer kan ha på kjønnshormonene, og da særlig det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, er mest studert. Østrogen er viktig for blant annet kjønnsutviklingen hos fostre og unge, både hos mennesker og dyr. Østrogenlignende stoffer kan føre til feminisering hos hanndyr, det vil si at hanndyr for eksempel kan bli født med forløpere til brystvorter (pattedyr) eller begynne å produsere stoff som brukes for å lage egg (fisk). KONSEKVENSER Eksponering for hormonforstyrrende stoffer i kritiske stadier av utviklingen kan forstyrre kjønnsutviklingen både hos mennesker og dyr, eller gi andre skader. Hormonforstyrrende stoffer kan for eksempel gi nedsatt fruktbarhet. Det er mistanke om at fostre kan være spesielt sårbare for hormonforstyrrende stoffer i korte tidsperioder når hormonstyrte organer eller kjertler utvikles. Eventuelle sammenhenger mellom forstyrrelser i hormonsystemet og eksponering for kjemiske stoffer er ikke fullstendig klarlagt for mennesker. Det er imidlertid mistanke om at enkelte effekter kan ha sammenheng med eksponering for kjemiske stoffer: for eksempel redusert sædkvalitet, økt hyppighet av testikkelkreft og endret utvikling av kjønnsorganer, som ikke nedfaldne testikler. Det er også mistanke om at økt forekomst av allergi, fedme og diabetes 2 kan skyldes forstyrrelser i hormonbalansen. I forurensede områder er det funnet effekter på dyr som antas å skyldes forstyrrelser i hormonsystemet: deformerte kjønnsorganer hos alligatorer i USA nedsatt reproduksjon hos seler i Nordsjøen imposex hos purpursnegler i kystfarvann, blant annet i Norge Flere av disse effektene er også funnet ved laboratorieforsøk. PÅVIRKNING Hormonforstyrrende stoffer kan finnes i en rekke forbrukerprodukter, blant annet i tekstiler, maling, rengjøringsmidler, leketøy, kosmetikk, medisiner og plast. De kan også finnes som forurensning i mat, luft og vann. Utslipp av hormonforstyrrende stoffer skjer ved bruk av produkter både i industrien og i husholdninger. Utlekking av slike stoffer fra avfall kan også være en viktig årsak til at stoffene havner i naturen. TILTAK Flere hormonforstyrrende stoffer er strengt regulert, eller det pågår prosesser for å regulere bruken av dem. Det forskes også mye på hormonforstyrrende stoffer. Flere av de stoffene som mistenkes for å ha hormonforstyrrende effekter har også andre helse og miljøeffekter. Flere av stoffene er strengt regulert i Norge og i mange andre land. Av stoffene som er oppført på den norske prioritetslisten er det godt dokumentert at følgende stoffer har hormonforstyrrende effekter som er ett av kriteriene for å havne på denne listen: bisfenol A ftalatet DEHP nonyl- og oktylfenoler og deres etoksilater PCB tinnorganiske forbindelser (TBT og TFT) Målet er å stanse utslippene av stoffene som er oppført på prioritetslisten (se faktaboks). Nonylfenoler og deres etoksilater, PCB, TBT og TFT er forbudt eller strengt regulert. DEHP og flere andre ftalater er forbudt i leketøy, andre småbarnsartikler og i kosmetikk (i Norge har Mattilsynet ansvar for kosmetikkregelverket). Et forbud mot nonylfenoletoksilater i tekstiler trer i kraft i februar Forbudet er innført fordi disse stoffene frigjøres fra tekstilene og havner i miljøet når tekstilene vaskes. Stoffevaluering under REACH pågår for flere stoffer som det mistenkes at har hormonforstyrrende effekt. Hensikten er å identifisere om det er nødvendig med mer dokumentasjon for å belyse risiko og å vurdere ytterligere tiltak. Oktylfenol, oktylfenoletoksilat, nonylfenol, nonylfenoletoksilat, 4 heptylfenol (forgrenet og lineær), p(1,1 dimethylpropylfenol og ftalatet DEHP er oppført på listen over stoffer med svært betenkelige egenskaper (kandidatlista i REACH) på grunn av hormonforstyrrende egenskaper i miljøet. Det er også enighet i EU om at ftalatene DEHP, DBP, DIBP og BBP kan gi hormonforstyrrende effekt i mennesker og skal føres opp på kandidatlista. Nonylfenoletoksilat er i tillegg foreslått oppført på listen over stoffer som det må søkes om særskilt godkjenning for å bruke (REACH vedlegg XIV). EU tar sikte på å utarbeide kriterier for hormonforstyrrende effekter sommeren Kriteriene vil i første omgang gjelde for regelverket for biocider og regelverket for plantevernmidler. Kriteriene vil også senere bli gjeldende for annet EU regelverk som REACH, leketøyregelverket og kosmetikkregelverket. EU skal også utarbeide en revidert strategi for hormonforstyrrende stoffer. Målet er å begrense menneskers og miljøets eksponering for disse stoffene. Det forskes mye på hormonforstyrrende stoffer. Vi trenger mer kunnskap om stoffenes virkningsmekanismer og årsakssammenhenger mellom eksponering for stoffene og effekter. Et annet viktig forskningsområde er utvikling av testmetoder som gjør forskerne bedre i stand til å identifisere hormonforstyrrende stoffer. Betegnelse på stoffer som kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr Etterlikner, øker eller hemmer virkningen av kroppens naturlige hormoner Kan gi reproduksjonsskader Norge har et nasjonalt mål om å redusere utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø Stoffer som omfattes av målet: 1. Lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i organismer og har alvorlige langtidsvirkninger eller er svært giftige for miljøet 2. Svært lite nedbrytbare stoffer som svært lett hoper seg opp i levende organismer (uten krav til kjente giftvirkninger) 3. Stoffer som gjenfinnes i næringskjeden som gir tilsvarende grunn til bekymring 4. Andre stoffer, som hormonforstyrrende stoffer og tungmetaller, som gir tilsvarende grunn til bekymring Hittil er over 30 stoffer og stoffgrupper oppført på listen For mange av stoffene er tiltak som krav til utslippsreduksjoner og forbud innført Kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr Påvirkning på kjønnshormoner mest studert Hormonforstyrrende stoffer kan gi nedsatt fruktbarhet Forstyrrelser i hormonsystemet hos mennesker ikke fullstendig klarlagt Hormonforstyrrende effekter observert hos dyr Bruk av produkter kan gi utslipp til miljøet Mange hormonforstyrrende stoffer strengt regulert Regulering av hormonforstyrrende stoffer i Norge Forbudt i produkter Oppført på kandidatlista i REACH Strategi for hormonforstyrrende stoffer Forskning på virkninger og testmetoder for å øke kunnskapen Hormonforstyrrende stoff Prioritetslisten Side 44 / 375

45 4. Miljøgifter i Arktis Publisert av Norsk Polarinstitutt Spor av miljøgifter finnes i hele det arktiske miljøet. Finner man en miljøgift her, er det et tegn på at stoffet er lite nedbrytbart, og at det kan fraktes langt med luft og havstrømmer. Effekter av miljøgifter er påvist i dyr høyt oppe i næringskjedene i Arktis. Side 45 / 375

46 Side 46 / 375

47 Side 47 / 375

48 Side 48 / 375

49 Side 49 / 375

50 Side 50 / 375

51 Side 51 / 375

52 Side 52 / 375

53 Side 53 / 375

54 Side 54 / 375

55 Side 55 / 375

56 Side 56 / 375

57 Side 57 / 375

58 Sultne isbjørnunger. Foto: Jon Aars, Norsk Polarinstitutt Side 58 / 375

59 Side 59 / 375

60 Side 60 / 375

61 Side 61 / 375

62 Side 62 / 375

63 Side 63 / 375

64 Side 64 / 375

65 Side 65 / 375

66 Side 66 / 375

67 Side 67 / 375

68 Side 68 / 375

69 Side 69 / 375

70 Side 70 / 375

71 Ismåker spiser selspekk. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt Side 71 / 375

72 Side 72 / 375

73 Side 73 / 375

74 Side 74 / 375

75 Side 75 / 375

76 Side 76 / 375

77 Side 77 / 375

78 Side 78 / 375

79 Side 79 / 375

80 Side 80 / 375

81 Side 81 / 375

82 Side 82 / 375

83 Side 83 / 375

84 Side 84 / 375

85 Prøvetaking av fisk. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt Side 85 / 375

86 Side 86 / 375

87 Side 87 / 375

88 Side 88 / 375

89 Side 89 / 375

90 Side 90 / 375

91 Side 91 / 375

92 Side 92 / 375

93 Side 93 / 375

94 Side 94 / 375

95 Side 95 / 375

96 Side 96 / 375

97 Side 97 / 375

98 Prøvetaking av isbjørn. Foto: Heli Routti, Norsk Polarinstitutt Side 98 / 375

99 Side 99 / 375

100 Side 100 / 375

101 Side 101 / 375

102 Side 102 / 375

103 Side 103 / 375

104 Side 104 / 375

105 Side 105 / 375

106 Side 106 / 375

107 Side 107 / 375

108 Side 108 / 375

109 Side 109 / 375

110 Side 110 / 375

111 Side 111 / 375

112 Innsamling av dyreplankton. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt Side 112 / 375

113 Side 113 / 375

114 Side 114 / 375

115 Side 115 / 375

116 Side 116 / 375

117 Side 117 / 375

118 Side 118 / 375

119 Side 119 / 375

120 Side 120 / 375

121 Side 121 / 375

122 Side 122 / 375

123 Side 123 / 375

124 Side 124 / 375

125 Planktonhåv spyles for prøver. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt Side 125 / 375

126 Side 126 / 375

127 Side 127 / 375

128 Side 128 / 375

129 Side 129 / 375

130 Side 130 / 375

131 Side 131 / 375

132 Side 132 / 375

133 Side 133 / 375

134 Side 134 / 375

135 Side 135 / 375

136 Side 136 / 375

137 Side 137 / 375

138 Side 138 / 375

139 Isbjørn vil ha maten for seg selv! Foto: Magnus Andersen, Norsk Polarinstitutt Side 139 / 375

140 Side 140 / 375

141 Side 141 / 375

142 Side 142 / 375

143 Side 143 / 375

144 Side 144 / 375

145 Side 145 / 375

146 Side 146 / 375

147 Side 147 / 375

148 Side 148 / 375

149 Side 149 / 375

150 Side 150 / 375

151 Side 151 / 375

152 Hvalross på stranda. Foto: Stein Ø. Nilsen, Norsk Polarinstitutt TILSTAND Kvikksølv, PCB, bromerte flammehemmere og perfluorerte organiske forbindelser (PFAS) er blant de miljøgiftene som regnes som mest problematiske i Arktis. Filmen under viser at det er stor bekymring knyttet til nivåene av kvikksølv i Arktis. Se også rapporten fra AMAP som gir en vurdering av kvikksølvsituasjonen i Arktis. I rapporten går det fram at kvikksølvnivåene i dyr og mennesker øker flere steder, men at det er store variasjoner. Det er funnet større økninger i Canada og på Grønland enn i Nord Europa. Mercury RIsing AMAP from Candofilm on Vimeo. Som det går fram av grafen under viser målinger i luft på Svalbard ganske stabile kvikksølvnivåer. Tungmetaller transporteres i hovedsak til Arktis fra lavere breddegrader med luft og havstrømmer. Ved Zeppelinstasjonen på Svalbard viser målinger at konsentrasjonen av bly har gått ned med 30 prosent siden målingene startet i Mindre bly har sammenheng med at utslippene er betydelig redusert i Europa og Nord Amerika, etter at bly i bensin ble forbudt i vestlige land. Utslippene har imidlertid økt sterkt i Asia. Konsentrasjoner av kvikksølv og bly i luft Målt ved Zeppelinstasjonen på Svalbard Selv om mesteparten av tungmetallene fraktes til Arktis fra lavere breddegrader, finnes det også noen lokale forurensningskilder. I et område på kilometer rundt kullkraftverkene på Svalbard er det noe lokal forurensning i innsjøsedimentene, men generelt sett er konsentrasjonene av tungmetaller i innsjøsedimenter lavere her enn i Fastlands Norge. Også jordsmonnet på Svalbard er påvirket av lokal menneskelig aktivitet. I jord fra den gamle russiske gruvebyen Pyramiden er det funnet betydelig blyforurensning fra gammel gruvevirksomhet. Utslipp fra gruve- og smelteverksdriften i Pechenga-Nikel i Russland bidrar til forurensning i Finnmark. Utslippene av tungmetaller fra Nikel har vedvart de siste årene, og overvåking av tungmetaller i mose har vist økte nikkelnivåer. Overvåking av vannforekomster har vist en generell økning i tungmetallnivåer. Når det gjelder kvikksølv har undersøkelser vist økende konsentrasjoner langs fastlandskysten mot Barentshavet. Kildene til dette er usikre. Konsentrasjonene av PCB i luft ved Zeppelinstasjonen er høyest av alle PCB målinger fra arktiske luftmålestasjoner. Som det går fram av figuren under, var det en nedgang i konsentrasjonene fra 1999 til Fra 2004 til 2007 var det en økning, dette skyldtes PCB forurenset luft fra skogbranner i Øst Sibir og Alaska. PCB i luft på Svalbard Årlig middelkonsentrasjon av sum PCB i luft på Zeppelinobservatoriet Fra 2005 til 2008 ble det gjort en landsomfattende undersøkelse av miljøgifter i innsjøsedimenter som også omfattet innsjøer på Svalbard, inkludert Bjørnøya. Nivåene av PCB var høyere her enn på fastlandet. En antatt hovedårsak til de høye nivåene av miljøgifter i Ellasjøen på Bjørnøya er at fuglene vasker seg i innsjøene og at avføringen havner i vannet. Avføringen kan inneholde miljøgifter som blir tatt opp i næringskjeden i innsjøene. PCB er fettløselig og har en tendens til å hope seg opp i de fettrike marine næringskjedene i Arktis. Forskjellen i nivået av miljøgifter i dyreplankton og rovdyr (for eksempel isbjørn) på toppen av næringskjeden kan derfor bli enorm. Data fra 2010 viser for eksempel at dyreplankton, lodde og polartorsk har 2 30 nanogram PCB per gram fett, mens polarmåke har 1000 ganger mer i blodet. Nivåene av PCB og dioksinlignende PCB i røye fra Ellasjøen på Bjørnøya overskrider de grenseverdiene EU har satt for mat. PCB i egg fra polarlomvi fra kysten Svalbard ble målt i 1993, 2003 og 2007 og Målingene har vist at nivåene av PCB er redusert til 1/3 av det de var i Flere typer bromerte flammehemmere er påvist i sedimenter og en rekke arktiske dyr, blant annet i isbjørn, reinsdyr, fisk, polarmåke og havhest. Bromerte flammehemmere er også funnet i fugleegg fra polarmåke, gråmåke, polarlomvi og krykkje. For polarlomviegg er nivåene av bromerte flammehemmere i 2014 bare 14 % av det de var i 2003, en betydelig nedgang. Mens en økning i konsentrasjonene vært dokumentert i den canadiske delen av Arktisk de siste 20 årene har forskerne sett en utflating i europeisk Arktis. Konsentrasjonene av stoffgruppen PFAS i luft ved Zeppelinstasjonen på Svalbard varierer gjennom året. De høyeste konsentrasjonene er målt i sommerhalvåret. Forskerne finner ingen tydelige trender de siste fem årene. Beregninger har vist at noen luftmasser med svært høye konsentrasjoner av PFAS har kommet fra Alaska/Beringstredet og at noen kommer fra Nord Russland. PFAS er funnet i alle dyr som har blitt undersøkt. PFAS (PFOS og PFOA) har lenge vært produsert på grunn av deres spesielle fysisk kjemiske egenskaper, men det er kun relativt nylig at de har blitt fokus for vitenskapelig forskning. Etter at PFOS ble påvist i dyreliv ble det foretatt en frivillig utfasing av dets hovedprodusent i PFOA er foreslått for inkludering i Stockholmkonvensjonen og er dermed en viktig miljøgift å sette fokus på. Overvåking viser en nedgang av både PFOS og PFOA i polarmåkeegg fra både Bjørnøya og Kongsfjorden på Svalbard. Det er en betydelig forskjell på mengden av PFOS i egg fra Bjørnøya og Kongsfjorden og den spesifikke årsaken til dette er foreløpig ukjent, men en påvirkende faktor er sannsynligvis at polarmåkene fra Bjørnøya har en diett som inneholder høyere konsentrasjoner av PFOS. KONSEKVENSER Kilde: Norsk institutt for luftforskning (NILU) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Norsk institutt for luftforskning (NILU) Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Dyr og mennesker i Arktis påvirkes av miljøgifter i ulik grad. De høyeste konsentrasjonene finner vi oftest på toppen av næringskjeden. Effektene er likevel ikke nødvendigvis størst her, og vil for eksempel avhenge av hvor godt rustet artene er til å omdanne miljøgifter og skille dem ut. En gunstig strategi for dyr som lever i Arktis er å bruke fett, både som isolasjon mot kulden og som opplagsnæring for perioder med lite mat. Denne strategien gjelder alle, fra de minste krepsdyrene som hoppekreps til isbjørn, sel og hval, samt mennesker. En fettrik diett bidrar til at konsentrasjonene av fettløselige miljøgifter blir ekstra høye i de arktiske næringskjedene. De høyeste konsentrasjonene finnes vanligvis hos arter høyt oppe i den marine næringskjeden. Når dyrene bruker av opplagsnæringen sin i perioder knyttet til for eksempel amming, eggproduksjon eller sultperioder, frigjøres miljøgiftene ut i blodet og kan da skape helseproblemer for dyrene. Isbjørn rundt Svalbard og den østlige delen av Barentshavet har høyere nivåer av miljøgifter enn isbjørn i resten av Arktis. Det er påvist at miljøgifter kan påvirke isbjørn gjennom: Mange forskjellige miljøgifter i Arktis Bekymring for kvikksølv Nedgang i blykonsentrasjoner µg/1000 m3 Lokal og regional forurensning Synkende konsentrasjoner av PCB Stort sett lave nivåer av bromerte flammehemmere Lave, men økende nivåer av stoffgruppen PFAS Både dyr og mennesker påvirkes Isbjørn og andre pattedyr Side 152 / 375

153 hormonforstyrrelse, blant annet med endringer i nivåer av kjønnshormoner og hormoner fra skjoldbruskkjertelen, som er viktige for vekst og varmeregulering svekkelse av immunsystemet, hvilket igjen fører til at dyrene kan være mer utsatt for sykdom nedsatt reproduksjonsevne økt ungedødelighet Det finnes mye data om effekter av miljøgifter i sel, men lite om hval fra Svalbardområdet. Studier har vist negative sammenhenger mellom nivåer av bromerte flammehemmere og hormoner. Miljøovervåkning av sjøfugl har vist at polarmåke, storjo og ismåke er utsatt. Forskning har avdekket en rekke effekter hos polarmåke. Effektene er knyttet til endringer i leverenzymaktivitet, vitaminer, hormoner, immunsystem, stoffskifte og temperaturregulering, regulering av gener, eggstørrelsen, reproduksjon samt adferd og overlevelse. Samlet utgjør effektene en stor belastning for polarmåkene, særlig i hekketiden. Ismåken er enda mer utsatt enn polarmåken. Årsaken er at den spiser på flere nivåer også høyt oppe i næringskjeden. Dyreplankton, små fisk og åtsler av marine pattedyr inngår i menyen, og dermed får ismåken i seg fett fra pattedyr med høye konsentrasjoner av miljøgifter. Studier har vist at egg med mye miljøgifter har tynnere eggeskall enn normalt, og dermed går fortere i stykker. Nivået av miljøgifter i ismåkeegg er høyere enn de som er målt i polarmåkeegg. Det er derfor mulig at helseskadelige effekter også kan forekomme hos ismåker, men dette er ikke undersøkt. Til tross for at høye nivåer av miljøgifter er dokumentert i flere røyebestander på Svalbard, er det gjort lite for å undersøke hvilke effekter dette eventuelt har for fiskebestandene. Urfolk i Arktis er spesielt utsatt for miljøgifter fordi de spiser spekk og fett fra hval og sel som kan inneholde miljøgifter. Når kvinner er gravide eller ammer overføres miljøgiftene til fosteret eller spedbarnet. Filmen under forteller mer om dette. AMAP: Inuit diet and hazardous substances from miljøstatus.no on Vimeo. For fastboende på Svalbard er situasjonen en annen. Det er relativt lave nivåer av miljøgifter i fisk og reker fra havområdene rundt øygruppen. Unntaket er torskelever, hvor det fortsatt er forhøyede verdier av organiske miljøgifter. Kvinner i fruktbar alder og barn frarådes derfor å spise torskelever. I stor blåkveite kan kvikksølvnivåene overskride grenseverdier EU har satt for mat. Man anbefaler gravide og ammende å unngå blåkveite som veier mer enn 3 kg. De høyeste miljøgiftnivåene i matråvarer rundt Svalbard finnes i spekk fra sjøpattedyr og egg fra polarmåke og ismåke. Men siden disse ikke brukes i det norske kostholdet, anses det ikke som et problem for fastboende på Svalbard. PÅVIRKNING Det er få lokale kilder til utslipp av miljøgifter i Arktis. De miljøgiftene vi finner her, har som hovedregel egenskaper som gjør at de kan fraktes over lange avstander med luft og havstrømmer. Miljøgiftene kommer først og fremst fra tett befolkede og industrialiserte deler av verden. Sigevann fra avfallsfyllinger, avløp fra byer, forbrenning av avfall, bruk av plantevernmidler, lakk og maling, avløpssystemer fra industribedrifter og fabrikker av ulike slag alt dette kan gi utslipp av miljøgifter.i mange produkter vi bruker daglig er det små mengder av miljøgifter. Selv små mengder gjør utslag når mange mennesker bruker dem og rester havner i avløpsvannet. Miljøgiftene fraktes med luft og havstrømmer til Arktis. Enkelte steder i Arktis kan lokal aktivitet medføre forurensning. Gruvevirksomhet er vanlig flere steder i Arktis, som på Svalbard, på Kolahalvøya og i Sibir. Dette er lokale kilder til utslipp av miljøgifter som PAH, tungmetaller og PCB. Også avfall og kloakk fra bosetningene i Arktis er en kilde til utslipp av miljøgifter. En annen kilde er turisme, og den store økningen i cruisetrafikk. Et cruiseskip med flere tusen mennesker om bord er en liten by i Arktisk sammenheng. Utslippene fra skipene, for eksempel av eksos og gråvann, kan spores. Eksempelvis er det funnet siloksaner, en miljøgift fra kosmetikk, i ubebodde fjorder på Svalbard, der cruiseskip er en mulig kilde. Sysselmannen på Svalbard vurderer å forby utslipp av gråvann og kloakk nærmere enn 500 meter fra land for å unngå effekter lokalt i nasjonalparkene og fuglereservatene. Selv om "gamle" miljøgifter som PCB ikke lenger brukes aktivt i produksjonsprosesser eller i nye produkter, utgjør fortsatt utslipp som skjedde for mange år siden et miljøproblem, og vil gjøre det i lang tid framover. I en rapport fra 2013 anslår UNEP at 60 prosent av de globale kvikksølvutslippene til luft er en slik remobilisering av gamle utslipp. Samtidig utvikler industrien stadig nye stoffer som skaper problemer. De nordiske landet er flinke til å kartlegge forekomst av nye miljøgifter i Arktis gjennom regelmessige screeninger. Dette er avgjørende for å kunne holde oversikten og få tidlig varsel om nye, farlige stoffer. TILTAK Miljøgiftene i Arktis kommer hovedsakelig langveis fra, og fra mange forskjellige kilder. Internasjonalt samarbeid er derfor nødvendig for å bedre situasjonen. Vi trenger også mer kunnskap om effektene av miljøgifter i Arktis. Både overvåking av miljøet og forskning vil kunne bidra med det. Når Norge og andre land undertegner konvensjoner og jobber aktivt for å oppfylle forpliktelsene sine i form av forbud og utfasing, fører dette til reduksjoner i bruk, utslipp og tilførsler av miljøgifter. Undersøkelser viser også at nivåene av stoffer det er innført forbud mot avtar. Dette gjelder for eksempel PCB og klorerte plantevernmidler. De landene som har undertegnet Stockholmkonvensjonen har forpliktet seg til å kutte utslipp eller fase ut enkelte persistente organiske miljøgifter fra industri eller andre aktiviteter. Norge har undertegnet konvensjonen og vi har per i dag forpliktet oss til å fase ut 22 miljøgifter, både "gamle" som PCB og dioksiner og "nye", blant annet noen bromerte flammehemmere og PFOS. Gjennom Baselkonvensjonen arbeider landene med ulike tiltak for å sikre håndteringen av farlig avfall. Konvensjonen krever at myndighetene har oversikt over, og kontroll med, eksport og import av farlig avfall. Arktisk råd er et politisk samarbeidsorgan som omfatter alle de arktiske landene. Her møtes landene og representanter for urfolkene blant annet for å samarbeide om overvåking av miljøgifter. Arbeidsgruppen AMAP har som oppgave å oppdatere rådet om utviklingen i klima, forurensning og effekter på helse og miljø. Rådets internasjonale innflytelse og betydning har blitt vesentlig styrket de senere årene, og i mange tilfeller har landene lyktes med å finne løsninger på felles problemer og å påvirke internasjonale avtaler og konvensjoner. For eksempel har data fra Arktis hatt betydning i utvikling av Stockholmskonvensjonen og forhandlingene om en kvikksølvkonvensjon som ble undertegnet høsten I 2017 vil AMAP gjennomføre en ny vurdering av de stabile organiske miljøgiftene (POPs) i Arktis. Der det er kjente lokale problemer er det i noen tilfeller etablert egne samarbeidsprosjekter. Pasvikprogrammet er et eksempel på et slikt prosjekt, som har undersøkt lokale og regionale miljøeffekter av gruve og smelteverksdriften i Pechenga Nikel i Russland. Overvåking av miljøgifter i luft, vann, dyr og planter er et nødvendig hjelpemiddel for å kunne si noe om tilstanden i dag og utviklingen framover. En rekke ulike institusjoner i Norge driver derfor regelmessig miljøovervåking i arktiske områder. Dette gjelder blant annet Norsk institutt for luftforskning, Akvaplan NIVA, Norsk institutt for sjømat og ernæring, Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt. Miljøgifter i luft måles blant annet på Zeppelinstasjonen i Ny Ålesund på Svalbard. Miljøgifter i innsjøsedimenter på Svalbard og i ulike dyregrupper på land, i innsjøer og i havet overvåkes også. I tillegg til den regelmessige overvåkingen, pågår en rekke ulike forskningsprosjekter. Et eksempel på et slikt forskningsprosjekt, COPOL, vises på videoen under fra Norsk Polarinstitutt. Forskning er viktig for å kunne si noe om hvordan vi påvirkes av miljøgifter. Med kunnskap om hvordan ulike dyr påvirkes av miljøgifter kan forskerne blant annet gi råd om mat vi bør holde oss unna. For eksempel har forskere i Tromsø funnet ut at det er mulig å forebygge mødres eksponering for miljøgifter gjennom kostholdsråd. Ved å fraråde urfolk i arktiske strøk å spise for eksempel grindhval og selspekk, så de at konsentrasjonene av giftstoffer i kroppen gikk ned. Les mer om miljøgifter, graviditet og amming på forskning.no Sjøfugl Fisk Mennesker Tett befolkede og industrialiserte deler av verden viktige kilder Internasjonalt samarbeid, miljøovervåking og forskning Internasjonalt samarbeid Miljøovervåking og forskning Råd til forvaltning og befolkning Side 153 / 375

154 5. Prioritetslisten Publisert av Miljødirektoratet Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen Prioritetslisten ble første gang presentert i Siden da er utslippene av flere av miljøgiftene på listen blitt betydelig redusert på grunn av streng regulering av produkter, tiltak for opprydding av forurensning og krav til industriutslipp og avfallshåndtering. For en del av miljøgiftene finnes det fortsatt bruksområder, utslippskilder og tilførsel til norsk miljø. En stor del av de nyere stoffene på prioritetslisten finnes først og fremst i importerte produkter, og vi trenger mer kunnskap om bruk og utslipp av stoffene fra disse. Noen av de prioriterte miljøgiftene transporteres også til Norge gjennom hav og luftstrømmer. Derfor er internasjonalt arbeid noe av det aller viktigste vi gjør for å nå det nasjonale målet. Norske miljømyndigheter samarbeider aktivt både i EU og i arbeidet med regionale og globale konvensjoner for strengere reguleringer av stadig flere stoffer. Stoffer som oppfyller ett eller flere av de fire følgende kriteriene er omfattet av målet om vesentlige reduksjoner: Lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i levende organismer og som a) har alvorlige langtidsvirkninger for helse, eller b) er svært giftige i miljøet. Svært lite nedbrytbare stoffer som svært lett hoper seg opp i levende organismer (uten krav til kjente giftvirkninger). Stoffer som gjenfinnes i næringskjeden som gir tilsvarende grunn til bekymring. Andre stoffer, som hormonforstyrrende stoffer og tungmetaller, som gir tilsvarende grunn til bekymring. Miljødirektoratet vurderer kontinuerlig om nye stoffer skal foreslås på prioritetslisten. Stoffer som oppfyller kriteriene for persistens, bioakkumulering og giftighet (PBT kriteriene) tas inn på listen. Formelt skjer dette via stortingsproposisjon nr. 1 (statsbudsjettet) som legges fram av regjeringen om høsten. Kriteriesettet som definerer hvilke stoffer som skal prioriteres er basert på internasjonalt arbeid i EU og OSPAR og er nedfelt i EUs kjemikalieforordning REACH (vedlegg XIII). 1 P+B+Th og/eller Tm Lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i levende organismer, og som har alvorlige langtidsvirkninger for helse, eller er svært giftige i miljøet. For disse kriteriesettene er det gitt følgende definisjoner: Kriterie Lite nedbrytbart Bioakkumulerende Alvorlige langtidsvirkninger på helse Svært giftige i miljøet Svært lite nedbrytbart Svært bioakkumulerende Oppfangingskriterier * Testresultater som viser potensiale for henholdsvis lav nedbrytbarhet, giftighet og bioakkumulering kan benyttes dersom tester av høyere kvalitet mangler: a ) potensiell lav nedbrytbarhet: tilfredsstiller ikke kriteriene for "ready" eller "inherent" nedbrytbarhet (OECD 301,302 eller 306) og b) potensiell høy kronisk akvatisk giftighet: L(E)C50 i korttidstest <0,1 mg/l. Se kriteriesettet i st.meld. nr. 14 ( ) Sammen for et giftfrittt miljø forutsetninger for en tryggere fremtid For flere detaljer se kriteriesettet i st.meld. nr. 25 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand Norge har et nasjonalt mål om å redusere utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø Stoffer som omfattes av målet: 1. Lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i organismer og har alvorlige langtidsvirkninger eller er svært giftige for miljøet 2. Svært lite nedbrytbare stoffer som svært lett hoper seg opp i levende organismer (uten krav til kjente giftvirkninger) 3. Stoffer som gjenfinnes i næringskjeden som gir tilsvarende grunn til bekymring 4. Andre stoffer, som hormonforstyrrende stoffer og tungmetaller, som gir tilsvarende grunn til bekymring Hittil er over 30 stoffer og stoffgrupper oppført på listen For mange av stoffene er tiltak som krav til utslippsreduksjoner og forbud innført Publisert av Miljødirektoratet Triklosan er en klorert organisk forbindelse som lenge har blitt brukt for å drepe bakterier eller hindre bakterievekst. Stoffet er mest kjent som tilsetningsstoff i tannkrem for å hindre dannelse av plakk og i deodoranter som middel mot ubehagelig kroppslukt. Kriteriesett for prioriterte miljøgifter Prioritetslisten 5.1. Triklosan Side 154 / 375

155 Side 155 / 375

156 Side 156 / 375

157 Side 157 / 375

158 Side 158 / 375

159 Side 159 / 375

160 Side 160 / 375

161 Side 161 / 375

162 Side 162 / 375

163 Side 163 / 375

164 Side 164 / 375

165 Side 165 / 375

166 Side 166 / 375

167 Side 167 / 375

168 Side 168 / 375

169 Side 169 / 375

170 Side 170 / 375

171 Side 171 / 375

172 Triklosan brukes blant annet i noen desinfiserende håndsåper. Foto: Flickr PÅVIRKNING Triklosan er effektivt mot bakterier og har derfor blitt mye brukt som antiseptisk stoff, til konservering og desinfeksjon. Stoffet brukes i forbrukerprodukter som kosmetikk, vaskemidler, plastmaterialer og leker. Triklosan brukes også i såper, på overflater av medisinsk utstyr og tekstiler for langvarig hemming av bakterievekst. Forbruket av triklosan ble i 2006 anslått til 450 tonn i EU/EØS, men i 2017 anslår registreringene under REACH at bruken ligger i området tonn per år. Den største bruken av triklosan er innen personlig pleie, og den viktigste utslippskilden er gjennom kommunale renseanlegg, enten ved direkte utslipp gjennom avløpsvann eller ved at avløpsslam brukes som jordforbedringsmiddel. TILSTAND Triklosan ble målt i miljøprøver fra Norge tidlig på 2000 tallet og inngår i de løpende overvåkningsprogrammene MILKYS og Miljøgifter i en urban fjord. Programmene fokuserer på miljøgifter i organismer og har ikke funnet målbare mengder i de prøvene de har analysert. Norsk vann rapporterte i 2013 funn av triklosan i alle målte prøver av avløpsslam. Triklosan er vist å kunne havne oppe i ulike næringskjeder, som i delfiner, rovfisk og fugler andre steder i verden. KONSEKVENSER Triklosan er vist å være svært giftig for organismer som og bakterier og alger, og er klassifisert som miljøskadelig. Mekanismen for giftvirkningen ser ut til å være sammensatt og avhengig av organismen som undersøkes. For bakterier er det kjent at triklosan hindrer produksjonen av enkelte fettsyrer og kan forstyrre cellemembranen, men i andre organismer er ikke effekten like godt beskrevet. Flere studier viser at triklosan kan ha effekter på hormonsystemet hos fisk, amfibier og pattedyr, blant annet på tyroid og østrogen/testosteron systemene. Det er bekymring for at unødig bruk av triklosan skal føre til at man får bakterier som er resistente, ikke bare mot triklosan, men også mot viktige typer antibiotika på grunn av kryssresistens. Triklosan brukes i medisinsk sammenheng, blant annet håndvask for kirurger og i plaster på vanskelige sår. Det er derfor uheldig dersom unødvendig ikke medisinsk bruk kan bidrar til det voksende globale problemet med antibiotika resistens. Stoffet er også klassifisert som irriterende for hud og øyne. Triklosan er tungt nedbrytbart og hoper seg opp i organismer. Triklosan er funnet i dyr høyt i næringskjeden, som delfiner, og laboratorieforsøk som viser at stoffet svært lett kan hope seg opp i levende organismer. TILTAK Triklosan ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Triklosan ble i 2014 forbudt som aktivt stoff i noen biocidprodukter. Forbudet ble utvidet i Bruken av trikolsan i kosmetikk er regulert i Forskrift om kosmetikk og kroppspleieprodukter, vedlegg V. Stoffet er fortsatt tillatt brukt som konserveringsmiddel i enkelte typer kosmetikk. Triklosan brukes hovedsaklig i kosmetikk og kroppspleieprodukter. Det er ikke lenger tillatt å selge biocidprodukter med triklosan i Norge og heller ikke produkter behandlet med triklosan så som i tekstiler og plastmateriale. Den største bruken av triklosan er innen personlig pleie Triklosan er vist å kunne havne øverst i ulike næringskjeder, og gjenfinnes i delfiner, rovfisk og fugler Triklosan er svært giftig for vannlevende organismer, lite nedbrytbart og hoper seg opp i levende organismer CAS-nummer: Benzotriazolbaserte UV-filter Publisert av Miljødirektoratet Benzotriazolbaserte UV filtre brukes blant annet i gjennomsiktig plast for å beskytte materialer mot UV stråling. Stoffene kan ha alvorlige konsekvenser for helse og miljø. Redusert bruk av triklosan Triklosan gjenfinnes i miljøet Triklosan er svært giftig for vannlevende organismer Flere forbud mot triklosan Regulert i biocidprodukter og kosmetikk Bruk og utslipp av triklosan Triklosan Side 172 / 375

173 Side 173 / 375

174 Side 174 / 375

175 Side 175 / 375

176 Side 176 / 375

177 Side 177 / 375

178 Side 178 / 375

179 Side 179 / 375

180 Side 180 / 375

181 Side 181 / 375

182 Side 182 / 375

183 Side 183 / 375

184 Side 184 / 375

185 Side 185 / 375

186 Side 186 / 375

187 Side 187 / 375

188 Side 188 / 375

189 Side 189 / 375

190 Benzotriazolbaserte UV filtre brukes til å beskytte materialer mot sollys, blant annet i maling og lakk, gummi og gjennomsiktig plast. Foto: Erich Ferdinand, Flickr PÅVIRKNING Benzotriazolbaserte UV filtre brukes som stabilisatorer i maling og lakk, gummi og gjennomsiktig plast for å beskytte materialer mot sollys 1. Ifølge data fra produktregisteret brukes stoffene hovedsakelig som tilsetning i maling og lakk i Norge, men mengdene er små og bruken ser ut til å være synkende. UV 328 ser ut til å være det stoffet med høyest omsetning både i Norge og EU. Stoffene kommer også til EU og Norge i importerte produkter. Bruk av benzotriazolbaserte UV-filter TILSTAND Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Benzotriazolbaserte UV-filtre er blant annet funnet i morsmelk, rottelever, kloakkrenseanlegg og sedimenter, torskelever og reker i Oslofjorden, i tillegg til sedimenter i Mjøsa. Stoffene er også påvist øverst i næringskjeden i andre deler av verden. Imidlertid ble ingen av de undersøkte benzotriazolbaserte UV filtrene funnet i en nylig publisert studie fra Arktis. Stoffene slippes ut til miljøet indirekte gjennom avløp og direkte ved slitasje av materialer eller vaskes av overflater. Generelt påvirkes forekomst av UV filter av vær og årstider, og har gjerne høyere forekomst i resipienter og avløpsvann ved varmt vær. KONSEKVENSER Vi vet mest om stoffene som kalles UV 327 og UV 328, som begge har svært alvorlige miljøegenskaper. UV 320 og UV 350 har også betenkelige egenskaper, selv om de ikke er like godt beskrevet. Vi antar imidlertid at de fire stoffene vil oppføre som på samme måte når de havner i miljøet. UV 320, UV 327, UV 328 og UV 350 er svært lite nedbrytbare (vp), og hoper seg svært lett opp i organismer (vb) og i næringskjeder og regnes derfor som miljøgifter. I tillegg er UV-320 og UV-328 vist å være giftige; de gir skader i lever hos pattedyr ved langvarig eller gjentatt eksponering. UV 328 kan også gi skader på nyrer ved langvarig eller gjentatt eksponering. Flere andre benzotriasolbaserte UV filtre er mistenkt å være PBT eller vpvb stoffer. TILTAK Stoffene UV 320, UV 327, UV 328 og UV 350 ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk De fire benzotriazolene UV-320, UV-327, UV-328 og UV-350 er identifisert som stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i EUs kjemikalieregleverk REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Flere andre benzotriazolbaserte UV filtre er til vurdering for videre oppfølging under REACH ut fra mistanke om at stoffene kan være lite nedbrytbare, hoper seg lett opp i organismer og er giftige (PBT) eller svært lite nedbrytbare (vp), og hoper seg svært lett opp i organismer (vb). Dette gjelder UV-P, UV-234, UV-329, UV-928, UV-326 og 2-(2H-benzotriazol-2-yl)-6-dodecyl-4-phenol, branched and linear. Dette gjelder UV-P, UV-234, UV-329, UV-928, UV-326 og 2-(2H-benzotriazol-2-yl)-6-dodecyl-4-phenol, branched and linear. Benzotriazolbaserte UV filtre brukes hovedsakelig i maling i Norge. De registrerte mengdene er små og avtagende. Det antas av import til Norge av produkter med UV stoffer kan være en kilde til utslipp, men vi har ikke tall for dette. Gruppe stoffer som blant annet brukes i gjennomsiktig plast for å beskytte materialer mot UV stråling Mange stoffer som har varierende egenskaper UV 320, UV 327, UV 328 og UV 350 er svært lite nedbrytbare (vp), hoper seg svært lett opp i organismer (vb) og i næringskjeder og regnes derfor som miljøgifter Flere andre er mistenkt å være PBT eller vpvb stoffer CAS-nummer: UV-320: UV-327: UV-328: UV-350: Vi har relativt lite kunnskap om forekomst av dodekylfenol og TTB fenol i miljøet i Norge, men vi vet at stoffene kan spres til vann, jord og sedimenter. Disse stoffene finnes ofte som tilsetningsstoff i brensel og motoroljer Benzotriazolbaserte UV-filter brukes mye i plast Tonn Benzotriazolbaserte UV filtre finnes i miljøet Benzotriazolbaserte UV filtre har alvorlige miljøegenskaper UV kjemikaliene oppført på kandidatlista i EU På kandidatlista Utslipp av fenoliske benzotrialzoler Benzotriazolbaserte UV-filtre 5.3. Dodekylfenol og Tri-Tert-Butylfenol (TTB-fenol) Side 190 / 375

191 Side 191 / 375

192 Side 192 / 375

193 Side 193 / 375

194 Side 194 / 375

195 Side 195 / 375

196 Side 196 / 375

197 Side 197 / 375

198 Side 198 / 375

199 Side 199 / 375

200 Side 200 / 375

201 Side 201 / 375

202 Side 202 / 375

203 Side 203 / 375

204 Motorolje. Foto: Flickr PÅVIRKNING Utslipp av dodekylfenol i Norge skyldes hovedsakelig uriktig avfallsbehandling av importerte motoroljer. Motorolje som ender opp i kommunalt avløp, fører til utslipp av dodekylfenol til vann og slam som igjen spres til jord. Import av motoroljer har økt de siste årene, og det gir økt risiko for utslipp. Utslippene av dodekylfenol har økt jevnt siden de ble beregnet første gang. Det er knyttet svært stor usikkerhet til tallene. Hvor havner utslippene av dodekylfenol? 1,3 tonn Den registrerte bruken av TTB fenol i Norge har sunket jevnt de siste årene. Det er store usikkerheter knyttet til innhold av TTB fenol i importerte produkter og i hvilken grad det fører til utslipp. Forbruk av TTB-fenol 1.25 TILSTAND I dag har vi relativt lite kunnskap om forekomst av dodekylfenol og TTB fenol i miljøet i Norge. Men vi vet at dodekylfenol kan spres til vann, avløpsanlegg og sedimenter når de slippes ut fra kommunalt avløp. De kan også spres til jord når slam fra renseanlegg brukes til jordforbedring. Én studie fant dodekylfenol i alle ledd av næringskjeden i Mjøsa. Resultatene antyder at stoffet kan fraktes oppover i næringskjeden, selv om vi ikke kan anslå graden av opphoping. KONSEKVENSER Dodekylfenol er miljøskadelig og meget giftig og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. Dodekylfenol kan i tillegg skade forplantningsevnen eller gi fosterskader. TTB fenol kan skade lever ved gjentatt eksponering, er skadelig ved svelging og kan utløse allergisk reaksjon i huden. Stoffet er giftig for liv i vann. Dodekylfenol og TTB fenol er brytes sakte ned i miljøet og giftige. TTB fenol er vist å hope seg opp i levende organismer, men for dodekylfenol er resultatene ikke like sikre. Dodekylfenol og TTB fenol tilhører gruppen alkylfenoler. Flere av medlemmene i denne gruppen, som nonyl og oktylfenol, er hormonforstyrrende i miljøet. TILTAK Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Dodekylfenol og TTB fenol ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Stoffevaluering under REACH pågår for TTB butylfenol, og i 2019 skal dodekylfenol gjennomgås. Hensikten er å identifisere om det er nødvendig med ytterligere informasjon for å belyse risikoen ved stoffene og å vurdere om det er behov for tiltak. TTB fenol er også oppført på OSPARs liste over Chemicals for Priority Action Fosfororganiske flammehemmere Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslipp av dodekylfenol skyldes hovedsakelig uriktig avfallsbehandling av importerte motoroljer. Utslippene har økt jevnt. Den registrerte bruken av TTB fenol i Norge går ned, men vi har begrensede data om innholdet i importerte produkter. Finnes hovedsakelig som tilsetningsstoff i brensel og motoroljer, men kan også finnes i produkter som maling og lakk Dodekylfenol er lite nedbrytbart i miljøet, kan skade forplantningsevne hos pattedyr og er svært giftig for liv i vann 2,4,6, tri tert butylfenol er lite nedbrytbart i miljøet, hoper seg opp i levende organismer og kan skade lever ved gjentatt eksponering. Stoffet er giftig for liv i vann CAS-nummer: Dodekylfenol: , med flere 2,4,6, tri-tert-butylfenol: Fosfororganiske flammehemmere er påvist i norsk natur og i dyr i Arktis. De høyeste nivåene i Arktis er funnet i fjellrev på Svalbard Motorolje er viktig utslippskilde av dodekylfenol Mindre bruk av TTB-fenol Tonn Trenger mer kunnskap om dodekylfenol og TTB fenol i miljøet Mistenkt å være hormonforstyrrende Dodekylfenol og TTB fenol er oppført på prioritetslisten Bruk og utslipp av Dodekylfenol og Tri-Tert-Butylfenol (TTB-fenol) Dodekylfenol og Tri-Tert-Butylfenol (TTB-fenol) Side 204 / 375

205 Side 205 / 375

206 Side 206 / 375

207 Side 207 / 375

208 Side 208 / 375

209 Side 209 / 375

210 Side 210 / 375

211 Side 211 / 375

212 Side 212 / 375

213 Side 213 / 375

214 Side 214 / 375

215 Side 215 / 375

216 Side 216 / 375

217 Side 217 / 375

218 Undersøkelser viser at nivåene av fosfororganiske flammehemmere hos dyr i Arktis er like høye som i dyr fra urbane områder i fastlands Norge. I Arktis er de høyeste nivåene funnet i fjellrev på Svalbard. Foto: Wikimedia Commons PÅVIRKNING Fra 2009 til 2015 er bruken av TCEP redusert med 67 prosent. I perioden 2013 til 2015 har imidlertid omsatt mengde av TCEP økt, ifølge Produktregisteret. TCEP ble oppført på prioritetslisten høsten Stoffet er strengt regulert i EU, noe som kan ha bidratt til nedgangen i Norge og vi forventer at bruken av TCEP går ytterligere ned. Forbruk av TCEP Vi kan forvente samme trend for noen av de andre fosfororganiske flammehemmerne. Stoffet TCPP er unntaket, hvor vi ser vi en sterkt økende import. Fosfororganiske flammehemmere er mye brukt som flammehemmere og mykgjørere i plast. De brukes også som skumdempende midler og som tilsetning til smøremidler, hydrauliske oljer, gulvpoleringsmidler og lim. I 2015 ble TCEP først og fremst brukt som brannhemmer i bunnfarge til skip/båter. Stoffet kan også brukes i tekstiler og plastmaterialer for å hindre antenning, og det er usikkert hvor store mengder som finnes i importerte produkter. I 2016 ble TCEP funnet i lave konsentrasjoner i 4 av 52 produkter som Miljødirektoratet analyserte. TCEP ble funnet som flammehemmer i bilseter til barn og telt/lavvo til fritidsbruk. Det er vanskelig å estimere utslipp fra produkter som brukes, slik det også er med bromerte flammehemmere. Flammehemmeren TCEP kan forventes å lekke ut fra produkter under bruk og under vask. Flere studier viser at kun en liten andel TCEP adsorberer til avløpsslam og lite holdes igjen i avløps og renseanlegg. Avløpsvann anses derfor å være en viktig kilde til utslipp. I perioden ble det importert ca tonn fosfororganiske flammehemmere hvert år til de skandinaviske landene. Den utstrakte bruken kan føre til at stoffene spres til miljøet gjennom utlekking, slitasje, avdamping og feil avfallsbehandling. Utslippene kan komme fra husholdninger, fabrikker, byggeplasser, trafikk og kommunale avløps og avfallsanlegg. Nivåene av utvalgte fosfororganiske flammehemmere i inneklimaet (luft og støv) samsvarer med nivåene av de samme stoffene i urinen fra norske mødre og barn, ifølge en studie fra Folkehelseinstituttet i Mat var en mindre viktig kilde. TILSTAND Fosfororganiske flammehemmere er påvist i norsk natur og i dyr i Arktis. De høyeste nivåene i Arktis er funnet i fjellrev på Svalbard. Årsaken er at fjellreven spiser mye forskjellig og påvirkes av næringskjedene både i vann og på land. Stoffene er også funnet i fugl, fisk og sel. Funnene viser at fosfororganiske flammehemmere kan bli et problem for landlevende dyr i Arktis. Nivåene av fosfororganiske flammehemmere er ofte lave, og målingene viser at utbredelsen av de fosfororganiske stoffene kan være ulik: Stoffer som finnes i én art gjenfinnes ikke nødvendigvis i en annen. Det er derfor vanskelig å beskrive hvordan de hoper seg opp i en næringskjede. Stoffet TCEP er påvist i inneluft, sediment, slam, sigevann fra søppelfyllinger og i vannprøver fra kommunale kloakkanlegg, i tillegg til dyr i Arktis. Undersøkelser viser også at stoffet finnes i fugleblod (havørn) og egg (toppskarv, ærfugl og gråmåke). Det er også påvist i ferskvannsfisk, torskelever, strandkrabbe og blåskjell. Funnene tyder på at stoffet kan fraktes oppover i næringskjeden. Konsentrasjonene av TCEP i prøver fra miljøet er generelt lave. De høyeste nivåene finnes i nærheten av urbane områder og kommunale kloakkanlegg. At stoffet er funnet i dyr høyt oppe i næringskjeden og er utbredt i miljøet, er foruroligende. Bruk av produkter som inneholder TCEP i husholdningene antas å være kilden til funnene av TCEP i miljøet. Les mer om overvåkning av overvåkning av fosfororganiske flammehemmere: Miljødirektoratet: Compilation of Norwegian Screening Data for Selected Contaminants ( ) Miljødirektoratet: Miljøgifter i kystområdene (MILKYS) Miljødirektoratet: Miljøgifter i en urban fjord (miljøovervåkingsprogram) Miljødirektoratet: Miljøgifter i terrestrisk og bynært miljø KONSEKVENSER Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) For de fleste fosfororganiske flammehemmere har vi lite informasjon om giftighet, nedbryting i miljøet og deres evne til å hope seg opp i organismer. Vi har mest kunnskap om TCEP, som har flere alvorlige effekter for helse og miljø. TCEP kan skade forplantningsevnen og er farlig ved svelging. Stoffet er også giftig, med langtidsvirkning, for liv i vann. Andre fosfororganiske flammehemmere brytes også langsomt ned i naturen, og noen kan også hope seg opp i levende organismer. Funn av stoffene i Arktis indikerer at de kan transporteres over store geografiske avstander. For flere av stoffene er det også nye publikasjoner som gi indikasjoner på at de kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr og gi effekter som for eksempel reproduksjonsskader 2009 Mindre bruk av TCEP de senere årene Forsfororganiske flammehemmere brukes blant annet i plast og maling Mye bruk av fosfororganiske flammehemmere Bekymret for funn i miljøet TCEP fraktes oppover i næringskjeden Trenger mer kunnskap om fosfororganiske flammehemmere Side 218 / 375

219 TILTAK TCEP ble oppført på prioritetslisten i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Bruk av TCEP, TCPP eller TCDP i leker er forbudt gjennom leketøyforskriften. TCEP er forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post TCEP er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH fordi det skader forplantningsevnen. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. TCEP er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. Stoffevaluering under REACH pågår for flere fosfororganiske flammehemmere. Hensikten er å identifisere om det er nødvendig med mer dokumentasjon for å belyse risiko og å vurdere ytterligere tiltak. Forbruket av TCEP i Norge er redusert siden 2009, og vi forventer samme trend for noen av de andre fosfororganiske flammehemmerne. TCEP er først og fremst brukt som brannhemmer i skipsmaling, men stoffet forekommer også importerte plastprodukter. Vi antar at importerte, faste produkter er den største kilden til utslipp. Mye brukt som flammehemmere og mykgjørere i plast En del av stoffene er vist å være lite nedbrytbare og noen kan ha alvorlige langtidsvirkninger for helse og miljø Brukes blant annet i plast, maling, lakk og lim for å hindre antenning Stoffet TCEP er oppført på prioritetslisten 5.5. Trikloreten (TRI) Publisert av Miljødirektoratet Vi har lite informasjon om hvor mye trikloreten (TRI) som finnes i miljøet i Norge. Bruken av stoffet er kraftig redusert, men noe TRI brukes til industriell avfetting av metaller. PÅVIRKNING I dag er bruken av trikloreten (TRI) kraftig redusert. Fra 1995 til 2015 ble utslippene redusert med nesten 100 prosent. Utslipp av TRI TRI brukes hovedsakelig til industriell avfetting av metaller. Dette bruksområdet utgjør 96 prosent av all registrert bruk. Stoffet brukes også til laboratoriekjemikalier. Forbruket av TRI til metallavfetting, lim og andre produkter ble redusert med nesten 100 prosent fra 1995 til 2015, og utslippet er trolig redusert tilsvarende. TRI kan dannes ved forbrenning av klorholdig materiale, for eksempel ved forbrenning av avfall. Stoffet kan derfor forekomme i utslipp både fra industriprosesser og fra avfallsforbrenningsanlegg. Utslippsmengdene herfra er ikke kjent, men antas å være små. TILSTAND TRI gir hovedsakelig problemer med luftforurensning. Lokale kilder har antakeligvis størst betydning for nivåene av TRI i Norge, men stoffet kan også transporteres hit med luftstrømmer. Vi har lite informasjon om forekomsten av TRI i miljøet i Norge. KONSEKVENSER TRI er klassifisert som kreftfremkallende og mulig arvestoffskadelig. Stoffet kan påvirke det sentrale nervesystemet, gi døsighet og svimmelhet, og irritere huden og øynene. TRI er tungt nedbrytbart og skadelig for vannlevende organismer, og kan derfor forårsake langtidsvirkninger i miljøet. TILTAK 0 Kilder til utslipp av TRI i 2015 Totalt 5 tonn TRI ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen I 2000 ble det innført avgift på omsetting av TRI. Dette har ført til en betydelig reduksjon i forbruket. En refusjonsordning for TRI holdig avfall ble opphevet i 2015, fordi forbruket av TRI er sterkt redusert og det har kommet inn svært lite TRI holdig avfall de siste årene. TRI-holdig avfall skal behandles som farlig avfall. TRI er klassifisert som kreftfremkallende, det er derfor forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post TRI er omfattet av den internasjonale avtalen om flyktige, organiske forbindelser, VOC-avtalen. TRI er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. TRI er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. TRI er oppført på listen over utvalgte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Bruken av TRI er kraftig redusert. Fra 1995 til 2015 ble utslippene redusert med nesten 100 prosent. Klororganisk stoff En fargeløs, ikke brennbar væske med karakteristisk lukt Stoffet fordamper lett og er fettløselig, men er lite løselig i vann Kreftfremkallende, skadelig for vannlevende organismer og kan uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet CAS-nummer: I dag er tungt nedbrytbare tensider forbudt i vaske- og skyllemidler. PÅVIRKNING Bruken av DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC er redusert med 96 prosent siden I 2015 var utslippene mindre enn 0,4 tonn. Tungt nedbrytbare tensider har tidligere vært brukt som myknere i tøyskyllemidler, hårbalsam, bilvoks, båtsparkel og gulvvoks. Tøymyknere var opprinnelig det største bruksområdet. I 1992 var forbruket av de tre tensidene DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC ca. 770 tonn. Forbruket har blitt sterkt redusert, og den største reduksjonen skjedde før Årsaken er først og fremst en kraftig reduksjon i bruken i tøyskyllemidler i tillegg til streng regulering av bruk av stoffene i vaskemidler. Kilder til utslipp av tensider i 2015 Totalt 0,4 tonn Hvor havner utslippene av tensider? Totalt 0,4 tonn TILSTAND Tensider spres til miljøet med avløpsvannet. Her havner de stort sett i sedimenter og slam i elver, ferskvann og havneområder, hvor de i stor grad bindes til partikler. Vi har lite informasjon om forekomst av tungt nedbrytbare tensider i miljøet i Norge i dag. Det antas at nivåene er lave da de brukes i svært liten grad. Nivåene var imidlertid høye mens stoffet var i utstrakt bruk, basert på beregninger gjort i forbindelse med en EU risikovurdering av stoffene (EU 2002). En nordisk studie fant i 2014 flere tensider i miljøet, og mest i sediment og avløpsslam. Dette viser at stoffene fortsatt er i bruk. Data for forbruk og omsetning av produkter er hentet fra produktregisteret. KONSEKVENSER De tre tensidene DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC er tungt nedbrytbare i miljøet. Stoffene er meget giftige og har langtidsvirkning på vannlevende organismer og for sediment og bunnlevende organismer. De er også farlige å svelge, skadelige for øyne og irriterer hud. TILTAK DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC ble oppført på myndighetensprioritetsliste i 1997.Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) EUs vaskemiddelforordning innebærer at det er forbudt å bruke tensider som ikke oppfyller kravene til nedbrytbarhet i miljøet. I Norge er forordningen innarbeidet i Produktforskriften Bruken av tensidene DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC er redusert med nesten 100 prosent siden I 2015 var utslippene under 0,4 tonn. Sammensatt gruppe kjemiske forbindelser som er mye brukt i skyllemidler De tre tensidene DTDMAC, DHTDMAC og DSDMAC (også kalt DODMAC) er mest kjent. DTDMAC er den mest brukte DTDMAC, DHTDMAC og DSDMAC er tungt nedbrytbare i miljøet. Stoffene er giftige for vannlevende organismer og for sediment og bunnlevende organismer CAS-nummer: DHTDMAC: DTDMAC: DSDMAC (også kjent som DODMAC): TCEP er regulert Bruk og utslipp av fosfororganiske flammehemmere Fosfororganiske flammehemmere Utslippene av TRI er kraftig redusert Noe utslipp ved forbrenning Lite informasjon om forekomsten av TRI i miljøet i Norge TRI har flere alvorlige effekter Avgift på omsetting av TRI Vanndirektivet Bruk og utslipp av trikloreten (TRI) Trikloreten (TRI) 5.6. Tungt nedbrytbare tensider Utslipp av tungt nedbrytbare tensider redusert Trenger mer kunnskap om tungt nedbrytbare tensider i norsk miljø DSDMAC, DTDMAC og DHTDMAC har alvorlige effekter Må oppfylle krav til nedbrytbarhet Bruk og utslipp av tungt nedbrytbare tensider Tungt nedbrytbare tensider Side 219 / 375

220 5.7. Triklorbenzen (TCB) Publisert av Miljødirektoratet Triklorbenzen (TCB) er et helse og miljøskadelig løsemiddel. Ingen TCB utslipp av betydning er registrert i Norge. TCB ble tidligere brukt som løsemiddel for farger til blant annet tekstilfarging og for å hindre korrosjon. PÅVIRKNING TCB ble tidligere brukt som løsemiddel for farger til tekstilfarging, som middel for å hindre korrosjon og som tilsetningsstoff til PCB i transformatorer og store kondensatorer. Stoffet ble også brukt som laboratoriekjemikalie til forskningsformål. Siden 1995 er utslippene av TCB redusert med 80 prosent. I dag er det ingen registrert bruk av TCB i Norge. Figuren viser utslippene av TCB i Norge siden Utslipp av TCB TCB kan dannes når klor og organisk materiale er tilstede ved forbrenning, på samme måte som dioksiner. TCB kan derfor forekomme i små mengder i utslipp til luft fra for eksempel forbrenningsanlegg, prosessovner og motorer. Utslipp av TCB forekommer sammen med utslipp av andre klororganiske miljøgifter, som dioksiner og heksaklorbenzen. Ingen utslippskilder med størrelse av betydning er registrert i Norge. Kilder til utslipp av TCB i 2015 Totalt 5 kg TILSTAND TCB spres både til luft, vann og jord og kan transporteres langt med luftstrømmer. Vi har lite data om TCB i luft, vann og jord i Norge. Lave konsentrasjoner av TCB er funnet i slam fra fire norske renseanlegg. TCB er også funnet i lave nivåer i sedimenter og fisk. KONSEKVENSER TCB er tungt nedbrytbart. Stoffet er fettløselig og hoper seg opp i organismer. TCB er meget giftig for vannlevende organismer, og kan gi langtidsvirkninger på liv i vann. Marine arter er mer følsomme for stoffet enn ferskvannsarter. Stoffet er farlig ved svelging, irriterer huden og gir alvorlig øyeirritasjon. TILTAK TCB ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Det er forbudt å bruke TCB som et stoff eller i stoffblandinger i konsentrasjoner på 0,1 vektprosent eller mer gjennom REACH vedlegg XVII, post 49. Forbudet gjelder imidlertid bare en av de tre mulige variantene av triklorbenzen, 1,2,4-triklorbenzen. Noen prosesser der industrien har særlig god kontroll, er unntatt fra forbudet. TCB er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Triklorbenzen (TCB) er et helse og miljøskadelig løsemiddel. Ingen TCB utslipp av betydning er registrert i Norge. TCB ble tidligere brukt som løsemiddel for farger til blant annet tekstilfarging og for å hindre korrosjon. Klororganisk stoff Akutt og kronisk giftig for vannlevende organismer Tungt nedbrytbart og bioakkumulerende CAS-nummer: 1,3,5-trichlorobenzene: ,2,3-trichlorobenzene: Trichlorobenzen: ,2,4-triklorbenzen: Mange organiske tinnforbindelser er generelt giftige, både for marine organismer og mennesker. Dette er nå forbudt. DBT og DOT brukes hovedsakelig i plast, maling og mørtel. PÅVIRKNING TBT har hovedsakelig blitt brukt i bunnstoff på skip og i treimpregneringsmidler for å hindre begroing og råte. Dette er nå forbudt. TFT ble brukt som plantevernmiddel, men dette ble forbudt for mange år siden. Det er ikke registrert forbruk eller nye utslipp av TBT og TFT siden Små mengder TBT registreres imidlertid fortsatt i sigevannet fra kommunale avfallsdeponier, og kan også fortsatt lekke ut fra sedimenter på sjøbunnen i noen havneområder. Omfanget av utslippene er ikke kjent og opprydningsarbeid pågår. Les mer om hvor mye TBT som er håndtert ved opprydding av forurenset sjøbunn Utslipp av TBT fra 1995 til De viktigste bruksområdene for DBT og DOT i EU er som stabilisatorer i PVC plast. Ifølge produktregisteret er maling, lakk, lim og mørtel de viktigste bruksområdene for disubstituerte organiske tinnforbindelser i Norge. Mengdene gikk ned fra ca. 15,2 tonn i 2005 til ca. 3 tonn i Dibutyltinndilaurat utgjør mesteparten av mengdene som er registrert i produktregisteret. Disubstituerte organiske tinnforbindelser kan også forekomme i importerte ferdigprodukter, men inngår ikke i tallene fra produktregisteret. TILSTAND Høye nivåer av TBT er funnet i sedimenter nær skipsverft, marinaer, trafikkerte havner og skipsleier. Forhøyede nivåer er også funnet i blåskjell og purpursnegl, og skader på forplantningsorganene hos purpursnegl er påvist. Utviklingen har vært positiv siden Det har vært en nedgang i antall purpursneglhunner langs norskekysten som har utviklet maskuline karaktertrekk. Les mer om imposex hos purpursnegl Også de organiske tinnforbindelsene DBT og MBT er påvist i lave nivåer i sedimenter, blåskjell og purpursnegl. KONSEKVENSER Både tri og disubstituerte organiske tinnforbindelser er giftige og de kan skade immunforsvaret hos mennesker og dyr. Eksponeres du for flere av stoffene samtidig, vil effektene trolig summeres. Stoffene har også hormonforstyrrende og reproduksjonsskadelige effekter De trisubstituerte organiske tinnforbindelsene TBT og TFT er hormonforstyrrende. Stoffene kan gi imposex hos snegler. Dette fører til dannelse av mannlig kjønnsorgan hos hunnsnegler, noe som sannsynligvis skyldes endrede nivåer av kjønnshormoner. Utviklingen skjer gradvis og kan til slutt medføre sterilitet. TBT og TFT er også svært tungt nedbrytbare og hoper seg opp i organismer og er i tillegg giftige for varmblodige dyr Tributyltinnforbindelser (TBT) er giftige ved svelging og irriterende for hud og øyne. De forårsaker organskade (immunsystemet) ved langvarig eller gjentatt påvirkning og de kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. Tributyltinnforbindelser (TBT) er også meget giftig i miljøet og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. TBT kan brytes ned i naturen til di (DBT) og monobutylforbindelser (MBT). DBT (dibutyltinnforbindelser) og DOT (dioktyltinnforbindelser) er lite nedbrytbare. Flere av forbindelsene er giftige for vannlevende organismer og har langtidsvirkning for liv i vann. De antas å være hormonforstyrrende. Dibutyltinndiklorid (DBTC) er klassifisert som dødelig ved innånding og giftig ved svelging, og stoffet forårsaker skade på immunsystemet ved langvarig eller gjentatt påvirkning. Stoffet hudirriterende, det kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader, og er mistenkt å være arvestoffskadelig. DBTC er også meget giftig i miljøet og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. Dibutyltinndilaurat kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader, videre forårsaker det skade på immunsystemet ved langvarig eller gjentatt påvirkning og det er mistenkt arvestoffskadelig. Dibutyltinndilaurat er også giftig, irriterende for hud og øyne og kan utløse en allergisk hudreaksjon. Det er meget giftig i miljøet og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. Dioktyltinndiklorid er klassifisert som giftig ved innånding, det forårsaker skade på immunsystemet ved langvarig eller gjentatt påvirkning og er skadelig for miljøet, med langtidsvirkning for liv i vann. Stoffet er også mistenkt reproduksjonsskadelig. Flere andre dibutyltinnforbindelser er foreslått klassifisert blant annet som reproduksjonsskadelige og skadelige ved gjentatt eksponering (organskade). TILTAK Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TBT og TFT ble oppført på prioritetsliste i DBT og DOT ble oppført på prioritetslisten i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Fra 1990 ble det forbudt å bruke organiske tinnforbindelser i bunnstoff for båter som er under 25 meter og i treimpregneringsmidler. Fra 1. januar 2003 ble forbudet utvidet til å også omfatte påføring av organiske tinnforbindelser i bunnstoff på skip over 25 meter. Fra 2008 ble tilstedeværelse av slike bunnstoffer som ytterlag på skip forbudt. Vedlikehold av skip kan føre til utslipp av TBT. Virksomheter som driver med slikt vedlikehold har leveringsplikt for farlig avfall, for eksempel sandblåseavfall med malingsflak med TBT. Opprydding i forurenset sjøbunn er et viktig tiltak for å hindre spredning av miljøgifter som har hopet seg opp på sjøbunnen over lang tid. Det er laget handlingsplaner for opprydding i særlig belastede områder. Oppryddingen er godt i gang i flere av de prioriterte områdene. Det arbeides også med å rydde opp i forurenset grunn. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Organiske tinnforbindelser er forbudt gjennom REACH vedlegg XVII, post 20. Forbudet gjelder som biocid i maling, i bunnstoff til skip og båter og i stoffblandinger til bruk på utstyr til fiske og skjelloppdrett eller annet utstyr som er helt eller delvis nedsenket i vann, samt til behandling av industrivann Videre er trisubstituerte organiske tinnforbindelser som tributyltinnforbindelser (TBT), trifenyltinnforbindelser (TPT) og dibutyltinnhydrogenat forbudt i alle produkter, og dibutyltinnforbindelser (DBT) og dioktyltinnforbindelser (DOT) er forbudt i produkter til private forbrukere (for DOT er visse produkter listet i forbudet). TBTO (tributyltinnoksid) er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) fordi stoffet oppfyller kriteriene for et PBT stoff, og dibutyltinnklorid og DOTE (dioktyltinn bis(2 etylheksyl merkaptoacetat)) fordi de er reproduksjonsskadelige. Stoffene er med bakgrunn i dette ført opp på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Stoffet omfattes av Rotterdamkonvensjonen. Denne konvensjonen er et system for informasjonsutveksling om kjemikalier som er forbudt eller strengt regulert. Formålet er å hindre uønsket kjemikalieimport og dumping av farlige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer. Tributyltinnforbindelser er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Det er ikke registrert forbruk eller nye utslipp av TBT og TFT siden 2003, men det er fortsatt behov for opprydning. TBT ble tidligere hovedsakelig brukt i bunnstoff på skip og i treimpregneringsmidler, men er nå forbudt. TFT ble brukt som plantevernmiddel, som også lenge har vært forbudt. Flere dibutyl og dioktyltinnforbindelser er nylig ført opp på prioritetslista, disse brukes i en lang rekke produkter. Organiske tinnforbindelser omfatter en stor gruppe stoffer, blant annet: Trisubstituerte organiske tinnforbindelser: tributyltinnforbindelser (TBT) og trifenyltinnforbindelser (TFT CAS-nummer med flere) Disubstituerte organiske tinnforbindelser: dibutyltinnforbindelser (DBT med flere) og dioktyltinnforbindelser (DOT med flere) I naturen kan TBT brytes ned til di- og monobutylforbindelser (MBT) TBT, TFT, DBT og DOT står på prioritetslisten TBT og TFT er forbudt i produkter og det er restriksjoner på DBT og DOT i forbrukerprodukter CAS-nummer: TBT: TFT: DOT: DBT: Publisert av Miljødirektoratet Bruken av siloksaner er svært utbredt, i blant annet kosmetikk, og utslippene til miljøet er derfor store. Siloksanene finnes i høye konsentrasjoner i miljøet, blant annet i torsk fra indre Oslofjord og ørret fra Mjøsa og Randsfjorden. Ingen bruk av TCB i Norge Noe utslipp av TCB fra forbrenningsprosesser Lite informasjon om TCB i norsk miljø TCB har flere alvorlige effekter Forbud mot TCB Vanndirektivet Utslipp av TCB i Norge Triklorbenzen (TCB) 5.8. TBT og andre organiske tinnforbindelser TBT kan fortsatt lekke ut i miljøet Tonn DBT og DOT brukes i plast TBT og andre organiske tinnforbindelser ved skipsverft og havneområder Organiske tinnforbindelser kan skade helse og miljø Mange reguleringer er innført Forbud mot bruk som bunnstoff på skip Virksomheter som driver vedlikehold av skip følges opp Opprydding i forurensede sedimenter og forurenset grunn Regulering gjennom REACH Regulering gjennom Rotterdamkonvensjonen Vanndirektivet Bruk og utslipp av organiske tinnforbindelser Organiske tinnforbindelser 5.9. Siloksaner Side 220 / 375

221 Side 221 / 375

222 Side 222 / 375

223 Side 223 / 375

224 Side 224 / 375

225 Side 225 / 375

226 Side 226 / 375

227 Side 227 / 375

228 Side 228 / 375

229 Side 229 / 375

230 Side 230 / 375

231 Side 231 / 375

232 Side 232 / 375

233 Side 233 / 375

234 Siloksaner er målt i ørret og andre fiskearter i Mjøsa. Foto: Eirik Fjeld, NIVA. PÅVIRKNING Kosmetiske produkter som såpe, hudpleieprodukter, deodoranter og sminke antas å være den største kilden til utslipp av siloksaner i Norge. Importen av denne typen produkter har økt med mer enn 100 prosent siden Det antas at utslippene av siloksaner har økt tilsvarende. Estimerte utslipp av siloksan D4 og D I dag brukes siloksaner i industrien, tilsettes i drivstoff og finnes i en rekke produkter som kosmetikk, hygieneprodukter, bilvoks, rengjøringsmidler, maling, isolasjonsmaterialer og sement. Forbruket av siloksaner i importert kosmetikk ble i 2015 anslått til 475 tonn. I all hovedsak var dette D5, som også er det vi finner mest av i innsjøene som overvåkes. Industrien i Europa er i ferd med å fase ut D4 og går over til D5 og D6. Kilder til utslipp av siloksan D4 og D5 i 2015 Totalt 387 tonn Siloksaner fordamper lett, og det forventes at over 70 prosent av siloksan innholdet i kosmetikk fordamper under bruk, mens ca. 10 prosent havner i avløpsvannet. I renseanlegget vil noe av siloksanene bindes til slam, og kan deretter spres til jord. Forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har sammenliknet ulike siloksan nivåer med folketallet rundt Mjøsa og Randsfjorden, og har sett på konsentrasjoner av siloksaner i sedimenter rundt renseanleggene. Resultatene tyder på at det er lokale kilder og befolkningens egen bruk av siloksaner i produkter som er hovedårsaken til de høye nivåene av stoffene i Mjøsa og Randsfjorden. Hvor havner utslippene av siloksaner? Totalt 387 tonn TILSTAND Ringformede siloksaner spres både med luft og vann, og flere ulike typer er funnet i miljøet i Norge. Stoffene fordamper lett og kan derfor transporteres forholdsvis langt med luftstrømmer. I vann binder stoffene seg lett til partikler og sedimenter. De er forholdsvis lite vannløselige og bindes derfor til slam i renseanlegg. Det er funnet store mengder ringformede siloksaner i slam i Norge. Mengden D5 i slam til jordbruksformål ble beregnet til 5,7 tonn i 2010, men nyere studier tyder på at nivåene kan ha sunket de siste årene. Dersom slam fra renseanlegg brukes til gjødsling, spres også stoffene til jorda. Nivåene av siloksaner er høyest i områder som ligger nær tett befolkede områder og mulige utslippskilder, ifølge en nordisk undersøkelse fra Ringformede siloksaner er funnet i høyere konsentrasjoner enn kjedeformede. Konsentrasjonene av ringformede siloksaner i fisk fra Indre Oslofjord. Prøver fra 2007 bekreftet de høye nivåene. Det ble også funnet betydelige konsentrasjoner ringformede siloksaner i mageinnholdet til torsk, særlig D5. Konsentrasjonene av siloksaner i miljøet i Norge er likevel generelt lave. Undersøkelser av Mjøsa, Ransfjorden og Femunden viser at D5 hoper seg opp i næringskjeden. Resultatene tyder også på at D6 kan hope seg opp i næringskjeden. Siloksanen D4 er tidligere funnet i relativt høye nivåer, men oppkonsentreres ikke i næringskjedene. Både ring og kjedeformede siloksaner er påvist i Arktis. Ringformede siloksaner er tidligere funnet i polartorsk, polarmåke, krykkje og sel på Svalbard. Det er nylig påvist store mengder siloksaner i lufta over Svalbard. At silokaner finnes i luft på Svalbard, tyder på at stoffene kan spres over store avstander, langt fra utslippskildene. Nivåene av siloksaner i Arktisk luft er langt høyere enn nivåene av klassiske miljøgifter som PCB, DDT og HCB. De er likevel lavere enn nivåene av siloksaner man finner i områder med større menneskelig påvirkning, som byer eller nær renseanlegg og avfallsdeponier. KONSEKVENSER Vi vet mest om de ringformede siloksanene oktametylsyklotetrasiloksan (D4) og dekametylsyklopentasiloksan (D5). Norske og nordiske overvåkningsdata har vært viktige bidrag til kunnskap om stoffene. D4 og D5 har betenkelige miljøegenskaper. Stoffene er svært lite nedbrytbare i vann og sediment, og hoper seg svært lett opp i organismer. D5 kan også oppkonsentreres i næringskjeden. D6 også tunfgt nedbrytbar, men evnen til å hope seg opp i levende vesener er ikke like tydelig. Studier fra Mjøsa og Randsfjorden tyder likevel på at også dette stoffet kan oppkonsentreres i næringskjeden. D4 er mistenkt for å kunne skade forplantningsevnen og kan ha uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet. TILTAK D5 og D4 ble oppført på myndighetens prioritetsliste i 2006 og Det vurderes om også D6 bør føres opp på listen. Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Under EUs kjemikalieregelverk REACH er det foreslått å forby D4 og D5 i personlige pleieprodukter som vaskes av ved vanlig bruk, som for eksempel sjampo, balsam og såpe. Forslaget er nå til behandling i EU kommisjonen. I tillegg planlegges også et forbud mot D4 og D5 i kosmetiske produkter til personlig pleie og som er ment å bli værende på huden (leave on cosmetic products), og i andre produkter til privat og profesjonell bruk (vokser og polisher, vaske og rengjøringsmidler). I EU vurderes det også om D6 er tungt nedbrytbart, hoper seg opp i levede organismer og giftig (PBT) eller er svært tungt nedbrytbar og svært lett hoper seg opp i levende organismer (vpvb). Det antas at kosmetiske produkter som såpe, hudpleieprodukter, deodoranter og sminke er den største kilden til utslipp av siloksaner i Norge. Importen av slike produkter økte med nesten 100 prosent fra 2000 til 2015, og det antas at utslippene av siloksaner har økt tilsvarende. Stor gruppe stoffer som brukes i store mengder Vi vet mest om de ringformede siloksanene D4 og D5, som er lite nedbrytbare og kan hope seg opp i organismer. D5 kan også hope seg opp i næringskjeden D4 kan skade evnen til å få barn CAS-nummer: D4: D6: D5: Utstrakt bruk av siloksaner i produkter Store utslipp til luft Siloksaner er funnet i miljøet Siloksaner funnet i miljøet i Norden Høye nivåer av D5 målt i fisk i Mjøsa Siloksaner også funnet i Arktis Siloksaner har betenkelige miljøegenskaper Forslag om forbud mot D4 og D5 Utslipp av siloksaner i Norge Siloksaner Side 234 / 375

235 5.10. PER (tetrakloreten, tetrakloretylen) Publisert av Miljødirektoratet Vi har lite informasjon om hvor mye tetrakloreten (PER) som finnes i norsk miljø. PER har tidligere vært brukt til tekstilrensing, men bruken er nå kraftig redusert. PÅVIRKNING PER er et løsemiddel som hovedsakelig har vært brukt til tekstilrensing, men bruken er nå kraftig redusert. Bare siden 2010 har bruken av PER i vaskemidler blitt redusert med om lag 80 prosent. I dag er bruken av PER nesten faset ut og utslippene i 2015 var på om lag to tonn, som er en reduksjon på 99 prosent siden Utslipp av PER Nedgangen i bruk og utslipp av PER skyldes at mange renserier har skiftet ut de gamle maskinene med nye lukkede tekstilrensemaskiner, eller de har begynt å bruke alternative rensemetoder. Den alminnelige oppfatningen i bransjen er at bruken av PER er på vei ut. Vi regner med at de gamle maskinene som er tilpasset PER vil bli faset ut rundt 2020, og at bruken av PER til tekstilrens også da vil opphøre. PER kan også dannes ved forbrenning av klorholdig materiale. PER forekommer derfor trolig i utslipp til luft fra industriprosesser der klor inngår og i utslipp fra avfallsforbrenningsanlegg. Utslippsmengdene er ikke kjent, men de antas å være små. Kilder til utslipp av PER i 2015 Totalt 2 tonn Hvor havner utslippene av PER? Totalt 2 tonn TILSTAND Tetrakloreten (PER) gir hovedsakelig problemer med luftforurensning. Lokale kilder har antakeligvis størst betydning for nivåene av PER i Norge, men stoffet kan også fraktes hit med luftstrømmer. Vi har lite informasjon om forekomsten av PER i miljøet i Norge. KONSEKVENSER PER mistenkes å kunne forårsake kreft. Stoffet kan også påvirke det sentrale nervesystemet og føre til døsighet og svimmelhet og kan irritere huden. PER er giftig for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i miljøet, fordi stoffet brytes sakte ned. TILTAK PER ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i 1997.Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen I 2000 ble det innført avgift på omsetting av PER i Norge. Det førte til betydelig reduksjon i bruken av stoffet. PER-holdig avfall skal behandles som farlig avfall. PER er omfattet av den internasjonale avtalen om flyktige, organiske forbindelser, VOC-avtalen. PER er oppført på listen over utvalgte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippene av PER har gått ned med 99 prosent siden Bruken av PER er nesten faset ut, og utslippene i 2015 var på ca. to tonn. Klororganisk stoff Fargeløs, ikke brennbar væske med karakteristisk lukt Stoffet fordamper forholdsvis lett og er fettløselig, men er lite løselig i vann Kreftfremkallende, giftig for vannlevende organismer og kan gi uønskede langtidsvirkinger i vannmiljøet CAS-nummer: PCP ble tidligere brukt i impregnert treverk og tekstiler, men er i dag strengt regulert, både i Norge og i EU. PÅVIRKNING Det er ingen registrert bruk av PCP i Norge i dag, og utslippene er redusert med over 99 prosent siden Tidligere ble stoffet brukt til behandling og impregnering av treverk og tekstiler, som beskyttelsesmiddel mot insekter og slimbekjempningsmiddel i papirindustrien. I dag kan stoffet finnes i importerte produkter som impregnert treverk (for eksempel tømmer, paller og gjerdematerialer), impregnert tau som er beregnet til utendørs bruk, og behandlede tre og fiberprodukter fra Sør Amerika, Afrika og Asia (for eksempel pyntegjenstander og manillamøbler). Det er ukjent hvor store mengdene fra importerte produkter er. I 1995 var de norske utslippene av PCP i størrelsesorden 10 tonn. De største utslippene skyldtes bleking av cellulose. Etter at celluloseblekingsprosessene i industrien ble lagt om i begynnelsen av 1990 årene, ble PCP utslippene redusert. Kilder med utslipp av dioksiner antas å også ha små utslipp av PCP. Tiltak for å redusere utslipp av dioksiner vil derfor også redusere utslipp av PCP. Utslipp av pentaklorfenol (PCP) NB Logaritmisk skala Kg TILSTAND Pentaklorfenol (PCP) absorberes til partikler i jord, vann og luft og kan spres over store avstander. Stoffet fordamper lett og transporteres gjennom atmosfæren. I områder med kjølig klima vil stoffet kondensere og avsettes i miljøet trolig også i norsk miljø. I Arktis er pentaklorfenol funnet i luft, ferskvann, sjøvann, is og fisk. Lave nivåer er målt i sigevannet fra deponier i Norge. KONSEKVENSER PCP mistenkes for å kunne forårsake kreft og er klassifisert som dødelig ved innånding, giftig ved hudkontakt og svelging og mulig kreftfremkallende. Stoffet er også klassifisert som irriterende for huden, øynene, luftveiene. Det er i tillegg vist å gi alvorlige skader på lever, nervesystem og immunsystem. PCP er tungt nedbrytbart i miljøet og hoper seg opp i organismer. Stoffet er klassifisert som meget giftig for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet. Under visse forhold kan stoffet gi opphav til dannelse av dioksiner. TILTAK Pentaklorfenol ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Pentaklorfenol er regulert gjennom produktforskriften 2 10 og REACH vedlegg XVII, post 22. Produksjon, import, eksport og omsetning av tekstiler og lær som inneholder pentaklorfenol er forbudt. Bruk av pentaklorfenol eller kjemikalier med pentaklorfenol er forbudt. Internasjonalt samarbeid for å hindre global bruk av pentaklorfenol er fortsatt viktig. Pentaklorfenol er anerkjent som et tungt nedbrytbart organisk miljøgift (POP) og omfattes av Stockholm-konvensjonen. Dette innebærer forpliktelser om at stoffet skal fases ut og forbyr bruk, produksjon, import og eksport av stoffet og de produkter som inneholder stoffet. Utilsiktede utslipp av stoffet skal også fases ut. Stoffet omfattes av Rotterdam-konvensjonen. Denne konvensjonen er et system for informasjonsutveksling om kjemikalier som er forbudt eller strengt regulert. Formålet er å hindre uønsket kjemikalieimport og dumping av farlige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer. PCP er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Det er ingen registrert bruk av pentaklorfenol i Norge i dag, og utslippene er redusert med over 99 prosent siden Klorert organisk forbindelse Alvorlige helse og miljøeffekter Giftig ved hudkontakt og svelging, meget giftig ved innånding Giftig for livet i vann CAS-nummer: PCB er i dag forbudt å bruke, men stoffet kan fortsatt lekke ut fra gamle produkter og materialer, særlig når de ender som avfall. Utlekking kan også skje fra forurenset grunn og sedimenter. PCB fraktes også til Norge gjennom hav og luftstrømmer Sterk nedgang i bruken av PER Tekstilrens største kilde til utslipp Lite informasjon om forekomsten av PER i miljøet i Norge PER har flere alvorlige effekter for helse og miljø Avgift på omsetting av PER Vanndirektivet Bruk og utslipp av PER PER (tetrakloreten, tetrakloretylen) Pentaklorfenol (PCP) Svært små utslipp av PCP Stoffet spres, noe avsettes trolig i norsk miljø PCP har mange alvorlige effekter Forbud mot PCP Internasjonalt samarbeid viktig Vanndirektivet Bruk og utslipp av pentaklorfenol Pentaklorfenol (PCP) Polyklorerte bifenyler (PCB) Side 235 / 375

236 Side 236 / 375

237 Side 237 / 375

238 Side 238 / 375

239 Side 239 / 375

240 Side 240 / 375

241 Side 241 / 375

242 Side 242 / 375

243 Side 243 / 375

244 Side 244 / 375

245 Side 245 / 375

246 Side 246 / 375

247 Side 247 / 375

248 Side 248 / 375

249 Side 249 / 375

250 Side 250 / 375

251 Side 251 / 375

252 Side 252 / 375

253 I 2017 ble en spekkhogger, kjent som Lulu, funnet død ved kysten av Skottland. Hun hadde svært høye nivåer av PCB i kroppen, og forskere tror at dette kan han medvirket til at spekkhoggeren døde. Foto: Giuseppe Milo, Flickr PÅVIRKNING Den totale mengden PCB som fortsatt var i bruk i Norge ble anslått til drøyt 1300 tonn i Det gjenstår anslagsvis ca. 100 tonn PCB i produkter og bygninger. Det betyr at over 90 prosent av den opprinnelige mengden nå er tatt ut av bruk. PCB ble brukt så tidlig som på 1930 tallet, men den største bruken var på 1960 og 70 tallet. PCB ble blant annet brukt i elektrisk utstyr og i bygningsmaterialer som mørteltilsetning, i isolerglasslim, fugemasse og maling. Rundt 50 prosent av all PCB som er tatt ut av bruk, er håndtert forsvarlig. Resten kan ha havnet sammen med vanlig avfall på avfallsdeponier, eller de kan ha havnet i naturen. En del av mengdene har antakeligvis likevel fått en miljømessig riktig behandling. Andelen PCB holdig avfall som håndteres forsvarlig, har økt de senere årene. Vi kan derfor med stor sikkerhet si at utslippene av PCB reduseres betydelig. PCB finnes også i forurenset sjøbunn, som kan lekke ut til omgivelsene. Les mer om hvor mye PCB som er håndtert fra forurenset sjøbunn Les mer om forurenset sjøbunn TILSTAND PCB forbindelser spres til miljøet når produkter og materialer som inneholder PCB havner på avveier. Den viktigste spredningsveien for PCB globalt er luft og havstrømmer. I områder med kjølig klima vil PCB forbindelser deretter kondensere og havne i miljøet. PCB ble derfor tidlig funnet i polarområdene. Fordi PCB hoper seg opp i næringskjeden, er mennesker og rovdyr spesielt utsatt. I dag finnes miljøgiften i mennesker og dyr over hele verden. Mennesker får i seg PCB hovedsakelig gjennom mat. De generelle PCB nivåene i norsk miljø på vei ned. For eksempel viser målinger at innholdet av PCB i avløpsvann fra renseanlegg er betydelig redusert de senere årene. Reduserte PCB nivåer i blåskjell i Indre og Ytre Oslofjord er et annet eksempel som illustrerer at nivåene er stabile og på vei ned. PCB i blåskjell i Oslofjorden Fortsatt er det høye nivåer av PCB i sedimentene i et tjuetalls norske fjorder og havnebassenger. Les mer om miljøgifter i innsjøer Les mer om miljøgifter langs kysten Forhøyede nivåer av dikosiner og dioksinlik PCB har ført til at Mattilsynet advarer mot å spise fiskelever fra selvfanget fisk. Mattilsynet advarer også mot å spise lever fra lake (en torskefisk som lever i ferskvann) som er fisket i Mjøsa og Hurdalssjøen. Les mer om advarsler mot fisk og sjømat Målinger av PCB i fisk fra Mjøsa viser at konsentrasjonene av PCB i mjøsfisken er langt lavere enn for 30 år siden og nivået har vært stabilt de siste 15 årene. I Arktis er høye PCB nivåer funnet i dyr på toppen av næringskjeden, som polarmåke, polarrev og isbjørn. Nyere data antyder at PCB nivåene i polarrev på Svalbard har hatt en nedadgående trend de siste ti årene. PCB er også målt i lufta på Svalbard, men disse målingene viser ingen tydelig trend de siste ti årene. KONSEKVENSER Det finnes over 200 forskjellige varianter av PCB. Miljøgiften er svært tungt nedbrytbart og har høy fettløselighet. Det gjør at PCB lagres i fettrike deler i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden. PCB kan overføres til neste generasjon via opplagsnæring i egg, via livmor til foster og via morsmelk. PCB kan gi svekket immunforsvar hos mennesker, noe som kan øke mottakeligheten for infeksjoner og sykdommer. Ulike PCB forbindelser kan skade nervesystemet, gi leverkreft og skade forplantningsevnen. Fostre og spedbarn er mest følsomme for påvirkningen. PCB har negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling. PCB er eget giftig, med langtidsvirkning, for liv i vann, særlig for marine organismer. Den akutte giftigheten for pattedyr er relativt lav. Selv i små konsentrasjoner har PCB kroniske giftvirkninger, både for landlevende og vannlevende organismer. PCB settes for eksempel i sammenheng med reproduksjonsforstyrrelser hos sjøpattedyr. TILTAK PCB ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Ny bruk av PCB ble forbudt i 1980, og i 1995 var store kondensatorer og transformatorer med PCB tatt ut av bruk. Bruk av kondensatorer med PCB i lysrørarmaturer er forbudt. PCB holdige strømgjennomføringer ble tatt ut av bruk fra 1. januar Forbudet mot produksjon, omsetning og bruk av PCB er innført i produktforskriften 2-1 og 4-1. Fugemasser, isolerglass og annet avfall skal håndteres som farlig avfall, dersom innholdet av PCB er 50 mg/kg eller mer. Produsenter og importører av isolerglassruter plikter å delta i returordningen for PCB holdige isolerglassruter. Det er forseglingslimet i isolerglasset som inneholder PCB. Vinduene skal merkes med en klistrelapp som viser at de inneholder PCB, slik at man sikrer riktig håndtering når de skal kastes. Produksjonsnummeret i metallrammen i vinduene viser produksjonsåret. Er vinduene fra er sannsynligheten stor for at de inneholder PCB. Vinduer som ble importert fram til 1980 kan inneholde PCB. Eiere av bygninger og anlegg har et særlig ansvar for å sikre korrekt håndtering av PCB holdig avfall. De må kartlegge hva som finnes av farlig avfall i bygget/anlegget før rive, ombyggings eller rehabiliteringsarbeider kan settes i gang. Eierne er også forpliktet til å følge opp og sikre at arbeidet blir utført av faglig kompetente personer. Glassmestere, entreprenører og snekkerfirmaer som deltar i rivning og rehabilitering og fjerner PCB holdige produkter og materialer har et særlig ansvar for å sikre korrekt håndtering og levering av avfallet. Avfallsbransjen har ansvar for å håndtere innsamlet PCB avfall forsvarlig. Tiltak er igangsatt for å sikre størst mulig innsamling av PCB holdig avfall. Returordninger for PCB holdige isolerglassruter og EE avfall har medført økt innsamling. Miljødirektoratet vil ha en streng håndhevingspraksis ved funn av ulovlig avfallshåndtering eller bruk av ulovlige PCB holdige produkter. Tilsyn med bygge, anleggs og eiendomsnæringen og avfallsbransjen skal prioriteres. Opprydding i forurenset sjøbunn er et viktig tiltak for å hindre spredning av miljøgifter som har hopet seg opp på sjøbunnen over lang tid. Etter en større kartlegging av forurensningssituasjonen i sjøbunnen langs norskekysten, har Miljødirektoratet prioritert 17 områder for ytterligere undersøkelser og tiltak. For hvert av disse områdene er det utarbeidet fylkesvise tiltaksplaner for forurenset sjøbunn. Produksjon og ny bruk av PCB er forbudt internasjonalt gjennom POP-protokollen under langtransportkonvensjonen (LRTAP) og den globale Stockholmkonvensjonen (POP-konvensjonen). Stoffet omfattes av Rotterdamkonvensjonen, en global regulering som er et forpliktende meldings og informasjons system for eksport av særlig farlige kjemikalier. Bestemmelsene i Rotterdamkonvensjonen innebærer at visse kjemikalier ikke kan eksporteres uten samtykke fra mottakerlandet. Flere PCB forndelser (de dioksinlignende) er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Den totale mengden PCB i bruk ble anslått til drøyt 1300 tonn i Utslipp av PCB er redusert med mer enn 90 prosent siden Ytterligere reduksjoner i utslippene er forventet på grunn av nye krav i byggforskriften. Gruppe syntetiske klorforbindelser som er giftige, tungt nedbrytbare og hoper seg opp i næringskjeden Kan fraktes langt med luftstrømmer Ny bruk av PCB ble forbudt i 1980, men PCB finnes fortsatt i en del gamle produkter og materialer CAS-nummer: med flere Over 90 prosent av PCB tatt ut av bruk Fortsatt PCB i bygninger Avfallshåndtering av PCB PCB i sedimenter Nivået av PCB reduseres, fortsatt høyt noen steder Nivåene av PCB i norsk miljø på vei ned Fortsatt høye nivåer i flere fjorder Høye PCB nivåer i norsk Arktis PCB har mange alvorlige effekter Forbud og riktig avfallsbehandling Forbud mot PCB Avfallsbehandling Eierne ansvarlige for å sikre korrekt håndtering av avfallet Andre aktører med et særlig ansvar for korrekt håndtering Tiltak for å sikre størst mulig innsamling av PCB holdig avfall Opprydding i sedimenter Globalt arbeid mot PCB viktig Vanndirektivet Bruk og utslipp av PCB PCB Side 253 / 375

254 5.13. Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) Publisert av Miljødirektoratet Overgangen til ny teknologi i aluminiumsverkene har gjort at utslippene av PAH i Norge er kraftig redusert de siste tiårene. Men utslipp fra aluminiumsproduksjon er fortsatt en betydelig kilde til utslipp av PAH i tillegg til utslipp fra vedfyring, transport og utlekking fra forurenset grunn. PÅVIRKNING Utslippene av PAH var relativt konstante fra 1995 til 2005, men fra 2005 til 2007 var det en nedgang på nesten 50 prosent. Modernisering av produksjonsprosessene i aluminiumsindustrien var den viktigste årsaken til nedgangen. Senere har det vært ytterligere reduksjon i utslippene, og de siste årene har de vært relativt stabile. I 2013 var de totale utslippene fra alle kilder på rundt 94 tonn. Fra 2015 er rapportering av utslipp til luft lagt om. Det rapporteres nå kun utslipp av PAH 4, mens det tidligere ble rapportert om PAH total som inkluderer mange flere PAH forbindelser. Registrerte mengder fremstår derfor som mye lavere enn tidligere år, men det foreligger ikke informasjon om at har vært store reduksjoner i reelle utslipp av PAH. Utslipp av PAH PAH finnes i steinkulltjære, kreosot og i oljeprodukter hvor hydrokarbonmolekyler har endret størrelse og form. PAH forbindelser dannes dessuten ved all ufullstendig forbrenning av organisk materiale og gir utslipp til luft. I 2015 var aluminiumsindustrien, vedfyring i boliger, og veitrafikk de største utslippskildene. Kreosotimpregnert trevirke er også en viktig kilde til utlekking av PAH. Søderbergteknologien i aluminiumsindustrien har historisk sett vært den største kilden til utslipp av PAH i Norge. Søderberganleggene ved aluminiumsverkene på Karmøy og Årdal ble lagt mellom 2002 og 2007, og PAH utslippene fra aluminiumindustrien ble redusert betydelig. I dag er det først og fremst Alcoa Lista, som bruker en noe modifisert Søderbergteknologi, som fortsatt har store utslipp av PAH. I tillegg er det noe PAH utslipp fra de tre verkene som også har anodeproduksjon i tillegg til produksjon av aluminium. I 2010 ble PAH forbudt i bildekk, og det forventes en nedgang i utslipp fra veitrafikken framover ettersom gamle dekk byttes ut. Kilder til utslipp av PAH i 2015 Totalt 13 tonn Hvor havner utslippene av PAH? Totalt 13 tonn PAH finnes i også forurenset sjøbunn og forurenset grunn, og kan lekke ut til omgivelsene. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca tonn PAH i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 23 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Les mer om beregninger av hvor mye PAH som er håndtert ved mudring/tildekking av forurenset sjøbunn Utlekking fra forurenset grunn og sjøbunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet over. TILSTAND Store mengder PAH blir tilført Norge med luftstrømmer fra andre land. PAH forbindelsene i luft havner i vann og på land gjennom nedbør. I vann kan de avsettes på bunnen og i sedimentene. Konsentrasjonene av PAH i sedimenter i innsjøer er høyest i sørlige og vestlige områder i Sør Norge. Det er fordi nedbørsmengdene, som vasker ut PAH fra atmosfæren, er størst langs kysten og i sør. Nivåene er lavest i indre deler av Nordland, Troms og Finnmark. I fisk er OH pyren en markør for om en om den har blitt eksponert for PAH. Verdiene ved de tre undersøkte stasjonene indre Oslofjord, Farsund området og indre Sørfjord overskred i 2015 det som regnes som bakgrunnsverdier. Les mer om overvåkning av miljøgifter langs kysten Det er funnet til dels høye konsentrasjoner av PAH i blåskjell og oskjell i en del fjorder og havneområder nær aluminiumsindustri. Nye produksjonsmetoder gjør at PAH utslippene fra aluminiumsindustrien har gått ned, og PAH nivåene i disse fjordene er forventet å synke framover. Der det er funnet høye PAH nivåer advarer Mattilsynet mot å spise skjell. Kartet viser områder med advarsler mot å spise fisk og sjømat. Klikk i kartet for å lese mer eller se andre områder. Les mer om advarsler mot fisk og sjømat PAH finnes også i byluft og lufta omkring enkelte typer industribedrifter, for eksempel noen av aluminiumsverkene. KONSEKVENSER Stoffgruppen PAH består av mange forskjellige organiske forbindelser som er bygget opp av to eller flere benzenringer. Giftigheten til de forskjellige PAH forbindelsene varierer. Benzo[a]pyren antas å være en av de mest helse og miljøskadelige PAH forbindelsene og har mange alvorlige effekter som at det kan gi allergisk hudreaksjon, forårsake genetiske skader og kreft og stoffet kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. PAH-forbindelser brytes ned i varierende grad og hoper seg opp i levende organismer. Flere PAH-forbindelser, blant annet benzo[a]pyren, er meget giftige for vannlevende organismer. Studier har også vist at PAH forbindelser kan påvirke forplantningsevnen hos fisk. Les mer om PAH hos Folkehelseinsitutttet TILTAK PAH er oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk PAH omfattes av ECE protokollen om persistente organiske forbindelser (POPs). ECE protokollen stiller krav både om utslippsreduksjoner i industrien, bruk av "beste tilgjengelige teknikk" (BAT) og utslippsgrenser for biler. PAH er regulert i forurensningsforskriftens kapittel 7 om lokal luftkvalitet. Her er det er gitt målsettingsverdier for konsentrasjoner av benzo(a)pyrene i utendørs luft. Overskridelser av verdiene kan medføre krav om gjennomføring av tiltak. Konsentrasjonene i norske byer er imidlertid en god del lavere enn kravene. PAH har forurenset sjøbunnen i flere områder langs kysten vår, og opprydding i forurenset sjøbunn har derfor vært viktig. PAH er strengt regulert gjennom REACH vedlegg XVII, post 31 og post 50 i treimpregneringsmidler, bildekk og en rekke forbrukerprodukter, inkludert leker og barneprodukter. Seks PAH forbindelser er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. PAH er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen 2021 Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippene har vært relativt stabile de siste årene. Vedfyring, transport og aluminiumsindustrien er blant de de største utslippskildene. Stoffgruppe med forbindelser som er bygget opp av to eller flere benzenringer Noen stoffer som benzo[a]pyren er giftige, arvestoffskadelige eller kreftfremkallende Dannes ved all ufullstendig forbrenning av organisk materiale og forekommer også naturlig i råolje og er en viktig bestanddel av kreosot, tjære og asfalt Kan spres over store avstander med luft og havstrømmer CAS-nummer: benzo[a]pyren: med flere Alkylfenoler er en gruppe stoffer som er mistenkt å være hormonforstyrrende i miljøet. Hovedkilden er importerte produkter, som tekstiler og plastprodukter, og her er det hovedsakelig etoksilatene som brukes. PÅVIRKNING Utslippene av nonyl og oktylfenoler har blitt redusert med om lag 90 prosent siden Nedgangen skyldes hovedsakelig mye mindre bruk av stoffene i vaske og rengjøringsmidler. I 2015 var de totale utslippene ca. 2,4 tonn. Usikkerheten i tallene er stor. Utslipp av nonyfenol, oktylfenol og deres etoksilater Nonyl og oktylfenoletoksilater er overflateaktive stoffer, og brukes derfor mye i produkter som for eksempel rengjøringsmidler og kosmetikk. Det er nå forbudt å bruke stoffene i flere produkter som gir utslipp til vann. Stoffene er fortsatt tillatt å bruke i blant annet maling og lakk, hvor det har vært en kraftig økning i bruk de siste årene. Dette antas ikke å føre til store utslipp. Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Størstedelen av de registrerte utslippene av nonyl og oktylfenoler i 2015 kom fra olje og gassvirksomhet og kloakk, renovasjon og kommunalt slam, hvor utslippene går til vann. Kilder til utslipp av nonyl- og oktylfenol og deres etoksilater Totalt 2,4 tonn i 2015 Det er stor usikkerhet rundt hva som er kilden til konsentrasjonene i vann og avløp, og hvor store utslipp som kommer fra importerte produkter. Hvor havner nonyl- og oktylfenolutslippene? Totalt 2,4 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Vi regner med at importerte produkter, som tekstiler og plastprodukter, er en stor kilde til utslipp av nonyl- og oktylfenoler. Flere undersøkelser bekrefter at slike produkter inneholder nonyl og oktylfenoler, og da spesielt nonylfenoletoksilater. Innhold av nonyl og oktylfenoler og deres etoksilater i importerte produkter inngår ikke i de beregnede utslippstallene for TILSTAND Nonyl og oktylfenoler og deres etoksilater kan spres til vann og sedimenter når de slippes ut fra kommunalt avløp. De kan også spres til jord når slam fra renseanlegg brukes til gjødsling. Oktylfenol, og i mindre grad nonylfenol, gjenfinnes i jordlevende organismer som meitemark og i fugleegg fra Oslo og nærliggende områder. Informasjon fra renseanlegg i 1996/97, 2001/2002, 2006/2007 og 2012/13 antyder at konsentrasjonene av nonyl og oktylfenoler i slam går ned. I en nordisk undersøkelse fra 2008 viste måleresultatene lave konsentrasjoner av nonyl og oktylfenoler i overflatevann og sedimenter. I fisk og blåskjell ble det generelt påvist lave konsentrasjoner av stoffene, noe som også rapporteres i nyere rapporter. Høyere konsentrasjoner kan imidlertid forekomme nærmere punktkilder som industri og gjenvinningsanlegg. Undersøkelser fra Barentshavet viser også at nonyl og oktylfenoler finnes i sedimenter på havbunnen. KONSEKVENSER Alkylfenoler er en gruppe stoffer som er mistenkt å være hormonforstyrrende i miljøet. I produkter er det hovedsakelig nonylfenoletoksilater og oktylfenoletoksilater som brukes. Etoksilatene brytes forholdsvis lett ned til nonylfenoler og oktylfenoler som er lite nedbrytbare, hoper seg opp i organismer og meget giftige, med langtidsvirkning, for liv i vann. Nonyl og oktylfenoler har hormonforstyrrende effekter på fisk og er meget giftig, med langtidsvirkning, for liv i vann. Nonylfenol mistenkes for å kunne skade foster og forplantningsevne hos pattedyr. Stoffet er også klassifisert som etsende og farlig ved svelging. TILTAK Nonyl og oktylfenoler og deres etoksilater ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Fra 2002 ble det forbudt å produsere, importere, eksportere, omsette og bruke oktylfenoler og deres etoksilater i Norge. Bruk i maling og lakkprodukter, smøreoljer og faste bearbeidede produkter omfattes ikke av forbudet. Nonylfenol og nonylfenoletoksilater er forbudt å bruke i flere produkter, blant annet i rengjøringsmidler og kosmetiske produkter gjennom kjemikalieregelverket REACH vedlegg XVII, post 46. Det er også innført forbud mot nonylfenoletoksilater i tekstiler som er beregnet på å vaskes i vann (REACH vedlegg XVII, post 46a). Forbudet gjelder fra februar 2021 og vil hindre import av tekstiler med disse stoffene til Europa. Nonyl og oktylfenoler og deres etoksilater er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH fordi de hormonforstyrrende effekter i miljøet. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Både nonylfenoletoksilat og oktylfenoletoksilat vil i tillegg føres opp listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffene. Nonylfenol og oktylfenol forbindelser er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Utslippene ble redusert med ca. 90 prosent fra 1995 til 2015, hovedsakelig på grunn av mye mindre bruk av stoffene i vaske og rengjøringsmidler. I 2015 var de totale utslippene ca 2 tonn, men usikkerheten i tallene er stor. Et forbud mot nonylfenoletoksilater i tekstiler som er beregnet på å vaskes i vann gjelder fra Nonylfenoletoksilater og oktylfenoletoksilater brukes mest i forbrukerprodukter. Disse omdannes forholdsvis lett til nonylfenoler og oktylfenoler, som kan finnes igjen i miljøet Tungt nedbrytbare og hoper seg opp i næringskjeden Meget giftig for livet i vann Nonyl og oktylfenoler er hormonforstyrrende i miljøet Utslippene av PAH har gått ned Vedfyring, veitrafikk og aluminiumsindustrien største utslippskilder av PAH til luft Høyest nivåer av PAH i Sør Norge PAH konsentrasjon nær aluminiumsindustrien PAH i luft Benzo[a]pyren en av de giftigste PAH-ene Flere tiltak, blant annet krav til aluminiumsindustrien BAT for å få mindre PAH Målsettingsverdier for benzo(a)pyren til luft Opprydding i forurenset sjøbunn Vanndirektivet PAH-utslipp i Norge PAH Nonyl- og oktylfenoler og deres etoksilater Utslippene kraftig redusert siden 1995 Brukes mye i produkter Nonyl og oktylfenoler i vann og avløp Økt innsats på overvåkning av nonyl og oktylfenoler i Norge Nonyl og oktylfenoler kan være hormonforstyrrende Stoffene er forbudt i en rekke produkter Forbud i produkter Nonyl og oktylfenoler på EUs kandidatliste Vanndirektivet Bruk og utslipp av nonyl- og oktylfenoler i Norge Nonyl- og oktylfenoler Side 254 / 375

255 5.15. Muskforbindelser (muskxylen) Publisert av Miljødirektoratet Muskforbindelser brukes for å gi produkter lukt, for eksempel vaskemidler og såpe. Muskxylen er blant de farligste av muskforbindelsene og er oppført på myndighetens prioritetsliste og regulert i kjemikalieregelverk. PÅVIRKNING Mennesker blir i hovedsak eksponert for muskforbindelser gjennom vaskemidler. Stoffene havner i miljøet gjennom utslipp fra husholdninger. Muskforbindelser er lite vannløselige og en stor del bindes derfor til sedimenter og avløpsslam fra renseanlegg. Når slam brukes som gjødsel, kan stoffene spres til jorda. I 2015 var utslippene av muskxylen svært lave i Norge, og siden 1995 er utslippene trolig redusert med nesten 100 prosent. Usikkerheten for 1995 tallene er svært stor, men er noe mindre for 2015 tallene. Det er også usikkerhet knyttet til mengden muskxylen i importerte produkter. Trenden er likevel en klar nedgang i bruken. Utslipp av muskxylen Tilstand Nitromuskforbindelser, som muskxylen, er antatt å være blant de farligste muskforbindelsene. De er finnet i slam, sedimenter, fisk og muslinger, ifølge en europeisk undersøkelse. De høyeste konsentrasjonene er målt i elver og elvesedimenter. Nitromuskforbindelser er også påvist i fettvev og i morsmelk. I 1999 målte forskere lave nivåer av nitromuskforbindelser i fiskeprøver tatt i Oslo, Porsgrunn, Larvik, Trondheim og Tromsø. Konsentrasjonene var høyest i fisk fra Oslo. En nordisk undersøkelse fra 2003 fant ikke nitromuskforbindelser i norske prøver av blåskjell, rev, regnvann og slam fra avløpsrenseanlegg. Det ble bare unntaksvis funnet i de andre nordiske landene. I Norsk vanns undersøkelse avløpsslam i 2013/2013 ble ikke muskxylen funnet og muskketon var bare målbar i en av prøvene. I 2007 ble muskxylen påvist i enkelte sedimentprøver fra Barentshavet. Polysykliske muskforbindelser ble derimot funnet i alle slamprøvene fra norske renseanlegg i den nordiske undersøkelsen fra Stoffene galaxolid og tonalid ble funnet i høyest konsentrasjoner. Tre andre polysykliske muskforbindelser ble også funnet. Tilsvarende funn ble gjort i de andre nordiske landene. Nivåene i Norge, Sverige og Danmark var generelt høyere enn i Finland og på Island. Polysykliske muskforbindelser ble også påvist i enkelte prøver fra rev og blåskjell. I Norsk vanns undersøkelse avløpsslam i 2013 var det også mest av galaxolid og tonalid blant muskstoffene. KONSEKVENSER Muskxylen mistenkes å kunne forårsake kreft. Stoffet er meget giftig for liv i vann og kan gi langtidsvirkninger i vannmiljø, og det er også svært lite nedbrytbart og hoper seg svært lett opp i organismer. EU har risikovurdert de polysykliske muskforbindelsene galaxolid og tonalid. Galaxolid er klassifisert som miljøskadelig, meget giftig for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet. Tonalid er også foreslått klassifisert som miljøskadelig. Dokumentasjonen vi har om galaxolid og tonalid tilsier imidlertid at de er mindre farlige for helse og miljø enn nitromuskforbindelsene. TILTAK Muskxylen ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Tre nitromuskforbindelser er forbudt i kosmetikk (ambrette, tibetene, moskene) og det er innført konsentrasjonsgrenser for muskxylen og muskketon. Muskxylen er i liten grad brukt i kosmetikk de senere årene. Muskxylen er identifisert som med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH fordi stoffet er svært tungt nedbrytbart og svært lett hopet seg opp i organismer (vpvb). Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Muskxylen er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. Ingen slike søknader er mottatt for muskxylen. Muskxylen er ikke registrert under REACH og det er ingen produksjon av stoffet i Europa. Det er ingen informasjon om at stoffet finnes i faste produkter på det europeiske markedet. Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I perioden ble utslippet av muskxylen i Norge redusert med nesten 100 prosent. I 2015 var utslippet ca. seks kilo. Hoper seg opp i næringskjeden og brytes sakte ned i miljøet Mistenkes for å kunne forårsake kreft Nitromuskforbindelser (muskxylen, muskketon) ser ut til å ha mer alvorlige effekter enn f.eks. polysykliske muskforbindelser (galaxolide, tonalide) CAS-nummer: Muskxylen: Muskketon: Galaxolid: Tonalid: Kvikksølv er en av de farligste miljøgiftene vi kjenner til. Tidligere ble kvikksølv brukt i febertermometre og amalgamfyllinger. Mye av kvikksølvforurensningen i Norge skyldes langtransportert forurensning fra andre land Utslippene av muskxylen redusert de siste ti årene Mest muskforbindelser i tett befolkede områder Polysykliske muskforbindelser i miljøet Muskxylen miljøskadelig og muligens kreftfremkallende Polysykliske muskforbindelser mindre farlig Muskxylen faset ut i Europa Muskforbindelser forbudt i kosmetikk Bruk og utslipp av muskxylen i Norge Muskxylen Kvikksølv og kvikksølvforbindelser Side 255 / 375

256 Side 256 / 375

257 Side 257 / 375

258 Side 258 / 375

259 Side 259 / 375

260 Side 260 / 375

261 Side 261 / 375

262 Side 262 / 375

263 Side 263 / 375

264 Side 264 / 375

265 Side 265 / 375

266 Side 266 / 375

267 Side 267 / 375

268 I flere norske innsjøer er det funnet høye nivåer av kvikksølv i abbor. Foto: Wikimedia Commons PÅVIRKNING Gammel industri er hovedsakelig årsaken til kvikksølvforurensning i grunnen og på sjøbunnen i norske fjorder og havneområder. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca. 20 tonn kvikksølv i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 20 kg. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding og kan bidra til at spredningen av kvikksølv reduseres. Les mer om forurenset grunn Les mer om beregninger av hvor mye kvikksølv som er håndtert ved mudring/tildekking av forurenset sjøbunn Utlekking fra forurenset grunn og sjøbunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet nedenfor. Kvikksølvutslippene i Norge har blitt sterkt redusert de siste årene. Mens de samlede utslippene til luft, vann og jord var ca. seks tonn i 1985, var de ca 0,6 tonn i Utslippene har ligget på omtrent samme nivå i over ti år, men viser nå en nedadgående trend. Reduksjonene skyldes først og fremst mindre utslipp fra olje og gassvirksomhet og metallurgisk industri, i tillegg til regulering av kvikksølv i produkter. Amalgam fra tannlegekontorer blir for eksempel samlet opp i avskillere før avløpsvannet går ut i det kommunale avløpet. Utslipp av kvikksølv Kilder til utslipp av kvikksølv i 2015 Totalt 0,6 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippene av kvikksølv kraftig redusert Side 268 / 375

269 Hvor havner utslippene av kvikksølv? Totalt 0,6 tonn TILSTAND Kvikksølv tilføres miljøet i Norge gjennom lokale utslipp og transportert langveisfra. Kvikksølvet stammer fra både menneskeskapte utslipp og utslipp fra naturlige kilder. I 2015 var nedfallet av langtransportert kvikksølv fra menneskapte kilder omtrent like stort som kvikksølvutslippene fra norsk industri og olje og gassvirksomhet til sammen. Nivåene av kvikksølv i mose er i all hovedsak redusert siden midten av 1980 tallet og frem til i dag, særlig tydelig er dette på Sørlandet og i området Indre Oslofjord. Nivåene av kvikksølv i luft og nedbør var betydelig lavere i 2015 enn da målingene startet tidlig på 1990 tallet, og det vises en nedadgående trend også i siste runde med luftmålinger for målestasjoner på Birkenes og Svalbard. Kvikksølvnivåene i ørret i Mjøsa har vært stabile siden tidlig på 1980 tallet. En undersøkelse av kvikksølv i abbor fra flere innsjøer i 2008 viste derimot en betydelig økning i siden Senere undersøkelser har også vist at nivåene kan variere mye fra år til år og mellom innsjøer, selv innenfor et begrenset geografisk område. De siste årene er det påvist høye kvikksølvnivåer i abbor og ørret i flere innsjøer i Sør Norge. Mange av innsjøene har ingen kjente utslippskilder i nærheten. Av 45 analyserte prøver av ørret og røye fra overvåkningsprogrammet Miljøgifter i store norske innsjøer hadde nær halvparten konsentrasjoner som oversteg Mattilsynets omsetningsgrense for konsum (0,5 mg/kg) i Nivåene har ligget stabilt rundt 0,5 0,6 mg/kg i perioden for ørret og røye i Mjøsa. Torskefilet fra indre Oslofjord er også vist å være forurenset av kvikksølv og det er en økende trend for perioden Årsakene til de høye kvikksølvnivåene er fortsatt uklare, men utlekking og sirkulasjon av forurensning fra gamle kilder er trolig en viktig forklaring. Klimaendringer kan bidra til å forsterke denne utviklingen: Mer og kraftigere nedbør kan bidra til økt avrenning og økt tilførsel av organisk materiale noe som kan gi høyere kvikksølvnivåer i fisk. Kvikksølv er en av årsakene til at Mattilsynet advarer mot enkelte typer fisk og skalldyr i noen innsjøer, havneområder og fjorder. Mattilsynet har også innført landsdekkende advarsler for ferskvannsfisk. Advarslene gjelder gjedde, abbor over 25 cm, og stor ørret og røye (over ett kilo). Gravide, ammende og små barn advares mot all ferskvannsfisk fra selvfangst. På kartet ser du områder der Mattilsynet har innført advarsler for sjømat. Klikk i kartet for å lese mer eller zoom inn på enkeltområder. Utenfor Fedje i Hordaland ligger et ubåtvrak som inneholder opp mot 65 tonn metallisk, eller flytende, kvikksølv.nivåene av kvikksølv i fisk og krabbe rundt vraket er lave, ifølge Kystverket. Mattilsynets advarsel mot å spise sjømat fra dette området ble opphevet sommeren Kvikksølv føres med luft og havstrømmer nordover til Arktis, og kvikksølvnivået i miljøet er spesielt høyt her. Flere arktiske urbefolkningsgrupper, har mye fet fisk, sel og hval i sitt kosthold, har et høyere daglig inntak av metylkvikksølv enn det Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler. KONSEKVENSER Kvikksølv forekommer som uorganiske og organiske kjemiske forbindelser. De organiske kvikksølvforbindelsene, som metylkvikksølv, er særlig giftige. Når kvikksølv frigjøres eller slippes ut i miljøet, kan det omgjøres til metylkvikksølv. Deretter kan metylkvikksølvet tas opp i næringskjeden, hvor det hoper seg opp i levende organismer og når høyere konsentrasjoner jo høyere opp i næringskjeden det kommer. Metylkvikksølv er meget giftig og kan forårsake langtidsvirkninger i miljøet. Mennesker eksponeres hovedsakelig for metylkvikksølv gjennom å spise forurenset fisk og skalldyr. I en del utviklingsland kan inhalering av kvikksølvdamp (uorganisk, elementært kvikksølv) i arbeidsmiljøet, for eksempel i tannhelsetjenesten eller i småskala gullutvinning, være en mer vanlig form for eksponering. Kvikksølv og ulike kvikksølvforbindelser kan gi skade på mennesker og dyr. Dimetylkvikksølv er dødelig ved hudkontakt, inhalasjon eller svelging, kan skade organer ved langvarig eller gjentatt eksponering. Inntak av og kontakt med kvikksølvforbindelser kan gi alvorlig skade på nerve, fordøyelses og immunsystemet, i tillegg til lunger, nyrer, hud og øyne. Eksponering for selv lave konsentrasjoner kan forårsake alvorlige helseproblemer, og utgjør en trussel for foster og barns utvikling. Metylkvikksølv kan påvirke hjernen til fosteret og føre til nevrologiske forandringer hos voksne. Studier har vist at barn av mødre som har vært utsatt for høy kvikksølveksponering har større risiko for forstyrret utvikling av sentralnervesystemet enn andre barn. Se AMAPs rapport fra 2011 om kvikksølv i Arktis TILTAK Kvikksølv ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen En nasjonal handlingsplan for å redusere utslipp av kvikksølv ble lagt fram av miljømyndighetene i 2005 og senere oppdatert i Forurensningsforskriften stiller strenge krav til rensetiltak for å redusere utslipp av kvikksølv fra industrien. Forskriften stiller krav om installering av amalgamavskillere med minst 95 prosent rensegrad på alle tannlegekontorer. Krematorier har krav til å rense sine kvikksølvutslipp. Rensetiltakene har ført til reduserte utslipp. Kvikksølv er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Perfluorerte stoffer (PFOS, PFOA og andre PFAS-er) Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Norge innførte i 2008 et generelt forbud mot kvikksølv og kvikksølvforbindelser. Allerede i 1998 ble kvikksølv forbudt i termometre. Gjennom ulike EU regelverk er kvikksølv regulert i termometere og måleinstrumenter som selges både til forbrukere og til profesjonell bruk (REACH vedlegg XVII, post 18 og 18a), emballasje, batterier, EE produkter og komponenter i kjøretøy. Høsten 2017 trer det i kraft et forbud gjennom REACH vedlegg XVII, post 62 mot produksjon, import, omsetning og bruk av fem fenylkvikksølvforbindelser i EU etter forslag fra Norge. Stoffene kan for eksempel finnes i polyuretanplast. Det er forbudt å gjenvinne kvikksølv fra kasserte produkter. Eksport av produkter som inneholder kvikksølv er heller ikke tillatt. Eksport til sikker sluttdisponering er derimot tillatt, dersom det gis tilstrekkelige garantier for at kvikksølvet blir tatt ut av omløp. En bindende global kvikksølvavtale, Minamatakonvensjonen, ble ferdig framforhandlet januar 2013 og undertegnet samme høst. Norge og EU ratifiserte avtalen våren 2017, og ettersom flere enn 50 land nå har ratifisert, trår konvensjonen i kraft 16. august Konvensjonen skal begrense bruk og utslipp av kvikksølv til miljøet, og omfatter hele livssyklusen; fra uttak av kvikksølv i gruver, industriproduksjon og utslipp, bruk i produkter og prosesser, avfallsbehandling, lagring og forurenset grunn. Tungmetallprotokollen under langtransportkonvensjonen (LRTAP), er viktig for å redusere langtransporterte lufttilførsler av kvikksølv til Norge. Tungmetallprotokollen omfatter krav om utslippsreduksjoner, bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT) i industrien, i tillegg til grenser for innhold av kvikksølv i noen batterier. Tungmetallprotokollen ble revidert i 2012, og det er innført nye krav til utslipp av støvpartikler fra store industrikilder. Den reviderte protokollen har ennå ikke trådt i kraft da det ikke er nok parter som har ratifisert. Forslag om å utvide protokollen til å inkludere forbud mot bruk av kvikksølv for flere produktgrupper skal vurderes etter at den reviderte protokollen har trådt i kraft. Stoffet omfattes av Rotterdamkonvensjonen. Denne konvensjonen er et system for informasjonsutveksling om kjemikalier som er forbudt eller strengt regulert. Formålet er å hindre uønsket kjemikalieimport og dumping av farlige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer. EU la frem en helhetlig strategi for kvikksølv i januar 2005, denne ble revidert i I perioden ble utslippene av kvikksølv i Norge redusert med 74 prosent. Utslippene er fortsatt relativt store. Grunnstoff (flytende metall ved romtemperatur) Sterkt bundet til sedimenter og organisk materiale i naturen Kan omdannes til giftig metylkvikksølv Hoper seg opp i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden, og er derfor mest skadelig for dyr på toppen av næringskjeden Eksponering kan gi alvorlig skade på nerve, fordøyelses og immunsystemet, i tillegg til lunger, nyrer, hud og øyne CAS-nummer: Metallisk kvikksølv: Dimetylkvikksølv: Fenylkvikksølv forbindelser: , , med flere Det finnes flere hundre forskjellige perfluorerte stoffer (PFAS er) på markedet. Stoffene brukes blant annet i impregneringsmidler og brannskum. PFOS og PFOA er de mest kjente, og er begge strengt regulert. Fortsatt bekymret for kvikksølv Mer kvikksølv i abbor og ørret usikker på årsaken Advarer mot å spise fisk og sjømat Kvikksølvnivået spesielt høyt i Arktis Kvikksølv har mange alvorlige effekter Får i oss kvikksølv gjennom fisk Kvikksølv kan skade foster og barn Norge tidlig ute med regulering Strenge krav til kvikksølvutslipp fra industri Vanndirektivet Kvikksølv forbudt i Norge Globalt kvikksølvforbud Tungmetallprotokoll mot kvikksølv EU strategi mot kvikksølv Utslipp av kvikksølv i Norge Kvikksølv Side 269 / 375

270 Side 270 / 375

271 Side 271 / 375

272 Side 272 / 375

273 Side 273 / 375

274 Side 274 / 375

275 Side 275 / 375

276 Side 276 / 375

277 Side 277 / 375

278 Side 278 / 375

279 Side 279 / 375

280 Side 280 / 375

281 Side 281 / 375

282 Side 282 / 375

283 Side 283 / 375

284 Side 284 / 375

285 Side 285 / 375

286 Side 286 / 375

287 PFAS er har vært mye brukt i brannskum. Foto: Magne Nesse, Miljødirektoratet PÅVIRKNING PFAS er har vært brukt både i industrielle prosesser og forbrukerprodukter siden 1950 tallet. PFAS er, inkludert PFOS og PFOA, kan for eksempel brukes for å gi produkter vann og smussavstøtende egenskaper. De brukes derfor blant annet ved impregnering av tekstiler, i matemballasje, i slipp belegg i stekepanner og kokekar og i skismøring. PFOA kan finnes som forurensning i små mengder i produkter hvor andre perfluorerte stoffer har blitt brukt. Det finnes lite data som beskriver mengdene perfluorerte stoffer som brukes i produkter og hva det fører til av utslipp. TILSTAND PFAS-er er syntetiske stoffer og produseres mange steder i verden, men det er ingen produksjon av dem i Norge. Flere av de perfluorerte forbindelsene kan fraktes over lange avstander med luft og havstrømmer. De er derfor påvist over store deler av verden også i arktiske områder. PFAS er finnes blant annet igjen i fisk, fugl og isbjørn. Undersøkelser har også vist at det er høyere konsentrasjoner av PFAS er i rovdyr på toppen av næringskjeden. PFOA blir mest funnet igjen i dyr, planter og andre miljøprøver. Det er fordi flere PFAS er omdannes til PFOA etter PFAS ene er ute i miljøet i tillegg til at stoffet er mye brukt i produkter og prosesser. Undersøkelser i Norge viser at de samlede nivåene av PFAS er i meitemark, mose, isbjørn og menneskeblod, tilsvarer eller er høyere enn nivåene av andre kjente miljøgifter, som PCB. I en studie av PFAS er i husstøv fra seks norske husholdninger ble mange PFAS er påvist i de aller fleste rommene, og det var en tendens til høyere konsentrasjoner i soverom og stue sammenlignet med bad, kjøkken og gang. Amerikanske og europeiske undersøkelser har påvist høye nivåer av PFAS er i blodet hos arbeidstakere som jobber med forbindelsene, og hos befolkningen som bor i områder rundt fabrikker som produserer PFAS er. I befolkningen ellers, og i en del europeiske land, er det funnet lavere konsentrasjoner. Vi finner også stoffene i mange dyr, inkludert i Arktis (i polartorsk, polarmåke og ringsel). Noen av PFAS ene har egenskaper som hindrer spredningen av brann og avdamping av flyktige forbindelser. De er derfor godt egnet for bruk i brannskum, som tidligere var den største kilden til utslipp av PFOS i Norge. Brannskum med PFOS ble forbudt i Grunnen ved mange norske brannøvingsfelt er i dag fortsatt forurenset av PFOS og andre PFAS er. Stoffene kan fortsatt lekke ut til omgivelsene, blant annet ved at de siger ned og ut fra grunnen. I enkelte områder finnes stoffene i høye konsentrasjoner i grunnvann, overflatevann og for eksempel fisk. Mange flyplasser har også tidligere brukt brannskum som inneholder PFOS, og har i nyere tid brukt brannskum med andre PFAS er som PFOA og 6:2 FTS. Av 44 undersøkte flyplasser har Avinor funnet PFOS forurensning ved de fleste. Forsvaret har kartlagt PFOS og andre PFAS forurensninger ved åtte flyplasser, og det er påvist forurensning ved sju av dem med forskjellig alvorlighetsgrad. PFAS forurensning er også påvist ved andre virksomheter som har brukt samme type brannskum. Perflurerte stoff er med i alle Miljødiraktoratets faste overvåkningsprogram for miljøgifter: Langtransporterte atmosfæriske miljøgifter Miljøgifter i innsjøer Elvetilførselsprogrammet Miljøgifter i kystområdene (MILKYS) Miljøgifter i en urban fjord Miljøgifter i terrestrisk bynært miljø KONSEKVENSER Perfluorerte forbindelser er svært stabile. Dette gjør at de i liten grad brytes helt ned. Dermed hoper de seg opp i mennesker og miljøet og spres globalt. Når helse og miljøfarlige kjemikalier hoper seg opp i miljøet, vil det gi økt risiko for skade på mennesker og dyr. Det er i dag anerkjent at langkjedete perfluorerte forbindelser hoper seg opp i levende organismer, og kan være giftige. Vi regner blant annet perfluorheksansulfonsyre (PFHxS), PFOS, PFOA og C9 C20 PFCA til de langkjedete perfluorerte stoffene. Store deler av industrien går derfor nå over til å produsere forbindelser med kortkjedete perfluorerte forbindelser, slik som perfluorbutansulfonsyre (PFBS). Vi har mindre kunnskap om effektene til de kortkjedete perfluorerte forbindelsene ut over at disse også er svært tungt nedbrytbare og dermed vil forbli i miljøet i lang tid. PFOS, PFOA og PFNA (C9 PFCA) er fareklassifisert. Dyrestudier har vist at disse stoffene forårsaker organskade (lever) ved langvarig eller gjentatt eksponering og kan gi fosterskader hos pattedyr. Det finnes også indikasjoner på at stoffene kan være kreftfremkallende. PFOS er klassifisert som giftig for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet. PFOA og flere langkjedete perfluorerte karboksylsyrer (C9 C14 PFCA) er identifiserte som lite nedbrytbare stoffer som hoper seg opp i levende organismer, og som har alvorlige langtidsvirkninger for helse eller miljø (PBT). Nyere undersøkelser konkluderer med at PFOA medfører nedsatt fødselsvekt hos dyr (Koustas et al. 2014) og mennesker (Johnson et al. 2014). Det er også vist en sannsynlig sammenheng mellom PFOA i blod og økt kolesterol, ulcerøs kolitt og stoffskiftesykdommer (C8 Science Panel). Det finnes også forskning som viser at PFOS og PFOA påvirker immunforsvaret og effekten av vaksiner (NTP, 2016). TILTAK PFOS ble oppført på norske myndigheters prioritetsliste i PFOA i 2007, andre langkjedete perfluorerte syrer (C9 PFCA C14 PFCA) i 2014 og PFHxS i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen PFAS ene transporteres over lange avstander og internasjonale reguleringer er derfor viktige. PFOS, PFOA og langkjedete perfluorerte syrer er foreløpig regulert internasjonalt. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk PFOS og stoffer som kan omdannes til PFOS er strengt regulert i store deler av verden gjennom EUs POP-forordning (se EUs nettsider), den globale Stockholm-konvensjonen og protokollen for langtransport av organiske stoffer (UN-ECE-LRTAP). I Norge er det også forbudt å oppbevare PFOS holdig brannskum. Tidligere bruk av PFOS og andre PFAS er i brannskum har forurenset grunnen på brannøvingssteder. Miljødirektoratet følger opp at de ansvarlige kartlegger grunnen i områder som er forurenset av PFAS. Flere av Avinors og Forsvarets flyplasser har satt i gang arbeid med utredning av risiko og tiltak, i tillegg til opprydding. Miljødirektoratet har i samarbeid med tyske myndigheter fått gjennomslag for et EU-forbud mot PFOA og stoffer som brytes ned til PFOA under kjemikalieregelverket REACH. Forbudet gjelder fra Norge innførte en streng regulering av PFOA i forbrukerprodukter allerede i EU kommisjonen nominerte PFOA til global regulering under Stockholm konvensjonen i Nå jobber kommisjonen med utredningene som kreves for å få innført en global regulering av stoffet. PFOS, PFOA og PFNA (C9 PFCA) er fareklassifisert for helse og miljøeffekter. PFOA og C9 C14 PFCA er identifisert som stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Et forslag om å identifisere PFHxS som vpvb stoff og dermed føre det opp på kandidatlista diskuteres nå. Svenske og tyske myndigheter har varslet at de vil legge frem et forslag om EU forbud mot langkjedete perfluorerte karboksylsyrer (C9 C14 PFCA) under REACH i 2017, og det er prosesser i EU for regulering av andre PFAS er. Et forslag om at PFDA (C10 PFCA) skal helsefareklassifiseres blant annet på grunn av fosterskadelige effekter er til behandling i EU nå. PFOS står også på OSPAR list of Chemicals of Priority Action. PFOS er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Det er vanskelig å anslå den totale utviklingen i utslipp av PFAS er fordi det er så mange forskjellige stoffer og kilder til utslipp. Vi antar at bruken av PFOS er stoppet etter at brannskum ble forbudt i Men PFOS fra forurenset grunn vil fortsatt kunne lekke ut til omgivelsene. Vi har nylig innført streng regulering av PFOA og forventer derfor en nedgang i utslippene av denne PFAS en. Stor gruppe organiske, fluorholdige forbindelser Kan være svært miljø og helseskadelige Svært tungt nedbrytbare og kan hope seg opp i næringskjeden CAS-nummer: PFOS: PFOA: :2 FTS (telomer): PFHxS: Brukt i industri og forbrukerprodukter PFAS er påvist i store deler av verden Flere PFAS-er omdannes til PFOA Perfluorerte forbindelser finnes i store deler av verden Forurensning etter bruk av brannskum Flere flyplasser undersøkt for PFAS er Overvåkning av perfluorerte stoffer Perfluorerte forbindelser har flere alvorlige effekter Flere PFAS-er er identifiserte som farlige Reguleringer og opprydding Globale reguleringer av PFOS Opprydning av PFAS forurenset grunn Norge foreslo forbud mot PFOA i EU Andre reguleringer av PFOS, PFOA og andre PFAS-er Vanndirektivet Utslipp av perfluorerte forbindelser i Norge Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) Side 287 / 375

288 5.18. Krom Publisert av Miljødirektoratet Siden 1950 årene har treverk i Norge blitt impregnert med til dels store mengder giftige tungmetaller, som kobber, krom og arsen. I dag er det forbudt å bruke slikt treverk, og forbruket av krom er betydelig redusert. PÅVIRKNING Siden 1950 årene har krom blitt brukt i såkalt CCA impregnering av treverk, hvor tungmetallene kobber, krom og arsen ble sprøytet inn i treverket for å forhindre råte. Gammelt CCA impregnert treverk er fortsatt den største kilden til utslipp av krom i Norge. Fra 2002 ble det forbudt å produsere og omsette CCA impregnert treverk i Norge. I perioden ble utslippene av krom i Norge redusert med ca. 46 prosent. Det er likevel fortsatt store utslipp av krom i Norge, fordi det fortsatt finnes store mengder impregnert treverk i blant annet bryggeanlegg, terassegulv og lekeapparater. Sanering vurderes som lite hensiktsmessig, fordi kostnadene ikke vil stå i forhold til miljønytten. Utslippene av krom fra treverk er derfor forventet å fortsette i mange år framover. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca tonn krom i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 22 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Utlekking fra forurenset grunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet nedenfor. Utslipp av krom Det største bruksområdet for krom i Norge i dag er kromlegert stål. Forurensning av ytre miljø fra denne bruken antas å være liten. Kromforbindelser brukes i industrien til å behandle overflater av metallprodukter slik at produktene får bedre holdbarhet og finere utseende. I 2015 sto utslipp av krom fra blåsesand for litt over fire tonn. Krom brukes også som fargestoff i maling og lakk. Utslippet fra maling og lakk var på ca. 4 tonn. Rundt sju tonn ble sluppet ut fra kommunalt avløp og kloakkslam. Kilder til utslipp av krom i 2015 Totalt 48,7 tonn Hvor havner utslippene av krom? Totalt 48,7 tonn TILSTAND Krom er et metallisk grunnstoff som finnes i flere former i stein, jord, støv og gasser fra vulkansk aktivitet. Undersøkelse av tungmetaller i mose viser at det er lave nivåer av krom i norsk natur, bortsett fra industristedene Mo i Rana og til dels Odda. KONSEKVENSER Krom kan hope seg opp i organismer og grunnstoffet brytes ikke ned. Helse og miljøeffektene avhenger imidlertid av hvilken form krom foreligger i. Treverdig krom er en form som er viktig i pattedyr. Den er involvert i prosessene der karbohydrater omdannes til energi, og er blant annet viktig for insulin- og sukkerbalansen for mennesker. Seksverdig krom har imidlertid flere negative skadeeffekter i menneskekroppen, selv i små mengder. Forbindelser med seksverdig krom er klassifisert som kreftfremkallende og allergifremkallende. Enkelte er også klassifisert som arvestoffskadelig og reproduksjonsskadelige. Løselige forbindelser kan forårsake etseskader. Nyre og leverskader kan oppstå som følge av opptak via tarmen. Seksverdige kromforbindelser er meget giftige og har langtidsvirkninger for liv i vann. Treverdige kromforbindelser er generelt mindre giftige, men enkelte arter kan være følsomme også for treverdige kromforbindelser. TILTAK Krom ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffene i den hensikt å stanse utslippene innen Utslippene av krom fra impregnert treverk er klart størst. Brukt CCA impregnert treverk regnes som farlig avfall og skal ikke blandes med annet avfall. Treverket må ikke brennes, fordi materialene utvikler svært giftig røyk, støv og aske. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Det er gjennom REACH vedlegg XVII, post 19 forbudt å importere, eksportere og omsette trevirke og produkter av treverk som er behandlet med forbindelser av krom (unntatt for enkelte bruksområder innenfor næringsvirksomhet). Det er også gjennom REACH vedlegg XVII, post 47 forbudt å omsette lærvarer som inneholder seksverdig krom og som kommer i kontakt med huden. Hensikten med reguleringen er å redusere risiko for å utvikle allergi ved hudkontakt med krombehandlet lær. Den samme oppføringen har også forbud om å omsette sement og sementholdige stoffblandinger med mer enn 2 mg/kg seksverdig krom. Brukt CCA-impregnert treverk regnes som farlig avfall og skal ikke brennes av private forbrukere eller blandes med annet avfall, men leveres til godkjente avfallsanlegg (Avfallsforskriften). Ved forbrenning avgis giftige gasser. Forskrift om obligatoriske avfallsplaner i bygge, rivnings og rehabiliteringssaker fra 2008 skal også bidra til en bedre håndtering av CCA impregnert treverk. Både tre og seksverdig krom er regulert i leketøyregelverket. Krom ble forbudt i EE-produkter i Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Mange kromforbindelser er forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post kromforbindelser er identifisert som stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Alle de 14 kromforbindelsene er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. I perioden ble utslippene av krom i Norge redusert med ca. 46 prosent. Det er likevel fortsatt store utslipp av krom i Norge, spesielt fra gammelt impregnert treverk. Vi forventer at utlekkingen vil fortsette i mange år framover. Metallisk grunnstoff som finnes i flere former ute i naturen Den seksverdige formen regnes som mest problematisk for helse og miljø CAS-nummer: Grunnstoff krom: Forbindelser med seksverdig krom: Kromtrioksid ( ) med flere Forbindelser med treverdig krom: Kromkromat ( ) med flere Impregnert treverk er største utslippskilde Lekker ut fra forurenset grunn Utslipp fra blåsesand og maling og lakk Generelt lave nivåer av krom i norsk miljø Noen former av krom har alvorlige helse og miljøeffekter Flere kromforbindelser kan gi kreft, arvestoffskader, reproduksjonsskader og/eller allergi Kromforbindelser kan være giftig for vannmiljøet Forbud mot CCA-impregnert tre Kromforbindelser på kandidatlista Bruk og utslipp av krom Krom Side 288 / 375

289 Hensikten med reguleringen er å redusere risiko for å utvikle allergi ved hudkontakt med krombehandlet lær. Den samme oppføringen har også forbud om å omsette sement og sementholdige stoffblandinger med mer enn 2 mg/kg seksverdig krom. Brukt CCA-impregnert treverk regnes som farlig avfall og skal ikke brennes av private forbrukere eller blandes med annet avfall, men leveres til godkjente avfallsanlegg (Avfallsforskriften). Ved forbrenning avgis giftige gasser. Forskrift om obligatoriske avfallsplaner i bygge, rivnings og rehabiliteringssaker fra 2008 skal også bidra til en bedre håndtering av CCA impregnert treverk. Både tre og seksverdig krom er regulert i leketøyregelverket. Krom ble forbudt i EE-produkter i Mange kromforbindelser er forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post Kromforbindelser på kandidatlista 14 kromforbindelser er identifisert som stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Alle de 14 kromforbindelsene er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. Bruk og utslipp av krom I perioden ble utslippene av krom i Norge redusert med ca. 46 prosent. Det er likevel fortsatt store utslipp av krom i Norge, spesielt fra gammelt impregnert treverk. Vi forventer at utlekkingen vil fortsette i mange år framover. Krom Metallisk grunnstoff som finnes i flere former ute i naturen Den seksverdige formen regnes som mest problematisk for helse og miljø CAS-nummer: Grunnstoff krom: Forbindelser med seksverdig krom: Kromtrioksid ( ) med flere Forbindelser med treverdig krom: Kromkromat ( ) med flere Klorerte parafiner (SCCP og MCCP) Publisert av Miljødirektoratet Kortkjedete klorparafiner (SCCP) er forbudt å bruke, men stoffene kan likevel finnes i flere importerte plastprodukter. Mellomkjedete klorparafiner (MCCP) finnes i importerte produkter som bl.a. kabler og gulvbelegg. PÅVIRKNING Forbudte kortkjedete klorparafiner kan fremdeles finnes i produkter Det finnes ingen registrert bruk av de forbudte kortkjedete kloraparafinene i Norge etter Utslipp fra gamle produkter som fortsatt er i bruk og utlekking fra forurensede områder, kan derimot fortsatt forurense miljøet. Enkelte importerte produkter kan også inneholde kortkjedede klorparafiner i lave konsentrasjoner. Det betyr at også nye produkter kan være en kilde til små utslipp av stoffene til tross for at stoffet er forbudt. Utslipp av kortkjedete klorparafiner Beregninger basert på målinger i kloakkslam viser at det ble sluppet ut over 300 kilo kortkjedete klorparafiner i Beregningene er ikke gjort lenger tilbake enn til 2009, men sannsynligvis er utslippene fra produkter omtrent det samme som de siste årene. Det kan derfor antas at utslipp i 2015 var på omtrent samme nivå som tidligere år. Figuren viser utslipp av kortkjedete parafiner. Tallene fra 2009 er beregninger av utslipp fra produkter. Utslipp av kortkjedete klorparafiner Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslipp av mellomkjedete parafiner Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Mellomkjedete klorparafiner kan finnes i isolasjon og lim Mellomkjedete klorparafiner brukes lite i norsk produksjon, men finnes i importerte produkter. Hvor store mengder som finnes i importerte produkter, er imidlertid usikkert. Stoffene brukes først og fremst som myknere og brannhemmere. De kan finnes i gummi og PVC som brukes til produksjon av kabler, gulvbelegg, i tillegg til diverse forbrukerprodukter. Totalt sett har utslippene av mellomkjedete klorparafiner blitt redusert med 29 prosent fra 1995 til Utslipp av mellomkjedete klorparafiner Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kartlegginger av mellomkjedete klorparafiner i importerte produkter viser at omsetning og utslipp fra produkter har økt siden Dette skyldes hovedsakelig at bruken av mellomkjedete klorparafiner i isolasjon, tetningsmaterialer og lim har økt med mer enn 30 prosent siden Kilder til utslipp av mellomkjedete klorparafiner i 2015 Totalt 18 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Hvor havner utslippene av mellomkjedete klorparafiner? Totalt 18 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TILSTAND Klorparafiner funnet i luft, vann, fisk og morsmelk Kortkjedete klorparafiner (SCCP) og mellomkjedete klorparafiner (MCCP) er funnet flere steder både i fastlands Norge og på Svalbard. Stoffene er funnet i morsmelk, inneluft og støv, ferskvannsfisk, blåskjell og i torskelever langs norskekysten, i tillegg til i sjøfugl og flere andre dyr. De er også funnet i sedimenter både i ferskvann og langs kysten. Til dels høye konsentrasjoner av kortkjedete klorparafiner er også nylig funnet i egg fra spurvehauk og gråtrost fra Oslo og nærliggende områder. Sedimentene i Drammensfjorden og indre Oslofjord (Oslo havn) har de høyeste nivåene av kort og mellomkjedete klorparafiner i Norge. De mellomkjedete klorparafinene dominerer i sedimentene, mens fisk og blåskjell har høyere nivåer av kortkjedete klorparafiner. En lignende situasjon finnes i jordmiljøet, der jord har høyest nivå av de mellomkjedete, mens de kortkjedete dominerer i organismer, som meitemark og trost. Kortkjedete klorparafiner er funnet også i avrenning fra avfallsdeponier og i slam og vann ut fra renseanlegg. Klorparafiner målt i Arktis Kort og mellomkjedete klorparafiner er funnet på sjøbunnen i Barentshavet, langt fra utslippskildene. De er også målt i luft på Svalbard, nivåene her er høyere enn for mange av de klassiske miljøgiftene. Luftstrømmer som frakter klorparafiner nordover antas å være en viktig årsak til at vi finner stoffene der. Undersøkelser viser at kortkjedete og mellomkjedete klorparafiner tas opp av dyr som lever i Arktis, og hoper seg opp i organismene. De målte nivåene av kortkjedete klorparafiner er høyere enn nivåene av mellomkjedete klorparafiner i isbjørn, sel, krykkjeegg, torskelever og polartorsk. For polarmåke og ærfuglegg er det motsatt, med mest mellomkjedete klorparafiner. KONSEKVENSER Klorparafiner har alvorlige helse og miljøeffekter Klorparafiner bioakkumulerer (hoper seg opp) i organismer og brytes sakte ned i naturen. Klorparafiner med kort kjedelengde og høy kloreringsgrad har størst tendens til å bioakkumulere i dyr. Nivåene av stoffene er derfor høyere hos dyr langt oppe i næringskjeden. Kortkjedete klorparafiner er mistenkt kreftfremkallende Kortkjedete klorparafiner er hoper seg svært lett opp i levende organismer og er veldig tungt nedbrytbare (persistente) stoffer. Stoffene oppkonsentreres via næringskjeden og transporteres over store geografiske avstander med luft og havstrømmer. Kortkjedete klorparafiner er meget giftige og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. De er også mistenkt å være kreftfremkallende. Mellomkjedete klorparafiner kan skade barn som ammes Mellomkjedete klorparafiner hoper seg svært lett opp i levende organismer og tungt nedbrytbare. Stoffene er meget giftige for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidseffekter i miljøet. Mellomkjedete klorparafiner kan skade barn som ammes og er fareklassifisert for dette. TILTAK Forbud mot kortkjedete klorparafiner Kortkjedete ble oppført på myndighetens prioritetsliste i 1997, og mellomkjedete klorparafiner kom inn på prioritetslisten fra Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffene i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Kortkjedete klorparafiner ble forbudt i Norge i 2002, og er nå regulert i EUs POPs forordning og gjennomført i Norge i kapittel 4 i produktforskriften. Forbudet omfatter produksjon, omsetning og bruk av stoffer eller stoffblandinger. Også omsetning og bruk av produkter som inneholder kortkjedete klorparafiner er forbudt. Kortkjedete klorparafiner er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH fordi de er veldig persistente og veldig bioakkumulerende (vpvb) og i tillegg giftige for miljøet (PBT). Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Det pågår en vurdering av om også mellomkjedete klorparafiner oppfyller kriteriene for persistente, bioakkumulerende og giftige (PBT) stoffer under REACH. EU har risikovurdert mellomkjedete klorparafiner, og har identifisert risiko på visse områder. Utslippsreduserende tiltak anbefales. Engelske myndigheter har også risikovurdert langkjedete klorparafiner (LCCP). Konklusjonen er at stoffet ikke ser ut til å oppfylle kriteriene for persistente, bioakkumulerende og giftige stoffer (PBT), men at det kan være en miljørisiko forbundet med visse bruksområder. Samarbeid i FN Norge deltar i samarbeid i FN for å redusere utslippene og tilførslene av klorerte parafiner gjennom langtransport. Kortkjedete klorparafiner er forbudt i flere land, fordi de er listet som persistente organiske miljøgifter (POP er) i POP-protokollen under langtransportkonvensjonen (LRTAP). Kortkjedete klorparafiner er i tillegg nettopp vedtatt for listing i den globale POP-konvensjonen (Stockholmkonvensjonen), og vil da bli regulert globalt innen utgang av november Vanndirektivet Kortkjedete klorparafiner er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Bruk og utslipp av kortkjedete klorparafiner Utslippene er svært små. Siden 2004 har ikke stoffene vært registrert brukt i Norge. Noe finnes likevel i slam, som tyder på utslipp fra ukjente kilder. Vi finner kortkjedete klorparafiner ved stikkprøver av importerte produkter. Bruk og utslipp av mellomkjedete klorparafiner Utslippene av mellomkjedete klorparafiner er relativt store. Fra 1995 til 2015 ble utslippene redusert med 29 prosent, og de siste årene har utslippene økt. Årsaken er økte utslipp fra importerte produkter. Klorparafiner Stoffgruppe som deles i grupper basert på antall karbonatomer i kjeden: kort mellom og langkjedete klorparafiner Kort og mellomkjedete klorparafiner brytes sakte ned i naturen, oppkonsentreres i organismer og er utbredt i norsk miljø Kan transporteres langt med luft og havstrømmer Cas-nummer SCCP: Cas-nummer MCCP: Kadmium og kadmiumforbindelser Publisert av Miljødirektoratet Mengdene kadmium som transporteres langveisfra og faller ned over Norge er omtrent like store som utslippene fra norsk industri. Utslipp skyldes i liten grad direkte bruk av kadmium, men kommer fra metall og gruveindustrien og fra offeranoder på båter. PÅVIRKNING Stabile kadmiumutslipp de siste ti årene De norske utslippene av kadmium er betydelig redusert i forhold til hva de var for år siden. I 1985 var de totale nasjonale utslippene ca. 43 tonn. I dag ligger utslippene på litt over ett tonn. De siste 12 årene har det derimot vært små endringer i utslippene av kadmium. Utslipp av kadmium Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Fra 1995 til 2015 ble utslippene av kadmium redusert med rundt 77 prosent. Dette skyldes i hovedsak at utslippene fra olje- og gassvirksomhet og industri har blitt kraftig redusert i perioden. Flere steder i Norge har forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter i jorda, ofte på grunn av gamle utslepp fra industri og gamle avfallsfyllinger. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca. 100 tonn kadmium i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 0,4 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Les mer om beregninger av hvor mye kadmium som er håndtert ved mudring/tildekking av forurenset sjøbunn Utlekking fra forurenset grunn og sjøbunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet over. Diagrammet inkluderer heller ikke utslipp av kadmium fra fiskefôr. Industrien var den største utslippskilden i 2015 Industrien var den største norske utslippskilden til kadmium i 2015 og sto for rundt 40 prosent av utslippene. De største industriutslippene kommer fra metall og gruveindustrien og skjer til luft og vann. Utslipp fra produkter bidro med ca. 22 prosent, mesteparten av dette kom fra offeranoder på skip og fra offshoreinstallasjoner og havner i vann. Kilder til utslipp av kadmium i 2015 Totalt 1 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Hvor havner utslippene av kadmium? Totalt 1 tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TILSTAND Fortsatt forhøyede nivåer av kadmium i naturen Kadmium havner i norsk natur på grunn av utslipp fra lokale kilder og forurensninger fra andre land. Tungmetallet kommer både fra menneskeskapte utslipp og skyldes de naturlige nivåene som finnes i naturen. I 2015 var nedfall av atmosfærisk langtransport av kadmium fra menneskeskapte kilder omtrent like stort som utslippene fra norsk industri. Mengdene har ikke endret seg vesentlig de siste 8 10 årene (kilde: NILU/EMEP). Undersøkelser av moser og innsjøsedimenter viser at langtransportert forurensning har blitt redusert siden 1970 og 80 årene. De senere årene har situasjonen vært relativt stabil. Kadmium i mose Prosent av arealet som overstiger bakgrunnsnivå Kilde: Miljødirektoratet 1985 Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gamle industriutslipp gir fortsatt forhøyede nivåer I flere fjorder i områder som har og har hatt industri kan vi finne forhøyede nivåer av kadmium. Sørfjorden i Hardanger og Årdalsfjorden i Rogaland er to eksempler. Mattilsynet har advarsler mot en del sjømat fra begge fjordene, delvis på grunn av kadmium. Avrenning fra nedlagte gruver gir også noe forhøyede kadmiumnivåer i enkelte vassdrag. KONSEKVENSER Kadmium har alvorlige effekter for helse og miljø Kadmium og de fleste kadmiumforbindelser er klassifisert som kreftfremkallende og er meget giftig å puste inn for mennesker. Kadmium mistenkes for å kunne skade forplantningsevnen og for å kunne gi fosterskader. I pattedyr hopes kadmium opp i nyrene og gir kroniske nyreskader. Kadmium konkurrerer med kalsium i skjelettet og høyt nivå av kadmium kan føre til deformasjoner. Stoffet tas også opp gjennom lungene og kan gi akutt skade i lungene. Kadmium hoper seg opp i fisk og pattedyr og når kadmium først er tatt opp i kroppen, tar det svært lang tid før kroppen skiller det ut. De fleste kadmiumforbindelser er akutt giftige med langtidsvirkning for vannlevende organismer, særlig i ferskvann. Ved lav ph og lite kalsium og magnesium i vannet, som kan skje i Norge, vil miljøet være spesielt sårbart for kadmium. TILTAK Opprydding i gammel forurensning Kadmium ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffene i den hensikt å stanse utslippene innen Opprydding i forurenset sjøbunn er et viktig tiltak for å hindre spredning av miljøgifter som har hopet seg opp på sjøbunnen over lang tid. Forbud i produkter og andre reguleringer Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Kadmium er regulert i leketøyforskriften. Kadmium er forbudt i mange typer plastmaterialer, i maling, i smykker og liknende produkter, og i loddemidler (REACH vedlegg XVII, post 23). Produkter som er framstilt av gjenbrukt PVC er også regulert. I 2006 ble kadmium forbudt i EE-produkter. Bærbare kadmiumbatterier, unntatt elektroverktøy, ble forbudt i Innsamlingsordninger pålegger forhandlere å ta imot EE avfall og oppladbare batterier. Mange kadmiumforbindelser er forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post Flere kadmiumforbindelser er identifisert som et stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Kadmium omfattes av protokollen for tungmetaller under ECE langtransportkonvensjonen. ECE protokollen medfører både krav om utslippsreduksjoner og bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT). Vanndirektivet Side 289 / 375

290 5.20. Kadmium og kadmiumforbindelser Publisert av Miljødirektoratet Mengdene kadmium som transporteres langveisfra og faller ned over Norge er omtrent like store som utslippene fra norsk industri. Utslipp skyldes i liten grad direkte bruk av kadmium, men kommer fra metall og gruveindustrien og fra offeranoder på båter. PÅVIRKNING De norske utslippene av kadmium er betydelig redusert i forhold til hva de var for år siden. I 1985 var de totale nasjonale utslippene ca. 43 tonn. I dag ligger utslippene på litt over ett tonn. De siste 12 årene har det derimot vært små endringer i utslippene av kadmium. Utslipp av kadmium Fra 1995 til 2015 ble utslippene av kadmium redusert med rundt 77 prosent. Dette skyldes i hovedsak at utslippene fra olje- og gassvirksomhet og industri har blitt kraftig redusert i perioden. Flere steder i Norge har forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter i jorda, ofte på grunn av gamle utslepp fra industri og gamle avfallsfyllinger. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca. 100 tonn kadmium i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 0,4 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Les mer om beregninger av hvor mye kadmium som er håndtert ved mudring/tildekking av forurenset sjøbunn Utlekking fra forurenset grunn og sjøbunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet over. Diagrammet inkluderer heller ikke utslipp av kadmium fra fiskefôr. Industrien var den største norske utslippskilden til kadmium i 2015 og sto for rundt 40 prosent av utslippene. De største industriutslippene kommer fra metall og gruveindustrien og skjer til luft og vann. Utslipp fra produkter bidro med ca. 22 prosent, mesteparten av dette kom fra offeranoder på skip og fra offshoreinstallasjoner og havner i vann. Kilder til utslipp av kadmium i 2015 Totalt 1 tonn Hvor havner utslippene av kadmium? Totalt 1 tonn TILSTAND Kadmium havner i norsk natur på grunn av utslipp fra lokale kilder og forurensninger fra andre land. Tungmetallet kommer både fra menneskeskapte utslipp og skyldes de naturlige nivåene som finnes i naturen. I 2015 var nedfall av atmosfærisk langtransport av kadmium fra menneskeskapte kilder omtrent like stort som utslippene fra norsk industri. Mengdene har ikke endret seg vesentlig de siste 8 10 årene (kilde: NILU/EMEP). Undersøkelser av moser og innsjøsedimenter viser at langtransportert forurensning har blitt redusert siden 1970 og 80 årene. De senere årene har situasjonen vært relativt stabil. Kadmium i mose Prosent av arealet som overstiger bakgrunnsnivå I flere fjorder i områder som har og har hatt industri kan vi finne forhøyede nivåer av kadmium. Sørfjorden i Hardanger og Årdalsfjorden i Rogaland er to eksempler. Mattilsynet har advarsler mot en del sjømat fra begge fjordene, delvis på grunn av kadmium. Avrenning fra nedlagte gruver gir også noe forhøyede kadmiumnivåer i enkelte vassdrag. KONSEKVENSER Kadmium og de fleste kadmiumforbindelser er klassifisert som kreftfremkallende og er meget giftig å puste inn for mennesker. Kadmium mistenkes for å kunne skade forplantningsevnen og for å kunne gi fosterskader. I pattedyr hopes kadmium opp i nyrene og gir kroniske nyreskader. Kadmium konkurrerer med kalsium i skjelettet og høyt nivå av kadmium kan føre til deformasjoner. Stoffet tas også opp gjennom lungene og kan gi akutt skade i lungene. Kadmium hoper seg opp i fisk og pattedyr og når kadmium først er tatt opp i kroppen, tar det svært lang tid før kroppen skiller det ut. De fleste kadmiumforbindelser er akutt giftige med langtidsvirkning for vannlevende organismer, særlig i ferskvann. Ved lav ph og lite kalsium og magnesium i vannet, som kan skje i Norge, vil miljøet være spesielt sårbart for kadmium. TILTAK Kadmium ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffene i den hensikt å stanse utslippene innen Opprydding i forurenset sjøbunn er et viktig tiltak for å hindre spredning av miljøgifter som har hopet seg opp på sjøbunnen over lang tid. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Kadmium er regulert i leketøyforskriften. Kadmium er forbudt i mange typer plastmaterialer, i maling, i smykker og liknende produkter, og i loddemidler (REACH vedlegg XVII, post 23). Produkter som er framstilt av gjenbrukt PVC er også regulert. I 2006 ble kadmium forbudt i EE-produkter. Bærbare kadmiumbatterier, unntatt elektroverktøy, ble forbudt i Innsamlingsordninger pålegger forhandlere å ta imot EE avfall og oppladbare batterier. Mange kadmiumforbindelser er forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post Flere kadmiumforbindelser er identifisert som et stoffer med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Kadmium omfattes av protokollen for tungmetaller under ECE langtransportkonvensjonen. ECE protokollen medfører både krav om utslippsreduksjoner og bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT). Kadmium er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I perioden ble utslippene av kadmium i Norge redusert med ca. 77 prosent. Industrien var den største utslippskilden i Det er fortsatt utfordringer med forurenset sjøbunn, vassdrag og jord. Tungmetall som er akutt og kronisk giftige for mennesker og dyr De fleste kadmiumforbindelser er også kreftfremkallende Kan finnes i forbrukerprodukter som batterier, smykker, plastprodukter, maling og farget glass CAS-nummer kadmium: (grunnstoff) Utslippene av KAB fra industrien er svært små. Utslippene fra industri i Norge er kraftig redusert siden 1990 tallet. PÅVIRKNING Utslippene av KAB fra industrien har blitt vesentlig redusert siden 1995, og har vært svært lave de siste årene. I 2015 var utslippet fra nikkelfabrikken i Kristiansand ca. 8 kg (målt som EOCI). Usikkerheten i utslippsmengdene er forholdsvis stor. Utslipp av KAB NB: Skalaen er logaritmisk Figuren viser kilder til utslipp av KAB i Utslippene av KAB havner i vann, hvor det er meget giftig for vannlevende organismer. TILSTAND Nikkelfabrikken i Kristiansand er den eneste kjente kilden til industriutslipp av klorerte alkylbenzener (KAB) i Norge. Konsentrasjonen av KAB er bare målt i Kristiansandsfjorden, hvor det i 1980 årene ble funnet i sediment, fisk, blåskjell og krabber. Målinger i et slamdeponi utført i den perioden viste at utslippet var sammensatt av mange typer klorerte alkylbenzener. Andre klorerte forbindelser var også tilstede i blandingen. På grunn av store reduksjoner i utslippet fra fabrikken i 1990 årene, har forekomsten av KAB i miljøet blitt sterkt redusert. KAB ansees ikke lenger som noe stort miljøproblem i Kristiansandsfjorden. KONSEKVENSER KAB er en sammensatt gruppe av forbindelser. Stoffene er tungt nedbrytbare, mange av dem hoper seg opp i levende organismer og de er meget giftige i vann. TILTAK Kilder til utslipp av KAB i 2015 Totalt 8 tonn Hvor havner utslippene av KAB? Totalt 8 tonn KAB ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Utslippet av KAB fra industrien er regulert gjennom utslippstillatelse. Den aktuelle bedriften har drevet kontinuerlig oppfølging og utvikling av produksjonsprosessen med sikte på å minimalisere utslippet. Utslippene av KAB er redusert med nesten 100 prosent. Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Oppstår i industriprosesser der klor og organiske forbindelser er tilstede Tungt nedbrytbart, hoper seg opp i organismer og er meget giftig for vannlevende organismer Blanding av stoffer med varierende struktur Stabile kadmiumutslipp de siste ti årene Industrien var den største utslippskilden i 2015 Fortsatt forhøyede nivåer av kadmium i naturen Gamle industriutslipp gir fortsatt forhøyede nivåer Kadmium har alvorlige effekter for helse og miljø Opprydding i gammel forurensning Forbud i produkter og andre reguleringer Vanndirektivet Bruk og utslipp av kadmium Kadmium, Cd Klorerte alkylbenzener (KAB) Lave utslipp av KAB Tonn KAB har vært et lokalt miljøproblem KAB har alvorlige effekter for miljø Industriutslippene reguleres gjennom utslippstillatelse Bruk og utslipp av klorerte alkylbenzener (KAB) Klorerte alkylbenzener (KAB) Side 290 / 375

291 5.22. Heksaklorbenzen (HCB) Publisert av Miljødirektoratet HCB er et giftig stoff. I dag er utslippene svært små, men konsentrasjonen av heksaklorbenzen i lufta over Svalbard har økt. PÅVIRKNING Utslippene til luft av HCB i Norge er i dag svært små. I perioden ble det nasjonale utslippet av HCB redusert med 90 prosent. HCB ble tidligere brukt som plantevernmiddel, i produksjonen av fyrverkeri, ammunisjon og syntetisk gummi. Stoffet dannes i mange tilfeller som biprodukt i forbindelse med industriell produksjon av andre klorerte forbindelser, men også til en viss grad ved forbrenning og termiske prosesser innenfor energiproduksjon, industriprosesser, oppvarming, transport og avfallshåndtering. Stoffet ble listet i Stockholmkonvensjonen i 2004 og i dag er produksjon og bruk av HCB forbudt i de fleste land. Det kan likevel fortsatt være begrenset bruk av stoffet i noen land. I Norge var magnesiumfabrikken Norsk Hydro Porsgrunn den største kjente kilden til utslipp av HCB, men fabrikken ble lagt ned i HCB i blåskjell fra Bjørkøya I 2015 ble de totale utslippene av HCB anslått å være ca. 9 kilo. I tillegg avsettes det mindre mengder HCB som er fraktet langveisfra i miljøet i Norge. Utslipp av heksaklorbenzen (HCB) HCB dannes også utilsiktet i forbrenningsprosesser når klor og karbon er tilstede. Små utslipp kommer fra blant annet forbrenningsanlegg, prosessovner og motorer. Beregninger av utslipp av HCB i overvann viser at utslippene er på ca. åtte kilo. Overvann utgjør i dag den største kilden til utslipp av HCB til vann. Veitransport (dieselforbrenning) er den største utslippskilden til luft. Kilder til utslipp av HCB i 2015 Totalt ca. 9 kg Hvor havner utslippene av HCB? Totalt ca. 9 kg TILSTAND Heksaklorbenzen (HCB) er tidligere funnet i fisk og sedimenter i områder i nærheten av industri. Grenlandsfjordene, som tidligere har hatt store problemer med forurensning, har i dag lave nivåer av HCB. Årsaken er reduserte utslipp. Et par steder er torsk og blåskjell likevel fortsatt moderat til markert forurenset med HCB. Figuren viser konsentrasjonen av HCB i blåskjell ved Bjørkøya i Eidangerfjorden i Telemark, som har avtatt siden Til tross for at HCB har vært forbudt globalt siden 2004, ser det ut som konsentrasjonen av HCB i lufta på Svalbard har økt de siste ti årene. Dette kan ha sammenheng med klimaendringer. Det kan også skyldes bruk av plantevernmidler som er forurenset med HCB, i andre deler av verden. På Sørlandet er det målt mindre HCB i nedbøren siden 1990, hvis man kombinerer dataene fra målestasjoner på Lista og Birkenes. KONSEKVENSER HCB kan forårsake kreft og Forårsaker organskader ved langvarig eller gjentatt eksponering. HCB er svært tungt nedbrytbart i vann, jord og luft. Det kan transporteres over store geografiske avstander med luft og havstrømmer. Stoffet hoper seg opp i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden. HCB er en såkalt persistent organisk miljøgift (POP) som er meget giftig og har langtidsvirkning på vannlevende organismer TILTAK HCB ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Både i EU og i Norge er bruk av HCB forbudt. I Norge er det forbudt gjennom kapittel 4 i produktforskriften. Flere internasjonale avtaler forplikter til å gjennomføre tiltak for å redusere utslipp av heksaklorbenzen: HCB er forbudt globalt gjennom Stockholmkonvensjonen, en konvensjon som skal beskytte mennesker og miljø mot persistente organiske miljøgifter (POP er) HCB omfattes også av POP-protokollen i Langtransportkonvensjonen (LRTAP), en regional konvensjon som i likhet med Stockholmkonvensjonen regulerer POP-er Stoffet omfattes av Rotterdamkonvensjonen. Denne konvensjonen er et system for informasjonsutveksling om kjemikalier som er forbudt eller strengt regulert. Formålet er å hindre uønsket kjemikalieimport og dumping av farlige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer. HCB er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippene av HCB i Norge er i dag svært små. I perioden ble det nasjonale utslippet av HCB redusert med 90 prosent. Giftig stoff, som kan spres over store avstander med hav og luftstrømmer Kan forårsake kreft og gi alvorlig helseskade ved lengre tids påvirkning Kronisk eksponering kan føre til skader på sentralnervesystemet, lever, lunger og milt Stoffet hoper seg opp i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden Regulert globalt gjennom Stockholmkonvensjonen CAS-nummer: Ftalater slippes i hovedsak ut til miljøet gjennom avløpet. For mennesker, spesielt voksne, er trolig mat den viktigste kilden Svært små utslipp av HCB µg/kg våtvekt HCB kan dannes i forbrenningsprosesser Nivåene av HCB i miljøet reduseres HCB kan gi alvorlige skader på helse og miljø Bruk av HCB er forbudt Internasjonale avtaler for å redusere utslipp Vanndirektivet Bruk og utslipp av HCB i Norge Heksaklorbenzen (HCB) Ftalater Side 291 / 375

292 Side 292 / 375

293 Side 293 / 375

294 Side 294 / 375

295 Side 295 / 375

296 Side 296 / 375

297 Side 297 / 375

298 Side 298 / 375

299 Side 299 / 375

300 Side 300 / 375

301 Side 301 / 375

302 Side 302 / 375

303 Side 303 / 375

304 Side 304 / 375

305 Mange ftalater er forbudt i leketøy og småbarnsprodukter som barn kan suge eller tygge på. Foto: istockphoto.com PÅVIRKNING Ftalater brukes hovedsakelig som mykner i plastprodukter, særlig i PVC. Myk PVC brukes i en rekke produkter, for eksempel gulvbelegg, kabler og bygningsmaterialer. PVC plast brukes også i vesker/bager, klær, skosåler, regntøy, leketøy, innpakningsmateriale og medisinsk utstyr. Ftalater finnes i tillegg i andre produkter som tetningsmidler, lim, maling og lakk. I Norge finnes ftalater først og fremst i importerte produkter. Ftalater i myk PVC og andre plastprodukter er ikke kjemisk bundet. Det gjør at stoffene kan lekke ut til omgivelsene fra produkter mens de er i bruk, eller etter at de er kastet. Tidligere var DEHP den mest brukte ftalaten i Europa. Streng regulering har ført til at produksjon og forbruk i Europa er blitt vesentlig redusert siden 1997, og nå er DINP og DIDP de mest brukte ftalatene. DEHP brukes fortsatt i land utenfor Europa. Importen av produkter som kan inneholde DEHP fra disse landene har økt siden Dermed kan det også antas at utslippene av DEHP har økt i takt med økt import. Utslipp av DEHP Vi har ikke mye informasjon om norsk forbruk og utslipp av ftalater. Forbruket av DEHP er anslått å være ca tonn i 1995 og rundt 2900 tonn i Utslippet av stoffet DEHP er anslått å være ca. 135 tonn i Dette er en reduksjon på rundt 50 prosent siden Tallene er meget grove anslag. DEHP i importerte ferdigprodukter antas å være den største kilden til utslipp. Utslippene fra produktene skjer trolig via kommunale avløp og kloakkslam. Utslipp av DEHP i 2015 Totalt 135 tonn Ftalater havner trolig i vann og jord. Hvor havner utslippene av ftalater? Totalt 135 tonn TILSTAND Ftalater slippes i hovedsak ut til miljøet gjennom avløpet. Flere steder er det funnet ftalater i sedimenter og slam fra renseanlegg. Når slammet brukes til gjødsling, vil ftalatene havne i jorda, og kan spres videre derfra. Ftalater kan også slippes ut direkte til miljøet fra produkter som brukes utendørs. Ftalater er påvist mange steder, blant annet i sedimenter fra ferskvann og saltvann og i organismer som blåskjell, fisk og fugl. Små mengder ftalater kan også finnes i inneluft og i husstøv. Dette skyldes slitasje og avdamping fra ftalatholdige produkter, for eksempel gulvbelegg. Mennesker kan utsettes for ftalater når vi bruker produkter og gjennom mat. Mat antas å være den viktigste kilden til eksponering, spesielt for voksne. Ftalaten DEHP er påvist i morsmelk og morsmelkerstatning. Plastleker med høyt innhold av enkelte ftalater kan også bidra til at barn eksponeres. KONSEKVENSER Ftalater brytes forholdsvis lett ned i vann, men brytes saktere ned i sedimenter og jord. Ftalater hoper seg i varierende grad opp i organismer, noe som påvirkes av organismenes evne til å bryte ned stoffene. Det er mange år siden EU begynte arbeidet med å klassifisere ftalater for helse og miljøfare. Noen av de første som ble klassifisert var DEHP, BBP og DBP. DEHP, BBP, DBP, DIBP og en rekke andre ftalater er klassifisert som reproduksjonsskadelige. De kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. Flere ftalater, blant annet DBP og BBP, er også klassifisert som miljøskadelige, fordi de er meget giftige for liv i vann. DBP i gassform er også giftig for planter. BBP er meget giftig og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. TILTAK DEHP ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Noen ftalater forbudt i leketøy og kosmetikk Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Leketøy og småbarnsprodukter som inneholder DEHP, DBP eller BBP er forbudt gjennom REACH vedlegg XVII, post 51. I tillegg er det gjennom REACH vedlegg XVII, post 52 forbud mot ftalatene DINP, DIDP og DNOP i leketøy og småbarnsprodukter som barn kan suge eller tygge på. Noen ftalater, blant annet DEHP, DBP og BBP, er forbudt i kosmetikk. DEHP, DBP, BBP og DIBP blir forbudt i elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter) fra Det er også under behandling et forslag om forbud under REACH regelverket mot produkter som inneholder DEHP, DBP, DIBP eller BBP, enten regnet for hvert enkelt av stoffene eller for summen av stoffene når produktene kommer i langvarig kontakt med hud eller slimhinner. DEHP, DBP, BBP, DIBP og flere andre ftalater er klassifisert som reproduksjonsskadelige. Stoffene er derfor forbudt i kjemikalier som selges til private, REACH vedlegg XVII post I EU er det utarbeidet risikovurderinger for DBP, DEHP, BBP, DINP, DIDP og DIBP. Norge har vært ansvarlig for risikovurderingen av BBP. Flere ftalater, blant annet DEHP, DBP og BBP, er identifisert som stoffer med svært uønskede egenskaper (SVHC) fordi de er reproduksjonsskadelige, og står på kandidatlista i REACH. DEHP er i tillegg ført opp på kandidatlista med begrunnelsen at stoffet er hormonforstyrrende i miljøet og det er enighet om å liste DEHP, DBP, DIBP og BBP fordi stoffene kan påvirke hormonsystemet hos mennesker. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Stoffene BBP, DEHP, DIBP og DBP er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. Dihexyl ftalat (DnHP) er også foreslått oppført på denne listen. DEHP er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann i Norge skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Dioksiner og furaner Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) DEHP er den eneste ftalaten som står på prioritetslisten. Utslippene av DEHP i Norge er redusert med ca. 50 prosent siden DEHP er nå strengt regulert i Europa, men import av produkter med DEHP fra land utenfor Europa er fortsatt betydelig. Dermed kan det antas at det fremdeles er betydelige utslipp av DEHP. Stoffgruppe, som hovedsakelig brukes som mykgjørere i plast Finnes i mange produkter vi bruker daglig Noen ftalater er forbudt i leker og småbarnsprodukter Mange har reproduksjonsskadelige og/eller miljøskadelige effekter Kan lekke ut til omgivelsene mens de er i bruk eller etter at de er kastet CAS-nummer: DEHP: Klorerte dioksiner og furaner er farlige miljøgifter. Stoffene dannes under forbrenning, og finnes derfor i lave konsentrasjoner i store deler av miljøet. PÅVIRKNING Utslippene av dioksiner og furaner i Norge ble redusert med rundt 75 prosent fra 1995 til I 1995 var industrien den absolutt største utslippskilden. Industriutslippene har gått kraftig ned, blant annet på grunn av bedriftsnedleggelser. Utslipp av dioksiner I dag er diffuse kilder, som fyring i boliger og fra skips og båttrafikk, de største utslippskildene. Utslippene fra disse kildene er redusert med ca 30 prosent siden Usikkerheten i dataene er forholdsvis stor, men utslippsnivåene vurderes å være noenlunde riktige. Kilder til utslipp av dioksiner i 2015 Totalt 18 gram TEQ Hvor havner utslippene av dioksiner? Totalt 18 gram TEQ TILSTAND Dioksiner og furaner finnes generelt i lave konsentrasjoner i miljøet i Norge. De høyeste konsentrasjonene av dioksiner i Norge finnes i Grenlandsfjordene. Årsaken er at industrien på Herøya tidligere hadde utslipp av dioksiner til sjøen. Dioksiner er svært tungt nedbrytbare i naturen, og stoffene kan gjenfinnes i miljøet selv mange år etter at utslippene er stanset. Overvåkingen av Grenlandsfjordene viser at dioksinkonsentrasjonene i fisk og skalldyr ble kraftig redusert etter at industriutslippene stanset, og har flatet ut etter Nivåene, særlig i Grenlandsfjordene, er langt lavere i dag enn for 20 år siden. Utlekking av dioksiner fra forurenset sjøbunn kan være en av årsakene til at nivåene ikke har blitt ytterligere redusert. Dioksiner gjør at Mattilsynet fortsatt advarer mot sjømat fra Grenlandsfjordene. Kartet viser kostholdsråd for flere av Grenlandsfjordene, i tillegg til industrianlegg i området og områder med forurenset grunn. Klikk i kartet for å lese mer eller se andre områder. Dioksiner og furaner oppkonsentreres i organismer og løser seg i fett. Vi kan derfor finne stoffene i animalske næringsmidler som meieriprodukter og fet fisk. I tillegg til funn av dioksiner i sjømat i Grenlandsfjordene så er det også påvist dioksiner i fisk i Mjøsa. Se oversikt over dioksiner i matvarer hos Folkehelseinstituttet Dioksiner er i tillegg påvist i morsmelk, men nivåene er synkende fordi utslippene har blitt redusert. Se faktaark om morsmelk og miljøgifter hos Folkehelseinstituttet KONSEKVENSER Når vi snakker om dioksiner og furaner, deler vi de inn i bromerte og klorerte. Klorerte dioksiner og furaner hører til de farligste miljøgiftene. 2,3,7,8 tetraklordibenzo p dioksin regnes som den giftigste dioksinforbindelsen. Den er dødelig ved svelging, gir alvorlig øyeirritasjon. Den er også meget giftig og har langtidsvirkning på vannlevende organismer. Vi har mer begrenset kunnskap om bromerte dioksiner og furaner. Sammenlignet med mange andre miljøgifter, har vi relativt mye kunnskap om klorerte dioksiners effekter på helse og miljø. Undersøkelser viser at de er lite biologisk nedbrytbare, at de hoper seg opp i fettvev i organismer og oppkonsentreres i næringskjeden. De kan til en viss grad brytes ned av sollys. Effekter på immunsystemet, hudutslett og hudsykdommen klorakne er observert hos mennesker. Dioksiner kan også være kreftfremkallende. Stoffene kan gi mulige effekter på forplantningsevnen, skade foster, hormonsystemet og nervesystem under utvikling. Slike skader ansees som lite sannsynlige ved de nivåene mennesker i Norge er utsatt for. Den akutte giftigheten varierer mye mellom ulike dyrearter, og for ulike dioksinforbindelser. Dioksiner er akutt giftige for mange pattedyr og fugler. Kroniske giftvirkninger er påvist for fisk, også ved svært lave konsentrasjoner. TILTAK Dioksiner ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Utslippene av dioksiner fra nye boliger er trolig redusert på grunn av ny byggeforskrift med krav om typegodkjenning av lukkede ildsteder i hus, i tillegg til informasjon om bedre fyringsmåter. Klorerte dioksiner og furaner omfattes av POP-protokollen under langtransportkonvensjonen (LRTAP) og Stockholmkonvensjonen som Norge har ratifisert. Dioksiner er oppført listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Det gjennomføres tiltaksrettet overvåkning i Grenlandsfjordene i henhold til vannforskriften. Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippet av dioksiner i Norge har vært svært lavt i flere år. Rensing av utslipp og bruk av bedre teknologi og metoder i industrien og ved avfallsforbrenning gjør at det i dag er svært små mengder dioksiner som slippes ut i miljøet. I Norge har utslippene av klorerte dioksiner og furaner gått vesentlig ned siden Utslipp fra fyring og skips og båttrafikk er i dag blant de største utslippskildene. Omtales ofte som polyklorerte dibenzo-p-dioksiner (PCDDs) og polyklorerte dibenzofuraner (PCDFs), eller bare dioksiner I tillegg har man bromerte dioksiner og furaner og blandede dioksiner som inneholder både brom og klor Stoffene er giftige, kan hope seg opp i levende organismer, har lang nedbrytningstid i naturen og kan fraktes langt med luft og havstrømmer CAS-nummer: Dioksin - TCDD: med flere Furan TCDF: med flere Reduserte utslipp av DEHP Ftalater i importerte produkter Bruk av DEHP i Europa har gått ned Importerte produkter av PVC er største utslippskilde Ftalater påvist i miljøet Ftalater har flere helse og miljøskadelige effekter Mange forbud og andre reguleringer Ftalater oppført på kandidatlista Ftalater som krever godkjenning for bruk Vanndirektivet Bruk og utslipp av DEHP Ftalater Slippes i dag lite dioksiner ut til miljøet Høyest konsentrasjoner av dioksiner ved industristeder Dioksiner i fet fisk Dioksiner er blant de farligste miljøgiftene Helseeffekter av dioksiner Miljøeffekter av dioksiner Strengere utslippskrav og nye reguleringer Utslipp til luft Regelverk for langtransporterte miljøgifter Vanndirektivet Utslipp av dioksiner i Norge Dioksiner Side 305 / 375

306 5.25. Bromerte flammehemmere Publisert av Miljødirektoratet Bromerte flammehemmere brukes i produkter for å gjøre dem mindre brannfarlige. I Norge finner vi først og fremst stoffene i elektriske og elektroniske produkter, tekstiler, biler og isolasjonsprodukter. PÅVIRKNING Utslipp av bromerte flammehemmere kan skje ved produksjon og bruk av produkter og når produktene kastes eller gjenvinnes. Det er knyttet stor usikkerhet rundt hvor store mengder bromerte flammehemmere som inngår i produkter, og det er derfor vanskelig å si noe konkret om hvor store utslippene er. I Norge finner vi først og fremst bromerte flammehemmere i elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter). Bromerte flammehemmere kan også finnes i biler, andre typer transportmidler som fly, i isolasjonsmaterialer av plast (polystyren) og i tekstiler til madrasser, sengetøy, møbler og arbeidstøy. Grafen under viser det registrerte forbruket av bromerte flammehemmere i Norge fram til Det finnes ikke tall for 2015, men det er liten grunn til å tro at forbruket har endret seg vesentlig siden Selv om det er knyttet usikkerhet til hvor store mengder som finnes i produkter i Norge, er det rimelig å anta at utslippene ikke har økt i takt med bruken. En stor del av EE produktene som inneholder bromerte flammehemmere, samles inn gjennom innsamlingsordninger. Forbruk av bromerte flammehemmere Den globale bruken av bromerte flammehemmere økte kraftig fra 1995 fram til Deretter har bruken av de farligste flammehemmerne gått ned, blant annet på grunn av internasjonalt forbud mot penta BDE, okta BDE og HBCD. Forbrukstall tyder også på at forbruket i EU går ned, noe som vil føre til lavere utslipp også i Norge. Fordi bruken av flere av stoffene i dag er forbudt eller strengt regulert, er erstatningstoffer på vei inn på markedet. Disse kan være andre bromerte, fosfor eller klororganiske flammehemmere. Nye bromerte, klorerte og fosfororganiske flammehemmere, som f.eks., EBP (etan 1,2 bis(pentabromfenyl)) er mye brukt som erstatningsstoff for deka BDE. Et annet erstatningsstoff er dekabromdifenyl etan. TBPH (tetrabromftalater) antas å være en erstatning for penta BDE. Andre erstatningsstoffer er TCPP (tris(2 klor 1 metyletyl) fosfat) og PIN (phosphorous inorganic nitrogen). Per i dag har man ennå begrenset kunnskap om flere av disse erstatningsstoffene. TILSTAND For år siden ble høye nivåer av PBDE er påvist enkelte steder i Norge. De mest forurensede områdene var Mjøsa, Åsefjorden/Borgundfjorden i Møre og Romsdal og Drammenselva/Drammensfjorden. I nyere tid er det også gjort funn av forhøyede nivåer av dekabde i Ålesundsområdet. I noen tilfeller har man greid å finne kildene til de høye nivåene og flere tiltak er gjennomført. Arbeidet med å stanse tilførselen av bromerte flammehemmere til Mjøsa har gitt resultater, og nivåene av PBDE ene (samlebetegnelse for polybromerte difenyletere) i fisk har nå sunket til naturlige bakgrunnsnivåer. Målinger av bromerte flammehemmere i morsmelk viser at konsentrasjonen av PBDE er (polybromerte difenyletere) økte fram til rundt år 2000, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Konsentrasjonen ser ut til å ha stabilisert seg eller være på vei til å synke. Tilsvarende tidstrender er observert i andre land i Europa. Norge har deltatt i WHOs undersøkelser. Bromerte flammehemmere finnes også i luft og sedimenter i Arktis, selv om nivåene her er langt lavere enn i områder med punktkilder og mer menneskelig aktivitet. Bromerte flammehemmere er påvist i flere dyrearter i Arktis, som for eksempel isbjørn, reinsdyr, fisk, polarmåke og havhest. Stoffene er også funnet i fugleegg fra polarmåke, gråmåke, lomvi og krykkje. Produksjon og bruk av flere bromerte flammehemmere er forbudt i de fleste land, og utslippene til miljøet er redusert. KONSEKVENSER Bromerte flammehemmere kan gi alvorlige helseskader som kreft, redusert fruktbarhet fosterskade, nerveskade eller miljøskade og er klassifisert for dette. De kan også ha hormonforstyrrende egenskaper. Penta-BDE, okta-bde, deka-bde og HBCD transporteres over store avstander med hav og luftstrømmer, blir værende i miljøet i lang tid, kan oppkonsentreres i næringskjeden og er giftige. Stoffer med slike egenskaper og er såkalte POP er, persistente organiske miljøgifter. Både i Norge og internasjonalt har det vært mest fokus på de bromerte flammehemmerne som blir produsert og brukt i store mengder og som er skadelige for helse og miljø: Penta-BDE kan skade barn som ammes og er helseskadelig ved lengre tids påvirkning. Stoffet er veldig tungt nedbrytbart og sammenlignes gjerne med PCB når det gjelder potensialet for å oppkonsentreres via næringskjeden. Penta BDE er påvist i Arktis og andre deler av norsk miljø Okta-BDE kan gi nedsatt fruktbarhet og fosterskader, veldig tungt nedbrytbart og veldig bioakkumulerende. Stoffet er påvist i Arktis og andre deler av norsk miljø og transporteres over store geografiske avstander HBCD mistenkes for å kunne skade forplantningsevnen eller gi fosterskader og kan skade barn som ammes. Stoffet er svært giftig for vannlevende organismer og er veldig tungt nedbrytbart og veldig bioakkumulerende HBCD er påvist i Arktis og andre deler av norsk miljø Deka-BDE kan skade nervesystemet og gi effekter på hormonsystemet og redusert forplantningsevne. Deka BDE har lang levetid i miljøet, oppkonsentreres via næringskjeden, kan transporteres over store geografiske avstander og er påvist i Arktis og andre deler av norsk miljø. Deka BDE brytes også ned til mer giftige PBDE forbindelser som okta BDE, som lettere hoper seg opp i organismer TBBPA er svært giftig for vannlevende organismer. Dette er et erstatningsstoff for andre bromerte flammehemmere TILTAK Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk De bromerte flammehemmere Penta BDE, Okta BDE, HBCD, Deka BDE og TBBPA ble oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffene i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har med utgangspunkt i dette fremmet forslag om reguleringer i EU og globalt: Penta BDE er i dag regulert globalt gjennom Stockholmkonvensjonen og regionalt gjennom POP protokollen i Langtransportkonvensjonen. Vedtaket om en global regulering av penta BDE er basert på et forslag fra Norge HBCD ble vedtatt forbudt globalt i Stockholmkonvensjonen i 2013 etter forslag fra Norge. Den globale reguleringen av HBCD trådte i kraft i november 2014 Norge nominerte deka BDE til Stockholmkonvensjonen i Parallelt har Norge og det europeiske kjemikaliebyrået ECHA fremmet forslag om å forby deka BDE under EUs kjemikalieregelverk REACH. Dette ble vedtatt i 2016 (REACH vedlegg XVII, post 67) og i Stockholmkonvensjonen ble det vedtatt forbud mot deka-bde i Det nasjonale forbudet fra 2008 vil derfor etter hvert bli erstattet av internasjonale forbud PBDE-ene: PBDE-ene (penta-, okta-, og deka-bde) ble forbudt i EE-produkter allerede i I Norge ble et generelt forbud mot penta, okta, og deka BDE innført i Forbudet gjaldt produkter eller flammehemmende deler av produkter. Transportmidler var unntatt fra det nasjonale forbudet. Som følge av at penta og okta BDE i dag er regulert globalt gjennom Stockholmkonvensjonen og POP protokollen i Langtransportkonvensjonen, er det særnorske forbudet mot stoffene erstattet av en felles europeisk regulering gjennom POP forordningen (Forordning (EF) nr. 850/2004). Denne reguleringen er i Norge implementert gjennom kapittel 4 i Produktforskriften. Okta-BDE er i tillegg til dette regulert gjennom REACH vedlegg XVII, post 45. Reguleringen av deka BDE er uendret siden 2008 og stoffet er fortsatt regulert gjennom Produktforskriftens kapittel 2. Stockholmkonvensjonen vedtok imidlertid i mai 2017 et globalt forbud mot deka BDE. Den eksisterende reguleringen av deka BDE vil derfor i løpet av 2018 bli erstattet av en ny regulering gjennom POP forordningen. Deka BDE står også på kandidatlista i REACH fordi det er tungt nedbrytbart, bioakkumulerer og har alvorlige giftvirkninger (PBT/vPvB). Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. HBCD: Som følge av det globale forbudet mot HBCD i Stockholmkonvensjonen, ble et nasjonalt forbud mot HBCD innført i februar Dette forbudet ble 9. juli 2016 erstattet av et felles europeisk forbud gjennom EUs POP forordning og gjennomført i Norge i produktforskriftens kapittel 4. Fram til 26. november 2019 er bruk av ekstrudert og ekspandert polystyren med HBCD i bygninger under visse betingelser unntatt fra forbudet. HBCD står også på kandidatlista i REACH fordi det er tungt nedbrytbart, bioakkumulerer og har alvorlige giftvirkninger (PBT). Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. HBCD er i tillegg ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. HBB: HBB (hexabrombifenyl) ble forbudt produsert og brukt under Stockholmkonvensjonen og POP-protokollen i Langtransportkonvensjonen i Stoffet er derfor regulert i EUs POP forordning, dette er gjennomført i Norge i produktforskriftens kapittel 4. PBB: PBB (polybromerte bifenyler) er forbudt i tekstilprodukter som er beregnet på å komme i kontakt med hud, f.eks. klær, undertøy og sengetøy gjennom REACH vedlegg XVII, post 8. PBB er omfattet av Rotterdamkonvensjonen (global regulering) som er et forpliktende meldings og informasjons system for eksport av særlig farlige kjemikalier. Bestemmelsene i Rotterdamkonvensjonen innebærer at visse kjemikalier ikke kan eksporteres uten samtykke fra mottakerlandet. Det er også forbudt å bruke PBB i EE produkter. DBBT: DBBT (Monometyldibromdifenylmetan brombenzylbromtoluen) er forbudt produsert og brukt gjennom REACH vedlegg XVII, post 26. TBBPA er klassifisert i EU som miljøskadelig, men den er ikke regulert hverken i EU eller globalt. Avfall som består av, inneholder eller er forurenset med HBCD, penta og/eller okta BDE, skal disponeres eller nyttiggjøres på en slik måte at innholdet av persistente organiske forurensende stoffer destrueres eller omdannes irreversibelt, slik at resterende avfall og utslipp ikke lenger har egenskapene til persistente organiske forurensende stoffer. Grenseverdier og retningslinjer for håndtering av slikt avfall er nærmere omtalt i POP forordningen og Baselkonvensjonens veiledninger. Avfall som inneholder 0,25 vektprosent eller mer av deka BDE og HBCD er definert som farlig avfall. For penta BDE, okta BDE og TBBPA er grenseverdiene for når dette er farlig avfall avhengig av klassifiseringen av stoffene. Bromerte difenyletere er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Bromerte flammehemmere i lågåsild og ørret fra Mjøsa Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Forbruket av bromerte flammehemmere i Norge er redusert siden 2005, men har vært relativt stabilt de siste årene. Vi antar at importerte, faste produkter er den største kilden til utslipp Betegnelse på en gruppe organiske stoffer med ca. 75 ulike strukturer Inneholder brom, som bidrar til å hindre utviklingen av brann Kan ha alvorlige effekter både for helse og miljø Flere av stoffene er såkalte persistente organiske miljøgifter (POP er), som kjennetegnes ved at de er giftige og tungt nedbrytbare stoffer som oppkonsentreres i dyr og kan fraktes over store geografiske avstander med luft og havstrømmer Årlig produseres mer enn tonn globalt. Ca. 56 prosent brukes i Asia De bromerte flammehemmerne man i dag har mest kunnskap om er: Pentabromdifenyleter (kommersiell penta-bde) CAS-nummer: , Oktabromdifenyleter (kommersiell okta-bde) CAS-nummer: , , , , Dekabromdifenyleter (deka-bde) CAS-nummer: Heksabromsyklododekan (HBCD) CAS-nummer: , , , , Tetrabrombisfenol A (TBBPA) CAS-nummer: PBDE er en samlebetegnelse for polybromerte difenyletere og omfatter stoffene penta-, okta- og deka-bde. Produkter er trolig den største kilden til bromerte flammehemmere Utslippene har trolig ikke økt i takt med forbruket Tonn Mindre bruk av de verste stoffene Erstatningsstoffer for bromerte flammehemmere Bromerte flammehemmere påvist i miljøet Morsmelkmålinger Bromerte flammehemmerne påvist i Arktis Bromerte flammehemmere kan ha alvorlige effekter Flere forbud og andre reguleringer Regulering av produksjon og bruk Avfallshåndtering Vanndirektivet Bruk og utslipp av bromerte flammehemmere i Norge Bromerte flammehemmere Flere typer bromerte flammehemmere Side 306 / 375

307 5.26. Bly og blyforbindelser Publisert av Miljødirektoratet Overgangen til blyfri bensin har gjort at utslippene av bly i Norge er kraftig redusert de siste tiårene. I dag kommer de største utslippene av bly fra ammunisjon og blåsesand i tillegg til utlekking fra forurenset grunn. PÅVIRKNING Dagens utslipp av bly i Norge er små sammenlignet med utslipp i 1980 årene. Utslippene av bly fra trafikk er sterkt redusert siden 1980 årene, hovedsakelig på grunn av overgangen til blyfattig og etter hvert helt blyfri bensin. Andre tiltak har også gitt store reduksjoner i utslippene fra produkter, som blyholdig ammunisjon, maling, lakk og fiskeredskaper. Utslippene fra industrien har også gått ned. I perioden ble utslippene av bly redusert med nesten 90 prosent. Utslipp av bly Bly finnes i forurenset sjøbunn og forurenset grunn og kan lekke ut til omgivelsene. Miljødirektoratet anslår at det ligger ca tonn bly i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt 10 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Les mer om det nasjonale målet om grunnforurensning Utlekking fra forurenset grunn og sjøbunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet over. 76 prosent av de totalt utslippene av bly i 2015 kom fra produkter som ammunisjon, maling og blåsesand. I 2015 ble det importert nesten 40 tonn blyhagl til Norge. Utslipp av bly fra blyholdig ammunisjon utgjorde ca. 55 prosent av de totale utslippene av bly. Blyhagl ble forbudt i Norge fra 2005, og utslippene fra blyhagl har vært lave over flere år. I februar 2015 opphevet Stortinget det generelle forbudet, og det er nå tillatt å bruke blyhagl til jakt på angitte arter som ikke hovedsakelig hører hjemme i våtmarksområder. Blyhagl til jakt på gjess i innmark er også tillatt. Bruk av blyhagl på skytebaner er derimot forbudt. Utslipp fra industrien er vesentlig redusert siden 1995, halvert siden 2010 og utgjorde ca. 5 prosent av det totale utslippet i De største utslippsreduksjonene er i mineralindustri og kjemisk industri. Blåsesand var den nest største utslippskilden til bly i 2015 og utgjorde ca. 20 prosent av det totale utslippet. Figuren viser at de største utslippene kommer fra produkter hvor blyholdig ammunisjon og blåsesand utgjør hoveddelen. Kilder til utslipp av bly i 2015 Totalt 71 tonn Rundt 80 prosent av blyutslippet havner i jordsmonnet. Dette henger sammen med at de største utslippene fortsatt kommer fra blyammunisjon og blåsesand som blir liggende i jorda etter bruk. Hvor havner utslippene av bly? TILSTAND Bly havner også i norsk natur på grunn av langtransportert forurensning, hvor både menneskeskapte utslipp og utslipp fra naturlige kilder bidrar. I 2015 var nedfallet av langtransport bly fra menneskeskapte kilder omtrent fem ganger større enn de samlede utslippene fra industrivirksomhet i Norge. Mengdene er vesentlig mindre enn for 30 år siden (kilde: NILU/EMEP). Landsomfattende undersøkelser av bly i mose viser at nedfallet av bly ble redusert med 90 prosent fra 1977 til Bly i mose Prosent av arealet som overstiger bakgrunnsnivå De største blymengdene i produkter finner vi i blybatterier og blyakkumulatorer. Dette skal behandles som farlig avfall, og produktene fører derfor ikke til vesentlige utslipp til miljøet. Metalliske produkter, kabler og seilbåtkjøler kan også inneholde bly. Tungmetallet kan i tillegg finnes i andre typer importerte produkter. Når bly havner i innsjøer, synker det til bunns og legger seg lagvis over sedimentene. Lag som er avsatt etter starten på den industrielle revolusjon viser høye nivåer av bly. Nivåene i overflatesedimentene fra årene er lavere og kommer fra tilførsler fra andre land og lokale kilder. Forhøyede nivåer av bly er også registrert i sedimentene i flere fjorder. Både i Sørfjorden, Høyanger og Harstad advarer Mattilsynet mot å spise en del sjømat, blant annet på grunn av høye blynivåer. De høye blynivåene i fjordene skyldes tidligere tiders lokale industriutslipp. Det ble målt relativt høye konsentrasjoner av bly i jord hentet fra Maridalen og Voksenkollen i Kartet viser forurenset grunn og Mattilsynets advarsler mot sjømat. Klikk i kartet for å zoome eller se andre områder. KONSEKVENSER Bly er et giftig tungmetall, som er akutt giftig for vannlevende organismer og pattedyr. Kronisk blyforgiftning kan skade nervesystemet, nyrer og det bloddannende systemet hos varmblodige dyr. Bly og blyforbindelser kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader, og kan skade barn som ammes. Vi mistenker at bly kan påvirke barns intellektuelle utvikling. Bly hoper seg opp i fisk og pattedyr. Opptak av bly skjer ofte sakte og under langvarig kronisk eksponering. Utskillelse av bly fra organismer skjer langsomt. Fugler kan forgiftes av rester av blyhagl, fordi de får i seg bly sammen med småstein og grus når de spiser. Rovdyr eller åtseletere kan få i seg blyhagl hvis de spiser dyr som er skadeskutt eller drept med blyammunisjon. Bly fra ammunisjon kan også spre seg i kjøtt og overføres til mennesker når vi spiser det. TILTAK Bly er oppført på myndighetenes prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Flere tiltak gjør at utslippene av har blitt kraftig redusert siden 1995: Utfasing av blyholdig bensin har gjort at utslippene fra transport nå nesten er borte Utslipp fra industrien er redusert gjennom strengere krav til innføring av rensetiltak eller andre prosessforbedringer Opprydding i forurenset sjøbunn er et viktig tiltak for å hindre spredning av miljøgifter som har hopet seg opp på sjøbunnen over lang tid Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Produktforskriften forbyr bruk av blyhagl på skytebaner i Norge. Bruk av blyhagl til jakt er regulert i forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Det er tillatt å bruke blyhagl til jakt på arter som er angitt i forskriften og som er vurdert å ikke hovedsakelig oppholde seg i våtmarksområder. Det er også tillatt å bruke blyhagl til jakt på gjess som oppholder seg på innmark. Utover dette er bruk av blyhagl til jakt forbudt. Bly ble forbudt i EE-produkter i Det er vedtatt å skjerpe eksisterende grenser for utlekking av bly fra leker. Det er forbudt å bruke blyholdig maling gjennom REACH vedlegg XVII, post 16 og 17. Bly og blyforbindelser er forbudt i smykker og liknende produkter og i forbrukerprodukter som barn kan putte i munnen gjennom REACH vedlegg XVII, post 63. Det vurderes å innføre forbud i REACH regelverket mot blyforbindelser brukt som stabilisatorer i PVC og forbud mot blyhagl, annen blyammunisjon og blysøkker til fisking. Mange blyforbindelser er CMR klassifisert (kreftfremkallende, arvestoffskadelig eller reproduksjonsskadelig) og er således forbudt å omsette som stoff og i stoffblandinger beregnet på forbrukere. Mange blyforbindelser er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH. Disse stoffene er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. En del blyforbindelser (for eksempel blykromater) er også ført opp på listen over stoffer med krav til godkjenning (REACH vedlegg XIV). Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU kommisjonen, etter omfattende søknad fra virksomhetene, har godkjent hver enkelt bruk av stoffet. Det er foreslått å føre opp enda flere blyforbindelser på listen over stoffer som omfattes av krav til godkjenning. Bly er oppført på listen over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som er gjennomført i Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gjennom krav i avfallsforskriften har også utslipp fra blybatterier blitt redusert som resultat av en velfungerende innsamlingsordning. Tilsyn og kontroll av de utslippskravene og reguleringene som gjelder er viktige tiltak for å sikre at utslippene forblir lave. Tiltak internasjonalt er viktig for å redusere den langtransporterte blytilførselen til Norge. Bly omfattes av protokollen for tungmetaller under ECE langtransportkonvensjonen. ECE protokollen medfører både krav om utslippsreduksjoner og bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT). Bruken av bly har blitt redusert med ca. 90 prosent siden I 2015 var utslippene ca. 71 tonn og blyholdig ammunisjon var den største utslippskilden. Bly og blyforbindelser kan gi mange alvorlige effekter i mennesker og dyr, selv i lave konsentrasjoner Hoper seg opp i fisk og pattedyr. Opptak av bly skjer ofte sakte og under langvarig kronisk eksponering. Utskillelse av bly fra organismer skjer langsomt Mennesker eksponeres først og fremst gjennom forurenset luft og maten vi spiser CAS nummer: Bly utslippene sterkt redusert siden 1980 årene Ammunisjon største utslippskilde til bly i 2015 Utslipp av bly fra industrien redusert Tonn Konsentrasjonene av bly i miljøet reduseres Måler bly i mose Bly i sedimenter Bly i jord Bly har mange alvorlige effekter Mange tiltak er gjennomført Mange forbud og andre reguleringer Vanndirektivet Andre tiltak Utslipp av bly i Norge Bly Side 307 / 375

308 5.27. Bisfenol A Publisert av Miljødirektoratet Bisfenol A produseres ikke i Norge, men brukes blant annet som råstoff til plastmaterialer og maling. Beregninger viser at utslippene fra deponi og i slam er betydelige, og at plastprodukter er den største utslippskilden. PÅVIRKNING Bisfenol A produseres ikke i Norge, men brukes blant annet som råstoff til plastmaterialer og maling og finnes i importerte plastprodukter. Vi har svært begrensede data for utslipp av bisfenol A i Norge. Beregninger basert på målinger i sigevann fra deponi og i slam viser at utslippene er betydelige, og at plastprodukter er den største utslippskilden. Den registrerte mengden av bisfenol A i det norske produktregisteret var ca. 11 tonn i Det er en stor reduksjon siden Det skyldes hovedsakelig en nedgang i bruken av stoffet i herdere. Samtidig har mengden bisfenol A i maling og lakk nesten blitt firedoblet i samme periode. Tallene i produktregisteret omfatter bare bisfenol A i kjemiske produkter, og ikke i faste produkter. Det reelle innholdet av bisfenol A i produkter som omsettes i Norge er derfor vesentlig større enn 11 tonn. Forbruk av bisfenol A i kjemiske produkter i Norge Figuren under viser at maling, lakk og lim og herdere er de største kildene til de registrerte mengdene av bisfenol A i Norge. Registrert mengde bisfenol A i Norge i 2015 Totalt 11 tonn Beregninger av utslipp av bisfenol A i Norge viser at en relativt stor mengde spres til miljøet via sigevann fra avfallsdeponier, slam til jordbruksformål og overvann. I 2015 var utslippet via disse spredningsveiene beregnet til ca 1,2 tonn. Figuren viser at det meste av utslippene av bisfenol A havner i vann. Hvor havner utslippene av bisfenol A? 11 tonn Bisfenol A produsert i Europa brukes hovedsakelig til fremstilling av polykarbonatplast, som blant annet brukes i plastbeholdere for mat og drikke, elektroniske apparater og utstyr til biler. Stoffet brukes også i produkter som maling, lakk, lim og gulvbelegg. Bisfenol A finnes i tillegg i i visse typer varmefølsomt papir, f.eks kassakvitteringer. Som råmateriale brukes stoffet til framstilling av tetrabrombisfenol A, som er en bromert flammehemmer. Forbruket av bisfenol A i Europa har økt fra i underkant av 0,7 millioner tonn i 1996/19991 til 1,2 millioner tonn i TILSTAND I Norge er bisfenol A påvist i slam fra renseanlegg og sedimenter fra Mjøsa og Drammensområdet og i sedimenter langs kysten. Stoffet er påvist i fisk i de samme områdene, og i blåskjell og torskelever langs kysten. I marine områder uten lokale utslippskilder er nivåene generelt lave. Dette gjelder både for sedimenter, fisk og blåskjell. Bisfenol A er funnet så langt nord som i sedimenter i Barentshavet og i polarmåke på Svalbard. I områder med lokale utslippskilder, som i nærheten av Drammen og Mjøsa, er det målt nivåer av bisfenol A i sediment som kan føre til negative effekter på organismer. Bisfenol A er også funnet i egg fra gråmåke. Eggene var samlet inn i ved Nesodden og hadde nivå av bisfenol A som gir grunn til bekymring. KONSEKVENSER Bisfenol A brytes forholdsvis lett ned i vann og hoper seg ikke opp i særlig grad i organismer. Stoffet har hormonforstyrrende effekter på fisk. Enkelte resultater tyder på at bisfenol A også kan ha hormonforstyrrende effekter på snegler ved svært lave konsentrasjoner. Det er også mistanke om at stoffet påvirker hormonsystemet i mennesker. Ifølge enkelte studier på pattedyr kan eksponering for lave konsentrasjoner av bisfenol A under graviditet påvirke fosterets utvikling. Dette inkluderer for eksempel utviklingen av brystvev og reproduksjonssystem hos hunner, og utvikling av læringsevne, fedme og immunsystem hos begge kjønn Bisfenol A kan skade forplantningsevnen. Stoffet er skadelig for øynene, irriterende for luftveiene og allergifremkallende ved hudkontakt. TILTAK Bisfenol A ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Bruk av bisfenol A i tåteflasker ble forbudt i Norge i Forbud mot bruk av bisfenol A i varmefølsomt papir, for eksempel i kassakvitteringer, gjelder fra januar 2020 (REACH vedlegg XVII, post 66). Bisfenol A er identifisert som et stoff med svært betenkelige egenskaper (SVHC) og står på kandidatlista i REACH, basert på klassifiseringen som reproduksjonsskadelig da stoffet kan skade forplantningsevnen. Slike stoffer er kandidater for videre regulering. Leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder stoffer på kandidatlista har informasjonsplikt til sine kunder og til kjemikaliebyrået ECHA. Franske myndigheter har utarbeidet et forslag om å endre oppføringen for bisfenol A på kandidatlisten basert på at stoffet kan påvirke hormonsystemet hos mennesker. Tilsvarende jobbes det med å stadfeste at stoffet er hormonforstyrrende i miljøet. Stoffevaluering under REACH pågår for bisfenol A. Hensikten er å identifisere om det er nødvendig med mer dokumentasjon for å belyse risiko og å vurdere ytterligere tiltak. European Food Safety Authority (EFSA) konkluderte i 2015 at eksponering for bisfenol A gjennom mat og andre kilder ikke utgjør noen helserisiko for den generelle forbruker. Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Forbruket av bisfenol A i Norge er redusert siden 2005, men stoffet forekommer også importerte plastprodukter. Vi antar at importerte, faste produkter er den største kilden til utslipp. Har hormonforstyrrende effekter i blant annet fisk og er mistenkt for å kunne skade fosterutvikling og reproduksjonsevnen Brytes forholdsvis lett ned i vann og er ikke særlig bioakkumulerende Brukes i mange forskjellige produkter som plast, maling og lim CAS-nummer: Siden 1950 årene har treverk i Norge blitt impregnert med til dels store mengder giftige tungmetaller, som kobber, krom og arsen. I dag er det forbudt å bruke slikt treverk, og bruken av arsen er betydelig redusert Plastprodukter største kilde til utslipp av bisfenol A Bisfenol A i sigevann og slam i Norge Forbruket av bisfenol A har økt i Europa Bisfenol A påvist i sedimenter og fugleegg Hormonforstyrrende og mulige reproduksjonsskadelige effekter Forbud mot bisfenol A i varmebehandlet papir Pågående prosesser med bisfenol A under REACH regelverket Risikovurdering av bisfenol A fra mat og andre kilder Bruk og utslipp av bisfenol A Bisfenol A Arsen Side 308 / 375

309 Side 309 / 375

310 Side 310 / 375

311 Side 311 / 375

312 Side 312 / 375

313 Side 313 / 375

314 Side 314 / 375

315 Side 315 / 375

316 Side 316 / 375

317 Side 317 / 375

318 Side 318 / 375

319 Side 319 / 375

320 Side 320 / 375

321 CCA impregnert trevirke som fortsatt er i bruk er den viktigste kilden til utslipp av arsen i dag. Slikt trevirke skal leveres til godkjent mottak av farlig avfall. Foto: Torbjørn Tandberg, RfD PÅVIRKNING Siden 1950 årene har treverk i Norge blitt impregnert med midler som inneholder krom, kobber og arsen såkalte CCA salter. Fra 2002 ble det forbudt å produsere og omsette CCA impregnert treverk i Norge, men fortsatt finnes det store mengder CCA impregnert treverk i eksisterende konstruksjoner. For rundt 30 år siden var utslippene av arsen i Norge store, og lå på rundt 35 tonn per år. Fra 1995 til 2015 ble utslippene av arsen redusert med rundt 34 prosent. I 2015 ble utslippet av arsen anslått til ca. 24 tonn. Fordi CCA impregnert treverk fortsetter å lekke ut arsen, var impregnert treverk fortsatt den største kilden til utslipp av arsen i Trevirke sto for rundt 70 prosent av utslippene. En betydelig reduksjon i utslippsmengdene forventes ikke før om år. Utslippene av arsen er stabile Forventer betydelig reduksjon i utslipp Side 321 / 375

322 Utslipp av arsen Miljødirektoratet anslår at det ligger ca tonn arsen i forurenset grunn i Norge og at det hvert år lekker ut rundt ca.6 tonn. Ved flere lokaliteter pågår det opprydding. Les mer om forurenset grunn Utlekking fra forurenset grunn kommer i tillegg til tallene i diagrammet over. Blyakkumulatorer som omdanner energi til strøm og messing er store bruksområder for arsen, men antas ikke å medføre utslipp av betydning. Brukte blyakkumulatorer samles inn og behandles som farlig avfall. Figuren viser kilder til utslipp av arsen, hvor CCA impregnert trevirke og industri er de største kildene. Kilder til utslipp av arsen i 2015 Totalt 24 tonn Hvor havner utslippene av arsen? 24 tonn TILSTAND Atmosfærisk langtransport av arsen har avtatt kraftig siden 1970 årene, og nivåene som er funnet i mose i Norge har gått tilsvarende ned. Rundt industrier i Sauda, Årdal og Odda er det fortsatt svakt forhøyede nivåer av arsen. Det er også funnet forhøyede konsentrasjoner av arsen i Sør Varanger som følge av tilførsler fra Kolahalvøya. Målinger i de største elvene fra begynnelsen av 1990 årene og fram til dag, viser lave nivåer av arsen uten at det er store endringer fra år til år. Det er funnet forhøyede konsentrasjoner av arsen i sedimenter i Kristiansandsfjorden og Ballangfjorden. Forhøyede nivåer av arsen er også funnet i grunnen ved impregneringsverk. Undersøkelser i flere barnehager har vist at bruk av impregnert trevirke i lekeapparater har ført til forhøyede nivåer av arsen i sand og jord. KONSEKVENSER Det er stor variasjon i hvorvidt ulike arsenforbindelser tas opp og lagres i planter og dyr. Det finnes mange ulike arsenforbindelser, både organiske og uorganiske. Disse er blant annet klassifisert som giftige ved hudkontakt eller innånding, og meget giftige, med langtidsvirkning, for liv i vann, og de kan forårsake kreft. Noen organiske arsenforbindelser med opphav i det marine miljøet, som arsenobetain og arsensukker, er imidlertid langt mindre giftige. TILTAK Arsen ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Forbud og opprydning har redusert arsenforurensningen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Bruk av arsen og arsenforbindelser til treimpregnering er forbudt gjennom REACH vedlegg XVII, post 19. Brukt CCA-impregnert treverk regnes som farlig avfall og skal ikke brennes av private forbrukere eller blandes med annet avfall, men leveres til godkjente avfallsanlegg (Avfallsforskriften). Ved forbrenning avgis giftige gasser. Forskrift om obligatoriske avfallsplaner i bygge, rivnings og rehabiliteringssaker fra 2008 skal også bidra til en bedre håndtering av CCA impregnert treverk. I dag ryddes det opp i forurenset grunn ved flere impregneringsverk. Opprydningsarbeidet er satt i gang der kartlegging har vist at forurensningen kan spres til verdifulle kystområder eller ha en helserisiko. Sanering av forurenset jord/sedimenter er regulert av Forurensningsforskriften kap. 2. Sanering av eksisterende trekonstruksjoner med CCA vurderes som lite hensiktsmessig, fordi kostnadene ikke vil stå i forhold til miljønytten. Miljømyndighetene samarbeider også med kommuner om å rydde opp i forurenset barnehagejord og arsen er regulert i leketøy med en grenseverdi for utlekking fra lekene (se Leketøysforskriften, (se grenseverdien i forskriftens vedlegg II, del III, punkt 11, tabell 3). Det er forbudt å bruke arsen og arsenforbindelser for å hindre begroing på skip og utstyr i vann, og til behandling av vann i industrien. Blyhagl, som også inneholder arsen, er regulert i produktforskriften og i forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Arsen og arsenforbindelser reguleres også av krav til lokal luftkvalitet, målinger og begrensninger i og av krav til utslippsregulering gjennom Forurensningsforskriften, og det kreves utslippstillatelser i henhold til forurensningsloven. Sju arsenforbindelser med egenskaper som regnes som svært betenkelige for folks helse er tatt inn på EUs kandidatliste i kjemikalieregelverket REACH. Dette skjerper informasjonsplikten for leverandører av kjemikalier og produkter som inneholder disse forbindelsene. Tre av forbindelsene (arsensyre, diarsenpentoksid og diarsentrioksid) er oppført på REACH vedlegg XIV lista over stoffer som krever godkjenning, slik at risikoen reduseres og stoffene etter hvert erstattes av mindre skadelige stoffer eller alternative teknologier. Det er derfor ikke lenger tillatt å bruke diarsenpentoksid og diarsentrioksid, og det er ikke tillatt å bruke arsensyre etter august 2017, hvis ikke EU kommisjonen etter særskilt søknad fra en virksomhet allerede har godkjent bruken ,2 dikloretan (EDC) Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I perioden ble utslippene redusert med 34 prosent. Gammelt impregnert treverk er den største kilden til utslipp og utslippene fortsetter så lenge treverket er i bruk. Arsenforbindelser kan være giftige, selv i små konsentrasjoner Kan forårsake kreft CAS-nummer: Grunnstoffet arsen (As): Arsenforbindelser eksempel: , , med flere 1,2 dikloretan (EDC) er giftig og kan forårsake kreft. EDC er et mellomprodukt ved produksjon av PVC plast, men utslippene er redusert med over 90 prosent de siste årene. PÅVIRKNING Utslippet av EDC i Norge er relativt lite og skyldes utslipp fra PVC produksjon. I perioden ble utslippene redusert med 92 prosent, men utslippene varierer kraftig fra år til år. EDC er et mellomprodukt ved produksjon av VCM (vinylklorid monomer). VCM er "byggesteinen" i PVC plast. Før ble stoffet også brukt til avfetting av metaller og som drivstofftilsetning, men denne bruken har opphørt i Norge. VCM produksjonen på Rafnes i Telemark er den eneste kjente kilden av betydning til utslipp av EDC i Norge. I 2015 var utslippene svært lave sammenliknet med de siste årene. Utslippene, som i hovedsak er diffuse utslipp fra ventiler og flenser i fabrikkanlegget, måles to ganger i året. Usikkerheten ved målinger og målemetoder av denne typen er forholdsvis stor. Forbedrede arbeidsoperasjoner og tekniske forbedringer har ført til at utslippene har gått ned etter EDC kan også dannes i forbrenningsprosesser sammen med andre klororganiske forbindelser, når klor er tilstede. Avfallsforbrenning kan derfor være kilde til utslipp av EDC. Miljødirektoratet anslår at utslipp fra denne typen kilder er av mindre betydning. Utslipp av 1,2 dikloretan (EDC) KONSEKVENSER EDC kan forårsake kreft. I tillegg er stoffet farlig ved svelging og gir irritasjon i øynene, luftveiene og huden. EDC er lite nedbrytbart i miljøet. Stoffet hoper seg ikke opp i organismer. TILSTAND EDC er et flyktig stoff, og mesteparten av utslippet skjer derfor til luft. En liten del av utslippet går til vann. Sannsynligheten for oppkonsentrering av stoffet i organismer og næringskjeden er liten, men stoffet brytes svært sakte ned i miljøet. TILTAK EDC ble oppført på myndighetens prioritetsliste i Målet er at vi kontinuerlig skal redusere utslipp og bruk av stoffet i den hensikt å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk EDC har streng helsfareklassifisering. Ettersom stoffet er giftig og kreftfremkallende, er det forbudt å omsette stoffet til privatpersoner. I REACH regelverket er EDC identifisert som et stoff av stor bekymring (SVHC) og står på EUs kandidatliste. EDC er i tillegg ført opp på EUs liste over stoffer med krav til godkjenning. Det er ikke tillatt å bruke stoffene på denne lista hvis ikke EU har godkjent bruksområdet. EDC er regulert gjennom EU/EØS regelverk med hensyn til eksport og import av farlige kjemikalier og utslippskrav til industri. Stoffet omfattes av Nordsjødeklarasjonene og den internasjonale avtalen om flyktige, organiske forbindelser, VOC avtalen. EDC er oppført på EUs liste over prioriterte stoffer under vanndirektivet, som gjennomføres i Norge av Vannforskriften. Vanndirektivet har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann i Norge skal ha god kjemisk tilstand innen Les mer om vannforvaltning Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Utslippet av EDC i Norge er relativt lite og skyldes utslipp fra PVC-produksjon. I perioden ble utslippene redusert med 92 prosent. Klororganisk stoff Kjemikaliet er en fargeløs, oljeaktig væske med en kloroformaktig lukt Lite løselig i vann, fordamper lett og er meget brannfarlig Lite nedbrytbart i miljøet, men oppkonsentreres ikke i organismer Giftig og klassifisert som kreftfremkallende CAS-nummer: Lavere nivåer av arsen i norsk miljø Uorganiske arsenforbindelser mest giftige Mange tiltak iverksatt, flere vurderes På kandidatlista og lista over stoffer som krever godkjenning i REACH Utslipp og bruk av arsen Arsen Små utslipp fra VCM produksjon Utslippene har gått ned siden 1995 EDC har alvorlige helseeffekter Lite sannsynlighet for oppkonsentrering av EDC Tekniske forbedringer og bedre arbeidsoperasjoner Forbud og andre reguleringer Vanndirektivet Utslipp og bruk av EDC 1,2 dikloretan (EDC) Side 322 / 375

323 6. Slik får du i deg helse og miljøfarlige stoffer Publisert av Miljødirektoratet Animasjonen under illustrerer hvordan vi kan få i oss helse og miljøfarlige stoffer. Vi utsettes for helse og miljøfarlige stoffer når vi bruker produkter som inneholder stoffene. Eller vi kan utsettes for stoffene via miljøet. Noen hoper seg opp i næringskjeden, og dermed får vi i oss de farlige stoffene via maten vi spiser. Vi kan også få dem i oss via vannet vi drikker og lufta vi puster inn. Flash Required Flash is required to view this media. Download Here. Side 323 / 375

324 7. Farlige stoffer i produkter Publisert av Miljødirektoratet Mange av de produktene vi omgir oss med i dagliglivet bidrar til utslipp av helse og miljøfarlige stoffer. Dette kan skje når produktene blir laget, når vi bruker dem, eller når de havner i avfallet. TILSTAND Produktene vi bruker til daglig kan inneholde farlige stoffer. Antallet importerte produkter fra land utenfor Europa øker, og vi har ikke nok kunnskap om alle helse og miljøfarlige stoffer i disse produktene. Ulike farlige stoffer kan finnes i helt vanlige forbrukerprodukter som plast, EE-produkter, tekstiler, maling og lakk, vaske og rengjøringsmidler og byggevarer. KONSEKVENSER Noen stoffer slippes ut i naturen når produktene brukes. Dette gjelder for eksempel løsemidler som fordamper, tungmetaller som slippes ut ved forbrenning av olje, begroingsmidler som lekker ut fra bunnstoff på båter og ulike stoffer i vaske og rengjøringsmidler. I mange tilfeller er forurensningsproblemet størst etter at produktene blir kastet. Stoffene kan da bli sluppet ut i miljøet gjennom kloakksystemet, ved avfallsforbrenning eller gjennom sigevann og avdamping fra avfallsfyllinger. Da kan skadene oppstår en god stund etter at produktene er kastet. DRIVKREFTER Økt forbruk av produkter har sammenheng med økt levestandard, endringer i forbruksmønster og livsstil. Mer avansert teknologi, spesifiserte behov og nisjeprodukter gir økt antall produkter. Dette kan føre til økt miljøbelastning. TILTAK Mange virkemidler har blitt tatt i bruk for å fremme omsetning og utvikling av mer miljøvennlige produkter. Noen er basert på frivillighet, andre på reguleringer i lover og forskrifter. Målet er at produkter skal utformes, produseres og brukes på en mest mulig miljøvennlig måte. Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen Mange farlige stoffer er forbudt i produkter. Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Substitusjonsprinsippet innebærer en plikt til å erstatte helse og miljøfarlige stoffer med mindre farlige alternativer hvis dette kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Miljøet kan påvirkes i alle stadier av et produkts livsløp fra råvareutvinning og produksjon til avfallshåndtering. Produktutviklingsfasen er viktig. Ved å ta hensyn til miljøet når blant annet materialer, produksjonsprosesser og innsatsstoffer skal velges, kan framtidige miljøproblemer forebygges. Gjøres de riktige valgene kan flere produkter bli gjenvunnet, få økt levetid og færre produkter vil inneholde farlige stoffer. Økt levetid, mulighet for reparasjon, ombruk og materialgjenvinning reduserer miljøbelastningen fra et produkt. Vi vil få lavere energi og materialforbruk, mindre utslipp av farlige kjemikalier til jord, luft og vann og mindre farlig avfall. Når produkter utformes slik at de gir minst mulig miljøbelastning unngår man å måtte rydde opp i miljøproblemer i etterkant, noe som er dyrt og vanskelig. Miljømerkene Svanen og Blomsten gjør det enklere å gjøre miljøvennlige valg. I tillegg gir produktkontrolloven deg rett til opplysninger om innholdet av helse og miljøfarlige stoffer i produktene du vil kjøpe. Denne retten bidrar til at forbrukere, virksomheter og offentlige instanser kan velge produkter som ikke er skadelige for helse og miljø. Publisert av Miljødirektoratet Noen batterier inneholder miljøgifter, som for eksempel kvikksølv, bly og kadmium. Ingen batterier skal kastes i restavfallet. Mange produkter inneholder farlige stoffer Utslipp fra produkter kan skade helse og miljø Økt levestandard gir økt bruk av produkter Produktrettet miljøvern, regelverk og miljømerker Lover og regler Produktrettet miljøvern Hjelp til å velge riktig 7.1. Farlige stoffer i batterier Side 324 / 375

325 Side 325 / 375

326 Side 326 / 375

327 Side 327 / 375

328 Side 328 / 375

329 Side 329 / 375

330 Side 330 / 375

331 Side 331 / 375

332 Side 332 / 375

333 Side 333 / 375

334 Side 334 / 375

335 Side 335 / 375

336 Side 336 / 375

337 Fram til 1. november 2015 var det tillatt med inntil 2 prosent kvikksølv i knappcellebatterier. Foto: IStockphoto TILSTAND I batterier blir kjemisk energi omdannet til elektrisk energi. Batterier kan brukes til mye, og vi har alt fra høreapparatbatterier som veier under ett gram, til nødstrømbatterier på over ett tonn. Batterier kan være oppladbare eller engangsbatterier. I dag blir batteriene stadig mer effektive med mindre miljøskadelige stoffer. Den mest vanlige batteritypen er de alkaliske engangsbatteriene du kan kjøpe i dagligvarebutikker, som blant annet brukes i lommelykter og radioapparater. De inneholder ikke miljøgifter. De alkaliske batteriene er imidlertid snart i ferd med å bli erstattet av sylinderformede litiumbatterier som kan levere flere ganger så mye strøm som et tilsvarende alkalisk batteri. Knappcellebatterier brukes i små elektroniske apparater som klokker, høreapparater, spill og leker. De er sølvfargede og ser ut som knapper. Knappcellebatterier er som regel ikke oppladbare. Gamle knappcellebatterier kan inneholde kvikksølv. Nikkelkadmiumbatterier (NiCd) er en type oppladbare batterier som inneholder det svært giftige tungmetallet kadmium. Store nødstrømbatterier er oftest NiCd batterier. Andre typer oppladbare batterier, for eksempel metallhydridbatterier (NiMH) og litiumbatterier er mindre miljøbelastende. Å bruke oppladbare batterier i stedet for vanlige engangsbatterier krever mindre ressurser, genererer mindre avfall og er derfor et godt miljøvalg. Blybatterier er også oppladbare. De brukes for det meste som startbatterier i biler og til drift av trucker. Litiumbatterier er i sterk fremgang innen alle kategorier batterier, og kan være både engangsbatterier og oppladbare batterier. Litiumbatteriene er basert på en relativt miljøvennlig teknologi og kan levere store strømmengder. De kan inneholde mye energi og bør derfor behandles med varsomhet når de kasseres for å unngå kortslutning. Man kan gjerne teipe over begge polene på slike batteriene før de leveres til gjenvinning. KONSEKVENSER Noen batterityper kan inneholde tungmetallene kvikksølv, bly eller kadmium, som er blant de farligste miljøgiftene vi kjenner til. Disse stoffene er både akutt og kronisk giftige. Kvikksølv utgjør en trussel både for miljøet og menneskers helse. Bly kan gi fosterskader og kadmium kan være kreftfremkallende. Tungmetallforbindelser er ikke nedbrytbare. Når de havner i naturen, vil de være skadelige i mange år. Planter og småorganismer i jord og vann tar dem opp, og de er giftige for planter og dyr også ved lave konsentrasjoner. Miljøgiftene går inn i næringskjeden, og på grunn av svært langsom utskillelse skjer en oppkonsentrering. TILTAK Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Det er strenge grenser for hvor høyt innholdet av miljøgifter kan være i vanlige engangs og oppladbare batterier. Batterier er regulert i produktforskriften og avfallsforskriften. Noen typer batterier er forbudt. Dette gjelder for eksempel kvikksølvbatterier og kvikksølvholdige sinkbatterier. Det er også forbud mot batterier med betydelige mengder kadmium, med visse unntak. Knappcellebatterier lovlig bragt i omsetning før 1. oktober 2015 kan inneholde inntil 2 prosent kvikksølv, men fra denne datoen gjelder samme strenge grenseverdi for kvikksølv i knappcellebatterier som i andre batterier. I bærbare batterier er det bare tillatt med svært lave nivåer av kadmium, med unntak av batterier til nødlys og alarmsystemer og medisinsk utstyr. Frem til 31. desember 2016 var også bærbart elektroverktøy unntatt fra kadmiumbegrensningene. Dette unntaket er imidlertid faset ut ettersom andre typer oppladbare batterier nå kan brukes i slikt utstyr, for eksempel metallhydridbatterier (NiMH) og litiumbatterier. Alle batterier skal være merket med en overkrysset avfallsbeholder som viser at batteriene ikke skal kastes i restavfallet. Batterier med betydelige mengder av tungmetallene kvikksølv, kadmium eller bly skal også merkes med det kjemiske symbolet for det aktuelle metallet, henholdsvis Hg, Cd og Pb. Det er også krav til kapasitetsmerking av bærbare oppladbare batterier og bilbatterier. De som selger batterier har plikt til å ta imot alle batterier av samme type som de selv selger. Dette gjelder både batterier med miljøgifter og helt vanlige batterier. Batterier kan også leveres til mottak for farlig avfall og kommunale miljøstasjoner. Ingen batterier skal kastes i restavfallet. Produsenter og importører har ansvar for å samle inn kasserte batterier. Det er etablert to returselskap, Batteriretur og Norsirk. Returselskapene sørger for at kasserte batterier som er levert inn blir sendt til godkjente behandlingsanlegg. Systemet finansieres gjennom gebyr på import av batterier. Alle batterier skal leveres inn, slik at de blir sortert til riktig behandling Alle som selger batterier skal ta imot brukte batterier av samme type. Batterier kan også leveres til kommunale miljøstasjoner Å bruke oppladbare batterier krever mindre ressurser, genererer mindre avfall og er et bedre miljøvalg enn engangsbatterier 7.2. Farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter Publisert av Miljødirektoratet Elektriske og elektroniske produkter (EE produkter) kan inneholde helse eller miljøfarlige stoffer. Produktene må leveres til forsvarlig avfallsbehandling etter bruk. Noen batterier inneholder miljøgifter Engangsbatterier Oppladbare batterier Litiumbatterier Kan skade helse og miljø Forbud, merking og innsamling av batterier Merking Du kan levere brukte batterier gratis Innsamling og behandling av brukte batterier Håndtering av batterier Side 337 / 375

338 Side 338 / 375

339 Side 339 / 375

340 Side 340 / 375

341 Side 341 / 375

342 Side 342 / 375

343 Side 343 / 375

344 Side 344 / 375

345 Side 345 / 375

346 Side 346 / 375

347 Side 347 / 375

348 Side 348 / 375

349 Side 349 / 375

350 Side 350 / 375

351 Elektroniske produkter skiftes oftere ut nå enn før de får stadig nye funksjoner og har blitt billigere. Foto: Jonas Tana, Flickr TILSTAND EE produkter består ofte av mange ulike deler som inneholder mange forskjellige stoffer som tungmetaller og organiske forbindelser. Noen av stoffene kan være skadelige for helse og miljø. Plast og gummikomponenter som i for eksemple ledninger, deksler og kretskort kan inneholde bromerte flammehemmere og ftalater, vippebrytere og lysstoffrør kan inneholde kvikksølv, batterier kan inneholde tungmetaller, eller det kan være bly i loddetinn. EE-produkter har deler som kan inneholdestoffer som tungmetaller og organiske forbindelser. Plast- og gummikomponenter som for eksempel ledninger, deksler og kretskort kan inneholde bromerte flammehemmere og ftalater. Vippebrytere og lysstoffrør kan inneholde kvikksølv, og batterier kan inneholde tungmetaller, eller det kan være bly i loddetinn. I dag skaffer vi oss stadig flere og flere EE produkter, både fordi de er billigere enn før og fordi det hyppig utvikles flere produkter med nye funksjoner. Vi bytter derfor ofte til nye modeller fordi de fort blir umoderne, eller fordi de går i stykker og det ikke lønner seg å reparere dem. Dette fører til at mengdene EE-avfall stadig øker. KONSEKVENSER De farlige stoffene i EE produktene kan påvirke oss og omgivelsene på mange måter. Dette kan gjelde helt fra produksjonsfasen til gjenvinning av materialer i produktene når de kastes. Farlige stoffer i EE produkter vil i liten grad lekke ut under bruk, men kan likevel være en mulig kilde til spredning i innemiljøet. For eksempel vil en sparepære eller et lysstoffrør som knuses, slippe ut kvikksølv som vil ligge og dampe av i lang tid hvis det ikke blir fjernet. Et annet eksempel er funn av bromerte flammehemmere i husstøv. Det kan komme fra EE produkter. Hvis EE avfall havner på søppelfyllingene, vil de farlige stoffene etter hvert kunne vaskes ut og havne i naturen via sigevannet. TILTAK Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk I Norge har private forbrukere kunnet levere EE avfall gratis til forhandlerne helt siden EE avfall kan leveres gratis i enhver butikk som selger tilsvarende produkter, og du behøver ikke ha kjøpt dem der. EU har tatt etter Norges krav om innsamling og behandling av EE-avfall. Miljødirektoratet arbeider for at forhandlere stadig skal få bedre mottaksordninger, og for at de skal informere bedre om ordningen med gratis innlevering av EE avfall. Bly, kvikksølv, kadmium, seksverdig krom og flere bromerte flammehemmere er forbudt i EE produkter. Det er vedtatt å utvide listen over forbudte stoffer med de fire ftalatene DEHP, BBP, DBP og DIBP. Forbudet gjelder fra 2019, og fra 2021 for noen produktområder. Bestemmelsene er gjennomført i Norge gjennom produktforskriften. For noen produkter er det unntak fra bestemmelsene. Det er for eksempel fremdeles tillatt med en viss mengde kvikksølv i sparepærer og lysstoffrør og bly og kadmium til helt spesielle formål. Disse unntakene er tidsbegrenset. Omfattende og sammensatt gruppe produkter, som for eksempel støvsugere, komfyrer, TV apparater, PCer, mobiltelefoner, lysstoffrør, kabler og ledninger Når EE produkter kastes, får vi en sammensatt miks av materialer og komponenter som kan inneholde helse og miljøfarlige stoffer. Disse må tas forsvarlig hånd om EE avfall inneholder også verdifulle ressurser, som for eksempel sjeldne metaller. Disse er viktig å ta hånd om, slik at de kan brukes om igjen i nye produkter 7.3. Farlige stoffer i maling, lakk og lim Publisert av Miljødirektoratet Maling, lakk og lim kan inneholde helse og miljøfarlige stoffer, men det kommer stadig nye miljøvennlige alternativer. EE-produkter inneholder farlige stoffer Stor utskifting av EE-produkter Farlige stoffer kan spres til omgivelsene Mottaksordninger for EE-avfall og forbud mot farlige stoffer EE-avfall Forbud mot farlige stoffer EE-produkter Side 351 / 375

352 Side 352 / 375

353 Side 353 / 375

354 Side 354 / 375

355 Side 355 / 375

356 Side 356 / 375

357 Side 357 / 375

358 Side 358 / 375

359 Side 359 / 375

360 Side 360 / 375

361 Side 361 / 375

362 Side 362 / 375

363 Side 363 / 375

364 Side 364 / 375

365 Maling, lakk, lim og løsemidler brukes både i bygge og anleggsvirksomhet og i industrien. I tillegg bruker private husholdninger relativt store mengder til oppussing og vedlikehold av bolig, hytte, båt og inventar. Foto: istockphoto TILSTAND Maling, lakk og lim kan inneholde stoffer som kan være farlige for helse og miljø. De kan for eksempel inneholde miljøgifter som blykromater, blysulfater, kort- og mellomkjedete klorparafiner, ftalatet DEHP, bisfenol A, tris(2-kloretyl)fosfat (TCEP) og nonylfenol og nonylfenoletoksilater. De kan også inneholde biocider. Maling og lakk deles gjerne inn i to hovedgrupper: vannbaserte og oljebaserte. I oljebasert maling er farge og fyllstoff blandet med organiske løsemidler, og tradisjonelt har det meste av dette vært VOC. Krav til lavt VOC innhold har medført at det har blitt vanlig med vannbaserte produkter, men også vannbaserte produkter inneholder noe VOC. PÅVIRKNING Tall fra produktregisteret viser at forbruket av maling med helse og miljøfarlige stoffer har holdt seg relativt stabilt de siste 10 årene. Det er samtidig et skifte mot økt bruk av mindre skadelige produkter. Forbruk av maling og lakk som inneholder farlige kjemiske stoffer Bruken av noen stoffer har gått ned. Dette gjelder først og fremst stoffer som kan gi kreft, reproduksjonsskader eller arvestoffskader (CMR). Ifølge opplysninger fra bransjen skyldes nedgangen at de vannbaserte maling og lakkproduktene har tatt over større deler av markedet. KONSEKVENSER Maling, lakk og lim kan inneholde flere ulike miljøgifter: Biocider er aktive stoffer som forstyrrer, uskadeliggjør eller som på andre måter forhindrer virkninger av skadelige organismer som sopp, insekter eller rotter. Mange produkter som inneholder biocider har betenkelige egenskaper i forhold til helse og miljø, siden det nettopp er produktenes giftige egenskaper som gir ønsket effekt overfor de skadelige organismene. Flyktige organiske løsemidler (VOC) er organiske forbindelser som lett damper av fra produkter og som kan være skadelig for helse og miljøet på flere måter. For de som bruker og arbeider med produkter som inneholder organiske løsemidler, kan den direkte eksponeringen forårsake svimmelhet, hodepine og irritasjon i øyne og luftveier. I tillegg kan gjentatt eksponering føre til langtidseffekter som skader på sentralnervesystemet. VOC kan også føre til økte nivåer av bakkenær ozon som dannes når nitrogenoksider (NOx) og VOC reagerer med hverandre kjemisk under påvirkning av sollys (fotokjemisk reaksjon). For høye nivåer av bakkenær ozon kan ha negativ påvirkning på menneskers helse, naturlig vegetasjon og avlinger og visse materialer. Den største kilden til utslipp av VOC i Norge er bruk av oljeholdige eller løsemiddelbaserte produkter fra maling og lakk. Les mer om miljøgifter Vannbaserte produkter er i hovedsak mer miljøvennlige enn produkter som inneholder organiske løsemidler, og medfører i mindre grad helseskader. Men også vannbaserte produkter kan inneholde stoffer som virker irriterende på øyne og luftveier, spesielt for personer som er sensitive. Vannbaserte produkter inneholder også ofte noe VOC. TILTAK 0 Farlige kjemiske stoffer i eksteriørmaling og lakk Farlige kjemiske stoffer i interiørmaling og lakk Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen Norge har felles kjemikalieregelverk med EU, og i tillegg noen nasjonale forbud. Les mer om kjemikalieregelverk Noen av miljøgiftene er forbudt å bruke i maling. Blant annet er flere blyforbindelser forbudt. For maling og lakk er det i tillegg begrensninger på innholdet av flyktige organiske forbindelser (VOC). Produkter som er behandlet med maling, lakk eller lim, og som er produsert utenfor EU/EØS, kan imidlertid inneholde stoffer som det ikke er tillatt å bruke i Norge. Det er strenge grenseverdier for VOC i maling og lakk gjennom produktforskriftens 2 24 til 2 26 og vedlegg VII til kapittel 2. Bestemmelsene angir maksimalt innhold av VOC i ulike kategorier av maling og lakk. Både vannfortynnbare produkter og løsemiddelbaserte produkter har egne grenseverdier for VOC. For eksempel er maksimalt innhold av VOC i løsemiddelbasert maling for utendørs mineralske flater 430 g/liter, mens grensen er 40 g/liter for vannfortynnbare produkter. Rester av maling, lakk og lim skal behandles som farlig avfall og leveres til kommunens mottak for farlig avfall. Du finner ditt nærmeste leveringssted for farlig avfall på Tom og tørr emballasje uten produktrester kan stort sett sorteres på vanlig måte, og leveres til materialgjenvinning sammen med annet husholdningsavfall. Emballasje i plast leveres sammen med annen plastemballasje, og emballasje i metall leveres til din lokale gjenvinningsstasjon. Unntak fra dette er emballasje som er merket med symbol for akutt giftig, oksiderende, gass under trykk, eksplosjonsfarlig, brannfarlig, eller kroniske helsefare. Denne typen emballasje skal leveres til kommunale mottak for farlig avfall. Ved kjøp av maling, lakk eller lim er det best å velge et miljømerket produkt. Disse er vurdert etter strenge kriterier og tar hensyn både til miljø og helse ved at de inneholder mindre helse og miljøskadelige stoffer, bidrar til mindre farlig avfall og produseres med minst mulig utslipp av farlige stoffer og klimagasser. Du kan lese mer om dette hos Stiftelsen Miljømerking. Velg gjerne vannbaserte produkter når det er mulig. Forhandleren skal ha kunnskap om riktig bruksområde og framgangsmåte. Advarselsmerkingen på emballasjen skal gi informasjon om farer ved bruk av produktet. Det er også viktig å sørge for god utlufting ved bruk av maling, lakk eller lim Farlige stoffer i byggevarer Publisert av Miljødirektoratet Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Det har lenge vært jobbet med å få bort de farligste kjemikaliene fra bruk i byggevarer. Stoffer som i dag er forbudt kan finnes i eldre bygninger Maling, lakk og lim kan inneholde farlige stoffer Stabilt forbruk av maling og lakk som inneholder farlige kjemikalier Farlige stoffer kan skade helse og miljø Vannbaserte produkter generelt mest miljøvennlige Regulering av stoffer i maling og lakk Rester behandles som farlig avfall Velg miljømerkede produkter Side 365 / 375

366 Side 366 / 375